Cadavers kommende skive ‘The Age of the Offended’ virker å være noe litt annet enn det vi tidligere har blitt servert av Anders «Neddo» Odden og co. For i tillegg duoen som spilte på ‘Edder & Bile’ fra 2020 – Odden og den legendariske trommisen Dirk Verbeuren – får vi på skiva et gledelig gjensyn med bandets bassist på det tidlige 90-tall, Eilert Solstad, samt en mildt sagt overraskende gjesteopptreden fra TNTs Ronny Le Tekrø. Skivas første singel, tittelsporet «The Age of the Offended», avslører at det er mer enn bare besetningen som har fått en overhaling, men at også det musikalske kommer til å by på overraskelser.
«The Age of the Offended» er en snedig, groove-orientert og noe mer kommersielt anlagt låt enn det man kanskje forventer av Cadaver. Det uttrykksmessige utgangspunktet er fremdeles dødsmetall, men av en oppdatert og noe tidløs form som fungerer mer som middel for minneverdig låtskriving enn som mål i seg selv. Dette er en interessant utvikling for bandet, og elementer som Tekrø sine lysergiske gitarstemmer og de ondskapsfulle harmoniene som dukker opp i låtas bro er temmelig effektive virkemidler i bandets nå utvidede arsenal. Det er dog ikke alt som fungerer i bandets favør på deres nye singel, der spesielt låtteksten er en noe klumsete og i overkant sen tirade rettet mot sensitivitets-kulturen som var spesielt fremtredende rundt midten av forrige tiår. Sett bort i fra dette er «The Age of the Offended» et stykke solid låtskriving, som trolig vil tråkke på en del old school-tær i jakten på sin egen, kommersielt pregede særegenhet.
Skrevet av Fredrik Schjerve
Grant the Sun – «Mariana»
Ute nå via Mas-Kina Recordings
Post-metal-bandet Grant the Sun har sluppet andre låt fra sin kommende fullengder ‘Voyage’: «Mariana». Mens den første singelen «Death is Real» var en spenstig og relativt kort låt til sjangeren å være, holder bandet seg i større grad til sjangerens tradisjonelle spilleregler på denne låta, og leverer en tung og traskende crescendo på seks minutter.
Med det kommer i tilfellet dessverre også noen av post-metallens skavanker med på kjøpet. Misforstå meg rett: «Mariana» er en godt produsert låt med noen nydelige effekter, en herlig lead-gitar som omtrent minner om en saksofon, god tyngde og en oppbygning som for så vidt fungerer godt. Men i det store og det hele skiller den seg ikke ut i mengden, og de friske elementene klarer ikke løfte komposisjonen og oppbygningen til å bli spesielt spennende. Så får vi se om dette inntrykket endrer seg når plata lander.
Skrevet av Alexander Lange
Obzene/CSN – «Somebody»
Usignerte, ute på div. strømmetjenester
Obzene har sluppet andre låt fra sitt spenstige samarbeidsprosjekt med pop-artisten CSN. Den første låta, «hiding/OVERLOAD», ga øyeblikkelig mersmak, og presenterte noen friske og lekre idéer som umiddelbart gjorde meg spent på prosjektet – på tross av at den demonstrerte utfordringene med å blande to såpass ulike sjangre.
Denne nye låta, som går under navnet «Somebody», er nok en noe mer balansert smeltedigel mellom pop og metall. Så er den nok likevel ikke en så spennende og spesiell lytteropplevelse som den litt rådville «hiding/OVERLOAD». Låta har et habilt hovedtema og har noen råflotte refrenger, men melodien og teksten virker noe generisk og anonym, og den minner nok i større grad om noe som kunne glidd inn i den veletablerte alternativmetall-sjangeren. Produksjonen er imidlertid fortsatt noe av det som virkelig vitner om et høyt potensiale.
Skrevet av Alexander Lange
Paradogmata – «The Cleansing Flood»
Usignerte, ute på Bandcamp
Thrash metal-bandet Paradogmata har bykset ut i offentligheten med en rekke singelutgivelser den siste tida. Disse bygger opp til utgivelsen av debutskiva ‘Endetid’ som etter sigende ikke er langt unna. En av dem er «The Cleansing Flood», der bandet har fått med seg amerikanske Chris Hathcock fra The Reticent på en gjesteopptreden.
Låtskrivinga og riffene er noe rudimentære og enkle, men i alt er dette likevel en sterk låt der Hatcocks røst ikke minst bidrar svært positivt. Vi snakker melodisk thrash metal med noe death metal og sludge metal-vibber inkludert, og resultatet tyder i alle fall på at den kommende plata kan bli en spennende affære. Særlig den gode oppbygningen mot slutten gir vann i munnen på undertegnede.
Skrevet av Alexander Lange
Erkefiende – «Nocturnal Offerings»
Usignerte, ute nå på div. strømmetjenester
Erkefiende er et flunkende nytt svartmetallband fra Oslo, og det eneste jeg egentlig kan fortelle dere om gruppens besetning er at Hans Erik Sundby fra Hate Angel er bandets gitarist. Dette passer for så vidt greit, ettersom debutsingelen «Nocturnal Offerings» avslører at bandet spiller en form for okkult, ritualistisk svartmetall som trives best i ly av hettens anonymitet.
Sundbys karakteristiske, dissonante gitarspill kan kjennes igjen i enkelte strekk av «Nocturnal Offerings», men utenom dette er sammenlikningsgrunnlaget mellom musikken til Erkefiende og Hate Angel temmelig ikke-eksisterende. Førstnevnte virker nemlig langt mer opptatt av å bygge opp en stemning av rituell forventning før de fører offerkniven inn i lytteren, der sistnevnte foretrekker å svinge våpenet rundt seg i en euforisk, blodtørstig mani. Selve spenningsbyggingen virker Erkefiende å ha temmelig god koll på, selv om jeg kanskje savnet et større utbrudd enn den antiklimaktiske fade-outen som avslutter låta. Det skal likevel bli spennende å følge med på Erkefiende, ettersom «Nocturnal Offerings» etablerer en uhyggelig, okkult stemning som utgjør nytt territorium for Sundby.
Skrevet av Fredrik Schjerve
Soulcrux – «A World Without Direction»
Ute nå via Scroll Factory
Soulcrux er et nokså nytt symfonisk metallband fra Oslo som tidligere kun har sluppet to singler, som begge kom i fjor. Noe større ser foreløpig ikke ut til å være på horisonten, og i tråd med tidsånden ser bandet enn så lenge ut til å tviholde på singelslippstrategien – noe som nok ikke er spesielt dumt for nye sprell innenfor scenen. Nå er uansett nyeste låt ute i form av «A World Without Direction».
På denne låta får Soulcrux desidert mest ut av produksjonen og musikerprestasjonene. «A World Without Direction» låter storslått og fint, og det er ingen tvil om at særlig vokalsegmentet er strøkent. Låtskrivingsmessig er det imidlertid mer å utsette på, og selv om enkelte partier er gode, er det lite som treffer nervene mine her. Det er rett og slett ikke snakk om en låt som i all sin produksjonskvalitet til syvende og sist fremstår som helt minneverdig.
Skrevet av Alexander Lange
Lonely Pedro – «Educate»
Usignert, ute nå på div- strømmetjenester
Lonely Pedro, – den surmulende og elskverdig selv-kritiserende solomusikeren fra Fredrikstad – er tilbake med nok en solid singel i stilen han så elegant har kalt PAPPA-metall, eller passiv aggressiv, power-pop ambient metall. Som alltid dreier det seg om moderne og smått progressiv arena-metall, trolig informert og inspirert av alt fra Queensrÿche til Fates Warning og Dream Theater.
Låtas tekst synes å dreie seg om hva vi taper i prosessen med å tilpasse oss den verden vi har blitt født inn i, og at vi på ett eller annet vis må klare å balansere det tillærte med barnet i oss for å bevare menneskeheten vår i møte med en usikker fremtid. Denne inderlige tematikken er fruktbart terreng for en låtskriver som Lonely Pedro, og den resulterende låta er både fengende i sin musikalitet, så vel som sår og melankolsk i sitt uttrykk. Tunge Petrucci/Matheos-riff utgjør låtas ballast, og raske gitarlinjer løper som lyn i himmelrommet over låtkonstruksjonen. «Educate» mangler kanskje det helt store refrenget for å svare sine egne arena-aspirasjoner, og miksen blir tidvis litt rotete som følge av en overflod av instrumentstemmer innenfor samme frekvensområde og plassering i lydrommet. Likevel har jeg sansen for det Lonely Pedro har utrettet med låta. Karen har en solid røst for rock og metall, samt låtskriveregenskapene som kreves for å snekre sammen en god, kommersiell singel. Anbefales fans av semi-moderne, fengende PAPPA-metall.
Til å være det kanskje eneste norske bandet til å servere plater på høyde med de internasjonale storvekterne under dødsmetallens gullalder (I tillegg til Darkthrone med ‘Soulside Journey’) kan Cadavers fotavtrykk på landets kontemporære metallscene virke litt beskjedent. I motsetning til svartmetallen har ikke Norge noen utbredt tradisjon for dødsmetall, og 32 år etter at Cadaver introduserte landet for uttrykket trenger man neppe mer en sine ti fingre for å telle våre viktigste kontribusjoner til sjangeren.
Heldigvis gir ikke Cadaver opp av den grunn, men returnerer titt (om ikke ofte) for å gi sjangeren en liten skubb i baken. Etter å ha gitt ut en plate i 2001 under navnet Cadaver Inc., for så å returnere til det gamle aliaset med ‘Necrosis’ i 2004 har det nå vært urovekkende lenge siden vi hørte noe fra denne gjengen. Denne stillheten ble brutt i April da bandet ga ut den korte EP-en ‘D.G.A.F.’, og returen er endelig fullbyrdet med slippet av deres nyeste plate ‘Edder & Bile’.
Om platecoveret synes å kommunisere modernisering med sin distinkte fargepalett av turkis og gult, er materialet på innsiden fortsatt mest inspirert av eldre uttrykk. Etter en broket ansamling beist har fått vrælt fra seg legger Cadaver over i en sprint som slekter tungt på Floridas dødsmetall, en forbindelse som forsterkes av de mange innslagene av ekstrem thrash som er spredt over LP-en. Diskordante akkorder og broens rytmiske spill bygger opp energien til bristepunktet, før det hele utløses via en D-beat-seksjon og en støyete gitarsolo.
Med tanke på hvor uniform mye av musikken som forsøker å «gjenopplive» dødsmetallen er, er det lett å glemme hvor varierte og kreative sjangerens grunnsteiner egentlig var. Unleashed sin stampende runddans er å spore i introen til «Circle of Morbidity»; «Feed the Pig» anvender krakilsk tremolo og et tamdrevet stop/start-riff som ut ifra Morbid Angels ‘Domination’; «Final Fight» mikser en slayer-aktig ride-seksjon med summende tråder av gitarer som lånt av våre brødre i øst. Stikkordene som utgjør forskjellen mellom moderne forsøk på å videreføre sjangerens oldtids-idealer og Cadavers faktiske videreføring av disse er rytmikk og variasjon Her finner du ikke endeløse rekker med buldrende power chords iblandet litt yms tremolo og en monoton growl for å toppe det hele. Nei, Cadaver anvender trommetalentet til Dirk Verbeuren og det bunnløse riff-arsenalet til «Neddo» for å skape en konstant engasjerende sekvens av låter som over platas knappe halvtime aldri dypper i intensitet eller driv.
Høydepunkter er «Deathmachine» med sin utbroderte harmonikk og tematiske kohesjon og «The Pestilence» med sine glimrende overganger og mørke før-refreng; og fy søren som andreriffet i avslutningslåta «Let Me Burn» røsker meg i kragen og pælmer meg ned trappa. Til tross for at jeg har mine favoritter på plata eier jeg ikke tvil om at man hadde spurt en gruppe på ti om å avsløre sine yndlings-øyeblikk på plata, så ville man fått ti forskjellige svar. Det som forlokker mest med ‘Edder & Bile’ er nemlig ikke individuelle høydepunkter, men den gjennomgående kvaliteten og nivået på kreativiteten som bandet trakterer dødsmetallens velpløyde åkre med. Selv om plater som denne har lite å konkurrere med innlands er det ingen grunn til å kimse av det bandethar fått til med ‘Edder & Bile’. Cadaver er nok en gang en del av den internasjonale diskursen med ‘Edder & Bile’; fans av dødsmetall, lutt øre!
Beaten to Death – Laat Maar, Del Drie; Ik Verhuis Naar 青木ヶ原
Ute nå via Mas-Kina Recordings
Da var det sannelig tid for å anmelde del tre av Beaten to Deaths oppstykkede release av full-lengderen ‘Laat Maar, Ik Verhuis Naar Het Bos’. Bandet hoppet naturligvis over del to, ettersom trangen til å valse rett inn i den mytiske Aokigahara-skogen ble for stor. Den japanske «selvmords-skogen» burde konstituere et drømme-subjekt for et hvert metall-relatert prosjekt med sin mørke historie, full av morbide og ikke minst EKTE grusomheter. Men med tanke på at Beaten to Death er et prosjekt som har innrømmet at de inntil nylig ikke hadde tekster på alle låtene sine, men ofte foretrakk å grynte fonetisk over sporene sine, burde jeg kanskje være litt forsiktig med å forvente et konseptuelt dypdykk i konsekvensene av japansk jobbkultur og sosio-økonomi?
Til tross for at en av låtene virker å være et karakterstudium av en 1800-talls-figur som forsøker å gjøre seg klok på internett er det faktisk mulig å trekke tråder mellom «selvmords-skogen» og linjene som brøles av Anders og Tommy på ‘Laat Maar, Del Drie…’. Det er håpløshet her, det er apati, og ikke minst etnildfullt sinne rettet mot et monotont og prospektløst liv. Dette er selvfølgelig filtrert gjennom et spøkende filter og referanser til både Doom-franchisen og bakverk – men det er der. Selve musikken er klassisk Beaten to Death, hvor en skamløs tilnærming til kjøkkenvask-eksperimentering ender i mirakuløst velfungerende musikk.
‘Laat Maar…’ er tettpakket med informasjon som vanlig. Ta åpningslåta «Behind the Remains»; en forrykende portal av gitartapping leder inn i et bestialsk doom-parti a la Primitive Man, før en blanding av Bismuths gitartone og hardcore-driv støtter under Tommys intense utblåsning (som i sin desperasjon kan minne litt om en ung Tom Araya). «Run Burn Move Die» blander et tradisjonelt Grind-angrep med melodisk Kängpunk, og «Hallway to Hell» åpner med et skranglete nu-metal-liknende uttrykk man med fordel kan sammenlikne med en trillebår full av spikere og muttere som detter ned en heissjakt.
Til slutt har vi den lekre og innsynsfulle 1800-talls sonetten «The Old Man and the Internet». El-pianoet og den rolige ambiansen i åpningen gir meg en følelse av avslappet tilfredshet som kan sidestilles med å skrelle en nellikappelsin i varmen fra årets første adventslys. Snart drar bandet frem en av sine affekterende emo-seksjoner, og så tumler vi hodestups inn i en syklon av grindcore, vagt mathcore-inspirerte breakdowns og lyden av kranglete modemer. Låtas tekst bygges opp rundt karakteren av en gammel mann som ser på internett som selve inkarnasjonen av kaos, og tilfører enda et lag av absurd humorisme til den allerede tettpakkede plastelinaklumpen av en plate.
Til tross for at det blir naturlig for meg å slå over i et mer tøysete og uformelt språk når jeg skriver om Beaten to Death betyr ikke det at jeg ikke mener dette fungerer som seriøs musikk. Det er bare det at den spontane og løsslupne skapelsesprosessen som driver dette bandet er så forfriskende i en sjanger som ellers er preget av ubøyelig idealisme og humorløs brutalisme. Konstruksjonene som utgjør ‘Laat Maar…’ er sterke nok til at de kan lyttes til uten å vie en tanke til tekstens anliggende; men selvfølgelig går du da glipp av enda en fasett som skiller BoT fra resten av grindcore-massene. Beaten to Death bruker nok en gang alle fettstiftene i pennalet for å illustrere deres løv-kledte drømmehjem på ‘Laat Maar, Del Drie; Ik Verhuis Naar 青木ヶ原’.
Gjendød – Angrep
Ute nå via Hellthrasher Production
Gjendød må da være en av de best gjemte undergrunns-skattene Norge har å by på. Personlig har jeg aldri vært borti dem før – eller hørt navnet for den saks skyld – noe som gjorde overraskelsen stor da jeg trykket «spill» på deres nyeste LP ‘Angrep’. De brutale trommene, ståkete svartmetallriffene og hylende soloene på åpningslåta «Vår Lykke er Vårt Hat» lurte meg først til å tro at bandet spilte krigsmetall, altså en undersjanger der svartmetall og dødsmetall kolliderer som to kuler under en skuddveksling og smelter til ett. Når låta nærmet seg slutten skjønte jeg at det heller dreide seg om andrebølges-svartmetall, men med intensiteten til krigsmetall liggende som granatrøyk over sjangerens sedvanlige fjorder og fjell.
Men man kommer til kort om man bare beskriver bandet som et mer muskulært og intenst svartmetallband. Harmonikken og melodikken som driver musikken deres er rett og slett for oppsiktsvekkende og original. På ‘Angrep’ finner vi melodier tvinnet av kvikksølv, som vrir og vender seg i alskens uforutsette retninger, samtidig som de bevarer en kjerne av mørk folketonalitet. Innslag av psykedelisk og dissonant svartmetall ala ‘Paracletus’ fra franskmennene i Deathspell Omega er å spore i låter som «I et Hus Uten Speil» og «Vik Avvik», men med en rablende gal brodd som er deres helt egen. Det instrumentale kan oppsummeres som om Krallice etter debutplata hadde latt seg inspirere av folketradisjoner og eventyr heller enn å gi full gass ut i kosmos. Over det hele ligger en karismatisk og mildt psykotisk vokal som hevder seg i en stolt tradisjon av sær, eksentrisk norsk metallvokal.
Når du blir presentert for bandets elementer i en kort paragraf som ovenfor kan Gjendød virke som en intens og tettpakket opplevelse, og dersom du spinner plata fra start til slutt vil du fort kunne bekrefte mistanken. Låtene blåser over i hverandre med hensynsløst tempo, og kun et par øyeblikk som Burzum-synthen i «Gap Opp» og et par mellomspill spilt på streng-instrumenter som har ligget stuet på loftet i generasjoner byr på avbrekk. Med en spilletid på under 30 minutter blir denne intensiteten til en positiv karakteristikk, ettersom musikken får blodet til å pumpe uten å slite ut lytteren.
Høydepunkter er det også mange av. «Ikke Mye Håp» byr på lange serier med folketonale akkordmelodier, den mest bjellete ride-bjellen i verdenshistorien og en bro bestående av fløyte og kassegitar som gir musikken et mørkt middelalder-preg. «I et Hus Uten Speil» og «Svekket» har begge øyeblikk som gir mentale bilder av hjemsøkte og feilfungerende tivoli-attraksjoner. Den beste låta av dem alle er også, for meg, kanskje årets beste svartmetall-låt. På «Fra en Annen Side» former Gjendød svartmetall-gitaren etter sitt eget bilde med fantastisk riff etter fantastisk riff; Låta har så mange geniale trekk at å sidestille det med øvrig svartmetall jeg har hørt i 2020 er litt som å se Carlsen fullstendig ta livet av en legion med førskoleelever i hurtigsjakk.
Etter å ha gått tilbake og hørt på litt av Gjendøds tidligere materiale har det blitt tydelig for meg at bandet har blitt utsatt for en grov overseelse fra musikk-journalistikkens hold. Dette er hyper-original svartmetall med en tilsynelatende bunnløs brønn av inspirasjon, konsentrert ned til en lett-angripelig pakke på en liten halvtime. Gjendød har på et vis svart på den kreative utfordringen fra franskmennene i Blut aus Nord og Deathspell Omega ved å kutte ned på dissonansen og introdusere det mystiske mørket som er innebygget norsk folkekultur som presentert av folk som Asbjørnsen, Moe og Kittelsen. Dette er helt min greie, så jeg kommer til å ta et dypdykk i Gjendøds diskografi over ferien. Om du er noenlunde interessert i norsk svartmetall foreslår jeg at du gjør det samme.
Moonscape – Entity, Chapter II: Echoes from a Cognitive Dystopia
Ute nå via Moonscape Music
Moonscape er Prog/Power-prosjektet til multi-instrumentalist og komponist Håvard Lunde. Etter at Gjøvik-musikeren ble introdusert for progressiv metall ble trangen til å uttrykke sine egne ideer via lunefulle instrumentalpartier og storslåtte atmosfærer for stor til å holde igjen, og resultatet ble en prangende prog-odysse i ni deler kalt ‘Entity’. ‘Entity’ er en konseptplate som tar for seg en navnløs protagonists selv-isolering og kamp mot indre demoner, og denne narrative rammen har blitt bragt videre inn prosjektets andre plate ‘Entity, Chapter II: Echoes from a Cognitive Dystopia’.
Proggen vi finner på ‘Entity, Chapter II’ er ikke hovedsakelig av den tradisjonelle 70-talls formen, heller ikke den moderne metallformen som føres av band som Dream Theater, selv om du finner spor av begge på plata. I stedet for disse prototypiske formene har Lunde valgt å mikse inn elementer av melodisk dødsmetall a la Amorphis og Insomnium, i tillegg til rikelig med europeisk powermetall. Du finner powermetallen i de rikelige mengdene med mitraljøse-gitarer, fargesprakende melodier og i de stratosfæriske vokalene til den innleide, brasilianske tenoren Drake Chrisdensen; dødsmetallen dukker opp titt go ofte gjennom tremolo-riffing hentet fra den svenske scenen, samt den demoniske growlingen til Runar Steen Hansen.
I løpet av sin kompakte spilletid på 37 minutter rekker plata å svinge innom utallige uttrykk og atmosfærer. Til tross for at Moonscape teoretisk sett er et enmanns-prosjekt, har Lunde nemlig strukket hånda ut til 17(!) internasjonale musikere som bidrar med bl.a. strykere, blåsere, gjestevokal, gjestesoloer, synth og orgel. Dette tilsier også at det instrumentale nivået på plata er skyhøyt, og variasjonsmulighetene som åpner seg når du involverer en såpass vid gruppe musikere gir Lunde et orkester som virkelig gir musikkens dramatiske presisjon et løft.
Etter en kort intro i orkestral stil som minner meg på at Wintersun åtte år senere ennå ikke har kommet ut med ‘Time II’, er det allerede på tide med platas konseptuelle storvekter. På sine 16 minutter tar «Illusion or Reality» oss gjennom eksposisjon, utvikling og dramatisk opptrapping på rekordtid. Elementer av melodisk dødsmetall og mørkere progmetall som Nevermore dominerer første del, før vi får heseblesende instrumentalpartier krydret med soloer på gitar og saksofon, samt innslag av hammond-orgel og ulike keyboards. Produksjonen er perfekt til denne typen melodisk power/prog, med klarhet, kompakthet og presisjonen som kreves for at alle elementene kan plukkes ut i miksen. Mot slutten av låta erstattes bandet med kirkeklokker og orgel, og Marcela Villarroel treer inn i rollen som engel for å levere det Lunde selv har kalt platas emosjonelle crux.
«The Ails to Withstand» dykker deretter inn i mørkere territorier med blast beats og referanser til norges symfoniske svartmetall-bølge på tidlig 2000-tall. Instrumentalpartiene konstituerer nok en gang høydepunktene, med sin ville jakt mellom gitar og saksfon, samt et strekk der hammond-orgel og melodiske thrash-gitarer akkompagnerer en vill gitarsolo. Avslutningssporet, «In the Mourning Hours», introduseres via en røff powermetall-sprint, før tunge gitarhogg og stormfulle løp i synth bringer intensiteten til et klimaks. My Dying Bride-koring og narrasjon fra Lunde bringer historien til sin konklusjon, og plata fader ut med noen cliffhanger-gitarer som gir meg inntrykk av at et ytterligere kapittel av sagaen fremdeles venter på oss bak horisonten.
Etter å ha skrytt så hemningsløst av det instrumentale spillet må jeg dessverre også bringe inn litt kritikk på tampen for å forklare hvorfor ‘Entity, Chapter II’ ikke klarte å hevde seg blant ukas beste norske metallutgivelser. Denne typen musikk lever og dør – ikke bare på sine instrumentale meritter – men også på sine vokalprestasjoner. Lundes egen vokal blekner i forholdet til den instrumentale mestringen som fungerer som hans bakteppe, og det samme gjør henholdsvis den lysere growlingen, Villarroels vokal på slutten av «Illusion og Reality» og Chrisdensens tenorsang på samme låt. Den mørke growlingen og noen av de moderate partiene på «In the Mourning Hours» fungerer strålende – spesielt koringen mot slutten av sistnevnte –, men det er ikke nok til å skjule de lite overbevisende vokalprestasjonene ellers.
Det er synd å måtte føle seg så splittet rundt en utgivelse som «Entity, Chapter II», ettersom det er et utrolig ambisiøst stykke musikk som åpenbart betyr mye for komponisten. Jeg har likevel ingen tvil om at det finnes flust med power/prog-fans der ute som vil kunne forelske seg hodestups i plata til tross for problemene jeg har poengtert. Til tross for enkelte fartsduper koste jeg meg ofte med plata, og er definitivt villig til å høre hvordan Lunde bygger videre på dette voldsomme stillaset på et eventuelt tredje-kapittel. «Entity, Chapter II: anbefales alle fans av europeisk power/prog med symfonisk brodd og en historie å fortelle.
Metallurgi 