Makrostrukturell Evaluering: Ukas Plater




Liktjern – I Ruiner

Ute nå via Folter Records

Svartmetallbandet Liktjern har en trolig rekordlang og komplisert historie som strekker seg hele 25 år tilbake i tid; hele veien tilbake til undersjangerens glansdager i 1996. Blant de mest dramatiske hendelsene finner vi selvmord og en alvorlig bilulykke, men om man titter på bandets Facebook-biografi forstår man fort at det er mange faktorer som har skylden for Liktjerns noe avstumpede diskografi. Debut-EPen kom ut i 2007 (‘Kulde, Pest & Død’), og det er altså først i 2021 at vi kan glede oss over ‘I Ruiner’, bandets sårt etterlengtede debutplate. Det er ikke hver dag vi får bryne oss på musikk fra ukjente artister som har vært tilstede siden svartmetallens storhetstid på 90-tallet, så dette er en stor dag for de misantropiske horder.

‘I Ruiner’ er en svartmetallplate som kombinerer ‘The Shadowthrone’s aggresjon og mektige dimensjoner med en melankolsk og ofte folketonal melodikk som kan spores tilbake til Windir. I sine mest hektiske og intense øyeblikk sniker også noe av Immortals krigerske lynne seg inn i lydbildet, men hovedsakelig er det storskalerte akkorder og himmelkløyvende melodier som råder. Disse elementene er presentert via en produksjonsjobb som tviholder på 90-tallets lo-fi-idealer, samtidig som de instrumentale og vokale bidragene besitter den klarheten og kraften de trenger for å skinne. 

Platas storslagne aspirasjoner blir gjort tydelig allerede fra åpningssekundene av «Da Døden Tok Meg Med». Subtil bruk av bakgrunns-orkestrering gir musikken et symfonisk preg, hvilket forsterkes av gitarenes høytsvevende akkorder. Den triumferende åpningen på «Pesta» demonstrerer bandets melodiske teft på sitt aller beste, med fraser som raser som steinskred nedover en bratt bergside. Om man skulle ønske å beskrive musikkens atmosfære er det bare å henvende seg til albumets tittel. Musikken er nemlig både majestetisk og falleferdig på en og samme tid – som en katedral som er i ferd med å kollapse.

‘I Ruiner’s ytterpunkter finner vi i låter som «Bloodperversion» og avslutningssporet «Profetens Sorte Drøm». Førstnevnte er skivas klart mest intense skuddsalve; en aggressiv og Immortal-aktig kraftpakke som ledes i front av «Gud»s deklamatoriske og kraftige svartmetal-growls. «Profetens Sorte Drøm» befinner seg med sin mørkt meditative og suggererende andre halvdel derimot på den andre enden av skalaen. Den eneste ordentlige utstikkeren er dog «Slagmark», som har et ukarakteristisk sprettent beat som står ut blant platas ellers så ortodokse materiale på uheldig vis.

‘I Ruiner’ er en plate som er lett å fortape seg i når den ljomer ut av anlegget. Liktjern har med sitt materiale og produksjon klart å mane frem en majestetisk og autentisk 90-tallsatmosfære, som også unngår å fremstå som overdrevet nostalgisk når det musikalske virkelig klaffer. Dette skjer for eksempel på tittelsporet, som med sine fabelaktige gitarmelodier og manisk kaklende vokal er skivas klare høydepunkt. Jeg vil ikke si at bandet klarer å opprettholde det nivået de presenterer på ‘I Ruiner’s første halvdel over resten av platas spilletid, men det er få øyeblikk som vil sjenere selv de mest konservative og kresne svartmetall-lyttere der ute. ‘I Ruiner’ er en aldri så liten triumf for Liktjern og norsk svartmetall, en skive som klarer å trylle frem noe av den helt spesielle magien som trollbandt norske utøvere på 90-tallet. 

Skrevet av Fredrik Schjerve



Phantom Fire – The Bust of Beelzebub

Ute nå via Edged Circle Productions

Da «Eld» og Kjartan Grønhaug lanserte sitt første materiale under banneret Phantom Fire tidligere i år var forventningen at musikken kom til å følge black/speedmetallens retningslinjer temmelig nøye. De to låtene på ‘Return of the Goat’ var nemlig så uanstrengte i sin bruk av sjangrenes kjennemerker at det nesten var utenkelig at duoen hadde interesse av å bevege seg forbi uttrykkets sweet spot. Da Phantom Fire slapp singelen «Feed on Fire» fra debutskiva’The Bust of Beelzebub’ bemerket jeg dog i omtalen min at de akustiske gitarene som avsluttet sporet kunne tyde på at bandet var mer rastløst enn først antatt. Disse ordene har vist seg å være langt mer treffende enn jeg hadde grunn til å forvente. 

I løpet av ‘The Bust of Beelzebub’ sine 28 minutters spilletid er det nemlig veldig få øyeblikk som pent og pyntelig lander i krysningspunktet mellom svartmetall og speedmetall. Ja, «Return of the Goat» er den samme glefsende og punkete låta som utmerket seg på bandets EP fra tidligere i år, men den kan også sies å være det streiteste nummeret vi får servert på Phantom Fires korte debut. Riffet som åpner «Sweet Jezebel» er altfor groovy og robust til å kunne sammenliknes med de nevnte sjangrene, men låta er likevel en ytterst ordinær sak i forhold til de mest eksperimentelle seksjonene av ‘The Bust of Beelzebub’. 

For hver speed/black/punk-eksplosjon som tittelsporet og «Feed on Fire» gir Phantom Fire oss nemlig et obskurt, murrende lydlandskap som «Pihsrow» og «The Ninth Gate». Dette er låter som bruker store strekk av platas korte spilletid på å bygge spenning, uten at spenningen nødvendigvis forløses på tilfredsstillende vis. «Pihsrow»s messende stemmer og dunkle synther leder for eksempel inn i et sludgy og noe antiklimaktisk riff, som deretter blir etterfulgt av en lengre bass-introduksjon ved begynnelsen av «Shut Eye». Det er vanskelig å gjøre seg god på disse musikalske beslutningene, ettersom de mer enn noe annet fungerer som energislukende tidstyver på en plate som ikke egentlig har råd til det. 

Det er synd at platas strukturelle skavanker skal ha så mye å si for lytteropplevelsen, for de låtene som fungerer aller best på ‘The Bust of Beelzebub’ er helt enestående. «Sweet Jezebel» har – foruten den vektige klubben av et åpningsriff – en fabelaktig, oppbyggende bro og en avslutning som benytter seg av d-beats og blast beats på heseblesende vis. «Feed on Fire» er enda bedre; en frådende og adrenalin-injisert fartsdemon som brenner så hett at den bokstavelig talt smuldrer opp ved veis ende. I disse øyeblikkene er det lett å få øye på det massive potensiale som hviler i Phantom Fires indre, men ‘The Bust of Beelzebub’ er altfor ufokusert som skive til å virkelig dra nytte av dette. Med sin korte spilletid er høydepunktene definitivt verdt å sitte gjennom dødpunktene, så sjekk for all del ut plata om du har sansen for punk-svertet black/speedmetall. 

Skrevet av Fredrik Schjerve

Mikrostrukturell Evaluering: Ukas singler



Mortemia – «Decadence Deepens Within»

Ute nå via Veland Music

På den fjerde låta fra ‘The Pandemic Pandemonium Session’ har Morten Veland virkelig sørget for å matche stemme med låtmateriale. «Decadence Deepens Within» er nemlig sterkt inspirert av 90-tallets klassiske og gotiske dødsdoom, og hvem passer vel bedre enn en av Norges fremste praktikere av uttrykket til å stå for låtas fokalpunkt. Jeg snakker selvfølgelig om Liv Kristine fra Theatre of Tragedy og senere Leaves’ Eyes, en stemme som med sin eteriske og nesten sefyr-aktige tonekvalitet kan kaste et eventyr-aktig preg over selv den dystreste ekstremmetall. 

Selv om «Decadence Deepens Within» er en uttalt gjenmaterialisering av 90-tallets dødsdoom gjør den oppskalerte lydproduksjonen det mer naturlig å trekke tråder til Swallow the Sun‘s plater fra rundt 2010. Dette gjenspeiles i overgangen fra Velands growlede vers til Liv Kristines nedtonede refrenger, selv om dette også er en dynamikk som er lett å spore tilbake til sjangerens klassiske epoke. I og med at det er Morten Veland vi har med å gjøre er det ingen grunn til å forvente annet enn mesterlig bruk av melodikk, og både introens gitarer og refrenget byr på smektende melodier godt støttet opp av rytmeseksjonens robuste grunnvoller. 

Det som kanskje mest av alt skiller Mortemia fra Velands hovedprosjekt Sirenia er at førstnevnte åpner for sjangermessige bidrag som ikke blir naturlig innenfor sistnevntes strengere rammeverk. På «Decadence Deepens Within» opptrer bidraget i form av den Dimmu Borgir-aktige symfoniske svartmetallen som leder oss fra bro til siste refreng, en uhyre velfungerende digresjon som peker mot et annet viktig aspekt av Mortemias identitet sammenliknet med SireniaMortemia er nemlig tydeligere påvirket av ekstremmetall enn Sirenia, hvilket gjør at prosjektene kontrasterer hverandre på en god måte. En tydelig rollefordeling er essensiell når det kommer til å sjonglere flere prosjekter på en gang, et konsept som Veland virker å ha fått en naturlig forståelse av etter mange år i musikkbransjen. «Decadence Deepens Within» er nok en elegant sammensmeltning av to distinkte musikalske personligheter, noe som kan sies å være den sentrale visjonen bak den foreløpig plettfrie ‘The Pandemic Pandemonium Sessions».

Skrevet av Fredrik Schjerve



Okkultokrati – «Candlemas Eve«

Maggot Heart
Ute nå via Rapid Eye Records

Førstesingelen fra Okkultokratis kommende split med Maggot Heart, «Wolfssegen», signaliserte en smakfull videreutvikling av black’n’roll-bandets allerede bunnsolide uttrykk. Taktfaste rockeriff med svartmetallsk eim om seg drev, som så ofte før, komposisjonen fremover, og en usedvanlig sterk innsprøytning av effektbelagt skrikevokal og gotiske synther sørget videre for et forfriskende og mektig lydbilde – også sammenlignet med tidligere materiale fra bandet.

«Candlemas Eve» lar disse elementene utfolde seg videre – og det mens Okkultokrati nok en gang evner å imponere. Her er nok rock-elementet enda mer i forgrunnen med et upåklagelig og nokså enkelt hovedriff, og et stort, vakkert refreng og et litt underlig clean vokal-parti er noe av det som løfter det til enda litt større høyder også – alt mens synthene fortsatt leverer en guffen og litt spesiell stemning. Som ved mange andre låter av bandet merker jeg at Okkultokrati kanskje kan bli en smule tålmodige med selve låtlengden. Når det gjelder å virkelig få mest mulig ut av musikkens atmosfæriske sider, tjener imidlertid de fem minuttene også et nyttig formål.

Skrevet av Alexander Lange

Dold Vorde Ens Navn – «Er det måneskinn«

DOLD VORDE ENS NAVN Release Video Single 'Er det måneskinn?' | Metal Shock  Finland (World Assault )
Ute nå via Lupus Lounge

«Er det måneskinn» fortoner seg som en aldri så liten overraskelse i opptakten til Dold Vorde Ens Navns (DVEN) kommende plate ‘Mørkere’. Mens den forrige singelen «Løgnens Abstinenser» var en nokså typisk svartmetallåt uten de helt oppsiktsvekkende grepene, er denne låta nemlig et ganske annet dyr, der symfoniske og filmmusikk-aktige elementer får tre frem og låtstrukturen fremstår litt luftigere og mer dynamisk.

Dimmu Borgir-sammenligningen er vanskelig å komme foruten, men det er vel så riktig å karakterisere «Er det måneskinn» ved at DVEN også klarer å koke opp noe litt særegent. Uttrykket er noe friskere, enklere og mer lavmælt enn det man vanligvis finner innenfor den symfoniske svartmetallen. I tillegg er det bare å slå fast at DVENs forsøk er av høy kvalitet. Den «Dovregubbens hall»-aktige melodien sitter som et skudd, de litt teatralske innslagene av vokal fungerer utmerket, og den melodiske oppbygningen fra intet og til en ganske storslått avslutning som starter midt i låta er et flott stykke arbeid. Anbefales!

Skrevet av Alexander Lange



Jointhugger – «Midnight»

Ute nå via Majestic Mountain Records

Jointhugger imponerte staben til Metallurgi voldsomt da de slapp «Reaper Season» tidligere i år, en atten minutter-lang mammut av en låt som kan være Norges beste bidrag til stonersjangeren per dags dato (i alle fall om du spør undertegnede). Nyheten om at gruppens andre plate slippes senere i høst har derfor vært kilde til ekstreme mengder hype her i gården – en hype som både kompliseres og tilspisses av den første singelen fra ‘Surrounded by Vultures’.

«Midnight» er nemlig ingen direkte videreføring av styrkene bandet demonstrerte tidligere i år, men et ganske annet beist som ikke nødvendigvis er betydelig svakere av den grunn. Åpningens knakende frekvenser skaper til å begynne med forventninger om en naturlig oppfølger til «Reaper Season», men riffet som til slutt kommer deisende ut av feedback-tåka er langt mer konsist og singel-verdig enn de massive bautaene som kastet sine skygger over forgjengeren. Koringene som støtter opp rundt Nico Munkvolds bluesy fraser på versene pusher «Midnight» enda lenger inn i singel-territoriet, og de effektbelagte sveipene som dukker opp fra tid til annen er prikken over i-en for et musikalsk strekk som kan være Jointhuggers mest fengende til nå.

Men som låtlengden på ti og et halvt minutt tilsier er ikke bandet fornøyd med å simpelthen skrive en solid fire-minutters singel og så bukke ut. Det som følger er en utstrakt og kreativ instrumentell eskapade, fylt av hurtige og dansbare groover, synkoperte hugg og en høytsvevende, avsluttende gitarsolo. En retur til det fengende singelmaterialet virker så og si uunngåelig, og slutter ikke Jointhugger sirkelen med dette velutprøvde men fortsatt tilfredsstillende trikset. «Midnight» overstiger ikke «Reaper Season» i kvalitet i mine øyne, men det har den heller ingen grunn til å gjøre ettersom den bare er en brikke i det større puslespillet som er ‘Surrounded by Vultures’. Det den er, er en låt som oppleves som uhyre kompakt sin lange spilletid tatt i betraktning, og som demonstrerer at Jointhugger er i stand til å skrive overbevisende musikk nesten uansett hvordan de velger å presentere den. Anbefales!

Skrevet av Fredrik Schjerve



Phantom Fire – «Sweet Jezebel»

Ute nå via Edged Circle Productions

Fartsmetall/svartmetall-duoen Phantom Fire fortsetter å rulle ut promoen i forkant av sin kommende platedebut ‘The Bust of Beelzebub’, og denne uka har vi endelig fått bryne oss på debutens andre singel (tredje om man teller med EP-en ‘Return of the Goat’), «Sweet Jezebel». Låta bygger videre på «Feed on Fire»s fandenivoldske biker-identitet, samtidig som den åpenbarer nye sider ved det unge prosjektets fortsatt uavklarte helhetsuttrykk. 

Et slående og hardnakket åpningsriff leder oss inn i «Sweet Jezebel»s ulmende og røyklagte indre. Som tidligere er musikken preget av en utrettelig higen etter fart og spenning, hvilket i denne omgang er temperert via et gradvis oppbyggende mellomparti som fungerer organisk nok til å kunne være frem-jammet. Etter en klimaktisk og noe skjærende ledegitar brytes spenningen opp via trommebrekk og hengende akkorder, før hovedriffet returnerer med full styrke, denne gangen gitt ekstra momentum via dundrende d-beats og blast beats i trommene. Låtstrukturen fungerer utmerket, og koblet med styrken til de individuelle partiene er resultatet at «Sweet Jezebel» gjør enda større inntrykk enn «Feed on Fire», i hvertfall for mitt vedkommende. ‘The Bust of Beelzebub’ ser ut til å bli en minneverdig hendelse i årets norske undergrunns-tidslinje, en uregjerlig og autentisk kobling mellom farts- og svartmetall som velter som svart røyk ut av høyttalerne.

Skrevet av Fredrik Schjerve


Martyra – «Maleficium«

Martyra - Maleficium
Usignerte, ute nå via div. strømmetjenester

Til slutt tar vi for oss en mystisk, fire minutter lang sak som er sluppet av svartmetallprosjektet Martyra fra Trondheim. «Maleficium» er ingen svartmetallåt, men et småguffent ambient-stykke med ritualistiske, lavmælte trommeslag som ryggrad. Brølende bass ligger under, vakker vokal drukner i det dunkle lydbildet, og spinkle, men romslige gitartoner får lyse det opp ørlite grann. Det er i det hele tatt et flott stykke ambient og et effektiv stemningsbilde, like fullt som man får håpe på at det også blir del av noe litt større en gang i fremtiden.

Skrevet av Alexander Lange

Makrostrukturell Evaluering: Ukas Plater




Ild – Fandens Lykteskjær

Ute nå via Screaming Skull Records

Etter en demo ved navn ‘Knippe’, der enmanns svartmetall-bandet Ild foretok et dypdykk i mørk folketradisjon og nasjonalromantikk, har bandet blitt plukket opp av plateselskapet Screaming Skull Records i forbindelse med slippet av sin debutplate. ‘Fandens Lykteskjær’ er en solid debut som maner frem en helt enestående atmosfære over sine åtte låter, men som også er preget av arrangementer som tidvis undergraver låtmaterialets styrker. 

På ‘Fandens Lykteskjær’ jobber låttitler, albumcover og lydproduksjonen som en samlet enhet med ett eneste mål for øye: å fremkalle indre bilder av et gammelt og nesten mytisk, landlig Norge. Produksjonens diffuse sky av svermende gitarer og distanserte vokaler har en psykedelisk karakter ved seg, litt som om Horseback hadde vektlagt svartmetall-bestanddelen av lydbildet sitt i større grad. Denne diffusheten og ugjennomtrengeligheten gjorde de tidligere lyttingene mine utfordrende nok til at jeg syntes det gikk utover kvaliteten på skiva, men etter at miksens røykteppe har letnet litt over tid har det blitt lettere å se den livlige og vitale kreative ilden som driver musikken fremover.

«En Lykt i Natten» leder lytteren direkte inn i plata mørke univers via lyden av sildrende bekker, trommer som kaster ekko i dype daler, samt en stryker-loop som minner om Ekkehard Ehlers’ eteriske numre fra plata ‘Plays’. Den trollske og traskende «Bekken Lukter Jern» forsterker den dystre atmosfæren som ligger som et teppe over platas første halvdel, før «Våbønn» utfordrer lytteren med sin dissonerende åpning. Dissonansen som dukker opp i denne og påfølgende låt oppleves som en muligens u-intensjonell splid mellom gitar- og bass-stemmene, og dette er nok elementet som legger den største demperen på min egen verdsettelse av skiva. På åpningen av «Frigivelsen av Livsblodet» fungerer derimot dissonansen helt utmerket, så det kan tenkes at dette er et aspekt ved lydbildet til Ild som kun trenger å modnes litt.

Høydepunktene ved platas første halvdel er nevnte atmosfære og de utsøkte melodiske svartmetall-linjene, men platas virkelige høydepunkter dukker opp etter at vi har krysset halvdistanse-merket. Etter «Høyt Leker Flammene»s yndige folketonale melodier åpnes andre halvdel nemlig med en eksplosiv ildkule i form av «Fanden Tok Mine Beste År», et bittert og melankolsk tilbakeblikk på et levd liv. «Frigivelsen av Livsblodet» høyner så kvaliteten til uante høyder, og er den låten som argumenterer aller klarest for Ilds fremtidige potensial. Vakre og vitale svartmetall-progresjoner leder inn i en utrolig sterk melodistemme, og over det hele raser Horgmo med sin lidenskapelige preken. Til tross for en noe svak avslutninger er dette en utrolig sterk låt, og en opplevelse jeg unner samtlige som har sansen for melodisk og folketematisk svartmetall.

«Syvstakemyra» og «Vuggevise» opprettholder for det meste kvaliteten som gjorde sitt inntog på «Høyt Leker Flammene», noe som vil si at plata får en avslutning som er sitt konsept og sin atmosfæriske kyndighet verdig. Som en reise har ‘Fandens Lykteskjær’ dessverre litt for mange humper til å bli gjøre seg fortjent til ukas favoritt, men det skal sies at min egen tid med skiva har vært berikende, – tidvis magisk – og at den utvilsomt vil falle i smak hos folk som verdsetter lydmalende og stemningsfremkallende svartmetall. Ild byr på en transporterende og potent, om noe ujevn lytteropplevelse på debutplata ‘Fandens Lykteskjær.

Skrevet av Fredrik Schjerve


Deathcult – Bestial Recordings

Ute nå via Edged Circle Productions

De tre låtene på ‘Bestial Recordings’ spilte svartmetallringrevene Deathcult inn på øvingsrommet i 2016 og 2018. At produksjonsjobben nok heller ikke har vært spesielt omfattende i ettertid høres godt på denne utgivelsen, som bærer med seg mye demo-aktig råskap uten helt å skygge for Deathcults teft innenfor sjangeren. ‘Bestial Recordings’ lykkes nemlig godt med å gjøre nytte av svartmetallens primitive utgangspunkt samtidig som den vitner om en profesjonalitet bak låtskriverspakene.

Smakebiten vi fikk på ‘Bestial Recordings’ i forkant var åpningen «Pseudocommando», som etter noen dystre kirkeklokkeslag fortsatt får mye ut av sitt sterke black-‘n’-roll-aktige hovedtemaer og fantastisk hissige vers. Lytteren får servert mange av de samme ingrediensene på «Cynocepalus», og her demonstrerer Deathcult også en god evne til å bygge låter gjennom den helt strålende og voldsomme avslutningen. De ondeste riffene synes jeg imidlertid kommer i avslutningslåta «Dogs of War», der man må gjennom blast-beat-partier og djevelske akkordrekker før det litt mer velkjente mid-tempoet vender tilbake rundt fireminuttermerket – da med lumske, seige moll-arpeggioer blandet inn i miksen.

Man kommer nok likevel ikke helt utenom at ‘Bestial Recordings’ i all sin råskap kan fremstå noe tørr, og Deathcult er nok også til tider litt vel tålmodige i låtskrivingen. Likevel er dette først og fremst en utgivelse som både henter frem mye av det mest primale innenfor sjangeren og noe som høster godt av erfaringene og evnene til et nokså veletablert svartmetallband. Anbefales!

Skrevet av Alexander Lange


Husmanskost – Sykkelstjæling

Husmanskost - Sykkelstjæling E​.​P
Usignert, ute på strømmetjenester

Husmanskost har siden oppstarten i 2015 servert en rekke korte, kraftige doser av grindcore fra sitt hjørne på Nordmøre. Kristiansund-bandets nyeste EP, ‘Sykkelstjæling’, glir fint inn i denne rekken med utgivelser med sine femten intense minutter, og bandet følger opp sin tendens til å tilføye hint av både death metal, svartmetall og crossover-thrash i uttrykket sitt. Det ender også opp som Husmanskosts største styrke i denne omgang.

Husmanskosts primære utgangspunkt er i og for seg et ganske standardisert og lite oppsiktsvekkende grindcore-uttrykk, og eksemplifiseres godt av åpningen «Ny truse (part 2)». Chugge-riff med høyt tempo, mer febrilske gitar- og trommegallopper og stygg gryntevokal med glimt i øyet setter her tonen for en beintøff låt der også produksjonen sitter som et skudd. Skarptromma tilføyer en deilig råskap sammen med den metalliske, men organiske, bassen, og det mens gitarriffene og vokalen gjør jobben godt i front av lydbildet.

Det fortsetter godt med «Sundbåtmassakeren», som får litt fascinerende egenart av de voldsomme gryntene i hovedtemaet, og mot slutten får man også en liten smak på Husmanskosts litt mer melodiske og atmosfæriske sider. All den tid bandet evner å få mye ut av grindcore-materien, er det desto mer forfriskende med denne siden av musikken som ikke minst også dukker opp på avslutningslåta «Föliehätt». De litt tyngre og helt uimotståelige riffene på «Gla`cælla» og «Smitta på Nav» er også et velkomment element som tilføyer en god dose variasjon, og på sistnevnte byr gitarspillet attpåtil på flere, storslåtte lag og et groovy midtparti.

Høydepunktet på ‘Sykkelstjæling’ er nok tittellåta, som byr på platas desidert ondeste riff der både Full of Hell– og Darkthrone-assossiasjoner lander i hodet til undertegnede. Låta imponerer også med sitt mer thrash- og death-befengte midtparti, og blir med det kronen på verket i en kort og sterk utgivelse som leverer det den lover – og litt mer.

Skrevet av Alexander Lange


Darkest Bethlehem – Guiding Star of Misanthropy

Usignert, ute på Bandcamp

Oslo-trioen Darkest Bethlehem er en nykommer innenfor svartmetallfloraen i vårt land, og demoen ‘Guiding Star of Misanthropy’ er bandets andre livstegn etter at singelen «To Walk on Thorns» ble sluppet tidligere i år. Denne låta er å finne på denne nyeste utgivelsen, og bærer et riktig og dekkende bud om hva Darkest Bethlehem har å by på. Her er det snakk om svartmetall som i all hovedsak er av det høyintense slaget, men som også tidvis preges av et godt øye for smått progressive tendenser og smart bruk av atmosfæriske synther i lydbildet.

Det desidert mest oppsiktsvekkende ved dette bandets musikk må for min del imidlertid være vokalen, som sender meg positive assossiasjoner til det norsk-canadiske enmannsprosjektet Panzerwar, der vokalisten gjør fantastisk mye ut av en helt usedvanlig voldsom high-pitch-skriking. I Darkest Bethlehems vedkommende får den også positiv drahjelp av en desorienterende romklangeffekt, og hylene vokalisten Peregrinus maner frem gir det hele også en intens og litt forskrudd ekstra dimensjon som holder det ekstra interessant gjennom hele utgivelsen.

‘Guiding Star of Misanthropy’ åpner imidlertid ikke så sterkt med «rising», som er en kort, dungeon synth-aktig introlåt som gnager seg uvelkomment inn i hjernebarken med en litt vel banal og uinteressant pianomelodi. Etter «To Walk on Thorns» åpner ballet for alvor følger imidlertid «The Vanishing Light» sterkt opp blant annet med et uimotståelig drivende verstema. Trommeslageren Palisade får videre vist sine beste sider frem på «Crescent Moon Sickle», som har noen sinnssykt sterke blast-beat-partier. Tempoet skrus, i alle fall til å begynne med, noen hakk ned igjen på «Cathedral of Stars», der Darkest Bethlehem får vist evnene sine til å tilføye variasjon inn i materialet sitt gjennom mid-tempo-grooves og synth-partier. Når avslutningen «Falling» dessverre gjenintroduserer temaet fra «rising» er det dermed likevel snakk om en usedvanlig sterk demo-prestasjon fra et ferskt svartmetallband – mer må til for virkelig å skille seg ut i mengden, men med en sterk vokalprestasjon og dynamiske låter er Darkest Bethlehem allerede godt på vei.

Skrevet av Alexander Lange



Sarvsfos – Crown of the Forest

Ute nå via Forgotten Sorcery Productions

Dersom oppslukende og tilintetgjørende støy er din greie kan jeg rette deg en liten anbefaling her på tampen av ukens post. Sarvsfos er nok et lo-fi svartmetallband fra mannen bak Øksehovud, men der sistnevnte kan skilte med utbrodert og sofistikert skriving bak sin eminente vegg av produksjonsmessig tåke er karens nye prosjekt nesten kun tåke. Dette er lav-oppløst svartmetall på sitt mest intense, og du bør virkelig kjenne din egen toleranse for uttrykket godt før du begir deg ut på debuten ‘Crown of the Forest’. 

Skarpe, hvitglødende gitarer og hule, dunkle synth-toner regjerer over demoens fire låter. Det er svært få holdepunkter for den gjengse lytter å ta tak i på ‘Crown of the Forest’, men taktfaste trommer og «Beorhtan»s hese skrik skaper i det minste en viss ramme for den ugjennomtrengelige kakofonien. Det kreves med andre ord mye av lytteren for å hente noe av verdi ut av ‘Crown of the Forest, men om du er fast bestemt å gi den en sjanse kan det lønne seg å fokusere på utgivelsens atmosfæriske kvaliteter. Det er nemlig en sterk okkult og mystisk aura over ‘Crown of the Forest’, et blikk vendt utover som mater å tviholde på undring og ærefrykt i møte med et mørkt og usympatisk univers. Du vet nok godt selv om dette er noe for deg; resten av lytterne der ute vil nok være best tjent med å rette blikket til et annet hjørne av den musikalske eteren.

Skrevet av Fredrik Schjerve

Mikrostrukturell Evaluering: Ukas singler




Enslaved – «Caravans to the Outer Worlds»

Ute nå via Nuclear Blast Records

Midt oppe i det forrykende og kaotiske gildet som er slippet av Enslaveds fire streamede konserter fra korona-perioden er det lett å glemme at det nærmer seg et år siden slippet av bandets 15. studioplate ‘Utgard’. Plata – som bød på en tematisk reise inn i underbevissthetens ukjente farvann inspirert av psykoanalytikeren Carl Jung – var på mange måter et stilistisk veikryss for bandet, og et av spørsmålene jeg har stilt meg selv oftest i etterkant av slippet er hvorvidt bandet tenker å fortsette ut i det psykedeliske og post-punkete universet de manet frem på plata, eller om de kommer til å snu skipet tilbake til tryggere havner. «Caravans to the Outer Worlds», tittelsporet fra bandets kommende EP, deklamerer med både tittel og innhold at Enslaved ikke er ferdige med å høste visdom fra Utgards disige og langstrakte vidder helt ennå.

Vindene som blafret i seilene på skipet som fraktet Enslaved gjennom ‘Utgard’ uler fremdeles på åpningen til «Caravans to the Outer Worlds», men en rytmisk ambiguøs basslinje varsler tidlig om kursendring for den rastløse musikerbanden. En diffus og psykedelisk atmosfære etableres, før et frenetisk parti vender blikket tilbake til ‘RIITIIR’s mer kaotiske øyeblikk. En ting som blir klinkende klart over «Caravans…» drøye seks minutter er at Enslaved har fullstendig oversikt over styrkene til sine respektive medlemmer, og de får alle muligheten til å flekse sine musikalske muskler innen vinden loser oss ut på slutten av låta. Isdal pisker opp en stjernestorm med sine flerrende gitarlinjer, Vinje lokker noen kosmiske 70-talls-teksturer ut av keyboardet sitt, Sandøy fungerer som en rytmisk hyperdrive for bandets rom-farkost, og Kjellson er den bryske barden som returnerer for å fortelle om de utrolige tingene som eksisterer ute i den kaotiske eteren. 

Og så har vi selvfølgelig Bjørnson, mannen som skriver brorparten av bandets låtmateriale og tekster. Det er ingen tvil om at Bjørnson har mye av æren for at bandet har beholdt en lett gjenkjennelig identitet gjennom mengdevis av stilistiske skifter og utviklinger, men intervjuer rundt slippet av ‘Utgard’ og de fire streaming-konsertene ga meg inntrykket av at den nye medlemsbestanden har blitt et stadig mer integrert beist. «Caravans to the Outer Worlds» sine lydmalende kvaliteter og yrende musikalske liv vitner om et mulig frem-jammet aspekt, og bandets uttalelse i forbindelse med EP-annonseringen hinter også til en slags uunngåelig kollektiv transformasjon. Som blodfan av Enslaved kan jeg ikke annet enn å omfavne bandets nyfunnede retning og progresjon, ettersom ‘In Times’ og ‘E’ bar tegn til stagnering til tross for sine utallige styrker. Enslaved er nok en gang en uforutsigelig kreativ naturkraft på «Caravans to the Outer Worlds».

Skrevet av Fredrik Schjerve



Blood Red Throne – Conquered Malevolence

Blood Red Throne - Imperial Congregation
Ute nå via Nuclear Blast Records

«Conquered Malevolence» er den andre singelen som slippes i forkant av death-metal-yndlingene Blood Red Thrones plate nummer ti, ‘Imperial Congregation’. Stafettpinnen tas i og for seg modig videre fra førstesingelen «Itika», som slo lyttere i bakken med en ubestridelig death metal-soliditet da den ble sluppet for noen uker siden. «Conquered Malevolence» er imidlertid en vel så god, om ikke bedre, prestasjon fra bandet.

Igjen er det snakk om en låt der grunnformlene i death metal-skolen mestres på ypperlig vis – produksjonen er tung, kraftig og klar der en bukett av upåklagelige riff driver låta fremover. Musikken er på mange måter et ganske typisk death metal-uttrykk, og byr i alle fall ikke på store særegenheter eller dristigheter, men henter mye styrke særlig i et gitarspill som for meg fremstår noe mer dynamisk enn det man finner i et hvilket som helst typisk death-metal-band. Dette gjelder særlig bridge-partiet, der Blood Red Throne byr på mørke, hissige harmonier og et soloparti som åpner låta på strålende vis. Dette er i alle fall aspekter som gjør meg mer nysgjerrig på ‘Imperial Congregation’ og bærer bud om en plate som kommer til å levere varer av særlig høy kvalitet når den slippes i oktober.

Skrevet av Alexander Lange



Helheim – WoduridaR

Ute nå via Dark Essence Records

Tittellåta på det bergenske svartmetallbandet Helheims neste plate er sluppet. Gjennom sitt nesten 20 år lange virke har dette bandet hentet inspirasjon fra den norrøne mytologien og derav etablert seg som en viktig aktør innenfor melodisk svartmetall, og om «WoduridaR» ikke serverer øregangene noen spesielt store overraskelser i så måte, vitner låta like fullt om en solid neste steg for Helheim.

Gjennom sitt melankolske og storslåtte preg er Helheims svartmetall her egentlig nokså vakker – særlig når den spinkle intro-melodien på «WoduridaR» vokser seg til å bli et sterkt, blendende akkordspill i versene. De neste seks minuttene sirkler mye rundt det flotte og folkemusikkinspirerte gitarspillet der Helheim også evner å by på noen hissigere variasjoner av verstemaet, og dette komplementeres av et storslått refreng der clean-vokalen sender øyeblikkelige assossiasjoner til Ulvers ‘Bergtatt’ – med Helheims egenart i god behold. Til syvende og sist er nok «WoduridaR» en litt i overkant ensformig og repetitiv låt der dette repeteres mange ganger – likevel skygger ikke dette over at bandet har stålkontroll på selve materialet, der balansen mellom råskap og melankoli mestres uhyrlig godt.

Skrevet av Alexander Lange



Kal-El – «Mica»

Ute nå via Majestic Mountains Records

Det nærmer seg slippet av det norske «Astrodoom»-bandet Kal-El sin femte full-lengder ‘Dark Majesty’, og i den forbindelse slapp gruppen nylig en stoner-koloss av en singel ved navn «Mica». Kal-El har i lengre tid jobbet med å perfeksjonere sitt enkle men effektive sound, og bandets senere singler har virket farlig nærme å lokalisere uttrykkets kilde og essens. I kombinasjon med albumets fantastiske illustrasjon kan dette tyde på en helhetlig oppgradering av både ambisjon og musikalsk presisjon for rogalendingene, og singelen «Mica» bekrefter dette med et buldrende stoner-vogntog som vil kunne høste bifallende nikk fra selv de mest kresne stoner/doom-fanatikere. 

For folk som har fulgt bandet over en lengre periode er det lite nytt å melde på «Mica». Gitarene flytter fremdeles tektoniske plater med sine dundrende fuzz-bomber, og «Cpt Ulven» trenger fremdeles gjennom veggen av lyd med sin messingblanke og kraftige røst. Det er altså lite som har endret seg ved Kal-Els beine og tilfredsstillende stoner annet en kvaliteten på materialet og låtskrivinga, men disse har til gjengjeld blitt raffinert til et nesten uangripelig nivå. Riffene kaprer lytterens musikalske minne med en uimotståelig enkelhet, og refrengene fester seg til hjernebarken som om de skulle vært brent inn med et merkejern. ‘Dark Majesty’ ser ut til å bli årets norske event hva gjelder tung men tilgjengelig stoner/doom, så om du har sansen for B-filmer, romferdsel og armerte oppdateringer av ‘Master of Reality’s tårnende riff burde du notere ned 27. august i kalenderen.

Skrevet av Fredrik Schjerve



Phantom Fire – «Feed on Fire»

Ute nå via Edged Circle Productions

Den scene- og studiovandte duoen som utgjør Phantom Fire høstet i mai lovord hos Metallurgi for sin inspirerte og potente sammensveising av farts- og svartmetall på EP-en ‘Return of the Goat’. Nå har vi fått enda en smakebit på bandets kommende debut ‘The Bust of Beelzebub’, og sannelig svarer ikke «Feed on Fire» på forventningene, om ikke de kanskje til og med tilspisser dem en smule. 

«Feed on Fire» tar sitt eget imperativ på alvor. Låta er som en flammedrevet doning som gradvis trapper opp fart og intensitet, for så å detonere i et selvoppslukende flammehav ved veis ende. Låta veksler hovedsakelig mellom to moduser over sin spilletid: et ondskapsfullt og trillende d-beat-parti, og et eskalerende strekk med intens og svermende svartmetall. Galskapen begrenser seg ikke utelukkende til disse to seksjonene endog, og lydbildet kompliseres med en elegant rekontekstualisering av åpningstemaet via bassakkorder, samt en ledegitar som minner om en slags djevelsk utgave av surf-maestroen Dick Dale. De akustiske gitarene vi så vidt skimter ved låtas ende er et solid hint om at Phantom Fire ikke ønsker å spille safe eller streit på sin kommende debut, så hold øynene oppe for et potensielt ekstremmetall-høydepunkt på senåret. Phantom Fire annonserer sin ankomst på den norske metallscenen med ildfull overbevisning på «Feed on Fire».

Skrevet av Fredrik Schjerve

Mikrostrukturell evaluering: Ukas singler

Leprous – «Running Low»

Kan være et bilde av natur, himmel og tekst som sier 'RUNNING LOW'
Ute nå via InsideOutMusic

Etter 20 år som band er det progressive rock/metal-bandet Leprous fremdeles opptatt av å eksperimentere med måten de arbeider på. Bandet har uttalt at deres kommende plate ‘Aphelion’ bærer preg av en friere og mer instinktiv tilnærming til låtskriving, en justering bandet har gjort bevisst for å unngå perfeksjonismens paralyserende lenker. «Running Low», den andre singelen og åpningssporet på den kommende plata startet for eksempel som en halvhjertet innspilling på vokalist Einar Solberg sin mobil, som etter litt utvikling viste seg å romme spirene til en storslått og dynamisk komposisjon.

I likhet med «Castaway Angels» demonstrerer «Running Low» en mer kommersiell og tilgjengelig versjon av Leprous, uten at bandet må ofre noe av sin kreative potens i prosessen. Det perkussive pianospillet som åpner låta ligger som en foruroligende puls under Solbergs bluesy vokaler, en kombinasjon som nesten kan minne om den Spirituals-inspirerte protestmusikken til sveitsisk-amerikanske Zeal & Ardor. Sakteflytende strykere gir låta et moderne filmatisk preg, og det dynamiske spillet til samtlige av bandets fremragende musikanter skaper et organisk vev av stadig akkumulerende detaljer. Den oppbygde spenningen får som forventet sin forløsning, men i et funk-tungt, fengende og radioklart refreng heller enn i en metallisk eksplosjon av vrengte gitarer. I kjent Leprous-ånd virker sluttproduktet både grundig gjennomkomponert og uunngåelig i sin logiske fremdrift, og når de veldige melodiske melismene entrer over gitarenes spente sener rundt 04:20 blir det umulig å ikke danne seg skyhøye forventninger til bandets kommende plate. Leprous opprettholder statusen som et av Norges mest konsistente og eventyrlystne band på «Running Low».

Skrevet av Fredrik Schjerve

Deathcult – Pseudocommando

Ute nå via Edged Circle Productions

Låta «Pseudocommando» er det bergenske svartmetallbandet Deathcults første smakebit på ‘Bestial Recordings’ – en sann dose råskap på tre låter som gis ut via Edged Circle Productions i august. ‘Bestial Recordings’ fremstår som et slags gjensyn med demo-dagene de aller fleste ekstrem-metallband en gang har befunnet seg i, noe som henger sammen med at EP’en(?) rett og slett er spilt inn på øvingsrommet med lydkvaliteten det innebærer.

Kanskje er det bare et helhjertet forsøk på å søke svartmetallens råskap; uansett fungerer produksjonsvalget i godt samspill med Deathcults teft som relativt erfarent svartmetallband på «Pseudocommando». Dette er svartmetall i mid-tempo der man får klare hint mot undersjangerens tidlige, riffbaserte dager, da nesten med en liten smak av black’n’roll, noe som nok ikke fremstår helt overraskende gitt Deathcults tidligere utgivelser. Denne seks minutter lange låta sirkler i stor grad rundt ett hovedriff, og selv om det i utgangspunktet kan fremstå litt ensformig, klarer bandet på et vis å opprettholde et godt, drivende momentum gjennom det hele – dermed ender «Pseudocommando» i all hovedsak opp som en umåtelig tøff svartmetall-låt.

Skrevet av Alexander Lange

DRITTMASKIN – Når Dei Kjem For Å Ta Meg

Kan være kunst
Usignert, ute nå via strømmetjenester

Noen begynner kanskje å lure på hvor mange singler DRITTMASKIN har tenkt til å diske opp før plata ‘Svartpönk’ lander – men nå er plata ikke langt unna, og «Når Dei Kjem For Å Ta Meg» er nå en gang her. I singel-opptakten til ‘Svartpönk’ har pendelen svingt mellom låter som først og fremst følger DRITTMASKINs velkjente sjangerhybrid som det siktes til i albumtittelen og litt lengre, progressive og forfriskende låter. Her havner «Når Dei Kjem For Å Ta Meg» greit i første kategori, der elementer fra svartmetall, thrash-metall og hardcore-punk havner i smeltedigelen sammen. Kvaliteten på de hurtige riffene er ikke å si noe på all den tid bandet følger ganske velkjente konvensjoner, hooket fungerer ypperlig, og velsmakende krydder kommer med den raske gitarsoloen mot slutten. Dermed kan vi nok en gang anbefale DRITTMASKINs nyeste singel og glede oss enda mer til plata kommer.

Skrevet av Alexander Lange

Dark Delirium – «Who Do You Serve?»

Dark Delirium: Who Do You Serve | NRK P3 Urørt
Usignert, ute på strømmetjenester

Det unge melo-death/metalcore-bandet Dark Delirium er ikke tilfreds med å hvile på laurbærbladene. Etter en solid debut-utgivelse må jeg kun en uke senere heise meg opp i anmelder-sadelen for å skrive om nok et stykke musikk fra rogalendingenes hold, en politisk-ladet molotov av en singel ved navn «Who Do You Serve?». Låta er skrevet i samarbeid med faren til bandets søskenpar (en befaren musiker ved navn «XE»), som i tillegg til å svinge fjærpennen også bidrar som gjestevokalist på innspillingen.

«Who Do You Serve?» slår meg som en låt som ble skrevet på kort tid for å testkjøre en side av uttrykket til Dark Delirium som ikke har blitt utforsket tidligere. Låta innehar noe av den krasse og konfronterende karakteren til 90/00-tallets groove-kjemper både i tekst og musikk, ispedd en forpunket grasrot-energi i form av «XE»s røffe vokaler. Jeg skrøt jo mye av den skarpe produksjonen på ‘Fallen’, og dermed merket jeg meg tidlig at produksjonen på «Who Do You Serve?» virker noe forhastet i forhold– spesielt growlingen låter litt spedere og tynnere enn på debut-plata. Det instrumentale trøkket er det derimot ingenting å si på, og det smeller godt i anlegget når Dark Delirium kaster vekta si bak tromme- og gitarspillet.

Som testing av et samarbeid vi neppe har sett for siste gang fungerer «Who Do You Serve?» helt fint, om så den ikke helt klarer å nærme seg nivået til de sterkeste låtene bandet har levert så langt. Pluss skal bandet også få for å la seg opprøre av urettferdighetene som berører våre brødre og søstre på andre siden av Atlanteren, selv om de stadige oppfordringene til å ta livet av politimenn slår meg som litt i overkant selv til performativ låttekst å være. Dark Delirium oppretter en mellom-generasjons låtskriver-pakt på «Who Do You Serve?».

Skrevet av Fredrik Schjerve



Furan – Ingen tilgivelse

Usignert, ute på Bandcamp

Furan er et doom-inspirert svartmetallprosjekt som drives av haugesunderen Øystein Vågshaug, som også står bak for eksempel Warskull. Nå er prosjektet tilbake med en singel etter allerede å ha rukket å slippe to EP’er i 2021, og lite er for så vidt nytt under solen. Det jeg ved tidligere anledninger har merket meg som Vågshaugs styrke i flere prosjekter er mannens evne til å oppdrive gode, melankolske temaer innenfor ganske så habile komposisjoner der doom-metall og svartmetall smelter godt sammen. Det skjer også på «Ingen tilgivelse», som åpner i et mer kaotisk svartmetall-landskap flyter over i et treigere og mer melankolsk tema via et rolig oppbrudd med clean-vokal. Men så er det vokalen, da, som fortsatt er Furans store akilleshæl, der clean-vokalen blir for sur og skrikevokalen for veik og lavmælt. Det legger en demper på en lytteropplevelse der mye ellers faller fint på plass.

Skrevet av Alexander Lange

Makrostrukturell Evaluering: Ukas Plater

Nordjevel – Fenriir

Nordjevel | Fenriir - CD - Black Metal | Season of Mist
Ute nå via Indie Recordings.

Nordjevel er nok ikke så langt unna det man kan kalle en slags supergruppe innenfor norsk og nordisk svartmetall, der frontfigur Doedsadmiral leder an en gjeng musikere med erfaring fra band som Dark Funeral, Zyklon, Myrkskog og Vredehammer. Sånn sett har det kanskje heller ikke vært så overraskende at Nordjevels utgivelser har signalisert en høy respekt og forståelse for sjangeren og sånn sett også har vært av høy kvalitet. Denne nye EP’en, ‘Fenriir’, er intet unntak i så måte, og på tross av sitt korte format er det nok også snakk om noe av Nordjevels virkelig beste materialet så langt.

EP’en åpner med tittellåta, som også var den første singelen vi fikk høre herfra. Dette er en låt jeg har likt svært godt allerede første gangen jeg hørte den, men som like fullt har vokst på meg. Den åpner strålende med dissonante akkorder og rå, mørke og raske gitarmelodier i versene, men det beste ved låta er nok hvordan Nordjevel også klarer å spe på med et mektig, folkemetallsk bridge-parti og en sterk, melodisk avslutning på det hele. Sånn sett får man allerede her en smak på det aller meste bandet drar oss gjennom på de neste låtene.

Låt nummer to, «Gnawing the Bones», er EP’ens sinteste, raskeste og mest avanserte låt. Her kommer det kanskje først og fremst frem hvor godt og sentralt gitararbeidet er på ‘Fenriir’; riffene går så fort og er så avanserte at prestasjonen nesten minner litt om en av et teknisk death metal-band, men så er det heller aldri noen tvil om at Nordjevel spiller svartmetall – dette er ondesaker og minner nok egentlig enda mer om band som 1349 og Gorgoroth. Favorittøyeblikket mitt er når blendende mollakkorder kommer fykende som kniver – det hele føles litt som et Mayhem på steroider.

EP’en strekker seg deretter videre til «Rovdyr», der det heseblesende tempoet senkes ned et hakk og det melodiske igjen får tre litt mer frem i lyset. Dette gjøres også på utmerket vis, og denne låta er sånn sett også et høydepunkt på plata. Jeg synes imidlertid ‘Fenriir’ taper seg litt mot slutten da «Fallen Angel» ikke bringer med seg så mye nytt og spennende og jeg heller ikke ser det helt store med live-versjonen av «Det Ror og Ror». ‘Fenriir’ er likevel i alt en usedvanlig solid og profesjonell svartmetallplate, som kanskje først og fremst er en vaskeekte svartmetallutgivelse, men som er såpass godt gjennomført at det likevel får mye egenart og egenverdi.

Skrevet av Alexander Lange


Marius Danielsen – Legend of Valley Doom, Part 3

Ute nå via Crime Records

Fra låtenes spede begynnelse som ideer og fragmenter på tidlig 2000-tall, til innspillingsprosessen som satte ham i kontakt med sjangerens legender og oppkomlinger i senere år; Marius Danielsens realisering av eget powermetall-univers har vært en gledelig historie om hvordan hårete mål kan oppnås dersom arbeidsviljen og besluttsomheten er stor nok. The Legend of Valley Doom-prosjektet virket nok i overkant ambisiøst til og begynne med, ­– med et tredelt plott som henter rikelig med inspirasjon fra fantasy-sjangerens største bautaer, og et uttrykk som søker etter å samle hele den europeiske powermetall-tradisjonen under et og samme tak – men nå sitter vi her altså med tredje og siste utgivelse, og dermed et fiks ferdig verk. 

I sagaens siste kapittel må «Krigerkongen» og hans karakterfulle følgesvenner samle syv eldgamle, magiske gjenstander for å ha en sjans i den avgjørende kampen mot mørkets herre og hans vemmelige undersåtter. Noe nevneverdig vekt på originalitet har det altså ikke vært under utformingen av Valley Dooms univers, og det samme kan sies å gjelde det musikalske lydbildet. Dette er dog et urimelig punkt å vektlegge dersom man skal evaluere ‘Legend of Valley Doom, Part 3’ på sine egne premisser, ettersom det tross alt er et prosjekt som ikke forsøker å gjøre mer enn å signalisere Danielsens kjærlighet for Fantasy og powermetall. Derfor vil det være mye mer passende å se på platas meritter innenfor sin utvalgte uttrykksform, som er europeisk powermetall i all sin vanvittige, storslåtte prakt. 

Platas 70 minutter er fylt av det samme fargesprakende kaoset som har preget sagaens første to kapitler. Marius har for det meste to låtskriver-moduser han veksler mellom: klassisk powermetall med glitrende melodier og stratosfæriske vokal-linjer, og kraftballader med glitrende melodier og stratosfæriske vokal-linjer. Dette fokuset på høytsvevende stemmebruk er kanskje ikke så uforståelig når du tar i betraktning den voldsomme mengden vokal-talenter Danielsen har til sin disposisjon, og generelt sett er materialet utformet slik at musikerne får jobbe i den settingen de fungerer som best i. Raphael Mendes får vist sin utrolige, Dickinson-liknende røst over «Bane of Lord Cremortius»s episke musikalske bakteppe, og Herbie Langhans bruker sin røffe stemmekarakter til å fremheve «Deep in the Mountain»s Accept-aktige undertoner.

Selv om det meste funker som det skal på ‘The Legend of Valley Doom, Part 3″ er det ikke til å komme fra at platas lange spilletid åpenbarer aspekter ved prosjektet som kunne vært forbedret. Det er jo for eksempel naturlig for Danielsen å bruke mye krefter på å sørge for at plottet får den plassen i rampelyset den fortjener, men jeg skulle ønske at det musikalske kunne strekke seg litt lengre forbi rollen som støtteapparat. Og i de tilfellene dette faktisk skjer, har det en tendens til å skje i form av en gitarsolo, noe som ikke nødvendigvis tilfredsstiller higenen etter musikalsk drama like godt som et velutformet instrumentalparti kan. 

Det er likevel ingen tvil om at Danielsen og hans enorme musiker-bande har oppnådd noe helt spesielt ved å fullføre ‘The Legend of Valley Doom’-trilogien. En overveldende mengde enkeltbidrag har over et tidsrom på flere år blitt omarrangert til en tre og en halv times musikalsk reise gjennom et rikt og livlig fantasy-univers, – en reise med forbløffende jevnt og fint underlag. Man kan ikke annet enn å beundre innsatsen, og håpe på at prosjektet kan inspirere andre individer til å realisere tilsvarende ambisiøse drømmer. Marius Danielsens ‘The Legend of Valley Doom, Part 3’ er et sammensatt og fokusert stykke fortellerkunst, og en plate jeg kan anbefale samtlige som har latt seg sjarmere av powermetallens gledesspredende fargespill.

Skrevet av Fredrik Schjerve



Phantom Fire – Return of the Goat

Ute nå via Edged Circle Productions

Phantom Fire er en duo bestående av Kjartan fra Kraków og «Eld»- som i tillegg til å spille lavslyngt bass i det samme, venerable stoner-bandet som Kjartan – har både Aeternus og Gaahls Wyrd på CV-en. Prosjektet er helt ny-oppstartet, og har dukket opp fra ingensteds med både albumplaner og albumavtale med det fabelaktige undergrunns-plateselskapet Edged Circle Productions i sekken. Phantom Fire ser ut til å være et såkalt «Passion Project», hvor de to musikerne returnerer til uttrykkene som har vært med å forme dem som unge, hvilket i deres tilfelle er speed, thrash og svartmetallens prototypiske førstebølge.

Ved første øyekast er ‘Return of the Goat’ nesten umulig å skille fra musikken den henter sitt basale uttrykk fra. Det enkle EP-coveret er tilfredsstillende likt innpakningen som prydet de formative demoene til sjangerens gamle helter, og når du introduserer ørene dine for musikken på innsiden er det som at du utvikler empatisk øresus i solidaritet med menneskene som levde gjennom denne mytiske epoken førstehånds. Med intensjonen på plass og energi i bøttevis er det ingen tvil om Phantom Fire greier å mane frem periodens flyktige ånd i skremmende detalj; men hva kan de to låtene fortelle oss om hva vi kan forvente på den kommende plata?

Tittelsporet er som forventet en rødglødende sprint gjennom førstebølgens punk-svertede fartsmetall. Gitarene drar til med både huggende powerchords og flerrende strømmer av enkelttoner, og trommene veksler mellom beine rockebeats og mer ekstreme trommeteknikker. Som sagt låter dette farlig nærme originalene, ikke bare som følge av musikkens åpenbare hyllester, men også som følge av den ulmende og organiske miksen. På «Mara» føler Phantom Fire derimot ingen trang til å tviholde på det utslitte lovverket som dikterte «Return of the Goat». Heseblesende strekk av villrådig svartmetall avbrytes av små lommer av ondskapsfullt slentrende bass, og like før låtas sluttpunkt blir vi møtt av et vemodig, harmonisk spill som utfordrer de smått konservative forventningene man ofte har til throwback-utgivelser i 2021.

Det er uansett ingen tvil om hva som er Phantom Fires animerende spiritus på ‘Return of the Goat’. Duoen har tatt et knippe av førstebølgens mest verdsatte elementer og brukt dem til å snekre en eksosspyende, svartmalt og naglekledt doning som kan få øynene til å sprette ut av hodet på den gjengse metall-fan. Det er begrenset hvor mye informasjon det er mulig å hente ut av en to-låts-EP på fem minutter, så det skal bli spennende å se hva slags strukturerPhantom Fire ender opp med å reise på grunnmuren de har støpt på sin debut-utgivelse. Svaret får vi når full-lengderen ‘The Bust of Beelzebub’ kommer ut i September, men innen den tid er det bare å dra på seg en lappete ola-vest og brenne noen dekksmerker i nærmeste parkeringsplass med ‘Return of the Goat’ på anlegget.

Skrevet av Fredrik Schjerve

Chalice Ablaze – Rites of Abhorrent Redemption

Usignert, ute på Bandcamp.

Det smått mystiske svartmetallprosjektet Chalice Ablaze dukket opp fra ingensteds med demoen ‘Beneath Abyssal Graves’ i mars i år, og det følger nå opp denne med EP’en ‘Rites of Abhorrent Redemption’. Det innebærer et dypere dykk ned i prosjektets obskuriteter; ‘Rites of Abhorrent Redemption’ gir med sine drøye 25 minutter et klarere inntrykk av Chalice Ablazes musikalske uttrykk enn den relativt korte demoen, og da er det også snakk om en raffinering av et uttrykk som fascinerer. Musikken til Chalice Ablaze er så obskur, mørk og ugjennomtrengelig at det stadig føles som om den åpner et vindu til et slags evig, fortapt limbo – og den bekmørke visuelle profilen til prosjektet forsterker naturligvis bare dette inntrykket.

Sånn sett er det ikke helt ulikt den klassiske Burzum-inspirerte enmannssvartmetallen vi allerede har så mye av, men samtidig evner Chalice Ablaze i større grad enn mange andre slike prosjekter å få en virkelig håpløs atmosfære ut av musikken. I så måte minner prosjektet meg litt om det kortvarige nord-norske svartmetallprosjektet Selvmord, som på sitt beste fikk til mye av det samme da jeg hørte på det i vintermånedene.

Åpningen «III» er sånn sett også en god introduksjon. Her skjærer lyse, melankolske gitarmelodier seg gjennom en vegg av lavoppløselige gitarer og spinkle og nærmest uhørbare trommer, og over det hele ligger en dyrisk og uhyggelig skrikevokal. Låta føles nærmest som en konstant størrelse der Chalice Ablaze drar oss gjennom de samme motivene om og om igjen – og det er nettopp det som funker så bra.

Videre, på «IV» og «V», introduseres et nytt, sentralt element – nemlig synther. Dette løfter i mine øyne noen komposisjoner jeg synes er litt svakere enn «III», særlig i den nærmest fengende andre halvdelen av «IV», og fanger også oppmerksomheten ved å tilføye noe utover et klassisk dungeon synth-preg. Her er det snakk om synther med et uvanlig forvrengt, syntetisk preg – det er i alle fall sjelden jeg av en svartmetallutgivelse får øyeblikkelige assossiasjoner til hvordan støyprosjektet Prurient utnytter iskalde, ugjestmilde og industrielle synther på flere av sine nyere utgivelser.

Den siste og fjerde låta, «VI», er også, på tross av noen merkelige ulyder innimellom, god, særlig i form av at den gjør flittig bruk av melankolske, sterke gitarmelodier. Denne låta fremstår nærmest litt progressiv der den tar i bruk mange elementer og har flere segmenter, noe som i all hovedsak er positivt, men som også eksponerer utfordringen ved å finne balansen mellom det obskure uttrykket og produksjonen og mer konvensjonelle tilnærming til komposisjon. Både her og ellers snubler Chalice Ablaze litt når akkordrekker og riff ligger i sentrum for lydbildene; produksjonen tjener rett og slett ikke disse delene helt godt. Likevel står kvalitetene ved ‘Rites of Abhorrent Redemption’ seg sterkt ellers, og Chalice Ablaze evner sånn sett også å peke mot en interessant videreutvikling for prosjektet. Anbefales!

Skrevet av Alexander Lange

Mikrostrukturell Evaluering: Ukas singler




Nekromantheon – «Thanatos»

Ute nå via Indie Recordings

På Nekromantheons første nye låt på ni år tok vi turen inn i det okkulte laboratoriet til Hermes Trismegistus, og på oppfølgeren har tiden altså kommet for å avlegge døden selv en visitt. Thanatos er det greske mythosets personifisering av ikke-voldelig død, noe som kanskje kan virke litt snålt om man trykker play på Nekromantheons andre singel fra deres kommende plate ‘Visions of Trismegistos’. På «Thanatos» river bandet nemlig igjennom tre og et halvt minutt med fandenivoldsk thrashmetall på såpass voldsomt vis at det virker utenkelig at ikke noe blod har gått tapt i prosessen. 

«Thanatos» kommer byksende ut av underverdens porter i et forrykende tempo, en mørk vind som pisker huden rød med sine flerrende triller og huggende akkorder. Trommis Christian Holm endrer stadig kursen på det rytmiske bakteppet, noe som gjør det umulig å forutse hvordan låta kommer til å utvikle seg fra et øyeblikk til det neste. Produksjonen er rødglødende og ulmende som ovnen i Hefaistos smie; mer intens enn på forgjengeren ‘Rise, Vulcan Spectre’, men fortsatt klar nok til å utnytte det harmoniske dramaet som avslutter låtas gitarsolo maksimalt. Nekromantheon leverer som forventet en låt med et energinivå som virkelig få i den moderne thrash-scenen klarer å matche, og opprettholder dermed forventningene til tredjeplata, som slippes 30. April via Indie Recordings.

Skrevet av Fredrik Schjerve



DRITTMASKIN – Takk, Recovery

Ute nå via Edged Circle Productions

Den vestlandske metal-punk-hybriden DRITTMASKIN er tilbake med kraftpluggen «Takk, Recovery» fra deres kommende album ‘Svartpönk’. Bandet gjorde seg bemerket i 2018 med debuten ‘Sosial Prolaps’, der de smeltet sammen punkens og grindsjangrenes råskap, 80-talls-thrashens tempo og en liten dose av skruppelløsheten i tidlig norsk svartmetall a la «Deathcrush». Fete låttekster med stikk i både den ene og andre retningen bidro her også til bandets uhøytidelige særegenhet.

Ingen vil nok påstå at «Takk, Recovery» er spesielt annerledes enn det vi har fått servert tidligere fra DRITTMASKIN. Produksjonen har imidlertid fått en aldri så liten overhaling, også i forhold til singelen «Når dei kjem for å ta meg», som ble lansert i fjor. Det får særlig positive følger for de djevelske moll-akkordene som fyller lydbildet i refrenget, noe som igjen tilfører et svartmetallpreg som kanskje er tydeligere enn noen gang tidligere. Ellers gjør også det hurtige, gitarbaserte hovedtemaet og de heseblesende, drivende trommene i versene jobben sammen med vokalen, som tilfører det kaoselementet DRITTMASKIN også har mestret så bra tidligere – anbefales!

Skrevet av Alexander Lange



Vardok Nalt – «Månekvaden»

Usignert, ute nå på bandets Bandcamp

Sist gang vi hørte fra Osterøy-væringen Vardok Nalt var på det aldri så lille gjennombruddet «Rosedansen», hvor en hypnotisk og suggererende puls sørget for en sterkere følelse av retning enn musikerens sporadiske forhold til låtstruktur har tillat ved tidligere anledninger. På «Månekvaden» bygger han videre på det som funket på forgjengeren, i tillegg til å introdusere noen nye elementer til Vardok Nalts gradvis akkumulerende auditive profil. 

Der «Rosedansen» var som en drømmeaktig dans på randen til total ødeleggelse, vekker «Månekvaden» assosiasjoner til Schoenbergs «Pierrot Lunaire». Årsaken til at tankene mine beveger seg i denne retningen er den diskrete og lettere sjøsyke synthen som dukker opp fra tid til annen, ettersom det desorienterende sløret den kaster over låta fungerer som en lydmessig analog til besettelsen som driver protagonisten i Schoenbergs drama til vanvidd. Den hypnotiske dansetakten og korrumperte folketonaliteten som pulserte gjennom «Rosedansen» er hentet videre inn i «Månekvaden», og likeså prøver Vardok fortsatt å bryte gjennom det enorme havet av fuzz-gitarer som har truet med å dra ham ned i dypet siden prosjektets oppstart i 2020. De to låtene Vardok Nalt har sluppet i etterkant av debut-EP-en ‘Ikke Vær Redd for å Falle’ har begge vært betydelige steg fremover for artisten, så det skal bli spennende å se nøyaktig hvor denne kreative strømmen leder hen.

Skrevet av Fredrik Schjerve

Grimmferd – Necromantic Terrorpig / Søvnjeger

Ute nå via Blodig-Gevir Studio.

Grimmferd har sluppet singel nummer tre og fire, «Necromantic Terrorpig» og «Søvnjeger», og med det får vi også to nokså ulike låter. Råskapen vi tidligere har fått servert, om enn i litt ulike former, på «Nigrum» og «Horror By The Crow’s Nest», kommer på førstnevnte. Her starter man, etter en relativt lang, creepy ambient-intro, i black-grind-land med et voldsom, mørk growl før man ganske raskt kastes inn i Satyricon-aktig, groove-basert svartmetall. «Necromantic Terrorpig» er sannsynligvis Grimmferds sterkeste låt til nå, og utmerker seg med et catchy, rått refreng man klør etter å komme tilbake til.

«Søvnjeger» er på sin side det nærmeste man kommer en ballade fra Grimmferd, og er en langt mer saktegående og atmosfærisk sak enn noe annet som er blitt sluppet fra prosjektet. Jobben gjøres forholdsvis greit med et flott hovedtema, men rent produksjonsmessig har de hardere låtene kommet bedre ut, da clean-gitaren stadig virker litt snodig plassert i miksen. Men oppsummert, så er det altså snakk om en tøff håndfull med musikk fra Grimmferd.

Skrevet av Alexander Lange