Makrostrukturell Evaluering: Ukas Plater

Graular – Ashes

Ashes | Graular
Usignert, ute på strømmetjenester

Graulars nyeste EP ‘Ashes’ er med sine knappe 18 minutter definitivt en kompakt sak. Like fullt er det også en utgivelse der bandet rekker å illustrere et ganske så bredt spekter av spennende musikalske grep. Graular er i essens et band som enkelt plasseres innenfor den moderne progmetallen; innflytelsen fra Norges kanskje heteste band innenfor sjangeren for øyeblikket, Leprous, er nok spesielt tydelig, men assossiasjoner til en mengde andre band og prosjekter i ulike kanter av sjangerlandskapet melder seg stadig vekk. Graulars musikalske format er imidlertid samtidig ganske kortfattet og definert, og låtene på denne EP’en varer alle i kun 4-5 minutter. Det er også i større grad snakk om låter som beveger seg rundt et hovedriff eller et utgangspunkt fremfor å servere komplekse låtstrukturer og mange progressive vendinger; det progressive kommer snarere til uttrykk gjennom leken med mange musikalske impulser fra både metall og andre sjangere.

‘Ashes’ er en EP som holder min lytterinteresse oppe hele veien mye på grunn av de fire låtene skilter med litt ulike ting – uten at det går mye utover EP’en som en meningsfull helhet. Tittellåta er en flott åpning der bandet bygger stein på stein på et fundament av en clean-gitarmelodi, mens bandet på den påfølgende «Spitfire» lar post-metallske, The Ocean-aktige crunch-gitarer være i sentrum for en velbalansert låtstruktur. «Dark Triad» er sannsynligvis EP’ens beste, da særlig med tanke på det smått ikoniske og punchy hovedriffet, men også fordi bandet her, både i dette riffet og ellers, på spenstig vis peker i mange og kanskje litt uforutsette musikalske retninger – blant annet gjennom noen nesten power metal-aktige vokallinjer.

Vokalen er en stor styrke ved Graulars musikk, og denne får virkelig skinne i avslutningen «Collide» – en låt som vel nesten må kunne kalles en power-ballade i det at den både er EP’ens roligste og mest storslåtte låt. Etter 18 minutter blir det da tydelig at Graular byr på overraskende mye, all den tid man kan mene at bandet til tider er vel tett på enkelte inspirasjonskilder. Musikerprestasjonene er sterke, og ‘Ashes’ innevarsler nok først og fremst at de som venter på noe enda større fra Graular sannsynligvis har mye å glede seg til.

Skrevet av Alexander Lange

Hjól – Funeral Pyre

Usignerte, ute nå på bandets Bandcamp

Hjóls svartmetall er naturalistisk på en måte som er vrien å forklare. Den fuzzy og støyete stormen av gitarer, trommer og skrik som runger ut av høyttaleren når man trykker play på deres debutplate ‘Funeral Pyre’ har nemlig ikke så åpenbare forbindelser til naturen som for eksempel trommer av dyrehud eller en selvspikket seljefløyte. I liket med plata til Vetter fra tidligere i år eksisterer det likevel et samspill mellom teksturene i musikken til Hjól som vekker assosiasjoner til jordsmonn, grov steinur, flisete trestammer og andre naturforekomster. Det er som at musikken dedikerer sitt fulle fokus til en slags frem-maning av Norske skogområder, en nordisk motpol til den yrende Søramerikanske faunaen man finner katalogisert i utgivelsene til Brasilianske Kaatayra.

Alt jeg har nevnt i mitt første avsnitt er dog basert på subjektive følelser og bilder som ble vekket i løpe av mine mange gjennomlyttinger, og er ikke noe jeg kan lene en hel omtale på. De konkrete musikalske elementene må også tas i betraktning, og på dette området gir Hjól meg en hel del å snakke om. ‘Funeral Pyre’ er en svartmetallplate som er utpreget primitiv, rå og lo-fi i sin presentasjon, men åpenbarer også et overraskende utbrodert og sofistikert reisverk dersom man legger den under lupen. Denne konflikten mellom brutalitet og yrende kreativitet er det som har endt opp med å definere opplevelsen for meg, en balanse som kanskje vil variere dersom bandet bestemmer seg for å skrive flere utgivelser. 

Introduksjonen «Intro: Funeral Pyre» er et stemningssettende instrumentalspor som kan minne om Agallochs «They Escaped the Weight of Darkness» krydret med HBOs cinematiske middelalder-trommer. Hjól har valgt å følge opp denne introen med en av platas mest hektiske numre, kanskje for å sette en slags standard for nivået på auditiv avstraffelse som må kunne takles for å få det maksimale ut av plata. «When the Serpent Meets the Crown» er en rasende, tumlende elv av melodiske svartmetall-gitarer, innpakket i en lo-fi-produksjon som truer med å fullstendig sluke de mest intense seksjonene. Fra «When the Serpent…»s spurt bærer det så over i «Everlasting Forest», som med sin mystiske og mer dempede atmosfære er som en måneopplyst nattevandring i forhold. 

På dette punktet har vi ankommet platas kjerne, et trelåters-strekk som med enkelthet troner over sine tilgrensende brødre. «Under the Pale Moon» byr på noen av platas klareste motiver og plutselige oppbluss av voldsomme infernoer, «Lighthouse» tryller frem en eldgammel og melankolsk atmosfære via en simpel men fantastisk effektiv synth, og «Be Slave No More!» foretar et brått skifte fra folkelig klimpring til stormende svartmetall som utgjør platas mest minneverdige øyeblikk. Dette strekket er helt forbilledlig, og er grunnen til at jeg tror ‘Funeral Pyre’ for enkelte lyttere vil kunne være årets plate. Utgivelsen rundes av med det nydelige – om noe lange – mellomspillet «Raventale», og en siste, rasende ild i form av avslutningslåta «Mother Earth».

‘Funeral Pyre’ er for meg en råsterk plate som med noen enkle grep kunne vært enda bedre. Den lav-oppløste miksen er veldig effektiv når det kommer til å sprite opp de mer direkte partiene med en autentisk råskap, men ender også opp med å kamuflere mye av de fantastiske instrumentale grepene Hjól foretar seg over platas spilletid. Dette er dog et spørsmål om preferanse heller enn objektiv kritikk, og jeg har forståelse for lyttere som ikke ønsker å ofre platas illsinte glød til fordel for økt klarhet. ‘Funeral Pyre’ er en liten sleeper-hit i årets sjette måned, en godt bortgjemt undergrunns-plate som vil trollbinde mesteparten av de standhaftige Bandcamp-eventyrerne som finner frem til den.

Skrevet av Fredrik Schjerve

Glaumni – Simulacra Diabolicum

Usignert, ute på Bandcamp

Svartmetallplater av enmannsprosjekter på Bandcamp er det for så vidt nok av – derfor er det også litt ekstra kult når noen av dem har noe positivt overraskende å by på. Trønderske Glaumni er avgjort et prosjekt som passer innenfor kategorien, og joda: Her er inspirasjonskildene fra annengenerasjons svartmetall enkel å spore, musikerprestasjonen er tidvis slurvete, og produksjonskvaliteten er virkelig ikke høyere enn det den trenger å være og preges av litt irriterende elementer som en tidvis overflødig delay-effekten på en litt vel høylytt skrikevokal. Likevel evner Glaumni på sin nyeste utgivelse, ‘Simulacra Diabolicum’, å vise noe litt spesielt. Her er det nemlig snakk om en plate som føles som en sann enhet, og som i det også byr på en musikalsk reise som er av sjeldent høy kvalitet for et slikt prosjekt.

Etter et ganske lite bemerkelsesverdig – men likevel godt! – åpningsstrekk kommer nemlig en låt som «Hiul oK Steile», der Glaumni manøvrerer seg usannsynlig godt gjennom vidt ulike segmenter av både ambient-partier og beinharde riff; sammenhengen føles nemlig svært naturlig. Prestasjonen fortsetter ut i «Nebula Black Principle», som riktignok er en mer ordinær svartmetallåt, men der Glaumni evner å holde det spennende hele veien gjennom – særlig ved hjelp av et godt melankolsk tema mot slutten. Mer eksperimentelle trakter utforskes imidlertid igjen på avslutningen «Telepathic Vortex Deceased», som åpner med et svært dynamisk og interessant ambient- og drone-parti, går over i et litt mindre bra clean-vokal-parti, og runder av med flott pianospill som – igjen – føles naturlig plassert. Med det vil jeg definitivt anbefale ‘Simulacra Diabolicum’ – særlig for fans av sjangeren.

Skrevet av Alexander Lange



Grillfeast – Fuck You, Pt. 1

Usignerte, ute nå på bandets Bandcamp

Til slutt har vi en liten obskuritet vi må nevne, den kreativt rastløse og omstreifende førsteutgivelsen til anonyme Grillfeast. Med sine fire facebook-likes kan ikke gruppen sies å være noen enorm markedskraft, men bandnavn og albumtittel tatt i betraktning tviler jeg på at dette er noe som plager bandet i stor grad. Bandets Bandcamp-bio forteller deg egentlig det meste du behøver å vite om prosjektets natur, og etter flere gjennomlyttinger kan jeg skrive under på at den sporadiske, lavterskel-tilnærmingen til låtskriving bioen insinuerer reflekteres i musikken. Dette ender dog opp med å virke i utgivelsens favør, ettersom fokuset på lystbetont og ukritisk skriving har resultert i 11 låter som er mer fengende og underholdende enn de har noen rett til å være. 

‘Fuck You, Pt. 1’ slår meg egentlig mest som en slags metall-mixtape enn noe annet, ettersom lydbildet varierer noe helt utrolig over platas spilletid. Tøffende svartmetall-tog som «Death Save Us» deler plass med mer industrielle varianter som «Napalm Rain», tidvis avbrutt av energiske og punk-inspirerte råtasser som «Carnivorous». Variasjonen sørger for at lytteopplevelsen er underholdende fra start til slutt, selv om det kanskje ikke står i fare for å samle seg til et større «statement» som følge. Jeg tror ikke Grillfeast har så mye større aspirasjoner som prosjekt enn å ha det moro med øl og låtskriving, og kanskje å la denne moroa smitte over på eventuelle lyttere som har en knapp time å avse. Jeg har i det minste hatt det moro med ‘Fuck You Pt.1’ på diverse reiser i det siste, så om du er i humør til å høre et par lekne svartmetall-kreasjoner skrevet av salongberusede musikere er det bare å svinge innom Grillfeasts Bandcamp.

Skrevet av Fredrik Schjerve

Makrostrukturell evaluering: Ukas plater




White Void – Anti

Ute nå via Nuclear Blast.

‘Anti’ er det første påfunnet til bandet White Void, der Lars Nedland, kjent fra Borknagar og Solefald, har fått med seg Tobias Solbakk, trommeslageren til Ihsahn, elektronika-artisten Vegard Kummen og blues-gitaristen Eivind Marum. Prosjektet rendyrker først og fremst en mengde hardrock-uttrykk fremfor en hvilken som helst metal-undersjanger, og fortoner seg i stor grad som en slags gjenopplivning av 70-tallsrock a la Ghost – og, ifølge bandet selv, 80-talls new wave – mens det også hyppig gjør bruk av progrockens knep og strukturambisjoner.

I forlengelse av dette er det i musikken heller ikke en så veldig godt skjult hemmelighet at bandets frontmann har bakgrunn fra noen av Norges mest melodiske og progressive ekstrem-metal-band. Det er ingen tvil om at jeg får Borknagar-assossiasjoner av de storslåtte, melodiske refrengene som stadig dukker opp og ofte fortoner seg som noen av albumets største høydepunkter. Et godt eksempel får vi allerede servert i åpningslåta «Do. Not. Sleep.» og videre ut i «There Is No Freedom but the End», mens det desidert beste kanskje kommer i kruttønna «The Apocalypse Is For You» midt på.

Så er det også mye bra å finne mellom disse slagene, som gjerne kommer ut av velspilte gitarlicks og sterke hovedtemaer som eksempelvis finnes på den nevnte – og sterke! – åpningslåta så vel som «All Chains Rust, All Men Die». I så måte peker også «The Shovel and the Cross» seg ut som et høydepunkt, som byr på et vers som virkelig treffer og et ganske så flott, melankolsk og melodisk refreng.

Jeg vil imidlertid også si at ‘Anti’ lider av noen skavanker, både komposisjons- og produksjonsmessig. Noen partier er litt vel tamme, noen overganger fungerer ikke spesielt bra (eksempelvis i begynnelsen på låtene «There Is No Freedom but the End» og «All Chains Rust, All Men Die»), og jeg lurer tidvis på om ikke den utrettelige metalliske crunch-lyden på gitaren hadde hatt godt av litt mer kraft og dynamikk. Nedlands karakteristiske, lyse vokal kommer heller ikke alltid så godt ut av at noen av vokallinjene er litt tamme.

Likevel skal det også sies at White Void skrur opp ambisjonene på slutten av plata med prog-odyseene «The Fucking Violence of Love» og «The Air Was Thick With Smoke», der særlig førstnevnte kommer svært godt ut med gjentakende, storslåtte og melodiske klimakser og noen strålende gitarpartier. Selv om spesielt første halvdel av avslutningslåta ikke treffer meg like mye, blir det desto bedre mot slutten, og dermed får man en ganske så fargerik og god avslutning på en ganske ålreit rockeplate anno 2021.

Skrevet av Alexander Lange



Obzene – The Human Condition

Usignert, ute nå via div. strømmetjenester

Obzene er et progressivt metallband fra Trondheim bestående av fire unge musikere hvorav én av dem er uteksaminert fra NTNU med master i Musikkteknologi. Debutplata ‘The Human Condition’ er master-oppgaven til vokalist, gitarist og produsent Jørgen Nordby, som med hjelp fra de øvrige bandmedlemmene Are Åberg (trommer), Bård Rønnebu (gitar) og Dag Aksel Rønnebu (bass) spilte inn skiva under rådgivning fra Trond Engum (The Third and the MortalThe Soundbyte). Musikken er derimot skrevet av Jørgen Nordby alene, som via kolossale lydbilder og dynamiske vendinger beskriver reisen gjennom den menneskelige modningsprosess med brede strøk.

Soundet til Obzene er en kombinasjon av ulike former for moderne metall-stilarter som alle balanserer ekstremitet med mainstream-appell. Metalcore, Postmetall og dødsmetall er enkle å spore i miksen, men groove-tunge riff på lave gitarstrenger vitner også om en viss affeksjon ovenfor djentens progressive røtter. Om jeg skulle forsøkt å danne et bilde av Obzene med enkle trekk ville jeg sagt at de låter som The Oceans ‘Pelagial’ og Tesseracts ‘Concealing Fate’ puttet i en blender, men dette er selvfølgelig litt for reduktivt til å speile virkeligheten. Obzene er nemlig på vei mot et sound som kan kalles deres eget, selv om de på ‘The Human Condition’ fortsatt har et steg eller to igjen å gå for å realisere potensialet sitt fullstendig.

«Swallow it Whole» åpner plata med en funky basslinje over en hardtslående trommebeat i 7/4, før store gitarakkorder og bluesy vokallinjer skyver låta i retning åndsverket til nevnteThe Ocean. Produksjonsbiten av utgivelsen er helt forbilledlig, med en klarhet og et detaljfokus som gjør at en mistenker at masteroppgaven falt i god smak hos sensor. Nordby har en sterk og fleksibel stemme som makter å bære den tunge tematikken, med et arsenal av sangteknikker som omfatter både mørke growls, melodiske growls, ren sang og attpåtil et lite falsett-hyl eller to.

Av de seks sporene på ‘The Human Condition’ er det «Collapse», «Release the Bonds» og «Worlds Collide» som gjør størst inntrykk. «Collapse» er den mest ambisiøse av de tre, med en dynamisk og sammenflettet konstruksjon som resulterer i et eksplosivt og velfortjent klimaks av støyende gitarer, etterfulgt av en nesten håpefull, stratosfærisk melodi. «Release the Bonds» er utgivelsens åpenbare singel, en kompakt og fokusert låt med en «Sleepwalker»-aktig fade-in og mengder av fengende rytmiske understrømninger; og «Worlds Collide» imponerer med en tålmodig og postrock-inspirert første halvdel som utgjør platas emosjonelle høydepunkt (spesielt det uventede screamet rett før tre-minutters merket er en genistrek). Disse låtene presenterer en ideell balanse mellom spenningsoppbygning- og utløsning, hvilket gjør det mulig for tekstene til Nordby å entre rimelig seriøst terreng uten å fremstå som over-dramatiske eller sentimentale.

Dessverre er det ikke alle låtene som klarer å balansere substans og atmosfære like godt – spesielt «Fissure» og «Fragile» har problemer med å rettferdiggjøre sine filmatiske panoramaer med tilsvarende sterkt musikalsk materiale. I tillegg stusser jeg litt over bandet har valgt å kalle ‘The Human Condition’ for en debut-plate, ettersom ‘Reign in Blood’-spilletiden på 27 minutter ikke er nok til å gi album-følelse når musikken er såpass ambisiøs og storskalert av natur. Om man ser på ‘The Human Condition’ som en konseptuell EP er det derimot langt lettere å argumentere for at Nordby og resten av Obzene har levert en sterk, ambisiøs og helhetlig opplevelse på sin første utgivelse. ‘The Human Condition’ som et prosjekt overgår i alle fall sitt utgangspunkt som master-oppgave, og kan med fordel heller sees på som en reise gjennom menneskets indre fortalt via mektig og velformulert moderne metall. 

Skrevet av Fredrik Schjerve



Nordavind – Kald Vi er Når Vi er Dau

Usignert, ute nå på bandets Bandcamp

Nordavind er et enmanns-svartmetallband fra Sunndalsøra som re-visiterer en tidlig symfonisk periode innenfor norsk svartmetall som kjennetegnes av plater som ‘Moon in the Scorpio’ av Limbonic Art og ‘For All Tid’ av Dimmu Borgir. Der disse platene ble skrevet av grupper på henholdsvis to og fire, er Nordavind kun én mann, og dette merkes også på musikken vi finner på hans nyeste utgivelse. Låtene på ‘Kald Vi er Når Vi er Dau’ er generelt litt endimensjonale når de sidestilles med sine inspirasjonskilder, og det musikalske materialet er ditto mindre sofistikert i forhold. Men dette betyr ikke at ‘Kald Vi er Når Vi er Dau’ er uten meritter, tvert i mot har utgivelsen en sterkere identitet enn det meste som kan lempes under samlebegrepet «Soveroms-svartmetall» i 2021.

På Nordavinds siste EP møter sammenlenkede fangetog av gitarer kalde vegger av islagt synth. Synth-linjene danner sjeldent minneverdige melodier, men nøyer seg heller med å skape atmosfære via messende, gregorianske fraser ala Summoning og Emyn Muil. Dette utgjør ikke et problem på låter som «Da Vintersola Frøs» og «Svartedauden, Tilbake Den Kom og Herjet i NORD», ettersom gitarprogresjonene er sterke nok til å bære låtas vekt på egenhånd, i tillegg til at de programmerte trommene bidrar til å skape variasjon i terrenget. Midtpunktet på plata, «Lenge Jeg Lengtet Efter Min Død», mangler derimot definisjon og fokus, noe et sterkere synth-arrangement kunne vært en effektiv salve mot.

Den mest effektive kuren mot låtskriver-messige mangler kan dog sies å være en rik og distinkt atmosfære, og på dette feltet er Nordavind bedre stilt enn de identitetsløse massene av enmanns-band som omgir ham på alle kanter. De huggende og standhaftige gitarene og de vandrende synthene danner nemlig et gjenkjennelig auditivt stempel etter å ha lyttet gjennom ‘Kald Vi er Når Vi er Dau» et fåtall ganger – en distinkt og nordlig atmosfære som maner frem bilder av frosthardt jordsmonn og disige innsjøer. Jeg tror likevel at Nordavind kan styrkes ytterligere av et økt fokus på selvstendig sterkt musikalsk materiale, ettersom den ukarakteristisk skarpe og gjennomtrengende synth-melodien vi finner på «Svartedauden,..» utgjør en høy og ensom tind blant EP-ens ellers beskjedne bakker og berg. ‘Kald Vi er Når Vi er Dau’ er uansett et kaldt og forfriskende isbad av en EP, og kan anbefales fans av lav-oppløst, atmosfærisk svartmetall inspirert av kjølige vinder og snødekte åskammer. 

Skrevet av Fredrik Schjerve



Selvmord – Lys Og Is

Usignert, ute på Bandcamp.

Selvmord er (var?) et svartmetallprosjekt fra Troms og Finnmark som vi dekket helt på begynnelsen av året da ‘Nyttårsny/Vintermorgen’ ble sluppet. Både før og etter dette har det kommet en rekke utgivelser, og med ‘Lys Og Is’ kan det se ut som det er slutt på prosjektet. Vi takker for følget, og anbefaler alle som i disse tider har behov for en god dose minimalistisk, grovprodusert, deprimerende, misantropisk og Burzumsk svartmetall med sterke innslag av dark ambient å sjekke ut plata.

Skrevet av Alexander Lange  

Mikrostrukturell Evaluering: Ukas singler




Nekromantheon – «Thanatos»

Ute nå via Indie Recordings

På Nekromantheons første nye låt på ni år tok vi turen inn i det okkulte laboratoriet til Hermes Trismegistus, og på oppfølgeren har tiden altså kommet for å avlegge døden selv en visitt. Thanatos er det greske mythosets personifisering av ikke-voldelig død, noe som kanskje kan virke litt snålt om man trykker play på Nekromantheons andre singel fra deres kommende plate ‘Visions of Trismegistos’. På «Thanatos» river bandet nemlig igjennom tre og et halvt minutt med fandenivoldsk thrashmetall på såpass voldsomt vis at det virker utenkelig at ikke noe blod har gått tapt i prosessen. 

«Thanatos» kommer byksende ut av underverdens porter i et forrykende tempo, en mørk vind som pisker huden rød med sine flerrende triller og huggende akkorder. Trommis Christian Holm endrer stadig kursen på det rytmiske bakteppet, noe som gjør det umulig å forutse hvordan låta kommer til å utvikle seg fra et øyeblikk til det neste. Produksjonen er rødglødende og ulmende som ovnen i Hefaistos smie; mer intens enn på forgjengeren ‘Rise, Vulcan Spectre’, men fortsatt klar nok til å utnytte det harmoniske dramaet som avslutter låtas gitarsolo maksimalt. Nekromantheon leverer som forventet en låt med et energinivå som virkelig få i den moderne thrash-scenen klarer å matche, og opprettholder dermed forventningene til tredjeplata, som slippes 30. April via Indie Recordings.

Skrevet av Fredrik Schjerve



DRITTMASKIN – Takk, Recovery

Ute nå via Edged Circle Productions

Den vestlandske metal-punk-hybriden DRITTMASKIN er tilbake med kraftpluggen «Takk, Recovery» fra deres kommende album ‘Svartpönk’. Bandet gjorde seg bemerket i 2018 med debuten ‘Sosial Prolaps’, der de smeltet sammen punkens og grindsjangrenes råskap, 80-talls-thrashens tempo og en liten dose av skruppelløsheten i tidlig norsk svartmetall a la «Deathcrush». Fete låttekster med stikk i både den ene og andre retningen bidro her også til bandets uhøytidelige særegenhet.

Ingen vil nok påstå at «Takk, Recovery» er spesielt annerledes enn det vi har fått servert tidligere fra DRITTMASKIN. Produksjonen har imidlertid fått en aldri så liten overhaling, også i forhold til singelen «Når dei kjem for å ta meg», som ble lansert i fjor. Det får særlig positive følger for de djevelske moll-akkordene som fyller lydbildet i refrenget, noe som igjen tilfører et svartmetallpreg som kanskje er tydeligere enn noen gang tidligere. Ellers gjør også det hurtige, gitarbaserte hovedtemaet og de heseblesende, drivende trommene i versene jobben sammen med vokalen, som tilfører det kaoselementet DRITTMASKIN også har mestret så bra tidligere – anbefales!

Skrevet av Alexander Lange



Vardok Nalt – «Månekvaden»

Usignert, ute nå på bandets Bandcamp

Sist gang vi hørte fra Osterøy-væringen Vardok Nalt var på det aldri så lille gjennombruddet «Rosedansen», hvor en hypnotisk og suggererende puls sørget for en sterkere følelse av retning enn musikerens sporadiske forhold til låtstruktur har tillat ved tidligere anledninger. På «Månekvaden» bygger han videre på det som funket på forgjengeren, i tillegg til å introdusere noen nye elementer til Vardok Nalts gradvis akkumulerende auditive profil. 

Der «Rosedansen» var som en drømmeaktig dans på randen til total ødeleggelse, vekker «Månekvaden» assosiasjoner til Schoenbergs «Pierrot Lunaire». Årsaken til at tankene mine beveger seg i denne retningen er den diskrete og lettere sjøsyke synthen som dukker opp fra tid til annen, ettersom det desorienterende sløret den kaster over låta fungerer som en lydmessig analog til besettelsen som driver protagonisten i Schoenbergs drama til vanvidd. Den hypnotiske dansetakten og korrumperte folketonaliteten som pulserte gjennom «Rosedansen» er hentet videre inn i «Månekvaden», og likeså prøver Vardok fortsatt å bryte gjennom det enorme havet av fuzz-gitarer som har truet med å dra ham ned i dypet siden prosjektets oppstart i 2020. De to låtene Vardok Nalt har sluppet i etterkant av debut-EP-en ‘Ikke Vær Redd for å Falle’ har begge vært betydelige steg fremover for artisten, så det skal bli spennende å se nøyaktig hvor denne kreative strømmen leder hen.

Skrevet av Fredrik Schjerve

Grimmferd – Necromantic Terrorpig / Søvnjeger

Ute nå via Blodig-Gevir Studio.

Grimmferd har sluppet singel nummer tre og fire, «Necromantic Terrorpig» og «Søvnjeger», og med det får vi også to nokså ulike låter. Råskapen vi tidligere har fått servert, om enn i litt ulike former, på «Nigrum» og «Horror By The Crow’s Nest», kommer på førstnevnte. Her starter man, etter en relativt lang, creepy ambient-intro, i black-grind-land med et voldsom, mørk growl før man ganske raskt kastes inn i Satyricon-aktig, groove-basert svartmetall. «Necromantic Terrorpig» er sannsynligvis Grimmferds sterkeste låt til nå, og utmerker seg med et catchy, rått refreng man klør etter å komme tilbake til.

«Søvnjeger» er på sin side det nærmeste man kommer en ballade fra Grimmferd, og er en langt mer saktegående og atmosfærisk sak enn noe annet som er blitt sluppet fra prosjektet. Jobben gjøres forholdsvis greit med et flott hovedtema, men rent produksjonsmessig har de hardere låtene kommet bedre ut, da clean-gitaren stadig virker litt snodig plassert i miksen. Men oppsummert, så er det altså snakk om en tøff håndfull med musikk fra Grimmferd.

Skrevet av Alexander Lange

Makrostrukturell Evaluering: Ukas Plater




Årabrot – The World Must Be Destroyed

Ute nå via Pelagic Records.

Årabrot varmer opp til sin kommende fullengder ‘Norwegian Gothic’ med EP’en ‘The World Must Be Destroyed’, som etter sigende består av låter som ble spilt inn parallelt med materialet på plata. Frontfigur Kevin Nernes og Karin Park ivaretar her på alle måter Årabrots signatursound, som på tross av å ha blitt mer polert og profesjonalisert de siste årene befinner seg i et underlig og surrealistisk avant-garde-landskap med tydelige elementer av blant annet post-punk, eksperimentell rock og stoner metal.

EP’ens episenter er utvilsomt tittellåta, som er en post-punksk kruttønne med et uimotståelig hoved-hook og et treffsikkert og fengende refreng. Årabrot lar de relativt få temaene i låta utfolde seg i litt ulike former, og kanskje i overkant lenge, før den litt mer obskure «The Coming» introduseres. For min del er denne låta et av EP’ens største høydepunkt, der en fantastisk, dominerende basslinje og absurde lydeffekter maler et fantastisk merkelig lydbilde. Like bra synes jeg ikke det går på «Another Hallucinatory Dream» – en låt som får et skikkelig bra momentum gjennom de dundrende trommene i andre halvdel, men der refrenget rett og slett ikke klarer å kommunisere dramatikken i Årabrots musikk spesielt godt og dermed ender opp som en litt masete affære.

Så er det kanskje litt merkelig av meg å mene at avslutningen på EP’en, som er intet annet enn en ambient spoken word-versjon av tittellåta, kanskje er det beste på hele utgivelsen, men det mener jeg altså. Her drar de ekstentrisk-poetiske vibbene assosiasjonene rett til musikk fra prosjekter som Nick Caves mer lavmælte utgivelser og neo-folk-juvelen Current 93 (og joda, Andrew Liles herfra bidrar faktisk på denne utgivelsen!), mens det bunnløse mørket i det instrumentale minner meg om de dypeste dark ambient-avkrokene i Prurients mer minimalistiske materiale. Således evner Årabrot på denne EP’en å demonstrere (og opprettholde) en usedvanlig interessant spennvidde i materialet sitt – og stort sett er det nokså vellykket.

Skrevet av Alexander Lange



Dreamslain – Tales of Knights and Distant Worlds

Usignert, ute nå på bandets Bandcamp

Dreamslain er en nordnorsk metall-trio som har brukt det siste tiåret på å utforske skillet mellom god gammel 70-talls prog, trad-metall og 80-tallets innovasjoner innenfor ekstreme undergrunns-arter. Bandet er konstruert som en modifisert orgeltrio, med norske Daniel Paulsen Figenschou på trommer, russisk/norske Igor Jakobsen på gitar og vokal, samt sveitsiske Anna Loppacher på et sortiment av tangent-instrumenter, basspedaler og koring. Bandet har i intervjuer beskrevet hvordan bakgrunnen til de forskjellige musikerne har utstyrt bandet med et rikt arsenal av forskjellige uttrykk å leke med, noe som blir tydelig hvor enn du velger å sette føttene i deres eksentriske album-debut ‘Tales of Knights and Distant Worlds’.

Som dere kanskje kan gjette dere til etter å ha kastet et kjapt blikk på album-tittelen har Dreamslain hentet klar inspirasjon fra Fantasy-sjangeren, både tekst-tematisk og i musikken selv. Det fargerike og hvileløse uttrykket deres kan på mange måter sammenliknes med den sprø energien som pulserer gjennom enkelte strekk i Tolkiens Ringenes Herre (som f.eks avsnittene om Tom Bombadil), men formidlet via episke Manilla Road-låtformer heller enn bokstaver på papir i en perm. Det er endog ikke bare riddere og  alver som får plass i universet til Dreamslain, og et par av låtene tar seg tid til å kommentere på ikke-fiktiv og riktig ektefølt tematikk («Ownership Denied» f.eks). 

Som dere vil skjønne når jeg gir meg i kast med låtbeskrivelsene er det nær sagt umulig å oppsummere totalen av alle de ulike impulsene som til sammen utgjør ‘Tales of Knights and Distant Worlds’. «He Who Rises in Force» blander den utemmede manien til det klassiske metallbandet Cirith Ungol med forheksede orgelfraser, kaklende skrik og trommeteknikker hentet fra ekstremmetallen. «The Fall of the Elven Lord» starter som en irsk jig fremført av en purpur-kledt trubadur før vi kastes hodestups inn i ekstreme doom-uttrykk fra 90-tallet, melodisk dødsmetall og en tyngre utgave av klassisk Candlemass med growle-vokal . «Ownership Denied» er som om Ritchie Blackmore’s Rainbow møter pianospillet fra Witherscapes ‘The Inheritance’, en energisk stormcelle drevet av tett riffing og duelerende solo-spill.

Nei, det vil neppe bære frukter å prøve å føre komplett regnskap over de ulike bestanddelene av Dreamslains sound; det som derimot er mulig, er å resonnere litt rundt hvorvidt det hele kokes i hop på en forstandig måte. Instrumentalt sett synes jeg bandet leverer et vognlass av gode ideer. De tre musikerne har nevnt at de skriver låtene sine som en samlet enhet på øvingsrommet, og at jamming er et sentralt aspekt ved låtskrivingen. Til tross for hva denne informasjonen måtte insinuere mener jeg at Dreamslain har en mye sterkere sans for låtskriving enn solospill og improvisasjon. Soloene blir ofte litt stive og energifattige, der band-segmentene er fulle av farger og kreativt overskudd.

Så er det ikke til å komme fra at sangstemmen til Igor – med unntak av growlingen – ikke makter å møte kravene som er satt av den ambisiøse musikken. Mumlende uttale fører til at mye av teksten forsvinner, og mange av vokalfrasene er sure eller bommer fullstendig på tiltenkt tonehøyde. Det er slettes ikke noe problem om Dreamslain ønsker å følge i fotsporene til Cirith Ungol og deres uortodokse vokalproduksjon, men personlig mener jeg at en mer konvensjonelt sterk stemme ville fungert bedre med det soundet bandet opererer med. 

Alt i alt er ‘Tales of Knights and Distant Worlds’ en ambisiøs plate som ikke fullstendig klarer å rettferdiggjøre sin lange spilletid. På samme tid virker det som at dette er nøyaktig den plata musikerne i Dreamslain ønsket å skrive, og det er vanskelig å ikke legge merke til entusiasmen og lidenskapen som ligger bak skiva. ‘Tales of Knights and Distant Worlds’ er et bra utgangspunkt for videre utvikling for Dreamslain, og en fargerik og original dose tung-prog som definitivt vil kunne glede tilhengere av mangefasetterte og eksentriske uttrykk.

Skrevet av Fredrik Schjerve



Vintlechkeit – Isete Skoger Frostskymring…

Usignert, ute nå på bandets Bandcamp

Den atmosfæriske svartmetall-trioen Vintlechkeit fortsetter sin rastløse vandring ut i den kryogeniske villmarken på sin nyeste demo ‘Isete Skoger Frostskymring…’. De av dere som var her da jeg dekket ‘Hagalaz…’ vil kanskje huske hvordan jeg reagerte på musikken ved å avfyre en konstant strøm av ordmalerier og naturbeskrivelser vilt og ukontrollert rundt meg, som en slags anmelder-utgave av Ahre-Ketil fra Førstegangstjenesten. Dette kan skje selv den mest disiplinerte skribent i møte med den impresjonistiske og omsvøpende «vinter-svartmetallen» som Vintlechkeit fører, og med tanke på at jeg ikke er verdens mest disiplinerte skribent er det kanskje ikke så rart at jeg lar meg forhekse av musikkens forførende kvaliteter.

Den nådeløse snøstormen som Vintlechkeit pisket i gang på ‘Hagalaz…’ har ikke roet seg nevneverdig på ‘Isete Skoger Frostskymring…’. Sprakende gitarer og hule trommer durer fortsatt ustanselig i det fjerne, atskilt fra lytteren av en vegg av støy og ulende vind-innspillinger. Åpningssporet «Vintervingar i Vit Gryning…» er en ambient-låt som med sine kjølige synther og rumlende frekvenser er som å tasse over en islagt, svart og gigantisk innsjø. Når vi endelig når bredden, er vi på god vei inn i tittelsporet; en 16 minutter-lang kjempe av en låt som med sine deliriske harmonier og bitende kulde byr på et gjensyn med det ugjennomtrengelige snøværet vi møtte på ‘Hagalaz…’

Det kan være vanskelig å skue noe som helst gjennom den tåkete produksjonen til Vintlechkeit, men om man skjerper øyet og tålmodigheten vil man til slutt kunne skimte det levende og varierte terrenget som ligger gjemt bak det flate lyset. trioen leker seg med tetthet og tomrom, støyende lydtepper og åpne landskap, og kombinasjonen av disse gjør at «Isete Skoger Frostskymring…» oppleves som en lineær reise gjennom et spesifikt og reelt naturområde. Reisen avsluttes med nok et stykke lyddesign, denne gangen en Jeffre Cantu-Ledesma-aktig ambientgaze-perle som med sine spede konsonanser skaper et håp om at stormen snart skal lette.

Vintlechkeit er usedvanlig flinke til å skrive musikk som setter den indre lysbildefremviseren i arbeid. Gruppen holder dog et tempo på rundt ti utgivelser i året, og jeg kan se for meg at soundet deres, som er potent i små doser, kan bli ensformig og langdrygt i lengden. Som konsumer har man heldigvis et valg om hvor mye tid man ønsker å vie til en enkelt artist, og foreløpig har ikke fotturene mine gjennom Vintlechkeits vinterlandskaper mistet noe av sin opprinnelige mystikk. ‘Isete Skoger Frostskymring…’ er en oppvisning av naturkreftenes destruktive egenskaper, og anbefales fans av ugjennomtrengelig, atmosfærisk svartmetall.

Skrevet av Fredrik Schjerve



Heimland – Fimbulvinter

Usignert, ute nå via div. strømmetjenester

Heimland er et svartmetallband fra Karmøy som via sin nærhet til et av undersjangerens mange episentre på Vestlandet trolig har nytt godt av lokale inspirasjonskilder. Det virker i alle fall som at de har et forsprang på mange av de unge og aspirerende svartmetall-prosjektene som popper opp i landet hvert år, ettersom låtskrivinga deres er overraskende fokusert til et så ungt band å være. På deres debut-EP ‘Fimbulvinter’ leverer Karmøyværingene tre låter som med overbevisning blander norsk svartmetall-tradisjon med episke og melodiske varianter fra lenger øst i Skandinavia.

«Sjellaus» åpner showet med mektige riff, intense blast beats og bitre skrik fra vokalist «Gnist». Fra dette andrebølges-inspirerte soundet svinger låta selvsikkert gjennom ulike porter i slalomløypa av nordiske undergrunns-uttrykk; den melankolske og storslåtte melodikken til finnene i Sargeist, valsende black’n’roll-riff, til og med noen dristige chugs rundt midtpartiet, hvilket er et trekk man egentlig ikke ser alt for ofte innenfor svartmetall. «Fallen Konge» viderefører kombinasjonen av finsk melankoli og strømlinjeformet, Taake-aktig råskap, og tilfører attpåtil et ytterligere element i form av en tremolo-basert lead som dobles av bassen ved låtas slutt.

Den sterkeste låta får vi til slutt, via det mangefasetterte og uhyre effektive tittelsporet. «Fimbulvinter» leder an med en langstrakt og mørkt folkemusikalsk strøm av toner som kunne vært hentet fra Satyricons ‘Nemesis Divina’, før bandets arsenal utvides med skarp riffing og renplukket gitar. Kontrasten mellom den konstante fremdriften og hyppige vekslingen i låtas åpnings- og avslutningsstrekk, og den åpne og atmosfæriske broen fungerer utmerket, og ikke et øyeblikk går tapt til hverken svake ideer eller meningsløs gjentakelse.

Heimland har på mange måter mestret det kortere utgivelsesformatet på ‘Fimbulvinter’. De tre låtene er trimmet ned til sine absolutt viktigste bestanddeler, og treffer dermed som et aerodynamisk og optimalisert luft-til-bakke-missil hver gang jeg spiller dem av. Gutta har funnet frem til et enkelt men effektivt og varierbart sound som de forhåpentligvis har planer om å teste ut i større skala på en eventuell full-lengder i nær fremtid. ‘Fimbulvinter’ er en forrykende snartur gjennom et knippe skandinaviske lokaluttrykk, og en av de beste EP-ene Norges metallscene har produsert så langt i det unge året 2021.

Skrevet av Fredrik Schjerve