Ny uke, nok en singel fra de flittige arbeidsmaurene og veteranene i Khold. De to foregående singlene fra gruppas kommende skive ‘Du Dømmes til Død’ var temmelig enkle og forutsigbare Khold-låter, men også drivende og effektive – hvilket beskriver brorparten av prosjektets materiale gjennom deres nå 24 år som band. Sånn sett er det lite som er nytt under solen på «Galgeberg og Retterbakke», som mest av alt forsterker inntrykket av at kvartettens kommende skive kommer til å bli en solid men noe ordinær plateopplevelse sett i lys av gruppens øvrige diskografi. Det er tydelig at Khold er svært komfortable med hvor de befinner seg som band for øyeblikket, og folk som er ute etter flunkende nye ideer og eksperimentering gjør godt i å lete andre plasser. Fans av Khold vil dog trolig være godt fornøyd med det bandet har levert på «Galgeberg og Retterbakke».
Skrevet av Fredrik Schjerve
Beaten to Death – «My Hair Will Be Long until Death»
Ute nå via Mas-Kina Recordings
De kaotiske grindcore-yndlingene i Beaten to Death er endelig tilbake, og det med en ellevill liten fysak av en singel ved navn «My Hair Will Be Long Until Death». Det er som alltid snakk om sprelsk og lettere utilregnelig grindcore med alskens krumspring, finter og lurerier sveiset til karosseriet, og noe annet hadde vel kanskje vært grunn til bekymring når det gjelder akkurat denne gjengen med musikere.
En sprakende og nesten komisk forvrengt gitar slenger noen raske hugg i retning lytterens nakke ved åpningen av «My Hair…» før splintene og streif-skuddene fra bandets uforlignelige grindcore-kløsterbombe viser seg å utgjøre en langt større fare for lytterens liv og helse. Beaten to Death har virkelig mestret det å ramle seg fremover som et slags hurtig sammen-spikra bakgårds-orkester med årenes løp, og det er vanskelig å ikke engste seg for at det hele kommer til å dette fra hverandre i det gjengen peiser på i hundre og hælvete gjennom singelens drøye to minutter. Selvfølgelig disker gjengen også opp ukonvensjonelle elementer som valsende emo-seksjoner og melodiske svartmetallgitarer som forsøker å riste av seg vårens slaps og sludd med krappe bevegelser, og dermed er Beaten to Deaths retur til den norske metallscenen annonsert på høyst karakteristisk vis. Det frydes!
PS: Bandets nye skive, ‘Sunrise over Rigor Mortis’ slippes samme dato som jeg skal bli kvitt mandlene, altså 31. mai. Tilfeldig, eller en gave fra de barmhjertige metallgudene? Det spørsmålet får leseren avgjøre.
Skrevet av Fredrik Schjerve
Bismarck – «Sky Father»
Ute nå via Dark Essence Records
Bismarck omtaler seg selv som «det tyngste bandet fra den norske vestkysten», og det er ikke vanskelig å forstå hvorfor basert på deres nyeste singel, «Sky Father». Massive, brautende gitarriff deiser ned i hodet på lytteren – hvilket for øvrig sender tankene i retning britiske Conan -, understøttet av hardtslående grooves og toppet med sludgy, brølt vokal. Den noe tilbakeholdte, post-aktige broen som brukes som kontrast til den øvrige tyngden gjør også referanser til band som Rongeur og Dwaal passende, selv om det skal sies at den friske, skoglige auraen til sistnevnte har blitt erstattet med en langt mer foruroligende dunkelhet på «Sky Father». Der er i det hele tatt snakk om stoner/doom som makter å frembringe noe mer enn bare feite gitartoner og enkle riff, hvilket hever Bismarck godt over den noe anonyme majoriteten av band som befolker sjangeren i 2024.
Skrevet av Fredrik Schjerve
Haust – I’m Not Here For You
Ute nå via Fysisk Format
De norske black’n’roll-legendene i Haust, med medlemmer man ellers finner i blant annet Okkultokrati, slipper sin første skive på nesten ti år i april: ‘Negative Music’. To imponerende, sinte og utålmodige singler har allerede blitt servert i den anledning, og en måned før slippet har nå «I’m Not Here For You» meldt sin ankomst.
Om noe, får denne låta fram hvor unik og kul vokalen formodentlig kommer til å bli på ‘Negative Music’, og jeg får aldri nok av hvor merkelig, ravgal og sutrete den høres ut her. På knappe tre minutter får Haust her også vist fram de deilige fuzz-gitarene og – ja! – ganske lekre melodier, og forventningene til de åtte sporene vi ennå ikke har fått hørt forblir dermed høye.
Skrevet av Alexander Lange
Oberst – «Bad Run»
Ute nå via Indie Recordings
Nok en låt fra post-hardcore-kvartetten Obersts kommende skive ‘Tails’ er ute. Denne heter «Bad Run», og rendyrker bandets melankolske og melodiske tilnærming til sjangeren. Gitararbeidet på denne låta er særlig imponerende, og kliner blant annet til med en herlig melodirekke i introsegmentet. Hovedtemaet fortoner seg videre som både fengende og småseigt, og låta innevarsler en god produksjonsdrakt på plata som plasserer seg mellom det rå og det luftige – selv om jeg skulle ønske det låt enda litt mer hardtslående i refrenget.
Skrevet av Alexander Lange
Uncanny – «Uncut»
Ute nå via Overhead Productions
Det instrumentale progmetall-bandet Uncanny slipper skiva ‘Shroomsday’ i mai, og har nå sluppet andresingelen «Uncut» etter å imponert med «Music for the Faint Hearted» for noen uker siden. Mens den sistnevnte låta sendte klare assossiasjoner til lignende norske band a la Astrosaur og Addiktio, fortoner «Uncut» seg som et klarere pek i retning klassiske math metal- og djent-uttrykk – uten at man nødvendigvis slutter å tenke på de to nevnte bandene. Rytmeleken her er god, og vitner om en trio med god kontroll på materialet selv om jeg nok kunne tenkt meg et litt kortere og mer konsentrert produkt akkurat i denne omgang.
Skrevet av Alexander Lange
UMA – «The Burning Sphere»
Selvutgitt
UMA er et av utallige prosjekter som har sin opprinnelse i Buskerud Folkehøyskoles sagnomsuste metall-linje, og består av Ruun/Celestial Scourges Eirik Waadeland og Ruun/Inchoations Eivind Ditlev Molin. Prosjektets natur er eksperimentelt, og virker først og fremst som en sandkasse der de to musikerne kan kaste rundt seg med ideer uten å bekymre seg så mye for sluttresultatet.
Dette er i alle fall inntrykket jeg får av bandets nye singel «The Burning Sphere». Knusende, Chat Pile-aktig sludge står side ved side med svermende, black/death-aktige utbrudd – det hele dyttet inn i en oppstykket og usammenhengende låtform som gir nakkesleng så vel som det fremkaller forvirring. Jeg minnes tidvis den kreative rastløsheten til soloprosjektet til Simen Jakobsen Harstad, men det skal sies at «The Burning Sphere» virker enda mindre raffinert og blankpusset enn materialet Jakobsen leverte på ‘Stallo’ fra 2022. Det er ikke til å legge skjul på at det større bildet uteblir for mitt eget vedkommende, men den eksplosive og noe ugjennomtrengelige blokken med eksperimentell sludge vi får servert på «The Burning Sphere» er fremdeles et spennende og interessant kuriosa i lys av den norske metallscenen.
Skrevet av Fredrik Schjerve
Night King – «Magic Star»
Selvutgitt
Night King er et nytt tradmetallband fra Vestlandet, hvis debutskive ‘Inferno’ slippes den 26. april via bandet selv. Tradmetall av rendyrket sort er ikke nødvendigvis overskuddsvare i Norge, og det er vel strengt tatt kun i Night Kings hjemtrakter at vi finner nevneverdig interesse for sjangertradisjonen her til lands.
Night Kings form for tradmetall henter noe inspirasjon fra hardråkkens antemiske arena-former, men ikke i like stor grad som f.eks vestlendingene i Magick Touch. Refrenget til bandets andresingel «Magic Star» fremstår faktisk vel så kraftmetallisk som tradmetallisk, med en oppstemt tonalitet som forsterker budskapet om håpefullhet og pågangsmot som formidles i teksten. Utenom refrengene er det snakk om ganske tradisjonstro tradmetall, med tunge 80-tallsriff og vokalmelodier som stadig vekk filer i toppen av registeret. Det er ikke til å komme fra at «Magic Star» låter temmelig ruskete, hvor spesielt produksjonsjobben og det noe anstrengte toppregisteret til bandets vokalist trenger litt jobb for å menge seg blant artistene som befolker sjangerbresjen i dag. Entusiasmen er likevel til å ta og føle på, så vi får se hva bandet har stelt i stand på resten av skiva, som slippes om en drøy måneds tid.
Plateselskap: Usignerte Undersjanger: Black/death/thrash metal
Utdrag fra vår omtale: «På ‘Extinction Rituals’ møtes forkullet svartmetall, hamrende, ødeleggende dødsmetall og konfronterende, metallisk hardcore møtes til et voldsomt og blodig gateslagsmål, hvor ingen av bestanddelene forlater åstedet som seierherre. […] ‘Extinction Rituals’ er en usedvanlig trykkende og nådeløs plateopplevelse. Det beste bildet jeg kan bruke for å beskrive skivas sinnsstemning, er av en person som velger å hive seg ut i et grasiøst svalestup heller enn å bli med ned i en sammen-rasende høyblokk. Med andre ord virker Nadir å akseptere den ruvende avgrunnen, samtidig som de «raser mot lysets utslokking», for å oversette det kjente diktet til Dylan Thomas.»
Beste låter: «Iron Lung», «The Old Wind», «Extinction Rituals»
Plateselskap: Season of Mist Undersjanger: Black metal
Utdrag fra vår omtale: «Med det kan Tsjuder også enkelt sammenlignes med nyere band som Nordjevel og ymse blackthrash-påfunn. Bandets musikk er imidlertid såpass voldsom og hurtig at jeg ikke bare vil omtale den som en blanding av svartmetall og thrash metal; på ‘Helvegr’ leverer Tsjuder først og fremst usedvanlige og herlige overtenninger. Som før, er det heseblesende trommespill, riff som føles som flammende virvelvinder og illsint vokal som er de mest gjennomgående elementene i musikken. […] I de lengre låtene på ‘Helvegr’ kan stemningene låte ganske så mektige, og dette gjelder nok særlig tittellåta, som er en brutal, svær og nydelig låt på syv og et halvt minutt som livnærer seg gjennom seige moll-arpeggioer og tøffe riff innimellom.»
Beste låter: «Gamle-Erik», «Gods of Black Blood», «Helvegr»
Plateselskap: Ripple Music Undersjanger: Stoner/sludge metal
Utdrag fra vår omtale: «Stilistisk sett synes jeg det er enklest å plassere Håndgemeng inn i det som har blitt en spennende ansamling unge, norske band innenfor stoner(/doom)-sjangeren, der 70-tallsriffhåndverk a la Black Sabbath gjerne dyrkes med en litt ekstra metallisk finish. Men så enkelt er det likevel ikke. For enkelte elementer ved Håndgemengs musikk, kanskje særlig vokalen til tider, høres ut som at har en viss forankring i hardcore punk, noe som setter stilen deres i dialog med både band som Kvelertak og sludge metal-sjangeren. […] Håndgemengs potensiale får i mine ører imidlertid mest utløp i de lengre, mer stemningsfulle og mer progga låtene på ‘Ultraritual’. «Cro-Magnon Vs. Neanderthal» er eksempelvis blant mine personlige favoritter på plata, der den balanserer godt mellom tunge, metalliske deler og atmosfæriske og nærmest space-rock-aktige partier blir som en strålende, liten prog-odyssé på drøye seks minutter.»
Beste låter: «Cro-Magnon Vs. Neanderthal», «Ultraritual», «Occultation of Mars»
Utdrag fra vår omtale: «Respekten for inspirasjonskildene og forståelsen for grunnelementene i sjangerlandskapene bandet beveger seg i, særlig hardcore punk og death metal, er der hele tiden, og med det er det klart at Forcefed Horsehead i stor grad mestrer en krevende balansegang. […] [J]eg kan også konstatere at ‘Monoceros’ egentlig ikke byr på noen øyeblikk som er svake i seg selv i det hele tatt, og at det er snakk om en utrolig sterk prestasjon fra bandet. ‘Monoceros’ er stilistisk interessant, profesjonell, inspirert og kompromissløs, og pakkes endatil inn i en produksjonsdrakt som vel egentlig er nokså upåklagelig og bare får frem låtenes styrker enda mer. Anbefales på det sterkeste.»
Beste låter: «Futile», «Novgorod», «The Black Sun»
Plateselskap: Nuclear Blast Records Undersjanger: Progressiv black metal
Utdrag fra vår omtale: «[Vi har] sannsynligvis med et av de mest komplette og imponerende produksjonene innenfor det norske ekstremmetallåret 2023 å gjøre her, og bare så det er sagt, så er konseptene og spørsmålene bandet reiser og utforsker rundt mytologien de tross alt alltid har latt seg inspirere av noe som løfter plata til noe enda mer interessant. Så jeg kan love deg det: ‘Heimdal’ er virkelig verdt mangfoldige lytt, og er et sikkert tegn på at Enslaved fortsatt vet å både imponere og overraske.»
Plateselskap: Selvutgitt Undersjanger: Black metal
Utdrag fra vår omtale: «Å høre på ‘A Journey Told through Fire’ er som å stirre inn i den ildrøde horisonten til et voldsomt og panoramisk endetids-scenario. […] Det råder en tydelig ambivalens i musikken til Sworn, hvor låtene oppfattes som storslåtte og trollbindende i det ene øyeblikket og sorgtunge og gravalvorlige i det neste. Denne følelsen av indre konflikt når dødelig potens på skivas høydepunkter, hvor spesielt singelen «Grand Eclipse» og «Visions of Fire» må trekkes frem. Førstnevnte maler et bilde av et ildrødt, kokende hav i kraft av sine strømmende, melodiske svartmetallgitarer, og sistnevnte bruker stratosfærisk synth til å kaste en skimrende glød over et allerede fullkomment sound. Det finnes strengt tatt ikke noen ordentlige dødpunkter på Sworns fjerde skive, men de nevnte låtene utmerker seg som de to pureste destillatene av bandets styrker som så langt har sett dagens lys.»
Beste låter: «Grand Eclipse», «Calamity Sea», «Visions of Fire»
Plateselskap: Non Serviam Records Undersjanger: Black/death metal
Utdrag fra vår omtale: «‘Tongue of Thorns’ kan best beskrives som et ritual i plateformat, der intensiteten på flammenes forbrenning er den største strukturelle rettesnoren. Der dødsmetallens rytmiske språk gjorde seg mer gjeldende på førsteskiva, er sjangeren nå representert mest i form av basspedalenes slagkraftige dybdeboring. Selve tonespråket viser mest slektskap til svartmetallen, og med det en form som defineres av sin mørke, blodsutgytende melodikk og stormende aggresjon. For at ikke denne løpende intensiteten skal suge livskraften fullstendig ut av lytteren, sakker Nexorum ofte ned tempoet og lar skingrende, giftige gitarstrofer krype gjennom lydbildet. Dette sørger for dynamisk balanse, samtidig som det opprettholder den ondskapsfulle rituelle atmosfæren som er skivas livsblod.»
Beste låter: «The Pestilential Wind», «Elegy of Hate», «Cult of the Monolith»
Plateselskap: Fysisk Format Undersjanger: Post-hardcore/post-black metal
Utdrag fra vår omtale: «Rosa Faenskap gjennomfører hva enn de gjør på en god og egenartet måte, ikke minst fordi tematikken står i stil med den ganske pønka følelsen de skaper rundt låtene. Aller best går det på de mest hardtslående og upolerte låtene, der åpningslåta «Livredd», «Skjør» og den fantastiske «Paradis» peker seg ut som favoritter hos undertegnede. […] Først og fremst vil jeg imidlertid berømme Rosa Faenskap for en sterk og viktig plate anno 2023 som føles ordentlig gjennomtenkt, verdifull og velutført. Jeg synes det også er veldig kult at bandet skriver tekstene sine på norsk; for min egen del gjør det plateopplevelsen mye mer ektefølt. Og det med skikkelig, skikkelig sterk låtskriving i bunn. Fortsettelsen blir skikkelig spennende.»
Plateselskap: Dark Essence Records Undersjanger: Black’n’roll
Utdrag fra vår omtale: «Slegest gjør nemlig kunststykket å materialisere enn særdeles effektiv kombinasjon av dansbar rockemusikk og svartmetallens ondskapsfulle tendenser; det føles regelrett som en slags uhyre appellerende grendehus-metall. Først og fremst leverer nemlig Slegest en svært underholdende plateopplevelse på ‘Avstand’ som peker seg vel så mye ut som en tilfredsstillende rockeplate og en solid metall-affære. Som sagt er det dansbart som bare det, så kanskje kan du endelig sette på en Metallurgi-favoritt på fest. Kanskje.»
Beste låter: «Innsikt», «Forløysning og Rus», «Gåte»
Plateselskap: Morningstar Music Undersjanger: Melodisk/progressiv black metal
Utdrag fra vår omtale: «‘Katharsis’ er en uforskammet episk, storskalert og pompøs opplevelse, der «Obsidian» får prøvd seg som både hærfører og skaper av sitt eget, fantasy-aktige mythos. Sånn sett kan skiva nesten sies å være svartmetallens Game of Thrones eller Ringenes Herre, eller kanskje bare svartmetallens ekvivalent av en IMAX-kinovisning. Denne maksimalismen kombineres i tillegg med mengder av fengende vokalmelodier og harmoniserende leads, så om man er i det dristige hjørnet kan man faktisk drøfte om ‘Katharsis’ kan sies å være den første rettmessige sammensmeltningen av svartmetall og powermetall. […] Og selv om dette kanskje ikke er den beste beskrivelsen av meg som lytter, må jeg si at min tid med ‘Katharsis’ har vært svært gledesfylt. «Obsidian» og Keep of Kalessin vet nøyaktig hva de har hatt lyst til å få til på sin nye skive, og det er vanskelig å se for seg hvordan de bedre kunne ha fanget den veldige, katartiske storheten som fyller skiva til randen.»
Beste låter: «Katharsis», «Hellride», «The Obsidian Expanse»
Plateselskap: Soulseller Records Undersjanger: Black metal
Utdrag fra vår omtale: «Særlig lar jeg meg imponere litt ut i skivas løp, der Eternity etter en habil åpning bestående av blant annet førstesingelen «Journey towards the Darkside», ruller ut kruttsterke, melodiske partier i tittellåta og «Hymn». Kombinasjonen av tonaliteten og aggresjonen minner om materiale av band som Ulver og Mgła, og særlig sistnevnte låt kommer godt ut med et hovedriff som umiddelbart setter seg på hjernebarken – i positiv forstand. Også den norskspråklige «Pest! Frykten i den andres øye» imponerer meg av samme grunn, og bidrar til å danne en sterk kjerne i utgivelsen.»
Beste låter: «Mundicide», «Hymn», «Pest! Frykten i den andres øye»
Plateselskap: Polypus Records Undersjanger: Black metal
Utdrag fra vår omtale: «Det er stjerneklart og trolsk idet «To the Shadows (Ad Mortem Aeternam)» sine kjølige keyboards utøver sin mørke magi på lytteren. Den snerrende, flersporede vokalen til «Nagash» gir liv til de luskende flokkene av eventyriske beist som beveger seg i ly av nattemørket, som med maniske ul og kaklende latter terroriserer både gårdsdyr og landsbyboere. Det er et visst musikal-aktig, teatralsk preg over musikken på ‘Trolldom’, hvor uhyggelig, dyster tematikk fremstilles på en leken måte som underholder heller enn å skremme. […] Med en kort og konsis spilletid på 37 minutter er det dog lav terskel for å tre inn i det mørke og eventyriske universet som Troll har manet frem på ‘Trolldom’. Denne formen for tradisjonell, symfonisk svartmetall – om så med noe oppdaterte grooves og produksjonsverdier – er relativt sjelden vare her til lands i 2023, så et hvert kompetent og halvdistinkt bidrag ønskes velkommen med åpne armer.»
Beste låter: «To the shadows (ad mortem aeternam)», «Ancient Fire», «The Soil Runs Red»
Plateselskap: Nuclear Blast Records Undersjanger: Black metal
Utdrag fra vår omtale: «Tittelsporet kaster oss rett ut i Blashyrkhs vinterlige slagmarker igjen, og er med sin skarpe låtskriving og hensynsløse intensitet en perfekt åpning på en Immortal-skive. «Thunders of Darkness» går deretter enda hardere til verks, før «Wargod» setter opp en skjoldmur bestående av knusende og stødig marsjerende gitarriff. Når den velkjente, akustiske gitarklimpringen brer seg som en isfront i platas indre, er det lett å tenke at ‘War Against All’ er en soleklar suksess av en moderne Immortal-skive.»
Plateselskap: Gymnocal Industries Undersjanger: Progressiv thrash metal
Utdrag fra vår omtale: «66crusher spiller en form for mørk og melankolsk progmetall som henter vel så mange elementer fra rifftung thrashmetall som triks fra Dream Theaters regelbok, og de gjør dette på et vis som formelig oser av låtskriverkløkt og teoretisk kompetanse. […] ‘Limbo’ er en skive som man trolig kan tilbringe et utall timer med, uten at dette får noen betydelig påvirkning på verdien man får hentet ut av den. Skivabalanserer alvorstynget dramatikk med blåøyd forundring til slående effekt, og byr på samme tid på melodiske holdepunkter, kruttsterke riffkunster og låtstrukturer som oppleves som finstemte og meningsfylte.»
Utdrag fra vår omtale: «Maktkamp slo oss så å si bakken i fjor med sin debutplate ‘I Affekt’, der Kvelertak-aktig hardcore punk-black’n’roll-musikk (det er sjangeren, ikke sant?) ble omsatt via en herlig og forfriskende energi. Og jammen har det ikke gått så mye mer enn ett år før neste plate nå er på plass, selv om bandet også har gjennomført en ganske så omfattende konsertvirksomhet. […] ‘Caps Lock Woke Rock’ bugner over av melodisk, catchy og energisk musikk som vel egentlig kan kategoriseres som krasst og feel-good samtidig.»
Beste låter: «Reptilens Høyborg», «Autosapiens», «Kosmetikkonaut»
Plateselskap: Selvutgitt Undersjanger: Atmosfærisk black metal
Utdrag fra vår omtale: «Denne plata består av kun to låter oppkalt etter planeten Mars’ to måner som begge varer mellom 15 og 20 minutter, og ruller dermed ut nokså komplekse komposisjoner der E.R. veksler omhyggelig mellom dunkle og stilige ambient-partier og svartmetallsk kaos. Kort sagt ender balansen opp med å fungere utmerket; begge låtene er svært godt strukturerte, og imponerer ytterligere ved å mane frem en okkult, mystisk og effektiv atmosfære som gjør utgivelsen enhetlig. Jeg vil understreke at ambient-partiene her er svært gode og varierte, og at særlig overgangspartiet mellom de to låtene er sterkt i så måte.»
Plateselskap: Hammerheart Records Undersjanger: Doom metal/black metal
Utdrag fra vår omtale: «Grunnet en noe statisk produksjonsdynamikk og stabile, tålmodige tempi kan ‘Mourningstar’ i utgangspunktet fremstå som en noe ensformig affære. Titter man derimot nøyer på låtmaterialet, vil man finne et yrende detaljliv gjemt bak platas stoiske ytre. Fra den svingende, hedenske svartmetall-rytmikken til de to singlene som åpner plata, til de stampende, hamrende riffene til låter som «Armies of Tiamat» og «Mountain of the Northern Kings»; Nattehimmel har funnet en ypperlig kombinasjon av doom og svartmetall som både kontrasterer og komplementerer hverandre.»
Beste låter: «Astrologer», «Slay the Shepherd», «Realm of Hades»
Utdrag fra vår omtale: «Kombinasjonen av gripende konseptuelt innhold, kompositorisk raffinement og stilistisk oppfinnsomhet gjør ‘Death Poems’ til en av de mer distinkte og minneverdige plateopplevelsene den norske scenen har produsert i 2023. […] Det viktigste poenget jeg har å komme med er dog at Messier 16 har lekt med ilden i sitt valg av tematisk innhold, og kommet ut av prosessen med en andreskive som brenner av både kreativ vitalitet og poetisk intensitet. Slike vågestykker er vel verdt å feire i et tidvis passivt, kontemporært musikalsk landskap.»
Beste låter: «Death Poem II: Hollow’s Death Drive», «Death Poem III: Barefoot’s Self-Suppression»
Plateselskap: Selvutgitt Undersjanger: Progressiv/teknisk black metal
Utdrag fra vår omtale: «Låtene på ‘Malignant Panacea’ evner å utmerke seg på hver sin måte, noe som gjør at det litt tungt fordøyelige og komplekse uttrykket blir litt mer innbydende umiddelbart også. «Hollow Regalia» har for eksempel en herlig og egentlig ganske morsom nedgang som sniker seg mellom de voldsomme virvelvindene av svartmetallsk atmosfære. Videre kommer Mniras melodiske teft til uttrykk for alvor på «Shrine of Scintillae», som har noen regelrett fantastiske partier og sånn sett ender opp som platas desiderte høydepunkt for min egen del.»
Beste låter: «Hollow Regalia», «Shrine of Scintillae»
Plateselskap: Duplicate Records Undersjanger: Thrash metal
Utdrag fra vår omtale: «Andreplata ‘On Tenebrous Wings’ kommer sent, men usedvanlig godt, og må kunne sies å gjøre alvor ut av en slik inntreden. Denne plata låter mer stilistisk fokusert enn forgjengeren, og er utstyrt med en produksjonsdrakt som legerer trioens krispe, heseblesende thrashmetall på utsøkt vis. […] Dette er det utsøkte håndverket bandet har funnet fram til og finslipt, der særlig utstoppelig trommespill og det svært høye nivået på gitarspillet går sammen i en enhet som byr på en aggresjon og en intensitet som gjerne akkurat er det man er ute etter i denne formen for metall.»
Beste låter: «On Tenebrous Wings», «Cryptic Apparition», «Necromancer»
Plateselskap: Pelagic Records Undersjanger: Sludge metal/post-metal
Sâvers andreplate ‘From Ember and Rust’ er et av årets tyngste og seigeste norske metallplater. Noen av de mer utpregede post-metallske grepene fra debuten ‘They Came with Sunlight’ har her havnet på alteret til fordel for et enda mer direkte og grovkorna uttrykk, der inspirasjonen fra band som Neurosis blir desto tydeligere. Særlig gjennom et godt samspill Sâver også særdeles godt med dette, og bandet har her levert en utgivelse som føles like kompromissløs som den er organisk.
Beste låter: «Formless», «Eliminate Distance», «The Other»
Plateselskap: Agonia Records Undersjanger: Blackened death metal
Utdrag fra vår omtale: «Alt i alt er ‘Philosopher’ en skive som både viser mestringen av ekstremmetallisk håndverk vi har lært å forvente fra Aeternus, på samme tid som den tar et steg inn i et langt mer kontemplativt landskap enn tidligere skiver. Det er virkelig ikke noen selvfølge at band fortsetter å søke etter nye, spennende perspektiver 30 år inn i sin eksistens, så med dette i mente har jeg intet problem med å smelle et ettertrykkelig kvalitetsstempel over Aeternus‘ nyeste skive, ‘Philosopher’.»
Beste låter: «Existentialist Hunter», «Wresting Worm» og «The Luciferian Architect»
Plateselskap: Dark Essence Records Undersjanger: Post-metal
Utdrag fra vår omtale: «Dissonante, smuldrende toner runger foruroligende ut av høyttalerne i det vi tar våre første, varsomme skritt inn i Dwaals nyeste skive. Åpningslåta «All Masters, All Servants» er ikke på langt nær den mest oppsiktsvekkende på skiva, men fungerer som en god introduksjon til bandets basale uttrykk. Dette betyr i praksis en nedslått og frustrert form for atmosfærisk sludge som bærer et visst preg av doom-sjangerens staselige fremtreden, og som bryter opp de depressive tendensene med romslige, post-metalliske avbrekk. […] ‘Never Enough’ er en meget sterk andreleveranse fra den eminente sekstetten Dwaal; en uforglemmelig plateopplevelse som kombinerer utpreget dystre sinnsstemninger med sludge/doom av enorm størrelse og vekt.»
Beste låter: «Pseudanthium Aionios», «Repentance of a Bastard», «You Will Never Be Enough»
#22: RUÏM – Black Royal Spiritism – I – O Sino da Igreja
Plateselskap: Peaceville Records Undersjanger: Black metal
Utdrag fra vår omtale: «Utgangspunktet for prosjektet RUÏM gir formodentlig enkelt vann i munnen hos enhver norsk ekstremmetallentusiast. Dette er nemlig det ferskeste påfunnet til tidligere Mayhem-gitarist Blasphemer, som i sin Portugal-residens oppdaget en rekke ubrukte riff fra hans tid i det legendariske svartmetallbandet. Disse har munnet ut i plata ‘Black Royal Spiritism – I – O Sino da Igreja’. […] Og det er nok i all hovedsak Blasphemers sterke riff og temaer som kjennetegner denne skiva og som gjør den såpass bra. Kanskje minner det mye om tidligere eskapader fra den tidligere Mayhem-gitaristen (noe som jo uansett ikke er noe rart), og kanskje kunne den tematiske overbygningen blitt enda mer utbygd. Men den anbefales først og fremst sterkt for de som har sansen for sofistikert svartmetall med en mystisk eim over seg.»
Beste låter: «Blood.Sacrifice.Enthronement», «The Black House», «O Sino A Nigreja»
Plateselskap: Edged Circle Productions Undersjanger: Blackened speed metal
Utdrag fra vår omtale: «[Det er] en glede å erklære at Phantom Fire endelig har levert en skive som står til forventningene skapt av deres mer eller mindre plettfrie singel-historikk. ‘Eminente Lucifer Libertad’ er i mye større grad enn forgjengeren opptatt av å gyve løs på lytteren med alskens ekstremmetalliske triks, våpen og sadistiske redskaper, og de eksperimentene som finnes er i mye større grad bakt inn i et hensiktsmessig musikalsk forløp enn tidligere. […] Phantom Fire har med sin nye skive gjort seg fortjent til flere stilpoeng enn de fleste av årets norske utgivelser til nå, og gjør endelig ære på potensialet som har vært umulig å overse fra det øyeblikket de entret scenen i 2021. Enhver fartsglad skroting bør se sitt snitt til å hive denne bråtebrannen på anlegget.»
Beste låter: «Bloodshed», «De Taptes Dans», «Mara»
Det er nå kun et par dager til slippet av Kvelertaks femte skive ‘Endling’, og siste forsmak kom sist uke i form av platas tittelspor. På «Endling» lener bandet seg lengre inn i det melodiske rockelandskapet enn noensinne før, og treffer på samme tid blink med det som muligens er min nye favorittlåt fra perioden med Ivar Nikolaisen i front.
Nikolaisen har en helt spesiell evne til å kombinere treffende samfunnskritikk med Kvelertaks særegne bruk av nordisk mytologi i tekstene sine , og «Endling» er intet unntak. Nikolaisen virker ikke særlig fornøyd med tanken på at alt er til salgs – om det så dreier seg om sårbar natur eller arvegods – og nedbyggingen av disse uerstattelighetene skildres på et bibelsk og nesten apokalyptisk vis i låtas tekst. Resten av bandet virker også stadig mer hjemme i det noe mykere sjangerlandskapet Kvelertak har beveget seg mot i senere tid. Det hviler en passende melankoli og bittersøthet over låtas instrumental, som er noe mer avmålt og temperert enn det man kanskje vanligvis forventer fra bandet bak plater som ‘Kvelertak’ og ‘Meir’ – for ikke å si gjengens berømte, kaotiske liveshow. Kvelertaks fargesprakende låtsignatur er dog umiskjennelig som alltid på «Endling», og det er liten tvil om at mine egne forventninger til femteskiva har fått seg et lite løft som følge av singelen.
Skrevet av Fredrik Schjerve
Fjøsnisse – «Skjulte Toner»/ «Hulder»
Svartmetallprosjektet Fjøsnisse, anført av en Anders Vada, har sluppet ikke bare én, men to singler de siste par ukene: «Skjulte Toner» og «Hulder». Fjøsnisse er et svartmetallprosjekt som først ga lyd fra seg med debutplata ‘Vord’ i 2021. Allerede året etter kom oppfølgeren i form av ‘Fjord og Fjeld’, og nå ser det altså ut til at nok et nytt prosjekt er på trappene.
Ute nå via Screaming Skull Records
Gjennom sine to utgivelser har Fjøsnisse funnet et uttrykk der mange ulike svartmetallelementer kombineres godt; både stampende black’n’roll-tendenser og mer folketonale og melodiske elementer får plass her. Den vellykkede miksturen kommer særlig til uttrykk på «Hulder», der vi i løpet av syv minutters spilletid får servert isende gitarleads og flotte melodier over taktfast grunn. Her har også Avertias Kristoffer Georg Nøstdal bidratt med vokal, noe som ender opp med å bli et heldig tillegg selv om han ikke skiller seg så veldig mye fra Vadas egen stemme.
«Hulder» er nok også den beste låta av disse to. «Skjulte Toner» er også en sterk låt, og er en mer kompakt og kort sak som sender flere assossiasjoner til Khold enn Windir. Den er imidlertid en litt anonym låt i forhold til «Hulder» og fremstår mer som solid albumfor enn en virkelig sterk låt i seg selv.
Skrevet av Alexander Lange
Oberst – «Chroma»
Ute nå via Indie Recordings
Kvartetten Oberst har sluppet materiale for første gang siden debutplata ‘Paradise’ ble lansert i 2020. Dette er et band som i all hovedsak beveger seg i skjæringspunktet mellom hardcore og post-metal der de kombinerer fandenivoldskhet med mer melankolske tendenser, og selv får jeg en del assossiasjoner til post-hardcore-band fra den amerikanske vestkysten. Oberst har imidlertid en tyngre og litt mer brutal side ved seg, noe som også setter dem i dialog med band som Baroness.
Slik var det på ‘Paradise’, og slik er det på «Chroma» også. Det er lite som skiller denne låta fra det Oberst slapp for tre år siden, selv om gitarene har fått grommere lyd. Men det funker, og særlig har jeg sansen for den lekne grooven i versene og de melankolske akkordoppgangene som kommer etter hvert. Anbefales!
Skrevet av Alexander Lange
Sorgsvart – «K.u.K.»
Ute nå via Einheit Produktionen
Sorgsvart er et hittil ukjent (for meg) anarkistisk svartmetallband som etter sigende har eksistert helt siden 1997. Bandets første demoer så derimot ikke dagens lys før i 2003, og basert på min svært mangelfulle research var det da snakk om folk/viking/svartmetall med symfoniske tendenser. Nå har enmanns-bandet gjenoppstått etter en lengre inaktiv periode, og bandets første vådeskudd kommer i form av singelen «K.u.K.».
«K.u.K.» står for «Krav utan kompromiss!» per låtas tekst – en tittel som sett i lys av singelcoveret ikke levner mye tvil rundt bandets anarkistiske agenda. Man finner ikke mye av den kammermusikalske elegansen som preget musikerens tidligere utgivelser på Sorgsvarts nye singel, men heller en slags forpunket black’n’roll ala Satyricons middelperiode. Det låter tidvis mektig og alltid intenst, men som følge av sistnevnte innehar musikken også en flathet som forsterkes av de digitale trommenes nådeløse skuddsalver. «Sorg» låter dog oppriktig oppildnet og forarget i leveransen av sin anarkistiske polemikk, så «K.u.K» blir til syvende og sist definert av en overbevisende punk-tilnærming til norsk svartmetall.
Skrevet av Fredrik Schjerve
Slaamaskin – «Krenkeveldet»
Selv-utgitt
Det «skittensakrale ballerock»-bandet Slaamaskin slapp nettopp låta «Krenkeveldet», den fjerde og antatt siste singelen før slippet av debutskiva ‘Trollveggen’ om to uker. Som vanlig inneholder musikken solide «kantspark av pønk og metall»; i dette tilfellet en eksplosiv sammensmelting av hardcore og thrashmetall.
Det finnes mye ved «Krenkeveldet» som tyder på at vi har med en eksplosiv og illsint låt å gjøre – tittelen, den korte låtlengden – men det var først og fremst lyden av en knitrende jack-kabel ved låtas åpning som varslet om en seriøs utblåsning. Dette er et velkjent grep innenfor skjødesløs punk og metall, og sannelig slaar ikke Slaamaskin direkte over i jagende metalpunk, lettere punktert av groovemetallens synkoperte rytmikk. Teksten til bandets maniske og kaklende vokalist harselerer med sensitivitetskultur på en vittig måte som får meg til å le mens jeg gråter, og oppsummert er vel kanskje «Krenkeveldet» den låta jeg har ventet på fra Slaamaskins hold. Kort, eksplosiv og ikke minst fengende; «Krenkeveldet» er et siste, saftig slag på tygga i påvente av Slaamaskins debutskive.
Skrevet av Fredrik Schjerve
Rozario – «Heavy Metal Rider»
Ute nå via Pride & Joy Music
Rozario er et splitter nytt band med en tydelig ambisjon om å gi god gammel, energisk tungrock nytt liv. ‘To the Gods We Swear’ heter debutplata som kommer i oktober, og «Heavy Metal Rider» er singel nummer to derfra etter at tittellåta ble sluppet i slutten av juni.
Uttrykket til Rozario er virkelig ikke til å ta feil av der catchy, melodiske refrenger, frenetiske gitarsoloer og bredt vokalregister ligger i smeltedigelen. «Heavy Metal Rider» er også et vellykket forsøk i så måte, all den tid folk som vanligvis ikke hører så mye på denne type metall kanskje vil føle for å holde en liten ironisk distanse til det. Men hvis du uansett har sansen for det trenger du egentlig ikke se lenger i denne omgang.
Cadavers kommende skive ‘The Age of the Offended’ virker å være noe litt annet enn det vi tidligere har blitt servert av Anders «Neddo» Odden og co. For i tillegg duoen som spilte på ‘Edder & Bile’ fra 2020 – Odden og den legendariske trommisen Dirk Verbeuren – får vi på skiva et gledelig gjensyn med bandets bassist på det tidlige 90-tall, Eilert Solstad, samt en mildt sagt overraskende gjesteopptreden fra TNTs Ronny Le Tekrø. Skivas første singel, tittelsporet «The Age of the Offended», avslører at det er mer enn bare besetningen som har fått en overhaling, men at også det musikalske kommer til å by på overraskelser.
«The Age of the Offended» er en snedig, groove-orientert og noe mer kommersielt anlagt låt enn det man kanskje forventer av Cadaver. Det uttrykksmessige utgangspunktet er fremdeles dødsmetall, men av en oppdatert og noe tidløs form som fungerer mer som middel for minneverdig låtskriving enn som mål i seg selv. Dette er en interessant utvikling for bandet, og elementer som Tekrø sine lysergiske gitarstemmer og de ondskapsfulle harmoniene som dukker opp i låtas bro er temmelig effektive virkemidler i bandets nå utvidede arsenal. Det er dog ikke alt som fungerer i bandets favør på deres nye singel, der spesielt låtteksten er en noe klumsete og i overkant sen tirade rettet mot sensitivitets-kulturen som var spesielt fremtredende rundt midten av forrige tiår. Sett bort i fra dette er «The Age of the Offended» et stykke solid låtskriving, som trolig vil tråkke på en del old school-tær i jakten på sin egen, kommersielt pregede særegenhet.
Skrevet av Fredrik Schjerve
Grant the Sun – «Mariana»
Ute nå via Mas-Kina Recordings
Post-metal-bandet Grant the Sun har sluppet andre låt fra sin kommende fullengder ‘Voyage’: «Mariana». Mens den første singelen «Death is Real» var en spenstig og relativt kort låt til sjangeren å være, holder bandet seg i større grad til sjangerens tradisjonelle spilleregler på denne låta, og leverer en tung og traskende crescendo på seks minutter.
Med det kommer i tilfellet dessverre også noen av post-metallens skavanker med på kjøpet. Misforstå meg rett: «Mariana» er en godt produsert låt med noen nydelige effekter, en herlig lead-gitar som omtrent minner om en saksofon, god tyngde og en oppbygning som for så vidt fungerer godt. Men i det store og det hele skiller den seg ikke ut i mengden, og de friske elementene klarer ikke løfte komposisjonen og oppbygningen til å bli spesielt spennende. Så får vi se om dette inntrykket endrer seg når plata lander.
Skrevet av Alexander Lange
Obzene/CSN – «Somebody»
Usignerte, ute på div. strømmetjenester
Obzene har sluppet andre låt fra sitt spenstige samarbeidsprosjekt med pop-artisten CSN. Den første låta, «hiding/OVERLOAD», ga øyeblikkelig mersmak, og presenterte noen friske og lekre idéer som umiddelbart gjorde meg spent på prosjektet – på tross av at den demonstrerte utfordringene med å blande to såpass ulike sjangre.
Denne nye låta, som går under navnet «Somebody», er nok en noe mer balansert smeltedigel mellom pop og metall. Så er den nok likevel ikke en så spennende og spesiell lytteropplevelse som den litt rådville «hiding/OVERLOAD». Låta har et habilt hovedtema og har noen råflotte refrenger, men melodien og teksten virker noe generisk og anonym, og den minner nok i større grad om noe som kunne glidd inn i den veletablerte alternativmetall-sjangeren. Produksjonen er imidlertid fortsatt noe av det som virkelig vitner om et høyt potensiale.
Skrevet av Alexander Lange
Paradogmata – «The Cleansing Flood»
Usignerte, ute på Bandcamp
Thrash metal-bandet Paradogmata har bykset ut i offentligheten med en rekke singelutgivelser den siste tida. Disse bygger opp til utgivelsen av debutskiva ‘Endetid’ som etter sigende ikke er langt unna. En av dem er «The Cleansing Flood», der bandet har fått med seg amerikanske Chris Hathcock fra The Reticent på en gjesteopptreden.
Låtskrivinga og riffene er noe rudimentære og enkle, men i alt er dette likevel en sterk låt der Hatcocks røst ikke minst bidrar svært positivt. Vi snakker melodisk thrash metal med noe death metal og sludge metal-vibber inkludert, og resultatet tyder i alle fall på at den kommende plata kan bli en spennende affære. Særlig den gode oppbygningen mot slutten gir vann i munnen på undertegnede.
Skrevet av Alexander Lange
Erkefiende – «Nocturnal Offerings»
Usignerte, ute nå på div. strømmetjenester
Erkefiende er et flunkende nytt svartmetallband fra Oslo, og det eneste jeg egentlig kan fortelle dere om gruppens besetning er at Hans Erik Sundby fra Hate Angel er bandets gitarist. Dette passer for så vidt greit, ettersom debutsingelen «Nocturnal Offerings» avslører at bandet spiller en form for okkult, ritualistisk svartmetall som trives best i ly av hettens anonymitet.
Sundbys karakteristiske, dissonante gitarspill kan kjennes igjen i enkelte strekk av «Nocturnal Offerings», men utenom dette er sammenlikningsgrunnlaget mellom musikken til Erkefiende og Hate Angel temmelig ikke-eksisterende. Førstnevnte virker nemlig langt mer opptatt av å bygge opp en stemning av rituell forventning før de fører offerkniven inn i lytteren, der sistnevnte foretrekker å svinge våpenet rundt seg i en euforisk, blodtørstig mani. Selve spenningsbyggingen virker Erkefiende å ha temmelig god koll på, selv om jeg kanskje savnet et større utbrudd enn den antiklimaktiske fade-outen som avslutter låta. Det skal likevel bli spennende å følge med på Erkefiende, ettersom «Nocturnal Offerings» etablerer en uhyggelig, okkult stemning som utgjør nytt territorium for Sundby.
Skrevet av Fredrik Schjerve
Soulcrux – «A World Without Direction»
Ute nå via Scroll Factory
Soulcrux er et nokså nytt symfonisk metallband fra Oslo som tidligere kun har sluppet to singler, som begge kom i fjor. Noe større ser foreløpig ikke ut til å være på horisonten, og i tråd med tidsånden ser bandet enn så lenge ut til å tviholde på singelslippstrategien – noe som nok ikke er spesielt dumt for nye sprell innenfor scenen. Nå er uansett nyeste låt ute i form av «A World Without Direction».
På denne låta får Soulcrux desidert mest ut av produksjonen og musikerprestasjonene. «A World Without Direction» låter storslått og fint, og det er ingen tvil om at særlig vokalsegmentet er strøkent. Låtskrivingsmessig er det imidlertid mer å utsette på, og selv om enkelte partier er gode, er det lite som treffer nervene mine her. Det er rett og slett ikke snakk om en låt som i all sin produksjonskvalitet til syvende og sist fremstår som helt minneverdig.
Skrevet av Alexander Lange
Lonely Pedro – «Educate»
Usignert, ute nå på div- strømmetjenester
Lonely Pedro, – den surmulende og elskverdig selv-kritiserende solomusikeren fra Fredrikstad – er tilbake med nok en solid singel i stilen han så elegant har kalt PAPPA-metall, eller passiv aggressiv, power-pop ambient metall. Som alltid dreier det seg om moderne og smått progressiv arena-metall, trolig informert og inspirert av alt fra Queensrÿche til Fates Warning og Dream Theater.
Låtas tekst synes å dreie seg om hva vi taper i prosessen med å tilpasse oss den verden vi har blitt født inn i, og at vi på ett eller annet vis må klare å balansere det tillærte med barnet i oss for å bevare menneskeheten vår i møte med en usikker fremtid. Denne inderlige tematikken er fruktbart terreng for en låtskriver som Lonely Pedro, og den resulterende låta er både fengende i sin musikalitet, så vel som sår og melankolsk i sitt uttrykk. Tunge Petrucci/Matheos-riff utgjør låtas ballast, og raske gitarlinjer løper som lyn i himmelrommet over låtkonstruksjonen. «Educate» mangler kanskje det helt store refrenget for å svare sine egne arena-aspirasjoner, og miksen blir tidvis litt rotete som følge av en overflod av instrumentstemmer innenfor samme frekvensområde og plassering i lydrommet. Likevel har jeg sansen for det Lonely Pedro har utrettet med låta. Karen har en solid røst for rock og metall, samt låtskriveregenskapene som kreves for å snekre sammen en god, kommersiell singel. Anbefales fans av semi-moderne, fengende PAPPA-metall.
Sublime Eyes – «Victims from the Grave», «Mørket (feat. Oliver «Ol» Drake)», «Controlled by Fear«
Ute nå via Rob Mules Records
Stavangers-bandet Sublime Eyes har i all hemmelighet klart å snike hele tre singler forbi Metallurgi-redaksjonen i 2023; en bragd som strengt tatt ikke burde være mulig for et band av deres størrelse og renommé. En meget bakvendt og skurkete måte å unngå å si at vi fucka opp på, ja visst, men det får duge denne gangen.
Nå har vi dog endelig blitt oppmerksom på låtene, og det er min glede å kunne erklære at Sublime fremdeles leverer bunntung, melodisk og variert melo-death på sine nye singler. «Victims from the Grave» er kanskje den mest typiske av de tre låtene, men er spekket med tekniske eskapader og brølte melodier i tillegg til en ryggrad bestående av klassisk, melodisk dødsmetall.
Andresingelen «Mørket» er den mest interessante av låtene for min egen del, mye takket være den noe eventyrlige og mørke atmosfæren kaster en bekmørk skygge over gitarenes ruvende riff. «Controlled by Fear» drar til slutt med seg lytteren inn i mer tekniske og melodiske territorier som mest av alt minner meg om Slugdge, men bandet passer på å fylle groove-knoten ved å slenge inn en rekke Lamb of God-aktige riff, samt et vaskeekte metallisk hardcore-parti mot slutten.
Alt i alt synes jeg det virker som at Sublime Eyes er i god form på sitt nye materiale, selv om jeg kanskje savner det lille ekstra som skal til for å pushe låtene fra sterke til fabelaktige. Kanskje er denne x-faktoren å finne på bandets nye EP ‘From Light unto Darkness’, som slippes 14. februar via Rob Mules Records.
Skrevet av Fredrik Schjerve
Nagirčalmmiid – «Down to the Bone»
Ute nå via All Good Clean Records
Nagirčalmmiid fra Trøndelag er blant de aller mest interessante metallbandene som kommer fra den yngre generasjonen av norske musikere. De gjorde seg bemerket gjennom sin selvtitulerte debut-EP i 2020, og slapp låta «Down to the Bone» nå den 6. februar. Valget av lanseringsdato tør jeg gjette på at neppe er tilfeldig, gitt bandets samiske røtter.
«Down to the Bone» åpner kanskje med et litt vel simplistisk og tamt riff. Låta går imidlertid fullstendig av hengslene deretter, og ruller ut et usedvanlig hardt og knusende versparti som med sin kompromissløse gitarriffing og trommespill bør kunne tilfredsstille enhver tørst etter potent death/doom-musikk. Vokalprestasjonen er i tillegg såpass brutal og voldsom at den minner ganske så mye om det Barney Greenway i Napalm Death evner å oppdrive. Så blir det bare enda bedre når en blast-beat legges over det hele mot slutten. «Down to the Bone» er rett og slett en særdeles deilig og brutal låt.
Skrevet av Alexander Lange
Rosa Faenskap – «Skjør»
Ute nå via Faenskap Records
Rosa Faenskap ble en aldri så liten snakkis i fjor da de som fortsatt ukjent band plutselig fikk opptre på Øya-festivalen. Trioen hadde ikke en gang rukket å slippe sin første singel da de for første gang hørte fra festivalbookingen, som nok ante at det var snakk om et band med et ganske spesielt eksistensgrunnlag – i hvert fall innenfor svartmetallen. Rosa Faenskap omtaler musikken sin som både en kjærlighetserklæring og en krigserklæring mot sjangeren, og fremstår som noe ganske unikt ved å kle den inn i en tematikk som dreier seg om å være skeiv i dagens kapitalistiske samfunn.
Musikalsk sett har vi med et band å gjøre som nok minner mye om diverse amerikanske påfunn innenfor svartmetallen det siste tiåret, der elementer fra post-rock, shoegaze og hardcore punk får spille en ganske stor rolle i musikken. Særlig mye minner det om Deafheaven, og jeg får også assossiasjoner til nederlandske An Autumn for Crippled Children. Det er snakk om en lidenskapsfølelse, et sinne og en energi som minner mye om det man ellers finner innenfor svartmetallen, men det pakkes altså inn i en ganske annerledes finish der det følelsesmessige aspektet ligger langt lenger i forgrunnen.
På sin nye låt, «Skjør», mestrer Rosa Faenskap dette formatet godt. Om den ni minutter lange «Aldri» nok var en noe mer utpreget post-black metal-låt, er denne fireminutteren nok i større grad en god dose post-hardcore der en pønksk energi er noe mer toneangivende. Vi får imidlertid servert noen blendende og vakre post-black metal-utblåsninger gjennom det stadig tilbakevendende hovedtemaet. Ellers synes jeg trioen opprettholder et særdeles godt momentum hele låta gjennom, og det er også bare å ta av seg hatten for en svært god vokalprestasjon. Musikken i seg selv ligger nok ganske tett opp mot inspirasjonskildene, men låtteksten og det faktum at den er på norsk gjør at Rosa Faenskap likevel skiller seg en del ut. Anbefales!
Skrevet av Alexander Lange
What the Five Fingers Said to the Face – «Helix», «Blackspiraldance»
Usignert, ute på strømmetjenester
What the Five Fingers Said to the Face (heretter kalt WTFFSTTF), eksisterer som en mystisk entitet på utkanten av den norske metallscenen. Guttas mildt sagt esoteriske Spotify-biografi hinter til at bandet har andre aspirasjoner enn å ende opp på spillelister dedikert til styrketrening og grillfester, og det samme gjør musikken deres, som generelt sett er temmelig vanskelig å sette merkelapp på. Er det post-death metal fra et hardcore-perspektiv? Eller kanskje spastisk hardcore/sludge som er så tungt at det skjener over i dødsmetallens kjørefil? Nøyaktig hva det gir mening å kalle bandets musikk er vanskelig å anslå på dette tidspunktet.
Det er dog liten tvil om at bandet begynner å nærme seg noe temmelig unikt og spennende innenfor norsk metall/-core. De sludgy riffene, kombinert med den moderne og kjølige produksjonen, skaper en følelse av å være i nærvær av noe stort, ukjent og mektig. Kanskje er det de mystiske entitetene som nevnes i bandets bio, eller kanskje er det bare effekten av en produksjon som bader låtas golde, rytmiske landskap i et kaldt, umenneskelig skjær av blått.
Der forbindelsene til metall-sjangeren er relativt klare på «Helix», trekker «Blackspiraldance» seg lenger unna sjangerens velkjente trakter. Fra en åpnings-atmosfære som peker i retning støyrock og generell industriell dystopi, kommer bandet knusende inn med et hardcore-påvirket sound som sender tankene til band som Knocked Loose og Daughters. WTFFSTTF virker å være et band som lar seg fascinere av det ukjente, og det samme opplever jeg når jeg prøver å pusle sammen nøyaktig hva det er bandet har fått til på sine nye singler. For øyeblikket unnslipper den siste biten i puslespillet mine veivende hender, så det skal bli spennende å se om jeg blir klokere på det når bandets nye skive ‘Endless’ slippes rundt slutten av måneden.
Skrevet av Fredrik Schjerve
Håndgemeng – «Cro-Magnon Vs Neanderthal»
Ute nå via Ripple Music
Andre låt fra Håndgemengs kommende fullengder ‘Ultraritual’ er herved sluppet, og er en noe lenger og mer dynamisk sak enn førstesingelen «The Astronomer». «Cro-Magnon Vs Neanderthal» byr på seks ganske varierte minutter, der Håndgemeng skifter elegant og effektivt mellom rockeorienterte riffpartier og luftigere, åpnere strekk der trommene får groove fint og gitarene får male lydbildet blant annet med noen lekre delay-toner som fyker som soniske prosjektiler ut av høyttalerne.
Også slutten av låta løser Håndgemeng godt, der de får skrudd opp både driv og intensitet og sånn sett får på plass en kraftfull og fin avslutning. Jeg synes allerede mye lovet godt da bandet slapp «The Astronomer», men «Cro-Magnon Vs Neanderthal» imponerer meg ytterligere, og innevarsler mer variasjon enn førstesingelen. ‘Ultraritual’ slippes den 10. mars.
Skrevet av Alexander Lange
Søstre – «Kausalitet»
Ute nå via Loyal Blood Records
Søstre har allerede sluppet en solid håndfull singler fra sin kommende debutplate, men før «Kausalitet» landa, hadde disse dessverre gått oss hus forbi. Hellet i uhellet er imidlertid at vi da fikk ganske mye godt å bite i, da alt tyder på at vi har en ganske så sterk skive i vente.
Litt på samme måte som Maktkamps plate ‘I Affekt’ fra i fjor, ligger Søstres musikalske uttrykk nokså tett opp mot Rogalands store black’n’roll-stolthet Kvelertak. Altså er det snakk om metallisk, melodisk hardcore punk med et ganske tydelig nikk mot svartmetallen. En helt distinkt egenart mangler kanskje sånn sett i musikken, og i Søstres tilfelle ser dette snarere ut til å formidles effektivt gjennom det visuelle. Som de forrige singlene er imidlertid «Kausalitet» uansett en herlig låt der Søstre får presset svært mye godt ut av grunnformlene. Bandet starter i et ganske hektisk hjørne med hurtig gitarriffing og d-beat-trommeslageri, men drar ned tempoet noe etter hvert, og gjør en strålende jobb med å få låta til å åpne seg og bli mer melodisk og storslått mot slutten. Det gjør at «Kausalitet» føles som en aldri så liten reise.
Skrevet av Alexander Lange
Unholy Craft – «Naar All Tid er Omme»
Usignert, ute på Youtube
Unholy Craft er det andre prosjektet til «Peregrinus» fra Solus Grief, som for bloggens lesere vil være kjent fra sist desember, da debutskiva ‘With a Last Exhale’ landet en plass på lista vår over de beste norske metallplatene fra 2022. Den anonyme svartmetallmusikeren er tydeligvis inne i en inspirert periode, ettersom den nylig annonserte andreskiva til Unholy Craft blir den andre full-lengderen musikeren har gitt ut på bare fire måneder.
Der Solus Grief farer med langstrakt, atmosfærisk og tidvis nesten post-punk-påvirket svatmetall, spiller Unholy Craft svarmetall av den mer gnistrende og intense typen. Felles for begge prosjektene er at de bevarer en slags rå svartmetall-estetikk til tross for sine åpenbare låtskriver-ambisjoner, hvilket gir en pussig følelse av kognitiv dissonans dersom du er vant til å skille disse to fenomenene fra hverandre. Effekten er litt som å høre et rått svartmetallband som har blitt reddet ut fra tåken, eller kanskje Kvad med hakket mer sparsommelige støyfiltre på vokalen.
Det fungerer i alle fall temmelig godt. «Naar All Tid er Omme» er ingen åpenbaring på linje med det beste materialet fra ‘With a Last Exhale’, men så har låta tross alt under halvparten av spilletiden til de korteste låtene på den skiva å boltre seg på. Progresjonen fra åpningens sydende flammehav til avslutningens ulmende meditasjon er svært effektiv; som at singelcoverets brennende storby langsomt reduseres til en forkullet haug av sort treverk. Alt i alt er det ingenting som sjokkerer eller i overkant forlyster på Unholy Crafts nye singel, men jeg stoler nok på prosjektets bakmann til å forvente store ting fra skiva uansett.
Uburen er et viking/svartmetallband fra Sandnes som i all hemmelighet har opparbeidet seg en seriøs lytterskare over sine hittil fire skiver. Trioen har i alle fall vært meg fullstendig ukjent frem til i dag, til tross for at Spotify kan attestere at bandet har over syv tusen månedlige lyttere. Dette betyr at bandet har høyere lyttertall enn band som Sarke og Khold, to betydelige navn innenfor norsk ekstremmetall. Hvordan dette kan ha gått meg hus forbi er og forblir et mysterium. Enten er Metallurgi-redaksjonen noen uoppmerksomme døgenikter uten fungerende sidesyn, eller så har Uburen klart å skape seg et publikum uten å benytte seg av industriens mer velprøvde taktikker.
Hvilket av disse to alternativene som stemmer skal jeg ikke forsøke å komme frem til nå; det er nemlig en omtale av bandets nyeste skive ‘Usurp the Throne’ som står på agendaen. Som nevnt er Uburen nytt bekjentskap for meg, så jeg kommer ikke til å kunne vurdere skiva i lys av tidligere utgivelser. Det jeg derimot kan gjøre, er å vurdere musikken i lys av skivas konsept – et konsept som på mange måter kan sies å være den viktigste grunnen til å sjekke ut ‘Usurp the Throne’.
Platas konsept er nemlig både dyptgripende og interessant. ‘Usurp the Throne’ omhandler menneskeartens kamp mot en hyklersk gud; en gud som nyter å manipulere menneskeskjebner til egen forlystelse. Menneskets historie fremstilles som en «elv av blod», hvor synder går i arv fra generasjon til generasjon, som en uutslettelig inngravering på slektstreets stamme. Den eneste måten å hente menneskene frem fra under tyngden av sin egen historie, er å utslette verden gjennom den apokalyptiske hendelsen Ragnarök, for deretter å gjenreise den. Låttekstene fordyper seg i ulike aspekter ved dette konseptet, og er generelt en glede å ta innover seg over skivas spilletid. Men en skive lever og dør selvfølgelig ikke på sitt konsept alene, og et hvert godt konsept krever en effektiv musikalsk motpart for å virkelig skinne.
Og det er på den musikalske fronten av Uburens ‘Usurp the Throne’ støter på sine største utfordringer. Bandets tilnærming til viking/svartmetall er en kraftfull og krigersk en, fylt til randen av Immortals sverd-fektende ekstremitet. Det er derimot ikke bandets grunnleggende uttrykk som stikker kjepper i hjulene på ‘Usurp the Throne’, men heller hvordan uttrykket blir presentert gjennom skivas produksjon. Produksjonen på skiva – som forresten er utført av bandet selv – er nemlig såpass hul og fjern på samme tid at dynamikken som kunne pustet liv i skivas konsept fullstendig uteblir.
Låtkonstruksjoner som «When the River Breaks», «Defiance towards Futility» og «Bring forth Ragnarok» kunne vært tårnende bragder i bandets resymé dersom produksjonen hadde matchet låtenes prestasjoner. Dessverre er produksjonen preget av dominerende bassfrekvenser, anonyme og distanserte gitarer og vokal som er tørr nok til å virke som at de ikke har mottatt behandling i etterkant av opptak. Dette gjør at skiva surrer og går i bakgrunnen av lytterens bevissthet, uten å kreve oppmerksomheten i den grad en god svartmetallskive i Immortalsk format burde. ‘Usurp the Thone’ har mengder av fete riff, stormende sekvenser, samt et konsept av de sjeldne å by på. Derfor er det trist å måtte meddele at disse kvalitetene på mange måter overskygges av den labre produksjonens sløvende effekt. Jeg kan anbefale Uburens nyeste skive til blodfans av viking/svartmetall, men nykomlinger til uttrykket vil trolig slite med å komme under huden på skiva som følge av miksen.
Skrevet av Fredrik Schjerve
Hüsmänsköst – Uhøytidelig Jule-EP
Ute nå via Husmanskost Records (eget plateselskap)
Det er februar, julenekene har for lengst blitt fortært av grådig kjøttmeis og dompap, og grantrærne står og flasser sine brune barnåler ned på stuegulvene til nasjonens lateste innbyggere. Likevel ser Metallurgi først nå sitt snitt til å skjenke en omtale til Hüsmänsköst sin uhøytidelige jule-EP, som ble sluppet på strømmetjenestene 1. juledag. Bedre sent enn aldri, sies det.
Fra spøk til alvor: Det er synd at vi ikke har rukket å dekke denne utgivelsen tidligere. Hüsmänskösts tradisjonelle grindcore er tross alt en sjeldenhet å oppdrive i det norske metallmiljøet, og det at bandet i tillegg er temmelig kompetente leverandører av nevnte uttrykk gjør lite for å lette på skamfølelsen. Det eneste vi kan gjøre for å forsøke å rette opp i denne urettferdigheten, er å forsøke vårt beste med å overbevise norske lyttere om at nettopp det de trenger å høre i februar, er en grindcore-jule-EP med låter som handler om å selge kroppen sin på Kiwi og å bruke julelys som kukforlenger.
Så kjære, norske lyttere: Jeg anbefaler dere alle sammen å vie seks og et halvt minutt av deres liv til en rutsjetur ned den bratte akebakken som løper gjennom Hüsmänsköst sin nyeste EP. Riffene river og røsker, som en rødkinnet guttevalp i det han frigjør kveldens hardeste pakker fra gavepapirets nådeløse tyranni. Trommene smadrer som en gjeng hylende barn i det de kondemnerer mammas pepperkakehus, og vokalisten brøler som en rødneset bestefar rett før han dunker ned dram nummer 16 og 17. ‘Uhøytidelig Jule-EP’ er en forrykende, heidundrendes grindcore-fest, og det en fest so er over før hovmesteren har rukket å bagge tidenes baddie på NRK1. Hüsmänsköst er et av Norges djerveste grindcore-band, og det vises selv på en uhøytidelig og knapp liten sak som denne EP-en. Ta deg en lytt!
Skrevet av Fredrik Schjerve
Forhatt – Solvigd
Usignert, ute på strømmetjenester
Jeg vet heller lite om svartmetallmiljøet som tydeligvis regjerer i Bodø by, men Forhatts nyeste utgivelse ‘Solvigd’ gjør meg sikrere i min antakelse om at det produserer noe av den mest spinnville svartmetallen her til lands. Herfra kommer nemlig også det ganske så gamle prosjektet Skaur, som i 2021 slapp den usedvanlig komplekse og tungt fordøyelige plata ‘Reis te Haelvete’, der det endog er en vokal som knapt kan overgås når det gjelder intensitet.
Og det er ingen ringere enn Skaur som bidrar med vokal på denne EP’en av Forhatt. Det vil si at det hyles og skrikes noe voldsomt over disse tre låtene, og prestasjonen er ikke et grann mindre fascinerende enn det den var på ‘Reis te Haelvete’. Om det ikke var nok, ligger også de andre elementene på ‘Solvigd’ tett opp mot Skaurs uttrykk, og mye tyder på at slektskapet mellom disse to prosjektene er tettere enn hva en enkel vokalistvisitt skulle tilsi.
Det betyr at et beundringsverdig gitararbeid ligger til grunn her, der ideene blir utrolig mange og interessante av at utgivelsen bærer preg av å være tilnærmet gjennomskrevet og repetisjonsløst. Gitarene ligger stort sett i lysere registre og minner som Skaurs gitarer mye om amerikanske Krallice, og får av eminent trommespill god hjelp til å komme seg gjennom utrettelige komposisjoner og konstante skifter og vendinger.
På tross av at dette gjør komposisjonene ganske retningsløse, er dette ordentlig prisverdig, og gitararbeidet på ‘Solvigd’ er skikkelig imponerende fordi kvaliteten på idéene i seg selv er så høy. Særlig de første minuttene på førstelåta «Forhatt» er et herlig og intenst stykke musikk, og andrelåta «Mariann» byr på sin side på noen av EP’ens sterkeste folketonale nikk. «Eld og Blod» har også en særdeles sterk introduksjon, og denne låta ender opp som min store favoritt i det den viser en litt annen side av prosjektet med de mer storslåtte partiene mot slutten som introduserer både fele og korvokal. Med det blir det meste på ‘Solvigd’ et beundringsverdig stykke arbeid, selv om jeg synes det hadde vært enda bedre om låtstrukturene fremsto litt mer meningsfulle.
Skrevet av Alexander Lange
Jaggu – Rites for the Damned
Usignerte, ute nå på div. strømmetjenester
Jaggu er en power-trio bestående av norske og britiske medlemmer som i 2018 samlet seg rundt sin felles kjærlighet for alt som er tungt. Bandet slapp i 2019 debut-skiva ‘Revenantian’, hvilket knyttet slagkraftig psykedelisk stoner/doom opp mot et konsept sentrert rundt japansk folklore. Debuten høstet lovord fra bl.a Metal Hammer Portugal, og den påfølgende, enkeltstående singelen «The Pit» høstet således lovord fra undertegnede da den ble sluppet i 2020. Nå er bandet endelig aktuelle med ny utgivelse; en mørksinnet men varsomt håpefull skive ved navn ‘Rites for the Damned’.
Jaggu spiller definitivt metall for skjeggete menn. Bandets progressive stoner/sludge klarer på en og samme tid å fremstå som ruskete, sjuskete OG røddig og vel-frisert – som en svett og fæl tømmerhogger med et skjegg trimmet til perfeksjon. ‘Rites for the Damned’ er fylt med instrumentalpartier som truer med å vokse og spre seg til skiva er fullstendig gjengrodd, men bandet jobber tappert med å trimme ned den ukontrollerte veksten ved hjelp av skarpkantede riff og fengende gjengvokal. Sånn sett kan Jaggu på sin nye skive sies å være en slags fargerik og blomstrende motpart til Rongeur, en duo som virkelig burde vurdere å forme en live-allianse det kommende året – spesielt med tanke på at begge holder til i Oslo.
Et annet band som må nevnes når Jaggus lydbilde diskuteres, er Mastodon. Det virker som at samtlige av bandets medlemmer har hentet inspirasjon fra det legendariske amerikanske bandet i utformingen av sine respektive instrumentstemmer, om det så gjelder «Nona»s tumlende Brann Dailor-brekk, eller Brent Hinds/Troy Sanders-dynamikken til «Mario» og «Asbear». ‘Rites for the Damned’s åtte låter inkluderer også flust med seksjoner som kan knyttes opp til spesifikke perioder i Mastodons platehistorikk, hvilket gjør det mulig å hevde at Oslo-bandet kanskje sniker seg i overkant tett opptil kvartettens åndsverk.
Men å avskrive Jaggu på dette grunnlaget ville vært en stor feil. ‘Rites for the Damned’ er nemlig fullstendig tettpakket med sterke ideer og nydelig instrumentalspill, samtidig som enkelte øyeblikk peker i en retning som på sikt kan frakte bandet lenger unna sine inspirasjonskilder. Da tenker jeg ikke på åpningslåta «Carnage», som med sin svingende rytmikk og psykedeliske utsvevelser minner svært om Mastodons periodefra ‘Blood Mountain’ til ‘Crack the Skye’. Men allerede på andrelåta og singelen «Earth Murder» finner vi grunn til å anse Jaggu som en enestående kreativ kraft. «Earth Murder» er en direkte, knusende og fengende hardcore/sludge-låt som – til tross for at den gjerne kunne vært enda mer kompakt og eksplosiv – står ut som en av januars største låt-suksesser.
‘Rites for the Damned’ er en perfekt skive å slentre rundt og fortape seg i, samtidig som den mangler fokuset og de virkelig store ideene som kunne gjort den til en definerende skive for bandet. Jaggus instrumentalspill kan beskrives med adjektiver som «rikt», «innhyllende», «levende», «organisk» og «forunderlig», og er også den viktigste grunnen til at jeg har kost meg med skiva så mye som jeg har. Samtidig savner jeg den presisjonen i formuleringen av tydelige ideer som man finner på «Earth Murder» ellers på skiva, selv om låter som «Electric Blood» og «Enthralled» inneholder øyeblikk som stikker seg ut og former minneverdige landemerker over flere lyttinger.
Blant skivas høydepunkter finner vi låter som «Earth Murder», «Mindgap», «Electric Blood» og «Marching Stride». Avslutningslåta «God to be through» er også en glede å overvære; et kreativt utbrudd av ‘Leviathan’-inspirert, hyperaktiv sludge. Jaggu har levert en innhyllende og beundringsverdig lytteopplevelse på sin andreskive, og det eneste som mangler nå, er at bandet finner sitt eget, enestående synspunkt på den psykedeliske stoner/sludgen. ‘Rites for the Damned’ har uansett potensialet til å treffe hardt og bredt blant norske lyttere, spesielt om du er fan de nevnte bandene Rongeur og Mastodon.
Skrevet av Fredrik Schjerve
Winterwar – Wizard of the North
Usignerte, ute nå på div. strømmetjenester
Winterwar er et anonymt enmannsprosjekt (sannsynligvis) som kombinerer melodisk dødsmetall med tradmetall av episk snitt. Prosjektet slapp debutskiva ‘Wizard of the North’ i desember 2022; en skive som så mange andre gikk tapt grunnet bloggens intensive arbeid med årets listeposter. Metallurgi er dog sitt selverklærte samfunnsoppdrag bevisst, og disker derfor opp en (u)lovlig sen omtale nå i begynnelsen av februar.
På sine sosiale medier omtaler prosjektet seg som et melo-death/thrash-prosjekt, men for min egen del fremstår den tunge riffinga som fyller ‘Wizard of the North’ som mer heavy metal-beslektet enn thrash-beslektet. Man kan definitivt spore frem et øyeblikk eller to på skiva hvor melo-death/thrash-merkelappen gir mening (som på de byksende d-beat-seksjonene på «Longships at Sea», men de triumferende ledegitarene og fantasy/viking-aspektet gjør at skiva føyer seg lettere inn blant de rustningskledte trad-legioner. Se for deg en blanding av Fenris Vrede og Amon Amarth, ikledt et vognlass med gitarharmonier og noe mer beskjedne produksjonsverdier.
«Arrival» ledsager oss inn i Winterwars debutskive via en kort instrumentalsnutt, før tittelsporet kløyver lytterens skalle med sin ornamenterte viking-øks. ‘Wizard of the North’ befinner seg stort sett i et riff-tungt og enkelt melo-death-format, men spriter også opp soundet via tilleggsinstrumenter og låne-elementer fra andre undersjangere. Disse elementene fungerer ikke alltid så godt, som eksemplifisert via skivas to svakeste låter «The Cursed Skies» og «Blackened Lake». Førstnevnte svertes av den anonyme gjestevokalen, som med sin yndige og forsiktige fremtoning krasjer fullstendig med den brutale, episke tematikken som låtteksten kommuniserer. «Blackened Lake» er på sin side en lavmælt og jam-preget låt, hvis uelegante solospill og livløse trommespill legger en seriøs demper på lytteopplevelsen.
Heldigvis tar ting seg opp på skivas andre halvdel. Låter som singelen «Echoes from the Winter» og «Jörmungandr Rises» lener seg i større grad på den tunge og robuste riffinga enn skivas første halvdel – et element som kan sies å være Winterwars sterkeste på sin debutskive. «Longships at Sea» forlyster deretter med melankolske harmonier og velfungerende leads, før andresingelen «Axe Ablaze» øker det musikalske tempoet og aktivitetsnivået med god effekt. Winterwar er åpenbart et amatørprosjekt i oppstartsfasen, men det finnes flust av øyeblikk på ‘Wizard of the North’ som kan gi grobunn for videreutvikling. I følge prosjektets Instagram-konto er ny musikk allerede underveis, så vi trenger trolig ikke vente lenge for å se om Winterwar evner å svare på disse forventningene.
Skrevet av Fredrik Schjerve
Ånder – Nattehimmelens fortellinger
Usignert, ute på strømmetjenester
‘Nattehimmelens fortellinger’ er andreplata til svartmetallprosjektet Ånder, og også den andre plata prosjektet slapp i fjor etter at ‘Love, Death and Void’ ble sluppet i oktober. Denne andreskiva er en aldri så liten vandring mellom ganske forskjellige svartmetalluttrykk, der et ganske klart utgangspunkt i de mer atmosfæriske sidene av sjangeren munner ut i en ganske variert opplevelse.
Fra før av fikk vi høre den syv minutter lange singelen «Forkledd i nattens farger, ivaretatt av tapte masker», som kanskje er det nærmeste man kommer et slags sammensurium av alt som skjer på ‘Nattehimmelens fortellinger’. Denne låta har også en noe variabel kvalitet, der det suggererende, tåkete og atmosfæriske midtpartiet blir det klare høydepunktet mellom introduksjonen og avslutningen som begge preges av ganske krøkkete og surt pianospill.
Deler som ligner det nevnte, flotte midtpartiet preger i stor grad de to første sporene på plata, tittellåta og «Min sjel river løs i evigheten», som jeg synes er blant platas sterkeste ledd. Det samme kan sies om «Kulde skjærer i hennes øyne», som nærmest hypnotiserer med sine uhåndgripelige virvelvindsgitarer. Et annet atmosfærisk og vellykket grep finnes videre i den tre minutter lange interluden «Tomrommets kall», der jeg synes Ånder treffer svært godt med rolig korvokal og en nydelig gitarmelodi.
Platas andre halvdel er en litt annen, og også en litt dårligere, affære enn den første. Det åpner riktignok ganske ålreit med «Ferden langs stjerne» og coverversjonen av Lifelovers post-punk-flørt «Sweet Illness of Mine». Deretter synes jeg imidlertid Ånder går på en aldri så liten smell, der jeg synes prosjektet roter det til på coveret av Burzum-klassikeren «Dunkelheit» med overraskende utight spill til tider og en ganske så begredelig synth. «Eventyret om stjernene» redder det deretter litt igjen med et nikk tilbake til de sterke, atmosfæriske partiene i platas første halvdel, men med en heller svak og kjedelig ambient-avslutning på seks minutter etterpå, blir det imidlertid klart at platas siste ledd ikke fortoner seg som helt vellykket. Dermed blir ‘Nattehimmelens fortellinger’ en noe blandet og rotete opplevelse. På sitt beste synes jeg imidlertid Ånder mestrer den atmosfæriske svartmetallen godt.
Skrevet av Alexander Lange
Grabstein – Grabstein
Usignert, ute på Bandcamp
Alle fordommer om at Grabstein er nok et anonymt og kjedelig svartmetallprosjekt på Bandcamp slås ihjel med en gang beaten på «Verbeuge dich vor Luzifer», første låt på prosjektets første demo, melder seg. Her får vi nemlig smake på en freidig miks mellom svartmetall og post-punk, der Grabstein lykkes svært godt med å svøpe det ordentlig fengende hovedtemaet inn i mørke stemninger av både gotisk og svartmetallsk art.
Rent stilistisk synes jeg dermed Grabstein har kommet langt, og det er snakk om en sjangermessig eksperimentering jeg synes ender opp både dristig og vellykket. Dette videreføres inn i «Der Geist im Nordturm», der en vesentlig saktere beat og depressiv gitarmelodi tar over stafettpinnen fra den sterke introduksjonen. Også her kommer Grabstein godt ut, særlig når noen elektriske doom-gitarer supplerer etter hvert, men låtlengden synes jeg ikke helt rettferdiggjøres av at noen litt enkle melodier repeteres vel mye.
Heller ikke avslutningslåta «Domus mea domus orationis vocabitur» synes jeg når helt opp til «Verbeuge dich vor Luzifer». Låta åpner riktignok sterkt med det kanskje aller mest post-punkske temaet på hele demoen, men låta svekkes noe av litt surt og rart pianospill og en chugge-del midt i jeg ikke synes Grabstein kommer så godt ut av. Men det legger ikke lokk på at mye fungerer på ‘Grabstein’, og at disse låtene kommuniserer en stilmessig dristighet som fascinerer meg. Dermed blir det ganske enkelt å anbefale en liten kikk på dette kvarteret.
Connect the Circle slapp debuten sin ‘This is Madness’ i februar 2020, som med tanke på at Metallurgi ble opprettet i oktober samme år betyr at den gikk eders ydmyke skribenter hus forbi. Knappe to år senere har vi blitt servert en ny mulighet på å stifte bekjentskap med gruppen, i form av andreskiva ‘Mother of Evil’. Bandet virker å ha funnet et godt arbeidstempo – raskt nok til at prosjektet ikke viskes ut av det kollektive minnet mellom utgivelser, men sakte nok til at låtene får tid til å vokse inn i tilfredsstillende rike og detaljerte arrangementer.
Bandet har nevnt at andreskiva både er tyngre og mer progressiv enn debuten – et utsagn jeg ikke har noe problem med å stille meg bak. Bandets grunnvoll er fremdeles klassiske former for progressiv metall, men man finner også stadige innslag av den mørke, moderne progmetallens fokus på groovy og tung rytmikk. Dette er dog kun utgangspunktet bandet opererer ut ifra, og samtlige av låtene på ‘Mother of Evil’ byr på noe annet enn låtene rundt seg hva gjelder instrumentering, tematikk og tonalitet. Med andre ord er plata akkurat så mangefasettert som en prog-skive helst bør være for å fremkalle nysgjerrighet og eventyrlyst hos lytteren.
«The Legend of Becky Cotton» byr umiddelbart på noe av skivas tyngste materiale, med et åpningsriff som oser aldri så lite av melodeath, samt et parti i andre halvdel som best kan klassifiseres som et semi-breakdown. Over disse turbulente strømmene finner vi den robuste baryton-stemmen til Arild Fevang, som fra et utgangspunkt i rock og metall tidvis strekker seg ut i en teatralsk dramatikk som kan minne om tidlig Candlemass. «34 Million-Mile-Mission» er påfallende tradmetallisk sammenliknet med åpningssporet, med et allsang-verdig refreng og et orgelspor som bidrar til å fylle ut arrangementet. Platas første halvdel avsluttes så med platas to høyest-ruvende topper, nemlig det imponerende fin-tunede og effektive tittelsporet og den Terra Odium-aktige «1519», som med sine to fengende refrenger skrur skivas lyttbarhet opp på maks.
Etter en meget sterk første halvdel kan ikke B-siden – foruten enkelte strekk – unnvære å komme til kort. «Flat Moon Army» er en velmenende nedrivning av velkjent, manipulativ politisk retorikk, men de halvhjertede King Diamond-hylene og en helhetlig underveldende vokalprestasjon hindrer premisset fra å oppnå særlig tyngde. «Evel Knievel» og «When the King Cried» strever også med sitt; førstnevnte taper mye av momentumet bygget opp av de Judas Priest-aktige versene til broens dur-pregede banaliteter, og sistnevnte sliter rett og slett med å feste seg i minnet i forhold til de uanstrengt fengende låtene på side A. «The Shade» kan dermed sies å være livbøyen i platas andre halvdel, med sitt flotte refreng og sine teatralske, dynamiske utsving.
Til tross for B-sidens svakheter skal det sies at min totale opplevelse av ‘Mother of Evil’ er positiv. Låter som «Mother of Evil» og «1519» vil trolig stå som noen av de sterkere eksemplene på norsk, klassisk progmetall ved årets ende, og jeg har ingen problemer med å se for meg at mer ihuga fans av sjangeren vil være mektig fornøyd med det Connect the Circle har fått til på sin andreskive. Personlig er jeg veldig spent på hva bandet kan finne på å gjøre på en eventuell tredjeskive, og jeg har et stort håp om at de vil klare å rette ut noen av de låtmessige ujevnhetene og levere en gjennomgående storartet plateopplevelse. Makter de dette vil de nok fort kunne bli en essensiell spillebrikke i det moderne norske progmetall-landskapet, en tradisjonelt forankret motpart til noen av de mer futuristiske ungfolene (som f.eks Leprous) som regjerer for øyeblikket. Anbefales!
Skrevet av Fredrik Schjerve
Flashing Thunder – Crazy Strike
Usignert, ute på strømmetjenester
Jeg har nok ikke tenkt så mye på hvor godt tung og kaotisk metallmusikk kan reflektere følelsen av å sitte i et smått, klassisk krigsfly, men Flashing Thunder gjør meg i alle fall mer overbevist når de gjør et forsøk på ‘Crazy Strike’. Denne duoen har holdt på ca. siden de slapp debuten ‘Drawn to Fire’ i 2015, og formidler tematikken sin gjennom en type metall som har en tydelig forankring i 70- og 80-tallets tradisjonelle uttrykk, men som bærer et like tydelig preg av mer moderne og tung sludge-metall. Hint til inspirasjon særlig fra Mastodon – uten at jeg vet om Flashing Thunder i det hele tatt har hørt på dem – er blant annet tydelig gjennom både Troy Sanders- og Brent Hinds-aktig vokal, men tidvis med en ekstra dose tyngde som kan sende assossiasjoner til noe så voldsomt som High on Fire.
Og ‘Crazy Strike’ åpner også skikkelig sterkt med slike elementer. Åpnings- og tittellåta viser Flashing Thunder fra noen av sine beste sider når det gjelder gitarlyd, riff, tungt trommespill og et kaotisk preg som komplementerer gaulevokalen på utsøkt vis. «Scars» og «Weak as Hell» fortsetter seiersrekken i så måte, og førstnevnte kvalifiserer seg muligens til albumets beste låt der et lekkert solskinnshook får sneket seg under tyngden av de voldsomme gitarene og basstrommene. «Throne Pretender» er videre et vellykket forsøk på en hakket mer lavmælt låt der preget fra tradisjonell tungmetall er mer iøyenfallende.
Så er ‘Crazy Strike’ like fullt en plate som for meg deler seg ganske på midten når det gjelder kvalitet. Andre halvdel av plata byr som den første helt klart på en del sterke øyeblikk, men komposisjonene er ikke like gode og presise, og den energiske vokalen fortoner seg etter hvert som litt slitsom over uttrykkene fremfor å tilføye et tøft element. Den Ghost-aktige power-balladen «Roll the Thunder» har i utgangspunktet for eksempel en del for seg, men blir alt for lang, og i «Dr. Knowledge» og «Time After Time» synes jeg gaulingen gjør musikken en bjørnetjeneste. Den korte avslutningen «Destroy» synes jeg er albumets svakeste ledd, der den etter en for så vidt lovende intro henger seg fast i et riff og noen vokalfraser som fremstår i overkant banale.
Det er synd, for første halvdel av ‘Crazy Strike’ byr på en rekke tøffe og sterke øyeblikk som overbeviser. Dette gjør imidlertid også at plata er en forholdsvis sterk prestasjon fra Flashing Thunder all den tid de ikke lykkes helt i andre ledd og den nok ikke utmerker seg spesielt mye stilmessig – ‘Crazy Strike’ anbefales for alle fans av tung, ukomplisert og rendyrket metall.
Skrevet av Alexander Lange
Kráka – Winter Solstice Demo / Fog Above the Forest
Usignert, ute på Bandcamp
Svartmetallprosjektet Kráka slapp to små utgivelser i overgangen til det nye året: demoen ‘Winter Solstice’ og den litt lengre EP’en ‘Fog Above the Forest’. De er prosjektets første livstegn, og musikken er tydelig forankret i et rått og atmosfærisk svartmetalluttrykk som formidles gjennom korte og nokså enkle komposisjoner.
Krákas musikk preges kanskje mest av den beske lo-fi-vokalen som gjennomgående fortoner seg som desperate hyl, og som i sin skjørhet og råskap nærmest fremstår som et instrument i seg selv – det faktiske innholdet i vokalfrasene er i alle fall ikke mulig å oppdrive. Vokalen er også Krákas desidert største styrke på begge disse utgivelsene, og aller best er det nok på demoens første låt «Snowfall and Blood» som også er Krákas sterkeste. Her maner vår ukjente utøver frem en atmosfære lik dem jeg nøt i fjorårets utgivelser fra prosjekter som Blutumhang og Chalice Ablaze, og det med hjelp av et ondskapsfullt, smått folkmetallsk og nærmest hypnotisk gitartema som ligger som fundament for komposisjonen.
Sterke øyeblikk finnes imidlertid også ellers på både ‘Winter Solstice’ og ‘Fog Above the Forest’. På førstnevnte byr Kráka riktignok kun på bare én låt til, «Dreams Encased in Ice», men denne fullbyrder en sterk – om enn ganske kort – demo og komplementerer førstelåta fint med et mer typisk norsk andrebølges svartmetalluttrykk. Slike tradisjonelle tendenser er det også flest av på ‘Fog Above the Forest’, all den tid Kráka tviholder på det lavoppløselige preget og den mer særegne vokalstilen.
‘Fog Above the Forest’ imponerer nok likevel ikke like mye som demoen, av den enkle grunn at kvaliteten på riffene ikke er like gjennomgående høy og Krákas enkle uttrykk muligens eksponeres som litt ensformig og lite slitesterkt. Jeg synes for eksempel det åpner litt uinspirert med tittellåta, selv om den like fullt styrker seg like fullt med noen kule riff i andre enden, og selv om «Wanderer in Cursed Lands» er en kul, Darkthronesk doom-flørt a la «Quintessence», holder den seg nok ikke interessant nok hele veien gjennom.
Interluden «Doors of Corvidae» er et fint avbrekk med noen kule perkusjonseffekter, og «Raven of Black Sorrows» og avslutningslåta «Snow Shrouds All», som utvikler seg fra en lavmælt svartmetallåt til en kaotisk avslutning, byr riktignok på noen gode partier. Men jeg synes ikke det evinnelige mørket som kommuniseres gjennom lo-fi-preget på demoen setter seg like godt her – snarere savner man kanskje en noe mer finslipt produksjon fordi nytten av den som Kráka har endt opp med ikke er like iøyenfallende. Det gjør ikke Kráka til et lite interessant prosjekt; snarere tvert i mot vitner disse to utgivelsene om mye potensiale. Men like fullt åpenbares det tydelig hvor prosjektets styrker og svakheter ligger.
Skrevet av Alexander Lange
Heads of Hydra – Waste
Usignerte, ute nå på div. strømmetjenester
Heads of Hydra er et metallband fra Rogaland som operer i krysningspunktet mellom melodisk dødsmetall og thrashmetall med et bankende tradmetall-hjerte. Gruppa gav i løpet av 2021 ut en rekke singler som samtlige gikk Metallurgi hus forbi, hvilket gjør det nødvendig at vi bryter våre egne retningslinjer og skriver en omtale av en dobbel singel som ble utgitt helt tilbake i oktober. ‘Waste’ demonstrerer et band som har mye av det låtskriver-tekniske og uttrykksmessige på plass allerede, men som kunne hatt utbytte av å raffinere disse ørlite granne mer før de begir seg ut på sin første full-lengder.
Hovedattraksjonen er uten tvil den syv minutter lange «Waste», som med sine mange ulike deler og elementer er et akkurat passe mange-hodet beist til å gjøre ære på bandets navn. De fengende og distinkte riffene som befolker låtas første halvdel har åpenbare røtter i trashende dødsmetall (hvilket fremheves av de growlede vokalene), men har ofte en tradmetallisk kant som setter dem i forbindelse med den greske ekstremmetall-scenen og dens særegenheter. Denne klassiske trad-tyngden får enda mer å si for låtas bro, som lener seg litt i overkant i retning rock og metall til å gi mening sett i lys av resten av låtas ekstremitet.
Denne drakampen mellom trad og ekstremmetall forsetter å utspille seg på «Execution». Åpningens tyngde og harmoniserte gitarer tilhører åpenbart førstnevnte, men det påfølgende versriffet har en brutal thrashmetall-kant som umiddelbart skyver låta vekk fra spandexbuksenes tidsalder. Denne mellomsjanger-konflikten trenger ikke nødvendigvis oppleves som noe negativt, men jeg har fortsatt på følelsen av at Heads of Hydra har mer å gå på når det kommer til å justere sammensetningen for maksimal gjennomslagskraft. «Waste» og «Execution» er to tilfredsstillende doser med fengende tyngde og ekstremitet, og markerer Heads of Hydra som en gruppe det skal bli spennende å følge nøyere med på fremover.
Skrevet av Fredrik Schjerve
Color for a Blind Man – Anathema
Usignerte, ute nå på div. strømmetjenester
Solomusikeren bak Color for a Blind Man uttrykker i sin Spotify-bio at hans sinn og musikalske preferanser er for kaotiske til å settes i én enkelt sjangers tjeneste. Dette reflekteres gjennom mannens utgivelser – EPen ‘Cold Blood Medicine’ kombinerer metall og elektronisk musikk, og andre låter tar igjen for seg urelaterte uttrykk som folk-ballader og melodisk dødsmetall – hvorav den nyeste er ‘Anathema’ fra slutten av desember. Musikken på ‘Anathema’ har vanskelig for å la seg sette i en enkel bås, men inneholder for observante lyttere noen hint til i alle fall hvilket tiår prosjektet er inspirert av.
Det første hintet kommer allerede i de første sekundene av åpningslåta «Endless Spinning Loom», som virker å springe ut ifra det samme auditive universet som ga oss System of a Downs «Toxicity». Til tross for at låta løper av gårde i mange ulike retninger etter denne mulige referansen, beholder den alltid forbindelsen til perioden «Toxicity» stammer fra, nemlig fra 90-tallet og inn i det tidlige 2000-tall. Vage allusjoner til Toolsk rytmikk og riffing forsterker denne tilknytningen, og det samme gjør den noe alternativ rock-pregede vokalen til Vegard Fotland. Den siste biten i det uttrykksmessige puslespillet er en sporadisk og impulsiv kreativitet som sender tankene i retning bandets uttalte inspirasjonskilde i Primus, samt mer moderne sjanger-agnostiske band som Thy Catafalque.
Den brutale og growlede broen på «Endless Spinning Loom» og det avsluttende refrenget må fort gi plass til «Like Cattle», som er en mye mer innadvendt og meditativ affære – i alle fall til å begynne med. Melankolske, psykedeliske gitarfraser veves som av en musikalsk rokk gjennom låtas første halvdel, før eksentriske ledegitarer og et knusende riff klipper over snoren og sender oss ut i nok en sjanger-agnostisk villmark. «A Way Out» avslutter så EP-en på lite forløsende vis, med en halvhjertet jam-sekvens og en knapp låtform som ikke makter å utnytte potensialet til progressive metallfaktene som preger midtpartiet.
‘Anathema’ er en kort EP som oppleves mer som et utløp for Color for a Blind Mans nylige musikalske ideer heller enn en komplett og fullverdig utgivelse i seg selv. Produksjonen har en hjemmestudio-kvalitet over seg i den forståelse at den har en del ubalanser, men har også nok gode ideer til å gi inntrykk av at Vegard Fotland vet hva han vil med musikken sin. ‘Anathema’ kan dermed ansees å være et snaut men fascinerende øyeblikksbilde av hvor Color for a Blind Man befinner seg for øyeblikket, og er en solid nok lytt for fans av alternative og progressive retninger innenfor 90-tallets rock og metall.
Metallurgi 