Metallurgiske funn: Ukas favoritt

Kampfar – Til Klovers Takt

Ute nå via Indie Recordings

‘Til Klovers Takt’ er Kampfars niende album, og kommer ut nesten tretti år etter at Per-Joar «Dolk» Spydevold startet opp dette bandet på egen hånd i Fredrikstad. Albumet beskrives av bandet selv som en slags kulminasjon av alt de har gjort tidligere, og kan nok i så måte kanskje også beskrives som en demonstrasjon av tilstanden og potensialet til den typen svartmetall Kampfar har rullet ut i litt ulike former i løpet av sitt virke. Om bandet så ikke er blant de umiddelbart mest profilerte svartmetallbandene fra Norge, har det like fullt spilt en viktig rolle i utviklingen av den hedenske og folkemusikkinspirerte svartmetallen som band som Helheim og Taake også er blitt kjent for å raffinere og spre utover Norges grenser. På ‘Til Klovers Takt’ fornyes riktignok ikke dette uttrykket Kampfar har arbeidet rundt; snarere finslipes det til en voldsom og høyst imponerende oppvisning det oser selvsikkerhet og ambisjoner av.

Presentasjonen og produksjonen som dette albumet er pakket inn i levner i alle fall ingen tvil om dette. Med en tematikk i bunn som tar inspirasjon fra folketradisjoner og naturen i Hemsedal og Hallingdal, lar Kampfar det både dunkle og fargesprakende Bürkel-maleriet «Village fire at night» levere et effektivt visuelt inntrykk på coveret, og allerede fra første stund gir bandet full gass når det gjelder å demonstrere platas storslåtte lyduttrykk. Etter noen få takters rolig gitarspill, velter nemlig verset i «Lausdans under stjernene» ut av høytalerne med voldsom kraft, og det gir et dekkende bilde av samspillet mellom storslagenhet, klarhet og råskap i denne platas produksjon. På ‘Til Klovers Takt’ har Kampfar tatt kontroll over de ulike leddene i produksjonen selv, og alt tyder på at det har gitt et strålende resultat.

Det er i alle fall en viktig komponent i noe av det jeg synes Kampfar får til aller best på ‘Til Klovers Takt’. De seks låtene på denne plata føles nemlig som rene virvelvinder der låtstrukturene og komposisjonene stadig får store mengder drahjelp av kaotisk atmosfære. Kampfar evner å sette låtene sine i et nærmest overveldende høyspenn nesten kontinuerlig, og det samtidig som at de 5-8 minutter lange komposisjonene føles velkalkulerte og balanserte. Det i seg selv gjør denne plata til en aldri så liten svartmetallprestasjon, og tilføyer et atmosfærisk element som fremstår både effektivt og beundringsverdig i at det er så vanskelig å mestre.

Kampfar løser også dette på mange måter. ‘Til Klovers Takt’ er kanskje i aller størst grad en oppvisning i glødende mid-tempo-metall, men bandet gjør også bruk av kompromissløse blast-beat-utblåsninger der gitarene gjerne supplerer med melodisk håndverk av høy rang. Variasjonen i vokalsegmentet er også prisverdig, der blant annet mørk, spoken word-aktig clean-vokal supplerer Dolks skrikevokal – noe den gjør på utsøkt vis for eksempel i den voldsomme crescendoen i begynnelsen av kruttønna «Flammen fra Nord».

Platas største høydepunkt er kanskje likevel låta «Urkraft», der en hardtslående, krigersk groove sparker i gang en mektig komposisjon som ender i et enormt, allsangvennlig klimaks. De folketonale elementene som særlig kommer ut av skallet sitt i «Rekviem» imponerer også stort, og på avslutningen «Dødens aperitiff» drar bandet lytteren omhyggelig gjennom tålmodige grooves og roligere mellompartier før de lar musikken eksplodere i en helt nydelig avslutning som virkelig presser ut det siste som må være av energi i denne kraftpakka av en plate.

Det er lite negativt å si om ‘Til Klovers Takt’, og det handler rett og slett om at dette er et av årets virkelig beste norske metallplater. Om den ikke står for mange nyvinninger i Kampfars sjangerlandskap, høres bandet her utvilsomt ut som den beste utgaven av seg selv, og plata blir sånn sett en verdig stadfestelse av nesten tre tiårs beundringsverdig virke. Nå må du gå og lytte på den.

Skrevet av Alexander Lange

Mikrostrukturell evaluering: Ukas singler




Darkthrone – «Caravan of Broken Ghosts»

Ute nå via Peaceville Records

Melankolsk gitarspill svøpt i mystikk inviterer oss inn i «Caravan of Broken Ghosts», Darkthrones første og eneste singel fra den kommende skiva ‘Astral Fortress’. Denne aldri så lille sjeldenheten i bandets diskografi faser snarlig over i en fullbands-versjon; stødig og langsomt traskende som tittelens skremmende tog av gjenferd. Atmosfæren er overjordisk og hjemsøkt, hvilket forsterkes av den lavoppløste og dumpe trommemiksen samt de brutte mollakkordene hvis kjølige klang synes å vitne om de dødes tilstedeværelse.

Dette åpningsstrekket er stemningsfullt på en måte som Darkthrones riffsentriske musikk sjelden tillater seg å være. Frosttåke og gjenferd må dog fort vike for broens dragkamp mellom gnistrende fartsmetall-riff og hedenske svartmetall-tendenser. «Nocturno Culto» hveser ut en kryptisk fortelling preget av udefinert okkultisme med en kosmologisk dimensjon, hvilket spiller inn i det allerede distinkte scenarioet som musikken maner frem via sin eksentriske tidløshet.

Til slutt blir den tålmodige lytter kastet et ben som trolig vil få de mest old school-fikserte av oss en aldri så liten aneurisme. En langstrakt folkemelodi åpner en flerre i musikkens til nå oppbyggende intensitet, før den gis en dødsmetallisk malingsjobb som er vanskelig å spore i Darkthrones diskografi utenom ‘Soulside Journey’ og ‘Goatlord’. Dette oppbruddet fungerer virkelig effektivt i samspill med låtas ellers lineære utviklingskurve, og resultatet er en singel som i mine øyne er en av Darkthrones klart beste i senere tid. Det er alltid spennende å se hvilke stilarter fra fortiden Darkthrone velger å aksentuere på sine utgivelser, og «Caravan of Broken Ghosts» peker mot nok en innholdsrik uttrykksmessig mosaikk å saumfare på ‘Astral Fortress’ – som slippes nå på fredag.

Anbefales!

Skrevet av Fredrik Schjerve


Moor – «The Black Foe»

Ute nå via Kvlt and Kaos Productions

I min omtale av Moors split med det kolombianske svartmetallbandet Perventor uttrykket jeg tvil over enmanns-prosjektets kommende plate-debut på bakgrunn av underutviklede låtstrukturer, sprikende uttrykk og kollisjoner mellom de ulike instrumentstemmene. Det kan dog hende at bekymringene mine er overdrevne, ettersom singlene fra skiva – «Lepers among Us» og nå «The Black Foe» – generelt sett har hatt sterkere strukturer og bedre sammenhengende instrumentaler enn Moors øvrige materiale. Dette synes å vitne om at enmannsmusikeren er klar over forventningene det er vanlig å stille til en debut-plate; nemlig at støttehjulene kastes til fordel for et definert uttrykk som står på egne ben.

Uttrykksmessig kan man fortsatt påstå at Moor er litt sprikende. Åpningens melodiske svartmetall-motiv bades i et 90-tallslys – som følge av spede spøkelsessynther-, før broen vandrer inn i et mer folkemetallisk lende preget av valsende riff og spartansk trommespill. Denne seksjonen er en aldri så liten skamplett på låtas ellers ganske sterke resymé, ettersom det malplasserte trommebeatet suger all intensitet og atmosfære ut av musikken. Dette er synd, ettersom den melodiske aggresjonen som preger låtas øvrige seksjoner fungerer langt bedre enn det meste Moor har klart å koke sammen til nå. Til slutt sitter vi igjen med en låt som føles langt på vei mer plateklar enn prosjektets tidligere låtslipp, selv om det foreløpig ikke er mye som tilsier at ‘Viper Kingdom’ kommer til å stå som noe definerende landemerke i Moors diskografi.

Skrevet av Fredrik Schjerve


Gorr – «Raude Minner i Snøen»

Usignert, ute på Bandcamp

«Raude Minner i Snøen» er det nyeste påfunnet til tomannsprosjektet Gorr, bestående av Gjøran «Skuggimaðr» Sæther og amerikanske Evan «Hateful Wind» Barton. Låta inngår i et nokså aktivt virke fra prosjektet som har pågått siden begynnelsen av 2020, men beskrives også som et aldri så lite livstegn da vi nå må tilbake til tampen av fjoråret for å finne siste utgivelse: Plata ‘Tolv I Talet’.

Sett i forhold til denne plata representerer «Raude Minner i Snøen» en kontinuitet, da i form av at bandet her går litt bort fra sitt tidlige svartmetallpreg til fordel for et større innpass av death metal- og doom metal-elementer. Låta starter ordentlig treigt og utarter seg videre som en pendelbevegelse mellom seige doom-deler og raskere og mer aggressive partier. Flere av temaene holder definitivt vann, og duoen lykkes ofte med å skape en potent intensitet i musikken. Likevel må jeg si at jeg synes låta strukturelt sett etter hvert fremstår litt retningsløs over sine syv minutter, og jeg lar meg heller ikke overbevise helt om at skrikevokalen er spesielt passende over doom-delene.

Skrevet av Alexander Lange


Ritual Death – «Lunae»

Ute nå via Regain Records

Trønderske Ritual Death er tilbake med sin mørke, Aosoth-aktige blanding av death metal og black metal på en ny, selvtitulert fullengder i desember, og bandet har nå sluppet låta «Lunae» for å gi en smak på hva vi har i vente.

Låta er en ganske kort og intuitiv sak som bare passerer treminuttersmerket, men inneholder like fullt en gjennomført og stort sett interessant komposisjon. «Lunae» starter nok noe svakt med en litt masete og underlig gitarmelodi og ganske anonym death metal-riffing, som riktignok veies opp av en sterk vokalprestasjon, men kommer seg raskt. Så snart noen synther legger seg over de mørke gitarene og riffinga suppleres med noen kalde, åpnere gitarakkorder blir låta straks en mer atmosfærisk og appellerede affære. Når det er sagt, håper jeg Ritual Death går enda lenger i denne retningen på fullengderen, da potensialet i bandets mørke uttrykk fremstår ganske stort – og ufullendt.

Skrevet av Alexander Lange

Metallurgiske funn: Ukas favoritt

Vorbid – ‘A Swan by the Edge of Mandala’

Ute nå via Indie Recordings

Det har vært nok av grunner til å se fram til Vorbids andreplate ‘A Swan by the Edge of Mandala’. Debutplata ‘Mind’ fikk i 2018 strålende mottakelse, singlene i opptakten til plateslippet har vært knallsterke, og det er i det hele tatt snakk om et band som har et sterkt utgangspunkt når det gjelder både musikerprestasjoner og stilistisk innretning. Vorbid er et band fra Arendal som glaserer en interessant blanding av ekstremmetall, thrash metal og progressiv metall med høy teknisk presisjon og finesse. Alt sammen går inn i en pakke som gjør ‘A Swan by the Edge of Mandala’ til en andreplate som består med glans – da i form av å være av de desidert sterkeste norske metallskivene så langt i år.

Personlig minner Vorbid meg kanskje aller mest om bandet Vektor, som i midten av forrige tiår gjorde seg bemerket i metal-verdenen med sin frenetiske, progressive thrash metal som var sterkt krydret med besk skrikevokal. En slik beskrivelse fanger også opp mye av hva Vorbid koker opp på ‘A Swan by the Edge of Mandala’. Men samtidig er referansene til både gammel progrock og mer moderne progmetall mye tydeligere, og Michael Briggs’ skrikevokal suppleres stadig med Daniel Emanuelsens klare, rene røst. Assossiasjonene til Dream Theaters musikk er det nok flest av i løpet av platas gang, og fans av materialet til bandet The Ocean kan nok også glede seg over at mange av stemningene i låtene, så vel som Emanuelsens vokal, minner mye om det man finner der. Ellers ligger et tydelig ekstremmetallpreg over hele produksjonen.

Det starter imidlertid med Opethske solskinnsakkorder i den eminente åpningen «Ecotone», der Vorbid videre ikke nøler med å by på hyppige taktskifter, aggressive fraser og et høyt detaljnivå i musikerprestasjonene – og ikke minst en virkelig John Petrucci-aktig gitarsolo. Spesielt mye roligere blir det ikke på neste innslag, «Union», som kanskje er min personlige favoritt på skiva. Her ligger en kruttsterk akkordrekke i sentrum for komposisjonen, og et stemningsfullt, åpent refrengtema gir låta en herlig finish.

Noe mer dynamikk introduseres i den påfølgende giganten «Ex Ante», der bandet tar seg tid til å bygge omhyggelig opp med clean-gitarer og ren vokal til sitt vante, kaotiske element før låta kjøles skikkelig ned på slutten. Heretter går det stort sett unna resten av platas gang; vi får blant annet servert et råkult samspill mellom de to vokalistene i «By the Edge of Mandala», noen vidunderlige riff i «Paradigm» og en stor, positiv overraskelse i den tre minutter lange instrumentalen «Swansong». Om den så får litt drahjelp av sin korte spilletid, er denne låta en av platas mest fokuserte og umiddelbart underholdende innslag, og minner meg sånn sett litt om de korte, kruttsterke kapitlene i Dream Theaters ‘Metropolis Part II: Scenes from a Memory’.

Den fungerer også i praksis som en slags intro for den hektiske seksminutteren «Derealization», som blander lynrask aggresjonsprog med et nydelig, melankolsk refrengtema. Dette er det siste som skjer før giganten «Self» runder av ‘A Swan by the Edge of Mandala’, der vi blant annet får servert en velfungerende og intens dialog mellom saksofon og ledegitar før et storslått klimaks inntreffer – og sender lytteren rett tilbake til temaet som åpnet plata i utgangspunktet. Finurlig!

Det er ikke mye negativt å si om ‘A Swan by the Edge of Mandala’. De ganske utrettelige, lyse og progga gitargalloppene som nesten er å finne i enhver krok av plata blir imidlertid ganske mange, og kan nok gjøre at musikken til tider føles nokså gjentakende på tross av sin skiftende natur. Det er også en av tingene som nok gjør at denne plata er en litt krevende lytteropplevelse som nok må høres på flere ganger for å gi et skikkelig godt utbytte. Men i det ligger det også et bud om Vorbids svært detaljerte, beundringsverdige og gjennomførte tilnærming til musikken sin på denne plata. ‘A Swan by the Edge of Mandala’ er et sant årshøydepunkt, og anbefales på det sterkeste.

Skrevet av Alexander Lange

Metallurgiske funn: Ukas favoritt

Dette innlegget inneholder våre favoritter fra de to foregående ukene.

Simen Jakobsen Harstad – ‘Stallo’

Ute nå via Skogsnog

Simen Jakobsen Harstad er tross sin unge alder virkelig i ferd med å bli et kjent navn i norske rock- og metallkretser. Harstad er fra før av kjent som den ene halvdelen av den eminente stoner/doom-duoen Golden Core, og nå er han altså aktuell med sitt aller første soloalbum: ‘Stallo’. Behovet for et prosjekt utenom Golden Core kan nok sies å være tydelig ut fra det man hører gjennom hele denne skiva. Selv om lytteren får servert en og annen feit akkord og grovkornet gitarlyd, byr Harstad her opp til en annen dans enn den Golden Core har stått for. Musikken kan nok enklest plasseres innenfor landskapet av instrumental og progressiv rock og metall, der Harstad ikke er redd for også å prøve seg på stilistiske grep som ligger utenfor dette.

Med det får man på ‘Stallo’ smaken på en eventyrlyst og kreativitet som imponerer, særlig med tanke på at Harstad har komponert alt sammen og spilt nesten alt selv, bare med noen få bidrag fra andre utøvere. De mest metalliske innslagene kommer i platas første halvdel, der åpningen «Los» lar gitarakkorder legge fine teksturer over en småguffen loop, før skeive taktarter og friske arpeggioer setter opp farten på «Tribus». Platas tittellåt følger deretter opp i form av en nesten ti minutter lang prog-odyssé, der Harstad utviser en svært god kontroll på struktur og oppbygning. Den minner meg mye om mye av det nyere materialet til Opeth, og det beskriver nok også den stilistiske grunnstammen på ‘Stallo’.

Gitarklimpringen på «Columna Vertebralis» og den flotte, lille crescendoen «Aln» baner etter hvert vei for platas andre kjempe: «Nattens Vokter». Her komplementeres lavmælte clean-gitarer fint av solskinnsakkorder og en lekker solo i oppbygningen til platas kanskje aller flotteste klimaks – på tross av at låta muligens er en smule for omskiftende til å føles like konsistent som tittellåta.

Etter dette tar ‘Stallo’ en aldri så liten vending, og drar lytteren i et mer ambient-befengt, dunkelt og stemningsfullt hjørne. «Han Vandrer» og «Fata Morgana» er elektroniske ambient-stykker som gir meg assossiasjoner til småklipp fra post-rock-kjempene Godspeed You! Black Emperor og This Will Destroy Yous underlige og mørke annerledesalbum ‘Tunnel Blanket’. Men det virkelige høydepunktet i dette sisteleddet av ‘Stallo’ kommer nok helt til slutt, da i form av den melankolske balladen «Første Snø». Her skyver Harstad egen gitarklimpring og gjestemusikere på piano og saksofon frem i lyset i nesten seks minutter, noe som resulterer i en sann vidunderlighet og platas kanskje mest stemningsfulle innslag.

Noe som imponerer meg spesielt mye med ‘Stallo’ er hvordan Harstad klarer å formidle stemninger og inspirasjon såpass effektivt uten låttekster. Når jeg leser at inspirasjon hentes fra skogturer rundt Ammerud i Oslo, er det mye som stemmer når jeg samtidig lytter på musikken og tenker på egne skogturer i hverdagsskumringen rundt hovedstadens drabantbyer. Om jeg så får mye drahjelp fra egne personlige erfaringer, står ikke det i veien for at jeg trygt kan konstatere at ‘Stallo’ er en rik og flott opplevelse. Det er en plate som kanskje spriker litt vel mye stilistisk, men det gjør det også til en interessant debutplate, og noe som pirrer interessen for flere ablegøyer fra Harstads soloprosjekt. ‘Stallo’ oser nemlig av talent og anbefales på det sterkeste.

Skrevet av Alexander Lange

Nordjevel – ‘Gnavhòl’

Ute nå via Indie Recordings

Få plater klarer å formidle et førsteinntrykk som det Nordjevels ‘Gnavhól’ gjør når åpningslåta «I Djevelens Skygge» når 50-sekundersmerket. Det første verset åpner portene til Helvete via en helt urimelig voldsom blast-beat, krystallklare, svære og iskalde moll-arpeggioer og gneldrende, høylytt vokal. Representativt for resten av denne platas materiale er det også. ‘Gnavhòl’ er noe av den mest flerrende, frenetiske og hurtige norske svartmetallen som er sluppet i år, og byr på en kompromissløshet og kaosfølelse som stadig nærmer seg overtenning.

Nordjevel har de siste årene sakte, men sikkert bygget seg opp et solid rykte som svartmetallband. Etter at andreplata ‘Necrogenesis’ sørget for et aldri så lite gjennombrudd i 2019, kom bandets første utgivelse på Indie Recordings i form EP’en ‘Fenriir’ i fjor, som vi i Metallurgi belønnet med en femteplass på fjorårets liste over beste EP’er. ‘Gnavhòl’ befester bandets egenart innenfor scenen, der svartmetallens uhyggelige og ondskapsfulle atmosfærer pares med et årvåkent øye for tekniske detaljer. Dette albumet minner mye om en del av materialet til band som Mayhem og Gorgoroth, men sender i større grad oppmerksomheten mot krevende og tekniske musikerprestasjoner som gir svært lite pusterom for lytteren.

Nordjevel klarer imidlertid like fullt å sørge for god dynamikk. Mer ekspansive og strålende mid-tempo-partier dukker for eksempel opp i andrelåta «Of Rats and Men» og den påfølgende «Satans Manifest», og en virkelig tilfredsstillende groove kommer til live i tittellåtas andre halvdel. Det skaper god variasjon når låter som «Within the Eyes» og «Gnawing the Bones» viser Nordjevel fra sin beskeste side, der vokalist Doedsadmiral setter kronen på verket med sin helt ufyselige og klare røst.

Platas definitive høydepunkt for meg er låta «Spores of Gnosis», der et virkelig ondskapsfullt hovedriff og refreng får drahjelp av en illsint, stratosfærisk melodi som utvikler seg til en storslått gitarsolo på slutten av låta. Etter at «Gnawing the Bones» deretter sørger for en andpusten etappe mister imidlertid ‘Gnavhòl’ dampen litt, der den ti minutter lange og vesentlig tregere «Endritual» blir en i overkant langtekkelig affære, tross sterke temaer, før «Twisted Psychosis» avslutter ballet uten helt å tilføre noen nye høydepunkter. Det hindrer imidlertid ikke ‘Gnavhól’ fra å være et sant høydepunkt i seg selv for det norske svartmetallåret, og i det vesentligste er dette en vill, imponerende og bunnsolid lytteopplevelse som stadig slår meg i bakken med sin råskap.

Skrevet av Alexander Lange

Makrostrukturell evaluering: Ukas plater

Manifest – The Sinking

Ute nå via ViciSolum Productions

‘The Sinking’ er Manifests femte fullengder, og markerer sånn sett en aldri så liten milepæl for dette groove metal-bandet fra Trondheim. Manifest har holdt på i over 20 år og har en rekke øvrige utgivelser og sagnomsuste live-opptredener under beltet, der bandet har stått på plakat sammen med en rekke internasjonale storheter innenfor metallmusikken.

‘The Sinking’ kommer hele syv år etter fjerdeplata ‘…and for This We Should Be Damned?’, som må kunne sies å ha utmerket seg godt gjennom et solid, post-Panterask og velprodusert groove metal-uttrykk. Noe slikt får også prege ‘The Sinking’, om enn med en smule åpnere og lettere produksjon, og Manifests grunnformler suppleres stadig med smått uventede og interessante sidespor. Egentlig er det ikke den rent utpregede groove-metallen som imponerer meg mest på denne plata; snarere kan Manifest bli i overkant anonyme på sitt mest stilrene, eksempelvis på ‘Jobkill’ og avslutningslåta ‘Better Ideas and Worse Solutions’.

I stedet er Manifest kulest på sitt merkeligste. Den rytmiske leken på åpningslåta og «Infant Rage» utgjør for eksempel friske pust, og ellers ligger mye imponerende og detaljrikt gitararbeid innbakt i materialet. Det gjør eksempelvis ‘Upriver’ til et av platas beste affærer, så vel som ‘Mistakes’, som åpner i et rolig terreng med klare nikk til klassisk rock før den plutselig forvandler seg til en mer progga og nesten TOOL-aktig affære via noen lekne, skeive takter. Det må også sies at Stian Leknes’ usminkede, grovkornede vokal tilføyer mye egenart, variasjon og interessante øyeblikk, all den tid den ikke alltid fungerer like godt i de mest melodiske partiene på plata. Her kan man antyde en aldri så liten identitetskrise, der kraften i melodiene havner litt på kollisjonskurs med vokalens brutalitet.

Tittellåta på ‘The Sinking’ er delt i én rolig og balladeaktig førstedel og en mer rifftung andredel, uten at disse ender opp som noen av platas store høydepunkter. Ellers er det ikke helt lett å bli klok på plasseringen og merkingen av én bonus-låt på hver ende av denne lille tittellåtbunten (og før avslutningslåta); 90-tallsnikkene i «L.G.A.D.» og åtteminutteren «The Meeting» skilter verken dårligere eller spesielt annerledes enn platas øvrige låter, og tilføyer snarere noen mer interessante øyeblikk. Den lavmælte jam-følelsen i sistnevnte har jeg hatt særlig glede av.

På tross av mange kule og spennende øyeblikk og elementer vil jeg nok si at Manifest har mer å gå på enn det bandet tilbyr på ‘The Sinking’. Denne plata inneholder mye godt materiale som gjør det til en lytteverdig affære, men ingen låter slår meg så mye i bakken som jeg kanskje skulle ønsket meg. Det desidert beste Manifest byr på her er imidlertid en tydelig egenart i mye av materialet som endatil peker i mange og uforutsigbare retninger; med det blir ‘The Sinking’ også en minneverdig affære.

Skrevet av Alexander Lange

Disfallen – The Echoing Despair

Ute nå på bandets Bandcamp

Disfallen er et nytt enmanns-band som henter inspirasjon fra ulike strømninger innenfor ekstrem doom-metall. Både tradisjonell dødsdoom, melodisk doom, funeral doom og gotiske varianter finner plass i varmen på debut-demoen ‘The Echoing Despair’, og det på et velbalansert og selvfølgelig vis som er temmelig uhørt for en debut-utgivelse fra en ukjent musiker. 

Dødsdoomens tradisjoner kaster lange og mørke skygger over den høytidelige introduksjonen på førstesporet «Pale Contorted Apparition». «Orth», musikeren bak Disfallen er dog ikke sen med å utfordre ideen om at ‘The Echoing Despair’ kommer til å være en tradisjonell affære, men faser umiddelbart over i et krigersk, gammelt-lydende tema som minner om en destruktiv krysning mellom Sarpanitum og Opeths klassiske materiale. Moderne utøvere innenfor dødsdoom vektlegger ofte sistnevnte bestanddel av sjangerbenevnelsen i for stor grad, og denne overvekten av doomens tyngde og nedslåtthet ofrer noe av den energiske brutaliteten som gjorde sjangerens originale utgivelser så ufattelig dynamiske og dystre. Med denne blastende og eksplosive seksjonen viser «Orth» en evne til å opprettholde denne balansen, hvilket lover godt for prosjektets fremtidige produksjon. 

Der «Pale Contorted Apparition» bruker dødsdoom og melodisk doom til utsøkt effekt, får vi endelig møte prosjektets selvuttalte gotiske tendenser på andrelåta «Old Moon». Låtas åpningsstrekt er dog trygt plantet i en form for katedralsk og melodisk funeral doom, med sine rungende orgelakkorder og langsomt traskende vers. Det skal nevnes at «Orth» sine dødsgrowls er – etter min mening – helt perfekte for sjangeren, og vokalens gutturale, umenneskelige fremtoning utgjør mye av grunnen til at ‘The Echoing Despair’ treffer så godt som den gjør. Resten av låta svinger innom robust melodisk doom, sukkende, Mournful Congregation-aktige gitarkor, samt de noe naive og syntetiske gotiske mellomspillene som florerte innenfor 90-tallets melodiske dødsdoom.

‘The Echoing Despair’ er en meget sterk prøvekjøring av Disfallens visjon og musikalske vinkling. «Orth» har allerede et sterkt instinkt for meningsfull progresjon og dynamikk i store strukturer, og et tilsvarende solid grep rundt ekstrem-doomens mange uttrykksmessige sider. Det finnes dog et par ting som kan utvikles og jobbes videre med i forkant av en eventuell nesteutgivelse. Soloene og enkelte av ledegitarene på åpningslåta kunne trengt litt jobb, ettersom de enten ikke tilfører låta all verdens av egenverdi, eller fordi de skjærer med det underliggende akkordgrunnlaget på uheldig vis. I tillegg er flere av overgangene på «Old Moon» – til tross for at de fungerer godt strukturelt sett – preget av litt plutselige tonale skifter, hvilket bryter litt med den ellers naturlige flyten i musikken. Unntaket er overgangen til den siste melodien i låta, hvis tonale endring iverksetter et skifte i det emosjonelle terrenget som er magisk som mye av det beste innenfor undersjangeren. Alt i alt er ‘The Echoing Despair’ en bunnsolid utgivelse, og en meget lovende oppstart på et splitter nytt ekstremmetall-prosjekt.

Skrevet av Fredrik Schjerve

Mikrostrukturell evaluering: Ukas singler

Abbath – The Book of Breath

Ute nå via Season of Mist

Abbaths kommende plate ‘Dread Reaver’ er rett rundt hjørnet, og som en siste(?) smakebit får vi servert «The Book of Breath», som kanskje er den mest varierte singelen vi har fått høre fra plata. Låta følger formlene som særlig ble etablert i førstesingelen «Dream Cull», der den tidligere Immortal-frontmannens svartmetallteft kles i en mer eller mindre tradmetallsk drakt med tunge, flotte grooves.

Dette sørger for en ganske jevn og god kvalitet og en kompromissløs energi i låta, og et ess i ermet introduseres når et velfungerende, mørkt og rolig parti får prege midtpartiet. Jeg vil nok imidlertid si at produksjonen gjør «The Book of Breath» en aldri så liten bjørnetjeneste, der man særlig i hovedpartiet får servert såpass mye trøkk og volum at det minner om et skamløst slag i 2000-tallets loudness war – det er imidlertid låtas trøkk som først og fremst preger denne siste opptakten til ‘Dread Reaver’.

Skrevet av Alexander Lange


Confidential – Salvation

Ute nå via Massacre Records

«Salvation» er kanskje den beste singelen fra Confidentials kommende debutplate ‘Devil Inside’. Dette symfoniske metallbandet har aldri imponert stort som følge av originalitet, men serverer på sitt beste solid musikk etter sjangerkonvensjonene, og på «Salvation» treffer de blink i flere henseender. Det tenor-befengte hovedtemaet synes jeg er nokså over-the-top, men for øvrig byr Confidential på solide riff og vokalmelodier. Etter den litt søvnige balladen «Forever Angel» har vi dermed fått smake på en låt som vitner om at ‘Devil Inside’ kan bli en riktig så solid affære for fans av den symfoniske metallskolen.

Skrevet av Alexander Lange


Mortemia – «Lost Horizon»

Ute nå via Veland Music

Elektroniske pulser og eventyrlig pianospill leder oss inn i den åttende leveransen med symfonisk metall fra Mortemias ‘The Pandemic Pandemonium Sessions’. Ny låt betyr ny sangerinne, og i denne omgang er det Erica Ohlsson fra Metalite som får gleden av å sette sin klokkeklare røst opp mot Velands veldige brøl. Sentralt for Mortemias låtsuksesser er selvfølgelig de velskrevne og fengende instrumental-arrangementene til Veland, og «Lost Horizon» skorter – i likhet med skivas tidligere singler – ikke på musikalske detaljer å la seg forlyste over. 

Etter den scene-settende introduksjonen kommer får vi servert et av Velands vektige riff, pyntet i kantene med kromatiske detaljer og hvinende harmonics. Den velkjente «skjønnheten og udyret»-dynamikken etableres over de growlede versene og de fengende refrengene, der sistnevntes kaskader av piano og himmelsplittende vokal-bidrag er spesielt verdt å nevne. Dette er kanskje den første låta fra ‘The Pandemic Pandemonium Sessions’ som oppleves som til forveksling lik tidligere materiale, og den har litt problemer med å skille seg ut fra mengden. Hadde «Lost Horizon» vært den første låta jeg hadde hørt fra skiva hadde den dog vært et umiddelbart høydepunkt, hvilket understreker at det ikke er kvaliteten på låtmaterialet det står på. Vi kommer stadig nærmere muligheten til å lytte gjennom Mortemias andre skive i sin helhet, og det råder liten tvil for øyeblikket om at den kommer til å være en av de sterkeste norske singel-kolleksjonene ved årets slutt.

Skrevet av Fredrik Schjerve



Insense – «Spawn of the Wicked»

Ute nå via Mas-Kina Recordings

Insenses retur (til scenen, i det minste) er en av de mest etterlengtede vendingene i den norske metallscenen for mitt eget vedkommende, ettersom bandets ‘Burn in Beautiful Fire’ var en av de få norske platene som virkelig klarte å fange den flyktige oppmerksomheten til min yngre utgave. I tillegg til konserten på Parkteateret (kom til Trondheim, pliiis) i mai har bandet begitt seg ut på en «B-sides bonanza», hvilket vil gi oss et knippe uutgitte låter fra bandets innspillingsarkiver. Den første låta ut, «Spawn of the Wicked», kommer fra innspillingen av bandets debut ‘Soothing Torture’, og er en eksplosiv liten sak som er like potent som låtene som faktisk fikk plass på skiva.

En brutal, perkussiv åpning leder inn i et Lamb of God-aktig riff som kunne vært hentet ut av bandets ulmende, illsinte ‘As the Palaces Burn’-periode. Noen sære akkordvalg sender så tankene i retning Voivod (av alle mulige band), før versets oppfinnsomme rytmikk minner meg på hvor mye fattigere den norske groove/metalcore-scenen har blitt i fravær av ny Insense. Broen pisker opp en uhyggelig og foruroligende stemning ved hjelp av streng-gnisninger, massive, ugjennomtrengelige akkorder og kvalte skrik, og låtas refreng leverer all den trøkk man måtte måtte håpe på når man trykker play på en ny og ukjent Insense-låt. Om det så bare er for noen live-datoer og et knippe ukjente b-sider er jeg sjeleglad for å ha det formidable Follo-bandet tilbake i aksjon – men det er jo alltids lov å håpe at fremføringen av gamle låter gir en trang til å skrive nye. «Spawn of the Wicked» er en veritabel «blast from the past», og et gledelig gjensyn med en undervurdert gruppe fra den moderne, norske metallhistorien.

Skrevet av Fredrik Schjerve


Perfect Nme – The Perfect Enemy

Usignert, ute på strømmetjenester

«The Perfect Enemy» er Perfect Nmes første slipp av ny musikk siden de slapp debutplata ‘Remains to be Seen’ i 2020. Dette bandet har en ganske solid forankring i klassisk tungmetall og -rock, om enn med hint av thrash, men er også preget av litt mer moderne groove metal-takter. Sånn sett følger også «The Perfect Enemy» bandets formler mer eller mindre til punkt og prikke, og får frem det Perfect Nme også er gode på i så måte.

Denne låta byr på habile riff, taktfast groove-følelse og et velfungerende refreng. Den mangler nok en klar nok egenart til at bandet skiller seg ut i et allerede velutforsket sjangerlandskap, og jeg har også litt problemer med at jeg ikke synes de rolige ballade-partiene på hver ende av låta passer så bra med resten. Like fullt er «The Perfect Enemy» en solid låt, og vitner om at Perfect Nme kan det å frembringe habilt metallhåndverk.

Skrevet av Alexander Lange



Strøm – «Split»

Usignerte, ute nå på div. strømmetjenester

Strøm er et norsk/tysk metallband som gjennom storslagne, atmosfæriske instrumentallåter søker å beskrive Nord-Norges spektakulære natur. På sin nye låt «Split» har de fått med seg vokalisten fra det tyske bandet Wasabi, og resultatet er en strømlinjet rock/metal-låt som skjener mellom behagelige fønvinder og krappere vindkast i form av henholdsvis rolige vers og jagende refrenger. 

Det første som møter oss på «Split» er tumlende trommer og gitarer, der sistnevnte har en sprø, bluesy tonekvalitet som ikke opptrer så ofte i metallisk kontekst. Det dynamiske spillet mellom vers og refreng gir Tristan fra Wasabi rikelig med rom til å utfolde seg i; et rom den drevne vokalisten fyller med kraftig belting og smakfulle melodilinjer. For min egen del kunne miksen gjerne vært litt kraftigere, ettersom de tyngre øyeblikkene ikke helt klarer å ta tak i kragen og filleriste lytteren til den grad materialet fordrer. Ser man bort ifra dette er det mye å like ved «Split», der spesielt det snirklende riffet som støtter opp under låtas andre refreng er et flott touch. 

Skrevet av Fredrik Schjerve

Mikrostrukturell evaluering: Ukas singler

Nordjevel – Within the Eyes

Ute nå via Indie Recordings

Etter å ha sluppet et av fjorårets beste norske metall-EP’er, ‘Fenriir’ viser det erfarne svartmetallmannskapet i Nordjevel at de fortsatt har mye krutt på lager med singelen «Within the Eyes». Denne låta føyer seg inn i rekka av Nordjevel-låter som blander svartmetallens intensitet med mange av de tekniske finurlighetene man finner særlig i moderne dødsmetall, ikke helt ulikt det man kanskje har vært borti mens man har hørt på band som 1349.

Resultatet er en frenetisk, fryktinngytende cocktail av en låt. Hovedtemaet sørger for en utålmodig og hektisk start, og derfra drar Nordjevel lytteren gjennom både groovy mid-tempo-partier og illsinte svartmetalldeler. Det er særlig de sistnevnte som faller i smak hos meg når de åpner lydbildet ca. midt i og på slutten av låta, men det er riktignok i forlengelse av at Nordjevel også klarer å balansere de ulike elementene man er innom i helheten på en gjennomført måte. På tross av at låta med sine ganske distinkte deler kan føles litt fragmentert, er «Within the Eyes» dermed en låt jeg trygt kan anbefale for alle som har sansen for virkelig heseblesende ekstremmetall.

Skrevet av Alexander Lange

Slagmaur – Ritual Dogs

Ute nå via Nekkbrekk Productions

Det trønderske svartmetallbandet Slagmaur har sluppet ny musikk for første gang på tre år, men har da også sluppet en låt som uttrykks- og produksjonsmessig ligger tett opp mot singelen «Wildkatze» fra 2019. «Ritual Dogs» fremstår i og for seg også som en vaskeekte Slagmaur-låt der norske svartmetalltradisjoner følges til punkt og prikke på dette bandets særegne måte. I denne låta brukes for eksempel iskalde moll-akkorder og -arpeggioer for det de er verdt og med stort hell, noe som gir låta en flott atmosfære kombinert med at særlig hovedtemaet er ganske så fengende. Særlig avslutningspartiet der rytmikken blir litt løsere i formen og gitarmelodiene blir lenger er skikkelig fett.

Det mer spesielle ved låta ligger i Slagmaurs veletablerte tendens til å bruke utrolig fuzzete gitarer som nesten sender assosiasjoner til hybridene mellom svartmetall og shoegaze. Dette kan nok sies å bli hakket for dominerende i produksjonen, men det tilfører like fullt en egenart, og gir en litt distinkt farge på et stykke svartmetall som i all sin prakt egentlig er ganske typisk.

Skrevet av Alexander Lange



Haunted by Silhouettes – «Flock»

Ute nå via Eclipse Records

Trondheims-bandet Haunted by Silhouettes girer opp til utgivelsen av sin nyeste EP ‘No Man Isle’ med den hardtslående singelen «Flock». Som tittelen tilsier omhandler låta de utallige, meningsresirkulerende saueflokkene som for øyeblikket legger beslag på det kollektive debattforumet, samtidig som bandet oppfordrer samtlige lyttere til selv-refleksjon i det som er en trøblete og vanskelig tidsalder. 

«Flock» er reist på mørk og teknisk riffing i skjæringspunktet mellom melo-death og Parkway Drivesk metalcore, frontet av en kar (Mathias Jamtli Rye fra Blodtørst) som låter som en nær slektning av Randy Blythe. Dette passer for så vidt godt – låtas sosio-politiske brodd tatt i betraktning – selv om det skal sies at Haunted by Silhouettes leverer kritikken sin på langt mindre direkte og konfronterende vis enn sin amerikanske motpart. Det som selger låta for mitt eget vedkommende er det storskalerte og Insomnium-aktige refrenget, samt den tekstlige oppfordringen til selvransakelse fremfor å legge ansvaret over på omgivelsene for alt som måtte skjære seg i det større bildet. Omtenksomme som de er gir bandet oss et øyeblikks ro til å utøve denne selvrefleksjonen ved låtas slutt – en ro som dog akkompagneres av foruroligende, apokalyptiske drønn i det fjerne. Haunted by Silhouettes iakttar verden gjennom en vidvinklet linse på sin nye singel «Flock».

Skrevet av Fredrik Schjerve



Fjøsnisse – «Den Forlatte Kirke»

Ute nå via Screaming Skull Records

Mørk og mytisk nasjonalromantikk fortsetter å være toneangivende på den nyeste singelen til det norske enmanns-svartmetallbandet Fjøsnisse. Der den forrige singelen «Midnattstime» var en ode til den grublende nattevandrer, er «Den Forlatte Kirke» en stemningsfull beskrivelse av et svunnet, lokalt knutepunkt i det tidligere norske bygdelivet. 

Etter en støvete og gulnet folkemelodi åpner Anders Vada – mannen bak prosjektet – flomportene for den stormfulle men melodiske svartmetallen som kan sies å være Fjøsnisses signatur. Det instrumentale åpningsstrekket er langstrakt og utbrodert, og maler den gamle, nedbrutte kirkefasaden i bryske trekk. Drivende black’n’roll og post-svartmetalliske bobler av atmosfære finner atter plass i Vadas mangefasetterte låtkonstruksjon, hvor de mest virkningsfulle seksjonene er versets hektiske gitarer og Djevelske vokal, samt kirkespiret av en melodi som strekker seg mot himmelen ved slutten av låtas bro. Rekapituleringen av åpningsmelodien knytter så en fin sløyfe rundt den helhetlige opplevelsen; en opplevelse som rivaliserer de sterkeste øyeblikkene fra fjorårets ‘Vord’ på både musikalsk og tematisk plan. «Den Forlatte Kirke» er et effektivt stykke melodisk svartmetall, hvilket lover godt for utgivelsen av ‘Fjord og Fjeld’ i mai. 

Skrevet av Fredrik Schjerve

Makrostrukturell evaluering: Ukas plater

Minneriket – Gjennom Meg Går Ingen til Hvile

Usignert, ute på strømmetjenester

Minneriket er i utgangspunktet et spennende og beundringsverdig svartmetallprosjekt. Med et bredt repertoar av elementer og instrumenter fronter bandets hovedfigur Stein Aksle nemlig her et uttrykk som gjør bruk av mange av svartmetallens ulike sider, der både folkemusikkinspirerte takter og et tidvis nokså eksperimentelt preg gir grunnuttrykket en kul egenart. Derfor er det ekstra synd at ulempene ved prosjektets nyeste fullengder ‘Gjennom Meg Går Ingen Til Hvile’ blir såpass altoverskyggende for lytteropplevelsen. Det er en plate der Minneriket dessverre ofte kommer dårlig ut av underlige produksjonsvalg og kaotiske låtstrukturer, og det på tross av at prosjektets gode sider (heldigvis) skinner gjennom til tider.

Åpningsstrekket på ‘Gjennom Meg Går Ingen Til Hvile’ demonstrerer for eksempel med en gang et av de største svakhetene ved produksjonen. På første låt ut, «Så kald en jord», blir de keyboard-genererte strykerne, som i utgangspunktet krydrer et nokså solid gitar- og trommearbeid med litt mer spenning, svært surt og høylytt i miksen, og lignende tendenser frembringes av pianotonene og korvokalen i «Begravelsens hjerteslag». Dette setter såpass mye preg på låtene at det blir vanskelig å finne et skikkelig høydepunkt før andre halvdel i sistnevnte låt, der brikkene faller på plass og gitarene og Ingrid Marias vokal leverer en ganske sterk melodi. Korthuset detter imidlertid sammen igjen før låta rekker å bli ferdig, der man igjen får servert korvokalen fra låtas begynnelse som rett og slett er ubegripelig sur.

‘Gjennom Meg Går Ingen Til Hvile’ blir imidlertid noe bedre etter hvert. Interludene er for eksempel stort sett prisverdige og velplasserte innslag, og «Regnbuer i gråtoner» og «Hvil i fred» er forholdsvis habile komposisjoner. Temaene hele veien gjennom er relativt sterke, og låtene byr på strukturer som er hakket ryddigere enn de andre låtene.

Minnerikets mer eksperimentelle sider får et av sine største utløp i låta «Sorg og savn», der en ganske kaotisk og lite håndgripelig låtstruktur reddes litt inn av variasjonen og buketten av elementer. Et større høydepunkt kommer til slutt med den 13 minutter lange «Nåde», der Aksle utvilsomt skal ha kred for å demonstrere den stilistiske egenarten Minneriket har å by på. Låta går i noen slags sykluser mellom hektiske svartmetalldeler og friere og roligere pusterom der ulike instrumenter, blant annet en saksofon, får slått seg mer løs.

Selv om strukturen nok aldri får en klar nok form og retning til å rettferdiggjøre en såpass lang komposisjon er «Nåde» en interessant og prisverdig sak, og runder – som siste hovedlåt før en siste instrumentell snutt – av plata med et varsku om et potensiale. Dette ligger nemlig helt klart i Minnerikets musikk – denne gangen er det imidlertid snakk om en utgivelse som lider av noen litt for dominerende ulemper. ‘Gjennom Meg Går Ingen Til Hvile’ byr på noen sterke øyeblikk, men preges for sterkt av en ganske lite tilfredsstillende produksjonsdrakt og låtstrukturer som sliter med å fange lytteren helt i prosjektets interessante univers.

Skrevet av Alexander Lange



Bailltak – Blodhevn

Usignerte, ute nå på div. strømmetjenester

Bailltak er et band fra Vadsø i Troms og Finnmark som på mange måter lever opp til de forventningene man måtte ha til et tungmetall-band fra nord-Norge. Navnet i seg selv er jo et nydelig stykke nordlig krasshet, og musikken deres har en direkte og oppriktig fremtoning som kan spores i andre musikalske eksporter fra området, som f.eks Ondt Blod. På sin debut-EP ‘Blodhemn’ samler kvintetten samtlige av de fire låtene de har gitt ut siden oppstarten i 2019, i tillegg til to nye låter som hinter til et låtskriverinstinkt i stadig utvikling. 

Erke-tittelsporet «Bailltak» bygger spenning gjennom en eskalerende og stadig opptrappende instrumentalåpning, før et rivende riff i skjæringspunktet mellom trad og hardcore avslører bandets sjangerblandende men ukompliserte tilnærming til klassisk metall. Brølte tekststrofer og gjengvokal gir låta et dess klarere skjær av hardcore, men «Himmelen Brenner» trekker oss tilbake over til traddens territorier i form av et riff som oser av pur kjærlighet for NWOBHM. Som de fleste andre låtene på EP-en bugner «Himmelen Brenner» av energisk live-energi, med antemiske refrenger og melodiske elementer som gjør musikken desto mer fordøyelig for den gjengse lytter.

Den første av de nye låtene, «Bjørneblod», demonstrerer bandets tyngre og mer aggressive side. Åpningsriffene er av en nesten moderne thrash-metallisk karakter, og henger et fandenivoldsk mørke over låta som selv ikke det nydelige Amorphis/Paradise Lost-aktige refrenget klarer å bortdrive. Dette gjelder forøvrig den andre nye låta også, nemlig «Blodhevn», som med sitt Accept-aktige, tektoniske versriff gir oss en seriøs runde juling før låtas refreng tuller oss inn i et teppe av nydelige leads og fengende vokalstrofer.

Forskning tyder på at ivrig bruk av banneord indikerer gode kommunikasjonsevner, og Bailltak kommuniserer definitivt mye over  ‘Blodhevn’s seks låter. Vokalist Alexander Corneliussen har et talent for å portrettere grusomheter og vold på slående vis, med minneverdige tekststrofer som er ypperlige for å kaste tilbake i bandets fleis under en livekonsert. Dette kombinert med mannens spyttklase-produserende innlevelse (Se «Offernatt») gjør at musikken oppnår en helvetes driv over EP-ens korte spilletid, en driv som er sammenliknbart med de ukuelige fartsbøllene i band som Midnight.

Bailltaks debut-EP har mange høydepunkter i sin magre låt-bestand, hvorav kanskje «Havets Hersker» og «Blodhevn» ruver høyest for min egen del, mye takket være sine uimotståelige refrenger. Det er likevel liten grunn til å spole over noen av ‘Blodhevn’s 26 minutter, ettersom nordlendingene generelt holder trøkket oppe med eksplosive riff og fengslende melodikk. ‘Blodhevn’ er en solid kraftpakke av en førsteutgivelse, og anbefales fans av antemisk tradmetall som lener seg i retning punken og hardcorens heseblesende tempo.

Skrevet av Fredrik Schjerve



Syndexioi – Sol Begravd

«Nostalgic meditations on a brotherhood long lost. Its features eroded almost beyond recognition. A handshake like cold marble. The faintest reverberations of an ancient whisper.»

Usignerte, ute nå på bandets Bandcamp

Dette er hvordan musikeren bak det anonyme, oslo-baserte prosjektet Syndexioi har valgt å beskrive debutskiva ‘Sol Begravd’ på Bandcamp. Bandnavnet «Syndexioi» betyr «de som er forent av håndtrykket», og sikter til den gamle romerske kulten som tilba Mithras, en gud forbundet med solen og syklisk død og gjenoppstandelse. Som dere kanskje har skjønt er ‘Sol Begravd’ en høyst konseptuell skive, et helhetlig produkt hvis tematiske fokus utgjør et rammeverk for både den musikalske og den visuelle utformingen. 

Og som konseptuell helhet er skiva en unektelig suksess. Musikken består av en hul, støyende og lav-oppløst form for sakte-strømmende svartmetall, forankret i Summonings grunnuttrykk men forvandlet til noe betydelig dunklere og ytterst særegent. Ekstremmetall-kjennerne i podcasten Terminus beskrev musikken som «arkeologisk» i intensjonen, og det føles definitivt ut som om Syndexioi forsøker å skildre en slags arkeologisk utgravning via musikkens støvete og nedtyngede affekt. Prikken over i-en i denne forstanden er albumcoveret, som synes å avbilde et gammelt, romersk kunstverk redusert av tidens tann til noe uthvisket og ugjenkjennelig. 

«Steaming Brass» åpner skiva med noen rungende Godspeed You! Black Emperor-aktige teksturer; støyende, dronende og alarmerende. Syndexiois egenartede tilnærming til atmosfærisk svartmetall blir deretter presentert på spor nummer to, «Clad in Tyrian Purple». Massive røykskyer av vreng penetreres av ledegitarenes søkelys, og rumlende, umenneskelig vokal overleverer en utydelig beskjed fra fortiden. «Apathanatismos» introduserer noen merkelig futuristiske synther, før rystende akkorder og ‘Hallucinogen’-aktige leads skaper en atmosfære som oppleves som nostalgisk men uvirkelig.

Et kort mellomspill leder oss over i «Syndexioi», det sporet som ligger nærmest den spesifikke formen for atmosfærisk svartmetall som praktiseres av band som norske Urdôl Ur. Fra et ugjennomtrengelig og krevende utgangspunkt beveger skiva seg sakte men sikkert i retning tydeligere hooks og tydeligere låtkonstruksjoner, en utvikling som topper seg med høydepunktene «Bound in Oath» og «Sol Begravd». Begge låtene kombinerer knakende, bunnskrapende riff med fengende og soleklare melodistemmer, der spesielt førstnevnte lykkes i å skildre den obfuskerte men fortsatt skinnende fasaden til den begravde solguden. 

‘Sol Begravd’ er en krevende og informasjonstung skive som trolig vil skremme vekk enkelte det øyeblikket de setter foten inn døra. For de av oss som finner glede i å nøste opp i  kompliserte, konseptuelle vev er skiva derimot en ytterst oppslukende plateopplevelse som ivaretar sin opprinnelige mystikk over mange lyttinger. Kun for sin behandling av tekstlig, musikalsk og visuell tematikk fortjener Syndexioi skryt for det han har fått til på ‘Sol Begravd’, men som ren lytteopplevelse er skiva også en særegen atmosfærisk undergrunnsperle som kommer til å finne mange tilhengere i løpet av årets tidlige måneder. 

Skrevet av Fredrik Schjerve



Lord Mortvm – Diabolical Demos 

Usignerte, ute nå på bandets Bandcamp

Lord Mortvm slapp nylig demofilene fra den utsøkte, satanistiske klasebomben av en doom-skive ‘Diabolical Omen of Hell’ ut på Bandcamp under navnet ‘Diabolical Demos’. Demofilene er generelt spinklere og tynnere i uttrykket, men de har også en slags klassisk doom-ånd over seg som ble fullstendig konsumert av det infernalske ståket som ulmet gjennom full-lengderen fra i fjor. ‘Diabolical Demos’ er selvfølgelig ikke en like sterk plate-opplevelse som ‘Diabolical Omens of Hell’, men den er likevel et interessant kuriosa for folk som har lyst på et alternativt perspektiv på en av fjorårets sterkeste norske undergrunnsutgivelser. 

Skrevet av Fredrik Schjerve


Nathr – Shadows Crawl (split med Ordo Cultum Serpentiis)

Usignert, ute på Bandcamp

Med fjorårets ‘Beinahrúga’ ga trønderske Nathr oss en smak på sitt forsøk på å blande svartmetall med funeral doom metal – en miks som er like spennende som den er uutforsket, og som i Nathrs tilfelle viste seg fra noen svært gode sider. Ambisjonene til bandet ser ut til å være skrudd et hakk opp når de nå har lansert en nesten 20(!) minutter lang låt – da som en del av en split med det mexicansk-koreanske prosjektet Ordo Cultum Serpentis.

Denne låta, som går under navnet «The Burial», åpner i et bekmørkt, men vakkert hjørne der mørke lydeffekter, massive orgelakkorder og en enkel, dyster melodi sender assossiasjoner rett til Mournful Congregation-boka. Dronete gitarer og iskalde clean-gitarer tar etter hvert over stafettpinnen og baner vei for låtas hoveddel, der blytunge trommer og en illsint skrikevokal leverer et dommedagstrøkk og en svartmetallsk intensitet som nesten allerede er blitt et varemerke for Nathr.

Og det dette bandet gjør best er nettopp å levere ordentlig mørk, iskald atmosfære som tyner lytteren med sitt traskende tempo. Så er det også en svakhet at dette nok likevel ikke helt klarer å rettferdiggjøre lengden på noen av segmentene på «The Burial». Her er Ordo Cultum Serpentiis, som på sin låt leverer en vel så tung opplevelse, muligens kommet noe lenger gjennom en ytterligere okkult og obskur sound. I tillegg lider produksjonen litt av en ufattelig høylytt hi-hat og trommer som låter merkelig syntetiske.

Særlig leadsene som åpner lydbildet sammen med noen flotte gitarakkorder mot slutten er imidlertid et smakfullt trekk, og «The Burial» er – på tross av å være i overkant lang – en sterk og ambisiøs prestasjon fra et av stilistisk svært interessant band. Jeg håper med det det ikke er lenge til vi stifter bekjentskap med nye ambisjoner fra Nathr.

Skrevet av Alexander Lange

Mikrostrukturell evaluering: Ukas singler

Kampfar – «Lausdans under Stjernene»

Ute nå via Indie Recordings

Kampfar er en av de mest konsistent givende svartmetallprosjektene å følge med på i den norske undergrunnen, så alle tegn på liv fra den gården er verdt å følge med på. Ingen skive har så langt blitt annonsert for 2022, men det nylige slippet av den åtte og et halvt minutt-lange «Lausdans under Stjernene» er et solid tegn på at vi kan forvente en substansiell utgivelse innen året er omme. I likhet med Helheims ‘WoduridaR’ er «Lausdans under Stjernene» et stykke musikk som fyller ut Kampfars uttrykksmessige bilde med nye detaljer, samtidig som den ivaretar Kampfars historisk viktigste karakteristikker. 

Grove gitarteksturer og lyse, skimrende klokketoner plasserer lytteren et eller annet sted mellom stjerneklar himmel og besk, rå jord. Bandet entrer med en tålmodig, stavrende gange, som toppes av poetisk og lidenskapelig brøling som sender tankene i retning Djevel. Broens hemmelighetsfulle luftlomme gir oss et øyeblikks pustepause, før et hektisk strekk med flerrende svartmetall bryter opp spenningen som har akkumulert over låtas første minutter. Deretter går veien innom ekspansive og episke territorier, minneverdige melodier og mørk folkemelodikk, i det som oppleves som en omstreifende men likevel enhetlig, utvidet komposisjon. 

Den tidlige referansen til Helheim er verdt å dra frem her på tampen også, ettersom både Kampfar og Helheim er norske band med lang fartstid og sterke personligheter innenfor hver sin ving av hedensk svartmetall. Dersom du har satt pris på Kampfars tidligere utgivelser finnes det ingen grunn til at du ikke skal like «Lausdans under Stjernene» også, ettersom det er et svært raffinert, transporterende og gripende stykke norsk undergrunnsmusikk. 

Skrevet av Fredrik Schjerve


Confidential – Forever Angel

Confidential (NOR) – Forever Angel Lyrics | Genius Lyrics
Ute nå via Massacre Records

Etter å ha sluppet to nokså energiske og voldsomme låter av den symfoniske metallskolen, skrur Confidential på ballademodusen i «Forever Angel» – tredjesingelen fra sin kommende fullengder. Jeg velger å anta at dette singelslippet har som formål å bringe bud om variasjonen på plata, og det er ingen tvil om at «Forever Angel» sånn sett klarer å vise seg som en motvekt til de tidligere singlenes intensitet.

Samtidig er det kanskje også den svakeste låta vi har fått høre fra plata, noe som handler om at den blir i overkant anonym. Veletablerte balladeformler følges til punkt og prikke, og melodiene blir også i overkant enkle. Det skal imidlertid sies at låta når et fint klimaks mot slutten, og i bunn og grunn er det heller ikke snakk om en dårlig låt i seg selv – «Forever Angel» er et habilt balladeinnslag selv om den sliter med å utvise noen form for egenart.

Skrevet av Alexander Lange



YAWN – «Tokamak IV: Critical Mass»

Ute nå via Mindsweeper Records

YAWN er et musikalsk prosjekt som setter hyper-moderne, mekanisk metall i forbindelse med langt de organiske og sjanse-baserte prinsippene som ligger til grunne for improvisatorisk musikk. Bandets to singler fra den kommende debutskiva ‘Materialism’ avslører ikke så fryktelig mye om plata, annet enn at YAWN har blitt langt flinkere til å utvikle detaljrike og levende lydtepper siden de slapp «Cement» i 2020. Den lille lydsnutten «Tokamak IV: Critical Mass» sentrerer seg rundt en mikrotonal gitarloop, ledsaget av et bakgrunnsmylder av summing, droning, krystalliske teksturer og apokalyptiske, elektroniske pulser. Vibben minner egentlig mye om en slags ashram lokalisert i Matrix-universets futuristiske og mekaniske dystopi, hvilket gjør meg svært nysgjerrig på hva resten av plata rommer av lyd-landskaper. Heldigvis trenger vi ikke vente lenge for å finne det ut, ettersom ‘Materialism’ kommer ut på fredag.

Skrevet av Fredrik Schjerve

Metallurgiske funn: Ukas favoritt

Blodkvalt – DEMO 2021

Usignert, ute på Bandcamp

Blodkvalts ‘DEMO 2021’ gjør kunststykket å være en nokså spesiell svartmetalldemo på Bandcamp. Det handler ikke så mye om at denne demoen byr på elementer som i svartmetalljungelen er så unike i seg selv, selv om den helt klart utviser en egenart blant annet med klare referanser til punk, støyrock og grindcore. Snarere handler det om det jeg synes er en ordentlig gjennomført forståelse for svartmetall som håndverk. På denne demoen finner Blodkvalt frem til noen av sjangerens mest primitive uttrykk uten å virke reduksjonistiske og overfladiske, og resultatet er en liten utgivelse som rendyrker sider ved svartmetallen som har vært der helt siden starten – og som kanskje har blitt glemt litt i etterkant.

Blodkvalt er et nokså nytt prosjekt, og gjorde seg for allmennheten kanskje mest bemerket da de spilte på by:LARM på tampen av fjoråret. Halve demoen har vi hørt før, og de to første låtene – «Stench» og «Rotting Flesh» – slapp Blodkvalt i fjor. I disse låtene serveres Darkthrone-aktige gitarriff på sitt mest effektive og banale, usedvanlig voldsom skrikevokal som minner om Maniac på sitt aller mest ungdommelige og fandenivoldske, og en virkelig punksk gjennomføring av et låtmateriale som i utgangspunktet er innmari primitivt. Et høydepunkt kommer i midten av «Rotting Flesh» der bassen plutselig bøffer opp lydbildet på ordentlig tilfredsstillende vis og gitaristen begir seg ut på en frenetisk gitarsolo som omtrent får Kerry King til å virke som en virtuos, og som får en til å lure på hva som skjedde med slike gitarsoloer i svartmetallen etter at de hadde gjort seg så godt på klassikere som «Kathaarian Life Code» og «War». Det er et fett gjensyn så vel som et klart nikk til grindcorens tilsvarende styggedommer – Blodkvalt viser seg her på sitt mest avskyelige, hemningsløse og beste når vokalen også får spillerom over.

Riffet i «Rotting Flesh» er i ferd med å gå i oppløsning når det er tid for «Infernal Obliteration», der man blir introdusert med et relativt tungt og litt «Chainsaw Gutsfuck»-aktig riff. En aldri så liten positiv overraskelse kommer i form av blast-beaten som følger, som skaper et driv og en intensitet som skiller seg fra den brutale kaosfølelsen som ellers har preget demoen frem til dette tidspunktet. Nye takter kommer også helt på slutten med «0341», der Blodkvalts nikk til støymusikken plutselig slår ut i full blomst og resulterer i et nesten fire minutter med fullblods, Merzbowsk støy. Dette er også en ordentlig prisverdig sak, all den tid det her blir åpenbart at man faktisk sitter og hører på en demo der innvevingen av en slik annerledeslåt nok ikke føles helt naturlig.   

Sammenhengene får eventuelt bli mer åpenbare på en fullengder, der man kanskje også kan være spent på om Blodkvalts musikk viser seg som slitesterk i litt lengre doser. I demo-formatet gjør Blodkvalt seg imidlertid svært godt som et band som både utviser en uvanlig god forståelse for råmaterialet samtidig som de også krydrer det med egenart. ‘DEMO 2021’ er en utgivelse som bør kunne tilfredsstille både svartmetallnerder og de som bare er ute etter den mest primitive og fandenivoldske musikken der ute. Og den anbefales uansett.

Skrevet av Alexander Lange