Makrostrukturell Evaluering: Ukas Plater




Bolt – All Hands Unite

Usignerte, ute nå via div. strømmetjenester

Til tross for at tradmetall/NWOBHM er selve utgangspunktene for all senere metall kan stilartene være overraskende vanskelige å uføre på overbevisende vis. Selv om de fleste metallfans vil kunne nevne en hel drøss med musikalske signaturer som kjennetegner uttrykkene dersom de blir spurt – triumferende ledegitarer, galopperende riff, harmoniserte gitarkor, beltede vokaler – er dette åpenbart ikke nok til å skrive god musikk innenfor sjangrene. I tillegg til kunnskap rundt sjangrenes historikk kreves det nemlig en egenskap som er langt vanskeligere å tilegne seg ved målrettet arbeid; evnen til å kaste seg inn i musikkens teatralske og corny sider uten den minste antydning til ironisk distanse. 

Med andre ord må du leve, puste og blø tradmetall for at musikken din skal ha den minste sjans til å bli ansett som mer enn en nostalgisk hyllest til sjangeren. Er det noe man ikke kan ta fra det norske metallbandet Bolt er det at de kaster seg inn i låtene sine nettopp den energien og entusiasmen som kreves, noe som skinner tydelig gjennom på deres platedebut ‘All Hands Unite’. Jovisst finnes det andre ting ved debuten å plukke på, men dedikasjonen til det musikalske materialet utstråles via hvert eneste plekterhugg og høytsvevende vokalmelodi.

Nå skal det sies at Bolt på ingen måte er rendyrket trad eller NWOBHM, men en kombinasjon av tradisjonelle og mer moderne metalliske uttrykk. Growlsene som dukker opp på versene til tittelsporet bryter allerede 80-talls-illusjonen som ble skapt av introens episke melodikk, og innen vi når fjerde spor «Mental Breakdown» blir det tydelig at melodisk dødsmetall er en viktig inspirasjonskilde for gruppen. Dette er en interessant kombinasjon som ikke har blitt utforsket på omfattende vis per i dag, selv om jeg personlig vil argumentere for at Bolt er på sitt sterkeste når de omfavner sine tradmetalliske impulser. 

Eksempler på dette finner vi flest av på platas andre halvdel via låter som «Turn Away», «Destiny» og «Midnight Hunter», alle sammen høydepunkter blant skivas ni spor. «Turn Away» åpner med en melodisk og nesten speedmetallisk spurt, før refrengene klemmer til med punkete koring og stopp/start rytmikk. «Midnight Hunter» har noen herlige Hällas-aktige sekvenser bestående av hurtige hi-hats og Lizzy-aktige, harmoniske riff. Til slutt har vi «Destiny», som starter i det samme jagende speed/NWOBHM-terrenget som «Turn Away», og som til tross for noen nødrim og tekstlige forseelser fortjener å bli ansett som en såkalt «Banger».

Dessverre strekker de tekstlige problemene seg lenger enn bare nødrimene på «Destiny» – ja faktisk oppfattes de fleste tekstene som litt typiske og overfladiske for sjangeren. Dette er et svært vanlig i problem i moderne trad-kretser, men likevel noe som må bemerkes når man skal legge en skive som ‘All Hands Unite’ under lupen. I tillegg har skiva noen produksjonsmessige utilstrekkeligheter som gjør at det instrumentale og spesielt growlingen oppfattes som tynt og lite slagkraftig. Det er likevel mye å glede seg over på ‘All Hands Unite’ – Låtskrivingen (rent musikalsk) holder generelt sett en høy standard, og samtlige låter inneholder riff eller ideer som får det til å rykke til i nakkemuskulaturen. Gitt en fyldigere produksjon og et større fokus på det tekstlige kan Bolt komme til å gi ut en riktig god utgivelse i fremtiden, men  allerede nå vil nok den gjengse tradmetall-fan kunne ha god nytte av å tilbringe litt tid med ‘All Hands Unite’. Anbefales for lyttere som ikke tar seg nær av litt growling og ekstremitet i tradmetallen sin.

Skrevet av Fredrik Schjerve


ESBEN – i am god

Usignert, ute på Bandcamp

ESBEN er et prosjekt som nå i september både har sluppet svartmetall-EP’en ‘i am god’ og et ganske annerledes eksperimentelt, elektronisk og anime-inspirert krumspring ved navn ‘a letter to my very special’. Et unikt og ganske merkelig utgangspunkt til tross, er i alle fall svartmetallen noe som rent musikalsk følger sjangerkonvensjonene såpass mye at det glir fint inn i mengden av Bandcamp-forsøk på black metal.

Mye er for så vidt også kult på de ti minuttene ‘i am god’ holder på; særlig er avslutningslåta «döda mig» et høydepunkt, der dødelig effektive moll-akkorder, kule riff, en strålende vokalprestasjon og et voldsomt basstrommetrykk sørger for en ganske fryktinngytende og heseblesende opplevelse. Så er nok ikke ESBEN like heldig med «god», som er en litt vel kort og forglemmelig sak, og «slit my wrist down to the bone», der jeg ikke helt klarer å unngå å heve øyenbrynene over hvor mye riffene ligner på segmenter av Mayhems «Deathcrush» og «Chainsaw Gutsfuck». Likevel skal jeg ikke ta fra ESBEN at det er noen særdeles sterke øyeblikk på ‘i am god’.

Skrevet av Alexander Lange

Makrostrukturell evaluering: Ukas plater

Thomas Carlsen’s Transmission – Redemption

Om Thomas Carlsen’s Transmissions debut-EP ‘Redemption’ hadde vært en ren oppgave i å gjenskape 80-tallsmetallens grunnformler, hadde nok Carlsen bestått med glans. Her er det snakk om rendyrket heavy metal som nok først og fremst minner en del om Iron Maiden, men der elementer fra både thrash metal og power metal er bakt fint inn i materien. I den ganske polerte, trygge og velproduserte gjennomføringen følger det da imidlertid også med få overraskelser for det gjengse metallhodet – noe som kanskje ikke er meningen, men noe som også gjør at prosjektet sliter litt med å holde seg helt minneverdig hele veien gjennom.

Thomas Carlsen's Transmission - Redemption | Play on Anghami
Usignert, ute på strømmetjenester

Ta tittellåta for eksempel – en fengende og nokså solid metallåt der melodiene sitter godt, men der akkordrekkene og øvrige låtskriverknep nok fortoner seg som i overkant velkjente. Andre steder er Thomas Carlsen’s Transmission bedre på å finne det lille ekstra, for eksempel gjennom den enkle, men likevel velfungerende oppbygningen på den instrumentale åpningssnutten «Cloudbursting» og gjennom et flott refreng på «Fallen from Grace». Også det progga åpningsverset i «Still Life» og thrash-avslutningen «Hard Line» er interessante innslag, men har nok samtidig litt å gå på når det gjelder originalitet og egenart. Her ligger imidlertid også potensialet til Thomas Carlsen’s Transmission – produksjonen og musikerprestasjonene er nemlig på plass all den tid låtskrivingen i litt for stor grad er hakket for anonym.

Skrevet av Alexander Lange


Blod – Blod demo

Usignert, ute på Bandcamp

Blod vet vi ikke så mye om, men slapp sin første demo på Bandcamp for noen dager siden og ser ut til å være et prosjekt ledet av en mann ved navn Johannes Bratli aka Ødeleggeren. Uttrykket ligger fint innenfor thrash-metallens landskap, da med noen små dryss av svartmetall. Første låt ut, «Evil Army», åpner med et ordentlig kult Darkthrone-aktig riff, og imponerer videre med et vesentlig mer febrilsk thrash-strekk der en eim av første bølges svartmetall ligger over lydbildet.

Andre – og siste – låt ut, den forrykende raske «Vampire Attack», var for meg en litt mindre spennende affære – i alle fall om man ser bort fra de maniske skrikene mot slutten! – og får ikke riffene til høydene som nås på «Evil Army». Gitarsolopartiene løses nok også litt vel enkelt gjennom Slayer-aktig og litt banal shredding, men likevel er Blods demo en ordentlig kul affære som jeg håper er starten på noe litt større. Prosjektet oser nemlig ut en ganske voldsom og appellerende energi som spiller på noe man hører overraskende lite av nå til dags – nemlig krysningspunktet mellom thrash og førstegenerasjons svartmetall.

Skrevet av Alexander Lange

Makrostrukturell Evaluering: Ukas Plater




Vevstol – Fiendtlighet

Usignert, ute nå på bandets Bandcamp

Det anonyme enmannsbandet Vevstol er tilbake med dose nummer to av sin for-punkede og drivende svartmetall på demoen ‘Fiendtlighet’. Power chordsene og trommenes evige two-step er selvfølgelig med over fra bandets demo-debut ‘Nordvestpassasje’ fra tidligere i år, men i tillegg blir vi servert et par elementer som ikke tidligere har funnet plass i prosjektets materiale. Om du var fan av ‘Nordvestpassasje’s Ildjarn-ske svartmetall er det dog ingen grunn til å fortvile over disse nye tilleggene, ettersom de kun utgjør bittesmå avbrekk fra en ellers primitiv og støyete tonestrøm. 

Tidlig Darkthrone (etter deres dødsmetalliske periode) og Mayhem er gode holdepunkter for nye lyttere, en type lavoppløst svartmetall som ikke er redd for å kjøre sine enkle riff fullstendig i stykker via gjentatte repetisjoner. Musikken pløyer seg for det meste fremover uten stans, men enkelte rytmiske oppbrudd og punkteringer bidrar til å gi terrenget den lille variasjonen som holder monotonien (delvis) på avstand. I tillegg har vi de litt større utsvingene som stopp/start-vekslingen mot slutten av «Og Hun Stønnet» og de dødspunk-aktige, snirklende gitarlinjene som åpner «Å Le en Annen Dag». På en såpass ensfarget utgivelse som ‘Fiendtlighet’ fungerer små deviasjoner som dette svært effektivt, ettersom de fungerer som gjenkjennelige landemerker i et ellers uniformt terreng. 

Da de samme dundrende akkordrekkene og trommene som preget ‘Nordvestpassasje’ åpnet showet på «Endelig Oversvø» var jeg litt bekymret for at ‘Fiendtlighet’ kom til å være nærmest identisk sin forgjenger. Etter å ha lyttet gjennom demoen adskillige ganger kommer jeg dog til samme konklusjon som sist: at Vevstol makter å blande inn akkurat nok begivenheter i musikken sin til å unngå at det oppfattes som en sammenhengende strøm av hvit støy. Dette avhenger selvfølgelig av en viss forkjærlighet for monotone og primitive, støyende svartmetallvarianter – de fleste alminnelige lyttere vil nok allerede i løpet av demoens første minutt kunne erkjenne at musikken ikke er for dem. Det er nok en grense for hvor lenge Vevstol kan operere med akkurat dette formatet før det oppleves som ensformig, men på ‘Fiendtlighet’ holder artistens nådeløse og insisterende svartmetall-visjon fortsatt vann.

Skrevet av Fredrik Schjerve



Vadatajs – Mine Kingdom Lost

Usignert, ute nå på bandets Bandcamp

Vadatajs er et enmanns-svartmetallband fra Skjetten som ikke forsøker å legge skjul på hva som er prosjektets agenda. Med titler som «Worthless Human Meat» og «Creature in the Corner of My Room» plasserer debuten ‘Mine Kingdom Lost’ seg trygt og godt i DSBM (depressive suicidal black metal)-verdenen, hvilket er det kanskje dystreste og mest ufiltrerte hjørnet av metallen som helhet. Urovekkende som et nihilistisk og trøstesløst skrik ut i eteren – DSBM er en sjanger som sjelden øyner veien ut av det altoppslukende mørket, men som heller velger å vektlegge dette mørket i sin musikalske utforming. Likevel er det tegn til vitalitet og håpefull eskapisme på ‘Mine Kingdom Lost’, en skive som makter å både imponere og forvirre anmelder om hverandre. 

Fra et utgangspunkt i Windirs melodiske svartmetall puttet inn i et lav-oppløst Bandcamp-format går veien innom flere ulike uttrykksmessige holdeplasser i løpet av platas 40 minutter. Dødsmetalliske riff og harmonier stikker seg ut av den nordiske tåken som preger resten av utgivelsen, og det samme gjør de sure og Jute Gyte-aktige ledegitarene som sprer sine krokete vinger fra tid til annen. Det man kanskje vil huske best fra sine første gjennomlyttinger av plata er nok dog de melankolske og lengselsfulle, arpeggierte gitarene som dominerer platas midtseksjon. Det er her håpefullheten trer inn i sin rolle som motpol til det evige mørket som kaster sitt likklede over plata; og denne tendensen finner sitt naturlige høydepunkt i det drømmeaktige 8-bit/dungeon-synth-landskapet i «Worthless Human Meat»s midtparti. 

Ideene som utgjør låtenes grunnmur er beint over bunnsolide. Den melodiske svartmetallen på åpningssporet «The Burning of My Castle» fester seg til sinnet med grove kroker, og det samme gjør de golde folk/svartmetall-frasene som pisker i gang platas ti minutter-lange avslutning «Loss of Perception and Time». Produksjonen er – sjangeren tro – pistrete og gnagende, men kombinert med de desperate og uhemmede vokalene oppleves skiva som et ektefølt utbrudd av håpløshet og sinne. Vadatajs har dog en tendens til å kutte opp låtene sine med lommer av total stillhet, og de fremstår dermed mer som vignetter enn ferdigstilte og gjennomkomponerte stykker musikk. Dette er kanskje den mest presserende kritikken jeg kan rette mot skiva, ettersom det er lite annet på ‘Mine Kingdom Lost’ som vil irritere folk med mye erfaring med sjangeren fra tidligere.

Som alle utgivelser som har med DSBM å gjøre er det viktig at man er fortrolig med sjangerens kultur og sound for å få noe av substans ut av ‘Mine Kingdom Lost’. Det skal ikke være noen tvil om at skiva er et artefakt fra Bandcamps dypeste og minst befarte dalstrøk, men det skal heller ikke være noen tvil om hva Vadatajs har fått til på ‘Mine Kingdom Lost’. Plata er en personlig og affekterende reise gjennom et fragmentert og plaget sinn, og å høre på musikken er nesten som å delta i den frigjørende renselsen som forekommer når man spiller inn intens og emosjonell musikk. Sånn sett er skiva trolig et ypperlig tillegg til platehylla for folk som vet å sette pris på DSBM; for øvrigheten vil nok gleden springe ut ifra å følge platas melodiske svartmetall-bevegelser inn i skivas reflekterte midt-seksjon. Det er nok uansett liten tvil om at ‘Mine Kingdom Lost’ kommer til å finne veien til de av dere som trenger den mest.

Skrevet av Fredrik Schjerve

Makrostrukturell Evaluering: Ukas Plater




Ild – Fandens Lykteskjær

Ute nå via Screaming Skull Records

Etter en demo ved navn ‘Knippe’, der enmanns svartmetall-bandet Ild foretok et dypdykk i mørk folketradisjon og nasjonalromantikk, har bandet blitt plukket opp av plateselskapet Screaming Skull Records i forbindelse med slippet av sin debutplate. ‘Fandens Lykteskjær’ er en solid debut som maner frem en helt enestående atmosfære over sine åtte låter, men som også er preget av arrangementer som tidvis undergraver låtmaterialets styrker. 

På ‘Fandens Lykteskjær’ jobber låttitler, albumcover og lydproduksjonen som en samlet enhet med ett eneste mål for øye: å fremkalle indre bilder av et gammelt og nesten mytisk, landlig Norge. Produksjonens diffuse sky av svermende gitarer og distanserte vokaler har en psykedelisk karakter ved seg, litt som om Horseback hadde vektlagt svartmetall-bestanddelen av lydbildet sitt i større grad. Denne diffusheten og ugjennomtrengeligheten gjorde de tidligere lyttingene mine utfordrende nok til at jeg syntes det gikk utover kvaliteten på skiva, men etter at miksens røykteppe har letnet litt over tid har det blitt lettere å se den livlige og vitale kreative ilden som driver musikken fremover.

«En Lykt i Natten» leder lytteren direkte inn i plata mørke univers via lyden av sildrende bekker, trommer som kaster ekko i dype daler, samt en stryker-loop som minner om Ekkehard Ehlers’ eteriske numre fra plata ‘Plays’. Den trollske og traskende «Bekken Lukter Jern» forsterker den dystre atmosfæren som ligger som et teppe over platas første halvdel, før «Våbønn» utfordrer lytteren med sin dissonerende åpning. Dissonansen som dukker opp i denne og påfølgende låt oppleves som en muligens u-intensjonell splid mellom gitar- og bass-stemmene, og dette er nok elementet som legger den største demperen på min egen verdsettelse av skiva. På åpningen av «Frigivelsen av Livsblodet» fungerer derimot dissonansen helt utmerket, så det kan tenkes at dette er et aspekt ved lydbildet til Ild som kun trenger å modnes litt.

Høydepunktene ved platas første halvdel er nevnte atmosfære og de utsøkte melodiske svartmetall-linjene, men platas virkelige høydepunkter dukker opp etter at vi har krysset halvdistanse-merket. Etter «Høyt Leker Flammene»s yndige folketonale melodier åpnes andre halvdel nemlig med en eksplosiv ildkule i form av «Fanden Tok Mine Beste År», et bittert og melankolsk tilbakeblikk på et levd liv. «Frigivelsen av Livsblodet» høyner så kvaliteten til uante høyder, og er den låten som argumenterer aller klarest for Ilds fremtidige potensial. Vakre og vitale svartmetall-progresjoner leder inn i en utrolig sterk melodistemme, og over det hele raser Horgmo med sin lidenskapelige preken. Til tross for en noe svak avslutninger er dette en utrolig sterk låt, og en opplevelse jeg unner samtlige som har sansen for melodisk og folketematisk svartmetall.

«Syvstakemyra» og «Vuggevise» opprettholder for det meste kvaliteten som gjorde sitt inntog på «Høyt Leker Flammene», noe som vil si at plata får en avslutning som er sitt konsept og sin atmosfæriske kyndighet verdig. Som en reise har ‘Fandens Lykteskjær’ dessverre litt for mange humper til å bli gjøre seg fortjent til ukas favoritt, men det skal sies at min egen tid med skiva har vært berikende, – tidvis magisk – og at den utvilsomt vil falle i smak hos folk som verdsetter lydmalende og stemningsfremkallende svartmetall. Ild byr på en transporterende og potent, om noe ujevn lytteropplevelse på debutplata ‘Fandens Lykteskjær.

Skrevet av Fredrik Schjerve


Deathcult – Bestial Recordings

Ute nå via Edged Circle Productions

De tre låtene på ‘Bestial Recordings’ spilte svartmetallringrevene Deathcult inn på øvingsrommet i 2016 og 2018. At produksjonsjobben nok heller ikke har vært spesielt omfattende i ettertid høres godt på denne utgivelsen, som bærer med seg mye demo-aktig råskap uten helt å skygge for Deathcults teft innenfor sjangeren. ‘Bestial Recordings’ lykkes nemlig godt med å gjøre nytte av svartmetallens primitive utgangspunkt samtidig som den vitner om en profesjonalitet bak låtskriverspakene.

Smakebiten vi fikk på ‘Bestial Recordings’ i forkant var åpningen «Pseudocommando», som etter noen dystre kirkeklokkeslag fortsatt får mye ut av sitt sterke black-‘n’-roll-aktige hovedtemaer og fantastisk hissige vers. Lytteren får servert mange av de samme ingrediensene på «Cynocepalus», og her demonstrerer Deathcult også en god evne til å bygge låter gjennom den helt strålende og voldsomme avslutningen. De ondeste riffene synes jeg imidlertid kommer i avslutningslåta «Dogs of War», der man må gjennom blast-beat-partier og djevelske akkordrekker før det litt mer velkjente mid-tempoet vender tilbake rundt fireminuttermerket – da med lumske, seige moll-arpeggioer blandet inn i miksen.

Man kommer nok likevel ikke helt utenom at ‘Bestial Recordings’ i all sin råskap kan fremstå noe tørr, og Deathcult er nok også til tider litt vel tålmodige i låtskrivingen. Likevel er dette først og fremst en utgivelse som både henter frem mye av det mest primale innenfor sjangeren og noe som høster godt av erfaringene og evnene til et nokså veletablert svartmetallband. Anbefales!

Skrevet av Alexander Lange


Husmanskost – Sykkelstjæling

Husmanskost - Sykkelstjæling E​.​P
Usignert, ute på strømmetjenester

Husmanskost har siden oppstarten i 2015 servert en rekke korte, kraftige doser av grindcore fra sitt hjørne på Nordmøre. Kristiansund-bandets nyeste EP, ‘Sykkelstjæling’, glir fint inn i denne rekken med utgivelser med sine femten intense minutter, og bandet følger opp sin tendens til å tilføye hint av både death metal, svartmetall og crossover-thrash i uttrykket sitt. Det ender også opp som Husmanskosts største styrke i denne omgang.

Husmanskosts primære utgangspunkt er i og for seg et ganske standardisert og lite oppsiktsvekkende grindcore-uttrykk, og eksemplifiseres godt av åpningen «Ny truse (part 2)». Chugge-riff med høyt tempo, mer febrilske gitar- og trommegallopper og stygg gryntevokal med glimt i øyet setter her tonen for en beintøff låt der også produksjonen sitter som et skudd. Skarptromma tilføyer en deilig råskap sammen med den metalliske, men organiske, bassen, og det mens gitarriffene og vokalen gjør jobben godt i front av lydbildet.

Det fortsetter godt med «Sundbåtmassakeren», som får litt fascinerende egenart av de voldsomme gryntene i hovedtemaet, og mot slutten får man også en liten smak på Husmanskosts litt mer melodiske og atmosfæriske sider. All den tid bandet evner å få mye ut av grindcore-materien, er det desto mer forfriskende med denne siden av musikken som ikke minst også dukker opp på avslutningslåta «Föliehätt». De litt tyngre og helt uimotståelige riffene på «Gla`cælla» og «Smitta på Nav» er også et velkomment element som tilføyer en god dose variasjon, og på sistnevnte byr gitarspillet attpåtil på flere, storslåtte lag og et groovy midtparti.

Høydepunktet på ‘Sykkelstjæling’ er nok tittellåta, som byr på platas desidert ondeste riff der både Full of Hell– og Darkthrone-assossiasjoner lander i hodet til undertegnede. Låta imponerer også med sitt mer thrash- og death-befengte midtparti, og blir med det kronen på verket i en kort og sterk utgivelse som leverer det den lover – og litt mer.

Skrevet av Alexander Lange


Darkest Bethlehem – Guiding Star of Misanthropy

Usignert, ute på Bandcamp

Oslo-trioen Darkest Bethlehem er en nykommer innenfor svartmetallfloraen i vårt land, og demoen ‘Guiding Star of Misanthropy’ er bandets andre livstegn etter at singelen «To Walk on Thorns» ble sluppet tidligere i år. Denne låta er å finne på denne nyeste utgivelsen, og bærer et riktig og dekkende bud om hva Darkest Bethlehem har å by på. Her er det snakk om svartmetall som i all hovedsak er av det høyintense slaget, men som også tidvis preges av et godt øye for smått progressive tendenser og smart bruk av atmosfæriske synther i lydbildet.

Det desidert mest oppsiktsvekkende ved dette bandets musikk må for min del imidlertid være vokalen, som sender meg positive assossiasjoner til det norsk-canadiske enmannsprosjektet Panzerwar, der vokalisten gjør fantastisk mye ut av en helt usedvanlig voldsom high-pitch-skriking. I Darkest Bethlehems vedkommende får den også positiv drahjelp av en desorienterende romklangeffekt, og hylene vokalisten Peregrinus maner frem gir det hele også en intens og litt forskrudd ekstra dimensjon som holder det ekstra interessant gjennom hele utgivelsen.

‘Guiding Star of Misanthropy’ åpner imidlertid ikke så sterkt med «rising», som er en kort, dungeon synth-aktig introlåt som gnager seg uvelkomment inn i hjernebarken med en litt vel banal og uinteressant pianomelodi. Etter «To Walk on Thorns» åpner ballet for alvor følger imidlertid «The Vanishing Light» sterkt opp blant annet med et uimotståelig drivende verstema. Trommeslageren Palisade får videre vist sine beste sider frem på «Crescent Moon Sickle», som har noen sinnssykt sterke blast-beat-partier. Tempoet skrus, i alle fall til å begynne med, noen hakk ned igjen på «Cathedral of Stars», der Darkest Bethlehem får vist evnene sine til å tilføye variasjon inn i materialet sitt gjennom mid-tempo-grooves og synth-partier. Når avslutningen «Falling» dessverre gjenintroduserer temaet fra «rising» er det dermed likevel snakk om en usedvanlig sterk demo-prestasjon fra et ferskt svartmetallband – mer må til for virkelig å skille seg ut i mengden, men med en sterk vokalprestasjon og dynamiske låter er Darkest Bethlehem allerede godt på vei.

Skrevet av Alexander Lange



Sarvsfos – Crown of the Forest

Ute nå via Forgotten Sorcery Productions

Dersom oppslukende og tilintetgjørende støy er din greie kan jeg rette deg en liten anbefaling her på tampen av ukens post. Sarvsfos er nok et lo-fi svartmetallband fra mannen bak Øksehovud, men der sistnevnte kan skilte med utbrodert og sofistikert skriving bak sin eminente vegg av produksjonsmessig tåke er karens nye prosjekt nesten kun tåke. Dette er lav-oppløst svartmetall på sitt mest intense, og du bør virkelig kjenne din egen toleranse for uttrykket godt før du begir deg ut på debuten ‘Crown of the Forest’. 

Skarpe, hvitglødende gitarer og hule, dunkle synth-toner regjerer over demoens fire låter. Det er svært få holdepunkter for den gjengse lytter å ta tak i på ‘Crown of the Forest’, men taktfaste trommer og «Beorhtan»s hese skrik skaper i det minste en viss ramme for den ugjennomtrengelige kakofonien. Det kreves med andre ord mye av lytteren for å hente noe av verdi ut av ‘Crown of the Forest, men om du er fast bestemt å gi den en sjanse kan det lønne seg å fokusere på utgivelsens atmosfæriske kvaliteter. Det er nemlig en sterk okkult og mystisk aura over ‘Crown of the Forest’, et blikk vendt utover som mater å tviholde på undring og ærefrykt i møte med et mørkt og usympatisk univers. Du vet nok godt selv om dette er noe for deg; resten av lytterne der ute vil nok være best tjent med å rette blikket til et annet hjørne av den musikalske eteren.

Skrevet av Fredrik Schjerve

Makrostrukturell evaluering: Ukas plater

Morta Sentinel – Golgata

Usignert, ute på strømmetjenester

Bergensbandet Morta Sentinel skriver i sin bio at de er inspirert av frenetiske dødsmetalliske grupper som Timeghoul og norske Obliteration, så vel som den seigere og mer forråtnede gen-varianten som uttrykkes via band som Autopsy, Krypts og Cryptic Brood. Dersom du har en større interesse for undergrunns-dødsmetall enn folk flest vil disse referansene trolig vekke enorme forventninger rundt musikken til Morta Sentinel, og disse forventningen vil for det meste bli tilfredsstilt på deres korte debut-EP ‘Golgata’. På ‘Golgata’ presenterer trioen et noe stilistisk fragmentert produkt, men som inneholder absolutt alt som kreves for å snekre sammen en virkelig enestående dødsmetall-utgivelse.

Det første som gjør seg bemerket når man trykker «spill av» på åpningssporet «Atlantean Sentinel» er hvor fabelaktig råtten og muggen produksjonen på ‘Golgata’ er. Miksen har den klaustrofobiske og kjeller-aktige karakteren som kjennetegner virkelig gode dødsmetall-demoer, samtidig som den er fylt av organiske teksturer som sender fantasien i retning morkne trekister og det fuktige jordsmonnet som tynger ned på dem. Sammen med Beyond Mans selv-titulerte debut er dette den beste undergrunns-produksjonen jeg har hørt på en norsk utgivelse i år, selv om det skal sies at trommene sluker gitarene noe i de heftigste og mest svermende partiene.

Når det kommer til låtskrivingen har jeg derimot mer og plukke på, samtidig som jeg anerkjenner at Morta Sentinel har teften for et knippe dødsmetalliske uttrykk som er virkelig vriene å mestre. De fire sporene inneholder selvfølgelig flust av kravlende Autopsy-riff og stormende Timeghoul-ismer som annonsert, men jeg mener at bandet har en progressiv tendens som er mer fremtredende enn bandet innrømmer i sine egne skriverier. Tittelsporet inneholder rytmiske impulser og klatrende riff som minner om den fremoverlente brutaliteten til Blood Incantation, og «Hakeldama» har en futuristisk atmosfære som på mange måter kan sammenliknes med Sidereans subtilt grensesprengende ‘Lost on Void’s Horizon’.  Ja, det drodlende solospillet og den akustiske klimpringa på broen til førstnevnte blir litt mye i konteksten av en EP som allerede truer med å sprenge sine 18 minutter med en overflod av separate ideer, men litt iver må man kunne godta på en debut-utgivelse – spesielt om den demonstrerer et såpast voldsomt potensiale som ‘Golgata’.

For ‘Golgata’ er mest av alt et tegn på at en monsun av høykvalitets-dødsmetall kan være på vei fra dette hold, ettersom Morta Sentinel virker å ha fullstendig kontroll over det musikalske språket som gjør nekrotisk dødsdoom til en av de mest potente undergrunnsuttrykkene der ute. Alt de trenger å gjøre er å koke ned miksturen sin til et enda mer konsentrert destillat, og filtrere ut det siste som er igjen av overflødige elementer. Dersom bandet tar sitt eget potensial på alvor er det nemlig vanskelig å skimte en øvre grense for hva de kan få til med sin foretrukne form for ekstremmetall – det eneste som er sikkert er at oddsene for at vi får oppleve noe virkelig spektakulært er svimlende høye. Morta Sentinel åpner en ny dør til det evig forlokkende undergrunns-riket på ‘Golgota’.

Skrevet av Fredrik Schjerve


Zerozonic – It’s Gettin’ Groovy in Here!

Usignert, ute på strømmetjenester

Det er bare å si det med en gang: Tittelen på Zerozonics nyeste fullengder er nok passe uspiselig for de av oss som ikke allerede er mer eller mindre fanget av dette bandets uhøytidelige og ukompliserte vibber. Dette bandet er et groove metal-prosjekt som ble startet opp i 2004 av en med fartstid fra både Blood Red Throne og Satyricon, og fremstår på ‘It’s Getting Groovy in Here!’ på alle måter som en hyllest til de øyeblikkelig tilfredsstillende, groovy og morsomme sidene ved metallen.

For de som skulle tro at groove metal-merkelappen betyr at Zerozonic er en slags etterligning av mer ekstreme band som Lamb of God og Machine Head, vil jeg imidlertid slå fast at man nok er på feil spor – selv om man kan spore elementer som minner om sistnevnte band. Her er vi først og fremst ganske så langt inne i verdenen til 2000-tallets alternativmetall, og assossiasjonene flyr til musikk av blant annet Max Cavaleras påfunn og Five Finger Death Punch.

Zerozonic er på ‘It’s Getting Groovy in Here!’ imidlertid gode på det de prøver på. Plata åpner med to sterke låter som høster godt av utgivelsens sterke og punchy produksjon, og bandet evner her å holde energinivået oppe på godt og dynamisk vis. Lenger utover holder bandet stort sett koken oppe på habilt vis selv om noen av riffene både er litt like hverandre (hovedriffene på henholdsvis «Road Tale» og «Against the Grain» høres egentlig bare ut som variasjoner av hverandre, blant annet) og eksempelvis på «Daymare» repeteres ut i det vel langtekkelige.

Det er i det hele tatt ikke musikken det er så veldig mye i veien med på ‘It’s Getting Groovy in Here!’, selv om jeg ikke kan skryte av store nyvinninger eller dristigheter som overrasker eller skiller seg ut fra tilsvarende band. Jeg vil imidlertid tillate meg å si at selve presentasjonen og det rent tematiske er langt mer corny enn det jeg tror det hadde trengt å være. Én ting er albumtittelen, men med refrenglinjer som «Come on! Come on! Let’s do this!» på en låt som «2 Guys 1 Whiskey» mener jeg nok Zerozonic bommer. I mine ører blir det rett og slett mer teit enn forfriskende uhøytidelig, og da forsvinner også mye av moroa. Med slike påpekninger står man naturligvis i fare for å være teit selv, og det er ingenting jeg håper mer enn at mange har glede av ‘It’s Getting Groovy in Here’ – for det er også en plate med mange styrker i behold, og det er en utgivelse som ofte treffer festglade metallnerver i gjennomlyttingene.

Skrevet av Alexander Lange  


Helvete – Mystic Spell Of Hatred

Ute nå via Road Rat Recordings

På den nye plata til svartmetallduoen Helvete, som består av Herregud the goddamned demon with strings of hell på gitar og Amorak the infernal screams of Fenriir and battery of death på trommer og vokal, lekes det med bristepunktene for svartmetallens råskap. Her er det ikke snakk om musikk som høres ut som er spilt inn på øvingsrommet; nei, snarere får jeg inntrykket av at jeg står noen meter unna et øvingsrom der døra står på gløtt, der trommene er vesentlig nærmere meg enn de andre instrumentene, og den effektbelagte, ‘Wrath of the Tyrant’-aktige vokalen først og fremst er det som vitner om at jeg hører på en ordentlig innspilling.

Innenfor undergrunnssvartmetallen er ikke slike karakteristikker nødvendigvis utelukkende negative. Sjangeren har, som de fleste metallfans også anerkjenner, høstet godt av lav produksjonskvalitet fordi dette tilføyer fandenivoldskheten og – i mange tilfeller – atmosfæren som gjør sjangeren så appellerende i utgangspunktet. Men det er naturligvis også snakk om en balanse, og på ‘Mystic Spell Of Hatred’ er det snakk om en produksjon som ofte gjør komposisjonene mer eller mindre ugjennomtrengelige. Det er ikke alltid så enkelt å vite hva Helvete egentlig prøver på, og i forlengelsen av det gjennomført ustrukturerte og kaotiske preget blir det nesten bedre og mer meningsfullt å se på denne plata som noe sånt som en avant-gardistisk grindcore-plate enn en svartmetallplate (grindcore-merkelappen rettferdiggjøres for så vidt litt av den nokså friske to-sekunders-låta «Enchanting Chaos») – selv om det åpenbart er en svartmetallplate.

Likevel får jeg riktignok ikke veldig mye ut av malstrømmen «Mystic Spell» og de mildt sagt haltende groovene i «Dark Riders» og «Horror Of Existence». Helvete får imidlertid til noen kule øyeblikk i forlengelsen av uttrykket sitt; de iskalde skalanedgangene i «Seven Souls In The Forgotten Forrest Of…» maner sammen med noen frijazz-aktige trommer et fantastisk kaos jeg har ganske mye sans for, og de minst like frijazzete bølgene av instrumenter og vokal som skapes midt i denne låta og mot slutten av «Tears Of Pagan Rites» mener jeg viser hva produksjons- og komposisjonsvalgene til bandet faktisk kan ha for seg. Det er i forsøkene på mer konvensjonell komposisjon Helvete faller gjennom, og når dette også tilsynelatende gjennomsyrer store deler av denne plata, ender det opp med at jeg klør meg litt i hodet over ‘Mystic Spells Of Hatred’ – all den tid Helvete også får til noen virkelige djevelske, kaotiske og desorienterende partier.

Skrevet av Alexander Lange

Makrostrukturell Evaluering: Ukas Plater




Corroder – Demo 2021

Usignerte, ute nå på bandets Bandcamp

I et Norge uten Aura Noir åpner det seg plutselig nye muligheter for unge og sultne ekstremthrash-grupper til å kreve sin plass i rampelyset. Oslo-bandet har (ved siden av Nekromantheon) lenge vært det ledende flaggskipet i en sped bølge av norsk thrashmetall, i tillegg til å være pilaren samtlige nye band måles opp i mot. Nå som denne pilaren har blitt heist ned av sine egne skapere begynner kampen om plassen ved Nekromantheons høyre hånd, og et av bandene man bør merke seg i forbindelse med denne kreative knivingen er Trondheims Corroder.

Det første minuttet av åpningssporet på deres debut-demo fra i år bør umiddelbart sende tankende i retning nevnte Nekromantheon. «Venomous» sine skarpe riff og nådeløse trommedriv er til forveksling lik sin trolige inspirasjonskilde, men det tar ikke lang tid før Corroder etablerer seg som en kimære med en noe annen genetisk make-up enn denne åpningen måtte tilsi. Den stormende og episke gitarsoloen som kroner låtas bro er allerede et lite avvik fra Norges-thrashens nedstrippede og brutale framtreden, og på «God of Pigs and Rats» avslører bandet endelig det som kan sies å være deres x-faktor: dødsmetallen. 

Jeg vet ikke om det er den primitive men organiske produksjonen eller måten broen på «Idolatry of Hatred» eksploderer som en ti-tonns spikerbombe, men dødsmetallen i sin tidlige og prototypiske form har uansett en viktig rolle å spille i Corroder sound på deres første demo. Det stemmer at utgivelsen har flust med ubesudlede og rendyrkede thrash-sekvenser – se f.eks den ‘Seasons in the Abyss’-aktige åpningen til «Idolatry of Hatred» – men de svermende gitarene og de brølte vokalene skyver lydbildet såpass langt i retning dødsriket at det ikke blir feil å klassifisere ‘Demo 2021′ som en dødsthrash-utgivelse. Differensieringen fra norske normer innenfor thrashmetall stopper ikke ved Hades’ porter heller: instrumentalen «The Blind Wraith» hinter nemlig om en progressiv og eventyrlysten impuls som ligger og ulmer under bandets tradisjonelt ekstreme ytre. 

Det viktigste å nevne er dog at ‘Demo 2021’ er en forbanna bra førsteutgivelse. I et annet år er det ikke utenkelig at Corroders debut ville røsket til seg tittelen som årets norske thrash-utgivelse, men tatt i betraktning at Nekromantheon tilfeldigvis slapp den beste norske thrash-utgivelsen gjennom tidene i det andre korona-året må bandet se seg fornøyd med å spille andre-fiolin. Dette er uansett en rimelig bra sluttplassering for en 20-minutters demo-innspilling som mer enn noe annet er en prøvekjøring i forkant av en mer substansiell utgivelse (forhåpentligvis), så Corroder har all rett til å heve sine glass og skåle for det de har fått til på sin debut. ‘Demo 2021’ er ekstrem-thrash av første klasse, og et utmerket første steg for det ferske Trondheimsbandet Corroder.

Skrevet av Fredrik Schjerve



Nightfox – White Cobra

Ute nå via Lions Pride Music

Antallet ganger jeg frivillig har vært eksponert for alle former for hårmetall/puddelrock etter min periode som ivrig spiller av Guitar Hero-serien kan trolig telles på ti fingre, og ideen om at noen kunne ha et såpass sterkt forhold til sjangeren at de ville være tilbøyelig til å bruke adskillig med tid og penger på å gjenopplive sjangeren i albumformat har virket utenkelig på alle måter. Eksistensen av Nightfoxs ‘White Cobra’ er én av utallige påminnelser om hvor feil jeg kan ta til tide; en hårmetall-skive som lever, ånder og blør sjangeren uten antydning til ironisk distanse. 

Medlemmene av Nightfox har en tilsynelatende sterk forbindelse til denne stilarten som oftest fungerer som skyteskive for nådeløse musikk-kritikere, og denne kjærligheten skinner gjennom via en utgivelse som nailer absolutt alle aspektene ved den (for mange) forhatte sjangeren. Debutplata ‘White Cobra’ er fylt til randen av arrogante hårnålsriff, høyt stablede koringer og synther som glitrer som stjerneskudd over Los Angeles’ lysrør-opplyste gatelabyrint. Det finnes ikke et sekund musikk på ‘White Cobra’ som ikke kunne ha vært røsket skrikende og sprellende ut av det skamløse 80-tallet, en observasjon som blir enda mer gjeldende når man tar i betraktning den disige og tidsriktige produksjonen. Nightfox vet nøyaktig hva de ønsker å oppnå med musikken sin, og de vet tydeligvis også nøyaktig hva de må gjøre for å komme seg dit. Men er det noe bra?

Glam-skeptiker som jeg er må jeg innrømme at å lytte til ‘White Cobra’ er til forveksling likt det å glane på en svinedyr sportsbil: først lar du deg imponere av doningens glattpolerte og skinnende overflater, deretter tar du deg selv i å ønske at du kunne tilbrakt en hel natt susende rundt i faenskapen med adrenalin og endorfiner pumpende gjennom årene. Det er alltid en fornøyelse når grupper kjenner sitt valgte uttrykk så godt som gutta i Nightfox, selv med et fullstendig fravær av kreative utsving og eksperimenter. Åpningen på «Resurrection» henter sine pulserende synther ut av 80-tallets daterte storfilmer, koringen på tittelsporets refreng slår deg lekent over neseryggen som en pelskledt Ibanez, og soloen på «Ride the Sky Tonight» er som en uhøytidelig hyllest til Eddie Van Halens banebrytende gitarspill. Alt er hårreisende corny, og alt stemmer nøyaktig på en prikk når det gjelder hva man ønsker av en hårmetall-plate i 2021. 

Best av mengden er «Your Broken Heart» og «Storm Fighter». Førstnevnte er med sine (p)optimistiske Poison-licks og akkordskifter intet mindre enn glam-perfeksjon, og sistnevnte drar opp tempo på et tidspunkt i plata jeg var redd for at samtlige låter kom til å befinne seg i et traskende middel-tempo. Utenom disse er det flere låter som byr godt på seg selv, men som mangler det siste lille ekstra som må til for å innvie musikken hos den leopardtights-kledte elite. ‘White Cobra’ er langt bedre enn en puddelrock-skive utgitt av et ukjent band har rett til å være i 2021, og maktet å få selv en kjip og tafatt kritiker som meg selv til å glise som følge av sine ekstravagante, musikalske eskapader. Dersom du hater hårmetall som djevelen får du nok lite ut av Nightfoxs debut, men dersom du har et nostalgisk forhold til pannebånd og hårspray kan ‘White Cobra’ være nøyaktig det du trenger i den sene august-heten. Anbefales (med forbehold).

Skrevet av Fredrik Schjerve



Farbáuti – Hulderdans 

Usignert, ute nå på bandets Bandcamp

Det siste i en lang rekke soloprosjekter, Farbáuti er nok et banner reist av musiker Gjøran Skuggå for å forsøke å få oversikt over sin egen kreative driv. På prosjektets debut-EP ‘Hulderdans’ er det fortsatt snakk om svartmetall i første omgang, men elementer fra andre uttrykk sniker seg tidvis inn, som for å argumentere for Farbáutis distinkte identitet blant et knippe liknende prosjekter. I et tilfelle er denne distinktheten faktisk slående, men de øvrige låtene er preget av den samme tendensen mot diffuse låtstrukturer og ugjennomtrengelige teksturer som kjennetegner mannens produksjon.

Det nevnte eksempelet er åpningslåta «Nakne Føt på Råtten Lyng». Med tekst skrevet av gjeste-poet Synnøve Holdhus er låta uten tvil den beste låta jeg har hørt fra Skuggås hold siden jeg ble introdusert for undergrunns-musikeren i fjor. Den melankolske, melodiske og varme svartmetall-låta har en sterk hovedprogresjon, støttet oppunder av en fargeleggende basslinje og Skuggås hese vokaler – som i denne omgang er lagt akkurat passe langt bak i miksen. I tillegg har midtpartiet et Athar Aghanon-aktig glitch-segmentet som er både kreativt og fett, og som bidrar til å gi låta en tredelt struktur som er langt tydeligere enn det som vanligvis forventes fra dette hold. Denne strukturelle presisjonen mangler på de øvrige låtene, selv om de også byr på sine øyeblikk av mørk og klaustrofobisk svart/dødsmetall som fenger.

Alt i alt er ‘Hulderdans’ en god utgivelse for musikeren bak Skuggima∂r, om så åpningssporet troner en hel del høyere enn sine omgivelser. Om du ikke har hatt sansen for tidligere låter vi har dekket av karen kan det være verdt å sjekke ut denne låta, ellers er det mye som er til forveksling likt det mindre eksperimentelle stoffet til mannens hovedprosjekter. Gjøran Skuggå foretar et vellykket dykk inn i det melodiske svartmetall-landskapet på åpningssporet til Farbáutis ‘Hulderdans’.

Skrevet av Fredrik Schjerve



Blodhéfnd – Hand of Vecna

Usignerte, ute nå via div. strømmetjenester

Blodhéfnd er et fullstendig anonymt svartmetallprosjekt som av ukjente årsaker kun forvalter en Soundcloud-konto og en Spotify-profil. Debut-utgivelsen ‘Hand of Vecna’ er en kort affære fylt av det som mest av alt oppleves som en ufullstendig skisse av en mer fullverdig plate; åtte instrumentaler med intetsigende strukturer som mer eller mindre jogger på stedet. Likevel er det mange gleder å hente i ‘Hand of Vecna’s indre, ettersom det foreløpig uformede råstoffet besitter et voldsomt potensial og egenverdi.

Musikken på ‘Hand of Vecna’ henter mesteparten av byggesteinene sine fra andrebølgens klassiske utgiveser, men den er også badet i et sært og okkult lys som mest av alt minner om den greske svartmetall-scenens ukuelige eksentrisitet. Dette lyset opptrer ofte i form av en grovkornet synth, som for eksempel på «The Sorcerer» og tittelsporet, men det ulmer også ut av det synkende korpartiet som komplementerer «Into the Hateful Castle»s primitive black’n’roll. Generelt er det mye tilleggseffekter å spore over platas 18 minutter, og det faktum av at noen av disse minutter utelukkende er viet til orgelmeditasjoner og atmosfærisk gitarplukk gjør det vanskelig å godta ‘Hand of Vecna’s status som album.

Det er derfor pussig at det visuelle og estetiske er såpass velutformet som det er. Ja, produksjonen er ujevn fra låt til låt og er preget av et markant mangel på bass, men uttrykket til Blodhéfnd er på mange måter et velavrundet og flott okkult svartmetall-sound. Albumcoverets flotte illustreringer og klassiske symbolisme formelig ber om en mer utbrodert og ferdigstilt utgivelse – i tillegg til at det krever en vokalist som kan pakke ut dets skulte betydninger via belysende låttekster. Slik utgivelsen står i dag er det en interessant og mystisk liten sak, men mangler den større visjonen og substansen som kreves for at den fungere som plate. Verdt en gjennomlytt for folk med en umettelig appetitt for okkult og hellenistisk svartmetall.

Skrevet av Fredrik Schjerve

Makrostrukturell evaluering: Ukas plater

Mayhem – Atavistic Black Disorder / Kommando

Ute nå via Century Media Records Ltd.

Norges kanskje største svartmetallegender, Mayhem, er tilbake – om enn med mindre brask og bram enn vanlig. ‘Atavistic Black Disorder / Kommando’ er en todelt og kort EP-utgivelse der de tre første låtene er b-sider fra studiojobben som ga oss fjorårets fantastiske ‘Daemon’, mens andre halvdel er et knippe korte cover-låter av punkbandene Discharge, Dead Kennedys, Rudimentary Peni og Ramones, der bandets tidligere vokalister Messiah og Maniac attpåtil dukker opp.

Det nyeste EP’ens første segment byr på er den sterke singelen «Voces Ab Alta» som ble sluppet for noen uker siden; kulest er imidlertid kanskje gjensynet med de hypnotiske gitarene i «Everlasting Dying Flame», som sammen med «Black Glass Communion» var bonuslåtene på ‘Daemon’. I andre enden falt Ramones-coveret av «Commando» nok mest i smak, der de andre nok ligger litt for langt opp mot originalene til at jeg synes det var så alt for spesielt. Dette er imidlertid en kul liten kuriositet fra Mayhem, og kanskje er det dørstokken mot bandets neste påfunn.

Skrevet av Alexander Lange


World of Damage – ‘Invoke Determination’

Ute nå via WOD Records

Etter å ha servert det internasjonale metall-publikum røff «Doomsday Rock’n’Roll» i over et tiår med Chrome Division ble det endelig tid for Kjell Åge Karlsen (også kalt Mr. Damage) å skrive sin egen plate. Mannen har selv understreket hvor mye diplomati som kreves for å skrive og spille inn musikk som et femmanns-apparat, og at han i 2016 bestemte seg for å se hvor skrivinga kunne bære ham dersom han ikke hadde andre låtskriver-hjerner å forholde seg til. Resultatet er ‘Invoke Determination’, en skive som til tross for en mixtape-aktig struktur fylt med gjesteopptredener makter å fremstå som temmelig konsis.

Musikken vi finner på ‘Invoke Determination’ befinner seg for det meste i krysningspunktet mellom metall og hardrock (med trykk på førstnevnte), men krydres stadig med elementer fra både mer ekstreme og softere uttrykk. Helhetsinntrykket er litt som en sammensmelting av rock-instinktene til Chrome Division med den kommersielle melodeathen som eksemplifisert via de nyere platene til In Flames og Soilwork. I tillegg virker det som at Kjell Åge Karlsen til en viss grad har tilpasset låtene med tanke på gjesteartistene, så det er rikelig med variasjon på plata til å rettferdiggjøre spilletiden på en drøy time.

Det uttrykksmessige utgangspunktet presenteres allerede på åpnignslåta «I Will Not Conform» (gjestet av henholdsvis Maurice Adams fra Horizon Ablaze og Shagrath fra, ja, det tror jeg ikke jeg behøver å nevne en gang): Kraftige riff og velstrukturerte arrangementer som ikke skyr unna hverken grooves eller utvidede solo-seksjoner. Tittelsporet byr så på et tidlig høydepunkt via Bjørn «Speed» Strids forrykende vokaler, før Bernt Fjellestad fra Scariot får bryne seg på en bunntung hymne til fartsdemonens liv og lynne. Låtene er gjennomgående velprodusert og utrolig ryddig skrevet, solide tegn på en musiker som har håndverket på plass.

Etter en fabelaktig låt ved navn «Until the End of Days» (gjestet av Chris Clancy fra Mutiny Within) bærer det over i platas andre halvdel, som i større grad beveger seg vekk fra platas basale uttrykk via dempede ballader og rivende thrash-numre. Låtene som kommer best ut på B-siden er «Insanity» (Gjestet av Pål Mathiesen fra Minas og Susperia) og det heseblesende gjensynet med Bernt Fjellestad på thrash-kruttlappen «Cancel», der de softere numrene (Som «Until the End of Days» med Roy Khan fra Kamelot og instrumentalen «Black Moon») fremstår som noe mer anonyme. Eddie Guz fra The Carburetors får æren av å sette strek, og gjør det med en sjokkerende overbevisende sørstats-ballade som sender tankene i retning  Phil Anselmos banditt-crooning på Panteras ‘The Great Southern Trendkill’.

‘Invoke Determination’ tar konseptet «etablert bandmedlem utforsker eget musikalsk univers» og gjennomfører det på selvsikkert og uanstrengt vis. Kjell Åge Karlsen vet å lene seg på sine egne styrker, og resultatet er et knippe strømlinjeformede kraftpakker som trolig gjør seg godt i en hel mengde ulike settinger; om det er snakk om grillfest, egenlytting eller pubcrawling i et nyåpnet bysentrum. Om så jeg ikke lar meg trollbinde av samtlige av låtene på ‘Invoke Determination’ inneholder den nok blinkskudd til å gjøre skiva til et godt kjøp for fans av moderne metall/rock-hybrider. Kjell Åge Karlsens World of Damage overbeviser med sin musikalske visjon på den slagkraftige og varierte debuten ‘Invoke Determination’.

Skrevet av Fredrik Schjerve


Astral – Ode to Hate

Usignert, ute på Bandcamp

Astrals Bandcamp- og Facebook-sider vil du finne mye som tyder på at enmanns-bandet føler en viss tilhørighet til «raw black metal»-bølgen som for øyeblikket sveiper over de digitale kyststriper og kontinenter. Dersom man tar en hastig lytt på hans nye EP ‘Ode to Hate’ vil man derimot kunne fastslå at denne forbindelsen må være ideologisk/filosofisk heller enn musikalsk, ettersom Astrals uttrykk har svært lite til felles med den som tyter ut av sjangerens foreløpige hotspot i Portugal. Ja, det viser seg faktisk å være en solid utfordring å plassere Astral på metall-kartet i det hele tatt, ettersom de utallige stilartene som kjemper om plass på ‘Ode to Hate’ pisker opp en støvsky som fullstendig stenger sikten til bandets eventuelle musikalske ledestjerne.

Etter en seigtflytende, Blut aus Nord-aktig åpning blåser åpnings- og tittelsporet «Ode to Hate» opp i en storm av Aosothsk black/death toppet med vridende ledegitarer. Låta – og EP-en som helhet – følger en lineær og ikke-repeterende struktur, hvilket gjør den regelmessige forvandlingen fra stilart til stilart umulig å ignorere. Denne kameleon-tendensen blir enda tydeligere på «Newborn Black Hole», som i løpet av sine fem minutter svinger innom både Deathspell Omegas kryptiske dissonanser, de mektige gitarstemmene til band som Proscription/Eximperitus, den norske andrebølgens frostlagte melodier og et konsentrert strekk av teknisk dødsmetall. Den konstante rattomdreiningen gir meg som lytter følelsen av å ha fått et mildt tilfelle av nakkesleng, men på samme tid lar jeg meg fascinere av det stadig skiftende terrenget og overraskelsene som følger med.

Dersom man isolerer ideene som befolker ‘Ode to Hate’ finner jeg derimot lite å klage over. Noen av ledegitarene fremstår kanskje som litt retningsløse, men øvrigheten av ideer er solide og distinkte nok til å kunne fungere som kreativt utgangspunkt for en hel plates materiale. De lettere psykedeliske Blut aus Nord-strekkene komplimenteres godt av den kjølige og digitale produksjonen, og de jagende, kosmiske vindene som avslutter «Newborn Black Hole» er voldsomme nok til å distrahere fra den fragmenterte opplevelsen av EP-en som helhet.

Musikken på ‘Ode to Hate’ kan sammenliknes med flytende metall av høy kvalitet som ennå ikke har blitt behandlet og hamret til sin endelige form. Med andre ord er Astral altså på nøyaktig riktig sted i utviklingen, tatt i betraktning at dette er prosjektets andre utgivelse etter å ha eksistert i snaue 12 måneder. De sterkeste ideene på ‘Ode to Hate’ vitner om en musiker som er i stand til å sette sammen intrikate og mektige musikalske byggverker dersom han tar tiden til hjelp, så vi får bare håpe at karen bak Astral ikke har planer om å tone ned driften. ‘Ode to Hate’ er et ufokusert men likevel slående stykke ekstremmetall, en utgivelse som vil passe for fans av dissonante former for svart- og dødsmetall.

Skrevet av Fredrik Schjerve

The 5th Impalement – The Essence of Death

Usignert, ute på strømmetjenester

The 5th Impalement er et splitter nytt ekstremmetallband fra Oslo – faktisk så nytt at bandet foreløpig ikke har blitt plukket opp av de vanligvis årvåkne brukerne til metall-arkivet Encyclopaedia Metallum. Dette endres nok fort, ettersom oslo-gruppen farer med en type eksplosiv undegrunnsmetall som har en tendens til å spre seg som ild i tørt gress så snart det treffer Bandcamp-serverne. The 5th Impalement skriver i sin bio at en markant variasjon i musikksmak mellom bandets fire medlemmer bidrar til å gi økt frihet når det kommer til bruk av ulike stilarter i egen skriving, og dette merkes tydelig på deres platedebut ‘The Essence of Death’.

Kombinert med den litt spede og tynne produksjonen sørger det varierte sjangerterrenget for å sette ‘The Essence of Death’ i dialog med en temmelig spesifikk epoke innenfor metallens utvikling, nemlig den melodiske dødsmetallens opprinnelse på det tidlige 90-tall. De formative skivene til band som In Flames og Dark Tranquility var jo fylt til randen av konkurrerende uttrykk, et tydelig symptom på en sjanger som ennå ikke hadde blitt kokt ned til sin essens. Å bruke denne epoken som analogi til The 5th Impalements debut er svært naturlig for meg; ikke minst fordi Oslo-bandet har en jobb å gjøre når det kommer til å peile seg inn på et konkret og eget uttrykk, men også fordi det sier noe om potensialet de besitter.

‘The Essence of Death’ åpnes av skivas eneste singel, «Semper Victoria». Forbindelsen til 90-tallets svenske innovasjoner innenfor melodisk døds/svart blir tydelig øyeblikkelig, godt hjulpet av albumcoverets stemningsfulle og tåkelagte karakter. Låtas uttrykksmessige terreng er rikt og variert, og det meste fungerer godt som en helhet. De groove-baserte ideene stikker seg dog litt i overkant ut fra landskapet, og det samme gjør de klassiske thrash-riffene på den ellers bunnsolide «Requiem».

Deretter trår vi inn i platas kjerne, et fabelaktig strekk som utmerker seg som platas sterkeste. «Forest of Slaughter» starter i et Overkill-aktig thrash-modus, før refrengets fantastiske melodeath-melodier fullstendig overrumpler anmelder. «Maintaining the Sky» er enda et hakk bedre, med en Gnosis-aktig intro og en heseblesende veksling mellom 90-talls breakdowns og et robust og blytungt refreng-riff. Bandet melker kanskje denne vekslende sekvensen litt i overkant i løpet av låtas andre halvdel, men jeg kan nesten ikke klandre dem; det er et sabla fett parti.

Til slutt får vi et godt men noe malplassert, byksende thrash-nummer (som også inneholder et helt utsøkt, episk tradmetall-riff!) og en lang avslutningslåt som viser at bandet er i stand til å stramme inn uttrykket sitt når det gjelder. Hadde The 5th Impalement vært like fokusert som på skivas høydepunkter på de øvrige låtene – samt halt i land en noe kraftigere miks – ville mye av jobben vært gjort, men tatt i betraktning at dette er gruppas debut er det slettes ikke verst. ‘The Essence of Death’ byr på mengder av autentisk råskap og skaperglede, så alt i alt er dette meget lovende greier. Ta en titt dersom du er fan av 90-tallets formative melodiske black/death-prosjekter, eller dersom du ikke krever at ekstremmetallen du lytter til skal være fullstendig renblods.

Skrevet av Fredrik Schjerve

Chalice Ablaze – Spears of Annihilation, Chants of Death (split med Nebulous of Blood)

Usignert, ute på Bandcamp

Spliten ‘Spears of Annihilation, Chants of Death’ er det tredje påfunnet til det ferske svartmetallprosjektet Chalice Ablaze, som i denne omgang har alliert seg med amerikanske Nebulous of Blood. Chalice Ablaze er et prosjekt jeg gjennom dets to tidligere utgivelser har utviklet en viss fascinasjon for – ikke nødvendigvis fordi all musikken er så voldsomt imponerende til enhver tid, men snarere fordi prosjektet stadig befinner seg i et interessant og krevende spenningspunkt mellom uhyre obskure trekk og mer eller mindre progressive tilnærminger til låtskriving. På papiret er Chalice Ablaze på mange måter et ganske typisk enmannsprosjekt innenfor svartmetallen, men samtidig er det selv innenfor dette sjangerlandskapet usedvanlig ekstremt i enkelte henseender – særlig når det gjelder å gjøre musikken virkelig ugjennomtrengelig og mørk.

Til tider har nok også den anonyme skikkelsen bak Chalice Ablaze tøyd strikken litt langt på utgivelsene til nå. Hviskevokalen har til tider ligget merkelig plassert i lydbildene, de til tider nærmest uhørbare trommene har fremprovosert litt frustrasjon hos undertegnede, og den uhyre lavoppløselige produksjonen har i det hele tatt til tider gått relativt hardt utover låtene som komposisjoner. Men på sitt beste frembringer Chalice Ablaze en uhyre mørk atmosfære gjennom sitt håpløse, diffuse uttrykk, og særlig da utrolig støyete synther ble introdusert over deprimerende gitartemaer på den forrige EP’en følte jeg virkelig at prosjektet var inne på noe spesielt.

I så måte er Chalice Ablazes bidrag på ‘Spears of Annihilation, Chants of Death’, som er to låter, en todelt affære. På første låt er nemlig dessverre en del av prosjektets skavanker til stede, der låta forblir litt vel udefinert og diffus uten at atmosfæren helt veier opp for det før helt på slutten. Låt nummer to er imidlertid et annet dyr, og er kanskje prosjektets beste til nå; kanskje er det først og fremst fordi de bråkete synthene får et usedvanlig spillerom til å være soniske monstre, eller på grunn av de spinkle, melodiske gitarene som vandrer i støyet og gjør det hele både storslått og helt forferdelig deprimerende. Det er også verdt å merke seg at Chalice Ablaze evner å få uttrykket sitt til å fungere godt i en åtte minutter lang komposisjon. Med det kan jeg igjen anbefale en visitt på prosjektets dystre Bandcamp-side.

Skrevet av Alexander Lange

Makrostrukturell evaluering: Ukas plater

Minas – Rigid Adherence

Usignert, ute via strømmetjenester

Innen jeg satt meg ned (lovlig sent) for å skrive denne omtalen av ‘Rigid Adherence’ var det fortsatt kun mulig å spore opp én annen anmeldelse av plata på det altomspennende internettet. For et band med røtter i 90-tallets norske ekstremmetall-avantgarde, samt en besetning som inneholder medlemmer fra band som – og jeg ramser opp – Chrome Division, Sarke, Tulus, Khold, Suspiria, Borknagar og Old Man’s Child, synes jeg dette stinker av overseelse lang vei. Kanskje syndebukken er manglende promotering, eller kanskje 99% av verden har blitt utslettet av en hyper-potent mutering av koronaviruset i løpet av mitt opphold på denne nettløse øya i Nord-Trøndelag; saken er at metall-media må se å komme seg på saken sporenstreks.

Minas (tidligere Minas Tirith) er altså et band som er rikt på historie, men som har sett seg nødt til å endre navn som følge av utskiftningen av et sentralt bandmedlem. Ettersom Frode Forsmo hadde sett seg fornøyd med sine år i musikk-industrien måtte den gjenværende, inspirerte låtskriver-duoen finne et nytt sett med stålpiper til sin metalliske doning, og løsningen var å invitere Pål Mathiesen på jam- og skrive-sesjon. Resultatet av samarbeidet viste seg å bære frukter, og her sitter jeg altså og skriver om det første nye Minas Tirith-relaterte materialet på 17 år.

Der bandets klassiske materiale lente seg på samspillet mellom etablerte metall-tradisjoner og mer utsvevende norske ekstremmetall-impulser, er Minas et ganske annet beist. Bandets musikalske base kan sies å være subtilt opp-progga men senesterk heavy metal, lettere pyntet i kantene av det jeg har kommet frem til minner mest om 90-tallets alternative, metalliske post-grunge(!) som følge av Mathiesens melodikk og stemmekarakter. Dette vil si at tette, groovy riff deler plass med refrenger som ikke ligger lenger enn et steinkast unna klassisk Pearl Jam, med stadige ekskursjoner inn i progressive og tidvis ekstreme lender.

Dette låter kanskje voldsomt eksentrisk på papiret, men ‘Rigid Adherence’ er – med unntak av et enkelt tilfelle – en temmelig fokusert plateopplevelse. «Abomination Lead the Way» leder passende nok an med et drivende åpningsriff av ypperste kvalitet, før Mathiesen tar over rampelyset med sine robuste, Mike Scalzi-aktige (The Lord Weird Slough Feg) vokaler. Den rimelig beine og direkte instrumentale basen krydres av både koring og growling, og et herlig, Rush-inspirert soloparti fullbyrder låta med det obligatoriske, ørlille touchet av prog. Her, som ellers på plata, er det de kreative og muskulære riffene som ender opp med å gjøre sterkest inntrykk, hjulpet av en miks som gir samtlige instrumentale bidrag den punchen de trenger for å poppe ut av høyttaleren.

Andre høydepunkter er «Venereal» med sin skeive og spenningsbyggende prog-bro, singelen «Rust in Your Veins» med sin dynamiske struktur, «Decimation»s solblekede Daisy Dukes-riff og «The Leper»s arrogante kvasi-thrash og veldige refrenger. Observante lesere vil kanskje ha merket seg et markant fravær av vokal blant disse høydepunktene, og det stemmer at vokalen er det elementet som har vært minst utslagsgivende for min verdsettelse av ‘Rigid Adherence’. Dette er ikke fordi vokalen til Mathiesen er dårlig utført eller skjærer med det instrumentale grunnlaget, men mest fordi jeg sjeldent følte at vokalen virkelig hevet den totale opplevelsen til et nytt nivå. I tillegg er det par øyeblikk på plata hvor vokalen aktivt trekker totalen ned, som på «To Wander at Will» og den generelt fragmenterte «Collector».

Bakingen av Mathiesens karakteristiske vokaler inn i helhetsuttrykket er dog et arbeid som kan gagne bandet over tid, ettersom han på låter som «The Leper» og «Abomination Lead the Way» både smelter sammen med og styrker bandets særegne prog-metall. Alt i alt er ‘Rigid Adherence’ en plate det er vanskelig å finne solide sammenlikningsgrunnlag for – en egenartet og engasjerende skive som mangler den siste lille x-faktoren som kunne skjøvet den inn i eliten av 2021s sterkeste norske metall-utgivelser. Anbefalt for fans av punchy og lettere prog-infundert tungmetall.

Skrevet av Fredrik Schjerve

Glimt – Glimt

Usignert, ute på strømmetjenester

Glimt er et norsk, men ganske unorsk, svartmetallband. Her snakker vi ikke om musikk som har sin primære forankring i den typisk norske svartmetallen som satte landet vårt på metall-kartet på 1990-tallet, og som for så vidt også er den type svartmetall nye band her til lands som oftest bryner seg på (dog med noen nevneverdige unntak, som Sundrowned som vi omtalte her i forrige uke). Snarere ligger inspirasjonskildene åpenbart tettere opp mot den snillere, mer melankolske og post-rock-inspirerte blackgaze-musikken som, først og fremst via franske og amerikanske band, satte konservative sinn i kok og åpnet nye, spennende dører for metallmusikken som helhet særlig i løpet av forrige tiår. Og joda, på ‘Glimt’ går tankene til både franske Alcest, amerikanske Deafheaven og en rekke øvrige post-metal-band. I sistnevnte kategori tenker jeg særlig på Sòlstafir og Fluisteraars, der de blendende og vakre uttrykkene preges av en litt mer grovkornet tilnærming i selve produksjonen.

Men det er nok Deafheaven Glimt minner mest om, særlig bandets tidligere materiale. Én ting er at produsenten bak dette bandets store gjennombrudd fra 2013, ‘Sunbather’, Jack Shirley, har sittet bak produksjonsspakene. Men jeg øyner en ambisjon hos Glimt om virkelig å dyrke melankolien som Deafheaven på så uovertruffent vis har klart å flette inn i metalluttrykk gjennom emo-inspirerte, atmosfæriske triks.

Dette kommer tydelig til uttrykk gjennom hele ‘Glimt’, og ikke minst i åpningen, «Nøkkerose», som jeg definitivt synes er platas beste låt. Her evner Glimt å male et deprimerende og emosjonelt uttrykk gjennom en herlig, aggressiv storm av gitarer, blast-beats og vokal som ligger godt plassert i lydbildet. Akkordrekkene treffer blink, klimakset dundrer på vakkert vis, og bandet utforsker for så vidt også et fint, melodisk hjørne mot slutten av låta – dog med en melodi som minner i overkant mye om den ikoniske dur-melodien som lyser opp Deafheavens «Dream House».

Og det er for så vidt litt trygg og tett lojalitet mot inspirasjonskildene og sjangeren som svekker ‘Glimt’ litt som plate. Jeg får inntrykk av at Glimt har funnet en komfortsone preget av litt enkle melodier, omfattende repetisjon som ikke reddes helt inn av kvaliteten på komposisjonene og litt for velkjente og ubearbeidede blackgaze-knep.

Ta niminutteren «Blossom» for eksempel, som kommer etter den vakre, om enn litt anonyme, interluden «Breathe». Her lar Glimt, riktignok med noen justeringer underveis og en del variasjon i trommespillet, to ganske like akkordrekker ligge som fundament for komposisjonen. Når bandet med dette dessverre ikke evner å holde oppe interessen min hele veien gjennom, handler det nok om at denne låta egentlig eksponerer en hovedutfordring ved denne typen metall – nemlig å få et drømmende, atmosfærisk lydbilde til å virke engasjerende og lidenskapelig fremfor som en vegg av behagelig og litt retningsløs ambient. «Blossom», så vel som den enda lengre «Nostalgic Gloom», er ikke nødvendigvis bare i sistnevnte kategori. «Nostalgic Gloom» byr for øvrig på et ganske kraftig og flott klimaks. Men låtene mangler dessverre en detaljrikdom som rettferdiggjør lengden på stykkene og som tilfører en tilstrekkelig variasjon og intensitet – all den tid Glimt evner å bake inn flotte, atmosfæriske deler.

Jeg synes det går hakket bedre på «Daydream» på tross av en litt uinteressant intromelodi, der trommeslageren bidrar mye med å levere flotte, oppbyggende taktfaste slag og akkordrekkene får litt tydeligere variasjoner. Avslutningslåta «Glimt» er en litt kortere og instrumental sak, og har et skikkelig kult, groovy og fint hovedtema der bassen også får lekt seg uvanlig mye. Men så holder dette også på litt lenge uten mye mål og mening. Og med det kan man kanskje også antyde både styrken og svakheten til Glimt på denne debutplata – nemlig at bandet er inne på veldig mye med en rekke temaer av høy kvalitet, men at de samtidig ikke helt klarer å ta det til sitt fullstendige potensiale. ‘Glimt’ er rett og slett en nokså god, men litt for forutsigbar og trygg, plate.

Skrevet av Alexander Lange


Ghetto Ghouls – The Horror of Party Beach

Ute nå via Snake Oil Kasettforlag og Bandcamp

12 og et halvt minutt tar det for punk-thrash-crossover-bandet Ghetto Ghouls å ta oss gjennom en b-film-inspirert skildring av en horribel dag på stranda, og det gjøres gjennom fem kompromissløse angrep av noen låter som gjør at det klør etter fullstendig åpning for gode, gamle konserter i dette kongeriket. «The Horror of Party Beach» vitner om et band som kan fremstå som de fire store thrash-metall-bandenes uvørne drittunge, kanskje med et ekstra Slayer-gen eller to, og som har fått med seg en rekke triks fra punkens og grindcorens verden på veien.

Det må naturligvis kun tolkes i positiv forstand, og det henger sammen med Ghetto Ghouls’ briljante evne til å frembringe et kontrollert kaos som signaliserer både fandenivoldskhet og musikalsk teft. Bandet åpner denne EP’en på strålende vis med «Surf Nazis Must Die!», der raske, beintøffe riff, rå skrikevokal og gaulekor sørger for en intens og variert opplevelse. Slik settes også tonen for resten av utgivelsen. Jeg liker imidlertid godt at Ghetto Ghouls ikke bare holder seg innenfor konvensjonene i sitt sjangerlandskap, selv om de stort sett gjør det; det er utrolig kult når et typisk og litt melodisk thrash-riff i «Atomic Beasts» plutselig blir tostemt, så vel som når man på slutten av «Surfer Chicks & Slimy Chills» får servert psykedeliske, gotiske effekter og en ganske så vakker gitarsolo som snur helt på stemningen.

Volumet på hi-haten i sistnevnte låt og den litt form- og retningsløse avslutningslåta på halvannet minutt irriterer meg litt på ‘The Horror of Party Beach’. Men det er egentlig bare tøff konkurranse og kort lengde som gjør at denne ikke havner i favorittspalta vår her på Metallurgi – la det ikke være tvil om at denne EP’en anbefales.

Skrevet av Alexander Lange

Skrymir – Spell Night (Story about Tynans Feasting Worms)

Usignert, ute på Bandcamp

Skrymir er en svartmetall-duo fra Hønefoss som via andrebølgens fundamentale strukturer vandrer ut i en merkverdig og desorienterende villmark fylt av egne invensjoner. ‘Spell Night…’ er fra sine første øyeblikk lett gjenkjennelig som produktet til et ungt band, like preget av mangel på erfaring og raffinement som av eventyrlyst og vilje til å teste ut samtlige ideer for hva de er verdt. Resultatet er en (konsept?)plate som i sitt unike kaos er fullstendig uten analoger i den videre metallosfære, og som for de fleste vil være tilsvarende ugjennomtrengelig og vanskelig å gjøre seg klok på.

Det mest definerende aspektet ved ‘Spell Night…’ er hvordan samtlige låter brytes opp av en evig hjemsøkende og Jute Gyte-aktig renplukket gitar. Du vil neppe finne mer enn et par minutter med sammenhengende låtstruktur på ‘Spell Night…’, hvilket gir plata et oppstykket og episodisk preg. I tillegg er de strekkene av musikk som kan sies å være komplette ofte så brokete og utett fremført at instinktet til lyttere flest vil være å skru av anlegget eller finne seg noe annet å høre på. Denne impulsen har jeg full forståelse for, selv om jeg også mener dette er litt synd, ettersom jeg etter adskillige timer i Skrymirs univers har begynt å la meg forhekse av flere av bandets særegne kvaliteter.

For gjemt under en lav-oppløst miks, utett spilling og rotete strukturer gjemmer det seg altså noen overraskende sterke og sofistikerte ideer. Låter som «The Worms Guide» og tittelsporet vever nemlig inn noen ordentlige fete riff av Darkthrone– og «Deathcrush»-karakter, støttet opp av melankolsk bass og Skrymirs autentisk-klingende svartmetallvokal. Tittelsporet spesielt er fylt til randen av minneverdige øyeblikk, selv om disse øyeblikkene ser ut til å være organisert i en tilfeldig mosaikk heller enn etter en lineær logikk. Fengende leads og beintøffe riff deler plass med Opethske akkordrekker, og det eneste som setter en stopper for moroa er de evinnelige sjøsyke gitarene som dukker opp i tide og utide.

Til tross for at omtalen min inneholder mer kritikk enn skryt er det faktisk slik at min tid med ‘Spell Night (Story about Tynans Feasting Worms)’ hovedsaklig har vært lystbetont. For selv om den objektive kritikeren i meg protesterer mot elementer som f.eks  Jute Gyte-gitaren og dens hyppige avbrytelser, har den subjektive lytteren i meg over tid begynt å forundre seg over den ubestemmelige atmosfæren den senker over opplevelsen. Dette strekker seg også over i skivas andre musikalske byggesteiner, ettersom totaliteten av de litt uforståelige strukturelle avgjørelsene ender opp med å tilføre lytter-opplevelsen en stemning som er like sær og egenartet som den som preger albumcoverets hjemmesnekrede mystikk.

Selv om Skrymirs ‘Spell Night…’ vil være svært vanskelig å sette pris på for den gjengse lytter er det altså ingen grunn til at folk som er vant til krevende undergrunnsmusikk ikke skal kunne finne noe å verdsette ved utgivelsen. En del av meg har lyst til å høre hva som hadde skjedd dersom Skrymir hadde strammet opp låtskrivinga og presset den inn i mer standardiserte former, men en annen side har bare lyst til at gruppa skal fortsette å mane frem sitt unike og idiosynkratiske univers uten å la seg påvirke av anmeldernes kritiske øye. ‘Spell Night…’ er nemlig en av de mest minneverdige plateopplevelsene jeg har hatt i 202, og minneverdighet er noe man virkelig setter pris på når tidens ustanselige fremmarsj byr på færre og færre uberørte kroker for musikken å oppdage. Skrymir gir oss innblikk til sitt indre, merkverdige univers på ‘Spell Night (Story about Tynans Feasting Worms)’.

Skrevet av Fredrik Schjerve

Makrostrukturell Evaluering: Ukas Plater

Nifrost – Orkja

Nifrost Orkja (LP) - bigdipper
Ute nå via Dusktone

Nifrost er et friskt forsøk på å sprøyte nytt liv inn i sognametallen, der Windir og Vreid har stått støtt og litt ensomt som de vise mennene bak denne vestlandske svartmetallens melodiske, folkemusikkinspirerte og intense preg. ‘Orkja’ kommer etter to gode fullengdere fra henholdsvis 2016 og 2019 og to sterke singler, og under vingene til plateselskapet Dusktone har de med denne tredjeplata funnet et fundament preget av høy produksjonsverdi og et sound som peker i mange spennende retninger.

‘Orkja’ låter klart og storslått innimellom en god dose råskap, og mens uttrykket i all hovedsak ikke avviker spesielt mye fra alskens svartmetallkonvensjoner, ligger Nifrosts styrke i bandets evne til å la de melodiske, melankolske og folkemusikkinspirerte elementene i musikken sin fungere effektivt, men subtilt, innenfor et moderne og aggressivt svartmetalluttrykk. Mer enn Windir minner Nifrost kanskje enda mer om band som Winterfylleth, Wodensthrone og Agalloch, som på ulike måter har kommet langt med å kle hybriden mellom folkemusikk og svartmetall i en desto mer moderne produksjonsdrakt.

Nifrosts standardformler vil jeg påstå at kommer tydelig til uttrykk i åpningsstrekket på ‘Orkja’. Åpningslåta «Nauden» og førstesingelen «Eit siste ynskje» er begge sterke låter som veksler flott mellom melankolske melodier, heseblesende virvelvinder av svartmetall og mer groove-orienterte pusterom innimellom. Selv koser jeg meg nok imidlertid mest gjennom «Orkja brotna», som på litt over tre og et halvt minutt sirkler flott rundt et nokså uimotståelig melodisk tema som utkrystalliseres både gjennom gitarer og clean-vokal-koring; det er nesten så man tror man er i gang med en 12-minutter av selveste Moonsorrow.

Deretter går imidlertid Nifrost i litt andre retninger. Først gjennom «Hausten», som ved at ett enkelt hovedtema driver låta fremover i seks minutter, er platas desidert mest unike låt. Med bandets tålmodighet og låtas flotte lydteksturer føles dette vel så mye som et nikk til post-metallen som til folkemusikken, som aksentueres gjennom noen mektige clean-vokal-partier. At dette er et litt annerledes spor for Nifrost merkes nok av at låta med lengden sin nok kunne hatt godt av enda flere variasjoner i detaljene, og det går nok enda litt bedre på den påfølgende «Sirkel» – en låt som også er av det litt treigere slaget, men som blant annet med en rekke iskalde moll-akkorder nok har falt litt nærmere svartmetallstammen.

Disse to låtene er nok det friskeste pustet Nifrost byr på på ‘Orkja’, og om jeg skal trekke frem en negativ side ved plata er det nok at bandet nok kunne bydd på enda litt mer dristighet – all den tid de kanskje ikke alltid hadde lyktes helt med det. All sin kvalitet tatt i betraktning, er denne plata forholdsvis konvensjonell i stilen, og det helt unike ved Nifrost er nok ikke fullt ut etablert selv om bandet helt klart er godt på vei. Men så er det altså klart at bandet evner å imponere med verktøykassa de bruker, og plata avsluttes ikke minst med et ambisiøst brak av en ni minutter lang låt. «Ishjarte» fullbyrder på sett og vis ‘Orkja’ med en velfungerende struktur og noen virkelig storslåtte temaer; høydepunktene kommer som perler på en snor, og de gjør det vanskelig å gjøre noe annet enn å anbefale denne plata, all den tid den ligger innenfor en viss komfortsone.

Skrevet av Alexander Lange


Sundrowned – Become Ethereal

Become Ethereal | Sundrowned
Ute nå via Fysisk Format

Debutplata til rogalandsbandet Sundrowned, ‘Become Ethereal’, er et sjeldent norsk forsøk på å tolke den spennende, litt underlige og kontroversielle hybriden av ekstrem-metall, post-rock og shoegaze. Det innebærer naturligvis også at Sundrowned kaster seg ut i utfordringene som ligger i dette sjangerlandskapet, der det nok er naturlig å ønske seg at metall-elementene tilføyer intensitet til drømmende og støyete lydteksturer på en måte bare metallen kan. På denne plata er Sundrowned godt på vei til å etablere en slik balansegang, men like fullt demonstrerer ‘Become Ethereal’ hvorfor denne balansegangen er så viktig og krevende, og da også hva som sannsynligvis må til for å skille seg ut blant det høye antallet prosjekter som etter hvert har kastet seg ut i metalgaze-verdenen.

Det er fra starten av tydelig hvem Sundrowned lar seg inspirere av; i plateselskapet Fysisk Formats presentasjon av plata trekkes de franske blackgaze-legendene i Alcest og post-metal-mastodonten Rosetta frem, og tydelige assossiasjoner til disse gikk også gjennom hodet mitt da jeg hørte gjennom for første gang. Shoegaze-elementene er langt fremme i Sundrowneds musikk der støyete og effektbelagte gitarer maler drømmelandskapet, og metallen er kanskje først og fremst til stede gjennom det ganske energiske trommespillet og growle-vokalen som ligger ganske innbakt i lydbildene.

Sundrowned gir seg selv også et godt utgangspunkt med åpningslåta «Babel», som med et kult og rytmisk lekent åpningsvers og et knippe sterke melodier er et av albumets klart beste låter. Videre byr låtene helt klart på mange sterke øyeblikk, enten det er snakk om noen ganske storslåtte akkordskifter i «A Scent of Glimmer», det vakre clean-gitar-oppbruddet tidlig i «Ethereal» eller åpningssegmentet i «La Tristesse Durera Toujours», der bandet får satt i gang litt etterlengtet tyngde og groove.

Men at det her stort sett er snakk om enkeltdeler handler om det jeg anser som den store svakheten ved ‘Become Ethereal’, nemlig at musikken på denne plata ofte fortoner seg som i overkant lavmælt og retningsløs. På grunn av litt snille og endimensjonale gitarer leverer ikke produksjonen spesielt mye kraft i lydbildet på tross av at trommene er nokså høylytte, og til tider føles ‘Become Etheral’ nesten som et ambient-album – om jeg kan tillate meg å ta i litt. Mellom høydepunktene får man nemlig servert et litt ensformig og lite håndgripelig lydbilde, og mens Sundrowned helt klart evner å levere en luftig og drømmende atmosfære, er ikke dette så spennende og unikt at jeg fanges helt av det.

Så er nok også andre halvdel av ‘Become Ethereal’ en smule svakere enn første, der den kvinnelige vokalen på «The Eternal» ikke blir en så minneverdig affære som jeg kanskje hadde ønsket og bandet ikke lar det kule rytmiske utgangspunktet på «Ruins» få potensialet sitt helt forløst. Etter den litt anonyme «Monarch» skal det imidlertid sies at Sundrowned avslutter sterkt med «O Dom Da Fé», der man gjennom et storslått klimaks der synthene brukes godt og et helt nydelig clean-gitar-segment mot slutten virkelig får en tilfredsstillende smak av atmosfæren som ligger i albumcoveret. Og de sterkeste øyeblikkene på ‘Become Ethereal’ viser helt klart at Sundrowned har en del for seg, selv om det også betyr at de har mye å gå på i neste runde.

Skrevet av Alexander Lange


Beyond Man – Beyond Man

Ute nå via The Sinister Flame

Å bli plukket opp av det finske plateselskapet The Sinister Flame er noe av det desidert største som kan skje et svart/dødsmetall-orientert undergrunnsband. Med sin evig brennende entusiasme for okkult og ritualistisk black/death er selskapet en av de mest konsistente leverandørene av høykvalitets-utgivelser innenfor uttrykket, et ry som har blitt opprettholdt via deres strengt bevoktede inngangsdør og korte liste over signeringer. Folk som har latt seg fortape i nyere utgivelser av band som AethyrickIfrinn og Ordinance vet nøyaktig hva jeg snakker om, og vil dermed også være klar over hva som kan forventes av selskapets norske ny-signeringer, Beyond Man.

Trondheimsbandet Beyond Man har eksistert i over ti år, men har av ukjente årsaker ikke gitt ut noe mer substansielt enn demoer i løpet denne tiden. Nå har tiden altså kommet for å levere en lenge etterlengtet debut-plate, og den simultane signeringen med The Sinister Flame er en ytterst passende konvergens. Med sin okkulte, røyktjukke og ulmende black/death sklir Beyond Man enkelt inn i selskapets dedikerte rekker, og med dette apparatet i ryggen har bandet både sett og utnyttet muligheten til å levere enn av de beste, mest rendyrkete undergrunns-opplevelsene fra norsk territorie i 2021. 

Etter en kort, stemningssettende introduksjon bryter Beyond Man ut i svermende svartmetall, tidvis avbrutt av ritualistisk pulserende trommer. «Helel Ben Sahar» gløder av rettmessig hat for religiøs forrang og elitisme, hvilket ser ut til å være en fellesnevner for bølgen av okkult svartmetall som har feid over Trondheim den siste tiden via Terratur Possessions-bandene Misotheist og Syning. Produksjonen foredler den allerede pure, anti-pietistiske undergrunns-åren Beyond Man hakker løs på med en varm og organisk miks som fremhever deres utemmede nidkjærhet på slående vis.

«Art Beyond Man», som stammer fra en demo bandet ga ut i 2008(!), byr så på en Sabbath-sk, doomy åpningssekvens som krones av singlene hi-hats og et infernalsk hyl som gjør blodet kaldt i årene. Dette er kun en kort avbrekk fra seremoniens kveldende hete, og bandet er ikke sene med å returnere til den evig forlokkende, kokende strømmen av black/death som renner gjennom platas indre. Det rituelle fokuset tilspisses etter hvert som plata nærmer seg sin konklusjon, og de avsluttende sporene «Ave Usera» og «The World Encircler» formelig koker over av inspirerte instrumental-prestasjoner og synergistisk samspill. Det ville også vært en grov overseelse å ikke nevne vokalene til «W.», ettersom den rabide og hemningsløse energien han angriper det tematiske stoffet med er en av største årsakene til at ‘Beyond Man’ låter så lidenskapelig fandenivoldsk som den gjør. 

Med sine 33 minutter er ‘Beyond Man’ en potent og konsentrert dose okkultisme, en plate som formelig krever å bli hivd på anlegget i tide og utide. Beyond Man kaster ikke bort et sekund av platas korte spilletid på unødvendigheter og dilldall, men velger å fordype seg i den bunnløst virvlende black/death-kilden de har avdekket for anledningen. Jeg har virkelig ikke noe nevneverdig av kritikk å rette mot Beyond Mans debut, det er virkelig en utgivelse som for undergrunns-fanatikere kan vise seg å være en av årets mest levedyktige norske utgivelser, og en plate som bør være med i diskusjonen når året skal oppsummeres. Beyond Man kaster en brennende fakkel inn i den norske undergrunns-hulen med sin selvtitulerte debut, ‘Beyond Man’.

Skrevet av Fredrik Schjerve

Forbidden – Ahrmak Thesus

Usignert, ute på Bandcamp

Til slutt har vi lyst til å varsle om en sann obskuritet fra Bandcamps dypeste avgrunner. Det tekniske, avant-gardiske death metal-prosjektet Forbidden har sluppet sin første utgivelse ‘Ahrmak Thesus’ – en liten nøytronstjerne av en EP der fem usannsynlig raske og nærmest ugjennomtrengelige låter er konsentrert på ti minutter.

Fans av band som Portal og Imperial Triumphant vil nok kunne ha mye glede av dette, gitt at man aksepterer en litt mer primitiv produksjonsdrakt. Denne drakta fungerer imidlertid ganske så bra; gitarene ligger egentlig nokså klart til i lydbildet selv om det kan virke litt grumsete til tider, og er uhyre godt spilt der de maner frem bølger av teknisk dissonans. Trommene er kanskje enda mer tekniske og ligger nærmest mekanisk under gitarene og growlingen; aller kulest er det når Forbidden setter i gang tamme-brekk fra og med «Cultorex» som minner om hvordan trommene på Mayhems ‘De Mysteriis Dom Sathanas’ ble svøpt godt inn i en perfekt mengde romklang. Anbefales!

Skrevet av Alexander Lange

Makrostrukturell Evaluering: Ukas Plater




Grotesque Hysterectomy – Dødsavantgard 

Usignerte, ute nå på div. strømmetjenester

Å kalle plata si for ‘Dødsavantgard’ signaliserer, om ikke annet, en uvillighet til å føye seg etter etablerte sjangertroper eller kopiere tidligere prestasjoner. Om man velge å legge vekt på ordet på ordet «avantgard», signaliserer det egentlig noe mye mer dramatisk enn som så, ettersom betegnelsen vanligvis blir brukt om kunst som virkelig bryter grenser og peiser på inn i farvann ingen andre har besøkt tidligere. I den forstand presterer nok ikke tredjeplata til det eksperimentelle dødsmetallbandet Grotesque Hysterectomy fullstendig å gjøre ære på sin egen prosjektbeskrivelse. Om vi derimot velger å dømme etter platas uvillighet til å anvende etablerte sjangertroper og kopiere tidligere prestasjoner, ja da får pipa brått en annen lyd. 

‘Dødsavantgard’ er nemlig en kreativt overtent klasebombe av en skive. Det basale uttrykket dreier seg rundt en hektisk og reaktiv kombinasjon av dødsmetall og grindcore, men Grotesque Hysterectomy kaster så mye annet sjangergraps inn i sin allerede overfylte kjele at «dødsgrind» ikke er en tilstrekkelig betegnelse. Denne kreative «fuck it»-impulsen minner meg i grunn mye om bråkebøttene i Beaten to Death og Tottal Tömming (Morten Müller fra sistnevnte står forresten for vokalen på ‘Dødsavantgard’), om ikke så mye i sound, så i alle fall i sin kreativt sprelske natur.

Ettersom ‘Dødsavantgard’ gjør unna sitt fornødne på kun en halvtime, hadde det vært synd om den kastet bort tiden på sjangereksperimenter som ikke umiddelbart sprenger høyttaleren som om den skulle vært postkassen til en handlingslammet 80-åring. Dette er Grotesque Hysterectomy fullstendig klar over, så med unntak av den luskende og bass-forankrede broen på «Exema Erotica» blir vi utelukkende servert kinaputter og splintløse håndgranater på bandets nye skive. «Cranium Fear» åpner showet med en høyoktan og thrashende spurt, før «Half Life» veksler mellom svimlende Deathspell Omega-arpeggioer og kvernende dødsmetall-bunn på fornøyelig vis. Denne vekslinga mellom skingrende dissonans og tremulerende dødsmetallriff er en sentral karakteristikk ved ‘Dødsavantgard’, og en av de få røde trådende som gjør at ikke utgivelsen går opp i sømmene. 

For med den mengden sære kombinasjoner av uttrykk man finner på ‘Dødsavantgard’ er det et under at reisen ikke oppleves som mer humpete enn den gjør. «Sexual Patina» (æsj) rekker ut en kaldsvettende hånd i form av en sjøsyk Jute Gyte-lead, før den kollapser i en sentrifuge av gledessenter-aktiverende rytmegymnastikk; «Worship» er som om Virus prøvde seg på støyrock og post-hardcore, ledet an av Alexander Konings shufflende og flyktige trommespill; og tittelsporet er så tjåka full av Voivodske teksturer at den kunne ploppa inn på ‘The Wake’ uten at noen leet et øye. Jeg har skriblet ned mye andre referanser og sammenlikninger i notatblokken min jeg kunne ha dratt frem, men dere har tatt poenget: ‘Dødsavantgard’ er en tettpakket utgivelse.

Og ja, dette idé-messige mangfoldet gjør at ‘Dødsavantgard’ kanskje ikke akkurat hevder seg blant de beste helhetlige album-opplevelsene i 2021. På samme tid er denne forakten for homogene byggesteiner et slags organiserende prinsipp i seg selv, og jeg kjenner at jeg bryr meg mindre og mindre om storstrukturens skavanker jo lenger jeg oppholder i dets kaotiske indre. Låtene på ‘Dødsavantgard’ er nemlig noen ordentlige dødsgrind-perler, og langlivede nok til at jeg kommer til å spinne dem gjennom sommeren. ‘Dødsavantgard’ er en forrykende og heseblesende tur gjennom dødsgrindens biologiske maskineri, og en utgivelse jeg kan anbefale alle fans av sjanger-agnostisk brutalitet.  

Skrevet av Fredrik Schjerve



Dark Delirium – Fallen 

Usignerte, ute nå på div. strømmetjenester

Dark Delirium er et metalcore-band fra Rogaland bestående av tre musikere: Halvar Moen på ledegitar, og brødrene Simeon og David Jakob Ekse på henholdsvis rytmegitar, bass og trommer (Simeon) og vokal (David Jakob). Gruppen har tidligere sluppet en EP ved navn ‘Rise’ og singelen «Slave of Darkness», som begge har blitt omtalt på bloggen. I omtalene mine rettet jeg et kritisk søkelys mot bandets låtstrukturer, enkelte produksjonsvalg og låttekstenes noe overbrukte språklige bilder, samtidig som jeg understrekte et potensial som jeg fortsatt mener er rimelig enkelt å skue i bandets mørke men tilgjengelige metalcore. På debutplata ‘Fallen’ virker det som at Dark Delirium har tatt mye av kritikken til seg, og resultatet er et knippe nye låter som utvilsomt er noen av de beste den unge trioen har servert oss så langt. 

Borte er også den overlange introen fra debut-EPen, erstattet med en kort og stemningsskapende sirenesang kalt «Delir (Intro)». En dybdeladning detonerer i det fjerne, og et riff som kan minne om Gojiras nyere og alternativ-inspirerte materiale annonserer begynnelsen på tittelsporet «Fallen». Det blir umiddelbart tydelig at produksjonen har fått seg et betydelig løft siden sist; borte er ubalansen mellom instrumenter og lydeffekter, erstattet med en klarhet og trøkk som virkelig tydeliggjør gruppens kommersielle potensiale. Det kommersielle aspektet styrkes også ved at materialet på ‘Fallen’ fremstår som gjennomgående komplett, med en balanse mellom detaljer og strømlinjeformede teksturer som gjør at låtene sklir ned på høykant. 

«Dark Secret» og «Slave of Darkness» er de to klareste høydepunktene på platas første halvdel. Førstnevnte har et av platas beste refrenger, et hardcore-aktig dragsug med vokaler som kunne vært skrevet av en ung M. Shadows, etterfulgt av et tungt og tilfredsstillende breakdown. «Slave of Darkness», på sin side, har en fabelaktig sammenbundet introduksjon som leder inn i et mørkt og chuggende vers. Det er ikke slik at Dark Delirium har pusset vekk alle strukturelle skavanker på sin nye skive, men ratioen flause versus fulltreffer har begynt å lene seg overveldende mot sistnevnte. Minneverdige øyeblikk finner vi også på platas andre halvdel, den In Flames-aktige «Tomb» og «Dying Light»s progressive dødsmetall-infleksjoner er spesielt verdt å nevne. 

Selv om Dark Delirium har tatt betydelige skritt i riktig retning på sin debut er det fortsatt ting som må adresseres dersom bandet ønsker å klatre enda lengre opp i det norske metalcore-hierarkiet. Låtene på ‘Fallen’ har en tendens til å begynne utrolig sterkt, med introer og vers som bygger på hverandre på utsøkt vis, men som mangler de store og virkningsfulle refrengene metalcore av dette kaliberet trenger. Soloene og ledegitarene er voldsomt underutviklet i forhold til det bunnsolide riff- og rytmearbeidet vi finner i gitarspillet ellers på plata, og tekstene klarer ikke helt å legge fra seg de overbrukte metaforene som dominerer metalcore-sjangerens mest utleverende hjørner. La ikke disse punktene lure deg til å tro at ‘Fallen’ er noe annet enn en uvanlig sterk debut fra et såpass ungt metalcore-band, Dark Delirium er allerede tidlig ute med å peile seg inn på et mørkt, stemningsfullt og post-vinklet take på sjangeren de er ene og alene om i norden. Et par år nedover i løpet ser jeg det ikke som usannsynlig at trioen kan levere en ordentlig milepæl innenfor norsk metalcore, men for øyeblikket får vi se oss fornøyde med å nyte fruktene av et dedikert, ungt band som fyrer på alle sylindrene. Dark Delirium stepper up sitt eget game på sin debutplata ‘Fallen’. 

Skrevet av Fredrik Schjerve



Plog – Mag Mell

Usignerte, ute nå på div. strømmetjenester

Debutplata til Stoner/Doom-bandet Plog åpner med et par akvatiske, effekt-belagte gitarer som summer rundt hverandre i et minutts tid, som skimrende oljesøl i en vannoverflate. En sort og elektrisk ladet sky materialiserer seg ut av tomrommet over vannflaten, og etter et knapt, spenningsfylt sekund starter en stri strøm av enorme, magmatiske stoner-riff og skrallende trommespill. I løpet av sine første par minutter åpenbarer «Hell Rising» klart og tydelig hva som er esset i ermet til Trondheimsbandet Plog: et stoner/doom-sound av en størrelse og tyngde som gjør den i stand til å forskyve tektoniske plater. 

Plog har allerede på debuten sin funnet frem til et tilfredsstillende og komplett stoner/doom-sound. Om dette er som følge av at enkelte av medlemmene har vanket i disse sjangermessige landskapene tidligere vet jeg ikke, men å ha musikere fra et band som Nathr i rekkene kan neppe skade om man skal navigere nedover doom-metallens sakteflytende elveløp for første gang. Med sin mystiske og tidvis okkulte tematiske vinkling blir det nærliggende for meg å sammenlikne Plog med band som Windhand og Subrosa, to band som bedre enn øvrigheten har klart å kombinere doom-metallens staselige uttrykk med stoner-sjangerens enorme gravitasjonskrefter. 

Ryggraden til ‘Mag Mell’ er de fabelaktige riffene som gitarist Finn Von Schmedling tilsynelatende ser ut til å plukke ut fra eteren uten betydelige vansker. Samtlige av de fire sporene besitter et riff eller to av et kaliber som band med mindre selvkontroll ville kjørt i graven via uendelige repetisjoner, en impuls Plog heldigvis klarer å temme (i de fleste tilfeller). Men selv en kort full-lengder som ‘Mag Mell’ kan ikke leve og dø på riff alene, så bandet sørger for å skape variasjon via diverse virkemidler, om det er snakk om psykedeliske garasjeduetten for fuzz-gitar og renplukket bass(?) som åpner «They Bleed», eller den interdimensjonelle riften som åpnes i broen til tittelsporet. 

Førstnevnte er med sitt stampende hovedriff, stakkato trommespill og sine monotone, uaffekterte vokaler et klart høydepunkt på plata. På skyggesiden finner vi faktisk singelen «Dead of Night», som til tross for en nydelig gotisk, Peaceville 3-aktig åpning blir trukket noe ned av vokalens lite overbevisende, aggressive fremtoning. Generelt sett er det vokalen jeg oftest henger meg opp i på ‘Mag Mell’, ettersom enkelte strekk (for eksempel slutten på åpningssporet) lider av intonasjon og uttale som ikke helt står i stil til platas ellers bunnsolide presentasjon, selv om det også skal nevnes at de mer messende og harmoniserte vokalpartiene vi finner ellers på plata fungerer aldeles utmerket. 

Til tross for noen svake vokal-strekk og et par humpete instrumentale overganger er det altså en meget god debut vi har med å gjøre i ‘Mag Mell’. Riffene lander som kampesteiner på en gammel og morken trehytte, og de psykedeliske touchene skaper en vagt kosmisk og okkult vibbe som matcher albumcoverets monokromatiske abstraksjon. Plog – i likhet med objektet de muligens er oppkalt etter – brøyter seg gjennom mye av den vasne konkurransen de har i stonder/doom-landskapet i 2021, og leverer en skive som er lett å hive på anlegget og fortære fra start til slutt når enn sulten måtte melde seg. Det er dog ikke mye som må justeres for at musikken skal nå et enda høyere nivå, så jeg håper gruppen har planer om å gi ut mer musikk i fremtiden. Plog slipper en av årets tyngste norske sprengladninger med debutplata ‘Mag Mell’.

Skrevet av Fredrik Schjerve