Metallurgiske funn: Ukas favoritt

Dette innlegget inneholder våre favoritter fra de to foregående ukene.

Simen Jakobsen Harstad – ‘Stallo’

Ute nå via Skogsnog

Simen Jakobsen Harstad er tross sin unge alder virkelig i ferd med å bli et kjent navn i norske rock- og metallkretser. Harstad er fra før av kjent som den ene halvdelen av den eminente stoner/doom-duoen Golden Core, og nå er han altså aktuell med sitt aller første soloalbum: ‘Stallo’. Behovet for et prosjekt utenom Golden Core kan nok sies å være tydelig ut fra det man hører gjennom hele denne skiva. Selv om lytteren får servert en og annen feit akkord og grovkornet gitarlyd, byr Harstad her opp til en annen dans enn den Golden Core har stått for. Musikken kan nok enklest plasseres innenfor landskapet av instrumental og progressiv rock og metall, der Harstad ikke er redd for også å prøve seg på stilistiske grep som ligger utenfor dette.

Med det får man på ‘Stallo’ smaken på en eventyrlyst og kreativitet som imponerer, særlig med tanke på at Harstad har komponert alt sammen og spilt nesten alt selv, bare med noen få bidrag fra andre utøvere. De mest metalliske innslagene kommer i platas første halvdel, der åpningen «Los» lar gitarakkorder legge fine teksturer over en småguffen loop, før skeive taktarter og friske arpeggioer setter opp farten på «Tribus». Platas tittellåt følger deretter opp i form av en nesten ti minutter lang prog-odyssé, der Harstad utviser en svært god kontroll på struktur og oppbygning. Den minner meg mye om mye av det nyere materialet til Opeth, og det beskriver nok også den stilistiske grunnstammen på ‘Stallo’.

Gitarklimpringen på «Columna Vertebralis» og den flotte, lille crescendoen «Aln» baner etter hvert vei for platas andre kjempe: «Nattens Vokter». Her komplementeres lavmælte clean-gitarer fint av solskinnsakkorder og en lekker solo i oppbygningen til platas kanskje aller flotteste klimaks – på tross av at låta muligens er en smule for omskiftende til å føles like konsistent som tittellåta.

Etter dette tar ‘Stallo’ en aldri så liten vending, og drar lytteren i et mer ambient-befengt, dunkelt og stemningsfullt hjørne. «Han Vandrer» og «Fata Morgana» er elektroniske ambient-stykker som gir meg assossiasjoner til småklipp fra post-rock-kjempene Godspeed You! Black Emperor og This Will Destroy Yous underlige og mørke annerledesalbum ‘Tunnel Blanket’. Men det virkelige høydepunktet i dette sisteleddet av ‘Stallo’ kommer nok helt til slutt, da i form av den melankolske balladen «Første Snø». Her skyver Harstad egen gitarklimpring og gjestemusikere på piano og saksofon frem i lyset i nesten seks minutter, noe som resulterer i en sann vidunderlighet og platas kanskje mest stemningsfulle innslag.

Noe som imponerer meg spesielt mye med ‘Stallo’ er hvordan Harstad klarer å formidle stemninger og inspirasjon såpass effektivt uten låttekster. Når jeg leser at inspirasjon hentes fra skogturer rundt Ammerud i Oslo, er det mye som stemmer når jeg samtidig lytter på musikken og tenker på egne skogturer i hverdagsskumringen rundt hovedstadens drabantbyer. Om jeg så får mye drahjelp fra egne personlige erfaringer, står ikke det i veien for at jeg trygt kan konstatere at ‘Stallo’ er en rik og flott opplevelse. Det er en plate som kanskje spriker litt vel mye stilistisk, men det gjør det også til en interessant debutplate, og noe som pirrer interessen for flere ablegøyer fra Harstads soloprosjekt. ‘Stallo’ oser nemlig av talent og anbefales på det sterkeste.

Skrevet av Alexander Lange

Nordjevel – ‘Gnavhòl’

Ute nå via Indie Recordings

Få plater klarer å formidle et førsteinntrykk som det Nordjevels ‘Gnavhól’ gjør når åpningslåta «I Djevelens Skygge» når 50-sekundersmerket. Det første verset åpner portene til Helvete via en helt urimelig voldsom blast-beat, krystallklare, svære og iskalde moll-arpeggioer og gneldrende, høylytt vokal. Representativt for resten av denne platas materiale er det også. ‘Gnavhòl’ er noe av den mest flerrende, frenetiske og hurtige norske svartmetallen som er sluppet i år, og byr på en kompromissløshet og kaosfølelse som stadig nærmer seg overtenning.

Nordjevel har de siste årene sakte, men sikkert bygget seg opp et solid rykte som svartmetallband. Etter at andreplata ‘Necrogenesis’ sørget for et aldri så lite gjennombrudd i 2019, kom bandets første utgivelse på Indie Recordings i form EP’en ‘Fenriir’ i fjor, som vi i Metallurgi belønnet med en femteplass på fjorårets liste over beste EP’er. ‘Gnavhòl’ befester bandets egenart innenfor scenen, der svartmetallens uhyggelige og ondskapsfulle atmosfærer pares med et årvåkent øye for tekniske detaljer. Dette albumet minner mye om en del av materialet til band som Mayhem og Gorgoroth, men sender i større grad oppmerksomheten mot krevende og tekniske musikerprestasjoner som gir svært lite pusterom for lytteren.

Nordjevel klarer imidlertid like fullt å sørge for god dynamikk. Mer ekspansive og strålende mid-tempo-partier dukker for eksempel opp i andrelåta «Of Rats and Men» og den påfølgende «Satans Manifest», og en virkelig tilfredsstillende groove kommer til live i tittellåtas andre halvdel. Det skaper god variasjon når låter som «Within the Eyes» og «Gnawing the Bones» viser Nordjevel fra sin beskeste side, der vokalist Doedsadmiral setter kronen på verket med sin helt ufyselige og klare røst.

Platas definitive høydepunkt for meg er låta «Spores of Gnosis», der et virkelig ondskapsfullt hovedriff og refreng får drahjelp av en illsint, stratosfærisk melodi som utvikler seg til en storslått gitarsolo på slutten av låta. Etter at «Gnawing the Bones» deretter sørger for en andpusten etappe mister imidlertid ‘Gnavhòl’ dampen litt, der den ti minutter lange og vesentlig tregere «Endritual» blir en i overkant langtekkelig affære, tross sterke temaer, før «Twisted Psychosis» avslutter ballet uten helt å tilføre noen nye høydepunkter. Det hindrer imidlertid ikke ‘Gnavhól’ fra å være et sant høydepunkt i seg selv for det norske svartmetallåret, og i det vesentligste er dette en vill, imponerende og bunnsolid lytteopplevelse som stadig slår meg i bakken med sin råskap.

Skrevet av Alexander Lange

Makrostrukturell evaluering: Ukas plater

Våde – Spirals

Usignert, ute på strømmetjenester

Etter to singelutgivelser tidligere i år er det splitter nye progressive death metal-bandet Våde ute med sin debut-EP ‘Spirals’. Her demonstrerer kvartetten en forfriskende profesjonalitet og lekenhet, først og fremst som følge av både velhåndterte og avanserte rytmiske påfunn, et veldefinert uttrykk med føtter i flere undersjangre av ekstremmetallen og musikerprestasjoner fra øverste hylle.

Mye kommer for en dag allerede i det korte åpningssporet, der seigt gitar- og bass-spill tøyer strikken over krigstrommer, basstrommegallopp og hektiske lydeffekter. Det glir sømløst over i «Across the Chasm», der Vådes grunnuttrykk virkelig får etablert seg. Et blytungt hovedriff ligger i sentrum for en komposisjon som drives fremover av organisk trommespill, skeive takter og ganske så uimotståelige grooves. Det er nok det sistnevnte som blir bandets største ess i ermet utover i ‘Spirals’ også – til tider, for eksempel på «Krigssti», er Meshuggah-tendensene til å ta å føle på.

Sammen med et høyt detaljnivå i gitararbeidet og mye variasjon i vokalsegmentet skaper Våde et interessant skjæringspunkt mellom flere litt ulike stiler innenfor den progressive ekstremmetallen. Ofte er det litt som å høre på death metal-bandet Ulcerate og djent-musikken til Vildhjarta samtidig, med en liten bonus for dem som har sansen for norske band innenfor sjangeren som Agabas og Messier 16. Nikk til både svartmetall og post-hardcore mot slutten av EP’en bidrar også til at Vådes prestasjon i denne omgang er et friskt pust rent uttrykksmessig. Når gjennomføringen er såpass profesjonell skulle jeg nok likevel ha ønsket meg litt mer ren egenart, så vel som variasjon når de mange taktskiftene og gitarlekenhetene kan bli litt mange og svimlende når det har gått litt tid. ‘Spirals’ avsluttes imidlertid like fullt på utsøkt vis når tendensene fra introduksjonen gjenintroduseres i de siste minuttene av «Shadows on the Soil», og med det demonstrerer Våde også en god kontroll på EP-formatet. Anbefales!

Skrevet av Alexander Lange



Disfallen – The Echoing Despair

Usignerte, ute nå på div. strømmetjenester

Sist uke skrev jeg om det jeg trodde var en to-låters demo av det nye enmannsprosjektet Disfallen, ‘The Echoing Despair’. I etterkant har Bandcamp-utgivelsen blitt utvidet med hele fem ytterligere låter, og det viser seg at det ikke er en demo, men selve album-debuten til Disfallen vi har med å gjøre. Dette har mye å si for hvordan utgivelsen bør evalueres, ettersom plateformatet tradisjonelt sett har blitt forbeholdt mer betydelige statements enn demoformatet. 

Og det finnes definitivt spor av et større statement på ‘The Echoing Despair’. «Orth», mannen bak Disfallen har et solid grep på de mange ulike fasettene ved doom-metall, og vet også å kombinere disse fasettene med mer dødsmetalliske elementer på en god måte. De lange låtformene er generelt sett viet til meningsfulle og intuitive utviklingsforløp, og det finnes plenty av landemerker underveis i skiva som gjør seg til kjenne over flere lytt. Det som mest av alt jobber mot skiva, er de tette båndene «Orth» knytter til enkelte av bandets inspirasjonskilder, samt at prosjektet ennå ikke har funnet frem til en distinkt vinkling på doom-tradisjonene som emuleres. 

De to første låtene på skiva omtalte jeg temmelig grundig sist uke, så jeg nøyer meg med å gå løs på låtene som ble sluppet sist fredag. «Oblivion Beckons» henter sin åpning fra Opeths tyngre materiale pre-‘Ghost Reveries’, og forsterker forbindelsen til de svenske prog/death-legendene ved å veve noen yndige, akustiske landskaper. «Demon of Perpetual Night» overrasker deretter ved å ispe doomen noen tordnende dødsmetall-strekk, før den førstnevnte sjangeren får bre seg ut i all sin majestetiske nedtrykthet på «Decaying Solitude». Låta lener seg i retning funeral doom-landskapet, og det er noe deilig Isolesk over låtas bittersøte melodikk.

Dessverre understreker platas avslutning det største problemet som står i veien for at jeg skal omfavne Disfallen til det fulle. Etter et mektig og brutalt åpningsstrekk faser låta nemlig over i et akustisk strekk som er plukket nesten noterett fra Opeths «The Drapery Falls» – om det er snakk om de klimprende akustiske gitarene, den eteriske ledegitaren eller «Orth»s Åkerfeldt-aktive stemme. Dette er beklageligvis det mest åpenbare eksempelet på plagiat jeg har vært borti i metallsammenheng i senere tid, hvilket legger en solid demper på oppfattelsen av skiva som helhet. 

Hvilket er synd, for grunnlaget for en fremragende døds/doom-produksjon har definitivt blitt lagt på ‘The Echoing Despair’. Melodikken, stemningen og låtmaterialet er på plass, så med en større grad av uttrykksmessig distansering fra Opeth, samt en noe mer profesjonalisert miks og produksjon vil Disfallen trolig kunne gi ut en av de sterkere norske døds/doom-bidragene i nyere tid (om ikke gjennom tidene; Norge er ikke akkurat storprodusenter av undersjangeren). Foreløpig befinner Disfallen seg dog en hårsbredd unna min fulle anbefaling, selv om fans av doomens mange ansikter bør kjenne sin besøkelsestid og gi ‘The Echoing Despair’ en velfortjent gjennomspilling. 

Skrevet av Fredrik Schjerve

Nidhög – Fjord

Ute nå via Whispering Voice Records

Duoen Nidhögs debut-EP ‘Fjord’ er den siste utgivelsen som har kommet fra Kristiansand-baserte Whispering Voice Records, som blant annet også sto for utgivelsen av Arvas’ imponerende plate ‘IV’ i fjor. ‘Fjord’ er også et prisverdig stykke arbeid til å være første gang Nidhög gir lyd fra seg, og byr på akkurat passe velprodusert, melodisk og kraftfull svartmetall.

Åpningslåta «Nidhoggr» er for eksempel en god oppvisning i å få mye ut av en kort tre-minutter, der traskende vers i mid-tempo suppleres med sterke melodier litt uti komposisjonen. Om den i mine øyne litt simple og malplasserte gitar-chuggingen mot slutten demper det gode førsteinntrykket noe, varter «Helheim» like fullt opp med noen sterke øyeblikk i EP’ens andre ledd. Når klassisk Darkthrone-riffing får støtte av buldrende doble basstrommer er Nidhög virkelig i sitt ess, og lignende tendenser serveres i «Undergang», der trommene byr på en tilsvarende brutalitet under en helt utsøkt, melankolsk gitarmelodi.

Jeg skulle imidlertid ønske at denne EP’en fungerte litt bedre strukturelt. En nokså forglemmelig rolig instrumental tominutter tar stafettpinnen videre etter «Undergang», og etter at Nidhög deretter byr på litt ambient i «Stille tåke over Fjorden», som riktignok er ganske så habil og stemningsfull, er det hele over. At EP’en sånn sett deles i en ren svartmetalldel og en instrumental og roligere andredel gjør meg litt undrende, og det får ‘Fjord’ til å virke litt demo-aktig. Like fullt er det imidlertid en imponerende debut fra Nidhög på sitt beste, der et høyt potensiale ligger i et svært potent, melodiøst materiale.

Skrevet av Alexander Lange

Dadlur – Digital Terror for the Analog Mind Demo

Usignert, ute på Bandcamp

Nordnorske Dadlur har hatt et begivenhetsrikt år når det gjelder nyutgivelser, og byr nå på en demo av det som etter sigende skal være prosjektets første fullengder: ‘Digital Terror for the Analog Mind’. Dadlur er et ganske spesielt svartmetallprosjekt der det også pryder seg med merkelappen «frenchcore», noe som fungerer som en plausibel forklaring på de ganske friske, drivende og synth-befengte rytmene som stadig dukker opp i musikken til stor fordel for prosjektets egenart.

Vi nøyer oss med en kort omtale i denne omgang i påvente av det endelige prosjektet. Førsteinntrykket er imidlertid godt; på tross av et noe begrenset utgangspunkt som preges av at alt er instrumentalt, klarer Dadlur å holde interessen oppe gjennom demoen, og flere av øyeblikkene viser seg definitivt som minneverdige. Eksempler på dette er de sterke synth-melodiene i «Analog Death», folk-tendensene i «Concrete and Cable» og de to punk-aktige låtene i midten. Vi gleder oss til å høre sluttresultatet.

Skrevet av Alexander Lange

Makrostrukturell Evaluering: Ukas Plater


Funeral – Praesentalis in Aeternum

Praesentialis in Aeternum - Funeral | Season of Mist
Ute nå via Seasons of Mist

Ny giv og besetning ligger bak Funerals første plate på hele ni år: ‘Praesentalis in Aeternum’. Bandet oppsto så tidlig som på 1990-tallet og er sannsynligvis Norges viktigste doom metal-band noensinne. Det er mye takket være pionérstatusen de har innenfor såkalt funeral doom metal – et av de tregeste, tyngste og mest sørgelige underkategoriene av metall man kan risikere å komme over. Funerals doom-metall har like fullt pekt i litt ulike retninger gjennom bandets lange karriere, og pendelen har ved senere utgivelser i større grad vært borti litt mer ordinær, moderne doom-metall omtåket av gotiske stemninger. ‘Praesentalis in Aeternum’ kan nok sånn sett sies å være et tegn på kontinuitet tross det lange niårsavbrekket, riktignok med en finslipt og utsøkt produksjon som virkelig får frem tyngden og trøkket i bandets musikk.

For denne platas største ess i ermet er først og fremst hvordan det låter. ‘Praesentalis in Aeternum’ er en hardtslående fryd av en doom metal-plate, og låter fantastisk klart, tungt og mektig hele veien gjennom. Produksjonen viser seg som forholdsvis ambisiøs også på andre måter, blant annet gjennom den høyst vellykkede inkluderingen av dramatiske, orkestrale elementer som for øvrig også er det første som treffer øregangene når man trykker på avspillingsknappen. Åpningslåta «Ånd» byr videre på en nokså komplett demonstrasjon på det man har i vente på ‘Praesentalis in Aeternum’, og står sammen med de to påfølgende låtene, «Materie» og «Erindring I – Hovmod», for et sterkt åpningssegment på plata. Utover produksjonen og en rekke saftige dommedagsriff er det her særlig melodiene som treffer godt, der høydepunktene særlig ligger i andre halvdel av «Materie» og det strålende refrenget i «Erindring I – Hovmod».

Dessverre fremstår andre halvdel av ‘Praesentalis in Aeternum’ som en regelrett skygge av den første. «Erindring II – Fall» byr på et av platas tøffeste riff mot slutten og «Oppvåkning» tilføyer blant annet noe god variasjon med noen flotte clean gitar-partier, men generelt er den siste halvtimen av denne plata en aldri så liten tålmodighetsprøve. Noe av det handler om at riffene og melodiene ikke treffer like godt som før, men først og fremst skyldes fallet i kvalitet at Funeral fremstår nokså uinspirerte og tomme for nye ideer som ikke allerede er blitt ganske overmodne. Man får en betydelig følelse av resirkulering av både melodiske grep, rytmer og riffmotiver, og selv om mye av råmaterialet er forholdsvis greit, synes jeg det ble en litt for kjedsommelig affære når det strekker seg over såpass lang tid. Særlig avslutningssporet «Dvelen» får jeg derfor ikke spesielt mye ut av.

Det er naturligvis synd når Funeral tidligere viser seg fra sterke sider, men nettopp derfor skal man heller ikke helt gi opp ‘Praesentalis in Aeternum’. I essens er det nemlig en svært godt produsert plate med noen virkelig sterke høydepunkter som ikke minst passer fint når man skal underholdes under lockdown-tilstander i det mørkeste desember. Det gjør meg også sikker på at Funeral nok kan stramme opp og finslipe en ny helhetsopplevelse ved neste korsvei.

Skrevet av Alexander Lange



Superlynx – Solstice 

Ute nå via Dark Essence Records

Mange band ville nok ha tatt seg et lite avbrekk etter å ha gitt ut en av årets sterkeste utgivelser innenfor norsk tungmusikk, men ikke Superlynx. Jeg skal ikke utelukke at dette er deres foretrukne form for avkobling, – en sekslåters EP med covre og låter som ikke fikk plass på ‘Electric Temple’ fra tidligere i år – men det er likevel tid og ressurser investert i et innspillingsprosjekt som neppe kommer til å være innbringende eller lede til flere spillejobber i et samfunn som atter en gang er nedstengt. Sånn sett oppleves ‘Solstice’ som en ekte, filantropisk dyd midt i julestria; nok en pakke under treet fra et band som har gitt mer av seg selv i løpet av et år enn man kan forvente.

Det første som slo meg da jeg satte meg ned med skiva var spennet i uttrykk blant artistene som Superlynx har valgt å covre. St. Vitus sin «Born Too Late» er et temmelig trygt valg å starte skiva med, men hva med artister som Black Rebel Motorcycle ClubNirvana og selveste Nat King Cole? Dette er noe ganske annet enn cover-kulturen som dominerer i metallverdenen, hvor det mest typiske scenarioet er «ungt og fremadstormende thrashmetall-band spiller inn en identisk utgave av en av sjangerens fundamentale klassikere». For min egen del skal covre gjerne tilby et nytt perspektiv på en velkjent låt, og det er et godt tegn på kvaliteten til Superlynx‘ nye utgivelse at flere av låtene ender opp med å føles like mye deres ut som originalartistenes. 

Dette skjer dog ikke umiddelbart, ettersom Superlynx sin versjon av St. Vitus sin legendariske outsider-jam «Born Too Late» ligger temmelig kloss opp til originalen. Ja, trioen kler låta i sitt sedvanlige varme, bluesy og sprakende ørkenrock-trøye, men uttrykksmessig ligger de to bandene såpass nærme hverandre at ingen åpenbaring fremkommer av møtet dem imellom. «Spread Your Love» av Black Rebel Motorcycle Club gjør mer ut av seg selv i denne forstand, men det er ikke før Nirvanas «Something in the Way» at ting virkelig begynner å skje. Superlynx avdekker en dissosiert stoner-isme som alltid har ligget latent i originalen, og resultatet er et cover som på mange måter oppleves som mer realisert enn originalen (litt musikkhistorisk blasfemi på tampen av en kristen høytid er vel bare på sin plass). Den samme formen for artistisk transformasjon forekommer på gruppas cover av Nat King Coles «Nature Boy», som ironisk nok er skivas tyngste spor. I dette tilfelle klarer de kanskje ikke å overgå originalen, men bandets gnistrende stoner-uttrykk vinner virkelig noe på jazz-legendens nyanserte melodikk og harmoniske vendinger. 

Så er det vel kanskje de to originalsporene som vil vekke størst interesse hos gruppas eksisterende fans.  «Reorbit» skaper en flott atmosfære via ulmende gitarstøy over en hypnotiserende, harmonisk pendel. Låta er et solid tillegg til diskografien til Superlynx, men vi må nok over til siste låt for å finne materiale som rivaliserer skiva fra tidligere i år. «Cosmic Wave» etablerer en distinkt og fengende groove, og draperer den i eksotiske løp og dronende bass. Effekten er som å bli transportert til en fjern og ukjent planet befolket av et interplanetarisk stammesamfunn, en smektende eksplosjon av spenstige fargekombinasjoner og antrekk. 

Det som mest av alt selger Superlynx sin psykedeliske ørken-stoner for min egen del, er det organiske og naturlige samspillet mellom de tre medlemmene. Jeg får aldri følelsen av at låtene deres er en nøye gjennomarbeidet sekvens av riff og ideer, men heller at det fra enkle temaer og groover via jamming gradvis har vokst frem en komplett storform fylt med et yrende detaljliv. Gruppens utmerkede øre for lyddesign setter så prikken over i-en, og slik sitter man altså igjen med et av de mer fortryllende eksemplene på norsk stoner i nyere tid. Superlynx har gjort tilhengere ut av skribentene hos Metallurgi i løpet av det ringe året 2021, og en kjapp tur innom ‘Electric Temple’ eller ‘Solstice’ burde være nok til å overbevise de av dere som er sent ute til festen. 

Skrevet av Fredrik Schjerve  

Furze – Black Psych Tormentor

Ute nå på Bandcamp

Furze er en slags garantist for leveranser av virkelig rå, gammeldags og primitiv svartmetall. Det er ikke snakk om noe som først og fremst ligner et hvilken som helst febrilsk og underprodusert Bandcamp-prosjekt, men heller noe som med respekt for inspirasjonskildene og glimt i øyet peker tilbake mot svartmetallens aller eldste røtter. Og også på prosjektets nye EP ‘Black Psych Tormentor’ sendes assossiasjonene vel så mye – om ikke mer – til tungmetallband fra 80- og til og med 70-tallet som til 90-tallets norske svartmetall. Det er nok bare å si med en gang at Furze sånn sett minner mye om Darkthrone i sin tilnærming til svartmetall, og noe man kan sette pris på på samme måte selv om sistnevnte nok har litt skarpere kniver i skuffen.

Produksjonsmessig er det på ‘Black Psych Tormentor’ uansett snakk om at Furze mestrer en enkel tilnærming godt, og det er også bra på den måten at denne tilnærmingen styrker det musikalske uttrykket fremfor å fremstå som en eller annen tvangstrøye som skal få materialet til å passe inn i kategorien tradisjonell svartmetall.

‘Black Psych Tormentor’ holder høy kvalitet også låtskrivermessig, om enn på litt underlige måter, hele veien gjennom. Etter ambient-introen «Natt-tur» får vi først servert syvminutteren «Zaredoo’s Knowledge», der man får høre et dødscatchy gitarriff og obskure hyl over en standhaftig trommebeat som etter hvert åpner seg mer ved hjelp av slingrende hi-hater og – til slutt – blastbeats som etter hvert akkompagneres av en fet gitarsolo. Den påfølgende «Tactics from Beyond» føles på sin side som en hyllest til Nocturno Cultos doom-gjennomslag i Darkthrone, da med en gitartone som gir det hele et ganske uventet stoner-preg og en outro som sementerer et ulmende Black Sabbath-preg som vel har ligget der hele veien.

I dette klarer Furze seg godt, og kvaliteten holder seg videre gjennom de to mer drivende låtene som etter hvert runder av EP’en, tittellåta og «Powers of Darkness», der førstnevnte også byr på et flott doom-segment mot slutten. Man skal kanskje ikke forvente all verdens av ‘Black Psych Tormentor’, for det er en nokså enkelt sammensatt og produsert sak, men like fullt lykkes Furze her svært godt med det man må tro mannen bak prosjektet, Woe J. Reaper, prøver på. Skavanken er kanskje først og fremst at vokalen fremstår ganske udefinert og svak til tider, men utover det er ‘Black Psych Tormentor’ en sterk EP for den som har sansen for svartmetallens eldre og mer åpenbart heavy metal-inspirerte dager.

Skrevet Alexander Lange


Dödfødt – Satanic Perversions

Ute nå via NekroGeit Productions

Dödfødt er et av navnene på plakaten til det lille undergrunnsselskapet NekroGeit, som spesialiserer seg på ekstremmetall som lener seg mot en estetikk man nok heller først og fremst kjenner fra grindcorens porngrind-avart. Det er nok også et prosjekt jeg med trygghet kan si har blitt betraktelig bedre etter det jeg synes var en nokså begredelig debut i fjorårets ‘Baphobitch’. ‘Satanic Perversions’ er med det en ganske så god utgivelse, og en utgivelse der Dödfødt kanskje rendyrker et musikalsk sett ganske typisk og kvalitetssikkert svartmetalluttrykk mer enn noen gang før.

Musikken på ‘Satanic Perversions’ er tungt riffbasert, byr på både tyngre og mer febrilske passasjer og kles i en helt passe obskur produksjonsdrakt. Plata åpner sterkt, først med den hektiske «Sin for Fuck’s Sake» før platas desiderte høydepunkt kommer i form av «Cursed, Hated and Alone», der Dödfødt leverer et deilig og taktfast hovedtema som driver låta fremover i både tunge bølgedaler og voldsomme blast-beat-partier. Prosjektets begrensninger åpenbarer seg imidlertid noe i «Twisted Necrophilia», som i tillegg til å få en til å lure på hva slags nekrofili som ikke omfattes av låttittelen går seg litt for vill i litt anonym og ensformig svartmetall. Dødfödt henter seg imidlertid fint inn igjen senere, blant annet gjennom kreativ bruk av et båndopptak som gjør låta fortjent til «explicit»-merkingen sin på «Under the Sign of the Evil Goat», et strålende kaos-riff på «Bondage, Latex, Satan» og suggererende og til og med litt melodiske dommedagstakter på «Engleknuser» (som riktignok dras litt i det lengste). Også «Blackpunk Terror» er et fint tillegg der den ligger som en kort, punksk black’n’roll-kuriositet på slutten – med brølende bass.

Men Dødfödt fremstår stort sett ikke spesielt egenartet med sitt nesten gjennomgående konvensjonelle musikalske svartmetalluttrykk, noe som er litt merkelig når presentasjonen ellers hinter om noen ambisjoner om å skille seg litt ut. Sett bort i fra det er imidlertid ‘Satanic Perversions’ en ganske ålreit svartmetallplate der noen sterke øyeblikk redder den fra å forsvinne helt i mengden av undergrunnens svartmetallutgivelser.

Skrevet av Alexander Lange


Sinister King – All is Vanity

Usignerte, ute nå på div. strømmetjenester

Av å kaste et blikk på coveret til Sinister Kings debut-EP ‘All is Vanity’ vil man muligens forvente en hypermelodisk og noe corny krysning mellom powermetall og progmetall. Ved avspilling av åpningssporet «A Cure for Insomnia» vil man fort innse at forventningene (som de ofte gjør) har ledet en på villspor, om ikke helt ut i tjukke skauen. Musikken til Sinister King er unektelig melodisk og farget i kantene med mørk og metallisk prog, men de fem sporene som utgjør ‘All is Vanity’ er preget av en profesjonalisme og teft som fremstår som alt annet enn lettsindig og corny. 

‘All is Vanity’ tar i løpet av en snau halvtime for seg diverse utfordringer og kvaler knyttet til den moderne tilværelsen, alt understøttet av robust og fengende metall. Både psykiske lidelser som insomnia og bredere samfunnsmessige defekter for gjennomgå, om tidvis via en banal tekstlig vending eller to, så ofte også gjennom treffsikre og antemiske vokalhooks. Symfoniske elementer og glitrende synther farger stadig i hjørnene, men det råder aldri tvil om at hovedattraksjonene er den tunge, Sirenia-aktige riffingen og de skarpe refrengene som er som hentet ut av den senere sangboka til Soilworks Bjørn Strid.

Velmeislede, Nergardske gitarer veksler med storslått melodikk og melodisk dødsmetall-tyngde på åpningsspor og tidlig høydepunkt «A Cure for Insomnia». Sinister King skyr ikke unna muligheten til å deise et breakdown eller to ned over lytteren, for deretter å gli sømløst over i solistiske gitar-fyrverkerier. «Sanctuary Rage» makter ikke å mane frem den samme uanstrengte melodiske magien som sin forgjenger, men glimter i gjengjeld til med et post-refreng som kombinerer strømlinjeformet tyngde og antemiske kvaliteter på slående vis. «All is Vanity» synker så enda dypere inn i låtskriver-slumpen, men ikke så dypt at det noensinne dreier seg som noe annet enn bunnsolid tungmusikk. 

Kursen rettes så umiddelbart opp med EP-ens andre høydepunkt «Still Here». Buldrende trommebrekk og harmoniserte gitarer leder oss gjennom det introduserende strekket, før symfonisk forsterkede, dramatiske akkordprogresjoner underbygger det fabelaktige refrenget. «Death of All Joy» utgjør så en melankolsk og flott finale – en finale som veksler mellom småskeiv progrytmikk og potente grooves toppet med klokkeklare, Anubis Gate-aktige vokalfraser.

Sinister King kaster seg med ‘All Is Vanity’ over målstreken i siste liten for å rekke den allmektige og alt-oppslukende listesesongen. Når det kommer til melodisk, tung og kommersielt anlagt progmetall er det ikke så mange norske band som kan rivalisere det bandet har fått til på sin debut-utgivelse i 2021, og vi får bare håpe at det ikke bare er vår ydmyke blogg som finner tid til å la seg imponere av musikken til Sinister King nå i travle desember. I det minste har bandet nådd frem til skribentene hos Metallurgi, og jeg har ingen tvil om at fans av moderne og tung progmetall vil finne flust av grunner til å la seg forføre av ‘All Is Vanity’. Sinister King slipper en sterk debut-EP på tampen av utgivelses-året 2021 med ‘All Is Vanity’.

Skrevet av Fredrik Schjerve



KAS – The Problem of Evil

Usignert, ute nå på div. strømmetjenester

Etter å ha blitt introdusert for de mørkere og tyngre kretsene i musikkverdenen gjennom sin tid i In the Woods… har Kåre André Sletteberg endelig sett sitt snitt til å gi ut sin egen musikk under forkortelsen KAS. På debuten ‘The problem of Evil’ har han fått med seg vokalister fra band som BlotMental DevastationGreen Carnation og Arvas til å legge tekstlige narrativer over musikken sin, en form for sjangeragnostisk ekstremmetall som er trygt forankret i undergrunnen og dets ekstreme idealer. Som en debuskive gjerne bør, legger ‘The Problem of Evil’ et godt grunnlag for videre utvikling for artisten, ettersom det byr på flust med elementer som med fordel kan bringes videre, samt en del elementer som bør justeres eller fjernes fullstendig.

Åpningssporet «Frost Rite Descends» utgjør et unikum på skiva, ettersom den mer eller mindre befinner seg i et og samme sjangerlandskap gjennom spilletiden. Klimprende gitarer og piano setter en sorgtung atmosfære til å begynne med, før Jan Åge Lindeland (BlotMental Devastation) rir de turbulente svartmetall-krusningene til KAS med intensitet og overbevisning. Dessverre oppleves vokalen til Lindeland som monoton i fremførelsen både på dette sporet og «Ascending Forth into Autumn Night», en svakhet som blir ytterligere tydeliggjort av manglende uttale. Låta kan muligens ansees å være et lite stikk i retning Solberg-regjeringens håndtering av pandemien, ettersom broen er fylt med samplinger og opptak hentet fra nyhetssendinger der dystre smitte- og dødstall vektlegges. Dette er et fremtredende øyeblikk på en låt som ellers sliter litt med å få materialet til å feste seg for vedkommende. 

Bedre går det på «Yours to Keep (Always and Forever)», som støtter opp den værharde svartmetallen med robuste, rytmiske gitarhugg. V-Rex Skåtun fra Arvas er generelt en bedre match for musikken til KAS, og et par distinkte øyeblikk med svartmetallisk gitartremulering bidrar til å heve låta over sin forgjenger. Deretter høynes dramatikken og det teatralske merkbart  på «This is Goodbye», som ser Kjetil Nordhus og Stein Roger Sordal fra Green Carnation fremføre en av Slettebergs egne tekster med sine stoiske røster. Her skjener lydbildet tidvis innom et gotisk dødsdoom-lende som hentet ut av Peacevilles legendariske 90-tall, fullbyrdet med klagende strengestemmer og symfoniske berøringer.

Det sterkeste materialet finner vi dog på platas B-side, som generelt baker inn mer doom enn platas tidligere materiale. De smektende innslagene av doom på både «Ascending Forth into Autumn Night» og tittelsporet demonstrerer Sletteberg sitt talent for å utvinne minneverdige og fengende temaer fra uttrykkets dystre råmateriale, og jeg håper virkelig at han fortsetter å jobbe med denne siden av prosjektets lydbilde på senere utgivelser. Singelen «Lost Love» avslutter så skiva på verdig vis, med en serie bunnsolide riff og nok et godt samarbeid med Skåtun fra Arvas.

Det er ikke til å legge skjul på at ‘The Problem of Evil’ sliter litt med å stadfeste sin egen identitet. Coverets visualer er tematisk kongruent med musikken, men føles likevel ikke som en passende motpart til musikken som finnes på innsiden. Musikken også er litt for ustabil i uttrykket til å oppleves som et helhetlig sluttprodukt, og spesielt de hardråkk-pregede gitarsoloene sliter med å hevde seg som et element som har noe å gjøre på skiva. Når produksjonen i tillegg oppleves som blass og lite slagkraftig er det ingen tvil om at KAS har mengdevis av forbedringspotensial når det kommer til skrivingen av skive nummer to. ‘The Problem of Evil’ er likevel en god debut for musikeren; en uttrykkstest som åpenbarer både styrker og svakheter ved den musikalske konstruksjonen. Anbefales tilhengere av sjangeragnostisk ekstremmetall med vekt på svartmetallisk melankoli og doomens episke tyngde. 

Skrevet av Fredrik Schjerve



Omnus – Stepping Stones

Usignerte, ute nå på div. strømmetjenester

Omnus er et samarbeidsprosjekt mellom tre talentfulle musikere som tar sikte på å blande klassiske kompositoriske tendenser med modere former for progressiv, tung gitarmusikk. Trioens første avhandling kommer i form av en fem-låters EP ved navn ‘Stepping Stones’, en tittel som muligens sikter til innholdets utprøvende natur. Låtene på ‘Stepping Stones’ er unektelig litt for omflakkende i uttrykket til at utgivelsen føles ut som en presis stadfesting av bandets identitet, men det er nok av hint som peker på et mulig gjennombrudd for bandet. For til tross for et par sleivspark og en noe ufokusert stilistisk tilnærming er det mye av materialet på bandets debut-utgivelse som er av særs høy kvalitet, og som i tillegg er temmelig unikt selv i dagens pluralistiske musikksamfunn. 

Bandets største styrker og svakheter er begge tilstede på det relativt konsise åpningssporet «Age». Den kaotiske og tekniske instrumental-åpningen er en av skivas mest overbevisende sekvenser, en kreativ overtenning av det sjeldne som både forvirrer og forlyster. Disharmoniske gnisninger og pitch-shiftende effekter (muligvis) suser rundt i det auditive luftrommet, før stormen løyer nok til å gi plass til bandets vokalist. Den klassiske kontratenor-sangen som får en sentral rolle over EP-ens spilletid er på mange måter Omnus sin mest fremtredende særegenhet, men for mange vil det nok også være elementet som hindrer dem i å nyte musikken til det fulle. For min del er det snakk om mye treff-og-bom, og generelt sett synes jeg sangen foreløpig funker bedre som eterisk bakgrunnstekstur enn fokus for lytterens oppmerksomhet. Dette elementet kan dog bearbeides av bandet over tid, og jeg har ingen tvil om at det kommer til å funke bedre jo mer Omnus jobber med å få bakt det inn på en god måte. 

«Debauchee» er et unikum på skiva i den forstand at den er prydet av alminnelig growle-vokal fremfor klassisk sang, og den glir også en del lettere ned enn åpningssporet som følge. Låta er til gjengjeld et temmelig standard progmetall-nummer i forhold til «Age», og jeg lengtet litt etter åpningssporets utøylelige instrumental-eksplosjoner etter hvert som den spilte. «Bury Me in Darkness» gjør så den uttrykksmessige problemstillingen enda mer komplisert ved å være et mer eller mindre rendyrket stykke melodisk dødsdoom ala 11th Hour – om 11th Hour hadde funnet på å deise et utbrudd av mekanisk djent rett ned i broen på en av låtene sine. Deretter får vi endelig et gledelig gjensyn med trioens tekniske genialitet, når «Diaphanous Wife» bryter ut i en krokete og trollsk instrumental-seksjon som låter helt uanstrengt og selvfølgelig i sin originalitet. 

‘Stepping Stones’ er en EP som demonstrerer et bands villighet til å godta litt snubling underveis i letingen etter et originalt uttrykk. Trioen trenger enda litt tid på å fin-tune sammenkoblingen mellom vokal og musikk, og de klassiske elementene bør være enda tydeligere inspirert av epokens teoretiske rammverk dersom målet er å distansere seg fra den melodiske dødsdoomens og dens upresise imitasjon av musikksjangeren. Dersom Omnus klarer å få bukt med disse utfordringene vil de trolig kunne være en av Norges mest spennende progmetall-enheter – de mest utmerkede øyeblikkene på ‘Stepping Stones’ taler i alle fall i denne profetiens favør. ‘Stepping Stones’ er en debut-EP som flyter over av kreative impulser og teknisk kompetanse, og en sikker vinner for åpensinnede tilhengere av progressive og avantgardistiske retninger innenfor moderne metall. 

Skrevet av Fredrik Schjerve

Metallurgiske funn: Ukas favoritt

Whoredom Rife – Winds of Wrath

Ute nå via Terratur Possessions

På sitt beste fremstår Whoredom Rifes ‘Winds of Wrath’ som årets stolteste beretning om tilstanden til byggverket «true norwegian black metal». Det er sjelden en plate i så stor grad inviterer til slike refleksjoner hos undertegnede om det nåværende stadiet til sjangerlandskapet den skulle befinne seg i, og ekstra spennende er det kanskje med den norske svartmetallen, som stadig har latt seg forfølge av en beviselig konservativisme og underliggende krav til en viss autentisitet vis-a-vis sjangerens eldste byggesteiner.

Opp mot et slikt problemkompleks evner Whoredom Rife på sin nyeste fullengder å løse noe som kan virke som en gordisk knute. Dette tomannsprosjektet, der V. Einride står for alt instrumentspill og låtskriving mens Bloodthorns Krell (her K.R.) leverer vokalen, fremstår nemlig her høyst tradisjonstro, relevant og moderne på en gang. Det er som om det primale, rå og metalliske mørket fra Darkthrones klassiske 90-tallstrilogi møter Gorgoroths fryktinngytende storslagenhet på ‘Ad Majorem Sathanas Gloriam’ og Taakes ondskapsfulle melodiske teft – da med et enda litt mer frenetisk preg og en enda litt mer moderne produksjonsdrakt. For dette er nettopp sann norsk svartmetall i begrepets sanne forstand, og det samtidig som det nok egentlig ikke kunne sett dagens lys så lenge før i år.

K.R. sin kontante utbrytning av låttittelen i åpningsnummeret «Curse of the Moon» etter denne låtas forholdsvis rolige, men likevel ganske spente, melodiske åpning, føles for eksempel som et kaldt og tilfredsstillende gufs fra ‘A Blaze in the Northern Sky’. Med dette kastes også lytteren i det regelrette flammehavet om Helvetes porter som ‘Winds of Wrath’ er, der svartmetallriffene med sine klassiske fortegn males inn i et fantastisk massivt og majestetisk lydbilde som på alle måter reflekteres i det utsøkte albumcoveret.

Man kan nok trygt si at det er dette flammehavet lytteren må manøvrere båten over de neste 40 minuttene, og det er nok heller aldri så spennende som det er mens «Cursed of the Moon» herjer. Åtteminutteren er en helt upåklagelig åpning, og gjør blant annet uhyre effektiv bruk av den forheksende åpningsmelodien som etter å ha følt seg fram i introduksjonen returnerer med full kraft over doble basstrommer og febrilsk akkordspill i låtas andre halvdel. Også den påfølgende «A thousand Graves Endured» er et høydepunkt, der Whoredom Rife drister seg til bruk av stratosfæriske gitarleads over noen strålende og mer definerte riffmotiver. På «Gospel of Hate» leveres platas sannsynligvis sterkeste refreng, og platas første norskspråklige kuriositet, «Hav av Sykdoms Blod», skyver noen subtile folketonale elementer som minner segmenter fra Satyricons tidligere materiale i forgrunnen fra start – det før noen av de mest atmosfæriske og Emperor-aktige strekkene på ‘Winds of Wrath’ leveres senere.

Så er det nok også de to sistnevnte låtene noe av det som forhindrer Whoredom Rife i å nå sitt fulle potensiale på ‘Winds of Wrath’. Begge låtene bidrar også mye til helheten blant annet med noen sterke mid-tempo-partier i midten, men får i mine ører noen problemer når repetisjoner og modulasjoner dras i det lengste lenger ut i låtene. Også den ni minutter lange avslutningslåta «Einride» ypper litt med grensene i så måte, men reddes litt ut av gråsonen gjennom sitt virkelig massive uttrykk der den ligger som låtas siste, traskende gigant – ikke helt ulikt Gorgoroth-slageren «The Sign of an Open Eye» og godt hjulpet av en svært sterk andre halvdel som slipper mer melodi inn over den suggererende grooven.

«Einride» føles for så vidt også som en liten belønning og gir et riktig inntrykk av at flammehavets malstrømmer blir mindre når lytterens seiltur tross alt er rett ved veis ende – selv om det gynger som aldri før. Den siste dosen av febrilsk svartmetall injiseres nemlig med den foregående tittellåta, som høres ut som om det hypnotiske hovedtemaet i Leviathan-klassikeren «In This Slaveship» skulle fått en produksjonsmessig oppgradering ispedd en ytterligere brutalitet, høyere tempo, flere seksjoner og et melankolsk – men like fullt djevelsk – refreng. Den imponerer kanskje ikke fullt så mye som platas uovertrufne åpningsstrekk, men er blant utgivelsens mørkeste hjørner, og leverer med det noen av platas mest effektive atmosfærer.

På tross av noen små skavanker som lar seg pirkes er ‘Winds of Wrath’ i sin helhet dermed et slags vitnesbyrd om den norske svartmetallens fortsatte relevans innenfor dens tradisjonelle rammer. Det betyr ikke nødvendigvis at det er den beste norske svartmetallplata på år og dag, men er snarere en konstatering av platas soliditet og hvor beundringsverdig den er i konteksten av sjangerens tilstand og bestanddeler. Om jeg kan være så dristig å slå fast at landets mest spennende svartmetallscene i dag er den som befinner seg i Trondheimsområdet og Whoredom Rife er en del av, er det i alle fall ingen tvil om at bandet med denne plata styrker sin posisjon som en viktig aktør innenfor samtidens norske svartmetall.

‘Winds of Wrath’ runder nemlig på sett og vis av et usannsynlig godt år for plateselskapet Terratur Possessions, der Whoredom Rife, blant flere prosjekter som (med stort hell) heller nok har latt seg inspirere av særlig den franske svartmetallen, fortoner seg som en slags primær ambassadør for svartmetall av den norske skolen. ‘Winds of Wrath’ viser at en tradisjonstro tilnærming til en konservativ sjanger ikke må innebære en slags reaksjonær bakstreverskhet, men at det like fullt kan munne ut i en demonstrasjon av sjangerens slitestyrke og evne til smidig modernisering. Medaljens bakside vil naturligvis alltid være at det neppe vil omvende mange som fra før av ikke har så mye til overs for sjangeren, og jeg kommer aldri til å påstå at denne plata gjør noen nevneverdige og beundringsverdige forsøk på å innovere eller eksperimentere. Når det gjelder å gjøre bruk av redskapene i en viss verktøykasse, består imidlertid ‘Winds of Wrath’, og vel så det – om ikke med glans, så i alle fall med en høy stjerne hos undertegnede.

Skrevet av Alexander Lange

Makrostrukturell Evaluering: Ukas Plater




Kirkebrann/Visegard – Kirkegard 

Ute 30. november via Odium Records

Kirkebrann og Visegard er kanskje de to mest passende bandene som operer i Norge til å dele en splitt i 2021. Deres tradisjonstro men halvmoderne svartmetall bygger i begge tilfeller på den perioden innenfor sjangeren der artistene begynte å få øynene opp for de hittil ukjente knottene på miksebordet, med det resultatet at det spede og knitrende lydbildet ble erstattet med et mye kraftigere og skarpere et. Splitten ‘Kirkegard’ er unormalt substansiell for formatet, med en spilletid på en snau time der bandene får rikelig med rom til å demonstrere de subtile men betydelige forskjellene som skiller dem uttrykksmessig. 

Først ut av helvetes porter kommer Kirkebrann, og de kaster ikke bort mye tid før de går for lytteren strupe. Litt klimpring og sinnssvak nynning blir det dog på starten av «Black Metal Blues», før bandets mektige svartmetall ruller nedover åskammen som en mørk og tung tåkesky. Bandet har tydeligvis et godt utvendig perspektiv på sin egen musikk, for singelen «Døden Byr opp til Dans» er neste låta ut, og den byr på et tidlig høydepunkt med sin Endezzma-aktige brutalitet og rasende tempo. Kirkebrann er drevne på å variere kjernesoundet sitt fra låt til låt, og i løpet av A-sidens resterende låter får vi servert Satyriconske disco-groover, Dødsmetalliske gitartremuleringer og fengende svartrock. Best er kanskje «Lange Netter», hvis intro består av en flint-aktig ledegitar som tidlig slår gnister og antenner et veldig hav av black’n’roll. Den heseblesende driven får liksminken til å materialisere seg i fjeset mitt spontant, og Kirkebrann bevarer foten korsfestet til gasspedalen helt frem til målstreken.

Visegard er tidlig ute med å hevde seg som en liknende men distinkt entitet til sammenlikning, med en tilsvarende mektig fasade preget i større grad av mørk folketonalitet. Utgangspunktet for gruppens stil kan sies å være noe så spesifikt som Satyricons ‘The Shadothrone’ omkranset av Windirske, melodiske topper og knauser. Bandet oppleves som tydeligere forankret i sitt eget uttrykk enn Kirkebrann, demonstrert gjennom måten «Månedans» og «Draugen» skaper variasjon innenfor tilnærmet identiske riff-stiler og rytmiske rammeverk. Bandet klarer også å samle motet og driste seg lenger ut i den stilistiske ødemarken når de kjenner seg kallet dit, som på «Jerva Jakob» og høydepunktet «Hvor Gausta Rår». Førstnevnte beveger seg inn i et nesten folkemetallisk festlandskap befolket av gjengvokal som pussig nok sender tankene i retning en mer uhemmet Joachim «Jokke» Nielsen. Sistnevnte tar seg god tid til å brette ut sine tettvevde melodier og melankolske akkordrekker, en suggererende reise som gjør seg fortjent til en utstrakt og gradvis fade-out.

De to bandene byr på to tilsvarende sterke lytteropplevelser preget av ulike styrker og svakheter. Kirkebrann byr på mest variasjon i låtveien, men risikerer også å stykke opp identiteten sin i større grad. Visegard er på sin side langt mer uttrykksmessig konsistent, men dette kan tidvis også oppfattes som ensformig, spesielt med bandets markerte preferanse for tredelt, svingende taktfølelse. Dette er mest av alt svakheter som eksisterer i teorien, for min egen opplevelse av ‘Kirkegard’ er nesten utelukkende positiv – sett bort ifra den noe krevende lengden på utgivelsen. Kirkebrann og Visegard harmoniserer som to toner i djevelens intervall på ‘Kirkegard’, en splitt som troner på toppen av alle de norske bidragene til formatet i 2021. 

Skrevet av Fredrik Schjerve



Gorr – Tolv i Talet

Usignerte, ute nå på bandets Bandcamp

‘Tolv i Talet’ er et aldri så lite utsving for den befarne låtskriverduoen i Gorr, som består av solomusikerne Skuggima∂r og Hateful Wind. Tidligere utgivelser har vært godt plantet innenfor svartmetallens fire borgmurer, men i forbindelse med utgivelsen av sin nye skive har bandet uttalt at de ønsker å eksperimentere med elementer fra både dødsmetall og doom. Dette viser seg å være en god avgjørelse, ettersom ‘Tolv i Talet’ – også takket være noen små men viktige produksjonsjusteringer – langt på vei er den beste Gorr-utgivelsen til nå.

Åpningssporet «Like Vakkert som Grusomt» eksisterer muligens for å gi Gorr-lytterne en gradvis overgang til deres nye uttrykk, ettersom den for det meste består av mørkt atmosfærisk svartmetall. Med en litt uklar låtform og udefinerte ledegitarer gjentar den mange av tingene jeg har kritisert bandet for tidligere, men disse faller fort bort med ankomsten til «Einheri Ta Eit Sete». Åpningens blastende men bunnskrapende dødsmetallriff er bunnsolid, og det samme er versene og broens vandring ut i Rothadásk dødsdoom. «Jammerberget Ropar» krysser så de to uttrykkene vi har blitt presentert for på åpningslåtene, med en tung dødsmarsj til å åpne showet og hektisk black/death til å fylle låtas hovedseksjon. 

Singelen «Gje Han Ægirs Døtre» er neste mann ut, og låtas primitive, stavrende dødsmetall og episke melodiske svartmetall fungerer like godt som da den ble sluppet i august. Broens skeive og forstrekte blastbeats bidrar til å desorientere lytteren, og det samme gjør den tungt hamrende avslutningen. Avslutningssporet «Slik Lyder Soga Om Folket på Saltsteinen» er det klart mest hendelsesfulle av dem alle, med en nesten gotisk dødsdoom-introduksjon som leder inn i en forhekset seksjon som mest av alt fortoner seg som melodisk funeral doom. Broen destabiliseres på samme måte som forgjengeren, og insisterende, repetitive slag leder oss inn i en eksplosiv avslutning som dessverre er litt i overkant dominert av de kraftige bassfrekvensene. Utenom dette er det uoffisielle tittelsporet en god låt, og en passende syntese å avslutte skiva med.

I kjent Gorr-stil er produksjonen temmelig oppstykket, men den har forbedret seg en del i forhold til tidligere utgivelser. Skuggima∂rs maniske hyl er plassert akkurat langt nok bak i miksen til å fungere som et skremmende og truende geist i det fjerne, og gitarene er tunge men definerte nok til å gi lytteren den informasjonen som trengs for å navigere i låtlandskapet. Nok en gang vil nok ‘Tolv i Talet’ neppe skape entusiasme i det bredere metall-landskapet, men jeg mener skiva har potensialet til å sette Gorr i kontakt med en del av metall-befolkningen som ikke har interessert seg for prosjektet tidligere – spesifikt lytterskaren som interesserer seg for obskur og godt bortgjemt dødsdoom. ‘Tolv i Talet’ er – som  sagt – Gorrs beste utgivelse til nå, en skive som gjør mye riktig i sin sammenkobling av dyster dødsdoom og melankolsk svartmetall.

Skrevet av Fredrik Schjerve


Svart Hav – Funeral Fields

Svart Hav - Funeral Fields
Ute nå via DerelictGoods

Svart Hav er fem rogalendinger som plasserer stonerrocken og -metallen sin i en drakt som vekker assossiasjoner til mystikk, tankefulle konsepter og sørvestlandets vindkast og havbølger. Det i seg selv innevarsler nok en slags originalitet innenfor et sjangerlandskap som oftere like gjerne omtales som ørkenrock, og tilføyer mye til opplevelsen man får av bandets nye og solide andre-EP ‘Funeral Fields’.

Svart Hav starter her i et hjørne som er orientalsk nok til at jeg med en gang kommer til å tenke på tonaliteten i Superlynx‘ strålende fullengder fra i år, og sparker således ballet i gang på strålende vis. Grooven som forsiktig etableres i EP’ens preludium og sømløst videreføres i «Ride of Fedaykin» er bunnplanken for utgivelsens sannsynligvis beste del. Riffene sitter som skudd og vokalen er akkurat passe plassert i lydbildet der den ligger standhaftig, lavmælt og effektbefengt – assossiasjonene sendes til band som The Sword og Sleep, og det er ingen tvil om hvilke musikalske formler Svart Hav setter sin lit til.

Og det er nok snakk om en nokså – og kanskje litt for – trygg musikalsk tilnærming til sjangerlandskapet. De påfølgende og litt mer gyngende «Frozen Slumber» og «Matilda» er blytunge, sterke og dødsfine låter, men blir også litt anonyme i helheten, og vitner sånn sett om et band som kanskje kunne hatt godt av litt mer musikalsk eventyrlyst. Noe av det blir imidlertid forløst i EP’ens avslutning, syvminutteren «Tore Hund», som åpnes av gråtende gitarer og dystre ballade-tendenser før gitarcrescendoer åpner for et fantastisk, knusende refreng. Noen vil muligens se på låta som en liten tålmodighetsprøve, men den ender for min del opp som et spennende segment i en ellers sterk – om enn noe trygg – andreutgivelse fra Svart Hav.

Skrevet av Alexander Lange



My Grief – 1066 AD

My Grief - 1066 AD
Usignert, ute på strømmetjenester

‘1066 AD’ er andreplata til enmannsprosjektet My Grief fra Arendal, som ellers også har et knippe mindre utgivelser under beltet. Prosjektet fremstilles først og fremst som et svartmetallprosjekt, men fortoner seg på ‘1066 AD’ i mine ører i større grad med et uttrykk som ligger nærmere doom- og dødsmetallen. Brutalt, tungt, men tidvis også raskt og forholdsvis teknisk gitarspill ligger i forgrunnen, og komplementeres med roligere clean-gitar-partier, synther og til og med litt industrielle produksjonstriks. Med unntak av de to siste låtene, som er nyversjoner av tidligere My Grief-låter, er også alt på ‘1066 AD’ instrumentalt.

Platas introduksjon er av det mer stemningsfulle og behagelige slaget, der dungeon synth-snutten «The Beginning Is the End» baner vei for tittellåta. Dette er en flott oppbygget og balansert sak, der My Griefs hardere sider får føle seg frem under de blendende synthene før tyngre takter slår inn mot slutten. Et av platas mer eksperimentelle segmenter, «Bloodlust», kommer allerede rett etterpå, der noe som minner om en flyalarm introduserer en komposisjon basert på blytunge death metal-riff og ganske så kule industrielle effekter som flyr rundt i hodetelefonene.

Et annet høydepunkt er «Obsession», der synthene frembringer et av platas beste melodier. Det må imidlertid sies at særlig platas instrumentale brorpart ellers har litt problemer med å overbevise til tider. Det skyldes til dels riffene, som baserer seg på litt få formler og blir en smule ensformige og enkle. I tillegg er jeg overbevist om at vokal hadde gjort materialet bedre. Derfor er det også slik at de to siste sporene på ‘1066 AD’, nyversjonene av «Satan» og «Suffering», faller mer i smak hos meg. Det mer febrilske og nesten grindcore-aktige preget over disse låtene er også noe å skryte av. Låta i forkant, «Endless Pain», er også en interessant sak med sine underlige ekkogitarer, og er – for så vidt som mye annet – fylt med en del interessante bestanddeler som nok kunne gått inn i en hakket mer ambisiøs helhet.

Skrevet av Alexander Lange



Abhorration – After Winter Comes War

Ute nå via Invictus Productions

Mye har blitt sagt og skrevet på bloggen (av undertegnede) om tilstanden til norsk dødsmetall i 2021. Min tidligere oppfatning om at norsk jord ikke avlet mye av substans innenfor uttrykket har heldigvis blitt grundig motbevist, men det skal nevnes at 90% av norsk dødsmetall av kvalitet gis ut i form av EP-er og demoer. Abhorrations debut-utgivelse ‘After Winter Comes War’ svekker ikke akkurat mitt siste punkt, ettersom den kommer i form av en fire-låters demo utgitt av det respektable plateselskapet Invictus Productions. Den senker derimot min tidligere oppfatning ned i berggrunnen for å råtne en gang for alle, ettersom den inneholder noe av den absolutt beste undergrunns-metallen jeg har hørt i 2021, norsk eller ei.

Abhorrations dødsmetall-tagning bygger på sjangerens opprinnelse i ekstrem thrashmetall på 80-tallet, og pynter den med akkurat nok svartmetall i kantene til å gi tilstelningen en krigsmetallisk karakter. Med sine bakgrunner i band som CondorDeathhammerBlack Viper og Hecatomb skulle det vel egentlig ikke overraske noen at musikergjengen kjenner sitt utvalgte uttrykk bedre enn sine egne bukselommer, men det uanstrengte viset Abhorration kaster ut nok dødsmetallisk gull på fire låter til å fylle en hel skive på kan ikke unngå å overraske likevel. I tillegg la bandet nylig til Arild fra Nekromantheon ogObliteration på ledegitar, så en eventuell full-lengder vil stå i fare for å få det internasjonale dødsthrash-miljøet til å selvantenne av pur forventning. 

Men la oss ikke bevege oss for langt frem i tid, vi er tross alt her for å prate om ‘After Winter Comes War’. Tittelsporet kommer veltende ut av helvetes porter som en sort bølge av destruktive riffkunster, en semi-teknisk og skarpkantet form for dødsmetall som blaster og thrasher som om den har liv å avkorte. Miksen er nydelig organisk, – bitende men klar – en produksjonsjobb som ligger på nivå med Beyond ManHideous Death og Misotheists utsøkte skiver fra i år. Den Dante-refererende «Ten Trenches of Malebolge» introduseres så via en thrashende dødsmetall-fanfare, før episoder med ledegitar-dominans og mildt dødsprogga akkorder utvider uttrykksperspektivet utover åpningssporet. Sydende, glefsende bass forankrer den hektiske riffingen til Magnus Garathun, som med sineulende growling også sørger for å spikre demoens blasfemiske teser opp på kirkedøra. 

U-festlighetene stopper dog ikke her. «Desecrate the Exploits of God» setter utfor skrenten i et Nekromantheon-aktig jag, før trommis Øyvind Kvam mater på med nok periode-spesifikke brekk til å kalle trylle frem tårer i øyekroken til enhver hardnakket 80-talls-fanatiker. Mer rytmisk trolldom får vi på avslutningssporet «The Great Storm of Putrefaction», som dveler ved åpningens akkorder akkurat lenge nok til å destabilisere låtas rytmiske fundament. Låtas høydepunkter inkluderer blant annet den villeste opptellingen til en ny seksjon du kommer til å høre på en skive i 2021, samt en avslutning som er så sammensatt og heseblesende at du omtrent kan se guttas djevelske glis etter en velutført gjennomspilling.

Samtlige av medlemmene i Abhorration virker så innbefattet med grepene som får klassisk dødsmetall til å eksplodere ut av høyttalerne at jeg som anmelder opplever at mitt kritiske blikk for en gangs skyld ikke finner noe å plukke på. Det eneste som går gjennom hodet mitt når jeg hører på ‘After Winter Comes War’ er hvor hinsides tøft og kreativt det er, og at jeg vil ha mer av det – helst i går, om det hadde vært mulig. Abhorration har på sin debut levert 22 minutter med dødsmetall som (i mine øyne) kan konkurrere med toppsjiktet av årets utgivelser innenfor sjangeren internasjonalt, og som enkelt og greit er den beste norske EP/demo-utgivelsen jeg har hørt i år. Ingenting å utsette på; ta deg en lytt eller tjue. 

Skrevet av Fredrik Schjerve



Tenebral Rift – Umbra 

Usignerte, ute nå på div. strømmetjenester

Tenebral Rift er et anonymt band fra Trøndelag som ved første øyekast virker temmelig profesjonelt. Deres visuelle stil er meget forseggjort, og setter dem i dialog med mye av den andre okkulte, symbol-tunge ekstremmusikken som produseres i Trondheim for tiden. Dersom man spoler litt rundt i debut-utgivelsen ‘Umbra’ vil den klare, fyldige og detaljrike produksjonen være noe av det første som legges merke til, og på dette tidspunktet vil det virke sannsynlig at gruppen består av én eller flere musikere med lang fartstid innenfor ekstreme metallsjangre. En fullstendig gjennomlytt av plata vil derimot avdekke en del strukturelle skavanker som taler i mot denne teorien, og konflikten mellom den profesjonelle presentasjonen og den mangelfulle strukturen ender dessverre opp med å definere skiva, i alle fall for undertegnede.

‘Umbra’ er en skive som per bandets bio ønsker å undersøke de «mørkeste og mest undertrykte hjørnene at den menneskelige psyke», og det via dyster og atmosfærisk dødsdoom med elementer av svartmetall og sludge. Takket være den utmerkede produksjonsjobben oppleves skiva som temmelig fokusert uttrykksmessig, til tross for at undersjangrene som involveres er mange, og måtene de anvendes på likeså. Det miksen ikke kan hjelpe med, er å gi de lineære og gjennomkomponerte låtene den retningen som kreves for å holde lytterens fokus gjennom seks spor på syv til tolv minutter.

Samtlige av låtene på ‘Umbra’ holder seg tett til følgende struktur: Serier av enkeltstående og løst sammenkoblede ideer som hyppig avbrytes av lommer av post-farget atmosfære – gjerne med et sample på toppen. I tillegg repeteres seksjoner og ideer sjelden etter at de først har fått sin tid i rampelyset (med unntak av et par riff på «Enthralled Nocturnal Prison» og «Lingering Wound»), hvilket gjør låtene enda vanskeligere å skille fra hverandre. ‘Umbra’ fremstår derfor som en timeslang enkeltlåt, eller kanskje seks låter delt opp i tre eller flere, løst sammenknyttede deler – med andre ord en ordentlig utfordring å komme seg gjennom i en sitting. 

Hvilket er umåtelig synd med tanke på styrken til enkeltstående ideer, den tematiske utformingen og presentasjonen som helhet. Låter som «Vale of Shadows» kombinerer funeral doom-aktige atmosfærer og instrumentale effekter med drivende, rockende dødsdoom til utmerket effekt. Enda bedre er innslagene av svartmetall og black/death som dukker opp med jevne mellomrom, der spesielt den Djevel-aktige akkordsekvensen som kroner midtpartiet til «Shrouded by the Mist» gjør inntrykk. Det ligger med andre ord en god skive i ‘Umbra’s indre et sted, men mangelen på strukturelle holdepunkter gjør at selv de gode ideene sliter med å hevde seg når skiva har stått og surra på anlegget en tre kvarters tid. 

Det er sjeldent jeg er så konfliktert rundt en skive som jeg er med debuten til Tenebral Rift. Det er så åpenbart at bandet har potensialet til å bli et bunnsolid dødsdoom-prosjekt med sterk tematisk grobunn, men inntil låtformene faller på plass – samt ledegitarene, som ofte skjærer åpenlyst med akkordgrunnlaget, intensjonelt eller ei – vil de nok ha problemer med å utmerke seg i dagens råsterke, norske undergrunnsscene. Tenebral Rifts ‘Umbra’ vil trolig treffe en del av dødsdoom-scenens ivrigste konsumere, men for min egen del forblir den – om noe reduktivt – et slående eksempel på uforløst potensiale.     

Skrevet av Fredrik Schjerve



Haalbuaer – Mortal Ones Scream in Terror

Usignerte, ute nå på div. strømmetjenester

På sin andre demo fra 2020 beviste dødsmetall-trioen Haalbuaer at de er en av de mest groteske dødsmetallbandene på norsk sokkel. Det er forså vidt lett å forfalske organisk råte på en dødsmetall-demo med lave produksjonsverdier, men Haalbuaer utsondret en autentisk kjærlighet for alt som er sørpete og jævlig ved dødsmetall gjennom hvert eneste kravlende riff og vokale oppstøt. Molde-bandet viser en forståelse for fundamentale strukturer ved klassisk dødsmetall som er langt forut deres unge alder, og på debutplata ‘Mortal Ones Scream in Terror’ gjør de et evolusjonært hopp som gjør at jeg umiddelbart begynner å fantasere rundt hva slags skiver de kan komme til å slippe i årene som kommer. 

Med «evolusjonært hopp» mener jeg ikke at Haalbuaer har beveget seg ut sin av den primitive ursuppa, men heller at suppa har blitt fylt av et langt mer yrende og differensiert liv enn på tidligere utgivelser. ‘Mortal Ones Scream in Terror’ fyller nemlig sin korte spilletid med så mange ulike former for dødsmetallisk klassisisme at en like passende albumtittel hadde vært ’50 nyanser av fordervet OSDM’. Vi finner ikke bare luskende Autopsy-seksjoner og slibrige hyllester til Incantation, men også referanser til vridende, finsk dødsmetall og semi-tekniske nyvinninger fra senere i sjangerens utviklingskurve. ‘Mortal Ones Scream in Terror’ makter med andre ord å være både tematisk konsis og ufokusert, ettersom mer eller mindre hele spektrumet innenfor én av dødsmetallens evolusjonære grener kommer til uttrykk i løpet av skivas åtte låter. 

En luskende beat og øredøvende feedback varsler om kommende ødeleggelse, før et slimete og seig riff kaster oss rett ned i den sydende pytten av gjørmete dødsmetall som utgjør åpnignssporet «Cemetery Possession». Trommespillet henfaller like ofte til kjepphøye og dødspotente grooves som til tradisjonell blasting og rulling, og over det hele ligger vokalen som en kølsvart og tjære-infusert glasur. Produksjonen har fått seg en oppgradering siden bandets demo-dager, selv om gitaren tidvis forsvinner bak de høyt miksede trommene. Det er selvfølgelig viktig at bandet tviholder på sin karakteristiske råte, men senere utgivelser av band som Undeath og Noxis viser at det finnes mange produksjonsmessige muligheter selv innenfor avskyelig og grisete dødsmetall.

Blant ‘Mortal Ones Scream in Terror’s høydepunkter finner vi låter som «Cemetery Possession», «Inhale the Nauseating Fumes», «Pungent Ecstasy» og den eneste låta på skiva som har blitt hentet inn fra bandets to demoer, «Caverns of the Deceased». Disse låtene fungerer så bra fordi de inneholder noen av de absolutt groveste dødsmetallriffene på norsk sokkel i 2021, men også fordi de demonstrerer bandets usedvanlig velutviklede teft for dødsmetallisk rytmikk. Det som hindrer debuten i å være en virkelig betydelig hendelse innenfor norsk dødsmetall i år, er at Haalbuaer fortsatt har mye å lære når det kommer til låtskriving før de kan hevde seg blant sjangerens mestere, i tillegg til at produksjonen fortsatt trenger ytterligere justeringer for å unngå å stemples som en glorifisert demo. ‘Mortal Ones Scream in Terror’ er uansett en sjokkerende sterk debut fra et utrolig ungt band, og en obligatorisk lytt for folk som mener at den norske dødsmetallen er i overkant strigla og polert. 

Skrevet av Fredrik Schjerve



Urdôl Ur – Seven Portals to the Arcane Realms

Ute nå via Unborn Productions/Ixiol

Den atmosfæriske og episke formen for svartmetall som Summoning inspirerte er et ytterst vanskelig uttrykk å mestre. Når svartmetallens standardbesetning utvides med både synther og MIDI-instrumenter er faren for å overbelaste låtmaterialet med endeløse lag av melodistemmer stor, og selv Summoning selv kan ikke sies å alltid ha stålkontroll på denne balansegangen. Derfor er det så overraskende at den anonyme norske duoen Urdôl Ur får det til så godt på debuten ‘Seven Portals to the Arcane Realms’, et aldri så lite høydepunkt på tampen av utgivelsesåret 2021.

‘Seven Portals…»s tittel henviser til de syv låtene som utgjør skiva, men i mine øyne ville det vært mer logisk å skille de instrumentale mellomspillene fra de tre fullverdige låtene. I så henseende fungerer mellomspillene som portaler inn i Urdôls fantasi-univers, der de tre storkomposisjonene er utbroderte og episke narrativer som utspiller seg der. Til tross for en noe tilslørt og udynamisk produksjon presterer Urdôl Ur å fylle låtene med musikalske hendelser og dramatikk, for ikke å glemme de smektende melodiene som virkelig selger skiva som en minneverdig opplevelse.

Etter preludiets meget typiske horn-fanfare blir vi plassert midt i kampens hete, i det «Visions of Ancient Battles on the Plains of Baergloire» spiller ut sin fengende introduksjon. Klingende sverd og vrinskende hester lyder over den storslagne svartmetallen, og melodiske kontrapunkter utgjør et treffende bilde på de sammenvevde skjebnene som kjemper på de blodige slettene. Det nedstrippede midtpartiet maler et bilde av en slagmark som er uttynnet for soldater, og lyden av sverd som møtes i det fjerne skildrer den desperate kampen som utspiller seg mellom de få som er igjen. Som dere skjønner er dette musikk som fremkaller bilder og scenarioer på effektivt vis, et episk svartmetallskive som virkelig gjør seg fortjent til benevnelsen «episk».

«Pond of Mana»s fredelige klimpring, fuglekvitring og sildrende bekker er en nydelig pause etter det utstrakte slaget som nettopp tok plass. «Munloire» tar oss deretter med til et mindre krigersk scenario, en mer eventyrlig plass der drivende beats og fantastisk svartmetall-melodikk maner frem bilder av mektige fjell og begrodde daler. «The Darkened Pass (In the Shadow of Thozzt Dogor)» leverer så nok en rik auditiv fortelling, en som er preget av en spenningsfylt marsj gjennom snirklende korridorer overskygget av høye tinder. Låtas gitarintroduksjon er som en gradvis presentasjon av fortellingens distinkte karakterer, og i løpet av spilletiden bygges det opp forventninger og spenninger som utløses av den storslåtte repetisjonen av en av låtas mange sterke melodier. 

‘Seven Portals to the Arcane Realms’ er utrolig ryddig og vel-arrangert for sjangeren. Melodistemmer oppleves sjelden som overflødige, og ingen betydelig påtråkking av tær utspiller seg mellom de ulike instrumentalbidragene. Produksjonen som i utgangspunktet virket i overkant statisk bidrar omsider til utgivelsens sjarm – som de gulnede sidene som rommer et kjent og kjært eventyr. For min egen del får jeg faktisk mer ut av det Urdôl Ur har fått til på sin debut enn det meste av Summoning og Caladan Brood jeg har hørt, enkelt og greit fordi ideene en så vel-formulerte og -trimmede i forhold til de noe mer overfylte låtene til de to nevnte gruppene. ‘Seven Portals to the Arcane Realms’ er en strålende utgivelse som vil glede fans av atmosfærisk svartmetall, dungeon-synth og episke Summoning-hyllester i like stor grad. 

Skrevet av Fredrik Schjerve

Makrostrukturell evaluering: Ukas plater

Ivar Bjørnson & Einar Selvik – Hardanger

Hardanger - Single by Ivar Bjørnson & Einar Selvik | Spotify
Ute nå via By Norse Music

De unike forbindelsene som danner seg i og rundt det norske metallmiljøet slutter aldri å fascinere. Det er noe ekstra spennende ved at kjente musikalske personligheter prøver å møtes på midten hva gjelder artistiske impulser og identitet, selv om resultatet av denne kollisjonen kan være platt og kjedelig like ofte som det er tankevekkende og inspirerende. Samarbeidsprosjektet mellom Enslaveds Ivar Bjørnson og Wardrunas Einar Selvik har aldri landet helt ute på ekstremene av disse polene for min egen del, men i en mellomplass der subtile ideer og atmosfærer danner et vidåpent og meditativt rom for lytteren.

Duoens nye, korte EP ‘Hardanger’ tar Selviks teft for rekontekstualisering av norsk folketradisjon og gir den en ny vri. Åpningslåta «Heim til Yggdrasil» er nemlig en omfattende bearbeidelse av Enslaveds «Return to Yggdrasil» fra landemerket ‘Isa’ – et cover som tar seg store friheter med struktur, instrumentering og i sin oversettelse av teksten fra originalspråket engelsk til norsk. Forskjellene er faktisk så mange og så store at det tok meg flere minutter med lytting før jeg skjønte at det var et cover av en låt jeg kjenner godt det dreide seg om (selv om tittelen strengt tatt burde satt meg på sporet). Dette er nøyaktig det jeg mener at et cover skal være: ikke en presis gjengivelse, men en transformasjon med helt egne styrker og kvaliteter.

En dunkende puls og strobende synther gir «Heim til Yggdrasil» et aldri så lite touch av modernitet, men låtas sentrale bæreelement er fremdeles den eldgamle og herdede ryggraden som er vår norrøne folketradisjon. Musikken har et lengselsfullt og melankolsk preg, og den storslåtte men uoppblåste avslutningen maner frem et bilde av et utmattet reisefølge som setter ut med asken (et mindre vikingskip) i retning hjemlige trakter. Mørke og skvulpende bølger treffer baugen på skipet ved åpningen av «Hardanger, som fort beveger seg inn i et utpreget folkemusikalsk terreng. Dette terrenget er fylt med fargerike og distinkte karakterer, hvorav de mest fremtredende er hardangerfela til Silje Solberg og Linda-Fay Hellas klokkeklare røst.

Det er med andre ord ikke bare Bjørnson og Selvik som fyller ‘Hardanger’ med tidsriktige toner og melodier. EP-ens utvidede besetning rommer flere enn kun Solberg og Hella; samtlige av de nåværende medlemmene av Enslaved stiller faktisk med instrumentelle bidrag i løpet av utgivelsens spilletid. Dette står i stil med det folkesentriske perspektivet som Bjørnson og Selvik utsondrer via musikken sin, men det bidrar også til å fylle de to låtene med livlige og levende detaljer. ‘Hardanger’ er ikke en utgivelse som slår deg overende med sterke ideer eller dynamiske utsving, men en utgivelse som gradvis forflytter sinnet ditt til et eldre og mer uberørt Norge. Det er kanskje ikke den EP-en som kommer til å stå sterkest i minnet ved årets ende, men i de ti minuttene den spiller er det en innhyllende og aldri så lite trollbindende opplevelse.

Skrevet av Fredrik Schjerve


Dold Vorde Ens Navn – Mørkere

Mørkere | Dold Vorde Ens Navn
Ute nå via Lupus Lounge

‘Mørkere’ er den første fullengderen til Dold Vorde Ens Navn (DVEN), et band bestående av gamle ringrever som også er kjente blant annet fra Dødheimsgard, og som tidligere har stått for EP’en ‘Gjengangere i hjertets mørke’ fra 2019. Den er definitivt en svartmetallplate. Det er den imidlertid stort sett med en viss avstand til sjangerens ofte frenetiske, obskure og atmosfæriske sider. Produksjonen er klar og romslig, uttrykket er nokså progressivt, melodisk og mid-tempo-befengt i store deler av løpet, og vokalen er i det hele tatt usedvanlig variert fremfor å klamre seg til velkjent og obskur skrikevokal. Stemmen til vokalist Vicotnik er et rått og friskt element i produksjonen, og vandrer i lydbildets front usminket og sømløst mellom ulike former for growle- og skrikevokal, Attila Csihar- og strupesangaktige toner og clean-vokal. Det mens alt av låttekst er forfriskende hørbart, ikke helt ulikt Satyrs innsats blant annet på ‘Nemesis Divina’ eller Thomas Eriksens røst i Morks ‘Katedralen’ fra i år. Totalpakken legger opp til en forholdsvis egenartet en som DVEN stort sett lykkes svært godt med.

DVEN starter nok for så vidt i sitt sinteste og mest kaotiske hjørne med åpningen «Jeg vil ha det mørkere», som åpner på smakfullt, dystert og spennende vis der Vicotnik repeterer «…jeg vil ha det mørkere…» med steinansikt over iskaldt, voldsomt og stormfullt gitar- og trommespill. Et av platas største og mest kontinuerlige styrker åpenbares med en gang når gitarspillet til Haavard Jørgensen, som spilte gitar på Ulvers legendariske svartmetalltrilogi, utmerker seg hele låta gjennom. Et kruttsterkt melodisk teft ligger i samtlige av riffene som strammer opp lydbildet etter den desorienterende introduksjonen, og legger også til rette for en god overgang til «Løgnens abstinenser».

Så er nok også «Løgnens abstinenser» en låt der noen av problemene på ‘Mørkere’ begynner å melde seg. I skyggen av det sterke hovedtemaet strekkes noen av temaene ut til det føles som om de går på tomgang, og i mine ører møter også Vicotnik sine egne begrensninger mot slutten av dette sporet når clean-vokalen ikke kommer så heldig ut. Den fungerer ofte fint på ‘Mørkere’, men det er mest når den ligger litt lavmælt til. På «Løgnens abstinenser» og særlig midt i den påfølgende «Det falt et lys i min mørke krok» går den derimot usminket i front i et høyt register, og til og med litt teatralsk – da med den uheldige bieffekten at det i mine ører låter rimelig surt.

Det er dermed et element det er ganske lett å isolere og peke ut, og det er også bare å innrømme at vokalen på sitt verste trekker en del ned for min del. Men det skal sies at det fortsatt er tydelig at DVEN i delene det gjelder mestrer de fleste andre av lydbildenes hjørner. «Det falt et lys i min mørke krok» er for eksempel en flott, progressiv og velbalansert tålmodighet på syv minutter, som støtter seg på noen sterke black’n’roll-riff og nydelige, Ulver-aktige akustiske gitarer i begynnelsen. «Determinismens paradoks» følger opp sterkt, blant annet med et helt vilt høydepunkt som kommer i form av en lynrask, folkemusikkaktig melodi som er som dratt rett ut av Windir-boka. «Ensomhetens rytter» bygger seg opp til å bli blant albumets mest storslåtte spor, og «Arvesynd» tyner DVENs sterke melodiske side med stor suksess.

Om de tre sistnevnte låtene utfordrer min innledende tese om at den frenetiske svartmetallen ikke er så tydelig til stede på ‘Mørkere’, for det gjør de definitivt, er de to siste låtene, «Er det måneskinn» og «Syke hjerter», som skapt for å få de som skulle tvile inn i folden igjen. Førstnevnte er den låta på ‘Mørkere’ som nok gjør mest aktiv bruk av det stadig latente symfoniske elementet på plata, og lar forsiktige fioliner åpne ballet før melodien bygger seg opp til et eksplosivt hovedtema som bærer komposisjonen videre i ulike variasjoner og bølgedaler. Melodien er rett og slett ganske så fantastisk, oppbyggingen ligeså, og etter at den har vokst på meg helt siden singelslippet må jeg nesten tillate meg å kalle den et av de kuleste norske svartmetallåtene jeg har hørt i år.

«Syke hjerter» er heller ingen dårlig avslutning. Den bærer med seg det traskende tempoet fra forgjengeren, serverer et strålende hovedriff og byr på et slående melankolsk refreng – der clean-vokalen for så vidt fungerer utmerket! – som bygger opp til platas siste nådestøt før hovedriffet helt til slutt følger lytteren ut av DVENs rike. Der har noen skavanker stått i veien for en helt finslipt lytteropplevelse for min egen del i denne omgang, men ‘Mørkere’ er like fullt – og først og fremst – en åpenbart profesjonell svartmetallutgivelse som byr på noen virkelig, virkelig sterke øyeblikk.

Skrevet av Alexander Lange


Kanaan – Earthbound

Musikknyheter.no - Kanaan - Earthbound
Ute nå via Jansen Records

Kanaan er en norsk power-trio som per bandets Facebook-bio spiller «deres egne form for forrykende psykedelisk rockemusikk i friform». Med andre ord er det snakk om musikk som trolig er frem-jammet på øvingsrommet, en teori som definitivt styrkes av trioens rykte som jammere av rang innenfor live-formatet. På sin nye skive ‘Earthbound’ har bandet forsøkt å adressere det evige spørsmålet når det kommer til jam-musikk i plateform: Hvordan gjenskape den energien og spontaniteten som oppstår på scenen?

Blant teknikkene Kanaan har tatt i bruk for å forsøke å mane frem live-magien er det særlig to ting som gjør at de lykkes; et bredt og følsomt dynamisk spekter, og en vilje til å gå løs på instrumentene når ånden kommer over dem. Trommis Ingvald André Vassbø utmerker seg på begge fronter, med nyansert og eksplosivt trommespill som følger strengeinstrumentenes innfall med reaktiv presisjon. Han føyer seg med andre ord godt inn i rekkene med fremragende norske jam-band-trommiser som operer for øyeblikket, som Martin Horntveth fra Jaga Jazzist og Olaf Olsen fra Steamdome.

Men nok om instrumentalprestasjoner. Kanaan har nemlig reist noen låtmessige konstruksjoner på ‘Earthbound’ som er litt mer strukturerte enn «friform»-benevnelsen skulle tilsi. Etter et fredelig og yndig preludium som kunne vært hentet ut fra Baroness‘ ‘Yellow & Green’, braker bandet løs med en serie knusende riff og tumlende trommebrekk. «Return to the Tundrasphere» er skivas første triumf der den blander unisone temaer i kjent Jaga Jazzist-stil, innslag av lyskraftige synther og buldrende, stoner-aktige riff. Gitarsoloen på låtas bro er kroppslig og senesterk fremfor å bære preg av innlærte og oppbrukte fraser – et sikkert tegn på en jam-musiker som vet å slippe seg løs og drive på musikkens kraftige strømmer.

Singelen «Pink Riff» låter til å begynne med som om Clutch skulle fått et kollektivt anfall i løpet av en av deres legendariske livekonserter, før energien og aktivitet øker ytterligere til et Steamdome-aktig kokepunkt. Et øyeblikks pause er nødvendig etter «Bourdons» støyete improvisasjon, og «Mirage» fyller denne pausen med taktil perkusjon og chorus-tung gitar for å skape en herlig avslappende og små-rusa vibbe. «Mudbound» er selve mastodonten på skiva, en traskende og brautende komposisjon som bruker de dynamiske ytterpunktene til å oppnå Motorspycho-aktige prog-dimensjoner.

Både «Crash» sine dronende Sunn 0)))-akkorder og den heseblesende virvelvinden av aktivitet som er «No Star Left Unturned» er fine numre isolert sett, men klarer ikke å unngå å fremstå litt knappe etter den instrumentale, psykedeliske stoner-monolitten som er «Mudbound». Kanaan treffer generelt svært godt med det musikalske materialet på ‘Earthbound’, selv om jeg ærlig talt skal innrømme at jeg nok en gang kjenner på trangen til å se musikken framført live heller enn å spinne skiva igjen. Dette vil ikke si at ‘Earthbound’ er noe annet enn en fabelaktig og imponerende jam-plate; en bunnskrapende dose psykedelisk instrumentalmusikk som fungerer like godt som turguide i hodetelefonene som uoffisiell tester av smertegrensen til dine nyinnkjøpte gulv-til-tak-høyttalere. Anbefales alle tilhengere av tung og omstreifende instrumentalmusikk.

Skrevet av Fredrik Schjerve


Jointhugger – Surrounded by Vultures

Jointhugger - Surrounded by Vultures
Ute nå via Majestic Mountain Records

Da Jointhugger slapp låta «Reaper Season» tidligere i år tok jeg det som en selvfølge at bandet var en mer eller mindre etablert gjeng som hadde pumpet ut stoner-klassikere i bakgrunnen av norsk musikkliv i flere år. Låta var nemlig en såpass mesterlig og velskrevet sak – jeg har tidligere uttalt at det er en av mine absolutte favoritter innenfor stoner-sjangeren, og det står jeg for ennå –  at det var naturlig å forvente at det var erfarne veteraner som sto bak. Derfor var det meget overraskende å finne ut at Horten-bandet kun har sluppet EP-er tidligere i sin karriere, og at deres nyeste utgivelse ‘Surrounded by Vultures’ faktisk er å regne som deres album-debut.

‘Surrounded by Vultures’ fortsetter å vise at Jointhuggers kunnskaper rundt elementene som ligger til grunn for stoner-sjangeren er ekstensive, samtidig som den tøyer strikken i en noenlunde progressiv og rytmisk spenstig retning. Denne utviklingen faller sammen med en lydproduksjon som mangler noe av forgjengerens sprø, analoge teksturer, men som til gjengjeld profesjonaliserer lydbildet uten å frarøve den et fnugg av tyngde eller slagkraft. Resultatet er en kruttsterk og imponerende debut som likevel etterlater rom for forbedring og videre utvikling.

Plata starter med en instrumental som per navnet er en oppfølger til sporet som åpnet debut-EPen ‘I Am No One’ fra i fjor. «In Dire Need of Fire, Chapter 2» utstråler både psykedeliske bølgelengder og bluesy affekt i mengder, en kombinasjon som gjør at tie-dye-visualene begynner å danse over netthinnen som på kommando. Låta graver seg lengre ned i stonerens grumsete sedimenter utover spilletiden, før progga taktarter og et aktivitetsnivå som er usedvanlig høyt for stoner river oss inn i skivas uttrykksmessige univers for alvor. Her finner vi singelen «Midnight», som med sine nedtonede vers og perkussive, dansende bro utgjør et tidlig høydepunkt på skiva.

«Empty Space» tar os deretter inn i et Hendrix-sk landskap preget av organisk samspill og tilsynelatende frem-jammet, bluesy stoner-rock. På dette tidspunktet går tankene i retning Bergens Shaman Elephant, som har et annet take på uttrykket basert på mange av de samme fundamentale prinsippene. «Delysid Rex»s gitarer er så tappet for toppfrekvenser at man skulle tro bandet hadde kneblet og bundet diskanten og etterlatt den på en togskinne for å dø, men de kraftige vokalene til Nico Munkvold bidrar til å fylle hullene i toppen av spektrumet.

Til slutt har vi selvfølgelig andresingelen «The Calm», som er skivas ensomme og majestetiske fjelltopp. Der resten av skiva sliter med å vekke samme entusiasmen hos meg som forgjengeren gjorde, er riffene på «The Calm» av en kvalitet som drar meg rett tilbake til de kryssende, underjordiske tunnelene som bandet gravde ut på «Reaper Season». Den nesten King Crimson-aktige, kreativt overstrømmende broen hever energien til kritiske nivåer, før avslutningens akselererende utblåsning avslutter plata på slående vis. På låter som «Reaper Season» og «The Calm» er Jointhugger allerede blant den norske stoner-eliten, men de andre låtene på ‘Surrounded by Vultures’ viser at bandet fortsatt har plenty av rom under taket å vokse inn i. ‘Surrounded by Vultures’ er uansett en ordentlig suksess av en debut-skive, og en av norsk stoners ubestridte høydepunkter i 2021.

Skrevet av Fredrik Schjerve


Confabulation – Subjugation

Confabulation - Subjugation
Usignert, ute på strømmetjenester

Confabulation utmerket seg mot slutten av fjoråret med utgivelsen av debutplata ‘Mental Alchemy’, en råsterk, moderne thrash-plate som gjorde  seg fortjent til utnevnelsen «ukas favoritt» her på bloggen. Et år senere har Bergensbandet klart å stable på beina et par nye låter, som i tillegg til en kort intro ble gitt ut som EP-en ‘Subjugation’ i starten av måneden. Med ‘Subjugation’ forsøker Confabulation å belønne tålmodigheten fansen har vist i påvente av nytt materiale, men tvert i mot kan kvaliteten på låtene gjøre det vanskeligere for folk som likte ‘Mental Alchemy’ å hanskes med ventetiden frem til oppfølgeren.

Slayerske riff og gitarhyl introduserer «Moment of Obscurity», en to-minutters sak som fremstår mer som en serie fete riff enn en funksjonell introduksjon. Etter en spenningsbyggende piano-sekvens detter vi hodestups inn i den beste av de to låtene, nemlig tittelsporet «Subjugation». Tempoet høynes, og vokalist Daniel kommer byksende ut i rampelyset for å utfylle uttrykket med sine hardcore-påvirkede growls. Kombinasjonen av heseblesende, moderne thrash og vokalenes skjær av -core gjør at man ville gjort rett i å kalle musikken for crossover, selv om produksjonen er av en moderne og polert variant som er utypisk for undersjangeren. Før-refrenget/refrenget er låtas klareste høydepunkt, men den mystiske, harmoniske bobla som åpner seg på låtas bro er også et distinkt og minneverdig stopp på reisen.

«Schadenfreude» avslutter så EP-en med en serie tunge, kromatiske og Power Trip-aktige riff. Det er generelt de hurtigste og mest jagende sekvensene som gir meg mest å henge fast i, kanskje fordi de gir meg noe av den autentiske thrash-råskapen som den noe polerte produksjonen ofrer til fordel for profesjonell presisjon. Confabulation vet åpenbart hvordan man skal snekre sammen en kompakt og velfungerende thrash-låt, og på ‘Subjugation’ gir de oss et fabelaktig men smertefult knapt og kort blikk på hva de har brukt det siste året i Bergens-studioet på å stelle i stand. ‘Subjugation’ er et av årets sterkeste bidrag innenfor moderne, norsk thrash, og en EP som anbefales samtlige fans av thrash med core-elementer.

Skrevet av Fredrik Schjerve

Besatt – Besatt

Besatt - Besatt
Usignert, ute på Bandcamp

Duoen Besatt er som hentet ut av en lav-budsjetts kultklassiker fra 90-tallet. De to nære vennene er med sin tidligere historie som ekspeditører i en filmsjappe til forveksling lik protagonistene i filmen «Clerks», om disse to var mer opptatt av metall enn å spille hockey på taktoppene i New Jersey. Debuten deres under navnet Besatt er en ruskete kombinasjon av svartmetall, punk og thrash som er tematisk inspirert av de mange horror- og slasherfilmene kompisduoen har diskutert bak disken på sin tidligere arbeidsplass.

Skiva starter med et utstrakt øyeblikk med mørk og fryktinngytende ambiens, før et deilig postpunk-riff kommer skranglende ut av høyttaleren. Til tross for noen spastiske blastbeats er musikken mye tydeligere preget av punkens sjuskete rennesteinsmentalitet enn svartmetallens nihilisme, noe som forsterkes av vokalistens effekt-belagte utrop. Denne forbindelsen til punk videreføres på etterfølgeren «BASTARD», som med sine thrash-aktige sekvenser og grelle punkriff kunne gjort dem til et naturlig support-band for Ghetto Ghouls.

Til tross for ‘Besatt’s generelt amatørmessige fremtoning er de virkelig inne på noe når det kommer til deres sammensetning av elementer. Punken og den lengselsfulle post-hardcore-melodikken på låter som «HEVNLYST» fungerer godt i kombinasjon med de sporadiske innslagene av svartmetall som dukker opp over skivas spilletid, så om duoen klarer å raffinere og utvikle dette utgangspunktet videre kan de finne på å gi ut noe virkelig fett og unikt innenfor norsk metall.

Dessverre er det også noen betydelige hindringer bandet må overkomme dersom de ønsker å gi ut musikk som ikke fremstår som et lavterskel-hobbyprosjekt mellom to gode kompiser. Det aller viktigste er at bandet ikke lar trommene komme i veien for de kule gitar-arrangementene. De tilfeldige skarpslagene som peprer blastbeatsene på «HEVNLYST» undergraver alt det gode låta ellers har gående for seg, et problem som mer eller mindre gjelder hvert eneste innslag av blastbeats på skiva. Andre områder som trenger en oppgradering er låtskriving og tekst, som til tross for å besitte en sjarm som kler uttrykket godt, fortsatt er et stykke unna å gi meg en følelse av at bandet har større aspirasjoner enn å gi ut en artig liten kuriositet myntet på sin egen omgangskrets.

Dersom Besatt ønsker å jobbe videre med musikken hadde de vært tjent med å kaste et blikk på de to låtene som fungerer best, nemlig «KAMELEON» og «MØRKETS TIME». «KAMELEON» er en drivende og ukomplisert låt som tviholder på sin røde tråd gjennom spilletiden på fem minutter, og «MØRKETS TIME» er et heseblesende vådeskudd av thrashende punk som skjener ut i en fløyelsmyk og atmosfærisk bro befolket av noen særs truende vokalspor. På spesielt sistnevnte faller det meste på plass for Besatt, og deres gode utgangspunkt og potensiale blir gjort synlig for alle og enhver. Besatts debut er en amatørskive fylt til randen av gode ideer, men som trenger en del justeringer for at disse ideene skal komme best mulig til uttrykk.

Skrevet av Fredrik Schjerve

Selvmord – I Glansen Av Den Hedenske Skogen

Usignert, ute på Bandcamp

Selvmord har gjenoppstått fra de døde, kan man kanskje si. Etter at utgivelsen ‘Lys Og Is’ ble omtalt som «the last chapter of Selvmord» i mai, er det mystiske, nordnorske svartmetallprosjektet i alle fall tilbake med ‘I Glansen Av Den Hedenske Skogen’. Her er mye kjent, men også noe er nytt: Borte er de kolossale, minimalistiske og obskure komposisjonene på flere titalls minutter, og vi sitter igjen med et mer kortfattet, direkte og folkemusikkinspirert uttrykk. ‘I Glansen Av Den Hedenske Skogen’ varer bare ca. tolv minutter, og består av to låter.

Her byr Selvmord sannsynligvis på noen av de beste riffene og komposisjonene prosjektet har sluppet. Så får den virkelig obskure og skranglete produksjonen, som Selvmord har tatt med seg fra tidligere, meg til å nøle noe likevel. Den har definitivt noe for seg ved å bringe inn det klassiske og beundringsverdige lo-fi-preget som ligger i mye undergrunnssvartmetall, men har også noen tendenser til å virke noe etsende på låtene der det rett og slett er varierende hvor mye som er hørbart. Noe som imidlertid fortjener en positiv bemerkning er vokalen, som er så iskald, glasert og obskur at den egentlig legger seg opp mot støymusikken – da på fascinerende vis, særlig når vår ukjente utøver demonstrerer litt clean-vokal i lydtåka på tittellåta.

Skrevet av Alexander Lange

Makrostrukturell evaluering: Ukas plater

Enslaved – Caravans to the Outer Worlds

Caravans To The Outer Worlds by ENSLAVED - info and shop at Nuclear Blast -  Nuclear Blast
Ute nå via Nuclear Blast

‘Utgard’ var for min egen del mer et sårt etterlengtet tegn på artistisk utvikling enn en artistisk triumf i seg selv. Det kan virke paradoksalt å be et band som har gjennomgått en så omfattende og banebrytende utvikling som Enslaved om å fortsette å styre skuta ut i ukjent farvann, men som blodfan av bandet mener jeg at har skjellig grunnlag for å mene det jeg mener rundt saken (akkurat som dere lesere har rett til å gi fullstendig blanke i hva jeg mener om saken, for øvrig). På ‘Utgard’ så vi dog Enslaved dra på seg sine eksperimentelle bukser igjen for første gang siden ‘RIITIIR’, og om ikke plata som helhet toppet årets lister for mitt vedkommende var f.eks «Urjotun» et dristig eksperiment som demonstrerte bandets evne til effektiv selv-innovasjon. ‘Caravans to the Outer Worlds’ bygger videre på noen av forgjengerens nyvinninger, samtidig som den inneholder desto flere tegn på at Enslaved kan være på vei mot et nytt sonisk landskap.

EP-ens store trekkplaster må nok sies å være singel og tittelsporet «Caravans to the Outer Worlds». Vi har allerede fått mye tid til å fordøye og undre oss over låta, men selv etter to måneder kan jeg erklære at den ikke har tapt noe av sin opprinnelige magi. Dette er Enslaved på sitt mest eksotiske, med en spilletid på seks minutter definert av jagende sekvenser, retningsbestemt momentum, ormhull-traverserende blast beats og en usedvanlig meditativ og transporterende avslutning. For en kar som ikke lot seg trollbinde av ‘Sleeping Gods’ fra 2011 er det en glede å se at bandet er i stand til å produsere noe av sin beste musikk innenfor EP-formatet, og «Caravans…» kommer nok til å være høyt etterspurt på bandets kommende norgesturné med Shaman Elephant.

Men ‘Caravans to the Outer Worlds’ består selvfølgelig ikke bare av tittelsporet. Foruten de to mellomspillene har vi et eksempel på noe man ikke ser sånn altfor ofte innenfor metall, nemlig en direkte videreutvikling av en låt fra tidligere i bandets karriere. «Ruun II – The Epitaph» trår nemlig – etter en svært Opethsk kassegitar-sekvens – rett inn i «Ruun»s teksturelle og rytmiske univers. Svartmetallen til forgjengeren uteblir, men i stedet får vi et tålmodig og ruminerende strekk som av alle ting vekker assosiasjoner til 80-tallets melankolske pop-strømninger. Det funker temmelig godt, men med tanke på hvor kort EP-en er vil nok enkelte ønske seg et mer substansielt og metallisk nummer. 

I det keyboardist Håkon Vinjes bleeper og blooper leder oss ut i mørke natta mot slutten av «Intermezzo II: The Navigator» får jeg følelsen av å bli dratt i retning noe nytt. Det hviler en slags forventning under låtas standhaftige framdrift, en forventning om at Enslaved har funnet tid til å rekalibrere og stake ut en ny kurs for sine fremtidige kreative prosjekter. ‘Caravans to the Outer Worlds» er for all del en transporterende og engasjerende lytteropplevelse, men nok en gang må jeg konstantere at hintene den gir angående hva som venter oss bak horisonten er det som virkelig tenner en ild i meg. Enslaved har siden 90-tallet vært en av Norges aller mest spennende band, og på ‘Caravans to the Outer Worlds’ demonstrerer svartmetall-legendene at de ikke er tilfredse med å slutte å være spennende helt ennå.  

Skrevet av Fredrik Schjerve


Order – The Gospel

Order | The Gospel - CD DIGIPAK - Black Metal | Season of Mist
Ute nå via Listenable Records

Bandet Order er i alle fall ett av svarene på hva to av Mayhems første medlemmer, Messiah og Manheim, driver med nå til dags. Her spiller vokalisten og trommeslageren svartmetall sammen med to med bakgrunn fra henholdsvis Cadaver og Gluecifer, og bandets nyeste skive ‘The Gospel’ er deres andre etter at ‘Lex Amentiae’ ble sluppet i 2017.

På tross av at Messiah og Manheims dager i Mayhem for lengst er talte, er det denne gangen kanskje enda lettere å antyde en viss affinitet til dette legendariske svartmetallbandet. Likheten med plater som ‘Chimaira’ og ‘Ordo ad Chao’ åpenbarer seg sterkt i låta som avløser ambient-introen «Pneuma», «Rise», der et dødelig effektivt driv og gitarriff med pur ondskap i grunnvollene bygger grunnmuren under en særdeles sterk åpning. Death metal- og hardcore punk-erfaringene som er til stede i bandets mannskap står muligens bak det litt ekstra hardtslående preget – det høres litt ut som lydsporet til et torturkammer.

Når «Rise» åpenbarer noen av albumets sterkeste sider, tar det imidlertid dessverre heller ikke så alt for lang tid før de svakere punktene eksponeres. «Bringer of Salt» tar stafettpinnen greit videre, men på «It Burns» – som låtskrivermessig er sterk nok – mener jeg produksjonen begynner å gjøre musikken en bjørnetjeneste. Nærmere bestemt er det snakk om den svært høye skarptromma, som i enkelte beats blir fullstendig overdøvende. Det går blant annet også hardt utover «My Pain» og «Tomb» senere på albumet, som ellers byr på sterke saker særlig i gitarsegmentet, der Order også ikke kommer så alt for godt ut av at vokalen noen ganger ligger ganske isolert til i lydbildet.

Det er synd, for på sitt beste er ‘The Gospel’ virkelig, virkelig bra saker. De største høydepunktene finnes definitivt i midten, der blant annet tittellåta står for det jeg mener er en bunnsolid og også litt særegen svartmetallprestasjon der en taktfast trommerytme dundrer under de fantastiske akkordrekkene og den kruttsterke vokalprestasjonen. «Descend» og «Lust» følger sterkt opp, der førstnevnte sørger for den mest hardtslående lytteropplevelsen og «Lust» sannsynligvis byr på platas sterkeste gitararbeid. Med det er det tydelig at Order på ‘The Gospel’ viser hva de er i stand til, og at de med noen justeringer i det litt vel høylytte produksjonsmaskineriet kan by på noe enda sterkere ved neste korsvei.

Skrevet av Alexander Lange


Hate Angel – Kill for Passion

Hate Angel - Kill for Passion
Usignert, ute på strømmetjenester

Hate Angel er et band som har tatt opp overraskende stor plass i den norske metallscenens bevissthet i forhold til den spede mengden musikk de faktisk har gitt ut. Jeg har lenge vært klar over bandets eksistens uten å helt vite hvorfor, ettersom jeg til den dag i dag ikke har hørt EP-en som må ha mye av æren for bandets synlighet, nemlig ‘Chosen Ones’ fra 2019. Det er svært uvanlig at et nytt band klarer å samle opp flere tusen likes på Facebook før de har sluppet en eneste full-lengder, og Hate Angel har per i dag (et par uker etter slippet vel å merke) hele fem-og-et-halvt svimlende tusen av dem. Den mest vannholdige teorien må vel være at bandet har jobbet som helter med å skaffe oppmerksomhet og blest via endeløse konsertopptredener, men nå som jeg har hørt debuten deres en seks-syv ganger skal jeg ikke utelukke at folk bare hører et eller annet spesielt i deres forrykende black/death/thrash.

‘Kill for Passion’ flyter nemlig over av en kaotisk og utemmelig energi som er fullstendig deres egen. Hate Angels brutale dødsthrash med elementer av dissonant svartmetall er fremført på et vaklende, nesten slurvete vis som gir deres tårnende silhuett en desto mer skremmende og truende fremtoning. Jeg har allerede sammenliknet dette aspektet av bandets sound med den eksentriske rytmebruken til det amerikanske dødsmetallbandet Dim Mak, men det kan godt tenkes at det kun er en sideeffekt av at bandet gir blanke i instrumental presisjon til fordel for bestialsk fremdrift og energi. Det er uansett en definerende side ved bandets lydbilde, og for min egen del den absolutt viktigste grunnen til at ‘Kill for Passion’ knuser så hardt som den gjør.

Åpningsfanfaren på «Cult of Nature» demonstrerer dette fenomenet like godt som noen annen låt på ‘Kill for Passion’. Åpne strenger søler til det harmoniske bildet, og de brokete rytmene gir en slags haltende gange som aldri helt rettes opp i løpet av platas knappe halvtime. Den jagende dødsthrashen som følger er aldeles heseblesende, en gnistrende storm av harmonics og kantete gitarhugg. Singelen «God is Gone» er også et utmerket eksempel på bandets særegne rytmikk, denne gangen ispedd uortodokse akkorder og et nesten ‘Ion’-sk gitarbrekk mot slutten av låta.

Så må vi selvfølgelig nevne de kvelende, sorte vindene av diabolsk svartmetall som Hate Angel sprer strategisk rundt på skiva. Disse vindkulene utgjør som regel naturlige høydepunkter for låtene de opptrer i – små lokale formørkelser av ‘Kill for Passion’s allerede skyggelagte terreng. Pre-choruset på «Heed the Call» er definitivt rått nok til å fortjene sitt øyeblikk i rampelyset, men selve juvelen må sies å være den urovekkende kosmiske strålingen som lyser opp under soloen mot slutten av «God is Gone». Generelt sett er det få øyeblikk på ‘Kill for Passion’ som kan sies å være helt alminnelige, Hate Angel finner alltid en måte å vri velkjente ideer om til ugjenkjennelige og skrekkinngytende lydstrømmer.

Jeg skal derimot ikke påstå at debuten til Hate Angel er noe mesterverk; det finnes flust av ting bandet kan jobbe med for å høyne sitt eget artistiske kapital i årene som kommer. Bandet tar en del avgjørelser på ‘Kill for Passion’ som er litt vanskelige å gjøre seg god på – som f.eks den oppstemte og nesten fjamsete soloen på andresingelen «Death Awaken -, og vokalen tøyer virkelig strikken for det som er tålelig av rytmisk upresishet til tider. Til tross for disse skavankene er ‘Kill for Passion’ en auditiv bombeeksplosjon jeg har lyttet til utallige ganger de siste par ukene, og en black/dødsthrash-plate som kommer til blåse fans av krigsmetallisk ekstremitet i bakken fra første gjennomlytt.

Skrevet av Fredrik Schjerve


DRITTMASKIN – Svartpønk

Drittmaskin - Svartpønk
Usignert, ute på strømmetjenester

DRITTMASKINs musikalske uttrykk er nok beskrevet forholdsvis dekkende i tittelen på dette vestlandsbandets nyeste plate, ‘Svartpønk’. Med beina godt plantet i punkens fandenivoldskhet og uhøytidelighet gir DRITTMASKIN også plass til mye av svartmetallens estetikk, både i form av mange av de mer melodiske innslagene og det tidvis forrykende tempoet i bandets musikk. Det er imidlertid sjelden snakk om utforskning av svartmetallens mer atmosfæriske sider; snarere legger DRITTMASKIN seg ofte tett opp mot thrash- og speedmetallens slektskap med sjangeren. Med det kastes mange elementer inn i smeltedigelen – og for så vidt også flere enn de jeg har nevnt. Bandet evner med det å koke opp interessante og meningsfulle musikalske hybrider på ‘Svartpønk’, all den tid utgivelsen da også kan fremstå en smule ufokusert til tider.

‘Svartpønk’ er uansett best når hybriden mellom punken og svartmetallen – svartpunken! – rendyrkes mest. Med noe så enkelt som de onde, onde moll-akkordene i refrengene på «Glattcelle» og «Takk, Recovery», som følger opp noen virkelig hemningsløse punk-partier, treffer DRITTMASKIN blink. Et annet høydepunkt er låta «Brune Auge», der jeg aner noe inspirasjon fra noen av Darkthrones og Immortals kuleste triks, så vel som blackthrash-juvelen «Når Dei Kjem For Å Ta Meg», som står for et av platas sterkeste og mest catchy hovedtemaer og refrenger. Blackthrashen på «Krig» er desto mer vellykket der drivende, Megadeth-aktige vers får selskap av bandets beske skrikevokal, nærmest melankolske akkordrekker i hovedtemaet og en nokså vidunderlig gitarsolo. Like bra går det dessverre ikke på «Drittfolk», der hovedtemaet høres ut som at er litt vel åpenbart inspirert av et par helt spesifikke ‘Kill ‘Em All’-riff – låta reddes imidlertid litt inn av at bandnavnet får gjennomgå i refrenget og et helt fantastisk innskudd av Van Halensk tapping.

Så er ikke «Drittfolk» den eneste låta som kunne kommet bedre ut. Noen av låtene der punk-elementene stort sett får gjøre jobben alene blir for eksempel litt for anonyme. Det gjelder særlig i starten av albumet, der bandet etter en vellykket åpningslåt i form av «Al-Namrood» sliter litt med å holde interessen min oppe gjennom «Ni Barn Blir Født» og «Mors Nydelige Rose» – «La Dei Dø!» må nok også kunne sies å havne i denne kategorien. Det går hakket bedre når punk-elementene nærmest forkastes i de to lengste låtene på albumet, svartmetalleskapaden «Rottekrig» og avslutningslåta «Lími», som huser noen av platas aller beste temaer. Her er et større problem at låtene i mindre grad kler DRITTMASKINs produksjonsdrakt på ‘Svartpønk’, og den ekstremt nakne og høylytte skrikevokalen er nok her – for å si det sånn – en smakssak, særlig på «Rottekrig». Både komposisjons- og produksjonsmessig føles også disse to låtene litt underlig plassert blant resten av musikken på plata – all den tid de tilføyer mye, og nok også litt etterlengtet, variasjon. Det er nok i det hele tatt enklere å sette stor pris på bestanddelene i ‘Svartpønk’ enn å bli helt klok på helheten, og plata henter først og fremst sin styrke i sin tendens til å overraske og bandets stort sett utsøkte evne til å blande punk- og metallelementer sammen. Skavankene ligger stort sett i detaljene og at enkelte låter ikke når opp til de helt beste, og med det er det også snakk om en i all hovedsak sterk utgivelse fra DRITTMASKIN.

Skrevet av Alexander Lange


Andakt – Incubus

Andakt - Incubus
Usignert, ute på strømmetjenester

Andakt er et foreløpig anonymt svartmetallband som uten forvarsel slapp EP-en ‘Incubus’ på et knippe strømmetjenester nå i begynnelsen av oktober. Det basale lydbildet har sterke forbindelser til den norske andrebølgen i all sin fandenivoldske prakt, men ikke i den grad at plagiatkontrollen går av. Dette er mye takket være en viss maskin-aktig brutalitet som gjør seg til kjenne over EP-ens tolv minutter, en liten x-faktor som separerer Andakt fra de voldsomme mengdene av Bandcamp-svartmetall som flyter ute på nettet.

Åpningssporet «Andakt» er en tyktflytende strøm av doomy svartmetall, med et sterkt hovedtema som kan minne om Inquisition på sitt ondeste. Singlende hi-hats tar oss inn i versene der bandets anonyme vokalist advarer mot blind konformitet, før den nevnte brutaliteten sprenger det som er av skalkede luker via mitraljøse-aktige gitarer. Denne formen for tekniske sprengladninger er svært uvanlige innenfor svartmetall, og Andakt baker det inn i låta på svært effektivt vis.

Tittelsporet leverer deretter en litt mer suggererende og ritualistisk variant av åpningssporets akkordrekke, hyppig avbrutt av mer intense og hektiske svartmetallpartier. Denne intensiteten overføres til «Pave i Flammer», som er det klart mest ekstreme og stormende nummeret på Andakts debut-EP. Avslutningen kommer i form av bonuslåta «Serpentibus Additid», en kvernende Bandcamp-aktig demo som tilfeldigvis inneholder utgivelsens desidert feteste riff.

Alle aspektene ved Andakts ‘Incubus’ vitner om et band som er i oppstartsfasen. Produksjonen er pistrete og tynn, og låtmaterialet er foreløpig litt for rudimentært til å virkelig gjøre inntrykk. Spirene til en solid og spennende svartmetall-diskografi har derimot blitt sådd på ‘Incubus’, så jeg håper at dette ikke blir siste gangen vi hører fra den (antatt) anonyme soloartisten. Andakts ‘Incubus’ er et ukomplisert men effektivt førstedykk inn i svartmetallens rensende, sorte flammer.

Skrevet av Fredrik Schjerve

Makrostrukturell evaluering: Ukas plater

Livløst – Symphony of Flies

Symphony of Flies | Livløst | Dusktone
Ute nå via Dusktone

Man får i grunnen mye på kjøpet med musikken til Livløst. På ‘Symphony of Flies’ beveger bandet seg riktignok sjelden utenfor svartmetallens verden, men til gjengjeld viser Livløst frem flere sider av den enn det svartmetallband pleier å gjøre på én enkelt utgivelse. Musikken ligger med en eim av DSBM (dark suicidal black metal) først og fremst i territoriet til den mer riffbaserte og mid-tempo-befengte svartmetallen, og spiller på mange av de samme klassiske metall- og rock-elementene man finner i mye av musikken til band som Darkthrone og Satyricon – så vel som black’n’rollens eskapader. I dette ligger imidlertid også en dose av Livløsts dungeon synth- og ambient-side som fikk sitt store utløp på kuriositeten ‘Bråtebu’ i fjor, som flere steder på ‘Symphony of Flies’ gir svartmetallen et synth-befengt og egentlig ganske symfonisk preg – ikke helt ulikt stemningene som frembringes blant annet på Emperors klassiker ‘Anthems to the Welkin at Dusk’, mens rene orgelpartier andre steder gjør det ganske så spesielt. Uttrykket og helheten har dermed en nevneverdig egenart, og fremstår samtidig meningsfull.

Åpningslåta, som også er tittellåta, gir også et dekkende – og godt – førsteinntrykk av det man har i vente. Her setter dystre synther og et gitararbeid som pendler mellom Mgła-aktige melodier og drivende riff den mørke tonen, og Livløst lar noen lyse pianotangenter lyse det hele opp et grann mot slutten. Deretter kommer høydepunktet på ‘Symphony of Flies’, «No Reason», der bandet lykkes usedvanlig godt både med noen usedvanlig tunge partier og okkulte og effektive synth- og gitarmelodier – til tider, spesielt i refrenget, er det til og med riktig så vakkert.

Fem av de seks låtene på ‘Symphony of Flies’ ligger, som de to første låtene, rundt syvminuttersmerket i lengde. Dette er et format Livløst i all hovedsak lykkes med, all den tid enkelte partier blir strukket ut litt i lengste laget. På fjerdelåta «Angelperfume» har jeg også et noe ambivalent forhold til lengden, der noen av platas sterkeste og mest folk-metal-aktige partier – et kruttsterkt og enkelt riff og et helt strålende synth-drevet refreng – avløses av et rimelig langt bridge-parti. Dette gjør imidlertid de opprinnelige partiene desto sterkere når de (endelig…) vender tilbake mot slutten. Når det gjelder låta «Red», som også var et av platas singler, er imidlertid den lange ambient-introen og repetisjonene mot slutten en liten ripe i lakken på en låt som ellers fungerer knallsterkt i midten blant annet med et kraftig og flott refrengtema.

Den enda mer tålmodige avslutningslåta «Hostel» er på sin side platas mest forglemmelige affære da den ikke evner helt å bringe inn noe nytt som samtidig er spennende nok – samtidig som det i seg selv er en sterk nok enkeltlåt. Så er nok en mer generell svakhet ved dette albumet enkelte sider av produksjonen, nærmere bestemt den ganske spinkle gitarlyden som vel egentlig ikke kan reddes helt inn av at man snakke om et rått lo-fi-preg. Noen av dungeon synth-elementene, særlig de nevnte pianotangentene på tittellåta, er heller ikke helt heldig implementert. Clean-vokal-koringene på platas annerledeslåt «Holy Night» kunne også vært bedre utført og innbakt – noe som er litt synd da dette ligger til grunn for et skikkelig catchy refreng.

Likevel er ‘Symphony of Flies’ en sterk svartmetallutgivelse. Den utstråler ambisjoner om noe egenartet samtidig som beina er plantet i svartmetallens grunn, og Livløst evner også å frembringe noe litt unikt i jungelen av undergrunnsutgivelser innenfor sjangeren. Anbefales!

Skrevet av Alexander Lange

Mournless – Jeg Forsvinner (demo)

Usignert, ute på Bandcamp

Mournless har blitt omtalt flere ganger på siden her, og er et svartmetallprosjekt som har vist bedre og bedre takter siden sin første utgivelse på tampen av fjoråret. Det kan nok også sies om ‘Jeg Forsvinner’, særlig med blikk på noen av de virkelige høydepunktene, selv om den med sitt demo-format også fremstår en smule ujevn og retningsløs.

Etter et kort introsegment presenteres «Night Fall» som ble sluppet tidligere i sommer som singel, og sammen med den påfølgende «Rest» demonsterer nok denne låta både det typiske og beste på ‘Jeg Forsvinner’. Musikken er av det melankolske og DSBM-aktige slaget rent komposisjonsmessig, og får en god boost av den ganske så perfekte lo-fi-produksjonen som ligger til grunn for uttrykket. Det er akkurat passe diffust, det skaper en virkelig håpløs stemning, og gitarene er som små snøstormer som kludrer til sikten og isolerer lytteren i Mournless’ mørke univers.

«Strid» er i forlengelsen av dette demoens desiderte høydepunkt. En rolig, akustisk gitar som tar stafettpinnen videre fra «Rest» åpner her ballet, og den eksploderer i en mer diffus affære enn det som er noe annet sted på demoen – da godt hjulpet av noen dødseffektive akkordrekker og velimplementerte synther(?) oppi det hele.

Andre halvdel enn ‘Jeg Forsvinner’ er mindre god enn den første, selv om «Wander» er et flott segment . «Burried» er til tider forbausende utight, og det beste kommer kanskje på «Wounds» der noen overraskende hyl gjør det hele hakket mer interessant. Avslutningen «Noir» er om noe enda mer overraskende da Mournless her plutselig beveger seg i blackgazens melankolske landskap – med noe varierende hell. Det vitner muligens om et prosjekt som ennå utforsker sine kroker, og det skal sies at Mournless også lykkes godt med sitt grunnuttrykk. For å være en demo er dermed også ‘Jeg Forsvinner’ en interessant affære.

Skrevet av Alexander Lange

Makrostrukturell Evaluering: Ukas Plater




Bolt – All Hands Unite

Usignerte, ute nå via div. strømmetjenester

Til tross for at tradmetall/NWOBHM er selve utgangspunktene for all senere metall kan stilartene være overraskende vanskelige å uføre på overbevisende vis. Selv om de fleste metallfans vil kunne nevne en hel drøss med musikalske signaturer som kjennetegner uttrykkene dersom de blir spurt – triumferende ledegitarer, galopperende riff, harmoniserte gitarkor, beltede vokaler – er dette åpenbart ikke nok til å skrive god musikk innenfor sjangrene. I tillegg til kunnskap rundt sjangrenes historikk kreves det nemlig en egenskap som er langt vanskeligere å tilegne seg ved målrettet arbeid; evnen til å kaste seg inn i musikkens teatralske og corny sider uten den minste antydning til ironisk distanse. 

Med andre ord må du leve, puste og blø tradmetall for at musikken din skal ha den minste sjans til å bli ansett som mer enn en nostalgisk hyllest til sjangeren. Er det noe man ikke kan ta fra det norske metallbandet Bolt er det at de kaster seg inn i låtene sine nettopp den energien og entusiasmen som kreves, noe som skinner tydelig gjennom på deres platedebut ‘All Hands Unite’. Jovisst finnes det andre ting ved debuten å plukke på, men dedikasjonen til det musikalske materialet utstråles via hvert eneste plekterhugg og høytsvevende vokalmelodi.

Nå skal det sies at Bolt på ingen måte er rendyrket trad eller NWOBHM, men en kombinasjon av tradisjonelle og mer moderne metalliske uttrykk. Growlsene som dukker opp på versene til tittelsporet bryter allerede 80-talls-illusjonen som ble skapt av introens episke melodikk, og innen vi når fjerde spor «Mental Breakdown» blir det tydelig at melodisk dødsmetall er en viktig inspirasjonskilde for gruppen. Dette er en interessant kombinasjon som ikke har blitt utforsket på omfattende vis per i dag, selv om jeg personlig vil argumentere for at Bolt er på sitt sterkeste når de omfavner sine tradmetalliske impulser. 

Eksempler på dette finner vi flest av på platas andre halvdel via låter som «Turn Away», «Destiny» og «Midnight Hunter», alle sammen høydepunkter blant skivas ni spor. «Turn Away» åpner med en melodisk og nesten speedmetallisk spurt, før refrengene klemmer til med punkete koring og stopp/start rytmikk. «Midnight Hunter» har noen herlige Hällas-aktige sekvenser bestående av hurtige hi-hats og Lizzy-aktige, harmoniske riff. Til slutt har vi «Destiny», som starter i det samme jagende speed/NWOBHM-terrenget som «Turn Away», og som til tross for noen nødrim og tekstlige forseelser fortjener å bli ansett som en såkalt «Banger».

Dessverre strekker de tekstlige problemene seg lenger enn bare nødrimene på «Destiny» – ja faktisk oppfattes de fleste tekstene som litt typiske og overfladiske for sjangeren. Dette er et svært vanlig i problem i moderne trad-kretser, men likevel noe som må bemerkes når man skal legge en skive som ‘All Hands Unite’ under lupen. I tillegg har skiva noen produksjonsmessige utilstrekkeligheter som gjør at det instrumentale og spesielt growlingen oppfattes som tynt og lite slagkraftig. Det er likevel mye å glede seg over på ‘All Hands Unite’ – Låtskrivingen (rent musikalsk) holder generelt sett en høy standard, og samtlige låter inneholder riff eller ideer som får det til å rykke til i nakkemuskulaturen. Gitt en fyldigere produksjon og et større fokus på det tekstlige kan Bolt komme til å gi ut en riktig god utgivelse i fremtiden, men  allerede nå vil nok den gjengse tradmetall-fan kunne ha god nytte av å tilbringe litt tid med ‘All Hands Unite’. Anbefales for lyttere som ikke tar seg nær av litt growling og ekstremitet i tradmetallen sin.

Skrevet av Fredrik Schjerve


ESBEN – i am god

Usignert, ute på Bandcamp

ESBEN er et prosjekt som nå i september både har sluppet svartmetall-EP’en ‘i am god’ og et ganske annerledes eksperimentelt, elektronisk og anime-inspirert krumspring ved navn ‘a letter to my very special’. Et unikt og ganske merkelig utgangspunkt til tross, er i alle fall svartmetallen noe som rent musikalsk følger sjangerkonvensjonene såpass mye at det glir fint inn i mengden av Bandcamp-forsøk på black metal.

Mye er for så vidt også kult på de ti minuttene ‘i am god’ holder på; særlig er avslutningslåta «döda mig» et høydepunkt, der dødelig effektive moll-akkorder, kule riff, en strålende vokalprestasjon og et voldsomt basstrommetrykk sørger for en ganske fryktinngytende og heseblesende opplevelse. Så er nok ikke ESBEN like heldig med «god», som er en litt vel kort og forglemmelig sak, og «slit my wrist down to the bone», der jeg ikke helt klarer å unngå å heve øyenbrynene over hvor mye riffene ligner på segmenter av Mayhems «Deathcrush» og «Chainsaw Gutsfuck». Likevel skal jeg ikke ta fra ESBEN at det er noen særdeles sterke øyeblikk på ‘i am god’.

Skrevet av Alexander Lange