Mikrostrukturell Evaluering: Ukas singler




Sirenia – «Addiction No. 1»

Ute nå via Napalm Records

Sirenia, en av de store veteranene innenfor norsk symfonisk metall er klare for plateslipp i Februar, og som smakebit har de gitt ut en låt som like så godt kan fungere som en oppvarming til den eventyrlige festivalsommeren vi har i vente (ikke sitér meg på dette er dere snille). Store Rammstein-gitarer menger seg med bandets trofaste symfoniske elementer, og når bandet klemmer til med refrengets knatrende synther og woah-oh-koring ser jeg umiddelbart for meg pulserende lys strømme utover en ekstatisk og gladfull folkemengde. 

På «Addiction No. 1» smittes kvartetten av en europeisk tendens til å blande elektroniske beats inn i et allerede maksimalistisk uttrykk. Denne kombinasjonen har vist seg å være for mye å håndtere for mangt et erfarent band, men i likhet med Stratovarius makter Sirenia å skrive musikk som fenger i den grad at den elektroniske perkusjonens noe corny fremtoning overskygges med enkelhet. Emmanuelle Zoldans stemme er stødig som alltid, og spesielt på refrenget glimter hun til med en Anneke van Giersbergen-aktig melodi som, kombinert med resten av det fargerike arrangementet, frigjør endorfiner like effektivt som de beste låtene fra Devin Townsends ‘EpicLoud’. «Addiction No. 1» er en god singel som skaper forventninger rundt den kommende plata jeg er spent på om Sirenia klarer å imøtekomme. Ta en lytt dersom du har sansen for storslått symfonisk metall med pop-instinkter.

Skrevet av Fredrik Schjerve



Einherjer – «Stars»

Ute nå via Napalm Records

Et band som ser Sirenias veteranstatus og høyner med ytterligere åtte år hva utgivelser angår, er Haugesunds Einherjer. Som utøvere av en form for viking-metall som lar seg inspirere av robust og velformulert hardråkk og trad har bandet gitt ut et lite vognlass med plater, hvor tillit til egne låtskriver-egenskaper har økt eksponensielt fra album til album. Den nesten-titulære singelen fra bandets kommende plate ‘North Star’ demonstrerer et lett gjenkjennelig signatur-sound som bandet har peilet seg inn på med stadig større treffsikkerhet over årenes løp. 

Etter en synth-drevet introduksjon med smått kosmiske undertoner spenner gitaristene Ole og Tom noen prangende akkorder som segl over lydrommet, før den «Holy Diver»-aktige bassgangen entrer og opererer som låtas ballast. Harmonikken flakker som værforhold i stadig endring, noe vokalist/bassist «Grimar» forsøker å navigere seg gjennom med sin staute og kommanderende svartmetall-rasp. Øvrig last ombord dette metaforiske skipet er meget; vi blir blant annet servert et riff-drevet og metallisk refreng, en barsk men leken gitarsolo, samt en melodisk bro som lyser opp nattehimmelen med sin iriserende glød.

«Stars» inneholder med andre ord veldig mange ulike momenter – ideer som står godt på egne ben, men som henter styrke fra sine ulike bestanddeler når de betraktes som helhet. Den målbevisste og presise låtskrivinga gjør at «Stars» fungerer både som singel og albumlåt, noe som gjør meg spent på å høre sporene som omgir den på ‘North Star’. Einherjer er et prosjekt med en sterk agenda, et band som for hver utgivelse forsterker sin posisjon i det svært forgrenede slektstreet av norsk metall. Skrible ned slippdatoen 26. februar i almanakken, og bli med på Einherjers vandring ut i de stjerneklare nattes-timene på ‘North Star’.

Skrevet av Fredrik Schjerve



Heave Blood & Die – «Metropolitan Jam«

Heave Blood & Die - Metropolitan Jam - Boomkat
Ute nå via Fysisk Format.

Tromsøværingene i Heave Blood & Die har sluppet sin andre singel fra sitt kommende album ‘Post People’: «Metropolitan Jam». I likhet med den forrige smakebiten, den strålende «Radio Silence», er det her snakk om en låt som skiller seg en del fra bandets tidligere nokså renskårede stoner-uttrykk. Ja, «Metropolitan Jam» er muligens et enda mer radikalt brudd der stoner-metallen, om man fortsatt kan kalle det det, på låtas korte to minutter og 34 sekunder i enda større grad filtreres gjennom elementer fra sjangerlandskap som post-punk, new wave og krautrock.

Sjangerblandingen er da også desto mer fascinerende. Det er ingenting som er helt stoner, det er ingenting som er helt post-punk og det er ingenting som er helt noe annet heller; særlig vokalen har sånn sett en høyst tilfredsstillende identitetskrise, og det spinkle, suggererende og litt dissonante hovedriffet suppleres av store, mektige oktavakkorder og fuzzy bass på en helt strålende måte. Sammensuriumet får rett og slett de ulike impulsene til å gå opp i en egen enhet, for å si det litt glorete. Så er det verdt å spørre seg om man skal irritere seg litt over den korte lengden på denne låta, eller om singelen sånn sett gjør jobben sin ved i alle fall å pirre interessen for hele albumsammenhengen som kommer 5. februar. Vi setter en knapp på det siste.

Skrevet av Alexander Lange



Dalit – «Starlight«

Starlight | DALIT
Usignert, ute nå på bandets Bandcamp

Dalit fra Sørlandet slipper albumet ‘Moksha’ på fredag og har varmet opp med «Starlight» siden tampen av fjoråret. Det er god grunn til å se fram til utgivelsen; produksjonen har fått en skikkelig overhaling siden forgjengeren ‘Descent’, noe som løfter det ganske så solide musikalske fundamentet til bandet. Dette lener i stor grad på doom-metal – noe som må kunne sies å være en aldri så liten mangelvare innenfor norsk metall.

«Starlight» åpner imidlertid på sin side i et storslått alt-metal-hjørne med et selvsikkert, beintøft hovedriff som straks suppleres med growle-vokalen til bassist Eirik Hellem. Låta består grovt sett av tre hoveddeler, der den neste fungerer som et godt bridge-tema og den siste toner ned intensiteten blant annet med clean-gitarer og kvinnelig vokal – med virkelig gode melankolske doom-vibber. Alle delene tjener låta godt, på tross av at tredelingen imidlertid gjør at den samtidig har litt problemer med å fungere enhetlig.

Skrevet av Alexander Lange



Inflabitan – «Mental Radiation Fix»

Ute nå via Soulseller Records

Sigmund Hansen har en langvarig men oppstykket historie som musiker i den norske undergrunnen. Tidlig på 90-tallet ga han ut et par demoer under enmanns-banneret Inflabitan, utgivelser som sett i dagens lys er sjokkerende ferdigstilte til å ha sin opprinnelse i en såpass formativ periode innenfor norsk svartmetall. I etterkant har han bl.a opptrådt live med avant-gardistene i Dødheimsgard, samt blitt medlem av DSBM-pionerne Strid.

Nesten 20 år etter han entret scenen har Sigmund bestemt seg for at tiden er moden for en debut-plate under prosjektnavnet han opprettet i 1993. Singelen «Mental Radiation Fix» er første smakebit bra ‘Intrinsic’, som kommer ut 26. februar, og allerede ved første gjennomlytt blir det tydelig at musikeren ikke har satt seg fore å spinne videre på bandets opprinnelige sound. En melodisk svartmetall-frase åpner låta, før et hurtig og byksende thrash-parti overrumpler lytteren med sin ubønnhørlige fremdrift. Flint-aktige akkordbrytninger skaper allusjoner til krappe berg og alpine fjellhøyder, en mental forbindelse som styrkes av den golde og spartanske produksjonskvaliteten. 

Strukturelt sett er låta veldig episodisk; riff etterfølges av riff uten at noen av dem returnerer eller bygges videre på i stor grad. Et større fokus på låtskriving vil nok være prosjektet betjent, ettersom de enkeltstående ideene ofte er overbevisende –  spesielt avslutningen, som med sine vridende tremolo-linjer er som en jordlig analog til de utenomjordiske insekt-svermene som befolker Dødheimsgards ‘A Umbra Omega’ fra 2015. Låta demonstrerer en tilnærming til black/thrash-hybridisering som jeg ikke har vært mye borti tidligere, så jeg er spent hvordan resten av plata supplerer dette uttrykket. ‘Intrinsic’ er uansett en metall-historisk viktig begivenhet på bakgrunn av sin bemanning alene, så før for ordens skyld 26. februar inn i almanakken nok en gang. 2021 ser ut til å bli et høyst interessant år for norsk metall!

Skrevet av Fredrik Schjerve

Makrostrukturell Evaluering: Ukas Plater



Hjelvik – Welcome to Hel

Ute nå via Nuclear Blast

Mye er blitt sagt, skrevet og spekulert rundt Erlend Hjelviks plutselige beslutning om å forlate en av Norges største eksporter innen rock og metall i 2018. Kvelertak har for meg og mange andre i Norge fylt en betydelig del av lyttehistorikken siden 2011, og tapet av frontmannen var en ergerlig nyhet som fikk meg til å bekymre meg skakk for bandets fremtid. Nå som Kvelertak har slått seg til ro med sin nye frontmann Ivar Nikolaisen fra The Good the Bad and the Zugly, og Hjelvik har brutt den rungende stillheten med et fullverdig, selvtitulert prosjekt, er det derimot på tide å takke farvel til gamle minner og åpne øya for nye prospekter.

Hjelviks debutskive ‘Welcome to Hel’ skiller seg markant ut fra vokalistens tidligere band. Borte er nesten alle hint av hardcore og punk, erstattet med et lydbilde som slekter tungt på gamle former for tradisjonell metall og NWOBHM. Her er det klassisk riffing, oppløftende akkordrekker og luftige leads som preger opplevelsen, det hele toppet med Hjelviks distinkte og lett gjenkjennelige vræl. Vikingtematikken gjør seg ikke bare bemerket gjennom tekst, men ender også opp med å definere platas karakter etter adskillige lyttinger. Den type viking-metall vi finner på ‘Welcome to Hel’ minner ikke om gammel Enslaved eller den power metal-lenende varianten som praktiseres av band som Ensiferum, men kan minne omBathory‘s ‘Hammerheart’ roidet opp på klassisk hardrock og engelsk metall. 

Platas ti spor er alle sammen velformede og kompakte, og balansen er god mellom oppstemte og mer dystre numre. Åpningslåta «Father War» er kanskje den mest energiske av hele bunten, og dyttes over i rødt av Kevin Foleys heseblesende trommespor. «Helgrinda» er også engasjerende, med et intenst strekk av orgel og blast beats som maner frem indre bilder fulle av sjøsprøyt og opprevede seil. «Glory of Hel» virker skreddersydd for en fremtid uten restriksjoner på folkemengder og livemusikk, og det samme gjør «12th Spell» med sin mørke mine og kraftfulle gitarer.

Ikke alle låtene presterer å holde energinivået oppe, og de største syndebukkene bommer grunnet en litt for pyntelig produksjon heller enn komposisjonsmessige mangler. Den nesten gotiske karakteren til for-refrengene på «Kveldsulv» flatteres ikke av en produksjon der gitarene ligger rene og ufarlige i forgrunnen, og soloene spesielt låter varsomme og forsiktige der de heller burde detonere som skjødesløse fyrverkerier. Det er ingenting å si på Hjelviks eminente stemme – den oser av råskap og primal energi som alltid – men resten av musikerne gir en følelse av innleid kompetanse heller en lidenskap for det musikalske materialet.

Det er synd at estetikken byr på mangler når låtskrivingen til tider er riktig god. «Ironwood» henter overraskende sterke trekk fra mørk NWOBHM (åpningsriffet minner om klassisk Satan) og har fengende melodiføring i mengder. Avslutningslåta «Necromance» byr på en lett tilgjengelig black’n’roll-jam med strålende sang av Mike Scalzi fra Slough Feg. ‘Welcome to Hel’ er en solid førsteutgivelse for Erlend Hjelvik, og argumenterer godt for at han er i besittelse av ideer som ikke ville vært mulig å anvende i hans tidligere band. 


Ghetto Ghouls – Our for Justice

Usignert, ute nå via bandets Bandcamp

«T-Town lords of thrash, horror, punk, action and hardcore hiphop», Ghetto Ghouls er tilbake med en kort og intens EP ved navn «Out for Justice». EP-en er i kjent Ghetto Ghouls-stil fylt til randen av metallisk punk og crossover thrash med hyppige innslag av gjeng-vokal. Stikkordet, som forstått ut ifra disse benevnelsene samt bandets egen facebook-biografi, er gatekultur av typen som maner frem bilder av nedtaggete bakgater nedgravde i glasskår og eier-løse tenner

På «Out for Justice» finner du ingen ambisiøse sjangerblandinger, utbroderte komposisjoner eller dristige eksperimenter; kun illsinte gitarer og arge utrop. Plata åpner med en illevarslende sample, før et heseblesende Negative FX-riff slår portene av hengslene og åpner ild. Snart er vi oppslukt i en crossover thrash-syklon der hardcore-brauting og lys screaming fører verbal stridføring mot lytteren, som i mitt tilfelle tar imot slagene med åpne armer og en gledeståre i øyekroken. Et d-beat-strekk fyrer ytterligere opp under bandets stump, og de racer inn i låt nummer to på rekordtid.  

«Marked for Death» serverer mer gatemat, med rumlende tammer og fengende refreng; til og med et vaskeekte teutonisk riff i Accept-stil melder sin ankomst rundt et minutts-merket! Deretter får vi «Death Warrant», som med sine trad/speed-påvirkede leads og korte, knyttneve-agnende bro skaper ytterligere entusiasme hos anmelder. Til slutt har vi «I Come in Peace», en Red Death-aktig hybrid av rabid hardcore, manisk thrash og speed metal. 

Dette er musikk som kiler gledes-sentrene i hjernen, som letter på den late skrotten og sender den i retning nærmeste ned-taggede kulvert. Den forrykende energien og galskapen er på plass; det eneste som mangler noe er selve presentasjonen. Produksjonen mangler limet som samler instrumentene til en sammensveiset dødsskvadron, og EP-coveret har en tone som kan gjøre at bandet oppfattes som mer amatørmessige enn de egentlig er. Med en oppgradering på den visuelle/ produksjonsmessige fronten hadde en eventuell full-lengder vært et gyllent prospekt, ettersom deres take på crossover ala Suicidal Tendencies og metallpunk har en god ånd over seg. «Out for Justice» er uansett oppfriskende som en Cevita-shot med chili og açaí, og er et perfekt lydspor til å dunke ned et par Dahls til før man skal ut og rive poser ut av søppelkasser.


Tárvotur – Hiraeth

Ute nå via The Spike Nation

Tárvotur er et enmanns-band fra Lyngseidet i Nord-Troms som, i sterkt avvik fra forventningene til formatet, spiller en form for moderne dødsmetall som refererer til noen av de største navnene på den internasjonale metall-scenen. Hans andre album under prosjekt-navnet bevarer debutens spesielle blanding av tunge, groovy riff og elektroniske innslag som eimer av 90-tallet, men denne gangen med en betydelig oppgradering lydproduksjon. Det er fortsatt ingen tvil om at dette er musikk som ble skrevet og spilt inn på gutterommet, men viten om at dette er en enkeltperson som sitter og lærer seg fullstendig plateproduksjon på egenhånd – skriving, spilling, opptak, miksing – gjør forbedringen mellom utgivelsene meget imponerende.

Åpningslåta «Wouldn’t You?» er det første tegnet på vi har å gjøre med et interesse-prosjekt. Etter lyden av en mørk, pulserende sonde kryper det inn all slags knitrende, digital perkusjon, før et langsomt breakbeat ala Massive Attack forvandler låta til en trip hop beat Tricky ville følt seg komfortabel med å rappe over. Deretter får vi et knapt minutt med messende vokal over lo-fi trommer og virrende elektroverktøyer via «It’s All in Your Head», før vi på låt nummer tre(!) får høre hva Tárvotur virkelig dreier seg om. Et groove metal-riff spretter litt opp og ned på stedet, før et strekk med black/death åpner dørene for en suggererende, nesten psykedelisk mellomseksjon. 

Det er generelt en veldig eklektisk miks av elementer som er representert på ‘Hiraeth’, et inntrykk som forsterkes av innslagene av romslig lyddesign som popper opp med jevne mellomrom. «New Life» åpner med et moderat Meshuggah-riff, før bridgen anvender feedback og aggressiv mumling på en måte som sender tankene i retning Slipknot og Korn. «Redemption/Corruption» er like splittet, og inneholder henholdsvis partier som minner om sludge, Devildriver og Yobs «Beauty in Falling Leaves». Det krapt svingende uttrykket gir litt nakkesleng, og gjør det vanskelig å tyde hva som er den sentrale drivkraften bak prosjektet. 

Etter at «Below» gjør lite for å endre på den sveivende kursen er det lett å miste håpet, men det ville vært synd, for etterfølgende låt er platas mest givende for anmelders anliggende. «Why Are You Afraid?» bruker de første fire minuttene på å utforske et konsist sound som er preget av harmonisk veltalenhet og fengende riffing. Endelig er den dramatiske kohesjonen og fremdriften på plass, og til tross for en litt klussete bro er resultatet storslagent. «House of Silence» avslutter plata i nok et ambiguøst sjangerlandskap, men denne gangen føles det på en eller annen måte mindre skurrende. 

Selv om jeg har rettet mye kritikk mot plata i anmeldelsen er det viktig å sette utgivelsen i perspektiv. Det er en grunn til at mange enmanns-prosjekter ender opp i svartmetall-landskapet, og det er fordi soundet er som skreddersydd for solo-musisering, ettersom det stiller lave krav til både tekniske ferdigheter og produksjons-kunnskaper. Det nivået av sjangerblanding og uttrykksmessig smidighet som Tárvotur forsøker å hanskes med er veldig krevende selv med en fullstendig line-up av kompetente musikere, og dermed føler jeg at tålmodighet og forståelse fra anmelder og lytter burde være på sin plass. Selv om plata oppleves som oppstykket og lite konsis, er det flust av overbevisende strekk og riff som vekker entusiasme, og jeg smilte mer under lytting enn jeg surmulte. Dette er absolutt et type prosjekt som fortjener støtte fra den norske metall-scenen ettersom viljen og ferdighetene bak prosjektet virker å bygge mot noe særegent og viktig om ligger rett bak horisonten. Det er bare et spørsmål om tid.



Skrevet av Fredrik Schjerve