Metallurgiske funn: Ukas favoritt

Årabrot – Norwegian Gothic

Ute nå via Pelagic Records.

Alt Årabrot har gjort musikalsk de siste ti årene kulminerer i ‘Norwegian Gothic’, om vi skal tro bandets spydspiss Kevin Nernes. Plata er bandets niende, og 20 år er gått siden alt startet opp i Haugesund, der bandnavnet ble tatt fra en søppelfylling i området. ‘Norwegian Gothic’ har på sin side sitt opphav i et tynt befolket hjørne av Dalarna i Sverige, der Nernes bor med Karin Park og parets to barn i en gammel kirke utsmykket med litteraturen og platesamlingen Årabrot lar seg inspirere av.

Et bredt spekter av inspirasjonskilder gjenspeiles også i ‘Norwegian Gothic’, og de håndteres på en såpass god måte at plata helt klart konstituerer et høydepunkt for bandet – all den tid de i stor grad har vært i Årabrots smeltedigel tidligere. Med et klart utgangspunkt i gitarbasert gothrock kaster Årabrot oss her på en guffen, støyete og tidvis svært fengende reise, der innslaget av mer eller mindre tunge stoner-gitarer, buldrende bass, prisverdige vokalprestasjoner og mye eksperimentelt, avant-gardistisk krydder gir musikken en særegen signatur. Det er en plate fans av både Nick Cave, Swans, Bauhaus og Mastodon bør kunne ha mye glede av.

Det er i stor grad på grunn av singlene som kom i forkant av ‘Norwegian Gothic’ jeg har hatt ganske høye forventninger til denne plata. Flesteparten av disse er å finne i platas første halvdel, der de mer direkte og ukompliserte sidene av Årabrots musikk får skinne. Åpningslåta «Carnival of Love» setter tonen ganske så perfekt i så måte, og gjensynet med den moderne rock-fulltrefferen «The Lie», den seigere og tidvis blytunge «Kinks of the Heart» og den litt mer hektiske, bass-drevne «Hailstones of Rain» melder seg ganske raskt. I platas første halvdel er særlig post-punk-juvelen «The Crows» også et høydepunkt, men etter hvert i denne første halvdelen av ‘Norwegian Gothic’ begynner jeg også å få følelsen av at Årabrot setter seg litt fast. Jeg får i mindre og mindre grad inntrykk av at plata går i en bestemt retning, og ironisk nok er det når singelen jeg likte best, «Hailstones of Rain», melder seg jeg egentlig føler meg litt mett på det den har å by på.

Derfor er bølgedalen som kommer med spoken-word-snutten «The Voice» og den nydelige fjerdesingelen «Hallucinational», der trommefravær, strykere, blues-gitar og Karin Parks vokal danner grunnlaget for platas annerledeslåt, virkelig på sin plass. Og da pløyes også marken for det jeg mener er platas beste halvdel. «(This Is) The Night» får opp rocketurboen igjen i det som høres ut som to og et halvt minutt med dance-rock fra Helvete, og den går sømløst over i et annet høydepunkt på plata, «Hard Love», som stikker seg ut ved at Parks stemme får mye plass. Her blir det også klart for meg at jeg nok skulle ønske at den var enda mer i fokus på ‘Norwegian Gothic’. Med mye allsidighet komplementerer den nemlig Nernes’ særegne stemme utmerket, som for øvrig både i lave og høye registre består som en sterk og unik side ved Årabrots musikk.

Særlig kul er den kanskje over «Hounds of Heaven», platas kanskje seigeste innslag. Her kommer gitarakkordene buldrende som kampesteiner over en treig, repeterende marsj som minner om brutaliteten fra Swans’ no wave-dager før en klar og tydelig hammond-orgel-melodi og Nernes’ dype stemme nærmest gir det hele et teatralsk preg i refrengene.

Swans-assossiasjonene kommer tilbake når «Deadlock» overrasker positivt med et heseblesende avslutningsparti, og en stor variasjon i platas andre halvdel fullbyrdes av den sterke «The Moon Is Dead» som avslutter plata sammen med den påfølgende spoken-word-sekvensen «You’re Not That Special». Denne lavmælte, bekmørke og småskumle syvminutteren er langt på vei Nernes’ sterkeste prestasjon som vokalist på ‘Norwegian Gothic’, og fremstår nesten litt som en dyster David Bowie-hyllest der orgel, strykere og fantastisk saksofonspill stadig komplementerer en mekanisk, industriell loop-beat.

Det mest fascinerende er intensiteten Årabrot evner å koke opp med dette, og det er i det hele tatt det som gjør ‘Norwegian Gothic’ så bra når den er på sitt beste – enten grunnlaget er klassiske rocke-uttrykk eller mer eksperimentelle innslag. Det gjør at dette er en plate jeg anbefaler høyt, all den tid den kan føles litt utstrukket til tider.

Skrevet av Alexander Lange

Metallurgiske funn: Ukas favoritt

Vestindien – Null

Ute nå via Dark Essence Records.

Ingen har, så vidt jeg vet, egentlig gjort akkurat det bergenske Vestindien gjør på ‘Null’. Med utgangspunkt i hardcore-uttrykket de dyrket i sin første og forrige inkarnasjon, som startet i 2009 og avsluttet etter lanseringen av EP’en ‘We Are the Lords of Hellfire’ i 2011, er de nå tilbake med en fullengder der svartmetall- og post-punk-elementer forenes via tydelige hint til metall av den mer tradisjonelle sorten. Resultatet er en uhyre interessant sak som jeg ikke bare hører på fordi det er bra, men også i ren fascinasjon – nettopp fordi jeg ikke finner noe lignende så mange andre steder.

Man får ikke et helt fullstendig inntrykk av hva man har i vente ut fra den vakre, og kanskje litt langstrukne, åpningen på ‘Null’, «Mot dag», der forsiktig gitarklimpring, svevende effekter og crescendo-strukturen sender mest assossiasjoner til post-rock-band som Mogwai – om enn med et litt dystert fortegn. Overgangen til den langt mer representative «Beerenberg» er imidlertid sømløs, og det er nesten litt rart; et beintøft gitarriff sparker i gang låta uten å nøle, og jammen er det ikke et fantastisk falsetto-hyl a la King Diamond og Rob Halford som hjelper til med å dra det hele i gang.

Og herfra og videre på den påfølgende låta «Meldrøye» kommer noen av de viktigste hovedingrediensene til Vestindiens musikk på ‘Null’. Solide, tradisjonelle metallriff utgjør grunnmuren, grov Lemmy Kilmister-aktig vokal ligger stødig over, dog ikke i front, og det hele svøpes inn i et rytmisk driv og et mørkt lydbilde som gjør post-punk-assossiasjonene umulige å unngå. Hvor er svartmetallen, spør du? Vestindien gjør oss nordmenn en aldri så liten tjeneste ved å minne oss om at denne sjangeren faktisk kan skryte på seg en hel generasjon med musikk før den ble eksportvare her til lands; Vestindien minner nemlig lite om band som Emperor og Mayhem, men ligger musikalsk sett mye nærmere førstegenerasjonslegender som Venom og Bathory (så kan for så vidt kanskje Dakthrone snike seg inn her, de også). Disse assossiasjonene er kanskje tydeligst på avslutningslåta «Øst for Sol», som fortoner seg som en litt ekstra brutal sak der en basstrommemarsj driver låta fremover og en flott liten spoken word-sekvens gjør det hele litt mer storslagent.

Post-punk-elementene får på sin side skinne mest på «Ormegård», som kanskje er min personlige favoritt. Hovedtemaet lar høylytte, gråtende og twangy gitartoner male guffen stemning, og låtstrukturen er også en vinner ved at Vestindien bygger nydelig opp til et fantastisk lead-gitar-parti på slutten. I det hele tatt er det stemningen både her og ellers på plata som fanger meg mest og som slår meg som det virkelig unike her; det er snakk om en deprimerende, men like fullt uimotståelig atmosfære, og jeg har egentlig bare hørt noe tilsvarende på den kriminelt undervurderte EP’en «Personae Ingratae // Proselytes» av det ukjente tyske post-punk-bandet Rope Sect.

Et annet høydepunkt på ‘Null’ er tittellåta, som skiller seg litt ut ved å være en litt roligere, mer saktegående og mindre riffbasert enn de andre låtene. Dette er nydelig, melankolsk låt som fungerer utmerket som et midtpunkt inne i den lille halvtimen plata varer. Om jeg skal peke ut et svakere punkt, er det snakk om låta «Ned», som i og for seg er en uhyre tøff låt, men som ikke er så godt plassert i albumsammenhengen; dette er i det hele tatt noe, Vestindien, også på grunn av platas korte lengde og det faktum at «Øst for Sol» egentlig ikke føles så veldig som en avslutningslåt, sånn sett ikke helt evner å vise at de fullt ut mestrer. Men dette får være en del av en streng vurdering av ‘Null’. Her er det nemlig først og fremst snakk om en utrolig kul plate som jeg anbefaler enhver som har interesse for spennende sjangerblandinger å sjekke ut. Vestindien leker tross alt ikke bare innenfor metallens rammer, men utfordrer dem også.

Skrevet av Alexander Lange

Mikrostrukturell Evaluering: Ukas singler




Sirenia – «Addiction No. 1»

Ute nå via Napalm Records

Sirenia, en av de store veteranene innenfor norsk symfonisk metall er klare for plateslipp i Februar, og som smakebit har de gitt ut en låt som like så godt kan fungere som en oppvarming til den eventyrlige festivalsommeren vi har i vente (ikke sitér meg på dette er dere snille). Store Rammstein-gitarer menger seg med bandets trofaste symfoniske elementer, og når bandet klemmer til med refrengets knatrende synther og woah-oh-koring ser jeg umiddelbart for meg pulserende lys strømme utover en ekstatisk og gladfull folkemengde. 

På «Addiction No. 1» smittes kvartetten av en europeisk tendens til å blande elektroniske beats inn i et allerede maksimalistisk uttrykk. Denne kombinasjonen har vist seg å være for mye å håndtere for mangt et erfarent band, men i likhet med Stratovarius makter Sirenia å skrive musikk som fenger i den grad at den elektroniske perkusjonens noe corny fremtoning overskygges med enkelhet. Emmanuelle Zoldans stemme er stødig som alltid, og spesielt på refrenget glimter hun til med en Anneke van Giersbergen-aktig melodi som, kombinert med resten av det fargerike arrangementet, frigjør endorfiner like effektivt som de beste låtene fra Devin Townsends ‘EpicLoud’. «Addiction No. 1» er en god singel som skaper forventninger rundt den kommende plata jeg er spent på om Sirenia klarer å imøtekomme. Ta en lytt dersom du har sansen for storslått symfonisk metall med pop-instinkter.

Skrevet av Fredrik Schjerve



Einherjer – «Stars»

Ute nå via Napalm Records

Et band som ser Sirenias veteranstatus og høyner med ytterligere åtte år hva utgivelser angår, er Haugesunds Einherjer. Som utøvere av en form for viking-metall som lar seg inspirere av robust og velformulert hardråkk og trad har bandet gitt ut et lite vognlass med plater, hvor tillit til egne låtskriver-egenskaper har økt eksponensielt fra album til album. Den nesten-titulære singelen fra bandets kommende plate ‘North Star’ demonstrerer et lett gjenkjennelig signatur-sound som bandet har peilet seg inn på med stadig større treffsikkerhet over årenes løp. 

Etter en synth-drevet introduksjon med smått kosmiske undertoner spenner gitaristene Ole og Tom noen prangende akkorder som segl over lydrommet, før den «Holy Diver»-aktige bassgangen entrer og opererer som låtas ballast. Harmonikken flakker som værforhold i stadig endring, noe vokalist/bassist «Grimar» forsøker å navigere seg gjennom med sin staute og kommanderende svartmetall-rasp. Øvrig last ombord dette metaforiske skipet er meget; vi blir blant annet servert et riff-drevet og metallisk refreng, en barsk men leken gitarsolo, samt en melodisk bro som lyser opp nattehimmelen med sin iriserende glød.

«Stars» inneholder med andre ord veldig mange ulike momenter – ideer som står godt på egne ben, men som henter styrke fra sine ulike bestanddeler når de betraktes som helhet. Den målbevisste og presise låtskrivinga gjør at «Stars» fungerer både som singel og albumlåt, noe som gjør meg spent på å høre sporene som omgir den på ‘North Star’. Einherjer er et prosjekt med en sterk agenda, et band som for hver utgivelse forsterker sin posisjon i det svært forgrenede slektstreet av norsk metall. Skrible ned slippdatoen 26. februar i almanakken, og bli med på Einherjers vandring ut i de stjerneklare nattes-timene på ‘North Star’.

Skrevet av Fredrik Schjerve



Heave Blood & Die – «Metropolitan Jam«

Heave Blood & Die - Metropolitan Jam - Boomkat
Ute nå via Fysisk Format.

Tromsøværingene i Heave Blood & Die har sluppet sin andre singel fra sitt kommende album ‘Post People’: «Metropolitan Jam». I likhet med den forrige smakebiten, den strålende «Radio Silence», er det her snakk om en låt som skiller seg en del fra bandets tidligere nokså renskårede stoner-uttrykk. Ja, «Metropolitan Jam» er muligens et enda mer radikalt brudd der stoner-metallen, om man fortsatt kan kalle det det, på låtas korte to minutter og 34 sekunder i enda større grad filtreres gjennom elementer fra sjangerlandskap som post-punk, new wave og krautrock.

Sjangerblandingen er da også desto mer fascinerende. Det er ingenting som er helt stoner, det er ingenting som er helt post-punk og det er ingenting som er helt noe annet heller; særlig vokalen har sånn sett en høyst tilfredsstillende identitetskrise, og det spinkle, suggererende og litt dissonante hovedriffet suppleres av store, mektige oktavakkorder og fuzzy bass på en helt strålende måte. Sammensuriumet får rett og slett de ulike impulsene til å gå opp i en egen enhet, for å si det litt glorete. Så er det verdt å spørre seg om man skal irritere seg litt over den korte lengden på denne låta, eller om singelen sånn sett gjør jobben sin ved i alle fall å pirre interessen for hele albumsammenhengen som kommer 5. februar. Vi setter en knapp på det siste.

Skrevet av Alexander Lange



Dalit – «Starlight«

Starlight | DALIT
Usignert, ute nå på bandets Bandcamp

Dalit fra Sørlandet slipper albumet ‘Moksha’ på fredag og har varmet opp med «Starlight» siden tampen av fjoråret. Det er god grunn til å se fram til utgivelsen; produksjonen har fått en skikkelig overhaling siden forgjengeren ‘Descent’, noe som løfter det ganske så solide musikalske fundamentet til bandet. Dette lener i stor grad på doom-metal – noe som må kunne sies å være en aldri så liten mangelvare innenfor norsk metall.

«Starlight» åpner imidlertid på sin side i et storslått alt-metal-hjørne med et selvsikkert, beintøft hovedriff som straks suppleres med growle-vokalen til bassist Eirik Hellem. Låta består grovt sett av tre hoveddeler, der den neste fungerer som et godt bridge-tema og den siste toner ned intensiteten blant annet med clean-gitarer og kvinnelig vokal – med virkelig gode melankolske doom-vibber. Alle delene tjener låta godt, på tross av at tredelingen imidlertid gjør at den samtidig har litt problemer med å fungere enhetlig.

Skrevet av Alexander Lange



Inflabitan – «Mental Radiation Fix»

Ute nå via Soulseller Records

Sigmund Hansen har en langvarig men oppstykket historie som musiker i den norske undergrunnen. Tidlig på 90-tallet ga han ut et par demoer under enmanns-banneret Inflabitan, utgivelser som sett i dagens lys er sjokkerende ferdigstilte til å ha sin opprinnelse i en såpass formativ periode innenfor norsk svartmetall. I etterkant har han bl.a opptrådt live med avant-gardistene i Dødheimsgard, samt blitt medlem av DSBM-pionerne Strid.

Nesten 20 år etter han entret scenen har Sigmund bestemt seg for at tiden er moden for en debut-plate under prosjektnavnet han opprettet i 1993. Singelen «Mental Radiation Fix» er første smakebit bra ‘Intrinsic’, som kommer ut 26. februar, og allerede ved første gjennomlytt blir det tydelig at musikeren ikke har satt seg fore å spinne videre på bandets opprinnelige sound. En melodisk svartmetall-frase åpner låta, før et hurtig og byksende thrash-parti overrumpler lytteren med sin ubønnhørlige fremdrift. Flint-aktige akkordbrytninger skaper allusjoner til krappe berg og alpine fjellhøyder, en mental forbindelse som styrkes av den golde og spartanske produksjonskvaliteten. 

Strukturelt sett er låta veldig episodisk; riff etterfølges av riff uten at noen av dem returnerer eller bygges videre på i stor grad. Et større fokus på låtskriving vil nok være prosjektet betjent, ettersom de enkeltstående ideene ofte er overbevisende –  spesielt avslutningen, som med sine vridende tremolo-linjer er som en jordlig analog til de utenomjordiske insekt-svermene som befolker Dødheimsgards ‘A Umbra Omega’ fra 2015. Låta demonstrerer en tilnærming til black/thrash-hybridisering som jeg ikke har vært mye borti tidligere, så jeg er spent hvordan resten av plata supplerer dette uttrykket. ‘Intrinsic’ er uansett en metall-historisk viktig begivenhet på bakgrunn av sin bemanning alene, så før for ordens skyld 26. februar inn i almanakken nok en gang. 2021 ser ut til å bli et høyst interessant år for norsk metall!

Skrevet av Fredrik Schjerve