Det legendariske norske dødsmetallbandet Blood Red Throne feirer i år sitt 25.(!) år på den norske musikkscenen, og av den grunn slapp de nettopp en kruttsterk seiersrunde av en singel kalt «Latrodectus». «Latrodectus» er lett gjenkjennelig som en Blood Red Throne-låt, og demonstrerer samtlige av styrkene som har gjort bandet til et såpass pålitelig, truende og mektig dødsmetallisk beist over årenes løp.
Som alltid, dreier det seg om en tilgjengelig kombinasjon av 2000-tallets brutale nyvinninger og den tekniske presisjonen til dødsmetallens nyere garde. Sånn sett byr ikke «Latrodectus» på noen betydelige overraskelser, selv om broens effekt-belagte gitarer og smakfulle bass-solo gir tilstelningene et forbipasserende hint av progressiv dødsmetall. Jeg tror likevel ikke poenget med «Latrodectus» var å overraske eller innovere, men heller å feire Blood Red Throne sin standhaftige rolle i det beskjedne, norske dødsmetall-universet – og kanskje knuse noen kjever og sprenge noen trommehinner i samme slengen. Sånn sett utfører «Latrodectus» sitt oppdrag med enkelhet, i kraft av å være en dødsmetallisk klasebombe som etterlater et gapende hull i gulvet der høyttalerne pleide å stå. Gratulerer med jubileet til Blood Red Throne!
Skrevet av Fredrik Schjerve
Beyond the Barricade – «A Late Night in September feat. Stian Bodi»
Usignerte, ute nå på div. strømmetjenester
Beyond the Barricade er et relativt nytt metalcore-band, som så langt har sluppet en EP og en debutplate ved navn ‘Where Do We Go When There Is Nothing Left’ fra 2021. Metallurgi-redaksjonen fikk dessverre ikke nyss om denne skiva før i år, hvilket betyr at vi ikke fikk dekket den da den var aktuell. Nå har vi dog fått festet øynene godt på den lovende metalcore-banden, og vi har ingen planer om å slippe dem ut av syne med det første.
Bandets nyeste singel, «A Late Night in September», er en så sjelden ting som rendyrket andrebølges-metalcore fra et norsk band. Det intense møtet mellom hardcore og melodisk dødsmetall som førte til band som All That Remains, Killswitch Engage, Shadows Fall og fl. ved årtusenskiftet er en musikkhistorisk hendelse som ikke har blitt i overkant utforsket av norske band. Derfor er det en glede å se et kompetent band som Beyond the Barricade plukke opp stafettpinnen og løpe av gårde med den. Med seg på laget er Stian Bodi fra Blurry Face, som etter sigende har blitt et permanent medlem av bandet.
«A Late Night in September» er en effektiv og ukomplisert dose tradisjonell metalcore. Det mest særegne våpenet i arsenalet til Beyond the Barricade er trolig renvokalen til Bodi, som til tross for å bringe særpreg fremdeles trenger litt utvikling for å skli naturlig inn i bandets uttrykk. Utover dette kan det bemerkes at bandet har god kontroll over både de strukturelle og stilistiske elementene til sin utvalgte sjanger, hvilket resulterer i en dynamisk og engasjerende låt. Produksjonen hadde nok trengt litt finjustering for å tilby kruttet og definisjonen som virkelig kunne løftet musikken til nye høyder, men alt i alt er dette meget lovende saker. Anbefales for fans av tradisjonell metalcore, samt norske band som Kingseeker og Once Awake.
Skrevet av Fredrik Schjerve
Luteøks – «Sekken»
Ute nå via Nordic Mission
Etter å ha kommet fra ingensteds og imponert undertegnede nevneverdig med to svartmetallske kruttønner av noen singler, har Luteøks nå lansert en tredje låt fra sin kommende fullengder ‘Barely True Norwegian Black Metal’. Denne går under navnet «Sekken», og spiller i og for seg på mange av de samme styrkene som de to foregående, «Skjegg» og «Shaved Vengeance», og fortsetter å bygge forventningene til denne fullengderen i en positiv retning.
Så revet med som jeg ble av «Shaved Vengeance», blir jeg kanskje ikke av «Sekken». Dette er en habil og nokså proff svartmetallproduksjon, men blir kanskje en noe anonym affære rent musikalsk sett. Like fullt mestrer Luteøks håndverket godt med noen solide riff og melodier, og de tilføyer ikke minst egenart gjennom det humoristiske og parodiske preget på det hele. Jeg tror ikke du får hørt svartmetall om skittentøy noe annet sted, i alle fall, så blir det spennende å se hvordan dette preget tilføyer kvalitet til plateopplevelsen.
Skrevet av Alexander Lange
Camelio – «Dødsralling» / «Sønner av Satan – Døtre av Døden»
Usignert, ute på strømmetjenester
Energiske Camelio har sluppet materiale for første gang siden 2020, da i form av den tosidede singelen «Dødsralling». Hovedattraksjonen her er en både oppstemt og rifftung fireminutter, som særlig imponerer med et flott og ganske storslått refreng. Det er imidlertid først og fremst gitarene som tilføyer dette preget, og jeg tror bandet kunne fått enda mer trøkk og energi ut av materiale dersom trommene trådte litt mer fram. Her ligger de noe spinkelt og lavmælt til i miksen.
Så er det nesten slik at b-siden «Sønner av Satan – Døtre av Døden» imponerer meg enda mer. Låta er en interessant mikstur, der Camelio åpner med et metallisk Alice in Chains-aktig riff før lytteren blir utsatt for en herlig og Kvelertak-aktig svartmetalleksplosjon i refrenget. Kombinasjonen fungerer overraskende godt, og sørger for en variert affære over bare noen få minutter. Og med det er det snakk om en ganske solid singelbunt fra Camelio i denne omgang.
Skrevet av Alexander Lange
Nadir – «Tenebrae»
Usignerte, ute nå på div. strømmetjenester
Fjoråret så Norges musikkindustri bli tatt på senga av den heseblesende intensiteten og rå scene-presensen til Oslo-bandet Blodkvalt. Bandet ble kreditert (av undertegnede, ikke minst) som skapere av en smått nyskapende sjangerblanding av andrebølges-svartmetall og hardcore, som i alle fall virket uten presedens i den norske musikkscenen. Nå som Nadir har gjort seg til kjenne gjennom slippet av sin nye singel «Tenebrae», kan det dog være på tide å stille spørsmål rundt hvorvidt Oslo-kvartetten faktisk var først ute med denne kombinasjonen.
Nadir kombinerte nemlig disse to musikalske stilartene allerede på EP-en ‘The Great Dying’ fra 2020. Jo, bandet er ikke like rendyrket i sin sammensmelting som Blodkvalt, men om du tar en kjapp tur innom låta «Thrishul» fra nevnte EP vil du finne slående likheter mellom måten de to bandene angriper uttrykket på. Nadir er dog et mer flerhodet beist enn sine kumpaner fra Oslo, og rører i tillegg inn mengder av punkete dødsmetall i sitt allerede eksplosive black/core-oppkok.
Produksjonen på bandets nyeste singel er en stor oppgradering fra ‘The Great Dying’. Der EP-en låt skåldende het men rensket for bassfrekvenser, er «Tenebrae» het fra topp til bunn. Gitarene låter aldeles massive, med en smuldrende, sprakende og fet tone som fremhever bandets dødsmetalliske kredens. Den Martin Van Drunen-aktige brølingen til bandets vokalist hjelper definitivt også på denne fronten, i tillegg til at de fungerer utmerket over broens dødstette crossover/thrash-riff. Innslag av kimende toner og avslutningens rituelle glød tilfører låta til og med et skjær av okkult svartmetall, så det råder ingen tvil om at bandets kommende debut ‘Extinction Rituals’ kommer til å bli en høyst interessant hendelse i norsk musikkliv. «Tenebrae» bevitner et band med et særegent perspektiv på norsk undergrunnsmetall, og skaper høye forventninger til Nadirs kommende debutskive.
Skrevet av Fredrik Schjerve
Astralplane – «Burning Time»
Usignert, ute på strømmetjenester
Jeg kom tilfeldigvis over Astralplane da jeg så en Facebook-annonse for deres konsert på Brewgata i Oslo på lørdag, og fikk spenningen pirret av at de nylig hadde sluppet en ni minutters kjempe ved navn «Burning Time». Dette er rett og slett en ganske så herlig låt, der finfølelsen i denne brødretrioens samspill bidrar til en svært behagelig lytteropplevelse.
At Astralplane ikke har kommet Metallurgi for øret gjennom vår vanlige kilde Encyclopedia Metallum er nok ikke så rart, da dette bandet nok ligger langt tettere opp mot litt tyngre rockeuttrykk enn umiskjennelig metall. De tunge og grovkornede elementene i musikken synes jeg likevel gjør «Burning Time» til et naturlig emne for en metallblogg. Her blir god, gammeldags stoner-rock behandla med en tålmodighet a la Earth, og Astralplane har såpass god pacing og tak på riffhåndverket at det aldri blir kjedelig på tross av seigheten i denne låta. Så får også noen helt herlige og nærmest aggressive gitarleads tre inn midt i låta. Men dette er først og fremst en skikkelig deilig låt.
I likhet med band som Helheim og Kampfar, var Tulus aktive ved den norske svartmetallens spede begynnelse på tidlig 90-tall, uten at dette nødvendigvis er noe folk flest er klar over i dag. Dette slår meg som en uheldig overseelse, spesielt med tanke på at samtlige tre band fortsetter å levere utgivelser preget av sterke kreative drivkrefter hele 30 år etter oppstarten. Der Helheim og Kampfar har produsert noen av de klareste høydepunktene innenfor norsk svartmetall i senere år – med ‘WoduridaR’ og ‘Til Klovers Takt’ henholdsvis – har Tulus selv levert en kruttsterk og innhyllende plateopplevelse med sin nye skive ‘Fandens Kall’.
I mine singelomtaler i forkant av slippet av ‘Fandens Kall’, har jeg mast mye om vanskene mine med å skille musikken til Tulus fra musikken til Khold, som tross alt består av samme mannskap, mer eller mindre. Etter å ha spunnet gjennom ‘Fandens Kall’ en fire-fem ganger, er det dog relativt lett å finne elementer som skiller det ene prosjektet fra det andre. Der Khold er en kjølig og glattpolert black’n’roll-maskin som synes å prioritere låtenes kraft i en live-setting, er Tulus et prosjekt som fungerer vel så bra på vinyl som på scenen. Nei, bandet er slettes ikke fremmed for å trampe ut en stampende black’n’roll-groove i Kholdsk stil, men den varme og mystiske auraen av nasjonalromantikk som henger over ‘Fandens Kall’ er et langt mer definerende aspekt ved bandets musikalske identitet enn det rytmiske elementet etter min estimering.
Åpningslåta «Fandens Kall» åpenbarer en annen ting som skiller de to gruppene fra hverandre, og det er at Tulus har langt lettere for å begi seg ut i det rå og ruskete, svartmetalliske uværet enn Khold har. Dette gir musikken et innskudd av villskap som kontrasterer godt med de mer bredbeinte riffene og de yndige, folkemusikalske tilleggs-elementene. Skivas første side er den klart mest konvensjonelle musikalsk sett, men byr også på milde overraskelser i form av de snirklende og merksnodige, nesten surf-aktige gitarstrofene på «Lek», og det skeive kampesteinsriffet og hjemsøkte pianospillet til «Slagmark».
Men det er på skivas andre halvdel at Tulus viser sitt smått overraskende talent for å transportere lytteren til en annen plass i tid og rom . «Samuelsbrenna» inviterer lytteren inn i et eldgammelt og mystisk avlukke innenfor norsk folkehistorie, via forhekset strengklimpring og knakende, dissonante akkorder. Også «Sjelemørke»s refrenger er preget av åpne, mektige klangrom, selv om det i denne omgang blir kombinert med en ganske egenartet og svansende kombinasjon av svarmetall og boogie. Toppunktet på denne utviklingskurven når vi på singelen «Bloddråpesvermer», som bruker stålstrengsgitarer og eventyrlig piano for å speile den pittoreske naturen som preger albumets coverillustrasjon.
Skivas fullbyrdende strøk, er dog den enestående og bildefremkallende poesien til Hilde Nymoen. Den mørke folkloren til Tulus og Khold sin faste dikterinne, utstyrer nemlig det audio-visuelle rammeverket med en Kittelsen-aktig mystikk som for alvor levendegjør det nydelige, svartmetalliske landskapet man finner på ‘Fandens Kall’. Totalt sett er ‘Fandens Kall’ kanskje det gjeveste jeg har hørt fra denne musikerbandenså langt, selv om jeg skal innrømme at det gjenstår litt lytting for at jeg skal få fullstendig oversikt over trioens samlede produksjon. Dersom du har sansen for naturpreget svartmetall ala Ulver og Gjendød, er ‘Fandens Kall’ en enkel og helhjertet anbefaling fra Metallurgis skribenter.
De første par singlene fra Tulus sin kommende skive, ‘Fandens Kall’, bar tydelig preg av å være skapt av det samme personellet som sto bak Kholds ‘Svartsyn’ fra i fjor. Den drivende og robuste black’n’rollen til «Isråk» og «Snømyrkre» hadde ikke føltes malplassert ut på ‘Svartsyn’, og personlig savnet jeg en tydelig markør som kunne skille det ene prosjektet fra det andre. På den tredje – og trolig siste – singelen «Bloddråpesvermer», kommer denne markøren endelig til syne.
Stikkordene er Ulvers ‘Bergtatt’ og Gjendøds ‘I Utakt med Verden’; eller nærmere sagt den følelsen av å vandre mellom skogkledde åser i nattemørket som de to skivene vekker hos lytteren. Tulus har aldri vært fremmede for å inkludere klimprende kassegitar eller annen tilleggs-instrumentering i musikken sin, men på «Bloddråpesvermer» står disse elementene frem som låtas livgivende kraft. Ja, den piskende og isnende svartmetallen som åpner showet er en forfriskende avstikker fra bandets sedvanlige middel-tempo, men selv dette strekket hadde ikke vært halvparten så effektivt som det er uten låtas eventyrlige, akustiske utsving. Tulus fremstår på «Bloddråpesvermer» som det varme og nasjonalromantiske fjeset bak Kholds kjølige og dramatiske maske; en kontrast jeg håper blir gjort enda tydeligere på ‘Fandens Kall’ når den slippes senere rundt midten av måneden.
Skrevet av Fredrik Schjerve
Avertia – «In the Dark Night (Live at Jernverket 2022)»
Ute nå via Norwegian Dark Arts
Svartmetallprosjektet Avertia skal snart slippe opptak fra sin akustiske konsert på Aye Aye Club i Oslo på tampen av fjoråret, der Jernverket feiret tiårsjubileum og bandene Ved Buens Ende og Abhorration også spilte. Låta «Into the Dark Night» var en av låtene som ble spilt her, og i tillegg til å være første smakebit fra akkurat denne live-opptredenen, kan det se ut som at dette opptaket er den første versjonen av denne låta verden får høre noensinne. Om den sammen med låta «Decay», som ble sluppet rett før jul i fjor, blir å finne på Avertias neste fullengder i en eller annen form, gjenstår å se.
Slik den utspiller seg her, er i alle fall «Into the Dark Night» en fin og lettbeint låt som kanskje vil falle aller mest i smak hos mange av våre venner som ikke hører på så mye på metall. Dette er en tre minutter lang og passe kraftfull folkrock-ballade, der det mest metallske kanskje er en og annen Agallochsk vibbe. Velfungerende nok er det i alle fall på tross av noen nokså sure gitarer i begynnelsen, men det hadde definitivt vært kult om låta hadde fått litt mer kjøtt på beinet i en studio-utgivelse senere. Enn så lenge kan vi i alle fall vente i spenning på tre låter til fra denne opptredenen.
Skrevet av AlexanderLange
Tilintetgjort – «Mercurial»
Ute nå via Dark Essence Records
Tilintetgjort er et relativt nytt, selverklært avantgardistisk svartmetallband bestående av medlemmer fra bl.a. Den Saakaldte, Urarv, Troll og Curse. Etter å ha saumfart nettet etter informasjon om prosjektet, ble det meg smertelig klart at fjorårets demo-liste fra Metallurgi trolig er mangelfull. Tilintetgjort slapp nemlig en demoutgivelse på kassett i fjor som gikk Metallurgi-redaksjonen hus forbi, og basert på bandets medlemsstand har jeg ingen tvil om at utgivelsen var verdt sin vekt i svart gull. Denne mistanken forsterkes av «Mercurial», den første singelen fra bandets kommende debutskive ‘In Death I Shall Arise’.
Førstereaksjonen min på «Mercurial» minner mye om den første reaksjonen jeg hadde på singlene til Impugner i fjor: «jævlig bra musikalsk håndverk, men hva er det de prøver å få til med miksen??». Nå viste det seg at Impugner visste nøyaktig hva de prøvde å få til med den garasje-aktige miksen sin, og ‘Advent of the Wretched’ endte følgelig opp med å lande en velfortjent plass på årets toppliste. Akkurat som i fjor, skriker nå instinktene mine til meg at jeg må rakke ned på den spinkle og tørre øvingstape-produksjonen som rammer inn Tilintetgjorts nye singel. Lærdommen fra i fjor gjør dog at jeg nøler med dette, i påvente av å se hva den uortodokse produksjonsstilen tilfører musikken i kontekst av den fulle utgivelsen.
Basert på den forseggjorte visuelle presentasjonen og det musikalske innholdet den skjuler, er det nemlig liten tvil om at Tilintetgjort vet hva de holder på med. Summende, folketonale gitarer veves til et yrende, flerstemt kor; et kor som prøver sitt bitreste å kvele og begrave stemmen til bandets vokalist «Svik». Det låter både komplekst og ornamentert, skrøpelig og sammenrast på en gang – litt som om Dødheimsgards ‘A Umbra Omega’ ble dratt skrikende og sprellende ned i en støvete kjeller for å møte Impugners ‘Advent of the Wretched’ til nevekamp. Spesielt de ulmende, forstyrrede harmoniene som pulserer gjennom låtas bro gjør inntrykk, i tillegg til at de balanserer ut den pistrete manien som utspiller seg på resten av låta. Tilintetgjort har presentert et fascinerende, uferdig puslespill på «Mercurial», og jeg ser umåtelig frem til avsløringen av helheten når ‘In Death I Shall Arise’ slippes i mars.
Skrevet av Fredrik Schjerve
Luteøks – «Shaved Vengeance»
Ute nå via Nordic Mission
Det uhøytidelige, men vel så musikalsk potente svartmetallbandet Luteøks imponerte meg i forrige uke med sin første singel noensinne: «Skjegg». På fredag slapp bandet like godt en låt til ved navn «Shaved Vengeance», som skal avslutte fullengderen ‘Barely True Norwegian Black Metal’ som kommer om en måneds tid. Denne låta er enda bedre enn «Skjegg», og den har mesteparten av skylda for at jeg nå har høye forventninger til denne skiva.
Luteøks går her rett på sak med et flott, melodisk og regelrett catchy hovedtema med et herlig folketonalt preg, før låta utsettes for en aldri så liten symfonisk svartmetalleksplosjon. Når vokalen kommer inn, blir det med ett klart for meg: «Shaved Vengeance» høres ut som resultatet av et hypotetisk scenario der Borknagar gir alt og endog har stjålet noe krydder fra den kreative prosessen som ledet opp til Dimmu Borgirs ‘Enthrone Darkness Triumphant’.
Særlig i løpet av de tre første minuttene fortoner dette resultatet seg som strålende. Etter dette aner jeg noen tendenser til overtenning, så vi får se om opptakten resten av det kommende albumet står for rettferdiggjør dette. Til da gleder jeg meg uansett over at det er mye som tyder på at Luteøks vil stå for en stor positiv overraskelse innenfor norsk metall i år.
Skrevet av Alexander Lange
Forcefed Horsehead – «Every Death You Take»
Usignert, ute på strømmetjenester
ForcefedHorsehead er endelig tilbake på lanseringsfronten etter de tre singelslippene de slo fra seg i 2018. Låta «Every Death You Take» varer ikke lengre enn to og et halvt minutt, men like fullt lanseres den i påvente av noe større, da den kommer til å være en del av fullengderen ‘Monoceros’ som vi får anta at lander i løpet av året.
«Every Death You Take» er på alle måter en sterk oppladning, og tyder på at Forcefed Horsehead har fått en overhaling både uttrykks- og produksjonsmessig. Bandets herlige blanding av hardcore punk og death metal bærer preg av å være ytterligere finslipt på denne låta, og det hele låter særdeles tjukt, fint og brutalt. Her er det snakk om en kort og potent dose d-beat-ekstremmetall, og fans av band som Converge og Black Breath har utvilsomt fått noe godt å bite i. Anbefales!
Det rogalandske svartmetallbandet Uburen slipper sin fjerde fullengder, ‘Usurp the Throne’, om noen dager, og den nye singelen «Defiance Towards Futility» utgjør her femtesporet. Låta består av ubestridelig, klassisk svartmetallhåndverk med skarpe, iskalde kanter, der en utrettelig trommegroove bereder grunnen for lange, standhaftige akkordrekker.
Med et litt roligere refrengparti evner Uburen å tilføre en dynamikk i låta, som likevel kan fremstå litt ensformig med sine lange versstrekk. Med to solide singler fra før blir det imidlertid spennende å høre ‘Usurp the Throne’ på vei inn i helga, og alt tyder på at det blir en plate som særlig vil kunne falle i smak hos de svartmetallhodene av oss som for eksempel har hatt glede av Immortals materiale tidligere.
Skrevet av Alexander Lange
Stargazer – «Can You Conceive It»
Ute nå via Mighty Music
Umiskjennelig, melodisk hardråkk med en og annen Iron Maiden-tendens bakt inn er oppskriften når trondheimsbandet Stargazer ruller ut sin tredje singel fra sin kommende plate. «Can You Conceive It» skal være åpningslåta på fullengderen ‘Life Will Never Be the Same’ når den lander i starten av mars måned, og er på alle måter en habil prestasjon innenfor det mer klassiske og ukompliserte metallsporet.
Corny MGP-tendenser blir kanskje litt vel tydelige i refrenget, men ellers er melodiene sterke, og ikke minst leveres en kul gitarsolo som krydder. Underholdende, melodisk metall av 80-tallsskolen er halvannen måned unna, med andre ord.
Skrevet av Alexander Lange
Tulus – «Isråk»
Ute nå via Soulseller Records
Det smått sagnomsuste svartmetallbandet Tulus annonserte nylig skive nummer syv, ‘Fandens Kall’, med slippdatoen 17. februar. I den forbindelse har de spilt inn en dokumentar om innspillingsprosessen og lagt den ut på Youtube; en film som byr på interessant innsikt i hvordan bandet har operert gjennom årenes løp. Det som mest av alt virker å kjennetegne bandets innspillingsprosess for meg etter å ha sett dokumentaren er en fullstendig mangel på overtenking, samt en lojalitet til live-innspilling som er ganske enestående med tanke på den høy-teknologiske tiden vi lever i.
Det drivende black’n’roll-riffet som åpner «Isråk» levner ingen tvil om at de samme hodene som står bak Khold også står bak Tulus. Låtas tilnærming til både groove og riffkunst er lett gjenkjennelig fra førstnevntes bunnsolide ‘Svartsyn’ fra i fjor, og når også låttekstene til begge bandene produseres av samme person (Hilde Nymoen) – ja da er det klart det kan bli vanskelig å skille de to bandene fra hverandre til tider. Likevel er det forskjeller å spore mellom de to; spesielt virker Tulus å ha et mer løssluppent og jam-aktig preg enn Khold. Dette gir seg til kjenne på «Isråk» gjennom broens svansende grooves og tilsynelatende improviserte solospill. «Isråk» er nok en solid låt fra de befarne svartmetall-veteranene i Tulus, om så litt etter boka til å komme så tett på Kholds ‘Svartsyn’.
Skrevet av Fredrik Schjerve
Slegest – «Forløysning og Rus»
Ute nå via Dark Essence Records
Om du mot formodning husker min omtale av Slegests forrige singel, «Innsikt», vil du kanskje anta at jeg også synes denne nye singelen er en smule platt på tross av et kult black’n’roll-uttrykk i bunn. Men ikke bare synes jeg «Forløysning og Rus» er bedre, men den løfter også førstesingelen ved at den får meg til å forstå bedre hva Slegest er inne på med musikken sin.
«Forløysning og Rus» er en fantastisk groovy låt, nærmest dansbar, men er samtidig omsvøpt av et mørke som gjør den til et herlig stykke metallhåndverk. Riffarbeidet er herlig, låta bygger seg opp fint på tross av å ligge trygt i den samme grooven hele veien gjennom, og ikke minst er vokalen strålende utført og dyster. Med ett ble forventningene til plata som slippes på fredag skrudd opp.
Skrevet av Alexander Lange
66crusher – «Descent»
Ute nå via Gymnocal Industries
Vestlandsbandet 66crusher er tilbake med en ny singel fra sin kommende skive ‘Limbo’, og i denne omgang er det snakk om en langt mer singelverdig sak enn forgjengeren. Der førstesingelen «Distrust» slanget seg gjennom åtte minutter med profesjonell men noe avmålt progressiv metall, er «Descent» en kompakt og eksplosiv kombinasjon av progressiv metall og thrash som går direkte for lytterens strupe.
I min omtale av «Distrust» så jeg meg nødt til å dra frem vokalist Jarle Olsvoll sin Bent Fjellestad-aktige røst og melodiske teft. Denne teften er enda kvassere på bandets nye singel, men i denne omgang konkurrerer Olsvoll med et band som også sitter med noe av betydning på hjertet. «Descent» er et godt eksempel på hvordan låtskriving og tekniske ferdigheter kan tjene et felles mål, og resultatet er en låt som i større grad fanger meg en forgjengeren. Den brutale repetisjonen av åpningstemaet som avslutter låta er spesielt fet, og det er dermed ingen tvil om at 66crusher har hevet forventningene til sin nye skive med andresingelen «Descent».
Skrevet av Fredrik Schjerve
Jaggu – «Mindgap»
Usignerte, ute nå på div. strømmetjenester
Rett før de flippet kalenderbladet over til 2023 gav Oslo-bandet Jaggu ut en ordentlig kruttønne av en sludge/hardcore-låt kalt «Earth Murder». Singelen var den første forsmaken på bandets nye skive ‘Rites for the Damned’, og sist fredag fikk vi nok et hint om innholdet på skiva i form av andresingelen «Mindgap». På «Mindgap» beveger Jaggu seg tilbake i retning sin Mastodonske, enkeltstående singel fra 2020 «The Pit», samtidig som deres egen identitet paradoksalt nok begynner å komme tydeligere frem.
«Mindgap» er en låt som kontinuerlige kaster subtile finter i lytterens retning. Bandets form for stoner/sludge er formskiftende og fargerik som oljesøl i vann, og resultatet er at «Mindgap» føles ut som en langt mer omfattende og variert reise enn spilletiden på fire og et halvt minutt strengt tatt burde tillate. Det virker trygt å anslå at bandet er inspirert av Mastodons tonespråk rundt ‘Crack the Skye’/’Blood Mountain’-perioden, hvilket gjør seg spesielt tydelig i det flotte instrumentalspillet som preger låtas andre halvdel. For min egen del klarer ikke «Mindgap» sin smidige sverddans å rivalisere «Earth Murder»s heseblesende kanonild, men det sier mer om kvaliteten på sistnevnte enn kvaliteten på førstnevnte. Det meste tyder på at Jaggu er klar for å ta steget til et nytt nivå på sin kommende skive, og Metallurgi-redaksjonen vil ha sitt å si om dette når ‘Rites for the Damned’ slippes 27. januar.
Skrevet av Fredrik Schjerve
Bizarrekult – «Den Tapte Krigen»
Ute nå via Season of Mist
Nå er det kun et par uker til slippet av Bizarrekults etterlengtede andreskive ‘Den Tapte Krigen’. Siste smakebiten i forkant av slippet kommer i form av singel og tittelspor «Den Tapte Krigen», som gjør ære på prosjektets mål om å kombinere «den filosofiske dybden til de Sibirske sletter og den Norske naturens majestetiske prakt» – om så på en litt annen måte enn tidligere. Låtas utgangspunkt er en temmelig rendyrket post-svartmetallisk base, hvorover den russisk-tekstlige vokalen gir musikken et alvorstynget, tragisk skjær. Den melankolske doom-atmosfæren som brer seg utover låtas avslutning er et flott touch, og alt i alt synes jeg «Den Tapte Krigen» er en effektiv og emosjonsladet opplevelse.
Plateselskap: Soulseller Records Undersjanger: Progressiv/melodisk death/doom
In the Woods… har alltid vært et eventyrlystent band rent uttrykksmessig, og som en konsekvens har det vært vanskelig å stadfeste hva som kan sies å være bandets signatursound – om de har noe i det hele tatt. På ‘Diversum’ virker den kreative flukten å ha roet seg noe, og resultatet er en samling låter som virker hugget ut av samme råstoff samtidig som det ivaretar In the Woods… vagt progressive tilbøyeligheter. Bandets nye vokalist Bernt Fjellestad viser seg å være en perfekt match for materialet, og hans kraftige, malmfulle røst gir musikken en gravitas som løfter det seriøse tekstmaterialet. Enkelte gnisninger i instrumentstemmene gjør at plata ikke helt klarer å måle seg med årets sterkeste norske utgivelser, men det er ingen tvil om at In the Woods… begynner å nærme seg noe virkelig uovertruffent med ‘Diversum’
Beste låter: «Moments», «The Malevolent God» og «Master of None»
Plateselskap: Usignert Undersjanger: Progressiv metall/djent/groove metal
På ‘Ashes of Yggdrasil’ viderefører og raffinerer Strandhugg det nokså spesielle uttrykket de frembrakte på ‘Norn’ – hele åtte år sida denne debutplata kom ut. Moderne, groovy og djent-aktig progressiv ekstremmetall glaseres her med norønn-mytologisk tematikk, og om blandingen høres underlig ut kan man likevel konstatere at Strandhugg får det til å fungere overraskende godt. I bunn ligger det også solid og hardtslående moderne metall, og da også med et og annet nikk til melodisk death metal som gir det hele en mer fengende finish.
Plateselskap: Soulseller Records Undersjanger: Black metal
Hamrende grooves og dyster svartmetall opptrer side om side på Kholds stilfulle og poetiske ‘Svartsyn’. Bandets uttrykk er umiskjennelig og nesten urokkelig stabilt over ‘Svartsyn’s ti låter, men subtil variering innenfor godt etablerte rammer sørger for å holde lytteren engasjert fra start til slutt. «Gard»s vokalfremførelse er brutal og dikterisk på en og samme tid, og fungerer som et hardnakket og værbitt motstykke til Djevels mer utsvevende tekstlige utflukter. Man har liten grunn til å klage over manglende innovasjon når groovene trår til så hardt som de gjør på «Ødslet Blod», eller når man innser at ingen andre band ute i den videre metallosfæren skriver svartmetall på nøyaktig samme måte som Khold.
Beste låter: «Apostel», «Evig» & «I Demonenes Bok»
Mange av svartmetallens sider går sømløst sammen på Celebratums ‘Kollektiv Sinnssykdom’. Her får man tøffe riffbaserte seksjoner, seige, atmosfæriske strekk, potente melodier og fartsfylt teknikk uten at bandet noen ganger mister grep om et ganske veldefinert og ukomplisert svartmetalluttrykk. Det hele gjøres også litt ekstra unikt og merkelig gjennom det spesielle albumcoveret og den gode og nokså varierte vokalprestasjonen til vokalist Romul. En plate av jevn og solid kvalitet som ikke bør gå norske svartmetallhoder forbi tross ganske lite blest og oppmerksomhet rundt skiva.
Beste låter: «Brente Lik», «Arven Som Føler Oss Berettiget», «Undergangstrang»
Plateselskap: Holocen Records (eget plateselskap) Undersjanger: Progressiv metall
Plateåret 2022 åpenbarte en rekke hittil ukjente talenter innenfor norsk progmetall, og Conspectus fra Ålesund er definitivt blant disse. Bandet spiller en moderne form for progmetall som legger like stor vekt på fengende refrenger som på kreative lystflukter, og skiva er som en konsekvens både lett fordøyelig og teknisk imponerende. Både produksjon visuell presentasjon og instrumentprestasjoner holder et skyhøyt, profesjonelt nivå, og det er i det store og det hele et aldri så lite mysterium at Conspectus etter flere utgivelser på dette nivået fremdeles står uten plateselskap. Det er derfor en glede å kunne rette fokuset mot denne noe oversette juvelen i årets norske metallproduksjon, samt å gi skiva en hederlig plassering på årets liste over Metallurgis favorittutgivelser.
Beste låter: «Confessional», «Morally Flexible» & «Anomaly»
Plateselskap: Shadow Records Undersjanger: Blackened death metal
Ikke mange norske metallplater fra i år – eller internasjonale for den saks skyld – ligner spesielt mye på Ritual Deaths debutplate. Dette smått mystiske bandets utgangspunkt er i og for seg et nokså gjenkjennelig blackened death metal-uttrykk, men oppå det hele ligger en brutalitet og en estetikk som også minner mye om ekstremmetallens ulike krysninger med industriell musikk. Det livnærer noen uhyre hardtslående låter, der Ritual Death hvor mye kraft som kan ligge i basal og primal ekstremmetall.
Beste låter: «Vermin», «Morbid veils of Kharon», «Nothingness without emptiness within»
Plateselskap: Screaming Skull Records Undersjanger: Black metal
Utelatelsen av Fjøsnisses ‘Vord’ var en av de tøffeste avgjørelsene redaksjonen ble nødt til å ta i forbindelse med fjorårets top 50. Mellom tårene og juleakevitten forbannet vi anmelder-jobbens harde kår, og skålte for tanken om at Fjøsnisse kunne finne på å gi ut en enda sterkere skive i 2022. Anders Vada må ha hørt denne skålen runge gjennom den trønderske nattelufta, for han kløyv øyeblikkelig ned fra tretoppene og satte i gang arbeidet med sin nye skive. ‘Fjord og Fjeld’ var resultatet, og sannelig er det ikke den beste skiva enmannsmusikeren har levert så langt. Skiva har en nydelig flyt fra start til slutt, og er pepret med nydelige, melodiske svartmetallperler som «Den Forlatte Kirke» og «Mektige Tinder». I år skåler vi ikke lenger for å glemme urettferdigheter eller vår egen manglende dømmekraft; vi skåler for gleden av å kunne gi Fjøsnisse en velfortjent plass blant årets beste norske utgivelser!
Beste låter: «Den Forlatte Kirke», «Mektige Tinder» og «Nattens Vind»
Plateselskap: Usignert Undersjanger: Progressiv/melodisk death metal
‘Sea of God’ gir veldig mye av det man gjerne ønsker seg fra en debutskive fra et moderne metallband. Dette er en plate som er like brutal som den er fargesprakende, der Sjakal evner å peke i et flust av interessante retninger med sin varierte progressive ekstremmetall. Bandet lykkes ofte også med å implementere et særs effektivt melodisk element som har en tendens til å gjøre musikken ganske så fengende, og i miksturen med brutaliteten i Sjakals musikk gjør det seg utvilsomt svært godt. Når bandet også lykkes godt med lengre og ambisiøse komposisjoner, blir det utvilsomt spennende å se hva de vil være i stand til ved neste anledning.
Beste låter: «Sleeping Beast», «Solar Eclipse», «Scorched Earth»
Plateselskap: Hellthrasher Productions Undersjanger: Black metal
En av de største positive overraskelsene jeg fikk som skribent ved bloggens oppstart i 2020, var elven av jagende, inspirerte melodier som fosset gjennom Gjendøds ‘Angrep’. Gjensynsgleden var derfor stor da bandet slapp ‘I Utakt med Verden’ i våres, selv om musikken som fylte skiva var så å si ugjenkjennelig fra forgjengeren. Borte var de fremover-tumlende strømmene av hektisk svartmetall, erstattet av det som best kan oppsummeres som en rolig og tankefull fottur gjennom Ulverske skogslandskaper. Gitarene på ‘I Utakt med Verden’ faller som nysnø gjennom stereo-feltet, og bassen tar rollen som ledsager i kraft av sin trygge, ufravikende tilstedeværelse. Gjendøds nyeste skive overbeviser ikke på bakgrunn av kraftfulle, uforglemmelige enkeltideer, men som følge av den subtile trolldommen den kaster over lytteren når den sildrer ut av anlegget.
Beste låter: «Skyggeslakt», «Oppreisning» & «En Bismak fra Oven»
Plateselskap: Usignert Undersjanger: Atmosfærisk black metal
Jeg takker aldri nei til en god, atmosfærisk svartmetallplate med et lite knippe lange låter, og Solus Grief har levert nettopp det i år – og litt til. ‘With A Last Exhale’ leverer nemlig effektive, langstrukne stemninger som også så effektivt skildres på albumcoveret, men Solus Grief evner også å koke opp noe litt spesielt sett i forhold til andre prosjekter innenfor dette sjangerlandskapet. Det er en forfriskende klarhet i lydbildet, der melodiene og ikke minst bassen kommer flott og godt frem. Med det får man en uvanlig komplett atmosfærisk svartmetallpakke.
Å høre på ‘Stallo’, er å iaktta den ufiltrerte og overstrømmende kreative prosessen til en ung og inspirert musiker. Simen Jakobsen Harstad – best kjent fra stoner/doom-duoen Golden Core – utlyser en fullstendig manglende interesse for sjanger-grenser og konvensjon på sin første soloskive, og samler like så godt tekniske etyder, tårnende stoner/prog og ECM-aktige jazzkomposisjoner under et og samme tak. Resultatet er en frisk og fascinerende skive som gjør opp for sitt manglende fokus med noen av årets mest blendende kreative bragder.
Fun fact: Til tross for at låta ikke kan sies å inneholde et sekund metall, har «Første Snø» trolig vært bloggens mest avspilte låt i hele 2022. Hva dette sier om vår kredibilitet som metall-journalister vet jeg ikke, men om du tror vi angrer på dette tar du grådig feil:)
Beste låter: «Tribus», «Stallo» & «Første Snø»<3<3<3
‘Sol Begravd’ er blant undergrunnsplatene på denne lista som kan vise til en forholdsvis betydelig internasjonal oppmerksomhet i år. Med et svært gjennomført konsept i bunn, et velfungerende og obskurt produksjonsdesign og en atmosfære som regelrett svøper plata i mystikk er det ikke spesielt vanskelig å forstå appellen, da også i form av at utgivelsen må kunne regnes som et aldri så lite unikum i år. Dette er plata for deg som vil ha et Summoning med en litt annen tematisk inngang, eller om du – som oss – kan glede deg over noe som minner en hel del om fjorårets store Metallurgi-favoritt ‘Fidelitas’ av Athar Aghanon.
Plateselskap: Drakkar Entertainment GmBH Undersjanger: Heavy/doom metal
I en norsk musikkscene som lider av kronisk mangel på god tradmetall, er band som Sahg verdt sin vekt i gull. Bandets kombinasjon av klassisk doom og fengende tradmetall gjør den satanistiske stikkpillen som låttekstene utgjør til en fryd å motta, og pillen smøres ytterligere inn av den fremragende røsten til gitarist/vokalist Olav Iversen. Det svartmetall-berørte coveret av Jan Eggums «Heksedans» er platas offisielle genistrek, men du finner flust av grunner til å vifte med genistempelet over ‘Born Demon’s øvrige ni låter. Gjør som babyen på albumcoveret, og søk den betryggende omfavnelsen til Norges beste satanistiske tradmetallband på ‘Born Demon’.
Beste låter: «Fall into the Fire», «Born Demon» & «Heksedans»
Plateselskap: Usignert Undersjanger: Thrash/heavy metal
Under the Oak har med ‘Rattus Norvegicus’ levert et av årets beste norske plater som sverger lojalitet til de mer tradisjonelle uttrykkene innenfor metallmusikk. Det vil si: Denne plata er som en hyllest til 80-tallsmetallens fartsfylte og aggressive hjørner, og inkluderer attpåtil et herlig riffteft og noen forbilledlige vokalprestasjoner. Når det gjelder å levere dødseffektiv og profesjonell tradmetall anno 2022 gjør Under the Oak sånn sett jobben, og vel så det – ‘Rattus Norvegicus’ underholder og imponerer med sin innebygde finfølelse for metallens bestanddeler.
Plateselskap: Soulseller Records Undersjanger: Black metal
Åpningssekundene av tittelsporet på Djevelkults ‘Drep Alle Guder’ forteller deg alt du trenger å vite om bandets tilnærming til svartmetall. ‘Drep Alle Guder’ fortoner seg som en halvtimelang eksplosjon av knokler og stearinlys, hvor hvert eneste riff er mer blodtørstig og skarp-kantet enn det som kom før. Bølger av krigersk ekstremmetall skyller ut av høyttalerne med faretruende hyppighet og kraft, og seilende på denne sorte sjøen finner vi vokalist «Dødsherre Xarim», som fra en synkende jolle brøler ut forbannelser og besvergelser med herjet røst. Med ‘Drep Alle Guder’ har Djevelkult gitt ut en direkte ukristelig ekstremmetallskive, som med sine snerrende riff og heseblesende tempo vil sette fans av krigersk svartmetall i lys lue.
Beste låter: «Drep Alle Guder», «I Kuldens Vold» & «Perfect Obliterate»
In the Woods… har alltid vært vanskelige å klassifisere. På 90-tallet var dette en naturlig følge av at bandet endret fremgangsmåte så og si fullstendig mellom hver skive; hvor spesielt karrieretoppen ‘Omnio’ bød på en av tiårets største taksonomiske nøtter å knekke. Siden bandets tilbakekomst i 2016 etter en 15 års pause fra scenen har de virket å stabilisere seg noe uttrykksmessig, selv om det fortsatt er en del spørsmål som melder seg i møte med musikken deres. Blant dem er et spørsmål om hvorfor det fortsatt føles naturlig å omtale bandet som «progressive», selv om både låtformer, innhold og uttrykk i stor grad mangler den uforutsigbarheten sjangerbegrepet fordrer.
Kanskje er det forventningene knyttet til bandets tidligere utgivelser som farger deres nåtidige plateproduksjon i overdreven grad. Det er nemlig lite ved den nye skiva ‘Diversum’ som hinter til deres eventyrlystne, progressive fortid – utenom kanskje noen beskjedne nikk i retning David Gilmours gitarspill og en løs forbindelse til Enslaveds mindre utsvevende tendenser. I stedet bevitner vi et In the Woods… som virker meget komfortable i sitt eget skinn, hvilket i 2022 kan sies å være en storskalert form for melodisk døds/doom myntet på de større festivalscenene.
Når ‘Diversum’ fungerer på sitt beste, er det heller ingenting som tyder på at In the Woods… har tapt betydelig på å tøyle inn soundet sitt. Massive lydbilder og store melodier synes å ligge svært tilgjengelig for bandet, og i Bernt Fjellestad har de funnet den kraftige og dynamiske stemmen som kreves for å bære materialet. Vokalistens melodiske tekke og fengslende tilstedeværelse gjør versene på skiva til like store trekkplastre som refrengene, i tillegg til å fremheve det dødelige alvoret i låtenes tematikk. Disse nyvunnede styrkene gjør låter som «Moments», «The Malevolent God» og «Master of None» til soleklare høydepunkter ikke bare på skiva, men i bandets senere karriere.
Dessverre er det også slik at noen av låtene sliter med å oppfylle potensialet som ligger i materialet, og dette skyldes i stor grad én enkelt faktor. Det er nemlig slik at gitarstemmene ofte lar være å forholde seg til låtenes underliggende tonalitet, hvilket gjør at det oppstår gnisninger og skjæringer som til tider er ganske betydelige. Dette skjer allerede i platas åpningssekunder, i det de kimende gitarpartiene dissonerer åpenlyst med det første akkordskiftet. Andre eksempler på uheldige gnisninger er refrenget på «We Sinful Converge», og gitarsoloen på «The Malevolent God» – som ender opp med å legge en demper på en ellers fremragende låt ved å bomme fullstendig på partiets harmoniske grunnlag.
Når resten av skivas elementer – produksjonen, låtskrivingen og uttrykket – er av såpass høy kvalitet som de er, kan ikke denne typen feilsteg unngå å utøve en stor påvirkning på helhetsinntrykket. Den soleklare triumfen som ‘Diversum’ kunne ha vært, blir dermed redusert til en imponerende men ujevn prestasjon. Det må likevel fremheves at ‘Diversum’ inneholder noen av In the Woods… sinesterkeste låter i senere tid, og at bandet definitivt virker å være inne i en kreativt drevet periode. Får de has på disse ujevnhetene, er det ingen tvil om at en definerende skive befinner seg innen rekkevidde for In the Woods…
Det er kun 10 dager til In the Woods… slipper sin nye skive ‘Diversum’, og for å tromme opp litt hype i forkant slipper bandet like så greit den beste singelen fra skiva så langt. «Master of None» er generelt sett et godt eksempel på hvordan man gjør en singel skikkelig, med noen få treffsikre elementer som alle passer inn i en større helhet.
In the Woods… gjorde sin debut på den norske svartmetallscenen på 90-tallet, men det er noen helt andre hjørner av 90-tallet som setter sine spor på bandets musikk i denne omgang. De rolige versene til «Master of None» sender tankene i retning tiårets alternative rock og grunge, der de tyngre delene er en naturlig videreføring av den melodiske døds/doomen som ble skapt av «The Peaceville Three». Låta er en velfungerende, dramatisk og cinematisk kommersiell ekstremmetall-låt, og føyer seg godt inn i det tematiske bildet som albumcoveret og de tidligere singlene har presentert. Alt i alt er det god grunn til å være spent på slippet av ‘Diversum’ om en drøy uke – Metallurgi er i alle fall i høy beredskap!
Skrevet av Fredrik Schjerve
Djevel – «I Daudens Dimme Natt»
Ute nå via Aftermath Music
Med slippet av singelen «Kronet Av En Væpnet Hånd» i oktober, ble det klart at svartmetalltrioen Djevel i desember er klare med fullengderen ‘Naa Skrider Natten Sort’ – og det bare halvannet år etter bandet slapp det imponerende, kritikerroste og Spellemannspris-vinnende ‘Tanker Som Rir Natten’. Grunnene til å se fram til å gå inn i årets vintermørke med en ny Djevel-plate på øret ble heller ikke færre av førstesingelen, og heller ikke den nye, «I Daudens Dimme Natt», makter å dempe forventningene.
Mens «Kronet Av En Væpnet Hånd» viste Djevel fra en mer kortfattet, hurtig og intens side, står «I Daudens Dimme Natt» mer i stil med materialet på ‘Tanker Som Rir Natten’. Låta flørter med ti-minuttersmerket, og den består av to deler der bandet tyner sin mørke, atmosfæriske og smått folketonale svartmetall. De første minuttene er et ondskapsfullt, melodisk inferno der det høres ut som bandet har fått hjelp av Edvard Griegs gjenferd for å skrive hovedtemaet, og over dette legges det etter hvert elegant til noen akustiske gitarer med en nesten perkussiv effekt. Deretter bryter en lavmælt gitarmelodi opp intensiteten, og Djevel drar som ofte før lytteren seigt gjennom et langt, atmosfærisk strekk. Stemningen er herlig effektiv, og peker mot et sant årshøydepunkt innenfor norsk svartmetall.
Skrevet av Alexander Lange
Dødsengel – «In the Heart of the World»
Ute nå via Debemur Morti Productions
Jeg lot meg ikke helt bite på kroken av førstesingelen i opptakten til Dødsengels kommende plate ‘Bab Al On’: «Ad Babalonis Amorem Do Dedico Omnia Nihilo». På tross av en ålreit komposisjon gjorde litt underlige balanser i lydbildet og litt vel mekanisk trommelyd meg litt bekymret om produksjonen kom til å gjøre denne plata en bjørnetjeneste. Bekymringen er heldigvis mindre etter å ha hørt «In the Heart of the World», der Dødsengel lykkes godt med å skape en demonisk atmosfære i løpet av ni fengslende minutter.
«In the Heart of the World» er en treg, mektig og stemningsfull svartmetallåt, og består i all hovedsak av tålmodig repetisjon av enkle akkordrekker – de første minuttene farges faktisk bare av en eneste akkord. Med ritualistisk trommespill og en Attila Csihar-aktig vokalprestasjon over lykkes Dødsengel svært godt med å male lydbildet mørkt og okkult, og gitarmelodien som kommer mot slutten er også effektiv i så måte. Jeg tror bandet kunne fått enda mer ut av vokalen dersom den lå enda litt lenger frem i lydbildet, og det er kanskje mitt største ankepunkt mot «In the Heart of the World». Ellers løfter låta forventningene til plata, som nok uansett blir et aldri så lite velkomment førjulshelvete når den lander 16. desember.
Skrevet av Alexander Lange
Zustand Null – «An Ocean of Nightmares»
Ute nå via Dusktone
Svartmetallbandet Zustand Null fra Oslo har en debutplate på trappene som skal gis ut av Dusktone, og har omsider gitt oss nok en smakebit etter at låta «Stranger Than Myself» ble sluppet for litt over et år siden. «An Ocean of Nightmares» er med sine syv minutter et sant utstillingsvindu for bandets hardtslående, intense og moderne form for svartmetall, og byr på syv minutter med både voldsomme moll-akkord-gallopper, nærmest fengende refrenger og groovy mid-tempo-partier.
De første minuttene synes jeg Zustand Null treffer blink, og bandet drar lytteren selvsikkert og stødig gjennom noen fantastisk intense partier. Deretter blir det tidvis dessverre litt som på «Stranger Than Myself», der kvaliteten på de sterke enkeltpartiene forstyrres litt av at låtstrukturen føles noe utstrukket og ufokusert. Det er nok ikke mer enn en liten ripe i lakken, men et ønske om en liten oppstrammer blir ikke mindre av at råmaterialet er såpass sterkt. Grunner til å se frem til plata er det med andre ord i alle fall nok av uansett.
Skrevet av Alexander Lange
Bizarrekult – «Du Lovet Meg»
Ute nå via Season of Mist
Der den første singelen fra Bizarrekults kommende skive ikke helt forlot debutens rifftunge svartmetall til fordel for post-svartmetallen, er «Du Lovet Meg» en helhjertet omfavnelse av sistnevnte uttrykk. Åpningsstrekkets dramatiske, melodiske svartmetall holder litt på kortene til å begynne med, men straks befinner vi oss i et Sylvaine-aktig post-klima preget av eterisk, kvinnelig vokal. Det avsluttende post-rock crescendoet er kanskje i overkant tatt på kornet, men i det hele tatt er «Du Lovet Meg» en sterk singel som vitner om en ny, post-preget retning for Bizarrekult.
Om lag én måned har gått siden In the Woods… annonserte sjette-plata ‘Diversum’ ved å slippe singelen «A Wonderful Crisis». På låta anvendte veteranene sin melodiske men tidvis ekstreme progmetall til å kommentere apatien til det moderne mennesket, samt de dramatiske følgene av å ignorere psykiske symptomer på samfunnsrelaterte kriser. Med kun en snau måned igjen til album-slippet åpner gruppen nok en titteluke inn i ‘Diversum’s rikholdige indre; som i denne omgang åpenbarer en tematisk forbindelse til en av thrashmetallens mest legendariske låtprestasjoner.
Det er nemlig ikke til å ignorere at «The Malevolent God» kan sies å være en slags moderne åndsfrende av Metallicas «One». Håpløsheten og desperasjonen som er forbundet med å være fanget i sin egen, gradvis forvitrende kropp er like tilstede i In the Woods… sin nye singel som i 80-talls klassikeren, og teksten til Bernt Fjellestad er like opptatt av å undersøke de ulike emosjonelle reaksjonene protagonisten har på sin grufulle situasjon. Sørgmodighet forvandles til sinne, og bandet følger på med et musikalsk bakteppe som forsøker å fange den følelsesmessige valøren fra øyeblikk til øyeblikk.
For meg er «The Malevolent God» en langt bedre introduksjon til den nye skiva enn førstesingelen. Borte er den stadig eskalerende og noe utmattende storslåttheten, og i stedet har vi fått en dynamisk og sammensveiset låt preget av knusende riff og vakre bølgedaler. Den polerte og kraftfulle produksjonsjobben gir låta en moderne, progmetallisk skala – et veldig lydrom Fjellestad fyller med yndig sang og beske growls. «The Malevolent God» er en flott singel, og et varsel om kvaliteten vi kan forvente å finne på In the Woods… sin kommende skive ‘Diversum’.
Skrevet av Fredrik Schjerve
Once Awake – «Alive» (P.O.D.-cover)
Usignert, ute på strømmetjenester
Det har kommet et aldri så lite knippe singler fra metalcore-bandet Once Awake de siste månedene, og siste i rekka er bandets egen tolkning av P.O.D.-klassikeren «Alive». Once Awake nøler her ikke med å krydre låta med sitt eget mer ekstremmetallske uttrykk, som finner røtter i melodisk death metal og groove metal så vel som metalcore, og evner sånn sett å mønstre en cover-låt som ligger et stykke unna originalmaterialet.
Det fungerer også godt. Det stratosfæriske refrenget mister muligens noe av sin melodiske potens i denne versjonen, men særlig versene groover usedvanlig fint med Once Awakes dyperestemte gitarer og metal-produksjonen, og breakdownet mot slutten fungerer godt på Once Awakes språk. I alt er sånn sett dette coveret stort sett en vellykket prestasjon for fans av dette sjangerlandskapet.
Skrevet av Alexander Lange
Blodtørst – «Berar»
Usignert, ute på strømmetjenester
Etter fjorårets eminente debutskive ‘Ferd’, har trønderske Blodtørst i dag annonsert at andreplata ‘DALMUNR’ ser dagens lys den 13. januar neste år. Med annonseringen av dette konseptalbumet har bandet også sluppet låta «Berar».
Dette er en hardtslående, melodisk låt der Blodtørst langt på vei demonstrerer en ambisjon om å leke seg med ulike elementer innenfor ekstremmetallen. Den fengende hovedmelodien skriker folketonal svartmetall til å begynne med, og får drahjelp av en spenstig groove og luftig clean-vokal og blast-beats i refrenget. Samtidig gir de dype kompgitarene og growle-vokalen låta en klar melodisk death metal-drakt ellers, og minner meg av alle ting mye om uttrykket Fenris Vrede har lekt seg frem til. Jeg synes muligens ulike varianter av melodien melkes litt vel mye i «Berar», men bandet varierer noe mer utover i låta, og i alt er materialet et sterkt varsko om hva som venter oss i januar.
Skrevet av Alexander Lange
Impugner – «Morass»
Ute nå via Caligari Records og Sentient Ruin Laboratories
Slippet av Impugners debut mini-LP ‘Advent of the Wretched’ nærmer seg med stormskritt, og singelen «Morass» er den groteske budbringeren som har som oppdrag å sette frykten i den gjengse undergrunns-turist. Ekstremmetall-kredibiliteten til bandets mange medlemmer ble påpekt i min omtale av skivas forrige singel – et samlet erfaringsmessig grunnlag som monner gjennom de forstyrrende og støvete korridorene til gruppens dødsmetall.
Tumlende trommer og støyende garasje-produksjon er det første som velter ut av høyttaleren i det man trykker play på «Morass». Bandet river gjennom punkete og Autopsy-beslektet d-beat og klassisk, dødsende riffing med en organisk tilnærming til tempo, hvilket hinter til et fravær av klikk-track. Broen skaper ytterligere dybde i uttrykket, det ved å tilføre skingrende og esoteriske Morbus Chron-fakter til bandets klassiske dødsmetall-ryggrad. Alt i alt er «Morass» nok en stilren og besk liten fysak spyttet ut av Impugners korrumperte galakse-hjerne, og en meget passende skjending i forkant av det kommende plateslippet.
In the Woods… annonserte nylig at bandets sjette plate ‘Diversum’ vil se dagens lys i slutten av November, en skive som etter sigende kommer til å videreføre den tilgjengelige formen for progressiv metall som bandet introduserte på ‘Pure’ fra 2016. Med seg på laget har de fått Bernt Fjellestad fra Suspiria, en særs dyktig og fleksibel vokalist som ved første øyenkast gir fullstendig mening sett i lys av bandets lett ekstremmetalliske vinkling på progmetall.
Åpningens drone og politiske opptak danner en dyster og foruroligende atmosfære, og antyder i kombinasjon med platecoveret at skiva kommer til å titte på det skjebnesvangre forholdet mellom mennesket og naturen vi lever i. Det todelte refrenget (?) forsterker dette inntrykket, samtidig som det gir Fjellestad en mulighet til å introdusere seg med sin sylskarpe melodiske teft. Når det kommer til det tekstlige kan det dog sies at låta er litt for universell for sitt eget beste, og jeg savner kanskje en vinkling på det tematiske som benytter seg av litt mindre overbrukte tekststrofer.
Det er mye som funker utmerket på «A Wonderful Crisis». Fjellestad er en usedvanlig god match for bandet, både på de melodiske og de growlede partiene. Produksjonen er nøyaktig like slagkraftig og høyoppløst som jeg har fått til vane å forvente fra dette hold, og den ‘Blackwater Park’-aktige ledegitaren som avslutter låta gir den et uforløst preg som passer utmerket med tanke på låtas posisjonering rundt midten av plata. Dessverre er den også litt uforløst på andre måter; broens variasjoner over et enkelt gitarriff er litt for tafatt og underutviklet til å gjøre ordentlig inntrykk, og låta mangler et klart høydepunkt som rettferdiggjør dets rolle som førstesingel. Det skal sies at In the Woods… er et band som tidligere har syntes å vektlegge albumopplevelsen like høyt som enkeltlåters styrke, så jeg blir ikke overrasket om låta vokser på meg sett i album-sammenheng. «A Wonderful Crisis» er uansett en bunnsolid låt, og et gledelig gjensyn med en vital gruppe innenfor norsk progmetall.
Skrevet av Fredrik Schjerve
Djevel – «Kronet Av En Væpnet Hånd»
Ute nå via Aftermath
Etter fjorårets store, store prestasjon ‘Tanker Som Rir Natten’, som sikret Djevel intet mindre enn en Spellemannspris, kan vi prise oss lykkelige over at bandet allerede neste måned slipper en ny plate. Første smakebit derfra, «Kronet Av En Væpnet Hånd», gjør ikke gleden noen mindre, og er en kruttsterk oppladning.
I denne låta beveger Djevel seg litt bort fra de lange, atmosfæriske strekkene på ‘Tanker Som Rir Natten’, og serverer i stedet en aldri så liten hurtighet på drøye fem minutter. Den særegne mystikken som ligger innbakt i bandets musikk forsvinner imidlertid ikke, og Djevel formidler en egenart gjennom velkjente svartmetallelementer der melodiske, folkemusikkaktige grep a la Ulver blandes med Emperorsk intensitet. «Kronet Av En Væpnet Hånd» rekker også å være dynamisk og variert på sine fem minutter, blant annet gjennom temposkifter og bruk av noen virkelig dunkle synther, og gir således mye vann i munnen i påvente av fullengderen.
Skrevet av Alexander Lange
Mortemia – «Adrenalize»
Ute nå via Veland Music
Sist fredag var en stor dag for Morten Veland og hans symfoniske metallprosjekt Mortemia. Fredag ble nemlig siste låten fra ‘The Pandemic Pandemonium Sessions’ sluppet, en månedlig låt-for-låt-utrulling som ble iverksatt i Mai 2021. Mortemia (og Sirenia for den saks skyld) har alltid vært mer singel- enn album-orienterte prosjekter, så denne promo-strategien har virket langt mer naturlig for Veland enn for mange andre grupper som har prøvd seg på liknende. Pandemi-utgivelsen fullbyrdes med «Adrenalize», en europop-farget hit-låt gjestet av Caterina Nix fra Chaos Magic.
«Adrenalize» er en låt som sklir fint inn i rekkene med prosjektets tidligere utgitte låter, men den innehar også noen elementer som subtilt tøyer den velkjente symfoniske metall-strikken til Veland. Spøkelses-synthen som svever over de melodiske dødsmetall-riffene er en av disse, men det smarteste låtskriverknepet man finner på «Adrenalize» er den meditative lommen som åpner seg etter andre vers. Deretter får vi heseblesende solospill og et par stadig eskalerende refrenger fremført av en Caterina Nix i storform, og vi kan dermed konkludere med at utgivelsen har fått den bombastiske avslutningen den fortjener. «Adrenalize» er nok en sterk enkeltstående låt fra en kar som er ekspert på feltet, så gjenstår det bare å undersøke om låtene former en meningsfull helhet når de oppleves etter hverandre på skiva. Hva Metallurgi tenker rundt dette kan du lese på torsdag!
Skrevet av Fredrik Schjerve
Dødsengel –«Ad Babalonis Amorem Do Dedico Omnia Nihilo»
Ute nå via Debemur Morti Productions
Fem år siden forrige fullengder er svartmetallbandet Dødsengel endelig på trappene med en ny plate i midten av desember: ‘Bab Al On’. Førstelåta «Ad Babalonis Amorem Do Dedico Omnia Nihilo» er sluppet, og oser av onde og mystiske takter pakket inn i god og gammeldags svartmetall. Låta i seg selv er en sterk komposisjon, leverer sterke melodier og inneholder en god og variert vokalprestasjon. Drivet i den tre og et halvt minutt lange låta får meg også på kroken. Et mer negativt utslag kommer i mine ører i produksjonen, der særlig gitarene føles litt vel lavmælte, spinkle og undertrykte i miksen. Om den mekaniske, Blut Aus Nord-aktige trommelyden gjør seg godt på helheten av en fullengder tror jeg også gjenstår å se.
Skrevet av Alexander Lange
Kingseeker – «Bargaining»
Ute nå via Bringsli Productions
Metalcore-bandet Kingseeker følger opp sitt debutalbum ‘Daily Reminders’ med låta «Bargaining». Mens jeg synes plata var av noe varierende kvalitet, riktignok med noen virkelig gode høydepunkter, øyner jeg med denne låta en ytterligere mulighet for at dette bandet kan befeste en rolle som et solid og velkomment metalcore-bidrag i den norske metallscenen. Kingseekers musikk er ikke spesielt innovative greier sett i forhold til bandets åpenbare inspirasjonskilder fra metalcorens storhetstid på 2000-tallet, men like fullt mestrer de på sitt beste sjangeren på en virkelig god måte.
«Bargaining» sender meg mange assossiasjoner til min store personlige favoritt på ‘Daily Reminders’, «Butterflies», og leverer punchy, fengende riff, en solid vokalprestasjon og et utsøkt refreng. Versriffet synes jeg ligner vel mye på lignende låter fra andre band, og låta hadde nok ikke trengt å bli strukket ut til femminuttersmerket, men for dem med sansen for metalcorens storheter og friske, norske pust innenfor sjangeren bør definitivt sjekke ut «Bargaining».
Da er tiden endelig kommet til å presentere produktet av et år med nitidig lytting og skriving, nemlig listen over Metallurgis favorittplater fra 2021. Da vi i februar bestemte oss for å gi ut en toppliste ved årets slutt var vi slett ikke sikre på hva vi kunne forvente av den norske metallscenen – det eneste som er sikkert er at vi ikke forventet den voldsomme mengden med kvalitetsmusikk som vi faktisk fikk. Lista vår – som i utgangspunktet var begrenset til 20 plater – vokste gradvis i løpet av året, og da arbeidet med å ferdigstille lista begynte for alvor, skjønte vi at vi måtte heve antallet til 50 for å redde i alle fall deler av nattesøvnen.
Til tross for denne omfattende skalaen har vi fremdeles sett oss nødt til å kutte skiver som vi gjerne skulle ha gitt en plass; faktisk er det 15-20 plater som har hatt plass på lista den siste måneden som nå ikke er å spore. Hvor kjipt det enn er å ikke kunne fremheve alle utgivelsene vi mener fortjener det i år, så er det kun et tegn på hvor sunn og sterk den norske metallscenen er for øyeblikket, og det vekker en sterk trang til å gyve løs på neste års utgivelser så snart som overhodet mulig.
Men nå er det tid for å kaste ære på de utgivelsene som faktisk har klart å krige seg til en plass på lista, og dermed befinner seg i godt selskap på den største oppsummeringen av det norske metall-året 2021 du vil finne noe sted, punktum. Lista vil bli rullet ut over de neste fire dagene, med de femten nederste plasseringene i dag, og deretter i bolker på femten og ti hvorav de ti beste platene vil bli postet på onsdag. Tusen hjertelig takk skal dere ha for at dere har lest og støttet oss gjennom vårt første år som blogg, og sees i pit’en i 2022!
Fredrik Schjerve og Alexander Fossen Lange
#50: Avertia – Når Nordavinden Kaster Kniver
Plateselskap: Norwegian Dark Arts Sjanger: Folk-black metal
Først ut er svartmetallbandet Avertia, som i år har levert noen imponerende takter av den mer melodiske og folkmetallske svartmetallskolen. På ‘Når Nordavinden Kaster Kniver’ tilnærmer Avertia seg materialet sitt på forfriskende vis, og lar de vakre og mer harmløse sidene av uttrykket sitt gå i styggvakker forening med det mer rå og gjennomført svartmetallske. I så måte er ‘Når Nordavinden Kaster Kniver’ en ganske modig prestasjon, der innflytelsen fra post-metall og folkmetall føles smidig og edruelig inkorporert på en måte som får Avertia til å skille seg ganske mye ut som svartmetallband. Det melodiske blinkskuddet «Dødsdans» og black’n’roll-flørten «Forakt» utgjør de største høydepunktene.
Plateselskap: Frontier Records Sjanger: Progressiv metall
Med medlemmer fra band som Spiral Architect og Manitou blant rekkene – for ikke å nevne Steve DiGiorgio på bass! – kommer det kanskje ikke som noe sjokk at debutskiva til Terra Odium utsondrer erfaring og kompetanse fra hver eneste vrengte tone og slag på trommeskinnet. ‘Ne Plus Ultra’ er hugget ut av samme råmateriale som den mørke progmetallen til grupper som Nevermore og Arch/Matheos, men med et tonespråk og en dramatikk som er gruppas helt egen. Det er noe fabelaktig goldt og kjølig ved universet Terra Odium maler over skivas syv låter, fra «Crawling»s alarmerende åpningsinstrumental til den doom-aktige marsjen som leder oss ut i natten mot slutten av «The Clouded Morning». Denne gjennomgående dystre atmosfæren reflekteres godt via den dystopiske betonglabyrinten som preger albumcoveret, og er det definerende elementet i den komplette og smått visjonære pakken som Terra Odium utgjør i 2021. Årets sterkeste norske progmetall-skive.
Plateselskap: Napalm Records Sjanger: Symfonisk metall
Sirenia er et for lengst veletablert og forholdsvis velkjent symfonisk metallband internasjonalt, og årets ‘Riddles, Ruins & Revelations’ er bandets tiende fullengder. Om det ikke er bandets beste prestasjon til nå, er det i alle fall en skive som gjennom noen helt strålende høydepunkter ikke levner noen tvil om at bandet fortsatt finner toppformen, og som ut fra det får oppdrevet noen virkelig sterke øyeblikk av den litt mer melodiske og pop-befengte metallskolen. Særlig første halvdel av ‘Riddles, Ruins & Revelations’ utgjør en solid rekke slagere. Musiker- og vokalprestasjonene er det ingenting å si på, et nyintrodusert elektronisk preg føyer seg fint inn i soundet, og på menyen finner man både saftige Rammstein-gitarer, et drøss med Nightwish-vibber, hooks med In Flames-aktig effektivitet – og kanskje til og med en ABBA-assossiasjon eller to.
Beste låter: «Addiction No. 1», «Towards an Early Grave», «We Come to Ruins»
I et år hvor kjipe nyheter har sett en inflasjon som rivaliserer Ungarns legendariske krakk i ’46, har den desidert kjipeste nyheten vært at Warzaw fremdeles står uten plateselskap. For en kar som har jammet debuten deres ‘Werewolves on Wheels’ siden januar virker det nesten utenkelig at det skal kunne gå an å gi ut en debut som er så tjåka full med rødglødende trad-riff, radioklare refrenger og heseblesende gitarleads uten at selskapene steller seg i kø utenfor øvingsrommet med kontrakt og fjærpenn i hånd. Dessverre har urettferdig behandling av kultur-sektor også vært et sentralt stikkord for året, og dette ser ut til å strekke seg ut over områder som er direkte berørt av regjeringens korona-tiltak også. Løsningen på dette er selvfølgelig å hive ‘Werewolves on Wheels’ på anlegget desto oftere, i et tappert forsøk på å få de døvblinde label-folka til åpne øynene for Warzaws fengende og gjennombrudds-klare tradmetall. Slå et slag for rettferdigheten: spill ‘Werewolves on Wheels’ på repeat!
Beste låter: «The Second Banana», «Burner», «Spitfire»
Vulture Lords ‘Desecration Rite’ er fort et av årets sinteste norske metallplater, der det dystre og uhyggelige albumcoveret komplementerer en utgivelse der musikken uavbrutt driver fremover i arg og bekmørk stil. ‘Desecration Rite’ er dermed sagt ikke en spesielt atmosfærisk plate, men henter snarere sin nådeløse energi fra et høyst gjennomført black/thrash-uttrykk som i seg selv signaliserer et mannskap med tung erfaring innenfor scenen. Når plata også kan tolkes som en bittersøt hyllest til avdøde Trondr Nefas, som står bak noe av materialet, er det fint å konstatere at det er snakk om en stilsikker og bunnsolid prestasjon der Vulture Lord aldri mister grepet om sitt beske, drivende og hardtslående uttrykk.
Beste låter: «Stillborn Messiah», «The Vulture Lord», «Beneficial Martyrdom»
Plateselskap: Crispin Glover Records Sjanger: Stoner/death metal
Goat the Heads ‘Strictly Physical’ er en av årets største musikalske gåter. Hvordan går det an å fremstå som så vel-lest og lærd, og så primitiv og huleboersk på en og samme tid? Hvordan går det an å skrive dødsmetall som er så røff og brutal, men samtidig så gjennomgående musikalsk? Dette er den type spørsmål som melder seg underveis i turen gjennom Goat the Heads ‘Strictly Physical’, en høyst original skive selv fra et vid-vinklet, internasjonalt perspektiv. Bandet har selv døpt uttrykket sitt «samtids-huleboer-dødsmetall», som burde si sitt om det ukartlagte territoriet som bandet trakterer i sin ambisiøse musikk. I løpet av snaue førti minutter vil du få servert gnistrende dødsmetall, prog-teksturer, atmosfæriske utbrudd av svartmetalliske ledegitarer og Voivodske eksentrisiteter – det hele ledet an av en vokalist som høres ut som Matt Pike er i ferd med å tape kampen mot Hulk-genomet. ‘Strictly Physical’ er en fascinerende lytteropplevelse som inneholder noen glitrende musikalske påfunn du ikke vil kunne finne andre steder i 2021.
Plateselskap: Soulseller Records Sjanger: Black metal/heavy metal
På ‘Allsighr’ videreutvikles og finslipes Sarkes litt underlige og interessante tilnærming til svartmetall ytterligere, der klassiske heavy metal- og doom metal-elementer får uvanlig stor plass og bidrar til et rikt og unikt uttrykk. ‘Allsighr’ er en variert affære med mange smakfulle vendinger, og byr både på klassiske svartmetallutblåsninger, enkle, effektive metallriff og ikke minst en strålende inkludering av synther. Det er snakk om en 40 minutters affære som aldri blir kjedelig i kraft av Sarkes gode evne til å samle en stor og tilsynelatende usannsynlig bukett elementer i en meningsfull og stort sett velfungerende enhet.
Beste låter: «Grim Awakening», «Funeral Fire», «Glacial Casket»
#43: Marius Danielsen’s Legend of Valley Doom – Legend of Valley Doom, pt. 3
Plateselskap: Crime Records Sjanger: Power metal
Fullførelsen av Marius Danielsens ‘Legend of Valley Doom’-saga er i seg selv en bragd som fortjener å bli omtalt i en post som denne. Det krever sin mann å samle en veritabel armé av legendariske skikkelser innenfor powermetallen, for så å organisere dem rundt et felles innspillingsprosjekt uten at resultatet blir et klossete rot av Halford-hyl og Formel 1-gitarspill. Å i tillegg feste et high-fantasy-rammeverk rundt det hele og skrive nok fengende hooks til å tiltrekke misunnelige blikk fra den øvrige Europeiske powermetall-scenen; ja det bør ikke gå usett hen. ‘Legend of Valley Doom Pt. 3’ er en musikalsk fest som kun de olmeste av oss vil kunne klare å motstå, et fargerikt og hjertevarmende epos som kommer til å bestå som et viktig landemerke innenfor norsk powermetall i forutsigelig framtid.
Beste låter: «Mines of Eloroth», «Deep in the Mountain»
Plateselskap: The Sinister Flame Sjanger: Black metal
Beyond Mans selvtitulerte debutplate, som altså kom først i år tross bandets allerede langvarige virke, utmerker seg ved å være et uttrykksmessig unikt og prisverdig statement innenfor den norske metallscenen i år. ‘Beyond Man’ er i og for seg en atmosfærisk svartmetallplate, og den okkulte, mytologiske tematikken er til å ta og føle på i soundet, men uten at bandet gjør seg avhengig av massive, suggererende låter eller hauger med staffasje i produksjonen. Snarere preges ‘Beyond Man’ like fullt av et ganske rått og direkte uttrykk som minner mye om noe et band som Darkthrone kunne funnet på. Sånn sett føles plata forfriskende, spesiell og fandenivoldsk, og det i spedd noen virkelig gode, effektive komposisjoner og en særlig sterk vokalprestasjon.
Plateselskap: Crime Records Sjanger: Progressiv sludge metal
‘Animist’ er både en logisk videreutvikling av musikken som medlemmene i Octohawk gav ut under navnet Mammüth, og et hopp i ambisjonsnivå og uttrykksmessig egenart som etterlater deres tidligere utgivelser i støvet. Progressive og spacerock-aktige impulser som har ligget latent i gruppens låter i lang tid hopper nå ut av høyttalerne på slående vis, og det tematiske fokuset på animisme – ideen om at alle naturlige objekter kan besjeles – gjenspeiles i tribalistiske elementer og rystende språklige bilder. ‘Animist’s noe langtrukne spilletid gjøres opp for av det faktum at noen av årets beste låter finnes på skivas låtliste, der spesielt «Weather the Storm» og «By the Root» er uslåelige høydepunkter for mitt eget vedkommende. Octohawk har åpnet en portal til et nytt og spennende univers på ‘Animist’, et univers jeg håper vi får undersøkt grundig i årene som kommer.
Beste låter: «Weather the Storm», «Iconoclast», «By the Root»
Plateselskap: Terratur Possessions Sjanger: Black metal
Debutalbumet til trønderske Syning er fantastisk bekmørkt. I løpet av en tredelt halvtime holder dette atmosfæriske svartmetallbandet lytteren nede i noen virkelig mørke og dype avgrunner og avkroker, men det skjer uten at de gir slipp på hensyn til variasjon og en verktøykasse som er innholdsrik nok til å holde noe så tungsindig interessant hele veien. Her får man servert mørk, sørgelig ambient, isbelagte orgeltoner, seige gitarpartier og noen strålende klimaks. ‘Syning’ er dermed en virkelig prisverdig del av det usedvanlig sterke året til plateselskapet Terratur Possessions.
Messerschmitts retur til den norske metallscenen med ‘Oh Death’ har vært et gledelig gjensyn med en av våre mest distinkte stilistiske entiteter innenfor sludgy doom. Med sin tungt hamrende rytmeseksjon – en naturlig bi-effekt av å ha to trommiser i medlemstallet – og seige, nesten absurd grove gitarlyd utgjør Messerschmitt en brutal og urban motpart til den nasjonale doom-scenenes mer psykedeliske, science fiction-rettede fakter. ‘Oh Death’ har i tillegg en ekstremt markert visuell estetikk som best kan oppsummeres som «propaganda-plakatene til en satanistisk og verdensomspennende dødskult», en vibbe som strekker seg over i musikken gjennom apokalyptiske koringer og illevarslende orgelspill. Det er sjeldent at doom-skiver klarer å etablere en så sterk identitet i løpet av en snau halvtime som ‘Oh Death’ gjør, en aldri så liten bragd innenfor en sjanger som vanligvis må strekke seg ut i det dobbelte for å gjøre halvparten av inntrykket.
Beste låter: «Ave Satani (Blood, We Want Blood!)», «No Tomorrow»
Plateselskap: Napalm Records Sjanger: Vikingmetall
Man kan bare forestille seg adrenalinet og pulsen til vikingkrigere da de festet blikket på plyndringsmål i en fjern, men voksende landhorisont, og den beske sjølufta som må ha truffet trynet og de voldsomme bølgene som slo mot skipsskroget. Men når jeg har hørt på Einherjers ‘North Star’ har jeg i alle fall kunnet innbille meg at jeg får et lite hint av en slik følelse. Dette velrennomerte Haugesund-bandet har raffinert et allerede velfungerende vikingmetall-uttrykk på denne plata, og kommet sterkt ut ved hjelp av noen tøffe og hardtslående mid-tempo-komposisjoner som aldri mislykkes med å fremkalle en dødseffektiv vikingfølelse. Men overdrevet eller flashy føles det aldri, og med det tror jeg dørene er åpne for en stor lytterskare som vil kunne ha glede av et sterkt første møte med hardtslående vestlandsk metall.
Plateselskap: Majestic Mountain Records Sjanger: Stoner/doom
Hvordan skriver man en stoner/doom-plate på over én time som ikke kjeder vettet av lytteren spør du? Jo det skal jeg fortelle deg; du kaster inn et par punchy hitlåter på fire minutter, og sørger for at de omkransende monsterlåtene inneholder noen av de hvasseste riffene veteraner som Sleep og Monster Magnet hadde klart å produsere dersom du holdt en revolver mot tinningen deres. Legg til en planet-knusende lydproduksjon og en vokalist som låter som Ozzy Osbournes ukjente bror, og du sitter mer eller mindre igjen med Kal-Els femteskive ‘Dark Majesty’. Med ‘Dark Majesty’ har Kal-El svart på de forsterker-tilbedende massenes bønner, og levert en skive som vil få murpussen til å drysse ned fra taket i både eget hjem og hjemmene i fem kvartalers omkrets. Heldigvis vet den erfarne stoner/doom-troppen også å utstyre låtene sine med rikelig med pusterom og pauser, og resultatet er en skive som flyter helt utmerket fra start til slutt. Kal-El har med ‘Dark Majesty’ vist at de ikke er fremmed for å strekke seg til nye høyder, og som følge er jeg svært spent på å se hva slags auditive sprengladninger denne gjengen kan finne på å skrive i kjølvannet av sitt nye karriere-høydepunkt.
Plateselskap: Usignert Sjanger: Death metal/metalcore
Det er ikke så lett å putte en undersjangermerkelapp på Lysjakts ‘Ethereal Palace’. Plata kan nok best beskrives som en oppvisning i mange av den moderne metallens sider og kvaliteter, og gjør bruk både av dødsmetallsk brutalitet, metalcore-aktige gitarvibber og en stadig sludge-tåke som ligger over et egentlig ganske teknisk og progressivt grunnuttrykk. I det ligger en svært solid og velprodusert prestasjon, der det særlig er kvaliteten på selve riffene som sørger for et jevnt, høyt nivå og noen skikkelig sterke høydepunkter. Det går nok for eksempel ikke an å ikke la seg trollbinde av de melodiske vendingene ut i «Death May Die», basstyngden i åpningsriffet i «Leave the Light» og det uimotståelige black’n’roll-riffet i tittellåta. Her og flere andre steder treffer Lysjakt blink.
Metallurgi 