Mikrostrukturell Evaluering: Ukas singler




Deathhammer – «Thirst for Ritual«

Ute nå via Hells Headbangers

Norges sannsynligvis mest frenetiske og teatralske thrash- og speed-metal-band, Deathhammer, slapp i desember en ny låt fra sin kommende femte fullengder ‘Electric Warfare’. «Thirst for Ritual» følger duoens for lengst etablerte formler, og er to og et halvt minutt med fullstendig hemningsløs thrash-metall i stil med band som Destruction, Whiplash og øvrige hyperaktiviteter fra 80-tallet. Deathhammer leverer nok en gang en sterk prestasjon når det gjelder både kontrollert og raskt samspill supplert med sporadiske King Diamond-hyl og en akkurat passe rå produksjon, og «Thirst for Ritual» høster også frukter av et fengende midtparti som bryter opp de speed-metallske virvelvindene med litt tyngre og mer dynamiske thrash-grep i trommespillet. Like fullt er det i det virkelig fartsfylte Deathhammer feteste bidrag ligger – plata lander forhåpentligvis i løpet av måneden.

Skrevet av Alexander Lange


Kryptograf – Cosmic Suicide

Ute nå via Apollon Records

«Cosmic Suicide» er singel nummer to fra plata ‘The Eldorado Spell’ – oppfølgeren til Kryptografs velrennomerte selvtitulerte debutplate fra 2020. Her mestret bandet en fargerik tilnærming til proto-doom der drypp av røffere stoner/doom-hint også meldte seg, og mens grunnvollene ser ut til å bevares på andreplata, henger «Cosmic Suicide» seg på noen av tendensene i førstesingelen «The Well» som i mine ører vitnet om et litt mer lettbeint psych-rock-uttrykk. Ikke mye minner om de feiteste gitarene og de største lydbildene på ‘Kryptograf’, noe som nok også har gitt mer klarhet og rom til nyansene i gitarspillet.

Kryptograf skrur like fullt opp tempoet noen hakk på «Cosmic Suicide», og låta kan fint karakteriseres som en fengende og ukomplisert rocke-låt. Med det er nok heller ikke tilløpene til stilistisk egenart like tydelig som på «The Well», som jeg nok synes var hakket mer interessant. Men med et godt og treffende klassisk rocke-refreng, og ikke minst fortsatt utsøkt gitarlyd, holder Kryptograf likevel det sterke teftet sitt oppe på «Cosmic Suicide» – i all sin lettfordøyelighet finner bandet på finurlig vis frem til flotte proto-metallske stemninger.

Skrevet av Alexander Lange


Maktkamp – «Fyr Av Alt!»

Usignerte, ute nå på div. strømmetjenester

Maktkamps debutskive ‘I Affekt’ – som slippes 21. januar – har vært under konstruksjon overraskende lenge. Utrullingen av skivas singler har strukket seg utover hele tre kalenderår, fra «Dressmann» i 2020 til fjerde og trolig siste singel «Fyr Av Alt!» nå i 2022. Jeg har i tidligere omtaler kommentert Oslo-bandets sterke uttrykksmessige tilknytning til Kvelertaks andre og tredje skive, og hvordan denne åpenbare likheten ikke kommer i veien for mitt utbytte av musikken. Dette endres ikke på «Fyr Av Alt!», som nok en gang demonstrerer Maktkamps enestående evne til å utvinne fantastisk råstoff fra en av norsk rocks mest kommersialiserte gruver i nyere tid.

Låtas åpningsriff etablerer umiddelbart den nostalgiske, men energiske og opprømte vibben som løper som en jevn, elektrisk strøm gjennom låtas kretser. Glitrende harmonier og sødmefylte melodier finnes hvor hen du retter fokuset i låtas ekstravagante lydrom, og refrenget har en uanstrengt og radioklar allsang-faktor som skapt etter støpeformen til Kvelertaks «Bruane Brenn». Flere av Stavanger-bandets heteste låtskrivertriks finner sin plass i «Fyr Av Alt!»s byggeplan, som f.eks de gitaristiske invensjonene som fyller ut låtas hjørner, eller dekonstruksjonen og den påfølgende gjenreisingen av låtas sentrale gitar-hook som utspiller seg i låtas bro. Maktkamp hever til slutt den allerede gjeve potten fra sine tidligere singler med en uventet men smektende modulasjon, og skrur dermed opp intensiteten på forventningenes trykk-koker på passende vis rett i forkant av slippet av debuten. Fans av melodisk, forpunket og metallisk hardråkk bør kjenne sin besøkelsestid og markere ned 21. januar i almanakken med glorete, regnbuefarget tusj. 

Skrevet av Fredrik Schjerve


Helvete – «Uncult«

Ute nå via Road Rat Records & staringintodarkness

Jeg hadde ikke så altfor mye godt å si i omtalen av Helvetes ‘Mystic Spell of Hatred’, der jeg synes denne ukokte svartmetallduoen leverte en i overkant skranglete og ugjennomtrengelig produksjon som nok heller ikke bød på de helt sterke låtskriverprestasjonene. Den nye singelen «Uncult» har jeg i så måte vesentlig færre problemer med. Lydbildet er råere (jada!), men klarere og mer balansert, og som fundament for låta har Helvete lagt et råtøft og nesten litt hypnotiserende riff som ligger over en taktfastog black’n’rollsk beat. Den djevelske og obskure vokalen komplementerer det på flott vis, og det er ikke så mye mer enn samspillet som ender opp som Helvetes akilleshæl denne gangen – denne låta har nemlig egentlig en del for seg i sin egentlig i overkant primitive drakt.

Skrevet av Alexander Lange

Mikrostrukturell evaluering: Ukas singler

Mortemia – «My Demons and I»

Mortemia, et pandemisk prosjekt (smakebit) - Heavymetal.no
Ute nå via Veland Music

«My Demons and I» er den siste låta som ble sluppet i et ytterst produktivt og godt år for Morten Veland. 2021 så mannen slippe en fantastisk skive med hovedprosjektet Sirenia (som landet en plass på vår egen top 50), samt utrullingen av Mortemias låtsprosjekt ‘The Pandemic Pandemonium Sessions’. Kvaliteten på de månedlige låtene som slippes fra dette prosjektet har vært gjennomgående høy, og nå som slippene forsetter inn i 2022 er det ikke umulig at Veland tar sikte på å kuppe en plass på lista vår i året som kommer også, men denne gangen med Mortemia.

«My Demons and I» opprettholder kvaliteten vi har lært å forvente fra Veland og co – faktisk er den trolig en av favorittene mine til nå. Dette er mye på grunn av den fabelaktige gjestevokalen til Brittney Slayes (Unleash the Archers), som gir låtas «We Come to Ruins»-aktige refreng en melodi som klorer seg fast til minnet etter første gjennomlytt. En annen styrke «My Demons and I» har gående for seg er den mørke og lumske fremtoningen; en slags melodisk dødsdoom-preget ekstremitet pyntet i kantene med dramatisk korsang og spøkelses-synth. Det er ingen tvil om at Veland kan sitt symfoniske metall-håndverk, og mannens utrettelige arbeid forsetter å gi slående resultater på «My Demons and I».

Skrevet av Fredrik Schjerve

BESATT – EPIKRISE

Besatt - Epikrise
Usignert, ute på strømmetjenester

BESATTs metalliske og thrasha hardcore-punk fikk vi først bekjentskap med i oktober i fjor, da duoens selvtitulerte debut var på trappene. Om den forholdsvis snare lanseringen av singelen «EPIKRISE» i desember vitner om en siste rest som ikke landet på plata, er en sporadisk kuriositet eller danner opptakten til en ny utgivelse er ikke godt å si, men BESATTs rå og skrekkfilminspirerte uttrykk på denne singelen vitner i alle fall om en klar kontinuitet for prosjektet. Den uhyggelige og ekstremt høylytte estetikken og de effektbelagte og obskure vokalfrasene setter nok en gang et dominerende preg, og tilføyer en energi som man her til lands ellers finner hos band som Okkultokrati, Ghetto Ghouls og DRITTMASKIN. I denne omgang får vi også en tydelig dose svartmetall der versene får overleve under vekten av knusende blast-beats.

«EPIKRISE» når kanskje ikke de største høydene vi fikk servert på plata i oktober, men er like fullt et fett og solid steg videre for BESATT, som igjen klarer å servere noe som vitner om et stort potensiale.

Skrevet av Alexander Lange


Murhata – «Satan Over Skogen (Rehearsal 07/12/2021)»

Usignert, ute på Bandcamp

Som dere ser kjære lesere, så annonserer tittelen på den nyeste låta til Bandcamp-svartmetallbandet Murhata at det er snakk om en øvings-tape. Dette burde være nok informasjon til å sende de fleste av oss i tårevåt og desperat spurt vekk fra pc-en, og de fleste av oss vil nok også være tjent med denne handlingen. Det finnes dog mennesker der ute som har blitt besatt av ånden til alle de døde og forglemte svartmetall-demoene fra den tidlige, norske andrebølgen, og det er trolig disse fortapte sjelene denne innspillingen er myntet på. Jeg sier ikke at Murhata ikke er i stand til å skrive solid svartmetall – ‘Solitudo’ fra i fjor burde legge død all tvil rundt dette – men «Satan Over Skogen» oppleves mest som en gjennomspilling av en halv-ferdig låt, som i tillegg er delvis druknet i støy. «Satan i Skogen» vil trolig kunne tilfredsstille Bandcamp-utforskerne som er på evig jakt etter det mest «nekro» som finnes på denne kloden, men øvrigheten vil være best tjent med å høre på fjorårets ‘Solitudo’.

Skrevet av Fredrik Schjerve

Oversette Metaller fra 2021




Dunbarrow – Dunbarrow III

Ute nå via Blues for the Red Sun

‘Dunbarrow III’ låter fantastisk rått, friskt og amerikansk. Den er helt sikkert blant årets mest stilistisk beundringsverdige rockeplater fra Norge, og fanger lytteren med en luftig, usminket og hardtslående tilnærming til blues-inspirert stoner-rock og -metall. De 40 minuttene er fullspekket med strålende gitarriff, sterke enkeltlåter og vokalprestasjoner som alltid tilføyer en solid dose emosjonell, menneskelig råskap som også lyser opp det musikalske uttrykket. Et særlig høydepunkt på plata er syvminuttersballaden «Turn in Your Grave», som virkelig kommer ned inn i stemningene som preger plata på sin egne litt spesielle måte – variasjonen denne låta tilføyer vitner om et potensiale hos Dunbarrow som kanskje ennå ikke er 100% forløst.

Skrevet av Alexander Lange


FoxHunt – FoxHunt

Ute nå via FAJo Music

Fra åpningsriffet på «The Coop» å dømme kan det virke som at Oslo-bandet FoxHunt har latt seg inspirere av revejakt på mer enn bare tematisk plan. Den svansende rytmikken etterlikner nemlig revens stereotypiske gange til den grad at benevnelsen «reve-metall» nesten blir en del av metall-journalistikkens taksonomi som følge. ‘FoxHunt’ er en utrolig spesiell skive – en vagt progressiv metall-plate tematisk sentrert rundt britisk revejakt på slutten av 1700-tallet (fra coverets flamboyante antrekk å dømme) som unngår å bukke under for gimmickens tunge bør. Det instrumentale er godt på stell, med flust av svingende grooves og minneverdige riff, godt pakket inn i vel-strukturerte og kompakte låtformer. For min egen del er det nok vokalen som har størst forbedringspotensial, ettersom den nesten sleske, hardcore-lenende talesangen sliter med å danne en passende motpart til de strålende instrumentalene. FoxHunt er definitivt inne på noe på sin self-titulerte debut, som generelt sett fenger og underholder fra start til slutt. 

Skrevet av Fredrik Schjerve



O M N I – Sirens

Usignerte, ute nå på div. strømmetjenester

O M N I er en meget lovende kvartett fra Sandnes som uttrykksmessig befinner seg innenfor et moderne, progressivt metallsound. Den polerte og rytmisk sofistikerte musikken kombinert med Juliane Linds pop- og RnB-inspirerte vokalfraseringer sender tankene i retning Leprous, men ispedd de fargerike prog-ekskursjonene til svenske Anubis Gate og de tidvis spinnville påfunnene til Rejectionary Art. Totalen utgjør en usedvanlig robust og fleksibel lydsignatur, hvilket bandet utnytter til sitt maksimale over ‘Sirens’ syv spor. Enkelte av elementene kunne trengt litt videreutvikling; Den jazzy piano/scat-introduksjonen til det episke avslutningssporet «Dorsia» kunne vært utbrodert noe, og Juliane Linds pentatone, pop-informerte tonespråk sklir ikke alltid inn i den instrumentale tonaliteten uten friksjon (selv om det oftest fungerer helt utmerket). ‘Sirens’ er uansett en skive som trolig hadde klart å kjempe seg til en plass på topplisten for året som var dersom vi hadde blitt gjort oppmerksom på den tidligere, så for all del: sjekk ut O M N I om moderne progmetall er din greie.

P.S: Prog-fan eller ei, sjekk ut solopartiet mot slutten av «Crimson». Det strekket er instrumental fusion-galskap på sitt absolutt beste!

Skrevet av Fredrik Schjerve



Hypoxic – A New Way of Death

Usignerte, ute nå på div. strømmetjenester

Hypoxic er et band fra Trysil som på debuten ‘A New Way of Death’ blander sin groove-infuserte thrashmetall med en brutal og veivalsende tyngde. Dette demonstreres godt på åpningslåta «Judgement Slay»s nesten dødsthrash-aktige, ekstreme skjær, som dog egentlig er en liten utstikker på skiva. Allerede på «Toxic Worms» har vi nemlig returnert til et mer ordinært thrash-landskap, og på «Havoc» er ekstremiteten nesten fullstendig faset ut til fordel for groovemetallens «jump-the-fuck-up»-mentalitet. Den brutale rytmikken popper frem fra tid til annen over ‘A New Way of Death’s spilletid, men generelt sett virker det som at Hypoxic befinner seg en uavgjort dra-kamp mellom det ekstreme og det mer groovy og kommerse. Gutta kan åpenbart skrive låter, så eventuelle justeringer dreier seg mest om å få stabilisert uttrykket litt over en hel platelengde, samt å mykne opp den over-komprimerte miksen. Hypoxic er en hvass og kompetent thrash-kvartett, og anbefales groove-agnostiske tilhengere av sjangeren.

Skrevet av Fredrik Schjeve

Metallurgiske funn: Ukas favoritt

Ukas favoritt: Addiktio – Anthem for the Year 2020

Ute nå via Indie Recordings

Instrumental metall kan se ut til stadig å møte på et trangt nåløye for min del. Det er i alle fall en sjeldenhet at jeg lar meg helt overbevise av utgivelser som drister seg ut på markedet uten vokal, og årsakene er ofte de samme og kanskje ikke helt overraskende, der det kan fremstå som en krevende kunst å fylle et tomrom som ellers kanskje ville vært fylt av strukturen og variasjonen som gjerne følger med en vokal. En mistanke om at jeg har urimelige krav til hard instrumentalmusikk svekkes imidlertid – og heldigvis – av trioen Addiktios ‘Anthem for the Year 2020’, der et arsenal av dynamisme og stilige lydteksturer holder interessen oppe gjennom en slags mini-odyssé på 40 minutter.

‘Anthem for the Year 2020’ kom ut allerede i slutten av oktober, og følger opp Addiktios debutalbum ‘Verraton’ fra 2018. Trioen er en velrennomert gjeng som tidligere blant annet har jobbet med en bukett kjente norske pop-artister og vært Jørgen Munkebys medsammensvorne i Shining, noe som innevarsler profesjonaliteten som gjennomsyrer ‘Anthem for the Year 2020’. Stilen har et utvilsomt fundament i et ganske jazz-inspirert prog-uttrykk, der bølgetoppene i stor grad henter sin intensitet fra spretne, høylytte og synkoperte temaer der fuzza gitarer og bass smelter sammen i nydelig forening. Så kan nok ikke denne plata kalles en rendyrket metallplate heller, der innflytelsen fra litt lettere rockeuttrykk er vel så – om ikke mer – toneangivende som metallpreget.

Åpnings- og tittellåta er en strålende introduksjon til det man har i vente, og lar gitarene hvine hemningsløst over en rask, smittsom groove i bunn før bandet åpner døren før de nevnte progga, jazza og egentlig ganske djent-aktige bølgetoppene som man etter hvert skal bli godt kjent med. Avslutningen er blant platas mest voldsomme og er et vidunderlig, dissonant kokepunkt som gir plass til den roligere, traskende introduksjonen i den påfølgende «Genetic Sircus». Denne låta er platas lengste og består av to deler, der den første sirkler rundt et spent, lyst gitartema før en roligere bro åpner for en strålende oppbygning til platas mest stratosfæriske klimaks.

Etter en forholdsvis voldsom og variert åpning på plata legger Addiktio seg herfra rundt fire-fem-minuttersmerket på de resterende seks låtene, som stort sett treffer godt. ‘Anthem for the Year 2020’ durer godt videre med den Dream Theater-aktige «The Grand Farewell», og imponerer stort særlig med «Dreadmill» som byr på et helt vanvittig catchy hovedriff. Platas svakeste ledd er nok midtpunktet, der det rolige altrock-temaet i «Spectacle» ikke sys så godt sammen med resten av låta, og «Epidemic Orchestra» for meg rett og slett ender opp som en aldri så liten kjedsomhet som kan vitne om at Addiktio har litt mer å gå på når det gjelder litt mer lavmælte komposisjoner.

Men ‘Anthem for the Year 2020’ rundes av godt. På «North» legges seige og deilige gitarleads over en sommerlig rockejam som får meg til å tro at jeg er på biltur før illusjonen brytes av voldsomme synkoper, og avslutningssporet «An Ode to the End» er utvilsomt platas vakreste. Her mestres et litt roligere preg og drømmende rock komplementeres av nydelige, Polyphia-aktige klimaks.

Addiktio holder seg til et ganske trygt prog-lingo på ‘Anthem for the Year 2020’, og jeg tror noen grenser kunne blitt yppet mer med. Men på tross av dette og noen litt svakere låter er denne plata et aldri så lite høydepunkt i norsk progrock og -metall i år, og man kan nok også konstatere at Addiktio lykkes godt med det bandet prøver på.

Skrevet av Alexander Lange

Metallurgiske funn: Ukas favoritt

Whoredom Rife – Winds of Wrath

Ute nå via Terratur Possessions

På sitt beste fremstår Whoredom Rifes ‘Winds of Wrath’ som årets stolteste beretning om tilstanden til byggverket «true norwegian black metal». Det er sjelden en plate i så stor grad inviterer til slike refleksjoner hos undertegnede om det nåværende stadiet til sjangerlandskapet den skulle befinne seg i, og ekstra spennende er det kanskje med den norske svartmetallen, som stadig har latt seg forfølge av en beviselig konservativisme og underliggende krav til en viss autentisitet vis-a-vis sjangerens eldste byggesteiner.

Opp mot et slikt problemkompleks evner Whoredom Rife på sin nyeste fullengder å løse noe som kan virke som en gordisk knute. Dette tomannsprosjektet, der V. Einride står for alt instrumentspill og låtskriving mens Bloodthorns Krell (her K.R.) leverer vokalen, fremstår nemlig her høyst tradisjonstro, relevant og moderne på en gang. Det er som om det primale, rå og metalliske mørket fra Darkthrones klassiske 90-tallstrilogi møter Gorgoroths fryktinngytende storslagenhet på ‘Ad Majorem Sathanas Gloriam’ og Taakes ondskapsfulle melodiske teft – da med et enda litt mer frenetisk preg og en enda litt mer moderne produksjonsdrakt. For dette er nettopp sann norsk svartmetall i begrepets sanne forstand, og det samtidig som det nok egentlig ikke kunne sett dagens lys så lenge før i år.

K.R. sin kontante utbrytning av låttittelen i åpningsnummeret «Curse of the Moon» etter denne låtas forholdsvis rolige, men likevel ganske spente, melodiske åpning, føles for eksempel som et kaldt og tilfredsstillende gufs fra ‘A Blaze in the Northern Sky’. Med dette kastes også lytteren i det regelrette flammehavet om Helvetes porter som ‘Winds of Wrath’ er, der svartmetallriffene med sine klassiske fortegn males inn i et fantastisk massivt og majestetisk lydbilde som på alle måter reflekteres i det utsøkte albumcoveret.

Man kan nok trygt si at det er dette flammehavet lytteren må manøvrere båten over de neste 40 minuttene, og det er nok heller aldri så spennende som det er mens «Cursed of the Moon» herjer. Åtteminutteren er en helt upåklagelig åpning, og gjør blant annet uhyre effektiv bruk av den forheksende åpningsmelodien som etter å ha følt seg fram i introduksjonen returnerer med full kraft over doble basstrommer og febrilsk akkordspill i låtas andre halvdel. Også den påfølgende «A thousand Graves Endured» er et høydepunkt, der Whoredom Rife drister seg til bruk av stratosfæriske gitarleads over noen strålende og mer definerte riffmotiver. På «Gospel of Hate» leveres platas sannsynligvis sterkeste refreng, og platas første norskspråklige kuriositet, «Hav av Sykdoms Blod», skyver noen subtile folketonale elementer som minner segmenter fra Satyricons tidligere materiale i forgrunnen fra start – det før noen av de mest atmosfæriske og Emperor-aktige strekkene på ‘Winds of Wrath’ leveres senere.

Så er det nok også de to sistnevnte låtene noe av det som forhindrer Whoredom Rife i å nå sitt fulle potensiale på ‘Winds of Wrath’. Begge låtene bidrar også mye til helheten blant annet med noen sterke mid-tempo-partier i midten, men får i mine ører noen problemer når repetisjoner og modulasjoner dras i det lengste lenger ut i låtene. Også den ni minutter lange avslutningslåta «Einride» ypper litt med grensene i så måte, men reddes litt ut av gråsonen gjennom sitt virkelig massive uttrykk der den ligger som låtas siste, traskende gigant – ikke helt ulikt Gorgoroth-slageren «The Sign of an Open Eye» og godt hjulpet av en svært sterk andre halvdel som slipper mer melodi inn over den suggererende grooven.

«Einride» føles for så vidt også som en liten belønning og gir et riktig inntrykk av at flammehavets malstrømmer blir mindre når lytterens seiltur tross alt er rett ved veis ende – selv om det gynger som aldri før. Den siste dosen av febrilsk svartmetall injiseres nemlig med den foregående tittellåta, som høres ut som om det hypnotiske hovedtemaet i Leviathan-klassikeren «In This Slaveship» skulle fått en produksjonsmessig oppgradering ispedd en ytterligere brutalitet, høyere tempo, flere seksjoner og et melankolsk – men like fullt djevelsk – refreng. Den imponerer kanskje ikke fullt så mye som platas uovertrufne åpningsstrekk, men er blant utgivelsens mørkeste hjørner, og leverer med det noen av platas mest effektive atmosfærer.

På tross av noen små skavanker som lar seg pirkes er ‘Winds of Wrath’ i sin helhet dermed et slags vitnesbyrd om den norske svartmetallens fortsatte relevans innenfor dens tradisjonelle rammer. Det betyr ikke nødvendigvis at det er den beste norske svartmetallplata på år og dag, men er snarere en konstatering av platas soliditet og hvor beundringsverdig den er i konteksten av sjangerens tilstand og bestanddeler. Om jeg kan være så dristig å slå fast at landets mest spennende svartmetallscene i dag er den som befinner seg i Trondheimsområdet og Whoredom Rife er en del av, er det i alle fall ingen tvil om at bandet med denne plata styrker sin posisjon som en viktig aktør innenfor samtidens norske svartmetall.

‘Winds of Wrath’ runder nemlig på sett og vis av et usannsynlig godt år for plateselskapet Terratur Possessions, der Whoredom Rife, blant flere prosjekter som (med stort hell) heller nok har latt seg inspirere av særlig den franske svartmetallen, fortoner seg som en slags primær ambassadør for svartmetall av den norske skolen. ‘Winds of Wrath’ viser at en tradisjonstro tilnærming til en konservativ sjanger ikke må innebære en slags reaksjonær bakstreverskhet, men at det like fullt kan munne ut i en demonstrasjon av sjangerens slitestyrke og evne til smidig modernisering. Medaljens bakside vil naturligvis alltid være at det neppe vil omvende mange som fra før av ikke har så mye til overs for sjangeren, og jeg kommer aldri til å påstå at denne plata gjør noen nevneverdige og beundringsverdige forsøk på å innovere eller eksperimentere. Når det gjelder å gjøre bruk av redskapene i en viss verktøykasse, består imidlertid ‘Winds of Wrath’, og vel så det – om ikke med glans, så i alle fall med en høy stjerne hos undertegnede.

Skrevet av Alexander Lange

Mikrostrukturell Evaluering: Ukas singler

Zustand Null – Stranger than Myself

Zustand Null - Stranger than Myself
Ute nå via Dusktone

Allerede i 2019 kom de første indikasjonene på at debutalbumet til svartmetallbandet Zustand Null, ‘At the Limit of Sanity’ fra 2017, var i ferd med å få en oppfølger. En pandemi og en kontraktsignering med Dusktone senere har de første lydbølgene fra dette andrealbumet endelig truffet oss i form av låta «Stranger than Myself», der Zustand Nulls moderne vri på klassiske svartmetallelementer ser ut til å befestes ytterligere. Produksjonen låter bedre, feitere og mer brutalt enn på debutskiva og skyver svartmetalluttrykket nærmere grenseoppdragningene mot thrash- og dødsmetallen, og musikken finner videre sine styrker i kruttsterke musikerpresentasjoner og upåklagelige riff der et heseblesende driv krydres med små dryss av dissonans.

Dette er mye av årsaken til at «Stranger than Myself» får et vanvittig bra momentum til å begynne med; de første par minuttene av låta preges av et utrettelig, selvsikkert driv og en energi som smitter over på lytteren. Når dette er et av låtas største styrker, fortoner «Stranger than Myself» da dessverre seg også som en smule retningsløs litt lenger uti, da enkelte av repetisjonene i mine ører verken helt klarer å opprettholde det strålende trykket som leveres i åpningsminuttene eller å få låta inn på et nytt spor. En litt mer disiplinert låtstruktur kunne nok dermed ha gjort denne strålende låta enda litt bedre; like fullt er potensialet for den kommende platas kvalitet ubestridelig.

Skrevet av Alexander Lange


Nergard – «Blood Red Skies»

Usignerte, ute nå på div. strømmetjenester

 Etter å ha levert en fabelaktig og smertelig oversett konseptplate tidligere i år har Nergard og hans utvidede besetning all rett til å senke skuldrene og kaste seg over et lavterskel-prosjekt. Likevel er det svært overraskende å se den drevne symfoniske metallgruppen velge å covre Judas Priests «Blood Red Skies», ettersom det er en -for mange- ukjent låt fra en skive som er de aller færreste sin favoritt fra NWOBHM-legendene. Halford & co sin kortvarige flørt med 80-tallets gatede trommer og syntetiske teksturer en dog en solid uttrykksmessig match for Nergard, ettersom musikerens egen musikk også demonstrerer sterke instinkter for pop-ens melodikk og arrangementer. 

Nergard har valgt å kutte en del i originalens noe overfylte arrangement, men den klimprende og lavmælte åpningen er beholdt. Gruppen har løftet låtmaterialet ut av den daterte produksjonen den fikk på ‘Ram it Down’, og drapert den i en mer robust og kraftfull miks. Dessverre er jeg en av dem som mener Priest var godt ute å kjøre på ‘Ram it Down’, og låtmaterialet er rett og slett ikke sterkt nok til å gi meg sånn all verdens. Mathias Molund Indergårds Tony Moore-aktige vokaler på åpningen er temmelig rå, og den synth-spekkede broen byr på tilstrekkelig med punchy moro; men alt i alt er denne låta i et ganske annet univers kvalitetsmessig i forhold til det Nergard leverte på sin egen skive i Mai. «Blood Red Skies» er et meget velprodusert og velspilt cover av en meget middelmådig låt, men verdt en lytt eller to dersom du er en ‘Ram it Down’-forkjemper eller ikke kan få nok av Nergards symfoniske metall-bombast.

Skrevet av Fredrik Schjerve

Makrostrukturell evaluering: Ukas plater

Ivar Bjørnson & Einar Selvik – Hardanger

Hardanger - Single by Ivar Bjørnson & Einar Selvik | Spotify
Ute nå via By Norse Music

De unike forbindelsene som danner seg i og rundt det norske metallmiljøet slutter aldri å fascinere. Det er noe ekstra spennende ved at kjente musikalske personligheter prøver å møtes på midten hva gjelder artistiske impulser og identitet, selv om resultatet av denne kollisjonen kan være platt og kjedelig like ofte som det er tankevekkende og inspirerende. Samarbeidsprosjektet mellom Enslaveds Ivar Bjørnson og Wardrunas Einar Selvik har aldri landet helt ute på ekstremene av disse polene for min egen del, men i en mellomplass der subtile ideer og atmosfærer danner et vidåpent og meditativt rom for lytteren.

Duoens nye, korte EP ‘Hardanger’ tar Selviks teft for rekontekstualisering av norsk folketradisjon og gir den en ny vri. Åpningslåta «Heim til Yggdrasil» er nemlig en omfattende bearbeidelse av Enslaveds «Return to Yggdrasil» fra landemerket ‘Isa’ – et cover som tar seg store friheter med struktur, instrumentering og i sin oversettelse av teksten fra originalspråket engelsk til norsk. Forskjellene er faktisk så mange og så store at det tok meg flere minutter med lytting før jeg skjønte at det var et cover av en låt jeg kjenner godt det dreide seg om (selv om tittelen strengt tatt burde satt meg på sporet). Dette er nøyaktig det jeg mener at et cover skal være: ikke en presis gjengivelse, men en transformasjon med helt egne styrker og kvaliteter.

En dunkende puls og strobende synther gir «Heim til Yggdrasil» et aldri så lite touch av modernitet, men låtas sentrale bæreelement er fremdeles den eldgamle og herdede ryggraden som er vår norrøne folketradisjon. Musikken har et lengselsfullt og melankolsk preg, og den storslåtte men uoppblåste avslutningen maner frem et bilde av et utmattet reisefølge som setter ut med asken (et mindre vikingskip) i retning hjemlige trakter. Mørke og skvulpende bølger treffer baugen på skipet ved åpningen av «Hardanger, som fort beveger seg inn i et utpreget folkemusikalsk terreng. Dette terrenget er fylt med fargerike og distinkte karakterer, hvorav de mest fremtredende er hardangerfela til Silje Solberg og Linda-Fay Hellas klokkeklare røst.

Det er med andre ord ikke bare Bjørnson og Selvik som fyller ‘Hardanger’ med tidsriktige toner og melodier. EP-ens utvidede besetning rommer flere enn kun Solberg og Hella; samtlige av de nåværende medlemmene av Enslaved stiller faktisk med instrumentelle bidrag i løpet av utgivelsens spilletid. Dette står i stil med det folkesentriske perspektivet som Bjørnson og Selvik utsondrer via musikken sin, men det bidrar også til å fylle de to låtene med livlige og levende detaljer. ‘Hardanger’ er ikke en utgivelse som slår deg overende med sterke ideer eller dynamiske utsving, men en utgivelse som gradvis forflytter sinnet ditt til et eldre og mer uberørt Norge. Det er kanskje ikke den EP-en som kommer til å stå sterkest i minnet ved årets ende, men i de ti minuttene den spiller er det en innhyllende og aldri så lite trollbindende opplevelse.

Skrevet av Fredrik Schjerve


Dold Vorde Ens Navn – Mørkere

Mørkere | Dold Vorde Ens Navn
Ute nå via Lupus Lounge

‘Mørkere’ er den første fullengderen til Dold Vorde Ens Navn (DVEN), et band bestående av gamle ringrever som også er kjente blant annet fra Dødheimsgard, og som tidligere har stått for EP’en ‘Gjengangere i hjertets mørke’ fra 2019. Den er definitivt en svartmetallplate. Det er den imidlertid stort sett med en viss avstand til sjangerens ofte frenetiske, obskure og atmosfæriske sider. Produksjonen er klar og romslig, uttrykket er nokså progressivt, melodisk og mid-tempo-befengt i store deler av løpet, og vokalen er i det hele tatt usedvanlig variert fremfor å klamre seg til velkjent og obskur skrikevokal. Stemmen til vokalist Vicotnik er et rått og friskt element i produksjonen, og vandrer i lydbildets front usminket og sømløst mellom ulike former for growle- og skrikevokal, Attila Csihar- og strupesangaktige toner og clean-vokal. Det mens alt av låttekst er forfriskende hørbart, ikke helt ulikt Satyrs innsats blant annet på ‘Nemesis Divina’ eller Thomas Eriksens røst i Morks ‘Katedralen’ fra i år. Totalpakken legger opp til en forholdsvis egenartet en som DVEN stort sett lykkes svært godt med.

DVEN starter nok for så vidt i sitt sinteste og mest kaotiske hjørne med åpningen «Jeg vil ha det mørkere», som åpner på smakfullt, dystert og spennende vis der Vicotnik repeterer «…jeg vil ha det mørkere…» med steinansikt over iskaldt, voldsomt og stormfullt gitar- og trommespill. Et av platas største og mest kontinuerlige styrker åpenbares med en gang når gitarspillet til Haavard Jørgensen, som spilte gitar på Ulvers legendariske svartmetalltrilogi, utmerker seg hele låta gjennom. Et kruttsterkt melodisk teft ligger i samtlige av riffene som strammer opp lydbildet etter den desorienterende introduksjonen, og legger også til rette for en god overgang til «Løgnens abstinenser».

Så er nok også «Løgnens abstinenser» en låt der noen av problemene på ‘Mørkere’ begynner å melde seg. I skyggen av det sterke hovedtemaet strekkes noen av temaene ut til det føles som om de går på tomgang, og i mine ører møter også Vicotnik sine egne begrensninger mot slutten av dette sporet når clean-vokalen ikke kommer så heldig ut. Den fungerer ofte fint på ‘Mørkere’, men det er mest når den ligger litt lavmælt til. På «Løgnens abstinenser» og særlig midt i den påfølgende «Det falt et lys i min mørke krok» går den derimot usminket i front i et høyt register, og til og med litt teatralsk – da med den uheldige bieffekten at det i mine ører låter rimelig surt.

Det er dermed et element det er ganske lett å isolere og peke ut, og det er også bare å innrømme at vokalen på sitt verste trekker en del ned for min del. Men det skal sies at det fortsatt er tydelig at DVEN i delene det gjelder mestrer de fleste andre av lydbildenes hjørner. «Det falt et lys i min mørke krok» er for eksempel en flott, progressiv og velbalansert tålmodighet på syv minutter, som støtter seg på noen sterke black’n’roll-riff og nydelige, Ulver-aktige akustiske gitarer i begynnelsen. «Determinismens paradoks» følger opp sterkt, blant annet med et helt vilt høydepunkt som kommer i form av en lynrask, folkemusikkaktig melodi som er som dratt rett ut av Windir-boka. «Ensomhetens rytter» bygger seg opp til å bli blant albumets mest storslåtte spor, og «Arvesynd» tyner DVENs sterke melodiske side med stor suksess.

Om de tre sistnevnte låtene utfordrer min innledende tese om at den frenetiske svartmetallen ikke er så tydelig til stede på ‘Mørkere’, for det gjør de definitivt, er de to siste låtene, «Er det måneskinn» og «Syke hjerter», som skapt for å få de som skulle tvile inn i folden igjen. Førstnevnte er den låta på ‘Mørkere’ som nok gjør mest aktiv bruk av det stadig latente symfoniske elementet på plata, og lar forsiktige fioliner åpne ballet før melodien bygger seg opp til et eksplosivt hovedtema som bærer komposisjonen videre i ulike variasjoner og bølgedaler. Melodien er rett og slett ganske så fantastisk, oppbyggingen ligeså, og etter at den har vokst på meg helt siden singelslippet må jeg nesten tillate meg å kalle den et av de kuleste norske svartmetallåtene jeg har hørt i år.

«Syke hjerter» er heller ingen dårlig avslutning. Den bærer med seg det traskende tempoet fra forgjengeren, serverer et strålende hovedriff og byr på et slående melankolsk refreng – der clean-vokalen for så vidt fungerer utmerket! – som bygger opp til platas siste nådestøt før hovedriffet helt til slutt følger lytteren ut av DVENs rike. Der har noen skavanker stått i veien for en helt finslipt lytteropplevelse for min egen del i denne omgang, men ‘Mørkere’ er like fullt – og først og fremst – en åpenbart profesjonell svartmetallutgivelse som byr på noen virkelig, virkelig sterke øyeblikk.

Skrevet av Alexander Lange


Kanaan – Earthbound

Musikknyheter.no - Kanaan - Earthbound
Ute nå via Jansen Records

Kanaan er en norsk power-trio som per bandets Facebook-bio spiller «deres egne form for forrykende psykedelisk rockemusikk i friform». Med andre ord er det snakk om musikk som trolig er frem-jammet på øvingsrommet, en teori som definitivt styrkes av trioens rykte som jammere av rang innenfor live-formatet. På sin nye skive ‘Earthbound’ har bandet forsøkt å adressere det evige spørsmålet når det kommer til jam-musikk i plateform: Hvordan gjenskape den energien og spontaniteten som oppstår på scenen?

Blant teknikkene Kanaan har tatt i bruk for å forsøke å mane frem live-magien er det særlig to ting som gjør at de lykkes; et bredt og følsomt dynamisk spekter, og en vilje til å gå løs på instrumentene når ånden kommer over dem. Trommis Ingvald André Vassbø utmerker seg på begge fronter, med nyansert og eksplosivt trommespill som følger strengeinstrumentenes innfall med reaktiv presisjon. Han føyer seg med andre ord godt inn i rekkene med fremragende norske jam-band-trommiser som operer for øyeblikket, som Martin Horntveth fra Jaga Jazzist og Olaf Olsen fra Steamdome.

Men nok om instrumentalprestasjoner. Kanaan har nemlig reist noen låtmessige konstruksjoner på ‘Earthbound’ som er litt mer strukturerte enn «friform»-benevnelsen skulle tilsi. Etter et fredelig og yndig preludium som kunne vært hentet ut fra Baroness‘ ‘Yellow & Green’, braker bandet løs med en serie knusende riff og tumlende trommebrekk. «Return to the Tundrasphere» er skivas første triumf der den blander unisone temaer i kjent Jaga Jazzist-stil, innslag av lyskraftige synther og buldrende, stoner-aktige riff. Gitarsoloen på låtas bro er kroppslig og senesterk fremfor å bære preg av innlærte og oppbrukte fraser – et sikkert tegn på en jam-musiker som vet å slippe seg løs og drive på musikkens kraftige strømmer.

Singelen «Pink Riff» låter til å begynne med som om Clutch skulle fått et kollektivt anfall i løpet av en av deres legendariske livekonserter, før energien og aktivitet øker ytterligere til et Steamdome-aktig kokepunkt. Et øyeblikks pause er nødvendig etter «Bourdons» støyete improvisasjon, og «Mirage» fyller denne pausen med taktil perkusjon og chorus-tung gitar for å skape en herlig avslappende og små-rusa vibbe. «Mudbound» er selve mastodonten på skiva, en traskende og brautende komposisjon som bruker de dynamiske ytterpunktene til å oppnå Motorspycho-aktige prog-dimensjoner.

Både «Crash» sine dronende Sunn 0)))-akkorder og den heseblesende virvelvinden av aktivitet som er «No Star Left Unturned» er fine numre isolert sett, men klarer ikke å unngå å fremstå litt knappe etter den instrumentale, psykedeliske stoner-monolitten som er «Mudbound». Kanaan treffer generelt svært godt med det musikalske materialet på ‘Earthbound’, selv om jeg ærlig talt skal innrømme at jeg nok en gang kjenner på trangen til å se musikken framført live heller enn å spinne skiva igjen. Dette vil ikke si at ‘Earthbound’ er noe annet enn en fabelaktig og imponerende jam-plate; en bunnskrapende dose psykedelisk instrumentalmusikk som fungerer like godt som turguide i hodetelefonene som uoffisiell tester av smertegrensen til dine nyinnkjøpte gulv-til-tak-høyttalere. Anbefales alle tilhengere av tung og omstreifende instrumentalmusikk.

Skrevet av Fredrik Schjerve


Jointhugger – Surrounded by Vultures

Jointhugger - Surrounded by Vultures
Ute nå via Majestic Mountain Records

Da Jointhugger slapp låta «Reaper Season» tidligere i år tok jeg det som en selvfølge at bandet var en mer eller mindre etablert gjeng som hadde pumpet ut stoner-klassikere i bakgrunnen av norsk musikkliv i flere år. Låta var nemlig en såpass mesterlig og velskrevet sak – jeg har tidligere uttalt at det er en av mine absolutte favoritter innenfor stoner-sjangeren, og det står jeg for ennå –  at det var naturlig å forvente at det var erfarne veteraner som sto bak. Derfor var det meget overraskende å finne ut at Horten-bandet kun har sluppet EP-er tidligere i sin karriere, og at deres nyeste utgivelse ‘Surrounded by Vultures’ faktisk er å regne som deres album-debut.

‘Surrounded by Vultures’ fortsetter å vise at Jointhuggers kunnskaper rundt elementene som ligger til grunn for stoner-sjangeren er ekstensive, samtidig som den tøyer strikken i en noenlunde progressiv og rytmisk spenstig retning. Denne utviklingen faller sammen med en lydproduksjon som mangler noe av forgjengerens sprø, analoge teksturer, men som til gjengjeld profesjonaliserer lydbildet uten å frarøve den et fnugg av tyngde eller slagkraft. Resultatet er en kruttsterk og imponerende debut som likevel etterlater rom for forbedring og videre utvikling.

Plata starter med en instrumental som per navnet er en oppfølger til sporet som åpnet debut-EPen ‘I Am No One’ fra i fjor. «In Dire Need of Fire, Chapter 2» utstråler både psykedeliske bølgelengder og bluesy affekt i mengder, en kombinasjon som gjør at tie-dye-visualene begynner å danse over netthinnen som på kommando. Låta graver seg lengre ned i stonerens grumsete sedimenter utover spilletiden, før progga taktarter og et aktivitetsnivå som er usedvanlig høyt for stoner river oss inn i skivas uttrykksmessige univers for alvor. Her finner vi singelen «Midnight», som med sine nedtonede vers og perkussive, dansende bro utgjør et tidlig høydepunkt på skiva.

«Empty Space» tar os deretter inn i et Hendrix-sk landskap preget av organisk samspill og tilsynelatende frem-jammet, bluesy stoner-rock. På dette tidspunktet går tankene i retning Bergens Shaman Elephant, som har et annet take på uttrykket basert på mange av de samme fundamentale prinsippene. «Delysid Rex»s gitarer er så tappet for toppfrekvenser at man skulle tro bandet hadde kneblet og bundet diskanten og etterlatt den på en togskinne for å dø, men de kraftige vokalene til Nico Munkvold bidrar til å fylle hullene i toppen av spektrumet.

Til slutt har vi selvfølgelig andresingelen «The Calm», som er skivas ensomme og majestetiske fjelltopp. Der resten av skiva sliter med å vekke samme entusiasmen hos meg som forgjengeren gjorde, er riffene på «The Calm» av en kvalitet som drar meg rett tilbake til de kryssende, underjordiske tunnelene som bandet gravde ut på «Reaper Season». Den nesten King Crimson-aktige, kreativt overstrømmende broen hever energien til kritiske nivåer, før avslutningens akselererende utblåsning avslutter plata på slående vis. På låter som «Reaper Season» og «The Calm» er Jointhugger allerede blant den norske stoner-eliten, men de andre låtene på ‘Surrounded by Vultures’ viser at bandet fortsatt har plenty av rom under taket å vokse inn i. ‘Surrounded by Vultures’ er uansett en ordentlig suksess av en debut-skive, og en av norsk stoners ubestridte høydepunkter i 2021.

Skrevet av Fredrik Schjerve


Confabulation – Subjugation

Confabulation - Subjugation
Usignert, ute på strømmetjenester

Confabulation utmerket seg mot slutten av fjoråret med utgivelsen av debutplata ‘Mental Alchemy’, en råsterk, moderne thrash-plate som gjorde  seg fortjent til utnevnelsen «ukas favoritt» her på bloggen. Et år senere har Bergensbandet klart å stable på beina et par nye låter, som i tillegg til en kort intro ble gitt ut som EP-en ‘Subjugation’ i starten av måneden. Med ‘Subjugation’ forsøker Confabulation å belønne tålmodigheten fansen har vist i påvente av nytt materiale, men tvert i mot kan kvaliteten på låtene gjøre det vanskeligere for folk som likte ‘Mental Alchemy’ å hanskes med ventetiden frem til oppfølgeren.

Slayerske riff og gitarhyl introduserer «Moment of Obscurity», en to-minutters sak som fremstår mer som en serie fete riff enn en funksjonell introduksjon. Etter en spenningsbyggende piano-sekvens detter vi hodestups inn i den beste av de to låtene, nemlig tittelsporet «Subjugation». Tempoet høynes, og vokalist Daniel kommer byksende ut i rampelyset for å utfylle uttrykket med sine hardcore-påvirkede growls. Kombinasjonen av heseblesende, moderne thrash og vokalenes skjær av -core gjør at man ville gjort rett i å kalle musikken for crossover, selv om produksjonen er av en moderne og polert variant som er utypisk for undersjangeren. Før-refrenget/refrenget er låtas klareste høydepunkt, men den mystiske, harmoniske bobla som åpner seg på låtas bro er også et distinkt og minneverdig stopp på reisen.

«Schadenfreude» avslutter så EP-en med en serie tunge, kromatiske og Power Trip-aktige riff. Det er generelt de hurtigste og mest jagende sekvensene som gir meg mest å henge fast i, kanskje fordi de gir meg noe av den autentiske thrash-råskapen som den noe polerte produksjonen ofrer til fordel for profesjonell presisjon. Confabulation vet åpenbart hvordan man skal snekre sammen en kompakt og velfungerende thrash-låt, og på ‘Subjugation’ gir de oss et fabelaktig men smertefult knapt og kort blikk på hva de har brukt det siste året i Bergens-studioet på å stelle i stand. ‘Subjugation’ er et av årets sterkeste bidrag innenfor moderne, norsk thrash, og en EP som anbefales samtlige fans av thrash med core-elementer.

Skrevet av Fredrik Schjerve

Besatt – Besatt

Besatt - Besatt
Usignert, ute på Bandcamp

Duoen Besatt er som hentet ut av en lav-budsjetts kultklassiker fra 90-tallet. De to nære vennene er med sin tidligere historie som ekspeditører i en filmsjappe til forveksling lik protagonistene i filmen «Clerks», om disse to var mer opptatt av metall enn å spille hockey på taktoppene i New Jersey. Debuten deres under navnet Besatt er en ruskete kombinasjon av svartmetall, punk og thrash som er tematisk inspirert av de mange horror- og slasherfilmene kompisduoen har diskutert bak disken på sin tidligere arbeidsplass.

Skiva starter med et utstrakt øyeblikk med mørk og fryktinngytende ambiens, før et deilig postpunk-riff kommer skranglende ut av høyttaleren. Til tross for noen spastiske blastbeats er musikken mye tydeligere preget av punkens sjuskete rennesteinsmentalitet enn svartmetallens nihilisme, noe som forsterkes av vokalistens effekt-belagte utrop. Denne forbindelsen til punk videreføres på etterfølgeren «BASTARD», som med sine thrash-aktige sekvenser og grelle punkriff kunne gjort dem til et naturlig support-band for Ghetto Ghouls.

Til tross for ‘Besatt’s generelt amatørmessige fremtoning er de virkelig inne på noe når det kommer til deres sammensetning av elementer. Punken og den lengselsfulle post-hardcore-melodikken på låter som «HEVNLYST» fungerer godt i kombinasjon med de sporadiske innslagene av svartmetall som dukker opp over skivas spilletid, så om duoen klarer å raffinere og utvikle dette utgangspunktet videre kan de finne på å gi ut noe virkelig fett og unikt innenfor norsk metall.

Dessverre er det også noen betydelige hindringer bandet må overkomme dersom de ønsker å gi ut musikk som ikke fremstår som et lavterskel-hobbyprosjekt mellom to gode kompiser. Det aller viktigste er at bandet ikke lar trommene komme i veien for de kule gitar-arrangementene. De tilfeldige skarpslagene som peprer blastbeatsene på «HEVNLYST» undergraver alt det gode låta ellers har gående for seg, et problem som mer eller mindre gjelder hvert eneste innslag av blastbeats på skiva. Andre områder som trenger en oppgradering er låtskriving og tekst, som til tross for å besitte en sjarm som kler uttrykket godt, fortsatt er et stykke unna å gi meg en følelse av at bandet har større aspirasjoner enn å gi ut en artig liten kuriositet myntet på sin egen omgangskrets.

Dersom Besatt ønsker å jobbe videre med musikken hadde de vært tjent med å kaste et blikk på de to låtene som fungerer best, nemlig «KAMELEON» og «MØRKETS TIME». «KAMELEON» er en drivende og ukomplisert låt som tviholder på sin røde tråd gjennom spilletiden på fem minutter, og «MØRKETS TIME» er et heseblesende vådeskudd av thrashende punk som skjener ut i en fløyelsmyk og atmosfærisk bro befolket av noen særs truende vokalspor. På spesielt sistnevnte faller det meste på plass for Besatt, og deres gode utgangspunkt og potensiale blir gjort synlig for alle og enhver. Besatts debut er en amatørskive fylt til randen av gode ideer, men som trenger en del justeringer for at disse ideene skal komme best mulig til uttrykk.

Skrevet av Fredrik Schjerve

Selvmord – I Glansen Av Den Hedenske Skogen

Usignert, ute på Bandcamp

Selvmord har gjenoppstått fra de døde, kan man kanskje si. Etter at utgivelsen ‘Lys Og Is’ ble omtalt som «the last chapter of Selvmord» i mai, er det mystiske, nordnorske svartmetallprosjektet i alle fall tilbake med ‘I Glansen Av Den Hedenske Skogen’. Her er mye kjent, men også noe er nytt: Borte er de kolossale, minimalistiske og obskure komposisjonene på flere titalls minutter, og vi sitter igjen med et mer kortfattet, direkte og folkemusikkinspirert uttrykk. ‘I Glansen Av Den Hedenske Skogen’ varer bare ca. tolv minutter, og består av to låter.

Her byr Selvmord sannsynligvis på noen av de beste riffene og komposisjonene prosjektet har sluppet. Så får den virkelig obskure og skranglete produksjonen, som Selvmord har tatt med seg fra tidligere, meg til å nøle noe likevel. Den har definitivt noe for seg ved å bringe inn det klassiske og beundringsverdige lo-fi-preget som ligger i mye undergrunnssvartmetall, men har også noen tendenser til å virke noe etsende på låtene der det rett og slett er varierende hvor mye som er hørbart. Noe som imidlertid fortjener en positiv bemerkning er vokalen, som er så iskald, glasert og obskur at den egentlig legger seg opp mot støymusikken – da på fascinerende vis, særlig når vår ukjente utøver demonstrerer litt clean-vokal i lydtåka på tittellåta.

Skrevet av Alexander Lange

Metallurgiske funn: Ukas favoritt

Ukas favoritt: Helheim – WoduridaR

Woduridar - Limited Edition
Ute nå via Dark Essence Records

På ‘WoduridaR’ treffer Helheim, som startet opp så tidlig som i 1992, stadig imponerende balanser mellom råskap og storslagenhet, mellom tilgjengelighet og dybde og mellom nostalgisk og nymotens svartmetall. I det ligger en usedvanlig forfriskende lytteropplevelse av den folkemusikk- og hedenskinspirerte svartmetallskolen, der jeg med blikk på en norsk sammenheng får vel så mange assossiasjoner til tidlig Ulver og Windir som til de moderne og proffe produksjonene til band som Borknagar og Enslaved. En bukett også av andre impulser melder seg imidlertid også underveis, og gir sitt bidrag til at ‘WoduridaR’ ender opp som et unikt og relevant tillegg til scenen i 2021.

Det starter for eksempel i Helheims mest frenetiske, kaotiske og franske hjørne, der det uhyre heseblesende introduksjonsverset flørter med dissonans og med en gang minner om Deathspell Omega og Blut Aus Nords eksperimentelle vendinger. Det tar imidlertid ikke lang tid før Helheim havner på sporet der de stort sett kommer til å befinne seg på resten av ‘WoduridaR’, der strålende gitarmelodier, eksemplariske og flotte clean-vokal-refrenger og fangende melankoli maler lydbildene.

Det er imidlertid først og fremst det velbalanserte drivet på denne plata som har imponert meg mest i gjennomlyttingene mine – i hvert fall når det gjelder platas første halvdel. De metalliske introgitarene i låt nummer to, «Forrang for fiende», er et flott, kort avbrekk før de komplementeres eksplosivt av hektisk trommespill og tåkete kompgitarer i det som må være et av platas vakreste og mest melankolske partier – det før clean-vokal nok en gang lyser opp lydbildet på strålende vis. Den påfølgende tittellåta etterspør mer tålmodighet enn denne raske og korte treminutteren, og finner – sakte, men sikkert etter et kraftig hovedtema anført av hylende, Drudkh-aktige tremolo-gitarer – en storslått og behagelig flyt i sine langstrakte repetisjoner av det nydelige, Moonsorrowske clean-vokal-refrenget som til slutt står støtt som låtas fundament.

«Åndsfilosofen» og «Ni s solu sot» tar stafettpinnen sterkt videre. Førstnevnte føles som en etterlengtet innsprøyting av ondskap, der den sammen med «Vilje av stål» fremstår som et av de mest rendyrkede svartmetallåtene på ‘WoduridaR’ – godt hjulpet blant annet av det seige, Enslaved-aktige verset som ligger i låtas sentrum. Etter flere litt tyngre og mid-tempo-befengte partier drar «Ni s solu sot» opp tempoet igjen med platas desidert mest catchy hovedriff, og på sine nesten syv minutter er også dette en velbalansert affære der mer langstrakte og saktegående atmosfæriske partier får bre seg ut i midten.

I den eksemplariske flyten og variasjonen Helheim oppnår og opprettholder på ‘WoduridaR’, fremstår den påfølgende rendyrkede svartmetallåta «Litil vis maðr» – som i seg selv er en mer enn habil nok låt, særlig i gitarsegmentet – muligens som det mest isolerte sporet på låtlista. En ny vending kommer imidlertid med unikumet «Tankesmeden», som byr på platas mest melankolske strekk, noe som særlig skyldes de post-metallske gitarene og de strålende bakgrunnskoringene i versene som legger mørke skygger over lydbildet. Låta gir et riktig inntrykk av at vi nærmer oss slutten, som deretter kommer i form av kjempen «Det kommer i bølger» på hele tolv minutter. Det vil si: Helt ferdig er man riktignok ikke heller etter dette, der et cover av Richard Marx’ «Hazard» ligger som en kuriositet helt på slutten av utgivelsen.

Om «Det kommer i bølger» er det største dyret på ‘WoduridaR’, er det også det snilleste. Tempoet går aldri over sine bredder, for å si det sånn, og låta anføres av sørgmodig, sympatisk og vestlandsk clean-vokal. Låta minner mye om materialet til amerikanske Agalloch, og i gitarsegmentet bys det blant annet på et fantastisk hovedtema og luftige harmonics. Så er nok også låta på en annen side av det som kanskje kan kalles Helheims lille svakhet, nemlig at låtstrukturene til tider kan fremstå litt udisiplinerte – langdryge partier i de lengste låtene på ‘WoduridaR’ kan nok sies å fremkalle noen ønsker om oppstrammere. Det skygger imidlertid ikke for de sterke partiene Helheim aldri går tom for på denne plata, den forfriskende og rå produksjonen og de storslåtte høydepunktene som stadig melder seg. ‘WoduridaR’ er en sann prestasjon innenfor norsk svartmetall i 2021, og etablerer en ny standard for Helheim etter snart 30 års virke.

Skrevet av Alexander Lange

Makrostrukturell evaluering: Ukas plater

Gaahls WYRD – The Humming Mountain

Gaahls Wyrd - The Humming Mountain
Ute nå via Indie Recordings

EP’en ‘The Humming Mountain’, som med sin halvtimes spilletid nesten er som album å regne, er en oppsamling av låter som blant annet ikke skal ha passet helt inn på Gaahls WYRDs debutplate ‘Gastir – Ghosts Invited’. Likevel er det her snakk om en utgivelse som føles enhetlig, og den drar lytteren gjennom lydlandskap som føles vide, atmosfæriske og vakre.

‘The Humming Mountain’ har samtidig noen oppstartsproblemer. Den ni og et halvt minutt lange åpningen «The Seed» vandrer endeløst i enkle, minimalistiske temaer anført av vokal og akustiske gitarer, og selv om den mer folkemusikkinspirerte andredelen av komposisjonen løfter den noe, mangler temaene noe som rettferdiggjør en såpass seig introduksjon. Den påfølgende tittellåta blir imidlertid dermed en effektiv og nesten litt eksplosiv forløsning, der feite og tåkete vrenggitarer løfter musikken fra bakkenivå. Gaahls vokalmelodier er fortsatt nokså uinteressante, men også dette får en interessant vending når den langt raskere, mer brutale og mer svartmetallske «The Dwell» sparkes i gang. Her serveres aggressive og nesten 1349-aktige gitarer i det litt uoversiktlige åpningspartiet før et strålende mid-tempo-parti tar stafettpinnen videre. Her er melodiene og akkordrekkene sterke, og de akkopagneres ikke minst av godt vokalarbeid – både av Gaahl og bakgrunnskorister.

På den påfølgende «Awakening Remains – Before Leaving» blandes i og for seg det man har fått servert på tittellåta og «The Dwell», og manifesterer seg som EP’ens mektigste låt der vi får servert syv minutter med storslåtte og – kanskje litt vel – tålmodige svartmetallriff med tenner. Avslutningssporet «The Sleep» fortoner seg som et litt større mysterium, der den litt retningsløst følger noen av de samme formlene som «The Seed» og svinner hen etter å ha utrettet lite på tre minutter. Den føles i det hele tatt litt som en interlude, og må nok sies å være en skuffende avslutning på ‘The Humming Mountain’ som ellers byr på mange sterke øyeblikk, men som også tidvis går seg vill i egne stemninger.

Skrevet av Alexander Lange

Sarke – Allsighr

SARKE - Allsighr CD (PREORDER) – Katakomben
Ute nå via Soulseller Records

‘Allsighr’ er Sarkes syvende plate siden oppstarten i 2008, da bandet oppsto som et slags soloprosjekt for bassisten i Khold der Darkthrones Nocturno Culto sto for vokalen. Siden har disse to omgitt seg med en rekke medlemmer før dagens kvintett ble et faktum i fjor. Sarkes grunnuttrykk holdes det fortsatt fast ved på denne plata, der svartmetall preges tungt av mer tradisjonelle og rocke-aktige tilnærminger til metallsjangeren. Det er også bandets fremste innsalgspoeng, noen skavanker til tross, på ‘Allsighr’ – særlig når det krydres med litt eksperimentelle vendinger.

‘Allsighr’ halter nemlig tidvis når gitarene og riffene ligger usminket i front, da de i seg selv noen ganger kan fremstå litt platte og uinspirerte. Dette gjelder nok særlig åpningslåta «Bleak Reflections» og de to avsluttende sporene, der førstnevnte også preges av en litt merkelig låtstruktur som riktignok også reddes litt inn av en flott avslutning. Bedre temaer og riff dukker opp på låtene «Grim Awakening», som er platas desidert mest fengende sak, og «Beheading of the Sircus Director», men platas virkelige styrker ligger i «Funeral Fire», tittellåta og «Glacial Casket» der Sarke sper på med en bukett med lydeffekter. Synthene som får forville seg over det kraftfulle hovedtemaet og de beinharde skarptrommeslagene i «Funeral Fire» er et uhyre smakfullt tillegg i produksjonen, og denne låta går i en smått fryktinngytende og atmosfærisk enhet med tittellåta som kommer som en sømløs forlengelse.  «Glacial Casket» er på sin side enda litt dystrere, og her hjelper effektiv korvokal og en djevelsk romklang over gitarene til å male et håpløst lydbilde.

Det er når de i utgangspunktet enkle gitarriffene komplementeres med slike effekter Sarke er på sitt mest unike og fremoverlente – et tilsvarende grep finner man også i noen merkelige, perkussive effekter i hovedtemaet på «Through the Thorns» som ellers er en flott, svartmetallsk produksjon. Det samme kan nok også sies om helheten i ‘Allsighr’, selv om noen låter – og spesielt avslutningssegmentet – ikke når potensialet helt og ender opp litt forglemmelig.

Skrevet av Alexander Lange

Unisex – Unholy Moly

Unisex - Unholy Moly
Usignert, ute på strømmetjenester

Det meste bandet Unisex har kommunisert ut til omverdenen i form av både lyd, tekst og bilder vitner om et band som ikke tar seg selv så alt for seriøst – kanskje er også denne påpekningen et aldri så lite understatement. Facebook-siden er fylt med ironiske krumspring, bandmedlemmene går under pseudonymene Raging Rod, Proto Pick, Thunder Hammer, Max Confidence og Fredrik(?), og sistelåta på denne skiva, «License for Love», har fått en musikkvideo som nok kan sies å være den uhøytidelige tradmetallens svar på videoen til Immortals «Call of the Wintermoon». Bak alt dette og det mildt sagt underlige bandnavnet skjuler det seg en hyllest til klassisk tungmetall, særlig britenes 70-tallsvariant, og fungerer i det hele tatt som en prisverdig påminnelse om den ungdommelige fandenivoldskheten som ligger til grunn for mye av dette kulturuttrykket.

Materialet på ‘Unholy Moly’ er med det heller ikke spesielt oppsiktsvekkende, og i alle fall ikke originalt, musikalsk sett. Det er heller ikke alltid så veldig tight, rent og finslipt på en hvilken som helst måte, men er i og for seg en underholdende opplevelse – særlig om man lar låttekstene og alt annet av bandets staffasje telle i regnestykket. Den hyggelige, reklameaktige åpningen på 52 sekunder er en genistrek, og setter scenen fint for «Siblinghood of Unisex», der Unisex demonstrerer hva man har i vente med hurtige riff, koring av bandnavnet i refrenget, brask og bram.

Deretter får vi servert noen flotte riff i «Blood on Steel», platas mest melodiske, melankolske og sannsynligvis beste innslag i form av «Take the Devil by the Horns», og en lang og egentlig ganske så flott bygget opp låt i «Denim Heart». Det er midtdelen som består av disse tre låtene som nok er det sterkeste segmentet på ‘Unholy Moly’. Låta «Unholy Scriptures» har for min del en kortere vei til glemmeboka. Den nevnte «License to Love» er imidlertid også et friskt pust, og de skamløst overdrevne, skrekne falsettoene i refrenget er et fantastisk glimt i øyet. Så skal jeg også være den første til å innrømme at Unisex’ sjarm hadde vært sterkere om den hadde vært komplementert med et litt sterkere og mer originalt låtskriverteft, men man kan likevel snakke om en nokså unik og underholdende opplevelse. Skal vi tro epilogen kan vi ha både en julelåt og MGP-deltakelse i vente – så får vi se…

Skrevet av Alexander Lange

esben – SOLITUDO

Esben - Solitudo
Usignert, ute på strømmetjenester

Svartmetallprosjektet esben slapp den ti minutter lange demoen/EP’en ‘i am god’ for ikke lenge siden, og har nå kommet med utgivelse nummer to: ‘SOLITUDO’. EP’en er er bare to minutter lenger enn forgjengeren, og spiller for så vidt også på mange av de samme styrkene. Mannen bak slår til tider til med svært effektive og deprimerende temaer som utmerker prosjektet blant de mange tilsvarende svartmetallforsøkene ute på nettet. I denne omgang er det særlig «fracta» som imponerer meg med sitt mer saktegående preg, iskalde mollnedganger og illevarslende synth-effekter. Åpningen «döda mig II» henter mye av sin styrke i den forvrengte og kjente vokalen, men lar en akkordrekke som – på tross av et helt rått akkordskifte – ikke fanger meg helt dominere komposisjonen. «helt alene» følger på sin side opp kvaliteten til «fracta» med flotte, omtåkede melodier.

Avslutningen til EP’en i seg selv er imidlertid et lite mysterium, der to spor på henholdsvis 19 og 23 sekunder runder av utgivelsen med underlige lydeffekter og bråk. Bråk og effekter har jeg i utgangspunktet lite imot, faktisk er dette noe det ville vært kult om esben utbroderte litt mer i fremtidige prosjekter – nettopp derfor er det litt rart når disse sporene ender opp litt isolerte og avstumpede i avslutningssegmentet på ‘SOLITUDO’, som ellers byr på mye av de positive sidene vi har hørt tidligere fra esben.

Skrevet av Alexander Lange

Metallurgiske funn: Ukas favoritt

Hex A.D. – Funeral Tango for Gods and Men

Hex A.D. - Funeral Tango for Gods & Men
Ute nå via Fresh Tea Records

Vestfoldsbandet Hex A.D. kan nok beskrives best som et progressivt stoner/doom-band, og utviser på sin nyeste skive ‘Funeral Tango for Gods and Men’ – som på tidligere utgivelser – en tilsynelatende høy respekt for dette sjangerlandskapets gamle røtter. Denne plata føles ofte som en aldri så liten hyllest til pionérarbeidet innenfor progressiv og psykedelisk rock, og i stedet for at det ender opp som et slags bakstreversk pek mot 70-tallet, evner bandet å nærme seg materialet med en lekenhet og en rekke impulser som gjør det til en smakfull, variert og nokså unik lytteropplevelse.

Det starter med at det spøker litt i den to minutter lange prelyden «Naadegave», der iskalde og krystallklare orgeltoner komplementeres av sterke gitarleads og sender øyeblikkelige assossiasjoner til Ghost. En virkelig smak på albumets uttrykk kommer nok imidlertid først med «Seven Blades», der vi med en gang får servert et drivende riff i spedd solskinnsakkorder før et stratosfærisk, blytungt og knusende refreng. Det spares heller ikke på kruttet når hammond-orgelet skyves i forgrunnen mot slutten av låta med en fet og uhyre grovkornet tekstur.

Den lille reisen på fem minutter fungerer strålende som en oppvarming til de to gigantene som følger, «Got the Devil by the Tail» og «One Day of Wrath, Another of Gesture», som begge ligger godt over åtteminuttersmerket. Førstnevnte åpner med saftige stoner-riff og byr også på dette underveis, men baserer seg i all hovedsak på en deilig groove som kanskje er svaret på hvordan Pink Floyds ‘Animals’ hadde hørtes ut dersom et stoner-band hadde stått bak. Etter at Hex A.D. avslutter med å la jammen spilles av videre via en kasettspiller(?) – en ganske så kul og spenstig vending – slår de lytteren i bakken med platas desidert kuleste og største hovedriff på «One Day…». Denne låta utvikler seg også i en spennende retning, der gamle og nye prog-elementer blandes fint når Opeth-aktig gitarspill og keyboard-toner som kan høres ut som kommer ut av Jordan Rudess’ oppsett får bre seg over retro-soundet.

‘Funeral Tango for Gods and Men’ henter mye av sin styrke i den helt ypperlige produksjonen, der lydbildene føles velbalanserte og romslige og særlig gitarene låter fantastisk bra i sine stadige dialoger med orgelet. Vokalen fortjener også mye skryt, særlig med tanke på variasjonen; balansen mellom ulike former for clean-vokal og ren stoner-gauling håndteres godt, og kommer godt med variasjonen i selve låtmaterialet. Hardere takter kommer i de fengende og hardtslående «Painting With Panic» og «All the Rage», og en ekte ballade kommer med «Hell Hath No Fury». Sistnevnte er i utgangspunktet et velkomment tilskudd, men er nok dessverre også platas svakeste ledd. Hex A.D. runder av låta med en strålende gitarsolo, men opptakten til dette kjeder jeg meg rett og slett litt gjennom.

Mer saktegående og melodramatiske elementer gjør seg langt bedre i avslutningen «Positively Draconian», som vel best kan beskrives som en strålende åtteminutters power-ballade. Ensomme pianotangenter suppleres etter hvert med en klar og nesten litt Bruce Dickinson-aktig røst og tunge gitarer, før det hele kulminerer i et fantastisk svært og dundrende driv mot slutten som ingen ringere enn Ronni Le Tekrø leker seg over. Det ender opp som en kruttsterk avslutning på en sann psykedelisk prog-odyssé som bør glede både nye og gamle metallhoder – ‘Funeral Tango for Gods and Men’ anbefales på det sterkeste.

Skrevet av Alexander Lange