Mikrostrukturell evaluering: Ukas singler




Ihsahn – «Contorted Monuments»

Ute nå via Candlelight Records

«Contorted Monuments» er et av låtene fra den kommende, lille EP’en ‘Fascination Street Sessions’. Dette er et prosjekt Ihsahn, som ellers er kjent som frontfigur, gitarist og vokalist i Emperor, har kokt opp sammen med den svenske produsentguruen Jens Bogren, og lanseres den 24. mars.

Ut fra denne låta å dømme er det lite oppsiktsvekkende Ihsahn-materiale vi har i vente. Låta opererer med en hårfin og velfungerende balansegang mellom Ihsahns hardere og mer ekstremmetallske sider og de mer rocka og lette tendensene som i større grad har vært til stede siden ‘Das Seelenbrechen’ kom ut i 2013. Det ukompliserte hovedriffet holder oppe et fint momentum når det stadig popper inn, og noen stilige innslag av synth gir låta et ekstra lag av mørke de gir clean-gitarmelodien fin drahjelp. Om clean-vokalpartiet blir noe tannløst og trekker litt ned, vil jeg si at dette er en solid nok prestasjon fra Ihsahn – om han så slår meg som litt vel lite eventyrlysten.

Skrevet av Alexander Lange


Atena – «Subway Anthem» 

Ute nå via Indie Recordings

Norges ledende metalcore-crew Atena er i ferd med å gire opp. Nøyaktig hva de girer opp til har vi ikke blitt gitt beskjed om ennå, men det er temmelig nærliggende å anta at en skive er på vei. «Slip Away» fra november var en eksplosiv men intim singel som er gjennomsyret av kommersielle kvaliteter – på mange måter en av bandets mest appellerende enkeltstående låter for min egen del. «Subway Anthem» mangler kanskje litt av det ubestridelige hit-potensialet som preget forgjengeren, men dette betyr ikke at låta er noe annet enn nok en effektiv kruttsalve fra Oslo-kvartetten.

Det er langt mykere teksturer som venter oss i det vi trykker «play» på «Subway Anthem» enn hos forgjengeren, men låtas melankolske åpning faser fort over i bandets velkjente, tårnende metalcore. Som med mye annen kommersiell -core musikk på 20-tallet kan man ikke unngå å få assosiasjoner til Bring Me the Horizon, hvor perioden fra ‘Sempiternal’ og utover melder seg som en betydelig påvirkning på Atenas tyngre øyeblikk. Likevel er ikke bandet noen tro kopi av de engelske gigantene, men peprer sin nye singel med små detaljer og låtskriver-triks som springer ut av bandets egne metalcore-visjon. For min egen troner «Slip Away» fortsatt høyest av de to singlene, men «Subway Anthem» er en bunnsolid låt som uten tvil kommer til å bli tatt godt imot av både fans og nye beundrere.

Skrevet av Fredrik Schjerve


Tulus – «Snømyrkre»

Ute nå via Soulseller Records

Slippet av Tulus sin nye skive ‘Fandens Kall’ er rett rundt hjørnet, og basert på de nye singlene er det liten grunn til å forvente noen storstilte skifter i hverken låtskriving eller uttrykk. Tulus har funnet sin gren på det metalliske slektstreet, og virker meget komfortable med å levere tette og drivende black’n’roll-perler fra sin hardt-tilkjempede og velfortjente posisjon i det norske metall-hierarkiet. 

Bandets nye singel «Snømyrkre» er en drøyt to minutter-lang eksplosjon av velkjente Tulus-ismer. Drivende riff og vandrende bass støttes oppunder av staute tromme-grooves, og over det hele resiterer «Blodstrup» sin kones dystre poesi med mengder av overbevisning og karisma. «Snømyrkre» oppleves litt som å få en tettpakket snøball midt i fleisen; en frisk og freidig eksplosjon av energi i forkant av ‘Fandens Kall’.

Skrevet av Fredrik Schjerve


Maktkamp – «Tastaturkriger»

Usignert, ute på strømmetjenester

Etter et særs begivenhetsrikt 2022, der Maktkamp slapp sin eminente debutplate ‘I Affekt’ (som for øvrig fikk en 11. plass på vår liste over fjorårets beste norske metallplater) og også rakk å stå for en betydelig konsertvirksomhet, er bandet allerede klare med den nye plata ‘Caps Lock Woke Rock’ i april. Låta «Tastaturkriger» er første, brennhete smakebit.

For å si det med en gang: Mye tyder på at Maktkamp vet å treffe de riktige nervene hos lytterne sine. «Tastaturkriger» leverer mye av det jeg likte så utrolig godt med fjorårets plate; det melodiske gitarhooket er ganske så uimotståelig, refrenget ligeså, og punkånden sitter godt i låtteksten. ‘Caps Lock Woke Rock’ skal visstnok peke i en litt mer rocke-orientert retning enn ‘I Affekt’, og selv om denne låta svinger og råkker som bare det, synes jeg den også etterlater seg et spørsmål om Maktkamp sånn sett evner å fornye seg i nevneverdig grad på den nye plata. Om noen kanskje vil innvende at bandet fortsatt ligner litt vel på mye på sin åpenbare inspirasjonskilde Kvelertak, synes jeg med andre ord det blir spennende å se om de kanskje ender opp med å ligne litt vel mye på seg selv. Men det gjør uansett ikke «Tastaturkriger» noe mindre underholdende. Den må du bare høre.

Skrevet av Alexander


Blodkarsk – «Hælv Geit, Hælv Mainj»

Usignerte, ute nå på div. strømmetjenester

Blodkarsk imponerte Metallurgi-redaksjonen med utgivelsen av fjorårets debutskive ‘Rotvelt’. Bandets melodiske men rifftunge svartmetall gjorde inntrykk til tross for noe spinkle produksjonsverdier, og unngikk så vidt å havne på topp 50-lista vår over årets beste norske utgivelser. Nå er Trønder-bandet straks aktuelle med andreskiva ‘Jarpi’, og i den anledning kan vi godte oss med splittert nytt materiale i form av singelen «Hælv Geit, Hælv Mainj». 

Blodkarsk sin nye singel springer åpenbart ut av låt-hvelvet til det samme bandet som gav ut ‘Rotvelt’ i fjor. Bølger av dramatiske moll-akkorder skyller ut av høyttaleren, innpakket i en varm og dump produksjonsjobb som etterlater plenty av plass for bassen å boltre seg i. For min egen del er «Hælv Geit, Hælv Main» et tydelig steg fremover for bandet, og singelen gir meg desto mer utbytte enn det meste av materialet vi fikk servert på debutskiva. Spesielt verdt å nevne er det melodiske brekket som lyser opp låtas bro, og det fabelaktige riffet som bygger opp under låtas jagende vers.

Skrevet av Fredrik Schjerve

Mikrostrukturell evaluering: Ukas singler

Uburen – «Defiance Towards Futility»

Ute via Dusktone

Det rogalandske svartmetallbandet Uburen slipper sin fjerde fullengder, ‘Usurp the Throne’, om noen dager, og den nye singelen «Defiance Towards Futility» utgjør her femtesporet. Låta består av ubestridelig, klassisk svartmetallhåndverk med skarpe, iskalde kanter, der en utrettelig trommegroove bereder grunnen for lange, standhaftige akkordrekker.

Med et litt roligere refrengparti evner Uburen å tilføre en dynamikk i låta, som likevel kan fremstå litt ensformig med sine lange versstrekk. Med to solide singler fra før blir det imidlertid spennende å høre ‘Usurp the Throne’ på vei inn i helga, og alt tyder på at det blir en plate som særlig vil kunne falle i smak hos de svartmetallhodene av oss som for eksempel har hatt glede av Immortals materiale tidligere.

Skrevet av Alexander Lange


Stargazer – «Can You Conceive It»

Ute nå via Mighty Music

Umiskjennelig, melodisk hardråkk med en og annen Iron Maiden-tendens bakt inn er oppskriften når trondheimsbandet Stargazer ruller ut sin tredje singel fra sin kommende plate. «Can You Conceive It» skal være åpningslåta på fullengderen ‘Life Will Never Be the Same’ når den lander i starten av mars måned, og er på alle måter en habil prestasjon innenfor det mer klassiske og ukompliserte metallsporet.

Corny MGP-tendenser blir kanskje litt vel tydelige i refrenget, men ellers er melodiene sterke, og ikke minst leveres en kul gitarsolo som krydder. Underholdende, melodisk metall av 80-tallsskolen er halvannen måned unna, med andre ord.

Skrevet av Alexander Lange


Tulus – «Isråk»

Ute nå via Soulseller Records

Det smått sagnomsuste svartmetallbandet Tulus annonserte nylig skive nummer syv, ‘Fandens Kall’, med slippdatoen 17. februar. I den forbindelse har de spilt inn en dokumentar om innspillingsprosessen og lagt den ut på Youtube; en film som byr på interessant innsikt i hvordan bandet har operert gjennom årenes løp. Det som mest av alt virker å kjennetegne bandets innspillingsprosess for meg etter å ha sett dokumentaren er en fullstendig mangel på overtenking, samt en lojalitet til live-innspilling som er ganske enestående med tanke på den høy-teknologiske tiden vi lever i.

Det drivende black’n’roll-riffet som åpner «Isråk» levner ingen tvil om at de samme hodene som står bak Khold også står bak Tulus. Låtas tilnærming til både groove og riffkunst er lett gjenkjennelig fra førstnevntes bunnsolide ‘Svartsyn’ fra i fjor, og når også låttekstene til begge bandene produseres av samme person (Hilde Nymoen) – ja da er det klart det kan bli vanskelig å skille de to bandene fra hverandre til tider. Likevel er det forskjeller å spore mellom de to; spesielt virker Tulus å ha et mer løssluppent og jam-aktig preg enn Khold. Dette gir seg til kjenne på «Isråk» gjennom broens svansende grooves og tilsynelatende improviserte solospill. «Isråk» er nok en solid låt fra de befarne svartmetall-veteranene i Tulus, om så litt etter boka til å komme så tett på Kholds ‘Svartsyn’.

Skrevet av Fredrik Schjerve


Slegest – «Forløysning og Rus»

Ute nå via Dark Essence Records

Om du mot formodning husker min omtale av Slegests forrige singel, «Innsikt», vil du kanskje anta at jeg også synes denne nye singelen er en smule platt på tross av et kult black’n’roll-uttrykk i bunn. Men ikke bare synes jeg «Forløysning og Rus» er bedre, men den løfter også førstesingelen ved at den får meg til å forstå bedre hva Slegest er inne på med musikken sin.

«Forløysning og Rus» er en fantastisk groovy låt, nærmest dansbar, men er samtidig omsvøpt av et mørke som gjør den til et herlig stykke metallhåndverk. Riffarbeidet er herlig, låta bygger seg opp fint på tross av å ligge trygt i den samme grooven hele veien gjennom, og ikke minst er vokalen strålende utført og dyster. Med ett ble forventningene til plata som slippes på fredag skrudd opp.

Skrevet av Alexander Lange


66crusher – «Descent»

Ute nå via Gymnocal Industries

Vestlandsbandet 66crusher er tilbake med en ny singel fra sin kommende skive ‘Limbo’, og i denne omgang er det snakk om en langt mer singelverdig sak enn forgjengeren. Der førstesingelen «Distrust» slanget seg gjennom åtte minutter med profesjonell men noe avmålt progressiv metall, er «Descent» en kompakt og eksplosiv kombinasjon av progressiv metall og thrash som går direkte for lytterens strupe.

I min omtale av «Distrust» så jeg meg nødt til å dra frem vokalist Jarle Olsvoll sin Bent Fjellestad-aktige røst og melodiske teft. Denne teften er enda kvassere på bandets nye singel, men i denne omgang konkurrerer Olsvoll med et band som også sitter med noe av betydning på hjertet. «Descent» er et godt eksempel på hvordan låtskriving og tekniske ferdigheter kan tjene et felles mål, og resultatet er en låt som i større grad fanger meg en forgjengeren. Den brutale repetisjonen av åpningstemaet som avslutter låta er spesielt fet, og det er dermed ingen tvil om at 66crusher har hevet forventningene til sin nye skive med andresingelen «Descent». 

Skrevet av Fredrik Schjerve


Jaggu – «Mindgap»

Usignerte, ute nå på div. strømmetjenester

Rett før de flippet kalenderbladet over til 2023 gav Oslo-bandet Jaggu ut en ordentlig kruttønne av en sludge/hardcore-låt kalt «Earth Murder». Singelen var den første forsmaken på bandets nye skive ‘Rites for the Damned’, og sist fredag fikk vi nok et hint om innholdet på skiva i form av andresingelen «Mindgap». På «Mindgap» beveger Jaggu seg tilbake i retning sin Mastodonske, enkeltstående singel fra 2020 «The Pit», samtidig som deres egen identitet paradoksalt nok begynner å komme tydeligere frem.

«Mindgap» er en låt som kontinuerlige kaster subtile finter i lytterens retning.  Bandets form for stoner/sludge er formskiftende og fargerik som oljesøl i vann, og resultatet er at «Mindgap» føles ut som en langt mer omfattende og variert reise enn spilletiden på fire og et halvt minutt strengt tatt burde tillate. Det virker trygt å anslå at bandet er inspirert av Mastodons tonespråk rundt ‘Crack the Skye’/’Blood Mountain’-perioden, hvilket gjør seg spesielt tydelig i det flotte instrumentalspillet som preger låtas andre halvdel. For min egen del klarer ikke «Mindgap» sin smidige sverddans å rivalisere «Earth Murder»s heseblesende kanonild, men det sier mer om kvaliteten på sistnevnte enn kvaliteten på førstnevnte. Det meste tyder på at Jaggu er klar for å ta steget til et nytt nivå på sin kommende skive, og Metallurgi-redaksjonen vil ha sitt å si om dette når ‘Rites for the Damned’ slippes 27. januar. 

Skrevet av Fredrik Schjerve

Bizarrekult – «Den Tapte Krigen»

Ute nå via Season of Mist

Nå er det kun et par uker til slippet av Bizarrekults etterlengtede andreskive ‘Den Tapte Krigen’. Siste smakebiten i forkant av slippet kommer i form av singel og tittelspor «Den Tapte Krigen», som gjør ære på prosjektets mål om å kombinere «den filosofiske dybden til de Sibirske sletter og den Norske naturens majestetiske prakt» – om så på en litt annen måte enn tidligere. Låtas utgangspunkt er en temmelig rendyrket post-svartmetallisk base, hvorover den russisk-tekstlige vokalen gir musikken et alvorstynget, tragisk skjær. Den melankolske doom-atmosfæren som brer seg utover låtas avslutning er et flott touch, og alt i alt synes jeg «Den Tapte Krigen» er en effektiv og emosjonsladet opplevelse. 

Skrevet av Fredrik Schjerve

Årets edleste norske metaller 2022: Plater (#10-#1)



Klikk her for å se plass #50-#36
Klikk her for å se plass #35-#21
Klikk her for å se plass #20-#11


#10: Ingenium – Sustenance through Death (2021)

Plateselskap: Usignert
Undersjanger: Psykedelisk/progressiv death metal

Teknisk sett ble Ingeniums ‘Sustenance through Death’ utgitt i 2021 (om enn på årets siste dag), men det hadde ikke vært snakk om å utelate skiva fra årets liste av den grunn. Trondheims-bandets smått visjonære dødsmetall kombinerer nemlig sjangerens klassiske, progressive trekk fra 90-tallet med en omfattende bruk av suggererende psykedelisk rock, og det på en måte som får kombinasjonen til å fremstå som det mest naturlige i verden. Det er lett å forestille seg at den romslige psykedelikaen kunne endt opp med å stjele fokuset fra bandets dødsmetalliske bragder, men Ingenium disker opp noen aldeles eksemplariske riffsekvenser som hindrer dette fra å skje. ‘Sustenance through Death’ er en uforglemmelig reise gjennom en av årets mest spennende og nyvinnende sjangerkombinasjoner innenfor norsk metall, og en soleklar inklusjon blant årets topp ti.

Beste låter: «Carnal Blood Boils», «The Heir of Sanity», «Orbital Decay»

Link til omtale
Strømmelink


#9: The Nika Riots – Derelict

Plateselskap: Mas-Kina Recordings
Undersjanger: Hardcore/metalcore

The Nika Riots‘ ‘Derelict’ har kanskje vært den vanskeligste skiva på denne lista å plukke ut noen favorittlåter fra. På nesten hver låt er det et eller annet gitarsegment, et eller annet skikkelig sterkt og fengende refreng eller en eller annen skikkelig tilfredsstillende hardcore-utblåsning som imponerer stort, og det gjør at det ikke er noen tvil om at denne plata er blant listas mest umiddelbart underholdende. Uttrykksmessig finner også bandet en herlig balanse mellom hardcore-sjangeren og metallelementer, og de blir som et norsk barn av mye av det band som Converge og The Dillinger Escape Plan har introdusert verden for. Så du får nesten bare høre hele plata.

Beste låter: «Dereliction Beat», «Like Swans», «Crime Tapes and Weltschmerz»

[Ikke omtalt]
Strømmelink


#8: Deathhammer – Electric Warfare

Plateselskap: Hells Headbangers Records
Undersjanger: Speed metal/blackthrash

Deathhammer har lenge vært en av de mest konsistente leverandørene av klassisk, høykvalitets ekstremmetall på norsk jord, men det betyr ikke at bandet ikke jobber overtid for å pushe håndverket sitt til enda et nytt nivå. På ‘Electric Warfare’ kombinerer bandet sin sedvanlige, heseblesende blackthrash med lengre låtformer trolig inspirert av lærdommer fra Black Vipers ‘Hellions on Fire’. De korte, kjappe sjokkene til låter som «Savage Aggressor» og «Thirst for Ritual» sidestilles med episke fartsgiganter som «Return to Sodom/ Soldiers of Darkness», og resultatet er en dynamisk skive som forundrer og forlyster, samtidig som den er fullstendig bestemt på å ta livet av deg. Det er nesten umulig å unnslippe dragsuget når ‘Electric Warfare’ settes på anlegget, og selv har jeg latt meg rive med inn i fulle gjennomlyttinger av Deathhammers foreløpige karriere-topp flere ganger enn jeg kan telle. Og flere skal det bli!

Beste låter: «Return to Sodom/Soldiers of Darkness», «Rapid Violence», «Violent Age of Bloodshed»

[Ikke omtalt]
Strømmelink


#7: Kharon – Shores of Acheron

Plateselskap: Hellstain Productions
Undersjanger: Black metal

Svartmetallen Kharon serverer på ‘Shores of Acheron’, som faktisk er bandets første plate på tross av et virke som visstnok strekker seg helt tilbake til 1989, er ikke nødvendigvis så unik eller nyskapende. Snarere er det rett og slett snakk om en helt uhyre solid bunt av svartmetallåter der et umiskjennelig svartmetallsk høyspenn forenes med et herlig riffteft og en bruk av melodier som tidvis setter musikken i dialog med de mer folketonale sidene av sjangeren. Det er snakk om en eneste stor imponerende låtskriverprestasjon, og det er utvilsomt deilig å kunne si at en svartmetallskive av såpass klassisk kaliber når såpass høyt på årets liste. Og bare se på det coveret, da.

Beste låter: «Destination Hell», «The Plague Returns to the Northlands», «The Face of Death»

[Ikke omtalt]
Strømmelink


#6: YAWN – Materialism

Plateselskap: Mindsweeper Records (eget plateselskap)
Undersjanger: Eksperimentell metall/djent

I blant støter man som lytter på en skive som fullstendig rekalibrerer forventningene dine til en bestemt sjanger. Djent-sjangeren gikk fort fra å være en yndling hos unge gitarister på det tidlige 10-tall, til å bli en uniform scene fullstendig tappet for kreativ driv og egenart. Dette var en enorm skuffelse etter det åpenbare potensialet til utgivelser som Vildhjartas ‘Måsstaden’ og Chimp Spanners ‘All Roads Lead Here’, så det er en tilsvarende enorm glede at norske YAWN har plukket opp ballen til 10-tallets største kreative drivkrefter innenfor sjangeren. Personlig mener jeg at de allerede har utkonkurrert den originale bølgens mest eksperimentelle grupper, ettersom ‘Materialism’ er en skive som fullstendig endrer forståelsen av hva djent kan være i 2022. Gjennom fire biomekaniske monstre av noen låter, forer YAWN djent-uttrykket gjennom en rekke rytmiske, tonale og elektroniske transformasjoner, og resultatet er en eksperimentell metallskive som er fullstendig uten parallell for øyeblikket – selv på den internasjonale scenen. YAWNs ‘Materialism’ et av årets friskeste pust innenfor sjangeren, og det er nesten skremmende å tenke på at dette er standarden de setter på sin aller første skive. Lytt og la deg forbløffe!

Beste låter: «Chaos I: Untelligence», «Lachrymator II: Lignite», «Lachrymator II: Tripwire», «Tokamak IV: Confluence»

Link til omtale
Strømmelink


#5: Nordjevel – Gnavhòl

Plateselskap: Indie Recordings
Undersjanger: Teknisk black metal

Så stygg, frenetisk, teknisk og flerrende svartmetall som den Nordjevel friterer lytterne sine i på ‘Gnavhòl’ skal du lete lenge etter. Imponerende musikerprestasjoner og en helt forrykende og fryktinngytende innsats fra vokalist Doedsadmiral løfter komposisjonene på denne plata til sitt fulle potensiale, og blir viktige ingredienser i en svartmetall som fremstår både fremoverlent og tro mot sjangergrunnlaget. Det er nemlig få som så effektivt klarer å formidle vederstyggeligheten som mye av svartmetallen bygger på, samtidig som at Nordjevel lykkes godt med å gi det hele et moderne fortegn med høy produksjonskvalitet og et uvanlig sentralt teknisk og avansert aspekt i musikken. Med både denne fullengderen og fjorårets kruttsterke EP ‘Fenriir’ er det uansett ingen tvil om at Nordjevel nå kan kalles en spiller i den norske svartmetallscenen man ikke kan tillate seg å unngå å sjekke ut.

Beste låter: «Of Rats and Men», «Gnavhòl», «Spores of Gnosis»

Link til omtale
Strømmelink


#4: Hypermass – Empyrean

Plateselskap: Usignert
Undersjanger: Progressiv melodisk death metal

Hypermass sin debutskive ‘Empyrean’ er en av årets mest gåsehud-fremkallende plateopplevelser. Måten åpningssporet «The Constant» bygger opp forventning via futuristiske synther og rytmisk driv, for deretter å detonere i en fargerik eksplosjon av triumferende instrumentalspill er en ypperlig introduksjon til en skive som ‘Empyrean’, og en sekvens som er garantert å dynke metallfans i den varme, nuppete følelsen vi alle jakter på gjennom vår nitide musikklytting. ‘Empyrean’ er en tilnærmet perfekt debut; en skive som leverer like godt på den umiddelbare, kommersielle fronten som på den mer dyptgripende, kreative fronten. Det finnes ingen annen skive jeg har hørt på like mye som ‘Empyrean’ i 2022, og sånn sett er det nok kun en mikroskopisk loppehårsbredd som skiller den fra utgivelsene som topper lista. Sjeldent har det fremstått som så riv, ruskende urimelig at et band har stått uten plateselskap som for Hypermass, og jeg både tror og håper at 2023 kommer til å gi bandet den oppmerksomheten de fortjener. Jeg kommer i alle fall til å anbefale dem til samtlige innenfor hørevidde.

Beste låter: «Hivemind», «The Degenerate Strain», «Behind the Leviathan», «Empyrean»

[Ikke omtalt]
Strømmelink


#3: Djevel – Naa Skrider Natten Sort

Plateselskap: Aftermath Music
Undersjanger: Black metal

Ikke nok med at Djevel skulle slippe den strålende ‘Tanker Som Rir Natten’ i fjor; i år har bandet rett og slett sluppet noe som låter større, bedre og enda mer gjennomført i form av ‘Naa skrider natten sort’, som sammen med førstnevnte plate visstnok går inn i en trilogi som står i fare for å bli urimelig bra. ‘Naa skrider natten sort’ er en time med svartmetall som egentlig ikke har et eneste svakt øyeblikk, noe som i seg selv er uhyre imponerende når Djevel også får de monumentale komposisjonene sine til å fungere så godt i sin sammenheng og rekkefølge. Det som nok kan omtales som Djevels grunnformler tukles ikke mye med på denne plata, men til gjengjeld skviser bandet alt de kan ut av dem, og spennvidden mellom aggressiv svartmetall, dunkle, suggererende strekk og melodisk prakthåndverk gjør ‘Naa skrider natten sort’ til en svært variert lytteropplevelse. Årets soleklart beste utpreget atmosfæriske norske svartmetallplate.

Beste låter: «Naar Taaken Tetner», «Kronet Av En Væpnet Haand», «I Daudens Dimme Natt»

Link til omtale
Strømmelink


#2: Vorbid – A Swan by the Edge of Mandala

Plateselskap: Indie Recordings
Undersjanger: Progressiv thrash metal

Når det kommer til det norske metallårets sterkeste progressive bidrag, så er det ingen tvil om at den bragden ble begått av Arendals Vorbid. ‘A Swan by the Edge of Mandala’ er en storstilt, konseptuell reise gjennom selvet og dets bestanddeler, akkompagnert av en form for progressiv thrash som er nesten blendende i sin kreative glød. Halsbrekkende instrumentalflukter knyttes sammen av minneverdige, melodiske tråder; det hele gjennomsyret av et rytmisk overskudd som holder lytteren i en konstant tilstand av årvåkenhet og spenning. Et ytterligere testament til gruppens kompositoriske tekke, er at den komplekse musikken danner en sammensveiset helhet hvor alt leder frem til siste akt, der «The Swan» setter punktum ved reisen på umåtelig tilfredsstillende vis. Det er rett og slett lite annet å gjøre enn å ta av seg hatten og beundre det Vorbid har fått til på ‘A Swan by the Edge of Mandala’; et landemerke innenfor norsk progmetall som trolig kommer til å være sammenliknings-idealet i årene som kommer.

Beste låter: «Union», «Ex Ante», «By the Edge of Mandala»

Link til omtale
Strømmelink


#1: Kampfar – Til Klovers Takt

Plateselskap: Indie Recordings
Undersjanger: Black metal

Det er lett å forstå hvorfor Kampfar ser på sin niende plate ‘Til Klovers Takt’ som en slags kulminasjon av det bandet har gjort tidligere, og hvorfor de omtaler det som en plate de alltid har hatt lyst til å lage. Det er ikke fordi den nødvendigvis fungerer som en slags oppsummering av alt dette nesten tretti år gamle svartmetallbandet har gjort tidligere; nei, noe av det mest imponerende med denne plata er hvordan den står så støtt som et selvstendig og avgrenset prosjekt. Snarere er det fordi det ligger en så ubestridelig, forfriskende og gjennomgående profesjonalitet innbakt i disse tre kvarterene, og at det på sett og vis fremstår helt åpenbart at det er snakk om et band som har raffinert og finslipt et allerede veletablert grunnuttrykk med en utrolig god finfølelse. Låtene på ‘Til Klovers Takt’ er rødglødende, kaotiske, melodiske, intense, folketonale, hamrende og uforutsigbare, og det at Kampfar binder disse tendensene på en spesiell måte som likevel føles så naturlig er utrolig kult. Sammen med den sterke visuelle presentasjonen og den gjennomførte tematiske innretningen gjør det ‘Til Klovers Takt’ til en herlig pakke svartmetall med ubestridelig egenart.

Derfor var det egentlig aldri noen tvil om at dette var plata Metallurgi skulle kåre til årets beste i den norske metallscenen. Så håper vi dere lytter på denne i det nye året og forbi. Godt nyttår fra oss i Metallurgi!

Beste låter: «Urkraft», «Flammen fra nord», «Dødens aperitiff»

Link til omtale
Strømmelink

Årets edleste norske metaller 2022: Plater (#20-#11)



Klikk her for å se plass #50-#36
Klikk her for å se plass #35-#21


#20: Mortemia – The Pandemic Pandemonium Sessions

Plateselskap: Veland Music (eget plateselskap)
Undersjanger: Symfonisk metal

Når det kommer til å skrive metallsingler i verdensklasse, er det nok ingen i vår ringe nasjon som kan legge beslag på kronen til Mortemias Morten Veland. Som primær låtskriver i både Sirenia og Mortemia har mannen pumpet ut en enorm mengde hitsingler over årenes løp; en prestasjon som kan sies å være metall-verdenens utgave av Nile Rodgers legendariske hit-parade på 70-tallet. Til tross for mannens imponerende utgivelseshistorikk, kan man finne gode argumenter for at ‘The Pandemic Pandemonium Sessions’ er Velands definerende utgivelse til nå. Mortemias pandemi-plate – som ble utgitt låt for låt over et helt år – kombinerte Velands umiskjennelige låtskriver-signatur med de eksepsjonelle bidragene til tolv grådig talentfulle sangere. Resultatet ble selvfølgelig en heidundrendes metallfest uten sidestykke, og en av de mest gledesfremkallende utgivelsene som kom ut i 2022.

Beste låter: «Death Turns a Blind Eye», «The Hour of Wrath», «My demons and I», «Forever and Beyond»

Link til omtale
Strømmelink


#19: Kryptograf – The Eldorado Spell

Plateselskap: Apollon Records
Undersjanger: Proto-doom/stoner rock

Gode, gamle og klassiske rocketendenser går i skjønn forening med en forfriskende tilnærming til stoner og doom metal på ‘The Eldorado Spell’. Dette er en plate som låter uhyre behagelig med sin deilige produksjonskvalitet og strålende musikerprestasjoner, og Kryptograf pakker det også inn i en presentasjon og en tematikk som gir det hele en herlig innlevelse. Fra den herlig skiftende åpningslåta til den stemningsfulle avslutningen ‘The Well’ leverer dette bergensbandet rett og slett særdeles godt håndverk.

Beste låter: «Asphodel», «The Eldorado Spell», «The Well»

[Ikke omtalt]
Strømmelink


#18: Blodkvalt – Algor Mortis

Plateselskap: Fysisk Format
Undersjanger: Black metal/grindcore

Det var få – rettere sagt ingen – metallband som fremkalte like mye hype i den norske musikkindustrien som Blodkvalt i 2022. Denne hypen oppsto på bakgrunn av noen legendariske live-opptredener på blant annet by:Larm og Øya, og denne hypen var nok også i stor grad fortjent. Hype behøver ikke nødvendigvis å være noen god prediktor på kvaliteten et band er i stand til å levere på plate, men i Blodkvalts tilfelle lever debuten opp til den. ‘Algor Mortis’ er en skive som overfører Blodkvalts styrker som live-band til plateformatet, og er en av de mest ektefølt ekstreme utgivelsene som ble utgitt på norsk jord i 2022. Støy-druknet svartmetall møter grindcore- og punk-sjangerens frenetiske fremdrift, det hele toppet med tøylesløs vræling som gir blodsmak i kjeften på vokalistens vegne. Blodkvalts kaotiske eksplosivitet var et friskt pust på den norske live-scenen i 2022, og det samme var ‘Algor Mortis’ på utgivelsesfronten.

Beste låter: «Decapitation», «Murk», «41:10»

Link til omtale
Strømmelink


#17: Brotthogg – Epicinium

Plateselskap: Usignert
Undersjanger: Progressiv ekstrem-metall

‘Epicinium’ er et av årets fremste norske eksempler på hvor profesjonelt og spennende metall kan låte også utafor plateselskapenes grind, selv om det først og fremst bare blir mer og mer ubegripelig at Brotthogg fortsatt må styre egen sjappe etter flere sterke utgivelser de siste årene. Denne plata er bandets tredje, og er en kruttønne av kreativitet og spennende ideer som samler seg rundt flere av ekstremmetallens forgreininger. Brotthogg har her funnet en strålende balanse mellom intrikate låtskrivingsgrep og tilgjengelighet, noe som gjør plata til noe som vokser på lytteren etter flere runder selv om de klareste kvalitetskonturene blir tydelige mer eller mindre umiddelbart. Særlig er det melodihåndverket og vokalprestasjonene som løfter det et siste hakk.

Beste låter: «When the Curtain Falls», «Epicinium», «Possessed»

Link til omtale
Strømmelink


#16: Astrosaur – Portals

Plateselskap: Pelagic Records
Undersjanger: Instrumental rock/metal

Gode instrumental-plater kan ta mange former. De kan ta form som en serie distinkte og innbydende vignetter, hvilket var tilfellet på Simen Jakobsen Harstads ‘Stallo’, en nydelig skive du kan finne lengre ned på lista. De kan også ta form som en sammenhengende reise gjennom et rikt og levende musikalsk landskap, hvor enkelt-låter knyttes sammen til en større helhet som reduserer deg til en bablende og måpende bylt av pur beundring. Dette er tilfellet på Astrosaurs ‘Portals’, en av de beste metal-relaterte instrumentalskivene som har blitt utgitt i Norge i senere tid. På ‘Portals’ utvikler Oslo-trioens dynamiske post-rock/metal seg i organiske, dynamiske kurver, som når sitt naturlige klimaks med den 24 minutter-lange monolitten «Eternal Return». ‘Portals’ er en enestående bragd innenfor norsk instrumentalrock, og hadde det ikke vært for at bloggen oppdaget den litt sent, så hadde den muligens klatret enda høyere opp på lista. Sjekk den ut!

Beste låter: «Black Hole Earth», «Eternal Return»

[Ikke omtalt]
Strømmelink


#15: Mantric Momentum – Trial by Fire

Plateselskap: Frontiers Records
Undersjanger: Power metal

Debutskiva til brødreparet i Mantric Momentum, ‘Trial By Fire’, er rett og slett obligatorisk for enhver power metal-entusiast. Det er knapt mer å be om når denne plata er på sitt beste, da denne duoen evner å koke opp noen helt vanvittige refrenger og endog leverer noen uimotståelige melodiske grep i gitarsegmentet. Så må det også nevnes at Mantric Momentum lykkes svært godt med å supplere alle de gode melodiene og storslagenheten med en tyngde som nok egentlig er ganske uvanlig innenfor power metal, og som gir musikken et særdeles godt trøkk.

Beste låter: «Fighter», «Trial by Fire», «In the Eye of the Hurricane»

Link til omtale
Strømmelink


#14: Decipher – Breed of an Obsolete Kind

Plateselskap: Rockaway Records
Undersjanger: Death/thrash

Dødsthrash – den grenen av det metalliske slektstreet som knytter sammen dødsmetallens tyngde og thrashmetallens riff-håndverk – er en grufullt underutforsket undersjanger på den norske scenen. Derfor kom slippet av Deciphers mesterlige ‘Breed of an Obsolete Kind’ dernest som et komplett sjokk; en eksplosjon av mekanisk riffing og brutalt trommespill som fremdeles kan spores på jordskjelvmålinger over hele landet. Om du leter etter årets beste riff av norsk herkomst, så se ikke lenger enn de ti låtene du finner på Deciphers fremragende debut. Min personlige favoritt er det jagende dødsmetallriffet som stormer gjennom versene på tittelsporet. Eller er det kanskje de rytmiske salvene med mitraljøse-gitar på «Beyond Comprehension»? Hva med det nesten smertefullt fete thrash-riffet som tordner gjennom «Necessary Evil»? Slik kommer du også utvilsomt til å holde på dersom du sjekker ut ‘Breed of an Obsolete Kind’, en plate som med enkelhet legger beslag på tittelen «årets riffbombe» hos Metallurgi.

Beste låter: «Breed of an Obsolete Kind», «Beyond Comprehension», «Necessary Evil»

Link til omtale
Strømmelink


#13: Darvaza – Ascending into Perdition

Plateselskap: Terratur Possessions/Vàn Records
Undersjanger: Black metal

Den norsk-italienske duoen Darvaza har med sin debutplate stått for enda en stjerne i boka for plateselskapet Terratur Possessions’ plass i Metallurgis listevirksomhet. ‘Ascending into Perdition’ er ikke nødvendigvis en spesielt innovativ eller egenartet svartmetall, men imponerer på den måten at den rett og slett holder en høy, internasjonal standard hva gjelder moderne, atmosfærisk svartmetall. Darvaza evner kontinuerlig å pakke musikken på denne plata i en okkult, uhyggelig atmosfære, der svartmetallske snøstormer, flotte riff og suggererende partier står i kø for å mate kvaliteten på denne skiva.

Beste låter: «The Spear and the Tumult», «The Second Woe»

Link til omtale
Strømmelink


#12: Ruun – Impermanence

Plateselskap: Ruun Records (eget plateselskap)
Undersjanger: Death metal

En av de absolutt kuleste fenomenene vi har blitt gjort oppmerksomme på siden bloggen ble opprettet i 2020, er den fremadstormende bølgen av unge talenter på den norske metallscenen. Norske tenåringer har hatt en stor påvirkning på den norske musikkproduksjonen i år, og vi har allerede viet oppmerksomhet til Golden Core-gitarist Simen Jakobsen Harstad og metalcore-talentet Storm sine bidrag så langt i årets liste-sesong. Vinnerne av bloggens uoffisielle ungdomskategori må dog sies å være Ruun, som med ‘Impermanence’ leverte en plateopplevelse på høyde med det aller beste Norge hadde å by på i 2022. Bandets vagt progressive og svartmetall-påvirkede dødsmetall er rett og slett rivende original, og mitt håp er at Ruun kan være et av bandene som lokker flere av landets aspirerende låtskrivere over til dødsmetallens forråtnede rike i kommende år. Å høre på ‘Impermanence’ er som å kaste et nølende blikk inn en hittil uåpnet, dødsmetallisk portal, kun for å bli fullstendig trollbundet av synet som venter på den andre siden.

Beste låter: «Tendency to Decompose», «The Capability to Endure Suffering», «These Futile Acts of Kindness»

[Ikke omtalt]
Strømmelink


#11: Maktkamp – I Affekt

Plateselskap: Usignert
Undersjanger: Melodisk hardcore

‘I Affekt’ er denne listas største energiske fargebombe. Maktkamps Kvelertak-aktige, catchy og melodiske hardcore-metall slår ut i full blomst på denne plata, og bandet evner både å levere noen helt strålende partier og refrenger så vel som en sterk plateopplevelse. Det er nok også et av de mest tilgjengelige platene på denne lista, der Maktkamp med sitt låtskriverteft leverer et kruttsterkt underholdningsprodukt som undertegnede også kan bekrefte at livnærer et forrykende live-show. Så må singelen «Fyr Av Alt!» bare nevnes spesifikt fordi den er så innmari bra.

Beste låter: «Fyr Av Alt!», «Kvakksalveriets Prester», «Homo Elektrus»

Link til omtale
Strømmelink

Metallurgiske funn: Ukas favoritt

Vorbid – ‘A Swan by the Edge of Mandala’

Ute nå via Indie Recordings

Det har vært nok av grunner til å se fram til Vorbids andreplate ‘A Swan by the Edge of Mandala’. Debutplata ‘Mind’ fikk i 2018 strålende mottakelse, singlene i opptakten til plateslippet har vært knallsterke, og det er i det hele tatt snakk om et band som har et sterkt utgangspunkt når det gjelder både musikerprestasjoner og stilistisk innretning. Vorbid er et band fra Arendal som glaserer en interessant blanding av ekstremmetall, thrash metal og progressiv metall med høy teknisk presisjon og finesse. Alt sammen går inn i en pakke som gjør ‘A Swan by the Edge of Mandala’ til en andreplate som består med glans – da i form av å være av de desidert sterkeste norske metallskivene så langt i år.

Personlig minner Vorbid meg kanskje aller mest om bandet Vektor, som i midten av forrige tiår gjorde seg bemerket i metal-verdenen med sin frenetiske, progressive thrash metal som var sterkt krydret med besk skrikevokal. En slik beskrivelse fanger også opp mye av hva Vorbid koker opp på ‘A Swan by the Edge of Mandala’. Men samtidig er referansene til både gammel progrock og mer moderne progmetall mye tydeligere, og Michael Briggs’ skrikevokal suppleres stadig med Daniel Emanuelsens klare, rene røst. Assossiasjonene til Dream Theaters musikk er det nok flest av i løpet av platas gang, og fans av materialet til bandet The Ocean kan nok også glede seg over at mange av stemningene i låtene, så vel som Emanuelsens vokal, minner mye om det man finner der. Ellers ligger et tydelig ekstremmetallpreg over hele produksjonen.

Det starter imidlertid med Opethske solskinnsakkorder i den eminente åpningen «Ecotone», der Vorbid videre ikke nøler med å by på hyppige taktskifter, aggressive fraser og et høyt detaljnivå i musikerprestasjonene – og ikke minst en virkelig John Petrucci-aktig gitarsolo. Spesielt mye roligere blir det ikke på neste innslag, «Union», som kanskje er min personlige favoritt på skiva. Her ligger en kruttsterk akkordrekke i sentrum for komposisjonen, og et stemningsfullt, åpent refrengtema gir låta en herlig finish.

Noe mer dynamikk introduseres i den påfølgende giganten «Ex Ante», der bandet tar seg tid til å bygge omhyggelig opp med clean-gitarer og ren vokal til sitt vante, kaotiske element før låta kjøles skikkelig ned på slutten. Heretter går det stort sett unna resten av platas gang; vi får blant annet servert et råkult samspill mellom de to vokalistene i «By the Edge of Mandala», noen vidunderlige riff i «Paradigm» og en stor, positiv overraskelse i den tre minutter lange instrumentalen «Swansong». Om den så får litt drahjelp av sin korte spilletid, er denne låta en av platas mest fokuserte og umiddelbart underholdende innslag, og minner meg sånn sett litt om de korte, kruttsterke kapitlene i Dream Theaters ‘Metropolis Part II: Scenes from a Memory’.

Den fungerer også i praksis som en slags intro for den hektiske seksminutteren «Derealization», som blander lynrask aggresjonsprog med et nydelig, melankolsk refrengtema. Dette er det siste som skjer før giganten «Self» runder av ‘A Swan by the Edge of Mandala’, der vi blant annet får servert en velfungerende og intens dialog mellom saksofon og ledegitar før et storslått klimaks inntreffer – og sender lytteren rett tilbake til temaet som åpnet plata i utgangspunktet. Finurlig!

Det er ikke mye negativt å si om ‘A Swan by the Edge of Mandala’. De ganske utrettelige, lyse og progga gitargalloppene som nesten er å finne i enhver krok av plata blir imidlertid ganske mange, og kan nok gjøre at musikken til tider føles nokså gjentakende på tross av sin skiftende natur. Det er også en av tingene som nok gjør at denne plata er en litt krevende lytteropplevelse som nok må høres på flere ganger for å gi et skikkelig godt utbytte. Men i det ligger det også et bud om Vorbids svært detaljerte, beundringsverdige og gjennomførte tilnærming til musikken sin på denne plata. ‘A Swan by the Edge of Mandala’ er et sant årshøydepunkt, og anbefales på det sterkeste.

Skrevet av Alexander Lange

Mikrostrukturell evaluering: Ukas singler




In the Woods… – A Wonderful Crisis

Ute nå via Soulseller Records

In the Woods… annonserte nylig at bandets sjette plate ‘Diversum’ vil se dagens lys i slutten av November, en skive som etter sigende kommer til å videreføre den tilgjengelige formen for progressiv metall som bandet introduserte på ‘Pure’ fra 2016. Med seg på laget har de fått Bernt Fjellestad fra Suspiria, en særs dyktig og fleksibel vokalist som ved første øyenkast gir fullstendig mening sett i lys av bandets lett ekstremmetalliske vinkling på progmetall. 

Åpningens drone og politiske opptak danner en dyster og foruroligende atmosfære, og antyder i kombinasjon med platecoveret at skiva kommer til å titte på det skjebnesvangre forholdet mellom mennesket og naturen vi lever i. Det todelte refrenget (?) forsterker dette inntrykket, samtidig som det gir Fjellestad en mulighet til å introdusere seg med sin sylskarpe melodiske teft. Når det kommer til det tekstlige kan det dog sies at låta er litt for universell for sitt eget beste, og jeg savner kanskje en vinkling på det tematiske som benytter seg av litt mindre overbrukte tekststrofer.

Det er mye som funker utmerket på «A Wonderful Crisis». Fjellestad er en usedvanlig god match for bandet, både på de melodiske og de growlede partiene. Produksjonen er nøyaktig like slagkraftig og høyoppløst som jeg har fått til vane å forvente fra dette hold, og den ‘Blackwater Park’-aktige ledegitaren som avslutter låta gir den et uforløst preg som passer utmerket med tanke på låtas posisjonering rundt midten av plata. Dessverre er den også litt uforløst på andre måter; broens variasjoner over et enkelt gitarriff er litt for tafatt og underutviklet til å gjøre ordentlig inntrykk, og låta mangler et klart høydepunkt som rettferdiggjør dets rolle som førstesingel. Det skal sies at In the Woods… er et band som tidligere har syntes å vektlegge albumopplevelsen like høyt som enkeltlåters styrke, så jeg blir ikke overrasket om låta vokser på meg sett i album-sammenheng. «A Wonderful Crisis» er uansett en bunnsolid låt, og et gledelig gjensyn med en vital gruppe innenfor norsk progmetall. 

Skrevet av Fredrik Schjerve   

Djevel – «Kronet Av En Væpnet Hånd»

Ute nå via Aftermath

Etter fjorårets store, store prestasjon ‘Tanker Som Rir Natten’, som sikret Djevel intet mindre enn en Spellemannspris, kan vi prise oss lykkelige over at bandet allerede neste måned slipper en ny plate. Første smakebit derfra, «Kronet Av En Væpnet Hånd», gjør ikke gleden noen mindre, og er en kruttsterk oppladning.

I denne låta beveger Djevel seg litt bort fra de lange, atmosfæriske strekkene på ‘Tanker Som Rir Natten’, og serverer i stedet en aldri så liten hurtighet på drøye fem minutter. Den særegne mystikken som ligger innbakt i bandets musikk forsvinner imidlertid ikke, og Djevel formidler en egenart gjennom velkjente svartmetallelementer der melodiske, folkemusikkaktige grep a la Ulver blandes med Emperorsk intensitet. «Kronet Av En Væpnet Hånd» rekker også å være dynamisk og variert på sine fem minutter, blant annet gjennom temposkifter og bruk av noen virkelig dunkle synther, og gir således mye vann i munnen i påvente av fullengderen.

Skrevet av Alexander Lange



Mortemia – «Adrenalize»

Ute nå via Veland Music

Sist fredag var en stor dag for Morten Veland og hans symfoniske metallprosjekt Mortemia. Fredag ble nemlig siste låten fra ‘The Pandemic Pandemonium Sessions’ sluppet, en månedlig låt-for-låt-utrulling som ble iverksatt i Mai 2021. Mortemia (og Sirenia for den saks skyld) har alltid vært mer singel- enn album-orienterte prosjekter, så denne promo-strategien har virket langt mer naturlig for Veland enn for mange andre grupper som har prøvd seg på liknende. Pandemi-utgivelsen fullbyrdes med «Adrenalize», en europop-farget hit-låt gjestet av Caterina Nix fra Chaos Magic.

«Adrenalize» er en låt som sklir fint inn i rekkene med prosjektets tidligere utgitte låter, men den innehar også noen elementer som subtilt tøyer den velkjente symfoniske metall-strikken til Veland. Spøkelses-synthen som svever over de melodiske dødsmetall-riffene er en av disse, men det smarteste låtskriverknepet man finner på «Adrenalize» er den meditative lommen som åpner seg etter andre vers. Deretter får vi heseblesende solospill og et par stadig eskalerende refrenger fremført av en Caterina Nix i storform, og vi kan dermed konkludere med at utgivelsen har fått den bombastiske avslutningen den fortjener. «Adrenalize» er nok en sterk enkeltstående låt fra en kar som er ekspert på feltet, så gjenstår det bare å undersøke om låtene former en meningsfull helhet når de oppleves etter hverandre på skiva. Hva Metallurgi tenker rundt dette kan du lese på torsdag!

Skrevet av Fredrik Schjerve


Dødsengel – «Ad Babalonis Amorem Do Dedico Omnia Nihilo»

Ute nå via Debemur Morti Productions

Fem år siden forrige fullengder er svartmetallbandet Dødsengel endelig på trappene med en ny plate i midten av desember: ‘Bab Al On’. Førstelåta «Ad Babalonis Amorem Do Dedico Omnia Nihilo» er sluppet, og oser av onde og mystiske takter pakket inn i god og gammeldags svartmetall. Låta i seg selv er en sterk komposisjon, leverer sterke melodier og inneholder en god og variert vokalprestasjon. Drivet i den tre og et halvt minutt lange låta får meg også på kroken. Et mer negativt utslag kommer i mine ører i produksjonen, der særlig gitarene føles litt vel lavmælte, spinkle og undertrykte i miksen. Om den mekaniske, Blut Aus Nord-aktige trommelyden gjør seg godt på helheten av en fullengder tror jeg også gjenstår å se.

Skrevet av Alexander Lange

Kingseeker – «Bargaining»

Ute nå via Bringsli Productions

Metalcore-bandet Kingseeker følger opp sitt debutalbum ‘Daily Reminders’ med låta «Bargaining». Mens jeg synes plata var av noe varierende kvalitet, riktignok med noen virkelig gode høydepunkter, øyner jeg med denne låta en ytterligere mulighet for at dette bandet kan befeste en rolle som et solid og velkomment metalcore-bidrag i den norske metallscenen. Kingseekers musikk er ikke spesielt innovative greier sett i forhold til bandets åpenbare inspirasjonskilder fra metalcorens storhetstid på 2000-tallet, men like fullt mestrer de på sitt beste sjangeren på en virkelig god måte.

«Bargaining» sender meg mange assossiasjoner til min store personlige favoritt på ‘Daily Reminders’, «Butterflies», og leverer punchy, fengende riff, en solid vokalprestasjon og et utsøkt refreng. Versriffet synes jeg ligner vel mye på lignende låter fra andre band, og låta hadde nok ikke trengt å bli strukket ut til femminuttersmerket, men for dem med sansen for metalcorens storheter og friske, norske pust innenfor sjangeren bør definitivt sjekke ut «Bargaining».

Skrevet av Alexander Lange

Metallurgiske funn: Ukas favoritt

Dette innlegget inneholder våre favoritter fra de to foregående ukene.

Simen Jakobsen Harstad – ‘Stallo’

Ute nå via Skogsnog

Simen Jakobsen Harstad er tross sin unge alder virkelig i ferd med å bli et kjent navn i norske rock- og metallkretser. Harstad er fra før av kjent som den ene halvdelen av den eminente stoner/doom-duoen Golden Core, og nå er han altså aktuell med sitt aller første soloalbum: ‘Stallo’. Behovet for et prosjekt utenom Golden Core kan nok sies å være tydelig ut fra det man hører gjennom hele denne skiva. Selv om lytteren får servert en og annen feit akkord og grovkornet gitarlyd, byr Harstad her opp til en annen dans enn den Golden Core har stått for. Musikken kan nok enklest plasseres innenfor landskapet av instrumental og progressiv rock og metall, der Harstad ikke er redd for også å prøve seg på stilistiske grep som ligger utenfor dette.

Med det får man på ‘Stallo’ smaken på en eventyrlyst og kreativitet som imponerer, særlig med tanke på at Harstad har komponert alt sammen og spilt nesten alt selv, bare med noen få bidrag fra andre utøvere. De mest metalliske innslagene kommer i platas første halvdel, der åpningen «Los» lar gitarakkorder legge fine teksturer over en småguffen loop, før skeive taktarter og friske arpeggioer setter opp farten på «Tribus». Platas tittellåt følger deretter opp i form av en nesten ti minutter lang prog-odyssé, der Harstad utviser en svært god kontroll på struktur og oppbygning. Den minner meg mye om mye av det nyere materialet til Opeth, og det beskriver nok også den stilistiske grunnstammen på ‘Stallo’.

Gitarklimpringen på «Columna Vertebralis» og den flotte, lille crescendoen «Aln» baner etter hvert vei for platas andre kjempe: «Nattens Vokter». Her komplementeres lavmælte clean-gitarer fint av solskinnsakkorder og en lekker solo i oppbygningen til platas kanskje aller flotteste klimaks – på tross av at låta muligens er en smule for omskiftende til å føles like konsistent som tittellåta.

Etter dette tar ‘Stallo’ en aldri så liten vending, og drar lytteren i et mer ambient-befengt, dunkelt og stemningsfullt hjørne. «Han Vandrer» og «Fata Morgana» er elektroniske ambient-stykker som gir meg assossiasjoner til småklipp fra post-rock-kjempene Godspeed You! Black Emperor og This Will Destroy Yous underlige og mørke annerledesalbum ‘Tunnel Blanket’. Men det virkelige høydepunktet i dette sisteleddet av ‘Stallo’ kommer nok helt til slutt, da i form av den melankolske balladen «Første Snø». Her skyver Harstad egen gitarklimpring og gjestemusikere på piano og saksofon frem i lyset i nesten seks minutter, noe som resulterer i en sann vidunderlighet og platas kanskje mest stemningsfulle innslag.

Noe som imponerer meg spesielt mye med ‘Stallo’ er hvordan Harstad klarer å formidle stemninger og inspirasjon såpass effektivt uten låttekster. Når jeg leser at inspirasjon hentes fra skogturer rundt Ammerud i Oslo, er det mye som stemmer når jeg samtidig lytter på musikken og tenker på egne skogturer i hverdagsskumringen rundt hovedstadens drabantbyer. Om jeg så får mye drahjelp fra egne personlige erfaringer, står ikke det i veien for at jeg trygt kan konstatere at ‘Stallo’ er en rik og flott opplevelse. Det er en plate som kanskje spriker litt vel mye stilistisk, men det gjør det også til en interessant debutplate, og noe som pirrer interessen for flere ablegøyer fra Harstads soloprosjekt. ‘Stallo’ oser nemlig av talent og anbefales på det sterkeste.

Skrevet av Alexander Lange

Nordjevel – ‘Gnavhòl’

Ute nå via Indie Recordings

Få plater klarer å formidle et førsteinntrykk som det Nordjevels ‘Gnavhól’ gjør når åpningslåta «I Djevelens Skygge» når 50-sekundersmerket. Det første verset åpner portene til Helvete via en helt urimelig voldsom blast-beat, krystallklare, svære og iskalde moll-arpeggioer og gneldrende, høylytt vokal. Representativt for resten av denne platas materiale er det også. ‘Gnavhòl’ er noe av den mest flerrende, frenetiske og hurtige norske svartmetallen som er sluppet i år, og byr på en kompromissløshet og kaosfølelse som stadig nærmer seg overtenning.

Nordjevel har de siste årene sakte, men sikkert bygget seg opp et solid rykte som svartmetallband. Etter at andreplata ‘Necrogenesis’ sørget for et aldri så lite gjennombrudd i 2019, kom bandets første utgivelse på Indie Recordings i form EP’en ‘Fenriir’ i fjor, som vi i Metallurgi belønnet med en femteplass på fjorårets liste over beste EP’er. ‘Gnavhòl’ befester bandets egenart innenfor scenen, der svartmetallens uhyggelige og ondskapsfulle atmosfærer pares med et årvåkent øye for tekniske detaljer. Dette albumet minner mye om en del av materialet til band som Mayhem og Gorgoroth, men sender i større grad oppmerksomheten mot krevende og tekniske musikerprestasjoner som gir svært lite pusterom for lytteren.

Nordjevel klarer imidlertid like fullt å sørge for god dynamikk. Mer ekspansive og strålende mid-tempo-partier dukker for eksempel opp i andrelåta «Of Rats and Men» og den påfølgende «Satans Manifest», og en virkelig tilfredsstillende groove kommer til live i tittellåtas andre halvdel. Det skaper god variasjon når låter som «Within the Eyes» og «Gnawing the Bones» viser Nordjevel fra sin beskeste side, der vokalist Doedsadmiral setter kronen på verket med sin helt ufyselige og klare røst.

Platas definitive høydepunkt for meg er låta «Spores of Gnosis», der et virkelig ondskapsfullt hovedriff og refreng får drahjelp av en illsint, stratosfærisk melodi som utvikler seg til en storslått gitarsolo på slutten av låta. Etter at «Gnawing the Bones» deretter sørger for en andpusten etappe mister imidlertid ‘Gnavhòl’ dampen litt, der den ti minutter lange og vesentlig tregere «Endritual» blir en i overkant langtekkelig affære, tross sterke temaer, før «Twisted Psychosis» avslutter ballet uten helt å tilføre noen nye høydepunkter. Det hindrer imidlertid ikke ‘Gnavhól’ fra å være et sant høydepunkt i seg selv for det norske svartmetallåret, og i det vesentligste er dette en vill, imponerende og bunnsolid lytteopplevelse som stadig slår meg i bakken med sin råskap.

Skrevet av Alexander Lange

Mikrostrukturell evaluering: Ukas singler



Enslaved – «Kingdom«

Ute nå via Nuclear Blast

Jommen er det ikke mye svartmetall igjen i Enslaved-maskineriet. Grutle Kjellsons umiskjennelige skrikevokal ligger som et anker i bandets svartmetallgrunn, men ellers bar både fullengderen ‘Utgard’ og fjorårets EP ‘Caravans to the Outer Worlds’ bud om bandets fullkomne transformasjon til et ganske rendyrket progressivt ekstremmetallband. Den nye singelen «Kingdom» sementerer nok en slik utvikling, da med Enslaveds stadige egenart i behold.

«Kingdom» er – i alle fall ikke så langt – betraktet som en del av noe større prosjekt, og omtales av bandets gitarist Ivar Bjørnson som en hyllest til både ideers slitestyrke, thrash metal, space rock og ambient-pionérer. I bunn og grunn er uansett «Kingdom» en solid og direkte Enslaved-låt, der luftig prog-riffing a la ‘Vertebrae’ og krautrock-tendensene som overrasket på låta «Urjotun» for to år siden er noe av det som får prege uttrykket mest. Og jo: Synth-bruken her er helt utsøkt, noe som veier litt opp for en småtam prestasjon i clean-vokal-registret.

Skrevet av Alexander Lange


Kampfar – «Flammen fra Nord«

Ute nå via Indie Recordings

Da jeg omtalte singelen «Lausdans under Stjernene» i februar hadde Kampfar enda ikke annonsert slippet av sin niende skive ‘Til Klovers Takt’. Nå er dog slippdatoen satt til 11. november, og hele to tredeler av skiva har blitt sluppet i form av singler. Basert på en hastig gjennomlytt av de andre låtene – i tillegg til mange og iherdige gjennomlyttinger av sistesingelen «Flammen fra Nord» – er det trygt å si at Kampfar foreløpig ikke befinner seg i noen kreativ bølgedal i sin lange karriere. Tvert i mot virker ‘Til Klovers Takt’ å være et produkt av en høyst vital og inspirert periode i bandets historie. 

I likhet med Helheim er Kampfar mestre i å bruke svartmetall-sjangeren som et middel heller et mål i seg selv. Man får aldri følelsen av at Kampfar sitter og krysser av en liste med sjangertroper, men heller at svartmetallen fungerer som et utgangspunkt for bandets egne visjoner og musikalske påfunn. Musikken du finner på «Flammen fra Nord» og de andre singlene fra den kommende skiva er rikholdig, intens og innhyllende – alle karakteristikker som tyder på at ‘Til Klovers Takt’ kommer til å være en bemerkelsesverdig hendelse i det norske utgivelsesåret.

De massive akkordene som runger ut i dalstrøkene ved starten av «Flammen fra Nord» fungerer effektivt som en heving av sceneteppet. En enslig taler entrer scenen fra vingen for å deklamere sin illevarslende liturgi, før piskende svartmetall velter som uregjerlige flammer ut i salen. Dette åpningsstrekket er noe av den mest intense musikken Kampfar har produsert i sin fartstid, og bandet balanserer den ildnende heten med mer romslige og suggererende partier på utsøkt vis. Den folketonale, melodiske svartmetallen som entrer rundt 4 minutters-merket er selve prikken over i-en, et fordømmende klimaks kronet av vokalist Ask sine utøylede utrop mot oven. Kampfar har alltid vært et noe undervurdert band i den norske svartmetall-floraen, men om rettferdigheten fortsatt har en rolle å spille i det moderne musikklandskapet burde dette endre seg med slippet av ‘Til Klovers Takt’. For de allerede innvidde er det i alle fall liten grunn til å forvente noe annet enn en essensiell plateopplevelse når Kampfar lanserer sin nye skive i november.

Skrevet av Fredrik Schjerve



Nordjevel – «Of Rats and Men«

Ute nå via Indie Recordings

Parallelt med Metallurgis dvale har tungvekterne i svartmetallbandet Nordjevel sluppet hele fire låter fra sin kommende fullengder ‘Gnavhól’. Siste singel i rekka, «Of Rats and Men», som kom sist fredag, bærer i likhet med det meste i de andre singlene bud om en plate der Nordjevel ønsker å skvise ut det mest flerrende, tekniske og hurtige de klarer innenfor svartmetallens rammer. I smeltedigelen finner vi som regel raske, intrikate og aggressive virvelvinder av gitarspill, besk og insisterende vokal og utrettelige trommegallopper. En forsmak fikk vi for så vidt allerede i fjor, da låta «Gnawing the Bones», som var på EP’en ‘Fenriir’ og som også kommer på Gnavhól’, sendte assossiasjoner til de mest frenetiske øyeblikkene i musikken til band som 1349 og Mayhem.

«Of Rats and Men» demonstrerer riktignok også Nordjevels evne til å føye inn dynamikk og flott pacing over litt lengre låtstrukturer. Denne låtas introduksjon er omtrent så aggressiv og frenetisk som man får det, men den beveger seg like fullt inn i åpnere, mektigere og mer mid-tempo-befengte partier. Låta kulminerer i et tungt, svært refreng som må kunne sies å være høydepunktet, og refrengriffet geleider lytteren ut av voldsomhetene med stor suksess. Ut fra både «Of Rats and Men» og mye annet Nordjevel har sluppet de siste månedene kan man trygt si at mye er lagt til rette for en sterk svartmetallutgivelse når ‘Gnavhól’ lander 23. september.

Skrevet av Alexander Lange


Mortemia – «Forever and Beyond»

Ute nå via Veland Music

En av (de utallige) tingene som har vært kjipt med å sette bloggen på pause et halvt år, er å måtte droppe tråden på den stadige utrullingen av Morten Velands nyeste prosjekt under Mortemia-banneret. Jeg kan bare tenke meg til hvor mange uimotståelige refrenger og massive arena-riff jeg har gått glipp av i løpet av de siste seks månedene, men jeg kan også glede meg over at pausen har transportert meg stadig nærmere prosjektets fullendelse. Det skal bli spennende å endelig få skrive om en skive som jeg begynte å stifte bekjentskap med for et helt år siden, samt å se hvordan låtene spiller på hverandre når de settes i kontekst. 

Men før den tid må vi kaste et blikk på den nyeste singelen «Forever and Beyond». Som de fleste andre låtene fra ‘The Pandemic Pandemonium Sessions’ er «Forever and Beyond» en enkel sak bygd på velkjente styrker fra Velands låtskriver-arsenal. Sagende rave-synther deler plass med massive gitarer og eventyrlige synth-arpeggioer, og refrenget krones som alltid av et dødsfengende gjestebidrag; denne gangen fra Linda Toni Grahn fra Anima Veil og tidligere Follow the Cipher. Til tross for at låtas bro ikke er blant de sterkeste, er det ingen tvil om at «Forever and Beyond» føyer seg inn som nok en hit i resymeet til den veritable låtfabrikken Morten Veland, og det er ikke til å legge skjul på at jeg sitrer av forventning på å få høre det siste kapittelet i Mortemias pandemi-saga. 

Skrevet av Fredrik Schjerve


Besatt – «Machete»

Ute nå via Kallemann Records

Den svartmetall-berørte horrorpunk-duoen Besatt har på sine utgivelser fra det siste året demonstrert et sound som søker å kombinere sære avantgardismer med relativt streite punk-forløp. På deres nyeste singel «Machete» er dette fortsatt en line som Besatt balanserer på – den store forskjellen fra tidligere er at skrittene deres nå virker langt mer selvsikre. 

Det byksende og D-beat-inspirerte verset som åpner ballet er et eksempel på hvor instinktivt fengende musikken til Besatt er på sitt enkleste. Den glefsende, førstebølge-aktige vokalen skaper forbindelser til horrorpunken via sin blodige skrekkfiksjon, og selv om den neppe er det sterkeste leddet rent musikalsk er vokalen likevel en viktig bit av Besatts uttrykksmessige puslespill. Åpningen er dog det straighteste strekket vi finner på «Machete», og resten av låta skjener gjennom en yrende lydjungel befolket av elementer som tamburin-pyntet doomrock, Virus-aktige gitar-abstraksjoner og synkoperte gitarhugg som lydmaler låtens tittel på effektivt vis. 

For min del er det hovedsakelig vokalen som hindrer meg i å omfavne musikken til Besatt uten reservasjoner. Det kan hende at det ikke er mer som skal til enn en subtil endring i produksjonsvalg – som f.eks en mer diffus romklang eller økt distortion – men sånn som den står per i dag tilfører den ikke så mye musikalsk sett, om så den har en viktig narrativ funksjon. Dette hindrer meg dog ikke i å sette pris på den avmålte galskapen som Besatt leverer på «Machete», en fengende og interessant liten klump med Agdersk horrorpunk. 

Skrevet av Fredrik Schjerve


Mikrostrukturell evaluering: Ukas singler

Kampfar – «Lausdans under Stjernene»

Ute nå via Indie Recordings

Kampfar er en av de mest konsistent givende svartmetallprosjektene å følge med på i den norske undergrunnen, så alle tegn på liv fra den gården er verdt å følge med på. Ingen skive har så langt blitt annonsert for 2022, men det nylige slippet av den åtte og et halvt minutt-lange «Lausdans under Stjernene» er et solid tegn på at vi kan forvente en substansiell utgivelse innen året er omme. I likhet med Helheims ‘WoduridaR’ er «Lausdans under Stjernene» et stykke musikk som fyller ut Kampfars uttrykksmessige bilde med nye detaljer, samtidig som den ivaretar Kampfars historisk viktigste karakteristikker. 

Grove gitarteksturer og lyse, skimrende klokketoner plasserer lytteren et eller annet sted mellom stjerneklar himmel og besk, rå jord. Bandet entrer med en tålmodig, stavrende gange, som toppes av poetisk og lidenskapelig brøling som sender tankene i retning Djevel. Broens hemmelighetsfulle luftlomme gir oss et øyeblikks pustepause, før et hektisk strekk med flerrende svartmetall bryter opp spenningen som har akkumulert over låtas første minutter. Deretter går veien innom ekspansive og episke territorier, minneverdige melodier og mørk folkemelodikk, i det som oppleves som en omstreifende men likevel enhetlig, utvidet komposisjon. 

Den tidlige referansen til Helheim er verdt å dra frem her på tampen også, ettersom både Kampfar og Helheim er norske band med lang fartstid og sterke personligheter innenfor hver sin ving av hedensk svartmetall. Dersom du har satt pris på Kampfars tidligere utgivelser finnes det ingen grunn til at du ikke skal like «Lausdans under Stjernene» også, ettersom det er et svært raffinert, transporterende og gripende stykke norsk undergrunnsmusikk. 

Skrevet av Fredrik Schjerve


Confidential – Forever Angel

Confidential (NOR) – Forever Angel Lyrics | Genius Lyrics
Ute nå via Massacre Records

Etter å ha sluppet to nokså energiske og voldsomme låter av den symfoniske metallskolen, skrur Confidential på ballademodusen i «Forever Angel» – tredjesingelen fra sin kommende fullengder. Jeg velger å anta at dette singelslippet har som formål å bringe bud om variasjonen på plata, og det er ingen tvil om at «Forever Angel» sånn sett klarer å vise seg som en motvekt til de tidligere singlenes intensitet.

Samtidig er det kanskje også den svakeste låta vi har fått høre fra plata, noe som handler om at den blir i overkant anonym. Veletablerte balladeformler følges til punkt og prikke, og melodiene blir også i overkant enkle. Det skal imidlertid sies at låta når et fint klimaks mot slutten, og i bunn og grunn er det heller ikke snakk om en dårlig låt i seg selv – «Forever Angel» er et habilt balladeinnslag selv om den sliter med å utvise noen form for egenart.

Skrevet av Alexander Lange



YAWN – «Tokamak IV: Critical Mass»

Ute nå via Mindsweeper Records

YAWN er et musikalsk prosjekt som setter hyper-moderne, mekanisk metall i forbindelse med langt de organiske og sjanse-baserte prinsippene som ligger til grunne for improvisatorisk musikk. Bandets to singler fra den kommende debutskiva ‘Materialism’ avslører ikke så fryktelig mye om plata, annet enn at YAWN har blitt langt flinkere til å utvikle detaljrike og levende lydtepper siden de slapp «Cement» i 2020. Den lille lydsnutten «Tokamak IV: Critical Mass» sentrerer seg rundt en mikrotonal gitarloop, ledsaget av et bakgrunnsmylder av summing, droning, krystalliske teksturer og apokalyptiske, elektroniske pulser. Vibben minner egentlig mye om en slags ashram lokalisert i Matrix-universets futuristiske og mekaniske dystopi, hvilket gjør meg svært nysgjerrig på hva resten av plata rommer av lyd-landskaper. Heldigvis trenger vi ikke vente lenge for å finne det ut, ettersom ‘Materialism’ kommer ut på fredag.

Skrevet av Fredrik Schjerve