Makrostrukturell evaluering: Ukas plater




Moonscape – The Continuum Synergy

Usignerte, ute nå på div. strømmetjenester

Moonscape er det storstilte power/prog-prosjektet til multi-instrumentalist og komponist Håvard Lunde. Over to skiver har musikeren levert ambisiøs og konseptuelt gjennomarbeidet progmetall, godt hjulpet av et utvidet musiker-apparat bestående av instrumentalister fra rundt omkring i verden. På sin nye skive ‘The Continuum Synergy’ går Lunde vekk fra «franchisen» som han bygde over sine første to full-lengdere, kalt ‘Entity’ 1 og 2. I stedet får vi en gjennomskrevet konseptplate som virker å dreier seg om menneskenes jakt på en ny beboelig planet, et oppdrag som byr på flust med eksistensielle utfordringer for skivas rollebesetning. 

Ja, ‘The Continuum Synergy’ har en fullstendig utformet rollebesetning, bestående av syv karakterer spilt av ulike sangere. Sånn sett er det naturlig å sammenlikne Moonscape med andre norske powermetal-beslektede prosjekter som Nergard og Marius Danielsen, uten at det nødvendigvis eksisterer noen tydelige uttrykksmessige forbindelser mellom dem. Moonscape skiller jeg ut fra de to nevnte prosjektene først og fremst via sine utbroderte og storskalerte låtstrukturer, i tillegg til at de ikke skyr ekstremmetalliske virkemidler når plottet trenger det. 

Det elektroniske lydlandskapet som fyller «Galileo’s Quest» er en overraskende forfriskende måte å sparke i gang en konseptuell power/prog-skive på. I stedet for å røske lytteren inn i skivas univers ved hjelp av storslåtte fanfarer og symfoniske gester, geleider Lunde oss heller inn via lavmælt og mystisk, elektronisk lyddesign. Når komponisten så endelig åpner de metalliske flomslusene på «Rude Awakening» – ja da åpner han dem for fullt. «Rude Awakening» er en seriøs utbetaling for tålmodigheten lytteren har vist på introduksjonssporet, en 11-minutters reise gjennom et eksplosivt og dynamisk progmetall-univers.

Håvard Lunde skal ha skryt for måten han har strukturert den nyeste skiva til Moonscape. ‘The Continuum Synergy’ flyter usedvanlig godt fra låt til låt, og balanserer kontrasterende uttrykk og partier på en måte som legger beslag på lytterens fokus med enkelhet. De to singlene «A Rendezvous in Time?» og «If Heaven Knows My Name» er strategisk plassert rundt skivas midtseksjon, hvilket byr på to mer konsise og umiddelbare gleder i forkant av skivas episke konklusjon. Denne kommer i form av «A Visionary’s Fate» og «Beyond the Periphery», to gjennomkomponerte mammutlåter som til sammen varer i over tjue minutter. 

Det er lite å si på instrumentalprestasjonene, storstrukturen og produksjonen på Moonscapes nyeste skive. Jeg savner kanskje de riktig distinkte motivene og store melodiene som kunne hevet skiva opp i power-sjangerens øvrige sjikter, men generelt sett er ‘The Continuum Synergy’ et imponerende stykke konseptuell power/prog. Dessverre er det fortsatt slik at Lundes vokal-team sliter med å kapitalisere på prosjektets sterke musikalske utgangspunkt. Power/prog krever virkelig sin mann/dame for å fylle den krevende vokalistrollen, og både fabrikkert vibrato og begrenset stemmespenn hindrer ‘The Continuum Synergy’ i å nå de store høydene som ligger latent i musikken. Dermed blir jeg nok en gang nødt til å anbefale Moonscape til fans av tung power/prog i første omgang, selv om jeg gjerne skulle ha strukket ut anbefalingen til en bredere andel av de metall-lyttende skarer. 

Skrevet av Fredrik Schjerve


Blodtørst – Dalmunr

Usignert, ute på strømmetjenester

‘Dalmunr’ følger opp Blodtørsts debutskive ‘Ferd’ fra 2021, der bandet imponerte med sin melodiske moderne death metal som også hadde sine innslag av black metal-elementer. I bunn og grunn er det lite som har endret seg i bandets musikalske uttrykk siden den gang; om noe sitter death metal-elementene litt tryggere i førersetet denne gangen, på tross av at presentasjonen setter plata i øyeblikkelig dialog med svartmetallens norrøne tendenser. Likevel fremstår ‘Dalmunr’ på mange måter som mer ambisiøs utgivelse med en tydeligere retning. Det er ikke bare fordi produksjonskvaliteten har fått en klar overhaling, men også fordi Blodtørst formidler et tema og en historiefortelling tydelig og effektivt på denne plata både visuelt og tekstlig.

I forlengelsen av det er ‘Dalmunr’ også en plate som henger godt sammen. Det kommer eksempelvis til uttrykk i åpningsstrekket, der «Seidskog» tar stafettpinnen fra åpningslåta «Dal» i en lydvegg av gitarer og underlige naturlyder som klarer å holde på intensiteten og momentumet Blodtørst da har bygget opp. Det kruttsterke åpningsriffet i «Rite» bidrar med noe tilsvarende etter platas intense midtpunkt «Hausta», og som en liten, velkjent prikk over i’en, lar også bandet lydeffektene som åpner «Dal» runde av den korte, rolige og flotte avslutningssnutten «Ved Dalens Ende». Slike detaljer gjør at ‘Dalmunr’ føles som en sammenhengende og gjennomtenkt opplevelse.

Men mellom disse flotte detaljene og overgangene ligger det først og fremst nokså brutal ekstremmetall i bånd der Blodtørst, som på debuten, evner å gi det hele en melodisk og endog fengende finish. «Dal» er en sterk åpning med sine gallopperende, melodiske gitarnedganger og utilgivelige growle-vokal, og de to påfølgende låtene er kanskje platas beste. Rent stilmessig er «Berar» sannsynligvis den mest interessante av de syv sporene på ‘Dalmunr’, der den varter opp med et sterkt hovedtema som med sine nikk til det folketonale utfordrer grensene mellom melodisk death metal og black metal.

«Seidskog» er på sin side låta der Blodtørst mestrer sitt death metal-håndverk best, og ender opp som min personlige favoritt fra plata nesten utelukkende på grunn av sitt dynamiske og regelrett dundrende refreng. Vokalist Mathias Jamtli Rye må få mye av æren for denne låtas appell i så måte. Dette gjelder også de brutalt leverte frasene på «Rite», som blir et kraftig og godt ledd i platas andre halvdel før «Dalsreia» byr på et flott, melodisk refreng.

Men selv om presentasjonen og produksjonen bærer bud om et band som viser en beundringsverdig fremgang, er jeg mer usikker på om de rent komposisjonsmessige ideene på ‘Dalmunr’ stiller sterkere enn de på ‘Ferd’. Akkurat på dette punktet savner jeg faktisk litt av den dristigheten og eventyrlysten som nok i større grad var til stede på debuten, og om litt mer innslag av field recordings og ambient er mulig å peke på, er dette såpass sjeldne elementer at de ikke kan sies å veie så tungt. I forlengelsen av dette føler jeg også for å påpeke at ‘Dalmunr’ med sine 29 minutter er en ganske kort plate som nok føles mer som en EP, og når tematikken og presentasjonen er såpass gjennomført, tror jeg Blodtørst med fordel kunne forsøkt å tyne litt mer ut av dette. Med det er ‘Dalmunr’ en forholdsvis sterk utgivelse for et band som like fullt synes å være i en utvikling som utvilsomt er svært spennende, men der det på noen punkter ligger et klart forbedringspotensiale.

Skrevet av Alexander Lange



Celestial Scourge – Dimensions Unfurled

Ute nå via Time to Kill Records

Celestial Scourge er et prosjekt som nesten virker skreddersydd for Metallurgi. Over de siste par åra har jeg sutra og mast over Norges labre produksjon av dødsmetall, samtidig som jeg har kastet meg over de få skivene av kvalitet som finnes med uslukkelig appetitt. Det kan dog virke som at vi går lysere tider i møte hva gjelder norsk dødsmetall. I det siste har det nemlig dukket opp en rekke nye band som virker å ha fått sjangeren inn med morsmelken, basert på hvor presist de klarer å emulere dødsmetallens forråtnede språk samtidig som de utvikler sitt eget. Blant disse finner vi band som FilthdiggerRuunHorrifierAbhorrationNithe og flere, hvoriblant de to første er representert på debut-EPen til Celestial Scourge i form av vokalist Eirik Waadeland.

Som at ikke dette var nok, fylles bandets rekker opp med medlemmer fra Metallurgi-favoritter som DeceptionBlood Red Throne (Metallurgi har fått beskjed om at gitaristene fra Deception har blitt med som en del av live-besetningen etter innspillingen var ferdig. Det er Sanjay Kumar fra Wormhole og Equipoise som har spilt inn gitarene på EP-en)Sammen begir denne stjernespekkede gjengen seg ut i et sjangerlandskap som er grådig underrepresentert i den norske metall-floraen; en form for teknisk, brutal dødsmetall rammet inn i kosmisk tematikk. Debut-EPen ‘Dimensions Unfurled’ befinner seg i gravitasjonsfeltet mellom teknisk kompleksitet på den ene siden og ignorant, slam-beslektet tyngde på den andre; en kombinasjon som utstyrer utgivelsen med både umiddelbar gjennomslagskraft og varig verdi. 

‘Dimensions Unfurled’ er til tider nesten latterlig brutal, en kvalitet som åpenbarer seg allerede på førstesporet «The Vast Profound». Åpningens ravgale trommespill åpner en portal til universets skjulte elendigheter midt i lytterens stue, en portal som består som et gapende, blødende kosmisk sår gjennom EP-ens 20 minutter. Ut av portalen ramler en serie låter som kombinerer 2000-tallets videreutvikling av Suffocations brutalitet med en teknisk finesse som lener seg i retning Defeated Sanity. Celestial Scourge når aldri ‘The Sanguinary Impetus’-nivåer av instrumentell galskap, men krydrer til gjengjeld musikken med nok idiotiske breakdowns og utenomjordiske ledegitarer til at underholdningsnivået når faretruende høyder. 

Samtlige av EP-ens fem låter kombinerer frenetisk hyperdrive-tromming og planet-knusende riffing til dødelig effekt. Den første ordentlige riff-bomben får vi dog rundt midten av «Moon Dweller», før et utpreget hjernedødt breakdown (obs: dette er et kompliment) bryter ned tid-rom-kontinuumet ved låtas slutt. «Elliptical Orbit» utvider bandets sound i form av et Immolation-aktig solobrekk, men kontrasterer selvfølgelig denne finessen med en slam-seksjon som induserer øyeblikkelig celledød i anmelders hjerne. EP-en topper seg rundt slutten av tittelsporet, hvor en rekke med stadig nedsakkende riff oppleves som å bli slått i filler av asteroider idet du krysser hendelseshorisonten til et sort hull.   

‘Dimensions Unfurled’ kommer innpakket i en kraftig og høy-oppløst miks som gir samtlige medlemmer rom til å utøve sin stumpe vold på lytteren. Bassen til Stian Gundersen plasker og spreller som en enorm, intergalaktisk laks; Kristoffer Lunden trommer som om han forsøker å etterlikne en meteorstorm, og vokalist Eirik Waadeland imiterer universets ytre guder via monstrøs gurgling, hvesende skrik og «Corpsegrinder»-aktige brøl. Dersom du liker teknisk, brutal dødsmetall er det lite å utsette på ‘Dimensions Unfurled’, en EP som forhåpentligvis kun er én av mange i den foreløpig uskrevne historien til Celestial Scourge.

Skrevet av Fredrik Schjerve


Myrvandrer – Salt

Usignert, ute på strømmetjenester

Myrvandrer er et enmannsprosjekt med røtter fra landets nordligere trakter. I sine to første utgivelser, utgitt i henholdsvis 2020 (‘Myrvandrer’) og 2021 (‘Lenge Leve Livet’), kunne prosjektet by på lett og luftig post-rock-musikk med noen få forsiktige og melankolske innslag av metal-elementer. ‘Salt’ er imidlertid en plate som drar uttrykket vesentlig dypere ned i metallens avgrunner, riktignok uten at Myrvandrer gir slipp på elementene som har kommet til uttrykk tidligere.

Stort sett ligger et eller annet fellestrekk med prosjektets tidligere påfunn der hele tiden. Det er kanskje særlig fordi Myrvandrer tross sin korte fartstid allerede har etablert en ganske presis, gjenkjennelig og stilig visuell presentasjon; som sin forgjenger kles nemlig ‘Salt’ i en hvit, lyseblå og lekker finish på platecoveret, noe som står godt i stil med den tydelige, men langt fra overveldende melankolien som ligger gjennomgående innbakt i musikken. Post-rock-stilen Myrvandrer stort sett har syslet med tidligere rendyrkes også på ‘Salt’.

Det første gjensynet kommer nok i de nydelige versene på «Kunsten Å Forsvinne». Senere kommer den lette og stemningsfulle ambient-flørten «Taiga», som særlig imponerer med en strålende andre halvdel som anføres av en subtil beat og flott saksofonspill. Det tydeligste nikket til fortidens eskapader er kanskje likevel låta «Dugg», som føles som en aldri så liten, vellykket Sólstafir-hyllest som fungerer som en fin og nett nedkjøling før seks-minutteren «Tidevannets Profet» runder av plata med kraftigere virkemidler.

Plata starter også i et mer aggressivt hjørne. Åpningslåta «Dypet» må kunne kalles en nokså rendyrka post-black metal-låt, og byr på skjærende akkordrekker, blast-beats og skrikevokal. Sammen med vers-grooven sender det sistnevnte også noen herlige assossiasjoner til Agalloch. Den brå overgangen til clean-gitarene som åpner «Kunsten Å Forsvinne», en roligere og langt mer Alcest-aktig affære, er herlig kontrasterende og effektiv, og de to første låtene utgjør en svært sterk start på ‘Salt’.

En viktig årsak til dette er at jeg synes Myrvandrer fletter sammen ganske mange forskjellige elementer uten at en klar sammenheng kommer ute av syne. Det lykkes imidlertid ikke like godt på resten av plata, og særlig den påfølgende låta «Tapets Generasjon» synes ikke jeg kommer så godt ut. Mye handler nok om at jeg rett og slett synes den sannsynligvis er platas svakeste ledd uansett, der jeg særlig synes den dypere clean-vokalen kommer litt uheldig ut og hovedriffet fremstår nokså vaklende og spinkelt. Men om de heftige akkordrekkene og saksofon-entréen på slutten trekker låta opp, blir disse tingene også et tegn på at denne låta er i overkant sprikende og rotete med alt den skal presentere i løpet av under fire minutter.

På sett og vis blir dette også et slags bilde på et problem med plata som helhet. ‘Salt’ sjarmerer og imponerer ofte med sin spennvidde og variasjon, og er i all hovedsak tegn på sunne, om enn litt vel dristige, ambisjoner. Men hoppene mellom saksofon-ambient, post-rock og aggressiv svartmetall blir tidvis for lite delikate – for å sette det litt på spissen. På «Morgendag», et av platas beste enkeltstående spor, sender Myrvandrer til og med assossiasjonene i retning 2000-talls alternativmetall. Det blir litt for mange ting som skal med på en relativt kort plate.

Sannsynligvis er det på «Kunsten Å Forsvinne», «Under Nye Skyer» og «Tidevannets Profet» Myrvandrer evner aller best å fange opp uttrykket sitt på sitt mest konsise. Her inkluderes både melankolske stemninger, nikk til svartmetallen, nærmest catchy hooks og lekre ambient-effekter på en behersket og overbevisende måte. Men om den er litt vel sprikende, er ‘Dypet’ uansett en plate som leverer interessante og sterke øyeblikk hele veien gjennom. Sånn sett anbefales den på det sterkeste, om Myrvandrer så har en liten jobb å gjøre på enkelte punkter til neste gang – som jeg må si at jeg gleder meg stort til.

Skrevet av Alexander Lange


Gloombound – Astral Exhalation

Usignert, ute på strømmetjenester

Det er noe ekstra deilig med å høre ny og skikkelig god funeral doom metal. Særlig her til lands er det i det hele tatt sjelden at ferske band prøver seg på sjangeren, noe som ikke slår meg som spesielt merkelig all den tid de urtrege og lange komposisjonene, som nærmest er obligatoriske innenfor sjangeren, nok kan fremstå både ufordøyelige for lyttere og vanskelige å mestre for musikere. Men når terskelen er høy for at noen hopper uti utfordringen og får det til å låte ordentlig mektig, mørkt og fint, føles også resultatet ekstra dyrebart for meg selv, i alle fall. Jeg ender gjerne opp med simpelthen å la meg fascinere av et og annet voldsomt, svært og tungt riff eller gufne, atmosfæriske strekk som transporterer sinnet til de dypeste katakomber.

Slik er det blitt med meg og Gloombounds nyeste, og første, demo ‘Astral Exhalation’. Bandet og dets medlemmer er for meg helt ukjent fra før av, noe som ikke fremstår så merkelig gitt den unge alderen på medlemmene som pressebildene ser ut til å avsløre. Den eneste linken til det øvrige metal-Norge jeg klarer å koble er til det unge talentet Simen Jakobsen Harstad fra Golden Core, som ser ut til å stå bak mikse- og mastringsjobben. Med det kan Gloombound formodentlig sies å være i et uhyre spennende ungt norsk metal-miljø; både produksjonsmessig og komposisjonsmessig stråler nemlig denne debututgivelsen.

‘Astral Exhalation’ består av en kort intro og to låter på mellom åtte og ni minutter hver, der de sistnevnte byr på hvert sitt sett med styrker ut fra et solid og konsist grunnuttrykk. Av storhetene innenfor funeral doom-sjangeren, minner Gloombound på denne demoen meg mest om australske Mournful Congregation, noe som handler mye om det betydelige innslaget av urguffent orgel og clean-vokal. Men i bunn er det først og fremst riffarbeidet som styrker komposisjonene; med andre ord bør fans av band som Evoken og Esoteric også finne sitt daglige brød på denne demoen.

Særlig er hovedriffet i låta «Pulled Towards Sepulchre Slumber» et stort høydepunkt på denne utgivelsen, der den bærer låta fjellstøtt fremover som en eneste stor koloss. Et ganske så upåklagelig hovedtema finnes også i den påfølgende tittellåta, men her er det heller vokalarbeidet som imponerer meg. Gloombound lykkes stort med samspillet mellom ulike typer vokal, og produksjonen gjør videre at jeg frykter at stemmene vil hjemsøke diverse mareritt fremover. Bandet klarer med andre ord å kombinere et hardt doom-trøkk med særs mørk og effektiv atmosfære.

Det eneste negative jeg har å si om ‘Astral Exhalation’, er nok at introsporet er såpass kort og forglemmelig at jeg ikke helt forstår hvorfor den ikke bare ble sammenflettet med «Pulled…». Så er det nesten litt irriterende at disse låtene ikke er inne på en mer ambsiøs og lang utgivelse. Men det får vi håpe dukker opp etter hvert. For Gloombound overbeviser meg om at de kan få til store ting i fremtiden, og de har laget en demo du bare må høre. Anbefales!

Skrevet av Alexander Lange


Meisk – Meisk DEMO

Usignert, ute på Bandcamp

Meisk er et enmannsprosjekt fra Nord-Norge som med fjorårets demo ‘Nassari Eterni’ begynte å rulle ut klassisk, lavoppløselig Bandcamp-svartmetall. Nå har en ny, selvtitulert demo landa, der prosjektet viderefører sine melodiske svartmetalltendenser.

Og noen steder får Meisk til nokså velfungerende grep. Introlåta «Tyngdekraft» har en akkordrekke og et vokalarbeid som overbeviser, og andrelåta «Svartkveita» har en melodi som treffer blink og får meg til å komme tilbake til låta stadig vekk. På sitt beste er denne demoen svært god, og den peker mot at Meisk kan nå ganske langt med sitt stilmessige fundament.

Også de to påfølgende låtene, «Verden faller» og «Sauen skal daue», har sterke øyeblikk i så måte. Men her kommer det jeg ser på som Meisks største svakhet til uttrykk. Dette er clean-vokalen, som jeg synes overbeviser lite og kommer uheldig ut både når det gjelder pitch og plassering i lydbildet.

Sånn sett leverer Meisk en noe blandet opplevelse, men på sitt beste hever det seg over det aller meste av enmannsprosjekter på Bandcamp innenfor svartmetall. Den ukjente utøveren fra nord får fram noen særdeles sterke melodiske øyeblikk, og det gjør at det blir spennende å følge prosjektet videre.

Skrevet av Alexander Lange

Mikrostrukturell evaluering: Ukas singler




Ihsahn – «Contorted Monuments»

Ute nå via Candlelight Records

«Contorted Monuments» er et av låtene fra den kommende, lille EP’en ‘Fascination Street Sessions’. Dette er et prosjekt Ihsahn, som ellers er kjent som frontfigur, gitarist og vokalist i Emperor, har kokt opp sammen med den svenske produsentguruen Jens Bogren, og lanseres den 24. mars.

Ut fra denne låta å dømme er det lite oppsiktsvekkende Ihsahn-materiale vi har i vente. Låta opererer med en hårfin og velfungerende balansegang mellom Ihsahns hardere og mer ekstremmetallske sider og de mer rocka og lette tendensene som i større grad har vært til stede siden ‘Das Seelenbrechen’ kom ut i 2013. Det ukompliserte hovedriffet holder oppe et fint momentum når det stadig popper inn, og noen stilige innslag av synth gir låta et ekstra lag av mørke de gir clean-gitarmelodien fin drahjelp. Om clean-vokalpartiet blir noe tannløst og trekker litt ned, vil jeg si at dette er en solid nok prestasjon fra Ihsahn – om han så slår meg som litt vel lite eventyrlysten.

Skrevet av Alexander Lange


Atena – «Subway Anthem» 

Ute nå via Indie Recordings

Norges ledende metalcore-crew Atena er i ferd med å gire opp. Nøyaktig hva de girer opp til har vi ikke blitt gitt beskjed om ennå, men det er temmelig nærliggende å anta at en skive er på vei. «Slip Away» fra november var en eksplosiv men intim singel som er gjennomsyret av kommersielle kvaliteter – på mange måter en av bandets mest appellerende enkeltstående låter for min egen del. «Subway Anthem» mangler kanskje litt av det ubestridelige hit-potensialet som preget forgjengeren, men dette betyr ikke at låta er noe annet enn nok en effektiv kruttsalve fra Oslo-kvartetten.

Det er langt mykere teksturer som venter oss i det vi trykker «play» på «Subway Anthem» enn hos forgjengeren, men låtas melankolske åpning faser fort over i bandets velkjente, tårnende metalcore. Som med mye annen kommersiell -core musikk på 20-tallet kan man ikke unngå å få assosiasjoner til Bring Me the Horizon, hvor perioden fra ‘Sempiternal’ og utover melder seg som en betydelig påvirkning på Atenas tyngre øyeblikk. Likevel er ikke bandet noen tro kopi av de engelske gigantene, men peprer sin nye singel med små detaljer og låtskriver-triks som springer ut av bandets egne metalcore-visjon. For min egen troner «Slip Away» fortsatt høyest av de to singlene, men «Subway Anthem» er en bunnsolid låt som uten tvil kommer til å bli tatt godt imot av både fans og nye beundrere.

Skrevet av Fredrik Schjerve


Tulus – «Snømyrkre»

Ute nå via Soulseller Records

Slippet av Tulus sin nye skive ‘Fandens Kall’ er rett rundt hjørnet, og basert på de nye singlene er det liten grunn til å forvente noen storstilte skifter i hverken låtskriving eller uttrykk. Tulus har funnet sin gren på det metalliske slektstreet, og virker meget komfortable med å levere tette og drivende black’n’roll-perler fra sin hardt-tilkjempede og velfortjente posisjon i det norske metall-hierarkiet. 

Bandets nye singel «Snømyrkre» er en drøyt to minutter-lang eksplosjon av velkjente Tulus-ismer. Drivende riff og vandrende bass støttes oppunder av staute tromme-grooves, og over det hele resiterer «Blodstrup» sin kones dystre poesi med mengder av overbevisning og karisma. «Snømyrkre» oppleves litt som å få en tettpakket snøball midt i fleisen; en frisk og freidig eksplosjon av energi i forkant av ‘Fandens Kall’.

Skrevet av Fredrik Schjerve


Maktkamp – «Tastaturkriger»

Usignert, ute på strømmetjenester

Etter et særs begivenhetsrikt 2022, der Maktkamp slapp sin eminente debutplate ‘I Affekt’ (som for øvrig fikk en 11. plass på vår liste over fjorårets beste norske metallplater) og også rakk å stå for en betydelig konsertvirksomhet, er bandet allerede klare med den nye plata ‘Caps Lock Woke Rock’ i april. Låta «Tastaturkriger» er første, brennhete smakebit.

For å si det med en gang: Mye tyder på at Maktkamp vet å treffe de riktige nervene hos lytterne sine. «Tastaturkriger» leverer mye av det jeg likte så utrolig godt med fjorårets plate; det melodiske gitarhooket er ganske så uimotståelig, refrenget ligeså, og punkånden sitter godt i låtteksten. ‘Caps Lock Woke Rock’ skal visstnok peke i en litt mer rocke-orientert retning enn ‘I Affekt’, og selv om denne låta svinger og råkker som bare det, synes jeg den også etterlater seg et spørsmål om Maktkamp sånn sett evner å fornye seg i nevneverdig grad på den nye plata. Om noen kanskje vil innvende at bandet fortsatt ligner litt vel på mye på sin åpenbare inspirasjonskilde Kvelertak, synes jeg med andre ord det blir spennende å se om de kanskje ender opp med å ligne litt vel mye på seg selv. Men det gjør uansett ikke «Tastaturkriger» noe mindre underholdende. Den må du bare høre.

Skrevet av Alexander


Blodkarsk – «Hælv Geit, Hælv Mainj»

Usignerte, ute nå på div. strømmetjenester

Blodkarsk imponerte Metallurgi-redaksjonen med utgivelsen av fjorårets debutskive ‘Rotvelt’. Bandets melodiske men rifftunge svartmetall gjorde inntrykk til tross for noe spinkle produksjonsverdier, og unngikk så vidt å havne på topp 50-lista vår over årets beste norske utgivelser. Nå er Trønder-bandet straks aktuelle med andreskiva ‘Jarpi’, og i den anledning kan vi godte oss med splittert nytt materiale i form av singelen «Hælv Geit, Hælv Mainj». 

Blodkarsk sin nye singel springer åpenbart ut av låt-hvelvet til det samme bandet som gav ut ‘Rotvelt’ i fjor. Bølger av dramatiske moll-akkorder skyller ut av høyttaleren, innpakket i en varm og dump produksjonsjobb som etterlater plenty av plass for bassen å boltre seg i. For min egen del er «Hælv Geit, Hælv Main» et tydelig steg fremover for bandet, og singelen gir meg desto mer utbytte enn det meste av materialet vi fikk servert på debutskiva. Spesielt verdt å nevne er det melodiske brekket som lyser opp låtas bro, og det fabelaktige riffet som bygger opp under låtas jagende vers.

Skrevet av Fredrik Schjerve

Metallurgiske Funn: Ukas Favoritt




Høstsol – Länge Leve Döden

Ute nå via Avantgarde Music

En av årets første virkelig store plateopplevelser kommer i form av det skandinaviske samarbeidsprosjektet Høstsol sin debutskive «Länge Leve Döden». Kvartetten huser en rekke erfarne musikere fra den norske, finske og svenske undergrunnsscenen, som kollektivt kan skilte med medlemskap i fantastiske band som ShiningAjattaraBarathrumManes og Syning. Ettersom bandet ble stiftet i 2020 kan det godt tenkes at det var pandemiens isolasjon som drev musikerne til å ta kontakt med hverandre, selv om det ikke er helt usannsynlig at dette prosjektet hadde sett dagens lys før eller siden uansett. På ‘Länge Leve Döden’ fremstår Høstsol nemlig så fullstendig samstemte i sin musikalske visjon at skiva like så godt kunne blitt utgitt av et band med 20 års, uavbrutt fartstid. 

Flakkende, eteriske stemmer lokker oss inn i åpningssporet «As Seen through the Eyes of the Prophet», før et skybrudd av melankolsk, hedensk svartmetall åpner seg over lytteren. Høstsols tilnærming til svartmetall er en sann sammensveising av sentrale strømninger fra Nordens sagnomsuste 90-tall, der tradisjonelle, melodiske og hedenske tråder fra samtlige av bandmedlemmenes hjemland veves inn i den musikalske flyten. Dersom jeg i bloggens ånd skulle hentet frem noen norske referanser, ville jeg sagt at Høstsol er som en blanding av Kampfars stormende bevegelser og dramatikk, Djevels nattlige atmosfære og Nattverds melodiske teft. 

Men disse referansene hentes kun frem for å sette de rette lytterne på sporet; Høstsol føles i stor grad som sin egen entitet på ‘Länge Leve Döden’. Det er svært vanskelig å ta innover seg den kraftige stormen som herjer gjennom høydepunktet «Det som en gång var (det kommer aldri igen)», uten å erkjenne at bandets musikk utgjør noe større enn sine bestanddeler. Heller en å vifte med alskens referanser er ‘Länge Leve Döden’ en skive som innbyr til bruk av metaforer, dette for å skildre de veldige naturkreftene som kommer til uttrykk gjennom bandets musikk. 

Ta for eksempel det nevnte høydepunktet «Det som en gång var(…)». Å lytte til denne låta er som å være strandet på en skjør og skrøpelig bark midt ute på havet i en fryktelig storm. Synth-brekket mot slutten av låta oppleves som et vindstille orkanøye, der båtens herjede mannskap i en stakket stund får undre seg over den klare og stjernespekkede nattehimmelen, før de atter en gang blir kastet ut i kamp mot de overlegne naturkreftene. En liknende behandling kunne jeg gitt samtlige av låtas fem låter, men aller helst vil jeg at folk skal oppleve skivas bildefremkallende kvaliteter på egenhånd. 

Høstsol har selv uttalt at ‘Länge Leve Döden’ er en slags hyllest til døden (hvilket egentlig ikke burde komme som noe sjokk, ref. albumtittelen), et aspekt ved skiva som best kommuniseres via Niklas Kvarforths formidable vokalprestasjon. Mannen hveser, brøler og jamrer som om han er strandet i helvetes niende sirkel, og bringer en intensitet til musikken som kun kan matches av vokalister på høyde med «Doedsadmiral» og Celebratums «Romul» innlands. Eneste kritikken jeg har å komme med er at «Parallellt Dubbelliv» – til tross for å være svært innholdsrik – ikke klarer å avslutte skiva på noe definitivt vis. Utenom dette er det lite å si på kvaliteten på Høstsols ‘Länge Leve Döden’, en bekmørk og oppslukende utgivelse fra noen av Nordens fremste svartmetall-musikere. 

Skrevet av Fredrik Schjerve

Makrostrukturell evaluering: Ukas plater




Clone Industry – Deceiver

Usignerte, ute nå på Spotify

Clone Industrys nye EP – om den i det hele tatt er ny – er en sann nostalgitripp for de av oss som vokste opp på 2000-tallet. Både den hjemmesnekra logoen, det høykontrasterte cover-bildet og det faktum at bandets eneste sosiale medium er Myspace tyder på at ‘Deceiver’ mest sannsynlig ble spilt inn rundt begynnelsen av det nye årtusenet. Til tross for dette ble utgivelsen først gjort tilgjengelig for massene i år, så siden det ikke finnes noe informasjon å oppdrive om EP-ens opprinnelses-år på nett, så får vi bare anta at den er splitter ny og skjenke den en omtale. 

For å ytterligere komplisere situasjonen, virker bandets uttrykk direkte hentet fra Myspace-epoken. Myspace fylte på 2000-tallet den rollen Bandcamp fyller i dag, i kraft av å være et nettsted der band kan utgi musikken sin fullstendig gebyrfritt og uavhengig av hvor de befinner seg på spekteret mellom amatørskap og profesjonalitet. Dette førte til en eksplosjon av ulike – for ikke å si ufullstendige – uttrykk, og Myspace-tiden var følgelig preget av både uinspirerte kopier av bedre band og merksnodige sjangerkombinasjoner. Clone Industrys uttrykk på ‘Deceiver’ er et eksempel på sistnevnte; en ubestemmelig kombinasjon av elementer fra blant annet groove, thrash og dødsmetall. 

«Ufullstendig» er også et ord man dessverre må slenge rundt seg om man skal foreta en ærlig vurdering av ‘Deceiver’. «Take This Blood» pumper ut en serie moderne døds/thrashende riff, og velger på uforståelig vis å kombinere dette med yndig kvinnevokal av Evanescencesk herkomst. «Designated Killer» klarer seg bedre på denne fronten, men blir også avsporet av den testosteronfylte og i overkant macho tilnærmingen til tekstskriving som var fullstendig altoppslukende ved årtusenskiftet. Legg inn et hagleskudd eller to og du har med et sant produkt av 2000-tallets Myspace-scene å gjøre – på godt og vondt. 

Men Clone Industry gjør også mye riktig på sin første EP. Riffene på skiva er gjennomgående solide, og bandet er åpenbart i besittelse av ferdigheter av både teknisk og kompositorisk sort. Tittelsporet er sånn sett muligens den beste demonstrasjonen av gruppas potensial, der noen seriøst smidige og kreative vendinger knyttes sammen til en innviklet konstruksjon som av alle ting sender tankene i retning Death. Gudene vet om vi noensinne kommer til å få høre mer fra Clone Industry, eller om dette kun var en dumping av filer for å bevare dem for ettertiden. ‘Deceiver’ er uansett en interessant kuriositet; et relikvie som demonstrerer mange av de tingene 2000-tallet gjorde riktig, så vel som de elementene vi gjorde godt av å etterlate i fortiden. 

Skrevet av Fredrik Schjerve


Soulless Exhaustion – Tales of Terror and Fear

Usignerte, ute nå på bandets Bandcamp

Soulless Exhaustion er et samarbeidsprosjekt mellom de anonyme musikerne «Syking» fra Norge og «Akka» fra Finland. Per metallarkivene virker det som at førstnevnte tar seg av innspilling, vokal og samtlige instrumenter, og at sistnevnte kun tar seg av tilleggs-vokal. Denne ansvarsfordelingen gjør det nærliggende å tenke at Soulless Exhaustion uttrykker «Syking» sin musikalske visjon først og fremst, selv om et flernasjonalt prosjekt som dette sjelden oppstår uten at man deler substansielle tanker og ideer rundt musikken man ønsker å lage.  

Soulless Exhaustion sitt basale uttrykk er forankret i sjangrene rå svartmetall og DSBM (depressiv, suicidal svartmetall); undersjangre som ikke akkurat er underrepresentert på den populære musikkplattformen Bandcamp. Bandet er dog ikke blant de mest typiske eksemplarene innenfor disse uttrykkene, men snur og vender på formularet akkurat nok til å distansere seg fra røkla. På debutskiva ‘Tales of Terror and Fear’ skriver bandet både mer utbrodert rå-svart på linje med landsbrødrene i Vadatajs, samt suggererende og ambient-påvirket svartmetall som er hakket vanskeligere å spore blant dagens utøvere. 

Men først må vi gjennom det aggressive og støyende åpningssporet «Atomic War». Etter en ustemt og vindskeiv gitar-introduksjon, åpner slusene seg for å slippe inn en skåldende bølge av andrebølges-svartmetall og flyalarmer. «Atomic War» er skivas desidert mest ekstreme øyeblikk, og å lytte til låta er som å kjempe mot et vassdrag mens piskende vinder slenger sur nedbør og kongler rett i trynet på deg. Deretter får vi den sjokkerende 180-graders svingen «Denial of Fate», hvor industrielle grooves og ulmende atmosfærer sender tankene i retning en form for DSBM-inspirert Godflesh, før en skjærsild av ildnende støy åpenbarer en avgrunn i midten av låta. 

«Denial of Fate» er ikke den eneste overraskende vendingen på plata, tvert imot fortsetter bandet å undersøke den rå svartmetallen fra overraskende vinkler gjennom hele skiva. «Funeral March» bygger et nedbrutt og dystopisk byggverk oppå et sample av en av Frédéric Chopins mest distinkte pianostykker; «Nightmare» introduserer drivende black’n’roll til bandets ellers dystre lynne; og «Soulless Exhaustion» er et rendyrket ambient-nummer fylt til randen av glitrende, iskrystall-synther. Denne variasjonen gjør at skiva blir litt usammenhengende og omskiftelig, men dette er ikke noen stor synd i en ofte ensformig undersjanger som rå svartmetall.

Den beste av skivas mange eksperimenter er etter min mening «Soulless Exhaustion». Låtas meditative og lydmalende synth-landskap er en flott boble å fortape seg i, og byr på en sårt tiltrengt pause fra den kvelende og dystre svartmetallen som fyller resten av skiva. Resten av skiva treffer og bommer litt om hverandre, selv om det må nevnes at skiva generelt sett befinner seg i det mer personlige og amatørmessige sjiktet av den rå svartmetallen. For fans av kølsvart og lav-oppløst Bandcamp-svartmetall byr ‘Tales of Terror and Fear’ neppe på noen grunnleggende ny opplevelse, men det finnes litt av hvert å hente i de dystre påfunnene som fyller den siste skiva til Soulless Exhaustion.

Skrevet av Fredrik Schjerve

Mikrostrukturell evaluering: Ukas singler

Uburen – «Defiance Towards Futility»

Ute via Dusktone

Det rogalandske svartmetallbandet Uburen slipper sin fjerde fullengder, ‘Usurp the Throne’, om noen dager, og den nye singelen «Defiance Towards Futility» utgjør her femtesporet. Låta består av ubestridelig, klassisk svartmetallhåndverk med skarpe, iskalde kanter, der en utrettelig trommegroove bereder grunnen for lange, standhaftige akkordrekker.

Med et litt roligere refrengparti evner Uburen å tilføre en dynamikk i låta, som likevel kan fremstå litt ensformig med sine lange versstrekk. Med to solide singler fra før blir det imidlertid spennende å høre ‘Usurp the Throne’ på vei inn i helga, og alt tyder på at det blir en plate som særlig vil kunne falle i smak hos de svartmetallhodene av oss som for eksempel har hatt glede av Immortals materiale tidligere.

Skrevet av Alexander Lange


Stargazer – «Can You Conceive It»

Ute nå via Mighty Music

Umiskjennelig, melodisk hardråkk med en og annen Iron Maiden-tendens bakt inn er oppskriften når trondheimsbandet Stargazer ruller ut sin tredje singel fra sin kommende plate. «Can You Conceive It» skal være åpningslåta på fullengderen ‘Life Will Never Be the Same’ når den lander i starten av mars måned, og er på alle måter en habil prestasjon innenfor det mer klassiske og ukompliserte metallsporet.

Corny MGP-tendenser blir kanskje litt vel tydelige i refrenget, men ellers er melodiene sterke, og ikke minst leveres en kul gitarsolo som krydder. Underholdende, melodisk metall av 80-tallsskolen er halvannen måned unna, med andre ord.

Skrevet av Alexander Lange


Tulus – «Isråk»

Ute nå via Soulseller Records

Det smått sagnomsuste svartmetallbandet Tulus annonserte nylig skive nummer syv, ‘Fandens Kall’, med slippdatoen 17. februar. I den forbindelse har de spilt inn en dokumentar om innspillingsprosessen og lagt den ut på Youtube; en film som byr på interessant innsikt i hvordan bandet har operert gjennom årenes løp. Det som mest av alt virker å kjennetegne bandets innspillingsprosess for meg etter å ha sett dokumentaren er en fullstendig mangel på overtenking, samt en lojalitet til live-innspilling som er ganske enestående med tanke på den høy-teknologiske tiden vi lever i.

Det drivende black’n’roll-riffet som åpner «Isråk» levner ingen tvil om at de samme hodene som står bak Khold også står bak Tulus. Låtas tilnærming til både groove og riffkunst er lett gjenkjennelig fra førstnevntes bunnsolide ‘Svartsyn’ fra i fjor, og når også låttekstene til begge bandene produseres av samme person (Hilde Nymoen) – ja da er det klart det kan bli vanskelig å skille de to bandene fra hverandre til tider. Likevel er det forskjeller å spore mellom de to; spesielt virker Tulus å ha et mer løssluppent og jam-aktig preg enn Khold. Dette gir seg til kjenne på «Isråk» gjennom broens svansende grooves og tilsynelatende improviserte solospill. «Isråk» er nok en solid låt fra de befarne svartmetall-veteranene i Tulus, om så litt etter boka til å komme så tett på Kholds ‘Svartsyn’.

Skrevet av Fredrik Schjerve


Slegest – «Forløysning og Rus»

Ute nå via Dark Essence Records

Om du mot formodning husker min omtale av Slegests forrige singel, «Innsikt», vil du kanskje anta at jeg også synes denne nye singelen er en smule platt på tross av et kult black’n’roll-uttrykk i bunn. Men ikke bare synes jeg «Forløysning og Rus» er bedre, men den løfter også førstesingelen ved at den får meg til å forstå bedre hva Slegest er inne på med musikken sin.

«Forløysning og Rus» er en fantastisk groovy låt, nærmest dansbar, men er samtidig omsvøpt av et mørke som gjør den til et herlig stykke metallhåndverk. Riffarbeidet er herlig, låta bygger seg opp fint på tross av å ligge trygt i den samme grooven hele veien gjennom, og ikke minst er vokalen strålende utført og dyster. Med ett ble forventningene til plata som slippes på fredag skrudd opp.

Skrevet av Alexander Lange


66crusher – «Descent»

Ute nå via Gymnocal Industries

Vestlandsbandet 66crusher er tilbake med en ny singel fra sin kommende skive ‘Limbo’, og i denne omgang er det snakk om en langt mer singelverdig sak enn forgjengeren. Der førstesingelen «Distrust» slanget seg gjennom åtte minutter med profesjonell men noe avmålt progressiv metall, er «Descent» en kompakt og eksplosiv kombinasjon av progressiv metall og thrash som går direkte for lytterens strupe.

I min omtale av «Distrust» så jeg meg nødt til å dra frem vokalist Jarle Olsvoll sin Bent Fjellestad-aktige røst og melodiske teft. Denne teften er enda kvassere på bandets nye singel, men i denne omgang konkurrerer Olsvoll med et band som også sitter med noe av betydning på hjertet. «Descent» er et godt eksempel på hvordan låtskriving og tekniske ferdigheter kan tjene et felles mål, og resultatet er en låt som i større grad fanger meg en forgjengeren. Den brutale repetisjonen av åpningstemaet som avslutter låta er spesielt fet, og det er dermed ingen tvil om at 66crusher har hevet forventningene til sin nye skive med andresingelen «Descent». 

Skrevet av Fredrik Schjerve


Jaggu – «Mindgap»

Usignerte, ute nå på div. strømmetjenester

Rett før de flippet kalenderbladet over til 2023 gav Oslo-bandet Jaggu ut en ordentlig kruttønne av en sludge/hardcore-låt kalt «Earth Murder». Singelen var den første forsmaken på bandets nye skive ‘Rites for the Damned’, og sist fredag fikk vi nok et hint om innholdet på skiva i form av andresingelen «Mindgap». På «Mindgap» beveger Jaggu seg tilbake i retning sin Mastodonske, enkeltstående singel fra 2020 «The Pit», samtidig som deres egen identitet paradoksalt nok begynner å komme tydeligere frem.

«Mindgap» er en låt som kontinuerlige kaster subtile finter i lytterens retning.  Bandets form for stoner/sludge er formskiftende og fargerik som oljesøl i vann, og resultatet er at «Mindgap» føles ut som en langt mer omfattende og variert reise enn spilletiden på fire og et halvt minutt strengt tatt burde tillate. Det virker trygt å anslå at bandet er inspirert av Mastodons tonespråk rundt ‘Crack the Skye’/’Blood Mountain’-perioden, hvilket gjør seg spesielt tydelig i det flotte instrumentalspillet som preger låtas andre halvdel. For min egen del klarer ikke «Mindgap» sin smidige sverddans å rivalisere «Earth Murder»s heseblesende kanonild, men det sier mer om kvaliteten på sistnevnte enn kvaliteten på førstnevnte. Det meste tyder på at Jaggu er klar for å ta steget til et nytt nivå på sin kommende skive, og Metallurgi-redaksjonen vil ha sitt å si om dette når ‘Rites for the Damned’ slippes 27. januar. 

Skrevet av Fredrik Schjerve

Bizarrekult – «Den Tapte Krigen»

Ute nå via Season of Mist

Nå er det kun et par uker til slippet av Bizarrekults etterlengtede andreskive ‘Den Tapte Krigen’. Siste smakebiten i forkant av slippet kommer i form av singel og tittelspor «Den Tapte Krigen», som gjør ære på prosjektets mål om å kombinere «den filosofiske dybden til de Sibirske sletter og den Norske naturens majestetiske prakt» – om så på en litt annen måte enn tidligere. Låtas utgangspunkt er en temmelig rendyrket post-svartmetallisk base, hvorover den russisk-tekstlige vokalen gir musikken et alvorstynget, tragisk skjær. Den melankolske doom-atmosfæren som brer seg utover låtas avslutning er et flott touch, og alt i alt synes jeg «Den Tapte Krigen» er en effektiv og emosjonsladet opplevelse. 

Skrevet av Fredrik Schjerve

Årets edleste norske metaller 2022: Plater (#10-#1)



Klikk her for å se plass #50-#36
Klikk her for å se plass #35-#21
Klikk her for å se plass #20-#11


#10: Ingenium – Sustenance through Death (2021)

Plateselskap: Usignert
Undersjanger: Psykedelisk/progressiv death metal

Teknisk sett ble Ingeniums ‘Sustenance through Death’ utgitt i 2021 (om enn på årets siste dag), men det hadde ikke vært snakk om å utelate skiva fra årets liste av den grunn. Trondheims-bandets smått visjonære dødsmetall kombinerer nemlig sjangerens klassiske, progressive trekk fra 90-tallet med en omfattende bruk av suggererende psykedelisk rock, og det på en måte som får kombinasjonen til å fremstå som det mest naturlige i verden. Det er lett å forestille seg at den romslige psykedelikaen kunne endt opp med å stjele fokuset fra bandets dødsmetalliske bragder, men Ingenium disker opp noen aldeles eksemplariske riffsekvenser som hindrer dette fra å skje. ‘Sustenance through Death’ er en uforglemmelig reise gjennom en av årets mest spennende og nyvinnende sjangerkombinasjoner innenfor norsk metall, og en soleklar inklusjon blant årets topp ti.

Beste låter: «Carnal Blood Boils», «The Heir of Sanity», «Orbital Decay»

Link til omtale
Strømmelink


#9: The Nika Riots – Derelict

Plateselskap: Mas-Kina Recordings
Undersjanger: Hardcore/metalcore

The Nika Riots‘ ‘Derelict’ har kanskje vært den vanskeligste skiva på denne lista å plukke ut noen favorittlåter fra. På nesten hver låt er det et eller annet gitarsegment, et eller annet skikkelig sterkt og fengende refreng eller en eller annen skikkelig tilfredsstillende hardcore-utblåsning som imponerer stort, og det gjør at det ikke er noen tvil om at denne plata er blant listas mest umiddelbart underholdende. Uttrykksmessig finner også bandet en herlig balanse mellom hardcore-sjangeren og metallelementer, og de blir som et norsk barn av mye av det band som Converge og The Dillinger Escape Plan har introdusert verden for. Så du får nesten bare høre hele plata.

Beste låter: «Dereliction Beat», «Like Swans», «Crime Tapes and Weltschmerz»

[Ikke omtalt]
Strømmelink


#8: Deathhammer – Electric Warfare

Plateselskap: Hells Headbangers Records
Undersjanger: Speed metal/blackthrash

Deathhammer har lenge vært en av de mest konsistente leverandørene av klassisk, høykvalitets ekstremmetall på norsk jord, men det betyr ikke at bandet ikke jobber overtid for å pushe håndverket sitt til enda et nytt nivå. På ‘Electric Warfare’ kombinerer bandet sin sedvanlige, heseblesende blackthrash med lengre låtformer trolig inspirert av lærdommer fra Black Vipers ‘Hellions on Fire’. De korte, kjappe sjokkene til låter som «Savage Aggressor» og «Thirst for Ritual» sidestilles med episke fartsgiganter som «Return to Sodom/ Soldiers of Darkness», og resultatet er en dynamisk skive som forundrer og forlyster, samtidig som den er fullstendig bestemt på å ta livet av deg. Det er nesten umulig å unnslippe dragsuget når ‘Electric Warfare’ settes på anlegget, og selv har jeg latt meg rive med inn i fulle gjennomlyttinger av Deathhammers foreløpige karriere-topp flere ganger enn jeg kan telle. Og flere skal det bli!

Beste låter: «Return to Sodom/Soldiers of Darkness», «Rapid Violence», «Violent Age of Bloodshed»

[Ikke omtalt]
Strømmelink


#7: Kharon – Shores of Acheron

Plateselskap: Hellstain Productions
Undersjanger: Black metal

Svartmetallen Kharon serverer på ‘Shores of Acheron’, som faktisk er bandets første plate på tross av et virke som visstnok strekker seg helt tilbake til 1989, er ikke nødvendigvis så unik eller nyskapende. Snarere er det rett og slett snakk om en helt uhyre solid bunt av svartmetallåter der et umiskjennelig svartmetallsk høyspenn forenes med et herlig riffteft og en bruk av melodier som tidvis setter musikken i dialog med de mer folketonale sidene av sjangeren. Det er snakk om en eneste stor imponerende låtskriverprestasjon, og det er utvilsomt deilig å kunne si at en svartmetallskive av såpass klassisk kaliber når såpass høyt på årets liste. Og bare se på det coveret, da.

Beste låter: «Destination Hell», «The Plague Returns to the Northlands», «The Face of Death»

[Ikke omtalt]
Strømmelink


#6: YAWN – Materialism

Plateselskap: Mindsweeper Records (eget plateselskap)
Undersjanger: Eksperimentell metall/djent

I blant støter man som lytter på en skive som fullstendig rekalibrerer forventningene dine til en bestemt sjanger. Djent-sjangeren gikk fort fra å være en yndling hos unge gitarister på det tidlige 10-tall, til å bli en uniform scene fullstendig tappet for kreativ driv og egenart. Dette var en enorm skuffelse etter det åpenbare potensialet til utgivelser som Vildhjartas ‘Måsstaden’ og Chimp Spanners ‘All Roads Lead Here’, så det er en tilsvarende enorm glede at norske YAWN har plukket opp ballen til 10-tallets største kreative drivkrefter innenfor sjangeren. Personlig mener jeg at de allerede har utkonkurrert den originale bølgens mest eksperimentelle grupper, ettersom ‘Materialism’ er en skive som fullstendig endrer forståelsen av hva djent kan være i 2022. Gjennom fire biomekaniske monstre av noen låter, forer YAWN djent-uttrykket gjennom en rekke rytmiske, tonale og elektroniske transformasjoner, og resultatet er en eksperimentell metallskive som er fullstendig uten parallell for øyeblikket – selv på den internasjonale scenen. YAWNs ‘Materialism’ et av årets friskeste pust innenfor sjangeren, og det er nesten skremmende å tenke på at dette er standarden de setter på sin aller første skive. Lytt og la deg forbløffe!

Beste låter: «Chaos I: Untelligence», «Lachrymator II: Lignite», «Lachrymator II: Tripwire», «Tokamak IV: Confluence»

Link til omtale
Strømmelink


#5: Nordjevel – Gnavhòl

Plateselskap: Indie Recordings
Undersjanger: Teknisk black metal

Så stygg, frenetisk, teknisk og flerrende svartmetall som den Nordjevel friterer lytterne sine i på ‘Gnavhòl’ skal du lete lenge etter. Imponerende musikerprestasjoner og en helt forrykende og fryktinngytende innsats fra vokalist Doedsadmiral løfter komposisjonene på denne plata til sitt fulle potensiale, og blir viktige ingredienser i en svartmetall som fremstår både fremoverlent og tro mot sjangergrunnlaget. Det er nemlig få som så effektivt klarer å formidle vederstyggeligheten som mye av svartmetallen bygger på, samtidig som at Nordjevel lykkes godt med å gi det hele et moderne fortegn med høy produksjonskvalitet og et uvanlig sentralt teknisk og avansert aspekt i musikken. Med både denne fullengderen og fjorårets kruttsterke EP ‘Fenriir’ er det uansett ingen tvil om at Nordjevel nå kan kalles en spiller i den norske svartmetallscenen man ikke kan tillate seg å unngå å sjekke ut.

Beste låter: «Of Rats and Men», «Gnavhòl», «Spores of Gnosis»

Link til omtale
Strømmelink


#4: Hypermass – Empyrean

Plateselskap: Usignert
Undersjanger: Progressiv melodisk death metal

Hypermass sin debutskive ‘Empyrean’ er en av årets mest gåsehud-fremkallende plateopplevelser. Måten åpningssporet «The Constant» bygger opp forventning via futuristiske synther og rytmisk driv, for deretter å detonere i en fargerik eksplosjon av triumferende instrumentalspill er en ypperlig introduksjon til en skive som ‘Empyrean’, og en sekvens som er garantert å dynke metallfans i den varme, nuppete følelsen vi alle jakter på gjennom vår nitide musikklytting. ‘Empyrean’ er en tilnærmet perfekt debut; en skive som leverer like godt på den umiddelbare, kommersielle fronten som på den mer dyptgripende, kreative fronten. Det finnes ingen annen skive jeg har hørt på like mye som ‘Empyrean’ i 2022, og sånn sett er det nok kun en mikroskopisk loppehårsbredd som skiller den fra utgivelsene som topper lista. Sjeldent har det fremstått som så riv, ruskende urimelig at et band har stått uten plateselskap som for Hypermass, og jeg både tror og håper at 2023 kommer til å gi bandet den oppmerksomheten de fortjener. Jeg kommer i alle fall til å anbefale dem til samtlige innenfor hørevidde.

Beste låter: «Hivemind», «The Degenerate Strain», «Behind the Leviathan», «Empyrean»

[Ikke omtalt]
Strømmelink


#3: Djevel – Naa Skrider Natten Sort

Plateselskap: Aftermath Music
Undersjanger: Black metal

Ikke nok med at Djevel skulle slippe den strålende ‘Tanker Som Rir Natten’ i fjor; i år har bandet rett og slett sluppet noe som låter større, bedre og enda mer gjennomført i form av ‘Naa skrider natten sort’, som sammen med førstnevnte plate visstnok går inn i en trilogi som står i fare for å bli urimelig bra. ‘Naa skrider natten sort’ er en time med svartmetall som egentlig ikke har et eneste svakt øyeblikk, noe som i seg selv er uhyre imponerende når Djevel også får de monumentale komposisjonene sine til å fungere så godt i sin sammenheng og rekkefølge. Det som nok kan omtales som Djevels grunnformler tukles ikke mye med på denne plata, men til gjengjeld skviser bandet alt de kan ut av dem, og spennvidden mellom aggressiv svartmetall, dunkle, suggererende strekk og melodisk prakthåndverk gjør ‘Naa skrider natten sort’ til en svært variert lytteropplevelse. Årets soleklart beste utpreget atmosfæriske norske svartmetallplate.

Beste låter: «Naar Taaken Tetner», «Kronet Av En Væpnet Haand», «I Daudens Dimme Natt»

Link til omtale
Strømmelink


#2: Vorbid – A Swan by the Edge of Mandala

Plateselskap: Indie Recordings
Undersjanger: Progressiv thrash metal

Når det kommer til det norske metallårets sterkeste progressive bidrag, så er det ingen tvil om at den bragden ble begått av Arendals Vorbid. ‘A Swan by the Edge of Mandala’ er en storstilt, konseptuell reise gjennom selvet og dets bestanddeler, akkompagnert av en form for progressiv thrash som er nesten blendende i sin kreative glød. Halsbrekkende instrumentalflukter knyttes sammen av minneverdige, melodiske tråder; det hele gjennomsyret av et rytmisk overskudd som holder lytteren i en konstant tilstand av årvåkenhet og spenning. Et ytterligere testament til gruppens kompositoriske tekke, er at den komplekse musikken danner en sammensveiset helhet hvor alt leder frem til siste akt, der «The Swan» setter punktum ved reisen på umåtelig tilfredsstillende vis. Det er rett og slett lite annet å gjøre enn å ta av seg hatten og beundre det Vorbid har fått til på ‘A Swan by the Edge of Mandala’; et landemerke innenfor norsk progmetall som trolig kommer til å være sammenliknings-idealet i årene som kommer.

Beste låter: «Union», «Ex Ante», «By the Edge of Mandala»

Link til omtale
Strømmelink


#1: Kampfar – Til Klovers Takt

Plateselskap: Indie Recordings
Undersjanger: Black metal

Det er lett å forstå hvorfor Kampfar ser på sin niende plate ‘Til Klovers Takt’ som en slags kulminasjon av det bandet har gjort tidligere, og hvorfor de omtaler det som en plate de alltid har hatt lyst til å lage. Det er ikke fordi den nødvendigvis fungerer som en slags oppsummering av alt dette nesten tretti år gamle svartmetallbandet har gjort tidligere; nei, noe av det mest imponerende med denne plata er hvordan den står så støtt som et selvstendig og avgrenset prosjekt. Snarere er det fordi det ligger en så ubestridelig, forfriskende og gjennomgående profesjonalitet innbakt i disse tre kvarterene, og at det på sett og vis fremstår helt åpenbart at det er snakk om et band som har raffinert og finslipt et allerede veletablert grunnuttrykk med en utrolig god finfølelse. Låtene på ‘Til Klovers Takt’ er rødglødende, kaotiske, melodiske, intense, folketonale, hamrende og uforutsigbare, og det at Kampfar binder disse tendensene på en spesiell måte som likevel føles så naturlig er utrolig kult. Sammen med den sterke visuelle presentasjonen og den gjennomførte tematiske innretningen gjør det ‘Til Klovers Takt’ til en herlig pakke svartmetall med ubestridelig egenart.

Derfor var det egentlig aldri noen tvil om at dette var plata Metallurgi skulle kåre til årets beste i den norske metallscenen. Så håper vi dere lytter på denne i det nye året og forbi. Godt nyttår fra oss i Metallurgi!

Beste låter: «Urkraft», «Flammen fra nord», «Dødens aperitiff»

Link til omtale
Strømmelink

Årets edleste norske metaller 2022: Plater (#35-#21)

Klikk her for å se plass #50-#36

#35: Abyssic – Brought Forth in Iniquity

Plateselskap: Osmose Productions
Undersjanger: Symfonisk funeral doom metal

‘Brought Forth in Iniquity’ er intet mindre enn en særdeles storstilt produksjon. Når det gjelder å skape en effektiv, uhyggelig og nærmest overveldende atmosfære, består Abyssic med glans på denne plata og synes å få til akkurat det de prøver på. Om plata taper litt på noen usammenhengende låtstrukturer, er det nettopp som ofte klarer å veie opp, og med det er det også klart at Abyssic langt på vei mestrer et ambisiøst og krevende sjangerlandskap. Seig og tung funeral doom metal gjøres enda mer storslått av et velimplementert symfonisk element, og dette suppleres ytterligere med mange lekre detaljer i produksjonen. Et av årets desidert mektigste metallskiver fra dette kongeriket.

Beste låter: «Chronicle of the Dead», «Mirror of Sorrow»

Link til omtale
Strømmelink


#34: Impugner – Advent of the Wretched

Plateselskap: Sentient Ruin Laboratories
Undersjanger: Death metal

En hver eneste full-lengder innenfor OSDM-paradigmet som blir utgitt på norsk mark er god grunn til å feire. Sammenliknet med våre skandinaviske brødre i øst og sør har vi et skrekkelig labert produksjonstrykk når det kommer til dødsmetall her til lands, og et hvert forsøk på å endre på dette fortjener det vi kan avse av oppmuntring, blomsterkranser og statlige subsidier. Når en norsk dødsmetall-skive i tillegg ikke bare er ålreit men helt fantastisk, ja da burde samtlige metallfans samle seg og paradere rundt i gatene med bandet hevet på sine skuldre. Impugners ‘Advent of the Wretched’ er nettopp en sånn skive; en kjapp og dødelig dose med dødsmetall skrevet av en gruppe musikere som kjenner sjangerspråket vel så bra som sitt eget morsmål.

Beste låter: «Ostracized Vitality», «Morass»

Link til omtale
Strømmelink


#33: Darkthrone – Astral Fortress

Plateselskap: Peaceville Records
Undersjanger: Heavy/doom/black metal

Man vet aldri helt hva man får når Darkthrone slipper ny plate, men like sikkert som at sola står opp om morgenen er det at man da får servert autentisk og solid kvalitetsmetall av et slag. Det gjelder naturligvis også årets bidrag, ‘Astral Fortress’, der duoen viser seg trofast mot velkjente elementer mens de fortsatt peker i en og annen ny og interessant retning. Særlig er et latent, men sentralt atmosfærisk element interessant å spore på ‘Astral Fortress’, da i en velfungerende forening med Darkthrones finfølelse for klassisk riffhåndverk. Det innebærer at Darkthrone fortsatt er og blir et interessant band å følge – hele 25 år og 20 fullengdere etter bandet så dagens lys.

Beste låter: «Caravan of Broken Ghosts», «The Sea Beneath the Seas of the Sea», «Eon 2»

Link til omtale
Strømmelink


#32: Sylvaine – Nova

Plateselskap: Season of Mist
Undersjanger: Post-metal/blackgaze

Sylvaines ‘Nova’ er så vakker at man nesten får vondt. Den Amerikansk-fødte sanger/gitaristen har aldri vært typen til å sky unna reverb-dynkede melodilinjer og eteriske harmonier, men på ‘Nova’ er estetisk skjønnhet tatt til svimlende høyder som nesten tar pusten fra en. Svartmetallens beske fjes er nesten fullstendig forvist fra Sylvaines musikk i denne omgang – kun tre av platas seks låter inneholder elementer fra sjangeren, og det i små doser. Likevel finner Sylvaine måter å gjøre musikkens kjølige og glitrende post-landskap like engasjerende som det er inviterende, hvilket er en aldri så liten bragd i en sjanger som vanligvis prioriterer sound over substans. ‘Nova’ unngår kanskje ikke denne beryktede fallemmen fullstendig, men dette oppleves ikke som noen stort problem når låter som «Nowhere, Still Somewhere» og «I Close My Eyes so I Can See» surrer sine forføreriske melodier rundt lytteren.

Beste låter: «Mono No Aware», «Nowhere, Still Somewhere», «I Close My Eyes so I Can See»

[ikke omtalt]
Strømmelink


#31: Istårn – Eschatology

Plateselskap: Usignert
Undersjanger: Progressiv/melodisk black metal

‘Eschatology’ står igjen som et av årets sterkeste norske bidrag til svartmetall av det mer progressive og melodiske slaget. På sin andreplate demonstrerer Istårn at de er i stand til å håndtere et bredt utvalg av virkemidler i den ekstremmetallske verktøykassa, og har på den måten endt opp med en uhyre solid utgivelse når det gjelder både atmosfære, melodisk teft og variasjon. ‘Eschatology’ er en type plate som fremstår som et aldri så lite gjennombrudd, og som demonstrerer et potensiale som både utnyttes og som fortsatt etterlater et inntrykk av at vi vil få enda større og fetere saker fra Istårn i fremtiden. En kruttsterk prestasjon fra bandet er det uansett.

Beste låter: «Void», «Cosmic Scar», «The Giant»

Link til omtale
Strømmelink


#30: Féleth – Divine Blight

Plateselskap: Rob Mules Records
Undersjanger: Death metal

Til å bestå av «fem glade, musikalske gutter», virker Féleth temmelig forbanna på andreskiva ‘Divine Blight’. Bevæpnet med finkalibrerte tekniske ferdigheter og et usedvanlig destruktivt, teknisk dødsmetall-formular, gir bandet seg i kast med noen av verdenssamfunnets største moderne onder, og det med et ektefølt raseri som burde sette støkken i selv den mest iskalde og samvittighetsløse autokrat. I tillegg har bandet et instinkt for fargerike, kreative instrumentalpartier som rivaliserer selve sjanger-høvdingene i Gorod, hvilket hindrer skiva fra å oppleves som en overveldende og håpløs dommedagsvisjon. Nei, tvert i mot er ‘Divine Blight’ en skive som burde inspirere til handling – en lysende fakkel kastet inn i det moderne samfunnets apatiske hule.

Beste låter: «Majesty», «The Serpent», «Casanova»

Link til omtale
Strømmelink


#29: Bolverk – Uaar

Plateselskap: Usignert
Undersjanger: Progressiv black metal

Det er nesten litt vanskelig å tro at ‘Uaar’ er en debutskive. Denne plata har nemlig en dristighet og en egenart som skiller den en del fra så å si alt annet på denne lista, og henter sin største styrke i at den er en nokså underlig plate som likevel aldri mister helt fotfeste i svartmetallens sjangerlandskap. Bolverk ruller ut den ene interessante og kule ideen etter den andre på ‘Uaar’, og gir plata si en type underholdningsverdi det ikke er så ofte man støtter på innenfor svartmetallen. Med det får vi servert et aldri så lite unikum som styrkes ytterligere av sterke musikerprestasjoner.

Beste låter: «Uaar», «Svovelpredikant»

[ikke omtalt]
Strømmelink


#28: Funeral Harvest – Redemptio

Plateselskap: Signal Rex
Undersjanger: Black metal

Da Trondheims-bandet Funeral harvest slapp sin selv-titulerte EP i 2020, var det nok de færreste av oss som forutså nettopp hvor nådeløs og brutal bandets debutskive kom til å bli. ‘Redemptio’ er en skive som formidler sitt satanistiske budskap med fullstendig overbevisning – en manisk, fremover-stormende jakt gjennom den okkulte filosofiens mørke haller. Funeral Harvests svartmetall er både hensynsløst aggressiv, hypnotiserende og repetitiv på én og samme tid, og gjennomfører sin musikalske voldshandling via ni kjappe dolkestikk. ‘Redemptio’ er et av årets mest øredøvende musikalske ritualer, og et prakteksempel på den kollektive, spirituelle psykosen som for øyeblikket herjer i Trondheims svartmetall-miljø.

Beste låter: «Fire Sermon», «Principum et Finis», «The Crimson Night Tide»

Link til omtale
Strømmelink


#27: Tottal Tømming – Om Hundre År Er Allting Brennt!!!

Plateselskap: Kannibal Records
Undersjanger: Grindcore

Oslos store grindcore-stolthet Tottal Tømming slo på stortromma i år med en fullengder etter fjorårets litt mindre ablegøyer. Dette ensemblet ledet av Morten «Sigrid Vollgraven» Müller leverer akkurat som det skal på ‘Om Hundre År Er Allting Brennt!!!’, med et ufyselig og frenetisk grindcore-uttrykk i bunn og humor og skråblikk mellom linjene. Blandingen av uhøytideligheten som gjennomsyrer alt dette bandet gjør og den høye kvaliteten på musikken er uhyre appellerende, og sånn sett er også denne plata en virkelig god videreformidler av grindcorens opprinnelige purpose. Så har vi den uforglemmelige opptellingen til 13 slag på låta «En Grønn Ælva Schnørr», som er av de mest spinnville øyeblikkene du vil høre om fra denne lista.

Beste låter: «En Grønn Ælva Schnørr», «Om Hundre År Er Allting Brent!!!»

Link til omtale
Strømmelink


#26: Reaping Flesh – Reaping Flesh

Plateselskap: Usignert
Undersjanger: Black/thrash/hardcore

Det er få skiver som vant så mange stilpoeng som Reaping Flesh sin selvtitulerte skive gjorde i 2022. Bodø-væringenes sammensmelting av crossover-thrash, døds- og svartmetallisk estetikk dukket opp fullstendig uannonsert i november, og ble en aldri så liten besettelse ut resten av kalenderåret. Det er sjeldent at et band nailer soundet sitt allerede på debuten, men de værvante medlemmene fra band som Kollwitz og Cold Mailman virker å ha visst nøyaktig hva de ønsket å få ut av studio-tiden de la ned i arbeidet med ‘Reaping Flesh’. Resultatet er en selvsikker debut som spurter gjennom en halvtime med uovertruffen, ekstremmetallisk hybridisering; og det med en energi og en rå kraft som er fullstendig avhengighetsskapende.

Beste låter: «Putrid Strife», «Dark Life»

Link til omtale
Strømmelink


#25: Once Awake – Once Awake

Plateselskap: Usignert
Undersjanger: Metalcore/groove metal

Nesten hele Once Awakes selvtitulerte skive fra i år ble sluppet i små drypp gjennom hele syv singelutgivelser fra 2021 og 2022. Med det fikk vi også gradvis servert et av årets desidert beste norske metalcore-prestasjoner, der Once Awake leverer råcatchy refrenger så vel som en brutal tyngde som tidvis gjør det fristende å omtale alt sammen som melodisk death metal. Det er ingen tvil om at vi har med et band å gjøre som har stålkontroll på håndverket de har finslipt siden debutskiva kom for fem år siden. Med det er det også regelrett uforståelig at Once Awake ikke ennå har blitt plukket opp av et plateselskap.

Beste låter: «My Deed», «Crown», «Sculpture»

Link til omtale
Strømmelink


#24: Blodhemn – Sverger hemn

Plateselskap: Dark Essence Records
Undersjanger: Black metal

Blodhemn har lenge vært en av de villeste og mest aggressivt riffende beistene innenfor norsk svartmetall. Denne siden av bandets sound er fortsatt god representert på ‘Sverger Hemn’ gjennom låter som «Vil Livet av Deg» og «Velg Din Gift», men i tillegg tar «Invisus» prosjektet sitt til noen nye og storslåtte, post-svartmetalliske høyder på sin skive fra 2022. Dette fører til noen soleklare høydepunkter i bandets diskografi til nå, som de svevende gitarlinjene og luftige blastbeatsene som fyker gjennom åpningen av «Farvel Feioey», og det nostalgiske, festivalklare refrenget som kroner avslutningssporet «Tid». ‘Sverger Hemn’ er en engasjerende, oppslukende og variert plateopplevelse som for alvor utpekte Blodhemn som en vital, kreativ kraft på den norske svartmetallscenen.

Beste låter: «Fra Djupet…», «Farvel Feioey» og «Tid»

Link til omtale
Strømmelink


#23: Askeregn – Brennende åkres grøde

Plateselskap: Terratur Possessions
Undersjanger: Black metal

Om plateselskapet Terratur Possessions ikke har hatt et like aktivt og sterkt år som i fjor, noe som godt skal gjøres uansett, har vi utvilsomt fått noe godt å bite i fra den kanten i 2022 også. Askeregns ‘Brennende åkres grøde’ er sannelig en godbit, om den så kommer med en intendert bismak av forbrente, svidde avlinger. Denne plata er et vidunderlig stykke moderne svartmetall, der det organiske går i en strålende forening med det mørke og obskure, og der produksjonen og presentasjonen gjør alt den skal for å frembringe det vederstyggelige Askeregn prøver å formidle. Platas oppbygging fortjener også særlig skryt, der bandet gjør en herlig innsats med å bygge opp til de to siste, svære låtene med et lite lass av kortere kraftplugger i første halvdel av skiva. Obligatorisk svartmetall for norske ører anno 2022!

Beste låter: «Under Dødens måne, under Djevelens sol», «I røyken fra brennende åkre», «Mitt hjerte er en navnløs grav»

Link til omtale
Strømmelink


#22: Devoid of Life – Embracing Emptiness

Plateselskap: Bringsli Productions
Undersjanger: Blackened death metal

En av årets absolutt tyngste plateopplevelser kom i form av Devoid of Lifes debutskive ‘Embracing Emptiness’. Bandets tilnærming til black/death er av de mest brutale den norske scenen har avlet frem noensinne, hvilket balanseres med en dyster melodikk og atmosfære som minner om den meditative destruksjonen til Ulcerates ‘Stare into Death and Be Still’. Bringsli Productions sin fabelaktige produksjonsjobb utstyrer bandet med kraften som trengs for å legge hele planeter i ruiner, og bandet responderer med å kverne ut noen av de mest monstrøse, dødsmetalliske formene som så dagens lys i 2022. ‘Embracing Emptiness’ er en skrekkinngytende kombinasjon av rå kraft og låtskriver-intelligens; en veritabel «apex predator» ved toppen av den metalliske rangstigen.

Beste låter: «Succumbed to Misanthrophy», «Deprivation of All», «The Grimness of Mortal Depravity»

[ikke omtalt]
Strømmelink


#21: Eternality – Dea​þ​wyrd

Plateselskap: Usignert
Undersjanger: Melodisk black metal

Å høre på ‘Dea​þ​wyrd’ er som å åpne et vindu mot det som er blitt Eternalitys mystiske og storslåtte univers. Dette er en svartmetallplate som leverer utrolig godt når det gjelder atmosfære og tematisk innretning, der tydelig inspirasjon fra band som Summoning og Wolves in the Throne Room håndteres på en måte som gjør at Eternality ender opp med å kunne vise til noe ganske egenartet. Enmannsprosjektets viktigste verktøy i så måte er utvilsomt de sterke, melankolske melodiene som gjennomgående har en skyhøy kvalitet, og som gir stemningene den siste finishen som gjør dem så dødseffektive som de er. Et av de aller beste utgivelsene fra den norske svartmetallundergrunnen i år.

Beste låter: «Towards Eternality», «Accursed Power of the Master I»

Link til omtale
Strømmelink

Årets edleste norske metaller 2022: Plater (#50-#36)



#50: In the Woods… – Diversum

Plateselskap: Soulseller Records
Undersjanger: Progressiv/melodisk death/doom

In the Woods… har alltid vært et eventyrlystent band rent uttrykksmessig, og som en konsekvens har det vært vanskelig å stadfeste hva som kan sies å være bandets signatursound – om de har noe i det hele tatt. På ‘Diversum’ virker den kreative flukten å ha roet seg noe, og resultatet er en samling låter som virker hugget ut av samme råstoff samtidig som det ivaretar In the Woods… vagt progressive tilbøyeligheter. Bandets nye vokalist Bernt Fjellestad viser seg å være en perfekt match for materialet, og hans kraftige, malmfulle røst gir musikken en gravitas som løfter det seriøse tekstmaterialet. Enkelte gnisninger i instrumentstemmene gjør at plata ikke helt klarer å måle seg med årets sterkeste norske utgivelser, men det er ingen tvil om at In the Woods… begynner å nærme seg noe virkelig uovertruffent med ‘Diversum’

Beste låter: «Moments», «The Malevolent God» og «Master of None»

Link til omtale
Strømmelink


#49: Strandhugg – Ashes of Yggdrasil

Plateselskap: Usignert
Undersjanger: Progressiv metall/djent/groove metal

På ‘Ashes of Yggdrasil’ viderefører og raffinerer Strandhugg det nokså spesielle uttrykket de frembrakte på ‘Norn’ – hele åtte år sida denne debutplata kom ut. Moderne, groovy og djent-aktig progressiv ekstremmetall glaseres her med norønn-mytologisk tematikk, og om blandingen høres underlig ut kan man likevel konstatere at Strandhugg får det til å fungere overraskende godt. I bunn ligger det også solid og hardtslående moderne metall, og da også med et og annet nikk til melodisk death metal som gir det hele en mer fengende finish.

Beste låter: «Æon», «Álögum»

[ikke omtalt]
Strømmelink


#48: Khold – Svartsyn

Plateselskap: Soulseller Records
Undersjanger: Black metal

Hamrende grooves og dyster svartmetall opptrer side om side på Kholds stilfulle og poetiske ‘Svartsyn’. Bandets uttrykk er umiskjennelig og nesten urokkelig stabilt over ‘Svartsyn’s ti låter, men subtil variering innenfor godt etablerte rammer sørger for å holde lytteren engasjert fra start til slutt. «Gard»s vokalfremførelse er brutal og dikterisk på en og samme tid, og fungerer som et hardnakket og værbitt motstykke til Djevels mer utsvevende tekstlige utflukter. Man har liten grunn til å klage over manglende innovasjon når groovene trår til så hardt som de gjør på «Ødslet Blod», eller når man innser at ingen andre band ute i den videre metallosfæren skriver svartmetall på nøyaktig samme måte som Khold.

Beste låter: «Apostel», «Evig» & «I Demonenes Bok»

[ikke omtalt]
Strømmelink


#47: Celebratum – Kollektiv Sinnssykdom

Plateselskap: Usignert
Undersjanger: Black metal

Mange av svartmetallens sider går sømløst sammen på Celebratums ‘Kollektiv Sinnssykdom’. Her får man tøffe riffbaserte seksjoner, seige, atmosfæriske strekk, potente melodier og fartsfylt teknikk uten at bandet noen ganger mister grep om et ganske veldefinert og ukomplisert svartmetalluttrykk. Det hele gjøres også litt ekstra unikt og merkelig gjennom det spesielle albumcoveret og den gode og nokså varierte vokalprestasjonen til vokalist Romul. En plate av jevn og solid kvalitet som ikke bør gå norske svartmetallhoder forbi tross ganske lite blest og oppmerksomhet rundt skiva.

Beste låter: «Brente Lik», «Arven Som Føler Oss Berettiget», «Undergangstrang»

[ikke omtalt]
Strømmelink


#46: Conspectus – Grand Revelation

Plateselskap: Holocen Records (eget plateselskap)
Undersjanger: Progressiv metall

Plateåret 2022 åpenbarte en rekke hittil ukjente talenter innenfor norsk progmetall, og Conspectus fra Ålesund er definitivt blant disse. Bandet spiller en moderne form for progmetall som legger like stor vekt på fengende refrenger som på kreative lystflukter, og skiva er som en konsekvens både lett fordøyelig og teknisk imponerende. Både produksjon visuell presentasjon og instrumentprestasjoner holder et skyhøyt, profesjonelt nivå, og det er i det store og det hele et aldri så lite mysterium at Conspectus etter flere utgivelser på dette nivået fremdeles står uten plateselskap. Det er derfor en glede å kunne rette fokuset mot denne noe oversette juvelen i årets norske metallproduksjon, samt å gi skiva en hederlig plassering på årets liste over Metallurgis favorittutgivelser.

Beste låter: «Confessional», «Morally Flexible» & «Anomaly»

Link til omtale
Strømmelink


#45: Ritual Death – Ritual Death

Plateselskap: Shadow Records
Undersjanger: Blackened death metal

Ikke mange norske metallplater fra i år – eller internasjonale for den saks skyld – ligner spesielt mye på Ritual Deaths debutplate. Dette smått mystiske bandets utgangspunkt er i og for seg et nokså gjenkjennelig blackened death metal-uttrykk, men oppå det hele ligger en brutalitet og en estetikk som også minner mye om ekstremmetallens ulike krysninger med industriell musikk. Det livnærer noen uhyre hardtslående låter, der Ritual Death hvor mye kraft som kan ligge i basal og primal ekstremmetall.

Beste låter: «Vermin», «Morbid veils of Kharon», «Nothingness without emptiness within»

Link til omtale
Strømmelink


#44: Fjøsnisse – Fjord og Fjeld

Plateselskap: Screaming Skull Records
Undersjanger: Black metal

Utelatelsen av Fjøsnisses ‘Vord’ var en av de tøffeste avgjørelsene redaksjonen ble nødt til å ta i forbindelse med fjorårets top 50. Mellom tårene og juleakevitten forbannet vi anmelder-jobbens harde kår, og skålte for tanken om at Fjøsnisse kunne finne på å gi ut en enda sterkere skive i 2022. Anders Vada må ha hørt denne skålen runge gjennom den trønderske nattelufta, for han kløyv øyeblikkelig ned fra tretoppene og satte i gang arbeidet med sin nye skive. ‘Fjord og Fjeld’ var resultatet, og sannelig er det ikke den beste skiva enmannsmusikeren har levert så langt. Skiva har en nydelig flyt fra start til slutt, og er pepret med nydelige, melodiske svartmetallperler som «Den Forlatte Kirke» og «Mektige Tinder». I år skåler vi ikke lenger for å glemme urettferdigheter eller vår egen manglende dømmekraft; vi skåler for gleden av å kunne gi Fjøsnisse en velfortjent plass blant årets beste norske utgivelser!

Beste låter: «Den Forlatte Kirke», «Mektige Tinder» og «Nattens Vind»

[ikke omtalt]
Strømmelink


#43: Sjakal – Sea of God

Plateselskap: Usignert
Undersjanger: Progressiv/melodisk death metal

‘Sea of God’ gir veldig mye av det man gjerne ønsker seg fra en debutskive fra et moderne metallband. Dette er en plate som er like brutal som den er fargesprakende, der Sjakal evner å peke i et flust av interessante retninger med sin varierte progressive ekstremmetall. Bandet lykkes ofte også med å implementere et særs effektivt melodisk element som har en tendens til å gjøre musikken ganske så fengende, og i miksturen med brutaliteten i Sjakals musikk gjør det seg utvilsomt svært godt. Når bandet også lykkes godt med lengre og ambisiøse komposisjoner, blir det utvilsomt spennende å se hva de vil være i stand til ved neste anledning.

Beste låter: «Sleeping Beast», «Solar Eclipse», «Scorched Earth»

[ikke omtalt]
Strømmelink


#42: Gjendød – I utakt med verden

Plateselskap: Hellthrasher Productions
Undersjanger: Black metal

En av de største positive overraskelsene jeg fikk som skribent ved bloggens oppstart i 2020, var elven av jagende, inspirerte melodier som fosset gjennom Gjendøds ‘Angrep’. Gjensynsgleden var derfor stor da bandet slapp ‘I Utakt med Verden’ i våres, selv om musikken som fylte skiva var så å si ugjenkjennelig fra forgjengeren. Borte var de fremover-tumlende strømmene av hektisk svartmetall, erstattet av det som best kan oppsummeres som en rolig og tankefull fottur gjennom Ulverske skogslandskaper. Gitarene på ‘I Utakt med Verden’ faller som nysnø gjennom stereo-feltet, og bassen tar rollen som ledsager i kraft av sin trygge, ufravikende tilstedeværelse. Gjendøds nyeste skive overbeviser ikke på bakgrunn av kraftfulle, uforglemmelige enkeltideer, men som følge av den subtile trolldommen den kaster over lytteren når den sildrer ut av anlegget.

Beste låter: «Skyggeslakt», «Oppreisning» & «En Bismak fra Oven»

[ikke omtalt]
Strømmelink


#41: Solus Grief – With A Last Exhale

Plateselskap: Usignert
Undersjanger: Atmosfærisk black metal

Jeg takker aldri nei til en god, atmosfærisk svartmetallplate med et lite knippe lange låter, og Solus Grief har levert nettopp det i år – og litt til. ‘With A Last Exhale’ leverer nemlig effektive, langstrukne stemninger som også så effektivt skildres på albumcoveret, men Solus Grief evner også å koke opp noe litt spesielt sett i forhold til andre prosjekter innenfor dette sjangerlandskapet. Det er en forfriskende klarhet i lydbildet, der melodiene og ikke minst bassen kommer flott og godt frem. Med det får man en uvanlig komplett atmosfærisk svartmetallpakke.

Beste låt: «With a Last Exhale»

Link til omtale
Strømmelink


#40: Simen Jakobsen Harstad – Stallo

Plateselskap: Skogsnog
Undersjanger: Progressiv rock/metall

Å høre på ‘Stallo’, er å iaktta den ufiltrerte og overstrømmende kreative prosessen til en ung og inspirert musiker. Simen Jakobsen Harstad – best kjent fra stoner/doom-duoen Golden Core – utlyser en fullstendig manglende interesse for sjanger-grenser og konvensjon på sin første soloskive, og samler like så godt tekniske etyder, tårnende stoner/prog og ECM-aktige jazzkomposisjoner under et og samme tak. Resultatet er en frisk og fascinerende skive som gjør opp for sitt manglende fokus med noen av årets mest blendende kreative bragder.

Fun fact: Til tross for at låta ikke kan sies å inneholde et sekund metall, har «Første Snø» trolig vært bloggens mest avspilte låt i hele 2022. Hva dette sier om vår kredibilitet som metall-journalister vet jeg ikke, men om du tror vi angrer på dette tar du grådig feil:)

Beste låter: «Tribus», «Stallo» & «Første Snø»<3<3<3

Link til omtale
Strømmelink


#39: Syndexioi – Sol Begravd

Plateselskap: Usignert
Undersjanger: Atmosfærisk black/doom

‘Sol Begravd’ er blant undergrunnsplatene på denne lista som kan vise til en forholdsvis betydelig internasjonal oppmerksomhet i år. Med et svært gjennomført konsept i bunn, et velfungerende og obskurt produksjonsdesign og en atmosfære som regelrett svøper plata i mystikk er det ikke spesielt vanskelig å forstå appellen, da også i form av at utgivelsen må kunne regnes som et aldri så lite unikum i år. Dette er plata for deg som vil ha et Summoning med en litt annen tematisk inngang, eller om du – som oss – kan glede deg over noe som minner en hel del om fjorårets store Metallurgi-favoritt ‘Fidelitas’ av Athar Aghanon.

Beste låter: «Clad in Tyrian Purple», «Syndexioi»

Link til omtale
Strømmelink

#38: Sahg – Born Demon

Plateselskap: Drakkar Entertainment GmBH
Undersjanger: Heavy/doom metal

I en norsk musikkscene som lider av kronisk mangel på god tradmetall, er band som Sahg verdt sin vekt i gull. Bandets kombinasjon av klassisk doom og fengende tradmetall gjør den satanistiske stikkpillen som låttekstene utgjør til en fryd å motta, og pillen smøres ytterligere inn av den fremragende røsten til gitarist/vokalist Olav Iversen. Det svartmetall-berørte coveret av Jan Eggums «Heksedans» er platas offisielle genistrek, men du finner flust av grunner til å vifte med genistempelet over ‘Born Demon’s øvrige ni låter. Gjør som babyen på albumcoveret, og søk den betryggende omfavnelsen til Norges beste satanistiske tradmetallband på ‘Born Demon’.

Beste låter: «Fall into the Fire», «Born Demon» & «Heksedans»

Link til omtale
Strømmelink


#37: Under The Oak – Rattus Norvegicus

Plateselskap: Usignert
Undersjanger: Thrash/heavy metal

Under the Oak har med ‘Rattus Norvegicus’ levert et av årets beste norske plater som sverger lojalitet til de mer tradisjonelle uttrykkene innenfor metallmusikk. Det vil si: Denne plata er som en hyllest til 80-tallsmetallens fartsfylte og aggressive hjørner, og inkluderer attpåtil et herlig riffteft og noen forbilledlige vokalprestasjoner. Når det gjelder å levere dødseffektiv og profesjonell tradmetall anno 2022 gjør Under the Oak sånn sett jobben, og vel så det – ‘Rattus Norvegicus’ underholder og imponerer med sin innebygde finfølelse for metallens bestanddeler.

Beste låter: «Inner Demon», «Rattus Norvegicus»

Link til omtale
Strømmelink


#36: Djevelkult – Drep Alle Guder

Plateselskap: Soulseller Records
Undersjanger: Black metal

Åpningssekundene av tittelsporet på Djevelkults ‘Drep Alle Guder’ forteller deg alt du trenger å vite om bandets tilnærming til svartmetall. ‘Drep Alle Guder’ fortoner seg som en halvtimelang eksplosjon av knokler og stearinlys, hvor hvert eneste riff er mer blodtørstig og skarp-kantet enn det som kom før. Bølger av krigersk ekstremmetall skyller ut av høyttalerne med faretruende hyppighet og kraft, og seilende på denne sorte sjøen finner vi vokalist «Dødsherre Xarim», som fra en synkende jolle brøler ut forbannelser og besvergelser med herjet røst. Med ‘Drep Alle Guder’ har Djevelkult gitt ut en direkte ukristelig ekstremmetallskive, som med sine snerrende riff og heseblesende tempo vil sette fans av krigersk svartmetall i lys lue.

Beste låter: «Drep Alle Guder», «I Kuldens Vold» & «Perfect Obliterate»

[ikke omtalt]
Strømmelink

Årets edleste norske metaller 2022: EP’er og demoer

Med nok et innholdsrikt år i bakspeilet er det en glede å kunne ønske velkommen til årets listesesong hos Metallurgi! Da vi startet opp bloggen i 2020 hadde vi utvilsomt ambisjoner om å holde på en stund, men det er slettes ingen selvfølge at et frivillig prosjekt som Metallurgi kommer seg helskinnet over målstreken to år på rad. Vi har definitivt truffet en og annen fartsdump i løpet av 2022, og det har tidvis vært krevende å overholde vårt egenerklærte oppdrag om å dekke samtlige norske utgivelser fra uke til uke. Det førte til en pause i dekningen og skrivingen fra mars til september. Men i de periodene det var ekstra tungt å heve fjærpennen og skru lokket av blekkhuset, så sørget kvaliteten på den norske metallproduksjonen for å holde energinivået og motet vårt oppe. Takk for det!

Det er også kjekt å se hvor mange som velger å engasjere seg i arbeidet vårt ved å lese, kommentere på og dele postene våre til venner og bekjente. Til syvende sist skapte vi bloggen fordi vi har lyst til å bidra til å bevare og styrke den norske metallkulturen, og basert på trafikken og engasjementet på siden er det åpenbart at det er flere som deler dette ønsket. En blogg er ingenting uten sine lesere, så til dere som har klikket dere inn på siden vår i løpet av 2022: takk!

Vi kjører kliss likt opplegg i år som i fjor. Det vil si at dere i dag vil kunne lese om de 20 EP’ene og de fem demoene som har fått bloggens redaksjon til å vibrere av bunnløs vellyst og begjær, mens utrullingen av årets 50 beste skiver vil foregå fra tirsdag til fredag. Det bør nevnes at enkelte av utgivelsene på lista egentlig kom ut i 2021, men såpass sent i desember at det ikke var mulig å vurdere dem til fjorårets lister. Disse utgivelsene var såpass sterke at det hadde blitt feil å ikke nevne dem overhodet, så de har blitt slengt med på årets lass i stedet. Ellers har vi også mens vi har hatt pause fulgt med på alt av utgivelser, så håpet er at vi ikke har gått glipp av noe. De utgivelsene vi ikke har skrevet om er merket med en «[ikke omtalt]».

Så uten ytterligere om og men, snikksnakk, visvas og/eller pludring: her er den beste norske metallen som ble utgitt i 2022! Først: EP’er og demoer. 

Fredrik Schjerve og Alexander Lange


Årets 20 beste norske metall-EP’er:

#20-#6 (i ubestemt rekkefølge):

Værbitt – Svartediket (Utløpet (eget plateselskap))
Råte – Where the Past and the Future Collide (FAJo Music)
Tonic Breed – Fuel the Fire (usignert)
Storm – Invincible (Indie Recordings)
Vathr – Dead & United (Edged Circle Productions)
Vandaud – Vestland (usignert)
Doedsvangr – Koinonia (Devilry Productions)
Orbiter – A Goddamn Classic (usignert)
Bailltak – Blodhevn (usignert)
Eluvian – Tales of Ymaarenth (usignert)
Enevelde – Gravgang (2021) (Terratur Productions)
I Swear Damnation – The Disobedient (usignert)
Haunted by Silhouettes – No Man Isle (Eclipse Records)
Faustian Dripfeed – G.O.D. (usignert)
Nidhög – Fjord (Whispering Voice Records)


#5: Kingseeker – Grief

Plateselskap: Bringsli Productions (eget plateselskap)
Undersjanger: Metalcore

Bare ni måneder etter lanseringen av debutplata ‘Daily Reminders’, slapp Kingseeker ‘Grief’. Dette er en EP som jeg synes bærer bud om et framoverlent band med evne og vilje til å raffinere uttrykket sitt. Her finner man solide og tilfredsstillende doser med potent metalcore, der bandet finner en god balanse mellom fengende, melankolske melodier og mer hardtslående partier og breakdowns. Vokalen fortsetter å imponere, produksjonen leverer et særdeles godt trøkk og konseptualiseringen av sorgens faser fungerer. Med det er det ingen tvil om at Kingseeker blir et interessant band å følge i årene fremover.

Link til omtale
Strømmelink


#4: She Said Destroy – Bleeding Fiction II: Child of Tomorrow

Plateselskap: Mas-Kina Productions (eget plateselskap)
Undersjanger: Post-metal

Med ‘Bleeding Fiction II: Child of Tomorrow’ har She Said Destroy levert en annerledes men vel så sterk oppfølger til deres post-metalliske landemerke fra 2012. De melodiske post-hardcore og emo-elementene som pyntet i kantene på fjorårets ‘Succession’ gjøres her til hovedattraksjoner, og stables sammen til en storstilt konstruksjon som er like overveldende som den er uendelig lyttbar. ‘Bleeding Fiction II’ er både nostalgisk, melankolsk, tung og vakker, og nok en inspirerende leveranse fra et band som virkelig synes å ha funnet sin kreative nerve.

Link til omtale
Strømmelink


#3: Våde – Spirals

Plateselskap: Usignert
Undersjanger: Progressiv death metal

‘Spirals’, som er debututgivelsen til Våde, oser av både tyngde og lekenhet, og syr sammen ulike tendenser fra ekstremmetallens underskog ved hjelp av sterke musikerprestasjoner. Her snakker vi en salig blanding av nærmest dansbare grooves, brutale, sterke riff og en velfungerende mørk estetikk over det hele. Om band som Meshuggah og Ulcerate er en del av ditt daglige brød og du vil høre et fett norsk bidrag til den typen metallmusikk de er fanebærere for, er du nesten nødt til å høre ‘Spirals’. Om Våde har noe å gå på for å definere en klar egenart, representerer denne EP’en i alle fall en bunnsolid grunnmur for nettopp det.

Link til omtale
Strømmelink


#2: Defect Designer – Neanderthal

Plateselskap: Transcending Obscurity Records
Undersjanger: Eksperimentell grindcore

Om du er av typen som livnærer din skrott med injeksjoner fulle av metall-universets særeste og mest besynderlige miksturer, så kan du forlenge levealderen din betydelig med en svipptur innom Defect Designers EP fra 2022. ‘Neanderthal’ er en EP som aktivt motsetter seg kategorisering ved hjelp av sjangerbenevnelser, og musikkens psykotiske, ravgale natur kan best beskrives ved å henvende til platens cover. Det eneste jeg egentlig kan bekrefte med sikkerhet, er at skiva synes å inneholde noe grindcore og dødsmetall. Dette, og at den er en av de mest maniske og fascinerende utgivelsene den norske metallscenen hostet opp i løpet av 2022.

[ikke omtalt]
Strømmelink


#1: Dødskvad – Krønike II

Plateselskap: Caligari Records
Undersjanger: Death metal

‘Krønike II’ er som et lydspor til blodsutgytelsen på middelalderens slagmarker. Det er en EP der Dødskvad demonstrerer hvordan death metal kan være utpreget atmosfærisk, og det uten at uttrykket mister tenner eller brutalitet – snarere tvert i mot. ‘Krønike II’ låter beinhardt og utilgivelig, og får ikke minst god hjelp av en produksjon som blant annet gir trommelyden en herlig råskap og vokalen en obskur og nærmest fryktinngytende karakter. Et av de beste norske death metal-prestasjonene i 2022.

Link til omtale
Strømmelink


Årets fem beste norske metall-demoer (i ubestemt rekkefølge):

Corroder – Tombs of Terror

Ekstremthrash-bandet Corroder landet allerede i fjor en plass på Metallurgis demo-liste på bakgrunnen av den dødspotente utgivelsen ‘Demo 2021’. På årets demo foretok bandet dog et sprang i utviklingen som etterlot forløperen – og mesteparten av konkurransen – fullstendig i støvet. ‘Tombs of Terror’ bevitner et band som formelig tørster etter blod, og som absorberer stadig mer mørk energi fra skjæringspunktet mellom thrash og dødsmetall.

Strømmelink

Avmakt – Demo 2021 (2021)

En av de absolutt flotteste pakkene som lå under juletreet 24. desember 2021, var den sydende, snerrende og støyende demoen til svartmetallbandet Avmakt. ‘Demo 2021’ er en gjennomgående ortodoks og tradisjonell affære, hvilket er nøyaktig det man burde ønske fra medlemmer av band som Abhorration, Dødskvad, Obliteration og Condor. Langstrakt, suggererende og likesåfullt aggressiv; ‘Demo 2021’ er en stilren utgivelse fra en gruppe musikere som er eksperter på sitt felt.

Strømmelink


Nattehimmel – The Night Sky Beckons

Nattehimmels ‘The Night Sky Beckons’ er også en stilren demoutgivelse; spørsmålet er bare nøyaktig hvilken stil det dreier seg om. Astronomisk svartmetall? Kopernikansk svartmetall? I realiteten kan nok bandet sies å ha funnet frem til en fruktbar overlapping mellom svartmetall og episk doom, men kombinert med demoens fullkomne visuelle utforming oppstår det et helhetsuttrykk som ikke med enkelthet lar seg redusere til sine bestanddeler. ‘The Night Sky Beckons’ er en skive som gjenskaper følelsen av å glane opp i et opplyst stjernehav, og byr på en opplevelse om går langt utover det en har grunn til å forvente fra en demo-utgivelse.

Strømmelink


Forbidden – Corroded Eye Sockets

Death metal-prosjektet Forbidden slapp hele tre demoer i perioden april-juni i år, men det er den første av disse, ‘Corroded Eye Sockets’, som imponerer mest. Her plukkes tråden opp fra den vel så gode selvtitulerte demoen fra i fjor, da i form av at man får en ganske kort og brutal dose med teknisk og uhyre obskur death metal. Her får de lave frekvensene regjere slik at de korte låtene får det til å høres ut som man opplever et jordskjelv i en tjukk, tjukk tåke – da med henvisning til at massetettheten i den feite lyden ofte gjør det vanskelig å høre alt sammen, på en fascinerende måte. Det er uhyre tungt, ordentlig brutalt og egentlig nokså unikt.

Strømmelink


Horrifier – Howl from the Grave Demo 2022

Litt som Abhorration, Filthdigger og Nithe gjorde i fjor, har Horrifier sluppet en demo i år der man simpelthen kan glede seg over umiskjennelig og upåklagelig death metal-håndverk. Her får man servert det ene hamrende, solide riffet etter det andre, og ikke minst gjøres det her klart at Horrifier har en sterk følelse for dødsmetallens groove-elementer og råskapen i gamle produksjoner innenfor sjangeren. Det er som en klar hyllest til death metal av den gamle skolen, og når det gjøres så godt trenger man heller ikke noe mer. Et innmari brutalt og fint kvarter enhver undergrunnsentusiast bør sjekke ut.

Strømmelink