Makrostrukturell evaluering: Ukas plater

Thomas Carlsen’s Transmission – Redemption

Om Thomas Carlsen’s Transmissions debut-EP ‘Redemption’ hadde vært en ren oppgave i å gjenskape 80-tallsmetallens grunnformler, hadde nok Carlsen bestått med glans. Her er det snakk om rendyrket heavy metal som nok først og fremst minner en del om Iron Maiden, men der elementer fra både thrash metal og power metal er bakt fint inn i materien. I den ganske polerte, trygge og velproduserte gjennomføringen følger det da imidlertid også med få overraskelser for det gjengse metallhodet – noe som kanskje ikke er meningen, men noe som også gjør at prosjektet sliter litt med å holde seg helt minneverdig hele veien gjennom.

Thomas Carlsen's Transmission - Redemption | Play on Anghami
Usignert, ute på strømmetjenester

Ta tittellåta for eksempel – en fengende og nokså solid metallåt der melodiene sitter godt, men der akkordrekkene og øvrige låtskriverknep nok fortoner seg som i overkant velkjente. Andre steder er Thomas Carlsen’s Transmission bedre på å finne det lille ekstra, for eksempel gjennom den enkle, men likevel velfungerende oppbygningen på den instrumentale åpningssnutten «Cloudbursting» og gjennom et flott refreng på «Fallen from Grace». Også det progga åpningsverset i «Still Life» og thrash-avslutningen «Hard Line» er interessante innslag, men har nok samtidig litt å gå på når det gjelder originalitet og egenart. Her ligger imidlertid også potensialet til Thomas Carlsen’s Transmission – produksjonen og musikerprestasjonene er nemlig på plass all den tid låtskrivingen i litt for stor grad er hakket for anonym.

Skrevet av Alexander Lange


Blod – Blod demo

Usignert, ute på Bandcamp

Blod vet vi ikke så mye om, men slapp sin første demo på Bandcamp for noen dager siden og ser ut til å være et prosjekt ledet av en mann ved navn Johannes Bratli aka Ødeleggeren. Uttrykket ligger fint innenfor thrash-metallens landskap, da med noen små dryss av svartmetall. Første låt ut, «Evil Army», åpner med et ordentlig kult Darkthrone-aktig riff, og imponerer videre med et vesentlig mer febrilsk thrash-strekk der en eim av første bølges svartmetall ligger over lydbildet.

Andre – og siste – låt ut, den forrykende raske «Vampire Attack», var for meg en litt mindre spennende affære – i alle fall om man ser bort fra de maniske skrikene mot slutten! – og får ikke riffene til høydene som nås på «Evil Army». Gitarsolopartiene løses nok også litt vel enkelt gjennom Slayer-aktig og litt banal shredding, men likevel er Blods demo en ordentlig kul affære som jeg håper er starten på noe litt større. Prosjektet oser nemlig ut en ganske voldsom og appellerende energi som spiller på noe man hører overraskende lite av nå til dags – nemlig krysningspunktet mellom thrash og førstegenerasjons svartmetall.

Skrevet av Alexander Lange

Metallurgiske funn: Ukas favoritt

Ukas favoritt: Shepherds Crook – Mat For Månen

Shepherds Crook - Mat for månen
Usignert, ute på strømmetjenester

Shepherds Crook er en trondheimsduo som nå har holdt på noen år og sluppet musikk med høy frekvens. Debutplata ‘Black Lake’ kom i 2018, og mellom denne og ‘Mat For Månen’ finner man hele to EP’er og to fullengdere. Selv var jeg før slippet av ‘Mat For Månen’ imidlertid mest kjent med soloprosjektet til duoens instrumentalist Ole Martin Hellesø (eller Ole Hell), Vandrer, som i år har slått fra seg noen mektige instrumentale doom-metal-utgivelser etter en svær debutplate i fjor.

Oppmerksomme Metallurgi-lesere vil kunne humre over at en ny Shepherds Crook-plate kan synes å være akkurat det jeg trenger. I omtalene av Vandrers utgivelser har jeg nemlig latt meg fascinere stort over strålende produksjon og et kvalitetstegn innenfor den litt magre doom-metal-scenen vi har i Norge, men samtidig irritert meg litt over ensformigheten og tomrommet som oppstår når vokal er helt fraværende og i liten grad erstattes med andre kreative krumspring. Mye kan dermed se ut til å være løst når Hell i Shepherds Crook har med seg vokalisten Nestor og vi fortsatt får servert fantastisk grovkornede dommedagsgitarer og nådeløst taktfaste trommeslag i seige og nærmest minimalistiske komposisjoner.

En slik konklusjon ville naturligvis vært rimelig overfladisk i seg selv, men har likevel mye for seg. Nestor og Hell komplementerer hverandre nemlig helt strålende på ‘Mat For Månen’, der sistnevntes instrumentalformler stadig ligger dundrende under Nestors beske og egentlig ganske svartmetallaktige skrikevokal som bidrar til å legge et nærmest kvelende mørke over musikken. Produksjonen ligger ellers tett opp mot Vandrers siste par påfunn, noe som i mine ører også innebærer en markant forbedring fra duoens tidligere utgivelser – dette er grovt og rått, men likevel forfriskende krystallklart.

‘Mat For Månen’ imponerer imidlertid også gjennom komposisjonene. Plata fungerer på mange måter i to deler, der tre femminuttere står for det første kvarteret og den todelte mastodonten «Ingen Morgenkvist» tar stafettpinnen videre til siste ende. Den første trioen med låter er et utmerket strekk, der Shepherds Crook makter å ha føttene godt plantet i et enkelt, råtøft og mørkt doom-metal-landskap, men samtidig tilføyer nok tilleggselementer til at det aldri blir for ensporet. Noen flotte lead-gitarer lyser opp avslutningene av «The Narrow» og tittellåta, og på min personlige favoritt «Barfight» smeller Hell til med noen ordentlig blues-aktige stoner-riff a la Sleep mens Nestor forpester det hele med lange og grufulle skrik.

«Ingen Morgenkvist», særlig den elleve minutter lange førstedelen, er nok noe vanskeligere å fordøye, og spiller nok i enda større grad på Hells minimalistiske tendenser. Da er det nok også på sin plass å si at det grenser mot å være i overkant ensformig, men det er mer snakk om en lek med grenser enn overtredelser; riffene er det som vanlig lite å si på, og jeg har også sansen for hvordan de to delene komplementerer hverandre og hvordan Shepherds Crook også skrur opp tempoet litt mot slutten av den kortere andredelen der vi også får et gjensyn med de flotte lead-gitarene. Når musikken til slutt lander i dronete, sovende gitarer er det også snakk om en strålende avslutning på plata, der Shepherds Crooks kanskje største og beste bidrag er det evinnelige mørket de maner frem av tilsynelatende enkle doom-metal-elementer.

Skrevet av Alexander Lange

Makrostrukturell evaluering: Ukas plater

Morta Sentinel – Golgata

Usignert, ute på strømmetjenester

Bergensbandet Morta Sentinel skriver i sin bio at de er inspirert av frenetiske dødsmetalliske grupper som Timeghoul og norske Obliteration, så vel som den seigere og mer forråtnede gen-varianten som uttrykkes via band som Autopsy, Krypts og Cryptic Brood. Dersom du har en større interesse for undergrunns-dødsmetall enn folk flest vil disse referansene trolig vekke enorme forventninger rundt musikken til Morta Sentinel, og disse forventningen vil for det meste bli tilfredsstilt på deres korte debut-EP ‘Golgata’. På ‘Golgata’ presenterer trioen et noe stilistisk fragmentert produkt, men som inneholder absolutt alt som kreves for å snekre sammen en virkelig enestående dødsmetall-utgivelse.

Det første som gjør seg bemerket når man trykker «spill av» på åpningssporet «Atlantean Sentinel» er hvor fabelaktig råtten og muggen produksjonen på ‘Golgata’ er. Miksen har den klaustrofobiske og kjeller-aktige karakteren som kjennetegner virkelig gode dødsmetall-demoer, samtidig som den er fylt av organiske teksturer som sender fantasien i retning morkne trekister og det fuktige jordsmonnet som tynger ned på dem. Sammen med Beyond Mans selv-titulerte debut er dette den beste undergrunns-produksjonen jeg har hørt på en norsk utgivelse i år, selv om det skal sies at trommene sluker gitarene noe i de heftigste og mest svermende partiene.

Når det kommer til låtskrivingen har jeg derimot mer og plukke på, samtidig som jeg anerkjenner at Morta Sentinel har teften for et knippe dødsmetalliske uttrykk som er virkelig vriene å mestre. De fire sporene inneholder selvfølgelig flust av kravlende Autopsy-riff og stormende Timeghoul-ismer som annonsert, men jeg mener at bandet har en progressiv tendens som er mer fremtredende enn bandet innrømmer i sine egne skriverier. Tittelsporet inneholder rytmiske impulser og klatrende riff som minner om den fremoverlente brutaliteten til Blood Incantation, og «Hakeldama» har en futuristisk atmosfære som på mange måter kan sammenliknes med Sidereans subtilt grensesprengende ‘Lost on Void’s Horizon’.  Ja, det drodlende solospillet og den akustiske klimpringa på broen til førstnevnte blir litt mye i konteksten av en EP som allerede truer med å sprenge sine 18 minutter med en overflod av separate ideer, men litt iver må man kunne godta på en debut-utgivelse – spesielt om den demonstrerer et såpast voldsomt potensiale som ‘Golgata’.

For ‘Golgata’ er mest av alt et tegn på at en monsun av høykvalitets-dødsmetall kan være på vei fra dette hold, ettersom Morta Sentinel virker å ha fullstendig kontroll over det musikalske språket som gjør nekrotisk dødsdoom til en av de mest potente undergrunnsuttrykkene der ute. Alt de trenger å gjøre er å koke ned miksturen sin til et enda mer konsentrert destillat, og filtrere ut det siste som er igjen av overflødige elementer. Dersom bandet tar sitt eget potensial på alvor er det nemlig vanskelig å skimte en øvre grense for hva de kan få til med sin foretrukne form for ekstremmetall – det eneste som er sikkert er at oddsene for at vi får oppleve noe virkelig spektakulært er svimlende høye. Morta Sentinel åpner en ny dør til det evig forlokkende undergrunns-riket på ‘Golgota’.

Skrevet av Fredrik Schjerve


Zerozonic – It’s Gettin’ Groovy in Here!

Usignert, ute på strømmetjenester

Det er bare å si det med en gang: Tittelen på Zerozonics nyeste fullengder er nok passe uspiselig for de av oss som ikke allerede er mer eller mindre fanget av dette bandets uhøytidelige og ukompliserte vibber. Dette bandet er et groove metal-prosjekt som ble startet opp i 2004 av en med fartstid fra både Blood Red Throne og Satyricon, og fremstår på ‘It’s Getting Groovy in Here!’ på alle måter som en hyllest til de øyeblikkelig tilfredsstillende, groovy og morsomme sidene ved metallen.

For de som skulle tro at groove metal-merkelappen betyr at Zerozonic er en slags etterligning av mer ekstreme band som Lamb of God og Machine Head, vil jeg imidlertid slå fast at man nok er på feil spor – selv om man kan spore elementer som minner om sistnevnte band. Her er vi først og fremst ganske så langt inne i verdenen til 2000-tallets alternativmetall, og assossiasjonene flyr til musikk av blant annet Max Cavaleras påfunn og Five Finger Death Punch.

Zerozonic er på ‘It’s Getting Groovy in Here!’ imidlertid gode på det de prøver på. Plata åpner med to sterke låter som høster godt av utgivelsens sterke og punchy produksjon, og bandet evner her å holde energinivået oppe på godt og dynamisk vis. Lenger utover holder bandet stort sett koken oppe på habilt vis selv om noen av riffene både er litt like hverandre (hovedriffene på henholdsvis «Road Tale» og «Against the Grain» høres egentlig bare ut som variasjoner av hverandre, blant annet) og eksempelvis på «Daymare» repeteres ut i det vel langtekkelige.

Det er i det hele tatt ikke musikken det er så veldig mye i veien med på ‘It’s Getting Groovy in Here!’, selv om jeg ikke kan skryte av store nyvinninger eller dristigheter som overrasker eller skiller seg ut fra tilsvarende band. Jeg vil imidlertid tillate meg å si at selve presentasjonen og det rent tematiske er langt mer corny enn det jeg tror det hadde trengt å være. Én ting er albumtittelen, men med refrenglinjer som «Come on! Come on! Let’s do this!» på en låt som «2 Guys 1 Whiskey» mener jeg nok Zerozonic bommer. I mine ører blir det rett og slett mer teit enn forfriskende uhøytidelig, og da forsvinner også mye av moroa. Med slike påpekninger står man naturligvis i fare for å være teit selv, og det er ingenting jeg håper mer enn at mange har glede av ‘It’s Getting Groovy in Here’ – for det er også en plate med mange styrker i behold, og det er en utgivelse som ofte treffer festglade metallnerver i gjennomlyttingene.

Skrevet av Alexander Lange  


Helvete – Mystic Spell Of Hatred

Ute nå via Road Rat Recordings

På den nye plata til svartmetallduoen Helvete, som består av Herregud the goddamned demon with strings of hell på gitar og Amorak the infernal screams of Fenriir and battery of death på trommer og vokal, lekes det med bristepunktene for svartmetallens råskap. Her er det ikke snakk om musikk som høres ut som er spilt inn på øvingsrommet; nei, snarere får jeg inntrykket av at jeg står noen meter unna et øvingsrom der døra står på gløtt, der trommene er vesentlig nærmere meg enn de andre instrumentene, og den effektbelagte, ‘Wrath of the Tyrant’-aktige vokalen først og fremst er det som vitner om at jeg hører på en ordentlig innspilling.

Innenfor undergrunnssvartmetallen er ikke slike karakteristikker nødvendigvis utelukkende negative. Sjangeren har, som de fleste metallfans også anerkjenner, høstet godt av lav produksjonskvalitet fordi dette tilføyer fandenivoldskheten og – i mange tilfeller – atmosfæren som gjør sjangeren så appellerende i utgangspunktet. Men det er naturligvis også snakk om en balanse, og på ‘Mystic Spell Of Hatred’ er det snakk om en produksjon som ofte gjør komposisjonene mer eller mindre ugjennomtrengelige. Det er ikke alltid så enkelt å vite hva Helvete egentlig prøver på, og i forlengelsen av det gjennomført ustrukturerte og kaotiske preget blir det nesten bedre og mer meningsfullt å se på denne plata som noe sånt som en avant-gardistisk grindcore-plate enn en svartmetallplate (grindcore-merkelappen rettferdiggjøres for så vidt litt av den nokså friske to-sekunders-låta «Enchanting Chaos») – selv om det åpenbart er en svartmetallplate.

Likevel får jeg riktignok ikke veldig mye ut av malstrømmen «Mystic Spell» og de mildt sagt haltende groovene i «Dark Riders» og «Horror Of Existence». Helvete får imidlertid til noen kule øyeblikk i forlengelsen av uttrykket sitt; de iskalde skalanedgangene i «Seven Souls In The Forgotten Forrest Of…» maner sammen med noen frijazz-aktige trommer et fantastisk kaos jeg har ganske mye sans for, og de minst like frijazzete bølgene av instrumenter og vokal som skapes midt i denne låta og mot slutten av «Tears Of Pagan Rites» mener jeg viser hva produksjons- og komposisjonsvalgene til bandet faktisk kan ha for seg. Det er i forsøkene på mer konvensjonell komposisjon Helvete faller gjennom, og når dette også tilsynelatende gjennomsyrer store deler av denne plata, ender det opp med at jeg klør meg litt i hodet over ‘Mystic Spells Of Hatred’ – all den tid Helvete også får til noen virkelige djevelske, kaotiske og desorienterende partier.

Skrevet av Alexander Lange

Metallurgiske funn: Ukas favoritt

Blutumhang – The Fires of Domination

Ute nå via Nithstang Productions

Debutplata til svartmetallduoen Blutumhang, ‘The Fires of Domination’, fascinerer ved at den lar det rå og vakre ved svartmetallen gå sammen i en voldsom intens enhet. Her snakker vi i utgangspunktet om nokså melodisk og til dels folkemusikkinspirert svartmetall som sikkert kan minne om band som Agalloch og Drudkh, og der en ‘Transilvanian Hunger’-aktig råskap i produksjonen gir lydbildene en okkult og mystisk følelse som man finner mye av i materialet til band som Yellow Eyes og Batushka. Men Blutumhang stopper ikke der: Musikken lar seg nemlig prege mye av den diffuse og voldsomme skrikevokalen på plata, som bidrar mest til å løfte musikken til et helt nytt nivå av intensitet.

Det er også snakk om en intensitet Blutumhang håndterer usedvanlig godt. Etter det desorienterende, fantastisk støyete og eksperimentelle introsegmentet «Hatred of Absolution» eksemplifiseres dette gjennom de to låtene «The Treacherous Whore» og «Dignities Denied». Her er førstnevnte en litt lenger og mer progressiv sak, mens duoen tråkker litt hardere og mer direkte på gassen på sistnevnte; voldsomt er det hele tiden, men gjennom ulik dynamikk, særlig i trommespillet, og små pauser bestående av gamle båndopptak blir det likevel aldri for mye av det gode. Under den lavoppløselige produksjonen, som jeg vil påstå tjener plata godt ved at den tilfører en atmosfære av både håpløs og storslått art, må det her også sies at det ligger umåtelig vakre melodier. ‘The Fires of Domination’ karakteriseres på sett og vis av et spenningsforhold og en drakamp mellom det stygge og det vakre og melankolske, og det at de ulike elementene lar seg komplementere så godt er sannsynligvis platas største styrke.

For de gode taktene fortsetter. Interluden «Eternal Fires of Domination» plukker opp den litt eksperimentelle stafettpinnen fra introlåta og lar noen fantastiske skrik forpeste et slitent koropptak. På den påfølgende syvminutteren «Disgust & Dominance» utforsker Blutumhang sine mer tålmodige sider og lar to storslåtte, melodiske og tunge(!) riff fungere som grunnstøtter for den ganske lange komposisjonen – og det blir aldri kjedelig når duoens høygir er så velfungerende og dynamisk.

Likevel vil jeg nok påstå at det ikke går like bra i åpningssegmentet til siste låt ut, «The Fateful Hands of Fury», som med sine nesten ni minutter er platas lengste. Her blir melodiene ørlite grann for repeterende – det er rett og slett ikke like sterkt som Blutumhangs tidligere eskapader på denne utgivelsen. Det tar seg imidlertid nevneverdig opp; denne låta kommer sterkt tilbake med noen av platas desidert ondeste riff noen minutter ut i det. De minimalistiske og Burzum-aktige synth-ambient-elementene tilføyer også en interessant side til musikken, og skaper ikke minst en guffen stemning over båndopptakene som runder av hele greia.

Ambient-delene, kanskje særlig støyelementene, og hvordan de glir så godt inn i den større sammenhengen på plata gir i det hele tatt følelsen av et høyt potensiale for Blutumhang. Men først og fremst er det altså intensiteten denne duoen evner å mane fram på ‘The Fires of Domination’ som treffer meg sterkest.

Skrevet av Alexander Lange

Makrostrukturell evaluering: Ukas plater

Mayhem – Atavistic Black Disorder / Kommando

Ute nå via Century Media Records Ltd.

Norges kanskje største svartmetallegender, Mayhem, er tilbake – om enn med mindre brask og bram enn vanlig. ‘Atavistic Black Disorder / Kommando’ er en todelt og kort EP-utgivelse der de tre første låtene er b-sider fra studiojobben som ga oss fjorårets fantastiske ‘Daemon’, mens andre halvdel er et knippe korte cover-låter av punkbandene Discharge, Dead Kennedys, Rudimentary Peni og Ramones, der bandets tidligere vokalister Messiah og Maniac attpåtil dukker opp.

Det nyeste EP’ens første segment byr på er den sterke singelen «Voces Ab Alta» som ble sluppet for noen uker siden; kulest er imidlertid kanskje gjensynet med de hypnotiske gitarene i «Everlasting Dying Flame», som sammen med «Black Glass Communion» var bonuslåtene på ‘Daemon’. I andre enden falt Ramones-coveret av «Commando» nok mest i smak, der de andre nok ligger litt for langt opp mot originalene til at jeg synes det var så alt for spesielt. Dette er imidlertid en kul liten kuriositet fra Mayhem, og kanskje er det dørstokken mot bandets neste påfunn.

Skrevet av Alexander Lange


World of Damage – ‘Invoke Determination’

Ute nå via WOD Records

Etter å ha servert det internasjonale metall-publikum røff «Doomsday Rock’n’Roll» i over et tiår med Chrome Division ble det endelig tid for Kjell Åge Karlsen (også kalt Mr. Damage) å skrive sin egen plate. Mannen har selv understreket hvor mye diplomati som kreves for å skrive og spille inn musikk som et femmanns-apparat, og at han i 2016 bestemte seg for å se hvor skrivinga kunne bære ham dersom han ikke hadde andre låtskriver-hjerner å forholde seg til. Resultatet er ‘Invoke Determination’, en skive som til tross for en mixtape-aktig struktur fylt med gjesteopptredener makter å fremstå som temmelig konsis.

Musikken vi finner på ‘Invoke Determination’ befinner seg for det meste i krysningspunktet mellom metall og hardrock (med trykk på førstnevnte), men krydres stadig med elementer fra både mer ekstreme og softere uttrykk. Helhetsinntrykket er litt som en sammensmelting av rock-instinktene til Chrome Division med den kommersielle melodeathen som eksemplifisert via de nyere platene til In Flames og Soilwork. I tillegg virker det som at Kjell Åge Karlsen til en viss grad har tilpasset låtene med tanke på gjesteartistene, så det er rikelig med variasjon på plata til å rettferdiggjøre spilletiden på en drøy time.

Det uttrykksmessige utgangspunktet presenteres allerede på åpnignslåta «I Will Not Conform» (gjestet av henholdsvis Maurice Adams fra Horizon Ablaze og Shagrath fra, ja, det tror jeg ikke jeg behøver å nevne en gang): Kraftige riff og velstrukturerte arrangementer som ikke skyr unna hverken grooves eller utvidede solo-seksjoner. Tittelsporet byr så på et tidlig høydepunkt via Bjørn «Speed» Strids forrykende vokaler, før Bernt Fjellestad fra Scariot får bryne seg på en bunntung hymne til fartsdemonens liv og lynne. Låtene er gjennomgående velprodusert og utrolig ryddig skrevet, solide tegn på en musiker som har håndverket på plass.

Etter en fabelaktig låt ved navn «Until the End of Days» (gjestet av Chris Clancy fra Mutiny Within) bærer det over i platas andre halvdel, som i større grad beveger seg vekk fra platas basale uttrykk via dempede ballader og rivende thrash-numre. Låtene som kommer best ut på B-siden er «Insanity» (Gjestet av Pål Mathiesen fra Minas og Susperia) og det heseblesende gjensynet med Bernt Fjellestad på thrash-kruttlappen «Cancel», der de softere numrene (Som «Until the End of Days» med Roy Khan fra Kamelot og instrumentalen «Black Moon») fremstår som noe mer anonyme. Eddie Guz fra The Carburetors får æren av å sette strek, og gjør det med en sjokkerende overbevisende sørstats-ballade som sender tankene i retning  Phil Anselmos banditt-crooning på Panteras ‘The Great Southern Trendkill’.

‘Invoke Determination’ tar konseptet «etablert bandmedlem utforsker eget musikalsk univers» og gjennomfører det på selvsikkert og uanstrengt vis. Kjell Åge Karlsen vet å lene seg på sine egne styrker, og resultatet er et knippe strømlinjeformede kraftpakker som trolig gjør seg godt i en hel mengde ulike settinger; om det er snakk om grillfest, egenlytting eller pubcrawling i et nyåpnet bysentrum. Om så jeg ikke lar meg trollbinde av samtlige av låtene på ‘Invoke Determination’ inneholder den nok blinkskudd til å gjøre skiva til et godt kjøp for fans av moderne metall/rock-hybrider. Kjell Åge Karlsens World of Damage overbeviser med sin musikalske visjon på den slagkraftige og varierte debuten ‘Invoke Determination’.

Skrevet av Fredrik Schjerve


Astral – Ode to Hate

Usignert, ute på Bandcamp

Astrals Bandcamp- og Facebook-sider vil du finne mye som tyder på at enmanns-bandet føler en viss tilhørighet til «raw black metal»-bølgen som for øyeblikket sveiper over de digitale kyststriper og kontinenter. Dersom man tar en hastig lytt på hans nye EP ‘Ode to Hate’ vil man derimot kunne fastslå at denne forbindelsen må være ideologisk/filosofisk heller enn musikalsk, ettersom Astrals uttrykk har svært lite til felles med den som tyter ut av sjangerens foreløpige hotspot i Portugal. Ja, det viser seg faktisk å være en solid utfordring å plassere Astral på metall-kartet i det hele tatt, ettersom de utallige stilartene som kjemper om plass på ‘Ode to Hate’ pisker opp en støvsky som fullstendig stenger sikten til bandets eventuelle musikalske ledestjerne.

Etter en seigtflytende, Blut aus Nord-aktig åpning blåser åpnings- og tittelsporet «Ode to Hate» opp i en storm av Aosothsk black/death toppet med vridende ledegitarer. Låta – og EP-en som helhet – følger en lineær og ikke-repeterende struktur, hvilket gjør den regelmessige forvandlingen fra stilart til stilart umulig å ignorere. Denne kameleon-tendensen blir enda tydeligere på «Newborn Black Hole», som i løpet av sine fem minutter svinger innom både Deathspell Omegas kryptiske dissonanser, de mektige gitarstemmene til band som Proscription/Eximperitus, den norske andrebølgens frostlagte melodier og et konsentrert strekk av teknisk dødsmetall. Den konstante rattomdreiningen gir meg som lytter følelsen av å ha fått et mildt tilfelle av nakkesleng, men på samme tid lar jeg meg fascinere av det stadig skiftende terrenget og overraskelsene som følger med.

Dersom man isolerer ideene som befolker ‘Ode to Hate’ finner jeg derimot lite å klage over. Noen av ledegitarene fremstår kanskje som litt retningsløse, men øvrigheten av ideer er solide og distinkte nok til å kunne fungere som kreativt utgangspunkt for en hel plates materiale. De lettere psykedeliske Blut aus Nord-strekkene komplimenteres godt av den kjølige og digitale produksjonen, og de jagende, kosmiske vindene som avslutter «Newborn Black Hole» er voldsomme nok til å distrahere fra den fragmenterte opplevelsen av EP-en som helhet.

Musikken på ‘Ode to Hate’ kan sammenliknes med flytende metall av høy kvalitet som ennå ikke har blitt behandlet og hamret til sin endelige form. Med andre ord er Astral altså på nøyaktig riktig sted i utviklingen, tatt i betraktning at dette er prosjektets andre utgivelse etter å ha eksistert i snaue 12 måneder. De sterkeste ideene på ‘Ode to Hate’ vitner om en musiker som er i stand til å sette sammen intrikate og mektige musikalske byggverker dersom han tar tiden til hjelp, så vi får bare håpe at karen bak Astral ikke har planer om å tone ned driften. ‘Ode to Hate’ er et ufokusert men likevel slående stykke ekstremmetall, en utgivelse som vil passe for fans av dissonante former for svart- og dødsmetall.

Skrevet av Fredrik Schjerve

The 5th Impalement – The Essence of Death

Usignert, ute på strømmetjenester

The 5th Impalement er et splitter nytt ekstremmetallband fra Oslo – faktisk så nytt at bandet foreløpig ikke har blitt plukket opp av de vanligvis årvåkne brukerne til metall-arkivet Encyclopaedia Metallum. Dette endres nok fort, ettersom oslo-gruppen farer med en type eksplosiv undegrunnsmetall som har en tendens til å spre seg som ild i tørt gress så snart det treffer Bandcamp-serverne. The 5th Impalement skriver i sin bio at en markant variasjon i musikksmak mellom bandets fire medlemmer bidrar til å gi økt frihet når det kommer til bruk av ulike stilarter i egen skriving, og dette merkes tydelig på deres platedebut ‘The Essence of Death’.

Kombinert med den litt spede og tynne produksjonen sørger det varierte sjangerterrenget for å sette ‘The Essence of Death’ i dialog med en temmelig spesifikk epoke innenfor metallens utvikling, nemlig den melodiske dødsmetallens opprinnelse på det tidlige 90-tall. De formative skivene til band som In Flames og Dark Tranquility var jo fylt til randen av konkurrerende uttrykk, et tydelig symptom på en sjanger som ennå ikke hadde blitt kokt ned til sin essens. Å bruke denne epoken som analogi til The 5th Impalements debut er svært naturlig for meg; ikke minst fordi Oslo-bandet har en jobb å gjøre når det kommer til å peile seg inn på et konkret og eget uttrykk, men også fordi det sier noe om potensialet de besitter.

‘The Essence of Death’ åpnes av skivas eneste singel, «Semper Victoria». Forbindelsen til 90-tallets svenske innovasjoner innenfor melodisk døds/svart blir tydelig øyeblikkelig, godt hjulpet av albumcoverets stemningsfulle og tåkelagte karakter. Låtas uttrykksmessige terreng er rikt og variert, og det meste fungerer godt som en helhet. De groove-baserte ideene stikker seg dog litt i overkant ut fra landskapet, og det samme gjør de klassiske thrash-riffene på den ellers bunnsolide «Requiem».

Deretter trår vi inn i platas kjerne, et fabelaktig strekk som utmerker seg som platas sterkeste. «Forest of Slaughter» starter i et Overkill-aktig thrash-modus, før refrengets fantastiske melodeath-melodier fullstendig overrumpler anmelder. «Maintaining the Sky» er enda et hakk bedre, med en Gnosis-aktig intro og en heseblesende veksling mellom 90-talls breakdowns og et robust og blytungt refreng-riff. Bandet melker kanskje denne vekslende sekvensen litt i overkant i løpet av låtas andre halvdel, men jeg kan nesten ikke klandre dem; det er et sabla fett parti.

Til slutt får vi et godt men noe malplassert, byksende thrash-nummer (som også inneholder et helt utsøkt, episk tradmetall-riff!) og en lang avslutningslåt som viser at bandet er i stand til å stramme inn uttrykket sitt når det gjelder. Hadde The 5th Impalement vært like fokusert som på skivas høydepunkter på de øvrige låtene – samt halt i land en noe kraftigere miks – ville mye av jobben vært gjort, men tatt i betraktning at dette er gruppas debut er det slettes ikke verst. ‘The Essence of Death’ byr på mengder av autentisk råskap og skaperglede, så alt i alt er dette meget lovende greier. Ta en titt dersom du er fan av 90-tallets formative melodiske black/death-prosjekter, eller dersom du ikke krever at ekstremmetallen du lytter til skal være fullstendig renblods.

Skrevet av Fredrik Schjerve

Chalice Ablaze – Spears of Annihilation, Chants of Death (split med Nebulous of Blood)

Usignert, ute på Bandcamp

Spliten ‘Spears of Annihilation, Chants of Death’ er det tredje påfunnet til det ferske svartmetallprosjektet Chalice Ablaze, som i denne omgang har alliert seg med amerikanske Nebulous of Blood. Chalice Ablaze er et prosjekt jeg gjennom dets to tidligere utgivelser har utviklet en viss fascinasjon for – ikke nødvendigvis fordi all musikken er så voldsomt imponerende til enhver tid, men snarere fordi prosjektet stadig befinner seg i et interessant og krevende spenningspunkt mellom uhyre obskure trekk og mer eller mindre progressive tilnærminger til låtskriving. På papiret er Chalice Ablaze på mange måter et ganske typisk enmannsprosjekt innenfor svartmetallen, men samtidig er det selv innenfor dette sjangerlandskapet usedvanlig ekstremt i enkelte henseender – særlig når det gjelder å gjøre musikken virkelig ugjennomtrengelig og mørk.

Til tider har nok også den anonyme skikkelsen bak Chalice Ablaze tøyd strikken litt langt på utgivelsene til nå. Hviskevokalen har til tider ligget merkelig plassert i lydbildene, de til tider nærmest uhørbare trommene har fremprovosert litt frustrasjon hos undertegnede, og den uhyre lavoppløselige produksjonen har i det hele tatt til tider gått relativt hardt utover låtene som komposisjoner. Men på sitt beste frembringer Chalice Ablaze en uhyre mørk atmosfære gjennom sitt håpløse, diffuse uttrykk, og særlig da utrolig støyete synther ble introdusert over deprimerende gitartemaer på den forrige EP’en følte jeg virkelig at prosjektet var inne på noe spesielt.

I så måte er Chalice Ablazes bidrag på ‘Spears of Annihilation, Chants of Death’, som er to låter, en todelt affære. På første låt er nemlig dessverre en del av prosjektets skavanker til stede, der låta forblir litt vel udefinert og diffus uten at atmosfæren helt veier opp for det før helt på slutten. Låt nummer to er imidlertid et annet dyr, og er kanskje prosjektets beste til nå; kanskje er det først og fremst fordi de bråkete synthene får et usedvanlig spillerom til å være soniske monstre, eller på grunn av de spinkle, melodiske gitarene som vandrer i støyet og gjør det hele både storslått og helt forferdelig deprimerende. Det er også verdt å merke seg at Chalice Ablaze evner å få uttrykket sitt til å fungere godt i en åtte minutter lang komposisjon. Med det kan jeg igjen anbefale en visitt på prosjektets dystre Bandcamp-side.

Skrevet av Alexander Lange

Metallurgiske funn: Ukas favoritt

Darkthrone – Eternal Hails……

Eternal hails | Darkthrone CD | EMP
Ute nå via Peaceville Records Ltd

‘Eternal Hails……’ er et album som glir enkelt inn i det som har vært Darkthrones bidrag til både norsk og internasjonal metallscene de siste årene, og det som kanskje også har vært et hovedtrekk gjennom hele bandets nå nitten plater lange diskografi. Bandet er helt klart mest kjent for sitt pionérarbeid innenfor norsk svartmetall på 1990-tallet, særlig gjennom den fryktinngytende trilogien bestående av ‘A Blaze in the Northern Sky’, ‘Under a Funeral Moon’ og ‘Transilvanian Hunger’. Men etter at bandet på 2000-tallet blant annet lekte med litt uforutsette crust punk-tendenser, har man de siste årene sett at det mer åpenlyst, kanskje med unntak av den nokså rendyrkede svartmetallplata ‘Arctic Thunder’ fra 2017, utforsker ulike sider ved det som nok har vært en slags underliggende drivkraft hele veien for bandet – nemlig mye av den mer tradisjonelle metallen fra 70- og 80-tallet.

På ‘Eternal Hails……’ viser Darkthrone hvordan de med dette klarer å holde seg relevant – og vel så det. For i stedet for at en slik konservativ tilnærming til låtskriving og produksjon her blir gjentagende og litt bakstreversk, evner duoen å demonstrere hvordan tungmetallens bestanddeler fortsatt kan levere mørk og dyster musikk, og at det naturligvis finnes fordeler ved å unngå mer moderne produksjonstriks og sjangerblandinger.

‘Eternal Hails……’ gjentar ikke fullt og helt tendensene på ‘The Underground Resistance’ og ‘Old Star’. Denne plata bygger imidlertid videre på sistnevnte, og inneholder i større grad et tydelig element av doom-metall som balanseres opp mot litt færre raskere og mer speed- og thrash-pregede temaer. Den mørke stemninga på plata kommuniseres i det hele tatt på utmerket vis gjennom albumcoveret, og det åpner også ordentlig dystert gjennom de mørke, effektbelagte clean-gitarene i introduksjonen til åpningslåta «His Masters Voice». Hovedingrediensen er imidlertid tøffe og relativt enkle gitarriff og Nocturno Cultos velkjente, grovkornede og lavmælte vokal som høres ut som at kommer opp fra en dyp, mørk avgrunn. Gitarlyden er rund og mørk, en moog-synth dukker opp her og der og trommene leverer et usedvanlig flott trykk i bass- og skarptromme; produksjonen høster nok godt av at ‘Eternal Hails……’ visstnok er den første plata Darkthrone har spilt inn i et klassisk studio på en stund.

Åpningsstrekket, som består av «His Masters Voice» og den ni minutter lange «Hate Cloak», er sterkt, selv om jeg nok synes førstnevnte har en litt vel udefinert låtstruktur og sistnevnte med lengden sin nok viser den tørre baksiden av den ganske usminkede produksjonen. Upåklagelige, klassiske riff kommer imidlertid som perler på en snor, og det fortsetter godt med «Wake of the Awakened», der litt åpnere og videre akkordspill bidrar til å bygge opp under det jeg synes er et av albumets beste låter.

Litt mer lekent akkordspill styrker også den påfølgende og ti minutter lange «Voyage to the Northpole Adrift», der jeg synes Darkthrone utnytter lengden godt ved å tyne noen av albumets desidert mest storslåtte og melankolske temaer. «The Lost City of Uppakra» avslutter deretter plata godt, om enn med noen av de samme strukturelle problemene som åpningslåta; den smått eksperimentelle, synth-drevne og fantastiske(!) outroen føles rett og slett litt løsrevet fra låtas første, riffbaserte og vel så imponerende halvdel – og egentlig også plata i seg selv.

Og denne outroen illustrerer kanskje det negative og litt underlige ved denne plata, nemlig at jeg virkelig føler at Darkthrone kunne eksperimentert enda litt mer ut fra sine velfungerende grunnformler. Dette er altså særlig med blikk på synthen, som gjør seg veldig godt de få gangene den dukker opp, men som jo egentlig er en sjeldenhet. Samtidig er dette bare småplukk og kun en etterlysning av noe mer av noe veteranduoen gjør så bra. I alt er nemlig ‘Eternal Hails……’ et sterkt, dystert og egentlig også nokså unikt kapittel i Darkthrones nå ganske lange historie.

Skrevet av Alexander Lange   

Makrostrukturell evaluering: Ukas plater

Minas – Rigid Adherence

Usignert, ute via strømmetjenester

Innen jeg satt meg ned (lovlig sent) for å skrive denne omtalen av ‘Rigid Adherence’ var det fortsatt kun mulig å spore opp én annen anmeldelse av plata på det altomspennende internettet. For et band med røtter i 90-tallets norske ekstremmetall-avantgarde, samt en besetning som inneholder medlemmer fra band som – og jeg ramser opp – Chrome Division, Sarke, Tulus, Khold, Suspiria, Borknagar og Old Man’s Child, synes jeg dette stinker av overseelse lang vei. Kanskje syndebukken er manglende promotering, eller kanskje 99% av verden har blitt utslettet av en hyper-potent mutering av koronaviruset i løpet av mitt opphold på denne nettløse øya i Nord-Trøndelag; saken er at metall-media må se å komme seg på saken sporenstreks.

Minas (tidligere Minas Tirith) er altså et band som er rikt på historie, men som har sett seg nødt til å endre navn som følge av utskiftningen av et sentralt bandmedlem. Ettersom Frode Forsmo hadde sett seg fornøyd med sine år i musikk-industrien måtte den gjenværende, inspirerte låtskriver-duoen finne et nytt sett med stålpiper til sin metalliske doning, og løsningen var å invitere Pål Mathiesen på jam- og skrive-sesjon. Resultatet av samarbeidet viste seg å bære frukter, og her sitter jeg altså og skriver om det første nye Minas Tirith-relaterte materialet på 17 år.

Der bandets klassiske materiale lente seg på samspillet mellom etablerte metall-tradisjoner og mer utsvevende norske ekstremmetall-impulser, er Minas et ganske annet beist. Bandets musikalske base kan sies å være subtilt opp-progga men senesterk heavy metal, lettere pyntet i kantene av det jeg har kommet frem til minner mest om 90-tallets alternative, metalliske post-grunge(!) som følge av Mathiesens melodikk og stemmekarakter. Dette vil si at tette, groovy riff deler plass med refrenger som ikke ligger lenger enn et steinkast unna klassisk Pearl Jam, med stadige ekskursjoner inn i progressive og tidvis ekstreme lender.

Dette låter kanskje voldsomt eksentrisk på papiret, men ‘Rigid Adherence’ er – med unntak av et enkelt tilfelle – en temmelig fokusert plateopplevelse. «Abomination Lead the Way» leder passende nok an med et drivende åpningsriff av ypperste kvalitet, før Mathiesen tar over rampelyset med sine robuste, Mike Scalzi-aktige (The Lord Weird Slough Feg) vokaler. Den rimelig beine og direkte instrumentale basen krydres av både koring og growling, og et herlig, Rush-inspirert soloparti fullbyrder låta med det obligatoriske, ørlille touchet av prog. Her, som ellers på plata, er det de kreative og muskulære riffene som ender opp med å gjøre sterkest inntrykk, hjulpet av en miks som gir samtlige instrumentale bidrag den punchen de trenger for å poppe ut av høyttaleren.

Andre høydepunkter er «Venereal» med sin skeive og spenningsbyggende prog-bro, singelen «Rust in Your Veins» med sin dynamiske struktur, «Decimation»s solblekede Daisy Dukes-riff og «The Leper»s arrogante kvasi-thrash og veldige refrenger. Observante lesere vil kanskje ha merket seg et markant fravær av vokal blant disse høydepunktene, og det stemmer at vokalen er det elementet som har vært minst utslagsgivende for min verdsettelse av ‘Rigid Adherence’. Dette er ikke fordi vokalen til Mathiesen er dårlig utført eller skjærer med det instrumentale grunnlaget, men mest fordi jeg sjeldent følte at vokalen virkelig hevet den totale opplevelsen til et nytt nivå. I tillegg er det par øyeblikk på plata hvor vokalen aktivt trekker totalen ned, som på «To Wander at Will» og den generelt fragmenterte «Collector».

Bakingen av Mathiesens karakteristiske vokaler inn i helhetsuttrykket er dog et arbeid som kan gagne bandet over tid, ettersom han på låter som «The Leper» og «Abomination Lead the Way» både smelter sammen med og styrker bandets særegne prog-metall. Alt i alt er ‘Rigid Adherence’ en plate det er vanskelig å finne solide sammenlikningsgrunnlag for – en egenartet og engasjerende skive som mangler den siste lille x-faktoren som kunne skjøvet den inn i eliten av 2021s sterkeste norske metall-utgivelser. Anbefalt for fans av punchy og lettere prog-infundert tungmetall.

Skrevet av Fredrik Schjerve

Glimt – Glimt

Usignert, ute på strømmetjenester

Glimt er et norsk, men ganske unorsk, svartmetallband. Her snakker vi ikke om musikk som har sin primære forankring i den typisk norske svartmetallen som satte landet vårt på metall-kartet på 1990-tallet, og som for så vidt også er den type svartmetall nye band her til lands som oftest bryner seg på (dog med noen nevneverdige unntak, som Sundrowned som vi omtalte her i forrige uke). Snarere ligger inspirasjonskildene åpenbart tettere opp mot den snillere, mer melankolske og post-rock-inspirerte blackgaze-musikken som, først og fremst via franske og amerikanske band, satte konservative sinn i kok og åpnet nye, spennende dører for metallmusikken som helhet særlig i løpet av forrige tiår. Og joda, på ‘Glimt’ går tankene til både franske Alcest, amerikanske Deafheaven og en rekke øvrige post-metal-band. I sistnevnte kategori tenker jeg særlig på Sòlstafir og Fluisteraars, der de blendende og vakre uttrykkene preges av en litt mer grovkornet tilnærming i selve produksjonen.

Men det er nok Deafheaven Glimt minner mest om, særlig bandets tidligere materiale. Én ting er at produsenten bak dette bandets store gjennombrudd fra 2013, ‘Sunbather’, Jack Shirley, har sittet bak produksjonsspakene. Men jeg øyner en ambisjon hos Glimt om virkelig å dyrke melankolien som Deafheaven på så uovertruffent vis har klart å flette inn i metalluttrykk gjennom emo-inspirerte, atmosfæriske triks.

Dette kommer tydelig til uttrykk gjennom hele ‘Glimt’, og ikke minst i åpningen, «Nøkkerose», som jeg definitivt synes er platas beste låt. Her evner Glimt å male et deprimerende og emosjonelt uttrykk gjennom en herlig, aggressiv storm av gitarer, blast-beats og vokal som ligger godt plassert i lydbildet. Akkordrekkene treffer blink, klimakset dundrer på vakkert vis, og bandet utforsker for så vidt også et fint, melodisk hjørne mot slutten av låta – dog med en melodi som minner i overkant mye om den ikoniske dur-melodien som lyser opp Deafheavens «Dream House».

Og det er for så vidt litt trygg og tett lojalitet mot inspirasjonskildene og sjangeren som svekker ‘Glimt’ litt som plate. Jeg får inntrykk av at Glimt har funnet en komfortsone preget av litt enkle melodier, omfattende repetisjon som ikke reddes helt inn av kvaliteten på komposisjonene og litt for velkjente og ubearbeidede blackgaze-knep.

Ta niminutteren «Blossom» for eksempel, som kommer etter den vakre, om enn litt anonyme, interluden «Breathe». Her lar Glimt, riktignok med noen justeringer underveis og en del variasjon i trommespillet, to ganske like akkordrekker ligge som fundament for komposisjonen. Når bandet med dette dessverre ikke evner å holde oppe interessen min hele veien gjennom, handler det nok om at denne låta egentlig eksponerer en hovedutfordring ved denne typen metall – nemlig å få et drømmende, atmosfærisk lydbilde til å virke engasjerende og lidenskapelig fremfor som en vegg av behagelig og litt retningsløs ambient. «Blossom», så vel som den enda lengre «Nostalgic Gloom», er ikke nødvendigvis bare i sistnevnte kategori. «Nostalgic Gloom» byr for øvrig på et ganske kraftig og flott klimaks. Men låtene mangler dessverre en detaljrikdom som rettferdiggjør lengden på stykkene og som tilfører en tilstrekkelig variasjon og intensitet – all den tid Glimt evner å bake inn flotte, atmosfæriske deler.

Jeg synes det går hakket bedre på «Daydream» på tross av en litt uinteressant intromelodi, der trommeslageren bidrar mye med å levere flotte, oppbyggende taktfaste slag og akkordrekkene får litt tydeligere variasjoner. Avslutningslåta «Glimt» er en litt kortere og instrumental sak, og har et skikkelig kult, groovy og fint hovedtema der bassen også får lekt seg uvanlig mye. Men så holder dette også på litt lenge uten mye mål og mening. Og med det kan man kanskje også antyde både styrken og svakheten til Glimt på denne debutplata – nemlig at bandet er inne på veldig mye med en rekke temaer av høy kvalitet, men at de samtidig ikke helt klarer å ta det til sitt fullstendige potensiale. ‘Glimt’ er rett og slett en nokså god, men litt for forutsigbar og trygg, plate.

Skrevet av Alexander Lange


Ghetto Ghouls – The Horror of Party Beach

Ute nå via Snake Oil Kasettforlag og Bandcamp

12 og et halvt minutt tar det for punk-thrash-crossover-bandet Ghetto Ghouls å ta oss gjennom en b-film-inspirert skildring av en horribel dag på stranda, og det gjøres gjennom fem kompromissløse angrep av noen låter som gjør at det klør etter fullstendig åpning for gode, gamle konserter i dette kongeriket. «The Horror of Party Beach» vitner om et band som kan fremstå som de fire store thrash-metall-bandenes uvørne drittunge, kanskje med et ekstra Slayer-gen eller to, og som har fått med seg en rekke triks fra punkens og grindcorens verden på veien.

Det må naturligvis kun tolkes i positiv forstand, og det henger sammen med Ghetto Ghouls’ briljante evne til å frembringe et kontrollert kaos som signaliserer både fandenivoldskhet og musikalsk teft. Bandet åpner denne EP’en på strålende vis med «Surf Nazis Must Die!», der raske, beintøffe riff, rå skrikevokal og gaulekor sørger for en intens og variert opplevelse. Slik settes også tonen for resten av utgivelsen. Jeg liker imidlertid godt at Ghetto Ghouls ikke bare holder seg innenfor konvensjonene i sitt sjangerlandskap, selv om de stort sett gjør det; det er utrolig kult når et typisk og litt melodisk thrash-riff i «Atomic Beasts» plutselig blir tostemt, så vel som når man på slutten av «Surfer Chicks & Slimy Chills» får servert psykedeliske, gotiske effekter og en ganske så vakker gitarsolo som snur helt på stemningen.

Volumet på hi-haten i sistnevnte låt og den litt form- og retningsløse avslutningslåta på halvannet minutt irriterer meg litt på ‘The Horror of Party Beach’. Men det er egentlig bare tøff konkurranse og kort lengde som gjør at denne ikke havner i favorittspalta vår her på Metallurgi – la det ikke være tvil om at denne EP’en anbefales.

Skrevet av Alexander Lange

Skrymir – Spell Night (Story about Tynans Feasting Worms)

Usignert, ute på Bandcamp

Skrymir er en svartmetall-duo fra Hønefoss som via andrebølgens fundamentale strukturer vandrer ut i en merkverdig og desorienterende villmark fylt av egne invensjoner. ‘Spell Night…’ er fra sine første øyeblikk lett gjenkjennelig som produktet til et ungt band, like preget av mangel på erfaring og raffinement som av eventyrlyst og vilje til å teste ut samtlige ideer for hva de er verdt. Resultatet er en (konsept?)plate som i sitt unike kaos er fullstendig uten analoger i den videre metallosfære, og som for de fleste vil være tilsvarende ugjennomtrengelig og vanskelig å gjøre seg klok på.

Det mest definerende aspektet ved ‘Spell Night…’ er hvordan samtlige låter brytes opp av en evig hjemsøkende og Jute Gyte-aktig renplukket gitar. Du vil neppe finne mer enn et par minutter med sammenhengende låtstruktur på ‘Spell Night…’, hvilket gir plata et oppstykket og episodisk preg. I tillegg er de strekkene av musikk som kan sies å være komplette ofte så brokete og utett fremført at instinktet til lyttere flest vil være å skru av anlegget eller finne seg noe annet å høre på. Denne impulsen har jeg full forståelse for, selv om jeg også mener dette er litt synd, ettersom jeg etter adskillige timer i Skrymirs univers har begynt å la meg forhekse av flere av bandets særegne kvaliteter.

For gjemt under en lav-oppløst miks, utett spilling og rotete strukturer gjemmer det seg altså noen overraskende sterke og sofistikerte ideer. Låter som «The Worms Guide» og tittelsporet vever nemlig inn noen ordentlige fete riff av Darkthrone– og «Deathcrush»-karakter, støttet opp av melankolsk bass og Skrymirs autentisk-klingende svartmetallvokal. Tittelsporet spesielt er fylt til randen av minneverdige øyeblikk, selv om disse øyeblikkene ser ut til å være organisert i en tilfeldig mosaikk heller enn etter en lineær logikk. Fengende leads og beintøffe riff deler plass med Opethske akkordrekker, og det eneste som setter en stopper for moroa er de evinnelige sjøsyke gitarene som dukker opp i tide og utide.

Til tross for at omtalen min inneholder mer kritikk enn skryt er det faktisk slik at min tid med ‘Spell Night (Story about Tynans Feasting Worms)’ hovedsaklig har vært lystbetont. For selv om den objektive kritikeren i meg protesterer mot elementer som f.eks  Jute Gyte-gitaren og dens hyppige avbrytelser, har den subjektive lytteren i meg over tid begynt å forundre seg over den ubestemmelige atmosfæren den senker over opplevelsen. Dette strekker seg også over i skivas andre musikalske byggesteiner, ettersom totaliteten av de litt uforståelige strukturelle avgjørelsene ender opp med å tilføre lytter-opplevelsen en stemning som er like sær og egenartet som den som preger albumcoverets hjemmesnekrede mystikk.

Selv om Skrymirs ‘Spell Night…’ vil være svært vanskelig å sette pris på for den gjengse lytter er det altså ingen grunn til at folk som er vant til krevende undergrunnsmusikk ikke skal kunne finne noe å verdsette ved utgivelsen. En del av meg har lyst til å høre hva som hadde skjedd dersom Skrymir hadde strammet opp låtskrivinga og presset den inn i mer standardiserte former, men en annen side har bare lyst til at gruppa skal fortsette å mane frem sitt unike og idiosynkratiske univers uten å la seg påvirke av anmeldernes kritiske øye. ‘Spell Night…’ er nemlig en av de mest minneverdige plateopplevelsene jeg har hatt i 202, og minneverdighet er noe man virkelig setter pris på når tidens ustanselige fremmarsj byr på færre og færre uberørte kroker for musikken å oppdage. Skrymir gir oss innblikk til sitt indre, merkverdige univers på ‘Spell Night (Story about Tynans Feasting Worms)’.

Skrevet av Fredrik Schjerve

Mikrostrukturell evaluering: Ukas singler

Leprous – «Running Low»

Kan være et bilde av natur, himmel og tekst som sier 'RUNNING LOW'
Ute nå via InsideOutMusic

Etter 20 år som band er det progressive rock/metal-bandet Leprous fremdeles opptatt av å eksperimentere med måten de arbeider på. Bandet har uttalt at deres kommende plate ‘Aphelion’ bærer preg av en friere og mer instinktiv tilnærming til låtskriving, en justering bandet har gjort bevisst for å unngå perfeksjonismens paralyserende lenker. «Running Low», den andre singelen og åpningssporet på den kommende plata startet for eksempel som en halvhjertet innspilling på vokalist Einar Solberg sin mobil, som etter litt utvikling viste seg å romme spirene til en storslått og dynamisk komposisjon.

I likhet med «Castaway Angels» demonstrerer «Running Low» en mer kommersiell og tilgjengelig versjon av Leprous, uten at bandet må ofre noe av sin kreative potens i prosessen. Det perkussive pianospillet som åpner låta ligger som en foruroligende puls under Solbergs bluesy vokaler, en kombinasjon som nesten kan minne om den Spirituals-inspirerte protestmusikken til sveitsisk-amerikanske Zeal & Ardor. Sakteflytende strykere gir låta et moderne filmatisk preg, og det dynamiske spillet til samtlige av bandets fremragende musikanter skaper et organisk vev av stadig akkumulerende detaljer. Den oppbygde spenningen får som forventet sin forløsning, men i et funk-tungt, fengende og radioklart refreng heller enn i en metallisk eksplosjon av vrengte gitarer. I kjent Leprous-ånd virker sluttproduktet både grundig gjennomkomponert og uunngåelig i sin logiske fremdrift, og når de veldige melodiske melismene entrer over gitarenes spente sener rundt 04:20 blir det umulig å ikke danne seg skyhøye forventninger til bandets kommende plate. Leprous opprettholder statusen som et av Norges mest konsistente og eventyrlystne band på «Running Low».

Skrevet av Fredrik Schjerve

Deathcult – Pseudocommando

Ute nå via Edged Circle Productions

Låta «Pseudocommando» er det bergenske svartmetallbandet Deathcults første smakebit på ‘Bestial Recordings’ – en sann dose råskap på tre låter som gis ut via Edged Circle Productions i august. ‘Bestial Recordings’ fremstår som et slags gjensyn med demo-dagene de aller fleste ekstrem-metallband en gang har befunnet seg i, noe som henger sammen med at EP’en(?) rett og slett er spilt inn på øvingsrommet med lydkvaliteten det innebærer.

Kanskje er det bare et helhjertet forsøk på å søke svartmetallens råskap; uansett fungerer produksjonsvalget i godt samspill med Deathcults teft som relativt erfarent svartmetallband på «Pseudocommando». Dette er svartmetall i mid-tempo der man får klare hint mot undersjangerens tidlige, riffbaserte dager, da nesten med en liten smak av black’n’roll, noe som nok ikke fremstår helt overraskende gitt Deathcults tidligere utgivelser. Denne seks minutter lange låta sirkler i stor grad rundt ett hovedriff, og selv om det i utgangspunktet kan fremstå litt ensformig, klarer bandet på et vis å opprettholde et godt, drivende momentum gjennom det hele – dermed ender «Pseudocommando» i all hovedsak opp som en umåtelig tøff svartmetall-låt.

Skrevet av Alexander Lange

DRITTMASKIN – Når Dei Kjem For Å Ta Meg

Kan være kunst
Usignert, ute nå via strømmetjenester

Noen begynner kanskje å lure på hvor mange singler DRITTMASKIN har tenkt til å diske opp før plata ‘Svartpönk’ lander – men nå er plata ikke langt unna, og «Når Dei Kjem For Å Ta Meg» er nå en gang her. I singel-opptakten til ‘Svartpönk’ har pendelen svingt mellom låter som først og fremst følger DRITTMASKINs velkjente sjangerhybrid som det siktes til i albumtittelen og litt lengre, progressive og forfriskende låter. Her havner «Når Dei Kjem For Å Ta Meg» greit i første kategori, der elementer fra svartmetall, thrash-metall og hardcore-punk havner i smeltedigelen sammen. Kvaliteten på de hurtige riffene er ikke å si noe på all den tid bandet følger ganske velkjente konvensjoner, hooket fungerer ypperlig, og velsmakende krydder kommer med den raske gitarsoloen mot slutten. Dermed kan vi nok en gang anbefale DRITTMASKINs nyeste singel og glede oss enda mer til plata kommer.

Skrevet av Alexander Lange

Dark Delirium – «Who Do You Serve?»

Dark Delirium: Who Do You Serve | NRK P3 Urørt
Usignert, ute på strømmetjenester

Det unge melo-death/metalcore-bandet Dark Delirium er ikke tilfreds med å hvile på laurbærbladene. Etter en solid debut-utgivelse må jeg kun en uke senere heise meg opp i anmelder-sadelen for å skrive om nok et stykke musikk fra rogalendingenes hold, en politisk-ladet molotov av en singel ved navn «Who Do You Serve?». Låta er skrevet i samarbeid med faren til bandets søskenpar (en befaren musiker ved navn «XE»), som i tillegg til å svinge fjærpennen også bidrar som gjestevokalist på innspillingen.

«Who Do You Serve?» slår meg som en låt som ble skrevet på kort tid for å testkjøre en side av uttrykket til Dark Delirium som ikke har blitt utforsket tidligere. Låta innehar noe av den krasse og konfronterende karakteren til 90/00-tallets groove-kjemper både i tekst og musikk, ispedd en forpunket grasrot-energi i form av «XE»s røffe vokaler. Jeg skrøt jo mye av den skarpe produksjonen på ‘Fallen’, og dermed merket jeg meg tidlig at produksjonen på «Who Do You Serve?» virker noe forhastet i forhold– spesielt growlingen låter litt spedere og tynnere enn på debut-plata. Det instrumentale trøkket er det derimot ingenting å si på, og det smeller godt i anlegget når Dark Delirium kaster vekta si bak tromme- og gitarspillet.

Som testing av et samarbeid vi neppe har sett for siste gang fungerer «Who Do You Serve?» helt fint, om så den ikke helt klarer å nærme seg nivået til de sterkeste låtene bandet har levert så langt. Pluss skal bandet også få for å la seg opprøre av urettferdighetene som berører våre brødre og søstre på andre siden av Atlanteren, selv om de stadige oppfordringene til å ta livet av politimenn slår meg som litt i overkant selv til performativ låttekst å være. Dark Delirium oppretter en mellom-generasjons låtskriver-pakt på «Who Do You Serve?».

Skrevet av Fredrik Schjerve



Furan – Ingen tilgivelse

Usignert, ute på Bandcamp

Furan er et doom-inspirert svartmetallprosjekt som drives av haugesunderen Øystein Vågshaug, som også står bak for eksempel Warskull. Nå er prosjektet tilbake med en singel etter allerede å ha rukket å slippe to EP’er i 2021, og lite er for så vidt nytt under solen. Det jeg ved tidligere anledninger har merket meg som Vågshaugs styrke i flere prosjekter er mannens evne til å oppdrive gode, melankolske temaer innenfor ganske så habile komposisjoner der doom-metall og svartmetall smelter godt sammen. Det skjer også på «Ingen tilgivelse», som åpner i et mer kaotisk svartmetall-landskap flyter over i et treigere og mer melankolsk tema via et rolig oppbrudd med clean-vokal. Men så er det vokalen, da, som fortsatt er Furans store akilleshæl, der clean-vokalen blir for sur og skrikevokalen for veik og lavmælt. Det legger en demper på en lytteropplevelse der mye ellers faller fint på plass.

Skrevet av Alexander Lange

Metallurgiske funn: Ukas favoritt

Usignert, ute på strømmetjenester

‘iota’ er debutplata til bandet Messier 16 – et Oslo-band som helt klart befinner seg under den moderne progressiv-metall-paraplyen, og som i forlengelsen av det også leker seg med en rekke elementer fra svartmetallen og diverse teknikaliteter man finner innenfor mye moderne death metal. Slektskapet med førstnevnte undersjanger er kanskje mest iøyenfallende; dette er progressiv musikk som minner meg spesielt mye om Emperors to siste plater og ikke minst mye av frontmannen Ihsahns solomateriale i ettertid, mens det på en annen side sender meg minst like mye om de mer avant-gardistiske og dissonante tendensene i musikken til mer moderne band som Dodecahedron og Thantifaxath. Her er det utvilsomt intrikat gitarspill som ligger i kjernen av musikkens høye grad av kompleksitet.

For Messier 16 sin del resulterer dette i en plate som først og fremst preges av uhyre god låtskriving. Dette var på alle måter innevarslet av alle de tre singlene som ble sluppet i forkant – tittellåta, «Lotus» og «Rho» – der både fantastisk kreativt akkordspill, guffen skrikevokal, spennende bruk av dissonans og velfungerende låtstrukturer underbygde den høye kvaliteten.

Så er det nok egentlig ingen dårlige låter på ‘iota’ for øvrig, snarere tvert imot. Åpningsstrekket er helt utsøkt, der «Singular» og «Omnicron» glir flott inn i hverandre og utfyller hverandre svært godt før de litt lengre og mer progressive «Sigma» og «Equinox» tilfører litt mer variasjon med litt tyngre, melankolske og mer atmosfæriske strekk. Midten av plata, der «iota» og «Lotus» står støtt på hver sin side av den kule interluden «Haze», er muligens utgivelsens sterkeste segment. Den avsluttende tredjedelen er nok hakket svakere, noe som henger sammen med at jeg synes «Zenith» og «Zeta», på tross av å komplementere hverandre godt, ikke alltid virker like fokuserte i oppbygningen til det ganske så gode klimakset på sistnevnte låt. Deretter sørger imidlertid «Rho», ikke helt overraskende, for en særdeles god avslutning på ‘iota’, som da ender opp som en plate jeg først og fremst lar meg imponere stort over når det gjelder hva Messier 16 har klart å komponere seg til.

En litt mer generell innvending jeg har handler først og fremst om produksjonen. Lydbildene mangler i mine øyne en del bunn der bassen havner ganske langt bak, og basstromma leverer ganske lite trøkk. Når gitarene samtidig er såpass diskantbefengte – og ofte i høye toneregistre – synes jeg dermed lyden kunne hatt godt av enda mer balanse. Det nokså hypermoderne og litt komprimerte preget som følger med synes jeg nok gjør at mange av innslagene av klassisk musikk, både introduksjonen – som er en flott tolkning av et stykke av den russiske komponisten Alexander Scriabin – og særlig interluden «Bore», føles litt atskilte i platesammenhengen i stedet for å gå opp i en høyere enhet med metallen. I tillegg synes jeg innslaget av den Leprous-aktige clean-vokal lider litt samme skjebne, der den ofte blir litt vel platt og lavmælt der den dukker opp.

Om disse innvendingene er betydelige, er de imidlertid også ting jeg mener ofte blekner i forhold til det Messier 16 faktisk får til på ‘iota’. Som en selvutgitt debutplate – ja, for det er det det er!… – er dette først og fremst virkelig imponerende saker. Her pekes det i utrolig mange spennende retninger for bandet, og ‘iota’ er et type statement som også innevarsler høye ambisjoner vi kanskje ennå ikke har hørt alle konturene av. Anbefales!

Skrevet av Alexander Lange