Mikrostrukturell evaluering: Ukas singler


Årabrot – «Lightning’s Girl»

Ute nå via Pelagic Records

Etter fjorårets ambisiøse og imponerende ‘Norwegian Gothic’, er det lite som tyder på at Kevin Nernes og Karin Park har hvilt på laurbærene når det gjelder å skrive nytt materiale. Allerede om et par uker er EP’en ‘Heart EP’ på trappene, og som et bud på hva som venter har duoen sluppet låta «Lightning’s Girl».

«Lightning’s Girl» er en kort, pønkete rockelåt der det er Parks vokal som har fått plass i førersetet. De klassiske, støyete stoner-gitarene til Nernes pares med en insisterende trommegroove, og Årabrots tidløse goth-tendenser får blomstre via guffen backing-vokal. At låta nok representerer et ytterligere steg vekk fra et hvilket som helst metallelement vil muligens avskrekke noen av bloggens lesere, men «Lightning’s Girl» peker like fullt mot en interessant eksperimentell rocke-utgivelse.

Skrevet av Alexander Lange

Sahg – «House of Worship»

Ute nå via Drakkar Entertainment

«House of Worship» er den fjerde singelen fra den kommende fullengderen til bergensbandet Sahg: ‘Born Demon’. Denne låta er som en aldri så liten hyllest til den klassiske tungmetallen, der bandet angivelig avskriver en stor låtskriverprestasjon for heller å dyrke metallens grunnelementer (i den grad det er en motsetning).

«House of Woship» er med det også en habil, treffsikker og lettfordøyelig låt, der assossiasjoner sendes til gamle metallegender så vel som stoner-rockere i band som Corrosion of Conformity. Jeg vil nok innvende at det i utgangspunktet sterke hovedriffet tynes vel mye mot slutten, men «House of Worship» er i bunn og grunn en solid prestasjon fra Sahg, og går ikke minst inn i en interessant og variert bukett med singler som pirrer interessen før plateslippet om en måned.

Skrevet av Alexander Lange



Féleth – «Avarice»

Ute nå via Rob Mules Records

Féleth er et moderne dødsmetallband fra Alta som har eksistert i anmelders blindsone siden 2017. Debuten ‘Depravity’ fra 2020 høstet lovord fra anmeldere rundt omkring i metallosfæren, hvilket er velfortjent med tanke på den høyst profesjonelle og teknisk kompetente ekstremmetallen som fylte skiva til randen. Nå har bandet iverksatt promoteringen av skive nummer to, ‘Divine Blight’ som trolig treffer markedet innen året er omme. 

Andresingelen «Avarice» leverer den samme kraftige, ballistiske og tekniske metallen som bandet markerte seg med på ‘Depravity’. Brutale chugs, innviklede løp og gnistrende leads kombineres til et Gorod-sk maskineri, dersom franskmennene hadde tonet ned teknikaliteten litt til fordel for kompakt og eksplosiv låtskriving. Féleth casher inn på noen kommersielle aspirasjoner på det fengende og majestetiske refrenget, og den 2000-talls-aktige svartmetall-seksjonen som dukker opp ved veis ende er et spennende touch. Hvorfor bandet har valgt å covre Napalm Deaths legendarisk korte «You Suffer» etter et minutts stillhet på en singel klarer jeg dog ikke å gjøre meg klok på. Féleth er uansett gledelig nytt bekjentskap for min egen del, og jeg ser frem til å høre hva slags sprengladninger de har rustet sin kommende skive med. Anbefales!

Skrevet av Fredrik Schjerve



Fullmåne – «Fly through the City»

Ute nå via Moonshine Recordings

En ulende, forstyrrende frekvens funker som en portal inn i en marerittaktig gatelabyrint på Fullmånes nyeste låt, «Fly through the City». Spøkelsesaktig koring og et delirisk platecover bidrar til å mane frem bilder av storbyen sett gjennom en skremmende rus-linse, et scenario som males enda tydeligere av Fullmånes desperate kakling. Det er en svimlende atmosfære som etableres over «Fly through the City»s korte spilletid, hvor både deilige post-punk-gitarer og brokete trommespill gir låta et passende rennesteins-skjær. Den desperate vokalen bikker låta litt for mye over i retning camp for min smak, men når den fuzzy gitarsoloen hveser ut av høyttalerne mot låtas slutt er de fleste sorger glemt. «Fly through the City» er det sterkeste låtbidraget jeg har hørt fra Fullmåne til nå, og anbefales fans av post-punksk svartmetall med et tydelig preg av den første bølgen.

Skrevet av Fredrik Schjerve

Mikrostrukturell evaluering: Ukas singler




Blodhemn – «Velg din Gift»

Ute nå via Dark Essence Records

Blodhemns andre singel fra ‘Sverger Hemn’ er et rødglødende sverd smidd i thrashmetallens og black’n’rollens brennhete smie. Åpningsriffets svansende gange utstyres med en Endezzma-aktig intensitet som følge av den skoldende og gnistrende produksjonen – en forbindelse som styrkes av «Invisus» sin hemningsløst brølende vokal. De byksende thrash-riffene bryter godt opp med den svingende rytmikken som regjerer på de fengende black’n’roll-partiene, men med tanke på hvor hinsides støyende og intens låta er kunne den kanskje vært tjent med å være redusert med en del eller to. Sånn som den står nå er «Velg din Gift» et tårnende og aggressivt monster av en låt, dog en låt som etterlater deg litt fortumlet og oppskaket ved enden av sin kompakte spilletid.

Skrevet av Fredrik Schjerve


Tottal Tømming – «Krig etter Krig»

Ute nå via Kannibal Records

Slippet av Tottal Tømmings nyeste skive er rett rundt svingen (faktisk ble det sluppet i dag), men bandet ser likevel sitt snitt til å sende et siste vådeskudd i retning lyttere som ved et uhell har forvillet seg inn i deres lille hjørne av grindcore-verdenen. «Krig etter Krig» er en låt som balanserer bandets tradisjonelle grind-kunnskaper med de psykotiske vrangforestillingene som truet med å fullstendig overta fjorårets ‘Omgangsspsyke’, og det innenfor en låtform som er en liten balansekunst i seg selv. Her er både grindcorens maniske idemyldring og tradisjonell (ta det med en klype salt) låtskriving ivaretatt, og resultatet er en catchy liten ladning auditiv ødeleggelse.

Etter en forstyrrende og manisk kaklende åpning blir låtas blastende og hektiske hjemmebase etablert. Fra denne trygge holmen begir Tottal Tømming seg ut på det kvalmende oseanet av ledegitarer som preget ‘Omgangsspsyke’, fengende punk-refrenger, samt en psykotisk bro fylt av bandets armé av frivillige session-vokalister. Låta er som mye annet Tottal Tømming produserer forutsigbar i sin kaotiske fremtoning, men overraskende i sin utførelse. Alt i alt lover det svært godt for «tidenes sinteste plate», som uten at jeg skal spoile for mye faktisk kan vise seg å være tidenes sinteste plate. Hør på «Krig etter Krig», og så hører du på resten av ‘Om Hundre År er Allting Brennt!!!». Metallurgi befaler.

Skrevet av Fredrik Schjerve

Bizarrekult – «Kongen«

Ute nå via Season of Mist

Etter å ha blitt signert på selveste Season of Mist i vår, har post black metal-prosjektet Bizarrekult nå sluppet noen minutter fra sin kommende fullengder ‘Den Tapte Krigen’ i form av låta «Kongen». Her er det snakk om en låt som nok ikke lener i retning av de mange heseblesende øyeblikkene på debutplata ‘Vi Overlevde’, men som snarere preges av en seigere og treigere tilnærming. Svære, traskende gitarakkorder og et sant nikkeriff i låtas andre halvdel sørger like fullt for en god dose intensitet.

Skrevet av Alexander Lange

Mantric Momentum – «In the Heart of the Broken«

Ute nå via Frontiers Records

Mantric Momentum er det fortsatt ganske ferske power metal-prosjektet til Christer Harøy, tidligere kjent for sitt virke i det progressive metallbandet Divided Multitude. Etter to år med singelslipp er det omsider klart for slipp av debutalbum i november, og første smakebit er «In the Heart of the Broken» – en låt som nok kan blidgjøre den gjengse power metal-entusiast om den så ikke vil målbinde så mange andre.

Denne streite fireminutteren må nok sies å bevege seg i et hit or miss-territorium når det gjelder melodiene komposisjonen baserer seg på. Dessverre synes jeg ikke vokallinjene overbeviser helt, og den obligatoriske power metal-overtenningen og -overdådigheten her får ikke nok støtte av kvaliteten på melodiene. Det gitarbaserte hovedtemaet oser imidlertid av utsøkt, gøteborgsk melodisk death metal. Sånn sett peker «In the Heart of the Broken» mot et helt ålreit power metal-album fra Harøy og co. som kan inneha noen sterke høydepunkter.

Skrevet av Alexander Lange


Moor – «Lepers Among Us»

Usignerte, ute nå på bandets Bandcamp

Enmanns-svartmetallbandet Moor har etter kun noen fåtalls demoer bestemt seg for å gi ut debutskive, en utgivelse som bærer navnet ‘Viper Kingdom’ og slippes i løpet av oktober. Denne avgjørelsen reiser noen spørsmål hos anmelder personlig, ettersom låtene jeg har hørt fra prosjektets hold tidligere har vært preget av ufullstendige låtstrukturer, til tross for at materialet stort sett var sterkt. «Lepers Among Us» fikser i stor grad på strukturproblemene fra tidligere av, selv om prosjektet fortsatt har mye å vokse på i den forstand.

Bølger av flerrende gitarer kaster oss inn i den hektiske formen for svartmetall som har kjennetegnet Moor til nå. De stadig rullende basstrommene gir låta en muskulær tyngde, der punkete akkordrekker bidrar til en heseblesende fremdrift. Det hele fremstår som en kombinasjon av Gjendøds melodiske invensjoner på ‘I Angrep’ og Mayhems mest krigerske tendenser. Moor har ennå ikke klart å finstemme låtstrukturen helt på «Lepers Among Us», men musikeren har forbedret seg såpass på denne fronten at forventningene er moderate til ‘Viper Kingdom’ i oktober. Lytt om du liker barsk og brutal svartmetall med melodiske tendenser.

Skrevet av Fredrik Schjerve 

Makrostrukturell evaluering: Ukas plater

Våde – Spirals

Usignert, ute på strømmetjenester

Etter to singelutgivelser tidligere i år er det splitter nye progressive death metal-bandet Våde ute med sin debut-EP ‘Spirals’. Her demonstrerer kvartetten en forfriskende profesjonalitet og lekenhet, først og fremst som følge av både velhåndterte og avanserte rytmiske påfunn, et veldefinert uttrykk med føtter i flere undersjangre av ekstremmetallen og musikerprestasjoner fra øverste hylle.

Mye kommer for en dag allerede i det korte åpningssporet, der seigt gitar- og bass-spill tøyer strikken over krigstrommer, basstrommegallopp og hektiske lydeffekter. Det glir sømløst over i «Across the Chasm», der Vådes grunnuttrykk virkelig får etablert seg. Et blytungt hovedriff ligger i sentrum for en komposisjon som drives fremover av organisk trommespill, skeive takter og ganske så uimotståelige grooves. Det er nok det sistnevnte som blir bandets største ess i ermet utover i ‘Spirals’ også – til tider, for eksempel på «Krigssti», er Meshuggah-tendensene til å ta å føle på.

Sammen med et høyt detaljnivå i gitararbeidet og mye variasjon i vokalsegmentet skaper Våde et interessant skjæringspunkt mellom flere litt ulike stiler innenfor den progressive ekstremmetallen. Ofte er det litt som å høre på death metal-bandet Ulcerate og djent-musikken til Vildhjarta samtidig, med en liten bonus for dem som har sansen for norske band innenfor sjangeren som Agabas og Messier 16. Nikk til både svartmetall og post-hardcore mot slutten av EP’en bidrar også til at Vådes prestasjon i denne omgang er et friskt pust rent uttrykksmessig. Når gjennomføringen er såpass profesjonell skulle jeg nok likevel ha ønsket meg litt mer ren egenart, så vel som variasjon når de mange taktskiftene og gitarlekenhetene kan bli litt mange og svimlende når det har gått litt tid. ‘Spirals’ avsluttes imidlertid like fullt på utsøkt vis når tendensene fra introduksjonen gjenintroduseres i de siste minuttene av «Shadows on the Soil», og med det demonstrerer Våde også en god kontroll på EP-formatet. Anbefales!

Skrevet av Alexander Lange



Disfallen – The Echoing Despair

Usignerte, ute nå på div. strømmetjenester

Sist uke skrev jeg om det jeg trodde var en to-låters demo av det nye enmannsprosjektet Disfallen, ‘The Echoing Despair’. I etterkant har Bandcamp-utgivelsen blitt utvidet med hele fem ytterligere låter, og det viser seg at det ikke er en demo, men selve album-debuten til Disfallen vi har med å gjøre. Dette har mye å si for hvordan utgivelsen bør evalueres, ettersom plateformatet tradisjonelt sett har blitt forbeholdt mer betydelige statements enn demoformatet. 

Og det finnes definitivt spor av et større statement på ‘The Echoing Despair’. «Orth», mannen bak Disfallen har et solid grep på de mange ulike fasettene ved doom-metall, og vet også å kombinere disse fasettene med mer dødsmetalliske elementer på en god måte. De lange låtformene er generelt sett viet til meningsfulle og intuitive utviklingsforløp, og det finnes plenty av landemerker underveis i skiva som gjør seg til kjenne over flere lytt. Det som mest av alt jobber mot skiva, er de tette båndene «Orth» knytter til enkelte av bandets inspirasjonskilder, samt at prosjektet ennå ikke har funnet frem til en distinkt vinkling på doom-tradisjonene som emuleres. 

De to første låtene på skiva omtalte jeg temmelig grundig sist uke, så jeg nøyer meg med å gå løs på låtene som ble sluppet sist fredag. «Oblivion Beckons» henter sin åpning fra Opeths tyngre materiale pre-‘Ghost Reveries’, og forsterker forbindelsen til de svenske prog/death-legendene ved å veve noen yndige, akustiske landskaper. «Demon of Perpetual Night» overrasker deretter ved å ispe doomen noen tordnende dødsmetall-strekk, før den førstnevnte sjangeren får bre seg ut i all sin majestetiske nedtrykthet på «Decaying Solitude». Låta lener seg i retning funeral doom-landskapet, og det er noe deilig Isolesk over låtas bittersøte melodikk.

Dessverre understreker platas avslutning det største problemet som står i veien for at jeg skal omfavne Disfallen til det fulle. Etter et mektig og brutalt åpningsstrekk faser låta nemlig over i et akustisk strekk som er plukket nesten noterett fra Opeths «The Drapery Falls» – om det er snakk om de klimprende akustiske gitarene, den eteriske ledegitaren eller «Orth»s Åkerfeldt-aktive stemme. Dette er beklageligvis det mest åpenbare eksempelet på plagiat jeg har vært borti i metallsammenheng i senere tid, hvilket legger en solid demper på oppfattelsen av skiva som helhet. 

Hvilket er synd, for grunnlaget for en fremragende døds/doom-produksjon har definitivt blitt lagt på ‘The Echoing Despair’. Melodikken, stemningen og låtmaterialet er på plass, så med en større grad av uttrykksmessig distansering fra Opeth, samt en noe mer profesjonalisert miks og produksjon vil Disfallen trolig kunne gi ut en av de sterkere norske døds/doom-bidragene i nyere tid (om ikke gjennom tidene; Norge er ikke akkurat storprodusenter av undersjangeren). Foreløpig befinner Disfallen seg dog en hårsbredd unna min fulle anbefaling, selv om fans av doomens mange ansikter bør kjenne sin besøkelsestid og gi ‘The Echoing Despair’ en velfortjent gjennomspilling. 

Skrevet av Fredrik Schjerve

Nidhög – Fjord

Ute nå via Whispering Voice Records

Duoen Nidhögs debut-EP ‘Fjord’ er den siste utgivelsen som har kommet fra Kristiansand-baserte Whispering Voice Records, som blant annet også sto for utgivelsen av Arvas’ imponerende plate ‘IV’ i fjor. ‘Fjord’ er også et prisverdig stykke arbeid til å være første gang Nidhög gir lyd fra seg, og byr på akkurat passe velprodusert, melodisk og kraftfull svartmetall.

Åpningslåta «Nidhoggr» er for eksempel en god oppvisning i å få mye ut av en kort tre-minutter, der traskende vers i mid-tempo suppleres med sterke melodier litt uti komposisjonen. Om den i mine øyne litt simple og malplasserte gitar-chuggingen mot slutten demper det gode førsteinntrykket noe, varter «Helheim» like fullt opp med noen sterke øyeblikk i EP’ens andre ledd. Når klassisk Darkthrone-riffing får støtte av buldrende doble basstrommer er Nidhög virkelig i sitt ess, og lignende tendenser serveres i «Undergang», der trommene byr på en tilsvarende brutalitet under en helt utsøkt, melankolsk gitarmelodi.

Jeg skulle imidlertid ønske at denne EP’en fungerte litt bedre strukturelt. En nokså forglemmelig rolig instrumental tominutter tar stafettpinnen videre etter «Undergang», og etter at Nidhög deretter byr på litt ambient i «Stille tåke over Fjorden», som riktignok er ganske så habil og stemningsfull, er det hele over. At EP’en sånn sett deles i en ren svartmetalldel og en instrumental og roligere andredel gjør meg litt undrende, og det får ‘Fjord’ til å virke litt demo-aktig. Like fullt er det imidlertid en imponerende debut fra Nidhög på sitt beste, der et høyt potensiale ligger i et svært potent, melodiøst materiale.

Skrevet av Alexander Lange

Dadlur – Digital Terror for the Analog Mind Demo

Usignert, ute på Bandcamp

Nordnorske Dadlur har hatt et begivenhetsrikt år når det gjelder nyutgivelser, og byr nå på en demo av det som etter sigende skal være prosjektets første fullengder: ‘Digital Terror for the Analog Mind’. Dadlur er et ganske spesielt svartmetallprosjekt der det også pryder seg med merkelappen «frenchcore», noe som fungerer som en plausibel forklaring på de ganske friske, drivende og synth-befengte rytmene som stadig dukker opp i musikken til stor fordel for prosjektets egenart.

Vi nøyer oss med en kort omtale i denne omgang i påvente av det endelige prosjektet. Førsteinntrykket er imidlertid godt; på tross av et noe begrenset utgangspunkt som preges av at alt er instrumentalt, klarer Dadlur å holde interessen oppe gjennom demoen, og flere av øyeblikkene viser seg definitivt som minneverdige. Eksempler på dette er de sterke synth-melodiene i «Analog Death», folk-tendensene i «Concrete and Cable» og de to punk-aktige låtene i midten. Vi gleder oss til å høre sluttresultatet.

Skrevet av Alexander Lange

Mikrostrukturell evaluering: Ukas singler




Blodhemn – «Fraa Djupet…»

Ute nå via Dark Essence Records

Annonseringen av Blodhemns kommende skive ‘Sverger Hemn’ er svært gode nyheter for fans av melodisk men beinhard svartmetall. Skiva ‘Mot Ein Evig Ruin’ som ble utgitt i 2019 var en gnistrende og tuktende svartmetallutgivelse full av tumlende riff og rasende vokaler, og singelen «Fraa Djupet…» fra den nye skiva vitner om at dette er et utgangspunkt Blodhemn er fornøyde med å jobbe ut ifra. I denne omgang er dog produksjonen bedre tilpasset råskapen i bandets dystre melodikk, og låtmaterialet er sterkt nok til å gi følelsen av at bandet har hevet ambisjonsnivået enda et hakk siden deres siste utgivelse. 

De maniske skrikene og det golde hovedtemaet som åpner showet levner ingen tvil om at vi har å gjøre med et Blodhemn i full angrepsmodus. Akkurat som med Nattverds ‘Vandring’ fra fjoråret er det ikke snakk om melodisk svartmetall av en konvensjonelt vakker sort, men av en sort som er vakker i sin råskap og brutalitet. Dette fremheves av et hovedtema i Sargeistsk stil som hever sitt dystre hode over vannflaten ved sentrale punkter over låtas spilletid. «Fraa Djupet…» er noe av den mest instinktivt fengslende musikken jeg har hørt fra Blodhemns hold, så forventningene er store til slippet av ‘Sverger Hemn’ i begynnelsen av Oktober.

Skrevet av Fredrik Schjerve



Brotthogg – «When the Curtain Falls»

Usignerte, ute nå på div. strømmetjenester

Brotthogg er en – for meg – ukjent enhet innenfor den norske undergrunnen som i all stillhet har gitt ut tre strålende utgivelser i skjæringspunktet mellom progressiv metall, svartmetall og melodisk dødsmetall. Bandets nye singel «When the Curtain Falls» er faktisk mitt første møte med bandet, og basert på innholdet i denne låta må det være en av de største overseelsene jeg har begått når det kommer til den norske scenen i senere tid. «When the Curtain Falls» er såpass velkomponert, teknisk presist og profesjonelt utført at bandets navn burde vært på langt flere lepper enn det som foreløpig er tilfellet. 

Etter en dramatisk fade-in slippes lytteren rett ned i et sammensatt rytmisk og melodisk landskap som umiddelbart kunngjør Brotthogs erfaring som band. Det rifftunge uttrykket sender tankene i retning band som Emperor og Keep of Kalessin, band som injiserer sin svartmetalliske base med intens fremdrift og detaljerte storstrukturer. Man kan dog ikke slå seg til ro med så enkle sammenlikninger, ettersom Brotthogg mest av alt har hugget seg ut et eget hjørne i den massive steinrøysa som er norsk undergrunnsmetall. «When the Curtain Falls» er en av de mest rikholdige og spennende singlene jeg har hørt fra det norske metallmiljøet i 2022, selv om dette utsagnet bør balanseres av en innrømmelse om at denne formen for sjangerkryssende ekstremmetall er nøyaktig min kopp te. Anbefalt er den uansett!

Skrevet av Fredrik Schjerve



Vorbid – «Derealization»

Ute nå via Indie Recordings

Det kan virkelig være duket for et høydepunkt i det norske metallåret 2022 når arendalskvartetten Vorbid slipper sin andreplate ‘A Swan by the Edge of Mandala’ i oktober. Etter slippene av to imponerende singler fra plata tidligere i år, «By the Edge of Mandala» og «Paradigm», innevarsler også låta «Derealization» en leken og spennende raffinering av uttrykket til dette progressive ekstremmetallbandet. I denne omgang snakker vi Vorbid på sitt kanskje mest teknisk avanserte og omskiftende, der spilletiden på drøye seks minutter rommer et flust av taktarter, vendinger og stemningsskifter.

Det er kanskje Vorbids evne til å holde et slikt sprakende lerret enhetlig som er det mest imponerende i denne sammenhengen. I dette ligger også det faktum at materialet i seg selv også er råsterkt. Det åpner med en teknisk finesse lik den man finner i musikken til band som Obscura og Vektor, før The Ocean-aktige clean-vokalrefrenger, en groovy og mer tilbakelent bridge og flotte klimaks drar lytteren videre gjennom det skiftende lydlandskapet. Et helt særegent take på sjangeren forsvinner muligens i Vorbids lek med ulike inspirasjonskilder, men det spiller ingen stor rolle når denne leken fremstår såpass proff og spennende som den gjør på «Derealization».

Skrevet av Alexander Lange



Funeral Harvest – «Fire Sermon»

Ute nå via Signal Rex

Funeral Harvests selvtitulerte EP fra 2020 var en av de første utgivelsene jeg omtalte som skribent hos den da ny-oppstartede bloggen Metallurgi. EP-en høstet lovord for sin mørkt dronende, ritualistiske svartmetall, og var en såpass skjellsettende opplevelse at tanken på en full-lengder hjemsøkte meg med jevne mellomrom gjennom året som var. Nå er endelig full-lengderen ‘Redemptio’ annonsert, men om singelen «Fire Sermon» er noen indikator så har vi med et ganske annet beist å gjøre i 2022 enn vi hadde på EP-en fra noen år tilbake.

Den bekmørke, okkulte atmosfæren som åpenbares i åpningsstrekket til «Fire Sermon» er forså vidt en side av bandet vi kjenner igjen fra ‘Funeral Harvest’. Fra dette Beyond Man-aktige utgangspunktet (passende nok, med tanke på at «Enstad» gjester på låta) kutter Funeral Harvest dog rett over i en piskende storm av svartmetall som er intens nok til å kunne sammenliknes med den pure faenskapen til band som Black Fucking Cancer. Skoldende gitarer deler rom med krigsmetalliske blastbeats, og den hemningsløse vokalen til «Nathas» skyver bandet stadig nærmere den fandenivoldske og flyktige sjangerbenevnelsen «Nidarosk svartmetall». Denne formen for brutal og fysisk avstraffende svartmetall kler Funeral Harvest helt utmerket, og sett i lys av skivas fantastiske platecover er det god grunn til å forvente store ting av slippet av ‘Redemptio’ i Oktober. Anbefales fans av Terratur Possessions og generelt mannevond undergrunns-metall. 

Skrevet av Fredrik Schjerve



Tottal Tømming – «Om hundre år er allting brennt!!!«

Det er bare én uke til den definitivt Oslo-baserte grindcore-kaosenheten Tottal Tømming slipper ny plate, og for noen dager siden slapp bandet en Youtube-video prydet av bilder av brennende hus, schtøgg sangtekst og lyden av platas tittelspor. Denne grindcore-låta varer i hele fire minutter og innevarsler Tottal Tømming i kjent stil, der hemningsløs uhøytidelighet bankes sammen med skitten grindcore-musikk med kvalitetsstempel.

For dette er virkelig punksk, Napalm Death-aktig og kompromissløs musikk. Gitarene skifter nokså usystematisk mellom grom riffing og dissonante, skranglete arpeggio-nedganger, innimellom hviner de på Kerry Kingsk, og etter at frontfiguren Sigrid Vollgraven (Morten Müller) har raljert over dette i noen minutter får lytteren servert et dundrende tøft breakdown-riff før man plutselig etterlates i en sølepytt av en ustemt gitarmelodi. Det er som det skal være med Tottal Tømming, og vi gleder oss til femten låter til neste uke.

Skrevet av Alexander Lange



Phybia – «Ethos Unshared»

Usignert, ute nå på bandets Youtube

Phybia er det splitter nye, tilsynelatende instrumentale djent-prosjektet til gitaristen Christian Tjore fra Sande. Med unntak av noen svært meme-inspirerte lydsnutter på Soundcloud er «Ethos Unshared» den første ordentlige smakebiten vi har fått på prosjektets form for djent – en form som er tydelig inspirert av det mer melodiske materiale på skiver som Peripherys ‘II’ fra sjangerens oppstart tidlig på 2010-tallet.

Med andre ord er det snakk om melodisk og tilgjengelig instrumental-djent som ikke skyr unna et styggvakkert breakdown fra tid til annen. Produksjonen er klar og punchy uten å være smertelig overkomprimert, og dette støtter opp under gitarspill som er både dødstight, luftig og fengende. Det er definitivt plass til vokal i arrangementet, og låtformen også føles strukturert rundt en imaginær vokalstemme som i mitt eget hode alltid er fremført av Spencer Sotelo. Dette avslører kanskje et uttrykk som ligger temmelig tett opp mot Peripherys åndsverk, men dette balanseres av det faktum at denne typen djent er veldig dårlig representert i Norge. Det er alltid rom for velkomponert og kompetent djent-relatert musikk i mine spillelister, så jeg ser frem til hva enn Phybia koker i hop i tiden som kommer. 

Skrevet av Fredrik Schjerve

Mikrostrukturell evaluering: Ukas singler



Enslaved – «Kingdom«

Ute nå via Nuclear Blast

Jommen er det ikke mye svartmetall igjen i Enslaved-maskineriet. Grutle Kjellsons umiskjennelige skrikevokal ligger som et anker i bandets svartmetallgrunn, men ellers bar både fullengderen ‘Utgard’ og fjorårets EP ‘Caravans to the Outer Worlds’ bud om bandets fullkomne transformasjon til et ganske rendyrket progressivt ekstremmetallband. Den nye singelen «Kingdom» sementerer nok en slik utvikling, da med Enslaveds stadige egenart i behold.

«Kingdom» er – i alle fall ikke så langt – betraktet som en del av noe større prosjekt, og omtales av bandets gitarist Ivar Bjørnson som en hyllest til både ideers slitestyrke, thrash metal, space rock og ambient-pionérer. I bunn og grunn er uansett «Kingdom» en solid og direkte Enslaved-låt, der luftig prog-riffing a la ‘Vertebrae’ og krautrock-tendensene som overrasket på låta «Urjotun» for to år siden er noe av det som får prege uttrykket mest. Og jo: Synth-bruken her er helt utsøkt, noe som veier litt opp for en småtam prestasjon i clean-vokal-registret.

Skrevet av Alexander Lange


Kampfar – «Flammen fra Nord«

Ute nå via Indie Recordings

Da jeg omtalte singelen «Lausdans under Stjernene» i februar hadde Kampfar enda ikke annonsert slippet av sin niende skive ‘Til Klovers Takt’. Nå er dog slippdatoen satt til 11. november, og hele to tredeler av skiva har blitt sluppet i form av singler. Basert på en hastig gjennomlytt av de andre låtene – i tillegg til mange og iherdige gjennomlyttinger av sistesingelen «Flammen fra Nord» – er det trygt å si at Kampfar foreløpig ikke befinner seg i noen kreativ bølgedal i sin lange karriere. Tvert i mot virker ‘Til Klovers Takt’ å være et produkt av en høyst vital og inspirert periode i bandets historie. 

I likhet med Helheim er Kampfar mestre i å bruke svartmetall-sjangeren som et middel heller et mål i seg selv. Man får aldri følelsen av at Kampfar sitter og krysser av en liste med sjangertroper, men heller at svartmetallen fungerer som et utgangspunkt for bandets egne visjoner og musikalske påfunn. Musikken du finner på «Flammen fra Nord» og de andre singlene fra den kommende skiva er rikholdig, intens og innhyllende – alle karakteristikker som tyder på at ‘Til Klovers Takt’ kommer til å være en bemerkelsesverdig hendelse i det norske utgivelsesåret.

De massive akkordene som runger ut i dalstrøkene ved starten av «Flammen fra Nord» fungerer effektivt som en heving av sceneteppet. En enslig taler entrer scenen fra vingen for å deklamere sin illevarslende liturgi, før piskende svartmetall velter som uregjerlige flammer ut i salen. Dette åpningsstrekket er noe av den mest intense musikken Kampfar har produsert i sin fartstid, og bandet balanserer den ildnende heten med mer romslige og suggererende partier på utsøkt vis. Den folketonale, melodiske svartmetallen som entrer rundt 4 minutters-merket er selve prikken over i-en, et fordømmende klimaks kronet av vokalist Ask sine utøylede utrop mot oven. Kampfar har alltid vært et noe undervurdert band i den norske svartmetall-floraen, men om rettferdigheten fortsatt har en rolle å spille i det moderne musikklandskapet burde dette endre seg med slippet av ‘Til Klovers Takt’. For de allerede innvidde er det i alle fall liten grunn til å forvente noe annet enn en essensiell plateopplevelse når Kampfar lanserer sin nye skive i november.

Skrevet av Fredrik Schjerve



Nordjevel – «Of Rats and Men«

Ute nå via Indie Recordings

Parallelt med Metallurgis dvale har tungvekterne i svartmetallbandet Nordjevel sluppet hele fire låter fra sin kommende fullengder ‘Gnavhól’. Siste singel i rekka, «Of Rats and Men», som kom sist fredag, bærer i likhet med det meste i de andre singlene bud om en plate der Nordjevel ønsker å skvise ut det mest flerrende, tekniske og hurtige de klarer innenfor svartmetallens rammer. I smeltedigelen finner vi som regel raske, intrikate og aggressive virvelvinder av gitarspill, besk og insisterende vokal og utrettelige trommegallopper. En forsmak fikk vi for så vidt allerede i fjor, da låta «Gnawing the Bones», som var på EP’en ‘Fenriir’ og som også kommer på Gnavhól’, sendte assossiasjoner til de mest frenetiske øyeblikkene i musikken til band som 1349 og Mayhem.

«Of Rats and Men» demonstrerer riktignok også Nordjevels evne til å føye inn dynamikk og flott pacing over litt lengre låtstrukturer. Denne låtas introduksjon er omtrent så aggressiv og frenetisk som man får det, men den beveger seg like fullt inn i åpnere, mektigere og mer mid-tempo-befengte partier. Låta kulminerer i et tungt, svært refreng som må kunne sies å være høydepunktet, og refrengriffet geleider lytteren ut av voldsomhetene med stor suksess. Ut fra både «Of Rats and Men» og mye annet Nordjevel har sluppet de siste månedene kan man trygt si at mye er lagt til rette for en sterk svartmetallutgivelse når ‘Gnavhól’ lander 23. september.

Skrevet av Alexander Lange


Mortemia – «Forever and Beyond»

Ute nå via Veland Music

En av (de utallige) tingene som har vært kjipt med å sette bloggen på pause et halvt år, er å måtte droppe tråden på den stadige utrullingen av Morten Velands nyeste prosjekt under Mortemia-banneret. Jeg kan bare tenke meg til hvor mange uimotståelige refrenger og massive arena-riff jeg har gått glipp av i løpet av de siste seks månedene, men jeg kan også glede meg over at pausen har transportert meg stadig nærmere prosjektets fullendelse. Det skal bli spennende å endelig få skrive om en skive som jeg begynte å stifte bekjentskap med for et helt år siden, samt å se hvordan låtene spiller på hverandre når de settes i kontekst. 

Men før den tid må vi kaste et blikk på den nyeste singelen «Forever and Beyond». Som de fleste andre låtene fra ‘The Pandemic Pandemonium Sessions’ er «Forever and Beyond» en enkel sak bygd på velkjente styrker fra Velands låtskriver-arsenal. Sagende rave-synther deler plass med massive gitarer og eventyrlige synth-arpeggioer, og refrenget krones som alltid av et dødsfengende gjestebidrag; denne gangen fra Linda Toni Grahn fra Anima Veil og tidligere Follow the Cipher. Til tross for at låtas bro ikke er blant de sterkeste, er det ingen tvil om at «Forever and Beyond» føyer seg inn som nok en hit i resymeet til den veritable låtfabrikken Morten Veland, og det er ikke til å legge skjul på at jeg sitrer av forventning på å få høre det siste kapittelet i Mortemias pandemi-saga. 

Skrevet av Fredrik Schjerve


Besatt – «Machete»

Ute nå via Kallemann Records

Den svartmetall-berørte horrorpunk-duoen Besatt har på sine utgivelser fra det siste året demonstrert et sound som søker å kombinere sære avantgardismer med relativt streite punk-forløp. På deres nyeste singel «Machete» er dette fortsatt en line som Besatt balanserer på – den store forskjellen fra tidligere er at skrittene deres nå virker langt mer selvsikre. 

Det byksende og D-beat-inspirerte verset som åpner ballet er et eksempel på hvor instinktivt fengende musikken til Besatt er på sitt enkleste. Den glefsende, førstebølge-aktige vokalen skaper forbindelser til horrorpunken via sin blodige skrekkfiksjon, og selv om den neppe er det sterkeste leddet rent musikalsk er vokalen likevel en viktig bit av Besatts uttrykksmessige puslespill. Åpningen er dog det straighteste strekket vi finner på «Machete», og resten av låta skjener gjennom en yrende lydjungel befolket av elementer som tamburin-pyntet doomrock, Virus-aktige gitar-abstraksjoner og synkoperte gitarhugg som lydmaler låtens tittel på effektivt vis. 

For min del er det hovedsakelig vokalen som hindrer meg i å omfavne musikken til Besatt uten reservasjoner. Det kan hende at det ikke er mer som skal til enn en subtil endring i produksjonsvalg – som f.eks en mer diffus romklang eller økt distortion – men sånn som den står per i dag tilfører den ikke så mye musikalsk sett, om så den har en viktig narrativ funksjon. Dette hindrer meg dog ikke i å sette pris på den avmålte galskapen som Besatt leverer på «Machete», en fengende og interessant liten klump med Agdersk horrorpunk. 

Skrevet av Fredrik Schjerve


Mikrostrukturell evaluering: Ukas singler

Abbath – The Book of Breath

Ute nå via Season of Mist

Abbaths kommende plate ‘Dread Reaver’ er rett rundt hjørnet, og som en siste(?) smakebit får vi servert «The Book of Breath», som kanskje er den mest varierte singelen vi har fått høre fra plata. Låta følger formlene som særlig ble etablert i førstesingelen «Dream Cull», der den tidligere Immortal-frontmannens svartmetallteft kles i en mer eller mindre tradmetallsk drakt med tunge, flotte grooves.

Dette sørger for en ganske jevn og god kvalitet og en kompromissløs energi i låta, og et ess i ermet introduseres når et velfungerende, mørkt og rolig parti får prege midtpartiet. Jeg vil nok imidlertid si at produksjonen gjør «The Book of Breath» en aldri så liten bjørnetjeneste, der man særlig i hovedpartiet får servert såpass mye trøkk og volum at det minner om et skamløst slag i 2000-tallets loudness war – det er imidlertid låtas trøkk som først og fremst preger denne siste opptakten til ‘Dread Reaver’.

Skrevet av Alexander Lange


Confidential – Salvation

Ute nå via Massacre Records

«Salvation» er kanskje den beste singelen fra Confidentials kommende debutplate ‘Devil Inside’. Dette symfoniske metallbandet har aldri imponert stort som følge av originalitet, men serverer på sitt beste solid musikk etter sjangerkonvensjonene, og på «Salvation» treffer de blink i flere henseender. Det tenor-befengte hovedtemaet synes jeg er nokså over-the-top, men for øvrig byr Confidential på solide riff og vokalmelodier. Etter den litt søvnige balladen «Forever Angel» har vi dermed fått smake på en låt som vitner om at ‘Devil Inside’ kan bli en riktig så solid affære for fans av den symfoniske metallskolen.

Skrevet av Alexander Lange


Mortemia – «Lost Horizon»

Ute nå via Veland Music

Elektroniske pulser og eventyrlig pianospill leder oss inn i den åttende leveransen med symfonisk metall fra Mortemias ‘The Pandemic Pandemonium Sessions’. Ny låt betyr ny sangerinne, og i denne omgang er det Erica Ohlsson fra Metalite som får gleden av å sette sin klokkeklare røst opp mot Velands veldige brøl. Sentralt for Mortemias låtsuksesser er selvfølgelig de velskrevne og fengende instrumental-arrangementene til Veland, og «Lost Horizon» skorter – i likhet med skivas tidligere singler – ikke på musikalske detaljer å la seg forlyste over. 

Etter den scene-settende introduksjonen kommer får vi servert et av Velands vektige riff, pyntet i kantene med kromatiske detaljer og hvinende harmonics. Den velkjente «skjønnheten og udyret»-dynamikken etableres over de growlede versene og de fengende refrengene, der sistnevntes kaskader av piano og himmelsplittende vokal-bidrag er spesielt verdt å nevne. Dette er kanskje den første låta fra ‘The Pandemic Pandemonium Sessions’ som oppleves som til forveksling lik tidligere materiale, og den har litt problemer med å skille seg ut fra mengden. Hadde «Lost Horizon» vært den første låta jeg hadde hørt fra skiva hadde den dog vært et umiddelbart høydepunkt, hvilket understreker at det ikke er kvaliteten på låtmaterialet det står på. Vi kommer stadig nærmere muligheten til å lytte gjennom Mortemias andre skive i sin helhet, og det råder liten tvil for øyeblikket om at den kommer til å være en av de sterkeste norske singel-kolleksjonene ved årets slutt.

Skrevet av Fredrik Schjerve



Insense – «Spawn of the Wicked»

Ute nå via Mas-Kina Recordings

Insenses retur (til scenen, i det minste) er en av de mest etterlengtede vendingene i den norske metallscenen for mitt eget vedkommende, ettersom bandets ‘Burn in Beautiful Fire’ var en av de få norske platene som virkelig klarte å fange den flyktige oppmerksomheten til min yngre utgave. I tillegg til konserten på Parkteateret (kom til Trondheim, pliiis) i mai har bandet begitt seg ut på en «B-sides bonanza», hvilket vil gi oss et knippe uutgitte låter fra bandets innspillingsarkiver. Den første låta ut, «Spawn of the Wicked», kommer fra innspillingen av bandets debut ‘Soothing Torture’, og er en eksplosiv liten sak som er like potent som låtene som faktisk fikk plass på skiva.

En brutal, perkussiv åpning leder inn i et Lamb of God-aktig riff som kunne vært hentet ut av bandets ulmende, illsinte ‘As the Palaces Burn’-periode. Noen sære akkordvalg sender så tankene i retning Voivod (av alle mulige band), før versets oppfinnsomme rytmikk minner meg på hvor mye fattigere den norske groove/metalcore-scenen har blitt i fravær av ny Insense. Broen pisker opp en uhyggelig og foruroligende stemning ved hjelp av streng-gnisninger, massive, ugjennomtrengelige akkorder og kvalte skrik, og låtas refreng leverer all den trøkk man måtte måtte håpe på når man trykker play på en ny og ukjent Insense-låt. Om det så bare er for noen live-datoer og et knippe ukjente b-sider er jeg sjeleglad for å ha det formidable Follo-bandet tilbake i aksjon – men det er jo alltids lov å håpe at fremføringen av gamle låter gir en trang til å skrive nye. «Spawn of the Wicked» er en veritabel «blast from the past», og et gledelig gjensyn med en undervurdert gruppe fra den moderne, norske metallhistorien.

Skrevet av Fredrik Schjerve


Perfect Nme – The Perfect Enemy

Usignert, ute på strømmetjenester

«The Perfect Enemy» er Perfect Nmes første slipp av ny musikk siden de slapp debutplata ‘Remains to be Seen’ i 2020. Dette bandet har en ganske solid forankring i klassisk tungmetall og -rock, om enn med hint av thrash, men er også preget av litt mer moderne groove metal-takter. Sånn sett følger også «The Perfect Enemy» bandets formler mer eller mindre til punkt og prikke, og får frem det Perfect Nme også er gode på i så måte.

Denne låta byr på habile riff, taktfast groove-følelse og et velfungerende refreng. Den mangler nok en klar nok egenart til at bandet skiller seg ut i et allerede velutforsket sjangerlandskap, og jeg har også litt problemer med at jeg ikke synes de rolige ballade-partiene på hver ende av låta passer så bra med resten. Like fullt er «The Perfect Enemy» en solid låt, og vitner om at Perfect Nme kan det å frembringe habilt metallhåndverk.

Skrevet av Alexander Lange



Strøm – «Split»

Usignerte, ute nå på div. strømmetjenester

Strøm er et norsk/tysk metallband som gjennom storslagne, atmosfæriske instrumentallåter søker å beskrive Nord-Norges spektakulære natur. På sin nye låt «Split» har de fått med seg vokalisten fra det tyske bandet Wasabi, og resultatet er en strømlinjet rock/metal-låt som skjener mellom behagelige fønvinder og krappere vindkast i form av henholdsvis rolige vers og jagende refrenger. 

Det første som møter oss på «Split» er tumlende trommer og gitarer, der sistnevnte har en sprø, bluesy tonekvalitet som ikke opptrer så ofte i metallisk kontekst. Det dynamiske spillet mellom vers og refreng gir Tristan fra Wasabi rikelig med rom til å utfolde seg i; et rom den drevne vokalisten fyller med kraftig belting og smakfulle melodilinjer. For min egen del kunne miksen gjerne vært litt kraftigere, ettersom de tyngre øyeblikkene ikke helt klarer å ta tak i kragen og filleriste lytteren til den grad materialet fordrer. Ser man bort ifra dette er det mye å like ved «Split», der spesielt det snirklende riffet som støtter opp under låtas andre refreng er et flott touch. 

Skrevet av Fredrik Schjerve

Mikrostrukturell evaluering: Ukas singler

Nordjevel – Within the Eyes

Ute nå via Indie Recordings

Etter å ha sluppet et av fjorårets beste norske metall-EP’er, ‘Fenriir’ viser det erfarne svartmetallmannskapet i Nordjevel at de fortsatt har mye krutt på lager med singelen «Within the Eyes». Denne låta føyer seg inn i rekka av Nordjevel-låter som blander svartmetallens intensitet med mange av de tekniske finurlighetene man finner særlig i moderne dødsmetall, ikke helt ulikt det man kanskje har vært borti mens man har hørt på band som 1349.

Resultatet er en frenetisk, fryktinngytende cocktail av en låt. Hovedtemaet sørger for en utålmodig og hektisk start, og derfra drar Nordjevel lytteren gjennom både groovy mid-tempo-partier og illsinte svartmetalldeler. Det er særlig de sistnevnte som faller i smak hos meg når de åpner lydbildet ca. midt i og på slutten av låta, men det er riktignok i forlengelse av at Nordjevel også klarer å balansere de ulike elementene man er innom i helheten på en gjennomført måte. På tross av at låta med sine ganske distinkte deler kan føles litt fragmentert, er «Within the Eyes» dermed en låt jeg trygt kan anbefale for alle som har sansen for virkelig heseblesende ekstremmetall.

Skrevet av Alexander Lange

Slagmaur – Ritual Dogs

Ute nå via Nekkbrekk Productions

Det trønderske svartmetallbandet Slagmaur har sluppet ny musikk for første gang på tre år, men har da også sluppet en låt som uttrykks- og produksjonsmessig ligger tett opp mot singelen «Wildkatze» fra 2019. «Ritual Dogs» fremstår i og for seg også som en vaskeekte Slagmaur-låt der norske svartmetalltradisjoner følges til punkt og prikke på dette bandets særegne måte. I denne låta brukes for eksempel iskalde moll-akkorder og -arpeggioer for det de er verdt og med stort hell, noe som gir låta en flott atmosfære kombinert med at særlig hovedtemaet er ganske så fengende. Særlig avslutningspartiet der rytmikken blir litt løsere i formen og gitarmelodiene blir lenger er skikkelig fett.

Det mer spesielle ved låta ligger i Slagmaurs veletablerte tendens til å bruke utrolig fuzzete gitarer som nesten sender assosiasjoner til hybridene mellom svartmetall og shoegaze. Dette kan nok sies å bli hakket for dominerende i produksjonen, men det tilfører like fullt en egenart, og gir en litt distinkt farge på et stykke svartmetall som i all sin prakt egentlig er ganske typisk.

Skrevet av Alexander Lange



Haunted by Silhouettes – «Flock»

Ute nå via Eclipse Records

Trondheims-bandet Haunted by Silhouettes girer opp til utgivelsen av sin nyeste EP ‘No Man Isle’ med den hardtslående singelen «Flock». Som tittelen tilsier omhandler låta de utallige, meningsresirkulerende saueflokkene som for øyeblikket legger beslag på det kollektive debattforumet, samtidig som bandet oppfordrer samtlige lyttere til selv-refleksjon i det som er en trøblete og vanskelig tidsalder. 

«Flock» er reist på mørk og teknisk riffing i skjæringspunktet mellom melo-death og Parkway Drivesk metalcore, frontet av en kar (Mathias Jamtli Rye fra Blodtørst) som låter som en nær slektning av Randy Blythe. Dette passer for så vidt godt – låtas sosio-politiske brodd tatt i betraktning – selv om det skal sies at Haunted by Silhouettes leverer kritikken sin på langt mindre direkte og konfronterende vis enn sin amerikanske motpart. Det som selger låta for mitt eget vedkommende er det storskalerte og Insomnium-aktige refrenget, samt den tekstlige oppfordringen til selvransakelse fremfor å legge ansvaret over på omgivelsene for alt som måtte skjære seg i det større bildet. Omtenksomme som de er gir bandet oss et øyeblikks ro til å utøve denne selvrefleksjonen ved låtas slutt – en ro som dog akkompagneres av foruroligende, apokalyptiske drønn i det fjerne. Haunted by Silhouettes iakttar verden gjennom en vidvinklet linse på sin nye singel «Flock».

Skrevet av Fredrik Schjerve



Fjøsnisse – «Den Forlatte Kirke»

Ute nå via Screaming Skull Records

Mørk og mytisk nasjonalromantikk fortsetter å være toneangivende på den nyeste singelen til det norske enmanns-svartmetallbandet Fjøsnisse. Der den forrige singelen «Midnattstime» var en ode til den grublende nattevandrer, er «Den Forlatte Kirke» en stemningsfull beskrivelse av et svunnet, lokalt knutepunkt i det tidligere norske bygdelivet. 

Etter en støvete og gulnet folkemelodi åpner Anders Vada – mannen bak prosjektet – flomportene for den stormfulle men melodiske svartmetallen som kan sies å være Fjøsnisses signatur. Det instrumentale åpningsstrekket er langstrakt og utbrodert, og maler den gamle, nedbrutte kirkefasaden i bryske trekk. Drivende black’n’roll og post-svartmetalliske bobler av atmosfære finner atter plass i Vadas mangefasetterte låtkonstruksjon, hvor de mest virkningsfulle seksjonene er versets hektiske gitarer og Djevelske vokal, samt kirkespiret av en melodi som strekker seg mot himmelen ved slutten av låtas bro. Rekapituleringen av åpningsmelodien knytter så en fin sløyfe rundt den helhetlige opplevelsen; en opplevelse som rivaliserer de sterkeste øyeblikkene fra fjorårets ‘Vord’ på både musikalsk og tematisk plan. «Den Forlatte Kirke» er et effektivt stykke melodisk svartmetall, hvilket lover godt for utgivelsen av ‘Fjord og Fjeld’ i mai. 

Skrevet av Fredrik Schjerve

Metallurgiske funn: Ukas favoritt

Fordi vi ikke publiserte favorittspalte i forrige uke inkluderer vi to plater denne uka.

Darvaza – Ascending into Perdition

Ute nå via Terratur Possessions/ Ván Records

Darvaza er et samarbeid mellom to betydningsfulle skikkelser innenfor den internasjonale svartmetall-undergrunnen, nemlig italienske «Omega» fra bl.a. Blut aus NordChaos Invocation og Nubivagant, og norske «Wraath» fra BehexenBeyond Man og tidligere One Tail, One Head. Duoen skriver allerede musikk sammen i Fides Inversa, men tydeligvis er ikke et enkelt prosjekt nok til å romme den veldige idéverdenen som åpner seg når de to låtskriverkreftene møtes. Passende nok -med tanke på at debuten ‘Ascending into Perdition’ er gitt ut via Terratur Possessions – er det snakk om symboltung og okkult svartmetall av en type som bruker enkle metoder for å sette dype spor. 

På ‘Ascending into Perdition’ makter de to artistene å skape et sluttprodukt som oppleves som sømløst, samtidig som deres respektive karakteristikker som musikere er lette å spore i musikken. «Wraath» tilfører den samme ritualistiske intensiteten som han er kjent for i Beyond Man, en uhemmet og brølende seremoniell leder som fremfører liturgien med sydende overbevisning. «Omega» står på sin side for det musikalske underlaget, som består av gold, ulmende svartmetall som ofte låner fra både metallens tradisjonelle kretser og førstebølgens røtter i infernalsk fartsmetall. Det er også mulig å spore en del tromme/gitarteknikker og teksturer fra soloprosjektet hans Nubivagant, hvis ritualistiske droning her blir kontrastert med tårnende melodier og oppbrytende riff. 

‘Ascending into Perdition’ starter sterkt med høydepunktene «Mother of Harlots» og «The Spear and the Tumult». Korrumpert og ominøs klassisk musikk leder oss inn på seremoniell grunn, før stormende svartmetall annonserer ritualets oppstart. Låta er enkel men dødelig – et giftig stikk fra en kurvet, seremoniell kniv. «The Spear and the Tumult» trer så inn i et virvlende, blasfemisk territorie ikke altfor langt unna Beyond Mans «Ave Usera» fra i fjor. De minneverdige, musikalske hendelsene kommer på løpende bånd, med spesielt «Wraath»s ufortøyde og sinnssvake «Attila Csihar»-ismer og låtas mer romslige andre halvdel som høydepunkter. 

Darvaza legger seg så i marsjfart over de neste par låtene, om så en svimlende og rasende en. «Mouth of the Dragon» og «This Hungry Triumphant Darkness» bidrar til å opprettholde den rituelle transen uten å eskalere den; to forrykende messeledd som ikke når samme nivå av ekstase som skivas lengre spor. «The Second Woe» hever så kvaliteten så den nesten streifer borti åpningsstrekket, med noen kolossale riff og melodiske kurvetopper som fungerer som distinkte landemerker i platas landskap. «Silence in Heaven» lukker så katakombenes dører med en bestemt hånd, via en langstrakt konstruksjon som fungerer som seremonielt klimaks og kollaps i ett.

Til tross for at musikerne bak Darvaza har vært involvert i mange prosjekter over årenes løp, har de et utgivelsestempo som er relativt tregt i forhold. Skiver som ‘Beyond Man’, ‘Roaring Eye’ og ‘Ascending into Perdition’ hinter om en tidkrevende og streng skriveprosess – en prosess som dog resulterer i utgivelser som alle utgjør karakteristiske, avgrensede universer. ‘Ascending into Perdition’ er nok en byggesten i Terratur Possessions stadig-voksende tempel til okkult svartmetall, og en overbevisende triumf for den kyndige duoen som står bak Darvaza. Anbefales fans av bitende, rituell svartmetall.

Skrevet av Fredrik Schjerve


YAWN – Materialism

Ute nå via Mindsweeper Records

Ingen skal beskylde det progressive, jazzete og djentende YAWN for å fremstå lite ambisiøse på sin debutplate ‘Materialism’. Dette er en plate som fremstår som et enhetlig, inspirert og målrettet prosjekt, og som med et bredt arsenal av produksjonstriks med det også fortoner seg som noe nokså unikt. YAWNs ess i ermet ligger i den interessante balansegangen mellom improvisatorisk finesse, nærmest mekanisk rytmikk og elektroniske, atmosfæriske og tidvis voldsomme ambient-partier. Alt dette smelter på ‘Materialism’ sammen i et slags hypermoderne og eksperimentelt musikalsk uttrykk som peker i et flust av interessante retninger.

Med sin bukett av ulike elementer er ‘Materialism’ også en svært variert lytteropplevelse, noe som kan sies å gjenspeiles i den ganske spesielle strukturen YAWN har gitt plata. ‘Materialism’ inneholder 16 spor, varer i 37 og et halvt minutt og er delt inn i fire hoveddeler, noe som visstnok skal være en slags tilpasning til det moderne streaming-formatet, men som kanskje først og fremst bidrar til at plata føles som en sann fargeklatt. På tross av at alle sporene er en del av en større hoveddel, føles de alle unike, og de går egentlig såpass sømløst inn i hverandre alle sammen at det først og fremst føles som at de livnærer den store soniske organismen ‘Materialism’.

I det ligger det at denne plata for meg gir mest mening som en helhet, noe som helt klart føles som et lite paradoks når den samtidig er delt opp i såpass mange fragmenter. Plata føles på sett og vis også fragmentert i forlengelsen av en variasjon som i grunnen kan fortone seg som ganske ekstrem. Det åpner for eksempel i ganske velkjente djent-takter med den tredelte «Cement» før denne går svært flott og sømløst inn i den lavmælte, nydelige og smågufne ambient-snutten «Chaos I : Artificial Superstition», der det nesten føles ut som om at man befinner seg midt i en økologi av små, robotiske vesener. Dette kule, abstrakte og merkelige lydbildet suppleres straks med Meshuggah-aktig gitarspill i den neste snutten før blant annet breakdowns og nye, interessante ambient-triks får prege resten av «Chaos».

Deretter introduseres platas tredjedel «Lachrymator» med den kanskje kuleste snutten på ‘Materialism’, «Lignite», der en buldrende bass sender assossiasjoner rett til støyrock- og no wave-takter man ellers støtter borti i musikk av Swans og KEN Mode. «Lachrymator» er i det hele tatt kanskje den kuleste delen på denne plata, særlig med tanke på det voldsomme og nærmest ubehagelige (på en positiv måte…) ambient-sporet «Erebus & Terror» og hvordan «Tripwire» plutselig åpner og lyser opp lydbildet og sånn sett sørger for en overgang som er like brå som den er velfungerende. Også siste fjerdedel, «Tokamak», er en interessant sak, spesielt med tanke på den kule bruken av mikrotonale gitarer, polyrytmisk klokketikking(?!) og de enorme, støyete gitarene som får runde av hele plata.

Når det hele er over, får jeg et slags inntrykk av at avslutningen egentlig var litt uventet, og at ‘Materialism’ aldri pekte i en veldig ensidig og åpenbar retning underveis. Det kan være en innvending mot plata at variasjonen og fragmenteringen gir et slikt inntrykk, men for meg sier det mest om hva slags plate YAWN har kokt opp her – og i mine ører er ‘Materialism’ ganske så interessant i så måte. Denne plata er litt som det abstrakte maleriet som er albumcoveret; alternativt som en merkelig bygning uten inngang og utgang der lytteren vandrer mellom mange små rom som alle er unike. Så er ikke alle rommene like interessante, og særlig djent-delene som preger platas første del føles litt for velkjente og utdaterte. Men i all hovedsak er ‘Materialism’ uhyre fremoverlent, og er eksperimentell i den forstand at den utfordrer konvensjoner i både uttrykket og formatet sitt. Først og fremst er det kanskje en plate som setter seg selv på kartet ved å vise hvor mye sprengkraft og potensiale som ligger i progressiv, jazzete og moderne metall.

Skrevet av Alexander Lange

  

Makrostrukturell evaluering: Ukas plater

Minneriket – Gjennom Meg Går Ingen til Hvile

Usignert, ute på strømmetjenester

Minneriket er i utgangspunktet et spennende og beundringsverdig svartmetallprosjekt. Med et bredt repertoar av elementer og instrumenter fronter bandets hovedfigur Stein Aksle nemlig her et uttrykk som gjør bruk av mange av svartmetallens ulike sider, der både folkemusikkinspirerte takter og et tidvis nokså eksperimentelt preg gir grunnuttrykket en kul egenart. Derfor er det ekstra synd at ulempene ved prosjektets nyeste fullengder ‘Gjennom Meg Går Ingen Til Hvile’ blir såpass altoverskyggende for lytteropplevelsen. Det er en plate der Minneriket dessverre ofte kommer dårlig ut av underlige produksjonsvalg og kaotiske låtstrukturer, og det på tross av at prosjektets gode sider (heldigvis) skinner gjennom til tider.

Åpningsstrekket på ‘Gjennom Meg Går Ingen Til Hvile’ demonstrerer for eksempel med en gang et av de største svakhetene ved produksjonen. På første låt ut, «Så kald en jord», blir de keyboard-genererte strykerne, som i utgangspunktet krydrer et nokså solid gitar- og trommearbeid med litt mer spenning, svært surt og høylytt i miksen, og lignende tendenser frembringes av pianotonene og korvokalen i «Begravelsens hjerteslag». Dette setter såpass mye preg på låtene at det blir vanskelig å finne et skikkelig høydepunkt før andre halvdel i sistnevnte låt, der brikkene faller på plass og gitarene og Ingrid Marias vokal leverer en ganske sterk melodi. Korthuset detter imidlertid sammen igjen før låta rekker å bli ferdig, der man igjen får servert korvokalen fra låtas begynnelse som rett og slett er ubegripelig sur.

‘Gjennom Meg Går Ingen Til Hvile’ blir imidlertid noe bedre etter hvert. Interludene er for eksempel stort sett prisverdige og velplasserte innslag, og «Regnbuer i gråtoner» og «Hvil i fred» er forholdsvis habile komposisjoner. Temaene hele veien gjennom er relativt sterke, og låtene byr på strukturer som er hakket ryddigere enn de andre låtene.

Minnerikets mer eksperimentelle sider får et av sine største utløp i låta «Sorg og savn», der en ganske kaotisk og lite håndgripelig låtstruktur reddes litt inn av variasjonen og buketten av elementer. Et større høydepunkt kommer til slutt med den 13 minutter lange «Nåde», der Aksle utvilsomt skal ha kred for å demonstrere den stilistiske egenarten Minneriket har å by på. Låta går i noen slags sykluser mellom hektiske svartmetalldeler og friere og roligere pusterom der ulike instrumenter, blant annet en saksofon, får slått seg mer løs.

Selv om strukturen nok aldri får en klar nok form og retning til å rettferdiggjøre en såpass lang komposisjon er «Nåde» en interessant og prisverdig sak, og runder – som siste hovedlåt før en siste instrumentell snutt – av plata med et varsku om et potensiale. Dette ligger nemlig helt klart i Minnerikets musikk – denne gangen er det imidlertid snakk om en utgivelse som lider av noen litt for dominerende ulemper. ‘Gjennom Meg Går Ingen Til Hvile’ byr på noen sterke øyeblikk, men preges for sterkt av en ganske lite tilfredsstillende produksjonsdrakt og låtstrukturer som sliter med å fange lytteren helt i prosjektets interessante univers.

Skrevet av Alexander Lange



Bailltak – Blodhevn

Usignerte, ute nå på div. strømmetjenester

Bailltak er et band fra Vadsø i Troms og Finnmark som på mange måter lever opp til de forventningene man måtte ha til et tungmetall-band fra nord-Norge. Navnet i seg selv er jo et nydelig stykke nordlig krasshet, og musikken deres har en direkte og oppriktig fremtoning som kan spores i andre musikalske eksporter fra området, som f.eks Ondt Blod. På sin debut-EP ‘Blodhemn’ samler kvintetten samtlige av de fire låtene de har gitt ut siden oppstarten i 2019, i tillegg til to nye låter som hinter til et låtskriverinstinkt i stadig utvikling. 

Erke-tittelsporet «Bailltak» bygger spenning gjennom en eskalerende og stadig opptrappende instrumentalåpning, før et rivende riff i skjæringspunktet mellom trad og hardcore avslører bandets sjangerblandende men ukompliserte tilnærming til klassisk metall. Brølte tekststrofer og gjengvokal gir låta et dess klarere skjær av hardcore, men «Himmelen Brenner» trekker oss tilbake over til traddens territorier i form av et riff som oser av pur kjærlighet for NWOBHM. Som de fleste andre låtene på EP-en bugner «Himmelen Brenner» av energisk live-energi, med antemiske refrenger og melodiske elementer som gjør musikken desto mer fordøyelig for den gjengse lytter.

Den første av de nye låtene, «Bjørneblod», demonstrerer bandets tyngre og mer aggressive side. Åpningsriffene er av en nesten moderne thrash-metallisk karakter, og henger et fandenivoldsk mørke over låta som selv ikke det nydelige Amorphis/Paradise Lost-aktige refrenget klarer å bortdrive. Dette gjelder forøvrig den andre nye låta også, nemlig «Blodhevn», som med sitt Accept-aktige, tektoniske versriff gir oss en seriøs runde juling før låtas refreng tuller oss inn i et teppe av nydelige leads og fengende vokalstrofer.

Forskning tyder på at ivrig bruk av banneord indikerer gode kommunikasjonsevner, og Bailltak kommuniserer definitivt mye over  ‘Blodhevn’s seks låter. Vokalist Alexander Corneliussen har et talent for å portrettere grusomheter og vold på slående vis, med minneverdige tekststrofer som er ypperlige for å kaste tilbake i bandets fleis under en livekonsert. Dette kombinert med mannens spyttklase-produserende innlevelse (Se «Offernatt») gjør at musikken oppnår en helvetes driv over EP-ens korte spilletid, en driv som er sammenliknbart med de ukuelige fartsbøllene i band som Midnight.

Bailltaks debut-EP har mange høydepunkter i sin magre låt-bestand, hvorav kanskje «Havets Hersker» og «Blodhevn» ruver høyest for min egen del, mye takket være sine uimotståelige refrenger. Det er likevel liten grunn til å spole over noen av ‘Blodhevn’s 26 minutter, ettersom nordlendingene generelt holder trøkket oppe med eksplosive riff og fengslende melodikk. ‘Blodhevn’ er en solid kraftpakke av en førsteutgivelse, og anbefales fans av antemisk tradmetall som lener seg i retning punken og hardcorens heseblesende tempo.

Skrevet av Fredrik Schjerve



Syndexioi – Sol Begravd

«Nostalgic meditations on a brotherhood long lost. Its features eroded almost beyond recognition. A handshake like cold marble. The faintest reverberations of an ancient whisper.»

Usignerte, ute nå på bandets Bandcamp

Dette er hvordan musikeren bak det anonyme, oslo-baserte prosjektet Syndexioi har valgt å beskrive debutskiva ‘Sol Begravd’ på Bandcamp. Bandnavnet «Syndexioi» betyr «de som er forent av håndtrykket», og sikter til den gamle romerske kulten som tilba Mithras, en gud forbundet med solen og syklisk død og gjenoppstandelse. Som dere kanskje har skjønt er ‘Sol Begravd’ en høyst konseptuell skive, et helhetlig produkt hvis tematiske fokus utgjør et rammeverk for både den musikalske og den visuelle utformingen. 

Og som konseptuell helhet er skiva en unektelig suksess. Musikken består av en hul, støyende og lav-oppløst form for sakte-strømmende svartmetall, forankret i Summonings grunnuttrykk men forvandlet til noe betydelig dunklere og ytterst særegent. Ekstremmetall-kjennerne i podcasten Terminus beskrev musikken som «arkeologisk» i intensjonen, og det føles definitivt ut som om Syndexioi forsøker å skildre en slags arkeologisk utgravning via musikkens støvete og nedtyngede affekt. Prikken over i-en i denne forstanden er albumcoveret, som synes å avbilde et gammelt, romersk kunstverk redusert av tidens tann til noe uthvisket og ugjenkjennelig. 

«Steaming Brass» åpner skiva med noen rungende Godspeed You! Black Emperor-aktige teksturer; støyende, dronende og alarmerende. Syndexiois egenartede tilnærming til atmosfærisk svartmetall blir deretter presentert på spor nummer to, «Clad in Tyrian Purple». Massive røykskyer av vreng penetreres av ledegitarenes søkelys, og rumlende, umenneskelig vokal overleverer en utydelig beskjed fra fortiden. «Apathanatismos» introduserer noen merkelig futuristiske synther, før rystende akkorder og ‘Hallucinogen’-aktige leads skaper en atmosfære som oppleves som nostalgisk men uvirkelig.

Et kort mellomspill leder oss over i «Syndexioi», det sporet som ligger nærmest den spesifikke formen for atmosfærisk svartmetall som praktiseres av band som norske Urdôl Ur. Fra et ugjennomtrengelig og krevende utgangspunkt beveger skiva seg sakte men sikkert i retning tydeligere hooks og tydeligere låtkonstruksjoner, en utvikling som topper seg med høydepunktene «Bound in Oath» og «Sol Begravd». Begge låtene kombinerer knakende, bunnskrapende riff med fengende og soleklare melodistemmer, der spesielt førstnevnte lykkes i å skildre den obfuskerte men fortsatt skinnende fasaden til den begravde solguden. 

‘Sol Begravd’ er en krevende og informasjonstung skive som trolig vil skremme vekk enkelte det øyeblikket de setter foten inn døra. For de av oss som finner glede i å nøste opp i  kompliserte, konseptuelle vev er skiva derimot en ytterst oppslukende plateopplevelse som ivaretar sin opprinnelige mystikk over mange lyttinger. Kun for sin behandling av tekstlig, musikalsk og visuell tematikk fortjener Syndexioi skryt for det han har fått til på ‘Sol Begravd’, men som ren lytteopplevelse er skiva også en særegen atmosfærisk undergrunnsperle som kommer til å finne mange tilhengere i løpet av årets tidlige måneder. 

Skrevet av Fredrik Schjerve



Lord Mortvm – Diabolical Demos 

Usignerte, ute nå på bandets Bandcamp

Lord Mortvm slapp nylig demofilene fra den utsøkte, satanistiske klasebomben av en doom-skive ‘Diabolical Omen of Hell’ ut på Bandcamp under navnet ‘Diabolical Demos’. Demofilene er generelt spinklere og tynnere i uttrykket, men de har også en slags klassisk doom-ånd over seg som ble fullstendig konsumert av det infernalske ståket som ulmet gjennom full-lengderen fra i fjor. ‘Diabolical Demos’ er selvfølgelig ikke en like sterk plate-opplevelse som ‘Diabolical Omens of Hell’, men den er likevel et interessant kuriosa for folk som har lyst på et alternativt perspektiv på en av fjorårets sterkeste norske undergrunnsutgivelser. 

Skrevet av Fredrik Schjerve


Nathr – Shadows Crawl (split med Ordo Cultum Serpentiis)

Usignert, ute på Bandcamp

Med fjorårets ‘Beinahrúga’ ga trønderske Nathr oss en smak på sitt forsøk på å blande svartmetall med funeral doom metal – en miks som er like spennende som den er uutforsket, og som i Nathrs tilfelle viste seg fra noen svært gode sider. Ambisjonene til bandet ser ut til å være skrudd et hakk opp når de nå har lansert en nesten 20(!) minutter lang låt – da som en del av en split med det mexicansk-koreanske prosjektet Ordo Cultum Serpentis.

Denne låta, som går under navnet «The Burial», åpner i et bekmørkt, men vakkert hjørne der mørke lydeffekter, massive orgelakkorder og en enkel, dyster melodi sender assossiasjoner rett til Mournful Congregation-boka. Dronete gitarer og iskalde clean-gitarer tar etter hvert over stafettpinnen og baner vei for låtas hoveddel, der blytunge trommer og en illsint skrikevokal leverer et dommedagstrøkk og en svartmetallsk intensitet som nesten allerede er blitt et varemerke for Nathr.

Og det dette bandet gjør best er nettopp å levere ordentlig mørk, iskald atmosfære som tyner lytteren med sitt traskende tempo. Så er det også en svakhet at dette nok likevel ikke helt klarer å rettferdiggjøre lengden på noen av segmentene på «The Burial». Her er Ordo Cultum Serpentiis, som på sin låt leverer en vel så tung opplevelse, muligens kommet noe lenger gjennom en ytterligere okkult og obskur sound. I tillegg lider produksjonen litt av en ufattelig høylytt hi-hat og trommer som låter merkelig syntetiske.

Særlig leadsene som åpner lydbildet sammen med noen flotte gitarakkorder mot slutten er imidlertid et smakfullt trekk, og «The Burial» er – på tross av å være i overkant lang – en sterk og ambisiøs prestasjon fra et av stilistisk svært interessant band. Jeg håper med det det ikke er lenge til vi stifter bekjentskap med nye ambisjoner fra Nathr.

Skrevet av Alexander Lange