Mikrostrukturell evaluering: Ukas singler

Uburen – «Defiance Towards Futility»

Ute via Dusktone

Det rogalandske svartmetallbandet Uburen slipper sin fjerde fullengder, ‘Usurp the Throne’, om noen dager, og den nye singelen «Defiance Towards Futility» utgjør her femtesporet. Låta består av ubestridelig, klassisk svartmetallhåndverk med skarpe, iskalde kanter, der en utrettelig trommegroove bereder grunnen for lange, standhaftige akkordrekker.

Med et litt roligere refrengparti evner Uburen å tilføre en dynamikk i låta, som likevel kan fremstå litt ensformig med sine lange versstrekk. Med to solide singler fra før blir det imidlertid spennende å høre ‘Usurp the Throne’ på vei inn i helga, og alt tyder på at det blir en plate som særlig vil kunne falle i smak hos de svartmetallhodene av oss som for eksempel har hatt glede av Immortals materiale tidligere.

Skrevet av Alexander Lange


Stargazer – «Can You Conceive It»

Ute nå via Mighty Music

Umiskjennelig, melodisk hardråkk med en og annen Iron Maiden-tendens bakt inn er oppskriften når trondheimsbandet Stargazer ruller ut sin tredje singel fra sin kommende plate. «Can You Conceive It» skal være åpningslåta på fullengderen ‘Life Will Never Be the Same’ når den lander i starten av mars måned, og er på alle måter en habil prestasjon innenfor det mer klassiske og ukompliserte metallsporet.

Corny MGP-tendenser blir kanskje litt vel tydelige i refrenget, men ellers er melodiene sterke, og ikke minst leveres en kul gitarsolo som krydder. Underholdende, melodisk metall av 80-tallsskolen er halvannen måned unna, med andre ord.

Skrevet av Alexander Lange


Tulus – «Isråk»

Ute nå via Soulseller Records

Det smått sagnomsuste svartmetallbandet Tulus annonserte nylig skive nummer syv, ‘Fandens Kall’, med slippdatoen 17. februar. I den forbindelse har de spilt inn en dokumentar om innspillingsprosessen og lagt den ut på Youtube; en film som byr på interessant innsikt i hvordan bandet har operert gjennom årenes løp. Det som mest av alt virker å kjennetegne bandets innspillingsprosess for meg etter å ha sett dokumentaren er en fullstendig mangel på overtenking, samt en lojalitet til live-innspilling som er ganske enestående med tanke på den høy-teknologiske tiden vi lever i.

Det drivende black’n’roll-riffet som åpner «Isråk» levner ingen tvil om at de samme hodene som står bak Khold også står bak Tulus. Låtas tilnærming til både groove og riffkunst er lett gjenkjennelig fra førstnevntes bunnsolide ‘Svartsyn’ fra i fjor, og når også låttekstene til begge bandene produseres av samme person (Hilde Nymoen) – ja da er det klart det kan bli vanskelig å skille de to bandene fra hverandre til tider. Likevel er det forskjeller å spore mellom de to; spesielt virker Tulus å ha et mer løssluppent og jam-aktig preg enn Khold. Dette gir seg til kjenne på «Isråk» gjennom broens svansende grooves og tilsynelatende improviserte solospill. «Isråk» er nok en solid låt fra de befarne svartmetall-veteranene i Tulus, om så litt etter boka til å komme så tett på Kholds ‘Svartsyn’.

Skrevet av Fredrik Schjerve


Slegest – «Forløysning og Rus»

Ute nå via Dark Essence Records

Om du mot formodning husker min omtale av Slegests forrige singel, «Innsikt», vil du kanskje anta at jeg også synes denne nye singelen er en smule platt på tross av et kult black’n’roll-uttrykk i bunn. Men ikke bare synes jeg «Forløysning og Rus» er bedre, men den løfter også førstesingelen ved at den får meg til å forstå bedre hva Slegest er inne på med musikken sin.

«Forløysning og Rus» er en fantastisk groovy låt, nærmest dansbar, men er samtidig omsvøpt av et mørke som gjør den til et herlig stykke metallhåndverk. Riffarbeidet er herlig, låta bygger seg opp fint på tross av å ligge trygt i den samme grooven hele veien gjennom, og ikke minst er vokalen strålende utført og dyster. Med ett ble forventningene til plata som slippes på fredag skrudd opp.

Skrevet av Alexander Lange


66crusher – «Descent»

Ute nå via Gymnocal Industries

Vestlandsbandet 66crusher er tilbake med en ny singel fra sin kommende skive ‘Limbo’, og i denne omgang er det snakk om en langt mer singelverdig sak enn forgjengeren. Der førstesingelen «Distrust» slanget seg gjennom åtte minutter med profesjonell men noe avmålt progressiv metall, er «Descent» en kompakt og eksplosiv kombinasjon av progressiv metall og thrash som går direkte for lytterens strupe.

I min omtale av «Distrust» så jeg meg nødt til å dra frem vokalist Jarle Olsvoll sin Bent Fjellestad-aktige røst og melodiske teft. Denne teften er enda kvassere på bandets nye singel, men i denne omgang konkurrerer Olsvoll med et band som også sitter med noe av betydning på hjertet. «Descent» er et godt eksempel på hvordan låtskriving og tekniske ferdigheter kan tjene et felles mål, og resultatet er en låt som i større grad fanger meg en forgjengeren. Den brutale repetisjonen av åpningstemaet som avslutter låta er spesielt fet, og det er dermed ingen tvil om at 66crusher har hevet forventningene til sin nye skive med andresingelen «Descent». 

Skrevet av Fredrik Schjerve


Jaggu – «Mindgap»

Usignerte, ute nå på div. strømmetjenester

Rett før de flippet kalenderbladet over til 2023 gav Oslo-bandet Jaggu ut en ordentlig kruttønne av en sludge/hardcore-låt kalt «Earth Murder». Singelen var den første forsmaken på bandets nye skive ‘Rites for the Damned’, og sist fredag fikk vi nok et hint om innholdet på skiva i form av andresingelen «Mindgap». På «Mindgap» beveger Jaggu seg tilbake i retning sin Mastodonske, enkeltstående singel fra 2020 «The Pit», samtidig som deres egen identitet paradoksalt nok begynner å komme tydeligere frem.

«Mindgap» er en låt som kontinuerlige kaster subtile finter i lytterens retning.  Bandets form for stoner/sludge er formskiftende og fargerik som oljesøl i vann, og resultatet er at «Mindgap» føles ut som en langt mer omfattende og variert reise enn spilletiden på fire og et halvt minutt strengt tatt burde tillate. Det virker trygt å anslå at bandet er inspirert av Mastodons tonespråk rundt ‘Crack the Skye’/’Blood Mountain’-perioden, hvilket gjør seg spesielt tydelig i det flotte instrumentalspillet som preger låtas andre halvdel. For min egen del klarer ikke «Mindgap» sin smidige sverddans å rivalisere «Earth Murder»s heseblesende kanonild, men det sier mer om kvaliteten på sistnevnte enn kvaliteten på førstnevnte. Det meste tyder på at Jaggu er klar for å ta steget til et nytt nivå på sin kommende skive, og Metallurgi-redaksjonen vil ha sitt å si om dette når ‘Rites for the Damned’ slippes 27. januar. 

Skrevet av Fredrik Schjerve

Bizarrekult – «Den Tapte Krigen»

Ute nå via Season of Mist

Nå er det kun et par uker til slippet av Bizarrekults etterlengtede andreskive ‘Den Tapte Krigen’. Siste smakebiten i forkant av slippet kommer i form av singel og tittelspor «Den Tapte Krigen», som gjør ære på prosjektets mål om å kombinere «den filosofiske dybden til de Sibirske sletter og den Norske naturens majestetiske prakt» – om så på en litt annen måte enn tidligere. Låtas utgangspunkt er en temmelig rendyrket post-svartmetallisk base, hvorover den russisk-tekstlige vokalen gir musikken et alvorstynget, tragisk skjær. Den melankolske doom-atmosfæren som brer seg utover låtas avslutning er et flott touch, og alt i alt synes jeg «Den Tapte Krigen» er en effektiv og emosjonsladet opplevelse. 

Skrevet av Fredrik Schjerve

Mikrostrukturell evaluering: Ukas singler

Slegest – «Innsikt»

Ute nå via Dark Essence Records

Den fjerde fullengderen til vestlendingene i Slegest, ‘Avstand’, kommer i januar, og første låt på menyen vil da være «Innsikt» som ble sluppet forrige uke. Dette er en konsis tre-minutters sak som på ingen måte innevarsler noe brudd med bandets mørke, rocka og doom-befengte metall. «Innsikt» baserer seg på en enkel og drivende groove som får drahjelp av habil, klassisk rifflek, og Stig Eses vokal får ligge over som et obskurt gufs slik at låta får en eim av mystikk over seg.

Låtas hovedfrase «kraftens sentrum kan ein ikkje forklara» er en lekker detalj, og Slegest gjør for så vidt en god jobb med å variere gitarspillet over grooven. Likevel blir «Innsikt» en litt udynamisk og uforløst affære, og jeg tror bandet kunne gjort mer ut av låtas grunnvoller og latt de utvikle seg i en mer definert retning.

Skrevet av Alexander Lange


Moonscape – «If Heaven Knows My Name» & «A Rendezvous in Time»

Usignerte, ute nå på div. strømmetjenester

Moonscapes Håvard Lunde girer opp til slippet av sin foreløpig utitulerte tredjeplate, som etter sigende slippes tidlig i 2023. Lundes utsvevende og mangefasetterte form for progmetall er definitivt ikke skreddersydd for singelformatet, men den produktive musikeren har sannelig klart å stelle i stand to relativt konsise missiver fra den kommende skiva. «If Heaven Knows My Name» og «A Rendezvous in Time» bærer begge Lundes gjenkjennelige låtskriversignatur godt synlig på sine eksteriører, men er på samme tid mørkere og mer robuste enn materialet vi fikk servert på ‘Entity, Chapter 2:..’ fra 2020.

Dette er til tross for at de ekstremmetalliske elementene uteblir på den doble singelen. «If Heaven Knows My Name» veksler mellom tunge riff og keyboard-innstillinger hentet ut fra Dream Theaters ‘Images and Words’/’Awake’-fase, og mer lavmælte vers akkompagnert av pulserende 80-talls synther. Låta leder omsider ut i et mer omfattende instrumentalparti, hvor harmoniserte gitarer og en noe overbrukt fløyte-synth får godt med plass til å boltre seg. «A Rendezvous in Time» – som på dobbelsingelen opptrer i en alternativ versjon per informasjonen til Spotify – kutter ned på de instrumentale fyrverkeriene for å presentere en desto mer konsis singelopplevelse. Låta underbygges av et powermetallisk, joggende komp, og veksler tonalt mellom tilsvarende powermetalliske åskammer og Terra Odium-aktige skyggedaler. 

Musikalsk sett fungerer de to låtene meget godt som appetittvekkere i forkant av Moonscapes kommende skive. Låtstrukturene er kompakte og gjennomtenkte, og fylt med instrumental-detaljer som bidrar til å opprettholde lytterens interesse. Dessverre er det – som på ‘Entity, Chapter II:..’ – vokalen til David Akesson som hindrer låtene i å nå de riktig store høydene. Akesson har en god musikalteatersk klangfarge og teknikk, men mangler kraften og høyden til å realisere potensialet til Lundes strålende instrumentaler. Dessuten sliter vokalmelodiene med å feste seg til minnet, hvilket er et problem når de ekstremmetalliske vokalteknikkene har blitt ofret til fordel for gjennomgående melodisk vokal. Dette er til dels flisespikkende kritikk, og jeg vil definitivt si av både «If Heaven…» og «A Rendezvous…» inneholder flust med kvaliteter å bite seg merke ved for fans av smått powermetallisk progmetall.   

Skrevet av Fredrik Schjerve


Noxium Ferus – «Cut off from God»

Usignert, ute på strømmetjenester

Noxium Ferus er et ganske så ferskt ekstremmetallprosjekt, riktignok med et erfarent mannskap, som før slippet av låta «Cut off from God» kun hadde singelen «Dickslapped by the Devil» å vise til. Mens sistnevnte låt slo fra seg med et ganske tydelig og forrykende svartmetallpreg, er «Cut off from God» en klart mer death og thrash metal-aktig affære, og eksponerer et Noxium Ferus med et godt øre for tunge og hardtslående riff.

Ved at dette utgjør hovedelementet i låta, utgjør «Cut off from God» i all hovedsak også fem sterke minutter, om det så kan være snakk om litt anonymt til tider. Vokalprestasjonen er også god, men gjør seg selv en liten bjørnetjeneste når en lys korvokal kommer ganske uheldig ut i det ellers gode refrenget. Låta bidrar imidlertid uansett til at Noxium Ferus med bare to låter under beltet har vist et nokså bredt repertoar til verden allerede, og at det sånn sett blir spennende å følge bandet videre – singelcoveret kan kanskje tyde på at et album er på vei.

Skrevet av Alexander Lange


Phantom Fire – «De Taptes Dans»

Ute nå via Edged Circle Productions

Etter å ha imponert Metallurgi-redaksjonen med fjorårets bunnsolide ‘The Bust of Beelzebub’ gir de ekstremmetalliske fartsdemonene Phantom Fire endelig livstegn fra seg med singelen «De Taptes Dans». Der låtmaterialet på ‘The Bust of Beelzebub’ var overraskende variert, fokuserte singlene nesten utelukkende på bandets mer punkete og fartsmetalliske sider. Dette er også tilfellet på «De Taptes Dans», som med sine snaue tre minutter er en heseblesende forsmak på bandets kommende andreskive ‘Eminente Lucifer Libertad’. 

En smått eksotisk melodi slanger seg ut av høyttalerne i det man trykker play på «De Taptes Dans», før et huggende thrashriff leder oss inn i låtas ekstremmetalliske indre. Åpningens melodikk gjør en retur i løpet av låtas spilletid, men de fleste hjørner som rundes sender lytteren rett inn i gapet på et av bandets monstrøse, ekstremmetalliske påfunn. Blant disse finner vi stormende blastbeats toppet med skjærende gitarer, massive svartpunk-akkorder og avslutningens tordnende dobbelbass. «De Taptes Dans» er et godt eksempel på det Phantom Fire gjør best; nemlig å bowle lytteren over ende med en potent kraftsalve av thrashende, svartmetallisk metallpunk. 

Skrevet av Fredrik Schjerve


Ånder – «Forkledd i nattens farger»

Usignert, ute på strømmetjenester

Etter å ha sluppet debutalbumet ‘Love, Death And Void» i oktober, har svartmetallprosjektet Ånder nå sluppet første låt fra det som ser ut til å være et nytt, kommende album. Låta heter «Forkledd i nattens farger» og er syv minutter med minimalistisk svartmetall der formålet etter alle solemerker er å dra lytteren inn i en meditativ, mørk atmosfære.

Dette er også noe Ånder til dels lykkes godt med, særlig gjennom de flotte synth-tonene som ramler over lydbildet litt før treminuttersmerket. Også den mørke spoken word-vokalen er et effektivt virkemiddel, så vel som den soniske tildekningen av den desperate hylevokalen. Likevel er det en del forbedringspotensiale, da jeg synes atmosfæren i hovedtemaet ikke er effektiv nok, og at de lyse pianotonene over kommer ganske uheldig ut ved at de høres nokså sure ut.

Skrevet av Alexander Lange


Grimmferd – «Evig pint»

Ute nå via Blodig-Gevir Studios

Etter å ha sluppet debutplata si for snart to uker siden, har Grimmferd nå også sluppet et cover av Kaizers Orchestra-låta «Evig pint». Det er en coverlåt som ligger forholdsvis tett opp mot originalen, men Grimmferd evner likevel å tilføye et nokså effektivt svartmetallpreg på den, særlig i låtas første ledd. Det gjør dette til et hedelig forsøk på en ekstremmetalltolkning av Kaizers, selv om jeg synes den spinkle vokalen og en del ujevnheter i gitarspillet svekker låta noe utover.

Skrevet av Alexander Lange