Årets edleste norske metaller 2022: Plater (#35-#21)

Klikk her for å se plass #50-#36

#35: Abyssic – Brought Forth in Iniquity

Plateselskap: Osmose Productions
Undersjanger: Symfonisk funeral doom metal

‘Brought Forth in Iniquity’ er intet mindre enn en særdeles storstilt produksjon. Når det gjelder å skape en effektiv, uhyggelig og nærmest overveldende atmosfære, består Abyssic med glans på denne plata og synes å få til akkurat det de prøver på. Om plata taper litt på noen usammenhengende låtstrukturer, er det nettopp som ofte klarer å veie opp, og med det er det også klart at Abyssic langt på vei mestrer et ambisiøst og krevende sjangerlandskap. Seig og tung funeral doom metal gjøres enda mer storslått av et velimplementert symfonisk element, og dette suppleres ytterligere med mange lekre detaljer i produksjonen. Et av årets desidert mektigste metallskiver fra dette kongeriket.

Beste låter: «Chronicle of the Dead», «Mirror of Sorrow»

Link til omtale
Strømmelink


#34: Impugner – Advent of the Wretched

Plateselskap: Sentient Ruin Laboratories
Undersjanger: Death metal

En hver eneste full-lengder innenfor OSDM-paradigmet som blir utgitt på norsk mark er god grunn til å feire. Sammenliknet med våre skandinaviske brødre i øst og sør har vi et skrekkelig labert produksjonstrykk når det kommer til dødsmetall her til lands, og et hvert forsøk på å endre på dette fortjener det vi kan avse av oppmuntring, blomsterkranser og statlige subsidier. Når en norsk dødsmetall-skive i tillegg ikke bare er ålreit men helt fantastisk, ja da burde samtlige metallfans samle seg og paradere rundt i gatene med bandet hevet på sine skuldre. Impugners ‘Advent of the Wretched’ er nettopp en sånn skive; en kjapp og dødelig dose med dødsmetall skrevet av en gruppe musikere som kjenner sjangerspråket vel så bra som sitt eget morsmål.

Beste låter: «Ostracized Vitality», «Morass»

Link til omtale
Strømmelink


#33: Darkthrone – Astral Fortress

Plateselskap: Peaceville Records
Undersjanger: Heavy/doom/black metal

Man vet aldri helt hva man får når Darkthrone slipper ny plate, men like sikkert som at sola står opp om morgenen er det at man da får servert autentisk og solid kvalitetsmetall av et slag. Det gjelder naturligvis også årets bidrag, ‘Astral Fortress’, der duoen viser seg trofast mot velkjente elementer mens de fortsatt peker i en og annen ny og interessant retning. Særlig er et latent, men sentralt atmosfærisk element interessant å spore på ‘Astral Fortress’, da i en velfungerende forening med Darkthrones finfølelse for klassisk riffhåndverk. Det innebærer at Darkthrone fortsatt er og blir et interessant band å følge – hele 25 år og 20 fullengdere etter bandet så dagens lys.

Beste låter: «Caravan of Broken Ghosts», «The Sea Beneath the Seas of the Sea», «Eon 2»

Link til omtale
Strømmelink


#32: Sylvaine – Nova

Plateselskap: Season of Mist
Undersjanger: Post-metal/blackgaze

Sylvaines ‘Nova’ er så vakker at man nesten får vondt. Den Amerikansk-fødte sanger/gitaristen har aldri vært typen til å sky unna reverb-dynkede melodilinjer og eteriske harmonier, men på ‘Nova’ er estetisk skjønnhet tatt til svimlende høyder som nesten tar pusten fra en. Svartmetallens beske fjes er nesten fullstendig forvist fra Sylvaines musikk i denne omgang – kun tre av platas seks låter inneholder elementer fra sjangeren, og det i små doser. Likevel finner Sylvaine måter å gjøre musikkens kjølige og glitrende post-landskap like engasjerende som det er inviterende, hvilket er en aldri så liten bragd i en sjanger som vanligvis prioriterer sound over substans. ‘Nova’ unngår kanskje ikke denne beryktede fallemmen fullstendig, men dette oppleves ikke som noen stort problem når låter som «Nowhere, Still Somewhere» og «I Close My Eyes so I Can See» surrer sine forføreriske melodier rundt lytteren.

Beste låter: «Mono No Aware», «Nowhere, Still Somewhere», «I Close My Eyes so I Can See»

[ikke omtalt]
Strømmelink


#31: Istårn – Eschatology

Plateselskap: Usignert
Undersjanger: Progressiv/melodisk black metal

‘Eschatology’ står igjen som et av årets sterkeste norske bidrag til svartmetall av det mer progressive og melodiske slaget. På sin andreplate demonstrerer Istårn at de er i stand til å håndtere et bredt utvalg av virkemidler i den ekstremmetallske verktøykassa, og har på den måten endt opp med en uhyre solid utgivelse når det gjelder både atmosfære, melodisk teft og variasjon. ‘Eschatology’ er en type plate som fremstår som et aldri så lite gjennombrudd, og som demonstrerer et potensiale som både utnyttes og som fortsatt etterlater et inntrykk av at vi vil få enda større og fetere saker fra Istårn i fremtiden. En kruttsterk prestasjon fra bandet er det uansett.

Beste låter: «Void», «Cosmic Scar», «The Giant»

Link til omtale
Strømmelink


#30: Féleth – Divine Blight

Plateselskap: Rob Mules Records
Undersjanger: Death metal

Til å bestå av «fem glade, musikalske gutter», virker Féleth temmelig forbanna på andreskiva ‘Divine Blight’. Bevæpnet med finkalibrerte tekniske ferdigheter og et usedvanlig destruktivt, teknisk dødsmetall-formular, gir bandet seg i kast med noen av verdenssamfunnets største moderne onder, og det med et ektefølt raseri som burde sette støkken i selv den mest iskalde og samvittighetsløse autokrat. I tillegg har bandet et instinkt for fargerike, kreative instrumentalpartier som rivaliserer selve sjanger-høvdingene i Gorod, hvilket hindrer skiva fra å oppleves som en overveldende og håpløs dommedagsvisjon. Nei, tvert i mot er ‘Divine Blight’ en skive som burde inspirere til handling – en lysende fakkel kastet inn i det moderne samfunnets apatiske hule.

Beste låter: «Majesty», «The Serpent», «Casanova»

Link til omtale
Strømmelink


#29: Bolverk – Uaar

Plateselskap: Usignert
Undersjanger: Progressiv black metal

Det er nesten litt vanskelig å tro at ‘Uaar’ er en debutskive. Denne plata har nemlig en dristighet og en egenart som skiller den en del fra så å si alt annet på denne lista, og henter sin største styrke i at den er en nokså underlig plate som likevel aldri mister helt fotfeste i svartmetallens sjangerlandskap. Bolverk ruller ut den ene interessante og kule ideen etter den andre på ‘Uaar’, og gir plata si en type underholdningsverdi det ikke er så ofte man støtter på innenfor svartmetallen. Med det får vi servert et aldri så lite unikum som styrkes ytterligere av sterke musikerprestasjoner.

Beste låter: «Uaar», «Svovelpredikant»

[ikke omtalt]
Strømmelink


#28: Funeral Harvest – Redemptio

Plateselskap: Signal Rex
Undersjanger: Black metal

Da Trondheims-bandet Funeral harvest slapp sin selv-titulerte EP i 2020, var det nok de færreste av oss som forutså nettopp hvor nådeløs og brutal bandets debutskive kom til å bli. ‘Redemptio’ er en skive som formidler sitt satanistiske budskap med fullstendig overbevisning – en manisk, fremover-stormende jakt gjennom den okkulte filosofiens mørke haller. Funeral Harvests svartmetall er både hensynsløst aggressiv, hypnotiserende og repetitiv på én og samme tid, og gjennomfører sin musikalske voldshandling via ni kjappe dolkestikk. ‘Redemptio’ er et av årets mest øredøvende musikalske ritualer, og et prakteksempel på den kollektive, spirituelle psykosen som for øyeblikket herjer i Trondheims svartmetall-miljø.

Beste låter: «Fire Sermon», «Principum et Finis», «The Crimson Night Tide»

Link til omtale
Strømmelink


#27: Tottal Tømming – Om Hundre År Er Allting Brennt!!!

Plateselskap: Kannibal Records
Undersjanger: Grindcore

Oslos store grindcore-stolthet Tottal Tømming slo på stortromma i år med en fullengder etter fjorårets litt mindre ablegøyer. Dette ensemblet ledet av Morten «Sigrid Vollgraven» Müller leverer akkurat som det skal på ‘Om Hundre År Er Allting Brennt!!!’, med et ufyselig og frenetisk grindcore-uttrykk i bunn og humor og skråblikk mellom linjene. Blandingen av uhøytideligheten som gjennomsyrer alt dette bandet gjør og den høye kvaliteten på musikken er uhyre appellerende, og sånn sett er også denne plata en virkelig god videreformidler av grindcorens opprinnelige purpose. Så har vi den uforglemmelige opptellingen til 13 slag på låta «En Grønn Ælva Schnørr», som er av de mest spinnville øyeblikkene du vil høre om fra denne lista.

Beste låter: «En Grønn Ælva Schnørr», «Om Hundre År Er Allting Brent!!!»

Link til omtale
Strømmelink


#26: Reaping Flesh – Reaping Flesh

Plateselskap: Usignert
Undersjanger: Black/thrash/hardcore

Det er få skiver som vant så mange stilpoeng som Reaping Flesh sin selvtitulerte skive gjorde i 2022. Bodø-væringenes sammensmelting av crossover-thrash, døds- og svartmetallisk estetikk dukket opp fullstendig uannonsert i november, og ble en aldri så liten besettelse ut resten av kalenderåret. Det er sjeldent at et band nailer soundet sitt allerede på debuten, men de værvante medlemmene fra band som Kollwitz og Cold Mailman virker å ha visst nøyaktig hva de ønsket å få ut av studio-tiden de la ned i arbeidet med ‘Reaping Flesh’. Resultatet er en selvsikker debut som spurter gjennom en halvtime med uovertruffen, ekstremmetallisk hybridisering; og det med en energi og en rå kraft som er fullstendig avhengighetsskapende.

Beste låter: «Putrid Strife», «Dark Life»

Link til omtale
Strømmelink


#25: Once Awake – Once Awake

Plateselskap: Usignert
Undersjanger: Metalcore/groove metal

Nesten hele Once Awakes selvtitulerte skive fra i år ble sluppet i små drypp gjennom hele syv singelutgivelser fra 2021 og 2022. Med det fikk vi også gradvis servert et av årets desidert beste norske metalcore-prestasjoner, der Once Awake leverer råcatchy refrenger så vel som en brutal tyngde som tidvis gjør det fristende å omtale alt sammen som melodisk death metal. Det er ingen tvil om at vi har med et band å gjøre som har stålkontroll på håndverket de har finslipt siden debutskiva kom for fem år siden. Med det er det også regelrett uforståelig at Once Awake ikke ennå har blitt plukket opp av et plateselskap.

Beste låter: «My Deed», «Crown», «Sculpture»

Link til omtale
Strømmelink


#24: Blodhemn – Sverger hemn

Plateselskap: Dark Essence Records
Undersjanger: Black metal

Blodhemn har lenge vært en av de villeste og mest aggressivt riffende beistene innenfor norsk svartmetall. Denne siden av bandets sound er fortsatt god representert på ‘Sverger Hemn’ gjennom låter som «Vil Livet av Deg» og «Velg Din Gift», men i tillegg tar «Invisus» prosjektet sitt til noen nye og storslåtte, post-svartmetalliske høyder på sin skive fra 2022. Dette fører til noen soleklare høydepunkter i bandets diskografi til nå, som de svevende gitarlinjene og luftige blastbeatsene som fyker gjennom åpningen av «Farvel Feioey», og det nostalgiske, festivalklare refrenget som kroner avslutningssporet «Tid». ‘Sverger Hemn’ er en engasjerende, oppslukende og variert plateopplevelse som for alvor utpekte Blodhemn som en vital, kreativ kraft på den norske svartmetallscenen.

Beste låter: «Fra Djupet…», «Farvel Feioey» og «Tid»

Link til omtale
Strømmelink


#23: Askeregn – Brennende åkres grøde

Plateselskap: Terratur Possessions
Undersjanger: Black metal

Om plateselskapet Terratur Possessions ikke har hatt et like aktivt og sterkt år som i fjor, noe som godt skal gjøres uansett, har vi utvilsomt fått noe godt å bite i fra den kanten i 2022 også. Askeregns ‘Brennende åkres grøde’ er sannelig en godbit, om den så kommer med en intendert bismak av forbrente, svidde avlinger. Denne plata er et vidunderlig stykke moderne svartmetall, der det organiske går i en strålende forening med det mørke og obskure, og der produksjonen og presentasjonen gjør alt den skal for å frembringe det vederstyggelige Askeregn prøver å formidle. Platas oppbygging fortjener også særlig skryt, der bandet gjør en herlig innsats med å bygge opp til de to siste, svære låtene med et lite lass av kortere kraftplugger i første halvdel av skiva. Obligatorisk svartmetall for norske ører anno 2022!

Beste låter: «Under Dødens måne, under Djevelens sol», «I røyken fra brennende åkre», «Mitt hjerte er en navnløs grav»

Link til omtale
Strømmelink


#22: Devoid of Life – Embracing Emptiness

Plateselskap: Bringsli Productions
Undersjanger: Blackened death metal

En av årets absolutt tyngste plateopplevelser kom i form av Devoid of Lifes debutskive ‘Embracing Emptiness’. Bandets tilnærming til black/death er av de mest brutale den norske scenen har avlet frem noensinne, hvilket balanseres med en dyster melodikk og atmosfære som minner om den meditative destruksjonen til Ulcerates ‘Stare into Death and Be Still’. Bringsli Productions sin fabelaktige produksjonsjobb utstyrer bandet med kraften som trengs for å legge hele planeter i ruiner, og bandet responderer med å kverne ut noen av de mest monstrøse, dødsmetalliske formene som så dagens lys i 2022. ‘Embracing Emptiness’ er en skrekkinngytende kombinasjon av rå kraft og låtskriver-intelligens; en veritabel «apex predator» ved toppen av den metalliske rangstigen.

Beste låter: «Succumbed to Misanthrophy», «Deprivation of All», «The Grimness of Mortal Depravity»

[ikke omtalt]
Strømmelink


#21: Eternality – Dea​þ​wyrd

Plateselskap: Usignert
Undersjanger: Melodisk black metal

Å høre på ‘Dea​þ​wyrd’ er som å åpne et vindu mot det som er blitt Eternalitys mystiske og storslåtte univers. Dette er en svartmetallplate som leverer utrolig godt når det gjelder atmosfære og tematisk innretning, der tydelig inspirasjon fra band som Summoning og Wolves in the Throne Room håndteres på en måte som gjør at Eternality ender opp med å kunne vise til noe ganske egenartet. Enmannsprosjektets viktigste verktøy i så måte er utvilsomt de sterke, melankolske melodiene som gjennomgående har en skyhøy kvalitet, og som gir stemningene den siste finishen som gjør dem så dødseffektive som de er. Et av de aller beste utgivelsene fra den norske svartmetallundergrunnen i år.

Beste låter: «Towards Eternality», «Accursed Power of the Master I»

Link til omtale
Strømmelink

Makrostrukturell evaluering: Ukas plater

Féleth – Divine Blight

Ute nå via Rob Mules Records

Féleth er et moderne dødsmetallband bestående av fire «glade, musikalske gutter» fra Alta, per bandets Spotify-bio. Kvartetten fra nord har all mulig grunn til å være glade og fornøyde i år, etter sin opptreden på gigantfestivalen Tons of Rock i juni, og slippet av andreskiva ‘Divine Blight’ nå sist uke. Musikken på ‘Divine Blight’ er på sin side alt annet en glad og fornøyd, men oser av rettmessig sinne rettet mot maktpersoner som søker å misbruke samfunns- og politiske systemer til egen vinning. 

Uttrykksmessig kan Féleth sies å være et moderne, melodisk dødsmetallband med sterke tekniske tendenser. Bandet er heller ikke fremmed for å bake inn core- eller thrashmetalliske elementer i musikken, hvilket gir ‘Divine Blight’ en hel haug av ulike kort å spille på. Blant referansene som popper opp i bevissthetene i løpet av skivas 40 minutter finner vi blant andre GorodAll Shall PerishSylosis og Gojira. I tillegg ville bandet fint ha kunne opptrådd på line-ups med norske band som Deception og Vorbid, hvilket burde si noe om hvor fleksibel og mangefasettert soundet til Féleth er på ‘Divine Blight’. 

Likevel er ikke dette nødvendigvis noe man reagerer på underveis i lyttinga. Gutta evner definitivt å skrive en effektiv låt, og de ulike sidene ved bandets lydbilde er integrert i låtene på en måte som gjør at man unngår nakkesleng. Åpningslåt og singel «Majesty» introduserer bandets tekniske men melodiske dødsmetall på effektivt vis, før den klinker til med et stort og bombastisk refreng som ikke hadde vært malplassert på Cattle Decapitations ‘Death Atlas’. «Caretaker» gjør så ære på bandets halvseriøse sjangerbenevnelse «teknisk dødsrock» via åpningens drivende rocke-beat, før låta svinger over i et stampende og Gojira-aktig vers.

Låtstrekket som åpner ‘Divine Blight’ er gjennomgående solid, men det er rundt platas midtparti at bandet virkelig finner flyten. «The Serpent» snakker et teknisk dødsmetallspråk som virker modellert etter Gorods ‘A Perfect Absolution’, men bryter opp den hektiske tonestrømmen med et massivt og majestetisk refreng. «Casanova» grenser tidvis til en form for dødsthrash som sender tankene i retning band som Sylosis og norske Decipher, men med en rytmisk friskhet og kreativitet som bunner ut i bandets egen identitet. Innen vi når «Deadlands» har bandet opparbeidet seg et helvetes momentum, og det blir en glede å overvære den detaljrike og presise brutaliteten som produseres av den sammensveisede metall-kvartetten. 

Plata sliter dog litt med å opprettholde denne kreative energien hele veien til målstreken, og ebber litt ut på de to avsluttende singlene. Bandets avhandling om USAs samfunnsmessige utfordringer på «USA» hemmes av et lite overbevisende, softere åpningsparti, og den avsluttende soloen på den ellers kruttsterke «Avarice» setter ikke det høyverdige punktumet plata krever. Til tross for disse skavankene er Féleths ‘Divine Blight’ en fabelaktig og kreativt inspirert skive, og en av de klart beste moderne dødsmetallskivene Norge har levert i 2022. Anbefales!

Skrevet av Fredrik Schjerve


Mantric Momentum – Trial by Fire

Ute nå via Frontiers Records

Mantric Momentum er et samarbeid mellom Christer og Terje Harøy, der førstnevnte, kjent fra blant annet prog-metal-bandet Divided Multitude, står for all spillinga og sistnevnte synger med erfaring fra blant annet Pyramaze i bagasjen. ‘Trial by Fire’ er denne power metal-duoens debutplate, og kommer etter at de i to år har sluppet en rekke singler – blant annet fra plata selv.

De to singlene som har blitt sluppet i forkant av plata, «In the Heart of the Broken» og «New Horizon» innevarslet på alle måter en nokså typisk, velprodusert og profesjonelt utført power metal-utgivelse. Det er utvilsomt også det vi har fått, og etter den orkestrale introduksjonen «Tabula Rasa» trykker Mantric Momentum med full kraft på gasspedalen gjennom å levere det ene stratosfæriske refrenget etter det andre, klar vokal i høyt register og riff som stadig beveger seg i skjæringspunktet mellom det storslagne og melankolske.

Og i stor grad fungerer dette ganske godt, i alle fall til å begynne med. Særlig har jeg sansen for en del av gitarmelodiene som gir bandets uttrykk et hint av melodisk death metal, der hovedtemaene på «In the Heart of the Broken» og tittellåta nok peker seg ut som de fremste eksemplene. Det skulle naturligvis også bare mangle at noen av de storslagne refrengene ender opp som høydepunkter. Her stiller «Course of Fate» sterkt, så vel som det fullstendig avhengighetsskapende refrenget i «In the Eye of the Hurricane», som står for en tiltrengt vitamininnsprøyting mot slutten av plata.

Jeg synes nemlig Mantric Momentum snakker samme språk litt for mye og for lenge på ‘Trial by Fire’. Power-balladen «Fighter» er et av platas desidert beste låter og sørger for et sterkt taktskifte med sin roligere fremtoning, men etter at tittellåta deretter har gjort sin del av jobben, blir platas andre halvdel for lik det som har skjedd tidligere på plata. Det skal sies at den åtte minutter lange avslutningslåta «Diamond» er et hederlig forsøk på å krydre det hele litt med en lengre, omhyggelig og ganske vellykket oppbygning, men da er det allerede litt for sent. Med spilletid på nesten én time (og vel så det om du regner med bonuslåta «(I’ll Never be) Maria Magdalena»), tror jeg ‘Trial by Fire’ kunne vært en bedre og mer fokusert affære; i stedet går elva litt over sine bredder med noen låter mot slutten som i liten grad skiller seg ut fra resten.

Det er definitivt det største ankepunktet ved denne plata. Ellers kommer Mantric Momentum godt ut med denne debuten. Med få dristigheter å by på vil de nok ikke trollbinde så mange sjeler utenfor sjangerens fanbase, men til gjengjeld er mange av låtene svært godt håndverk. ‘Trial by Fire’ imponerer med noen sterke og melodiske høydepunkter, og da særlig i første halvdel, som fungerer utmerket som en utrettelig leveranse av power-metallsk energi. Når det utvilsomt er det bandet prøver på, er det i det hele tatt lite å klage på.

Skrevet av Alexander Lange


Reaping Flesh – Reaping Flesh

Usignert, ute på Bandcamp

Reaping Flesh er et flunkende nytt band fra Bodø med medlemmer som tidligere har vært å finne i en rekke forrykende, pønka undergrunnsband fra nord. Med det er det nok heller ingen overraskelse at bandets selvtitulerte debututgivelse oser av skitten og kompromissløs profesjonalitet. ‘Reaping Flesh’ er en bunnsolid oppvisning i hardcore-sjangerens potensiale innenfor metalliske rammer, og smir sammen hardcore punk-, svartmetall- og thrash metal-elementer på sømløst og brutalt vis.

De åtte låtene på ‘Reaping Flesh’ er for så vidt alle av samme ulla, og ruller stort sett ut det som er bandets klare hovedingredienser: Gitarriff som stadig beveger seg i skjæringspunktet mellom sjangrene de lar seg inspirere av, hurtige, hurtige d-beats, og en skrikevokal som flørter med hva innspillingsutstyret tåler av volum. Allerede i løpet av de første sekundene på åpningslåta «Nailed to the Cross» demonstrerer også Reaping Flesh det jeg kanskje synes fungerer aller best på plata, nemlig den velfungerende, og litt særegne, sammenblandingen av pønka thrash-partier og mer svartmetallsk, dissonant og svevende gitarspill. Det skaper en heldig dynamikk der atmosfære og melodi får et forskrudd lite innpass i bandets uttrykk, og står for noen av platas høydepunkter – eksempelvis i det strålende hovedtemaet i «Putrid Strife».

Men Reaping Flesh gjør også sitt for å gi andre elementer innpass, og i løpet av plata finner man små grep som alle gir mange av låtene en liten dose særegenhet. De dissonante gitarene og orgelet som maler en slags guffen, ritualistisk stemning på slutten av «Deceiver» er ett eksempel; den fantastiske blast-beat-eksplosjonen på «Bludgeoned and Faceless» et annet. Også «Ingrained in Death» sørger for litt tiltrengt variasjon mot slutten av utgivelsen med sin groovy og mer tilbakelente andre halvdel.

Platas største høydepunkt er sannsynligvis «Dark Life», der et strålende verstema oppgraderes til et nærmest melankolsk refreng gjennom en lys, fjern og skjærende gitarlead. Det fungerer som en passende oppvisning i Reaping Fleshs gode evne til å smelte sammen hardcore- og svartmetallelementer, og gjør dem til et obligatorisk band å sjekke ut for alle som ellers for eksempel har hatt glede av Okkultokratis utgivelser de siste årene. Til neste gang kunne man kanskje ønsket seg noen flere sidesprang fra bandets klare, d-beat-baserte hardcore-kjerne. Men som debututgivelse er ‘Reaping Flesh’ et utmerket og kruttsterkt bank i bordet.

Skrevet av Alexander Lange



Solus Grief – With a Last Exhale

Usignert, ute nå på bandets Bandcamp

Skiver som Solus Grief sin debutskive ‘With a Last Exhale’ er et sjeldent fenomen. Ikke fordi det er en DSBM-skive skrevet og gitt ut på Bandcamp av én enkelt musiker – det fenomenet er det stikk motsatte av sjeldent. ‘With a Last Exhale’ er sjelden i den forstand at den er et komplett og fullverdig kunstnerisk produkt, hvilke er få og langt i mellom i Bandcamps DSBM-sfære. Ja, ‘With a Last Exhale’ kan faktisk sies å være DSBM-ens svar på Burzums ‘Hvis Lyset Tar Oss’, med sin firedelte struktur, lange låter og fokus på innhyllende, tålmodig stemningsdannelse. 

Svartmetallen til Solus Grief er langstrakt og atmosfærisk oftere enn den er blastende og aggressiv. Uttrykket henter vel så mye fra Norges originale svartmetallbølge på 90-tallet som fra syndikatet av enmanns-band på Bandcamp, i tillegg til å spe på med noen impulser som er langt vanskeligere å plassere. Resultatet er en skive som har et langt rikere teknisk og tonalt språk enn noen lav-terskel Bandcamp-utgivelse har rett på, samt en virkelig absorberende, magnetisk og nedslående plateopplevelse. 

Skiva starter likeså godt med et av sine mest turbulente strekk, i det «Under Choking White Veils» åpenbarer sine stormende trommer og sørgmodig dansende gitarstemmer. Vokalen til den anonyme musikeren bak prosjektet er innpakket i et vognlass av støyende effekter – litt som hos landsmennene i Kvad – og er som et plaget gjenferd fanget i en musikalsk snøstorm. Mørke og katastrofale svartmetallgitarer borer i vei i bakgrunnen, og en gammel og sliten norsk folkesjel gjør seg til kjenne via nedslåtte, folkemusikalske melodistemmer.

For min egen del når skivas sorgtunge introspeksjon sine høyeste punkter over platas andre og tredje spor, henholdsvis «Life Has Left This Place» og «With a Last Exhale». Førstnevnte bruker et twangy og ståltråd-aktig gitar-sound til å fremheve noen virkelig nydelige melodier, og trår tidvis inn i sludge-lenende landskaper som kan minne om en svartmetallisk utgave av The Atlas Moth. Tittelsporet på sin side, dveler ved en enkel serie atmosfæriske svartmetall-progresjoner, som med sin angerfulle, håpløse og nostalgiske affekt gjør voldsomt inntrykk. 

Til slutt har vi «Yearning of the Soul Damned», som med sine sakte dønninger frakter barken stadig lenger ut i sitt mørke hav, før den drar lytteren fullstendig under ved hjelp av en strøm av svermende, dissonant black/death. Hamrende bass og vevende gitarstemmer sender tankene i retning Deathspell Omegas mer suggererende materiale, før bassens dommedagsklokke ringer oss ut i nattemørket for å finne veien hjem på egenhånd.

‘With a Last Exhale’ er – paradoksalt nok, platas depressive kvaliteter tatt i betraktning – en sann glede å overvære som en fan av langtrukket og atmosfærisk svartmetall. Til tross for at mye av skiva ligger og vaker i et middels tempo, varieres teksturene og ideene såpass mye at landskapet aldri mister sin nattlige magi. Når låtene i tillegg danner meningsfulle og avrundede helheter; ja da kan man ikke annet en å beundre hva Solus Grief har fått til på sin debutskive. Anbefales fans av stemningsladet og velkomponert DSBM.

Skrevet av Fredrik Schjerve



Rockhard – Hard Rock

Usignerte, ute nå på bandets Bandcamp

Dersom jeg skulle ha forsøkt å gjette meg frem til forhistorien til det nye norske metallbandet Rockhard, så hadde jeg tippet at de oppsto under et forskningsprosjekt på 80-tallet, der et knippe ravgale vitenskapsmenn fryste ned kroppene til tre musikere fra henholdsvis et thrash- et trad- og et dødsmetallband, for deretter å tine dem opp i 2022. Det er vanskelig å understreke nøyaktig hvor mye av 80-tallets undergrunn de unge gutta har klart å stappe inn i en 22-minutters demo, men et kjapt blikk på coveret eller bandets instagram burde gi en viss pekepinn. ‘Hard Rock’ er en demo som puster, blør og gråter 80-tallsmetall, til den grad at den til og med ser ut til å være spilt inn live på øvingsrommet. 

Et seigt og luskende riff toppet med små-sure ledegitarer høres fra den andre siden av døren inn til Rockhards kjellerlokale, før «Dead in a Ditch»s energiske konglomerat av punkete metall og thrash blåser døren ettertrykkelig av hengslene. Bandets musikk har et tydelig preg av førstebølgens rennesteins-mentalitet, hvilket fremheves av den brautende og snerrende vokalen. Noen plutselige innslag av blastbeats avslører bandets ekstremmetalliske side; en side som kommer til å komme tydeligere til uttrykk jo lenger inn i demoen vi kommer.

Men først tar Rockhard en omvei innom krysningspunktet mellom hardråkk og tidlig tradmetall. Både «Overlords» og «Supercell» pumper ut nostalgiske riff med mengder av entusiasme og driv, hvor sistnevnte spesielt utmerker seg med sin Midnight-aktige røffhet og de deilige harmoniene som oppstår ved låtas slutt. Det er ikke til å komme fra at både lydkvalitet og vokalprestasjoner vil (og bør) være et hinder for mange som sneier innom Rockhards førsteutgivelse, men for de av oss som har sansen for 80-tallets undergrunns-demoer er disse skavankene nettopp de tegnene på amatørmessig lidenskap og entusiasme vi ser etter i en formativ demo-utgivelse.

Til slutt har vi den 11 minutter-lange «Jesus is a Wizard», som beveger seg fra åpningens dødsmetalliske sump-lende til en sjokkerende ballade-aktig bro, og tilbake igjen. Broen stikker litt i overkant ut i forhold til omgivelsene, men det vitner om en ambisjon som muligens kan hjelpe bandet fra å bli fanget i 80-talls-pastisj på sikt. Dessuten er låtas øvrige minutter fylt med så mye ekstremmetallisk gull at alle eventuelle synder er glemt innen låta rundes av.

Det må sies at ‘Rock Hard’ er et ganske så stort uttrykksmessig rot. Spennet fra klassisk tradmetall til buldrende dødsmetall er stort, og bandet holder disse uttrykkene foreløpig fraskilt, heller enn å integrere dem på noe vis. Dette er dog kun en demo; og det en demo som er fylt til randen av fremragende ideer og riff levert med bunnløs entusiasme og kjærlighet for sjangeren.

Rockhard har kanskje ikke ennå klart å raffinere råmetallet sitt til en skarp sverdspiss som kan penetrere rustningen til den erfarne anmelder. Det de derimot har gjort, er å forme det til en butt jævla klubbe som bulker og slår i stykker rustningen min med rå kraft og viljestyrke. Jeg anser dette som en suksess fra perspektivet til et ungt og uerfarent band, og anbefaler derfor ‘Hard Rock’ til fans av 80-tallets ekstrem- og tradmetalliske undergrunn.

Skrevet av Fredrik Schjerve

Mikrostrukturell evaluering: Ukas singler




Blodkvalt – “Murk”

Ute via Fysisk Format

En av høstens mest lovende svartmetallskiver, Blodkvalts ‘Algor Mortis’, er nå bare en måned unna, og i dag slipper bandet nok en låt derfra: “Murk”. Denne låta skal ifølge bandet selv være en slags oppsummering av elementene som vil vise seg på fullengderen, noe som (heldigvis) også innebærer at håndverket fremstår ganske velkjent.

«Murk» er nemlig definitivt et sammensurium av Blodkvalts karakteristiske, pønka og grindcore-inspirerte svartmetall. Den er muligens noe mer drivende og riffbasert enn bandets tidligere påfunn, men her leveres nok en gang en dødelig cocktail av trebly, illsint gitar, fuzzy bass, voldsomme trommetakter – og ikke minst en manisk skrikevokal som stadig står i fare for å sprenge lydbildet. Som ved mange tidligere anledninger er det nok det sistnevnte som imponerer meg aller mest. Det er også vokalen som først og fremst bidrar til Blodkvalts egenart. Men det er nok uansett bare å glede seg til hvordan kompromissløsheten, styggedommen og demofølelsen i dette bandets helhetsuttrykk gjør seg på fullengderen i november. Den kan fort vise seg å bli en av årets mest voldsomme og unike norske metal-affærer.

Skrevet av Alexander Lange



Pitch Black Mentality – “Fortress”

Ute nå via PBM Records

Thrash metal-bandet Pitch Black Mentality er snart klare med sin første plate på nesten ti år, ‘World Final Wake’, og har starta oppvarmingen med slippet av låta “Fortress”. Dette er en låt på litt over seks minutter der bandet demonstrerer en god del variasjon, og musikken fremstår som en slags blanding av thrash metal, melodisk death metal og groove metal. 

Der utgangspunktet er godt, fanger ikke utførelsen meg helt. Melodiene i begynnelsen treffer ikke så mange nerver hos meg, og de Pantera-aktige versene fremstår litt uinspirerte og tannløse. Melodiene har imidlertid mer å by på mot slutten av låta, noe som peker mot noen gode høydepunkter på plata som kommer.

Skrevet av Alexander Lange



Funeral Harvest – «Principum et Finis»

Ute nå via Signal Rex

Med slippet av singelen «Principium et Finis» blir det tydelig at Funeral Harvest mer eller mindre har endret fullstendig på tilnærmingen sin til svartmetall siden den selvtitulerte EP-en fra 2020. Borte er de ominøse atmosfærene og de langsomt drivende skyene av okkult svartmetall, som må se seg erstattet av en krigersk form for black/death som formelig oser av fandenivoldskhet og rituell intensitet. På «Principium et Finis» pendles det mellom de to uttrykkene fra seksjon til seksjon, men den støyende og kvelende produksjonsjobben sørger for å samle spriket under et felles teppe av røyk og kullos. «Lord Nathas» er som vanlig en overbevisende seremoniell leder, der han kauker og brøler på lidenskapelig vis over de forræderske, svarte strømmene av svart- og dødsmetall. Ut ifra de senere singlene å dømme blir nok ‘Redemptio’ (som gis ut i slutten av måneden) en svært eksplosiv og konsis plateopplevelse, hvilket ikke er meg i mot basert på hvor naturlig denne formen for tuktende aggresjon virker å være for bandet. 

Skrevet av Fredrik Schjerve



Féleth  – «USA»

Ute nå via Rob Mules Records

Det moderne dødsmetall-bandet Féleth fra Alta imponerte med slippet av «Avarice» for noen uker siden; en teknisk men kompakt singel som ikke ofret låtskriving for individuelle musikerprestasjoner. Nå er nordlendingene tilbake med nok en singel, en langt mer ambivalent og mangefasettert låt ved navn «USA». 

Låtas tekst synes å angripe de mange utfordringene som våre brødre på andre siden av Atlanterhavet har basket med i senere tid, hvilket gjenspeiles i musikkens svingninger mellom sorgtunge bølgedaler og eksplosive topper. Det rolige strekket som åpner låta fremstår noe kaotisk, med elleville bassløp og utallige vokalspor (spilt inn av Petter Carlsen) som ikke helt smelter sammen til en større helhet. De metalliske seksjonene fungerer mer effektivt, der de veksler mellom hyperaktiv brutalitet og mer melodiske terreng på flott vis. Som singel må det sies at låta mangler den store forløsningen på slutten av sin utviklingskurve, og den klarer dermed ikke å nå helt opp til sin forgjenger. Det er dog ingen tvil om at Féleth er en dyktig gjeng, så forventningene til slippet av ‘Divine Blight’ i november er uavtagende høye.     

Skrevet av Fredrik Schjerve



Mantric Momentum – “New Horizon” 

Ute nå via Frontiers Records

Power metal-duoen Mantric Momentum slipper sin debutplate om noen få uker og følger opp førstesingelen herfra, “In the Heart of the Broken”, med “New Horizon”. Sånn sett får også dette bandets nokså trygge, tradisjonelle og velproduserte tilnærming til undersjangeren komme til uttrykk nok en gang, og det er lite egenart å spore også i denne nye låta. 

Dessverre får heller ikke Mantric Momentum hostet opp spesielt minneverdige melodier og hooks all den tid refrenget fortjener et godkjent-stempel, og “New Horizon” blir med det en litt tannløs og anonym affære tross svære lydbilder og gode musikerprestasjoner. Mer tyder dermed på at plata først og fremst blir mat for de største power metal-entusiastene blant oss.

Skrevet av Alexander Lange

Mikrostrukturell evaluering: Ukas singler


Årabrot – «Lightning’s Girl»

Ute nå via Pelagic Records

Etter fjorårets ambisiøse og imponerende ‘Norwegian Gothic’, er det lite som tyder på at Kevin Nernes og Karin Park har hvilt på laurbærene når det gjelder å skrive nytt materiale. Allerede om et par uker er EP’en ‘Heart EP’ på trappene, og som et bud på hva som venter har duoen sluppet låta «Lightning’s Girl».

«Lightning’s Girl» er en kort, pønkete rockelåt der det er Parks vokal som har fått plass i førersetet. De klassiske, støyete stoner-gitarene til Nernes pares med en insisterende trommegroove, og Årabrots tidløse goth-tendenser får blomstre via guffen backing-vokal. At låta nok representerer et ytterligere steg vekk fra et hvilket som helst metallelement vil muligens avskrekke noen av bloggens lesere, men «Lightning’s Girl» peker like fullt mot en interessant eksperimentell rocke-utgivelse.

Skrevet av Alexander Lange

Sahg – «House of Worship»

Ute nå via Drakkar Entertainment

«House of Worship» er den fjerde singelen fra den kommende fullengderen til bergensbandet Sahg: ‘Born Demon’. Denne låta er som en aldri så liten hyllest til den klassiske tungmetallen, der bandet angivelig avskriver en stor låtskriverprestasjon for heller å dyrke metallens grunnelementer (i den grad det er en motsetning).

«House of Woship» er med det også en habil, treffsikker og lettfordøyelig låt, der assossiasjoner sendes til gamle metallegender så vel som stoner-rockere i band som Corrosion of Conformity. Jeg vil nok innvende at det i utgangspunktet sterke hovedriffet tynes vel mye mot slutten, men «House of Worship» er i bunn og grunn en solid prestasjon fra Sahg, og går ikke minst inn i en interessant og variert bukett med singler som pirrer interessen før plateslippet om en måned.

Skrevet av Alexander Lange



Féleth – «Avarice»

Ute nå via Rob Mules Records

Féleth er et moderne dødsmetallband fra Alta som har eksistert i anmelders blindsone siden 2017. Debuten ‘Depravity’ fra 2020 høstet lovord fra anmeldere rundt omkring i metallosfæren, hvilket er velfortjent med tanke på den høyst profesjonelle og teknisk kompetente ekstremmetallen som fylte skiva til randen. Nå har bandet iverksatt promoteringen av skive nummer to, ‘Divine Blight’ som trolig treffer markedet innen året er omme. 

Andresingelen «Avarice» leverer den samme kraftige, ballistiske og tekniske metallen som bandet markerte seg med på ‘Depravity’. Brutale chugs, innviklede løp og gnistrende leads kombineres til et Gorod-sk maskineri, dersom franskmennene hadde tonet ned teknikaliteten litt til fordel for kompakt og eksplosiv låtskriving. Féleth casher inn på noen kommersielle aspirasjoner på det fengende og majestetiske refrenget, og den 2000-talls-aktige svartmetall-seksjonen som dukker opp ved veis ende er et spennende touch. Hvorfor bandet har valgt å covre Napalm Deaths legendarisk korte «You Suffer» etter et minutts stillhet på en singel klarer jeg dog ikke å gjøre meg klok på. Féleth er uansett gledelig nytt bekjentskap for min egen del, og jeg ser frem til å høre hva slags sprengladninger de har rustet sin kommende skive med. Anbefales!

Skrevet av Fredrik Schjerve



Fullmåne – «Fly through the City»

Ute nå via Moonshine Recordings

En ulende, forstyrrende frekvens funker som en portal inn i en marerittaktig gatelabyrint på Fullmånes nyeste låt, «Fly through the City». Spøkelsesaktig koring og et delirisk platecover bidrar til å mane frem bilder av storbyen sett gjennom en skremmende rus-linse, et scenario som males enda tydeligere av Fullmånes desperate kakling. Det er en svimlende atmosfære som etableres over «Fly through the City»s korte spilletid, hvor både deilige post-punk-gitarer og brokete trommespill gir låta et passende rennesteins-skjær. Den desperate vokalen bikker låta litt for mye over i retning camp for min smak, men når den fuzzy gitarsoloen hveser ut av høyttalerne mot låtas slutt er de fleste sorger glemt. «Fly through the City» er det sterkeste låtbidraget jeg har hørt fra Fullmåne til nå, og anbefales fans av post-punksk svartmetall med et tydelig preg av den første bølgen.

Skrevet av Fredrik Schjerve

Årets edleste norske metaller 2021: Plater (#10-#1)

Klikk her for plass #50-#36.
Klikk her for plass #35-#21.
Klikk her for plass #20-#11.

#10: She Said Destroy – Succession

She Said Destroy | Succession | Norway Rock Magazine


Plateselskap: Mas-Kina Recordings
Sjanger: Post-metal/post-hardcore

‘Succession’ er sannsynligvis en av årets mest varierte norske metallopplevelser. Med bein som for så vidt alltid er stødig plantet i et slags løst definert post-hardcore-landskap, tjener de mange sidesporene She Said Destroy også våger seg utpå som bevis i seg selv på at denne plata har blitt til over lang tid – sannsynligvis med mange impulser på veien. Så er dette også et av platas store styrker, der bandet i stedet for å gå seg vill i et litt udefinerbart helhetsuttrykk tilfredsstiller stort med sitt store, fargesprakende lerret. Noe er de fortsatt aller best på, som post-hardcoren som rendyrkes i låter som «You Will End» og «Not Only Bridges» og post-black-metal-flørt i «Sharpening the Blade», men andre høydepunkter finnes mer uventede steder – som i avslutnings- og tittellåta som fortsatt fremstår som et sant unikum. ‘Succession’ er en sann fryd å høre på, og en av platene på lista her med desidert størst pur underholdningsverdi.

Beste låter: «Sharpening the Blade», «Not Only Bridges», «Succession»

Link til omtale
Strømmelink


#9: Athar Aghanon – Fidelitas


Plateselskap: Ixiol Productions
Sjanger: Progressiv black metal

En av årets første utkårede favoritter hos Metallurgi har også vist seg å være en av de mest slitesterke. Identiteten til den mystiske skikkelsen bak Bandcamp-svartmetallbandet Athar Aghanon er og forblir et mysterium; et mysterium som dog trumfes av spørsmålene rundt hvordan musikeren kom frem til det eksentriske og unike soundet som definerer skiva ‘Fidelitas’. ‘Fidelitas’ tar utgangspunkt i svartmetallens svermende intensitet, men utvider uttrykket med progressive lystflukter, syntetisk middelalder-instrumentering og en krokete og forfallen atmosfære som er helt umulig å riste av seg så lenge skiva ljomer ut av anlegget. Athar Aghanon har et enestående talent for å identifisere uutforskede kreative lommer innenfor svartmetallsjangeren, og ‘Fidelitas’ er fylt fra ende til annen med kunstneriske valg som får velreiste svartmetallfans som undertegnede til å gape av vantro og beundring. At en såpass særegen og komplett musikalsk pakke ble sluppet av et ukjent prosjekt på Bandcamp er nesten ikke til å tro, og man begynner nesten å lure på om mannen bak Athar Aghanon er en veteran innenfor scenen som har bestemt seg for å spille metall-Norge et puss. Det spiller dog ingen rolle hvordan ‘Fidelitas’ kom til verden; det viktigste er at den gjorde det, og at vi dermed kan lytte på den og minnes alle de mange ubrukte ideene som fremdeles ligger og venter i tilsynelatende ferdig-utforskede sjangre og uttrykk. Athar Aghanon leverer en av årets mest originale metalliske visjoner på ‘Fidelitas’.

Beste låter: «Purge of the Lawless», «Resanctified (Anteferean Ghost Invocation)», «We Lie Alone»

Link til omtale
Strømmelink


#8: Whoredom Rife – Winds of Wrath

Winds of Wrath | Whoredom Rife | TERRATUR POSSESSIONS


Plateselskap: Terratur Possessions
Sjanger: Black metal

Årets desidert mest massive svartmetallplate må nok være ‘Winds of Wrath’, der Whoredom Rife lykkes bedre enn de fleste har gjort før med å skildre det som føles som de flammende og brutale forholdene som omgir Helvetes porter. Det skjer både gjennom et av årets heftigste albumcovre og et usedvanlig raffinert, målrettet og velprodusert svartmetalluttrykk, som byr på soniske orkaner av ondskap så vel som hardtslående riff og noen av årets mest minneverdige melodier (bare hør på «Curse of the Moon»!). Musikken føles hele tiden hemningsløs mektig og fantastisk overveldende som lite annet, og slår et av årets mest overbevisende slag for den norske svartmetallens fortsatte relevans. Dette er nemlig høyst tradisjonstro samtidig som det føles udiskutabelt moderne.

Beste låter: «Curse of the Moon», «A thousand Graves Endured», «Einride»

Link til omtale
Strømmelink


#7: Helheim – WoduridaR

Helheim


Plateselskap: Dark Essence Records
Sjanger: Viking/black metal

Til tross for at Helheim var der nesten helt fra starten av den store, norske svartmetallrevolusjonen på 90-tallet, blir de av mange sett på som en fotnote i forhold til de større navnene som satte sitt preg på perioden. Som følge har jeg personlig – som mange andre, vil jeg tro – et mye svakere forhold til bandets diskografi enn deres historiske betydning kanskje skulle tilsi. ‘Woduridar’ har dermed fungert som en irettesettelse, og en påminnelse om at den kollektive tenketanken ofte begår grove overseelser i jakten på å systematisere og forstå fortiden. ‘Woduridar’ vitner om et band som har brukt årevis på å utforske og utvikle sitt eget perspektiv på svartmetallsjangeren; et perspektiv hvis tilknytning til norrøn arv strekker seg dypere enn overfladiske sjangertrekk og bruk av tidsriktige instrumenter. Der mange vikingmetall-band lar lyden av vrinskende hester og klingende sverdkamp transportere lytteren til en nordisk slagmark ca. år 950, oppleves ‘Woduridar’ mer som en rekke personlige sagaer hentet fra menneskene som faktisk levde den historien vi lar oss fascinere av i våre dager. Bandets karakteristiske, organiske svartmetall utgjør et smektende og rikt bakteppe for disse sagaene å utspille seg foran, et bakteppe som er like detaljrikt og fylt av liv som naturen den forsøker og emulere. Helheim har for alvor åpnet øynene mine for sin egne musikalske visjon på ‘Woduridar’, en av årets sterkeste musikalske/tematiske forbindelser.  

Beste låter: «Vilje Av Stål», «Forrang for Fiende», «Ni s Solu Sot»

Link til omtale
Strømmelink


#6: Endezzma – The Archer, Fjord and the Thunder

ENDEZZMA - The Archer, Fjord and the Thunder CD – Katakomben


Plateselskap: Dark Essence Records
Sjanger: Black metal

Det føles på en måte fryktelig feil å karakterisere en svartmetallplate på denne måten, men jeg gjør det likevel: Endezzmas ‘The Archer, Fjord and the Thunder’ er en eneste stor fest. Denne plata er så utrettelig og proppet med energi, så hamrende, thrashende og black’n’rollende, og så ofte så melodisk tilfredsstillende at lyttere kan advares mot å føle seg både strålende fornøyd og på grensen til overdosert etter de knappe førti minuttene denne plata varer. Virkelig minneverdige øyeblikk kommer som perler som en snor – alt fra de stratosfæriske melodiene som nås i åpningslåta til thrash-juvelen «Anomalious Abomination» og maktdemonstrasjonene «Wild Glorior Death» og «Open Your Eyes and Stab the Sight». Feiltrinnene er vanskelige å identifisere, og Endezzma farter av gårde i en naturlig forlengelse av den norske svartmetallens bestanddeler samtidig som at bandet pensler ut noe eget med stor selvsikkerhet og suksess.

Beste låter: «Anomalious Abomination», «Wild Glorior Death», «Open Your Eyes and Stab the Sight»

Link til omtale
Strømmelink


#5: Misotheist – For the Glory of Your Redeemer

For the Glory of your Redeemer | Misotheist | TERRATUR POSSESSIONS


Plateselskap: Terratur Possessions
Sjanger: Eksperimentell black metal

I et år hvor Terratur Possessions har jobbet overtid for å sikre seg MVP-tittelen innenfor svartmetallisk plateselskapsdrift, har det aller sterkeste kortet deres vært utgivelsen av Misotheists ‘For the Glory of Your Redeemer’ i februar. Bandets eksperimentelle, post-Deathspellske mesterverk av en andreskive har fungert som standarden alle andre okkulte svartmetall-utgivelser ble målt opp mot i 2021, og det råder stor tvil rundt hvorvidt noen andre til syvende og sist faktisk klarte å nå opp. ‘For the Glory of Your Redeemer’ lander ikke blant toppen av årets plateopplevelser fordi den tilbyr en ny og flashy kombinasjon av stilarter, men fordi den mestrer sitt utvalgte uttrykk ned til hver minste detalj og skaper et uforglemmelig stykke musikk i prosessen. Svermende gitarer og støyende trommer pisker opp skyer av støv og aske, som deretter legger seg for å åpenbare ulmende lommer av meditativ atmosfære. På en klippe over det turbulente kaoset står B. Kråbøl og brøler som en besatt mann; en glinsende knivsegg rettet mot alskens manipulative dogmer og doktriner. Ingen annen plate fra norsk sokkel opplevdes som så autentisk ekstrem som ‘For the Glory of Your Redeemer’ i 2021, og for det fortjener den en plass helt oppe i toppsjiktet blant årets utgivelser. 

Beste låter: «Rope and Hammer», «Benefactor of Wounds», «Acts of the Flesh»

Link til omtale
Strømmelink


#4: Leprous – Aphelion


Plateselskap: InsideOut Music
Sjanger: Progressiv rock/metall

Litt som bidraget til bandet som kapret denne listas ellevteplass, Vestindien, er et av Leprous’ viktigste bidrag i år å få usannsynlige kombinasjoner mellom metall og andre sjangere til å virke som det mest naturlige i hele verden. ‘Aphelion’ kan utvilsomt omtales som en metallplate og ikke minst et umiskjennelig stykke moderne prog-metallhåndverk, men er det mens metallelementene er i en slags opplysende, grenseløs og befriende dialog med andre musikalske uttrykk som kun løfter bandets musikk opp i stadig høyere enheter. Denne plata tar oss med gjennom soul-befengte, Algiers-aktige øyeblikk i åpningslåta, en blomsterbukett av poppa refrenger som lukter både gledestårer og hjertesmerte, plutselige r’n’b-vibber – og mye mer. Så er det så utrolig sofistikert og profesjonelt utført samtidig som at musikken alltid føles innbydende og tilgjengelig. Et av årets kuleste øyeblikk kommer når vokalist Einar Solberg for første og eneste gang growler på slutten av avslutningslåta «Nighttime Disguise», men det skjer altså først etter at lista med høydepunkter allerede er blitt lang. Et av årets virkelig store prog-metall-prestasjoner.

Beste låter: «Running Low», «All the Moments», «Nighttime Disguise»

Link til omtale
Strømmelink


#3: Nekromantheon – The Visions of Trismegistos

Visions of Trismegistos | Nekromantheon


Plateselskap: Indie Recordings
Sjanger: Ekstrem thrash metal

Helt siden ‘Rise, Vulcan Spectre’ blåste buksene av tenårings-Fredrik har jeg ventet utålmodig på en oppfølger thrash-yndlingene i Kolbotns Nekromantheon. Det ekstreme thrash-bandet var utslagsgivende når det kom til å gi den norske undergrunnsscenen en egen identitet på det tidlige 2010-tall, en identitet som var bygget på å dynke alle former for ekstreme uttrykk i uforlignelige nivåer av primal råskap. Lite kunne dog ha forberedt meg på årets ‘The Visions of Trismegistos’, som høyner både ekstremiteten, intensiteten og råskapen i Nekromantheons musikk til kritiske nivåer. ‘The Visions of Trismegistos’ er den sinteste og mest hektiske riff-festen thrash-sjangeren har klart å hoste opp på år og dag, en uhelbredelig fartsbølle som nekter å ta foten av gasspedalen i et eneste sekund i løpet av sin halvtimes spilletid. Det nytter heller ikke å prate om skiva uten å nevne den strålende visuelle utformingen, ettersom albumcoverets blodrøde og askegrå farger utgjør en ypperlig analog til det infernalske kaoset som utspiller seg på innsiden. Nekromantheon har gitt ut sin beste skive – og muligens den beste norske thrashmetallskiva gjennom tidene – med ‘The Visions of Trismegistos’, en essensiell spillebrikke i et sterkt år for norsk metall. 

Beste låter: Jeg vetta faen, ikke still så vanskelige spørsmål. Hør på alle.

Link til omtale
Strømmelink


#2: Diskord – Degenerations

Diskord - Degenerations


Plateselskap: Transcending Obscurity Records
Sjanger: Teknisk/eksperimentell death metal

‘Degenerations’ gjør så fryktelig mye på en gang. Den er proppet med musikk som føles så udiskutabelt naturlig og organisk, samtidig som at låtlista er som tolv soniske, mekaniske monstre i en dystopi menneskesansene ikke har grepet om. De vidunderlig kaotiske komposisjonene, som man noen ganger nærmest føler at ikke bør fungere, speiler alltid den abstraksjonen som får en til å klø seg i hodebunnen over albumcoveret, samtidig som at de organiske og beundringsverdige musikerprestasjonene like fullt tilføyer en råskap, friskhet og håndgripelighet man sjelden kommer borti i metallmusikk. Og det er et av årets mest krevende lytteropplevelser samtidig som den hele tiden innbyr til en avvæpnende lekenhet, noe som gjør at man koser seg mens man prøver å dekonstruere de voldsomme og tungt fordøyelige teksturene i den vel så romslige og behagelige produksjonen. ‘Degenerations’ er et råsterkt norsk bidrag i den stadig fascinerende eksperimentelle og tekniske moderne dødsmetallskolen, og befester Diskords rolle som en naturlig spiller i en spennende internasjonal utviklingsbane innenfor metall som ellers er befolket av storheter som Gorguts og Ad Nauseam. Storveis!

Beste låter: «The Endless Spiral», «Gnashing», «Beyond the Grime»

Link til omtale
Strømmelink


#1: Deception – The Mire

The Mire | Deception


Plateselskap: Rob Mules Records
Sjanger: Symfonisk death metal

På førsteplass har vi en skive som jeg tviler på at de fleste er godt kjent med, men som virkelig fortjener å bli verdsatt av et langt større publikum enn den har hatt til nå. Deceptions ‘The Mire’ er en moderne dødsmetall-skive som blander inn elementer av symfonisk svartmetall og thrash på ypperlig vis, og som i tillegg innehar en brutal tyngde og en mektighetsdimensjon som rivaliserer den keiserlige fremtoningen til band som Behemoth. Der mange av skivene mot toppen av lista vår er definert av et eller annet element som skiller dem fra og utmerker dem blant sine samtidige utøvere, er ‘The Mire’ mest av alt definert av styrken på låtmaterialet sitt. Det finnes ikke så mye objektivt særegent å sette fingeren på ved musikken til Deception, annet enn at den har en nesten overmenneskelig evne til å fange og beholde lytterens oppmerksomhet. Mang en gang har jeg trykket «play» på åpningssporet «Remission» kun for å høre et vers eller to, for deretter å bli sugd inn i en spontan gjennomlytting av skiva – om ikke flere. Det er ingen annen skive jeg har hatt en mer konstant trang til å høre på enn ‘The Mire’ i 2021, som i tillegg ikke har mistet et fnugg av magien den kom flyvende inn på i første omgang. Deception er et kriminelt oversett band i den internasjonale metallscenen for øyeblikket, og det minste vi kan gjøre som blogg er å anvende vår egen beskjedne innflytelse i et forsøk på å rette opp i dette. Så der har dere det: Deceptions ‘The Mire’ er årets skive hos Metallurgi. Spre nyheten, og enda viktigere: lytt til krampen tar deg!

Beste låter: «Remission», «Return of the Baphomet», «Internal Breeding», «Asphyxia»

Link til omtale
Strømmelink

Metallurgiske Funn: Ukas Favoritt




Deception – The Mire

Ute nå via Rob Mules Records

Einar Petersen, Sindre Wathne Johnsen og Hans Jakob Bjørnheims første full-lengder under navnet Deception er et eksempel på noe av det mest tilfredsstillende man kan oppleve som både musiker og lytter. Etter å ha jobbet under banneret Art of Deception siden 2012 – en periode som førte til utgivelsen av to albumer og en EP –  byttet bandet navn til Deception i 2019 og ga ut EP-en ‘Epidemic’. EP-en var et solid steg opp fra bandets produksjon under sin tidligere tittel, en oppgradering i både produksjonsmessig profesjonalitet og låtskriver-presisjon. Til tross for denne utviklingen satt jeg igjen med en følelse av at bandet fortsatt hadde uforløst potensiale, et potensiale som nå endelig gir full avkastning på den mesterlige ‘The Mire’.

‘The Mire’ er en sammensatt plate hvor symfoniske, tekniske, melodiske og brutale retninger innenfor dødsmetall møtes og danner en tårnende helhet. Plata formelig svømmer over av skarpe riff, rike harmonier, klinikk-verdig trommespill og grunnvolls-ristende growling, samtidig som bandet er bevisste nok til å redusere tempo og massetettheten når intensiteten truer med å fullstendig overbemanne lytteren. Kunsten å balansere den sensoriske overbelastning med sårt tiltrengte pusterom er kanskje den viktigste faktoren som avgjør om et stykke ekstrem-metall vil være i stand til å grave seg opp fra undergrunnen til større scener, og på ‘The Mire’ har Deception såpass god kontroll på denne balansen at jeg forventer å se navnet deres på store line-ups dersom live-markedet makter å stable seg på bena igjen.

«Remission» kaster ikke bort tiden med unødvendigheter, men introduserer lytteren for Deceptions basale sound i løpet av tre korte minutter. Gorods tekniske finurligheter møter den majestetiske tyngden til band som Behemoth og Proscription, det hele ikledt en mer subtil variant av Lamentaris orkestrale pomp. Bandet er ikke redd for å gi seg i kast med mer direkte angrepsmetoder, og både byksende thrashmetall-riffing og hardcore-påvirkede, groove-baserte rytmer finner sinn plass i mylderet av ekstreme stiler som tilsammen utgjør ‘The Mire’s mektige reisverk. Innen vi når platas midtpunkt på «Internal Breeding» har selv den progressive dødsmetallen vist sin flerhodige form, og man blir nesten nødt til lure på om ikke Deception har fortjent en slags dødsmetall-bingo for sin uredde blanding av uttrykk. 

Deception snubler heller ikke over egne ben når de sjonglerer disse utallige elementene; det er vanskelig å finne et øyeblikk på plata hvor en ide ikke oppnår sympatisk resonans med omgivelsene. «Institution Ablaze» åpner med en storm av teatralsk svartmetall før jagende leads og flerrende akkorder leder inn i et neoklassisk vev av arpeggioer. «Acid Reflux» åpner med en mammut av et pitch-shiftet, Gojira-aktig riff, før vi får en av de tidligere nevnte hardcore-påvirkede beatdownsene. Det ser jo selvsagt mye ut på papiret, men under lyttinga oppleves helheten rimelig sømløs; litt som å observere de svimlende men enhetlige detaljene på en katedralfasade.

Eksperimentene blir bare dristigere jo lenger ut i skiva man kommer, og til slutt sitter vi igjen med det 10 minutter lange avslutningssporet «Asphyxia». Låta er som et mikrokosmos av platas helhet, hvor ulike ideer kolliderer og danner nye forbindelser som grunnstoffer i en nøytron-stjerne, og det hele ender i en finale der blytung chugging, skjærende akkorder og vandrende bassganger pusher maskineriet fullstendig til bristepunktet. På dette tidspunktet sitter jeg som regel lettere fortumlet igjen i og lurer på hva i all verden jeg har blitt utsatt for de siste 47 minuttene. Svaret er selvfølgelig at jeg har blitt utsatt for en utrolig sterk plate fra et band som etter ti år med arbeid endelig har oppnådd fullstendig kontroll over sine mange styrker. ‘The Mire’ er rett og slett en skikkelig glede å sitte gjennom – en hardtslående og ambisiøs plate som jeg håper finner veien til et større, internasjonalt publikum. Anbefales på det høyeste.

Skrevet av Fredrik Schjerve