Årets edleste norske metaller 2022: Plater (#20-#11)



Klikk her for å se plass #50-#36
Klikk her for å se plass #35-#21


#20: Mortemia – The Pandemic Pandemonium Sessions

Plateselskap: Veland Music (eget plateselskap)
Undersjanger: Symfonisk metal

Når det kommer til å skrive metallsingler i verdensklasse, er det nok ingen i vår ringe nasjon som kan legge beslag på kronen til Mortemias Morten Veland. Som primær låtskriver i både Sirenia og Mortemia har mannen pumpet ut en enorm mengde hitsingler over årenes løp; en prestasjon som kan sies å være metall-verdenens utgave av Nile Rodgers legendariske hit-parade på 70-tallet. Til tross for mannens imponerende utgivelseshistorikk, kan man finne gode argumenter for at ‘The Pandemic Pandemonium Sessions’ er Velands definerende utgivelse til nå. Mortemias pandemi-plate – som ble utgitt låt for låt over et helt år – kombinerte Velands umiskjennelige låtskriver-signatur med de eksepsjonelle bidragene til tolv grådig talentfulle sangere. Resultatet ble selvfølgelig en heidundrendes metallfest uten sidestykke, og en av de mest gledesfremkallende utgivelsene som kom ut i 2022.

Beste låter: «Death Turns a Blind Eye», «The Hour of Wrath», «My demons and I», «Forever and Beyond»

Link til omtale
Strømmelink


#19: Kryptograf – The Eldorado Spell

Plateselskap: Apollon Records
Undersjanger: Proto-doom/stoner rock

Gode, gamle og klassiske rocketendenser går i skjønn forening med en forfriskende tilnærming til stoner og doom metal på ‘The Eldorado Spell’. Dette er en plate som låter uhyre behagelig med sin deilige produksjonskvalitet og strålende musikerprestasjoner, og Kryptograf pakker det også inn i en presentasjon og en tematikk som gir det hele en herlig innlevelse. Fra den herlig skiftende åpningslåta til den stemningsfulle avslutningen ‘The Well’ leverer dette bergensbandet rett og slett særdeles godt håndverk.

Beste låter: «Asphodel», «The Eldorado Spell», «The Well»

[Ikke omtalt]
Strømmelink


#18: Blodkvalt – Algor Mortis

Plateselskap: Fysisk Format
Undersjanger: Black metal/grindcore

Det var få – rettere sagt ingen – metallband som fremkalte like mye hype i den norske musikkindustrien som Blodkvalt i 2022. Denne hypen oppsto på bakgrunn av noen legendariske live-opptredener på blant annet by:Larm og Øya, og denne hypen var nok også i stor grad fortjent. Hype behøver ikke nødvendigvis å være noen god prediktor på kvaliteten et band er i stand til å levere på plate, men i Blodkvalts tilfelle lever debuten opp til den. ‘Algor Mortis’ er en skive som overfører Blodkvalts styrker som live-band til plateformatet, og er en av de mest ektefølt ekstreme utgivelsene som ble utgitt på norsk jord i 2022. Støy-druknet svartmetall møter grindcore- og punk-sjangerens frenetiske fremdrift, det hele toppet med tøylesløs vræling som gir blodsmak i kjeften på vokalistens vegne. Blodkvalts kaotiske eksplosivitet var et friskt pust på den norske live-scenen i 2022, og det samme var ‘Algor Mortis’ på utgivelsesfronten.

Beste låter: «Decapitation», «Murk», «41:10»

Link til omtale
Strømmelink


#17: Brotthogg – Epicinium

Plateselskap: Usignert
Undersjanger: Progressiv ekstrem-metall

‘Epicinium’ er et av årets fremste norske eksempler på hvor profesjonelt og spennende metall kan låte også utafor plateselskapenes grind, selv om det først og fremst bare blir mer og mer ubegripelig at Brotthogg fortsatt må styre egen sjappe etter flere sterke utgivelser de siste årene. Denne plata er bandets tredje, og er en kruttønne av kreativitet og spennende ideer som samler seg rundt flere av ekstremmetallens forgreininger. Brotthogg har her funnet en strålende balanse mellom intrikate låtskrivingsgrep og tilgjengelighet, noe som gjør plata til noe som vokser på lytteren etter flere runder selv om de klareste kvalitetskonturene blir tydelige mer eller mindre umiddelbart. Særlig er det melodihåndverket og vokalprestasjonene som løfter det et siste hakk.

Beste låter: «When the Curtain Falls», «Epicinium», «Possessed»

Link til omtale
Strømmelink


#16: Astrosaur – Portals

Plateselskap: Pelagic Records
Undersjanger: Instrumental rock/metal

Gode instrumental-plater kan ta mange former. De kan ta form som en serie distinkte og innbydende vignetter, hvilket var tilfellet på Simen Jakobsen Harstads ‘Stallo’, en nydelig skive du kan finne lengre ned på lista. De kan også ta form som en sammenhengende reise gjennom et rikt og levende musikalsk landskap, hvor enkelt-låter knyttes sammen til en større helhet som reduserer deg til en bablende og måpende bylt av pur beundring. Dette er tilfellet på Astrosaurs ‘Portals’, en av de beste metal-relaterte instrumentalskivene som har blitt utgitt i Norge i senere tid. På ‘Portals’ utvikler Oslo-trioens dynamiske post-rock/metal seg i organiske, dynamiske kurver, som når sitt naturlige klimaks med den 24 minutter-lange monolitten «Eternal Return». ‘Portals’ er en enestående bragd innenfor norsk instrumentalrock, og hadde det ikke vært for at bloggen oppdaget den litt sent, så hadde den muligens klatret enda høyere opp på lista. Sjekk den ut!

Beste låter: «Black Hole Earth», «Eternal Return»

[Ikke omtalt]
Strømmelink


#15: Mantric Momentum – Trial by Fire

Plateselskap: Frontiers Records
Undersjanger: Power metal

Debutskiva til brødreparet i Mantric Momentum, ‘Trial By Fire’, er rett og slett obligatorisk for enhver power metal-entusiast. Det er knapt mer å be om når denne plata er på sitt beste, da denne duoen evner å koke opp noen helt vanvittige refrenger og endog leverer noen uimotståelige melodiske grep i gitarsegmentet. Så må det også nevnes at Mantric Momentum lykkes svært godt med å supplere alle de gode melodiene og storslagenheten med en tyngde som nok egentlig er ganske uvanlig innenfor power metal, og som gir musikken et særdeles godt trøkk.

Beste låter: «Fighter», «Trial by Fire», «In the Eye of the Hurricane»

Link til omtale
Strømmelink


#14: Decipher – Breed of an Obsolete Kind

Plateselskap: Rockaway Records
Undersjanger: Death/thrash

Dødsthrash – den grenen av det metalliske slektstreet som knytter sammen dødsmetallens tyngde og thrashmetallens riff-håndverk – er en grufullt underutforsket undersjanger på den norske scenen. Derfor kom slippet av Deciphers mesterlige ‘Breed of an Obsolete Kind’ dernest som et komplett sjokk; en eksplosjon av mekanisk riffing og brutalt trommespill som fremdeles kan spores på jordskjelvmålinger over hele landet. Om du leter etter årets beste riff av norsk herkomst, så se ikke lenger enn de ti låtene du finner på Deciphers fremragende debut. Min personlige favoritt er det jagende dødsmetallriffet som stormer gjennom versene på tittelsporet. Eller er det kanskje de rytmiske salvene med mitraljøse-gitar på «Beyond Comprehension»? Hva med det nesten smertefullt fete thrash-riffet som tordner gjennom «Necessary Evil»? Slik kommer du også utvilsomt til å holde på dersom du sjekker ut ‘Breed of an Obsolete Kind’, en plate som med enkelhet legger beslag på tittelen «årets riffbombe» hos Metallurgi.

Beste låter: «Breed of an Obsolete Kind», «Beyond Comprehension», «Necessary Evil»

Link til omtale
Strømmelink


#13: Darvaza – Ascending into Perdition

Plateselskap: Terratur Possessions/Vàn Records
Undersjanger: Black metal

Den norsk-italienske duoen Darvaza har med sin debutplate stått for enda en stjerne i boka for plateselskapet Terratur Possessions’ plass i Metallurgis listevirksomhet. ‘Ascending into Perdition’ er ikke nødvendigvis en spesielt innovativ eller egenartet svartmetall, men imponerer på den måten at den rett og slett holder en høy, internasjonal standard hva gjelder moderne, atmosfærisk svartmetall. Darvaza evner kontinuerlig å pakke musikken på denne plata i en okkult, uhyggelig atmosfære, der svartmetallske snøstormer, flotte riff og suggererende partier står i kø for å mate kvaliteten på denne skiva.

Beste låter: «The Spear and the Tumult», «The Second Woe»

Link til omtale
Strømmelink


#12: Ruun – Impermanence

Plateselskap: Ruun Records (eget plateselskap)
Undersjanger: Death metal

En av de absolutt kuleste fenomenene vi har blitt gjort oppmerksomme på siden bloggen ble opprettet i 2020, er den fremadstormende bølgen av unge talenter på den norske metallscenen. Norske tenåringer har hatt en stor påvirkning på den norske musikkproduksjonen i år, og vi har allerede viet oppmerksomhet til Golden Core-gitarist Simen Jakobsen Harstad og metalcore-talentet Storm sine bidrag så langt i årets liste-sesong. Vinnerne av bloggens uoffisielle ungdomskategori må dog sies å være Ruun, som med ‘Impermanence’ leverte en plateopplevelse på høyde med det aller beste Norge hadde å by på i 2022. Bandets vagt progressive og svartmetall-påvirkede dødsmetall er rett og slett rivende original, og mitt håp er at Ruun kan være et av bandene som lokker flere av landets aspirerende låtskrivere over til dødsmetallens forråtnede rike i kommende år. Å høre på ‘Impermanence’ er som å kaste et nølende blikk inn en hittil uåpnet, dødsmetallisk portal, kun for å bli fullstendig trollbundet av synet som venter på den andre siden.

Beste låter: «Tendency to Decompose», «The Capability to Endure Suffering», «These Futile Acts of Kindness»

[Ikke omtalt]
Strømmelink


#11: Maktkamp – I Affekt

Plateselskap: Usignert
Undersjanger: Melodisk hardcore

‘I Affekt’ er denne listas største energiske fargebombe. Maktkamps Kvelertak-aktige, catchy og melodiske hardcore-metall slår ut i full blomst på denne plata, og bandet evner både å levere noen helt strålende partier og refrenger så vel som en sterk plateopplevelse. Det er nok også et av de mest tilgjengelige platene på denne lista, der Maktkamp med sitt låtskriverteft leverer et kruttsterkt underholdningsprodukt som undertegnede også kan bekrefte at livnærer et forrykende live-show. Så må singelen «Fyr Av Alt!» bare nevnes spesifikt fordi den er så innmari bra.

Beste låter: «Fyr Av Alt!», «Kvakksalveriets Prester», «Homo Elektrus»

Link til omtale
Strømmelink

Mikrostrukturell evaluering: Ukas singler




Blodkvalt – “Murk”

Ute via Fysisk Format

En av høstens mest lovende svartmetallskiver, Blodkvalts ‘Algor Mortis’, er nå bare en måned unna, og i dag slipper bandet nok en låt derfra: “Murk”. Denne låta skal ifølge bandet selv være en slags oppsummering av elementene som vil vise seg på fullengderen, noe som (heldigvis) også innebærer at håndverket fremstår ganske velkjent.

«Murk» er nemlig definitivt et sammensurium av Blodkvalts karakteristiske, pønka og grindcore-inspirerte svartmetall. Den er muligens noe mer drivende og riffbasert enn bandets tidligere påfunn, men her leveres nok en gang en dødelig cocktail av trebly, illsint gitar, fuzzy bass, voldsomme trommetakter – og ikke minst en manisk skrikevokal som stadig står i fare for å sprenge lydbildet. Som ved mange tidligere anledninger er det nok det sistnevnte som imponerer meg aller mest. Det er også vokalen som først og fremst bidrar til Blodkvalts egenart. Men det er nok uansett bare å glede seg til hvordan kompromissløsheten, styggedommen og demofølelsen i dette bandets helhetsuttrykk gjør seg på fullengderen i november. Den kan fort vise seg å bli en av årets mest voldsomme og unike norske metal-affærer.

Skrevet av Alexander Lange



Pitch Black Mentality – “Fortress”

Ute nå via PBM Records

Thrash metal-bandet Pitch Black Mentality er snart klare med sin første plate på nesten ti år, ‘World Final Wake’, og har starta oppvarmingen med slippet av låta “Fortress”. Dette er en låt på litt over seks minutter der bandet demonstrerer en god del variasjon, og musikken fremstår som en slags blanding av thrash metal, melodisk death metal og groove metal. 

Der utgangspunktet er godt, fanger ikke utførelsen meg helt. Melodiene i begynnelsen treffer ikke så mange nerver hos meg, og de Pantera-aktige versene fremstår litt uinspirerte og tannløse. Melodiene har imidlertid mer å by på mot slutten av låta, noe som peker mot noen gode høydepunkter på plata som kommer.

Skrevet av Alexander Lange



Funeral Harvest – «Principum et Finis»

Ute nå via Signal Rex

Med slippet av singelen «Principium et Finis» blir det tydelig at Funeral Harvest mer eller mindre har endret fullstendig på tilnærmingen sin til svartmetall siden den selvtitulerte EP-en fra 2020. Borte er de ominøse atmosfærene og de langsomt drivende skyene av okkult svartmetall, som må se seg erstattet av en krigersk form for black/death som formelig oser av fandenivoldskhet og rituell intensitet. På «Principium et Finis» pendles det mellom de to uttrykkene fra seksjon til seksjon, men den støyende og kvelende produksjonsjobben sørger for å samle spriket under et felles teppe av røyk og kullos. «Lord Nathas» er som vanlig en overbevisende seremoniell leder, der han kauker og brøler på lidenskapelig vis over de forræderske, svarte strømmene av svart- og dødsmetall. Ut ifra de senere singlene å dømme blir nok ‘Redemptio’ (som gis ut i slutten av måneden) en svært eksplosiv og konsis plateopplevelse, hvilket ikke er meg i mot basert på hvor naturlig denne formen for tuktende aggresjon virker å være for bandet. 

Skrevet av Fredrik Schjerve



Féleth  – «USA»

Ute nå via Rob Mules Records

Det moderne dødsmetall-bandet Féleth fra Alta imponerte med slippet av «Avarice» for noen uker siden; en teknisk men kompakt singel som ikke ofret låtskriving for individuelle musikerprestasjoner. Nå er nordlendingene tilbake med nok en singel, en langt mer ambivalent og mangefasettert låt ved navn «USA». 

Låtas tekst synes å angripe de mange utfordringene som våre brødre på andre siden av Atlanterhavet har basket med i senere tid, hvilket gjenspeiles i musikkens svingninger mellom sorgtunge bølgedaler og eksplosive topper. Det rolige strekket som åpner låta fremstår noe kaotisk, med elleville bassløp og utallige vokalspor (spilt inn av Petter Carlsen) som ikke helt smelter sammen til en større helhet. De metalliske seksjonene fungerer mer effektivt, der de veksler mellom hyperaktiv brutalitet og mer melodiske terreng på flott vis. Som singel må det sies at låta mangler den store forløsningen på slutten av sin utviklingskurve, og den klarer dermed ikke å nå helt opp til sin forgjenger. Det er dog ingen tvil om at Féleth er en dyktig gjeng, så forventningene til slippet av ‘Divine Blight’ i november er uavtagende høye.     

Skrevet av Fredrik Schjerve



Mantric Momentum – “New Horizon” 

Ute nå via Frontiers Records

Power metal-duoen Mantric Momentum slipper sin debutplate om noen få uker og følger opp førstesingelen herfra, “In the Heart of the Broken”, med “New Horizon”. Sånn sett får også dette bandets nokså trygge, tradisjonelle og velproduserte tilnærming til undersjangeren komme til uttrykk nok en gang, og det er lite egenart å spore også i denne nye låta. 

Dessverre får heller ikke Mantric Momentum hostet opp spesielt minneverdige melodier og hooks all den tid refrenget fortjener et godkjent-stempel, og “New Horizon” blir med det en litt tannløs og anonym affære tross svære lydbilder og gode musikerprestasjoner. Mer tyder dermed på at plata først og fremst blir mat for de største power metal-entusiastene blant oss.

Skrevet av Alexander Lange

Metallurgiske Funn: Ukas Favoritt




Tottal Tømming – Om Hundre År er Allting Brennt

Ute nå via Kannibal Records

Oslo-bandet Tottal Tømming har i løpet av kun noen år vist seg til å være et av de mest aktive grindcore-prosjektene i Norge; en ustoppelig bråtebrann i en sjanger som mest av alt tenderer til å produsere korte, eksplosive blaff av aktivitet. Om dette skyldes en stadig voksende kilde til samfunnsrelatert angst og sinne, eller en trang til å skvise ut hver bidige lille låt-idé som smelteost fra en tube, det vet jeg ikke. Det eneste jeg vet er at Morten Renvåg Müllers grindcore-signatur er en høyst velkommen balsam for den skrikende og blødende sjelen som ligger døende på bunnen av det moderne mennesket. 

For min egen del har det alltid vært naturlig å anse Tottal Tømming som et naturlig endepunkt for den norske punken eksemplifisert via band som Wannskrækk og Raga Rockers. Müllers satiriske og typifiserte norskbruk (se låttitlene «Gøggeræitrynet» og «En Grønn Ælva Schnørr») har alltid blitt brukt til å rette søkelyset mot samfunnsmessige onder, og er like spesifikt myntet på den norske lytter som de relaterbare tiradene til en viss Michael Crohn. På bandets nyeste skive er punkens kommunale aspekt desto mer vektlagt enn tidligere, som følge av en innspillingsprosess som så et titalls personer legge vokalspor på utestedet Vaterland i Oslo. 

Men «Om Hundre År er Allting Brennt» er først og fremst en grindcore-skive, og det av den sinteste sort. Musikken til Tottal Tømming har alltid vært preget av en radikal mangel på overtenking, og «Om Hundre År…» virker mest av alt som at den kom til via et uhemmet inntak av kreativt lakserende midler. De 15 låtene renner inn i hverandre som verdensomspennende krisesituasjoner i året 2020, et uoversiktlig og gnagende kaos som burde trigge PTSD-en til samtlige som var uheldige nok til å være et levende, tenkende vesen i det nevnte år. 

Skivas første halvdel brukes i hovedsak for å bygge momentum, i form av bandets sedvanlige kombinasjon av frenetisk grind, sjøsyke ledegitarer og paradoksalt allsang-verdige refrenger. Tempoet og fremdriften øker på svært lite bærekraftig vis, og bare halvveis gjennom skiva detter hele sulamitten sammen i form av «Pelle Ekje Plauæ»s meningsløse babling. Resten av skiva går med til et halvhjertet forsøk på å stable restene av en nedbrutt psyke på bena igjen, og det er i dette strekket at Tottal Tømming viser hva norsk grindcore virkelig er godt for. 

Høydepunktene kommer følgelig som perler på en snor. «En Grønn Ælva Schnørr» demonstrerer utfordringene ved å telle (og spille etter) 13 slag over illsint grind pyntet med uforskammede, chuggende slam-gitarer. «Tradisjonell Grind» dekonstruerer grindcore-sjangeren gjennom det Morten selv påstår er «en liten lort» av en låt, og «En Rasende Nevvrotisk Streitings Klagesang» utgjør selve støtten på graven til familie- og karrieremannen i det 21. århundre. Best av alle er kanskje tittelsporet, som på mirakuløst vis setter dommedags-støkken i anmelder via buldrende hardcore-riff og en seksjon som best kan oppsummeres som Brent Hinds med demens og perseverings-symptomer. 

‘Om Hundre År er Allting Brennt’ er en plate som virker lut lei av den menneskelige tilstand og dens utallige utfordringer. Skivas 15 spor er alle druknet i en desperasjon og en oppgitthet som vi kjenner fra skiver som fjorårets ‘Succession’ av She Said Destroy – skiver som stirrer inn i vårt uunngåelige, stusselige endelikt med fordømmende blikk. Til tross for at dette unektelig fremstår temmelig mørkt, finnes det krefter i det å godta at ting går til helvete. Tottal Tømming bruker disse kreftene som et våpen på ‘Om Hundre År er Allting Brennt’, en skive som med god grunn legger beslag på utnevnelsen «tidenes sinteste skive».

Skrevet av Fredrik Schjerve

Mikrostrukturell evaluering: Ukas singler




Blodhemn – «Velg din Gift»

Ute nå via Dark Essence Records

Blodhemns andre singel fra ‘Sverger Hemn’ er et rødglødende sverd smidd i thrashmetallens og black’n’rollens brennhete smie. Åpningsriffets svansende gange utstyres med en Endezzma-aktig intensitet som følge av den skoldende og gnistrende produksjonen – en forbindelse som styrkes av «Invisus» sin hemningsløst brølende vokal. De byksende thrash-riffene bryter godt opp med den svingende rytmikken som regjerer på de fengende black’n’roll-partiene, men med tanke på hvor hinsides støyende og intens låta er kunne den kanskje vært tjent med å være redusert med en del eller to. Sånn som den står nå er «Velg din Gift» et tårnende og aggressivt monster av en låt, dog en låt som etterlater deg litt fortumlet og oppskaket ved enden av sin kompakte spilletid.

Skrevet av Fredrik Schjerve


Tottal Tømming – «Krig etter Krig»

Ute nå via Kannibal Records

Slippet av Tottal Tømmings nyeste skive er rett rundt svingen (faktisk ble det sluppet i dag), men bandet ser likevel sitt snitt til å sende et siste vådeskudd i retning lyttere som ved et uhell har forvillet seg inn i deres lille hjørne av grindcore-verdenen. «Krig etter Krig» er en låt som balanserer bandets tradisjonelle grind-kunnskaper med de psykotiske vrangforestillingene som truet med å fullstendig overta fjorårets ‘Omgangsspsyke’, og det innenfor en låtform som er en liten balansekunst i seg selv. Her er både grindcorens maniske idemyldring og tradisjonell (ta det med en klype salt) låtskriving ivaretatt, og resultatet er en catchy liten ladning auditiv ødeleggelse.

Etter en forstyrrende og manisk kaklende åpning blir låtas blastende og hektiske hjemmebase etablert. Fra denne trygge holmen begir Tottal Tømming seg ut på det kvalmende oseanet av ledegitarer som preget ‘Omgangsspsyke’, fengende punk-refrenger, samt en psykotisk bro fylt av bandets armé av frivillige session-vokalister. Låta er som mye annet Tottal Tømming produserer forutsigbar i sin kaotiske fremtoning, men overraskende i sin utførelse. Alt i alt lover det svært godt for «tidenes sinteste plate», som uten at jeg skal spoile for mye faktisk kan vise seg å være tidenes sinteste plate. Hør på «Krig etter Krig», og så hører du på resten av ‘Om Hundre År er Allting Brennt!!!». Metallurgi befaler.

Skrevet av Fredrik Schjerve

Bizarrekult – «Kongen«

Ute nå via Season of Mist

Etter å ha blitt signert på selveste Season of Mist i vår, har post black metal-prosjektet Bizarrekult nå sluppet noen minutter fra sin kommende fullengder ‘Den Tapte Krigen’ i form av låta «Kongen». Her er det snakk om en låt som nok ikke lener i retning av de mange heseblesende øyeblikkene på debutplata ‘Vi Overlevde’, men som snarere preges av en seigere og treigere tilnærming. Svære, traskende gitarakkorder og et sant nikkeriff i låtas andre halvdel sørger like fullt for en god dose intensitet.

Skrevet av Alexander Lange

Mantric Momentum – «In the Heart of the Broken«

Ute nå via Frontiers Records

Mantric Momentum er det fortsatt ganske ferske power metal-prosjektet til Christer Harøy, tidligere kjent for sitt virke i det progressive metallbandet Divided Multitude. Etter to år med singelslipp er det omsider klart for slipp av debutalbum i november, og første smakebit er «In the Heart of the Broken» – en låt som nok kan blidgjøre den gjengse power metal-entusiast om den så ikke vil målbinde så mange andre.

Denne streite fireminutteren må nok sies å bevege seg i et hit or miss-territorium når det gjelder melodiene komposisjonen baserer seg på. Dessverre synes jeg ikke vokallinjene overbeviser helt, og den obligatoriske power metal-overtenningen og -overdådigheten her får ikke nok støtte av kvaliteten på melodiene. Det gitarbaserte hovedtemaet oser imidlertid av utsøkt, gøteborgsk melodisk death metal. Sånn sett peker «In the Heart of the Broken» mot et helt ålreit power metal-album fra Harøy og co. som kan inneha noen sterke høydepunkter.

Skrevet av Alexander Lange


Moor – «Lepers Among Us»

Usignerte, ute nå på bandets Bandcamp

Enmanns-svartmetallbandet Moor har etter kun noen fåtalls demoer bestemt seg for å gi ut debutskive, en utgivelse som bærer navnet ‘Viper Kingdom’ og slippes i løpet av oktober. Denne avgjørelsen reiser noen spørsmål hos anmelder personlig, ettersom låtene jeg har hørt fra prosjektets hold tidligere har vært preget av ufullstendige låtstrukturer, til tross for at materialet stort sett var sterkt. «Lepers Among Us» fikser i stor grad på strukturproblemene fra tidligere av, selv om prosjektet fortsatt har mye å vokse på i den forstand.

Bølger av flerrende gitarer kaster oss inn i den hektiske formen for svartmetall som har kjennetegnet Moor til nå. De stadig rullende basstrommene gir låta en muskulær tyngde, der punkete akkordrekker bidrar til en heseblesende fremdrift. Det hele fremstår som en kombinasjon av Gjendøds melodiske invensjoner på ‘I Angrep’ og Mayhems mest krigerske tendenser. Moor har ennå ikke klart å finstemme låtstrukturen helt på «Lepers Among Us», men musikeren har forbedret seg såpass på denne fronten at forventningene er moderate til ‘Viper Kingdom’ i oktober. Lytt om du liker barsk og brutal svartmetall med melodiske tendenser.

Skrevet av Fredrik Schjerve 

Mikrostrukturell evaluering: Ukas singler




Blodhemn – «Fraa Djupet…»

Ute nå via Dark Essence Records

Annonseringen av Blodhemns kommende skive ‘Sverger Hemn’ er svært gode nyheter for fans av melodisk men beinhard svartmetall. Skiva ‘Mot Ein Evig Ruin’ som ble utgitt i 2019 var en gnistrende og tuktende svartmetallutgivelse full av tumlende riff og rasende vokaler, og singelen «Fraa Djupet…» fra den nye skiva vitner om at dette er et utgangspunkt Blodhemn er fornøyde med å jobbe ut ifra. I denne omgang er dog produksjonen bedre tilpasset råskapen i bandets dystre melodikk, og låtmaterialet er sterkt nok til å gi følelsen av at bandet har hevet ambisjonsnivået enda et hakk siden deres siste utgivelse. 

De maniske skrikene og det golde hovedtemaet som åpner showet levner ingen tvil om at vi har å gjøre med et Blodhemn i full angrepsmodus. Akkurat som med Nattverds ‘Vandring’ fra fjoråret er det ikke snakk om melodisk svartmetall av en konvensjonelt vakker sort, men av en sort som er vakker i sin råskap og brutalitet. Dette fremheves av et hovedtema i Sargeistsk stil som hever sitt dystre hode over vannflaten ved sentrale punkter over låtas spilletid. «Fraa Djupet…» er noe av den mest instinktivt fengslende musikken jeg har hørt fra Blodhemns hold, så forventningene er store til slippet av ‘Sverger Hemn’ i begynnelsen av Oktober.

Skrevet av Fredrik Schjerve



Brotthogg – «When the Curtain Falls»

Usignerte, ute nå på div. strømmetjenester

Brotthogg er en – for meg – ukjent enhet innenfor den norske undergrunnen som i all stillhet har gitt ut tre strålende utgivelser i skjæringspunktet mellom progressiv metall, svartmetall og melodisk dødsmetall. Bandets nye singel «When the Curtain Falls» er faktisk mitt første møte med bandet, og basert på innholdet i denne låta må det være en av de største overseelsene jeg har begått når det kommer til den norske scenen i senere tid. «When the Curtain Falls» er såpass velkomponert, teknisk presist og profesjonelt utført at bandets navn burde vært på langt flere lepper enn det som foreløpig er tilfellet. 

Etter en dramatisk fade-in slippes lytteren rett ned i et sammensatt rytmisk og melodisk landskap som umiddelbart kunngjør Brotthogs erfaring som band. Det rifftunge uttrykket sender tankene i retning band som Emperor og Keep of Kalessin, band som injiserer sin svartmetalliske base med intens fremdrift og detaljerte storstrukturer. Man kan dog ikke slå seg til ro med så enkle sammenlikninger, ettersom Brotthogg mest av alt har hugget seg ut et eget hjørne i den massive steinrøysa som er norsk undergrunnsmetall. «When the Curtain Falls» er en av de mest rikholdige og spennende singlene jeg har hørt fra det norske metallmiljøet i 2022, selv om dette utsagnet bør balanseres av en innrømmelse om at denne formen for sjangerkryssende ekstremmetall er nøyaktig min kopp te. Anbefalt er den uansett!

Skrevet av Fredrik Schjerve



Vorbid – «Derealization»

Ute nå via Indie Recordings

Det kan virkelig være duket for et høydepunkt i det norske metallåret 2022 når arendalskvartetten Vorbid slipper sin andreplate ‘A Swan by the Edge of Mandala’ i oktober. Etter slippene av to imponerende singler fra plata tidligere i år, «By the Edge of Mandala» og «Paradigm», innevarsler også låta «Derealization» en leken og spennende raffinering av uttrykket til dette progressive ekstremmetallbandet. I denne omgang snakker vi Vorbid på sitt kanskje mest teknisk avanserte og omskiftende, der spilletiden på drøye seks minutter rommer et flust av taktarter, vendinger og stemningsskifter.

Det er kanskje Vorbids evne til å holde et slikt sprakende lerret enhetlig som er det mest imponerende i denne sammenhengen. I dette ligger også det faktum at materialet i seg selv også er råsterkt. Det åpner med en teknisk finesse lik den man finner i musikken til band som Obscura og Vektor, før The Ocean-aktige clean-vokalrefrenger, en groovy og mer tilbakelent bridge og flotte klimaks drar lytteren videre gjennom det skiftende lydlandskapet. Et helt særegent take på sjangeren forsvinner muligens i Vorbids lek med ulike inspirasjonskilder, men det spiller ingen stor rolle når denne leken fremstår såpass proff og spennende som den gjør på «Derealization».

Skrevet av Alexander Lange



Funeral Harvest – «Fire Sermon»

Ute nå via Signal Rex

Funeral Harvests selvtitulerte EP fra 2020 var en av de første utgivelsene jeg omtalte som skribent hos den da ny-oppstartede bloggen Metallurgi. EP-en høstet lovord for sin mørkt dronende, ritualistiske svartmetall, og var en såpass skjellsettende opplevelse at tanken på en full-lengder hjemsøkte meg med jevne mellomrom gjennom året som var. Nå er endelig full-lengderen ‘Redemptio’ annonsert, men om singelen «Fire Sermon» er noen indikator så har vi med et ganske annet beist å gjøre i 2022 enn vi hadde på EP-en fra noen år tilbake.

Den bekmørke, okkulte atmosfæren som åpenbares i åpningsstrekket til «Fire Sermon» er forså vidt en side av bandet vi kjenner igjen fra ‘Funeral Harvest’. Fra dette Beyond Man-aktige utgangspunktet (passende nok, med tanke på at «Enstad» gjester på låta) kutter Funeral Harvest dog rett over i en piskende storm av svartmetall som er intens nok til å kunne sammenliknes med den pure faenskapen til band som Black Fucking Cancer. Skoldende gitarer deler rom med krigsmetalliske blastbeats, og den hemningsløse vokalen til «Nathas» skyver bandet stadig nærmere den fandenivoldske og flyktige sjangerbenevnelsen «Nidarosk svartmetall». Denne formen for brutal og fysisk avstraffende svartmetall kler Funeral Harvest helt utmerket, og sett i lys av skivas fantastiske platecover er det god grunn til å forvente store ting av slippet av ‘Redemptio’ i Oktober. Anbefales fans av Terratur Possessions og generelt mannevond undergrunns-metall. 

Skrevet av Fredrik Schjerve



Tottal Tømming – «Om hundre år er allting brennt!!!«

Det er bare én uke til den definitivt Oslo-baserte grindcore-kaosenheten Tottal Tømming slipper ny plate, og for noen dager siden slapp bandet en Youtube-video prydet av bilder av brennende hus, schtøgg sangtekst og lyden av platas tittelspor. Denne grindcore-låta varer i hele fire minutter og innevarsler Tottal Tømming i kjent stil, der hemningsløs uhøytidelighet bankes sammen med skitten grindcore-musikk med kvalitetsstempel.

For dette er virkelig punksk, Napalm Death-aktig og kompromissløs musikk. Gitarene skifter nokså usystematisk mellom grom riffing og dissonante, skranglete arpeggio-nedganger, innimellom hviner de på Kerry Kingsk, og etter at frontfiguren Sigrid Vollgraven (Morten Müller) har raljert over dette i noen minutter får lytteren servert et dundrende tøft breakdown-riff før man plutselig etterlates i en sølepytt av en ustemt gitarmelodi. Det er som det skal være med Tottal Tømming, og vi gleder oss til femten låter til neste uke.

Skrevet av Alexander Lange



Phybia – «Ethos Unshared»

Usignert, ute nå på bandets Youtube

Phybia er det splitter nye, tilsynelatende instrumentale djent-prosjektet til gitaristen Christian Tjore fra Sande. Med unntak av noen svært meme-inspirerte lydsnutter på Soundcloud er «Ethos Unshared» den første ordentlige smakebiten vi har fått på prosjektets form for djent – en form som er tydelig inspirert av det mer melodiske materiale på skiver som Peripherys ‘II’ fra sjangerens oppstart tidlig på 2010-tallet.

Med andre ord er det snakk om melodisk og tilgjengelig instrumental-djent som ikke skyr unna et styggvakkert breakdown fra tid til annen. Produksjonen er klar og punchy uten å være smertelig overkomprimert, og dette støtter opp under gitarspill som er både dødstight, luftig og fengende. Det er definitivt plass til vokal i arrangementet, og låtformen også føles strukturert rundt en imaginær vokalstemme som i mitt eget hode alltid er fremført av Spencer Sotelo. Dette avslører kanskje et uttrykk som ligger temmelig tett opp mot Peripherys åndsverk, men dette balanseres av det faktum at denne typen djent er veldig dårlig representert i Norge. Det er alltid rom for velkomponert og kompetent djent-relatert musikk i mine spillelister, så jeg ser frem til hva enn Phybia koker i hop i tiden som kommer. 

Skrevet av Fredrik Schjerve

Metallurgiske funn: Ukas favoritt

Blodkvalt – DEMO 2021

Usignert, ute på Bandcamp

Blodkvalts ‘DEMO 2021’ gjør kunststykket å være en nokså spesiell svartmetalldemo på Bandcamp. Det handler ikke så mye om at denne demoen byr på elementer som i svartmetalljungelen er så unike i seg selv, selv om den helt klart utviser en egenart blant annet med klare referanser til punk, støyrock og grindcore. Snarere handler det om det jeg synes er en ordentlig gjennomført forståelse for svartmetall som håndverk. På denne demoen finner Blodkvalt frem til noen av sjangerens mest primitive uttrykk uten å virke reduksjonistiske og overfladiske, og resultatet er en liten utgivelse som rendyrker sider ved svartmetallen som har vært der helt siden starten – og som kanskje har blitt glemt litt i etterkant.

Blodkvalt er et nokså nytt prosjekt, og gjorde seg for allmennheten kanskje mest bemerket da de spilte på by:LARM på tampen av fjoråret. Halve demoen har vi hørt før, og de to første låtene – «Stench» og «Rotting Flesh» – slapp Blodkvalt i fjor. I disse låtene serveres Darkthrone-aktige gitarriff på sitt mest effektive og banale, usedvanlig voldsom skrikevokal som minner om Maniac på sitt aller mest ungdommelige og fandenivoldske, og en virkelig punksk gjennomføring av et låtmateriale som i utgangspunktet er innmari primitivt. Et høydepunkt kommer i midten av «Rotting Flesh» der bassen plutselig bøffer opp lydbildet på ordentlig tilfredsstillende vis og gitaristen begir seg ut på en frenetisk gitarsolo som omtrent får Kerry King til å virke som en virtuos, og som får en til å lure på hva som skjedde med slike gitarsoloer i svartmetallen etter at de hadde gjort seg så godt på klassikere som «Kathaarian Life Code» og «War». Det er et fett gjensyn så vel som et klart nikk til grindcorens tilsvarende styggedommer – Blodkvalt viser seg her på sitt mest avskyelige, hemningsløse og beste når vokalen også får spillerom over.

Riffet i «Rotting Flesh» er i ferd med å gå i oppløsning når det er tid for «Infernal Obliteration», der man blir introdusert med et relativt tungt og litt «Chainsaw Gutsfuck»-aktig riff. En aldri så liten positiv overraskelse kommer i form av blast-beaten som følger, som skaper et driv og en intensitet som skiller seg fra den brutale kaosfølelsen som ellers har preget demoen frem til dette tidspunktet. Nye takter kommer også helt på slutten med «0341», der Blodkvalts nikk til støymusikken plutselig slår ut i full blomst og resulterer i et nesten fire minutter med fullblods, Merzbowsk støy. Dette er også en ordentlig prisverdig sak, all den tid det her blir åpenbart at man faktisk sitter og hører på en demo der innvevingen av en slik annerledeslåt nok ikke føles helt naturlig.   

Sammenhengene får eventuelt bli mer åpenbare på en fullengder, der man kanskje også kan være spent på om Blodkvalts musikk viser seg som slitesterk i litt lengre doser. I demo-formatet gjør Blodkvalt seg imidlertid svært godt som et band som både utviser en uvanlig god forståelse for råmaterialet samtidig som de også krydrer det med egenart. ‘DEMO 2021’ er en utgivelse som bør kunne tilfredsstille både svartmetallnerder og de som bare er ute etter den mest primitive og fandenivoldske musikken der ute. Og den anbefales uansett.

Skrevet av Alexander Lange

Mikrostrukturell Evaluering: Ukas singler



Nattsvermer – Voice Inside

Usignert, ute på fredag

Nattsvermer er en slags reinkarnasjon av prosjektet Liquid Mojo, og slipper på fredag en låt som skal innevarsle en ny giv for prosjektet. «Voice Inside» er en godt produsert og kul moderne metallåt, der Nattsvermer i mine øyne legger seg relativt tett opp mot 2000-tallets alternativmetall – om enn med et ytterligere groovy og punchy preg.

Særlig når den ekstremt Maynard Keenan-aktige vokalen introduseres frister det veldig å sammenligne Nattsvermer med Tool, men fremfor et litt mystisk og progga preg er uttrykket her mer catchy og rett-fram – noe som kler Nattsvermer godt all den tid det ikke åpner for den helt store originaliteten. Noe kommer imidlertid mot slutten, der gjørmete gitarer som sender assossiasjonene min rett til noe så uforutsigbart som Daughters «The Theatre Goer» melder seg som en fantastisk vitamininnsptøyting. Kombinert med det lettfattelige grunnformlene gjør det «Voice Inside» til en virkelig habil låt som pirrer interessen for fremtidige krumspring fra Nattsvermer.

Skrevet av Alexander Lange

Warzaw – «Fierce Attitude»

Usignerte, ute nå på div. strømmetjenester

Det trønderske tradmetall-bandet Warzaw styrer doningen tilbake over i rett fil på singel nummer to fra den kommende ‘Black Magic Satellite’. «Machine Gun Fire» var for min egen del en aldri så liten nedtur, hemmet av en oppstykket produksjonsjobb og et mangel på singel-verdige hooks. «Fierce Attitude» blir kanskje ikke helt kvitt forgjengerens produksjonsrelaterte svakheter, men disse kamufleres relativt godt av den hektiske men presise energien som driver låta fremover. I tillegg begynner vokalmelodiene og refrengene igjen å nærme seg debutplatas standard, selv om det ikke er snakk om en total gjenerobring av instinktene for radioklar metall som ga oss låter som «The Second Banana» og «Adieu».

Ikke at det vil bli gjort tydelig det øyeblikket du trykker «spill av» på «Fierce Attitude». Åpningsriffet er akkurat like selvsikkert og fengende som Warzaws form for trad krever for virkelig å overbevise, og det harmoniserte versriffet forsterker gjennomslagskraften via referanser til klassisk NWOBHM. Dette uttrykket gjør seg forøvrig gjeldende for andre av låtas seksjoner, som f.eks Daniel Rønnings Halford-koringer på førrefrenget, samt broens triumferende gitarakrobatikk. Det eneste som ikke treffer fullstendig blink er refrenget, som skviser litt for mange stavelser inn i sin andre halvdel til å kapitalisere på de fengende vokalfrasene i første halvdel. Jeg var temmelig sikker på at «Machine Gun Fire» var en sjelden skivebom fra de ellers strålende tradmetallerne i Warzaw, selv om det er en lettelse å få det bekreftet via en sterk oppfølgingssingel. Jeg vet dog at gutta er i stand til å skyte enda skarpere i låtveien enn de gjør på «Fierce Attitude», så jeg er spent på om de klarer å tangere eller overstige høydene som ble nådd på ‘Werewolves on Wheels’. 

Skrevet av Fredrik Schjerve



Furan – Purity and Emotion

Usignert, ute på Bandcamp

Haugesundsprosjektet Furan, et black/doom-prosjekt drevet av Øyvind Vågshaug, har vært omtalt her på Metallurgi tidligere, og singelen «Purity and Emotion» inngår i en forholdsvis lang rekke ulike utgivelser som har blitt sluppet fra prosjektet i år. «Purity and Emotion» fortoner seg heller ikke som en stor overraskelse, og følger mange av sporene som er utforsket tidligere.

Låta er grovt sett delt i tre, om man utelukker den litt løsrevede ambient-introen, og Vågshaug står for en forholdsvis velfungerende struktur på låta. Melankolien som kjennetegner prosjektet brer seg etter en hektisk svartmetallintroduksjon først utover en flott førstevers med clean-vokal, før en litt åpnere bro med pianotangenter introduserer og etterfølges av litt voldsommere og mer storslagne takter – noe som i utgangspunktet fungerer ganske så godt. DIY-produksjonen står nok i veien for et fullt forløst potensiale, så vel som vokalen, som fungerer greit i de enklere og roligere delene, men som – i likhet som ofte ved tidligere Furan-utgivelser – blir litt surt og dårlig implementert ellers. Likevel vil jeg påstå at dette er et av Furans sterkeste utgivelser, og de negative sidene er ikke alltid like tiltalende som det har vært ved tidligere anledninger.

Skrevet av Alexander Lange



Tottal Tömming – «Fullablekk å Sprøyteskrekk»   

Ute nå via Kannibal Records

Få også med dere Tottal Tömmings «Fullablekk å Sprøyteskrekk», en låt som ble skrevet og utgitt for å samle inn penger til den veldedige organisasjonen «Prettier Scars». «Prettier Scars» benytter tatoveringskunstene sine til å dekke over gamle arr fra selvskading, og sånn sett er de en meget god match for Tottal Tömming, som ikke er redde for å skildre mørke sinnstilstander i egen musikk (se f.eks korona-eposet ‘Omgangsspsyke’ fra tidligere i år’). Låta er en 18-sekunders banger fylt med støy, desperat hyling og stupfulle ledegitarer, og befinner seg dermed ganske mye nærmere tradisjonell grind enn det eksentriske kollektivet har gjort på en stund. Sett noen grunker til side før du drar på juleshopping, og hjelp Tottal Tömming og «Prettier Scars» med å redde verden ved å kjøpe «Fulleblekk å Sprøyteskrekk»!

Skrevet av Fredrik Schjerve

Makrostrukturell Evaluering: Ukas Plater




Kirkebrann/Visegard – Kirkegard 

Ute 30. november via Odium Records

Kirkebrann og Visegard er kanskje de to mest passende bandene som operer i Norge til å dele en splitt i 2021. Deres tradisjonstro men halvmoderne svartmetall bygger i begge tilfeller på den perioden innenfor sjangeren der artistene begynte å få øynene opp for de hittil ukjente knottene på miksebordet, med det resultatet at det spede og knitrende lydbildet ble erstattet med et mye kraftigere og skarpere et. Splitten ‘Kirkegard’ er unormalt substansiell for formatet, med en spilletid på en snau time der bandene får rikelig med rom til å demonstrere de subtile men betydelige forskjellene som skiller dem uttrykksmessig. 

Først ut av helvetes porter kommer Kirkebrann, og de kaster ikke bort mye tid før de går for lytteren strupe. Litt klimpring og sinnssvak nynning blir det dog på starten av «Black Metal Blues», før bandets mektige svartmetall ruller nedover åskammen som en mørk og tung tåkesky. Bandet har tydeligvis et godt utvendig perspektiv på sin egen musikk, for singelen «Døden Byr opp til Dans» er neste låta ut, og den byr på et tidlig høydepunkt med sin Endezzma-aktige brutalitet og rasende tempo. Kirkebrann er drevne på å variere kjernesoundet sitt fra låt til låt, og i løpet av A-sidens resterende låter får vi servert Satyriconske disco-groover, Dødsmetalliske gitartremuleringer og fengende svartrock. Best er kanskje «Lange Netter», hvis intro består av en flint-aktig ledegitar som tidlig slår gnister og antenner et veldig hav av black’n’roll. Den heseblesende driven får liksminken til å materialisere seg i fjeset mitt spontant, og Kirkebrann bevarer foten korsfestet til gasspedalen helt frem til målstreken.

Visegard er tidlig ute med å hevde seg som en liknende men distinkt entitet til sammenlikning, med en tilsvarende mektig fasade preget i større grad av mørk folketonalitet. Utgangspunktet for gruppens stil kan sies å være noe så spesifikt som Satyricons ‘The Shadothrone’ omkranset av Windirske, melodiske topper og knauser. Bandet oppleves som tydeligere forankret i sitt eget uttrykk enn Kirkebrann, demonstrert gjennom måten «Månedans» og «Draugen» skaper variasjon innenfor tilnærmet identiske riff-stiler og rytmiske rammeverk. Bandet klarer også å samle motet og driste seg lenger ut i den stilistiske ødemarken når de kjenner seg kallet dit, som på «Jerva Jakob» og høydepunktet «Hvor Gausta Rår». Førstnevnte beveger seg inn i et nesten folkemetallisk festlandskap befolket av gjengvokal som pussig nok sender tankene i retning en mer uhemmet Joachim «Jokke» Nielsen. Sistnevnte tar seg god tid til å brette ut sine tettvevde melodier og melankolske akkordrekker, en suggererende reise som gjør seg fortjent til en utstrakt og gradvis fade-out.

De to bandene byr på to tilsvarende sterke lytteropplevelser preget av ulike styrker og svakheter. Kirkebrann byr på mest variasjon i låtveien, men risikerer også å stykke opp identiteten sin i større grad. Visegard er på sin side langt mer uttrykksmessig konsistent, men dette kan tidvis også oppfattes som ensformig, spesielt med bandets markerte preferanse for tredelt, svingende taktfølelse. Dette er mest av alt svakheter som eksisterer i teorien, for min egen opplevelse av ‘Kirkegard’ er nesten utelukkende positiv – sett bort ifra den noe krevende lengden på utgivelsen. Kirkebrann og Visegard harmoniserer som to toner i djevelens intervall på ‘Kirkegard’, en splitt som troner på toppen av alle de norske bidragene til formatet i 2021. 

Skrevet av Fredrik Schjerve



Gorr – Tolv i Talet

Usignerte, ute nå på bandets Bandcamp

‘Tolv i Talet’ er et aldri så lite utsving for den befarne låtskriverduoen i Gorr, som består av solomusikerne Skuggima∂r og Hateful Wind. Tidligere utgivelser har vært godt plantet innenfor svartmetallens fire borgmurer, men i forbindelse med utgivelsen av sin nye skive har bandet uttalt at de ønsker å eksperimentere med elementer fra både dødsmetall og doom. Dette viser seg å være en god avgjørelse, ettersom ‘Tolv i Talet’ – også takket være noen små men viktige produksjonsjusteringer – langt på vei er den beste Gorr-utgivelsen til nå.

Åpningssporet «Like Vakkert som Grusomt» eksisterer muligens for å gi Gorr-lytterne en gradvis overgang til deres nye uttrykk, ettersom den for det meste består av mørkt atmosfærisk svartmetall. Med en litt uklar låtform og udefinerte ledegitarer gjentar den mange av tingene jeg har kritisert bandet for tidligere, men disse faller fort bort med ankomsten til «Einheri Ta Eit Sete». Åpningens blastende men bunnskrapende dødsmetallriff er bunnsolid, og det samme er versene og broens vandring ut i Rothadásk dødsdoom. «Jammerberget Ropar» krysser så de to uttrykkene vi har blitt presentert for på åpningslåtene, med en tung dødsmarsj til å åpne showet og hektisk black/death til å fylle låtas hovedseksjon. 

Singelen «Gje Han Ægirs Døtre» er neste mann ut, og låtas primitive, stavrende dødsmetall og episke melodiske svartmetall fungerer like godt som da den ble sluppet i august. Broens skeive og forstrekte blastbeats bidrar til å desorientere lytteren, og det samme gjør den tungt hamrende avslutningen. Avslutningssporet «Slik Lyder Soga Om Folket på Saltsteinen» er det klart mest hendelsesfulle av dem alle, med en nesten gotisk dødsdoom-introduksjon som leder inn i en forhekset seksjon som mest av alt fortoner seg som melodisk funeral doom. Broen destabiliseres på samme måte som forgjengeren, og insisterende, repetitive slag leder oss inn i en eksplosiv avslutning som dessverre er litt i overkant dominert av de kraftige bassfrekvensene. Utenom dette er det uoffisielle tittelsporet en god låt, og en passende syntese å avslutte skiva med.

I kjent Gorr-stil er produksjonen temmelig oppstykket, men den har forbedret seg en del i forhold til tidligere utgivelser. Skuggima∂rs maniske hyl er plassert akkurat langt nok bak i miksen til å fungere som et skremmende og truende geist i det fjerne, og gitarene er tunge men definerte nok til å gi lytteren den informasjonen som trengs for å navigere i låtlandskapet. Nok en gang vil nok ‘Tolv i Talet’ neppe skape entusiasme i det bredere metall-landskapet, men jeg mener skiva har potensialet til å sette Gorr i kontakt med en del av metall-befolkningen som ikke har interessert seg for prosjektet tidligere – spesifikt lytterskaren som interesserer seg for obskur og godt bortgjemt dødsdoom. ‘Tolv i Talet’ er – som  sagt – Gorrs beste utgivelse til nå, en skive som gjør mye riktig i sin sammenkobling av dyster dødsdoom og melankolsk svartmetall.

Skrevet av Fredrik Schjerve


Svart Hav – Funeral Fields

Svart Hav - Funeral Fields
Ute nå via DerelictGoods

Svart Hav er fem rogalendinger som plasserer stonerrocken og -metallen sin i en drakt som vekker assossiasjoner til mystikk, tankefulle konsepter og sørvestlandets vindkast og havbølger. Det i seg selv innevarsler nok en slags originalitet innenfor et sjangerlandskap som oftere like gjerne omtales som ørkenrock, og tilføyer mye til opplevelsen man får av bandets nye og solide andre-EP ‘Funeral Fields’.

Svart Hav starter her i et hjørne som er orientalsk nok til at jeg med en gang kommer til å tenke på tonaliteten i Superlynx‘ strålende fullengder fra i år, og sparker således ballet i gang på strålende vis. Grooven som forsiktig etableres i EP’ens preludium og sømløst videreføres i «Ride of Fedaykin» er bunnplanken for utgivelsens sannsynligvis beste del. Riffene sitter som skudd og vokalen er akkurat passe plassert i lydbildet der den ligger standhaftig, lavmælt og effektbefengt – assossiasjonene sendes til band som The Sword og Sleep, og det er ingen tvil om hvilke musikalske formler Svart Hav setter sin lit til.

Og det er nok snakk om en nokså – og kanskje litt for – trygg musikalsk tilnærming til sjangerlandskapet. De påfølgende og litt mer gyngende «Frozen Slumber» og «Matilda» er blytunge, sterke og dødsfine låter, men blir også litt anonyme i helheten, og vitner sånn sett om et band som kanskje kunne hatt godt av litt mer musikalsk eventyrlyst. Noe av det blir imidlertid forløst i EP’ens avslutning, syvminutteren «Tore Hund», som åpnes av gråtende gitarer og dystre ballade-tendenser før gitarcrescendoer åpner for et fantastisk, knusende refreng. Noen vil muligens se på låta som en liten tålmodighetsprøve, men den ender for min del opp som et spennende segment i en ellers sterk – om enn noe trygg – andreutgivelse fra Svart Hav.

Skrevet av Alexander Lange



My Grief – 1066 AD

My Grief - 1066 AD
Usignert, ute på strømmetjenester

‘1066 AD’ er andreplata til enmannsprosjektet My Grief fra Arendal, som ellers også har et knippe mindre utgivelser under beltet. Prosjektet fremstilles først og fremst som et svartmetallprosjekt, men fortoner seg på ‘1066 AD’ i mine ører i større grad med et uttrykk som ligger nærmere doom- og dødsmetallen. Brutalt, tungt, men tidvis også raskt og forholdsvis teknisk gitarspill ligger i forgrunnen, og komplementeres med roligere clean-gitar-partier, synther og til og med litt industrielle produksjonstriks. Med unntak av de to siste låtene, som er nyversjoner av tidligere My Grief-låter, er også alt på ‘1066 AD’ instrumentalt.

Platas introduksjon er av det mer stemningsfulle og behagelige slaget, der dungeon synth-snutten «The Beginning Is the End» baner vei for tittellåta. Dette er en flott oppbygget og balansert sak, der My Griefs hardere sider får føle seg frem under de blendende synthene før tyngre takter slår inn mot slutten. Et av platas mer eksperimentelle segmenter, «Bloodlust», kommer allerede rett etterpå, der noe som minner om en flyalarm introduserer en komposisjon basert på blytunge death metal-riff og ganske så kule industrielle effekter som flyr rundt i hodetelefonene.

Et annet høydepunkt er «Obsession», der synthene frembringer et av platas beste melodier. Det må imidlertid sies at særlig platas instrumentale brorpart ellers har litt problemer med å overbevise til tider. Det skyldes til dels riffene, som baserer seg på litt få formler og blir en smule ensformige og enkle. I tillegg er jeg overbevist om at vokal hadde gjort materialet bedre. Derfor er det også slik at de to siste sporene på ‘1066 AD’, nyversjonene av «Satan» og «Suffering», faller mer i smak hos meg. Det mer febrilske og nesten grindcore-aktige preget over disse låtene er også noe å skryte av. Låta i forkant, «Endless Pain», er også en interessant sak med sine underlige ekkogitarer, og er – for så vidt som mye annet – fylt med en del interessante bestanddeler som nok kunne gått inn i en hakket mer ambisiøs helhet.

Skrevet av Alexander Lange



Abhorration – After Winter Comes War

Ute nå via Invictus Productions

Mye har blitt sagt og skrevet på bloggen (av undertegnede) om tilstanden til norsk dødsmetall i 2021. Min tidligere oppfatning om at norsk jord ikke avlet mye av substans innenfor uttrykket har heldigvis blitt grundig motbevist, men det skal nevnes at 90% av norsk dødsmetall av kvalitet gis ut i form av EP-er og demoer. Abhorrations debut-utgivelse ‘After Winter Comes War’ svekker ikke akkurat mitt siste punkt, ettersom den kommer i form av en fire-låters demo utgitt av det respektable plateselskapet Invictus Productions. Den senker derimot min tidligere oppfatning ned i berggrunnen for å råtne en gang for alle, ettersom den inneholder noe av den absolutt beste undergrunns-metallen jeg har hørt i 2021, norsk eller ei.

Abhorrations dødsmetall-tagning bygger på sjangerens opprinnelse i ekstrem thrashmetall på 80-tallet, og pynter den med akkurat nok svartmetall i kantene til å gi tilstelningen en krigsmetallisk karakter. Med sine bakgrunner i band som CondorDeathhammerBlack Viper og Hecatomb skulle det vel egentlig ikke overraske noen at musikergjengen kjenner sitt utvalgte uttrykk bedre enn sine egne bukselommer, men det uanstrengte viset Abhorration kaster ut nok dødsmetallisk gull på fire låter til å fylle en hel skive på kan ikke unngå å overraske likevel. I tillegg la bandet nylig til Arild fra Nekromantheon ogObliteration på ledegitar, så en eventuell full-lengder vil stå i fare for å få det internasjonale dødsthrash-miljøet til å selvantenne av pur forventning. 

Men la oss ikke bevege oss for langt frem i tid, vi er tross alt her for å prate om ‘After Winter Comes War’. Tittelsporet kommer veltende ut av helvetes porter som en sort bølge av destruktive riffkunster, en semi-teknisk og skarpkantet form for dødsmetall som blaster og thrasher som om den har liv å avkorte. Miksen er nydelig organisk, – bitende men klar – en produksjonsjobb som ligger på nivå med Beyond ManHideous Death og Misotheists utsøkte skiver fra i år. Den Dante-refererende «Ten Trenches of Malebolge» introduseres så via en thrashende dødsmetall-fanfare, før episoder med ledegitar-dominans og mildt dødsprogga akkorder utvider uttrykksperspektivet utover åpningssporet. Sydende, glefsende bass forankrer den hektiske riffingen til Magnus Garathun, som med sineulende growling også sørger for å spikre demoens blasfemiske teser opp på kirkedøra. 

U-festlighetene stopper dog ikke her. «Desecrate the Exploits of God» setter utfor skrenten i et Nekromantheon-aktig jag, før trommis Øyvind Kvam mater på med nok periode-spesifikke brekk til å kalle trylle frem tårer i øyekroken til enhver hardnakket 80-talls-fanatiker. Mer rytmisk trolldom får vi på avslutningssporet «The Great Storm of Putrefaction», som dveler ved åpningens akkorder akkurat lenge nok til å destabilisere låtas rytmiske fundament. Låtas høydepunkter inkluderer blant annet den villeste opptellingen til en ny seksjon du kommer til å høre på en skive i 2021, samt en avslutning som er så sammensatt og heseblesende at du omtrent kan se guttas djevelske glis etter en velutført gjennomspilling.

Samtlige av medlemmene i Abhorration virker så innbefattet med grepene som får klassisk dødsmetall til å eksplodere ut av høyttalerne at jeg som anmelder opplever at mitt kritiske blikk for en gangs skyld ikke finner noe å plukke på. Det eneste som går gjennom hodet mitt når jeg hører på ‘After Winter Comes War’ er hvor hinsides tøft og kreativt det er, og at jeg vil ha mer av det – helst i går, om det hadde vært mulig. Abhorration har på sin debut levert 22 minutter med dødsmetall som (i mine øyne) kan konkurrere med toppsjiktet av årets utgivelser innenfor sjangeren internasjonalt, og som enkelt og greit er den beste norske EP/demo-utgivelsen jeg har hørt i år. Ingenting å utsette på; ta deg en lytt eller tjue. 

Skrevet av Fredrik Schjerve



Tenebral Rift – Umbra 

Usignerte, ute nå på div. strømmetjenester

Tenebral Rift er et anonymt band fra Trøndelag som ved første øyekast virker temmelig profesjonelt. Deres visuelle stil er meget forseggjort, og setter dem i dialog med mye av den andre okkulte, symbol-tunge ekstremmusikken som produseres i Trondheim for tiden. Dersom man spoler litt rundt i debut-utgivelsen ‘Umbra’ vil den klare, fyldige og detaljrike produksjonen være noe av det første som legges merke til, og på dette tidspunktet vil det virke sannsynlig at gruppen består av én eller flere musikere med lang fartstid innenfor ekstreme metallsjangre. En fullstendig gjennomlytt av plata vil derimot avdekke en del strukturelle skavanker som taler i mot denne teorien, og konflikten mellom den profesjonelle presentasjonen og den mangelfulle strukturen ender dessverre opp med å definere skiva, i alle fall for undertegnede.

‘Umbra’ er en skive som per bandets bio ønsker å undersøke de «mørkeste og mest undertrykte hjørnene at den menneskelige psyke», og det via dyster og atmosfærisk dødsdoom med elementer av svartmetall og sludge. Takket være den utmerkede produksjonsjobben oppleves skiva som temmelig fokusert uttrykksmessig, til tross for at undersjangrene som involveres er mange, og måtene de anvendes på likeså. Det miksen ikke kan hjelpe med, er å gi de lineære og gjennomkomponerte låtene den retningen som kreves for å holde lytterens fokus gjennom seks spor på syv til tolv minutter.

Samtlige av låtene på ‘Umbra’ holder seg tett til følgende struktur: Serier av enkeltstående og løst sammenkoblede ideer som hyppig avbrytes av lommer av post-farget atmosfære – gjerne med et sample på toppen. I tillegg repeteres seksjoner og ideer sjelden etter at de først har fått sin tid i rampelyset (med unntak av et par riff på «Enthralled Nocturnal Prison» og «Lingering Wound»), hvilket gjør låtene enda vanskeligere å skille fra hverandre. ‘Umbra’ fremstår derfor som en timeslang enkeltlåt, eller kanskje seks låter delt opp i tre eller flere, løst sammenknyttede deler – med andre ord en ordentlig utfordring å komme seg gjennom i en sitting. 

Hvilket er umåtelig synd med tanke på styrken til enkeltstående ideer, den tematiske utformingen og presentasjonen som helhet. Låter som «Vale of Shadows» kombinerer funeral doom-aktige atmosfærer og instrumentale effekter med drivende, rockende dødsdoom til utmerket effekt. Enda bedre er innslagene av svartmetall og black/death som dukker opp med jevne mellomrom, der spesielt den Djevel-aktige akkordsekvensen som kroner midtpartiet til «Shrouded by the Mist» gjør inntrykk. Det ligger med andre ord en god skive i ‘Umbra’s indre et sted, men mangelen på strukturelle holdepunkter gjør at selv de gode ideene sliter med å hevde seg når skiva har stått og surra på anlegget en tre kvarters tid. 

Det er sjeldent jeg er så konfliktert rundt en skive som jeg er med debuten til Tenebral Rift. Det er så åpenbart at bandet har potensialet til å bli et bunnsolid dødsdoom-prosjekt med sterk tematisk grobunn, men inntil låtformene faller på plass – samt ledegitarene, som ofte skjærer åpenlyst med akkordgrunnlaget, intensjonelt eller ei – vil de nok ha problemer med å utmerke seg i dagens råsterke, norske undergrunnsscene. Tenebral Rifts ‘Umbra’ vil trolig treffe en del av dødsdoom-scenens ivrigste konsumere, men for min egen del forblir den – om noe reduktivt – et slående eksempel på uforløst potensiale.     

Skrevet av Fredrik Schjerve



Haalbuaer – Mortal Ones Scream in Terror

Usignerte, ute nå på div. strømmetjenester

På sin andre demo fra 2020 beviste dødsmetall-trioen Haalbuaer at de er en av de mest groteske dødsmetallbandene på norsk sokkel. Det er forså vidt lett å forfalske organisk råte på en dødsmetall-demo med lave produksjonsverdier, men Haalbuaer utsondret en autentisk kjærlighet for alt som er sørpete og jævlig ved dødsmetall gjennom hvert eneste kravlende riff og vokale oppstøt. Molde-bandet viser en forståelse for fundamentale strukturer ved klassisk dødsmetall som er langt forut deres unge alder, og på debutplata ‘Mortal Ones Scream in Terror’ gjør de et evolusjonært hopp som gjør at jeg umiddelbart begynner å fantasere rundt hva slags skiver de kan komme til å slippe i årene som kommer. 

Med «evolusjonært hopp» mener jeg ikke at Haalbuaer har beveget seg ut sin av den primitive ursuppa, men heller at suppa har blitt fylt av et langt mer yrende og differensiert liv enn på tidligere utgivelser. ‘Mortal Ones Scream in Terror’ fyller nemlig sin korte spilletid med så mange ulike former for dødsmetallisk klassisisme at en like passende albumtittel hadde vært ’50 nyanser av fordervet OSDM’. Vi finner ikke bare luskende Autopsy-seksjoner og slibrige hyllester til Incantation, men også referanser til vridende, finsk dødsmetall og semi-tekniske nyvinninger fra senere i sjangerens utviklingskurve. ‘Mortal Ones Scream in Terror’ makter med andre ord å være både tematisk konsis og ufokusert, ettersom mer eller mindre hele spektrumet innenfor én av dødsmetallens evolusjonære grener kommer til uttrykk i løpet av skivas åtte låter. 

En luskende beat og øredøvende feedback varsler om kommende ødeleggelse, før et slimete og seig riff kaster oss rett ned i den sydende pytten av gjørmete dødsmetall som utgjør åpnignssporet «Cemetery Possession». Trommespillet henfaller like ofte til kjepphøye og dødspotente grooves som til tradisjonell blasting og rulling, og over det hele ligger vokalen som en kølsvart og tjære-infusert glasur. Produksjonen har fått seg en oppgradering siden bandets demo-dager, selv om gitaren tidvis forsvinner bak de høyt miksede trommene. Det er selvfølgelig viktig at bandet tviholder på sin karakteristiske råte, men senere utgivelser av band som Undeath og Noxis viser at det finnes mange produksjonsmessige muligheter selv innenfor avskyelig og grisete dødsmetall.

Blant ‘Mortal Ones Scream in Terror’s høydepunkter finner vi låter som «Cemetery Possession», «Inhale the Nauseating Fumes», «Pungent Ecstasy» og den eneste låta på skiva som har blitt hentet inn fra bandets to demoer, «Caverns of the Deceased». Disse låtene fungerer så bra fordi de inneholder noen av de absolutt groveste dødsmetallriffene på norsk sokkel i 2021, men også fordi de demonstrerer bandets usedvanlig velutviklede teft for dødsmetallisk rytmikk. Det som hindrer debuten i å være en virkelig betydelig hendelse innenfor norsk dødsmetall i år, er at Haalbuaer fortsatt har mye å lære når det kommer til låtskriving før de kan hevde seg blant sjangerens mestere, i tillegg til at produksjonen fortsatt trenger ytterligere justeringer for å unngå å stemples som en glorifisert demo. ‘Mortal Ones Scream in Terror’ er uansett en sjokkerende sterk debut fra et utrolig ungt band, og en obligatorisk lytt for folk som mener at den norske dødsmetallen er i overkant strigla og polert. 

Skrevet av Fredrik Schjerve



Urdôl Ur – Seven Portals to the Arcane Realms

Ute nå via Unborn Productions/Ixiol

Den atmosfæriske og episke formen for svartmetall som Summoning inspirerte er et ytterst vanskelig uttrykk å mestre. Når svartmetallens standardbesetning utvides med både synther og MIDI-instrumenter er faren for å overbelaste låtmaterialet med endeløse lag av melodistemmer stor, og selv Summoning selv kan ikke sies å alltid ha stålkontroll på denne balansegangen. Derfor er det så overraskende at den anonyme norske duoen Urdôl Ur får det til så godt på debuten ‘Seven Portals to the Arcane Realms’, et aldri så lite høydepunkt på tampen av utgivelsesåret 2021.

‘Seven Portals…»s tittel henviser til de syv låtene som utgjør skiva, men i mine øyne ville det vært mer logisk å skille de instrumentale mellomspillene fra de tre fullverdige låtene. I så henseende fungerer mellomspillene som portaler inn i Urdôls fantasi-univers, der de tre storkomposisjonene er utbroderte og episke narrativer som utspiller seg der. Til tross for en noe tilslørt og udynamisk produksjon presterer Urdôl Ur å fylle låtene med musikalske hendelser og dramatikk, for ikke å glemme de smektende melodiene som virkelig selger skiva som en minneverdig opplevelse.

Etter preludiets meget typiske horn-fanfare blir vi plassert midt i kampens hete, i det «Visions of Ancient Battles on the Plains of Baergloire» spiller ut sin fengende introduksjon. Klingende sverd og vrinskende hester lyder over den storslagne svartmetallen, og melodiske kontrapunkter utgjør et treffende bilde på de sammenvevde skjebnene som kjemper på de blodige slettene. Det nedstrippede midtpartiet maler et bilde av en slagmark som er uttynnet for soldater, og lyden av sverd som møtes i det fjerne skildrer den desperate kampen som utspiller seg mellom de få som er igjen. Som dere skjønner er dette musikk som fremkaller bilder og scenarioer på effektivt vis, et episk svartmetallskive som virkelig gjør seg fortjent til benevnelsen «episk».

«Pond of Mana»s fredelige klimpring, fuglekvitring og sildrende bekker er en nydelig pause etter det utstrakte slaget som nettopp tok plass. «Munloire» tar oss deretter med til et mindre krigersk scenario, en mer eventyrlig plass der drivende beats og fantastisk svartmetall-melodikk maner frem bilder av mektige fjell og begrodde daler. «The Darkened Pass (In the Shadow of Thozzt Dogor)» leverer så nok en rik auditiv fortelling, en som er preget av en spenningsfylt marsj gjennom snirklende korridorer overskygget av høye tinder. Låtas gitarintroduksjon er som en gradvis presentasjon av fortellingens distinkte karakterer, og i løpet av spilletiden bygges det opp forventninger og spenninger som utløses av den storslåtte repetisjonen av en av låtas mange sterke melodier. 

‘Seven Portals to the Arcane Realms’ er utrolig ryddig og vel-arrangert for sjangeren. Melodistemmer oppleves sjelden som overflødige, og ingen betydelig påtråkking av tær utspiller seg mellom de ulike instrumentalbidragene. Produksjonen som i utgangspunktet virket i overkant statisk bidrar omsider til utgivelsens sjarm – som de gulnede sidene som rommer et kjent og kjært eventyr. For min egen del får jeg faktisk mer ut av det Urdôl Ur har fått til på sin debut enn det meste av Summoning og Caladan Brood jeg har hørt, enkelt og greit fordi ideene en så vel-formulerte og -trimmede i forhold til de noe mer overfylte låtene til de to nevnte gruppene. ‘Seven Portals to the Arcane Realms’ er en strålende utgivelse som vil glede fans av atmosfærisk svartmetall, dungeon-synth og episke Summoning-hyllester i like stor grad. 

Skrevet av Fredrik Schjerve

Makrostrukturell Evaluering: Ukas Plater




Tottal Tömming – Omgangsspsyke 

Rett rundt hjørnet! Gis ut av Kannibal Records

Ja fan!

Om jeg kunne latt det være med disse to ordene, så hadde jeg gjort det uten å mukke. Dessverre har jo Metallurgis redaksjon brukt de siste seks månedene på å lure den norske befolkning til å tro at vi har både omfattende kunnskaper rundt metall og journalistisk standard, så da blir jeg nødt til å utbrodere dette egentlig temmelig dekkende utsagnet. Oslos minst høytidelige grindcore-band Tottal Tömming har brukt korona-året på å foreta et rekordsettende nesestup ned i den menneskelige avgrunnen, og deres heltemodige dådsverk videreføres med uforminsket kraft på det bandet kaller «verdens lengste grindcore-låt», «Omgangsspsyke».

‘Omgangsspsyke’ er kanskje ikke et strukturelt mesterverk på nivå med She Said Destroys landemerke av en EP, ‘Bleeding Fiction’ fra 2012. Det kan dermed sies å være et mesterverk dersom man rangerer musikk etter evnen til å tvinge frem fengende hooks fra en frådende gryte av auditivt kaos. I likhet med Beaten to Death ser ikke Tottal Tömming seg fornøyd med å produsere grindcore i sin pureste form, men ser på sjangeren som en invitasjon til å klatte på lerretet med hundre forskjellige malingsfarger, som en lettere forstyrret, norsk Jackson Pollock. På ‘Omgangsspsyke’ når klattingen nye høyder, og resultatet er som en eksplosiv, brutal og catchy kollisjon mellom grindcore og Gartnerlosjen(??). 

Av EP-ens 15 minutter er det hele tre av dem som får passere før Tottal Tömming åpner portene til absurdismens fornøyelsespark. De psykedeliske og svartmetall-aktige åpnings-arpeggioene vekker overraskende nok assosiasjoner til Deathspell Omegas fabelaktige EP-er fra rundt 2010, før det fulle bandet entrer og vi får overvære en håndhilsen mellom Antigamas hyperaktive grind og norsk punk. Rundt treminutters-merket drar Morten Renvåg Müller til med noen såre klynk, og fra dette punktet og ut driver jollen lytteren sitter i stadig lengre ut i ukjent og uregjerlig farvann. 

Tottal Tömming river igjennom en hel haug av uttrykk i løpet av ‘Omgangsspsyke’s episodiske og kollasje-aktige bro. Det som først virker som sårt tiltrengte pusterom fylles etter hvert av effektbelagt og lettere dement solo-spill, før en voldsom kakofoni av jagende grindcore-riffing og blast beats forsøker å drukne Mortens desperate kauking. Videre må vi sitte gjennom et bunntungt strekk med mentalpsykehus-sludge, en monolog som minner helt usaklig mye om Egil Hegerbergs leveranse på Bare Egil Bands klassiske «Tagging», samt et allsangs-parti som både involverer et shout-out til Østlands-byen Drammen og Mortens innrømmelse av at han fra tid til annen er en fugl.

‘Omgangsspsyke’ er et uoversiktlig kaos som til enhver tid forsøker sitt argeste med å underminere musikkens naturlige skjønnhet og tiltrekningskraft. Til tross for dette er materialet EP-en bygger på såpass distinkt og minneverdig at man ender opp med å kunne låta på rams etter kun et par gjennomlyttinger. Det har en tendens til å skje noe helt spesielt når man kaster all kritisk sans og selv-sensur ut av vinduet som musiker, og Tottal Tömmings grindcore virker i det store og det hele som det best tenkelige resultatet av instinktiv og impulsiv låtskriving i en grindcore-sammenheng. Jeg har kost meg glugg i hjel med ‘Omgangsspsyke’s fra første til siste lytt, og har ingen planer om å gi meg med det så lenge universet fortsetter å spille oss mennesker psyke puss i form av verdensomspennende pandemier og spellemannspriser til TIX. Ned med koronaen, lenge leve omgangsspsyken!

Skrevet av Fredrik Schjerve



Sethulum – Osculum Mortulum & Death to Christianity

Usignerte, ute nå på bandets Bandcamp

Dersom skaden allerede er skjedd og den endeløse isolasjonen har tatt knekken på den siste lille rest av tilregnelighet du var i besittelse av, så kan du jo vurdere å sjekke ut demoene til Sethulum på Bandcamp. Den anonyme sekten spiller en form for svartmetall som låter mer frem-provosert enn skrevet, og kroner sine u-miksede juveler med titler som «Vehement Nun Slaughter», «Nun Sexslave» og «Rape Christ». I kjent demo-ånd virker som at det er bred uenighet om hva som skal spilles på de ulike instrumentene til enhver tid, og spesielt trommisen ser ut til å more seg med å sette opp feller for de øvrige musikantene ved samtlige overganger og taktskifter. Vokalen er glefsende og sint som en lemen, gitarene høres ut som om de er spilt gjennom en sprengt Peavey-amp til den ringe sum av en tusenlapp, og det hele er pakket inn i en produksjon som får sjelen til å blø og gråte. Med andre ord er dette nøyaktig den type auditiv pryl man forventer når man trykker play på demoen til et ukjent svartmetall-band på Bandcamp, så vi kan altså prise mørkets herre for at det fortsatt finnes et snev av normalitet i hverdagen.

Skrevet av Fredrik Schjerve