Mikrostrukturell Evaluering: Ukas singler




Blood Red Throne – «6: 7»

Ute nå via Nuclear Blast

Det begynner å se riktig så bra ut for lanseringen av det neste albumet til death metal-ringrevene i Blood Red Throne, ‘Imperial Congregation’. «6: 7» følger opp to tidligere singler på fantastisk vis og fullbyrder en uhyre solid trekløver av mesterlig death metal. Blood Red Throne er i et noe mer groovy hjørne denne gangen, og sparer sånn sett ikke på kruttet der aggressive, selvsikre chuggeriff bærer komposisjonen – blant annet i spedd noen urimelig tøffe innslag av harmonics som føles som blendende lysglimt i det ellers dystre lydbildet. Mer ukompliserte riff i grenselandet mellom death- og thrash-metall er også på plass, og mot slutten får man også et kult, om enn litt mindre oppsiktsvekkende, solo-parti. Når dette er partiet som nok faller lengst unna Blood Red Thrones death metal-stamme vender det ondskapsfulle hovedtemaet også tilbake med voldsom kraft, og det levnes ingen tvil om hvor landet ligger all den tid Blood Red Throne (heldigvis) også gjør noen sidesprang fra den helt konvensjonelle dødsmetallen.

Skrevet av Alexander Lange



Helheim – «Forrang for fiende«

Ute nå via Dark Essence Records

Det melodiske svartmetallbandet Helheims kommende plate ‘WoduridaR’ nærmer seg, og «Forrang for fiende» er andre smakebit ut. Dette er en kortere og mer direkte sak enn tittellåta som ble sluppet for noen uker siden, og Helheim lar et helt strålende hovedtema stå som utgangspunkt for låta der melodiske, crunchy gitarer tilføyer en forfriskende råskap til melankolien som brer seg utover musikken. Helheim får også mye ut av sin konsise innretning med et godt driv i hele komposisjonen og en storslått clean-vokal som sørger for akkurat nok variasjon. Det spørs til og med om bandet kunne utnyttet det korte formatet enda bedre, da jeg synes jobben allerede er gjort når låttittelen er blitt sunget gjentatte ganger på slutten av bridgen. Repetisjonen av de sterke hovedpartiene mot slutten, der refrenget også utvides med noen flotte leads over, er imidlertid heller ingen kjip affære – anbefales! 

Skrevet av Alexander Lange



Sarke – «Bleak Reflections«

Ute nå via Soulseller Records

«Bleak Reflections» er første låt ut fra Sarkes kommende plate ‘Allsighr’, og kan nok trygt sies å videreføre dette bandets særegne og nesten litt merkelige uttrykk. Et mer eller mindre svartmetallsk utgangspunkt, som jeg riktignok føler at jeg først og fremst innbiller meg til tider på grunn av den øvrige bakgrunnen til flere av bandmedlemmene, suppleres rikt med elementer særlig fra progrocken og doom-metallen.

«Bleak Reflections» henter mye av sin styrke særlig i de gufne stemningene bandet klarer å koke opp, noe som særlig eksponeres gjennom god bruk av synther og den velkjente røsten til Nocturno Culto, som ellers er kjent som vokalisten i Darkthrone – særlig er den kul i versene som gir en slags følelse av Enslaveds prog-ablegøyer på plata ‘Vertebrae’. Bandet setter også tonen bra med et dundrende introriff og når noen flotte, stratosfæriske høyder mot slutten. Likevel er jeg ikke helt solgt; noe av hovedproblemet er at jeg synes flesteparten av riffene er i overkant simple, og det går i en uheldig forening med at jeg ikke blir helt klok på låtstrukturen. Bandet bygger opp et godt momentum til og med andre vers, men etter dette gjør Sarke noen grep, for eksempel med et litt plutselig og isolert breakdown-aktig parti, jeg ikke får spesielt mye ut av. Da føles veien mot den ellers sterke avslutningen litt humpete.

Skrevet av Alexander Lange



Hate Angel – «Death Awaken»

Usignerte, ute nå på div. strømmetjenester

«Death Awaken», den andre singelen fra Hate Angels kommende utgivelse ‘Kill for Passion’, utarter seg som en drakamp mellom bandets ulike uttrykksmessige bestanddeler. I det ene hjørnet har vi thrashen – som på bandets nyeste låter har tatt på seg et skjær av dødsmetall – , og i det andre hjørnet har vi en virvlende og destruktiv form for dissonant black/death som skyver musikken deres i en mørkere og mer foruroligende retning. Når disse to kreftene møtes på «Death Awaken» oppleves resultatet som noe fragmentert, men ikke uten at potensialet en fullstendig sammensmelting av uttrykkene ville utgjort gjør seg smertelig tydelig.

Akkurat som på bandets forrige singel «God Is Gone» er det lite å si på ideene som animerer «Death Awaken». Åpningens dødsthrash er av en høyoktan og kraftig sort, og de kantete og eksentriske thrash-riffene som følger gitarsoloen fungerer like godt som de gjorde på «God Is Gone». Jeg forholder meg dog litt spørrende til låtas gitarsolo, ettersom den skeier inn i et ukarakteristisk bruk av dur-skala etter en sterkere åpning. Til tross for dette er «Death Awaken» er bunnsolid låt, en singel som gjør meg enda nysgjerrig på hva vi har i vente på bandets kommende andreskive ‘Kill For Passion’. Som en liten bonus har bandet lagt ved en live-utgave av Mayhems klassiske «Deathcrush», et klart signal om hvor Hate Angel henter mye av svartmetall-influensene sine fra.

Skrevet av Fredrik Schjerve



She Said Destroy – «To Ourselves the World Entire»

Ute nå via Mas-Kina Recordings

Dersom man skumleser over tekstene til singlene fra den kommende plata til She Said Destroy, blir det fort tydelig at ‘Succession’ har mer til felles med hardcore-sjangeren enn bare et knippe delte musikalske elementer. «Succession», «Not Only Bridges» og nå «To Ourselves the World Entire» er nemlig alle nedsenket i en desperat pessimisme rundt planetens tilstand, til forveksling lik den som alltid har fungert som bensin på bålet til punkens musikalske lillebror (og som også gjorde spillefilmen Last Reformed til en usedvanlig inntrykksfull opplevelse). På «To Ourselves the World Entire» strever bandet med å beholde det siste lille glimtet av håp de besitter, samtidig som de kommer med en ektefølt bønn om at egoismen og griskhetens krefter over menneskelige avgjørelser skal svinne. 

Disse tematiske trådene rettferdiggjør de sentimentale postrock-dimensjonene som truer med å svelge bandets nyeste singel hel. Etter låtas tvistende og matterock-aktige åpningsminutter tar det nemlig ikke lange tiden før bandet lar andre følelser enn frustrasjonen slippe til, og det rike musikalske landskapet som følger har trekk av både melodisk post-hardcore, emo og nevnte postrock. Elementer som strummet kassegitar, harmoniserte vib-arm-ledegitarer og bittersøte basslinjer fyller lydbildet med liv og bevegelse, og produksjonen binder det hele sammen i rommet på sømløst vis. 

Men til tross for alle de musikalske severdighetene er det tekst og tematikk som ender opp med å gjøre sterkest inntrykk på «To Ourselves the World Entire». Det er alltid en glede når band tør å angripe alt som er vanskelig og jævlig ved tilværelsen vår, og den bøtta med isvann som She Said Destroy kaster over lytteren på sin siste singel er en høyst nødvendig en, uansett om du tar budskapet til hjertet eller ei. Spørsmålet rundt hvorvidt musikken er bra eller ikke blir litt overdøvet av det eksistensielle nødsignalet som ljomer ut av «To Ourselves the World Entire», men det hersker ingen tvil om at She Said Destroy er i ferd med å gi ut en betydningsfull plate i ‘Succession’. Sjekk ut «To Ourselves the World Entire», og la deg riste ut av all paralyserende apati.

Skrevet av Fredrik Schjerve



Dark Delirium – «Bottled Anger»

Usignerte, ute nå på div. strømmetjenester

På sin nye låt fortsetter det melodiske dødsmetallbandet Dark Delirium å jobbe med grunnelementene som har vært til stede helt siden deres tidligste singler. Et mørkt og melodisk musikalsk rom fylles av svære akkorder og drivende trommebeats, og over det hele skriker David Jakob Ekse med en intensitet hentet ut av hardcore-påvirket metall. Det tekstlige dreier seg nok en gang om indre følelsesliv – i denne omgang et følelsesliv som er preget av enorme mengder av oppbygget frustrasjon og sinne.

For folk som har vært borti Dark Delirium tidligere er det ingenting som kommer til å overraske ved «Bottled Anger». Mest av alt er låta et eksempel på et ungt band som velger å finjustere låtskriveregenskapene sine heller enn å ta et stort skritt inn i uutforsket territorie. Sånn sett vil der dermed være lite grunn til å mislike «Bottled Anger» dersom du har satt pris på bandets tidligere låtmateriale, ettersom singelen oser av de kommersielle og polerte dimensjonene som har preget trioens produksjon til nå. Etter at jeg satte meg ned for å skrive denne omtalen så jeg også at bandet har lagt til to medlemmer på henholdsvis bass og perkusjon, så det er ikke umulig at vi har større musikalske krumspring å vente fra dette hold i fremtiden. 

Skrevet av Fredrik Schjerve

Mikrostrukturell Evaluering: Ukas singler




Enslaved – «Caravans to the Outer Worlds»

Ute nå via Nuclear Blast Records

Midt oppe i det forrykende og kaotiske gildet som er slippet av Enslaveds fire streamede konserter fra korona-perioden er det lett å glemme at det nærmer seg et år siden slippet av bandets 15. studioplate ‘Utgard’. Plata – som bød på en tematisk reise inn i underbevissthetens ukjente farvann inspirert av psykoanalytikeren Carl Jung – var på mange måter et stilistisk veikryss for bandet, og et av spørsmålene jeg har stilt meg selv oftest i etterkant av slippet er hvorvidt bandet tenker å fortsette ut i det psykedeliske og post-punkete universet de manet frem på plata, eller om de kommer til å snu skipet tilbake til tryggere havner. «Caravans to the Outer Worlds», tittelsporet fra bandets kommende EP, deklamerer med både tittel og innhold at Enslaved ikke er ferdige med å høste visdom fra Utgards disige og langstrakte vidder helt ennå.

Vindene som blafret i seilene på skipet som fraktet Enslaved gjennom ‘Utgard’ uler fremdeles på åpningen til «Caravans to the Outer Worlds», men en rytmisk ambiguøs basslinje varsler tidlig om kursendring for den rastløse musikerbanden. En diffus og psykedelisk atmosfære etableres, før et frenetisk parti vender blikket tilbake til ‘RIITIIR’s mer kaotiske øyeblikk. En ting som blir klinkende klart over «Caravans…» drøye seks minutter er at Enslaved har fullstendig oversikt over styrkene til sine respektive medlemmer, og de får alle muligheten til å flekse sine musikalske muskler innen vinden loser oss ut på slutten av låta. Isdal pisker opp en stjernestorm med sine flerrende gitarlinjer, Vinje lokker noen kosmiske 70-talls-teksturer ut av keyboardet sitt, Sandøy fungerer som en rytmisk hyperdrive for bandets rom-farkost, og Kjellson er den bryske barden som returnerer for å fortelle om de utrolige tingene som eksisterer ute i den kaotiske eteren. 

Og så har vi selvfølgelig Bjørnson, mannen som skriver brorparten av bandets låtmateriale og tekster. Det er ingen tvil om at Bjørnson har mye av æren for at bandet har beholdt en lett gjenkjennelig identitet gjennom mengdevis av stilistiske skifter og utviklinger, men intervjuer rundt slippet av ‘Utgard’ og de fire streaming-konsertene ga meg inntrykket av at den nye medlemsbestanden har blitt et stadig mer integrert beist. «Caravans to the Outer Worlds» sine lydmalende kvaliteter og yrende musikalske liv vitner om et mulig frem-jammet aspekt, og bandets uttalelse i forbindelse med EP-annonseringen hinter også til en slags uunngåelig kollektiv transformasjon. Som blodfan av Enslaved kan jeg ikke annet enn å omfavne bandets nyfunnede retning og progresjon, ettersom ‘In Times’ og ‘E’ bar tegn til stagnering til tross for sine utallige styrker. Enslaved er nok en gang en uforutsigelig kreativ naturkraft på «Caravans to the Outer Worlds».

Skrevet av Fredrik Schjerve



Blood Red Throne – Conquered Malevolence

Blood Red Throne - Imperial Congregation
Ute nå via Nuclear Blast Records

«Conquered Malevolence» er den andre singelen som slippes i forkant av death-metal-yndlingene Blood Red Thrones plate nummer ti, ‘Imperial Congregation’. Stafettpinnen tas i og for seg modig videre fra førstesingelen «Itika», som slo lyttere i bakken med en ubestridelig death metal-soliditet da den ble sluppet for noen uker siden. «Conquered Malevolence» er imidlertid en vel så god, om ikke bedre, prestasjon fra bandet.

Igjen er det snakk om en låt der grunnformlene i death metal-skolen mestres på ypperlig vis – produksjonen er tung, kraftig og klar der en bukett av upåklagelige riff driver låta fremover. Musikken er på mange måter et ganske typisk death metal-uttrykk, og byr i alle fall ikke på store særegenheter eller dristigheter, men henter mye styrke særlig i et gitarspill som for meg fremstår noe mer dynamisk enn det man finner i et hvilket som helst typisk death-metal-band. Dette gjelder særlig bridge-partiet, der Blood Red Throne byr på mørke, hissige harmonier og et soloparti som åpner låta på strålende vis. Dette er i alle fall aspekter som gjør meg mer nysgjerrig på ‘Imperial Congregation’ og bærer bud om en plate som kommer til å levere varer av særlig høy kvalitet når den slippes i oktober.

Skrevet av Alexander Lange



Helheim – WoduridaR

Ute nå via Dark Essence Records

Tittellåta på det bergenske svartmetallbandet Helheims neste plate er sluppet. Gjennom sitt nesten 20 år lange virke har dette bandet hentet inspirasjon fra den norrøne mytologien og derav etablert seg som en viktig aktør innenfor melodisk svartmetall, og om «WoduridaR» ikke serverer øregangene noen spesielt store overraskelser i så måte, vitner låta like fullt om en solid neste steg for Helheim.

Gjennom sitt melankolske og storslåtte preg er Helheims svartmetall her egentlig nokså vakker – særlig når den spinkle intro-melodien på «WoduridaR» vokser seg til å bli et sterkt, blendende akkordspill i versene. De neste seks minuttene sirkler mye rundt det flotte og folkemusikkinspirerte gitarspillet der Helheim også evner å by på noen hissigere variasjoner av verstemaet, og dette komplementeres av et storslått refreng der clean-vokalen sender øyeblikkelige assossiasjoner til Ulvers ‘Bergtatt’ – med Helheims egenart i god behold. Til syvende og sist er nok «WoduridaR» en litt i overkant ensformig og repetitiv låt der dette repeteres mange ganger – likevel skygger ikke dette over at bandet har stålkontroll på selve materialet, der balansen mellom råskap og melankoli mestres uhyrlig godt.

Skrevet av Alexander Lange



Kal-El – «Mica»

Ute nå via Majestic Mountains Records

Det nærmer seg slippet av det norske «Astrodoom»-bandet Kal-El sin femte full-lengder ‘Dark Majesty’, og i den forbindelse slapp gruppen nylig en stoner-koloss av en singel ved navn «Mica». Kal-El har i lengre tid jobbet med å perfeksjonere sitt enkle men effektive sound, og bandets senere singler har virket farlig nærme å lokalisere uttrykkets kilde og essens. I kombinasjon med albumets fantastiske illustrasjon kan dette tyde på en helhetlig oppgradering av både ambisjon og musikalsk presisjon for rogalendingene, og singelen «Mica» bekrefter dette med et buldrende stoner-vogntog som vil kunne høste bifallende nikk fra selv de mest kresne stoner/doom-fanatikere. 

For folk som har fulgt bandet over en lengre periode er det lite nytt å melde på «Mica». Gitarene flytter fremdeles tektoniske plater med sine dundrende fuzz-bomber, og «Cpt Ulven» trenger fremdeles gjennom veggen av lyd med sin messingblanke og kraftige røst. Det er altså lite som har endret seg ved Kal-Els beine og tilfredsstillende stoner annet en kvaliteten på materialet og låtskrivinga, men disse har til gjengjeld blitt raffinert til et nesten uangripelig nivå. Riffene kaprer lytterens musikalske minne med en uimotståelig enkelhet, og refrengene fester seg til hjernebarken som om de skulle vært brent inn med et merkejern. ‘Dark Majesty’ ser ut til å bli årets norske event hva gjelder tung men tilgjengelig stoner/doom, så om du har sansen for B-filmer, romferdsel og armerte oppdateringer av ‘Master of Reality’s tårnende riff burde du notere ned 27. august i kalenderen.

Skrevet av Fredrik Schjerve



Phantom Fire – «Feed on Fire»

Ute nå via Edged Circle Productions

Den scene- og studiovandte duoen som utgjør Phantom Fire høstet i mai lovord hos Metallurgi for sin inspirerte og potente sammensveising av farts- og svartmetall på EP-en ‘Return of the Goat’. Nå har vi fått enda en smakebit på bandets kommende debut ‘The Bust of Beelzebub’, og sannelig svarer ikke «Feed on Fire» på forventningene, om ikke de kanskje til og med tilspisser dem en smule. 

«Feed on Fire» tar sitt eget imperativ på alvor. Låta er som en flammedrevet doning som gradvis trapper opp fart og intensitet, for så å detonere i et selvoppslukende flammehav ved veis ende. Låta veksler hovedsakelig mellom to moduser over sin spilletid: et ondskapsfullt og trillende d-beat-parti, og et eskalerende strekk med intens og svermende svartmetall. Galskapen begrenser seg ikke utelukkende til disse to seksjonene endog, og lydbildet kompliseres med en elegant rekontekstualisering av åpningstemaet via bassakkorder, samt en ledegitar som minner om en slags djevelsk utgave av surf-maestroen Dick Dale. De akustiske gitarene vi så vidt skimter ved låtas ende er et solid hint om at Phantom Fire ikke ønsker å spille safe eller streit på sin kommende debut, så hold øynene oppe for et potensielt ekstremmetall-høydepunkt på senåret. Phantom Fire annonserer sin ankomst på den norske metallscenen med ildfull overbevisning på «Feed on Fire».

Skrevet av Fredrik Schjerve

Makrostrukturell evaluering: Ukas plater




White Void – Anti

Ute nå via Nuclear Blast.

‘Anti’ er det første påfunnet til bandet White Void, der Lars Nedland, kjent fra Borknagar og Solefald, har fått med seg Tobias Solbakk, trommeslageren til Ihsahn, elektronika-artisten Vegard Kummen og blues-gitaristen Eivind Marum. Prosjektet rendyrker først og fremst en mengde hardrock-uttrykk fremfor en hvilken som helst metal-undersjanger, og fortoner seg i stor grad som en slags gjenopplivning av 70-tallsrock a la Ghost – og, ifølge bandet selv, 80-talls new wave – mens det også hyppig gjør bruk av progrockens knep og strukturambisjoner.

I forlengelse av dette er det i musikken heller ikke en så veldig godt skjult hemmelighet at bandets frontmann har bakgrunn fra noen av Norges mest melodiske og progressive ekstrem-metal-band. Det er ingen tvil om at jeg får Borknagar-assossiasjoner av de storslåtte, melodiske refrengene som stadig dukker opp og ofte fortoner seg som noen av albumets største høydepunkter. Et godt eksempel får vi allerede servert i åpningslåta «Do. Not. Sleep.» og videre ut i «There Is No Freedom but the End», mens det desidert beste kanskje kommer i kruttønna «The Apocalypse Is For You» midt på.

Så er det også mye bra å finne mellom disse slagene, som gjerne kommer ut av velspilte gitarlicks og sterke hovedtemaer som eksempelvis finnes på den nevnte – og sterke! – åpningslåta så vel som «All Chains Rust, All Men Die». I så måte peker også «The Shovel and the Cross» seg ut som et høydepunkt, som byr på et vers som virkelig treffer og et ganske så flott, melankolsk og melodisk refreng.

Jeg vil imidlertid også si at ‘Anti’ lider av noen skavanker, både komposisjons- og produksjonsmessig. Noen partier er litt vel tamme, noen overganger fungerer ikke spesielt bra (eksempelvis i begynnelsen på låtene «There Is No Freedom but the End» og «All Chains Rust, All Men Die»), og jeg lurer tidvis på om ikke den utrettelige metalliske crunch-lyden på gitaren hadde hatt godt av litt mer kraft og dynamikk. Nedlands karakteristiske, lyse vokal kommer heller ikke alltid så godt ut av at noen av vokallinjene er litt tamme.

Likevel skal det også sies at White Void skrur opp ambisjonene på slutten av plata med prog-odyseene «The Fucking Violence of Love» og «The Air Was Thick With Smoke», der særlig førstnevnte kommer svært godt ut med gjentakende, storslåtte og melodiske klimakser og noen strålende gitarpartier. Selv om spesielt første halvdel av avslutningslåta ikke treffer meg like mye, blir det desto bedre mot slutten, og dermed får man en ganske så fargerik og god avslutning på en ganske ålreit rockeplate anno 2021.

Skrevet av Alexander Lange



Obzene – The Human Condition

Usignert, ute nå via div. strømmetjenester

Obzene er et progressivt metallband fra Trondheim bestående av fire unge musikere hvorav én av dem er uteksaminert fra NTNU med master i Musikkteknologi. Debutplata ‘The Human Condition’ er master-oppgaven til vokalist, gitarist og produsent Jørgen Nordby, som med hjelp fra de øvrige bandmedlemmene Are Åberg (trommer), Bård Rønnebu (gitar) og Dag Aksel Rønnebu (bass) spilte inn skiva under rådgivning fra Trond Engum (The Third and the MortalThe Soundbyte). Musikken er derimot skrevet av Jørgen Nordby alene, som via kolossale lydbilder og dynamiske vendinger beskriver reisen gjennom den menneskelige modningsprosess med brede strøk.

Soundet til Obzene er en kombinasjon av ulike former for moderne metall-stilarter som alle balanserer ekstremitet med mainstream-appell. Metalcore, Postmetall og dødsmetall er enkle å spore i miksen, men groove-tunge riff på lave gitarstrenger vitner også om en viss affeksjon ovenfor djentens progressive røtter. Om jeg skulle forsøkt å danne et bilde av Obzene med enkle trekk ville jeg sagt at de låter som The Oceans ‘Pelagial’ og Tesseracts ‘Concealing Fate’ puttet i en blender, men dette er selvfølgelig litt for reduktivt til å speile virkeligheten. Obzene er nemlig på vei mot et sound som kan kalles deres eget, selv om de på ‘The Human Condition’ fortsatt har et steg eller to igjen å gå for å realisere potensialet sitt fullstendig.

«Swallow it Whole» åpner plata med en funky basslinje over en hardtslående trommebeat i 7/4, før store gitarakkorder og bluesy vokallinjer skyver låta i retning åndsverket til nevnteThe Ocean. Produksjonsbiten av utgivelsen er helt forbilledlig, med en klarhet og et detaljfokus som gjør at en mistenker at masteroppgaven falt i god smak hos sensor. Nordby har en sterk og fleksibel stemme som makter å bære den tunge tematikken, med et arsenal av sangteknikker som omfatter både mørke growls, melodiske growls, ren sang og attpåtil et lite falsett-hyl eller to.

Av de seks sporene på ‘The Human Condition’ er det «Collapse», «Release the Bonds» og «Worlds Collide» som gjør størst inntrykk. «Collapse» er den mest ambisiøse av de tre, med en dynamisk og sammenflettet konstruksjon som resulterer i et eksplosivt og velfortjent klimaks av støyende gitarer, etterfulgt av en nesten håpefull, stratosfærisk melodi. «Release the Bonds» er utgivelsens åpenbare singel, en kompakt og fokusert låt med en «Sleepwalker»-aktig fade-in og mengder av fengende rytmiske understrømninger; og «Worlds Collide» imponerer med en tålmodig og postrock-inspirert første halvdel som utgjør platas emosjonelle høydepunkt (spesielt det uventede screamet rett før tre-minutters merket er en genistrek). Disse låtene presenterer en ideell balanse mellom spenningsoppbygning- og utløsning, hvilket gjør det mulig for tekstene til Nordby å entre rimelig seriøst terreng uten å fremstå som over-dramatiske eller sentimentale.

Dessverre er det ikke alle låtene som klarer å balansere substans og atmosfære like godt – spesielt «Fissure» og «Fragile» har problemer med å rettferdiggjøre sine filmatiske panoramaer med tilsvarende sterkt musikalsk materiale. I tillegg stusser jeg litt over bandet har valgt å kalle ‘The Human Condition’ for en debut-plate, ettersom ‘Reign in Blood’-spilletiden på 27 minutter ikke er nok til å gi album-følelse når musikken er såpass ambisiøs og storskalert av natur. Om man ser på ‘The Human Condition’ som en konseptuell EP er det derimot langt lettere å argumentere for at Nordby og resten av Obzene har levert en sterk, ambisiøs og helhetlig opplevelse på sin første utgivelse. ‘The Human Condition’ som et prosjekt overgår i alle fall sitt utgangspunkt som master-oppgave, og kan med fordel heller sees på som en reise gjennom menneskets indre fortalt via mektig og velformulert moderne metall. 

Skrevet av Fredrik Schjerve



Nordavind – Kald Vi er Når Vi er Dau

Usignert, ute nå på bandets Bandcamp

Nordavind er et enmanns-svartmetallband fra Sunndalsøra som re-visiterer en tidlig symfonisk periode innenfor norsk svartmetall som kjennetegnes av plater som ‘Moon in the Scorpio’ av Limbonic Art og ‘For All Tid’ av Dimmu Borgir. Der disse platene ble skrevet av grupper på henholdsvis to og fire, er Nordavind kun én mann, og dette merkes også på musikken vi finner på hans nyeste utgivelse. Låtene på ‘Kald Vi er Når Vi er Dau’ er generelt litt endimensjonale når de sidestilles med sine inspirasjonskilder, og det musikalske materialet er ditto mindre sofistikert i forhold. Men dette betyr ikke at ‘Kald Vi er Når Vi er Dau’ er uten meritter, tvert i mot har utgivelsen en sterkere identitet enn det meste som kan lempes under samlebegrepet «Soveroms-svartmetall» i 2021.

På Nordavinds siste EP møter sammenlenkede fangetog av gitarer kalde vegger av islagt synth. Synth-linjene danner sjeldent minneverdige melodier, men nøyer seg heller med å skape atmosfære via messende, gregorianske fraser ala Summoning og Emyn Muil. Dette utgjør ikke et problem på låter som «Da Vintersola Frøs» og «Svartedauden, Tilbake Den Kom og Herjet i NORD», ettersom gitarprogresjonene er sterke nok til å bære låtas vekt på egenhånd, i tillegg til at de programmerte trommene bidrar til å skape variasjon i terrenget. Midtpunktet på plata, «Lenge Jeg Lengtet Efter Min Død», mangler derimot definisjon og fokus, noe et sterkere synth-arrangement kunne vært en effektiv salve mot.

Den mest effektive kuren mot låtskriver-messige mangler kan dog sies å være en rik og distinkt atmosfære, og på dette feltet er Nordavind bedre stilt enn de identitetsløse massene av enmanns-band som omgir ham på alle kanter. De huggende og standhaftige gitarene og de vandrende synthene danner nemlig et gjenkjennelig auditivt stempel etter å ha lyttet gjennom ‘Kald Vi er Når Vi er Dau» et fåtall ganger – en distinkt og nordlig atmosfære som maner frem bilder av frosthardt jordsmonn og disige innsjøer. Jeg tror likevel at Nordavind kan styrkes ytterligere av et økt fokus på selvstendig sterkt musikalsk materiale, ettersom den ukarakteristisk skarpe og gjennomtrengende synth-melodien vi finner på «Svartedauden,..» utgjør en høy og ensom tind blant EP-ens ellers beskjedne bakker og berg. ‘Kald Vi er Når Vi er Dau’ er uansett et kaldt og forfriskende isbad av en EP, og kan anbefales fans av lav-oppløst, atmosfærisk svartmetall inspirert av kjølige vinder og snødekte åskammer. 

Skrevet av Fredrik Schjerve



Selvmord – Lys Og Is

Usignert, ute på Bandcamp.

Selvmord er (var?) et svartmetallprosjekt fra Troms og Finnmark som vi dekket helt på begynnelsen av året da ‘Nyttårsny/Vintermorgen’ ble sluppet. Både før og etter dette har det kommet en rekke utgivelser, og med ‘Lys Og Is’ kan det se ut som det er slutt på prosjektet. Vi takker for følget, og anbefaler alle som i disse tider har behov for en god dose minimalistisk, grovprodusert, deprimerende, misantropisk og Burzumsk svartmetall med sterke innslag av dark ambient å sjekke ut plata.

Skrevet av Alexander Lange  

Makrostrukturell Evaluering: Ukas Plater



Cadaver – Edder & Bile

Ute nå via Nuclear Blast

Til å være det kanskje eneste norske bandet til å servere plater på høyde med de internasjonale storvekterne under dødsmetallens gullalder (I tillegg til Darkthrone med ‘Soulside Journey’) kan Cadavers fotavtrykk på landets kontemporære metallscene virke litt beskjedent. I motsetning til svartmetallen har ikke Norge noen utbredt tradisjon for dødsmetall, og 32 år etter at Cadaver introduserte landet for uttrykket trenger man neppe mer en sine ti fingre for å telle våre viktigste kontribusjoner til sjangeren.

Heldigvis gir ikke Cadaver opp av den grunn, men returnerer titt (om ikke ofte) for å gi sjangeren en liten skubb i baken. Etter å ha gitt ut en plate i 2001 under navnet Cadaver Inc., for så å returnere til det gamle aliaset med ‘Necrosis’ i 2004 har det nå vært urovekkende lenge siden vi hørte noe fra denne gjengen. Denne stillheten ble brutt i April da bandet ga ut den korte EP-en ‘D.G.A.F.’, og returen er endelig fullbyrdet med slippet av deres nyeste plate ‘Edder & Bile’. 

Om platecoveret synes å kommunisere modernisering med sin distinkte fargepalett av turkis og gult, er materialet på innsiden fortsatt mest inspirert av eldre uttrykk. Etter en broket ansamling beist har fått vrælt fra seg legger Cadaver over i en sprint som slekter tungt på Floridas dødsmetall, en forbindelse som forsterkes av de mange innslagene av ekstrem thrash som er spredt over LP-en. Diskordante akkorder og broens rytmiske spill bygger opp energien til bristepunktet, før det hele utløses via en D-beat-seksjon og en støyete gitarsolo.

Med tanke på hvor uniform mye av musikken som forsøker å «gjenopplive» dødsmetallen er, er det lett å glemme hvor varierte og kreative sjangerens grunnsteiner egentlig var. Unleashed sin stampende runddans er å spore i introen til «Circle of Morbidity»; «Feed the Pig» anvender krakilsk tremolo og et tamdrevet stop/start-riff som ut ifra Morbid Angels ‘Domination’; «Final Fight» mikser en slayer-aktig ride-seksjon med summende tråder av gitarer som lånt av våre brødre i øst. Stikkordene som utgjør forskjellen mellom moderne forsøk på å videreføre sjangerens oldtids-idealer og Cadavers faktiske videreføring av disse er rytmikk og variasjon Her finner du ikke endeløse rekker med buldrende power chords iblandet litt yms tremolo og en monoton growl for å toppe det hele. Nei, Cadaver anvender trommetalentet til Dirk Verbeuren og det bunnløse riff-arsenalet til «Neddo» for å skape en konstant engasjerende sekvens av låter som over platas knappe halvtime aldri dypper i intensitet eller driv.

Høydepunkter er «Deathmachine» med sin utbroderte harmonikk og tematiske kohesjon og «The Pestilence» med sine glimrende overganger og mørke før-refreng; og fy søren som andreriffet i avslutningslåta «Let Me Burn» røsker meg i kragen og pælmer meg ned trappa. Til tross for at jeg har mine favoritter på plata eier jeg ikke tvil om at man hadde spurt en gruppe på ti om å avsløre sine yndlings-øyeblikk på plata, så ville man fått ti forskjellige svar. Det som forlokker mest med ‘Edder & Bile’ er nemlig ikke individuelle høydepunkter, men den gjennomgående kvaliteten og nivået på kreativiteten som bandet trakterer dødsmetallens velpløyde åkre med. Selv om plater som denne har lite å konkurrere med innlands er det ingen grunn til å kimse av det bandet har fått til med ‘Edder & Bile’. Cadaver er nok en gang en del av den internasjonale diskursen med ‘Edder & Bile’; fans av dødsmetall, lutt øre! 


Beaten to Death – Laat Maar, Del Drie; Ik Verhuis Naar 青木ヶ原

Ute nå via Mas-Kina Recordings

Da var det sannelig tid for å anmelde del tre av Beaten to Deaths oppstykkede release av full-lengderen ‘Laat Maar, Ik Verhuis Naar Het Bos’. Bandet hoppet naturligvis over del to, ettersom trangen til å valse rett inn i den mytiske Aokigahara-skogen ble for stor. Den japanske «selvmords-skogen» burde konstituere et drømme-subjekt for et hvert metall-relatert prosjekt med sin mørke historie, full av morbide og ikke minst EKTE grusomheter. Men med tanke på at Beaten to Death er et prosjekt som har innrømmet at de inntil nylig ikke hadde tekster på alle låtene sine, men ofte foretrakk å grynte fonetisk over sporene sine, burde jeg kanskje være litt forsiktig med å forvente et konseptuelt dypdykk i konsekvensene av japansk jobbkultur og sosio-økonomi?

Til tross for at en av låtene virker å være et karakterstudium av en 1800-talls-figur som forsøker å gjøre seg klok på internett er det faktisk mulig å trekke tråder mellom «selvmords-skogen» og linjene som brøles av Anders og Tommy på ‘Laat Maar, Del Drie…’. Det er håpløshet her, det er apati, og ikke minst etnildfullt sinne rettet mot et monotont og prospektløst liv. Dette er selvfølgelig filtrert gjennom et spøkende filter og referanser til både Doom-franchisen og bakverk – men det er der. Selve musikken er klassisk Beaten to Death, hvor en skamløs tilnærming til kjøkkenvask-eksperimentering ender i mirakuløst velfungerende musikk.

‘Laat Maar…’ er tettpakket med informasjon som vanlig. Ta åpningslåta «Behind the Remains»; en forrykende portal av gitartapping leder inn i et bestialsk doom-parti a la Primitive Man, før en blanding av Bismuths gitartone og hardcore-driv støtter under Tommys intense utblåsning (som i sin desperasjon kan minne litt om en ung Tom Araya). «Run Burn Move Die» blander et tradisjonelt Grind-angrep med melodisk Kängpunk, og «Hallway to Hell» åpner med et skranglete nu-metal-liknende uttrykk man med fordel kan sammenlikne med en trillebår full av spikere og muttere som detter ned en heissjakt. 

Til slutt har vi den lekre og innsynsfulle 1800-talls sonetten «The Old Man and the Internet». El-pianoet og den rolige ambiansen i åpningen gir meg en følelse av avslappet tilfredshet som kan sidestilles med å skrelle en nellikappelsin i varmen fra årets første adventslys. Snart drar bandet frem en av sine affekterende emo-seksjoner, og så tumler vi hodestups inn i en syklon av grindcore, vagt mathcore-inspirerte breakdowns og lyden av kranglete modemer. Låtas tekst bygges opp rundt karakteren av en gammel mann som ser på internett som selve inkarnasjonen av kaos, og tilfører enda et lag av absurd humorisme til den allerede tettpakkede plastelinaklumpen av en plate.

Til tross for at det blir naturlig for meg å slå over i et mer tøysete og uformelt språk når jeg skriver om Beaten to Death betyr ikke det at jeg ikke mener dette fungerer som seriøs musikk. Det er bare det at den spontane og løsslupne skapelsesprosessen som driver dette bandet er så forfriskende i en sjanger som ellers er preget av ubøyelig idealisme og humorløs brutalisme. Konstruksjonene som utgjør ‘Laat Maar…’ er sterke nok til at de kan lyttes til uten å vie en tanke til tekstens anliggende; men selvfølgelig går du da glipp av enda en fasett som skiller BoT fra resten av grindcore-massene. Beaten to Death bruker nok en gang alle fettstiftene i pennalet for å illustrere deres løv-kledte drømmehjem på ‘Laat Maar, Del Drie; Ik Verhuis Naar 青木ヶ原’.


Gjendød – Angrep

Ute nå via Hellthrasher Production

Gjendød må da være en av de best gjemte undergrunns-skattene Norge har å by på. Personlig har jeg aldri vært borti dem før – eller hørt navnet for den saks skyld – noe som gjorde overraskelsen stor da jeg trykket «spill» på deres nyeste LP ‘Angrep’. De brutale trommene, ståkete svartmetallriffene og hylende soloene på åpningslåta «Vår Lykke er Vårt Hat» lurte meg først til å tro at bandet spilte krigsmetall, altså en undersjanger der svartmetall og dødsmetall kolliderer som to kuler under en skuddveksling og smelter til ett. Når låta nærmet seg slutten skjønte jeg at det heller dreide seg om andrebølges-svartmetall, men med intensiteten til krigsmetall liggende som granatrøyk over sjangerens sedvanlige fjorder og fjell.

Men man kommer til kort om man bare beskriver bandet som et mer muskulært og intenst svartmetallband. Harmonikken og melodikken som driver musikken deres er rett og slett for oppsiktsvekkende og original. På ‘Angrep’ finner vi melodier tvinnet av kvikksølv, som vrir og vender seg i alskens uforutsette retninger, samtidig som de bevarer en kjerne av mørk folketonalitet. Innslag av psykedelisk og dissonant svartmetall ala ‘Paracletus’ fra franskmennene i Deathspell Omega er å spore i låter som «I et Hus Uten Speil» og «Vik Avvik», men med en rablende gal brodd som er deres helt egen. Det instrumentale kan oppsummeres som om Krallice etter debutplata hadde latt seg inspirere av folketradisjoner og eventyr heller enn å gi full gass ut i kosmos. Over det hele ligger en karismatisk og mildt psykotisk vokal som hevder seg i en stolt tradisjon av sær, eksentrisk norsk metallvokal.

Når du blir presentert for bandets elementer i en kort paragraf som ovenfor kan Gjendød virke som en intens og tettpakket opplevelse, og dersom du spinner plata fra start til slutt vil du fort kunne bekrefte mistanken. Låtene blåser over i hverandre med hensynsløst tempo, og kun et par øyeblikk som Burzum-synthen i «Gap Opp» og et par mellomspill spilt på streng-instrumenter som har ligget stuet på loftet i generasjoner byr på avbrekk. Med en spilletid på under 30 minutter blir denne intensiteten til en positiv karakteristikk, ettersom musikken får blodet til å pumpe uten å slite ut lytteren.

Høydepunkter er det også mange av. «Ikke Mye Håp» byr på lange serier med folketonale akkordmelodier, den mest bjellete ride-bjellen i verdenshistorien og en bro bestående av fløyte og kassegitar som gir musikken et mørkt middelalder-preg. «I et Hus Uten Speil» og «Svekket» har begge øyeblikk som gir mentale bilder av hjemsøkte og feilfungerende tivoli-attraksjoner. Den beste låta av dem alle er også, for meg, kanskje årets beste svartmetall-låt. På «Fra en Annen Side» former Gjendød svartmetall-gitaren etter sitt eget bilde med fantastisk riff etter fantastisk riff; Låta har så mange geniale trekk at å sidestille det med øvrig svartmetall jeg har hørt i 2020 er litt som å se Carlsen fullstendig ta livet av en legion med førskoleelever i hurtigsjakk. 

Etter å ha gått tilbake og hørt på litt av Gjendøds tidligere materiale har det blitt tydelig for meg at bandet har blitt utsatt for en grov overseelse fra musikk-journalistikkens hold. Dette er hyper-original svartmetall med en tilsynelatende bunnløs brønn av inspirasjon, konsentrert ned til en lett-angripelig pakke på en liten halvtime. Gjendød har på et vis svart på den kreative utfordringen fra franskmennene i Blut aus Nord og Deathspell Omega ved å kutte ned på dissonansen og introdusere det mystiske mørket som er innebygget norsk folkekultur som presentert av folk som Asbjørnsen, Moe og Kittelsen. Dette er helt min greie, så jeg kommer til å ta et dypdykk i Gjendøds diskografi over ferien. Om du er noenlunde interessert i norsk svartmetall foreslår jeg at du gjør det samme.


Moonscape – Entity, Chapter II: Echoes from a Cognitive Dystopia

Ute nå via Moonscape Music

Moonscape er Prog/Power-prosjektet til multi-instrumentalist og komponist Håvard Lunde. Etter at Gjøvik-musikeren ble introdusert for progressiv metall ble trangen til å uttrykke sine egne ideer via lunefulle instrumentalpartier og storslåtte atmosfærer for stor til å holde igjen, og resultatet ble en prangende prog-odysse i ni deler kalt ‘Entity’. ‘Entity’ er en konseptplate som tar for seg en navnløs protagonists selv-isolering og kamp mot indre demoner, og denne narrative rammen har blitt bragt videre inn prosjektets andre plate ‘Entity, Chapter II: Echoes from a Cognitive Dystopia’.

Proggen vi finner på ‘Entity, Chapter II’ er ikke hovedsakelig av den tradisjonelle 70-talls formen, heller ikke den moderne metallformen som føres av band som Dream Theater, selv om du finner spor av begge på plata. I stedet for disse prototypiske formene har Lunde valgt å mikse inn elementer av melodisk dødsmetall a la Amorphis og Insomnium, i tillegg til rikelig med europeisk powermetall. Du finner powermetallen i de rikelige mengdene med mitraljøse-gitarer, fargesprakende melodier og i de stratosfæriske vokalene til den innleide, brasilianske tenoren Drake Chrisdensen; dødsmetallen dukker opp titt go ofte gjennom tremolo-riffing hentet fra den svenske scenen, samt den demoniske growlingen til Runar Steen Hansen.

I løpet av sin kompakte spilletid på 37 minutter rekker plata å svinge innom utallige uttrykk og atmosfærer. Til tross for at Moonscape teoretisk sett er et enmanns-prosjekt, har Lunde nemlig strukket hånda ut til 17(!) internasjonale musikere som bidrar med bl.a. strykere, blåsere, gjestevokal, gjestesoloer, synth og orgel. Dette tilsier også at det instrumentale nivået på plata er skyhøyt, og variasjonsmulighetene som åpner seg når du involverer en såpass vid gruppe musikere gir Lunde et orkester som virkelig gir musikkens dramatiske presisjon et løft.

Etter en kort intro i orkestral stil som minner meg på at Wintersun åtte år senere ennå ikke har kommet ut med ‘Time II’, er det allerede på tide med platas konseptuelle storvekter. På sine 16 minutter tar «Illusion or Reality» oss gjennom eksposisjon, utvikling og dramatisk opptrapping på rekordtid. Elementer av melodisk dødsmetall og mørkere progmetall som Nevermore dominerer første del, før vi får heseblesende instrumentalpartier krydret med soloer på gitar og saksofon, samt innslag av hammond-orgel og ulike keyboards. Produksjonen er perfekt til denne typen melodisk power/prog, med klarhet, kompakthet og presisjonen som kreves for at alle elementene kan plukkes ut i miksen. Mot slutten av låta erstattes bandet med kirkeklokker og orgel, og Marcela Villarroel treer inn i rollen som engel for å levere det Lunde selv har kalt platas emosjonelle crux.  

«The Ails to Withstand» dykker deretter inn i mørkere territorier med blast beats og referanser til norges symfoniske svartmetall-bølge på tidlig 2000-tall. Instrumentalpartiene konstituerer nok en gang høydepunktene, med sin ville jakt mellom gitar og saksfon, samt et strekk der hammond-orgel og melodiske thrash-gitarer akkompagnerer en vill gitarsolo. Avslutningssporet, «In the Mourning Hours», introduseres via en røff powermetall-sprint, før tunge gitarhogg og stormfulle løp i synth bringer intensiteten til et klimaks. My Dying Bride-koring og narrasjon fra Lunde bringer historien til sin konklusjon, og plata fader ut med noen cliffhanger-gitarer som gir meg inntrykk av at et ytterligere kapittel av sagaen fremdeles venter på oss bak horisonten.

Etter å ha skrytt så hemningsløst av det instrumentale spillet må jeg dessverre også bringe inn litt kritikk på tampen for å forklare hvorfor ‘Entity, Chapter II’ ikke klarte å hevde seg blant ukas beste norske metallutgivelser. Denne typen musikk lever og dør – ikke bare på sine instrumentale meritter – men også på sine vokalprestasjoner. Lundes egen vokal blekner i forholdet til den instrumentale mestringen som fungerer som hans bakteppe, og det samme gjør henholdsvis den lysere growlingen, Villarroels vokal på slutten av «Illusion og Reality» og Chrisdensens tenorsang på samme låt. Den mørke growlingen og noen av de moderate partiene på «In the Mourning Hours» fungerer strålende – spesielt koringen mot slutten av sistnevnte –, men det er ikke nok til å skjule de lite overbevisende vokalprestasjonene ellers. 

Det er synd å måtte føle seg så splittet rundt en utgivelse som «Entity, Chapter II», ettersom det er et utrolig ambisiøst stykke musikk som åpenbart betyr mye for komponisten. Jeg har likevel ingen tvil om at det finnes flust med power/prog-fans der ute som vil kunne forelske seg hodestups i plata til tross for problemene jeg har poengtert. Til tross for enkelte fartsduper koste jeg meg ofte med plata, og er definitivt villig til å høre hvordan Lunde bygger videre på dette voldsomme stillaset på et eventuelt tredje-kapittel. «Entity, Chapter II: anbefales alle fans av europeisk power/prog med symfonisk brodd og en historie å fortelle.



Skrevet av Fredrik Schjerve

Makrostrukturell Evaluering: Ukas Plater



Hjelvik – Welcome to Hel

Ute nå via Nuclear Blast

Mye er blitt sagt, skrevet og spekulert rundt Erlend Hjelviks plutselige beslutning om å forlate en av Norges største eksporter innen rock og metall i 2018. Kvelertak har for meg og mange andre i Norge fylt en betydelig del av lyttehistorikken siden 2011, og tapet av frontmannen var en ergerlig nyhet som fikk meg til å bekymre meg skakk for bandets fremtid. Nå som Kvelertak har slått seg til ro med sin nye frontmann Ivar Nikolaisen fra The Good the Bad and the Zugly, og Hjelvik har brutt den rungende stillheten med et fullverdig, selvtitulert prosjekt, er det derimot på tide å takke farvel til gamle minner og åpne øya for nye prospekter.

Hjelviks debutskive ‘Welcome to Hel’ skiller seg markant ut fra vokalistens tidligere band. Borte er nesten alle hint av hardcore og punk, erstattet med et lydbilde som slekter tungt på gamle former for tradisjonell metall og NWOBHM. Her er det klassisk riffing, oppløftende akkordrekker og luftige leads som preger opplevelsen, det hele toppet med Hjelviks distinkte og lett gjenkjennelige vræl. Vikingtematikken gjør seg ikke bare bemerket gjennom tekst, men ender også opp med å definere platas karakter etter adskillige lyttinger. Den type viking-metall vi finner på ‘Welcome to Hel’ minner ikke om gammel Enslaved eller den power metal-lenende varianten som praktiseres av band som Ensiferum, men kan minne omBathory‘s ‘Hammerheart’ roidet opp på klassisk hardrock og engelsk metall. 

Platas ti spor er alle sammen velformede og kompakte, og balansen er god mellom oppstemte og mer dystre numre. Åpningslåta «Father War» er kanskje den mest energiske av hele bunten, og dyttes over i rødt av Kevin Foleys heseblesende trommespor. «Helgrinda» er også engasjerende, med et intenst strekk av orgel og blast beats som maner frem indre bilder fulle av sjøsprøyt og opprevede seil. «Glory of Hel» virker skreddersydd for en fremtid uten restriksjoner på folkemengder og livemusikk, og det samme gjør «12th Spell» med sin mørke mine og kraftfulle gitarer.

Ikke alle låtene presterer å holde energinivået oppe, og de største syndebukkene bommer grunnet en litt for pyntelig produksjon heller enn komposisjonsmessige mangler. Den nesten gotiske karakteren til for-refrengene på «Kveldsulv» flatteres ikke av en produksjon der gitarene ligger rene og ufarlige i forgrunnen, og soloene spesielt låter varsomme og forsiktige der de heller burde detonere som skjødesløse fyrverkerier. Det er ingenting å si på Hjelviks eminente stemme – den oser av råskap og primal energi som alltid – men resten av musikerne gir en følelse av innleid kompetanse heller en lidenskap for det musikalske materialet.

Det er synd at estetikken byr på mangler når låtskrivingen til tider er riktig god. «Ironwood» henter overraskende sterke trekk fra mørk NWOBHM (åpningsriffet minner om klassisk Satan) og har fengende melodiføring i mengder. Avslutningslåta «Necromance» byr på en lett tilgjengelig black’n’roll-jam med strålende sang av Mike Scalzi fra Slough Feg. ‘Welcome to Hel’ er en solid førsteutgivelse for Erlend Hjelvik, og argumenterer godt for at han er i besittelse av ideer som ikke ville vært mulig å anvende i hans tidligere band. 


Ghetto Ghouls – Our for Justice

Usignert, ute nå via bandets Bandcamp

«T-Town lords of thrash, horror, punk, action and hardcore hiphop», Ghetto Ghouls er tilbake med en kort og intens EP ved navn «Out for Justice». EP-en er i kjent Ghetto Ghouls-stil fylt til randen av metallisk punk og crossover thrash med hyppige innslag av gjeng-vokal. Stikkordet, som forstått ut ifra disse benevnelsene samt bandets egen facebook-biografi, er gatekultur av typen som maner frem bilder av nedtaggete bakgater nedgravde i glasskår og eier-løse tenner

På «Out for Justice» finner du ingen ambisiøse sjangerblandinger, utbroderte komposisjoner eller dristige eksperimenter; kun illsinte gitarer og arge utrop. Plata åpner med en illevarslende sample, før et heseblesende Negative FX-riff slår portene av hengslene og åpner ild. Snart er vi oppslukt i en crossover thrash-syklon der hardcore-brauting og lys screaming fører verbal stridføring mot lytteren, som i mitt tilfelle tar imot slagene med åpne armer og en gledeståre i øyekroken. Et d-beat-strekk fyrer ytterligere opp under bandets stump, og de racer inn i låt nummer to på rekordtid.  

«Marked for Death» serverer mer gatemat, med rumlende tammer og fengende refreng; til og med et vaskeekte teutonisk riff i Accept-stil melder sin ankomst rundt et minutts-merket! Deretter får vi «Death Warrant», som med sine trad/speed-påvirkede leads og korte, knyttneve-agnende bro skaper ytterligere entusiasme hos anmelder. Til slutt har vi «I Come in Peace», en Red Death-aktig hybrid av rabid hardcore, manisk thrash og speed metal. 

Dette er musikk som kiler gledes-sentrene i hjernen, som letter på den late skrotten og sender den i retning nærmeste ned-taggede kulvert. Den forrykende energien og galskapen er på plass; det eneste som mangler noe er selve presentasjonen. Produksjonen mangler limet som samler instrumentene til en sammensveiset dødsskvadron, og EP-coveret har en tone som kan gjøre at bandet oppfattes som mer amatørmessige enn de egentlig er. Med en oppgradering på den visuelle/ produksjonsmessige fronten hadde en eventuell full-lengder vært et gyllent prospekt, ettersom deres take på crossover ala Suicidal Tendencies og metallpunk har en god ånd over seg. «Out for Justice» er uansett oppfriskende som en Cevita-shot med chili og açaí, og er et perfekt lydspor til å dunke ned et par Dahls til før man skal ut og rive poser ut av søppelkasser.


Tárvotur – Hiraeth

Ute nå via The Spike Nation

Tárvotur er et enmanns-band fra Lyngseidet i Nord-Troms som, i sterkt avvik fra forventningene til formatet, spiller en form for moderne dødsmetall som refererer til noen av de største navnene på den internasjonale metall-scenen. Hans andre album under prosjekt-navnet bevarer debutens spesielle blanding av tunge, groovy riff og elektroniske innslag som eimer av 90-tallet, men denne gangen med en betydelig oppgradering lydproduksjon. Det er fortsatt ingen tvil om at dette er musikk som ble skrevet og spilt inn på gutterommet, men viten om at dette er en enkeltperson som sitter og lærer seg fullstendig plateproduksjon på egenhånd – skriving, spilling, opptak, miksing – gjør forbedringen mellom utgivelsene meget imponerende.

Åpningslåta «Wouldn’t You?» er det første tegnet på vi har å gjøre med et interesse-prosjekt. Etter lyden av en mørk, pulserende sonde kryper det inn all slags knitrende, digital perkusjon, før et langsomt breakbeat ala Massive Attack forvandler låta til en trip hop beat Tricky ville følt seg komfortabel med å rappe over. Deretter får vi et knapt minutt med messende vokal over lo-fi trommer og virrende elektroverktøyer via «It’s All in Your Head», før vi på låt nummer tre(!) får høre hva Tárvotur virkelig dreier seg om. Et groove metal-riff spretter litt opp og ned på stedet, før et strekk med black/death åpner dørene for en suggererende, nesten psykedelisk mellomseksjon. 

Det er generelt en veldig eklektisk miks av elementer som er representert på ‘Hiraeth’, et inntrykk som forsterkes av innslagene av romslig lyddesign som popper opp med jevne mellomrom. «New Life» åpner med et moderat Meshuggah-riff, før bridgen anvender feedback og aggressiv mumling på en måte som sender tankene i retning Slipknot og Korn. «Redemption/Corruption» er like splittet, og inneholder henholdsvis partier som minner om sludge, Devildriver og Yobs «Beauty in Falling Leaves». Det krapt svingende uttrykket gir litt nakkesleng, og gjør det vanskelig å tyde hva som er den sentrale drivkraften bak prosjektet. 

Etter at «Below» gjør lite for å endre på den sveivende kursen er det lett å miste håpet, men det ville vært synd, for etterfølgende låt er platas mest givende for anmelders anliggende. «Why Are You Afraid?» bruker de første fire minuttene på å utforske et konsist sound som er preget av harmonisk veltalenhet og fengende riffing. Endelig er den dramatiske kohesjonen og fremdriften på plass, og til tross for en litt klussete bro er resultatet storslagent. «House of Silence» avslutter plata i nok et ambiguøst sjangerlandskap, men denne gangen føles det på en eller annen måte mindre skurrende. 

Selv om jeg har rettet mye kritikk mot plata i anmeldelsen er det viktig å sette utgivelsen i perspektiv. Det er en grunn til at mange enmanns-prosjekter ender opp i svartmetall-landskapet, og det er fordi soundet er som skreddersydd for solo-musisering, ettersom det stiller lave krav til både tekniske ferdigheter og produksjons-kunnskaper. Det nivået av sjangerblanding og uttrykksmessig smidighet som Tárvotur forsøker å hanskes med er veldig krevende selv med en fullstendig line-up av kompetente musikere, og dermed føler jeg at tålmodighet og forståelse fra anmelder og lytter burde være på sin plass. Selv om plata oppleves som oppstykket og lite konsis, er det flust av overbevisende strekk og riff som vekker entusiasme, og jeg smilte mer under lytting enn jeg surmulte. Dette er absolutt et type prosjekt som fortjener støtte fra den norske metall-scenen ettersom viljen og ferdighetene bak prosjektet virker å bygge mot noe særegent og viktig om ligger rett bak horisonten. Det er bare et spørsmål om tid.



Skrevet av Fredrik Schjerve

Makrostrukturell Evaluering: Ukas Plater

Ukas plater omtalt. Førsteinntrykk, ris og ros.


Insidious Disease – After Death

Ute nå via Nuclear Blast

Med veletablerte musikere som Silenoz (Dimmu Borgir), Cyrus (Susperia, ex-Sarke), Shane Embury (Napalm Death), Marc Grewe (ex-Morgoth) og Tony Laureano (ex-Nile og utallige andre band) i besetningen må det være lov å si at Insidious Disease er en slags supergruppe. Men der den stereotypiske supergruppen er et konglomerat av karakteristikkene til hvert enkelt medlem er Insidious Disease et utløp for en impuls som ingen av medlemmene er spesielt kjent for å ha utforsket per dags dato. Både ‘Shadowcast’ fra 2010 og sisteskiva ‘After Death’ pusher en type dødsmetall der klassiske elementer møter groover fra nyere former, det hele kledt i en moderne produksjon. Det er hardcore-influens å spore i musikken, men ikke i tradisjonell betydning. Det kan sammenliknes med en alternativ tidslinje der Bolt Thrower oppdaget Agnostic Front under innspillingen av ‘For Victory’.

De fleste aspektene av Insidious Disease‘s virksomhet har blitt oppgradert siden 2010. Produksjonen er nå ikke bare kraftig og ren, men varmere i kantene og bedre balansert instrumentalt. Gutta har også brukt studio på en mer helhetlig måte, om det så er snakk om tilleggseffekter som de jamrende, fortapte sjelene som åpner plata, eller den enorme, tornete buketten av gitarlyder som blir anvendt over platas 43 minutter. Så må det selvfølgelig nevnes at Dan Seagrave’s legendariske illustrasjoner kler denne uttrykksformen eksepsjonelt bra, og det elegante coveret han har laget til ‘After Death’ spiller godt på platas tematikk med sin Tartarus-aktige underverden. 

Låtskrivingen har også forbedret seg siden den solide debuten. Insidious Disease leverer ti låter av middels lengde som sjonglerer med en mengde nyanserte undergrunnsuttrykk, uten å noensinne forlate røttene i engelsk (typ Bolt Thrower) og svensk (typ Entombed) dødsmetall. Numrene som tidvis svinger innom mørkt melodiske doom-seksjoner («Betrayer», «Unguided Immortality») gjør seg bemerket over flere lyttinger, og spesielt det Hooded Menace-liknende versriffet i førstnevnte er en ypperlig addisjon til sjangeren. Andre låter anvender himmelstreifende leads og bredere lyd-panoramaer som ville gjort seg godt på en større utendørsscene, spesielt åpningen av «Born into Bondage». De fleste sporene har én eller to deler som utvider territoriet til Insidious Disease på en betydningsfull måte.

Bandet har sagt at de ikke er ute etter å innovere, men at de er på leting etter en «god groove de føler seg komfortable i» (per det nederlandske magasinet FrontView). Dette er mer eller mindre min opplevelse etter å ha hørt på denne plata også; en solid og tidvis engasjerende plate som hadde trengt en x-faktor for virkelig å gripe tak i meg. Det er definitivt et par øyeblikk på plata som utmerker seg, som for eksempel avslutningslåta «Secret Sorcery» med sin teutoniske gjeng-vokal og storslåtte, melankolske avslutning. Denne låta alene er nok til å gi meg troa på at Insidious Disease er i stand til å høyne innsatsen ytterligere på en eventuell tredjeskive. Dette er uansett en plate som er lett tilgjengelig for fans av høy-oppløst og velspilt dødsmetall, og burde finne mange åpne ører i det internasjonale metallmiljøet. 


Funeral Harvest – Funeral Harvest 10″

Ute nå via Signal Rex

Funeral Harvest er et okkult svartmetallband fra Trondheim som ble opprettet i 2017. Den dystre gjengen består av nåværende og tidligere medlemmer fra band som Keiser og Rogue Planet, samt en vokalist/ gitarist som har sin bakgrunn fra et knippe italienske svartmetall-prosjekter. Den nye, selvtitulerte ti-tommeren deres inneholder to nye spor, samt nyinnspillinger av et par låter fra deres mer under-produserte demo ‘Bunker Ritual Rehearsal’. Til tross for sterke trekk fra klassisk norsk svartmetall er dette en utgivelse som over gjentatte lyttinger gradvis avslører et originalt perspektiv på velkjente ritualer.

Etter en obligatorisk intro bestående av mørk droning, liturgisk messing og et ensomt bjelleslag inviterer bandet oss med på et rituale i sin beryktede bunker. Trege, dissonante gitarer klinger over tilbakeholdende trommer før et brøl åpner flomlukene, og en stri strøm av andrebølges-svartmetall river gjennom lydfeltet. Produksjonen er klarere enn mange av de gamle, legendariske innspillingene, men la det ikke være noen tvil; dette biter godt fra seg. De tre streng-instrumentene opererer mer eller mindre som en homofon klangmasse gjennom nummeret, og fungerer ofte som et bakteppe for vokalist «Lord Nathas», som hoster frem en særdeles karismatisk opptreden som oser av fandenivoldskhet og avsky.

Av de fire sporene er det særlig nummer to, «Sacred Dagger», og nummer tre, «O.S.n.D.S.P.T.» som imponerer. Versene på «Sacred Dagger» kommer brølende ut av skauen i første halvdel med noen flerrende gitarstrofer, før de tar en overraskende melodisk vending over bassistens robuste grunnvoll. Tredjelåta bruker lengre tid på belønne lytteren ettersom komposisjonen er bygget på en hovedfigur i gitarene som varieres i tempo og modalitet over spilletiden. «Omega» er den eneste låta som ikke helt lander for anmelder, ettersom de unisone, utstrakte linjene utgjør en litt snever og monoton tekstur i lengden.

De fire låtene på ‘Funeral Harvest’ har hver sin individuelle karakter som gjør at det er enkelt å skille mellom dem, noe som gjør at utgivelsen flyter bra i sin helhet. Lydbildet til bandet er meget uttenkt og profesjonelt -det samme er innpakningen fra View From the Coffin-, noe som gjør meg meget solgt på tanken på en full-lengder. ‘Funeral Harvest’ har skreppen full av slu ideer og et velfungerende kunstnerisk øye, og er derfor et av årets bedre norske svartmetall-utgivelser. 


Andri from Pagefire – Horror Punk EP

Ute nå via Andris Bandcamp

Til slutt har vi en vel-timet EP med horror punk fra den interne musikeren til Youtube-kanalen Pagefire, Andri from Pagefire. Horror punk er som kjent en punk-nisje inspirert av skrekkfilmer og serier som ble popularisert av Misfits på 80-tallet, og som i 2020 ikke har noen nevneverdig påvirkning på populærkulturen utenom et par uautoriserte t-skjorter med logoen til bandet på.  Selv om videoen som denne EP-en har sine røtter i klart og tydelig kommuniserer bandets rolle som blåkopi for undersjangeren låter ikke de fem låtene noe særlig som punk-legendene. For meg er Turbonegro et bedre sammenlikning, ettersom de endeløse rekkene med velproduserte power chords og fengende vokallinjer er hentet rett ut fra det norske bandets portefølje. 

Youtube-kanalen er preget av en type humor som jeg ikke har sett så mye av på nettstedet siden midten/ slutten av 2000-tallet. Videoene deres tar meg tilbake til en tid da alle kompisene mine så på Ray William Johnson og hørte på All Time Low, og jeg er ikke helt sikker på om jeg er klar for å vende tilbake dit, om så bare i tankene. Selv om humoren ikke er noe for meg, så er musikken på ‘Horror Punk’ sterkere enn dets forbindelse til en Youtube-kanal måtte tilsi. «Motherfuckers from Outer Space» er en frisk, synth-drevet jam med sterke Andrew W.K.-vibber, og «The Green Slime» er som det best mulige sluttresultatet dersom Fairly Odd Parents-skaperne hadde bestemt seg for å lage en punk-tematisert halloween-spesial for Nickelodeon. Dessuten har vi «Where Bullets Fly», som låter så mye som Kvelertak at det MÅ være med vilje: Bare hør på tamburinen og de snertne leadsene på refrenget, eller den akustiske bridgen som er som hentet ut av «Blodtørst». 

Selv om de to siste låtene ikke gjør like mye for meg som de tre nevnt over, så fikk jeg mye glede ut av prosjektet som helhet. Denne typen sjangerøvelser har som regel røtter i en sterk hengivenhet for den respektive sjangeren, og på ‘Horror Punk’ så kan man omtrent høre hvor moro Andri hadde det under innspillingene. Om referansene jeg slapp lenger oppe i posten vekker mer nostalgi hos deg enn mild engstelse, eller om du bare liker velprodusert, melodisk punk med høy underholdningsfaktor og lav selvhøytidelighet, så bør du definitivt ta en lytt på ‘Horror Punk’.





Skrevet av Fredrik Schjerve