Ukategorisert – Metallurgi

Makrostrukturell evaluering: Ukas plater (2/2)

Noxium Ferus – Blasphemicon

Noen ganger dukker plater som ‘Blasphemicon’ opp, som først og fremst fremstår som et forsøk på å pushe metallmusikk til noen av sine mest ufine og brutale sider. Denne plata, som er debuten til bandet Noxium Ferus, er en eneste stor kompromissløshet, der bandet skaper en effektiv mikstur av moderne ekstremmetall og de primale tendensene i mye tradisjonell metall.

Den enkleste måten å beskrive musikken her på er imidlertid som bandet selv gjør, nemlig gjennom merkelappen «blackened death metal», som innebærer en blanding av svartmetall og death metal. Mye av musikken på ‘Blasphemicon’ minner også mye om det kanskje største bandet innenfor denne sjangeren, nemlig polske Behemoth – noe som nok først og fremst er et resultat av at stilen til vokalist Espen «Nethor» Dyngen er mer eller mindre identisk som Behemoth-vokalist Nergals fryktinngytende, fonetisk tydelige og uhyre forbanna growle-vokal.

Men det mangler beretninger om babylonske og satanistiske myter, kriger og herskere; snarere henter Noxium Ferus sin energi gjennom direkte og usminka metall. I så måte fungerer også åpnings- og tittellåta veldig godt, der brutal dødsmetallriffing og et hint av mektig svartmetallisk fremtoning går sammen i en hardtslående og forfriskende ukomplisert enhet.

Deretter er lytteropplevelsen min preget av mer blanda inntrykk. Blant høydepunktene finner vi «Autokrator», som imponerer med et ordentlig brutalt refreng. I tillegg er de tre låtene «Live Life Loveless», «The Conjuration of Fire» og «Phallic Pride» en habil bunt med ekstremmetall. De spiller særlig på death metal-siden i Noxium Ferus‘ uttrykk, der «The Conjuration of Fire» i tillegg flørter på smakfullt vis med grindcore-sjangeren og «Phallic Pride» byr på et av platas beste melodier.

«IA Pazuzu» synes jeg på en annen side blir noe smal i appellen med det, ja, nokså kleine forsøket på et slags ritualistisk-lydende refreng som jeg personlig i beste fall tror fungerer godt på et live-show preget av en viss ironisk distanse. «Kerethial – Cut off from God» svekkes på sin side av en ganske svak clean vokal-prestasjon, og «Make Me Kill» synes jeg ikke kommer så godt ut av at gitarakkordene til tider låter ganske sure.

‘Blasphemicon’ er på sitt beste når Noxium Ferus dyrker de mest brutale, rendyrkede og death metal-aktige sidene av musikken sin. Det står også i stil med det jeg synes fremstår som et forsøk på å levere en usminka og old-school-tro utgivelse som viser langfingeren til metallmusikere som tar seg for seriøst. Og bandet treffer ikke alltid like presist, men disker ut noen brutale og gode låter når de får det til.

Skrevet av Alexander Lange

Håndgemeng – Ultraritual

‘Ultraritual’ er debutplata til Håndgemeng fra Drøbak, et band som fra før av har et par EP’er under beltet og i mine øyne har lyktes godt med å bygge forventninger til denne fullengderen. I løpet av en måneds tid fikk vi fra slutten av januar høre tre låter herfra som ikke bare var solide i seg selv, men som jeg syntes bar bud om en ganske variert plateopplevelse i form av at de var nokså ulike. Det synes jeg også vi til syvende og sist har fått, samtidig som at Håndgemeng har smidd sammen en pakke låter som også føles meningsfull i sammenheng.

Stilistisk sett synes jeg det er enklest å plassere Håndgemeng inn i det som har blitt en spennende ansamling unge, norske band innenfor stoner(/doom)-sjangeren, der 70-tallsriffhåndverk a la Black Sabbath gjerne dyrkes med en litt ekstra metallisk finish. Men så enkelt er det likevel ikke. For enkelte elementer ved Håndgemengs musikk, kanskje særlig vokalen til tider, høres ut som at har en viss forankring i hardcore punk, noe som setter stilen deres i dialog med både band som Kvelertak og sludge metal-sjangeren. I tillegg synes jeg bandet ofte flørter med en del elementer fra progressiv rock, noe som sammen med preget av psykedelisk musikk sørger for en del smakfulle stemninger underveis. Poenget er uansett at kombinasjonene av disse tendensene fungerer svært godt på ‘Ultraritual’, og gir inntrykk av en viss eventyrlyst i et sjangerlandskap der mange tross alt ofte gjør et aldri så lite poeng ut av å forholde seg til gammeldagse spilleregler.

Så finnes jo også de mer konsentrerte, umiskjennelige dosene med ganske så klassisk stoner/doom – frykt ikke! «The Astronomer» fungerer for eksempel like bra som åpningslåt som førstesingel, der den på uanfektet og ukomplisert vis ruller ut flotte riff, blytyngde og en direkthet som drar lytteren ganske effektivt inn i Håndgemengs univers. Lignende låter er spredt fint ut på skiva for øvrig; tittellåta er en strålende liten kortfattethet med et herlig hovedtema i midten, og mot slutten får vi høre bandet på sitt tyngste når «Rite of the Comet» får dundre.

Håndgemengs potensiale får i mine ører imidlertid mest utløp i de lengre, mer stemningsfulle og mer progga låtene på ‘Ultraritual’. «Cro-Magnon Vs. Neanderthal» er eksempelvis blant mine personlige favoritter på plata, der den balanserer godt mellom tunge, metalliske deler og atmosfæriske og nærmest space-rock-aktige partier blir som en strålende, liten prog-odyssé på drøye seks minutter. Videre blar bandet opp et utsøkt, groovy og beroligende hovedtema på «Tales From The Tundra», som også ellers imponerer med sin dynamisme selv om den nok ikke fremstår like velutført som «Cro-Magnon…».

Det som imidlertid blir elefanten i rommet når Håndgemeng, ‘Ultraritual’ og prog-tendenser nevnes i sammenheng, er naturligvis den ti minutter lange giganten og avslutningslåta «Occultation Of Mars». Denne lander nok som det største høydepunktet på plata sammen med «Cro-Magnon…», og byr først på et parti som gir assossiasjoner til Pink Floyds ‘Animals’, før vi får høre både mektig riffing, en herlig gjestevokalprestasjon og – av alle ting – en blast-beat som sender noen sjokkbølger inn i lydbildet og setter seismografen i arbeid.

Det blir en mektig og svær avslutning på ‘Ultraritual’. Avslutninga står som et vitnesbyrd om at ambisjonsnivået på plata egentlig kunne vært enda litt høyere. For det meste fungerer svært godt, profesjonelt og kontrollert på ‘Ultraritual’, og det eneste leddet jeg vil omtale som noe svakt er låta «Visions In Fire», som rett og slett ikke byr på noen spesielt minneverdige øyeblikk sammenlikninga med nesten alt annet på denne skiva. Det er uansett en svært god debutprestasjon, og en stoner/doom-plate jeg anbefaler for både de som er kjente og ukjente med sjangeren.

Skrevet av Alexander Lange

Murder Maids – Dance or Die

Trondheimsbandet Murder Maids høstet mye lovord fra pressen da de debuterte med skiva ‘Knives Out’ i 2021. Hos enkelte betydelige musikkmedier trillet plata faktisk til toppkarakter, og det var generelt lite syting og klaging å spore blant folk som eksponerte seg selv for den eksplosive hardcore-debuten. Det kan virke som at bandet har klart å konvertere denne tidlige medfarten til en respektabel marsjfart, noe jeg selv bevitnet da jeg så gjengen gjøre en dritfet konsert på Byscenen under årets Trondheim Calling. Det hele har ledet opp til oppfølgeren ‘Dance or Die’ som traff det norske musikkmarkedet fredag sist uke.

Skivas tittel oppsummerer på mange måter den dynamiske balansekunsten Murder Maids fremfører på sin nye skive. På den ene siden har vi den feststemte og skandirock-påvirkede side av hardcore-mynten, som får sitt utløp på låter som åpningssporet «Reaping», «Avalance» og singelen «Two Faced». På den andre siden har vi de hurtigere, mer ekstreme hardcore/punk-eksplosjonene, som er spedd inn mellom de mer melodiske sporene for å gi lytteren en liten skulder-skump i retning pit-en. Blant disse finner vi låter som «Chain Dog», den nydelig titulerte «Snort Vinyl, Play Coke», og den heseblesende «You Say, We Say».

Selv for bloggens Hardcore-agnostiske metall-fanatikere finnes det et øyeblikk eller to på skiva som kan brukes til tentativ dypping av tær. Den aggressive riffinga og krasse tonespråket til «Chain Dog» gir enkelte assosiasjoner til core-lenende grind, og bruker sine siste sekunder på å droppe en illsint groove. «D.O.D» vil trolig overbevise i enda større grad som følge av sitt blytunge åpningsriff, samt den skuddvekslingen mellom mitraljøse-gitarer og blast-beats som tar plass i låtas andre halvdel.

Likevel er det ingen tvil om at ‘Dance or Die’ først og fremst er mynta på hardcore-hoder med sans for både risting av rumper og deltagelse i mosh-pitens ureglementerte kontaktsport. Totalt sett synes jeg skiva holder et imponerende høyt nivå, med de aller største låtskiver-prestasjonene plassert i første halvdel, der andre halvdel i større grad varierer og eksperimenterer med nærliggende uttrykk . Jeg synes kanskje at avslutningslåta «Ethanol» ikke helt når det klimaktiske nivået den virker å strekke seg etter, men strekket fra «Norwegian Hollywood» til «Sexual Vacation» viser i alle fall at bandet makter å strekke seg utover sine trygge base i relativt streit hardcore. ‘Dance or Die’ er en fargerik og dopamin-utløsende fest pakket inn i en halvtimelang hardcore-skive, og et tidlig høydepunkt innenfor det norske hardcore-året kun rivalisert av Kristiansandsbanden i Korrupt.

Skrevet av Fredrik Schjerve

Ghetto Ghouls – Rats

Jeg har vært småforelska i det trønderske crossover/thrash-bandet Ghetto Ghouls helt siden jeg ble tatt på senga av EP’en deres ‘The Horror of Party Beach’ i 2021. Her demonstrerte ikke bare dette bandet en svært kul og original tilnærming til det musikalske, men de blanda det på smakfullt vis inn i b-film-tematikk som ga uttrykket en velfungerende egenart. Etter diverse split-utgivelser er Ghetto Ghouls nå tilbake med ‘Rats’, som med sine åtte minutter utrolig nok er en enda kortere EP enn ‘The Horror…’, men som like fullt slår godt fra seg og er en tilfredsstillende utgivelse i så måte.

‘Rats’ består av tre korte, raske låter og spiller på mange av de samme strengene og styrkene som ‘The Horror…’. Ghetto Ghouls utviser fortsatt en særdeles god forståelse for crossover/thrash-sjangeren. Det er ikke et eneste kjedelig, kjipt eller dårlig gitarriff å spore, trommene tilfører en sterk intensitet, vokalfrasene er ofte herlig levert (bare hør på «SLEEZEBALL BOSS!»-leveransen i siste låt!) – og gitarsoloene imponerer stort, bare så det er sagt.

Samtidig byr ikke ‘Rats’ på høydepunkter som gjør at låtene blir så minneverdige, og dermed måler den seg aldri med ‘The Horror…’. I denne omgang er det med andre ord først og fremst snakk om sterkt crossover/thrash-håndverk fra Ghetto Ghouls.

Skrevet av Alexander Lange

Unholy Craft – Naar All Tid er Omme

Den hemmelighetsfulle musikeren «Peregrinus» har siden 2021 befestet seg som en ny og fremadstormende skikkelse i den norske svartmetallundergrunnen – spesielt innenfor den rå sorten. Til å begynne med virket ikke prosjektene hans å varsle om stort, ettersom de tidlige utgivelsene under navnene Praefuro og Darkest Bethlehem var solide men lite oppsiktsvekkende. Allerede året etter virket det som at den svært aktive musikeren hadde klart å peile navigeringsinstrumentene sine inn på en langt mer spennende kreativ kurs. Debutskiva til det rå svartmetallbandet Kvad, ‘Cold & Dark, as Life’ var med og kriget om en plass på fjorårets topp 50 her på bloggen, og debuten til Solus Grief, ‘With a Last Exhale’, gjorde seg fortjent til en 41. plass på den samme lista.

Dette produksjonstempoet – for ikke å si den tydelige progresjonen over de siste par åra – er vanvittig imponerende, spesielt med tanke på at «Peregrinus» så og si skriver all musikken selv. Allerede fire måneder etter triumfen under Solus Grief-banneret, har karen gitt ut nok en skive gjennom plateselskapet Purity through Fire, denne gangen under det nye prosjektnavnet Unholy Craft. I likhet med de øvrige, signaliserer dette nye prosjektet nok en ny vinkling på rå svartmetall for «Peregrinus»; i denne omgang en rødglødende og ildnende motpol til Kvads iskalde og gufsende svartmetall.

Å høre på prosjektets debutskive, ‘Naar All Tid er Omme’, er som å foreta en panisk spurt gjennom coverets altoppslukende flammehav. Dette er først og fremst miksens fortjeneste, som bader låtmaterialet i mengder av knitrende støy og diskant, samt utstyrer gitarene med et skarpt sound som tidvis river i øregangene. Det generelt heseblesende tempoet bidrar til å forsterke denne følelsen av manisk panikkflukt; et bilde som gjøres komplett av de desperate, forvrengte hylene til «Peregrinus» selv.

Purity through Fire velger i sitt presseskriv å presentere ‘Naar All Tid er Omme’ som en revitalisering av prinsipper fra den norske andrebølgen, men i mine øyne er dette en temmelig upresis linse å anskue musikken til Unholy Craft på. Etter tittelsporets relativt streite utbrudd, finner vi nemlig sterke rytmiske og musikalske nikk i retning black/hardcore på de to påfølgende låtene. I tillegg introduserer «En Askedrøm» de post-punk-beslektede gitarlinjene som prydet musikerens foreløpige karrieretopp, ‘With a Last Exhale’. I mine ører låter ‘Naar All Tid Omme’ mest av alt som forkullet hardcore/punk som har blitt forsøkt druknet i den auditive estetikken til Bandcamps rå svartmetall-scene.

Og det er den nevnte sjangerens konstante støyvegg som gjør at ‘Naar All Tid er Omme’ er en tyngre pille å svelge enn skivene fra 2022. Til å begynne med bidrar skivas øredøvende kvaliteter til å plassere lytteren i coverets brennende bybilde, men allerede på femtelåta «For Thee I long» begynne den noe retningsløse kanonaden av riffsekvenser å nå metningspunktet for undertegnede. Synthen som anvendes mot slutten av «En Askedrøm» byr på et etterlengtet gjensyn med nattehimmelen gjennom den tette røyken som ligger over resten av skiva, men det finnes svært få andre musikalske grep på ‘Naar All Tid er Omme’ som bidrar til å bryte opp det ugjendrivelige infernoet av diskant.

Dette betyr at debutskiva til Unholy Craft ikke klarer å nå opp til skivene «Peregrinus» gav ut i fjor, i alle fall i mine øyne. ‘Naar All Tid er Omme’ bør dog ikke by på utfordringer for den jevne tilhengeren av rå svartmetall, og kan med enkelhet anbefales til folk som ønsker seg en hurtigere, forpunket og hensynsløs variant av det Kvad holder på med. Selv om ‘Naar All Tid er Omme’ ikke ble noen særstilt hit for min egen del, ser jeg frem til å høre hva enn «Peregrinus» koker i hop i løpet av året – om så det er snakk om noe enda mer støydruknet og forkullet.

Skrevet av Fredrik Schjerve

Nitrist/ Kirkegrill – Veien til Helvete er Brolagt med Gode Intensjoner

«Satan» og «Kjartan», gutta bak Bad Noise Records og samtlige av bandene som kaller selskapet sitt hjem, er nok en gang klare med en ny utgivelse under et av deres om lag hundre alter egoer, Nitrist. Blant disse utallige prosjektene virker det å være enkelte som har blitt viet mer tid og omtanke enn andre, hvor f.eks de siste skivene til Bongskrap og Death Crusader kan trekkes frem som utgivelser som hever seg noenlunde over sine enkle bestanddeler. Debutskiva til svartmetallprosjektet Nitrist fra i fjor presterte en liknende bragd, og det er derfor kjekt å se nettopp dette navnet poppe opp igjen i metallarkivenes nye utgivelser i 2023.

I denne omgang er det snakk om en splitt med Kirkegrill, et nytt prosjekt bestående av medlemmer med forbindelser til band som Gehenna og Tyrant. På ‘Veien til Helvete er Brolagt med Gode Intensjoner’ viser de to bandene en nesten uhyggelig evne til å fange den norske andrebølgens flyktige essens, uten at det føles ut som at bandene prøver å bevise noe som helst. Mest av alt virker det som en gjeng med musikere som har vokst opp med å høre på eller spille norsk svartmetall, som ikke har høyere ambisjoner enn å skvise ut noen enkle men effektive kjærlighetsbrev til sjangeren.

Akkurat som på fjorårets debutskive, ha Nitrist sin side av splitten sitt utgangspunkt i Darkthrones rifftunge og brautende 90-tallsproduksjon. «I Satans Navn» lener seg både på bandets Celtic Frost-beslektede manøvre og de strie isvindene som bandet selv brakte til verden på landemerket ‘A Blaze in the Northern Sky’. «Jord og Dritt» låter mer som et skranglete og fandenivoldsk Immortal til å begynne med, før noen kaldblodige akkorder trekkes som sorte gardiner ned over lytterens åsyn. Vokalen er muligens ørlite granne tørr og fremtredende i miksen, men alt i alt er splittens A-side en svært iørefallende tagning på en form for riff-sentrisk svartmetall som i stor grad ignoreres av nyere band.

Kirkegrill sin side av splitten har på én og samme tid veldig lite og veldig mye til felles med Nitrist sin. Kirkegrill spiller en semi-melodisk form for svartmetall, preget av lengtende harmonier og en følelse av skoglig mystikk. Til tross for de åpenbare ulikhetene, er Kirkegrill sine tre låter vel så formet av den norske andrebølgens musikalske prinsipper som Nitrist sine – til den grad at det nesten kan virke som at sjangerens hedenske sjel tar bolig i bandets fire medlemmer. Stemningen er generelt meditativ, selv om det skal sies at låta «Kirkepiss» dasker litt ekstra hardt med bjørkekvisten i forhold til øvrigheten. Spesielt verdt å merke seg er den ordløse, besatte skrålinga til vokalisten «Lille Troll», som gir den ellers introverte musikken et skjær av uforutsigbarhet og intensitet.

‘Veien til Helvete er Brolagt med Gode Intensjoner’ er en utgivelse forsøker å lure deg med sin håpløst amatørmessige visuelle utforming, men som åpenbarer en drøss med gode kvaliteter dersom du tar sjansen på å bevege deg forbi coverets korsfestede sau (obs: ved nærmere granskning viser det seg å være et lemlestet menneske, ikke en sau). Jo lenger unna 90-tallet vi beveger oss, jo flere artister virker det som at glemmer at den originale svartmetallen var riff-fokusert av natur, og langt mindre opptatt av å opprettholde en konstant strøm av blast beats enn man kanskje skulle få inntrykket av. Nitrist og Kirkegrill husker dette, og skriver som følge musikk som har faktiske åpenlyse forbindelser til den norske andrebølgen. Musikken er kanskje beskjeden, men jeg har fått mye ut av å vie oppmerksomheten min til ‘Veien til Helvete…’.

Skrevet av Fredrik Schjerve

Moonshrine – Hallucinational Forest Rituals

Om du nevner ordene «enmannsprosjekt», «svartmetall» og «Bandcamp» i samme setning for en av oss i Metallurgi, skal jeg på tross av vår generelt vennlige innstilling til ny, norsk metall innrømme at det er en sjanse for at du blir møtt med et skjevt smil, om ikke noe som simpelthen ligner den kjente Harold-memen. For det er en enorm mengde av prosjekter som kan defineres ut fra disse ordene der ute, og mange av dem setter et for raskt likhetstegn mellom dårlig produksjonskvalitet og låtskriving og den beundringsverdige tilnærmingen til råskap og minimalisme som gjør sjangeren såpass appellerende for mange.

Men noen ganger byr denne karakteristikken på gull, og Moonshrine går rett inn i den kategorien med sin nye – og første – demo ‘Hallucinational Forest Rituals’.

Dette er nemlig en halvtime med atmosfærisk, voldsom og autentisk svartmetall. Demoens presentasjon gjør det vanskelig å dele inn plateopplevelsen i låter, da demoen simpelthen er delt inn i dens to sider som varer et kvarter hver og igjen er delt inn i fire låter hver. Det hjelper naturligvis ikke at låtene glir ganske så sømløst inn i hverandre, men rent musikalsk sett gjør dette ‘Hallucinational Forest Rituals’ til en intens helhetsopplevelse som også fungerer svært godt.

Rent musikalsk sett minner Moonshrine meg naturligvis mye om visse svartmetallstorheter, deriblant Burzum, men mest iøyenfallende er assossiasjonene jeg får med bandet Blutumhang. Dette er på grunn av den ofte overveldende intensiteten i musikken, og hvordan gitarene regelrett griner og uler over et kompromissløst bakteppe.

Synthene låter ikke alltid så innmari bra på denne demoen, og det må også nevnes at de første halvdelene av sidene imponerer mer enn de siste, men ellers imponerer den stort med sin intensitet. Anbefales på det sterkeste til fans av rå, autentisk svartmetall.

Skrevet av Alexander Lange

Horrifer (som en del av Various Artists) – Cave of Death Vol. 1

Til slutt gir vi en liten shout-out til death metal-bandet Horrifier, som har fått slengt demoen sin ‘Howl from the Grave’ på den nyeste samleutgivelsen til undergrunnsselskapet Brutal Cave Productions. Det er snakk om en demo som vi koste oss mye med i fjor, og som ble belønnet med en plass på vår liste over fjorårets beste demoer. Så dersom den er gått i glemmeboka, er du herved minnet på den. Takk oss senere!

Metallurgiske Funn: Ukas Favoritt

66crusher – Limbo

Mitt første møte med Bergensbandet 66crusher var ikke fullstendig uten utfordringer for min egen del. For det første har vi bandnavnet og logodesignet, som mest av alt får meg til å tenke på groove-metalliske eksportvarer fra de amerikanske sørstatene – av den typen som passer på å alltid ha skytevåpenet innenfor en armlengdes avstand. For det andre har vi coverkunsten, som følger en digital stil som til tross for mengder av presedens hos progmetallens giganter aldri helt har vunnet min personlige gunst. Dette overfladiske førsteinntrykket påvirket definitivt opplevelsen min av 66crusher sine nyeste singler, hvilke jeg omtalte med en slags avmålt halv-entusiasme her på bloggen.

Etter å ha hørt adskillige ganger på bandets fjerdeskive ‘Limbo’, har pipa dog fått en annen lyd. 66crusher spiller en form for mørk og melankolsk progmetall som henter vel så mange elementer fra rifftung thrashmetall som triks fra Dream Theaters regelbok, og de gjør dette på et vis som formelig oser av låtskriverkløkt og teoretisk kompetanse. Jeg har skrevet avsnitt opp og avsnitt ned på bloggen om hvordan metallens kompliserte tonespråk ofte blir maltraktert av den manglende teoretiske kunnskapen til sjangerens utøvere. I 66crusher har vi endelig et eksempel på et band som makter å navigere metallens vriene tonale farvann uten å seile seg bort, og ‘Limbo’ er som følge en av de sterkeste norske progmetall-skivene i senere tid.

«Retribution» starter in medias res, med en av skivas tyngre thrash-sekvenser. Spørsmålet jeg fant det mest naturlig å stille på dette tidspunktet, var hvorvidt 66crusher var et progmetall-band med sans for thrash, eller rett og slett Evile med skeive taktarter. Begge disse forslagene viste seg å være svært upresise, ettersom ‘Limbo’s uttrykksmessige bredde og tekniske overskudd gjør det mer nærliggende å omtale bandet som Vorbids melankolske og betenkte storebror. Dette viser seg ikke bare i de akrobatiske instrumentalseksjonene til låter som «Retribution» og den fantastiske singelen «Descent», men også i de mer melodiske og tempererte låtene som «Phantom», «Distrust» og «Unscarred».

I tillegg er 66crusher i besittelse av et dødelig potent våpen i form av vokalist og gitarist Jarle Olsvoll. Som utøver, kan karen best beskrives som en kollisjon mellom den rå kraften til Jørn Lande og den melodiske teften til Bernt Fjellestad, og mannens vokalprestasjon byr på et naturlig fokuspunkt som virkelig suger lytteren inn i skivas musikalske univers. Dette betyr ikke at Olsvoll kupper oppmerksomheten på bekostning av bandets øvrige medlemmer. 66crusher er nemlig en såpass balansert og veloljet prog-maskin at oppmerksomheten flytter seg temmelig friksjonsfritt fra musikalsk hendelse til musikalsk hendelse, uavhengig av nøyaktig hvor i det instrumentelle maskineriet hendelsen utfolder seg.

I tillegg har skiva en gjennomtenkt og dynamisk struktur som aldri mister det overhengende målet av syne. Dette målet kan sies å være det avsluttende tittelsporet, som over sine ti minutter knytter sammen skivas parallelle tråder til en svært beundringsverdig finale. Det tonale skiftet som forekommer rundt låtas sjette minutt vrir de siste, bitre tårene ut av lytterens lommetørkle, før det vekslende solospillet loser oss motvillig ut av en av årets flotteste metalliske plateopplevelser så langt i år – i alle fall fra norsk hold.

‘Limbo’ er en skive som man trolig kan tilbringe et utall timer med, uten at dette får noen betydelig påvirkning på verdien man får hentet ut av den. Skiva balanserer alvorstynget dramatikk med blåøyd forundring til slående effekt, og byr på samme tid på melodiske holdepunkter, kruttsterke riffkunster og låtstrukturer som oppleves som finstemte og meningsfylte. Jeg har rett og slett kost meg gløgg med ‘Limbo’ – progfan som jeg er av natur – og ser frem til å forsøke mitt argeste å spille den i hjel over årets gjenværende måneder. Har du sansen for tung og følelsesladet progmetall skylder du deg selv en tur innom ‘Limbo’!

Skrevet av Fredrik Schjerve

Makrostrukturell evaluering: Ukas plater

Fleshmeadow – Domus Cadavra

Fleshmeadows nyeste EP ‘Domus Cadavra’ har latt vente på seg, men har nå omsider landa fire år etter bandet slapp sin forrige EP ‘Daymares’. Fleshmeadow spiller en forrykende, hurtig og teknisk form for svartmetall med et tydelig death metal-preg, som kanskje særlig på denne nyeste EP’en minner meg enormt mye om Nordjevels eskapader de siste par årene og sånn sett gir seg selv et sterkt utgangspunkt i undertegnedes ører. Fleshmeadow gir imidlertid musikken sin en ytterligere dimensjon, og kler den ofte inn i en storslått fremtoning som gjør at den kan sende vel så mange assossiasjoner til et band som Dimmu Borgir.

Det er ingen tvil om at det er snakk om dyktige musikere, der det også er snakk om en velrennomert besetning med bakgrunn fra blant annet Aeon Throne, Myrkskog og fjorårets flamingo-kledde MGP-bombe Trollfest.

Åpningen på ‘Domus Cadavra’ – «The Long March to Total Annihilation» – er på alle måter et stort, fryktinngytende mikrokosmos av det EP’en sånn sett består av. Fleshmeadow gir umiddelbart inntrykk av å ha dårlig tid med sine ufattelig hurtige svartmetallpartier på denne låta, som riktignok avløses på elegant vis av av tyngre partier som backes av doble basstrommer før nye svartmetallske eksplosjoner og blast-beats melder seg. Noen lekre, storslåtte og litt treigere bro-partier melder seg også, og EP’ens navn får kjørt seg i et heftig korrefreng mot slutten; Fleshmeadow får i det hele tatt formidlet mye på disse syv minuttene.

De tre andre låtene på ‘Domus Cadavra’ er noe kortere og mer konsentrerte. «Polemos» byr med en gang opp til dans med noen av EP’ens mest tekniske gitarpartier, der særlig et rumlende tappe-parti i midten fanger oppmerksomheten til undertegnede. «A Cold Wind That Blows from Beyond» byr kanskje på EP’ens kraftigste refreng og endog et friskt og mer rocke-orientert gitarparti mot slutten, og avslutningslåta «Insatiable Bloodlust» blir som et heseblesende summa summarum glasert med en herlig melodi helt på slutten.

Jeg har lite negativt å si om ‘Domus Cadavra’, annet enn at det hadde vært kult om det var et enda større og mer ambisiøst prosjekt. I tillegg vil nok den svært moderne produksjonen, og kanskje særlig hvordan dette kommer til uttrykk i den flerfasetterte vokalen, virke litt avskrekkende for uinnvidde, selv om det selvsagt ikke er så rart at såpass voldsom og teknisk musikk kommer ut slik. ‘Domus Cadavra’ anbefales uansett for alle som har sansen for kompromissløs, moderne ekstremmetall.

Skrevet av Alexander Lange

BESATT – HJEMKOMST

Usignerte, ute nå på div. strømmetjenester

BESATT er en melodisk og eksperimentell hardcore-duo fra Grimstad, som kombinerer varierte og energiske låter med tematisk stoff hentet fra undergrunns-skrekkfilmer og slashere. Bandet har en debutskive og en EP til sitt navn, i tillegg til et knippe singler forbundet med disse utgivelsene. To år etter sin oppstart føler bandet seg varme nok i trøya til å by på en oppfølger til debuten, og denne kommer i form av den korte men langt ifra konsise andreskiva ‘HJEMKOMST’.

På ‘HJEMKOMST’ virker det som at sørlands-duoen har hivd absolutt alt som var av ideer inn i låtene, uten å gjøre en filtreringsjobb i etterkant. Denne kaotiske tilnærmingen til låtskriving har definitivt noen positive sider, ettersom de stadige rattomdreiningene er utrolig underholdende og holder lytteren i en tilstand av konstant årvåkenhet. Likevel sitter jeg med inntrykket av at BESATT har sagd hagla si litt for langt opp løpet på sin nye skive, ettersom spredningen på låtene som treffer og låtene som bommer er ganske stor.

Blant låtene som treffer, finner vi låter som singelen «MACHETE», «NEMESIS» og avslutningssporet «GRÖMSTAD». Førstnevntes kombinasjon av d-beat-punk og Virus-aktige abstraksjoner er et forrykende haraball, og «NEMESIS» sin melankolske melodikk minner meg litt om Insomnium dersom de hadde spilt punk fremfor dødsmetall. Best av de tre, er muligens «GRÖMSTAD». Låtas fem minutter – hvilket er svært lenge i kontekst av BESATT sin låt-historikk – balanserer nedtrykthet og pågangsmot på utsøkt vis, og resultatet er en substansiell, fet og fengende melodisk hardcore-låt.

Låter som «SKYGGELAND» og «HJEMKOMST» er dog for sprikende i uttrykket til å gjøre ordentlig inntrykk. Singelen «SKYGGELAND» veksler mellom metalcore-aktig riffing, melodiske vev og en syre-påvirket, psykedelisk bro, og tittelsporet gjør det ikke lettere for lytteren med sitt tørre pianospill, crossover-thrash, dissonante kunst-rock og knitrende shoegaze. I tillegg er produksjonen temmelig spartansk, noe den tørre vokalen og de digitalt-lydende trommene eksemplifiserer.

Likevel finnes det mange gode grunner til å ture innom BESATT sin nyeste skive. Den svartmetall-inspirerte, kvekkende vokalen blir trolig litt mye for de fleste, men den eventyrlystne, energiske og melodiske hardcoren som utgjør skivas grunnvoll er generelt sett vel-utført. Dessuten skal det nevnes at duoen har et ganske distinkt sound, som etter kun et par utgivelser har blitt utrolig lett å kjenne igjen etter kun noen sekunders eksponering. ‘HJEMKOMST’ kommer neppe til å overbevise de uinnvidde, men for folk som kan sette pris på avant-gardistisk, melodisk hardcore med konseptuell gunst og metallisk skjær, vil skiva trolig kunne by på et interessant og underholdende lytt.

Skrevet av Fredrik Schjerve

Polula – How To Start All Over Again

Bandet Polula fra Bø i Telemark ser tross sin korte fartstid ut til å ha lykkes ganske godt med opptakten til deres debutplate ‘How To Start All Over Again’. Det er i alle fall noe lyttertallene på de tre singlene tyder på. Forklaringen kan muligens ligge i at dette bandet spiller en form for metallmusikk som fort kan appellere ganske bredt. Spesielt egenartet er det nok ikke, men det vil være feil å si at Polula ikke har mestret et potensielt potent metalcore-uttrykk allerede – da med et ganske tydelig innslag av post-hardcore.

Nærmest nu-metal-aktige riff, Bring Me The Horizon-aktig synth-bruk og melodiske hooks åpner ballet i «Royal Flush». Det er på sett og vis et ganske representativt uttrykk for resten av det man finner på ‘How To Start All Over Again’, selv om det helt klart er snakk om et ganske variert album. For eksempel er «Find a Way» et ganske så kult påfunn post-hardcore. Det tidlige 2000-tallets alternativmetall får et gjensyn i «Undermined», og litt hardere og simplere gitarriffing gjør refrenget i «Abandoned» til et av høydepunktene på plata.

Polula har også fått plass til noen mer ballade-aktige, der det nok er tittellåta som etter en litt haltende begynnelse trekker det lengste strået vis-á-vis «Tomorrow Has No Sound». Sistnevnte blir en noe trygg og generisk affære, selv om melodiene er blant de bedre bandet oppdriver på plata.

Men det er i det hele tatt vokalmelodiene og mye av gitararbeidet som oppdriver de fleste av de sterkeste øyeblikkene på ‘How To Start All Over Again’, selv om jeg synes det ofte blir i overkant simplistisk. Særlig kommer andrelåta «Dark Descent» og avslutningsstrekket bestående av «We Are» og «Illuminated» godt ut i så måte, der sistnevnte til og med klarer å overraske med en Daft Punk-aktig autotune-effekt som funker bedre enn det man skulle tro. Sånn sett tror jeg også Polula har ganske mye å gå på når det gjelder å skape melodisk potent og eksplosiv metalcore-musikk.

Men jeg må nok også si rett ut at det gjenstår en del arbeid, særlig når det gjelder det produksjonsmessige. ‘How To Start All Over Again’ låter rett og slett uhyre tett og komprimert, og det gjør låtene en bjørnetjeneste. Trommene låter tidvis ekstremt syntetiske, synth-bruken er sjelden spesielt heldig, og gitarene drukner ofte under en vokal som ligger for langt fremme i lydbildet. I forlengelsen av det synes jeg dessverre heller ikke vokalprestasjonen alltid er helt god, da tonene ikke alltid treffes så godt som de burde. På tross av låtskriving som fungerer ganske ålreit synes jeg derfor dessverre at ‘How To Start All Over Again’ ikke er spesielt behagelig å høre på. Det gjør ikke Polulas sterkere prestasjoner på denne plata noe mindre reelle, men gjør at en bedre produksjonsjobb nok bør stå på agendaen ved neste anledning.

Skrevet av Alexander Lange

Pandemonial – Cold Shores Ov Beyond

Pandemonial er en ny svartmetallkvartett fra Bergen som ikke har sluppet noe før demoen ‘Cold Shores Ov Beyond’, men som med en gang gir inntrykk av å ha litt annen erfaring fra scenen. Dette er et mektig kvarter med svartmetall med ganske så høy produksjonskvalitet, der jeg vil påstå at man får en ganske potent blanding av mange av uttrykkene Immortal og Dimmu Borgir har lekt med – da med et lite drøss death metal blandet inn i det hele.

Åpningen «Eclipsed In The Mist Of Times» er en strålende og dynamisk låt. Etter en dyp synth introduserer tumultene åpner Pandemonial med brask og bram der voldsomme gitarpartier og trommespill, guffen vokal og latente symfoniske elementer gjør sitt for å fore storslagenhetene. Låta går imidlertid elegant inn i en langt mer groovy andre halvdel, som får så vidt bereder grunnen godt for «Desolate Realms Of The Astral Desert Masters», som blir gjenstand for et lignende grep etter et forrykende blackthrash-strekk de første minuttene.

Det som kanskje imponerer meg mest med ‘Cold Shores Ov Beyond’ er at Pandemonial aldri mister grepet om et sound som føles skikkelig svært, profesjonelt og fryktinngytende for en demo-utgivelse. Siste låt «Black Oblivion Drifter» er kanskje ikke en like heftig sak som de to foregående låtene, men blir definitivt en bekreftelse på dette med noen ondskapsfulle og klassiske gitarpartier og harde grooves. Det er rett og slett snakk om en skikkelig sterk svartmetalldemo fordi håndverket er så uhyre godt – ‘Cold Shores Ov Beyond’ anbefales på det sterkeste.

Skrevet av Alexander Lange

Mikrostrukturell evaluering: Ukas singler

Sublime Eyes – «Victims from the Grave», «Mørket (feat. Oliver «Ol» Drake)», «Controlled by Fear«

Stavangers-bandet Sublime Eyes har i all hemmelighet klart å snike hele tre singler forbi Metallurgi-redaksjonen i 2023; en bragd som strengt tatt ikke burde være mulig for et band av deres størrelse og renommé. En meget bakvendt og skurkete måte å unngå å si at vi fucka opp på, ja visst, men det får duge denne gangen.

Nå har vi dog endelig blitt oppmerksom på låtene, og det er min glede å kunne erklære at Sublime fremdeles leverer bunntung, melodisk og variert melo-death på sine nye singler. «Victims from the Grave» er kanskje den mest typiske av de tre låtene, men er spekket med tekniske eskapader og brølte melodier i tillegg til en ryggrad bestående av klassisk, melodisk dødsmetall.

Andresingelen «Mørket» er den mest interessante av låtene for min egen del, mye takket være den noe eventyrlige og mørke atmosfæren kaster en bekmørk skygge over gitarenes ruvende riff. «Controlled by Fear» drar til slutt med seg lytteren inn i mer tekniske og melodiske territorier som mest av alt minner meg om Slugdge, men bandet passer på å fylle groove-knoten ved å slenge inn en rekke Lamb of God-aktige riff, samt et vaskeekte metallisk hardcore-parti mot slutten.

Alt i alt synes jeg det virker som at Sublime Eyes er i god form på sitt nye materiale, selv om jeg kanskje savner det lille ekstra som skal til for å pushe låtene fra sterke til fabelaktige. Kanskje er denne x-faktoren å finne på bandets nye EP ‘From Light unto Darkness’, som slippes 14. februar via Rob Mules Records.

Skrevet av Fredrik Schjerve

Nagirčalmmiid – «Down to the Bone»

Nagirčalmmiid fra Trøndelag er blant de aller mest interessante metallbandene som kommer fra den yngre generasjonen av norske musikere. De gjorde seg bemerket gjennom sin selvtitulerte debut-EP i 2020, og slapp låta «Down to the Bone» nå den 6. februar. Valget av lanseringsdato tør jeg gjette på at neppe er tilfeldig, gitt bandets samiske røtter.

«Down to the Bone» åpner kanskje med et litt vel simplistisk og tamt riff. Låta går imidlertid fullstendig av hengslene deretter, og ruller ut et usedvanlig hardt og knusende versparti som med sin kompromissløse gitarriffing og trommespill bør kunne tilfredsstille enhver tørst etter potent death/doom-musikk. Vokalprestasjonen er i tillegg såpass brutal og voldsom at den minner ganske så mye om det Barney Greenway i Napalm Death evner å oppdrive. Så blir det bare enda bedre når en blast-beat legges over det hele mot slutten. «Down to the Bone» er rett og slett en særdeles deilig og brutal låt.

Skrevet av Alexander Lange

Rosa Faenskap – «Skjør»

Rosa Faenskap ble en aldri så liten snakkis i fjor da de som fortsatt ukjent band plutselig fikk opptre på Øya-festivalen. Trioen hadde ikke en gang rukket å slippe sin første singel da de for første gang hørte fra festivalbookingen, som nok ante at det var snakk om et band med et ganske spesielt eksistensgrunnlag – i hvert fall innenfor svartmetallen. Rosa Faenskap omtaler musikken sin som både en kjærlighetserklæring og en krigserklæring mot sjangeren, og fremstår som noe ganske unikt ved å kle den inn i en tematikk som dreier seg om å være skeiv i dagens kapitalistiske samfunn.

Musikalsk sett har vi med et band å gjøre som nok minner mye om diverse amerikanske påfunn innenfor svartmetallen det siste tiåret, der elementer fra post-rock, shoegaze og hardcore punk får spille en ganske stor rolle i musikken. Særlig mye minner det om Deafheaven, og jeg får også assossiasjoner til nederlandske An Autumn for Crippled Children. Det er snakk om en lidenskapsfølelse, et sinne og en energi som minner mye om det man ellers finner innenfor svartmetallen, men det pakkes altså inn i en ganske annerledes finish der det følelsesmessige aspektet ligger langt lenger i forgrunnen.

På sin nye låt, «Skjør», mestrer Rosa Faenskap dette formatet godt. Om den ni minutter lange «Aldri» nok var en noe mer utpreget post-black metal-låt, er denne fireminutteren nok i større grad en god dose post-hardcore der en pønksk energi er noe mer toneangivende. Vi får imidlertid servert noen blendende og vakre post-black metal-utblåsninger gjennom det stadig tilbakevendende hovedtemaet. Ellers synes jeg trioen opprettholder et særdeles godt momentum hele låta gjennom, og det er også bare å ta av seg hatten for en svært god vokalprestasjon. Musikken i seg selv ligger nok ganske tett opp mot inspirasjonskildene, men låtteksten og det faktum at den er på norsk gjør at Rosa Faenskap likevel skiller seg en del ut. Anbefales!

Skrevet av Alexander Lange

What the Five Fingers Said to the Face – «Helix», «Blackspiraldance»

What the Five Fingers Said to the Face (heretter kalt WTFFSTTF), eksisterer som en mystisk entitet på utkanten av den norske metallscenen. Guttas mildt sagt esoteriske Spotify-biografi hinter til at bandet har andre aspirasjoner enn å ende opp på spillelister dedikert til styrketrening og grillfester, og det samme gjør musikken deres, som generelt sett er temmelig vanskelig å sette merkelapp på. Er det post-death metal fra et hardcore-perspektiv? Eller kanskje spastisk hardcore/sludge som er så tungt at det skjener over i dødsmetallens kjørefil? Nøyaktig hva det gir mening å kalle bandets musikk er vanskelig å anslå på dette tidspunktet.

Det er dog liten tvil om at bandet begynner å nærme seg noe temmelig unikt og spennende innenfor norsk metall/-core. De sludgy riffene, kombinert med den moderne og kjølige produksjonen, skaper en følelse av å være i nærvær av noe stort, ukjent og mektig. Kanskje er det de mystiske entitetene som nevnes i bandets bio, eller kanskje er det bare effekten av en produksjon som bader låtas golde, rytmiske landskap i et kaldt, umenneskelig skjær av blått.

Der forbindelsene til metall-sjangeren er relativt klare på «Helix», trekker «Blackspiraldance» seg lenger unna sjangerens velkjente trakter. Fra en åpnings-atmosfære som peker i retning støyrock og generell industriell dystopi, kommer bandet knusende inn med et hardcore-påvirket sound som sender tankene til band som Knocked Loose og Daughters. WTFFSTTF virker å være et band som lar seg fascinere av det ukjente, og det samme opplever jeg når jeg prøver å pusle sammen nøyaktig hva det er bandet har fått til på sine nye singler. For øyeblikket unnslipper den siste biten i puslespillet mine veivende hender, så det skal bli spennende å se om jeg blir klokere på det når bandets nye skive ‘Endless’ slippes rundt slutten av måneden.

Skrevet av Fredrik Schjerve

Håndgemeng – «Cro-Magnon Vs Neanderthal»

Andre låt fra Håndgemengs kommende fullengder ‘Ultraritual’ er herved sluppet, og er en noe lenger og mer dynamisk sak enn førstesingelen «The Astronomer». «Cro-Magnon Vs Neanderthal» byr på seks ganske varierte minutter, der Håndgemeng skifter elegant og effektivt mellom rockeorienterte riffpartier og luftigere, åpnere strekk der trommene får groove fint og gitarene får male lydbildet blant annet med noen lekre delay-toner som fyker som soniske prosjektiler ut av høyttalerne.

Også slutten av låta løser Håndgemeng godt, der de får skrudd opp både driv og intensitet og sånn sett får på plass en kraftfull og fin avslutning. Jeg synes allerede mye lovet godt da bandet slapp «The Astronomer», men «Cro-Magnon Vs Neanderthal» imponerer meg ytterligere, og innevarsler mer variasjon enn førstesingelen. ‘Ultraritual’ slippes den 10. mars.

Skrevet av Alexander Lange

Søstre – «Kausalitet»

Søstre har allerede sluppet en solid håndfull singler fra sin kommende debutplate, men før «Kausalitet» landa, hadde disse dessverre gått oss hus forbi. Hellet i uhellet er imidlertid at vi da fikk ganske mye godt å bite i, da alt tyder på at vi har en ganske så sterk skive i vente.

Litt på samme måte som Maktkamps plate ‘I Affekt’ fra i fjor, ligger Søstres musikalske uttrykk nokså tett opp mot Rogalands store black’n’roll-stolthet Kvelertak. Altså er det snakk om metallisk, melodisk hardcore punk med et ganske tydelig nikk mot svartmetallen. En helt distinkt egenart mangler kanskje sånn sett i musikken, og i Søstres tilfelle ser dette snarere ut til å formidles effektivt gjennom det visuelle. Som de forrige singlene er imidlertid «Kausalitet» uansett en herlig låt der Søstre får presset svært mye godt ut av grunnformlene. Bandet starter i et ganske hektisk hjørne med hurtig gitarriffing og d-beat-trommeslageri, men drar ned tempoet noe etter hvert, og gjør en strålende jobb med å få låta til å åpne seg og bli mer melodisk og storslått mot slutten. Det gjør at «Kausalitet» føles som en aldri så liten reise.

Skrevet av Alexander Lange

Unholy Craft – «Naar All Tid er Omme»

Unholy Craft er det andre prosjektet til «Peregrinus» fra Solus Grief, som for bloggens lesere vil være kjent fra sist desember, da debutskiva ‘With a Last Exhale’ landet en plass på lista vår over de beste norske metallplatene fra 2022. Den anonyme svartmetallmusikeren er tydeligvis inne i en inspirert periode, ettersom den nylig annonserte andreskiva til Unholy Craft blir den andre full-lengderen musikeren har gitt ut på bare fire måneder.

Der Solus Grief farer med langstrakt, atmosfærisk og tidvis nesten post-punk-påvirket svatmetall, spiller Unholy Craft svarmetall av den mer gnistrende og intense typen. Felles for begge prosjektene er at de bevarer en slags rå svartmetall-estetikk til tross for sine åpenbare låtskriver-ambisjoner, hvilket gir en pussig følelse av kognitiv dissonans dersom du er vant til å skille disse to fenomenene fra hverandre. Effekten er litt som å høre et rått svartmetallband som har blitt reddet ut fra tåken, eller kanskje Kvad med hakket mer sparsommelige støyfiltre på vokalen.

Det fungerer i alle fall temmelig godt. «Naar All Tid er Omme» er ingen åpenbaring på linje med det beste materialet fra ‘With a Last Exhale’, men så har låta tross alt under halvparten av spilletiden til de korteste låtene på den skiva å boltre seg på. Progresjonen fra åpningens sydende flammehav til avslutningens ulmende meditasjon er svært effektiv; som at singelcoverets brennende storby langsomt reduseres til en forkullet haug av sort treverk. Alt i alt er det ingenting som sjokkerer eller i overkant forlyster på Unholy Crafts nye singel, men jeg stoler nok på prosjektets bakmann til å forvente store ting fra skiva uansett.

Skrevet av Fredrik Schjerve

Metallurgiske funn: Ukas favoritt

Ukas favoritt: Slegest – Avstand

Sjelden har jeg det så gøy på konsert som det jeg hadde da jeg så Slegest varme opp for Kampfar på John Dee i Oslo for et par uker siden. Dette er et band jeg ikke hadde mye kjennskap til før de begynte å slippe singlene fra plata det her er snakk om, men umiddelbart fikk jeg inntrykk av at dette er et band som gjør noe nokså unikt i den norske metall-scenen. Slegest gjør nemlig kunststykket å materialisere enn særdeles effektiv kombinasjon av dansbar rockemusikk og svartmetallens ondskapsfulle tendenser; det føles regelrett som en slags uhyre appellerende grendehus-metall. Denne blandinga ble god mat for en live-opplevelse som var energisk og morsom som fy, og ikke minst gjør den seg også godt i plateopplevelsen ‘Avstand’ byr på.

Jeg ble ikke helt fanga av den første singelen fra denne plata, «Innsikt», som også åpner ballet på ‘Avstand’. Etter hvert har imidlertid denne vokst på meg, særlig etter at andresingelen «Forløysning Og Rus» imponerte meg umiddelbart og nok kommuniserte Slegests appell noe bedre på første lytt. Sistnevnte står igjen som en de aller største høydepunktene på ‘Avstand’ med sin fengende groove og sitt effektive riff-håndverk, og det gjør for så vidt også «Innsikt». Den er en strålende introduksjon til det man har i vente på denne plata, og Slegest tilføyer ikke minst også det lille ekstra gjennom den antemiske og minneverdige frasen «kraftens sentrum…kan ein ikkje forklara» som vokalist Stig Ese gjentar uanfektet over den ustoppelige grooven.

Eses vokal er noe av det jeg synes bidrar mest til svartmetallpreget på ‘Avstand’. Det er ikke bare fordi den er såpass grov i kantene, men også fordi den er så mørk, sint og lavmælt at den rett og slett gir musikken et litt ondt preg. Ellers synes jeg Slegest – om det så er intensjonelt eller uintensjonelt – kommuniserer slektskapet mellom svartmetall og gammeldags tungmetall særdeles godt. Det gjelder særlig når bandet skrur ned tempoet litt og forlater de mest fartsfylte groovesene, og finner en finfølelse som jeg synes setter dem i dialog med mye av gitararbeidet Darkthrone har bydd på gjennom sitt lange virke.

Det beste eksempelet på dette er kanskje midtpartiet i låta «Gåte», som i det hele tatt også er et høydepunkt på plata gjennom sin relativt lange og dynamiske form. Her ruller Slegest ut noen flotte, doom-metallske 70-tallsreferanser før et herlig riff får medvirke som en slags epilog.

Og de fleste av de andre låtene på ‘Avstand’ treffer også godt; «Vinterkristus» er et sterkt og kort midtpunkt, «Er Det Deg Livet?» og «Til Det Største Som Fins» overrasker positivt mot slutten av plata med noen langt mer ekspansive lydbilder enn det som presenteres tidligere, og coveret av Status Quo-låta «Oh Baby» er et smakfullt og passende frynsegode helt på tampen av plateopplevelsen.

Men når denne låta er over er det altså slutt, og med en spilletid på 31 minutter og en avslutningslåt som tross alt føles som en slags bonus, synes jeg det blir en forholdsvis kort fullengder. Det blir kanskje også et bilde på at Slegest nok har litt å gå på når det gjelder variasjon, selv om de klarer seg greit over akkurat denne halvtimen. Særlig «Evigheit Etter Evigheit» blir et uttrykk for dette, der den blir som en litt blek hale på «Innsikt» med sin ganske så identiske groove.

Men dette er pirk. Først og fremst leverer nemlig Slegest en svært underholdende plateopplevelse på ‘Avstand’ som peker seg vel så mye ut som en tilfredsstillende rockeplate og en solid metall-affære. Som sagt er det dansbart som bare det, så kanskje kan du endelig sette på en Metallurgi-favoritt på fest. Kanskje.

Skrevet av Alexander Lange

Metallurgiske funn: Ukas favoritt

Ukas favoritt: Natt – Natt

Norske musikere har de siste årene levert noen virkelig sterke utgivelser innenfor instrumental musikk i skjæringspunktet mellom rock og metall. Band som Addiktio, Kanaan og Astrosaur har stått for noen sanne årshøydepunkter av noen plater i starten av dette tiåret, og har nok bidratt til at jeg hadde visse forhåpninger allerede før jeg satte på Natts selvtitulerte debutskive. Og i all hovedsak ble også disse forhåpningene innfridd. ‘Natt’ er nemlig et sterkt og profesjonelt stykke håndverk, der jeg først og fremst bare vil ha mer av en del av elementene dette bandet byr på.

Besetningen i Natt kan nok også i seg selv gi høye forhåpninger til det en lytter har i vente på denne plata. Låtskriverne har bakgrunn fra blant annet Krakow og Lindy Fay-Hella, og lenger ned på utøverlista finner man for øvrig også trommeslageren i Enslaved. Sammen tar de lytteren med på tre svære, atmosfæriske turer på henholdsvis tolv, elleve og 20(!) minutter, der bandet spiller omhyggelig og organisk rundt noen flotte og enkle hovedmotiver. Magien ligger i lydeffektene og detaljene bandet pynter disse motivene med, og Natt klarer i ekte post-rock-ånd også å bygge opp komposisjonene på svært effektivt og intenst vis. Med vissheten om at det bygger seg mer og mer opp får man stadig inntrykk av at låtene ligger i et gedigent høyspenn, noe som er så kult når det samtidig føles så seigt og uanstrengt der Natt, som du sikkert har skjønt, også tar seg god tid.

Det ville ikke vært feil å omtale ‘Natt’ som en ren rockeplate. Utenom de buldrende, Earth-aktige dronegitarene som runder av siste låt, «Etterslått», er det få åpenbare metal-elementer som viser seg i løpet av albumets gang. Stort sett er det ganske lette gitarer, groovy, rocka trommerytmer og en underlig ansamling effekter av det elektroniske slaget som driver låtene fremover. Men både det metallske og det grensesprengende kommer til uttrykk på mer subtile måter; atmosfærene er for eksempel tidvis mystiske og mørke, og de utrettelige, suggererende rytmene i bunn gjør musikken usedvanlig tung til tider. Videre finnes tydelige referanser til tidlig 2000-talls post-metal. For eksempel sender platas kanskje sterkeste låt for min del, «Appell», meg øyeblikkelige assossiasjoner til ISIS-klassikere som «In Fiction», «Weight» og «The Beginning and the End».

Men nok sjangerpirk – ‘Natt’ er først og fremst et sterkt stykke musikk. Natt starter like godt plata med et høydepunkt, der voldsomme og nydelige gitarakkorder får male lydbildet sammen med noen nette synther. De neste tjue minuttene er en sann fryd å høre gjennom, der Natt byr på det ene flotte jam-temaet etter det andre og gjør en utmerket jobb med å bygge intensitet. De herlige og uforutsigbare elektroniske effektene er også et lekkert tillegg til det hele, og kommer kun til kort fordi det rett og slett er litt få av dem i forhold til det jeg gjerne skulle ønsket meg. De fremstår som Natts kanskje fremste særtrekk på denne plata, og derfor skulle jeg gjerne fått inntrykk av enda litt mer eventyrlyst.

Navnet på både bandet og plata gjenspeiles i de første minuttene på den 20 minutter lange giganten som runder av plata, der en avgrunnsdyp ambient-drone etter hvert får selskap av en guffen ringe-effekt, en minimalistisk trommebeat og den noir-aktige melodien som etter hvert blir låtas episenter. Denne låta er også god, særlig når det knusende klimakset melder seg, men kommer ikke like sterkt ut som de to foregående. Dette handler både om at jeg ikke synes melodien er sterk nok til å holde oppe en så svær komposisjon, og at jeg ikke synes Natt klarer å rettferdiggjøre lengden helt heller. Det mangler med andre ord en hel del pacing her.

Likevel reddes den ganske godt inn av den fengslende atmosfæren Natt klarer å konstruere, og det blir en ambisiøs og kolossal avslutning på en plate jeg vil omtale som både unik og beundringsverdig. ‘Natt’ er en virkelig sterk debutskive der en høy grad av profesjonalitet skinner gjennom. Det er sannelig snakk om tre svære kvarter her.

Skrevet av Alexander Lange

Årets edleste norske metaller 2022: EP’er og demoer

Med nok et innholdsrikt år i bakspeilet er det en glede å kunne ønske velkommen til årets listesesong hos Metallurgi! Da vi startet opp bloggen i 2020 hadde vi utvilsomt ambisjoner om å holde på en stund, men det er slettes ingen selvfølge at et frivillig prosjekt som Metallurgi kommer seg helskinnet over målstreken to år på rad. Vi har definitivt truffet en og annen fartsdump i løpet av 2022, og det har tidvis vært krevende å overholde vårt egenerklærte oppdrag om å dekke samtlige norske utgivelser fra uke til uke. Det førte til en pause i dekningen og skrivingen fra mars til september. Men i de periodene det var ekstra tungt å heve fjærpennen og skru lokket av blekkhuset, så sørget kvaliteten på den norske metallproduksjonen for å holde energinivået og motet vårt oppe. Takk for det!

Det er også kjekt å se hvor mange som velger å engasjere seg i arbeidet vårt ved å lese, kommentere på og dele postene våre til venner og bekjente. Til syvende sist skapte vi bloggen fordi vi har lyst til å bidra til å bevare og styrke den norske metallkulturen, og basert på trafikken og engasjementet på siden er det åpenbart at det er flere som deler dette ønsket. En blogg er ingenting uten sine lesere, så til dere som har klikket dere inn på siden vår i løpet av 2022: takk!

Vi kjører kliss likt opplegg i år som i fjor. Det vil si at dere i dag vil kunne lese om de 20 EP’ene og de fem demoene som har fått bloggens redaksjon til å vibrere av bunnløs vellyst og begjær, mens utrullingen av årets 50 beste skiver vil foregå fra tirsdag til fredag. Det bør nevnes at enkelte av utgivelsene på lista egentlig kom ut i 2021, men såpass sent i desember at det ikke var mulig å vurdere dem til fjorårets lister. Disse utgivelsene var såpass sterke at det hadde blitt feil å ikke nevne dem overhodet, så de har blitt slengt med på årets lass i stedet. Ellers har vi også mens vi har hatt pause fulgt med på alt av utgivelser, så håpet er at vi ikke har gått glipp av noe. De utgivelsene vi ikke har skrevet om er merket med en «[ikke omtalt]».

Så uten ytterligere om og men, snikksnakk, visvas og/eller pludring: her er den beste norske metallen som ble utgitt i 2022! Først: EP’er og demoer.

Fredrik Schjerve og Alexander Lange

Årets 20 beste norske metall-EP’er:

#20-#6 (i ubestemt rekkefølge):

Værbitt – Svartediket (Utløpet (eget plateselskap))
Råte – Where the Past and the Future Collide (FAJo Music)
Tonic Breed – Fuel the Fire (usignert)
Storm – Invincible (Indie Recordings)
Vathr – Dead & United (Edged Circle Productions)
Vandaud – Vestland (usignert)
Doedsvangr – Koinonia (Devilry Productions)
Orbiter – A Goddamn Classic (usignert)
Bailltak – Blodhevn (usignert)
Eluvian – Tales of Ymaarenth (usignert)
Enevelde – Gravgang (2021) (Terratur Productions)
I Swear Damnation – The Disobedient (usignert)
Haunted by Silhouettes – No Man Isle (Eclipse Records)
Faustian Dripfeed – G.O.D. (usignert)
Nidhög – Fjord (Whispering Voice Records)

#5: Kingseeker – Grief

Plateselskap: Bringsli Productions (eget plateselskap)
Undersjanger: Metalcore

Bare ni måneder etter lanseringen av debutplata ‘Daily Reminders’, slapp Kingseeker ‘Grief’. Dette er en EP som jeg synes bærer bud om et framoverlent band med evne og vilje til å raffinere uttrykket sitt. Her finner man solide og tilfredsstillende doser med potent metalcore, der bandet finner en god balanse mellom fengende, melankolske melodier og mer hardtslående partier og breakdowns. Vokalen fortsetter å imponere, produksjonen leverer et særdeles godt trøkk og konseptualiseringen av sorgens faser fungerer. Med det er det ingen tvil om at Kingseeker blir et interessant band å følge i årene fremover.

Link til omtale
Strømmelink

#4: She Said Destroy – Bleeding Fiction II: Child of Tomorrow

Plateselskap: Mas-Kina Productions (eget plateselskap)
Undersjanger: Post-metal

Med ‘Bleeding Fiction II: Child of Tomorrow’ har She Said Destroy levert en annerledes men vel så sterk oppfølger til deres post-metalliske landemerke fra 2012. De melodiske post-hardcore og emo-elementene som pyntet i kantene på fjorårets ‘Succession’ gjøres her til hovedattraksjoner, og stables sammen til en storstilt konstruksjon som er like overveldende som den er uendelig lyttbar. ‘Bleeding Fiction II’ er både nostalgisk, melankolsk, tung og vakker, og nok en inspirerende leveranse fra et band som virkelig synes å ha funnet sin kreative nerve.

Link til omtale
Strømmelink

#3: Våde – Spirals

Plateselskap: Usignert
Undersjanger: Progressiv death metal

‘Spirals’, som er debututgivelsen til Våde, oser av både tyngde og lekenhet, og syr sammen ulike tendenser fra ekstremmetallens underskog ved hjelp av sterke musikerprestasjoner. Her snakker vi en salig blanding av nærmest dansbare grooves, brutale, sterke riff og en velfungerende mørk estetikk over det hele. Om band som Meshuggah og Ulcerate er en del av ditt daglige brød og du vil høre et fett norsk bidrag til den typen metallmusikk de er fanebærere for, er du nesten nødt til å høre ‘Spirals’. Om Våde har noe å gå på for å definere en klar egenart, representerer denne EP’en i alle fall en bunnsolid grunnmur for nettopp det.

Link til omtale
Strømmelink

#2: Defect Designer – Neanderthal

Plateselskap: Transcending Obscurity Records
Undersjanger: Eksperimentell grindcore

Om du er av typen som livnærer din skrott med injeksjoner fulle av metall-universets særeste og mest besynderlige miksturer, så kan du forlenge levealderen din betydelig med en svipptur innom Defect Designers EP fra 2022. ‘Neanderthal’ er en EP som aktivt motsetter seg kategorisering ved hjelp av sjangerbenevnelser, og musikkens psykotiske, ravgale natur kan best beskrives ved å henvende til platens cover. Det eneste jeg egentlig kan bekrefte med sikkerhet, er at skiva synes å inneholde noe grindcore og dødsmetall. Dette, og at den er en av de mest maniske og fascinerende utgivelsene den norske metallscenen hostet opp i løpet av 2022.

[ikke omtalt]
Strømmelink

#1: Dødskvad – Krønike II

Plateselskap: Caligari Records
Undersjanger: Death metal

‘Krønike II’ er som et lydspor til blodsutgytelsen på middelalderens slagmarker. Det er en EP der Dødskvad demonstrerer hvordan death metal kan være utpreget atmosfærisk, og det uten at uttrykket mister tenner eller brutalitet – snarere tvert i mot. ‘Krønike II’ låter beinhardt og utilgivelig, og får ikke minst god hjelp av en produksjon som blant annet gir trommelyden en herlig råskap og vokalen en obskur og nærmest fryktinngytende karakter. Et av de beste norske death metal-prestasjonene i 2022.

Link til omtale
Strømmelink

Årets fem beste norske metall-demoer (i ubestemt rekkefølge):

Corroder – Tombs of Terror

Ekstremthrash-bandet Corroder landet allerede i fjor en plass på Metallurgis demo-liste på bakgrunnen av den dødspotente utgivelsen ‘Demo 2021’. På årets demo foretok bandet dog et sprang i utviklingen som etterlot forløperen – og mesteparten av konkurransen – fullstendig i støvet. ‘Tombs of Terror’ bevitner et band som formelig tørster etter blod, og som absorberer stadig mer mørk energi fra skjæringspunktet mellom thrash og dødsmetall.

Strømmelink

Avmakt – Demo 2021 (2021)

En av de absolutt flotteste pakkene som lå under juletreet 24. desember 2021, var den sydende, snerrende og støyende demoen til svartmetallbandet Avmakt. ‘Demo 2021’ er en gjennomgående ortodoks og tradisjonell affære, hvilket er nøyaktig det man burde ønske fra medlemmer av band som Abhorration, Dødskvad, Obliteration og Condor. Langstrakt, suggererende og likesåfullt aggressiv; ‘Demo 2021’ er en stilren utgivelse fra en gruppe musikere som er eksperter på sitt felt.

Strømmelink

Nattehimmel – The Night Sky Beckons

Nattehimmels ‘The Night Sky Beckons’ er også en stilren demoutgivelse; spørsmålet er bare nøyaktig hvilken stil det dreier seg om. Astronomisk svartmetall? Kopernikansk svartmetall? I realiteten kan nok bandet sies å ha funnet frem til en fruktbar overlapping mellom svartmetall og episk doom, men kombinert med demoens fullkomne visuelle utforming oppstår det et helhetsuttrykk som ikke med enkelthet lar seg redusere til sine bestanddeler. ‘The Night Sky Beckons’ er en skive som gjenskaper følelsen av å glane opp i et opplyst stjernehav, og byr på en opplevelse om går langt utover det en har grunn til å forvente fra en demo-utgivelse.

Strømmelink

Forbidden – Corroded Eye Sockets

Death metal-prosjektet Forbidden slapp hele tre demoer i perioden april-juni i år, men det er den første av disse, ‘Corroded Eye Sockets’, som imponerer mest. Her plukkes tråden opp fra den vel så gode selvtitulerte demoen fra i fjor, da i form av at man får en ganske kort og brutal dose med teknisk og uhyre obskur death metal. Her får de lave frekvensene regjere slik at de korte låtene får det til å høres ut som man opplever et jordskjelv i en tjukk, tjukk tåke – da med henvisning til at massetettheten i den feite lyden ofte gjør det vanskelig å høre alt sammen, på en fascinerende måte. Det er uhyre tungt, ordentlig brutalt og egentlig nokså unikt.

Strømmelink

Horrifier – Howl from the Grave Demo 2022

Litt som Abhorration, Filthdigger og Nithe gjorde i fjor, har Horrifier sluppet en demo i år der man simpelthen kan glede seg over umiskjennelig og upåklagelig death metal-håndverk. Her får man servert det ene hamrende, solide riffet etter det andre, og ikke minst gjøres det her klart at Horrifier har en sterk følelse for dødsmetallens groove-elementer og råskapen i gamle produksjoner innenfor sjangeren. Det er som en klar hyllest til death metal av den gamle skolen, og når det gjøres så godt trenger man heller ikke noe mer. Et innmari brutalt og fint kvarter enhver undergrunnsentusiast bør sjekke ut.

Strømmelink

Metallurgiske funn: Ukas favoritt

Djevel – Naa skrider natten sort

Djevels forrige plate ‘Tanker Som Rir Natten’ var et av fjorårets store høydepunkter innenfor norsk svartmetall. Den stakk av med intet mindre enn en Spellemannspris i kategorien «Metall», og her endte den opp på en 13. plass på vår liste over fjorårets beste norske metallplater. Med sin dunkle, langstrukne og atmosfæriske svartmetall, sin poetiske presentasjon og noen enorme høydepunkter særlig i første ledd av skiva, sto Djevel i mine ører her for en prisverdig revitalisering av mange av den norske svartmetallens grunntrekk. For å si det sånn: ‘Tanker Som Rir Natten’ er for preget av den norske svartmetallens fremskritt på snart tretti år, både når det gjelder låtskriving og produksjon, til at den kunne blitt gitt ut på 1990-tallet. Men uten å la entusiasmen ta helt overhånd, frister det likevel litt å si noe sånt som at mye av materialet som fantes her føles som mat for svartmetallklassikeren vi aldri fikk – om plata ikke bare bør kalles en moderne norsk svartmetallklassiker, naturligvis.

Bare halvannet år etterpå sitter vi altså nå med ‘Naa skrider natten sort’, som i ordets rette forstand kan kalles en oppfølger da denne plata tydeligvis er andre del av en såkalt Natt-trilogi. Med det er det heller ingen stor overraskelse at den også ligner mye på ‘Tanker Som Rir Natten’. Det gjelder både den visuelle og tekstlige presentasjonen og lyduttrykket, der de eneste tydelige forskjellene er et bandlogo-skifte, litt kortere låttitler (om det er et poeng…) og en produksjon som fremstår hakket romsligere og rundere i kantene enn den vi fikk i forrige omgang. Så utgår en kort, akustisk interlude til fordel for mer variasjon i lengden på låtene.

I den forstand kan man sikkert raskt tenke seg til at ‘Naa skrider natten sort’ i all hovedsak forbedrer og raffinerer. Det er noe som i mine øyne også utvilsomt stemmer, selv om jeg synes at høydepunkter så store som for eksempel «Maanen skal være mine øine, den skinnende stierne mine ben, og her skal jeg vandre til evig tid», som vel er å regne som et slags magnum opus for Djevel, mangler. Kvaliteten er imidlertid jevnere enn den var på ‘Tanker Som Rir Natten’, og noe av det jeg er aller mest imponert over her er hvordan Djevel klarer å utnytte en hel time med spilletid såpass godt. ‘Naa skrider natten sort’ fremstår like disiplinert som den er ekspansiv og dristig i formen. Selv om jeg synes Djevel nesten mister grepet mot slutten med «Afgrundsferd», som jeg synes har et ganske uinspirert og nærmest irriterende hovedtema i andre halvdel, henter bandet seg voldsomt godt inn igjen med den eksplosive avslutningslåta «Her Visner Hver En Krans».

‘Naa skrider natten sort’ er med andre ord en svært god helhetsopplevelse, og det virker som at Djevel også har lagt inn en ganske aktiv arbeidsinnsats for å sørge for at det nettopp blir slik. Best demonstreres dette kanskje i platas åpningsstrekk. Dette sparker Djevel uanfektet i gang med den storslåtte og hele 13 minutter lange, traskende og melankolske «Naar Taaken Tetner», før lytteren kompenseres for tålmodigheten med den forrykende fem-minutteren «Kronet Av En Væpnet Haand», som med imponerende trommespill og strålende melodier blir som et gufs tilbake til 90-tallets aggresjon i moderne drakt.

Tittellåta drar deretter ned tempoene noen hakk og leverer et nærmest Burzumsk håndverk når det gjelder atmosfære, og deretter kommer det jeg synes ender opp som platas store, overraskende høydepunkt: «Mitt Tempel Av Stierner Og Brennende Maaner». For mens gitarist Ciekals’ mørke, forheksende clean-vokal ellers stort sett spiller annenfiolin bak bassist Kvitrims skrikevokal på komposisjonene, skyves den i forgrunnen her og står for en svært minneverdig prestasjon. Det virker simpelthen som lytteren plutselig har funnet et gudsforlatt kappell i Djevels store skogslandskap, og at et prestegjenferd står og synger gråtende på en falleferdig prekestol. Det minner mye om tilsvarende grep polske Batushka har gjort i sin musikk, og er med et svært sterkt hovedtema i bunn et herlig friskt pust i produksjonen på ‘Naa skrider natten sort’.

Når jeg da også vet at Djevel er i stand til å levere slike friske pust, kunne jeg ønsket meg litt flere av dem. Et annet eksempel finner man i de krystallklare og nesten perkussive akustiske gitarene som ligger over tåken av vrenggitarer i refrenget på «Daudens dimme natt» (som for øvrig står for et helt vidunderlig angrep av Grieg-aktig melodihåndverk til å begynne med). Men ellers holder Djevel seg ganske trygt innenfor et ganske klart definert uttrykk som ligner mye på det vi har hørt tidligere. Det fungerer, som du sikkert har skjønt, i utgangspunktet usedvanlig godt, men jeg tror bandet kunne skrudd opp eventyrlysten et hakk med stor suksess.

Så kan vi heldigvis også i stor grad nøye oss med det vi har fått, og vel så det. Jeg tror uansett man knapt kunne bedt om mer fra Djevel på dette punktet i bandets karriere, og denne plata er et virkelig, virkelig sterkt og effektivt stykke atmosfærisk stykke svartmetall. Kvaliteten på riffene og melodiene er gjennomgående høye, musikerprestasjonene er på topp, og Djevel sørger i det hele tatt for en time som holder seg svært interessant hele veien. Så kan vi glede oss stort til siste del av trilogien denne plata er en del av.

Skrevet av Alexander Lange

Metallurgiske funn: Ukas favoritt

Kampfar – Til Klovers Takt

‘Til Klovers Takt’ er Kampfars niende album, og kommer ut nesten tretti år etter at Per-Joar «Dolk» Spydevold startet opp dette bandet på egen hånd i Fredrikstad. Albumet beskrives av bandet selv som en slags kulminasjon av alt de har gjort tidligere, og kan nok i så måte kanskje også beskrives som en demonstrasjon av tilstanden og potensialet til den typen svartmetall Kampfar har rullet ut i litt ulike former i løpet av sitt virke. Om bandet så ikke er blant de umiddelbart mest profilerte svartmetallbandene fra Norge, har det like fullt spilt en viktig rolle i utviklingen av den hedenske og folkemusikkinspirerte svartmetallen som band som Helheim og Taake også er blitt kjent for å raffinere og spre utover Norges grenser. På ‘Til Klovers Takt’ fornyes riktignok ikke dette uttrykket Kampfar har arbeidet rundt; snarere finslipes det til en voldsom og høyst imponerende oppvisning det oser selvsikkerhet og ambisjoner av.

Presentasjonen og produksjonen som dette albumet er pakket inn i levner i alle fall ingen tvil om dette. Med en tematikk i bunn som tar inspirasjon fra folketradisjoner og naturen i Hemsedal og Hallingdal, lar Kampfar det både dunkle og fargesprakende Bürkel-maleriet «Village fire at night» levere et effektivt visuelt inntrykk på coveret, og allerede fra første stund gir bandet full gass når det gjelder å demonstrere platas storslåtte lyduttrykk. Etter noen få takters rolig gitarspill, velter nemlig verset i «Lausdans under stjernene» ut av høytalerne med voldsom kraft, og det gir et dekkende bilde av samspillet mellom storslagenhet, klarhet og råskap i denne platas produksjon. På ‘Til Klovers Takt’ har Kampfar tatt kontroll over de ulike leddene i produksjonen selv, og alt tyder på at det har gitt et strålende resultat.

Det er i alle fall en viktig komponent i noe av det jeg synes Kampfar får til aller best på ‘Til Klovers Takt’. De seks låtene på denne plata føles nemlig som rene virvelvinder der låtstrukturene og komposisjonene stadig får store mengder drahjelp av kaotisk atmosfære. Kampfar evner å sette låtene sine i et nærmest overveldende høyspenn nesten kontinuerlig, og det samtidig som at de 5-8 minutter lange komposisjonene føles velkalkulerte og balanserte. Det i seg selv gjør denne plata til en aldri så liten svartmetallprestasjon, og tilføyer et atmosfærisk element som fremstår både effektivt og beundringsverdig i at det er så vanskelig å mestre.

Kampfar løser også dette på mange måter. ‘Til Klovers Takt’ er kanskje i aller størst grad en oppvisning i glødende mid-tempo-metall, men bandet gjør også bruk av kompromissløse blast-beat-utblåsninger der gitarene gjerne supplerer med melodisk håndverk av høy rang. Variasjonen i vokalsegmentet er også prisverdig, der blant annet mørk, spoken word-aktig clean-vokal supplerer Dolks skrikevokal – noe den gjør på utsøkt vis for eksempel i den voldsomme crescendoen i begynnelsen av kruttønna «Flammen fra Nord».

Platas største høydepunkt er kanskje likevel låta «Urkraft», der en hardtslående, krigersk groove sparker i gang en mektig komposisjon som ender i et enormt, allsangvennlig klimaks. De folketonale elementene som særlig kommer ut av skallet sitt i «Rekviem» imponerer også stort, og på avslutningen «Dødens aperitiff» drar bandet lytteren omhyggelig gjennom tålmodige grooves og roligere mellompartier før de lar musikken eksplodere i en helt nydelig avslutning som virkelig presser ut det siste som må være av energi i denne kraftpakka av en plate.

Det er lite negativt å si om ‘Til Klovers Takt’, og det handler rett og slett om at dette er et av årets virkelig beste norske metallplater. Om den ikke står for mange nyvinninger i Kampfars sjangerlandskap, høres bandet her utvilsomt ut som den beste utgaven av seg selv, og plata blir sånn sett en verdig stadfestelse av nesten tre tiårs beundringsverdig virke. Nå må du gå og lytte på den.

Skrevet av Alexander Lange

Mikrostrukturell evaluering: Ukas singler

Darkthrone – «Caravan of Broken Ghosts»

Melankolsk gitarspill svøpt i mystikk inviterer oss inn i «Caravan of Broken Ghosts», Darkthrones første og eneste singel fra den kommende skiva ‘Astral Fortress’. Denne aldri så lille sjeldenheten i bandets diskografi faser snarlig over i en fullbands-versjon; stødig og langsomt traskende som tittelens skremmende tog av gjenferd. Atmosfæren er overjordisk og hjemsøkt, hvilket forsterkes av den lavoppløste og dumpe trommemiksen samt de brutte mollakkordene hvis kjølige klang synes å vitne om de dødes tilstedeværelse.

Dette åpningsstrekket er stemningsfullt på en måte som Darkthrones riffsentriske musikk sjelden tillater seg å være. Frosttåke og gjenferd må dog fort vike for broens dragkamp mellom gnistrende fartsmetall-riff og hedenske svartmetall-tendenser. «Nocturno Culto» hveser ut en kryptisk fortelling preget av udefinert okkultisme med en kosmologisk dimensjon, hvilket spiller inn i det allerede distinkte scenarioet som musikken maner frem via sin eksentriske tidløshet.

Til slutt blir den tålmodige lytter kastet et ben som trolig vil få de mest old school-fikserte av oss en aldri så liten aneurisme. En langstrakt folkemelodi åpner en flerre i musikkens til nå oppbyggende intensitet, før den gis en dødsmetallisk malingsjobb som er vanskelig å spore i Darkthrones diskografi utenom ‘Soulside Journey’ og ‘Goatlord’. Dette oppbruddet fungerer virkelig effektivt i samspill med låtas ellers lineære utviklingskurve, og resultatet er en singel som i mine øyne er en av Darkthrones klart beste i senere tid. Det er alltid spennende å se hvilke stilarter fra fortiden Darkthrone velger å aksentuere på sine utgivelser, og «Caravan of Broken Ghosts» peker mot nok en innholdsrik uttrykksmessig mosaikk å saumfare på ‘Astral Fortress’ – som slippes nå på fredag.

Anbefales!

Skrevet av Fredrik Schjerve

Moor – «The Black Foe»

I min omtale av Moors split med det kolombianske svartmetallbandet Perventor uttrykket jeg tvil over enmanns-prosjektets kommende plate-debut på bakgrunn av underutviklede låtstrukturer, sprikende uttrykk og kollisjoner mellom de ulike instrumentstemmene. Det kan dog hende at bekymringene mine er overdrevne, ettersom singlene fra skiva – «Lepers among Us» og nå «The Black Foe» – generelt sett har hatt sterkere strukturer og bedre sammenhengende instrumentaler enn Moors øvrige materiale. Dette synes å vitne om at enmannsmusikeren er klar over forventningene det er vanlig å stille til en debut-plate; nemlig at støttehjulene kastes til fordel for et definert uttrykk som står på egne ben.

Uttrykksmessig kan man fortsatt påstå at Moor er litt sprikende. Åpningens melodiske svartmetall-motiv bades i et 90-tallslys – som følge av spede spøkelsessynther-, før broen vandrer inn i et mer folkemetallisk lende preget av valsende riff og spartansk trommespill. Denne seksjonen er en aldri så liten skamplett på låtas ellers ganske sterke resymé, ettersom det malplasserte trommebeatet suger all intensitet og atmosfære ut av musikken. Dette er synd, ettersom den melodiske aggresjonen som preger låtas øvrige seksjoner fungerer langt bedre enn det meste Moor har klart å koke sammen til nå. Til slutt sitter vi igjen med en låt som føles langt på vei mer plateklar enn prosjektets tidligere låtslipp, selv om det foreløpig ikke er mye som tilsier at ‘Viper Kingdom’ kommer til å stå som noe definerende landemerke i Moors diskografi.

Skrevet av Fredrik Schjerve

Gorr – «Raude Minner i Snøen»

«Raude Minner i Snøen» er det nyeste påfunnet til tomannsprosjektet Gorr, bestående av Gjøran «Skuggimaðr» Sæther og amerikanske Evan «Hateful Wind» Barton. Låta inngår i et nokså aktivt virke fra prosjektet som har pågått siden begynnelsen av 2020, men beskrives også som et aldri så lite livstegn da vi nå må tilbake til tampen av fjoråret for å finne siste utgivelse: Plata ‘Tolv I Talet’.

Sett i forhold til denne plata representerer «Raude Minner i Snøen» en kontinuitet, da i form av at bandet her går litt bort fra sitt tidlige svartmetallpreg til fordel for et større innpass av death metal- og doom metal-elementer. Låta starter ordentlig treigt og utarter seg videre som en pendelbevegelse mellom seige doom-deler og raskere og mer aggressive partier. Flere av temaene holder definitivt vann, og duoen lykkes ofte med å skape en potent intensitet i musikken. Likevel må jeg si at jeg synes låta strukturelt sett etter hvert fremstår litt retningsløs over sine syv minutter, og jeg lar meg heller ikke overbevise helt om at skrikevokalen er spesielt passende over doom-delene.

Skrevet av Alexander Lange

Ritual Death – «Lunae»

Trønderske Ritual Death er tilbake med sin mørke, Aosoth-aktige blanding av death metal og black metal på en ny, selvtitulert fullengder i desember, og bandet har nå sluppet låta «Lunae» for å gi en smak på hva vi har i vente.

Låta er en ganske kort og intuitiv sak som bare passerer treminuttersmerket, men inneholder like fullt en gjennomført og stort sett interessant komposisjon. «Lunae» starter nok noe svakt med en litt masete og underlig gitarmelodi og ganske anonym death metal-riffing, som riktignok veies opp av en sterk vokalprestasjon, men kommer seg raskt. Så snart noen synther legger seg over de mørke gitarene og riffinga suppleres med noen kalde, åpnere gitarakkorder blir låta straks en mer atmosfærisk og appellerede affære. Når det er sagt, håper jeg Ritual Death går enda lenger i denne retningen på fullengderen, da potensialet i bandets mørke uttrykk fremstår ganske stort – og ufullendt.

Skrevet av Alexander Lange