Metallurgiske funn: Ukas favoritt

Usignert, ute på strømmetjenester

‘iota’ er debutplata til bandet Messier 16 – et Oslo-band som helt klart befinner seg under den moderne progressiv-metall-paraplyen, og som i forlengelsen av det også leker seg med en rekke elementer fra svartmetallen og diverse teknikaliteter man finner innenfor mye moderne death metal. Slektskapet med førstnevnte undersjanger er kanskje mest iøyenfallende; dette er progressiv musikk som minner meg spesielt mye om Emperors to siste plater og ikke minst mye av frontmannen Ihsahns solomateriale i ettertid, mens det på en annen side sender meg minst like mye om de mer avant-gardistiske og dissonante tendensene i musikken til mer moderne band som Dodecahedron og Thantifaxath. Her er det utvilsomt intrikat gitarspill som ligger i kjernen av musikkens høye grad av kompleksitet.

For Messier 16 sin del resulterer dette i en plate som først og fremst preges av uhyre god låtskriving. Dette var på alle måter innevarslet av alle de tre singlene som ble sluppet i forkant – tittellåta, «Lotus» og «Rho» – der både fantastisk kreativt akkordspill, guffen skrikevokal, spennende bruk av dissonans og velfungerende låtstrukturer underbygde den høye kvaliteten.

Så er det nok egentlig ingen dårlige låter på ‘iota’ for øvrig, snarere tvert imot. Åpningsstrekket er helt utsøkt, der «Singular» og «Omnicron» glir flott inn i hverandre og utfyller hverandre svært godt før de litt lengre og mer progressive «Sigma» og «Equinox» tilfører litt mer variasjon med litt tyngre, melankolske og mer atmosfæriske strekk. Midten av plata, der «iota» og «Lotus» står støtt på hver sin side av den kule interluden «Haze», er muligens utgivelsens sterkeste segment. Den avsluttende tredjedelen er nok hakket svakere, noe som henger sammen med at jeg synes «Zenith» og «Zeta», på tross av å komplementere hverandre godt, ikke alltid virker like fokuserte i oppbygningen til det ganske så gode klimakset på sistnevnte låt. Deretter sørger imidlertid «Rho», ikke helt overraskende, for en særdeles god avslutning på ‘iota’, som da ender opp som en plate jeg først og fremst lar meg imponere stort over når det gjelder hva Messier 16 har klart å komponere seg til.

En litt mer generell innvending jeg har handler først og fremst om produksjonen. Lydbildene mangler i mine øyne en del bunn der bassen havner ganske langt bak, og basstromma leverer ganske lite trøkk. Når gitarene samtidig er såpass diskantbefengte – og ofte i høye toneregistre – synes jeg dermed lyden kunne hatt godt av enda mer balanse. Det nokså hypermoderne og litt komprimerte preget som følger med synes jeg nok gjør at mange av innslagene av klassisk musikk, både introduksjonen – som er en flott tolkning av et stykke av den russiske komponisten Alexander Scriabin – og særlig interluden «Bore», føles litt atskilte i platesammenhengen i stedet for å gå opp i en høyere enhet med metallen. I tillegg synes jeg innslaget av den Leprous-aktige clean-vokal lider litt samme skjebne, der den ofte blir litt vel platt og lavmælt der den dukker opp.

Om disse innvendingene er betydelige, er de imidlertid også ting jeg mener ofte blekner i forhold til det Messier 16 faktisk får til på ‘iota’. Som en selvutgitt debutplate – ja, for det er det det er!… – er dette først og fremst virkelig imponerende saker. Her pekes det i utrolig mange spennende retninger for bandet, og ‘iota’ er et type statement som også innevarsler høye ambisjoner vi kanskje ennå ikke har hørt alle konturene av. Anbefales!

Skrevet av Alexander Lange

Makrostrukturell Evaluering: Ukas Plater




Thyruz – Bauta

Ute nå via Hard & Heavy

Thyruz er et svartmetallband fra Eidsvoll med fire utgitte full-lengdere og en historie som strekker seg helt tilbake til 1999. Til tross for denne betydelige fartstiden har jeg altså ikke sjekket ut musikken deres før nå, trolig grunnet noe så overfladisk og grunt som at albumcovernes 2000-talls svartmetall-estetikk ikke appellerer til meg personlig. Som følge av bloggens målsetning om å dekke all ny, norsk metall har jeg nå endelig sett meg nødt til å konfrontere mine egne forutinntatte holdninger, og dermed fordype meg i plater jeg ikke nødvendigvis ville grepet etter ellers. Dette har bydd på mange positive overraskelser det siste halvåret, og Thyruz kan definitivt sies å være en av dem, ettersom deres fjerde full-lengder ‘Bauta’ byr moderne svartmetall som formelig sitrer av kreativ rastløshet. 

Som fan av ‘Rebel Extravaganza’ burde jeg ha visst bedre enn å forhåndsdømme en plate basert på sitt visuelle design, men mitt menneskelige sinn er nøyaktig like flyktig og irrasjonelt som hos øvrigheten. Passende nok viser Satyricons eksperimentelle opus seg å være en viktig ledetråd i søken etter å forstå ‘Bauta’, ettersom Thyruz har mye til felles med det legendariske andrebølges-bandet. Den kreative rastløsheten og idemessige variasjonen er jo en ting, men det er også elementer på bandets nye skive som kan virke direkte inspirert av Satyricons mangefasetterte diskografi. ‘Bauta’ byr nemlig på stampende og omtåkede riff som kan minne om de mer suggererende strekkene på plater som ‘Volcano’ og ‘Now, Diabolical’, i tillegg til rytmiske finurligheter og tekniske utbrudd som kan beskrives som en miks av nevnte ‘Rebel Extravaganza’ og Immortals mer aggressive materiale. Sleng med en liten dæsj melodisk storslåtthet ala Emperor, samt Mayhems flerrende mollakkorder, og du sitter igjen med et bilde som delvis beskriver innholdet på ‘Bauta’. 

Men det er ikke nødvendigvis rettferdig å oppsummere Thyruzs utelukkende via referanser, ettersom det er en viss ubestemmelighet ved musikken deres som både skiller bandet fra mengden og tilslører identiteten deres noe. Samtlige av låtene på ‘Bauta’ inneholder mengder av sterke ideer og ukonvensjonelle perspektiver på svartmetall-sjangeren; det er kun det at opplevelsen av plata domineres av en følelse av at det er et eller annet som hindrer kabalen i å gå opp fullstendig. Om det er den noe diffuse produksjonen eller mangel på en uttrykksmessig rød tråd som plager meg vet jeg ikke, jeg vet bare at det gjemmer seg en fantastisk plate i ‘Bauta’s indre som ikke helt kommer til uttrykk.

Det som for meg virker som en litt usammenhengende helhet kan jo for andre bare fremstå som en rikholdig variasjon, så på dette punktet oppfordrer jeg leserne til å forme sin egen mening. På ‘Bauta’s beste låter føler jeg også at sistnevnte synspunkt best skildrer virkeligheten, kanskje spesielt tittelsporet. Det gyngende og nesten arrogante riffet som åpner låta er et fantastisk hook, og det «Frost»-aktige og slagkraftige trommespillet til «Mjølner» bidrar til å klemme maksimalt med groove ut av låtas mer direkte partier. I tillegg har vi det episke og melodiske svartmetall-strekket som åpner seg rundt låtas midtpunkt, som etter å ha transportert sinnet til en frostklar og måne-opplyst natt kaster river oss rett tilbake til åpningsriffets svingende pendel. Denne låta er helt fabelaktig, og bør sjekkes ut sporenstreks av fans av tidlig 2000-talls svartmetall.

Som sagt er ikke helhetsinntrykket overbevisende nok til å virkelig selge ‘Bauta’ for meg personlig, men ikke la det stoppe deg fra å kaste deg hodestups ned i Thyruzs turbulente og mangefasetterte avgrunn. ‘Bauta’ er litt som et rammeløst men flott maleri: fylt til randen med detaljer, gripende motiver og utsøkt håndtverk, men uten det siste – dog ikke ubetydelige – avgrensende elementet som ferdigstiller og fullbyrder verket. Jeg har uansett hatt stor glede av tiden min med ‘Bauta’, og betviler ikke et sekund at Thyruz er i stand til å skrive en udødelig svartmetallskive dersom forholdene ligger til rette. ‘Bauta’ er et villrådig og uregjerlig beist som kaller tilbake til 2000-tallets eksentriske innovasjoner, og anbefales fans av modernisert og ukonvensjonell svartmetall som ikke skjuler sin kjærlighet for sjangerens fundamentale utgivelser.

Skrevet av Fredrik Schjerve


Mortiferuz – Sjelferd

Sjelferd by Mortiferuz on Prime Music
Ute nå via 3070552 Records DK

Gode, velkjente svartmetallformler kastes i denne debutplata til Mortiferuz Dette er et enmannsprosjekt bestående av Ramnsvarturh – en skikkelse som har erfaring fra prosjekter som Nattkvad og Forlorn Silence under beltet. En del av låtene på ‘Sjelferd’ fikk vi allerede i november i fjor gjennom spliten ‘Mortification of the Human’, som Mortiferuz slapp med Unprocreation, og pakka vi får servert nå er en femti minutter lang plate på syv låter der Mortiferuz gjør det aller meste ganske riktig – om enn med noen skavanker underveis.

Mortiferuz‘ musikk plasseres kanskje best i et krysningspunkt mellom de mystiske og smått melankolske vibbene kjent fra folkemusikkinspirert svartmetall og black-thrashens hurtighet. ‘Sjelferd’ åpner i ambient-traktene i den lavmælte – og litt lange introen – på «Svunnen Tid», før lytteren kastes ut i et strekk av mørke, drivende svartmetallriff. «Svunnen Tid» er en helt grei åpning på plata, da på tross av et knippe litt uinteressante riff og en rolig outro der hvinende lead-gitarer kommer litt dårlig ut. Noen virkelige høydepunkter kommer imidlertid i låtene etterpå, der Mortiferuz koker opp bra pacing og noen særdeles gode akkordrekker i «Skoddelagt» og «Sorgtungt». Prestasjonene gjentas på «Untrodden Path-Kingdom of Sorrow», platas kanskje beste låt, litt senere, der man også får se litt flere sider av gitarspillet – både klassiske tremolo-drevne riff, frenetiske lead-gitar-sekvenser og noen særdeles velfungerende tyngre og mer melodiske partier.

Det mer negative ved ‘Sjelferd’ som helhet handler nok først og fremst om to ting. Det ene er vokalen, som jeg synes bærer preg av litt repeterende strofer og tidvis mangel på trøkk. Det andre er at plata – i forhold til lengden – nok er litt vel ensformig i bunn og har litt for få virkelig sterke øyeblikk. Noen hederlige forsøk på mer variasjon gjøres i den litt mer doom-befengte «Shades of Oblivion», men uten at jeg lar meg helt overbevise av kvaliteten. Bedre går det imidlertid når thrash-elementene får skinne mer i avslutningslåta «Trolldom» – og til syvende og sist er ‘Sjelferd’ en habil svartmetallplate som bør være verdt en lytt for alle som har sansen for sjangerens bestanddeler.

Skrevet av Alexander Lange



Kaos Manifest – The Illusion of Freedom

Ute nå via Stench From Below Records

Kaos Manifest er et splittert nytt dødsmetallband fra Sør-Norge som opererer med et tidsperspektiv splittet på midten mellom fortid og nåtid. Debut-EPen deres ‘The Illusion of Freedom’ har sitt utgangspunkt i 90-tallets svenske innovasjoner, men flere enkeltøyeblikk (samt produksjonen) argumenterer for at bandet ikke har valgt å sette strek ved millenniumskiftet hva angår egne influenser og påvirkninger. I det store bildet kan ‘The Illusion of Freedom’ ansees å være en oppdatert utgave av Dismembers yrende gitarer plassert i en rytmisk kontekst som ikke skyr unna en veivalsende groove eller to.

En av EP-ens høydepunkter får vi servert allerede etter startskuddet, nemlig den rullende og dødsthrash-berørte «The Inevitable». Etter en rytmisk skuddsalve av en åpning leverer bandets to gitarister en serie av heseblesende svenske dødsmetall-riff, samtlige spilt med frenetisk høyrehåndsteknikk eller over dobbel-bass som får det til å verke i både hender og føtter av rent empatiske årsaker. Refrenget åpenbarer en mot-melodi i ledegitaren som tilfører et hint av kommersiell dødsmetall, før låta ender med huggende gitarer og en neoklassisk solo som – garantert utiltenkt – vekker assosiasjoner til enkelte av ‘The Blackening’s instrumentale saltomortaler. Bandets tilnærming til struktur er svært overbevisende, og viser en vilje til å strekke seg forbi fete enkeltsegmenter i retning komplett låtskriving.

Den vridende, svenske dødsmetall-ormen viser sine gyselige hoder på «Sand Creek Massacre» også, denne gangen satt i kombinasjon med et riff som i sin stampende gange kan fremstå som en dødsmetallifisering av vikingmetallens krigsglade lynne. Singelen «Holodomor» endrer så kursen med en hardcore-relatert huleboer-åpning, før lydbildet blir overfalt av noen kolossale oktaver som hentet ut ifra Immolation og Niles mektigste øyeblikk. EP-en avsluttes så med sitt andre høydepunkt, det intense black/death-dragsuget «Greed». Den hektiske og uforutsigbare strukturen hinter om mulige utviklingsretninger for bandets videre utgivelser, før det My Dying Bride-aktige postludiet setter strek på overraskende melodisk og inderlig vis.

‘The Illusion of Freedom’ er en sterk førsteutgivelse for en gruppe musikere som hovedsakelig har vanket i svartmetallens dunkle skoger i sine tidligere år. Kaos Manifest vet hva som får den distinkte, svenske dødsmetall-riffinga til å hoppe ut av høyttaleren, og de vet også å balansere den med små pustepauser hvor andre stilistiske trekk får dominere. Det kan hende at den punchy og velpolerte miksen er nok til å få den mest forråtnede dødsmetall-eliten til å vende seg bort, men for fans av halvmoderne dødsmetall som går rett for strupen er ‘The Illusion of Freedom’ en strålende tillegg til platesamlingen. Anbefales!

Skrevet av Fredrik Schjerve



Øksehovud – Makt, Høyhet, Herredømme

Ute nå via Nithstang Productions

Ny uke, ny (antatt) norsk utgivelse fra plateselskapet Nithstang Productions. Er det en ting som overrasker meg etter å ha hørt et par demoer fra det rå svartmetall-pushende plateselskapet, så er det hvor lett det er å skille mellom de ulike artistene lydmessig. Lo-fi svartmetall-selskaper har en tendens til å bestå av 20 artister av helt samme sort, men basert på de to artistene fra Nithstang vi har dekket her på bloggen er kvalitetskontrollen litt strengere der i gården. Vevstols ‘Nordvestpassasje’ var en fordervet og forpunket svartmetallskive med mengder av trøkk – om noe monoton i lengden -, og Øksehovud operer med en atmosfærisk og Sognametal-farget svartmetall som ikke er redd for å svinge innom mer direkte og Darkthrone-inspirerte territorier. 

Men heng deg for guds skyld ikke for mye opp i ordene «atmosfærisk» og «Sognametal»; det er først og fremst støyende og tinnitus-fremkallende, lo-fi svartmetall vi har med å gjøre her. Produksjonen låter som et kassett-opptak av en brennende stavkirke, og den anonyme vokalisten kan like så godt vise seg å være en hvileløs sjel som har vandret rundt i Nordmarka siden føydalperioden. Til tross for at ‘Makt, Høyhet, Herredømme’ bærer lo-fiens fiendtlige ytre, er musikken man finner under sløret av støy bemerkelsesverdig sofistikert. Låtene beveger seg fra del til del med selvfølge og indre logikk, og man finner få av de halvbakte ikke-ideene som hjemsøker brorparten av sjangerens mange praktikanter. 

I tillegg varierer terrenget såpass mye over platas spilletid at jeg faktisk er i stand til å plukke ut høydepunkter og favoritter! «Baptized in the Abysmal Tarn of the Vitriolic Sorcerer» demonstrerer Øksehovuds evne til å bevege seg under overflaten låtskrivermessig, med serier av mørkt folketonale melodier som veksler med bestialske utbrudd av rå svartmetall. «Kyrkjevegen til Huldreheimen» har sitt utgangspunkt i klassisk Darkthrone, før et overraskende sterkt akkordmotiv graver seg inn i hjernebarken med laserpresisjon. Til slutt har vi «Gamle Bukka Heve Harde Horn», som med sine eteriske og, skrekk og gru, vakre progresjoner(!) klarer å veve håpefullhet og undring inn i en sjanger som mest av alt er kjent for nihilisme og religions-rettet hat. ‘Makt, Høyhet, Herredømme’ kan, som følge av sine sterke låter og varierte terreng, med fordel omtales som en LP heller enn en demo, ettersom opplevelsen er fullkommen nok til å fortjene din fulle oppmerksomhet, heller en den halvhjertede interessen man vanligvis vier en demo. Øksehovud har på sin debut klarert noen av lo-fi svartmetallens mest effektive hindere, og er dermed en utgivelse seg vil anbefale både tilhengere av uttrykket, samt fans av andrebølgens mest støyete hjørner.

Skrevet av Fredrik Schjerve

Mikrostrukturell Evaluering: Ukas singler




Mayhem – Voces ab Alta

Mayhem – Voces Ab Alta Lyrics | Genius Lyrics
Ute nå via Century Media Records Ltd.

I sommer slipper svartmetall-legendene i Mayhem EP’en ‘Atavistic Black Disorder / Kommando’, som består av de to bonuslåtene på 2019-plata ‘Daemon’, et knippe coverlåter og «Voces ab Alta». Det betyr at den eneste originalkomposisjonen fra denne utgivelsen nå er sluppet i all sin styggedom og prakt.

«Voces ab Alta» har nok blitt til enten i forbindelse eller i forlengelse av produksjonen av ‘Daemon’ – i alle fall ligger den svært nærme denne plata både låtskrivings- og produksjonsmessig. Det har jeg svært få problemer med tatt platas kvalitet i betraktning, og Mayhem evner også å spille på mye av de beste elementene herfra. Her finnes både den litt atmosfæriske og støyete siden kjent fra låter som «Worthless Abominations Destroyed» i versene og outroen og det litt mer direkte og hardtslående i refrenget. På tross av få overraskelser er det med andre ord snakk om et Mayhem som leverer varene.

Skrevet av Alexander Lange

Darkthrone – Hate Cloak

Darkthrone - Hate Cloak Lyrics | Musixmatch
Ute nå via Peaceville Records Ltd.

‘Eternal Hails….’ er Darkthrones neste fullengder, har et av de kuleste albumcovrene jeg har sett hittil i år og blir bandets nittende(!) studioalbum når det lanseres den 25. juni. «Hate Cloak» er første smakebit, og signaliserer for så vidt en kontinuitet fra bandets forrige plate ‘Old Star’ – da i form av at forfriskende revitaliseringer av 70- og 80-tallsuttrykk glaseres mer eller mindre med iskalde svartmetallvibber.

Darkthrone på «Hate Cloak» er imidlertid også et Darkthrone som utforsker litt andre musikalske avkroker enn før. Dette er en lang, seig og treig låt på over ni minutter, og den minner nok mest av alt om en slags mikstur av svartmetall av første generasjon og god, gammeldags doom-metall. Låta preges av traskende riff, det vidunderlige trykket som leveres av både bass- og skarptromma og den velkjente og obskure vokalstilen til Nocturno Culto. Låta krever litt tålmodighet av lytteren, men leverer en rekke solide riff og ikke minst en velfungerende struktur der særlig riffet som trer inn rett før seksminuttersmerket sørger for ordentlig god pacing. Ropet av albumtittelen med høy, djevelsk stemme mot slutten er også strategisk plassert for oss som er tilbøyelige mot å glede seg til neste Darkthrone-plate, som igjen ser ut til å fornye gamle tidløse metalluttrykk – kanskje ikke på overveldende, men desto mer solid vis.

Skrevet av Alexander Lange

Vulture Lord – «Stillborn Messiah»

Ute nå via Odium Records

For noen uker siden omtalte jeg «Bloodbound Militia», den første singelen til det brutale døds/svart/thrash-bandet Vulture Lord som har blitt sluppet på flere tiår. Jeg lot meg fascinere av låtas stormende ytre, og har returnert for å bade i dets blodrøde glød mang en gang i etterkant. Nå har bandet sluppet singel nummer to, «Stillborn Messiah», en låt som ser sin forgjengers uhemmede aggresjon og høyner den til et nesten uforskammet nivå. Viten om at låta ble skrevet i 2005 av den avdøde ekstremmetall-legenden Trondr Nefas er bittersøt, ettersom det er en påminnelse om hans udødelige bidrag til norsk ekstremmetall, men også at tiden vi kunne glede oss til å høre røsten hans over nytt Urgehal-materiale er forbi. 

Det er uansett ingen tvil om at det er fantastisk deilig å få muligheten til å høre Nefas sine vanhellige riff renne i strie strømmer ut av høyttalerne igjen. «Stillborn messiah» gir lytteren hele to akkorder til å gjemme seg på, før den iverksetter et ustanselige bombardement av frenetiske trommer og krigerske gitarer som raserer all bebyggelse i mils omkrets. Sorath Northgrove kritiserer Guds motvilje til å åpenbare seg i moderne tider med rasende, hvesende vokaler, og det hele ender i et hamrende rytmisk motiv som tilfører låta en fengende brutalitet. I det store og det hele har jeg enda mer sansen for «Stillborn Messiah» enn «Bloodbound Militia», selv om jeg ikke utelukker at dette kan komme som følge av konteksten. Slippet av ‘Desecration Rite’ nærmer seg med stormskritt, et slipp som – de to singlene tatt i betraktning – ser ut til å bli en minneverdig hendelse innenfor norsk ekstremmetall i 2021.

Skrevet av Fredrik Schjerve



She Said Destroy – «Not Only Bridges»

Ute nå via Mas-Kina Recordings

She Said Destroy‘s nyeste singel fra deres kommende plate ‘Succession’ bykser ut av portene med en melodisk og instinktiv hardcore-spurt som virker ytterst forfriskende når det kommer fra en slik rastløs, kreativ gjeng. Det er ikke første gangen bandet svinger innom liknende uttrykk, – ‘This City Speaks in Tongues’ fra 2008 hadde flere tilsvarende øyeblikk – men der tidligere instanser av tilgjengelig materiale ofte har vært omringet av sjangerblandende, auditivt kaos er «Not Only Bridges» som en helhet overraskende simpel og uanfektet. For fans av bandets frenetiske tidligere materiale eller deres ambisiøse ‘Bleeding Fiction’ fra 2012 kan låta kanskje fremstå som i overkant lettfordøyelig, men den strømlinjeformede utgaven av She Said Destroy som presenteres på «Not Only Bridges» viser seg etter flere lytt å være bemerkelsesverdig potent.

I motsetning til førstesingelens gradvis-utfoldende stimulans er «Not Only Bridges» som et kort, skarpt støt til sentralnervesystemet å regne. Den melodiske åpningen raser inn i et mer hardnakket og d-beat-drevet vers, før et herlig forløsende refreng trykker på noen knapper som tidligere har vært utenfor She Said Destroy‘s rekkevidde. De umiddelbare gledene fortsetter med et blytungt beatdown, før post-hardcore-inspirerte og effekt-draperte ledegitarer argumenterer for bandets valg av albumcover. «Not Only Bridges» fungerer utmerket som motpol til førstesingelen «Succession», og det er utrolig tilfredsstillende å se et band som leverte såpass vital musikk for ti år siden returnere med en flunkende ny og velformulert slagplan. Jeg gleder meg til å få den fulle konteksten når plata slippes i andre halvdel av 2021, og dersom du har sansen for sjanger-agnostisk ekstremmusikk burde du definitivt kjenne på samme følelsen.

Skrevet av Fredrik Schjerve



Sundrowned – «Ethereal»

Ute nå via Fysisk Format

Vestlandsbandet Sundrowned gir ut debut-plata si ‘Become Ethereal nå på fredag via Fysisk Format, og rett i forkant av slippet byr bandet oss på en siste smakebit i form av kvasi-tittelsporet «Ethereal». Det atmosfæriske og post-inspirerte blackgaze-bandet har allerede sluppet to singler fra plata som på subtilt vis lekte seg med yttergrensene til sitt utvalgte uttrykk, men på «Ethereal» ser de seg fornøyde med å tegne godt innenfor linjene. Dette er dog ikke å anse som noe negativt, ettersom Sundrowned har et øye for tekstur og dynamikk som sender krusninger gjennom selv de mest velkjente uttrykksmessige farvann. 

Åpningens tammer, akvatiske gitarer og skimrende overflater vitner om bandets forkjærlighet for velutprøvde troper innenfor eteriske og atmosfæriske ekstremuttrykk, en tendens Sundrowned gjør klokt i å balansere med en mørkere growl, heller enn de klimaktiske hylene som anvendes av mange av bandene som vanker i liknende territorier. Bandets fortynninger og fortetninger av lydbildet er som sterke undervannsstrømmer under en overflate av reflekterende gullfilm, og den fabelaktige miksen tar virkelig utbytte av gruppens teft for lyddesign. «Ethereal» har begge bena plantet i et atmosfærisk uttrykk det føles ut som at vi har blitt fullstendig overlesset med internasjonalt den siste tiden, men Sundrowned virker klare over at post- og blackgaze er avhengig av mer enn gitarpedaler og oppbrukte akkordprogresjoner for å lykkes. Resultatet er en innhyllende og flott låt som virker like forfriskende som en iskald dukkert i det strålende været som hersker på Østlandet for øyeblikket. 

Skrevet av Fredrik Schjerve



Beyond Man – «Ave Usera»

Ute nå via The Sinister Flame

Beyond Man er et svartmetallband fra gamle Nidaros som etter å ha tilbrakt det siste tiåret innestengt i en støvete krypt har returnert for å kreve sin plass i det det norske svartmetall-slektstreet. Kvartetten har kun én tidligere utgivelse å vise til, – en to-låters kassett fra 2008 ved navn ‘Neter-Kertet’ – men dette vil endre seg når de slipper sin selvtitulerte albumdebut i Juni via det eminente undergrunns-plateselskapet The Sinister Flame. Den første smakebiten på plata fikk vi da Youtube-kanalen Black Metal Promotion II premierte singelen «Ave Usare» sist torsdag, selv om låta teknisk sett har vært tilgjengelig helt siden den ble sluppet som en del av Beyond Mans kassett-utgivelse fra 2008.

Etter en dyster og dronende introduksjon entrer det fulle bandet med en rituell og messende sekvens sentrert rundt djevelens intervall, før en dissonant og skjærende gitarstemme signaliserer svartmetallens nært forestående utbrudd. Erkesvarte riff fra det bekmørke nitti-tall avløses av Øyvind Sundlis eksplosive trommebombardement, og over det hele hveser «Luctus» med en røst som oser av sinne og forakt. Sluttresultatet er omtrent slik jeg forestiller meg det ville blitt dersom gutta fra Obliteration og Nekromantheon hadde prøvd seg på svartmetall; ikke på grunn av noe overlappende åndsverk, men fordi Beyond Man i likhet med dem har en organisk råskap som kjennetegnet den norske ekstremmetall-scenen rundt begynnelsen av 10-tallet. «Ave Usera» er et pirrende førstegløtt på de morbide, kreative impulsene som har sydet og kokt i bakhuet på medlemmene av Beyond Man det siste tiåret, og et varsel i god tid om at 21. Juni er en dato som burde noteres av samtlige fans av okkult svartmetall. 

Skrevet av Fredrik Schjerve

Makrostrukturell Evaluering: Ukas Plater



Vanvidd – Under Ei Morken Rot

Usignert, ute via Bandcamp og strømmetjenester.

Vanvidds nyeste plate, ‘Under Ei Morken Rot’, er ikke bare prydet med et cover som oser av farger, eventyrlighet og en nordisk råskap, men er virkelig også et musikalsk håndverk som reflekterer dette visuelle uttrykket. Dette sørlandske folk-metal-bandets andreplate er nemlig en aldri så liten bombe av det storslåtte, melodiske og fengende slaget, og det er en plate der Vanvidd evner å gjøre mye ut av det som i utgangspunktet litt banale og velkjente folk-metal-elementer. For joda, her finnes både typiske folkemelodiske motiver og et flust av synkoperte, enkle og raske rytmer, men det akkompagneres gjerne av en kreativ bruk av voldsom mengde instrumenter, komplekse låtstrukturer og et ganske symfonisk preg. Til tider minner musikken minst like mye om de progressive påfunnene til Emperor-frontmann Ihsahn og Dimmu Borgirs teatralske, georgianske synther, koringer og strykere.

Ta «Havtrollet» for eksempel, som sparker i gang plata for alvor etter et instrumentalt forspill og som har endt opp som et av mine favoritter. Her får vi først servert en ordentlig progga intromelodi, før et umåtelig catchy vers driver låta videre i stram takt og et virkelig storslått refreng åpner slusene deretter. Et bridge-parti med mange segmenter understreker videre at ‘Under Ei Morken Rot’ er like mye prog-plate som folk-plate. Et annet høydepunkt som gir meg dette inntrykket er «Nekroalkymi», der Vanvidd gjør en utmerket jobb med å inkludere mange ulike elementer – både dyster, effektbelagt svartmetallvokal, lystige folkmelodier og et virkelig orkestralt lydbilde med både blåsere og strykere – med stor suksess og lekenhet.

For dette er ofte også fryktelig morsom musikk å høre. Åpningsstrekket er en sann fest med den store variasjonen og den gode komposisjonen, der sterke melodier og refrenger – særlig i «Blodsjord»! – holder det hele interessant. I dette ligger også Vanvidds maksimalisme; jeg får inntrykk av at dette er et band som heller legger på ett instrument, ett minutt og ett riff for mye enn for lite. Dette gir i dette tilfellet mye underholdningsfaktor og sunne og spennende ambisjoner til musikken, men er også et tveegget sverd. For eksempel fremstår det fire minutter lange forspillet som en litt oppblåst sak der det fungerer i to seksjoner, og på niminutteren «Fjellheim» repeteres de (sterke!) melodiene i overkant mange ganger uten at jeg helt ser poenget.

Etter «Fjellheim» kommer også det jeg anser som platas svakeste punkt, nemlig et innslag av Vinje/Grieg-klassikeren «Ved Rundarne». Det er i utgangspunktet en utrolig vakker sak som attpåtil får en litt ny og kul vri ved at den svøpes mer og mer inn i romklang. Problemet er at den rett og slett føles litt utilpass i en albumsammenheng som høres ganske så annerledes ut og dermed blir stående alene. Den går imidlertid overraskende greit inn i den hurtige «Storm» der de festglade gutta i Trollfest er med, og faktisk er det i forlengelsen av denne vi får de mest sømløse låtovergangene; skiftet til interluden «Om Å Drikke Tvimenning» er så å si umerkbar, og det resulterer i en fantastisk opptakt til høydepunktet «Fenalår», der Vanvidd virkelig skviser ut det de kan av melodibanken.

Avslutningssegmentet på ‘Under Ei Morken Rot’ synes jeg var interessant i form av at jeg egentlig tolket meg frem til at jeg likte det. På nest siste låt ut, «Orm», resirkulerer Vanvidd først mange av grepene fra platas første halvdel, men gis en fantastisk avslutning i form av at vi får servert platas desidert sterkeste klimaks. Så kommer tittellåta som, hvis man forventer noe konkluderende, føles litt overflødig i forlengelsen av «Orm». Men så tenkte jeg at dette fungerte aller best som en slags epilog, der Vanvidd varsler om at ‘Under Ei Morken Rot’ en dag følges opp av noe minst like storslått og voldsomt som seg selv. Enten jeg tolker det i retning bandets hensikter eller ikke, får jeg avslutte med å skrive at jeg uansett nyter godt av åsynet mot neste kapittel; all den tid ‘Under Ei Morken Rot’ kan drukne litt i egne ambisjoner og ikke treffe blink i alle steg, er det nemlig en svært sterk og underholdende prestasjon.

Alexander Lange



Ildfar – Som vinden farer vil

Ute nå via Northern Silence Productions.

Ildfar er et enmannsprosjekt i svartmetallens rike bestående av Favn – en mann som har hatt en fot innenfor sjangeren helt siden det mørke 1990-tall og sånn sett nok kan betegnes som et av sjangerens vise menn. Den nye plata hans, ‘Som vinden farer vil’, lanseres etter slippene av noen høyst lovende singler, og er et vitnesbyrd på den kjennskapen til svartmetallens elementer og grep som bor i prosjektet Ildfar.

Samtidig er dette langt fra den hardeste, ondeste og ekleste svartmetallen som finnes der ute. Om Ildfars musikk minner meg om noe, er det sannsynligvis først og fremst Ulvers ‘Bergtatt’, der melodier, melankoli og en åpenbar, men langt fra altoverskyggende, inspirasjon fra folkemusikken får skinne. Med sin ganske rå, gammeldagse og behagelige produksjon minner den også mye om den moderne klassikeren ‘Marrow of the Spirit’ av Agalloch. Så vil jeg imidlertid også påstå at Ildfar samtidig har en litt røffere brodd på musikken sin enn disse to bandene; til tider er det langt mer Immortal enn Ulver, og i denne dualiteten ligger mye av Ildfars unike bidrag.

‘Som vinden farer vil’ åpner med den Burzumske ambient-snutten «Taakeheimen», som baner vei for et hektisk timinuttersstrekk bestående av «Under Sorte Vinger» og «The Last Dawn». Mens Ildfar på førstnevnte ender opp med å resirkulere litt vel mye av de svært gode riffene låta innledes med, er «The Last Dawn» en mer dynamisk sak og et av albumets sterkeste låter. Den glir også fint inn i «Den Gamle Mannen Hvisker Mitt Navn», som sammen med tittellåta og interluden «Vandring» konstituerer platas litt roligere og mer lavmælte midtparti, der man særlig med de akustiske segmentene og strukturen på «Som Vinden Farer Vil» får de virkelig vakreste øyeblikkene på plata.

Musikken får flere tenner igjen på «Under the Graves (of 1994)» og «Pesten», der melodiene komplementeres med noen virkelig ondskapsfulle riff, før det mer melankolske får skinne igjen på «Behold the Throne» og høydepunktet «Lyset I Skumringen» og «Norges Haller» setter siste spiker i kista med et brak.

Som du kanskje forstår synes jeg ‘Som vinden farer vil’ fremstår litt som en pendelbevegelse mellom et hardere svartmetalluttrykk med nokså skarpe kanter og en litt mer forsiktig utgave av Ildfars musikk. I det synes jeg i alle fall det ligger en svært god evne til å strukturere denne plata, og det er i det hele tatt lite vondt å si om denne utgivelsen. Likevel er det klart hva man må være ute etter, nemlig et ganske klassisk svartmetalluttrykk – om enn med en litt egen tilnærming til utnyttelsen av en rekke tradisjonelle elementer innenfor sjangeren.

Skrevet av Alexander Lange



Nithe – Cemetery Fever Demo

Usignerte, ute nå på bandets Bandcamp

Nithe er et kirkegårds-orkester fra det norske «bibelbeltet», som med sin tradisjonelle og skremmende autentisk-lydende dødsmetall ønsker å stikke kjepper i hjula på lokale, religiøse autoriteter. På deres første demo er dødsmetallens opprinnelse i brutal thrash enkel å spore, og hyppige sideturer innom dødsdoomens hjemsøkende ledegitarer og okkulte atmosfære runder ut lydbildet på det som er en overraskende velformulert første-utgivelse for et så ferskt band å være. 

I og med at samtlige medlemmer opererer under fremmede initialer er det umulig å finne ut hvorvidt kvartetten har fartstid hos andre dødsmetall-grensende prosjekter, men med tanke på kvaliteten vi konfronteres med på ‘Cemetery Fever’ er det nærliggende å tro at Nithe neppe er første metallbandet gutta har involvert seg i. Åpningslåta «K.R.Y.P.T» er fylt til randen av riff som er så klassiske i soundet at de kunne ha blitt funnet innrisset i en steintavle under en arkeologisk utgravning av en kjellerlokale fra det sene 80-tall, og tittelsporet har en glefsende dødspønk-fremtoning som er så energisk og full av driv at den kunne ha forsynt en bydel i Kristiansand med strøm en hel vinter.

Av de fire låtene som til sammen utgjør ‘Cemetery Fever’ er det ingen som sleper på bakbena eller bader seg ufortjent i glansen til sine naboer. Hver eneste låt har et øyeblikk eller to som får anmelder til å gripe etter kvalitetsstempelet, og ingen strekk er uinspirerte nok til å kunne stilles i et negativt lys. Dette er mye takket være bandets evne til å variere, vri og vende på et temmelig enkelt og velkjent formular, for ikke å nevne produksjonens evne til å opprettholde både strukturell klarhet og dødsmetallens obligatoriske eim av død og råte.  

Nithes ‘Cemetery Fever’ er OSDM av en pur og rendyrket sort vi ikke ser så mye av i Norge. Den helhetlige kvaliteten på det musikalske materialet, samt den tidløse logoen gjør det vanskelig for meg personlig å se på utgivelsen som en demo, ettersom pakka er så komplett at den føles mer ut som en fullverdig EP av et mer eller mindre etablert band. Fra dette punktet skal det bli veldig spennende å se hva Nithe gjør med soundet, ettersom det virkelig er plass i Norge til et band som vet å gjøre dødsmetall av gammel sort spennende og frisk i 2021. ‘Cemetery Fever’ er en must-hear for norske fans av OSDM, og en høy anbefaling for de av dere som er interesserte i å snuse på sjangeren for første gang. 

Skrevet av Fredrik Schjerve



Truckerfucker – Man’en med Ljaa1

Usignerte, ute nå på div. strømmetjenester

Om du har brukt nevneverdig tid i det siste på å forestille deg hvordan livet til en trailersjåfør utarter seg, så har jeg gode nyheter til deg. Om du i tillegg mener at den beste måten å tilegne deg kunnskap på er å få den servert via beinhard og festklar metall, så har du dess større grunn til å feire budskapet jeg bringer i denne ukas utgave av «Ukas Plater». Truckerfuckers ‘Man’en med Ljaa1’ er en halvtimelang eksplosjon av lavterskel-metall og humoristiske tekster sentrert rundt det fiktive(?) livet til en trailersjåfør, og du må tro meg på mitt ord når jeg insisterer på at opplevelsen plata utgjør er både berikende og utrolig rørende.

I løpet av ‘Man’en med Ljaa1’s tredve minutter får vi delta i en omfattende rundtur i en navnløs truckers liv, fra introduksjonssporet «Revansj» hvor han våkner opp i et hav av pantbart materiell, til hans frigjørende tilståelse om egen hyper-spesifikke seksualitet på avslutningslåta «Ode til E6». I mellom venter klagesanger om vasking av førerhus og en koneløs tilværelse, klagesanger om korona-relaterte økonomiske problemer, og klagesanger om uaktsomme og usympatiske bobil-sjåfører. Hele det tematiske spektrumet er dekket, og for de av oss som ikke var over de mange ondene som til en hver tid tærer på våre stakkars truckere er platen intet mindre enn en åpenbaring. 

For å tilføre denne historien en dæsj velfortjent patos har kvartetten kokt i hop et mangefasettert musikalsk uttrykk de kaller for «Truckermetall», som egentlig bare betyr at de skjener vilt mellom ulike former for ekstremmetall ettersom behovet oppstår. Oftest opptrer truckermetallen i en slags blandingsform mellom melodisk svart- og dødsmetall, men det er også øyeblikk der gasspedalen trøkkes i bånn av enten en blå-semsket rocke-fot eller Snaggletooth’s nagle-kledte hov. Felles for alt materialet er at det er hardnakket og fengende, og at det best nytes på høyt volum med en øl i neven og en Jack Daniels i den andre neven.  

Selv om dette åpenbart er en konseptplate av parodisk natur som ble skrevet og produsert av gode venner på pur faen, er det ikke til å legge skjul på at mye av materialet hever seg godt over sitt lettvinte og humoristiske utgangspunkt. «Koronass» har et sterkt åpningsmotiv som vever seg gjennom låtas heseblesende og drivende tungmetall, black’n’roll-riffene på «Min Klage» er for gode til å ikke bli gjenbrukt i en hakket mer seriøs setting, og «Ode til E6» er rett og slett så forbanna fengende at den burde tvinges inn på spillelistene til våre største nasjonale radiokanaler, om vi så må samles i hopetall foran P3s kontorer med fakler og høygafler høyt hevet. Det at musikken er mulig å lytte til separert fra sin humoristiske funksjon er en stor pluss, og mye av grunnen til at jeg har hatt det moro med min tid med ‘Man’en med Ljaa1’. Truckerfucker serverer heftige riff og fabelaktig, idiotisk humor på sin nyeste utgivelse, en skive som utretter mer enn en køddeplate om sinte trailersjåfører ærlig talt burde være i stand til. 

Skrevet av Fredrik Schjerve

Mikrostrukturell Evaluering: Ukas singler




Mortemia – «The Enigmatic Sequel»

Ute nå via Veland Music

Sirenias Morten Veland har endelig funnet tid til å returnere til sideprosjektet sitt Mortemia, hele 11 år etter at han slapp debuten sin under banneret, ‘Misere Mortem’ fra 2010. I likhet med et knippe profilerte musikere fra utsiden av metallens grenser som Bill CallahanKevin Abstract og Moses Sumney, (for ikke å nevne norske Beaten to Death fra innsiden) han bestemt seg for å rulle ut slippet av plata i flere avdelinger over tid, i dette tilfellet en singel i måneden. I tillegg til dette virker det som at hver singel vil være sunget av en ny vokalist, hvilket vil gjøre det enda mer spennende å følge med på det Morten drar frem fra hvelvet fra måned til måned.

«The Enigmatic Sequel» er den første smakebiten på plata, og demonstrerer forskjellene mellom Mortemia og Velands hovedprosjekt klart og tydelig. Der Sirenia livnærer seg på pop-hooks, arena-klare riff og bombastiske symfoniske og elektroniske elementer, har Mortemia tydeligere trekk fra 90-tallets death/doom filtrert gjennom den velproduserte, gotiske mystikken til prosjekter som Swallow the Sun og The 11th Hour. Flotte piano-linjer vever seg gjennom bunntunge og ruvende gitarer, og Velands dødsgrowling skaper en komplimenterende kontrast til gjestevokalist Madeleine Liljestams mer lavmælte og elegante fraser. For min del er det det orkestrale reisverket rundt den tradisjonelle metall-instrumenteringen som ender opp med å selge låta aller mest, uten at det nødvendigvis indikerer svakheter ved de øvrige instrumentelle bidragene. «The Enigmatic Sequel» er en fengende og forheksende førstesmak på Mortemias andre plate, og vitner om Velands stadig økende mestring av den symfoniske metallen og dets mange sideskudd. 

Skrevet av Fredrik Schjerve

DRITTMASKIN – Rottekrig

Usignert, ute via strømmetjenester.

DRITTMASKINs forrykende opptakt til andreplata ‘Svartpönk’ fortsetter. På «Rottekrig» fortsetter vestlandsbandet i noe av det samme sporet de pløyde opp med singelen «Limi»; med låtlengden på seks minutter strekker de seg nok en gang utover varigheten på hver enkelt av sporene på debuten ‘Sosial prolaps’, og et utålmodig og direkte uttrykk ofres i vesentlig grad for noe mer progressivt.

Det vil ikke si at punken er borte, for råskapen tar DRITTMASKIN vare på gjennom fortsatt ganske så rå produksjon og skitne riff med skarpe kanter. Men som på «Limi» er nok «Rottekrig» et dypere dykk ned i svartmetallsiden av dette bandet, noe som kommer til uttrykk både gjennom de overraskende melodiske – men også dissonante – versene, de taktfaste riffene midt i og den storslåtte outroen. Til tider blir noen av enkeltdelene muligens noe langtekkelige, men i all hovedsak er «Rottekrig» et svært friskt pust i det at DRITTMASKIN nok en gang mestrer en mer progressiv metode på svært vellykket vis. Det lover i alle fall godt for god variasjon og pacing på ‘Svartpönk’.

Skrevet av Alexander Lange

Nifrost – Sirkel

Sirkel | Nifrost | Dusktone
Ute nå via Dusktone.

Det begynner å bli en liten stund siden vi fikk servert «Eit siste ynskje» fra sognametall-disiplene i Nifrost – en låt jeg lot meg imponere over i form av at den både produksjons- og låtskrivingsmessig sto for en sann overhaling i forhold til bandets tidligere solide utgivelser.

Det samme kan nok sies om «Sirkel», men uten at denne egentlig ligner så mye på den foregående singelen. Mens «Eit siste ynskje» er en så godt som progressiv svartmetall-låt der Nifrost drar oss gjennom ulike seksjoner, er «Sirkel» en langt mer seig, repeterende og saktegående sak. Ja, egentlig får man, med unntak av i den rolige introen, på låtas fem minutter kun servert ulike utgaver av samme riff, som baserer seg på stadige taktfaste nedslag av ondskapsfulle mollakkorder. Måten Nifrost likevel klarer å holde interessen oppe gjennom en effektiv atmosfære, strålende variasjoner og god oppbygging av intensitet har jeg virkelig sansen for, og «Sirkel» er et utmerket innslag for alle som har sansen for litt tålmodighet innenfor svartmetallen. Anbefales!

Skrevet av Alexander Lange

Octohawk – «By the Root»

Ute nå via Crime Records

Det er straks på tide for Octohawk å avsløre debutplata si ‘Animist’ i sin helhet, men før slippet i begynnelsen av Juni gir de oss en siste liten appetittvekker i form av singel nummer tre, «By The Root». På dette tidspunktet begynner Octohawks særegne tilnærming til progressive sludge passende nok å slå rot i sinnet til anmelder, og min første gjennomlytting av bandets nyeste singel var et gledefylt møte med en nå velkjent, om stadig selvforandrende fauna. 

På «By the Root» er Octohawks groove-tunge og progressivt utsvevende elementer balansert på en meget god måte. De kontrapunktiske gitarene – som kan sies å bære noen av karakteristikkene til en slyngplante – renner ustanselig inn i hverandre, og former minneverdige melodier etter hvert som du blir bedre kjent med låta. Deretter slår bandet over i et hardbarka rytmisk vers, og Stian Svorkmos stentoriske stemme entrer bildet. For meg låter den kraftige røsten hans som en kombinasjon av Troy Sanders fra Mastodon og Matt Pike fra High on Fire; røff og vill i kantene men likeså fullt i stand til å bære en høytliggende og fengende melodi. 

Låtas bro tar seg, ikke uventet (det er jo snakk om progressiv musikk, tross alt), til et musikalsk territorium som er litt vanskeligere å plassere enn det omkransende materialet. De tribalistiske, Cavalera-aktige strekkene overvelder med voldsom tyngde, og de lettere surrealistiske, nynnende stemmende som siver inn fra tid til annen forvirrer samtidig som de forhekser og trollbinder. Helhetlig tok det meg lengre tid å lære «By the Root» å kjenne enn de to foregående singlene, men etter enn omfattende tilvenningsprosess kan jeg nå konstatere at kvaliteten er på samme høyde og vel så det. Octohawk har ladet opp til sin debututgivelse med tre utmerkede singler, og forventningene til slippet har nådd et lettere uhåndterbart nivå. Om du er glad i musikk som tar sinnet med på en reise gjennom ukjente verdener fylt av svimlende fraktaler, så bør du notere deg slippdatoen til Octohawks ‘Animist’, som er 4. Juni.

Skrevet av Fredrik Schjerve


Messier 16 – «Rho»

Usignert, ute nå på bandets Bandcamp

Messier 16 er et progressivt ekstremmetall-band fra Oslo som startet opp i 2017, og som nå nærmer seg slippet av sin debut-utgivelse ‘Iota’. De to første singlene fra skiva, «iota» og «Lotus», gikk Metallurgi-redaksjonen hus forbi, men takket være en høyst verdsatt mail ble øynene våre rettet mot kvartetten. Et band som covrer den post-romantiske og mystiske komponisten Alexander Scriabin på debutplata si, og i tillegg referer til det kosmiske objektet Ørnetåken i bandnavnet sitt vil alltid få gratis innpass i anmelders hjerte, om så det kun er musikken som vil kunne gi dem permanent oppholdstillatelse. Messier 16 har ingen problemer med å skaffe seg et slikt dokument, ettersom «Rho» er et teknisk, progressivt og utforskende ekstremmetall-konglomerat som bruker sin seks minutters-spilletid for alt den er verdt.

På «Rho» boltrer Messier 16 seg med både dødsmetallens buldrende bunnfrekvenser, svartmetallens gnistrende toppfrekvenser, samt den progressive tech-deathens instrumentale overskudd. Jagende, tremulerende gitarer avbrytes av rike, tårnende harmonier, og pusterom fra musikkens overstimulerende intensitet tilbys i form av vakre og inderlige postmetall-brekk. På mange måter peker totalinntrykket på de avantgardistiske faktene til plater som Emperors ‘Prometheus: The Discipline of Fire & Demise’, men samtidig er det hele voldsomt modernisert og individualisert; en sammensatt struktur hvilkets blåkopi kun Messier 16 er i besittelse av. Jeg blir voldsomt imponert av det jeg hører på Oslo-bandets tidlige singler, og kan ikke annet enn å mistenke at ‘Iota’ er en plate som befinner seg midt i det uttrykksmessige smørøyet for meg personlig. ‘Iota’ slippes 28. Mai, så dere kan forvente å lese en manisk ned-skriblet omtale fra undertegnede neste uke. I midlertid kan dere la dere fascinere av det sofistikerte og ytterst oppslukende lydvevet som er Messier 16s «Rho».

Skrevet av Fredrik Schjerve


Fullmåne – «Wide Awake»

Usignert, ute nå på bandets Bandcamp

Sist gang vi hørte fra enmanns-bandet Fullmåne var på splitten med nederlandske Martelgang fra Desember i fjor. Fullmånes post-punk-inspirerte og underproduserte svartmetall fascinerte samtidig som det ikke fullstendig overbeviste, men hadde en unik nok vinkel på undersjangeren til å rettferdiggjøre en lytt eller to. Nå er soveroms-musikeren tilbake med en singel pluss tilhørende video kalt «Wide Awake», og la meg si det slik at spørsmålene mine ikke har blitt færre i møte med det surrealistiske klanguniverset som blir presentert på det nye materialet.

Videoen bruker et åpningspanel til å sitere Carl Jung, og den berømte psykoterapeutens oppfordring til å gå på oppdagelsesreise i egen underbevissthet har nok vært utslagsgivende for musikken på «Wide Awake». Både musikken og videoen er preget av en hypnagogisk og usammenhengende strøm av inntrykk, en drømmelogikk som trolig er basert på underbevissthetens kryptiske symbolbruk. Fragmenter av Fullmånes mer konvensjonelle elementer driver igjennom den mystiske suppa, om det så er snakk om reverb-dekkede tråder av Blackgaze, kaklende vokaler eller den punk-inspirerte rytmeseksjonen som dukker opp mot slutten av låta. Likevel er det ingen tvil om at dette er et eksperiment, – hvorvidt det skal utbroderes eller kun er et enkelttilfelle får tiden vise – og dets potensiale som allmenn-tilgjengelig musikk er temmelig lav, om man skal benytte seg av direkte tale. «Wide Awake» er som en luftspeiling i et internettets fjerneste hjørner, en abstrakt og forvirrende opplevelse som er myntet på de mest nysgjerrige og undergrunns-rettede av oss.

Skrevet av Fredrik Schjerve

Metallurgiske Funn: Ukas Favoritt




Djevel – Tanker som Rir Natten

Ute nå via Aftermath Music

En av mine mange erindringer fra tiden som ung og entusiastisk konsumer av metall-journalistikk er den litt vasne mottakelsen Djevel syntes å få av diverse nettsteder og magasiner. Det var generelt mye skepsis rettet mot supergrupper – et begrep som nesten eksklusivt ble anvendt av metall-pressen – tidlig på 10-tallet, og Djevel sine medlemmer har en samlet fartstid i betydningsfulle grupper som rettferdiggjør bruken av ordet. Selv nå i 2021, etter slippet av deres syvende plate ‘Tanker som Rir Natten,’ ser jeg flust av skribenter som synes å gripe etter enkle og usaklige argumenter heller enn å forsøke å beskrive platas rike innhold; «Coveret er en klisjé», «de lange låttitlene er pretensiøse», «supergruppen har gitt ut syv plater på ti år, så de kan ikke være opptatt av kvalitetskontroll». 

At Djevel av mange blir sett på som et slags annen-rangs kopi av andrebølgens klassiske grupper ergrer meg stort. Egne aversjoner – om det så er snakk om mot lange låttitler eller mot album-covre som avbilder måner og bartrær – vil aldri kunne utgjøre rettmessig kritikk av en plates kunstneriske agenda, og jeg skulle ønske dette var en trend som kunne røskes ut med roten en gang for alle. Jeg mener at Djevel på ‘Tanker som Rir Natten’ har valgt et cover som skildrer musikkens nattlige atmosfære på utmerket vis, låttitler som svarer til låttekstenes allerede poetiske natur, og at deres høye produksjonstempo etter ti år har ledet til en utgivelse som for meg personlig er deres beste. 

Det stemmer for øvrig at andrebølgens ånd lever og puster gjennom musikken til Djevel på ‘Tanker som Rir Natten’, det er bare slik at andre geist også har forvillet seg inn i musikken deres over årenes løp. Djevels svartmetall har mye til felles med de mest atmosfæriske strekkene og langstrakte melodiene på plater som f.eks  Satyricons ‘Nemesis Divina’, men man finner også atmosfæriske trekk og melodiske vendinger som bærer et nyere stempel. I tillegg utnytter bandet det moderne studioet til å blåse opp lydbildet til massive proporsjoner, til en yrende og turbulent sjø av gitarer og trommer som på mange måter ender opp med å være platas definerende karakteristikk.

Den seremonielle sekvensen av skingrende gitarer og trommebrekk som åpner «Englene som faller,..» er en utmerket scene-setter. Miksen er bygd opp som et veldig sankthans-bål, med rytmeseksjonen som hardpakka jord og stein og gitarene som gnistrende, tårnende flammer. Trond Ciekals vever enkle melodiske fraser til detaljrike veggtepper, og «Faust» opprettholder fremdriften med forrykende, levende trommespill. Over det hele gauler «Kvitrim» med tordnende røst, tidvis avløst av den uaffekterte og nesten gotiske renvokalen til Ciekals.

Selv om ‘Tanker som Rir Natten’ åpenbart er ment å lyttes gjennom fra start til slutt, er det en gang slik at enkelte passasjer etterlater et sterkere inntrykk på anmelder enn de øvrige. Platas andre singel, «Maanen kal være mine øine,..», begynner med en voldsom og emosjonell, instrumental utblåsning som for meg er et av årets virkelig gripende musikalske øyeblikk, og satt i forbindelse med broens akustiske nokturne og det mørke, mektige refrenget som følger etter er det en låt som fans av moderne svartmetall burde merke seg umiddelbart. «En krone for et øie» bør nevnes i samme åndedrett; spesielt åpningens storslagne gitar-kor og broens hypnagogiske og tålmodige skogsmeditasjon slår rot i sinnet etter flere lytt.

Med sin snaue times spilletid er det ennå slik at ‘Tanker som Rir Natten’ utgjør en utfordring for lyttere som foretrekker å vie sitt fulle fokus til en utgivelse fra start til slutt. For mitt enkelt distraherte hjemmekontors-lynne begynte problemene å oppstå rundt midten av «Naar maanen formørker solen i en dødelig dans,..», og vedvarte til det tolv minutter-lange avslutningssporet var over. Platas atmosfæriske kvaliteter åpner heldigvis for muligheten til å sone inn og ut uten at det tærer på helhetsopplevelsen, og dersom du virkelig har behov for et dypdykk er det bare å ta med deg musikken ut på nattevandring i et dunkelt skogholt. ‘Tanker som Rir Natten’ er et innbydende og oppslukende stykke poetisk svartmetall, og en sterkt anbefalt plate for samtlige fans av undersjangeren. 

Skrevet av Fredrik Schjerve

Mikrostrukturell Evaluering: Ukas singler




Diskord – «Bionic Tomb Eternal» & «Abnegations»

Ute nå via Transcending Obscurity Records

Det eksperimentelle dødsmetall-bandet Diskord var aktivt gjennom en periode innenfor norsk ekstremmetall man i retrospekt kan anerkjenne at har vært en av våre viktigste. Bølgen av band som skylte over undergrunnsmusikklivet vårt rundt 2011 introduserte det som har endt opp med å bli en karakteristisk norsk ekstremmetall-filosofi, der tradisjonsrike uttrykk blir ikledt en organisk lydproduksjon og fremført med voldsom entusiasme og intensitet. Blant gruppene som utmerket seg i løpet av denne eksplosjonen (NekromantheonObliteration,Execration) var Diskord klart mest interessert i å farge utenfor linjene, og plata deres ‘Dystopics’ fra 2012 er et utmerket stykke uortodoks dødsmetall hvis sykelige glød ikke har ebbet av i årene siden. 

Syv år etter deres siste utgivelse (EP-en ‘Oscillations’ fra 2014) har bandet endelig annonsert at tredjeplata er på vei. ‘Degenerations’ kommer ut via Trandscending Obscurity Records i august, og låtene «Bionic Tomb Eternal» og «Abnegations» har allerede blitt gjort tilgjengelige på bandets Bandcamp-side. Bandets sound er like organisk og sleipt som før – et biologisk maskineri som endrer form og funksjon på sporadisk og uforutsigbart vis. «Bionic Tomb Eternal» utstråler en surrealistisk og schizofren energi, som et dødsmetallisk svar på Primusog Mr. Bungles uhemmede, kreative kaos. «Abnegations» fokuserer til forskjell på mer tradisjonelle former for metall, men filtrerer det selvfølgelig gjennom sin egen idiosynkratiske linse. Klassisk dødsmetall, doom/death og thrash muterer og kolliderer i hverandre på et vis man ikke kan kalle noe annet enn elegant, og opplevelsen kan sammenliknes med å nyte kunst på et galleri under stadige angrep fra en gjeng med frådende gjørmebrytere.

Diskord har en helt unik vinkling på dødsmetall sett fra et Norsk perspektiv, og det føles altfor lenge siden vi har fått bryne oss på nytt materiale fra gruppen. De to låtene vi har fått høre til nå forteller meg at vi kan forvente et Diskord i toppform, og kombinert med den alltid fremragende produksjonsjobben til Colin Marston er det ingen tvil om at slippdatoen burde være ringet rundt i kalenderen til enhver fan av subtilt grensesprengende ekstremmetall. Diskord klatter videre på sitt underfundige livsverk på «Bionic Tomb Eternal» og «Abnegations».     

Skrevet av Fredrik Schjerve



Fjøsnisse – «Noreg»

Ute nå via Screaming Skull Records

Sist gang vi hørte fra enmanns-bandet Fjøsnisse var på full-lengderen ‘Vord’ som ble utgitt i Januar. Plata fikk som kjent den gjeveste utmerkelsen Metallurgi er i stand til å utstede, – den ettertraktede tittelen «Ukas Favoritt» – og står noen måneder senere fremdeles høyt på listen over årets flotteste svartmetall-utgivelser. Etter velutført dyst tok Anders Vada seg en fortjent pust i bakken, men det tok ikke lange tiden før den rastløse musikeren heiv seg tilbake opp på hesteryggen. 8. Mai slapp han singelen «Noreg», en omfattende, instrumental hyllest til nasjonen vi nyss har feiret alle mann.

«Noreg» fremstiller ikke sitt affeksjonsobjekt på et romantiserende vis, men bruker et steilt og goldt uttrykk for å reflektere innbyggernes ofte harde kår og motstandsdyktighet. Det er ikke brudeferder eller fargerikt blomsterspill som manes frem i sinnet av musikken, men heller ruvende fjellvegger og snøkledte, stormende høyder. Låtas reisverk støtter seg hovedsakelig på en robust grunnvoll av akkord-baserte rytmegitarer, men lunefulle melodier og folkemelodiske fragmenter bryter seg gjennom lydmassen fra tid til annen, som spirer gjennom et snødekke. Anders Vada makter ikke helt å frembringe den mengden musikalsk drama som kreves for at «Noreg» kan overbevise som instrumentalmusikk, og jeg tenker stadig at en vokallinje eller to kunne bidratt til å løfte låta ytterligere. «Noreg» er uansett en flott tributt til det brutale norske terrenget; et stormfullt og ærlig portrett av vårt kjære hjemland.

Skrevet av Fredrik Schjerve



Skuggima∂r – «I Am the Fire» & «By the Strength of My Own Blood»

Usignert, ute nå på bandets Bandcamp

Skuggima∂r, side-prosjektet til Gjøran Skuggå fra Proteque og Gorr har siden 2019 fungert som en eksperimentell fri-sone for den aktive musikeren. Gjennom Skuggima∂r kan han følge en hvilken som helst artistiske impuls som måtte falle ham inn, uten å måtte bekymre seg for å produsere verker som skal passe inn i en artistisk kanon eller på noen som helst måte definere produksjonen hans. Stikkordene er industriell støy og ekstremmetall, og på Skuggima∂rs nyeste par singler kolliderer disse to elementene i hverandre med to vidt forskjellige resultater.

«I Am the Fire» – som for øvrig har blitt kronet med en svært kunstnerisk video på Youtube – begynner med en sterkt definert rytmegitar som kommer marsjerende ut av en mystisk og overnaturlig aura av synther. De digitale trommene avbryter og forstyrrer gitarenes puls med en konflikterende rytme, og gir låta et rykkete og ujevnt underlag. Det kan nesten føles ut som at låta er Gjørans forsøk på å skape en ekstremmetall-utgave av Mogwai Explosions in the Sky sine post-rock-svell, bare at reisen ender med støyende, industriell kakofoni heller enn et hjerteskjærende crescendo. «By the Strength of My Own Blood» er en mer rasende affære; et komprimert og istykkerrevet svartmetall-platå som velter seg i sitt eget sinne i fem minutter før den slukner på useremonielt vis. I kjent Skuggima∂r-stil er dette låter som ikke kommer til å appellere til alle og enhver, men som byr på støyende og distinkte atmosfærer for de mest ihugga undergrunns-fanatikerne blant oss. 

Skrevet av Fredrik Schjerve

Makrostrukturell Evaluering: Ukas Plater

Nordjevel – Fenriir

Nordjevel | Fenriir - CD - Black Metal | Season of Mist
Ute nå via Indie Recordings.

Nordjevel er nok ikke så langt unna det man kan kalle en slags supergruppe innenfor norsk og nordisk svartmetall, der frontfigur Doedsadmiral leder an en gjeng musikere med erfaring fra band som Dark Funeral, Zyklon, Myrkskog og Vredehammer. Sånn sett har det kanskje heller ikke vært så overraskende at Nordjevels utgivelser har signalisert en høy respekt og forståelse for sjangeren og sånn sett også har vært av høy kvalitet. Denne nye EP’en, ‘Fenriir’, er intet unntak i så måte, og på tross av sitt korte format er det nok også snakk om noe av Nordjevels virkelig beste materialet så langt.

EP’en åpner med tittellåta, som også var den første singelen vi fikk høre herfra. Dette er en låt jeg har likt svært godt allerede første gangen jeg hørte den, men som like fullt har vokst på meg. Den åpner strålende med dissonante akkorder og rå, mørke og raske gitarmelodier i versene, men det beste ved låta er nok hvordan Nordjevel også klarer å spe på med et mektig, folkemetallsk bridge-parti og en sterk, melodisk avslutning på det hele. Sånn sett får man allerede her en smak på det aller meste bandet drar oss gjennom på de neste låtene.

Låt nummer to, «Gnawing the Bones», er EP’ens sinteste, raskeste og mest avanserte låt. Her kommer det kanskje først og fremst frem hvor godt og sentralt gitararbeidet er på ‘Fenriir’; riffene går så fort og er så avanserte at prestasjonen nesten minner litt om en av et teknisk death metal-band, men så er det heller aldri noen tvil om at Nordjevel spiller svartmetall – dette er ondesaker og minner nok egentlig enda mer om band som 1349 og Gorgoroth. Favorittøyeblikket mitt er når blendende mollakkorder kommer fykende som kniver – det hele føles litt som et Mayhem på steroider.

EP’en strekker seg deretter videre til «Rovdyr», der det heseblesende tempoet senkes ned et hakk og det melodiske igjen får tre litt mer frem i lyset. Dette gjøres også på utmerket vis, og denne låta er sånn sett også et høydepunkt på plata. Jeg synes imidlertid ‘Fenriir’ taper seg litt mot slutten da «Fallen Angel» ikke bringer med seg så mye nytt og spennende og jeg heller ikke ser det helt store med live-versjonen av «Det Ror og Ror». ‘Fenriir’ er likevel i alt en usedvanlig solid og profesjonell svartmetallplate, som kanskje først og fremst er en vaskeekte svartmetallutgivelse, men som er såpass godt gjennomført at det likevel får mye egenart og egenverdi.

Skrevet av Alexander Lange


Marius Danielsen – Legend of Valley Doom, Part 3

Ute nå via Crime Records

Fra låtenes spede begynnelse som ideer og fragmenter på tidlig 2000-tall, til innspillingsprosessen som satte ham i kontakt med sjangerens legender og oppkomlinger i senere år; Marius Danielsens realisering av eget powermetall-univers har vært en gledelig historie om hvordan hårete mål kan oppnås dersom arbeidsviljen og besluttsomheten er stor nok. The Legend of Valley Doom-prosjektet virket nok i overkant ambisiøst til og begynne med, ­– med et tredelt plott som henter rikelig med inspirasjon fra fantasy-sjangerens største bautaer, og et uttrykk som søker etter å samle hele den europeiske powermetall-tradisjonen under et og samme tak – men nå sitter vi her altså med tredje og siste utgivelse, og dermed et fiks ferdig verk. 

I sagaens siste kapittel må «Krigerkongen» og hans karakterfulle følgesvenner samle syv eldgamle, magiske gjenstander for å ha en sjans i den avgjørende kampen mot mørkets herre og hans vemmelige undersåtter. Noe nevneverdig vekt på originalitet har det altså ikke vært under utformingen av Valley Dooms univers, og det samme kan sies å gjelde det musikalske lydbildet. Dette er dog et urimelig punkt å vektlegge dersom man skal evaluere ‘Legend of Valley Doom, Part 3’ på sine egne premisser, ettersom det tross alt er et prosjekt som ikke forsøker å gjøre mer enn å signalisere Danielsens kjærlighet for Fantasy og powermetall. Derfor vil det være mye mer passende å se på platas meritter innenfor sin utvalgte uttrykksform, som er europeisk powermetall i all sin vanvittige, storslåtte prakt. 

Platas 70 minutter er fylt av det samme fargesprakende kaoset som har preget sagaens første to kapitler. Marius har for det meste to låtskriver-moduser han veksler mellom: klassisk powermetall med glitrende melodier og stratosfæriske vokal-linjer, og kraftballader med glitrende melodier og stratosfæriske vokal-linjer. Dette fokuset på høytsvevende stemmebruk er kanskje ikke så uforståelig når du tar i betraktning den voldsomme mengden vokal-talenter Danielsen har til sin disposisjon, og generelt sett er materialet utformet slik at musikerne får jobbe i den settingen de fungerer som best i. Raphael Mendes får vist sin utrolige, Dickinson-liknende røst over «Bane of Lord Cremortius»s episke musikalske bakteppe, og Herbie Langhans bruker sin røffe stemmekarakter til å fremheve «Deep in the Mountain»s Accept-aktige undertoner.

Selv om det meste funker som det skal på ‘The Legend of Valley Doom, Part 3″ er det ikke til å komme fra at platas lange spilletid åpenbarer aspekter ved prosjektet som kunne vært forbedret. Det er jo for eksempel naturlig for Danielsen å bruke mye krefter på å sørge for at plottet får den plassen i rampelyset den fortjener, men jeg skulle ønske at det musikalske kunne strekke seg litt lengre forbi rollen som støtteapparat. Og i de tilfellene dette faktisk skjer, har det en tendens til å skje i form av en gitarsolo, noe som ikke nødvendigvis tilfredsstiller higenen etter musikalsk drama like godt som et velutformet instrumentalparti kan. 

Det er likevel ingen tvil om at Danielsen og hans enorme musiker-bande har oppnådd noe helt spesielt ved å fullføre ‘The Legend of Valley Doom’-trilogien. En overveldende mengde enkeltbidrag har over et tidsrom på flere år blitt omarrangert til en tre og en halv times musikalsk reise gjennom et rikt og livlig fantasy-univers, – en reise med forbløffende jevnt og fint underlag. Man kan ikke annet enn å beundre innsatsen, og håpe på at prosjektet kan inspirere andre individer til å realisere tilsvarende ambisiøse drømmer. Marius Danielsens ‘The Legend of Valley Doom, Part 3’ er et sammensatt og fokusert stykke fortellerkunst, og en plate jeg kan anbefale samtlige som har latt seg sjarmere av powermetallens gledesspredende fargespill.

Skrevet av Fredrik Schjerve



Phantom Fire – Return of the Goat

Ute nå via Edged Circle Productions

Phantom Fire er en duo bestående av Kjartan fra Kraków og «Eld»- som i tillegg til å spille lavslyngt bass i det samme, venerable stoner-bandet som Kjartan – har både Aeternus og Gaahls Wyrd på CV-en. Prosjektet er helt ny-oppstartet, og har dukket opp fra ingensteds med både albumplaner og albumavtale med det fabelaktige undergrunns-plateselskapet Edged Circle Productions i sekken. Phantom Fire ser ut til å være et såkalt «Passion Project», hvor de to musikerne returnerer til uttrykkene som har vært med å forme dem som unge, hvilket i deres tilfelle er speed, thrash og svartmetallens prototypiske førstebølge.

Ved første øyekast er ‘Return of the Goat’ nesten umulig å skille fra musikken den henter sitt basale uttrykk fra. Det enkle EP-coveret er tilfredsstillende likt innpakningen som prydet de formative demoene til sjangerens gamle helter, og når du introduserer ørene dine for musikken på innsiden er det som at du utvikler empatisk øresus i solidaritet med menneskene som levde gjennom denne mytiske epoken førstehånds. Med intensjonen på plass og energi i bøttevis er det ingen tvil om Phantom Fire greier å mane frem periodens flyktige ånd i skremmende detalj; men hva kan de to låtene fortelle oss om hva vi kan forvente på den kommende plata?

Tittelsporet er som forventet en rødglødende sprint gjennom førstebølgens punk-svertede fartsmetall. Gitarene drar til med både huggende powerchords og flerrende strømmer av enkelttoner, og trommene veksler mellom beine rockebeats og mer ekstreme trommeteknikker. Som sagt låter dette farlig nærme originalene, ikke bare som følge av musikkens åpenbare hyllester, men også som følge av den ulmende og organiske miksen. På «Mara» føler Phantom Fire derimot ingen trang til å tviholde på det utslitte lovverket som dikterte «Return of the Goat». Heseblesende strekk av villrådig svartmetall avbrytes av små lommer av ondskapsfullt slentrende bass, og like før låtas sluttpunkt blir vi møtt av et vemodig, harmonisk spill som utfordrer de smått konservative forventningene man ofte har til throwback-utgivelser i 2021.

Det er uansett ingen tvil om hva som er Phantom Fires animerende spiritus på ‘Return of the Goat’. Duoen har tatt et knippe av førstebølgens mest verdsatte elementer og brukt dem til å snekre en eksosspyende, svartmalt og naglekledt doning som kan få øynene til å sprette ut av hodet på den gjengse metall-fan. Det er begrenset hvor mye informasjon det er mulig å hente ut av en to-låts-EP på fem minutter, så det skal bli spennende å se hva slags strukturerPhantom Fire ender opp med å reise på grunnmuren de har støpt på sin debut-utgivelse. Svaret får vi når full-lengderen ‘The Bust of Beelzebub’ kommer ut i September, men innen den tid er det bare å dra på seg en lappete ola-vest og brenne noen dekksmerker i nærmeste parkeringsplass med ‘Return of the Goat’ på anlegget.

Skrevet av Fredrik Schjerve

Chalice Ablaze – Rites of Abhorrent Redemption

Usignert, ute på Bandcamp.

Det smått mystiske svartmetallprosjektet Chalice Ablaze dukket opp fra ingensteds med demoen ‘Beneath Abyssal Graves’ i mars i år, og det følger nå opp denne med EP’en ‘Rites of Abhorrent Redemption’. Det innebærer et dypere dykk ned i prosjektets obskuriteter; ‘Rites of Abhorrent Redemption’ gir med sine drøye 25 minutter et klarere inntrykk av Chalice Ablazes musikalske uttrykk enn den relativt korte demoen, og da er det også snakk om en raffinering av et uttrykk som fascinerer. Musikken til Chalice Ablaze er så obskur, mørk og ugjennomtrengelig at det stadig føles som om den åpner et vindu til et slags evig, fortapt limbo – og den bekmørke visuelle profilen til prosjektet forsterker naturligvis bare dette inntrykket.

Sånn sett er det ikke helt ulikt den klassiske Burzum-inspirerte enmannssvartmetallen vi allerede har så mye av, men samtidig evner Chalice Ablaze i større grad enn mange andre slike prosjekter å få en virkelig håpløs atmosfære ut av musikken. I så måte minner prosjektet meg litt om det kortvarige nord-norske svartmetallprosjektet Selvmord, som på sitt beste fikk til mye av det samme da jeg hørte på det i vintermånedene.

Åpningen «III» er sånn sett også en god introduksjon. Her skjærer lyse, melankolske gitarmelodier seg gjennom en vegg av lavoppløselige gitarer og spinkle og nærmest uhørbare trommer, og over det hele ligger en dyrisk og uhyggelig skrikevokal. Låta føles nærmest som en konstant størrelse der Chalice Ablaze drar oss gjennom de samme motivene om og om igjen – og det er nettopp det som funker så bra.

Videre, på «IV» og «V», introduseres et nytt, sentralt element – nemlig synther. Dette løfter i mine øyne noen komposisjoner jeg synes er litt svakere enn «III», særlig i den nærmest fengende andre halvdelen av «IV», og fanger også oppmerksomheten ved å tilføye noe utover et klassisk dungeon synth-preg. Her er det snakk om synther med et uvanlig forvrengt, syntetisk preg – det er i alle fall sjelden jeg av en svartmetallutgivelse får øyeblikkelige assossiasjoner til hvordan støyprosjektet Prurient utnytter iskalde, ugjestmilde og industrielle synther på flere av sine nyere utgivelser.

Den siste og fjerde låta, «VI», er også, på tross av noen merkelige ulyder innimellom, god, særlig i form av at den gjør flittig bruk av melankolske, sterke gitarmelodier. Denne låta fremstår nærmest litt progressiv der den tar i bruk mange elementer og har flere segmenter, noe som i all hovedsak er positivt, men som også eksponerer utfordringen ved å finne balansen mellom det obskure uttrykket og produksjonen og mer konvensjonelle tilnærming til komposisjon. Både her og ellers snubler Chalice Ablaze litt når akkordrekker og riff ligger i sentrum for lydbildene; produksjonen tjener rett og slett ikke disse delene helt godt. Likevel står kvalitetene ved ‘Rites of Abhorrent Redemption’ seg sterkt ellers, og Chalice Ablaze evner sånn sett også å peke mot en interessant videreutvikling for prosjektet. Anbefales!

Skrevet av Alexander Lange

Mikrostrukturell Evaluering: Ukas singler




Djevel – «Maanen skal være mine øine, den skinnende stierne mine ben, og her skal jeg vandre til evig tid»

Ute nå via Aftermath Music

Med to singler med en samlet spilletid på 20 minutter har Djevel allerede avslørt en betydelig del av sin kommende utgivelse ‘Tanker som Rir Natten’ i forkant av slippet. Der «Englene som falt ned i min seng,..» bød på bandets mer tradisjonelle, konfronterende og andrebølge-inspirerte side, byr «Maanen skal være mine øine,..» på en mer utpreget melankolsk og storslått affære. De ti turbulente minuttene som utgjør låta er så mettet av stormende gitarer og atmosfære at det blir naturlig å anslå den til å være platas høydepunkt, men en kjapp konsultasjon med platas låtliste vil avsløre at «Maanen…» befinner seg nesten helt i begynnelsen av reisen. Dette hinter om at ‘Tanker som Rir Natten’ neppe blir noen lavmælt reise gjennom standardisert svartmetall, og jeg er spent på hvordan Djevel har balansert det svevende og det jordnære på det ferdige produktet.

Som enkeltspor er i alle fall ingen tvil om at «Maanen…» er et fengslende stykke svartmetall. Den mørke gotikken som pulserer gjennom låtas rensungede partier minner om Sivert Høyem i et usedvanlig dystert lynne, og de eteriske gitarene skjuler en underliggende dyriskhet som hindrer dem i å fullstendig miste kontakt med bakken. Gitarenes detaljarbeid blir slukt av den ruvende veggen av rik og mettet lyd som dominerer uttrykket, men i dette tilfellet er det et offer som gir avkastning i form av en følelse av universell skala. Atmosfæren er voldsomt potent, og platas cover tatt i betraktning er det nok grunn til å forvente at dette elementet kommer til å være avgjørende for totalopplevelsen av ‘Tankene som Rir Natten’. «Maanen…» er en låt for folk som ønsker seg en lavere konsentrasjon av sødme i blackgazen sin, samt fans av nattlig og harmonisk rik svartmetall.

Skrevet av Fredrik Schjerve



Vulture Lord – «Bloodbound Militia»

Ute nå via Odium Records

Vulture Lord fra Hønefoss har lenge vært et standhaftig geist innenfor norsk metall; et ekstremmetall-fenomen med ufattelig lang fartstid, men kun et enkelt album å vise til. Dette endrer seg dog i 2021, ettersom bandet nylig har annonsert slippet av andreplata ‘Desecration Rite’ under Odium Records 20. Juni. Dette burde være gode nyheter for både fans av døds-, svart- og thrashmetall, ettersom Vulture Lord demonstrerte hvordan de tre uttrykkene kan danne uhellig treenighet på sin debutplate ‘Profane Prayer’ fra 2003.

Andreplatas første singel «Bloodbound Militia» viser til en rimelig naturlig progresjon for gruppen, sett ut ifra de nesten tjue årene det har tatt å produsere en oppfølger til ‘Profane Prayer’. Produksjonen låter både kraftigere og mer moderne, samtidig som den ikke skyver bandet unødvendig langt fra sine røtter i undergrunnen. Bandet svarer med en låt som er ukomplisert men hensynsløs i sin utsteding av auditiv straff; tjåk full av hvinende gitarer, rasende blast beats og thrashende momentum. Det drillende dødsmetall-riffet som dukker opp i låtas siste minutt er et klart høydepunkt, og det samme er det evig rastløse og tordnende trommespillet til trommis «Uruz». Alt i alt er «Bloodbound Militia» lav på overraskelsesfronten men tilsvarende høy på trøkk, og fungerer som et effektivt forvarsel om blodbadet som vil finne sted når ‘Desecration Rite’ treffer markedet. 

Skrevet av Fredrik Schjerve


Vanvidd – Storm feat. Trollfest

Usignert, ute på Bandcamp.

«Storm» er kanskje akkurat det jeg hadde forventet av et samarbeid mellom Vanvidd og Trollfest. Førstnevnte slapp for noen uker siden den første smakebiten på sitt kommende album, låta «Blodsjord», som var seks minutter med storslått folk-metal med kruttsterke melodier og tydelige svartmetallelementer. At «Storm» med Trollfests bidrag er en hakket mer direkte, oppstemt og gøyal affære er videre ingen stor overraskelse, og at de to bandene på denne låta også evner å komplementere hverandre svært godt er helt klart – all den tid de naturligvis har mange likheter som folk-metal-band i ekstrem-metal-land.

«Storm» er nemlig i utgangspunktet en ganske lettfordøyelig fire/fem-minutter sterkt preget av begge bandenes melodiske teft, Vanvidds evne til å ta lydbildet til stratosfæriske høyder og Trollfests uhøytidelige og festglade fremtoning. Hurtige, taktfaste folkerytmer preger versene, men vi får også servert melankolske melodier og smak av virkelig store lydbilder. Jeg nøt det mer atmosfæriske og tålmodige i «Blodsjord», men ved hjelp av Trollfest svarer Vanvidd like fullt til andre behov man er ute etter å tilfredsstille gjennom folk-metal med «Storm» – og det uten å være endimensjonal.

Skrevet av Alexander Lange


Bizarrekult – «Ut i Skogen»

Ute nå via Petrichor/Hammerheart Records

 Bizarrekult er et enmannsband med røtter i både Russland og Norge som på sin kommende debutplate søker etter å kombinere «den filosofiske dybden til de Sibirske sletter og den Norske naturens majestetiske prakt», per bandets Spotify-bio. Etter noen introduserende lytt på prosjektets nye singel «Ut I Skogen» blir det tydelig at det kunstneriske målet har satt sine spor på samtlige av låtas elementer, ettersom både musikk, tekst og visuell utforming bærer preg av en viss dualitet. Resultatet er et sammensatt og særegent uttrykk som ser ut til å nyte kampen av motkrefter som spilles ut mellom to poler. 

I likhet med tekstens karakter foretar det musikalske en reise lengre og lengre ut i ødemarken over sin spilletid. Det som i begynnelsen fremtoner seg som en slags synergi mellom norsk svartmetall og bryske basstoner fra post-hardcorens tyngre hjørner utvikler seg sakte men sikkert i en mer atmosfærisk og introvert retning. Romslige strekk av meditativ, postrock-berørt gitar åpner seg mellom krystallinske og glitrende svartmetall-teksturer, og på dette punktet er lett å forestille seg den Sibirske tundraens påvirkning på artisten. Dersom jeg hadde sett på musikken isolert fra tekst og tematikk hadde jeg nok ønsket meg en reprise av det presise og hardtslående materialet som åpner låta på et eller annet punkt, men sett fra et helhetlig perspektiv er det ingen tvil om at Bizarrekults tematiske visjon har endt opp med å forme musikken på hensiktsfult vis. «Ut i Skogen» byr på både umiddelbart fengslende og sakte-ebbende materiale i en og samme låt, og er dermed en strålende introduksjon til Bizarrekults mangefasetterte post-svartmetall.

Skrevet av Fredrik Schjerve

Mikrostrukturell evaluering: Ukas singler

DRITTMASKIN – Al Namrood

Kan være en tegneserie
Usignert, ute via strømmetjenester.

Etter den overraskende rolige og progressive «Limi» er vestlandske DRITTMASKIN tilbake i sitt vante, kompromissløse hjørne med singelen «Al Namrood». Denne låta er bandets tredje i opptakten til lanseringen av ‘Svartpönk’, som blir deres andre album når det lanseres senere i år.

«Al Namrood» befinner seg i DRITTMASKINs kjente krysningspunkt mellom black metal, thrash metal og punk, og viser i mine øyne bandet på sitt aller mest voldsomme. Låta åpner med noen dissonante gitarer som fungerer akkurat passe desorienterende før hamrende crust-punk-takter kverner versene gjennom høyttalerne, og thrash-elementene får virkelig utfolde seg i et krigersk hovedriff som sørger for å holde det hele variert nok. Låtas sterkeste side synes jeg imidlertid kommer gjennom det blytunge hooket. Her blir alle instrumenter og en vokalist som åpenbart utfordrer lungekapasiteten med på noen fantastisk harde slag, og man får inntrykk av at bandet virkelig drar uttrykket sitt til det helt ytterste. Anbefales!

Skrevet av Alexander Lange

Vanvidd – Blodsjord

Blodsjord | Vanvidd
Usignert, ute på strømmetjenester.

Vanvidds kommende album ‘Under ei morken rot’ nærmer seg med stormskritt, og låta «Blodsjord» er servert som smakebit. Bandet er et folk-metal-band fra sørlandet med en fot godt plantet i svartmetallens rike, og de leker seg i det kjente og litt krevende motsetningsforholdet mellom svartmetallens voldsomme ugjestmildhet og folkemusikkens melodiske teft og oppstemthet.

Balansen mellom de ulike uttrykkene er ikke alltid like lett å finne; noen ganger synes jeg særlig folkelementene blir liggende litt påklistret og unaturlig til når svartmetallband velger å utnytte dem så mye som Vanvidd gjør. Likevel har dette aldri vært noe Vanvidd har hatt store problemer med i mine øyne, og selv om det nærmest litt gotiske preget i strykerne over hovedtemaet i «Blodsjord» i utgangspunktet kan virke litt voldsomt og merkelig, evner bandet først og fremst å la dette skape en god, dramatisk og filmatisk effekt. De hurtige versene balanseres videre godt mot den helt uimotståelige melodien i refrenget og det litt lenger bridge-temaet utover i låta som også får ned pulsen litt. Kombinert med kraftig, god produksjon etterlater «Blodsjord» meg med ganske høye forventninger til ‘Under ei morken rot’.

Skrevet av Alexander Lange

ILLT – Sons of the Northern Lights

ILLT Release New Single “Sons Of The Northern Lights” – Indie Recordings  Shop
Ute via Indie Recordings.

ILLT er det ferske metallprosjektet til filmmusikkomponist Roy Westad, som med hjelp av et knippe andre musikere (Westad spiller selv gitar og bass) nå bygger opp til prosjektets første utgivelse: ‘Urhat’. «Sons of the Northern Lights» er singel nummer tre i denne opptakten, og kan i form av å være en ganske lang, progressiv og kompleks låt med mange seksjoner tenkes å demonstrere Westads ambisjonsnivå.

«Sons of the Northern Lights» er et stykke moderne, riffbasert ekstremmetall som i liten grad finner opp et hvilket som helst hjul på nytt, men som gjennom svært høy produksjonskvalitet og bunnsolide riff gjør svært mye ut av verktøyene som er til rådighet. Mest av alt minner det nok om Dimmu Borgir, og da ikke på grunn av et fremtredende symfonisk element, men først og fremst på grunn av sammensveisingen av elementer fra både moderne thrash og svartmetall – iskalde moll-akkorder og en helt kompromissløs kraft bakes inn i hurtige, taktfaste riff.

ILLT evner også å blande inn et svært velfungerende melodisk element, så vel som et ganske rolig midtparti som fremhever prosjektets progressive art. De mange partiene gjør at låta føles en smule usammenhengende, noe som ikke er helt overraskende med tanke på at Westad har uttalt at låtskrivingen hans er litt instinktdrevet. Og som sagt er det først og fremst velkjente sjangerkonvensjoner i spill. Men like fullt er «Sons of the Northern Lights» en låt av svært høy kvalitet som bør være lett å like for enhver moderne ekstremmetallfan.

Skrevet av Alexander Lange