Årets edleste norske metaller 2021: Plater (#20-#11)

Klikk her for plass #50-#36.
Klikk her for plass #35-#21.

#20: Bizarrekult – Vi Overlevde

Vi Overlevde | Bizarrekult


Plateselskap: Petrichor
Sjanger: Post-black metal

‘Vi Overlevde’ ligger i et unikt skjæringspunkt mellom klassisk, aggressiv og taktfast svartmetall og kjølig, atmosfærisk og reflekterende post-black metal, og gjør det mens Bizarrekult aldri mislykkes med å samle alle elementene i en sterk og meningsfull enhet. Enten man trives best i noe sånt som platas åpningsstrekk, der låtene «For 1000 år siden» og «Galskap» slippes løs sint og heseblesende, eller heller liker seg i denne platas siste, tålmodige og ofte melankolske kvarter, slår komposisjonene og sammenhengen mellom alt dette aldri feil. Krydre det med låttekstene som trekker sammen en personlig reise og naturkreftene som også reflekteres så fint gjennom musikken, og du har et av årets beste norske konseptplater på svartmetallsk.

Beste låter: «Galskap», «Skrik i Tomhet», «Ensomhet»

Link til omtale
Strømmelink


#19: Nergard – Eternal White

Eternal White (CD) - NERGARD


Plateselskap: Pride & Joy Music
Sjanger: Symfonisk power metal

Nergards ‘Eternal White’ er skiva for deg har prøvd å jobbe deg inn i powermetall-sjangeren, men aldri helt har klart å sette pris på musikkens corny aspekter. ‘Eternal White’ bevarer nemlig powermetallens viktigste elementer, – uimotståelige melodier, høye tempoer og bombastisk lyddesign –  men erstatter det ofte flåsete fantasy-elementet med en tematikk som sentrerer seg rundt de meget virkelige, tragiske hendelsene som utspilte seg under vinterkrigen i Finland. De tre (nå permanente) sangerne gir Nergard en stor nok rollebesetning til å skildre et bredt spektrum av individuelle perspektiver på krigens elendigheter, og de utrolig velskrevne symfoniske innslagene gir plata et storslagent skjær som fremhever dens helhetlige, konseptuelle natur. Der mange band kan komme seg unna med et lite dropp i kvalitet mot slutten av skiva si, er dette ikke et alternativ når det kommer til en såpass teatralsk opplevelse som ‘Eternal White’. Nergard tar denne utfordringen på strak arm, og leverer en empatisk og hjerteskjærende avslutning som gjør uutslettelig inntrykk. Noe av årets aller skarpeste powermetall-låtskriving gir ‘Eternal White’ en velfortjent plass i det øvrige sjiktet av Metallurgis topp 50.

Beste låter: «God Forgive My haunted Mind», «From the Cradle to the Grave», «Eternal White»

Link til omtale
Strømmelink


#18: Nifrost – Orkja

Nifrost - Orkja (Full Album Stream) | Metal Kingdom


Plateselskap: Dusktone
Sjanger: Melodisk black metal

‘Orkja’ er årets sikreste tegn på at sognametallen lever i beste velgående – også når denne lille, stolte norske metalltradisjonen får et mer moderne fortegn. Nifrosts tredjeplate er utvilsomt bandets sterkeste utgivelse så langt, og vinner mye på å krydre et selvsikkert grunnuttrykk av klassisk, melodisk og litt folkmetallsk svartmetall med en variasjon man kanskje vil oppfatte som overraskende. Grunnuttrykket har bandet for det første stålkontroll på, men når de treigere og nesten litt post-metallske «Sirkel» og «Hausten» får prege platas midtdel, klarer de også å oppdrive en interessant og uvanlig flerdimensjonal svartmetallplate som peker i spennende retninger jeg virkelig håper Nifrost utforsker videre. Så har plata altså også noen helt nydelige, melodiske høydepunkter i mer tradisjonell svartmetalldrakt – det vil vi naturligvis også ha!

Beste låter: «Nauden», «Orkja brotna», «Ishjarte»

Link til omtale
Strømmelink


#17: Issolei – Cilicium

Issolei - Cilicium (digiCD), 13,50 € | Ván Records - Onlineshop


Plateselskap: Terratur Possessions
Sjanger: Eksperimentell black metal

Terratur Possession sitt gigaslipp av hele tre Issolei-utgivelser i slutten av august står igjen som en av de mer betydelige hendelsene innenfor norsk undergrunns-svartmetall i 2021. Det er ikke hver dag en ny artist kommer luntende inn på scenen vår med et såpass vel-utformet – for ikke å si fryktløst – take på svartmetallsjangeren, og at denne debuten skjer i form av to EP-er og en full-lengder kan jeg vel egentlig ikke huske at har skjedd før i det hele tatt. Der ‘Devouring Currents’-EP-ene bar preg av en eksperimentell tilnærming til utforsking av tonespråk, er ‘Cilicium’ en direkte og dødspotent plateopplevelse. Det første som møter ferske ører idet man trykker play på åpningslåta «Destroyers» er den gnistrende og tærende lyden av dissonerende svartmetall, men allerede på «The Awakening» drar Issolei frem penselen og begynner å male i voldsomme, melodiske strøk. ‘Cilicium’ – som mange andre eksperimentelle svartmetallprosjekter – har en åpenbar tilknytning til nyvinningene til Deathspell Omega, men der andre band ville forsøkt å kopiere franskmennenes syrlige dissonanser har Issolei valgt å fokusere på måten de hugger sterke og minneverdige motiver ut av desorienterende masser av støy. Resultatet er en turbulent, suggererende og trollbindende reise gjennom en slående distinkt svartmetall-visjon, og nok en triumf i et enormt år for Terratur Possessions.

Beste låter: «The Awakening», «Ascension», «Convergence»

Link til omtale
Strømmelink


#16: Blood Red Throne – Imperial Congregation

Imperial Congregation | Blood Red Throne


Plateselskap: Nuclear Blast
Sjanger: Death metal

Dødsmetallens eldste bestanddeler plukkes opp igjen, finslipes og raffineres på rendyrket og respektabelt vis på Blood Red Thrones ‘Imperial Congregation’, og resultatet er nokså upåklagelig. Bandet sementerer langt på vei sin allerede ganske udiskutable status som Norges kanskje mest umiskjennelige og proffe klassiske death metal-band, og byr på denne plata på såpass mye hardtslående og uimotståelig trøkk at mosh-følelsen nærmest er til å kjenne på gjennom høyttalerne på hjemmekontoret. Blood Red Throne leverer kanskje først og fremst på en helt fantastisk groove-følelse, men er også kjennetegnet av noen finurlige, tekniske musikerprestasjoner og en forholdsvis stor bredde i variasjon – fra deathcore-vibbene på «Inferior Elegance» via platas dødsmetallske grunnvoller til det høyst vellykkede, traskende og litt progressive forsøket av en avslutningslåt. Hvis du vil høre på norsk death metal fra i år, må du høre på ‘Imperial Congregation’.

Beste låter: «Inferior Elegance», «6: 7», «Zarathustra»

Link til omtale
Strømmelink


#15: Agabas – Voluspå

ALBUM REVIEW: Agabas – Voluspå – Rock Out Stand Out


Plateselskap: Usignert
Sjanger: Dødsjazz

Da Metallurgi gav Agabas «ukas favoritt» i april skrev jeg at bandet var «årets trolig friskeste pust innenfor norsk metall», og etter ytterligere åtte måneder har jeg fremdeles ingen problemer med det utsagnet. På debutskiva ‘Voluspå’ anvender bandet både skolert skjønn og rennesteins-mentalitet til å skape en musikalsk opplevelse som er nådeløs, direkte og instinktivt fengende, men på en smart og kreativ måte. Skivas drøye halvtime flyr unna, båret av en vanntett rekke med metalliske hardcore-slagere som røsker like godt i lysken på skive som i konsert-arenaen. Til og med klarinetten – som for mange metallband ville blitt brukt som lite mer enn oppsiktsvekkende vinduspynt – er bakt inn i det fundamentale uttrykket på sømløst vis, som en fasett ved den gromme gitarlyden som gir musikken et ondskapsfullt kammer-preg. Agabas skriver adrenalinsprengt musikk som beveger både kropp og sinn, og gjør det samtidig som de slenger ut treffsikre knyttneveslag i retning hverdagsfascisme og andre samfunnsbyrder. Det står det klasse av!

Beste låter: «Voluspå», «Skamklipt», «Father»

Link til omtale
Strømmelink


#14: Mork – Katedralen

Katedralen (CD – NEW ALBUM) – Mork


Plateselskap: Peaceville Records
Sjanger: Black metal

På ‘Katedralen’ mestrer Thomas Eriksens Mork på sett og vis sin stilsikre, klassiske, men flerdimensjonale tilnærming til tradisjonelle norske svartmetalluttrykk. Denne plata er en 48 minutters ferd gjennom både beinhard black’n’roll, mørke virvelvinder av svære akkordrekker, tremolo-gitarer og doble basspedaler, og melankolske og storslåtte øyeblikk med dystert fortegn. Det evinnelige mørket i albumcoveret får også et ekstra lag via sjeldent, men høyeffektivt orgelspill og noen virkelig gode og velimplementerte clean-vokal-prestasjoner. ‘Katedralen’ etablerer Mork som en virkelig sterk spiller i samtidens norske svartmetallscene av den mer tradisjonelle skolen – og det innebærer ingen liten prestasjon.

Beste låter: «Dødsmarsjen», «Svartmalt», «Det Siste Gode I Meg»

Link til omtale
Strømmelink

#13: Djevel – Tanker Som Rir Natten

Tanker Som Rir Natten - Limited Edition


Plateselskap: Aftermath Music
Sjanger: Black metal

Djevel fortsetter utviklingen av sin helt egne, stemningsfulle og poetiske svartmetall-uttrykk på sitt foreløpige karriere-høydepunkt ‘Tanker Som Rir Natten’. Fra det øyeblikket jeg først sveipet øynene mine over coverets blåskimrende nattescene har skiva hatt et permanent opphold i fantasien min, et mystisk og forlokkende objekt som konstant truer med å suge meg inn i en spontanlytt eller to. Klangmassen som Djevel har akkumulert på ‘Tanker Som Rir Natten er helt enestående innenfor årets svartmetallbidrag; en turbulent og virvlende masse av lyd som konstant truer med å sluke og fortære lytteren hel. Det kunne vært lett å gå seg vill i lydbildets tåkelagte landskap, men heldigvis stiller bandet opp med noen orienterende holdepunkter i musikken i form av sterke melodiske motiver og harmoniske progresjoner. Skivas usungne helt må dog sies å være bassen, som stadig farger og endrer betydningen av de overliggende harmoniene med sine vandrende linjer. ‘Tanker Som Rir Natten’ er en av årets rikeste svartmetall-opplevelser, og en ugjendrivelig triumf for Djevel.

Beste låter: «Englene som falt ned i min seng,..», «Maanen skal være mine øine,..», «En krone for et øie som ser alt,..»

Link til omtale
Strømmelink

#12: Hex A.D. – Funeral Tango for Gods and Men

Hex A.D. | Funeral Tango For Gods And Men | Norway Rock Magazine


Plateselskap: Fresh Tea
Sjanger: Progressiv stoner metal

‘Funeral Tango for Gods & Men’ er en sann prog-odyssé. Vi fikk en liten smak av den doom-metallske fem-minutteren «All the Rage» i ganske god tid før plateslippet, men man var da kanskje ikke helt klar over hva man hadde i vente, der Hex A.D. sin briljante forening av et doom- og stoner-uttrykk og klassiske prog-rock-elementer skulle komme til å få sitt livs overhaling. Denne plata fortsetter i bandets fra før av sterke spor og er et av denne listas mest utpregede rockeplater, men gjør det med noen skarpe og tidvis høyst synlige metalltenner, noe som tilføyer en balanse og en variasjon som synliggjør en forfriskende egenrådighet oppi det i utgangspunktet ganske tradisjonelle musikalske uttrykket. En vidunderlig blanding av psych-rock, prog-rock og doom metal, som blant annet får nydelig i spillerom i tre svære, minneverdige åtte-minuttere, er resultatet.

Beste låter: «Got the Devil by the Tail», «Painting With Panic», «Positively Draconian»

Link til omtale
Strømmelink

#11: Vestindien – Null


Plateselskap: Dark Essence Records
Sjanger: Black metal/metalpunk

Vestindiens ‘Null’ er den skiva som har gjort seg fortjent til klart flest stilpoeng av alle Metallurgi har dekket i løpet av 2021. Den unike kombinasjonen av stampende metallpunk, svartmetallisk intensitet og apokalyptiske, dansbare beats utgjør en potent, sødmefylt og giftig cocktail – og det før vi i det hele tatt har prøvd å ta for oss den dunkle atmosfæren! Det er altså snakk om en haug av vilt forskjellige elementer som har blitt kombinert til et dristig og egenartet uttrykk, en miks som føles selvfølgelig nok til å kunne ha gjort sitt inntog med gotikken og svartmetallens førstebølge på 80-tallet. Samtlige av skivas låter er utstyrt med et arsenal av instrumentalteksturer som bidrar til å skille dem fra omgivelsene, og levert med en tæl og en overbevisning som hadde gjort seg på en fest som fant sted ved slutten av den menneskelige tidsregning. ‘Null’ er en skive som krever flere lytt for å åpenbare sin dyptgripende trolldom; men det er en trolldom som til gjengjeld er fullstendig umulig å utdrive når den først har grepet tak i deg. 

Beste låter: «Meldrøye», «Ormegard», «Øst for Sol»

Link til omtale
Strømmelink

Metallurgiske Funn: Ukas Favoritt




Nergard – Eternal White 

Ute nå via Pride & Joy Music

Å kalle denne ukas favoritt for «Ukas Favoritt» blir egentlig litt feil, ettersom det symfoniske powermetall-bandet Nergards ‘Eternal White» ble sluppet for en god måned siden. Grunnen til at vi ikke har skrevet om skiva før nå, er at det ble sluppet så ufattelig mye god musikk denne måneden at vår faste spalte «Ukas Favoritt» ikke lenger kunne romme alle utgivelsene vi følte at fortjente en plass. Som følge av dette var det én skive som ble forskjøvet gang på gang, og det var nettopp ‘Eternal White’. At vi har valgt å gi den ukas favoritt en måned etter slippdatoen mener jeg faktisk at er en ganske stor lovprisning i seg selv, ettersom vi med enkelhet kunne ha gitt opp å finne plass til den i nevnte spalte og heller plassert den i plateoppsummerings-spalten vi poster hver torsdag. Dette gjorde vi altså ikke, ettersom det aldri ville ha føltes riktig for undertegnede å gi skiva noe annet enn den gjeveste tittelen vi kan utstede her på bloggen.

Nergards ‘Eternal White’ har nemlig prestert noe ingen annen powermetall-utgivelse har prestert tidligere. Powermetall har for meg alltid vært en sjanger som lever og dør på sin evne til å glede og fenge med stratosfæriske melodier og skamløst bombastiske gester. Jeg har aldri kommet over en plate innenfor sjangeren som har grepet tak i meg og fått meg til å føle noe særlig, ettersom den ofte corny, fantasy-relaterte tematikken som brorparten av stilartens praktikanter farer med sjeldent strekker seg lengre enn letthjertet underholdning. Dette har for første gang endret seg med ‘Eternal White’, en konseptplate hvis tematikk sentrerer seg rundt den ytterst reelle tragedien som var Karolinernes dødsmarsj i 1719, der over 3000 unge soldater mistet livet i vinterkulden. 

Men det var ikke konseptet som først gjorde seg bemerket i mitt møte med ‘Eternal White’, det var det musikken som gjorde. Nergards powermetall er av en sort som hverken er overdrevet ned-dynket i farger og konfetti, eller utpreget corny. Dette gjør at rammen for lyttingen endrer seg fra det noe reduktive fokuset på catchy melodier og instrumentalt fyrverkeri i retning en helhetlig, fullblods albumopplevelse. Nergard tar denne utfordringen på strak arm og leverer en utgivelse som bugner av høye tinder, dype daler og dramatiske musikalske begivenheter. 

Åpningssporet «God Forgive My Haunted Mind» presenterer fra første øyeblikk et låtformular som blir en gjenganger over platas spilletid. En jagende, stormende orkestral introduksjon setter den seriøse stemningen tematikken krever, før bandets golde og slagkraftige powermetall kommer byksende ut av de snøfylte vindkastene. Der symfoniske elementer i metall ofte låter som en dårlig kopi av de ekte varene, minner orkesterbruken på ‘Eternal White’ mer om den utsøkte og varierte bruken av teksturer som Kringkastingsorkesteret leverte på Dimmus ‘Abrahadabra’ i 2010. Deretter bærer det ut i nedtonte vers, oppbyggende broer og kolossale refrenger levert av en sangertrio som utgjør en fabelaktig, roterende rollebesetning (som også inneholder et gjesteinnslag fra selveste Tim Ripper Owens!) i Nergards teatralske vintertragedie.

Denne generelle låtstrukturen finner vi igjen på låter som «From the Cradle to the Grave» og «Beneath Northern Skies», men alltid variert nok til at det ikke føles ut som en sjelløs gjentakelse. Dette gjelder for øvrig samtlige av platas låter, ettersom Nergard aldri begrenser rytmeseksjonen sin til et ubetydelig støtteapparat bestående av mitraljøse-gitarer og power chords, men heller sørger for at hver eneste av platas seksjoner er gjennomsyret av instrumentale detaljer. I tillegg har vi låter som «Carry Me» og «Downfall» – førstnevnte en musikal-aktig power-ballade og sistnevnte en elektronisk ornamentert kraftpakke – som bidrar til å ytterligere variere terrenget.

‘Eternal White’ har noen sinnssyke høydepunkter i løpet av sine 50 minutter, hvorav åpningssporet «God Forgive My Haunted Mind», «From the Cradle to the Grave» og «Where No One Would Shed a Tear» er noen av dem. Blant disse ruvende fjellene av powermetall blekner dessverre platas midtseksjon noe. Det er ikke nødvendigvis noe galt med låtene «Carry Me» og «Beneath Northern Skies», de makter bare ikke å frembringe de samme utemmelige melodiene og instrumentale kunststykkene som sine låtsøsken. Dette lille søkket i platas indre er derimot fullstendig glemt innen vi når platas avsluttende låter, «Eternal White» og «Erasing the Memories». Historiens tragiske konklusjon blir formidlet via to låter som er så ektefølte og empatiske, så hjerteskjærende at jeg blir fullstendig satt ut av spill hver eneste gang jeg hører dem – en avslutning som virkelig må høres i kontekst av platas fullstendige spilletid. 

Det er ingen tvil om at Nergards ‘Eternal White’ kommer til å stå igjen som en av mine personlige favoritter når året nærmer seg slutten, selv om jeg har forståelse for – og forøvrig er enig i – at plata har noen elementer som vil kunne jage bort enkelte. Vokalprestasjonene på ‘Eternal White’ er gjennomgående høye, men den melodiske halv-growlingen som dukker opp i de mest dramatiske strekkene er tegneserie-aktige nok til å fullstendig rive meg ut av opplevelsen i et øyeblikk eller to. Hadde det ikke vært for disse hadde jeg ikke hatt nevneverdig å kritisere plata for, med unntak av den noe svakere midtdelen jeg nevnte tidligere. ‘Eternal White’ har uansett noen av mine absolutte favorittlåter fra 2021 så langt, og jeg er dypt sjokkert over mangelen på oppmerksomhet plata har fått i spesielt norsk musikkmedia. Nergards ‘Eternal White’ er et gripende stykke konseptuell, symfonisk powermetall, og en plate jeg kan anbefale alle som er nysgjerrige på hva sjangeren kan utrette når den kombineres med seriøs, historisk tematikk heller enn sin sedvanlige høy-fantasi. Sjekk den ut!

Skrevet av Fredrik Schjerve