Noxium Ferus – Blasphemicon
Noen ganger dukker plater som ‘Blasphemicon’ opp, som først og fremst fremstår som et forsøk på å pushe metallmusikk til noen av sine mest ufine og brutale sider. Denne plata, som er debuten til bandet Noxium Ferus, er en eneste stor kompromissløshet, der bandet skaper en effektiv mikstur av moderne ekstremmetall og de primale tendensene i mye tradisjonell metall.
Den enkleste måten å beskrive musikken her på er imidlertid som bandet selv gjør, nemlig gjennom merkelappen «blackened death metal», som innebærer en blanding av svartmetall og death metal. Mye av musikken på ‘Blasphemicon’ minner også mye om det kanskje største bandet innenfor denne sjangeren, nemlig polske Behemoth – noe som nok først og fremst er et resultat av at stilen til vokalist Espen «Nethor» Dyngen er mer eller mindre identisk som Behemoth-vokalist Nergals fryktinngytende, fonetisk tydelige og uhyre forbanna growle-vokal.
Men det mangler beretninger om babylonske og satanistiske myter, kriger og herskere; snarere henter Noxium Ferus sin energi gjennom direkte og usminka metall. I så måte fungerer også åpnings- og tittellåta veldig godt, der brutal dødsmetallriffing og et hint av mektig svartmetallisk fremtoning går sammen i en hardtslående og forfriskende ukomplisert enhet.
Deretter er lytteropplevelsen min preget av mer blanda inntrykk. Blant høydepunktene finner vi «Autokrator», som imponerer med et ordentlig brutalt refreng. I tillegg er de tre låtene «Live Life Loveless», «The Conjuration of Fire» og «Phallic Pride» en habil bunt med ekstremmetall. De spiller særlig på death metal-siden i Noxium Ferus‘ uttrykk, der «The Conjuration of Fire» i tillegg flørter på smakfullt vis med grindcore-sjangeren og «Phallic Pride» byr på et av platas beste melodier.
«IA Pazuzu» synes jeg på en annen side blir noe smal i appellen med det, ja, nokså kleine forsøket på et slags ritualistisk-lydende refreng som jeg personlig i beste fall tror fungerer godt på et live-show preget av en viss ironisk distanse. «Kerethial – Cut off from God» svekkes på sin side av en ganske svak clean vokal-prestasjon, og «Make Me Kill» synes jeg ikke kommer så godt ut av at gitarakkordene til tider låter ganske sure.
‘Blasphemicon’ er på sitt beste når Noxium Ferus dyrker de mest brutale, rendyrkede og death metal-aktige sidene av musikken sin. Det står også i stil med det jeg synes fremstår som et forsøk på å levere en usminka og old-school-tro utgivelse som viser langfingeren til metallmusikere som tar seg for seriøst. Og bandet treffer ikke alltid like presist, men disker ut noen brutale og gode låter når de får det til.
Skrevet av Alexander Lange
Håndgemeng – Ultraritual
‘Ultraritual’ er debutplata til Håndgemeng fra Drøbak, et band som fra før av har et par EP’er under beltet og i mine øyne har lyktes godt med å bygge forventninger til denne fullengderen. I løpet av en måneds tid fikk vi fra slutten av januar høre tre låter herfra som ikke bare var solide i seg selv, men som jeg syntes bar bud om en ganske variert plateopplevelse i form av at de var nokså ulike. Det synes jeg også vi til syvende og sist har fått, samtidig som at Håndgemeng har smidd sammen en pakke låter som også føles meningsfull i sammenheng.
Stilistisk sett synes jeg det er enklest å plassere Håndgemeng inn i det som har blitt en spennende ansamling unge, norske band innenfor stoner(/doom)-sjangeren, der 70-tallsriffhåndverk a la Black Sabbath gjerne dyrkes med en litt ekstra metallisk finish. Men så enkelt er det likevel ikke. For enkelte elementer ved Håndgemengs musikk, kanskje særlig vokalen til tider, høres ut som at har en viss forankring i hardcore punk, noe som setter stilen deres i dialog med både band som Kvelertak og sludge metal-sjangeren. I tillegg synes jeg bandet ofte flørter med en del elementer fra progressiv rock, noe som sammen med preget av psykedelisk musikk sørger for en del smakfulle stemninger underveis. Poenget er uansett at kombinasjonene av disse tendensene fungerer svært godt på ‘Ultraritual’, og gir inntrykk av en viss eventyrlyst i et sjangerlandskap der mange tross alt ofte gjør et aldri så lite poeng ut av å forholde seg til gammeldagse spilleregler.
Så finnes jo også de mer konsentrerte, umiskjennelige dosene med ganske så klassisk stoner/doom – frykt ikke! «The Astronomer» fungerer for eksempel like bra som åpningslåt som førstesingel, der den på uanfektet og ukomplisert vis ruller ut flotte riff, blytyngde og en direkthet som drar lytteren ganske effektivt inn i Håndgemengs univers. Lignende låter er spredt fint ut på skiva for øvrig; tittellåta er en strålende liten kortfattethet med et herlig hovedtema i midten, og mot slutten får vi høre bandet på sitt tyngste når «Rite of the Comet» får dundre.
Håndgemengs potensiale får i mine ører imidlertid mest utløp i de lengre, mer stemningsfulle og mer progga låtene på ‘Ultraritual’. «Cro-Magnon Vs. Neanderthal» er eksempelvis blant mine personlige favoritter på plata, der den balanserer godt mellom tunge, metalliske deler og atmosfæriske og nærmest space-rock-aktige partier blir som en strålende, liten prog-odyssé på drøye seks minutter. Videre blar bandet opp et utsøkt, groovy og beroligende hovedtema på «Tales From The Tundra», som også ellers imponerer med sin dynamisme selv om den nok ikke fremstår like velutført som «Cro-Magnon…».
Det som imidlertid blir elefanten i rommet når Håndgemeng, ‘Ultraritual’ og prog-tendenser nevnes i sammenheng, er naturligvis den ti minutter lange giganten og avslutningslåta «Occultation Of Mars». Denne lander nok som det største høydepunktet på plata sammen med «Cro-Magnon…», og byr først på et parti som gir assossiasjoner til Pink Floyds ‘Animals’, før vi får høre både mektig riffing, en herlig gjestevokalprestasjon og – av alle ting – en blast-beat som sender noen sjokkbølger inn i lydbildet og setter seismografen i arbeid.
Det blir en mektig og svær avslutning på ‘Ultraritual’. Avslutninga står som et vitnesbyrd om at ambisjonsnivået på plata egentlig kunne vært enda litt høyere. For det meste fungerer svært godt, profesjonelt og kontrollert på ‘Ultraritual’, og det eneste leddet jeg vil omtale som noe svakt er låta «Visions In Fire», som rett og slett ikke byr på noen spesielt minneverdige øyeblikk sammenlikninga med nesten alt annet på denne skiva. Det er uansett en svært god debutprestasjon, og en stoner/doom-plate jeg anbefaler for både de som er kjente og ukjente med sjangeren.
Skrevet av Alexander Lange
Murder Maids – Dance or Die
Trondheimsbandet Murder Maids høstet mye lovord fra pressen da de debuterte med skiva ‘Knives Out’ i 2021. Hos enkelte betydelige musikkmedier trillet plata faktisk til toppkarakter, og det var generelt lite syting og klaging å spore blant folk som eksponerte seg selv for den eksplosive hardcore-debuten. Det kan virke som at bandet har klart å konvertere denne tidlige medfarten til en respektabel marsjfart, noe jeg selv bevitnet da jeg så gjengen gjøre en dritfet konsert på Byscenen under årets Trondheim Calling. Det hele har ledet opp til oppfølgeren ‘Dance or Die’ som traff det norske musikkmarkedet fredag sist uke.
Skivas tittel oppsummerer på mange måter den dynamiske balansekunsten Murder Maids fremfører på sin nye skive. På den ene siden har vi den feststemte og skandirock-påvirkede side av hardcore-mynten, som får sitt utløp på låter som åpningssporet «Reaping», «Avalance» og singelen «Two Faced». På den andre siden har vi de hurtigere, mer ekstreme hardcore/punk-eksplosjonene, som er spedd inn mellom de mer melodiske sporene for å gi lytteren en liten skulder-skump i retning pit-en. Blant disse finner vi låter som «Chain Dog», den nydelig titulerte «Snort Vinyl, Play Coke», og den heseblesende «You Say, We Say».
Selv for bloggens Hardcore-agnostiske metall-fanatikere finnes det et øyeblikk eller to på skiva som kan brukes til tentativ dypping av tær. Den aggressive riffinga og krasse tonespråket til «Chain Dog» gir enkelte assosiasjoner til core-lenende grind, og bruker sine siste sekunder på å droppe en illsint groove. «D.O.D» vil trolig overbevise i enda større grad som følge av sitt blytunge åpningsriff, samt den skuddvekslingen mellom mitraljøse-gitarer og blast-beats som tar plass i låtas andre halvdel.
Likevel er det ingen tvil om at ‘Dance or Die’ først og fremst er mynta på hardcore-hoder med sans for både risting av rumper og deltagelse i mosh-pitens ureglementerte kontaktsport. Totalt sett synes jeg skiva holder et imponerende høyt nivå, med de aller største låtskiver-prestasjonene plassert i første halvdel, der andre halvdel i større grad varierer og eksperimenterer med nærliggende uttrykk . Jeg synes kanskje at avslutningslåta «Ethanol» ikke helt når det klimaktiske nivået den virker å strekke seg etter, men strekket fra «Norwegian Hollywood» til «Sexual Vacation» viser i alle fall at bandet makter å strekke seg utover sine trygge base i relativt streit hardcore. ‘Dance or Die’ er en fargerik og dopamin-utløsende fest pakket inn i en halvtimelang hardcore-skive, og et tidlig høydepunkt innenfor det norske hardcore-året kun rivalisert av Kristiansandsbanden i Korrupt.
Skrevet av Fredrik Schjerve
Ghetto Ghouls – Rats
Jeg har vært småforelska i det trønderske crossover/thrash-bandet Ghetto Ghouls helt siden jeg ble tatt på senga av EP’en deres ‘The Horror of Party Beach’ i 2021. Her demonstrerte ikke bare dette bandet en svært kul og original tilnærming til det musikalske, men de blanda det på smakfullt vis inn i b-film-tematikk som ga uttrykket en velfungerende egenart. Etter diverse split-utgivelser er Ghetto Ghouls nå tilbake med ‘Rats’, som med sine åtte minutter utrolig nok er en enda kortere EP enn ‘The Horror…’, men som like fullt slår godt fra seg og er en tilfredsstillende utgivelse i så måte.
‘Rats’ består av tre korte, raske låter og spiller på mange av de samme strengene og styrkene som ‘The Horror…’. Ghetto Ghouls utviser fortsatt en særdeles god forståelse for crossover/thrash-sjangeren. Det er ikke et eneste kjedelig, kjipt eller dårlig gitarriff å spore, trommene tilfører en sterk intensitet, vokalfrasene er ofte herlig levert (bare hør på «SLEEZEBALL BOSS!»-leveransen i siste låt!) – og gitarsoloene imponerer stort, bare så det er sagt.
Samtidig byr ikke ‘Rats’ på høydepunkter som gjør at låtene blir så minneverdige, og dermed måler den seg aldri med ‘The Horror…’. I denne omgang er det med andre ord først og fremst snakk om sterkt crossover/thrash-håndverk fra Ghetto Ghouls.
Skrevet av Alexander Lange
Unholy Craft – Naar All Tid er Omme
Den hemmelighetsfulle musikeren «Peregrinus» har siden 2021 befestet seg som en ny og fremadstormende skikkelse i den norske svartmetallundergrunnen – spesielt innenfor den rå sorten. Til å begynne med virket ikke prosjektene hans å varsle om stort, ettersom de tidlige utgivelsene under navnene Praefuro og Darkest Bethlehem var solide men lite oppsiktsvekkende. Allerede året etter virket det som at den svært aktive musikeren hadde klart å peile navigeringsinstrumentene sine inn på en langt mer spennende kreativ kurs. Debutskiva til det rå svartmetallbandet Kvad, ‘Cold & Dark, as Life’ var med og kriget om en plass på fjorårets topp 50 her på bloggen, og debuten til Solus Grief, ‘With a Last Exhale’, gjorde seg fortjent til en 41. plass på den samme lista.
Dette produksjonstempoet – for ikke å si den tydelige progresjonen over de siste par åra – er vanvittig imponerende, spesielt med tanke på at «Peregrinus» så og si skriver all musikken selv. Allerede fire måneder etter triumfen under Solus Grief-banneret, har karen gitt ut nok en skive gjennom plateselskapet Purity through Fire, denne gangen under det nye prosjektnavnet Unholy Craft. I likhet med de øvrige, signaliserer dette nye prosjektet nok en ny vinkling på rå svartmetall for «Peregrinus»; i denne omgang en rødglødende og ildnende motpol til Kvads iskalde og gufsende svartmetall.
Å høre på prosjektets debutskive, ‘Naar All Tid er Omme’, er som å foreta en panisk spurt gjennom coverets altoppslukende flammehav. Dette er først og fremst miksens fortjeneste, som bader låtmaterialet i mengder av knitrende støy og diskant, samt utstyrer gitarene med et skarpt sound som tidvis river i øregangene. Det generelt heseblesende tempoet bidrar til å forsterke denne følelsen av manisk panikkflukt; et bilde som gjøres komplett av de desperate, forvrengte hylene til «Peregrinus» selv.
Purity through Fire velger i sitt presseskriv å presentere ‘Naar All Tid er Omme’ som en revitalisering av prinsipper fra den norske andrebølgen, men i mine øyne er dette en temmelig upresis linse å anskue musikken til Unholy Craft på. Etter tittelsporets relativt streite utbrudd, finner vi nemlig sterke rytmiske og musikalske nikk i retning black/hardcore på de to påfølgende låtene. I tillegg introduserer «En Askedrøm» de post-punk-beslektede gitarlinjene som prydet musikerens foreløpige karrieretopp, ‘With a Last Exhale’. I mine ører låter ‘Naar All Tid Omme’ mest av alt som forkullet hardcore/punk som har blitt forsøkt druknet i den auditive estetikken til Bandcamps rå svartmetall-scene.
Og det er den nevnte sjangerens konstante støyvegg som gjør at ‘Naar All Tid er Omme’ er en tyngre pille å svelge enn skivene fra 2022. Til å begynne med bidrar skivas øredøvende kvaliteter til å plassere lytteren i coverets brennende bybilde, men allerede på femtelåta «For Thee I long» begynne den noe retningsløse kanonaden av riffsekvenser å nå metningspunktet for undertegnede. Synthen som anvendes mot slutten av «En Askedrøm» byr på et etterlengtet gjensyn med nattehimmelen gjennom den tette røyken som ligger over resten av skiva, men det finnes svært få andre musikalske grep på ‘Naar All Tid er Omme’ som bidrar til å bryte opp det ugjendrivelige infernoet av diskant.
Dette betyr at debutskiva til Unholy Craft ikke klarer å nå opp til skivene «Peregrinus» gav ut i fjor, i alle fall i mine øyne. ‘Naar All Tid er Omme’ bør dog ikke by på utfordringer for den jevne tilhengeren av rå svartmetall, og kan med enkelhet anbefales til folk som ønsker seg en hurtigere, forpunket og hensynsløs variant av det Kvad holder på med. Selv om ‘Naar All Tid er Omme’ ikke ble noen særstilt hit for min egen del, ser jeg frem til å høre hva enn «Peregrinus» koker i hop i løpet av året – om så det er snakk om noe enda mer støydruknet og forkullet.
Skrevet av Fredrik Schjerve
Nitrist/ Kirkegrill – Veien til Helvete er Brolagt med Gode Intensjoner
«Satan» og «Kjartan», gutta bak Bad Noise Records og samtlige av bandene som kaller selskapet sitt hjem, er nok en gang klare med en ny utgivelse under et av deres om lag hundre alter egoer, Nitrist. Blant disse utallige prosjektene virker det å være enkelte som har blitt viet mer tid og omtanke enn andre, hvor f.eks de siste skivene til Bongskrap og Death Crusader kan trekkes frem som utgivelser som hever seg noenlunde over sine enkle bestanddeler. Debutskiva til svartmetallprosjektet Nitrist fra i fjor presterte en liknende bragd, og det er derfor kjekt å se nettopp dette navnet poppe opp igjen i metallarkivenes nye utgivelser i 2023.
I denne omgang er det snakk om en splitt med Kirkegrill, et nytt prosjekt bestående av medlemmer med forbindelser til band som Gehenna og Tyrant. På ‘Veien til Helvete er Brolagt med Gode Intensjoner’ viser de to bandene en nesten uhyggelig evne til å fange den norske andrebølgens flyktige essens, uten at det føles ut som at bandene prøver å bevise noe som helst. Mest av alt virker det som en gjeng med musikere som har vokst opp med å høre på eller spille norsk svartmetall, som ikke har høyere ambisjoner enn å skvise ut noen enkle men effektive kjærlighetsbrev til sjangeren.
Akkurat som på fjorårets debutskive, ha Nitrist sin side av splitten sitt utgangspunkt i Darkthrones rifftunge og brautende 90-tallsproduksjon. «I Satans Navn» lener seg både på bandets Celtic Frost-beslektede manøvre og de strie isvindene som bandet selv brakte til verden på landemerket ‘A Blaze in the Northern Sky’. «Jord og Dritt» låter mer som et skranglete og fandenivoldsk Immortal til å begynne med, før noen kaldblodige akkorder trekkes som sorte gardiner ned over lytterens åsyn. Vokalen er muligens ørlite granne tørr og fremtredende i miksen, men alt i alt er splittens A-side en svært iørefallende tagning på en form for riff-sentrisk svartmetall som i stor grad ignoreres av nyere band.
Kirkegrill sin side av splitten har på én og samme tid veldig lite og veldig mye til felles med Nitrist sin. Kirkegrill spiller en semi-melodisk form for svartmetall, preget av lengtende harmonier og en følelse av skoglig mystikk. Til tross for de åpenbare ulikhetene, er Kirkegrill sine tre låter vel så formet av den norske andrebølgens musikalske prinsipper som Nitrist sine – til den grad at det nesten kan virke som at sjangerens hedenske sjel tar bolig i bandets fire medlemmer. Stemningen er generelt meditativ, selv om det skal sies at låta «Kirkepiss» dasker litt ekstra hardt med bjørkekvisten i forhold til øvrigheten. Spesielt verdt å merke seg er den ordløse, besatte skrålinga til vokalisten «Lille Troll», som gir den ellers introverte musikken et skjær av uforutsigbarhet og intensitet.
‘Veien til Helvete er Brolagt med Gode Intensjoner’ er en utgivelse forsøker å lure deg med sin håpløst amatørmessige visuelle utforming, men som åpenbarer en drøss med gode kvaliteter dersom du tar sjansen på å bevege deg forbi coverets korsfestede sau (obs: ved nærmere granskning viser det seg å være et lemlestet menneske, ikke en sau). Jo lenger unna 90-tallet vi beveger oss, jo flere artister virker det som at glemmer at den originale svartmetallen var riff-fokusert av natur, og langt mindre opptatt av å opprettholde en konstant strøm av blast beats enn man kanskje skulle få inntrykket av. Nitrist og Kirkegrill husker dette, og skriver som følge musikk som har faktiske åpenlyse forbindelser til den norske andrebølgen. Musikken er kanskje beskjeden, men jeg har fått mye ut av å vie oppmerksomheten min til ‘Veien til Helvete…’.
Skrevet av Fredrik Schjerve
Moonshrine – Hallucinational Forest Rituals
Om du nevner ordene «enmannsprosjekt», «svartmetall» og «Bandcamp» i samme setning for en av oss i Metallurgi, skal jeg på tross av vår generelt vennlige innstilling til ny, norsk metall innrømme at det er en sjanse for at du blir møtt med et skjevt smil, om ikke noe som simpelthen ligner den kjente Harold-memen. For det er en enorm mengde av prosjekter som kan defineres ut fra disse ordene der ute, og mange av dem setter et for raskt likhetstegn mellom dårlig produksjonskvalitet og låtskriving og den beundringsverdige tilnærmingen til råskap og minimalisme som gjør sjangeren såpass appellerende for mange.
Men noen ganger byr denne karakteristikken på gull, og Moonshrine går rett inn i den kategorien med sin nye – og første – demo ‘Hallucinational Forest Rituals’.
Dette er nemlig en halvtime med atmosfærisk, voldsom og autentisk svartmetall. Demoens presentasjon gjør det vanskelig å dele inn plateopplevelsen i låter, da demoen simpelthen er delt inn i dens to sider som varer et kvarter hver og igjen er delt inn i fire låter hver. Det hjelper naturligvis ikke at låtene glir ganske så sømløst inn i hverandre, men rent musikalsk sett gjør dette ‘Hallucinational Forest Rituals’ til en intens helhetsopplevelse som også fungerer svært godt.
Rent musikalsk sett minner Moonshrine meg naturligvis mye om visse svartmetallstorheter, deriblant Burzum, men mest iøyenfallende er assossiasjonene jeg får med bandet Blutumhang. Dette er på grunn av den ofte overveldende intensiteten i musikken, og hvordan gitarene regelrett griner og uler over et kompromissløst bakteppe.
Synthene låter ikke alltid så innmari bra på denne demoen, og det må også nevnes at de første halvdelene av sidene imponerer mer enn de siste, men ellers imponerer den stort med sin intensitet. Anbefales på det sterkeste til fans av rå, autentisk svartmetall.
Skrevet av Alexander Lange
Horrifer (som en del av Various Artists) – Cave of Death Vol. 1
Til slutt gir vi en liten shout-out til death metal-bandet Horrifier, som har fått slengt demoen sin ‘Howl from the Grave’ på den nyeste samleutgivelsen til undergrunnsselskapet Brutal Cave Productions. Det er snakk om en demo som vi koste oss mye med i fjor, og som ble belønnet med en plass på vår liste over fjorårets beste demoer. Så dersom den er gått i glemmeboka, er du herved minnet på den. Takk oss senere!
Metallurgi 
