Cadavers kommende skive ‘The Age of the Offended’ virker å være noe litt annet enn det vi tidligere har blitt servert av Anders «Neddo» Odden og co. For i tillegg duoen som spilte på ‘Edder & Bile’ fra 2020 – Odden og den legendariske trommisen Dirk Verbeuren – får vi på skiva et gledelig gjensyn med bandets bassist på det tidlige 90-tall, Eilert Solstad, samt en mildt sagt overraskende gjesteopptreden fra TNTs Ronny Le Tekrø. Skivas første singel, tittelsporet «The Age of the Offended», avslører at det er mer enn bare besetningen som har fått en overhaling, men at også det musikalske kommer til å by på overraskelser.
«The Age of the Offended» er en snedig, groove-orientert og noe mer kommersielt anlagt låt enn det man kanskje forventer av Cadaver. Det uttrykksmessige utgangspunktet er fremdeles dødsmetall, men av en oppdatert og noe tidløs form som fungerer mer som middel for minneverdig låtskriving enn som mål i seg selv. Dette er en interessant utvikling for bandet, og elementer som Tekrø sine lysergiske gitarstemmer og de ondskapsfulle harmoniene som dukker opp i låtas bro er temmelig effektive virkemidler i bandets nå utvidede arsenal. Det er dog ikke alt som fungerer i bandets favør på deres nye singel, der spesielt låtteksten er en noe klumsete og i overkant sen tirade rettet mot sensitivitets-kulturen som var spesielt fremtredende rundt midten av forrige tiår. Sett bort i fra dette er «The Age of the Offended» et stykke solid låtskriving, som trolig vil tråkke på en del old school-tær i jakten på sin egen, kommersielt pregede særegenhet.
Skrevet av Fredrik Schjerve
Grant the Sun – «Mariana»
Ute nå via Mas-Kina Recordings
Post-metal-bandet Grant the Sun har sluppet andre låt fra sin kommende fullengder ‘Voyage’: «Mariana». Mens den første singelen «Death is Real» var en spenstig og relativt kort låt til sjangeren å være, holder bandet seg i større grad til sjangerens tradisjonelle spilleregler på denne låta, og leverer en tung og traskende crescendo på seks minutter.
Med det kommer i tilfellet dessverre også noen av post-metallens skavanker med på kjøpet. Misforstå meg rett: «Mariana» er en godt produsert låt med noen nydelige effekter, en herlig lead-gitar som omtrent minner om en saksofon, god tyngde og en oppbygning som for så vidt fungerer godt. Men i det store og det hele skiller den seg ikke ut i mengden, og de friske elementene klarer ikke løfte komposisjonen og oppbygningen til å bli spesielt spennende. Så får vi se om dette inntrykket endrer seg når plata lander.
Skrevet av Alexander Lange
Obzene/CSN – «Somebody»
Usignerte, ute på div. strømmetjenester
Obzene har sluppet andre låt fra sitt spenstige samarbeidsprosjekt med pop-artisten CSN. Den første låta, «hiding/OVERLOAD», ga øyeblikkelig mersmak, og presenterte noen friske og lekre idéer som umiddelbart gjorde meg spent på prosjektet – på tross av at den demonstrerte utfordringene med å blande to såpass ulike sjangre.
Denne nye låta, som går under navnet «Somebody», er nok en noe mer balansert smeltedigel mellom pop og metall. Så er den nok likevel ikke en så spennende og spesiell lytteropplevelse som den litt rådville «hiding/OVERLOAD». Låta har et habilt hovedtema og har noen råflotte refrenger, men melodien og teksten virker noe generisk og anonym, og den minner nok i større grad om noe som kunne glidd inn i den veletablerte alternativmetall-sjangeren. Produksjonen er imidlertid fortsatt noe av det som virkelig vitner om et høyt potensiale.
Skrevet av Alexander Lange
Paradogmata – «The Cleansing Flood»
Usignerte, ute på Bandcamp
Thrash metal-bandet Paradogmata har bykset ut i offentligheten med en rekke singelutgivelser den siste tida. Disse bygger opp til utgivelsen av debutskiva ‘Endetid’ som etter sigende ikke er langt unna. En av dem er «The Cleansing Flood», der bandet har fått med seg amerikanske Chris Hathcock fra The Reticent på en gjesteopptreden.
Låtskrivinga og riffene er noe rudimentære og enkle, men i alt er dette likevel en sterk låt der Hatcocks røst ikke minst bidrar svært positivt. Vi snakker melodisk thrash metal med noe death metal og sludge metal-vibber inkludert, og resultatet tyder i alle fall på at den kommende plata kan bli en spennende affære. Særlig den gode oppbygningen mot slutten gir vann i munnen på undertegnede.
Skrevet av Alexander Lange
Erkefiende – «Nocturnal Offerings»
Usignerte, ute nå på div. strømmetjenester
Erkefiende er et flunkende nytt svartmetallband fra Oslo, og det eneste jeg egentlig kan fortelle dere om gruppens besetning er at Hans Erik Sundby fra Hate Angel er bandets gitarist. Dette passer for så vidt greit, ettersom debutsingelen «Nocturnal Offerings» avslører at bandet spiller en form for okkult, ritualistisk svartmetall som trives best i ly av hettens anonymitet.
Sundbys karakteristiske, dissonante gitarspill kan kjennes igjen i enkelte strekk av «Nocturnal Offerings», men utenom dette er sammenlikningsgrunnlaget mellom musikken til Erkefiende og Hate Angel temmelig ikke-eksisterende. Førstnevnte virker nemlig langt mer opptatt av å bygge opp en stemning av rituell forventning før de fører offerkniven inn i lytteren, der sistnevnte foretrekker å svinge våpenet rundt seg i en euforisk, blodtørstig mani. Selve spenningsbyggingen virker Erkefiende å ha temmelig god koll på, selv om jeg kanskje savnet et større utbrudd enn den antiklimaktiske fade-outen som avslutter låta. Det skal likevel bli spennende å følge med på Erkefiende, ettersom «Nocturnal Offerings» etablerer en uhyggelig, okkult stemning som utgjør nytt territorium for Sundby.
Skrevet av Fredrik Schjerve
Soulcrux – «A World Without Direction»
Ute nå via Scroll Factory
Soulcrux er et nokså nytt symfonisk metallband fra Oslo som tidligere kun har sluppet to singler, som begge kom i fjor. Noe større ser foreløpig ikke ut til å være på horisonten, og i tråd med tidsånden ser bandet enn så lenge ut til å tviholde på singelslippstrategien – noe som nok ikke er spesielt dumt for nye sprell innenfor scenen. Nå er uansett nyeste låt ute i form av «A World Without Direction».
På denne låta får Soulcrux desidert mest ut av produksjonen og musikerprestasjonene. «A World Without Direction» låter storslått og fint, og det er ingen tvil om at særlig vokalsegmentet er strøkent. Låtskrivingsmessig er det imidlertid mer å utsette på, og selv om enkelte partier er gode, er det lite som treffer nervene mine her. Det er rett og slett ikke snakk om en låt som i all sin produksjonskvalitet til syvende og sist fremstår som helt minneverdig.
Skrevet av Alexander Lange
Lonely Pedro – «Educate»
Usignert, ute nå på div- strømmetjenester
Lonely Pedro, – den surmulende og elskverdig selv-kritiserende solomusikeren fra Fredrikstad – er tilbake med nok en solid singel i stilen han så elegant har kalt PAPPA-metall, eller passiv aggressiv, power-pop ambient metall. Som alltid dreier det seg om moderne og smått progressiv arena-metall, trolig informert og inspirert av alt fra Queensrÿche til Fates Warning og Dream Theater.
Låtas tekst synes å dreie seg om hva vi taper i prosessen med å tilpasse oss den verden vi har blitt født inn i, og at vi på ett eller annet vis må klare å balansere det tillærte med barnet i oss for å bevare menneskeheten vår i møte med en usikker fremtid. Denne inderlige tematikken er fruktbart terreng for en låtskriver som Lonely Pedro, og den resulterende låta er både fengende i sin musikalitet, så vel som sår og melankolsk i sitt uttrykk. Tunge Petrucci/Matheos-riff utgjør låtas ballast, og raske gitarlinjer løper som lyn i himmelrommet over låtkonstruksjonen. «Educate» mangler kanskje det helt store refrenget for å svare sine egne arena-aspirasjoner, og miksen blir tidvis litt rotete som følge av en overflod av instrumentstemmer innenfor samme frekvensområde og plassering i lydrommet. Likevel har jeg sansen for det Lonely Pedro har utrettet med låta. Karen har en solid røst for rock og metall, samt låtskriveregenskapene som kreves for å snekre sammen en god, kommersiell singel. Anbefales fans av semi-moderne, fengende PAPPA-metall.
Askheimr er et melodisk svartmetallband som med denne selvtitulerte plata gir ut en fullengder for første gang. Dette var også et nytt prosjekt for meg, noe som nok ikke er så rart da bandet tidligere kun har sluppet et par singler, og etter å ha sett navnet og plateomslaget trodde jeg det her var snakk om passe ugjennomtrengelig svartmetall fra en ensom ulv på Bandcamp. Det viste seg imidlertid at det her er snakk om en aldri så liten kvintett, og at det endatil er snakk om folk som også er å finne i bandet Sjakal, som slapp den solide progressive og teknisk-dødsmetallske skiva ‘Sea of God’ i fjor.
Det er nok også mulig å trekke noen stilistiske linjer mellom Askheimr og Sjakal. Førstnevntes svartmetall er nemlig ikke spesielt ugjennomtrengelig heller; snarere baserer den seg, som Sjakals uttrykk, i stor grad på et stort knippe sterke melodier, så vel som mange tilløp til storslagenheter i produksjonen.
Åpningslåta «Eternal Confinement» sender meg for eksempel umiddelbare assossiasjoner til Dimmu Borgir, både i forlengelse av de symfoniske elementene og gitararbeidet som ligger tett opp mot dette bandets adapsjoner av diverse thrash-metallske grep. «Contempt in My Vanity», som med sin ambisiøse spilletid på over ni minutter er neste låt ut, byr på sin side på flere melodier og folketonale tendenser som gjør det umulig ikke å antyde et band som Windir som en mulig inspirasjonskilde. Disse tendensene følges flott opp i låta «Prayer to Condamnation» senere på plata, hvis temaer konkurrerer med de nydelige synth-melodiene i «Your Throne, My World» i å være platas mest tiltalende.
Kombinasjonen av symfoniske og folketonale elementer er stilistisk interessant og imponerende, og antyder et betydelig potensiale for Askheimr når bandet også svøper det hele inn i en Summoning-aktig mystikk til tider. Alt dette blir på sett og vis fullbyrdet i platas andre ni-minutterskjempe «Paths of Mist», der bandet nok en gang, men nok bedre enn på «Contempt in My Vanity», beviser at de har nokså god kontroll når det går løs på lange komposisjoner. Dette gjør de blant annet gjennom noen ambient-outroer som også bidrar til en god flyt på albumet sammen med interluden «…».
Så er det heller ikke nok med det: Askheimr beviser også at de har hørt på melodisk death metal fra Göteborg, og byr for eksempel i låta «My Demise» på noen regelrett In Flames-aktige melodier. Bandet håndterer alt dette godt, men det må også sies at jeg føler de gaper litt over når det gjelder helheten, og at jeg hadde ønsket meg en noe mer fokusert og disiplinert utgivelse med en litt tydeligere stilistisk retning. I den grad dette er et symptom på et friskt og ambisiøst band som nettopp har gitt ut debutskive, kan imidlertid dette også være et positivt tegn i det lange løp. ‘Askheimr’ er uansett en sterk skive som byr på svært mye stilistisk interessant krydder.
Skrevet av Alexander Lange
Proselytism – The Desecration of Ancient Bones
Ute nå via Duplicate Records
Proselytism er en duo som har holdt på i drøye fem år nå fra henholdsvis Lillehammer og Sunndalsøra, og som slapp sin debutplate ‘Blood of the Deceivers’ i 2020. Den nye skiva ‘The Desecration of Ancient Bones’ representerer på alle måter en kontinuitet for bandet, og om noe sementerer og raffinerer den duoens velslepne tilnærming til ekstremmetall. Proselytisms uttrykk kan kanskje enklest beskrives som over gjennomsnittlig sint og skitten thrash metal, men det er også fristende å påpeke hintene av svartmetall som kanaliseres gjennom både vokalen og noe av estetikken. Det vil si at det er snakk om et prosjekt der man med merkelappen black/trash må gjøre noe så sjeldent som å legge mest vekt på andre ledd i dette begrepet.
Proselytism minner nemlig mye mer om Nekromantheon og Shakma enn norske band hvis black/thrash-beskrivelsen er enklere å klistre på, som for eksempel Keiser. Likheten med de to førstnevnte ligger for så vidt heller ikke bare i det rent musikalske, men også i en tilnærming til thrash-håndverket som simpelthen bør beskrives som profesjonell i forlengelsen av disse bandenes ganske upåklagelige stilistiske tolkning av uttrykkene som først ble frembrakt av band som Slayer og Sodom. Proselytism demonstrerer nemlig besk brutalitet, forrykende tempoer, tilstrekkelig dynamikk og teknisk presisjon i løpet av denne platas korte, men vel så velutmålte spilletid. Således glir ‘The Desecration of Ancient Bones’ fint i det som etter hvert har blitt en strålende norsk ekstrem-thrash-katalog.
Det åpner på sitt mest voldsomme med «Phantoms Ascend», der trommisen har hastverk som få og gitarriffinga balanserer hårfint mellom høyt detaljnivå og gjørmete skruppelløshet. Andrelåta «From Royalty To Slavery» er noe mer håndgripelig, og byr i forlengelse av det på noen driv som er umåtelig gode. Et slags klimaks for plata nås imidlertid kanskje aller først på «Through Treacherous Lands», som med sine hele syv minutter og stadige skifter mellom ulike modi blir som et aldri så lite mikrokosmos av ekstrem-thrashens ulike grener. Her settes Proselytism i øyeblikkelig dialog med Deathhammer der det hele rett og slett fremstår så uhyre hemningsløst; sistnevnte er i det hele tatt en særlig naturlig sammenligning i så måte, om ikke kan du forestille deg Aura Noir med rabies.
Således er nok også de fleste elementene som gjennomgås på ‘The Desecration of Sacred Bones’ omtalt, og det er nok ikke så mye vits å gå resten av låtene i sømmene. Sjokkterapien som kommer i form av fartsmonsteret «White Death» må nevnes, men ellers er nok det viktigste at Proselytism oppdriver et voldsomt trøkk på denne plata som gjør det umulig ikke å anbefale for alle som har en anelse interesse for ekstrem-thrash fra vårt langstrakte land. Mange vil kanskje bli noe avskrekket av den skitne og ville stilen på det hele, og produksjonen kunne nok ha blitt slipt noe, men for meg er dette også noe av det kuleste som preger denne plata.
Skrevet av Alexander Lange
Unholy Craft – A Blaze of Tridents
Ute nå via Purity Through Fire
Det er ikke mer enn en drøy måned siden jeg anmeldte debutskiva til Unholy Craft, ‘Naar All Tid er Omme’, og nå sitter jeg jaggu her allerede og skriver om andreskiva. For de som ikke har skjønt tegninga ennå, så er Unholy Craft et av de utallige prosjektene til den norske scenens største tilhenger av «hustle culture», nemlig den umåtelig arbeidsomme «Peregrinus». Vi har allerede poengtert karens sjokkerende treffprosent med tanke på eget arbeidstempo, så jeg skal spare dere for en oppsummering av mannens bragder i denne omgang. La det bare være sagt at han virker fast bestemt på å hevde seg som en komponist av rang blant undersjangerens aktive praktikanter i Norge, og at han for øyeblikket er på god vei til å lykkes.
Det viser seg at ‘A Blaze of Tridents’ faktisk ble skrevet og spilt inn før debutskiva ‘Naar All Tid er Omme’, hvilket gjør progresjonen de to skivene i mellom desto mer oppsiktsvekkende. Første gangen jeg hørte gjennom ‘A Blaze…’ var jeg nemlig ikke klar over denne bakvendte kronologien, og konstaterte således at utviklingen fra første- til andreskiva var betydelig. Først og fremst la jeg merke til at den brennhete og kvelende miksen som preget førsteskiva har blitt tonet ned til en mykere og mer distansert en. Deretter ble det klart at plateselskapet Purity through Fires løfte om «tradisjonell og CULT, skandinavisk svartmetall» på ‘Naar All Tid er Omme’ faktisk er noenlunde treffende på Unholy Craft sin nye skive, om ikke fullstendig.
Kanskje er denne utviklingen grunnen til at «Peregrinus» valgte å stokke om på utgivelses-rekkefølgen, kanskje ikke. Det viktigste er at dette trekket slår positivt ut på utgivelseshistorikken til Unholy Craft. Åpningssporet «Blackened Storms Whip the Cross» gir i utgangspunktet inntrykk av at lite har endret seg i Unholy Craft-leiren, men den piruetterende folkemelodien og det utvidede, Enslavedske tonespråket i låtas andre halvdel endrer fort på dette inntrykket. Det er først på det beske riffet som åpner andresporet «A Ravenous Flight» at skivas styrkede andrebølges-kredens gjør seg til kjenne. Denne tendensen etableres for fullt som drivkraft på skiva på høydepunktet «With a Lifeless Cold Gaze», som med sine svingende Darkthrone-riff oppleves som en god sammensmelting av prinsipper fra både rå svartmetall og tradisjoner fra den norske andrebølgen.
Et annet aspekt ved ‘A Blaze of Tridents’ som er bedre enn forgjengeren, er den tydeligere tilstedeværelsen av en rød tråd i låtskrivingen. Spesielt «As Darkness Sweeps the Heavens» og «As the Full Moon Shines» utmerker seg i så henseende, som følge av det aktive fokuset på indre logikk i gitarspillet. Hvert riff er en forlengelse og en utvikling av sin forgjenger, og resultatet er et dragsug av fremadstormende driv som er en fryd å overvære. Dessverre er ikke skiva som helhet like opptatt av å danne en meningsbærende struktur, og avslutningssporet «A Gleam of Fire & The Blade» blir som følger et lite konkluderende og litt daft punktum på opplevelsen.
Totalt sett vil jeg likevel si at ‘A Blaze of Tridents’ løser mange av de strukturelle problemene til sin forgjenger. Musikken oppleves ikke lenger som en uniform vegg av brennhet støy, men en dynamisk og velbalansert utgivelse med naturlige bølgetopper og -daler. Ja – de vindtunnel-aktige vokalene vil fortsatt være mye å svelge for folk som stiller seg utenforstående til det rå svartmetall-paradigmet – men «Peregrinus» sin evne til å berike undersjangeren med musikalske ideer av substans burde veie opp for dette. Unholy Craft har neppe perfeksjonert sin egen visjon på ‘A Blaze of Tridents’, men at nivået ligger høyt over den gjennomsnittlige rå svartmetall-utgivelse, det er det vanskelig å benekte.
Skrevet av Fredrik Schjerve
Skull Insides – DIMENSIONS
Usignert, ute på Bandcamp
Skull Insides er et prosjekt fra Stavanger som simpelthen beskrives som «rotten death metal». ‘DIMENSIONS’ er andre utgivelse ut etter at låta ‘Doomsday Of Past Dimensions’, som faktisk bare varer i ett minutt, kom ut i november i fjor, og lever på alle måter opp til sjangerbeskrivelsen.
Sånn sett minner Skull Insides meg mye om hva det mystiske death metal-prosjektet Forbidden har oppdrevet de siste to årene. Produksjonen er uhyre stygg, feit, ugjennomtrengelig og – ja – råtten, og det er nok også her mye av appellen er ment å ligge. Dette tror jeg i forlengelsen av at låtskrivinga er nokså erketypisk – og stort sett helt ålreit – dødsmetall, og at det som først og fremst fanger oppmerksomheten min er hvor skittent det låter.
Skull Insides lykkes til en viss grad med dette, men lider litt av at trommene ligger i overkant isolert i lydbildet til tider og at noen av riffene i mine øyne tar mer skade av produksjonen enn den bør – jeg hadde nok ønsket meg noe mer klarhet til tider. Det gjør for eksempel den fire minutter lange «Tombed In A Portal», som blant annet har et par råtøffe avslutningsriff, til en litt frustrerende affære. De beste sporene er snarere de to korteste som ligger på begynnelsen og slutten av utgivelsen; på «Past Dimensions» finner Skull Insides en god balanse mellom råten i produksjonen og låtskrivinga, og på den selvtitulerte avslutningslåta utnyttes en bjelleeffekt for det den er verdt over et fett riff. Også «Along The Stardust» byr på noen sterke øyeblikk, men i all hovedsak er dette en demo jeg først og fremst anbefaler for spesielt interesserte.
Brotthogg er et ekstremmetallisk band fra Trondheim som fullstendig uten drahjelp fra industrien har klart å ansamle en betydelig lytterskare i løpet av sine fem år som band. Bandet er ledet av Kristian Moen, som skriver og spiller inn det meste av musikken kun med hjelp fra et lite knippe studiomusikere. En kjapp tur innom prosjektets tidligere utgivelser vitner om et sound som har vært mer eller mindre ferdigstilt allerede fra debut-EPen ‘The Last Traveler’, et sound som kan oppsummeres grovt som en hybridisering av moderne tekniske retninger innenfor svart- og dødsmetall. For meg er det komplett uforståelig hvorfor Brotthogg, med sine tekniske ferdigheter og kompositoriske egenskaper fremdeles står uten plateselskap; en forvirrelse som ikke akkurat reduseres i møte med den fabelaktige nye skiva ‘Epicinium’.
‘Epicinium’ er en skive som taler mange språk. For det første har vi de uttrykksmessige, som kombinerer moderne og teknisk black/death med teatralske, neoklassiske tendenser. For det andre har vi vokalen, som (uten at jeg kan bekrefte dette) i likhet med tidligere utgivelser virker å være fremført av flere vokalister. Denne variasjonen i uttrykk, vokalteknikker og – som vi snart skal se – teksturer, gir Moen enormt med redskaper å holde styr på i skriveprosessen, og det er ikke vanskelig å forestille seg at det lett kunne ha sklidd ut i et uorganisert og overveldende kaos. På ‘Epicinium’ har Moen derimot prestert det stikk motsatte, nemlig å samle prosjektets mange dimensjoner til en enhetlig konstruksjon som er større en sine bestanddeler.
‘Epicinium’ er latin for «etterspill», og å lytte til skivas hektiske og brutale ekstremmetall gir meg følelsen av å skue utover et panorerende, apokalyptisk scenario. Dette scenarioet virker dog ikke å være ved veis ende, ettersom det tekniske og akrobatiske spillet som river gjennom åpningssporet og singel «When the Curtain Falls» vitner om en konflikt som fremdeles er på høyden av sin intensitet. Jeg har allerede pratet om låtas sammensatte rytmiske og melodiske landskap her på bloggen, men jeg blir nok en gang nødt til å rette fokuset mot overfloden av gitar- og trommeteksturer som herjer gjennom denne singelen. «When the Curtain Falls» er et av de virkelige store toppunktene innenfor norsk metall i 2022, et vev av sammenknyttede motiver og rikholdige akkordprogresjoner som er virkelig enestående satt i kontekst av vårt ringe år.
Hadde Moen valgt å fortsette i samme sporet gjennom resten av skiva hadde resultatet blitt en utmattende og overveldende affære. Heldigvis gir allerede andresporet «Forvitring» oss et lite pusterom før destruksjonen gjenopptar på «Vengeance», en låt som har en angrepsintensitet på høyde med Absus senere utgivelser. Det er dog på skivas B-side at ting blir riktig interessant. «Ved Skumringens Ytterste Rand» reduserer den uttrykksmessige støyen ved å fokusere på 90-tallets melodiske svartmetallstrømninger i sine åpningsminutter, før den igjen utvider skivas ytterrammer ved å introdusere renplukket gitar og teatralsk, lidenskapelig vokal. Deretter skrus teknikk- og teksturbruken på maks på tittelsporet, som med sin eksplosive rytmikk og intrikate maskinering utgjør et soleklart høydepunkt på skiva.
Foreløpig er den største kritikken jeg kan rette mot ‘Epicinium’ at storstrukturen mangler de helt store linjene, ettersom musikken er av en intens og hyperaktiv natur som vanskelig lar seg forme til store dynamiske utsving. Likevel er skiva så informasjons-tett og rikholdig at min tid med den langt i fra er over, og jeg er temmelig sikker på at den kommer til å både fortsette å vokse på meg, samt åpenbare mer subtile, storstrukturelle styrker over tid. ‘Epicinium’ er en skive som formelig flyter over av kreativ driv og vitalitet, og en av årets beste norske ekstremmetall-utgivelser så langt.
Selveste yppersteprestene innenfor musikalsk, politisk satire, Black Debbath, inviterer nok en gang til seremoniell utredning om verdenssamfunnets allmenntilstand. De som har vært uheldige nok til å være et levende, tenkende vesen de siste åra er nok smertelig klar over at tilstanden for øyeblikket er direkte laber, og det er på høy tid at de vestkledte bråkmakerne fra Oslo skaper mening ut av de moderne fenomenene som har tuktet dritten ut av oppegående folk i senere tid. På bandets nye skive ‘Age of Kørka’ er temaet den nye tidsalderen vi virker å være på vei inn i – en tidsalder preget av feilinformasjon, konstruerte virkeligheter, tastaturkriging og generell dårskap (les: kørk).
Det som ikke har blitt mer kørka i senere tid er Black Debbaths låtskriving og kredens som live-band. ‘Age of Kørka’ er pakket til takbjelkene med øyeblikk som ville fått bandets årlige opptreden på Tons of Rock til å devolvere til en katastrofal eksplosjon av lavtflyvende ølkopper og brystholdere. De fire musikerne følger hverandres minste bevegelser som to orrhøner i paringsdansens hete, og resultatet er en levende og dynamisk utgivelse som i sår tvil rundt hvorvidt vi faktisk har med et humorband å gjøre i det hele tatt. De høyst tidsriktige og treffende låttekstene avkrefter imidlertid denne mistanken, og bordet er nok en gang duket for en hysterisk og tidvis pinlig avkledning av det moderne mennesket.
Men først må skivas problemstilling presenteres, og det gjør Black Debbath selvfølgelig via sin sedvanlige, eksplosive og heseblesende hardcore-punk.
Rettelse: Black Debbath har valgt å åpne sin nyeste skive med en eksplosiv og heseblesende hardcore-låt frontet av ingen ringere enn Ivar Nikolaisen fra Kvelertak og The Good the Bad and the Zugly. Bandet kler sjangeren overraskende godt, og spesielt det allsang-verdige refrenget gir kørkens tidsalder den velkomsten den (ikke) fortjener. Likevel er det en stor glede når bandet returnerer til sin patenterte stoner på de neste par låtene, hvor spesielt «Hvor i Helvete blir det av Satan?» er Black Debbath i sin svansende, arketypiske form.
Når det kommer til bandets parodiske side er det mye gull å hente på ‘Age of Kørka’. «Sannhetens Brød» kan sies å være selve Pepperkakesangen for feilinformasjonens tidsalder – en oppskrift på hvordan man kan bake sin egen sannhet fortalt over dramatisk hevende doom-akkorder. «Ikke Pirre Putin» er en advarsel om farene ved å legge press på maktsyke statsoverhoder kommunisert via bokstavrim og apokalyptiske blastbeats, og «Sutringsfrihet» er den bredbente Debbath-låta om meningspoliti og kommentar-troll vi alle har hatt våte drømmer om de siste åra. På den andre side er det også mye musikalsk å glede seg over på skiva, hvor spesielt «Pastor Gjøk» og «4/4 Fillern» maler nydelige musikalske baktepper for bandets tekstlige gjøgleri.
Black Debbath har for lengst gått fra å være stemplet som humorprosjekt til å være et fullverdig band som bruker humor som virkemiddel. ‘Age of Kørka’ er like lett å like for sine musikalske sider som for sin samfunnsrettede-harselering, og samtlige av skivas ni låter har et eller annet av verdi å komme med på begge fronter. Med tanke på fortsettelsen, er det lett å bli skremt av tanken på hva de kommende årene kan komme til å bringe av høy-moderne pinsler og samfunnsmessig idioti. En liten trøst er det dog å vite at hvert et lavmål, hvert et sørgelig fenomen vil bli filtrert gjennom humorens linse og foreviget på voks av det seriøst useriøse orkesteret Black Debbath. ‘Age of Kørka’ er en av Debbaths sterkere utgivelser, og jeg kan knapt vente med å høre låtene fremført foran et hengivent publikum på Ekebergsletta i 2023, forhåpentligvis med gjestebesøk av det nylig omdøpte kringkastingsorkesteret KØRK.
Skrevet av Fredrik Schjerve
Vathr – ‘Dead & United’
Ute nå via Edged Circle Productions
Vathr er det rykferske soloprosjektet til Jørn Inge Tunsberg, mest kjent for sitt langvarige og standhaftige virke i Hades Almighty. Den viktigste inspirasjonskilden til debut-EP’en ‘Dead & United’, og kanskje også prosjektet i seg selv, ser imidlertid ut til å komme fra et litt annet hjørne av den norske svartmetallen der Tunsberg også spilte en tidlig – og kortvarig – rolle.
Mannens navn er nemlig oppført på den første demoen til Immortal og på medlemslista til Old Funeral, og ‘Dead & United’ oser av soundet som to av hans tidligere bandkamerater her, Abbath og Demonaz, etter hvert utviklet i førstnevnte band. I de tre låtene er taktfaste metallgrooves, raspete vokal og iskalde, onde og lekre gitarakkorder på plass, og det er også et format Vathr langt på vei mestrer. «March of the Dead» åpner ballet med et bunnsolid hovedtema, og de to andre låtene byr også på en tilsvarende grunnstøtte av et riff som driver komposisjonene fremover.
Aller best er nok «Messiah (Heaven Nor Hell)», der det flotte akkordspillet suppleres med et åpnere, Windir-aktig b-tema og velfungerende leads lenger ut i låta før Vathr får bygd opp mye intensitet mot slutten. Det kuleste temaet dukker nok opp på åtte minutter lange «Crimson Cold Curse», men dette eksponerer etter hvert også hovedproblemet på ‘Dead & United’, nemlig at Vathr ofte lar disse hovedtemaene tynes for mye, for lenge. Dette kompenseres ikke ofte nok av intensitet, dynamikk eller interessante låtstrukturer, og det gjør at ‘Dead & United’ fort blir litt ensformig. Likevel er EP’en en solid og interessant affære, som trekkes mye opp av at temaene i seg selv treffer blink. Det i seg selv sørger for en velfungerende, svartmetallsk atmosfære over det hele.
Skrevet av Alexander Lange
Truckerfucker – Stjernesmell
Usignerte, ute nå på div. strømmetjenester
Fjorårets skive ‘Man’en med Ljaa1’ var en milepæl for både Truckerfucker og den norske truckermetall-scenen som helhet. Imponerende nok var den særegne og sømløse sammensveisingen av en bred bukett med ekstremmetalliske uttrykk, men det at uttrykkene var selektert for å bygge opp rundt de nyanserte tekstene om tilstanden til norske trailersjåfører anno 2021, ja det er et håndverk som vitner om et band som har slått seg til ro i forbikjøringsfeltet – oppoverbakke eller ei. Etter et slikt gjennombrudd er det naturlig å stille seg selv noen spørsmål, og det mest presserende er kanskje hvorvidt Truckerfucker klarer å holde seg på veien mot eksellense, eller om det bærer rett inn i autovernet ved første sving.
Med ‘Stjernesmell’ kan vi gledelig erklære at Jølster-væringene har rundet nok et sving, selv om muligens noe av lasten fløy av lasteplanet i prosessen. Bandets uredde tilnærming til sjangerblanding viser seg allerede på åpningssporet «Blinklys», hvor en storm av dramatisk og dissonant svartmetall baner vei for et dødsmetall-svertet crossover-riff. Det evig-fluktuerende, musikalske bakteppet er dog kun en støttespiller til det virkelige dramaet, som utspilles gjennom en nådeløs skuddveksling av en dialog mellom låtas to antihelter. Slengbemerkninger kastes i én retning, og runkekluter kastes tilbake, men til syvende og sist sitter vi igjen uten en seirende part – et faktum som understrekes av avslutningens repetisjon av åpningens musikalske materiale.
Truckerfuckers evne til å skildre den norske truckerens liv og anliggende har ikke blitt svekket siden sist, men styrkes gjennom en tematisk seleksjon som åpenbarer aspekter ved truckerens indre følelsesliv som går langt utover kunnskapen til den gjengse borger. ‘Stjernesmell’ kan for eksempel avsløre at truckere stiller seg kritiske til sinker i trafikken («Jojo Nei») og trafikk-barrikader («Barikaden»), men at de stiller seg meget positive til et over-gjennomsnittlig konsum av øl («Eg Lika Øl»). Dette er nyheter som vil komme som et sjokk for de fleste av oss, og som utgjør et uvurderlig bidrag til den samfunnsvitenskapelige undersøkingen av truckere som folkegruppe. Det at norske veier på nattestid blir hjemsøkt av demoniske entiteter som gjør lysene røde er mer kjent for folk flest, men det er likevel opplysende å få høre om fenomenet fra folk som har et såpass intimt forhold til det («Stjernesmell»).
Akkurat som min egen omtale av skiva, er det tydelig at ‘Stjernesmell’ som alle andre Truckerfucker-skiver er skrevet først og fremst for at skaperne selv skal ha det lættis. Det betyr ikke at det ikke finnes noe å glede seg over på skiva for den alminnelige lytter, ettersom tekstene er bygget på vitser som faktisk lander heller en interne vitser fra egen band-kultur. For min egen del er «Stjernesmell» en skive som forlyster både med musikalske påfunn og tekstlig satire, selv om jeg kanskje savner den helt store «hitten» ala «Ode til E6» i forhold til forgjengeren. Så langt er Truckerfucker et prosjekt som overstiger sin status som purt køddeprosjekt, så det vel bare å be gutta «keep on trucking» og håpe at de klarer å runde neste sving.
Med slippet av «Rekviem» blir det tydelig at Kampfar har begått et lite promoterings-stunt i forkant av sin nye utgivelse ‘Til Klovers Takt’. Låta er nemlig den femte av platas seks til å se dagens lys, hvilket kun etterlater én enslig låt til den offisielle slippdatoen i begynnelsen av november. Det at låtene har blitt sluppet i kronologisk rekkefølge i forhold til deres plassering på skiva er et flott detalj, og det har vært interessant å oppleve hvordan ‘Til Klovers Takt’ har vokst fra et enslig kapittel til en snart fullverdig saga siden februar.
Og Kampfars musikk brenner selvfølgelig med den samme intense, virvlende heten på «Rekviem» som på tidligere singler. Bandets insignia er umiddelbart gjenkjennelig i de tordnende trommene og de flakkende gitarstemmene som åpner låta, ettersom det har blitt ettertrykkelig innprentet i den norske svartmetall-beretninger i årene etter bandets oppstart 1995. Den tredelte strukturen går fra en eksplosive åpning over i en midtseksjon preget av ritualistisk hengivenhet og stampende backbeats, før et kammermusikalsk utsving leder oss opp på den vindsvøpte, ruvende tinden som setter punktum ved låta. Til slutt skal det nevnes at vokalist «Dolk» har utviklet seg til å bli en av norsk svartmetalls mest karismatiske frontmenn, og mannen anvender sitt fulle register i det som er en svært dramatisk opptreden på «Rekviem». På dette tidspunktet kan vi trygt erklære at ‘Til Klovers Takt’ er en av årets viktigere norske utgivelser, men vi gleder oss likevel umåtelig til sagaens konklusjon ved månedsskiftet. Anbefales!
Skrevet av Fredrik Schjerve
Once Awake – «Sculpture»
Usignerte, ute nå på div. strømmetjenester
Once Awakes nye singel er et bunnsolid stykke melo-death/groove-metall som for alvor burde sette bandet på kartet her til lands. Fra åpningens pulserende synther og det tårnende riffet som følger er det ingen tvil om hva slags epoke innenfor melodisk dødsmetall som er den store driveren i bandets musikk, nemlig den kommersielle storhetstiden til svenske band som In Flames og Soilwork. «Sculpture» er en velskrevet og uhyre punchy sak, og kommer innpakket i en glattpolert og kraftig miks som burde kunne gjøre bandets musikk tilgjengelig for et større, internasjonalt publikum. Singelen mangler kanskje det helt store og fengende refrenget til å virkelig kapitalisere på sine ambisjoner, men den levner liten tvil om at Once Awake er noe annet enn en dødskompetent og kreativt drevet kraft innenfor melodisk dødsmetall.
Skrevet av Fredrik Schjerve
Abyssic – Mirror of Sorrow
Ute nå via Osmose Productions
En storstilt og mektig norsk metallproduksjon venter i slutten av oktober når Abyssic, et band med en rekke tungvektere innenfor den norske metallscenen, lanserer sin tredje fullengder ‘Brought Forth in Inquity’. Nå har vi fått en smakebit fra plata: Låta «Mirror of Sorrow». Her får bandets storslåtte, symfoniske og bombastiske death/doom fritt spillerom.
«Mirror of Sorrow» låter dundrende, ondskapsfullt og klart, og bør kunne falle i smak for enhver som har sansen for seig, tung og atmosfærisk dommedagsmetall. Temaene Abyssic ruller ut er også potente og storslåtte, og etterlater ingen tvil om kvintettens profesjonalitet. Jeg har mindre sansen for enkelte elementer i produksjonen og låtstrukturen, der særlig synthen kan virke litt forstyrrende i miksen og låta i litt for stor grad blir en retningsløs pendelsvingning mellom svære, tunge partier og rolige pusterom med pianospill. «Mirror of Sorrow» er imidlertid med sine seks minutter det korteste innslaget på den kommende fullengderen, så det gjenstår å se om det strukturmessige slår meg som mer meningsfullt på resten av plata.
Skrevet av Alexander Lange
Astrosaur – «Black Hole Earth»
Ute nå Pelagic Records
Låta «Black Hole Earth» er det første tilfellet av ny musikk fra Astrosaur etter slippet av plata ‘Obscuroscope’ i 2019. Astrosaur er et instrumentalt, progressivt rock- og metallband som skiller seg ut gjennom sitt innslipp av elementer fra stoner rock og post-metal, noe som kommer klart til uttrykk i den åtte minutter lange «Black Hole Earth».
Det er særlig musikerprestasjonene og den behagelige produksjonen som imponerer her, og det serveres både feite, fine akkorder, klar og grovkornet bass og blendende leads. Innledningsvis byr Astrosaur på fartsfylte temaer og vekslinger som sender assosiasjoner til fjorårets Addiktio-plate, før de deretter byr på en flott og ganske lang oppbygning som tilfører en heldig dynamikk etter en litt vel omskiftende begynnelse. Låta lander deretter fint i dens energiske hovedtema, og etablerer seg sånn sett som en solid prestasjon i påvente av fullengderen ‘Portals’ som lanseres 18. november.
Skrevet av Alexander Lange
Dark Delirium – My Child
Ute nå via Dark Delirium Records
Det som må være et av Norges aller mest aktive metallprosjekter utenfor den beryktede svartmetallfloaren på Bandcamp, bandet Dark Delirium, har sluppet singelen «My Child». Her har bandet fått drahjelp i form av en gitarsolo fra gitaristen i bandet Sublime Eyes, og leverer en dramatisk og bombastisk låt som legger seg i bandets etter hvert velkjente skjæringspunkt mellom metalcore og melodisk death metal. Symfoniske elementer er nok imidlertid skjøvet enda mer i forgrunnen enn tidligere.
«My Child» er et av flere kvalitetsmessige fremskritt Dark Delirium har gjort siden debutplata ‘Suplhur’ som kom ut i fjor. Låta er på ingen måte en spesielt innovativ prestasjon innenfor sjangerlandskapet bandet beveger seg i, men byr på noen sterke melodier, tunge riff og noen litt overraskende og frenetiske gitarleads i sluttpartiet. I tillegg sørger den tydelige hardcore-vokalen for en aldri så liten og meningsfull undersjangerkrysning.
Skrevet av Alexander Lange
Impugner – «Ostracized Vitality»
Ute nå via Caligari Records/ Sentient Ruin Laboratories
Med medlemmer fra band som Diskord, Deathhammer og Desolation Realm i rekkene burde Impugner umiddelbart aktivere en Pavlovsk sleve-reaksjon blant fans av den norske ekstrem-undergrunnen. De har i alle fall hatt den effekten på enkelte betydningsfulle sirkler, ettersom demoen deres fra 2021, ‘Advent of the Wretched’, nå har blitt plukket opp av venerable Caligari Records og Sentient Ruin Laboratories for gjenutgivelse. I den anledning har demoen fått en forhøyet status som mini-LP, og alt virker duket for Impugners grufulle entré som norske ambassadører på den internasjonale OSDM-scenen.
«Ostracized Vitality» er en ondskapsfullt sydende liten sak som veksler mellom byksende, punkpreget dødsmetall, og seig, Autopsy-beslektet kravling. Produksjonsverdier hentet ut fra dødsmetallens garasje-variant gjør at musikken aktiverer mange av sentrene i hjernen som er viet til identifiseringen av vaskeekte og skruppelløs dødsmetall, selv om jeg må vente til jeg har hørt hele skiva før jeg kan avgi min dom på dette aspektet ved Impugners musikk. For øyeblikket virker nemlig den hemningsløse vokalen til Bjørn Hagen litt øredøvende, hvilket distraherer fra det utsøkte gitararbeidet til «Bowel Ripper» og «DMH» – som på sin side låter litt flisete og lavmælt. «Ostracized Vitality» er uansett en eksentrisk eksplosjon av en dødsmetall-låt som ville satt 80- og 90-tallets tapetrading-miljø i lys lue.
Grimskull er et band med historie helt tilbake til slutten av 1980-tallet, men som fikk sitt nåværende navn først i 2009 og som siden da har kommet med et lite knippe utgivelser. Bandets musikalske uttrykk står for så vidt i stil med perioden bandet først materialiserte seg i, og er et klart NWOBHM- og 80-tallsinspirert uttrykk. Et hederlig forsøk på en Steve Harris-aktig implementering av en flott, sentral bassgitar, et progressiv struktur og et Judas Priest-aktig driv i flere segmenter er sånn sett noe av det som preger bandets nyeste låt «Enforcer of the Night».
Den fremste innvendingen jeg har mot denne låta er nok en mangel på egenart, og om man skal være litt vanskelig er det klart at man ikke finner så mange grunner til å skru på dette fremfor å spinne en eller annen god og nostalgisk metallplate. Men «Enforcer of the Night» er like fullt en ganske så sterk låt, der den progressive strukturen mestres svært godt, blant annet med en flott og litt uventet outro, og riffene og melodiene stort sett holder høy standard. Hele greia tar åtte minutter å komme seg gjennom, og anbefales for alle som har sansen for metall som står godt i stil med noen av 80-tallets høydepunkter.
Skrevet av Alexander Lange
Convincing Clearity – «Addict»
Ute nå via Convincing Studios
En av fordelene ved å ha skrevet om norsk metall på et så heldekkende vis som Metallurgi har i over et år, er at vi endelig har kommet i kontakt med folk som har et bedre overblikk over norsk, core-relatert musikk enn oss selv. Vår primære kilde til nyheter rundt norske metallutgivelser er Metal-Archives, og de har jo som kjent nulltoleranse for alt som minner om hardcore-vokal og mannevonde breakdowns. Det har ikke Metallurgi, så vi setter voldsomt pris på lesere som tar kontakt for å gjøre oss oppmerksom på musikk vi har gått glipp av i den kategorien (og alle andre metall-relaterte kategorier for den saks skyld). Uten slike tips hadde vi nemlig gått glipp av band som Convincing Clearity, et metalcore-band med en svært punchy og profesjonell tagning på den mye omdiskuterte sjangeren.
Med sine søkende synth-linjer og angulære tyngde kan det basale uttrykket sies å speile mye av Bring Me The Horizons overgangsfase fra renspikka deathcore-gruppe til sitt mer alternative og populærmusikalske, nåværende sound. I tillegg vil du finne den byksende intensiteten til tidlig Architects, samt noen drønnende grooves som sender tankene i retning Deftones sine tyngre øyeblikk. Den kombinerte miksen fungerer helt utmerket, og Convincing Clearity styrker effekten ved å sky unna alle former for late og billige Metalcore-groover og triks. «Addict» er en velskrevet, kompakt singel med et glitrende refreng, og en god grunn til å åpne døra på gløtt og slippe inn et lite blaff av metalcore i livet ditt.
Skrevet av Fredrik Schjerve
Warzaw – «Send My Regards»
Usignerte, ute nå på div. strømmetjenester
Warzaw har bare et formål i tilværelsen, og det er å levere banger etter banger innenfor et lavterskel men aldri så lite fengende tradmetallisk uttrykk. De mest oppmerksomme av leserne våre vil kanskje ha lagt merke til at dette er tredje uke på rad vi skriver om en Warzaw-singel, og det er fordi de kjører en hyper-komprimert promo-syklus i forkant av slippet av andreplata ‘Black Magic Satellite’ 31. desember. Med et såpass sent slipp gir de med andre ord fullstendig blanke i årets listesesong også, eller kanskje de satser på at debuten ‘Werewolves on Wheels’ skal sikre dem en plassering eller to (hvilket trolig ikke er så dumt). Det er i alle fall en glede å melde at bandet har en liten streak gående igjen, ettersom «Send My Regards» fortsetter den gode trenden som ble startet med «Fierce Attitude» etter den noe svake «Machine Gun Fire».
Åpningsriffet forteller deg mer eller mindre alt du trenger å vite. Vi er tilbake i Warzaws hjemtrakter, et område innenfor tradmetall der forsterket hardråkk møter de mer svansende og antemiske tendensene til NWOBHM-bølgens fanebærere. Bandet er svært tydelige på at de ikke kommer til å følge hverken blinde sektledere eller saueflokker ut over klippekanten, og de formaliserer sin dedikasjon til individuell livsførsel gjennom et fengende og allsangverdig refreng. Det blir dog intet opprør uten folkemasser, og broens hardcore-lenende gjengvokaler står for et øyeblikks solidaritet før Håvard Herjuan kaster seg ut i en hylende gitarsolo. «Send My Regards» er en solid dose tradmetallisk moro, og nok et hakk i beltet for et band som har hatt et strålende musikalsk år.
Skrevet av Fredrik Schjerve
Dødskvad – Dommedagens Lyre
Ute nå via Caligari Records
«Dommedagens Lyre» er en smakebit på oppfølgeren til Dødskvads ‘Krønike’ fra 2020. ‘Krønike II’ kommer 20. januar neste år, og er noe å se frem til fordi det kommer fra et band med en høyst interessant vri på thrash-inspirert dødsmetall. Dødskvad presenterer musikken sin gjennom en brutal middelaldertematikk, og gjør det med et velrennomert og erfarent mannskap med medlemmer som har vært innom blant annet Obliteration.
Som på ‘Krønike’ er det også en eim av middelaldersk, blodig brutalitet som gjennomsyrer det musikalske uttrykket på «Dommedagens Lyre», og det gir en effektiv atmosfære som gjør dette til en litt ekstra interessant dødsmetallaffære. En djevelsk og svært romklangbefengt growle-vokal ligger som en tåke over lydbildet, trommelyden er rå og fin, og komposisjonen drives fremover av sterkt gitararbeid både i riffsegmentet og de febrilske gitarsoloene. Anbefales!
Skrevet av Alexander Lange
Grillfeast – «Suburban»
Usignerte, ute nå på bandets Bandcamp
De øldrikkende og kronisk sårhalsede Bandcamp-musikerne i Grillfeast har vært på fylla og hørt på Iron Maiden på vinyl, og resultatet er et seks minutters, desorienterende stykke industriell svartmetall som rivaliserer Justin Broadricks tyngste materiale med Godflesh (hva ellers skulle resultatet ha vært?). Mekaniske gitarer droner nådeløst under hvesende og støyende svartmetall-vokal, en sammensetning som tærer på psyken i minst like stor grad 18 måneder med nedstengning og hjemmekontor. Når lytteren nærmer seg sammenbruddets rand slipper bandet vinylnålen på et parti som best kan forklares som mental lidelse i auditiv form – en svimlende, psykedelisk skjærsild fylt av akvatiske gitarer. Låtformen er i kjent Grillfeast-stil sporadisk og usammenhengende, og den helhetlige opplevelsen er – også i kjent Grillfeast-stil – både sært og fett på samme tid. Ta en lytt dersom gårsdagens nedstenging var dråpen som fikk glasset til å renne over, for deretter å utøve grov vold mot og knuse nevnte glass.
Av alle de tre singlene som (til nå) er sluppet fra doom metal-legendene i Funerals kommende, kolossale comeback-plate ‘Praesentialis in Aeternum’, er jeg selv ikke i tvil om at «Erindring I – Hovmod» er den beste. Med sin spilletid på nesten ni minutter er det også den foreløpig lengste låta vi har fått høre fra utgivelsen, og med det er det også et sunnhetstegn at den føles noe mer disiplinert, fokusert og inspirert enn den nesten vel så lange førstesingelen «Ånd».
Den moderne, gotiske, tunge og melodiske retningen Funeral ser ut til å følge på ‘Praesentialis in Aeternum’ rendyrkes som aldri før på «Erindring I – Hovmod». Låta åpner med å pendle mellom et sterkt, melodisk hovedtema og dundrende, mørke akkorder som tynger lydbildet i versene – noe som fungerer godt i samspill med det strålende refrenget som er låtas klare høydepunkt. Melodiene, både i gitar- og vokalsegmentet, er i det hele tatt av høy kvalitet hele låta gjennom, og etter et storslått bridge-tema slenger Funeral også på et beintøft riff som først får lure under en litt overraskende – men velkommen – gitarsolo. Det kan nok innvendes at også denne låta med sin ganske progressive form er litt vel lang og repetativ, men i all hovedsak er dette en sterk og lovende prestasjon fra Funeral, og noe som virkelig får meg til å se frem til albumslippet.
Skrevet av Alexander Lange
Dark Delirium – «Sulphur Satanic»
Usignerte, ute nå på div. strømmetjenester
Stavangers-bandet Dark Delirium avslutter et høyst produktivt år med å gi ut sin andre plate ‘Sulphur’, oppfølgeren til debuten ‘Fallen’ som kom ut tidligere i år(!). Det kan virke som bandet bare har tenkt å slippe en singel eller to i forkant av slippet, der førstesingelen «Sulphur Satanic» kan ansees å være et kvasi-tittelspor for skiva. Låta viser et Dark Delirium som virkelig begynner å bli bevisst sine egne styrker, og er muligens den beste singelen de har sluppet så langt i sin unge karriere.
Jeg nevnte i min anmeldelse av EP-en ‘Abyss’ at Dark Deliriums melodiske side virket noe under-utforsket, og det kan virke som at bandet har tatt dette til hjertet på sin nye singel. Låta skjener hardere inn i et melodisk Insomnium/Omnium Gatherum-landskap enn noensinne tidligere, noe som kan eksemplifiseres via åpningens prektige og høy-kommersielle melodeath. Låtas ulike elementer harmoniserer godt sammen, og spesielt det tunge, klubbende riffet som støtter opp under refrenget er en fin touch. Til og med solospillet (som jeg tidligere har kritisert) finner en støyete og god lomme som komplimenterer låtas øvrige bestanddeler, og da er det sannelig ikke mye igjen å klage over.
Det hadde vært interessant å se hva vokalist David Jakob Ekse kunne fått til dersom han benyttet seg av flere lave growls for å komplimentere sine lyse screams, men dette er mer et forslag til eksperimentering heller enn en kritikk. «Sulphur Satanic» er rett og slett en temmelig solid låt fra en ung og lovende gruppe musikere, og jeg er spent på å se hvordan de har bakt den inn i storformatet på deres kommende skive ‘Sulphur’. Ta en lytt dersom du er glad i melodisk dødsmetall med størrelse og kommersiell appell.
Skrevet av Fredrik Schjerve
KARAVAN – «Throne»
Usignerte, ute nå på div. strømmestjenester
KARAVAN er et splitter nytt band fra Jæren, og som bandnavnet tilsier er det snakk om en type stoner-rock som slekter godt på de psykoaktivt stimulerte ørkenvandrerne på coveret til Sleeps ‘Dopesmoker’. Når trommene kommer krasjende inn etter den ørkenrock-aktige åpningen på deres debutsingel «Throne» blir det også tydelig at doom-sjangeren har hatt mye å si for utformingen av bandets sound. Legg den raspete og svartmetall-aktige vokalen på topp, og du har et potent og sammensatt sound som er overraskende komplett til å være en debutsingel.
Når det kommer til stoner/doom er det én ting som bare må være på plass, og det er riffene. På «Throne er samtlige riff av en kolossal og knakende sort, som også holder et høyt nivå kvalitetsmessig. Buldrende bass støtter opp i bunn, og trommisen legger den fulle vekta si bak slagene så doom-en i bandets sjangerbenevnelse blir tilstrekkelig vektlagt. En fuzzy, varm og rik progresjon sørger for å variere uttrykket på låtas bro, før en rungende, grunnvoll-ristende akkord setter punktum ved den musikalske reisen. Alt i alt er dette stoner/doom av overraskende høyt nivå, og en jam som burde imponere samtlige med et øre for drønnende og rusfremkallende musikalske uttrykksformer.
Skrevet av Fredrik Schjerve
Lord Fungus – «Darkness»
Usignerte, ute nå på div. strømmetjenester
Et vrengt og kraftig brøl åpner «Darkness», den nye singelen til Tretten-bandet Lord Fungus. Bandets overordnede mål er «å skrive tung musikk, og å ha det gøy i prosessen», og deres nyeste singel har en ukomplisert og uanstrengt fremtoning som vitner om deres relativt tilbakelente forhold til musikkskriving. Likevel er dette musikk som åpenbart har vært gjennom en kvalitetskontroll, og resultatet er et solid og kreativt stykke dødsmetall med moderne valør.
Åpningsriffet vekker i utgangspunktet assosiasjoner til krysningen av hardcore og dødsmetall som har blitt så populær i det siste via band som Gatecreeper og Enforced, før trommene slår over i et beat som minner overraskende mye om Metallicas «Cyanide». Et krokete gitarbrekk sender deretter tankene i retning tidlig Mastodon, før refrenget tar et hardcore-aktig beatdown og blåser det opp til storslåtte dimensjoner. Til tross for sine ekstreme kvaliteter bør låta kunne være tilgjengelig for et bredt publikum, ettersom mesteparten av låtas elementer kan finnes igjen i band som dominerer metallens nåtidige spotlight. «Darkness» er en fet og profesjonelt-lydende låt som burde kunne nytes av det store flertall av metallfans i vårt langstrakte land.
Skrevet av Fredrik Schjerve
XIX Dead Monarchs – Don’t Make a Sound
Usignerte, ute nå på div. strømmetjenester
Det er halvannen måned siden det nyoppstartede bandet XIX Dead Monarchs slapp «Don’t Make a Sound», men i skammen over å ha oversett bandet omtaler vi singelen likevel – kanskje er det også litt fordi en større bukett med singler også har blitt forbigått her på Metallurgi. Arbeidsmåten til XIX Dead Monarchs baserer seg, i alle fall enn så lenge, nemlig på relativt hyppige singel-utgivelser, noe som vel kan betraktes som litt friskt og uvanlig innenfor metallscenen.
Stilen – i alle fall på «Don’t Make a Sound» – sirkler seg uansett i all hovedsak rundt metalcore-uttrykkene man fikk servert tidlig i dette årtusenet, og assossiasjoner til band som Avenged Sevenfold og Bullet for my Valentine melder seg. I det ligger også en helt ålreit låt, der XIX Dead Monarchs serverer noen effektive melodier og gode musikerprestasjoner. Bandet legger seg nok her likevel litt vel tett opp mot kjente uttrykk innenfor sjangeren, og litt mangel på kraft i produksjonen gjør nok også «Don’t Make a Sound» til en litt for lite dynamisk sak. Like fullt er det mye i presentasjonen og arbeidsmåten til bandet som faller i smak, noe som gjør at neste låt – som formodentlig ikke er spesielt langt unna – etter alt å dømme vil bli en underholdende og interessant affære.
Dark Delirium er et melodisk dødsmetallband fra Stavanger som på alle måter tilfredsstiller kravene til stereotypen «ungt og ambisiøst band». Kvintetten (tidligere en trio) har benyttet seg av hver bidige mulighet til å spille live som har bydd seg siden samfunnet åpnet for fullt, og har parallellt funnet tid til å spille inn en EP og starte opp skriveprosessen til album nummer to. Denne oppblomstringen i aktivitet har sammenfalt med en oppgradering av bandets live-garderobe, og med sine Phantom of the Opera-aktige aliaser virker bandet klare for å begynne å kuppe store oppvarmingsjobber i innlandet.
Den nyeste leveransen fra den utrettelige låtfabrikken som er Dark Delirium er EP-en ‘Abyss’, en utgivelse som både sementerer bandets kommersielle ambisjoner og blottlegger hindringene som må overstiges for å komme dit. De tre låtene som utgjør ‘Abyss’ viser en forståelse for de grunnleggende strukturene som støtter opp under sjangerens største låtsuksesser, men har enkelte mangler innenfor tekst, låtmateriale og instrumentalbidrag som hindrer dem i å oppnå den samme gjennomslagskraften som sine idoler.
«Bottled Anger» og «Familiar» bygger begge på solide, fengende ideer. Jeg har tidligere poengtert at bandet har slitt med å virkelig markere seg på refreng-fronten (et nødvendig mestringsområde for alle kommersielt innstilte melodeath-band), og på disse to låtene har Dark Delirium for alvor begynt å adressere denne kritikken. Førstnevnte har et refreng som elegant krones av kimende gitarer, og de halvgrowlede, melodiske vokalene på sistnevnte har et Joe Duplantier-aktig preg som gjør låta til en åpenbar utstikker i bandets låthistorikk til nå.
Men det er «Caught in the Spiders Web» som utgjør den aller største utstikkeren i bandets karriere, og også et av de klareste høydepunktene. Med sine duetterende, renplukkede gitarer og cinematiske lydeffekter fremtoner låta seg som et mellomspill fra den melodiske dødsmetallens storhetstid på det sene 90-tall, men Simeon Ekses growlede vokaler sørger for å tilføre låta en substans som hever den over denne noe spede rollen. «Caught in the Spiders Web»s Insomnium-aktige melodiske faktor er virkelig enestående, og jeg håper at Dark Delirium finner en måte å returnere til dette stilistiske området i sin videre skriving.
Dark Deliriums svake og sterke sider er fremdeles de samme som på tidligere utgivelser, men det skal sies at musikken har begynt å stabilisere seg rundt et kvalitetsmessig nivå som ligger nærmere idealet enn noensinne før. Gitarenes solospill sliter fortsatt med å finne den harmoniske lomma, og låtene mangler fortsatt de stratosfæriske og unektelige hooksene som kreves for å nå toppen av melodeath-hierarkiet. Jeg tror dog at bandet kun trenger tid til å lytte til og internalisere de legendariske utgivelsene innenfor sjangeren en liten stund til før de virkelig kan begynne å klemme til med sinn egen produksjon. Arbeidsviljen og lidenskapen er jo så åpenbart der, så det ville vært tåpelig å ikke forvente større ting fra bandet i årene som kommer.
Skrevet av Fredrik Schjerve
Stryknin – Yersinia Pestis
Usignerte, ute nå på div. strømmetjenester
Diabolske, hylende gitarer vrir seg som om de skulle vært helvetes flammes som omsluttet dem. Det fryktinngytende lydbildet gir seg straks hen til mindre skrekkelige men likeså dystre landskaper, i det diffuse tåkedotter av svartmetall materialiserer seg ut av intet og driver over synsfeltet. «Corpus Diaboli» fra den debut-EPen til svartmetallbandet Stryknin er noe så sjeldent som et instrumentalt og stemningssettende åpningsspor som faktisk tilfører lytteopplevelsen det lille ekstra. Med sin aura av Mayhemsk ondskap sørger «Corpus Diaboli» for å gjøre reisen inn i den vonde drømmen som er ‘Yersinia Pestis’ så skjellsettende som overhodet mulig.
Stryknins svartmetall er av en sort som blander de melodiske impulsene fra gammel Satyricon med en symfonisk skala ala Dimmu Borgir og Emperor, men med en bruk av lave frekvenser og trommeteknikker som gir det hele et hint av svensk dødsmetall. Kall det symfonisk Dismember-svartmetall om du vil, men bruk for all del ikke for mye tid og krefter på å plassere ‘Yersinia Pestis’ i en uttrykksmessig kontekst. Det viktigste å få med seg er nemlig at Stryknin spiller kraftig og eksplosiv svartmetall, med et overskudd av gode ideer som setter dem i dialog med noen av årets beste norske utgivelser innenfor sjangeren.
‘Yersinia Pestis’ er lastet i fronten med utgivelsens beste materiale. Tittelsporets eteriske korsang kommer sigende inn fra periferisynet, før låta eksploderer med en jagende melodi og rytmegitarer som spraker av høyfrekvent vreng. «Death Swept with Necrotic Intent» introduserer en undulerende gitarteknikk som muligens er inspirert av Blut aus Nords ‘Sect(s)’, ispedd noen bunntrålende og Dismember-aktige, tremulerende riff. Bandets bruk av dødsmetalliske elementer blir aldri tydelig enn på låtas bro, hvor buldrende, Skeletal Remains-aktige gitarer møter det mikrotonale koret fra tittelmenyen til Dark Souls 2.
Selv om «Yersinia Pestis» og «Death Swept with Necrotic Intent» utgjør EP-ens to klare høydepunkter, vil ikke det si at andre halvdel skorter på det riktig gode materialet. «Perseverance through Pestilence» kombinerer melodisk, tordnende svartmetall med Emperors storslagenhet, og «Plaguebreeder» benytter seg av noen Keep of Kalessin-aktige, aggressive fakter for å frembringe halsbrekkende intensitet. Alt i alt har jeg svært få høner å plukke med ‘Yersinia Pestis’ – det er en bunnsolid svartmetall-EP fra et band som synes å oppnå nøyaktig det de ønsker med musikken sin, og det på første forsøk! Stryknin klemmer til med en av årets sterkeste EP-er, passende nok rett på tampen av liste-sesongen.
Skrevet av Fredrik Schjerve
Entropic Awakening – Epilogue
Usignerte, ute nå på div. strømmetjenester
Entropic Awakening er et ny-oppstartet, progressivt svart/dødsmetallband fra Kristiansand bestående av kun en enkelt, anonym skikkelse med navn «Delirium». Sjangerbetegnelsen er et forslag fra mannen bak prosjektet, men i realiteten er musikken på debutplata ‘Epilogue’ mye vanskeligere å klassifisere enn som så. Noen vil kanskje argumentere for at begrepet «progressivt» rommer de fleste former for uttrykksmessig kompleksitet, men personlig mener jeg at ordet fører en del kvaliteter med seg som ikke rommer ‘Epilogue’ vide spekter. Jeg vil argumentere for at skiva er et eksempel på både progressiv- og post-metall i sine sanne betydninger; musikk som kaster et uinteressert blikk på skillelinjene mellom sjangre i sin søken etter et utløp for pur og utøylet kreativitet.
«Covenant of the Condemned» hever sceneteppet på en måte som gjør inntrykk, med en kimende åpning med sterke trekk fra episk, melodisk dødsmetall. Den dramatiske modulasjonen som forekommer kun et minutt inn i låta er et tidlig tegn på de mange overraskende vendingene skiva kommer til å ta over sine snaue 40 minutter, før versets plutselige utbrudd stilner all introspeksjon til fordel for heseblesende momentum. Videre i låta følger sekvenser som kan minne om Athar Aghanons middelalder-pregede svartmetall og ledegitarer som beveger seg som finmekanikken i et sølv-ur.
«Myruzo, Expunger of Pride» beveger seg så inn i mer rytmisk lekne territorier, før en vagt Vildhjarta-aktig breakdown-seksjon ekspanderer i både bunn og topp med henholdsvis lavslyngte gitarer og høytsvevende tapping. For å ta vokaljobben har «Delirium» fått med seg en kar som operer under aliaset «Likelse», og det skal sies at karen gjør en beundringsverdig jobb med å svare på den eksentriske musikken med tilsvarende eksentrisk growling. Produksjonsjobben er på sin side ikke den skarpeste, men den er absolutt god nok til å formidle de mange styrkene til låtene som utgjør ‘Epilogue’.
Selv om hver enkelt låt inneholder flust med kruttsterke ideer, er det ikke til å komme fra at plata som helhet er et aldri så lite uttrykksmessig rot. «Baleful Alteration» befinner seg for det meste i et rendyrket men moderne hjørne av svartmetallen, men en digital og nesten industriell, hyperaktiv sekvens kompliserer dette bildet drastisk. «From Whence Nightmares Emerge» er på sin side en nesten renspikket dødsdoom-komposisjon ala Swallow the Suns tyngre materiale, og «Ashes of Tribulation» sjener inn i det særeste sjangermessige territoriet av dem alle – en sludgy og schizofren låt med She Said Destroy-aktig angularitet og usedvanlig groovy trommebeats.
Dette uttrykksmessige kaoset er dog fullstendig tilgivelig med tanke på at dette er den første skiva til en tilsynelatende kreativt rastløs musiker. De fleste låtene er bunnsolide sett i isolasjon, og åpningssporet og «Ashes of Tribulation» er noe av det gjevere jeg har hørt innenfor norsk metall de siste par månedene. I tillegg har vi jo den ti minutter lange «Shattering the Sphere of Accordance», en turbulent og melodisk perle som allerede på førsteskiva gir fullverdig uttrykk for «Delirium»s potensiale. ‘Epilogue’ er en upolert men givende plateopplevelse som bør oppleves av samtlige som tåler litt moderne og core-lenende elementer i sin sjangerblandende ekstremmetall.
Skrevet av Fredrik Schjerve
Praise the Sun – Alchemical Slave: Omen of Fire
Usignert, ute på Bandcamp
‘Alchemical Slave: Omen of Fire’ er mitt første møte med Praise the Sun – et band som i utgangspunktet enkelt kan plasseres under sludge/doom-paraplyen, men som også fascinerer ved å skape en viss sjangerforvirring. Denne utgivelsen er i samme sporet som forgjengeren ‘Alchemical Omen: Slave to the Cause’ som ble sluppet i 2019 (men andre, urelaterte utgivelser har blitt sluppet i mellomtiden), og plasserer de skitne sludge-riffene under et driv som kan få det til å minne vel så mye om industrielle metallband som Godflesh og KEN Mode. Det store unikumet er imidlertid vokalen, som druknes i effekter, svøper det hele i en mekanisk mystikk (om det er mulig å si…) og fungerer forbausende bra i samspill med riffene.
Så er det nok riffene og det rytmiske drivet som er det mest kontinuerlige positive trekket ved ‘Alchemical Slave: Omen of Fire’. Vokalen fungerer stort sett fint, men blir litt vel obskur og ugjennomtrengelig særlig på de siste to låtene. Det er likevel en utgivelse jeg anbefaler sterkt – her er det uansett noe unikt som fortjener mangfoldige lytt.
Skrevet av Alexander Lange
Voidanth – Animus
Usignert, ute på strømmetjenester
EP’en ‘Animus’ er debututgivelsen til gothmetallbandet Voidanth, og ga meg med en gang et førsteinntrykk som ikke lovet spesielt godt. Åpningsminuttene på «Isophan Dreams» preges av noen ulne basslinjer lagt i bløt, nokså uhåndgripelig vokal og merkelige lydeffekter underveis. Heldigvis har jeg endt med å stille flere spørsmål rundt denne åpningen enn utgivelsen og uttrykket i seg selv; på sitt beste serverer Voidanth nemlig virkelig god og fengende gotisk, post-punksk metall, der vokalen, som riktignok noen ganger passer litt dårlig i sammenhengen, tilføyer et element av stonermetall som gir helheten noe egenart.
Allerede noen minutter ute i «Isophan Dreams» treffer bandet blink med et refrengtema som jeg neppe kommer til å gå lei av på en god stund, og som minner om en slags krysning av Ghost og den mer ukjente post-punk-juvelen Rope Sect. Neste låt ut, «Hellhound Soul», er god også i så måte, men demonstrerer med sitt litt svakere tema at det nok også er snakk om litt hit-or-miss-problematikk, og det blir tydelig på «Para Bellum», som med sitt litt manglende driv og mangel på virkelig sterke øyeblikk fortoner seg som EP’ens svakeste låt. Først på «End Times» er Voidanth virkelig i slaget igjen med et sterkt tema. Avslutningen «Devil’s Own» imponerer imidlertid også, da med kul anvendelse av synther og et deilig driv låta gjennom. Med det blir ‘Animus’ en sterk første affære for Voidanth, men også en utgivelse som går litt i bølgedaler.
Skrevet av Alexander Lange
Hideous Death – Remnants of Archaic Evil
Usignert, ute på Bandcamp
Duoen Hideous Death er en flunkende ny spiller i den allerede kruttsterke norske thrash-scenen. På sin debut-EP ‘Remnants of Archaic Evil’ byr de på en rå og brutal sjangertolkning av den gamle skolen, og thrashmetallens slektskap med tidlig death metal eksponeres – «deathrash» er stilen duoen, ifølge dem selv, spiller, da med inspirasjon fra blant annet Slayer og Death.
Feil er det nok heller ikke, all den tid jeg nok først og fremst ville karakterisert dette som en mer eller mindre rendyrket – men kanskje litt ekstra brutal – thrash-utgivelse. Fra og med åpningen «Desolate Plains of Hell» får vi servert drivende riff i versene, virvelvindsoloer og raspete vokal tilslørt av obskure effekter, og det med en stålkontroll over råmaterialet og noen av sjangerens feteste triks. Hideous Death evner også å gi alle låtene sin egenart. «Master of Damnation Fires» byr på et helt strålende lead-segment i refrenget. Den to minutter lange instrumentallåta «Thundering Doom» har på sin side utgivelsens desidert raskeste, kuleste og sinteste riff, og tittellåta som får runde av det hele serverer noen fantastiske tremologitarpartier som fyker gjennom lydbildet som kniver – da supplert med en strålende doom-metallsk, gotisk og melodisk avslutning.
Det er sånn sett få svake punkter – om noen – på denne lille utgivelsen, og oppå låtskriverteftet finner man også en produksjonstilnærming som treffer blink. Skarptromma er en fryd i det primitive lydbildet, og det beste av det hele er muligens lead-gitarene, som får hvine høyt, fint og akkurat passe effektbelagt over et stort sett utilgivelig driv. Råskapen i uttrykket sender ikke bare assossiasjoner til thrash og death metal, men også til enkelte tidlige NWOBHM-juveler og også noe tidlig svartmetall a la Venom og Darkthrone. Med andre ord er det enormt mye å hente i ‘Remnants of Archaic Evil’, og den går inn i rekken av særdeles imponerende undergrunnsutgivelser fra i år.
Skrevet av Alexander Lange
Thale – Daudens Kalde Auge
Usignerte, ute nå på div. strømmetjenester
Arbeidet med å skrive om ukas plater har vært usedvanlig givende denne uka. Fra Entropic Awakenings sjangeragnostiske og superkreative ‘Epilogue’, til Stryknins kraftfulle og heseblesende ‘Yersinia Pestis’; uker som dette gjør at jobben som amatørskribent tidvis kan fortone seg som en endeløs serie endorfinskudd i armen. Med en så stor treffprosent som utgivelsene har hatt denne uka skulle man forvente at Thales EP (minialbum?) ‘Daudens Kalde Auge’ sin jobb var å dra kvalitetsmålingene tilbake mot gjennomsnittet, men – skulle du sett – det gjør den altså ikke. Nei, ‘Daudens Kalde Auge’ er nok en jævla fulltreffer i en hit-parade som slår litt for hardt fra seg til å bare være en alminnelig release-uke i november (nevnte jeg forresten at samtlige av artistene mangler platekontrakt?).
Etter en intro som kunne satt lo-fi-skrekken i selv den mest fryktløse Bandcamp-eventyrer, slår «Mørket Faller Over Dovre» over i en ruskete men stemningsfull form for fangehull/borg-svartmetall. Trioens særegne og gjenkjennelige tonespråk blir godt komplimentert av produksjonen, som til tross for en svertet lo-fi-overflate byr på en autentisk kjellerklang og en gitartone som bærer noen av Turias karakteristikker. Thales musikalske borg er med andre ord distinkt til tross for at den er bygget med tradisjonelle teknikker, hvilket er overraskende vanskelig å gjøre (dersom man bruker havet av anonyme borgmetallskiver som kommer ut årlig som bevis).
«Thale» sneier innom litt forsurnet, Windirsk svartmetall, som balanseres godt kimende partier og en synth-lyd som er som plukket ut av 90-tallets tidlige symfoniske strømninger. «Alt Kan Ende Nå» byr så på et av EP-ens høydepunkter via Darkthroneske kraftakkorder, skjeve taktarter, mørkt folketonale riff og en fabelaktig melodi som støttes oppunder av kjølig og uttrykksløs koring. Turen rundt i borgen har nå ledet oss inn til strukturens hjerte, hvor akustisk klimpring og peisvarme byr på et betimelig avbrekk fra omgivelsenes golde steinvegger.
Det henger iskrystaller i lufta når vi når vi blikker ut kikkehullene, og spøkelser svever rundt i korridorene idet «Trell» fører oss over i EP-ens avsluttende halvdel. De groovy gitarhuggene og de punkete utropene er nydelige kontraster til utgivelsens ellers høytidelige atmosfære, og broens utbroderte melodi sementerer låta som nok et høydepunkt idet synthens kontrapunkt entrer bildet. Det siste møtet under vår borgvisitt blir med husets herre selv, der han står i borgtårnet og skuer olmt utover horisonten på «Solnedgang». Låta er en verdig avslutning på skiva, med sine glitrende harmonier og post-punk-aktige gitarhooks.
‘Daudens Kalde Auge’ er en oppslukende plateopplevelse som utgjør en sterk motpart til den veritable syndefloden av underarbeidet svartmetall som truer med å oversvømme Bandcamp til enhver tid. Materialets styrker trenger med enkelhet gjennom den lavoppløste produksjonen, og resultatet er – akkurat som med Stryknin – en av årets sterkere norske svartmetallutgivelser, i alle fall i EP-form. Det er med vemod jeg legger bak meg en såpass sterk release-uke som årets 44. uke har vært. Heldigvis har jeg et knippe nye utgivelser jeg kan spille i stykker som høstkulda virkelig trapper seg opp, og som garantert kommer til å være i tankene mine nå som tiden for å oppsummere året nærmer seg. Anbefales!
Ukas favoritt: Blood Red Throne– Imperial Congregation
Ute nå via Nuclear Blast
Kristiansand-bandet Blood Red Throne kan nok med rimelighet omtales som Norges death metal-band, og ‘Imperial Congregation’ har nå landet som dette velrennomerte bandets tiende plate siden oppstarten for hele 23 år siden. Mer rendyrket og raffinert death metal skal man nok se langt etter her til lands, og mens andre band som Deception og Diskord i år har pushet sjangeren i fremoverlente og interessante retninger, holder Blood Red Throne stort sett fast ved grunnformlene – og det med stålkontroll og en fingerspitzgefühl som gjerne også ellers kun mestres av de mest erfarne innenfor gamet. Produksjonsdrakten er moderne, og ikke minst nokså upåklagelig, men det som driver disse låtene fremover er stort sett et velfungerende groove-element, klassisk death metal-growling, beinharde riff og tidvis lekre tekniske detaljer fra samtlige instrumentalister.
Jeg nevner groove-elementet først fordi det nok er denne siden ved materialet på ‘Imperial Congregation’ jeg får aller mest ut av. Det er i og for seg også det første Blood Red Throne kaster i retning lytteren, der hovedriffet på åpnings- og tittellåta med en gang etablerer det uimotståelige rytmiske teftet dette bandet stadig demonstrerer også utover de neste tre kvarterene. Førstesingelen «Itika» drar dette elementet videre etter å ha åpnet med eksplosivt skarptrommespill – alt mens mørke, enkle gitartriplets over doble basstrommer ellers driver låta fremover, flott lead-gitar- og bass-spill åpner opp lydbildet litt i midten og et helt fantastisk avslutningsriff får opp appetitten mot slutten.
Og sådan går gjerne Blood Red Throne-toget på ‘Imperial Congregation’. Litt rytmisk lek i versene på «Conquered Malevolence» kontrasteres flott mot det vidåpne, knusende refrenget og noen fantastiske riff ellers. «Transparent Existence» tar imidlertid tempoet enda noen hakk ned i form av å være platas sannsynligvis tyngste og seigeste låt.
Slik variasjon er helt klart velkommen, og denne låta er også blant albumets desidert sterkeste. Annet krydder finner man blant annet i det nydelige, melodiske og også litt svartmetallaktige refrenget på «Inferior Elegance», og ikke minst i den syv minutter lange avslutningslåta «Zarathustra», der en litt mer kompleks låtstruktur, et ganske så vakkert – men like fullt tøft – hovedtema og dempede gitarer i versene fremstår som en litt mer spenstig og progressiv sak enn det øvrige materialet på ‘Imperial Congregation’.
Og kanskje kunne man ønsket seg flere sidesprang. I fullstendige gjennomlyttinger av plata får man til tider litt deja vu av andre halvdel – kanskje med unntak av «6: 7», som rett og slett byr på så gode riff at det bare lander som min favorittlåt. Men det har altså lite med enkeltlåters kvalitet å gjøre. Materialet på ‘Imperial Congregation’ er nemlig så sterkt at Blood Red Throne nok kommer svært godt ut i det veldig gode selskapet som norsk death metal forener i år.
Det begynner å se riktig så bra ut for lanseringen av det neste albumet til death metal-ringrevene i Blood Red Throne, ‘Imperial Congregation’. «6: 7» følger opp to tidligere singler på fantastisk vis og fullbyrder en uhyre solid trekløver av mesterlig death metal. Blood Red Throne er i et noe mer groovy hjørne denne gangen, og sparer sånn sett ikke på kruttet der aggressive, selvsikre chuggeriff bærer komposisjonen – blant annet i spedd noen urimelig tøffe innslag av harmonics som føles som blendende lysglimt i det ellers dystre lydbildet. Mer ukompliserte riff i grenselandet mellom death- og thrash-metall er også på plass, og mot slutten får man også et kult, om enn litt mindre oppsiktsvekkende, solo-parti. Når dette er partiet som nok faller lengst unna Blood Red Thrones death metal-stamme vender det ondskapsfulle hovedtemaet også tilbake med voldsom kraft, og det levnes ingen tvil om hvor landet ligger all den tid Blood Red Throne (heldigvis) også gjør noen sidesprang fra den helt konvensjonelle dødsmetallen.
Skrevet av Alexander Lange
Helheim – «Forrang for fiende«
Ute nå via Dark Essence Records
Det melodiske svartmetallbandet Helheims kommende plate ‘WoduridaR’ nærmer seg, og «Forrang for fiende» er andre smakebit ut. Dette er en kortere og mer direkte sak enn tittellåta som ble sluppet for noen uker siden, og Helheim lar et helt strålende hovedtema stå som utgangspunkt for låta der melodiske, crunchy gitarer tilføyer en forfriskende råskap til melankolien som brer seg utover musikken. Helheim får også mye ut av sin konsise innretning med et godt driv i hele komposisjonen og en storslått clean-vokal som sørger for akkurat nok variasjon. Det spørs til og med om bandet kunne utnyttet det korte formatet enda bedre, da jeg synes jobben allerede er gjort når låttittelen er blitt sunget gjentatte ganger på slutten av bridgen. Repetisjonen av de sterke hovedpartiene mot slutten, der refrenget også utvides med noen flotte leads over, er imidlertid heller ingen kjip affære – anbefales!
Skrevet av Alexander Lange
Sarke – «Bleak Reflections«
Ute nå via Soulseller Records
«Bleak Reflections» er første låt ut fra Sarkes kommende plate ‘Allsighr’, og kan nok trygt sies å videreføre dette bandets særegne og nesten litt merkelige uttrykk. Et mer eller mindre svartmetallsk utgangspunkt, som jeg riktignok føler at jeg først og fremst innbiller meg til tider på grunn av den øvrige bakgrunnen til flere av bandmedlemmene, suppleres rikt med elementer særlig fra progrocken og doom-metallen.
«Bleak Reflections» henter mye av sin styrke særlig i de gufne stemningene bandet klarer å koke opp, noe som særlig eksponeres gjennom god bruk av synther og den velkjente røsten til Nocturno Culto, som ellers er kjent som vokalisten i Darkthrone – særlig er den kul i versene som gir en slags følelse av Enslaveds prog-ablegøyer på plata ‘Vertebrae’. Bandet setter også tonen bra med et dundrende introriff og når noen flotte, stratosfæriske høyder mot slutten. Likevel er jeg ikke helt solgt; noe av hovedproblemet er at jeg synes flesteparten av riffene er i overkant simple, og det går i en uheldig forening med at jeg ikke blir helt klok på låtstrukturen. Bandet bygger opp et godt momentum til og med andre vers, men etter dette gjør Sarke noen grep, for eksempel med et litt plutselig og isolert breakdown-aktig parti, jeg ikke får spesielt mye ut av. Da føles veien mot den ellers sterke avslutningen litt humpete.
Skrevet av Alexander Lange
Hate Angel – «Death Awaken»
Usignerte, ute nå på div. strømmetjenester
«Death Awaken», den andre singelen fra Hate Angels kommende utgivelse ‘Kill for Passion’, utarter seg som en drakamp mellom bandets ulike uttrykksmessige bestanddeler. I det ene hjørnet har vi thrashen – som på bandets nyeste låter har tatt på seg et skjær av dødsmetall – , og i det andre hjørnet har vi en virvlende og destruktiv form for dissonant black/death som skyver musikken deres i en mørkere og mer foruroligende retning. Når disse to kreftene møtes på «Death Awaken» oppleves resultatet som noe fragmentert, men ikke uten at potensialet en fullstendig sammensmelting av uttrykkene ville utgjort gjør seg smertelig tydelig.
Akkurat som på bandets forrige singel «God Is Gone» er det lite å si på ideene som animerer «Death Awaken». Åpningens dødsthrash er av en høyoktan og kraftig sort, og de kantete og eksentriske thrash-riffene som følger gitarsoloen fungerer like godt som de gjorde på «God Is Gone». Jeg forholder meg dog litt spørrende til låtas gitarsolo, ettersom den skeier inn i et ukarakteristisk bruk av dur-skala etter en sterkere åpning. Til tross for dette er «Death Awaken» er bunnsolid låt, en singel som gjør meg enda nysgjerrig på hva vi har i vente på bandets kommende andreskive ‘Kill For Passion’. Som en liten bonus har bandet lagt ved en live-utgave av Mayhems klassiske «Deathcrush», et klart signal om hvor Hate Angel henter mye av svartmetall-influensene sine fra.
Skrevet av Fredrik Schjerve
She Said Destroy – «To Ourselves the World Entire»
Ute nå via Mas-Kina Recordings
Dersom man skumleser over tekstene til singlene fra den kommende plata til She Said Destroy, blir det fort tydelig at ‘Succession’ har mer til felles med hardcore-sjangeren enn bare et knippe delte musikalske elementer. «Succession», «Not Only Bridges» og nå «To Ourselves the World Entire» er nemlig alle nedsenket i en desperat pessimisme rundt planetens tilstand, til forveksling lik den som alltid har fungert som bensin på bålet til punkens musikalske lillebror (og som også gjorde spillefilmen Last Reformed til en usedvanlig inntrykksfull opplevelse). På «To Ourselves the World Entire» strever bandet med å beholde det siste lille glimtet av håp de besitter, samtidig som de kommer med en ektefølt bønn om at egoismen og griskhetens krefter over menneskelige avgjørelser skal svinne.
Disse tematiske trådene rettferdiggjør de sentimentale postrock-dimensjonene som truer med å svelge bandets nyeste singel hel. Etter låtas tvistende og matterock-aktige åpningsminutter tar det nemlig ikke lange tiden før bandet lar andre følelser enn frustrasjonen slippe til, og det rike musikalske landskapet som følger har trekk av både melodisk post-hardcore, emo og nevnte postrock. Elementer som strummet kassegitar, harmoniserte vib-arm-ledegitarer og bittersøte basslinjer fyller lydbildet med liv og bevegelse, og produksjonen binder det hele sammen i rommet på sømløst vis.
Men til tross for alle de musikalske severdighetene er det tekst og tematikk som ender opp med å gjøre sterkest inntrykk på «To Ourselves the World Entire». Det er alltid en glede når band tør å angripe alt som er vanskelig og jævlig ved tilværelsen vår, og den bøtta med isvann som She Said Destroy kaster over lytteren på sin siste singel er en høyst nødvendig en, uansett om du tar budskapet til hjertet eller ei. Spørsmålet rundt hvorvidt musikken er bra eller ikke blir litt overdøvet av det eksistensielle nødsignalet som ljomer ut av «To Ourselves the World Entire», men det hersker ingen tvil om at She Said Destroy er i ferd med å gi ut en betydningsfull plate i ‘Succession’. Sjekk ut «To Ourselves the World Entire», og la deg riste ut av all paralyserende apati.
Skrevet av Fredrik Schjerve
Dark Delirium – «Bottled Anger»
Usignerte, ute nå på div. strømmetjenester
På sin nye låt fortsetter det melodiske dødsmetallbandet Dark Delirium å jobbe med grunnelementene som har vært til stede helt siden deres tidligste singler. Et mørkt og melodisk musikalsk rom fylles av svære akkorder og drivende trommebeats, og over det hele skriker David Jakob Ekse med en intensitet hentet ut av hardcore-påvirket metall. Det tekstlige dreier seg nok en gang om indre følelsesliv – i denne omgang et følelsesliv som er preget av enorme mengder av oppbygget frustrasjon og sinne.
For folk som har vært borti Dark Delirium tidligere er det ingenting som kommer til å overraske ved «Bottled Anger». Mest av alt er låta et eksempel på et ungt band som velger å finjustere låtskriveregenskapene sine heller enn å ta et stort skritt inn i uutforsket territorie. Sånn sett vil der dermed være lite grunn til å mislike «Bottled Anger» dersom du har satt pris på bandets tidligere låtmateriale, ettersom singelen oser av de kommersielle og polerte dimensjonene som har preget trioens produksjon til nå. Etter at jeg satte meg ned for å skrive denne omtalen så jeg også at bandet har lagt til to medlemmer på henholdsvis bass og perkusjon, så det er ikke umulig at vi har større musikalske krumspring å vente fra dette hold i fremtiden.
Metallurgi 