Metallurgiske Funn: Ukas Favoritt




Nergard – Eternal White 

Ute nå via Pride & Joy Music

Å kalle denne ukas favoritt for «Ukas Favoritt» blir egentlig litt feil, ettersom det symfoniske powermetall-bandet Nergards ‘Eternal White» ble sluppet for en god måned siden. Grunnen til at vi ikke har skrevet om skiva før nå, er at det ble sluppet så ufattelig mye god musikk denne måneden at vår faste spalte «Ukas Favoritt» ikke lenger kunne romme alle utgivelsene vi følte at fortjente en plass. Som følge av dette var det én skive som ble forskjøvet gang på gang, og det var nettopp ‘Eternal White’. At vi har valgt å gi den ukas favoritt en måned etter slippdatoen mener jeg faktisk at er en ganske stor lovprisning i seg selv, ettersom vi med enkelhet kunne ha gitt opp å finne plass til den i nevnte spalte og heller plassert den i plateoppsummerings-spalten vi poster hver torsdag. Dette gjorde vi altså ikke, ettersom det aldri ville ha føltes riktig for undertegnede å gi skiva noe annet enn den gjeveste tittelen vi kan utstede her på bloggen.

Nergards ‘Eternal White’ har nemlig prestert noe ingen annen powermetall-utgivelse har prestert tidligere. Powermetall har for meg alltid vært en sjanger som lever og dør på sin evne til å glede og fenge med stratosfæriske melodier og skamløst bombastiske gester. Jeg har aldri kommet over en plate innenfor sjangeren som har grepet tak i meg og fått meg til å føle noe særlig, ettersom den ofte corny, fantasy-relaterte tematikken som brorparten av stilartens praktikanter farer med sjeldent strekker seg lengre enn letthjertet underholdning. Dette har for første gang endret seg med ‘Eternal White’, en konseptplate hvis tematikk sentrerer seg rundt den ytterst reelle tragedien som var Karolinernes dødsmarsj i 1719, der over 3000 unge soldater mistet livet i vinterkulden. 

Men det var ikke konseptet som først gjorde seg bemerket i mitt møte med ‘Eternal White’, det var det musikken som gjorde. Nergards powermetall er av en sort som hverken er overdrevet ned-dynket i farger og konfetti, eller utpreget corny. Dette gjør at rammen for lyttingen endrer seg fra det noe reduktive fokuset på catchy melodier og instrumentalt fyrverkeri i retning en helhetlig, fullblods albumopplevelse. Nergard tar denne utfordringen på strak arm og leverer en utgivelse som bugner av høye tinder, dype daler og dramatiske musikalske begivenheter. 

Åpningssporet «God Forgive My Haunted Mind» presenterer fra første øyeblikk et låtformular som blir en gjenganger over platas spilletid. En jagende, stormende orkestral introduksjon setter den seriøse stemningen tematikken krever, før bandets golde og slagkraftige powermetall kommer byksende ut av de snøfylte vindkastene. Der symfoniske elementer i metall ofte låter som en dårlig kopi av de ekte varene, minner orkesterbruken på ‘Eternal White’ mer om den utsøkte og varierte bruken av teksturer som Kringkastingsorkesteret leverte på Dimmus ‘Abrahadabra’ i 2010. Deretter bærer det ut i nedtonte vers, oppbyggende broer og kolossale refrenger levert av en sangertrio som utgjør en fabelaktig, roterende rollebesetning (som også inneholder et gjesteinnslag fra selveste Tim Ripper Owens!) i Nergards teatralske vintertragedie.

Denne generelle låtstrukturen finner vi igjen på låter som «From the Cradle to the Grave» og «Beneath Northern Skies», men alltid variert nok til at det ikke føles ut som en sjelløs gjentakelse. Dette gjelder for øvrig samtlige av platas låter, ettersom Nergard aldri begrenser rytmeseksjonen sin til et ubetydelig støtteapparat bestående av mitraljøse-gitarer og power chords, men heller sørger for at hver eneste av platas seksjoner er gjennomsyret av instrumentale detaljer. I tillegg har vi låter som «Carry Me» og «Downfall» – førstnevnte en musikal-aktig power-ballade og sistnevnte en elektronisk ornamentert kraftpakke – som bidrar til å ytterligere variere terrenget.

‘Eternal White’ har noen sinnssyke høydepunkter i løpet av sine 50 minutter, hvorav åpningssporet «God Forgive My Haunted Mind», «From the Cradle to the Grave» og «Where No One Would Shed a Tear» er noen av dem. Blant disse ruvende fjellene av powermetall blekner dessverre platas midtseksjon noe. Det er ikke nødvendigvis noe galt med låtene «Carry Me» og «Beneath Northern Skies», de makter bare ikke å frembringe de samme utemmelige melodiene og instrumentale kunststykkene som sine låtsøsken. Dette lille søkket i platas indre er derimot fullstendig glemt innen vi når platas avsluttende låter, «Eternal White» og «Erasing the Memories». Historiens tragiske konklusjon blir formidlet via to låter som er så ektefølte og empatiske, så hjerteskjærende at jeg blir fullstendig satt ut av spill hver eneste gang jeg hører dem – en avslutning som virkelig må høres i kontekst av platas fullstendige spilletid. 

Det er ingen tvil om at Nergards ‘Eternal White’ kommer til å stå igjen som en av mine personlige favoritter når året nærmer seg slutten, selv om jeg har forståelse for – og forøvrig er enig i – at plata har noen elementer som vil kunne jage bort enkelte. Vokalprestasjonene på ‘Eternal White’ er gjennomgående høye, men den melodiske halv-growlingen som dukker opp i de mest dramatiske strekkene er tegneserie-aktige nok til å fullstendig rive meg ut av opplevelsen i et øyeblikk eller to. Hadde det ikke vært for disse hadde jeg ikke hatt nevneverdig å kritisere plata for, med unntak av den noe svakere midtdelen jeg nevnte tidligere. ‘Eternal White’ har uansett noen av mine absolutte favorittlåter fra 2021 så langt, og jeg er dypt sjokkert over mangelen på oppmerksomhet plata har fått i spesielt norsk musikkmedia. Nergards ‘Eternal White’ er et gripende stykke konseptuell, symfonisk powermetall, og en plate jeg kan anbefale alle som er nysgjerrige på hva sjangeren kan utrette når den kombineres med seriøs, historisk tematikk heller enn sin sedvanlige høy-fantasi. Sjekk den ut!

Skrevet av Fredrik Schjerve