Mikrostrukturell Evaluering: Ukas singler

Abbath – «Dread Reaver«

See the source image
Ute nå via Season of Mist

Tittellåta fra tredjeplata til Abbaths soloprosjekt er sluppet. «Dread Reaver» er nok også en låt som musikalsk sett ligger tettere opp mot Abbaths Immortal-fortid enn førstesingelen «Dream Cull», og særlig det saftige, taktfaste hovedriffet kanaliserer et mektig mørke inn i øregangene. I forlengelsen av dette ligger en virkelig solid svartmetallåt i mid-tempo, og de som har sansen for den litt mer tradisjonelle tungmetallen som får sitt utløp både på «Dream Cull» og flere steder på Abbaths tidligere utgivelser, vil nok også ha glede av den sterke nikkefaktoren og fengende refrenget. «Dread Reaver» gjør rett og slett at jeg gleder meg enda mer til plateslippet i slutten av mars.

Skrevet av Alexander Lange

Conception – «Monument in Time»

Ute nå via bandets eget Conception Sound Factory-plateselskap

Raufoss-bandet Conception har siden begynnelsen av 90-tallet lagt betydelig med tid og ressurser i å utforske flerfoldige nyanser av progressiv metall. Siden 2020s ‘State of Deception’ har de brukt tiden til å gi ut live-innspillinger av låter fra 1997s ‘Flow’, samt en nyinspilling av singelen «Roll the Fire» fra 1993s ‘Parallel Minds’. Nå har vi endelig fått servert det første originalsporet siden plata fra 2020, nemlig den utbroderte og svellende singelen «Monument in Time». 

Conceptions uttrykksmessige mikstur på «Monument in Time» kan sies å romme både melodiske instinkter fra album-orientert hardrock, Nergardsk symfonisk metall og progressive tendenser med forbindelser til Dream Theaters univers. Låtas vers har en deilig ambiguøs groove som nesten kan minne om Leprous sin smakfulle rytmebruk på fjorårets ‘Aphelion’, og leder inn i refrengets elegante og rike arrangement. Produksjonen er både fyldig og transparent nok til at individuelle spor skinner gjennom, noe som særlig får betydning for den romslige, dramatiske og orkestrale avslutningen. «Monument in Time» er en substansiell låt som avdekker Conceptions omfattende ekspertise innenfor sjangeren, og et sikkert tegn på at bandet er i full gang med skrivingen av et nytt prog-epos. 

Skrevet av Fredrik Schjerve


Kryptograf – «Asphodel«

See the source image
Ute nå via Apollon Records

I påvente av plata ‘The Eldorado Spell’ som kommer i mars, har Kryptograf servert en ny cocktail av proto-doom, stoner rock og metallisk hard rock. Tredjesingelen «Asphodel» starter i kjent terreng, og lar et nokså enkelt gitarriff ligge ganske nakent under de klare vokallinjene som driver den innledende vers-refreng-strukturen fremover. Men mens dette nesten fortoner seg som litt for tamt og anonymt for min del, er «Asphodel» likevel kanskje den mest fargerike og varierte låta vi har fått høre fra plata.

Den heller forsiktige åpningen fungerer nemlig på sett og vis som en ganske fin opptakt til den strålende andrehalvdelen av låta. Her slår Kryptograf seg mer løs med både lekre basslinjer, elegant bruk av kassegitar og en virkelig fengende groove, og det er snakk om noen minutter der bandet virkelig evner å rendyrke de mer klassiske rocke-uttrykkene som stadig bobler under overflaten i musikken deres. Ikke minst er det ganske så vakkert, og jeg aner en plate som vil tilfredsstille de av oss som blant annet koste oss med Dunbarrows tredjeplate i fjor.

Skrevet av Alexander Lange



Fjøsnisse – «Midnattstime»

Ute nå via Screaming Skull Records

Fjøsnisse har ikke brukt tiden siden slippet av fjorårets suksess ‘Vord’ på å hvile på laurbærene, men har allerede annonsert nytt plateslipp i mai, samt sluppet to singler som ikke kommer til å være med på skiva. ‘Vord’ var en bunnsolid svartmetallplate som så vidtmåtte se seg slått ut av Metallurgis liste over fjorårets beste plater, så håpet er stort om at den kommende skiva ‘Fjord og Fjell’ vil klare å skvise seg til en velfortjent plass. I midlertid har vi singelen «Midnattstime» å døyve tørsten etter nytt materiale med, Noe låtas rikholdige og innhyllende svartmetall klarer med glans. 

«Midnattstime» er et melodisk svartmetall-nummer med tekstlige forbindelser til nattens naturlige mystikk. Tonespråket har tilknytninger til både Windir og den finnske scenens tilnærming til uttrykket – i tillegg bruker Anders Vada post-svartmetalliske teksturer til å sette lytteren inn i sinnslaget til en ensom nattevandrer. Robuste og aggressive seksjoner kontrasterer med den tjukke, fuktige og tåke-aktige atmosfæren, som igjen blir opplyst av lyssøyler av melodiske fragmenter. «Midnattstime» klarer ikke helt å utkonkurrere ‘Vord’s sterkeste høydepunkter, men er et sterkt tillegg til Fjøsnisses undervurderte låt-bank.

Skrevet av Fredrik Schjerve


YAWN – «Lachrymator II: Lignite»

See the source image
Ute nå via Mindsweeper Records

På tross av gode musikerprestasjoner og en rekke lekre, lekne og interessante produksjonstriks, ble jeg aldri helt fanget av YAWNs første singel «Cement». Låta lå i mine ører litt tett opp mot alskens djent-prosjekter man har vært borti de siste ti årene, og hadde en del tendenser i låtskrivingssegmentet som føltes litt oppbrukte i så måte. At «Lachrymator II: Lignite» skulle bli et av de kuleste norske metallsnuttene jeg har hørt på en stund var dermed ikke helt forventet. Denne korte tominutteren, som bare er én del av en større komposisjon på bandets kommende fullengder ‘Materialism’, utløser i mine øyne mye av potensialet som lå under overflaten på «Cement». Følgelig viser den i det hele tatt hvordan moderne progressiv metall/djent kan dras i litt nye og uventede retninger.

«Lachrymator II: Lignite» er nemlig en djent-komposisjon som gir meg overraskende assossiasjoner til sjangre som no wave og støyrock – da i en ganske hypermoderne produksjonsdrakt. En buldrende kampesteinsbass, som i alle fall i live-sammenheng visstnok slås på med en trommestikke, får hjelp av tammespill til å dra i gang den kule, synkopiske grooven som driver låta fremover. Noen sirener av noen gitarer og effekter leder den deretter etter hvert til omtrent å kollapse under egen vekt. De merkelige, smågufne og The Haxan Cloak-aktige effektene helt på slutten er også et kult grep. Det hele virker som noe som band som KEN Mode eller Code Orange kunne funnet på, og det er naturligvis litt ekstra kult når det gjøres i norsk sammenheng og med progressivt fortegn. Anbefales!

Skrevet av Alexander Lange



Avertia – «Blant Elver i Mørket»

Ute nå via Norwegian Dark Arts

Til slutt har vi en frittstående, akustisk komposisjon av det Bergenske svartmetallbandet Avertia. «Blant Elver i Mørket» føles for meg som et bittersøtt postludium til fjorårets flotte ‘Når Nordavinden Kaster Kniver’ – et siste farvel med hjemlige trakter før man gyver løs på en omfattende reise. Om denne reisen kommer til å finne sted – og hvilken form den kommer til å ta – har vi foreløpig ikke svar på. «Blant Elver i Mørket» er uansett flott følge å ha på hodetelefonene, uansett hva slags tanker som måtte summe rundt i hodet.

Skrevet av Fredrik Schjerve

Årets edleste norske metaller 2021: Plater (#50-#36)


Da er tiden endelig kommet til å presentere produktet av et år med nitidig lytting og skriving, nemlig listen over Metallurgis favorittplater fra 2021. Da vi i februar bestemte oss for å gi ut en toppliste ved årets slutt var vi slett ikke sikre på hva vi kunne forvente av den norske metallscenen – det eneste som er sikkert er at vi ikke forventet den voldsomme mengden med kvalitetsmusikk som vi faktisk fikk. Lista vår – som i utgangspunktet var begrenset til 20 plater – vokste gradvis i løpet av året, og da arbeidet med å ferdigstille lista begynte for alvor, skjønte vi at vi måtte heve antallet til 50 for å redde i alle fall deler av nattesøvnen.

Til tross for denne omfattende skalaen har vi fremdeles sett oss nødt til å kutte skiver som vi gjerne skulle ha gitt en plass; faktisk er det 15-20 plater som har hatt plass på lista den siste måneden som nå ikke er å spore. Hvor kjipt det enn er å ikke kunne fremheve alle utgivelsene vi mener fortjener det i år, så er det kun et tegn på hvor sunn og sterk den norske metallscenen er for øyeblikket, og det vekker en sterk trang til å gyve løs på neste års utgivelser så snart som overhodet mulig. 

Men nå er det tid for å kaste ære på de utgivelsene som faktisk har klart å krige seg til en plass på lista, og dermed befinner seg i godt selskap på den største oppsummeringen av det norske metall-året 2021 du vil finne noe sted, punktum. Lista vil bli rullet ut over de neste fire dagene, med de femten nederste plasseringene i dag, og deretter i bolker på femten og ti hvorav de ti beste platene vil bli postet på onsdag. Tusen hjertelig takk skal dere ha for at dere har lest og støttet oss gjennom vårt første år som blogg, og sees i pit’en i 2022!

Fredrik Schjerve og Alexander Fossen Lange



#50: Avertia – Når Nordavinden Kaster Kniver


Plateselskap: Norwegian Dark Arts
Sjanger: Folk-black metal

Først ut er svartmetallbandet Avertia, som i år har levert noen imponerende takter av den mer melodiske og folkmetallske svartmetallskolen. På ‘Når Nordavinden Kaster Kniver’ tilnærmer Avertia seg materialet sitt på forfriskende vis, og lar de vakre og mer harmløse sidene av uttrykket sitt gå i styggvakker forening med det mer rå og gjennomført svartmetallske. I så måte er ‘Når Nordavinden Kaster Kniver’ en ganske modig prestasjon, der innflytelsen fra post-metall og folkmetall føles smidig og edruelig inkorporert på en måte som får Avertia til å skille seg ganske mye ut som svartmetallband. Det melodiske blinkskuddet «Dødsdans» og black’n’roll-flørten «Forakt» utgjør de største høydepunktene.

Beste låter: «Dødsdans», «Forakt»

Link til omtale
Strømmelink


#49: Terra Odium – Ne Plus Ultra

Plateselskap: Frontier Records
Sjanger: Progressiv metall

Med medlemmer fra band som Spiral Architect og Manitou blant rekkene – for ikke å nevne Steve DiGiorgio på bass! – kommer det kanskje ikke som noe sjokk at debutskiva til Terra Odium utsondrer erfaring og kompetanse fra hver eneste vrengte tone og slag på trommeskinnet. ‘Ne Plus Ultra’ er hugget ut av samme råmateriale som den mørke progmetallen til grupper som Nevermore og Arch/Matheos, men med et tonespråk og en dramatikk som er gruppas helt egen. Det er noe fabelaktig goldt og kjølig ved universet Terra Odium maler over skivas syv låter, fra «Crawling»s alarmerende åpningsinstrumental til den doom-aktige marsjen som leder oss ut i natten mot slutten av «The Clouded Morning». Denne gjennomgående dystre atmosfæren reflekteres godt via den dystopiske betonglabyrinten som preger albumcoveret, og er det definerende elementet i den komplette og smått visjonære pakken som Terra Odium utgjør i 2021. Årets sterkeste norske progmetall-skive.

Beste låter: «Crawling», «The Thorn»

Link til omtale
Strømmelink


#48: Sirenia – Riddles, Ruins & Revelations


Plateselskap: Napalm Records
Sjanger: Symfonisk metall

Sirenia er et for lengst veletablert og forholdsvis velkjent symfonisk metallband internasjonalt, og årets ‘Riddles, Ruins & Revelations’ er bandets tiende fullengder. Om det ikke er bandets beste prestasjon til nå, er det i alle fall en skive som gjennom noen helt strålende høydepunkter ikke levner noen tvil om at bandet fortsatt finner toppformen, og som ut fra det får oppdrevet noen virkelig sterke øyeblikk av den litt mer melodiske og pop-befengte metallskolen. Særlig første halvdel av ‘Riddles, Ruins & Revelations’ utgjør en solid rekke slagere. Musiker- og vokalprestasjonene er det ingenting å si på, et nyintrodusert elektronisk preg føyer seg fint inn i soundet, og på menyen finner man både saftige Rammstein-gitarer, et drøss med Nightwish-vibber, hooks med In Flames-aktig effektivitet – og kanskje til og med en ABBA-assossiasjon eller to.

Beste låter: «Addiction No. 1», «Towards an Early Grave», «We Come to Ruins»

Link til omtale
Strømmelink


#47: Warzaw – Werewolves on Wheels

Plateselskap: Usignerte
Sjanger: Tradmetall

I et år hvor kjipe nyheter har sett en inflasjon som rivaliserer Ungarns legendariske krakk i ’46, har den desidert kjipeste nyheten vært at Warzaw fremdeles står uten plateselskap. For en kar som har jammet debuten deres ‘Werewolves on Wheels’ siden januar virker det nesten utenkelig at det skal kunne gå an å gi ut en debut som er så tjåka full med rødglødende trad-riff, radioklare refrenger og heseblesende gitarleads uten at selskapene steller seg i kø utenfor øvingsrommet med kontrakt og fjærpenn i hånd. Dessverre har urettferdig behandling av kultur-sektor også vært et sentralt stikkord for året, og dette ser ut til å strekke seg ut over områder som er direkte berørt av regjeringens korona-tiltak også. Løsningen på dette er selvfølgelig å hive ‘Werewolves on Wheels’ på anlegget desto oftere, i et tappert forsøk på å få de døvblinde label-folka til åpne øynene for Warzaws fengende og gjennombrudds-klare tradmetall. Slå et slag for rettferdigheten: spill ‘Werewolves on Wheels’ på repeat!

Beste låter: «The Second Banana», «Burner», «Spitfire»

Link til omtale
Strømmelink


#46: Vulture Lord – Desecration Rite

Plateselskap: Odium Records
Sjanger: Black/thrash

Vulture Lords ‘Desecration Rite’ er fort et av årets sinteste norske metallplater, der det dystre og uhyggelige albumcoveret komplementerer en utgivelse der musikken uavbrutt driver fremover i arg og bekmørk stil. ‘Desecration Rite’ er dermed sagt ikke en spesielt atmosfærisk plate, men henter snarere sin nådeløse energi fra et høyst gjennomført black/thrash-uttrykk som i seg selv signaliserer et mannskap med tung erfaring innenfor scenen. Når plata også kan tolkes som en bittersøt hyllest til avdøde Trondr Nefas, som står bak noe av materialet, er det fint å konstatere at det er snakk om en stilsikker og bunnsolid prestasjon der Vulture Lord aldri mister grepet om sitt beske, drivende og hardtslående uttrykk.

Beste låter: «Stillborn Messiah», «The Vulture Lord», «Beneficial Martyrdom»

Link til omtale
Strømmelink


#45: Goat the Head – Strictly Physical

Plateselskap: Crispin Glover Records
Sjanger: Stoner/death metal

Goat the Heads ‘Strictly Physical’ er en av årets største musikalske gåter. Hvordan går det an å fremstå som så vel-lest og lærd, og så primitiv og huleboersk på en og samme tid? Hvordan går det an å skrive dødsmetall som er så røff og brutal, men samtidig så gjennomgående musikalsk? Dette er den type spørsmål som melder seg underveis i turen gjennom Goat the Heads ‘Strictly Physical’, en høyst original skive selv fra et vid-vinklet, internasjonalt perspektiv. Bandet har selv døpt uttrykket sitt «samtids-huleboer-dødsmetall», som burde si sitt om det ukartlagte territoriet som bandet trakterer i sin ambisiøse musikk. I løpet av snaue førti minutter vil du få servert gnistrende dødsmetall, prog-teksturer, atmosfæriske utbrudd av svartmetalliske ledegitarer og Voivodske eksentrisiteter – det hele ledet an av en vokalist som høres ut som Matt Pike er i ferd med å tape kampen mot Hulk-genomet. ‘Strictly Physical’ er en fascinerende lytteropplevelse som inneholder noen glitrende musikalske påfunn du ikke vil kunne finne andre steder i 2021. 

Beste låter: «The Call of Ixodes», «Miracle»

Link til omtale
Strømmelink


#44: Sarke – Allsighr

Plateselskap: Soulseller Records
Sjanger: Black metal/heavy metal

På ‘Allsighr’ videreutvikles og finslipes Sarkes litt underlige og interessante tilnærming til svartmetall ytterligere, der klassiske heavy metal- og doom metal-elementer får uvanlig stor plass og bidrar til et rikt og unikt uttrykk. ‘Allsighr’ er en variert affære med mange smakfulle vendinger, og byr både på klassiske svartmetallutblåsninger, enkle, effektive metallriff og ikke minst en strålende inkludering av synther. Det er snakk om en 40 minutters affære som aldri blir kjedelig i kraft av Sarkes gode evne til å samle en stor og tilsynelatende usannsynlig bukett elementer i en meningsfull og stort sett velfungerende enhet.

Beste låter: «Grim Awakening», «Funeral Fire», «Glacial Casket»

Link til omtale
Strømmelink


#43: Marius Danielsen’s Legend of Valley Doom – Legend of Valley Doom, pt. 3

Plateselskap: Crime Records
Sjanger: Power metal

Fullførelsen av Marius Danielsens ‘Legend of Valley Doom’-saga er i seg selv en bragd som fortjener å bli omtalt i en post som denne. Det krever sin mann å samle en veritabel armé av legendariske skikkelser innenfor powermetallen, for så å organisere dem rundt et felles innspillingsprosjekt uten at resultatet blir et klossete rot av Halford-hyl og Formel 1-gitarspill. Å i tillegg feste et high-fantasy-rammeverk rundt det hele og skrive nok fengende hooks til å tiltrekke misunnelige blikk fra den øvrige Europeiske powermetall-scenen; ja det bør ikke gå usett hen. ‘Legend of Valley Doom Pt. 3’ er en musikalsk fest som kun de olmeste av oss vil kunne klare å motstå, et fargerikt og hjertevarmende epos som kommer til å bestå som et viktig landemerke innenfor norsk powermetall i forutsigelig framtid. 

Beste låter: «Mines of Eloroth», «Deep in the Mountain»

Link til omtale
Strømmelink


#42: Beyond Man – Beyond Man

Plateselskap: The Sinister Flame
Sjanger: Black metal

Beyond Mans selvtitulerte debutplate, som altså kom først i år tross bandets allerede langvarige virke, utmerker seg ved å være et uttrykksmessig unikt og prisverdig statement innenfor den norske metallscenen i år. ‘Beyond Man’ er i og for seg en atmosfærisk svartmetallplate, og den okkulte, mytologiske tematikken er til å ta og føle på i soundet, men uten at bandet gjør seg avhengig av massive, suggererende låter eller hauger med staffasje i produksjonen. Snarere preges ‘Beyond Man’ like fullt av et ganske rått og direkte uttrykk som minner mye om noe et band som Darkthrone kunne funnet på. Sånn sett føles plata forfriskende, spesiell og fandenivoldsk, og det i spedd noen virkelig gode, effektive komposisjoner og en særlig sterk vokalprestasjon.

Beste låter: «Ave Unsera», «The World Encircler»

Link til omtale
Strømmelink


#41: Octohawk – Animist

Plateselskap: Crime Records
Sjanger: Progressiv sludge metal

‘Animist’ er både en logisk videreutvikling av musikken som medlemmene i Octohawk gav ut under navnet Mammüth, og et hopp i ambisjonsnivå og uttrykksmessig egenart som etterlater deres tidligere utgivelser i støvet. Progressive og spacerock-aktige impulser som har ligget latent i gruppens låter i lang tid hopper nå ut av høyttalerne på slående vis, og det tematiske fokuset på animisme – ideen om at alle naturlige objekter kan besjeles – gjenspeiles i tribalistiske elementer og rystende språklige bilder. ‘Animist’s noe langtrukne spilletid gjøres opp for av det faktum at noen av årets beste låter finnes på skivas låtliste, der spesielt «Weather the Storm» og «By the Root» er uslåelige høydepunkter for mitt eget vedkommende. Octohawk har åpnet en portal til et nytt og spennende univers på ‘Animist’, et univers jeg håper vi får undersøkt grundig i årene som kommer.

Beste låter: «Weather the Storm», «Iconoclast», «By the Root»

Link til omtale
Strømmelink


#40: Syning – Syning

Plateselskap: Terratur Possessions
Sjanger: Black metal

Debutalbumet til trønderske Syning er fantastisk bekmørkt. I løpet av en tredelt halvtime holder dette atmosfæriske svartmetallbandet lytteren nede i noen virkelig mørke og dype avgrunner og avkroker, men det skjer uten at de gir slipp på hensyn til variasjon og en verktøykasse som er innholdsrik nok til å holde noe så tungsindig interessant hele veien. Her får man servert mørk, sørgelig ambient, isbelagte orgeltoner, seige gitarpartier og noen strålende klimaks. ‘Syning’ er dermed en virkelig prisverdig del av det usedvanlig sterke året til plateselskapet Terratur Possessions.

Beste låt: «Et Siste Skrik»

Link til omtale
Strømmelink


#39: Messerschmitt – Oh Death

Plateselskap: Usignert
Sjanger: Sludge/doom

Messerschmitts retur til den norske metallscenen med ‘Oh Death’ har vært et gledelig gjensyn med en av våre mest distinkte stilistiske entiteter innenfor sludgy doom. Med sin tungt hamrende rytmeseksjon – en naturlig bi-effekt av å ha to trommiser i medlemstallet – og seige, nesten absurd grove gitarlyd utgjør Messerschmitt en brutal og urban motpart til den nasjonale doom-scenenes mer psykedeliske, science fiction-rettede fakter. ‘Oh Death’ har i tillegg en ekstremt markert visuell estetikk som best kan oppsummeres som «propaganda-plakatene til en satanistisk og verdensomspennende dødskult», en vibbe som strekker seg over i musikken gjennom apokalyptiske koringer og illevarslende orgelspill. Det er sjeldent at doom-skiver klarer å etablere en så sterk identitet i løpet av en snau halvtime som ‘Oh Death’ gjør, en aldri så liten bragd innenfor en sjanger som vanligvis må strekke seg ut i det dobbelte for å gjøre halvparten av inntrykket.  

Beste låter: «Ave Satani (Blood, We Want Blood!)», «No Tomorrow»

Link til omtale
Strømmelink


#38: Einherjer – North Star

North Star - Limited Edition av Einherjer (VINYL - Red)

Plateselskap: Napalm Records
Sjanger: Vikingmetall

Man kan bare forestille seg adrenalinet og pulsen til vikingkrigere da de festet blikket på plyndringsmål i en fjern, men voksende landhorisont, og den beske sjølufta som må ha truffet trynet og de voldsomme bølgene som slo mot skipsskroget. Men når jeg har hørt på Einherjers ‘North Star’ har jeg i alle fall kunnet innbille meg at jeg får et lite hint av en slik følelse. Dette velrennomerte Haugesund-bandet har raffinert et allerede velfungerende vikingmetall-uttrykk på denne plata, og kommet sterkt ut ved hjelp av noen tøffe og hardtslående mid-tempo-komposisjoner som aldri mislykkes med å fremkalle en dødseffektiv vikingfølelse. Men overdrevet eller flashy føles det aldri, og med det tror jeg dørene er åpne for en stor lytterskare som vil kunne ha glede av et sterkt første møte med hardtslående vestlandsk metall.

Beste låter: «Stars», «Ascension»

Link til omtale
Strømmelink


#37: Kal-El – Dark Majesty

Plateselskap: Majestic Mountain Records
Sjanger: Stoner/doom

Hvordan skriver man en stoner/doom-plate på over én time som ikke kjeder vettet av lytteren spør du? Jo det skal jeg fortelle deg; du kaster inn et par punchy hitlåter på fire minutter, og sørger for at de omkransende monsterlåtene inneholder noen av de hvasseste riffene veteraner som Sleep og Monster Magnet hadde klart å produsere dersom du holdt en revolver mot tinningen deres. Legg til en planet-knusende lydproduksjon og en vokalist som låter som Ozzy Osbournes ukjente bror, og du sitter mer eller mindre igjen med Kal-Els femteskive ‘Dark Majesty’. Med ‘Dark Majesty’ har Kal-El svart på de forsterker-tilbedende massenes bønner, og levert en skive som vil få murpussen til å drysse ned fra taket i både eget hjem og hjemmene i fem kvartalers omkrets. Heldigvis vet den erfarne stoner/doom-troppen også å utstyre låtene sine med rikelig med pusterom og pauser, og resultatet er en skive som flyter helt utmerket fra start til slutt. Kal-El har med ‘Dark Majesty’ vist at de ikke er fremmed for å strekke seg til nye høyder, og som følge er jeg svært spent på å se hva slags auditive sprengladninger denne gjengen kan finne på å skrive i kjølvannet av sitt nye karriere-høydepunkt.  

Beste låter: «Temple», «Spiral», «Dark Majesty»

Link til omtale
Strømmelink


#36: Lysjakt – Ethereal Palace

Lysjakt - Ethereal Palace

Plateselskap: Usignert
Sjanger: Death metal/metalcore

Det er ikke så lett å putte en undersjangermerkelapp på Lysjakts ‘Ethereal Palace’. Plata kan nok best beskrives som en oppvisning i mange av den moderne metallens sider og kvaliteter, og gjør bruk både av dødsmetallsk brutalitet, metalcore-aktige gitarvibber og en stadig sludge-tåke som ligger over et egentlig ganske teknisk og progressivt grunnuttrykk. I det ligger en svært solid og velprodusert prestasjon, der det særlig er kvaliteten på selve riffene som sørger for et jevnt, høyt nivå og noen skikkelig sterke høydepunkter. Det går nok for eksempel ikke an å ikke la seg trollbinde av de melodiske vendingene ut i «Death May Die», basstyngden i åpningsriffet i «Leave the Light» og det uimotståelige black’n’roll-riffet i tittellåta. Her og flere andre steder treffer Lysjakt blink.

Beste låter: «Death May Die», «Leave the Light»

Link til omtale
Strømmelink

Klikk her for plass #35-#21.

Mikrostrukturell Evaluering: Ukas singler




Mortemia – «Devastation Bound»

Ute nå via Veland Music

Når vi nå har ankommet midtveispunktet i Morten Velands utrulling av Mortemias andreplate har prosjektets natur virkelig begynt å komme i fokus. At ‘The Pandemic Pandemonium Sessions’ utarter seg mer som en samling singler enn en klassisk plateopplevelse vil neppe oppfattes som noe negativt blant musikerens mange fans, ettersom det er innenfor låtformatet Veland har utmerket seg mest over årenes løp. På platas femte singel har han med seg Melissa Bonny (Ad Infinitum), nok en stjerne i boka som rommer listen over mannens høyst vel-selekterte gjestevokalister. 

«Devastation Bound» er like eventyr-aktig og minst like pop-metallisk som noe annet nummer fra ‘The Pandemic Pandemonium Sessions’ vi har hørt så langt. Tunge gitarer og glitrende orkestrering utgjør et effektivt underlag for Veland og Bonnys vekslende vokalbidrag, hvor spesielt sistnevnte gjør en utmerket jobb på det fengende refrenget. Det skal sies at jeg ikke lot meg overbevise like enkelt av denne låta som av prosjektets tidligere låter – kanskje på grunn av det litt uelegante breakdownet som åpner låtas midt-seksjon, kanskje på grunn av at den pop-metalliske vinklingen ikke oppleves som like uanstrengt som vanlig. Jeg lot meg likevel overbevise til slutt, og «Devastation Bound» er dermed nok en symfonisk metall-perle levert av Veland og hans armé av gjestevokalister – om kanskje ikke den mest blank-polerte av prosjektets fem perler til nå.

Skrevet av Fredrik Schjerve


Dold Vorde Ens Navn – «Syke hjerter«

Ute nå via Lupus Lounge

Etter det jeg synes var en litt skuffende første singel, begynner ting virkelig å love godt for Dold Vorde Ens Navn (DVEN) kommende plate ‘Mørkere’ som kommer om en måned. Singel nummer to, «Er det måneskinn», viste noen interessante symfoniske elementer, og den nye låta «Syke hjerter» klarer også å imponere.

Utgangspunktet for låta er friskt, rått og enkelt, der en ukomplisert og taktfast trommerytme legger grunnen for det trege, klare og nærmest doom metal-aktige hovedriffet. Med vokalen over, som er forbausende tydelig til svartmetall å være og nesten er litt vel høy og klar, kan låtas innledende seksjoner minne mye om øyeblikk både på Satyricons ‘Deep Calleth Upon Deep’ og Ulvehyrdes ‘Englemakersken’. Det har samtidig en viss egenart, og denne egenarten styrkes nok også av det Ulver– og Opeth-aktige midtpartiet der vakre akustiske gitarer og sørgmodig clean-vokal får hjelp av symfoniske innskudd til å nå et virkelig flott klimaks. Når hovedtemaet deretter vender tilbake og synker ned i en akustisk versjon av seg selv, er det dermed snakk om en solid låt fra DVEN som får meg til å glede meg til den fulle albumopplevelsen – all den tid dette ikke er direkte overveldende saker.

Skrevet av Alexander Lange




Kite – «Currents» 

Ute nå via Majestic Mountain Records

Andre singel fra den kommende skiva til sludge-bandet Kite står og spinner hjula i den samme emosjonelle søla som sin forgjenger. Dundrende sludge-riff og spenningsfylte pusterom skaper vekslende dynamikk i kjent post-stil, og de hardcore-lenende skrikene til Ronny Flissundet krysser av det siste kriteriet som må til for gi gruppen status som sludge-utøvere av rang. Låtas fem minutter bygger seg opp til et desperat klimaks, et rensende instrumental- og vokalutbrudd som ebber ut i et skingrende og ensomt postludium. 

Sludgens nødvendige tyngde og tragiske atmosfære er nok en gang på plass på «Currents», men produksjonen mangler fortsatt en viss dybde og presisjon for å virkelig konkurrere med sjangerens tungvektere i 2021. Det er likevel snakk om kompetent og effektiv sludge, hvilket naturligvis må forventes når man har med medlemmer av band som Sâver og Tombstones og gjøre – to band som på hvert sitt hvis har mestret musikkens lave frekvenser. «Currents» er en nedstemt og vektig affære, som et rustent og forlatt tankskip som ligger og dupper i svart hav. 

Skrevet av Fredrik Schjerve



Avertia – «Triumphant Gleam»

Ute nå via Norwegian Dark Arts

Det melodiske svartmetallbandet Avertia har tydeligvis vansker med å legge fra seg instrumentene og ta seg en velfortjent pause – selv etter å ha levert en av årets sterkeste norske svartmetallutgivelser i ‘Når Nordavinden Kaster Kniver’. I bandets Spotify-bio står det nemlig at Vestlands-bandet er i full sving med sin neste skive, et prospekt som for min egen del får blodet til å bruse av forventning. Om Avertia ikke makter å ta seg en fullstendig ferie fra bandvirksomheten, så klarer de i alle fall å senke skuldrene og ha det litt moro, hvilket har resultert i et cover av Darkthrones «Triumphant Gleam» fra ‘Panzerfaust’. 

«Triumphant Gleam» er en langt mer aggressiv og direkte låt enn noe av materialet som ga ‘Når Nordavinden Kaster Kniver’ sin lengselsfulle melodikk, og dermed er det også en effektiv ganerenser. Primitive og muskulære riff deler plass med byksende og punk-påvirkede fartsmetall-riff, og resultatet er en effektiv adrenalin-injeksjon, om kanskje ikke så fryktelig spektakulært. Produksjonen er temmelig tørr og moderne, og klarer dermed ikke å beholde den maniske råskapen som går som en djevel gjennom originalen. Avertias versjon av «Triumphant Gleam» utgjør en underholdende digresjon, men nærmer seg på ingen måte den glitrende tinden av melodisk svartmetall de trollbandt oss med tidligere i år.

Skrevet av Fredrik Schjerve


Navian – «Apricity»

Ute nå via Indie Recordings

Navian er et instrumentalband med beina plantet i den moderne progmetallen, og har nå sluppet tredjesingelen «Apricity» fra deres kommende debutalbum ‘Cosmos’. Her får vi fra begynnelsen servert en salig blanding av kreative gitarleads, elektroniske elementer og bakenforliggende synther som sender assossiasjoner til djent-band som Periphery, men der innslagene av spretne, mørke gitartoner minner vel så mye om spenstighetene til Polyphia. Bandet drar lytteren gjennom flere lag og seksjoner på de fem minuttene låta varer, og krydrer det også med noen melankolske og roligere gitarpartier som kan minne om et eller annet John Petrucci-påfunn. Med det evner Navian å sprøyte inn mange kule og egentlig også ganske lett fordøyelige prog-elementer i en nokså tettpakket låt, selv om jeg definitivt savner mer originalitet og egenart og «Luna» nok fortsatt troner som bandets beste singel i denne omgang. Det er musikerprestasjonene som står igjen som det aller mest imponerende – for ikke å snakke om den flotte, avsluttende oppbygningen i låta.

Skrevet av Alexander Lange



Lysjakt – «Sonic the Hedgehog 3: Boss Act 2»

Usignert, ute nå via div. strømmetjenester

Til slutt har vi nok et kuriosa levert av en av årets sterkest album-debutanter, nemlig Lysjakt sitt metallcover av «Sonic the Hedgehog 3: Boss Act 2». Coveret er som de fleste spillmusikk-covere i metallisk stil både bombastisk, corny og gledesspredende som fy, så ta deg en lytt dersom du trenger en skikkelig energi-boost underveis i en ellers traust arbeidsdag. 

Skrevet av Fredrik Schjerve

Makrostrukturell Evaluering: Ukas Plater




Sirenia – Riddles, Ruins & Revelations

Ute nå via Napalm Records

Det symfoniske metallbandet Sirenia har over årenes løp vist seg å være en usedvanlig slitesterk bauta i den norske metallscenen. Bandet ble stiftet etter at bandleder Morten Veland forlot Tristania i år 2000, og har testet ut en hel haug av ulike medlems-konfigurasjoner over sine nå ti plater. Bandets nåværende stab – om den så er noe fersk, med vokalist Emmanuelle Zoldan som ble med i 2016 som eldste medlem – ­virker å være en ytterst kapabel gjeng, og jeg håper vi får muligheten til å se dem konsolidere seg til en mer eller mindre fast line-up. På ‘Riddles, Ruins & Revelations’ presenter de nemlig et naturlig steg videre for Sirenia, et steg jeg ikke vet om hadde vært like velfungerende med en annen besetning.

Den mest åpenbare forskjellen mellom den nye plata og forgjengeren ‘Arcane Astral Aeons’ fra 2018, er jo den hyppige inkorporasjonen av elektroniske elementer. Mekaniske driller fra 90-tallets fremover-skuende produsenter møter de tårnende synthene fra 80-tallets største musikalske hits, og kombinert med bandets allerede sterke pop-instinkter blir resultatet et knippe låter som når fengende høyder bandet aldri har nådd tidligere. Lettere omdiskuterte «Addiction No.1» er kanskje det tydeligste eksempelet på dette. Med sine voldsomme Rammstein-gitarer og Abba-aktige refreng har låta vist seg å være et hinder for fansen av Sirenias tyngre materiale, men jeg mener dette er et problem som har sine røtter i lytterens forventninger heller enn bandets intensjoner om bredere tilgjengelighet. Om du møter låta på sine egne premisser vil det nemlig fort bli tydelig at dette er en av årets aller skarpeste metallsingler fra norsk hold så langt.

Og de melodiske krokene fortsetter å huke seg fast i hjernebarken gjennom hele A-siden til plata. «Towards an Early Grave» introduseres via pulserende bass-toner, orkestrale pads og et harmonisert riff i det komersielle melodeath-formatet til In Flames. Det elektroniske elementet spiller inn i låta på en god måte, og både det synkoperte refrenget og den huggende broen låter massivt som følge. 90-tallet fotavtrykk blir enda tydeligere på «Into Infinity» og «Passing Seasons», med førstnevntes ravende synther og det islagte pop-landskapet som danner bakteppe til sistnevntes operatiske drama. Helt på tampen til side B imøtekommer Sirenia endelig bønnen til de mer pop-skeptiske blant fansen med «We Come to Ruins», en klassisk Sirenia-låt med tunge, growlede vers og stratosfæriske refrenger.

I mine øyne kler Sirenia de elektroniske tilskuddene meget bra. Generelt sett har jeg ikke noe imot at bandet vender seg mot mer kommersielle trakter når låtskrivinga er så gjennomført fengende som den er på ‘Riddles, Ruins & Revelations; spesielt ikke når de er i besittelse av en røst som kan bære materialet på så overbevisende vis som Emmanuelle Zoldan. I midlertid byr kommersialiseringen på andre utfordringer, ettersom ellers solide låter har en tendens til å blekne når de sidestilles med pop-perfeksjonen til låter som «Addiction No. 1» og «Into Infinity». Dette er tilfellet med platas noe mindre spektakulære B-side, som jobber innenfor det samme rammeverket som de første låtene uten å helt oppnå samme slagkraft. Når tekstene til de 10 originallåtene også befarer det liknende emosjonelt terreng ender platas helhet med å oppfattes som litt statisk over tid, til tross for de dynamiske arrangementene innad i hver enkelt låt.

Men linjen jeg prøvde å male på bakken i mitt forrige avsnitt er den som skiller sterke plater fra de virkelig utsøkte, og det hersker ingen tvil om at ‘Riddles, Ruins & Revelations’ er en sterk utgivelse. For min egen del er dette noe av det gjevere jeg har hørt fra Sirenias hold, samtidig som jeg er klar over at bandet jobber i et litt annet format som ikke er fullstendig sammenliknbart med de mer tradisjonelle, symfoniske metall-utgivelsene de har gitt ut tidligere. Kanskje kommer platas andre halvdel til å vokse på meg over tid, i hvilket tilfelle ‘Riddles…’ absolutt vil være en faktor når året skal oppsummeres i Desember. Morten Veland og co. leverer symfonisk pop-konfekt på ‘Riddles, Ruins & Revelations’!

Skrevet av Fredrik Schjerve

Hogstul – Ominous Fragmenta Tuptdalr

Usignert, ute på Bandcamp.

Kjetil Ytterhus, kjent fra blant annet Profane Burial, har sluppet sin debutplate under navnet Hogstul, og han har gjort dette uten å la det være noen tvil om ambisjonene for prosjektet. På ‘Ominous Fragmenta Tuptdalr’ får man nemlig servert tre låter på tre kvarter til sammen, der den lengste er på 18 og et halvt minutt og den korteste er på tolv og et halvt. Sjangeren? Symfonisk svartmetall – en sjanger man kanskje heller forbinder med de (relativt…) gjennomtrengbare uttrykkene til band som Dimmu Borgir og Carach Angren enn låtmastodonter.

Hogstul minner for så vidt, når det gjelder det rent musikalske, for så vidt en del om disse mer konvensjonelle storhetene innen undersjangeren – riktignok med et overskyggende innslag av vanskelig fordøyelige progressive elementer man heller finner i teknisk death metal. Så er det naturligvis ikke slik at lange låtlengder automatisk innebærer hverken kvalitet eller en større faktisk kompleksitet. Ut fra et litt konservativt syn på låtskriving kan man nok da også påpeke at Hogstuls store konstruksjoner sliter litt med å kommunisere sitt egentlige purpose; intensiteten foregår litt på inn- og utpust da komposisjonene går i hyppige bølgeformasjoner mellom åpnere, lettere lydbilder og svartmetallsk kaos, noe som til tider gjør det litt vanskelig å se delene i sammenheng, hvorfor de er akkurat der de er, og hvorfor låtene er akkurat så lange som de er. Jeg får for eksempel nødvendigvis ikke så veldig mye mer ut av albumversjonen av «Tombs» enn singelversjonen til denne låta, som er ca. syv minutter kortere og dermed halvparten så lang. Ensformige enkeltelementer, som de ganske repeterende vokalstavelsene og de stadig tilbakevendende skalanedgangene på piano, kan man nok også irritere seg over.

Men så er det også her snakk om et tveegget sverd. Det er nemlig noe ganske så kult med måten ‘Ominous Fragmenta Tuptdalr’ fungerer på også, og Hogstul evner virkelig å svøpe musikken inn i en ugjennomtrengelig masse av mystikk og det obskure – her er man i Helvetes niende sirkel i tre kvarter, for å si det sånn. Plata har i mine øyne definitivt en styrke i at den presenteres på så voldsomt vis, og så er ikke de negative sidene helt uten unntak heller – både på slutten av «The Beast» og i løpet av «A Nightmare at 40 Fathoms» får man presentert litt annen pacing som frisker opp uttrykket litt. Så kan man jo alltids lure på hvorfor, for eksempel, «Tombs» er så lang, men så kan jo også spørre hvorfor ikke – om man har sansen for den dypt uhyggelige atmosfæren på ‘Ominous Fragmenta Tuptdalr’ hadde man jo bare trykket på replay uansett.

Skrevet av Alexander Lange



Avertia – Når Nordavinden Kaster Kniver

Ute nå via Vrak Records

Nasjonalromantisk kunst kan ofte havne i den fellen at den stiller komplekse og sammensatte subjekter i et overveldende positivt og flatterende lys. Å utelukkende fremstille norsk natur som en tro kopi av Brudeferden i Hardanger, hvor ruvende fjell og blikkstille fjorder varmes av svale fønvinder og en smilende Teletubby-sol, er å ignorere de nådeløse naturkreftene som ikke nøler med å ta livet av uforberedte vandrere i de harde vintermånedene. Å respektere denne balansen mellom skjønnhet og brutalitet er nettopp det et sunt forhold til nasjonalromantikk handler om for meg, og på ‘Når Nordavinden Kaster Kniver’ har Bergens-bandet Avertia skrevet en svartmetall-plate som balanserer langs denne eggen på mesterlig vis. 

Noe av det første som vil slå lytteren i møte med Avertias tredje plate er hvor slående vakker musikken tillater seg selv å være. Bandet befinner seg på den grenen av det norske slektstreet som springer ut ifra Windirs nasjonalromantikk, men i stedet for å tre inn i den slagkraftige black’n’rollen som kjennetegner band som Vreid og Mork har de tre musikerne valgt å inkorporere elementer fra melodisk rock og post-uttrykk, noe som setter ‘Når Nordavinden Kaster Kniver’ i selskap med den fantastiske plata til Uada fra 2020, ‘Djinn’. Dette vil si at vindblåst svartmetall baner vei for drivende rytmikk og svevende leads, et formular som fullbyrder potensialet sitt allerede på åpningslåta «Dødsdans».

«Dødsdans» er en helt fabelaktig låt. Fire ensomme akkorder trekker fra sceneteppet på beskjedent vis, før en herlig, melodisk rock-progresjon leder vei inn i et fargerikt dalstrøk fylt av liv og vekst. Tonespråket kommuniserer håpefullhet og optimisme, samtidig som et bakteppe av overlevde strabaser og tragedier svøper låta i et slør av melankoli. Låta bygger og bygger til den når et klimaks av post-rock-dimensjoner, og når de seks minuttene er omme kan man kunne føle at man allerede har vært gjennom en hel plate. Det er et mektig måltid å fortære så tidlig i plata, absolutt, men det er også oppslukende som lite annet jeg har hørt så langt i 2021.

Og denne emosjonelle tråden strekker seg gjennom hele første halvdel av plata, uten å noensinne stå i fare for å ryke. «De Villeste Makter» er som en storslått kombinasjon av Woods of Ypres‘ ‘Woods 5: Grey Skies & Electric Light’ og de himmelspjærende leadsene til finske Insomnium, og den plutselige stormen av melodisk svartmetall som bryter ut mot slutten av «Vandreren» er et av ‘Når Nordavinden Kaster Kniver’s klareste høydepunkter. «Den Norske Fjellheimen» er en oppløftende ode til norsk natur og det mest klassisk nasjonalromantiske øyeblikket på plata; og tittelsporet balanserer den mørkeste affekten så langt i låtlista med nok et skybrudd av blast beats og et melodisk vev som avgir et nesten Liturgy-sk spill av lys.

Som dere kanskje kan lese av den entusiastiske skrivingen min, er A-siden til ‘Når Nordavinden Kaster Kniver’ en av de beste strekkene med musikk jeg har hatt gleden av å sitte gjennom i løpet av årets første par måneder. B-siden klarer ikke helt å nå opp til de samme høydene, men det betyr slettes ikke at de fem låtene som runder av plata er svake. «Havets Siste Åndedrag» drives av et herlig harmonisk spill som minner om sveitsiske Aara, og «Det Glemte Folket» og «Vestavind» leverer et sett med energiske og muskulære riff som skiller dem fra øvrigheten. Når vi også finner landemerket «Forakt» mot slutten av spilletiden – som med sin triumferende svartmetall-utblåsning utgjør det absolutte høydepunktet på plata – sier det seg selv at jeg ikke anser B-siden som en betydelig skamplett på Avertias resyme. 

De få negativene som er å finne på ‘Når Nordavinden Kaster Kniver’ – et par antiklimaktiske avslutninger, en spilletid som oppleves som litt lang for denne formen for rik og mettende svartmetall – klarer ikke å skygge for den kvaliteten som gjennomsyrer utgivelsen som helhet. Jeg mener Avertia har prestert å komme med et viktig bidrag til norsk undergrunnsmusikk på sin siste skive; et bidrag jeg håper blir anerkjent av en bredere lytterskare enn bandet har sett til nå. Det er begredelig at jeg ikke kan gi ‘Når Nordavinden Kaster kniver’ den gjeve designasjonen «Ukas Favoritt», kun fordi plata uheldigvis blir omtalt samme uka som den monumentale andreskiva til Misotheist; men tro meg når jeg sier at dette vil kunne rettferdiggjøres når det skal føres lister mot slutten av året. Avertia har nådd et gjennombrudd med ‘Når Nordavinden Kaster Kniver’, en utgivelse som trår en ny og spektakulær sti for norsk, melodisk svartmetall.

Skrevet av Fredrik Schjerve



Slaves to Fashion – The History of Heavy Metal

Ute nå via Fishfarm Records

For mange artistiske sjeler bød korona-året 2020 på en mulighet til å flekse den kreative muskulaturen via omfattende og vidtspennende prosjekter som ikke ville vært mulig å gjennomføre under normale omstendigheter. Det allerede ambisiøse progrock-bandet Slaves to Fashion fra Haugesund, som med sin utgivelse ‘Artistic Differences’ fra 2011 presenterte et norsk svar på Fates Warning modernisering av progrock/metall, satte seg et mål fore som var enda et hakk mer hårete enn de fleste. På ‘The History of Heavy Metal’ forsøker Slaves to Fashion rett å slett å oppsummere metallsjangerens utvikling over de siste 50 årene, fra regnskyllet og kirkeklokkene som introduserte oss for Black Sabbath i 1970, til det frenetiske sukkersjokket som kjennetegner «Kawaii Metal», den absurde kombinasjonen av japansk pop og metall som Babymetal debuterte med tidlig på 2010-tallet.

Albumet beveger seg kronologisk gjennom sjangerens historie over ti låter som til sammen utgjør en knapp times spilletid. De lengre låtene fungerer som tettpakkede medleyer av smalere uttrykk og utviklinger (se «Expressions of Extremity»), imens de kortere låtene tar seg friheten til å dedikere sin fulle spilletid til en enkelt undersjanger (Som Sabbath/Purple/Zeppelin-pastisjen «MCMLXX» som åpner plata). Om du prøver å gjennomføre en utregning på hvor mye tid som vies til hvert viktige knutepunkt i sjangerens historie, er det klart at ‘The History of Heavy Metal’ er en rimelig konsentrert affære. Til tross for et par isolerte tilfeller mener jeg likevel at Slaves to Fashion har gjort en beundringsverdig med å fange stereotypiene til de ulike uttrykkene, samtidig som de makter å komme farlig nær en fullstendig oppsummering av de viktigste hendelsene uten å skjene ut i dobbel/trippelalbum-spilletider.

Om man forsøker å gjøre seg opp en mening rundt bandets familiaritet med de ulike periodene innenfor metallen, virker det som at det er de klassiske uttrykkene som gjenskapes med høyest presisjon. «MCMLXX» bruker lydeffekter, live-innspilling, orgelsoloer og Sabbaths legendariske tritonus-bruk til å sette sammen en låt som ikke bare tar sjangerens spede begynnelse på kornet, men som også er en gimmick-løs og sterk komposisjon i seg selv. Den samme skryten kan rettes mot «The Priest of Maidenhead», som med sine harmoniserte gitarer og halv-galloperende Steve Harris-bass fungerer som effektiv parodiering og strålende musikk i ett. Vokalist Johannes Støle viser fremragende tilpasningsdyktighet over platas vilt sveivende uttrykk, med en stemmebruk som gjør at man lett klarer å kjenne igjen de legendariske røstene han prøver å emulere. 

Den suksessfulle frem-maningen fortsetter gjennom mye av platas spilletid. Både glam-rocken på «Sex, Drugs & Rock’n’Roll», thrashen på «Thrash of the Titans» og post-grungen på «Garden of Chains» fanger inspirasjonskildene uten å sette dem i dårlig lys. Der gruppen strever litt med å gjenskape de grunnleggende karakteristikkene er i noen av de mer ekstreme uttrykkene. Grindcore-seksjonen av «Expressions of Extremity» låter mer som illsint metallpunk enn den eksplosive fusjonen av hardcore og ekstremmetall som ble ført av undersjangerens fedre i Napalm Death, og dødsmetall-biten er også litt rudimentær i forhold til de mer levende skildringene som ble tilegnet de tidligere årtiene. I tillegg er det enkelte strekk av de tettpakkede låtene mot slutten av plata jeg sliter med å koble til konkrete utviklingsperioder eller scener, noe jeg mistenker er et resultat av uklar definisjon heller enn mine mangelfulle kunnskaper i møte med metallens nyere avgreninger. 

Men med et såpass ambisiøst prosjekt som ‘The History of Heavy Metal’, – som Slaves to Fashion har brukt de siste fire åra på å sette sammen – må man ta høyde for at ikke alt kan være like overbevisende. Helhetlig er det litt av en bragd Haugesund-gutta har utført; et (nesten) helhetlig kompendium som både underholder med sine parodier, engasjerer med godt originalmateriale, og varmer med sin tydelige kjærlighet for sjangeren og kulturen som kretser rundt den. Det har vært ti lange år siden sist vi hørte fra Slaves to Fashion, men sannelig vet de å returnere til scenen med et oppsiktsvekkende prosjekt som veier opp for dødtiden. ‘The History of Heavy Metal’ er en instruktiv førstegangs-manual for nykommere til sjangeren, samt en artig Hvor er Willy?-opplevelse for den bitre og værherdede veteran. 

Skrevet av Fredrik Schjerve

Beleriand – February

Ute nå via Wolfspell Records.

Svartmetall, dungeon synth-elementer og gotisk doom metal ble i fjor blandet til en interessant mikstur på Beleriands debutplate ‘Far Over Wood And Mountain Tall’ – og formelen er også retningsgivende for den nyeste plata til dette nordnorske enmannsprosjektet, ‘Februrary’. Inspirasjon er ifølge musikeren selv, Viðarr, hentet fra Tolkiens univers og vakre naturkrefter, og musikken fungerer sånn sett også som en port til et fascinerende og mystisk stemningslandskap som blander melodisk skjønnhet og svartmetallens råskap.

‘February’ er for så vidt en nokså ukomplisert sak, og temaene veksler mellom instrumentalpartier med enten synth eller gitar i forgrunnen, stemningsfulle og rolige spoken word-sekvenser og mer hektiske partier der enten skrikevokal eller en synth-generert kvinnelig sopran ligger over. Formelen brer seg utover komposisjoner som nok er litt vel repetative for lyttere som ønsker stor spenning, og det er for så vidt en betimelig innvending at mange av låtene sikkert kunne vært litt kortere. Men Beleriand får med disse litt langtekkelige tendensene også til det som Viðarr nok prøver mest på, nemlig å fange lytteren i stemningslandskapet hans. Om noe står i veien for det, er det den nokså overeksponerte sopranen, som man fort går litt lei av og mistenker at kunne blitt erstattet av andre lydeffekter i produksjonen.

Noen låter peker seg ut som ekstra gode. På «All Hope Abandon Ye Who Enter Here» treffer dungeon synth-elementene ekstra godt gjennom noen svært gode melodier, interluden «Cold» drar disse elementene i litt nye og spennende retninger, mens den påfølgende «February Funeral» nok er den som lykkes aller best med metal-elementene. Særlig lar jeg meg fange av det strålende doom-temaet på slutten, og låta åpner for så vidt for en andre halvdel på plata som fremstår litt mer progressiv og ambisiøs enn åpningsstrekket. Så er ikke ‘February’ en stor genistrek, men for fans av stemningene Beleriand faner høyt, bør denne plata definitivt gjøre jobben.  

Skrevet av Alexander Lange

Nathr – Beinahrúga

Ute nå via SIGNAL REX.

‘Beinahrúga’ er den første utgivelsen til trondheimstrioen Nathr, som ble stiftet i fjor og består av medlemmer fra Funeral Harvest og Keiser. Bandet plasserer musikken sin i krysningspunktet mellom svartmetall og funeral doom, der det med tematikk som reflekterer et indre mørke og tomhet også er tro mot black/doom-sjangerens stadige overlappinger mot DSBM (dark suicidal black metal). Det betyr imidlertid ikke at Nathr ikke klarer å presentere denne sjangerblandingen på sin egen, gode måte. På denne EP’en håndterer nemlig bandet de iskalde svartmetallelementene og et tungt, saktegående doom-preg på utmerket vis, og utviser dermed en stålkontroll over de mørke stemningene som oppsøkes.

Det lengste og minst fordøybare får man like godt servert helt på begynnelsen når den åtte minutter lange tittellåta sparker i gang EP’en. Låta introduseres med et bekmørkt ambient-segment med apokalyptiske blåsereffekter og nærmest skremmende hvisking og hyling før store moll-akkorder innvier låtas hoveddel. Og her får vi for så vidt servert hovedoppskriften på ‘Beinahrúga’, der mektige akkorder, strålende plassert skrikevokal og traskende trommer stort sett bærer det atmosfæriske, mørke lydbildet fra start til slutt.

Subtile, men like fullt sentrale elementer, særlig i trommespillet, klarer også å gi alle de fire låtene hver sin egenart; «Into the Void» tilføres for eksempel en skikkelig kul dynamikk gjennom skarptrommens stadige oppbygginger, mens avslutningssporet «Vado Mori» slår til med taktfaste fjerdedelsslag mens gitarene på enkelt, men effektivt vis maler atmosfæren over det hele. Selv låta jeg synes tilfører minst til EP’ens helhet, «Tenebra Mundi», må jeg skryte litt av, da de lavmælte og sørgmodige clean-vokal-effektene tilfører et skikkelig kult element. 

Det er ikke mye negativt å si om ‘Beinahrúga’. Men det skal sies at jeg synes lengden på denne EP’en passer musikken utmerket godt, noe som naturligvis er positivt i denne sammenhengen, men som gjør meg nysgjerrig på hvordan Nathr kan videreutvikle uttrykket sitt slik at de gjør seg vel så godt på en fullengder. ‘Beinahrúga’ er imidlertid såpass god at jeg bare gleder meg til en lengre utgivelse forhåpentligvis kommer.

Skrevet av Alexander Lange

Mikrostrukturell Evaluering: Ukas singler




Endezzma – «The Name of the Night is a Strong Tower»

Ute nå via Dark Essence Records

Endezzmas «The Name of the Night is a Strong Tower» er som en fire-minutters, høyoppløst video av en kampscene fra en mytisk fortid. Etter et innledende trommebreak heves stridsøkser og spyd mot en himmel som blinker av lyn, og de to massene av adrenalinfylte, skjeggete menn gyver løs på hverandre så blodspruten står. Bakteppet er et vev av spenningsfulle, episke akkordprogresjoner som avslører de mer nyanserte sidene ved skjebne-spillet som går tapt i kampens voldsomhet og larm. 

«The Name of the Night is a Strong Tower» er et godt eksempel på den dualiteten Endezzma ser ut til å ville ha i musikken sin; en kombinasjon av mytisk raffinement og eksplosiv kraft. Den gjennomgående høye intensiteten fikk meg til å mistenke at låta var det store klimakset mot slutten av den kommende platen deres, ‘The Archer, Fjord and the Thunder’, men en rask konsultasjon med sporlisten viser at låta faktisk befinner seg rundt reisens begynnelse. Dette er en heidundrandes måte å starte en plate på, og det gjør meg spent på å høre hvordan resten av plata spiller videre på uttrykket. Om du ønsker å høre hvordan Immortals ‘Pure Holocaust’ hadde hørt ut med elementer fra storslått melodisk svartmetall, så er Endezzmas siste singel låta du leter etter.


Avertia – «Forakt»

Ute nå via Vrak Records

Avertia er et, for meg, rimelig ukjent navn som i all hemmelighet har jobbet seg opp en ganske substansiell diskografi. Deres konsonante, folkloriske og eventyrlige svartmetall har til nå blitt gjort tilgjengelig for verden via to plater og to EP-er, i tillegg til diverse demoer og singler. Selv om den mest populære låta deres på spotify har ansamlet over 30 000 lytt har jeg fortsatt på følelsen at det finnes flere ører der ute som burde ønske å bli kjent med musikken deres, ettersom det er snakk om ytterst velutført og engasjerende svartmetall.

Den siste singelen deres, «Forakt», åpner med et black’n’roll-riff som kunne ha blitt funnet påSatyricons ‘Now Diabolical’, eller kanskje til og med i kjølvannet av Mayhems «Deathcrush». Deretter bærer det gjennom et tornete kratt av paganistisk riffing, før bandet tar vingene fatt på en oppløftende outro som hadde gjort seg godt på en tidlig plate av Alcest. Kristoffer Georgs besitter en eminent svartmetall-rasp med tydelig bergens-dialekt, noe som vekker gode assosiasjoner hos en fan av norske undergrunns-bølger. Det er en sterk låt, og jeg håper jeg får mulighet til å skrive om en eventuell full-lengder i løpet av bloggens levetid. Mørke og flotte inntrykk fra kultursenteret i vest!


Vardok Nalt – «I Belials Verden» & «Her er Ingen Lys»

Usignert, ute nå via bandets Bandcamp

Vardok Nalts intenst kreative periode fortsetter med to nye låter, noe som øker den samlede totalen til fem låter over en to ukes-periode. Det er et rimelig høyt tempo å kverne ut låter på som en enkel musiker, så det virker litt som at mannen bak prosjektet ønsker å jobbe seg fort gjennom den kinkige utviklingsfasen som utgjør startstreken for de fleste nye band.

Det er fortsatt snakk om mildt sjanger-agnostisk en-manns svartmetall, et uttrykk som mikser tradisjonelle elementer som raspete vokal og tremolo-gitarer med mer uortodokse elementer som tribale trommer og seige doom-riff. «I Belials Verden» begynner nettopp med en av disse treigt veltende akkordprogresjonene, før dobbelbass og et nesten groovy riff kompliserer soundet ytterligere. Etter fire minutter faser vi over i et majestetisk og noe diskordant del, før vi returnerer til vers/refreng-syklusen. «Her er Ingen Lys» åpner med et solid melodisk fragment, før hurtige og punk-aktige seksjoner bykser frem under artistens torturerte og kavende vokal. 

Usignert, ute nå via bandets Bandcamp

Vardok Nalt synes å gjøre fremskritt med de nye singlene – i alle fall på «Her er Ingen Lys». De programmerte trommene virker mindre distraherende i denne omgang, og de sludge-aktige trommebrekkene mot slutten er et interessant tillegg til prosjektets varierte inventar. Du merker fortsatt at det er et ungt band i en tidlig utviklingsfase, men tidvis aner jeg at ting faller på plass, og at lydbildet samler seg bak en overordnet intensjon. Det er bare å fortsette å holde et øye med karen; det skal bli spennende å se hvordan skrivinga tilpasser seg eventuelle plateprosjekter i fremtiden.



Skrevet av Fredrik Schjerve