Mikrostrukturell evaluering: Ukas singler



Enslaved – «Kingdom«

Ute nå via Nuclear Blast

Jommen er det ikke mye svartmetall igjen i Enslaved-maskineriet. Grutle Kjellsons umiskjennelige skrikevokal ligger som et anker i bandets svartmetallgrunn, men ellers bar både fullengderen ‘Utgard’ og fjorårets EP ‘Caravans to the Outer Worlds’ bud om bandets fullkomne transformasjon til et ganske rendyrket progressivt ekstremmetallband. Den nye singelen «Kingdom» sementerer nok en slik utvikling, da med Enslaveds stadige egenart i behold.

«Kingdom» er – i alle fall ikke så langt – betraktet som en del av noe større prosjekt, og omtales av bandets gitarist Ivar Bjørnson som en hyllest til både ideers slitestyrke, thrash metal, space rock og ambient-pionérer. I bunn og grunn er uansett «Kingdom» en solid og direkte Enslaved-låt, der luftig prog-riffing a la ‘Vertebrae’ og krautrock-tendensene som overrasket på låta «Urjotun» for to år siden er noe av det som får prege uttrykket mest. Og jo: Synth-bruken her er helt utsøkt, noe som veier litt opp for en småtam prestasjon i clean-vokal-registret.

Skrevet av Alexander Lange


Kampfar – «Flammen fra Nord«

Ute nå via Indie Recordings

Da jeg omtalte singelen «Lausdans under Stjernene» i februar hadde Kampfar enda ikke annonsert slippet av sin niende skive ‘Til Klovers Takt’. Nå er dog slippdatoen satt til 11. november, og hele to tredeler av skiva har blitt sluppet i form av singler. Basert på en hastig gjennomlytt av de andre låtene – i tillegg til mange og iherdige gjennomlyttinger av sistesingelen «Flammen fra Nord» – er det trygt å si at Kampfar foreløpig ikke befinner seg i noen kreativ bølgedal i sin lange karriere. Tvert i mot virker ‘Til Klovers Takt’ å være et produkt av en høyst vital og inspirert periode i bandets historie. 

I likhet med Helheim er Kampfar mestre i å bruke svartmetall-sjangeren som et middel heller et mål i seg selv. Man får aldri følelsen av at Kampfar sitter og krysser av en liste med sjangertroper, men heller at svartmetallen fungerer som et utgangspunkt for bandets egne visjoner og musikalske påfunn. Musikken du finner på «Flammen fra Nord» og de andre singlene fra den kommende skiva er rikholdig, intens og innhyllende – alle karakteristikker som tyder på at ‘Til Klovers Takt’ kommer til å være en bemerkelsesverdig hendelse i det norske utgivelsesåret.

De massive akkordene som runger ut i dalstrøkene ved starten av «Flammen fra Nord» fungerer effektivt som en heving av sceneteppet. En enslig taler entrer scenen fra vingen for å deklamere sin illevarslende liturgi, før piskende svartmetall velter som uregjerlige flammer ut i salen. Dette åpningsstrekket er noe av den mest intense musikken Kampfar har produsert i sin fartstid, og bandet balanserer den ildnende heten med mer romslige og suggererende partier på utsøkt vis. Den folketonale, melodiske svartmetallen som entrer rundt 4 minutters-merket er selve prikken over i-en, et fordømmende klimaks kronet av vokalist Ask sine utøylede utrop mot oven. Kampfar har alltid vært et noe undervurdert band i den norske svartmetall-floraen, men om rettferdigheten fortsatt har en rolle å spille i det moderne musikklandskapet burde dette endre seg med slippet av ‘Til Klovers Takt’. For de allerede innvidde er det i alle fall liten grunn til å forvente noe annet enn en essensiell plateopplevelse når Kampfar lanserer sin nye skive i november.

Skrevet av Fredrik Schjerve



Nordjevel – «Of Rats and Men«

Ute nå via Indie Recordings

Parallelt med Metallurgis dvale har tungvekterne i svartmetallbandet Nordjevel sluppet hele fire låter fra sin kommende fullengder ‘Gnavhól’. Siste singel i rekka, «Of Rats and Men», som kom sist fredag, bærer i likhet med det meste i de andre singlene bud om en plate der Nordjevel ønsker å skvise ut det mest flerrende, tekniske og hurtige de klarer innenfor svartmetallens rammer. I smeltedigelen finner vi som regel raske, intrikate og aggressive virvelvinder av gitarspill, besk og insisterende vokal og utrettelige trommegallopper. En forsmak fikk vi for så vidt allerede i fjor, da låta «Gnawing the Bones», som var på EP’en ‘Fenriir’ og som også kommer på Gnavhól’, sendte assossiasjoner til de mest frenetiske øyeblikkene i musikken til band som 1349 og Mayhem.

«Of Rats and Men» demonstrerer riktignok også Nordjevels evne til å føye inn dynamikk og flott pacing over litt lengre låtstrukturer. Denne låtas introduksjon er omtrent så aggressiv og frenetisk som man får det, men den beveger seg like fullt inn i åpnere, mektigere og mer mid-tempo-befengte partier. Låta kulminerer i et tungt, svært refreng som må kunne sies å være høydepunktet, og refrengriffet geleider lytteren ut av voldsomhetene med stor suksess. Ut fra både «Of Rats and Men» og mye annet Nordjevel har sluppet de siste månedene kan man trygt si at mye er lagt til rette for en sterk svartmetallutgivelse når ‘Gnavhól’ lander 23. september.

Skrevet av Alexander Lange


Mortemia – «Forever and Beyond»

Ute nå via Veland Music

En av (de utallige) tingene som har vært kjipt med å sette bloggen på pause et halvt år, er å måtte droppe tråden på den stadige utrullingen av Morten Velands nyeste prosjekt under Mortemia-banneret. Jeg kan bare tenke meg til hvor mange uimotståelige refrenger og massive arena-riff jeg har gått glipp av i løpet av de siste seks månedene, men jeg kan også glede meg over at pausen har transportert meg stadig nærmere prosjektets fullendelse. Det skal bli spennende å endelig få skrive om en skive som jeg begynte å stifte bekjentskap med for et helt år siden, samt å se hvordan låtene spiller på hverandre når de settes i kontekst. 

Men før den tid må vi kaste et blikk på den nyeste singelen «Forever and Beyond». Som de fleste andre låtene fra ‘The Pandemic Pandemonium Sessions’ er «Forever and Beyond» en enkel sak bygd på velkjente styrker fra Velands låtskriver-arsenal. Sagende rave-synther deler plass med massive gitarer og eventyrlige synth-arpeggioer, og refrenget krones som alltid av et dødsfengende gjestebidrag; denne gangen fra Linda Toni Grahn fra Anima Veil og tidligere Follow the Cipher. Til tross for at låtas bro ikke er blant de sterkeste, er det ingen tvil om at «Forever and Beyond» føyer seg inn som nok en hit i resymeet til den veritable låtfabrikken Morten Veland, og det er ikke til å legge skjul på at jeg sitrer av forventning på å få høre det siste kapittelet i Mortemias pandemi-saga. 

Skrevet av Fredrik Schjerve


Besatt – «Machete»

Ute nå via Kallemann Records

Den svartmetall-berørte horrorpunk-duoen Besatt har på sine utgivelser fra det siste året demonstrert et sound som søker å kombinere sære avantgardismer med relativt streite punk-forløp. På deres nyeste singel «Machete» er dette fortsatt en line som Besatt balanserer på – den store forskjellen fra tidligere er at skrittene deres nå virker langt mer selvsikre. 

Det byksende og D-beat-inspirerte verset som åpner ballet er et eksempel på hvor instinktivt fengende musikken til Besatt er på sitt enkleste. Den glefsende, førstebølge-aktige vokalen skaper forbindelser til horrorpunken via sin blodige skrekkfiksjon, og selv om den neppe er det sterkeste leddet rent musikalsk er vokalen likevel en viktig bit av Besatts uttrykksmessige puslespill. Åpningen er dog det straighteste strekket vi finner på «Machete», og resten av låta skjener gjennom en yrende lydjungel befolket av elementer som tamburin-pyntet doomrock, Virus-aktige gitar-abstraksjoner og synkoperte gitarhugg som lydmaler låtens tittel på effektivt vis. 

For min del er det hovedsakelig vokalen som hindrer meg i å omfavne musikken til Besatt uten reservasjoner. Det kan hende at det ikke er mer som skal til enn en subtil endring i produksjonsvalg – som f.eks en mer diffus romklang eller økt distortion – men sånn som den står per i dag tilfører den ikke så mye musikalsk sett, om så den har en viktig narrativ funksjon. Dette hindrer meg dog ikke i å sette pris på den avmålte galskapen som Besatt leverer på «Machete», en fengende og interessant liten klump med Agdersk horrorpunk. 

Skrevet av Fredrik Schjerve


Mikrostrukturell evaluering: Ukas singler

Kampfar – «Lausdans under Stjernene»

Ute nå via Indie Recordings

Kampfar er en av de mest konsistent givende svartmetallprosjektene å følge med på i den norske undergrunnen, så alle tegn på liv fra den gården er verdt å følge med på. Ingen skive har så langt blitt annonsert for 2022, men det nylige slippet av den åtte og et halvt minutt-lange «Lausdans under Stjernene» er et solid tegn på at vi kan forvente en substansiell utgivelse innen året er omme. I likhet med Helheims ‘WoduridaR’ er «Lausdans under Stjernene» et stykke musikk som fyller ut Kampfars uttrykksmessige bilde med nye detaljer, samtidig som den ivaretar Kampfars historisk viktigste karakteristikker. 

Grove gitarteksturer og lyse, skimrende klokketoner plasserer lytteren et eller annet sted mellom stjerneklar himmel og besk, rå jord. Bandet entrer med en tålmodig, stavrende gange, som toppes av poetisk og lidenskapelig brøling som sender tankene i retning Djevel. Broens hemmelighetsfulle luftlomme gir oss et øyeblikks pustepause, før et hektisk strekk med flerrende svartmetall bryter opp spenningen som har akkumulert over låtas første minutter. Deretter går veien innom ekspansive og episke territorier, minneverdige melodier og mørk folkemelodikk, i det som oppleves som en omstreifende men likevel enhetlig, utvidet komposisjon. 

Den tidlige referansen til Helheim er verdt å dra frem her på tampen også, ettersom både Kampfar og Helheim er norske band med lang fartstid og sterke personligheter innenfor hver sin ving av hedensk svartmetall. Dersom du har satt pris på Kampfars tidligere utgivelser finnes det ingen grunn til at du ikke skal like «Lausdans under Stjernene» også, ettersom det er et svært raffinert, transporterende og gripende stykke norsk undergrunnsmusikk. 

Skrevet av Fredrik Schjerve


Confidential – Forever Angel

Confidential (NOR) – Forever Angel Lyrics | Genius Lyrics
Ute nå via Massacre Records

Etter å ha sluppet to nokså energiske og voldsomme låter av den symfoniske metallskolen, skrur Confidential på ballademodusen i «Forever Angel» – tredjesingelen fra sin kommende fullengder. Jeg velger å anta at dette singelslippet har som formål å bringe bud om variasjonen på plata, og det er ingen tvil om at «Forever Angel» sånn sett klarer å vise seg som en motvekt til de tidligere singlenes intensitet.

Samtidig er det kanskje også den svakeste låta vi har fått høre fra plata, noe som handler om at den blir i overkant anonym. Veletablerte balladeformler følges til punkt og prikke, og melodiene blir også i overkant enkle. Det skal imidlertid sies at låta når et fint klimaks mot slutten, og i bunn og grunn er det heller ikke snakk om en dårlig låt i seg selv – «Forever Angel» er et habilt balladeinnslag selv om den sliter med å utvise noen form for egenart.

Skrevet av Alexander Lange



YAWN – «Tokamak IV: Critical Mass»

Ute nå via Mindsweeper Records

YAWN er et musikalsk prosjekt som setter hyper-moderne, mekanisk metall i forbindelse med langt de organiske og sjanse-baserte prinsippene som ligger til grunne for improvisatorisk musikk. Bandets to singler fra den kommende debutskiva ‘Materialism’ avslører ikke så fryktelig mye om plata, annet enn at YAWN har blitt langt flinkere til å utvikle detaljrike og levende lydtepper siden de slapp «Cement» i 2020. Den lille lydsnutten «Tokamak IV: Critical Mass» sentrerer seg rundt en mikrotonal gitarloop, ledsaget av et bakgrunnsmylder av summing, droning, krystalliske teksturer og apokalyptiske, elektroniske pulser. Vibben minner egentlig mye om en slags ashram lokalisert i Matrix-universets futuristiske og mekaniske dystopi, hvilket gjør meg svært nysgjerrig på hva resten av plata rommer av lyd-landskaper. Heldigvis trenger vi ikke vente lenge for å finne det ut, ettersom ‘Materialism’ kommer ut på fredag.

Skrevet av Fredrik Schjerve

Metallurgiske funn: Ukas favoritt(er)


Siden vi ikke publiserte ukas favoritt forrige uke kommer vi med to i én post denne uka.

Ingenium – Sustenance Through Death

Usignerte, ute nå på div. strømmetjenester

Ingenium er et progressivt/psykedelisk dødsmetall-band som har summet rundt i Trondheims undergrunnsmiljø helt siden 2009. Ingen av bandets tre utgivelser til nå har blitt reklamert for gjennom utstrakte promoteringskampanjer, noe som delvis kan forklare hvorfor jeg personlig ikke ble klar over bandets eksistens før mot slutten av fjoråret da ‘Sustenance Through Death’ dukket opp i Metal-Archives sine registre. Dette kan nesten ansees som en tragedie, ettersom Ingeniums vinkling på dødsmetall-sjangeren er en av de klart mest distinkte vi har til lands per dags dato. 

Ingenium operer innenfor et dødsmetallisk uttrykk som har havnet litt i vinden internasjonalt i senere år, men som meget få band makter å reprodusere – i alle fall med tilfredsstillende resultater. Metallpublikumet ble først introdusert for uttrykket på skiver som Tribulations ‘The Formulas of Death’ og Morbus Chrons ‘Sweven’ fra 2014, og senere høydepunkter innenfor den stilistiske retningen er f.eks Swevens ‘Eternal Resonance og de siste skivene til Balmog. Etter min viten har vi ingen til lands som forsøker seg på dette uttrykket utenomIngenium, hvilket gjør det ekstra interessant å se hvilke grep de har gjort for å skille seg fra bautaene nevnt ovenfor.   

Bandets tredjeskive ‘Sustenance Through Death’ kan sies å befinne seg i skjæringspunktet mellom tre konkurrerende impulser. Først har vi den klassiske dødsmetallen, som viser sin beske fysiognomi i form av Obliteration-aktige, primitive riff-eksplosjoner. Den andre biten i pusslespillet er Balmogs postpunk-påvirkede og svartmetall-svertede tagning på dødsmetall, og det tredje elementet i bandets uhellige treenighet er rendyrket, motorisk og jam-sentrisk psykedelia. Når bandet presterer å finne knutepunktet som binder de tre impulsene sammen, ja da er resultatet noe av den mest inspirerende og fremragende dødsmetallen Norge vet å produsere. Dessverre er dette knutepunktet vanskelig å lokalisere, og Ingenium sliter litt med å opprettholde den prekæret balansen over ‘Sustenance Through Death’s spilletid.

Etter åpningens klamme, fuktige fottur gjennom et svært ‘Sweven’-sk undergrunnssystem, kaster tittelsporet oss raskt ut i di kaotiske, sjangerblandende strømmene som renner gjennom platas indre. Ingeniums basale dødsmetall-uttrykk har en dyrisk men elegant tyngde, farget i kantene med både sludge, death’n’roll-aktige grooves, og dissonant, foruroligende psykedelia. Etter denne noe utfordrende introduksjonen består resten av platas første halvdel av korte men hektiske utbrudd av dødsmetallisk ekstremitet, hvor nesten samtlige av låtene finner den gylne ratioen mellom klassisk dødsmetall og psykedeliske teksturer.

Det er derimot på B-siden at Ingeniums romfartøy beveger seg så langt ut i eteren at det blir vanskelig å holde følge. «Churn» åpner en sort malstrøm av kvernende black/death og punkete gitarhugg, før broen utvikler seg i et såpass rendyrket men tungt psych-sound at det nesten oppleves som et olje/vann-forhold. «Orbital Decay» er derimot den verste synderen, ettersom den imponerende og jam-sentriske hyper-strukturen er et utrolig reisverk isolert sett, men føles litt ut som et innskudd skrevet av et helt annet, tung-psykedelisk instrumentalband. Avslutningslåta «Eyes» returnerer så til det uttrykksmessige gyldne snittet – en fremragende finale som makter å hale inn romfartøyet fra ytterkanten av det anskuelige kosmos. 

Ingeniums ‘Sustenance Through Death’ er en sjeldenhet i den forstand at den er et høydepunkt i et svært ungt 2022, samtidig som det er åpenbart at bandet er i full stand til å stramme inn og overgå den i løpet av årene som kommer. Dette er et potensiale som bare et fåtall norske band demonstrerer i løpet av et kalenderår, og en grunn til å la forventningene løpe løpsk dersom du er en fan av periferiske, dødsmetalliske uttrykk. ‘Sustenance Through Death’ er en kompleks, sammensatt, uperfekt og fremragende dødsmetall-plate, og årets første høydepunkt hos de uhelbredelige metall-entusiastene i Metallurgi.

Skrevet av Fredrik Schjerve


Enevelde – Gravgang

See the source image
Ute nå via Terratur Possessions

Mange, inkludert meg selv, trodde nok at Whoredom Rifes ‘Winds of Wrath’ var plateselskapet Terratur Possessions siste bank i bordet i sitt usedvanlig sterke 2021. Men man får rett og slett tro om igjen. To uker før nyttår slapp plateselskapet nemlig EP’en ‘Gravgang’ av Enevelde – et svartmetallprosjekt bestående av ingen ringere enn Misotheists B. Kråbøl.

Mens Kråbøl i Misotheist – blant annet på fjorårets ‘For the Glory of Your Redeemer’, som kapret femteplassen i vår kåring av fjorårets beste norske metallplater – gjør bruk av et nokså eksperimentelt og sofistikert uttrykk, er Eneveldes svartmetall enklere og mer direkte. Tendensene er sannsynligvis også sterkere på prosjektets nyeste EP enn den selvtitulerte debutplata fra 2020, og selv om man kanskje skulle tro at utviklingen gikk i motsatt retning, er ‘Gravgang’ en råere og grovere affære enn sin forgjenger. Uten at jeg skal slå fast at dette nødvendigvis gjør denne EP’en kvalitativt bedre, er det en tilnærming som kler Eneveldes tilnærming til sjangeren svært godt, og som uansett gjør at ‘Gravgang’ ender opp som minneverdig.

‘Gravgang’ er sånn sett en utgivelse som først og fremst imponerer på grunn av sitt gjennomførte lyduttrykk. I produksjonen ligger en strålende balanse mellom lavoppløselig råskap og mektig og effektiv atmosfære, og stilistisk er det snakk om svartmetall som også fremstår usedvanlig brutal. Dette skyldes nok først og fremst tidvis hardt trommespill og Kråbøls voldsomme growle-vokal. Den fremkaller assossiasjoner til mer dødsmetallnære hjørner av svartmetallskolen, og kanskje særlig minner det om Nergals argeste vokalprestasjoner i Behemoth. Uttrykket som helhet kan nok i det hele tatt sammenlignes mye med dette polske bandets nyere materiale, men Enevelde er nok i så fall et slags fangehull-Behemoth, der mektige stemninger i mindre grad ligger i forlengelsen av storslått og velpolert produksjon og snarere formidler et slags kaldt, rått og uovervinnelig middelaldersk mørke.

Her er også gitarlyden en vital ingrediens, der store mengder romklang får de stadige, lyse tremolo-galoppene til omtrent å høres ut som kirkeklokker omgitt av en tjukk helveteståke – ikke helt ulikt soundet man fikk på Issoleis ‘Cilicium’ fra i fjor. Det setter et umiddelbart og gjennomgående preg på ‘Gravferd’ fra åpningslåta «Enevelde» sparker EP’en i gang, der Enevelde imponerer med kule variasjoner der Kråbøl skifter mellom nærmest doom-metal-aktige riff og blast-beat-drevne og intense svartmetalltemaer. Mindre dynamiske, men mer suggererende, takter kommer i den påfølgende tittellåta, der man i løpet av åtte minutter nok får det dypeste dykket ned i Eneveldes Helvete.

Det må nevnes at ‘Gravferd’ også henger svært godt sammen, og at en klar styrke ved denne EP’en er følelsen av en rød tråd hele veien gjennom – i alle fall til Thorns-medleyen «Ærie Descent/Funeral Marches to the Grave» melder seg helt på slutten som et fett og friskt cover-bidrag som i grunnen kler Eneveldes produksjonsdrakt overraskende godt. EP’ens korteste låt, «En Skal Ikke Tro», er for eksempel strålende som en forlengelse av den svære og nokså ensformige tittellåta, og er nok også utgivelsens mest spennende og varierte låt. Første halvdel preges på strålende vis av taktfaste, intense og egentlig ganske Mayhem-aktige temaer, og senere får man blant annet servert noe som vel egentlig kan omtales som et breakdown. Det tilføyer kul variasjon, all den tid det nok ikke står helt i stil med produksjonsdrakten.

Så har Enevelde også sine begrensninger på ‘Gravgang’. Verktøyene er ikke veldig mange produksjonsmessig, og selv om den litt mer melankolske «Den Dypsindige» nok uansett ikke er den sterkeste låtskriverprestasjonen på EP’en, merker jeg at jeg ikke får så veldig mye mer ut av utgivelsen noen minutter ut i denne åtte minutter lange giganten av en låt. Likevel synes jeg ‘Gravgang’ er et must for de som er interesserte i svartmetallens nyere strømninger her til lands – i all sin brutalitet er det egentlig en nokså unik utgivelse som formidler en type atmosfære man ikke finner mange andre steder. Anbefales!

Skrevet av Alexander Lange

Makrostrukturell Evaluering: Ukas Plater




Connect the Circle – Mother of Evil

Usignerte, ute nå på div. strømmetjenester

Connect the Circle slapp debuten sin ‘This is Madness’ i februar 2020, som med tanke på at Metallurgi ble opprettet i oktober samme år betyr at den gikk eders ydmyke skribenter hus forbi. Knappe to år senere har vi blitt servert en ny mulighet på å stifte bekjentskap med gruppen, i form av andreskiva ‘Mother of Evil’. Bandet virker å ha funnet et godt arbeidstempo – raskt nok til at prosjektet ikke viskes ut av det kollektive minnet mellom utgivelser, men sakte nok til at låtene får tid til å vokse inn i tilfredsstillende rike og detaljerte arrangementer. 

Bandet har nevnt at andreskiva både er tyngre og mer progressiv enn debuten – et utsagn jeg ikke har noe problem med å stille meg bak. Bandets grunnvoll er fremdeles klassiske former for progressiv metall, men man finner også stadige innslag av den mørke, moderne progmetallens fokus på groovy og tung rytmikk. Dette er dog kun utgangspunktet bandet opererer ut ifra, og samtlige av låtene på ‘Mother of Evil’ byr på noe annet enn låtene rundt seg hva gjelder instrumentering, tematikk og tonalitet. Med andre ord er plata akkurat så mangefasettert som en prog-skive helst bør være for å fremkalle nysgjerrighet og eventyrlyst hos lytteren. 

«The Legend of Becky Cotton» byr umiddelbart på noe av skivas tyngste materiale, med et åpningsriff som oser aldri så lite av melodeath, samt et parti i andre halvdel som best kan klassifiseres som et semi-breakdown. Over disse turbulente strømmene finner vi den robuste baryton-stemmen til Arild Fevang, som fra et utgangspunkt i rock og metall tidvis strekker seg ut i en teatralsk dramatikk som kan minne om tidlig Candlemass. «34 Million-Mile-Mission» er påfallende tradmetallisk sammenliknet med åpningssporet, med et allsang-verdig refreng og et orgelspor som bidrar til å fylle ut arrangementet. Platas første halvdel avsluttes så med platas to høyest-ruvende topper, nemlig det imponerende fin-tunede og effektive tittelsporet og den Terra Odium-aktige «1519», som med sine to fengende refrenger skrur skivas lyttbarhet opp på maks. 

Etter en meget sterk første halvdel kan ikke B-siden – foruten enkelte strekk – unnvære å komme til kort. «Flat Moon Army» er en velmenende nedrivning av velkjent, manipulativ politisk retorikk, men de halvhjertede King Diamond-hylene og en helhetlig underveldende vokalprestasjon hindrer premisset fra å oppnå særlig tyngde. «Evel Knievel» og «When the King Cried» strever også med sitt; førstnevnte taper mye av momentumet bygget opp av de Judas Priest-aktige versene til broens dur-pregede banaliteter, og sistnevnte sliter rett og slett med å feste seg i minnet i forhold til de uanstrengt fengende låtene på side A. «The Shade» kan dermed sies å være livbøyen i platas andre halvdel, med sitt flotte refreng og sine teatralske, dynamiske utsving. 

Til tross for B-sidens svakheter skal det sies at min totale opplevelse av ‘Mother of Evil’ er positiv. Låter som «Mother of Evil» og «1519» vil trolig stå som noen av de sterkere eksemplene på norsk, klassisk progmetall ved årets ende, og jeg har ingen problemer med å se for meg at mer ihuga fans av sjangeren vil være mektig fornøyd med det Connect the Circle har fått til på sin andreskive. Personlig er jeg veldig spent på hva bandet kan finne på å gjøre på en eventuell tredjeskive, og jeg har et stort håp om at de vil klare å rette ut noen av de låtmessige ujevnhetene og levere en gjennomgående storartet plateopplevelse. Makter de dette vil de nok fort kunne bli en essensiell spillebrikke i det moderne norske progmetall-landskapet, en tradisjonelt forankret motpart til noen av de mer futuristiske ungfolene (som f.eks Leprous) som regjerer for øyeblikket. Anbefales!

Skrevet av Fredrik Schjerve


Flashing Thunder – Crazy Strike

Flashing Thunder - Crazy Strike
Usignert, ute på strømmetjenester

Jeg har nok ikke tenkt så mye på hvor godt tung og kaotisk metallmusikk kan reflektere følelsen av å sitte i et smått, klassisk krigsfly, men Flashing Thunder gjør meg i alle fall mer overbevist når de gjør et forsøk på ‘Crazy Strike’. Denne duoen har holdt på ca. siden de slapp debuten ‘Drawn to Fire’ i 2015, og formidler tematikken sin gjennom en type metall som har en tydelig forankring i 70- og 80-tallets tradisjonelle uttrykk, men som bærer et like tydelig preg av mer moderne og tung sludge-metall. Hint til inspirasjon særlig fra Mastodon – uten at jeg vet om Flashing Thunder i det hele tatt har hørt på dem – er blant annet tydelig gjennom både Troy Sanders- og Brent Hinds-aktig vokal, men tidvis med en ekstra dose tyngde som kan sende assossiasjoner til noe så voldsomt som High on Fire.

Og ‘Crazy Strike’ åpner også skikkelig sterkt med slike elementer. Åpnings- og tittellåta viser Flashing Thunder fra noen av sine beste sider når det gjelder gitarlyd, riff, tungt trommespill og et kaotisk preg som komplementerer gaulevokalen på utsøkt vis. «Scars» og «Weak as Hell» fortsetter seiersrekken i så måte, og førstnevnte kvalifiserer seg muligens til albumets beste låt der et lekkert solskinnshook får sneket seg under tyngden av de voldsomme gitarene og basstrommene. «Throne Pretender» er videre et vellykket forsøk på en hakket mer lavmælt låt der preget fra tradisjonell tungmetall er mer iøyenfallende.

Så er ‘Crazy Strike’ like fullt en plate som for meg deler seg ganske på midten når det gjelder kvalitet. Andre halvdel av plata byr som den første helt klart på en del sterke øyeblikk, men komposisjonene er ikke like gode og presise, og den energiske vokalen fortoner seg etter hvert som litt slitsom over uttrykkene fremfor å tilføye et tøft element. Den Ghost-aktige power-balladen «Roll the Thunder» har i utgangspunktet for eksempel en del for seg, men blir alt for lang, og i «Dr. Knowledge» og «Time After Time» synes jeg gaulingen gjør musikken en bjørnetjeneste. Den korte avslutningen «Destroy» synes jeg er albumets svakeste ledd, der den etter en for så vidt lovende intro henger seg fast i et riff og noen vokalfraser som fremstår i overkant banale.

Det er synd, for første halvdel av ‘Crazy Strike’ byr på en rekke tøffe og sterke øyeblikk som overbeviser. Dette gjør imidlertid også at plata er en forholdsvis sterk prestasjon fra Flashing Thunder all den tid de ikke lykkes helt i andre ledd og den nok ikke utmerker seg spesielt mye stilmessig – ‘Crazy Strike’ anbefales for alle fans av tung, ukomplisert og rendyrket metall.

Skrevet av Alexander Lange

Kráka – Winter Solstice Demo / Fog Above the Forest

Usignert, ute på Bandcamp

Svartmetallprosjektet Kráka slapp to små utgivelser i overgangen til det nye året: demoen ‘Winter Solstice’ og den litt lengre EP’en ‘Fog Above the Forest’. De er prosjektets første livstegn, og musikken er tydelig forankret i et rått og atmosfærisk svartmetalluttrykk som formidles gjennom korte og nokså enkle komposisjoner.

Krákas musikk preges kanskje mest av den beske lo-fi-vokalen som gjennomgående fortoner seg som desperate hyl, og som i sin skjørhet og råskap nærmest fremstår som et instrument i seg selv – det faktiske innholdet i vokalfrasene er i alle fall ikke mulig å oppdrive. Vokalen er også Krákas desidert største styrke på begge disse utgivelsene, og aller best er det nok på demoens første låt «Snowfall and Blood» som også er Krákas sterkeste. Her maner vår ukjente utøver frem en atmosfære lik dem jeg nøt i fjorårets utgivelser fra prosjekter som Blutumhang og Chalice Ablaze, og det med hjelp av et ondskapsfullt, smått folkmetallsk og nærmest hypnotisk gitartema som ligger som fundament for komposisjonen.

Sterke øyeblikk finnes imidlertid også ellers på både ‘Winter Solstice’ og ‘Fog Above the Forest’. På førstnevnte byr Kráka riktignok kun på bare én låt til, «Dreams Encased in Ice», men denne fullbyrder en sterk – om enn ganske kort – demo og komplementerer førstelåta fint med et mer typisk norsk andrebølges svartmetalluttrykk. Slike tradisjonelle tendenser er det også flest av på ‘Fog Above the Forest’, all den tid Kráka tviholder på det lavoppløselige preget og den mer særegne vokalstilen.

‘Fog Above the Forest’ imponerer nok likevel ikke like mye som demoen, av den enkle grunn at kvaliteten på riffene ikke er like gjennomgående høy og Krákas enkle uttrykk muligens eksponeres som litt ensformig og lite slitesterkt. Jeg synes for eksempel det åpner litt uinspirert med tittellåta, selv om den like fullt styrker seg like fullt med noen kule riff i andre enden, og selv om «Wanderer in Cursed Lands» er en kul, Darkthronesk doom-flørt a la «Quintessence», holder den seg nok ikke interessant nok hele veien gjennom.

Interluden «Doors of Corvidae» er et fint avbrekk med noen kule perkusjonseffekter, og «Raven of Black Sorrows» og avslutningslåta «Snow Shrouds All», som utvikler seg fra en lavmælt svartmetallåt til en kaotisk avslutning, byr riktignok på noen gode partier. Men jeg synes ikke det evinnelige mørket som kommuniseres gjennom lo-fi-preget på demoen setter seg like godt her – snarere savner man kanskje en noe mer finslipt produksjon fordi nytten av den som Kráka har endt opp med ikke er like iøyenfallende. Det gjør ikke Kráka til et lite interessant prosjekt; snarere tvert i mot vitner disse to utgivelsene om mye potensiale. Men like fullt åpenbares det tydelig hvor prosjektets styrker og svakheter ligger.

Skrevet av Alexander Lange


Heads of Hydra – Waste 

Usignerte, ute nå på div. strømmetjenester

Heads of Hydra er et metallband fra Rogaland som operer i krysningspunktet mellom melodisk dødsmetall og thrashmetall med et bankende tradmetall-hjerte. Gruppa gav i løpet av 2021 ut en rekke singler som samtlige gikk Metallurgi hus forbi, hvilket gjør det nødvendig at vi bryter våre egne retningslinjer og skriver en omtale av en dobbel singel som ble utgitt helt tilbake i oktober. ‘Waste’ demonstrerer et band som har mye av det låtskriver-tekniske og uttrykksmessige på plass allerede, men som kunne hatt utbytte av å raffinere disse ørlite granne mer før de begir seg ut på sin første full-lengder. 

Hovedattraksjonen er uten tvil den syv minutter lange «Waste», som med sine mange ulike deler og elementer er et akkurat passe mange-hodet beist til å gjøre ære på bandets navn. De fengende og distinkte riffene som befolker låtas første halvdel har åpenbare røtter i trashende dødsmetall (hvilket fremheves av de growlede vokalene), men har ofte en tradmetallisk kant som setter dem i forbindelse med den greske ekstremmetall-scenen og dens særegenheter. Denne klassiske trad-tyngden får enda mer å si for låtas bro, som lener seg litt i overkant i retning rock og metall til å gi mening sett i lys av resten av låtas ekstremitet. 

Denne drakampen mellom trad og ekstremmetall forsetter å utspille seg på  «Execution». Åpningens tyngde og harmoniserte gitarer tilhører åpenbart førstnevnte, men det påfølgende versriffet har en brutal thrashmetall-kant som umiddelbart skyver låta vekk fra spandexbuksenes tidsalder. Denne mellomsjanger-konflikten trenger ikke nødvendigvis oppleves som noe negativt, men jeg har fortsatt på følelsen av at Heads of Hydra har mer å gå på når det kommer til å justere sammensetningen for maksimal gjennomslagskraft. «Waste» og «Execution» er to tilfredsstillende doser med fengende tyngde og ekstremitet, og markerer Heads of Hydra som en gruppe det skal bli spennende å følge nøyere med på fremover. 

Skrevet av Fredrik Schjerve


Color for a Blind Man – Anathema 

Usignerte, ute nå på div. strømmetjenester

Solomusikeren bak Color for a Blind Man uttrykker i sin Spotify-bio at hans sinn og musikalske preferanser er for kaotiske til å settes i én enkelt sjangers tjeneste. Dette reflekteres gjennom mannens utgivelser – EPen ‘Cold Blood Medicine’ kombinerer metall og elektronisk musikk, og andre låter tar igjen for seg urelaterte uttrykk som folk-ballader og melodisk dødsmetall – hvorav den nyeste er ‘Anathema’ fra slutten av desember. Musikken på ‘Anathema’ har vanskelig for å la seg sette i en enkel bås, men inneholder for observante lyttere noen hint til i alle fall hvilket tiår prosjektet er inspirert av. 

Det første hintet kommer allerede i de første sekundene av åpningslåta «Endless Spinning Loom», som virker å springe ut ifra det samme auditive universet som ga oss System of a Downs «Toxicity». Til tross for at låta løper av gårde i mange ulike retninger etter denne mulige referansen, beholder den alltid forbindelsen til perioden «Toxicity» stammer fra, nemlig fra 90-tallet og inn i det tidlige 2000-tall. Vage allusjoner til Toolsk rytmikk og riffing forsterker denne tilknytningen, og det samme gjør den noe alternativ rock-pregede vokalen til Vegard Fotland. Den siste biten i det uttrykksmessige puslespillet er en sporadisk og impulsiv kreativitet som sender tankene i retning bandets uttalte inspirasjonskilde i Primus, samt mer moderne sjanger-agnostiske band som Thy Catafalque.

Den brutale og growlede broen på «Endless Spinning Loom» og det avsluttende refrenget må fort gi plass til «Like Cattle», som er en mye mer innadvendt og meditativ affære – i alle fall til å begynne med. Melankolske, psykedeliske gitarfraser veves som av en musikalsk rokk gjennom låtas første halvdel, før eksentriske ledegitarer og et knusende riff klipper over snoren og sender oss ut i nok en sjanger-agnostisk villmark. «A Way Out» avslutter så EP-en på lite forløsende vis, med en halvhjertet jam-sekvens og en knapp låtform som ikke makter å utnytte potensialet til progressive metallfaktene som preger midtpartiet. 

‘Anathema’ er en kort EP som oppleves mer som et utløp for Color for a Blind Mans nylige musikalske ideer heller enn en komplett og fullverdig utgivelse i seg selv. Produksjonen har en hjemmestudio-kvalitet over seg i den forståelse at den har en del ubalanser, men har også nok gode ideer til å gi inntrykk av at Vegard Fotland vet hva han vil med musikken sin. ‘Anathema’ kan dermed ansees å være et snaut men fascinerende øyeblikksbilde av hvor Color for a Blind Man befinner seg for øyeblikket, og er en solid nok lytt for fans av alternative og progressive retninger innenfor 90-tallets rock og metall. 

Skrevet av Fredrik Schjerve

Makrostrukturell Evaluering: Ukas Plater


Funeral – Praesentalis in Aeternum

Praesentialis in Aeternum - Funeral | Season of Mist
Ute nå via Seasons of Mist

Ny giv og besetning ligger bak Funerals første plate på hele ni år: ‘Praesentalis in Aeternum’. Bandet oppsto så tidlig som på 1990-tallet og er sannsynligvis Norges viktigste doom metal-band noensinne. Det er mye takket være pionérstatusen de har innenfor såkalt funeral doom metal – et av de tregeste, tyngste og mest sørgelige underkategoriene av metall man kan risikere å komme over. Funerals doom-metall har like fullt pekt i litt ulike retninger gjennom bandets lange karriere, og pendelen har ved senere utgivelser i større grad vært borti litt mer ordinær, moderne doom-metall omtåket av gotiske stemninger. ‘Praesentalis in Aeternum’ kan nok sånn sett sies å være et tegn på kontinuitet tross det lange niårsavbrekket, riktignok med en finslipt og utsøkt produksjon som virkelig får frem tyngden og trøkket i bandets musikk.

For denne platas største ess i ermet er først og fremst hvordan det låter. ‘Praesentalis in Aeternum’ er en hardtslående fryd av en doom metal-plate, og låter fantastisk klart, tungt og mektig hele veien gjennom. Produksjonen viser seg som forholdsvis ambisiøs også på andre måter, blant annet gjennom den høyst vellykkede inkluderingen av dramatiske, orkestrale elementer som for øvrig også er det første som treffer øregangene når man trykker på avspillingsknappen. Åpningslåta «Ånd» byr videre på en nokså komplett demonstrasjon på det man har i vente på ‘Praesentalis in Aeternum’, og står sammen med de to påfølgende låtene, «Materie» og «Erindring I – Hovmod», for et sterkt åpningssegment på plata. Utover produksjonen og en rekke saftige dommedagsriff er det her særlig melodiene som treffer godt, der høydepunktene særlig ligger i andre halvdel av «Materie» og det strålende refrenget i «Erindring I – Hovmod».

Dessverre fremstår andre halvdel av ‘Praesentalis in Aeternum’ som en regelrett skygge av den første. «Erindring II – Fall» byr på et av platas tøffeste riff mot slutten og «Oppvåkning» tilføyer blant annet noe god variasjon med noen flotte clean gitar-partier, men generelt er den siste halvtimen av denne plata en aldri så liten tålmodighetsprøve. Noe av det handler om at riffene og melodiene ikke treffer like godt som før, men først og fremst skyldes fallet i kvalitet at Funeral fremstår nokså uinspirerte og tomme for nye ideer som ikke allerede er blitt ganske overmodne. Man får en betydelig følelse av resirkulering av både melodiske grep, rytmer og riffmotiver, og selv om mye av råmaterialet er forholdsvis greit, synes jeg det ble en litt for kjedsommelig affære når det strekker seg over såpass lang tid. Særlig avslutningssporet «Dvelen» får jeg derfor ikke spesielt mye ut av.

Det er naturligvis synd når Funeral tidligere viser seg fra sterke sider, men nettopp derfor skal man heller ikke helt gi opp ‘Praesentalis in Aeternum’. I essens er det nemlig en svært godt produsert plate med noen virkelig sterke høydepunkter som ikke minst passer fint når man skal underholdes under lockdown-tilstander i det mørkeste desember. Det gjør meg også sikker på at Funeral nok kan stramme opp og finslipe en ny helhetsopplevelse ved neste korsvei.

Skrevet av Alexander Lange



Superlynx – Solstice 

Ute nå via Dark Essence Records

Mange band ville nok ha tatt seg et lite avbrekk etter å ha gitt ut en av årets sterkeste utgivelser innenfor norsk tungmusikk, men ikke Superlynx. Jeg skal ikke utelukke at dette er deres foretrukne form for avkobling, – en sekslåters EP med covre og låter som ikke fikk plass på ‘Electric Temple’ fra tidligere i år – men det er likevel tid og ressurser investert i et innspillingsprosjekt som neppe kommer til å være innbringende eller lede til flere spillejobber i et samfunn som atter en gang er nedstengt. Sånn sett oppleves ‘Solstice’ som en ekte, filantropisk dyd midt i julestria; nok en pakke under treet fra et band som har gitt mer av seg selv i løpet av et år enn man kan forvente.

Det første som slo meg da jeg satte meg ned med skiva var spennet i uttrykk blant artistene som Superlynx har valgt å covre. St. Vitus sin «Born Too Late» er et temmelig trygt valg å starte skiva med, men hva med artister som Black Rebel Motorcycle ClubNirvana og selveste Nat King Cole? Dette er noe ganske annet enn cover-kulturen som dominerer i metallverdenen, hvor det mest typiske scenarioet er «ungt og fremadstormende thrashmetall-band spiller inn en identisk utgave av en av sjangerens fundamentale klassikere». For min egen del skal covre gjerne tilby et nytt perspektiv på en velkjent låt, og det er et godt tegn på kvaliteten til Superlynx‘ nye utgivelse at flere av låtene ender opp med å føles like mye deres ut som originalartistenes. 

Dette skjer dog ikke umiddelbart, ettersom Superlynx sin versjon av St. Vitus sin legendariske outsider-jam «Born Too Late» ligger temmelig kloss opp til originalen. Ja, trioen kler låta i sitt sedvanlige varme, bluesy og sprakende ørkenrock-trøye, men uttrykksmessig ligger de to bandene såpass nærme hverandre at ingen åpenbaring fremkommer av møtet dem imellom. «Spread Your Love» av Black Rebel Motorcycle Club gjør mer ut av seg selv i denne forstand, men det er ikke før Nirvanas «Something in the Way» at ting virkelig begynner å skje. Superlynx avdekker en dissosiert stoner-isme som alltid har ligget latent i originalen, og resultatet er et cover som på mange måter oppleves som mer realisert enn originalen (litt musikkhistorisk blasfemi på tampen av en kristen høytid er vel bare på sin plass). Den samme formen for artistisk transformasjon forekommer på gruppas cover av Nat King Coles «Nature Boy», som ironisk nok er skivas tyngste spor. I dette tilfelle klarer de kanskje ikke å overgå originalen, men bandets gnistrende stoner-uttrykk vinner virkelig noe på jazz-legendens nyanserte melodikk og harmoniske vendinger. 

Så er det vel kanskje de to originalsporene som vil vekke størst interesse hos gruppas eksisterende fans.  «Reorbit» skaper en flott atmosfære via ulmende gitarstøy over en hypnotiserende, harmonisk pendel. Låta er et solid tillegg til diskografien til Superlynx, men vi må nok over til siste låt for å finne materiale som rivaliserer skiva fra tidligere i år. «Cosmic Wave» etablerer en distinkt og fengende groove, og draperer den i eksotiske løp og dronende bass. Effekten er som å bli transportert til en fjern og ukjent planet befolket av et interplanetarisk stammesamfunn, en smektende eksplosjon av spenstige fargekombinasjoner og antrekk. 

Det som mest av alt selger Superlynx sin psykedeliske ørken-stoner for min egen del, er det organiske og naturlige samspillet mellom de tre medlemmene. Jeg får aldri følelsen av at låtene deres er en nøye gjennomarbeidet sekvens av riff og ideer, men heller at det fra enkle temaer og groover via jamming gradvis har vokst frem en komplett storform fylt med et yrende detaljliv. Gruppens utmerkede øre for lyddesign setter så prikken over i-en, og slik sitter man altså igjen med et av de mer fortryllende eksemplene på norsk stoner i nyere tid. Superlynx har gjort tilhengere ut av skribentene hos Metallurgi i løpet av det ringe året 2021, og en kjapp tur innom ‘Electric Temple’ eller ‘Solstice’ burde være nok til å overbevise de av dere som er sent ute til festen. 

Skrevet av Fredrik Schjerve  

Furze – Black Psych Tormentor

Ute nå på Bandcamp

Furze er en slags garantist for leveranser av virkelig rå, gammeldags og primitiv svartmetall. Det er ikke snakk om noe som først og fremst ligner et hvilken som helst febrilsk og underprodusert Bandcamp-prosjekt, men heller noe som med respekt for inspirasjonskildene og glimt i øyet peker tilbake mot svartmetallens aller eldste røtter. Og også på prosjektets nye EP ‘Black Psych Tormentor’ sendes assossiasjonene vel så mye – om ikke mer – til tungmetallband fra 80- og til og med 70-tallet som til 90-tallets norske svartmetall. Det er nok bare å si med en gang at Furze sånn sett minner mye om Darkthrone i sin tilnærming til svartmetall, og noe man kan sette pris på på samme måte selv om sistnevnte nok har litt skarpere kniver i skuffen.

Produksjonsmessig er det på ‘Black Psych Tormentor’ uansett snakk om at Furze mestrer en enkel tilnærming godt, og det er også bra på den måten at denne tilnærmingen styrker det musikalske uttrykket fremfor å fremstå som en eller annen tvangstrøye som skal få materialet til å passe inn i kategorien tradisjonell svartmetall.

‘Black Psych Tormentor’ holder høy kvalitet også låtskrivermessig, om enn på litt underlige måter, hele veien gjennom. Etter ambient-introen «Natt-tur» får vi først servert syvminutteren «Zaredoo’s Knowledge», der man får høre et dødscatchy gitarriff og obskure hyl over en standhaftig trommebeat som etter hvert åpner seg mer ved hjelp av slingrende hi-hater og – til slutt – blastbeats som etter hvert akkompagneres av en fet gitarsolo. Den påfølgende «Tactics from Beyond» føles på sin side som en hyllest til Nocturno Cultos doom-gjennomslag i Darkthrone, da med en gitartone som gir det hele et ganske uventet stoner-preg og en outro som sementerer et ulmende Black Sabbath-preg som vel har ligget der hele veien.

I dette klarer Furze seg godt, og kvaliteten holder seg videre gjennom de to mer drivende låtene som etter hvert runder av EP’en, tittellåta og «Powers of Darkness», der førstnevnte også byr på et flott doom-segment mot slutten. Man skal kanskje ikke forvente all verdens av ‘Black Psych Tormentor’, for det er en nokså enkelt sammensatt og produsert sak, men like fullt lykkes Furze her svært godt med det man må tro mannen bak prosjektet, Woe J. Reaper, prøver på. Skavanken er kanskje først og fremst at vokalen fremstår ganske udefinert og svak til tider, men utover det er ‘Black Psych Tormentor’ en sterk EP for den som har sansen for svartmetallens eldre og mer åpenbart heavy metal-inspirerte dager.

Skrevet Alexander Lange


Dödfødt – Satanic Perversions

Ute nå via NekroGeit Productions

Dödfødt er et av navnene på plakaten til det lille undergrunnsselskapet NekroGeit, som spesialiserer seg på ekstremmetall som lener seg mot en estetikk man nok heller først og fremst kjenner fra grindcorens porngrind-avart. Det er nok også et prosjekt jeg med trygghet kan si har blitt betraktelig bedre etter det jeg synes var en nokså begredelig debut i fjorårets ‘Baphobitch’. ‘Satanic Perversions’ er med det en ganske så god utgivelse, og en utgivelse der Dödfødt kanskje rendyrker et musikalsk sett ganske typisk og kvalitetssikkert svartmetalluttrykk mer enn noen gang før.

Musikken på ‘Satanic Perversions’ er tungt riffbasert, byr på både tyngre og mer febrilske passasjer og kles i en helt passe obskur produksjonsdrakt. Plata åpner sterkt, først med den hektiske «Sin for Fuck’s Sake» før platas desiderte høydepunkt kommer i form av «Cursed, Hated and Alone», der Dödfødt leverer et deilig og taktfast hovedtema som driver låta fremover i både tunge bølgedaler og voldsomme blast-beat-partier. Prosjektets begrensninger åpenbarer seg imidlertid noe i «Twisted Necrophilia», som i tillegg til å få en til å lure på hva slags nekrofili som ikke omfattes av låttittelen går seg litt for vill i litt anonym og ensformig svartmetall. Dødfödt henter seg imidlertid fint inn igjen senere, blant annet gjennom kreativ bruk av et båndopptak som gjør låta fortjent til «explicit»-merkingen sin på «Under the Sign of the Evil Goat», et strålende kaos-riff på «Bondage, Latex, Satan» og suggererende og til og med litt melodiske dommedagstakter på «Engleknuser» (som riktignok dras litt i det lengste). Også «Blackpunk Terror» er et fint tillegg der den ligger som en kort, punksk black’n’roll-kuriositet på slutten – med brølende bass.

Men Dødfödt fremstår stort sett ikke spesielt egenartet med sitt nesten gjennomgående konvensjonelle musikalske svartmetalluttrykk, noe som er litt merkelig når presentasjonen ellers hinter om noen ambisjoner om å skille seg litt ut. Sett bort i fra det er imidlertid ‘Satanic Perversions’ en ganske ålreit svartmetallplate der noen sterke øyeblikk redder den fra å forsvinne helt i mengden av undergrunnens svartmetallutgivelser.

Skrevet av Alexander Lange


Sinister King – All is Vanity

Usignerte, ute nå på div. strømmetjenester

Av å kaste et blikk på coveret til Sinister Kings debut-EP ‘All is Vanity’ vil man muligens forvente en hypermelodisk og noe corny krysning mellom powermetall og progmetall. Ved avspilling av åpningssporet «A Cure for Insomnia» vil man fort innse at forventningene (som de ofte gjør) har ledet en på villspor, om ikke helt ut i tjukke skauen. Musikken til Sinister King er unektelig melodisk og farget i kantene med mørk og metallisk prog, men de fem sporene som utgjør ‘All is Vanity’ er preget av en profesjonalisme og teft som fremstår som alt annet enn lettsindig og corny. 

‘All is Vanity’ tar i løpet av en snau halvtime for seg diverse utfordringer og kvaler knyttet til den moderne tilværelsen, alt understøttet av robust og fengende metall. Både psykiske lidelser som insomnia og bredere samfunnsmessige defekter for gjennomgå, om tidvis via en banal tekstlig vending eller to, så ofte også gjennom treffsikre og antemiske vokalhooks. Symfoniske elementer og glitrende synther farger stadig i hjørnene, men det råder aldri tvil om at hovedattraksjonene er den tunge, Sirenia-aktige riffingen og de skarpe refrengene som er som hentet ut av den senere sangboka til Soilworks Bjørn Strid.

Velmeislede, Nergardske gitarer veksler med storslått melodikk og melodisk dødsmetall-tyngde på åpningsspor og tidlig høydepunkt «A Cure for Insomnia». Sinister King skyr ikke unna muligheten til å deise et breakdown eller to ned over lytteren, for deretter å gli sømløst over i solistiske gitar-fyrverkerier. «Sanctuary Rage» makter ikke å mane frem den samme uanstrengte melodiske magien som sin forgjenger, men glimter i gjengjeld til med et post-refreng som kombinerer strømlinjeformet tyngde og antemiske kvaliteter på slående vis. «All is Vanity» synker så enda dypere inn i låtskriver-slumpen, men ikke så dypt at det noensinne dreier seg som noe annet enn bunnsolid tungmusikk. 

Kursen rettes så umiddelbart opp med EP-ens andre høydepunkt «Still Here». Buldrende trommebrekk og harmoniserte gitarer leder oss gjennom det introduserende strekket, før symfonisk forsterkede, dramatiske akkordprogresjoner underbygger det fabelaktige refrenget. «Death of All Joy» utgjør så en melankolsk og flott finale – en finale som veksler mellom småskeiv progrytmikk og potente grooves toppet med klokkeklare, Anubis Gate-aktige vokalfraser.

Sinister King kaster seg med ‘All Is Vanity’ over målstreken i siste liten for å rekke den allmektige og alt-oppslukende listesesongen. Når det kommer til melodisk, tung og kommersielt anlagt progmetall er det ikke så mange norske band som kan rivalisere det bandet har fått til på sin debut-utgivelse i 2021, og vi får bare håpe at det ikke bare er vår ydmyke blogg som finner tid til å la seg imponere av musikken til Sinister King nå i travle desember. I det minste har bandet nådd frem til skribentene hos Metallurgi, og jeg har ingen tvil om at fans av moderne og tung progmetall vil finne flust av grunner til å la seg forføre av ‘All Is Vanity’. Sinister King slipper en sterk debut-EP på tampen av utgivelses-året 2021 med ‘All Is Vanity’.

Skrevet av Fredrik Schjerve



KAS – The Problem of Evil

Usignert, ute nå på div. strømmetjenester

Etter å ha blitt introdusert for de mørkere og tyngre kretsene i musikkverdenen gjennom sin tid i In the Woods… har Kåre André Sletteberg endelig sett sitt snitt til å gi ut sin egen musikk under forkortelsen KAS. På debuten ‘The problem of Evil’ har han fått med seg vokalister fra band som BlotMental DevastationGreen Carnation og Arvas til å legge tekstlige narrativer over musikken sin, en form for sjangeragnostisk ekstremmetall som er trygt forankret i undergrunnen og dets ekstreme idealer. Som en debuskive gjerne bør, legger ‘The Problem of Evil’ et godt grunnlag for videre utvikling for artisten, ettersom det byr på flust med elementer som med fordel kan bringes videre, samt en del elementer som bør justeres eller fjernes fullstendig.

Åpningssporet «Frost Rite Descends» utgjør et unikum på skiva, ettersom den mer eller mindre befinner seg i et og samme sjangerlandskap gjennom spilletiden. Klimprende gitarer og piano setter en sorgtung atmosfære til å begynne med, før Jan Åge Lindeland (BlotMental Devastation) rir de turbulente svartmetall-krusningene til KAS med intensitet og overbevisning. Dessverre oppleves vokalen til Lindeland som monoton i fremførelsen både på dette sporet og «Ascending Forth into Autumn Night», en svakhet som blir ytterligere tydeliggjort av manglende uttale. Låta kan muligens ansees å være et lite stikk i retning Solberg-regjeringens håndtering av pandemien, ettersom broen er fylt med samplinger og opptak hentet fra nyhetssendinger der dystre smitte- og dødstall vektlegges. Dette er et fremtredende øyeblikk på en låt som ellers sliter litt med å få materialet til å feste seg for vedkommende. 

Bedre går det på «Yours to Keep (Always and Forever)», som støtter opp den værharde svartmetallen med robuste, rytmiske gitarhugg. V-Rex Skåtun fra Arvas er generelt en bedre match for musikken til KAS, og et par distinkte øyeblikk med svartmetallisk gitartremulering bidrar til å heve låta over sin forgjenger. Deretter høynes dramatikken og det teatralske merkbart  på «This is Goodbye», som ser Kjetil Nordhus og Stein Roger Sordal fra Green Carnation fremføre en av Slettebergs egne tekster med sine stoiske røster. Her skjener lydbildet tidvis innom et gotisk dødsdoom-lende som hentet ut av Peacevilles legendariske 90-tall, fullbyrdet med klagende strengestemmer og symfoniske berøringer.

Det sterkeste materialet finner vi dog på platas B-side, som generelt baker inn mer doom enn platas tidligere materiale. De smektende innslagene av doom på både «Ascending Forth into Autumn Night» og tittelsporet demonstrerer Sletteberg sitt talent for å utvinne minneverdige og fengende temaer fra uttrykkets dystre råmateriale, og jeg håper virkelig at han fortsetter å jobbe med denne siden av prosjektets lydbilde på senere utgivelser. Singelen «Lost Love» avslutter så skiva på verdig vis, med en serie bunnsolide riff og nok et godt samarbeid med Skåtun fra Arvas.

Det er ikke til å legge skjul på at ‘The Problem of Evil’ sliter litt med å stadfeste sin egen identitet. Coverets visualer er tematisk kongruent med musikken, men føles likevel ikke som en passende motpart til musikken som finnes på innsiden. Musikken også er litt for ustabil i uttrykket til å oppleves som et helhetlig sluttprodukt, og spesielt de hardråkk-pregede gitarsoloene sliter med å hevde seg som et element som har noe å gjøre på skiva. Når produksjonen i tillegg oppleves som blass og lite slagkraftig er det ingen tvil om at KAS har mengdevis av forbedringspotensial når det kommer til skrivingen av skive nummer to. ‘The Problem of Evil’ er likevel en god debut for musikeren; en uttrykkstest som åpenbarer både styrker og svakheter ved den musikalske konstruksjonen. Anbefales tilhengere av sjangeragnostisk ekstremmetall med vekt på svartmetallisk melankoli og doomens episke tyngde. 

Skrevet av Fredrik Schjerve



Omnus – Stepping Stones

Usignerte, ute nå på div. strømmetjenester

Omnus er et samarbeidsprosjekt mellom tre talentfulle musikere som tar sikte på å blande klassiske kompositoriske tendenser med modere former for progressiv, tung gitarmusikk. Trioens første avhandling kommer i form av en fem-låters EP ved navn ‘Stepping Stones’, en tittel som muligens sikter til innholdets utprøvende natur. Låtene på ‘Stepping Stones’ er unektelig litt for omflakkende i uttrykket til at utgivelsen føles ut som en presis stadfesting av bandets identitet, men det er nok av hint som peker på et mulig gjennombrudd for bandet. For til tross for et par sleivspark og en noe ufokusert stilistisk tilnærming er det mye av materialet på bandets debut-utgivelse som er av særs høy kvalitet, og som i tillegg er temmelig unikt selv i dagens pluralistiske musikksamfunn. 

Bandets største styrker og svakheter er begge tilstede på det relativt konsise åpningssporet «Age». Den kaotiske og tekniske instrumental-åpningen er en av skivas mest overbevisende sekvenser, en kreativ overtenning av det sjeldne som både forvirrer og forlyster. Disharmoniske gnisninger og pitch-shiftende effekter (muligvis) suser rundt i det auditive luftrommet, før stormen løyer nok til å gi plass til bandets vokalist. Den klassiske kontratenor-sangen som får en sentral rolle over EP-ens spilletid er på mange måter Omnus sin mest fremtredende særegenhet, men for mange vil det nok også være elementet som hindrer dem i å nyte musikken til det fulle. For min del er det snakk om mye treff-og-bom, og generelt sett synes jeg sangen foreløpig funker bedre som eterisk bakgrunnstekstur enn fokus for lytterens oppmerksomhet. Dette elementet kan dog bearbeides av bandet over tid, og jeg har ingen tvil om at det kommer til å funke bedre jo mer Omnus jobber med å få bakt det inn på en god måte. 

«Debauchee» er et unikum på skiva i den forstand at den er prydet av alminnelig growle-vokal fremfor klassisk sang, og den glir også en del lettere ned enn åpningssporet som følge. Låta er til gjengjeld et temmelig standard progmetall-nummer i forhold til «Age», og jeg lengtet litt etter åpningssporets utøylelige instrumental-eksplosjoner etter hvert som den spilte. «Bury Me in Darkness» gjør så den uttrykksmessige problemstillingen enda mer komplisert ved å være et mer eller mindre rendyrket stykke melodisk dødsdoom ala 11th Hour – om 11th Hour hadde funnet på å deise et utbrudd av mekanisk djent rett ned i broen på en av låtene sine. Deretter får vi endelig et gledelig gjensyn med trioens tekniske genialitet, når «Diaphanous Wife» bryter ut i en krokete og trollsk instrumental-seksjon som låter helt uanstrengt og selvfølgelig i sin originalitet. 

‘Stepping Stones’ er en EP som demonstrerer et bands villighet til å godta litt snubling underveis i letingen etter et originalt uttrykk. Trioen trenger enda litt tid på å fin-tune sammenkoblingen mellom vokal og musikk, og de klassiske elementene bør være enda tydeligere inspirert av epokens teoretiske rammverk dersom målet er å distansere seg fra den melodiske dødsdoomens og dens upresise imitasjon av musikksjangeren. Dersom Omnus klarer å få bukt med disse utfordringene vil de trolig kunne være en av Norges mest spennende progmetall-enheter – de mest utmerkede øyeblikkene på ‘Stepping Stones’ taler i alle fall i denne profetiens favør. ‘Stepping Stones’ er en debut-EP som flyter over av kreative impulser og teknisk kompetanse, og en sikker vinner for åpensinnede tilhengere av progressive og avantgardistiske retninger innenfor moderne metall. 

Skrevet av Fredrik Schjerve

Metallurgiske funn: Ukas favoritt

Ukas favoritt: Addiktio – Anthem for the Year 2020

Ute nå via Indie Recordings

Instrumental metall kan se ut til stadig å møte på et trangt nåløye for min del. Det er i alle fall en sjeldenhet at jeg lar meg helt overbevise av utgivelser som drister seg ut på markedet uten vokal, og årsakene er ofte de samme og kanskje ikke helt overraskende, der det kan fremstå som en krevende kunst å fylle et tomrom som ellers kanskje ville vært fylt av strukturen og variasjonen som gjerne følger med en vokal. En mistanke om at jeg har urimelige krav til hard instrumentalmusikk svekkes imidlertid – og heldigvis – av trioen Addiktios ‘Anthem for the Year 2020’, der et arsenal av dynamisme og stilige lydteksturer holder interessen oppe gjennom en slags mini-odyssé på 40 minutter.

‘Anthem for the Year 2020’ kom ut allerede i slutten av oktober, og følger opp Addiktios debutalbum ‘Verraton’ fra 2018. Trioen er en velrennomert gjeng som tidligere blant annet har jobbet med en bukett kjente norske pop-artister og vært Jørgen Munkebys medsammensvorne i Shining, noe som innevarsler profesjonaliteten som gjennomsyrer ‘Anthem for the Year 2020’. Stilen har et utvilsomt fundament i et ganske jazz-inspirert prog-uttrykk, der bølgetoppene i stor grad henter sin intensitet fra spretne, høylytte og synkoperte temaer der fuzza gitarer og bass smelter sammen i nydelig forening. Så kan nok ikke denne plata kalles en rendyrket metallplate heller, der innflytelsen fra litt lettere rockeuttrykk er vel så – om ikke mer – toneangivende som metallpreget.

Åpnings- og tittellåta er en strålende introduksjon til det man har i vente, og lar gitarene hvine hemningsløst over en rask, smittsom groove i bunn før bandet åpner døren før de nevnte progga, jazza og egentlig ganske djent-aktige bølgetoppene som man etter hvert skal bli godt kjent med. Avslutningen er blant platas mest voldsomme og er et vidunderlig, dissonant kokepunkt som gir plass til den roligere, traskende introduksjonen i den påfølgende «Genetic Sircus». Denne låta er platas lengste og består av to deler, der den første sirkler rundt et spent, lyst gitartema før en roligere bro åpner for en strålende oppbygning til platas mest stratosfæriske klimaks.

Etter en forholdsvis voldsom og variert åpning på plata legger Addiktio seg herfra rundt fire-fem-minuttersmerket på de resterende seks låtene, som stort sett treffer godt. ‘Anthem for the Year 2020’ durer godt videre med den Dream Theater-aktige «The Grand Farewell», og imponerer stort særlig med «Dreadmill» som byr på et helt vanvittig catchy hovedriff. Platas svakeste ledd er nok midtpunktet, der det rolige altrock-temaet i «Spectacle» ikke sys så godt sammen med resten av låta, og «Epidemic Orchestra» for meg rett og slett ender opp som en aldri så liten kjedsomhet som kan vitne om at Addiktio har litt mer å gå på når det gjelder litt mer lavmælte komposisjoner.

Men ‘Anthem for the Year 2020’ rundes av godt. På «North» legges seige og deilige gitarleads over en sommerlig rockejam som får meg til å tro at jeg er på biltur før illusjonen brytes av voldsomme synkoper, og avslutningssporet «An Ode to the End» er utvilsomt platas vakreste. Her mestres et litt roligere preg og drømmende rock komplementeres av nydelige, Polyphia-aktige klimaks.

Addiktio holder seg til et ganske trygt prog-lingo på ‘Anthem for the Year 2020’, og jeg tror noen grenser kunne blitt yppet mer med. Men på tross av dette og noen litt svakere låter er denne plata et aldri så lite høydepunkt i norsk progrock og -metall i år, og man kan nok også konstatere at Addiktio lykkes godt med det bandet prøver på.

Skrevet av Alexander Lange

Metallurgiske funn: Ukas favoritt

Hex A.D. – Funeral Tango for Gods and Men

Hex A.D. - Funeral Tango for Gods & Men
Ute nå via Fresh Tea Records

Vestfoldsbandet Hex A.D. kan nok beskrives best som et progressivt stoner/doom-band, og utviser på sin nyeste skive ‘Funeral Tango for Gods and Men’ – som på tidligere utgivelser – en tilsynelatende høy respekt for dette sjangerlandskapets gamle røtter. Denne plata føles ofte som en aldri så liten hyllest til pionérarbeidet innenfor progressiv og psykedelisk rock, og i stedet for at det ender opp som et slags bakstreversk pek mot 70-tallet, evner bandet å nærme seg materialet med en lekenhet og en rekke impulser som gjør det til en smakfull, variert og nokså unik lytteropplevelse.

Det starter med at det spøker litt i den to minutter lange prelyden «Naadegave», der iskalde og krystallklare orgeltoner komplementeres av sterke gitarleads og sender øyeblikkelige assossiasjoner til Ghost. En virkelig smak på albumets uttrykk kommer nok imidlertid først med «Seven Blades», der vi med en gang får servert et drivende riff i spedd solskinnsakkorder før et stratosfærisk, blytungt og knusende refreng. Det spares heller ikke på kruttet når hammond-orgelet skyves i forgrunnen mot slutten av låta med en fet og uhyre grovkornet tekstur.

Den lille reisen på fem minutter fungerer strålende som en oppvarming til de to gigantene som følger, «Got the Devil by the Tail» og «One Day of Wrath, Another of Gesture», som begge ligger godt over åtteminuttersmerket. Førstnevnte åpner med saftige stoner-riff og byr også på dette underveis, men baserer seg i all hovedsak på en deilig groove som kanskje er svaret på hvordan Pink Floyds ‘Animals’ hadde hørtes ut dersom et stoner-band hadde stått bak. Etter at Hex A.D. avslutter med å la jammen spilles av videre via en kasettspiller(?) – en ganske så kul og spenstig vending – slår de lytteren i bakken med platas desidert kuleste og største hovedriff på «One Day…». Denne låta utvikler seg også i en spennende retning, der gamle og nye prog-elementer blandes fint når Opeth-aktig gitarspill og keyboard-toner som kan høres ut som kommer ut av Jordan Rudess’ oppsett får bre seg over retro-soundet.

‘Funeral Tango for Gods and Men’ henter mye av sin styrke i den helt ypperlige produksjonen, der lydbildene føles velbalanserte og romslige og særlig gitarene låter fantastisk bra i sine stadige dialoger med orgelet. Vokalen fortjener også mye skryt, særlig med tanke på variasjonen; balansen mellom ulike former for clean-vokal og ren stoner-gauling håndteres godt, og kommer godt med variasjonen i selve låtmaterialet. Hardere takter kommer i de fengende og hardtslående «Painting With Panic» og «All the Rage», og en ekte ballade kommer med «Hell Hath No Fury». Sistnevnte er i utgangspunktet et velkomment tilskudd, men er nok dessverre også platas svakeste ledd. Hex A.D. runder av låta med en strålende gitarsolo, men opptakten til dette kjeder jeg meg rett og slett litt gjennom.

Mer saktegående og melodramatiske elementer gjør seg langt bedre i avslutningen «Positively Draconian», som vel best kan beskrives som en strålende åtteminutters power-ballade. Ensomme pianotangenter suppleres etter hvert med en klar og nesten litt Bruce Dickinson-aktig røst og tunge gitarer, før det hele kulminerer i et fantastisk svært og dundrende driv mot slutten som ingen ringere enn Ronni Le Tekrø leker seg over. Det ender opp som en kruttsterk avslutning på en sann psykedelisk prog-odyssé som bør glede både nye og gamle metallhoder – ‘Funeral Tango for Gods and Men’ anbefales på det sterkeste.

Skrevet av Alexander Lange

Makrostrukturell evaluering: Ukas plater

Enslaved – Caravans to the Outer Worlds

Caravans To The Outer Worlds by ENSLAVED - info and shop at Nuclear Blast -  Nuclear Blast
Ute nå via Nuclear Blast

‘Utgard’ var for min egen del mer et sårt etterlengtet tegn på artistisk utvikling enn en artistisk triumf i seg selv. Det kan virke paradoksalt å be et band som har gjennomgått en så omfattende og banebrytende utvikling som Enslaved om å fortsette å styre skuta ut i ukjent farvann, men som blodfan av bandet mener jeg at har skjellig grunnlag for å mene det jeg mener rundt saken (akkurat som dere lesere har rett til å gi fullstendig blanke i hva jeg mener om saken, for øvrig). På ‘Utgard’ så vi dog Enslaved dra på seg sine eksperimentelle bukser igjen for første gang siden ‘RIITIIR’, og om ikke plata som helhet toppet årets lister for mitt vedkommende var f.eks «Urjotun» et dristig eksperiment som demonstrerte bandets evne til effektiv selv-innovasjon. ‘Caravans to the Outer Worlds’ bygger videre på noen av forgjengerens nyvinninger, samtidig som den inneholder desto flere tegn på at Enslaved kan være på vei mot et nytt sonisk landskap.

EP-ens store trekkplaster må nok sies å være singel og tittelsporet «Caravans to the Outer Worlds». Vi har allerede fått mye tid til å fordøye og undre oss over låta, men selv etter to måneder kan jeg erklære at den ikke har tapt noe av sin opprinnelige magi. Dette er Enslaved på sitt mest eksotiske, med en spilletid på seks minutter definert av jagende sekvenser, retningsbestemt momentum, ormhull-traverserende blast beats og en usedvanlig meditativ og transporterende avslutning. For en kar som ikke lot seg trollbinde av ‘Sleeping Gods’ fra 2011 er det en glede å se at bandet er i stand til å produsere noe av sin beste musikk innenfor EP-formatet, og «Caravans…» kommer nok til å være høyt etterspurt på bandets kommende norgesturné med Shaman Elephant.

Men ‘Caravans to the Outer Worlds’ består selvfølgelig ikke bare av tittelsporet. Foruten de to mellomspillene har vi et eksempel på noe man ikke ser sånn altfor ofte innenfor metall, nemlig en direkte videreutvikling av en låt fra tidligere i bandets karriere. «Ruun II – The Epitaph» trår nemlig – etter en svært Opethsk kassegitar-sekvens – rett inn i «Ruun»s teksturelle og rytmiske univers. Svartmetallen til forgjengeren uteblir, men i stedet får vi et tålmodig og ruminerende strekk som av alle ting vekker assosiasjoner til 80-tallets melankolske pop-strømninger. Det funker temmelig godt, men med tanke på hvor kort EP-en er vil nok enkelte ønske seg et mer substansielt og metallisk nummer. 

I det keyboardist Håkon Vinjes bleeper og blooper leder oss ut i mørke natta mot slutten av «Intermezzo II: The Navigator» får jeg følelsen av å bli dratt i retning noe nytt. Det hviler en slags forventning under låtas standhaftige framdrift, en forventning om at Enslaved har funnet tid til å rekalibrere og stake ut en ny kurs for sine fremtidige kreative prosjekter. ‘Caravans to the Outer Worlds» er for all del en transporterende og engasjerende lytteropplevelse, men nok en gang må jeg konstantere at hintene den gir angående hva som venter oss bak horisonten er det som virkelig tenner en ild i meg. Enslaved har siden 90-tallet vært en av Norges aller mest spennende band, og på ‘Caravans to the Outer Worlds’ demonstrerer svartmetall-legendene at de ikke er tilfredse med å slutte å være spennende helt ennå.  

Skrevet av Fredrik Schjerve


Order – The Gospel

Order | The Gospel - CD DIGIPAK - Black Metal | Season of Mist
Ute nå via Listenable Records

Bandet Order er i alle fall ett av svarene på hva to av Mayhems første medlemmer, Messiah og Manheim, driver med nå til dags. Her spiller vokalisten og trommeslageren svartmetall sammen med to med bakgrunn fra henholdsvis Cadaver og Gluecifer, og bandets nyeste skive ‘The Gospel’ er deres andre etter at ‘Lex Amentiae’ ble sluppet i 2017.

På tross av at Messiah og Manheims dager i Mayhem for lengst er talte, er det denne gangen kanskje enda lettere å antyde en viss affinitet til dette legendariske svartmetallbandet. Likheten med plater som ‘Chimaira’ og ‘Ordo ad Chao’ åpenbarer seg sterkt i låta som avløser ambient-introen «Pneuma», «Rise», der et dødelig effektivt driv og gitarriff med pur ondskap i grunnvollene bygger grunnmuren under en særdeles sterk åpning. Death metal- og hardcore punk-erfaringene som er til stede i bandets mannskap står muligens bak det litt ekstra hardtslående preget – det høres litt ut som lydsporet til et torturkammer.

Når «Rise» åpenbarer noen av albumets sterkeste sider, tar det imidlertid dessverre heller ikke så alt for lang tid før de svakere punktene eksponeres. «Bringer of Salt» tar stafettpinnen greit videre, men på «It Burns» – som låtskrivermessig er sterk nok – mener jeg produksjonen begynner å gjøre musikken en bjørnetjeneste. Nærmere bestemt er det snakk om den svært høye skarptromma, som i enkelte beats blir fullstendig overdøvende. Det går blant annet også hardt utover «My Pain» og «Tomb» senere på albumet, som ellers byr på sterke saker særlig i gitarsegmentet, der Order også ikke kommer så alt for godt ut av at vokalen noen ganger ligger ganske isolert til i lydbildet.

Det er synd, for på sitt beste er ‘The Gospel’ virkelig, virkelig bra saker. De største høydepunktene finnes definitivt i midten, der blant annet tittellåta står for det jeg mener er en bunnsolid og også litt særegen svartmetallprestasjon der en taktfast trommerytme dundrer under de fantastiske akkordrekkene og den kruttsterke vokalprestasjonen. «Descend» og «Lust» følger sterkt opp, der førstnevnte sørger for den mest hardtslående lytteropplevelsen og «Lust» sannsynligvis byr på platas sterkeste gitararbeid. Med det er det tydelig at Order på ‘The Gospel’ viser hva de er i stand til, og at de med noen justeringer i det litt vel høylytte produksjonsmaskineriet kan by på noe enda sterkere ved neste korsvei.

Skrevet av Alexander Lange


Hate Angel – Kill for Passion

Hate Angel - Kill for Passion
Usignert, ute på strømmetjenester

Hate Angel er et band som har tatt opp overraskende stor plass i den norske metallscenens bevissthet i forhold til den spede mengden musikk de faktisk har gitt ut. Jeg har lenge vært klar over bandets eksistens uten å helt vite hvorfor, ettersom jeg til den dag i dag ikke har hørt EP-en som må ha mye av æren for bandets synlighet, nemlig ‘Chosen Ones’ fra 2019. Det er svært uvanlig at et nytt band klarer å samle opp flere tusen likes på Facebook før de har sluppet en eneste full-lengder, og Hate Angel har per i dag (et par uker etter slippet vel å merke) hele fem-og-et-halvt svimlende tusen av dem. Den mest vannholdige teorien må vel være at bandet har jobbet som helter med å skaffe oppmerksomhet og blest via endeløse konsertopptredener, men nå som jeg har hørt debuten deres en seks-syv ganger skal jeg ikke utelukke at folk bare hører et eller annet spesielt i deres forrykende black/death/thrash.

‘Kill for Passion’ flyter nemlig over av en kaotisk og utemmelig energi som er fullstendig deres egen. Hate Angels brutale dødsthrash med elementer av dissonant svartmetall er fremført på et vaklende, nesten slurvete vis som gir deres tårnende silhuett en desto mer skremmende og truende fremtoning. Jeg har allerede sammenliknet dette aspektet av bandets sound med den eksentriske rytmebruken til det amerikanske dødsmetallbandet Dim Mak, men det kan godt tenkes at det kun er en sideeffekt av at bandet gir blanke i instrumental presisjon til fordel for bestialsk fremdrift og energi. Det er uansett en definerende side ved bandets lydbilde, og for min egen del den absolutt viktigste grunnen til at ‘Kill for Passion’ knuser så hardt som den gjør.

Åpningsfanfaren på «Cult of Nature» demonstrerer dette fenomenet like godt som noen annen låt på ‘Kill for Passion’. Åpne strenger søler til det harmoniske bildet, og de brokete rytmene gir en slags haltende gange som aldri helt rettes opp i løpet av platas knappe halvtime. Den jagende dødsthrashen som følger er aldeles heseblesende, en gnistrende storm av harmonics og kantete gitarhugg. Singelen «God is Gone» er også et utmerket eksempel på bandets særegne rytmikk, denne gangen ispedd uortodokse akkorder og et nesten ‘Ion’-sk gitarbrekk mot slutten av låta.

Så må vi selvfølgelig nevne de kvelende, sorte vindene av diabolsk svartmetall som Hate Angel sprer strategisk rundt på skiva. Disse vindkulene utgjør som regel naturlige høydepunkter for låtene de opptrer i – små lokale formørkelser av ‘Kill for Passion’s allerede skyggelagte terreng. Pre-choruset på «Heed the Call» er definitivt rått nok til å fortjene sitt øyeblikk i rampelyset, men selve juvelen må sies å være den urovekkende kosmiske strålingen som lyser opp under soloen mot slutten av «God is Gone». Generelt sett er det få øyeblikk på ‘Kill for Passion’ som kan sies å være helt alminnelige, Hate Angel finner alltid en måte å vri velkjente ideer om til ugjenkjennelige og skrekkinngytende lydstrømmer.

Jeg skal derimot ikke påstå at debuten til Hate Angel er noe mesterverk; det finnes flust av ting bandet kan jobbe med for å høyne sitt eget artistiske kapital i årene som kommer. Bandet tar en del avgjørelser på ‘Kill for Passion’ som er litt vanskelige å gjøre seg god på – som f.eks den oppstemte og nesten fjamsete soloen på andresingelen «Death Awaken -, og vokalen tøyer virkelig strikken for det som er tålelig av rytmisk upresishet til tider. Til tross for disse skavankene er ‘Kill for Passion’ en auditiv bombeeksplosjon jeg har lyttet til utallige ganger de siste par ukene, og en black/dødsthrash-plate som kommer til blåse fans av krigsmetallisk ekstremitet i bakken fra første gjennomlytt.

Skrevet av Fredrik Schjerve


DRITTMASKIN – Svartpønk

Drittmaskin - Svartpønk
Usignert, ute på strømmetjenester

DRITTMASKINs musikalske uttrykk er nok beskrevet forholdsvis dekkende i tittelen på dette vestlandsbandets nyeste plate, ‘Svartpønk’. Med beina godt plantet i punkens fandenivoldskhet og uhøytidelighet gir DRITTMASKIN også plass til mye av svartmetallens estetikk, både i form av mange av de mer melodiske innslagene og det tidvis forrykende tempoet i bandets musikk. Det er imidlertid sjelden snakk om utforskning av svartmetallens mer atmosfæriske sider; snarere legger DRITTMASKIN seg ofte tett opp mot thrash- og speedmetallens slektskap med sjangeren. Med det kastes mange elementer inn i smeltedigelen – og for så vidt også flere enn de jeg har nevnt. Bandet evner med det å koke opp interessante og meningsfulle musikalske hybrider på ‘Svartpønk’, all den tid utgivelsen da også kan fremstå en smule ufokusert til tider.

‘Svartpønk’ er uansett best når hybriden mellom punken og svartmetallen – svartpunken! – rendyrkes mest. Med noe så enkelt som de onde, onde moll-akkordene i refrengene på «Glattcelle» og «Takk, Recovery», som følger opp noen virkelig hemningsløse punk-partier, treffer DRITTMASKIN blink. Et annet høydepunkt er låta «Brune Auge», der jeg aner noe inspirasjon fra noen av Darkthrones og Immortals kuleste triks, så vel som blackthrash-juvelen «Når Dei Kjem For Å Ta Meg», som står for et av platas sterkeste og mest catchy hovedtemaer og refrenger. Blackthrashen på «Krig» er desto mer vellykket der drivende, Megadeth-aktige vers får selskap av bandets beske skrikevokal, nærmest melankolske akkordrekker i hovedtemaet og en nokså vidunderlig gitarsolo. Like bra går det dessverre ikke på «Drittfolk», der hovedtemaet høres ut som at er litt vel åpenbart inspirert av et par helt spesifikke ‘Kill ‘Em All’-riff – låta reddes imidlertid litt inn av at bandnavnet får gjennomgå i refrenget og et helt fantastisk innskudd av Van Halensk tapping.

Så er ikke «Drittfolk» den eneste låta som kunne kommet bedre ut. Noen av låtene der punk-elementene stort sett får gjøre jobben alene blir for eksempel litt for anonyme. Det gjelder særlig i starten av albumet, der bandet etter en vellykket åpningslåt i form av «Al-Namrood» sliter litt med å holde interessen min oppe gjennom «Ni Barn Blir Født» og «Mors Nydelige Rose» – «La Dei Dø!» må nok også kunne sies å havne i denne kategorien. Det går hakket bedre når punk-elementene nærmest forkastes i de to lengste låtene på albumet, svartmetalleskapaden «Rottekrig» og avslutningslåta «Lími», som huser noen av platas aller beste temaer. Her er et større problem at låtene i mindre grad kler DRITTMASKINs produksjonsdrakt på ‘Svartpønk’, og den ekstremt nakne og høylytte skrikevokalen er nok her – for å si det sånn – en smakssak, særlig på «Rottekrig». Både komposisjons- og produksjonsmessig føles også disse to låtene litt underlig plassert blant resten av musikken på plata – all den tid de tilføyer mye, og nok også litt etterlengtet, variasjon. Det er nok i det hele tatt enklere å sette stor pris på bestanddelene i ‘Svartpønk’ enn å bli helt klok på helheten, og plata henter først og fremst sin styrke i sin tendens til å overraske og bandets stort sett utsøkte evne til å blande punk- og metallelementer sammen. Skavankene ligger stort sett i detaljene og at enkelte låter ikke når opp til de helt beste, og med det er det også snakk om en i all hovedsak sterk utgivelse fra DRITTMASKIN.

Skrevet av Alexander Lange


Andakt – Incubus

Andakt - Incubus
Usignert, ute på strømmetjenester

Andakt er et foreløpig anonymt svartmetallband som uten forvarsel slapp EP-en ‘Incubus’ på et knippe strømmetjenester nå i begynnelsen av oktober. Det basale lydbildet har sterke forbindelser til den norske andrebølgen i all sin fandenivoldske prakt, men ikke i den grad at plagiatkontrollen går av. Dette er mye takket være en viss maskin-aktig brutalitet som gjør seg til kjenne over EP-ens tolv minutter, en liten x-faktor som separerer Andakt fra de voldsomme mengdene av Bandcamp-svartmetall som flyter ute på nettet.

Åpningssporet «Andakt» er en tyktflytende strøm av doomy svartmetall, med et sterkt hovedtema som kan minne om Inquisition på sitt ondeste. Singlende hi-hats tar oss inn i versene der bandets anonyme vokalist advarer mot blind konformitet, før den nevnte brutaliteten sprenger det som er av skalkede luker via mitraljøse-aktige gitarer. Denne formen for tekniske sprengladninger er svært uvanlige innenfor svartmetall, og Andakt baker det inn i låta på svært effektivt vis.

Tittelsporet leverer deretter en litt mer suggererende og ritualistisk variant av åpningssporets akkordrekke, hyppig avbrutt av mer intense og hektiske svartmetallpartier. Denne intensiteten overføres til «Pave i Flammer», som er det klart mest ekstreme og stormende nummeret på Andakts debut-EP. Avslutningen kommer i form av bonuslåta «Serpentibus Additid», en kvernende Bandcamp-aktig demo som tilfeldigvis inneholder utgivelsens desidert feteste riff.

Alle aspektene ved Andakts ‘Incubus’ vitner om et band som er i oppstartsfasen. Produksjonen er pistrete og tynn, og låtmaterialet er foreløpig litt for rudimentært til å virkelig gjøre inntrykk. Spirene til en solid og spennende svartmetall-diskografi har derimot blitt sådd på ‘Incubus’, så jeg håper at dette ikke blir siste gangen vi hører fra den (antatt) anonyme soloartisten. Andakts ‘Incubus’ er et ukomplisert men effektivt førstedykk inn i svartmetallens rensende, sorte flammer.

Skrevet av Fredrik Schjerve

Metallurgiske funn: Ukas favoritt

Ukas favoritt(er): Issolei – Devouring Current, Pt. 1 – Crystalline Fractures / Devouring Current, Pt. 2 – Treacherous Ascent / Cilicium

Ute nå via Terratur Possessions

Denne utgaven av vår favorittspalte føles litt som en slags oppstemt feature-artikkel om en bortgjemt juvel i den norske svartmetallfloraen. For bandet Issolei har egentlig holdt på en ganske god stund og ruget på materialet i ‘Devouring Current, Pt. 1 – Crystalline Fractures’, ‘Devouring Current, Pt. 2 – Treacherous Ascent’ og ‘Cilicium’ lenge. De to førstnevnte EP’ene utgjør sammen det som egentlig skulle være bandets debutalbum og ble spilt inn så tidlig som i 2014, mens ‘Cilicium’ ble spilt inn i 2017. Takket være Terratur Possessions, som i år blant annet også har gitt ut Synings strålende selvtitulerte debutalbum og Misotheists ‘For the Glory of Your Redeemer’, er disse utgivelsene nå endelig ute for allmennheten. Til sammen inneholder de nesten to timer med musikk, og med det har Issolei nok også servert noe av den beste norske svartmetallen som er lansert i år.

Særlig norsk virker svartmetallen riktignok ikke. Gjennomgående er det tydelig at materiale fra franske Deathspell Omega må ha befunnet seg på bandmedlemmenes spillelister (slik plateselskapet nok også vedgår i sitt skriv om utgivelsene), og det gjelder nok særlig de to EP’ene. Her er assossiasjonene til Krallices ‘Ygg Huur’ også raskt ute med å melde seg. Musikken er avansert og teknisk, og dissonansen som frembringes av de fantastisk spinkle og metalliske gitarene er det som i all hovedsak driver de svært detaljrike komposisjonene fremover. Her kan man bare glemme alt som minner om konvensjonelle låtstrukturer, og lytteren blir som oftest en kasteball mellom underlige skalanedganger, sporadiske og voldsomme tammebrekk og det ene uventede taktskiftet etter det andre.

For å si det sånn: Samtlige låter føles litt som fryktinngytende, utenomjordiske skapninger som vandrer rundt på hva enn slags verden som skildres i de umåtelig flotte, surrealistiske covrene – eventuelt som virvelvindene som gjør det så ugjestmildt å være der. Det samspillet mellom coverne og musikken jeg har klart å forestille meg selv utgjør for meg en stor kunstnerisk verdi ved disse utgivelsene, og tilføyer det ganske ugjennomtrengelige uttrykket noe ganske meningsfullt utover de imponerende musikerprestasjonene og de mange kule og overraskende vendingene i musikken.

Det må imidlertid sies at Issolei også evner å spille på litt andre typer uttrykk – enten det er snakk om litt luftigere og roligere partier der clean-gitarer får utfolde seg noe mer forsiktig, spennende anvendelse av synther, eller storslåtte klimaks. På sitt beste klarer Issolei å balansere ulike elementer og få låtene til å innta en virkelig progressiv form, slik som på mastodonten «Tenebrous Portent». Så er det også en styrke at bandet frembringer særdeles effektive kontraster ved å kreve en del av lytteren i de virkelig lange og tunge låtene. At «Artisan of Embers» og «The Mantle of Incumbency» avsluttes så melankolsk og vakkert som de gjør føles nærmest som belønninger etter man har kvernet seg gjennom de komplekse og intrikate komposisjonene.

Så er nok også en rimelig innvending at Issoleis musikk til tider kan være i overkant tungt fordøyelig på disse to EP’ene. Mange av de sterkeste øyeblikkene her kommer definitivt i deres mest avanserte hjørner – blant annet i åpningssegmentet på «The Edifice Undone», for ikke å snakke om flere av partiene og effektene på «Evocation of the Chosen» – men til tider kan det også være vanskelig å få helt taket på formen og retningen på musikken. Det er hovedsvakheten ved de to ellers kruttsterke EP’ene, i tillegg til at man også kan påpeke at den ganske særegne gitarlyden står i veien for noe av det produksjonsmessige potensialet særlig i de virkelig storslåtte og melodiske partiene.

Det er på ‘Cilicium’ jeg føler at Issolei virkelig er på sitt beste. Det er i grunnen et ganske annet dyr enn ‘Devouring Current’, og detaljrikdommen og det ganske åpne og nakne lyduttrykket er tonet ned til fordel for en røffere og mer direkte tilnærming til musikken. Mens inspirasjonen fra Deathspell Omega er litt vel åpenbar på EP’ene, er Issolei nærmere noe mer egenartet på plata. Første låt ut, «Destroyer», er en regelrett majestetisk demonstrasjon av svartmetallsk intensitet og en helt fantastisk komposisjon. Et nærmest hypnotisk midtparti flankeres av utrettelige, blendende og hektiske svartmetallpartier, og i tillegg til at Deathspell-vibbene definitivt er der, føles låta nesten mer som et slags usannsynlig avkom av Immortals metallteft og de okkulte undertonene i Blut Aus Nords musikk – for å nevne noe.

«The Awakening» er med all sannsynlighet Issoleis mest konvensjonelle komposisjon, og gjør jobben slik et friskt pust skal gjøre blant annet ved å la to variasjoner av et beintøft og ganske enkelt riff legge låtas grunnmur i det som nesten må være et refreng. På relativt korte seks minutter evner også Issolei å bygge opp til en flott finale. Slik beredes grunnen for «Ascension», som sammen med den Burzum– og Wolves in the Throne Room-aktige avslutningen «Convergence» fortoner seg som platas – og Issoleis – mest tålmodige og postmetallske låter. Begge – og kanskje spesielt sistnevnte, som blir fullstendig gripende i forlengelsen av de lange akkordrekkene og de nærmest mekaniske blast-beatene – er helt utsøkte saker. De overrasker litt ved å spille på en type tilnærming til komposisjon som Issolei er ganske langt unna på ‘Devouring Current’.

Jeg har lite vondt å si om ‘Cilicium’, annet enn at «Delusional Thought» og «King Apophis» gjør noe så utilgivelig som ikke å imponere meg like mye som de andre låtene på plata. Sammen med de to ‘Devouring Current’-EP’ene utgjør den et aldri så lite stykke interessant norsk svartmetallhistorie, og er sannsynligvis et av årets sterkeste norske svartmetallutgivelser.

Skrevet av Alexander Lange

Makrostrukturell evaluering: Ukas plater

Minas – Rigid Adherence

Usignert, ute via strømmetjenester

Innen jeg satt meg ned (lovlig sent) for å skrive denne omtalen av ‘Rigid Adherence’ var det fortsatt kun mulig å spore opp én annen anmeldelse av plata på det altomspennende internettet. For et band med røtter i 90-tallets norske ekstremmetall-avantgarde, samt en besetning som inneholder medlemmer fra band som – og jeg ramser opp – Chrome Division, Sarke, Tulus, Khold, Suspiria, Borknagar og Old Man’s Child, synes jeg dette stinker av overseelse lang vei. Kanskje syndebukken er manglende promotering, eller kanskje 99% av verden har blitt utslettet av en hyper-potent mutering av koronaviruset i løpet av mitt opphold på denne nettløse øya i Nord-Trøndelag; saken er at metall-media må se å komme seg på saken sporenstreks.

Minas (tidligere Minas Tirith) er altså et band som er rikt på historie, men som har sett seg nødt til å endre navn som følge av utskiftningen av et sentralt bandmedlem. Ettersom Frode Forsmo hadde sett seg fornøyd med sine år i musikk-industrien måtte den gjenværende, inspirerte låtskriver-duoen finne et nytt sett med stålpiper til sin metalliske doning, og løsningen var å invitere Pål Mathiesen på jam- og skrive-sesjon. Resultatet av samarbeidet viste seg å bære frukter, og her sitter jeg altså og skriver om det første nye Minas Tirith-relaterte materialet på 17 år.

Der bandets klassiske materiale lente seg på samspillet mellom etablerte metall-tradisjoner og mer utsvevende norske ekstremmetall-impulser, er Minas et ganske annet beist. Bandets musikalske base kan sies å være subtilt opp-progga men senesterk heavy metal, lettere pyntet i kantene av det jeg har kommet frem til minner mest om 90-tallets alternative, metalliske post-grunge(!) som følge av Mathiesens melodikk og stemmekarakter. Dette vil si at tette, groovy riff deler plass med refrenger som ikke ligger lenger enn et steinkast unna klassisk Pearl Jam, med stadige ekskursjoner inn i progressive og tidvis ekstreme lender.

Dette låter kanskje voldsomt eksentrisk på papiret, men ‘Rigid Adherence’ er – med unntak av et enkelt tilfelle – en temmelig fokusert plateopplevelse. «Abomination Lead the Way» leder passende nok an med et drivende åpningsriff av ypperste kvalitet, før Mathiesen tar over rampelyset med sine robuste, Mike Scalzi-aktige (The Lord Weird Slough Feg) vokaler. Den rimelig beine og direkte instrumentale basen krydres av både koring og growling, og et herlig, Rush-inspirert soloparti fullbyrder låta med det obligatoriske, ørlille touchet av prog. Her, som ellers på plata, er det de kreative og muskulære riffene som ender opp med å gjøre sterkest inntrykk, hjulpet av en miks som gir samtlige instrumentale bidrag den punchen de trenger for å poppe ut av høyttaleren.

Andre høydepunkter er «Venereal» med sin skeive og spenningsbyggende prog-bro, singelen «Rust in Your Veins» med sin dynamiske struktur, «Decimation»s solblekede Daisy Dukes-riff og «The Leper»s arrogante kvasi-thrash og veldige refrenger. Observante lesere vil kanskje ha merket seg et markant fravær av vokal blant disse høydepunktene, og det stemmer at vokalen er det elementet som har vært minst utslagsgivende for min verdsettelse av ‘Rigid Adherence’. Dette er ikke fordi vokalen til Mathiesen er dårlig utført eller skjærer med det instrumentale grunnlaget, men mest fordi jeg sjeldent følte at vokalen virkelig hevet den totale opplevelsen til et nytt nivå. I tillegg er det par øyeblikk på plata hvor vokalen aktivt trekker totalen ned, som på «To Wander at Will» og den generelt fragmenterte «Collector».

Bakingen av Mathiesens karakteristiske vokaler inn i helhetsuttrykket er dog et arbeid som kan gagne bandet over tid, ettersom han på låter som «The Leper» og «Abomination Lead the Way» både smelter sammen med og styrker bandets særegne prog-metall. Alt i alt er ‘Rigid Adherence’ en plate det er vanskelig å finne solide sammenlikningsgrunnlag for – en egenartet og engasjerende skive som mangler den siste lille x-faktoren som kunne skjøvet den inn i eliten av 2021s sterkeste norske metall-utgivelser. Anbefalt for fans av punchy og lettere prog-infundert tungmetall.

Skrevet av Fredrik Schjerve

Glimt – Glimt

Usignert, ute på strømmetjenester

Glimt er et norsk, men ganske unorsk, svartmetallband. Her snakker vi ikke om musikk som har sin primære forankring i den typisk norske svartmetallen som satte landet vårt på metall-kartet på 1990-tallet, og som for så vidt også er den type svartmetall nye band her til lands som oftest bryner seg på (dog med noen nevneverdige unntak, som Sundrowned som vi omtalte her i forrige uke). Snarere ligger inspirasjonskildene åpenbart tettere opp mot den snillere, mer melankolske og post-rock-inspirerte blackgaze-musikken som, først og fremst via franske og amerikanske band, satte konservative sinn i kok og åpnet nye, spennende dører for metallmusikken som helhet særlig i løpet av forrige tiår. Og joda, på ‘Glimt’ går tankene til både franske Alcest, amerikanske Deafheaven og en rekke øvrige post-metal-band. I sistnevnte kategori tenker jeg særlig på Sòlstafir og Fluisteraars, der de blendende og vakre uttrykkene preges av en litt mer grovkornet tilnærming i selve produksjonen.

Men det er nok Deafheaven Glimt minner mest om, særlig bandets tidligere materiale. Én ting er at produsenten bak dette bandets store gjennombrudd fra 2013, ‘Sunbather’, Jack Shirley, har sittet bak produksjonsspakene. Men jeg øyner en ambisjon hos Glimt om virkelig å dyrke melankolien som Deafheaven på så uovertruffent vis har klart å flette inn i metalluttrykk gjennom emo-inspirerte, atmosfæriske triks.

Dette kommer tydelig til uttrykk gjennom hele ‘Glimt’, og ikke minst i åpningen, «Nøkkerose», som jeg definitivt synes er platas beste låt. Her evner Glimt å male et deprimerende og emosjonelt uttrykk gjennom en herlig, aggressiv storm av gitarer, blast-beats og vokal som ligger godt plassert i lydbildet. Akkordrekkene treffer blink, klimakset dundrer på vakkert vis, og bandet utforsker for så vidt også et fint, melodisk hjørne mot slutten av låta – dog med en melodi som minner i overkant mye om den ikoniske dur-melodien som lyser opp Deafheavens «Dream House».

Og det er for så vidt litt trygg og tett lojalitet mot inspirasjonskildene og sjangeren som svekker ‘Glimt’ litt som plate. Jeg får inntrykk av at Glimt har funnet en komfortsone preget av litt enkle melodier, omfattende repetisjon som ikke reddes helt inn av kvaliteten på komposisjonene og litt for velkjente og ubearbeidede blackgaze-knep.

Ta niminutteren «Blossom» for eksempel, som kommer etter den vakre, om enn litt anonyme, interluden «Breathe». Her lar Glimt, riktignok med noen justeringer underveis og en del variasjon i trommespillet, to ganske like akkordrekker ligge som fundament for komposisjonen. Når bandet med dette dessverre ikke evner å holde oppe interessen min hele veien gjennom, handler det nok om at denne låta egentlig eksponerer en hovedutfordring ved denne typen metall – nemlig å få et drømmende, atmosfærisk lydbilde til å virke engasjerende og lidenskapelig fremfor som en vegg av behagelig og litt retningsløs ambient. «Blossom», så vel som den enda lengre «Nostalgic Gloom», er ikke nødvendigvis bare i sistnevnte kategori. «Nostalgic Gloom» byr for øvrig på et ganske kraftig og flott klimaks. Men låtene mangler dessverre en detaljrikdom som rettferdiggjør lengden på stykkene og som tilfører en tilstrekkelig variasjon og intensitet – all den tid Glimt evner å bake inn flotte, atmosfæriske deler.

Jeg synes det går hakket bedre på «Daydream» på tross av en litt uinteressant intromelodi, der trommeslageren bidrar mye med å levere flotte, oppbyggende taktfaste slag og akkordrekkene får litt tydeligere variasjoner. Avslutningslåta «Glimt» er en litt kortere og instrumental sak, og har et skikkelig kult, groovy og fint hovedtema der bassen også får lekt seg uvanlig mye. Men så holder dette også på litt lenge uten mye mål og mening. Og med det kan man kanskje også antyde både styrken og svakheten til Glimt på denne debutplata – nemlig at bandet er inne på veldig mye med en rekke temaer av høy kvalitet, men at de samtidig ikke helt klarer å ta det til sitt fullstendige potensiale. ‘Glimt’ er rett og slett en nokså god, men litt for forutsigbar og trygg, plate.

Skrevet av Alexander Lange


Ghetto Ghouls – The Horror of Party Beach

Ute nå via Snake Oil Kasettforlag og Bandcamp

12 og et halvt minutt tar det for punk-thrash-crossover-bandet Ghetto Ghouls å ta oss gjennom en b-film-inspirert skildring av en horribel dag på stranda, og det gjøres gjennom fem kompromissløse angrep av noen låter som gjør at det klør etter fullstendig åpning for gode, gamle konserter i dette kongeriket. «The Horror of Party Beach» vitner om et band som kan fremstå som de fire store thrash-metall-bandenes uvørne drittunge, kanskje med et ekstra Slayer-gen eller to, og som har fått med seg en rekke triks fra punkens og grindcorens verden på veien.

Det må naturligvis kun tolkes i positiv forstand, og det henger sammen med Ghetto Ghouls’ briljante evne til å frembringe et kontrollert kaos som signaliserer både fandenivoldskhet og musikalsk teft. Bandet åpner denne EP’en på strålende vis med «Surf Nazis Must Die!», der raske, beintøffe riff, rå skrikevokal og gaulekor sørger for en intens og variert opplevelse. Slik settes også tonen for resten av utgivelsen. Jeg liker imidlertid godt at Ghetto Ghouls ikke bare holder seg innenfor konvensjonene i sitt sjangerlandskap, selv om de stort sett gjør det; det er utrolig kult når et typisk og litt melodisk thrash-riff i «Atomic Beasts» plutselig blir tostemt, så vel som når man på slutten av «Surfer Chicks & Slimy Chills» får servert psykedeliske, gotiske effekter og en ganske så vakker gitarsolo som snur helt på stemningen.

Volumet på hi-haten i sistnevnte låt og den litt form- og retningsløse avslutningslåta på halvannet minutt irriterer meg litt på ‘The Horror of Party Beach’. Men det er egentlig bare tøff konkurranse og kort lengde som gjør at denne ikke havner i favorittspalta vår her på Metallurgi – la det ikke være tvil om at denne EP’en anbefales.

Skrevet av Alexander Lange

Skrymir – Spell Night (Story about Tynans Feasting Worms)

Usignert, ute på Bandcamp

Skrymir er en svartmetall-duo fra Hønefoss som via andrebølgens fundamentale strukturer vandrer ut i en merkverdig og desorienterende villmark fylt av egne invensjoner. ‘Spell Night…’ er fra sine første øyeblikk lett gjenkjennelig som produktet til et ungt band, like preget av mangel på erfaring og raffinement som av eventyrlyst og vilje til å teste ut samtlige ideer for hva de er verdt. Resultatet er en (konsept?)plate som i sitt unike kaos er fullstendig uten analoger i den videre metallosfære, og som for de fleste vil være tilsvarende ugjennomtrengelig og vanskelig å gjøre seg klok på.

Det mest definerende aspektet ved ‘Spell Night…’ er hvordan samtlige låter brytes opp av en evig hjemsøkende og Jute Gyte-aktig renplukket gitar. Du vil neppe finne mer enn et par minutter med sammenhengende låtstruktur på ‘Spell Night…’, hvilket gir plata et oppstykket og episodisk preg. I tillegg er de strekkene av musikk som kan sies å være komplette ofte så brokete og utett fremført at instinktet til lyttere flest vil være å skru av anlegget eller finne seg noe annet å høre på. Denne impulsen har jeg full forståelse for, selv om jeg også mener dette er litt synd, ettersom jeg etter adskillige timer i Skrymirs univers har begynt å la meg forhekse av flere av bandets særegne kvaliteter.

For gjemt under en lav-oppløst miks, utett spilling og rotete strukturer gjemmer det seg altså noen overraskende sterke og sofistikerte ideer. Låter som «The Worms Guide» og tittelsporet vever nemlig inn noen ordentlige fete riff av Darkthrone– og «Deathcrush»-karakter, støttet opp av melankolsk bass og Skrymirs autentisk-klingende svartmetallvokal. Tittelsporet spesielt er fylt til randen av minneverdige øyeblikk, selv om disse øyeblikkene ser ut til å være organisert i en tilfeldig mosaikk heller enn etter en lineær logikk. Fengende leads og beintøffe riff deler plass med Opethske akkordrekker, og det eneste som setter en stopper for moroa er de evinnelige sjøsyke gitarene som dukker opp i tide og utide.

Til tross for at omtalen min inneholder mer kritikk enn skryt er det faktisk slik at min tid med ‘Spell Night (Story about Tynans Feasting Worms)’ hovedsaklig har vært lystbetont. For selv om den objektive kritikeren i meg protesterer mot elementer som f.eks  Jute Gyte-gitaren og dens hyppige avbrytelser, har den subjektive lytteren i meg over tid begynt å forundre seg over den ubestemmelige atmosfæren den senker over opplevelsen. Dette strekker seg også over i skivas andre musikalske byggesteiner, ettersom totaliteten av de litt uforståelige strukturelle avgjørelsene ender opp med å tilføre lytter-opplevelsen en stemning som er like sær og egenartet som den som preger albumcoverets hjemmesnekrede mystikk.

Selv om Skrymirs ‘Spell Night…’ vil være svært vanskelig å sette pris på for den gjengse lytter er det altså ingen grunn til at folk som er vant til krevende undergrunnsmusikk ikke skal kunne finne noe å verdsette ved utgivelsen. En del av meg har lyst til å høre hva som hadde skjedd dersom Skrymir hadde strammet opp låtskrivinga og presset den inn i mer standardiserte former, men en annen side har bare lyst til at gruppa skal fortsette å mane frem sitt unike og idiosynkratiske univers uten å la seg påvirke av anmeldernes kritiske øye. ‘Spell Night…’ er nemlig en av de mest minneverdige plateopplevelsene jeg har hatt i 202, og minneverdighet er noe man virkelig setter pris på når tidens ustanselige fremmarsj byr på færre og færre uberørte kroker for musikken å oppdage. Skrymir gir oss innblikk til sitt indre, merkverdige univers på ‘Spell Night (Story about Tynans Feasting Worms)’.

Skrevet av Fredrik Schjerve