atmosfærisk black metal

Makrostrukturell evaluering: Ukas utgivelser (1/2)

Blood Red Throne – Nonagon

Mye har blitt skrevet om Blood Red Thrones rolle som konsistente leverandører av dødsmetall; spesielt i et norsk sjangerlandskap som ikke vier særlig mye oppmerksomhet til stilarten i utgangspunktet. Over nå 26 år har bandet levert skiver som kombinerer oldtidens sjangerfundamentaler med nyere oppfinnelser, hvor spesielt de siste tjue åra har blitt viet til et brutal og groove-fiksert, dødsmetallisk variant. Bandets 11. skive, ‘Nonagon’, byr ikke på nevneverdig med overraskelser i forhold til dette, men kan likevel sies å være en betydningsfull skive i lys av prosjektets utgivelseshistorikk.

‘Nonagon’ fremstår for min egen del som den mest optimaliserte utgaven av Blood Red Throne vi har fått til dags dato. Den kraftfulle, mektige lydproduksjonen fremhever bandets rytmiske brutalitet og knusende grooves på ypperlig vis, og er polert nok til å understreke Blood Red Thrones posisjon som internasjonale, dødsmetalliske utøvere av rang. I tillegg er bandets nye vokalist, Sindre Wathne Johnsen, en enda mer dynamisk vokalist enn sin forgjenger Yngve «Bolt» Christiansen, hvor spesielt mannens dype register gir en ytterligere tyngde-dimensjon til en skive som allerede er nesten komisk brutal.

Til tross for at Blood Red Throne virker interesserte i lite annet enn rytmisk brutalitet og massive grooves, tar de seg likevel tiden til å gi ‘Nonagon’ en passende dramatisk åpning. «Epitaph Inscribed» åpner med et stemningsfullt, molltonalt landskap, før et brutalt, luskende Cannibal Corpse-riff klubber oss over hodet med gjentatte, nådeløse hugg. Effekten er litt som å bevitne albumcoverets kosmiske storm legge hele planeter i ruiner på avstand, før biter av de nevnte planetene begynner å pepre vår egen klode i stykker, dette til allmenn misnøye.

Og fra dette punktet er intet nytt under den blodrøde solen, selv om vi finner enkelte øyeblikk og låter som utmerker seg – mest som følge av kvalitetsnivå enn noe annet. «Ode to the Obscene» bruker hyppige vekslinger i tekstur for å skape en følelse av kaos og fremdrift; singelen «Seeking to Pierce» har en åpning som virkelig oser av klassisk Death, og «Every Silent Plea» – utgitt som «Latrodectus» i februar i fjor – demonstrerer at bandets ukompliserte låtskriving fremdeles er substansiell nok til å vokse godt på deg over tid. Mest oppsiktsvekkende er kanskje låta «Split Tongue Sermon», som blander idiotiske huleboer-grooves og breakdowns med noen tvistende riff som virker innspirert av dødsmetall, og topper det hele med ravgale, radioaktive ledegitarer og et Will Ramos-aktig gnomevræl.

Utenom låtene nevnt ovenfor, er materialet på ‘Nonagon’ til forveksling likt tidligere utgivelser vi har fått fra Blood Red Throne. Det er aldri snakk om noe annet enn effektiv, modernisert dødsmetall, men plateopplevelsen oppleves mer og mer statisk jo lenger inn i andre halvdel man kommer. Dette skyldes dog ikke bare låtskrivingen, men også produksjonen. Blood Red Throne har definitivt aldri lått mektigere eller mer destruktivt enn på sin nye skive, men de komprimerte verdiene gjør også at opplevelsen fremstår som udynamisk og øredøvende fra start til slutt. Det er dog ingen tvil om at ‘Nonagon’ er en sterk dødsmetallplate, og om jeg virker i overkant kritisk i denne omtalen så er det fordi Blood Red Throne selv har satt en høy standard det blir naturlig å måle dem opp i mot. Sånn sett er ‘Nonagon’ nok en suksess for Norges største dødsmetallband, og en skive som burde lande som en hundre-tonns asteroide i dødsmetalliske miljøer verden over.

Skrevet av Fredrik Schjerve

Vemod – The Deepening

‘The Deepening’ er den andre plata til Namsos-bandet Vemod, og for øvrig det første de har sluppet siden debutplata ‘Venter På Stormene’ kom for hele tolv år siden. Sistnevnte må kunne ses på som interessant i norsk sammenheng både nå og da, da Vemod her, i stedet for å sverge full troskap til våre hjemlige svartmetalltradisjoner, kunne ligne en del på de franske og amerikanske svartmetallvariantene som ble kjent under merkelappen «post-black metal». Komposisjonene var langstrukne og atmosfæriske, stemningene mer melankolske og meditative enn utpreget mørke, mystiske og krigerske, og elementer fra sjangre som shoegaze og post-rock var ofte tydelige.

Om noe, kan ‘The Deepening’ sies å befeste Vemods posisjon som et viktig norsk referansepunkt innenfor for en slik tilnærming til svartmetallen. Det betyr riktignok ikke at musikken er utpreget frankofil og amerikanisert, for å si det sånn; melodiske tendenser og atmosfærer som minner om vestlandske band som Windir dukker stadig opp, og ikke minst sender mange av låtskrivingsgrepene i de lange låtene tankene i retning Djevel. Det sistnevnte er heller ikke så rart, da et av medlemmene her også er å finne i nettopp Djevel. Utover dette vil jeg imidlertid i stor grad assossiere Vemod med mange av de atmosfæriske grepene til Alcest, deriblant den silkemyke korvokalen i «Der Guder Dør» og på tittellåta, og det melankolske tonespråket til Agalloch. Fans av for eksempel Wolves in the Throne Room vil utvilsomt ha glede av det som foregår på denne skiva.

‘The Deepening’ er uansett stort sett en fengslende og sterk plateopplevelse. Inklusivt et preludium og en kort interlude består plata av seks låter, der hovedinnslagene ligger på mellom seks og hele 17 minutter. Best går det på platas a-side, der den 13 minutter lange «Der guder dør» sparker svartmetallballet i gang svært godt gjennom en todelt komposisjon. Sterke, melodiske akkordrekker skaper en stormende og flott førstehalvdel før lydbildet åpner seg mer gjennom luftigere post-rock-nikk de siste minuttene. Noe av det samme skjer på «True North Beckons», men her går det i mine ører faktisk enda litt bedre, da jeg opplever låtkonstruksjonen som hakket mer kreativ, variert og dynamisk.

Det upåklagelige og vakre intermezzoet ‘Fra drømmenes bok I» følger, der herlige, romklangbefengte stemmer legger seg oppå hverandre lag for lag. Resten av b-siden, «Inn i lysande natt» og tittellåta, byr deretter på noen av platas største enkelthøydepunkter. Like fullt eksponerer de imidlertid platas største svakheter.

Førstnevnte imponerer meg ved å fremstå som en slags forhekset post-punk-instrumental, og den skiller seg sånn sett også ut gjennom sitt kontinuerlige, fengende og standhaftige driv. Produksjonen kommer imidlertid til kort her. Stort sett kan jeg tilgi at produksjonen på ‘The Deepening’ er i overkant spinkel, men på denne låta synes jeg det blir tydelig at dette er et problem, og at det står i veien for at de gode låtidéene når sitt fulle potensiale; det fremstår noe skissemessig.

Så har vi den litt over 16 minutter lange tittellåta, som i og for seg spiller på mange av de samme styrkene som a-sidens giganter. I tillegg er det kult at clean-vokalen får spille en såpass stor og mer aktiv rolle i noen av verstemaene her. Når de går inn i sin vante, silkemyke modus mot slutten er det også flott, men dette varer alt for lenge. Når ‘The Deepening’ er over sitter jeg dermed igjen med et inntrykk av at Vemod kunne disiplinert seg noe på låtskrivingsfronten, noe som er litt synd når så mye annet tross alt fungerer så godt her. Utenom den litt vel skrale produksjonen er nemlig ‘The Deepening’ en sterk prestasjon, som ikke minst gjør den norske svartmetallen en aldri så liten tjeneste gjennom å sette den mer i dialog med nyere, utenlandske tagninger på sjangeren. Jeg anbefaler den for alle som har sansen for atmosfærisk, melankolsk og mektig svartmetall.

Skrevet av Alexander Lange

Sovereign – Altered Realities

Kjennere av riffdrevet, tradisjons-befestet dødsthrash har lenge holdt et øye med spirene i norske Sovereign. Siden sin innkomst i 2018 har bandet kun sluppet en liten håndfull singler, som på hendig vis ble samlet på EPen ‘Neurotic’ i 2020. Innholdet i disse singlene var dog såpass oppsiktsvekkende – fylt til randen av sjeldne riffkunster og glemte låtskriverferdigheter som de var – at det gikk varmt for fans av nisjeuttrykket verden over. I en æra preget av enkle løsninger, stilistisk mimelek og lavterskel-utgivelser gjør man klokt i å bite seg merke i genuin lidenskap og vilje til å pushe håndverket sitt til et nytt nivå, og Sovereign fra start liten tvil rundt hvorvidt de var seriøse i sitt musikalske virke.

Til tross for bandets kruttsterke utgangspunkt, forutså nok de færreste i hvilken grad Sovereign kom til å feie samtiden av banen på debutskiva ‘Altered Realities’. ‘Altered Realities’ er en type skive vi ikke lenger får i hopetall for tiden – i alle fall ikke i Norge! – nemlig en riffdrevet ekstremmetall-plate som er tydelig forankret i det sene 80-tallets stolte tradisjoner, men som bruker musikernes særegne ferdigheter og ambisjoner for å skyve kunstformen til nye høyder. Dette er definitivt store ord å brase ut av portene med, men en rask skumming gjennom de innviklede, destruktive og sofistikerte maskinkretsene til ‘Altered Realities’ burde være nok til å overbevise samtlige med en viss interesse for klassisk dødsthrash.

Jeg skal likevel innrømme at de aller første øyeblikkene mine med debutskiva til Sovereign gav meg noe hodebry, spesielt hva gjaldt produksjonen. Det er ingen tvil om at bandet har ønsket å skru klokka tilbake til en høyst spesifikk, ekstremmetallisk epoke med miksen på ‘Altered Realities’, men til å begynne med syntes jeg gitarene låt noe livløse og blasse. Ikke et godt utgangspunkt for en skive som tar sikte på å være århundrets riff-fest! Det skal likevel sies at produksjonen har vokst på meg over tid, og nå for tiden synes jeg denne litt kjølige distansen gir et desto mer maskin-aktig, hensynsløst og umenneskelig preg som komplementerer platas sci-fi-estetikk på nydelig vis.

Når det kommer til selve komposisjonene, er det lite annet å gjøre enn å bøye seg i støvet. Sovereigns låter kan sammenliknes med ruvende, biomekaniske beist som fremdeles drypper av den slibrige væsken som fyller albumcoverets futuristiske oppbevaringstanker. Dette vil si at de er labyrintiske, kompliserte konstruksjoner preget av halsbrekkende tekniske manøvrer, som med sine hyppige rytmeskifter i tillegg kan være overraskende vanskelig å få grep på. Motpolen til denne flinkis-tendensen er en aldeles nådeløs aggressivitet, hvilket er nok til å piske lytteren gjennom de første par gjennomlyttingene til låtformene begynner å feste seg. Dette punktet demonstreres best på det tidlige høydepunktet «Nebular Waves», som etter åpningens destruktive hugg legger ut på en thrashende riff-odyssé definert av nesten latterlige nivåer av fremdrift.

I tillegg gjenspeiles coverets sci-fi-estetikk i en bruk av synth som sender tankene i retning band som Nocturnus og Pestilence, samt via noen sjokkerende vokal-effekter i platas andre halvdel. Denne tendensen gjør sitt inntog for alvor på låta «The Enigma of Intelligence», men videreutvikles helt frem til den monumentale avslutningslåta «Absence of Unity». På dette punktet har jeg uten unntak latt meg rive med av Sovereigns maniske tunnelsyn, og de tårnende riffene og katastrofale panoramaene til «Absence of Unity» byr dermed på en desto mektigere avslutning i kraft av sitt noe langsommere tempo.

Når det kommer til dødsthrash av gammel ånd men ny giv, er det ingen tvil om at Sovereign har gått samtiden en høy gang på debutskiva ‘Altered Realities’. Måten bandet beveger seg gjennom de kompliserte instrumentalforløpene med både dødelig presisjon og organisk flyt er direkte inspirerende, og jeg sliter med å finne aktører selv på den internasjonale scenen som har gitt meg en liknende opplevelse i senere tid. ‘Altered Realities’ er rett og slett en ekstremmetallplate av ypperste kvalitet, og en utgivelse som burde stå støtt blant våre norske favoritter ved årets ende. Ingen dårlig prestasjon for en skive utgitt i januar!.

Skrevet av Fredrik Schjerve

Nattmann – Et Jordsmonn av Døde

Nattmann er en svartmetall-duo fra Stavanger, som over et knippe EP-utgivelser har utforsket dystre historier fra Norges periode under Dansk styre. EPene ‘Udaad’ og ‘I Uvigslet Mark’ ble begge tatt vel imot her på bloggen, om så spede spilletider og manglende egenart ble hentet frem som forbedringspunkter for gruppen. Denne kritikken blir kanskje ikke fullstendig besvart på bandets tredje EP, men ‘Et Jordsmonn av Døde’ utgjør likevel nok et skritt i riktig retning for det lovende prosjektet.

Stilistisk sett henter Nattmann brorparten av sin inspirasjon fra den norske andrebølgens fundamentale reisverker. Bandets svartmetall låter kjølig, værbitt og forblåst, med melodiske remser som blafrer i en strøm av mollakkorder og stormende blastbeats. Intensiteten til de mer turbulente partiene balanseres dog med stampende og valsende riff i middels tempo, samt orkestrale elementer som kaster et slør av teatralsk dramatikk over det hele.

En av Nattmanns største styrker for øyeblikket, er at samtlige aspekter ved prosjektet fremstår veldig gjennomført. Alt fra logoen (i alle fall den med hoder på stake som bandet brukte på ‘I Uvigslet Mark’) til det faktum at flere av tekstene er skrevet på dansk men fremført på norsk, bidrar til å underbygge det tematiske fokuset på grusomheter begått under unionstiden med Danmark. Et annet styrkende element er vokalen til «Raate», som i all sin beskhet og fortellerske intensitet sender tankene i retning store sjangerskikkelser som Sigurd Wongraven og Morks Thomas Eriksen.

Med sine 18 minutter er ‘Et Jordsmonn av Døde’ en hakket mer substansiell EP enn sine forgjengere, men jeg ønsker meg fremdeles et mer ambisiøst verk fra duoen i nær fremtid. I tillegg skulle jeg ønske at musikken var like distinkt i sin utforming som det tekstlige, og ikke så tydelig innrammet av eksisterende svartmetalltradisjoner som den er. Høydepunktet «Skafottsalme» er sånn sett et skritt i riktig retning. «Skafottsalme» er preget av en melodisk rikdom som visstnok slekter tungt på Vestlandets stolte tradisjoner, men som er inspirert nok til at jeg minnes de sterkeste øyeblikkene på skivene til band som Mork og Nattverd fra senere tid. Om Nattmann klarer å være mer dristige i sine musikalske valg, samt å videreføre styrkene som er bakt inn i låttekstene og låter som «Skafottsalme», har jeg ingen tvil om at prosjektet er i stand til å levere en debutplate som markerer seg i kontekst av den norske svartmetallscenen.

Skrevet av Fredrik Schjerve

Mikrostrukturell evaluering: Ukas singler

Vemod – “Der guder dør”

Den trønderske svartmetalltrioen Vemod vet hvordan de skal skrive langstrukne svartmetallkomposisjoner, de vet hvordan man skaper kalde, mørke og storslåtte atmosfærer, og de vet hvordan man skal innfri forventninger etter ikke å ha sluppet noe som helst på elleve år. Låta “Der guder dør” er det første de slipper siden debutskiva ‘Venter på stormene’ landa i 2012, og den gjør det veldig spennende at en ny plate ved navn ‘The Deepening’ kommer på nyåret.

I kjent stil tar Vemod seg god tid her, og “Der guder dør” varer i hele 13 minutter. Produksjonsmessig låter dette klarere enn den lo-fi-befengte debuten, noe som kler låta utmerket der et romslig lydbilde gir de klare, kalde gitarene plass til å hjelpe atmosfæren å gro. Så er låta også svært godt strukturert; den fungerer godt i sine to deler, der en rask og stormfull første halvdel forløses svært godt av et roligere og mer tilbakelent andreparti der flott clean-vokal også får pensle stemningen. Har du gått glipp av Vemod, men har kost deg med band som Djevel og Helheim de siste årene, er det bare å sette dette på og glede seg til plateslippet – for dette er imponerende saker.

Skrevet av Alexander Lange

Sâver – “Eliminate Distance”

Sâver er et post-metal-band fra Oslo som har spesialisert seg i særlig grovkornet, seig og sludgy stil a la Neurosis. For to år siden bød de på noe mer svevende og atmosfæriske takter i Psychonaut-spliten ‘Emerald’, men når de nå nærmer seg en ny utgivelse på nyåret, kan man ane en tilbakevending til debutplatas bråkete finish – og mer til.

Førstesingelen herfra heter “Primal One”, og denne bar riktignok med seg en del dynamikk gjennom både tyngde, lett clean-vokal, jammete partier og tidvis kaotisk brutalitet. Andresingelen “Eliminate Distance” er på sin side en låt der stikkordet nesten utelukkende må være seighet, der desperat vokal legger seg over riff som er såpass nærme å knuses under sin egen vekt at de nok kunne passa inn i noen av KEN Modes mest brutale påfunn. Det er veldig, veldig kult om alt så blir litt vel Neurosis-aktig, og platelanseringa er det nok bare å glede seg til.

Skrevet av Alexander Lange

Jaggu – «Satan’s Little Trotters»

Da JAGGU slapp «Whoreslug», førstesingelen fra deres kommende EP ‘Sluggu’, kommenterte jeg at bandets Mastodonske prog/sludge nøyt godt av bandets valg om å bake litt tradisjonell doom inn i uttrykket. Andresingelen «Satan’s Little Trotters» gjør at jeg er enda mer komfortabel med å stelle meg bak det utsagnet, ettersom nettopp dette elementet ender opp med å ta rampelyset på den korte, kompakte låta. Ellers i låta finner vi både tilløp til den bunntunge sludgepunken til høydepunktet «Earth Muder» fra tidligere i år, samt den psykedeliske, sensoriske bølgeskvulpingen som fargela andreskiva ‘Rites for the Damned’.

Basert på de to låtene vi har fått høre til nå mistenker jeg at ‘Sluggu’ kan vise seg å være utgivelsen jeg har ventet på fra JAGGU. Borte er den tidvis ufokuserte låtskrivingen til ‘Rites…’, og bandet fjerner seg stadig lenger vekk fra sine mest åpenbare inspirasjonskilder uttrykksmessig. Spesielt refrenget til «Satan’s Little Trotters» er et nydelig trekk, og er et godt eksempel på hvordan et ærverdig doom-preg har begynt å sette sitt spor på bandets musikk. Innen JAGGU jammer seg ut ved låtas ende har de i alle fall fått undertegnede på kroken, og jeg vil tro at det finnes flere skjeggete karer der ute som vil finne glede av bandets rufsete men sofistikerte prog/sludge/doom/whatever. Anbefales!

Skrevet av Fredrik Schjerve

Messier 16 – «Death Poem III: Barefoot’s Self-Suppression»

«Death Poem III: Barefoot’s Self-Suppression» er den ande låta vi har fått høre fra den kommende andreskiva til Messier 16, og på dette punktet virker det trygt å si at bandet har utviklet seg stort i forkant av utgivelsen. Debuten ‘Iota’ var i seg selv et enestående verk, men med det et verk som ble noenlunde undergravd av en overkomprimert miks. På ‘Death Poems’ virker dette problemet å være fullstendig ute av verden, og dermed blir det desto lettere å innse nettopp hvor unikt Oslobandets uttrykk egentlig er.

Der det første dødsdiktet ble lest over en strøm av storslått og tårevåt post-svartmetall, blir det andre fremført til lyden av stampende grooves og fargerike, jazz-inspirerte akkordskifter. Det virker nesten som at Messier 16 har latt seg inspirere av de moderne, alternative ekstrem-faktene til franske Gojira, og foret låtmaterialet gjennom sitt eget, høyt utviklede tonespråk. Resultatet er en slående original låt som kontrasterer nydelig med de mer høytsvevende fønvindene til sin forgjenger. Når låtteksten også tilfører en tankevekkende attpå-dimensjon til musikken, ja da er det lite annet å erkjenne enn at forventningene til den fulle skiva er høyt hevet.

Skrevet av Fredrik Schjerve

Fierce Justice – “Doppelganger”

Fierce Justice er en Oslo-kvintett som etter over ti års virke og flere konserter i både inn- og utland skal slippe debutplata si i november. Denne skal gå under navnet ‘Fireborn’, og singelen “Doppelganger” er formodentlig et godt bilde på det stilistiske sporet bandet legger seg på her, som i mine ører ligger i skjæringspunktet mellom groove metal og 80-tallsk tradmetall.

Et litt vel anonymt og enkelt hovedriff reddes inn av forløsende akkorder introduksjonsvis, og til syvende og sist synes jeg Fierce Justice kommer helt ok ut på “Doppelganger”. Låtskrivingsmessig er ikke låta alltid så interessant, og vokalen blir tidvis litt vel masete for meg, men særlig verset treffer nokså godt, og produksjonsmessig kommer gitarene særlig godt ut. Når det gjelder det tekstlige stiller jeg meg foreløpig litt avventende med tanke på at fullengderen ser ut til å skulle være en slags konseptplate, men temaet rundt identitet er i alle fall det Fierce Justice er opptatt av i denne omgang.

Skrevet av Alexander Lange

Metallurgiske funn: Ukas favoritt

Ukas favoritt: Stygian Ruin – A World Past Hope and Fear

Stygian Ruin er et av prosjektene til Erlend Rønning, bedre kjent som E.R., som ellers har imponert oss i Metallurgi-redaksjonen gjennom prosjekter som Dødskvad og Dracïspex. Stygian Ruin har vi dessverre ikke fått dekket ennå på tross av en rekke utgivelser i løpet av bloggens levetid, men det startet uansett opp i 2020 som et fullblods dungeon synth-prosjekt. Fra og med utgivelsen av ‘The Blackened Temple’ i 2021 har imidlertid også svartmetall stått på menyen.

Blandingen av disse to sjangrene fremstår for meg som et av Stygian Ruins sterkeste kort på prosjektets nyeste skive ‘A World Past Hope and Fear’. Denne plata består av kun to låter oppkalt etter planeten Mars’ to måner som begge varer mellom 15 og 20 minutter, og ruller dermed ut nokså komplekse komposisjoner der E.R. veksler omhyggelig mellom dunkle og stilige ambient-partier og svartmetallsk kaos. Kort sagt ender balansen opp med å fungere utmerket; begge låtene er svært godt strukturerte, og imponerer ytterligere ved å mane frem en okkult, mystisk og effektiv atmosfære som gjør utgivelsen enhetlig. Jeg vil understreke at ambient-partiene her er svært gode og varierte, og at særlig overgangspartiet mellom de to låtene er sterkt i så måte.

Atmosfæren, og ikke minst produksjonen, samsvarer til dels med mye av de andre sprellene til E.R. opp i gjennom. Her snakker vi, som på Dødskvads og Dracïspex‘ utgivelser, om høylytte, primale skarptrommer, et obskurt, tåkete slør om produksjonen og undertrykket og djevelsk growle-vokal – for å nevne noe. Dette er først og fremst en svært effektiv og kul mikstur, men på ‘A World Past Hope and Fear’ synes jeg også det til tider blir litt for mye av det gode. Noen av partiene her, særlig på andrelåta «Deimos», er skikkelig grøtete, og det er til tider for vanskelig å høre hva som foregår – særlig i vokalsegmentet.

Det er i det hele tatt fristende for meg å sammenligne det som skjer her med musikken til Wolves in the Throne Room. Produksjonsproblemene er ganske tilsvarende de jeg mener eksisterer på dette amerikanske bandets siste EP ‘Crypt of Ancestral Knowledge’, men også i det stilistiske er det mye likt – da i en mye mer positiv forstand. Alt fra synth-bruken over det hele, drivet Stygian Ruin maner frem særlig i førstelåta «Phobos» og den høye kvaliteten på melodiene for eksempel på slutten av «Deimos» taler for at fans av Wolves in the Throne Room og lignende band, som meg, bør kunne få mye ut av ‘A World Past Hope and Fear’.

Stygian Ruin fremstår imidlertid mye mer mystisk, og estetikken sender assossiasjonene mer i retning av kalde, blodige stålsverd enn skogsånder. På den måten minner musikken her også en del om materialet til norske Athar Aghanon, som jeg tror E.R. for øvrig kan ha en eller annen forbindelse til gjennom plateselskapet Ixiol Productions. Uansett: Stygian Ruin henter i mine ører inn store mengder av både låtskrivings- og stilpoeng på denne skiva, og jeg tror ‘A World Past Hope and Fear’ virkelig kunne vært helt utrolig bra om ikke produksjonen trakk utgivelsen ned. Det er likevel ikke verre enn at jeg lar meg imponere uansett; flyten på disse lange låtene, og også på plata i seg selv, er fabelaktig og en stor prestasjon i seg selv.

Skrevet av Alexander Lange

Makrostrukturell evaluering: Ukas plater

Den Saakaldte – Pesten Som Tar Over

Den Saakaldte er prosjektet til grekeren Michael Siouzios, bedre kjent som Sykelig, som også er kjent for andre innhogg i den norske svartmetallscenen opp i gjennom. Det er nesten ti år siden sist prosjektet slapp noe sist, noe som gjør at det heller ikke er så overraskende at mye av besetningen er skiftet ut siden da. Den Saakaldte anno 2023 består utover Sykelig av medlemmer som ellers er kjent fra blant annet Tilintetgjort, Ved Buens Ende, Conjuration og Arcturus.

Bandets nye plate går under navnet ‘Pesten Som Tar Over’, og fremstår med sin spilletid på en time som et ambisiøst prosjekt. I den grad størrelsen og skalaen står for dette inntrykket, er det likevel ikke snakk om så mye dristighet rent stilistisk, der Den Saakaldte først og fremst lener seg på klassisk svartmetallhåndverk på ‘Pesten Som Tar Over’. Det er like fullt snakk om solid håndverk, der en hardtslående og god produksjonskvalitet løfter materialet enda et hakk.

Singlene som ble sluppet i forkant av plateslippet, åpningslåta «Av Satans Ild» og «Å Skjende En Engel», er også noen av låtene som best demonstrerer Den Saakaldtes største styrker. Begge disse låtene preges i stor grad av sterke melodier, som sammen med mye riffarbeid som er grovere i kantene taler for en god håndtering av ganske mange ulike stilistiske grep innenfor svartmetallen.

Låter som «Dødstrett Av Alt» og «Hat» er for eksempel låter som med et mer rått riff-fokus flørter med black’n’roll-tendenser, og sterke melodier finner man ellers godt spredt over plata – eksempelvis i «Ode Til Spinnersken» og tittellåta. På den måten synes jeg Den Saakaldte i utgangspunktet finner et svært godt spor, og en god balanse i uttrykket som kan minne om det for eksempel Taake mestrer så godt.

Likevel holder det ikke helt med tanke på platas lengde, og sett i forhold til den blir verktøykassa litt begrenset. Det gjelder også innad i selve låtene, som alle ligger mellom syv og elleve minutter. Det er svært mange gode temaer på ‘Pesten Som Tar Over’, men jeg sliter ofte nevneverdig med å forstå hvorfor låtene skal være så lange som de er. Mange imponerer gjerne i første halvdel, før jeg synes de renner ut i sanden de siste tre/fire/fem-minuttene. Det gjelder, naturlig nok, tittellåta, som med sine nesten elleve minutter er den lengste, og går fra å levere godt driv og spennende dynamikk til å repetere seg i overkant mye.

Jeg tror dermed Den Saakaldte hadde kommet vesentlig bedre ut her med mer disiplinerte lengder på låtene – og på plata i seg selv. Temaene og riffene tror jeg ville fremstått kraftigere, mer solide og mer potente innenfor litt strammere rammer. Alt dette trekker dessverre ned kvaliteten på ‘Pesten Som Tar Over’ en hel del for min egen del, all den tid det ligger mange gode idéer, god produksjon ikke minst solide musikerprestasjoner i miksturen.

Skrevet av Alexander Lange

Kal-El – Moon People

Etter å ha stukket av med en Spellemann-nominasjon med sin forrige plate ‘Dark Majesty’ i 2021, er det eminente stoner-bandet Kal-El omsider ute med nytt materiale i form av EP’en ‘Moon People’. Det er ikke snakk om store greiene verken i størrelse eller stil, der det er snakk om to låter på ca. syv minutter i kjent Kal-El-stil. Men solide saker er det definitivt.

Den første av låtene, tittellåta, har også blir sluppet som singel tidligere. Som jeg skrev da denne ble sluppet, synes jeg Kal-El maner frem et særlig godt refreng her, og bandet bygger godt opp mot slutten til et saftig klimaks som gjør god bruk av de feite, gjørmete stoner-gitarene som i det hele tatt er et enormt pluss i produksjonen.

Låt nummer to, «Universe», er en noe mer dynamisk sak, der en del lekre grooves sniker seg inn mellom veggene av stoner-riff – blant annet på utsøkt vis helt i begynnelsen. Med en flott oppgiring avslutningsvis lander også denne låta godt, og avslutter en EP som jeg anbefaler sterkt, men som jeg også synes blir i overkant kort. Kal-Els svære lyduttrykk fortjener en litt mer massiv affære når det skal være snakk om en EP, synes jeg.

Skrevet av Alexander Lange

Manii – Innerst I mørket

Da det ble klart at Manii skulle slippe en hele 37 minutter lang låt på plateselskapet Terratur Possessions, var det i alle fall for min egen del lett å få høye forventninger. Terratur Possessions har stått for noen av de sterkeste svartmetallutgivelsene i den norske metallscenen de siste årene, og Manii har selv stått for sterke saker og er dessuten en slags utbrytergjeng fra det vel så spennende prosjektet The Manes. Da høye ambisjoner da i tillegg skulle materialisere seg i en nesten førti minutter lang sammenhengende låt, som må regnes som en plate, var det duket for en spennende begivenhet i den norske metal-undergrunnen.

Derfor er det synd å konstatere at ‘Innerst I mørket’ er en aldri så liten skuffelse. Det handler ikke så mye om håndverket Manii evner å stelle på beina her, for det er snakk om sterke svartmetalltemaer hele veien gjennom. Snarere dreier det seg om at det fremstår merkelig at mye av materialet her har landet i en såpass langstrukket komposisjon. ‘Innerst I mørket’ består av mange gode ideer, men fremstår også fragmentert og usammenhengende.

Det åpner imidlertid veldig bra. Noen synther fra de dypeste, Burzumske krypter bereder grunnen fra noen seige strekk av beske, tåkete tremolo-gitar-spill, og de desperate skrikene bidrar også godt til atmosfæren. Noen flotte, lyse gitarloops bidrar også til god dynamikk i lydbildet, som vokser seg til å bli ordentlig suggererende og stemningsfullt de første ti minuttene.

Når guffent orgelspill deretter tar stafettpinnen, starter en slags inn- og utpust som jeg ikke synes tjener låta så godt. Noen av orgeltemaene er svært gode, men blir mellomspill mellom svartmetalltemaer som føles mer og mer isolerte utover. Denne dynamikken synes jeg tyder på at Manii burde gjort en bedre jobb med å bygge opp låta; særlig etter 25 minutter begynner ‘Innerst I mørket’ nemlig å føles som en statisk og formløs størrelse som kunne holdt på for alltid.

Manii tar seg opp med noen virkelig sterke temaer mot slutten av ‘Innerst I mørket’, og det er som sagt snakk om mye bra materiale her. Formålet med å presse alt inn i én låt får jeg imidlertid ikke helt øye på selv etter ganske mange gjennomlyttinger, og det gjør at ‘Innerst I mørket’ dessverre ender opp som noe av det svakere jeg har hørt fra Terratur Possessions – all den tid det sier mer om plateselskapet enn Manii og denne utgivelsen.

Skrevet av Alexander Lange

Superlynx – ‘4 10’

Den psykedeliske stoner/doom-trioen Superlynx har siden sin oppstart i 2013 peilet seg inn på et effektivt og lett-gjenkjennelig «take» på sjangeren. Vi i Metallurgi har selvfølgelig latt oss forføre av bandets meditative, drømmende og rituelle tungrock tidligere, der f.eks skiva ‘Electric Temple’ viste seg å være sterk nok til å kjempe til seg en 30. plass på vår toppliste i 2021. Nå har gruppen altså sluppet ny plate, og mye tyder på at bandet føler seg desto mer hjemme i eget sound og selskap enn tidligere.

Tittelen ‘4 10’ står nemlig for noe så simpelt som «fjerde skive, 10. år som band». Det at bandet ikke føler noe behov for å utstyre tittelen med noe videre utsmykning er også en solid indikator på hvor de befinner seg musikalsk for øyeblikket, hvor bandets tilbakelente og organiske låtskriving avslører en gjeng som ikke er redd for å lene seg på sine etablerte styrker. Superlynx har etter sigende komponert samtlige av ‘4 10’s åtte låter på øvingsrommet, hvilket har resultert i en lett og ledig, jam-preget atmosfære. Låtene står endog aldri i fare for å skli ut i en formløs, psykedelisk suppe, men forholder seg til enkle låtskrivingsprinsipper som vil gjøre musikken lett tilgjengelig for de aller fleste.

Skivas åpningstrio –»Into the Sun», «Cycle» og «Heavier than Me» – er all introduksjon som trengs for å forstå seg på hvor Superlynx vil hen på sin nye skive. Alle tre er tålmodige, ulmende meditasjoner, hvor dronende vokalfraser og enkle gitarmotiver utgjør fokuspunkter over trommenes langsomt skiftende rytmiske landskap. Bølger av vreng og aktivt cymbalspill sørger for å skape turbulente krusninger i musikkens ellers rolige vannflate, men ellers er det lite som klarer å røske trioen ut av den hypnotiske, rituelle transen de har satt seg selv i. Noteringsverdige unntak er det forankrende riffet på broen til «Sphinx», den overraskende livlige karakteren til «The Unknown», samt den mantra-liknende herrevokalen som sniker seg inn rundt midten av den utstrakte jam-sekvensen på «Nothing to Everything».

Med tanke på musikkens jam-pregede og utsvevende karakter, kommer det nok ikke som noe sjokk at tekstene eksisterer tilsvarende langt ute i eteren. Tekstene på ‘4 10’ er gjennomsyret av malerisk impresjonisme («Into the Sun») og drømmelogikk («Nothing to Everything», «Away»), men turer også gjennom noen mørkere, eksistensielle bakgater på låter som «The Unknown» og «Under it’s Spell». Mest inntrykk gjør kanskje «Heavier than Me», som støtter opp under sitt budskap om styrke vunnet gjennom motgang med den tyngste og mest sakteflytende instrumentalen på skiva.

‘4 10’ kaster en trylleformel over lytteren som vedvarer over skivas fulle 45 minutter; dette i kraft av sitt stødige, hypnotiske tempo, lysergiske atmosfære og dronende vokal. Dette betyr også at Superlynx risikerer å gi oss for mye av det gode, hvor jeg allerede på «Sphinx» følte at stabiliteten i uttrykk og låtskriving begynte å gi meg en følelse av deja vu. Til tross for at ensformigheten melder seg fra tid til annen på ‘4 10’, mener jeg likevel at skiva er atter en suksess for Superlynx. Produksjonen er aldeles nydelig, trioen er laserfokuserte i sitt samspill, og forbindelsen mellom tekst og musikk frembringer noen av de mest inntrykksfulle låtene i bandets diskografi til nå. Anbefales fans av psykedelisk stoner/doom, eller hypnotiserende auditive ritualer generelt.

Skrevet av Fredrik Schjerve

Plog – ‘Eucharist’

Det trønderske stoner/doom-bandet Plog leverte i 2021 en skive som både forlystet og – om enn i noe mindre grad – forarget undertegnede. ‘Mag Mell’ demonstrerte bandets gigantiske, fuzz-bombede sound og solide grep rundt låtskriving på godt vis, men led også som følge av noen vokalprestasjoner som ikke helt nådde opp til sine instrumentale omgivelser. På andreskiva ‘Eucharist’ har både vokalprestasjonene og de allerede gode låtskriverferdighetene fått seg et løft, og resultatet er en skive som er langt mer indikativ på bandets ferdigheter og potensial.

Plogs sound deler likheter med et knippe storheter innenfor stoner/doom-tradisjonen, men uten å kopiere noen av dem i overkant. Førstesporet «Symbol of Wrath» åpner likevel på en måte som nesten kan sies å være en hyllest til sjanger-pionerene i Electric Wizard, i det den knakende åpningssekvensen velter over i et riff som minner svært mye om sistnevntes «Funeralopolis». Det blir tydelig allerede her at vokalen har blitt markant oppgradert fra førsteskiva, der Bianca Zaharias robuste og klokkeklare røst er bedre tilpasset Plogs grunnvolls-rystende men tidvis melodiske sound.

‘Eucharist’ er delt opp i to ganske tydelig separerte deler, der «Symbol of Wraith» og «Apostate» befinner seg trygt plantet innenfor et stoner/doom-paradigme, og «Eucharist» og «Echo from the Void» tar en mørkere vending som bedre gjenspeiler den dystre coverkunsten. Tittelsporet har en planetarisk tyngde som sender tankene i retning band som Conan og Monolord, og en nesten sludgy desperasjon som tilføres av de brølte, deklamerende frasene til bassist/vokalist Kristian Hindbjørgen. Mest sjokkerende er likevel avslutningssporet «Echo from the Void», som bryter ut i en hektisk, krakilsk dødsmetallisk kvern i sitt første minutt, før den gir oss en siste konsentrert dose av Plogs mørke, stoner/doomske besvergelse.

Av kritikk har jeg kun to punkter å komme med. Produksjonsmessig er ‘Eucharist’ håndtert temmelig upåklagelig, med en knitrende, ullkledt og dump miks som likevel tilfører voldsom tyngde til den formidable rytmeseksjonen. Jeg skulle likevel ønske at vokalen mottok litt behandling i form av ytterligere reverb eller effektarbeid, ettersom den låter litt naken over det veldige instrumentallandskapet. Så synes jeg også at Zaharia for øyeblikket virker mest komfortabel over de langsomme, knusende groovene, og hun sliter litt med å finne en passende melodisk motpart til de mer oppspilte, energiske strekkene på skiva. ‘Eucharist’ er uansett et betydelig steg frem for Plog, og en skive som burde sjekkes ut av fans av band som Pallbearer, Windhand til Electric Wizard og Conan.

Skrevet av Fredrik Schjerve

Mikrostrukturell evaluering: Ukas singler

Dwaal – «Repentance of a Bastard»

Sludge/post-metal-sekstetten Dwaal har vært gjennom litt av hvert siden slippet av debutskiva ‘Gospel of the Vile’ i 2020. Foruten pandemi-relaterte kanselleringer av turneer og konserter nevner bandet at både problematikk i forhold til øvingslokale, samlivsbrudd, sykehusinnleggelser og nær døden-opplevelser har vært ingredienser i den frådende cocktailen av levd dramatikk som har ledet frem til oppfølgeren ‘Never Enough’. Første singel fra skiva ble nylig sluppet i form av den tolv minutter-lange låtmammuten «Repentance of a Bastard»; en låt som er tydelig preget av turbulensen bandet har opplevd i senere tid.

Låtas knusende akkorder og tektoniske ganglag etablerer i utgangspunktet en forbindelse med Electric Wizard– og Ufomammutsk stoner/doom, før de bitende growlsene avslører aner fra sludge-metallens slektstre. Den bakenforliggende og orgellikende synthen kaster et aldri så lite prog-slør over tilstelningen, og det samme gjør den kalde synthen som glimrer som en kjølig solstråle gjennom broens åpne terreng. Det hele leder frem til et klimaks som virker fullstendig gjennomsyret av anger – et øyeblikk som virkelig griper tak i deg og tvinger deg til å føle. Dwaals nyeste singel utmerker seg som en begivenhet i det norske metalllandskapet nå på sensommeren, og varsler om at ‘Never Enough’ kommer til å bli en storslått, emosjonelt ladet oppfølger til debuten.

Skrevet av Fredrik Schjerve

Masheena – «Remember the Rain»

Bergensbandet Masheena ble først kjent for meg da de slapp låta «Under The Same Sun» tidligere i år, der de overrasket meg positivt med en spenstig miks av stoner metal og grunge-elementer. I forbindelse med at bandet snart slipper debutskiva ‘West Coast Hard Rock’ har de nå sluppet nok en singel ved navn «Remember the Rain».

Her har Masheena disket opp noe som nok i større grad enn «Under The Same Sun» utpreger seg som en mer stilren stoner-låt. Noen hint av Soundgarden-aktig grunge ligger fortsatt latent i vokalen, men det er først og fremst feite gitarriff som dominerer og gir mersmak. Derfor blir det også en noe mindre interessant affære enn forrige singel, selv om det definitivt er snakk om en solid låt.

Skrevet av Alexander Lange

Hjemsøkt – «Dans i den Visnende Skogen»

Hjemsøkt er et anonymt prosjekt som per i år kun har én låt på sin egen bandprofil på Bandcamp. Denne låta var tydeligvis sterk nok til å få plateselskapet Purity Through Fire på kroken, og bandets nye mini-plate ‘Mystikk & Mørke’ slippes etter sigende på selskapet rundt overgangen til oktober.

Singelen «Dans i den Visnende Skogen» gir en appetittvekkende men ufullstendig forsmak på hva vi har i vente på prosjektets debututgivelse. Klassisk, romantisk andrebølges-gitar utgjør fasaden av bandets prektige musikalske borg; understøttet av trommene og bassens robuste grunnvoll. Det støyende vokalfilteret gir låta et preg av den rå svartmetallens digitale kunstighet, men ellers låter det hele temmelig likt et visst organisk ideal fra Vestlandets hedenske svartmetalltradisjoner mot slutten av 90-tallet. Hjemsøkt går definitivt frem med riktig fot på sin nye singel, men det er fortsatt vanskelig å si nøyaktig hva vi går i møte med på ‘Mystikk & Mørke’.

Skrevet av Fredrik Schjerve

Darktrail – «Salvation»

Darktrail er en splitter ny sekstett som per sin egen bio spiller «rock med påvirkning fra både metall og goth». «Salvation» – bandets første singel siden debutsingelen «Hulder» fra 2022 – har definitivt stor nok tetthet av ledegitarer og huggende riff til å kvalifisere seg til en omtale her på bloggen, og bør falle i smak for fans av både tidlig progmetall, 80-tallets stadion-band og muskuløs kraftmetall. Tankene mine går umiddelbart i retning en mindre symfonisk utgave av norske Nergard, som føge av både den tette låtskrivingen og den solide vokalprestasjonen til bandets sangerinne. Presentasjonen kan kanskje jobbes litt med – både cover og musikkvideo er temmelig tacky selv til hjemmesnekringer og være – men bandets musikalske meritter kan jeg varmt anbefale basert på hva jeg har hørt til nå. En fengende og vel-arrangert liten perle av en singel.

Skrevet av Fredrik Schjerve

Abba Slamma – «Reading the Putrid Scriptures of the Abhorrent Cave Book»

Hør hør! Ikke lenger er Norges beskjedne bidrag til moderne slam begrenset til utgivelsene produsert av to, ringe band. Nei, veteranene i Kraanium og nykomlingene i Goreclaw har altså endelig mottatt forsterkninger, og disse kommer i form av den ravgale, uhøytidelige duoen Abba Slamma.

De tre låtene Abba Slamma har utgitt i 2023 utviser alle en slags Beaten to Death/Tottal Tömming-beslektet forakt for alt som heter stramme tøyler og seriøsitet. Både scatting og komiske nivåer av vokale forvrengninger er å forvente på bandets materiale, selv om bandets nyeste singel toner ned denne galskapen et knepp. «Reading the Putrid Sciptures…» er nemlig et brutalt nummer preget av stopp-start-rytmikk, dødsgrindens sinnssyke fremdrift, samt en moderne kant som peker i retning band som Blood Red Throne og Celestial Scourge. Vi er dog alle her for slammen, og den leverer duoen i form av en kreativ, rytmisk antastelse ved låtas ende. Abba Slamma leverer strengt tatt bedre musikk enn deres lavterskel-tilnærming til komposisjon burde tilsi, og jeg gleder meg til å se hva bandet steller i stand i tiden som kommer.

Skrevet av Fredrik Schjerve

Solus Grief – «Upon the winds my breath left»

Solus Grief er et av de mange svartmetallprosjektene til Peregrinus, som ellers er å finne i Kvad, Unholy Craft, Praefuro og Darkest Bethlehem. Grunnet den sterke debuten som kom i fjor, ‘With a Last Exhale’, synes jeg nok Solus Grief per i dag er mannens beste prosjekt. Derfor er det naturligvis gledelig at neste skive ikke er langt unna; den skal gå under navnet ‘What if this is everything’, og kommer 22. september.

Låta som skal åpne denne skiva, «Upon the winds my breath left», er første og kanskje også eneste smakebit fra plata før slippet. Den langstrukne, atmosfæriske svartmetallen fra debutskiva lever videre i denne ni og et halvt minutt lange låta, og Solus Grief gjør også noen interessante melodiske grep som sender assossiasjonene i retning band som Agalloch. Den voldsomme skrikevokalen som tidligere har vært særdeles potent blant annet på Kvads siste skive gjør seg også svært godt her, og jeg har også mye sans for den plutselige oppskaleringen av tempoet helt på slutten av låta. Ellers bærer låta også preg av å ha noen litt vel langstrukne partier, så blir det spennende å se hvordan dette fungerer i platesammenheng og om det vokser litt på meg. Det gjorde det i alle fall ved sist anledning.

Skrevet av Alexander Lange

Makrostrukturell evaluering: Ukas plater

Uburen – Usurp the Throne

Uburen er et viking/svartmetallband fra Sandnes som i all hemmelighet har opparbeidet seg en seriøs lytterskare over sine hittil fire skiver. Trioen har i alle fall vært meg fullstendig ukjent frem til i dag, til tross for at Spotify kan attestere at bandet har over syv tusen månedlige lyttere. Dette betyr at bandet har høyere lyttertall enn band som Sarke og Khold, to betydelige navn innenfor norsk ekstremmetall. Hvordan dette kan ha gått meg hus forbi er og forblir et mysterium. Enten er Metallurgi-redaksjonen noen uoppmerksomme døgenikter uten fungerende sidesyn, eller så har Uburen klart å skape seg et publikum uten å benytte seg av industriens mer velprøvde taktikker.

Hvilket av disse to alternativene som stemmer skal jeg ikke forsøke å komme frem til nå; det er nemlig en omtale av bandets nyeste skive ‘Usurp the Throne’ som står på agendaen. Som nevnt er Uburen nytt bekjentskap for meg, så jeg kommer ikke til å kunne vurdere skiva i lys av tidligere utgivelser. Det jeg derimot kan gjøre, er å vurdere musikken i lys av skivas konsept – et konsept som på mange måter kan sies å være den viktigste grunnen til å sjekke ut ‘Usurp the Throne’.

Platas konsept er nemlig både dyptgripende og interessant. ‘Usurp the Throne’ omhandler menneskeartens kamp mot en hyklersk gud; en gud som nyter å manipulere menneskeskjebner til egen forlystelse. Menneskets historie fremstilles som en «elv av blod», hvor synder går i arv fra generasjon til generasjon, som en uutslettelig inngravering på slektstreets stamme. Den eneste måten å hente menneskene frem fra under tyngden av sin egen historie, er å utslette verden gjennom den apokalyptiske hendelsen Ragnarök, for deretter å gjenreise den. Låttekstene fordyper seg i ulike aspekter ved dette konseptet, og er generelt en glede å ta innover seg over skivas spilletid. Men en skive lever og dør selvfølgelig ikke på sitt konsept alene, og et hvert godt konsept krever en effektiv musikalsk motpart for å virkelig skinne.

Og det er på den musikalske fronten av Uburens ‘Usurp the Throne’ støter på sine største utfordringer. Bandets tilnærming til viking/svartmetall er en kraftfull og krigersk en, fylt til randen av Immortals sverd-fektende ekstremitet. Det er derimot ikke bandets grunnleggende uttrykk som stikker kjepper i hjulene på ‘Usurp the Throne’, men heller hvordan uttrykket blir presentert gjennom skivas produksjon. Produksjonen på skiva – som forresten er utført av bandet selv – er nemlig såpass hul og fjern på samme tid at dynamikken som kunne pustet liv i skivas konsept fullstendig uteblir.

Låtkonstruksjoner som «When the River Breaks», «Defiance towards Futility» og «Bring forth Ragnarok» kunne vært tårnende bragder i bandets resymé dersom produksjonen hadde matchet låtenes prestasjoner. Dessverre er produksjonen preget av dominerende bassfrekvenser, anonyme og distanserte gitarer og vokal som er tørr nok til å virke som at de ikke har mottatt behandling i etterkant av opptak. Dette gjør at skiva surrer og går i bakgrunnen av lytterens bevissthet, uten å kreve oppmerksomheten i den grad en god svartmetallskive i Immortalsk format burde. ‘Usurp the Thone’ har mengder av fete riff, stormende sekvenser, samt et konsept av de sjeldne å by på. Derfor er det trist å måtte meddele at disse kvalitetene på mange måter overskygges av den labre produksjonens sløvende effekt. Jeg kan anbefale Uburens nyeste skive til blodfans av viking/svartmetall, men nykomlinger til uttrykket vil trolig slite med å komme under huden på skiva som følge av miksen.

Skrevet av Fredrik Schjerve

Hüsmänsköst – Uhøytidelig Jule-EP

Ute nå via Husmanskost Records (eget plateselskap)

Det er februar, julenekene har for lengst blitt fortært av grådig kjøttmeis og dompap, og grantrærne står og flasser sine brune barnåler ned på stuegulvene til nasjonens lateste innbyggere. Likevel ser Metallurgi først nå sitt snitt til å skjenke en omtale til Hüsmänsköst sin uhøytidelige jule-EP, som ble sluppet på strømmetjenestene 1. juledag. Bedre sent enn aldri, sies det.

Fra spøk til alvor: Det er synd at vi ikke har rukket å dekke denne utgivelsen tidligere. Hüsmänskösts tradisjonelle grindcore er tross alt en sjeldenhet å oppdrive i det norske metallmiljøet, og det at bandet i tillegg er temmelig kompetente leverandører av nevnte uttrykk gjør lite for å lette på skamfølelsen. Det eneste vi kan gjøre for å forsøke å rette opp i denne urettferdigheten, er å forsøke vårt beste med å overbevise norske lyttere om at nettopp det de trenger å høre i februar, er en grindcore-jule-EP med låter som handler om å selge kroppen sin på Kiwi og å bruke julelys som kukforlenger.

Så kjære, norske lyttere: Jeg anbefaler dere alle sammen å vie seks og et halvt minutt av deres liv til en rutsjetur ned den bratte akebakken som løper gjennom Hüsmänsköst sin nyeste EP. Riffene river og røsker, som en rødkinnet guttevalp i det han frigjør kveldens hardeste pakker fra gavepapirets nådeløse tyranni. Trommene smadrer som en gjeng hylende barn i det de kondemnerer mammas pepperkakehus, og vokalisten brøler som en rødneset bestefar rett før han dunker ned dram nummer 16 og 17. ‘Uhøytidelig Jule-EP’ er en forrykende, heidundrendes grindcore-fest, og det en fest so er over før hovmesteren har rukket å bagge tidenes baddie på NRK1. Hüsmänsköst er et av Norges djerveste grindcore-band, og det vises selv på en uhøytidelig og knapp liten sak som denne EP-en. Ta deg en lytt!

Skrevet av Fredrik Schjerve

Forhatt – Solvigd

Jeg vet heller lite om svartmetallmiljøet som tydeligvis regjerer i Bodø by, men Forhatts nyeste utgivelse ‘Solvigd’ gjør meg sikrere i min antakelse om at det produserer noe av den mest spinnville svartmetallen her til lands. Herfra kommer nemlig også det ganske så gamle prosjektet Skaur, som i 2021 slapp den usedvanlig komplekse og tungt fordøyelige plata ‘Reis te Haelvete’, der det endog er en vokal som knapt kan overgås når det gjelder intensitet.

Og det er ingen ringere enn Skaur som bidrar med vokal på denne EP’en av Forhatt. Det vil si at det hyles og skrikes noe voldsomt over disse tre låtene, og prestasjonen er ikke et grann mindre fascinerende enn det den var på ‘Reis te Haelvete’. Om det ikke var nok, ligger også de andre elementene på ‘Solvigd’ tett opp mot Skaurs uttrykk, og mye tyder på at slektskapet mellom disse to prosjektene er tettere enn hva en enkel vokalistvisitt skulle tilsi.

Det betyr at et beundringsverdig gitararbeid ligger til grunn her, der ideene blir utrolig mange og interessante av at utgivelsen bærer preg av å være tilnærmet gjennomskrevet og repetisjonsløst. Gitarene ligger stort sett i lysere registre og minner som Skaurs gitarer mye om amerikanske Krallice, og får av eminent trommespill god hjelp til å komme seg gjennom utrettelige komposisjoner og konstante skifter og vendinger.

På tross av at dette gjør komposisjonene ganske retningsløse, er dette ordentlig prisverdig, og gitararbeidet på ‘Solvigd’ er skikkelig imponerende fordi kvaliteten på idéene i seg selv er så høy. Særlig de første minuttene på førstelåta «Forhatt» er et herlig og intenst stykke musikk, og andrelåta «Mariann» byr på sin side på noen av EP’ens sterkeste folketonale nikk. «Eld og Blod» har også en særdeles sterk introduksjon, og denne låta ender opp som min store favoritt i det den viser en litt annen side av prosjektet med de mer storslåtte partiene mot slutten som introduserer både fele og korvokal. Med det blir det meste på ‘Solvigd’ et beundringsverdig stykke arbeid, selv om jeg synes det hadde vært enda bedre om låtstrukturene fremsto litt mer meningsfulle.

Skrevet av Alexander Lange

Jaggu – Rites for the Damned

Usignerte, ute nå på div. strømmetjenester

Jaggu er en power-trio bestående av norske og britiske medlemmer som i 2018 samlet seg rundt sin felles kjærlighet for alt som er tungt. Bandet slapp i 2019 debut-skiva ‘Revenantian’, hvilket knyttet slagkraftig psykedelisk stoner/doom opp mot et konsept sentrert rundt japansk folklore. Debuten høstet lovord fra bl.a Metal Hammer Portugal, og den påfølgende, enkeltstående singelen «The Pit» høstet således lovord fra undertegnede da den ble sluppet i 2020. Nå er bandet endelig aktuelle med ny utgivelse; en mørksinnet men varsomt håpefull skive ved navn ‘Rites for the Damned’.

Jaggu spiller definitivt metall for skjeggete menn. Bandets progressive stoner/sludge klarer på en og samme tid å fremstå som ruskete, sjuskete OG røddig og vel-frisert – som en svett og fæl tømmerhogger med et skjegg trimmet til perfeksjon. ‘Rites for the Damned’ er fylt med instrumentalpartier som truer med å vokse og spre seg til skiva er fullstendig gjengrodd, men bandet jobber tappert med å trimme ned den ukontrollerte veksten ved hjelp av skarpkantede riff og fengende gjengvokal. Sånn sett kan Jaggu på sin nye skive sies å være en slags fargerik og blomstrende motpart til Rongeur, en duo som virkelig burde vurdere å forme en live-allianse det kommende året – spesielt med tanke på at begge holder til i Oslo.

Et annet band som må nevnes når Jaggus lydbilde diskuteres, er Mastodon. Det virker som at samtlige av bandets medlemmer har hentet inspirasjon fra det legendariske amerikanske bandet i utformingen av sine respektive instrumentstemmer, om det så gjelder «Nona»s tumlende Brann Dailor-brekk, eller Brent Hinds/Troy Sanders-dynamikken til «Mario» og «Asbear». ‘Rites for the Damned’s åtte låter inkluderer også flust med seksjoner som kan knyttes opp til spesifikke perioder i Mastodons platehistorikk, hvilket gjør det mulig å hevde at Oslo-bandet kanskje sniker seg i overkant tett opptil kvartettens åndsverk.

Men å avskrive Jaggu på dette grunnlaget ville vært en stor feil. ‘Rites for the Damned’ er nemlig fullstendig tettpakket med sterke ideer og nydelig instrumentalspill, samtidig som enkelte øyeblikk peker i en retning som på sikt kan frakte bandet lenger unna sine inspirasjonskilder. Da tenker jeg ikke på åpningslåta «Carnage», som med sin svingende rytmikk og psykedeliske utsvevelser minner svært om Mastodons periode fra ‘Blood Mountain’ til ‘Crack the Skye’. Men allerede på andrelåta og singelen «Earth Murder» finner vi grunn til å anse Jaggu som en enestående kreativ kraft. «Earth Murder» er en direkte, knusende og fengende hardcore/sludge-låt som – til tross for at den gjerne kunne vært enda mer kompakt og eksplosiv – står ut som en av januars største låt-suksesser.

‘Rites for the Damned’ er en perfekt skive å slentre rundt og fortape seg i, samtidig som den mangler fokuset og de virkelig store ideene som kunne gjort den til en definerende skive for bandet. Jaggus instrumentalspill kan beskrives med adjektiver som «rikt», «innhyllende», «levende», «organisk» og «forunderlig», og er også den viktigste grunnen til at jeg har kost meg med skiva så mye som jeg har. Samtidig savner jeg den presisjonen i formuleringen av tydelige ideer som man finner på «Earth Murder» ellers på skiva, selv om låter som «Electric Blood» og «Enthralled» inneholder øyeblikk som stikker seg ut og former minneverdige landemerker over flere lyttinger.

Blant skivas høydepunkter finner vi låter som «Earth Murder», «Mindgap», «Electric Blood» og «Marching Stride». Avslutningslåta «God to be through» er også en glede å overvære; et kreativt utbrudd av ‘Leviathan’-inspirert, hyperaktiv sludge. Jaggu har levert en innhyllende og beundringsverdig lytteopplevelse på sin andreskive, og det eneste som mangler nå, er at bandet finner sitt eget, enestående synspunkt på den psykedeliske stoner/sludgen. ‘Rites for the Damned’ har uansett potensialet til å treffe hardt og bredt blant norske lyttere, spesielt om du er fan de nevnte bandene Rongeur og Mastodon.

Skrevet av Fredrik Schjerve

Winterwar – Wizard of the North

Winterwar er et anonymt enmannsprosjekt (sannsynligvis) som kombinerer melodisk dødsmetall med tradmetall av episk snitt. Prosjektet slapp debutskiva ‘Wizard of the North’ i desember 2022; en skive som så mange andre gikk tapt grunnet bloggens intensive arbeid med årets listeposter. Metallurgi er dog sitt selverklærte samfunnsoppdrag bevisst, og disker derfor opp en (u)lovlig sen omtale nå i begynnelsen av februar.

På sine sosiale medier omtaler prosjektet seg som et melo-death/thrash-prosjekt, men for min egen del fremstår den tunge riffinga som fyller ‘Wizard of the North’ som mer heavy metal-beslektet enn thrash-beslektet. Man kan definitivt spore frem et øyeblikk eller to på skiva hvor melo-death/thrash-merkelappen gir mening (som på de byksende d-beat-seksjonene på «Longships at Sea», men de triumferende ledegitarene og fantasy/viking-aspektet gjør at skiva føyer seg lettere inn blant de rustningskledte trad-legioner. Se for deg en blanding av Fenris Vrede og Amon Amarth, ikledt et vognlass med gitarharmonier og noe mer beskjedne produksjonsverdier.

«Arrival» ledsager oss inn i Winterwars debutskive via en kort instrumentalsnutt, før tittelsporet kløyver lytterens skalle med sin ornamenterte viking-øks. ‘Wizard of the North’ befinner seg stort sett i et riff-tungt og enkelt melo-death-format, men spriter også opp soundet via tilleggsinstrumenter og låne-elementer fra andre undersjangere. Disse elementene fungerer ikke alltid så godt, som eksemplifisert via skivas to svakeste låter «The Cursed Skies» og «Blackened Lake». Førstnevnte svertes av den anonyme gjestevokalen, som med sin yndige og forsiktige fremtoning krasjer fullstendig med den brutale, episke tematikken som låtteksten kommuniserer. «Blackened Lake» er på sin side en lavmælt og jam-preget låt, hvis uelegante solospill og livløse trommespill legger en seriøs demper på lytteopplevelsen.

Heldigvis tar ting seg opp på skivas andre halvdel. Låter som singelen «Echoes from the Winter» og «Jörmungandr Rises» lener seg i større grad på den tunge og robuste riffinga enn skivas første halvdel – et element som kan sies å være Winterwars sterkeste på sin debutskive. «Longships at Sea» forlyster deretter med melankolske harmonier og velfungerende leads, før andresingelen «Axe Ablaze» øker det musikalske tempoet og aktivitetsnivået med god effekt. Winterwar er åpenbart et amatørprosjekt i oppstartsfasen, men det finnes flust av øyeblikk på ‘Wizard of the North’ som kan gi grobunn for videreutvikling. I følge prosjektets Instagram-konto er ny musikk allerede underveis, så vi trenger trolig ikke vente lenge for å se om Winterwar evner å svare på disse forventningene.

Skrevet av Fredrik Schjerve

Ånder – Nattehimmelens fortellinger

‘Nattehimmelens fortellinger’ er andreplata til svartmetallprosjektet Ånder, og også den andre plata prosjektet slapp i fjor etter at ‘Love, Death and Void’ ble sluppet i oktober. Denne andreskiva er en aldri så liten vandring mellom ganske forskjellige svartmetalluttrykk, der et ganske klart utgangspunkt i de mer atmosfæriske sidene av sjangeren munner ut i en ganske variert opplevelse.

Fra før av fikk vi høre den syv minutter lange singelen «Forkledd i nattens farger, ivaretatt av tapte masker», som kanskje er det nærmeste man kommer et slags sammensurium av alt som skjer på ‘Nattehimmelens fortellinger’. Denne låta har også en noe variabel kvalitet, der det suggererende, tåkete og atmosfæriske midtpartiet blir det klare høydepunktet mellom introduksjonen og avslutningen som begge preges av ganske krøkkete og surt pianospill.

Deler som ligner det nevnte, flotte midtpartiet preger i stor grad de to første sporene på plata, tittellåta og «Min sjel river løs i evigheten», som jeg synes er blant platas sterkeste ledd. Det samme kan sies om «Kulde skjærer i hennes øyne», som nærmest hypnotiserer med sine uhåndgripelige virvelvindsgitarer. Et annet atmosfærisk og vellykket grep finnes videre i den tre minutter lange interluden «Tomrommets kall», der jeg synes Ånder treffer svært godt med rolig korvokal og en nydelig gitarmelodi.

Platas andre halvdel er en litt annen, og også en litt dårligere, affære enn den første. Det åpner riktignok ganske ålreit med «Ferden langs stjerne» og coverversjonen av Lifelovers post-punk-flørt «Sweet Illness of Mine». Deretter synes jeg imidlertid Ånder går på en aldri så liten smell, der jeg synes prosjektet roter det til på coveret av Burzum-klassikeren «Dunkelheit» med overraskende utight spill til tider og en ganske så begredelig synth. «Eventyret om stjernene» redder det deretter litt igjen med et nikk tilbake til de sterke, atmosfæriske partiene i platas første halvdel, men med en heller svak og kjedelig ambient-avslutning på seks minutter etterpå, blir det imidlertid klart at platas siste ledd ikke fortoner seg som helt vellykket. Dermed blir ‘Nattehimmelens fortellinger’ en noe blandet og rotete opplevelse. På sitt beste synes jeg imidlertid Ånder mestrer den atmosfæriske svartmetallen godt.

Skrevet av Alexander Lange

Grabstein – Grabstein

Alle fordommer om at Grabstein er nok et anonymt og kjedelig svartmetallprosjekt på Bandcamp slås ihjel med en gang beaten på «Verbeuge dich vor Luzifer», første låt på prosjektets første demo, melder seg. Her får vi nemlig smake på en freidig miks mellom svartmetall og post-punk, der Grabstein lykkes svært godt med å svøpe det ordentlig fengende hovedtemaet inn i mørke stemninger av både gotisk og svartmetallsk art.

Rent stilistisk synes jeg dermed Grabstein har kommet langt, og det er snakk om en sjangermessig eksperimentering jeg synes ender opp både dristig og vellykket. Dette videreføres inn i «Der Geist im Nordturm», der en vesentlig saktere beat og depressiv gitarmelodi tar over stafettpinnen fra den sterke introduksjonen. Også her kommer Grabstein godt ut, særlig når noen elektriske doom-gitarer supplerer etter hvert, men låtlengden synes jeg ikke helt rettferdiggjøres av at noen litt enkle melodier repeteres vel mye.

Heller ikke avslutningslåta «Domus mea domus orationis vocabitur» synes jeg når helt opp til «Verbeuge dich vor Luzifer». Låta åpner riktignok sterkt med det kanskje aller mest post-punkske temaet på hele demoen, men låta svekkes noe av litt surt og rart pianospill og en chugge-del midt i jeg ikke synes Grabstein kommer så godt ut av. Men det legger ikke lokk på at mye fungerer på ‘Grabstein’, og at disse låtene kommuniserer en stilmessig dristighet som fascinerer meg. Dermed blir det ganske enkelt å anbefale en liten kikk på dette kvarteret.

Skrevet av Alexander Lange