Makrostrukturell Evaluering: Ukas Plater




Superlynx – Electric Temple

Ute nå via Dark Essence Records.

Lanseringen av tittellåta til ‘Electric Temple’, som også var førstesingelen i foranledningen av dette plateslippet, var mitt første møte med Superlynx. Det var også en svært positiv lytteropplevelse som nærmest føltes litt overraskende, all den tid varm, hypnotisk og litt ørkensk stonerdoom av såpass høy kvalitet ikke akkurat fremstår som det vanligste innslaget innenfor norsk metall.

På ‘Electric Temple’ dyrker Superlynx dette sjangerlandskapet med tilsynelatende høy respekt for inspirasjonskildene, som det nok er rimelig å anta at blant annet befinner seg i materialet til band som Sleep, Earth og OM. I bunn ligger det i musikken en tilnærmet gjennomgående jamfølelse, der varm bass, fri flyt i trommespillet og fantastisk varierte og semi-improvisatoriske gitarer holder lydbildet interessant ut fra et ganske minimalistisk utgangspunkt. Superlynx’ fremste ess i ermet er imidlertid kanskje Pia Isaksens krystallklare røst, som tilfører et litt mer spesielt element til bandets musikk der den sender meg assossiasjoner til den mørke og vakre vokalen på utgivelsene til artister som Chelsea Wolfe og Anna von Hausswolff.

Tittellåta inngår i en albumåpning som tilfredsstiller det meste jeg har hatt av høye forventninger til plata. Åpningslåta «Rising Flame» er en helt strålende introduksjon, der de klare, lyse gitarakkordene og taktfaste trommebeaten etter hvert sparker i gang det rolige, men selvsikre drivet på plata etter at bandet har følt seg fram de første par minuttene. «Apocalypse», som jeg som singel syntes virket litt avstumpet, føyer seg perfekt inn mellom tittellåta og «Moonbather», og på alle disse låtene demonstrerer Superlynx den verdifulle egenskapen det er å la låter bygges og utvikle seg i sitt naturlige tempo. Det ligger alltid en litt ulmende intensitet i Isaksens stemme, og når gitarene og trommene regelrett får slå seg mer og mer løs utover i låtene er disse komposisjonene alltid en fryd å følge med på.

Så er det også slik at jeg etter hvert føler en viss fare for at minimalismen som ligger til grunn og den mer eller mindre monotone vokalstilen ikke holder seg like godt gjennom hele albumet. Og for meg går musikken også litt på tomgang gjennom den instrumentale «Sonic Sacrament» og den påfølgende «Returning Light». «Laws of Nature» henter det hele litt igjen ved å være et av albumets sterkeste låter i kraft av sin sterke oppbygning, men det virkelige grepet som krydrer helheten med litt mer variasjon kommer først med «Then You Move» – og da på et vis jeg egentlig også har litt vanskeligheter for å forstå.

‘Electric Temple’ blir nemlig et ganske annet dyr når galopperende pianotangenter og stemmen til trommeslager Ole Teigen(?) plutselig melder seg på denne låta, og på tross av at den ikke er blant platas sterkeste låter rent komposisjonsmessig, er låta like fullt et usedvanlig friskt pust. Det litt underlige ved dette er at disse nye elementene også brer seg utover de påfølgende to sporene som avslutter plata, og med det også gir musikken en litt ny og enda litt mer lavmælt farge; først i den kortere «Siren Sing», som først og fremst egentlig minner om en 2000-talls Ulver-ballade, og deretter i avslutningssporet «May».

Her evner Superlynx å bygge flott opp til en lun, god og stemningsfull avslutning på plata, og sånn sett er det aldri selve kvaliteten det er så mye i veien med. ‘Electric Temple’ er i all hovedsak en strålende prestasjon fra start til slutt. Avslutningssegmentet føles imidlertid litt løsrevet fra resten av plata, og sammenhengen er ikke så elegant og åpenbar som den kunne vært – spesielt med tanke på at bandet egentlig heller fremstår litt konservativ i virkemiddelbruken tidligere på plata. Likevel vil jeg anbefale ‘Electric Temple’ på det varmeste, og slå meg til ro med at Superlynx også har et uforløst potensiale i form av de mange spennende tingene man finner i bandets verktøykasse.

Skrevet av Alexander Lange



Ulvehyrde – Englemakersken

Englemakersken | Ulvehyrde | Dusktone
Ute nå via Dusktone.

Det har vært gode grunner til å ha høye forventninger til Ulvehyrdes nyeste plate. På tross av at dette er et relativt nytt band og ‘Englemakersken’ er deres første utgivelse, er erfaring fra andre etablerte svartmetallband dypt forankret i bandets mannskap, noe også singlene opp mot platelanseringen, «Jarlen» og tittellåta selv, vitnet om. ‘Englemakersken’ inneholder også det man kan forvente av en ganske så bunnsolid svartmetallplate som holder fast ved sjangerens kjente, velfungerende trekk, og bør falle i god jord for fans av band som Satyricon, Immortal og Windir der det hurtige og kompromissløse komplementeres av både groovy og mer melodiske og folk-inspirerte elementer.

Det første som slo meg med Ulvehyrdes sound var i utgangspunktet de skitne, høylytte og feite gitarene som får prege lydbildet – selv når et høyt tempo gjør det ugjennomtrengelig nok. Hvordan dette fungerer til bandets fordel demonstreres – igjen – på utsøkt vis i den illsinte åpningslåta «Jarlen», der gitarene og trommeslagerens blast-beats sammen sørger for en kompromissløs og utrettelig lydmur av brutalitet. Her kommer også en annen spesiell styrke ved Ulvehyrdes musikk, nemlig den historiske tematikken, frem, noe som står igjen som en gjennomgående styrke også på resten av plata.

Det største høydepunktet på plata kommer for min del med «Disippelen», der Ulvehyrde fyller på med litt seigere og mer taktfaste riff og sånn sett sørger for regelrett uimotståelige og rå svartmetallgrooves som utfyller hverandre perfekt. Bandet gjør seg også fortjent til mer skryt for variasjon ved å introdusere desto treigere og mer monotone låter med «Likbålet» og «Dødsuret»; disse ligger på hver sin side av tittellåta og tilfører noe positivt til flyten på plata, på tross av at de i seg selv nok er litt i overkant ensformige.

I opptakten til avslutningen på albumet synes jeg imidlertid Ulvehyrde kjører seg litt fast; «Skarpretteren og «Diabolisten» spiller videre på elementene fra «Jarlen», «Disippelen» og «Englemakersken» uten egentlig å tilføye noe nytt og bedre. Etter en litt vaklende introduksjon runder imidlertid bandet det hele av på strålende vis med «Svartbækken», der man etter noen smått suggererende chugge-partier etter hvert fanges inn i en ugjestmild snøstorm av blastbeats og onde akkordskifter. Det er dette Ulvehyrde klarer desidert best og noe av det som gjør ‘Englemakersken’ til en plate som er verdt en gjennomlytt for enhver fan av raffinert, norsk svartmetall der ute.

Skrevet av Alexander Lange



Vetter – Av Sublim Natur

Ute nå via Duplicate Records

Andreskiva til Håvard Tveito under aliaset Vetter, ‘Av Sublim Natur’ begynner med en ytterst effektiv finte. Ut ifra tittellåtens fossende, statiske og lavoppløste gitar-introduksjon ville det vært naturlig å forvente en mer eller mindre tradisjonell svartmetallplate etter andrebølgens stilistiske føringer, og disse forventningene forsterkes når en stri strøm av blast beats entrer under Tveitos maniske og ville svartmetall-vokaler. På andresporet «Skogene Baerer Vaare Arr» kompliseres det foreløpig rendyrkede soundet med vidåpne strekk av korrumpert og tjærebakt ørkenrock, samt atmosfæriske avlukker av luftspeilende gitarer og melodiske basslinjer. En sti som ved første øyekast virket å lede til noe kjent og kjært viser seg å lede inn i en fremmed og underfundig skog; en skog hvor floraen blir stadig merkeligere jo dypere man vandrer.

Selv om det ti minutter-lange tittelsporet er en ekspansiv låt fylt av rytmiske, tekstur-messige og harmoniske overraskelser, er det fortsatt en relativt pur svartmetall-låt av natur. Men som eksemplifisert i åpningsparagrafen sniker det seg inn noen særdeles friske uttrykk i løpet av platas øvrige låter, der særlig tendensen til å bryte ut i sprakende og disig garasje-psychedelia farget av 70-tallet gjør seg bemerket. Et annet navn som ofte tvinger seg frem i bevisstheten under lyttinga er Darkthrone, ettersom deres stadige omveier innom Sabbath-sk doom-rock og støyende punk synes å ha satt sine spor på særlig «Morgensolens Rike» og «Kraken». I tillegg må det sies at produksjonen i seg selv er en viktig del av ‘Av Sublim Natur’s særegne uttrykk, ettersom den støyete og primitive miksen dynker plata i et organisk belegg av jord, kvist og bark, samtidig som det fremhever det lekne og kreativt overstrømmende trommespillet til session-trommis Nils Martin Haugfos.

Den samme produksjonen som fremhever Vetters egenart vil nok for mange være den største barrieren å bryte for at de virkelig skal kunne sette pris på utgivelsen. ‘Av Sublim Natur’s strukturelle finurligheter og harmoniske vendinger ligger ofte nedgravd under et tjukt lag av støy, og det krever en del fokus fra lytterens side for å få maksimalt utbytte av plata. Denne tåken letter heldigvis på seg jo lengre ut i plata man kommer, og på «Morgensolens Rike» har den fullstendig fordunstet så låtas rivende svartpunk-riffing får muligheten til vise seg frem i all sin dyriske prakt. 

Blant platas fem låter er det særlig de av psykedelisk temperament som ender opp med å imponere. «Skogene Baerer Vaare Arr» tilbringer mesteparten av tiden sin flakkende omkring på ørkenrockens åpne vidder, kun avbrutt av små pusterom badet i nordlysets stemningsfulle grønnskjær. «Tentakler» er kanskje den beste av dem alle, med sitt syrlige og skingrende hovedtema, sterke rytmiske underlag, samt Tveitos naturalistiske, seremonielle og rensungede vokal. «Av Sublim Natur» er til tross for sin noe ugjennomtrengelige miks også et høydepunkt; spesielt det stadig intensiverende strekket fra låtas midtseksjon til eksplosjonen av svermende gitarer som setter punktum står sterkt i minnet når plata er over. 

‘Av Sublim Natur’ er en givende plate å tilbringe tid med når du først har gjort deg til lags med den nådeløse miksen. Terrenget varierer overraskende mye fra et øyeblikk til et annet, og reisen byr på noen flotte utsiktspunkter underveis. Det er ikke til å unngå at de mange ulike uttrykkene kniver om plassen på stor-strukturens bekostning fra tid til annen, men dette er først og fremst et problem du støter på på dine første to-tre gjennomlyttinger. Etter hvert som du blir kjent med platas bestanddeler begynner de å komplimentere hverandre, og når jeg nå sitter og oppsummerer min egen opplevelse av plata etter 5-6 gjennomlyttinger har det blitt tydelig for meg at Vetters nyeste utgivelse er en karakterfull og sammensatt svartmetall-skive av høy kvalitet. ‘Av Sublim Natur’ er kanskje ikke for nyinvidde, men for erfarne svartmetall-fans på leting etter et utforskende og friskt take på sjangeren er den sterkt anbefalt.

Skrevet av Fredrik Schjerve

Mikrostrukturell Evaluering: Ukas singler




Vreid – «Spikes of God»

Ute nå via Seasons of Mist

Der mange andre band stirret måpende inn i håpløsheten og roet ned virksomheten i korona-året 2020 gjorde Vreid det stikk motsatte og høynet aktiviteten og ambisjonsnivået sitt betraktelig. Konsert-streaminger fra Kvåle-familiens gård på Sognefjellet, album- og filminnspilling, ølbrygging – Sogndalsbandet har virkelig utforsket de mulighetene som gjenstår for et band i et ellers nedstengt musikalsk samfunn. Nå er det kun en knapp måned til slippet av den sammensatte album/film-opplevelsen ‘Wild North West’, og i forbindelse med dette har Vreid sluppet platas tredje singel ‘Spikes of God’. 

‘Wild North West’ bygger som kjent på norsk historie sentrert rundt det nå nedlagte sanatoriet Harastølen i Sogn, og platas femte kapittel retter søkelyset mot institusjonens kanskje mest makabre behandlingsmetode, nemlig lobotomien. Låta setter seg inn i pasientenes grufulle skjebne på empatisk vis, og musikkens hovedstrømninger matcher tematikken med et virvlende, lettere psykedelisk og brutalt uttrykk. Bassen vandrer like ustanselig som tankene til tekstens protagonist, og små knutepunkter av rytmisk gitar skaper en spenning som oser tjukt ut av hodetelefon og høyttaler. Mest effektiv av alle virkemidlene Vreid bruker for å fortelle om den avskyelige prosessen er de voldsomme blaffene av dissonante og orgel-liknende teksturer som avslutter låta. Disse får meg til å tenke på de siste intense bølgene av kognisjon som måtte fare gjennom pasientens sinn idet den ødeleggende nåla entrer frontallappen, og fungerer som en påminnelse om at lobotomi var en ytterst reell grusomhet innenfor norsk psykiatri på store deler av 1900-tallet. «Spikes of God» klarer på ypperlig vis å gjøre meg interessert i historien plata prøver å fortelle, og er dermed et utmerket inngangspunkt for lyttere som er nysgjerrige på hva Vreid har brukt det siste året på å koke i hop. Anbefales!

Skrevet av Fredrik Schjerve

Årabrot – Hailstones for Rain / Hallucinational

Video/Single Premiere: ÅRABROT "Hailstones For Rain / The Moon Is Dead"  (Part II) | FrontView Magazine
Ute nå via Pelagic Records.

Årabrot slipper omsider sitt album ‘Norwegian Gothic’ nå på fredag, og da er det naturligvis på sin plass å omtale de to siste singlene som varmer opp til denne: «Hailstones for Rain» og «Hallucinational». Her er det på den ene siden snakk om den kanskje mest rendyrkede rockelåten vi har fått presentert i påvente av ‘Norwegian Gothic’, mens vi med «Hallucinational» får servert en filmatisk, drømmende og vokaldrevet låt som beveger seg i grenselandet mellom ambient-landskap og powerballadenes rike. Begge kommer også med musikkvideoer, der videoen til førstnevnte endog følger opp til videoen til «Kinks of the Heart».

I begge tilfeller er det snakk om utmerkede låter. Grooven i «Hailstones for Rain» kan muligens fremstå litt tacky i utgangspunktet, men det er før Kevin Nernes i kjent stil maler med ugudelig, gotisk pensel over lydbildet og med guffen vokaltone og høye orgeltoner gir låta fantastisk ubehagelige vibber. Låtas store styrke ligger nok imidlertid i at den utvikler det suggererende hovedtempoet mot en mer kaotisk avslutning, der nye lag med gitar og innfasingen av Karin Parks vokal gjør det hele hakket mer spennende. Park får imidlertid skinne i «Hallucinational», der man får en svært god – og etterlengtet, vil jeg påstå – prestasjon servert, da med en låttekst trukket ut av egne drømmelandskap. Björk møter Weyes Blood i det en krystallklar røst ligger over den lavmælte, men fyldige ambienten som går fra det nakne og mørke til å bli fargelagt av ‘Twin Peaks’-aktige strykersamples og uimotståelig slide-bluesgitar. Aner jeg en albumavslutning?

Skrevet av Alexander Lange

Nattverd – «Naar Taaken Fortaerer Alt»

Ute nå via Osmose Productions

Bergensbandet Nattverd har siden 90-tallet ligget og ulmet i det skjulte, en potensiell kraft innenfor norsk, melodisk svartmetall som aldri ble satt til livs. Det var i alle fall tilfellet frem til 2017, i hvilket år bandet slapp den stormfulle og erkesvarte debuten ‘Vi Vet Gud Er En Løgner’. Plutselig lå forholdene til rette for Nattverd, og i årene som fulgte har de ekspandert til en fullverdig line-up til bruk i live-settinger, samt påbegynt en utgivelses-trilogi som fullbyrdes i 2021 med slippet av tredjeplata ‘Vandring’. I likhet med de to foregående kapitlene ‘Skuggen’ og ‘Skuggdom’ dreier det seg om en form for melodisk svartmetall som ikke ofrer alt av tyngde og raaskap på de sødmefylte melodiers alter. 

Der bandets tidligere utgivelser har balansert den melodiske svartmetallens vidstrakte panoramaer med harde og forankrende riff, lener balansen seg overveldende mot førstnevnte på «Naar Taaken Fortaerer Alt». Strømmer av sammenvevde gitarspor baner vei til lysninger fylt av piano og strykere, og det hele er innpakket i en organisk og innbydende produksjon som faller dumpt som nysnø over lytteren. Til tross for dette post-aktige, cinematiske skjæret neglisjeres ikke voldsomheten i Nattverds uttrykk – spesielt trommene og vokalen bidrar til å beholde forbindelsen til andrebølgens forbitrede og iskalde lender. I likhet med albumcoveret er musikken innhyllet i nedslåtte og bekjempede gråtoner, men på samme tid er det en storslagenhet og en framdrift tilstede som sørger for at reisen gjennom vinterlandskapet ikke blir unødvendig avkortet, men heller fortsetter til siste dråpe av styrke er fortært. Første singel fra ‘Vandring’ er et imponerende stykke melodisk svartmetall, og gjør meg meget spent på resten av skiva som slippes 30. April. 

Skrevet av Fredrik Schjerve

Superlynx – Laws of Nature

Superlynx Reveal New Single And Video From Upcoming Album. | Dark Essence  Records
Ute nå via Dark Essence Records.

Den østlandske stonerdoom-trioen Superlynx har sluppet sin tredje singel opp mot lanseringen av det kommende albumet ‘Electric Temple’: «Laws of Nature». Etter den nokså korte, men gode smakebiten «Apocalypse» er de nå tilbake med en litt lenger komposisjon, der bandet demonstrerer sin evne til å bygge tålmodig gjennom psykedeliske og tunge temaer som slippes mer og mer løs.

Mens det for meg ofte har vært Pia Isaksens som har vært Superlynx‘ desidert største styrke, evner det instrumentale virkelig å skinne på «Laws of Nature». Gitarene og trommene har sammen stålkontroll på intensitetsbølgene i låta, der vi etter hvert får servert noen strålende gitar-leads og dynamisk trommespill. At prikken over i’en settes med doble basspedaler er også en kul overraskelse. Alt dette komplementerer Isaksens steinansiktvokal utmerket, som i denne låta er i et ganske monotont hjørne og dermed ikke trer like kraftfullt frem som den ellers ofte gjør – uten at dette egentlig er noe stort problem.

Skrevet av Alexander Lange

Makrostrukturell Evaluering: Ukas Plater





Taake / Helheim – Henholdsvis

Ute nå via Dark Essence Records.

‘Henholdsvis’ er den tredje i rekken av korte spliter Taake har sluppet det siste året. I fjor serverte de ‘Ubeseiret’ med Whoredom Rife og ‘Jærtegn’ med Deathcult, og denne gangen er det bergensbandet Helheim som stiller opp sammen med det veletablerte svartmetallbandet fra samme by. ‘Henholdsvis’ er som sine to forgjengere en nokså kort sak, og består av to låter av Taake, som denne gangen henter inspirasjon fra ingen ringere enn Arne Garborg, og to coverlåter av Helheim.

«Brotne Bein og Mannefall» åpner ballet sterkt med solid, drivende gitar-riffing med folk-tendensene vi kjenner fra tidligere Taake-utgivelser. På dette bandets side av splitten er det imidlertid «Ein Baat i Foss» som imponerer meg mest. Det saktegående, tålmodige partiet som åpner og avslutter låta høres ut som ventemusikken over menneskenes kø mot Helvetes porter, og midt i lar jeg meg blant annet rive med av et rått riff som først tilfører en mer groovy dynamikk etter det første, hektiske verset og deretter kommer tilbake i litt ulike former. Mot slutten får man også servert litt spenstigere, merkeligere gitartoner over trommenes driv, som nok kanskje er det friskeste pustet vi får i det som til syvende og sist er en utgivelse som resirkulerer velkjente elementer fra Taakes tidligere spetakkel – riktignok med mye hell.

Helheims første låt ut er en cover-versjon av låta «Orkan» fra Taakes egen ‘Noregs Vaapen’, der bandet drar det i en vesentlig mer rock- og folk-inspirert retning ikledd sørgmodig clean-vokal, avslappede trommegrooves og gitarer som fremhever den melodiske siden av låta fremfor den intense og obskure. Jeg synes i grunnen denne cover-versjonen fort er noe av det mest interessante som skjer på ‘Henholdsvis’, og det er i alle fall et litt mer spennende tilskudd enn den reviderte versjonen av bandets cover av Emperor-låta «Witches’ Sabbath» (som Helheim døper «Heksesabbat») fra 2012. Personlig har jeg lite imot av å høre Emperor-komposisjoner på nytt, men det er altså noe vi i bunn og grunn har hørt før. Så er det altså lite annet på ‘Henholdsvis’ som demonstrerer noe helt nytt for noen av bandene, men solid er den like fullt, og den fortjener en lytt eller flere for alle med et øre for dem.

Skrevet av Alexander Lange

Trollfest – Happy Heroes

Ute nå via Napalm Records

Er det en ting man ikke kan anklage de fest- og drikkeglade folkemetallistene i Trollfest for, så er det å gjøre ting halvveis. Deres livlige kombinasjon av tunge metaller, Nordøst-europeisk folkemusikk og Gogol Bordello-apende galskap sørger alltid for et liveshow uten sidestykke – et alt-eller-ingenting-spetakkel som utmatter like effektivt som det forlyster. Bandets nye EP ‘Happy Heroes’ vegrer seg heller ikke for å kaste seg hodestups inn i egen tematikk, ettersom to av fire låter har ordet «Heroes» i tittelen, og hele tre av dem «Happy». Til tross for denne tematiske insisteringen på at våre helter i Trollfest har spasert lykkelige og glisende gjennom pandemiåret 2020, er det ikke mye i musikken som støtter opp om rundt dette; i alle fall ikke på overbevisende vis. 

Trollfests metalliske kjerne er sitt sedvanlige selv på ‘Happy Heroes’, som vil si hardtslående, presis og hemningsløst energisk. Det som imidlertid har endret seg noe siden sist gang vi hørte fra bandet er den folkemusikalske instrumenteringen, som via sin frenetiske og schizofrene fremtoning avslører spenningen som har sneket seg under huden på enhver optimistisk jypling i løpet av de siste 12 månedene. Som demonstrert av deres cover av Bobby McFerrins «Don’t Worry Be Happy» morer Trollfest seg godt med å male denne optimismen i et ytterst ironisk lys, og resultatet er et stykke galgenhumor som virker befriende og edruelig på en og samme tid. 

Sett bort ifra tematikkens sarkastiske ablegøyer er det mye annet godt å nyte på Trollfests siste EP. Tittelsporet er et tegneserie-aktig stykke folkemetall fylt med hylende saksofon, fengende refrenger og bandets patenterte, dansbare rytmikk (musikkvideoen er også verdt en visitt). «Cartoon Heroes», med gjestevokalist Miriam Renvåg Müller fra Ram-Zet bak mikrofonen, viser Trollfest på sitt mest kommersielle (les: jææævlig catchy) på en låt som på mange måter kan oppfattes som en metallifisert utgave av jingelen til en japansk manga. Til slutt har vi coverlåtene «Don’t Worry Be Happy» og «Happy» (Pharell Williams), som begge kommer drapert i den samme kognitive dissonansen mellom optimistisk tematikk og ekstremt maniske metall-uttrykk. 

Trollfests nyeste utgivelse har mest sannsynlig ikke en så eksakt agenda som jeg har prestert å tilskrive den i min omtale av den. ‘Happy Heroes’ kan nok med fordel heller beskrives som et kvarter med ufarlig og fengende moro levert av noen av Norges fremste musikalske gledesspredere – en utgivelse som bør lyttes til for sitt effektive tilskudd av energi, fremfor sin sardoniske kommentar på en nasjonalt sviktende mental helse. Jeg har i alle fall hatt stor glede av å suse gjennom EP-ens fire spor hver morgen den siste uka, hvorav de to originalsporene har vært mest instrumentale i å heve motet i møte med nok en dag mellom hjemmets fire vegger. Trollfest er fortsatt kongene av eksentrisk festmusikk på sin siste EP ‘Happy Heroes’.

Skrevet av Fredrik Schjerve



Ungrateful – Souls of Sin

Usignert, ute nå via div. strømmetjenester

Groovemetal-bandet Ungrateful har eksistert helt siden begynnelsen av 2010-tallet, men gir først nå i 2021 ut debutskiva ‘Souls of Sin’. Deres musikalske reisverk er bygget på grunnlaget som Lamb of God la med sine tidlige utgivelser innenfor den noe omdiskuterte sjangerbetegnelsen NWOAHM (New Wave of American Heavy Metal), ispedd mengder av den tyngde-baserte grooven amerikanerne tilføyde musikken sin rundt ‘Ashes of the Wake’ og ‘Sacrament’. Riffene er jevnt over sterke, låtformene velfriserte, og vokalen til Øystein Larsen er like konfronterende og rettmessig sint som vokalen til den antatte inspirasjonskilden Randy Blythe (i tillegg til å være ganske så lik i soundet).

Det største hinderet i møte med debutplata til Ungrateful vil nok for de fleste være produksjonen. Åpningssporet «Fallout» begynner så plutselig og uventet at man får følelsen av at bandet selv ble overrasket over at record-knappen var påskrudd, og denne følelsen av ubalanse vedvarer gjennom platas spilletid. Produksjonslyden fra låt til låt svinger noe voldsomt, og den eneste karakteristikken som deles av samtlige låter er en viss inn-bokset, digital flathet. Dette smerter av mange ulike grunner, men mest av alt fordi bandet åpenbart er i stand til å skrive solide og engasjerende låter innenfor sitt utvalgte format. Groove Metal er dessverre en sjanger som avhenger av produksjonens slagkraft og presisjon for å fungere, hvilket gir et uheldig utslag for debuten til Ungrateful.

Det er likevel ikke tvil om at de fire musikerne fra Høyanger har funnet et musikalsk fellesskap som fungerer over sine ti-år som band, og gitt en bedre miksejobb vil nok musikken deres kunne nå gode høyder innenfor lokal og internasjonal groovemetall-kultur. Slik som den står i dag oppleves debuten til Ungrateful litt som om Lamb of God hadde gitt ut en lavoppløst demo fra ‘As the Palaces Burn’-epoken; en litt ugjennomtrengelig vegg av lyd som kamuflerer et ellers unektelig potensiale.

Skrevet av Fredrik Schjerve



Mjerim – Despair

Usignert, ute nå på bandets Bandcamp

DSBM-enmannsbandet Mjerim har over tre utgivelser foretatt et dypdykk inn i det grenseløse og altoppslukende mørket som kjennetegner de mest bortgjemte hjørnene av det menneskelige sinn. Musikken slekter først og fremst på Xasthurs tidlige innovasjoner innenfor enmanns-svartmetall, men utvikler soundet i en enda mer kaotisk, psykedelisk og overveldende retning. Av denne årsaken kan det være hensiktsfult å sammenlikne prosjektet med den mer fritt-flytende og diffuse siden av Islandsk svartmetall, der grupper som Wormlust og Andavald hersker ubestridt.

I tråd med tematikken som utforskes er Mjerims fjerde skive under navnet en opplevelse som byr på rikelig med utfordringer for den gjengse lytter. Sprakende og støyende teksturer, utsvevende låtformer og en spilletid på rundt 75 minutter vil utgjøre hindere som kun de mest hardbarka selv-prylerne blant undergrunns-fansen vil være interesserte i å overstige. Dersom du klarer å bryte deg gjennom ‘Despair’s urokkelige fasade vil du derimot bli møtt med en omhyllende, stemningsmettet og opplysende tur gjennom sinnet til et plaget individ. Når man har gjort seg kjent med de ulike bestanddelene av Mjerims sound er det nemlig masse å huke tak i; en musikalsk tankestrøm som byr på røyktjukke atmosfærer så vel som konkrete musikalske ideer (se åpningen på «Tales of Torment»).

Alt i alt er ‘Despair’ en reise jeg er glad for at jeg har vært igjennom, samtidig som at det er et såpass krevende stykke musikk at man helst bør ta seg god tid mellom lyttene. Jeg kan anbefale utgivelsen til folk som foretrekker at musikken svir ved berøring, samt turgåere med tidligere erfaring fra de skyggelagte dalstrøkene som utgjør den dypeste undergrunnen av støyete og lav-oppløst enmanns-svartmetall. 

Skrevet av Fredrik Schjerve

Saprophage – Demo 2021

Usignert. Ute på Bandcamp.

Jeg har ikke klart å finne mye ut av om Saprophage, annet enn at prosjektet er norsk, slapp en demo i 2019 og tidligere har eksistert som svartmetallprosjektet Void Eater. ‘Demo 2021’ er sånn sett prosjektets andre utgivelse, og fremstår minst like obskurt som Saprophage i seg selv. I forlengelse av det har musikken også noen sterke og svært interessante sider. Den er som hentet fra de dypeste avgrunner, veksler mellom desorienterende, doom-aktige partier og langt mer intense svartmetallpartier, alt med en ganske så fryktinngytende skrikevokal over som er svøpt inn i romklang- og ekko-effekter. Det hele fremstår i det hele tatt som en krysning mellom de litt mer dynamiske låtene til Sunn O))), prestasjonene til Maniac på Mayhems «Deathcrush» og Ihsahn på Emperors aller tidligste utgivelser – samt litt obskur death metal-estetikk.

Det er på sitt mest kaotiske og ustrukturerte ‘Demo 2021’ er aller best. De første minuttene på både «Formless Mouth of Death» og «Scepter» føles som nærmest evigvarende jammer på akkurat riktig måte, mens det mellom disse og de mer intense delene også dukker opp noen fantastisk kaotiske crescendoer der trommene egentlig løper helt løpsk og tilfører en overraskende appellerende følelse av kaos. I metal-sammenheng er disse tendensene ellers stort sett kun noe jeg kjenner igjen fra tekniske death metal-band som Gorguts og Ingurgiating Oblivion. Når dette glir inn i mer rendyrkede svartmetallpartier synes jeg ikke Saprophage er like god, men likevel vil jeg anbefale en lytt på denne korte demoen – for det skjer definitivt ganske så interessante ting.

Skrevet av Alexander Lange

Metallurgiske funn: Ukas favoritt

Vestindien – Null

Ute nå via Dark Essence Records.

Ingen har, så vidt jeg vet, egentlig gjort akkurat det bergenske Vestindien gjør på ‘Null’. Med utgangspunkt i hardcore-uttrykket de dyrket i sin første og forrige inkarnasjon, som startet i 2009 og avsluttet etter lanseringen av EP’en ‘We Are the Lords of Hellfire’ i 2011, er de nå tilbake med en fullengder der svartmetall- og post-punk-elementer forenes via tydelige hint til metall av den mer tradisjonelle sorten. Resultatet er en uhyre interessant sak som jeg ikke bare hører på fordi det er bra, men også i ren fascinasjon – nettopp fordi jeg ikke finner noe lignende så mange andre steder.

Man får ikke et helt fullstendig inntrykk av hva man har i vente ut fra den vakre, og kanskje litt langstrukne, åpningen på ‘Null’, «Mot dag», der forsiktig gitarklimpring, svevende effekter og crescendo-strukturen sender mest assossiasjoner til post-rock-band som Mogwai – om enn med et litt dystert fortegn. Overgangen til den langt mer representative «Beerenberg» er imidlertid sømløs, og det er nesten litt rart; et beintøft gitarriff sparker i gang låta uten å nøle, og jammen er det ikke et fantastisk falsetto-hyl a la King Diamond og Rob Halford som hjelper til med å dra det hele i gang.

Og herfra og videre på den påfølgende låta «Meldrøye» kommer noen av de viktigste hovedingrediensene til Vestindiens musikk på ‘Null’. Solide, tradisjonelle metallriff utgjør grunnmuren, grov Lemmy Kilmister-aktig vokal ligger stødig over, dog ikke i front, og det hele svøpes inn i et rytmisk driv og et mørkt lydbilde som gjør post-punk-assossiasjonene umulige å unngå. Hvor er svartmetallen, spør du? Vestindien gjør oss nordmenn en aldri så liten tjeneste ved å minne oss om at denne sjangeren faktisk kan skryte på seg en hel generasjon med musikk før den ble eksportvare her til lands; Vestindien minner nemlig lite om band som Emperor og Mayhem, men ligger musikalsk sett mye nærmere førstegenerasjonslegender som Venom og Bathory (så kan for så vidt kanskje Dakthrone snike seg inn her, de også). Disse assossiasjonene er kanskje tydeligst på avslutningslåta «Øst for Sol», som fortoner seg som en litt ekstra brutal sak der en basstrommemarsj driver låta fremover og en flott liten spoken word-sekvens gjør det hele litt mer storslagent.

Post-punk-elementene får på sin side skinne mest på «Ormegård», som kanskje er min personlige favoritt. Hovedtemaet lar høylytte, gråtende og twangy gitartoner male guffen stemning, og låtstrukturen er også en vinner ved at Vestindien bygger nydelig opp til et fantastisk lead-gitar-parti på slutten. I det hele tatt er det stemningen både her og ellers på plata som fanger meg mest og som slår meg som det virkelig unike her; det er snakk om en deprimerende, men like fullt uimotståelig atmosfære, og jeg har egentlig bare hørt noe tilsvarende på den kriminelt undervurderte EP’en «Personae Ingratae // Proselytes» av det ukjente tyske post-punk-bandet Rope Sect.

Et annet høydepunkt på ‘Null’ er tittellåta, som skiller seg litt ut ved å være en litt roligere, mer saktegående og mindre riffbasert enn de andre låtene. Dette er nydelig, melankolsk låt som fungerer utmerket som et midtpunkt inne i den lille halvtimen plata varer. Om jeg skal peke ut et svakere punkt, er det snakk om låta «Ned», som i og for seg er en uhyre tøff låt, men som ikke er så godt plassert i albumsammenhengen; dette er i det hele tatt noe, Vestindien, også på grunn av platas korte lengde og det faktum at «Øst for Sol» egentlig ikke føles så veldig som en avslutningslåt, sånn sett ikke helt evner å vise at de fullt ut mestrer. Men dette får være en del av en streng vurdering av ‘Null’. Her er det nemlig først og fremst snakk om en utrolig kul plate som jeg anbefaler enhver som har interesse for spennende sjangerblandinger å sjekke ut. Vestindien leker tross alt ikke bare innenfor metallens rammer, men utfordrer dem også.

Skrevet av Alexander Lange

Mikrostrukturell Evaluering: Ukas singler




Mork – «Svartmalt»

Ute nå via Peaceville

«Arv», den første singelen som ble presentert fra Morks kommende plate ‘Katedralen’ var en effektiv liten black’n’roll-låt som mer eller mindre fulgte sporet Halden-musikeren har tråkket opp på sine siste par utgivelser. Tre uker senere har vi enda et stykke musikk å bryne oss på, og vi kan med «Svartmalt» begynne å mistenke at ingen større mutasjoner har tatt plass i Mork sin genetiske make-up siden 2019s ‘Det Svarte Juv’. Dette er ingen betydelig skuffelse, ettersom Thomas Eriksen synes å foretrekke å utføre solid håndverk innenfor en etablert tradisjon heller enn å bane vei gjennom ukjent terreng, et valg som har fungert utmerket for ham til nå. 

Hovedsakelig er det produksjonen som har blitt noe justert siden sist. Det hule og sprakende lydbildet på ‘Det Svarte Juv’ har blitt klarere og mer punchy, noe som passer de svingende black’n’roll-riffene som bryter ut etter den erkesvarte åpningen til «Svartmalt». Den stampende basstrommen nesten forlanger at lytteren hever nevene i været, en kommando som garantert kommer til å bli lystret av de uvaskede masser når live-konserten gjør sin retur. Det er ikke så mye vits i å dykke dypere inn i singelen enn dette; folk som er tilhengere av Eriksens musikk vet hva det dreier seg om det øyeblikket de ser den skyggelagte pillaren på singel-coveret. Det er all mulig grunn til å tro at ‘Katedralen’ kommer til å føye seg greit inn i rekken med plater Mork har gitt ut tidligere, alle sammen solide svartmetall-plater som varmer med sin gjenkjennelighet heller enn å blende med vågale manøvrer. Jeg gleder meg i alle fall til å sprette en flaske Wongraven og traske gjennom ‘Katedralen’, hele veien fra forkammer til alter.

Skrevet av Fredrik Schjerve



Nifrost – Eit siste Ynskje

Bilderesultater for nifrost eit siste ynskje
Ute nå via Dusktone.

Singelen «Eit siste Ynskje» bærer bud om både et steg opp og et steg videre for vestlendingene i Nifrost. Her raffineres nemlig soundet svartmetallbandet har bygget opp over flere års virke, der sjangerens rå og obskure sider ofte viker for mer storslåtte, melodiske og progressive uttrykk – ikke helt ulikt det man tidligere har fått servert av sognametallens ubestridte konger i Windir og Vreid.

«Eit siste Ynskje» byr på én side på en klar produksjonsmessig overhaling fra både 2019s ‘Blykrone’ og 2016s ‘Motvind’, noe som gir den bunnsolide låtskrivinga et kraftig og godt uttrykk. I fronten for låtas hovedtema ligger en melodisk og sterk gitarlinje som byr på både melankoli og drivkraft, og med ulike tromme- og akkordvariasjoner bak holder den komposisjonen gående på stødig vis i store deler av låta. Riffet som – når det kommer rundt treminuttersmerket – står for et aldri så lite oppbrudd er såpass kult at jeg nesten skulle ønsket meg at Nifrost bygde videre på det i stedet for å returnere til det velkjente hovedtemaet. Mangelen på et lite øyeblikks dristighet til tross, så evner bandet å holde et slående uttrykk ved like gjennom hele låta.

«Eit siste Ynskje» er nemlig et profesjonelt og solid stykke moderne svartmetall. Assossiasjonene mine går vel så mye, om ikke enda mer, til utenlandske undergrunnsstorheter som Wodensthrone, Mgla og Drudkh av denne låta som til Sogn og Fjordanes metal-stoltheter. Men Nifrost fortsetter kanskje først og fremst å fortsette å finne en egen liten vri på det hele.

Skrevet av Alexander Lange



Superlynx – Electric Temple

Ute nå via Dark Essence Records.

Rent overordnet kan historiefortellingen om Superlynx’ «Electric Temple» sikkert være ganske lik som for Nifrosts «Eit siste Ynskje»; her er det også snakk om et solid, friskt metallband som girer opp produksjonskvaliteten etter to plateutgivelser og dermed kommer enda nærmere sitt høye potensiale. Men likhetene stopper også der. Trioen Superlynx er nemlig et sant barn av stonerdoomen, og siden bandet ble til i 2013 har det servert fuzzy, dronete og psykedeliske uttrykk.

Og slik kan nok også «Electric Temple» fint beskrives. Dette er musikk som sender meg tilbake til dager da jeg har sittet utrettelig og hørt på Earths ørkenrock på album som ‘The Bees Made Honey in the Lion’s Skull’, mens de orientalske vibbene fra Sleep-søskenet OM også sniker seg inn blant assossiasjonene. Denne fem minutter lange låta går i sine fire første i et taktfast, sakte og sikkert tempo der romslige gitarriff får utfolde seg med et strålende innslag av melodi, og der Pia Isaksens hypnotiske vokal blir som den klare, men litt illevarslende flammen på coveret. Slutten er kanskje ikke helt som man forventer, der trommene løper løpsk over en wah-gitarsolo som umiddelbart minner om Matt Pikes lignende eskapader på Sleeps «Marijuanaut’s Theme». For meg er det ingen tvil om hvilket musikalsk landskap Superlynx stammer fra – men like fullt evner de å stå for et friskt pust.

Skrevet av Alexander Lange



Minneriket – «Hjemlengsel»

Ute nå via Akslen Black Art Records

Sjekk også ut «Hjemlengsel», en filmatisk liten kammer-komposisjon fra multi-instrumentalisten Stein Akslen under banneret til Minneriket. Musikken er kombinert med flotte naturbilder tatt fra lufta i en Youtube-video du kan se her, og jeg mener det lengtende teppet av strykere og piano bidrar til å skape en elegant og vinterlig atmosfære som smelter godt sammen med det visuelle. Dette føles for snaut ut til å være en one-and-done-situasjon, så jeg antar og håper at Akslen har planlagt noen ytterligere overraskelser utover året.     

Skrevet av Fredrik Schjerve

Metallurgiske Funn: Ukas Favoritt




Endezzma – The Archer, Fjord and the Thunder

Ute nå via Dark Essence Records

Vinden suser og det svarte vannet skvulper rundt kjølen på karven som jobber seg bortover vannflaten. Omrisset av tre skikkelser – som statuer hugget ut av skygger – står og speider utover det stumme fjordlandskapet, før et plutselig lysbluss ombord på båten jager vekk mørket og avslører deres mytiske natur. Et stødig repeterende, illevarslende hornsignal runger gjennom dalen i det en av skyggene løfter en bue, retter den nylige antente pilen mot innlandet og spenner strengen med guddommelig styrke. Et haglende uvær av trommer bryter stillheten, og pilen treffer sitt bytte i det Endezzma kaster seg inn i åpningslåta på sin tredje og beste full-lengder, ‘The Archer, Fjord and the Thunder’.

Hønefoss-bandet Edezzma har som mange andre moderne Norske svartmetallgrupper latt seg inspirere av både undersjangerens fundamentale dokumenter fra 90-tallet, samt de adskillige forgreningene som har sprunget ut av stamtreet i årene siden. Reisen fra debut-EPen ‘Alone’ fra 2007 til årets skive har vært preget av en gradvis konsoliderende blanding av andrebølgens flerrende gitarer og blastende trommer, black’n’roll-ens robuste grooves og en teft for episke harmoniske vendinger som maler en vanligvis monokrom sjanger i et mylder av fargetoner. På ‘The Archer, Fjord and the Thunder’ har de ulike elementene endelig smeltet sammen til et sømløst og egenartet sound, som kombinert med Endezzmas dynamiske og fokuserte låtskriving hever bandet til nye høyder.

«The Name of the Night is a Strong Tower» åpner showet med i episk svartmetall-modus, hvor storslåtte og karakterfylte akkord-progresjoner slår over i hverandre som bølger i et urolig farvann. Roret på skuta bemannes av trommis «Skriu», som med velveide stikkeslag staker ut kursen fra seksjon til seksjon, noe som overlater Vokalist Morten Shax til å beskrive de spektakulære omgivelsene med sin røffe og kommanderende stemme. Låtas spenningsfylte avslutnings-akkord skaper en god overgang til «Anomalious Abomination», som med sin thrash-påvirkede svartmetall er et mye mer aggressivt beist enn forgjengeren.

Dette skillet mellom atmosfæriske panoramaer og hardere, riff-fokuserte seksjoner er mye av drivkraften bak ‘The Archer, Fjord and the Thunder’s helhetlige oppbygning. «Formless and Void» begynner med Enslaved-aktig, svingende øks’n’roll, før refrenget nærmest oppløser lydbildet med sine tåkeaktige, åpne-strenger. «Arrows of Equilibrium» på sin side, lusker seg fremover som en fillete og sliten vandrer gjennom et månelyst og snøkledd landskap, før midtpartiet byr på en forrykende Mustaine/Friedman-aktig gitar-duell. «Wild Glorior Death» er kanskje det mest ekstreme og tydelige eksempelet, hvis rene og stillferdige åpning raskt må vike for versets huggende gitarer og midtpartiets rytmiske hamring.

Endezzma virker å ha en upåklagelig sans for utvelging av singler, ettersom tittelsporet, «The Name of the Night…» og «Wild Glorior Death» er tre av de fire beste låtene på skiva. Det absolutte høydepunktet er dog «Open Your Eyes and Stab the Sight», som med sin intense og tvistende, melodiske svartmetall pisker opp et heidundrande momentum frem mot platas avslutningsspor, «Arrows of Equilibrium». Selv om det er lett å identifisere platas sterkeste seksjoner, er det ingen partier som kan sies å være svake, noe som gjør at skiva kan spinnes fra start til slutt uten at opplevelsen blir brutt av ukarakteristiske feiltrinn.

‘The Archer, Fjord and the Thunder’ makter å skvise en umåtelig rikdom av minneverdige øyeblikk og inntrykk inn i en relativt kort spilletid. Plata vokser på deg over tid, og personlig har jeg etter utallige lytt ennå ikke følt at noe av materialet har begynt å stagnere. Endezzma oppfyller sitt potensiale og leverer årets foreløpig beste norske metall-utgivelse med ‘The Archer, Fjord and the Thunder’.

Skrevet av Fredrik Schjerve

Mikrostrukturell evaluering: Ukas singler




Sirenia – «We Come to Ruins»

Ute nå via Napalm Records

Sist uke godtet vi oss med Sirenias singel «Addiction No. 1» fra den kommende plata ‘Riddles, Ruins & Revelations’, en fengende kraftpakke som blandet gruppas velkjente symfoniske metall med elektroniske elementer og Rammsteins industrielle arena-rock. Sist fredag slapp bandet singel nummer to, en mørkere og mer hardbarka låt ved navn «We Come to Ruins». 

Ved inngangsdøra møter vi de samme sagende synthene og elektroniske filtrene som summet i bakgrunnen på «Addiction No. 1», før et Sylosis-aktig, mørkt og moderne thrash-riff overrasker med sin umiddelbare tyngde. De growlede versene kommer som et friskt pust fra en gruppe som tidvis står i fare for å kunne bli oppfattet som Eurovision-metall, og i motsetning til mange kvinne-frontede symfoniske metallband unngår Sirenia den fryktede «Skjønnheten og udyret»-effekten som ofte oppstår mellom de kontrasterende stemme-typene. Det låter overbevisende røft, og det glir sømløst over i Emmanuelles strålende melodier på pre-chorus og refreng. Jeg har ikke så mye negativt å si om singelen – både det vektige «Hevy-Devy»-riffet og den snaue synth-odysseen på broen fungerer bra isolert, samtidig som de bidrar til å skape variasjon i låtas terreng. Alt i alt sett synes jeg singlene Sirenia har sluppet i forbindelse med plateslippet til nå har vært rimelig sterke, så forventningene er høye til det fulle prosjektet nå som vi nærmer oss release. Sirenia opprettholder sin gode treff-rate hva singler angår med «We Come to Ruins».

Skrevet av Fredrik Schjerve



Wardruna – Skugge

Wardruna.com - Official Wardruna Website
Ute nå via Fimbulljod Productions på strømmetjenester.

Wardrunas ‘Kvitravn’ nærmer seg med stormskritt, og en uke før slippet slapp folk-prosjektet med Einar Selvik i spissen den siste smakebiten: «Skugge». Dette er et litt annet dyr enn den kruttsterke ti-minutteren «Andvevarljod», som i sin variasjon og sine bølgedaler demonstrerte nokså progressive tendenser. Sånn sett minner den langt mer om «Kvitravn», noe låtlengden også tilsier, men den er nok også et noe mer lavmælt og seigt innslag. Dette betyr naturligvis likevel ikke at det majestetiske ved Wardrunas varemerke bortfaller, der det dypt spirituelle kles i en musikalsk drakt som bør være spiselig for de aller fleste.

Første halvdel av låta fremstår herlig endeløs, der de ytterst få trommeslagene understreker et usedvanlig lavt tempo som først og fremst drives fram av de lange, kontrollerte stavelsene i Selviks vokal. Forlengelsen føles da også svært naturlig, der både vokalen og perkusjonen driver tempoet opp betraktelig og fullbyrder det som for meg alltid har vært den sterkeste siden ved Wardrunas musikk: Intensiteten. Komposisjonen er nemlig svært sterk i dette henseendet, der bandet med svært få trekk, og egentlig bare ved hjelp av den hypnotiserende atmosfæren som stadig ligger sterkt ulmende under det hele, evner å holde musikken i et jerngrep samtidig som at de får den til å peke utover seg selv.

Skrevet av Alexander Lange



Jorn – «Faith Bloody Faith»

Ute nå via Arctic Rights Management

Norges fremste metallvokalist Jørn Lande sørget med sin joviale holdning og enorme scenetekke for et forfriskende innslag under lørdagens sending av MGP. Jeg var i utgangspunktet overrasket over å se navnet hans på deltakerlista, noe som med tanke på Jorns forkjærlighet for fengende og ukomplisert arena-rock i etterkant nesten er umulig å forstå. Jørn Lande har vært klar for låtskriverkonkurransen i lang tid – hvorvidt han har vært klar over det eller ei – og denne helgen fikk vi alle sammen glede av å høre mannens stålbelagte stemmebånd tordne ut fra tv-høyttalerne.  

«Faith Bloody Faith» er en pasifistisk og dogme-kritisk hardråkk-jam skrevet av Jørn selv, i tillegg til medlemmer av TrollfestChrome Division og selveste Åge Sten Nilsen. Harmoniserte gitarer river som piler i luftrommet over slagmarken, og Game of Thrones-trommer pisker de krigene massene til vanvidd. Det mest overraskende aspektet ved låta er den tunge bruken av østlig instrumentering og tonespråk, et element som i kjent MGP-stil ikke helt klarer å unngå å bli oppfattet som kulturell turisme. Låta i seg selv er en ekstremt fengende stykke musikk, og Jørn trakterer det skiftende terrenget med overskudd og bombast.

Men i likhet med Keep of Kalessins «The Dragontower» fra 2010 føles «Faith Bloody Faith» ut som en forkortet versjon av en lengre låt, og spesielt andreverset bærer preg av at låtskriver-kvartetten forsøker å rase gjennom for mange ideer på kort tid. Til tross for dette fikk jeg virkelig sansen for låta etter atskillige lyttinger, og sett fra det ståstedet at MGP-låters eneste samfunnsoppgave er å levere musikk med høy underholdnings-faktor er det ingen grunn til å mene at hverken «The Dragontower» eller «Faith Bloody Faith» forsømmer sine plikter. Til tross for at skribentene hos Metallurgi stemte iherdig på bidraget til Jorn kom han dessverre ikke videre; noe som sjokkerer med tanke på at de autoriserte anmelder-stemmene våre er verdt omtrent ti ganger så mye som allmennhetens. Gjør som oss og vis din støtte til den snytte utøveren ved å spille av låta høyt og ofte via artistens Spotify-side!

Skrevet av Fredrik Schjerve



Endezzma – «Wild Glorior Death»

Ute nå via Dark Essence Records

En tordenbolt lyser opp en forlatt slagmark dekket av skjoldsplinter og brukne økseskaft idet melankolsk gitarplukking lokker oss tilbake til Endezzmas langhus for å høre andre singel fra den kommende plata ‘The Archer, Fjord and the Thunder’, titulert «Wild Glorior Death». I min anmeldelse av «The Name of the Night is a Strong Tower» lot jeg meg imponere av bandets «…mytiske raffinement og eksplosive kraft», og på den siste singelen opprettholder Endezzma nettopp denne balansen, samtidig som de ikler musikken en mer storslått drakt. 

Etter den spenningsbyggende introduksjonen leder Hønefoss-kvintetten lytteren gjennom en korridor der noen av de mest effektive våpnene i bandets arsenal henger til utstilling. Strie strømmer av melodisk men voldsom svartmetall møter høye voller av robust vikingmetall, det hele akkompagnert av grov og lidenskapelig vokal fra vokalist «Morten Shax». I tillegg til disse kjerne-elementene fyller Endezzma ut i kantene med mer eventyrlige komponenter; en glitrende tåke av effektbelagte keys driver inn over lydbildet fra tid til annen, og på et sted i låta introduserer en lys og vibrerende synt-linje som jeg ved første gjennomlytt forvekslet med operatisk kvinnevokal. På «Wild Glorior Death» leverer Endezzma nok en moderne viking/svartmetall-hybrid som klarer å kombinere tilgjengelighet og dybde på utmerket vis.

Skrevet av Fredrik Schjerve



Heave Blood & Die – Post People

Ute nå via Fysisk Format/Heave Blood & Die via Bandcamp og strømmetjenester.

Heave Blood & Die fra Tromsø klarte i fjor å bygge opp høye forventninger til deres kommende tredjealbum ‘Post People’ med singlene «Radio Silence» og «Metropolitan Jam». Bandets eventyrlige, suggererende stoner-metall fikk her tilført en del mer egenart gjennom flere luftige innslag av elementer fra sjangre som post rock, post punk og krautrock. Her har de klart kunststykket å unngå det ofte litt langtekkelige og kjedelige sporet mange post-metal-band setter seg fast i; i stedet opprettholder Tromsø-kvintetten den energien de allerede har mestret på sine tidligere utgivelser. «Radio Silence» har hørtes ut som et slags drømmende Baroness, og singel nummer to har vært den litt mer utålmodige og drivende lille kompanjongen.

Nå har bandet sluppet tittellåta fra albumet, der strikken nok tøyes enda lenger fra en hvilken som helst komfortabel metal-tilværelse. Rene indie rock-tendenser åpenbarer seg i versene i låtas første halvdel, der lavmælt vokal ligger godt over et fantastisk romslig lydbilde preget av store, behagelige gitarer. Et kort, snikende crescendo av keyboard-orgel åpner låta for det ISIS-aktige klimakset, som bandet evner å holde gående med et langt melodisk strekk. På «Post People» må jeg innrømme at jeg nok savner nettopp den energien som på de andre singlene har bidratt til å løfte Heave Blood & Dies egenart, mest fordi det særegne på denne nye låta nok er mindre slående. Samtidig demonstrerer bandet her også en spennvidde som nok er helt nødvendig på en fullengder; «Post People» løftes på alle måter når den høres i sammenheng med de to andre låtene.

Skrevet av Alexander Lange



Vardok Nalt – «Rosedansen»

Usignert, ute nå på bandets Bandcamp

Vardok Nalts nye singel «Rosedansen» er som en altoppslukende, svart røyksky som langsomt men ustanselig kryper bortover horisonten. Enmanns-prosjektet har vært svært aktivt siden oppstarten sent i 2020, med singler som hyppig og sporadisk fløt til overflaten på Youtube og Bandcamp, samt en EP ved navn ‘Ikke Vær Redd for å Falle’ som ble sluppet helt på tampen av året. Der Vardoks tidligere materiale bærer preg av den puslingen som må til for å finne frem til et eget sound, er «Rosedansen» en låt som er seg selv fullt og helt – en forbausende komplett låt fra et prosjekt som kun har eksistert i et fåtall måneder.

Låta åpner med den svellende røykskyens illevarslende frammarsj, før en piruetterende frase begynner å spinne et sted dypt inne i det uskuelige mørket. Den dystre valsen halter seg fremover i et langsomt og utrettelig tempo, før Vardok introduserer en melodisk tredjegitar. Denne kombinasjonen av inntrykk får muligheten til å putre og koke over mange repetisjoner, før rullende dobbelbass ramper stemningen opp til apokalyptiske nivåer. DSBM-vokalen til Vardok henger som en grå sol i horisonten, og i bakgrunnen hører vi etterlevningene av et bedrøvelig orkester i form av en mørk aura av keyboards. 

For første gang samler tematikk, instrumentale ideer og storstruktur seg for Vardok Nalt til et produkt som er mye større en sine bestanddeler, og resultatet er en låt som for min del er den klart sterkeste singelen så langt i 2021. Grunnet et ønske fra bloggens hold om å tilby en likeverdig plattform for både ny-oppstartede og erfarne grupper er det ikke sikkert at jeg kan fortsette å dekke Vardok Nalts produksjon i sin helhet, ettersom han arbeider såpass hurtig at vi står i fare for å dekke ham annenhver uke. Jeg kommer uansett til å følge utviklingen hans og gjøre dere lesere oppmerksomme på milepælene, ettersom jeg føler at mannen er i ferd med å utvikle noe mektig og potent på rekordtid. «Rosedansen» er rik og hypnotisk dødsmarsj jeg anbefaler alle som har interesse av dyster, atmosfærisk svartmetall.

Skrevet av Fredrik Schjerve

Mikrostrukturell Evaluering: Ukas singler




Endezzma – «The Name of the Night is a Strong Tower»

Ute nå via Dark Essence Records

Endezzmas «The Name of the Night is a Strong Tower» er som en fire-minutters, høyoppløst video av en kampscene fra en mytisk fortid. Etter et innledende trommebreak heves stridsøkser og spyd mot en himmel som blinker av lyn, og de to massene av adrenalinfylte, skjeggete menn gyver løs på hverandre så blodspruten står. Bakteppet er et vev av spenningsfulle, episke akkordprogresjoner som avslører de mer nyanserte sidene ved skjebne-spillet som går tapt i kampens voldsomhet og larm. 

«The Name of the Night is a Strong Tower» er et godt eksempel på den dualiteten Endezzma ser ut til å ville ha i musikken sin; en kombinasjon av mytisk raffinement og eksplosiv kraft. Den gjennomgående høye intensiteten fikk meg til å mistenke at låta var det store klimakset mot slutten av den kommende platen deres, ‘The Archer, Fjord and the Thunder’, men en rask konsultasjon med sporlisten viser at låta faktisk befinner seg rundt reisens begynnelse. Dette er en heidundrandes måte å starte en plate på, og det gjør meg spent på å høre hvordan resten av plata spiller videre på uttrykket. Om du ønsker å høre hvordan Immortals ‘Pure Holocaust’ hadde hørt ut med elementer fra storslått melodisk svartmetall, så er Endezzmas siste singel låta du leter etter.


Avertia – «Forakt»

Ute nå via Vrak Records

Avertia er et, for meg, rimelig ukjent navn som i all hemmelighet har jobbet seg opp en ganske substansiell diskografi. Deres konsonante, folkloriske og eventyrlige svartmetall har til nå blitt gjort tilgjengelig for verden via to plater og to EP-er, i tillegg til diverse demoer og singler. Selv om den mest populære låta deres på spotify har ansamlet over 30 000 lytt har jeg fortsatt på følelsen at det finnes flere ører der ute som burde ønske å bli kjent med musikken deres, ettersom det er snakk om ytterst velutført og engasjerende svartmetall.

Den siste singelen deres, «Forakt», åpner med et black’n’roll-riff som kunne ha blitt funnet påSatyricons ‘Now Diabolical’, eller kanskje til og med i kjølvannet av Mayhems «Deathcrush». Deretter bærer det gjennom et tornete kratt av paganistisk riffing, før bandet tar vingene fatt på en oppløftende outro som hadde gjort seg godt på en tidlig plate av Alcest. Kristoffer Georgs besitter en eminent svartmetall-rasp med tydelig bergens-dialekt, noe som vekker gode assosiasjoner hos en fan av norske undergrunns-bølger. Det er en sterk låt, og jeg håper jeg får mulighet til å skrive om en eventuell full-lengder i løpet av bloggens levetid. Mørke og flotte inntrykk fra kultursenteret i vest!


Vardok Nalt – «I Belials Verden» & «Her er Ingen Lys»

Usignert, ute nå via bandets Bandcamp

Vardok Nalts intenst kreative periode fortsetter med to nye låter, noe som øker den samlede totalen til fem låter over en to ukes-periode. Det er et rimelig høyt tempo å kverne ut låter på som en enkel musiker, så det virker litt som at mannen bak prosjektet ønsker å jobbe seg fort gjennom den kinkige utviklingsfasen som utgjør startstreken for de fleste nye band.

Det er fortsatt snakk om mildt sjanger-agnostisk en-manns svartmetall, et uttrykk som mikser tradisjonelle elementer som raspete vokal og tremolo-gitarer med mer uortodokse elementer som tribale trommer og seige doom-riff. «I Belials Verden» begynner nettopp med en av disse treigt veltende akkordprogresjonene, før dobbelbass og et nesten groovy riff kompliserer soundet ytterligere. Etter fire minutter faser vi over i et majestetisk og noe diskordant del, før vi returnerer til vers/refreng-syklusen. «Her er Ingen Lys» åpner med et solid melodisk fragment, før hurtige og punk-aktige seksjoner bykser frem under artistens torturerte og kavende vokal. 

Usignert, ute nå via bandets Bandcamp

Vardok Nalt synes å gjøre fremskritt med de nye singlene – i alle fall på «Her er Ingen Lys». De programmerte trommene virker mindre distraherende i denne omgang, og de sludge-aktige trommebrekkene mot slutten er et interessant tillegg til prosjektets varierte inventar. Du merker fortsatt at det er et ungt band i en tidlig utviklingsfase, men tidvis aner jeg at ting faller på plass, og at lydbildet samler seg bak en overordnet intensjon. Det er bare å fortsette å holde et øye med karen; det skal bli spennende å se hvordan skrivinga tilpasser seg eventuelle plateprosjekter i fremtiden.



Skrevet av Fredrik Schjerve