maktkamp – Metallurgi

Makrostrukturell evaluering: Ukas plater

Ildfar – Nattemørkets Kall

Det er nok ikke helt feil å si at Ildfar oppsto fra de døde for to år siden. Prosjektet oppsto allerede i 1994 da den norske svartmetallen fortsatt var i en grunnleggende utviklingsfase, men det slapp ingenting den gangen. I 2021 slapp imidlertid Ildfar demoen ‘Vemmelse’ før debutplata ‘Som vinden farer vild’ ikke kom så lenge etterpå. Her utforsket Favn, som mannen bak prosjektet kaller seg, en rekke retninger innenfor svartmetallen; særlig iøyenfallende var nok imidlertid den folkemusikkinspirerte feelingen som blant annet kan minne om Ulvers ‘Bergtatt’.

Helt ulikt er det ikke på den nye skiva til Ildfar, som går under navnet ‘Nattemørkets Kall’. Uttrykket her spiller svært effektiv på mystikken og atmosfæren i svartmetallens norske andrebølge, og sender assossiasjoner til vibber i tidlige Emperor-, Satyricon– og Immortal-skiver så vel som til Ulver.

Det åpner imidlertid på Burzumsk, der preludiet «Skumring» sender tankene til «Tomhet» fra ‘Hvis Lyset Tar Oss’ med en eneste gang. Låta «Fallen souls», som følger denne, gir på sin side en ganske dekkende introduksjon til hva som venter videre på ‘Nattemørkets Kall’, om det så er blant de mer intense og voldsomme sporene med sine herlige, bråkete gitarer og stormende lydbilder.

«Embraced by the northern darkness» kommer etterpå i form av et høydepunkt på albumet, der Ildfar evner å balansere godt mellom tørr, Darkthrone-aktig riffing og storslåtte refrengtemaer. Det er i det hele tatt en god variasjon på ‘Nattemørkets Kall’ om grunnuttrykket likevel er nokså definerbart. «Vindens mørke klang» og «Helvetes porter» svinger pendelen tilbake til det mer stormfulle på habilt vis, sistnevnte med mer synth-tunge temaer, mens «North walks the earth» nærmest blir progressiv gjennom sin videreføring av variasjonspreget på «Embraced…».

En interessant kuriositet kommer deretter i form av «The realm of frost», som med sitt nokså groovy hovedtema gir regelrette post-punk-tendenser. Det er imidlertid ikke først og fremst variasjonen som imponerer på ‘Nattemørkets kall’; nærmere bestemt er det, litt som det var på ‘Som vinden farer vild’, snakk om en lytteropplevelse som vitner om en god forståelse av hva som gjorde mye av den norske andrebølgen så interessant i utgangspunktet. Dette eksemplifiseres for øvrig på strålende vis i «In the forest they whisper», som blant med noen nydelige synther utpeker seg som platas kanskje sterkeste spor. Plata når ikke helt til topps låtskrivingsmessig og sliter litt med å skille seg ut i mengden, men den er like fullt solid. Den bør falle i smak umiddelbart hos 90-tallsentusiaster og anbefales uansett.

Skrevet av Alexander Lange

Maktkamp – Caps Lock Woke Rock

Maktkamp slo oss så å si bakken i fjor med sin debutplate ‘I Affekt’, der Kvelertak-aktig hardcore punk-black’n’roll-musikk (det er sjangeren, ikke sant?) ble omsatt via en herlig og forfriskende energi. Og jammen har det ikke gått så mye mer enn ett år før neste plate nå er på plass, selv om bandet også har gjennomført en ganske så omfattende konsertvirksomhet. Andreplata går under navnet ‘Caps Lock Woke Rock’ og ifølge bandet selv lener seg mer mot utpregede rocketendenser på bekostning av hardcoren.

Like fullt vedgår Maktkamp i pressemeldingene sine at man først og fremst kommer til å kjenne igjen bandet på denne plata, og det stemmer godt. Om noe, er det på sin plass å slå fast at den stilistiske utviklingen har vært ganske liten siden sist, noe som nok er et av platas svakeste punkter, men uansett: ‘Caps Lock Woke Rock’ bugner over av melodisk, catchy og energisk musikk som vel egentlig kan kategoriseres som krasst og feel-good samtidig.

Dette eksemplifiseres godt i platas åpningsstrekk. «Splitt / Hersk» åpner ballet på solid vis både ved å være en bra låt i seg selv og en god introduksjon til hva Maktkamp har å by på, og på «Alko» setter bandet inn støtet på alvor med et refreng som er som skapt for både energiske konsertforsamlinger og bilstereoer midt på sommeren. Umiskjennelige Maktkampske tendenser finnes for øvrig blant annet i den herlige «Tastaturkriger», som har et gitarhook i refrenget jeg rett og slett ikke får nok av og gitaristene i Kvelertak muligens vrir seg i misunnelse over.

Maktkamp gjør imidlertid også noen grep som hjelper pacingen på plata til bare å være preget av energi, fart og spenning. «Reptilens Høyborg» er en flott, tregere seksminutter mellom «Alko» og «Tastaturkriger», og denne utpeker seg som et av platas høydepunkter blant annet gjennom sine tålmodige, drivende versstrekk.

Platas desidert beste låt må imidlertid for min del være «Autosapiens», som åpner på friskt vis gjennom synther før det hele velter over i et ordentlig tøft hovedriff. Refrenget er også allsangvennlig mens det også tilføyer en nydelig melankoli. «Autosapiens» åpner i det hele tatt en seksjon på plata der Maktkamp kommer nærmest å fornye seg selv. «Kosmetikkonaut» er definitivt platas rareste, og tilføyer med sitt nokså komplekse, Virus-aktige gitararbeid og raske og groovy driv en friskhet på plata. Og helt til slutt kommer «Etterverden», som varer i hele ni minutter. Pacingen til denne låta sitter i mine ører ikke helt, og den blir litt vel seig i oppbygginga; like fullt har den noen av platas nydeligste melodiske øyeblikk og noen virkelige høydepunkter i gitarsegmentet – også når det gjelder noen av selve leddene i oppbyginga.

I alt går ‘Caps Lock Woke Rock’ inn i et år som ser ut til å bli sterkt for de av oss som har nytt den norske bølgen av Kvelertak-aktig hardcore punk-black’n’roll-musikk (det er sjangeren, ikke sant?), der Søstre allerede har sluppet en sterk plate og Kvelertak snart skal slippe noe etterlengtet. Jeg hadde nok ønsket meg litt mer, særlig i den stilistiske utviklinga. Noen tilløp til dette er det likevel særlig i platas andre halvdel, og Maktkamp fortsetter for all del å være et svært spennende band i norsk sammenheng. Neste helg skal jeg se dem spille konsert, og etter alt å dømme blir det et helvetes rabalder. Jeg gleder meg.

Skrevet av Alexander Lange

Raumer – World Ablaze

Usignerte, ute nå på div. strømmetjenester

Raumer er et splittert nytt svartmetallband bestående av musikere vi for øyeblikket ikke vet så mye om, annet enn at det er «Savarak» fra Andakt som står bak vokalen. Navnet kan dog gi oss et hint om bandets geografiske opprinnelse, ettersom Raumer-folket var en stamme som satt med makten i «Raumaríki» – altså Romerike – mot slutten av vikingtiden, før de tapte «slaget ved Nitja» mot Olav den Hellige og ble innlemmet i det norske, kristne kongeriket. Denne historiske begivenheten er i følge bandet en inspirasjonskilde til mye av tekstmaterialet som produseres, hvilket gir mengder av karakter til bandets ellers formative debut-EP ‘World Ablaze’.

Som bakteppe for disse historiske skildringene har bandet valgt en form for svartmetall som tilsvarende tilbakeskuende. På ‘World Ablaze’ møtes ulike elementer fra den norske andrebølgen til sitt eget lille slag, der seierherren først og fremst kan sies å være lytteren. EP-ens fem låter rommer både beske strømmer av ‘A Blaze…’-verdig svartmetall, traskende Celtic Frost-riffing, piskende stormer av Emperorsk herkomst og tentative steg inn i mer melodiske trakter. Denne variasjonen gjør fulle gjennomlyttinger av ‘World Ablaze’ til en nådeløst underholdende affære, samtidig som det blir åpenbart at bandet fremdeles jobber med å peile seg inn på et integrert sound de kan kalle sitt eget.

Blant EP-ens fem låter, er de tre første hentet fra bandets debut-demo fra 2022. Dette fører til et aldri så lite skille i utgivelsens struktur, ettersom de to nye låtene oppleves som en del friskere og mer sofistikerte enn gjengangerne fra i fjor. «Raumer» er likevel en utmerket åpning på EP-en, med sin gammelt-lydende åpningsmelodi og djerve, ‘Shadowthrone’-aktige angrepstaktikk. Vokalen til Andakts «Savarak» har en tydelig presens på samtlige av låtene på ‘World Ablaze’, og spesielt på tittelsporet slipper han tøylene til en grad som sender tankene i retning sjangerens mer skruppelløse frontmenn.

Det er på høydepunktet «Nails of Old» at både prosjektets svimlende potensiale og foreløpige akilleshæl åpenbarer seg. Låta er i seg selv en gedigen suksess; en heslig stormcelle av fandenivoldsk svartmetall som utvider bandets sound i både melodiske og tyngre retninger. Den låtskriver-messige suksessen blir dessverre noe dempet av trommeproduksjonens tilkortkommelser, ettersom mesteparten av settet drukner i en sky av dominerende cymbalspill. Avslutningsspoet «Obedience of the enslaved» er også en splittet affære, ettersom den tidlig-Enslaved-aktige intensiteten og fantastiske melodikken som åpner låta blir avløst av en et litt klumsete forsøk på en storslått avslutning. Ideen er god, men spesielt gitarsoloen og clean-vokalen får det hele til å spore litt av.

Totalt sett vil jeg uansett si at ‘World Ablaze’ er en vellykket debut-utgivelse. Bandet virker å ha et solid grep rundt andrebølgens mange potente verktøy, og kombinerer denne praktiske kunnskapen med en interessant tematisk vinkling og et gjennomgående solid musikalsk idégrunnlag. Jeg ser for meg at mesteparten av ujevnhetene og skavankene på ‘World Ablaze’ kommer til å jevnes ut med tid og iherdig arbeid, ettersom kursen bandet har staket ut virker lovende. Da gjenstår det bare å se hvordan Raumer utvikler seg på sine neste utgivelser, samt å sette pris på den flotte balansen mellom piskende blast-beats og krokete riff du finner på ‘World Ablaze’.

Skrevet av Fredrik Schjerve

Nergard – Live in Kalvåa

Det er nå to år siden Nergard gav ut det fantastiske karriere-høydepunktet ‘Eternal White’, en inntrykksfull og nydelig utført konseptplate som hevdet seg i øvre halvdel av bloggens toppliste for 2021. Tiden i etterkant av slippet har blitt brukt på å etablere Nergard som et band fremfor et soloprosjekt, hvilket blant annet har innebåret å spille livekonserter med den ferske besetningen fra ‘Eternal White’. En av disse konsertene tok plass på Selbu – hjemstedet til Nergård selv, og opptakene fra denne konserten har nå blitt utgitt som livevideoer på Youtube og konsertplata ‘Live in Kalvåa’.

Og er det en ting ‘Live in Kalvåa’ får til, så er det å gi følelsen av at Nergard har blitt en sammensveiset og formidabel livegruppe. Den tekniske utførelsen av bandets muskulære, symfoniske metall er forbilledlig, og vokalistene Stefani Keogh, Andi Kravljaca og Mathias Molund Indergård gjør en heroisk innsats med det svært krevende materialet de har fått servert av Nergård. Man får definitivt følelsen av at Nergård har skrevet vokalarrangementene så de lener seg på styrkene til hver enkelt vokalist, samtidig som disse styrkene til syvende og sist anvendes for å tjene låtmaterialet på best mulig vis.

Det er også interessant å se hvordan musikken til prosjektet har utviklet seg fra skive til skive. Blant ‘Live in Kalvåa’s seks låter finner vi to fra hver av bandets tre skiver, hvorav ‘Angels’ fra førsteskiva og ‘Light and Shadows’ fra andreskiva dukker opp i nye utgaver. Med tre minutter trimmet fra begge låtene fremstår de langt mer kompakte og strømlinjeformede, og dermed sklir de godt inn med resten av den fengende, punchy og skarpe låtskrivingen som preger resten av konsertsettet. Det er dog tydelig at ‘Eternal White’ utgjør en ny platetopp for bandet, ettersom de to låtene som er hentet fra denne skiva forlyster med sine langt mer fremtredende orkesterstemmer og rike detaljnivå i både instrumentaler og vokalarrangementer.

Alt i alt er ‘Live in Kalvåa’ en sterk – tidvis magisk – konsertutgivelse som markerer oppstarten på en ny og lovende fase for Nergard og co. Vi vet allerede at denne besetningen er i stand til å produsere musikk med den skyhøye kvaliteten til ‘Eternal White’, men spørsmålet er hvor langt de kan tøye strikken dersom de fortsetter å utvikle sine ferdigheter som team. Dette får vi sikkert svaret på med tiden, men for øyeblikket er det bare å verdsette den gode musikken vi allerede har fått på ‘Eternal White’ og ‘Live in Kalvåa’.

Skrevet av Fredrik Schjerve

Mikrostrukturell evaluering: Ukas singler

Vulture Industries – “New Lords of Light”

Det respekterte progressive og smått avant-gardistiske Bergens-bandet Vulture Industries slipper sin første plate på hele seks år – ‘Ghosts from the Past’ – i midten av juni. Litt som det tilsvarende og sammenlignbare bandet Årabrot synes jeg Vulture Industries karakteriseres av en balansegang mellom merkelige og eksperimentelle sprell og mer tradisjonelle grep fra alternativrocken. Den første låta som nå er sluppet fra ‘Ghosts from the Past’, «New Lords of Light», som også skal være åpningslåta på plata, ligger utvilsomt nærmest siste kategori – og lykkes i og for seg godt med det.

«New Lords of Light» kjennetegnes først og fremst av at den er svært fengende. Det er svært fort gjort og trykke på play-knappen nok en gang, og Vulture Industries har også gjort en god jobb, særlig når det gjelder vokalen, med å få den til å fremstå noe mer forskrudd og mørk enn en hvilken som helst rockelåt. Så minner det mye blant annet om post-punk-revival a la Interpol, og det kan jeg like svært godt, men dette passer godt inn i et metallbands katalog – og anbefales.

Skrevet av Alexander Lange

Black Viper – «Volcanic Lightning»

Black Viper, prosjektet til Cato Stormoen fra Deathhammer, gav i 2018 ut en av Norges sterkeste speedmetalliske skiver i nyere tid i form av debutskiva ‘Hellions of Fire’. De omfattende og labyrintiske låtformene som fylte skiva avslørte at det var nettopp Cato som trolig sto for de lengre og fler-delte låtene på Deathhammers skiver, deriblant noen av de ubestridte høydepunktene på fjorårets Metallurgi-favoritt ‘Electric Warfare’. Nå har prosjektet annonsert at en ny EP er på vei via plateselskapet Edged Circle Productions, hvilket er fantastiske nyheter for fans av debutskivens triumferende, episke speedmetal.

Den kommende EP-en bærer navnet ‘Volcanic Lightning’, og det er tittelsporet som blir vårt første møte med innholdet på utgivelsen. Låta jobber ikke akkurat overtid for å skille seg fra Black Vipers tidligere utgitte materiale, men er nok et eksempel på den tøylesløse, energiske og tradisjonstro speedmetallen som bandet mestret på ‘Hellions on Fire’. Øredøvende eksplosjoner og stratosfæriske hyl sørger for å gjøre den musikalske forbindelsen til Deathhammer klar, men Black Viper er en langt mindre ekstremmetallisk gruppe enn Catos andre prosjekt. Tradmetalliske sekvenser og et større fokus på oppløftende melodikk og harmonikk sørger på sin side nemlig for å skille Black Viper fra førstnevnte, selv om dette ikke betyr at «Volcanic Lightning» mangler brodd eller slagkraft av den grunn. Black Viper har vært altfor lenge i dvale, så slippet av «Volcanic Lightning» møtes med et hevet glass og et istemmende brøl fra min side.

Skrevet av Fredrik Schjerve

DROTT – «Våkenatt»

DROTT er et nytt prosjekt bestående av medlemmer fra Enslaved og Ulver, tilsynelatende skapt på bakgrunn av et ønske om å undersøke skandinavisk folketro og mytologi. Dette er selvfølgelig ikke ukjent tematisk farvann for noen av de nevnte prosjektene, men det virker som at Drott i enda større grad lar sitt tematiske fokus få en direkte påvirkning på musikk og visuell utforming. Debutskiva ‘Troll’ har foreløpig slippdato 19. mai, og den første smakebiten har vi fått i form av singelen «Våkenatt».

Det åpne, postmetalliske lydbildet og den mørke understrømmen av skeiv rytmikk som løper gjennom «Våkenatt» gir assosiasjoner til en rekke prosjekter i gitarist Arve Isdals omgangskrets. Personlig synes jeg Drott lander en plass mellom Enslaveds softere progressive impulser fra ‘Vertebrae’ samt de nyeste skivene, og den mer frem-jammede abstraksjonen til Iver Sandøys prosjekt Natt. De artistiske stemmene til gruppens medlemmer er dog også godt synlig på «Våkenatt», spesielt Isdals ‘The Devil’s Bell’-aktige gitardrodling og den (antatt) Ulver-beslektede variasjonen i vokalteknikk over låtas spilletid. Stemningen veksler mellom å være meditativ og foruroligende, og er vel strengt tatt for utforskende og søkende til å føles som tradisjonelt godt singelmateriale. Likevel gir låta et innblikk i bandets kommende skive som vekker nysgjerrighet, og jeg ser frem til å begi meg ut på det som utvilsomt blir en innhyllende og transporterende opplevelse når ‘Troll’ slippes i mai.

Skrevet av Fredrik Schjerve

Maktkamp – «Alko»

Siste singel fra Maktkamps nært forestående andrealbum «Caps Lock Woke Rock» er her. Den heter «Alko», dreier seg om norsk drikkekultur, og ser ut til å være blant albumets mer kortfattede og direkte låter. Her skyves for så vidt både det rocka og det pønka ganske langt i front, og det hele vitner om et energisk bandmannskap som klør etter å slippe plate.

På papiret er det meste på plass på «Alko». Energinivået er som sagt på topp, besk og fandenivoldsk skrikevokal ligger i front, og bak det ligger det noen musikerprestasjoner som jeg nok synes ender opp som det aller mest imponerende på låta – særlig gitararbeidet. Likevel synes jeg ikke «Alko» kommer like godt ut som de andre låtene i singelbunten som har blitt sluppet i opptakten til ‘Caps Lock Woke Rock’. Den skiller seg for lite ut, og i tillegg synes jeg låtteksten (slik jeg hører den, riktignok…) fremstår noe grunn og overtydelig – all den tid det kanskje står i stil med sjangerlandskapet i utgangspunktet. Men om litt over tre uker er plata her, og det gleder vi oss uansett stort til.

Skrevet av Alexander Lange

Nadir – «The Old Wind»

Den første singelen fra Nadirs kommende debutskive ‘Extinction Rituals’, var en sammensatt og noenlunde vanskelig låt å plukke fra rent uttrykksmessig. «Tenebrae»s forbindelser til svartmetallen var umulig å overse, men låta inneholdt i tillegg såpass mange urenheter i form av thrashende og forpunket dødsmetall at det er nærliggende å omtale den som en hybridform. Andresingelen fra skiva, «The Old Wind», gjør det tydelig at bandet trives i usikkerheten mellom de to undersjangrene, samtidig som den gir oss desto større innblikk i de mange ulike bitene som til sammen utgjør Nadir.

Det første som møter oss på «The Old Wind» er en melankolsk og lengselsfull melodi som ikke hadde vært malplassert på de siste skivene til Nattverd – eller kanskje Sargeist, dersom man ønsker å dra frem et band som er spesielt kjent for denne typen melodisk gitarspill. Dette kombineres med et speed-metallisk riff dynket i dødsmetallisk tyngde, og det er kanskje på dette tidspunktet i låta at det gikk opp et aldri så lite lys for eders trege anmelder. Jeg tror nemlig at hovedårsaken til at Nadirs uttrykk er så vrient å få grep på, er den svært utypiske produksjonsjobben. De feite gitartonene og de rumlende bassfrekvensene er nemlig såpass fremtredende at de gir musikken et dødsmetallisk skjær, selv når det rent musikalske innholdet ikke inneholder referanser til sjangeren i seg selv.

Så må jeg kanskje erkjenne at en fullstendig taksonomi av et bands uttrykk er langt mer interessant for anmelderstanden enn for lyttere flest – og kanskje til og med litt fornærmende dersom bandet er mer opptatt av musikkens påvirkende kraft enn dens bestanddeler. «The Old Wind» er sånn sett nok en mangefasettert suksess for bandet; en slagkraftig, emosjonelt ladet og ikke minst rytmisk fengende kraftpakke som skiller seg godt ut fra mengden i det norske musikk-året 2023. Med sitt glorete platecover og grense-utviskende musikk har ‘Extinction Rituals’ allerede vekket stor nysgjerrighet hos meg personlig, så jeg ser frem til å finne ut hva slags opplevelse den fulle skiva faktisk tilbyr. Foreløpig anbefales uansett skivas to singler for folk som stiller seg åpensinnet til nye svartmetalliske uttrykksformer.

Skrevet av Fredrik Schjerve

Masheena – “Under The Same Sun”

Vestlandsbandet Masheena består av en gjeng der man finner folk som blant annet har erfaring med å spille i blant annet Immortal. Det skulle man ikke tro når man hører bandets musikk, som av dem selv beskrives som en krysning av Black Sabbath og Soundgarden. På bandets nyeste låt, «Under The Same Sun», viser dette seg som en presis beskrivelse.

Mens den forrige og første singelen bandet slapp, «1979», nok lente seg litt mer over i Sabbath-land, synes jeg «Under The Same Sun» utvilsomt ligger tettere opp mot Soundgarden og alskens andre alternative rockeband fra 1990-tallet. Det er også noe jeg synes bandet mestrer godt, og bandet blar opp både sterke gitarriff og et kult refreng. Det hele ligger muligens noe tett opp den nevnte 90-tallsgiganten; samtidig gir de låta en noe mørkere og mer metallisk finish.

Skrevet av Alexander Lange

Sirenia – «Twist in my Sobriety»

Et av Norges største symfoniske metallband, Sirenia, har annonsert at de skal følge opp 2021s sterke plate ‘Riddles, Ruins and Revelations’ med ‘1977’ i slutten av mai. Bandet har nå også sluppet en av låtene fra det kommende albumet; riktignok er det ikke snakk om noe av bandets originalmateriale, men snarere en coverlåt av Tanita Tikaram som ser ut til at skal fungere som en slags bonuslåt. Sirenia har – ikke så overraskende – gitt denne ganske rolige låta hakket mer energi gjennom sine heftige synther, dempede gitarer og Emmanuelle Zoldans skarpe stemme. I den forstand steller også bandet i stand et sterkt og catchy cover her, selv om det naturligvis blir aller mest spennende å høre originallåtene på ‘1977’.

Skrevet av Alexander Lange

Camelio – «Dovendyr»

Camelio fortsetter sin lange rekke med fredagsslipp med låta «Dovendyr». Litt som forrige ukes «Protagonist» overrasker ikke denne stort med noen store uttrykksmessige sprell. Snarere er dette denne singelrekkas kanskje mest utpregede rockelåt, der stoner-tendensene – og ja, tilnærmet grunge-tendenser – får mer spillerom enn i de fleste av de andre låtene. Sånn sett er det også snakk om en ålreit og ukomplisert uhøytidelighet av en låt, som endog byr opp til litt lekenhet i gitar- og rytmesegmentet.

Skrevet av Alexander Lange

Mikrostrukturell evaluering: Ukas singler

Mork – «Bortgang»

Morks ‘Katedralen’ var et av de store høydepunktene innenfor norsk svartmetall anno 2021, og etter at kuriositets-EP’en ‘Den Svevende Festning’ kom ut i fjor høst, er det nå endelig tid for å glede seg til en ny fullengder fra Thomas Eriksen og co. Plata heter ‘Dypet’, den lanseres den 24. mars, og første singel ut er «Bortgang».

Om Behemoths slager «Bartzabel» kan gå under betegnelsen «black metal ballad«, kan sannsynligvis «Bortgang» det også. Dette er en seig og treig låt, med enkelt trommespill, langstrukne vers og gråtende, blendende og Drudkh-aktige gitarer innimellom. Jeg aner også noen litt råere kanter i produksjonen enn det vi fikk høre på ‘Katedralen’.

Til en viss grad fungerer oppskriften. Hovedtemaet er sterkt, og Mork byr også på noen flotte melodier litt uti låta. Likevel synes jeg ikke denne låta bærer bud om at ‘Dypet’ vil nå de høydepunktene ‘Katedralen’ sto for. «Bortgang» er rett og slett litt for lang i mine ører, og jeg synes heller ikke miksen helt tilfredsstiller særlig versenes potensiale til å låte så mektige som de kanskje burde – mye på grunn av litt lavmælte trommer. I den grad «Bortgang» er tiltenkt en spesiell rolle på et album som også inneholder mer intense strekk (noe vi nok kan anta), kan den imidlertid komme svært godt ut på ‘Dypet’. Det gjenstår å se.

Skrevet av Alexander Lange

Stargazer – «Heartbroken»

Feite, fine og doom-metallske oktavakkorder sauses inn i en klassisk powerballade-gryte på Stargazers nyeste singel «Heartbroken». Blandingen er tilfredsstillende og vellykket, og samspillet mellom den mektige riffinga og de melodiske og emosjonelle strekkene i denne låta får meg til å anta at vi har å gjøre med et av de største og mest storslåtte låtene på bandets kommende fullengder ‘Life Will Never Be the Same’.

Kapasitetene til vokalist Tore André Helgemo kommer også særlig godt frem på «Heartbroken», og går inn i en solid rekke av musikerprestasjoner. Så må det sies at det er snakk om ganske så typisk melodisk hard rock og tungmetall her, og at det som serveres er spekket med klisjéer. De behandles imidlertid med stor respekt, og den profesjonelle utførelsen og produksjonen gjør at man likevel kan forvente en prestasjon som står støtt på egne bein når plata lanseres den 3. mars.

Skrevet av Alexander Lange

Maktkamp – «Autosapiens»

Den første singelen fra Maktkamps kommende plate ‘Caps Lock Woke Rock’, «Tastaturkriger», var på alle måter en underholdende og tilfredsstillende kraftplugg. Likevel etterlot den meg spørsmålet om låta virkelig innevarsla den stilmessige utviklingen bandet mente plata skulle stå for, som skulle innebære et steg nærmere et mer utpreget rockeuttrykk. Den nye singelen «Autosapiens» gjør imidlertid susen også i så måte, og er i mine ører et av Maktkamps friskeste låter.

Ulmende synther og en flott melodisk introdusksjon sparker i gang denne låta, før bandet etter hvert slipper løs det herlige og kraftige hovedtemaet som groover usedvanlig godt. Et antemisk, solid og allsangvennlig refreng er som vanlig på plass, men denne gangen er dette egentlig noe av det eneste som sender direkte assossiasjoner til det som har vært Maktkamps mest åpenbare inspirasjonskilde: Kvelertak. Med andre ord kommer bandet her lengre enn før i retning av et mer egenartet uttrykk. Og så bra det låter, da, selv om diskanten tidvis skjærer litt vel mye gjennom hodetelefonene.

Skrevet av Alexander Lange

Phantom Fire – «Pentagram»

Durende akkorder, lekende bass og steile grooves møter oss i det vi trykker play på «Pentagram», den trolig siste singelen før slippet av Phantom Fires andreskive tidlig i mars. Der de tidligere singlene fra ‘Eminente Lucifer Libertad’ befant seg midt i speed/svartpunk-smørøyet, er «Pentagram» et langt mer mystisk beist. Ja, du finner strekk med rødglødende svartmetall også her, men mesteparten av låtas seks minutter går med til en gradvis kollapsende, okkult doom-outro som ikke hadde vært malplassert på Messerchmitts ‘Oh Death’ fra 2021.

Sånn sett kan låta minne mye om de mer utpregede eksperimentene som krevde mye av spilletiden på Phantom Fires debutskive fra samme år, ‘The Bust of Beelzebub’. Jeg synes derimot «Pentagram» fungerer langt bedre enn disse, ettersom den smelter sammen de eksperimentelle impulsene og bandets kjernemetaller i større grad enn enten-eller-låtene som fylte debutskiva. Som singel kan «Pentagram kritiseres for å holde liv i det durende doom-riffet i overkant lenge, men i kontekst av ‘Eminente Lucifer Libertad’ er jeg temmelig sikker på at det kommer til å funke, ettersom dette er låta som avslutter skiva. Dersom den holder samme nivået som de tre singlene som har blitt utgitt i forkant, er det god grunn til å ha høye forventninger til den nye skiva til Phantom Fire.

Skrevet av Fredrik Schjerve

Slaamaskin – «Forfall»

Slaamaskin er et selverklært «kraftorkester» fra Bergen som spiller noe de selv har kalt for «Skittensakral ballerock med solide kantspark av pønk og metall». Merittene til dette svært lite brukte sjangerbegrepet skal jeg ikke forsøke å bekrefte, men det gir definitivt en viss pekepinn i forhold til kvintettens sjangerblandende rock/metall.

Dersom «Forfall» er den første låta av Slaamaskin du hører, vil du det første minuttet trolig gi deg inntrykket av at du har med et metallisk hardcore-band å gjøre. Beatdown-hardcorens rytmikk kan sies å utgjøre låtas grunnvoll i dette åpningsstrekket, og den brølte gjengvokalen forsterker dette inntrykket betydelig. Refrenget skjener dog kraftig inn i et ren-sunget, alternativt metall-territorium, og gjennom resten av låta fortsetter denne sjangermessige pendelen å svinge frem og tilbake. Når det kommer til det tekslige, dreier låta seg om en type grå og overhengende apati som jeg har liten tvil om at flertallet av oss vil kunne kjenne seg igjen i. «Forfall» er en solid introduksjonslåt for nye lyttere, selv om de lite distinkte riffene og den noe anstrengte ren-vokalen gjør at det ikke blir fullstendig home-run for undertegnede. Fans av moderne metal/hardcore-krysninger gjør likevel lurt i å sjekke ut Slaamaskins nye singel.

Skrevet av Fredrik Schjerve

The Big Rip – «Gravedigger»

The Big Rip er en stoner rock-kvartett fra Porsgrunn med kun to låter til sitt navn så langt. Debutsingelen «Evil Eye» gikk bloggen hus forbi i fjor, men takket være de elskede metall-arkiver fikk vi nylig nyss om bandets nyeste singel «Gravedigger». På «Gravedigger» presenterer gjengen fra Porsgrunn en Vaterland-klar stoner-variant preget av dynamiske utsving mellom tårnende riff og psykedeliske ekskursjoner.

Foruten å være i besittelse av et av de beste kosmiske stoner rock-bandnavnene gjennom tidene, besitter The Big Rip også et sound som hevder seg ganske godt blant norske praktikanter innenfor sjangeren. Det knusende åpningsriffet hadde funnet seg godt til rette på Kal-Els bugnende gitar-bankett ‘Dark Majesty’ fra 2021, mens de mer bluesy, effektbelagte gitarene som kommer inn rundt ett minutters-merket hadde passet bedre inn på Jointhuggers ‘Surrounded by Vultures’ fra samme år. En ytterligere puslespillbrikke i bandets sound er den mer rock-lenende vokalen, som mest av alt sender tankene i retning band som Kryptograf og Witchcraft.

«Gravedigger» er en av de fetere enkeltstående stoner-låtene som har blitt produsert av et norsk band i løpet av de siste par åra. Sleep-riffet som blir introdusert av bassen ved låtas åpning er rett og slett dritfett, og effektene som sveiper gjennom lydbildet på samme tid gir assosiasjoner til den kosmologiske teorien som har gitt bandet deres navn. Kle det hele i en produksjon som fremhever bandets brede teksturpalett, og du sitter igjen med en soleklar suksess. Anbefales!

Skrevet av Fredrik Schjerve

Frostbitt – «Cyber Walk»

Sjekk også ut «Cyber Walk», den nyeste singelen til det blytunge, nu-metal-påvirkede djent-bandet Frostbitt fra Drammen. Låta ble opprinnelig utgitt på skiva ‘MACHINE DESTROY’ fra januar, en skive bloggen dessverre ikke har fått vite om før helt nylig. Vi prøver å finne finne plass i timeplanen til å skvise ut en omtale om skiva, men i mellomtiden kan jeg anbefale folk å bruke litt tid til å høre på skiva selv. Det er nemlig snakk om djent med både Fractalize-aktig tyngde og en effekt-bruk på nivå med Greg Kubacki fra Car Bomb; hvilket vil si den beste djenten! Ta en lytt.

Skrevet av Fredrik Schjerve

Mikrostrukturell evaluering: Ukas singler

Ihsahn – «Contorted Monuments»

«Contorted Monuments» er et av låtene fra den kommende, lille EP’en ‘Fascination Street Sessions’. Dette er et prosjekt Ihsahn, som ellers er kjent som frontfigur, gitarist og vokalist i Emperor, har kokt opp sammen med den svenske produsentguruen Jens Bogren, og lanseres den 24. mars.

Ut fra denne låta å dømme er det lite oppsiktsvekkende Ihsahn-materiale vi har i vente. Låta opererer med en hårfin og velfungerende balansegang mellom Ihsahns hardere og mer ekstremmetallske sider og de mer rocka og lette tendensene som i større grad har vært til stede siden ‘Das Seelenbrechen’ kom ut i 2013. Det ukompliserte hovedriffet holder oppe et fint momentum når det stadig popper inn, og noen stilige innslag av synth gir låta et ekstra lag av mørke de gir clean-gitarmelodien fin drahjelp. Om clean-vokalpartiet blir noe tannløst og trekker litt ned, vil jeg si at dette er en solid nok prestasjon fra Ihsahn – om han så slår meg som litt vel lite eventyrlysten.

Skrevet av Alexander Lange

Atena – «Subway Anthem»

Norges ledende metalcore-crew Atena er i ferd med å gire opp. Nøyaktig hva de girer opp til har vi ikke blitt gitt beskjed om ennå, men det er temmelig nærliggende å anta at en skive er på vei. «Slip Away» fra november var en eksplosiv men intim singel som er gjennomsyret av kommersielle kvaliteter – på mange måter en av bandets mest appellerende enkeltstående låter for min egen del. «Subway Anthem» mangler kanskje litt av det ubestridelige hit-potensialet som preget forgjengeren, men dette betyr ikke at låta er noe annet enn nok en effektiv kruttsalve fra Oslo-kvartetten.

Det er langt mykere teksturer som venter oss i det vi trykker «play» på «Subway Anthem» enn hos forgjengeren, men låtas melankolske åpning faser fort over i bandets velkjente, tårnende metalcore. Som med mye annen kommersiell -core musikk på 20-tallet kan man ikke unngå å få assosiasjoner til Bring Me the Horizon, hvor perioden fra ‘Sempiternal’ og utover melder seg som en betydelig påvirkning på Atenas tyngre øyeblikk. Likevel er ikke bandet noen tro kopi av de engelske gigantene, men peprer sin nye singel med små detaljer og låtskriver-triks som springer ut av bandets egne metalcore-visjon. For min egen troner «Slip Away» fortsatt høyest av de to singlene, men «Subway Anthem» er en bunnsolid låt som uten tvil kommer til å bli tatt godt imot av både fans og nye beundrere.

Skrevet av Fredrik Schjerve

Tulus – «Snømyrkre»

Slippet av Tulus sin nye skive ‘Fandens Kall’ er rett rundt hjørnet, og basert på de nye singlene er det liten grunn til å forvente noen storstilte skifter i hverken låtskriving eller uttrykk. Tulus har funnet sin gren på det metalliske slektstreet, og virker meget komfortable med å levere tette og drivende black’n’roll-perler fra sin hardt-tilkjempede og velfortjente posisjon i det norske metall-hierarkiet.

Bandets nye singel «Snømyrkre» er en drøyt to minutter-lang eksplosjon av velkjente Tulus-ismer. Drivende riff og vandrende bass støttes oppunder av staute tromme-grooves, og over det hele resiterer «Blodstrup» sin kones dystre poesi med mengder av overbevisning og karisma. «Snømyrkre» oppleves litt som å få en tettpakket snøball midt i fleisen; en frisk og freidig eksplosjon av energi i forkant av ‘Fandens Kall’.

Skrevet av Fredrik Schjerve

Maktkamp – «Tastaturkriger»

Etter et særs begivenhetsrikt 2022, der Maktkamp slapp sin eminente debutplate ‘I Affekt’ (som for øvrig fikk en 11. plass på vår liste over fjorårets beste norske metallplater) og også rakk å stå for en betydelig konsertvirksomhet, er bandet allerede klare med den nye plata ‘Caps Lock Woke Rock’ i april. Låta «Tastaturkriger» er første, brennhete smakebit.

For å si det med en gang: Mye tyder på at Maktkamp vet å treffe de riktige nervene hos lytterne sine. «Tastaturkriger» leverer mye av det jeg likte så utrolig godt med fjorårets plate; det melodiske gitarhooket er ganske så uimotståelig, refrenget ligeså, og punkånden sitter godt i låtteksten. ‘Caps Lock Woke Rock’ skal visstnok peke i en litt mer rocke-orientert retning enn ‘I Affekt’, og selv om denne låta svinger og råkker som bare det, synes jeg den også etterlater seg et spørsmål om Maktkamp sånn sett evner å fornye seg i nevneverdig grad på den nye plata. Om noen kanskje vil innvende at bandet fortsatt ligner litt vel på mye på sin åpenbare inspirasjonskilde Kvelertak, synes jeg med andre ord det blir spennende å se om de kanskje ender opp med å ligne litt vel mye på seg selv. Men det gjør uansett ikke «Tastaturkriger» noe mindre underholdende. Den må du bare høre.

Skrevet av Alexander Lange

Blodkarsk – «Hælv Geit, Hælv Mainj»

Blodkarsk imponerte Metallurgi-redaksjonen med utgivelsen av fjorårets debutskive ‘Rotvelt’. Bandets melodiske men rifftunge svartmetall gjorde inntrykk til tross for noe spinkle produksjonsverdier, og unngikk så vidt å havne på topp 50-lista vår over årets beste norske utgivelser. Nå er Trønder-bandet straks aktuelle med andreskiva ‘Jarpi’, og i den anledning kan vi godte oss med splittert nytt materiale i form av singelen «Hælv Geit, Hælv Mainj».

Blodkarsk sin nye singel springer åpenbart ut av låt-hvelvet til det samme bandet som gav ut ‘Rotvelt’ i fjor. Bølger av dramatiske moll-akkorder skyller ut av høyttaleren, innpakket i en varm og dump produksjonsjobb som etterlater plenty av plass for bassen å boltre seg i. For min egen del er «Hælv Geit, Hælv Main» et tydelig steg fremover for bandet, og singelen gir meg desto mer utbytte enn det meste av materialet vi fikk servert på debutskiva. Spesielt verdt å nevne er det melodiske brekket som lyser opp låtas bro, og det fabelaktige riffet som bygger opp under låtas jagende vers.

Skrevet av Fredrik Schjerve

Årets edleste norske metaller 2022: Plater (#20-#11)

Klikk her for å se plass #50-#36
Klikk her for å se plass #35-#21

#20: Mortemia – The Pandemic Pandemonium Sessions

Plateselskap: Veland Music (eget plateselskap)
Undersjanger: Symfonisk metal

Når det kommer til å skrive metallsingler i verdensklasse, er det nok ingen i vår ringe nasjon som kan legge beslag på kronen til Mortemias Morten Veland. Som primær låtskriver i både Sirenia og Mortemia har mannen pumpet ut en enorm mengde hitsingler over årenes løp; en prestasjon som kan sies å være metall-verdenens utgave av Nile Rodgers legendariske hit-parade på 70-tallet. Til tross for mannens imponerende utgivelseshistorikk, kan man finne gode argumenter for at ‘The Pandemic Pandemonium Sessions’ er Velands definerende utgivelse til nå. Mortemias pandemi-plate – som ble utgitt låt for låt over et helt år – kombinerte Velands umiskjennelige låtskriver-signatur med de eksepsjonelle bidragene til tolv grådig talentfulle sangere. Resultatet ble selvfølgelig en heidundrendes metallfest uten sidestykke, og en av de mest gledesfremkallende utgivelsene som kom ut i 2022.

Beste låter: «Death Turns a Blind Eye», «The Hour of Wrath», «My demons and I», «Forever and Beyond»

Link til omtale
Strømmelink

#19: Kryptograf – The Eldorado Spell

Plateselskap: Apollon Records
Undersjanger: Proto-doom/stoner rock

Gode, gamle og klassiske rocketendenser går i skjønn forening med en forfriskende tilnærming til stoner og doom metal på ‘The Eldorado Spell’. Dette er en plate som låter uhyre behagelig med sin deilige produksjonskvalitet og strålende musikerprestasjoner, og Kryptograf pakker det også inn i en presentasjon og en tematikk som gir det hele en herlig innlevelse. Fra den herlig skiftende åpningslåta til den stemningsfulle avslutningen ‘The Well’ leverer dette bergensbandet rett og slett særdeles godt håndverk.

Beste låter: «Asphodel», «The Eldorado Spell», «The Well»

[Ikke omtalt]
Strømmelink

#18: Blodkvalt – Algor Mortis

Plateselskap: Fysisk Format
Undersjanger: Black metal/grindcore

Det var få – rettere sagt ingen – metallband som fremkalte like mye hype i den norske musikkindustrien som Blodkvalt i 2022. Denne hypen oppsto på bakgrunn av noen legendariske live-opptredener på blant annet by:Larm og Øya, og denne hypen var nok også i stor grad fortjent. Hype behøver ikke nødvendigvis å være noen god prediktor på kvaliteten et band er i stand til å levere på plate, men i Blodkvalts tilfelle lever debuten opp til den. ‘Algor Mortis’ er en skive som overfører Blodkvalts styrker som live-band til plateformatet, og er en av de mest ektefølt ekstreme utgivelsene som ble utgitt på norsk jord i 2022. Støy-druknet svartmetall møter grindcore- og punk-sjangerens frenetiske fremdrift, det hele toppet med tøylesløs vræling som gir blodsmak i kjeften på vokalistens vegne. Blodkvalts kaotiske eksplosivitet var et friskt pust på den norske live-scenen i 2022, og det samme var ‘Algor Mortis’ på utgivelsesfronten.

Beste låter: «Decapitation», «Murk», «41:10»

Link til omtale
Strømmelink

#17: Brotthogg – Epicinium

Plateselskap: Usignert
Undersjanger: Progressiv ekstrem-metall

‘Epicinium’ er et av årets fremste norske eksempler på hvor profesjonelt og spennende metall kan låte også utafor plateselskapenes grind, selv om det først og fremst bare blir mer og mer ubegripelig at Brotthogg fortsatt må styre egen sjappe etter flere sterke utgivelser de siste årene. Denne plata er bandets tredje, og er en kruttønne av kreativitet og spennende ideer som samler seg rundt flere av ekstremmetallens forgreininger. Brotthogg har her funnet en strålende balanse mellom intrikate låtskrivingsgrep og tilgjengelighet, noe som gjør plata til noe som vokser på lytteren etter flere runder selv om de klareste kvalitetskonturene blir tydelige mer eller mindre umiddelbart. Særlig er det melodihåndverket og vokalprestasjonene som løfter det et siste hakk.

Beste låter: «When the Curtain Falls», «Epicinium», «Possessed»

Link til omtale
Strømmelink

#16: Astrosaur – Portals

Plateselskap: Pelagic Records
Undersjanger: Instrumental rock/metal

Gode instrumental-plater kan ta mange former. De kan ta form som en serie distinkte og innbydende vignetter, hvilket var tilfellet på Simen Jakobsen Harstads ‘Stallo’, en nydelig skive du kan finne lengre ned på lista. De kan også ta form som en sammenhengende reise gjennom et rikt og levende musikalsk landskap, hvor enkelt-låter knyttes sammen til en større helhet som reduserer deg til en bablende og måpende bylt av pur beundring. Dette er tilfellet på Astrosaurs ‘Portals’, en av de beste metal-relaterte instrumentalskivene som har blitt utgitt i Norge i senere tid. På ‘Portals’ utvikler Oslo-trioens dynamiske post-rock/metal seg i organiske, dynamiske kurver, som når sitt naturlige klimaks med den 24 minutter-lange monolitten «Eternal Return». ‘Portals’ er en enestående bragd innenfor norsk instrumentalrock, og hadde det ikke vært for at bloggen oppdaget den litt sent, så hadde den muligens klatret enda høyere opp på lista. Sjekk den ut!

Beste låter: «Black Hole Earth», «Eternal Return»

[Ikke omtalt]
Strømmelink

#15: Mantric Momentum – Trial by Fire

Plateselskap: Frontiers Records
Undersjanger: Power metal

Debutskiva til brødreparet i Mantric Momentum, ‘Trial By Fire’, er rett og slett obligatorisk for enhver power metal-entusiast. Det er knapt mer å be om når denne plata er på sitt beste, da denne duoen evner å koke opp noen helt vanvittige refrenger og endog leverer noen uimotståelige melodiske grep i gitarsegmentet. Så må det også nevnes at Mantric Momentum lykkes svært godt med å supplere alle de gode melodiene og storslagenheten med en tyngde som nok egentlig er ganske uvanlig innenfor power metal, og som gir musikken et særdeles godt trøkk.

Beste låter: «Fighter», «Trial by Fire», «In the Eye of the Hurricane»

Link til omtale
Strømmelink

#14: Decipher – Breed of an Obsolete Kind

Plateselskap: Rockaway Records
Undersjanger: Death/thrash

Dødsthrash – den grenen av det metalliske slektstreet som knytter sammen dødsmetallens tyngde og thrashmetallens riff-håndverk – er en grufullt underutforsket undersjanger på den norske scenen. Derfor kom slippet av Deciphers mesterlige ‘Breed of an Obsolete Kind’ dernest som et komplett sjokk; en eksplosjon av mekanisk riffing og brutalt trommespill som fremdeles kan spores på jordskjelvmålinger over hele landet. Om du leter etter årets beste riff av norsk herkomst, så se ikke lenger enn de ti låtene du finner på Deciphers fremragende debut. Min personlige favoritt er det jagende dødsmetallriffet som stormer gjennom versene på tittelsporet. Eller er det kanskje de rytmiske salvene med mitraljøse-gitar på «Beyond Comprehension»? Hva med det nesten smertefullt fete thrash-riffet som tordner gjennom «Necessary Evil»? Slik kommer du også utvilsomt til å holde på dersom du sjekker ut ‘Breed of an Obsolete Kind’, en plate som med enkelhet legger beslag på tittelen «årets riffbombe» hos Metallurgi.

Beste låter: «Breed of an Obsolete Kind», «Beyond Comprehension», «Necessary Evil»

Link til omtale
Strømmelink

#13: Darvaza – Ascending into Perdition

Plateselskap: Terratur Possessions/Vàn Records
Undersjanger: Black metal

Den norsk-italienske duoen Darvaza har med sin debutplate stått for enda en stjerne i boka for plateselskapet Terratur Possessions’ plass i Metallurgis listevirksomhet. ‘Ascending into Perdition’ er ikke nødvendigvis en spesielt innovativ eller egenartet svartmetall, men imponerer på den måten at den rett og slett holder en høy, internasjonal standard hva gjelder moderne, atmosfærisk svartmetall. Darvaza evner kontinuerlig å pakke musikken på denne plata i en okkult, uhyggelig atmosfære, der svartmetallske snøstormer, flotte riff og suggererende partier står i kø for å mate kvaliteten på denne skiva.

Beste låter: «The Spear and the Tumult», «The Second Woe»

Link til omtale
Strømmelink

#12: Ruun – Impermanence

Plateselskap: Ruun Records (eget plateselskap)
Undersjanger: Death metal

En av de absolutt kuleste fenomenene vi har blitt gjort oppmerksomme på siden bloggen ble opprettet i 2020, er den fremadstormende bølgen av unge talenter på den norske metallscenen. Norske tenåringer har hatt en stor påvirkning på den norske musikkproduksjonen i år, og vi har allerede viet oppmerksomhet til Golden Core-gitarist Simen Jakobsen Harstad og metalcore-talentet Storm sine bidrag så langt i årets liste-sesong. Vinnerne av bloggens uoffisielle ungdomskategori må dog sies å være Ruun, som med ‘Impermanence’ leverte en plateopplevelse på høyde med det aller beste Norge hadde å by på i 2022. Bandets vagt progressive og svartmetall-påvirkede dødsmetall er rett og slett rivende original, og mitt håp er at Ruun kan være et av bandene som lokker flere av landets aspirerende låtskrivere over til dødsmetallens forråtnede rike i kommende år. Å høre på ‘Impermanence’ er som å kaste et nølende blikk inn en hittil uåpnet, dødsmetallisk portal, kun for å bli fullstendig trollbundet av synet som venter på den andre siden.

Beste låter: «Tendency to Decompose», «The Capability to Endure Suffering», «These Futile Acts of Kindness»

[Ikke omtalt]
Strømmelink

#11: Maktkamp – I Affekt

Plateselskap: Usignert
Undersjanger: Melodisk hardcore

‘I Affekt’ er denne listas største energiske fargebombe. Maktkamps Kvelertak-aktige, catchy og melodiske hardcore-metall slår ut i full blomst på denne plata, og bandet evner både å levere noen helt strålende partier og refrenger så vel som en sterk plateopplevelse. Det er nok også et av de mest tilgjengelige platene på denne lista, der Maktkamp med sitt låtskriverteft leverer et kruttsterkt underholdningsprodukt som undertegnede også kan bekrefte at livnærer et forrykende live-show. Så må singelen «Fyr Av Alt!» bare nevnes spesifikt fordi den er så innmari bra.

Beste låter: «Fyr Av Alt!», «Kvakksalveriets Prester», «Homo Elektrus»

Link til omtale
Strømmelink

Metallurgiske Funn: Ukas Favoritt

Maktkamp – I Affekt

Det er vanskelig å kalkulere påvirkningen den betydelige suksessen til Kvelertak har hatt på et lite, avgrenset musikkmiljø som det norske metallmiljøet. Slippet av bandets monumentale, selvtitulerte førsteskive og den enda mer bredt-treffende andreskiva festet det internasjonale søkelyset på den norske scenen, og mange av artistene som slapp musikk i kjølvannet av disse opplevde trolig en større eksponering enn det som har vært vanlig både før og siden. Dette er et eksempel på en positiv effekt et internasjonalt gjennombrudd kan ha på en lokal scene, men det kan også oppstå kinkige situasjoner når et band når ut til verden med sin unike kombinasjon av uttrykk. Hvordan kan for eksempel et ungt band som er inspirert av Kvelertaks musikk uttrykke denne inspirasjonen når den er så tett knyttet til én enkel aktør innenfor det internasjonale metallmiljøet?

For det er liten tvil om at det melodiske hardcore-bandet Maktkamp er dypt inspirerte av sine Stavangersbrødre. Fra Kjetil Elverums Hjelvik-aktige skriking, til det potente sammenstøtet mellom turbulente blastbeats og glitrende, metallisk hardcore – Likheten er stor nok til å rettferdiggjøre beskrivelsen av ‘I Affekt’ som en distinkt mutasjon av Kvelertaks originale genom. Når et band har såpass klare musikalske forbindelser til sin inspirasjonskilde pleier min evaluering av utgivelsene deres å bunne ut i et enkelt spørsmål: hadde musikkscenen som helhet – eller min tilværelse som musikkfan for den saks skyld – vært fattigere uten Maktkamps ‘I Affekt’? Svaret er et rungende ja.

Musikken på ‘I Affekt’ er fremført med en energi og en overbevisning som ikke levner noen tvil om at dette er nøyaktig denne musikken bandet ønsker å bruke tiden og kreftene sine på å produsere. Låtene er både enkle i måten de alle er drevet av sentrale hooks, og kompliserte i måten de er fullstendig mettet av gitaristisk detaljarbeid og arrangements-messige skruballer. Sammen gir disse to kontrasterende strukturelle grepene ‘I Affekt’ en følelse av hektisk og uregjerlig fremdrift, samtidig som låtene fester seg på hjernen allerede fra første lytt.

Maktkamp synes å ha god oversikt over egne styrker og svakheter, og har på kyndig vis sluppet platas aller beste spor som singler. «Fyr Av Alt!» bygger en «Bruane Brenn»-aktig slager ut av singlende tamburin og fengende, sykliske ledegitarer, toppet med et refreng som utvilsomt ljomer ut av kjeften på berusede konsertgjengere i en alternativ tidslinje som tillater den slags offentlige samlinger. «Dressmann» intensiverer riff-arbeidet til det nesten bikker over i et garasjepunk-aktig kaos, og «Kvakksalveriets Prester» kombinerer Elder, Kvelertaks «1985» og gromme bass-slides til en låt som er så fargerik og tung at å høre på den er som å bli slått i svime av det forheksede inventaret til en Flügger Farve-butikk. Det eneste unntaket er «Krenkefest», som for meg personlig må se seg slått av «Homo Elektrus» sine nydelige refrenger og smadrende Power Trip-riffing.

Med en spilletid på 36 minutter har ikke ‘I Affekt’ noen tid å miste på fyllstoff og svake lenker, og det gjør den heller ikke. Maktkamp klarer til og med å snike inn noen storstrukturelle grep; dette ved å følge opp de hektiske første 26 minuttene med et akustisk mellomspill og en påfølgende låt («I Livets Høst») som fortoner seg som noe mer romslig og dempet enn øvrigheten. På avslutningssporet «Til Helvete» er dog alle motorer atter en gang påskrudd, og det livlige haraballet ender med at Maktkamp rir inn i solnedgangen akkompagnert av en velfortjent fade-out.

Maktkamps ‘I Affekt’ er en gledesspredende festbombe som uanstrengt sniker seg forbi alle mine forsvarsmekanismer som anmelder og etablerer sin ubestridte dominans over lyttevanene mine. Det at musikken ligger så tett innpå Kvelertaks åndsverk som den gjør – hvilket er noe jeg kun vektlegger når jeg beskriver musikken for andre – betyr ikke en pøkk når jeg ramler inn i en av mine daglige gjennomlyttinger av plata. Det er i det hele tatt lett å glemme at uttrykksmessige analyser er et verktøy vi bruker for å finne frem til stilarter vi liker, og at det er den faktiske musikken innenfor disse rammene som må treffe deg som lytter for at det til syvende og sist skal være verdt å høre på. Vel, mine damer og herrer; ‘I Affekt’ treffer.

Skrevet av Fredrik Schjerve

Mikrostrukturell Evaluering: Ukas singler

Deathhammer – «Thirst for Ritual«

Norges sannsynligvis mest frenetiske og teatralske thrash- og speed-metal-band, Deathhammer, slapp i desember en ny låt fra sin kommende femte fullengder ‘Electric Warfare’. «Thirst for Ritual» følger duoens for lengst etablerte formler, og er to og et halvt minutt med fullstendig hemningsløs thrash-metall i stil med band som Destruction, Whiplash og øvrige hyperaktiviteter fra 80-tallet. Deathhammer leverer nok en gang en sterk prestasjon når det gjelder både kontrollert og raskt samspill supplert med sporadiske King Diamond-hyl og en akkurat passe rå produksjon, og «Thirst for Ritual» høster også frukter av et fengende midtparti som bryter opp de speed-metallske virvelvindene med litt tyngre og mer dynamiske thrash-grep i trommespillet. Like fullt er det i det virkelig fartsfylte Deathhammer feteste bidrag ligger – plata lander forhåpentligvis i løpet av måneden.

Skrevet av Alexander Lange

Kryptograf – Cosmic Suicide

«Cosmic Suicide» er singel nummer to fra plata ‘The Eldorado Spell’ – oppfølgeren til Kryptografs velrennomerte selvtitulerte debutplate fra 2020. Her mestret bandet en fargerik tilnærming til proto-doom der drypp av røffere stoner/doom-hint også meldte seg, og mens grunnvollene ser ut til å bevares på andreplata, henger «Cosmic Suicide» seg på noen av tendensene i førstesingelen «The Well» som i mine ører vitnet om et litt mer lettbeint psych-rock-uttrykk. Ikke mye minner om de feiteste gitarene og de største lydbildene på ‘Kryptograf’, noe som nok også har gitt mer klarhet og rom til nyansene i gitarspillet.

Kryptograf skrur like fullt opp tempoet noen hakk på «Cosmic Suicide», og låta kan fint karakteriseres som en fengende og ukomplisert rocke-låt. Med det er nok heller ikke tilløpene til stilistisk egenart like tydelig som på «The Well», som jeg nok synes var hakket mer interessant. Men med et godt og treffende klassisk rocke-refreng, og ikke minst fortsatt utsøkt gitarlyd, holder Kryptograf likevel det sterke teftet sitt oppe på «Cosmic Suicide» – i all sin lettfordøyelighet finner bandet på finurlig vis frem til flotte proto-metallske stemninger.

Skrevet av Alexander Lange

Maktkamp – «Fyr Av Alt!»

Maktkamps debutskive ‘I Affekt’ – som slippes 21. januar – har vært under konstruksjon overraskende lenge. Utrullingen av skivas singler har strukket seg utover hele tre kalenderår, fra «Dressmann» i 2020 til fjerde og trolig siste singel «Fyr Av Alt!» nå i 2022. Jeg har i tidligere omtaler kommentert Oslo-bandets sterke uttrykksmessige tilknytning til Kvelertaks andre og tredje skive, og hvordan denne åpenbare likheten ikke kommer i veien for mitt utbytte av musikken. Dette endres ikke på «Fyr Av Alt!», som nok en gang demonstrerer Maktkamps enestående evne til å utvinne fantastisk råstoff fra en av norsk rocks mest kommersialiserte gruver i nyere tid.

Låtas åpningsriff etablerer umiddelbart den nostalgiske, men energiske og opprømte vibben som løper som en jevn, elektrisk strøm gjennom låtas kretser. Glitrende harmonier og sødmefylte melodier finnes hvor hen du retter fokuset i låtas ekstravagante lydrom, og refrenget har en uanstrengt og radioklar allsang-faktor som skapt etter støpeformen til Kvelertaks «Bruane Brenn». Flere av Stavanger-bandets heteste låtskrivertriks finner sin plass i «Fyr Av Alt!»s byggeplan, som f.eks de gitaristiske invensjonene som fyller ut låtas hjørner, eller dekonstruksjonen og den påfølgende gjenreisingen av låtas sentrale gitar-hook som utspiller seg i låtas bro. Maktkamp hever til slutt den allerede gjeve potten fra sine tidligere singler med en uventet men smektende modulasjon, og skrur dermed opp intensiteten på forventningenes trykk-koker på passende vis rett i forkant av slippet av debuten. Fans av melodisk, forpunket og metallisk hardråkk bør kjenne sin besøkelsestid og markere ned 21. januar i almanakken med glorete, regnbuefarget tusj.

Skrevet av Fredrik Schjerve

Helvete – «Uncult«

Ute nå via Road Rat Records & staringintodarkness

Jeg hadde ikke så altfor mye godt å si i omtalen av Helvetes ‘Mystic Spell of Hatred’, der jeg synes denne ukokte svartmetallduoen leverte en i overkant skranglete og ugjennomtrengelig produksjon som nok heller ikke bød på de helt sterke låtskriverprestasjonene. Den nye singelen «Uncult» har jeg i så måte vesentlig færre problemer med. Lydbildet er råere (jada!), men klarere og mer balansert, og som fundament for låta har Helvete lagt et råtøft og nesten litt hypnotiserende riff som ligger over en taktfastog black’n’rollsk beat. Den djevelske og obskure vokalen komplementerer det på flott vis, og det er ikke så mye mer enn samspillet som ender opp som Helvetes akilleshæl denne gangen – denne låta har nemlig egentlig en del for seg i sin egentlig i overkant primitive drakt.

Skrevet av Alexander Lange

Mikrostrukturell Evaluering: Ukas singler

Varde – «Skuld»

«Skuld» er singel nummer to fra den kommende debutplaten til det folketradisjons-inspirerte svartmetallbandet Varde. Bandet er signert av en av de mest distinkte leverandørene av mørk utmarksmusikk, Nordvis Produktion, og på tidligere singler har match-upen virket ytterst passende. «Skuld» er dog et litt annet beist enn det meste som er å finne på Nordvis, med sine industrielle rytmer og syrlige synth-bass, uten at dette skaper et skisma mellom bandets og plateselskapets etos.

«Skuld» åpner med en tone som skraper mot innsiden av øregangene, før suggererende tremolo-gitarer og nevnte trommebeat skaper motorisk fremdrift. Vokalist «Koll» resiterer den romantiske diktningen med dramatisk glød, og over de stadig skiftende strømmene av modernisert brutalisme som blir ført av rytmeseksjonen skapes det en absurd kontrast mellom gammelt og nytt. Kombinasjonen av vokalfrasering som tidvis minner om Till Lindemann og industrielle svartmetall-elementer får meg til å tenke på et alternativt univers der Rammstein ble introdusert for Immortal før innspillingen av ‘Sehnsucht’. Like etter blandes enda et kjent uttrykk med det bestialske maskineriet til Varde, når eteriske akkorder rives over en maskingevær-ild av gitarer; et knep som ble flittig brukt av Ivar og co på Enslaveds ‘Below the Lights’.

Det hele kokes ihop til et sammensydd uttrykk som fungerer aldeles strålende. Godt behjulpet av en produksjon som lyder profesjonell og velbalansert – klar og polert samtidig som svartmetallens råskap er intakt – er dette et eksperiment som jeg ikke hadde forventet etter å ha hørt de forgående singlene, men som gir mersmak. Jeg har på følelsen at vi har å gjøre med en «Urjotun»-situasjon; et enkeltstående eksperiment på en ellers uttrykksmessig konsis-plate. Dette er meg ikke imot, ettersom sjanse-takning i svartmetall i 2020 er veldig velkomment, spesielt når resultatet er så sterkt som «Skuld». Høy anbefaling!

Maktkamp – «Krenkefest»

For en som overlevde ungdomsskoleperioden takket være bl.a. Kvelertaks debut på hodetelefonene er Maktkamps nyeste singel, «Krenkefest», et selvfølgelig resultat av en av Norges største musikklivs-omveltninger det siste tiåret. For foruten pop-dynastiet som har reist seg i kjølvannet av artister som Aurora og Sigrid, har en av de mest gledelige overraskelsene fra våre hjemtrakter i nyere tid vært den internasjonale suksessen til Kvelertak. Jeg har gått rundt og ventet på at ungdommen som i første omgang internaliserte den fengende spillinga til Landa, Rolland og Ofstad skulle innta hovedstaden med sine egne tolkninger av soundet, og det har endelig skjedd. Maktkamp har entret skyttergravskrigen mellom melodisk punk/ hardcore og eksplosiv hard rock som har manifestert seg gjennom band som Kvelertak, The Good, the Bad and the Zugly og Blood Command, og de er klare for å sette sine egne fotspor i gjørma.

Gitarspillet er oppstemt og engasjerende gjennom de tre kompakte minuttene av «Krenkefest», med enkelte innslag av utvidede post-punk akkorder som skiller gruppa fra artistene nevnt ovenfor. Rytmeseksjonen driver riffene fremover ustanselig, og vokalist Kjetil Elverum basker seg i det energiske lydbildet med sine kraftfulle screams. Låtskrivinga er inspirert, med overganger som tar lytteren fra riff til riff uten å sette av tid til hverken refleksjon eller ettertanke. Selv om dette tidvis lener seg prekært over mot Kvelertaks åndsverk (spesielt når bandet låner fra svartmetallen) er entusiasmen til å ta og føle på, og nok til å vinne anmelders gunst. «Krenkefest» er som en fargesprakende beyblade som uredd spinner seg bortover en line mellom to skyskrapere; med andre ord umulig å ta øynene fra. Anbefales alle fans av melodisk hardrock med trøkk og livsglede.

The Sickening – «Realm of Pudridity», «Taker of Souls» & «Extended Suffering»

Til slutt har vi et knippe singler som jeg har klart å overse ved et uhell, noe som burde ha vært vanskelig med tanke på ekspertisen til bandet som har skrevet dem. The Sickening er å regne som adelige innen norsk, brutal dødsmetall, med en produksjon som strekker seg tilbake til 2007. I en tidsalder hvor selskaper som Unique Leader har skapt seg en genuin bedrift av å gi ut plater som alle overholder den snevre undersjangerens strenge regler, er tiden absolutt moden for en plate til fra The Sickening, hvilket vil bli deres tredje (Om ‘Sadistic Self Mutilation’ med sine 32 minutter kan regnes som EP).

Ved første øyekast er det ikke mye som skiller disse tre låtene fra resten av konkurransen. Dette er musikk som slekter tungt på Suffocations ‘Pierced from Within’, sett gjennom en moderne linse typ Organectomy og Katalepsy, uten å noensinne nærme seg slam-territoriet. Men etter noen lytt begynner enkelte seksjoner å feste seg i sinnet, og små særegenheter blir synlige. Den første singelen, «Realm of Putridity», er en teknisk knute av en låt med en mørk, harmonisk bro og en finale som imponerer med rytmiske finurligheter. «Taker of Souls» er en veritabel storm av virvlende Dismember-riff og lynrask tromming. «Extended Suffering», den siste og beste av de tre singlene, presterer å bevare brutalitetens fulle tyngde, samtidig som de jagende tremolo-gitarene former minneverdige fraser og små hooks.

Når The Sickening setter ned tempoet og slipper sitt tyngste materiale løs på lytteren er det som å høre på en arkeologisk utgravd versjon av Devourment, hvor riffene bak bandets ugjennomtrengelige lyd-suppe plutselig har blitt synlige. De tre singlene er overraskende varierte, og lover godt når det kommer til storformen på den kommende plata. For fans av moderne, norsk, brutal dødsmetall er dette selvfølgelig lytting, og for folk som ønsker å snuse på sjangeren uten distraksjon fra breakdowns eller huleboersk slam-rytmikk er dette en gylden mulighet til å utvide lytte-arsenalet. Bunnsolide greier.

Enrapture – «Groundswells»

Bandet mitt Enrapture slapp singel nå på fredag, en ni-minutters dose progressiv ekstrem-metall titulert «Groundswells». Sjekk den ut om du har lyst!

Skrevet av Fredrik Schjerve