Keep of Kalessin – Katharsis
Siden slippet av skiva ‘Reptilian’ i 2010, kan det virke som at Keep of Kalessin mer og mer har blitt til et personlig musikalsk utløp for bandets gitarist/vokalist «Obsidian C.». Etter bandets deltakelse på Eurovision det nevnte år forsvant nemlig datidens vokalist «Thebon» fra rekkene, hvilket gav «Obsidian» fritt spillerom som bandets primære låtskriver og nå frontmann. Denne endringen i besetning sammenfalt også med en endring i uttrykk, ettersom 2015s ‘Epistemology’ omfavnet en mer storskalert, episk og orkestral tilnærming til bandets vel-etablerte, thrashende svartmetall.
Denne trenden fortsetter i aller høyeste grad med bandets første skive på åtte år, ‘Katharsis’. ‘Katharsis’ er en uforskammet episk, storskalert og pompøs opplevelse, der «Obsidian» får prøvd seg som både hærfører og skaper av sitt eget, fantasy-aktige mythos. Sånn sett kan skiva nesten sies å være svartmetallens Game of Thrones eller Ringenes Herre, eller kanskje bare svartmetallens ekvivalent av en IMAX-kinovisning. Denne maksimalismen kombineres i tillegg med mengder av fengende vokalmelodier og harmoniserende leads, så om man er i det dristige hjørnet kan man faktisk drøfte om ‘Katharsis’ kan sies å være den første rettmessige sammensmeltningen av svartmetall og powermetall.
Én ting er i alle fall sikkert, og det er at ‘Katharsis’ er en soleklar forbedring av samtlige av nyvinningene som ble introdusert på ‘Epistemology’. På sin nye skive virker «Obsidian», bassist «Wizziac» og bandets nye trommis Wanja «Nechtan» Gröger fullstendig hjemme i det nesten latterlig overdådige lydbildet; et lydbilde de svinger som et massivt, tohendig sverd i kampen mot selvhøytidelighet og god smak. På ‘Katharsis’ har bandet stort sett overtaket i denne kampen, og kun et par strekk over skivas snaue 50 minutters-spilletid smører tjukt nok på til at det bikker over.
Hvilket er en bragd i seg selv, når man tar i betraktning nettopp hvor mange blast beats, prangende koraler og himmelsplittende gitarmelodier som finnes på ‘Katharsis’. Åpnings- og tittelsporet blir dermed som en lakmus-test å anse, der den overfaller lytteren med en nådeløs strøm av episk og fargesprakende svartmetall. Dersom denne låta blir for mye for deg er det neppe noe poeng i å prøve seg på resten av skiva, ettersom den foruten den powermetalliske balladen «Journey’s End» befinner seg i en konstant jakt etter det neste, hakeslepp-fremkallende høydepunktet.
Til å være en såpass gjennomgående, nådeløst storslagen opplevelse, fungerer ‘Katharsis’ sjokkerende bra. «Hellride» er en heseblesende, orkestral oppgradering av Keep of Kalessins patenterte, thrashende svartmetall; «The Omni» bruker en proggete synth for å transportere lytteren enda lenger inn i skivas grenseløse platåer; og «The Obsidian Expanse» er en tårnende egg i «Obsidian»s låtskriver-historikk som rettferdiggjør dens status som uoffisiell signatur-låt. Om man så trekker inn skivas konseptuelle fokus på en konges reise fra trone til grav, så har man en skive som virkelig burde appellere til fans av storslått og fantasy-inspirert metall.
Og selv om dette kanskje ikke er den beste beskrivelsen av meg som lytter, må jeg si at min tid med ‘Katharsis’ har vært svært gledesfylt. «Obsidian» og Keep of Kalessin vet nøyaktig hva de har hatt lyst til å få til på sin nye skive, og det er vanskelig å se for seg hvordan de bedre kunne ha fanget den veldige, katartiske storheten som fyller skiva til randen. ‘Katharsis’ er neppe en plate for alle, men for lyttere med toleranse for fantasy-sjangerens skamløse overdådighet er skiva lite annet enn en tårnende suksess.
Skrevet av Fredrik Schjerve
Metallurgi 