Makrostrukturell evaluering: Ukas plater

Våde – Spirals

Usignert, ute på strømmetjenester

Etter to singelutgivelser tidligere i år er det splitter nye progressive death metal-bandet Våde ute med sin debut-EP ‘Spirals’. Her demonstrerer kvartetten en forfriskende profesjonalitet og lekenhet, først og fremst som følge av både velhåndterte og avanserte rytmiske påfunn, et veldefinert uttrykk med føtter i flere undersjangre av ekstremmetallen og musikerprestasjoner fra øverste hylle.

Mye kommer for en dag allerede i det korte åpningssporet, der seigt gitar- og bass-spill tøyer strikken over krigstrommer, basstrommegallopp og hektiske lydeffekter. Det glir sømløst over i «Across the Chasm», der Vådes grunnuttrykk virkelig får etablert seg. Et blytungt hovedriff ligger i sentrum for en komposisjon som drives fremover av organisk trommespill, skeive takter og ganske så uimotståelige grooves. Det er nok det sistnevnte som blir bandets største ess i ermet utover i ‘Spirals’ også – til tider, for eksempel på «Krigssti», er Meshuggah-tendensene til å ta å føle på.

Sammen med et høyt detaljnivå i gitararbeidet og mye variasjon i vokalsegmentet skaper Våde et interessant skjæringspunkt mellom flere litt ulike stiler innenfor den progressive ekstremmetallen. Ofte er det litt som å høre på death metal-bandet Ulcerate og djent-musikken til Vildhjarta samtidig, med en liten bonus for dem som har sansen for norske band innenfor sjangeren som Agabas og Messier 16. Nikk til både svartmetall og post-hardcore mot slutten av EP’en bidrar også til at Vådes prestasjon i denne omgang er et friskt pust rent uttrykksmessig. Når gjennomføringen er såpass profesjonell skulle jeg nok likevel ha ønsket meg litt mer ren egenart, så vel som variasjon når de mange taktskiftene og gitarlekenhetene kan bli litt mange og svimlende når det har gått litt tid. ‘Spirals’ avsluttes imidlertid like fullt på utsøkt vis når tendensene fra introduksjonen gjenintroduseres i de siste minuttene av «Shadows on the Soil», og med det demonstrerer Våde også en god kontroll på EP-formatet. Anbefales!

Skrevet av Alexander Lange



Disfallen – The Echoing Despair

Usignerte, ute nå på div. strømmetjenester

Sist uke skrev jeg om det jeg trodde var en to-låters demo av det nye enmannsprosjektet Disfallen, ‘The Echoing Despair’. I etterkant har Bandcamp-utgivelsen blitt utvidet med hele fem ytterligere låter, og det viser seg at det ikke er en demo, men selve album-debuten til Disfallen vi har med å gjøre. Dette har mye å si for hvordan utgivelsen bør evalueres, ettersom plateformatet tradisjonelt sett har blitt forbeholdt mer betydelige statements enn demoformatet. 

Og det finnes definitivt spor av et større statement på ‘The Echoing Despair’. «Orth», mannen bak Disfallen har et solid grep på de mange ulike fasettene ved doom-metall, og vet også å kombinere disse fasettene med mer dødsmetalliske elementer på en god måte. De lange låtformene er generelt sett viet til meningsfulle og intuitive utviklingsforløp, og det finnes plenty av landemerker underveis i skiva som gjør seg til kjenne over flere lytt. Det som mest av alt jobber mot skiva, er de tette båndene «Orth» knytter til enkelte av bandets inspirasjonskilder, samt at prosjektet ennå ikke har funnet frem til en distinkt vinkling på doom-tradisjonene som emuleres. 

De to første låtene på skiva omtalte jeg temmelig grundig sist uke, så jeg nøyer meg med å gå løs på låtene som ble sluppet sist fredag. «Oblivion Beckons» henter sin åpning fra Opeths tyngre materiale pre-‘Ghost Reveries’, og forsterker forbindelsen til de svenske prog/death-legendene ved å veve noen yndige, akustiske landskaper. «Demon of Perpetual Night» overrasker deretter ved å ispe doomen noen tordnende dødsmetall-strekk, før den førstnevnte sjangeren får bre seg ut i all sin majestetiske nedtrykthet på «Decaying Solitude». Låta lener seg i retning funeral doom-landskapet, og det er noe deilig Isolesk over låtas bittersøte melodikk.

Dessverre understreker platas avslutning det største problemet som står i veien for at jeg skal omfavne Disfallen til det fulle. Etter et mektig og brutalt åpningsstrekk faser låta nemlig over i et akustisk strekk som er plukket nesten noterett fra Opeths «The Drapery Falls» – om det er snakk om de klimprende akustiske gitarene, den eteriske ledegitaren eller «Orth»s Åkerfeldt-aktive stemme. Dette er beklageligvis det mest åpenbare eksempelet på plagiat jeg har vært borti i metallsammenheng i senere tid, hvilket legger en solid demper på oppfattelsen av skiva som helhet. 

Hvilket er synd, for grunnlaget for en fremragende døds/doom-produksjon har definitivt blitt lagt på ‘The Echoing Despair’. Melodikken, stemningen og låtmaterialet er på plass, så med en større grad av uttrykksmessig distansering fra Opeth, samt en noe mer profesjonalisert miks og produksjon vil Disfallen trolig kunne gi ut en av de sterkere norske døds/doom-bidragene i nyere tid (om ikke gjennom tidene; Norge er ikke akkurat storprodusenter av undersjangeren). Foreløpig befinner Disfallen seg dog en hårsbredd unna min fulle anbefaling, selv om fans av doomens mange ansikter bør kjenne sin besøkelsestid og gi ‘The Echoing Despair’ en velfortjent gjennomspilling. 

Skrevet av Fredrik Schjerve

Nidhög – Fjord

Ute nå via Whispering Voice Records

Duoen Nidhögs debut-EP ‘Fjord’ er den siste utgivelsen som har kommet fra Kristiansand-baserte Whispering Voice Records, som blant annet også sto for utgivelsen av Arvas’ imponerende plate ‘IV’ i fjor. ‘Fjord’ er også et prisverdig stykke arbeid til å være første gang Nidhög gir lyd fra seg, og byr på akkurat passe velprodusert, melodisk og kraftfull svartmetall.

Åpningslåta «Nidhoggr» er for eksempel en god oppvisning i å få mye ut av en kort tre-minutter, der traskende vers i mid-tempo suppleres med sterke melodier litt uti komposisjonen. Om den i mine øyne litt simple og malplasserte gitar-chuggingen mot slutten demper det gode førsteinntrykket noe, varter «Helheim» like fullt opp med noen sterke øyeblikk i EP’ens andre ledd. Når klassisk Darkthrone-riffing får støtte av buldrende doble basstrommer er Nidhög virkelig i sitt ess, og lignende tendenser serveres i «Undergang», der trommene byr på en tilsvarende brutalitet under en helt utsøkt, melankolsk gitarmelodi.

Jeg skulle imidlertid ønske at denne EP’en fungerte litt bedre strukturelt. En nokså forglemmelig rolig instrumental tominutter tar stafettpinnen videre etter «Undergang», og etter at Nidhög deretter byr på litt ambient i «Stille tåke over Fjorden», som riktignok er ganske så habil og stemningsfull, er det hele over. At EP’en sånn sett deles i en ren svartmetalldel og en instrumental og roligere andredel gjør meg litt undrende, og det får ‘Fjord’ til å virke litt demo-aktig. Like fullt er det imidlertid en imponerende debut fra Nidhög på sitt beste, der et høyt potensiale ligger i et svært potent, melodiøst materiale.

Skrevet av Alexander Lange

Dadlur – Digital Terror for the Analog Mind Demo

Usignert, ute på Bandcamp

Nordnorske Dadlur har hatt et begivenhetsrikt år når det gjelder nyutgivelser, og byr nå på en demo av det som etter sigende skal være prosjektets første fullengder: ‘Digital Terror for the Analog Mind’. Dadlur er et ganske spesielt svartmetallprosjekt der det også pryder seg med merkelappen «frenchcore», noe som fungerer som en plausibel forklaring på de ganske friske, drivende og synth-befengte rytmene som stadig dukker opp i musikken til stor fordel for prosjektets egenart.

Vi nøyer oss med en kort omtale i denne omgang i påvente av det endelige prosjektet. Førsteinntrykket er imidlertid godt; på tross av et noe begrenset utgangspunkt som preges av at alt er instrumentalt, klarer Dadlur å holde interessen oppe gjennom demoen, og flere av øyeblikkene viser seg definitivt som minneverdige. Eksempler på dette er de sterke synth-melodiene i «Analog Death», folk-tendensene i «Concrete and Cable» og de to punk-aktige låtene i midten. Vi gleder oss til å høre sluttresultatet.

Skrevet av Alexander Lange

Makrostrukturell evaluering: Ukas plater

Minneriket – Gjennom Meg Går Ingen til Hvile

Usignert, ute på strømmetjenester

Minneriket er i utgangspunktet et spennende og beundringsverdig svartmetallprosjekt. Med et bredt repertoar av elementer og instrumenter fronter bandets hovedfigur Stein Aksle nemlig her et uttrykk som gjør bruk av mange av svartmetallens ulike sider, der både folkemusikkinspirerte takter og et tidvis nokså eksperimentelt preg gir grunnuttrykket en kul egenart. Derfor er det ekstra synd at ulempene ved prosjektets nyeste fullengder ‘Gjennom Meg Går Ingen Til Hvile’ blir såpass altoverskyggende for lytteropplevelsen. Det er en plate der Minneriket dessverre ofte kommer dårlig ut av underlige produksjonsvalg og kaotiske låtstrukturer, og det på tross av at prosjektets gode sider (heldigvis) skinner gjennom til tider.

Åpningsstrekket på ‘Gjennom Meg Går Ingen Til Hvile’ demonstrerer for eksempel med en gang et av de største svakhetene ved produksjonen. På første låt ut, «Så kald en jord», blir de keyboard-genererte strykerne, som i utgangspunktet krydrer et nokså solid gitar- og trommearbeid med litt mer spenning, svært surt og høylytt i miksen, og lignende tendenser frembringes av pianotonene og korvokalen i «Begravelsens hjerteslag». Dette setter såpass mye preg på låtene at det blir vanskelig å finne et skikkelig høydepunkt før andre halvdel i sistnevnte låt, der brikkene faller på plass og gitarene og Ingrid Marias vokal leverer en ganske sterk melodi. Korthuset detter imidlertid sammen igjen før låta rekker å bli ferdig, der man igjen får servert korvokalen fra låtas begynnelse som rett og slett er ubegripelig sur.

‘Gjennom Meg Går Ingen Til Hvile’ blir imidlertid noe bedre etter hvert. Interludene er for eksempel stort sett prisverdige og velplasserte innslag, og «Regnbuer i gråtoner» og «Hvil i fred» er forholdsvis habile komposisjoner. Temaene hele veien gjennom er relativt sterke, og låtene byr på strukturer som er hakket ryddigere enn de andre låtene.

Minnerikets mer eksperimentelle sider får et av sine største utløp i låta «Sorg og savn», der en ganske kaotisk og lite håndgripelig låtstruktur reddes litt inn av variasjonen og buketten av elementer. Et større høydepunkt kommer til slutt med den 13 minutter lange «Nåde», der Aksle utvilsomt skal ha kred for å demonstrere den stilistiske egenarten Minneriket har å by på. Låta går i noen slags sykluser mellom hektiske svartmetalldeler og friere og roligere pusterom der ulike instrumenter, blant annet en saksofon, får slått seg mer løs.

Selv om strukturen nok aldri får en klar nok form og retning til å rettferdiggjøre en såpass lang komposisjon er «Nåde» en interessant og prisverdig sak, og runder – som siste hovedlåt før en siste instrumentell snutt – av plata med et varsku om et potensiale. Dette ligger nemlig helt klart i Minnerikets musikk – denne gangen er det imidlertid snakk om en utgivelse som lider av noen litt for dominerende ulemper. ‘Gjennom Meg Går Ingen Til Hvile’ byr på noen sterke øyeblikk, men preges for sterkt av en ganske lite tilfredsstillende produksjonsdrakt og låtstrukturer som sliter med å fange lytteren helt i prosjektets interessante univers.

Skrevet av Alexander Lange



Bailltak – Blodhevn

Usignerte, ute nå på div. strømmetjenester

Bailltak er et band fra Vadsø i Troms og Finnmark som på mange måter lever opp til de forventningene man måtte ha til et tungmetall-band fra nord-Norge. Navnet i seg selv er jo et nydelig stykke nordlig krasshet, og musikken deres har en direkte og oppriktig fremtoning som kan spores i andre musikalske eksporter fra området, som f.eks Ondt Blod. På sin debut-EP ‘Blodhemn’ samler kvintetten samtlige av de fire låtene de har gitt ut siden oppstarten i 2019, i tillegg til to nye låter som hinter til et låtskriverinstinkt i stadig utvikling. 

Erke-tittelsporet «Bailltak» bygger spenning gjennom en eskalerende og stadig opptrappende instrumentalåpning, før et rivende riff i skjæringspunktet mellom trad og hardcore avslører bandets sjangerblandende men ukompliserte tilnærming til klassisk metall. Brølte tekststrofer og gjengvokal gir låta et dess klarere skjær av hardcore, men «Himmelen Brenner» trekker oss tilbake over til traddens territorier i form av et riff som oser av pur kjærlighet for NWOBHM. Som de fleste andre låtene på EP-en bugner «Himmelen Brenner» av energisk live-energi, med antemiske refrenger og melodiske elementer som gjør musikken desto mer fordøyelig for den gjengse lytter.

Den første av de nye låtene, «Bjørneblod», demonstrerer bandets tyngre og mer aggressive side. Åpningsriffene er av en nesten moderne thrash-metallisk karakter, og henger et fandenivoldsk mørke over låta som selv ikke det nydelige Amorphis/Paradise Lost-aktige refrenget klarer å bortdrive. Dette gjelder forøvrig den andre nye låta også, nemlig «Blodhevn», som med sitt Accept-aktige, tektoniske versriff gir oss en seriøs runde juling før låtas refreng tuller oss inn i et teppe av nydelige leads og fengende vokalstrofer.

Forskning tyder på at ivrig bruk av banneord indikerer gode kommunikasjonsevner, og Bailltak kommuniserer definitivt mye over  ‘Blodhevn’s seks låter. Vokalist Alexander Corneliussen har et talent for å portrettere grusomheter og vold på slående vis, med minneverdige tekststrofer som er ypperlige for å kaste tilbake i bandets fleis under en livekonsert. Dette kombinert med mannens spyttklase-produserende innlevelse (Se «Offernatt») gjør at musikken oppnår en helvetes driv over EP-ens korte spilletid, en driv som er sammenliknbart med de ukuelige fartsbøllene i band som Midnight.

Bailltaks debut-EP har mange høydepunkter i sin magre låt-bestand, hvorav kanskje «Havets Hersker» og «Blodhevn» ruver høyest for min egen del, mye takket være sine uimotståelige refrenger. Det er likevel liten grunn til å spole over noen av ‘Blodhevn’s 26 minutter, ettersom nordlendingene generelt holder trøkket oppe med eksplosive riff og fengslende melodikk. ‘Blodhevn’ er en solid kraftpakke av en førsteutgivelse, og anbefales fans av antemisk tradmetall som lener seg i retning punken og hardcorens heseblesende tempo.

Skrevet av Fredrik Schjerve



Syndexioi – Sol Begravd

«Nostalgic meditations on a brotherhood long lost. Its features eroded almost beyond recognition. A handshake like cold marble. The faintest reverberations of an ancient whisper.»

Usignerte, ute nå på bandets Bandcamp

Dette er hvordan musikeren bak det anonyme, oslo-baserte prosjektet Syndexioi har valgt å beskrive debutskiva ‘Sol Begravd’ på Bandcamp. Bandnavnet «Syndexioi» betyr «de som er forent av håndtrykket», og sikter til den gamle romerske kulten som tilba Mithras, en gud forbundet med solen og syklisk død og gjenoppstandelse. Som dere kanskje har skjønt er ‘Sol Begravd’ en høyst konseptuell skive, et helhetlig produkt hvis tematiske fokus utgjør et rammeverk for både den musikalske og den visuelle utformingen. 

Og som konseptuell helhet er skiva en unektelig suksess. Musikken består av en hul, støyende og lav-oppløst form for sakte-strømmende svartmetall, forankret i Summonings grunnuttrykk men forvandlet til noe betydelig dunklere og ytterst særegent. Ekstremmetall-kjennerne i podcasten Terminus beskrev musikken som «arkeologisk» i intensjonen, og det føles definitivt ut som om Syndexioi forsøker å skildre en slags arkeologisk utgravning via musikkens støvete og nedtyngede affekt. Prikken over i-en i denne forstanden er albumcoveret, som synes å avbilde et gammelt, romersk kunstverk redusert av tidens tann til noe uthvisket og ugjenkjennelig. 

«Steaming Brass» åpner skiva med noen rungende Godspeed You! Black Emperor-aktige teksturer; støyende, dronende og alarmerende. Syndexiois egenartede tilnærming til atmosfærisk svartmetall blir deretter presentert på spor nummer to, «Clad in Tyrian Purple». Massive røykskyer av vreng penetreres av ledegitarenes søkelys, og rumlende, umenneskelig vokal overleverer en utydelig beskjed fra fortiden. «Apathanatismos» introduserer noen merkelig futuristiske synther, før rystende akkorder og ‘Hallucinogen’-aktige leads skaper en atmosfære som oppleves som nostalgisk men uvirkelig.

Et kort mellomspill leder oss over i «Syndexioi», det sporet som ligger nærmest den spesifikke formen for atmosfærisk svartmetall som praktiseres av band som norske Urdôl Ur. Fra et ugjennomtrengelig og krevende utgangspunkt beveger skiva seg sakte men sikkert i retning tydeligere hooks og tydeligere låtkonstruksjoner, en utvikling som topper seg med høydepunktene «Bound in Oath» og «Sol Begravd». Begge låtene kombinerer knakende, bunnskrapende riff med fengende og soleklare melodistemmer, der spesielt førstnevnte lykkes i å skildre den obfuskerte men fortsatt skinnende fasaden til den begravde solguden. 

‘Sol Begravd’ er en krevende og informasjonstung skive som trolig vil skremme vekk enkelte det øyeblikket de setter foten inn døra. For de av oss som finner glede i å nøste opp i  kompliserte, konseptuelle vev er skiva derimot en ytterst oppslukende plateopplevelse som ivaretar sin opprinnelige mystikk over mange lyttinger. Kun for sin behandling av tekstlig, musikalsk og visuell tematikk fortjener Syndexioi skryt for det han har fått til på ‘Sol Begravd’, men som ren lytteopplevelse er skiva også en særegen atmosfærisk undergrunnsperle som kommer til å finne mange tilhengere i løpet av årets tidlige måneder. 

Skrevet av Fredrik Schjerve



Lord Mortvm – Diabolical Demos 

Usignerte, ute nå på bandets Bandcamp

Lord Mortvm slapp nylig demofilene fra den utsøkte, satanistiske klasebomben av en doom-skive ‘Diabolical Omen of Hell’ ut på Bandcamp under navnet ‘Diabolical Demos’. Demofilene er generelt spinklere og tynnere i uttrykket, men de har også en slags klassisk doom-ånd over seg som ble fullstendig konsumert av det infernalske ståket som ulmet gjennom full-lengderen fra i fjor. ‘Diabolical Demos’ er selvfølgelig ikke en like sterk plate-opplevelse som ‘Diabolical Omens of Hell’, men den er likevel et interessant kuriosa for folk som har lyst på et alternativt perspektiv på en av fjorårets sterkeste norske undergrunnsutgivelser. 

Skrevet av Fredrik Schjerve


Nathr – Shadows Crawl (split med Ordo Cultum Serpentiis)

Usignert, ute på Bandcamp

Med fjorårets ‘Beinahrúga’ ga trønderske Nathr oss en smak på sitt forsøk på å blande svartmetall med funeral doom metal – en miks som er like spennende som den er uutforsket, og som i Nathrs tilfelle viste seg fra noen svært gode sider. Ambisjonene til bandet ser ut til å være skrudd et hakk opp når de nå har lansert en nesten 20(!) minutter lang låt – da som en del av en split med det mexicansk-koreanske prosjektet Ordo Cultum Serpentis.

Denne låta, som går under navnet «The Burial», åpner i et bekmørkt, men vakkert hjørne der mørke lydeffekter, massive orgelakkorder og en enkel, dyster melodi sender assossiasjoner rett til Mournful Congregation-boka. Dronete gitarer og iskalde clean-gitarer tar etter hvert over stafettpinnen og baner vei for låtas hoveddel, der blytunge trommer og en illsint skrikevokal leverer et dommedagstrøkk og en svartmetallsk intensitet som nesten allerede er blitt et varemerke for Nathr.

Og det dette bandet gjør best er nettopp å levere ordentlig mørk, iskald atmosfære som tyner lytteren med sitt traskende tempo. Så er det også en svakhet at dette nok likevel ikke helt klarer å rettferdiggjøre lengden på noen av segmentene på «The Burial». Her er Ordo Cultum Serpentiis, som på sin låt leverer en vel så tung opplevelse, muligens kommet noe lenger gjennom en ytterligere okkult og obskur sound. I tillegg lider produksjonen litt av en ufattelig høylytt hi-hat og trommer som låter merkelig syntetiske.

Særlig leadsene som åpner lydbildet sammen med noen flotte gitarakkorder mot slutten er imidlertid et smakfullt trekk, og «The Burial» er – på tross av å være i overkant lang – en sterk og ambisiøs prestasjon fra et av stilistisk svært interessant band. Jeg håper med det det ikke er lenge til vi stifter bekjentskap med nye ambisjoner fra Nathr.

Skrevet av Alexander Lange

Makrostrukturell Evaluering: Ukas Plater




Shadowland – Frozen in Time

Usignerte, ute nå på div. strømmetjenester

Shadowland er en tungmusikalsk kvintett fra de «dype, mørke norske skoger» bestående av medlemmer med lang fartstid innenfor et bredt utvalg av musikalske uttrykk. Bandet har holdt seg temmelig travle siden oppstarten i 2014, med høyt konserttrykk og jevnlige plateutgivelser som alle deler en grunnstruktur på seks låter over snaue 40 minutters spilletid. Tredjeplata ‘Frozen in Time’ tar ikke avstand fra denne tradisjonen, men komprimerer faktisk spilletiden med ytterligere fem minutter for å oppnå en kontant og konsentrert lytteropplevelse. 

Det elementet som kanskje mest åpenbart separerer Shadowland fra andre samtidige innenfor den norske rock- og metallscenen er deres fokus på historiefortelling. Bandet har en fortellerglede som sender tankene i retning metallsjangerens klassiske aktører, om det er snakk om Bruce Dickinsons historiske utgravninger i Iron Maiden eller den mer eventyrlige mytologien som ble utforsket av Manilla Roads Mark Shelton. Dette fokuset på narrativ er en vesentlig årsak til at ‘Frozen in Time’ treffer så godt som den gjør, og et grep som gir den relativt enkle musikken en sterkere personlighet enn den ville hatt foruten.

Plata begynner med å ta for seg den rumenske nasjonalhelten «Vlad the Impaler» over et underlag av klassisk, tradmetallisk riffing og streit trommespilling. Stemmen til John Nordby har noe av den samme stentoriske affekten som vokalisten i Solstice, hvilket tilfører musikken et preg av prototypisk, episk doom. Dette blir i alle fall tydelig på tittelsporet, som senker tempoet til et doom-aktig tempo, muligens for å skildre den utmattede gangen til den dødsdømte polfarerbanden låta omhandler. Det enkle trommespillet blir noe ensformig over låtas 7 minutter, og tydeliggjør ikke forskjellene mellom de relaterte ideene som utgjør låta på tilstrekkelig vis. Nordbys teatralske eksklamasjoner bidrar dog til å holde på lytterens fokus, og låta kommer dermed godt ut når alt kommer til alt.

Singelen «Mary Celeste» og låta «Mississippi Rug Burn» kaster seg mer helhjertet inn i sine tematiske universer. «Mary Celeste» gynger og dupper i bølgende som det titulære skipet, og de mange gitarlicksene som dukker opp over låtas spilletid oser sjøfart via sin shanty-aktige melodikk. «Mississippi Rug Burn» er også musikalsk preget av den amerikanske regionen som omtales, med flust av sørstatsriff og en entusiastisk vokal-prestasjon av Nordby. Denne entusiasmen er generelt lett å spore over ‘Frozen in Times’ spilletid, og øker jo nærmere platas konklusjon vi kommer.

Den nevnte entusiasmen når sitt toppunkt på de norsk-tekstlige avslutningssporene «Den Skytes Ei, Den Som Henges Skal» og «Ild». Det er et eller annet ved bruken av norsk tekst som synes å få frem noe ekstra i bandet, samtidig som det åpenbarer noen forbindelser mellom Nordby og enkelte legendariske skikkelser fra den norske rockescenen, som f.eks Michael Krohn og «Jokke» Nielsen. Melodikk og samspill når nye høyder, og tekstene får ekstra gjennomslagskraft gjennom sine levendegjørende detaljer. Personlig synes jeg disse to låtene virker å oppfylle Shadowlands potensial i større grad enn de engelsktekstlige, og jeg blir voldsomt nysgjerrig på hva bandet kunne ha fått til dersom de prøvde seg på en konseptplate på norsk, eller liknende. ‘Frozen in Time’ er en plate som vokser forbi sine enkle musikalske rammer over tid, godt hjulpet av et fokus på historiefortelling som har godt litt tapt over metallens mange tiår som sjanger. Anbefales fans av tungrock og tidlig tradmetall. 

Skrevet av Fredrik Schjerve



Dadlur – Untitled Demo Files 1 (Early 2021)

Usignert, ute nå på bandets Bandcamp

Dadlur er et anonymt Bandcamp-prosjekt fra Nord-Norge som har gitt ut en serie korte utgivelser siden desember i fjor. Per tagsene på Bandcamp-siden spiller det antatte solo-prosjektet en kombinasjon av svartmetall, frenchcore og hardcore, selv om det også er godt mulig at disse sjangrene er fordelt over separate utgivelser. Det er i alle fall svartmetallen som dominerer på de utitulerte demoene på ‘Untitled Demo Files 1’, og det av en høyst atmosfærisk, kjølig og fortryllende sort.

«Untitled 1» oppleves mer eller mindre som en rekke gode ideer som ikke har blitt forsøkt strukturert, men som deler samme grunnstemning. Frosne synther og lengselfulle akkordrekker jobber hardt for å bryte seg gjennom anmelders musikk-kritiske rustning, og de nydelige melodistemmene som kaster seg rundt hverandre i låtas midt-seksjon møter lite motstand i dette henseende. I tillegg får låta et nesten filmatisk og elegant preg av broens pulserende bassfrekvenser og kjølige piano-klimpring – en klangkombinasjon som passer meget godt her jeg sitter i snøstormen på et tog på vei til Oslo.

«Untitled 2» oppleves som mer sammenhengende og gjennomarbeidet i forhold til åpningssporet. Åpningen danner en følelse av vinder som blusser opp og avtar, før det fulle bandet kommer inn med et vindkast som får snøen til å rase nedover fjellhyllene. Dadlur befinner seg i dette robuste, atmosfæriske svartmetall-landskapet i store deler av låta, kun avbrutt av nok en filmatisk bro og en strålende melodisk seksjon i låtas andre halvdel. I likhet med åpningssporet har «Untitled 2» dog ikke noe vokal, og dette savnes i de lange strekkene med repetert materiale som utgjør brorparten av den ti minutter-lange låta-

Dadlur har et usedvanlig effektivt tonespråk til å være en fullstendig ukjent og lav-terske Bandcamp-entitet. I tillegg til dette kommer musikken innpakket i en produksjon som makter å låte storslått og romslig til tross for at den aldri fremstår som noe annet en utpreget lo-fi. Materialet på ‘Untitled Demo Files 1’ er for sterkt til å ikke motta en fullverdig behandling i form av vokal og omstrukturering, så jeg håper Dadlur har planer om å fortsette å pusse på materialet i fremtiden. Den Nord-Norske scenen mangler fortsatt en del regionale tagninger på veletablerte sjangre, som om Skaur tar ansvar for å utarbeide en Nord-Norsk svartmetall, kan Dadlur like så godt prøve å utvikle en særegen, Nord-Norsk form for atmosfærisk svartmetall. Han er jo allerede inne på noe, basert på musikken på ‘Untitled Demo Files 1’. 

Skrevet av Fredrik Schjerve

Makrostrukturell Evaluering: Ukas Plater

KINGSEEKER – Daily Reminders

Review: “Daily Reminders” by Kingseeker – Metal Noise
Ute nå via Bringsli Records

På én side er nok KINGSEEKERs ‘Daily Reminders’ et klart uttrykk for stammespråket som sprang ut av 2000-tallets store bølger av metalcore. Denne debutskiva byr på et musikalsk uttrykk som utvilsomt ligger tett opp mot storhetene herfra, og i mangel på spesielt egenartede grep og overveldende kvaliteter, vil den nok dermed ha vanskeligheter med å omvende sjeler som ikke allerede har funnet seg til rette i sjangerlandskapet. Med drypp av djent, alternativmetall, melodisk death metal og post-hardcore byr KINGSEEKER her på melodier, grooves og tekniske grep som tidvis fremstår litt vel anonyme og velkjente, og som dermed er avhengig av lyttere som har en sterk forkjærlighet for elementene i seg selv.

Så finnes det på den andre siden også gode argumenter for å gi ‘Daily Reminders’ en real sjanse – selv om man ikke er fullblods metalcore-entusiast. KINGSEEKER evner nemlig å utstråle en overbevisende lidenskap på denne plata, noe som gjør at de heller åpenbare likhetstrekkene med andre band innenfor sjangeren på sitt beste også fremstår smakfulle, inspirerte og beundringsverdige. ‘Daily Reminders’ er en plate som for meg til tider har vanskeligheter med å fremstå minneverdig, men som også byr på noen virkelig sterke øyeblikk.

Det er nok vokalen som tilføyer det meste av lidenskapsfølelse på ‘Daily Reminders’. Her ligger nemlig et energinivå som på sitt beste minner om det man får servert av noen som Dillinger Escape Plans Greg Puciato eller Converges Jacob Bannon. Det bidrar for eksempel mye til at andrelåta «Unto Us» er en skikkelig tilfredsstillende kruttønne, og at man også mange andre steder får servert en hemningsløs intensitet som får en til å tørste etter en live-opptreden. De forvrengte gitarakkordene i versene på «A Life You Neglected» bidrar til et tilsvarende høydepunkt, og «Empires» drar intensiteten i enda litt mer interessante retninger i form av å være en smakfull post-hardcore-flørt.

Platas ubestridte høydepunkt er imidlertid låta «Butterflies». Denne treminutteren er et virkelig vellykket stykke metalcore-håndverk, og er et eksempel på at man med utgangspunkt i velkjente elementer kan by på noe som føles inspirerende og friskt. Gitarene leverer her et sterkt, melodisk hovedtema, vokalen tilfører en akkurat passe dose råskap, og refrenget er denne platas desidert mest potente parti.

Så kan man også nevne at refrenget på «Broder» også må kunne sies å være et sterkt forsøk, og at man i avslutningssporet «Imposter Syndrome» får servert et av de kuleste og mest groovy riffene på plata. Men etter en slik oppramsing vil man nok også måtte ende opp med å påpeke noen av platas svakere ledd. ‘Daily Reminders’ byr – i forlengelsen av det jeg nevnte innledningsvis – nemlig også på noen låter som går ganske raskt i glemmeboka. Preludiet og tittellåta føles for eksempel som et blasst forsøk på å etterligne et band som Vildhjarta, og fremstår som en liten dose venteromsdjent man nok kunne klart seg foruten. Låter som «Copium», «Umbra» og «Oceans of Regret» blir også litt som skygger av det man må tro er inspirasjonskildene, og evner ikke på samme måte som de sterkeste sporene å tilføre en intensitet som veier opp. ‘Daily Reminders’ er nok også en plate som med sine mange, intense spor overdoserer litt i en gjennomlytting og som dermed burde vært litt kortere.

På tross av ikke å være sterk i alle ledd er likevel ‘Daily Reminders’ en virkelig prisverdig debutplate. På sitt beste gir KINGSEEKER her nemlig uttrykk for en lidenskap som smitter og som gjør det klart hva slags potensiale som ligger i metalcorens energinivåer. I så måte blir dette bandet også en velkommen fargeklatt i en norsk metallscene som ellers ikke akkurat er overbefolket av band innenfor denne sjangeren.

Skrevet av Alexander Lange  




Vadatajs – The Goddess of Winter and Death, Morana

Usignerte, ute nå på bandets Bandcamp

Vadatajs er et DSBM-band (Depressive Suicidal Black Metal) fra Skjetten bestående av to latviske karer; det virker i alle fall slik dersom man tolker de mange hintene duoen strør rundt seg. Aliasene deres «Velna Kalps» og «Meness» er av latvisk opprinnelse, hvorav førstnevnte betyr «djevelens tjener», og sistnevnte viser til den baltiske måneguden. Det viktigste hintet er vel kanskje bandnavnet Vadatajs, som jeg i min omtale av deres forrige utgivelse ‘Mine Kingdom Lost’ glemte å nevne at referer til en gruppe ondskapsfulle skapninger innenfor latvisk mytologi som er ansvarlige for at folk går seg vill i skogen. Denne mytologiske forbindelsen er viktig å være klar over når man skal ta for seg prosjektets nyeste EP, ettersom den titulære Morana selvfølgelig også er en mytisk entitet innenfor latvisk folklore. 

På ‘The Goddess of Winter and Death, Morana’ tar Vadatajs med seg biter av latvisk mytologi og putter dem inn i sin sedvanlig lav-oppløste form for DSBM. En av de mest åpenbare forskjellene fra bandets tidligere utgivelser, er at de lange og ustrukturerte låtene har blitt erstattet med noen langt mer konsise og intuitive konstruksjoner. Utenom denne form-messige oppgraderingen henger mye av de uttrykksmessige elementene igjen fra ‘Mine Kingdom Lost’, spesielt de Windir-aktige, folkemetalliske kontrapunktene og de sprakende, intense strekkene med støyende svartmetall. 

Dønninger av mørk ambiens og smertet jamring kommer sigende ut av anlegget ved åpningen av «The Fool». Tung, drivende svartmetall og strømlinjeformede melodier veksler om å oppta rampelyset, før noen nesten funeral doom-aktige, katedralske rengitarer senker belysningen drastisk. En makaber vals setter punktum ved det sterke åpningssporet, før en hektisk storm av ‘777 Sect(s)’-aktige, dissonerende svartmetall annonserer tittelsporets ankomst. Denne intensiteten blir balansert ut med de nevnte melodiske vevene av Windirsk folketonalitet, før brutale rytmiske inndelinger og slangende gitarlinjer gir avslutningen et overraskende dødsmetallisk preg. 

Den glidende overgangen inn i «Mana Melna Sirds Tevi Padara Tumsu» leder inn i et lengre lavmælt og atmosfærisk strekk, fylt av effektbelagte synther og en ensom, gebrokken gitarduett. Etter to og et halvt minutt entrer resten av bandet, og bølger av sørgmodig svartmetall slår over ripa på lytterens skute. Vadatajs sin nyeste EP gjenbruker en del av de ideene som funker best, og den makabre valsen som avsluttet «The Fool» får en make i valsen som avslutter utgivelsen. Det er ikke slik at alle de låtskriver-messige vendingene på ‘The Goddess of Winter and Death, Morana’ er av konsekvens, men jeg vil likevel påstå at Vadatajs har tatt et betydelig steg fremover når det kommer til låtskriving på sin nye EP. Den desperate overbevisningen og de eksperimentelle impulsene som var å spore på ‘Mine Kingdom Lost’ har dog blitt noe dempet på ‘The Goddess…’, så jeg håper at bandet klarer å finne en balanse mellom presisjon og kreativ lunefullhet på en eventuell andreskive. ‘The Goddess…’ er uansett en over gjennomsnittet god Bandcamp-svartmetallutgivelse, og burde falle i smak for fans av sviende, svarte uttrykksformer. 

Skrevet av Fredrik Schjerve



Doedsjarl – Svarter Natt Ov Min Dod

Usignerte, ute nå på bandets Bandcamp

Doedsjarl er et splitter nytt kunstnerisk samarbeid mellom to anonyme trondheimsinnbyggere; «Doedsjarl», som har ansvar for all musikk, tekst og ideologi, og «Ulvehale», som har ansvar for prosjektets visuelle utforming. Sammen har de skapt et prosjekt som på overflaten formelig oser av primitivt mørke – som eksemplifisert via den støyende lo-fi-produksjonen og det kull-aktige, håndtegnede coveret. Dersom man setter seg ned med de tre låtene som utgjør gruppas demodebut ‘Svarter Natt Ov Min Dod’, så vil man fort innse at det gjemmer seg noe langt mer krevende og eksperimentelt under Doedsjarls ortodokse fasade.

Ved første øyekast minner ‘Svarter Natt Ov Min Dod’ mye om en ukjent svartmetalldemo fra 90-tallet, men åpningssporet «Svartnatt» bruker liten tid på å åpenbare Doedsjarls kromatiske og uortodokse harmonikk. Det virker til tider som at de to gitarstemmene står i konflikt med hverandre, og sammen med den støyende produksjonen fremtoner demoen seg som en tett og kvelende klangmasse. Dette gjør at musikken oppleves som krevende og avstraffende, men de sære kombinasjonene av gitarstemmer gir også låtene et delirisk, hallusinatorisk preg. Hvorvidt denne tilnærmingen til harmonikk er intensjonell eller uintensjonell er vanskelig å si, men det oppstår altså noen magiske øyeblikk over demoen som følge. 

Doedsjarl er heller ikke redde for å tøye den tidsmessige strikken, som «Min Død»s ti minutter-lange spilletid viser. Ideene får rikelig med tid til å utfolde seg, samtidig som «Doedsjarl» veksler mellom partier akkurat ofte nok til at ikke ensformigheten inntreffer. Låta kan grovt sett oppsummeres som en kombinasjon av Paysage d’Hivers tidsperspektiv og Krallices eksperimentelle harmonikk på deres selvtitulerte skive, alt puttet inn i en lydproduksjon som er hentet ut av 90-tallets mest primitive svartmetallskiver. 

«Mørk Skog» avslutter skiva med en serie lange, slake dønninger av mektig svartmetall. Massive og truende akkorder velter ut av høyttalerne med  urovekkende regelmessighet, hvilket ikke blir mindre forstyrrende av «Doedsjarl»s fjerne og desperate skrik. ‘Svarter Natt Ov Min Dod’ er en demo som er såpass lav-oppløst og støyende at den mest sannsynlig ikke vil appellere til andre enn den mest masokistiske svartmetall-elite. For de av dere som er villige til å lutte øre vil demoen derimot avsløre en eksperimentell og spennende tilnærming til primitiv svartmetall som rommer et betydelig potensiale for videre utvikling.  

Skrevet av Fredrik Schjerve

Makrostrukturell Evaluering: Ukas Plater




Connect the Circle – Mother of Evil

Usignerte, ute nå på div. strømmetjenester

Connect the Circle slapp debuten sin ‘This is Madness’ i februar 2020, som med tanke på at Metallurgi ble opprettet i oktober samme år betyr at den gikk eders ydmyke skribenter hus forbi. Knappe to år senere har vi blitt servert en ny mulighet på å stifte bekjentskap med gruppen, i form av andreskiva ‘Mother of Evil’. Bandet virker å ha funnet et godt arbeidstempo – raskt nok til at prosjektet ikke viskes ut av det kollektive minnet mellom utgivelser, men sakte nok til at låtene får tid til å vokse inn i tilfredsstillende rike og detaljerte arrangementer. 

Bandet har nevnt at andreskiva både er tyngre og mer progressiv enn debuten – et utsagn jeg ikke har noe problem med å stille meg bak. Bandets grunnvoll er fremdeles klassiske former for progressiv metall, men man finner også stadige innslag av den mørke, moderne progmetallens fokus på groovy og tung rytmikk. Dette er dog kun utgangspunktet bandet opererer ut ifra, og samtlige av låtene på ‘Mother of Evil’ byr på noe annet enn låtene rundt seg hva gjelder instrumentering, tematikk og tonalitet. Med andre ord er plata akkurat så mangefasettert som en prog-skive helst bør være for å fremkalle nysgjerrighet og eventyrlyst hos lytteren. 

«The Legend of Becky Cotton» byr umiddelbart på noe av skivas tyngste materiale, med et åpningsriff som oser aldri så lite av melodeath, samt et parti i andre halvdel som best kan klassifiseres som et semi-breakdown. Over disse turbulente strømmene finner vi den robuste baryton-stemmen til Arild Fevang, som fra et utgangspunkt i rock og metall tidvis strekker seg ut i en teatralsk dramatikk som kan minne om tidlig Candlemass. «34 Million-Mile-Mission» er påfallende tradmetallisk sammenliknet med åpningssporet, med et allsang-verdig refreng og et orgelspor som bidrar til å fylle ut arrangementet. Platas første halvdel avsluttes så med platas to høyest-ruvende topper, nemlig det imponerende fin-tunede og effektive tittelsporet og den Terra Odium-aktige «1519», som med sine to fengende refrenger skrur skivas lyttbarhet opp på maks. 

Etter en meget sterk første halvdel kan ikke B-siden – foruten enkelte strekk – unnvære å komme til kort. «Flat Moon Army» er en velmenende nedrivning av velkjent, manipulativ politisk retorikk, men de halvhjertede King Diamond-hylene og en helhetlig underveldende vokalprestasjon hindrer premisset fra å oppnå særlig tyngde. «Evel Knievel» og «When the King Cried» strever også med sitt; førstnevnte taper mye av momentumet bygget opp av de Judas Priest-aktige versene til broens dur-pregede banaliteter, og sistnevnte sliter rett og slett med å feste seg i minnet i forhold til de uanstrengt fengende låtene på side A. «The Shade» kan dermed sies å være livbøyen i platas andre halvdel, med sitt flotte refreng og sine teatralske, dynamiske utsving. 

Til tross for B-sidens svakheter skal det sies at min totale opplevelse av ‘Mother of Evil’ er positiv. Låter som «Mother of Evil» og «1519» vil trolig stå som noen av de sterkere eksemplene på norsk, klassisk progmetall ved årets ende, og jeg har ingen problemer med å se for meg at mer ihuga fans av sjangeren vil være mektig fornøyd med det Connect the Circle har fått til på sin andreskive. Personlig er jeg veldig spent på hva bandet kan finne på å gjøre på en eventuell tredjeskive, og jeg har et stort håp om at de vil klare å rette ut noen av de låtmessige ujevnhetene og levere en gjennomgående storartet plateopplevelse. Makter de dette vil de nok fort kunne bli en essensiell spillebrikke i det moderne norske progmetall-landskapet, en tradisjonelt forankret motpart til noen av de mer futuristiske ungfolene (som f.eks Leprous) som regjerer for øyeblikket. Anbefales!

Skrevet av Fredrik Schjerve


Flashing Thunder – Crazy Strike

Flashing Thunder - Crazy Strike
Usignert, ute på strømmetjenester

Jeg har nok ikke tenkt så mye på hvor godt tung og kaotisk metallmusikk kan reflektere følelsen av å sitte i et smått, klassisk krigsfly, men Flashing Thunder gjør meg i alle fall mer overbevist når de gjør et forsøk på ‘Crazy Strike’. Denne duoen har holdt på ca. siden de slapp debuten ‘Drawn to Fire’ i 2015, og formidler tematikken sin gjennom en type metall som har en tydelig forankring i 70- og 80-tallets tradisjonelle uttrykk, men som bærer et like tydelig preg av mer moderne og tung sludge-metall. Hint til inspirasjon særlig fra Mastodon – uten at jeg vet om Flashing Thunder i det hele tatt har hørt på dem – er blant annet tydelig gjennom både Troy Sanders- og Brent Hinds-aktig vokal, men tidvis med en ekstra dose tyngde som kan sende assossiasjoner til noe så voldsomt som High on Fire.

Og ‘Crazy Strike’ åpner også skikkelig sterkt med slike elementer. Åpnings- og tittellåta viser Flashing Thunder fra noen av sine beste sider når det gjelder gitarlyd, riff, tungt trommespill og et kaotisk preg som komplementerer gaulevokalen på utsøkt vis. «Scars» og «Weak as Hell» fortsetter seiersrekken i så måte, og førstnevnte kvalifiserer seg muligens til albumets beste låt der et lekkert solskinnshook får sneket seg under tyngden av de voldsomme gitarene og basstrommene. «Throne Pretender» er videre et vellykket forsøk på en hakket mer lavmælt låt der preget fra tradisjonell tungmetall er mer iøyenfallende.

Så er ‘Crazy Strike’ like fullt en plate som for meg deler seg ganske på midten når det gjelder kvalitet. Andre halvdel av plata byr som den første helt klart på en del sterke øyeblikk, men komposisjonene er ikke like gode og presise, og den energiske vokalen fortoner seg etter hvert som litt slitsom over uttrykkene fremfor å tilføye et tøft element. Den Ghost-aktige power-balladen «Roll the Thunder» har i utgangspunktet for eksempel en del for seg, men blir alt for lang, og i «Dr. Knowledge» og «Time After Time» synes jeg gaulingen gjør musikken en bjørnetjeneste. Den korte avslutningen «Destroy» synes jeg er albumets svakeste ledd, der den etter en for så vidt lovende intro henger seg fast i et riff og noen vokalfraser som fremstår i overkant banale.

Det er synd, for første halvdel av ‘Crazy Strike’ byr på en rekke tøffe og sterke øyeblikk som overbeviser. Dette gjør imidlertid også at plata er en forholdsvis sterk prestasjon fra Flashing Thunder all den tid de ikke lykkes helt i andre ledd og den nok ikke utmerker seg spesielt mye stilmessig – ‘Crazy Strike’ anbefales for alle fans av tung, ukomplisert og rendyrket metall.

Skrevet av Alexander Lange

Kráka – Winter Solstice Demo / Fog Above the Forest

Usignert, ute på Bandcamp

Svartmetallprosjektet Kráka slapp to små utgivelser i overgangen til det nye året: demoen ‘Winter Solstice’ og den litt lengre EP’en ‘Fog Above the Forest’. De er prosjektets første livstegn, og musikken er tydelig forankret i et rått og atmosfærisk svartmetalluttrykk som formidles gjennom korte og nokså enkle komposisjoner.

Krákas musikk preges kanskje mest av den beske lo-fi-vokalen som gjennomgående fortoner seg som desperate hyl, og som i sin skjørhet og råskap nærmest fremstår som et instrument i seg selv – det faktiske innholdet i vokalfrasene er i alle fall ikke mulig å oppdrive. Vokalen er også Krákas desidert største styrke på begge disse utgivelsene, og aller best er det nok på demoens første låt «Snowfall and Blood» som også er Krákas sterkeste. Her maner vår ukjente utøver frem en atmosfære lik dem jeg nøt i fjorårets utgivelser fra prosjekter som Blutumhang og Chalice Ablaze, og det med hjelp av et ondskapsfullt, smått folkmetallsk og nærmest hypnotisk gitartema som ligger som fundament for komposisjonen.

Sterke øyeblikk finnes imidlertid også ellers på både ‘Winter Solstice’ og ‘Fog Above the Forest’. På førstnevnte byr Kráka riktignok kun på bare én låt til, «Dreams Encased in Ice», men denne fullbyrder en sterk – om enn ganske kort – demo og komplementerer førstelåta fint med et mer typisk norsk andrebølges svartmetalluttrykk. Slike tradisjonelle tendenser er det også flest av på ‘Fog Above the Forest’, all den tid Kráka tviholder på det lavoppløselige preget og den mer særegne vokalstilen.

‘Fog Above the Forest’ imponerer nok likevel ikke like mye som demoen, av den enkle grunn at kvaliteten på riffene ikke er like gjennomgående høy og Krákas enkle uttrykk muligens eksponeres som litt ensformig og lite slitesterkt. Jeg synes for eksempel det åpner litt uinspirert med tittellåta, selv om den like fullt styrker seg like fullt med noen kule riff i andre enden, og selv om «Wanderer in Cursed Lands» er en kul, Darkthronesk doom-flørt a la «Quintessence», holder den seg nok ikke interessant nok hele veien gjennom.

Interluden «Doors of Corvidae» er et fint avbrekk med noen kule perkusjonseffekter, og «Raven of Black Sorrows» og avslutningslåta «Snow Shrouds All», som utvikler seg fra en lavmælt svartmetallåt til en kaotisk avslutning, byr riktignok på noen gode partier. Men jeg synes ikke det evinnelige mørket som kommuniseres gjennom lo-fi-preget på demoen setter seg like godt her – snarere savner man kanskje en noe mer finslipt produksjon fordi nytten av den som Kráka har endt opp med ikke er like iøyenfallende. Det gjør ikke Kráka til et lite interessant prosjekt; snarere tvert i mot vitner disse to utgivelsene om mye potensiale. Men like fullt åpenbares det tydelig hvor prosjektets styrker og svakheter ligger.

Skrevet av Alexander Lange


Heads of Hydra – Waste 

Usignerte, ute nå på div. strømmetjenester

Heads of Hydra er et metallband fra Rogaland som operer i krysningspunktet mellom melodisk dødsmetall og thrashmetall med et bankende tradmetall-hjerte. Gruppa gav i løpet av 2021 ut en rekke singler som samtlige gikk Metallurgi hus forbi, hvilket gjør det nødvendig at vi bryter våre egne retningslinjer og skriver en omtale av en dobbel singel som ble utgitt helt tilbake i oktober. ‘Waste’ demonstrerer et band som har mye av det låtskriver-tekniske og uttrykksmessige på plass allerede, men som kunne hatt utbytte av å raffinere disse ørlite granne mer før de begir seg ut på sin første full-lengder. 

Hovedattraksjonen er uten tvil den syv minutter lange «Waste», som med sine mange ulike deler og elementer er et akkurat passe mange-hodet beist til å gjøre ære på bandets navn. De fengende og distinkte riffene som befolker låtas første halvdel har åpenbare røtter i trashende dødsmetall (hvilket fremheves av de growlede vokalene), men har ofte en tradmetallisk kant som setter dem i forbindelse med den greske ekstremmetall-scenen og dens særegenheter. Denne klassiske trad-tyngden får enda mer å si for låtas bro, som lener seg litt i overkant i retning rock og metall til å gi mening sett i lys av resten av låtas ekstremitet. 

Denne drakampen mellom trad og ekstremmetall forsetter å utspille seg på  «Execution». Åpningens tyngde og harmoniserte gitarer tilhører åpenbart førstnevnte, men det påfølgende versriffet har en brutal thrashmetall-kant som umiddelbart skyver låta vekk fra spandexbuksenes tidsalder. Denne mellomsjanger-konflikten trenger ikke nødvendigvis oppleves som noe negativt, men jeg har fortsatt på følelsen av at Heads of Hydra har mer å gå på når det kommer til å justere sammensetningen for maksimal gjennomslagskraft. «Waste» og «Execution» er to tilfredsstillende doser med fengende tyngde og ekstremitet, og markerer Heads of Hydra som en gruppe det skal bli spennende å følge nøyere med på fremover. 

Skrevet av Fredrik Schjerve


Color for a Blind Man – Anathema 

Usignerte, ute nå på div. strømmetjenester

Solomusikeren bak Color for a Blind Man uttrykker i sin Spotify-bio at hans sinn og musikalske preferanser er for kaotiske til å settes i én enkelt sjangers tjeneste. Dette reflekteres gjennom mannens utgivelser – EPen ‘Cold Blood Medicine’ kombinerer metall og elektronisk musikk, og andre låter tar igjen for seg urelaterte uttrykk som folk-ballader og melodisk dødsmetall – hvorav den nyeste er ‘Anathema’ fra slutten av desember. Musikken på ‘Anathema’ har vanskelig for å la seg sette i en enkel bås, men inneholder for observante lyttere noen hint til i alle fall hvilket tiår prosjektet er inspirert av. 

Det første hintet kommer allerede i de første sekundene av åpningslåta «Endless Spinning Loom», som virker å springe ut ifra det samme auditive universet som ga oss System of a Downs «Toxicity». Til tross for at låta løper av gårde i mange ulike retninger etter denne mulige referansen, beholder den alltid forbindelsen til perioden «Toxicity» stammer fra, nemlig fra 90-tallet og inn i det tidlige 2000-tall. Vage allusjoner til Toolsk rytmikk og riffing forsterker denne tilknytningen, og det samme gjør den noe alternativ rock-pregede vokalen til Vegard Fotland. Den siste biten i det uttrykksmessige puslespillet er en sporadisk og impulsiv kreativitet som sender tankene i retning bandets uttalte inspirasjonskilde i Primus, samt mer moderne sjanger-agnostiske band som Thy Catafalque.

Den brutale og growlede broen på «Endless Spinning Loom» og det avsluttende refrenget må fort gi plass til «Like Cattle», som er en mye mer innadvendt og meditativ affære – i alle fall til å begynne med. Melankolske, psykedeliske gitarfraser veves som av en musikalsk rokk gjennom låtas første halvdel, før eksentriske ledegitarer og et knusende riff klipper over snoren og sender oss ut i nok en sjanger-agnostisk villmark. «A Way Out» avslutter så EP-en på lite forløsende vis, med en halvhjertet jam-sekvens og en knapp låtform som ikke makter å utnytte potensialet til progressive metallfaktene som preger midtpartiet. 

‘Anathema’ er en kort EP som oppleves mer som et utløp for Color for a Blind Mans nylige musikalske ideer heller enn en komplett og fullverdig utgivelse i seg selv. Produksjonen har en hjemmestudio-kvalitet over seg i den forståelse at den har en del ubalanser, men har også nok gode ideer til å gi inntrykk av at Vegard Fotland vet hva han vil med musikken sin. ‘Anathema’ kan dermed ansees å være et snaut men fascinerende øyeblikksbilde av hvor Color for a Blind Man befinner seg for øyeblikket, og er en solid nok lytt for fans av alternative og progressive retninger innenfor 90-tallets rock og metall. 

Skrevet av Fredrik Schjerve

Makrostrukturell Evaluering: Ukas Plater




Warzaw – Black Magic Satellite

Usignerte, ute nå på div. strømmetjenester

Trondheimsbandet Warzaw imponerte Metallurgi-redaksjonen grovt med den fartsglade og selvsikre biker-tradmetallen som utgjorde debuten ‘Werewolves on Wheels’. De uanstrengte, antemiske refrengene og drivende riffene var sterke nok til å sikre utgivelsen en plass i det nedre sjiktet av vår topp 50 fra 2021, og syntes å varsle om større ting i fremtiden. Fremtiden er tydeligvis nå – i det minste en liten del av fremtiden – ettersom oppfølgeren ‘Black Magic Satellite’ allerede ble sluppet på det norske markedet nå i desember. Spørsmålet er om Warzaw har oppfylt forventningene om noe større, eller om de har spredt seg selv for tynt ved å slippe sine to første plater i samme kalenderår. 

Svaret er muligens noe såpass uhendig og komplisert som begge to, ettersom ‘Black Magic Satellite’ ekspanderer på uttrykket som debuten la til grunn, på samme tid som den ikke helt klarer å overgå høydepunktene til sin forgjenger. Warzaws driftige, synkoperte tradmetall er like gledesspredende og fengende som før, hvilket den glitrende, NWOBHM-fargede åpningslåta kommuniserer klart og tydelig. Singlene «Fierce Attitude» og «Send My Regards» forsterker dette inntrykket ved å levere noen av skivas skarpeste vokal-hooks og feteste riff, krydret med bugnende tvilling-harmonier og rått solospill. «Lightning from the Clear Sky» er derimot en mindre overbevisende affære, ettersom den utbroderte og flotte instrumental-åpningen ikke klarer å redde det noe ubemerkelsesverdige refrenget. 

Denne jojo-tendensen strekker seg videre inn i plata, ettersom den uimotståelige trad-bomben «Circular Talk» gir vei til et par avmålte og noe energifattige låter i form av «Machine Gun Fire» og «Where the Bodies are Buried». Bandet kaster noen skruballer i lytterens retning i form av den nesten doom-aktige og seige «Shot of Poison», samt «Sabres of Flesh and Blood», som med sine growlede vokaler og blytunge gitarer nesten tar steget over i en form for ekstrem tradmetall. På den andre siden føles låter som den relativt streite «Pistols at Dawn» også overflødige ut i et år som har gitt oss hele 22 Warzaw-låter, hvorav mange har benyttet seg av de samme drivende beatsene og riffene til langt større effekt. 

Isolert sett er det ingen av låtene på ‘Black Magic Satellite’ som er spesielt svake. Ja, noen av låtene gjør sterkere og mer uslettelig inntrykk enn de andre, men de er alle velskrevne og entusiastiske oder til et metall-uttrykk som ikke er så spesielt godt representert på den norske scenen. Sett i lys av den korte tiden mellom debuten og ‘Black Magic Satellite’ blir historien likevel en annen, ettersom bandet måtte ha dratt hardere til med enten eksperimenteringen eller idé-utviklingen for å gjøre et tilsvarende sterkt inntrykk som ‘Werewolves on Wheels’ med sin nye plate. ‘Black Magic Satellite’ er uansett en bunnsolid trad-utgivelse som fans av sjangeren kommer til å ha lite å utsette på, selv om det gjenstår å se om den vokser nok på redaksjonen vår til å bli en sentral begivenhet i det nye utgivelsesåret 2022. Warzaw forsterker rollen sin som sentrale, norske trad-ambassadører på ‘Black Magic Satellite’.

Skrevet av Fredrik Schjerve



Avmakt – Demo 2021

Usignerte, ute nå på bandets Bandcamp

Avmakt er et svartmetallband basert i Tårnåsen bestående av medlemmer fra band som AbhorrationDødskvad og Obliteration. Som man skulle forvente basert på disse navnene er det snakk om ekstremmetall med sterk tilknytning til sjangerens årelange tradisjoner, men med en kreativ brodd og vitalitet som hever musikken over rendyrket hyllest. På sin første demo – som ble sluppet helt på tampen av 2021 – kamuflerer Avmakt sin smått distinkte svartmetall-visjon bak en fasade av formalitet og tilsynelatende kalkulert lofi-het. Dersom man tar seg tid til å dykke dypt ned i de fire konstruksjonene som utgjør ‘Demo 2021’, vil man fort gjenkjenne det gode håndverket og det omfattende kunnskapsnivået som man burde kunne forvente av livstids-praktiserende ekstremmetall-musikere som de som fyller Avmakts rekker. 

«Sharpening the Blades of Cynicism» vender umiddelbart tilbake til tiden før svartmetallen ble formalisert og dominert av tremulerende gitarer og blast beats. Infernalske, Darktroneske riff leder inn i sydende elver av isnende svartmetall, før stavrende, suggererende rytmikk går til angrep på viljestyrken i den utstrakte avslutnings-sekvensen. Andreas Hagen er en sentral bidragsyter på denne låta og demoen som helhet, med sine fandenivoldske, kommanderende røst og vandrende basslinjer. En krokete og djevelsk progresjon introduserer så demoens ubestridte høydepunkt, «Towing Oblivion». Her kommer den nevnte kreative vitaliteten virkelig til uttrykk, ettersom det ellers ortodokse andrebølges-soundet levendegjøres og sprites opp av gitarenes rytmiske krumspring. 

«Soulclad Assassin» utvider så tonespråket via åpningens seige og traskende doom-parti. Gnistrende ledegitar og piskende, isnende svartmetall-vinder råder over låtas midtseksjon, før et strekk med intensiverende og ukuelig fremdrift får sitt klimaks i et majestetisk avslutningsriff. Avslutningssporet «Relics of the Will» byr så på skivas mest substansielle utfordring, ettersom store deler av spilletiden på ni minutter vies til en standhaftig og insisterende, svingende rytmikk. Også her gir dog tålmodigheten avkastning, i denne omgang i form av den interdimensjonale riften som de flerrende gitarene åpner i det torturerte doom-strekket. 

Fans av uanstrengt, tradisjonsrik ekstremmetall vil finne lite å klage på når det kommer til Avmakts første demo. Bandet utsondrer den samme autentiske råskapen som river gjennom musikken til band som AbhorrationNekromantheon og Beyond Man, samtidig som de nekter å lene seg på denne råskapen på bekostning av de musikalske ideene og låtskrivingen. Resultatet er en demo som med fordel kunne vært lagt til vår liste over 2021s sterkeste demoer, og en utgivelse som virkelig burde appellere til tilhengere av tradisjonsbevisst men egenrådig andrebølges-svartmetall.

Skrevet av Fredrik Schjerve



Gran – Instrumentalsykehus 

Usignert, ute nå på bandets Bandcamp

Drammensbandet Gran er et vaskeekte Bandcamp-mysterium. I løpet av de siste par åra har solomusikeren bak prosjektet gitt ut en tre-fire miniutgivelser preget av en søkende og distinkt form for post-dødsmetall, alle utstyrt med identiske album-covere. Etter et år med signal-stillhet har mannen kommet ut av skalkeskjulet sitt med enda en kort utgivelse, nemlig den tredelte EP-en ‘Instrumentalsykehus’. Over utgivelsens tre spor blir vi nok en gang introdusert for en nesten udefinerbar form for mangefasettert, instrumentell dødsmetall, preget av både tvistede oldschool-karakteristikker, melodisk dødsdoom-gotikk og foruroligende atmosfærer. 

«Instrumentalsykehus Del 1» fremhever umiddelbart Grans mangfoldige tilnærming til dødsmetallisk sjangerblanding. Robuste rytmer og klatrende gitarer skaper et sludgy utgangspunkt som nesten minner om seksjoner fra Octohawks ‘Animist’ fra i fjor, før den lineære komposisjonen kompliserer uttrykket med sine stadig endrende panoramaer. «Del 2» skaper et tydeligere og mer umiddelbart inntrykk, med sine synth-strykere, trippende piano og et svært velfungerende innslag av saksofon. Denne særegne vinkelen på post-dødsmetall imponerer; ikke via flashy og brautende teknisk overskudd, men via en kjølig og fascinerende atmosfære.

Idet man når «Del 3» vil de fleste trolig oppleve at det er lett å la seg henføre av den distinkte, tonale og atmosfæriske verdenen som Gran har manet frem på sin nyeste utgivelse. Det er i det hele tatt den subtile innoveringen og de sterke enkeltideene som gjør at ‘Instrumentalsykehus’ utmerker seg, der både låtformer og EP-ens storform oppleves som noe sporadisk og lite substansiell. Det er likevel såpass mye spennende som foregår over EP-ens tre spor at jeg håper at Gran vil finne på å slippe en full-lengder etter hvert, ettersom en ferdigstilling av det musikalske råmaterialet på ‘Instrumentalsykehus’ ville vært et unikt og enestående beist i den norske metallscenen.

Skrevet av Fredrik Schjerve

Makrostrukturell Evaluering: Ukas Plater


Funeral – Praesentalis in Aeternum

Praesentialis in Aeternum - Funeral | Season of Mist
Ute nå via Seasons of Mist

Ny giv og besetning ligger bak Funerals første plate på hele ni år: ‘Praesentalis in Aeternum’. Bandet oppsto så tidlig som på 1990-tallet og er sannsynligvis Norges viktigste doom metal-band noensinne. Det er mye takket være pionérstatusen de har innenfor såkalt funeral doom metal – et av de tregeste, tyngste og mest sørgelige underkategoriene av metall man kan risikere å komme over. Funerals doom-metall har like fullt pekt i litt ulike retninger gjennom bandets lange karriere, og pendelen har ved senere utgivelser i større grad vært borti litt mer ordinær, moderne doom-metall omtåket av gotiske stemninger. ‘Praesentalis in Aeternum’ kan nok sånn sett sies å være et tegn på kontinuitet tross det lange niårsavbrekket, riktignok med en finslipt og utsøkt produksjon som virkelig får frem tyngden og trøkket i bandets musikk.

For denne platas største ess i ermet er først og fremst hvordan det låter. ‘Praesentalis in Aeternum’ er en hardtslående fryd av en doom metal-plate, og låter fantastisk klart, tungt og mektig hele veien gjennom. Produksjonen viser seg som forholdsvis ambisiøs også på andre måter, blant annet gjennom den høyst vellykkede inkluderingen av dramatiske, orkestrale elementer som for øvrig også er det første som treffer øregangene når man trykker på avspillingsknappen. Åpningslåta «Ånd» byr videre på en nokså komplett demonstrasjon på det man har i vente på ‘Praesentalis in Aeternum’, og står sammen med de to påfølgende låtene, «Materie» og «Erindring I – Hovmod», for et sterkt åpningssegment på plata. Utover produksjonen og en rekke saftige dommedagsriff er det her særlig melodiene som treffer godt, der høydepunktene særlig ligger i andre halvdel av «Materie» og det strålende refrenget i «Erindring I – Hovmod».

Dessverre fremstår andre halvdel av ‘Praesentalis in Aeternum’ som en regelrett skygge av den første. «Erindring II – Fall» byr på et av platas tøffeste riff mot slutten og «Oppvåkning» tilføyer blant annet noe god variasjon med noen flotte clean gitar-partier, men generelt er den siste halvtimen av denne plata en aldri så liten tålmodighetsprøve. Noe av det handler om at riffene og melodiene ikke treffer like godt som før, men først og fremst skyldes fallet i kvalitet at Funeral fremstår nokså uinspirerte og tomme for nye ideer som ikke allerede er blitt ganske overmodne. Man får en betydelig følelse av resirkulering av både melodiske grep, rytmer og riffmotiver, og selv om mye av råmaterialet er forholdsvis greit, synes jeg det ble en litt for kjedsommelig affære når det strekker seg over såpass lang tid. Særlig avslutningssporet «Dvelen» får jeg derfor ikke spesielt mye ut av.

Det er naturligvis synd når Funeral tidligere viser seg fra sterke sider, men nettopp derfor skal man heller ikke helt gi opp ‘Praesentalis in Aeternum’. I essens er det nemlig en svært godt produsert plate med noen virkelig sterke høydepunkter som ikke minst passer fint når man skal underholdes under lockdown-tilstander i det mørkeste desember. Det gjør meg også sikker på at Funeral nok kan stramme opp og finslipe en ny helhetsopplevelse ved neste korsvei.

Skrevet av Alexander Lange



Superlynx – Solstice 

Ute nå via Dark Essence Records

Mange band ville nok ha tatt seg et lite avbrekk etter å ha gitt ut en av årets sterkeste utgivelser innenfor norsk tungmusikk, men ikke Superlynx. Jeg skal ikke utelukke at dette er deres foretrukne form for avkobling, – en sekslåters EP med covre og låter som ikke fikk plass på ‘Electric Temple’ fra tidligere i år – men det er likevel tid og ressurser investert i et innspillingsprosjekt som neppe kommer til å være innbringende eller lede til flere spillejobber i et samfunn som atter en gang er nedstengt. Sånn sett oppleves ‘Solstice’ som en ekte, filantropisk dyd midt i julestria; nok en pakke under treet fra et band som har gitt mer av seg selv i løpet av et år enn man kan forvente.

Det første som slo meg da jeg satte meg ned med skiva var spennet i uttrykk blant artistene som Superlynx har valgt å covre. St. Vitus sin «Born Too Late» er et temmelig trygt valg å starte skiva med, men hva med artister som Black Rebel Motorcycle ClubNirvana og selveste Nat King Cole? Dette er noe ganske annet enn cover-kulturen som dominerer i metallverdenen, hvor det mest typiske scenarioet er «ungt og fremadstormende thrashmetall-band spiller inn en identisk utgave av en av sjangerens fundamentale klassikere». For min egen del skal covre gjerne tilby et nytt perspektiv på en velkjent låt, og det er et godt tegn på kvaliteten til Superlynx‘ nye utgivelse at flere av låtene ender opp med å føles like mye deres ut som originalartistenes. 

Dette skjer dog ikke umiddelbart, ettersom Superlynx sin versjon av St. Vitus sin legendariske outsider-jam «Born Too Late» ligger temmelig kloss opp til originalen. Ja, trioen kler låta i sitt sedvanlige varme, bluesy og sprakende ørkenrock-trøye, men uttrykksmessig ligger de to bandene såpass nærme hverandre at ingen åpenbaring fremkommer av møtet dem imellom. «Spread Your Love» av Black Rebel Motorcycle Club gjør mer ut av seg selv i denne forstand, men det er ikke før Nirvanas «Something in the Way» at ting virkelig begynner å skje. Superlynx avdekker en dissosiert stoner-isme som alltid har ligget latent i originalen, og resultatet er et cover som på mange måter oppleves som mer realisert enn originalen (litt musikkhistorisk blasfemi på tampen av en kristen høytid er vel bare på sin plass). Den samme formen for artistisk transformasjon forekommer på gruppas cover av Nat King Coles «Nature Boy», som ironisk nok er skivas tyngste spor. I dette tilfelle klarer de kanskje ikke å overgå originalen, men bandets gnistrende stoner-uttrykk vinner virkelig noe på jazz-legendens nyanserte melodikk og harmoniske vendinger. 

Så er det vel kanskje de to originalsporene som vil vekke størst interesse hos gruppas eksisterende fans.  «Reorbit» skaper en flott atmosfære via ulmende gitarstøy over en hypnotiserende, harmonisk pendel. Låta er et solid tillegg til diskografien til Superlynx, men vi må nok over til siste låt for å finne materiale som rivaliserer skiva fra tidligere i år. «Cosmic Wave» etablerer en distinkt og fengende groove, og draperer den i eksotiske løp og dronende bass. Effekten er som å bli transportert til en fjern og ukjent planet befolket av et interplanetarisk stammesamfunn, en smektende eksplosjon av spenstige fargekombinasjoner og antrekk. 

Det som mest av alt selger Superlynx sin psykedeliske ørken-stoner for min egen del, er det organiske og naturlige samspillet mellom de tre medlemmene. Jeg får aldri følelsen av at låtene deres er en nøye gjennomarbeidet sekvens av riff og ideer, men heller at det fra enkle temaer og groover via jamming gradvis har vokst frem en komplett storform fylt med et yrende detaljliv. Gruppens utmerkede øre for lyddesign setter så prikken over i-en, og slik sitter man altså igjen med et av de mer fortryllende eksemplene på norsk stoner i nyere tid. Superlynx har gjort tilhengere ut av skribentene hos Metallurgi i løpet av det ringe året 2021, og en kjapp tur innom ‘Electric Temple’ eller ‘Solstice’ burde være nok til å overbevise de av dere som er sent ute til festen. 

Skrevet av Fredrik Schjerve  

Furze – Black Psych Tormentor

Ute nå på Bandcamp

Furze er en slags garantist for leveranser av virkelig rå, gammeldags og primitiv svartmetall. Det er ikke snakk om noe som først og fremst ligner et hvilken som helst febrilsk og underprodusert Bandcamp-prosjekt, men heller noe som med respekt for inspirasjonskildene og glimt i øyet peker tilbake mot svartmetallens aller eldste røtter. Og også på prosjektets nye EP ‘Black Psych Tormentor’ sendes assossiasjonene vel så mye – om ikke mer – til tungmetallband fra 80- og til og med 70-tallet som til 90-tallets norske svartmetall. Det er nok bare å si med en gang at Furze sånn sett minner mye om Darkthrone i sin tilnærming til svartmetall, og noe man kan sette pris på på samme måte selv om sistnevnte nok har litt skarpere kniver i skuffen.

Produksjonsmessig er det på ‘Black Psych Tormentor’ uansett snakk om at Furze mestrer en enkel tilnærming godt, og det er også bra på den måten at denne tilnærmingen styrker det musikalske uttrykket fremfor å fremstå som en eller annen tvangstrøye som skal få materialet til å passe inn i kategorien tradisjonell svartmetall.

‘Black Psych Tormentor’ holder høy kvalitet også låtskrivermessig, om enn på litt underlige måter, hele veien gjennom. Etter ambient-introen «Natt-tur» får vi først servert syvminutteren «Zaredoo’s Knowledge», der man får høre et dødscatchy gitarriff og obskure hyl over en standhaftig trommebeat som etter hvert åpner seg mer ved hjelp av slingrende hi-hater og – til slutt – blastbeats som etter hvert akkompagneres av en fet gitarsolo. Den påfølgende «Tactics from Beyond» føles på sin side som en hyllest til Nocturno Cultos doom-gjennomslag i Darkthrone, da med en gitartone som gir det hele et ganske uventet stoner-preg og en outro som sementerer et ulmende Black Sabbath-preg som vel har ligget der hele veien.

I dette klarer Furze seg godt, og kvaliteten holder seg videre gjennom de to mer drivende låtene som etter hvert runder av EP’en, tittellåta og «Powers of Darkness», der førstnevnte også byr på et flott doom-segment mot slutten. Man skal kanskje ikke forvente all verdens av ‘Black Psych Tormentor’, for det er en nokså enkelt sammensatt og produsert sak, men like fullt lykkes Furze her svært godt med det man må tro mannen bak prosjektet, Woe J. Reaper, prøver på. Skavanken er kanskje først og fremst at vokalen fremstår ganske udefinert og svak til tider, men utover det er ‘Black Psych Tormentor’ en sterk EP for den som har sansen for svartmetallens eldre og mer åpenbart heavy metal-inspirerte dager.

Skrevet Alexander Lange


Dödfødt – Satanic Perversions

Ute nå via NekroGeit Productions

Dödfødt er et av navnene på plakaten til det lille undergrunnsselskapet NekroGeit, som spesialiserer seg på ekstremmetall som lener seg mot en estetikk man nok heller først og fremst kjenner fra grindcorens porngrind-avart. Det er nok også et prosjekt jeg med trygghet kan si har blitt betraktelig bedre etter det jeg synes var en nokså begredelig debut i fjorårets ‘Baphobitch’. ‘Satanic Perversions’ er med det en ganske så god utgivelse, og en utgivelse der Dödfødt kanskje rendyrker et musikalsk sett ganske typisk og kvalitetssikkert svartmetalluttrykk mer enn noen gang før.

Musikken på ‘Satanic Perversions’ er tungt riffbasert, byr på både tyngre og mer febrilske passasjer og kles i en helt passe obskur produksjonsdrakt. Plata åpner sterkt, først med den hektiske «Sin for Fuck’s Sake» før platas desiderte høydepunkt kommer i form av «Cursed, Hated and Alone», der Dödfødt leverer et deilig og taktfast hovedtema som driver låta fremover i både tunge bølgedaler og voldsomme blast-beat-partier. Prosjektets begrensninger åpenbarer seg imidlertid noe i «Twisted Necrophilia», som i tillegg til å få en til å lure på hva slags nekrofili som ikke omfattes av låttittelen går seg litt for vill i litt anonym og ensformig svartmetall. Dødfödt henter seg imidlertid fint inn igjen senere, blant annet gjennom kreativ bruk av et båndopptak som gjør låta fortjent til «explicit»-merkingen sin på «Under the Sign of the Evil Goat», et strålende kaos-riff på «Bondage, Latex, Satan» og suggererende og til og med litt melodiske dommedagstakter på «Engleknuser» (som riktignok dras litt i det lengste). Også «Blackpunk Terror» er et fint tillegg der den ligger som en kort, punksk black’n’roll-kuriositet på slutten – med brølende bass.

Men Dødfödt fremstår stort sett ikke spesielt egenartet med sitt nesten gjennomgående konvensjonelle musikalske svartmetalluttrykk, noe som er litt merkelig når presentasjonen ellers hinter om noen ambisjoner om å skille seg litt ut. Sett bort i fra det er imidlertid ‘Satanic Perversions’ en ganske ålreit svartmetallplate der noen sterke øyeblikk redder den fra å forsvinne helt i mengden av undergrunnens svartmetallutgivelser.

Skrevet av Alexander Lange


Sinister King – All is Vanity

Usignerte, ute nå på div. strømmetjenester

Av å kaste et blikk på coveret til Sinister Kings debut-EP ‘All is Vanity’ vil man muligens forvente en hypermelodisk og noe corny krysning mellom powermetall og progmetall. Ved avspilling av åpningssporet «A Cure for Insomnia» vil man fort innse at forventningene (som de ofte gjør) har ledet en på villspor, om ikke helt ut i tjukke skauen. Musikken til Sinister King er unektelig melodisk og farget i kantene med mørk og metallisk prog, men de fem sporene som utgjør ‘All is Vanity’ er preget av en profesjonalisme og teft som fremstår som alt annet enn lettsindig og corny. 

‘All is Vanity’ tar i løpet av en snau halvtime for seg diverse utfordringer og kvaler knyttet til den moderne tilværelsen, alt understøttet av robust og fengende metall. Både psykiske lidelser som insomnia og bredere samfunnsmessige defekter for gjennomgå, om tidvis via en banal tekstlig vending eller to, så ofte også gjennom treffsikre og antemiske vokalhooks. Symfoniske elementer og glitrende synther farger stadig i hjørnene, men det råder aldri tvil om at hovedattraksjonene er den tunge, Sirenia-aktige riffingen og de skarpe refrengene som er som hentet ut av den senere sangboka til Soilworks Bjørn Strid.

Velmeislede, Nergardske gitarer veksler med storslått melodikk og melodisk dødsmetall-tyngde på åpningsspor og tidlig høydepunkt «A Cure for Insomnia». Sinister King skyr ikke unna muligheten til å deise et breakdown eller to ned over lytteren, for deretter å gli sømløst over i solistiske gitar-fyrverkerier. «Sanctuary Rage» makter ikke å mane frem den samme uanstrengte melodiske magien som sin forgjenger, men glimter i gjengjeld til med et post-refreng som kombinerer strømlinjeformet tyngde og antemiske kvaliteter på slående vis. «All is Vanity» synker så enda dypere inn i låtskriver-slumpen, men ikke så dypt at det noensinne dreier seg som noe annet enn bunnsolid tungmusikk. 

Kursen rettes så umiddelbart opp med EP-ens andre høydepunkt «Still Here». Buldrende trommebrekk og harmoniserte gitarer leder oss gjennom det introduserende strekket, før symfonisk forsterkede, dramatiske akkordprogresjoner underbygger det fabelaktige refrenget. «Death of All Joy» utgjør så en melankolsk og flott finale – en finale som veksler mellom småskeiv progrytmikk og potente grooves toppet med klokkeklare, Anubis Gate-aktige vokalfraser.

Sinister King kaster seg med ‘All Is Vanity’ over målstreken i siste liten for å rekke den allmektige og alt-oppslukende listesesongen. Når det kommer til melodisk, tung og kommersielt anlagt progmetall er det ikke så mange norske band som kan rivalisere det bandet har fått til på sin debut-utgivelse i 2021, og vi får bare håpe at det ikke bare er vår ydmyke blogg som finner tid til å la seg imponere av musikken til Sinister King nå i travle desember. I det minste har bandet nådd frem til skribentene hos Metallurgi, og jeg har ingen tvil om at fans av moderne og tung progmetall vil finne flust av grunner til å la seg forføre av ‘All Is Vanity’. Sinister King slipper en sterk debut-EP på tampen av utgivelses-året 2021 med ‘All Is Vanity’.

Skrevet av Fredrik Schjerve



KAS – The Problem of Evil

Usignert, ute nå på div. strømmetjenester

Etter å ha blitt introdusert for de mørkere og tyngre kretsene i musikkverdenen gjennom sin tid i In the Woods… har Kåre André Sletteberg endelig sett sitt snitt til å gi ut sin egen musikk under forkortelsen KAS. På debuten ‘The problem of Evil’ har han fått med seg vokalister fra band som BlotMental DevastationGreen Carnation og Arvas til å legge tekstlige narrativer over musikken sin, en form for sjangeragnostisk ekstremmetall som er trygt forankret i undergrunnen og dets ekstreme idealer. Som en debuskive gjerne bør, legger ‘The Problem of Evil’ et godt grunnlag for videre utvikling for artisten, ettersom det byr på flust med elementer som med fordel kan bringes videre, samt en del elementer som bør justeres eller fjernes fullstendig.

Åpningssporet «Frost Rite Descends» utgjør et unikum på skiva, ettersom den mer eller mindre befinner seg i et og samme sjangerlandskap gjennom spilletiden. Klimprende gitarer og piano setter en sorgtung atmosfære til å begynne med, før Jan Åge Lindeland (BlotMental Devastation) rir de turbulente svartmetall-krusningene til KAS med intensitet og overbevisning. Dessverre oppleves vokalen til Lindeland som monoton i fremførelsen både på dette sporet og «Ascending Forth into Autumn Night», en svakhet som blir ytterligere tydeliggjort av manglende uttale. Låta kan muligens ansees å være et lite stikk i retning Solberg-regjeringens håndtering av pandemien, ettersom broen er fylt med samplinger og opptak hentet fra nyhetssendinger der dystre smitte- og dødstall vektlegges. Dette er et fremtredende øyeblikk på en låt som ellers sliter litt med å få materialet til å feste seg for vedkommende. 

Bedre går det på «Yours to Keep (Always and Forever)», som støtter opp den værharde svartmetallen med robuste, rytmiske gitarhugg. V-Rex Skåtun fra Arvas er generelt en bedre match for musikken til KAS, og et par distinkte øyeblikk med svartmetallisk gitartremulering bidrar til å heve låta over sin forgjenger. Deretter høynes dramatikken og det teatralske merkbart  på «This is Goodbye», som ser Kjetil Nordhus og Stein Roger Sordal fra Green Carnation fremføre en av Slettebergs egne tekster med sine stoiske røster. Her skjener lydbildet tidvis innom et gotisk dødsdoom-lende som hentet ut av Peacevilles legendariske 90-tall, fullbyrdet med klagende strengestemmer og symfoniske berøringer.

Det sterkeste materialet finner vi dog på platas B-side, som generelt baker inn mer doom enn platas tidligere materiale. De smektende innslagene av doom på både «Ascending Forth into Autumn Night» og tittelsporet demonstrerer Sletteberg sitt talent for å utvinne minneverdige og fengende temaer fra uttrykkets dystre råmateriale, og jeg håper virkelig at han fortsetter å jobbe med denne siden av prosjektets lydbilde på senere utgivelser. Singelen «Lost Love» avslutter så skiva på verdig vis, med en serie bunnsolide riff og nok et godt samarbeid med Skåtun fra Arvas.

Det er ikke til å legge skjul på at ‘The Problem of Evil’ sliter litt med å stadfeste sin egen identitet. Coverets visualer er tematisk kongruent med musikken, men føles likevel ikke som en passende motpart til musikken som finnes på innsiden. Musikken også er litt for ustabil i uttrykket til å oppleves som et helhetlig sluttprodukt, og spesielt de hardråkk-pregede gitarsoloene sliter med å hevde seg som et element som har noe å gjøre på skiva. Når produksjonen i tillegg oppleves som blass og lite slagkraftig er det ingen tvil om at KAS har mengdevis av forbedringspotensial når det kommer til skrivingen av skive nummer to. ‘The Problem of Evil’ er likevel en god debut for musikeren; en uttrykkstest som åpenbarer både styrker og svakheter ved den musikalske konstruksjonen. Anbefales tilhengere av sjangeragnostisk ekstremmetall med vekt på svartmetallisk melankoli og doomens episke tyngde. 

Skrevet av Fredrik Schjerve



Omnus – Stepping Stones

Usignerte, ute nå på div. strømmetjenester

Omnus er et samarbeidsprosjekt mellom tre talentfulle musikere som tar sikte på å blande klassiske kompositoriske tendenser med modere former for progressiv, tung gitarmusikk. Trioens første avhandling kommer i form av en fem-låters EP ved navn ‘Stepping Stones’, en tittel som muligens sikter til innholdets utprøvende natur. Låtene på ‘Stepping Stones’ er unektelig litt for omflakkende i uttrykket til at utgivelsen føles ut som en presis stadfesting av bandets identitet, men det er nok av hint som peker på et mulig gjennombrudd for bandet. For til tross for et par sleivspark og en noe ufokusert stilistisk tilnærming er det mye av materialet på bandets debut-utgivelse som er av særs høy kvalitet, og som i tillegg er temmelig unikt selv i dagens pluralistiske musikksamfunn. 

Bandets største styrker og svakheter er begge tilstede på det relativt konsise åpningssporet «Age». Den kaotiske og tekniske instrumental-åpningen er en av skivas mest overbevisende sekvenser, en kreativ overtenning av det sjeldne som både forvirrer og forlyster. Disharmoniske gnisninger og pitch-shiftende effekter (muligvis) suser rundt i det auditive luftrommet, før stormen løyer nok til å gi plass til bandets vokalist. Den klassiske kontratenor-sangen som får en sentral rolle over EP-ens spilletid er på mange måter Omnus sin mest fremtredende særegenhet, men for mange vil det nok også være elementet som hindrer dem i å nyte musikken til det fulle. For min del er det snakk om mye treff-og-bom, og generelt sett synes jeg sangen foreløpig funker bedre som eterisk bakgrunnstekstur enn fokus for lytterens oppmerksomhet. Dette elementet kan dog bearbeides av bandet over tid, og jeg har ingen tvil om at det kommer til å funke bedre jo mer Omnus jobber med å få bakt det inn på en god måte. 

«Debauchee» er et unikum på skiva i den forstand at den er prydet av alminnelig growle-vokal fremfor klassisk sang, og den glir også en del lettere ned enn åpningssporet som følge. Låta er til gjengjeld et temmelig standard progmetall-nummer i forhold til «Age», og jeg lengtet litt etter åpningssporets utøylelige instrumental-eksplosjoner etter hvert som den spilte. «Bury Me in Darkness» gjør så den uttrykksmessige problemstillingen enda mer komplisert ved å være et mer eller mindre rendyrket stykke melodisk dødsdoom ala 11th Hour – om 11th Hour hadde funnet på å deise et utbrudd av mekanisk djent rett ned i broen på en av låtene sine. Deretter får vi endelig et gledelig gjensyn med trioens tekniske genialitet, når «Diaphanous Wife» bryter ut i en krokete og trollsk instrumental-seksjon som låter helt uanstrengt og selvfølgelig i sin originalitet. 

‘Stepping Stones’ er en EP som demonstrerer et bands villighet til å godta litt snubling underveis i letingen etter et originalt uttrykk. Trioen trenger enda litt tid på å fin-tune sammenkoblingen mellom vokal og musikk, og de klassiske elementene bør være enda tydeligere inspirert av epokens teoretiske rammverk dersom målet er å distansere seg fra den melodiske dødsdoomens og dens upresise imitasjon av musikksjangeren. Dersom Omnus klarer å få bukt med disse utfordringene vil de trolig kunne være en av Norges mest spennende progmetall-enheter – de mest utmerkede øyeblikkene på ‘Stepping Stones’ taler i alle fall i denne profetiens favør. ‘Stepping Stones’ er en debut-EP som flyter over av kreative impulser og teknisk kompetanse, og en sikker vinner for åpensinnede tilhengere av progressive og avantgardistiske retninger innenfor moderne metall. 

Skrevet av Fredrik Schjerve

Makrostrukturell Evaluering: Ukas Plater



Skaur – Reis te Haelvete

Ute nå via Darker than Black Records

Skaur er et nordnorsk svartmetallprosjekt som har eksistert siden 2003 – riktignok med et lite oppbrudd mellom 2006 og 2008, som endte med at frontmann NordMann reinkarnerte det tidligere enmannsprosjektet med en full bandbesetning. Prosjektets overordnede purpose fortoner seg i alle fall på ‘Reis te Haelvete’ som forsøket på å etablere et slags nordnorsk svartmetalluttrykk. Skaur lykkes i alle fall med å skape et ganske eget og beundringsverdig uttrykk, som like fullt fremstår som et tveegget sverd. ‘Reis te Haelvete’ er nemlig blant de mest krevende lytteropplevelsene jeg har vært borti i år.

Om det er et band Skaur minner meg om rent musikalsk må det være amerikanske Krallice – både dette bandets tidligere, mer atmosfæriske og mer ordinære progressive uttrykk og det nyere, mer ugjennomtrengelige og mer tekniske materialet. Mye knytter seg til Skaurs kontinuerlige og vellykkede anvendelse av lyse, blendende tremologitarer og de usedvanlig progressive låtstrukturene som i seg selv kvalifiserer plata til et slags unikum. Knapt noen temaer repeteres på ‘Reis te Haelvete’, noe som etterlater lytteren med en enorm masse med ulike vendinger, temaer og taktskifter – plata er som en enorm samling med ganske korte svartmetallseanser. Det er altså snakk om en – så vidt jeg har kunnet registrere – gjennomskrevet sak på 50 minutter.

Så er det i dette også svært mye bra å hente. Tittellåta er en flott åpning med en rekke strålende og harmoniske gitarpartier; på «Ved noed foelger doed» får vi for alvor stifte bekjentskap med de flotte basslinjene som ellers ligger strødd utover plata; og «Nattsangen» sper på med noen flotte og litt mørkere partier. Så kan man snakke om noen kule, folkemusikkinspirerte temaer i begynnelsen av «Himmelild» og de litt romsligere partiene de to siste gigantene, «Nordland og ned» og «Stjerna», byr på. Men jo lenger man beveger seg ut i ‘Reis te Haelvete’, jo mindre meningsfullt blir det å snakke om enkeltlåter; ja, det er i det hele tatt vanskelig å vite når de går over i hverandre som følge av de prekære låtstrukturene, og først og fremst føles ‘Reis te Haelvete’ til slutt som et lerret der Skaur har malt hemningsløst med mange små pensler på én gang.

Og helt heldig synes jeg ikke det er. Når råmaterialet er så bra som det er, synes jeg det er dumt at det er så få – om noen – tilløp til låtstrukturer som følges meningsfulle på en mer overordnet plan. Gjennomskrevet musikk kan for all del by på sterke låtstrukturer, men Skaurs musikk preges for mye av det som føles som små utbrudd av intensitet og korte crescendoer til at låtene på noen måte føles som meningsfulle enheter i seg selv.

Så er det helt klart noe ved dette mange nok også kan sette pris på. ‘Reis te Haelvete’ lykkes med å være uhyre voldsom, og det er ikke minst takket være den beundringsverdige vokalen, som må være noe av den mest teatralske og voldsomme svartmetallvokalen jeg noensinne har hørt. I dette ligger det helt klart også kvaliteter, men det er for min del også snakk om en overdosering når plata – og ikke minst låtene – varer så lenge som den og de gjør, og det gjør at den for meg blir ganske så slitsom senest etter noen titalls minutter. Stilistisk, ikke minst med tanke på det helt fantastiske albumcoveret, er imidlertid ‘Reis te Haelvete’ også en prisverdig prestasjon.

Skrevet av Alexander Lange


Dark Delirium – Sulphur

Usignerte, ute nå på div. strømmetjenester

Om Metallurgi hadde delt ut et pris for produktivitet og arbeidsvilje er det ikke umulig at det unge melodeath-bandet Dark Delirium hadde stukket av med den. Om vi skulle angrepet problemstillingen på en så objektiv og statistisk forankret måte som mulig hadde nok Rogalendingene måttet se seg slått av den mytiske undergrunnsskikkelsen Kenneth Nattesorg, men inntil vi finner ut hvorvidt mannen egentlig er en kunstig intelligens med sans for prosedyregenert ekstremmetall eller ei må han nesten innfinne seg i å være ekskludert fra konkurransen. Dark Delirium slapp debuten sin ‘Fallen’ i juni, og har siden den tid gitt ut en EP og et knippe singler, i tillegg til den nylig utgitte andreskiva ‘Sulphur’. Et slikt arbeidstrykk er definitivt beundringsverdig, men spørsmålet blir naturligvis om bandet står i fare for å tømme den kreative brønnen via uhensiktsmessig høy aktivitet, eller om inspirasjonen til motsetning er så sterk at den krever et utløp. 

Faktisk viser det seg at Dark Delirium sitt produksjonstempo ikke er så ekstremt som først antatt. Blant ‘Sulphur’s ni låter finner vi nemlig tre av singlene bandet har gitt ut i løpet av den siste halvdelen av 2021, i tillegg til EP-en ‘Abyss’ i sin helhet. Dette vil si at mesteparten av stoffet vil være kjent for lyttere som har holdt et øye med gruppen gjennom deres karriere, hvorav kun tre låter vil by på fullstendig nytt stoff for de mest befarne av oss. Ja, dette er fortsatt et skyhøyt arbeidstempo, men ikke så høyt at det ikke kan forklares via de hyperaktive kreative impulsene til et ungt band som ønsker å hevde seg selv i en høyt befolket metallscene. 

«Destruction of Empathy» åpner med et kort strekk av den mørke, cinematiske dramatikken som på mange måter kan sies å være Dark Delirium sitt viktigste kort når det kommer til å skille seg ut fra melodeath-mengden. Låta veksler mellom nedslåtte, doomy seksjoner og oppildnede, thrashende partier, ledsaget av en illsint skjennepreken adressert til vårherre ærbødigst. Jeg har tidligere kommet til skade for å i overkant vektlegge gruppens tenuøse forbindelse til metalcore, men på andrelåta «Forest Hymn» blir dette en mer hensiktsmessig sammenlikning å trekke. Låta legger noen svært metalcore-relaterte grooves under David Ekses allerede hardcore-lenende vokal, og helheten er en tung og aggressiv affære som kun tempereres av noen atmosfæriske lommer.

Låter som «Sarcophagus», «Sulphur» og «Caught in the Spider’s Web» demonstrerer hvor langt Dark Delirium har utviklet seg siden oppstarten i 2020. «Sarcophagus» er en omfattende og velstrukturert låt definert av sine Gojira-aktige harmonics og episke akkordprogresjoner; «Sulphur» på sin side er en skarp singel fylt med kraftige riff og semi-teknisk thrashing, som til tross for enkelte harmoniske gnisninger tar et stort steg forbi tidligere singler. Bandets mest alpine høyde er for min egen del fremdeles «Caught in the Spider’s Web», som er gjennomsyret av en slags Insomniumsk melankoli som gjør seg til kjenne via glitrende melodier og tårnende teksturer.

Det er dog begrenset hvor mye man kan utvikle seg som band i løpet av et år, og mye av låtmaterialet på ‘Sulphur’ er preget av svakheter som har blitt påpekt i forbindelse med tidligere utgivelser. Soloene – til tross for mye forbedring – er fortsatt relativt stive i fraseringene, og i likhet med gitararrangementene er det ikke alltid Ekse og Moen er helt samkjørte hva angår den underliggende tonaliteten. Det at unge band sliter litt med det tekstlige er ikke noe nytt, og også Dark Delirium strever med å tillegge det tematiske fokuset på mental helse et nivå hinsides det brutalt ærlige. Som nevnt i tidligere omtaler mener jeg disse skavankene kommer til å rettes ut gradvis gjennom tid og modning, så jeg har vansker med å la det farge synet jeg har på det som er en temmelig solid skive fra et ungt og aspirerende band. ‘Sulphur’ er en skive som ser Dark Delirium pushe soundet sitt til nye plasser, i tillegg til å videreutvikle de aspektene ved bandets uttrykk som har fungert best til nå. Anbefales fans av tung og skyggelagt melodisk dødsmetall. 

Skrevet av Fredrik Schjerve

Makrostrukturell Evaluering: Ukas Plater




Kirkebrann/Visegard – Kirkegard 

Ute 30. november via Odium Records

Kirkebrann og Visegard er kanskje de to mest passende bandene som operer i Norge til å dele en splitt i 2021. Deres tradisjonstro men halvmoderne svartmetall bygger i begge tilfeller på den perioden innenfor sjangeren der artistene begynte å få øynene opp for de hittil ukjente knottene på miksebordet, med det resultatet at det spede og knitrende lydbildet ble erstattet med et mye kraftigere og skarpere et. Splitten ‘Kirkegard’ er unormalt substansiell for formatet, med en spilletid på en snau time der bandene får rikelig med rom til å demonstrere de subtile men betydelige forskjellene som skiller dem uttrykksmessig. 

Først ut av helvetes porter kommer Kirkebrann, og de kaster ikke bort mye tid før de går for lytteren strupe. Litt klimpring og sinnssvak nynning blir det dog på starten av «Black Metal Blues», før bandets mektige svartmetall ruller nedover åskammen som en mørk og tung tåkesky. Bandet har tydeligvis et godt utvendig perspektiv på sin egen musikk, for singelen «Døden Byr opp til Dans» er neste låta ut, og den byr på et tidlig høydepunkt med sin Endezzma-aktige brutalitet og rasende tempo. Kirkebrann er drevne på å variere kjernesoundet sitt fra låt til låt, og i løpet av A-sidens resterende låter får vi servert Satyriconske disco-groover, Dødsmetalliske gitartremuleringer og fengende svartrock. Best er kanskje «Lange Netter», hvis intro består av en flint-aktig ledegitar som tidlig slår gnister og antenner et veldig hav av black’n’roll. Den heseblesende driven får liksminken til å materialisere seg i fjeset mitt spontant, og Kirkebrann bevarer foten korsfestet til gasspedalen helt frem til målstreken.

Visegard er tidlig ute med å hevde seg som en liknende men distinkt entitet til sammenlikning, med en tilsvarende mektig fasade preget i større grad av mørk folketonalitet. Utgangspunktet for gruppens stil kan sies å være noe så spesifikt som Satyricons ‘The Shadothrone’ omkranset av Windirske, melodiske topper og knauser. Bandet oppleves som tydeligere forankret i sitt eget uttrykk enn Kirkebrann, demonstrert gjennom måten «Månedans» og «Draugen» skaper variasjon innenfor tilnærmet identiske riff-stiler og rytmiske rammeverk. Bandet klarer også å samle motet og driste seg lenger ut i den stilistiske ødemarken når de kjenner seg kallet dit, som på «Jerva Jakob» og høydepunktet «Hvor Gausta Rår». Førstnevnte beveger seg inn i et nesten folkemetallisk festlandskap befolket av gjengvokal som pussig nok sender tankene i retning en mer uhemmet Joachim «Jokke» Nielsen. Sistnevnte tar seg god tid til å brette ut sine tettvevde melodier og melankolske akkordrekker, en suggererende reise som gjør seg fortjent til en utstrakt og gradvis fade-out.

De to bandene byr på to tilsvarende sterke lytteropplevelser preget av ulike styrker og svakheter. Kirkebrann byr på mest variasjon i låtveien, men risikerer også å stykke opp identiteten sin i større grad. Visegard er på sin side langt mer uttrykksmessig konsistent, men dette kan tidvis også oppfattes som ensformig, spesielt med bandets markerte preferanse for tredelt, svingende taktfølelse. Dette er mest av alt svakheter som eksisterer i teorien, for min egen opplevelse av ‘Kirkegard’ er nesten utelukkende positiv – sett bort ifra den noe krevende lengden på utgivelsen. Kirkebrann og Visegard harmoniserer som to toner i djevelens intervall på ‘Kirkegard’, en splitt som troner på toppen av alle de norske bidragene til formatet i 2021. 

Skrevet av Fredrik Schjerve



Gorr – Tolv i Talet

Usignerte, ute nå på bandets Bandcamp

‘Tolv i Talet’ er et aldri så lite utsving for den befarne låtskriverduoen i Gorr, som består av solomusikerne Skuggima∂r og Hateful Wind. Tidligere utgivelser har vært godt plantet innenfor svartmetallens fire borgmurer, men i forbindelse med utgivelsen av sin nye skive har bandet uttalt at de ønsker å eksperimentere med elementer fra både dødsmetall og doom. Dette viser seg å være en god avgjørelse, ettersom ‘Tolv i Talet’ – også takket være noen små men viktige produksjonsjusteringer – langt på vei er den beste Gorr-utgivelsen til nå.

Åpningssporet «Like Vakkert som Grusomt» eksisterer muligens for å gi Gorr-lytterne en gradvis overgang til deres nye uttrykk, ettersom den for det meste består av mørkt atmosfærisk svartmetall. Med en litt uklar låtform og udefinerte ledegitarer gjentar den mange av tingene jeg har kritisert bandet for tidligere, men disse faller fort bort med ankomsten til «Einheri Ta Eit Sete». Åpningens blastende men bunnskrapende dødsmetallriff er bunnsolid, og det samme er versene og broens vandring ut i Rothadásk dødsdoom. «Jammerberget Ropar» krysser så de to uttrykkene vi har blitt presentert for på åpningslåtene, med en tung dødsmarsj til å åpne showet og hektisk black/death til å fylle låtas hovedseksjon. 

Singelen «Gje Han Ægirs Døtre» er neste mann ut, og låtas primitive, stavrende dødsmetall og episke melodiske svartmetall fungerer like godt som da den ble sluppet i august. Broens skeive og forstrekte blastbeats bidrar til å desorientere lytteren, og det samme gjør den tungt hamrende avslutningen. Avslutningssporet «Slik Lyder Soga Om Folket på Saltsteinen» er det klart mest hendelsesfulle av dem alle, med en nesten gotisk dødsdoom-introduksjon som leder inn i en forhekset seksjon som mest av alt fortoner seg som melodisk funeral doom. Broen destabiliseres på samme måte som forgjengeren, og insisterende, repetitive slag leder oss inn i en eksplosiv avslutning som dessverre er litt i overkant dominert av de kraftige bassfrekvensene. Utenom dette er det uoffisielle tittelsporet en god låt, og en passende syntese å avslutte skiva med.

I kjent Gorr-stil er produksjonen temmelig oppstykket, men den har forbedret seg en del i forhold til tidligere utgivelser. Skuggima∂rs maniske hyl er plassert akkurat langt nok bak i miksen til å fungere som et skremmende og truende geist i det fjerne, og gitarene er tunge men definerte nok til å gi lytteren den informasjonen som trengs for å navigere i låtlandskapet. Nok en gang vil nok ‘Tolv i Talet’ neppe skape entusiasme i det bredere metall-landskapet, men jeg mener skiva har potensialet til å sette Gorr i kontakt med en del av metall-befolkningen som ikke har interessert seg for prosjektet tidligere – spesifikt lytterskaren som interesserer seg for obskur og godt bortgjemt dødsdoom. ‘Tolv i Talet’ er – som  sagt – Gorrs beste utgivelse til nå, en skive som gjør mye riktig i sin sammenkobling av dyster dødsdoom og melankolsk svartmetall.

Skrevet av Fredrik Schjerve


Svart Hav – Funeral Fields

Svart Hav - Funeral Fields
Ute nå via DerelictGoods

Svart Hav er fem rogalendinger som plasserer stonerrocken og -metallen sin i en drakt som vekker assossiasjoner til mystikk, tankefulle konsepter og sørvestlandets vindkast og havbølger. Det i seg selv innevarsler nok en slags originalitet innenfor et sjangerlandskap som oftere like gjerne omtales som ørkenrock, og tilføyer mye til opplevelsen man får av bandets nye og solide andre-EP ‘Funeral Fields’.

Svart Hav starter her i et hjørne som er orientalsk nok til at jeg med en gang kommer til å tenke på tonaliteten i Superlynx‘ strålende fullengder fra i år, og sparker således ballet i gang på strålende vis. Grooven som forsiktig etableres i EP’ens preludium og sømløst videreføres i «Ride of Fedaykin» er bunnplanken for utgivelsens sannsynligvis beste del. Riffene sitter som skudd og vokalen er akkurat passe plassert i lydbildet der den ligger standhaftig, lavmælt og effektbefengt – assossiasjonene sendes til band som The Sword og Sleep, og det er ingen tvil om hvilke musikalske formler Svart Hav setter sin lit til.

Og det er nok snakk om en nokså – og kanskje litt for – trygg musikalsk tilnærming til sjangerlandskapet. De påfølgende og litt mer gyngende «Frozen Slumber» og «Matilda» er blytunge, sterke og dødsfine låter, men blir også litt anonyme i helheten, og vitner sånn sett om et band som kanskje kunne hatt godt av litt mer musikalsk eventyrlyst. Noe av det blir imidlertid forløst i EP’ens avslutning, syvminutteren «Tore Hund», som åpnes av gråtende gitarer og dystre ballade-tendenser før gitarcrescendoer åpner for et fantastisk, knusende refreng. Noen vil muligens se på låta som en liten tålmodighetsprøve, men den ender for min del opp som et spennende segment i en ellers sterk – om enn noe trygg – andreutgivelse fra Svart Hav.

Skrevet av Alexander Lange



My Grief – 1066 AD

My Grief - 1066 AD
Usignert, ute på strømmetjenester

‘1066 AD’ er andreplata til enmannsprosjektet My Grief fra Arendal, som ellers også har et knippe mindre utgivelser under beltet. Prosjektet fremstilles først og fremst som et svartmetallprosjekt, men fortoner seg på ‘1066 AD’ i mine ører i større grad med et uttrykk som ligger nærmere doom- og dødsmetallen. Brutalt, tungt, men tidvis også raskt og forholdsvis teknisk gitarspill ligger i forgrunnen, og komplementeres med roligere clean-gitar-partier, synther og til og med litt industrielle produksjonstriks. Med unntak av de to siste låtene, som er nyversjoner av tidligere My Grief-låter, er også alt på ‘1066 AD’ instrumentalt.

Platas introduksjon er av det mer stemningsfulle og behagelige slaget, der dungeon synth-snutten «The Beginning Is the End» baner vei for tittellåta. Dette er en flott oppbygget og balansert sak, der My Griefs hardere sider får føle seg frem under de blendende synthene før tyngre takter slår inn mot slutten. Et av platas mer eksperimentelle segmenter, «Bloodlust», kommer allerede rett etterpå, der noe som minner om en flyalarm introduserer en komposisjon basert på blytunge death metal-riff og ganske så kule industrielle effekter som flyr rundt i hodetelefonene.

Et annet høydepunkt er «Obsession», der synthene frembringer et av platas beste melodier. Det må imidlertid sies at særlig platas instrumentale brorpart ellers har litt problemer med å overbevise til tider. Det skyldes til dels riffene, som baserer seg på litt få formler og blir en smule ensformige og enkle. I tillegg er jeg overbevist om at vokal hadde gjort materialet bedre. Derfor er det også slik at de to siste sporene på ‘1066 AD’, nyversjonene av «Satan» og «Suffering», faller mer i smak hos meg. Det mer febrilske og nesten grindcore-aktige preget over disse låtene er også noe å skryte av. Låta i forkant, «Endless Pain», er også en interessant sak med sine underlige ekkogitarer, og er – for så vidt som mye annet – fylt med en del interessante bestanddeler som nok kunne gått inn i en hakket mer ambisiøs helhet.

Skrevet av Alexander Lange



Abhorration – After Winter Comes War

Ute nå via Invictus Productions

Mye har blitt sagt og skrevet på bloggen (av undertegnede) om tilstanden til norsk dødsmetall i 2021. Min tidligere oppfatning om at norsk jord ikke avlet mye av substans innenfor uttrykket har heldigvis blitt grundig motbevist, men det skal nevnes at 90% av norsk dødsmetall av kvalitet gis ut i form av EP-er og demoer. Abhorrations debut-utgivelse ‘After Winter Comes War’ svekker ikke akkurat mitt siste punkt, ettersom den kommer i form av en fire-låters demo utgitt av det respektable plateselskapet Invictus Productions. Den senker derimot min tidligere oppfatning ned i berggrunnen for å råtne en gang for alle, ettersom den inneholder noe av den absolutt beste undergrunns-metallen jeg har hørt i 2021, norsk eller ei.

Abhorrations dødsmetall-tagning bygger på sjangerens opprinnelse i ekstrem thrashmetall på 80-tallet, og pynter den med akkurat nok svartmetall i kantene til å gi tilstelningen en krigsmetallisk karakter. Med sine bakgrunner i band som CondorDeathhammerBlack Viper og Hecatomb skulle det vel egentlig ikke overraske noen at musikergjengen kjenner sitt utvalgte uttrykk bedre enn sine egne bukselommer, men det uanstrengte viset Abhorration kaster ut nok dødsmetallisk gull på fire låter til å fylle en hel skive på kan ikke unngå å overraske likevel. I tillegg la bandet nylig til Arild fra Nekromantheon ogObliteration på ledegitar, så en eventuell full-lengder vil stå i fare for å få det internasjonale dødsthrash-miljøet til å selvantenne av pur forventning. 

Men la oss ikke bevege oss for langt frem i tid, vi er tross alt her for å prate om ‘After Winter Comes War’. Tittelsporet kommer veltende ut av helvetes porter som en sort bølge av destruktive riffkunster, en semi-teknisk og skarpkantet form for dødsmetall som blaster og thrasher som om den har liv å avkorte. Miksen er nydelig organisk, – bitende men klar – en produksjonsjobb som ligger på nivå med Beyond ManHideous Death og Misotheists utsøkte skiver fra i år. Den Dante-refererende «Ten Trenches of Malebolge» introduseres så via en thrashende dødsmetall-fanfare, før episoder med ledegitar-dominans og mildt dødsprogga akkorder utvider uttrykksperspektivet utover åpningssporet. Sydende, glefsende bass forankrer den hektiske riffingen til Magnus Garathun, som med sineulende growling også sørger for å spikre demoens blasfemiske teser opp på kirkedøra. 

U-festlighetene stopper dog ikke her. «Desecrate the Exploits of God» setter utfor skrenten i et Nekromantheon-aktig jag, før trommis Øyvind Kvam mater på med nok periode-spesifikke brekk til å kalle trylle frem tårer i øyekroken til enhver hardnakket 80-talls-fanatiker. Mer rytmisk trolldom får vi på avslutningssporet «The Great Storm of Putrefaction», som dveler ved åpningens akkorder akkurat lenge nok til å destabilisere låtas rytmiske fundament. Låtas høydepunkter inkluderer blant annet den villeste opptellingen til en ny seksjon du kommer til å høre på en skive i 2021, samt en avslutning som er så sammensatt og heseblesende at du omtrent kan se guttas djevelske glis etter en velutført gjennomspilling.

Samtlige av medlemmene i Abhorration virker så innbefattet med grepene som får klassisk dødsmetall til å eksplodere ut av høyttalerne at jeg som anmelder opplever at mitt kritiske blikk for en gangs skyld ikke finner noe å plukke på. Det eneste som går gjennom hodet mitt når jeg hører på ‘After Winter Comes War’ er hvor hinsides tøft og kreativt det er, og at jeg vil ha mer av det – helst i går, om det hadde vært mulig. Abhorration har på sin debut levert 22 minutter med dødsmetall som (i mine øyne) kan konkurrere med toppsjiktet av årets utgivelser innenfor sjangeren internasjonalt, og som enkelt og greit er den beste norske EP/demo-utgivelsen jeg har hørt i år. Ingenting å utsette på; ta deg en lytt eller tjue. 

Skrevet av Fredrik Schjerve



Tenebral Rift – Umbra 

Usignerte, ute nå på div. strømmetjenester

Tenebral Rift er et anonymt band fra Trøndelag som ved første øyekast virker temmelig profesjonelt. Deres visuelle stil er meget forseggjort, og setter dem i dialog med mye av den andre okkulte, symbol-tunge ekstremmusikken som produseres i Trondheim for tiden. Dersom man spoler litt rundt i debut-utgivelsen ‘Umbra’ vil den klare, fyldige og detaljrike produksjonen være noe av det første som legges merke til, og på dette tidspunktet vil det virke sannsynlig at gruppen består av én eller flere musikere med lang fartstid innenfor ekstreme metallsjangre. En fullstendig gjennomlytt av plata vil derimot avdekke en del strukturelle skavanker som taler i mot denne teorien, og konflikten mellom den profesjonelle presentasjonen og den mangelfulle strukturen ender dessverre opp med å definere skiva, i alle fall for undertegnede.

‘Umbra’ er en skive som per bandets bio ønsker å undersøke de «mørkeste og mest undertrykte hjørnene at den menneskelige psyke», og det via dyster og atmosfærisk dødsdoom med elementer av svartmetall og sludge. Takket være den utmerkede produksjonsjobben oppleves skiva som temmelig fokusert uttrykksmessig, til tross for at undersjangrene som involveres er mange, og måtene de anvendes på likeså. Det miksen ikke kan hjelpe med, er å gi de lineære og gjennomkomponerte låtene den retningen som kreves for å holde lytterens fokus gjennom seks spor på syv til tolv minutter.

Samtlige av låtene på ‘Umbra’ holder seg tett til følgende struktur: Serier av enkeltstående og løst sammenkoblede ideer som hyppig avbrytes av lommer av post-farget atmosfære – gjerne med et sample på toppen. I tillegg repeteres seksjoner og ideer sjelden etter at de først har fått sin tid i rampelyset (med unntak av et par riff på «Enthralled Nocturnal Prison» og «Lingering Wound»), hvilket gjør låtene enda vanskeligere å skille fra hverandre. ‘Umbra’ fremstår derfor som en timeslang enkeltlåt, eller kanskje seks låter delt opp i tre eller flere, løst sammenknyttede deler – med andre ord en ordentlig utfordring å komme seg gjennom i en sitting. 

Hvilket er umåtelig synd med tanke på styrken til enkeltstående ideer, den tematiske utformingen og presentasjonen som helhet. Låter som «Vale of Shadows» kombinerer funeral doom-aktige atmosfærer og instrumentale effekter med drivende, rockende dødsdoom til utmerket effekt. Enda bedre er innslagene av svartmetall og black/death som dukker opp med jevne mellomrom, der spesielt den Djevel-aktige akkordsekvensen som kroner midtpartiet til «Shrouded by the Mist» gjør inntrykk. Det ligger med andre ord en god skive i ‘Umbra’s indre et sted, men mangelen på strukturelle holdepunkter gjør at selv de gode ideene sliter med å hevde seg når skiva har stått og surra på anlegget en tre kvarters tid. 

Det er sjeldent jeg er så konfliktert rundt en skive som jeg er med debuten til Tenebral Rift. Det er så åpenbart at bandet har potensialet til å bli et bunnsolid dødsdoom-prosjekt med sterk tematisk grobunn, men inntil låtformene faller på plass – samt ledegitarene, som ofte skjærer åpenlyst med akkordgrunnlaget, intensjonelt eller ei – vil de nok ha problemer med å utmerke seg i dagens råsterke, norske undergrunnsscene. Tenebral Rifts ‘Umbra’ vil trolig treffe en del av dødsdoom-scenens ivrigste konsumere, men for min egen del forblir den – om noe reduktivt – et slående eksempel på uforløst potensiale.     

Skrevet av Fredrik Schjerve



Haalbuaer – Mortal Ones Scream in Terror

Usignerte, ute nå på div. strømmetjenester

På sin andre demo fra 2020 beviste dødsmetall-trioen Haalbuaer at de er en av de mest groteske dødsmetallbandene på norsk sokkel. Det er forså vidt lett å forfalske organisk råte på en dødsmetall-demo med lave produksjonsverdier, men Haalbuaer utsondret en autentisk kjærlighet for alt som er sørpete og jævlig ved dødsmetall gjennom hvert eneste kravlende riff og vokale oppstøt. Molde-bandet viser en forståelse for fundamentale strukturer ved klassisk dødsmetall som er langt forut deres unge alder, og på debutplata ‘Mortal Ones Scream in Terror’ gjør de et evolusjonært hopp som gjør at jeg umiddelbart begynner å fantasere rundt hva slags skiver de kan komme til å slippe i årene som kommer. 

Med «evolusjonært hopp» mener jeg ikke at Haalbuaer har beveget seg ut sin av den primitive ursuppa, men heller at suppa har blitt fylt av et langt mer yrende og differensiert liv enn på tidligere utgivelser. ‘Mortal Ones Scream in Terror’ fyller nemlig sin korte spilletid med så mange ulike former for dødsmetallisk klassisisme at en like passende albumtittel hadde vært ’50 nyanser av fordervet OSDM’. Vi finner ikke bare luskende Autopsy-seksjoner og slibrige hyllester til Incantation, men også referanser til vridende, finsk dødsmetall og semi-tekniske nyvinninger fra senere i sjangerens utviklingskurve. ‘Mortal Ones Scream in Terror’ makter med andre ord å være både tematisk konsis og ufokusert, ettersom mer eller mindre hele spektrumet innenfor én av dødsmetallens evolusjonære grener kommer til uttrykk i løpet av skivas åtte låter. 

En luskende beat og øredøvende feedback varsler om kommende ødeleggelse, før et slimete og seig riff kaster oss rett ned i den sydende pytten av gjørmete dødsmetall som utgjør åpnignssporet «Cemetery Possession». Trommespillet henfaller like ofte til kjepphøye og dødspotente grooves som til tradisjonell blasting og rulling, og over det hele ligger vokalen som en kølsvart og tjære-infusert glasur. Produksjonen har fått seg en oppgradering siden bandets demo-dager, selv om gitaren tidvis forsvinner bak de høyt miksede trommene. Det er selvfølgelig viktig at bandet tviholder på sin karakteristiske råte, men senere utgivelser av band som Undeath og Noxis viser at det finnes mange produksjonsmessige muligheter selv innenfor avskyelig og grisete dødsmetall.

Blant ‘Mortal Ones Scream in Terror’s høydepunkter finner vi låter som «Cemetery Possession», «Inhale the Nauseating Fumes», «Pungent Ecstasy» og den eneste låta på skiva som har blitt hentet inn fra bandets to demoer, «Caverns of the Deceased». Disse låtene fungerer så bra fordi de inneholder noen av de absolutt groveste dødsmetallriffene på norsk sokkel i 2021, men også fordi de demonstrerer bandets usedvanlig velutviklede teft for dødsmetallisk rytmikk. Det som hindrer debuten i å være en virkelig betydelig hendelse innenfor norsk dødsmetall i år, er at Haalbuaer fortsatt har mye å lære når det kommer til låtskriving før de kan hevde seg blant sjangerens mestere, i tillegg til at produksjonen fortsatt trenger ytterligere justeringer for å unngå å stemples som en glorifisert demo. ‘Mortal Ones Scream in Terror’ er uansett en sjokkerende sterk debut fra et utrolig ungt band, og en obligatorisk lytt for folk som mener at den norske dødsmetallen er i overkant strigla og polert. 

Skrevet av Fredrik Schjerve



Urdôl Ur – Seven Portals to the Arcane Realms

Ute nå via Unborn Productions/Ixiol

Den atmosfæriske og episke formen for svartmetall som Summoning inspirerte er et ytterst vanskelig uttrykk å mestre. Når svartmetallens standardbesetning utvides med både synther og MIDI-instrumenter er faren for å overbelaste låtmaterialet med endeløse lag av melodistemmer stor, og selv Summoning selv kan ikke sies å alltid ha stålkontroll på denne balansegangen. Derfor er det så overraskende at den anonyme norske duoen Urdôl Ur får det til så godt på debuten ‘Seven Portals to the Arcane Realms’, et aldri så lite høydepunkt på tampen av utgivelsesåret 2021.

‘Seven Portals…»s tittel henviser til de syv låtene som utgjør skiva, men i mine øyne ville det vært mer logisk å skille de instrumentale mellomspillene fra de tre fullverdige låtene. I så henseende fungerer mellomspillene som portaler inn i Urdôls fantasi-univers, der de tre storkomposisjonene er utbroderte og episke narrativer som utspiller seg der. Til tross for en noe tilslørt og udynamisk produksjon presterer Urdôl Ur å fylle låtene med musikalske hendelser og dramatikk, for ikke å glemme de smektende melodiene som virkelig selger skiva som en minneverdig opplevelse.

Etter preludiets meget typiske horn-fanfare blir vi plassert midt i kampens hete, i det «Visions of Ancient Battles on the Plains of Baergloire» spiller ut sin fengende introduksjon. Klingende sverd og vrinskende hester lyder over den storslagne svartmetallen, og melodiske kontrapunkter utgjør et treffende bilde på de sammenvevde skjebnene som kjemper på de blodige slettene. Det nedstrippede midtpartiet maler et bilde av en slagmark som er uttynnet for soldater, og lyden av sverd som møtes i det fjerne skildrer den desperate kampen som utspiller seg mellom de få som er igjen. Som dere skjønner er dette musikk som fremkaller bilder og scenarioer på effektivt vis, et episk svartmetallskive som virkelig gjør seg fortjent til benevnelsen «episk».

«Pond of Mana»s fredelige klimpring, fuglekvitring og sildrende bekker er en nydelig pause etter det utstrakte slaget som nettopp tok plass. «Munloire» tar oss deretter med til et mindre krigersk scenario, en mer eventyrlig plass der drivende beats og fantastisk svartmetall-melodikk maner frem bilder av mektige fjell og begrodde daler. «The Darkened Pass (In the Shadow of Thozzt Dogor)» leverer så nok en rik auditiv fortelling, en som er preget av en spenningsfylt marsj gjennom snirklende korridorer overskygget av høye tinder. Låtas gitarintroduksjon er som en gradvis presentasjon av fortellingens distinkte karakterer, og i løpet av spilletiden bygges det opp forventninger og spenninger som utløses av den storslåtte repetisjonen av en av låtas mange sterke melodier. 

‘Seven Portals to the Arcane Realms’ er utrolig ryddig og vel-arrangert for sjangeren. Melodistemmer oppleves sjelden som overflødige, og ingen betydelig påtråkking av tær utspiller seg mellom de ulike instrumentalbidragene. Produksjonen som i utgangspunktet virket i overkant statisk bidrar omsider til utgivelsens sjarm – som de gulnede sidene som rommer et kjent og kjært eventyr. For min egen del får jeg faktisk mer ut av det Urdôl Ur har fått til på sin debut enn det meste av Summoning og Caladan Brood jeg har hørt, enkelt og greit fordi ideene en så vel-formulerte og -trimmede i forhold til de noe mer overfylte låtene til de to nevnte gruppene. ‘Seven Portals to the Arcane Realms’ er en strålende utgivelse som vil glede fans av atmosfærisk svartmetall, dungeon-synth og episke Summoning-hyllester i like stor grad. 

Skrevet av Fredrik Schjerve