melodic death metal – Metallurgi

Makrostrukturell evaluering: Ukas plater

Stargazer – Life Will Never Be The Same

Alle musikkutgivelser med mål om å tyne etablerte sjangeruttrykk fremfor å fornye dem, bør i mine øyne, dersom det skal være minneverdig på noen som helst måte, ha en såpass høy kvalitet på enkeltidéer og utførelse at ethvert ønske om innovasjon blir sekundært. Det er helt klart noe som gjelder innenfor så å si alle sjangre, men innenfor metallen blir dette kanskje tydeligst for meg selv innenfor melodisk, tradisjonell tungmetall. For hvert år dukker det opp noen virkelig sterke tradmetall-utgivelser som det er umulig ikke å sette pris på; samtidig er sjangerens storhetstid såpass lenge siden og grunntrekkene såpass velutforsket at det ofte er litt for lett å stemple nye utgivelser som pappametall og gå videre fordi idéene ikke skiller seg nok ut. Stargazers nye plate ‘Life Will Never Be The Same’ er for meg et vitnesbyrd på begge sider av denne tradmetallske medaljen, og inneholder både herlig, klassisk metallhåndverk og idéer som blir så typiske at de går i glemmeboka.

Bare for å adressere en elefant i rommet med en gang: ‘Life Will Never Be The Same’ er et særdeles profesjonelt utført prosjekt. Det holder nok å peke på den solide spillinga som gjennomsyrer utgivelsen for å illustrere dette, men den upåklagelige vokalprestasjonen til Tore André Helgemo er ett tydelig tegn på dette; selve tilstedeværelsen av 20-årig TNT-bassist og Åge Aleksandersen og sambandet-medlem Morty Black et annet. En gjennomgående kontroll på hva bandet driver med er uansett et av de største kvalitetene ved denne utgivelsen, og er med på å frembringe noen store høydepunkter.

Flest av disse ligger nok i platas åpningsstrekk. Den energiske åpningen «Can You Conceive It” har noen herlige vokalmelodier i verset, «Live My Dream» har det samme i refrengene, og «Rock the Sky» byr på noen av platas mest catchy øyeblikk. Også ellers synes jeg Stargazer holder hodet standhaftig over vann gjennom det hele, og det er egentlig bare balladen «Live Today» som i mine ører synker for langt ned i klisjésumpen.

Likevel synes jeg plata etter åpningsstrekket er litt tynt befolket av høydepunkter, og det eneste jeg synes er skikkelig minneverdig er power-balladen «Heartbroken», som mestrer formatet godt og endog introduserer noen nesten doom metal-aktige gitarriff. Låter som «Don’t Kill», «Will I Come to Heaven» og “Turn Off The Light” synes jeg rett og slett blir for anonyme, og når bandet bryner seg på en instrumental-låt i «Beyond the Moon», blir det litt langdrygt tross noen gode gitarmelodier. Låtene «Take Me Home» og «Push Me» kommer dermed godt, men litt seint, da jeg nok her synes jeg har fått min dose av musikken Stargazer byr på på ‘Life Will Never Be The Same’. Likevel må det sies at denne plata er en prisverdig prestasjon, og at det klør etter å høre på de låtene som Stargazer får til best. Det bør derfor ikke være noen tvil om at fans av sjangeren bør sjekke ut denne fullengderen, om det så ikke er så mange andre som vil se det helt store.

Skrevet av Alexander Lange

Sublime Eyes – From Light unto Darkness

Sublime Eyes fra Stavanger har i lengre stunder hatt en stabil tilstedeværelse på den norske metallscenen. Bandets besetning har vært den samme siden slippet av EP-en ‘Reign of the Sun’ i 2013, og sammen har de skrevet og gitt ut to skiver med melodisk dødsmetall av høy kvalitet. Nå har vi dog ikke hørt fra kvintetten siden før pandemien, så det var på høy tid at vi mottok et livssignal fra et av Norges mest fremtredende melodiske dødsmetallband.

På nyåret begynte plutselig singlene å piple ut på strømmetjenestene, og det ble straks tydelig at vi hadde en ny Sublime Eyes-utgivelse i vente. I tillegg til å by på etterlengtet nytt materiale, har bandet også invitert med seg en del noteringsverdige gjester på sin nye EP ‘From Light unto Darkness’. Disse er Hallgeir Skretting Enoksen fra Purified in Blood, Tobias Netzell fra bl.a In Mourning, og Oliver «Ol» Drake fra Evile. Samtlige av gjestene har kommet med bidrag som er med på å gi materialet et løft, selv om ikke er noen tvil om at det er Sublime Eyes sin låtsignatur som er hovedattraksjonen på EP-en.

Materialet som kvintetten har stelt i stand for oss på ‘From Light unto Darkness’, er generelt sett sterkt. Bandets mørke og tunge, men også filmatiske melo-death byr på et potent og mektig lydbilde å fortape seg i, uten at dette nødvendigvis hadde vært nok til å fange lytteren dersom ikke idégrunnlaget hadde vært tilsvarende sterkt. «Nightstalker» og «Victims from the Grave» er begge velutformede og detaljrike låter, men det er først på «Controlled by Fear» og «Mørket» at jeg føler at Sublime Eyes begynner å strekke seg etter eksellense. «Controlled by Fear» når til syvende og sist ikke helt opp, ettersom det fabelaktige musikalske grunnlaget blir noe tøylet inn av låttekstens velmenende men noe banale polemikk. På «Mørket» stemmer dog det aller meste. Massive riff med et tydelig skjær av mørk dramatikk renner inn i strekk som er preget av en Lysjakt-aktig, brutal melankoli, og den nydelige soloen til «Ol» Drake er det siste strøket som fullfører verket.

Så får det bare være sånn at det akustiske arrangementet av «Med Tiden Gror» fra tredjeskiva ‘Corrocean’ – som låter litt som en kombinasjon av en Pantera-ballade fra ‘The Great Southern Trendkill’ og Bjørn Eidsvåg – ikke helt lander for meg personlig. Det som betyr noe er at Sublime Eyes har returnert fra sin lille pandemi-dvale, og at de har gjort det med en utgivelse som befester deres stilling som viktige norske ambassadører av kvalitets-melodeath. ‘From Light unto Darkness’ er en EP som både gir umiddelbar avkastning og avkastning over tid, i kraft av sitt storslåtte, presise maskineri og rike detaljnivå. Dette burde være nok til å mette fansen en stakket stund, selv om jeg håper at vi har også har en skive å se frem til i nær fremtid. ‘From Light unto Darkness’ er i alle fall anbefalt!

Skrevet av Fredrik Schjerve

Eldkling – The End of Eternity

Etter å ha sluppet en håndfull med singler i fjor og i år, er power metal-duoen Eldkling omsider klar med sin debutplate ‘The End of Eternity’. De to østfoldingene har i og for seg en erfaring innenfor gamet som strekker seg ganske langt tilbake, da Eldkling fungerer som en slags revitalisering av prosjektet Ravenlord, som rullet ut noen få demo-utgivelser på starten av 2000-tallet. ‘The End of Eternity’ bærer også preg av at mennene bak har en viss rutine innenfor sjangeren, og er en habil power metal-plate med noen prisverdige høydepunkter.

Åpnings- og tittellåta gir for eksempel et svært godt førsteinntrykk, og bærer bud om at Eldkling har knukket noen koder når det gjelder å servere minneverdige power metal-refrenger – noe som jo utvilsomt må kunne sies å være en hovedingrediens i enhver respektabel utgivelse innenfor sjangeren. Og også andre steder på denne plata glimter Eldkling til i så måte; både «Gates to Hell» og «Night of the Dead» piffer opp ‘The End of Eternity’ med noen herlige refrengmelodier.

Det er tiltrengte øyeblikk, for selv om innmaten i ‘The End of Eternity’ aldri blir dårlig, bærer den ofte litt for mye preg av en litt kjedelig tilstrekkelighet. Særlig når blendende energisk power metal trues litt av grensedragninger mot gråere tungmetall i låter som «Revolution», falmer fascinasjonen min for prosjektet Eldkling har bygget opp her.

Heldigvis har duoen også noen andre ess i ermet. Den noe anonyme «Unspoken» får for eksempel en overraskende velfungerende vitamininnsprøytning av EnesErik E., som bidrar med sin svartmetallske skrikevokal. Utover dette må tolvminutteren «Find Your Way» nevnes som et av platas desidert største høydepunkter. På tross av å skille seg mye fra de øvrige låtenes lengde og form, er dette en særdeles vellykket kjempe, som på tross av å ikke bla opp de helt åpenbare enkelthøydepunktene ender opp som en god progressiv power metal-låt der Dream Theater-vibber sniker seg inn.

«Find Your Way» glir også lekkert inn i avslutningslåta «Lost Souls», som blir en storslått avslutningslåt på en plate som tidvis imponerer med et knippe sterke melodier og smittende energi. Anbefales for alle med den minste interesse for krikene og krokene i den norske power metal-undergrunnen.

Skrevet av Alexander Lange

Nattmann – Udaad

EP’en ‘Udaad’ er den første utgivelsen til svartmetallduoen Nattmann, som akter å bruke sjangerens uhyggelige drakt til å tematisere grusomhetene som foregikk fra 1600- til 1800-tallet. Om noe, legger dette bandet her et solid grunnfundament for videre eskapader, der den demonstrerer en god kontroll på sjangerhåndverket, en overbevisende innretning mot tematikken og noen idéspor som kan innby til en merkbar egenart.

Introduksjonen «1684» er for det første en interessant liten sak, der den med båndopptak på dansk og skeive takter gjør jobben med å pirre interessen nokså utmerket. Låta «Nattmann» bidrar deretter med solid mid-temposvartmetall, før «Stegle og hjul» gjør det samme og endog introduserer litt clean-vokal på vellykket vis. Det som nok imponerer meg mest på ‘Udaad’ må likevel være skrikevokalen, som jeg synes er såpass besk at den er sammenlignbar med Doedsadmirals vederstyggeligheter i Nordjevels materiale.

Jeg synes imidlertid det er synd at denne EP’en er så kort med sine ni minutter. Elementene som frisker opp det nokså basale svartmetalluttrykket her hadde hatt godt av litt mer utforskning, og utgivelsen føles mer som en demo enn en EP kun på grunn av lengden. Vi får imidlertid tro at potensialet vil få større utløp ved neste anledning, som jeg synes man må kunne glede seg til ut fra det lille vi får høre på ‘Udaad’.

Skrevet av Alexander Lange

Makrostrukturell evaluering: Ukas plater

I denne utgaven av makrostrukturell evaluering har vi fått med oss gjesteskribent Jonas Ludvigsen, som blant annet har skrevet en mengde anmeldelser for GAFFA. Grunnen til dette, er at bloggens faste skribenter anser seg som inhabile når det kommer til å dekke Bizarrekult, som følge av at vi har for tette forbindelser til prosjektet gjennom å være en del av dets live-besetning. Vi anser dette som en nydelig mulighet til å hente inn litt nytt blod og ferske perspektiver til bloggen, og som dere snart vil se har Jonas levert et strålende skriveri om ‘Den Tapte Krigen’. Hjertelig takk skal du ha!

Bizarrekult – Den Tapte Krigen

Bizarrekults ‘Den tapte krigen’ er en tour de force hva moderne black metal angår; en salig blanding av gold alt-rock og klassisk norsk svartmetall preget av sjelelig lengsel, frykt for tap, men også livsbejaende optimisme.

Den nevnte lengselen settes umiddelbart i spill på åpningssporet «Du lovet meg», som starter hardt ut i god ekstremmetall-stil, før den sklir over i nydelige melodiske partier som maner til melankoli, nordavind og blekksvart hav. Herfra balanserer Bizarrekult sorg, vrede og håp på sømløst vis. Låta utvikler seg fra bunnløs vrede til luftige vokaliseringer og astronomiske riff, svevende over en bunnsolid fremadstormende blast beat.

Åpningssporet kan sånn sett sies å være plata i mikrokosmos. En god gammel overture om man vil. En smakebit av hva som skal komme, samt en forberedelse på de kreative grepene som venter. For Bizarrekult er ingenting om de ikke er kreative. De ulike alt-metal-elementene inkorporeres i de ulike låtene, holdt oppe av en ramme bygd på progressiv black metal, på en måte som føles overraskende og naturlig på en og samme tid. Så uventet at man stadig kan glede seg over noe nytt. Så selvfølgelig at man bare kan fryde seg ved utførelsen. Vi finner dette igjen blant annet i «Midt i stormen», som starter ut som en meget groovy, bassdreven black’n’roller før den transporterer oss til nettopp stormens øye. Bizarrekult lar kaoset virvle rundt seg, men bevarer roen, og styrer sin egen skute.

Midt mellom alt dette, som for at plata ikke skal bli for mektig kost, har de også funnet plass til mer «tradisjonelle», brvtale bangere. «Kongen» er et godt eksempel. Lett gitarlek og cymbalspill tar oss ut i skoddefylt landskap underbygget av en bass som varsomt gir seg til kjenne. Vokalen kommer inn, skrikende, som fra langt vekk, og låta bygges sakte opp før den eksploderer halvveis gjennom og dundrer av gårde helt til siste sekund. Litt i samme bane, men enda mer eksplosiv fra start er «Løslatt», som nok er platas hardeste låt. Men også her finner man smutthull til melodiske partier som løfter seg ut av avgrunnen og opp mot lyset. Det er noe veldig effektivt i låtskrivingen her. Borte er svartmetallens uendelige selvtilfredshet. Alt er til for uttrykket. Øynene er alltid på målet.

‘Den tapte krigen’ er i stor grad en plate som snakker for seg selv. På drøye 40 minutter gjør Bizarrekult det klart å tydelig hva de ønsker at musikken deres skal være. Tematikken er i og for seg velkjent i sjangerlandskapet, men i ‘Den tapte krigen’ får man ferske perspektiver. Hva kan man tenke nytt om mørke og menneskelig elendighet? Hvordan kan man komme videre? Dette er det som utforskes på denne plata, og det gjøres heldigvis med voldsom musikalsk overflod.

Skrevet av gjesteskribent Jonas Ludvigsen

Draken – The Book of Black

Med en gang du ser at en plate gis ut av det svenske plateselskapet Majestic Mountain Records, kan du nok være ganske sikker på hva du får. Dette selskapet må nok kunne sies å være blant Skandinavias fremste leverandører av tung, psykedelisk og feit metall, og har tidligere blant annet gitt ut musikk av vestfoldske Jointhugger. I 2021 slapp de også Drakens selvtitulerte debutskive, og som seg hør og bør har de nå også gitt ut ‘The Book of Black’. Denne plata gir oss mer av det gode, og den bør definitivt kunne blidgjøre enhver stoner/doom-entusiast.

‘The Book of Black’ låter i alle fall innmari bra. Lyden er både feitere og romsligere enn det den var på debutskiva for to år siden, og kanskje viktigst av alt imponerer Draken med at samspillet også låter så godt og organisk. Det er hele tiden tight nok uten at spillinga føles for kalkulert, og sammen med den fine lyden gir det denne plata en herlig følelse av liv. Det er altså bare å ta av seg hatten for produksjonen av ‘The Book of Black’.

Låtene i seg selv har jeg nok et noe mer ambivalent forhold til. Det gjelder særlig åpningsstrekket. Jeg synes nemlig Draken kommer litt skeivt ut med åpnings- og tittelsporet, der hovedtemaet er tøft nok men grooven repeteres til det kjedsommelige. «Bastard» får deretter opp dampen litt på fint, Motörhead-aktig vis, men denne låta blir heller ingen storfavoritt hos undertegnede med sin litt vel generiske refrengmelodi.

Heretter tar det seg imidlertid opp. «We Deserve to Suffer» byr på en mer interessant og dynamisk oppbygning enn det som har blitt servert tidligere (i tillegg til en merkelig og kul gitarsolo), og den påfølgende «House of Horrors» er et av platas store høydepunkter med det flotte orgelet som stadig får male lydbildet litt mer fargerikt. Også «Symbiote» er en solid sak ved at den byr på et av platas tøffeste riff, og «Relentless Sinners» overrasker positivt med sin storslåtte og fine avslutning.

Platas kanskje beste låt er imidlertid også den mest ambisiøse, nemlig den nesten ti minutter lange avslutningslåta «Bloodguilt». Her kommer Drakens flotte samspill særlig godt til uttrykk ved at de usedvanlig seige partiene på denne låta kommer så godt ut, og som om ikke det var nok, får vi også servert noen virkelig flotte refrenger og en herlig avslutning.

‘The Book of Black’ ender dermed opp som en vellykket raffinering av den feite, fine stoner/doom-musikken Draken vil formidle. Trioen retter fint på skuta etter en litt haltende begynnelse, og ender opp med å servere en plateopplevelse som skiller seg ut ved å være en uhyre godt spilt skive. Med en presentasjon som gjør det hele litt mørkere i kantene, evner Draken også å skille seg ut i stoner/doom-mengden i andre henseender. Så åpner særlig de litt åpnere lydbildene på ‘The Book of Black’ en mulighet for at bandet også kan stå for noe litt mer spesielt i fremtiden også rent uttrykksmessig. Veien videre kan med andre ord bli spennende.

Skrevet av Alexander Lange

Bolzö – Void

Bolzö er en kvartett fra Trondheim som faktisk har bygd opp til lanseringa av debutplata ‘Void’ helt siden 2018. Da slapp bandet nemlig andre låt på dette albumet, «Hate», og dette ble fulgt opp av slippene av låtene «Void» og «Moonlight» i henholdsvis 2019 og 2020. Om en viss pandemi er årsaken til at plata lot vente på seg er meg uvisst, men nå er den i alle fall her, og den byr på en aldri så forfriskende cocktail av svartmetall og melodisk death metal.

De tre singlene i seg selv er nokså ulike og et godt bilde på variasjonen Bolzö presenterer på ‘Void’. Den beste av dem synes jeg imidlertid er «Hate», som også har endt opp som en vital komponent i det sterke åpningssegmentet Bolzö står for her. Her utnytter nemlig bandet aller først melodien som åpner plata for det den er verdt, før «Hate» byr på et av de mest dynamiske og spennende lytteropplevelsene på ‘Void’. For mens de andre låtene stort sett er ganske korte og direkte, puster «Hate» seksminuttersmerket i nakken med en ganske progressiv låtstruktur med lekre vendinger i seg.

Det er imidlertid det stilistiske som utgjør den mest gjennomgående kvaliteten på ‘Void’. Bolzös sjangerlek fungerer svært godt og åpner opp for mye variasjon, og den gjør ‘Void’ til en flerdimensjonal opplevelse. Her får vi høre alt fra Death– og Vorbid-aktige tendenser i «Suffering in Silence» til antemiske melodeath-refrenger i «The Land of Fire» og mystisk svartmetall i «Thy Land», og Bolzö lykkes også fint med å skape en naturlig sammenheng mellom de ulike låtene.

Det negative ved ‘Void’ ligger nok snarere i det produksjonsmessige. Det jeg tenker mest på er nok at jeg tror det instrumentale kunne ha hørtes enda litt mer storslått ut, og at jeg synes det stadig tilbakevendende dungeon synth-keyboardet låter litt vel urtypisk. I tillegg synes jeg mange av riffene låter litt vel enkle, og at idéene nok kunne fått litt mer detaljrikdom. ‘Void’ er likevel en særs underholdende opplevelse som henter sin styrke gjennom velbalansert og fargerik variasjon. Sånn sett er dette langt på vei en sterk debutskive fra Bolzö.

Skrevet av Alexander Lange

Gribberiket – Dråpen

Ute nå via Dead Seed Productions/ Records of the Fleshgod

Gribberiket er et eksperimentelt funeral doom-prosjekt ledet av den visuelle kunstneren og musikeren Sindre Foss Skancke. Til forskjell fra hans langvarige solo-prosjekt Utarm er Gribberiket et fullverdig band, fylt opp av anonyme musikere som jobber under aliaser som «Witchfucker Wangen», «Gimp Molestor» og «Kybermensch». Dette er pseudonymer som formelig oser av lærreim, ridepisk og jordbær-røde gagballs, hvilket gir inntrykket av at Gribberiket ikke er et prosjekt som tar seg selv så høytidelig. Dersom man derimot bestemmer seg for å gi bandets nye LP ‘Dråpen’ et lytt, ja da får denne teorien straks en ripe i lakken.

Gribberikets form for funeral doom befinner seg såpass langt ute i periferien at det blir meningsløst å sammenlikne dem med sjangerens fanebærere. Med sin spinkle, svømmende produksjon og formløse, nesten improvisatoriske struktur er ‘Dråpen’ et aldri så lite unikum innenfor sjangeren, og med det en utgivelse som krever nesten uforskammet mye av lytteren. Om jeg skulle forsøkt å oppsummere opplevelsen via referanser til andre grupper, ville jeg sagt at ‘Dråpen’ låter som en dissosiativ og schizofren versjon av Aldebaran, hjemsøkt av etterlevningene av ‘Tide Turns Eternal’ sine akvatiske ledegitarer.

En annen måte å beskrive skiva på, er som et ruspåvirket svalestup ned i sjelens dypeste avgrunner. Vokalen til Skancke kan ansees å være protagonisten i denne metaforiske reisen, og som den åpenbart kompromissløse kunstneren han er, både hyler, trøster, bærer og messer han som en mann fanget i sitt eget, skreddersydde helvete. Å lytte til en kar maltraktere både lunger og stemmebånd på denne måten i nesten 50 minutter, er åpenbart en opplevelse myntet på en ørliten gruppe auditive selvprylere. Bedre blir det ikke at musikken ikke tilbyr noen form for ly fra Skanckes torturerte skriking, men heller utgjør en tilsvarende forstyrret og skrekkinngytende motpart.

Til tross for skivas krevende kvaliteter, finnes det noen få øyeblikk som kan sies å nærme seg konvensjonell skjønnet. Tittel- og avslutningssporet «Dråpen», har for eksempel et vemodig hovedtema som slekter på den melodiske dødsdoomens sorgtunge affekt. Skivas mest effektive strekk, finner vi dog på «Læren om øyet», som mot slutten av sine 15-minutter åpenbarer en meditativ og bittersøt boble i opplevelsens indre. Det er noe inntrykksfullt med måten Gribberiket plutselig sniker seg tettere opp mot alminnelig dødsdoom; et trekk som plutselig åpenbarer Skanckes vokal som sørgende og forlatt, heller enn desperat og fortapt. Dette øyeblikket vil trolig være utbetaling nok for enkelte til å rettferdiggjøre den lange reisen for å komme seg dit. Likevel tror jeg de aller færreste vil ha tålmodigheten som kreves for å karre seg frem til denne forfalne oasen.

For min egen del, må jeg innrømme at ‘Dråpen’ neppe er en utgivelse jeg kommer til å besøke igjen med det første. Skivas formløse og vedvarende ekstremitet utgjør en ekstrem test for tålmodigheten, og musikkens iboende kvaliteter åpenbarte seg kun i øyeblikk med radikal åpenhet og nysgjerrighet fra mitt eget hold. Jeg har lettere for å sette pris på denne graden av abstraksjon i visuell kunst og film enn jeg har i musikk, ettersom fraværet av tydelige markører over tid gir meg en følelse av å ligge og duppe i en sjøsyke-fremkallende, sensorisk depivasjonstank. Dersom tanken på å høre på Esoterics ‘A Pyrrhic Existence’ under påvirkning av salvie derimot gjør deg gira, kan jeg helhjertet anbefale et dypdykk ned i Gribberikets gnagende skjærsild på ‘Dråpen’.

Skrevet av Fredrik Schjerve

Tore Fagerheim – Cessation of Existence/ The Demon Core

Usignert, ute nå på div. strømmetjenester

Tore Fagerheim, tidligere gitarist i band som Shadowmind, Unholy Quest og Repent, har i senere år viet døgnets musikalske timer til en omfattende produksjon av backing tracks under eget navn. Disse sporene fulgte til å begynne med backing track-kulturens generiske retningslinjer, som vil si at de ble titulert etter toneart og musikalsk stil (den første låta hans het «E Minor 80’s Power Ballad Guitar Backing Track). I senere tid har det virket som at gitaristen har begynt å investere seg mer i materialet han produserer, noe de mer artistiske utgivelsestitlene og cover-illustrasjonene er tegn på.

De to nye demoene til Fagerheim, ‘Cessation of Existence’ og ‘The Demon Core’, er gode eksempler på denne trenden. Demoene er som vanlig fylt med instrumental-spor i et kommersielt melo-death/metalcore-modus, men utgivelsene unngår å oppleves som ren bruksmusikk som følge av beslutningen om å gi dem en noenlunde kunstnerisk presentasjon. I tillegg er det subtile forskjeller på innholdet på de to demoene rent uttrykksmessig, hvilket de to kontrasterende cover-illustrasjonene skildrer på effektivt vis.

Satt på spissen kan man si at ‘Cessation of Existence’ inneholder melo-death av en episk og melodisk art som sender tankene i retning Insomnium, der ‘The Demon Core’ fremstår som et Bring Me the Horizon-komponert Doom-soundtrack, dersom de mottok kreative innspill fra Justin Broadrick fra Godflesh. Dette er dog kun linser som Fagerheim filtrerer sin kommersielle, In Flames-aktige melo-death gjennom, og generelt sett har de to demoene svært mye til felles rent uttrykksmessig.

Så er det også slik at låtene på de to demoene ikke helt unnslipper å oppleves som backing tracks. Samtlige av sporene bygger på en elementær base av enkle metalcore/melo-death-riff, hvilket i kombinasjon med instrumental-formatet og de lite oppsiktsvekkende trommesporene gjør at det hele får et tydelig soundtrack-skjær over seg. Dette er nok uansett intensjonen til Tore Fagerheim, så det blir feil av meg å dømme musikken etter kriterier den ikke forsøker å oppfylle i utgangspunktet. Vurdert på egne premisser – som bakgrunnsteppe for aspirerende gitaristers klumsete drodling – utretter musikken til Tore Fagerheim nøyaktig det den prøver på, og selv jeg som ikke har prøvd å skvise ut et eneste lick over låtene har funnet et eller annet av verdi å huke tak i på ‘Cessation of Existence’ og ‘The Demon Core’.

Skrevet av Fredrik Schjerve

Strymer – Enraged in Utter Darkness

Strymer er en svartmetallduo fra Telemark som slapp både debut- og andreplata si i fjor. Sistnevnte, som altså er ‘Enraged in Utter Darkness’, kom ut i desember og skiller seg noe fra forgjengeren med sine litt kortere låter. Strymers eksistensgrunnlag og stiluttrykk er imidlertid like umiskjennelig. Her er det snakk om skikkelig meat and potatoes-svartmetall, der enkle og aggressive komposisjoner i kjent stil pakkes inn i lavoppløselig produksjonskvalitet.

På ‘Enraged in Utter Darkness’ gjør Strymer det dermed ikke spesielt komplisert for seg selv, og i mine ører er det snakk om noe som kan beskrives som en blanding av noen av elementene fra de tidligste utgivelsene fra Burzum og Darkthrone. Plata varer i litt over en halvtime, og når verktøykassa er såpass kjent og begrenset er det ingen stor overraskelse at det finnes enkelte anonymiteter på ‘Enraged in Utter Darkness’. Allerede i åpningslåta synes jeg for eksempel gitararbeidet er litt vel simpelt og kjedelig, og det samme kan nok sies om noen av låtene og partiene i midten av utgivelsen.

Hovedinntrykket mitt er likevel at Strymer jevnt over lykkes ganske godt med å levere en rå og kompromissløs svartmetallopplevelse på ‘Enraged in Utter Darkness’. Dette gjelder særlig når de krydrer låtene med litt variasjon, noe som eksempelvis skjer i andrelåta «As The Snow Falls», der duoen drar litt treigere og mer doom-metallske riff opp av hatten. Den påfølgende låta, «Cause Of Death», synes jeg også treffer godt, da på grunn av en ganske så mye mer deprimerende stemning enn det man ellers finner på denne frenetiske utgivelsen.

For ellers er det nettopp hurtighet og aggressivitet som gjelder, og ofte byr Strymer på noe som kan minne om den grindcore-aktige svartmetallriffinga Blodkvalt også utsatte verden for i fjor. Når denne oppskriften brukes er det særlig avslutningslåta «Vinternatt» jeg synes peker seg ut som et klart høydepunkt. Så er ikke kvaliteten så høy at jeg tror Strymer klarer å skille seg ut i mengden av prosjekter som prøver å revitalisere 90-tallets svartmetallformler, men stort sett lykkes duoen godt med det de prøver på på denne plata. Aggressiviteten og vederstyggeligheten er i alle fall i god behold tvers gjennom.

Skrevet av Alexander Lange

Makrostrukturell evaluering: Ukas plater

Uburen – Usurp the Throne

Uburen er et viking/svartmetallband fra Sandnes som i all hemmelighet har opparbeidet seg en seriøs lytterskare over sine hittil fire skiver. Trioen har i alle fall vært meg fullstendig ukjent frem til i dag, til tross for at Spotify kan attestere at bandet har over syv tusen månedlige lyttere. Dette betyr at bandet har høyere lyttertall enn band som Sarke og Khold, to betydelige navn innenfor norsk ekstremmetall. Hvordan dette kan ha gått meg hus forbi er og forblir et mysterium. Enten er Metallurgi-redaksjonen noen uoppmerksomme døgenikter uten fungerende sidesyn, eller så har Uburen klart å skape seg et publikum uten å benytte seg av industriens mer velprøvde taktikker.

Hvilket av disse to alternativene som stemmer skal jeg ikke forsøke å komme frem til nå; det er nemlig en omtale av bandets nyeste skive ‘Usurp the Throne’ som står på agendaen. Som nevnt er Uburen nytt bekjentskap for meg, så jeg kommer ikke til å kunne vurdere skiva i lys av tidligere utgivelser. Det jeg derimot kan gjøre, er å vurdere musikken i lys av skivas konsept – et konsept som på mange måter kan sies å være den viktigste grunnen til å sjekke ut ‘Usurp the Throne’.

Platas konsept er nemlig både dyptgripende og interessant. ‘Usurp the Throne’ omhandler menneskeartens kamp mot en hyklersk gud; en gud som nyter å manipulere menneskeskjebner til egen forlystelse. Menneskets historie fremstilles som en «elv av blod», hvor synder går i arv fra generasjon til generasjon, som en uutslettelig inngravering på slektstreets stamme. Den eneste måten å hente menneskene frem fra under tyngden av sin egen historie, er å utslette verden gjennom den apokalyptiske hendelsen Ragnarök, for deretter å gjenreise den. Låttekstene fordyper seg i ulike aspekter ved dette konseptet, og er generelt en glede å ta innover seg over skivas spilletid. Men en skive lever og dør selvfølgelig ikke på sitt konsept alene, og et hvert godt konsept krever en effektiv musikalsk motpart for å virkelig skinne.

Og det er på den musikalske fronten av Uburens ‘Usurp the Throne’ støter på sine største utfordringer. Bandets tilnærming til viking/svartmetall er en kraftfull og krigersk en, fylt til randen av Immortals sverd-fektende ekstremitet. Det er derimot ikke bandets grunnleggende uttrykk som stikker kjepper i hjulene på ‘Usurp the Throne’, men heller hvordan uttrykket blir presentert gjennom skivas produksjon. Produksjonen på skiva – som forresten er utført av bandet selv – er nemlig såpass hul og fjern på samme tid at dynamikken som kunne pustet liv i skivas konsept fullstendig uteblir.

Låtkonstruksjoner som «When the River Breaks», «Defiance towards Futility» og «Bring forth Ragnarok» kunne vært tårnende bragder i bandets resymé dersom produksjonen hadde matchet låtenes prestasjoner. Dessverre er produksjonen preget av dominerende bassfrekvenser, anonyme og distanserte gitarer og vokal som er tørr nok til å virke som at de ikke har mottatt behandling i etterkant av opptak. Dette gjør at skiva surrer og går i bakgrunnen av lytterens bevissthet, uten å kreve oppmerksomheten i den grad en god svartmetallskive i Immortalsk format burde. ‘Usurp the Thone’ har mengder av fete riff, stormende sekvenser, samt et konsept av de sjeldne å by på. Derfor er det trist å måtte meddele at disse kvalitetene på mange måter overskygges av den labre produksjonens sløvende effekt. Jeg kan anbefale Uburens nyeste skive til blodfans av viking/svartmetall, men nykomlinger til uttrykket vil trolig slite med å komme under huden på skiva som følge av miksen.

Skrevet av Fredrik Schjerve

Hüsmänsköst – Uhøytidelig Jule-EP

Ute nå via Husmanskost Records (eget plateselskap)

Det er februar, julenekene har for lengst blitt fortært av grådig kjøttmeis og dompap, og grantrærne står og flasser sine brune barnåler ned på stuegulvene til nasjonens lateste innbyggere. Likevel ser Metallurgi først nå sitt snitt til å skjenke en omtale til Hüsmänsköst sin uhøytidelige jule-EP, som ble sluppet på strømmetjenestene 1. juledag. Bedre sent enn aldri, sies det.

Fra spøk til alvor: Det er synd at vi ikke har rukket å dekke denne utgivelsen tidligere. Hüsmänskösts tradisjonelle grindcore er tross alt en sjeldenhet å oppdrive i det norske metallmiljøet, og det at bandet i tillegg er temmelig kompetente leverandører av nevnte uttrykk gjør lite for å lette på skamfølelsen. Det eneste vi kan gjøre for å forsøke å rette opp i denne urettferdigheten, er å forsøke vårt beste med å overbevise norske lyttere om at nettopp det de trenger å høre i februar, er en grindcore-jule-EP med låter som handler om å selge kroppen sin på Kiwi og å bruke julelys som kukforlenger.

Så kjære, norske lyttere: Jeg anbefaler dere alle sammen å vie seks og et halvt minutt av deres liv til en rutsjetur ned den bratte akebakken som løper gjennom Hüsmänsköst sin nyeste EP. Riffene river og røsker, som en rødkinnet guttevalp i det han frigjør kveldens hardeste pakker fra gavepapirets nådeløse tyranni. Trommene smadrer som en gjeng hylende barn i det de kondemnerer mammas pepperkakehus, og vokalisten brøler som en rødneset bestefar rett før han dunker ned dram nummer 16 og 17. ‘Uhøytidelig Jule-EP’ er en forrykende, heidundrendes grindcore-fest, og det en fest so er over før hovmesteren har rukket å bagge tidenes baddie på NRK1. Hüsmänsköst er et av Norges djerveste grindcore-band, og det vises selv på en uhøytidelig og knapp liten sak som denne EP-en. Ta deg en lytt!

Skrevet av Fredrik Schjerve

Forhatt – Solvigd

Jeg vet heller lite om svartmetallmiljøet som tydeligvis regjerer i Bodø by, men Forhatts nyeste utgivelse ‘Solvigd’ gjør meg sikrere i min antakelse om at det produserer noe av den mest spinnville svartmetallen her til lands. Herfra kommer nemlig også det ganske så gamle prosjektet Skaur, som i 2021 slapp den usedvanlig komplekse og tungt fordøyelige plata ‘Reis te Haelvete’, der det endog er en vokal som knapt kan overgås når det gjelder intensitet.

Og det er ingen ringere enn Skaur som bidrar med vokal på denne EP’en av Forhatt. Det vil si at det hyles og skrikes noe voldsomt over disse tre låtene, og prestasjonen er ikke et grann mindre fascinerende enn det den var på ‘Reis te Haelvete’. Om det ikke var nok, ligger også de andre elementene på ‘Solvigd’ tett opp mot Skaurs uttrykk, og mye tyder på at slektskapet mellom disse to prosjektene er tettere enn hva en enkel vokalistvisitt skulle tilsi.

Det betyr at et beundringsverdig gitararbeid ligger til grunn her, der ideene blir utrolig mange og interessante av at utgivelsen bærer preg av å være tilnærmet gjennomskrevet og repetisjonsløst. Gitarene ligger stort sett i lysere registre og minner som Skaurs gitarer mye om amerikanske Krallice, og får av eminent trommespill god hjelp til å komme seg gjennom utrettelige komposisjoner og konstante skifter og vendinger.

På tross av at dette gjør komposisjonene ganske retningsløse, er dette ordentlig prisverdig, og gitararbeidet på ‘Solvigd’ er skikkelig imponerende fordi kvaliteten på idéene i seg selv er så høy. Særlig de første minuttene på førstelåta «Forhatt» er et herlig og intenst stykke musikk, og andrelåta «Mariann» byr på sin side på noen av EP’ens sterkeste folketonale nikk. «Eld og Blod» har også en særdeles sterk introduksjon, og denne låta ender opp som min store favoritt i det den viser en litt annen side av prosjektet med de mer storslåtte partiene mot slutten som introduserer både fele og korvokal. Med det blir det meste på ‘Solvigd’ et beundringsverdig stykke arbeid, selv om jeg synes det hadde vært enda bedre om låtstrukturene fremsto litt mer meningsfulle.

Skrevet av Alexander Lange

Jaggu – Rites for the Damned

Usignerte, ute nå på div. strømmetjenester

Jaggu er en power-trio bestående av norske og britiske medlemmer som i 2018 samlet seg rundt sin felles kjærlighet for alt som er tungt. Bandet slapp i 2019 debut-skiva ‘Revenantian’, hvilket knyttet slagkraftig psykedelisk stoner/doom opp mot et konsept sentrert rundt japansk folklore. Debuten høstet lovord fra bl.a Metal Hammer Portugal, og den påfølgende, enkeltstående singelen «The Pit» høstet således lovord fra undertegnede da den ble sluppet i 2020. Nå er bandet endelig aktuelle med ny utgivelse; en mørksinnet men varsomt håpefull skive ved navn ‘Rites for the Damned’.

Jaggu spiller definitivt metall for skjeggete menn. Bandets progressive stoner/sludge klarer på en og samme tid å fremstå som ruskete, sjuskete OG røddig og vel-frisert – som en svett og fæl tømmerhogger med et skjegg trimmet til perfeksjon. ‘Rites for the Damned’ er fylt med instrumentalpartier som truer med å vokse og spre seg til skiva er fullstendig gjengrodd, men bandet jobber tappert med å trimme ned den ukontrollerte veksten ved hjelp av skarpkantede riff og fengende gjengvokal. Sånn sett kan Jaggu på sin nye skive sies å være en slags fargerik og blomstrende motpart til Rongeur, en duo som virkelig burde vurdere å forme en live-allianse det kommende året – spesielt med tanke på at begge holder til i Oslo.

Et annet band som må nevnes når Jaggus lydbilde diskuteres, er Mastodon. Det virker som at samtlige av bandets medlemmer har hentet inspirasjon fra det legendariske amerikanske bandet i utformingen av sine respektive instrumentstemmer, om det så gjelder «Nona»s tumlende Brann Dailor-brekk, eller Brent Hinds/Troy Sanders-dynamikken til «Mario» og «Asbear». ‘Rites for the Damned’s åtte låter inkluderer også flust med seksjoner som kan knyttes opp til spesifikke perioder i Mastodons platehistorikk, hvilket gjør det mulig å hevde at Oslo-bandet kanskje sniker seg i overkant tett opptil kvartettens åndsverk.

Men å avskrive Jaggu på dette grunnlaget ville vært en stor feil. ‘Rites for the Damned’ er nemlig fullstendig tettpakket med sterke ideer og nydelig instrumentalspill, samtidig som enkelte øyeblikk peker i en retning som på sikt kan frakte bandet lenger unna sine inspirasjonskilder. Da tenker jeg ikke på åpningslåta «Carnage», som med sin svingende rytmikk og psykedeliske utsvevelser minner svært om Mastodons periode fra ‘Blood Mountain’ til ‘Crack the Skye’. Men allerede på andrelåta og singelen «Earth Murder» finner vi grunn til å anse Jaggu som en enestående kreativ kraft. «Earth Murder» er en direkte, knusende og fengende hardcore/sludge-låt som – til tross for at den gjerne kunne vært enda mer kompakt og eksplosiv – står ut som en av januars største låt-suksesser.

‘Rites for the Damned’ er en perfekt skive å slentre rundt og fortape seg i, samtidig som den mangler fokuset og de virkelig store ideene som kunne gjort den til en definerende skive for bandet. Jaggus instrumentalspill kan beskrives med adjektiver som «rikt», «innhyllende», «levende», «organisk» og «forunderlig», og er også den viktigste grunnen til at jeg har kost meg med skiva så mye som jeg har. Samtidig savner jeg den presisjonen i formuleringen av tydelige ideer som man finner på «Earth Murder» ellers på skiva, selv om låter som «Electric Blood» og «Enthralled» inneholder øyeblikk som stikker seg ut og former minneverdige landemerker over flere lyttinger.

Blant skivas høydepunkter finner vi låter som «Earth Murder», «Mindgap», «Electric Blood» og «Marching Stride». Avslutningslåta «God to be through» er også en glede å overvære; et kreativt utbrudd av ‘Leviathan’-inspirert, hyperaktiv sludge. Jaggu har levert en innhyllende og beundringsverdig lytteopplevelse på sin andreskive, og det eneste som mangler nå, er at bandet finner sitt eget, enestående synspunkt på den psykedeliske stoner/sludgen. ‘Rites for the Damned’ har uansett potensialet til å treffe hardt og bredt blant norske lyttere, spesielt om du er fan de nevnte bandene Rongeur og Mastodon.

Skrevet av Fredrik Schjerve

Winterwar – Wizard of the North

Winterwar er et anonymt enmannsprosjekt (sannsynligvis) som kombinerer melodisk dødsmetall med tradmetall av episk snitt. Prosjektet slapp debutskiva ‘Wizard of the North’ i desember 2022; en skive som så mange andre gikk tapt grunnet bloggens intensive arbeid med årets listeposter. Metallurgi er dog sitt selverklærte samfunnsoppdrag bevisst, og disker derfor opp en (u)lovlig sen omtale nå i begynnelsen av februar.

På sine sosiale medier omtaler prosjektet seg som et melo-death/thrash-prosjekt, men for min egen del fremstår den tunge riffinga som fyller ‘Wizard of the North’ som mer heavy metal-beslektet enn thrash-beslektet. Man kan definitivt spore frem et øyeblikk eller to på skiva hvor melo-death/thrash-merkelappen gir mening (som på de byksende d-beat-seksjonene på «Longships at Sea», men de triumferende ledegitarene og fantasy/viking-aspektet gjør at skiva føyer seg lettere inn blant de rustningskledte trad-legioner. Se for deg en blanding av Fenris Vrede og Amon Amarth, ikledt et vognlass med gitarharmonier og noe mer beskjedne produksjonsverdier.

«Arrival» ledsager oss inn i Winterwars debutskive via en kort instrumentalsnutt, før tittelsporet kløyver lytterens skalle med sin ornamenterte viking-øks. ‘Wizard of the North’ befinner seg stort sett i et riff-tungt og enkelt melo-death-format, men spriter også opp soundet via tilleggsinstrumenter og låne-elementer fra andre undersjangere. Disse elementene fungerer ikke alltid så godt, som eksemplifisert via skivas to svakeste låter «The Cursed Skies» og «Blackened Lake». Førstnevnte svertes av den anonyme gjestevokalen, som med sin yndige og forsiktige fremtoning krasjer fullstendig med den brutale, episke tematikken som låtteksten kommuniserer. «Blackened Lake» er på sin side en lavmælt og jam-preget låt, hvis uelegante solospill og livløse trommespill legger en seriøs demper på lytteopplevelsen.

Heldigvis tar ting seg opp på skivas andre halvdel. Låter som singelen «Echoes from the Winter» og «Jörmungandr Rises» lener seg i større grad på den tunge og robuste riffinga enn skivas første halvdel – et element som kan sies å være Winterwars sterkeste på sin debutskive. «Longships at Sea» forlyster deretter med melankolske harmonier og velfungerende leads, før andresingelen «Axe Ablaze» øker det musikalske tempoet og aktivitetsnivået med god effekt. Winterwar er åpenbart et amatørprosjekt i oppstartsfasen, men det finnes flust av øyeblikk på ‘Wizard of the North’ som kan gi grobunn for videreutvikling. I følge prosjektets Instagram-konto er ny musikk allerede underveis, så vi trenger trolig ikke vente lenge for å se om Winterwar evner å svare på disse forventningene.

Skrevet av Fredrik Schjerve

Ånder – Nattehimmelens fortellinger

‘Nattehimmelens fortellinger’ er andreplata til svartmetallprosjektet Ånder, og også den andre plata prosjektet slapp i fjor etter at ‘Love, Death and Void’ ble sluppet i oktober. Denne andreskiva er en aldri så liten vandring mellom ganske forskjellige svartmetalluttrykk, der et ganske klart utgangspunkt i de mer atmosfæriske sidene av sjangeren munner ut i en ganske variert opplevelse.

Fra før av fikk vi høre den syv minutter lange singelen «Forkledd i nattens farger, ivaretatt av tapte masker», som kanskje er det nærmeste man kommer et slags sammensurium av alt som skjer på ‘Nattehimmelens fortellinger’. Denne låta har også en noe variabel kvalitet, der det suggererende, tåkete og atmosfæriske midtpartiet blir det klare høydepunktet mellom introduksjonen og avslutningen som begge preges av ganske krøkkete og surt pianospill.

Deler som ligner det nevnte, flotte midtpartiet preger i stor grad de to første sporene på plata, tittellåta og «Min sjel river løs i evigheten», som jeg synes er blant platas sterkeste ledd. Det samme kan sies om «Kulde skjærer i hennes øyne», som nærmest hypnotiserer med sine uhåndgripelige virvelvindsgitarer. Et annet atmosfærisk og vellykket grep finnes videre i den tre minutter lange interluden «Tomrommets kall», der jeg synes Ånder treffer svært godt med rolig korvokal og en nydelig gitarmelodi.

Platas andre halvdel er en litt annen, og også en litt dårligere, affære enn den første. Det åpner riktignok ganske ålreit med «Ferden langs stjerne» og coverversjonen av Lifelovers post-punk-flørt «Sweet Illness of Mine». Deretter synes jeg imidlertid Ånder går på en aldri så liten smell, der jeg synes prosjektet roter det til på coveret av Burzum-klassikeren «Dunkelheit» med overraskende utight spill til tider og en ganske så begredelig synth. «Eventyret om stjernene» redder det deretter litt igjen med et nikk tilbake til de sterke, atmosfæriske partiene i platas første halvdel, men med en heller svak og kjedelig ambient-avslutning på seks minutter etterpå, blir det imidlertid klart at platas siste ledd ikke fortoner seg som helt vellykket. Dermed blir ‘Nattehimmelens fortellinger’ en noe blandet og rotete opplevelse. På sitt beste synes jeg imidlertid Ånder mestrer den atmosfæriske svartmetallen godt.

Skrevet av Alexander Lange

Grabstein – Grabstein

Alle fordommer om at Grabstein er nok et anonymt og kjedelig svartmetallprosjekt på Bandcamp slås ihjel med en gang beaten på «Verbeuge dich vor Luzifer», første låt på prosjektets første demo, melder seg. Her får vi nemlig smake på en freidig miks mellom svartmetall og post-punk, der Grabstein lykkes svært godt med å svøpe det ordentlig fengende hovedtemaet inn i mørke stemninger av både gotisk og svartmetallsk art.

Rent stilistisk synes jeg dermed Grabstein har kommet langt, og det er snakk om en sjangermessig eksperimentering jeg synes ender opp både dristig og vellykket. Dette videreføres inn i «Der Geist im Nordturm», der en vesentlig saktere beat og depressiv gitarmelodi tar over stafettpinnen fra den sterke introduksjonen. Også her kommer Grabstein godt ut, særlig når noen elektriske doom-gitarer supplerer etter hvert, men låtlengden synes jeg ikke helt rettferdiggjøres av at noen litt enkle melodier repeteres vel mye.

Heller ikke avslutningslåta «Domus mea domus orationis vocabitur» synes jeg når helt opp til «Verbeuge dich vor Luzifer». Låta åpner riktignok sterkt med det kanskje aller mest post-punkske temaet på hele demoen, men låta svekkes noe av litt surt og rart pianospill og en chugge-del midt i jeg ikke synes Grabstein kommer så godt ut av. Men det legger ikke lokk på at mye fungerer på ‘Grabstein’, og at disse låtene kommuniserer en stilmessig dristighet som fascinerer meg. Dermed blir det ganske enkelt å anbefale en liten kikk på dette kvarteret.

Skrevet av Alexander Lange

Makrostrukturell evaluering: Ukas plater

Moonscape – The Continuum Synergy

Moonscape er det storstilte power/prog-prosjektet til multi-instrumentalist og komponist Håvard Lunde. Over to skiver har musikeren levert ambisiøs og konseptuelt gjennomarbeidet progmetall, godt hjulpet av et utvidet musiker-apparat bestående av instrumentalister fra rundt omkring i verden. På sin nye skive ‘The Continuum Synergy’ går Lunde vekk fra «franchisen» som han bygde over sine første to full-lengdere, kalt ‘Entity’ 1 og 2. I stedet får vi en gjennomskrevet konseptplate som virker å dreier seg om menneskenes jakt på en ny beboelig planet, et oppdrag som byr på flust med eksistensielle utfordringer for skivas rollebesetning.

Ja, ‘The Continuum Synergy’ har en fullstendig utformet rollebesetning, bestående av syv karakterer spilt av ulike sangere. Sånn sett er det naturlig å sammenlikne Moonscape med andre norske powermetal-beslektede prosjekter som Nergard og Marius Danielsen, uten at det nødvendigvis eksisterer noen tydelige uttrykksmessige forbindelser mellom dem. Moonscape skiller jeg ut fra de to nevnte prosjektene først og fremst via sine utbroderte og storskalerte låtstrukturer, i tillegg til at de ikke skyr ekstremmetalliske virkemidler når plottet trenger det.

Det elektroniske lydlandskapet som fyller «Galileo’s Quest» er en overraskende forfriskende måte å sparke i gang en konseptuell power/prog-skive på. I stedet for å røske lytteren inn i skivas univers ved hjelp av storslåtte fanfarer og symfoniske gester, geleider Lunde oss heller inn via lavmælt og mystisk, elektronisk lyddesign. Når komponisten så endelig åpner de metalliske flomslusene på «Rude Awakening» – ja da åpner han dem for fullt. «Rude Awakening» er en seriøs utbetaling for tålmodigheten lytteren har vist på introduksjonssporet, en 11-minutters reise gjennom et eksplosivt og dynamisk progmetall-univers.

Håvard Lunde skal ha skryt for måten han har strukturert den nyeste skiva til Moonscape. ‘The Continuum Synergy’ flyter usedvanlig godt fra låt til låt, og balanserer kontrasterende uttrykk og partier på en måte som legger beslag på lytterens fokus med enkelhet. De to singlene «A Rendezvous in Time?» og «If Heaven Knows My Name» er strategisk plassert rundt skivas midtseksjon, hvilket byr på to mer konsise og umiddelbare gleder i forkant av skivas episke konklusjon. Denne kommer i form av «A Visionary’s Fate» og «Beyond the Periphery», to gjennomkomponerte mammutlåter som til sammen varer i over tjue minutter.

Det er lite å si på instrumentalprestasjonene, storstrukturen og produksjonen på Moonscapes nyeste skive. Jeg savner kanskje de riktig distinkte motivene og store melodiene som kunne hevet skiva opp i power-sjangerens øvrige sjikter, men generelt sett er ‘The Continuum Synergy’ et imponerende stykke konseptuell power/prog. Dessverre er det fortsatt slik at Lundes vokal-team sliter med å kapitalisere på prosjektets sterke musikalske utgangspunkt. Power/prog krever virkelig sin mann/dame for å fylle den krevende vokalistrollen, og både fabrikkert vibrato og begrenset stemmespenn hindrer ‘The Continuum Synergy’ i å nå de store høydene som ligger latent i musikken. Dermed blir jeg nok en gang nødt til å anbefale Moonscape til fans av tung power/prog i første omgang, selv om jeg gjerne skulle ha strukket ut anbefalingen til en bredere andel av de metall-lyttende skarer.

Skrevet av Fredrik Schjerve

Blodtørst – Dalmunr

‘Dalmunr’ følger opp Blodtørsts debutskive ‘Ferd’ fra 2021, der bandet imponerte med sin melodiske moderne death metal som også hadde sine innslag av black metal-elementer. I bunn og grunn er det lite som har endret seg i bandets musikalske uttrykk siden den gang; om noe sitter death metal-elementene litt tryggere i førersetet denne gangen, på tross av at presentasjonen setter plata i øyeblikkelig dialog med svartmetallens norrøne tendenser. Likevel fremstår ‘Dalmunr’ på mange måter som mer ambisiøs utgivelse med en tydeligere retning. Det er ikke bare fordi produksjonskvaliteten har fått en klar overhaling, men også fordi Blodtørst formidler et tema og en historiefortelling tydelig og effektivt på denne plata både visuelt og tekstlig.

I forlengelsen av det er ‘Dalmunr’ også en plate som henger godt sammen. Det kommer eksempelvis til uttrykk i åpningsstrekket, der «Seidskog» tar stafettpinnen fra åpningslåta «Dal» i en lydvegg av gitarer og underlige naturlyder som klarer å holde på intensiteten og momentumet Blodtørst da har bygget opp. Det kruttsterke åpningsriffet i «Rite» bidrar med noe tilsvarende etter platas intense midtpunkt «Hausta», og som en liten, velkjent prikk over i’en, lar også bandet lydeffektene som åpner «Dal» runde av den korte, rolige og flotte avslutningssnutten «Ved Dalens Ende». Slike detaljer gjør at ‘Dalmunr’ føles som en sammenhengende og gjennomtenkt opplevelse.

Men mellom disse flotte detaljene og overgangene ligger det først og fremst nokså brutal ekstremmetall i bånd der Blodtørst, som på debuten, evner å gi det hele en melodisk og endog fengende finish. «Dal» er en sterk åpning med sine gallopperende, melodiske gitarnedganger og utilgivelige growle-vokal, og de to påfølgende låtene er kanskje platas beste. Rent stilmessig er «Berar» sannsynligvis den mest interessante av de syv sporene på ‘Dalmunr’, der den varter opp med et sterkt hovedtema som med sine nikk til det folketonale utfordrer grensene mellom melodisk death metal og black metal.

«Seidskog» er på sin side låta der Blodtørst mestrer sitt death metal-håndverk best, og ender opp som min personlige favoritt fra plata nesten utelukkende på grunn av sitt dynamiske og regelrett dundrende refreng. Vokalist Mathias Jamtli Rye må få mye av æren for denne låtas appell i så måte. Dette gjelder også de brutalt leverte frasene på «Rite», som blir et kraftig og godt ledd i platas andre halvdel før «Dalsreia» byr på et flott, melodisk refreng.

Men selv om presentasjonen og produksjonen bærer bud om et band som viser en beundringsverdig fremgang, er jeg mer usikker på om de rent komposisjonsmessige ideene på ‘Dalmunr’ stiller sterkere enn de på ‘Ferd’. Akkurat på dette punktet savner jeg faktisk litt av den dristigheten og eventyrlysten som nok i større grad var til stede på debuten, og om litt mer innslag av field recordings og ambient er mulig å peke på, er dette såpass sjeldne elementer at de ikke kan sies å veie så tungt. I forlengelsen av dette føler jeg også for å påpeke at ‘Dalmunr’ med sine 29 minutter er en ganske kort plate som nok føles mer som en EP, og når tematikken og presentasjonen er såpass gjennomført, tror jeg Blodtørst med fordel kunne forsøkt å tyne litt mer ut av dette. Med det er ‘Dalmunr’ en forholdsvis sterk utgivelse for et band som like fullt synes å være i en utvikling som utvilsomt er svært spennende, men der det på noen punkter ligger et klart forbedringspotensiale.

Skrevet av Alexander Lange

Celestial Scourge – Dimensions Unfurled

Celestial Scourge er et prosjekt som nesten virker skreddersydd for Metallurgi. Over de siste par åra har jeg sutra og mast over Norges labre produksjon av dødsmetall, samtidig som jeg har kastet meg over de få skivene av kvalitet som finnes med uslukkelig appetitt. Det kan dog virke som at vi går lysere tider i møte hva gjelder norsk dødsmetall. I det siste har det nemlig dukket opp en rekke nye band som virker å ha fått sjangeren inn med morsmelken, basert på hvor presist de klarer å emulere dødsmetallens forråtnede språk samtidig som de utvikler sitt eget. Blant disse finner vi band som Filthdigger, Ruun, Horrifier, Abhorration, Nithe og flere, hvoriblant de to første er representert på debut-EPen til Celestial Scourge i form av vokalist Eirik Waadeland.

Som at ikke dette var nok, fylles bandets rekker opp med medlemmer fra Metallurgi-favoritter som Deception, Blood Red Throne (Metallurgi har fått beskjed om at gitaristene fra Deception har blitt med som en del av live-besetningen etter innspillingen var ferdig. Det er Sanjay Kumar fra Wormhole og Equipoise som har spilt inn gitarene på EP-en). Sammen begir denne stjernespekkede gjengen seg ut i et sjangerlandskap som er grådig underrepresentert i den norske metall-floraen; en form for teknisk, brutal dødsmetall rammet inn i kosmisk tematikk. Debut-EPen ‘Dimensions Unfurled’ befinner seg i gravitasjonsfeltet mellom teknisk kompleksitet på den ene siden og ignorant, slam-beslektet tyngde på den andre; en kombinasjon som utstyrer utgivelsen med både umiddelbar gjennomslagskraft og varig verdi.

‘Dimensions Unfurled’ er til tider nesten latterlig brutal, en kvalitet som åpenbarer seg allerede på førstesporet «The Vast Profound». Åpningens ravgale trommespill åpner en portal til universets skjulte elendigheter midt i lytterens stue, en portal som består som et gapende, blødende kosmisk sår gjennom EP-ens 20 minutter. Ut av portalen ramler en serie låter som kombinerer 2000-tallets videreutvikling av Suffocations brutalitet med en teknisk finesse som lener seg i retning Defeated Sanity. Celestial Scourge når aldri ‘The Sanguinary Impetus’-nivåer av instrumentell galskap, men krydrer til gjengjeld musikken med nok idiotiske breakdowns og utenomjordiske ledegitarer til at underholdningsnivået når faretruende høyder.

Samtlige av EP-ens fem låter kombinerer frenetisk hyperdrive-tromming og planet-knusende riffing til dødelig effekt. Den første ordentlige riff-bomben får vi dog rundt midten av «Moon Dweller», før et utpreget hjernedødt breakdown (obs: dette er et kompliment) bryter ned tid-rom-kontinuumet ved låtas slutt. «Elliptical Orbit» utvider bandets sound i form av et Immolation-aktig solobrekk, men kontrasterer selvfølgelig denne finessen med en slam-seksjon som induserer øyeblikkelig celledød i anmelders hjerne. EP-en topper seg rundt slutten av tittelsporet, hvor en rekke med stadig nedsakkende riff oppleves som å bli slått i filler av asteroider idet du krysser hendelseshorisonten til et sort hull.

‘Dimensions Unfurled’ kommer innpakket i en kraftig og høy-oppløst miks som gir samtlige medlemmer rom til å utøve sin stumpe vold på lytteren. Bassen til Stian Gundersen plasker og spreller som en enorm, intergalaktisk laks; Kristoffer Lunden trommer som om han forsøker å etterlikne en meteorstorm, og vokalist Eirik Waadeland imiterer universets ytre guder via monstrøs gurgling, hvesende skrik og «Corpsegrinder»-aktige brøl. Dersom du liker teknisk, brutal dødsmetall er det lite å utsette på ‘Dimensions Unfurled’, en EP som forhåpentligvis kun er én av mange i den foreløpig uskrevne historien til Celestial Scourge.

Skrevet av Fredrik Schjerve

Myrvandrer – Salt

Myrvandrer er et enmannsprosjekt med røtter fra landets nordligere trakter. I sine to første utgivelser, utgitt i henholdsvis 2020 (‘Myrvandrer’) og 2021 (‘Lenge Leve Livet’), kunne prosjektet by på lett og luftig post-rock-musikk med noen få forsiktige og melankolske innslag av metal-elementer. ‘Salt’ er imidlertid en plate som drar uttrykket vesentlig dypere ned i metallens avgrunner, riktignok uten at Myrvandrer gir slipp på elementene som har kommet til uttrykk tidligere.

Stort sett ligger et eller annet fellestrekk med prosjektets tidligere påfunn der hele tiden. Det er kanskje særlig fordi Myrvandrer tross sin korte fartstid allerede har etablert en ganske presis, gjenkjennelig og stilig visuell presentasjon; som sin forgjenger kles nemlig ‘Salt’ i en hvit, lyseblå og lekker finish på platecoveret, noe som står godt i stil med den tydelige, men langt fra overveldende melankolien som ligger gjennomgående innbakt i musikken. Post-rock-stilen Myrvandrer stort sett har syslet med tidligere rendyrkes også på ‘Salt’.

Det første gjensynet kommer nok i de nydelige versene på «Kunsten Å Forsvinne». Senere kommer den lette og stemningsfulle ambient-flørten «Taiga», som særlig imponerer med en strålende andre halvdel som anføres av en subtil beat og flott saksofonspill. Det tydeligste nikket til fortidens eskapader er kanskje likevel låta «Dugg», som føles som en aldri så liten, vellykket Sólstafir-hyllest som fungerer som en fin og nett nedkjøling før seks-minutteren «Tidevannets Profet» runder av plata med kraftigere virkemidler.

Plata starter også i et mer aggressivt hjørne. Åpningslåta «Dypet» må kunne kalles en nokså rendyrka post-black metal-låt, og byr på skjærende akkordrekker, blast-beats og skrikevokal. Sammen med vers-grooven sender det sistnevnte også noen herlige assossiasjoner til Agalloch. Den brå overgangen til clean-gitarene som åpner «Kunsten Å Forsvinne», en roligere og langt mer Alcest-aktig affære, er herlig kontrasterende og effektiv, og de to første låtene utgjør en svært sterk start på ‘Salt’.

En viktig årsak til dette er at jeg synes Myrvandrer fletter sammen ganske mange forskjellige elementer uten at en klar sammenheng kommer ute av syne. Det lykkes imidlertid ikke like godt på resten av plata, og særlig den påfølgende låta «Tapets Generasjon» synes ikke jeg kommer så godt ut. Mye handler nok om at jeg rett og slett synes den sannsynligvis er platas svakeste ledd uansett, der jeg særlig synes den dypere clean-vokalen kommer litt uheldig ut og hovedriffet fremstår nokså vaklende og spinkelt. Men om de heftige akkordrekkene og saksofon-entréen på slutten trekker låta opp, blir disse tingene også et tegn på at denne låta er i overkant sprikende og rotete med alt den skal presentere i løpet av under fire minutter.

På sett og vis blir dette også et slags bilde på et problem med plata som helhet. ‘Salt’ sjarmerer og imponerer ofte med sin spennvidde og variasjon, og er i all hovedsak tegn på sunne, om enn litt vel dristige, ambisjoner. Men hoppene mellom saksofon-ambient, post-rock og aggressiv svartmetall blir tidvis for lite delikate – for å sette det litt på spissen. På «Morgendag», et av platas beste enkeltstående spor, sender Myrvandrer til og med assossiasjonene i retning 2000-talls alternativmetall. Det blir litt for mange ting som skal med på en relativt kort plate.

Sannsynligvis er det på «Kunsten Å Forsvinne», «Under Nye Skyer» og «Tidevannets Profet» Myrvandrer evner aller best å fange opp uttrykket sitt på sitt mest konsise. Her inkluderes både melankolske stemninger, nikk til svartmetallen, nærmest catchy hooks og lekre ambient-effekter på en behersket og overbevisende måte. Men om den er litt vel sprikende, er ‘Dypet’ uansett en plate som leverer interessante og sterke øyeblikk hele veien gjennom. Sånn sett anbefales den på det sterkeste, om Myrvandrer så har en liten jobb å gjøre på enkelte punkter til neste gang – som jeg må si at jeg gleder meg stort til.

Skrevet av Alexander Lange

Gloombound – Astral Exhalation

Det er noe ekstra deilig med å høre ny og skikkelig god funeral doom metal. Særlig her til lands er det i det hele tatt sjelden at ferske band prøver seg på sjangeren, noe som ikke slår meg som spesielt merkelig all den tid de urtrege og lange komposisjonene, som nærmest er obligatoriske innenfor sjangeren, nok kan fremstå både ufordøyelige for lyttere og vanskelige å mestre for musikere. Men når terskelen er høy for at noen hopper uti utfordringen og får det til å låte ordentlig mektig, mørkt og fint, føles også resultatet ekstra dyrebart for meg selv, i alle fall. Jeg ender gjerne opp med simpelthen å la meg fascinere av et og annet voldsomt, svært og tungt riff eller gufne, atmosfæriske strekk som transporterer sinnet til de dypeste katakomber.

Slik er det blitt med meg og Gloombounds nyeste, og første, demo ‘Astral Exhalation’. Bandet og dets medlemmer er for meg helt ukjent fra før av, noe som ikke fremstår så merkelig gitt den unge alderen på medlemmene som pressebildene ser ut til å avsløre. Den eneste linken til det øvrige metal-Norge jeg klarer å koble er til det unge talentet Simen Jakobsen Harstad fra Golden Core, som ser ut til å stå bak mikse- og mastringsjobben. Med det kan Gloombound formodentlig sies å være i et uhyre spennende ungt norsk metal-miljø; både produksjonsmessig og komposisjonsmessig stråler nemlig denne debututgivelsen.

‘Astral Exhalation’ består av en kort intro og to låter på mellom åtte og ni minutter hver, der de sistnevnte byr på hvert sitt sett med styrker ut fra et solid og konsist grunnuttrykk. Av storhetene innenfor funeral doom-sjangeren, minner Gloombound på denne demoen meg mest om australske Mournful Congregation, noe som handler mye om det betydelige innslaget av urguffent orgel og clean-vokal. Men i bunn er det først og fremst riffarbeidet som styrker komposisjonene; med andre ord bør fans av band som Evoken og Esoteric også finne sitt daglige brød på denne demoen.

Særlig er hovedriffet i låta «Pulled Towards Sepulchre Slumber» et stort høydepunkt på denne utgivelsen, der den bærer låta fjellstøtt fremover som en eneste stor koloss. Et ganske så upåklagelig hovedtema finnes også i den påfølgende tittellåta, men her er det heller vokalarbeidet som imponerer meg. Gloombound lykkes stort med samspillet mellom ulike typer vokal, og produksjonen gjør videre at jeg frykter at stemmene vil hjemsøke diverse mareritt fremover. Bandet klarer med andre ord å kombinere et hardt doom-trøkk med særs mørk og effektiv atmosfære.

Det eneste negative jeg har å si om ‘Astral Exhalation’, er nok at introsporet er såpass kort og forglemmelig at jeg ikke helt forstår hvorfor den ikke bare ble sammenflettet med «Pulled…». Så er det nesten litt irriterende at disse låtene ikke er inne på en mer ambsiøs og lang utgivelse. Men det får vi håpe dukker opp etter hvert. For Gloombound overbeviser meg om at de kan få til store ting i fremtiden, og de har laget en demo du bare må høre. Anbefales!

Skrevet av Alexander Lange

Meisk – Meisk DEMO

Meisk er et enmannsprosjekt fra Nord-Norge som med fjorårets demo ‘Nassari Eterni’ begynte å rulle ut klassisk, lavoppløselig Bandcamp-svartmetall. Nå har en ny, selvtitulert demo landa, der prosjektet viderefører sine melodiske svartmetalltendenser.

Og noen steder får Meisk til nokså velfungerende grep. Introlåta «Tyngdekraft» har en akkordrekke og et vokalarbeid som overbeviser, og andrelåta «Svartkveita» har en melodi som treffer blink og får meg til å komme tilbake til låta stadig vekk. På sitt beste er denne demoen svært god, og den peker mot at Meisk kan nå ganske langt med sitt stilmessige fundament.

Også de to påfølgende låtene, «Verden faller» og «Sauen skal daue», har sterke øyeblikk i så måte. Men her kommer det jeg ser på som Meisks største svakhet til uttrykk. Dette er clean-vokalen, som jeg synes overbeviser lite og kommer uheldig ut både når det gjelder pitch og plassering i lydbildet.

Sånn sett leverer Meisk en noe blandet opplevelse, men på sitt beste hever det seg over det aller meste av enmannsprosjekter på Bandcamp innenfor svartmetall. Den ukjente utøveren fra nord får fram noen særdeles sterke melodiske øyeblikk, og det gjør at det blir spennende å følge prosjektet videre.

Skrevet av Alexander Lange

Makrostrukturell evaluering: Ukas plater

Once Awake – Once Awake

Et av landets mest eminente metalcore-band (som for øvrig er usignerte?!), Once Awake, har omsider sluppet sin fjerde, selvtitulerte plate etter å ha sluppet et stort antall singler det siste året. Hele syv av de ti av sporene på ‘Once Awake’ har blitt gjort tilgjengelig for allmennheten før plateslippet. Plata er likevel en prisverdig pakke i seg selv, og byr sannsynligvis på et av de aller mest potente norske lytteropplevelsene innenfor dette sjangerlandskapet i år.

Det hersker heller ingen tvil om at Once Awake også her er et ganske rendyrket metalcore-band. Likevel koker bandet helt klart opp litt egenart ved å være en del hakk tyngre og mer brutale enn mange andre band innenfor sjangeren, og nikker ofte ganske tydelig til både groove metal- og death metal-sjangeren. Særlig et av de helt nye låtene, «Crown», peker seg ut i så måte, og byr så å si på en blytung, symfonisk death metal-opplevelse der jeg får assossiasjoner til noe så uventet som Deception.

Det bidrar til et friskt pust i en plateopplevelse som ellers gjør mye bruk av de samme ingrediensene. Tung, tight gitarriffing og flotte, melodiske refrenger er gjennomgående på ‘Once Awake’, og er også en oppskrift som fungerer godt. Særlig refrenget i åpningslåta «My Deed» og melo-death-riffinga i «Sculplture», platas kanskje beste låt, imponerer stort. Det viser et band som stort sett har stålkontroll på håndverket sitt, og gjør at det knapt er en svak låt å snakke om på ‘Once Awake’.

Det er likevel deler av plateopplevelsen jeg har et mer ambivalent forhold til. Bruken av synth, for eksempel i «Ashes of an Enemy», synes jeg ikke alltid er så velfungerende da det ofte blir et litt vel repeterende og forstyrrende element. All den tid det sannsynligvis er ment som godbiter på slutten, synes jeg heller ikke det folk metal-aktige minuttet «Trudelutt» og live-versjonen av «585» tilføyer så veldig mye på slutten av plata.

En annen liten annerledeshet, coverlåta «Alive», er imidlertid godt implementert i helheten, og sørger for en litt annen og lettere energi enn de andre ganske like låtene leverer. Og de negative sidene er i det hele tatt av liten betydning på ‘Once Awake’. Alle låtene er heller ikke like sterke, og for eksempel «Blinded to Remind» synes jeg blir litt anonym i mengden. Men Once Awake leverer først og fremst en sterk prestasjon på denne plata, og demonstrerer hva slags beinhardt metalcore-håndverk de er i stand til å koke opp. Anbefales!

Skrevet av Alexander Lange

Dark Delirium – New Era

De hardtarbeidende og ambisiøse Rogalendingene i Dark Delirium har vært mer eller mindre permanente fiksturer hos Metallurgi siden bloggen ble opprettet høsten 2020. Som følge av at bandets oppstart sammenfalt med vår egen oppstart har vi hatt gleden av å følge bandet fra deres første singel i 2020, gjennom deres to skiver ‘Fallen’ og ‘Sulphur’ i 2021, og nå slippet av deres tredje skive ‘New Era’ i 2022. Gjennom utallige live-opptredener, endringer i besetning og et skyhøyt utgivelsestempo har én karakteristikk ved bandet gjort seg spesielt fremtredende, nemlig deres vilje og evne til å stadig pushe prosjektet til et nytt nivå.

‘New Era’ markerer for min egen del det tidspunktet hvor Dark Delirium endelig leverer en komplett plateopplevelse. Borte er den spaltede personligheten til et ungt band i sin formative fase; i stedet ser vi et band som har klart å integrere sine mange inspirasjoner til et distinkt og karakteristisk sound. Dark Delirium har beholdt den mørke, cinematiske dramatikken som alltid har hjulpet med å skille dem fra de øvrige melo-death-skarer, men i tillegg har de tilført et storskalert symfonisk element som gir et desto klarere bilde av hva bandet har å tilføre sjangeren.

Primære låtskriver Simeon Ekse har utnevnt Dimmu Borgirs ‘Enthrone Darkness Triumphant’ som en viktig inspirasjonskilde for bandet, og denne påvirkningen gjør seg til kjenne via de fremtredende orkestrale berøringene på singlene «My Child», «Break from Reality» og «Echo Chamber». Spesielt sistnevnte bærer denne inspirasjonen ekstra tydelig på jakkeermet, og er på mange måter et svar på spørsmålet om hvordan en kollisjon mellom melodisk dødsmetall og Dimmus ‘Puritanical Euphoric Misanthropia’ ville hørtes ut. Også «My Child» mestrer denne sjangerkombinasjonen med overbevisning, og utgjør sammen med «Echo Chamber» og «Death» skivas tre høyeste tinder.

Om Dark Delirium ser etter en ytterligere mulighet til å utvikle potensialet sitt, så ligger nøkkelen i oppgaven med å utarbeide mer distinkte og minneverdige ideer. Bandet har allerede raffinert uttrykk og presentasjon i form av albumcover til en temmelig høy standard, men det musikalske råmaterialet sliter ofte med å heve seg over funksjonalitet i retning egenverdi. Dette blir ekstra tydelig på de låtene hvor ideene er uforglemmelige attraksjoner i seg selv; som de dramatiske ledegitarene på verset til «My Child», den slagkraftige riffinga på «Suffocation» og den enkle akkordrekka som utgjør grunnlaget for hele låtkonstruksjonen til «Death». Kontrastert med disse slående ideene blir den anonyme melodeath-riffinga på låter som «Draug» – samt de noe udistinkte seksjonene som gjestes av vokalist Christian André Rødfjell – litt for lite oppsiktsvekkende.

Dersom Dark Delirium kan klare å heve resten av låtmaterialet sitt til nivået som fremvises på låter som «Echo Chamber» og «Death», har de virkelig muligheten til å ta et steg forbi sin foreløpige status som unge og lovende. Bandet har allerede funnet seg en plass på en hittil ubefolket gren av det norske, metalliske slektstreet – i kraft av sin distinkte form for symfoniske, melodiske dødsmetall -, og har etablert et ry som en dreven og eksplosiv live-enhet. Dermed betegner ‘New Era’ virkelig starten på en ny epoke for Dark Delirium; en epoke som trolig kommer til å se bandet vokse både kommersielt og musikalsk.

Skrevet av Fredrik Schjerve

Værbitt – Svartediket

Det bergenske svartmetallbandet Værbitts debutplate ‘Tid’, som ble sluppet i 2016, kunne se ut som litt av en dristighet da den kom ut. Denne plata varer litt over en time og inneholder bare tre låter, noe som innebar et modig hopp ut i det atmosfæriske svartmetalluniverset som også endte opp ganske vellykket. På denne nye EP’en ‘Svartediket’ er det imidlertid litt andre boller, og uten å gi slipp på sine stilistiske grunnvoller har Værbitt her bestemt seg for å gå for litt kortere formater. Alle låtene her, utenom den siste låta, ligger rundt femminuttersmerket, og med det er de også nokså direkte og fordøyelige. I det ligger det en habil, om enn litt anonym, svartmetallutgivelse.

Værbitts svartmetall legger seg i alle fall ikke her spesielt tett opp mot noen spesielle inspirasjonskilder, og er i stedet for en type musikk som gjør nytte av sjangerens typiske, generelle bestanddeler. Fans av Ulver og Taake vil imidlertid kanskje ha en litt enklere inngang enn andre, og en Metallurgi-aktig sammenligning fra min side vil være å si at de også minner mye om hva Last Lightning har kokt opp på andre siden av Hardangervidda de siste par årene. Værbitts grunnstamme ligger i febrilsk spilte akkordrekker, jevnlige innslag av blast-beats og typisk, svartmetallsk skrikevokal, der clean-gitarer, roligere beats og atmosfæriske leads sørger for variasjon innimellom.

Og det fungerer hele tiden i alle fall greit på ‘Svartediket’. Åpningslåta «Frostrøyk over Vintertjern» varter opp med representativt gitar- og trommearbeid og kule, rytmiske fraser over verstemaet, og blir som en liten miniatyr av hva som er i vente på resten av EP’en. Det innebærer et håndverk som sjelden blir kjedelig og som utviser en god håndtering av enkeltelementene, men som jeg kanskje skulle ønske at ble gjort litt mer ut av i produksjonen. Gitarlyden er temmelig tørr på ‘Svartediket’, og tilfører sånn sett ikke så veldig mye utover kvaliteten på komposisjonene som i og for seg er greie nok, men som ikke alene får løftet musikken til sitt fulle potensiale. Sånn sett er det akkurat på dette punktet dessverre snakk om et steg tilbake fra ‘Tid’.

Dette gjelder først og fremst for den nevnte åpningslåta og «Likfunn under båthus». I de øvrige låtene synes jeg det er flere mer interessante grep. «Et sorgens kapittel» er platas kanskje beste låt med sin høylytte bass, ondskapsfulle melodier og strålende oppbygning mot slutten, og tittellåta er en fin, melankolsk annerledeshet jeg synes Værbitt kommer godt ut av. Så kommer altså den 13 minutter lange «Fortiden er et groteskt dyr» på slutten, som er en aldri så liten coverlåt av indie-bandet of Montreal. Denne synes jeg er et av de kuleste prestasjonene på plata, da Værbitt her gjør en god, edruelig jobb med både å svartmetallisere denne låta og å tilføre litt variasjon til en låt som i utgangspunktet er nokså ensidig – enten man liker det eller ei.

Det er altså mye kult og mange gode tilløp til interessante ting på ‘Svartediket’, men det er nettopp litt derfor at jeg savner en litt sterkere utnyttelse i produksjonen også. Sånn sett tror jeg Værbitt har mye av det som skal til for å lykkes enda bedre på sin neste utgivelse, og ‘Svartediket’ er uansett en god og nokså variert halvtime med svartmetall. Fint for desembermørket!

Skrevet av Alexander Lange

Leukophobia – Demo II

Leukophobia er et ny-oppstartet prosjekt fra Trondheim som i løpet av 2022 har sluppet to utitulerte demoer på bandcamp. Prosjektets uttrykksmessige utgangspunkt er en noe udefinert form for dødsmetall preget av enkle riff og groover i et middels tempo – i det minste var det tilfellet på demoen fra juli. På den nye demoen utvides dog prosjektets arsenal med elementer fra svartmetallen, samtidig som vokalen på litt underlig vis forsvinner fra lydbildet.

‘Demo II’ gjenbruker noe av låtmaterialet fra ‘Demo I’, i tillegg til å supplere med splitter nye låter. Samtlige av de åtte låtene er uten vokal, hvilket gjør at de føles mer ut som uferdige skisser enn ferdige produkter. Jeg reagerer derfor litt på at prisen på den digitale versjonen av demoen ligger på en femtilapp, ettersom du for nesten samme pris kan bli stolt eier av en av årets desidert beste full-lengdere, nemlig Kampfars ‘Til Klovers Takt’. For min del hadde «name your price»-funksjonen vært mye mer passende for den type opplevelse som ‘Demo II’ tilbyr.

Sånn sett er det generelt en del som bør adresseres før Leukophobia kan forvente å tjene inn noe særlig på musikken sin. ‘Demo II’ inneholder noen ålreite riff og et knippe ideer som fint kunne blomstret til noe større gitt en ordentlig behandling, men disse ideene hemmes av de rudimentære og i overkant enkle trommesporene. I tillegg burde en instrumentalutgivelse med prislapp burde by på særegne kvaliteter i kraft av instrumentalformatet, fremfor å bare fremstå som ordinære låter uten vokal. Uansett skal det bli interessant å følge Leukophobias utvikling, selv om jeg foreløpig venter litt med å legge til prosjektets utgivelser i samlingen.

Skrevet av Fredrik Schjerve

Makrostrukturell evaluering: Ukas plater

Féleth – Divine Blight

Féleth er et moderne dødsmetallband bestående av fire «glade, musikalske gutter» fra Alta, per bandets Spotify-bio. Kvartetten fra nord har all mulig grunn til å være glade og fornøyde i år, etter sin opptreden på gigantfestivalen Tons of Rock i juni, og slippet av andreskiva ‘Divine Blight’ nå sist uke. Musikken på ‘Divine Blight’ er på sin side alt annet en glad og fornøyd, men oser av rettmessig sinne rettet mot maktpersoner som søker å misbruke samfunns- og politiske systemer til egen vinning.

Uttrykksmessig kan Féleth sies å være et moderne, melodisk dødsmetallband med sterke tekniske tendenser. Bandet er heller ikke fremmed for å bake inn core- eller thrashmetalliske elementer i musikken, hvilket gir ‘Divine Blight’ en hel haug av ulike kort å spille på. Blant referansene som popper opp i bevissthetene i løpet av skivas 40 minutter finner vi blant andre Gorod, All Shall Perish, Sylosis og Gojira. I tillegg ville bandet fint ha kunne opptrådd på line-ups med norske band som Deception og Vorbid, hvilket burde si noe om hvor fleksibel og mangefasettert soundet til Féleth er på ‘Divine Blight’.

Likevel er ikke dette nødvendigvis noe man reagerer på underveis i lyttinga. Gutta evner definitivt å skrive en effektiv låt, og de ulike sidene ved bandets lydbilde er integrert i låtene på en måte som gjør at man unngår nakkesleng. Åpningslåt og singel «Majesty» introduserer bandets tekniske men melodiske dødsmetall på effektivt vis, før den klinker til med et stort og bombastisk refreng som ikke hadde vært malplassert på Cattle Decapitations ‘Death Atlas’. «Caretaker» gjør så ære på bandets halvseriøse sjangerbenevnelse «teknisk dødsrock» via åpningens drivende rocke-beat, før låta svinger over i et stampende og Gojira-aktig vers.

Låtstrekket som åpner ‘Divine Blight’ er gjennomgående solid, men det er rundt platas midtparti at bandet virkelig finner flyten. «The Serpent» snakker et teknisk dødsmetallspråk som virker modellert etter Gorods ‘A Perfect Absolution’, men bryter opp den hektiske tonestrømmen med et massivt og majestetisk refreng. «Casanova» grenser tidvis til en form for dødsthrash som sender tankene i retning band som Sylosis og norske Decipher, men med en rytmisk friskhet og kreativitet som bunner ut i bandets egen identitet. Innen vi når «Deadlands» har bandet opparbeidet seg et helvetes momentum, og det blir en glede å overvære den detaljrike og presise brutaliteten som produseres av den sammensveisede metall-kvartetten.

Plata sliter dog litt med å opprettholde denne kreative energien hele veien til målstreken, og ebber litt ut på de to avsluttende singlene. Bandets avhandling om USAs samfunnsmessige utfordringer på «USA» hemmes av et lite overbevisende, softere åpningsparti, og den avsluttende soloen på den ellers kruttsterke «Avarice» setter ikke det høyverdige punktumet plata krever. Til tross for disse skavankene er Féleths ‘Divine Blight’ en fabelaktig og kreativt inspirert skive, og en av de klart beste moderne dødsmetallskivene Norge har levert i 2022. Anbefales!

Skrevet av Fredrik Schjerve

Mantric Momentum – Trial by Fire

Mantric Momentum er et samarbeid mellom Christer og Terje Harøy, der førstnevnte, kjent fra blant annet prog-metal-bandet Divided Multitude, står for all spillinga og sistnevnte synger med erfaring fra blant annet Pyramaze i bagasjen. ‘Trial by Fire’ er denne power metal-duoens debutplate, og kommer etter at de i to år har sluppet en rekke singler – blant annet fra plata selv.

De to singlene som har blitt sluppet i forkant av plata, «In the Heart of the Broken» og «New Horizon» innevarslet på alle måter en nokså typisk, velprodusert og profesjonelt utført power metal-utgivelse. Det er utvilsomt også det vi har fått, og etter den orkestrale introduksjonen «Tabula Rasa» trykker Mantric Momentum med full kraft på gasspedalen gjennom å levere det ene stratosfæriske refrenget etter det andre, klar vokal i høyt register og riff som stadig beveger seg i skjæringspunktet mellom det storslagne og melankolske.

Og i stor grad fungerer dette ganske godt, i alle fall til å begynne med. Særlig har jeg sansen for en del av gitarmelodiene som gir bandets uttrykk et hint av melodisk death metal, der hovedtemaene på «In the Heart of the Broken» og tittellåta nok peker seg ut som de fremste eksemplene. Det skulle naturligvis også bare mangle at noen av de storslagne refrengene ender opp som høydepunkter. Her stiller «Course of Fate» sterkt, så vel som det fullstendig avhengighetsskapende refrenget i «In the Eye of the Hurricane», som står for en tiltrengt vitamininnsprøyting mot slutten av plata.

Jeg synes nemlig Mantric Momentum snakker samme språk litt for mye og for lenge på ‘Trial by Fire’. Power-balladen «Fighter» er et av platas desidert beste låter og sørger for et sterkt taktskifte med sin roligere fremtoning, men etter at tittellåta deretter har gjort sin del av jobben, blir platas andre halvdel for lik det som har skjedd tidligere på plata. Det skal sies at den åtte minutter lange avslutningslåta «Diamond» er et hederlig forsøk på å krydre det hele litt med en lengre, omhyggelig og ganske vellykket oppbygning, men da er det allerede litt for sent. Med spilletid på nesten én time (og vel så det om du regner med bonuslåta «(I’ll Never be) Maria Magdalena»), tror jeg ‘Trial by Fire’ kunne vært en bedre og mer fokusert affære; i stedet går elva litt over sine bredder med noen låter mot slutten som i liten grad skiller seg ut fra resten.

Det er definitivt det største ankepunktet ved denne plata. Ellers kommer Mantric Momentum godt ut med denne debuten. Med få dristigheter å by på vil de nok ikke trollbinde så mange sjeler utenfor sjangerens fanbase, men til gjengjeld er mange av låtene svært godt håndverk. ‘Trial by Fire’ imponerer med noen sterke og melodiske høydepunkter, og da særlig i første halvdel, som fungerer utmerket som en utrettelig leveranse av power-metallsk energi. Når det utvilsomt er det bandet prøver på, er det i det hele tatt lite å klage på.

Skrevet av Alexander Lange

Reaping Flesh – Reaping Flesh

Reaping Flesh er et flunkende nytt band fra Bodø med medlemmer som tidligere har vært å finne i en rekke forrykende, pønka undergrunnsband fra nord. Med det er det nok heller ingen overraskelse at bandets selvtitulerte debututgivelse oser av skitten og kompromissløs profesjonalitet. ‘Reaping Flesh’ er en bunnsolid oppvisning i hardcore-sjangerens potensiale innenfor metalliske rammer, og smir sammen hardcore punk-, svartmetall- og thrash metal-elementer på sømløst og brutalt vis.

De åtte låtene på ‘Reaping Flesh’ er for så vidt alle av samme ulla, og ruller stort sett ut det som er bandets klare hovedingredienser: Gitarriff som stadig beveger seg i skjæringspunktet mellom sjangrene de lar seg inspirere av, hurtige, hurtige d-beats, og en skrikevokal som flørter med hva innspillingsutstyret tåler av volum. Allerede i løpet av de første sekundene på åpningslåta «Nailed to the Cross» demonstrerer også Reaping Flesh det jeg kanskje synes fungerer aller best på plata, nemlig den velfungerende, og litt særegne, sammenblandingen av pønka thrash-partier og mer svartmetallsk, dissonant og svevende gitarspill. Det skaper en heldig dynamikk der atmosfære og melodi får et forskrudd lite innpass i bandets uttrykk, og står for noen av platas høydepunkter – eksempelvis i det strålende hovedtemaet i «Putrid Strife».

Men Reaping Flesh gjør også sitt for å gi andre elementer innpass, og i løpet av plata finner man små grep som alle gir mange av låtene en liten dose særegenhet. De dissonante gitarene og orgelet som maler en slags guffen, ritualistisk stemning på slutten av «Deceiver» er ett eksempel; den fantastiske blast-beat-eksplosjonen på «Bludgeoned and Faceless» et annet. Også «Ingrained in Death» sørger for litt tiltrengt variasjon mot slutten av utgivelsen med sin groovy og mer tilbakelente andre halvdel.

Platas største høydepunkt er sannsynligvis «Dark Life», der et strålende verstema oppgraderes til et nærmest melankolsk refreng gjennom en lys, fjern og skjærende gitarlead. Det fungerer som en passende oppvisning i Reaping Fleshs gode evne til å smelte sammen hardcore- og svartmetallelementer, og gjør dem til et obligatorisk band å sjekke ut for alle som ellers for eksempel har hatt glede av Okkultokratis utgivelser de siste årene. Til neste gang kunne man kanskje ønsket seg noen flere sidesprang fra bandets klare, d-beat-baserte hardcore-kjerne. Men som debututgivelse er ‘Reaping Flesh’ et utmerket og kruttsterkt bank i bordet.

Skrevet av Alexander Lange

Solus Grief – With a Last Exhale

Skiver som Solus Grief sin debutskive ‘With a Last Exhale’ er et sjeldent fenomen. Ikke fordi det er en DSBM-skive skrevet og gitt ut på Bandcamp av én enkelt musiker – det fenomenet er det stikk motsatte av sjeldent. ‘With a Last Exhale’ er sjelden i den forstand at den er et komplett og fullverdig kunstnerisk produkt, hvilke er få og langt i mellom i Bandcamps DSBM-sfære. Ja, ‘With a Last Exhale’ kan faktisk sies å være DSBM-ens svar på Burzums ‘Hvis Lyset Tar Oss’, med sin firedelte struktur, lange låter og fokus på innhyllende, tålmodig stemningsdannelse.

Svartmetallen til Solus Grief er langstrakt og atmosfærisk oftere enn den er blastende og aggressiv. Uttrykket henter vel så mye fra Norges originale svartmetallbølge på 90-tallet som fra syndikatet av enmanns-band på Bandcamp, i tillegg til å spe på med noen impulser som er langt vanskeligere å plassere. Resultatet er en skive som har et langt rikere teknisk og tonalt språk enn noen lav-terskel Bandcamp-utgivelse har rett på, samt en virkelig absorberende, magnetisk og nedslående plateopplevelse.

Skiva starter likeså godt med et av sine mest turbulente strekk, i det «Under Choking White Veils» åpenbarer sine stormende trommer og sørgmodig dansende gitarstemmer. Vokalen til den anonyme musikeren bak prosjektet er innpakket i et vognlass av støyende effekter – litt som hos landsmennene i Kvad – og er som et plaget gjenferd fanget i en musikalsk snøstorm. Mørke og katastrofale svartmetallgitarer borer i vei i bakgrunnen, og en gammel og sliten norsk folkesjel gjør seg til kjenne via nedslåtte, folkemusikalske melodistemmer.

For min egen del når skivas sorgtunge introspeksjon sine høyeste punkter over platas andre og tredje spor, henholdsvis «Life Has Left This Place» og «With a Last Exhale». Førstnevnte bruker et twangy og ståltråd-aktig gitar-sound til å fremheve noen virkelig nydelige melodier, og trår tidvis inn i sludge-lenende landskaper som kan minne om en svartmetallisk utgave av The Atlas Moth. Tittelsporet på sin side, dveler ved en enkel serie atmosfæriske svartmetall-progresjoner, som med sin angerfulle, håpløse og nostalgiske affekt gjør voldsomt inntrykk.

Til slutt har vi «Yearning of the Soul Damned», som med sine sakte dønninger frakter barken stadig lenger ut i sitt mørke hav, før den drar lytteren fullstendig under ved hjelp av en strøm av svermende, dissonant black/death. Hamrende bass og vevende gitarstemmer sender tankene i retning Deathspell Omegas mer suggererende materiale, før bassens dommedagsklokke ringer oss ut i nattemørket for å finne veien hjem på egenhånd.

‘With a Last Exhale’ er – paradoksalt nok, platas depressive kvaliteter tatt i betraktning – en sann glede å overvære som en fan av langtrukket og atmosfærisk svartmetall. Til tross for at mye av skiva ligger og vaker i et middels tempo, varieres teksturene og ideene såpass mye at landskapet aldri mister sin nattlige magi. Når låtene i tillegg danner meningsfulle og avrundede helheter; ja da kan man ikke annet en å beundre hva Solus Grief har fått til på sin debutskive. Anbefales fans av stemningsladet og velkomponert DSBM.

Skrevet av Fredrik Schjerve

Rockhard – Hard Rock

Dersom jeg skulle ha forsøkt å gjette meg frem til forhistorien til det nye norske metallbandet Rockhard, så hadde jeg tippet at de oppsto under et forskningsprosjekt på 80-tallet, der et knippe ravgale vitenskapsmenn fryste ned kroppene til tre musikere fra henholdsvis et thrash- et trad- og et dødsmetallband, for deretter å tine dem opp i 2022. Det er vanskelig å understreke nøyaktig hvor mye av 80-tallets undergrunn de unge gutta har klart å stappe inn i en 22-minutters demo, men et kjapt blikk på coveret eller bandets instagram burde gi en viss pekepinn. ‘Hard Rock’ er en demo som puster, blør og gråter 80-tallsmetall, til den grad at den til og med ser ut til å være spilt inn live på øvingsrommet.

Et seigt og luskende riff toppet med små-sure ledegitarer høres fra den andre siden av døren inn til Rockhards kjellerlokale, før «Dead in a Ditch»s energiske konglomerat av punkete metall og thrash blåser døren ettertrykkelig av hengslene. Bandets musikk har et tydelig preg av førstebølgens rennesteins-mentalitet, hvilket fremheves av den brautende og snerrende vokalen. Noen plutselige innslag av blastbeats avslører bandets ekstremmetalliske side; en side som kommer til å komme tydeligere til uttrykk jo lenger inn i demoen vi kommer.

Men først tar Rockhard en omvei innom krysningspunktet mellom hardråkk og tidlig tradmetall. Både «Overlords» og «Supercell» pumper ut nostalgiske riff med mengder av entusiasme og driv, hvor sistnevnte spesielt utmerker seg med sin Midnight-aktige røffhet og de deilige harmoniene som oppstår ved låtas slutt. Det er ikke til å komme fra at både lydkvalitet og vokalprestasjoner vil (og bør) være et hinder for mange som sneier innom Rockhards førsteutgivelse, men for de av oss som har sansen for 80-tallets undergrunns-demoer er disse skavankene nettopp de tegnene på amatørmessig lidenskap og entusiasme vi ser etter i en formativ demo-utgivelse.

Til slutt har vi den 11 minutter-lange «Jesus is a Wizard», som beveger seg fra åpningens dødsmetalliske sump-lende til en sjokkerende ballade-aktig bro, og tilbake igjen. Broen stikker litt i overkant ut i forhold til omgivelsene, men det vitner om en ambisjon som muligens kan hjelpe bandet fra å bli fanget i 80-talls-pastisj på sikt. Dessuten er låtas øvrige minutter fylt med så mye ekstremmetallisk gull at alle eventuelle synder er glemt innen låta rundes av.

Det må sies at ‘Rock Hard’ er et ganske så stort uttrykksmessig rot. Spennet fra klassisk tradmetall til buldrende dødsmetall er stort, og bandet holder disse uttrykkene foreløpig fraskilt, heller enn å integrere dem på noe vis. Dette er dog kun en demo; og det en demo som er fylt til randen av fremragende ideer og riff levert med bunnløs entusiasme og kjærlighet for sjangeren.

Rockhard har kanskje ikke ennå klart å raffinere råmetallet sitt til en skarp sverdspiss som kan penetrere rustningen til den erfarne anmelder. Det de derimot har gjort, er å forme det til en butt jævla klubbe som bulker og slår i stykker rustningen min med rå kraft og viljestyrke. Jeg anser dette som en suksess fra perspektivet til et ungt og uerfarent band, og anbefaler derfor ‘Hard Rock’ til fans av 80-tallets ekstrem- og tradmetalliske undergrunn.

Skrevet av Fredrik Schjerve

Mikrostrukturell evaluering: Ukas singler

In the Woods… – «The Malevolent God»

Om lag én måned har gått siden In the Woods… annonserte sjette-plata ‘Diversum’ ved å slippe singelen «A Wonderful Crisis». På låta anvendte veteranene sin melodiske men tidvis ekstreme progmetall til å kommentere apatien til det moderne mennesket, samt de dramatiske følgene av å ignorere psykiske symptomer på samfunnsrelaterte kriser. Med kun en snau måned igjen til album-slippet åpner gruppen nok en titteluke inn i ‘Diversum’s rikholdige indre; som i denne omgang åpenbarer en tematisk forbindelse til en av thrashmetallens mest legendariske låtprestasjoner.

Det er nemlig ikke til å ignorere at «The Malevolent God» kan sies å være en slags moderne åndsfrende av Metallicas «One». Håpløsheten og desperasjonen som er forbundet med å være fanget i sin egen, gradvis forvitrende kropp er like tilstede i In the Woods… sin nye singel som i 80-talls klassikeren, og teksten til Bernt Fjellestad er like opptatt av å undersøke de ulike emosjonelle reaksjonene protagonisten har på sin grufulle situasjon. Sørgmodighet forvandles til sinne, og bandet følger på med et musikalsk bakteppe som forsøker å fange den følelsesmessige valøren fra øyeblikk til øyeblikk.

For meg er «The Malevolent God» en langt bedre introduksjon til den nye skiva enn førstesingelen. Borte er den stadig eskalerende og noe utmattende storslåttheten, og i stedet har vi fått en dynamisk og sammensveiset låt preget av knusende riff og vakre bølgedaler. Den polerte og kraftfulle produksjonsjobben gir låta en moderne, progmetallisk skala – et veldig lydrom Fjellestad fyller med yndig sang og beske growls. «The Malevolent God» er en flott singel, og et varsel om kvaliteten vi kan forvente å finne på In the Woods… sin kommende skive ‘Diversum’.

Skrevet av Fredrik Schjerve

Once Awake – «Alive» (P.O.D.-cover)

Det har kommet et aldri så lite knippe singler fra metalcore-bandet Once Awake de siste månedene, og siste i rekka er bandets egen tolkning av P.O.D.-klassikeren «Alive». Once Awake nøler her ikke med å krydre låta med sitt eget mer ekstremmetallske uttrykk, som finner røtter i melodisk death metal og groove metal så vel som metalcore, og evner sånn sett å mønstre en cover-låt som ligger et stykke unna originalmaterialet.

Det fungerer også godt. Det stratosfæriske refrenget mister muligens noe av sin melodiske potens i denne versjonen, men særlig versene groover usedvanlig fint med Once Awakes dyperestemte gitarer og metal-produksjonen, og breakdownet mot slutten fungerer godt på Once Awakes språk. I alt er sånn sett dette coveret stort sett en vellykket prestasjon for fans av dette sjangerlandskapet.

Skrevet av Alexander Lange

Blodtørst – «Berar»

Etter fjorårets eminente debutskive ‘Ferd’, har trønderske Blodtørst i dag annonsert at andreplata ‘DALMUNR’ ser dagens lys den 13. januar neste år. Med annonseringen av dette konseptalbumet har bandet også sluppet låta «Berar».

Dette er en hardtslående, melodisk låt der Blodtørst langt på vei demonstrerer en ambisjon om å leke seg med ulike elementer innenfor ekstremmetallen. Den fengende hovedmelodien skriker folketonal svartmetall til å begynne med, og får drahjelp av en spenstig groove og luftig clean-vokal og blast-beats i refrenget. Samtidig gir de dype kompgitarene og growle-vokalen låta en klar melodisk death metal-drakt ellers, og minner meg av alle ting mye om uttrykket Fenris Vrede har lekt seg frem til. Jeg synes muligens ulike varianter av melodien melkes litt vel mye i «Berar», men bandet varierer noe mer utover i låta, og i alt er materialet et sterkt varsko om hva som venter oss i januar.

Skrevet av Alexander Lange

Impugner – «Morass»

Ute nå via Caligari Records og Sentient Ruin Laboratories

Slippet av Impugners debut mini-LP ‘Advent of the Wretched’ nærmer seg med stormskritt, og singelen «Morass» er den groteske budbringeren som har som oppdrag å sette frykten i den gjengse undergrunns-turist. Ekstremmetall-kredibiliteten til bandets mange medlemmer ble påpekt i min omtale av skivas forrige singel – et samlet erfaringsmessig grunnlag som monner gjennom de forstyrrende og støvete korridorene til gruppens dødsmetall.

Tumlende trommer og støyende garasje-produksjon er det første som velter ut av høyttaleren i det man trykker play på «Morass». Bandet river gjennom punkete og Autopsy-beslektet d-beat og klassisk, dødsende riffing med en organisk tilnærming til tempo, hvilket hinter til et fravær av klikk-track. Broen skaper ytterligere dybde i uttrykket, det ved å tilføre skingrende og esoteriske Morbus Chron-fakter til bandets klassiske dødsmetall-ryggrad. Alt i alt er «Morass» nok en stilren og besk liten fysak spyttet ut av Impugners korrumperte galakse-hjerne, og en meget passende skjending i forkant av det kommende plateslippet.

Skrevet av Fredrik Schjerve

Mikrostrukturell evaluering: Ukas singler

Blodkvalt – “Murk”

En av høstens mest lovende svartmetallskiver, Blodkvalts ‘Algor Mortis’, er nå bare en måned unna, og i dag slipper bandet nok en låt derfra: “Murk”. Denne låta skal ifølge bandet selv være en slags oppsummering av elementene som vil vise seg på fullengderen, noe som (heldigvis) også innebærer at håndverket fremstår ganske velkjent.

«Murk» er nemlig definitivt et sammensurium av Blodkvalts karakteristiske, pønka og grindcore-inspirerte svartmetall. Den er muligens noe mer drivende og riffbasert enn bandets tidligere påfunn, men her leveres nok en gang en dødelig cocktail av trebly, illsint gitar, fuzzy bass, voldsomme trommetakter – og ikke minst en manisk skrikevokal som stadig står i fare for å sprenge lydbildet. Som ved mange tidligere anledninger er det nok det sistnevnte som imponerer meg aller mest. Det er også vokalen som først og fremst bidrar til Blodkvalts egenart. Men det er nok uansett bare å glede seg til hvordan kompromissløsheten, styggedommen og demofølelsen i dette bandets helhetsuttrykk gjør seg på fullengderen i november. Den kan fort vise seg å bli en av årets mest voldsomme og unike norske metal-affærer.

Skrevet av Alexander Lange

Pitch Black Mentality – “Fortress”

Thrash metal-bandet Pitch Black Mentality er snart klare med sin første plate på nesten ti år, ‘World Final Wake’, og har starta oppvarmingen med slippet av låta “Fortress”. Dette er en låt på litt over seks minutter der bandet demonstrerer en god del variasjon, og musikken fremstår som en slags blanding av thrash metal, melodisk death metal og groove metal.

Der utgangspunktet er godt, fanger ikke utførelsen meg helt. Melodiene i begynnelsen treffer ikke så mange nerver hos meg, og de Pantera-aktige versene fremstår litt uinspirerte og tannløse. Melodiene har imidlertid mer å by på mot slutten av låta, noe som peker mot noen gode høydepunkter på plata som kommer.

Skrevet av Alexander Lange

Funeral Harvest – «Principum et Finis»

Med slippet av singelen «Principium et Finis» blir det tydelig at Funeral Harvest mer eller mindre har endret fullstendig på tilnærmingen sin til svartmetall siden den selvtitulerte EP-en fra 2020. Borte er de ominøse atmosfærene og de langsomt drivende skyene av okkult svartmetall, som må se seg erstattet av en krigersk form for black/death som formelig oser av fandenivoldskhet og rituell intensitet. På «Principium et Finis» pendles det mellom de to uttrykkene fra seksjon til seksjon, men den støyende og kvelende produksjonsjobben sørger for å samle spriket under et felles teppe av røyk og kullos. «Lord Nathas» er som vanlig en overbevisende seremoniell leder, der han kauker og brøler på lidenskapelig vis over de forræderske, svarte strømmene av svart- og dødsmetall. Ut ifra de senere singlene å dømme blir nok ‘Redemptio’ (som gis ut i slutten av måneden) en svært eksplosiv og konsis plateopplevelse, hvilket ikke er meg i mot basert på hvor naturlig denne formen for tuktende aggresjon virker å være for bandet.

Skrevet av Fredrik Schjerve

Féleth – «USA»

Det moderne dødsmetall-bandet Féleth fra Alta imponerte med slippet av «Avarice» for noen uker siden; en teknisk men kompakt singel som ikke ofret låtskriving for individuelle musikerprestasjoner. Nå er nordlendingene tilbake med nok en singel, en langt mer ambivalent og mangefasettert låt ved navn «USA».

Låtas tekst synes å angripe de mange utfordringene som våre brødre på andre siden av Atlanterhavet har basket med i senere tid, hvilket gjenspeiles i musikkens svingninger mellom sorgtunge bølgedaler og eksplosive topper. Det rolige strekket som åpner låta fremstår noe kaotisk, med elleville bassløp og utallige vokalspor (spilt inn av Petter Carlsen) som ikke helt smelter sammen til en større helhet. De metalliske seksjonene fungerer mer effektivt, der de veksler mellom hyperaktiv brutalitet og mer melodiske terreng på flott vis. Som singel må det sies at låta mangler den store forløsningen på slutten av sin utviklingskurve, og den klarer dermed ikke å nå helt opp til sin forgjenger. Det er dog ingen tvil om at Féleth er en dyktig gjeng, så forventningene til slippet av ‘Divine Blight’ i november er uavtagende høye.

Skrevet av Fredrik Schjerve

Mantric Momentum – “New Horizon”

Power metal-duoen Mantric Momentum slipper sin debutplate om noen få uker og følger opp førstesingelen herfra, “In the Heart of the Broken”, med “New Horizon”. Sånn sett får også dette bandets nokså trygge, tradisjonelle og velproduserte tilnærming til undersjangeren komme til uttrykk nok en gang, og det er lite egenart å spore også i denne nye låta.

Dessverre får heller ikke Mantric Momentum hostet opp spesielt minneverdige melodier og hooks all den tid refrenget fortjener et godkjent-stempel, og “New Horizon” blir med det en litt tannløs og anonym affære tross svære lydbilder og gode musikerprestasjoner. Mer tyder dermed på at plata først og fremst blir mat for de største power metal-entusiastene blant oss.

Skrevet av Alexander Lange

Mikrostrukturell evaluering: Ukas singler

Kampfar – «Rekviem»

Med slippet av «Rekviem» blir det tydelig at Kampfar har begått et lite promoterings-stunt i forkant av sin nye utgivelse ‘Til Klovers Takt’. Låta er nemlig den femte av platas seks til å se dagens lys, hvilket kun etterlater én enslig låt til den offisielle slippdatoen i begynnelsen av november. Det at låtene har blitt sluppet i kronologisk rekkefølge i forhold til deres plassering på skiva er et flott detalj, og det har vært interessant å oppleve hvordan ‘Til Klovers Takt’ har vokst fra et enslig kapittel til en snart fullverdig saga siden februar.

Og Kampfars musikk brenner selvfølgelig med den samme intense, virvlende heten på «Rekviem» som på tidligere singler. Bandets insignia er umiddelbart gjenkjennelig i de tordnende trommene og de flakkende gitarstemmene som åpner låta, ettersom det har blitt ettertrykkelig innprentet i den norske svartmetall-beretninger i årene etter bandets oppstart 1995. Den tredelte strukturen går fra en eksplosive åpning over i en midtseksjon preget av ritualistisk hengivenhet og stampende backbeats, før et kammermusikalsk utsving leder oss opp på den vindsvøpte, ruvende tinden som setter punktum ved låta. Til slutt skal det nevnes at vokalist «Dolk» har utviklet seg til å bli en av norsk svartmetalls mest karismatiske frontmenn, og mannen anvender sitt fulle register i det som er en svært dramatisk opptreden på «Rekviem». På dette tidspunktet kan vi trygt erklære at ‘Til Klovers Takt’ er en av årets viktigere norske utgivelser, men vi gleder oss likevel umåtelig til sagaens konklusjon ved månedsskiftet. Anbefales!

Skrevet av Fredrik Schjerve

Once Awake – «Sculpture»

Once Awakes nye singel er et bunnsolid stykke melo-death/groove-metall som for alvor burde sette bandet på kartet her til lands. Fra åpningens pulserende synther og det tårnende riffet som følger er det ingen tvil om hva slags epoke innenfor melodisk dødsmetall som er den store driveren i bandets musikk, nemlig den kommersielle storhetstiden til svenske band som In Flames og Soilwork. «Sculpture» er en velskrevet og uhyre punchy sak, og kommer innpakket i en glattpolert og kraftig miks som burde kunne gjøre bandets musikk tilgjengelig for et større, internasjonalt publikum. Singelen mangler kanskje det helt store og fengende refrenget til å virkelig kapitalisere på sine ambisjoner, men den levner liten tvil om at Once Awake er noe annet enn en dødskompetent og kreativt drevet kraft innenfor melodisk dødsmetall.

Skrevet av Fredrik Schjerve

Abyssic – Mirror of Sorrow

En storstilt og mektig norsk metallproduksjon venter i slutten av oktober når Abyssic, et band med en rekke tungvektere innenfor den norske metallscenen, lanserer sin tredje fullengder ‘Brought Forth in Inquity’. Nå har vi fått en smakebit fra plata: Låta «Mirror of Sorrow». Her får bandets storslåtte, symfoniske og bombastiske death/doom fritt spillerom.

«Mirror of Sorrow» låter dundrende, ondskapsfullt og klart, og bør kunne falle i smak for enhver som har sansen for seig, tung og atmosfærisk dommedagsmetall. Temaene Abyssic ruller ut er også potente og storslåtte, og etterlater ingen tvil om kvintettens profesjonalitet. Jeg har mindre sansen for enkelte elementer i produksjonen og låtstrukturen, der særlig synthen kan virke litt forstyrrende i miksen og låta i litt for stor grad blir en retningsløs pendelsvingning mellom svære, tunge partier og rolige pusterom med pianospill. «Mirror of Sorrow» er imidlertid med sine seks minutter det korteste innslaget på den kommende fullengderen, så det gjenstår å se om det strukturmessige slår meg som mer meningsfullt på resten av plata.

Skrevet av Alexander Lange

Astrosaur – «Black Hole Earth»

Låta «Black Hole Earth» er det første tilfellet av ny musikk fra Astrosaur etter slippet av plata ‘Obscuroscope’ i 2019. Astrosaur er et instrumentalt, progressivt rock- og metallband som skiller seg ut gjennom sitt innslipp av elementer fra stoner rock og post-metal, noe som kommer klart til uttrykk i den åtte minutter lange «Black Hole Earth».

Det er særlig musikerprestasjonene og den behagelige produksjonen som imponerer her, og det serveres både feite, fine akkorder, klar og grovkornet bass og blendende leads. Innledningsvis byr Astrosaur på fartsfylte temaer og vekslinger som sender assosiasjoner til fjorårets Addiktio-plate, før de deretter byr på en flott og ganske lang oppbygning som tilfører en heldig dynamikk etter en litt vel omskiftende begynnelse. Låta lander deretter fint i dens energiske hovedtema, og etablerer seg sånn sett som en solid prestasjon i påvente av fullengderen ‘Portals’ som lanseres 18. november.

Skrevet av Alexander Lange

Dark Delirium – My Child

Det som må være et av Norges aller mest aktive metallprosjekter utenfor den beryktede svartmetallfloaren på Bandcamp, bandet Dark Delirium, har sluppet singelen «My Child». Her har bandet fått drahjelp i form av en gitarsolo fra gitaristen i bandet Sublime Eyes, og leverer en dramatisk og bombastisk låt som legger seg i bandets etter hvert velkjente skjæringspunkt mellom metalcore og melodisk death metal. Symfoniske elementer er nok imidlertid skjøvet enda mer i forgrunnen enn tidligere.

«My Child» er et av flere kvalitetsmessige fremskritt Dark Delirium har gjort siden debutplata ‘Suplhur’ som kom ut i fjor. Låta er på ingen måte en spesielt innovativ prestasjon innenfor sjangerlandskapet bandet beveger seg i, men byr på noen sterke melodier, tunge riff og noen litt overraskende og frenetiske gitarleads i sluttpartiet. I tillegg sørger den tydelige hardcore-vokalen for en aldri så liten og meningsfull undersjangerkrysning.

Skrevet av Alexander Lange

Impugner – «Ostracized Vitality»

Ute nå via Caligari Records/ Sentient Ruin Laboratories

Med medlemmer fra band som Diskord, Deathhammer og Desolation Realm i rekkene burde Impugner umiddelbart aktivere en Pavlovsk sleve-reaksjon blant fans av den norske ekstrem-undergrunnen. De har i alle fall hatt den effekten på enkelte betydningsfulle sirkler, ettersom demoen deres fra 2021, ‘Advent of the Wretched’, nå har blitt plukket opp av venerable Caligari Records og Sentient Ruin Laboratories for gjenutgivelse. I den anledning har demoen fått en forhøyet status som mini-LP, og alt virker duket for Impugners grufulle entré som norske ambassadører på den internasjonale OSDM-scenen.

«Ostracized Vitality» er en ondskapsfullt sydende liten sak som veksler mellom byksende, punkpreget dødsmetall, og seig, Autopsy-beslektet kravling. Produksjonsverdier hentet ut fra dødsmetallens garasje-variant gjør at musikken aktiverer mange av sentrene i hjernen som er viet til identifiseringen av vaskeekte og skruppelløs dødsmetall, selv om jeg må vente til jeg har hørt hele skiva før jeg kan avgi min dom på dette aspektet ved Impugners musikk. For øyeblikket virker nemlig den hemningsløse vokalen til Bjørn Hagen litt øredøvende, hvilket distraherer fra det utsøkte gitararbeidet til «Bowel Ripper» og «DMH» – som på sin side låter litt flisete og lavmælt. «Ostracized Vitality» er uansett en eksentrisk eksplosjon av en dødsmetall-låt som ville satt 80- og 90-tallets tapetrading-miljø i lys lue.

Skrevet av Fredrik Schjerve

Makrostrukturell Evaluering: Ukas Plater

Skaur – Reis te Haelvete

Skaur er et nordnorsk svartmetallprosjekt som har eksistert siden 2003 – riktignok med et lite oppbrudd mellom 2006 og 2008, som endte med at frontmann NordMann reinkarnerte det tidligere enmannsprosjektet med en full bandbesetning. Prosjektets overordnede purpose fortoner seg i alle fall på ‘Reis te Haelvete’ som forsøket på å etablere et slags nordnorsk svartmetalluttrykk. Skaur lykkes i alle fall med å skape et ganske eget og beundringsverdig uttrykk, som like fullt fremstår som et tveegget sverd. ‘Reis te Haelvete’ er nemlig blant de mest krevende lytteropplevelsene jeg har vært borti i år.

Om det er et band Skaur minner meg om rent musikalsk må det være amerikanske Krallice – både dette bandets tidligere, mer atmosfæriske og mer ordinære progressive uttrykk og det nyere, mer ugjennomtrengelige og mer tekniske materialet. Mye knytter seg til Skaurs kontinuerlige og vellykkede anvendelse av lyse, blendende tremologitarer og de usedvanlig progressive låtstrukturene som i seg selv kvalifiserer plata til et slags unikum. Knapt noen temaer repeteres på ‘Reis te Haelvete’, noe som etterlater lytteren med en enorm masse med ulike vendinger, temaer og taktskifter – plata er som en enorm samling med ganske korte svartmetallseanser. Det er altså snakk om en – så vidt jeg har kunnet registrere – gjennomskrevet sak på 50 minutter.

Så er det i dette også svært mye bra å hente. Tittellåta er en flott åpning med en rekke strålende og harmoniske gitarpartier; på «Ved noed foelger doed» får vi for alvor stifte bekjentskap med de flotte basslinjene som ellers ligger strødd utover plata; og «Nattsangen» sper på med noen flotte og litt mørkere partier. Så kan man snakke om noen kule, folkemusikkinspirerte temaer i begynnelsen av «Himmelild» og de litt romsligere partiene de to siste gigantene, «Nordland og ned» og «Stjerna», byr på. Men jo lenger man beveger seg ut i ‘Reis te Haelvete’, jo mindre meningsfullt blir det å snakke om enkeltlåter; ja, det er i det hele tatt vanskelig å vite når de går over i hverandre som følge av de prekære låtstrukturene, og først og fremst føles ‘Reis te Haelvete’ til slutt som et lerret der Skaur har malt hemningsløst med mange små pensler på én gang.

Og helt heldig synes jeg ikke det er. Når råmaterialet er så bra som det er, synes jeg det er dumt at det er så få – om noen – tilløp til låtstrukturer som følges meningsfulle på en mer overordnet plan. Gjennomskrevet musikk kan for all del by på sterke låtstrukturer, men Skaurs musikk preges for mye av det som føles som små utbrudd av intensitet og korte crescendoer til at låtene på noen måte føles som meningsfulle enheter i seg selv.

Så er det helt klart noe ved dette mange nok også kan sette pris på. ‘Reis te Haelvete’ lykkes med å være uhyre voldsom, og det er ikke minst takket være den beundringsverdige vokalen, som må være noe av den mest teatralske og voldsomme svartmetallvokalen jeg noensinne har hørt. I dette ligger det helt klart også kvaliteter, men det er for min del også snakk om en overdosering når plata – og ikke minst låtene – varer så lenge som den og de gjør, og det gjør at den for meg blir ganske så slitsom senest etter noen titalls minutter. Stilistisk, ikke minst med tanke på det helt fantastiske albumcoveret, er imidlertid ‘Reis te Haelvete’ også en prisverdig prestasjon.

Skrevet av Alexander Lange

Dark Delirium – Sulphur

Om Metallurgi hadde delt ut et pris for produktivitet og arbeidsvilje er det ikke umulig at det unge melodeath-bandet Dark Delirium hadde stukket av med den. Om vi skulle angrepet problemstillingen på en så objektiv og statistisk forankret måte som mulig hadde nok Rogalendingene måttet se seg slått av den mytiske undergrunnsskikkelsen Kenneth Nattesorg, men inntil vi finner ut hvorvidt mannen egentlig er en kunstig intelligens med sans for prosedyregenert ekstremmetall eller ei må han nesten innfinne seg i å være ekskludert fra konkurransen. Dark Delirium slapp debuten sin ‘Fallen’ i juni, og har siden den tid gitt ut en EP og et knippe singler, i tillegg til den nylig utgitte andreskiva ‘Sulphur’. Et slikt arbeidstrykk er definitivt beundringsverdig, men spørsmålet blir naturligvis om bandet står i fare for å tømme den kreative brønnen via uhensiktsmessig høy aktivitet, eller om inspirasjonen til motsetning er så sterk at den krever et utløp.

Faktisk viser det seg at Dark Delirium sitt produksjonstempo ikke er så ekstremt som først antatt. Blant ‘Sulphur’s ni låter finner vi nemlig tre av singlene bandet har gitt ut i løpet av den siste halvdelen av 2021, i tillegg til EP-en ‘Abyss’ i sin helhet. Dette vil si at mesteparten av stoffet vil være kjent for lyttere som har holdt et øye med gruppen gjennom deres karriere, hvorav kun tre låter vil by på fullstendig nytt stoff for de mest befarne av oss. Ja, dette er fortsatt et skyhøyt arbeidstempo, men ikke så høyt at det ikke kan forklares via de hyperaktive kreative impulsene til et ungt band som ønsker å hevde seg selv i en høyt befolket metallscene.

«Destruction of Empathy» åpner med et kort strekk av den mørke, cinematiske dramatikken som på mange måter kan sies å være Dark Delirium sitt viktigste kort når det kommer til å skille seg ut fra melodeath-mengden. Låta veksler mellom nedslåtte, doomy seksjoner og oppildnede, thrashende partier, ledsaget av en illsint skjennepreken adressert til vårherre ærbødigst. Jeg har tidligere kommet til skade for å i overkant vektlegge gruppens tenuøse forbindelse til metalcore, men på andrelåta «Forest Hymn» blir dette en mer hensiktsmessig sammenlikning å trekke. Låta legger noen svært metalcore-relaterte grooves under David Ekses allerede hardcore-lenende vokal, og helheten er en tung og aggressiv affære som kun tempereres av noen atmosfæriske lommer.

Låter som «Sarcophagus», «Sulphur» og «Caught in the Spider’s Web» demonstrerer hvor langt Dark Delirium har utviklet seg siden oppstarten i 2020. «Sarcophagus» er en omfattende og velstrukturert låt definert av sine Gojira-aktige harmonics og episke akkordprogresjoner; «Sulphur» på sin side er en skarp singel fylt med kraftige riff og semi-teknisk thrashing, som til tross for enkelte harmoniske gnisninger tar et stort steg forbi tidligere singler. Bandets mest alpine høyde er for min egen del fremdeles «Caught in the Spider’s Web», som er gjennomsyret av en slags Insomniumsk melankoli som gjør seg til kjenne via glitrende melodier og tårnende teksturer.

Det er dog begrenset hvor mye man kan utvikle seg som band i løpet av et år, og mye av låtmaterialet på ‘Sulphur’ er preget av svakheter som har blitt påpekt i forbindelse med tidligere utgivelser. Soloene – til tross for mye forbedring – er fortsatt relativt stive i fraseringene, og i likhet med gitararrangementene er det ikke alltid Ekse og Moen er helt samkjørte hva angår den underliggende tonaliteten. Det at unge band sliter litt med det tekstlige er ikke noe nytt, og også Dark Delirium strever med å tillegge det tematiske fokuset på mental helse et nivå hinsides det brutalt ærlige. Som nevnt i tidligere omtaler mener jeg disse skavankene kommer til å rettes ut gradvis gjennom tid og modning, så jeg har vansker med å la det farge synet jeg har på det som er en temmelig solid skive fra et ungt og aspirerende band. ‘Sulphur’ er en skive som ser Dark Delirium pushe soundet sitt til nye plasser, i tillegg til å videreutvikle de aspektene ved bandets uttrykk som har fungert best til nå. Anbefales fans av tung og skyggelagt melodisk dødsmetall.

Skrevet av Fredrik Schjerve