Grunnet mangel på utgave av favorittspalten forrige uke omtaler vi to favoritter denne uka.
Corroder – Tombs of Terror
Usignerte, ute nå på bandets Bandcamp
Trondheimsbandet Corroder utmerket seg i 2021 som en av de bedre demo-bandene innenfor den norske undergrunnen. Debut-utgivelsen ‘Demo 2021’ var et heseblesende vådeskudd av sann old-school thrashmetall, godt forsterket av dødsmetallisk tyngde og semi-progressive, tekniske impulser. Samtlige undergrunnshoder med et øre for tradisjonsrik ekstremmetall ville ha kommet frem til konklusjonen at gutta i Corroder har velutviklede instinkter for thrashmetalliske prinsipper, bare ved å skumme gjennom ‘Demo 2021’. På sin nye demo ‘Tombs of Terror’ presenterer Corroder dog et evolusjonært hopp som fortoner seg som en helt naturlig forlengelse av debuten, men som likevel bør klassifiseres som en svært spesiell begivenhet.
I min omtale av debuten ‘Demo 2021’ fra i fjor identifiserte jeg mange av de uttrykksmessige tendensene som fremdeles styrer skuta på ‘Tombs of Terror’. Det jeg dog ikke forutså, var nøyaktig hvor langt Corroder skulle klare å strekke disse impulsene på kun et halvt år. Thrashmetallen er lynende rask og hensynsløs som tidligere, men dødsmetallen og de eventyrlystne impulsene har blitt en så sentral del av uttrykksmessige puslespillet at det ikke lenger er naturlig å sette dem i bås med Nekromantheon. Det virker nå som at bandet heller strekker seg i retning den type ekstremmetallisk håndverksmestring som Abhorration demonstrerte på fjorårets ‘After Winter Comes War’ – om ikke i uttrykk, så i etos.
Corroders ildnende ekstrem-thrash kommer byksende ut av portene med uforminsket kraft på åpningssporet og singelen «Living Hell». Bandet spiller som en samlet enhet, og med den uhemmede driven og tælen som igjen satte den norske undergrunnsscenen på kartet ved begynnelsen av 2010-tallet. Demoens høydepunkt får vi allerede på spor nummer to, «Scorn for Scorn», som fra sitt utgangspunkt i klassisk, heksende thrashmetall skjener inn i en bro som formelig eksploderer av pur artistisk id. Kreativ gitaristisk tenkning møter trommis Ola Langlis ravgale invensjoner, og sammen danner de en særegen og hektisk verteks som får de ekstremmetalliske nervesentrene til å fyre av i rekordhastighet.
Det frenetiske tempoet opprettholdes på den korte døds/thrash-cocktailen «At One with Chaos», før demoen rundes av via ytterligere to høydepunkter. «Death Throes» skyter rikosjetterende power chords rundt i alle retninger, og krones av en bro som blander dødsmetallisk tyngde og alarmerende frekvenser til slående, atmosfærisk effekt. «Tombs of Terror» er deretter nok et utskytningspunkt for Corroder, ettersom den legger ut med en krigsmetallisk intensitet som utstyrer bandets allerede varierte arsenal med nok et dødelig våpen.
Eksperten på alt som faller under sjangrene thrash og dødsmetall, Grizzly Butts, har uttalt at den beste dødsmetallen skrives av band som angriper sjangeren fra en bakgrunn i tradisjonell thrash. Denne teorien styrkes av utgivelser som Abhorrations ‘After Winter Comes War’ og Corroders ‘Tombs of Terror’, som begge blander sjangrene med en manisk glød som er sjelden og verdifull vare i det moderne metall-landskapet – norsk som internasjonalt. Jeg påstår ikke på noen som helst måte at ‘Tombs of Terror’ er en moderne klassiker eller en full realisering av potensialet til Corroder, den tøyles litt for mye av demo-formatets noe u-substansielle karakteristikker til å rettferdiggjøre den type uttalelser. Det er dog ingen grunn til å legge skjul på at Corroder med ‘Tombs of Terror’ kan ha kuppet den norske demo-tronen allerede i januar, og at internasjonale øyer burde se til Norge når de ser etter tradisjonsrik og mesterlig døds- og thrashmetall i tiden som kommer. Anbefales!
Skrevet av Fredrik Schjerve
Dødskvad – Krønike II
Ute nå via Caligari Records
Dødskvad er en nokså fersk death metal-trio fra Oslo bestående av medlemmer med bakgrunn fra blant annet Obliteration. Bandet slapp demoen ‘Krønike I’ i 2020, og etter å ha blitt signert på amerikanske Caligari Records, har bandet nå fulgt opp denne med EP’en ‘Krønike II’. Med det serveres 25 nye minutter med blytung, brutal og fryktinngytende middelaldermetall.
På ‘Krønike II’ styrkes og videreføres uttrykket som ble etablert på forgjengeren, og er en atmosfærisk death metal-utgivelse i at den virkelig klarer å kommunisere en middelaldersk brutalitet og jævlighet på effektivt vis. Denne EP’en stinker av slagmarkers blod og gjørme, den oser av den uendelige kulda i mørke fangehull, og musikken låter så buldrende og upolert at det i alle fall føles ut som man får De mørke århundrers ugjestmildhet slengt fysisk i trynet. Dødskvads store prestasjon er helt klart at de klarer å levere slike inntrykk med utgangspunkt i et egentlig ganske tradisjonstro death metal-uttrykk. Brutale, streite riff, obskur growle-vokal og tungt trommespill er det som stort sett driver låtene fremover. Men i stedet for at dette bare munner ut i anonym dødsmetall, gjør bandet noen virkelig kule grep – særlig i produksjonen – for å oppdrive en klar egenart. Mye handler nok om trommene og bassen, som smelter sammen i en rå, naken og usminket enhet som leverer et beinhardt og rumlende trøkk.
Men kvaliteten løftes naturligvis også av at det rene death metal-håndverket også er svært godt. Dødskvad utviser en høy grad av forståelse for sjangerens grunnformler, og ‘Krønike II’ kjennetegnes i det hele tatt av svært overbevisende låtskriverprestasjoner i bunn. Det hele åpner for eksempel kruttsterkt med «Dommedagens Lyre», der et utilgivelig tøft og tungt hovedriff baner vei for en komposisjon der variert trommespill, hyppige temposkifter og sporadiske gitarsoloer er noe av det som holder interessen oppe hele veien gjennom.
Dødskvad gjør et interessant grep ved å la små ambient-snutter fungere som overganger mellom låtene. Sammen med effektene som tilslører vokalen, bidrar disse på effektivt vis til at ‘Krønike II’ bærer med seg en side som nesten føles litt åndelig og okkult. Snuttene er i noen tilfeller såpass korte at de egentlig ikke har spesielt mye for seg, men i utgangspunktet fungerer de godt som pusterom mellom de brutale slagene, og ikke minst leverer de på sitt beste en god dose mørk atmosfære ved å fremstå som godt og inspirert ambient-håndverk. Overgangen mellom «Dommedagens Lyre» og den litt tyngre, lengre og mer drivende «Etterlatt til Ulver» er for eksempel helt strålende, og de dissonante pianotangentene som avløser sistnevnte låt er også et smakfullt og positivt overraskende grep.
EP’ens svakeste ledd er sannsynligvis låta «Jakten», noe som skyldes den enkle grunn at den bringer litt lite nytt og spennende i forhold til de to foregående låtene. Avslutningslåta «Verdenstreets Rot» er imidlertid en sann vitamininnsprøytning, og overrasker på kult vis ved å bringe inn elementer som kan minne om både doom-metall og svartmetall. Det skjer i form av at den dødsmetallske brutaliteten her viker litt for et kaldere, tregere og mer melodisk uttrykk. Et Blut Aus Nord-aktig tema får boltre seg under det traskende tempoet og får alt til å føles enda litt mer okkult og ondskapsfullt, og deretter får man rett og slett høre Dødskvad på sitt desidert vakreste når klare gitarleads lyser opp lydbildet. Illusjonen brytes imidlertid, og mørke synther får ganske raskt dominere lydbildet og lede lytteren ned i avgrunnen – med ett har man fått servert et siste, bredt repertoar av atmosfære som fremstår ordentlig friskt og kult.
Og med det kan man konstatere at vi med ‘Krønike II’ sannsynligvis har fått servert et sant høydepunkt på EP-fronten i år. Dødskvad mestrer for det første et solid og tradisjonstro death metal-uttrykk på svært profesjonelt vis, og videre – og kanskje viktigst av alt – styrker de med denne EP’en en egenart som var beundringsverdig allerede fra før. For det ligger en nokså unik energi i ‘Krønike II’, og den kommuniserer en voldsom, middelaldersk atmosfære på en måte som både underholder og fascinerer. I så måte har vi også med en EP å gjøre som bidrar med noe ganske spesielt inn i den norske metallscenen.
Connect the Circle slapp debuten sin ‘This is Madness’ i februar 2020, som med tanke på at Metallurgi ble opprettet i oktober samme år betyr at den gikk eders ydmyke skribenter hus forbi. Knappe to år senere har vi blitt servert en ny mulighet på å stifte bekjentskap med gruppen, i form av andreskiva ‘Mother of Evil’. Bandet virker å ha funnet et godt arbeidstempo – raskt nok til at prosjektet ikke viskes ut av det kollektive minnet mellom utgivelser, men sakte nok til at låtene får tid til å vokse inn i tilfredsstillende rike og detaljerte arrangementer.
Bandet har nevnt at andreskiva både er tyngre og mer progressiv enn debuten – et utsagn jeg ikke har noe problem med å stille meg bak. Bandets grunnvoll er fremdeles klassiske former for progressiv metall, men man finner også stadige innslag av den mørke, moderne progmetallens fokus på groovy og tung rytmikk. Dette er dog kun utgangspunktet bandet opererer ut ifra, og samtlige av låtene på ‘Mother of Evil’ byr på noe annet enn låtene rundt seg hva gjelder instrumentering, tematikk og tonalitet. Med andre ord er plata akkurat så mangefasettert som en prog-skive helst bør være for å fremkalle nysgjerrighet og eventyrlyst hos lytteren.
«The Legend of Becky Cotton» byr umiddelbart på noe av skivas tyngste materiale, med et åpningsriff som oser aldri så lite av melodeath, samt et parti i andre halvdel som best kan klassifiseres som et semi-breakdown. Over disse turbulente strømmene finner vi den robuste baryton-stemmen til Arild Fevang, som fra et utgangspunkt i rock og metall tidvis strekker seg ut i en teatralsk dramatikk som kan minne om tidlig Candlemass. «34 Million-Mile-Mission» er påfallende tradmetallisk sammenliknet med åpningssporet, med et allsang-verdig refreng og et orgelspor som bidrar til å fylle ut arrangementet. Platas første halvdel avsluttes så med platas to høyest-ruvende topper, nemlig det imponerende fin-tunede og effektive tittelsporet og den Terra Odium-aktige «1519», som med sine to fengende refrenger skrur skivas lyttbarhet opp på maks.
Etter en meget sterk første halvdel kan ikke B-siden – foruten enkelte strekk – unnvære å komme til kort. «Flat Moon Army» er en velmenende nedrivning av velkjent, manipulativ politisk retorikk, men de halvhjertede King Diamond-hylene og en helhetlig underveldende vokalprestasjon hindrer premisset fra å oppnå særlig tyngde. «Evel Knievel» og «When the King Cried» strever også med sitt; førstnevnte taper mye av momentumet bygget opp av de Judas Priest-aktige versene til broens dur-pregede banaliteter, og sistnevnte sliter rett og slett med å feste seg i minnet i forhold til de uanstrengt fengende låtene på side A. «The Shade» kan dermed sies å være livbøyen i platas andre halvdel, med sitt flotte refreng og sine teatralske, dynamiske utsving.
Til tross for B-sidens svakheter skal det sies at min totale opplevelse av ‘Mother of Evil’ er positiv. Låter som «Mother of Evil» og «1519» vil trolig stå som noen av de sterkere eksemplene på norsk, klassisk progmetall ved årets ende, og jeg har ingen problemer med å se for meg at mer ihuga fans av sjangeren vil være mektig fornøyd med det Connect the Circle har fått til på sin andreskive. Personlig er jeg veldig spent på hva bandet kan finne på å gjøre på en eventuell tredjeskive, og jeg har et stort håp om at de vil klare å rette ut noen av de låtmessige ujevnhetene og levere en gjennomgående storartet plateopplevelse. Makter de dette vil de nok fort kunne bli en essensiell spillebrikke i det moderne norske progmetall-landskapet, en tradisjonelt forankret motpart til noen av de mer futuristiske ungfolene (som f.eks Leprous) som regjerer for øyeblikket. Anbefales!
Skrevet av Fredrik Schjerve
Flashing Thunder – Crazy Strike
Usignert, ute på strømmetjenester
Jeg har nok ikke tenkt så mye på hvor godt tung og kaotisk metallmusikk kan reflektere følelsen av å sitte i et smått, klassisk krigsfly, men Flashing Thunder gjør meg i alle fall mer overbevist når de gjør et forsøk på ‘Crazy Strike’. Denne duoen har holdt på ca. siden de slapp debuten ‘Drawn to Fire’ i 2015, og formidler tematikken sin gjennom en type metall som har en tydelig forankring i 70- og 80-tallets tradisjonelle uttrykk, men som bærer et like tydelig preg av mer moderne og tung sludge-metall. Hint til inspirasjon særlig fra Mastodon – uten at jeg vet om Flashing Thunder i det hele tatt har hørt på dem – er blant annet tydelig gjennom både Troy Sanders- og Brent Hinds-aktig vokal, men tidvis med en ekstra dose tyngde som kan sende assossiasjoner til noe så voldsomt som High on Fire.
Og ‘Crazy Strike’ åpner også skikkelig sterkt med slike elementer. Åpnings- og tittellåta viser Flashing Thunder fra noen av sine beste sider når det gjelder gitarlyd, riff, tungt trommespill og et kaotisk preg som komplementerer gaulevokalen på utsøkt vis. «Scars» og «Weak as Hell» fortsetter seiersrekken i så måte, og førstnevnte kvalifiserer seg muligens til albumets beste låt der et lekkert solskinnshook får sneket seg under tyngden av de voldsomme gitarene og basstrommene. «Throne Pretender» er videre et vellykket forsøk på en hakket mer lavmælt låt der preget fra tradisjonell tungmetall er mer iøyenfallende.
Så er ‘Crazy Strike’ like fullt en plate som for meg deler seg ganske på midten når det gjelder kvalitet. Andre halvdel av plata byr som den første helt klart på en del sterke øyeblikk, men komposisjonene er ikke like gode og presise, og den energiske vokalen fortoner seg etter hvert som litt slitsom over uttrykkene fremfor å tilføye et tøft element. Den Ghost-aktige power-balladen «Roll the Thunder» har i utgangspunktet for eksempel en del for seg, men blir alt for lang, og i «Dr. Knowledge» og «Time After Time» synes jeg gaulingen gjør musikken en bjørnetjeneste. Den korte avslutningen «Destroy» synes jeg er albumets svakeste ledd, der den etter en for så vidt lovende intro henger seg fast i et riff og noen vokalfraser som fremstår i overkant banale.
Det er synd, for første halvdel av ‘Crazy Strike’ byr på en rekke tøffe og sterke øyeblikk som overbeviser. Dette gjør imidlertid også at plata er en forholdsvis sterk prestasjon fra Flashing Thunder all den tid de ikke lykkes helt i andre ledd og den nok ikke utmerker seg spesielt mye stilmessig – ‘Crazy Strike’ anbefales for alle fans av tung, ukomplisert og rendyrket metall.
Skrevet av Alexander Lange
Kráka – Winter Solstice Demo / Fog Above the Forest
Usignert, ute på Bandcamp
Svartmetallprosjektet Kráka slapp to små utgivelser i overgangen til det nye året: demoen ‘Winter Solstice’ og den litt lengre EP’en ‘Fog Above the Forest’. De er prosjektets første livstegn, og musikken er tydelig forankret i et rått og atmosfærisk svartmetalluttrykk som formidles gjennom korte og nokså enkle komposisjoner.
Krákas musikk preges kanskje mest av den beske lo-fi-vokalen som gjennomgående fortoner seg som desperate hyl, og som i sin skjørhet og råskap nærmest fremstår som et instrument i seg selv – det faktiske innholdet i vokalfrasene er i alle fall ikke mulig å oppdrive. Vokalen er også Krákas desidert største styrke på begge disse utgivelsene, og aller best er det nok på demoens første låt «Snowfall and Blood» som også er Krákas sterkeste. Her maner vår ukjente utøver frem en atmosfære lik dem jeg nøt i fjorårets utgivelser fra prosjekter som Blutumhang og Chalice Ablaze, og det med hjelp av et ondskapsfullt, smått folkmetallsk og nærmest hypnotisk gitartema som ligger som fundament for komposisjonen.
Sterke øyeblikk finnes imidlertid også ellers på både ‘Winter Solstice’ og ‘Fog Above the Forest’. På førstnevnte byr Kráka riktignok kun på bare én låt til, «Dreams Encased in Ice», men denne fullbyrder en sterk – om enn ganske kort – demo og komplementerer førstelåta fint med et mer typisk norsk andrebølges svartmetalluttrykk. Slike tradisjonelle tendenser er det også flest av på ‘Fog Above the Forest’, all den tid Kráka tviholder på det lavoppløselige preget og den mer særegne vokalstilen.
‘Fog Above the Forest’ imponerer nok likevel ikke like mye som demoen, av den enkle grunn at kvaliteten på riffene ikke er like gjennomgående høy og Krákas enkle uttrykk muligens eksponeres som litt ensformig og lite slitesterkt. Jeg synes for eksempel det åpner litt uinspirert med tittellåta, selv om den like fullt styrker seg like fullt med noen kule riff i andre enden, og selv om «Wanderer in Cursed Lands» er en kul, Darkthronesk doom-flørt a la «Quintessence», holder den seg nok ikke interessant nok hele veien gjennom.
Interluden «Doors of Corvidae» er et fint avbrekk med noen kule perkusjonseffekter, og «Raven of Black Sorrows» og avslutningslåta «Snow Shrouds All», som utvikler seg fra en lavmælt svartmetallåt til en kaotisk avslutning, byr riktignok på noen gode partier. Men jeg synes ikke det evinnelige mørket som kommuniseres gjennom lo-fi-preget på demoen setter seg like godt her – snarere savner man kanskje en noe mer finslipt produksjon fordi nytten av den som Kráka har endt opp med ikke er like iøyenfallende. Det gjør ikke Kráka til et lite interessant prosjekt; snarere tvert i mot vitner disse to utgivelsene om mye potensiale. Men like fullt åpenbares det tydelig hvor prosjektets styrker og svakheter ligger.
Skrevet av Alexander Lange
Heads of Hydra – Waste
Usignerte, ute nå på div. strømmetjenester
Heads of Hydra er et metallband fra Rogaland som operer i krysningspunktet mellom melodisk dødsmetall og thrashmetall med et bankende tradmetall-hjerte. Gruppa gav i løpet av 2021 ut en rekke singler som samtlige gikk Metallurgi hus forbi, hvilket gjør det nødvendig at vi bryter våre egne retningslinjer og skriver en omtale av en dobbel singel som ble utgitt helt tilbake i oktober. ‘Waste’ demonstrerer et band som har mye av det låtskriver-tekniske og uttrykksmessige på plass allerede, men som kunne hatt utbytte av å raffinere disse ørlite granne mer før de begir seg ut på sin første full-lengder.
Hovedattraksjonen er uten tvil den syv minutter lange «Waste», som med sine mange ulike deler og elementer er et akkurat passe mange-hodet beist til å gjøre ære på bandets navn. De fengende og distinkte riffene som befolker låtas første halvdel har åpenbare røtter i trashende dødsmetall (hvilket fremheves av de growlede vokalene), men har ofte en tradmetallisk kant som setter dem i forbindelse med den greske ekstremmetall-scenen og dens særegenheter. Denne klassiske trad-tyngden får enda mer å si for låtas bro, som lener seg litt i overkant i retning rock og metall til å gi mening sett i lys av resten av låtas ekstremitet.
Denne drakampen mellom trad og ekstremmetall forsetter å utspille seg på «Execution». Åpningens tyngde og harmoniserte gitarer tilhører åpenbart førstnevnte, men det påfølgende versriffet har en brutal thrashmetall-kant som umiddelbart skyver låta vekk fra spandexbuksenes tidsalder. Denne mellomsjanger-konflikten trenger ikke nødvendigvis oppleves som noe negativt, men jeg har fortsatt på følelsen av at Heads of Hydra har mer å gå på når det kommer til å justere sammensetningen for maksimal gjennomslagskraft. «Waste» og «Execution» er to tilfredsstillende doser med fengende tyngde og ekstremitet, og markerer Heads of Hydra som en gruppe det skal bli spennende å følge nøyere med på fremover.
Skrevet av Fredrik Schjerve
Color for a Blind Man – Anathema
Usignerte, ute nå på div. strømmetjenester
Solomusikeren bak Color for a Blind Man uttrykker i sin Spotify-bio at hans sinn og musikalske preferanser er for kaotiske til å settes i én enkelt sjangers tjeneste. Dette reflekteres gjennom mannens utgivelser – EPen ‘Cold Blood Medicine’ kombinerer metall og elektronisk musikk, og andre låter tar igjen for seg urelaterte uttrykk som folk-ballader og melodisk dødsmetall – hvorav den nyeste er ‘Anathema’ fra slutten av desember. Musikken på ‘Anathema’ har vanskelig for å la seg sette i en enkel bås, men inneholder for observante lyttere noen hint til i alle fall hvilket tiår prosjektet er inspirert av.
Det første hintet kommer allerede i de første sekundene av åpningslåta «Endless Spinning Loom», som virker å springe ut ifra det samme auditive universet som ga oss System of a Downs «Toxicity». Til tross for at låta løper av gårde i mange ulike retninger etter denne mulige referansen, beholder den alltid forbindelsen til perioden «Toxicity» stammer fra, nemlig fra 90-tallet og inn i det tidlige 2000-tall. Vage allusjoner til Toolsk rytmikk og riffing forsterker denne tilknytningen, og det samme gjør den noe alternativ rock-pregede vokalen til Vegard Fotland. Den siste biten i det uttrykksmessige puslespillet er en sporadisk og impulsiv kreativitet som sender tankene i retning bandets uttalte inspirasjonskilde i Primus, samt mer moderne sjanger-agnostiske band som Thy Catafalque.
Den brutale og growlede broen på «Endless Spinning Loom» og det avsluttende refrenget må fort gi plass til «Like Cattle», som er en mye mer innadvendt og meditativ affære – i alle fall til å begynne med. Melankolske, psykedeliske gitarfraser veves som av en musikalsk rokk gjennom låtas første halvdel, før eksentriske ledegitarer og et knusende riff klipper over snoren og sender oss ut i nok en sjanger-agnostisk villmark. «A Way Out» avslutter så EP-en på lite forløsende vis, med en halvhjertet jam-sekvens og en knapp låtform som ikke makter å utnytte potensialet til progressive metallfaktene som preger midtpartiet.
‘Anathema’ er en kort EP som oppleves mer som et utløp for Color for a Blind Mans nylige musikalske ideer heller enn en komplett og fullverdig utgivelse i seg selv. Produksjonen har en hjemmestudio-kvalitet over seg i den forståelse at den har en del ubalanser, men har også nok gode ideer til å gi inntrykk av at Vegard Fotland vet hva han vil med musikken sin. ‘Anathema’ kan dermed ansees å være et snaut men fascinerende øyeblikksbilde av hvor Color for a Blind Man befinner seg for øyeblikket, og er en solid nok lytt for fans av alternative og progressive retninger innenfor 90-tallets rock og metall.
Norges sannsynligvis mest frenetiske og teatralske thrash- og speed-metal-band, Deathhammer, slapp i desember en ny låt fra sin kommende femte fullengder ‘Electric Warfare’. «Thirst for Ritual» følger duoens for lengst etablerte formler, og er to og et halvt minutt med fullstendig hemningsløs thrash-metall i stil med band som Destruction, Whiplash og øvrige hyperaktiviteter fra 80-tallet. Deathhammer leverer nok en gang en sterk prestasjon når det gjelder både kontrollert og raskt samspill supplert med sporadiske King Diamond-hyl og en akkurat passe rå produksjon, og «Thirst for Ritual» høster også frukter av et fengende midtparti som bryter opp de speed-metallske virvelvindene med litt tyngre og mer dynamiske thrash-grep i trommespillet. Like fullt er det i det virkelig fartsfylte Deathhammer feteste bidrag ligger – plata lander forhåpentligvis i løpet av måneden.
Skrevet av Alexander Lange
Kryptograf – Cosmic Suicide
Ute nå via Apollon Records
«Cosmic Suicide» er singel nummer to fra plata ‘The Eldorado Spell’ – oppfølgeren til Kryptografs velrennomerte selvtitulerte debutplate fra 2020. Her mestret bandet en fargerik tilnærming til proto-doom der drypp av røffere stoner/doom-hint også meldte seg, og mens grunnvollene ser ut til å bevares på andreplata, henger «Cosmic Suicide» seg på noen av tendensene i førstesingelen «The Well» som i mine ører vitnet om et litt mer lettbeint psych-rock-uttrykk. Ikke mye minner om de feiteste gitarene og de største lydbildene på ‘Kryptograf’, noe som nok også har gitt mer klarhet og rom til nyansene i gitarspillet.
Kryptograf skrur like fullt opp tempoet noen hakk på «Cosmic Suicide», og låta kan fint karakteriseres som en fengende og ukomplisert rocke-låt. Med det er nok heller ikke tilløpene til stilistisk egenart like tydelig som på «The Well», som jeg nok synes var hakket mer interessant. Men med et godt og treffende klassisk rocke-refreng, og ikke minst fortsatt utsøkt gitarlyd, holder Kryptograf likevel det sterke teftet sitt oppe på «Cosmic Suicide» – i all sin lettfordøyelighet finner bandet på finurlig vis frem til flotte proto-metallske stemninger.
Skrevet av Alexander Lange
Maktkamp – «Fyr Av Alt!»
Usignerte, ute nå på div. strømmetjenester
Maktkamps debutskive ‘I Affekt’ – som slippes 21. januar – har vært under konstruksjon overraskende lenge. Utrullingen av skivas singler har strukket seg utover hele tre kalenderår, fra «Dressmann» i 2020 til fjerde og trolig siste singel «Fyr Av Alt!» nå i 2022. Jeg har i tidligere omtaler kommentert Oslo-bandets sterke uttrykksmessige tilknytning til Kvelertaks andre og tredje skive, og hvordan denne åpenbare likheten ikke kommer i veien for mitt utbytte av musikken. Dette endres ikke på «Fyr Av Alt!», som nok en gang demonstrerer Maktkamps enestående evne til å utvinne fantastisk råstoff fra en av norsk rocks mest kommersialiserte gruver i nyere tid.
Låtas åpningsriff etablerer umiddelbart den nostalgiske, men energiske og opprømte vibben som løper som en jevn, elektrisk strøm gjennom låtas kretser. Glitrende harmonier og sødmefylte melodier finnes hvor hen du retter fokuset i låtas ekstravagante lydrom, og refrenget har en uanstrengt og radioklar allsang-faktor som skapt etter støpeformen til Kvelertaks «Bruane Brenn». Flere av Stavanger-bandets heteste låtskrivertriks finner sin plass i «Fyr Av Alt!»s byggeplan, som f.eks de gitaristiske invensjonene som fyller ut låtas hjørner, eller dekonstruksjonen og den påfølgende gjenreisingen av låtas sentrale gitar-hook som utspiller seg i låtas bro. Maktkamp hever til slutt den allerede gjeve potten fra sine tidligere singler med en uventet men smektende modulasjon, og skrur dermed opp intensiteten på forventningenes trykk-koker på passende vis rett i forkant av slippet av debuten. Fans av melodisk, forpunket og metallisk hardråkk bør kjenne sin besøkelsestid og markere ned 21. januar i almanakken med glorete, regnbuefarget tusj.
Skrevet av Fredrik Schjerve
Helvete – «Uncult«
Ute nå via Road Rat Records & staringintodarkness
Jeg hadde ikke så altfor mye godt å si i omtalen av Helvetes ‘Mystic Spell of Hatred’, der jeg synes denne ukokte svartmetallduoen leverte en i overkant skranglete og ugjennomtrengelig produksjon som nok heller ikke bød på de helt sterke låtskriverprestasjonene. Den nye singelen «Uncult» har jeg i så måte vesentlig færre problemer med. Lydbildet er råere (jada!), men klarere og mer balansert, og som fundament for låta har Helvete lagt et råtøft og nesten litt hypnotiserende riff som ligger over en taktfastog black’n’rollsk beat. Den djevelske og obskure vokalen komplementerer det på flott vis, og det er ikke så mye mer enn samspillet som ender opp som Helvetes akilleshæl denne gangen – denne låta har nemlig egentlig en del for seg i sin egentlig i overkant primitive drakt.
De unike forbindelsene som danner seg i og rundt det norske metallmiljøet slutter aldri å fascinere. Det er noe ekstra spennende ved at kjente musikalske personligheter prøver å møtes på midten hva gjelder artistiske impulser og identitet, selv om resultatet av denne kollisjonen kan være platt og kjedelig like ofte som det er tankevekkende og inspirerende. Samarbeidsprosjektet mellom Enslaveds Ivar Bjørnson og Wardrunas Einar Selvik har aldri landet helt ute på ekstremene av disse polene for min egen del, men i en mellomplass der subtile ideer og atmosfærer danner et vidåpent og meditativt rom for lytteren.
Duoens nye, korte EP ‘Hardanger’ tar Selviks teft for rekontekstualisering av norsk folketradisjon og gir den en ny vri. Åpningslåta «Heim til Yggdrasil» er nemlig en omfattende bearbeidelse av Enslaveds «Return to Yggdrasil» fra landemerket ‘Isa’ – et cover som tar seg store friheter med struktur, instrumentering og i sin oversettelse av teksten fra originalspråket engelsk til norsk. Forskjellene er faktisk så mange og så store at det tok meg flere minutter med lytting før jeg skjønte at det var et cover av en låt jeg kjenner godt det dreide seg om (selv om tittelen strengt tatt burde satt meg på sporet). Dette er nøyaktig det jeg mener at et cover skal være: ikke en presis gjengivelse, men en transformasjon med helt egne styrker og kvaliteter.
En dunkende puls og strobende synther gir «Heim til Yggdrasil» et aldri så lite touch av modernitet, men låtas sentrale bæreelement er fremdeles den eldgamle og herdede ryggraden som er vår norrøne folketradisjon. Musikken har et lengselsfullt og melankolsk preg, og den storslåtte men uoppblåste avslutningen maner frem et bilde av et utmattet reisefølge som setter ut med asken (et mindre vikingskip) i retning hjemlige trakter. Mørke og skvulpende bølger treffer baugen på skipet ved åpningen av «Hardanger, som fort beveger seg inn i et utpreget folkemusikalsk terreng. Dette terrenget er fylt med fargerike og distinkte karakterer, hvorav de mest fremtredende er hardangerfela til Silje Solberg og Linda-Fay Hellas klokkeklare røst.
Det er med andre ord ikke bare Bjørnson og Selvik som fyller ‘Hardanger’ med tidsriktige toner og melodier. EP-ens utvidede besetning rommer flere enn kun Solberg og Hella; samtlige av de nåværende medlemmene av Enslaved stiller faktisk med instrumentelle bidrag i løpet av utgivelsens spilletid. Dette står i stil med det folkesentriske perspektivet som Bjørnson og Selvik utsondrer via musikken sin, men det bidrar også til å fylle de to låtene med livlige og levende detaljer. ‘Hardanger’ er ikke en utgivelse som slår deg overende med sterke ideer eller dynamiske utsving, men en utgivelse som gradvis forflytter sinnet ditt til et eldre og mer uberørt Norge. Det er kanskje ikke den EP-en som kommer til å stå sterkest i minnet ved årets ende, men i de ti minuttene den spiller er det en innhyllende og aldri så lite trollbindende opplevelse.
Skrevet av Fredrik Schjerve
Dold Vorde Ens Navn – Mørkere
Ute nå via Lupus Lounge
‘Mørkere’ er den første fullengderen til Dold Vorde Ens Navn (DVEN), et band bestående av gamle ringrever som også er kjente blant annet fra Dødheimsgard, og som tidligere har stått for EP’en ‘Gjengangere i hjertets mørke’ fra 2019. Den er definitivt en svartmetallplate. Det er den imidlertid stort sett med en viss avstand til sjangerens ofte frenetiske, obskure og atmosfæriske sider. Produksjonen er klar og romslig, uttrykket er nokså progressivt, melodisk og mid-tempo-befengt i store deler av løpet, og vokalen er i det hele tatt usedvanlig variert fremfor å klamre seg til velkjent og obskur skrikevokal. Stemmen til vokalist Vicotnik er et rått og friskt element i produksjonen, og vandrer i lydbildets front usminket og sømløst mellom ulike former for growle- og skrikevokal, Attila Csihar- og strupesangaktige toner og clean-vokal. Det mens alt av låttekst er forfriskende hørbart, ikke helt ulikt Satyrs innsats blant annet på ‘Nemesis Divina’ eller Thomas Eriksens røst i Morks ‘Katedralen’ fra i år. Totalpakken legger opp til en forholdsvis egenartet en som DVEN stort sett lykkes svært godt med.
DVEN starter nok for så vidt i sitt sinteste og mest kaotiske hjørne med åpningen «Jeg vil ha det mørkere», som åpner på smakfullt, dystert og spennende vis der Vicotnik repeterer «…jeg vil ha det mørkere…» med steinansikt over iskaldt, voldsomt og stormfullt gitar- og trommespill. Et av platas største og mest kontinuerlige styrker åpenbares med en gang når gitarspillet til Haavard Jørgensen, som spilte gitar på Ulvers legendariske svartmetalltrilogi, utmerker seg hele låta gjennom. Et kruttsterkt melodisk teft ligger i samtlige av riffene som strammer opp lydbildet etter den desorienterende introduksjonen, og legger også til rette for en god overgang til «Løgnens abstinenser».
Så er nok også «Løgnens abstinenser» en låt der noen av problemene på ‘Mørkere’ begynner å melde seg. I skyggen av det sterke hovedtemaet strekkes noen av temaene ut til det føles som om de går på tomgang, og i mine ører møter også Vicotnik sine egne begrensninger mot slutten av dette sporet når clean-vokalen ikke kommer så heldig ut. Den fungerer ofte fint på ‘Mørkere’, men det er mest når den ligger litt lavmælt til. På «Løgnens abstinenser» og særlig midt i den påfølgende «Det falt et lys i min mørke krok» går den derimot usminket i front i et høyt register, og til og med litt teatralsk – da med den uheldige bieffekten at det i mine ører låter rimelig surt.
Det er dermed et element det er ganske lett å isolere og peke ut, og det er også bare å innrømme at vokalen på sitt verste trekker en del ned for min del. Men det skal sies at det fortsatt er tydelig at DVEN i delene det gjelder mestrer de fleste andre av lydbildenes hjørner. «Det falt et lys i min mørke krok» er for eksempel en flott, progressiv og velbalansert tålmodighet på syv minutter, som støtter seg på noen sterke black’n’roll-riff og nydelige, Ulver-aktige akustiske gitarer i begynnelsen. «Determinismens paradoks» følger opp sterkt, blant annet med et helt vilt høydepunkt som kommer i form av en lynrask, folkemusikkaktig melodi som er som dratt rett ut av Windir-boka. «Ensomhetens rytter» bygger seg opp til å bli blant albumets mest storslåtte spor, og «Arvesynd» tyner DVENs sterke melodiske side med stor suksess.
Om de tre sistnevnte låtene utfordrer min innledende tese om at den frenetiske svartmetallen ikke er så tydelig til stede på ‘Mørkere’, for det gjør de definitivt, er de to siste låtene, «Er det måneskinn» og «Syke hjerter», som skapt for å få de som skulle tvile inn i folden igjen. Førstnevnte er den låta på ‘Mørkere’ som nok gjør mest aktiv bruk av det stadig latente symfoniske elementet på plata, og lar forsiktige fioliner åpne ballet før melodien bygger seg opp til et eksplosivt hovedtema som bærer komposisjonen videre i ulike variasjoner og bølgedaler. Melodien er rett og slett ganske så fantastisk, oppbyggingen ligeså, og etter at den har vokst på meg helt siden singelslippet må jeg nesten tillate meg å kalle den et av de kuleste norske svartmetallåtene jeg har hørt i år.
«Syke hjerter» er heller ingen dårlig avslutning. Den bærer med seg det traskende tempoet fra forgjengeren, serverer et strålende hovedriff og byr på et slående melankolsk refreng – der clean-vokalen for så vidt fungerer utmerket! – som bygger opp til platas siste nådestøt før hovedriffet helt til slutt følger lytteren ut av DVENs rike. Der har noen skavanker stått i veien for en helt finslipt lytteropplevelse for min egen del i denne omgang, men ‘Mørkere’ er like fullt – og først og fremst – en åpenbart profesjonell svartmetallutgivelse som byr på noen virkelig, virkelig sterke øyeblikk.
Skrevet av Alexander Lange
Kanaan – Earthbound
Ute nå via Jansen Records
Kanaan er en norsk power-trio som per bandets Facebook-bio spiller «deres egne form for forrykende psykedelisk rockemusikk i friform». Med andre ord er det snakk om musikk som trolig er frem-jammet på øvingsrommet, en teori som definitivt styrkes av trioens rykte som jammere av rang innenfor live-formatet. På sin nye skive ‘Earthbound’ har bandet forsøkt å adressere det evige spørsmålet når det kommer til jam-musikk i plateform: Hvordan gjenskape den energien og spontaniteten som oppstår på scenen?
Blant teknikkene Kanaan har tatt i bruk for å forsøke å mane frem live-magien er det særlig to ting som gjør at de lykkes; et bredt og følsomt dynamisk spekter, og en vilje til å gå løs på instrumentene når ånden kommer over dem. Trommis Ingvald André Vassbø utmerker seg på begge fronter, med nyansert og eksplosivt trommespill som følger strengeinstrumentenes innfall med reaktiv presisjon. Han føyer seg med andre ord godt inn i rekkene med fremragende norske jam-band-trommiser som operer for øyeblikket, som Martin Horntveth fra Jaga Jazzist og Olaf Olsen fra Steamdome.
Men nok om instrumentalprestasjoner. Kanaan har nemlig reist noen låtmessige konstruksjoner på ‘Earthbound’ som er litt mer strukturerte enn «friform»-benevnelsen skulle tilsi. Etter et fredelig og yndig preludium som kunne vært hentet ut fra Baroness‘ ‘Yellow & Green’, braker bandet løs med en serie knusende riff og tumlende trommebrekk. «Return to the Tundrasphere» er skivas første triumf der den blander unisone temaer i kjent Jaga Jazzist-stil, innslag av lyskraftige synther og buldrende, stoner-aktige riff. Gitarsoloen på låtas bro er kroppslig og senesterk fremfor å bære preg av innlærte og oppbrukte fraser – et sikkert tegn på en jam-musiker som vet å slippe seg løs og drive på musikkens kraftige strømmer.
Singelen «Pink Riff» låter til å begynne med som om Clutch skulle fått et kollektivt anfall i løpet av en av deres legendariske livekonserter, før energien og aktivitet øker ytterligere til et Steamdome-aktig kokepunkt. Et øyeblikks pause er nødvendig etter «Bourdons» støyete improvisasjon, og «Mirage» fyller denne pausen med taktil perkusjon og chorus-tung gitar for å skape en herlig avslappende og små-rusa vibbe. «Mudbound» er selve mastodonten på skiva, en traskende og brautende komposisjon som bruker de dynamiske ytterpunktene til å oppnå Motorspycho-aktige prog-dimensjoner.
Både «Crash» sine dronende Sunn 0)))-akkorder og den heseblesende virvelvinden av aktivitet som er «No Star Left Unturned» er fine numre isolert sett, men klarer ikke å unngå å fremstå litt knappe etter den instrumentale, psykedeliske stoner-monolitten som er «Mudbound». Kanaan treffer generelt svært godt med det musikalske materialet på ‘Earthbound’, selv om jeg ærlig talt skal innrømme at jeg nok en gang kjenner på trangen til å se musikken framført live heller enn å spinne skiva igjen. Dette vil ikke si at ‘Earthbound’ er noe annet enn en fabelaktig og imponerende jam-plate; en bunnskrapende dose psykedelisk instrumentalmusikk som fungerer like godt som turguide i hodetelefonene som uoffisiell tester av smertegrensen til dine nyinnkjøpte gulv-til-tak-høyttalere. Anbefales alle tilhengere av tung og omstreifende instrumentalmusikk.
Skrevet av Fredrik Schjerve
Jointhugger – Surrounded by Vultures
Ute nå via Majestic Mountain Records
Da Jointhugger slapp låta «Reaper Season» tidligere i år tok jeg det som en selvfølge at bandet var en mer eller mindre etablert gjeng som hadde pumpet ut stoner-klassikere i bakgrunnen av norsk musikkliv i flere år. Låta var nemlig en såpass mesterlig og velskrevet sak – jeg har tidligere uttalt at det er en av mine absolutte favoritter innenfor stoner-sjangeren, og det står jeg for ennå – at det var naturlig å forvente at det var erfarne veteraner som sto bak. Derfor var det meget overraskende å finne ut at Horten-bandet kun har sluppet EP-er tidligere i sin karriere, og at deres nyeste utgivelse ‘Surrounded by Vultures’ faktisk er å regne som deres album-debut.
‘Surrounded by Vultures’ fortsetter å vise at Jointhuggers kunnskaper rundt elementene som ligger til grunn for stoner-sjangeren er ekstensive, samtidig som den tøyer strikken i en noenlunde progressiv og rytmisk spenstig retning. Denne utviklingen faller sammen med en lydproduksjon som mangler noe av forgjengerens sprø, analoge teksturer, men som til gjengjeld profesjonaliserer lydbildet uten å frarøve den et fnugg av tyngde eller slagkraft. Resultatet er en kruttsterk og imponerende debut som likevel etterlater rom for forbedring og videre utvikling.
Plata starter med en instrumental som per navnet er en oppfølger til sporet som åpnet debut-EPen ‘I Am No One’ fra i fjor. «In Dire Need of Fire, Chapter 2» utstråler både psykedeliske bølgelengder og bluesy affekt i mengder, en kombinasjon som gjør at tie-dye-visualene begynner å danse over netthinnen som på kommando. Låta graver seg lengre ned i stonerens grumsete sedimenter utover spilletiden, før progga taktarter og et aktivitetsnivå som er usedvanlig høyt for stoner river oss inn i skivas uttrykksmessige univers for alvor. Her finner vi singelen «Midnight», som med sine nedtonede vers og perkussive, dansende bro utgjør et tidlig høydepunkt på skiva.
«Empty Space» tar os deretter inn i et Hendrix-sk landskap preget av organisk samspill og tilsynelatende frem-jammet, bluesy stoner-rock. På dette tidspunktet går tankene i retning Bergens Shaman Elephant, som har et annet take på uttrykket basert på mange av de samme fundamentale prinsippene. «Delysid Rex»s gitarer er så tappet for toppfrekvenser at man skulle tro bandet hadde kneblet og bundet diskanten og etterlatt den på en togskinne for å dø, men de kraftige vokalene til Nico Munkvold bidrar til å fylle hullene i toppen av spektrumet.
Til slutt har vi selvfølgelig andresingelen «The Calm», som er skivas ensomme og majestetiske fjelltopp. Der resten av skiva sliter med å vekke samme entusiasmen hos meg som forgjengeren gjorde, er riffene på «The Calm» av en kvalitet som drar meg rett tilbake til de kryssende, underjordiske tunnelene som bandet gravde ut på «Reaper Season». Den nesten King Crimson-aktige, kreativt overstrømmende broen hever energien til kritiske nivåer, før avslutningens akselererende utblåsning avslutter plata på slående vis. På låter som «Reaper Season» og «The Calm» er Jointhugger allerede blant den norske stoner-eliten, men de andre låtene på ‘Surrounded by Vultures’ viser at bandet fortsatt har plenty av rom under taket å vokse inn i. ‘Surrounded by Vultures’ er uansett en ordentlig suksess av en debut-skive, og en av norsk stoners ubestridte høydepunkter i 2021.
Skrevet av Fredrik Schjerve
Confabulation – Subjugation
Usignert, ute på strømmetjenester
Confabulation utmerket seg mot slutten av fjoråret med utgivelsen av debutplata ‘Mental Alchemy’, en råsterk, moderne thrash-plate som gjorde seg fortjent til utnevnelsen «ukas favoritt» her på bloggen. Et år senere har Bergensbandet klart å stable på beina et par nye låter, som i tillegg til en kort intro ble gitt ut som EP-en ‘Subjugation’ i starten av måneden. Med ‘Subjugation’ forsøker Confabulation å belønne tålmodigheten fansen har vist i påvente av nytt materiale, men tvert i mot kan kvaliteten på låtene gjøre det vanskeligere for folk som likte ‘Mental Alchemy’ å hanskes med ventetiden frem til oppfølgeren.
Slayerske riff og gitarhyl introduserer «Moment of Obscurity», en to-minutters sak som fremstår mer som en serie fete riff enn en funksjonell introduksjon. Etter en spenningsbyggende piano-sekvens detter vi hodestups inn i den beste av de to låtene, nemlig tittelsporet «Subjugation». Tempoet høynes, og vokalist Daniel kommer byksende ut i rampelyset for å utfylle uttrykket med sine hardcore-påvirkede growls. Kombinasjonen av heseblesende, moderne thrash og vokalenes skjær av -core gjør at man ville gjort rett i å kalle musikken for crossover, selv om produksjonen er av en moderne og polert variant som er utypisk for undersjangeren. Før-refrenget/refrenget er låtas klareste høydepunkt, men den mystiske, harmoniske bobla som åpner seg på låtas bro er også et distinkt og minneverdig stopp på reisen.
«Schadenfreude» avslutter så EP-en med en serie tunge, kromatiske og Power Trip-aktige riff. Det er generelt de hurtigste og mest jagende sekvensene som gir meg mest å henge fast i, kanskje fordi de gir meg noe av den autentiske thrash-råskapen som den noe polerte produksjonen ofrer til fordel for profesjonell presisjon. Confabulation vet åpenbart hvordan man skal snekre sammen en kompakt og velfungerende thrash-låt, og på ‘Subjugation’ gir de oss et fabelaktig men smertefult knapt og kort blikk på hva de har brukt det siste året i Bergens-studioet på å stelle i stand. ‘Subjugation’ er et av årets sterkeste bidrag innenfor moderne, norsk thrash, og en EP som anbefales samtlige fans av thrash med core-elementer.
Skrevet av Fredrik Schjerve
Besatt – Besatt
Usignert, ute på Bandcamp
Duoen Besatt er som hentet ut av en lav-budsjetts kultklassiker fra 90-tallet. De to nære vennene er med sin tidligere historie som ekspeditører i en filmsjappe til forveksling lik protagonistene i filmen «Clerks», om disse to var mer opptatt av metall enn å spille hockey på taktoppene i New Jersey. Debuten deres under navnet Besatt er en ruskete kombinasjon av svartmetall, punk og thrash som er tematisk inspirert av de mange horror- og slasherfilmene kompisduoen har diskutert bak disken på sin tidligere arbeidsplass.
Skiva starter med et utstrakt øyeblikk med mørk og fryktinngytende ambiens, før et deilig postpunk-riff kommer skranglende ut av høyttaleren. Til tross for noen spastiske blastbeats er musikken mye tydeligere preget av punkens sjuskete rennesteinsmentalitet enn svartmetallens nihilisme, noe som forsterkes av vokalistens effekt-belagte utrop. Denne forbindelsen til punk videreføres på etterfølgeren «BASTARD», som med sine thrash-aktige sekvenser og grelle punkriff kunne gjort dem til et naturlig support-band for Ghetto Ghouls.
Til tross for ‘Besatt’s generelt amatørmessige fremtoning er de virkelig inne på noe når det kommer til deres sammensetning av elementer. Punken og den lengselsfulle post-hardcore-melodikken på låter som «HEVNLYST» fungerer godt i kombinasjon med de sporadiske innslagene av svartmetall som dukker opp over skivas spilletid, så om duoen klarer å raffinere og utvikle dette utgangspunktet videre kan de finne på å gi ut noe virkelig fett og unikt innenfor norsk metall.
Dessverre er det også noen betydelige hindringer bandet må overkomme dersom de ønsker å gi ut musikk som ikke fremstår som et lavterskel-hobbyprosjekt mellom to gode kompiser. Det aller viktigste er at bandet ikke lar trommene komme i veien for de kule gitar-arrangementene. De tilfeldige skarpslagene som peprer blastbeatsene på «HEVNLYST» undergraver alt det gode låta ellers har gående for seg, et problem som mer eller mindre gjelder hvert eneste innslag av blastbeats på skiva. Andre områder som trenger en oppgradering er låtskriving og tekst, som til tross for å besitte en sjarm som kler uttrykket godt, fortsatt er et stykke unna å gi meg en følelse av at bandet har større aspirasjoner enn å gi ut en artig liten kuriositet myntet på sin egen omgangskrets.
Dersom Besatt ønsker å jobbe videre med musikken hadde de vært tjent med å kaste et blikk på de to låtene som fungerer best, nemlig «KAMELEON» og «MØRKETS TIME». «KAMELEON» er en drivende og ukomplisert låt som tviholder på sin røde tråd gjennom spilletiden på fem minutter, og «MØRKETS TIME» er et heseblesende vådeskudd av thrashende punk som skjener ut i en fløyelsmyk og atmosfærisk bro befolket av noen særs truende vokalspor. På spesielt sistnevnte faller det meste på plass for Besatt, og deres gode utgangspunkt og potensiale blir gjort synlig for alle og enhver. Besatts debut er en amatørskive fylt til randen av gode ideer, men som trenger en del justeringer for at disse ideene skal komme best mulig til uttrykk.
Skrevet av Fredrik Schjerve
Selvmord – I Glansen Av Den Hedenske Skogen
Usignert, ute på Bandcamp
Selvmord har gjenoppstått fra de døde, kan man kanskje si. Etter at utgivelsen ‘Lys Og Is’ ble omtalt som «the last chapter of Selvmord» i mai, er det mystiske, nordnorske svartmetallprosjektet i alle fall tilbake med ‘I Glansen Av Den Hedenske Skogen’. Her er mye kjent, men også noe er nytt: Borte er de kolossale, minimalistiske og obskure komposisjonene på flere titalls minutter, og vi sitter igjen med et mer kortfattet, direkte og folkemusikkinspirert uttrykk. ‘I Glansen Av Den Hedenske Skogen’ varer bare ca. tolv minutter, og består av to låter.
Her byr Selvmord sannsynligvis på noen av de beste riffene og komposisjonene prosjektet har sluppet. Så får den virkelig obskure og skranglete produksjonen, som Selvmord har tatt med seg fra tidligere, meg til å nøle noe likevel. Den har definitivt noe for seg ved å bringe inn det klassiske og beundringsverdige lo-fi-preget som ligger i mye undergrunnssvartmetall, men har også noen tendenser til å virke noe etsende på låtene der det rett og slett er varierende hvor mye som er hørbart. Noe som imidlertid fortjener en positiv bemerkning er vokalen, som er så iskald, glasert og obskur at den egentlig legger seg opp mot støymusikken – da på fascinerende vis, særlig når vår ukjente utøver demonstrerer litt clean-vokal i lydtåka på tittellåta.
‘Desecration Rite’, den andre full-lengderen til det norske døds/black/thrash-bandet Vulture Lord er et bittersøtt prospekt. Som den muligens siste tilførelsen av nytt materiale skrevet av den avdøde Trondr Nefas (Urgehal) er skiva både et monument og en hyllest, samt et alt for tidlig farvel til en viktig figur innenfor norsk svartmetall. Dersom man setter konteksten til side og ser på musikken alene er ‘Desecration Rite’ derimot ingen bittersøt affære. Over en drøy halvtime pisker bandets høyst kapable besetning (bestående av medlemmer av band som Ulvehyrde, Carpathian Forest, Svarttjern og Endezzma) opp en storm av fandenivoldsk ekstremmetall som ikke diskriminerer i sin higen etter total, verdensomspennende ødeleggelse.
‘Desecration Rite’ er en plate som overkjører nyanse og dynamikk i råskapens og slagkraftighetens navn. Stilistisk sett er utgivelsen godt plassert i skjæringspunktet mellom svartmetall, dødsmetall og thrashmetall, en uhellig treenighet som Vulture Lord melker for sine mest destruktive tendenser. Til tross for deres sammensatte musikalske identitet er det naturlig å anse bandet som en forlengelse av norske svartmetall-idealer – en blasfemisk stridsmaskin som verdsetter Immortals krigerske tendenser og Shagraths tårnende tilstedeværelse bak mikrofonen. Legg så til litt heksende og infernalsk black/thrash i miksturen, og vi begynner å nærme oss et klart bilde av ‘Desecration Rite’s genetiske sammensetning.
Etter en dramatisk og teatralsk åpning i form av intro-sporet «Glorification of the Dethronation» blir vi kastet rett inn i «Bloodbound Militia»s dyriske shredding. Tempoet er høyt, de svartmetalliske gitarene flerrer og river, og «Sorath Northgrove» deklamerer sine blasfemiske tirader med ukuelig overbevisning. Singelmaterialet er plassert helt fremst i platas spilletid, så den nesten krigsmetalliske andresingelen «Stillborn Messiah» ser sitt snitt til å pryle lytterne før vi får bryne oss på de nye komposisjonene til Nefas og co. Den selvtitulære «The Vulture Lord» svarer godt på forventningene man naturligvis har til en besetning av Vulture Lords kaliber, og er et tidlig høydepunkt med sine huggende thrash-partier og kaskadene av Mayhemske akkorder som følger.
Thrashen beholder jerngrepet rundt det musikalske forløpet på «Diabolical Intervention», en låt som gjør ære på sin tittel via endeløse strømmer av djevelsk black/thrash. På dette tidspunktet i lyttinga kjenner jeg personlig på at plata kunne trengt et tydeligere musikalsk landemerke – f.eks en lengre, episk komposisjon eller en dynamisk motpol til den dyriske råskapen som herjer på resten av plata. Til tross for at dette momentet uteblir er ‘Desecration Rite’s B-side fortsatt et fantastisk strekk med musikk, en stadig voksende pyroklastisk strøm som når sitt klimaktiske toppunkt i løpet av «Perverting the Bible»s heseblesende avslutning.
På ‘Desecration Rite’ har Vulture Lord gitt meg noe jeg har savnet så langt i 2021; en aggressiv og brutal svartmetallplate som ikke er redd for å stå i stormen den selv har skapt. Her finnes ingen atmosfæriske lysninger eller retningsløse avstikkere, kun ulmende og brennhet ekstremmetall av høyt kaliber. Mest sannsynlig hadde et bredere dynamisk spekter fått opplevelsen til å stå tydeligere i minnet, men dette er sjeldent et problem når man er fanget i musikkens ubønnhørlige fremdrift. ‘Desecration Rite’ er en av årets sterkere rendyrkede ekstremmetall-plater, og en tydelig påminnelse om den ruvende musikalske skikkelsen vi har mistet i Trondr Nefas. Anbefales for samtlige fans av black-, thrash- og dødsmetallens mest nådeløse og aggressive former.
«Rapid Violence» ble sluppet nå i august i forbindelse med en konsert med Deathhammer og Furze på Vaterland i Oslo, og er en thrash-offensiv av det voldsomme og skamløse slaget – tittelen passer låta, for å si det sånn. Det er nok heller ikke et uventet trekk fra bandet, snarere tvert i mot, der det har etablert seg som en respektert, hemningsløs og smått teatralsk stjerne på den norske thrash-himmelen de siste årene. På «Rapid Violence», som på mye annet av bandets materiale, sitter King Diamond-aktige falsettoer løst, tempoet er akkurat så raskt at instrumentene så vidt rekker å holde tritt, og det er rett og slett ganske moro å høre på hvor heseblesende thrash disse gutta evner å koke opp. I «Rapid Violence» ligger også mye kul dynamikk når bandet sørger for et litt dystert, om enn noe subtilt, stemningsskifte mot slutten av låta. Her melder også noen umenneskelig raske gitarleads sin ankomst før Deathhammer runder av de fem og et halvt minuttene med svettepåkallende thrash.
Skrevet av Alexander Lange
Doedsvangr – «As the Rivers Bleed their Blessings»
Ute nå via Debemur Morti
Annonseringen av ‘Serpents ov Old’, Doedsvangrs nye skive under Debemur Morti er store nyheter i svartmetallverdenen. Med en medlemsrekke bestående av mesterhjernene bak Sargeist og The Order of Apollyon – i tillegg til våre landsmenn Doedsadmiral fra Nordjevel på vokal og den evig hardtarbeidende Anti-Christian på trommer – er Doedsvangr en supergruppe med høy stjernefaktor i undergrunnsmiljøet. At gruppen i tillegg har blitt plukket opp av Vindvals plateselskap Debemur Morti er nok til å eskalere hypen til usunne nivåer, og slippet av bandets nye singel «As the Rivers Bleed Their Blessings» hjelper ikke akkurat på saken.
Doedsvangrs nye album er per plateselskapets nettsider komponert ved hjelp av en svært ukonvensjonell metode. Trommespor til samtlige av låtene ble spilt inn av Anti-Christian helt i begynnelsen av prosessen, hvilket deretter fungerte som grunnmuren resten av bandet reiste låtene på. På «As the Rivers Bleed their Blessings» kan resultatene av denne prosessen skimtes i trommebeatenes særegne sving, en tilsynelatende liten detalj som ender opp med å ha stor betydning for låtas karakter over flere lytt.
«As the Rivers Bleed their Blessings» åpner med et beat som er så tungt i steget at det nesten minner om den industrielle vibben som gjennomsyret Vardes «Skuld» fra i fjor. Svellende bølger av kvelende svartmetall velter ut av gitarene til Shatraug og BTS, og Doedsadmiral maler apokalyptiske og dramatiske bilder med sin karakteristiske raspevokal. Det er noen vanvittige dimensjoner som finner sitt uttrykk i gitarenes massive akkorder, og både melodiske utsving og tordnende, Enslavedsk vikingmetall bidrar til å farge låtas hendelsesrike forløp. «As the Rivers Bleed their Blessings» er et utrettelig, fremrykkende flammehav av en singel, en låt som presterer å levere på alle forventningene man måtte ha til det fremragende mannskapet som utgjør Doedsvangr.
Skrevet av Fredrik Schjerve
Dold Vorde Ens Navn – «Løgnens abstinenser«
Ute nå via Lupus Lounge
Dold Vorde Ens Navn (DVEN) er et svartmetallband fra Oslo bestående av medlemmer som også har spilt i blant annet Dødheimsgard, Satyricon og det tidlige Ulver. Singelen «Løgnens abstinenser» er det første bandet har sluppet siden debut-EP’en ‘Gjengangere I Hjertets Mørke’ fra 2019, og mens produksjonskvaliteten er skrudd noen hakk opp på denne låta, når nok dessverre ikke kvaliteten på låtskrivingen helt opp til høydepunktene fra EP’en.
Det starter imidlertid svært bra. Hovedtemaet på «Løgnets abstinenser» er sterkt og gjør jobben utmerket som en storslått, melodisk gitarintro som får intensiteten opp raskt og selvsikkert. Med det holder DVEN koken oppe godt i låtas åpningsstrekk. Utover blir imidlertid gitarmelodiene i overkant langdryge og ensformige, trommene holder stadig den samme beaten uten å tilføre spesielt mye dynamikk og vokalen ligger i overkant langt fremme i lydbildet – da også med noen småsurheter i clean-vokal-segmentet. Bandet lander fint ved å la hovedtemaet også sette punktum, og lead-gitar-partiet mot slutten er også velkomment, men i alt sitter jeg igjen med et inntrykk av et band som ikke helt har nådd potensialet sitt på denne låta. I bunn ligger nemlig mye produksjonskvalitet og et sterkt utgangspunkt for god, melodisk svartmetall.
Skrevet av Alexander Lange
Kite – «Turbulence»
Ute nå via Majestic Mountain Records
Med en line-up bestående av medlemmer fra band som Sâver, Tombstones og Stonegard er det naturlig å forvente bunnskrapende tyngde i møte med sludgebandet Kite. På sin nye singel «Turbulence» demonstrerer bandet at de er i stand til å lage engasjerende musikk ut av det som i bunn og grunn er temmelig ordinær sludge – hardcore-svertet og badet i den kaldsvettende desperasjonen som definerte sjangeren i sin oppstart.
Åpningens post-metalliske, luskende gitar narrer først lytteren til å tro at «Turbulence» kommer til å være en sakte oppbyggende affære, før de lidenskapelige hardcore-vokalene til Ronny Flissundet og rytmeseksjonens Kowloon Walled City-aktige tyngde tar tak i nakkeskinnet og river oss ned i gjørma. Til tross for at låta er rimelig streit etter sludge-standarder fungerer den veslende dynamikken godt, og det vel-skulpterte gitar-hooket som dukker opp fra tid til annen jobber overtid for å få festet låta til hjernebarken. Produksjonen makter å fremdrive den vektigheten som er essensiell for god sludge, men et mangel på rom mellom de ulike instrumentene gjør at deres respektive farger blandes på et litt uheldig vis. Til tross for dette er «Turbulence» en god førstesingel, et solid sludge-nummer som vet å veksle mellom spenningsfylt tilbakeholdenhet og eksplosive utbrudd.
Skrevet av Fredrik Schjerve
Hex A.D. – «All the Rage«
Ute nå via Fresh Tea
Bedre sent enn aldri – Hex A.D. slapp singelen «All the Rage» allerede i juni, men når den har gått under radaren vår og låta enn så lenge er eneste smakebit på bandets kommende plate ‘Funeral Tango for Gods & Men’, tar vi sjansen på en liten omtale likevel. Hex A.D. er et doom metal-band som allerede har noen fullengdere under beltet, og som også på denne låta skaper et inntrykk av at doom-metal-merkelappen er litt utilstrekkelig for å beskrive bandets musikk.
Her er nemlig prog-elementer og nikk til flere tradisjonelle metall-varianter så absolutt til stede, og det i en låt som føles like drivende og innholdsrik som den føles tung og mørk. Hammond-orgelet ligger stadig under de flotte, feite gitarriffene og droner, vokalen svinger mellom å hinte til britisk 70-talls-metall i versene til å minne om Neurosis og High on Fire i det knusende refrenget, og gitarene serverer mer enn nok krydder med et ordentlig progga hovedtema og noen svære gitarsoloer mot slutten. «All the Rage» er med det rett og slett en ganske interessant låt som viser overraskende mange sider av det som jo i bunn og grunn er ganske god og gammeldags doom-metall.
Skrevet av Alexander Lange
Relentless Aggression – «American Carnage»
Ute nå via Indieco Records
Relentless Aggressions debutplate ‘A Shadow of All Things Broken’ viste et band som – hele 35 år etter sin oppstart – var i stand til å mane frem den bunnløse energien som man vanligvis finner i thrashmetallband i slutten av tenårene. Inspirert av tilbakemeldingene de fikk på sin autentisk-klingende thrash-debut returnerte duoen nesten umiddelbart til studioet, og resultatet er den tidsriktige tiraden i låtform, «American Carnage».
Bandet bruker lite tid på å demonstrere at energien fortsatt ikke har ebbet av, med et jagende mitraljøseriff som sender tankene i retning Deceaseds ‘Surreal Overdose’. Yngve Eide låter oppriktig sint der han står og skjeller ut amerikansk ukultur med sin høyst Araya-aktige røst, og musikken svarer med å pælme riff og trommebrekk rundt seg som om det var molotov-cocktailer under en gateprotest. Påvirkningen som klassisk thrash fikk fra punk er lett å spore i «American Carnage» sin krakilske fremdrift, og det hele eskalerer til en eksplosiv avslutning som slår hardere fra seg enn det meste på bandets debut. «American Carnage» viser et Relentless Aggression i full fyr og flamme, så vi får virkelig håpe at studiotilværelsen deres leder til flere thrash-perler i nær fremtid. Anbefalt for fans av klassisk, punk-påvirket thrash.
Skrevet av Fredrik Schjerve
Ghetto Ghouls – Wolf Guy
Usignerte, ute nå på div. strømmetjenester
Da Ghetto Ghouls slapp EP’en ‘The Horror of Party Beach’ tidligere i år ble jeg frelst av bandets frenetiske, humoristiske og ikke minst velutførte lek med punken og thrash-metallens mest voldsomme sider. Nå har de fulgt opp denne lille storsuksessen med singelen «Wolf Guy», som på alle måter holder koken oppe. Musikalsk ligger låta nærme materialet på ‘The Horror of Party Beach’ – om noe ligger speed- og thrash-elementene mer i forgrunnen denne gangen. Ghetto Ghouls leverer et voldsomt tempo og høy energi som får god drahjelp av et bredt vokalrepertoar, sterke gitarriff og noen fantastisk høylytte basstrommer, og det eneste jeg stusser på er egentlig en litt merkelig balanse i lydbildet når en gitarsolo runder av låta. Anbefales!
Skrevet av Alexander Lange
Vald Heks – «Supernova»
Usignerte, ute nå via div. strømmetjenester
Tentativ gitarplukking og søkende stråler av synth skaper en atmosfære av naturmystikk på Vald Heks debut-singel, den elleve minutter-lange sjelevandringen «Supernova». Bandet skriver i sin bio at de ønsker å by på musikk med et bredt spekter, dybde og diversitet i en tid der metallen har blitt mer og mer ensartet (noe jeg ikke akkurat kan si meg enig i), og «Supernova» er sannelig et godt argument for bandets egenartede synspunkt på moderne metall.
Bandets utgangspunkt kan sies å være en form for progressiv sludge som henter mengder av inspirasjon fra Mastodons moderne klassiker ‘Crack the Skye’. Det romslige klangbildet som åpner «Supernova» er som en temperert utgave av «Crack the Skye»s vevende gitarer, og de hurtigere strekkene minner om «The Last Baron»s joggende midtparti. Bandet er dog ingen Mastodon-klone – elementer som utsvevende rytmikk og den Jonas Renske-aktige, rensungede vokalen hjelper til med å distansere gruppen fra sine idoler.
I blant får jeg følelsen av at ambisjonsnivået overstiger bandets egenskaper noe, ettersom det rytmiske spillet tidvis er litt utight, samtidig som at enkelte overganger mangler presisjon nok til å overbevise. De røffere vokalene sliter også litt med å finne fotfeste i det kompliserte rytmiske landskapet, hvilket fremhever problemet ytterligere. Dette er skavanker som bandet trolig kommer til å jevne ut over tid, så for øyeblikket er det mer hensiktsmessig å fokusere på de positive faktorene som skiller bandet fra mengden. Jeg er personlig veldig interessert i å se hvor bandet kommer til å ta soundet de har jobbet seg frem til på «Supernova» hen, ettersom det er en lydsignatur som bugner av kreative rytmiske og atmosfæriske vinklinger. Du bør definitivt sjekke ut låta om du er fan av band som Mastodon eller norske Octohawk, men jeg også stor tro på at nysgjerrige nykommere kan finne litt av hvert å like på «Supernova».
Man kan ikke snakke om norsk death metal uten å snakke om Blood Red Throne, som siden oppstarten på slutten av 1990-tallet har sluppet et drøss med plater og opparbeidet seg en aldri så liten legendestatus for sjangeren her til lands. Nå er plata ‘Imperial Congregation’ på trappene – «Itika» er første singel ut.
Låta er verken så mye mer eller mindre enn en nokså bunnsolid death metal-låt som henter mye av sin styrke fra den gamle death metal-skolens bestanddeler. Det gjelder i alle fall låtas første halvdel, som består av en upåklagelig rekke med gitarriff som får god drahjelp av drivende trommespill. I andre halvdel kommer andre elementer litt tydeligere frem gjennom noen svartmetallaktige akkorder og progressive tendenser i lead-gitarspillet. De groovy death metal-tendensene melder seg imidlertid med nok et høydepunkt av et riff mot slutten av låta, og med det evner Blood Red Throne å vise et nokså bredt spekter for oss i påvente av plateslippet.
Skrevet av Alexander Lange
Okkultokrati – «Wolfssegen»
Ute nå via Rapid Eye Records
Med en velfortjent Spellemann-pris i ermet, som de fikk for fjorårets ‘La Ilden Lyse’, har Oslo-bandet Okkultokratiannonsert at det sammen med Maggot Heart slipper en flunkende ny split-EP i september. Låta «Wolfssegen» er på menyen og vitner om en utgivelse der Okkultokrati tar sin sagnomsuste black’n’roll til nye høyder.
Hovedtemaet i «Wolfssegen» er nemlig en uimotståelig, fryktinngytende sak. Taktfaste trommer, gotiske synther, en beintøft gitarriff og djevelske, effektbelagte skrik får meg til å konstatere at Okkultokrati låter større enn noen gang før. Produksjonskvaliteten har fått en overhaling i forhold til tidligere utgivelser, men i stedet for at produksjonen først og fremst blir veldig mye mer polert av den grunn, høres det snarere ut som Okkultokratis bruker en utvidet verktøykasse til å gjøre musikken desto mer kaotisk og storslått. Bandet holder svært god stand gjennom hele denne seks minutter lange låta, der drivende riff, gode oppbygninger og noen få pusterom sammen med det nevnte hovedtemaet bygger opp under en sterk enhet. Anbefales!
Skrevet av Alexander Lange
Diskord – «Gnashing»
Ute nå via Transcending Obscurity Records
«Gnashing», den trolig siste singelen fra Diskords kommende plate ‘Degenerations’ er nok et kaotisk og evig engasjerende smorgasbord av uttrykk fra det eksperimentelle dødsmetallbandet. Etter en Dephosphorous-aktig, diskordant dødsgrind-åpning kollapser låta inn i en treg rytmelek ala Car Bomb på sitt mest sludgy, før komposisjonens jagende, ku-bjelle-dominerte kjerne åpenbares. Herifra svinger vi innom lett sjanglende basslinjer, groovy synkoperinger, thrashende spurter og psykedeliske lommer som både beruser og forvirrer – alt det vi som lyttere har lært oss å forvente av en Diskord-låt.
Folk som har lyttet til Diskord tidligere skjønner umiddelbart at mitt forrige utsagn bare er vås. Er det nemlig én ting man skal forvente fra det fabelaktig rastløse oslo-bandet er det fullstendig uforutsigbarhet, og det leverer de uten unntak på «Gnashing». Låta føles både organisk og bionisk, improvisert og nøye planlagt på en og samme tid – en samling tvetydigheter som er helt endemisk for musikken til Diskord. Som en av platas lengre numre kan «Gnashing» være en utfordring å gjøre seg klok på til å begynne med, men etter et par lytt vil folk med kjennskap til eksperimentelle ekstremuttrykk la seg forundre av den voldsomme krigføringen mellom ulike teksturer som driver låta fremover. Som fan av Diskord har singlene som har blitt sluppet i forkant av ‘Degenerations’ gitt meg alt det jeg så etter og mer når det kommer til nytt materiale fra bandet, så 3. august blir en stor dag i metallurgis kontorer. Norges mest uredde dødsmetallband frigjør seg atter en gang fra alle lenker og hemninger på «Gnashing».
Skrevet av Fredrik Schjerve
Lord Mortvm – «Reign of Death»
Usignert, ute nå på bandets Bandcamp
Lord Mortvm høstet mange lovord tidligere i år her på Metallurgi med plata ‘Diabolical Omen of Hell’ – en plate som er et av de kuleste black/doom-påfunnene jeg har hørt i år. Med den nye, korte singelen «Reign of Death» har enmannsbandet slått fra seg doom-preget og sluppet en hemningsløs svartmetall-låt på knappe ett minutt. Uttrykket er omtrent så beskt som man får det, og minner meg sånn sett en del om påfunnene til prosjekter som Panzerwar. Med det forsvinner også noe av egenarten til Lord Mortvm, og det er nok ikke like imponerende som plata som ble sluppet tidligere i år, men særlig gjennom den rå og akkurat passe støyende produksjonen holder dette en viss stand likevel.
Skrevet av Alexander Lange
Dark Delirium – «Sarcophagus»
Usignerte, ute nå på div. strømmetjenester
Det melodiske dødsmetallbandet Dark Delirium lar seg på deres nye singel inspirere av et imaginært rike på de sanddekte slettene i det fjerne østen. Midlertidig lagt på is er de sjeleavkledende låtene om mental helse – det samme er alle samfunnskritiske protest-salver – og i stedet får vi noe så sjeldent som et stykke eventyrlig men mørk fiksjon fra trioen i Dark Delirium. Historien er fortalt over en episk låtlengde på åtte minutter, og det unge bandet bærer denne lange spilletiden med langt større letthet enn noen gang tidligere.
De orientalske melodiene avslører inspirasjonskilden allerede fra låtas åpningssekunder, før den melodiske dødsmetallen som fungerer som «Sarcophagus»s ryggrad tar over stafettpinnen. Veldige og presise riff demonstrerer bandets vilje til å nærme seg In Flamessitt mainstream-orienterte lydbilde, samtidig som den østlige skalabruken gir musikken et ørlite preg av den senere musikken til finske Amorphis. Aller best fungerer kanskje det dronende partiet som dukker opp med jevne mellomrom, som med sine meditative harmonics bærer et visst slektskap til den internasjonale kulturvandringen som tok plass på Gojiras ‘Fortitude’ fra i år.
Som tidligere nevnt er «Sarcophagus» trolig det beste forsøket på storskalert låtform vi har sett fra Dark Delirium til nå. Overgangene er naturlige og uanstrengte, og lyttere som hører på låta adskillige ganger vil finne glede i å finne de motivistiske røde trådende som løper gjennom komposisjonens indre. I bandets jakt etter å kle låta i orientalske ornamenter har de kanskje lagt til en ledegitar eller to for mye, men alt i alt er dette meget bra saker fra de hyppig-omtalte herrene i Dark Delirium. Låta er kanskje – i likhet med «Who Do You Serve?» fra et par uker tilbake – mer et eksperimentelt mellomledd enn et naturlig albumspor, men tiden vil vise hva bandet akter å gjøre med disse nye singlene. Dark Delirium smir videre på sitt rødglødende rå-metall på «Sarcophagus».
Skrevet av Fredrik Schjerve
Skuggima∂r – «Bloody War Has Been Unleashed»
Usignert, ute nå på bandets Bandcamp
Gjøran Sæther har latt seg inspirere av våre kommentarer på låtene til et av hans mange prosjekter Fárbauti, og har lagt ut låta «Bloody War Has Been Unleashed» under sitt kanskje mest aktive alias, den meget eksperimentelle enheten Skuggima∂r. Oppfordringen vår var å videre-utforske dødsmetallen som viste sitt groteske hode på låta «Slep meg til Hel», og det har altså Gjøran gjort, om så på et noe annet vis enn antatt. «Bloody War Has Been Unleashed» er nemlig ikke noen mørk og gravende black/death-hybrid som sin forgjenger, men heller en låt som slentrer rundt i et episk, melodisk dødsmetall-lende.
Det hadde ikke vært en Skuggima∂r-låt om ikke trommesporet forsøkte å avspore de øvrige instrumentene fra tid til annen, og «Bloody War…» har flere øyeblikk der den rytmiske konflikten eskalerer til nær bristepunktet. Trådene samler seg dog rundt det fjerde minutt, og låta ender som et sammensveiset vogntog av episke viking-gitarer, rullende dobbelbass og den noe uforutsigbare rattføringen som er Gjøran og hans uhemmede svartmetall-skrik. Skuggima∂r er og forblir et nisje-produkt, men for iherdige undergrunns-krek er mannens Bandcamp fortsatt en havn man kan ha glede av å svinge innom fra tid til annen.
Skrevet av Fredrik Schjerve
Andri from Pagefire – «Roses are Red», «Slain by the Swarm» & «After the Swarm»
Usignert, ute nå via div. strømmetjenester
Youtuberen som bytter sjanger med samme frekvens som Beyoncé skifter antrekk i ‘Black is King’ er tilbake med et par nye utprøvninger, i denne omgang symfonisk metall og god gammal teutonisk thrash. «Roses are Red» er et velprodusert, djevelsk fengende og aldri så lite fjollete Nightwish/Sirenia-apende cover av Aquas utålelige synth-poplåt, der komboen «Slain by the Swarm» og «After the Swarm» på sin side dypper tærne sine i brutal thrash med en til tider nesten Bolt Thrower-aktig tyngde. Andris evne til å fange smale uttrykk med voldsom presisjon er det vanskelig å si noe på, og alle tre låtene er til forveksling like sine inspirasjonskilder. Det eneste som avslører deres parodiske natur er det lille glimtet i øyet som Andri aldri helt makter (om han i det hele tatt prøver) å fjerne fra sine produksjoner, men dette glimtet anser jeg rett og slett som et pluss. Samtlige låter er verdt en lytt, men min største anbefaling er «After the Swarm», som med sine rasende gitar-licks og buldrende bunn hadde vært en god låt selv på en arg og seriøs thrash-plate. Sjekk dem ut!
For min egen del er slippet av Nekromantheons ‘The Visions of Trismegistos’ en av de større hendelsene i musikkåret 2021. ‘Rise, Vulcan Spectre’ fra 2012 var en av platene som bidro til å introdusere meg for den labyrintiske undergrunnsverdenen av internasjonal ekstremmetall, en verden jeg har tilbrakt betydelig med tid i siden. I tillegg til at jeg har hatt personlige grunner til å se frem til Nekromantheons tredje plate, er det jo slik at bandet står trygt på toppen av thrash-fjellet i et land som er mest kjent for sin svartmetall-infuserte hybrid, heller enn undersjangeren i sin pureste form. På ‘The Visions of Trismegistos’ har Nekromantheon funnet thrashens hoved-åre, og med et velrettet hugg åpnet den så det svarte gullet kan strømme uhemmet ut av høyttalere landet over.
‘The Visions of Trismegistos’ er en plate som man ikke nødvendigvis føler en trang til å skrive om. Mest av alt har man bare lyst til å peke ut et par av sporene og la musikken utøve sitt eget arbeid på de uinnvidde, men Metallurgi er jo tross alt en musikkblogg, så disse lenkene har jeg festet rundt mine egne ankler. Progresjonen fra ‘Rise, Vulcan Spectre’ til ‘The Visions of Trismegistos’ er egentlig ikke så vesentlig – om sistnevnte oppleves noe mer intens så er det fortsatt en naturlig forlengelse og viderespinning av førstnevntes bestialske thrash. Tempoet oppholder seg permanent i det høyere sjiktet, de trillende riffene rives gjennom med voldsom hast, og det hele er pakket inn i en organisk produksjon som er like reaktiv og egenrådig som de flyktige stoffene i Trismegistos mystiske lab.
Fra tittelsporets åpningssekunder til den kaotiske skyen av støy som avslutter «Zealot Reign» finner man svært få pusterom, men også få grunner til å måtte ønske et avbrekk. Riff, overganger og sammensveisende ledegitarer leder inn i hverandre med en selvfølge man har lært seg å forvente etter flere tiår med klassisk thrash-kondisjonering, og man vil være best tjent med å overgi seg til strømmen enn å prøve å skille mellom enkeltøyeblikk og hendelser. Likevel er det slik at strekket fra den noe mer utbroderte «Neptune Descent» inn i duoen «Scorched Earth» og «Dead Temples» for meg har dannet et naturlig høydepunkt etter utallige lytt, og det går ekstra varmt for meg når den tumlende og huggende neveutvekslingen mellom gitar og trommer utspiller seg i all sin brutalitet på «Dead Temples».
Jeg har aldri sølt så mye kaffe under amper traversering av eget stuegulv som når jeg hører på ‘The Visions of Trismegistos’, og i et hjemmekontors-orientert klima er nok det den gjeveste rosen man kan utstede som musikkanmelder. Sisteskiva til Nekromantheon er den sjeldne plata jeg ikke er så interessert i å sitte og plukke fra hverandre med intellektet, enkelt og greit fordi jeg kunne spunnet skiva i sin helhet et ytterligere par ganger i løpet av den tiden det har tatt meg å skrible ned disse avsnittene. Nekromantheon er trolig for opptatte med å utvinne ny, svart gull til å bry seg om hva en amatørskribent sier om dem på den lille bloggen sin, men for øvrige lesere og interesserte: ‘The Visions of Trismegistos’ er et lytt du skylder deg selv om du interesserer deg det døyt for norsk thrash, og en soleklar kandidat til årets norske skive når Desember melder sin ankomst.
Metallurgi 