Årets edleste norske metaller 2022: Plater (#10-#1)



Klikk her for å se plass #50-#36
Klikk her for å se plass #35-#21
Klikk her for å se plass #20-#11


#10: Ingenium – Sustenance through Death (2021)

Plateselskap: Usignert
Undersjanger: Psykedelisk/progressiv death metal

Teknisk sett ble Ingeniums ‘Sustenance through Death’ utgitt i 2021 (om enn på årets siste dag), men det hadde ikke vært snakk om å utelate skiva fra årets liste av den grunn. Trondheims-bandets smått visjonære dødsmetall kombinerer nemlig sjangerens klassiske, progressive trekk fra 90-tallet med en omfattende bruk av suggererende psykedelisk rock, og det på en måte som får kombinasjonen til å fremstå som det mest naturlige i verden. Det er lett å forestille seg at den romslige psykedelikaen kunne endt opp med å stjele fokuset fra bandets dødsmetalliske bragder, men Ingenium disker opp noen aldeles eksemplariske riffsekvenser som hindrer dette fra å skje. ‘Sustenance through Death’ er en uforglemmelig reise gjennom en av årets mest spennende og nyvinnende sjangerkombinasjoner innenfor norsk metall, og en soleklar inklusjon blant årets topp ti.

Beste låter: «Carnal Blood Boils», «The Heir of Sanity», «Orbital Decay»

Link til omtale
Strømmelink


#9: The Nika Riots – Derelict

Plateselskap: Mas-Kina Recordings
Undersjanger: Hardcore/metalcore

The Nika Riots‘ ‘Derelict’ har kanskje vært den vanskeligste skiva på denne lista å plukke ut noen favorittlåter fra. På nesten hver låt er det et eller annet gitarsegment, et eller annet skikkelig sterkt og fengende refreng eller en eller annen skikkelig tilfredsstillende hardcore-utblåsning som imponerer stort, og det gjør at det ikke er noen tvil om at denne plata er blant listas mest umiddelbart underholdende. Uttrykksmessig finner også bandet en herlig balanse mellom hardcore-sjangeren og metallelementer, og de blir som et norsk barn av mye av det band som Converge og The Dillinger Escape Plan har introdusert verden for. Så du får nesten bare høre hele plata.

Beste låter: «Dereliction Beat», «Like Swans», «Crime Tapes and Weltschmerz»

[Ikke omtalt]
Strømmelink


#8: Deathhammer – Electric Warfare

Plateselskap: Hells Headbangers Records
Undersjanger: Speed metal/blackthrash

Deathhammer har lenge vært en av de mest konsistente leverandørene av klassisk, høykvalitets ekstremmetall på norsk jord, men det betyr ikke at bandet ikke jobber overtid for å pushe håndverket sitt til enda et nytt nivå. På ‘Electric Warfare’ kombinerer bandet sin sedvanlige, heseblesende blackthrash med lengre låtformer trolig inspirert av lærdommer fra Black Vipers ‘Hellions on Fire’. De korte, kjappe sjokkene til låter som «Savage Aggressor» og «Thirst for Ritual» sidestilles med episke fartsgiganter som «Return to Sodom/ Soldiers of Darkness», og resultatet er en dynamisk skive som forundrer og forlyster, samtidig som den er fullstendig bestemt på å ta livet av deg. Det er nesten umulig å unnslippe dragsuget når ‘Electric Warfare’ settes på anlegget, og selv har jeg latt meg rive med inn i fulle gjennomlyttinger av Deathhammers foreløpige karriere-topp flere ganger enn jeg kan telle. Og flere skal det bli!

Beste låter: «Return to Sodom/Soldiers of Darkness», «Rapid Violence», «Violent Age of Bloodshed»

[Ikke omtalt]
Strømmelink


#7: Kharon – Shores of Acheron

Plateselskap: Hellstain Productions
Undersjanger: Black metal

Svartmetallen Kharon serverer på ‘Shores of Acheron’, som faktisk er bandets første plate på tross av et virke som visstnok strekker seg helt tilbake til 1989, er ikke nødvendigvis så unik eller nyskapende. Snarere er det rett og slett snakk om en helt uhyre solid bunt av svartmetallåter der et umiskjennelig svartmetallsk høyspenn forenes med et herlig riffteft og en bruk av melodier som tidvis setter musikken i dialog med de mer folketonale sidene av sjangeren. Det er snakk om en eneste stor imponerende låtskriverprestasjon, og det er utvilsomt deilig å kunne si at en svartmetallskive av såpass klassisk kaliber når såpass høyt på årets liste. Og bare se på det coveret, da.

Beste låter: «Destination Hell», «The Plague Returns to the Northlands», «The Face of Death»

[Ikke omtalt]
Strømmelink


#6: YAWN – Materialism

Plateselskap: Mindsweeper Records (eget plateselskap)
Undersjanger: Eksperimentell metall/djent

I blant støter man som lytter på en skive som fullstendig rekalibrerer forventningene dine til en bestemt sjanger. Djent-sjangeren gikk fort fra å være en yndling hos unge gitarister på det tidlige 10-tall, til å bli en uniform scene fullstendig tappet for kreativ driv og egenart. Dette var en enorm skuffelse etter det åpenbare potensialet til utgivelser som Vildhjartas ‘Måsstaden’ og Chimp Spanners ‘All Roads Lead Here’, så det er en tilsvarende enorm glede at norske YAWN har plukket opp ballen til 10-tallets største kreative drivkrefter innenfor sjangeren. Personlig mener jeg at de allerede har utkonkurrert den originale bølgens mest eksperimentelle grupper, ettersom ‘Materialism’ er en skive som fullstendig endrer forståelsen av hva djent kan være i 2022. Gjennom fire biomekaniske monstre av noen låter, forer YAWN djent-uttrykket gjennom en rekke rytmiske, tonale og elektroniske transformasjoner, og resultatet er en eksperimentell metallskive som er fullstendig uten parallell for øyeblikket – selv på den internasjonale scenen. YAWNs ‘Materialism’ et av årets friskeste pust innenfor sjangeren, og det er nesten skremmende å tenke på at dette er standarden de setter på sin aller første skive. Lytt og la deg forbløffe!

Beste låter: «Chaos I: Untelligence», «Lachrymator II: Lignite», «Lachrymator II: Tripwire», «Tokamak IV: Confluence»

Link til omtale
Strømmelink


#5: Nordjevel – Gnavhòl

Plateselskap: Indie Recordings
Undersjanger: Teknisk black metal

Så stygg, frenetisk, teknisk og flerrende svartmetall som den Nordjevel friterer lytterne sine i på ‘Gnavhòl’ skal du lete lenge etter. Imponerende musikerprestasjoner og en helt forrykende og fryktinngytende innsats fra vokalist Doedsadmiral løfter komposisjonene på denne plata til sitt fulle potensiale, og blir viktige ingredienser i en svartmetall som fremstår både fremoverlent og tro mot sjangergrunnlaget. Det er nemlig få som så effektivt klarer å formidle vederstyggeligheten som mye av svartmetallen bygger på, samtidig som at Nordjevel lykkes godt med å gi det hele et moderne fortegn med høy produksjonskvalitet og et uvanlig sentralt teknisk og avansert aspekt i musikken. Med både denne fullengderen og fjorårets kruttsterke EP ‘Fenriir’ er det uansett ingen tvil om at Nordjevel nå kan kalles en spiller i den norske svartmetallscenen man ikke kan tillate seg å unngå å sjekke ut.

Beste låter: «Of Rats and Men», «Gnavhòl», «Spores of Gnosis»

Link til omtale
Strømmelink


#4: Hypermass – Empyrean

Plateselskap: Usignert
Undersjanger: Progressiv melodisk death metal

Hypermass sin debutskive ‘Empyrean’ er en av årets mest gåsehud-fremkallende plateopplevelser. Måten åpningssporet «The Constant» bygger opp forventning via futuristiske synther og rytmisk driv, for deretter å detonere i en fargerik eksplosjon av triumferende instrumentalspill er en ypperlig introduksjon til en skive som ‘Empyrean’, og en sekvens som er garantert å dynke metallfans i den varme, nuppete følelsen vi alle jakter på gjennom vår nitide musikklytting. ‘Empyrean’ er en tilnærmet perfekt debut; en skive som leverer like godt på den umiddelbare, kommersielle fronten som på den mer dyptgripende, kreative fronten. Det finnes ingen annen skive jeg har hørt på like mye som ‘Empyrean’ i 2022, og sånn sett er det nok kun en mikroskopisk loppehårsbredd som skiller den fra utgivelsene som topper lista. Sjeldent har det fremstått som så riv, ruskende urimelig at et band har stått uten plateselskap som for Hypermass, og jeg både tror og håper at 2023 kommer til å gi bandet den oppmerksomheten de fortjener. Jeg kommer i alle fall til å anbefale dem til samtlige innenfor hørevidde.

Beste låter: «Hivemind», «The Degenerate Strain», «Behind the Leviathan», «Empyrean»

[Ikke omtalt]
Strømmelink


#3: Djevel – Naa Skrider Natten Sort

Plateselskap: Aftermath Music
Undersjanger: Black metal

Ikke nok med at Djevel skulle slippe den strålende ‘Tanker Som Rir Natten’ i fjor; i år har bandet rett og slett sluppet noe som låter større, bedre og enda mer gjennomført i form av ‘Naa skrider natten sort’, som sammen med førstnevnte plate visstnok går inn i en trilogi som står i fare for å bli urimelig bra. ‘Naa skrider natten sort’ er en time med svartmetall som egentlig ikke har et eneste svakt øyeblikk, noe som i seg selv er uhyre imponerende når Djevel også får de monumentale komposisjonene sine til å fungere så godt i sin sammenheng og rekkefølge. Det som nok kan omtales som Djevels grunnformler tukles ikke mye med på denne plata, men til gjengjeld skviser bandet alt de kan ut av dem, og spennvidden mellom aggressiv svartmetall, dunkle, suggererende strekk og melodisk prakthåndverk gjør ‘Naa skrider natten sort’ til en svært variert lytteropplevelse. Årets soleklart beste utpreget atmosfæriske norske svartmetallplate.

Beste låter: «Naar Taaken Tetner», «Kronet Av En Væpnet Haand», «I Daudens Dimme Natt»

Link til omtale
Strømmelink


#2: Vorbid – A Swan by the Edge of Mandala

Plateselskap: Indie Recordings
Undersjanger: Progressiv thrash metal

Når det kommer til det norske metallårets sterkeste progressive bidrag, så er det ingen tvil om at den bragden ble begått av Arendals Vorbid. ‘A Swan by the Edge of Mandala’ er en storstilt, konseptuell reise gjennom selvet og dets bestanddeler, akkompagnert av en form for progressiv thrash som er nesten blendende i sin kreative glød. Halsbrekkende instrumentalflukter knyttes sammen av minneverdige, melodiske tråder; det hele gjennomsyret av et rytmisk overskudd som holder lytteren i en konstant tilstand av årvåkenhet og spenning. Et ytterligere testament til gruppens kompositoriske tekke, er at den komplekse musikken danner en sammensveiset helhet hvor alt leder frem til siste akt, der «The Swan» setter punktum ved reisen på umåtelig tilfredsstillende vis. Det er rett og slett lite annet å gjøre enn å ta av seg hatten og beundre det Vorbid har fått til på ‘A Swan by the Edge of Mandala’; et landemerke innenfor norsk progmetall som trolig kommer til å være sammenliknings-idealet i årene som kommer.

Beste låter: «Union», «Ex Ante», «By the Edge of Mandala»

Link til omtale
Strømmelink


#1: Kampfar – Til Klovers Takt

Plateselskap: Indie Recordings
Undersjanger: Black metal

Det er lett å forstå hvorfor Kampfar ser på sin niende plate ‘Til Klovers Takt’ som en slags kulminasjon av det bandet har gjort tidligere, og hvorfor de omtaler det som en plate de alltid har hatt lyst til å lage. Det er ikke fordi den nødvendigvis fungerer som en slags oppsummering av alt dette nesten tretti år gamle svartmetallbandet har gjort tidligere; nei, noe av det mest imponerende med denne plata er hvordan den står så støtt som et selvstendig og avgrenset prosjekt. Snarere er det fordi det ligger en så ubestridelig, forfriskende og gjennomgående profesjonalitet innbakt i disse tre kvarterene, og at det på sett og vis fremstår helt åpenbart at det er snakk om et band som har raffinert og finslipt et allerede veletablert grunnuttrykk med en utrolig god finfølelse. Låtene på ‘Til Klovers Takt’ er rødglødende, kaotiske, melodiske, intense, folketonale, hamrende og uforutsigbare, og det at Kampfar binder disse tendensene på en spesiell måte som likevel føles så naturlig er utrolig kult. Sammen med den sterke visuelle presentasjonen og den gjennomførte tematiske innretningen gjør det ‘Til Klovers Takt’ til en herlig pakke svartmetall med ubestridelig egenart.

Derfor var det egentlig aldri noen tvil om at dette var plata Metallurgi skulle kåre til årets beste i den norske metallscenen. Så håper vi dere lytter på denne i det nye året og forbi. Godt nyttår fra oss i Metallurgi!

Beste låter: «Urkraft», «Flammen fra nord», «Dødens aperitiff»

Link til omtale
Strømmelink

Mikrostrukturell evaluering: Ukas singler

Slegest – «Innsikt»

Ute nå via Dark Essence Records

Den fjerde fullengderen til vestlendingene i Slegest, ‘Avstand’, kommer i januar, og første låt på menyen vil da være «Innsikt» som ble sluppet forrige uke. Dette er en konsis tre-minutters sak som på ingen måte innevarsler noe brudd med bandets mørke, rocka og doom-befengte metall. «Innsikt» baserer seg på en enkel og drivende groove som får drahjelp av habil, klassisk rifflek, og Stig Eses vokal får ligge over som et obskurt gufs slik at låta får en eim av mystikk over seg.

Låtas hovedfrase «kraftens sentrum kan ein ikkje forklara» er en lekker detalj, og Slegest gjør for så vidt en god jobb med å variere gitarspillet over grooven. Likevel blir «Innsikt» en litt udynamisk og uforløst affære, og jeg tror bandet kunne gjort mer ut av låtas grunnvoller og latt de utvikle seg i en mer definert retning.

Skrevet av Alexander Lange


Moonscape – «If Heaven Knows My Name» & «A Rendezvous in Time»

Usignerte, ute nå på div. strømmetjenester

Moonscapes Håvard Lunde girer opp til slippet av sin foreløpig utitulerte tredjeplate, som etter sigende slippes tidlig i 2023. Lundes utsvevende og mangefasetterte form for progmetall er definitivt ikke skreddersydd for singelformatet, men den produktive musikeren har sannelig klart å stelle i stand to relativt konsise missiver fra den kommende skiva. «If Heaven Knows My Name» og «A Rendezvous in Time» bærer begge Lundes gjenkjennelige låtskriversignatur godt synlig på sine eksteriører, men er på samme tid mørkere og mer robuste enn materialet vi fikk servert på ‘Entity, Chapter 2:..’ fra 2020.

Dette er til tross for at de ekstremmetalliske elementene uteblir på den doble singelen. «If Heaven Knows My Name» veksler mellom tunge riff og keyboard-innstillinger hentet ut fra Dream Theaters ‘Images and Words’/’Awake’-fase, og mer lavmælte vers akkompagnert av pulserende 80-talls synther. Låta leder omsider ut i et mer omfattende instrumentalparti, hvor harmoniserte gitarer og en noe overbrukt fløyte-synth får godt med plass til å boltre seg. «A Rendezvous in Time» – som på dobbelsingelen opptrer i en alternativ versjon per informasjonen til Spotify – kutter ned på de instrumentale fyrverkeriene for å presentere en desto mer konsis singelopplevelse. Låta underbygges av et powermetallisk, joggende komp, og veksler tonalt mellom tilsvarende powermetalliske åskammer og Terra Odium-aktige skyggedaler. 

Musikalsk sett fungerer de to låtene meget godt som appetittvekkere i forkant av Moonscapes kommende skive. Låtstrukturene er kompakte og gjennomtenkte, og fylt med instrumental-detaljer som bidrar til å opprettholde lytterens interesse. Dessverre er det – som på ‘Entity, Chapter II:..’ – vokalen til David Akesson som hindrer låtene i å nå de riktig store høydene. Akesson har en god musikalteatersk klangfarge og teknikk, men mangler kraften og høyden til å realisere potensialet til Lundes strålende instrumentaler. Dessuten sliter vokalmelodiene med å feste seg til minnet, hvilket er et problem når de ekstremmetalliske vokalteknikkene har blitt ofret til fordel for gjennomgående melodisk vokal. Dette er til dels flisespikkende kritikk, og jeg vil definitivt si av både «If Heaven…» og «A Rendezvous…» inneholder flust med kvaliteter å bite seg merke ved for fans av smått powermetallisk progmetall.   

Skrevet av Fredrik Schjerve


Noxium Ferus – «Cut off from God»

Usignert, ute på strømmetjenester

Noxium Ferus er et ganske så ferskt ekstremmetallprosjekt, riktignok med et erfarent mannskap, som før slippet av låta «Cut off from God» kun hadde singelen «Dickslapped by the Devil» å vise til. Mens sistnevnte låt slo fra seg med et ganske tydelig og forrykende svartmetallpreg, er «Cut off from God» en klart mer death og thrash metal-aktig affære, og eksponerer et Noxium Ferus med et godt øre for tunge og hardtslående riff.

Ved at dette utgjør hovedelementet i låta, utgjør «Cut off from God» i all hovedsak også fem sterke minutter, om det så kan være snakk om litt anonymt til tider. Vokalprestasjonen er også god, men gjør seg selv en liten bjørnetjeneste når en lys korvokal kommer ganske uheldig ut i det ellers gode refrenget. Låta bidrar imidlertid uansett til at Noxium Ferus med bare to låter under beltet har vist et nokså bredt repertoar til verden allerede, og at det sånn sett blir spennende å følge bandet videre – singelcoveret kan kanskje tyde på at et album er på vei.

Skrevet av Alexander Lange


Phantom Fire – «De Taptes Dans»

Ute nå via Edged Circle Productions

Etter å ha imponert Metallurgi-redaksjonen med fjorårets bunnsolide ‘The Bust of Beelzebub’ gir de ekstremmetalliske fartsdemonene Phantom Fire endelig livstegn fra seg med singelen «De Taptes Dans». Der låtmaterialet på ‘The Bust of Beelzebub’ var overraskende variert, fokuserte singlene nesten utelukkende på bandets mer punkete og fartsmetalliske sider. Dette er også tilfellet på «De Taptes Dans», som med sine snaue tre minutter er en heseblesende forsmak på bandets kommende andreskive ‘Eminente Lucifer Libertad’. 

En smått eksotisk melodi slanger seg ut av høyttalerne i det man trykker play på «De Taptes Dans», før et huggende thrashriff leder oss inn i låtas ekstremmetalliske indre. Åpningens melodikk gjør en retur i løpet av låtas spilletid, men de fleste hjørner som rundes sender lytteren rett inn i gapet på et av bandets monstrøse, ekstremmetalliske påfunn. Blant disse finner vi stormende blastbeats toppet med skjærende gitarer, massive svartpunk-akkorder og avslutningens tordnende dobbelbass. «De Taptes Dans» er et godt eksempel på det Phantom Fire gjør best; nemlig å bowle lytteren over ende med en potent kraftsalve av thrashende, svartmetallisk metallpunk. 

Skrevet av Fredrik Schjerve


Ånder – «Forkledd i nattens farger»

Usignert, ute på strømmetjenester

Etter å ha sluppet debutalbumet ‘Love, Death And Void» i oktober, har svartmetallprosjektet Ånder nå sluppet første låt fra det som ser ut til å være et nytt, kommende album. Låta heter «Forkledd i nattens farger» og er syv minutter med minimalistisk svartmetall der formålet etter alle solemerker er å dra lytteren inn i en meditativ, mørk atmosfære.

Dette er også noe Ånder til dels lykkes godt med, særlig gjennom de flotte synth-tonene som ramler over lydbildet litt før treminuttersmerket. Også den mørke spoken word-vokalen er et effektivt virkemiddel, så vel som den soniske tildekningen av den desperate hylevokalen. Likevel er det en del forbedringspotensiale, da jeg synes atmosfæren i hovedtemaet ikke er effektiv nok, og at de lyse pianotonene over kommer ganske uheldig ut ved at de høres nokså sure ut.

Skrevet av Alexander Lange


Grimmferd – «Evig pint»

Ute nå via Blodig-Gevir Studios

Etter å ha sluppet debutplata si for snart to uker siden, har Grimmferd nå også sluppet et cover av Kaizers Orchestra-låta «Evig pint». Det er en coverlåt som ligger forholdsvis tett opp mot originalen, men Grimmferd evner likevel å tilføye et nokså effektivt svartmetallpreg på den, særlig i låtas første ledd. Det gjør dette til et hedelig forsøk på en ekstremmetalltolkning av Kaizers, selv om jeg synes den spinkle vokalen og en del ujevnheter i gitarspillet svekker låta noe utover.

Skrevet av Alexander Lange

Metallurgiske Funn: Ukas Favoritt




Under the Oak – Rattus Norvegicus

Ute nå via WormHoleDeath

Under the Oak er et bandnavn som for mange vil gi assosiasjoner til enten svartmetallband av den dendrofile sorten, eller til den eldgamle mystikken som ligger som en aura rundt den tradisjonelle doom-metallen til bandet Candlemass. Personlig var det førstnevnte som virket mest sannsynlig da jeg ble introdusert for dem rundt slippet av debuten i 2020, men alle som har hørt enten ‘Ripped Up by the Roots’ eller deres nye skive ‘Rattus Norvegicus’ kan testamentere at hverken svartmetall eller doom-metall har det minste å gjøre med det Under the Oak holder på med.

Under the Oak spiller nemlig en form for thrash/heavy-metall som orienterer de to uttrykkene rundt en sterk 80-talls sensibilitet. Det at vokalist Jostein Sandaker var aktiv i den norske metallscenen helt på slutten av det legendariske tiåret (om så som trommis, ikke vokalist) har sikkert hjulpet for å spikre denne delen av bandets sound, selv om det ikke er det eneste elementet som bidrar til å skille gruppen fra andre uttrykksmessige frender. Fartsmetallen er også et hyppig brukt våpen i Under the Oaks arsenal, i tillegg til noen særere manøvere som er hakket mer vanskelige å plassere på metallens slektstre. 

Bandet åpner dog showet med å gi oss en av de mest rendyrkede strekkene av pur, fartsgal trashmetall som finnes på skiva. «Total Trash Metal» er – til tross for hva tittelen måtte tilsi – ikke et eksempel på juglete og halvbakt metall, men en heseblesende kraftpakke av en låt ledet av den fenomenale vokalen til Jostein Sandaker. Mannen låter som en kombinasjon av Bobby Ellsworth fra Overkill og Udo Dirkschneider fra Accept, som vil si både melodisk og røff som sandpapir på én og samme tid. Stemmen hans fungerer like så bra over teutonisk thrash som majestetisk tradmetall, og er også frynsete nok i kantene til at bandet kan tillate seg å lene seg i retning ekstremthrash til tider.

Et eksempel på dette finner vi på høydepunktet «Inner Demon», som etter en dramatisk og moll-preget åpning vier spilletiden sin til både aggressive dobbelbass-partier og inntrykksfulle gitarharmonier. Deretter bærer det rett over i nok et høydepunkt, «Walls of Pain», som med sine kvikke, jagende gitarer erklærer klart og tydelig at vi har entret en lommedimensjon utelukkende bestående av riff av høyeste kvalitet. 

Ikke alle låtene er like uangripelige som «Inner Demon» og «Walls of Pain», men det finnes heller ingen låter på skiva som kan beskrives som et virkelig svakt ledd. Den oppstemte, neo-klassiske solo-seksjonen på åpningssporet er et noe karakterbrytende øyeblikk, og det skal også nevnes at vokalmelodiene på flere av sporene – til tross for at de er fremført med primal råskap – sliter med å feste seg til minnet selv over flere lytt. Dette er dog forholdsvis mild kritikk, og alle som har kommet seg gjennom plata og til det dødstunge riffet som kroner refrenget på tittelsporet vil være like klar som meg over at ‘Rattus Norvegicus’ er en fabelaktig thrash/trad-skive. Det andre halvåret av 2022 ser ut til å bli langt sterkere på utgivelsesfronten enn det første, og Under the Oak sparker i gang musikkfesten med betydelig bravur på ‘Rattus Norvegicus’.

Skrevet av Fredrik Schjerve

Metallurgiske funn: Ukas favoritt

Darkthrone – Eternal Hails……

Eternal hails | Darkthrone CD | EMP
Ute nå via Peaceville Records Ltd

‘Eternal Hails……’ er et album som glir enkelt inn i det som har vært Darkthrones bidrag til både norsk og internasjonal metallscene de siste årene, og det som kanskje også har vært et hovedtrekk gjennom hele bandets nå nitten plater lange diskografi. Bandet er helt klart mest kjent for sitt pionérarbeid innenfor norsk svartmetall på 1990-tallet, særlig gjennom den fryktinngytende trilogien bestående av ‘A Blaze in the Northern Sky’, ‘Under a Funeral Moon’ og ‘Transilvanian Hunger’. Men etter at bandet på 2000-tallet blant annet lekte med litt uforutsette crust punk-tendenser, har man de siste årene sett at det mer åpenlyst, kanskje med unntak av den nokså rendyrkede svartmetallplata ‘Arctic Thunder’ fra 2017, utforsker ulike sider ved det som nok har vært en slags underliggende drivkraft hele veien for bandet – nemlig mye av den mer tradisjonelle metallen fra 70- og 80-tallet.

På ‘Eternal Hails……’ viser Darkthrone hvordan de med dette klarer å holde seg relevant – og vel så det. For i stedet for at en slik konservativ tilnærming til låtskriving og produksjon her blir gjentagende og litt bakstreversk, evner duoen å demonstrere hvordan tungmetallens bestanddeler fortsatt kan levere mørk og dyster musikk, og at det naturligvis finnes fordeler ved å unngå mer moderne produksjonstriks og sjangerblandinger.

‘Eternal Hails……’ gjentar ikke fullt og helt tendensene på ‘The Underground Resistance’ og ‘Old Star’. Denne plata bygger imidlertid videre på sistnevnte, og inneholder i større grad et tydelig element av doom-metall som balanseres opp mot litt færre raskere og mer speed- og thrash-pregede temaer. Den mørke stemninga på plata kommuniseres i det hele tatt på utmerket vis gjennom albumcoveret, og det åpner også ordentlig dystert gjennom de mørke, effektbelagte clean-gitarene i introduksjonen til åpningslåta «His Masters Voice». Hovedingrediensen er imidlertid tøffe og relativt enkle gitarriff og Nocturno Cultos velkjente, grovkornede og lavmælte vokal som høres ut som at kommer opp fra en dyp, mørk avgrunn. Gitarlyden er rund og mørk, en moog-synth dukker opp her og der og trommene leverer et usedvanlig flott trykk i bass- og skarptromme; produksjonen høster nok godt av at ‘Eternal Hails……’ visstnok er den første plata Darkthrone har spilt inn i et klassisk studio på en stund.

Åpningsstrekket, som består av «His Masters Voice» og den ni minutter lange «Hate Cloak», er sterkt, selv om jeg nok synes førstnevnte har en litt vel udefinert låtstruktur og sistnevnte med lengden sin nok viser den tørre baksiden av den ganske usminkede produksjonen. Upåklagelige, klassiske riff kommer imidlertid som perler på en snor, og det fortsetter godt med «Wake of the Awakened», der litt åpnere og videre akkordspill bidrar til å bygge opp under det jeg synes er et av albumets beste låter.

Litt mer lekent akkordspill styrker også den påfølgende og ti minutter lange «Voyage to the Northpole Adrift», der jeg synes Darkthrone utnytter lengden godt ved å tyne noen av albumets desidert mest storslåtte og melankolske temaer. «The Lost City of Uppakra» avslutter deretter plata godt, om enn med noen av de samme strukturelle problemene som åpningslåta; den smått eksperimentelle, synth-drevne og fantastiske(!) outroen føles rett og slett litt løsrevet fra låtas første, riffbaserte og vel så imponerende halvdel – og egentlig også plata i seg selv.

Og denne outroen illustrerer kanskje det negative og litt underlige ved denne plata, nemlig at jeg virkelig føler at Darkthrone kunne eksperimentert enda litt mer ut fra sine velfungerende grunnformler. Dette er altså særlig med blikk på synthen, som gjør seg veldig godt de få gangene den dukker opp, men som jo egentlig er en sjeldenhet. Samtidig er dette bare småplukk og kun en etterlysning av noe mer av noe veteranduoen gjør så bra. I alt er nemlig ‘Eternal Hails……’ et sterkt, dystert og egentlig også nokså unikt kapittel i Darkthrones nå ganske lange historie.

Skrevet av Alexander Lange   

Makrostrukturell Evaluering: Ukas Plater

Nordjevel – Fenriir

Nordjevel | Fenriir - CD - Black Metal | Season of Mist
Ute nå via Indie Recordings.

Nordjevel er nok ikke så langt unna det man kan kalle en slags supergruppe innenfor norsk og nordisk svartmetall, der frontfigur Doedsadmiral leder an en gjeng musikere med erfaring fra band som Dark Funeral, Zyklon, Myrkskog og Vredehammer. Sånn sett har det kanskje heller ikke vært så overraskende at Nordjevels utgivelser har signalisert en høy respekt og forståelse for sjangeren og sånn sett også har vært av høy kvalitet. Denne nye EP’en, ‘Fenriir’, er intet unntak i så måte, og på tross av sitt korte format er det nok også snakk om noe av Nordjevels virkelig beste materialet så langt.

EP’en åpner med tittellåta, som også var den første singelen vi fikk høre herfra. Dette er en låt jeg har likt svært godt allerede første gangen jeg hørte den, men som like fullt har vokst på meg. Den åpner strålende med dissonante akkorder og rå, mørke og raske gitarmelodier i versene, men det beste ved låta er nok hvordan Nordjevel også klarer å spe på med et mektig, folkemetallsk bridge-parti og en sterk, melodisk avslutning på det hele. Sånn sett får man allerede her en smak på det aller meste bandet drar oss gjennom på de neste låtene.

Låt nummer to, «Gnawing the Bones», er EP’ens sinteste, raskeste og mest avanserte låt. Her kommer det kanskje først og fremst frem hvor godt og sentralt gitararbeidet er på ‘Fenriir’; riffene går så fort og er så avanserte at prestasjonen nesten minner litt om en av et teknisk death metal-band, men så er det heller aldri noen tvil om at Nordjevel spiller svartmetall – dette er ondesaker og minner nok egentlig enda mer om band som 1349 og Gorgoroth. Favorittøyeblikket mitt er når blendende mollakkorder kommer fykende som kniver – det hele føles litt som et Mayhem på steroider.

EP’en strekker seg deretter videre til «Rovdyr», der det heseblesende tempoet senkes ned et hakk og det melodiske igjen får tre litt mer frem i lyset. Dette gjøres også på utmerket vis, og denne låta er sånn sett også et høydepunkt på plata. Jeg synes imidlertid ‘Fenriir’ taper seg litt mot slutten da «Fallen Angel» ikke bringer med seg så mye nytt og spennende og jeg heller ikke ser det helt store med live-versjonen av «Det Ror og Ror». ‘Fenriir’ er likevel i alt en usedvanlig solid og profesjonell svartmetallplate, som kanskje først og fremst er en vaskeekte svartmetallutgivelse, men som er såpass godt gjennomført at det likevel får mye egenart og egenverdi.

Skrevet av Alexander Lange


Marius Danielsen – Legend of Valley Doom, Part 3

Ute nå via Crime Records

Fra låtenes spede begynnelse som ideer og fragmenter på tidlig 2000-tall, til innspillingsprosessen som satte ham i kontakt med sjangerens legender og oppkomlinger i senere år; Marius Danielsens realisering av eget powermetall-univers har vært en gledelig historie om hvordan hårete mål kan oppnås dersom arbeidsviljen og besluttsomheten er stor nok. The Legend of Valley Doom-prosjektet virket nok i overkant ambisiøst til og begynne med, ­– med et tredelt plott som henter rikelig med inspirasjon fra fantasy-sjangerens største bautaer, og et uttrykk som søker etter å samle hele den europeiske powermetall-tradisjonen under et og samme tak – men nå sitter vi her altså med tredje og siste utgivelse, og dermed et fiks ferdig verk. 

I sagaens siste kapittel må «Krigerkongen» og hans karakterfulle følgesvenner samle syv eldgamle, magiske gjenstander for å ha en sjans i den avgjørende kampen mot mørkets herre og hans vemmelige undersåtter. Noe nevneverdig vekt på originalitet har det altså ikke vært under utformingen av Valley Dooms univers, og det samme kan sies å gjelde det musikalske lydbildet. Dette er dog et urimelig punkt å vektlegge dersom man skal evaluere ‘Legend of Valley Doom, Part 3’ på sine egne premisser, ettersom det tross alt er et prosjekt som ikke forsøker å gjøre mer enn å signalisere Danielsens kjærlighet for Fantasy og powermetall. Derfor vil det være mye mer passende å se på platas meritter innenfor sin utvalgte uttrykksform, som er europeisk powermetall i all sin vanvittige, storslåtte prakt. 

Platas 70 minutter er fylt av det samme fargesprakende kaoset som har preget sagaens første to kapitler. Marius har for det meste to låtskriver-moduser han veksler mellom: klassisk powermetall med glitrende melodier og stratosfæriske vokal-linjer, og kraftballader med glitrende melodier og stratosfæriske vokal-linjer. Dette fokuset på høytsvevende stemmebruk er kanskje ikke så uforståelig når du tar i betraktning den voldsomme mengden vokal-talenter Danielsen har til sin disposisjon, og generelt sett er materialet utformet slik at musikerne får jobbe i den settingen de fungerer som best i. Raphael Mendes får vist sin utrolige, Dickinson-liknende røst over «Bane of Lord Cremortius»s episke musikalske bakteppe, og Herbie Langhans bruker sin røffe stemmekarakter til å fremheve «Deep in the Mountain»s Accept-aktige undertoner.

Selv om det meste funker som det skal på ‘The Legend of Valley Doom, Part 3″ er det ikke til å komme fra at platas lange spilletid åpenbarer aspekter ved prosjektet som kunne vært forbedret. Det er jo for eksempel naturlig for Danielsen å bruke mye krefter på å sørge for at plottet får den plassen i rampelyset den fortjener, men jeg skulle ønske at det musikalske kunne strekke seg litt lengre forbi rollen som støtteapparat. Og i de tilfellene dette faktisk skjer, har det en tendens til å skje i form av en gitarsolo, noe som ikke nødvendigvis tilfredsstiller higenen etter musikalsk drama like godt som et velutformet instrumentalparti kan. 

Det er likevel ingen tvil om at Danielsen og hans enorme musiker-bande har oppnådd noe helt spesielt ved å fullføre ‘The Legend of Valley Doom’-trilogien. En overveldende mengde enkeltbidrag har over et tidsrom på flere år blitt omarrangert til en tre og en halv times musikalsk reise gjennom et rikt og livlig fantasy-univers, – en reise med forbløffende jevnt og fint underlag. Man kan ikke annet enn å beundre innsatsen, og håpe på at prosjektet kan inspirere andre individer til å realisere tilsvarende ambisiøse drømmer. Marius Danielsens ‘The Legend of Valley Doom, Part 3’ er et sammensatt og fokusert stykke fortellerkunst, og en plate jeg kan anbefale samtlige som har latt seg sjarmere av powermetallens gledesspredende fargespill.

Skrevet av Fredrik Schjerve



Phantom Fire – Return of the Goat

Ute nå via Edged Circle Productions

Phantom Fire er en duo bestående av Kjartan fra Kraków og «Eld»- som i tillegg til å spille lavslyngt bass i det samme, venerable stoner-bandet som Kjartan – har både Aeternus og Gaahls Wyrd på CV-en. Prosjektet er helt ny-oppstartet, og har dukket opp fra ingensteds med både albumplaner og albumavtale med det fabelaktige undergrunns-plateselskapet Edged Circle Productions i sekken. Phantom Fire ser ut til å være et såkalt «Passion Project», hvor de to musikerne returnerer til uttrykkene som har vært med å forme dem som unge, hvilket i deres tilfelle er speed, thrash og svartmetallens prototypiske førstebølge.

Ved første øyekast er ‘Return of the Goat’ nesten umulig å skille fra musikken den henter sitt basale uttrykk fra. Det enkle EP-coveret er tilfredsstillende likt innpakningen som prydet de formative demoene til sjangerens gamle helter, og når du introduserer ørene dine for musikken på innsiden er det som at du utvikler empatisk øresus i solidaritet med menneskene som levde gjennom denne mytiske epoken førstehånds. Med intensjonen på plass og energi i bøttevis er det ingen tvil om Phantom Fire greier å mane frem periodens flyktige ånd i skremmende detalj; men hva kan de to låtene fortelle oss om hva vi kan forvente på den kommende plata?

Tittelsporet er som forventet en rødglødende sprint gjennom førstebølgens punk-svertede fartsmetall. Gitarene drar til med både huggende powerchords og flerrende strømmer av enkelttoner, og trommene veksler mellom beine rockebeats og mer ekstreme trommeteknikker. Som sagt låter dette farlig nærme originalene, ikke bare som følge av musikkens åpenbare hyllester, men også som følge av den ulmende og organiske miksen. På «Mara» føler Phantom Fire derimot ingen trang til å tviholde på det utslitte lovverket som dikterte «Return of the Goat». Heseblesende strekk av villrådig svartmetall avbrytes av små lommer av ondskapsfullt slentrende bass, og like før låtas sluttpunkt blir vi møtt av et vemodig, harmonisk spill som utfordrer de smått konservative forventningene man ofte har til throwback-utgivelser i 2021.

Det er uansett ingen tvil om hva som er Phantom Fires animerende spiritus på ‘Return of the Goat’. Duoen har tatt et knippe av førstebølgens mest verdsatte elementer og brukt dem til å snekre en eksosspyende, svartmalt og naglekledt doning som kan få øynene til å sprette ut av hodet på den gjengse metall-fan. Det er begrenset hvor mye informasjon det er mulig å hente ut av en to-låts-EP på fem minutter, så det skal bli spennende å se hva slags strukturerPhantom Fire ender opp med å reise på grunnmuren de har støpt på sin debut-utgivelse. Svaret får vi når full-lengderen ‘The Bust of Beelzebub’ kommer ut i September, men innen den tid er det bare å dra på seg en lappete ola-vest og brenne noen dekksmerker i nærmeste parkeringsplass med ‘Return of the Goat’ på anlegget.

Skrevet av Fredrik Schjerve

Chalice Ablaze – Rites of Abhorrent Redemption

Usignert, ute på Bandcamp.

Det smått mystiske svartmetallprosjektet Chalice Ablaze dukket opp fra ingensteds med demoen ‘Beneath Abyssal Graves’ i mars i år, og det følger nå opp denne med EP’en ‘Rites of Abhorrent Redemption’. Det innebærer et dypere dykk ned i prosjektets obskuriteter; ‘Rites of Abhorrent Redemption’ gir med sine drøye 25 minutter et klarere inntrykk av Chalice Ablazes musikalske uttrykk enn den relativt korte demoen, og da er det også snakk om en raffinering av et uttrykk som fascinerer. Musikken til Chalice Ablaze er så obskur, mørk og ugjennomtrengelig at det stadig føles som om den åpner et vindu til et slags evig, fortapt limbo – og den bekmørke visuelle profilen til prosjektet forsterker naturligvis bare dette inntrykket.

Sånn sett er det ikke helt ulikt den klassiske Burzum-inspirerte enmannssvartmetallen vi allerede har så mye av, men samtidig evner Chalice Ablaze i større grad enn mange andre slike prosjekter å få en virkelig håpløs atmosfære ut av musikken. I så måte minner prosjektet meg litt om det kortvarige nord-norske svartmetallprosjektet Selvmord, som på sitt beste fikk til mye av det samme da jeg hørte på det i vintermånedene.

Åpningen «III» er sånn sett også en god introduksjon. Her skjærer lyse, melankolske gitarmelodier seg gjennom en vegg av lavoppløselige gitarer og spinkle og nærmest uhørbare trommer, og over det hele ligger en dyrisk og uhyggelig skrikevokal. Låta føles nærmest som en konstant størrelse der Chalice Ablaze drar oss gjennom de samme motivene om og om igjen – og det er nettopp det som funker så bra.

Videre, på «IV» og «V», introduseres et nytt, sentralt element – nemlig synther. Dette løfter i mine øyne noen komposisjoner jeg synes er litt svakere enn «III», særlig i den nærmest fengende andre halvdelen av «IV», og fanger også oppmerksomheten ved å tilføye noe utover et klassisk dungeon synth-preg. Her er det snakk om synther med et uvanlig forvrengt, syntetisk preg – det er i alle fall sjelden jeg av en svartmetallutgivelse får øyeblikkelige assossiasjoner til hvordan støyprosjektet Prurient utnytter iskalde, ugjestmilde og industrielle synther på flere av sine nyere utgivelser.

Den siste og fjerde låta, «VI», er også, på tross av noen merkelige ulyder innimellom, god, særlig i form av at den gjør flittig bruk av melankolske, sterke gitarmelodier. Denne låta fremstår nærmest litt progressiv der den tar i bruk mange elementer og har flere segmenter, noe som i all hovedsak er positivt, men som også eksponerer utfordringen ved å finne balansen mellom det obskure uttrykket og produksjonen og mer konvensjonelle tilnærming til komposisjon. Både her og ellers snubler Chalice Ablaze litt når akkordrekker og riff ligger i sentrum for lydbildene; produksjonen tjener rett og slett ikke disse delene helt godt. Likevel står kvalitetene ved ‘Rites of Abhorrent Redemption’ seg sterkt ellers, og Chalice Ablaze evner sånn sett også å peke mot en interessant videreutvikling for prosjektet. Anbefales!

Skrevet av Alexander Lange