Tradmetallerne i Sinsid har fulgt opp sin stilsikre singel «Sarcophagus» med låta «Time is Ticking», og signaliserer med det at et nytt album nok er på vei. Ingen store overraskelser dukker opp her, og som «Sarcophagus» er dette en tre minutter lang metallåt av den gamle skolen som høster godt av en no-bullshit-tilnærming. Sinsid kommer dermed nokså godt ut av dette, særlig gjennom noen av gitarsolosegmentene, uten at «Time is Ticking» stikker seg ut helt nevneverdig. Dette er helt ålreit 80-tallsmetall.
Skrevet av Alexander Lange
Mortemia – «A Thousand Light-years Unfold»
Selvutgitt
Antallet låter som har blitt sluppet fra Mortemias prosjekt ‘The Covid Aftermath Sessions’ er nå åtte, og med tanke på at vi fikk servert hele tolv stykker gjennom ‘The Pandemic Pandemonium Sessions’ er det grunn til å tro at det ikke stopper riktig ennå. «A Thousand Light-years Unfold» er uansett navnet på det nyeste innslaget, og mannen bak Mortemia, Morten Veland, har denne gangen fått med seg Alteriums Nicoletta Rosselini på vokal.
Låta åpner lite blygt og temmelig usjarmerende med noen ordentlig masete synther, men heldigvis klarer Veland og Rosselini å redde det godt igjen. Hovedtemaet driver godt litt utover i låta, og refrenget er blant de bedre Mortemia har mønstret i dette prosjektet. Habilt power metal-snacks i disse Eurovision-dager, altså, selv om låta rundes av litt rart og snaut med et pianoparti som får lite tid til å utfolde seg.
Skrevet av Alexander Lange
Unholy Craft – «Into Cold Winternight»
Ute nå via Purity through Fire
I slutten av februar ga den über-flittige undergrunnsmusikeren «Peregrinus» oss den første forsmaken på sin kommende tredjeskive under banneret Unholy Craft, dette via demo-utgaver av låter fra ‘Saa Mørkt, Saa mektig’. Nå har vi endelig mottatt litt ytterligere informasjon rundt plata, som vil bli sluppet 21. juni via plateselskapet Purity through Fire.
Selv om vi allerede har fått høre tre av låtene fra skiva, er «Into Cold Winternight» den første låta vi hører med fiks ferdig produksjon. Denne produksjonen er selvfølgelig fremdeles lav-oppløst og ruskete – noe annet hadde vært sjokkerende gitt prosjektets opphavsmann – men på en måte som gagner musikken heller enn å spenne bein på den. Låtmessig er «Into Cold Winternight» temmelig ordinær kost for Unholy Craft, med stormende, smuldrende svartmetall ala førsteskiva ‘Naar All Tid er Omme’, som visstnok vokser seg majestetisk mot slutten som følge av noen tårnende tilleggsgitarer. «Into Cold Winternight» er ikke det mest oppsiktsvekkende materialet jeg har hørt fra dette hold, men er like fullt et solid tillegg til Unholy Crafts hurtig voksende låtbibliotek.
Skrevet av Fredrik Schjerve
Solus Grief – «Mass of Stolen Fires»
Ute nå via Purity through Fire
Det at vi i Metallurgi blir nødt til å skrive om ikke bare én men TO låter skrevet av «Peregrinus» i denne ukas singelpost, burde si det meste om karens forrykende arbeidstempo. For folk som ikke kjenner musikeren er Solus Grief hans atmosfæriske svartmetallprosjekt, og vi kan også røpe at det er det av karens prosjekter som har gitt mest gjenlyd i hjertene til bloggens skribenter; dette som følge av den fremragende skiva ‘With a Last Exhale’ fra 2022.
Nå er det duket for nok en Solus Grief-utgivelse, og i denne omgang er det snakk om en split med Altertum, hvilket er et av de mange prosjektene til den ditto arbeidsomme musikeren som kaller seg «Ggatzshrieegk» (Infernal Wind, Moonshrine, Vorgfang. Førstesingelen «Mass of Stolen Fires» er en langt mer turbulent sak en vi er vant til å høre fra Solus Grief, og veksler mellom voldsomme black/death-partier, atmosfæriske lommer i middels tempo, samt noen stemningsfulle post-svartmetalliske avbrekk. Disse avbrekkene er spesielt effektive sett i lys av det ellers krevende terrenget, og gir følelsen av å stå i stormens øye og titte opp på nattehimmelen gjennom et slør av dis og iskrystaller. Som alltid krever det litt tålmodighet å komme seg gjennom en Solus Grief-låt, og jeg må nok innrømme at jeg aldri har satt spesielt stor pris på de støyete vokalfiltrene som «Peregrinus» svøper stemmen sin i. Likevel er «Mass of Stolen Fires» en effektiv dose turbulent men atmosfærisk svartmetall, hvilket for øyeblikket er nok til å holde den gryende mettheten for «Peregrinus»-prosjekter på armlengdes avstand.
Ildfar, et svartmetallprosjekt drevet av Thomas «Favn» Aamodt, er blitt en gjenganger i Metallurgis platespalter gjennom nå å ha lansert tre skiver siden 2021. Disse tre skivene er også prosjektets eneste, selv om internetts metall-encyklopedi skal ha det til at prosjektet startet opp i en eller annen form allerede i 1994, da den norske svartmetallen fortsatt hadde voksesmerter. Ildfar har også levert noen nokså habile svartmetallplater nå på 2020-tallet, der folketonale elementer gjerne har vært det som har justert et ellers svært tradisjonstro uttrykk.
Dette går Ildfar litt bort fra på sin nyeste skive ‘Sorrowful echoes of perdition’. Dette er en mer rendyrket og mørk svartmetallutgivelse, der det virker som at Favn har forsøkt å kanalisere mer depressive takter enn tidligere. Det er stilistisk valg som håndteres godt, og noen av høydepunktene på denne skiva er nettopp de der Ildfar viser seg fra sin mest aggressive side.
Dette gjelder for eksempel den flerrende andrelåta «Kulden som river i mitt sinn». De Burzumske stemningene og den fryktinngytende avslutningen på åtteminuttsmastodonten «We Fall» er også klare høydepunkter i så måte, så vel som de krigerske gitarpassasjene i avslutningslåta «Du Visner». Ildfar lykkes særlig i «Depths of the soul» også med mer melodiske innslag.
Likevel synes jeg ‘Sorrowful echoes of perdition’ viser en del forbedringspotensiale. Det desidert svakeste her er de to interludene «Til graven…» og «Emptiness», som begge er melankolske pianospor som både føles klisjéfylte og dårlig innbakt i plateopplevelsen som helhet. Jeg synes heller ikke Ildfar alltid treffer så godt når det gjelder produksjonen, der vokalen ligger litt lavt til og synthen, som til tider dukker opp, ikke sklir helt heldig inn i lydbildet. Stort sett er denne skiva nokså habil svartmetall, men jeg synes dessverre ikke plateopplevelsen er helt konsistent på grunn av dette. Det er synd, for jeg synes Ildfar treffer svært godt i de beste låtene her.
Skrevet av Alexander Lange
Arania – Whispering Embers
Selv-utgitt
Det er tydelig at trønderske metallbandet Arania har tatt tiden til bruk i arbeidet med debutskiva ‘Whispering Embers’. Bandet har eksistert på papiret siden rundt 2018, men foruten EP-en ‘Mental State’ fra 2021 har mesteparten av aktiviteten deres utspilt seg bak sceneteppet. ‘Mental State’ viste dog at det lå et klart potensiale i bandets perspektiv på melodisk, symfonisk metall, og på ‘Whispering Embers’ blir dette potensialet i stor grad realisert i form av en variert, storslagen og inntrykksfull plateopplevelse.
Som nevnt i omtalen min av ‘Mental State’ fra 2021 henter Arania tydelig inspirasjon fra hjørnesteinsbandene innenfor norsk symfonisk metall, altså Tristania og Sirenia. Men i tillegg til den fengende dramatikken som pushes av nevnte band, har musikken til Arania ofte også et oppløftende tonespråk som virker hentet fra power metal og de mer episke hjørnene av tradmetallen. Sånn sett kan musikken på ‘Whispering Embers’ til tider sammenliknes med den undervurderte diskografien til Andreas Nergård (Nergard), kanskje spesielt når synth-strykerne jager gjennom lydbildet.
Arania har åpenbart tenkt nøye gjennom hva som må til for å fikse overgangen fra kort-format til stor-format, og åpningsstrekket fra preludiet «Forsaken» og inn i det første minuttet av «Open My Eyes» benytter seg av alle tilgjengelige midler for å skape en følelse av begivenhet. Gode melodier virker å smette ut fra hver eneste krik og krok i det vi begir oss gjennom skivas første par-tre låter, samtidig som tunge riff og ditto heroisk trommespill sørger for at musikken ikke oppleves som sukkersøt og tannløs. Denne kløktige balanseringen av tungt og fengende peker nok en gang i retning band som nevnte Sirenia og Nergard, men også mer powermetalliske norske enheter som Mantric Momentum.
‘Whispering Embers’ har en tydelig storstruktur, hvor både platas A-side og B-side krones med en lengre, mer eventyrlysten låt. Dette er en meget god måte å strukturere en såpass lang skive på, ettersom man alltid har et tydelig mål i sikte dersom øyeblikket man befinner seg i ikke skulle fenge. Personlig har jeg nok mest sansen for skivas A-side, ettersom den innehar både en større tetthet av tunge riff, favorittlåtene «Open My Eyes» og «Hubris», samt den fabelaktige storkonstruksjonen «The Hunt» som verdig finale. B-siden befinner seg akkurat litt for lenge i softere territorier for min egen del (står B-en i B-side for «ballade» mon tro??), selv om avslutningssporet «From Ashes» er nok en heseblesende, episk triumf for Arania.
‘Whispering Embers’ er en bunnsolid symfonisk metallplate som kapitaliserer godt på det ulmende potensialet vi så i Aranias EP fra 2021. Kritikken min begrenser seg i hovedsak til enkelte beslutninger knyttet til produksjon og vokal, hvor jeg synes vokalen til Aina Catrine Hammern ligger en smule langt frem og nakent til i lydbildet. I tillegg synes jeg vokalen ofte blir litt for pen og pyntelig – spesielt når det instrumentale underlaget trapper opp tempoet og tyngden – hvilket understrekes av de mer helhjerta vokalprestasjonene på låtene «The Hunt» og «From Ashes». For fans av melodisk, symfonisk metall burde ‘Whispering Embers’ være lett å like, og jeg synes Arania kan være godt fornøyde med det de har levert på sin debutskive.
Skrevet av Fredrik Schjerve
Dragonfall – Cold Whining Road
Selvutgitt
Dragonfall er et splitter nytt heavy metal/hardrock-band fra Horten som lar seg inspirere av 80-tallets arena-helter innenfor nevnte sjangre. Over de fire låtene som utgjør debut-EPen ‘Cold Whining Road’ (skulle det forresten vært ‘Cold «Winding» Road?) demonstrerer bandet et tydelig talent for enkel, effektiv låtskriving, minneverdige refrenger og temmelig imponerende instrumentferdigheter, uten at noe definitivt særpreg gir seg til kjenne.
Stilistisk sett plukker jeg opp referanser til band som Judas Priest via Bjørnar Marthinsens tunge riffing, Accept via den fabelaktige stemmen til bandets vokalist Cato Johansen, ogEurope som følge av både de tydelige arena-aspirasjonene og den bombastiske synthen som dukker opp med jevne mellomrom. EP-coveret og bandnavnet vil nok for mange gi inntrykk av at Dragonfall henter inspirasjon fra sfærer som fantasy-litteratur og power metal, men foruten en Game of Thrones-inspirert introduksjon til åpningssporet så befinner vi oss altså trygt innenfor tungmetallens og hardrockens territorier.
Samtlige av låtene på ‘Cold Whining Road’ inneholder sterke vokalmelodier, velkalibrerte arrangementer og flashy men velskrevne gitarlicks og soloer, men jeg har likevel funnet et par låter jeg synes er spesielt bra på EP-en. «Hell or High Water» har med enkelhet det mest fengende og allsang-verdige refrenget på utgivelsen, og «Closer to Heaven» kan også skilte med et musikalsk drama som går mye av norsk tradmetall i 2024 en høy gang. Det eneste som egentlig jobber imot Dragonfall på ‘Cold Whining Road’ er produksjonen, hvor spesielt vokalen til Cato Johansen låter overraskende blass gitt hans åpenbare kvaliteter som sanger. Utenom dette er det mye å like ved debut-utgivelsen til Dragonfall, spesielt om du er blant dem som gleder seg aller mest til å se Europe på årets utgave av Tons of Rock på Ekebergsletta.
Skrevet av Fredrik Schjerve
Urstrid – Urstrid
Selvutgitt
Urstrid er en trio som med sin selvtitulerte debutskive herved er på kartet over norske svartmetallband som spesialiserer seg innenfor den mer melodiske siden av sjangerlandskapet. Dette er musikk som minner mye om for eksempel Ulvers ‘Bergtatt’, og er også preget av en del elementer som gir assossiasjoner til Taake og Darkthrone.
Tospannet «Blodhevn» og «Offesteinen» åpner plata på habilt vis, og særlig førstnevnte demonstrerer et overbevisende meloditeft. Det er i det hele tatt melodiene som er Urstrids hovedverktøy på denne skiva, og det bidrar til en del sterke høydepunkter; for eksempel synes jeg et av temaene på «Trolldom» utmerker seg ved også å vise en mer kompleks side av melodihåndverket.
Urstrid finner imidlertid også plass til mer rifftunge affærer med skarpere tenner, som den trampende «En Krone Av Ild» som for øvrig er en velkommen kuriositet midt på plata. Den er velkommen fordi Urstrids materiale ellers likevel blir litt vel ensformig og langstrukket, og jeg kommer ikke utenom tanken om at utgivelsen hadde passet bedre som en EP. Avslutningslåta «Hundre År Med Vinter» er for eksempel langt fra en dårlig låt i seg selv, men jeg føler meg rett og slett mettet på det Urstrid har å by på når avslutningsstrekket står for tur.
Det mest lovende peket fremover er definitivt «Født Under En Svart Måne», der jeg vil påstå at Urstrid mønstrer både det beste riffet og den beste melodien på hele skiva. Og denne plata er for all del god selv om jeg hadde ønsket meg noen oppstrammere, og for øvrig også preget av en svært god produksjon og sterke prestasjoner. Jeg gleder meg definitivt til neste korsvei.
Skrevet av Alexander Lange
Belfalas – Dor-En-Ernil
Selvutgitt
Da har altså det instrumentelle solo-prosjektet Belfalas sluppet ‘Dor-En-Ernil’, som i følge skaperen er ment å telle som en full-lengder. Dette slår meg som ukonvensjonelt gitt innholdet på utgivelsen, som består av tre nye spor og to av demo-innspillingene fra ‘Cries of the Coming Wind’, som ble sluppet tidligere i år. Det er snakk om atmosfærisk, symfonisk melo-death som passer like godt som bakgrunnsmusikk til introspeksjon som til dagdrømming om storslåtte slag på blodige slagmarker, og til tross for at låtene mangler vokal er de temmelig lette å la seg fenge av. Det er ikke så mye annet å si om musikken til Belfalas for øyeblikket, men ta for all del en lytt eller ti dersom du liker å la tankene vandre til fjerne fantasy-riker til lyden av episk, atmosfærisk metall.
Skrevet av Fredrik Schjerve
Styggedom – Massedrap
Ute nå via Bad Noise Records
Kjartan «Nattsvart» Øvrehus er en skikkelse som har gjort seg bemerket gjennom en hel rekke svartmetallprosjekter, blant annet Nitrist. Mange av dem, om ikke alle, er sentrert rundt det lille rogalandske plateselskapet Bad Noise Records, som også har band som Evig Hat, Dimmu Bongir (nei, ingen stavefeil!) og Kirkegrill. Styggedom er fyrens nyeste prosjekt, og på debututgivelsen ‘Massedrap’ evner han – som i mange av sine andre prosjekter – og koke opp vederstyggelig svartmetall som er tro mot røttene på en ganske så appellerende måte.
‘Massedrap’ består nemlig av nikkeverdig og uhøytidelig svartmetall av den gamle skolen, der stygge og ekle gloser proklameres over en rå og hjemmebakt produksjonsdrakt. Det minner spesielt mye om en del Darkthrone-materiale, og tendenser lik dem man finner i klassikeren «Sjakk Matt Jesu Krist» åpenbarer seg for eksempel raskt i den fengende åpningslåta «Forlatt herfra til Helvete».
Styggedoms ess i ermet mener jeg er vokalen, særlig på grunn av tekstene som i sin krasse, rogalandske fasong også er hørbare. Linjer som «skyta deg sjølv med shotgun!» nører opp under platas herlige, misantropiske legering, og tekstene får ofte også drahjelp av noen strålende, taktfaste grooves, som i den minneverdige «Kristenmanns blod». «…og Satan spiller solo!» rekker Nattsvart også å berette før en sinnsyk gitarsolo krydrer til «Blod og hat», en av platas beste låter. Slike ting gjør at denne plata blir en underholdende affære i all sin vemmelighet.
Verktøykassa er ellers litt skral, og den nevnte «Blod og hat» er en av de beste låtene nettopp fordi lengden på den rettferdiggjøres av variasjon. ‘Massedrap’ er ellers preget litt vel mye av repetisjoner, og noen av låtene blir også litt like, selv om låter som den litt sakteregående «Nidingsverk» riktignok bidrar med litt dynamikk. Først og fremst er likevel ‘Massedrap’ et friskt pust som jeg har fått mye sans for, der Styggedom leverer tradisjonstro og misantropisk svartmetall.
Misotheist – Vessels by Which the Devil Is Made Flesh
Plateselskap: Terratur Possessions Undersjanger: Progressiv black metal
Utdrag fra vår omtale: «Like fullt er det en kjensgjerning at ‘Vessels by Which the Devil Is Made Flesh’ blir bedre og bedre jo mer jeg hører på den. Misotheist er utrolig god til å gjøre mye ut av de dissonante basiselementene i musikken, og har også på denne skiva konstruert noen særdeles imponerende låter som med sine lengder og detaljrikdommer byr på utrolig mye snadder for svartmetallnerder. Og om mye her minner vel mye om den forrige skiva, vitner tittellåta om at Kråbøl kan få mer ut av dette prosjektet enn som så.»
Beste låter: «Vessels by Which the Devil Is Made Flesh»
Plateselskap: Lost and Found Productions Undersjanger: Black metal
Utdrag fra vår omtale: «Witch Club Satan klarer seg dessuten bra på sitt sinteste. Åpningsstrekket bestående av «Birth» og «Fresh Blood, Fresh Pussy» er for eksempel helt strålende svartmetallhåndverk. På «I Was Made By Fire» synes jeg også bandet klarer å balansere godt med et fengslende og rolig korparti innledningsvis før platas kanskje beste svartmetallriff etter hvert introduseres etter ca. to minutter. Det er verdt å nevne at vokalen er ordentlig besk, ekkel og strålende gjennomført. […] [D]ette er et prosjekt som fremstår uhyre gjennomført og som bidrar med noe verdifullt inn i den norske ekstremmetallscenen.»
Beste låter: «Birth», «Fresh Blood, Fresh Pussy», «Hex»
Plateselskap: Selvutgitt Undersjanger: Progressiv, melodisk death metal
Utdrag fra vår omtale: «Det finnes en del umiddelbare gleder å erfare over ‘Atlas’ timelange spilletid, deriblant fengende folkemetalliske melodier, jazzy, akustiske Opeth-broer og flotte, episke akkordrekker. Kombiner dette med bandets skyhøye tekniske ferdigheter og en miks som skaper rom for både klarhet og slagkraft, så vil utfordringene som ‘Atlas’ byr på raskt overskygges av dens mange kvaliteter. […] ‘Atlas’ er en storartet, ambisiøs musikalsk odyssé, og en av de større severdighetene innenfor norsk, progressiv metall i senere tid.”
Beste låter: “Pilgrimage”, “Run, Run Away”, “The Impossible”
Plateselskap: Mighty Music Undersjanger: Symfonisk death metal
Utdrag fra vår omtale: «Det beste kommer i platas andre tolåtsbunt. «Iblis’ Mistress» er regelrett fantastisk med sitt seige og dramatiske hovedtema, sitt revnende refreng, sine illevarslende ride-bjeller og sin totalt skamløse djent-flørt, og «Assailants» topper det deretter. Her serverer Deception et råtøft og nesten stoner-aktig riff som blir basis for et blytungt og tøft refreng; dessuten treffer bandet blink i produksjonen her med en fantastisk vokal i bakgrunnen når hovedtemaet er på sitt mest intense. […] Det er nemlig først og fremst en sterk, underholdende og fengslende dødsmetallplate som ikke levner noen tvil om Deceptions intensjon om å kapre flere metallhjerter.»
Beste låter: «Sulphur Clouds», «Iblis’ Mistress», «Assailants»
Plateselskap: Soulseller Records Undersjanger: Black’n’roll
Utdrag fra vår omtale: «Totalt sett er ‘Du Dømmes til Død’ atter en bunnsolid Khold-plate, og en god oppfølger til den stilfulle kraftpakken ‘Svartsyn’ fra 2022. […] Personlig koser jeg meg fortsatt med Kholds umiskjennelige og unike tagning på svartmetall, det til tross for at skiva er relativt blottet for overraskelser og ny innsikt for dedikerte følgere av bandets produksjon til nå.
Beste låter: «Vanviddfaren, “Heks (Du Dømmes til Død)”, “Galgeberg og Retterbakke”
Plateselskap: Peaceville Records Undersjanger: Heavy/doom metal
Utdrag fra vår omtale: «Coffin Storm tar seg nemlig god tid med den taktfaste riffinga. Fordi riffene stort sett er innmari bra blir plata dermed som marinade for metallører, og det er aldri slik at bandet drar det for langt ut, og de balanserer stort sett godt mellom driv og seighet. […] Rent progressive tendenser dyrkes på sin side i den nevnte timinutteren «Open the Gallows», som er platas desidert beste låt. Hektisk riffing baner innledningsvis vei for noen herlige ledegitarer, og deretter følger blant annet platas feteste hovedtema og et refreng som treffer en perfekt balanse mellom det teatralske og storslåtte.»
Sinsid fra Haugesund har siden 2018 lansert tre skiver og gjennom dem blitt en trofast leverandør av ukomplisert og tradisjonstro tungrock og -metall. Låta «Sarcophagus» er det første de har sluppet siden tredjeskiva ‘In Victory’ kom i 2022, og her leverer bandet for så vidt akkurat som forventet og ønsket – verken mer eller mindre. Sinsid gjør mye ut av enkle virkemidler og serverer blant annet et sterkt melodisk refreng. Og mer er nok på vei.
Skrevet av Alexander Lange
Limbonic Art – «Ad Astra et Abyssos»
Ute nå via Kyrck Productions & Armour
Limbonic Art er et band som for mange norske metall-lyttere trolig er relativt ukjent, til tross for at de har vært aktive siden midten av det sagnomsuste 90-tallet. Med debutskiva ‘Moon in the Scorpio’ fra 1996 var de også med på å formsette den symfoniske svartmetallen ved siden av band som Dimmu Borgir, Emperor og Old Man’s Child, hvilket burde være nok til å sikre dem en plass i metallens historiebok for ettertiden. Det bør dog nevnes at det er en stund siden den ene av duoens halvdeler, «Morfeus», forlot skuta, og prosjektet har siden 2009 blitt styrt av kun «Daemon».
Og nå har «Daemon» altså annonsert at Limbonic Arts tredje skive under hans ubestridte kommando, ‘Opus Daemonical’, vil bli gjort tilgjengelig for allmennheten i juni. «Ad Astra et Abyssos» er vårt første innblikk i den kommende utgivelsen, og ved første øyekast kan det virke som at lite har endret seg i de syv årene siden ‘Spectre Abysm’ ble spilt inn. Det er snakk om storslått, voldsom svartmetall fylt til randen av gamle, staute melodier og kronet av «Daemon»s beske skrik, som til tross for en staselig atmosfære neppe kan kalles symfonisk svartmetall på noe som helst vis. Det som først og fremst virker å skille «Ad Astra…» fra bandets utgivelser på 10-tallet, er at de digitale trommene er vanskeligere å ignorere enn før. De statiske og noe masete trommene ender dessverre opp med å distrahere fra de flotte strømmene av svartmetalliske melodier som fyller låta til randen, og legger dermed en liten demper på Limbonic Art sin retur til metallosfæren for min egen del. Til tross for denne demperen er det liten tvil om at ny musikk fra Limbonic Art er en viktig hendelse sett i lys av norsk metall, så jeg ser frem til å gi meg i kast med ytterligere singler, samt skiva i sin helhet når den dukker opp.
Skrevet av Fredrik Schjerve
Diskord – «Shivering, as We Shed Our Hides»
Ute nå via Transcending Obscurity Records
Dødsmetalltrioen Diskord slipper spliten ‘Bipolarities’ i starten av juni sammen med britiske Atvm, som også er på plateselskapet Transcending Obscurity Records. Det blir en begivenhet det mildt sagt er verdt å se fram til, da det er bandets første utgivelse siden den forrige skiva ‘Degenerations’ kom i 2021 – en fantastisk, avant-gardistisk death metal-skive som kapra andreplassen på vår liste over det årets beste norske metallplater.
Låta vi nå har fått høre fra ‘Bipolarities’, «Shivering, as We Shed Our Hides», vitner også om at Diskords side av denne splitten vil kunne imponere stort. Bandet leverer her en låt som kvalitetsmessig er på linje med ‘Degenerations’, og det med en produksjonsdrakt som for meg fremstår bedre og noe klarere. Som vanlig er det snakk om en flerfassetert låt fylt med lekre og merkelige dødsmetalltriks i Gorguts– og Atheist-gata, og selv om den bare varer i tre minutter ville det tatt mye plass å dekonstruere alt her. Illsint vokal, perplekse og uforutsigbare bassgitarlinjer, dissonans og bends i gitarsegmentet, konstante skifter og kubjelle er imidlertid hovedingrediensene, og Diskord krydrer det også til med en synth som lyser opp et parti på midten på overraskende og overbevisende vis. Anbefales!
Skrevet av Alecander Lange
Vestindien – «Etter Ilden»
Ute nå via Dark Essence Records
Vestindien imponerte Metallurgi-redaksjonen stort da de slapp debutskiva ‘Null’ i 2021; en skive som siden den gang stort sett har steget i gunst hos undertegnede. Derfor er det fantastiske nyheter at andreskiva ‘Verdande’ er på vei, hvilket i likhet med debutskiva vil bli sluppet på venerable Dark Essence Records.
Basert på bandets nye singel «Etter Ilden», samt førstesingelen «Forbi Stillheten» (som vi dessverre gikk glipp av) er det både ting som er likt og ulikt ved Vestindien i 2024 i forhold til tidligere materiale. De dansbare, apokalyptiske metalpunk-groovene er videreført fra tidligere, men borte er mye av den glefsende, førstebølges-svartmetallen som preget debutskiva ‘Null’. «Etter Ilden» fremstår mest av alt som en motorisk, psykedelisk ladet garasjepunk-jam, selv om det fremdeles er noe mørkt og fandenivoldsk over låtas atmosfære og tonalitet. Til tross for deres tilsynelatende utfasing av enkelte metalliske elementer er Vestindien fremdeles umiskjennelig seg selv på sin nye singel, hvilket vil si en unik og fengslende mørk kraft på den norske musikkscenen. Det skal bli meget spennende å se hva som venter oss på resten av skiva, som slippes om ganske nøyaktig en måned.
Skrevet av Fredrik Schjerve
Belfalas – «Dor-En-Ernil»
Selvutgitt
Nok et lite utsnitt av Belfalas’ storstilte fantasy-univers traff nylig Bandcamps overfylte strender i form av den instrumentale singelen «Dor-En-Ernil». Som på demoen ‘Cries of the Coming Wind’ fra februar er det snakk om en form for symfonisk melo-death gitt et episk, metallisk snitt. Jeg synes nok låtas miks er temmelig ubalansert, hvor øredøvende synther og basstrommer dominerer lydbildet mens gitarsporene blir relegert til bakgrunnen (og har låta i det hele tatt bass?). Belfalas har definitivt sitt å tilby hva gjelder storslått atmosfære og episk melodikk, men inntil miksen balanseres ut og prosjektet skaffer seg en vokalist som kan utstyre det musikalske fantasy-landskapet med karakterer og et plott, er det vanskelig å se på den innspilte musikken deres som noe annet enn foreløpige skisser.
Skrevet av Fredrik Schjerve
Simfonia Borealis – «Aqua Tofana»
Selvutgitt
«Aqua Tofana» er det nyeste innslaget i en usedvanlig lang rekke med singler fra det symfoniske rocke- og metallbandet Sinfonia Borealis. Om det munner ut i en utgivelse er foreløpig uklart, men det ville i alle fall gitt mening om man tar denne låta i betraktning. Den fremstår både som en klimaktisk avslutning og en rulletekstlåt, og slår til med noen melodier som kan overbevise – særlig i pre-choruset. Likevel synes jeg ikke låta er blant de beste bandet har sluppet, noe som henger sammen med at refrenget både fremstår noe enkelt og klisjébefengt og repeteres alt for mange ganger mot slutten. Produksjonen sliter også i mine ører med å levere nok trykk for en slik låt.
Ny uke, nok en singel fra de flittige arbeidsmaurene og veteranene i Khold. De to foregående singlene fra gruppas kommende skive ‘Du Dømmes til Død’ var temmelig enkle og forutsigbare Khold-låter, men også drivende og effektive – hvilket beskriver brorparten av prosjektets materiale gjennom deres nå 24 år som band. Sånn sett er det lite som er nytt under solen på «Galgeberg og Retterbakke», som mest av alt forsterker inntrykket av at kvartettens kommende skive kommer til å bli en solid men noe ordinær plateopplevelse sett i lys av gruppens øvrige diskografi. Det er tydelig at Khold er svært komfortable med hvor de befinner seg som band for øyeblikket, og folk som er ute etter flunkende nye ideer og eksperimentering gjør godt i å lete andre plasser. Fans av Khold vil dog trolig være godt fornøyd med det bandet har levert på «Galgeberg og Retterbakke».
Skrevet av Fredrik Schjerve
Beaten to Death – «My Hair Will Be Long until Death»
Ute nå via Mas-Kina Recordings
De kaotiske grindcore-yndlingene i Beaten to Death er endelig tilbake, og det med en ellevill liten fysak av en singel ved navn «My Hair Will Be Long Until Death». Det er som alltid snakk om sprelsk og lettere utilregnelig grindcore med alskens krumspring, finter og lurerier sveiset til karosseriet, og noe annet hadde vel kanskje vært grunn til bekymring når det gjelder akkurat denne gjengen med musikere.
En sprakende og nesten komisk forvrengt gitar slenger noen raske hugg i retning lytterens nakke ved åpningen av «My Hair…» før splintene og streif-skuddene fra bandets uforlignelige grindcore-kløsterbombe viser seg å utgjøre en langt større fare for lytterens liv og helse. Beaten to Death har virkelig mestret det å ramle seg fremover som et slags hurtig sammen-spikra bakgårds-orkester med årenes løp, og det er vanskelig å ikke engste seg for at det hele kommer til å dette fra hverandre i det gjengen peiser på i hundre og hælvete gjennom singelens drøye to minutter. Selvfølgelig disker gjengen også opp ukonvensjonelle elementer som valsende emo-seksjoner og melodiske svartmetallgitarer som forsøker å riste av seg vårens slaps og sludd med krappe bevegelser, og dermed er Beaten to Deaths retur til den norske metallscenen annonsert på høyst karakteristisk vis. Det frydes!
PS: Bandets nye skive, ‘Sunrise over Rigor Mortis’ slippes samme dato som jeg skal bli kvitt mandlene, altså 31. mai. Tilfeldig, eller en gave fra de barmhjertige metallgudene? Det spørsmålet får leseren avgjøre.
Skrevet av Fredrik Schjerve
Bismarck – «Sky Father»
Ute nå via Dark Essence Records
Bismarck omtaler seg selv som «det tyngste bandet fra den norske vestkysten», og det er ikke vanskelig å forstå hvorfor basert på deres nyeste singel, «Sky Father». Massive, brautende gitarriff deiser ned i hodet på lytteren – hvilket for øvrig sender tankene i retning britiske Conan -, understøttet av hardtslående grooves og toppet med sludgy, brølt vokal. Den noe tilbakeholdte, post-aktige broen som brukes som kontrast til den øvrige tyngden gjør også referanser til band som Rongeur og Dwaal passende, selv om det skal sies at den friske, skoglige auraen til sistnevnte har blitt erstattet med en langt mer foruroligende dunkelhet på «Sky Father». Der er i det hele tatt snakk om stoner/doom som makter å frembringe noe mer enn bare feite gitartoner og enkle riff, hvilket hever Bismarck godt over den noe anonyme majoriteten av band som befolker sjangeren i 2024.
Skrevet av Fredrik Schjerve
Haust – I’m Not Here For You
Ute nå via Fysisk Format
De norske black’n’roll-legendene i Haust, med medlemmer man ellers finner i blant annet Okkultokrati, slipper sin første skive på nesten ti år i april: ‘Negative Music’. To imponerende, sinte og utålmodige singler har allerede blitt servert i den anledning, og en måned før slippet har nå «I’m Not Here For You» meldt sin ankomst.
Om noe, får denne låta fram hvor unik og kul vokalen formodentlig kommer til å bli på ‘Negative Music’, og jeg får aldri nok av hvor merkelig, ravgal og sutrete den høres ut her. På knappe tre minutter får Haust her også vist fram de deilige fuzz-gitarene og – ja! – ganske lekre melodier, og forventningene til de åtte sporene vi ennå ikke har fått hørt forblir dermed høye.
Skrevet av Alexander Lange
Oberst – «Bad Run»
Ute nå via Indie Recordings
Nok en låt fra post-hardcore-kvartetten Obersts kommende skive ‘Tails’ er ute. Denne heter «Bad Run», og rendyrker bandets melankolske og melodiske tilnærming til sjangeren. Gitararbeidet på denne låta er særlig imponerende, og kliner blant annet til med en herlig melodirekke i introsegmentet. Hovedtemaet fortoner seg videre som både fengende og småseigt, og låta innevarsler en god produksjonsdrakt på plata som plasserer seg mellom det rå og det luftige – selv om jeg skulle ønske det låt enda litt mer hardtslående i refrenget.
Skrevet av Alexander Lange
Uncanny – «Uncut»
Ute nå via Overhead Productions
Det instrumentale progmetall-bandet Uncanny slipper skiva ‘Shroomsday’ i mai, og har nå sluppet andresingelen «Uncut» etter å imponert med «Music for the Faint Hearted» for noen uker siden. Mens den sistnevnte låta sendte klare assossiasjoner til lignende norske band a la Astrosaur og Addiktio, fortoner «Uncut» seg som et klarere pek i retning klassiske math metal- og djent-uttrykk – uten at man nødvendigvis slutter å tenke på de to nevnte bandene. Rytmeleken her er god, og vitner om en trio med god kontroll på materialet selv om jeg nok kunne tenkt meg et litt kortere og mer konsentrert produkt akkurat i denne omgang.
Skrevet av Alexander Lange
UMA – «The Burning Sphere»
Selvutgitt
UMA er et av utallige prosjekter som har sin opprinnelse i Buskerud Folkehøyskoles sagnomsuste metall-linje, og består av Ruun/Celestial Scourges Eirik Waadeland og Ruun/Inchoations Eivind Ditlev Molin. Prosjektets natur er eksperimentelt, og virker først og fremst som en sandkasse der de to musikerne kan kaste rundt seg med ideer uten å bekymre seg så mye for sluttresultatet.
Dette er i alle fall inntrykket jeg får av bandets nye singel «The Burning Sphere». Knusende, Chat Pile-aktig sludge står side ved side med svermende, black/death-aktige utbrudd – det hele dyttet inn i en oppstykket og usammenhengende låtform som gir nakkesleng så vel som det fremkaller forvirring. Jeg minnes tidvis den kreative rastløsheten til soloprosjektet til Simen Jakobsen Harstad, men det skal sies at «The Burning Sphere» virker enda mindre raffinert og blankpusset enn materialet Jakobsen leverte på ‘Stallo’ fra 2022. Det er ikke til å legge skjul på at det større bildet uteblir for mitt eget vedkommende, men den eksplosive og noe ugjennomtrengelige blokken med eksperimentell sludge vi får servert på «The Burning Sphere» er fremdeles et spennende og interessant kuriosa i lys av den norske metallscenen.
Skrevet av Fredrik Schjerve
Night King – «Magic Star»
Selvutgitt
Night King er et nytt tradmetallband fra Vestlandet, hvis debutskive ‘Inferno’ slippes den 26. april via bandet selv. Tradmetall av rendyrket sort er ikke nødvendigvis overskuddsvare i Norge, og det er vel strengt tatt kun i Night Kings hjemtrakter at vi finner nevneverdig interesse for sjangertradisjonen her til lands.
Night Kings form for tradmetall henter noe inspirasjon fra hardråkkens antemiske arena-former, men ikke i like stor grad som f.eks vestlendingene i Magick Touch. Refrenget til bandets andresingel «Magic Star» fremstår faktisk vel så kraftmetallisk som tradmetallisk, med en oppstemt tonalitet som forsterker budskapet om håpefullhet og pågangsmot som formidles i teksten. Utenom refrengene er det snakk om ganske tradisjonstro tradmetall, med tunge 80-tallsriff og vokalmelodier som stadig vekk filer i toppen av registeret. Det er ikke til å komme fra at «Magic Star» låter temmelig ruskete, hvor spesielt produksjonsjobben og det noe anstrengte toppregisteret til bandets vokalist trenger litt jobb for å menge seg blant artistene som befolker sjangerbresjen i dag. Entusiasmen er likevel til å ta og føle på, så vi får se hva bandet har stelt i stand på resten av skiva, som slippes om en drøy måneds tid.
«Mother», den nyeste singelen fra Witch Club Satans kommende debutskive, fremstår mer som en dekonstruert låtskisse enn som en alminnelig singel. En simpel, punk-beslektet gitarprogresjon utgjør helheten av låtas instrumentale ryggrad, og utbroderes kun av noen takter med bass på det som muligens kan tolkes som låtas refreng. For kjipe sjangerpolitibetjenter som meg selv er mangelen på svartmetalliske elementer selvfølgelig påfallende, men jeg synes for øvrig at det er et eller annet ved den støyende, ritualistiske heksepunken på «Mother» som griper tak i meg. De hemningsløse, beske skrikene til bandets tre vokalister har unektelig noe med dette å gjøre, og gjør på mange måter opp for at låta som helhet føles litt lite substansiell til å fungere som tradisjonell singel. «Mother» får for så vidt noen plusspoeng på tampen, dette for å være den minst konvensjonelle hedringen av mødre i forbindelse med morsdagen jeg noensinne har kommet over.
Skrevet av Fredrik Schjerve
Coffin Storm – «Over Frozen Moors»
Ute nå via Peaceville Records
Forrige ukes store nyhet innenfor norsk metall må nok ha vært avdukingen av prosjektet Coffin Storm, der selveste Fenriz, kjent fra Darkthrone, har slått seg sammen med Apollyon (Aura Noir, Lamented Souls) og Bestial Tormentor (Infernö, Lamented Souls). Låta «Over Frozen Moors» er sluppet, og denne skal være en del av plata ‘Arcana Rising’ som lander allerede den 29. mars.
«Over Frozen Moors» inneholder verken skuffelser eller overraskelser, og er en strålende produsert og rifftung hyllest til 70- og 80-tallets tungmetall. De tunge, fete riffene sender flest assossiasjoner i retning klassisk doom-metall, og Fenriz’ teatralske, Agent Steel-aktige vokal gir det hele en ytterligere dimensjon som kommer godt med. ‘Arcana Rising’ står dermed i fare for å bli blant årets mest nikkeverdige og tunge pek mot metallsjangerens glade, gamle glansdager.
Skrevet av Alexander Lange
Jordsjuk – «Viva La Apocalypse»
Ute nå via Indie Recordings
Jordsjuk, som består av tre veteraner i den norske (svart)metallscenen, har sluppet nok en låt fra sin kommende og første utgivelse: EP’en ‘Råtner På Rot’, som lanseres via Indie Recordings om en måneds tid. Forrige låt ut, «Siste Skanse», bar bud om bunnsolid og velprodusert svartmetall av typen black’n’roll, og man kan definitivt sitte igjen med det samme inntrykket etter å ha hørt deler av «Viva La Apocalypse». Jeg vil imidlertid påstå at dette er et enda sintere dyr, der gneldrende, nedstemte gitarer og flerrende blast-beats bidrar til å gjøre denne ganske korte låta til en variert og brutal opplevelse.
«Nordic Anthem», den nyeste singelen fra Borknagars kommende tolvteplate (!) ‘Fall’, minner meg en hel del om låta som avslutta deres forrige skive, ‘True North’. «Voices» var en nesten urovekkende elementær låt fra et band som ellers er kjent for utsvevende og fargerike, progressive svartmetall-eskapader, og jeg husker at jeg reagerte med en viss skepsis første gang jeg hørte den. Siden har jeg lært å sette pris på den fengende, enkle dramatikken som låta byr på, en lærdom som har vist seg å være en stor hjelp i møte med «Nordic Anthem».
For «Nordic Anthem» tar med enkelhet over stillingen som Borknagars streiteste låt til nå. Fra åpningens Wardruna-aktige bruk av tradisjonsinstrumenter til de ordløse vokaliseringene til «ICS Vortex»; «Nordic Anthem» gir meg nesten følelsen av at Borknagar har skrevet et åpningsnummer til en eller annen viking-serie som skal gå på HBO. Det er nok mulig å lese av denne beskrivelsen at jeg ikke er voldsomt entusiastisk når det kommer til Borknagars nye singel, og det ville vært den rette måten å lese den på. Det er likevel som alltid med disse gutta snakk om solid håndverk på alle plan, så folk som har høyere toleranse for småharry metall-allsang enn meg selv vil trolig kunne sette pris på det Borknagar har levert på «Nordic Anthem».
Skrevet av Fredrik Schjerve
Ihsahn – «THE DISTANCE BETWEEN US«
Ute nå via Mnemosyne Productions/Candlelight Records
Jeg var litt vel hard da jeg omtale førstesingelen fra Ihsahns kommende selvtitulerte plate: «THE PILGRIMAGE TO OBLIVION». Denne låta inneholdt riktignok noen ganske typiske grep fra Emperor-frontmannen, men imponerte meg etter hvert mer og mer, særlig på grunn av paringen mellom orkesterelementer og et blytungt breakdown. Singelen som ble sluppet etterpå, «TWICE BORN», falt også i smak hos meg som følge av ganske fokusert låtskriving.
Jeg håper meningen min snur også om den nyeste singelen «THE DISTANCE BETWEEN US». Jeg har lite vondt å si helt konkret om låta, men dessverre ender den opp som et vel anonymt ballade-aktig innslag som minner for mye om tilsvarende Ihsahn-låter fra før. Produksjonen er imidlertid svært god, og de orkestrale elementene er velimplementerte.
Skrevet av Alexander Lange
Bokassa – «The Ending Starts Today«
Ute nå via Indie Recordings
Nok en smakebit fra Bokassas kommende fullengder ‘All Out of Dreams’ er ute i form av låta «The Ending Starts Today». De andre singlene har imponert meg i varierende grad, men heldigvis legger denne seg på godsida, der bandets blanding av punk og metall fungerer svært godt. Særlig er dette på grunn av en herlig energi og sterkt melodihåndverk. Plata kommer den 16. februar.
Skrevet av Alexander Lange
In Vain – «At the Going of the Sun»
Ute nå via Indie Recordings
Det er ikke mange band som klarer å være sjangerblandende i samme grad som In Vain, og likevel fremstå som et semi-kommersielt produkt. Over sine til nå fire skiver har bandet benyttet seg av kontrakten med Indie Recordings til det fulle, dette ved å ramme inn det som egentlig er temmelig eventyrlystne og rastløse låtkonstruksjoner i en massiv og polert lydproduksjon.
Denne taktikken lever i beste velgående på bandets nye singel «At the Going of the Sun». In Vains skepsis til sjangergrenser kan merkes på det faktum at låta tidvis minner meg om band som Insomnium, Amorphis, Opeth og Swallow the Sun; band som alle og enhver har klart å gjøre god butikk av rastløs og kreativt ladet ekstremitet. Med sine åtte minutter skulle man kanskje tro at «At the Going of the Sun» var fylt til randen av alskens progressive påfunn og sidespor, men i realiteten er låta satt sammen av kun en liten håndfull separate ideer. Jeg skulle kanskje ønske meg et eller annet større utsving i løpet av låta, men det betyr ikke at jeg ikke lar meg imponere av det økonomiske låtskriver-instinktet In Vain viser på sin nye singel. Alt i alt en bunnsolid, om ikke direkte oppsiktsvekkende, leveranse fra gutta i In Vain.
Skrevet av Fredrik Schjerve
Mortemia – «Eyes of the Viper (feat. Margarita Monet)»
Ute nå via Veland Music
Der ‘The Pandemic Pandemonium Sessions’ slo Metallurgis anmeldere i bakken med sine dødsfengende melodier og kruttsterke låtskriving, har leveransene fra Mortemias kommende pandemi-låtsamling no. 2 vekket noe mindre begeistring. Dette skyldes nok først og fremst at vi har fått nå snart 20 låter fra Morten Veland over en to års-periode, hvilket er litt i overkant selv for det som er å regne som en av norsk metalls mest umiskjennelige låtskrivere. «Eyes of the Viper» byr sådan ikke på noen overraskelser, men føyer seg greit inn i ‘The Covid Aftermath Sessions’ sin rekke av solide men smått forglemmelige låter. Det hjelper ikke at jeg stadig lar meg distrahere av vokalen til Margarita Monet, som er såpass preget av vokale tics at det fremstår litt tilgjort. «Eyes of the Viper» er definitivt sterk nok til å imponere dersom du ikke har hørt resten av Velands pandemi-låter, men for en fyr som har hørt alle sammen sliter den med å utmerke seg
Skrevet av Fredrik Schjerve
Deception – «Iblis’ Mistress»
Ute nå via Mighty Music
Det melodiske/symfoniske death metal-bandet Deception kommer med ny skive i år etter den fantastiske ‘The Mire’, som i alle fall vi i Metallurgi mente var 2021s beste norske metall-plate. Første singel ble sluppet allerede sent i fjor i form av «Monophobic», som i mine ører innevarslet et ytterligere steg mot den melodiske dødsmetallen.
Det gjør også den nye singelen «Iblis’ Mistress». Mens «Monophobic» imidlertid etterlot meg litt nølende, er jeg mer overbevist av nyorienteringen etter å ha hørt denne nye låta, som preges av strålende melodier og originale grep særlig i gitarsegmentet.
Skrevet av Alexander Lange
GOATMILKER – «Mission Log 1601»
Selvutgitt
Den ferske spenstigheten GOATMILKER har sluppet sin andre låt: «Mission Log 1601». Dette bandets metall er av det lettere slaget, der klassiske metallgrep, hardrock og progressive tendenser a la Mastodon blandes. Sånn sett minner bandet meg en hel del om Asmodean.
Den første singelen bandet slapp, «Black Grass», imponerte meg en hel del gjennom et godt, melodisk refreng. Selv om «Mission Log 1601» ikke er like energisk og sånn sett ikke gjør meg like entusiastisk, ligger også denne låtas styrke i melodiene og refrenget, som innevarsler et særdeles habilt potensiale.
Plateselskap: Edged Circle Productions Undersjanger: Black metal
Utdrag fra vår omtale: «Med sin halvtimes spilletid har ikke Heimland noe tid å kaste bort på overflødige ideer, og man finner heldigvis ingen av disse på ‘Forfedrenes Taarer’. Førstesingelen «Skugger fra ei Svunnen Tid» leverer nok en stormende, melodisk perle på tampen av opplevelsen, før «Ættestupet» senker sceneteppet med en like prangende gest som åpningslåta. «Ættestupet» gir kanskje i størst grad inntrykket av at Heimland har mestret sitt utvalgte musikalske språk på skiva; et melodisk men aggressivt sound som kommuniserer både hardførhet, stolthet og melankoli. Heimland har på mange måter utformet en ideell svartmetallisk platedebut med ‘Forfedrenes Taarer’, en skive som bør grådig fortæres av samtlige tilhengere av Vestlandets hedenske svartmetall-tradisjoner.»
Beste låter: «Iskald Raatten Jord», «Forfedrenes Taarer», «Skugger fra ei Svunnen Tid»
Plateselskap: Selvutgitt Undersjanger: Death metal
Mens særlig svartmetall- og stoner-skiver har dukket opp i hopetall i år, har 2023 vært et litt skralt år på den norske death metal-fronten – i alle fall når det gjelder antallet utgivelser. Det er kanskje ikke så overraskende i et land der denne sjangeren gjerne har kommet i skyggen av svartmetallen, men det gjør det desto mer gledelig når utgivelser fra band som Horrifier dukker opp. Denne fortsatt ferske kvartetten imponerte oss i fjor med demoen ‘How from the Grave’, og debutplata ‘Horrid Resurrection’ sto for en strålende og brutal avslutning på det norske ekstremmetallåret. Horrifier mestrer death metal-håndverket og dyrker sjangerens grunnformler på en særdeles habil måte, og disker også opp noen særlig gode låtskrivingsprestasjoner særlig i noen av de litt lenger låtene. Dette bandet er det med andre ord bare å holde et godt øye med.
Beste låter: «Chainsaw Death», «Assimilated Life», «Sadistic Impalement»
Plateselskap: Agonia Records Undersjanger: Black metal
Utdrag fra vår omtale: «Singlene som ble sluppet i forkant av plateslippet, åpningslåta «Av Satans Ild» og «Å Skjende En Engel», er også noen av låtene som best demonstrerer Den Saakaldtes største styrker. Begge disse låtene preges i stor grad av sterke melodier, som sammen med mye riffarbeid som er grovere i kantene taler for en god håndtering av ganske mange ulike stilistiske grep innenfor svartmetallen. […] På den måten synes jeg Den Saakaldte i utgangspunktet finner et svært godt spor, og en god balanse i uttrykket som kan minne om det for eksempel Taake mestrer så godt.»
Beste låter: «Av Satans Ild», «Å Skjende En Engel»
Plateselskap: Terratur Possessions Undersjanger: Black metal
Utdrag fra vår omtale: «Noen synther fra de dypeste, Burzumske krypter bereder grunnen fra noen seige strekk av beske, tåkete tremolo-gitar-spill, og de desperate skrikene bidrar også godt til atmosfæren. Noen flotte, lyse gitarloops bidrar også til god dynamikk i lydbildet, som vokser seg til å bli ordentlig suggererende og stemningsfullt de første ti minuttene.»
Utdrag fra vår omtale: «Det er absolutt ingenting å si på underholdningsverdien på de ti låtene som utgjør ‘MACHINE DESTROY’. Det er få plater som har fått meg til å gape eller glise så mye i senere tid som denne skiva, om så jeg befinner meg alene på rommet, på lesesal eller ute i offentligheten. […] Frostbitt flekser virkelig sine kreative muskler maksimalt på denne skiva, og resultatet er en av de mer minneverdige, heseblesende plateopplevelsene jeg har hatt så langt i år.»
Beste låter: «Full Body Plutonium», «Sub-Zero Humanoid», «Cyber Walk»
Utdrag fra vår omtale: «Zustand Null byr på en salig og brutal blanding av Mayhemsk mollakkord-ondskap og jevnlige thrash-referanser, da med et vel så gjennomgående preg av dissonans. Særlig det sistnevnte bidrar til det nærmeste man kommer et slags signatur-sound. […] Jeg synes også det er kult at bandet evner å formidle tematikken rundt psykologiske problemstillinger såpass gjennomgående og effektivt. Det bidrar også til at Zustand Null oppdriver en aldri så liten egenart. På ‘Beyond the Limit of Sanity’ befester de sin posisjon som et spennende og femoverlent undergrunnsband.»
Beste låter: «Existence Nihil», «An Ocean of Nightmares», «The Mirror Maze»
Plateselskap: Soulseller Records Undersjanger: Black metal
Utdrag fra vår omtale: «Totalt sett er ‘Fandens Kall’ kanskje det gjeveste jeg har hørt fra denne musikerbanden så langt, selv om jeg skal innrømme at det gjenstår litt lytting for at jeg skal få fullstendig oversikt over trioens samlede produksjon. Dersom du har sansen for naturpreget svartmetall ala Ulver og Gjendød, er ‘Fandens Kall’ en enkel og helhjertet anbefaling fra Metallurgis skribenter.»
Beste låter: «Fandens Kall», «Slagmark», «Bloddråpesvermer»
Plateselskap: Edged Circle Productions Undersjanger: Black metal
Utdrag fra vår omtale: «Stilistisk sett har Ekrom sterke tilknytninger til den norske andrebølgen; kanskje spesielt den krigerske og stormende svartmetallen til plate-aktuelle Immortal. Dette basale uttrykket har så blitt utvidet med en atmosfærisk dimensjon i form av eteriske synther, samt en mørk, melodisk åre som bidrar til å skape litt avstand mellom Ekrom og de nevnte legendene. […] Alt i alt er det lite å utsette på ‘Uten Nådigst Formildelse’, ettersom Ekrom har skapt en innhyllende og atmosfærisk potent plateopplevelse som har potensialet til å treffe bredt blant svartmetallfansen. Dermed er det bare å kle seg i rikelig med lag, og begi seg ut i den stormende snøføyken som omgir Ekroms bunnsolide debutskive ‘Uten Nådigst Formildelse’.»
Plateselskap: Soulseller Records Undersjanger: Black metal
Utdrag fra vår omtale: «På sin splitter nye skive ‘I Helvetes Forakt’ plukker Nattverd definitivt opp tråden fra ‘Vandring’ på mange måter. Stilistisk sett er det lite som har endret seg, men uttrykket kan definitivt sies å ha fått en overhaling likevel gjennom en produksjon som låter langt fyldigere og mer brutal enn den på forgjengeren. […] Nattverd bygde opp forventningene ytterligere med neste singel ut, «Det Stormer I Norge», som også åpner ballet på ‘I Helvetes Forakt’. Dette er utvilsomt også den beste låta på plata, og er en uhyre sterk og stormende (jada!) svartmetallåt som henter mye av sin gnist fra noen strålende melodier. Sammen med den påfølgende og mer Mayhem-aktige «Vandring I Elver Av Blod» og den nevnte førstesingelen konstituerer Nattverd med dette et særdeles lovende åpningsstrekk på ‘I Helvetes Forakt’.»
Beste låter: «Det Stormer I Norge»*, «Helvete Kjenner Alt, Selv Når Taaken Har Lagt Seg», «Elvedjuvet»
Plateselskap: Vinter records Undersjanger: Post-metal
Av alle platene på denne lista, er nok Leonovs ‘Procession’ langt på vei en av de roligste og mest behagelige lytteropplevelsene. Gjennom et grovkornet og meditativt post-metal-uttrykk imponerer de på denne skiva gjennom svevende og organiske lydbilder, og kvintetten utviser et talent for subtile, men effektive detaljer i samspillet sitt. Leonov lykkes samtidig med litt kortere låtformer enn tidligere, så vel som mer drivende komposisjoner som den nokså fengende og groovy tittellåta.
Utdrag fra vår omtale: «‘Voyage’ er å regne som en semi-konseptuell instrumentalskive, der kreative teksturer og et variert tonespråk maler et bilde av et rikt og levende undervannsrike. […] Grant the Sun befinner seg dog mutters alene på sin koordinat på det norske landskartet, så deres uttalte forsøk på å «utvide metallens noe konservative handlingsrom med nye farger og teksturer» har vært en suksess etter ‘Voyage’ å dømme. ‘Voyage’ har noe å tilby fans av både progressiv instrumentalmusikk, post- og alternativ metall, og er en uignorerbar fargeklatt i en usedvanlig tettpakket norsk platesommer.»
Beste låter: «Death is Real», «Mariana», «Grant the Sun»
#39: What the Five Fingers Said to the Face – ENDLESS
Plateselskap: Selvutgitt Undersjanger: Post-metal
Utdrag fra vår omtale: «‘ENDLESS’ er altfor sammensatt til å kunne bli oppsummert av én enkel referanse. Skiva er nemlig ladet med en slags futuristisk, mørk energi som gjør seg til kjenne via rumlende frekvenser, foruroligende, hviskede mantraer og den nevnte, fremmede atmosfæren. Det føles litt som å motta et signal fra et havarert skip i de fjerne utkantene av kosmos; et signal som stadig brytes opp av de sykliske gitarenes kvernende støy. […] What the Five Fingers Said to the Face har uansett levert en av de mer minneverdige musikalske hendelsene i det fortsatt unge norske metall-året; en bragd som trolig til å stå friskt i minnet når året skal oppsummeres i desember.»
Plateselskap: Edged Circle Productions Undersjanger: Tradisjonell heavy metal
Utdrag fra vår omtale: «Magick Touch demonstrerer på ‘Cakes & Coffins’ at de er et uhyre undervurdert band i den norske tradmetall-floraen, og skivas fire-fem beste låter hører hjemme på en hver grill/festivalspilleliste som tar seg selv noenlunde seriøst. Bergen virker fast bestemt på å sementere sin rolle som landets fremste leverandør av oppdatert oldtidsmetall – en sak som mottar betydelig drahjelp av den nyeste skiva til Magick Touch.»
Beste låter: «Apollyon», «The Judas Cross», «Demons & Rust»
Plateselskap: Loyal Blood Records Undersjanger: Black’n’roll/hardcore
Utdrag fra vår omtale: «Med et stort knippe singler har bandet Søstre i opptakten til sin selvtitulerte debutplate bykset inn i Norges stolte black’n’roll-landskap med brask og bram. […] Det som imidlertid imponerer meg mest, og der jeg kanskje ser aller mest potensiale, er hvordan Søstre bygger mange av låtene på denne plata. Tydeligst er nok dette på låta «Ensomt rite», der bandet bygger opp til avslutning som rett og slett er ganske så nydelig, og som også går på strålende vis over i «Hagen er i skyggen». Låta «Kausalitet» spiller på tilsvarende styrker i det strukturelle, og også andre steder – blant annet også i «Psykonatut» – evner Søstre å lage flotte og egentlig ganske storslåtte avslutninger.»
Beste låter: «Søstre», «Ensomt Rite», «Kausalitet»
Plateselskap: All Good Clean Records Undersjanger: Stoner/doom/death/alternativ metal
Utdrag fra vår omtale: «Åpningsstrekket er for eksempel temmelig dristig, der Nagirčalmmiid drar meg gjennom en solid stoner-åpning før alt-rock-tendenser plutselig melder seg i «Black Country». Samiskinspirert, folkemusikkaktig sprell melder seg så i den nydelige og suggererende «Maze», før «Suoivva» sprøyter inn et sinnssykt catchy riff før post-rock og seige riff geleider oss gjennom «A Long Walk Off A Short Pier». Egentlig er det litt sprikende, men det funker, og det er rett og slett ganske moro å høre på. […] De ulike elementene kunne gått bedre sammen på ‘Down to the Bone’, og først og fremst er plata spennende grunnet sine mange, ulike og spennende ideer. Den beviser også Nagirčalmmiids sterke posisjon i metall-Norges sammensurium av talentfulle unge band.»
Beste låter: «Water Up To Our Necks», «Suoivva», «Arba»
#10: The Gate Has Been Opened There is No Escape – The Gate Has Been Opened There is No Escape
Plateselskap: Selvutgitt Undersjanger: Black metal
Utdrag fra vår omtale: «Dette er et kvarter med musikk som fascinerer stort bare ved å være så gjennomført vederstyggelig, og det er kanskje noe av den første norske musikken jeg har hørt siden Blodkvalts første demoslipp som virkelig klarer å få frem det absolutt styggeste innenfor svartmetallen. […] Men det er egentlig ikke så ensformig likevel. THE GATE HAS BEEN OPENED THERE IS NO ESCAPE byr på både svartmetallske eksplosjoner som får det hele til å renne over, tekniske gitarpartier og brutale og tøffe riff, og det får denne EP’en til å føles som en ganske dynamisk opplevelse.»
Beste låter: «No Hope Only Agony», «Gospel of the Endtimes»
Plateselskap: Selvutgitt Undersjanger: Black metal/crossover
Utdrag fra vår omtale: «Uaar har med ‘Landøyde’ levert en kort og konsis molotov-cocktail av en EP. Utgivelsens fire låter er gjennomgående dynamiske og velstrukturerte, og byr i tillegg på et par overraskelser – hvorav det kravlende, dødsmetalliske riffet som gjester på «Den Gamle Mann» er den mest verdsatte. Alt i Alt er ‘Landøyde’ en velkalibrert og destruktiv kortutgivelse, og anbefales fans av svartmetall-påvirket -core og thrash.»
Plateselskap: Selvutgitt Undersjanger: Thrash/death metal
Utdrag fra vår omtale: «Corroder er åpenbart ennå på et tidlig punkt i sin egen utviklingskurve, men resultatene er allerede så jævlig sterke at jeg må holde meg i skinnet for ikke å la hype-toget fullstendig overkjøre meg (spoiler alert: har ikke nubb). Jeg skulle ønske jeg kunne tilbudt bloggens lesere en mindre biasert tagning på Corroders tredje utgivelse, men dette er altså så rett opp min gate at å forsøke å bevare en nøktern, kritisk holdning hadde vært nytteløst. Dermed får dere selv gjøre dere opp en mening rundt hvorvidt ‘Both Feet in the Grave’ høres ut som deres greie; fans av norsk ekstremthrash og amerikansk dødsmetall ved overgangen til 90-tallet bør kjenne sin egen besøkelsestid.»
Plateselskap: Selvutgitt Undersjanger: Thrash metal
Utdrag fra vår omtale: «Confabulation har mer eller mindre hatt låtskriverevnene på plass fra start, og disse er skarpe som alltid på bandets fire nye låter. […] Man kan alltids skrive større hooks, fetere riff og spille enda fortere, men jeg føler egentlig at Confabulation har funnet en god balanse mellom låtskriverkløkt og ektefølt hostilitet på ‘Declaration of Irreverence’. Personlig savner jeg kanskje en noe røffere og mer frynsete produksjonsjobb, men dette er en preferanse og ikke et must. Confabulation trapper opp offensiven mot inhumane offensiver på sin nyeste EP, ‘Declaration of Irreverence’.»
Beste låter: «Unblinking Eye», «The Greatest Sin Was Silence»
Plateselskap: Edged Circle Productions Undersjanger: Thrash metal
Utdrag fra vår omtale: «‘Volcanic Lightning’ er med sine 17 minutter en knapp utgivelse, men EP-ens fire låter sender likevel et klart signal om at bandets håndverk lever i beste velgående gjennom sin nye besetning. […] ‘Volcanic Lightning’ oppleves definitivt som en litt snau utgivelse, sett at det er fem år siden den utmerkede debuten så dagens lys. Metall som er forankret i tradisjon og samtidig utviser en sterk egenkarakter er dog såpass sjelden vare at det er verdt å feire hvert eneste eksempel vi finner – om det så kun er snakk om en enkel låt.»
Plateselskap: Fysisk Format Undersjanger: Thrash metal
Utdrag fra vår omtale: «Autonomie er et nytt og ungt band fra Stavanger som har valgt å spesialisere seg i vågal og fandenivoldsk thrash-metal. EP’en ‘No Peace, Only Violence’ er deres første utgivelse, men kvartetten har allerede klart å komme under vingene til det eminente plateselskapet Fysisk Format. Om det skyldes noen forrykende konserter eller strategiske demo-utsendinger vet jeg ikke, men ‘No Peace, Only Violence’ tyder i alle fall på at plateselskapet har oppdaget en thrash-metal-spire med mye potensiale.»
Plateselskap: Time to Kill Records Undersjanger: Teknisk death metal
Utdrag fra vår omtale: «Debut-EPen ‘Dimensions Unfurled’ befinner seg i gravitasjonsfeltet mellom teknisk kompleksitet på den ene siden og ignorant, slam-beslektet tyngde på den andre; en kombinasjon som utstyrer utgivelsen med både umiddelbar gjennomslagskraft og varig verdi. […] Dersom du liker teknisk, brutal dødsmetall er det lite å utsette på ‘Dimensions Unfurled’, en EP som forhåpentligvis kun er én av mange i den foreløpig uskrevne historien til Celestial Scourge.»
Beste låter: «Moon Dweller», «Dimensions Unfurled»
Plateselskap: Selvutgitt Undersjanger: Teknisk black metal
Utdrag fra vår omtale: «Fleshmeadow spiller en forrykende, hurtig og teknisk form for svartmetall med et tydelig death metal-preg, som kanskje særlig på denne nyeste EP’en minner meg enormt mye om Nordjevels eskapader de siste par årene og sånn sett gir seg selv et sterkt utgangspunkt i undertegnedes ører. Fleshmeadow gir imidlertid musikken sin en ytterligere dimensjon, og kler den ofte inn i en storslått fremtoning som gjør at den kan sende vel så mange assossiasjoner til et band som Dimmu Borgir. […] ‘Domus Cadavra’ anbefales uansett for alle som har sansen for kompromissløs, moderne ekstremmetall.»
Beste låter: «The Long March to Total Annihilation», «Insatiable Bloodlust»
Plateselskap: Vinter Records Undersjanger: Post-metal
Utdrag fra vår omtale: «Basert på de tre låtene vi finner på ‘Varmints’ har jeg stor forståelse for industri-hypen som har kommet til uttrykk gjennom signeringen med Vinter Records og konserten på Klubb-Øya. Arv låter som om de vet nøyaktig hva de ønsker å utrette med musikken sin, og basert på effektiviteten til deres post-metalliske hybridform har de god grunn til å være det. Mest av alt sitter jeg igjen med en følelse av at tre låter ikke er nok, og at sulten etter en eventuell debutskive allerede er faretruende stor. Lesere av bloggen som ikke er allergiske mot core-lenende sjangeruttrykk bør sjekke ut EP-en umiddelbart, og basert på konsertomtalen til Evig Lyttar anbefaler jeg samtlige av dere å karre dere på konsert dersom Arv spiller i nærheten.»
Plateselskap: High Roller Records Undersjanger: Tradisjonell heavy metal
Utdrag fra vår omtale: «‘Rites and Curses’ er en debututgivelse som både demonstrerer Remis intime kjennskap til tradmetallens fundamentaler, samt byr på enorm variasjon i både modus og atmosfære fra låt til låt. […] Alt i alt har jeg vanskelig for å erklære ‘Rites and Curses’ for å være noe annet enn en innertier, hvis eneste skavank kan sies å være noen flisete toner i vokalens høyere register.»
Årets tre beste norske metall-demoer (i ubestemt rekkefølge):
Gloombound – Astral Exhalation
Undersjanger: Funeral doom metal
Utdrag fra vår omtale: «Det er noe ekstra deilig med å høre ny og skikkelig god funeral doom metal. Særlig her til lands er det i det hele tatt sjelden at ferske band prøver seg på sjangeren, noe som ikke slår meg som spesielt merkelig all den tid de urtrege og lange komposisjonene, som nærmest er obligatoriske innenfor sjangeren, nok kan fremstå både ufordøyelige for lyttere og vanskelige å mestre for musikere. Men når terskelen er høy for at noen hopper uti utfordringen og får det til å låte ordentlig mektig, mørkt og fint, føles også resultatet ekstra dyrebart for meg selv, i alle fall. Jeg ender gjerne opp med simpelthen å la meg fascinere av et og annet voldsomt, svært og tungt riff eller gufne, atmosfæriske strekk som transporterer sinnet til de dypeste katakomber. Slik er det blitt med meg og Gloombounds nyeste, og første, demo ‘Astral Exhalation’.»
Utdrag fra vår omtale: «Pandemonial er en ny svartmetallkvartett fra Bergen som ikke har sluppet noe før demoen ‘Cold Shores Ov Beyond’, men som med en gang gir inntrykk av å ha litt annen erfaring fra scenen. Dette er et mektig kvarter med svartmetall med ganske så høy produksjonskvalitet, der jeg vil påstå at man får en ganske potent blanding av mange av uttrykkene Immortal og Dimmu Borgir har lekt med – da med et lite drøss death metal blandet inn i det hele. […] Det som kanskje imponerer meg mest med ‘Cold Shores Ov Beyond’ er at Pandemonial aldri mister grepet om et sound som føles skikkelig svært, profesjonelt og fryktinngytende for en demo-utgivelse.»
Inchoation – From Nothingness, to the Antecedent Sphere
Undersjanger: Death metal
Dessverre rakk vi ikke å anmelde Inchoations demo ‘From Nothingness, to the Antedecent Sphere’ før listesesongen plutselig banket på døren. Jeg kjente imidlertid til bandet etter å ha sett dem opp til flere ganger live, og denne demoen bekreftet på alle måter mitt inntrykk av at vi har med et svært spennende og habilt death metal-band å gjøre i Oslos undergrunn. ‘From Nothingness…’ sine tre låter føles omtrent som én enorm og fryktinngytende størrelse som pumper ut det ene uimotståelige dødsmetalltemaet etter det andre, der bandet litt på samme måte som det ovennevnte Celestial Scourge blander brutale death metal-triks og kosmisk tematikk – dog med en mer tradisjonell tilnærming med mer råskap. Det forundrer meg overhodet ikke at det her er snakk om et band som allerede har satt seg på Norges death metal-kart, deriblant gjennom en booking til neste års Inferno-festival.
Det er nå tre år og tre måneder siden vi bestemte oss for å opprette bloggen Metallurgi. På den tiden herjet pandemien fremdeles for full maskin, og Metallurgi var på mange måter den eneste kanalen vi hadde for å holde kontakten med et elsket musikkfelt som for øyeblikket var tvunget i knestående. Med dette i bakhodet, er det definitivt grunn til å feire at vi nå går inn i vår tredje listesesong som blogg. For det første, er det grunn til å feire at pandemien offisielt har blitt kansellert, og at konsertvirksomheten her til lands har begynt å returnere til nivået det lå på før nedstengningene. For det andre er det verdt å feire at Metallurgi – som i utgangspunktet var et typisk pandemiprosjekt uten videre ambisjoner – fortsatt holder det gående etter tre år som blogg. Dette er ingen selvfølge for et nettsted som er drevet ene og alene på frivillig arbeid, og det skal sies at vi ikke tar det døyt for gitt i det vi entrer bloggens fjerde år.
2023 har vært et usedvanlig produktivt år for den norske metallscenen. Om jeg skulle ha forsøkt å oppsummere hvordan det har vært å forsøke å dekke det norske utgivelsesåret som en helhet med et apparat bestående av to skribenter, så ville stikkord som «mild desperasjon», «en følelse av konstant overveldelse» og «et race mot den jævla klokka» stått sentralt. Nå står vi likevel seirende her på slutten av året, med en noe overmodig følelse av at vi står igjen med et heldekkende bilde av årets plateproduksjon her til lands.
Det ble tidlig klart for oss at en alminnelig topp 50-liste ville hatt problemer med å romme alle de betydelige hendelsene vi har fått servert i plateformat i 2023, og for å redde vår egen nattesøvn har vi rasket sammen denne hederlige listen over utgivelser som vi rett og slett ikke kunne tillate oss å la være å nevne. Denne vill bli etterfulgt av lista over årets beste EP-er og demoer i morgen, før årets topp 50 vil bli rullet ut fra onsdag til lørdag. Kvaliteten på årets beste norske metallskiver har vært jevn, og i år har det vært spesielt vanskelig å rangere dem.
Som alltid ønsker vi å takke alle dere som har lest, kommentert, delt eller på andre måter engasjert dere i bloggens arbeid, om dere så har vært her fra starten eller har hevet dere på lasset i senere tid. Det hadde vært jævlig trist å sitte og pumpe ut omtale etter omtale til lyden av dørgende stillhet, så tro oss når vi sier at vi setter stor pris på all kontakten vi får med både lesere, band og selskaper. Vi deler jo tross alt et felles mål, får vi tro, hvilket er å bidra til at den norske metalltradisjonen skal bestå og få fortsette å utvikle seg med uforminsket kraft i årene som kommer.
Så uten videre om og men, her er noen plater og EP’er vi ikke kunne unnvære å nevne i forbindelse med årets listekalas – i ubestemt rekkefølge!
Fredrik Schjerve og Alexander Lange
Dimmu Bongir – Hvis Pipen Tar Oss
Plateselskap: Bad Noise Records Undersjanger: Symfonisk black metal
Da jeg og Alexander opprettet Metallurgi i 2020, hadde jeg aldri trodd at jeg en dag ville sitte og seriøst vurdere å inkludere en parodisk svartmetallskive om å røyke weed og hylle Satan i topplisten over årets beste norske plater. Dette ble jeg dog strengt nødt til i år, ettersom de to kødne barndomskompisene som står bak Bad Noise Records slapp en sjokkerende sterk plate under monikeren Dimmu Bongir. ‘Hvis Pipen Tar Oss’ endte dessverre ikke opp på lista til slutt – til det har det norske plateåret rett og slett vært for sterkt – men jeg føler likevel for å uttrykke min sterke og uforbeholdne kjærlighet for den overraskende autentisk-klingende symfoniske svartmetallen som Dimmu Bongir har tryllet frem på sin første skive. Det er åpenbart at gutta har et sterkt forhold til den norske andrebølgen, og denne intime kjennskapen skinner igjennom selv de mest flåsete (om fabelaktig presise) ICS Vortex-etterlikninger. ‘Hvis Pipen Tar Oss’ er en skive som overvinner sitt eget, lavterskel-premiss, og står dermed igjen som en av årets mer minneverdige opplevelser i kraft av sine glitrende, orkestrale melodier og sterke, periode-spesifikke riffhåndverk.
Beste låter: «Bongblåst Del 2», «Transylvanian Munchies»
Plateselskap: RFL Entertainment Undersjanger: Heavy/power metal
Transmission er prosjektet til Thomas Carlsen, som de siste årene har sittet i vår nordligste landsdel med en åpenbar visjon om å gjenskape magien, storslagenheten og pompøsiteten i mye av metallmusikken fra 1980-tallet. Etter å ha sluppet debut-EP’en ‘Redemption’ for noen år siden, var tiden omsider inne for debutskiva ‘A Brave Horizon’ i år, og denne utgivelsen representerer definitivt et solid steg fram for Carlsens prosjekt selv om det ennå ikke slår oss helt i bakken. Sjangerhåndverket er ofte veldig godt, særlig i melodisegmentet, og ikke minst står det respekt av mengden arbeid som må ligge bak denne utgivelsen.
Beste låter: «The Fire Within», «Force Majeure» «Crownless»
Plateselskap: Duplicate Records Undersjanger: Atmosfærisk black metal
Den selv-titulerte debut-plata til enmanns-bandet Nemesis kan definitivt omtales som rå og lav-oppløst av natur. Dette vil trolig vekke en dyp frykt hos lesere som har tilbragt litt for mange netter i Bandcamps dypeste sjakter, hvor ni av ti klikk leder til et bedritent svartmetallband som kamuflerer egen manglende kompetanse bak lag på lag med billig, digitalt støy. Det er dog ingen grunn til frykt i møte med musikken til Nemesis. Den lavoppløste produksjonen er faktisk en viktig brikke i prosjektets uttrykksmessige puslespill, ettersom den bader låtenes okkulte og surrealistiske svartmetall i en aura av ytterligere mystikk. ‘Nemesis’ har faktisk et såpass støvete og eldgammelt preg over seg at den tidvis oppleves som et oppgravd artefakt av ukjent opprinnelse, hvilket definitivt ikke er noen dårlig salgsargument i svartmetallens undergrunns-sfærer.
Plateselskap: Selvutgitt Undersjanger: Black metal
Hengestaur har blitt en liten husfavoritt her i Metallurgi etter slippet av EP’ene ‘Eldhug’ og ‘Frostnid’ for litt over to år siden. Selv om kvaliteten på musikken har vært litt for varierende til at utgivelsene til bandet har kommet så veldig høyt på listene våre, har duoen alltid klart å omgi musikken sin med en fascinerende, mystisk og unik aura – og når det sitter, sitter det skikkelig. Det gjelder ikke minst på årets utgivelse, plata ‘Ånesott’, som inneholder noen kruttsterke øyeblikk i skjæringspunktet mellom tradisjonell og mer melodisk svartmetall. Aller best går det på låta «Misfærd», som er et sant høydepunkt i år når det gjelder enkeltlåter.
Beste låter: «Misfærd», «Njords Barm», «Antarktis Sol»
Da Fixation slapp debutskiva ‘More Subtle than Death’ i september, fremsto skiva som et utrolig friskt pust i et norsk sjangerlandskap hvor moderne, kommersiell metall er kraftig underrepresentert. En godt mottatt EP fra 2020, samt gode prestasjoner i live-arenaen hadde sørget for å skape god blest rundt Oslo-bandet, og med Norges største metall-plateselskap i ryggen og et knippe sterke singler i påsan så det ut til at 2023 kom til å bli Fixations år. ‘More Subtle than Death’ viste seg dessverre ikke å være den ubestridte listetopperen mange hadde håpt at den skulle være, men det er utvilsomt en skive som bør applauderes for sine gode kommersielle låtskriverprestasjoner og profesjonelle sound. Låter som «Ignore the Disarray» viser at Fixation utvilsomt har et talent for fengende, pop-metalliske konstruksjoner, så det er i større grad kvalitetssikring enn nye ferdigheter som må på plass for at bandet skal levere en internasjonal blåkkbøster av en skive. Potensialet er definitivt til stede, så det skal bli spennende se hvor de neste årene fører Fixation hen. Metallurgi forventer i alle fall store ting!
Plateselskap: Nordic Mission Undersjanger: Black metal
Luteøks står sammen med Dimmu Bongir for årets bidrag av parodiske skråblikk mot den ellers så selvhøytidelige svartmetallsjangeren. Plata deres, ‘Barely True Norwegian Black Metal’, er en ganske så lang plate, og mye av humoren treffer ikke helt i mine øyne. Men plateopplevelsen er ofte også fornøyelig til de grader, og kanskje viktigst av alt koker bandet opp noen uhyre sterke temaer og melodier underveis som kunne sklidd rett inn på en mer…høytidelig utgivelse. Luteøks gjør seg sånn sett ikke så avhengig av det humoristiske aspektet, men glimter tidvis også til når det gjelder dette.
Beste låter: «Prikkedøden», «We Sail», «Shaved Vengeance»
Plateselskap: Norwegian Dark Arts Undersjanger: Melodisk black metal
Avertia klarte i 2021 å sikre seg en plass på bloggens toppliste med en håsbredd – dette med den nydelige skiva ‘Når Nordavinden Kaster Kniver’ – og det er nå kun en ussel hårsbredd som står mellom bandet og årets toppliste. ‘Midnight Returns’ er en langt mer dyster og introvert plateopplevelse enn sin forgjenger, hvor bandets glitrende, himmelspjærende melodikk ofte settes til side til fordel for traskende, nedstemt riffing. Avertia har et talent for å fylle musikken sin med minneverdige hendelser, og det er flere øyeblikk på ‘Midnight Returns’ som med enkelhet rivaliserer de beste øyeblikkene på ‘Når Nordavinden Kaster Kniver’. Den korte spilletiden og en Darkthrone-aktig cover-estetikk som ikke står helt i stil med platas innhold var nok til å vippe Avertia under grensa i denne omgang, men ikke la det stoppe deg fra å nyte bandets utsøkte, dunkle og personlige svartmetall på ‘Midnight Returns’.
Beste låter: «Dark Patterns», «Light of Our Dying Sun»
Med sine seige, grovkorna og saftige gitarriff vet jærbuene i Karavan å produsere stoner/doom av høy kvalitet på sin debutskive ‘Unholy Mountain’. Ikke minst har bandet også en interessant stilistisk ingrediens i form av den obskure skrikevokalen, som tilfører et guffent, hissig og spesielt element til musikken. Det gjør at skiva skiller seg en hel del ut i mengden av stoner-skiver i år, og noen sterke låtskriverprestasjoner gjør at denne skiva nok var en av de her som var nærmest å snike seg inn på topp 50-lista.
Plateselskap: Selvutgitt Undersjanger: Black metal/crust
Selvforakts selvtitulerte debutskive er som skapt for de av oss som har latt oss imponere av band som Reaping Flesh og Blodkvalt de siste årene. Selv om bandet ikke når helt opp til disse to nærliggende sammenligningene på denne utgivelsen, inneholder denne skiva noen særdeles forfriskende, primale og aggressive øyeblikk som innevarsler et høyt potensiale. I tillegg gjør de noe litt eget ved å blande inn crust punk inn i sin stilistiske miks a la Darkthrone.
Beste låter: «Blodspor», «Nerstranda Warrior», «La De Dø»
Plateselskap: Formkraft Produksjon (eget selskap) Undersjanger: Death metal
Bergenske Contorted og deres debut-EP, ‘Deities of Uncreation’, kom susende inn som en uforventet, dødsmetallisk komet mot årets slutt. EP-en kom seg i utgangspunktet usett forbi bloggens ellers høysensitive radar, og det oppsto dermed meget oppstuss da vi plutselig ble oppmerksomme på en utgivelse som var sterk nok til å true årets toppliste over EP-er, som mer eller mindre var satt i stein allerede. ‘Deities of Uncreation’ befinner seg følgelig på denne hederlige lista først og fremst fordi vi ikke har fått tid til virkelig å fordøye den. Dette er en aldri så liten glipp fra vår side, ettersom Contorteds kyndige kombinasjon av klassisk og semi-moderne dødsmetall åpenbart er noteringsverdig og interessant nok til å bli nevnt i samme åndedrett som resten av den norske EP-fiffen for året. Vi oppfordrer samtlige lesere med et fnugg av interesse for dødsmetall til å sjekke ut ‘Deities of Uncreation’, og venter i spenning på fortsettelsen til dette unge men svært lovende bandet.
Beste låter: «Deities of Uncreation», «Carnal Endeavor»
Plateselskap: Selvutgitt Undersjanger: Thrash/doom metal
Scions EP ‘Burden’ er en herlig og forfriskende ukomplisert kuriositet som hengir seg til klassiske og grunnleggende triks innen tungmetallen. På bare litt over et kvarter får vi servert en solid bunke med riff som beveger seg mellom doom-metallens tyngde og thrash-metallens frenetiske tilsnitt. Til slutt får bandet også spyttet inn noen hint til både punk og svartmetall med min personlige favoritt, «Buckets of Blood».
Metallurgi 