Makrostrukturell evaluering: Ukas plater




Dan Johansen – Realm in the Sky

Usignert, ute nå på div. strømmetjenester

Jeg vet ikke hva som sjokkerer mest; det faktum at det finnes en kar på Løkken Verk i Trøndelag som i all stillhet har kvernet ut hele ni skiver med power/prog på egenhånd, eller at musikken holder det høye nivået det gjør. Det er ingen tvil om at gitarist Dan Johansen er en av Norges flittigere arbeidsmaur, men hans tekniske og fargesprakende instrumentalmetall gjør mer enn å bare imponere basert på sin høye kvantitet. Med ‘Realm in the Sky’ leverer musikeren nemlig en semi-konseptuell power/prog-skive som imponerer på bakgrunn av sine fengende hooks og tette låtskriving. 

I følge Dan Johansens Bandcamp er ‘Realm in the Sky’ inspirert av 80-tallet, spillmusikk og anime, hvilket skinner gjennom i musikkens uhemmede, energiske karakter. Med en overvekt av melodiske ledegitarer og hypersonisk shredding når musikken tidvis Dragonforce-aktige nivåer av bombast, men de tyngre riffene kan sies å ta en ytterligere svipptur innom åndsverket til artister som Dream TheaterStratovarius og Pharaoh. Ispe en dose mørk prog og smør på litervis med tilleggsinstrumenter, og du har oppskriften på en overraskende variert instrumentalskive.

Musikken på ‘Realm in the Sky’ er av gjennomgående høy kvalitet, selv om enkelte spor treffer hardere enn andre. «Alpha-Bionic Anima», skivas første ordentlige låt, etablerer skivasTsuko G.-aktige lydbilde, som mest av alt minner om lydsporet til et fargerikt, høyoktan-bilspill. «Ethereal Pasture» overbeviser med sitt nydelige hovedtema og utsvevende gitar-akrobatikk, og «Black Dragon» introduserer en symfonisk dramatikk som nesten gir assosiasjoner til en powermetallisk utgave av Dimmu Borgir (tatt med en klype salt). Suiten «Overlord of Chaos» er også en flott, tredelt utvidelse av platas sound, og er en frisk tempoendring etter 40 minutter med lettere overstimulering.

En instrumentalskive som ‘Realm in the Sky’ kan fort fremstå mer som en mixtape enn en klassisk plateopplevelse, og jeg skal ikke si at Dan Johansen fullstendig unngår denne skjebnen. Det er likevel flott at han har tatt seg bryet med å introdusere og avslutte skiva med ordentlige preludier og postludier, ettersom dette setter en fin ramme rundt det heseblesende instrumentalfyrverkeriet som preger resten av skiva. Det skal også nevnes at produksjon og visuell innpakning bidrar til å få ‘Realm in the Sky’ til å fremstå som en høyst profesjonell affære, hvilket gir skiva noen ekstra kort å spille på. 

Dan Johansens ‘Realm in the Sky’ er en bunnsolid og underholdende power/prog-skive, selv om det skal sies at en time med denne formen for hyperaktivitet tester tålmodigheten til selv de mest ihuga fartsjunkiene blant oss. Skiva nytes for min egen del best i mindre doser, selv om du med enkelhet kan la den summe gjennom fra ende til annen under en heseblesendeHorizon Chase Turbo-sesjon. Anbefales fans av Tsuko G.-påvirket power/prog med utømmelige mengder livsglede. 

Skrevet av Fredrik Schjerve


Pitch Black Mentality – World Final Wake

Ute nå via PBM Records

‘World Final Wake’ er andreplata til bandet Pitch Black Mentality fra Bergen – et band som slapp debuten for hele ni år siden, og som beskriver seg selv som et melodisk thrash metal-band. Det er da også snakk om en groovy, riffbasert og litt Metallica-aktig tilnærming til undersjangeren, der assossiasjonene til diverse groove metal-band også er ganske fremtredende grunnet vokalist Tore Christer Storlids grovkornede, Phil Anselmo-aktige røst.

Det er imidlertid helt klart det melodiske elementet som imponerer mest på ‘World Final Wake’. Plata åpner nokså godt med «Fortress», der man på tross av litt simple vers får servert en ganske så habil refrengmelodi og ikke minst en flott oppbygning mot slutten. Ellers står gitarene stort sett for mange av de melodiske høydepunktene på plata, eksempelvis i «Eternal Night» og «Legacy», der bandet langt på vei mestrer noen hederlige forsøk på melodisk death metal-aktig intensitet.

Vokalen bidrar på sin side til å løfte noen flotte refrenger, som i tillegg til i åpningslåta er å finne i for eksempel «All Wither in Autumn» og «The Wall» i albumets siste ledd. Ellers synes jeg dessverre vokalen er noe av det som trekker plata mest ned. Den tilføyer et nokså uoriginalt og cheesy groove metal-preg til plata, noe som ikke blir spesielt mye bedre av at kvaliteten på låttekstene tidvis strupes av klisjèfylte rim. Growlinga er heller ikke spesielt godt levert de få stedene der den dukker opp, og Storlid kommer dessverre ikke helt heldig ut i sine lysere registre.

Heldigvis står ikke dette i veien for at mange av låtene på ‘World Final Wake’. Aller best er nok «Dahaka», som med sin lengde på åtte og et halvt minutt er albumets klart lengste låt og viser Pitch Black Mentality fra en mer progressiv side. Bandet utnytter tida godt, og leverer både kruttsterke riff, gode melodier og rolige partier som demonstrerer en bredt spekter av virkemidler.

Blant de mindre gode låtene finner vi for eksempel power-balladen «Fear the Rising Sun», der jeg synes hovedmelodien tynes vel mye. Bandet mister også dampen mot slutten av plata når avslutnings og tittellåta spinner; denne tilføyer lite til helhetsopplevelsen og blir en nokså anonym affære. Men Pitch Black Mentality får mye til å stemme på ‘World Final Wake’. Med en god produksjon i bunn er mange av låtskriverprestasjonene gode, og med noen særlig sterke riff og melodier i ermet byr bandet på noen sterke høydepunkter underveis.

Skrevet av Alexander Lange


Orbiter – A Goddamn Classic

Usignert, ute på strømmetjenester

På sin fjerde utgivelse ‘A Goddamn Classic’ søker stoner-trioen Orbiter fra Oslo å treffe en ytterligere autensitet, og har satt seg inn i studio uten mange typiske, moderne produksjonsverktøy til rådighet. Sånn sett er denne plata langt på vei vellykket, da Orbiter kommer langt i å levere en velspilt og velprodusert plate som får frem mye rent og flott trøkk fra en liten bandbesetning. Gitarlyden er ordentlig fin og akkurat passe grovkorna, riffene sitter godt og bassen og basstromma leverer bunnsolid bunn i lydbildene.

Det skal sies at Orbiter i stor grad spiller stoner rock og metall som følger spillereglene. Låtene «Built Like a Tank», «The Rat King» og «Don’t Trust Them Devils» leverer verken mer eller mindre enn det man kan forvente av en habil prestasjon innenfor sjangeren, og særlig vokalen bidrar til at uttrykket til tider blir litt vel anonymt uavhengig av hvor feite og fine riffene er, for å si det sånn. Høydepunkter kommer riktignok likevel, som i de drivende riffene i åpningslåta og «Don’t Trust Them Devils», og musikken holder helt klart et nokså høyt nivå i seg selv.

Ut fra det man kan lese om Orbiters intensjoner og eksistensgrunnlag er det heller neppe noen overraskelse at musikken ikke står for noen store (forsøk på) innovasjoner. Likevel vil jeg si at det i tittellåta og avslutningslåta «Deep Dark Sea» finnes mer interessante grep enn i de nevnte låtene. I «A Goddamn Classic» komplementeres flotte riff og et strålende refreng med noen ganske så nydelige clean- og lead-gitarer i bridge-partiet, så vel som noen flotte basslicks og en flott oppbygning mot slutten, og den ni-minutter lange avslutningen er et ambisiøst og vellykket bank i bordet på en utgivelse som til sammen bare varer i 28 minutter. Her tar Orbiter seg god tid til å bearbeide et tregt, tungt hovedtema, og tilføyer nok dynamikk til at det holder seg interessant hele veien gjennom. Og joda, her leverer også bassen noen virkelig flotte saker.

Med det er ‘A Goddamn Classic’ en stoner-plate som leverer både godt råmateriale og noen dristige påfunn. Jeg tror Orbiter har potensiale til å levere mer av det sistnevnte på neste utgivelse (som kanskje også kan være litt lenger!), men for fans av sjangeren er sannsynligvis denne tunge og lille halvtimen mer enn nok for å tilfredsstille øregangene. Anbefales!

Skrevet av Alexander Lange


Impugner – Advent of the Wretched

Ute nå via Caligari Records/ Sentient Ruin Laboratories

Impugners nye mini-LP er et soleklart resultat av besetningens utømmelige kjærlighet for klassiske undergrunnsformer. Med medlemmer fra band som DeathhammerDiskord og Desolation Realm i rekkene er det nemlig ikke slik at gruppen kan sies å mangle kanaler til å formidle sin troskap til tradisjonell ekstremmetall. Eksistensen til Impugner vitner likevel om at det fremdeles er hjørner av dette universet medlemmene ikke får utforsket gjennom sine hovedprosjekter; i dette tilfellet støyende og forpunket dødsmetall.

‘Advent of the Wretched’ ble opprinnelig utgitt som en selvstendig demo i 2021, men har nå blitt plukket opp for gjenutgivelse på forskjellige formater av Caligari Records og Sentinent Ruin Laboratories. På menyen står garasje-dødsmetall inspirert av Autopsy (se coveret av bandets klassiske «An Act of the Unspeakable»), men med nok av den finske dødsmetallens sleipe form i seg til at plagiatkontrollen unnlater å slå ut. I tillegg anvender bandet djevelens intervall hyppig for å svøpe låtmaterialet i et ondskapsfullt slør, hvilket ytterligere markerer Impugner som kyndige omorganisatører av dødsmetalliske bestanddeler.

Singelen «Ostracized Vitality» transporterer oss umiddelbart tilbake til 1987, da Autopsy befant seg i skjæringspunktet mellom Californias punk-, thrash- og vordende dødsmetallscene. Klassisk riffing og jagende tromming skaper en hektisk og snublende fremdrift, som bandet igjen kontrasterer med kravlende doom-strekk og ulmende dissonanser. Satt på spissen kan opplevelsen av ‘Advent of the Wretched’ oppsummeres som å falle ned en trapp i 20 minutter, kun avbrutt av korte opphold på de mange avsatsene på veien ned.

Og dette er nøyaktig det jeg ønsker meg fra en lav-terskel-utgivelse levert av noen av Norges fremste praktisører av tradisjonell ekstremmetall. Det er ikke så mye annet å si om utgivelsen enn at den hever seg over sin beskjedne natur, at lengre og mer substansielle låt-lenger (se «Cerebral Avacice») kler bandet vel så bra som korte byks, og at jeg vil ha mye, mye mer av dette. Impugner konstruerer en manisk kjøttkvern av pur dødsmetall på sin debut-utgivelse ‘Advent of the Wretched’. 

Skrevet av Fredrik Schjerve


Feral Howl – Doomspells Of The Outer Gods

Usignert, ute på Bandcamp

Enmannsprosjektet Feral Howl slapp tidligere i år en respektabel debut i form av EP’en ‘Atavistic Meditations’. Et uttrykk som er svøpt i mystikk beholdes på denne nye utgivelsen, men den anonyme skikkelsen bak dette prosjektet foretar like fullt et stilskifte i form av å levere femti minutter bekmørk dark ambient fremfor svartmetall. Det er også et stilskifte som i all hovedsak er svært vellykket, da dette er en plate som virkelig lykkes med å formidle ytterst dystre, ritualistiske og fengslende stemninger.

‘Doomspells Of The Outer Gods’ består av fire stykker på mellom åtte og 18 minutter hver, der Feral Howl omfavner minimalisme med høy selvsikkerhet. I hver av stykkene tynes og loopes enkle hovedtemaer med mørke synther, iskalde orgeltoner, guffen perkusjon og diverse effekter slik at lytteren virkelig blir sugd inn i den dype, dype avgrunnen Feral Howl peker ned i. Aller mest fanget blir jeg nok av «Black Guardian Of The Titanic Cromlech (Beyond Space and Time)», der grøssende lydeffekter, steinansiktsvokal og høylytt cymbal-rasling får pensle stemningen over en mørk, kontinuerlig synth-tone. Også åpningslåta «Lurker At The Threshold, Summoned Forth» imponerer stort med effektive orgeltoner, ujevne trommeslag og minimalistiske lydeffekter oppå det hele.

Andre halvdel av ‘Doomspells Of The Outer Gods’ får meg ikke i like stor grad på kroken. Tittellåta synes jeg ikke helt klarer å rettferdiggjøre sin lange spilletid på over 17 minutter, og baserer seg på en groove som etter hvert irriterer mer enn den fengsler. Avslutningslåta «Dark Winds Over Kara-Shehr (Oath of Death)» inneholder på sin side platas kanskje bredeste og mest interessante spekter av effekter, men blir også litt rotete, og treffer aldri den suggererende tilstanden som de andre stykkene på plata kan skilte med. Likevel har også disse stykkene en del for seg, og ‘Doomspells Of The Outer Gods’ mestrer i all hovedsak dark ambient-håndverket usedvanlig godt. Med sitt mystiske, ritualistiske uttrykk evner Feral Howl nemlig å levere noe høyst stilsikkert og effektivt i form av sine virkelig bekmørke lydbilder.

Skrevet av Alexander Lange

Makrostrukturell evaluering: Ukas plater

Doedsvangr – ‘Koinonia’

Ute nå via Devilry Productions

Den eminente svartmetallvokalisten Anders «Doedsadmiral» Hansen kan fremstå som en travel mann nå i oktober. Først ble han spydspiss for Nordjevels maktdemonstrasjon ‘Gnavhól’ på tampen av september, før han nå spytter stygge fraser på Doedsvangrs nye EP ‘Koinonia’. Sistnevnte, som vi altså skal ta for oss her, er imidlertid en kort sak, og fremstår med sine elleve minutter som en aldri så liten dessert etter bandets solide prestasjoner på plata ‘Serpents Ov Old’ i fjor.

Dermed er det ikke snakk om noen hjul som finnes opp på nytt på ‘Koinonia’. Jeg vil nok heller ikke si at noen av de tre låtene når helt opp til de største høydepunktene på fjorårets fullengder. Låtmaterialet er imidlertid like fullt imponerende og særdeles intenst. For eksempel rekker bandet fryktelig mye – alt fra svevende partier med dissonante gitarer, buldrende basstrommepartier og nærmest fengende mid-tempo-passasjer – uten å miste grepet i åpningen «Lord Ov Pits». Også tredjelåta «Breath of Rats» imponerer stort, og her ligger Doedsvangrs ess i ermet i de hypnotiske, dissonante off-beat-partiene som fungerer som låtas episenter.

EP’ens korte, to minutter lange midtpunkt, «The Drewl from Their Mouths», er også et sterkt ledd, og leverer både iskalde moll-melodier og fengende black’n’roll. Låtas plutselige avslutning blir jeg imidlertid lite klok på. ‘Koinonia’ er i det hele tatt en ganske knapp enhet som gjerne kunne vart enda litt lenger. Men når kort lengde er den største innvendingen jeg har mot denne utgivelsen, sier det kanskje sitt om at materialet i seg selv er sterkt. ‘Koinonia’ anbefales for alle svartmetallhoder som ønsker en solid utgivelse i ekspressfart.

Skrevet av Alexander Lange



Mortemia – The Pandemic Pandemonium Sessions

Ute nå via Veland Music

Jeg har allerede skrevet utallige ord om release-strategien i forbindelse med slippet av Mortemias ‘The Pandemic Pandemonium Sessions, men i og med at jeg nå sitter med det fulle produktet foran meg ser jeg meg nødt til å diskutere den én siste gang. Mortemia er ikke det eneste norske bandet som i senere år har bestemt seg for å stykke opp og gi ut skiva si bit for bit. Beaten to Deaths segmenterte utgivelse av ‘Laat Maar…’ komplimenterte det eksperimentelle grindcore-bandets selvstendighet og industri-skepsis, og slippet av Kampfars ‘Til Klovers Takt’ har blitt opplevd som fortellingen av en episk saga kapittel for kapittel. Til tross for styrkene ved disse utrullingene er det ingen av dem som har føltes like naturlige som slippet av ‘The Pandemic Pandemonium Sessions’ – en låt-for-låt-behandling fra et band som allerede spesialiserer seg på singelmateriale. 

Valget om å ha en ny gjestevokalist på hver låt er også et spennende kreativt utgangspunkt, og en flott medmenneskelig gest i det som ved innspillingstiden var et nedstengt samfunn. Flesteparten av de kvinnelige vokalistene har røttene sine i uttrykk som er beslektet med Mortemias, og det merkes gjennom den naturlige måten stemmene deres glir inn i Velands blytunge, symfoniske metall. Veland på sin side svarer ved å møte gjestemusikerne på midten, og låtmaterialet virker som oftest selektert for å fremheve styrkene hos de enkeltes stemmer. Denne fremgangsmåten har ført til en av de sterkere symfoniske metallskivene jeg har hørt i senere tid, samt et par av de absolutt beste kommersielle metallsinglene som har blitt gitt ut internasjonalt i 2022.

De to låtene det er snakk om finner vi helt i begynnelsen av plata, nemlig «The Enigmatic Sequel» og «The Hour of Wrath». Den 11th Hour-aktige, melodiske dødsdoomen til førstnevnte fungerer som en utmerket åpning på skiva, med nedstigende rekker av moll-akkorder som graver en sjakt ned til platas indre. «Death Turns a Blind Eye» er ingen lettvekter selv – med sine stampende vers og dødsfengende refreng – men de eventyriske piano-sveipene som åpner «The Hour of Wrath» leder inn i noen av de mest gledesfylte musikalske minuttene jeg har hatt så langt i år. Sånn sett starter ‘The Pandemic Pandemonium Sessions» sylskarpt, og det skal nok sies at få av låtene som følger etter klarer å nå helt opp til den samme høyden som åpningstrioen.

Men det betyr ikke all verdens når de gjenstående låtene når de høydene de gjør. «My Demons and I» avslutter platas første halvdel med en eksplosjon av symfonisk brutalitet (gjestet av en fabelaktig Brittney Slayes), før «Here Comes Winter» åpner et atmosfærisk og reflektert avlukke i en ellers ekstrovert utgivelse. «Forever and Beyond» benytter seg av de samme arena-klare Rammstein-riffene som prydet Sirenias fulltreffer fra fjoråret, før det bittersøte refrenget fyrer opp under drømmen min om en form for power metall som bedre balanserer cheese og seriøsitet. Til slutt har vi «Adrenalize», som med sitt bombastiske, avsluttende refreng utgjør en verdig avslutning på en lang symfonisk metall-seanse. 

Selvfølgelig er det ikke slik at alle låtene får meg til å juble av begeistring – «Decadence Deepens» og «Devastation Bound» lider spesielt av å måtte følge platas sterkeste strekk – men dette skyldes mest at kvalitetsnivået på Velands kommersielle metall har nådd faretruende høyder på ‘The Pandemic Pandemonium Sessions’. Når det kommer til punchy og fengende symfonisk metall er det nemlig ingen andre i vårt langstrakte land som skriver helt som den tidligere Tristania-låtskriveren. ‘The Pandemic Pandemonium Sessions’ holder trøkket oppe fra start til slutt i enda større grad enn Sirenias bunnsolide ‘Riddles, Ruins & Revelations’, og bør i likhet med denne gjøre en opptreden i topplister ved årets ende. ‘The Pandemic Pandemonium Sessions’ er definitivt sterk nok til å fortjene en ukas favoritt på bloggen, men siden vi har dekket den hver måned i et år ser vi det som rettferdig å gi utnevnelsen til en skive som fortjener den like mye. Veland leverer symfonisk metall-gull på ‘The Pandemic Pandemonium Sessions’. 

Skrevet av Fredrik Schjerve


Grums – Nordlyset

Usignerte, ute nå på div. strømmetjenester

Grums er et stoner/doom-band med sterke rocke-innflytelser som har gjestet norske scener fra sin base i Oslo i rundt fem år. Bandet har vært meg ukjent helt til nå, men basert på facebook-feeden deres har de frekventert et knippe festivaler og spilt flust av gigs i løpet av de siste åra. Dersom man tråler litt ekstra vil man også kunne finne ut at flere av låtene fra debut-skiva deres ‘Nordlyset’ har sin opprinnelse flere år tilbake i tid. Dette vil si at Grums har tatt seg god tid til å ferdigstille låtene på sin plate-debut, trolig med respons fra live-konserter som viktig feedback i prosessen. 

Måker og bølgeskvulp transporterer lytteren til Nordlands Trollfjord, stedet for den historiske kampen mellom fiskerne og rederstanden i 1890. Åpningssporet på ‘Nordlyset’ er en svært passende introduksjon til Grums sitt uttrykk; en kombinasjon av dundrende stoner og norsk rock som eksemplifisert via den Per Øivind «Prepple» Houmb-aktige vokalen til bandets vokalist. Bandets svansende rocke-fot får komme enda tydeligere til uttrykk på låter som «Svovelpredikanten», «Anna Colbjørnsdatter» og «Galgeberg», hvor spesielt førstnevnte overbeviser med sin gnistrende, Lord Mortvm-aktige stoner/doom-bro. Låttekstenes historiske innhold er en stor bidragsyter når det kommer til å ilegge musikken substans, og er generelt en viktig særegenhet ved musikken til kvartetten fra Oslo. 

Men for min egen del er det de seigere stoner/doom-låtene som når de største høydene. «Slaget om Trollfjorden» er som nevnt et høydepunkt på skiva; en kraftpakke utstyrt med bunntunge riff og et dødstøft og minneverdig refreng. Tittelsporet går seg litt vill på sine egne, knusende stoner/doom-vidder, men henter seg godt igjen med det avsluttende refrengets oppskalerte tyngde. Det er nok dog «Jostedalsrypa» som tårner høyest blant nettopp denne låt-trioen, mye takket være det dynamiske rommet som åpnes av refrengets nordlys-aktige gitarkor. 

Bandet tasser så ut i et mer pyskedelisk lende på det instrumentelle avslutningssporet «Fram», som setter punktum ved skiva på en atmosfærisk og innhyllende, om noe langtekkelig vis. Grums har levert en bunnsolid og veloverveid debut med ‘Nordlyset’, selv om det er et par punkter jeg føler bandet har forbedringspotensial på. Trommespillet på skiva er generelt sett stivt og rudimentært, og mer dynamisk, aktivt spill kunne hjulpet til å gjøre gjennomslagskraften til låter som «Jostedalsrypa» og «Galgeberg» betydelig større. I tillegg skal det sies at uttrykket deres er ganske lite oppsiktsvekkende når det kommer til stoner/doom, og et større fokus på det som skiller dem fra øvrigheten – som den utvidede instrumenteringen på «Jostedalsrypa» og den historiske tematikken – kunne hjulpet bandet med å stå tydeligere frem blant de riffglade masser. ‘Nordlyset’ er dog en god førsteutgivelse for Grums; en rifftung stoner-skive med forfriskende tematisk dybde. 

Skrevet av Fredrik Schjerve


Moor – Scapegoat

Ute nå via Masters of Kaos

De færreste band ville valgt å følge opp annonseringen av sin kommende debut-skive med én eller flere split-utgivelser, men det norske enmanns-svartmetallbandet Moor har siden oppstarten virket agnostisk til en del etablerte konvensjoner innenfor metall-universet. Prosjektets tidlige utgivelser bestod hovedsakelig av korte og ufullstendige låtskisser, en form for digital dumping av materiale som man ikke finner så mye av selv i svartmetallens Bandcamp-undergrunn. Det kan i det hele tatt virke som at «learning by doing» er musikeren bak Moor sin foretrukne arbeidsmetode, selv om beslutningen om å presentere disse tidlige eksperimentene som fullverdige utgivelser bør stilles i kritisk lys. 

‘Scapegoat’ er en fire-låters EP som originalt ble utgitt på en splitt med det kolombianske svartmetallbandet Perventor av Masters of Kaos Productions. På denne utgivelsen begynner låtene – i likhet med platesingelen «Lepers Among Us» – å nå fullverdige låtlengder, selv om strukturene fortsatt strever med å danne en meningsfull enhet. Den største styrken til Moor har tidligere vært det kreative og melodiske gitararbeidet, og på ‘Scapegoat’ er det fortsatt dette aspektet ved musikken som taler sterkest i utgivelsens favør. Disse melodiske perlene er vel verdt en liten leterunde for melodiske svartmetallfans, selv om strømmen som skjuler dem er grumsete og tidvis vanskelig å navigere. 

Tittelsporet åpner med et diskordant gitarteppe; et trekk som muligens kunne signalisert en eksperimentell tilnærming til svartmetall. Det tar dog ikke lange tiden før den tradisjonelle svartmetallens piskende isvinder stormer gjennom høyttalerne, og åpningens eksperimentelle karakter etterlates i bakspeilet for godt. «Halfden Svarti»s vokaler minner på mange måter om den svenske undergrunns-eremitten Wagner Ödegård, og hjelper til med å fylle ut lydbildet uten å nødvendigvis utmerke seg. «Nobles of the Black» byr så på noe av det mest kaotiske og formløse materialet på utgivelsen, før de siste par låtene korrigerer kursen noenlunde med sine melodiske lyspunkter. «Of Pines & Rotten Branches» kombinerer kjølig svartmetall med golde mot-melodier, og «Native Terror Tribe» glimter til med et lengtende avslutningstema som sender tankene tilbake til ‘Worthless Abomination’-demoen fra begynnelsen av 2022. 

Det gjenstår fortsatt å se om Moor klarer å dra i havn debutskiva på en god måte. Basert på materialet på ‘Scapegoat’ er jeg fremdeles usikker på om uttrykket og låtskrivingen er ferdigutviklet nok til å stilles i det definitive lyset av en debut-plate. Låtformene er sporadiske og uttrykksmessig sprikende, trommene og gitarene virker ofte uenig i hva som er det underliggende rytmiske rammeverket, og produksjonsverdiene svever i et udefinerbart rom mellom 90-tallets lav-oppløsthet og moderne separasjon mellom instrumentene. Med tanke på «Halvden»s rolle som eneste låtskriver i både Moor og Phantom Castle tviler jeg ikke på at en lavere produksjonsrate med fokus på raffinering ville kunne være en fordel fremfor å pumpe på med nye og ambisiøse utgivelser. Moor har plenty av styrker som fortjener å undersøkes nøyere, men foreløpig er musikken beklageligvis for lite gjennomarbeidet til å kunne anbefales. 

Skrevet av Fredrik Schjerve


Eternality – ‘Dea​þ​wyrd’

Usignert, ute på Bandcamp

‘Dea​þ​wyrd’ er debutplata til det ferske enmannsprosjektet Eternality, der prosjektets anonyme utøver Austherion ruller ut litt over en halvtime med storslått, melodisk og ambisiøs svartmetall. Her ligger et uttrykk som oser av mystikk og fantasy-tematikk. Samtidig ivaretar det en ganske voldsom svartmetallsk aggresjon. Tennene i mye av musikken til band som Emperor og Immortal glaseres med estetikk a la Bathory og Summoning, og gir en opplevelse som kanskje minner meg aller mest om storslagenhetene i mye av materialet til Wolves in the Throne Room. Her har vi å gjøre med en prestasjon som langt på vei lykkes i å levere en potent, atmosfærisk og heftig lytteropplevelse.

Åpningen «Towards Eternality» byr med en gang på en av platas sterkeste melodier, og sender lytteren gjennom et storslått og skiftende strekk på seks og et halvt minutt. Den gir en god forsmak på hvordan også de andre låtene på ‘Dea​þ​wyrd’ utarter seg, der Austherion med sin passende, Abbath-aktige røst på toppen lykkes særdeles godt i å variere mellom vakre, melodiske partier og mer jordnære, hurtige og drivende passasjer.

Komposisjonene er nokså tettpakka, og de kan derfor kreve noen gjennomlytt for å gjøre seg fullstendig forstått. Kompleksiteten og tempoet som ligger i mange av dem er prisverdig og gjør stort sett bare ‘Dea​þ​wyrd’ mer interessant, men jeg undrer meg også litt over hvorfor Austherion kan synes å ha litt dårlig tid i noen av dem. For eksempel skulle jeg ønske at den nydelige melodien som bryter opp «No Mercy Shall Be Given», og ikke minst den voldsomme eksplosjonen av korvokal i «Harbringer of Destiny», hadde blitt tynt skikkelig fremfor å bli forlatt såpass raskt. Drivet i mange av versene har et større potensiale for lengre og mer storslåtte partier.

Om de så kan fremstå litt vel skiftende og andpustne, er låtene på ‘Dea​þ​wyrd’ likevel stort sett imponerende og dynamiske saker, og låtskrivingen er på et høyt nivå. Særlig kvaliteten  på melodiene er såpass høy og gjennomgående at en gjennomlytting aldri blir kjedelig, og mektige akkordrekker og voldsomme gitarsoloer spes stadig på med stor suksess. Særlig «Hymn (Undying Desolation)» synes jeg fungerer utmerket strukturelt sett.

Når ‘Dea​þ​wyrd’ går inn i sluttfasen og den todelte «Accursed Power of The Master» settes i gang, må jeg likevel konstatere at sporene på plata fremstår litt vel like hverandre. At melodiene til tider kan drukne litt i en ganske voldsom miks av romklang og hektiske trommerytmer, på tross av at produksjonen i utgangspunktet fungerer svært godt i samråd med komposisjonene, er også mulig å innvende. Dette står ikke i veien for å slå fast at Eternality etablerer, finsliper og mestrer et høyst interessant uttrykk på ‘Dea​þ​wyrd’. Avslutningen synes jeg også er et høydepunkt, der en melodi av det litt treigere slaget får spillerom – endog supplert med mørke fraser fra E.R. i Dødskvad oppå. Det bærer et passende bud om at det ligger mye potensiale for nye, friske pust i det allerede veletablerte musikalsk håndverket til Eternality.  

Skrevet av Alexander Lange

Mikrostrukturell Evaluering: Ukas singler

Confidential – Black Angel

Confidential - Black Angel
Ute nå via Massacre Records

Confidential er et nokså ferskt symfonisk metallband som slipper sitt debutalbum ‘Devil Inside’ i slutten av mars. «Black Angel» er singel nummer to i opptakten, og viser Confidential fra en litt roligere og tålmodigere side enn den mer bombastiske førstesingelen «Devil Inside».

Bandet holder imidlertid på en tilsvarende soliditet når det gjelder både det låtskriver- og produksjonsmessige, og byr i «Black Angel» på forholdsvis sterke melodier og musikerprestasjoner. Det beste ved låta er sannsynligvis måten Confidential bygger den opp på, og bandet klarer å la et traskende tempo og subtile crescendoer sørge for en tilfredsstillende og lavmælt intensitet hele låta gjennom. Det gjør det enklere å svelge at komposisjonen nok egentlig er litt for lang, i tillegg til at stiluttrykket må kunne sies å være nokså generisk sett i forhold til den symfoniske metallskolens formler. Det gjør imidlertid ikke denne prestasjonen noe mindre profesjonell, og låta i seg selv gir nok grunner til å være spent på plateslippet.

Skrevet av Alexander Lange



Mortemia – «Here Comes Winter»

Ute nå via Veland Music

Morten Velands Mortemia slentrer inn i et nytt release-år med slippet av den syvende låta fra ‘The Pandemic Pandemonium Sessions’, «Here Comes Winter». Gjesten i denne omgang er Maja Shining fra Forever Still, et bekjentskap Veland gjorde seg på Female Metal Voices-turneen rett i forkant av pandemien. Låta er en av de mer avmålte sporene prosjektet har produsert til nå, og vil trolig fungere godt som et plate-spor, omringet av de mer punchy symfoniske metall-singlene Veland har sluppet så langt. 

Både tematisk og musikalsk henter «Here Comes Winter» inspirasjon fra den nådeløse og brutale, skandinaviske vinteren. Gitarene i åpningsstrekket minner om glitrende iskrystaller, og det growlede refrenget gir en følelsen av å stå i midten av en snøstorm, takket være de Insomnium-aktige gitarene og de dramatiske, symfoniske synthene. Versene ledes an av Maja Shining, hvis rene og klokkeklare stemme har en viss sårbarhet som understreker den nedtrykte og desperate låtteksten. «Here Comes Winter» minner til tider nesten mer om melodiske dødsdoom-grupper som The 11th Hour eller Swallow the Sun enn tradisjonell symfonisk metall, selv om Velands låtskriver-stemme er godt bevart i det som er nok en fulltreffer fra ‘The Pandemic Pandemonium Sessions’. 

Skrevet av Fredrik Schjerve



Afargang – «Heim»

Usignert, ute nå på div. strømmetjenester

Afargang er det splitter nye soloprosjektet til Olav L. Mjelva, mest kjent som fele-traktør for grupper som Wardruna og Myrkgrav. «Heim» er den første låta vi har fått høre fra prosjektet til nå, men de fleste som går låta i møte vil nok få inntrykket av at Afargang er et temmelig befarent og etablert band. Musikken på «Heim» er nemlig så stilistisk forent, velskrevet og velprodusert at den vanskelig kan oppfattes som en debut.

Mjelvas tette forbindelser til Wardruna og Myrkgrav har nok trolig vært til hjelp i dette henseende. Bruken av folkemusikalsk instrumentering på «Heim» utsondrer den samme intime kjennskapen til instrumentenes styrker og karakteristikker som Einar Selviks for Wardruna, men i dette tilfellet blir de kontrastert med massive, rungende riff av en nesten Lumsks tyngde. Det tekstlige fokuset på å returnere hjem bærer preg av en slags tidløs visdom, og har en nesten mytisk dimensjon som sender tankende i retning Borknagars mystiske «Voices» fra ‘True North’. «Heim» er en flott og dypt spennende låtdebut for Olav Mjelvas Afargang, et prosjekt som i løpet av kun fem minutters musikk allerede har gitt meg høye forhåpninger om hva vi har i vente. 

Skrevet av Fredrik Schjerve



Strange Horizon – The Final Vision

Strange Horizon - The Final Vision
Ute nå via Apollon Records

Mange stoner/doom-band prøver å låte skikkelig retro uten å få det helt til, men jeg tør påstå at Strange Horizon – enten de vil eller ikke – får det til på en ordentlig smakfull måte på «The Final Vision». Denne låta er en låt som virkelig ikke bidrar med noen nye frampek i en hvilken som helst stilmessig retning, men klarer til gjengjeld kunststykket å rendyrke sjangeren det opereres i. Man kan trekke frem den saftige gitarlyden, grovkornede produksjonen og det faktum at trommene leverer sann tyngde, men det kuleste er nok de virkelig smågufne vokallinjene og -melodiene som særlig gjør seg godt i versene. Anbefales!

Skrevet av Alexander Lange


Mikrostrukturell Evaluering: Ukas singler




Funeral – «Erindring I – Hovmod«

Ute nå via Seasons of Mist

Av alle de tre singlene som (til nå) er sluppet fra doom metal-legendene i Funerals kommende, kolossale comeback-plate ‘Praesentialis in Aeternum’, er jeg selv ikke i tvil om at «Erindring I – Hovmod» er den beste. Med sin spilletid på nesten ni minutter er det også den foreløpig lengste låta vi har fått høre fra utgivelsen, og med det er det også et sunnhetstegn at den føles noe mer disiplinert, fokusert og inspirert enn den nesten vel så lange førstesingelen «Ånd».

Den moderne, gotiske, tunge og melodiske retningen Funeral ser ut til å følge på ‘Praesentialis in Aeternum’ rendyrkes som aldri før på «Erindring I – Hovmod». Låta åpner med å pendle mellom et sterkt, melodisk hovedtema og dundrende, mørke akkorder som tynger lydbildet i versene – noe som fungerer godt i samspill med det strålende refrenget som er låtas klare høydepunkt. Melodiene, både i gitar- og vokalsegmentet, er i det hele tatt av høy kvalitet hele låta gjennom, og etter et storslått bridge-tema slenger Funeral også på et beintøft riff som først får lure under en litt overraskende – men velkommen – gitarsolo. Det kan nok innvendes at også denne låta med sin ganske progressive form er litt vel lang og repetativ, men i all hovedsak er dette en sterk og lovende prestasjon fra Funeral, og noe som virkelig får meg til å se frem til albumslippet.

Skrevet av Alexander Lange



Dark Delirium – «Sulphur Satanic»

Usignerte, ute nå på div. strømmetjenester

Stavangers-bandet Dark Delirium avslutter et høyst produktivt år med å gi ut sin andre plate ‘Sulphur’, oppfølgeren til debuten ‘Fallen’ som kom ut tidligere i år(!). Det kan virke som bandet bare har tenkt å slippe en singel eller to i forkant av slippet, der førstesingelen «Sulphur Satanic» kan ansees å være et kvasi-tittelspor for skiva. Låta viser et Dark Delirium som virkelig begynner å bli bevisst sine egne styrker, og er muligens den beste singelen de har sluppet så langt i sin unge karriere. 

Jeg nevnte i min anmeldelse av EP-en ‘Abyss’ at Dark Deliriums melodiske side virket noe under-utforsket, og det kan virke som at bandet har tatt dette til hjertet på sin nye singel. Låta skjener hardere inn i et melodisk Insomnium/Omnium Gatherum-landskap enn noensinne tidligere, noe som kan eksemplifiseres via åpningens prektige og høy-kommersielle melodeath. Låtas ulike elementer harmoniserer godt sammen, og spesielt det tunge, klubbende riffet som støtter opp under refrenget er en fin touch. Til og med solospillet (som jeg tidligere har kritisert) finner en støyete og god lomme som komplimenterer låtas øvrige bestanddeler, og da er det sannelig ikke mye igjen å klage over. 

Det hadde vært interessant å se hva vokalist David Jakob Ekse kunne fått til dersom han benyttet seg av flere lave growls for å komplimentere sine lyse screams, men dette er mer et forslag til eksperimentering heller enn en kritikk. «Sulphur Satanic» er rett og slett en temmelig solid låt fra en ung og lovende gruppe musikere, og jeg er spent på å se hvordan de har bakt den inn i storformatet på deres kommende skive ‘Sulphur’. Ta en lytt dersom du er glad i melodisk dødsmetall med størrelse og kommersiell appell. 

Skrevet av Fredrik Schjerve



KARAVAN – «Throne»  

Usignerte, ute nå på div. strømmestjenester

KARAVAN er et splitter nytt band fra Jæren, og som bandnavnet tilsier er det snakk om en type stoner-rock som slekter godt på de psykoaktivt stimulerte ørkenvandrerne på coveret til Sleeps ‘Dopesmoker’. Når trommene kommer krasjende inn etter den ørkenrock-aktige åpningen på deres debutsingel «Throne» blir det også tydelig at doom-sjangeren har hatt mye å si for utformingen av bandets sound. Legg den raspete og svartmetall-aktige vokalen på topp, og du har et potent og sammensatt sound som er overraskende komplett til å være en debutsingel.

Når det kommer til stoner/doom er det én ting som bare må være på plass, og det er riffene. På «Throne er samtlige riff av en kolossal og knakende sort, som også holder et høyt nivå kvalitetsmessig. Buldrende bass støtter opp i bunn, og trommisen legger den fulle vekta si bak slagene så doom-en i bandets sjangerbenevnelse blir tilstrekkelig vektlagt. En fuzzy, varm og rik progresjon sørger for å variere uttrykket på låtas bro, før en rungende, grunnvoll-ristende akkord setter punktum ved den musikalske reisen. Alt i alt er dette stoner/doom av overraskende høyt nivå, og en jam som burde imponere samtlige med et øre for drønnende og rusfremkallende musikalske uttrykksformer. 

Skrevet av Fredrik Schjerve  



Lord Fungus – «Darkness»

Usignerte, ute nå på div. strømmetjenester

Et vrengt og kraftig brøl åpner «Darkness», den nye singelen til Tretten-bandet Lord Fungus. Bandets overordnede mål er «å skrive tung musikk, og å ha det gøy i prosessen», og deres nyeste singel har en ukomplisert og uanstrengt fremtoning som vitner om deres relativt tilbakelente forhold til musikkskriving. Likevel er dette musikk som åpenbart har vært gjennom en kvalitetskontroll, og resultatet er et solid og kreativt stykke dødsmetall med moderne valør.

Åpningsriffet vekker i utgangspunktet assosiasjoner til krysningen av hardcore og dødsmetall som har blitt så populær i det siste via band som Gatecreeper og Enforced, før trommene slår over i et beat som minner overraskende mye om Metallicas «Cyanide». Et krokete gitarbrekk sender deretter tankene i retning tidlig Mastodon, før refrenget tar et hardcore-aktig beatdown og blåser det opp til storslåtte dimensjoner. Til tross for sine ekstreme kvaliteter bør låta kunne være tilgjengelig for et bredt publikum, ettersom mesteparten av låtas elementer kan finnes igjen i band som dominerer metallens nåtidige spotlight. «Darkness» er en fet og profesjonelt-lydende låt som burde kunne nytes av det store flertall av metallfans i vårt langstrakte land.

Skrevet av Fredrik Schjerve



XIX Dead Monarchs – Don’t Make a Sound

Usignerte, ute nå på div. strømmetjenester

Det er halvannen måned siden det nyoppstartede bandet XIX Dead Monarchs slapp «Don’t Make a Sound», men i skammen over å ha oversett bandet omtaler vi singelen likevel – kanskje er det også litt fordi en større bukett med singler også har blitt forbigått her på Metallurgi. Arbeidsmåten til XIX Dead Monarchs baserer seg, i alle fall enn så lenge, nemlig på relativt hyppige singel-utgivelser, noe som vel kan betraktes som litt friskt og uvanlig innenfor metallscenen.

Stilen – i alle fall på «Don’t Make a Sound» – sirkler seg uansett i all hovedsak rundt metalcore-uttrykkene man fikk servert tidlig i dette årtusenet, og assossiasjoner til band som Avenged Sevenfold og Bullet for my Valentine melder seg. I det ligger også en helt ålreit låt, der XIX Dead Monarchs serverer noen effektive melodier og gode musikerprestasjoner. Bandet legger seg nok her likevel litt vel tett opp mot kjente uttrykk innenfor sjangeren, og litt mangel på kraft i produksjonen gjør nok også «Don’t Make a Sound» til en litt for lite dynamisk sak. Like fullt er det mye i presentasjonen og arbeidsmåten til bandet som faller i smak, noe som gjør at neste låt – som formodentlig ikke er spesielt langt unna – etter alt å dømme vil bli en underholdende og interessant affære.

Skrevet av Alexander Lange

Metallurgiske funn: Ukas favoritt

Hex A.D. – Funeral Tango for Gods and Men

Hex A.D. - Funeral Tango for Gods & Men
Ute nå via Fresh Tea Records

Vestfoldsbandet Hex A.D. kan nok beskrives best som et progressivt stoner/doom-band, og utviser på sin nyeste skive ‘Funeral Tango for Gods and Men’ – som på tidligere utgivelser – en tilsynelatende høy respekt for dette sjangerlandskapets gamle røtter. Denne plata føles ofte som en aldri så liten hyllest til pionérarbeidet innenfor progressiv og psykedelisk rock, og i stedet for at det ender opp som et slags bakstreversk pek mot 70-tallet, evner bandet å nærme seg materialet med en lekenhet og en rekke impulser som gjør det til en smakfull, variert og nokså unik lytteropplevelse.

Det starter med at det spøker litt i den to minutter lange prelyden «Naadegave», der iskalde og krystallklare orgeltoner komplementeres av sterke gitarleads og sender øyeblikkelige assossiasjoner til Ghost. En virkelig smak på albumets uttrykk kommer nok imidlertid først med «Seven Blades», der vi med en gang får servert et drivende riff i spedd solskinnsakkorder før et stratosfærisk, blytungt og knusende refreng. Det spares heller ikke på kruttet når hammond-orgelet skyves i forgrunnen mot slutten av låta med en fet og uhyre grovkornet tekstur.

Den lille reisen på fem minutter fungerer strålende som en oppvarming til de to gigantene som følger, «Got the Devil by the Tail» og «One Day of Wrath, Another of Gesture», som begge ligger godt over åtteminuttersmerket. Førstnevnte åpner med saftige stoner-riff og byr også på dette underveis, men baserer seg i all hovedsak på en deilig groove som kanskje er svaret på hvordan Pink Floyds ‘Animals’ hadde hørtes ut dersom et stoner-band hadde stått bak. Etter at Hex A.D. avslutter med å la jammen spilles av videre via en kasettspiller(?) – en ganske så kul og spenstig vending – slår de lytteren i bakken med platas desidert kuleste og største hovedriff på «One Day…». Denne låta utvikler seg også i en spennende retning, der gamle og nye prog-elementer blandes fint når Opeth-aktig gitarspill og keyboard-toner som kan høres ut som kommer ut av Jordan Rudess’ oppsett får bre seg over retro-soundet.

‘Funeral Tango for Gods and Men’ henter mye av sin styrke i den helt ypperlige produksjonen, der lydbildene føles velbalanserte og romslige og særlig gitarene låter fantastisk bra i sine stadige dialoger med orgelet. Vokalen fortjener også mye skryt, særlig med tanke på variasjonen; balansen mellom ulike former for clean-vokal og ren stoner-gauling håndteres godt, og kommer godt med variasjonen i selve låtmaterialet. Hardere takter kommer i de fengende og hardtslående «Painting With Panic» og «All the Rage», og en ekte ballade kommer med «Hell Hath No Fury». Sistnevnte er i utgangspunktet et velkomment tilskudd, men er nok dessverre også platas svakeste ledd. Hex A.D. runder av låta med en strålende gitarsolo, men opptakten til dette kjeder jeg meg rett og slett litt gjennom.

Mer saktegående og melodramatiske elementer gjør seg langt bedre i avslutningen «Positively Draconian», som vel best kan beskrives som en strålende åtteminutters power-ballade. Ensomme pianotangenter suppleres etter hvert med en klar og nesten litt Bruce Dickinson-aktig røst og tunge gitarer, før det hele kulminerer i et fantastisk svært og dundrende driv mot slutten som ingen ringere enn Ronni Le Tekrø leker seg over. Det ender opp som en kruttsterk avslutning på en sann psykedelisk prog-odyssé som bør glede både nye og gamle metallhoder – ‘Funeral Tango for Gods and Men’ anbefales på det sterkeste.

Skrevet av Alexander Lange

Mikrostrukturell Evaluering: Ukas singler



Visegard – «Hvor Gausta Rår»

Ute nå via Odium Records

På den kommende spliten ‘Kirkegard’ spiller Visegard den melodiske motparten til det mer aggressive og krigerske uttrykket til Kirkebrann. «Hvor Gausta Rår» – Visegards første singel fra spliten – er kraftig og velprodusert svartmetall, med en ambivalent atmosfære som balanserer prekært mellom håpefullhet og dysterhet. I likhet med Kirkebrann holder Visegard seg unna svartmetallens blasfemiske vinkling på sin nye låt, men velger heller å foreta et dypdykk inn i de svært nordiske temaene natur, mørke, død og resiliens.

Visegards tilnærming til mørk melodikk er utrolig naturlig og uanstrengt. Låtas vers og refrenger ligger og svever over et rikt og mangefasettert harmonisk landskap, som senere blir befolket av en ruskete og viril samling mannsrøster. Låtas andre halvdel veier dessverre helhetsinntrykket litt ned, ettersom den melodiske ledegitaren kopierer det underliggende riffet i store trekk, samtidig som den repeteres i overkant lenge. «Hvor Gausta Rår» er uansett en bunnsolid og tidvis fabelaktig svartmetall-låt, som sett i sammenheng med Kirkebranns singel kan tyde på et en av høydepunktene innenfor norsk svartmetall i 2021 kan vise seg å være – av alle ting – en split. Anbefales!

Skrevet av Fredrik Schjerve



Jointhugger – «The Calm»

Ute nå via Majestic Mountain Records

Jointhugger viste på singelen «Midnight» at det bor noen potensielle, bluesy hit-skapere i dem – selv om den ti minutter lange låta demonstrerte at de rommer mange andre dimensjoner også. Trioens melodiske teft er godt ivaretatt på deres nye singel «The Calm», selv om den i denne omgang er presentert i et mer tradisjonelt stoner-format enn på forgjengeren. Dersom man sidestiller de to singlene fra bandets kommende skive blir det tydelig at de tre gutta fra Horten makter å skape sann variasjon innenfor den ganske uniforme sjangeren stoner/doom, noe som lover svært godt for ‘Surrounded by Vultures’ (som for øvrig ble sluppet på søndag). 

«The Calm» er Jointhugger redusert ned til sin stoner-kjerne, med nok kvalitetsstemplede riff til å sette skrekken i både Matt Pike og Al Cisneros. Bandets grovkornede fuzz-bass og kampesten-aktige gitarlyd utgjør fortsatt fronten av lydbildet – som på skiva synes å ha fått en profesjonalisert poleringsjobb, muligens på bekostning av de herlige, analoge teksturene som regjerte på ‘Reaper Season’. Vokalen til Nico Munkvold har som tidligere en bluesy affekt, med en oktav-dobling som av en eller annen grunn sender tankene mine i retning en del alternative strømninger innenfor rock og metall på 90-tallet. 

Jointhugger er mestre i å sprite opp tradisjonell stoner/doom via aktive og hendelsesrike låtstrukturer. På «The Calm» kommer denne tendensen til uttrykk via broens rasende, pentatone skred, som stadig avbrytes av stillhet og wah-wah-draperte gitarlicks. Bandet ligger og mesker seg uanstrengt i den rytmiske lomma over hele låtas spilletid, før en tøylesløs akselerasjon avslutter det hele med brask og bram. «The Calm» er nok et hakk i beltet for Jointhugger og deres låtskriver-kanon, og en låt som burde vekke entusiasme hos samtlige fans av skikkelig bunntung stoner/doom. 

Skrevet av Fredrik Schjerve


KINGSEEKER – Butterflies

KINGSEEKER: Butterflies | NRK P3 Urørt
Usignert, ute på strømmetjenester

«Butterflies» er den fjerde singelen det østlandske metalcore-bandet KINGSEEKER har sluppet siden 2019, men dessverre bare den første vi på Metallurgi har klart å fange opp. Låta vitner like fullt om et band som på tross av beskjeden berømmelse begynner å få grep om et nokså profesjonelt teft.

Her får man en metalcore-kruttønne som dyppes i post-hardcorens melankoli, og KINGSEEKER klarer særlig å imponere med et uhyre effektivt hovedtema som står fjellstøtt som fundament for et herlig Trivium-aktig refreng. Ellers må også vokalen nevnes, som nok tilføyer det meste bandet har av en slags egenart med sitt hardcore-preg – ikke helt ulikt noen av Jacob Bannons prestasjoner i Converge. Såpass skittent er det at jeg nok skulle ønske at råskapen i vokalen også ble noe mer gjenspeilet i den nokså polerte produksjonen. Til syvende og sist lander imidlertid «Butterflies» som en imponerende tre-minutter fra et fortsatt ferskt metalcore-prosjekt som jeg gleder meg til å høre fortsettelsen av.

Skrevet av Alexander Lange

Mikrostrukturell Evaluering: Ukas singler



Mortemia – «Decadence Deepens Within»

Ute nå via Veland Music

På den fjerde låta fra ‘The Pandemic Pandemonium Session’ har Morten Veland virkelig sørget for å matche stemme med låtmateriale. «Decadence Deepens Within» er nemlig sterkt inspirert av 90-tallets klassiske og gotiske dødsdoom, og hvem passer vel bedre enn en av Norges fremste praktikere av uttrykket til å stå for låtas fokalpunkt. Jeg snakker selvfølgelig om Liv Kristine fra Theatre of Tragedy og senere Leaves’ Eyes, en stemme som med sin eteriske og nesten sefyr-aktige tonekvalitet kan kaste et eventyr-aktig preg over selv den dystreste ekstremmetall. 

Selv om «Decadence Deepens Within» er en uttalt gjenmaterialisering av 90-tallets dødsdoom gjør den oppskalerte lydproduksjonen det mer naturlig å trekke tråder til Swallow the Sun‘s plater fra rundt 2010. Dette gjenspeiles i overgangen fra Velands growlede vers til Liv Kristines nedtonede refrenger, selv om dette også er en dynamikk som er lett å spore tilbake til sjangerens klassiske epoke. I og med at det er Morten Veland vi har med å gjøre er det ingen grunn til å forvente annet enn mesterlig bruk av melodikk, og både introens gitarer og refrenget byr på smektende melodier godt støttet opp av rytmeseksjonens robuste grunnvoller. 

Det som kanskje mest av alt skiller Mortemia fra Velands hovedprosjekt Sirenia er at førstnevnte åpner for sjangermessige bidrag som ikke blir naturlig innenfor sistnevntes strengere rammeverk. På «Decadence Deepens Within» opptrer bidraget i form av den Dimmu Borgir-aktige symfoniske svartmetallen som leder oss fra bro til siste refreng, en uhyre velfungerende digresjon som peker mot et annet viktig aspekt av Mortemias identitet sammenliknet med SireniaMortemia er nemlig tydeligere påvirket av ekstremmetall enn Sirenia, hvilket gjør at prosjektene kontrasterer hverandre på en god måte. En tydelig rollefordeling er essensiell når det kommer til å sjonglere flere prosjekter på en gang, et konsept som Veland virker å ha fått en naturlig forståelse av etter mange år i musikkbransjen. «Decadence Deepens Within» er nok en elegant sammensmeltning av to distinkte musikalske personligheter, noe som kan sies å være den sentrale visjonen bak den foreløpig plettfrie ‘The Pandemic Pandemonium Sessions».

Skrevet av Fredrik Schjerve



Okkultokrati – «Candlemas Eve«

Maggot Heart
Ute nå via Rapid Eye Records

Førstesingelen fra Okkultokratis kommende split med Maggot Heart, «Wolfssegen», signaliserte en smakfull videreutvikling av black’n’roll-bandets allerede bunnsolide uttrykk. Taktfaste rockeriff med svartmetallsk eim om seg drev, som så ofte før, komposisjonen fremover, og en usedvanlig sterk innsprøytning av effektbelagt skrikevokal og gotiske synther sørget videre for et forfriskende og mektig lydbilde – også sammenlignet med tidligere materiale fra bandet.

«Candlemas Eve» lar disse elementene utfolde seg videre – og det mens Okkultokrati nok en gang evner å imponere. Her er nok rock-elementet enda mer i forgrunnen med et upåklagelig og nokså enkelt hovedriff, og et stort, vakkert refreng og et litt underlig clean vokal-parti er noe av det som løfter det til enda litt større høyder også – alt mens synthene fortsatt leverer en guffen og litt spesiell stemning. Som ved mange andre låter av bandet merker jeg at Okkultokrati kanskje kan bli en smule tålmodige med selve låtlengden. Når det gjelder å virkelig få mest mulig ut av musikkens atmosfæriske sider, tjener imidlertid de fem minuttene også et nyttig formål.

Skrevet av Alexander Lange

Dold Vorde Ens Navn – «Er det måneskinn«

DOLD VORDE ENS NAVN Release Video Single 'Er det måneskinn?' | Metal Shock  Finland (World Assault )
Ute nå via Lupus Lounge

«Er det måneskinn» fortoner seg som en aldri så liten overraskelse i opptakten til Dold Vorde Ens Navns (DVEN) kommende plate ‘Mørkere’. Mens den forrige singelen «Løgnens Abstinenser» var en nokså typisk svartmetallåt uten de helt oppsiktsvekkende grepene, er denne låta nemlig et ganske annet dyr, der symfoniske og filmmusikk-aktige elementer får tre frem og låtstrukturen fremstår litt luftigere og mer dynamisk.

Dimmu Borgir-sammenligningen er vanskelig å komme foruten, men det er vel så riktig å karakterisere «Er det måneskinn» ved at DVEN også klarer å koke opp noe litt særegent. Uttrykket er noe friskere, enklere og mer lavmælt enn det man vanligvis finner innenfor den symfoniske svartmetallen. I tillegg er det bare å slå fast at DVENs forsøk er av høy kvalitet. Den «Dovregubbens hall»-aktige melodien sitter som et skudd, de litt teatralske innslagene av vokal fungerer utmerket, og den melodiske oppbygningen fra intet og til en ganske storslått avslutning som starter midt i låta er et flott stykke arbeid. Anbefales!

Skrevet av Alexander Lange



Jointhugger – «Midnight»

Ute nå via Majestic Mountain Records

Jointhugger imponerte staben til Metallurgi voldsomt da de slapp «Reaper Season» tidligere i år, en atten minutter-lang mammut av en låt som kan være Norges beste bidrag til stonersjangeren per dags dato (i alle fall om du spør undertegnede). Nyheten om at gruppens andre plate slippes senere i høst har derfor vært kilde til ekstreme mengder hype her i gården – en hype som både kompliseres og tilspisses av den første singelen fra ‘Surrounded by Vultures’.

«Midnight» er nemlig ingen direkte videreføring av styrkene bandet demonstrerte tidligere i år, men et ganske annet beist som ikke nødvendigvis er betydelig svakere av den grunn. Åpningens knakende frekvenser skaper til å begynne med forventninger om en naturlig oppfølger til «Reaper Season», men riffet som til slutt kommer deisende ut av feedback-tåka er langt mer konsist og singel-verdig enn de massive bautaene som kastet sine skygger over forgjengeren. Koringene som støtter opp rundt Nico Munkvolds bluesy fraser på versene pusher «Midnight» enda lenger inn i singel-territoriet, og de effektbelagte sveipene som dukker opp fra tid til annen er prikken over i-en for et musikalsk strekk som kan være Jointhuggers mest fengende til nå.

Men som låtlengden på ti og et halvt minutt tilsier er ikke bandet fornøyd med å simpelthen skrive en solid fire-minutters singel og så bukke ut. Det som følger er en utstrakt og kreativ instrumentell eskapade, fylt av hurtige og dansbare groover, synkoperte hugg og en høytsvevende, avsluttende gitarsolo. En retur til det fengende singelmaterialet virker så og si uunngåelig, og slutter ikke Jointhugger sirkelen med dette velutprøvde men fortsatt tilfredsstillende trikset. «Midnight» overstiger ikke «Reaper Season» i kvalitet i mine øyne, men det har den heller ingen grunn til å gjøre ettersom den bare er en brikke i det større puslespillet som er ‘Surrounded by Vultures’. Det den er, er en låt som oppleves som uhyre kompakt sin lange spilletid tatt i betraktning, og som demonstrerer at Jointhugger er i stand til å skrive overbevisende musikk nesten uansett hvordan de velger å presentere den. Anbefales!

Skrevet av Fredrik Schjerve



Phantom Fire – «Sweet Jezebel»

Ute nå via Edged Circle Productions

Fartsmetall/svartmetall-duoen Phantom Fire fortsetter å rulle ut promoen i forkant av sin kommende platedebut ‘The Bust of Beelzebub’, og denne uka har vi endelig fått bryne oss på debutens andre singel (tredje om man teller med EP-en ‘Return of the Goat’), «Sweet Jezebel». Låta bygger videre på «Feed on Fire»s fandenivoldske biker-identitet, samtidig som den åpenbarer nye sider ved det unge prosjektets fortsatt uavklarte helhetsuttrykk. 

Et slående og hardnakket åpningsriff leder oss inn i «Sweet Jezebel»s ulmende og røyklagte indre. Som tidligere er musikken preget av en utrettelig higen etter fart og spenning, hvilket i denne omgang er temperert via et gradvis oppbyggende mellomparti som fungerer organisk nok til å kunne være frem-jammet. Etter en klimaktisk og noe skjærende ledegitar brytes spenningen opp via trommebrekk og hengende akkorder, før hovedriffet returnerer med full styrke, denne gangen gitt ekstra momentum via dundrende d-beats og blast beats i trommene. Låtstrukturen fungerer utmerket, og koblet med styrken til de individuelle partiene er resultatet at «Sweet Jezebel» gjør enda større inntrykk enn «Feed on Fire», i hvertfall for mitt vedkommende. ‘The Bust of Beelzebub’ ser ut til å bli en minneverdig hendelse i årets norske undergrunns-tidslinje, en uregjerlig og autentisk kobling mellom farts- og svartmetall som velter som svart røyk ut av høyttalerne.

Skrevet av Fredrik Schjerve


Martyra – «Maleficium«

Martyra - Maleficium
Usignerte, ute nå via div. strømmetjenester

Til slutt tar vi for oss en mystisk, fire minutter lang sak som er sluppet av svartmetallprosjektet Martyra fra Trondheim. «Maleficium» er ingen svartmetallåt, men et småguffent ambient-stykke med ritualistiske, lavmælte trommeslag som ryggrad. Brølende bass ligger under, vakker vokal drukner i det dunkle lydbildet, og spinkle, men romslige gitartoner får lyse det opp ørlite grann. Det er i det hele tatt et flott stykke ambient og et effektiv stemningsbilde, like fullt som man får håpe på at det også blir del av noe litt større en gang i fremtiden.

Skrevet av Alexander Lange

Metallurgiske Funn: Ukas Favoritt




Kal-El – Dark Majesty

Ute nå via Majestic Mountain Records

Stavangersbandet Kal-El har i snart ti år vært en bauta innenfor norsk stoner/doom. Med sitt ruvende, Lowrider-aktige sound og udødelige interesse for B-film- og sci-fi-estetikk har bandet lenge appellert til en spesifikk gruppe med nostalgiske lyttere, men musikken har alltid prestert å heve seg over sine overfladiske karakteristikker. På sin femte plate toner Kal-El ned B-film-elementet, men skrur til gjengjeld opp sine kosmiske og sci-fi-inspirerte kvaliteter betraktelig. I prosessen skaper gruppen en hendelsesrik, detaljert og komplett plateopplevelse som unektelig er deres største plateprestasjon til nå.

Det første man vil legge merke til på ‘Dark Majesty’ er – som på de fleste av bandets utgivelser – det kolossale lyddesignet. Kal-El har lenge mestret den livsviktige kombinasjonen mellom drønnende Conan/Sleep-gitarer og vektige basstrommeslag som gir stoner/doomen sin mektige tyngde, og på ‘Dark Majesty’ er denne kombinasjonen mer potent enn noensinne tidligere. Med en total spilletid på 65 minutter kan bandet dog ikke lene seg på sine tyngre kvaliteter alene, og denne utfordringen møter de erfarne musikerne med sin velutviklede sans for dynamisk og teksturell variasjon. Kosmiske og svevende partier møter drivende og tungrock-inspirert jamming møter bølge etter bølge av krengende stoner/doom-riff, det hele bundet sammen av «Cpt Ulven»s rungende stemme og melodiske teft.

Noe annet som hjelper ‘Dark Majesty’ med å holde lytterens fokus over sin veldige lengde er måten Kal-El har strukturert plata låtmessig. For hver kosmiske og utsvevende stjerne-odyssé vi får (f.eks «Temple», «Kala Mishaa»), får vi også noen mer tungrockende og drivende skudd fra hofta (som de fire minutter-lange «Spiral» og «Comêta»). Til tross for at bandet har tatt mange grep for å gjøre platas lengde mer håndterbar, er det ingen tvil om at ‘Dark Majesty’ bør lyttes til som om den var en dobbel-LP. Hør på de fire første låtene, ta deg en pause, og kast deg inn i den vidvankende B-siden med nytt fokus og ferske ører. 

Når jeg reflekterer rundt platas høydepunkter blir det fort tydelig at Kal-El har et skarpt øre for singelmateriale. «Spiral» er en av de mest fengende låtene som har ramlet ut av den norske metallscenen i 2021 – en joggende og drivende bulldoser som kaster sin fulle vekt bak sitt fabelaktige refreng. «Mica» og «Dark Majesty» ligger ikke langt bak kvalitetsmessig, men tar seg bedre tid til å utforske instrumentale ideer via sine eventyrlystne og jam-tunge broer. Til slutt kan vi nevne «Kala Mishaa», som etter en snerrende bass-intro bruker sine resterende ni minutter på å bygge opp massivt med klangmasse og momentum. 

Og sånn sett hadde det kanskje vært best om «Kala Mishaa» fikk æren av å sette punktum for plata, ettersom avslutningssporet «Vimana» oppleves som litt overflødig etter 55 meskende minutter med kaloritett stoner/doom. Det er likevel lite annet jeg kan rette mitt kritiske øye mot på ‘Dark Majesty’, ettersom det er en rikholdig og komplett utgivelse som tar sitt utvalgte sound og raffinerer det til et mesterlig sluttprodukt. ‘Dark Majesty’ er en stor begivenhet innenfor norsk stoner/doom, og en utgivelse som vil falle i smak hos både rød-øyde stoner-hoder og mer generelle metall-lyttere. Høy anbefaling!

Skrevet av Fredrik Schjerve

Mikrostrukturell Evaluering: Ukas singler




Enslaved – «Caravans to the Outer Worlds»

Ute nå via Nuclear Blast Records

Midt oppe i det forrykende og kaotiske gildet som er slippet av Enslaveds fire streamede konserter fra korona-perioden er det lett å glemme at det nærmer seg et år siden slippet av bandets 15. studioplate ‘Utgard’. Plata – som bød på en tematisk reise inn i underbevissthetens ukjente farvann inspirert av psykoanalytikeren Carl Jung – var på mange måter et stilistisk veikryss for bandet, og et av spørsmålene jeg har stilt meg selv oftest i etterkant av slippet er hvorvidt bandet tenker å fortsette ut i det psykedeliske og post-punkete universet de manet frem på plata, eller om de kommer til å snu skipet tilbake til tryggere havner. «Caravans to the Outer Worlds», tittelsporet fra bandets kommende EP, deklamerer med både tittel og innhold at Enslaved ikke er ferdige med å høste visdom fra Utgards disige og langstrakte vidder helt ennå.

Vindene som blafret i seilene på skipet som fraktet Enslaved gjennom ‘Utgard’ uler fremdeles på åpningen til «Caravans to the Outer Worlds», men en rytmisk ambiguøs basslinje varsler tidlig om kursendring for den rastløse musikerbanden. En diffus og psykedelisk atmosfære etableres, før et frenetisk parti vender blikket tilbake til ‘RIITIIR’s mer kaotiske øyeblikk. En ting som blir klinkende klart over «Caravans…» drøye seks minutter er at Enslaved har fullstendig oversikt over styrkene til sine respektive medlemmer, og de får alle muligheten til å flekse sine musikalske muskler innen vinden loser oss ut på slutten av låta. Isdal pisker opp en stjernestorm med sine flerrende gitarlinjer, Vinje lokker noen kosmiske 70-talls-teksturer ut av keyboardet sitt, Sandøy fungerer som en rytmisk hyperdrive for bandets rom-farkost, og Kjellson er den bryske barden som returnerer for å fortelle om de utrolige tingene som eksisterer ute i den kaotiske eteren. 

Og så har vi selvfølgelig Bjørnson, mannen som skriver brorparten av bandets låtmateriale og tekster. Det er ingen tvil om at Bjørnson har mye av æren for at bandet har beholdt en lett gjenkjennelig identitet gjennom mengdevis av stilistiske skifter og utviklinger, men intervjuer rundt slippet av ‘Utgard’ og de fire streaming-konsertene ga meg inntrykket av at den nye medlemsbestanden har blitt et stadig mer integrert beist. «Caravans to the Outer Worlds» sine lydmalende kvaliteter og yrende musikalske liv vitner om et mulig frem-jammet aspekt, og bandets uttalelse i forbindelse med EP-annonseringen hinter også til en slags uunngåelig kollektiv transformasjon. Som blodfan av Enslaved kan jeg ikke annet enn å omfavne bandets nyfunnede retning og progresjon, ettersom ‘In Times’ og ‘E’ bar tegn til stagnering til tross for sine utallige styrker. Enslaved er nok en gang en uforutsigelig kreativ naturkraft på «Caravans to the Outer Worlds».

Skrevet av Fredrik Schjerve



Blood Red Throne – Conquered Malevolence

Blood Red Throne - Imperial Congregation
Ute nå via Nuclear Blast Records

«Conquered Malevolence» er den andre singelen som slippes i forkant av death-metal-yndlingene Blood Red Thrones plate nummer ti, ‘Imperial Congregation’. Stafettpinnen tas i og for seg modig videre fra førstesingelen «Itika», som slo lyttere i bakken med en ubestridelig death metal-soliditet da den ble sluppet for noen uker siden. «Conquered Malevolence» er imidlertid en vel så god, om ikke bedre, prestasjon fra bandet.

Igjen er det snakk om en låt der grunnformlene i death metal-skolen mestres på ypperlig vis – produksjonen er tung, kraftig og klar der en bukett av upåklagelige riff driver låta fremover. Musikken er på mange måter et ganske typisk death metal-uttrykk, og byr i alle fall ikke på store særegenheter eller dristigheter, men henter mye styrke særlig i et gitarspill som for meg fremstår noe mer dynamisk enn det man finner i et hvilket som helst typisk death-metal-band. Dette gjelder særlig bridge-partiet, der Blood Red Throne byr på mørke, hissige harmonier og et soloparti som åpner låta på strålende vis. Dette er i alle fall aspekter som gjør meg mer nysgjerrig på ‘Imperial Congregation’ og bærer bud om en plate som kommer til å levere varer av særlig høy kvalitet når den slippes i oktober.

Skrevet av Alexander Lange



Helheim – WoduridaR

Ute nå via Dark Essence Records

Tittellåta på det bergenske svartmetallbandet Helheims neste plate er sluppet. Gjennom sitt nesten 20 år lange virke har dette bandet hentet inspirasjon fra den norrøne mytologien og derav etablert seg som en viktig aktør innenfor melodisk svartmetall, og om «WoduridaR» ikke serverer øregangene noen spesielt store overraskelser i så måte, vitner låta like fullt om en solid neste steg for Helheim.

Gjennom sitt melankolske og storslåtte preg er Helheims svartmetall her egentlig nokså vakker – særlig når den spinkle intro-melodien på «WoduridaR» vokser seg til å bli et sterkt, blendende akkordspill i versene. De neste seks minuttene sirkler mye rundt det flotte og folkemusikkinspirerte gitarspillet der Helheim også evner å by på noen hissigere variasjoner av verstemaet, og dette komplementeres av et storslått refreng der clean-vokalen sender øyeblikkelige assossiasjoner til Ulvers ‘Bergtatt’ – med Helheims egenart i god behold. Til syvende og sist er nok «WoduridaR» en litt i overkant ensformig og repetitiv låt der dette repeteres mange ganger – likevel skygger ikke dette over at bandet har stålkontroll på selve materialet, der balansen mellom råskap og melankoli mestres uhyrlig godt.

Skrevet av Alexander Lange



Kal-El – «Mica»

Ute nå via Majestic Mountains Records

Det nærmer seg slippet av det norske «Astrodoom»-bandet Kal-El sin femte full-lengder ‘Dark Majesty’, og i den forbindelse slapp gruppen nylig en stoner-koloss av en singel ved navn «Mica». Kal-El har i lengre tid jobbet med å perfeksjonere sitt enkle men effektive sound, og bandets senere singler har virket farlig nærme å lokalisere uttrykkets kilde og essens. I kombinasjon med albumets fantastiske illustrasjon kan dette tyde på en helhetlig oppgradering av både ambisjon og musikalsk presisjon for rogalendingene, og singelen «Mica» bekrefter dette med et buldrende stoner-vogntog som vil kunne høste bifallende nikk fra selv de mest kresne stoner/doom-fanatikere. 

For folk som har fulgt bandet over en lengre periode er det lite nytt å melde på «Mica». Gitarene flytter fremdeles tektoniske plater med sine dundrende fuzz-bomber, og «Cpt Ulven» trenger fremdeles gjennom veggen av lyd med sin messingblanke og kraftige røst. Det er altså lite som har endret seg ved Kal-Els beine og tilfredsstillende stoner annet en kvaliteten på materialet og låtskrivinga, men disse har til gjengjeld blitt raffinert til et nesten uangripelig nivå. Riffene kaprer lytterens musikalske minne med en uimotståelig enkelhet, og refrengene fester seg til hjernebarken som om de skulle vært brent inn med et merkejern. ‘Dark Majesty’ ser ut til å bli årets norske event hva gjelder tung men tilgjengelig stoner/doom, så om du har sansen for B-filmer, romferdsel og armerte oppdateringer av ‘Master of Reality’s tårnende riff burde du notere ned 27. august i kalenderen.

Skrevet av Fredrik Schjerve



Phantom Fire – «Feed on Fire»

Ute nå via Edged Circle Productions

Den scene- og studiovandte duoen som utgjør Phantom Fire høstet i mai lovord hos Metallurgi for sin inspirerte og potente sammensveising av farts- og svartmetall på EP-en ‘Return of the Goat’. Nå har vi fått enda en smakebit på bandets kommende debut ‘The Bust of Beelzebub’, og sannelig svarer ikke «Feed on Fire» på forventningene, om ikke de kanskje til og med tilspisser dem en smule. 

«Feed on Fire» tar sitt eget imperativ på alvor. Låta er som en flammedrevet doning som gradvis trapper opp fart og intensitet, for så å detonere i et selvoppslukende flammehav ved veis ende. Låta veksler hovedsakelig mellom to moduser over sin spilletid: et ondskapsfullt og trillende d-beat-parti, og et eskalerende strekk med intens og svermende svartmetall. Galskapen begrenser seg ikke utelukkende til disse to seksjonene endog, og lydbildet kompliseres med en elegant rekontekstualisering av åpningstemaet via bassakkorder, samt en ledegitar som minner om en slags djevelsk utgave av surf-maestroen Dick Dale. De akustiske gitarene vi så vidt skimter ved låtas ende er et solid hint om at Phantom Fire ikke ønsker å spille safe eller streit på sin kommende debut, så hold øynene oppe for et potensielt ekstremmetall-høydepunkt på senåret. Phantom Fire annonserer sin ankomst på den norske metallscenen med ildfull overbevisning på «Feed on Fire».

Skrevet av Fredrik Schjerve

Makrostrukturell Evaluering: Ukas Plater




Grotesque Hysterectomy – Dødsavantgard 

Usignerte, ute nå på div. strømmetjenester

Å kalle plata si for ‘Dødsavantgard’ signaliserer, om ikke annet, en uvillighet til å føye seg etter etablerte sjangertroper eller kopiere tidligere prestasjoner. Om man velge å legge vekt på ordet på ordet «avantgard», signaliserer det egentlig noe mye mer dramatisk enn som så, ettersom betegnelsen vanligvis blir brukt om kunst som virkelig bryter grenser og peiser på inn i farvann ingen andre har besøkt tidligere. I den forstand presterer nok ikke tredjeplata til det eksperimentelle dødsmetallbandet Grotesque Hysterectomy fullstendig å gjøre ære på sin egen prosjektbeskrivelse. Om vi derimot velger å dømme etter platas uvillighet til å anvende etablerte sjangertroper og kopiere tidligere prestasjoner, ja da får pipa brått en annen lyd. 

‘Dødsavantgard’ er nemlig en kreativt overtent klasebombe av en skive. Det basale uttrykket dreier seg rundt en hektisk og reaktiv kombinasjon av dødsmetall og grindcore, men Grotesque Hysterectomy kaster så mye annet sjangergraps inn i sin allerede overfylte kjele at «dødsgrind» ikke er en tilstrekkelig betegnelse. Denne kreative «fuck it»-impulsen minner meg i grunn mye om bråkebøttene i Beaten to Death og Tottal Tömming (Morten Müller fra sistnevnte står forresten for vokalen på ‘Dødsavantgard’), om ikke så mye i sound, så i alle fall i sin kreativt sprelske natur.

Ettersom ‘Dødsavantgard’ gjør unna sitt fornødne på kun en halvtime, hadde det vært synd om den kastet bort tiden på sjangereksperimenter som ikke umiddelbart sprenger høyttaleren som om den skulle vært postkassen til en handlingslammet 80-åring. Dette er Grotesque Hysterectomy fullstendig klar over, så med unntak av den luskende og bass-forankrede broen på «Exema Erotica» blir vi utelukkende servert kinaputter og splintløse håndgranater på bandets nye skive. «Cranium Fear» åpner showet med en høyoktan og thrashende spurt, før «Half Life» veksler mellom svimlende Deathspell Omega-arpeggioer og kvernende dødsmetall-bunn på fornøyelig vis. Denne vekslinga mellom skingrende dissonans og tremulerende dødsmetallriff er en sentral karakteristikk ved ‘Dødsavantgard’, og en av de få røde trådende som gjør at ikke utgivelsen går opp i sømmene. 

For med den mengden sære kombinasjoner av uttrykk man finner på ‘Dødsavantgard’ er det et under at reisen ikke oppleves som mer humpete enn den gjør. «Sexual Patina» (æsj) rekker ut en kaldsvettende hånd i form av en sjøsyk Jute Gyte-lead, før den kollapser i en sentrifuge av gledessenter-aktiverende rytmegymnastikk; «Worship» er som om Virus prøvde seg på støyrock og post-hardcore, ledet an av Alexander Konings shufflende og flyktige trommespill; og tittelsporet er så tjåka full av Voivodske teksturer at den kunne ploppa inn på ‘The Wake’ uten at noen leet et øye. Jeg har skriblet ned mye andre referanser og sammenlikninger i notatblokken min jeg kunne ha dratt frem, men dere har tatt poenget: ‘Dødsavantgard’ er en tettpakket utgivelse.

Og ja, dette idé-messige mangfoldet gjør at ‘Dødsavantgard’ kanskje ikke akkurat hevder seg blant de beste helhetlige album-opplevelsene i 2021. På samme tid er denne forakten for homogene byggesteiner et slags organiserende prinsipp i seg selv, og jeg kjenner at jeg bryr meg mindre og mindre om storstrukturens skavanker jo lenger jeg oppholder i dets kaotiske indre. Låtene på ‘Dødsavantgard’ er nemlig noen ordentlige dødsgrind-perler, og langlivede nok til at jeg kommer til å spinne dem gjennom sommeren. ‘Dødsavantgard’ er en forrykende og heseblesende tur gjennom dødsgrindens biologiske maskineri, og en utgivelse jeg kan anbefale alle fans av sjanger-agnostisk brutalitet.  

Skrevet av Fredrik Schjerve



Dark Delirium – Fallen 

Usignerte, ute nå på div. strømmetjenester

Dark Delirium er et metalcore-band fra Rogaland bestående av tre musikere: Halvar Moen på ledegitar, og brødrene Simeon og David Jakob Ekse på henholdsvis rytmegitar, bass og trommer (Simeon) og vokal (David Jakob). Gruppen har tidligere sluppet en EP ved navn ‘Rise’ og singelen «Slave of Darkness», som begge har blitt omtalt på bloggen. I omtalene mine rettet jeg et kritisk søkelys mot bandets låtstrukturer, enkelte produksjonsvalg og låttekstenes noe overbrukte språklige bilder, samtidig som jeg understrekte et potensial som jeg fortsatt mener er rimelig enkelt å skue i bandets mørke men tilgjengelige metalcore. På debutplata ‘Fallen’ virker det som at Dark Delirium har tatt mye av kritikken til seg, og resultatet er et knippe nye låter som utvilsomt er noen av de beste den unge trioen har servert oss så langt. 

Borte er også den overlange introen fra debut-EPen, erstattet med en kort og stemningsskapende sirenesang kalt «Delir (Intro)». En dybdeladning detonerer i det fjerne, og et riff som kan minne om Gojiras nyere og alternativ-inspirerte materiale annonserer begynnelsen på tittelsporet «Fallen». Det blir umiddelbart tydelig at produksjonen har fått seg et betydelig løft siden sist; borte er ubalansen mellom instrumenter og lydeffekter, erstattet med en klarhet og trøkk som virkelig tydeliggjør gruppens kommersielle potensiale. Det kommersielle aspektet styrkes også ved at materialet på ‘Fallen’ fremstår som gjennomgående komplett, med en balanse mellom detaljer og strømlinjeformede teksturer som gjør at låtene sklir ned på høykant. 

«Dark Secret» og «Slave of Darkness» er de to klareste høydepunktene på platas første halvdel. Førstnevnte har et av platas beste refrenger, et hardcore-aktig dragsug med vokaler som kunne vært skrevet av en ung M. Shadows, etterfulgt av et tungt og tilfredsstillende breakdown. «Slave of Darkness», på sin side, har en fabelaktig sammenbundet introduksjon som leder inn i et mørkt og chuggende vers. Det er ikke slik at Dark Delirium har pusset vekk alle strukturelle skavanker på sin nye skive, men ratioen flause versus fulltreffer har begynt å lene seg overveldende mot sistnevnte. Minneverdige øyeblikk finner vi også på platas andre halvdel, den In Flames-aktige «Tomb» og «Dying Light»s progressive dødsmetall-infleksjoner er spesielt verdt å nevne. 

Selv om Dark Delirium har tatt betydelige skritt i riktig retning på sin debut er det fortsatt ting som må adresseres dersom bandet ønsker å klatre enda lengre opp i det norske metalcore-hierarkiet. Låtene på ‘Fallen’ har en tendens til å begynne utrolig sterkt, med introer og vers som bygger på hverandre på utsøkt vis, men som mangler de store og virkningsfulle refrengene metalcore av dette kaliberet trenger. Soloene og ledegitarene er voldsomt underutviklet i forhold til det bunnsolide riff- og rytmearbeidet vi finner i gitarspillet ellers på plata, og tekstene klarer ikke helt å legge fra seg de overbrukte metaforene som dominerer metalcore-sjangerens mest utleverende hjørner. La ikke disse punktene lure deg til å tro at ‘Fallen’ er noe annet enn en uvanlig sterk debut fra et såpass ungt metalcore-band, Dark Delirium er allerede tidlig ute med å peile seg inn på et mørkt, stemningsfullt og post-vinklet take på sjangeren de er ene og alene om i norden. Et par år nedover i løpet ser jeg det ikke som usannsynlig at trioen kan levere en ordentlig milepæl innenfor norsk metalcore, men for øyeblikket får vi se oss fornøyde med å nyte fruktene av et dedikert, ungt band som fyrer på alle sylindrene. Dark Delirium stepper up sitt eget game på sin debutplata ‘Fallen’. 

Skrevet av Fredrik Schjerve



Plog – Mag Mell

Usignerte, ute nå på div. strømmetjenester

Debutplata til Stoner/Doom-bandet Plog åpner med et par akvatiske, effekt-belagte gitarer som summer rundt hverandre i et minutts tid, som skimrende oljesøl i en vannoverflate. En sort og elektrisk ladet sky materialiserer seg ut av tomrommet over vannflaten, og etter et knapt, spenningsfylt sekund starter en stri strøm av enorme, magmatiske stoner-riff og skrallende trommespill. I løpet av sine første par minutter åpenbarer «Hell Rising» klart og tydelig hva som er esset i ermet til Trondheimsbandet Plog: et stoner/doom-sound av en størrelse og tyngde som gjør den i stand til å forskyve tektoniske plater. 

Plog har allerede på debuten sin funnet frem til et tilfredsstillende og komplett stoner/doom-sound. Om dette er som følge av at enkelte av medlemmene har vanket i disse sjangermessige landskapene tidligere vet jeg ikke, men å ha musikere fra et band som Nathr i rekkene kan neppe skade om man skal navigere nedover doom-metallens sakteflytende elveløp for første gang. Med sin mystiske og tidvis okkulte tematiske vinkling blir det nærliggende for meg å sammenlikne Plog med band som Windhand og Subrosa, to band som bedre enn øvrigheten har klart å kombinere doom-metallens staselige uttrykk med stoner-sjangerens enorme gravitasjonskrefter. 

Ryggraden til ‘Mag Mell’ er de fabelaktige riffene som gitarist Finn Von Schmedling tilsynelatende ser ut til å plukke ut fra eteren uten betydelige vansker. Samtlige av de fire sporene besitter et riff eller to av et kaliber som band med mindre selvkontroll ville kjørt i graven via uendelige repetisjoner, en impuls Plog heldigvis klarer å temme (i de fleste tilfeller). Men selv en kort full-lengder som ‘Mag Mell’ kan ikke leve og dø på riff alene, så bandet sørger for å skape variasjon via diverse virkemidler, om det er snakk om psykedeliske garasjeduetten for fuzz-gitar og renplukket bass(?) som åpner «They Bleed», eller den interdimensjonelle riften som åpnes i broen til tittelsporet. 

Førstnevnte er med sitt stampende hovedriff, stakkato trommespill og sine monotone, uaffekterte vokaler et klart høydepunkt på plata. På skyggesiden finner vi faktisk singelen «Dead of Night», som til tross for en nydelig gotisk, Peaceville 3-aktig åpning blir trukket noe ned av vokalens lite overbevisende, aggressive fremtoning. Generelt sett er det vokalen jeg oftest henger meg opp i på ‘Mag Mell’, ettersom enkelte strekk (for eksempel slutten på åpningssporet) lider av intonasjon og uttale som ikke helt står i stil til platas ellers bunnsolide presentasjon, selv om det også skal nevnes at de mer messende og harmoniserte vokalpartiene vi finner ellers på plata fungerer aldeles utmerket. 

Til tross for noen svake vokal-strekk og et par humpete instrumentale overganger er det altså en meget god debut vi har med å gjøre i ‘Mag Mell’. Riffene lander som kampesteiner på en gammel og morken trehytte, og de psykedeliske touchene skaper en vagt kosmisk og okkult vibbe som matcher albumcoverets monokromatiske abstraksjon. Plog – i likhet med objektet de muligens er oppkalt etter – brøyter seg gjennom mye av den vasne konkurransen de har i stonder/doom-landskapet i 2021, og leverer en skive som er lett å hive på anlegget og fortære fra start til slutt når enn sulten måtte melde seg. Det er dog ikke mye som må justeres for at musikken skal nå et enda høyere nivå, så jeg håper gruppen har planer om å gi ut mer musikk i fremtiden. Plog slipper en av årets tyngste norske sprengladninger med debutplata ‘Mag Mell’.

Skrevet av Fredrik Schjerve