forcefed horsehead – Metallurgi

Metallurgiske funn: Ukas favoritt

Fordi vi ikke fikk publisert denne spalta forrige uke skriver vi her om både forrige ukes og denne ukas favoritt.

Ukas favoritt (uke 11): Phantom Fire – Eminente Lucifer Libertad

Det Vestlandske svartpunk/speed metal-bandet Phantom Fire har rukket å bli gode kjenninger av bloggen til tross for vår fortsatt korte levetid. Over et drøss med singler, en demo og en full-lengder har bandet både forundret, forvirret og forlystet undertegnede, og min tid med bandets musikk har som følge vært preget av både voldsom glede og frustrasjon. Historien oppsummert i grove trekk, er at bandets singler som regel disker opp fartsmetallisk, sort gull, og at debuten ‘The Bust of Beelzebub’ viet altfor mye av den korte spilletiden sin til noe retningsløs og blodfattig eksperimentering.

Derfor er det en glede å erklære at Phantom Fire endelig har levert en skive som står til forventningene skapt av deres mer eller mindre plettfrie singel-historikk. ‘Eminente Lucifer Libertad’ er i mye større grad enn forgjengeren opptatt av å gyve løs på lytteren med alskens ekstremmetalliske triks, våpen og sadistiske redskaper, og de eksperimentene som finnes er i mye større grad bakt inn i et hensiktsmessig musikalsk forløp enn tidligere – i alle fall med unntak av en låt som vi skal prate om litt senere.

Bandets iboende, ekstremmetalliske beist river seg ut av lenkene og bykser ut av helvetes porter i det øyeblikket man trykker play på åpningslåta «Bloodshed». Versets eksplosive svartpunk putter d(jevel)-en i d-beat, før skivas eneste jævla dødsmetallriff gir eders anmelder de blåeste ballene han har hatt i hele sitt unge liv. Det at Phantom Fire har unnlatt å bruke en såpass heseblesende kruttønne av en låt som singel burde gi et solid hint til hvor bandets mentalitet befinner seg på ‘Eminente Lucifer Libertad’, og vi finner flust av supersoniske brannbomber i skivas låtliste som bekrefter dette.

Men selv om låter som «Ritual», «De Taptes Dans», «Black Night» og «Mara» sørger for å holde «fartsbølle/eksperiment»-ratioen på riktig side i denne omgang, så er det likevel ikke sånn at ‘Eminente Lucifer Libertad’ følger regelboka slavisk. «Derive from Ash» slentrer inn i en dundrende, tradmetallisk groove med ukuelig selvtillit, «Pentagram» avslutter skiva med ulmende og sakte-brennende, Messerschmitt-aktig dommedagsdoom, og «Satanic Messenger» bruker pingende synther og elektroniske trommer i et forsøk på å utkonkurrere Celtic Frost sine merkeligste eksperimenter på ‘Into the Pandemonium’. Dette klarer de for øvrig, uten at dette nødvendigvis jobber i skivas favør.

Foruten dette feiltrinnet er ‘Eminente Lucifer Libertad’ en svartpunk/fartsmetallisk triumf fra ende til annen. Den delen av meg som hadde veldig lyst til å elske ‘The Bust of Beelzebub’ men ikke fikk det helt til, sitter nå med en tåre i øyekroken og mesker seg i sprayen av gnister, glør og grus som generes av ‘Eminente Lucifer Libertad’ når den står på anlegget. Phantom Fire har med sin nye skive gjort seg fortjent til flere stilpoeng enn de fleste av årets norske utgivelser til nå, og gjør endelig ære på potensialet som har vært umulig å overse fra det øyeblikket de entret scenen i 2021. Enhver ffartsglad skroting bør se sitt snitt til å hive denne bråtebrannen på anlegget.

Skrevet av Fredrik Schjerve

Ukas favoritt (uke 12): Forcefed Horsehead – Monoceros

Ute nå via Forcefed Horsehead/Owlripper Recordings

Band liker gjerne å beskrive sin egen musikk som en spennende og unik cocktail med ulike inspirasjonskilder og undersjangertrekk i egne presseskriv, selv om det ofte i virkeligheten blir snakk om overdrevne eller til og med helt feilaktige beskrivelser av hva det aktuelle bandet egentlig driver med. Og man kan kanskje få inntrykk av at Forcefed Horsehead går i denne fella i sin promotering av sin nye plate ‘Monoceros’, der oppramsingen blir lang i beskrivelsen av musikken. Vi skal nemlig få en smak av både death metal, punk, hardcore, black metal, post rock, prog, galskap og generelt hysteri på denne plata.

Men tro det eller ei: Dette stemmer ganske godt, og det er snakk om velfungerende, hardtslående, interessant og forholdsvis egenartet cocktail som kanskje til og med inneholder flere elementer. Forcefed Horsehead har nemlig smidd sammen et flerfasettert musikalsk uttrykk på ‘Monoceros’, om det så ikke er så innmari mye post-rock her, og det uten å få det til å virke unødig komplisert og pretensiøst. Respekten for inspirasjonskildene og forståelsen for grunnelementene i sjangerlandskapene bandet beveger seg i, særlig hardcore punk og death metal, er der hele tiden, og med det er det klart at Forcefed Horsehead i stor grad mestrer en krevende balansegang. Sånn sett minner bandet meg mye om amerikanske Converge her, der bandet har et kompromissløst og i stor grad hardcore punk-basert uttrykk i bunn uten at man er redd for å dra inn mange andre elementer.

Grovt sett kan låtene i ‘Monoceros’ deles inn i to kategorier, der den ene kategorien består av de mange, korte, raske og voldsomme låtene og sånn sett også er den minst overraskende at Forcefed Horsehead disker opp når man tar tidligere utgivelser i betraktning. Den andre kategorien er imidlertid et litt annet dyr, og byr på lengre, tregere låter som nok mer enn noe annet peker i nye retninger for bandet. Det er bare to låter, men like fullt tar de opp et kvarter av spilletiden på 42 minutter, og byr på tregere, tyngre og mektigere strekk som kontrasterer seg sterkt mot de andre låtene som stort sett ligger komfortabelt og utålmodig rundt to-minuttersmerket.

Den første av dem, «The Black Sun», var den andre singelen Forcefed Horsehead slapp fra denne skiva og imponerer meg fortsatt like mye som det den gjorde ved singelslippet, da jeg ikke nølte med å slå fast at det var (er) den beste norske metallåta jeg har hørt til nå i år. «The Black Sun» er et knusende stykke elefantmetall, som byr på et utilgivelig tungt hovedriff, deilig chugging i versene og usedvanlig headbangingsverdige oppbygginger mot slutten, samtidig som at svartmetallske blast-beats og noen voldsomt kaotiske og grindcore-aktige overganger også får plass. Det er rett og slett snakk om en ganske imponerende oppvisning i hvordan mektige partier og punksk aggresjon sammen kan levere metallisk brutalitet i én og samme låt.

Så har vi den hele ni minutter lange «…And There Was None». Her får vi først servert en uvanlig rolig intro før Forcefed Horsehead åpner portene med et herlig dissonant og tungt hovedriff som blir med oss gjennom hele låta. Og denne låta, som også avslutter ‘Monoceros’, er nok også et enda seigere og mektigere stykke arbeid enn «The Black Sun». Også her gjør Forcefed Horsehead et vellykket byks inn i nytt territorium, om det så er snakk om en låt som kunne vært noe strammet opp og disiplinert i formen – ni minutter fremstår nemlig for meg som i overkant langt.

Om det er litt fordi jeg til da har blitt vant til vesentlig kortere låtlengder, kan naturligvis hende. For det store flertallet av låtene på ‘Monoceros’ er som sagt små kruttønner med voldsom energi og stort hastverk, og også her finner man svært mange av platas store høydepunkter. Åpningsstrekket er for eksempel helt vanvittig bra, og er en utrulling av den ene voldsomheten etter den andre som også alle har noe spesielt ved seg. «Every Death You Take» er en perfekt åpning for det man har i vente med sine hurtige d-beats og overganger, imponerende gitararbeid og kompromissløse refrenger. Deretter får vi høre platas kanskje feteste gitarriff i «Futile», groovy og regelrett fengende vers i «Novgorod» og en herlig gjestevokalprestasjon i «Ruins» – for å nevne noe.

Noen av låtene på ‘Monoceros’, «Futile», «Dragged Back Into Life og «Spell No Stones», er lansert før, og er blitt pusset opp produksjonsmessig for denne plata. De er også blant de bedre låtene på plata, og de to sistnevnte styrker b-siden, som ellers nok ikke imponerer meg så mye som det ganske så spinnville åpningsstrekket.

Det negative jeg har å si om ‘Monoceros’ handler nok imidlertid mest om at jeg synes Forcefed Horsehead har en jobb å gjøre med å få de korte, hurtige låtene og de tregere gigantene til å fungere bedre sammen i plateopplevelsen. «The Black Sun» og «…And Then There Was None» ligger for så vidt meningsfullt til der de ligger, der de på sett og vis avslutter hver sin halvdel av plata. Men kontrasten blir i overkant stor, og det eneste som jeg synes kompenserer litt er låta «Iri», som er en sterk fireminutter som på sett og vis havner litt i en mellomkategori.

Kanskje får disse problemstillingene peke mot noen interessante kreative eskapader videre for Forcefed Horsehead som også i enda større grad kan åpne for et unikt uttrykk. Men jeg kan også konstatere at ‘Monoceros’ egentlig ikke byr på noen øyeblikk som er svake i seg selv i det hele tatt, og at det er snakk om en utrolig sterk prestasjon fra bandet. ‘Monoceros’ er stilistisk interessant, profesjonell, inspirert og kompromissløs, og pakkes endatil inn i en produksjonsdrakt som vel egentlig er nokså upåklagelig og bare får frem låtenes styrker enda mer. Anbefales på det sterkeste.

Skrevet av Alexander Lange

Mikrostrukturell evaluering: Ukas singler

Mork – «Tilbake Til Opprinnelsen»

Thomas Eriksens Mork fortsetter å bygge forventninger til sin kommende plate ‘Dypet’, denne gangen med låta «Tilbake Til Opprinnelsen», som skal runde av fullengderen når den kommer om ti dager. Den første og forrige singelen fra plata, «Bortgang», imponerte meg dessverre ikke nevneverdig da den kom, mest fordi den var i overkant treig. Om den fortsatt ikke får meg til å sperre opp øynene, gir den noe mer mening når jeg også har hørt «Tilbake Til Opprinnelsen». Disse to låtene peker nemlig sammen mot en plate som er noe mindre intens og mer stemningsfull enn forgjengeren ‘Katedralen’.

«Tilbake Til Opprinnelsen» peker også mot at dette kan bli en vellykket utvikling, og gjør således også «Bortgang» en liten tjeneste. Hovedtemaet er en herlig synth-basert og melodisk sak, og Eriksen eliminerer også tvilen rundt hvorvidt intense, svartmetallske tendenser vil ofres med blast-beats og heseblesende vers som fungerer godt på tross av at vokalen er i overkant høylytt i miksen. Et habilt gitarriff får også plass etter hvert, og Eriksens clean-vokal – som jeg synes er blant Morks største ess i ermet for øvrig – blir integrert på strålende vis på tampen. Anbefales!

Skrevet av Alexander Lange

Forcefed Horsehead – «The Black Sun»

Da Forcefed Horsehead slapp den første singelen fra sin kommende plate ‘Monoceros’, «Every Death You Take», trodde jeg kanskje det var denne typen låter, og lite annet, som skulle stå på menyen. Og det hadde sikkert vært helt greit, det. For dette er en kruttsterk hardcore-kruttønne av en metallåt, som skiltet med en aggresjon og en profesjonalitet som ga meg mengder med vann, eller blod, i munnen.

«The Black Sun» gir imidlertid klar beskjed om at det også vil være andre type låter enn korte d-beat-forløsninger på ‘Monoceros’. Dette er en mektig gigant på litt over seks minutter, og skilter med treige tempoer, brutal, brutal chugging, vanvittige brekk og et helt enormt hovedriff. Her snakker vi nærmest brutalitetsdimensjoner a la Primitive Man, og jeg må nesten sjekke om sveisen faktisk ikke går bakover etter ethvert gjennomlytt. Og de er det blitt mange av. For selv om det er dristig å si, tror jeg at jeg kan stå inne for påstanden om at dette er den beste norske metallåta jeg har hørt hittil i år. Så jada, denne må du bare høre.

Skrevet av Alexander Lange

Lumsk – «Det Døde Barn» / «Das Tode Kind»

Lumsk er et smått legendarisk band innenfor den norske, folkemetalliske sfæren, som konsekvens av at deres fusjon av folkemusikk og metall var ganske annerledes fra resten av bandene som befolket scenen på 2000-tallet. Der den typiske løsningen var å tilnærme seg folkemusikken fra en base i melodisk svartmetall, kombinerte Lumsk mer autentisk-klingene folkemusikalsk instrumentering og melodikk med en tyngre, langsommere og mer trolsk form for doom-preget rock og metall. Bandets tidlige skiver har blitt stående som relativt urørte landemerker innenfor norsk folkemetall, der spesielt ‘Troll’ fra 2005 har gitt undertegnede mye glede over årenes løp.

Etter at bandet egentlig la ned stikker, plektre og buer etter slippet av ‘Det Vilde Kor’ i 2007, har de i 2023 annonsert at de er tilbake for fullt. Besetningen har sett en mengde utskiftninger siden sist, og hvordan den nye dynamikken i bandet fungerer vil vi kunne finne ut allerede i mai, da gjenforenings-skiva ‘Fremmede Toner’ har planlagt slipp. Basert på de første singlene fra skiva, «Det Døde Barn» og «Das Tode Kind», har vi med et Lumsk å gjøre som virker mer bemidlet, uten at det nødvendigvis er mye som har endret seg ved deres musikalske grunnlag.

De to nye låtene er nemlig umiskjennelige Lumsk-låter, men innehar i tillegg en rikdom i arrangementer og lydbilde som utgjør en ganske stor kontrast til de enklere og robuste låtene på skiver som ‘Troll’. Instrumentalstemmene er plassert rundt i lydfeltet på en måte som gjør at alle bidrag blir tydelige, og kombinert med låtstrukturer som benytter seg av effektive triks fra post-rockens lærebøker blir det hele en mektig og fortryllende opplevelse. Vokalmelodiene er i kjent Lumsk-stil uutslettelige fra hjernebarken når man først har hørt dem, og er levert via det fabelaktige stemmematerialet til bandets nye vokalist, Mari Klingen.

De to låtene baserer seg faktisk på det samme tekstlige materialet, ettersom «Das Tode Kind» er komponert rundt et tysk dikt, og «Det Døde Barn» er komponert rundt André Bjerkes oversettelse av det samme diktet. Akkurat som oversettelser av dikt kan endre karakteren til diktet noe, har Lumsk skrevet to ganske forskjellige låter, selv om det er mye av det samme musikalske råmaterialet som ligger til grunn. Dette gjør meg umåtelig spent på å høre hele skiva, ettersom den utvider dette konseptet med fem ytterligere tolkninger av dikt på originalspråk i tillegg til oversettelser av Bjerke. Det er i det hele tatt en glede å ønske Lumsk tilbake til en ny og endret norsk metall-flora; jeg håper de har planer om å glede oss med sin tilstedeværelse i lengre tid fremover.

Skrevet av Fredrik Schjerve

Heimland – «Skugger fra ei Svunnen Tid»

Sist vi hørte fra Heimland her på bloggen var i 2021, da den fabelaktige EP-en deres ‘Fimbulvinter’ imponerte oss nok til å sikre seg en plass på lista over årets beste EP-utgivelser. Siden den gang har bandet opptrådd på en rekke norske scener, der kanskje turneen med Kampfar og Slegest er å betrakte som et spesielt høydepunkt. Nå har bandet endelig funnet tid til å slepe sine turné-sletne skrotter inn i studio igjen, og resultatet av dette får vi presentert når debutskiva ‘Forfedrenes Taarer’ slippes i begynnelsen av Mai.

I den anledning har bandet selvfølgelig sluppet en aldri så liten smakebit, nemlig den melodiske svartmetall-perla «Skugger fra ei Svunnen Tid». Basert på dette førsteinntrykket har Heimland ingen planer om å forlate sin uttrykksmessige base på sin debutskive, men fortsetter å veve sine svartmetalliske broderier med tråder av Taake og Sognametall. Melodiske fraser løper inn i hverandre som krappe stryk, og det er kanskje mest av alt trommene som sørger for variasjon i terrenget over låtas kompakte spilletid. Heimland sørger for at de melodiske strømningene får noen ekstra høye krusninger mot låtas slutt, men jeg skulle kanskje ønske at de hadde inntatt scenen med enda større bravur på den første singelen fra sin nye plate. «Skugger fra ei Svunnen Tid» er uansett en flott tur gjennom Vestlandssvartmetallens golde men vakre landskaper, og en fin introduksjon til ‘Forfedrenes Taarer’.

Skrevet av Fredrik Schjerve

Strange Horizon – «Candles»

Strange Horizons debutplate fra i fjor, ‘Beyond the Strange Horizon’, var en av platene som akkurat ikke nådde opp til vår topp 50-liste i fjor, noe som naturligvis var synd fordi vi heller ikke ellers fikk spredt det gode ord om denne fullengderen. Sammen med Kryptograf står disse for noen solide, psykedeliske stoner-antenner i Bergen by, der deilig gitarlyd, flott samspill og smakfulle 60- og 70-tallsreferanser er noe av det som bidrar til behagelige og organiske lytteropplevelser i metallformat.

Den nye låta til Strange Horizon, «Candles», er i tillegg noe av det beste jeg har hørt bandet mønstre til nå. Låta kan kanskje avskrekke noen med sin nesten åtte minutter lange spilletid, men jeg kan imidlertid berolige med at den føles like umiddelbart tiltalende som den er lang. Fengende gitarriff og vokalmelodier, et herlig gjennomgående samspill særlig mellom gitar og bass og en flott og dynamisk struktur gjør denne til et fint lite stoner-eventyr. Detaljnivået kunne kanskje vært noe høyere, men likevel kan jeg anbefale «Candles» varmt for de med sans for sjangeren.

Skrevet av Alexander Lange

Camelio – «Trist som Faen²«

Ny uke, ny låt fra Camelio, kan man kanskje si; fredagen sist uke var i alle fall den tredje på rad vi fikk servert nytt materiale fra bandet. Denne gangen er det snakk om låta «Trist som Faen²«, der bandet ser ut til å spille videre på noen av svartmetalltendensene de utforsket i «Pyramide med Fengtenner» – om så med noen Kvelertak-aktige og endog folketonale tendenser oppå det hele.

Mye tuder på at Camelio ønsker å leve opp til låttittelen med denne komposisjonen, og det er definitivt det mest melankolske og tårevåte jeg har hørt bandet koke opp. Det er også trekk de for så vidt mestrer godt, og melodiene er på alle måter tiltalende og gode. Så kommer spørsmålet om Camelios uttrykk begynner å bli litt vel forstrukket og ukonsist til at prosjektet fremstår så meningsfullt som det bør, spesielt om alle disse låtene skal inn på en utgivelse til slutt. Men det gjenstår å se; enn så lenge kan vi glede oss over nok en låt som treffer metallnervene godt, og som tross alt er et vitnesbyrd om et stilistisk interessant band.

Skrevet av Alexander Lange

Astralplane – «Hulder»

Stoner/doom-trioen Astralplane står i fare for å slippe et aldri så lite norsk høydepunkt innenfor sjangeren sin i år når oppfølgeren til 2017-plata ‘Sly Serpent’ skal ut til massene. Den ni minutter lange mastodonten «Burning Time» ble sluppet for noen uker siden og imponerte meg stort, og nå har altså «Hulder» også landa – uten å legge noen særlige dempere på forventningene mine til plata.

Nei, «Hulder» er ingen kjempe som «Burning Time», og er en mer lavmælt og konvensjonell seksminutter som vel også kan karakteriseres som god, gammeldags Black Sabbath-tilbedelse. Stilistisk ligger nok låta også litt tett opp mot metallpionerene og andre storheter med likt uttrykk. Låtskrivingsprestasjonen er like fullt god, og styrkes særlig av at bandet spiller svært organisk og godt sammen og det låter så innmari fint. Vi får se om ‘Sly Serpent 2’ blir den mest behagelige lytteropplevelsen innenfor norsk metall siden Superlynx‘ ‘Electric Temple’, men sammen med «Burning Time» utgjør «Hulder» en god audition enn så lenge. Vi gleder oss.

Skrevet av Alexander Lange

Blodsvar – «528»

Usignerte, ute nå på div. strømmetjenester

Sist uke tok vi for oss den heseblesende debut-singelen til Blodsvar, en illsint og tradisjonell sak som trykket på alle de rette knappene hva gjaldt rendyrket thrashmetall. Gleden var derfor stor da jeg oppdaget at bandet hadde sluppet nok en singel bare en uke senere. Da jeg trykket «play» på låta ved navn «528» og ble møtt med seige stoner-grooves og hardcore-brøl, ja da skjønte jeg fort at det ikke kunne være snakk om samme band. Ja folkens, vi har altså to norske band ved navn Blodsvar som velger å debutere på samme tidspunkt; en tvist av de rent sjeldne som jeg overfører ansvaret til bandene for å nøste opp i.

Som sagt er det ikke byksende thrashmetall vi får servert på «528», men en slags krysning mellom stoner rock og hardcore, som dog ikke helt når sludge-nivåer av desperasjon og tyngde. Likevel er det én ting det går an å si at de to navnebrødrene har til felles, og det er en tendens til å fokusere på slagkraftighet fremfor kompleksitet. «528» henter mesteparten av kraften sin fra en serie enkle riff levert over en understrøm av fengende, tunge grooves, samt en lidenskapelig brølt vokal som virker å omhandle overtenkningens kneblende effekt på menneskesinnet. Denne enkelheten og presisjonen fungerer meget godt for Blodsvar på deres debutsingel, som burde falle i smak for stoner-hoder så vel som hardcore-fans. Så får vi håpe at navne-tvisten ender med enighet og et varmt håndtrykk mellom partene.

Skrevet av Fredrik Schjerve

Stian Svorkmo – «Teddybjørnens Vise»

Usignerte, ute nå på Youtube

Det er med sorgtungt hjerte jeg innrømmer at de to singlene Octohawk gav ut i 2022 gikk bloggens redaksjon hus forbi. Da vi fant ut av dette bestemte vi oss for at den neste låta den progressive sludge-kvintetten slapp skulle omtales uansett hva, om det så var snakk om et Enya-cover eller en feature på en russelåt av TIX.

Nå er ikke dette sludge-coveret av Alf Prøysens «Teddybjørnens Vise» Octohawks verk strengt tatt, men vi ser likevel vårt snitt til å kommentere på denne nydelige skøyerstreken til bandets gitarist/vokalist, Stian Svorkmo. Jeg er ærlig talt nesten litt bekymra over ressursene karen har valgt å investere i låta, ettersom coveret er både vel-produsert, vel-arrangert og utsmykket med en tekst-video som tar shit-posten til høyder på grense til det stratosfæriske. Karen hevder at låta er ment å være en slags metallisk substitutt for det barnemusikalske fenomenet «Baby Shark», og personlig mener jeg at låta kan fungere som et effektivt pedagogisk verktøy for de aller minste. Låta kombinerer nemlig to av Norges største kulturskatter – Prøysen og metall – på en måte som burde få smokken til å dette ettertrykkelig ut av kjeften på dagens over-skjermede smårollinger. Har du planer om å ta med deg skrikerungen din på Tons of Rock i juni, anbefaler vi i Metallurgi at du lodder stemningen med adskillige gjennomspillinger av Svorkmos «Teddybjørnens Vise» først – gjerne på et volum som gir gjenlyd i ranglene i kilometers omkrets.

Skrevet av Fredrik Schjerve

Ånder – «De dødes tjern»

Etter å rundet av fjoråret på aktivt vis med to fullengdere, har Ånder nå gitt ytterligere lyd fra seg med den to og et halvt minutt lange låta «De dødes tjern» – formodentlig inspirert av Kåre Bergstrøms film fra 1958 med samme navn, som regnes som Norges første skrekkfilm. Denne låta ligger stilistisk tett opp mot materialet som har kommet fra prosjektet tidligere, der den preges av repeterende, melankolske melodier og en anelse Burzum-estetikk. Den mystiske atmosfæren Ånder klarer å skape på denne låta gjør den definitivt til et av prosjektets bedre komposisjoner, og peker mot et visst potensiale for Ånder – om det så ennå er en vei å gå når det gjelder å skille seg mye ut. Som tidligere produksjoner lider nemlig «De dødes tjern» av å være litt vel simplistisk og udynamisk, og jeg tror særlig produksjonen kunne gjort stemningene enda mer fengslende.

Skrevet av Alexander Lange

Mikrostrukturell evaluering: Ukas singler

Tulus – «Bloddråpesvermer»

De første par singlene fra Tulus sin kommende skive, ‘Fandens Kall’, bar tydelig preg av å være skapt av det samme personellet som sto bak Kholds ‘Svartsyn’ fra i fjor. Den drivende og robuste black’n’rollen til «Isråk» og «Snømyrkre» hadde ikke føltes malplassert ut på ‘Svartsyn’, og personlig savnet jeg en tydelig markør som kunne skille det ene prosjektet fra det andre. På den tredje – og trolig siste – singelen «Bloddråpesvermer», kommer denne markøren endelig til syne.

Stikkordene er Ulvers ‘Bergtatt’ og Gjendøds ‘I Utakt med Verden’; eller nærmere sagt den følelsen av å vandre mellom skogkledde åser i nattemørket som de to skivene vekker hos lytteren. Tulus har aldri vært fremmede for å inkludere klimprende kassegitar eller annen tilleggs-instrumentering i musikken sin, men på «Bloddråpesvermer» står disse elementene frem som låtas livgivende kraft. Ja, den piskende og isnende svartmetallen som åpner showet er en forfriskende avstikker fra bandets sedvanlige middel-tempo, men selv dette strekket hadde ikke vært halvparten så effektivt som det er uten låtas eventyrlige, akustiske utsving. Tulus fremstår på «Bloddråpesvermer» som det varme og nasjonalromantiske fjeset bak Kholds kjølige og dramatiske maske; en kontrast jeg håper blir gjort enda tydeligere på ‘Fandens Kall’ når den slippes senere rundt midten av måneden.

Skrevet av Fredrik Schjerve

Avertia – «In the Dark Night (Live at Jernverket 2022)»

Svartmetallprosjektet Avertia skal snart slippe opptak fra sin akustiske konsert på Aye Aye Club i Oslo på tampen av fjoråret, der Jernverket feiret tiårsjubileum og bandene Ved Buens Ende og Abhorration også spilte. Låta «Into the Dark Night» var en av låtene som ble spilt her, og i tillegg til å være første smakebit fra akkurat denne live-opptredenen, kan det se ut som at dette opptaket er den første versjonen av denne låta verden får høre noensinne. Om den sammen med låta «Decay», som ble sluppet rett før jul i fjor, blir å finne på Avertias neste fullengder i en eller annen form, gjenstår å se.

Slik den utspiller seg her, er i alle fall «Into the Dark Night» en fin og lettbeint låt som kanskje vil falle aller mest i smak hos mange av våre venner som ikke hører på så mye på metall. Dette er en tre minutter lang og passe kraftfull folkrock-ballade, der det mest metallske kanskje er en og annen Agallochsk vibbe. Velfungerende nok er det i alle fall på tross av noen nokså sure gitarer i begynnelsen, men det hadde definitivt vært kult om låta hadde fått litt mer kjøtt på beinet i en studio-utgivelse senere. Enn så lenge kan vi i alle fall vente i spenning på tre låter til fra denne opptredenen.

Skrevet av Alexander Lange

Tilintetgjort – «Mercurial»

Tilintetgjort er et relativt nytt, selverklært avantgardistisk svartmetallband bestående av medlemmer fra bl.a. Den Saakaldte, Urarv, Troll og Curse. Etter å ha saumfart nettet etter informasjon om prosjektet, ble det meg smertelig klart at fjorårets demo-liste fra Metallurgi trolig er mangelfull. Tilintetgjort slapp nemlig en demoutgivelse på kassett i fjor som gikk Metallurgi-redaksjonen hus forbi, og basert på bandets medlemsstand har jeg ingen tvil om at utgivelsen var verdt sin vekt i svart gull. Denne mistanken forsterkes av «Mercurial», den første singelen fra bandets kommende debutskive ‘In Death I Shall Arise’.

Førstereaksjonen min på «Mercurial» minner mye om den første reaksjonen jeg hadde på singlene til Impugner i fjor: «jævlig bra musikalsk håndverk, men hva er det de prøver å få til med miksen??». Nå viste det seg at Impugner visste nøyaktig hva de prøvde å få til med den garasje-aktige miksen sin, og ‘Advent of the Wretched’ endte følgelig opp med å lande en velfortjent plass på årets toppliste. Akkurat som i fjor, skriker nå instinktene mine til meg at jeg må rakke ned på den spinkle og tørre øvingstape-produksjonen som rammer inn Tilintetgjorts nye singel. Lærdommen fra i fjor gjør dog at jeg nøler med dette, i påvente av å se hva den uortodokse produksjonsstilen tilfører musikken i kontekst av den fulle utgivelsen.

Basert på den forseggjorte visuelle presentasjonen og det musikalske innholdet den skjuler, er det nemlig liten tvil om at Tilintetgjort vet hva de holder på med. Summende, folketonale gitarer veves til et yrende, flerstemt kor; et kor som prøver sitt bitreste å kvele og begrave stemmen til bandets vokalist «Svik». Det låter både komplekst og ornamentert, skrøpelig og sammenrast på en gang – litt som om Dødheimsgards ‘A Umbra Omega’ ble dratt skrikende og sprellende ned i en støvete kjeller for å møte Impugners ‘Advent of the Wretched’ til nevekamp. Spesielt de ulmende, forstyrrede harmoniene som pulserer gjennom låtas bro gjør inntrykk, i tillegg til at de balanserer ut den pistrete manien som utspiller seg på resten av låta. Tilintetgjort har presentert et fascinerende, uferdig puslespill på «Mercurial», og jeg ser umåtelig frem til avsløringen av helheten når ‘In Death I Shall Arise’ slippes i mars.

Skrevet av Fredrik Schjerve

Luteøks – «Shaved Vengeance»

Det uhøytidelige, men vel så musikalsk potente svartmetallbandet Luteøks imponerte meg i forrige uke med sin første singel noensinne: «Skjegg». På fredag slapp bandet like godt en låt til ved navn «Shaved Vengeance», som skal avslutte fullengderen ‘Barely True Norwegian Black Metal’ som kommer om en måneds tid. Denne låta er enda bedre enn «Skjegg», og den har mesteparten av skylda for at jeg nå har høye forventninger til denne skiva.

Luteøks går her rett på sak med et flott, melodisk og regelrett catchy hovedtema med et herlig folketonalt preg, før låta utsettes for en aldri så liten symfonisk svartmetalleksplosjon. Når vokalen kommer inn, blir det med ett klart for meg: «Shaved Vengeance» høres ut som resultatet av et hypotetisk scenario der Borknagar gir alt og endog har stjålet noe krydder fra den kreative prosessen som ledet opp til Dimmu Borgirs ‘Enthrone Darkness Triumphant’.

Særlig i løpet av de tre første minuttene fortoner dette resultatet seg som strålende. Etter dette aner jeg noen tendenser til overtenning, så vi får se om opptakten resten av det kommende albumet står for rettferdiggjør dette. Til da gleder jeg meg uansett over at det er mye som tyder på at Luteøks vil stå for en stor positiv overraskelse innenfor norsk metall i år.

Skrevet av Alexander Lange

Forcefed Horsehead – «Every Death You Take»

Forcefed Horsehead er endelig tilbake på lanseringsfronten etter de tre singelslippene de slo fra seg i 2018. Låta «Every Death You Take» varer ikke lengre enn to og et halvt minutt, men like fullt lanseres den i påvente av noe større, da den kommer til å være en del av fullengderen ‘Monoceros’ som vi får anta at lander i løpet av året.

«Every Death You Take» er på alle måter en sterk oppladning, og tyder på at Forcefed Horsehead har fått en overhaling både uttrykks- og produksjonsmessig. Bandets herlige blanding av hardcore punk og death metal bærer preg av å være ytterligere finslipt på denne låta, og det hele låter særdeles tjukt, fint og brutalt. Her er det snakk om en kort og potent dose d-beat-ekstremmetall, og fans av band som Converge og Black Breath har utvilsomt fått noe godt å bite i. Anbefales!

Skrevet av Alexander Lange