Makrostrukturell Evaluering: Ukas Plater

Nifrost – Orkja

Nifrost Orkja (LP) - bigdipper
Ute nå via Dusktone

Nifrost er et friskt forsøk på å sprøyte nytt liv inn i sognametallen, der Windir og Vreid har stått støtt og litt ensomt som de vise mennene bak denne vestlandske svartmetallens melodiske, folkemusikkinspirerte og intense preg. ‘Orkja’ kommer etter to gode fullengdere fra henholdsvis 2016 og 2019 og to sterke singler, og under vingene til plateselskapet Dusktone har de med denne tredjeplata funnet et fundament preget av høy produksjonsverdi og et sound som peker i mange spennende retninger.

‘Orkja’ låter klart og storslått innimellom en god dose råskap, og mens uttrykket i all hovedsak ikke avviker spesielt mye fra alskens svartmetallkonvensjoner, ligger Nifrosts styrke i bandets evne til å la de melodiske, melankolske og folkemusikkinspirerte elementene i musikken sin fungere effektivt, men subtilt, innenfor et moderne og aggressivt svartmetalluttrykk. Mer enn Windir minner Nifrost kanskje enda mer om band som Winterfylleth, Wodensthrone og Agalloch, som på ulike måter har kommet langt med å kle hybriden mellom folkemusikk og svartmetall i en desto mer moderne produksjonsdrakt.

Nifrosts standardformler vil jeg påstå at kommer tydelig til uttrykk i åpningsstrekket på ‘Orkja’. Åpningslåta «Nauden» og førstesingelen «Eit siste ynskje» er begge sterke låter som veksler flott mellom melankolske melodier, heseblesende virvelvinder av svartmetall og mer groove-orienterte pusterom innimellom. Selv koser jeg meg nok imidlertid mest gjennom «Orkja brotna», som på litt over tre og et halvt minutt sirkler flott rundt et nokså uimotståelig melodisk tema som utkrystalliseres både gjennom gitarer og clean-vokal-koring; det er nesten så man tror man er i gang med en 12-minutter av selveste Moonsorrow.

Deretter går imidlertid Nifrost i litt andre retninger. Først gjennom «Hausten», som ved at ett enkelt hovedtema driver låta fremover i seks minutter, er platas desidert mest unike låt. Med bandets tålmodighet og låtas flotte lydteksturer føles dette vel så mye som et nikk til post-metallen som til folkemusikken, som aksentueres gjennom noen mektige clean-vokal-partier. At dette er et litt annerledes spor for Nifrost merkes nok av at låta med lengden sin nok kunne hatt godt av enda flere variasjoner i detaljene, og det går nok enda litt bedre på den påfølgende «Sirkel» – en låt som også er av det litt treigere slaget, men som blant annet med en rekke iskalde moll-akkorder nok har falt litt nærmere svartmetallstammen.

Disse to låtene er nok det friskeste pustet Nifrost byr på på ‘Orkja’, og om jeg skal trekke frem en negativ side ved plata er det nok at bandet nok kunne bydd på enda litt mer dristighet – all den tid de kanskje ikke alltid hadde lyktes helt med det. All sin kvalitet tatt i betraktning, er denne plata forholdsvis konvensjonell i stilen, og det helt unike ved Nifrost er nok ikke fullt ut etablert selv om bandet helt klart er godt på vei. Men så er det altså klart at bandet evner å imponere med verktøykassa de bruker, og plata avsluttes ikke minst med et ambisiøst brak av en ni minutter lang låt. «Ishjarte» fullbyrder på sett og vis ‘Orkja’ med en velfungerende struktur og noen virkelig storslåtte temaer; høydepunktene kommer som perler på en snor, og de gjør det vanskelig å gjøre noe annet enn å anbefale denne plata, all den tid den ligger innenfor en viss komfortsone.

Skrevet av Alexander Lange


Sundrowned – Become Ethereal

Become Ethereal | Sundrowned
Ute nå via Fysisk Format

Debutplata til rogalandsbandet Sundrowned, ‘Become Ethereal’, er et sjeldent norsk forsøk på å tolke den spennende, litt underlige og kontroversielle hybriden av ekstrem-metall, post-rock og shoegaze. Det innebærer naturligvis også at Sundrowned kaster seg ut i utfordringene som ligger i dette sjangerlandskapet, der det nok er naturlig å ønske seg at metall-elementene tilføyer intensitet til drømmende og støyete lydteksturer på en måte bare metallen kan. På denne plata er Sundrowned godt på vei til å etablere en slik balansegang, men like fullt demonstrerer ‘Become Ethereal’ hvorfor denne balansegangen er så viktig og krevende, og da også hva som sannsynligvis må til for å skille seg ut blant det høye antallet prosjekter som etter hvert har kastet seg ut i metalgaze-verdenen.

Det er fra starten av tydelig hvem Sundrowned lar seg inspirere av; i plateselskapet Fysisk Formats presentasjon av plata trekkes de franske blackgaze-legendene i Alcest og post-metal-mastodonten Rosetta frem, og tydelige assossiasjoner til disse gikk også gjennom hodet mitt da jeg hørte gjennom for første gang. Shoegaze-elementene er langt fremme i Sundrowneds musikk der støyete og effektbelagte gitarer maler drømmelandskapet, og metallen er kanskje først og fremst til stede gjennom det ganske energiske trommespillet og growle-vokalen som ligger ganske innbakt i lydbildene.

Sundrowned gir seg selv også et godt utgangspunkt med åpningslåta «Babel», som med et kult og rytmisk lekent åpningsvers og et knippe sterke melodier er et av albumets klart beste låter. Videre byr låtene helt klart på mange sterke øyeblikk, enten det er snakk om noen ganske storslåtte akkordskifter i «A Scent of Glimmer», det vakre clean-gitar-oppbruddet tidlig i «Ethereal» eller åpningssegmentet i «La Tristesse Durera Toujours», der bandet får satt i gang litt etterlengtet tyngde og groove.

Men at det her stort sett er snakk om enkeltdeler handler om det jeg anser som den store svakheten ved ‘Become Ethereal’, nemlig at musikken på denne plata ofte fortoner seg som i overkant lavmælt og retningsløs. På grunn av litt snille og endimensjonale gitarer leverer ikke produksjonen spesielt mye kraft i lydbildet på tross av at trommene er nokså høylytte, og til tider føles ‘Become Etheral’ nesten som et ambient-album – om jeg kan tillate meg å ta i litt. Mellom høydepunktene får man nemlig servert et litt ensformig og lite håndgripelig lydbilde, og mens Sundrowned helt klart evner å levere en luftig og drømmende atmosfære, er ikke dette så spennende og unikt at jeg fanges helt av det.

Så er nok også andre halvdel av ‘Become Ethereal’ en smule svakere enn første, der den kvinnelige vokalen på «The Eternal» ikke blir en så minneverdig affære som jeg kanskje hadde ønsket og bandet ikke lar det kule rytmiske utgangspunktet på «Ruins» få potensialet sitt helt forløst. Etter den litt anonyme «Monarch» skal det imidlertid sies at Sundrowned avslutter sterkt med «O Dom Da Fé», der man gjennom et storslått klimaks der synthene brukes godt og et helt nydelig clean-gitar-segment mot slutten virkelig får en tilfredsstillende smak av atmosfæren som ligger i albumcoveret. Og de sterkeste øyeblikkene på ‘Become Ethereal’ viser helt klart at Sundrowned har en del for seg, selv om det også betyr at de har mye å gå på i neste runde.

Skrevet av Alexander Lange


Beyond Man – Beyond Man

Ute nå via The Sinister Flame

Å bli plukket opp av det finske plateselskapet The Sinister Flame er noe av det desidert største som kan skje et svart/dødsmetall-orientert undergrunnsband. Med sin evig brennende entusiasme for okkult og ritualistisk black/death er selskapet en av de mest konsistente leverandørene av høykvalitets-utgivelser innenfor uttrykket, et ry som har blitt opprettholdt via deres strengt bevoktede inngangsdør og korte liste over signeringer. Folk som har latt seg fortape i nyere utgivelser av band som AethyrickIfrinn og Ordinance vet nøyaktig hva jeg snakker om, og vil dermed også være klar over hva som kan forventes av selskapets norske ny-signeringer, Beyond Man.

Trondheimsbandet Beyond Man har eksistert i over ti år, men har av ukjente årsaker ikke gitt ut noe mer substansielt enn demoer i løpet denne tiden. Nå har tiden altså kommet for å levere en lenge etterlengtet debut-plate, og den simultane signeringen med The Sinister Flame er en ytterst passende konvergens. Med sin okkulte, røyktjukke og ulmende black/death sklir Beyond Man enkelt inn i selskapets dedikerte rekker, og med dette apparatet i ryggen har bandet både sett og utnyttet muligheten til å levere enn av de beste, mest rendyrkete undergrunns-opplevelsene fra norsk territorie i 2021. 

Etter en kort, stemningssettende introduksjon bryter Beyond Man ut i svermende svartmetall, tidvis avbrutt av ritualistisk pulserende trommer. «Helel Ben Sahar» gløder av rettmessig hat for religiøs forrang og elitisme, hvilket ser ut til å være en fellesnevner for bølgen av okkult svartmetall som har feid over Trondheim den siste tiden via Terratur Possessions-bandene Misotheist og Syning. Produksjonen foredler den allerede pure, anti-pietistiske undergrunns-åren Beyond Man hakker løs på med en varm og organisk miks som fremhever deres utemmede nidkjærhet på slående vis.

«Art Beyond Man», som stammer fra en demo bandet ga ut i 2008(!), byr så på en Sabbath-sk, doomy åpningssekvens som krones av singlene hi-hats og et infernalsk hyl som gjør blodet kaldt i årene. Dette er kun en kort avbrekk fra seremoniens kveldende hete, og bandet er ikke sene med å returnere til den evig forlokkende, kokende strømmen av black/death som renner gjennom platas indre. Det rituelle fokuset tilspisses etter hvert som plata nærmer seg sin konklusjon, og de avsluttende sporene «Ave Usera» og «The World Encircler» formelig koker over av inspirerte instrumental-prestasjoner og synergistisk samspill. Det ville også vært en grov overseelse å ikke nevne vokalene til «W.», ettersom den rabide og hemningsløse energien han angriper det tematiske stoffet med er en av største årsakene til at ‘Beyond Man’ låter så lidenskapelig fandenivoldsk som den gjør. 

Med sine 33 minutter er ‘Beyond Man’ en potent og konsentrert dose okkultisme, en plate som formelig krever å bli hivd på anlegget i tide og utide. Beyond Man kaster ikke bort et sekund av platas korte spilletid på unødvendigheter og dilldall, men velger å fordype seg i den bunnløst virvlende black/death-kilden de har avdekket for anledningen. Jeg har virkelig ikke noe nevneverdig av kritikk å rette mot Beyond Mans debut, det er virkelig en utgivelse som for undergrunns-fanatikere kan vise seg å være en av årets mest levedyktige norske utgivelser, og en plate som bør være med i diskusjonen når året skal oppsummeres. Beyond Man kaster en brennende fakkel inn i den norske undergrunns-hulen med sin selvtitulerte debut, ‘Beyond Man’.

Skrevet av Fredrik Schjerve

Forbidden – Ahrmak Thesus

Usignert, ute på Bandcamp

Til slutt har vi lyst til å varsle om en sann obskuritet fra Bandcamps dypeste avgrunner. Det tekniske, avant-gardiske death metal-prosjektet Forbidden har sluppet sin første utgivelse ‘Ahrmak Thesus’ – en liten nøytronstjerne av en EP der fem usannsynlig raske og nærmest ugjennomtrengelige låter er konsentrert på ti minutter.

Fans av band som Portal og Imperial Triumphant vil nok kunne ha mye glede av dette, gitt at man aksepterer en litt mer primitiv produksjonsdrakt. Denne drakta fungerer imidlertid ganske så bra; gitarene ligger egentlig nokså klart til i lydbildet selv om det kan virke litt grumsete til tider, og er uhyre godt spilt der de maner frem bølger av teknisk dissonans. Trommene er kanskje enda mer tekniske og ligger nærmest mekanisk under gitarene og growlingen; aller kulest er det når Forbidden setter i gang tamme-brekk fra og med «Cultorex» som minner om hvordan trommene på Mayhems ‘De Mysteriis Dom Sathanas’ ble svøpt godt inn i en perfekt mengde romklang. Anbefales!

Skrevet av Alexander Lange

Mikrostrukturell Evaluering: Ukas singler




Mortemia – «Death Turns a Blind Eye»

Ute nå via Veland Music

Morten Velands månedlige låtskriver-prosjekt ruller videre med låt nummer to fra Mortemias ‘The Pandemic Pandemonium Sessions’. Som nevnt i min anmeldelse av «The Enigmatic Sequel» nyter hver eneste låt på plata gleden av en unik gjeste-vokalist, og på «Death Turns a Blind Eye» er det Marcela Bovio fra (tidligere) Stream of Passion og MaYan som inntar rollen som sølvfjæret sangfugl. Marcelas klokkeklare røst og melodiske teft utgjør den klart største attraksjonee på «Death Turns a Blind Eye», men Velands ekspertise innenfor storslått, symfonisk metall skinner fortsatt gjennom i hvert bidige øyeblikk.

En melodisk frase på noe som høres ut som en spilledåse viser seg fort å være det sentrale musikalske temaet i en Amorphis-aktig melodisk dødsmetall-åpning. Veland tar så til mikrofonen på de growlede og tunge versene, før Bovio glimter til med et refreng som løfter låta til et nytt nivå. Produksjonen er massiv og kaloritett som alltid, men i denne gangen temperert med en lavmælt bro som åpner opp et eventyrlig og sart landskap i låtas midtseksjon. Cue den harmoniserte og episke ledegitaren, og det blir tydelig at Veland har truffet gull nok en gang med ‘The Pandemic Pandemonium Sessions’ andre låt. Jeg er spent på om prosjektets låter kommer til å danne en klar albumstruktur etter hvert som de slippes, eller om sluttresultatet mer eller mindre blir en samling gode singler. Er det en ting det ikke råder tvil over, er det at Veland og Bovio med sin andre singel fra ‘The Pandemic Pandemonium Sessions’ har fått meg fullstendig huket på sin symfoniske metall-krok. 

Skrevet av Fredrik Schjerve



Minneriket – «Sorg og Savn»

Usignerte, ute nå på div. strømmetjenester

Med «Sorg og Savn» returnerer Stein Aksle atter en gang til sitt vandte svartmetall-uttrykk etter den filmatiske og stemningsfylte låta/musikkvideoen som var «Hjemlengsel». Med seg på laget har han Ingrid Maria, som med sine folkemusikalske vokal-arrangementer skyver prosjektet enda lenger ut i den paganistiske og natur-sentriske sfæren som har vært en sentral brikke i Minnerikets puslespill siden debuten i 2015. 

«Sorg og Savn» er en tettpakket og svimlende låt som grunnet sine hyppige retningsendringer og dualistiske vokal-fremføringer minner meg sterkt om 90-tallets mer eksentriske norske svartmetallband. Låtas tettvokste barskog opplever stadig gjennomtrekk i form av strykernes plystrende vinder, atmosfæriske keyboards ligger som en dis over skogbunnen, og vandrende synth-plukk er som spredte stjerne-klaser i den kalde nattehimmelen. Alle enkeltelementene er logiske tillegg til Aksles intense svartmetallbase, men dessverre opplever jeg at helhetsopplevelsen er noe kaotisk og vanskelig å få grep på. Gjestevokalen til Ingrid Maria sklir ikke helt lett inn i Aksles utbroderte musikalske veggteppe, og iblant er det så mange elementer som konkurrerer om plassen at de står i fare for å kollidere med hverandre. Å rydde litt i presentasjonen vil gjøre underverker for det som egentlig er et rimelig egenartet svartmetall-uttrykk, og det vil også gjøre det enklere å legge merke til den dystre og arresterende poesien Aksle baker inn i sine låttekster. Stein Aksle leder oss gjennom en villrådig skogsflora på Minnerikets «Sorg og Savn».

Skrevet av Fredrik Schjerve



Fárbauti – «Slep Meg til Hel» & «Berget Må Åpna Seg»

Usignerte, ute nå på bandets Bandcamp

Fárbauti er, meg kjent, Gjøran Skuggås femte aktive band per i dag, hvorav tre er solo-prosjekter. Hans nye prosjekt er ikke like utpreget eksperimentelt som musikken han gir ut under sitt primær-alias Skuggima∂r, men det blir også litt skivebom å kalle de to nyutgitte låtene «Slep Meg til Hel» og «Berget Må Åpna Seg» for helt ordinære. 

Etter en ritualistisk black/death-åpning deiser førstnevnte ut i et desorienterende hav av brumlende bass og stopp/start-gitarer. Landskapet er generelt mer dødsmetall-orientert enn alt tidligere materiale jeg har hørt fra Skuggå, og det imperialistiske og mektige riffet som dukker opp rundt låtas midtseksjon vitner om at dette er et uttrykk han med fordel kan forske videre på. «Berget Må Åpna Seg», på sin side, åpner med et hårete doom-riff, før den detonerer i en svartmetall-eksplosjon lyttere vil kunne kjenne igjen fra et av mannens andre sentrale prosjekter, Gorr. For folk som ikke har lest omtalene våre av Skuggås prosjekter tidligere vil det være på sin plass å nevne at produksjonen bærer tydelig preg av hjemmestudioets begrensninger, og at låtene generelt oppleves som litt sporadiske og usammenhengende i strukturen. Av de to har jeg mest sansen for «Slep Meg til Hel», og håper Skuggå tar oppfordringen min til å leke seg mer med dødsmetall-sjangeren på sine fremtidige innspillinger.

Skrevet av Fredrik Schjerve

Metallurgiske Funn: Ukas Favoritt




Blodtørst – Ferd

Usignerte, ute nå via div. strømmetjenester

Debutplata til det nye og ukjente Trondheimsbandet Blodtørst er både en fascinerende kuriositet og en imponerende balansekunst i ett . På ‘Ferd’ kan man nemlig spore en voldsom, indre dra-kamp hvor nye og spennende impulser forsøker å lede fokuset vekk fra deres solide holdepunkt i svensk-inspirert dødsmetall, men til tross for at denne konflikten fører til en utgivelse som kan oppleves som splittet på midten, har bandet altså likevel klart å produsere en produkt som imponerer og overbeviser fra ende til annen. Hvordan kan dette ha seg?

Om man lytter gjennom de første fire-fem låtene på ‘Ferd’ og deretter forsøker å beskrive det man har hørt, vil de fleste trolig strekke seg over grensen for å finne analoger hos våre naboer i Sverige. Låter som «Orm» og «Madrugal» er nemlig såpass tett modellert etter byggeplanene til de melodiske dødsmetall-legendene i At the Gates og Dismember at man vil være fristet til å anta at resten av plata også vil bestå av liknende sjanger-øvelser. Om man derimot husker tilbake til de melodiske, black/death-aktige teksturene som strømmet gjennom åpningslåta «Troll», vil man kanskje fatte mistanke om at bandet har flere strenger å spille på, og riktig nok returnerer disse elementene for å legge fullstendig beslag på platas andre halvdel. 

En av de viktigste årsakene til at ‘Ferd’ ikke oppleves som en sammenfletting av to vidt forskjellige uttrykk er at ingen av låtene KUN består av svensk dødsmetall eller melodisk black/death. «Troll» er et godt eksempel på dette, ettersom den omformer svartmetall-teknikker som tremulerende akkorder og blast beats til redskaper av dødsmetallen nesten utelukkende via produksjonens vektlegging av den sistnevnte sjangerens kroppslige tyngde. Mathias Jamtli Ryes mørke growle-vokaler hindrer også de største avvikene fra å forsvinne fullstendig ut i ødemarken, spesielt da låter som «Valgets Kvad» og tittelsporet som lener seg ekstra langt over i retning svartmetallen.  

En annen viktig årsak til at ‘Ferd’ fungerer som en helhetlig opplevelse er jo at låtene er sterke nok til å sette korken i kjeften på en hvilken som helst sjanger-besatt kverulant som meg selv. Buldrende, Bolt Thrower-aktige riff leder inn i refrenger som makter å skape fengende hooks av utelukkende growlet vokal (en sjeldenhet innenfor alle metallens sfærer), som deretter krones av mellomspill som ofte utforsker mer rytmisk lekent eller atmosfærisk terreng. Best av alle er «Reservoir» og «Orm», som begge kan legge hele nasjoner i grus med sin voldsomme dødsmetall-driv; samt avslutningssporet «Worship Me», som sender bandet i retning langt norskere retninger via stampende vikingmetall og en låttekst som er skrevet på morsmålet.

Bandet har i et intervju med Metal Hammer Norge sagt at ‘Ferd’ faktisk er splittet på midten, med en første halvdel bestående av eldre låter og en andre halvdel bestående av nyere låter. Dette lover svært godt for fremtiden, for hvor mye jeg enn setter pris på de fengende og hardtslående låtene som åpner plata er det de senere sporene som viser den sterkeste antydningen til egenart hos Blodtørst. ‘Ferd’ er uansett en helt utmerket utgivelse som, til tross for at jeg har lyttet til den voldsomt mye, fortsatt ikke synes å ha nådd toppunktet av min egen verdsettelse av skiva, og jeg håper den skaffer Blodtørst en hel haug av muligheter når turné-økonomien og konsertlivet kommer seg på beina igjen. Sterk anbefaling!

Fredrik Schjerve

Makrostrukturell Evaluering: Ukas Plater




Death Crusader – Death Crusader

Ute nå via Bad Noise Records

Death Crusader er et heavy metal-band bestående av mannen bak Bad Noise Records, «Satan», og hans trofaste med-trubadur fra Satan og Kjartan, Kjartan. Per Metallarkivene har bandet eksistert siden 2014, men maskineriet har tydeligvis gått på tomgang en stund ettersom deres selvtitulerte nye plate er den foreløpig eneste utgivelsen de har gitt ut siden sin oppstart syv år tilbake. Årsaken til dette er neppe latskap, ettersom «Satan» har en finger med i ca. 80 prosent av alle utgivelsene som pumpes ut via plateselskapet hans; nei, mer sannsynlig virker det at gutta har ønsket å smi og hamre litt ekstra lenge på disse låtene, et inntrykk som forsterkes av at albumcoveret og produksjonen virker noe oppskalerte i forhold til innpakningen til deres øvrige prosjekter.

Og dette er definitivt låter som nyter godt av et noe høyere ambisjonsnivå. Kjerne-soundet til Death Crusader er ukomplisert, muskulær og energisk trad som blander den presise og bunntunge riffinga til band som Judas Priest og senere Accept med det røffe og uflidde ytret til band som Venom. Vi snakker tektonisk riffing, gitarharmonier og shredding, helhjertede forsøk på Halford-hyling og trommer som trakteres med bunnløs entusiasme. Om du forsøker å addere sammen disse elementene så kommer du sikkert frem til at dette virker som en jævla gøyal plate, og det vil du naturligvis ha rett i å anta. Det som ikke er så lett å kommunisere ved å liste opp lydbildets bestanddeler er hvor høy kvaliteten på mye av musikken faktisk er.

Jeg innrømmer at da jeg først satte meg ned og trykket play på åpningslåta «The Reaper», så slo den meg som nok et eksempel på solid trad som hemmes av svake vokaler. Men dette var mer et resultat av feiljusterte forventninger enn musikkens egenverdi, ettersom de oppstemte gitarharmoniene fikk meg til å forvente en stratosfærisk mannsrøst med melodisk teft og voldsom kraft, heller enn de bjeffende utropene som «Satan» kommer med over platas spilletid. Da jeg innså at et mer passende sammenlikningsobjekt ville vært de snerrende vokalene til Midnight, var det som at en puslespillbrikke falt på plass, og siden var lyttinga en helt annen. ‘Death Crusader’ er som en garasje/protometall-skive som er fylt med nok utsøkte trad-riff til å fullstendig blåse i stykker glasstaket som vanligvis tøyler inn prosjekter av samme kaliber.

Plata oppleves som en bandøving der den noe stive oppstarten gradvis bygges opp til en elektrisk og magisk sesjon ettersom musikerne får spilt seg opp. De første tre låtene er gode nok i seg selv, men det er først på «Hymn of Glory» at bandet virkelig når marsjfart. Den klassiske Tipton/Downing-riffinga og den hardtslående stikkeføringa fører til brede glis hos anmelder, og den røffe og melodi-agnostiske vokalen blir plutselig avslørt som en vital bit av bandets drivende motorikk. Herifra kommer høydepunktene som perler på en snor: «We March» sine glødende leads og fantastiske pre-chorus-riff, «Heavy Metal»s allsang-verdige refreng og sjarmfullt flåsete tekst, «Death Crusader» med sitt heseblesende framdrift og… ja, dere skjønner tegninga.

‘Death Crusader’ er som en beruset barbar som går amok på slagmarken; selv om den skjeggete og lendeklede-utstyrte soldaten ler og snubler over sine egne bein i en lettsindig ørske, er han fremdeles en høy-effektiv drapsmaskin som ikke tenker seg om to ganger før han parterer en stakkarslig og intetanende romer med nådeløs presisjon. I dette tilfellet er jeg romeren som ante fred og ingen fare ved første lytt, for så å bli tatt på senga etter tre-fire ytterligere platespinninger. ‘Death Crusader’ sneik seg opp på meg som få utgivelser makter å gjøre, og jeg kan ikke annet enn å anbefale utgivelsen helhjertet. Om de uraffinerte vokalene viser seg å være sterk kost til å begynne med, bare fortsett å lytt – plutselig ligger du lemlestet og glisende på de blodige slettene ved siden av alle oss andre. Anbefales!

Skrevet av Fredrik Schjerve



Vandrer – In Search of the Path of Return

Usignert, ute på Bandcamp.

Instrumental doom-metall, særlig av det ekstra trege og langstrukne slaget, kan fort fortone seg som en risikosport. Vokal tilføyer i mine øyne ofte mer til dette sjangerlandskapet enn man kanskje tenker over, der det ofte bidrar til en viss dynamikk over lydbilder som ofte krever mye tålmodighet av lytteren. Muligens er det også derfor man ikke finner så alt for mye av det. Enmannsprosjektet Vandrer fra Trondheim tok imidlertid utfordringen i fjor med sin tunge og gigantiske selvtitulerte debututgivelse. Nå er oppfølgeren ‘In Search of the Path of Return’ her. De fire låtene er fordelt utover hele 49 minutter, og selv om dette også er en litt kortere totalspilletid enn forgjengeren bød på, er det like fullt snakk om en kjempe som først og fremst lander i et blekt funeral doom-landskap med et ganske klart hint av stoner-elementer.

Og selv om det kan virke som om undertegnede muligens har gått inn i denne utgivelsen med en forutinntatt skepsis, så er det først og fremst slik at Vandrer har mye av det aller viktigste på plass. Det er naturligvis de tunge gitarriffene som stadig er i sentrum, og på sitt beste klarer Vandrer å etablere sterke motiver som står fjellstøtt som fundamenter for de mektige komposisjonene. Det beintøffe hovedtemaet i tittellåta stikker seg ut i så måte, så vel som riffet som etter hvert dominerer «Diamond in a Field of Clay». Det kanskje aller beste finnes imidlertid i «Roadmap of the Cosmic Mind», der det blytunge forenes med det storslåtte i et noe mer dynamisk riff som minner meg en god del om kunststykkene til den britiske doom-trioen 40 Watt Sun – særlig når komposisjonen også er såpass seig. Så er det helt klart gjort nært sagt perfekte valg i produksjonen av denne utgivelsen, der en fantastisk grovkornet gitartone dominerer lydbildet. Det er også her stoner-elementene og assossiasjonene til band som Dopelord begynner å tre frem.

Men det er også slik at ‘In Search of the Path of Return’ også var noe som fikk meg til å tenke over fallgruvene ved instrumental doom. Da handler det ikke bare om jeg omtrent satt og ventet på at Pallbearer-vokalen skulle kicke inn på åpningslåta og at jeg sitter med et inntrykk av at noen vokallinjer hadde gjort plata betraktelig bedre, men låtene er rett og slett litt for lange til at de alltid klarer å holde seg interessante hele veien. Dette er særlig fordi gitarmotivene etter hvert fortoner seg som nokså like. Det er ikke dermed sagt at det ikke er mulig å sette pris på slike tendenser – på sitt beste grenser Vandrers musikk over i et melankolsk meditativt spor det er høyst tilfredsstillende å følge, særlig etter et par gjennomlyttinger. Da stråler det instrumentale formatet. Men så er det også slik at den helt gode balansegangen noen ganger uteblir.

Skrevet av Alexander Lange



Galra – Nailed

Usignert, ute nå på div. strømmetjenester

Galra er et nytt og ukjent band bestående av to anonyme musikere som opererer under aliasene «Lotr» (samtlige instrumenter) og «Andtef» (vokal). Om vi skal stole på den ytterst beskjedne mengden info det er mulig å oppdrive om bandet på nett er de basert i Oslo, og per Metal-Archives skriver de musikk som har sin opprinnelse i svart/dødsmetallens tjære-fargede malstrøm. Den sjangerbetegnelsen passet gruppen rimelig godt på deres debut-singel fra 2020, «Dod», men på deres nye EP, ‘Nailed’, skritter duoen inn i et sound det er mye vanskeligere å plassere.

Hovedingrediensen i Galras lydbilde er fortsatt dødsmetall; buldrende gitarer og hul, grotte-aktig vokal er å spore nesten hvor hen du retter blikket på denne EP-en. Men i tillegg til denne basale grunnvollen finner vi en tilnærming til harmonikk og riff-utforming som gir inntrykket av at bandet har hentet lærdom fra det franske industriell-psykedeliske svartmetall-bandet Blut aus Nord og kjørt det gjennom en dødsmetall-filter. Dette forsterkes av EP-ens noe digitale produksjon, og resultatet er en klar og distinkt syntese av forskjellige uttrykk som er sjokkerende velkoordinert til å komme skjenende inn fra blindsonen som denne EP-en har gjort.

Tittelsporets ‘777 Sect(s)’-aktige gitarer demonstrerer særegenhetene ved Galras sound allerede fra EP-ens første sekunder. Denne typen riff kan ansees å være bandets nukleon, og de fleste låtene på EP-en inkluderer en variert iterasjon av denne ideen. Låtene har et bredt dynamisk spenn, fra drivende D-beats til svære, atmosfæriske strekk og dødsdoom-platåer. Etter de første par låtene har bombadert lytteren med noe EP-ens mer intense materiale, forekommer det et skifte rundt «Lamentations» hvor harmonikk og melodikk for stadig større innpass, og det er her vi finner de virkelige perlene.

«Lamentations», «Mantra» og «Bloodlike» spoler forbi ‘777’s industrielle maskineri og frem til ‘Hallucinogen’s mystiske og lysergiske visjoner. Melankolske og utenomjordiske akkordrekker brytes opp av Ingurgitating Oblivion-aktige bobler av stillestående vakuum. De strukturmessige defektene som var vanskelige å overse på de første par låtene blekner her i forhold til styrken på materialet, og det blir tydelig at bandet har funnet en mineral-åre som virkelig er verdt å hakke videre på. 

Det neste steget til Galra burde være å stramme opp de få elementene som ikke fungerer så bra som de kunne ha gjort. Låtstrukturene er tidvis retningsløse, og sporene ender oftere med et spørsmålstegn enn et utropstegn. Selv om jeg setter pris på selve lyden av «Andtef»s mørke growling, er frasene hans for rytmisk vage til å gjøre større inntrykk over ‘Nailed’s spilletid, noe som kan rettes på ved å skape mer meningsfulle forbindelser mellom vokal, tekst og musikalsk forløp. Dette er uansett ekstremt lovende saker, spesielt med tanke på at dette er en debut-EP fra en helt ny gruppe. Gitt litt tid, kommer jeg ikke til å bli overrasket om det viser seg at Galra er i stand til å produsere noe helt uforlignelig sett i kontekst av Norsk dødsmetall. Anbefales!

Skrevet av Fredrik Schjerve

Mikrostrukturell evaluering: Ukas singler




Mork – «Arv»

Ute nå via Peaceville

Etter å ha fått ryddet litt i hvelvet med ‘Pesta’ – en EP fra 2020 som inneholdt en ny originallåt i tillegg til et utvalg live-opptak – er det nå på tide for Halden-musikeren Thomas Eriksen å rulle ut promoen i forkant av den nyeste full-lengderen under solo-banneret Mork. ‘Katedralen’ har planlagt slipp 5. mars, og den første singelen, «Arv», så sitt slipp for litt over en uke siden.

«Arv» er en låt som uttrykksmessig er rimelig lett å gjenkjenne som en Mork-låt. Grunnmuren er andrebølges-svartmetall i middels tempo, tillagt elementer som har sine røtter i undersjangerens nyere utviklinger. Et stampende black’n’roll-riff hevder seg fort som låtas ankerpunkt, hvorfra versets rullende black/death-gitarer og refrengets krokete svartmetall springer ut. Bandets mest definerende karakteristikk farger samtlige av låtas avdelinger og vendinger, nemlig formidlingen av norsk folkeidentitet og -tradisjon gjennom en mørk modalitet. I dette tilfellet er det arven mellom generasjoner som utforskes via Eriksens Wongraven-aktige deklameringer, en tematikk som setter Mork i samtale med folk/svartmetallbandet Varde, som i 2020 slapp et album ved navn ‘Fedraminne’ som reflekterte rundt nettopp dette. 

«Arv» er en sterk komposisjon som mangler noe av det helt prangende distinkte som gjør en god låt til en god singel-låt. Av dets moderate karakter og velbalanserte struktur tolker jeg det dithen at den mest av alt er ment som en god album-låt, noe som skaper forventninger til slippet av ‘Katedralen’ i mars. «Arv» byr på gode riff og en innhyllende atmosfære, og bør definitivt sjekkes ut av folk med sans for finspikket og presis svartmetall.

Skrevet av Fredrik Schjerve



Golden Core – «Fáfnis bani«

Ute nå via Fysisk format.

Den unge Ammerud-duoen Golden Core har sluppet singelen «Fáfnis bani» – en låt som føyer seg sterkt inn i den allerede forholdsvis lange rekken med utgivelser fra bandet. Golden Core har skapt et varemerke for seg selv med sin solide stoner-metall som suppleres med tekster på norrønt, som gir det musikalske uttrykket, som jo i bunn og grunn baserer seg på et nokså veletablert sjangerlandskap som er vanskelig å misforstå, en særegen fremtoning.

«Fáfnis bani» demonstrerer imidlertid like fullt at Golden Core har mye spennende å by på når det gjelder selve låtskrivingen. Gitartonen er som vanlig rå, varm og organisk, og riffet i bånn står fjellstøtt der det vandrer i sine flere skifter gjennom vers-refreng-strukturene med den tøffe, Darkthroneske vokalen over seg. Hos meg appellerer dette hovedtemaet enormt fordi det i sin råskap også innehar en slags ro, noe som baner veien for den åpnere, episke andre halvdelen av låta, der hektiske lead-gitarer får bryne seg over vakkert akkordspill og blast-beats. Oppbyggingen på låta vitner om en stor forståelse for låtstruktur, og det er enkelt og greit ganske så imponerende hvor mye Golden Core klarer å få ut av de to hovedsekvensene som sammen knapt rekker å krype over fireminuttersmerket. Stjerne i boka!

Skrevet av Alexander Lange



Inflabitan – «Symbols»

Ute nå via Soulseller Records

Til slutt har vi Inflabitan, som nevnt i en tidligere spalte er i ferd med å slippe sin album-debut nesten tre ti-år(!) etter sin opprinnelse. Det har skjedd mye siden den gang 1993, og solo-prosjektets prototypiske annenbølges-svartmetall har i løpet av årenes gang måttet vike unna for en moderne form for svart/thrash-hybridisering. Andre singel fra ‘Intrinsic’ heter «Symbols», en låt som gir oss nye vinkler å anskue Inflabitans særegne tilnærming til sjangerkombinasjonen fra.

Åpningens tordnende thrash-angrep er mer utpreget teknisk enn førstesmaken vi fikk på plata i starten av januar, og riff-syklonen leder kjapt inn i et tungt og skeivt vers som vekker assosiasjoner til Dim Maks tvistende rytmiske underlag. Svartmetallen stikker tydelig frem ved låtas midtpunkt med sine tremolo-plukkede melodier og mollstemte arpeggioer, før vi igjen returnerer til lynskarpt og teknisk thrash-territorie. Der de fleste norske black/thrash-band kombinerer svartmetallens raspende vokaler med råskapen til det heseblesende thrash/speedmetal-uttrykket som dominerer i Sør-Amerika, kombinerer Inflabitan heller det norske tusmørket med den moderne tech-thrashen som springer ut ifra band som Sadus og Coroner. Resultatet er et egenartet sound som – til tross for en ujevn miks i denne omgang– er meget spennende å utforske. Inflabitan fortsetter å formidle sin personlige black/thrash-hybrid på «Symbols».

Skrevet av Fredrik Schjerve



Grimmferd – «Horror By The Crow’s Nest«

Ingen bildebeskrivelse er tilgjengelig.
Usignert, ute på strømmetjenester.

Enmannsprosjektet Grimmferd har fulgt opp sin obskure blackgrind-demo «Nigrum» med den ganske mye mer polerte «Horror By The Crow’s Nest». Prosjektet plasseres i krysningspunktet mellom black og death metal, og mens «Nigrum» nok passer best i førstnevnte beskrivelse, befinner «Horror By The Crow’s Nest» seg godt plassert på andre del av aksen.

Basisen i musikken ligger helt klart i de nokså groovy riffene, som i grunnen treffer svært godt, særlig med tanke den hissige og noe romklangbelagte mid-range-growlinga som ligger over. «Horror By The Crow’s Nest» er i det hele tatt litt av en tidsreise, og er kanskje først og fremst en godt kvalifisert oppvisning i thrash- og death-tendenser fra 80- og tidlig 90-tall. Med andre ord: For fans av band som Death og Slayer burde dette slå rimelig godt an.

Skrevet av Alexander Lange