melodisk hardcore – Metallurgi

Mikrostrukturell evaluering: Ukas singler

Mork – «Bortgang»

Morks ‘Katedralen’ var et av de store høydepunktene innenfor norsk svartmetall anno 2021, og etter at kuriositets-EP’en ‘Den Svevende Festning’ kom ut i fjor høst, er det nå endelig tid for å glede seg til en ny fullengder fra Thomas Eriksen og co. Plata heter ‘Dypet’, den lanseres den 24. mars, og første singel ut er «Bortgang».

Om Behemoths slager «Bartzabel» kan gå under betegnelsen «black metal ballad«, kan sannsynligvis «Bortgang» det også. Dette er en seig og treig låt, med enkelt trommespill, langstrukne vers og gråtende, blendende og Drudkh-aktige gitarer innimellom. Jeg aner også noen litt råere kanter i produksjonen enn det vi fikk høre på ‘Katedralen’.

Til en viss grad fungerer oppskriften. Hovedtemaet er sterkt, og Mork byr også på noen flotte melodier litt uti låta. Likevel synes jeg ikke denne låta bærer bud om at ‘Dypet’ vil nå de høydepunktene ‘Katedralen’ sto for. «Bortgang» er rett og slett litt for lang i mine ører, og jeg synes heller ikke miksen helt tilfredsstiller særlig versenes potensiale til å låte så mektige som de kanskje burde – mye på grunn av litt lavmælte trommer. I den grad «Bortgang» er tiltenkt en spesiell rolle på et album som også inneholder mer intense strekk (noe vi nok kan anta), kan den imidlertid komme svært godt ut på ‘Dypet’. Det gjenstår å se.

Skrevet av Alexander Lange

Stargazer – «Heartbroken»

Feite, fine og doom-metallske oktavakkorder sauses inn i en klassisk powerballade-gryte på Stargazers nyeste singel «Heartbroken». Blandingen er tilfredsstillende og vellykket, og samspillet mellom den mektige riffinga og de melodiske og emosjonelle strekkene i denne låta får meg til å anta at vi har å gjøre med et av de største og mest storslåtte låtene på bandets kommende fullengder ‘Life Will Never Be the Same’.

Kapasitetene til vokalist Tore André Helgemo kommer også særlig godt frem på «Heartbroken», og går inn i en solid rekke av musikerprestasjoner. Så må det sies at det er snakk om ganske så typisk melodisk hard rock og tungmetall her, og at det som serveres er spekket med klisjéer. De behandles imidlertid med stor respekt, og den profesjonelle utførelsen og produksjonen gjør at man likevel kan forvente en prestasjon som står støtt på egne bein når plata lanseres den 3. mars.

Skrevet av Alexander Lange

Maktkamp – «Autosapiens»

Den første singelen fra Maktkamps kommende plate ‘Caps Lock Woke Rock’, «Tastaturkriger», var på alle måter en underholdende og tilfredsstillende kraftplugg. Likevel etterlot den meg spørsmålet om låta virkelig innevarsla den stilmessige utviklingen bandet mente plata skulle stå for, som skulle innebære et steg nærmere et mer utpreget rockeuttrykk. Den nye singelen «Autosapiens» gjør imidlertid susen også i så måte, og er i mine ører et av Maktkamps friskeste låter.

Ulmende synther og en flott melodisk introdusksjon sparker i gang denne låta, før bandet etter hvert slipper løs det herlige og kraftige hovedtemaet som groover usedvanlig godt. Et antemisk, solid og allsangvennlig refreng er som vanlig på plass, men denne gangen er dette egentlig noe av det eneste som sender direkte assossiasjoner til det som har vært Maktkamps mest åpenbare inspirasjonskilde: Kvelertak. Med andre ord kommer bandet her lengre enn før i retning av et mer egenartet uttrykk. Og så bra det låter, da, selv om diskanten tidvis skjærer litt vel mye gjennom hodetelefonene.

Skrevet av Alexander Lange

Phantom Fire – «Pentagram»

Durende akkorder, lekende bass og steile grooves møter oss i det vi trykker play på «Pentagram», den trolig siste singelen før slippet av Phantom Fires andreskive tidlig i mars. Der de tidligere singlene fra ‘Eminente Lucifer Libertad’ befant seg midt i speed/svartpunk-smørøyet, er «Pentagram» et langt mer mystisk beist. Ja, du finner strekk med rødglødende svartmetall også her, men mesteparten av låtas seks minutter går med til en gradvis kollapsende, okkult doom-outro som ikke hadde vært malplassert på Messerchmitts ‘Oh Death’ fra 2021.

Sånn sett kan låta minne mye om de mer utpregede eksperimentene som krevde mye av spilletiden på Phantom Fires debutskive fra samme år, ‘The Bust of Beelzebub’. Jeg synes derimot «Pentagram» fungerer langt bedre enn disse, ettersom den smelter sammen de eksperimentelle impulsene og bandets kjernemetaller i større grad enn enten-eller-låtene som fylte debutskiva. Som singel kan «Pentagram kritiseres for å holde liv i det durende doom-riffet i overkant lenge, men i kontekst av ‘Eminente Lucifer Libertad’ er jeg temmelig sikker på at det kommer til å funke, ettersom dette er låta som avslutter skiva. Dersom den holder samme nivået som de tre singlene som har blitt utgitt i forkant, er det god grunn til å ha høye forventninger til den nye skiva til Phantom Fire.

Skrevet av Fredrik Schjerve

Slaamaskin – «Forfall»

Usignerte, ute nå på div. strømmetjenester

Slaamaskin er et selverklært «kraftorkester» fra Bergen som spiller noe de selv har kalt for «Skittensakral ballerock med solide kantspark av pønk og metall». Merittene til dette svært lite brukte sjangerbegrepet skal jeg ikke forsøke å bekrefte, men det gir definitivt en viss pekepinn i forhold til kvintettens sjangerblandende rock/metall.

Dersom «Forfall» er den første låta av Slaamaskin du hører, vil du det første minuttet trolig gi deg inntrykket av at du har med et metallisk hardcore-band å gjøre. Beatdown-hardcorens rytmikk kan sies å utgjøre låtas grunnvoll i dette åpningsstrekket, og den brølte gjengvokalen forsterker dette inntrykket betydelig. Refrenget skjener dog kraftig inn i et ren-sunget, alternativt metall-territorium, og gjennom resten av låta fortsetter denne sjangermessige pendelen å svinge frem og tilbake. Når det kommer til det tekslige, dreier låta seg om en type grå og overhengende apati som jeg har liten tvil om at flertallet av oss vil kunne kjenne seg igjen i. «Forfall» er en solid introduksjonslåt for nye lyttere, selv om de lite distinkte riffene og den noe anstrengte ren-vokalen gjør at det ikke blir fullstendig home-run for undertegnede. Fans av moderne metal/hardcore-krysninger gjør likevel lurt i å sjekke ut Slaamaskins nye singel.

Skrevet av Fredrik Schjerve

The Big Rip – «Gravedigger»

The Big Rip er en stoner rock-kvartett fra Porsgrunn med kun to låter til sitt navn så langt. Debutsingelen «Evil Eye» gikk bloggen hus forbi i fjor, men takket være de elskede metall-arkiver fikk vi nylig nyss om bandets nyeste singel «Gravedigger». På «Gravedigger» presenterer gjengen fra Porsgrunn en Vaterland-klar stoner-variant preget av dynamiske utsving mellom tårnende riff og psykedeliske ekskursjoner.

Foruten å være i besittelse av et av de beste kosmiske stoner rock-bandnavnene gjennom tidene, besitter The Big Rip også et sound som hevder seg ganske godt blant norske praktikanter innenfor sjangeren. Det knusende åpningsriffet hadde funnet seg godt til rette på Kal-Els bugnende gitar-bankett ‘Dark Majesty’ fra 2021, mens de mer bluesy, effektbelagte gitarene som kommer inn rundt ett minutters-merket hadde passet bedre inn på Jointhuggers ‘Surrounded by Vultures’ fra samme år. En ytterligere puslespillbrikke i bandets sound er den mer rock-lenende vokalen, som mest av alt sender tankene i retning band som Kryptograf og Witchcraft.

«Gravedigger» er en av de fetere enkeltstående stoner-låtene som har blitt produsert av et norsk band i løpet av de siste par åra. Sleep-riffet som blir introdusert av bassen ved låtas åpning er rett og slett dritfett, og effektene som sveiper gjennom lydbildet på samme tid gir assosiasjoner til den kosmologiske teorien som har gitt bandet deres navn. Kle det hele i en produksjon som fremhever bandets brede teksturpalett, og du sitter igjen med en soleklar suksess. Anbefales!

Skrevet av Fredrik Schjerve

Frostbitt – «Cyber Walk»

Sjekk også ut «Cyber Walk», den nyeste singelen til det blytunge, nu-metal-påvirkede djent-bandet Frostbitt fra Drammen. Låta ble opprinnelig utgitt på skiva ‘MACHINE DESTROY’ fra januar, en skive bloggen dessverre ikke har fått vite om før helt nylig. Vi prøver å finne finne plass i timeplanen til å skvise ut en omtale om skiva, men i mellomtiden kan jeg anbefale folk å bruke litt tid til å høre på skiva selv. Det er nemlig snakk om djent med både Fractalize-aktig tyngde og en effekt-bruk på nivå med Greg Kubacki fra Car Bomb; hvilket vil si den beste djenten! Ta en lytt.

Skrevet av Fredrik Schjerve

Mikrostrukturell evaluering: Ukas singler

Sublime Eyes – «Victims from the Grave», «Mørket (feat. Oliver «Ol» Drake)», «Controlled by Fear«

Stavangers-bandet Sublime Eyes har i all hemmelighet klart å snike hele tre singler forbi Metallurgi-redaksjonen i 2023; en bragd som strengt tatt ikke burde være mulig for et band av deres størrelse og renommé. En meget bakvendt og skurkete måte å unngå å si at vi fucka opp på, ja visst, men det får duge denne gangen.

Nå har vi dog endelig blitt oppmerksom på låtene, og det er min glede å kunne erklære at Sublime fremdeles leverer bunntung, melodisk og variert melo-death på sine nye singler. «Victims from the Grave» er kanskje den mest typiske av de tre låtene, men er spekket med tekniske eskapader og brølte melodier i tillegg til en ryggrad bestående av klassisk, melodisk dødsmetall.

Andresingelen «Mørket» er den mest interessante av låtene for min egen del, mye takket være den noe eventyrlige og mørke atmosfæren kaster en bekmørk skygge over gitarenes ruvende riff. «Controlled by Fear» drar til slutt med seg lytteren inn i mer tekniske og melodiske territorier som mest av alt minner meg om Slugdge, men bandet passer på å fylle groove-knoten ved å slenge inn en rekke Lamb of God-aktige riff, samt et vaskeekte metallisk hardcore-parti mot slutten.

Alt i alt synes jeg det virker som at Sublime Eyes er i god form på sitt nye materiale, selv om jeg kanskje savner det lille ekstra som skal til for å pushe låtene fra sterke til fabelaktige. Kanskje er denne x-faktoren å finne på bandets nye EP ‘From Light unto Darkness’, som slippes 14. februar via Rob Mules Records.

Skrevet av Fredrik Schjerve

Nagirčalmmiid – «Down to the Bone»

Nagirčalmmiid fra Trøndelag er blant de aller mest interessante metallbandene som kommer fra den yngre generasjonen av norske musikere. De gjorde seg bemerket gjennom sin selvtitulerte debut-EP i 2020, og slapp låta «Down to the Bone» nå den 6. februar. Valget av lanseringsdato tør jeg gjette på at neppe er tilfeldig, gitt bandets samiske røtter.

«Down to the Bone» åpner kanskje med et litt vel simplistisk og tamt riff. Låta går imidlertid fullstendig av hengslene deretter, og ruller ut et usedvanlig hardt og knusende versparti som med sin kompromissløse gitarriffing og trommespill bør kunne tilfredsstille enhver tørst etter potent death/doom-musikk. Vokalprestasjonen er i tillegg såpass brutal og voldsom at den minner ganske så mye om det Barney Greenway i Napalm Death evner å oppdrive. Så blir det bare enda bedre når en blast-beat legges over det hele mot slutten. «Down to the Bone» er rett og slett en særdeles deilig og brutal låt.

Skrevet av Alexander Lange

Rosa Faenskap – «Skjør»

Rosa Faenskap ble en aldri så liten snakkis i fjor da de som fortsatt ukjent band plutselig fikk opptre på Øya-festivalen. Trioen hadde ikke en gang rukket å slippe sin første singel da de for første gang hørte fra festivalbookingen, som nok ante at det var snakk om et band med et ganske spesielt eksistensgrunnlag – i hvert fall innenfor svartmetallen. Rosa Faenskap omtaler musikken sin som både en kjærlighetserklæring og en krigserklæring mot sjangeren, og fremstår som noe ganske unikt ved å kle den inn i en tematikk som dreier seg om å være skeiv i dagens kapitalistiske samfunn.

Musikalsk sett har vi med et band å gjøre som nok minner mye om diverse amerikanske påfunn innenfor svartmetallen det siste tiåret, der elementer fra post-rock, shoegaze og hardcore punk får spille en ganske stor rolle i musikken. Særlig mye minner det om Deafheaven, og jeg får også assossiasjoner til nederlandske An Autumn for Crippled Children. Det er snakk om en lidenskapsfølelse, et sinne og en energi som minner mye om det man ellers finner innenfor svartmetallen, men det pakkes altså inn i en ganske annerledes finish der det følelsesmessige aspektet ligger langt lenger i forgrunnen.

På sin nye låt, «Skjør», mestrer Rosa Faenskap dette formatet godt. Om den ni minutter lange «Aldri» nok var en noe mer utpreget post-black metal-låt, er denne fireminutteren nok i større grad en god dose post-hardcore der en pønksk energi er noe mer toneangivende. Vi får imidlertid servert noen blendende og vakre post-black metal-utblåsninger gjennom det stadig tilbakevendende hovedtemaet. Ellers synes jeg trioen opprettholder et særdeles godt momentum hele låta gjennom, og det er også bare å ta av seg hatten for en svært god vokalprestasjon. Musikken i seg selv ligger nok ganske tett opp mot inspirasjonskildene, men låtteksten og det faktum at den er på norsk gjør at Rosa Faenskap likevel skiller seg en del ut. Anbefales!

Skrevet av Alexander Lange

What the Five Fingers Said to the Face – «Helix», «Blackspiraldance»

What the Five Fingers Said to the Face (heretter kalt WTFFSTTF), eksisterer som en mystisk entitet på utkanten av den norske metallscenen. Guttas mildt sagt esoteriske Spotify-biografi hinter til at bandet har andre aspirasjoner enn å ende opp på spillelister dedikert til styrketrening og grillfester, og det samme gjør musikken deres, som generelt sett er temmelig vanskelig å sette merkelapp på. Er det post-death metal fra et hardcore-perspektiv? Eller kanskje spastisk hardcore/sludge som er så tungt at det skjener over i dødsmetallens kjørefil? Nøyaktig hva det gir mening å kalle bandets musikk er vanskelig å anslå på dette tidspunktet.

Det er dog liten tvil om at bandet begynner å nærme seg noe temmelig unikt og spennende innenfor norsk metall/-core. De sludgy riffene, kombinert med den moderne og kjølige produksjonen, skaper en følelse av å være i nærvær av noe stort, ukjent og mektig. Kanskje er det de mystiske entitetene som nevnes i bandets bio, eller kanskje er det bare effekten av en produksjon som bader låtas golde, rytmiske landskap i et kaldt, umenneskelig skjær av blått.

Der forbindelsene til metall-sjangeren er relativt klare på «Helix», trekker «Blackspiraldance» seg lenger unna sjangerens velkjente trakter. Fra en åpnings-atmosfære som peker i retning støyrock og generell industriell dystopi, kommer bandet knusende inn med et hardcore-påvirket sound som sender tankene til band som Knocked Loose og Daughters. WTFFSTTF virker å være et band som lar seg fascinere av det ukjente, og det samme opplever jeg når jeg prøver å pusle sammen nøyaktig hva det er bandet har fått til på sine nye singler. For øyeblikket unnslipper den siste biten i puslespillet mine veivende hender, så det skal bli spennende å se om jeg blir klokere på det når bandets nye skive ‘Endless’ slippes rundt slutten av måneden.

Skrevet av Fredrik Schjerve

Håndgemeng – «Cro-Magnon Vs Neanderthal»

Andre låt fra Håndgemengs kommende fullengder ‘Ultraritual’ er herved sluppet, og er en noe lenger og mer dynamisk sak enn førstesingelen «The Astronomer». «Cro-Magnon Vs Neanderthal» byr på seks ganske varierte minutter, der Håndgemeng skifter elegant og effektivt mellom rockeorienterte riffpartier og luftigere, åpnere strekk der trommene får groove fint og gitarene får male lydbildet blant annet med noen lekre delay-toner som fyker som soniske prosjektiler ut av høyttalerne.

Også slutten av låta løser Håndgemeng godt, der de får skrudd opp både driv og intensitet og sånn sett får på plass en kraftfull og fin avslutning. Jeg synes allerede mye lovet godt da bandet slapp «The Astronomer», men «Cro-Magnon Vs Neanderthal» imponerer meg ytterligere, og innevarsler mer variasjon enn førstesingelen. ‘Ultraritual’ slippes den 10. mars.

Skrevet av Alexander Lange

Søstre – «Kausalitet»

Søstre har allerede sluppet en solid håndfull singler fra sin kommende debutplate, men før «Kausalitet» landa, hadde disse dessverre gått oss hus forbi. Hellet i uhellet er imidlertid at vi da fikk ganske mye godt å bite i, da alt tyder på at vi har en ganske så sterk skive i vente.

Litt på samme måte som Maktkamps plate ‘I Affekt’ fra i fjor, ligger Søstres musikalske uttrykk nokså tett opp mot Rogalands store black’n’roll-stolthet Kvelertak. Altså er det snakk om metallisk, melodisk hardcore punk med et ganske tydelig nikk mot svartmetallen. En helt distinkt egenart mangler kanskje sånn sett i musikken, og i Søstres tilfelle ser dette snarere ut til å formidles effektivt gjennom det visuelle. Som de forrige singlene er imidlertid «Kausalitet» uansett en herlig låt der Søstre får presset svært mye godt ut av grunnformlene. Bandet starter i et ganske hektisk hjørne med hurtig gitarriffing og d-beat-trommeslageri, men drar ned tempoet noe etter hvert, og gjør en strålende jobb med å få låta til å åpne seg og bli mer melodisk og storslått mot slutten. Det gjør at «Kausalitet» føles som en aldri så liten reise.

Skrevet av Alexander Lange

Unholy Craft – «Naar All Tid er Omme»

Unholy Craft er det andre prosjektet til «Peregrinus» fra Solus Grief, som for bloggens lesere vil være kjent fra sist desember, da debutskiva ‘With a Last Exhale’ landet en plass på lista vår over de beste norske metallplatene fra 2022. Den anonyme svartmetallmusikeren er tydeligvis inne i en inspirert periode, ettersom den nylig annonserte andreskiva til Unholy Craft blir den andre full-lengderen musikeren har gitt ut på bare fire måneder.

Der Solus Grief farer med langstrakt, atmosfærisk og tidvis nesten post-punk-påvirket svatmetall, spiller Unholy Craft svarmetall av den mer gnistrende og intense typen. Felles for begge prosjektene er at de bevarer en slags rå svartmetall-estetikk til tross for sine åpenbare låtskriver-ambisjoner, hvilket gir en pussig følelse av kognitiv dissonans dersom du er vant til å skille disse to fenomenene fra hverandre. Effekten er litt som å høre et rått svartmetallband som har blitt reddet ut fra tåken, eller kanskje Kvad med hakket mer sparsommelige støyfiltre på vokalen.

Det fungerer i alle fall temmelig godt. «Naar All Tid er Omme» er ingen åpenbaring på linje med det beste materialet fra ‘With a Last Exhale’, men så har låta tross alt under halvparten av spilletiden til de korteste låtene på den skiva å boltre seg på. Progresjonen fra åpningens sydende flammehav til avslutningens ulmende meditasjon er svært effektiv; som at singelcoverets brennende storby langsomt reduseres til en forkullet haug av sort treverk. Alt i alt er det ingenting som sjokkerer eller i overkant forlyster på Unholy Crafts nye singel, men jeg stoler nok på prosjektets bakmann til å forvente store ting fra skiva uansett.

Skrevet av Fredrik Schjerve

Mikrostrukturell evaluering: Ukas singler

Ihsahn – «Contorted Monuments»

«Contorted Monuments» er et av låtene fra den kommende, lille EP’en ‘Fascination Street Sessions’. Dette er et prosjekt Ihsahn, som ellers er kjent som frontfigur, gitarist og vokalist i Emperor, har kokt opp sammen med den svenske produsentguruen Jens Bogren, og lanseres den 24. mars.

Ut fra denne låta å dømme er det lite oppsiktsvekkende Ihsahn-materiale vi har i vente. Låta opererer med en hårfin og velfungerende balansegang mellom Ihsahns hardere og mer ekstremmetallske sider og de mer rocka og lette tendensene som i større grad har vært til stede siden ‘Das Seelenbrechen’ kom ut i 2013. Det ukompliserte hovedriffet holder oppe et fint momentum når det stadig popper inn, og noen stilige innslag av synth gir låta et ekstra lag av mørke de gir clean-gitarmelodien fin drahjelp. Om clean-vokalpartiet blir noe tannløst og trekker litt ned, vil jeg si at dette er en solid nok prestasjon fra Ihsahn – om han så slår meg som litt vel lite eventyrlysten.

Skrevet av Alexander Lange

Atena – «Subway Anthem»

Norges ledende metalcore-crew Atena er i ferd med å gire opp. Nøyaktig hva de girer opp til har vi ikke blitt gitt beskjed om ennå, men det er temmelig nærliggende å anta at en skive er på vei. «Slip Away» fra november var en eksplosiv men intim singel som er gjennomsyret av kommersielle kvaliteter – på mange måter en av bandets mest appellerende enkeltstående låter for min egen del. «Subway Anthem» mangler kanskje litt av det ubestridelige hit-potensialet som preget forgjengeren, men dette betyr ikke at låta er noe annet enn nok en effektiv kruttsalve fra Oslo-kvartetten.

Det er langt mykere teksturer som venter oss i det vi trykker «play» på «Subway Anthem» enn hos forgjengeren, men låtas melankolske åpning faser fort over i bandets velkjente, tårnende metalcore. Som med mye annen kommersiell -core musikk på 20-tallet kan man ikke unngå å få assosiasjoner til Bring Me the Horizon, hvor perioden fra ‘Sempiternal’ og utover melder seg som en betydelig påvirkning på Atenas tyngre øyeblikk. Likevel er ikke bandet noen tro kopi av de engelske gigantene, men peprer sin nye singel med små detaljer og låtskriver-triks som springer ut av bandets egne metalcore-visjon. For min egen troner «Slip Away» fortsatt høyest av de to singlene, men «Subway Anthem» er en bunnsolid låt som uten tvil kommer til å bli tatt godt imot av både fans og nye beundrere.

Skrevet av Fredrik Schjerve

Tulus – «Snømyrkre»

Slippet av Tulus sin nye skive ‘Fandens Kall’ er rett rundt hjørnet, og basert på de nye singlene er det liten grunn til å forvente noen storstilte skifter i hverken låtskriving eller uttrykk. Tulus har funnet sin gren på det metalliske slektstreet, og virker meget komfortable med å levere tette og drivende black’n’roll-perler fra sin hardt-tilkjempede og velfortjente posisjon i det norske metall-hierarkiet.

Bandets nye singel «Snømyrkre» er en drøyt to minutter-lang eksplosjon av velkjente Tulus-ismer. Drivende riff og vandrende bass støttes oppunder av staute tromme-grooves, og over det hele resiterer «Blodstrup» sin kones dystre poesi med mengder av overbevisning og karisma. «Snømyrkre» oppleves litt som å få en tettpakket snøball midt i fleisen; en frisk og freidig eksplosjon av energi i forkant av ‘Fandens Kall’.

Skrevet av Fredrik Schjerve

Maktkamp – «Tastaturkriger»

Etter et særs begivenhetsrikt 2022, der Maktkamp slapp sin eminente debutplate ‘I Affekt’ (som for øvrig fikk en 11. plass på vår liste over fjorårets beste norske metallplater) og også rakk å stå for en betydelig konsertvirksomhet, er bandet allerede klare med den nye plata ‘Caps Lock Woke Rock’ i april. Låta «Tastaturkriger» er første, brennhete smakebit.

For å si det med en gang: Mye tyder på at Maktkamp vet å treffe de riktige nervene hos lytterne sine. «Tastaturkriger» leverer mye av det jeg likte så utrolig godt med fjorårets plate; det melodiske gitarhooket er ganske så uimotståelig, refrenget ligeså, og punkånden sitter godt i låtteksten. ‘Caps Lock Woke Rock’ skal visstnok peke i en litt mer rocke-orientert retning enn ‘I Affekt’, og selv om denne låta svinger og råkker som bare det, synes jeg den også etterlater seg et spørsmål om Maktkamp sånn sett evner å fornye seg i nevneverdig grad på den nye plata. Om noen kanskje vil innvende at bandet fortsatt ligner litt vel på mye på sin åpenbare inspirasjonskilde Kvelertak, synes jeg med andre ord det blir spennende å se om de kanskje ender opp med å ligne litt vel mye på seg selv. Men det gjør uansett ikke «Tastaturkriger» noe mindre underholdende. Den må du bare høre.

Skrevet av Alexander Lange

Blodkarsk – «Hælv Geit, Hælv Mainj»

Blodkarsk imponerte Metallurgi-redaksjonen med utgivelsen av fjorårets debutskive ‘Rotvelt’. Bandets melodiske men rifftunge svartmetall gjorde inntrykk til tross for noe spinkle produksjonsverdier, og unngikk så vidt å havne på topp 50-lista vår over årets beste norske utgivelser. Nå er Trønder-bandet straks aktuelle med andreskiva ‘Jarpi’, og i den anledning kan vi godte oss med splittert nytt materiale i form av singelen «Hælv Geit, Hælv Mainj».

Blodkarsk sin nye singel springer åpenbart ut av låt-hvelvet til det samme bandet som gav ut ‘Rotvelt’ i fjor. Bølger av dramatiske moll-akkorder skyller ut av høyttaleren, innpakket i en varm og dump produksjonsjobb som etterlater plenty av plass for bassen å boltre seg i. For min egen del er «Hælv Geit, Hælv Main» et tydelig steg fremover for bandet, og singelen gir meg desto mer utbytte enn det meste av materialet vi fikk servert på debutskiva. Spesielt verdt å nevne er det melodiske brekket som lyser opp låtas bro, og det fabelaktige riffet som bygger opp under låtas jagende vers.

Skrevet av Fredrik Schjerve

Årets edleste norske metaller 2022: Plater (#20-#11)

Klikk her for å se plass #50-#36
Klikk her for å se plass #35-#21

#20: Mortemia – The Pandemic Pandemonium Sessions

Plateselskap: Veland Music (eget plateselskap)
Undersjanger: Symfonisk metal

Når det kommer til å skrive metallsingler i verdensklasse, er det nok ingen i vår ringe nasjon som kan legge beslag på kronen til Mortemias Morten Veland. Som primær låtskriver i både Sirenia og Mortemia har mannen pumpet ut en enorm mengde hitsingler over årenes løp; en prestasjon som kan sies å være metall-verdenens utgave av Nile Rodgers legendariske hit-parade på 70-tallet. Til tross for mannens imponerende utgivelseshistorikk, kan man finne gode argumenter for at ‘The Pandemic Pandemonium Sessions’ er Velands definerende utgivelse til nå. Mortemias pandemi-plate – som ble utgitt låt for låt over et helt år – kombinerte Velands umiskjennelige låtskriver-signatur med de eksepsjonelle bidragene til tolv grådig talentfulle sangere. Resultatet ble selvfølgelig en heidundrendes metallfest uten sidestykke, og en av de mest gledesfremkallende utgivelsene som kom ut i 2022.

Beste låter: «Death Turns a Blind Eye», «The Hour of Wrath», «My demons and I», «Forever and Beyond»

Link til omtale
Strømmelink

#19: Kryptograf – The Eldorado Spell

Plateselskap: Apollon Records
Undersjanger: Proto-doom/stoner rock

Gode, gamle og klassiske rocketendenser går i skjønn forening med en forfriskende tilnærming til stoner og doom metal på ‘The Eldorado Spell’. Dette er en plate som låter uhyre behagelig med sin deilige produksjonskvalitet og strålende musikerprestasjoner, og Kryptograf pakker det også inn i en presentasjon og en tematikk som gir det hele en herlig innlevelse. Fra den herlig skiftende åpningslåta til den stemningsfulle avslutningen ‘The Well’ leverer dette bergensbandet rett og slett særdeles godt håndverk.

Beste låter: «Asphodel», «The Eldorado Spell», «The Well»

[Ikke omtalt]
Strømmelink

#18: Blodkvalt – Algor Mortis

Plateselskap: Fysisk Format
Undersjanger: Black metal/grindcore

Det var få – rettere sagt ingen – metallband som fremkalte like mye hype i den norske musikkindustrien som Blodkvalt i 2022. Denne hypen oppsto på bakgrunn av noen legendariske live-opptredener på blant annet by:Larm og Øya, og denne hypen var nok også i stor grad fortjent. Hype behøver ikke nødvendigvis å være noen god prediktor på kvaliteten et band er i stand til å levere på plate, men i Blodkvalts tilfelle lever debuten opp til den. ‘Algor Mortis’ er en skive som overfører Blodkvalts styrker som live-band til plateformatet, og er en av de mest ektefølt ekstreme utgivelsene som ble utgitt på norsk jord i 2022. Støy-druknet svartmetall møter grindcore- og punk-sjangerens frenetiske fremdrift, det hele toppet med tøylesløs vræling som gir blodsmak i kjeften på vokalistens vegne. Blodkvalts kaotiske eksplosivitet var et friskt pust på den norske live-scenen i 2022, og det samme var ‘Algor Mortis’ på utgivelsesfronten.

Beste låter: «Decapitation», «Murk», «41:10»

Link til omtale
Strømmelink

#17: Brotthogg – Epicinium

Plateselskap: Usignert
Undersjanger: Progressiv ekstrem-metall

‘Epicinium’ er et av årets fremste norske eksempler på hvor profesjonelt og spennende metall kan låte også utafor plateselskapenes grind, selv om det først og fremst bare blir mer og mer ubegripelig at Brotthogg fortsatt må styre egen sjappe etter flere sterke utgivelser de siste årene. Denne plata er bandets tredje, og er en kruttønne av kreativitet og spennende ideer som samler seg rundt flere av ekstremmetallens forgreininger. Brotthogg har her funnet en strålende balanse mellom intrikate låtskrivingsgrep og tilgjengelighet, noe som gjør plata til noe som vokser på lytteren etter flere runder selv om de klareste kvalitetskonturene blir tydelige mer eller mindre umiddelbart. Særlig er det melodihåndverket og vokalprestasjonene som løfter det et siste hakk.

Beste låter: «When the Curtain Falls», «Epicinium», «Possessed»

Link til omtale
Strømmelink

#16: Astrosaur – Portals

Plateselskap: Pelagic Records
Undersjanger: Instrumental rock/metal

Gode instrumental-plater kan ta mange former. De kan ta form som en serie distinkte og innbydende vignetter, hvilket var tilfellet på Simen Jakobsen Harstads ‘Stallo’, en nydelig skive du kan finne lengre ned på lista. De kan også ta form som en sammenhengende reise gjennom et rikt og levende musikalsk landskap, hvor enkelt-låter knyttes sammen til en større helhet som reduserer deg til en bablende og måpende bylt av pur beundring. Dette er tilfellet på Astrosaurs ‘Portals’, en av de beste metal-relaterte instrumentalskivene som har blitt utgitt i Norge i senere tid. På ‘Portals’ utvikler Oslo-trioens dynamiske post-rock/metal seg i organiske, dynamiske kurver, som når sitt naturlige klimaks med den 24 minutter-lange monolitten «Eternal Return». ‘Portals’ er en enestående bragd innenfor norsk instrumentalrock, og hadde det ikke vært for at bloggen oppdaget den litt sent, så hadde den muligens klatret enda høyere opp på lista. Sjekk den ut!

Beste låter: «Black Hole Earth», «Eternal Return»

[Ikke omtalt]
Strømmelink

#15: Mantric Momentum – Trial by Fire

Plateselskap: Frontiers Records
Undersjanger: Power metal

Debutskiva til brødreparet i Mantric Momentum, ‘Trial By Fire’, er rett og slett obligatorisk for enhver power metal-entusiast. Det er knapt mer å be om når denne plata er på sitt beste, da denne duoen evner å koke opp noen helt vanvittige refrenger og endog leverer noen uimotståelige melodiske grep i gitarsegmentet. Så må det også nevnes at Mantric Momentum lykkes svært godt med å supplere alle de gode melodiene og storslagenheten med en tyngde som nok egentlig er ganske uvanlig innenfor power metal, og som gir musikken et særdeles godt trøkk.

Beste låter: «Fighter», «Trial by Fire», «In the Eye of the Hurricane»

Link til omtale
Strømmelink

#14: Decipher – Breed of an Obsolete Kind

Plateselskap: Rockaway Records
Undersjanger: Death/thrash

Dødsthrash – den grenen av det metalliske slektstreet som knytter sammen dødsmetallens tyngde og thrashmetallens riff-håndverk – er en grufullt underutforsket undersjanger på den norske scenen. Derfor kom slippet av Deciphers mesterlige ‘Breed of an Obsolete Kind’ dernest som et komplett sjokk; en eksplosjon av mekanisk riffing og brutalt trommespill som fremdeles kan spores på jordskjelvmålinger over hele landet. Om du leter etter årets beste riff av norsk herkomst, så se ikke lenger enn de ti låtene du finner på Deciphers fremragende debut. Min personlige favoritt er det jagende dødsmetallriffet som stormer gjennom versene på tittelsporet. Eller er det kanskje de rytmiske salvene med mitraljøse-gitar på «Beyond Comprehension»? Hva med det nesten smertefullt fete thrash-riffet som tordner gjennom «Necessary Evil»? Slik kommer du også utvilsomt til å holde på dersom du sjekker ut ‘Breed of an Obsolete Kind’, en plate som med enkelhet legger beslag på tittelen «årets riffbombe» hos Metallurgi.

Beste låter: «Breed of an Obsolete Kind», «Beyond Comprehension», «Necessary Evil»

Link til omtale
Strømmelink

#13: Darvaza – Ascending into Perdition

Plateselskap: Terratur Possessions/Vàn Records
Undersjanger: Black metal

Den norsk-italienske duoen Darvaza har med sin debutplate stått for enda en stjerne i boka for plateselskapet Terratur Possessions’ plass i Metallurgis listevirksomhet. ‘Ascending into Perdition’ er ikke nødvendigvis en spesielt innovativ eller egenartet svartmetall, men imponerer på den måten at den rett og slett holder en høy, internasjonal standard hva gjelder moderne, atmosfærisk svartmetall. Darvaza evner kontinuerlig å pakke musikken på denne plata i en okkult, uhyggelig atmosfære, der svartmetallske snøstormer, flotte riff og suggererende partier står i kø for å mate kvaliteten på denne skiva.

Beste låter: «The Spear and the Tumult», «The Second Woe»

Link til omtale
Strømmelink

#12: Ruun – Impermanence

Plateselskap: Ruun Records (eget plateselskap)
Undersjanger: Death metal

En av de absolutt kuleste fenomenene vi har blitt gjort oppmerksomme på siden bloggen ble opprettet i 2020, er den fremadstormende bølgen av unge talenter på den norske metallscenen. Norske tenåringer har hatt en stor påvirkning på den norske musikkproduksjonen i år, og vi har allerede viet oppmerksomhet til Golden Core-gitarist Simen Jakobsen Harstad og metalcore-talentet Storm sine bidrag så langt i årets liste-sesong. Vinnerne av bloggens uoffisielle ungdomskategori må dog sies å være Ruun, som med ‘Impermanence’ leverte en plateopplevelse på høyde med det aller beste Norge hadde å by på i 2022. Bandets vagt progressive og svartmetall-påvirkede dødsmetall er rett og slett rivende original, og mitt håp er at Ruun kan være et av bandene som lokker flere av landets aspirerende låtskrivere over til dødsmetallens forråtnede rike i kommende år. Å høre på ‘Impermanence’ er som å kaste et nølende blikk inn en hittil uåpnet, dødsmetallisk portal, kun for å bli fullstendig trollbundet av synet som venter på den andre siden.

Beste låter: «Tendency to Decompose», «The Capability to Endure Suffering», «These Futile Acts of Kindness»

[Ikke omtalt]
Strømmelink

#11: Maktkamp – I Affekt

Plateselskap: Usignert
Undersjanger: Melodisk hardcore

‘I Affekt’ er denne listas største energiske fargebombe. Maktkamps Kvelertak-aktige, catchy og melodiske hardcore-metall slår ut i full blomst på denne plata, og bandet evner både å levere noen helt strålende partier og refrenger så vel som en sterk plateopplevelse. Det er nok også et av de mest tilgjengelige platene på denne lista, der Maktkamp med sitt låtskriverteft leverer et kruttsterkt underholdningsprodukt som undertegnede også kan bekrefte at livnærer et forrykende live-show. Så må singelen «Fyr Av Alt!» bare nevnes spesifikt fordi den er så innmari bra.

Beste låter: «Fyr Av Alt!», «Kvakksalveriets Prester», «Homo Elektrus»

Link til omtale
Strømmelink

Metallurgiske Funn: Ukas Favoritt

Maktkamp – I Affekt

Det er vanskelig å kalkulere påvirkningen den betydelige suksessen til Kvelertak har hatt på et lite, avgrenset musikkmiljø som det norske metallmiljøet. Slippet av bandets monumentale, selvtitulerte førsteskive og den enda mer bredt-treffende andreskiva festet det internasjonale søkelyset på den norske scenen, og mange av artistene som slapp musikk i kjølvannet av disse opplevde trolig en større eksponering enn det som har vært vanlig både før og siden. Dette er et eksempel på en positiv effekt et internasjonalt gjennombrudd kan ha på en lokal scene, men det kan også oppstå kinkige situasjoner når et band når ut til verden med sin unike kombinasjon av uttrykk. Hvordan kan for eksempel et ungt band som er inspirert av Kvelertaks musikk uttrykke denne inspirasjonen når den er så tett knyttet til én enkel aktør innenfor det internasjonale metallmiljøet?

For det er liten tvil om at det melodiske hardcore-bandet Maktkamp er dypt inspirerte av sine Stavangersbrødre. Fra Kjetil Elverums Hjelvik-aktige skriking, til det potente sammenstøtet mellom turbulente blastbeats og glitrende, metallisk hardcore – Likheten er stor nok til å rettferdiggjøre beskrivelsen av ‘I Affekt’ som en distinkt mutasjon av Kvelertaks originale genom. Når et band har såpass klare musikalske forbindelser til sin inspirasjonskilde pleier min evaluering av utgivelsene deres å bunne ut i et enkelt spørsmål: hadde musikkscenen som helhet – eller min tilværelse som musikkfan for den saks skyld – vært fattigere uten Maktkamps ‘I Affekt’? Svaret er et rungende ja.

Musikken på ‘I Affekt’ er fremført med en energi og en overbevisning som ikke levner noen tvil om at dette er nøyaktig denne musikken bandet ønsker å bruke tiden og kreftene sine på å produsere. Låtene er både enkle i måten de alle er drevet av sentrale hooks, og kompliserte i måten de er fullstendig mettet av gitaristisk detaljarbeid og arrangements-messige skruballer. Sammen gir disse to kontrasterende strukturelle grepene ‘I Affekt’ en følelse av hektisk og uregjerlig fremdrift, samtidig som låtene fester seg på hjernen allerede fra første lytt.

Maktkamp synes å ha god oversikt over egne styrker og svakheter, og har på kyndig vis sluppet platas aller beste spor som singler. «Fyr Av Alt!» bygger en «Bruane Brenn»-aktig slager ut av singlende tamburin og fengende, sykliske ledegitarer, toppet med et refreng som utvilsomt ljomer ut av kjeften på berusede konsertgjengere i en alternativ tidslinje som tillater den slags offentlige samlinger. «Dressmann» intensiverer riff-arbeidet til det nesten bikker over i et garasjepunk-aktig kaos, og «Kvakksalveriets Prester» kombinerer Elder, Kvelertaks «1985» og gromme bass-slides til en låt som er så fargerik og tung at å høre på den er som å bli slått i svime av det forheksede inventaret til en Flügger Farve-butikk. Det eneste unntaket er «Krenkefest», som for meg personlig må se seg slått av «Homo Elektrus» sine nydelige refrenger og smadrende Power Trip-riffing.

Med en spilletid på 36 minutter har ikke ‘I Affekt’ noen tid å miste på fyllstoff og svake lenker, og det gjør den heller ikke. Maktkamp klarer til og med å snike inn noen storstrukturelle grep; dette ved å følge opp de hektiske første 26 minuttene med et akustisk mellomspill og en påfølgende låt («I Livets Høst») som fortoner seg som noe mer romslig og dempet enn øvrigheten. På avslutningssporet «Til Helvete» er dog alle motorer atter en gang påskrudd, og det livlige haraballet ender med at Maktkamp rir inn i solnedgangen akkompagnert av en velfortjent fade-out.

Maktkamps ‘I Affekt’ er en gledesspredende festbombe som uanstrengt sniker seg forbi alle mine forsvarsmekanismer som anmelder og etablerer sin ubestridte dominans over lyttevanene mine. Det at musikken ligger så tett innpå Kvelertaks åndsverk som den gjør – hvilket er noe jeg kun vektlegger når jeg beskriver musikken for andre – betyr ikke en pøkk når jeg ramler inn i en av mine daglige gjennomlyttinger av plata. Det er i det hele tatt lett å glemme at uttrykksmessige analyser er et verktøy vi bruker for å finne frem til stilarter vi liker, og at det er den faktiske musikken innenfor disse rammene som må treffe deg som lytter for at det til syvende og sist skal være verdt å høre på. Vel, mine damer og herrer; ‘I Affekt’ treffer.

Skrevet av Fredrik Schjerve

Mikrostrukturell evaluering: Ukas singler

Abbath – «Dream Cull«

Abbath Debuts Fierce New Song 'Dream Cull' + Announces 2022 Album — Ute nå via Season of Mist

Tidligere Immortal-frontmann Abbath er i ferd med å rulle ut sitt tredje solo-album: ‘Dread Reaver’. Plata lander i slutten av mars, og om man skal tro tendensene i førstesingelen «Dream Cull», nærmer prosjektet Abbath seg her et mer tradisjonelt og lettbeint uttrykk enn tidligere. Svartmetallelementer er definitivt fortsatt til stede, særlig i form av de krystallklare og iskalde moll-akkordene som glaserer låtas hovedtema, men stilen ligger betraktelig nærmere 70- og 80-tallsmetallen enn Abbaths selvtitulerte debut og andreplata ‘Outstrider’.

Små og store assossiasjoner til både Motörhead, NWOBHM (New Wave of British Heavy Metal) og førstebølges svartmetall a la Venom, så vel som thrash av litt den litt tregere sorten, melder seg i alle fall. «Dream Cull» durer av gårde i taktfast stil og Abbaths styrker melder seg særlig gjennom tidvis kruttsterkt riffarbeid. Samtidig føles låta til tider i litt for stor grad som en nostalgitripp der potensialet for svartmetallsk egenart falmer i noen litt vel klisjèfylte trekk. Særlig et litt for velkjent refrengmotiv og etter hvert ganske corny gitarsolospill mot slutten styrker et slikt inntrykk. Det vitner om en plate som – på tross av sine sjangerblandinger – risikerer å bli litt anonym i all sin soliditet.

Skrevet av Alexander Lange

Trollfest – «Dance Like a Pink Flamingo»

Neste ut i rekka av metallband som prøver sitt hell innenfor Eurovision-formatet er Trollfest, som deltok i den norske semifinalen sist fredag. Hvordan det gikk med gruppen er jeg ikke helt sikker på, men etter å ha hørt og sett litt på bidraget deres «Dance Like a Pink Flamingo» har jeg inntrykket av at vinnersjansene deres er relativt gode, ettersom det klassiske Eurovision-spektakkelet er tydelig manifestert i gruppens hyperaktive og flamingo-tematiserte opptreden.

I likhet med Jorn og mange andre artister som har valgt å delta på konkurransen er bandets bidrag dog preget av deres forsøk på å høste inn så mange Eurovision-poeng som mulig. Den korte låta inneholder selvfølgelig bandets patenterte, hyperaktive folkemetall, men også saksofon (et svært sentralt instrument innenfor konkurransens nylige historie), og en bro som føyer seg inn i den heslige «Danse-instruksjons»-tradisjonen. Heldigvis oser bidraget deres av manglende selvhøytidelighet og akkurat nok «fuck-it»-mentalitet til at det funker, selv om låta neppe plasserer høyt på lista over Trollfests største prestasjoner innenfor låtskriving. «Dance Like a Pink Flamingo» er et morsomt og solid bidrag til Norges Eurovision-historikk, en absurd eksplosjon av rosa fjær og metallriff jeg hadde satt stor pris på å se i den internasjonale finalen.

Skrevet av Fredrik Schjerve

Blood Command – «Nuns, Guns & Cowboys»

Ute nå via Loyal Blood Records/ Hassle Records

Blood Command jobber seg for tiden frem mot slippet av sin fjerde full-lengder ‘Praise Armageddonism’, en promo-prosess som foreløpig har gitt oss to solide singler i form av «The End is Her» og «A Villain’s Monologue». Tredje låt ut er «Nuns, Guns & Cowboys», en kompakt og eksplosiv singel som synes å ta for seg tilhørighet og en slags motkulturell idealisme.

Passende nok for et band som har kalt sin egen stilistiske vinkling for «deathpop» er det snakk om en låt som mikser både metallisk hardcore-tyngde og über-fengende pop-melodier. I denne omgang har gruppen krydret sitt basale sound med noen subtile utenforliggende elementer, som f.eks de nesten shoegaze-aktige gitarene som gir broen sin storskalerte cinematikk. Vokalprestasjonene til bandets nye vokalist Nikki Brumen (Pagan) er uangripelige i sin tekniske presisjon, men i likhet med de overtente vokalsporene på bandets tidligere utgivelser vil de trolig bli for mye for enkelte lyttere. For min egen del har jeg lite problemer med å tilvenne meg vokalen, og jeg mener at «Nuns, Guns & Cowboys» er nok en sterk singel fra et band som har utmerket seg innenfor formatet igjen og igjen. Anbefales samtlige fans av rask, fengende og beinhard melodisk hardcore.

Skrevet av Fredrik Schjerve

Megiddon – «MMXXII»

«I Dragens Domene» er nå ute via Stench from Below Records på Youtube. «VIllmark» lanseres på fredag.

Tolåtsutgivelsen ’MMXXII’ av svartmetallduoen Megiddon lanseres på fredag, og den gjenoppliver på sett og vis dette bandet etter at det nå har ligget i dvale siden 2014 grunnet medlemmenes engasjement i bandet Flukt. ‘MMXXII’ er spilt inn i sistnevnte bands øvingslokale og fått en mikse-finish i etterkant, og Megiddon har med det har kommet frem til en fet, stilren og akkurat passe rå svartmetallproduksjon – all den tid en hvilken som helst form for originalitet er fraværende.

Som første låt ut kjennetegnes «I Dragens Domene» av en rekke sterke temaer, og hele veien gjennom ligger låta i en slags dialog mellom noe friskt, riffbasert og Darkthrone-aktig og en tilbøyelighet mot mer melodiske takter a la tidlig Ulver. Baksiden av medaljen gjelder det mer strukturelle, og som helhet føles nok ikke denne låta som en helt tilfredsstillende enhet, noe som nok først og fremst skyldes at den fremstår som en sammensetning av fire deler som egentlig ikke føles så veldig sammenhengende. Låta strekker seg nok også litt langt når avslutningstemaet i mine ører får repetere seg for mange ganger, noe som er litt synd når dette temaet kanskje er utgivelsens sterkeste isolert sett.

Andre låt ut, «Villmark», er imidlertid bedre i så måte. Her skyves et mer intenst og heseblesende svartmetalluttrykk i front, og selv om man kanskje også kan føle seg litt ferdig med hovedtemaet litt utover i låta, føles helheten mer meningsfull. Sånn sett ender opp som en ganske sterk enhet. Den henter særlige fordeler ut av intensiteten Megiddon klarer å mane frem noe som nok også kler den ganske voldsomme skrikevokalen bedre enn temaene på «I Dragens Domene». Med det ender ‘MMXXII’ som et habilt og velkomment livstegn fra dette svartmetallprosjektet tross sine få skavanker.

Skrevet av Alexander Lange