post-punk – Metallurgi

Makrostrukturell evaluering: Ukas plater

Uburen – Usurp the Throne

Uburen er et viking/svartmetallband fra Sandnes som i all hemmelighet har opparbeidet seg en seriøs lytterskare over sine hittil fire skiver. Trioen har i alle fall vært meg fullstendig ukjent frem til i dag, til tross for at Spotify kan attestere at bandet har over syv tusen månedlige lyttere. Dette betyr at bandet har høyere lyttertall enn band som Sarke og Khold, to betydelige navn innenfor norsk ekstremmetall. Hvordan dette kan ha gått meg hus forbi er og forblir et mysterium. Enten er Metallurgi-redaksjonen noen uoppmerksomme døgenikter uten fungerende sidesyn, eller så har Uburen klart å skape seg et publikum uten å benytte seg av industriens mer velprøvde taktikker.

Hvilket av disse to alternativene som stemmer skal jeg ikke forsøke å komme frem til nå; det er nemlig en omtale av bandets nyeste skive ‘Usurp the Throne’ som står på agendaen. Som nevnt er Uburen nytt bekjentskap for meg, så jeg kommer ikke til å kunne vurdere skiva i lys av tidligere utgivelser. Det jeg derimot kan gjøre, er å vurdere musikken i lys av skivas konsept – et konsept som på mange måter kan sies å være den viktigste grunnen til å sjekke ut ‘Usurp the Throne’.

Platas konsept er nemlig både dyptgripende og interessant. ‘Usurp the Throne’ omhandler menneskeartens kamp mot en hyklersk gud; en gud som nyter å manipulere menneskeskjebner til egen forlystelse. Menneskets historie fremstilles som en «elv av blod», hvor synder går i arv fra generasjon til generasjon, som en uutslettelig inngravering på slektstreets stamme. Den eneste måten å hente menneskene frem fra under tyngden av sin egen historie, er å utslette verden gjennom den apokalyptiske hendelsen Ragnarök, for deretter å gjenreise den. Låttekstene fordyper seg i ulike aspekter ved dette konseptet, og er generelt en glede å ta innover seg over skivas spilletid. Men en skive lever og dør selvfølgelig ikke på sitt konsept alene, og et hvert godt konsept krever en effektiv musikalsk motpart for å virkelig skinne.

Og det er på den musikalske fronten av Uburens ‘Usurp the Throne’ støter på sine største utfordringer. Bandets tilnærming til viking/svartmetall er en kraftfull og krigersk en, fylt til randen av Immortals sverd-fektende ekstremitet. Det er derimot ikke bandets grunnleggende uttrykk som stikker kjepper i hjulene på ‘Usurp the Throne’, men heller hvordan uttrykket blir presentert gjennom skivas produksjon. Produksjonen på skiva – som forresten er utført av bandet selv – er nemlig såpass hul og fjern på samme tid at dynamikken som kunne pustet liv i skivas konsept fullstendig uteblir.

Låtkonstruksjoner som «When the River Breaks», «Defiance towards Futility» og «Bring forth Ragnarok» kunne vært tårnende bragder i bandets resymé dersom produksjonen hadde matchet låtenes prestasjoner. Dessverre er produksjonen preget av dominerende bassfrekvenser, anonyme og distanserte gitarer og vokal som er tørr nok til å virke som at de ikke har mottatt behandling i etterkant av opptak. Dette gjør at skiva surrer og går i bakgrunnen av lytterens bevissthet, uten å kreve oppmerksomheten i den grad en god svartmetallskive i Immortalsk format burde. ‘Usurp the Thone’ har mengder av fete riff, stormende sekvenser, samt et konsept av de sjeldne å by på. Derfor er det trist å måtte meddele at disse kvalitetene på mange måter overskygges av den labre produksjonens sløvende effekt. Jeg kan anbefale Uburens nyeste skive til blodfans av viking/svartmetall, men nykomlinger til uttrykket vil trolig slite med å komme under huden på skiva som følge av miksen.

Skrevet av Fredrik Schjerve

Hüsmänsköst – Uhøytidelig Jule-EP

Ute nå via Husmanskost Records (eget plateselskap)

Det er februar, julenekene har for lengst blitt fortært av grådig kjøttmeis og dompap, og grantrærne står og flasser sine brune barnåler ned på stuegulvene til nasjonens lateste innbyggere. Likevel ser Metallurgi først nå sitt snitt til å skjenke en omtale til Hüsmänsköst sin uhøytidelige jule-EP, som ble sluppet på strømmetjenestene 1. juledag. Bedre sent enn aldri, sies det.

Fra spøk til alvor: Det er synd at vi ikke har rukket å dekke denne utgivelsen tidligere. Hüsmänskösts tradisjonelle grindcore er tross alt en sjeldenhet å oppdrive i det norske metallmiljøet, og det at bandet i tillegg er temmelig kompetente leverandører av nevnte uttrykk gjør lite for å lette på skamfølelsen. Det eneste vi kan gjøre for å forsøke å rette opp i denne urettferdigheten, er å forsøke vårt beste med å overbevise norske lyttere om at nettopp det de trenger å høre i februar, er en grindcore-jule-EP med låter som handler om å selge kroppen sin på Kiwi og å bruke julelys som kukforlenger.

Så kjære, norske lyttere: Jeg anbefaler dere alle sammen å vie seks og et halvt minutt av deres liv til en rutsjetur ned den bratte akebakken som løper gjennom Hüsmänsköst sin nyeste EP. Riffene river og røsker, som en rødkinnet guttevalp i det han frigjør kveldens hardeste pakker fra gavepapirets nådeløse tyranni. Trommene smadrer som en gjeng hylende barn i det de kondemnerer mammas pepperkakehus, og vokalisten brøler som en rødneset bestefar rett før han dunker ned dram nummer 16 og 17. ‘Uhøytidelig Jule-EP’ er en forrykende, heidundrendes grindcore-fest, og det en fest so er over før hovmesteren har rukket å bagge tidenes baddie på NRK1. Hüsmänsköst er et av Norges djerveste grindcore-band, og det vises selv på en uhøytidelig og knapp liten sak som denne EP-en. Ta deg en lytt!

Skrevet av Fredrik Schjerve

Forhatt – Solvigd

Jeg vet heller lite om svartmetallmiljøet som tydeligvis regjerer i Bodø by, men Forhatts nyeste utgivelse ‘Solvigd’ gjør meg sikrere i min antakelse om at det produserer noe av den mest spinnville svartmetallen her til lands. Herfra kommer nemlig også det ganske så gamle prosjektet Skaur, som i 2021 slapp den usedvanlig komplekse og tungt fordøyelige plata ‘Reis te Haelvete’, der det endog er en vokal som knapt kan overgås når det gjelder intensitet.

Og det er ingen ringere enn Skaur som bidrar med vokal på denne EP’en av Forhatt. Det vil si at det hyles og skrikes noe voldsomt over disse tre låtene, og prestasjonen er ikke et grann mindre fascinerende enn det den var på ‘Reis te Haelvete’. Om det ikke var nok, ligger også de andre elementene på ‘Solvigd’ tett opp mot Skaurs uttrykk, og mye tyder på at slektskapet mellom disse to prosjektene er tettere enn hva en enkel vokalistvisitt skulle tilsi.

Det betyr at et beundringsverdig gitararbeid ligger til grunn her, der ideene blir utrolig mange og interessante av at utgivelsen bærer preg av å være tilnærmet gjennomskrevet og repetisjonsløst. Gitarene ligger stort sett i lysere registre og minner som Skaurs gitarer mye om amerikanske Krallice, og får av eminent trommespill god hjelp til å komme seg gjennom utrettelige komposisjoner og konstante skifter og vendinger.

På tross av at dette gjør komposisjonene ganske retningsløse, er dette ordentlig prisverdig, og gitararbeidet på ‘Solvigd’ er skikkelig imponerende fordi kvaliteten på idéene i seg selv er så høy. Særlig de første minuttene på førstelåta «Forhatt» er et herlig og intenst stykke musikk, og andrelåta «Mariann» byr på sin side på noen av EP’ens sterkeste folketonale nikk. «Eld og Blod» har også en særdeles sterk introduksjon, og denne låta ender opp som min store favoritt i det den viser en litt annen side av prosjektet med de mer storslåtte partiene mot slutten som introduserer både fele og korvokal. Med det blir det meste på ‘Solvigd’ et beundringsverdig stykke arbeid, selv om jeg synes det hadde vært enda bedre om låtstrukturene fremsto litt mer meningsfulle.

Skrevet av Alexander Lange

Jaggu – Rites for the Damned

Usignerte, ute nå på div. strømmetjenester

Jaggu er en power-trio bestående av norske og britiske medlemmer som i 2018 samlet seg rundt sin felles kjærlighet for alt som er tungt. Bandet slapp i 2019 debut-skiva ‘Revenantian’, hvilket knyttet slagkraftig psykedelisk stoner/doom opp mot et konsept sentrert rundt japansk folklore. Debuten høstet lovord fra bl.a Metal Hammer Portugal, og den påfølgende, enkeltstående singelen «The Pit» høstet således lovord fra undertegnede da den ble sluppet i 2020. Nå er bandet endelig aktuelle med ny utgivelse; en mørksinnet men varsomt håpefull skive ved navn ‘Rites for the Damned’.

Jaggu spiller definitivt metall for skjeggete menn. Bandets progressive stoner/sludge klarer på en og samme tid å fremstå som ruskete, sjuskete OG røddig og vel-frisert – som en svett og fæl tømmerhogger med et skjegg trimmet til perfeksjon. ‘Rites for the Damned’ er fylt med instrumentalpartier som truer med å vokse og spre seg til skiva er fullstendig gjengrodd, men bandet jobber tappert med å trimme ned den ukontrollerte veksten ved hjelp av skarpkantede riff og fengende gjengvokal. Sånn sett kan Jaggu på sin nye skive sies å være en slags fargerik og blomstrende motpart til Rongeur, en duo som virkelig burde vurdere å forme en live-allianse det kommende året – spesielt med tanke på at begge holder til i Oslo.

Et annet band som må nevnes når Jaggus lydbilde diskuteres, er Mastodon. Det virker som at samtlige av bandets medlemmer har hentet inspirasjon fra det legendariske amerikanske bandet i utformingen av sine respektive instrumentstemmer, om det så gjelder «Nona»s tumlende Brann Dailor-brekk, eller Brent Hinds/Troy Sanders-dynamikken til «Mario» og «Asbear». ‘Rites for the Damned’s åtte låter inkluderer også flust med seksjoner som kan knyttes opp til spesifikke perioder i Mastodons platehistorikk, hvilket gjør det mulig å hevde at Oslo-bandet kanskje sniker seg i overkant tett opptil kvartettens åndsverk.

Men å avskrive Jaggu på dette grunnlaget ville vært en stor feil. ‘Rites for the Damned’ er nemlig fullstendig tettpakket med sterke ideer og nydelig instrumentalspill, samtidig som enkelte øyeblikk peker i en retning som på sikt kan frakte bandet lenger unna sine inspirasjonskilder. Da tenker jeg ikke på åpningslåta «Carnage», som med sin svingende rytmikk og psykedeliske utsvevelser minner svært om Mastodons periode fra ‘Blood Mountain’ til ‘Crack the Skye’. Men allerede på andrelåta og singelen «Earth Murder» finner vi grunn til å anse Jaggu som en enestående kreativ kraft. «Earth Murder» er en direkte, knusende og fengende hardcore/sludge-låt som – til tross for at den gjerne kunne vært enda mer kompakt og eksplosiv – står ut som en av januars største låt-suksesser.

‘Rites for the Damned’ er en perfekt skive å slentre rundt og fortape seg i, samtidig som den mangler fokuset og de virkelig store ideene som kunne gjort den til en definerende skive for bandet. Jaggus instrumentalspill kan beskrives med adjektiver som «rikt», «innhyllende», «levende», «organisk» og «forunderlig», og er også den viktigste grunnen til at jeg har kost meg med skiva så mye som jeg har. Samtidig savner jeg den presisjonen i formuleringen av tydelige ideer som man finner på «Earth Murder» ellers på skiva, selv om låter som «Electric Blood» og «Enthralled» inneholder øyeblikk som stikker seg ut og former minneverdige landemerker over flere lyttinger.

Blant skivas høydepunkter finner vi låter som «Earth Murder», «Mindgap», «Electric Blood» og «Marching Stride». Avslutningslåta «God to be through» er også en glede å overvære; et kreativt utbrudd av ‘Leviathan’-inspirert, hyperaktiv sludge. Jaggu har levert en innhyllende og beundringsverdig lytteopplevelse på sin andreskive, og det eneste som mangler nå, er at bandet finner sitt eget, enestående synspunkt på den psykedeliske stoner/sludgen. ‘Rites for the Damned’ har uansett potensialet til å treffe hardt og bredt blant norske lyttere, spesielt om du er fan de nevnte bandene Rongeur og Mastodon.

Skrevet av Fredrik Schjerve

Winterwar – Wizard of the North

Winterwar er et anonymt enmannsprosjekt (sannsynligvis) som kombinerer melodisk dødsmetall med tradmetall av episk snitt. Prosjektet slapp debutskiva ‘Wizard of the North’ i desember 2022; en skive som så mange andre gikk tapt grunnet bloggens intensive arbeid med årets listeposter. Metallurgi er dog sitt selverklærte samfunnsoppdrag bevisst, og disker derfor opp en (u)lovlig sen omtale nå i begynnelsen av februar.

På sine sosiale medier omtaler prosjektet seg som et melo-death/thrash-prosjekt, men for min egen del fremstår den tunge riffinga som fyller ‘Wizard of the North’ som mer heavy metal-beslektet enn thrash-beslektet. Man kan definitivt spore frem et øyeblikk eller to på skiva hvor melo-death/thrash-merkelappen gir mening (som på de byksende d-beat-seksjonene på «Longships at Sea», men de triumferende ledegitarene og fantasy/viking-aspektet gjør at skiva føyer seg lettere inn blant de rustningskledte trad-legioner. Se for deg en blanding av Fenris Vrede og Amon Amarth, ikledt et vognlass med gitarharmonier og noe mer beskjedne produksjonsverdier.

«Arrival» ledsager oss inn i Winterwars debutskive via en kort instrumentalsnutt, før tittelsporet kløyver lytterens skalle med sin ornamenterte viking-øks. ‘Wizard of the North’ befinner seg stort sett i et riff-tungt og enkelt melo-death-format, men spriter også opp soundet via tilleggsinstrumenter og låne-elementer fra andre undersjangere. Disse elementene fungerer ikke alltid så godt, som eksemplifisert via skivas to svakeste låter «The Cursed Skies» og «Blackened Lake». Førstnevnte svertes av den anonyme gjestevokalen, som med sin yndige og forsiktige fremtoning krasjer fullstendig med den brutale, episke tematikken som låtteksten kommuniserer. «Blackened Lake» er på sin side en lavmælt og jam-preget låt, hvis uelegante solospill og livløse trommespill legger en seriøs demper på lytteopplevelsen.

Heldigvis tar ting seg opp på skivas andre halvdel. Låter som singelen «Echoes from the Winter» og «Jörmungandr Rises» lener seg i større grad på den tunge og robuste riffinga enn skivas første halvdel – et element som kan sies å være Winterwars sterkeste på sin debutskive. «Longships at Sea» forlyster deretter med melankolske harmonier og velfungerende leads, før andresingelen «Axe Ablaze» øker det musikalske tempoet og aktivitetsnivået med god effekt. Winterwar er åpenbart et amatørprosjekt i oppstartsfasen, men det finnes flust av øyeblikk på ‘Wizard of the North’ som kan gi grobunn for videreutvikling. I følge prosjektets Instagram-konto er ny musikk allerede underveis, så vi trenger trolig ikke vente lenge for å se om Winterwar evner å svare på disse forventningene.

Skrevet av Fredrik Schjerve

Ånder – Nattehimmelens fortellinger

‘Nattehimmelens fortellinger’ er andreplata til svartmetallprosjektet Ånder, og også den andre plata prosjektet slapp i fjor etter at ‘Love, Death and Void’ ble sluppet i oktober. Denne andreskiva er en aldri så liten vandring mellom ganske forskjellige svartmetalluttrykk, der et ganske klart utgangspunkt i de mer atmosfæriske sidene av sjangeren munner ut i en ganske variert opplevelse.

Fra før av fikk vi høre den syv minutter lange singelen «Forkledd i nattens farger, ivaretatt av tapte masker», som kanskje er det nærmeste man kommer et slags sammensurium av alt som skjer på ‘Nattehimmelens fortellinger’. Denne låta har også en noe variabel kvalitet, der det suggererende, tåkete og atmosfæriske midtpartiet blir det klare høydepunktet mellom introduksjonen og avslutningen som begge preges av ganske krøkkete og surt pianospill.

Deler som ligner det nevnte, flotte midtpartiet preger i stor grad de to første sporene på plata, tittellåta og «Min sjel river løs i evigheten», som jeg synes er blant platas sterkeste ledd. Det samme kan sies om «Kulde skjærer i hennes øyne», som nærmest hypnotiserer med sine uhåndgripelige virvelvindsgitarer. Et annet atmosfærisk og vellykket grep finnes videre i den tre minutter lange interluden «Tomrommets kall», der jeg synes Ånder treffer svært godt med rolig korvokal og en nydelig gitarmelodi.

Platas andre halvdel er en litt annen, og også en litt dårligere, affære enn den første. Det åpner riktignok ganske ålreit med «Ferden langs stjerne» og coverversjonen av Lifelovers post-punk-flørt «Sweet Illness of Mine». Deretter synes jeg imidlertid Ånder går på en aldri så liten smell, der jeg synes prosjektet roter det til på coveret av Burzum-klassikeren «Dunkelheit» med overraskende utight spill til tider og en ganske så begredelig synth. «Eventyret om stjernene» redder det deretter litt igjen med et nikk tilbake til de sterke, atmosfæriske partiene i platas første halvdel, men med en heller svak og kjedelig ambient-avslutning på seks minutter etterpå, blir det imidlertid klart at platas siste ledd ikke fortoner seg som helt vellykket. Dermed blir ‘Nattehimmelens fortellinger’ en noe blandet og rotete opplevelse. På sitt beste synes jeg imidlertid Ånder mestrer den atmosfæriske svartmetallen godt.

Skrevet av Alexander Lange

Grabstein – Grabstein

Alle fordommer om at Grabstein er nok et anonymt og kjedelig svartmetallprosjekt på Bandcamp slås ihjel med en gang beaten på «Verbeuge dich vor Luzifer», første låt på prosjektets første demo, melder seg. Her får vi nemlig smake på en freidig miks mellom svartmetall og post-punk, der Grabstein lykkes svært godt med å svøpe det ordentlig fengende hovedtemaet inn i mørke stemninger av både gotisk og svartmetallsk art.

Rent stilistisk synes jeg dermed Grabstein har kommet langt, og det er snakk om en sjangermessig eksperimentering jeg synes ender opp både dristig og vellykket. Dette videreføres inn i «Der Geist im Nordturm», der en vesentlig saktere beat og depressiv gitarmelodi tar over stafettpinnen fra den sterke introduksjonen. Også her kommer Grabstein godt ut, særlig når noen elektriske doom-gitarer supplerer etter hvert, men låtlengden synes jeg ikke helt rettferdiggjøres av at noen litt enkle melodier repeteres vel mye.

Heller ikke avslutningslåta «Domus mea domus orationis vocabitur» synes jeg når helt opp til «Verbeuge dich vor Luzifer». Låta åpner riktignok sterkt med det kanskje aller mest post-punkske temaet på hele demoen, men låta svekkes noe av litt surt og rart pianospill og en chugge-del midt i jeg ikke synes Grabstein kommer så godt ut av. Men det legger ikke lokk på at mye fungerer på ‘Grabstein’, og at disse låtene kommuniserer en stilmessig dristighet som fascinerer meg. Dermed blir det ganske enkelt å anbefale en liten kikk på dette kvarteret.

Skrevet av Alexander Lange

Mikrostrukturell evaluering: Ukas singler

Årabrot – «Lightning’s Girl»

Etter fjorårets ambisiøse og imponerende ‘Norwegian Gothic’, er det lite som tyder på at Kevin Nernes og Karin Park har hvilt på laurbærene når det gjelder å skrive nytt materiale. Allerede om et par uker er EP’en ‘Heart EP’ på trappene, og som et bud på hva som venter har duoen sluppet låta «Lightning’s Girl».

«Lightning’s Girl» er en kort, pønkete rockelåt der det er Parks vokal som har fått plass i førersetet. De klassiske, støyete stoner-gitarene til Nernes pares med en insisterende trommegroove, og Årabrots tidløse goth-tendenser får blomstre via guffen backing-vokal. At låta nok representerer et ytterligere steg vekk fra et hvilket som helst metallelement vil muligens avskrekke noen av bloggens lesere, men «Lightning’s Girl» peker like fullt mot en interessant eksperimentell rocke-utgivelse.

Skrevet av Alexander Lange

Sahg – «House of Worship»

«House of Worship» er den fjerde singelen fra den kommende fullengderen til bergensbandet Sahg: ‘Born Demon’. Denne låta er som en aldri så liten hyllest til den klassiske tungmetallen, der bandet angivelig avskriver en stor låtskriverprestasjon for heller å dyrke metallens grunnelementer (i den grad det er en motsetning).

«House of Woship» er med det også en habil, treffsikker og lettfordøyelig låt, der assossiasjoner sendes til gamle metallegender så vel som stoner-rockere i band som Corrosion of Conformity. Jeg vil nok innvende at det i utgangspunktet sterke hovedriffet tynes vel mye mot slutten, men «House of Worship» er i bunn og grunn en solid prestasjon fra Sahg, og går ikke minst inn i en interessant og variert bukett med singler som pirrer interessen før plateslippet om en måned.

Skrevet av Alexander Lange

Féleth – «Avarice»

Féleth er et moderne dødsmetallband fra Alta som har eksistert i anmelders blindsone siden 2017. Debuten ‘Depravity’ fra 2020 høstet lovord fra anmeldere rundt omkring i metallosfæren, hvilket er velfortjent med tanke på den høyst profesjonelle og teknisk kompetente ekstremmetallen som fylte skiva til randen. Nå har bandet iverksatt promoteringen av skive nummer to, ‘Divine Blight’ som trolig treffer markedet innen året er omme.

Andresingelen «Avarice» leverer den samme kraftige, ballistiske og tekniske metallen som bandet markerte seg med på ‘Depravity’. Brutale chugs, innviklede løp og gnistrende leads kombineres til et Gorod-sk maskineri, dersom franskmennene hadde tonet ned teknikaliteten litt til fordel for kompakt og eksplosiv låtskriving. Féleth casher inn på noen kommersielle aspirasjoner på det fengende og majestetiske refrenget, og den 2000-talls-aktige svartmetall-seksjonen som dukker opp ved veis ende er et spennende touch. Hvorfor bandet har valgt å covre Napalm Deaths legendarisk korte «You Suffer» etter et minutts stillhet på en singel klarer jeg dog ikke å gjøre meg klok på. Féleth er uansett gledelig nytt bekjentskap for min egen del, og jeg ser frem til å høre hva slags sprengladninger de har rustet sin kommende skive med. Anbefales!

Skrevet av Fredrik Schjerve

Fullmåne – «Fly through the City»

En ulende, forstyrrende frekvens funker som en portal inn i en marerittaktig gatelabyrint på Fullmånes nyeste låt, «Fly through the City». Spøkelsesaktig koring og et delirisk platecover bidrar til å mane frem bilder av storbyen sett gjennom en skremmende rus-linse, et scenario som males enda tydeligere av Fullmånes desperate kakling. Det er en svimlende atmosfære som etableres over «Fly through the City»s korte spilletid, hvor både deilige post-punk-gitarer og brokete trommespill gir låta et passende rennesteins-skjær. Den desperate vokalen bikker låta litt for mye over i retning camp for min smak, men når den fuzzy gitarsoloen hveser ut av høyttalerne mot låtas slutt er de fleste sorger glemt. «Fly through the City» er det sterkeste låtbidraget jeg har hørt fra Fullmåne til nå, og anbefales fans av post-punksk svartmetall med et tydelig preg av den første bølgen.

Skrevet av Fredrik Schjerve

Metallurgiske funn: Ukas favoritt

Årabrot – Norwegian Gothic

Alt Årabrot har gjort musikalsk de siste ti årene kulminerer i ‘Norwegian Gothic’, om vi skal tro bandets spydspiss Kevin Nernes. Plata er bandets niende, og 20 år er gått siden alt startet opp i Haugesund, der bandnavnet ble tatt fra en søppelfylling i området. ‘Norwegian Gothic’ har på sin side sitt opphav i et tynt befolket hjørne av Dalarna i Sverige, der Nernes bor med Karin Park og parets to barn i en gammel kirke utsmykket med litteraturen og platesamlingen Årabrot lar seg inspirere av.

Et bredt spekter av inspirasjonskilder gjenspeiles også i ‘Norwegian Gothic’, og de håndteres på en såpass god måte at plata helt klart konstituerer et høydepunkt for bandet – all den tid de i stor grad har vært i Årabrots smeltedigel tidligere. Med et klart utgangspunkt i gitarbasert gothrock kaster Årabrot oss her på en guffen, støyete og tidvis svært fengende reise, der innslaget av mer eller mindre tunge stoner-gitarer, buldrende bass, prisverdige vokalprestasjoner og mye eksperimentelt, avant-gardistisk krydder gir musikken en særegen signatur. Det er en plate fans av både Nick Cave, Swans, Bauhaus og Mastodon bør kunne ha mye glede av.

Det er i stor grad på grunn av singlene som kom i forkant av ‘Norwegian Gothic’ jeg har hatt ganske høye forventninger til denne plata. Flesteparten av disse er å finne i platas første halvdel, der de mer direkte og ukompliserte sidene av Årabrots musikk får skinne. Åpningslåta «Carnival of Love» setter tonen ganske så perfekt i så måte, og gjensynet med den moderne rock-fulltrefferen «The Lie», den seigere og tidvis blytunge «Kinks of the Heart» og den litt mer hektiske, bass-drevne «Hailstones of Rain» melder seg ganske raskt. I platas første halvdel er særlig post-punk-juvelen «The Crows» også et høydepunkt, men etter hvert i denne første halvdelen av ‘Norwegian Gothic’ begynner jeg også å få følelsen av at Årabrot setter seg litt fast. Jeg får i mindre og mindre grad inntrykk av at plata går i en bestemt retning, og ironisk nok er det når singelen jeg likte best, «Hailstones of Rain», melder seg jeg egentlig føler meg litt mett på det den har å by på.

Derfor er bølgedalen som kommer med spoken-word-snutten «The Voice» og den nydelige fjerdesingelen «Hallucinational», der trommefravær, strykere, blues-gitar og Karin Parks vokal danner grunnlaget for platas annerledeslåt, virkelig på sin plass. Og da pløyes også marken for det jeg mener er platas beste halvdel. «(This Is) The Night» får opp rocketurboen igjen i det som høres ut som to og et halvt minutt med dance-rock fra Helvete, og den går sømløst over i et annet høydepunkt på plata, «Hard Love», som stikker seg ut ved at Parks stemme får mye plass. Her blir det også klart for meg at jeg nok skulle ønske at den var enda mer i fokus på ‘Norwegian Gothic’. Med mye allsidighet komplementerer den nemlig Nernes’ særegne stemme utmerket, som for øvrig både i lave og høye registre består som en sterk og unik side ved Årabrots musikk.

Særlig kul er den kanskje over «Hounds of Heaven», platas kanskje seigeste innslag. Her kommer gitarakkordene buldrende som kampesteiner over en treig, repeterende marsj som minner om brutaliteten fra Swans’ no wave-dager før en klar og tydelig hammond-orgel-melodi og Nernes’ dype stemme nærmest gir det hele et teatralsk preg i refrengene.

Swans-assossiasjonene kommer tilbake når «Deadlock» overrasker positivt med et heseblesende avslutningsparti, og en stor variasjon i platas andre halvdel fullbyrdes av den sterke «The Moon Is Dead» som avslutter plata sammen med den påfølgende spoken-word-sekvensen «You’re Not That Special». Denne lavmælte, bekmørke og småskumle syvminutteren er langt på vei Nernes’ sterkeste prestasjon som vokalist på ‘Norwegian Gothic’, og fremstår nesten litt som en dyster David Bowie-hyllest der orgel, strykere og fantastisk saksofonspill stadig komplementerer en mekanisk, industriell loop-beat.

Det mest fascinerende er intensiteten Årabrot evner å koke opp med dette, og det er i det hele tatt det som gjør ‘Norwegian Gothic’ så bra når den er på sitt beste – enten grunnlaget er klassiske rocke-uttrykk eller mer eksperimentelle innslag. Det gjør at dette er en plate jeg anbefaler høyt, all den tid den kan føles litt utstrukket til tider.

Skrevet av Alexander Lange

Metallurgiske funn: Ukas favoritt

Vestindien – Null

Ingen har, så vidt jeg vet, egentlig gjort akkurat det bergenske Vestindien gjør på ‘Null’. Med utgangspunkt i hardcore-uttrykket de dyrket i sin første og forrige inkarnasjon, som startet i 2009 og avsluttet etter lanseringen av EP’en ‘We Are the Lords of Hellfire’ i 2011, er de nå tilbake med en fullengder der svartmetall- og post-punk-elementer forenes via tydelige hint til metall av den mer tradisjonelle sorten. Resultatet er en uhyre interessant sak som jeg ikke bare hører på fordi det er bra, men også i ren fascinasjon – nettopp fordi jeg ikke finner noe lignende så mange andre steder.

Man får ikke et helt fullstendig inntrykk av hva man har i vente ut fra den vakre, og kanskje litt langstrukne, åpningen på ‘Null’, «Mot dag», der forsiktig gitarklimpring, svevende effekter og crescendo-strukturen sender mest assossiasjoner til post-rock-band som Mogwai – om enn med et litt dystert fortegn. Overgangen til den langt mer representative «Beerenberg» er imidlertid sømløs, og det er nesten litt rart; et beintøft gitarriff sparker i gang låta uten å nøle, og jammen er det ikke et fantastisk falsetto-hyl a la King Diamond og Rob Halford som hjelper til med å dra det hele i gang.

Og herfra og videre på den påfølgende låta «Meldrøye» kommer noen av de viktigste hovedingrediensene til Vestindiens musikk på ‘Null’. Solide, tradisjonelle metallriff utgjør grunnmuren, grov Lemmy Kilmister-aktig vokal ligger stødig over, dog ikke i front, og det hele svøpes inn i et rytmisk driv og et mørkt lydbilde som gjør post-punk-assossiasjonene umulige å unngå. Hvor er svartmetallen, spør du? Vestindien gjør oss nordmenn en aldri så liten tjeneste ved å minne oss om at denne sjangeren faktisk kan skryte på seg en hel generasjon med musikk før den ble eksportvare her til lands; Vestindien minner nemlig lite om band som Emperor og Mayhem, men ligger musikalsk sett mye nærmere førstegenerasjonslegender som Venom og Bathory (så kan for så vidt kanskje Dakthrone snike seg inn her, de også). Disse assossiasjonene er kanskje tydeligst på avslutningslåta «Øst for Sol», som fortoner seg som en litt ekstra brutal sak der en basstrommemarsj driver låta fremover og en flott liten spoken word-sekvens gjør det hele litt mer storslagent.

Post-punk-elementene får på sin side skinne mest på «Ormegård», som kanskje er min personlige favoritt. Hovedtemaet lar høylytte, gråtende og twangy gitartoner male guffen stemning, og låtstrukturen er også en vinner ved at Vestindien bygger nydelig opp til et fantastisk lead-gitar-parti på slutten. I det hele tatt er det stemningen både her og ellers på plata som fanger meg mest og som slår meg som det virkelig unike her; det er snakk om en deprimerende, men like fullt uimotståelig atmosfære, og jeg har egentlig bare hørt noe tilsvarende på den kriminelt undervurderte EP’en «Personae Ingratae // Proselytes» av det ukjente tyske post-punk-bandet Rope Sect.

Et annet høydepunkt på ‘Null’ er tittellåta, som skiller seg litt ut ved å være en litt roligere, mer saktegående og mindre riffbasert enn de andre låtene. Dette er nydelig, melankolsk låt som fungerer utmerket som et midtpunkt inne i den lille halvtimen plata varer. Om jeg skal peke ut et svakere punkt, er det snakk om låta «Ned», som i og for seg er en uhyre tøff låt, men som ikke er så godt plassert i albumsammenhengen; dette er i det hele tatt noe, Vestindien, også på grunn av platas korte lengde og det faktum at «Øst for Sol» egentlig ikke føles så veldig som en avslutningslåt, sånn sett ikke helt evner å vise at de fullt ut mestrer. Men dette får være en del av en streng vurdering av ‘Null’. Her er det nemlig først og fremst snakk om en utrolig kul plate som jeg anbefaler enhver som har interesse for spennende sjangerblandinger å sjekke ut. Vestindien leker tross alt ikke bare innenfor metallens rammer, men utfordrer dem også.

Skrevet av Alexander Lange

Mikrostrukturell Evaluering: Ukas singler

Sirenia – «Addiction No. 1»

Sirenia, en av de store veteranene innenfor norsk symfonisk metall er klare for plateslipp i Februar, og som smakebit har de gitt ut en låt som like så godt kan fungere som en oppvarming til den eventyrlige festivalsommeren vi har i vente (ikke sitér meg på dette er dere snille). Store Rammstein-gitarer menger seg med bandets trofaste symfoniske elementer, og når bandet klemmer til med refrengets knatrende synther og woah-oh-koring ser jeg umiddelbart for meg pulserende lys strømme utover en ekstatisk og gladfull folkemengde.

På «Addiction No. 1» smittes kvartetten av en europeisk tendens til å blande elektroniske beats inn i et allerede maksimalistisk uttrykk. Denne kombinasjonen har vist seg å være for mye å håndtere for mangt et erfarent band, men i likhet med Stratovarius makter Sirenia å skrive musikk som fenger i den grad at den elektroniske perkusjonens noe corny fremtoning overskygges med enkelhet. Emmanuelle Zoldans stemme er stødig som alltid, og spesielt på refrenget glimter hun til med en Anneke van Giersbergen-aktig melodi som, kombinert med resten av det fargerike arrangementet, frigjør endorfiner like effektivt som de beste låtene fra Devin Townsends ‘EpicLoud’. «Addiction No. 1» er en god singel som skaper forventninger rundt den kommende plata jeg er spent på om Sirenia klarer å imøtekomme. Ta en lytt dersom du har sansen for storslått symfonisk metall med pop-instinkter.

Skrevet av Fredrik Schjerve

Einherjer – «Stars»

Et band som ser Sirenias veteranstatus og høyner med ytterligere åtte år hva utgivelser angår, er Haugesunds Einherjer. Som utøvere av en form for viking-metall som lar seg inspirere av robust og velformulert hardråkk og trad har bandet gitt ut et lite vognlass med plater, hvor tillit til egne låtskriver-egenskaper har økt eksponensielt fra album til album. Den nesten-titulære singelen fra bandets kommende plate ‘North Star’ demonstrerer et lett gjenkjennelig signatur-sound som bandet har peilet seg inn på med stadig større treffsikkerhet over årenes løp.

Etter en synth-drevet introduksjon med smått kosmiske undertoner spenner gitaristene Ole og Tom noen prangende akkorder som segl over lydrommet, før den «Holy Diver»-aktige bassgangen entrer og opererer som låtas ballast. Harmonikken flakker som værforhold i stadig endring, noe vokalist/bassist «Grimar» forsøker å navigere seg gjennom med sin staute og kommanderende svartmetall-rasp. Øvrig last ombord dette metaforiske skipet er meget; vi blir blant annet servert et riff-drevet og metallisk refreng, en barsk men leken gitarsolo, samt en melodisk bro som lyser opp nattehimmelen med sin iriserende glød.

«Stars» inneholder med andre ord veldig mange ulike momenter – ideer som står godt på egne ben, men som henter styrke fra sine ulike bestanddeler når de betraktes som helhet. Den målbevisste og presise låtskrivinga gjør at «Stars» fungerer både som singel og albumlåt, noe som gjør meg spent på å høre sporene som omgir den på ‘North Star’. Einherjer er et prosjekt med en sterk agenda, et band som for hver utgivelse forsterker sin posisjon i det svært forgrenede slektstreet av norsk metall. Skrible ned slippdatoen 26. februar i almanakken, og bli med på Einherjers vandring ut i de stjerneklare nattes-timene på ‘North Star’.

Skrevet av Fredrik Schjerve

Heave Blood & Die – «Metropolitan Jam«

Heave Blood & Die - Metropolitan Jam - Boomkat — Ute nå via Fysisk Format.

Tromsøværingene i Heave Blood & Die har sluppet sin andre singel fra sitt kommende album ‘Post People’: «Metropolitan Jam». I likhet med den forrige smakebiten, den strålende «Radio Silence», er det her snakk om en låt som skiller seg en del fra bandets tidligere nokså renskårede stoner-uttrykk. Ja, «Metropolitan Jam» er muligens et enda mer radikalt brudd der stoner-metallen, om man fortsatt kan kalle det det, på låtas korte to minutter og 34 sekunder i enda større grad filtreres gjennom elementer fra sjangerlandskap som post-punk, new wave og krautrock.

Sjangerblandingen er da også desto mer fascinerende. Det er ingenting som er helt stoner, det er ingenting som er helt post-punk og det er ingenting som er helt noe annet heller; særlig vokalen har sånn sett en høyst tilfredsstillende identitetskrise, og det spinkle, suggererende og litt dissonante hovedriffet suppleres av store, mektige oktavakkorder og fuzzy bass på en helt strålende måte. Sammensuriumet får rett og slett de ulike impulsene til å gå opp i en egen enhet, for å si det litt glorete. Så er det verdt å spørre seg om man skal irritere seg litt over den korte lengden på denne låta, eller om singelen sånn sett gjør jobben sin ved i alle fall å pirre interessen for hele albumsammenhengen som kommer 5. februar. Vi setter en knapp på det siste.

Skrevet av Alexander Lange

Dalit – «Starlight«

Starlight | DALIT — Usignert, ute nå på bandets Bandcamp

Dalit fra Sørlandet slipper albumet ‘Moksha’ på fredag og har varmet opp med «Starlight» siden tampen av fjoråret. Det er god grunn til å se fram til utgivelsen; produksjonen har fått en skikkelig overhaling siden forgjengeren ‘Descent’, noe som løfter det ganske så solide musikalske fundamentet til bandet. Dette lener i stor grad på doom-metal – noe som må kunne sies å være en aldri så liten mangelvare innenfor norsk metall.

«Starlight» åpner imidlertid på sin side i et storslått alt-metal-hjørne med et selvsikkert, beintøft hovedriff som straks suppleres med growle-vokalen til bassist Eirik Hellem. Låta består grovt sett av tre hoveddeler, der den neste fungerer som et godt bridge-tema og den siste toner ned intensiteten blant annet med clean-gitarer og kvinnelig vokal – med virkelig gode melankolske doom-vibber. Alle delene tjener låta godt, på tross av at tredelingen imidlertid gjør at den samtidig har litt problemer med å fungere enhetlig.

Skrevet av Alexander Lange

Inflabitan – «Mental Radiation Fix»

Sigmund Hansen har en langvarig men oppstykket historie som musiker i den norske undergrunnen. Tidlig på 90-tallet ga han ut et par demoer under enmanns-banneret Inflabitan, utgivelser som sett i dagens lys er sjokkerende ferdigstilte til å ha sin opprinnelse i en såpass formativ periode innenfor norsk svartmetall. I etterkant har han bl.a opptrådt live med avant-gardistene i Dødheimsgard, samt blitt medlem av DSBM-pionerne Strid.

Nesten 20 år etter han entret scenen har Sigmund bestemt seg for at tiden er moden for en debut-plate under prosjektnavnet han opprettet i 1993. Singelen «Mental Radiation Fix» er første smakebit bra ‘Intrinsic’, som kommer ut 26. februar, og allerede ved første gjennomlytt blir det tydelig at musikeren ikke har satt seg fore å spinne videre på bandets opprinnelige sound. En melodisk svartmetall-frase åpner låta, før et hurtig og byksende thrash-parti overrumpler lytteren med sin ubønnhørlige fremdrift. Flint-aktige akkordbrytninger skaper allusjoner til krappe berg og alpine fjellhøyder, en mental forbindelse som styrkes av den golde og spartanske produksjonskvaliteten.

Strukturelt sett er låta veldig episodisk; riff etterfølges av riff uten at noen av dem returnerer eller bygges videre på i stor grad. Et større fokus på låtskriving vil nok være prosjektet betjent, ettersom de enkeltstående ideene ofte er overbevisende – spesielt avslutningen, som med sine vridende tremolo-linjer er som en jordlig analog til de utenomjordiske insekt-svermene som befolker Dødheimsgards ‘A Umbra Omega’ fra 2015. Låta demonstrerer en tilnærming til black/thrash-hybridisering som jeg ikke har vært mye borti tidligere, så jeg er spent hvordan resten av plata supplerer dette uttrykket. ‘Intrinsic’ er uansett en metall-historisk viktig begivenhet på bakgrunn av sin bemanning alene, så før for ordens skyld 26. februar inn i almanakken nok en gang. 2021 ser ut til å bli et høyst interessant år for norsk metall!

Skrevet av Fredrik Schjerve