Mikrostrukturell evaluering: Ukas singler

Enslaved – «Congelia»

Ute nå via Nuclear Blast

Det ble med en gang duket for et spennende øyeblikk neste år da tungvekterne i Enslaved nylig annonserte at deres neste album ‘Heimdal’ kommer til våren. To av låtene herfra har vi visstnok fått høre allerede; «Kingdom» ble sluppet for et par måneder siden, og «Caravans of the Outer Worlds» er fra før av tittellåta på den lille EP’en bandet slapp i fjor. Den nye singelen «Congelia» bidrar dermed med sine åtte minutter til at man allerede kan boltre seg i 20 av de 46 minuttene ‘Heimdal’ til slutt vil by på. Låta bringer imidlertid inn noe litt annerledes enn de to foregående låtene, og er en underlig og stormfull dristighet av en prog-kjempe.

Mens særlig «Kingdom» i mine ører bygde ganske tydelig videre på mange av idéene Enslaved lekte med på deres forrige fullengder ‘Utgard’, peker nemlig «Congelia» i større grad mot de langstrakte, ambisiøse og smått eksperimentelle komposisjonene på ‘RIITIIR’. Bandet introduserer låta med typisk Enslavedske svartmetallakkorder, men supplerer de straks med en kompgitar som tilfører både en groove og en atonalitet som skal innevarsle hvordan låta i stor grad skal traske videre. Enslaved gjør godt bruk av den suggererende rytmikken som bare blir mer og mer effektiv utover i låta, og det merkelige tonesamspillet vokser etter hvert på meg og gir særlig god uttelling når en skjærende synth-aktig lead får scenetid etter ca. tre minutter.

Forløsningen som kommer i form av et svært, langstrakt refreng med clean-vokal tilfredsstiller ved å bringe inn noe litt lettere fordøyelig. Med det er «Congelia» falt godt i smak hos meg etter en rekke gjennomlytt; de eksperimentelle grepene gjør opptakten til plata desto mer spennende, så håper jeg likevel Enslaved vil gjøre helheten litt mer ulik mye av det bandet tross alt har vært mer eller mindre borti på tidligere plater.

Skrevet av Alexander Lange


Atena – «Slip Away»

Ute nå via Indie Recordings

Det er nå to år siden slippet av Atenas forrige skive, den foreløpige karriere-toppen ‘Drowning Regret & Lungs Filled with Water’. Det finnes foreløpig intet nytt å melde angående en eventuell fjerdeskive, men bandet har nylig vært i studio og spilt inn en splitter ny låt hos Henrik Udd, en kar som ikke er fremmed for å jobbe med noen av de større navnene innenfor metalcore (Bring Me the HorizonArchitectsDayseeker). Det er ikke utenkelig at Atena selv kan høre hjemme i den kategorien en dag; i alle fall ikke om vi skal dømme ut ifra singelen «Slip Away». 

«Slip Away» er et blytungt, atmosfærisk og storskalert stykke kommersiell metalcore. Tekstens nostalgiske og vinterdeprimerte tematikk utspiller seg foran et bakteppe av stadig vekslende eksplosivitet og post-aktig refleksjon, og krones med et nydelig refreng som nesten virker inspirert av Einar Solbergs arbeid på fjorårets ‘Aphelion’. Bandet nailer i stor grad balansen mellom dybde og enkelhet som kjennetegner god kommersiell låtskriving, og den glattpolerte miksen til Udd gir låta den gjennomslagskraften den trenger for å menge seg med gigantene innenfor sjangeren. «Slip Away» kommer neppe til å omvende folk som er skeptiske overfor sjangeren, men den er et godt eksempel på hvordan man skriver god kommersiell metalcore i 2022. 

Skrevet av Fredrik Schjerve



66Crusher – «Distrust»

Ute nå via Gymnocal Industries

66Crusher fra Vestlandet er en, for meg, ukjent entitet som har gitt ut skiver i skjæringspunktet mellom thrash og progressiv metall siden det tidlige 2000-tall. Ærlig talt forventet jeg ullen groove-metall da jeg trykket play på deres nyeste singel – dette på grunn av assosiasjonene både logo og band-navn gir meg – men i stedet fikk jeg mørk og stemningsfull, for ikke å si bunnsolid progmetall. En gledelig overraskelse etter alle målestokker!

«Distrust» er den første singelen fra den kommende fjerdeskiva deres ‘Limbo’, som slippes i februar 2023. «Distrust» er en alvorstynget ode til feil-informasjonens tidsalder, levert via mørk, tung prog som åler seg opp mot norske grupper som Terra Odium og Communic. Bandet har likevel noen karakteristikker som skiller dem fra de nevnte gruppene, og som markerer dem som en gruppe som har noe eget å komme med i den norske progmetall-floraen. Bandets musikk har kanskje spesielt en nøktern og uflashy tilnærming til prog som kan sammenliknes med In the Woods… sitt nyere materiale, men som er langt mindre ekstremmetallisk. Vokalist Jarle Olsvoll har dog det samme melodiske instinktet som Bernt Fjellestad fra det nevnte band, og sangerens klare røst fungerer mer eller mindre som navigasjonsstjerne for lytteren gjennom låtas 8 minutter. 

«Distrust» er et profesjonelt, vel-produsert og effektivt første innblikk i materialet på den kommende skiva til 66Crusher. Jeg er ikke overbevist om at låta rettferdiggjør sin lange spilletid med nok minneverdige musikalske hendelser, men dette kan man ikke være sikker på før man har hørt låta i kontekst av resten av plata. «Distrust» er uansett en gledelig overraskelse for en kar som ikke kjenner bandet fra før, og jeg kjenner jeg gleder meg til å bli bedre kjent med bandets progmetalliske univers på ‘Limbo’ i Februar. 

Skrevet av Fredrik Schjerve



Jaggu – «Earth Murder»

Usignerte, ute nå på div. strømmetjenester

Power-trioen Jaggu fra Oslo har nettopp annonsert at andreskiva ‘Rites of the Damned’ kommer i januar, og i den anledning har de sluppet den illsinte og apokalyptiske bangeren «Earth Murder». På «Earth Murder» finner vi lite av den Mastodon-aktige psykedeliske stoneren som preget singelen deres «The Pit» fra 2020, men i stedet har vi fått servert en Rongeur-aktig eksplosjon av hardcore-farget stoner/sludge som virkelig har blod på tann. 

Det fuzzy riffet som åpner showet levner ingen tvil om at dette er Jaggu i angrepsmodus, heller enn deres psilocybin-påvirkede, psykedeliske selv. Tekstens miljøbevisste vinkling støttes opp av hardtslående og fengende dommedagsrock; og spesielt refrenget er en effekt kruttsalve av hardcore-aktig, bebreidende gjengvokal. I mine øyne er «Earth Murder» en langt skarpere komposisjon enn forgjengeren «The Pit» , selv om jeg nesten skulle ønske de kapitaliserte på den drivende energien enda mer ved å redusere låtlengden til en kort, 2/3-minutters sprint. Dette er uansett jævlig bra saker, og jeg håper vi finner et par kraftpakker til av samme art på ‘Rites of the Damned’ i januar. 

Skrevet av Fredrik Schjerve


Myrvandrer – «Morgendag (feat. Roman of Bizarrekult)»

Usignert, ute på Bandcamp

Om bare ti dager slipper post-black metal-prosjektet Myrvandrer sin andreplate ‘Salt’. I anledning opptakten til da har vi nå fått høre på et kortere og mer direkte spor fra plata enn låta «Kunsten Å Forsvinne», som ble sluppet for noen uker siden. Denne heter «Morgendag», og her har Myrvandrer fått med seg Roman, som ellers er kjent for å stå bak prosjektet Bizarrekult.

«Morgendag» er en nokså hardtslående og fengende affære, og er interessant i det at et nærmest alt-metal-aktig hovedtema går i en ganske naturlig forening med både Romans og Myrvandrers svartmetallske skrikevokal. Intet mindre enn et drivende chugge-riff får videre fylle versene. Jeg har nok mer sansen for de mer atmosfæriske sidene til Myrvandrer, men der jeg også tillater meg til å tro at vi får nok av det på den kommende plata, kan nok «Morgendag» ses på som et velkomment friskt pust.

Skrevet av Alexander Lange


Ritual Death – «Vermin»

Ute nå via Regain Records

«Vermin» er andre singel fra Ritual Deaths kommende selvtitulerte debutplate, der mye tyder på at vi skal få servert harde, kompromissløse og korte doser av brutal, svertet death metal. «Vermin» varer ikke lengerer enn to og et halvt minutt, og introduseres med iskalde og metalliske gitarakkorder som gir flest assossiasjoner til industriell metall.

Over en trommebeat som nesten er fornærmende enkel sprer gitarene vingene ut slik at flotte, svartmetallske akkorder får fylle versene, og Ritual Death ruller deretter ut et knusende og tungt refreng som også blir låtas finale der det tynes til låtas ende. Mer enn et kort, knalltøft varsku om brutaliteten på plata blir det dermed kanskje ikke, men sammen med låta «Lunae» pirrer «Vermin» interessen sterkt for det som kommer i desember fra Ritual Death.

Skrevet av Alexander Lange

Metallurgiske Funn: Ukas Favoritt




Messerschmitt – Oh Death

Ute nå via Siste Reis Records

Fire trommeslag og et hvesende, for-sludget QOTSA-riff er alt som skal til for at ‘Oh Death’, den nye skiva til stoner/sludge-bandet Messerschmitt når cruisefart. Med en bak-historie som rommer et opphold på åtte år, samt nærhet til en tragisk hendelse som på urettferdig vis truet med å overskygge aspektene ved bandet som faktisk er meningsbærende, er det en glede å se den kritikerroste gruppen returnere til studioet og plateformatet. En enda større glede er det at returen ‘Oh Death’ er så sterk som den er, en blytung og spastisk stoner/sludge-plate med mengder av farge og karakter. 

For de mest kresne av metallfansen der ute vil nok ikke de første par låtene på ‘Oh Death’ nødvendigvis treffe så godt. Førstesingelen «Gummo Ain’t for Nothing» er en svingende og snerten sammensmelting av stoner og støyrock toppet med melodisk vokal, og «If You See Me, Weep» har en døsig og svansende groove som leder inn i et fengende og alternativ-farget refreng. Dersom du klarer å karre deg over bruddlinjen mellom sistnevnte låt og «Ave Satani (Blood, We Want Blood)» vil derimot mye være gjort. Riffet som åpner låta er nemlig blytung og knusende stoner/doom av beste sort, ledsaget av hemningsløse og brølende vokaler (fremført av Morks Thomas Eriksen) som skyver oss i retning deilig ekstreme undergrunnshjørner. 

Fra dette punktet beveger ‘Oh Death’ seg bare lengre inn i sin egen støyrock/stoner/sludge-verden. Tittelsporet har et krokete og skeivt åpningsriff toppet av de skingrende, støyende gitarene til Årabrots Kjetil Nernes, samt et kolossalt avslutningparti hvor et smertelig grovt gitarriff underbygger eskalerende, messende hyllester til døden. Den sludgy dommedagsmetallen når nye høyder på den Sabbathske «No Tomorrow», hvor vokalen har sterke likhetstrekk med gode gamle Ozzy i både sound og fraseutforming. På dette tidspunktet begynner plata virkelig å bygge seg opp en dystopisk og apokalyptisk atmosfære – som om kloden ble styrt av en satanistisk og kult-aktig verdensorden utstyrt med den type nådeløshet som preger Sabbaths «War Pigs». 

Sabbaths krigsherjede univers er ikke en mindre passende sammenlikning på avslutningssporet «Kill from Above», som ruller fremover som en sort, tung, ødeleggende sky langs horisonten. Drodlende gitarer slanger seg rundt hverandre som kondensstripene til kryssende bombefly, før bombene slippes i form av hektiske gitarløp og buldrende trommer. ‘Oh Death’ er spilt inn med ikke bare ett, men to trommesett, og dette merkes godt på de kraftige sjokkbølgene som utløses av hvert eneste av skivas hardtslående beats. ‘Oh Death’ er en skive som starter litt underveldende (om aldri så fengende), for så å ekspandere som en soppsky over de siste fire låtene. Plata er verdt å høre for sine kolossale riff og dystopiske atmosfære alene, men for fans av stoner, sludge som tåler litt støyrock-lenende elementer vil dybden av lytteropplevelsen neppe stoppe der. Messerschmitt gjør opp for flere års stillhet med suveren tyngde på ‘Oh Death’.  

Skrevet av Fredrik Schjerve

Makrostrukturell Evaluering: Ukas Plater




Dark Delirium – ‘Abyss’

Usignerte, ute nå på div. strømmetjenester

Dark Delirium er et melodisk dødsmetallband fra Stavanger som på alle måter tilfredsstiller kravene til stereotypen «ungt og ambisiøst band». Kvintetten (tidligere en trio) har benyttet seg av hver bidige mulighet til å spille live som har bydd seg siden samfunnet åpnet for fullt, og har parallellt funnet tid til å spille inn en EP og starte opp skriveprosessen til album nummer to. Denne oppblomstringen i aktivitet har sammenfalt med en oppgradering av bandets live-garderobe, og med sine Phantom of the Opera-aktige aliaser virker bandet klare for å begynne å kuppe store oppvarmingsjobber i innlandet. 

Den nyeste leveransen fra den utrettelige låtfabrikken som er Dark Delirium er EP-en ‘Abyss’, en utgivelse som både sementerer bandets kommersielle ambisjoner og blottlegger hindringene som må overstiges for å komme dit. De tre låtene som utgjør ‘Abyss’ viser en forståelse for de grunnleggende strukturene som støtter opp under sjangerens største låtsuksesser, men har enkelte mangler innenfor tekst, låtmateriale og instrumentalbidrag som hindrer dem i å oppnå den samme gjennomslagskraften som sine idoler.

«Bottled Anger» og «Familiar» bygger begge på solide, fengende ideer. Jeg har tidligere poengtert at bandet har slitt med å virkelig markere seg på refreng-fronten (et nødvendig mestringsområde for alle kommersielt innstilte melodeath-band), og på disse to låtene har Dark Delirium for alvor begynt å adressere denne kritikken. Førstnevnte har et refreng som elegant krones av kimende gitarer, og de halvgrowlede, melodiske vokalene på sistnevnte har et Joe Duplantier-aktig preg som gjør låta til en åpenbar utstikker i bandets låthistorikk til nå.  

 Men det er «Caught in the Spiders Web» som utgjør den aller største utstikkeren i bandets karriere, og også et av de klareste høydepunktene. Med sine duetterende, renplukkede gitarer og cinematiske lydeffekter fremtoner låta seg som et mellomspill fra den melodiske dødsmetallens storhetstid på det sene 90-tall, men Simeon Ekses growlede vokaler sørger for å tilføre låta en substans som hever den over denne noe spede rollen. «Caught in the Spiders Web»s Insomnium-aktige melodiske faktor er virkelig enestående, og jeg håper at Dark Delirium finner en måte å returnere til dette stilistiske området i sin videre skriving.

Dark Deliriums svake og sterke sider er fremdeles de samme som på tidligere utgivelser, men det skal sies at musikken har begynt å stabilisere seg rundt et kvalitetsmessig nivå som ligger nærmere idealet enn noensinne før. Gitarenes solospill sliter fortsatt med å finne den harmoniske lomma, og låtene mangler fortsatt de stratosfæriske og unektelige hooksene som kreves for å nå toppen av melodeath-hierarkiet. Jeg tror dog at bandet kun trenger tid til å lytte til og internalisere de legendariske utgivelsene innenfor sjangeren en liten stund til før de virkelig kan begynne å klemme til med sinn egen produksjon. Arbeidsviljen og lidenskapen er jo så åpenbart der, så det ville vært tåpelig å ikke forvente større ting fra bandet i årene som kommer. 

Skrevet av Fredrik Schjerve



Stryknin – Yersinia Pestis

Usignerte, ute nå på div. strømmetjenester

Diabolske, hylende gitarer vrir seg som om de skulle vært helvetes flammes som omsluttet dem. Det fryktinngytende lydbildet gir seg straks hen til mindre skrekkelige men likeså dystre landskaper, i det diffuse tåkedotter av svartmetall materialiserer seg ut av intet og driver over synsfeltet. «Corpus Diaboli» fra den debut-EPen til svartmetallbandet Stryknin er noe så sjeldent som et instrumentalt og stemningssettende åpningsspor som faktisk tilfører lytteopplevelsen det lille ekstra. Med sin aura av Mayhemsk ondskap sørger «Corpus Diaboli» for å gjøre reisen inn i den vonde drømmen som er ‘Yersinia Pestis’ så skjellsettende som overhodet mulig.

Stryknins svartmetall er av en sort som blander de melodiske impulsene fra gammel Satyricon med en symfonisk skala ala Dimmu Borgir og Emperor, men med en bruk av lave frekvenser og trommeteknikker som gir det hele et hint av svensk dødsmetall. Kall det symfonisk Dismember-svartmetall om du vil, men bruk for all del ikke for mye tid og krefter på å plassere ‘Yersinia Pestis’ i en uttrykksmessig kontekst. Det viktigste å få med seg er nemlig at Stryknin spiller kraftig og eksplosiv svartmetall, med et overskudd av gode ideer som setter dem i dialog med noen av årets beste norske utgivelser innenfor sjangeren.

‘Yersinia Pestis’ er lastet i fronten med utgivelsens beste materiale. Tittelsporets eteriske korsang kommer sigende inn fra periferisynet, før låta eksploderer med en jagende melodi og rytmegitarer som spraker av høyfrekvent vreng. «Death Swept with Necrotic Intent» introduserer en undulerende gitarteknikk som muligens er inspirert av Blut aus Nords ‘Sect(s)’, ispedd noen bunntrålende og Dismember-aktige, tremulerende riff. Bandets bruk av dødsmetalliske elementer blir aldri tydelig enn på låtas bro, hvor buldrende, Skeletal Remains-aktige gitarer møter det mikrotonale koret fra tittelmenyen til Dark Souls 2.

Selv om «Yersinia Pestis» og «Death Swept with Necrotic Intent» utgjør EP-ens to klare høydepunkter, vil ikke det si at andre halvdel skorter på det riktig gode materialet. «Perseverance through Pestilence» kombinerer melodisk, tordnende svartmetall med Emperors storslagenhet, og «Plaguebreeder» benytter seg av noen Keep of Kalessin-aktige, aggressive fakter for å frembringe halsbrekkende intensitet. Alt i alt har jeg svært få høner å plukke med ‘Yersinia Pestis’ – det er en bunnsolid svartmetall-EP fra et band som synes å oppnå nøyaktig det de ønsker med musikken sin, og det på første forsøk! Stryknin klemmer til med en av årets sterkeste EP-er, passende nok rett på tampen av liste-sesongen.

Skrevet av Fredrik Schjerve



Entropic Awakening – Epilogue

Usignerte, ute nå på div. strømmetjenester

Entropic Awakening er et ny-oppstartet, progressivt svart/dødsmetallband fra Kristiansand bestående av kun en enkelt, anonym skikkelse med navn «Delirium». Sjangerbetegnelsen er et forslag fra mannen bak prosjektet, men i realiteten er musikken på debutplata ‘Epilogue’ mye vanskeligere å klassifisere enn som så. Noen vil kanskje argumentere for at begrepet «progressivt» rommer de fleste former for uttrykksmessig kompleksitet, men personlig mener jeg at ordet fører en del kvaliteter med seg som ikke rommer ‘Epilogue’ vide spekter. Jeg vil argumentere for at skiva er et eksempel på både progressiv- og post-metall i sine sanne betydninger; musikk som kaster et uinteressert blikk på skillelinjene mellom sjangre i sin søken etter et utløp for pur og utøylet kreativitet. 

«Covenant of the Condemned» hever sceneteppet på en måte som gjør inntrykk, med en kimende åpning med sterke trekk fra episk, melodisk dødsmetall. Den dramatiske modulasjonen som forekommer kun et minutt inn i låta er et tidlig tegn på de mange overraskende vendingene skiva kommer til å ta over sine snaue 40 minutter, før versets plutselige utbrudd stilner all introspeksjon til fordel for heseblesende momentum. Videre i låta følger sekvenser som kan minne om Athar Aghanons middelalder-pregede svartmetall og ledegitarer som beveger seg som finmekanikken i et sølv-ur.

«Myruzo, Expunger of Pride» beveger seg så inn i mer rytmisk lekne territorier, før en vagt Vildhjarta-aktig breakdown-seksjon ekspanderer i både bunn og topp med henholdsvis lavslyngte gitarer og høytsvevende tapping. For å ta vokaljobben har «Delirium» fått med seg en kar som operer under aliaset «Likelse», og det skal sies at karen gjør en beundringsverdig jobb med å svare på den eksentriske musikken med tilsvarende eksentrisk growling. Produksjonsjobben er på sin side ikke den skarpeste, men den er absolutt god nok til å formidle de mange styrkene til låtene som utgjør ‘Epilogue’.

Selv om hver enkelt låt inneholder flust med kruttsterke ideer, er det ikke til å komme fra at plata som helhet er et aldri så lite uttrykksmessig rot. «Baleful Alteration» befinner seg for det meste i et rendyrket men moderne hjørne av svartmetallen, men en digital og nesten industriell, hyperaktiv sekvens kompliserer dette bildet drastisk. «From Whence Nightmares Emerge» er på sin side en nesten renspikket dødsdoom-komposisjon ala Swallow the Suns tyngre materiale, og «Ashes of Tribulation» sjener inn i det særeste sjangermessige territoriet av dem alle – en sludgy og schizofren låt med She Said Destroy-aktig angularitet og usedvanlig groovy trommebeats.

Dette uttrykksmessige kaoset er dog fullstendig tilgivelig med tanke på at dette er den første skiva til en tilsynelatende kreativt rastløs musiker. De fleste låtene er bunnsolide sett i isolasjon, og åpningssporet og «Ashes of Tribulation» er noe av det gjevere jeg har hørt innenfor norsk metall de siste par månedene. I tillegg har vi jo den ti minutter lange «Shattering the Sphere of Accordance», en turbulent og melodisk perle som allerede på førsteskiva gir fullverdig uttrykk for «Delirium»s potensiale. ‘Epilogue’ er en upolert men givende plateopplevelse som bør oppleves av samtlige som tåler litt moderne og core-lenende elementer i sin sjangerblandende ekstremmetall.

Skrevet av Fredrik Schjerve

Praise the Sun – Alchemical Slave: Omen of Fire

Usignert, ute på Bandcamp

‘Alchemical Slave: Omen of Fire’ er mitt første møte med Praise the Sun – et band som i utgangspunktet enkelt kan plasseres under sludge/doom-paraplyen, men som også fascinerer ved å skape en viss sjangerforvirring. Denne utgivelsen er i samme sporet som forgjengeren ‘Alchemical Omen: Slave to the Cause’ som ble sluppet i 2019 (men andre, urelaterte utgivelser har blitt sluppet i mellomtiden), og plasserer de skitne sludge-riffene under et driv som kan få det til å minne vel så mye om industrielle metallband som Godflesh og KEN Mode. Det store unikumet er imidlertid vokalen, som druknes i effekter, svøper det hele i en mekanisk mystikk (om det er mulig å si…) og fungerer forbausende bra i samspill med riffene.

Så er det nok riffene og det rytmiske drivet som er det mest kontinuerlige positive trekket ved ‘Alchemical Slave: Omen of Fire’. Vokalen fungerer stort sett fint, men blir litt vel obskur og ugjennomtrengelig særlig på de siste to låtene. Det er likevel en utgivelse jeg anbefaler sterkt – her er det uansett noe unikt som fortjener mangfoldige lytt.

Skrevet av Alexander Lange

Voidanth – Animus

Voidanth - Animus
Usignert, ute på strømmetjenester

EP’en ‘Animus’ er debututgivelsen til gothmetallbandet Voidanth, og ga meg med en gang et førsteinntrykk som ikke lovet spesielt godt. Åpningsminuttene på «Isophan Dreams» preges av noen ulne basslinjer lagt i bløt, nokså uhåndgripelig vokal og merkelige lydeffekter underveis. Heldigvis har jeg endt med å stille flere spørsmål rundt denne åpningen enn utgivelsen og uttrykket i seg selv; på sitt beste serverer Voidanth nemlig virkelig god og fengende gotisk, post-punksk metall, der vokalen, som riktignok noen ganger passer litt dårlig i sammenhengen, tilføyer et element av stonermetall som gir helheten noe egenart.

Allerede noen minutter ute i «Isophan Dreams» treffer bandet blink med et refrengtema som jeg neppe kommer til å gå lei av på en god stund, og som minner om en slags krysning av Ghost og den mer ukjente post-punk-juvelen Rope Sect. Neste låt ut, «Hellhound Soul», er god også i så måte, men demonstrerer med sitt litt svakere tema at det nok også er snakk om litt hit-or-miss-problematikk, og det blir tydelig på «Para Bellum», som med sitt litt manglende driv og mangel på virkelig sterke øyeblikk fortoner seg som EP’ens svakeste låt. Først på «End Times» er Voidanth virkelig i slaget igjen med et sterkt tema. Avslutningen «Devil’s Own» imponerer imidlertid også, da med kul anvendelse av synther og et deilig driv låta gjennom. Med det blir ‘Animus’ en sterk første affære for Voidanth, men også en utgivelse som går litt i bølgedaler.

Skrevet av Alexander Lange

Hideous Death – Remnants of Archaic Evil

Usignert, ute på Bandcamp

Duoen Hideous Death er en flunkende ny spiller i den allerede kruttsterke norske thrash-scenen. På sin debut-EP ‘Remnants of Archaic Evil’ byr de på en rå og brutal sjangertolkning av den gamle skolen, og thrashmetallens slektskap med tidlig death metal eksponeres – «deathrash» er stilen duoen, ifølge dem selv, spiller, da med inspirasjon fra blant annet Slayer og Death.

Feil er det nok heller ikke, all den tid jeg nok først og fremst ville karakterisert dette som en mer eller mindre rendyrket – men kanskje litt ekstra brutal – thrash-utgivelse. Fra og med åpningen «Desolate Plains of Hell» får vi servert drivende riff i versene, virvelvindsoloer og raspete vokal tilslørt av obskure effekter, og det med en stålkontroll over råmaterialet og noen av sjangerens feteste triks. Hideous Death evner også å gi alle låtene sin egenart. «Master of Damnation Fires» byr på et helt strålende lead-segment i refrenget. Den to minutter lange instrumentallåta «Thundering Doom» har på sin side utgivelsens desidert raskeste, kuleste og sinteste riff, og tittellåta som får runde av det hele serverer noen fantastiske tremologitarpartier som fyker gjennom lydbildet som kniver – da supplert med en strålende doom-metallsk, gotisk og melodisk avslutning.

Det er sånn sett få svake punkter – om noen – på denne lille utgivelsen, og oppå låtskriverteftet finner man også en produksjonstilnærming som treffer blink. Skarptromma er en fryd i det primitive lydbildet, og det beste av det hele er muligens lead-gitarene, som får hvine høyt, fint og akkurat passe effektbelagt over et stort sett utilgivelig driv. Råskapen i uttrykket sender ikke bare assossiasjoner til thrash og death metal, men også til enkelte tidlige NWOBHM-juveler og også noe tidlig svartmetall a la Venom og Darkthrone. Med andre ord er det enormt mye å hente i ‘Remnants of Archaic Evil’, og den går inn i rekken av særdeles imponerende undergrunnsutgivelser fra i år.

Skrevet av Alexander Lange



Thale – Daudens Kalde Auge

Usignerte, ute nå på div. strømmetjenester

Arbeidet med å skrive om ukas plater har vært usedvanlig givende denne uka. Fra Entropic Awakenings sjangeragnostiske og superkreative ‘Epilogue’, til Stryknins kraftfulle og heseblesende ‘Yersinia Pestis’; uker som dette gjør at jobben som amatørskribent tidvis kan fortone seg som en endeløs serie endorfinskudd i armen. Med en så stor treffprosent som utgivelsene har hatt denne uka skulle man forvente at Thales EP (minialbum?) ‘Daudens Kalde Auge’ sin jobb var å dra kvalitetsmålingene tilbake mot gjennomsnittet, men – skulle du sett – det gjør den altså ikke. Nei, ‘Daudens Kalde Auge’ er nok en jævla fulltreffer i en hit-parade som slår litt for hardt fra seg til å bare være en alminnelig release-uke i november (nevnte jeg forresten at samtlige av artistene mangler platekontrakt?).

Etter en intro som kunne satt lo-fi-skrekken i selv den mest fryktløse Bandcamp-eventyrer, slår «Mørket Faller Over Dovre» over i en ruskete men stemningsfull form for fangehull/borg-svartmetall. Trioens særegne og gjenkjennelige tonespråk blir godt komplimentert av produksjonen, som til tross for en svertet lo-fi-overflate byr på en autentisk kjellerklang og en gitartone som bærer noen av Turias karakteristikker. Thales musikalske borg er med andre ord distinkt til tross for at den er bygget med tradisjonelle teknikker, hvilket er overraskende vanskelig å gjøre (dersom man bruker havet av anonyme borgmetallskiver som kommer ut årlig som bevis).

«Thale» sneier innom litt forsurnet, Windirsk svartmetall, som balanseres godt kimende partier og en synth-lyd som er som plukket ut av 90-tallets tidlige symfoniske strømninger. «Alt Kan Ende Nå» byr så på et av EP-ens høydepunkter via Darkthroneske kraftakkorder, skjeve taktarter, mørkt folketonale riff og en fabelaktig melodi som støttes oppunder av kjølig og uttrykksløs koring. Turen rundt i borgen har nå ledet oss inn til strukturens hjerte, hvor akustisk klimpring og peisvarme byr på et betimelig avbrekk fra omgivelsenes golde steinvegger. 

Det henger iskrystaller i lufta når vi når vi blikker ut kikkehullene, og spøkelser svever rundt i korridorene idet «Trell» fører oss over i EP-ens avsluttende halvdel. De groovy gitarhuggene og de punkete utropene er nydelige kontraster til utgivelsens ellers høytidelige atmosfære, og broens utbroderte melodi sementerer låta som nok et høydepunkt idet synthens kontrapunkt entrer bildet. Det siste møtet under vår borgvisitt blir med husets herre selv, der han står i borgtårnet og skuer olmt utover horisonten på «Solnedgang». Låta er en verdig avslutning på skiva, med sine glitrende harmonier og post-punk-aktige gitarhooks.

‘Daudens Kalde Auge’ er en oppslukende plateopplevelse som utgjør en sterk motpart til den veritable syndefloden av underarbeidet svartmetall som truer med å oversvømme Bandcamp til enhver tid. Materialets styrker trenger med enkelhet gjennom den lavoppløste produksjonen, og resultatet er – akkurat som med Stryknin – en av årets sterkere norske svartmetallutgivelser, i alle fall i EP-form. Det er med vemod jeg legger bak meg en såpass sterk release-uke som årets 44. uke har vært. Heldigvis har jeg et knippe nye utgivelser jeg kan spille i stykker som høstkulda virkelig trapper seg opp, og som garantert kommer til å være i tankene mine nå som tiden for å oppsummere året nærmer seg. Anbefales!

Skrevet av Fredrik Schjerve

Mikrostrukturell Evaluering: Ukas singler




Mortemia – «Devastation Bound»

Ute nå via Veland Music

Når vi nå har ankommet midtveispunktet i Morten Velands utrulling av Mortemias andreplate har prosjektets natur virkelig begynt å komme i fokus. At ‘The Pandemic Pandemonium Sessions’ utarter seg mer som en samling singler enn en klassisk plateopplevelse vil neppe oppfattes som noe negativt blant musikerens mange fans, ettersom det er innenfor låtformatet Veland har utmerket seg mest over årenes løp. På platas femte singel har han med seg Melissa Bonny (Ad Infinitum), nok en stjerne i boka som rommer listen over mannens høyst vel-selekterte gjestevokalister. 

«Devastation Bound» er like eventyr-aktig og minst like pop-metallisk som noe annet nummer fra ‘The Pandemic Pandemonium Sessions’ vi har hørt så langt. Tunge gitarer og glitrende orkestrering utgjør et effektivt underlag for Veland og Bonnys vekslende vokalbidrag, hvor spesielt sistnevnte gjør en utmerket jobb på det fengende refrenget. Det skal sies at jeg ikke lot meg overbevise like enkelt av denne låta som av prosjektets tidligere låter – kanskje på grunn av det litt uelegante breakdownet som åpner låtas midt-seksjon, kanskje på grunn av at den pop-metalliske vinklingen ikke oppleves som like uanstrengt som vanlig. Jeg lot meg likevel overbevise til slutt, og «Devastation Bound» er dermed nok en symfonisk metall-perle levert av Veland og hans armé av gjestevokalister – om kanskje ikke den mest blank-polerte av prosjektets fem perler til nå.

Skrevet av Fredrik Schjerve


Dold Vorde Ens Navn – «Syke hjerter«

Ute nå via Lupus Lounge

Etter det jeg synes var en litt skuffende første singel, begynner ting virkelig å love godt for Dold Vorde Ens Navn (DVEN) kommende plate ‘Mørkere’ som kommer om en måned. Singel nummer to, «Er det måneskinn», viste noen interessante symfoniske elementer, og den nye låta «Syke hjerter» klarer også å imponere.

Utgangspunktet for låta er friskt, rått og enkelt, der en ukomplisert og taktfast trommerytme legger grunnen for det trege, klare og nærmest doom metal-aktige hovedriffet. Med vokalen over, som er forbausende tydelig til svartmetall å være og nesten er litt vel høy og klar, kan låtas innledende seksjoner minne mye om øyeblikk både på Satyricons ‘Deep Calleth Upon Deep’ og Ulvehyrdes ‘Englemakersken’. Det har samtidig en viss egenart, og denne egenarten styrkes nok også av det Ulver– og Opeth-aktige midtpartiet der vakre akustiske gitarer og sørgmodig clean-vokal får hjelp av symfoniske innskudd til å nå et virkelig flott klimaks. Når hovedtemaet deretter vender tilbake og synker ned i en akustisk versjon av seg selv, er det dermed snakk om en solid låt fra DVEN som får meg til å glede meg til den fulle albumopplevelsen – all den tid dette ikke er direkte overveldende saker.

Skrevet av Alexander Lange




Kite – «Currents» 

Ute nå via Majestic Mountain Records

Andre singel fra den kommende skiva til sludge-bandet Kite står og spinner hjula i den samme emosjonelle søla som sin forgjenger. Dundrende sludge-riff og spenningsfylte pusterom skaper vekslende dynamikk i kjent post-stil, og de hardcore-lenende skrikene til Ronny Flissundet krysser av det siste kriteriet som må til for gi gruppen status som sludge-utøvere av rang. Låtas fem minutter bygger seg opp til et desperat klimaks, et rensende instrumental- og vokalutbrudd som ebber ut i et skingrende og ensomt postludium. 

Sludgens nødvendige tyngde og tragiske atmosfære er nok en gang på plass på «Currents», men produksjonen mangler fortsatt en viss dybde og presisjon for å virkelig konkurrere med sjangerens tungvektere i 2021. Det er likevel snakk om kompetent og effektiv sludge, hvilket naturligvis må forventes når man har med medlemmer av band som Sâver og Tombstones og gjøre – to band som på hvert sitt hvis har mestret musikkens lave frekvenser. «Currents» er en nedstemt og vektig affære, som et rustent og forlatt tankskip som ligger og dupper i svart hav. 

Skrevet av Fredrik Schjerve



Avertia – «Triumphant Gleam»

Ute nå via Norwegian Dark Arts

Det melodiske svartmetallbandet Avertia har tydeligvis vansker med å legge fra seg instrumentene og ta seg en velfortjent pause – selv etter å ha levert en av årets sterkeste norske svartmetallutgivelser i ‘Når Nordavinden Kaster Kniver’. I bandets Spotify-bio står det nemlig at Vestlands-bandet er i full sving med sin neste skive, et prospekt som for min egen del får blodet til å bruse av forventning. Om Avertia ikke makter å ta seg en fullstendig ferie fra bandvirksomheten, så klarer de i alle fall å senke skuldrene og ha det litt moro, hvilket har resultert i et cover av Darkthrones «Triumphant Gleam» fra ‘Panzerfaust’. 

«Triumphant Gleam» er en langt mer aggressiv og direkte låt enn noe av materialet som ga ‘Når Nordavinden Kaster Kniver’ sin lengselsfulle melodikk, og dermed er det også en effektiv ganerenser. Primitive og muskulære riff deler plass med byksende og punk-påvirkede fartsmetall-riff, og resultatet er en effektiv adrenalin-injeksjon, om kanskje ikke så fryktelig spektakulært. Produksjonen er temmelig tørr og moderne, og klarer dermed ikke å beholde den maniske råskapen som går som en djevel gjennom originalen. Avertias versjon av «Triumphant Gleam» utgjør en underholdende digresjon, men nærmer seg på ingen måte den glitrende tinden av melodisk svartmetall de trollbandt oss med tidligere i år.

Skrevet av Fredrik Schjerve


Navian – «Apricity»

Ute nå via Indie Recordings

Navian er et instrumentalband med beina plantet i den moderne progmetallen, og har nå sluppet tredjesingelen «Apricity» fra deres kommende debutalbum ‘Cosmos’. Her får vi fra begynnelsen servert en salig blanding av kreative gitarleads, elektroniske elementer og bakenforliggende synther som sender assossiasjoner til djent-band som Periphery, men der innslagene av spretne, mørke gitartoner minner vel så mye om spenstighetene til Polyphia. Bandet drar lytteren gjennom flere lag og seksjoner på de fem minuttene låta varer, og krydrer det også med noen melankolske og roligere gitarpartier som kan minne om et eller annet John Petrucci-påfunn. Med det evner Navian å sprøyte inn mange kule og egentlig også ganske lett fordøyelige prog-elementer i en nokså tettpakket låt, selv om jeg definitivt savner mer originalitet og egenart og «Luna» nok fortsatt troner som bandets beste singel i denne omgang. Det er musikerprestasjonene som står igjen som det aller mest imponerende – for ikke å snakke om den flotte, avsluttende oppbygningen i låta.

Skrevet av Alexander Lange



Lysjakt – «Sonic the Hedgehog 3: Boss Act 2»

Usignert, ute nå via div. strømmetjenester

Til slutt har vi nok et kuriosa levert av en av årets sterkest album-debutanter, nemlig Lysjakt sitt metallcover av «Sonic the Hedgehog 3: Boss Act 2». Coveret er som de fleste spillmusikk-covere i metallisk stil både bombastisk, corny og gledesspredende som fy, så ta deg en lytt dersom du trenger en skikkelig energi-boost underveis i en ellers traust arbeidsdag. 

Skrevet av Fredrik Schjerve

Mikrostrukturell Evaluering: Ukas singler




Hate Angel – «God Is Gone»

Usignerte, ute nå via div. strømmetjenester

Hate Angel er en trio bestående av Hans Erik Sundby (gitar), Håkon Løberg (bass) og Marius Finstad fra Last Lightning (vokal). Etter å ha testet kjemien innad i bandet med en EP ved navn ‘Chosen Ones’ i 2019 har bandet brukt tiden sin på stable på plass full-lengderen ‘Kill for Passion’, som foreløpig ikke har noen slippdato. Platas første singel «God Is Gone» skeier inn i et sjangerlandskap som er hakket mer preget av dødsmetall enn tidligere, et tilleggs-element bandet  har bakt inn i sin sedvanlige blackthrash på meget fascinerende vis. 

Den snublende, slurvete måten gitarene hugger seg frem på «God Is Gone» minner vagt om det eksentriske dødsmetallbandet Dim Mak, tidvis til og med litt om de hetedestruerte strømkretsene til Portals ‘Ion’. Dette er en slurvethet som gagner musikken heller enn å sverte den, ettersom den gir låta et skeivt ganglag som gjør dens krokete figur ekstra truende. Skåldende  bølger av svartmetall skaper oppbrudd i den uregjerlige dødsthrash-fremdriften, og spesielt de atypiske svartmetallgitarene som stormer under gitarsoloen mot slutten av låta gir meg inntrykket av at Hate Angel ønsker å utvide grensene noe på sin kommende utgivelse. «God Is Gone» er en låt som – til tross for at det ene riffet dukker opp i overkant mange ganger – vekker nysgjerrigheten min i forkant av ‘Kill for Passion’, og som står godt på egne ben slik en singel helst bør. 

Skrevet av Fredrik Schjerve



Shadowland – «Mary Celeste»

Usignerte, ute nå via div. strømmetjenester

En underrepresentert art i Norge etter alle beregninger, Shadowland er et tungrock/trad-band som vektlegger sjangerens tidlige tendens til historiefortelling og mytespinneri. På deres nye singel «Mary Celeste» dreier denne fortellingen seg om det titulære spøkelsesskipet, hvis skjebne er av en mystisk sort som passer helt utmerket til tradmetall av gammel årgang. Bandet virker fullstendig klar over dette, og kaster seg inn i fortellingen med en entusiasme og en iver som sender tankene i retning band som Manilla Road og The Lord Weird Slough Feg.

Den tredelte taktfølelsen som «Mary Celeste» bygger på gir umiddelbart en følelse av gyngende, bølgende sjø. De rockende licksene i bass og gitar er som sjøsprøyt over ripa, og John Nordbys virile stemme gir låta et preg av episk doom ala Solstice. Den helhetlige pakken er ytterst effektiv, et streit og fengende stykke tungrock/metall som trolig vil gjøre øynene dine blanke dersom du er fan av plater som ‘White Horse Hill’Shadowland er nytt og hyggelig bekjentskap for meg, så jeg er spent på hva de kommer til å levere på ‘Frozen in Time’, andreplata som har planlagt slipp i høst. Om du liker doom-preget tungrock og episk historiefortelling finnes det mange gode grunner til å la seg begeistre av «Mary Celeste».

Skrevet av Fredrik Schjerve



Rongeur – «Underachiever»

Ute nå via Fysisk Format

Et hamrende åpningsmotiv sleper seg bortover landskapet som en gedigen, jordjevnende plog på Rongeurs andre singel fra den kommende skiva ‘Glacier Tongue’. Sludge/støyrock-bandet demonstrerer her i løpet av få sekunder at de er i stand til å anvende den destruktive tyngden til sin utvalgte sjanger på effektivt vis, men jo lengre ut i «Underachiever» man kommer, jo tydeligere blir det at bandet også behersker en rekke verktøy som ikke er så typisk for sludge. På «Underachiever» blandes nemlig sludgens dypt drønnende gitarer med elementer fra cinematisk post-hardcore/rock, en kombinasjon som byr på et svært potent og emosjonelt sluttprodukt. 

Mye av årsaken til at låta setter følelsene i sving er den ektefølte smerten i røsten til, ja, hvem enn det er som har ansvar for låtas vokal (samtlige medlemmer er listet opp som vokalister på Metal-Archives). Måten vokalisten unngår å begrense seg til en enkel vokalteknikk, men heller foretar stadige dynamiske utsving gjør fremførelsen utrolig overbevisende, hvilket er forfriskende i en ofte ensrettet sjanger som sludge. I tillegg har vi den tårnende midtseksjonen og dens mange gitarspor, samt det mektige korpartiet mot slutten av låta som bidrar til å tilføre låta en ekstra størrelsesdimensjon. Det eneste jeg har av reell kritikk å rette mot «Underachiever» er at jeg opplever at miksen mangler en viss fylde, spesielt når gitarene vandrer fra et mørkt til et lysere leie. Ser man bort i fra denne detaljen er låta en unektelig suksess; en ruvende komposisjon som kommer til å gi ‘Glacier Tongue’ en minneverdig avslutning.

Skrevet av Fredrik Schjerve

Mikrostrukturell Evaluering: Ukas singler




Deathhammer – «Rapid Violence«

Ute nå via Hell’s Headbangers Records

«Rapid Violence» ble sluppet nå i august i forbindelse med en konsert med Deathhammer og Furze på Vaterland i Oslo, og er en thrash-offensiv av det voldsomme og skamløse slaget – tittelen passer låta, for å si det sånn. Det er nok heller ikke et uventet trekk fra bandet, snarere tvert i mot, der det har etablert seg som en respektert, hemningsløs og smått teatralsk stjerne på den norske thrash-himmelen de siste årene. På «Rapid Violence», som på mye annet av bandets materiale, sitter King Diamond-aktige falsettoer løst, tempoet er akkurat så raskt at instrumentene så vidt rekker å holde tritt, og det er rett og slett ganske moro å høre på hvor heseblesende thrash disse gutta evner å koke opp. I «Rapid Violence» ligger også mye kul dynamikk når bandet sørger for et litt dystert, om enn noe subtilt, stemningsskifte mot slutten av låta. Her melder også noen umenneskelig raske gitarleads sin ankomst før Deathhammer runder av de fem og et halvt minuttene med svettepåkallende thrash. 

Skrevet av Alexander Lange



Doedsvangr – «As the Rivers Bleed their Blessings»

Ute nå via Debemur Morti

Annonseringen av ‘Serpents ov Old’, Doedsvangrs nye skive under Debemur Morti er store nyheter i svartmetallverdenen. Med en medlemsrekke bestående av mesterhjernene bak Sargeist og The Order of Apollyon – i tillegg til våre landsmenn Doedsadmiral fra Nordjevel på vokal og den evig hardtarbeidende Anti-Christian på trommer – er Doedsvangr en supergruppe med høy stjernefaktor i undergrunnsmiljøet. At gruppen i tillegg har blitt plukket opp av Vindvals plateselskap Debemur Morti er nok til å eskalere hypen til usunne nivåer, og slippet av bandets nye singel «As the Rivers Bleed Their Blessings» hjelper ikke akkurat på saken. 

Doedsvangrs nye album er per plateselskapets nettsider komponert ved hjelp av en svært ukonvensjonell metode. Trommespor til samtlige av låtene ble spilt inn av Anti-Christian helt i begynnelsen av prosessen, hvilket deretter fungerte som grunnmuren resten av bandet reiste låtene på. På «As the Rivers Bleed their Blessings» kan resultatene av denne prosessen skimtes i trommebeatenes særegne sving, en tilsynelatende liten detalj som ender opp med å ha stor betydning for låtas karakter over flere lytt. 

«As the Rivers Bleed their Blessings» åpner med et beat som er så tungt i steget at det nesten minner om den industrielle vibben som gjennomsyret Vardes «Skuld» fra i fjor. Svellende bølger av kvelende svartmetall velter ut av gitarene til Shatraug og BTS, og Doedsadmiral maler apokalyptiske og dramatiske bilder med sin karakteristiske raspevokal. Det er noen vanvittige dimensjoner som finner sitt uttrykk i gitarenes massive akkorder, og både melodiske utsving og tordnende, Enslavedsk vikingmetall bidrar til å farge låtas hendelsesrike forløp. «As the Rivers Bleed their Blessings» er et utrettelig, fremrykkende flammehav av en singel, en låt som presterer å levere på alle forventningene man måtte ha til det fremragende mannskapet som utgjør Doedsvangr.

Skrevet av Fredrik Schjerve



Dold Vorde Ens Navn – «Løgnens abstinenser«

Ute nå via Lupus Lounge

Dold Vorde Ens Navn (DVEN) er et svartmetallband fra Oslo bestående av medlemmer som også har spilt i blant annet DødheimsgardSatyricon og det tidlige Ulver. Singelen «Løgnens abstinenser» er det første bandet har sluppet siden debut-EP’en ‘Gjengangere I Hjertets Mørke’ fra 2019, og mens produksjonskvaliteten er skrudd noen hakk opp på denne låta, når nok dessverre ikke kvaliteten på låtskrivingen helt opp til høydepunktene fra EP’en.

Det starter imidlertid svært bra. Hovedtemaet på «Løgnets abstinenser» er sterkt og gjør jobben utmerket som en storslått, melodisk gitarintro som får intensiteten opp raskt og selvsikkert. Med det holder DVEN koken oppe godt i låtas åpningsstrekk. Utover blir imidlertid gitarmelodiene i overkant langdryge og ensformige, trommene holder stadig den samme beaten uten å tilføre spesielt mye dynamikk og vokalen ligger i overkant langt fremme i lydbildet – da også med noen småsurheter i clean-vokal-segmentet. Bandet lander fint ved å la hovedtemaet også sette punktum, og lead-gitar-partiet mot slutten er også velkomment, men i alt sitter jeg igjen med et inntrykk av et band som ikke helt har nådd potensialet sitt på denne låta. I bunn ligger nemlig mye produksjonskvalitet og et sterkt utgangspunkt for god, melodisk svartmetall.

Skrevet av Alexander Lange



Kite – «Turbulence»

Ute nå via Majestic Mountain Records

Med en line-up bestående av medlemmer fra band som SâverTombstones og Stonegard er det naturlig å forvente bunnskrapende tyngde i møte med sludgebandet Kite. På sin nye singel «Turbulence» demonstrerer bandet at de er i stand til å lage engasjerende musikk ut av det som i bunn og grunn er temmelig ordinær sludge – hardcore-svertet og badet i den kaldsvettende desperasjonen som definerte sjangeren i sin oppstart. 

Åpningens post-metalliske, luskende gitar narrer først lytteren til å tro at «Turbulence» kommer til å være en sakte oppbyggende affære, før de lidenskapelige hardcore-vokalene til Ronny Flissundet og rytmeseksjonens Kowloon Walled City-aktige tyngde tar tak i nakkeskinnet og river oss ned i gjørma. Til tross for at låta er rimelig streit etter sludge-standarder fungerer den veslende dynamikken godt, og det vel-skulpterte gitar-hooket som dukker opp fra tid til annen jobber overtid for å få festet låta til hjernebarken. Produksjonen makter å fremdrive den vektigheten som er essensiell for god sludge, men et mangel på rom mellom de ulike instrumentene gjør at deres respektive farger blandes på et litt uheldig vis. Til tross for dette er «Turbulence» en god førstesingel, et solid sludge-nummer som vet å veksle mellom spenningsfylt tilbakeholdenhet og eksplosive utbrudd.

Skrevet av Fredrik Schjerve



Hex A.D. – «All the Rage«

Ute nå via Fresh Tea

Bedre sent enn aldri – Hex A.D. slapp singelen «All the Rage» allerede i juni, men når den har gått under radaren vår og låta enn så lenge er eneste smakebit på bandets kommende plate ‘Funeral Tango for Gods & Men’, tar vi sjansen på en liten omtale likevel. Hex A.D. er et doom metal-band som allerede har noen fullengdere under beltet, og som også på denne låta skaper et inntrykk av at doom-metal-merkelappen er litt utilstrekkelig for å beskrive bandets musikk. 

Her er nemlig prog-elementer og nikk til flere tradisjonelle metall-varianter så absolutt til stede, og det i en låt som føles like drivende og innholdsrik som den føles tung og mørk. Hammond-orgelet ligger stadig under de flotte, feite gitarriffene og droner, vokalen svinger mellom å hinte til britisk 70-talls-metall i versene til å minne om Neurosis og High on Fire i det knusende refrenget, og gitarene serverer mer enn nok krydder med et ordentlig progga hovedtema og noen svære gitarsoloer mot slutten. «All the Rage» er med det rett og slett en ganske interessant låt som viser overraskende mange sider av det som jo i bunn og grunn er ganske god og gammeldags doom-metall.

Skrevet av Alexander Lange



Relentless Aggression – «American Carnage»  

Ute nå via Indieco Records

Relentless Aggressions debutplate ‘A Shadow of All Things Broken’ viste et band som – hele 35 år etter sin oppstart – var i stand til å mane frem den bunnløse energien som man vanligvis finner i thrashmetallband i slutten av tenårene. Inspirert av tilbakemeldingene de fikk på sin autentisk-klingende thrash-debut returnerte duoen nesten umiddelbart til studioet, og resultatet er den tidsriktige tiraden i låtform, «American Carnage».

Bandet bruker lite tid på å demonstrere at energien fortsatt ikke har ebbet av, med et jagende mitraljøseriff som sender tankene i retning Deceaseds ‘Surreal Overdose’. Yngve Eide låter oppriktig sint der han står og skjeller ut amerikansk ukultur med sin høyst Araya-aktige røst, og musikken svarer med å pælme riff og trommebrekk rundt seg som om det var molotov-cocktailer under en gateprotest. Påvirkningen som klassisk thrash fikk fra punk er lett å spore i «American Carnage» sin krakilske fremdrift, og det hele eskalerer til en eksplosiv avslutning som slår hardere fra seg enn det meste på bandets debut. «American Carnage» viser et Relentless Aggression i full fyr og flamme, så vi får virkelig håpe at studiotilværelsen deres leder til flere thrash-perler i nær fremtid. Anbefalt for fans av klassisk, punk-påvirket thrash.

Skrevet av Fredrik Schjerve



Ghetto Ghouls – Wolf Guy

Usignerte, ute nå på div. strømmetjenester

Da Ghetto Ghouls slapp EP’en ‘The Horror of Party Beach’ tidligere i år ble jeg frelst av bandets frenetiske, humoristiske og ikke minst velutførte lek med punken og thrash-metallens mest voldsomme sider. Nå har de fulgt opp denne lille storsuksessen med singelen «Wolf Guy», som på alle måter holder koken oppe. Musikalsk ligger låta nærme materialet på ‘The Horror of Party Beach’ – om noe ligger speed- og thrash-elementene mer i forgrunnen denne gangen. Ghetto Ghouls leverer et voldsomt tempo og høy energi som får god drahjelp av et bredt vokalrepertoar, sterke gitarriff og noen fantastisk høylytte basstrommer, og det eneste jeg stusser på er egentlig en litt merkelig balanse i lydbildet når en gitarsolo runder av låta. Anbefales!

Skrevet av Alexander Lange



Vald Heks – «Supernova»

Usignerte, ute nå via div. strømmetjenester

Tentativ gitarplukking og søkende stråler av synth skaper en atmosfære av naturmystikk på Vald Heks debut-singel, den elleve minutter-lange sjelevandringen «Supernova». Bandet skriver i sin bio at de ønsker å by på musikk med et bredt spekter, dybde og diversitet i en tid der metallen har blitt mer og mer ensartet (noe jeg ikke akkurat kan si meg enig i), og «Supernova» er sannelig et godt argument for bandets egenartede synspunkt på moderne metall.

Bandets utgangspunkt kan sies å være en form for progressiv sludge som henter mengder av inspirasjon fra Mastodons moderne klassiker ‘Crack the Skye’. Det romslige klangbildet som åpner «Supernova» er som en temperert utgave av «Crack the Skye»s vevende gitarer, og de hurtigere strekkene minner om «The Last Baron»s joggende midtparti. Bandet er dog ingen Mastodon-klone – elementer som utsvevende rytmikk og den Jonas Renske-aktige, rensungede vokalen hjelper til med å distansere gruppen fra sine idoler. 

I blant får jeg følelsen av at ambisjonsnivået overstiger bandets egenskaper noe, ettersom det rytmiske spillet tidvis er litt utight, samtidig som at enkelte overganger mangler presisjon nok til å overbevise. De røffere vokalene sliter også litt med å finne fotfeste i det kompliserte rytmiske landskapet, hvilket fremhever problemet ytterligere. Dette er skavanker som bandet trolig kommer til å jevne ut over tid, så for øyeblikket er det mer hensiktsmessig å fokusere på de positive faktorene som skiller bandet fra mengden. Jeg er personlig veldig interessert i å se hvor bandet kommer til å ta soundet de har jobbet seg frem til på «Supernova» hen, ettersom det er en lydsignatur som bugner av kreative rytmiske og atmosfæriske vinklinger. Du bør definitivt sjekke ut låta om du er fan av band som Mastodon eller norske Octohawk, men jeg også stor tro på at nysgjerrige nykommere kan finne litt av hvert å like på «Supernova».

Skrevet av Fredrik Schjerve

Metallurgiske Funn: Ukas Favoritt




Lysjakt – Ethereal Palace

Ute nå via Ofstad Records

Lysjakt er solo-prosjektet til Marius Ofstad fra Stavanger, best kjent som bassist i Deception og som vokalist i den tidligere versjonen av samme bandet, Art of DeceptionLysjakt oppsto originalt i 2018, men ble oppløst før den første besetningen rakk å samle seg rundt et innspillingsprosjekt. Rustet med en endeløs haug av spørsmål rundt eksistens og mental helse så Ofstad muligheten til å plukke opp restene av det kortvarige bandet og samle dem rundt et nytt formål, og resultatet er debutplata ‘Ethereal Palace’ som ble skrevet og spilt inn i løpet av det siste årets sosiale isolasjon. 

Tekstene på ‘Ethereal Palace’ kommuniserer både motstandsdyktighet, vegring og forsiktig optimisme i møte med eksistensielle plager, og musikken speiler dette mentale landskapet med sine sentrale, iboende karakteristikker. Det grunnleggende musikalske uttrykket kan sies å være en moderne og relativt tilgjengelig kombinasjon av sludge og dødsmetall, men andre stilistiske trekk sniker seg inn og ut av sidesynet i løpet av platas snaue halvtime, om så kun for en enkelt idé eller et lengre strekk. ‘Ethereal Palace’ byr dermed på et variert og dynamisk sjangerlandskap, samtidig som det dannes en helhet via Ofstads særegne teft for brutal, rytmisk tyngde.

Blant platas åtte spor finner vi et preludium og et postludium, samt fem låter som alle har blitt gitt ut som singler tidligere – noen så tidlig som i 2019. Dette har nok ikke så mye å si for mottakelsen av plata, ettersom jeg vil anta at et er flere enn meg som går bandet i møte for første gang på ‘Ethereal Palace’. De innledende sporene fungerer mer eller mindre som ledsagere inn og ut av platas mørke og avstraffende atmosfære, imens de seks fullverdige låtene er slagkraftige og mangefasetterte komposisjoner som tidvis har problemer med å beholde sin røde tråd, men som uansett tviholder på lytterens oppmerksomhet og fascinasjon med enkelthet.

Best av bunten er «Death May Die», «Leave the Light» og «Tidens Hånd». Førstnevnte veksler mellom dunkle, atmosfæriske partier og thrashende sludge-riff, med en tekst som stirrer på både guder og indre demoner med forakt i blikket. «Leave the Light» bruker sin brutale melodikk til å fremme en viss stoisk optimisme, – en oppfordring til å se det vakre i det vonde – I tillegg til å ha et avsluttende refreng som i all sin storslagenhet minner om de tårnende platene Amorphis fortsetter å pumpe ut i sin sen-karriere. Til slutt har vi «Tidens Hånd», som til tross for å være et uttrykksmessig avvik utgjør et unektelig høydepunkt basert på det musikalske materialets styrker alene.

Jeg skulle virkelig ønske jeg hadde tilgang på låttekstene, ettersom tematikken ser ut til å ha vært avgjørende for det musikalske sluttresultatet på ‘Ethereal Palace’. De linjene jeg plukket opp med egne ører vitner om en hardvunnet visdom i møte med personlige prøvelser, en visdom som det stadig blir viktigere å finne veien frem til etter hvert som flere og  flere rammes av de samme prøvelsene. Som tidligere nevnt er det ikke alt som henger på greip på Lysjakts debutplate, – en tendens til usammenhengende låtformer er kanskje min største kritikk, hvorav «Irongod» er den største synderen – men disse ukritiske svakhetene forsvinner litt i skyggen av den betydningsfulle tematikken og det komplette, sammensatte musikalske uttrykket Ofstad har valgt til å kommunisere den med. ‘Ethereal Palace’ er en umiddelbart oppslukende og tilgjengelig plate som på samme rommer en tematisk rikdom og dybde, hvilket gjorde det enkelt å kåre den til «Ukas Favoritt». Anbefales!

Skrevet av Fredrik Schjerve

Mikrostrukturell Evaluering: Ukas singler




Octohawk – «Weather the Storm»

Ute nå via Crime Records

Sist vi hørte fra Octohawk (tidligere Mammüth) var i Februar da de slapp den ville og mangefasetterte førstesingelen «Iconoclast». Bandets progressive men unektelig tunge stoner/sludge breiet seg godt ut over låtas lengde på åtte minutter; en blytung, sisyfisk kampestein rullende gjennom et spacerock-landskap. På singel nummer to fra deres kommende debutskive ‘Animist’ beholder Octohawk den omstreifende og søkende karakteren til førstesingelen, men i denne omgangen er det synth-fargede terrenget skiftet ut med en hyppig omskiftende labyrint av ruvende steinvegger.

Etterdønningene av «Iconoclast»s interstellare reise henger igjen i åpningens effektbelagte fløyte, før et monumentalt riff deiser ned fra oven som et krasjlandende romfartøy i en fremmedartet jungel. Det harde, svingende men elegante trommespillet til David Jøndahl Hjellum kombinert med gitarenes voldsomme vekt er som en sammensmelting av Mastodon og High on Fire forsterket med armeringer av titan, en form for progressiv sludge farget av samtidens brutale tyngde. Disse metalliske korridorene leder inn i mer meditative og harmoniske rom, og overgangene mellom de ulike delene av strukturen blir gjort uforutsigbare av bandets stadige forlenging av fraser og takter. «Weather the Storm» er nok en sterk singel fra Drammensbandets andre fase, en låt som trekker deg inn med sin umiddelbare vegg av riff og holder på oppmerksomheten ved hjelp av sine strukturelle kolbøtter. 

Skrevet av Fredrik Schjerve

Dieseldyra – «Fabrikk»

Usignert, ute nå via div. strømmetjenester

Dieseldyra er et norsk rockeband som i all hemmelighet har samlet opp en fartstid på utrolige 30 år(!) og som nå i 2021 endelig har sett muligheten til å gi ut en debutsingel ved navn «Fabrikk». Bandet startet sin virksomhet i kjølvannet av den store norske rock- og punk-eksplosjonen på 80-tallet og er tydelig inspirert av flaggbærere som Wannskrækk/ Dum Dum BoysRaga Rockers og Jokke & Valentinerne. Til tross for tette bånd til denne viktige epoken for norsk rock har Dieseldyra et sound som ikke er fullstendig immun for påvirkninger fra senere tid, og det skal bli spennende å se hva slags andre uttrykk som har sneket seg inn på den kommende debutskiva deres, en foreløpig navnløs sak som ble spilt inn hos Ocean Sound Recordings på øya Giske utenfor Ålesund.

Det er lite ved beskrivelsen av bandets sound som tilsier at en metallrettet blogg skulle fatte interesse for prosjektet, men det er altså noe vagt stoner-aktig ved åpningsgitarens crunch som gjør at tyngdesensorene i det sentrale nervesystemet til anmelder lyser opp som et juletre. Versene er drevet av rytmeseksjonens presise og kraftfulle maskineri, og både tekst og vokal har et skjær av industriell brutalisme som umiddelbart sender tankene i retning Dum Dums Per Øivind Houmb. Det tydeligste nikket i retning norsk punk-tradisjon er likevel refrenget, som med sin superfengende og allsang-verdige natur fremmaner den solidariske «Alle-for-en»-energien som pulserte gjennom glanstiden innenfor norsk punk. 

Per bandets sosiale medier er «Fabrikk» en «Perle av en låt av en gjeng med svin», og selv om jeg ikke kan uttale meg rundt sistnevnte kan jeg definitivt istemme det første utsagnet. «Fabrikk» er en blankpolert og treffsikker kule av norsk rock som i et tidligere tiår ville runget ut av dashbord-radioen til biler landet over. 

Skrevet av Fredrik Schjerve

Grimmferd – NARVIK

Ute nå via Blodig-Gevir Studios.

Enmannsprosjektet Grimmferd er tilbake med nok en singel der krysningspunktene mellom black og death metal utforskes. Denne gangen er det snakk om «NARVIK», som i all hovedsak er en ganske rendyrket svartmetallåt som, gjennom tematiseringen av nazistenes invasjon av Narvik i 1940, sannsynligvis bringer med seg Grimmferds tydeligste nikk til norsk krigshistorie til nå.

Grimmferds form for svartmetall begynner etter hvert å bli tydelig der den igjen minner mest om musikken til band som Darkthrone og Satyricon. Unntak finnes selvsagt her og der, blant annet gjennom tempoet og growlingen i det første verset, men hovedgrunnlaget til musikken finner sine viktigste elementer i den taktfaste og groovy siden ved svartmetallen. Slik åpner også «NARVIK» bra etter en lengre intro med diverse lydeffekter, og Grimmferd holder i utgangspunktet god stand gjennom låta med en bukett solide riff. Om noe trekker kvaliteten på låta ned er det for min del den litt overtydelige og direkte teksten kombinert med strukturen på låta, som først og fremst livnærer seg gjennom repetisjoner av en ganske kompleks rekke med riff der overgangene ikke alltid sitter like godt. Det gjør at låta mangler litt fremdrift i det rent musikalske før slutten melder seg, og at den ikke er like spennende som for eksempel «Necromantic Terrorpig» – Grimmferds desidert største blinkskudd til nå. «NARVIK» er imidlertid likevel en tøff låt, der både produksjon og mye av det musikalske håndverket sitter.

Skrevet av Alexander Lange