duplicate records – Metallurgi

Makrostrukturell evaluering: Ukas plater

Askheimr – Askheimr

Askheimr er et melodisk svartmetallband som med denne selvtitulerte plata gir ut en fullengder for første gang. Dette var også et nytt prosjekt for meg, noe som nok ikke er så rart da bandet tidligere kun har sluppet et par singler, og etter å ha sett navnet og plateomslaget trodde jeg det her var snakk om passe ugjennomtrengelig svartmetall fra en ensom ulv på Bandcamp. Det viste seg imidlertid at det her er snakk om en aldri så liten kvintett, og at det endatil er snakk om folk som også er å finne i bandet Sjakal, som slapp den solide progressive og teknisk-dødsmetallske skiva ‘Sea of God’ i fjor.

Det er nok også mulig å trekke noen stilistiske linjer mellom Askheimr og Sjakal. Førstnevntes svartmetall er nemlig ikke spesielt ugjennomtrengelig heller; snarere baserer den seg, som Sjakals uttrykk, i stor grad på et stort knippe sterke melodier, så vel som mange tilløp til storslagenheter i produksjonen.

Åpningslåta «Eternal Confinement» sender meg for eksempel umiddelbare assossiasjoner til Dimmu Borgir, både i forlengelse av de symfoniske elementene og gitararbeidet som ligger tett opp mot dette bandets adapsjoner av diverse thrash-metallske grep. «Contempt in My Vanity», som med sin ambisiøse spilletid på over ni minutter er neste låt ut, byr på sin side på flere melodier og folketonale tendenser som gjør det umulig ikke å antyde et band som Windir som en mulig inspirasjonskilde. Disse tendensene følges flott opp i låta «Prayer to Condamnation» senere på plata, hvis temaer konkurrerer med de nydelige synth-melodiene i «Your Throne, My World» i å være platas mest tiltalende.

Kombinasjonen av symfoniske og folketonale elementer er stilistisk interessant og imponerende, og antyder et betydelig potensiale for Askheimr når bandet også svøper det hele inn i en Summoning-aktig mystikk til tider. Alt dette blir på sett og vis fullbyrdet i platas andre ni-minutterskjempe «Paths of Mist», der bandet nok en gang, men nok bedre enn på «Contempt in My Vanity», beviser at de har nokså god kontroll når det går løs på lange komposisjoner. Dette gjør de blant annet gjennom noen ambient-outroer som også bidrar til en god flyt på albumet sammen med interluden «…».

Så er det heller ikke nok med det: Askheimr beviser også at de har hørt på melodisk death metal fra Göteborg, og byr for eksempel i låta «My Demise» på noen regelrett In Flames-aktige melodier. Bandet håndterer alt dette godt, men det må også sies at jeg føler de gaper litt over når det gjelder helheten, og at jeg hadde ønsket meg en noe mer fokusert og disiplinert utgivelse med en litt tydeligere stilistisk retning. I den grad dette er et symptom på et friskt og ambisiøst band som nettopp har gitt ut debutskive, kan imidlertid dette også være et positivt tegn i det lange løp. ‘Askheimr’ er uansett en sterk skive som byr på svært mye stilistisk interessant krydder.

Skrevet av Alexander Lange

Proselytism – The Desecration of Ancient Bones

Proselytism er en duo som har holdt på i drøye fem år nå fra henholdsvis Lillehammer og Sunndalsøra, og som slapp sin debutplate ‘Blood of the Deceivers’ i 2020. Den nye skiva ‘The Desecration of Ancient Bones’ representerer på alle måter en kontinuitet for bandet, og om noe sementerer og raffinerer den duoens velslepne tilnærming til ekstremmetall. Proselytisms uttrykk kan kanskje enklest beskrives som over gjennomsnittlig sint og skitten thrash metal, men det er også fristende å påpeke hintene av svartmetall som kanaliseres gjennom både vokalen og noe av estetikken. Det vil si at det er snakk om et prosjekt der man med merkelappen black/trash må gjøre noe så sjeldent som å legge mest vekt på andre ledd i dette begrepet.

Proselytism minner nemlig mye mer om Nekromantheon og Shakma enn norske band hvis black/thrash-beskrivelsen er enklere å klistre på, som for eksempel Keiser. Likheten med de to førstnevnte ligger for så vidt heller ikke bare i det rent musikalske, men også i en tilnærming til thrash-håndverket som simpelthen bør beskrives som profesjonell i forlengelsen av disse bandenes ganske upåklagelige stilistiske tolkning av uttrykkene som først ble frembrakt av band som Slayer og Sodom. Proselytism demonstrerer nemlig besk brutalitet, forrykende tempoer, tilstrekkelig dynamikk og teknisk presisjon i løpet av denne platas korte, men vel så velutmålte spilletid. Således glir ‘The Desecration of Ancient Bones’ fint i det som etter hvert har blitt en strålende norsk ekstrem-thrash-katalog.

Det åpner på sitt mest voldsomme med «Phantoms Ascend», der trommisen har hastverk som få og gitarriffinga balanserer hårfint mellom høyt detaljnivå og gjørmete skruppelløshet. Andrelåta «From Royalty To Slavery» er noe mer håndgripelig, og byr i forlengelse av det på noen driv som er umåtelig gode. Et slags klimaks for plata nås imidlertid kanskje aller først på «Through Treacherous Lands», som med sine hele syv minutter og stadige skifter mellom ulike modi blir som et aldri så lite mikrokosmos av ekstrem-thrashens ulike grener. Her settes Proselytism i øyeblikkelig dialog med Deathhammer der det hele rett og slett fremstår så uhyre hemningsløst; sistnevnte er i det hele tatt en særlig naturlig sammenligning i så måte, om ikke kan du forestille deg Aura Noir med rabies.

Således er nok også de fleste elementene som gjennomgås på ‘The Desecration of Sacred Bones’ omtalt, og det er nok ikke så mye vits å gå resten av låtene i sømmene. Sjokkterapien som kommer i form av fartsmonsteret «White Death» må nevnes, men ellers er nok det viktigste at Proselytism oppdriver et voldsomt trøkk på denne plata som gjør det umulig ikke å anbefale for alle som har en anelse interesse for ekstrem-thrash fra vårt langstrakte land. Mange vil kanskje bli noe avskrekket av den skitne og ville stilen på det hele, og produksjonen kunne nok ha blitt slipt noe, men for meg er dette også noe av det kuleste som preger denne plata.

Skrevet av Alexander Lange

Unholy Craft – A Blaze of Tridents

Det er ikke mer enn en drøy måned siden jeg anmeldte debutskiva til Unholy Craft, ‘Naar All Tid er Omme’, og nå sitter jeg jaggu her allerede og skriver om andreskiva. For de som ikke har skjønt tegninga ennå, så er Unholy Craft et av de utallige prosjektene til den norske scenens største tilhenger av «hustle culture», nemlig den umåtelig arbeidsomme «Peregrinus». Vi har allerede poengtert karens sjokkerende treffprosent med tanke på eget arbeidstempo, så jeg skal spare dere for en oppsummering av mannens bragder i denne omgang. La det bare være sagt at han virker fast bestemt på å hevde seg som en komponist av rang blant undersjangerens aktive praktikanter i Norge, og at han for øyeblikket er på god vei til å lykkes.

Det viser seg at ‘A Blaze of Tridents’ faktisk ble skrevet og spilt inn før debutskiva ‘Naar All Tid er Omme’, hvilket gjør progresjonen de to skivene i mellom desto mer oppsiktsvekkende. Første gangen jeg hørte gjennom ‘A Blaze…’ var jeg nemlig ikke klar over denne bakvendte kronologien, og konstaterte således at utviklingen fra første- til andreskiva var betydelig. Først og fremst la jeg merke til at den brennhete og kvelende miksen som preget førsteskiva har blitt tonet ned til en mykere og mer distansert en. Deretter ble det klart at plateselskapet Purity through Fires løfte om «tradisjonell og CULT, skandinavisk svartmetall» på ‘Naar All Tid er Omme’ faktisk er noenlunde treffende på Unholy Craft sin nye skive, om ikke fullstendig.

Kanskje er denne utviklingen grunnen til at «Peregrinus» valgte å stokke om på utgivelses-rekkefølgen, kanskje ikke. Det viktigste er at dette trekket slår positivt ut på utgivelseshistorikken til Unholy Craft. Åpningssporet «Blackened Storms Whip the Cross» gir i utgangspunktet inntrykk av at lite har endret seg i Unholy Craft-leiren, men den piruetterende folkemelodien og det utvidede, Enslavedske tonespråket i låtas andre halvdel endrer fort på dette inntrykket. Det er først på det beske riffet som åpner andresporet «A Ravenous Flight» at skivas styrkede andrebølges-kredens gjør seg til kjenne. Denne tendensen etableres for fullt som drivkraft på skiva på høydepunktet «With a Lifeless Cold Gaze», som med sine svingende Darkthrone-riff oppleves som en god sammensmelting av prinsipper fra både rå svartmetall og tradisjoner fra den norske andrebølgen.

Et annet aspekt ved ‘A Blaze of Tridents’ som er bedre enn forgjengeren, er den tydeligere tilstedeværelsen av en rød tråd i låtskrivingen. Spesielt «As Darkness Sweeps the Heavens» og «As the Full Moon Shines» utmerker seg i så henseende, som følge av det aktive fokuset på indre logikk i gitarspillet. Hvert riff er en forlengelse og en utvikling av sin forgjenger, og resultatet er et dragsug av fremadstormende driv som er en fryd å overvære. Dessverre er ikke skiva som helhet like opptatt av å danne en meningsbærende struktur, og avslutningssporet «A Gleam of Fire & The Blade» blir som følger et lite konkluderende og litt daft punktum på opplevelsen.

Totalt sett vil jeg likevel si at ‘A Blaze of Tridents’ løser mange av de strukturelle problemene til sin forgjenger. Musikken oppleves ikke lenger som en uniform vegg av brennhet støy, men en dynamisk og velbalansert utgivelse med naturlige bølgetopper og -daler. Ja – de vindtunnel-aktige vokalene vil fortsatt være mye å svelge for folk som stiller seg utenforstående til det rå svartmetall-paradigmet – men «Peregrinus» sin evne til å berike undersjangeren med musikalske ideer av substans burde veie opp for dette. Unholy Craft har neppe perfeksjonert sin egen visjon på ‘A Blaze of Tridents’, men at nivået ligger høyt over den gjennomsnittlige rå svartmetall-utgivelse, det er det vanskelig å benekte.

Skrevet av Fredrik Schjerve

Skull Insides – DIMENSIONS

Skull Insides er et prosjekt fra Stavanger som simpelthen beskrives som «rotten death metal». ‘DIMENSIONS’ er andre utgivelse ut etter at låta ‘Doomsday Of Past Dimensions’, som faktisk bare varer i ett minutt, kom ut i november i fjor, og lever på alle måter opp til sjangerbeskrivelsen.

Sånn sett minner Skull Insides meg mye om hva det mystiske death metal-prosjektet Forbidden har oppdrevet de siste to årene. Produksjonen er uhyre stygg, feit, ugjennomtrengelig og – ja – råtten, og det er nok også her mye av appellen er ment å ligge. Dette tror jeg i forlengelsen av at låtskrivinga er nokså erketypisk – og stort sett helt ålreit – dødsmetall, og at det som først og fremst fanger oppmerksomheten min er hvor skittent det låter.

Skull Insides lykkes til en viss grad med dette, men lider litt av at trommene ligger i overkant isolert i lydbildet til tider og at noen av riffene i mine øyne tar mer skade av produksjonen enn den bør – jeg hadde nok ønsket meg noe mer klarhet til tider. Det gjør for eksempel den fire minutter lange «Tombed In A Portal», som blant annet har et par råtøffe avslutningsriff, til en litt frustrerende affære. De beste sporene er snarere de to korteste som ligger på begynnelsen og slutten av utgivelsen; på «Past Dimensions» finner Skull Insides en god balanse mellom råten i produksjonen og låtskrivinga, og på den selvtitulerte avslutningslåta utnyttes en bjelleeffekt for det den er verdt over et fett riff. Også «Along The Stardust» byr på noen sterke øyeblikk, men i all hovedsak er dette en demo jeg først og fremst anbefaler for spesielt interesserte.

Skrevet av Alexander Lange

Makrostrukturell evaluering: Ukas plater

Shakma – On Tenebrous Wings

Sist gang thrash metal-bandet Shakma fra Haugesund slapp noe, var for hele fem år siden. Da slapp de debutplata ‘House of Possession’, som inneholdt både sterke låter og et stilig preg av skrekkfilmestetikk fra 80-tallet, og som bar bud om en inntreden i den sterke ansamlingen av thrash metal-band vi har i Norge. Andreplata ‘On Tenebrous Wings’ kommer sent, men usedvanlig godt, og må kunne sies å gjøre alvor ut av en slik inntreden. Denne plata låter mer stilistisk fokusert enn forgjengeren, og er utstyrt med en produksjonsdrakt som legerer trioens krispe, heseblesende thrashmetall på utsøkt vis.

Med en gang man plasserer et band inn i størrelsen «sterk, norsk thrash metal-scene», ville det sannsynligvis vært merkelig ikke å sammenligne bandet med det kanskje største av dem alle innenfor denne scenen, nemlig Nekromantheon. Og joda, Shakma minner mye om denne storheten fra Kolbotn, særlig gjennom det utrettelige trøkket og momentumet bandet evner å koke opp i låtene sine, og hvordan dette også ligger som en gjennomgående tendens i platas flyt. På samme måte som Nekromantheons ‘The Visions of Trismegistos’ fremstår ‘On Tenebrous Wings’, med sin korte spilletid på en drøy halvtime, sånn sett også fokusert og velavgrenset snarere enn knapp og avstumpet.

Og det åpner på en måte som demonstrerer Shakmas styrker som band på en passende måte. Det utrettelige momentumet som blant annet skapes av de trillende virvelvindsgitarene på tittellåta er et strålende avspark, før vi deretter får mer Slayer-aktig gitararbeid slengt i trynet i riff-herligheten «Nocturnal Obsession».

De to påfølgende låtene er på sin side snarere oppvisninger i ytterpunktene i Shakmas musikalske uttrykk. «Cryptic Apparition» er med sine seks minutter platas lengste låt, og byr, etter en vers-refreng-syklus som minner mye om det tidligere på plata, på et bridge-parti der bandet på smakfullt vis drar ned tempoet blant annet med noen mer melodiske grep i gitarsegmentet. Temposkiftet kompenseres det imidlertid for raskt, da vi umiddelbart etterpå får stifte bekjentskap med tre-minutteren «Necromancer», som definitivt er den mest speed-metal-befengte kompromissløsheten på ‘On Tenebrous Wings’.

For øvrig er det ikke nødvendigvis snakk om så mye som skiller seg ut, og i platas siste tredjedel gjør Shakma stort sett det de kan best, og det som gjør ‘On Tenebrous Wings til en imponerende thrash metal-plate. Dette er det utsøkte håndverket bandet har funnet fram til og finslipt, der særlig utstoppelig trommespill og det svært høye nivået på gitarspillet går sammen i en enhet som byr på en aggresjon og en intensitet som gjerne akkurat er det man er ute etter i denne formen for metall. Anbefales!

Skrevet av Alexander Lange

Arv – Varmint

Arv er et selverklært «arktisk postmetall-band» fra Oslo, og er en kvintett frontet av tidligere Kollwitz-vokalist Frederik Hillestad. Til tross for at gruppen ikke begynte å slippe musikk før i 2023, har de allerede rukket å lande noen gjeve avtaler, deriblant en gigg på Klubb-Øya i fjor og en plateavtale med ny-oppstartede Vinter Records. Nå har dog tiden kommet for å debutere musikken i utgivelses-form, og bandets første leveranse kommer i form av EP-en ‘Varmint’.

Det passer for så vidt godt at Arv er frontet av en tidligere Kollwitzer, ettersom deres egen musikk har mange likheter med den nedlagte postmetall-gruppen. Der Kollwitz dog lot seg farge sterkt av postmetallens mer nedkjølte og nedtrykte sider, har Arv dog en mer flyktig og reaktiv emosjonell utløpsstil. Både aggressivitet, sinne, sorg og desperasjon kommer til uttrykk på de tre låtene som utgjør den korte men paradoksalt innholdsrike EP-en, og låtene innehar som følger langt flere svingninger og skruballer enn det som er typisk for den ellers sakte-svellende postmetallen. I tillegg finnes spor av både post-svartmetallens ynde og den rytmiske stringensen til post-hardcoren innbakt i gruppens sound, hvilket betyr at vi har med en ordentlig kompleks suppe av post-musikalsk natur å gjøre på ‘Varmint’.

Det som kanskje er mitt favoritt-aspekt av Arv sitt sound, er det faktum at de virker å hente sentimentaliteten sin fra en post-svartmetallisk sfære heller enn den sedvanlige, post-metalliske. Åpningen på singelen «Fury» er et godt eksempel på dette, som med sitt lengselsfulle regnskyll av cymbaler og katartiske skrik er en nådeløst effektiv, post-svartmetallisk – utiltenkt eller ei – entré. Den Alcest-aktige åpningen på høydepunktet «The Past Reforms» er også et godt eksempel på dette – i alle fall før bandet slår over i et inntrykksfullt og emosjonelt post-hardcore-påvirket vers. «The Past Reforms» demonstrerer nettopp hvor mange betydningsfulle hendelser Arv klarer å stappe inn i en enkel låt, med sine bunnskrapende, metalliske avstikkere, innbitte chugs og brutale, sludgy finale.

Også miksen jobber overtid med å skape rom for musikken til Arv; i all sin detaljrike og dynamiske skjønnhet. Samtlige av instrumentalbidragene låter fullstendig klokkeklare, samtidig som den grovkornede gitartonen og bassens buldrende, lavfrekvente brøl sørger for at helheten ikke blir ribbet for råhet og kraft. Det komplette produksjonsbildet er totalt sett lett-gjenkjennelig distinkt, og gjør at jeg umiddelbart trer tilbake inn i EP-ens musikalske univers når jeg setter den på.

Basert på de tre låtene vi finner på ‘Varmints’ har jeg stor forståelse for industri-hypen som har kommet til uttrykk gjennom signeringen med Vinter Records og konserten på Klubb-Øya. Arv låter som om de vet nøyaktig hva de ønsker å utrette med musikken sin, og basert på effektiviteten til deres post-metalliske hybridform har de god grunn til å være det. Mest av alt sitter jeg igjen med en følelse av at tre låter ikke er nok, og at sulten etter en eventuell debutskive allerede er faretruende stor. Lesere av bloggen som ikke er allergiske mot core-lenende sjangeruttrykk bør sjekke ut EP-en umiddelbart, og basert på konsertomtalen til Evig Lyttar anbefaler jeg samtlige av dere å karre dere på konsert dersom Arv spiller i nærheten. En av årets sterkeste EP-er så langt.

Skrevet av Fredrik Schjerve

Søstre – Søstre

Med et stort knippe singler har bandet Søstre i opptakten til sin selvtitulerte debutplate bykset inn i Norges stolte black’n’roll-landskap med brask og bram. Her tydet mye på at sjangeren som Kvelertak for femten år sida ga tidenes vitamininnsprøytning skulle få nok en interessant, ny spiller etter at det i det siste nok er Maktkamp som ganske alene har spilt en rolle i så måte. ‘Søstre’ bekrefter dette inntrykket langt på vei, og bekrefter nok også sjangerens behov for fornyelse både på godt og vondt.

For på én side gjør Søstre her en del grep som peker mot noe unikt utover de rocka, brutale og intense grunnformlene. Noe av det første som slo meg etter det stilige introsporet «Svart Magi», er eksempelvis hvor kult og smakfullt dette bandet arbeider med skeive taktarter, der vi i tittellåta får høre et underlig og utrolig kult hovedtema som løper løpsk utenfor tradisjonelle fireslagstakter. På låta «Psykonaut», så vel som i introduksjonen til «En romalder», gjør bandet et ytterligere poeng ut av dette, og denne lykkes godt med å være en omskiftende, liten vitalitet i midten av utgivelsen som endatil fremstår skikkelig groovy. Mer enn noe annet vitner dette nok om et detaljnivå i musikerprestasjonene som kun kan karakteriseres som imponerende, og som styrker plata som helhet.

Det som imidlertid imponerer meg mest, og der jeg kanskje ser aller mest potensiale, er hvordan Søstre bygger mange av låtene på denne plata. Tydeligst er nok dette på låta «Ensomt rite», der bandet bygger opp til avslutning som rett og slett er ganske så nydelig, og som også går på strålende vis over i «Hagen er i skyggen». Låta «Kausalitet» spiller på tilsvarende styrker i det strukturelle, og også andre steder – blant annet også i «Psykonatut» – evner Søstre å lage flotte og egentlig ganske storslåtte avslutninger. De små interludesene underveis gir også en kul, atmosfærisk komponent til plata.

Det er imidlertid i stor grad også snakk om innmat her som jeg synes ligger nokså tett opp mot storhetene innenfor sjangeren. Blant annet får ikke «Jernskogmøy» og «Leik» meg helt på kroken i så måte. I tillegg synes jeg nok skrikevokalen ligger i overkant dominerende og glefsende til i lydbildet. ‘Søstre’ er like fullt en sterk debut som også kommer langt med et fett visuelt uttrykk som har gitt det hele en fet finish helt fra første singel ble sluppet. Med noen interessante tilløp til egenart er det også klart at det blir spennende å følge dette bandet videre.

Skrevet av Alexander Lange

Ihsahn – Fascination Street sessions

Emperor-legende Vegard Sverre «Ihsahn» Tveitan fortsetter en etter hvert ganske lang rekke med korte soloutgivelser med kuriositeten ‘Fascination Street sessions’. Dette er et resultat av et aldri så lite studioprosjekt Ihsahn har hatt med den svenske produsenten Jens Bogren, som blant annet er kjent for å ha vært bak spakene på utgivelser av Opeth tidligere. Sånn sett er det heller ingen overraskelse at det er snakk om en solid produksjon, selv om den med sin knappe spilletid på 13 minutter føles som noe som godt kunne vart enda litt lenger.

Når det er sagt, fremstår heller ikke dette som noe veldig ambisiøst rent låtskrivingsmessig. De to første låtene her (den tredje og siste er en coverlåt) ligger ganske trygt innenfor Ihsahns lette, progressive og mer gitarbaserte arbeid, og byr på en stilistisk innretning som heller ikke ligger spesielt tett opp mot mannens mer eksperimentelle sprell.

Så lykkes Ihsahn i og for seg godt på egne premisser. Åpningslåta «The Observer» bygger for eksempel opp til en flott avslutning, og inneholder også en prisverdig innsats fra gjestevokalist Øystein H. Aadland. «Contorted Monuments» viser på sin side Ihsahn fra sin mest rocke-orienterte side med et ganske så catchy hovedriff, og byr også på et kult, stemningsfullt bridge-parti.

Avslutningsvis serveres Kent-coveret «Dom Andra», der Ihsahn har fått med seg Katatonia-vokalist Jonas Renkse. Jeg synes dette er et ordentlig flott cover, på tross av at det nok ligger litt vel tett opp mot originalen, og det blir i og for seg en fin avslutning på ‘Fascination Street sessions’. I form av å være en slags beretning fra en studiosession er denne EP’en en fin liten kuriositet, men det er altså ikke så mye mer enn det heller.

Skrevet av Alexander Lange

Kraft – Avskyens Sanne Ansikt

Usignerte, ute nå på div. strømmetjenester

Kraft er sideprosjektet til Kristian Jarkvam og Kacper Sliwa, henholdsvis bassist/korist og trommis i Last Lightning. På sin debutskive ‘Avskyens Sanne Ansikt’ presenterer duoen en emosjonelt gjennomsyret form for svartmetall, som henter lærdom fra deres mange år i Last Lightning uten at de på noe som helst tidspunkt står i fare for å kopiere gruppen direkte. Tvert i mot bruker duoen uttrykket til sitt hovedprosjekt som utgangspunkt, og beveger seg derifra inn i sitt eget melankolske og post-svartmetallisk sound.

Eller, så enkelt er det strengt tatt ikke. Jarkvam og Sliwas første skive under navnet Kraft bærer nemlig preg av en viss uttrykksmessig ubesluttsomhet, som kommer til uttrykk gjennom en stadig svingende og noe ustabil sjanger-dynamikk. Dette veies delvis opp for av låtenes sterke idé-grunnlag, som sørger for at ‘Avskyens Sanne Ansikt’ alltid fungerer i øyeblikket, selv om fugleperspektivet avslører en rekke strukturelle utfordringer. For å eksemplifisere denne tendensen kan vi gløtte mot skivas åpningsstrekk, der det post-svartmetalliske tittelsporet og den noe tyngre «Gravstein» fungerer godt for seg selv, men fører til nakkesleng når de lyttes til etter hverandre.

Personlig mener jeg det er de mer rendyrkede post-svartmetalliske numrene som best demonstrerer prosjektets potensiale. Låter som «Den Evige Natt» og «I Mørket Finnes Lys» defineres av sine massive, mektige lydbilder, som til tross for en noe diffus og udefinert produksjonsjobb gjør stort inntrykk i kraft av sine voldsomme emosjonelle svell. «Siste Gang» raffinerer dette formularet i enda større grad, og setter i tillegg et fabelaktig punktum for skiva når melankolien som ligger som en tåke over låta plutselig viker til side for en tordnende og skjebnesvanger finale.

‘Avskyens Sanne Ansikt’ er åpenbart skrevet av et band som står i et dragsug av inspirasjon. Dermed er det altså ikke genereringen av spennende ideer som utgjør Krafts Akilles-hæl i denne omgang, men den manglende avgrensingen av prosjektets identitet. Dette merkes spesielt godt når det plasker et mildt sagt forbløffende stoner-riff ned i midten av låta «Gravstein», eller når bandet avfyrer et vaskeekte speedmetal-riff på «Ved Veis Ende». Om Kraft klarer å tøyle inn disse plutselige sidesprangene vil jeg dog si at de er på ferten av noe riktig fett, ettersom de emosjonelle sprengladningene som leveres gjennom skivas post-svartmetalliske numre er temmelig potente.

Skrevet av Fredrik Schjerve

Helveteskrypt – Requiem

Helveteskrypt spiller rå svartmetall av den typen som er så tett innpakket i støy at man begynner å lure på om det finnes noe musikk å spore inne i den digitale tåken i det hele tatt. På samme tid virker det som at gruppen henter hakket mer inspirasjon fra den norske andrebølgen enn liknende Bandcamp-prosjekter – kanskje spesielt den fangehulls-traverserende synthbruken og den kvelende svartmetallen til Burzums Varg Vikernes. Dette eksemplifiseres ikke bare av coveret av «Ea, Lord of the Depths» som avslutter debutdemoen deres ‘Requiem’, men også det militaristiske og middelalderske introduksjons- og tittelsporet.

Når det kommer til den svartmetalliske biten av likningen, virker gruppen å ignorere Burzums mer atmosfæriske og repetetive klassikere til fordel for den mer aggressive, riff-sentriske perioden rundt ‘Burzum’ og ‘Aske’. Enkle riff hentet fra andrebølgens oppstartsfase står i butt våpenkamp med «Muilcorch»s beske hyl, og trommene låter som om de er spilt inn på øvingsrommet med et absolutt fravær av påfølgende fiksing og triksing. Demoens mest fremtredende element, kommer dog i form av en konstant durende ampstøy, som står som en skillevegg foran bandet der de står og kjemper med sine egne instrumenter gjennom utgivelsens fulle spilletid. Denne støyen vil trolig få de aller fleste til å snu i døra, men for folk som er vant til den rå svartmetallens skamløse tendens til produksjonsmessig selv-sabotasje, så er ‘Requiem’ et solid, mer tradisjonsrettet alternativ til miljøets mer typiske utgivelser.

Skrevet av Fredrik Schjerve

Mikrostrukturell Evaluering: Ukas singler

Warzaw – «Machine Gun Fire»

Warzaws ‘Werewolves on Wheels’ fra tidligere i år var en meget god debut; en moderne trad-skive fylt til randen av rødglødende hooks og glimt i øyet. Tydeligvis er Trondheimskvartetten inne i en usedvanlig inspirert periode, ettersom de har annonsert at oppfølgeren ‘Black Magic Satellite’ vil gjøre sitt nedslag i det norske musikkmarkedet rett før årsskiftet. «Machine Gun Fire» er den første smakebiten på hva vi har i vente på bandets andreskive, hvilket for min egen del har den uheldige effekten at den moderer forventningene mine noe.

Låta starter svært stødig, med et erketradisjonelt tradriff etterfulgt av sprudlende solospill. Når vokalen til Daniel Rønning gjør sin entré merkes det dog at produksjonen på bandets nyeste singel er en aldri så liten nedgradering i forhold til debutskiva. Litt glattpolering har aldri tatt livet av en fengende trad-låt, men «Machine Gun Fire» låter såpass bearbeidet at instrumentene føles kunstig separert – mest av alt vokalen, som skiller seg tydelig fra miksen. I tillegg mangler låta de sterke hooksene og melodiene som preget samtlige av singlene fra ‘Werewolves on Wheels’, og helhetsinntrykket er dessverre at «Machine Gun Fire» kunne vært en låt som ble kuttet ut av sporlista på nevnte plate i forkant av slippet. Misforstå meg rett, dette er ikke dårlig trad på noe som helst nivå, men per standarden Warzaw satte på debuten strever «Machine Gun Fire» med å imponere.

Skrevet av Fredrik Schjerve

ILHALUNG – «Misantropiens Alkymist / Djevelens Fyrbøter«

«Misantropiens Alkymist» og «Djevelens Fyrbøter» er de første smakebitene vi har fått fra det kommende debutalbumet til rykferske ILHALUNG fra Trondheim: ‘Falskhetens Dualitet’. Her er det snakk om dyster, men forholdsvis melodisk svartmetall, karakterisert av beske, tydelige vokalfraser, forseggjorte gitarmelodier og en fantastisk flerrende bass. Begge låtene spiller også på litt ulike styrker, der den førstnevnte nok byr på de sterkeste melodiene mens den andre henter mer ut av å være den mest dynamiske komposisjonen.

Så sliter låtene også litt med sitt. Når kanskje den fremste generelle styrken ved ILHALUNGs musikk er intensiteten bandet klarer å oppdrive, er det synd at enkelte temaer i «Misantropiens Alkymist» likevel repeteres nokså retningsløst – særlig mot slutten. «Djevelens Fyrbøter» har på sin side et hovedtema jeg rett og slett synes fremstår ganske uinspirert. Det skal imidlertid sies at denne låta i større grad er interessant hele veien gjennom, og når det litt skuffende hovedtemaet får utvikle seg til en ny melodi – som blant annet runder av låta – er ILHALUNG på sitt desidert beste. Det løfter noen ellers litt avdempede forventninger for min del opp mot plateslippet i starten av neste år.

Skrevet av Alexander Lange

Andri from Pagefire – «Dragonwings»

Usignert, ute nå på div. strømmetjenester

For de av dere som har fulgt Metallurgi over lengre tid er dere muligens kjent med Andri fra Youtube-kanalen Pagefire og hans mange metallparodier/hyllester. I denne omgang har han fått med seg Craig Cairns fra Cosmic Void og tidligere Midnight Prophecy, som legger sine prektige vokaler over Andris kompositoriske blinkskudd av en europeisk kraftmetall-pastisj. Refrenget formelig oser av Dragonforce, en forbindelse som ikke akkurat blir svekket av den fårete og over-entusiastiske modulasjonen som faser oss til siste refreng fra broens duellerende gitarer og synther. «Dragonwings» er – som ofte når det kommer til Andri – en god dose ukomplisert moro som er verdt en lytt eller to for nysgjerrige sjeler.

Skrevet av Fredrik Schjerve

Makrostrukturell Evaluering: Ukas Plater

UMORAL – Der Sola Aldri Skinner

Mange sperrer nok øynene litt opp når åsynet av coveret på UMORALs debutplate ‘Der Sola Aldri Skinner’ kommer opp på skjermen. Her er det snakk om et svartmetallprosjekt der det hyperseksuelle får jobben å mane frem provokasjon og avsky, og kanskje er det et kvalitetstegn (eller ikke) at jeg selv i alle fall ikke helt vet hva jeg skal trekke ut av bandets uttrykk. Den sterke eimen av uhøytidelighet gjør det litt vanskelig å plassere det inn i en svartmetallkontekst, og assossiasjonene til visse punk- og grindcore-varianter er av naturlige grunner mer iøyenfallende. Mens tematikken innenfor for eksempel pornogrind går som en naturlig komponent i et tilsvarende uhøytidelig, kaotisk og usmakelig musikalsk enhet, er nemlig UMORALs bidrag integrert i et relativt polert svartmetalluttrykk. Det gjør ‘Der Sola Aldri Skinner’ interessant, men også til en utgivelse som for mange nok kan virke i overkant plump. Dette mener jeg man kan si i forlengelse av at det provokative elementet kan virke litt platt når det plasseres innenfor svartmetallens estetikk, som ellers preges av uttrykk som kanskje er vel så outrære, men som i mindre grad spiller på en såpass usminket shock rock-effekt som det UMORAL maner frem på denne plata.

Det går uansett desidert best på starten – åpningslåta «Du Som Skjender Hvert Kroppens Hulrom» baseres på et beintøft, men enkelt, riff og har en slags sjarm med den gaulende vokalen som tydelig får frem både tittellåta og andre voldsomme gloser i låtteksten.

Sett bort i fra all staffasjen kan ‘Der Sola Aldri Skinner’ rent musikalsk videre betraktes som en nokså vanlig svartmetallutgivelse som også evner å imponere stort til tider. De sterkeste prestasjonene hører nok til gitaristen Teloch, som ellers er kjent for å spille i Mayhem, som både stiller med mer eller mindre klassisklydende metallriff, kule nikk til svartmetallens gamle skole og nærmest atmosfæriske, mollbefengte temaer som sender flere assossiasjoner til sistnevnte band – for eksempel på «Miracle» og høydepunktet «Characteristics Of A Tiny Soul». Riffene på «Shut Up And Worship My Cunt» er på sin side upåklagelige i sitt skjæringspunkt mellom gammel Enslaved og Darkthrone. På «Tnuc Eht Fo Tluc Eht Fo Tilc» (les det baklengs) spiller UMORAL videre på mange av de samme elementene, men får også dratt inn et overraskende storslått og atmosfærisk midt- og sluttparti på strålende vis.

Vokalist Zweizz bidrar også med mye kvalitet videre på ‘Der Sola Aldri Skinner’, spesielt når vokalen hans forvrenges og dynkes i brutaliserende effekter. Produksjonsmessig forstår jeg imidlertid lite av innslaget av de lyse clean-vokal-tonene som stadig dukker opp – jeg er ikke så sikker på hva de føyer til i det hele tatt, og virker noe forstyrrende der de også ligger merkelig til i miksen. Det kan også være verdt å nevne at jeg synes plata nok taper seg litt mot slutten og at noen låter dras ut litt vel lenge. Likevel er ‘Der Sola Aldri Skinner’ definitivt en nokså sterk svartmetallplate – i all sin avskyelighet.

Hengestaur – Eldhug / Frostnid

Svartmetallduoen Hengestaur åpnet august måned med to forfriskende EP’er ved navn ‘Eldhug’ og ‘Frostnid’, så vel som compilation-plata ‘Dødsveldet’. Hengestaur er selv på sin Bandcamp-side tydelige på at utgangspunktet er råskapen fra den norske svartmetallens tidlige dager, og samtidig som at musikken utvilsomt vitner om at dette stemmer, er det denne gangen også snakk om utgivelser som også signaliserer litt nye takter for sjangerlandskapet duoen vandrer i.

Både ‘Eldhug’ og ‘Frostnid’ kan nemlig i utgangspunktet ses på som ganske vanlige tilskudd innenfor mer melodisk, folkemusikkinspirert og melankolsk svartmetall, samtidig som at Hengestaur gjør en del litt underlige – men like fullt velfungerende – valg innenfor produksjon og låtskriving. ‘Eldhug’ åpner for eksempel overraskende progressivt for en svartmetallplate med noen helt fantastiske, melodiske og vakre temaer i «Kniven», som kan minne om en slags krysning av Krallice, Kvelertak og Windir.

‘Eldhug’ er nok i det hele tatt den sterkeste EP’en av de to det er snakk om her. Hengestaur følger opp den sterke åpningen med noen sterke, melankolske og en smule mer intense svartmetalltemaer i «Eld og Bryne» der melodiene komplementeres på uhyre fett vis av nokså groovy rocke-elementer. Den mer riffbaserte «Rotlaus» imponerer også, blant annet med en storslått outro der lead-gitarer skjærer nydelig gjennom lydbildene, og serverer attpåtil en litt mer tålmodig og mindre hektisk låtstruktur enn det man får på de fleste andre låtene på disse to EP’ene.

‘Frostnid’ er noe kortere og består bare av nesten tolv minutter med musikk. Det åpner hakket mer intenst enn ‘Eldhug’ og også litt merkelig ved at åpningslåta «…Der Gjekk Ein Kulde I Meg» på sett og vis er delt i to; en rask fade-out kommer allerede midt i låta. Det fungerer imidlertid overraskende bra, om enn ganske uelegant, og det rolige sluttpartiet kompenserer fint for den voldsomme intensiteten i første halvdel. Voldsomt blir det igjen på den vel så sterke «Brenn Di Sjel Til Jorda», før Hengestaur avslutter med ambient-stykket «Gje Taps For Galskapen» – tilsvarende avslutningen på ‘Eldhug’, «Stjernetåke». Dette er flotte segmenter i disse utgivelsene, men jeg kunne nok ønsket meg en bedre integrering av dem – nå høres de mest ut som interludes, og jeg har kost meg med dem når jeg har hørt på EP’ene rett etter hverandre, men som avslutninger synes jeg de etterlater seg et lite tomrom. Det er imidlertid nok en grunn til å ønske seg en større og mer ambisiøs utgivelse fra Hengestaur – dette er nemlig en duo som på disse to EP’ene tydeliggjør et stort potensial.

Skrevet av Alexander Lange

Øksehovud – Benighted in the Luminous Glow of Sin

Etter forrige ukes kroning av den fenomenale skiva til Blutumhang må det nesten sies at Nithstang Productions kan vise seg å være årets plateselskaps-funn for Metallurgi. Erfarne lyttere har all grunn til å være skeptiske i møte med et selskap som utelukkende vier seg til rå og lavoppløst svartmetall, ettersom de finnes flust av eksempler på selskaper som pusher monotone og idéfattige svartmetallutgivelser i estetikkens navn. Nithstang fungerer som en god motpol til denne tendensen, ettersom selskapet har prestert å signere en lang liste med artister som alle tviholder på egen identitet til tross for sine klare forbindelser til rå svartmetall.

Øksehovud var definitivt oppe og nippet i hælene på Blutumhang på demoen ‘Makt, Høyhet, Herredømme’ fra tidligere i år, en fabelaktig utgivelse som vevde episke melodiske tendenser inn i den nesten ugjennomtrengelige røykveggen som kjennetegner lo-fi svartmetall. Skiva var et tydelig bevis på de enorme fordelene sjangeren har å hente i god låtskriving, ettersom de syv låtene sammen dannet en logisk konstruksjon som gjorde det naturlig for meg å anse den som en full-lengder heller enn som en demo. På sin nye split med Crucifixion Bell tar Øksehovud dermed et skritt tilbake fra den mer kompositoriske stilen som preget ‘Makt, Høyhet, Herredømme’, og byr oss heller på tre låter av en mer hypnotisk og dvelende karakter.

En bunnløs avgrunn av mørke frekvenser åpner seg opp idet man trykker play på den første låta på Øksehovuds side av splitten, «En Trollkjerrings Vrede». Illevarslende trommeslag stiger opp fra det svimlende mørket, og før du rekker å trekke deg tilbake griper den stormende svartmetallen tak i nakkeskinnet ditt og røsker deg over kanten. Låtas syv minutter oppleves som et fall gjennom en endeløs sjakt av melodisk og nesten episk svartmetall, et eksempel på lo-fi svartmetall som titter forbi de primitive progresjonene som vanligvis kjennetegner stilarten. «Våbønn av Bark og Blod» er en mer aggressiv affære, med gitarer som jager som vredens vinder rundt enn forstyrret grav.

Den auditive tåken fortettes så til et nesten Vintlechkeit-aktig nivå på «Cloaked in Fiery Death», en suggererende og stormende låt som stadig kaster sitt blikk tilbake til den symfoniske svartmetallens spede begynnelse. ‘Benighted in the Luminous Glow of Sin’ når sitt ekstrempunkt på denne låta hva gjelder hypnotisk repetisjon, og monotonien truer med å kicke inn rundt fem minutters-merket. Utbetalingen kommer dog umiddelbart i form av et drivende og klimaktisk Darkthrone-riff, og dette trekket forvandler låta fra en noe langdryg meditasjon til splittens avsluttende høydepunkt.

Til tross for at ‘Benighted in the Luminous Glow of Sin’ ikke klarer å overstige ‘Makt, Høyhet Herredømme’s tårnende fasade er det et sterkt og egenrådig tillegg til enmanns-bandets diskografi. Jeg foretrekker Øksehovuds side av splitten fremfor Crucifixion Bells mer forkullede og brutale side, mye grunnet den innhyllende andrebølges-atmosfæren mannen lokker ut av sine varmglødende gitarer. Øksehovud skriver lo-fi svartmetall som klinger autentisk og meningsfylt på ‘Benighted in the Luminous Glow of Sin’, og utmerker seg dermed som en av de mest lovende norske prospektene innenfor uttrykket for øyeblikket. Anbefales for samtlige fans av rå svartmetall og andrebølgens tidlige og mest støyende verker.

Skrevet av Fredrik Schjerve

Neurotic Doom – Netherwards into Catacombs

Usignert, ute nå via div. strømmetjenester

Rundt bloggens oppstart sist høst skrev jeg en omtale av debuten til soloprosjektet Neurotic Doom, ‘Where All Light Dies’. Plata imponerte meg med sin grundige sammensveising av funeral doom og dødsmetall, i tillegg til den sjelesvekkende atmosfæren som oste ut av musikken og tekstenes nihilisme og håpløshet. Nå er mannen bak prosjektet tilbake med demoen ‘Netherwards into Catacombs’, en utgivelse som ikke helt usannsynlig kan bli det første møtet med Neurotic Doom for et lite, internasjonalt publikum. Dette er ikke minst på grunn av en cover-illustrasjon som tar i bruk samme visuelle utforming som en mengde legendariske demoer innen for døds/doom, men også som følge av den høye presisjonen i utformingen av demoens uttrykk.

La meg spesifisere; den høye uttrykksmessige presisjonen innad i hver enkelte låt. Er det én ting som rettferdiggjør utgivelsens status som demo er det nemlig at de stilistiske skiftene fra låt til låt sår en viss tvil rundt hvilken retning Neurotic Doom akter å ta på sine fremtidige utgivelser. ‘Netherwards into Catacombs’ består henholdsvis av en tung og treskende døds/doom-bulldoser i form av åpningssporet «Abhorrent Wounds», en altoppslukende, røykfylt dødsmetall-katakombe ved navn «Assimilated by Shapeless Sentience», og en innhyllende og prektig funeral doom-koloss i sitt avsluttende nummer «The Eventide Gown». Samtlige av de tre stilistiske retningene kunne trolig vist seg å være levedyktige over tid, ettersom de alle er utført på strålende vis; likevel kaster denne utrykksmessige usikkerheten et noe ubestemmelig slør over demoen.

Til tross for en god kvalitetsmessig standard over ‘Netherwards into Catacombs’ tre spor bor det ingen tvil i meg rundt hva som er demoens høydepunkt. Den ti minutter-lange «The Eventide Gown» byr på en uimotståelig atmosfære av nedslått melankoli, som etter betydelig med nedadgående kverning ender med en vital og håpefull syklisk melodi som lokaliserer og smadrer hjerteroten. Det er ingenting galt med «Abhorrent Wounds» og «Assimilated», – de er begge solide utløp for Halvorsens mer avstraffende og brutale rytmiske impulser – det er bare det at «The Eventide Gown» har en tekstlig-musikalsk synergi som setter langt dypere spor enn sine omgivelser.

Halvorsen har på ‘Netherwards into Catacombs’ brukt demo-formatet til nettopp det det er lagd for: til å eksperimentere og peile ut alternative musikalske kurser for sitt enmanns-band. Demoen inneholder på sett og vis spirene til hele tre lovende ekstremmetall-prosjekter, så det er opp til Halvorsen å bestemme hvilket uttrykk han ønsker å basere Neurotic Dooms videre utvikling på. ‘Netherwards into Catacombs’ er uansett en givende og autentisk-klingende døds/doom-utgivelse som lever sin filosofi til det fulle, og dermed tilbyr verdifullt innsyn i Halvorsens stadig ekspanderende tankeprosesser rundt egen produksjon av ekstremmetall.

Skrevet av Fredrik Schjerve

Seven Princes of Hell – Hellalujah

Til slutt har vi ‘Hellalujah’, demoen til det nye solo-prosjektet til Skrymir Skogheim. Det ti minutter-lange trekløveret oppleves mer som et privat rituale enn en musikkutgivelse, med en indre logikk og flyt som trolig kun kan tydes av Skrymir selv. Den bassløse og hule miksen vil være et stort hinter for selv tilhengere av lo-fi svartmetall, og det hjelper ikke at trommene stadig vinner over gitarene i konkurransesprinten de utøver seg i mellom. Likevel finnes det positive sider ved demoen som er verdt å merke seg – noen små holdepunkter de mest værvante av oss svartmetall-lyttere kan klinge seg fast til.

Disse holdepunktene er henholdsvis de Windir-liknende lyse og folketonale gitarlinjene som åpner «Daemon (Free Your Mind) og den stadige vekslingen mellom svingende svartmetall og tvistende, dødsmetalliske strofer som preger «Satan (Hail Satan)». Sistnevnte er den klart mest koherente av de tre låtene, med en andre halvdel som skjener inn i Isengardsk garasje-doom og svartflekket tradmetall. I liket med Skrymirs hovedprosjekt er dette dog for de færreste av oss, en idiosynkratisk febervisjon som fascinerer i sin ukonvensjonelle fremtoning. Sjekk det ut dersom du er velbefaren innenfor übersmale uttrykk; hvis du derimot synes at Fürze og Master’s Hammer blir i særeste laget kan Seven Princes of Hell trolig sende deg inn i permanent psykose.

Skrevet av Fredrik Schjerve

Makrostrukturell Evaluering: Ukas Plater

Superlynx – Electric Temple

Lanseringen av tittellåta til ‘Electric Temple’, som også var førstesingelen i foranledningen av dette plateslippet, var mitt første møte med Superlynx. Det var også en svært positiv lytteropplevelse som nærmest føltes litt overraskende, all den tid varm, hypnotisk og litt ørkensk stonerdoom av såpass høy kvalitet ikke akkurat fremstår som det vanligste innslaget innenfor norsk metall.

På ‘Electric Temple’ dyrker Superlynx dette sjangerlandskapet med tilsynelatende høy respekt for inspirasjonskildene, som det nok er rimelig å anta at blant annet befinner seg i materialet til band som Sleep, Earth og OM. I bunn ligger det i musikken en tilnærmet gjennomgående jamfølelse, der varm bass, fri flyt i trommespillet og fantastisk varierte og semi-improvisatoriske gitarer holder lydbildet interessant ut fra et ganske minimalistisk utgangspunkt. Superlynx’ fremste ess i ermet er imidlertid kanskje Pia Isaksens krystallklare røst, som tilfører et litt mer spesielt element til bandets musikk der den sender meg assossiasjoner til den mørke og vakre vokalen på utgivelsene til artister som Chelsea Wolfe og Anna von Hausswolff.

Tittellåta inngår i en albumåpning som tilfredsstiller det meste jeg har hatt av høye forventninger til plata. Åpningslåta «Rising Flame» er en helt strålende introduksjon, der de klare, lyse gitarakkordene og taktfaste trommebeaten etter hvert sparker i gang det rolige, men selvsikre drivet på plata etter at bandet har følt seg fram de første par minuttene. «Apocalypse», som jeg som singel syntes virket litt avstumpet, føyer seg perfekt inn mellom tittellåta og «Moonbather», og på alle disse låtene demonstrerer Superlynx den verdifulle egenskapen det er å la låter bygges og utvikle seg i sitt naturlige tempo. Det ligger alltid en litt ulmende intensitet i Isaksens stemme, og når gitarene og trommene regelrett får slå seg mer og mer løs utover i låtene er disse komposisjonene alltid en fryd å følge med på.

Så er det også slik at jeg etter hvert føler en viss fare for at minimalismen som ligger til grunn og den mer eller mindre monotone vokalstilen ikke holder seg like godt gjennom hele albumet. Og for meg går musikken også litt på tomgang gjennom den instrumentale «Sonic Sacrament» og den påfølgende «Returning Light». «Laws of Nature» henter det hele litt igjen ved å være et av albumets sterkeste låter i kraft av sin sterke oppbygning, men det virkelige grepet som krydrer helheten med litt mer variasjon kommer først med «Then You Move» – og da på et vis jeg egentlig også har litt vanskeligheter for å forstå.

‘Electric Temple’ blir nemlig et ganske annet dyr når galopperende pianotangenter og stemmen til trommeslager Ole Teigen(?) plutselig melder seg på denne låta, og på tross av at den ikke er blant platas sterkeste låter rent komposisjonsmessig, er låta like fullt et usedvanlig friskt pust. Det litt underlige ved dette er at disse nye elementene også brer seg utover de påfølgende to sporene som avslutter plata, og med det også gir musikken en litt ny og enda litt mer lavmælt farge; først i den kortere «Siren Sing», som først og fremst egentlig minner om en 2000-talls Ulver-ballade, og deretter i avslutningssporet «May».

Her evner Superlynx å bygge flott opp til en lun, god og stemningsfull avslutning på plata, og sånn sett er det aldri selve kvaliteten det er så mye i veien med. ‘Electric Temple’ er i all hovedsak en strålende prestasjon fra start til slutt. Avslutningssegmentet føles imidlertid litt løsrevet fra resten av plata, og sammenhengen er ikke så elegant og åpenbar som den kunne vært – spesielt med tanke på at bandet egentlig heller fremstår litt konservativ i virkemiddelbruken tidligere på plata. Likevel vil jeg anbefale ‘Electric Temple’ på det varmeste, og slå meg til ro med at Superlynx også har et uforløst potensiale i form av de mange spennende tingene man finner i bandets verktøykasse.

Skrevet av Alexander Lange

Ulvehyrde – Englemakersken

Englemakersken | Ulvehyrde | Dusktone — Ute nå via Dusktone.

Det har vært gode grunner til å ha høye forventninger til Ulvehyrdes nyeste plate. På tross av at dette er et relativt nytt band og ‘Englemakersken’ er deres første utgivelse, er erfaring fra andre etablerte svartmetallband dypt forankret i bandets mannskap, noe også singlene opp mot platelanseringen, «Jarlen» og tittellåta selv, vitnet om. ‘Englemakersken’ inneholder også det man kan forvente av en ganske så bunnsolid svartmetallplate som holder fast ved sjangerens kjente, velfungerende trekk, og bør falle i god jord for fans av band som Satyricon, Immortal og Windir der det hurtige og kompromissløse komplementeres av både groovy og mer melodiske og folk-inspirerte elementer.

Det første som slo meg med Ulvehyrdes sound var i utgangspunktet de skitne, høylytte og feite gitarene som får prege lydbildet – selv når et høyt tempo gjør det ugjennomtrengelig nok. Hvordan dette fungerer til bandets fordel demonstreres – igjen – på utsøkt vis i den illsinte åpningslåta «Jarlen», der gitarene og trommeslagerens blast-beats sammen sørger for en kompromissløs og utrettelig lydmur av brutalitet. Her kommer også en annen spesiell styrke ved Ulvehyrdes musikk, nemlig den historiske tematikken, frem, noe som står igjen som en gjennomgående styrke også på resten av plata.

Det største høydepunktet på plata kommer for min del med «Disippelen», der Ulvehyrde fyller på med litt seigere og mer taktfaste riff og sånn sett sørger for regelrett uimotståelige og rå svartmetallgrooves som utfyller hverandre perfekt. Bandet gjør seg også fortjent til mer skryt for variasjon ved å introdusere desto treigere og mer monotone låter med «Likbålet» og «Dødsuret»; disse ligger på hver sin side av tittellåta og tilfører noe positivt til flyten på plata, på tross av at de i seg selv nok er litt i overkant ensformige.

I opptakten til avslutningen på albumet synes jeg imidlertid Ulvehyrde kjører seg litt fast; «Skarpretteren og «Diabolisten» spiller videre på elementene fra «Jarlen», «Disippelen» og «Englemakersken» uten egentlig å tilføye noe nytt og bedre. Etter en litt vaklende introduksjon runder imidlertid bandet det hele av på strålende vis med «Svartbækken», der man etter noen smått suggererende chugge-partier etter hvert fanges inn i en ugjestmild snøstorm av blastbeats og onde akkordskifter. Det er dette Ulvehyrde klarer desidert best og noe av det som gjør ‘Englemakersken’ til en plate som er verdt en gjennomlytt for enhver fan av raffinert, norsk svartmetall der ute.

Skrevet av Alexander Lange

Vetter – Av Sublim Natur

Andreskiva til Håvard Tveito under aliaset Vetter, ‘Av Sublim Natur’ begynner med en ytterst effektiv finte. Ut ifra tittellåtens fossende, statiske og lavoppløste gitar-introduksjon ville det vært naturlig å forvente en mer eller mindre tradisjonell svartmetallplate etter andrebølgens stilistiske føringer, og disse forventningene forsterkes når en stri strøm av blast beats entrer under Tveitos maniske og ville svartmetall-vokaler. På andresporet «Skogene Baerer Vaare Arr» kompliseres det foreløpig rendyrkede soundet med vidåpne strekk av korrumpert og tjærebakt ørkenrock, samt atmosfæriske avlukker av luftspeilende gitarer og melodiske basslinjer. En sti som ved første øyekast virket å lede til noe kjent og kjært viser seg å lede inn i en fremmed og underfundig skog; en skog hvor floraen blir stadig merkeligere jo dypere man vandrer.

Selv om det ti minutter-lange tittelsporet er en ekspansiv låt fylt av rytmiske, tekstur-messige og harmoniske overraskelser, er det fortsatt en relativt pur svartmetall-låt av natur. Men som eksemplifisert i åpningsparagrafen sniker det seg inn noen særdeles friske uttrykk i løpet av platas øvrige låter, der særlig tendensen til å bryte ut i sprakende og disig garasje-psychedelia farget av 70-tallet gjør seg bemerket. Et annet navn som ofte tvinger seg frem i bevisstheten under lyttinga er Darkthrone, ettersom deres stadige omveier innom Sabbath-sk doom-rock og støyende punk synes å ha satt sine spor på særlig «Morgensolens Rike» og «Kraken». I tillegg må det sies at produksjonen i seg selv er en viktig del av ‘Av Sublim Natur’s særegne uttrykk, ettersom den støyete og primitive miksen dynker plata i et organisk belegg av jord, kvist og bark, samtidig som det fremhever det lekne og kreativt overstrømmende trommespillet til session-trommis Nils Martin Haugfos.

Den samme produksjonen som fremhever Vetters egenart vil nok for mange være den største barrieren å bryte for at de virkelig skal kunne sette pris på utgivelsen. ‘Av Sublim Natur’s strukturelle finurligheter og harmoniske vendinger ligger ofte nedgravd under et tjukt lag av støy, og det krever en del fokus fra lytterens side for å få maksimalt utbytte av plata. Denne tåken letter heldigvis på seg jo lengre ut i plata man kommer, og på «Morgensolens Rike» har den fullstendig fordunstet så låtas rivende svartpunk-riffing får muligheten til vise seg frem i all sin dyriske prakt.

Blant platas fem låter er det særlig de av psykedelisk temperament som ender opp med å imponere. «Skogene Baerer Vaare Arr» tilbringer mesteparten av tiden sin flakkende omkring på ørkenrockens åpne vidder, kun avbrutt av små pusterom badet i nordlysets stemningsfulle grønnskjær. «Tentakler» er kanskje den beste av dem alle, med sitt syrlige og skingrende hovedtema, sterke rytmiske underlag, samt Tveitos naturalistiske, seremonielle og rensungede vokal. «Av Sublim Natur» er til tross for sin noe ugjennomtrengelige miks også et høydepunkt; spesielt det stadig intensiverende strekket fra låtas midtseksjon til eksplosjonen av svermende gitarer som setter punktum står sterkt i minnet når plata er over.

‘Av Sublim Natur’ er en givende plate å tilbringe tid med når du først har gjort deg til lags med den nådeløse miksen. Terrenget varierer overraskende mye fra et øyeblikk til et annet, og reisen byr på noen flotte utsiktspunkter underveis. Det er ikke til å unngå at de mange ulike uttrykkene kniver om plassen på stor-strukturens bekostning fra tid til annen, men dette er først og fremst et problem du støter på på dine første to-tre gjennomlyttinger. Etter hvert som du blir kjent med platas bestanddeler begynner de å komplimentere hverandre, og når jeg nå sitter og oppsummerer min egen opplevelse av plata etter 5-6 gjennomlyttinger har det blitt tydelig for meg at Vetters nyeste utgivelse er en karakterfull og sammensatt svartmetall-skive av høy kvalitet. ‘Av Sublim Natur’ er kanskje ikke for nyinvidde, men for erfarne svartmetall-fans på leting etter et utforskende og friskt take på sjangeren er den sterkt anbefalt.

Skrevet av Fredrik Schjerve