Metallurgiske funn: Ukas favoritt(er)

Grunnet mangel på utgave av favorittspalten forrige uke omtaler vi to favoritter denne uka.

Corroder – Tombs of Terror

Usignerte, ute nå på bandets Bandcamp

Trondheimsbandet Corroder utmerket seg i 2021 som en av de bedre demo-bandene innenfor den norske undergrunnen. Debut-utgivelsen ‘Demo 2021’ var et heseblesende vådeskudd av sann old-school thrashmetall, godt forsterket av dødsmetallisk tyngde og semi-progressive, tekniske impulser. Samtlige undergrunnshoder med et øre for tradisjonsrik ekstremmetall ville ha kommet frem til konklusjonen at gutta i Corroder har velutviklede instinkter for thrashmetalliske prinsipper, bare ved å skumme gjennom ‘Demo 2021’. På sin nye demo ‘Tombs of Terror’ presenterer Corroder dog et evolusjonært hopp som fortoner seg som en helt naturlig forlengelse av debuten, men som likevel bør klassifiseres som en svært spesiell begivenhet. 

I min omtale av debuten ‘Demo 2021’ fra i fjor identifiserte jeg mange av de uttrykksmessige tendensene som fremdeles styrer skuta på ‘Tombs of Terror’. Det jeg dog ikke forutså, var nøyaktig hvor langt Corroder skulle klare å strekke disse impulsene på kun et halvt år. Thrashmetallen er lynende rask og hensynsløs som tidligere, men dødsmetallen og de eventyrlystne impulsene har blitt en så sentral del av uttrykksmessige puslespillet at det ikke lenger er naturlig å sette dem i bås med Nekromantheon. Det virker nå som at bandet heller strekker seg i retning den type ekstremmetallisk håndverksmestring som Abhorration demonstrerte på fjorårets ‘After Winter Comes War’ – om ikke i uttrykk, så i etos. 

Corroders ildnende ekstrem-thrash kommer byksende ut av portene med uforminsket kraft på åpningssporet og singelen «Living Hell». Bandet spiller som en samlet enhet, og med den uhemmede driven og tælen som igjen satte den norske undergrunnsscenen på kartet ved begynnelsen av 2010-tallet.  Demoens høydepunkt får vi allerede på spor nummer to, «Scorn for Scorn», som fra sitt utgangspunkt i klassisk, heksende thrashmetall skjener inn i en bro som formelig eksploderer av pur artistisk id. Kreativ gitaristisk tenkning møter trommis Ola Langlis ravgale invensjoner, og sammen danner de en særegen og hektisk verteks som får de ekstremmetalliske nervesentrene til å fyre av i rekordhastighet. 

Det frenetiske tempoet opprettholdes på den korte døds/thrash-cocktailen «At One with Chaos», før demoen rundes av via ytterligere to høydepunkter. «Death Throes» skyter rikosjetterende power chords rundt i alle retninger, og krones av en bro som blander dødsmetallisk tyngde og alarmerende frekvenser til slående, atmosfærisk effekt. «Tombs of Terror» er deretter nok et utskytningspunkt for Corroder, ettersom den legger ut med en krigsmetallisk intensitet som utstyrer bandets allerede varierte arsenal med nok et dødelig våpen. 

Eksperten på alt som faller under sjangrene thrash og dødsmetall, Grizzly Butts, har uttalt at den beste dødsmetallen skrives av band som angriper sjangeren fra en bakgrunn i tradisjonell thrash. Denne teorien styrkes av utgivelser som Abhorrations ‘After Winter Comes War’ og Corroders ‘Tombs of Terror’, som begge blander sjangrene med en manisk glød som er sjelden og verdifull vare i det moderne metall-landskapet – norsk som internasjonalt. Jeg påstår ikke på noen som helst måte at ‘Tombs of Terror’ er en moderne klassiker eller en full realisering av potensialet til Corroder, den tøyles litt for mye av demo-formatets noe u-substansielle karakteristikker til å rettferdiggjøre den type uttalelser. Det er dog ingen grunn til å legge skjul på at Corroder med ‘Tombs of Terror’ kan ha kuppet den norske demo-tronen allerede i januar, og at internasjonale øyer burde se til Norge når de ser etter tradisjonsrik og mesterlig døds- og thrashmetall i tiden som kommer. Anbefales!

Skrevet av Fredrik Schjerve



Dødskvad – Krønike II

Dødskvad - Krønike II
Ute nå via Caligari Records

Dødskvad er en nokså fersk death metal-trio fra Oslo bestående av medlemmer med bakgrunn fra blant annet Obliteration. Bandet slapp demoen ‘Krønike I’ i 2020, og etter å ha blitt signert på amerikanske Caligari Records, har bandet nå fulgt opp denne med EP’en ‘Krønike II’. Med det serveres 25 nye minutter med blytung, brutal og fryktinngytende middelaldermetall.

På ‘Krønike II’ styrkes og videreføres uttrykket som ble etablert på forgjengeren, og er en atmosfærisk death metal-utgivelse i at den virkelig klarer å kommunisere en middelaldersk brutalitet og jævlighet på effektivt vis. Denne EP’en stinker av slagmarkers blod og gjørme, den oser av den uendelige kulda i mørke fangehull, og musikken låter så buldrende og upolert at det i alle fall føles ut som man får De mørke århundrers ugjestmildhet slengt fysisk i trynet. Dødskvads store prestasjon er helt klart at de klarer å levere slike inntrykk med utgangspunkt i et egentlig ganske tradisjonstro death metal-uttrykk. Brutale, streite riff, obskur growle-vokal og tungt trommespill er det som stort sett driver låtene fremover. Men i stedet for at dette bare munner ut i anonym dødsmetall, gjør bandet noen virkelig kule grep – særlig i produksjonen – for å oppdrive en klar egenart. Mye handler nok om trommene og bassen, som smelter sammen i en rå, naken og usminket enhet som leverer et beinhardt og rumlende trøkk.

Men kvaliteten løftes naturligvis også av at det rene death metal-håndverket også er svært godt. Dødskvad utviser en høy grad av forståelse for sjangerens grunnformler, og ‘Krønike II’ kjennetegnes i det hele tatt av svært overbevisende låtskriverprestasjoner i bunn. Det hele åpner for eksempel kruttsterkt med «Dommedagens Lyre», der et utilgivelig tøft og tungt hovedriff baner vei for en komposisjon der variert trommespill, hyppige temposkifter og sporadiske gitarsoloer er noe av det som holder interessen oppe hele veien gjennom.

Dødskvad gjør et interessant grep ved å la små ambient-snutter fungere som overganger mellom låtene. Sammen med effektene som tilslører vokalen, bidrar disse på effektivt vis til at ‘Krønike II’ bærer med seg en side som nesten føles litt åndelig og okkult. Snuttene er i noen tilfeller såpass korte at de egentlig ikke har spesielt mye for seg, men i utgangspunktet fungerer de godt som pusterom mellom de brutale slagene, og ikke minst leverer de på sitt beste en god dose mørk atmosfære ved å fremstå som godt og inspirert ambient-håndverk. Overgangen mellom «Dommedagens Lyre» og den litt tyngre, lengre og mer drivende «Etterlatt til Ulver» er for eksempel helt strålende, og de dissonante pianotangentene som avløser sistnevnte låt er også et smakfullt og positivt overraskende grep.

EP’ens svakeste ledd er sannsynligvis låta «Jakten», noe som skyldes den enkle grunn at den bringer litt lite nytt og spennende i forhold til de to foregående låtene. Avslutningslåta «Verdenstreets Rot» er imidlertid en sann vitamininnsprøytning, og overrasker på kult vis ved å bringe inn elementer som kan minne om både doom-metall og svartmetall. Det skjer i form av at den dødsmetallske brutaliteten her viker litt for et kaldere, tregere og mer melodisk uttrykk. Et Blut Aus Nord-aktig tema får boltre seg under det traskende tempoet og får alt til å føles enda litt mer okkult og ondskapsfullt, og deretter får man rett og slett høre Dødskvad på sitt desidert vakreste når klare gitarleads lyser opp lydbildet. Illusjonen brytes imidlertid, og mørke synther får ganske raskt dominere lydbildet og lede lytteren ned i avgrunnen – med ett har man fått servert et siste, bredt repertoar av atmosfære som fremstår ordentlig friskt og kult.

Og med det kan man konstatere at vi med ‘Krønike II’ sannsynligvis har fått servert et sant høydepunkt på EP-fronten i år. Dødskvad mestrer for det første et solid og tradisjonstro death metal-uttrykk på svært profesjonelt vis, og videre – og kanskje viktigst av alt – styrker de med denne EP’en en egenart som var beundringsverdig allerede fra før. For det ligger en nokså unik energi i ‘Krønike II’, og den kommuniserer en voldsom, middelaldersk atmosfære på en måte som både underholder og fascinerer. I så måte har vi også med en EP å gjøre som bidrar med noe ganske spesielt inn i den norske metallscenen.

Skrevet av Alexander Lange

Mikrostrukturell Evaluering: Ukas singler

Grimskull – Enforcers of the Night

Enforcers of the Night by Grimskull on Amazon Music Unlimited
Ute nå via Skullcracker Records

Grimskull er et band med historie helt tilbake til slutten av 1980-tallet, men som fikk sitt nåværende navn først i 2009 og som siden da har kommet med et lite knippe utgivelser. Bandets musikalske uttrykk står for så vidt i stil med perioden bandet først materialiserte seg i, og er et klart NWOBHM- og 80-tallsinspirert uttrykk. Et hederlig forsøk på en Steve Harris-aktig implementering av en flott, sentral bassgitar, et progressiv struktur og et Judas Priest-aktig driv i flere segmenter er sånn sett noe av det som preger bandets nyeste låt «Enforcer of the Night».

Den fremste innvendingen jeg har mot denne låta er nok en mangel på egenart, og om man skal være litt vanskelig er det klart at man ikke finner så mange grunner til å skru på dette fremfor å spinne en eller annen god og nostalgisk metallplate. Men «Enforcer of the Night» er like fullt en ganske så sterk låt, der den progressive strukturen mestres svært godt, blant annet med en flott og litt uventet outro, og riffene og melodiene stort sett holder høy standard. Hele greia tar åtte minutter å komme seg gjennom, og anbefales for alle som har sansen for metall som står godt i stil med noen av 80-tallets høydepunkter.

Skrevet av Alexander Lange



Convincing Clearity – «Addict»

Ute nå via Convincing Studios

En av fordelene ved å ha skrevet om norsk metall på et så heldekkende vis som Metallurgi har i over et år, er at vi endelig har kommet i kontakt med folk som har et bedre overblikk over norsk, core-relatert musikk enn oss selv. Vår primære kilde til nyheter rundt norske metallutgivelser er Metal-Archives, og de har jo som kjent nulltoleranse for alt som minner om hardcore-vokal og mannevonde breakdowns. Det har ikke Metallurgi, så vi setter voldsomt pris på lesere som tar kontakt for å gjøre oss oppmerksom på musikk vi har gått glipp av i den kategorien (og alle andre metall-relaterte kategorier for den saks skyld). Uten slike tips hadde vi nemlig gått glipp av band som Convincing Clearity, et metalcore-band med en svært punchy og profesjonell tagning på den mye omdiskuterte sjangeren.

Med sine søkende synth-linjer og angulære tyngde kan det basale uttrykket sies å speile mye av Bring Me The Horizons overgangsfase fra renspikka deathcore-gruppe til sitt mer alternative og populærmusikalske, nåværende sound. I tillegg vil du finne den byksende intensiteten til tidlig Architects, samt noen drønnende grooves som sender tankene i retning Deftones sine tyngre øyeblikk. Den kombinerte miksen fungerer helt utmerket, og Convincing Clearity styrker effekten ved å sky unna alle former for late og billige Metalcore-groover og triks. «Addict» er en velskrevet, kompakt singel med et glitrende refreng, og en god grunn til å åpne døra på gløtt og slippe inn et lite blaff av metalcore i livet ditt. 

Skrevet av Fredrik Schjerve



Warzaw – «Send My Regards»

Usignerte, ute nå på div. strømmetjenester

Warzaw har bare et formål i tilværelsen, og det er å levere banger etter banger innenfor et lavterskel men aldri så lite fengende tradmetallisk uttrykk. De mest oppmerksomme av leserne våre vil kanskje ha lagt merke til at dette er tredje uke på rad vi skriver om en Warzaw-singel, og det er fordi de kjører en hyper-komprimert promo-syklus i forkant av slippet av andreplata ‘Black Magic Satellite’ 31. desember. Med et såpass sent slipp gir de med andre ord fullstendig blanke i årets listesesong også, eller kanskje de satser på at debuten ‘Werewolves on Wheels’ skal sikre dem en plassering eller to (hvilket trolig ikke er så dumt). Det er i alle fall en glede å melde at bandet har en liten streak gående igjen, ettersom «Send My Regards» fortsetter den gode trenden som ble startet med «Fierce Attitude» etter den noe svake «Machine Gun Fire». 

Åpningsriffet forteller deg mer eller mindre alt du trenger å vite. Vi er tilbake i Warzaws hjemtrakter, et område innenfor tradmetall der forsterket hardråkk møter de mer svansende og antemiske tendensene til NWOBHM-bølgens fanebærere. Bandet er svært tydelige på at de ikke kommer til å følge hverken blinde sektledere eller saueflokker ut over klippekanten, og de formaliserer sin dedikasjon til individuell livsførsel gjennom et fengende og allsangverdig refreng. Det blir dog intet opprør uten folkemasser, og broens hardcore-lenende gjengvokaler står for et øyeblikks solidaritet før Håvard Herjuan kaster seg ut i en hylende gitarsolo. «Send My Regards» er en solid dose tradmetallisk moro, og nok et hakk i beltet for et band som har hatt et strålende musikalsk år.

Skrevet av Fredrik Schjerve



Dødskvad – Dommedagens Lyre

Ute nå via Caligari Records

«Dommedagens Lyre» er en smakebit på oppfølgeren til Dødskvads ‘Krønike’ fra 2020. ‘Krønike II’ kommer 20. januar neste år, og er noe å se frem til fordi det kommer fra et band med en høyst interessant vri på thrash-inspirert dødsmetall. Dødskvad presenterer musikken sin gjennom en brutal middelaldertematikk, og gjør det med et velrennomert og erfarent mannskap med medlemmer som har vært innom blant annet Obliteration.

Som på ‘Krønike’ er det også en eim av middelaldersk, blodig brutalitet som gjennomsyrer det musikalske uttrykket på «Dommedagens Lyre», og det gir en effektiv atmosfære som gjør dette til en litt ekstra interessant dødsmetallaffære. En djevelsk og svært romklangbefengt growle-vokal ligger som en tåke over lydbildet, trommelyden er rå og fin, og komposisjonen drives fremover av sterkt gitararbeid både i riffsegmentet og de febrilske gitarsoloene. Anbefales!

Skrevet av Alexander Lange



Grillfeast – «Suburban»

Usignerte, ute nå på bandets Bandcamp

De øldrikkende og kronisk sårhalsede Bandcamp-musikerne i Grillfeast har vært på fylla og hørt på Iron Maiden på vinyl, og resultatet er et seks minutters, desorienterende stykke industriell svartmetall som rivaliserer Justin Broadricks tyngste materiale med Godflesh (hva ellers skulle resultatet ha vært?). Mekaniske gitarer droner nådeløst under hvesende og støyende svartmetall-vokal, en sammensetning som tærer på psyken i minst like stor grad 18 måneder med nedstengning og hjemmekontor. Når lytteren nærmer seg sammenbruddets rand slipper bandet vinylnålen på et parti som best kan forklares som mental lidelse i auditiv form – en svimlende, psykedelisk skjærsild fylt av akvatiske gitarer. Låtformen er i kjent Grillfeast-stil sporadisk og usammenhengende, og den helhetlige opplevelsen er – også i kjent Grillfeast-stil – både sært og fett på samme tid. Ta en lytt dersom gårsdagens nedstenging var dråpen som fikk glasset til å renne over, for deretter å utøve grov vold mot og knuse nevnte glass.

Skrevet av Fredrik Schjerve

Makrostrukturell Evaluering: Ukas Plater




Kirkebrann/Visegard – Kirkegard 

Ute 30. november via Odium Records

Kirkebrann og Visegard er kanskje de to mest passende bandene som operer i Norge til å dele en splitt i 2021. Deres tradisjonstro men halvmoderne svartmetall bygger i begge tilfeller på den perioden innenfor sjangeren der artistene begynte å få øynene opp for de hittil ukjente knottene på miksebordet, med det resultatet at det spede og knitrende lydbildet ble erstattet med et mye kraftigere og skarpere et. Splitten ‘Kirkegard’ er unormalt substansiell for formatet, med en spilletid på en snau time der bandene får rikelig med rom til å demonstrere de subtile men betydelige forskjellene som skiller dem uttrykksmessig. 

Først ut av helvetes porter kommer Kirkebrann, og de kaster ikke bort mye tid før de går for lytteren strupe. Litt klimpring og sinnssvak nynning blir det dog på starten av «Black Metal Blues», før bandets mektige svartmetall ruller nedover åskammen som en mørk og tung tåkesky. Bandet har tydeligvis et godt utvendig perspektiv på sin egen musikk, for singelen «Døden Byr opp til Dans» er neste låta ut, og den byr på et tidlig høydepunkt med sin Endezzma-aktige brutalitet og rasende tempo. Kirkebrann er drevne på å variere kjernesoundet sitt fra låt til låt, og i løpet av A-sidens resterende låter får vi servert Satyriconske disco-groover, Dødsmetalliske gitartremuleringer og fengende svartrock. Best er kanskje «Lange Netter», hvis intro består av en flint-aktig ledegitar som tidlig slår gnister og antenner et veldig hav av black’n’roll. Den heseblesende driven får liksminken til å materialisere seg i fjeset mitt spontant, og Kirkebrann bevarer foten korsfestet til gasspedalen helt frem til målstreken.

Visegard er tidlig ute med å hevde seg som en liknende men distinkt entitet til sammenlikning, med en tilsvarende mektig fasade preget i større grad av mørk folketonalitet. Utgangspunktet for gruppens stil kan sies å være noe så spesifikt som Satyricons ‘The Shadothrone’ omkranset av Windirske, melodiske topper og knauser. Bandet oppleves som tydeligere forankret i sitt eget uttrykk enn Kirkebrann, demonstrert gjennom måten «Månedans» og «Draugen» skaper variasjon innenfor tilnærmet identiske riff-stiler og rytmiske rammeverk. Bandet klarer også å samle motet og driste seg lenger ut i den stilistiske ødemarken når de kjenner seg kallet dit, som på «Jerva Jakob» og høydepunktet «Hvor Gausta Rår». Førstnevnte beveger seg inn i et nesten folkemetallisk festlandskap befolket av gjengvokal som pussig nok sender tankene i retning en mer uhemmet Joachim «Jokke» Nielsen. Sistnevnte tar seg god tid til å brette ut sine tettvevde melodier og melankolske akkordrekker, en suggererende reise som gjør seg fortjent til en utstrakt og gradvis fade-out.

De to bandene byr på to tilsvarende sterke lytteropplevelser preget av ulike styrker og svakheter. Kirkebrann byr på mest variasjon i låtveien, men risikerer også å stykke opp identiteten sin i større grad. Visegard er på sin side langt mer uttrykksmessig konsistent, men dette kan tidvis også oppfattes som ensformig, spesielt med bandets markerte preferanse for tredelt, svingende taktfølelse. Dette er mest av alt svakheter som eksisterer i teorien, for min egen opplevelse av ‘Kirkegard’ er nesten utelukkende positiv – sett bort ifra den noe krevende lengden på utgivelsen. Kirkebrann og Visegard harmoniserer som to toner i djevelens intervall på ‘Kirkegard’, en splitt som troner på toppen av alle de norske bidragene til formatet i 2021. 

Skrevet av Fredrik Schjerve



Gorr – Tolv i Talet

Usignerte, ute nå på bandets Bandcamp

‘Tolv i Talet’ er et aldri så lite utsving for den befarne låtskriverduoen i Gorr, som består av solomusikerne Skuggima∂r og Hateful Wind. Tidligere utgivelser har vært godt plantet innenfor svartmetallens fire borgmurer, men i forbindelse med utgivelsen av sin nye skive har bandet uttalt at de ønsker å eksperimentere med elementer fra både dødsmetall og doom. Dette viser seg å være en god avgjørelse, ettersom ‘Tolv i Talet’ – også takket være noen små men viktige produksjonsjusteringer – langt på vei er den beste Gorr-utgivelsen til nå.

Åpningssporet «Like Vakkert som Grusomt» eksisterer muligens for å gi Gorr-lytterne en gradvis overgang til deres nye uttrykk, ettersom den for det meste består av mørkt atmosfærisk svartmetall. Med en litt uklar låtform og udefinerte ledegitarer gjentar den mange av tingene jeg har kritisert bandet for tidligere, men disse faller fort bort med ankomsten til «Einheri Ta Eit Sete». Åpningens blastende men bunnskrapende dødsmetallriff er bunnsolid, og det samme er versene og broens vandring ut i Rothadásk dødsdoom. «Jammerberget Ropar» krysser så de to uttrykkene vi har blitt presentert for på åpningslåtene, med en tung dødsmarsj til å åpne showet og hektisk black/death til å fylle låtas hovedseksjon. 

Singelen «Gje Han Ægirs Døtre» er neste mann ut, og låtas primitive, stavrende dødsmetall og episke melodiske svartmetall fungerer like godt som da den ble sluppet i august. Broens skeive og forstrekte blastbeats bidrar til å desorientere lytteren, og det samme gjør den tungt hamrende avslutningen. Avslutningssporet «Slik Lyder Soga Om Folket på Saltsteinen» er det klart mest hendelsesfulle av dem alle, med en nesten gotisk dødsdoom-introduksjon som leder inn i en forhekset seksjon som mest av alt fortoner seg som melodisk funeral doom. Broen destabiliseres på samme måte som forgjengeren, og insisterende, repetitive slag leder oss inn i en eksplosiv avslutning som dessverre er litt i overkant dominert av de kraftige bassfrekvensene. Utenom dette er det uoffisielle tittelsporet en god låt, og en passende syntese å avslutte skiva med.

I kjent Gorr-stil er produksjonen temmelig oppstykket, men den har forbedret seg en del i forhold til tidligere utgivelser. Skuggima∂rs maniske hyl er plassert akkurat langt nok bak i miksen til å fungere som et skremmende og truende geist i det fjerne, og gitarene er tunge men definerte nok til å gi lytteren den informasjonen som trengs for å navigere i låtlandskapet. Nok en gang vil nok ‘Tolv i Talet’ neppe skape entusiasme i det bredere metall-landskapet, men jeg mener skiva har potensialet til å sette Gorr i kontakt med en del av metall-befolkningen som ikke har interessert seg for prosjektet tidligere – spesifikt lytterskaren som interesserer seg for obskur og godt bortgjemt dødsdoom. ‘Tolv i Talet’ er – som  sagt – Gorrs beste utgivelse til nå, en skive som gjør mye riktig i sin sammenkobling av dyster dødsdoom og melankolsk svartmetall.

Skrevet av Fredrik Schjerve


Svart Hav – Funeral Fields

Svart Hav - Funeral Fields
Ute nå via DerelictGoods

Svart Hav er fem rogalendinger som plasserer stonerrocken og -metallen sin i en drakt som vekker assossiasjoner til mystikk, tankefulle konsepter og sørvestlandets vindkast og havbølger. Det i seg selv innevarsler nok en slags originalitet innenfor et sjangerlandskap som oftere like gjerne omtales som ørkenrock, og tilføyer mye til opplevelsen man får av bandets nye og solide andre-EP ‘Funeral Fields’.

Svart Hav starter her i et hjørne som er orientalsk nok til at jeg med en gang kommer til å tenke på tonaliteten i Superlynx‘ strålende fullengder fra i år, og sparker således ballet i gang på strålende vis. Grooven som forsiktig etableres i EP’ens preludium og sømløst videreføres i «Ride of Fedaykin» er bunnplanken for utgivelsens sannsynligvis beste del. Riffene sitter som skudd og vokalen er akkurat passe plassert i lydbildet der den ligger standhaftig, lavmælt og effektbefengt – assossiasjonene sendes til band som The Sword og Sleep, og det er ingen tvil om hvilke musikalske formler Svart Hav setter sin lit til.

Og det er nok snakk om en nokså – og kanskje litt for – trygg musikalsk tilnærming til sjangerlandskapet. De påfølgende og litt mer gyngende «Frozen Slumber» og «Matilda» er blytunge, sterke og dødsfine låter, men blir også litt anonyme i helheten, og vitner sånn sett om et band som kanskje kunne hatt godt av litt mer musikalsk eventyrlyst. Noe av det blir imidlertid forløst i EP’ens avslutning, syvminutteren «Tore Hund», som åpnes av gråtende gitarer og dystre ballade-tendenser før gitarcrescendoer åpner for et fantastisk, knusende refreng. Noen vil muligens se på låta som en liten tålmodighetsprøve, men den ender for min del opp som et spennende segment i en ellers sterk – om enn noe trygg – andreutgivelse fra Svart Hav.

Skrevet av Alexander Lange



My Grief – 1066 AD

My Grief - 1066 AD
Usignert, ute på strømmetjenester

‘1066 AD’ er andreplata til enmannsprosjektet My Grief fra Arendal, som ellers også har et knippe mindre utgivelser under beltet. Prosjektet fremstilles først og fremst som et svartmetallprosjekt, men fortoner seg på ‘1066 AD’ i mine ører i større grad med et uttrykk som ligger nærmere doom- og dødsmetallen. Brutalt, tungt, men tidvis også raskt og forholdsvis teknisk gitarspill ligger i forgrunnen, og komplementeres med roligere clean-gitar-partier, synther og til og med litt industrielle produksjonstriks. Med unntak av de to siste låtene, som er nyversjoner av tidligere My Grief-låter, er også alt på ‘1066 AD’ instrumentalt.

Platas introduksjon er av det mer stemningsfulle og behagelige slaget, der dungeon synth-snutten «The Beginning Is the End» baner vei for tittellåta. Dette er en flott oppbygget og balansert sak, der My Griefs hardere sider får føle seg frem under de blendende synthene før tyngre takter slår inn mot slutten. Et av platas mer eksperimentelle segmenter, «Bloodlust», kommer allerede rett etterpå, der noe som minner om en flyalarm introduserer en komposisjon basert på blytunge death metal-riff og ganske så kule industrielle effekter som flyr rundt i hodetelefonene.

Et annet høydepunkt er «Obsession», der synthene frembringer et av platas beste melodier. Det må imidlertid sies at særlig platas instrumentale brorpart ellers har litt problemer med å overbevise til tider. Det skyldes til dels riffene, som baserer seg på litt få formler og blir en smule ensformige og enkle. I tillegg er jeg overbevist om at vokal hadde gjort materialet bedre. Derfor er det også slik at de to siste sporene på ‘1066 AD’, nyversjonene av «Satan» og «Suffering», faller mer i smak hos meg. Det mer febrilske og nesten grindcore-aktige preget over disse låtene er også noe å skryte av. Låta i forkant, «Endless Pain», er også en interessant sak med sine underlige ekkogitarer, og er – for så vidt som mye annet – fylt med en del interessante bestanddeler som nok kunne gått inn i en hakket mer ambisiøs helhet.

Skrevet av Alexander Lange



Abhorration – After Winter Comes War

Ute nå via Invictus Productions

Mye har blitt sagt og skrevet på bloggen (av undertegnede) om tilstanden til norsk dødsmetall i 2021. Min tidligere oppfatning om at norsk jord ikke avlet mye av substans innenfor uttrykket har heldigvis blitt grundig motbevist, men det skal nevnes at 90% av norsk dødsmetall av kvalitet gis ut i form av EP-er og demoer. Abhorrations debut-utgivelse ‘After Winter Comes War’ svekker ikke akkurat mitt siste punkt, ettersom den kommer i form av en fire-låters demo utgitt av det respektable plateselskapet Invictus Productions. Den senker derimot min tidligere oppfatning ned i berggrunnen for å råtne en gang for alle, ettersom den inneholder noe av den absolutt beste undergrunns-metallen jeg har hørt i 2021, norsk eller ei.

Abhorrations dødsmetall-tagning bygger på sjangerens opprinnelse i ekstrem thrashmetall på 80-tallet, og pynter den med akkurat nok svartmetall i kantene til å gi tilstelningen en krigsmetallisk karakter. Med sine bakgrunner i band som CondorDeathhammerBlack Viper og Hecatomb skulle det vel egentlig ikke overraske noen at musikergjengen kjenner sitt utvalgte uttrykk bedre enn sine egne bukselommer, men det uanstrengte viset Abhorration kaster ut nok dødsmetallisk gull på fire låter til å fylle en hel skive på kan ikke unngå å overraske likevel. I tillegg la bandet nylig til Arild fra Nekromantheon ogObliteration på ledegitar, så en eventuell full-lengder vil stå i fare for å få det internasjonale dødsthrash-miljøet til å selvantenne av pur forventning. 

Men la oss ikke bevege oss for langt frem i tid, vi er tross alt her for å prate om ‘After Winter Comes War’. Tittelsporet kommer veltende ut av helvetes porter som en sort bølge av destruktive riffkunster, en semi-teknisk og skarpkantet form for dødsmetall som blaster og thrasher som om den har liv å avkorte. Miksen er nydelig organisk, – bitende men klar – en produksjonsjobb som ligger på nivå med Beyond ManHideous Death og Misotheists utsøkte skiver fra i år. Den Dante-refererende «Ten Trenches of Malebolge» introduseres så via en thrashende dødsmetall-fanfare, før episoder med ledegitar-dominans og mildt dødsprogga akkorder utvider uttrykksperspektivet utover åpningssporet. Sydende, glefsende bass forankrer den hektiske riffingen til Magnus Garathun, som med sineulende growling også sørger for å spikre demoens blasfemiske teser opp på kirkedøra. 

U-festlighetene stopper dog ikke her. «Desecrate the Exploits of God» setter utfor skrenten i et Nekromantheon-aktig jag, før trommis Øyvind Kvam mater på med nok periode-spesifikke brekk til å kalle trylle frem tårer i øyekroken til enhver hardnakket 80-talls-fanatiker. Mer rytmisk trolldom får vi på avslutningssporet «The Great Storm of Putrefaction», som dveler ved åpningens akkorder akkurat lenge nok til å destabilisere låtas rytmiske fundament. Låtas høydepunkter inkluderer blant annet den villeste opptellingen til en ny seksjon du kommer til å høre på en skive i 2021, samt en avslutning som er så sammensatt og heseblesende at du omtrent kan se guttas djevelske glis etter en velutført gjennomspilling.

Samtlige av medlemmene i Abhorration virker så innbefattet med grepene som får klassisk dødsmetall til å eksplodere ut av høyttalerne at jeg som anmelder opplever at mitt kritiske blikk for en gangs skyld ikke finner noe å plukke på. Det eneste som går gjennom hodet mitt når jeg hører på ‘After Winter Comes War’ er hvor hinsides tøft og kreativt det er, og at jeg vil ha mer av det – helst i går, om det hadde vært mulig. Abhorration har på sin debut levert 22 minutter med dødsmetall som (i mine øyne) kan konkurrere med toppsjiktet av årets utgivelser innenfor sjangeren internasjonalt, og som enkelt og greit er den beste norske EP/demo-utgivelsen jeg har hørt i år. Ingenting å utsette på; ta deg en lytt eller tjue. 

Skrevet av Fredrik Schjerve



Tenebral Rift – Umbra 

Usignerte, ute nå på div. strømmetjenester

Tenebral Rift er et anonymt band fra Trøndelag som ved første øyekast virker temmelig profesjonelt. Deres visuelle stil er meget forseggjort, og setter dem i dialog med mye av den andre okkulte, symbol-tunge ekstremmusikken som produseres i Trondheim for tiden. Dersom man spoler litt rundt i debut-utgivelsen ‘Umbra’ vil den klare, fyldige og detaljrike produksjonen være noe av det første som legges merke til, og på dette tidspunktet vil det virke sannsynlig at gruppen består av én eller flere musikere med lang fartstid innenfor ekstreme metallsjangre. En fullstendig gjennomlytt av plata vil derimot avdekke en del strukturelle skavanker som taler i mot denne teorien, og konflikten mellom den profesjonelle presentasjonen og den mangelfulle strukturen ender dessverre opp med å definere skiva, i alle fall for undertegnede.

‘Umbra’ er en skive som per bandets bio ønsker å undersøke de «mørkeste og mest undertrykte hjørnene at den menneskelige psyke», og det via dyster og atmosfærisk dødsdoom med elementer av svartmetall og sludge. Takket være den utmerkede produksjonsjobben oppleves skiva som temmelig fokusert uttrykksmessig, til tross for at undersjangrene som involveres er mange, og måtene de anvendes på likeså. Det miksen ikke kan hjelpe med, er å gi de lineære og gjennomkomponerte låtene den retningen som kreves for å holde lytterens fokus gjennom seks spor på syv til tolv minutter.

Samtlige av låtene på ‘Umbra’ holder seg tett til følgende struktur: Serier av enkeltstående og løst sammenkoblede ideer som hyppig avbrytes av lommer av post-farget atmosfære – gjerne med et sample på toppen. I tillegg repeteres seksjoner og ideer sjelden etter at de først har fått sin tid i rampelyset (med unntak av et par riff på «Enthralled Nocturnal Prison» og «Lingering Wound»), hvilket gjør låtene enda vanskeligere å skille fra hverandre. ‘Umbra’ fremstår derfor som en timeslang enkeltlåt, eller kanskje seks låter delt opp i tre eller flere, løst sammenknyttede deler – med andre ord en ordentlig utfordring å komme seg gjennom i en sitting. 

Hvilket er umåtelig synd med tanke på styrken til enkeltstående ideer, den tematiske utformingen og presentasjonen som helhet. Låter som «Vale of Shadows» kombinerer funeral doom-aktige atmosfærer og instrumentale effekter med drivende, rockende dødsdoom til utmerket effekt. Enda bedre er innslagene av svartmetall og black/death som dukker opp med jevne mellomrom, der spesielt den Djevel-aktige akkordsekvensen som kroner midtpartiet til «Shrouded by the Mist» gjør inntrykk. Det ligger med andre ord en god skive i ‘Umbra’s indre et sted, men mangelen på strukturelle holdepunkter gjør at selv de gode ideene sliter med å hevde seg når skiva har stått og surra på anlegget en tre kvarters tid. 

Det er sjeldent jeg er så konfliktert rundt en skive som jeg er med debuten til Tenebral Rift. Det er så åpenbart at bandet har potensialet til å bli et bunnsolid dødsdoom-prosjekt med sterk tematisk grobunn, men inntil låtformene faller på plass – samt ledegitarene, som ofte skjærer åpenlyst med akkordgrunnlaget, intensjonelt eller ei – vil de nok ha problemer med å utmerke seg i dagens råsterke, norske undergrunnsscene. Tenebral Rifts ‘Umbra’ vil trolig treffe en del av dødsdoom-scenens ivrigste konsumere, men for min egen del forblir den – om noe reduktivt – et slående eksempel på uforløst potensiale.     

Skrevet av Fredrik Schjerve



Haalbuaer – Mortal Ones Scream in Terror

Usignerte, ute nå på div. strømmetjenester

På sin andre demo fra 2020 beviste dødsmetall-trioen Haalbuaer at de er en av de mest groteske dødsmetallbandene på norsk sokkel. Det er forså vidt lett å forfalske organisk råte på en dødsmetall-demo med lave produksjonsverdier, men Haalbuaer utsondret en autentisk kjærlighet for alt som er sørpete og jævlig ved dødsmetall gjennom hvert eneste kravlende riff og vokale oppstøt. Molde-bandet viser en forståelse for fundamentale strukturer ved klassisk dødsmetall som er langt forut deres unge alder, og på debutplata ‘Mortal Ones Scream in Terror’ gjør de et evolusjonært hopp som gjør at jeg umiddelbart begynner å fantasere rundt hva slags skiver de kan komme til å slippe i årene som kommer. 

Med «evolusjonært hopp» mener jeg ikke at Haalbuaer har beveget seg ut sin av den primitive ursuppa, men heller at suppa har blitt fylt av et langt mer yrende og differensiert liv enn på tidligere utgivelser. ‘Mortal Ones Scream in Terror’ fyller nemlig sin korte spilletid med så mange ulike former for dødsmetallisk klassisisme at en like passende albumtittel hadde vært ’50 nyanser av fordervet OSDM’. Vi finner ikke bare luskende Autopsy-seksjoner og slibrige hyllester til Incantation, men også referanser til vridende, finsk dødsmetall og semi-tekniske nyvinninger fra senere i sjangerens utviklingskurve. ‘Mortal Ones Scream in Terror’ makter med andre ord å være både tematisk konsis og ufokusert, ettersom mer eller mindre hele spektrumet innenfor én av dødsmetallens evolusjonære grener kommer til uttrykk i løpet av skivas åtte låter. 

En luskende beat og øredøvende feedback varsler om kommende ødeleggelse, før et slimete og seig riff kaster oss rett ned i den sydende pytten av gjørmete dødsmetall som utgjør åpnignssporet «Cemetery Possession». Trommespillet henfaller like ofte til kjepphøye og dødspotente grooves som til tradisjonell blasting og rulling, og over det hele ligger vokalen som en kølsvart og tjære-infusert glasur. Produksjonen har fått seg en oppgradering siden bandets demo-dager, selv om gitaren tidvis forsvinner bak de høyt miksede trommene. Det er selvfølgelig viktig at bandet tviholder på sin karakteristiske råte, men senere utgivelser av band som Undeath og Noxis viser at det finnes mange produksjonsmessige muligheter selv innenfor avskyelig og grisete dødsmetall.

Blant ‘Mortal Ones Scream in Terror’s høydepunkter finner vi låter som «Cemetery Possession», «Inhale the Nauseating Fumes», «Pungent Ecstasy» og den eneste låta på skiva som har blitt hentet inn fra bandets to demoer, «Caverns of the Deceased». Disse låtene fungerer så bra fordi de inneholder noen av de absolutt groveste dødsmetallriffene på norsk sokkel i 2021, men også fordi de demonstrerer bandets usedvanlig velutviklede teft for dødsmetallisk rytmikk. Det som hindrer debuten i å være en virkelig betydelig hendelse innenfor norsk dødsmetall i år, er at Haalbuaer fortsatt har mye å lære når det kommer til låtskriving før de kan hevde seg blant sjangerens mestere, i tillegg til at produksjonen fortsatt trenger ytterligere justeringer for å unngå å stemples som en glorifisert demo. ‘Mortal Ones Scream in Terror’ er uansett en sjokkerende sterk debut fra et utrolig ungt band, og en obligatorisk lytt for folk som mener at den norske dødsmetallen er i overkant strigla og polert. 

Skrevet av Fredrik Schjerve



Urdôl Ur – Seven Portals to the Arcane Realms

Ute nå via Unborn Productions/Ixiol

Den atmosfæriske og episke formen for svartmetall som Summoning inspirerte er et ytterst vanskelig uttrykk å mestre. Når svartmetallens standardbesetning utvides med både synther og MIDI-instrumenter er faren for å overbelaste låtmaterialet med endeløse lag av melodistemmer stor, og selv Summoning selv kan ikke sies å alltid ha stålkontroll på denne balansegangen. Derfor er det så overraskende at den anonyme norske duoen Urdôl Ur får det til så godt på debuten ‘Seven Portals to the Arcane Realms’, et aldri så lite høydepunkt på tampen av utgivelsesåret 2021.

‘Seven Portals…»s tittel henviser til de syv låtene som utgjør skiva, men i mine øyne ville det vært mer logisk å skille de instrumentale mellomspillene fra de tre fullverdige låtene. I så henseende fungerer mellomspillene som portaler inn i Urdôls fantasi-univers, der de tre storkomposisjonene er utbroderte og episke narrativer som utspiller seg der. Til tross for en noe tilslørt og udynamisk produksjon presterer Urdôl Ur å fylle låtene med musikalske hendelser og dramatikk, for ikke å glemme de smektende melodiene som virkelig selger skiva som en minneverdig opplevelse.

Etter preludiets meget typiske horn-fanfare blir vi plassert midt i kampens hete, i det «Visions of Ancient Battles on the Plains of Baergloire» spiller ut sin fengende introduksjon. Klingende sverd og vrinskende hester lyder over den storslagne svartmetallen, og melodiske kontrapunkter utgjør et treffende bilde på de sammenvevde skjebnene som kjemper på de blodige slettene. Det nedstrippede midtpartiet maler et bilde av en slagmark som er uttynnet for soldater, og lyden av sverd som møtes i det fjerne skildrer den desperate kampen som utspiller seg mellom de få som er igjen. Som dere skjønner er dette musikk som fremkaller bilder og scenarioer på effektivt vis, et episk svartmetallskive som virkelig gjør seg fortjent til benevnelsen «episk».

«Pond of Mana»s fredelige klimpring, fuglekvitring og sildrende bekker er en nydelig pause etter det utstrakte slaget som nettopp tok plass. «Munloire» tar oss deretter med til et mindre krigersk scenario, en mer eventyrlig plass der drivende beats og fantastisk svartmetall-melodikk maner frem bilder av mektige fjell og begrodde daler. «The Darkened Pass (In the Shadow of Thozzt Dogor)» leverer så nok en rik auditiv fortelling, en som er preget av en spenningsfylt marsj gjennom snirklende korridorer overskygget av høye tinder. Låtas gitarintroduksjon er som en gradvis presentasjon av fortellingens distinkte karakterer, og i løpet av spilletiden bygges det opp forventninger og spenninger som utløses av den storslåtte repetisjonen av en av låtas mange sterke melodier. 

‘Seven Portals to the Arcane Realms’ er utrolig ryddig og vel-arrangert for sjangeren. Melodistemmer oppleves sjelden som overflødige, og ingen betydelig påtråkking av tær utspiller seg mellom de ulike instrumentalbidragene. Produksjonen som i utgangspunktet virket i overkant statisk bidrar omsider til utgivelsens sjarm – som de gulnede sidene som rommer et kjent og kjært eventyr. For min egen del får jeg faktisk mer ut av det Urdôl Ur har fått til på sin debut enn det meste av Summoning og Caladan Brood jeg har hørt, enkelt og greit fordi ideene en så vel-formulerte og -trimmede i forhold til de noe mer overfylte låtene til de to nevnte gruppene. ‘Seven Portals to the Arcane Realms’ er en strålende utgivelse som vil glede fans av atmosfærisk svartmetall, dungeon-synth og episke Summoning-hyllester i like stor grad. 

Skrevet av Fredrik Schjerve

Metallurgiske funn: Ukas favoritt

Ukas favoritt: Blood Red Throne – Imperial Congregation

BLOOD RED THRONE - Imperial Congregation LP (GOLD) (PREORDER) – Katakomben
Ute nå via Nuclear Blast

Kristiansand-bandet Blood Red Throne kan nok med rimelighet omtales som Norges death metal-band, og ‘Imperial Congregation’ har nå landet som dette velrennomerte bandets tiende plate siden oppstarten for hele 23 år siden. Mer rendyrket og raffinert death metal skal man nok se langt etter her til lands, og mens andre band som Deception og Diskord i år har pushet sjangeren i fremoverlente og interessante retninger, holder Blood Red Throne stort sett fast ved grunnformlene – og det med stålkontroll og en fingerspitzgefühl som gjerne også ellers kun mestres av de mest erfarne innenfor gamet. Produksjonsdrakten er moderne, og ikke minst nokså upåklagelig, men det som driver disse låtene fremover er stort sett et velfungerende groove-element, klassisk death metal-growling, beinharde riff og tidvis lekre tekniske detaljer fra samtlige instrumentalister.

Jeg nevner groove-elementet først fordi det nok er denne siden ved materialet på ‘Imperial Congregation’ jeg får aller mest ut av. Det er i og for seg også det første Blood Red Throne kaster i retning lytteren, der hovedriffet på åpnings- og tittellåta med en gang etablerer det uimotståelige rytmiske teftet dette bandet stadig demonstrerer også utover de neste tre kvarterene. Førstesingelen «Itika» drar dette elementet videre etter å ha åpnet med eksplosivt skarptrommespill – alt mens mørke, enkle gitartriplets over doble basstrommer ellers driver låta fremover, flott lead-gitar- og bass-spill åpner opp lydbildet litt i midten og et helt fantastisk avslutningsriff får opp appetitten mot slutten.

Og sådan går gjerne Blood Red Throne-toget på ‘Imperial Congregation’. Litt rytmisk lek i versene på «Conquered Malevolence» kontrasteres flott mot det vidåpne, knusende refrenget og noen fantastiske riff ellers. «Transparent Existence» tar imidlertid tempoet enda noen hakk ned i form av å være platas sannsynligvis tyngste og seigeste låt.

Slik variasjon er helt klart velkommen, og denne låta er også blant albumets desidert sterkeste. Annet krydder finner man blant annet i det nydelige, melodiske og også litt svartmetallaktige refrenget på «Inferior Elegance», og ikke minst i den syv minutter lange avslutningslåta «Zarathustra», der en litt mer kompleks låtstruktur, et ganske så vakkert – men like fullt tøft – hovedtema og dempede gitarer i versene fremstår som en litt mer spenstig og progressiv sak enn det øvrige materialet på ‘Imperial Congregation’.

Og kanskje kunne man ønsket seg flere sidesprang. I fullstendige gjennomlyttinger av plata får man til tider litt deja vu av andre halvdel – kanskje med unntak av «6: 7», som rett og slett byr på så gode riff at det bare lander som min favorittlåt. Men det har altså lite med enkeltlåters kvalitet å gjøre. Materialet på ‘Imperial Congregation’ er nemlig så sterkt at Blood Red Throne nok kommer svært godt ut i det veldig gode selskapet som norsk death metal forener i år.

Skrevet av Alexander Lange

Metallurgiske funn: Ukas favoritt

Ukas favoritt: She Said Destroy – Succession

She Said Destroy - Succession
Ute nå via Mas-Kina Recordings

She Said Destroys ‘Succession’ kan til tider føles litt som en kollasj. Med andre ord er det hørbart at albumet er bandets første utgivelse siden den over 26 minutter lange låta og EP’en ‘Bleeding Fiction’ så dagens lys i 2012, og at materialet skal være skrevet over så lenge som tolv år. Da jeg først hørte introduksjonslåta og singelen «To Us the World Entire» – for de to foregående singlene gikk meg hus forbi – tenkte jeg at denne måtte være en forholdsvis dekkende representasjon av hva jeg hadde i vente på plata. Helt feil tok jeg riktignok ikke, da She Said Destroy her på sett og vis etablerer grunnmuren i sitt uttrykk på ‘Succession’: En nokså postmetallsk post-hardcore-variant som får et virkelig rendyrket uttrykk litt utover i denne låta, der melankolske, bittersøte og smått triumferende vibber får leke seg under Rosetta– og ISIS-aktig vokal og en nokså frustrert, apokalyptisk og fandenivoldsk låttekst. Men det er først noen minutter etter math metal a la Dillinger Escape Plan har fått litt scenetid, og før vi får servert noen titalls minutter med flere overraskende og smakfulle varierte musikalske vendinger – all den tid She Said Destroy stort sett klarer å holde uttrykket sitt nokså fokusert om noen grunnleggende post-metallske formler.

Ganske andre takter får vi nemlig for eksempel servert så fort som i låt nummer to, «Eyes Go Pale». Her er flørten med moderne svartmetall åpenbar og høyst vellykket, der dissonante – ja, nesten litt Deathspell Omega-aktige! – gitarer og en helt fantastisk screamo-vokal maler stemninga svart, håpløs og styggvakker. Noen små lysninger som gjør det hele hakket mer post-hardcore-aktig kommer i noen vakre akkordskifter i refrenget(?), og det får en virkelig fin forløsning mot slutten – dette bidrar til å løfte låta til å bli et av albumets største høydepunkter.

Det er i grunnen leken med dissonans i gitarsegmentet som fremstår som et av de mest kontinuerlige elementene på ‘Succession’. «Our Will Be Done» tar i så måte stafettpinnen videre fra «Eyes Go Pale», der elementet ligger fast mens svartmetallpreget erstattes av et tydeligere groove- og death metal-preg, og tilsvarende takter er å finne på den påfølgende kruttønna «You Will End». At sistnevnte faller mer i smak enn førstnevnte hos undertegnede henger nok sammen med at «Our Will Be Done» eksponerer et litt gjennomgående problem på ‘Succession’ – nemlig at de dissonante gitar-melodiene til tider kan bli såpass lange og vandrende at det hele blir litt statisk og monotont. Den i utgangspunktet uimotståelige grooven som ligger i bunn på akkurat denne låta får ikke helt forløst sprengkraften sin, og alt blir veldig mye kulere på «You Will End», der gjørmete gitarer, et gjennomgående forrykende tempo og en helt, helt strålende opptakt til det flotte, triumferende refrenget gjør låta fortjent til et favorittstempel.

Litt langdryge og ensformige gitarpartier skaper noen problemer også for «At the King’s Horses» og «Collapse», all den tid mange kule – og ikke minst rytmiske – detaljer ligger innimellom og sistnevnte får en svært god forløsning mot slutten med et flott, progga riff.

Det er mulig at She Said Destroy her er på sitt beste når bandet rendyrker sitt utgangspunkt i post-hardcorens velkjente landskap. Da tenker jeg spesielt på «Not Only Bridges», som treffer fullstendig blink med låtteksten og det nydelige refrenget som stadig fremkaller tilfredsstillende doser dopamin. Mye av det samme kan sies om en annen svartmetallsk juvel på plata, «Sharpening the Blade», som muligens er min favorittlåt, som for øvrig får Deafheavens slektskap med post-hardcore-scenen på den amerikanske vestkysten til å gi mye mening. Her møtes det beste fra to verdener, og særlig den enkle, men dødelig effektive refrengmelodien og de urimelig flotte clean-gitarene i midtpartiet får meg til å bøye meg i støvet.

Så flørter altså She Said Destroy med andre sider av ekstremmetallen også på ‘Succession’, og death- og groove-metallen avlegges visitter også i «Greed Witches» og «Ruin». Førstnevnte henter nok mest styrke i å tilføye variasjon snarere enn å være en death metal-låt fra øverste hylle – til det er produksjonsdrakten på ‘Succession’ ikke helt egnet på denne komposisjonen, og variasjonens medalje får sånn sett en bakside. Men «Ruin» byr på noen fine, dissonante støy-effekter, albumets sinteste bass og – i forlengelse av det – et helt knusende avslutningsparti.

En veldig nerdete og kanskje litt urettferdig innvending mot ‘Succession’ er imidlertid en annen bakside ved variasjonen på plata – nemlig at en stor og fin bukett av ulike elementer brukes uten at den helhetlige egenarten blir helt åpenbar. Om utgivelsen i seg selv er et unikum, kan variasjonen i uttrykkets grunnvoller muligens har blitt litt ofret på veien. I mine øyne ville imidlertid den over åtte minutter lange avslutnings- og tittellåta (de andre låtene ligger stort sett rundt fire-fem-minuttersmerket) vært et modig og kult svar på en slik innvending.

(Låta) «Succession» synes jeg var en merkelig, langdryg og litt ubegripelig sak til å begynne med, men på en eller annen gjennomlytting sa det klikk. Her løfter She Said Destroy frem synthene som har ligget litt i bakgrunnen tidligere på plata frem på en utmerket måte i hver ende av låta, og i midten tyner bandet lytteren med et dødstungt, men melodisk tema som veksler tålmodig, men effektivt mellom to moduser. Det hele blir en mektig og fin avslutning på en fargerik og interessant plate som må lande som en av Norges sterkere metal-utgivelser i år – selv om det er mulig å peke ut noen klare skavanker. Det er i alle fall ikke minst et spennende tillegg i et undersjangerlandskap som egentlig ikke utforskes så mye her til lands.

Skrevet av Alexander Lange

Makrostrukturell evaluering: Ukas plater

Enslaved – Caravans to the Outer Worlds

Caravans To The Outer Worlds by ENSLAVED - info and shop at Nuclear Blast -  Nuclear Blast
Ute nå via Nuclear Blast

‘Utgard’ var for min egen del mer et sårt etterlengtet tegn på artistisk utvikling enn en artistisk triumf i seg selv. Det kan virke paradoksalt å be et band som har gjennomgått en så omfattende og banebrytende utvikling som Enslaved om å fortsette å styre skuta ut i ukjent farvann, men som blodfan av bandet mener jeg at har skjellig grunnlag for å mene det jeg mener rundt saken (akkurat som dere lesere har rett til å gi fullstendig blanke i hva jeg mener om saken, for øvrig). På ‘Utgard’ så vi dog Enslaved dra på seg sine eksperimentelle bukser igjen for første gang siden ‘RIITIIR’, og om ikke plata som helhet toppet årets lister for mitt vedkommende var f.eks «Urjotun» et dristig eksperiment som demonstrerte bandets evne til effektiv selv-innovasjon. ‘Caravans to the Outer Worlds’ bygger videre på noen av forgjengerens nyvinninger, samtidig som den inneholder desto flere tegn på at Enslaved kan være på vei mot et nytt sonisk landskap.

EP-ens store trekkplaster må nok sies å være singel og tittelsporet «Caravans to the Outer Worlds». Vi har allerede fått mye tid til å fordøye og undre oss over låta, men selv etter to måneder kan jeg erklære at den ikke har tapt noe av sin opprinnelige magi. Dette er Enslaved på sitt mest eksotiske, med en spilletid på seks minutter definert av jagende sekvenser, retningsbestemt momentum, ormhull-traverserende blast beats og en usedvanlig meditativ og transporterende avslutning. For en kar som ikke lot seg trollbinde av ‘Sleeping Gods’ fra 2011 er det en glede å se at bandet er i stand til å produsere noe av sin beste musikk innenfor EP-formatet, og «Caravans…» kommer nok til å være høyt etterspurt på bandets kommende norgesturné med Shaman Elephant.

Men ‘Caravans to the Outer Worlds’ består selvfølgelig ikke bare av tittelsporet. Foruten de to mellomspillene har vi et eksempel på noe man ikke ser sånn altfor ofte innenfor metall, nemlig en direkte videreutvikling av en låt fra tidligere i bandets karriere. «Ruun II – The Epitaph» trår nemlig – etter en svært Opethsk kassegitar-sekvens – rett inn i «Ruun»s teksturelle og rytmiske univers. Svartmetallen til forgjengeren uteblir, men i stedet får vi et tålmodig og ruminerende strekk som av alle ting vekker assosiasjoner til 80-tallets melankolske pop-strømninger. Det funker temmelig godt, men med tanke på hvor kort EP-en er vil nok enkelte ønske seg et mer substansielt og metallisk nummer. 

I det keyboardist Håkon Vinjes bleeper og blooper leder oss ut i mørke natta mot slutten av «Intermezzo II: The Navigator» får jeg følelsen av å bli dratt i retning noe nytt. Det hviler en slags forventning under låtas standhaftige framdrift, en forventning om at Enslaved har funnet tid til å rekalibrere og stake ut en ny kurs for sine fremtidige kreative prosjekter. ‘Caravans to the Outer Worlds» er for all del en transporterende og engasjerende lytteropplevelse, men nok en gang må jeg konstantere at hintene den gir angående hva som venter oss bak horisonten er det som virkelig tenner en ild i meg. Enslaved har siden 90-tallet vært en av Norges aller mest spennende band, og på ‘Caravans to the Outer Worlds’ demonstrerer svartmetall-legendene at de ikke er tilfredse med å slutte å være spennende helt ennå.  

Skrevet av Fredrik Schjerve


Order – The Gospel

Order | The Gospel - CD DIGIPAK - Black Metal | Season of Mist
Ute nå via Listenable Records

Bandet Order er i alle fall ett av svarene på hva to av Mayhems første medlemmer, Messiah og Manheim, driver med nå til dags. Her spiller vokalisten og trommeslageren svartmetall sammen med to med bakgrunn fra henholdsvis Cadaver og Gluecifer, og bandets nyeste skive ‘The Gospel’ er deres andre etter at ‘Lex Amentiae’ ble sluppet i 2017.

På tross av at Messiah og Manheims dager i Mayhem for lengst er talte, er det denne gangen kanskje enda lettere å antyde en viss affinitet til dette legendariske svartmetallbandet. Likheten med plater som ‘Chimaira’ og ‘Ordo ad Chao’ åpenbarer seg sterkt i låta som avløser ambient-introen «Pneuma», «Rise», der et dødelig effektivt driv og gitarriff med pur ondskap i grunnvollene bygger grunnmuren under en særdeles sterk åpning. Death metal- og hardcore punk-erfaringene som er til stede i bandets mannskap står muligens bak det litt ekstra hardtslående preget – det høres litt ut som lydsporet til et torturkammer.

Når «Rise» åpenbarer noen av albumets sterkeste sider, tar det imidlertid dessverre heller ikke så alt for lang tid før de svakere punktene eksponeres. «Bringer of Salt» tar stafettpinnen greit videre, men på «It Burns» – som låtskrivermessig er sterk nok – mener jeg produksjonen begynner å gjøre musikken en bjørnetjeneste. Nærmere bestemt er det snakk om den svært høye skarptromma, som i enkelte beats blir fullstendig overdøvende. Det går blant annet også hardt utover «My Pain» og «Tomb» senere på albumet, som ellers byr på sterke saker særlig i gitarsegmentet, der Order også ikke kommer så alt for godt ut av at vokalen noen ganger ligger ganske isolert til i lydbildet.

Det er synd, for på sitt beste er ‘The Gospel’ virkelig, virkelig bra saker. De største høydepunktene finnes definitivt i midten, der blant annet tittellåta står for det jeg mener er en bunnsolid og også litt særegen svartmetallprestasjon der en taktfast trommerytme dundrer under de fantastiske akkordrekkene og den kruttsterke vokalprestasjonen. «Descend» og «Lust» følger sterkt opp, der førstnevnte sørger for den mest hardtslående lytteropplevelsen og «Lust» sannsynligvis byr på platas sterkeste gitararbeid. Med det er det tydelig at Order på ‘The Gospel’ viser hva de er i stand til, og at de med noen justeringer i det litt vel høylytte produksjonsmaskineriet kan by på noe enda sterkere ved neste korsvei.

Skrevet av Alexander Lange


Hate Angel – Kill for Passion

Hate Angel - Kill for Passion
Usignert, ute på strømmetjenester

Hate Angel er et band som har tatt opp overraskende stor plass i den norske metallscenens bevissthet i forhold til den spede mengden musikk de faktisk har gitt ut. Jeg har lenge vært klar over bandets eksistens uten å helt vite hvorfor, ettersom jeg til den dag i dag ikke har hørt EP-en som må ha mye av æren for bandets synlighet, nemlig ‘Chosen Ones’ fra 2019. Det er svært uvanlig at et nytt band klarer å samle opp flere tusen likes på Facebook før de har sluppet en eneste full-lengder, og Hate Angel har per i dag (et par uker etter slippet vel å merke) hele fem-og-et-halvt svimlende tusen av dem. Den mest vannholdige teorien må vel være at bandet har jobbet som helter med å skaffe oppmerksomhet og blest via endeløse konsertopptredener, men nå som jeg har hørt debuten deres en seks-syv ganger skal jeg ikke utelukke at folk bare hører et eller annet spesielt i deres forrykende black/death/thrash.

‘Kill for Passion’ flyter nemlig over av en kaotisk og utemmelig energi som er fullstendig deres egen. Hate Angels brutale dødsthrash med elementer av dissonant svartmetall er fremført på et vaklende, nesten slurvete vis som gir deres tårnende silhuett en desto mer skremmende og truende fremtoning. Jeg har allerede sammenliknet dette aspektet av bandets sound med den eksentriske rytmebruken til det amerikanske dødsmetallbandet Dim Mak, men det kan godt tenkes at det kun er en sideeffekt av at bandet gir blanke i instrumental presisjon til fordel for bestialsk fremdrift og energi. Det er uansett en definerende side ved bandets lydbilde, og for min egen del den absolutt viktigste grunnen til at ‘Kill for Passion’ knuser så hardt som den gjør.

Åpningsfanfaren på «Cult of Nature» demonstrerer dette fenomenet like godt som noen annen låt på ‘Kill for Passion’. Åpne strenger søler til det harmoniske bildet, og de brokete rytmene gir en slags haltende gange som aldri helt rettes opp i løpet av platas knappe halvtime. Den jagende dødsthrashen som følger er aldeles heseblesende, en gnistrende storm av harmonics og kantete gitarhugg. Singelen «God is Gone» er også et utmerket eksempel på bandets særegne rytmikk, denne gangen ispedd uortodokse akkorder og et nesten ‘Ion’-sk gitarbrekk mot slutten av låta.

Så må vi selvfølgelig nevne de kvelende, sorte vindene av diabolsk svartmetall som Hate Angel sprer strategisk rundt på skiva. Disse vindkulene utgjør som regel naturlige høydepunkter for låtene de opptrer i – små lokale formørkelser av ‘Kill for Passion’s allerede skyggelagte terreng. Pre-choruset på «Heed the Call» er definitivt rått nok til å fortjene sitt øyeblikk i rampelyset, men selve juvelen må sies å være den urovekkende kosmiske strålingen som lyser opp under soloen mot slutten av «God is Gone». Generelt sett er det få øyeblikk på ‘Kill for Passion’ som kan sies å være helt alminnelige, Hate Angel finner alltid en måte å vri velkjente ideer om til ugjenkjennelige og skrekkinngytende lydstrømmer.

Jeg skal derimot ikke påstå at debuten til Hate Angel er noe mesterverk; det finnes flust av ting bandet kan jobbe med for å høyne sitt eget artistiske kapital i årene som kommer. Bandet tar en del avgjørelser på ‘Kill for Passion’ som er litt vanskelige å gjøre seg god på – som f.eks den oppstemte og nesten fjamsete soloen på andresingelen «Death Awaken -, og vokalen tøyer virkelig strikken for det som er tålelig av rytmisk upresishet til tider. Til tross for disse skavankene er ‘Kill for Passion’ en auditiv bombeeksplosjon jeg har lyttet til utallige ganger de siste par ukene, og en black/dødsthrash-plate som kommer til blåse fans av krigsmetallisk ekstremitet i bakken fra første gjennomlytt.

Skrevet av Fredrik Schjerve


DRITTMASKIN – Svartpønk

Drittmaskin - Svartpønk
Usignert, ute på strømmetjenester

DRITTMASKINs musikalske uttrykk er nok beskrevet forholdsvis dekkende i tittelen på dette vestlandsbandets nyeste plate, ‘Svartpønk’. Med beina godt plantet i punkens fandenivoldskhet og uhøytidelighet gir DRITTMASKIN også plass til mye av svartmetallens estetikk, både i form av mange av de mer melodiske innslagene og det tidvis forrykende tempoet i bandets musikk. Det er imidlertid sjelden snakk om utforskning av svartmetallens mer atmosfæriske sider; snarere legger DRITTMASKIN seg ofte tett opp mot thrash- og speedmetallens slektskap med sjangeren. Med det kastes mange elementer inn i smeltedigelen – og for så vidt også flere enn de jeg har nevnt. Bandet evner med det å koke opp interessante og meningsfulle musikalske hybrider på ‘Svartpønk’, all den tid utgivelsen da også kan fremstå en smule ufokusert til tider.

‘Svartpønk’ er uansett best når hybriden mellom punken og svartmetallen – svartpunken! – rendyrkes mest. Med noe så enkelt som de onde, onde moll-akkordene i refrengene på «Glattcelle» og «Takk, Recovery», som følger opp noen virkelig hemningsløse punk-partier, treffer DRITTMASKIN blink. Et annet høydepunkt er låta «Brune Auge», der jeg aner noe inspirasjon fra noen av Darkthrones og Immortals kuleste triks, så vel som blackthrash-juvelen «Når Dei Kjem For Å Ta Meg», som står for et av platas sterkeste og mest catchy hovedtemaer og refrenger. Blackthrashen på «Krig» er desto mer vellykket der drivende, Megadeth-aktige vers får selskap av bandets beske skrikevokal, nærmest melankolske akkordrekker i hovedtemaet og en nokså vidunderlig gitarsolo. Like bra går det dessverre ikke på «Drittfolk», der hovedtemaet høres ut som at er litt vel åpenbart inspirert av et par helt spesifikke ‘Kill ‘Em All’-riff – låta reddes imidlertid litt inn av at bandnavnet får gjennomgå i refrenget og et helt fantastisk innskudd av Van Halensk tapping.

Så er ikke «Drittfolk» den eneste låta som kunne kommet bedre ut. Noen av låtene der punk-elementene stort sett får gjøre jobben alene blir for eksempel litt for anonyme. Det gjelder særlig i starten av albumet, der bandet etter en vellykket åpningslåt i form av «Al-Namrood» sliter litt med å holde interessen min oppe gjennom «Ni Barn Blir Født» og «Mors Nydelige Rose» – «La Dei Dø!» må nok også kunne sies å havne i denne kategorien. Det går hakket bedre når punk-elementene nærmest forkastes i de to lengste låtene på albumet, svartmetalleskapaden «Rottekrig» og avslutningslåta «Lími», som huser noen av platas aller beste temaer. Her er et større problem at låtene i mindre grad kler DRITTMASKINs produksjonsdrakt på ‘Svartpønk’, og den ekstremt nakne og høylytte skrikevokalen er nok her – for å si det sånn – en smakssak, særlig på «Rottekrig». Både komposisjons- og produksjonsmessig føles også disse to låtene litt underlig plassert blant resten av musikken på plata – all den tid de tilføyer mye, og nok også litt etterlengtet, variasjon. Det er nok i det hele tatt enklere å sette stor pris på bestanddelene i ‘Svartpønk’ enn å bli helt klok på helheten, og plata henter først og fremst sin styrke i sin tendens til å overraske og bandets stort sett utsøkte evne til å blande punk- og metallelementer sammen. Skavankene ligger stort sett i detaljene og at enkelte låter ikke når opp til de helt beste, og med det er det også snakk om en i all hovedsak sterk utgivelse fra DRITTMASKIN.

Skrevet av Alexander Lange


Andakt – Incubus

Andakt - Incubus
Usignert, ute på strømmetjenester

Andakt er et foreløpig anonymt svartmetallband som uten forvarsel slapp EP-en ‘Incubus’ på et knippe strømmetjenester nå i begynnelsen av oktober. Det basale lydbildet har sterke forbindelser til den norske andrebølgen i all sin fandenivoldske prakt, men ikke i den grad at plagiatkontrollen går av. Dette er mye takket være en viss maskin-aktig brutalitet som gjør seg til kjenne over EP-ens tolv minutter, en liten x-faktor som separerer Andakt fra de voldsomme mengdene av Bandcamp-svartmetall som flyter ute på nettet.

Åpningssporet «Andakt» er en tyktflytende strøm av doomy svartmetall, med et sterkt hovedtema som kan minne om Inquisition på sitt ondeste. Singlende hi-hats tar oss inn i versene der bandets anonyme vokalist advarer mot blind konformitet, før den nevnte brutaliteten sprenger det som er av skalkede luker via mitraljøse-aktige gitarer. Denne formen for tekniske sprengladninger er svært uvanlige innenfor svartmetall, og Andakt baker det inn i låta på svært effektivt vis.

Tittelsporet leverer deretter en litt mer suggererende og ritualistisk variant av åpningssporets akkordrekke, hyppig avbrutt av mer intense og hektiske svartmetallpartier. Denne intensiteten overføres til «Pave i Flammer», som er det klart mest ekstreme og stormende nummeret på Andakts debut-EP. Avslutningen kommer i form av bonuslåta «Serpentibus Additid», en kvernende Bandcamp-aktig demo som tilfeldigvis inneholder utgivelsens desidert feteste riff.

Alle aspektene ved Andakts ‘Incubus’ vitner om et band som er i oppstartsfasen. Produksjonen er pistrete og tynn, og låtmaterialet er foreløpig litt for rudimentært til å virkelig gjøre inntrykk. Spirene til en solid og spennende svartmetall-diskografi har derimot blitt sådd på ‘Incubus’, så jeg håper at dette ikke blir siste gangen vi hører fra den (antatt) anonyme soloartisten. Andakts ‘Incubus’ er et ukomplisert men effektivt førstedykk inn i svartmetallens rensende, sorte flammer.

Skrevet av Fredrik Schjerve

Metallurgiske funn: Ukas favoritt

Ukas favoritt: ILLT – Urhat

ILLT - Urhat - Metal Epidemic
Ute nå via Indie Recordings

Debutplata til ILLT, ‘Urhat’, henter mye av sin styrke i det at den fremstår genuint lidenskapelig. Mannen bak, Roy Westad, har, med spillehjelp fra musikere med erfaring blant annet fra Megadeth og Nile, ikke kokt opp noe som i spesielt nevneverdig grad bidrar med så mye nytt innenfor ekstremmetallens rammer. Men med et bredt repertoar av virkemidler fra en stor bukett av undersjangre, en utrettelig energi og flere blinkskudd kan han med ‘Urhat’ virkelig skryte på seg å ha skapt et solid metallhåndverk. Det er den typen plate der artisten lykkes svært godt med det vedkommende med all sannsynlighet prøver på både låtskriver- og produksjonsmessig. Det gjør ikke ‘Urhat’ til en perfekt plate, men snarere til noe som er en høyst prisverdig og underholdende affære å pløye seg gjennom.

‘Urhat’ kunne sikkert vært en slags eksamensoppgave for moderne ekstremmetallnerder gjennom at man stadig får inntrykk av at man kan fundere over inspirasjonskilder for musikken i ethvert lille bruddstykke av den. ILLTs uttrykk kan nok generelt sies å være en slags thrashmetallsk pendel som svinger mellom et preg av svartmetall med moderne produksjonsdrakt og melodiske og svenske innslag av death metal – da i en nokså progressiv form og med visse metalcore-elementer, særlig i vokalsegmentet. På tross av enkelte pusterom går det meste i en rasende fart, noe som gjør at særlig svartmetalldelene sender assossiasjoner til noe sånt som Anaal Nathraakh mens substansen kanskje ligger nærmere et Dimmu Borgir uten symfonisk staffasje eller Behemoths argeste påfunn.

Man kastes sånn sett ganske rett ut i det også med de to låtene «Milennial Judas» og «Sons of the Northern Lights», der man etter en lumsk, smått dissonant og likevel ganske storslått svartmetallintro i førstnevnte ganske raskt får et inntrykk av bredden i ILLTs musikk. På syv minutter kommer ILLT seg gjennom voldsomt mange riff og vendinger i et nærmest kontinuerlig tråkk på gasspedalen før «Sons of the Northern Lights» etterpå – i ganske tilsvarende stil – sper på med noen av albumets sterkeste melodier.

Selv om mesteparten av albumet består av enorm fart og spenning synes jeg ILLT kommer aller best ut av mid-tempo-delene Westad har klart å rydde plass til. Smaken på disse kommer allerede i åpningen, men får nok utfolde seg mest i «Scythian King» der versriffet er som noen av Dimmu Borgirs feteste og i mine øyne bidrar mye til at dette sannsynligvis er albumets sterkeste låt. Så skal det sies at albumets mest heseblesende partier tilføyer mye av den energien som gjør ‘Urhat’ så appellerende, men at ILLT nok også leker litt med ilden når dette er så dominerende i de egentlig ganske så progressive låtstrukturene som kunne hatt vel så mye godt av litt tålmodighet. Det synes jeg imidlertid ILLT er mer inne på i siste låt ut som passende nok er kalt «The End of All Things», som også blir en ganske atmosfærisk annerledeslåt med sine litt Behemothske gitarmelodier. Den mer Metallica-aktige thrash-metallen som får sitt utløp på «Every Tree a Gallow» er også et friskt pust i så måte etter den voldsomme «Blood of the Unbeliever».

Så er jeg nok litt mett på musikken når plata er ferdig etter bare 36 minutter. Man kan nok også innvende at produksjonen er litt vel finslipt og komprimert og at de lengste låtstrukturene blir i overkant fullstappede. Men ‘Urhat’ er først og fremst en svært underholdende og vellaget ekstremmetallplate, og den holder et høyt, profesjonelt nivå mens musikkens voldsomme energi ikke etterlater noen tvil om at det ligger mye iver og lidenskap bak.

Skrevet av Alexander Lange

Makrostrukturell evaluering: Ukas plater

Morta Sentinel – Golgata

Usignert, ute på strømmetjenester

Bergensbandet Morta Sentinel skriver i sin bio at de er inspirert av frenetiske dødsmetalliske grupper som Timeghoul og norske Obliteration, så vel som den seigere og mer forråtnede gen-varianten som uttrykkes via band som Autopsy, Krypts og Cryptic Brood. Dersom du har en større interesse for undergrunns-dødsmetall enn folk flest vil disse referansene trolig vekke enorme forventninger rundt musikken til Morta Sentinel, og disse forventningen vil for det meste bli tilfredsstilt på deres korte debut-EP ‘Golgata’. På ‘Golgata’ presenterer trioen et noe stilistisk fragmentert produkt, men som inneholder absolutt alt som kreves for å snekre sammen en virkelig enestående dødsmetall-utgivelse.

Det første som gjør seg bemerket når man trykker «spill av» på åpningssporet «Atlantean Sentinel» er hvor fabelaktig råtten og muggen produksjonen på ‘Golgata’ er. Miksen har den klaustrofobiske og kjeller-aktige karakteren som kjennetegner virkelig gode dødsmetall-demoer, samtidig som den er fylt av organiske teksturer som sender fantasien i retning morkne trekister og det fuktige jordsmonnet som tynger ned på dem. Sammen med Beyond Mans selv-titulerte debut er dette den beste undergrunns-produksjonen jeg har hørt på en norsk utgivelse i år, selv om det skal sies at trommene sluker gitarene noe i de heftigste og mest svermende partiene.

Når det kommer til låtskrivingen har jeg derimot mer og plukke på, samtidig som jeg anerkjenner at Morta Sentinel har teften for et knippe dødsmetalliske uttrykk som er virkelig vriene å mestre. De fire sporene inneholder selvfølgelig flust av kravlende Autopsy-riff og stormende Timeghoul-ismer som annonsert, men jeg mener at bandet har en progressiv tendens som er mer fremtredende enn bandet innrømmer i sine egne skriverier. Tittelsporet inneholder rytmiske impulser og klatrende riff som minner om den fremoverlente brutaliteten til Blood Incantation, og «Hakeldama» har en futuristisk atmosfære som på mange måter kan sammenliknes med Sidereans subtilt grensesprengende ‘Lost on Void’s Horizon’.  Ja, det drodlende solospillet og den akustiske klimpringa på broen til førstnevnte blir litt mye i konteksten av en EP som allerede truer med å sprenge sine 18 minutter med en overflod av separate ideer, men litt iver må man kunne godta på en debut-utgivelse – spesielt om den demonstrerer et såpast voldsomt potensiale som ‘Golgata’.

For ‘Golgata’ er mest av alt et tegn på at en monsun av høykvalitets-dødsmetall kan være på vei fra dette hold, ettersom Morta Sentinel virker å ha fullstendig kontroll over det musikalske språket som gjør nekrotisk dødsdoom til en av de mest potente undergrunnsuttrykkene der ute. Alt de trenger å gjøre er å koke ned miksturen sin til et enda mer konsentrert destillat, og filtrere ut det siste som er igjen av overflødige elementer. Dersom bandet tar sitt eget potensial på alvor er det nemlig vanskelig å skimte en øvre grense for hva de kan få til med sin foretrukne form for ekstremmetall – det eneste som er sikkert er at oddsene for at vi får oppleve noe virkelig spektakulært er svimlende høye. Morta Sentinel åpner en ny dør til det evig forlokkende undergrunns-riket på ‘Golgota’.

Skrevet av Fredrik Schjerve


Zerozonic – It’s Gettin’ Groovy in Here!

Usignert, ute på strømmetjenester

Det er bare å si det med en gang: Tittelen på Zerozonics nyeste fullengder er nok passe uspiselig for de av oss som ikke allerede er mer eller mindre fanget av dette bandets uhøytidelige og ukompliserte vibber. Dette bandet er et groove metal-prosjekt som ble startet opp i 2004 av en med fartstid fra både Blood Red Throne og Satyricon, og fremstår på ‘It’s Getting Groovy in Here!’ på alle måter som en hyllest til de øyeblikkelig tilfredsstillende, groovy og morsomme sidene ved metallen.

For de som skulle tro at groove metal-merkelappen betyr at Zerozonic er en slags etterligning av mer ekstreme band som Lamb of God og Machine Head, vil jeg imidlertid slå fast at man nok er på feil spor – selv om man kan spore elementer som minner om sistnevnte band. Her er vi først og fremst ganske så langt inne i verdenen til 2000-tallets alternativmetall, og assossiasjonene flyr til musikk av blant annet Max Cavaleras påfunn og Five Finger Death Punch.

Zerozonic er på ‘It’s Getting Groovy in Here!’ imidlertid gode på det de prøver på. Plata åpner med to sterke låter som høster godt av utgivelsens sterke og punchy produksjon, og bandet evner her å holde energinivået oppe på godt og dynamisk vis. Lenger utover holder bandet stort sett koken oppe på habilt vis selv om noen av riffene både er litt like hverandre (hovedriffene på henholdsvis «Road Tale» og «Against the Grain» høres egentlig bare ut som variasjoner av hverandre, blant annet) og eksempelvis på «Daymare» repeteres ut i det vel langtekkelige.

Det er i det hele tatt ikke musikken det er så veldig mye i veien med på ‘It’s Getting Groovy in Here!’, selv om jeg ikke kan skryte av store nyvinninger eller dristigheter som overrasker eller skiller seg ut fra tilsvarende band. Jeg vil imidlertid tillate meg å si at selve presentasjonen og det rent tematiske er langt mer corny enn det jeg tror det hadde trengt å være. Én ting er albumtittelen, men med refrenglinjer som «Come on! Come on! Let’s do this!» på en låt som «2 Guys 1 Whiskey» mener jeg nok Zerozonic bommer. I mine ører blir det rett og slett mer teit enn forfriskende uhøytidelig, og da forsvinner også mye av moroa. Med slike påpekninger står man naturligvis i fare for å være teit selv, og det er ingenting jeg håper mer enn at mange har glede av ‘It’s Getting Groovy in Here’ – for det er også en plate med mange styrker i behold, og det er en utgivelse som ofte treffer festglade metallnerver i gjennomlyttingene.

Skrevet av Alexander Lange  


Helvete – Mystic Spell Of Hatred

Ute nå via Road Rat Recordings

På den nye plata til svartmetallduoen Helvete, som består av Herregud the goddamned demon with strings of hell på gitar og Amorak the infernal screams of Fenriir and battery of death på trommer og vokal, lekes det med bristepunktene for svartmetallens råskap. Her er det ikke snakk om musikk som høres ut som er spilt inn på øvingsrommet; nei, snarere får jeg inntrykket av at jeg står noen meter unna et øvingsrom der døra står på gløtt, der trommene er vesentlig nærmere meg enn de andre instrumentene, og den effektbelagte, ‘Wrath of the Tyrant’-aktige vokalen først og fremst er det som vitner om at jeg hører på en ordentlig innspilling.

Innenfor undergrunnssvartmetallen er ikke slike karakteristikker nødvendigvis utelukkende negative. Sjangeren har, som de fleste metallfans også anerkjenner, høstet godt av lav produksjonskvalitet fordi dette tilføyer fandenivoldskheten og – i mange tilfeller – atmosfæren som gjør sjangeren så appellerende i utgangspunktet. Men det er naturligvis også snakk om en balanse, og på ‘Mystic Spell Of Hatred’ er det snakk om en produksjon som ofte gjør komposisjonene mer eller mindre ugjennomtrengelige. Det er ikke alltid så enkelt å vite hva Helvete egentlig prøver på, og i forlengelsen av det gjennomført ustrukturerte og kaotiske preget blir det nesten bedre og mer meningsfullt å se på denne plata som noe sånt som en avant-gardistisk grindcore-plate enn en svartmetallplate (grindcore-merkelappen rettferdiggjøres for så vidt litt av den nokså friske to-sekunders-låta «Enchanting Chaos») – selv om det åpenbart er en svartmetallplate.

Likevel får jeg riktignok ikke veldig mye ut av malstrømmen «Mystic Spell» og de mildt sagt haltende groovene i «Dark Riders» og «Horror Of Existence». Helvete får imidlertid til noen kule øyeblikk i forlengelsen av uttrykket sitt; de iskalde skalanedgangene i «Seven Souls In The Forgotten Forrest Of…» maner sammen med noen frijazz-aktige trommer et fantastisk kaos jeg har ganske mye sans for, og de minst like frijazzete bølgene av instrumenter og vokal som skapes midt i denne låta og mot slutten av «Tears Of Pagan Rites» mener jeg viser hva produksjons- og komposisjonsvalgene til bandet faktisk kan ha for seg. Det er i forsøkene på mer konvensjonell komposisjon Helvete faller gjennom, og når dette også tilsynelatende gjennomsyrer store deler av denne plata, ender det opp med at jeg klør meg litt i hodet over ‘Mystic Spells Of Hatred’ – all den tid Helvete også får til noen virkelige djevelske, kaotiske og desorienterende partier.

Skrevet av Alexander Lange

Mikrostrukturell Evaluering: Ukas singler




The Deviant – «Son of Dawn»

Ute nå via Soulseller Records

The Deviant er et dødsmetall-band fra Stavanger som ble stiftet av musikere fra gjeve band som 122 Stabwounds og Gehenna. De har til nå gitt ut to plater under sitt navn, ‘Ravenous Deathworship’ (2005) og ‘Lightning Bolts’ (2018), og den tredje er titulert ‘Rotting Dreams of Carrion’ og slippes neste uke via Soulseller Records. De første par platene inneholdt solid men lite oppsiktsvekkende dødsmetall som balanserte mellom gamle-skolen og et mer moderne uttrykk. Signeringen med Soulseller burde bety at The Deviant i 2020 strekker seg enda lengre mot 90-tallets idealer, noe de tre singlene fra plater bekrefter.

Produksjonen til The Deviant har i 2020 kuttet ned på de moderne, digitale kantene fra tidligere, og er erstattet med en varm og smussete kombinasjon av Bolt Throwers tyngde og svensk gromhet. «Son of Dawn» begynner med en dødsgalopp i bassen, før et kvernende Autopsy-riff skaper forbindelser med det klassiske Florida-uttrykket. Den veloljede krigsmaskinen durer gjennom en rekke liknende riff, før en plutselig blast beat signaliserer svartmetallens ankomst på den istykker-sprengte slagmarken. Kaotiske Hanneman-fraser og et harmonisk underlag hever de seirende sine storslåtte banner, før en retur inn i åpningsriffene fullbyrder sirkelen.

Soundet som blir presentert av The Deviant på «Son of Dawn» appellerer mye mer til meg enn den litt for ordinære stiliseringen vi ble møtt med på de første par platene, men likevel er det en del som mangler for at bandet skal kunne løsrive seg fra eksisterende uttrykk og skape sin egen nisje i dødsmetallens overfylte rekker. «Son of Dawn» føles også mer som en samling kule ideer enn et velformet narrativ, så retningen føles sprikende over låtas seks minutter. De to foregående singlene var dog mer fokuserte, så jeg er likevel positivt innstilt i påvente av plateslippet neste uke.


Ravn – «Evighet»

Usignert, ute nå via div. strømmetjenester

Ravn er et Trondhjems-band som benytter den velkjente kombinasjonen av melodisk doom og sirene-aktig kvinnevokal for å kaste en eventyr-aktig tåke over deres folketradisjons-inspirerte låttekster. Debutplata «I Mørke Natt» fra 2018 var et sterkt bidrag til Norges beskjedne melodiske doom-tradisjon, og burde ha skapt mer oppmerksomhet innenfor metallmiljøet enn den gjorde.

Et harmonisk gitar-kor hentet ut ifra My Dying Brides klassiske periode åpner bandets nyeste singel, «Evighet», før power chords og ren gitarplukking gir assosiasjoner til de mer kontemporære tilnærmingene til band som 11th Hour og Isole. Vokalen til Hildegunn Eggan er formet etter folkemusikkens idealer både i klang og måten hun bygger opp frasene sine, og gjør seg godt som fokuspunkt i lydbildet. Melodiene er sterke og minneverdige – spesielt i refrengene – og minner i kombinasjon med den tunge chuggingen mot slutten av låta om min personlige norske favoritt innenfor dette uttrykket, Lumsks ‘Troll’ fra 2005. 

«Evighet» er en solid og fengende låt som med fordel kunne vært utvidet med en bro av noe slag, og som med en litt større produksjon hadde kunnet konkurrere godt med mer etablerte artister innenfor samme uttrykk. Jeg har foreløpig ikke hørt noe om plateplaner fra bandets hold, men jeg håper «Evighet» stimulerer til videre produksjon, ettersom tiden er moden for mer forhekset mytespinning fra Ravn.


Ingwaz – Insmouth 

Usignert, ute nå via bandets Bandcamp

Nå som vi alle har forsøkt å leve et komplett og meningsfylt liv innenfor hjemmets fire vegger i noen måneders tid har det blitt smertelig klart at det er et dødfødt prosjekt. Våre kravstore psyker krever utepils, sosialt samvær og livemusikk for å fungere, og om ikke minst én av disse kriteriene overholdes til enhver tid legger den mentale tåken seg som på en vindstille november-dag. En ting som har gjort det mulig å holde seg noenlunde produktiv det siste halvåret har vært hyppige avbrekk i skog og mark, men selv denne salven har blitt nektet flere av oss i de verste smitte-periodene.

Til disse uheldige by-beboerne som ikke lever i gangavstand til norsk natur anbefaler jeg den siste singelen til enmanns-svartmetallbandet Ingwaz, «Insmouth». Her finner du gurglende elver av gitar, tornete vokal-kratt og steinurs-trommer som vil gi deg ditt etterlengtede avbrekk fra skjermtid og lesebriller. Er det tydelig hjemme-mekka, tidvis ute av sync og fullstendig blottet for instrumental-teknisk fyrverkeri? Absolutt. Er det et friskt blaff av utmark, piskende vind og syrlig regn som kan rive deg ut av den mentale tåka og blåse ild i den vaklende motivasjonen? Ja! Om du har fire minutter til gode og du behøver å tømme deg for litt overflødig energi, ta en snartur gjennom Ingwaz‘ «Insmouth». 



Skrevet av Fredrik Schjerve

Metallurgiske Funn: Ukas Favoritter





Ukas norske: Beaten to Death – Laat maar, deel een: ik verhuis naar Mastbos

Ute nå via Mas-Kina Recordings

Valget av ukas norske plate blir litt selvfølgelig denne gangen, ettersom det sist uke kun ble sluppet én utgivelse som oppfyller Metallurgis retningslinjer hva gjelder kandidaturet for ukas norske plate. I en slik situasjon kan man jo enkelt forestille seg at en høyst uverdig utgivelse vil kunne meske seg med vår gjeveste pris grunnet manglende konkurranse, men heldigvis ble det ikke slik denne gangen. Den norske melogrind/prog-grind/samma-faen-grind-patruljen Beaten to Death har nemlig kommet med en EP som hadde kunnet konkurrert om tittelen i en hvilken som helst uke så langt i bloggens korte levetid.

Det som kompliserer situasjonen bittelitt er at EP-en ‘Laat maar, deel een: ik verhuis naar Mastbos’ («Glem det, jeg flytter til Mastbos» per Google Translate) er en digital-utgivelse av fire låter fra bandets plate fra september, ‘Laat maar, ik verhuis naar het bos’ («Glem det, jeg flytter på skævven»). Den fulle utgivelsen ble kun gjort tilgjengelig for kjøpere av vinyl-versjonen, og var ikke mulig å tak i via fil-nedlasting eller streaming-tjenester. Nå som LP-fiffen har fått konsumere i fred i en måneds tid er det endelig tid for de gjerrige, ikke-betalende masser å få sin del av kaka, og deres stykke har blitt ytterligere delt i fire små munnfuller som skal nytes over et lengre tidsrom. Se på det som et promoterings-eksperiment; en kombinasjon av en fire-retters gourmet-middag og John Cages «As Slow As Possible», det 639 år lange orgelstykket der hvert akkordskifte – som finner sted hvert 2. til 8. år – er en lokal begivenhet.

I første porsjon flytter Beaten to Death til Mastbos, et idyllisk skogområde i Nederland. Bandets patenterte sammensmelting av energetisk grindcore og henførende melodikk er like distinkt som alltid, og ettersom at fartstiden deres har økt har de også blitt flinkere til å bruke lyd-hybriden på effektivt vis. «Flatulence of Emotions» begynner plata med dets mest klassiske grindcore-strekk, men allerede etter 28 sekunder får vi et hjerteskjærende og melankolsk øyeblikk hvor Sunny Day Real Estate-gitarer og nostalgisk piano utveksler velmenende klaps på skulderen. Medfølelsen vedvarer ikke, og snart klinger alarmerende gitar-dissonanser over de skarpe kritiske salvene til vokalist Anders. Det hele møtes i en desorienterende og vektløs kollisjon mot slutten av låta som merkelig nok minner meg om isolerte øyeblikk fra sisteskiva til Imperial Triumphant.

Deretter får vi platas høydepunkt for min del, «Cunts of Lulu», hvor et sprettent Slipknot-riff (Ik maak geen grapje) svinger direkte over i et heseblesende refreng som med sin melodiske råskap gjør stort inntrykk. «The Night is Young and We’re All Out of Nekro» bringer oss deretter inn i hardcore-trakter, med sine d-beats og  metalliske klessnor-gitarer, samt et sludgy refreng med et gledelig innslag av puddelrock-falsett donert av Tommy ærbødigst. «Self Defenestration» avslutter den altfor korte grindcore-tømmerrenna med nydelig At the Gates ala Beaten to Death, toppet med en ytterst lidenskapelig oppfordring til å «Bruk(e) det jævla vinduet til noe fornuftig». 

Beaten to Death har vært en ypperlig trøst for meg personlig etter at Martin og Tommy bestemte seg for å legge Insense på hylla. Bandet har en særs uortodoks (se flippant) tilnærming til hele musikkmedia-maskineriet, og velger å anvende energien som eller ville blitt brukt til å forsvare bandets autonomi fra korrumperende bransjekrefter til å produsere uhyre kreativ musikk. Jeg har nå viet utrolig mange ord til en veldig kort EP, og vitenen om at totalen kommer til å øke dramatisk når de neste tre kapitlene kommer ut virker noe foruroligende. Men det er magien med Beaten to Death; etter å ha operert (eller muligens bare blitt oppfattet) som sideprosjekt i lang tid har de jobbet seg frem til et unikt sound som skiller dem fra de fleste premierte hovedprosjektene innenfor grind-scenen. Derfor må man som musikkskribent bare bite tenna sammen og gi gutta den skryten de mest sannsynlig gir fullstendig blanke i å få fra en pretensiøs anmelder. Høy anbefaling!

Skrevet av Fredrik Schjerve



Ukas internasjonale: Of Feather and Bone – Sulfuric Disintegration

Ute nå via Profound Lore.

Of Feather and Bone har etter sine tidlige hardcore-dager etter hvert blitt en kruttsterk brikke i Denvers death-metal scene, som med band som Blood Incantation i sentrum langt på vei kvalifiserer seg til et aldri så lite episenter for sjangerens nyere, nordamerikanske uttrykk. Og joda, bandets nye fullengder, ‘Sulfuric Disintegration’, bør være en helt smertefri sak for alle beundrere av band som Gatecreeper og Tomb Mold. Her får man servert seks låter på ca. fem minutter hver, og mens utgivelsen helt klart er mer polert enn sine forgjengere rent produksjonsmessig, er det som forgjengeren ‘Bestial Hymns of Perversion’ en usedvanlig kompakt sak som rundes av allerede etter en knapp halvtime.

Fra første stund driver bandet av gårde i et forrykende tempo, som ganske tidlig nesten tar teatralske – og ganske fantastiske – vendinger i det nærmest Portalske riffet som dukker opp ca. halvannet minutt uti åpningslåta «Regurgitated Communion». Tonen for plata settes definitivt allerede her, der ofte tremolo-drevne, men sterkt rytmisk funderte gitarriff standhaftig holder hodet over vann over trommeslagerens hektiske vekslinger mellom doble basspedaler og blast-beat-rekker.

Det Of Feather and Bone har av egenart ligger ironisk nok i stilene bandet nok i prinsippet heller har lagt bak seg, men som fortsatt viser seg i små, sterke glimt, som grindcore og crust-punk. Blandet med black-metal-elementet som sniker seg inn gjennom låttekstene, makter også innhogget av det sistnevnte å sende visse assosiasjoner til tidlig, upolert svartmetall a la Darkthrone – særlig på «Entropic Self Immolation».

Ut fra dette ganske detaljerte undersjangerpirket, sier det kanskje seg selv – og dette har blitt sagt før – at denne plata nok i liten grad stikker seg ut og forblir en uforglemmelighet. Bandets utholdenhet og tekniske ferdigheter må nok sies å ha en bakside ved at intensiteten blir litt monoton når andre halvdel av plata byr opp til dans, på tross av riffene riktignok er beintøffe i seg selv. ‘Sulfuric Disintegration’ styrkes derfor også av sine mer groovy og saktegående partier, fortrinnsvis outro-riffet på den nevnte «Entropic Self Immolation» og introen på «Consecrated and Consumed» – for ikke å snakke om doom-partiene og det blytunge chugge-riffet på «Noctemnania». Det gjør at det er lov å håpe på enda bedre saker fra Of Feather and Bone ved neste korsvei, selv om ‘Sulfuric Disintegration’ i seg selv er et usedvanlig solid stykke håndverk.

Skrevet av Alexander Lange

Ukas ikke-metall: William Basinski – Lamentations 

Ute nå via Temporary Residence

Ukas plate fra de sagnomsuste riker utenfor metallens hjemmekoselige Hobsyssel er den siste til magnetbånd-manipulator extraordinaire William Basinski. Etter å ha stått krumbøyd over maskineriet og svettet i flere år fikk han endelig sitt gjennombrudd med den tragisk punktlige samlingen ‘Disintegration Loops’. Evig forbundet med 9/11-katastrofen som er foreviget på samlingens cover, de korrumperte og gradvis oppløsende nostalgiske musikksnuttene på plata bar for mange amerikanere smertefulle likheter med det nye, ukjente landskapet de sto overfor som samfunn. I etterkant av denne utgivelsen har Basinski gitt ut en drøss med plater som alle er utstyrt med hver sin konseptuelle ramme, og som alle konsumeres, velfortjent, av et internasjonalt publikum.

Den siste samlinga, ‘Lamentations’, består av nyoppussede stykker musikk fra Basinskis arkiver, og noen av dem har sine opprinnelser så tidlig som på 70-tallet. Dette kunne ha gitt plata en smak av mellom-utgivelse, men de tolv numrene gjør seg godt som en fullverdig LP. Jeg får ikke inntrykk av at rammeverket til akkurat denne utgivelsen er spesielt strengt, ettersom vi finner både klassiske tape-loops ala ‘Disintegration Loops’ , The Caretaker-aktige nedbrytninger av taffelmusikk, og mørke ambient-detonasjoner i sakte film. 

Åpningslåta «For Whom the Bell Tolls» – ikke minst på grunn av tittelens åpenbare pavloviske effekt på metallfans –  burde være like tilgjengelig for metall-lyttere som for lydkunst-entusiaster med sine dype drønn og glitrende mørke. Spilt høyt og med maks engasjement fra anmelder minner lytteopplevelsen om å drive forbi et gedigent sort hull, omkranset av alle slags typer rompartikler og skrot. Det er generelt mange numre som gir allusjoner til det tomme rom: «Passio» med sine interstellare eksplosjoner og susende romvind; «Punch and Judy» med sine truende vibrasjoner, hakkende signaler og pulserende strålingsstøy; og «Silent Spring», hvor en satellitt har fartet så langt ut i det kosmiske grenselandet at sondene synes å plukke opp skrekkelige jamre fra den andre siden av den romlige barriere.

Den andre formen for stykker som kjemper om plassen på ‘Lamentations’ er loopene som består av opptak av analoge strykere og ensembler. «O, My Daughter, O, My Sorrow» flyter tykt gjennom lydfeltet som en glemselens elv, hvor fragmenter av en melankolsk, balkansk folketone tidvis flyter til overflaten. «All These Too, I, I Love» og «Please, This Shit Has Got To Stop» glir over i hverandre som to sidestilte numre i en minimalistisk opera. Det optimistiske tonespråket i førstnevnte stikker tydelig ut på en ellers mørkt betont plate, en effekt som blir styrket av låtas 11-minutters spilletid. Den beste loopen av dem alle – og muligens en av de beste Basinski har manet frem noensinne – er «The Wheel of Fortune». De vaklende streng-akkordene har festet seg til underbevisstheten min til en grad kun Ekkehard Ehlers «Plays John Cassavetes 1 & 2» har gjort tidligere, og de skaper en helt ubeskrivelig stemning hver gang jeg lytter gjennom plata.

 Plata er litt for lang til å kunne lyttes gjennom fra ende til annen uten at oppmerksomheten begynner å svinne mot slutten. Spesielt det 16 minutter-lange strekket «All These Too…» til «Please, This Shit Has Got To Stop» gir tittelen på sistnevnte en litt uheldig konnotasjon, ettersom en så uniform boble med musikk er tung å sitte gjennom etter 42 minutter med oppslukende musikk. Som en helhetlig opplevelse er ‘Lamentations’ likevel en minneverdig opplevelse, en instinktiv men detaljert og gjennomtenkt utgivelse som skinner like godt i bakgrunnen som under full gransking. Høy anbefaling!


Skrevet av Fredrik Schjerve