Makrostrukturell evaluering: Ukas plater

Féleth – Divine Blight

Ute nå via Rob Mules Records

Féleth er et moderne dødsmetallband bestående av fire «glade, musikalske gutter» fra Alta, per bandets Spotify-bio. Kvartetten fra nord har all mulig grunn til å være glade og fornøyde i år, etter sin opptreden på gigantfestivalen Tons of Rock i juni, og slippet av andreskiva ‘Divine Blight’ nå sist uke. Musikken på ‘Divine Blight’ er på sin side alt annet en glad og fornøyd, men oser av rettmessig sinne rettet mot maktpersoner som søker å misbruke samfunns- og politiske systemer til egen vinning. 

Uttrykksmessig kan Féleth sies å være et moderne, melodisk dødsmetallband med sterke tekniske tendenser. Bandet er heller ikke fremmed for å bake inn core- eller thrashmetalliske elementer i musikken, hvilket gir ‘Divine Blight’ en hel haug av ulike kort å spille på. Blant referansene som popper opp i bevissthetene i løpet av skivas 40 minutter finner vi blant andre GorodAll Shall PerishSylosis og Gojira. I tillegg ville bandet fint ha kunne opptrådd på line-ups med norske band som Deception og Vorbid, hvilket burde si noe om hvor fleksibel og mangefasettert soundet til Féleth er på ‘Divine Blight’. 

Likevel er ikke dette nødvendigvis noe man reagerer på underveis i lyttinga. Gutta evner definitivt å skrive en effektiv låt, og de ulike sidene ved bandets lydbilde er integrert i låtene på en måte som gjør at man unngår nakkesleng. Åpningslåt og singel «Majesty» introduserer bandets tekniske men melodiske dødsmetall på effektivt vis, før den klinker til med et stort og bombastisk refreng som ikke hadde vært malplassert på Cattle Decapitations ‘Death Atlas’. «Caretaker» gjør så ære på bandets halvseriøse sjangerbenevnelse «teknisk dødsrock» via åpningens drivende rocke-beat, før låta svinger over i et stampende og Gojira-aktig vers.

Låtstrekket som åpner ‘Divine Blight’ er gjennomgående solid, men det er rundt platas midtparti at bandet virkelig finner flyten. «The Serpent» snakker et teknisk dødsmetallspråk som virker modellert etter Gorods ‘A Perfect Absolution’, men bryter opp den hektiske tonestrømmen med et massivt og majestetisk refreng. «Casanova» grenser tidvis til en form for dødsthrash som sender tankene i retning band som Sylosis og norske Decipher, men med en rytmisk friskhet og kreativitet som bunner ut i bandets egen identitet. Innen vi når «Deadlands» har bandet opparbeidet seg et helvetes momentum, og det blir en glede å overvære den detaljrike og presise brutaliteten som produseres av den sammensveisede metall-kvartetten. 

Plata sliter dog litt med å opprettholde denne kreative energien hele veien til målstreken, og ebber litt ut på de to avsluttende singlene. Bandets avhandling om USAs samfunnsmessige utfordringer på «USA» hemmes av et lite overbevisende, softere åpningsparti, og den avsluttende soloen på den ellers kruttsterke «Avarice» setter ikke det høyverdige punktumet plata krever. Til tross for disse skavankene er Féleths ‘Divine Blight’ en fabelaktig og kreativt inspirert skive, og en av de klart beste moderne dødsmetallskivene Norge har levert i 2022. Anbefales!

Skrevet av Fredrik Schjerve


Mantric Momentum – Trial by Fire

Ute nå via Frontiers Records

Mantric Momentum er et samarbeid mellom Christer og Terje Harøy, der førstnevnte, kjent fra blant annet prog-metal-bandet Divided Multitude, står for all spillinga og sistnevnte synger med erfaring fra blant annet Pyramaze i bagasjen. ‘Trial by Fire’ er denne power metal-duoens debutplate, og kommer etter at de i to år har sluppet en rekke singler – blant annet fra plata selv.

De to singlene som har blitt sluppet i forkant av plata, «In the Heart of the Broken» og «New Horizon» innevarslet på alle måter en nokså typisk, velprodusert og profesjonelt utført power metal-utgivelse. Det er utvilsomt også det vi har fått, og etter den orkestrale introduksjonen «Tabula Rasa» trykker Mantric Momentum med full kraft på gasspedalen gjennom å levere det ene stratosfæriske refrenget etter det andre, klar vokal i høyt register og riff som stadig beveger seg i skjæringspunktet mellom det storslagne og melankolske.

Og i stor grad fungerer dette ganske godt, i alle fall til å begynne med. Særlig har jeg sansen for en del av gitarmelodiene som gir bandets uttrykk et hint av melodisk death metal, der hovedtemaene på «In the Heart of the Broken» og tittellåta nok peker seg ut som de fremste eksemplene. Det skulle naturligvis også bare mangle at noen av de storslagne refrengene ender opp som høydepunkter. Her stiller «Course of Fate» sterkt, så vel som det fullstendig avhengighetsskapende refrenget i «In the Eye of the Hurricane», som står for en tiltrengt vitamininnsprøyting mot slutten av plata.

Jeg synes nemlig Mantric Momentum snakker samme språk litt for mye og for lenge på ‘Trial by Fire’. Power-balladen «Fighter» er et av platas desidert beste låter og sørger for et sterkt taktskifte med sin roligere fremtoning, men etter at tittellåta deretter har gjort sin del av jobben, blir platas andre halvdel for lik det som har skjedd tidligere på plata. Det skal sies at den åtte minutter lange avslutningslåta «Diamond» er et hederlig forsøk på å krydre det hele litt med en lengre, omhyggelig og ganske vellykket oppbygning, men da er det allerede litt for sent. Med spilletid på nesten én time (og vel så det om du regner med bonuslåta «(I’ll Never be) Maria Magdalena»), tror jeg ‘Trial by Fire’ kunne vært en bedre og mer fokusert affære; i stedet går elva litt over sine bredder med noen låter mot slutten som i liten grad skiller seg ut fra resten.

Det er definitivt det største ankepunktet ved denne plata. Ellers kommer Mantric Momentum godt ut med denne debuten. Med få dristigheter å by på vil de nok ikke trollbinde så mange sjeler utenfor sjangerens fanbase, men til gjengjeld er mange av låtene svært godt håndverk. ‘Trial by Fire’ imponerer med noen sterke og melodiske høydepunkter, og da særlig i første halvdel, som fungerer utmerket som en utrettelig leveranse av power-metallsk energi. Når det utvilsomt er det bandet prøver på, er det i det hele tatt lite å klage på.

Skrevet av Alexander Lange


Reaping Flesh – Reaping Flesh

Usignert, ute på Bandcamp

Reaping Flesh er et flunkende nytt band fra Bodø med medlemmer som tidligere har vært å finne i en rekke forrykende, pønka undergrunnsband fra nord. Med det er det nok heller ingen overraskelse at bandets selvtitulerte debututgivelse oser av skitten og kompromissløs profesjonalitet. ‘Reaping Flesh’ er en bunnsolid oppvisning i hardcore-sjangerens potensiale innenfor metalliske rammer, og smir sammen hardcore punk-, svartmetall- og thrash metal-elementer på sømløst og brutalt vis.

De åtte låtene på ‘Reaping Flesh’ er for så vidt alle av samme ulla, og ruller stort sett ut det som er bandets klare hovedingredienser: Gitarriff som stadig beveger seg i skjæringspunktet mellom sjangrene de lar seg inspirere av, hurtige, hurtige d-beats, og en skrikevokal som flørter med hva innspillingsutstyret tåler av volum. Allerede i løpet av de første sekundene på åpningslåta «Nailed to the Cross» demonstrerer også Reaping Flesh det jeg kanskje synes fungerer aller best på plata, nemlig den velfungerende, og litt særegne, sammenblandingen av pønka thrash-partier og mer svartmetallsk, dissonant og svevende gitarspill. Det skaper en heldig dynamikk der atmosfære og melodi får et forskrudd lite innpass i bandets uttrykk, og står for noen av platas høydepunkter – eksempelvis i det strålende hovedtemaet i «Putrid Strife».

Men Reaping Flesh gjør også sitt for å gi andre elementer innpass, og i løpet av plata finner man små grep som alle gir mange av låtene en liten dose særegenhet. De dissonante gitarene og orgelet som maler en slags guffen, ritualistisk stemning på slutten av «Deceiver» er ett eksempel; den fantastiske blast-beat-eksplosjonen på «Bludgeoned and Faceless» et annet. Også «Ingrained in Death» sørger for litt tiltrengt variasjon mot slutten av utgivelsen med sin groovy og mer tilbakelente andre halvdel.

Platas største høydepunkt er sannsynligvis «Dark Life», der et strålende verstema oppgraderes til et nærmest melankolsk refreng gjennom en lys, fjern og skjærende gitarlead. Det fungerer som en passende oppvisning i Reaping Fleshs gode evne til å smelte sammen hardcore- og svartmetallelementer, og gjør dem til et obligatorisk band å sjekke ut for alle som ellers for eksempel har hatt glede av Okkultokratis utgivelser de siste årene. Til neste gang kunne man kanskje ønsket seg noen flere sidesprang fra bandets klare, d-beat-baserte hardcore-kjerne. Men som debututgivelse er ‘Reaping Flesh’ et utmerket og kruttsterkt bank i bordet.

Skrevet av Alexander Lange



Solus Grief – With a Last Exhale

Usignert, ute nå på bandets Bandcamp

Skiver som Solus Grief sin debutskive ‘With a Last Exhale’ er et sjeldent fenomen. Ikke fordi det er en DSBM-skive skrevet og gitt ut på Bandcamp av én enkelt musiker – det fenomenet er det stikk motsatte av sjeldent. ‘With a Last Exhale’ er sjelden i den forstand at den er et komplett og fullverdig kunstnerisk produkt, hvilke er få og langt i mellom i Bandcamps DSBM-sfære. Ja, ‘With a Last Exhale’ kan faktisk sies å være DSBM-ens svar på Burzums ‘Hvis Lyset Tar Oss’, med sin firedelte struktur, lange låter og fokus på innhyllende, tålmodig stemningsdannelse. 

Svartmetallen til Solus Grief er langstrakt og atmosfærisk oftere enn den er blastende og aggressiv. Uttrykket henter vel så mye fra Norges originale svartmetallbølge på 90-tallet som fra syndikatet av enmanns-band på Bandcamp, i tillegg til å spe på med noen impulser som er langt vanskeligere å plassere. Resultatet er en skive som har et langt rikere teknisk og tonalt språk enn noen lav-terskel Bandcamp-utgivelse har rett på, samt en virkelig absorberende, magnetisk og nedslående plateopplevelse. 

Skiva starter likeså godt med et av sine mest turbulente strekk, i det «Under Choking White Veils» åpenbarer sine stormende trommer og sørgmodig dansende gitarstemmer. Vokalen til den anonyme musikeren bak prosjektet er innpakket i et vognlass av støyende effekter – litt som hos landsmennene i Kvad – og er som et plaget gjenferd fanget i en musikalsk snøstorm. Mørke og katastrofale svartmetallgitarer borer i vei i bakgrunnen, og en gammel og sliten norsk folkesjel gjør seg til kjenne via nedslåtte, folkemusikalske melodistemmer.

For min egen del når skivas sorgtunge introspeksjon sine høyeste punkter over platas andre og tredje spor, henholdsvis «Life Has Left This Place» og «With a Last Exhale». Førstnevnte bruker et twangy og ståltråd-aktig gitar-sound til å fremheve noen virkelig nydelige melodier, og trår tidvis inn i sludge-lenende landskaper som kan minne om en svartmetallisk utgave av The Atlas Moth. Tittelsporet på sin side, dveler ved en enkel serie atmosfæriske svartmetall-progresjoner, som med sin angerfulle, håpløse og nostalgiske affekt gjør voldsomt inntrykk. 

Til slutt har vi «Yearning of the Soul Damned», som med sine sakte dønninger frakter barken stadig lenger ut i sitt mørke hav, før den drar lytteren fullstendig under ved hjelp av en strøm av svermende, dissonant black/death. Hamrende bass og vevende gitarstemmer sender tankene i retning Deathspell Omegas mer suggererende materiale, før bassens dommedagsklokke ringer oss ut i nattemørket for å finne veien hjem på egenhånd.

‘With a Last Exhale’ er – paradoksalt nok, platas depressive kvaliteter tatt i betraktning – en sann glede å overvære som en fan av langtrukket og atmosfærisk svartmetall. Til tross for at mye av skiva ligger og vaker i et middels tempo, varieres teksturene og ideene såpass mye at landskapet aldri mister sin nattlige magi. Når låtene i tillegg danner meningsfulle og avrundede helheter; ja da kan man ikke annet en å beundre hva Solus Grief har fått til på sin debutskive. Anbefales fans av stemningsladet og velkomponert DSBM.

Skrevet av Fredrik Schjerve



Rockhard – Hard Rock

Usignerte, ute nå på bandets Bandcamp

Dersom jeg skulle ha forsøkt å gjette meg frem til forhistorien til det nye norske metallbandet Rockhard, så hadde jeg tippet at de oppsto under et forskningsprosjekt på 80-tallet, der et knippe ravgale vitenskapsmenn fryste ned kroppene til tre musikere fra henholdsvis et thrash- et trad- og et dødsmetallband, for deretter å tine dem opp i 2022. Det er vanskelig å understreke nøyaktig hvor mye av 80-tallets undergrunn de unge gutta har klart å stappe inn i en 22-minutters demo, men et kjapt blikk på coveret eller bandets instagram burde gi en viss pekepinn. ‘Hard Rock’ er en demo som puster, blør og gråter 80-tallsmetall, til den grad at den til og med ser ut til å være spilt inn live på øvingsrommet. 

Et seigt og luskende riff toppet med små-sure ledegitarer høres fra den andre siden av døren inn til Rockhards kjellerlokale, før «Dead in a Ditch»s energiske konglomerat av punkete metall og thrash blåser døren ettertrykkelig av hengslene. Bandets musikk har et tydelig preg av førstebølgens rennesteins-mentalitet, hvilket fremheves av den brautende og snerrende vokalen. Noen plutselige innslag av blastbeats avslører bandets ekstremmetalliske side; en side som kommer til å komme tydeligere til uttrykk jo lenger inn i demoen vi kommer.

Men først tar Rockhard en omvei innom krysningspunktet mellom hardråkk og tidlig tradmetall. Både «Overlords» og «Supercell» pumper ut nostalgiske riff med mengder av entusiasme og driv, hvor sistnevnte spesielt utmerker seg med sin Midnight-aktige røffhet og de deilige harmoniene som oppstår ved låtas slutt. Det er ikke til å komme fra at både lydkvalitet og vokalprestasjoner vil (og bør) være et hinder for mange som sneier innom Rockhards førsteutgivelse, men for de av oss som har sansen for 80-tallets undergrunns-demoer er disse skavankene nettopp de tegnene på amatørmessig lidenskap og entusiasme vi ser etter i en formativ demo-utgivelse.

Til slutt har vi den 11 minutter-lange «Jesus is a Wizard», som beveger seg fra åpningens dødsmetalliske sump-lende til en sjokkerende ballade-aktig bro, og tilbake igjen. Broen stikker litt i overkant ut i forhold til omgivelsene, men det vitner om en ambisjon som muligens kan hjelpe bandet fra å bli fanget i 80-talls-pastisj på sikt. Dessuten er låtas øvrige minutter fylt med så mye ekstremmetallisk gull at alle eventuelle synder er glemt innen låta rundes av.

Det må sies at ‘Rock Hard’ er et ganske så stort uttrykksmessig rot. Spennet fra klassisk tradmetall til buldrende dødsmetall er stort, og bandet holder disse uttrykkene foreløpig fraskilt, heller enn å integrere dem på noe vis. Dette er dog kun en demo; og det en demo som er fylt til randen av fremragende ideer og riff levert med bunnløs entusiasme og kjærlighet for sjangeren.

Rockhard har kanskje ikke ennå klart å raffinere råmetallet sitt til en skarp sverdspiss som kan penetrere rustningen til den erfarne anmelder. Det de derimot har gjort, er å forme det til en butt jævla klubbe som bulker og slår i stykker rustningen min med rå kraft og viljestyrke. Jeg anser dette som en suksess fra perspektivet til et ungt og uerfarent band, og anbefaler derfor ‘Hard Rock’ til fans av 80-tallets ekstrem- og tradmetalliske undergrunn.

Skrevet av Fredrik Schjerve

Makrostrukturell evaluering: Ukas plater




Dan Johansen – Realm in the Sky

Usignert, ute nå på div. strømmetjenester

Jeg vet ikke hva som sjokkerer mest; det faktum at det finnes en kar på Løkken Verk i Trøndelag som i all stillhet har kvernet ut hele ni skiver med power/prog på egenhånd, eller at musikken holder det høye nivået det gjør. Det er ingen tvil om at gitarist Dan Johansen er en av Norges flittigere arbeidsmaur, men hans tekniske og fargesprakende instrumentalmetall gjør mer enn å bare imponere basert på sin høye kvantitet. Med ‘Realm in the Sky’ leverer musikeren nemlig en semi-konseptuell power/prog-skive som imponerer på bakgrunn av sine fengende hooks og tette låtskriving. 

I følge Dan Johansens Bandcamp er ‘Realm in the Sky’ inspirert av 80-tallet, spillmusikk og anime, hvilket skinner gjennom i musikkens uhemmede, energiske karakter. Med en overvekt av melodiske ledegitarer og hypersonisk shredding når musikken tidvis Dragonforce-aktige nivåer av bombast, men de tyngre riffene kan sies å ta en ytterligere svipptur innom åndsverket til artister som Dream TheaterStratovarius og Pharaoh. Ispe en dose mørk prog og smør på litervis med tilleggsinstrumenter, og du har oppskriften på en overraskende variert instrumentalskive.

Musikken på ‘Realm in the Sky’ er av gjennomgående høy kvalitet, selv om enkelte spor treffer hardere enn andre. «Alpha-Bionic Anima», skivas første ordentlige låt, etablerer skivasTsuko G.-aktige lydbilde, som mest av alt minner om lydsporet til et fargerikt, høyoktan-bilspill. «Ethereal Pasture» overbeviser med sitt nydelige hovedtema og utsvevende gitar-akrobatikk, og «Black Dragon» introduserer en symfonisk dramatikk som nesten gir assosiasjoner til en powermetallisk utgave av Dimmu Borgir (tatt med en klype salt). Suiten «Overlord of Chaos» er også en flott, tredelt utvidelse av platas sound, og er en frisk tempoendring etter 40 minutter med lettere overstimulering.

En instrumentalskive som ‘Realm in the Sky’ kan fort fremstå mer som en mixtape enn en klassisk plateopplevelse, og jeg skal ikke si at Dan Johansen fullstendig unngår denne skjebnen. Det er likevel flott at han har tatt seg bryet med å introdusere og avslutte skiva med ordentlige preludier og postludier, ettersom dette setter en fin ramme rundt det heseblesende instrumentalfyrverkeriet som preger resten av skiva. Det skal også nevnes at produksjon og visuell innpakning bidrar til å få ‘Realm in the Sky’ til å fremstå som en høyst profesjonell affære, hvilket gir skiva noen ekstra kort å spille på. 

Dan Johansens ‘Realm in the Sky’ er en bunnsolid og underholdende power/prog-skive, selv om det skal sies at en time med denne formen for hyperaktivitet tester tålmodigheten til selv de mest ihuga fartsjunkiene blant oss. Skiva nytes for min egen del best i mindre doser, selv om du med enkelhet kan la den summe gjennom fra ende til annen under en heseblesendeHorizon Chase Turbo-sesjon. Anbefales fans av Tsuko G.-påvirket power/prog med utømmelige mengder livsglede. 

Skrevet av Fredrik Schjerve


Pitch Black Mentality – World Final Wake

Ute nå via PBM Records

‘World Final Wake’ er andreplata til bandet Pitch Black Mentality fra Bergen – et band som slapp debuten for hele ni år siden, og som beskriver seg selv som et melodisk thrash metal-band. Det er da også snakk om en groovy, riffbasert og litt Metallica-aktig tilnærming til undersjangeren, der assossiasjonene til diverse groove metal-band også er ganske fremtredende grunnet vokalist Tore Christer Storlids grovkornede, Phil Anselmo-aktige røst.

Det er imidlertid helt klart det melodiske elementet som imponerer mest på ‘World Final Wake’. Plata åpner nokså godt med «Fortress», der man på tross av litt simple vers får servert en ganske så habil refrengmelodi og ikke minst en flott oppbygning mot slutten. Ellers står gitarene stort sett for mange av de melodiske høydepunktene på plata, eksempelvis i «Eternal Night» og «Legacy», der bandet langt på vei mestrer noen hederlige forsøk på melodisk death metal-aktig intensitet.

Vokalen bidrar på sin side til å løfte noen flotte refrenger, som i tillegg til i åpningslåta er å finne i for eksempel «All Wither in Autumn» og «The Wall» i albumets siste ledd. Ellers synes jeg dessverre vokalen er noe av det som trekker plata mest ned. Den tilføyer et nokså uoriginalt og cheesy groove metal-preg til plata, noe som ikke blir spesielt mye bedre av at kvaliteten på låttekstene tidvis strupes av klisjèfylte rim. Growlinga er heller ikke spesielt godt levert de få stedene der den dukker opp, og Storlid kommer dessverre ikke helt heldig ut i sine lysere registre.

Heldigvis står ikke dette i veien for at mange av låtene på ‘World Final Wake’. Aller best er nok «Dahaka», som med sin lengde på åtte og et halvt minutt er albumets klart lengste låt og viser Pitch Black Mentality fra en mer progressiv side. Bandet utnytter tida godt, og leverer både kruttsterke riff, gode melodier og rolige partier som demonstrerer en bredt spekter av virkemidler.

Blant de mindre gode låtene finner vi for eksempel power-balladen «Fear the Rising Sun», der jeg synes hovedmelodien tynes vel mye. Bandet mister også dampen mot slutten av plata når avslutnings og tittellåta spinner; denne tilføyer lite til helhetsopplevelsen og blir en nokså anonym affære. Men Pitch Black Mentality får mye til å stemme på ‘World Final Wake’. Med en god produksjon i bunn er mange av låtskriverprestasjonene gode, og med noen særlig sterke riff og melodier i ermet byr bandet på noen sterke høydepunkter underveis.

Skrevet av Alexander Lange


Orbiter – A Goddamn Classic

Usignert, ute på strømmetjenester

På sin fjerde utgivelse ‘A Goddamn Classic’ søker stoner-trioen Orbiter fra Oslo å treffe en ytterligere autensitet, og har satt seg inn i studio uten mange typiske, moderne produksjonsverktøy til rådighet. Sånn sett er denne plata langt på vei vellykket, da Orbiter kommer langt i å levere en velspilt og velprodusert plate som får frem mye rent og flott trøkk fra en liten bandbesetning. Gitarlyden er ordentlig fin og akkurat passe grovkorna, riffene sitter godt og bassen og basstromma leverer bunnsolid bunn i lydbildene.

Det skal sies at Orbiter i stor grad spiller stoner rock og metall som følger spillereglene. Låtene «Built Like a Tank», «The Rat King» og «Don’t Trust Them Devils» leverer verken mer eller mindre enn det man kan forvente av en habil prestasjon innenfor sjangeren, og særlig vokalen bidrar til at uttrykket til tider blir litt vel anonymt uavhengig av hvor feite og fine riffene er, for å si det sånn. Høydepunkter kommer riktignok likevel, som i de drivende riffene i åpningslåta og «Don’t Trust Them Devils», og musikken holder helt klart et nokså høyt nivå i seg selv.

Ut fra det man kan lese om Orbiters intensjoner og eksistensgrunnlag er det heller neppe noen overraskelse at musikken ikke står for noen store (forsøk på) innovasjoner. Likevel vil jeg si at det i tittellåta og avslutningslåta «Deep Dark Sea» finnes mer interessante grep enn i de nevnte låtene. I «A Goddamn Classic» komplementeres flotte riff og et strålende refreng med noen ganske så nydelige clean- og lead-gitarer i bridge-partiet, så vel som noen flotte basslicks og en flott oppbygning mot slutten, og den ni-minutter lange avslutningen er et ambisiøst og vellykket bank i bordet på en utgivelse som til sammen bare varer i 28 minutter. Her tar Orbiter seg god tid til å bearbeide et tregt, tungt hovedtema, og tilføyer nok dynamikk til at det holder seg interessant hele veien gjennom. Og joda, her leverer også bassen noen virkelig flotte saker.

Med det er ‘A Goddamn Classic’ en stoner-plate som leverer både godt råmateriale og noen dristige påfunn. Jeg tror Orbiter har potensiale til å levere mer av det sistnevnte på neste utgivelse (som kanskje også kan være litt lenger!), men for fans av sjangeren er sannsynligvis denne tunge og lille halvtimen mer enn nok for å tilfredsstille øregangene. Anbefales!

Skrevet av Alexander Lange


Impugner – Advent of the Wretched

Ute nå via Caligari Records/ Sentient Ruin Laboratories

Impugners nye mini-LP er et soleklart resultat av besetningens utømmelige kjærlighet for klassiske undergrunnsformer. Med medlemmer fra band som DeathhammerDiskord og Desolation Realm i rekkene er det nemlig ikke slik at gruppen kan sies å mangle kanaler til å formidle sin troskap til tradisjonell ekstremmetall. Eksistensen til Impugner vitner likevel om at det fremdeles er hjørner av dette universet medlemmene ikke får utforsket gjennom sine hovedprosjekter; i dette tilfellet støyende og forpunket dødsmetall.

‘Advent of the Wretched’ ble opprinnelig utgitt som en selvstendig demo i 2021, men har nå blitt plukket opp for gjenutgivelse på forskjellige formater av Caligari Records og Sentinent Ruin Laboratories. På menyen står garasje-dødsmetall inspirert av Autopsy (se coveret av bandets klassiske «An Act of the Unspeakable»), men med nok av den finske dødsmetallens sleipe form i seg til at plagiatkontrollen unnlater å slå ut. I tillegg anvender bandet djevelens intervall hyppig for å svøpe låtmaterialet i et ondskapsfullt slør, hvilket ytterligere markerer Impugner som kyndige omorganisatører av dødsmetalliske bestanddeler.

Singelen «Ostracized Vitality» transporterer oss umiddelbart tilbake til 1987, da Autopsy befant seg i skjæringspunktet mellom Californias punk-, thrash- og vordende dødsmetallscene. Klassisk riffing og jagende tromming skaper en hektisk og snublende fremdrift, som bandet igjen kontrasterer med kravlende doom-strekk og ulmende dissonanser. Satt på spissen kan opplevelsen av ‘Advent of the Wretched’ oppsummeres som å falle ned en trapp i 20 minutter, kun avbrutt av korte opphold på de mange avsatsene på veien ned.

Og dette er nøyaktig det jeg ønsker meg fra en lav-terskel-utgivelse levert av noen av Norges fremste praktisører av tradisjonell ekstremmetall. Det er ikke så mye annet å si om utgivelsen enn at den hever seg over sin beskjedne natur, at lengre og mer substansielle låt-lenger (se «Cerebral Avacice») kler bandet vel så bra som korte byks, og at jeg vil ha mye, mye mer av dette. Impugner konstruerer en manisk kjøttkvern av pur dødsmetall på sin debut-utgivelse ‘Advent of the Wretched’. 

Skrevet av Fredrik Schjerve


Feral Howl – Doomspells Of The Outer Gods

Usignert, ute på Bandcamp

Enmannsprosjektet Feral Howl slapp tidligere i år en respektabel debut i form av EP’en ‘Atavistic Meditations’. Et uttrykk som er svøpt i mystikk beholdes på denne nye utgivelsen, men den anonyme skikkelsen bak dette prosjektet foretar like fullt et stilskifte i form av å levere femti minutter bekmørk dark ambient fremfor svartmetall. Det er også et stilskifte som i all hovedsak er svært vellykket, da dette er en plate som virkelig lykkes med å formidle ytterst dystre, ritualistiske og fengslende stemninger.

‘Doomspells Of The Outer Gods’ består av fire stykker på mellom åtte og 18 minutter hver, der Feral Howl omfavner minimalisme med høy selvsikkerhet. I hver av stykkene tynes og loopes enkle hovedtemaer med mørke synther, iskalde orgeltoner, guffen perkusjon og diverse effekter slik at lytteren virkelig blir sugd inn i den dype, dype avgrunnen Feral Howl peker ned i. Aller mest fanget blir jeg nok av «Black Guardian Of The Titanic Cromlech (Beyond Space and Time)», der grøssende lydeffekter, steinansiktsvokal og høylytt cymbal-rasling får pensle stemningen over en mørk, kontinuerlig synth-tone. Også åpningslåta «Lurker At The Threshold, Summoned Forth» imponerer stort med effektive orgeltoner, ujevne trommeslag og minimalistiske lydeffekter oppå det hele.

Andre halvdel av ‘Doomspells Of The Outer Gods’ får meg ikke i like stor grad på kroken. Tittellåta synes jeg ikke helt klarer å rettferdiggjøre sin lange spilletid på over 17 minutter, og baserer seg på en groove som etter hvert irriterer mer enn den fengsler. Avslutningslåta «Dark Winds Over Kara-Shehr (Oath of Death)» inneholder på sin side platas kanskje bredeste og mest interessante spekter av effekter, men blir også litt rotete, og treffer aldri den suggererende tilstanden som de andre stykkene på plata kan skilte med. Likevel har også disse stykkene en del for seg, og ‘Doomspells Of The Outer Gods’ mestrer i all hovedsak dark ambient-håndverket usedvanlig godt. Med sitt mystiske, ritualistiske uttrykk evner Feral Howl nemlig å levere noe høyst stilsikkert og effektivt i form av sine virkelig bekmørke lydbilder.

Skrevet av Alexander Lange

Mikrostrukturell evaluering: Ukas singler




Blodkvalt – “Murk”

Ute via Fysisk Format

En av høstens mest lovende svartmetallskiver, Blodkvalts ‘Algor Mortis’, er nå bare en måned unna, og i dag slipper bandet nok en låt derfra: “Murk”. Denne låta skal ifølge bandet selv være en slags oppsummering av elementene som vil vise seg på fullengderen, noe som (heldigvis) også innebærer at håndverket fremstår ganske velkjent.

«Murk» er nemlig definitivt et sammensurium av Blodkvalts karakteristiske, pønka og grindcore-inspirerte svartmetall. Den er muligens noe mer drivende og riffbasert enn bandets tidligere påfunn, men her leveres nok en gang en dødelig cocktail av trebly, illsint gitar, fuzzy bass, voldsomme trommetakter – og ikke minst en manisk skrikevokal som stadig står i fare for å sprenge lydbildet. Som ved mange tidligere anledninger er det nok det sistnevnte som imponerer meg aller mest. Det er også vokalen som først og fremst bidrar til Blodkvalts egenart. Men det er nok uansett bare å glede seg til hvordan kompromissløsheten, styggedommen og demofølelsen i dette bandets helhetsuttrykk gjør seg på fullengderen i november. Den kan fort vise seg å bli en av årets mest voldsomme og unike norske metal-affærer.

Skrevet av Alexander Lange



Pitch Black Mentality – “Fortress”

Ute nå via PBM Records

Thrash metal-bandet Pitch Black Mentality er snart klare med sin første plate på nesten ti år, ‘World Final Wake’, og har starta oppvarmingen med slippet av låta “Fortress”. Dette er en låt på litt over seks minutter der bandet demonstrerer en god del variasjon, og musikken fremstår som en slags blanding av thrash metal, melodisk death metal og groove metal. 

Der utgangspunktet er godt, fanger ikke utførelsen meg helt. Melodiene i begynnelsen treffer ikke så mange nerver hos meg, og de Pantera-aktige versene fremstår litt uinspirerte og tannløse. Melodiene har imidlertid mer å by på mot slutten av låta, noe som peker mot noen gode høydepunkter på plata som kommer.

Skrevet av Alexander Lange



Funeral Harvest – «Principum et Finis»

Ute nå via Signal Rex

Med slippet av singelen «Principium et Finis» blir det tydelig at Funeral Harvest mer eller mindre har endret fullstendig på tilnærmingen sin til svartmetall siden den selvtitulerte EP-en fra 2020. Borte er de ominøse atmosfærene og de langsomt drivende skyene av okkult svartmetall, som må se seg erstattet av en krigersk form for black/death som formelig oser av fandenivoldskhet og rituell intensitet. På «Principium et Finis» pendles det mellom de to uttrykkene fra seksjon til seksjon, men den støyende og kvelende produksjonsjobben sørger for å samle spriket under et felles teppe av røyk og kullos. «Lord Nathas» er som vanlig en overbevisende seremoniell leder, der han kauker og brøler på lidenskapelig vis over de forræderske, svarte strømmene av svart- og dødsmetall. Ut ifra de senere singlene å dømme blir nok ‘Redemptio’ (som gis ut i slutten av måneden) en svært eksplosiv og konsis plateopplevelse, hvilket ikke er meg i mot basert på hvor naturlig denne formen for tuktende aggresjon virker å være for bandet. 

Skrevet av Fredrik Schjerve



Féleth  – «USA»

Ute nå via Rob Mules Records

Det moderne dødsmetall-bandet Féleth fra Alta imponerte med slippet av «Avarice» for noen uker siden; en teknisk men kompakt singel som ikke ofret låtskriving for individuelle musikerprestasjoner. Nå er nordlendingene tilbake med nok en singel, en langt mer ambivalent og mangefasettert låt ved navn «USA». 

Låtas tekst synes å angripe de mange utfordringene som våre brødre på andre siden av Atlanterhavet har basket med i senere tid, hvilket gjenspeiles i musikkens svingninger mellom sorgtunge bølgedaler og eksplosive topper. Det rolige strekket som åpner låta fremstår noe kaotisk, med elleville bassløp og utallige vokalspor (spilt inn av Petter Carlsen) som ikke helt smelter sammen til en større helhet. De metalliske seksjonene fungerer mer effektivt, der de veksler mellom hyperaktiv brutalitet og mer melodiske terreng på flott vis. Som singel må det sies at låta mangler den store forløsningen på slutten av sin utviklingskurve, og den klarer dermed ikke å nå helt opp til sin forgjenger. Det er dog ingen tvil om at Féleth er en dyktig gjeng, så forventningene til slippet av ‘Divine Blight’ i november er uavtagende høye.     

Skrevet av Fredrik Schjerve



Mantric Momentum – “New Horizon” 

Ute nå via Frontiers Records

Power metal-duoen Mantric Momentum slipper sin debutplate om noen få uker og følger opp førstesingelen herfra, “In the Heart of the Broken”, med “New Horizon”. Sånn sett får også dette bandets nokså trygge, tradisjonelle og velproduserte tilnærming til undersjangeren komme til uttrykk nok en gang, og det er lite egenart å spore også i denne nye låta. 

Dessverre får heller ikke Mantric Momentum hostet opp spesielt minneverdige melodier og hooks all den tid refrenget fortjener et godkjent-stempel, og “New Horizon” blir med det en litt tannløs og anonym affære tross svære lydbilder og gode musikerprestasjoner. Mer tyder dermed på at plata først og fremst blir mat for de største power metal-entusiastene blant oss.

Skrevet av Alexander Lange

Makrostrukturell Evaluering: Ukas Plater


Funeral – Praesentalis in Aeternum

Praesentialis in Aeternum - Funeral | Season of Mist
Ute nå via Seasons of Mist

Ny giv og besetning ligger bak Funerals første plate på hele ni år: ‘Praesentalis in Aeternum’. Bandet oppsto så tidlig som på 1990-tallet og er sannsynligvis Norges viktigste doom metal-band noensinne. Det er mye takket være pionérstatusen de har innenfor såkalt funeral doom metal – et av de tregeste, tyngste og mest sørgelige underkategoriene av metall man kan risikere å komme over. Funerals doom-metall har like fullt pekt i litt ulike retninger gjennom bandets lange karriere, og pendelen har ved senere utgivelser i større grad vært borti litt mer ordinær, moderne doom-metall omtåket av gotiske stemninger. ‘Praesentalis in Aeternum’ kan nok sånn sett sies å være et tegn på kontinuitet tross det lange niårsavbrekket, riktignok med en finslipt og utsøkt produksjon som virkelig får frem tyngden og trøkket i bandets musikk.

For denne platas største ess i ermet er først og fremst hvordan det låter. ‘Praesentalis in Aeternum’ er en hardtslående fryd av en doom metal-plate, og låter fantastisk klart, tungt og mektig hele veien gjennom. Produksjonen viser seg som forholdsvis ambisiøs også på andre måter, blant annet gjennom den høyst vellykkede inkluderingen av dramatiske, orkestrale elementer som for øvrig også er det første som treffer øregangene når man trykker på avspillingsknappen. Åpningslåta «Ånd» byr videre på en nokså komplett demonstrasjon på det man har i vente på ‘Praesentalis in Aeternum’, og står sammen med de to påfølgende låtene, «Materie» og «Erindring I – Hovmod», for et sterkt åpningssegment på plata. Utover produksjonen og en rekke saftige dommedagsriff er det her særlig melodiene som treffer godt, der høydepunktene særlig ligger i andre halvdel av «Materie» og det strålende refrenget i «Erindring I – Hovmod».

Dessverre fremstår andre halvdel av ‘Praesentalis in Aeternum’ som en regelrett skygge av den første. «Erindring II – Fall» byr på et av platas tøffeste riff mot slutten og «Oppvåkning» tilføyer blant annet noe god variasjon med noen flotte clean gitar-partier, men generelt er den siste halvtimen av denne plata en aldri så liten tålmodighetsprøve. Noe av det handler om at riffene og melodiene ikke treffer like godt som før, men først og fremst skyldes fallet i kvalitet at Funeral fremstår nokså uinspirerte og tomme for nye ideer som ikke allerede er blitt ganske overmodne. Man får en betydelig følelse av resirkulering av både melodiske grep, rytmer og riffmotiver, og selv om mye av råmaterialet er forholdsvis greit, synes jeg det ble en litt for kjedsommelig affære når det strekker seg over såpass lang tid. Særlig avslutningssporet «Dvelen» får jeg derfor ikke spesielt mye ut av.

Det er naturligvis synd når Funeral tidligere viser seg fra sterke sider, men nettopp derfor skal man heller ikke helt gi opp ‘Praesentalis in Aeternum’. I essens er det nemlig en svært godt produsert plate med noen virkelig sterke høydepunkter som ikke minst passer fint når man skal underholdes under lockdown-tilstander i det mørkeste desember. Det gjør meg også sikker på at Funeral nok kan stramme opp og finslipe en ny helhetsopplevelse ved neste korsvei.

Skrevet av Alexander Lange



Superlynx – Solstice 

Ute nå via Dark Essence Records

Mange band ville nok ha tatt seg et lite avbrekk etter å ha gitt ut en av årets sterkeste utgivelser innenfor norsk tungmusikk, men ikke Superlynx. Jeg skal ikke utelukke at dette er deres foretrukne form for avkobling, – en sekslåters EP med covre og låter som ikke fikk plass på ‘Electric Temple’ fra tidligere i år – men det er likevel tid og ressurser investert i et innspillingsprosjekt som neppe kommer til å være innbringende eller lede til flere spillejobber i et samfunn som atter en gang er nedstengt. Sånn sett oppleves ‘Solstice’ som en ekte, filantropisk dyd midt i julestria; nok en pakke under treet fra et band som har gitt mer av seg selv i løpet av et år enn man kan forvente.

Det første som slo meg da jeg satte meg ned med skiva var spennet i uttrykk blant artistene som Superlynx har valgt å covre. St. Vitus sin «Born Too Late» er et temmelig trygt valg å starte skiva med, men hva med artister som Black Rebel Motorcycle ClubNirvana og selveste Nat King Cole? Dette er noe ganske annet enn cover-kulturen som dominerer i metallverdenen, hvor det mest typiske scenarioet er «ungt og fremadstormende thrashmetall-band spiller inn en identisk utgave av en av sjangerens fundamentale klassikere». For min egen del skal covre gjerne tilby et nytt perspektiv på en velkjent låt, og det er et godt tegn på kvaliteten til Superlynx‘ nye utgivelse at flere av låtene ender opp med å føles like mye deres ut som originalartistenes. 

Dette skjer dog ikke umiddelbart, ettersom Superlynx sin versjon av St. Vitus sin legendariske outsider-jam «Born Too Late» ligger temmelig kloss opp til originalen. Ja, trioen kler låta i sitt sedvanlige varme, bluesy og sprakende ørkenrock-trøye, men uttrykksmessig ligger de to bandene såpass nærme hverandre at ingen åpenbaring fremkommer av møtet dem imellom. «Spread Your Love» av Black Rebel Motorcycle Club gjør mer ut av seg selv i denne forstand, men det er ikke før Nirvanas «Something in the Way» at ting virkelig begynner å skje. Superlynx avdekker en dissosiert stoner-isme som alltid har ligget latent i originalen, og resultatet er et cover som på mange måter oppleves som mer realisert enn originalen (litt musikkhistorisk blasfemi på tampen av en kristen høytid er vel bare på sin plass). Den samme formen for artistisk transformasjon forekommer på gruppas cover av Nat King Coles «Nature Boy», som ironisk nok er skivas tyngste spor. I dette tilfelle klarer de kanskje ikke å overgå originalen, men bandets gnistrende stoner-uttrykk vinner virkelig noe på jazz-legendens nyanserte melodikk og harmoniske vendinger. 

Så er det vel kanskje de to originalsporene som vil vekke størst interesse hos gruppas eksisterende fans.  «Reorbit» skaper en flott atmosfære via ulmende gitarstøy over en hypnotiserende, harmonisk pendel. Låta er et solid tillegg til diskografien til Superlynx, men vi må nok over til siste låt for å finne materiale som rivaliserer skiva fra tidligere i år. «Cosmic Wave» etablerer en distinkt og fengende groove, og draperer den i eksotiske løp og dronende bass. Effekten er som å bli transportert til en fjern og ukjent planet befolket av et interplanetarisk stammesamfunn, en smektende eksplosjon av spenstige fargekombinasjoner og antrekk. 

Det som mest av alt selger Superlynx sin psykedeliske ørken-stoner for min egen del, er det organiske og naturlige samspillet mellom de tre medlemmene. Jeg får aldri følelsen av at låtene deres er en nøye gjennomarbeidet sekvens av riff og ideer, men heller at det fra enkle temaer og groover via jamming gradvis har vokst frem en komplett storform fylt med et yrende detaljliv. Gruppens utmerkede øre for lyddesign setter så prikken over i-en, og slik sitter man altså igjen med et av de mer fortryllende eksemplene på norsk stoner i nyere tid. Superlynx har gjort tilhengere ut av skribentene hos Metallurgi i løpet av det ringe året 2021, og en kjapp tur innom ‘Electric Temple’ eller ‘Solstice’ burde være nok til å overbevise de av dere som er sent ute til festen. 

Skrevet av Fredrik Schjerve  

Furze – Black Psych Tormentor

Ute nå på Bandcamp

Furze er en slags garantist for leveranser av virkelig rå, gammeldags og primitiv svartmetall. Det er ikke snakk om noe som først og fremst ligner et hvilken som helst febrilsk og underprodusert Bandcamp-prosjekt, men heller noe som med respekt for inspirasjonskildene og glimt i øyet peker tilbake mot svartmetallens aller eldste røtter. Og også på prosjektets nye EP ‘Black Psych Tormentor’ sendes assossiasjonene vel så mye – om ikke mer – til tungmetallband fra 80- og til og med 70-tallet som til 90-tallets norske svartmetall. Det er nok bare å si med en gang at Furze sånn sett minner mye om Darkthrone i sin tilnærming til svartmetall, og noe man kan sette pris på på samme måte selv om sistnevnte nok har litt skarpere kniver i skuffen.

Produksjonsmessig er det på ‘Black Psych Tormentor’ uansett snakk om at Furze mestrer en enkel tilnærming godt, og det er også bra på den måten at denne tilnærmingen styrker det musikalske uttrykket fremfor å fremstå som en eller annen tvangstrøye som skal få materialet til å passe inn i kategorien tradisjonell svartmetall.

‘Black Psych Tormentor’ holder høy kvalitet også låtskrivermessig, om enn på litt underlige måter, hele veien gjennom. Etter ambient-introen «Natt-tur» får vi først servert syvminutteren «Zaredoo’s Knowledge», der man får høre et dødscatchy gitarriff og obskure hyl over en standhaftig trommebeat som etter hvert åpner seg mer ved hjelp av slingrende hi-hater og – til slutt – blastbeats som etter hvert akkompagneres av en fet gitarsolo. Den påfølgende «Tactics from Beyond» føles på sin side som en hyllest til Nocturno Cultos doom-gjennomslag i Darkthrone, da med en gitartone som gir det hele et ganske uventet stoner-preg og en outro som sementerer et ulmende Black Sabbath-preg som vel har ligget der hele veien.

I dette klarer Furze seg godt, og kvaliteten holder seg videre gjennom de to mer drivende låtene som etter hvert runder av EP’en, tittellåta og «Powers of Darkness», der førstnevnte også byr på et flott doom-segment mot slutten. Man skal kanskje ikke forvente all verdens av ‘Black Psych Tormentor’, for det er en nokså enkelt sammensatt og produsert sak, men like fullt lykkes Furze her svært godt med det man må tro mannen bak prosjektet, Woe J. Reaper, prøver på. Skavanken er kanskje først og fremst at vokalen fremstår ganske udefinert og svak til tider, men utover det er ‘Black Psych Tormentor’ en sterk EP for den som har sansen for svartmetallens eldre og mer åpenbart heavy metal-inspirerte dager.

Skrevet Alexander Lange


Dödfødt – Satanic Perversions

Ute nå via NekroGeit Productions

Dödfødt er et av navnene på plakaten til det lille undergrunnsselskapet NekroGeit, som spesialiserer seg på ekstremmetall som lener seg mot en estetikk man nok heller først og fremst kjenner fra grindcorens porngrind-avart. Det er nok også et prosjekt jeg med trygghet kan si har blitt betraktelig bedre etter det jeg synes var en nokså begredelig debut i fjorårets ‘Baphobitch’. ‘Satanic Perversions’ er med det en ganske så god utgivelse, og en utgivelse der Dödfødt kanskje rendyrker et musikalsk sett ganske typisk og kvalitetssikkert svartmetalluttrykk mer enn noen gang før.

Musikken på ‘Satanic Perversions’ er tungt riffbasert, byr på både tyngre og mer febrilske passasjer og kles i en helt passe obskur produksjonsdrakt. Plata åpner sterkt, først med den hektiske «Sin for Fuck’s Sake» før platas desiderte høydepunkt kommer i form av «Cursed, Hated and Alone», der Dödfødt leverer et deilig og taktfast hovedtema som driver låta fremover i både tunge bølgedaler og voldsomme blast-beat-partier. Prosjektets begrensninger åpenbarer seg imidlertid noe i «Twisted Necrophilia», som i tillegg til å få en til å lure på hva slags nekrofili som ikke omfattes av låttittelen går seg litt for vill i litt anonym og ensformig svartmetall. Dødfödt henter seg imidlertid fint inn igjen senere, blant annet gjennom kreativ bruk av et båndopptak som gjør låta fortjent til «explicit»-merkingen sin på «Under the Sign of the Evil Goat», et strålende kaos-riff på «Bondage, Latex, Satan» og suggererende og til og med litt melodiske dommedagstakter på «Engleknuser» (som riktignok dras litt i det lengste). Også «Blackpunk Terror» er et fint tillegg der den ligger som en kort, punksk black’n’roll-kuriositet på slutten – med brølende bass.

Men Dødfödt fremstår stort sett ikke spesielt egenartet med sitt nesten gjennomgående konvensjonelle musikalske svartmetalluttrykk, noe som er litt merkelig når presentasjonen ellers hinter om noen ambisjoner om å skille seg litt ut. Sett bort i fra det er imidlertid ‘Satanic Perversions’ en ganske ålreit svartmetallplate der noen sterke øyeblikk redder den fra å forsvinne helt i mengden av undergrunnens svartmetallutgivelser.

Skrevet av Alexander Lange


Sinister King – All is Vanity

Usignerte, ute nå på div. strømmetjenester

Av å kaste et blikk på coveret til Sinister Kings debut-EP ‘All is Vanity’ vil man muligens forvente en hypermelodisk og noe corny krysning mellom powermetall og progmetall. Ved avspilling av åpningssporet «A Cure for Insomnia» vil man fort innse at forventningene (som de ofte gjør) har ledet en på villspor, om ikke helt ut i tjukke skauen. Musikken til Sinister King er unektelig melodisk og farget i kantene med mørk og metallisk prog, men de fem sporene som utgjør ‘All is Vanity’ er preget av en profesjonalisme og teft som fremstår som alt annet enn lettsindig og corny. 

‘All is Vanity’ tar i løpet av en snau halvtime for seg diverse utfordringer og kvaler knyttet til den moderne tilværelsen, alt understøttet av robust og fengende metall. Både psykiske lidelser som insomnia og bredere samfunnsmessige defekter for gjennomgå, om tidvis via en banal tekstlig vending eller to, så ofte også gjennom treffsikre og antemiske vokalhooks. Symfoniske elementer og glitrende synther farger stadig i hjørnene, men det råder aldri tvil om at hovedattraksjonene er den tunge, Sirenia-aktige riffingen og de skarpe refrengene som er som hentet ut av den senere sangboka til Soilworks Bjørn Strid.

Velmeislede, Nergardske gitarer veksler med storslått melodikk og melodisk dødsmetall-tyngde på åpningsspor og tidlig høydepunkt «A Cure for Insomnia». Sinister King skyr ikke unna muligheten til å deise et breakdown eller to ned over lytteren, for deretter å gli sømløst over i solistiske gitar-fyrverkerier. «Sanctuary Rage» makter ikke å mane frem den samme uanstrengte melodiske magien som sin forgjenger, men glimter i gjengjeld til med et post-refreng som kombinerer strømlinjeformet tyngde og antemiske kvaliteter på slående vis. «All is Vanity» synker så enda dypere inn i låtskriver-slumpen, men ikke så dypt at det noensinne dreier seg som noe annet enn bunnsolid tungmusikk. 

Kursen rettes så umiddelbart opp med EP-ens andre høydepunkt «Still Here». Buldrende trommebrekk og harmoniserte gitarer leder oss gjennom det introduserende strekket, før symfonisk forsterkede, dramatiske akkordprogresjoner underbygger det fabelaktige refrenget. «Death of All Joy» utgjør så en melankolsk og flott finale – en finale som veksler mellom småskeiv progrytmikk og potente grooves toppet med klokkeklare, Anubis Gate-aktige vokalfraser.

Sinister King kaster seg med ‘All Is Vanity’ over målstreken i siste liten for å rekke den allmektige og alt-oppslukende listesesongen. Når det kommer til melodisk, tung og kommersielt anlagt progmetall er det ikke så mange norske band som kan rivalisere det bandet har fått til på sin debut-utgivelse i 2021, og vi får bare håpe at det ikke bare er vår ydmyke blogg som finner tid til å la seg imponere av musikken til Sinister King nå i travle desember. I det minste har bandet nådd frem til skribentene hos Metallurgi, og jeg har ingen tvil om at fans av moderne og tung progmetall vil finne flust av grunner til å la seg forføre av ‘All Is Vanity’. Sinister King slipper en sterk debut-EP på tampen av utgivelses-året 2021 med ‘All Is Vanity’.

Skrevet av Fredrik Schjerve



KAS – The Problem of Evil

Usignert, ute nå på div. strømmetjenester

Etter å ha blitt introdusert for de mørkere og tyngre kretsene i musikkverdenen gjennom sin tid i In the Woods… har Kåre André Sletteberg endelig sett sitt snitt til å gi ut sin egen musikk under forkortelsen KAS. På debuten ‘The problem of Evil’ har han fått med seg vokalister fra band som BlotMental DevastationGreen Carnation og Arvas til å legge tekstlige narrativer over musikken sin, en form for sjangeragnostisk ekstremmetall som er trygt forankret i undergrunnen og dets ekstreme idealer. Som en debuskive gjerne bør, legger ‘The Problem of Evil’ et godt grunnlag for videre utvikling for artisten, ettersom det byr på flust med elementer som med fordel kan bringes videre, samt en del elementer som bør justeres eller fjernes fullstendig.

Åpningssporet «Frost Rite Descends» utgjør et unikum på skiva, ettersom den mer eller mindre befinner seg i et og samme sjangerlandskap gjennom spilletiden. Klimprende gitarer og piano setter en sorgtung atmosfære til å begynne med, før Jan Åge Lindeland (BlotMental Devastation) rir de turbulente svartmetall-krusningene til KAS med intensitet og overbevisning. Dessverre oppleves vokalen til Lindeland som monoton i fremførelsen både på dette sporet og «Ascending Forth into Autumn Night», en svakhet som blir ytterligere tydeliggjort av manglende uttale. Låta kan muligens ansees å være et lite stikk i retning Solberg-regjeringens håndtering av pandemien, ettersom broen er fylt med samplinger og opptak hentet fra nyhetssendinger der dystre smitte- og dødstall vektlegges. Dette er et fremtredende øyeblikk på en låt som ellers sliter litt med å få materialet til å feste seg for vedkommende. 

Bedre går det på «Yours to Keep (Always and Forever)», som støtter opp den værharde svartmetallen med robuste, rytmiske gitarhugg. V-Rex Skåtun fra Arvas er generelt en bedre match for musikken til KAS, og et par distinkte øyeblikk med svartmetallisk gitartremulering bidrar til å heve låta over sin forgjenger. Deretter høynes dramatikken og det teatralske merkbart  på «This is Goodbye», som ser Kjetil Nordhus og Stein Roger Sordal fra Green Carnation fremføre en av Slettebergs egne tekster med sine stoiske røster. Her skjener lydbildet tidvis innom et gotisk dødsdoom-lende som hentet ut av Peacevilles legendariske 90-tall, fullbyrdet med klagende strengestemmer og symfoniske berøringer.

Det sterkeste materialet finner vi dog på platas B-side, som generelt baker inn mer doom enn platas tidligere materiale. De smektende innslagene av doom på både «Ascending Forth into Autumn Night» og tittelsporet demonstrerer Sletteberg sitt talent for å utvinne minneverdige og fengende temaer fra uttrykkets dystre råmateriale, og jeg håper virkelig at han fortsetter å jobbe med denne siden av prosjektets lydbilde på senere utgivelser. Singelen «Lost Love» avslutter så skiva på verdig vis, med en serie bunnsolide riff og nok et godt samarbeid med Skåtun fra Arvas.

Det er ikke til å legge skjul på at ‘The Problem of Evil’ sliter litt med å stadfeste sin egen identitet. Coverets visualer er tematisk kongruent med musikken, men føles likevel ikke som en passende motpart til musikken som finnes på innsiden. Musikken også er litt for ustabil i uttrykket til å oppleves som et helhetlig sluttprodukt, og spesielt de hardråkk-pregede gitarsoloene sliter med å hevde seg som et element som har noe å gjøre på skiva. Når produksjonen i tillegg oppleves som blass og lite slagkraftig er det ingen tvil om at KAS har mengdevis av forbedringspotensial når det kommer til skrivingen av skive nummer to. ‘The Problem of Evil’ er likevel en god debut for musikeren; en uttrykkstest som åpenbarer både styrker og svakheter ved den musikalske konstruksjonen. Anbefales tilhengere av sjangeragnostisk ekstremmetall med vekt på svartmetallisk melankoli og doomens episke tyngde. 

Skrevet av Fredrik Schjerve



Omnus – Stepping Stones

Usignerte, ute nå på div. strømmetjenester

Omnus er et samarbeidsprosjekt mellom tre talentfulle musikere som tar sikte på å blande klassiske kompositoriske tendenser med modere former for progressiv, tung gitarmusikk. Trioens første avhandling kommer i form av en fem-låters EP ved navn ‘Stepping Stones’, en tittel som muligens sikter til innholdets utprøvende natur. Låtene på ‘Stepping Stones’ er unektelig litt for omflakkende i uttrykket til at utgivelsen føles ut som en presis stadfesting av bandets identitet, men det er nok av hint som peker på et mulig gjennombrudd for bandet. For til tross for et par sleivspark og en noe ufokusert stilistisk tilnærming er det mye av materialet på bandets debut-utgivelse som er av særs høy kvalitet, og som i tillegg er temmelig unikt selv i dagens pluralistiske musikksamfunn. 

Bandets største styrker og svakheter er begge tilstede på det relativt konsise åpningssporet «Age». Den kaotiske og tekniske instrumental-åpningen er en av skivas mest overbevisende sekvenser, en kreativ overtenning av det sjeldne som både forvirrer og forlyster. Disharmoniske gnisninger og pitch-shiftende effekter (muligvis) suser rundt i det auditive luftrommet, før stormen løyer nok til å gi plass til bandets vokalist. Den klassiske kontratenor-sangen som får en sentral rolle over EP-ens spilletid er på mange måter Omnus sin mest fremtredende særegenhet, men for mange vil det nok også være elementet som hindrer dem i å nyte musikken til det fulle. For min del er det snakk om mye treff-og-bom, og generelt sett synes jeg sangen foreløpig funker bedre som eterisk bakgrunnstekstur enn fokus for lytterens oppmerksomhet. Dette elementet kan dog bearbeides av bandet over tid, og jeg har ingen tvil om at det kommer til å funke bedre jo mer Omnus jobber med å få bakt det inn på en god måte. 

«Debauchee» er et unikum på skiva i den forstand at den er prydet av alminnelig growle-vokal fremfor klassisk sang, og den glir også en del lettere ned enn åpningssporet som følge. Låta er til gjengjeld et temmelig standard progmetall-nummer i forhold til «Age», og jeg lengtet litt etter åpningssporets utøylelige instrumental-eksplosjoner etter hvert som den spilte. «Bury Me in Darkness» gjør så den uttrykksmessige problemstillingen enda mer komplisert ved å være et mer eller mindre rendyrket stykke melodisk dødsdoom ala 11th Hour – om 11th Hour hadde funnet på å deise et utbrudd av mekanisk djent rett ned i broen på en av låtene sine. Deretter får vi endelig et gledelig gjensyn med trioens tekniske genialitet, når «Diaphanous Wife» bryter ut i en krokete og trollsk instrumental-seksjon som låter helt uanstrengt og selvfølgelig i sin originalitet. 

‘Stepping Stones’ er en EP som demonstrerer et bands villighet til å godta litt snubling underveis i letingen etter et originalt uttrykk. Trioen trenger enda litt tid på å fin-tune sammenkoblingen mellom vokal og musikk, og de klassiske elementene bør være enda tydeligere inspirert av epokens teoretiske rammverk dersom målet er å distansere seg fra den melodiske dødsdoomens og dens upresise imitasjon av musikksjangeren. Dersom Omnus klarer å få bukt med disse utfordringene vil de trolig kunne være en av Norges mest spennende progmetall-enheter – de mest utmerkede øyeblikkene på ‘Stepping Stones’ taler i alle fall i denne profetiens favør. ‘Stepping Stones’ er en debut-EP som flyter over av kreative impulser og teknisk kompetanse, og en sikker vinner for åpensinnede tilhengere av progressive og avantgardistiske retninger innenfor moderne metall. 

Skrevet av Fredrik Schjerve

Mikrostrukturell Evaluering: Ukas singler

Zustand Null – Stranger than Myself

Zustand Null - Stranger than Myself
Ute nå via Dusktone

Allerede i 2019 kom de første indikasjonene på at debutalbumet til svartmetallbandet Zustand Null, ‘At the Limit of Sanity’ fra 2017, var i ferd med å få en oppfølger. En pandemi og en kontraktsignering med Dusktone senere har de første lydbølgene fra dette andrealbumet endelig truffet oss i form av låta «Stranger than Myself», der Zustand Nulls moderne vri på klassiske svartmetallelementer ser ut til å befestes ytterligere. Produksjonen låter bedre, feitere og mer brutalt enn på debutskiva og skyver svartmetalluttrykket nærmere grenseoppdragningene mot thrash- og dødsmetallen, og musikken finner videre sine styrker i kruttsterke musikerpresentasjoner og upåklagelige riff der et heseblesende driv krydres med små dryss av dissonans.

Dette er mye av årsaken til at «Stranger than Myself» får et vanvittig bra momentum til å begynne med; de første par minuttene av låta preges av et utrettelig, selvsikkert driv og en energi som smitter over på lytteren. Når dette er et av låtas største styrker, fortoner «Stranger than Myself» da dessverre seg også som en smule retningsløs litt lenger uti, da enkelte av repetisjonene i mine ører verken helt klarer å opprettholde det strålende trykket som leveres i åpningsminuttene eller å få låta inn på et nytt spor. En litt mer disiplinert låtstruktur kunne nok dermed ha gjort denne strålende låta enda litt bedre; like fullt er potensialet for den kommende platas kvalitet ubestridelig.

Skrevet av Alexander Lange


Nergard – «Blood Red Skies»

Usignerte, ute nå på div. strømmetjenester

 Etter å ha levert en fabelaktig og smertelig oversett konseptplate tidligere i år har Nergard og hans utvidede besetning all rett til å senke skuldrene og kaste seg over et lavterskel-prosjekt. Likevel er det svært overraskende å se den drevne symfoniske metallgruppen velge å covre Judas Priests «Blood Red Skies», ettersom det er en -for mange- ukjent låt fra en skive som er de aller færreste sin favoritt fra NWOBHM-legendene. Halford & co sin kortvarige flørt med 80-tallets gatede trommer og syntetiske teksturer en dog en solid uttrykksmessig match for Nergard, ettersom musikerens egen musikk også demonstrerer sterke instinkter for pop-ens melodikk og arrangementer. 

Nergard har valgt å kutte en del i originalens noe overfylte arrangement, men den klimprende og lavmælte åpningen er beholdt. Gruppen har løftet låtmaterialet ut av den daterte produksjonen den fikk på ‘Ram it Down’, og drapert den i en mer robust og kraftfull miks. Dessverre er jeg en av dem som mener Priest var godt ute å kjøre på ‘Ram it Down’, og låtmaterialet er rett og slett ikke sterkt nok til å gi meg sånn all verdens. Mathias Molund Indergårds Tony Moore-aktige vokaler på åpningen er temmelig rå, og den synth-spekkede broen byr på tilstrekkelig med punchy moro; men alt i alt er denne låta i et ganske annet univers kvalitetsmessig i forhold til det Nergard leverte på sin egen skive i Mai. «Blood Red Skies» er et meget velprodusert og velspilt cover av en meget middelmådig låt, men verdt en lytt eller to dersom du er en ‘Ram it Down’-forkjemper eller ikke kan få nok av Nergards symfoniske metall-bombast.

Skrevet av Fredrik Schjerve

Makrostrukturell evaluering: Ukas plater

Thomas Carlsen’s Transmission – Redemption

Om Thomas Carlsen’s Transmissions debut-EP ‘Redemption’ hadde vært en ren oppgave i å gjenskape 80-tallsmetallens grunnformler, hadde nok Carlsen bestått med glans. Her er det snakk om rendyrket heavy metal som nok først og fremst minner en del om Iron Maiden, men der elementer fra både thrash metal og power metal er bakt fint inn i materien. I den ganske polerte, trygge og velproduserte gjennomføringen følger det da imidlertid også med få overraskelser for det gjengse metallhodet – noe som kanskje ikke er meningen, men noe som også gjør at prosjektet sliter litt med å holde seg helt minneverdig hele veien gjennom.

Thomas Carlsen's Transmission - Redemption | Play on Anghami
Usignert, ute på strømmetjenester

Ta tittellåta for eksempel – en fengende og nokså solid metallåt der melodiene sitter godt, men der akkordrekkene og øvrige låtskriverknep nok fortoner seg som i overkant velkjente. Andre steder er Thomas Carlsen’s Transmission bedre på å finne det lille ekstra, for eksempel gjennom den enkle, men likevel velfungerende oppbygningen på den instrumentale åpningssnutten «Cloudbursting» og gjennom et flott refreng på «Fallen from Grace». Også det progga åpningsverset i «Still Life» og thrash-avslutningen «Hard Line» er interessante innslag, men har nok samtidig litt å gå på når det gjelder originalitet og egenart. Her ligger imidlertid også potensialet til Thomas Carlsen’s Transmission – produksjonen og musikerprestasjonene er nemlig på plass all den tid låtskrivingen i litt for stor grad er hakket for anonym.

Skrevet av Alexander Lange


Blod – Blod demo

Usignert, ute på Bandcamp

Blod vet vi ikke så mye om, men slapp sin første demo på Bandcamp for noen dager siden og ser ut til å være et prosjekt ledet av en mann ved navn Johannes Bratli aka Ødeleggeren. Uttrykket ligger fint innenfor thrash-metallens landskap, da med noen små dryss av svartmetall. Første låt ut, «Evil Army», åpner med et ordentlig kult Darkthrone-aktig riff, og imponerer videre med et vesentlig mer febrilsk thrash-strekk der en eim av første bølges svartmetall ligger over lydbildet.

Andre – og siste – låt ut, den forrykende raske «Vampire Attack», var for meg en litt mindre spennende affære – i alle fall om man ser bort fra de maniske skrikene mot slutten! – og får ikke riffene til høydene som nås på «Evil Army». Gitarsolopartiene løses nok også litt vel enkelt gjennom Slayer-aktig og litt banal shredding, men likevel er Blods demo en ordentlig kul affære som jeg håper er starten på noe litt større. Prosjektet oser nemlig ut en ganske voldsom og appellerende energi som spiller på noe man hører overraskende lite av nå til dags – nemlig krysningspunktet mellom thrash og førstegenerasjons svartmetall.

Skrevet av Alexander Lange

Makrostrukturell evaluering: Ukas plater




Beaten to Death – Laat Maar, Deel Vier: Ik Verhuis Naar Endor

Ute nå via Mas-Kina Recordings

Da har vi kommet til veis ende på en meget flott og langstrakt tur gjennom Beaten to Deaths ‘Laat Maar, Ik Verhuis Naar Het Bos’. Fjerde kvartal fra det uttrykksmessig sprelske grindcore-bandets skogs-fikserte epos ble sluppet 30. Desember, og med det er albumet fullbyrdet, spektralsteinene samlet og evighetssteinene trygt festet på Thanos’ veldige hanske. ‘Laat Maar, Deel Vier…’ legger ut på en siste sjarmøretappe gjennom den skogen i universet som kanskje har mest problemer med å innrette seg etter naturens lover; Ewok-befolkede Endor fra Star Wars-universet.

Del fire føyer seg godt inn i rekken med tidligere utgitte EP-er, samtidig som den avslutter sagaen på egenartet og verdig vis. «Melankolske Oppstøt» blaster og ruller nedover Endors strandstripe som en regnbuefarget Droideka, før en skarptromme-fanfare og hektiske gitarer leder inn i refrengets rungende akkorder. Rumling i underveksten varsler om tyngre forsterkninger fra imperiets hold, og sannelig kommer ikke de buldrende døds/doom-riffene til «Rectal Dark Ages» stampende ut i skuddvekslingen med død i blikket. Det dannes et naturlig opphold i konflikten når ewokene samler seg for å spise rotgrønnsaks-gugge ut av hjelmen til en død stormtrooper på «If Your Music Were a Blowjob it Wouldn’t Suck». Smektende emo-gitarer akkompagnerer blyg metall-koring, og i kjent Beaten to Death-stil makter sammensetningen både å være voldsomt affekterende samtidig som den opprettholder en viss parodisk funksjon.

EP-en og plata konkluderes med den lengste og mest signifikante låta vi har blitt servert så langt i reisen gjennom ‘Laat Maar’. Lyse, skingrende akkorder bryter opp i guttas mer tradisjonelt stormfulle grindcore, før klimprende mandoliner og sildrende bekker av pianospill tar anmelders hender og leier ham inn i en ukjent og blomstrende oase i Endors ellers så Californske fauna. Miksturen av grøtete koring, nordisk festival-indie og Mario Duplantier-tromming som vokser frem i kjølvannet må rett og slett høres for å bli trodd. Med sitt dramatiske post-rock crescendo toppet med gong- og bjelleslag står «Crying on the Outside, Living on the Inside» i fare for å overbelaste, men samtidig er det altså helt merkelig gripende. Det er som å bli tatt som gissel av en monstrøs hybrid av WU LYF og Explosions in the Sky og utvikle sterke, ubeskrivelige følelser for begge to.  

Det hjelper at låttekstene til Beaten to Death på ‘… Deel Vier…’ dysser ned absurdismene til fordel for mer relaterbar tematikk enn tidligere. Gutta er tydeligvis ikke noe mer resistente mot 2020s mentale gulag enn allmennheten, og låtene hadde det lettere med å snike seg inn i livet i anmelder som resultat. ‘Laat Maar, Ik Verhuis Naar Het Bos’ er absolutt verdig å være ukas favoritt på bloggen, – denne og de fleste andre uker – men for å rette søkelyset mot så mange fortjenende artister som mulig velger jeg å smekke plata under utnevnelsen de fikk hos oss i NovemberBeaten to Death har med ‘Laat Maar…’ gitt ut sin beste plate til nå, samt en av fjorårets aller beste norske plater innenfor metall. Unnlat å lytte på eget ansvar.

Skrevet av Fredrik Schjerve


Gaia Epicus – Seventh Rising

Ute nå via Epicus Records

Det undervurderte norske power metal-bandet Gaia Epicus er tilbake med plate nummer syv, ‘Seventh Rising’. Prosjektet har eksistert under ulike aliaser i nesten tretti år, men det var først i 2001 at de begynte å jobbe under deres nåværende tittel. Etter å ha blitt redusert fra en duo til et enkeltmanns-prosjekt etter en tragisk ulykke i 2005, har bandleder Thomas Chr. Hansen gradvis banet sin egen vei fram til soundet som definerer bandet per dags dato; et konglomerat av speed, melodisk thrash, trad, samt power metal fra begge sider av Atlanteren.

Som det fargerike coveret gir inntrykket av er ‘Seventh Rising’ en oppløftende og energisk opplevelse. Låttekstene summer rundt i farvannet mellom selvmotivasjon og selvsikkerhet, i tillegg til et par utstikkere av mer fortellende karakter. Dette fokuset på styrke, motstandsdyktighet og ambisjon er rimelig vanlig innenfor power metal og klassisk heavy metal; sjangre som ofte henvendes til når energinivået trenger en liten boost i møte med krevende omstendigheter.

Åpningslåta «Like a Phoenix» presenterer det jeg ville kalt Gaia Epicus‘ grunnleggende modus. Etter en kort piano-eksposisjon blåses kraftige akkorder ut av høyttalerne, før platas trommis Mike Terrana entrer innspillings-båsen med sine presise, rullende basspedaler. Deretter serverer Thomas Chr. Hansen en nesten komplett power metal-bingo; Fengende refrenger, beintøffe riff, plekter-tapping og generelt høy-oktan-shredding. Det er en heidundrande åpningslåt, et høydepunkt kun den mangefasetterte finalen «The Eye of RA» makter å tangere.

Den øvrige sporlisten leker seg med skillet mellom europeisk og amerikansk power metal. Låter som «Rising» og «From Ashes to Fire» domineres av triumferende gitarmelodier og hurtige tempoer, der «Nothing to Lose» og «Number One» er preget av en mørkere og mer alvorlig tonalitet. I tillegg har vi låter som bygger på enkeltstående narrativer som «The Dream» og «Dr. Madman». Førstnevnte lever godt på sine instrumentale momenter, – små øyeblikk som pentaton-frasen etter refrenget har mye å si for platas levedyktighet over tid – men «Dr. Madman»s ellers velskrevne musikk blir undersolgt av låtas noe flåsete tematikk. 

Nettopp dette med tematikk er en hard nøtt å knekke for meg i møte med musikken til Gaia Epicus. Selv om power metal er en sjanger som tekstmessig har en rimelig uniform fremtoning på tvers av grupper, blir det litt mye når tre av de fire låtene som åpner plata har kliss samme budskap om selvrealisering i møte med utfordringer – de bruker til og med føniks-analogien alle tre! Etter hvert som jeg lytter får jeg også en følelse at tekstene eksisterer for å varte opp instrumentalene heller enn å bidra til å øke musikkens tematiske dybde. Dette er utfordringer som kanskje spesielt power metal-band må ta stilling til, ettersom ingen lenker er sterkere enn sine svakeste ledd, hvilket i den aktuelle sjangeren ofte er teksten. Musikalsk sett er ‘Seventh Rising’ helt ypperlig, et detaljert og gjennomført knippe låter som beholder gnist og glød over utallige lyttinger.

Skrevet av Fredrik Schjerve


Selvmord – Nyttårsny/Vintermorgen

Ute på artistens Bandcamp, skal lanseres fysisk via Blasphemous Creations Of Hell Records.

Etter en travel desember har det ferske nordnorske svartmetallprosjektet Selvmord åpnet sitt 2021 med ‘Nyttårsny/Vintermorgen’ – nok en stilsikker utgivelse i prosjektets monotone, atmosfæriske og rå tolkning av sjangeren. Da er det også snakk om musikk som ikke distanserer seg spesielt langt fra de åpenbare inspirasjonskildene, som man hører godt at ligger i de aller mest minimalistiske uttrykkene til Burzum slik de kommer til uttrykk på for eksempel ‘Filosofem’ og ‘Belus’.

I så måte åpner Selvmord ballet denne gangen i nærmest absurd forstand. «Nyttårsny» innledes med et enkelt, klassisk svartmetallriff som teller to akkorder, som med melodien over i utgangspunktet fortoner seg utrolig godt via de nakne, iskalde og støyende gitarene som ligger perfekt plassert i den romslige lo-fi-miksen. Men lite – nei, egentlig ingenting – annet skjer på de nesten 20 minuttene låta varer, og på tross av noen variasjoner i trommespillet, er det svært vanskelig å få spesielt mye ut av den ganske retningsløse repetisjonen. For selv om repetisjon generelt er den kanskje beste ingrediensen i atmosfærisk svartmetall som dette, viser denne låta kanskje mer enn noe annet hvorfor det også er en kunst; fellesnevneren for giganter innen denne undersjangeren, som Burzum og Paysage d’Hiver, ligger nettopp i disse prosjektenes evne til å svøpe lytteren inn i sine iskalde, øde verdener med både uttømmende repetisjon og en dugelig dynamikk. En minimalistisk dynamikk som balanseres akkurat nok mot det monotone mangler dessverre på «Nyttårsny».

Heldigvis går det langt bedre på «Vintermorgen» – en låt jeg har fått enormt mye sans for. Hovedtemaet er en fantastisk underlig sak, der ganske vagt definerte lyse, rå gitartoner sirkler seg inn i øret og gir meg følelsen av å gå meg håpløst vill i et evig, kaldt vinterlandskap. Etter hvert går låta over inn i minimalistisk, mørk synth-ambient, med et parti som gir meg vibbene av Burzums ambient-klassiker «Tomhet». Når trommene etter hvert fader rolig, perfekt og lavmælt inn og en noe nedstrippet versjon av hovedtemaet introduseres dukes det for en strålende avslutning på denne låta – som også varer i nærmere 20 minutter. Når lydmørket da senker seg har man altså med en verdig slutt på plata å gjøre, men opplevelsen er altså litt todelt all den tid «Nyttårsny» ikke lever opp til sitt potensiale. At dette både finnes og også forløses viser seg jo klart gjennom «Vintermorgen». Kvalitetskontrasten viser imidlertid kanskje først og fremst at tilsynelatende simpel atmosfærisk svartmetall definitivt også er en kunst.

Skrevet av Alexander Lange


Mørk Materie – In Nomine Diaboli

Ute nå via A.X. Media Recordings

Mørk Materie er en vestlands-duo som ved hjelp av gitar, bass, trommer og raspende vokal transporterer lytteren til alle slags mørke og forheksede lokaler. Debutplata ‘In Nomine Diaboli’ vekker interne bilder av mørke borggårder, oversvømte undergrunns-ganger, støvete kjellere og malerier av gamle familieoverhoder som blikker olmt fra lerretet.

Svartmetallen som Mørk Materie praktiserer har med andre ord sterke forbindelser til sjangerens skyggefulle og atmosfæriske sfærer. Introen er kanskje det mest åpenbare eksempelet å vise til – med sin introduserende orgel-drone og synth-plukk som er innhyllet i romklang –, men allerede på låt nummer to får vi eksempler på mer nyansert bruk av virkemiddelet når bandet, etter  åpningens middelalder-synth, slår over i versets melankolske og mystiske tonalitet. Atmosfære er også bakt inn i «The Holy Land» rent strukturelt, ettersom låta heller mot et seigt og nedslått funeral doom/death-uttrykk.

Andre spor går for et mer direkte og punk/rock-inspirert svartmetall-sound. «Dark Heart» og «The Plague» bruker drivende trommerytmer og valsende power chords for å skape forbindelser til legendariske band fra den norske andrebølgen, og «Tainted Blood»s flint-aktige black/thrash-bro eksploderer som en hjemmemekka molotov cocktail. Til slutt har vi låter som kombinerer det direkte og det stemningsfulle, og blant dem er det spesielt «Silens Cogitemus» som utmerker seg. Introduksjonens svermende gitarer kaller på kreftene til den stormfulle svartmetallen vi nordmenn er så gode på, samtidig som den modale melodien som dukker opp med jevne mellomrom er som en korrumpert folketone. 

Det er mye gode enkelt-øyeblikk på ‘In Nomine Diaboli’, men strukturelt sett har de en del å jobbe med, ettersom debuten rett og slett ikke funker så bra som helhet. Halvparten av låtene er instrumentaler som låter mer som demoer der vokalen ikke er spilt inn ennå, og andre låter inneholder enkelte seksjoner som virkelig gjør meg nysgjerrig på å høre hva låtskriverne har tenkt rundt saken (Jeg får spesielt nakkesleng når det pseudo-moshriffet i «Dark Heart» kommer skrensende inn fra motgående fil). Men Mørk Materie er et splitter nytt band med medlemmer som (trolig) er ferske ankomster som musikere på metallscenen, og det er flust av ideer på ‘In Nomine Diaboli’ som gir meg lyst til å følge med på bandets videre utvikling. Om du har sans for lo-fi svartmetall med særegen atmosfære og periodevise oppblussinger av intens råskap, er ‘In Nomine Diaboli’ verdt å sjekke ut. Fordret lytt: «Silens Cogitemus».

Skrevet av Fredrik Schjerve


Wolfritter/ Winterfell/ Helvete/ Lehman – Upon Winter Thrones

Usignert, ute nå via Bandcamp

‘Upon Winter Thrones’ samler praktikanter innenfor rå svartmetall og ambient fra begge sider av Atlanteren til en vinter-tematisert halvtime med auditiv lidelse. Innenfor splittens fire vegger er fokuset hverken på smektende harmonier eller engasjerende låtformer; nei, det viktigste ser ut til å være å opprettholde den ustanselige stormen av summende gitarstøy og kvalte skrik.

Av de tre svartmetall-bandene som har kommet med bidrag til ‘Upon Winter Thrones’ er det Winterfell som kommer best ut; i alle fall til å begynne med. «Swords of the North» er reist på en grunnmur av melankolske akkorder som trasker nedslått rundt i den golde ødemarken. «The Haunted Forests» starter også bra, med en eventyrlig atmosfære som skiller seg fra resten av låtene på spliten. Når blast beatsene introduseres sveiver låta dessverre inn i den samme underfundige mangelen på rytmisk sammenheng som preger resten av utgivelsen. 

For det er nemlig noe utrolig hardnakket – kanskje til og med modig – med måten samtlige musikere på ‘Upon Winter Thrones’ tilsynelatende har valgt å spille etter hver sin puls. Wolfritters tre låter virrer alle sammen rundt i den samme formløse tåka; en miks av de mest abstrakte seksjonene til Jute Gyte og den kjølige atmosfæren til Wampyric Rites som sammen minner mest om en beruset snøstorm. Det går ikke særlig mye bedre med Norske Helvete, som etter en vindkule av en intro flakker rytmeløst rundt i ørska, litt som om jeg ser for meg tenårings-Mayhem hadde gjort etter et par kasser Tuborg på øvingsrommet.

Etter åtte låter med mer eller mindre ukoordinert svartmetall er det et strategisk grep å roe ned med en ambient-låt. Lehmans «Swallowed by the Arctic Void» er en langstrakt synth-komposisjon («vinter-synth» per artisten) som maner frem indre bilder av et snødekt platå på nattestid, lettere opplyst av nordlysets kjølige grønnskjær. Jeg nøt faktisk sinnsstemningen musikken satte meg i mer enn jeg vanligvis gjør når det kommer til svartmetall-vinklet synth-musikk, trolig fordi jeg nettopp hadde vært på en krevende reise gjennom kompromiss- og rytmeløs svartmetall. Jeg betviler ikke at det finnes flust med folk der ute som vet å sette pris på en split som dette, men om ærlighet verdsettes høyere enn skånsom juging så fikk jeg utrolig lite ut av denne utgivelsen. Anbefales om du har en utømmelig entusiasme for rå undergrunns-svartmetall.

Skrevet av Fredrik Schjerve


Mournless – The Decades of Torment

Usignert, ute på artistens Bandcamp.

Lite har vært mulig å finne ut om Mournless, som i slutten av desember slapp sin til nå eneste utgivelse: EP’en ‘Decades of Torment’. Prosjektet plasserer seg imidlertid innenfor DSBM-paraplyen (dark suicidal black metal), og litt ulike produksjonsvalg i EP’en tyder på at det her er snakk om låter som har kommet til underveis og kanskje litt uavhengig av hverandre. Kvaliteten er sånn sett også litt varierende.

Åpningen på fem minutter, «Suffering», er litt som så-som-så. Låta er langt på vei den mest interessante og varierte komposisjonen på EP’en, der den veksler godt, om enn noe retningsløst, mellom clean-gitarer, tapping(!) og klassiske svartmetallvers som med den beske, lyse skrikevokalen, men uten synth oppå, sender umiddelbare assosiasjoner til Emperor-frontmann Ihsahns innsats på «Wrath of the Tyrant» og «In the Nightside Eclipse». Problemet ligger i produksjonen, der trommene ligger fryktelig høyt i miksen og tilføyer lite intensitet og kraft til det ellers atmosfæriske lydbildet. Lydbildet punkteres derimot litt når trommene introduseres, og det hele ender dessverre opp som nokså platt.

Men akkurat dette problemet finnes heldigvis – merkelig nok – ikke på de andre låtene, der balansen i miksen faller meg langt mer naturlig. De videre høydepunktene kommer i de to siste, litt kortere låtene – som jeg gjerne skulle sett at varte litt lenger. «Cult of the Forest» avsluttes brått og litt underlig med et fantastisk riff som høres mer ut som en overgang til en ny låtseksjon. «The Elder» er på sin side EP’ens sannsynligvis aller beste låt, med sitt minneverdige og melodiske hovedtema som sender assosiasjoner til folk-black-metal-band som Winterfylleth. Så forløses kanskje heller ikke potensialet på denne låta helt med den korte lengden, men det er nok til å pirre interessen om Mournless skulle videreutvikle soundet sitt på en senere utgivelse.

Skrevet av Alexander Lange

Mikrostrukturell Evaluering: Ukas Singler





Gaia Epicus – Invisible Enemy

Ute nå via Epicus Records

«Invisible Enemy» er singel nummer to fra den kommende plata til det norske powermetal-bandet Gaia Epicus som bærer tittelen ‘Seventh Rising’. Det er snakk om umodifisert, klassisk powermetal, med Judas Priest-riffing, duellerende shredding og fengende refrenger. Med seg på singelen har han fått Mike Terrana, en legende innenfor power/tradmetall-sirklene som har spilt med bl.a. Gamma Ray og Axel Rudi Pell.

Med en tekst som tatt bokstavelig beskriver et snikangrep, men også kan tolkes som en metafor for koronaens flyktige offensiv har Gaia Epicus blandet fantasi og virkelighet på fint vis, noe som gir låta et ekstra tematisk lag å spille på. Hovedriffet er en slagkraftig tradmetall-hammer, og sammen med Terranas presise og kreative stikkeføring bak trommesettet koagulerer de ulike elementene til en ukomplisert dose moro. Refrenget setter seg fort i hjernebarken, og selv om koringa ligger noe høyt i miksen tilfredsstiller låta alle de viktigste kravene til en vellykket powermetal-singel. 

«Invisible Enemy» vil selvfølgelig ikke gjøre det døyt for folk som ikke vet å sette pris på den corny fargeeksplosjonen sjangeren powermetal er, men det er et faktum fans av uttrykket har forsonet seg med for lenge siden. For de innviede vil singelen være en gledes-fremkallende liten jam å spinne i påvente av den kommende fullengderen.


Tottal Tømming – Svett Knark

Ute nå via Kannibal Records

Det høyst elskverdige grindcore-bandet Tottal Tømming har sett ‘The Social Dilemma’ på Netflix, og dokumentaren har rystet grunnvollene deres. Nå ønsker de å melde sin avgang som passasjerer på teknologi-toget, og deres avsluttende twitter-melding har tatt form av en to-minutters kraftsalve av en grindcore-låt. 

«Svett Knark» kan best oppsummeres som en facebook-feed som løper løpsk, eller kanskje som en viral video av et brennende trappetroll som tumler nedover en mine-belagt skråning i ti-dobbel hastighet. Fort og gæli går det i alle fall, og for å kompensere for manglende forståelighet av vokalen har bandet i all sin nådighet publisert en tekst-video på deres sosiale medier(!). Videoen er høy-budsjett, kunstnerisk og smakfullt nyansert, og presenterer bandets argumenter på høyst veltalende vis. 

Nei, dette er selvfølgelig nok en frenetisk men fengende grindcore-fest fra de evig-skøyende duracell-kaninene i Tottal Tømming, så nyanse og smakfullhet skal du lete lenge etter. Bandet er som vanlig kun opptatt av å skape et stykke auditiv hærverk som vil få blodet til å bruse hos de moshende masser, og – til ingens overraskelse – de får det til. Tottal Tømming setter motorsagen til egen skjermtid på «Svett knark».



Skrevet av Fredrik Schjerve

Mikrostrukturell Evaluering: Ukas singler

Ukas singler kort omtalt. Førsteinntrykk, ris og ros.




Communic – «Hiding From the World»

Ute nå via AFM Records

En knapp måned før plateslipp gir den veritable norske power/ prog-institusjonen Communic ut tittelsporet på sjette-plata ‘Hiding From the World’. Etter en relativt kompakt første-singel til Communic å være (syv minutter) har vi nå blitt servert en powerballade på ni minutter, noe som er et dristig valg for de fleste band. I tillegg er ikke dette noen åpenbar singel strukturelt sett, ettersom låta ikke bygger opp til noe forløsende klimaks, men heller føles ut som en bindende ledd i platas dramatiske flyt. 

De musikalske byggeklossene som anvendes på «Hiding From the World» er velkjente for lyttere som har vært med Communic siden debuten ‘Conspiracy in Mind’ i 2005. En miks av den moderne powerproggen best kjent via NevermoreWarrel Dane og det mindre bombastiske materialet til Stratovarius; Communic balanserer bunntung kraft med sterke melodiske instinkter, alt puttet inn i en dynamisk ramme som endres etter tematikkens behov. På «Hiding From the World» bruker bandet melodikken og vokal-talentet til Oddleif Stensland til å fortelle en historie om en uspesifisert personlig krise som vekker selv-isolerende instinkter hos protagonisten. 

Etter en introduksjon som henter mengder av triks fra 80-tallets mestring av powerballaden -nedslått affekt, rene gitarakkorder, gitarsoloer og trommebreaks rett ut av en Scorpions-hit- bryter bandet ut i et tungt riff, før Stensland får muligheten til å skinne over et todelt refreng. Med en stemme som er lokalisert mellom Warrel Dane‘s gromme midtregister og Timo Kotipelto‘s stål-aktige høyde stiller vokalisten opp med en dynamisk og mangefasettert opptreden som binder låta sammen og gjør opp for tekstens noe vage premiss. Til tross for lengden er dette altså ikke noen utsvevende prog-ekskursjon, men en ordinær ballade som har blitt ekspandert for å romme flere detaljer og observasjoner fra Stensland.

Selv om «Hiding From the World» ikke opererer som en klassisk singel er det et sterkt nummer som skaper nysgjerrighet rundt full-lengderens overhengende tematikk. Powerprog er ikke vanligvis en sjanger jeg bruker mye tid på, men etter en tre-fire lytt begynte låta å sette kroker i meg som jeg ennå ikke har klart å røske ut. Om du er fan av Communic vitner nok «Hiding…» om et band som fortsatt har skapergleden i behold, og som ikke kommer til å skuffe med en utvannet variant av tidligere prestasjoner. Jeg er spent på platelanseringen i slutten av November, og gleder meg til å ta et dypere dykk i Communic‘s musikalske visjon. Vi skal selvfølgelig skrive ned våre tanker om prosjektet når den tid kommer!


Ajera – Alpha Death Commando

Usignert, ute nå via bandets Bandcamp

Her har vi en snerten liten kuriositet! Ajera er enmanns-prosjektet til en ukjent herremann som opererer under kunstneraliaset Argon Mox, og som et overveldende flertall av verdens enmanns-band dreier det seg her om metall av typen svart. Argon faller ikke i den sedvanlige fellen som er å file på et par akkorder over en blast beat og kalle det en låt, men lar seg heller inspirere av et par utypiske momenter fra sjangerens spede begynnelse. Det skjeve tyngdepunktet i åpningsriffet minner meg for eksempel mye om Mayhem‘s legendariske «Deathcrush», og de uhemmede vokalytringene bringer tankende vekselvis over på Atilla Csihar‘s eksentriske forkynnelser og den samme type sprø babling og utrop som gjør ‘Circle The Wagons’ så vanvittig karismatisk. 

Miksen på «Alpha Death Commandor» er rimelig ujevn og lav-oppløst. I stedet for at instrumentene blander seg til en jevn mikstur skiller de seg som olje- og vannflater i et naturfags-eksperiment på ungdomsskolen; men dette er ærlig talt ikke kritikk når det kommer til enmanns svartmetall. Denne typen undergrunnsuttrykk lever for sin evne til å skape mening ut av kaos, og «Alpha Death Commander» har en spesiell nok vinkling til at nye frynser kan skimtes i svartmetallens vel-brukte seremonielle kappe. Og når Argon velger å fade ut en låt som ellers føyer seg etter andrebølgens idealer med en vaskeekte black’n’roll groove, da skinner det gjennom en rebelsk vilje til å tukle med etablerte former som tilfører et blaff av farge til en ofte grå-tont sjanger. Dette er definitivt verdt å ta en titt på dersom du synes svartmetallen er best når den utstråler mild galskap. 




Skrevet av Fredrik Schjerve