Makrostrukturell Evaluering: Ukas Plater



Skaur – Reis te Haelvete

Ute nå via Darker than Black Records

Skaur er et nordnorsk svartmetallprosjekt som har eksistert siden 2003 – riktignok med et lite oppbrudd mellom 2006 og 2008, som endte med at frontmann NordMann reinkarnerte det tidligere enmannsprosjektet med en full bandbesetning. Prosjektets overordnede purpose fortoner seg i alle fall på ‘Reis te Haelvete’ som forsøket på å etablere et slags nordnorsk svartmetalluttrykk. Skaur lykkes i alle fall med å skape et ganske eget og beundringsverdig uttrykk, som like fullt fremstår som et tveegget sverd. ‘Reis te Haelvete’ er nemlig blant de mest krevende lytteropplevelsene jeg har vært borti i år.

Om det er et band Skaur minner meg om rent musikalsk må det være amerikanske Krallice – både dette bandets tidligere, mer atmosfæriske og mer ordinære progressive uttrykk og det nyere, mer ugjennomtrengelige og mer tekniske materialet. Mye knytter seg til Skaurs kontinuerlige og vellykkede anvendelse av lyse, blendende tremologitarer og de usedvanlig progressive låtstrukturene som i seg selv kvalifiserer plata til et slags unikum. Knapt noen temaer repeteres på ‘Reis te Haelvete’, noe som etterlater lytteren med en enorm masse med ulike vendinger, temaer og taktskifter – plata er som en enorm samling med ganske korte svartmetallseanser. Det er altså snakk om en – så vidt jeg har kunnet registrere – gjennomskrevet sak på 50 minutter.

Så er det i dette også svært mye bra å hente. Tittellåta er en flott åpning med en rekke strålende og harmoniske gitarpartier; på «Ved noed foelger doed» får vi for alvor stifte bekjentskap med de flotte basslinjene som ellers ligger strødd utover plata; og «Nattsangen» sper på med noen flotte og litt mørkere partier. Så kan man snakke om noen kule, folkemusikkinspirerte temaer i begynnelsen av «Himmelild» og de litt romsligere partiene de to siste gigantene, «Nordland og ned» og «Stjerna», byr på. Men jo lenger man beveger seg ut i ‘Reis te Haelvete’, jo mindre meningsfullt blir det å snakke om enkeltlåter; ja, det er i det hele tatt vanskelig å vite når de går over i hverandre som følge av de prekære låtstrukturene, og først og fremst føles ‘Reis te Haelvete’ til slutt som et lerret der Skaur har malt hemningsløst med mange små pensler på én gang.

Og helt heldig synes jeg ikke det er. Når råmaterialet er så bra som det er, synes jeg det er dumt at det er så få – om noen – tilløp til låtstrukturer som følges meningsfulle på en mer overordnet plan. Gjennomskrevet musikk kan for all del by på sterke låtstrukturer, men Skaurs musikk preges for mye av det som føles som små utbrudd av intensitet og korte crescendoer til at låtene på noen måte føles som meningsfulle enheter i seg selv.

Så er det helt klart noe ved dette mange nok også kan sette pris på. ‘Reis te Haelvete’ lykkes med å være uhyre voldsom, og det er ikke minst takket være den beundringsverdige vokalen, som må være noe av den mest teatralske og voldsomme svartmetallvokalen jeg noensinne har hørt. I dette ligger det helt klart også kvaliteter, men det er for min del også snakk om en overdosering når plata – og ikke minst låtene – varer så lenge som den og de gjør, og det gjør at den for meg blir ganske så slitsom senest etter noen titalls minutter. Stilistisk, ikke minst med tanke på det helt fantastiske albumcoveret, er imidlertid ‘Reis te Haelvete’ også en prisverdig prestasjon.

Skrevet av Alexander Lange


Dark Delirium – Sulphur

Usignerte, ute nå på div. strømmetjenester

Om Metallurgi hadde delt ut et pris for produktivitet og arbeidsvilje er det ikke umulig at det unge melodeath-bandet Dark Delirium hadde stukket av med den. Om vi skulle angrepet problemstillingen på en så objektiv og statistisk forankret måte som mulig hadde nok Rogalendingene måttet se seg slått av den mytiske undergrunnsskikkelsen Kenneth Nattesorg, men inntil vi finner ut hvorvidt mannen egentlig er en kunstig intelligens med sans for prosedyregenert ekstremmetall eller ei må han nesten innfinne seg i å være ekskludert fra konkurransen. Dark Delirium slapp debuten sin ‘Fallen’ i juni, og har siden den tid gitt ut en EP og et knippe singler, i tillegg til den nylig utgitte andreskiva ‘Sulphur’. Et slikt arbeidstrykk er definitivt beundringsverdig, men spørsmålet blir naturligvis om bandet står i fare for å tømme den kreative brønnen via uhensiktsmessig høy aktivitet, eller om inspirasjonen til motsetning er så sterk at den krever et utløp. 

Faktisk viser det seg at Dark Delirium sitt produksjonstempo ikke er så ekstremt som først antatt. Blant ‘Sulphur’s ni låter finner vi nemlig tre av singlene bandet har gitt ut i løpet av den siste halvdelen av 2021, i tillegg til EP-en ‘Abyss’ i sin helhet. Dette vil si at mesteparten av stoffet vil være kjent for lyttere som har holdt et øye med gruppen gjennom deres karriere, hvorav kun tre låter vil by på fullstendig nytt stoff for de mest befarne av oss. Ja, dette er fortsatt et skyhøyt arbeidstempo, men ikke så høyt at det ikke kan forklares via de hyperaktive kreative impulsene til et ungt band som ønsker å hevde seg selv i en høyt befolket metallscene. 

«Destruction of Empathy» åpner med et kort strekk av den mørke, cinematiske dramatikken som på mange måter kan sies å være Dark Delirium sitt viktigste kort når det kommer til å skille seg ut fra melodeath-mengden. Låta veksler mellom nedslåtte, doomy seksjoner og oppildnede, thrashende partier, ledsaget av en illsint skjennepreken adressert til vårherre ærbødigst. Jeg har tidligere kommet til skade for å i overkant vektlegge gruppens tenuøse forbindelse til metalcore, men på andrelåta «Forest Hymn» blir dette en mer hensiktsmessig sammenlikning å trekke. Låta legger noen svært metalcore-relaterte grooves under David Ekses allerede hardcore-lenende vokal, og helheten er en tung og aggressiv affære som kun tempereres av noen atmosfæriske lommer.

Låter som «Sarcophagus», «Sulphur» og «Caught in the Spider’s Web» demonstrerer hvor langt Dark Delirium har utviklet seg siden oppstarten i 2020. «Sarcophagus» er en omfattende og velstrukturert låt definert av sine Gojira-aktige harmonics og episke akkordprogresjoner; «Sulphur» på sin side er en skarp singel fylt med kraftige riff og semi-teknisk thrashing, som til tross for enkelte harmoniske gnisninger tar et stort steg forbi tidligere singler. Bandets mest alpine høyde er for min egen del fremdeles «Caught in the Spider’s Web», som er gjennomsyret av en slags Insomniumsk melankoli som gjør seg til kjenne via glitrende melodier og tårnende teksturer.

Det er dog begrenset hvor mye man kan utvikle seg som band i løpet av et år, og mye av låtmaterialet på ‘Sulphur’ er preget av svakheter som har blitt påpekt i forbindelse med tidligere utgivelser. Soloene – til tross for mye forbedring – er fortsatt relativt stive i fraseringene, og i likhet med gitararrangementene er det ikke alltid Ekse og Moen er helt samkjørte hva angår den underliggende tonaliteten. Det at unge band sliter litt med det tekstlige er ikke noe nytt, og også Dark Delirium strever med å tillegge det tematiske fokuset på mental helse et nivå hinsides det brutalt ærlige. Som nevnt i tidligere omtaler mener jeg disse skavankene kommer til å rettes ut gradvis gjennom tid og modning, så jeg har vansker med å la det farge synet jeg har på det som er en temmelig solid skive fra et ungt og aspirerende band. ‘Sulphur’ er en skive som ser Dark Delirium pushe soundet sitt til nye plasser, i tillegg til å videreutvikle de aspektene ved bandets uttrykk som har fungert best til nå. Anbefales fans av tung og skyggelagt melodisk dødsmetall. 

Skrevet av Fredrik Schjerve

Mikrostrukturell evaluering: Ukas singler




Vreid – «The Morning Red«

Ute nå via Season of Mist.

Veteranene i Vreid har sluppet et nytt kapittel fra deres kommende fullengder ‘Wild North West’: «The Morning Red». Som ved slippet av tittellåta får vi nok en gang servert en video fra det audiovisuelle prosjektet denne plata er, og denne gangen er opptakene fra et forlatt sanatorium i Sognefjorden bandet har brukt som et kreativt senter under pandemien. Passende nok ble denne bygningen i sin tid brukt for å beskytte befolkningen mot smittsomme sykdommer.

Låta er definitivt noe av det mer lavmælte og rolige jeg har hørt fra Vreid. «The Morning Red» er utvilsomt en metall-låt som springer ut av bandets velkjente black’n’roll-stil, men lener seg i all hovedsak på et dystert, melodisk og saktegående hovedtema og tålmodig oppbygging. Hovedtemaet er svøpt inn i et mørke og livnærer seg gjennom lyse, løse og iskalde gitarstrenger, og sånn sett kan man spore svartmetallrøttene, men det som samtidig er et mer rock-befengt gitararbeid gjør «The Morning Red» til noe som minner meg en del om mye av det mer progga solo-arbeidet til Emperor-frontmann Ihsahn.

Dessverre sliter imidlertid «The Morning Red» med å imponere meg nevneverdig, noe som særlig knytter seg til det jeg synes er en ganske slapp og småsur clean-vokal i versene som i det hele tatt blir litt vel seige og repetative. Temaet mellom dem er imidlertid tatt fra øverste Vreid-hylle, og når bandet lar verstemaet utvikle seg til et litt mer hissig outro-parti blir det også litt bedre. Likevel blir det hele litt langt og repeterende, og det når aldri de høydene man har på følelsen av at Vreid byr opp til med tålmodigheten de insisterer på i første halvdel av låta. Sånn sett står tittellåta igjen som den beste smakebiten på den kommende fullengderen – så er ikke «The Morning Red» noe verre enn at den kan fungere nevneverdig bedre i en større sammenheng enn i singelformat.

Skrevet av Alexander Lange



Skaur – «Nordland og Ned»

Ute nå via Darker than Black Records

Skaurs nordnorske svartmetall er et unikum innen det norske, og mest sannsynlig det internasjonale ekstremmetall-markedet. De to platene som har blitt utgitt etter at det tidligere enmanns-prosjektet ble utvidet til et fullverdig band har vært fylt av melodisk, ekspansiv og rastløs svartmetall, kronet med vokal-fremførelser som kan sies å bryte alle barrierer hva gjelder intensitet og hemningsløshet. «Nordland og Ned», andresingelen fra den kommende tredjeskiva ‘Reis te Haelvete’ hever utrolig nok rastløsheten og intensiteten til enda høyere nivåer, en 11-minutters bråtebrann der lytterens forstand er drivstoffet som forbrennes.

«Nordland og Ned» er som en stormende sjø som er foreviget på sitt mest kaotiske. ‘Memoria Vetusta’-aktige, melodiske gitarer raser inn i hverandre og veves sammen, og «NordMann» står på toppen av klippen og skriker ut i stormen med sine uforlignelige, desperate hyl. Den strukturløse og gjennomkomponerte låtformen vekker flashbacks til Abigors krevende ‘Höllenzwang: Chronicles of Perdition’ fra 2018, og opplevelsen er tilsvarende utmattende og oppslukende. Følelsen av at Skaur har tatt et klimaks og forlenget det til 11 minutter melder seg titt og ofte gjennom lytteprosessen, men samtidig når man etterhvert et slags tilvenningspunkt hvor man kan begynne å skimte de dynamiske konturene som gjemmer seg under urolighetene på overflaten.

Om jeg skal være ærlig, stiller jeg meg etter utallige lytt fremdeles litt uforstående til «Nordmann»s visjon på «Nordland og Ned». Låta er full av fantastiske øyeblikk og vendinger, men den lineære og ikke-repeterende strukturen gjør det nesten umulig å ta alt innover seg. Når intensiteten konstant topper seg selv når man til slutt også et metningspunkt hvor det hele truer med å omdannes til hvit støy, og dette er en grenseovergang Skaur stadig vekk tripper rundt på «Nordland og Ned». Jeg velger likevel å reservere meg fra å avlegge en endelig dom, ettersom låta er en del av en større reise via ‘Reis te Haelvete’, og fordi jeg har respekt for folk som våger å eksperimentere med de ytterste ekstremene av sitt eget sound. «Nordland og Ned» er verdt å sjekke ut om du har sansen for svartmetall-uttrykk som grenser til det avant-gardistiske, eller om du er nysgjerrig på hvordan melodisk svartmetall låter med et minimum av formmessige begrensninger.  

Skrevet av Fredrik Schjerve



SvartSol – «Dypfryst Sjel«

Usignert, ute på Bandcamp.

Forrige uke omtalte jeg SvartSols debut-EP ‘Dyrisk Vrede’, som jeg synes var en mer eller mindre solid tolkning av ymse svartmetalluttrykk fra det norske 1990-tallet. Samme uke slapp prosjektet låta «Dypfryst Sjel» som er å anbefale dersom man har sansen for landskapet SvartSol opererer i og kanskje også har lyst på et lite pek i en retning som ikke var så utforsket på ‘Dyrisk Vrede’. Råskapen fra EP’en er godt ivaretatt, sjangertrekkene og riffene er velhåndterte, men denne gangen er et folk-element mer i forgrunnen der gitarene byr på mer melodiske trekk og spoken word-sekvenser sniker seg inn i materien. I forlengelse av det synes jeg «Dypfryst Sjel» kanskje er det sterkeste SvartSol har sluppet til nå.

Skrevet av Alexander Lange



Ene – «Satans Svarte Spor»

Ute nå via Hellstain Productions

Ene er et nytt, anonymt svartmetallband som jumpet ut av internettets eter nå i Mars med en fiks ferdig debutplate og en introduserende singel som lokkemat for de uinnvidde. Grunnet dets voldsomme og plutselige manifestering har vi hos Metallurgi ikke funnet tid til å komme med vår dom over Enes debutskive ‘Lang Kald Natt’ denne uka, men se ikke lengre enn neste torsdag for en heldekkende og dyptgående reportasje. I mellomtida kan vi jo snuse litt på platas singel, en selvsikker og fokusert melodisk svartmetall-perle ved navn «Satans Sorte Spor». 

På bandets Facebook-side blir vi informert om at Ene spiller «True Norwegian Necro Black Metal»; og ja, den lavoppløste produksjonen og den heslige vokal-tåken peker definitivt i retning den norske bølgens formative utgivelser. Man finner dog flere enn bare «Satans Sorte Spor» i snøen rundt Ene, spesielt har gitarlinjene en finsk karakter som kan minne om en krysning mellom Sargeists melodiske mesterlighet og den primitive vinden som suser gjennom sisteplata til Sammas’ Equinox. Dette er selvfølgelig kun pekepinner for den nysgjerrige leser, anmelder selv ønsker å vente til den fulle plata er fortært med å prøve å sette musikken til Ene i en større kontekst. «Satans Sorte Spor» er uansett en fantastisk måte å introdusere et prosjekt på: en hypnotiserende og frostskimrende låt med sterke melodiske holdepunkter og en mettet, mørk atmosfære. 

Skrevet av Fredrik Schjerve