Makrostrukturell Evaluering: Ukas Plater




Thyruz – Bauta

Ute nå via Hard & Heavy

Thyruz er et svartmetallband fra Eidsvoll med fire utgitte full-lengdere og en historie som strekker seg helt tilbake til 1999. Til tross for denne betydelige fartstiden har jeg altså ikke sjekket ut musikken deres før nå, trolig grunnet noe så overfladisk og grunt som at albumcovernes 2000-talls svartmetall-estetikk ikke appellerer til meg personlig. Som følge av bloggens målsetning om å dekke all ny, norsk metall har jeg nå endelig sett meg nødt til å konfrontere mine egne forutinntatte holdninger, og dermed fordype meg i plater jeg ikke nødvendigvis ville grepet etter ellers. Dette har bydd på mange positive overraskelser det siste halvåret, og Thyruz kan definitivt sies å være en av dem, ettersom deres fjerde full-lengder ‘Bauta’ byr moderne svartmetall som formelig sitrer av kreativ rastløshet. 

Som fan av ‘Rebel Extravaganza’ burde jeg ha visst bedre enn å forhåndsdømme en plate basert på sitt visuelle design, men mitt menneskelige sinn er nøyaktig like flyktig og irrasjonelt som hos øvrigheten. Passende nok viser Satyricons eksperimentelle opus seg å være en viktig ledetråd i søken etter å forstå ‘Bauta’, ettersom Thyruz har mye til felles med det legendariske andrebølges-bandet. Den kreative rastløsheten og idemessige variasjonen er jo en ting, men det er også elementer på bandets nye skive som kan virke direkte inspirert av Satyricons mangefasetterte diskografi. ‘Bauta’ byr nemlig på stampende og omtåkede riff som kan minne om de mer suggererende strekkene på plater som ‘Volcano’ og ‘Now, Diabolical’, i tillegg til rytmiske finurligheter og tekniske utbrudd som kan beskrives som en miks av nevnte ‘Rebel Extravaganza’ og Immortals mer aggressive materiale. Sleng med en liten dæsj melodisk storslåtthet ala Emperor, samt Mayhems flerrende mollakkorder, og du sitter igjen med et bilde som delvis beskriver innholdet på ‘Bauta’. 

Men det er ikke nødvendigvis rettferdig å oppsummere Thyruzs utelukkende via referanser, ettersom det er en viss ubestemmelighet ved musikken deres som både skiller bandet fra mengden og tilslører identiteten deres noe. Samtlige av låtene på ‘Bauta’ inneholder mengder av sterke ideer og ukonvensjonelle perspektiver på svartmetall-sjangeren; det er kun det at opplevelsen av plata domineres av en følelse av at det er et eller annet som hindrer kabalen i å gå opp fullstendig. Om det er den noe diffuse produksjonen eller mangel på en uttrykksmessig rød tråd som plager meg vet jeg ikke, jeg vet bare at det gjemmer seg en fantastisk plate i ‘Bauta’s indre som ikke helt kommer til uttrykk.

Det som for meg virker som en litt usammenhengende helhet kan jo for andre bare fremstå som en rikholdig variasjon, så på dette punktet oppfordrer jeg leserne til å forme sin egen mening. På ‘Bauta’s beste låter føler jeg også at sistnevnte synspunkt best skildrer virkeligheten, kanskje spesielt tittelsporet. Det gyngende og nesten arrogante riffet som åpner låta er et fantastisk hook, og det «Frost»-aktige og slagkraftige trommespillet til «Mjølner» bidrar til å klemme maksimalt med groove ut av låtas mer direkte partier. I tillegg har vi det episke og melodiske svartmetall-strekket som åpner seg rundt låtas midtpunkt, som etter å ha transportert sinnet til en frostklar og måne-opplyst natt kaster river oss rett tilbake til åpningsriffets svingende pendel. Denne låta er helt fabelaktig, og bør sjekkes ut sporenstreks av fans av tidlig 2000-talls svartmetall.

Som sagt er ikke helhetsinntrykket overbevisende nok til å virkelig selge ‘Bauta’ for meg personlig, men ikke la det stoppe deg fra å kaste deg hodestups ned i Thyruzs turbulente og mangefasetterte avgrunn. ‘Bauta’ er litt som et rammeløst men flott maleri: fylt til randen med detaljer, gripende motiver og utsøkt håndtverk, men uten det siste – dog ikke ubetydelige – avgrensende elementet som ferdigstiller og fullbyrder verket. Jeg har uansett hatt stor glede av tiden min med ‘Bauta’, og betviler ikke et sekund at Thyruz er i stand til å skrive en udødelig svartmetallskive dersom forholdene ligger til rette. ‘Bauta’ er et villrådig og uregjerlig beist som kaller tilbake til 2000-tallets eksentriske innovasjoner, og anbefales fans av modernisert og ukonvensjonell svartmetall som ikke skjuler sin kjærlighet for sjangerens fundamentale utgivelser.

Skrevet av Fredrik Schjerve


Mortiferuz – Sjelferd

Sjelferd by Mortiferuz on Prime Music
Ute nå via 3070552 Records DK

Gode, velkjente svartmetallformler kastes i denne debutplata til Mortiferuz Dette er et enmannsprosjekt bestående av Ramnsvarturh – en skikkelse som har erfaring fra prosjekter som Nattkvad og Forlorn Silence under beltet. En del av låtene på ‘Sjelferd’ fikk vi allerede i november i fjor gjennom spliten ‘Mortification of the Human’, som Mortiferuz slapp med Unprocreation, og pakka vi får servert nå er en femti minutter lang plate på syv låter der Mortiferuz gjør det aller meste ganske riktig – om enn med noen skavanker underveis.

Mortiferuz‘ musikk plasseres kanskje best i et krysningspunkt mellom de mystiske og smått melankolske vibbene kjent fra folkemusikkinspirert svartmetall og black-thrashens hurtighet. ‘Sjelferd’ åpner i ambient-traktene i den lavmælte – og litt lange introen – på «Svunnen Tid», før lytteren kastes ut i et strekk av mørke, drivende svartmetallriff. «Svunnen Tid» er en helt grei åpning på plata, da på tross av et knippe litt uinteressante riff og en rolig outro der hvinende lead-gitarer kommer litt dårlig ut. Noen virkelige høydepunkter kommer imidlertid i låtene etterpå, der Mortiferuz koker opp bra pacing og noen særdeles gode akkordrekker i «Skoddelagt» og «Sorgtungt». Prestasjonene gjentas på «Untrodden Path-Kingdom of Sorrow», platas kanskje beste låt, litt senere, der man også får se litt flere sider av gitarspillet – både klassiske tremolo-drevne riff, frenetiske lead-gitar-sekvenser og noen særdeles velfungerende tyngre og mer melodiske partier.

Det mer negative ved ‘Sjelferd’ som helhet handler nok først og fremst om to ting. Det ene er vokalen, som jeg synes bærer preg av litt repeterende strofer og tidvis mangel på trøkk. Det andre er at plata – i forhold til lengden – nok er litt vel ensformig i bunn og har litt for få virkelig sterke øyeblikk. Noen hederlige forsøk på mer variasjon gjøres i den litt mer doom-befengte «Shades of Oblivion», men uten at jeg lar meg helt overbevise av kvaliteten. Bedre går det imidlertid når thrash-elementene får skinne mer i avslutningslåta «Trolldom» – og til syvende og sist er ‘Sjelferd’ en habil svartmetallplate som bør være verdt en lytt for alle som har sansen for sjangerens bestanddeler.

Skrevet av Alexander Lange



Kaos Manifest – The Illusion of Freedom

Ute nå via Stench From Below Records

Kaos Manifest er et splittert nytt dødsmetallband fra Sør-Norge som opererer med et tidsperspektiv splittet på midten mellom fortid og nåtid. Debut-EPen deres ‘The Illusion of Freedom’ har sitt utgangspunkt i 90-tallets svenske innovasjoner, men flere enkeltøyeblikk (samt produksjonen) argumenterer for at bandet ikke har valgt å sette strek ved millenniumskiftet hva angår egne influenser og påvirkninger. I det store bildet kan ‘The Illusion of Freedom’ ansees å være en oppdatert utgave av Dismembers yrende gitarer plassert i en rytmisk kontekst som ikke skyr unna en veivalsende groove eller to.

En av EP-ens høydepunkter får vi servert allerede etter startskuddet, nemlig den rullende og dødsthrash-berørte «The Inevitable». Etter en rytmisk skuddsalve av en åpning leverer bandets to gitarister en serie av heseblesende svenske dødsmetall-riff, samtlige spilt med frenetisk høyrehåndsteknikk eller over dobbel-bass som får det til å verke i både hender og føtter av rent empatiske årsaker. Refrenget åpenbarer en mot-melodi i ledegitaren som tilfører et hint av kommersiell dødsmetall, før låta ender med huggende gitarer og en neoklassisk solo som – garantert utiltenkt – vekker assosiasjoner til enkelte av ‘The Blackening’s instrumentale saltomortaler. Bandets tilnærming til struktur er svært overbevisende, og viser en vilje til å strekke seg forbi fete enkeltsegmenter i retning komplett låtskriving.

Den vridende, svenske dødsmetall-ormen viser sine gyselige hoder på «Sand Creek Massacre» også, denne gangen satt i kombinasjon med et riff som i sin stampende gange kan fremstå som en dødsmetallifisering av vikingmetallens krigsglade lynne. Singelen «Holodomor» endrer så kursen med en hardcore-relatert huleboer-åpning, før lydbildet blir overfalt av noen kolossale oktaver som hentet ut ifra Immolation og Niles mektigste øyeblikk. EP-en avsluttes så med sitt andre høydepunkt, det intense black/death-dragsuget «Greed». Den hektiske og uforutsigbare strukturen hinter om mulige utviklingsretninger for bandets videre utgivelser, før det My Dying Bride-aktige postludiet setter strek på overraskende melodisk og inderlig vis.

‘The Illusion of Freedom’ er en sterk førsteutgivelse for en gruppe musikere som hovedsakelig har vanket i svartmetallens dunkle skoger i sine tidligere år. Kaos Manifest vet hva som får den distinkte, svenske dødsmetall-riffinga til å hoppe ut av høyttaleren, og de vet også å balansere den med små pustepauser hvor andre stilistiske trekk får dominere. Det kan hende at den punchy og velpolerte miksen er nok til å få den mest forråtnede dødsmetall-eliten til å vende seg bort, men for fans av halvmoderne dødsmetall som går rett for strupen er ‘The Illusion of Freedom’ en strålende tillegg til platesamlingen. Anbefales!

Skrevet av Fredrik Schjerve



Øksehovud – Makt, Høyhet, Herredømme

Ute nå via Nithstang Productions

Ny uke, ny (antatt) norsk utgivelse fra plateselskapet Nithstang Productions. Er det en ting som overrasker meg etter å ha hørt et par demoer fra det rå svartmetall-pushende plateselskapet, så er det hvor lett det er å skille mellom de ulike artistene lydmessig. Lo-fi svartmetall-selskaper har en tendens til å bestå av 20 artister av helt samme sort, men basert på de to artistene fra Nithstang vi har dekket her på bloggen er kvalitetskontrollen litt strengere der i gården. Vevstols ‘Nordvestpassasje’ var en fordervet og forpunket svartmetallskive med mengder av trøkk – om noe monoton i lengden -, og Øksehovud operer med en atmosfærisk og Sognametal-farget svartmetall som ikke er redd for å svinge innom mer direkte og Darkthrone-inspirerte territorier. 

Men heng deg for guds skyld ikke for mye opp i ordene «atmosfærisk» og «Sognametal»; det er først og fremst støyende og tinnitus-fremkallende, lo-fi svartmetall vi har med å gjøre her. Produksjonen låter som et kassett-opptak av en brennende stavkirke, og den anonyme vokalisten kan like så godt vise seg å være en hvileløs sjel som har vandret rundt i Nordmarka siden føydalperioden. Til tross for at ‘Makt, Høyhet, Herredømme’ bærer lo-fiens fiendtlige ytre, er musikken man finner under sløret av støy bemerkelsesverdig sofistikert. Låtene beveger seg fra del til del med selvfølge og indre logikk, og man finner få av de halvbakte ikke-ideene som hjemsøker brorparten av sjangerens mange praktikanter. 

I tillegg varierer terrenget såpass mye over platas spilletid at jeg faktisk er i stand til å plukke ut høydepunkter og favoritter! «Baptized in the Abysmal Tarn of the Vitriolic Sorcerer» demonstrerer Øksehovuds evne til å bevege seg under overflaten låtskrivermessig, med serier av mørkt folketonale melodier som veksler med bestialske utbrudd av rå svartmetall. «Kyrkjevegen til Huldreheimen» har sitt utgangspunkt i klassisk Darkthrone, før et overraskende sterkt akkordmotiv graver seg inn i hjernebarken med laserpresisjon. Til slutt har vi «Gamle Bukka Heve Harde Horn», som med sine eteriske og, skrekk og gru, vakre progresjoner(!) klarer å veve håpefullhet og undring inn i en sjanger som mest av alt er kjent for nihilisme og religions-rettet hat. ‘Makt, Høyhet, Herredømme’ kan, som følge av sine sterke låter og varierte terreng, med fordel omtales som en LP heller enn en demo, ettersom opplevelsen er fullkommen nok til å fortjene din fulle oppmerksomhet, heller en den halvhjertede interessen man vanligvis vier en demo. Øksehovud har på sin debut klarert noen av lo-fi svartmetallens mest effektive hindere, og er dermed en utgivelse seg vil anbefale både tilhengere av uttrykket, samt fans av andrebølgens mest støyete hjørner.

Skrevet av Fredrik Schjerve

Makrostrukturell Evaluering: Ukas Plater



Vanvidd – Under Ei Morken Rot

Usignert, ute via Bandcamp og strømmetjenester.

Vanvidds nyeste plate, ‘Under Ei Morken Rot’, er ikke bare prydet med et cover som oser av farger, eventyrlighet og en nordisk råskap, men er virkelig også et musikalsk håndverk som reflekterer dette visuelle uttrykket. Dette sørlandske folk-metal-bandets andreplate er nemlig en aldri så liten bombe av det storslåtte, melodiske og fengende slaget, og det er en plate der Vanvidd evner å gjøre mye ut av det som i utgangspunktet litt banale og velkjente folk-metal-elementer. For joda, her finnes både typiske folkemelodiske motiver og et flust av synkoperte, enkle og raske rytmer, men det akkompagneres gjerne av en kreativ bruk av voldsom mengde instrumenter, komplekse låtstrukturer og et ganske symfonisk preg. Til tider minner musikken minst like mye om de progressive påfunnene til Emperor-frontmann Ihsahn og Dimmu Borgirs teatralske, georgianske synther, koringer og strykere.

Ta «Havtrollet» for eksempel, som sparker i gang plata for alvor etter et instrumentalt forspill og som har endt opp som et av mine favoritter. Her får vi først servert en ordentlig progga intromelodi, før et umåtelig catchy vers driver låta videre i stram takt og et virkelig storslått refreng åpner slusene deretter. Et bridge-parti med mange segmenter understreker videre at ‘Under Ei Morken Rot’ er like mye prog-plate som folk-plate. Et annet høydepunkt som gir meg dette inntrykket er «Nekroalkymi», der Vanvidd gjør en utmerket jobb med å inkludere mange ulike elementer – både dyster, effektbelagt svartmetallvokal, lystige folkmelodier og et virkelig orkestralt lydbilde med både blåsere og strykere – med stor suksess og lekenhet.

For dette er ofte også fryktelig morsom musikk å høre. Åpningsstrekket er en sann fest med den store variasjonen og den gode komposisjonen, der sterke melodier og refrenger – særlig i «Blodsjord»! – holder det hele interessant. I dette ligger også Vanvidds maksimalisme; jeg får inntrykk av at dette er et band som heller legger på ett instrument, ett minutt og ett riff for mye enn for lite. Dette gir i dette tilfellet mye underholdningsfaktor og sunne og spennende ambisjoner til musikken, men er også et tveegget sverd. For eksempel fremstår det fire minutter lange forspillet som en litt oppblåst sak der det fungerer i to seksjoner, og på niminutteren «Fjellheim» repeteres de (sterke!) melodiene i overkant mange ganger uten at jeg helt ser poenget.

Etter «Fjellheim» kommer også det jeg anser som platas svakeste punkt, nemlig et innslag av Vinje/Grieg-klassikeren «Ved Rundarne». Det er i utgangspunktet en utrolig vakker sak som attpåtil får en litt ny og kul vri ved at den svøpes mer og mer inn i romklang. Problemet er at den rett og slett føles litt utilpass i en albumsammenheng som høres ganske så annerledes ut og dermed blir stående alene. Den går imidlertid overraskende greit inn i den hurtige «Storm» der de festglade gutta i Trollfest er med, og faktisk er det i forlengelsen av denne vi får de mest sømløse låtovergangene; skiftet til interluden «Om Å Drikke Tvimenning» er så å si umerkbar, og det resulterer i en fantastisk opptakt til høydepunktet «Fenalår», der Vanvidd virkelig skviser ut det de kan av melodibanken.

Avslutningssegmentet på ‘Under Ei Morken Rot’ synes jeg var interessant i form av at jeg egentlig tolket meg frem til at jeg likte det. På nest siste låt ut, «Orm», resirkulerer Vanvidd først mange av grepene fra platas første halvdel, men gis en fantastisk avslutning i form av at vi får servert platas desidert sterkeste klimaks. Så kommer tittellåta som, hvis man forventer noe konkluderende, føles litt overflødig i forlengelsen av «Orm». Men så tenkte jeg at dette fungerte aller best som en slags epilog, der Vanvidd varsler om at ‘Under Ei Morken Rot’ en dag følges opp av noe minst like storslått og voldsomt som seg selv. Enten jeg tolker det i retning bandets hensikter eller ikke, får jeg avslutte med å skrive at jeg uansett nyter godt av åsynet mot neste kapittel; all den tid ‘Under Ei Morken Rot’ kan drukne litt i egne ambisjoner og ikke treffe blink i alle steg, er det nemlig en svært sterk og underholdende prestasjon.

Alexander Lange



Ildfar – Som vinden farer vil

Ute nå via Northern Silence Productions.

Ildfar er et enmannsprosjekt i svartmetallens rike bestående av Favn – en mann som har hatt en fot innenfor sjangeren helt siden det mørke 1990-tall og sånn sett nok kan betegnes som et av sjangerens vise menn. Den nye plata hans, ‘Som vinden farer vil’, lanseres etter slippene av noen høyst lovende singler, og er et vitnesbyrd på den kjennskapen til svartmetallens elementer og grep som bor i prosjektet Ildfar.

Samtidig er dette langt fra den hardeste, ondeste og ekleste svartmetallen som finnes der ute. Om Ildfars musikk minner meg om noe, er det sannsynligvis først og fremst Ulvers ‘Bergtatt’, der melodier, melankoli og en åpenbar, men langt fra altoverskyggende, inspirasjon fra folkemusikken får skinne. Med sin ganske rå, gammeldagse og behagelige produksjon minner den også mye om den moderne klassikeren ‘Marrow of the Spirit’ av Agalloch. Så vil jeg imidlertid også påstå at Ildfar samtidig har en litt røffere brodd på musikken sin enn disse to bandene; til tider er det langt mer Immortal enn Ulver, og i denne dualiteten ligger mye av Ildfars unike bidrag.

‘Som vinden farer vil’ åpner med den Burzumske ambient-snutten «Taakeheimen», som baner vei for et hektisk timinuttersstrekk bestående av «Under Sorte Vinger» og «The Last Dawn». Mens Ildfar på førstnevnte ender opp med å resirkulere litt vel mye av de svært gode riffene låta innledes med, er «The Last Dawn» en mer dynamisk sak og et av albumets sterkeste låter. Den glir også fint inn i «Den Gamle Mannen Hvisker Mitt Navn», som sammen med tittellåta og interluden «Vandring» konstituerer platas litt roligere og mer lavmælte midtparti, der man særlig med de akustiske segmentene og strukturen på «Som Vinden Farer Vil» får de virkelig vakreste øyeblikkene på plata.

Musikken får flere tenner igjen på «Under the Graves (of 1994)» og «Pesten», der melodiene komplementeres med noen virkelig ondskapsfulle riff, før det mer melankolske får skinne igjen på «Behold the Throne» og høydepunktet «Lyset I Skumringen» og «Norges Haller» setter siste spiker i kista med et brak.

Som du kanskje forstår synes jeg ‘Som vinden farer vil’ fremstår litt som en pendelbevegelse mellom et hardere svartmetalluttrykk med nokså skarpe kanter og en litt mer forsiktig utgave av Ildfars musikk. I det synes jeg i alle fall det ligger en svært god evne til å strukturere denne plata, og det er i det hele tatt lite vondt å si om denne utgivelsen. Likevel er det klart hva man må være ute etter, nemlig et ganske klassisk svartmetalluttrykk – om enn med en litt egen tilnærming til utnyttelsen av en rekke tradisjonelle elementer innenfor sjangeren.

Skrevet av Alexander Lange



Nithe – Cemetery Fever Demo

Usignerte, ute nå på bandets Bandcamp

Nithe er et kirkegårds-orkester fra det norske «bibelbeltet», som med sin tradisjonelle og skremmende autentisk-lydende dødsmetall ønsker å stikke kjepper i hjula på lokale, religiøse autoriteter. På deres første demo er dødsmetallens opprinnelse i brutal thrash enkel å spore, og hyppige sideturer innom dødsdoomens hjemsøkende ledegitarer og okkulte atmosfære runder ut lydbildet på det som er en overraskende velformulert første-utgivelse for et så ferskt band å være. 

I og med at samtlige medlemmer opererer under fremmede initialer er det umulig å finne ut hvorvidt kvartetten har fartstid hos andre dødsmetall-grensende prosjekter, men med tanke på kvaliteten vi konfronteres med på ‘Cemetery Fever’ er det nærliggende å tro at Nithe neppe er første metallbandet gutta har involvert seg i. Åpningslåta «K.R.Y.P.T» er fylt til randen av riff som er så klassiske i soundet at de kunne ha blitt funnet innrisset i en steintavle under en arkeologisk utgravning av en kjellerlokale fra det sene 80-tall, og tittelsporet har en glefsende dødspønk-fremtoning som er så energisk og full av driv at den kunne ha forsynt en bydel i Kristiansand med strøm en hel vinter.

Av de fire låtene som til sammen utgjør ‘Cemetery Fever’ er det ingen som sleper på bakbena eller bader seg ufortjent i glansen til sine naboer. Hver eneste låt har et øyeblikk eller to som får anmelder til å gripe etter kvalitetsstempelet, og ingen strekk er uinspirerte nok til å kunne stilles i et negativt lys. Dette er mye takket være bandets evne til å variere, vri og vende på et temmelig enkelt og velkjent formular, for ikke å nevne produksjonens evne til å opprettholde både strukturell klarhet og dødsmetallens obligatoriske eim av død og råte.  

Nithes ‘Cemetery Fever’ er OSDM av en pur og rendyrket sort vi ikke ser så mye av i Norge. Den helhetlige kvaliteten på det musikalske materialet, samt den tidløse logoen gjør det vanskelig for meg personlig å se på utgivelsen som en demo, ettersom pakka er så komplett at den føles mer ut som en fullverdig EP av et mer eller mindre etablert band. Fra dette punktet skal det bli veldig spennende å se hva Nithe gjør med soundet, ettersom det virkelig er plass i Norge til et band som vet å gjøre dødsmetall av gammel sort spennende og frisk i 2021. ‘Cemetery Fever’ er en must-hear for norske fans av OSDM, og en høy anbefaling for de av dere som er interesserte i å snuse på sjangeren for første gang. 

Skrevet av Fredrik Schjerve



Truckerfucker – Man’en med Ljaa1

Usignerte, ute nå på div. strømmetjenester

Om du har brukt nevneverdig tid i det siste på å forestille deg hvordan livet til en trailersjåfør utarter seg, så har jeg gode nyheter til deg. Om du i tillegg mener at den beste måten å tilegne deg kunnskap på er å få den servert via beinhard og festklar metall, så har du dess større grunn til å feire budskapet jeg bringer i denne ukas utgave av «Ukas Plater». Truckerfuckers ‘Man’en med Ljaa1’ er en halvtimelang eksplosjon av lavterskel-metall og humoristiske tekster sentrert rundt det fiktive(?) livet til en trailersjåfør, og du må tro meg på mitt ord når jeg insisterer på at opplevelsen plata utgjør er både berikende og utrolig rørende.

I løpet av ‘Man’en med Ljaa1’s tredve minutter får vi delta i en omfattende rundtur i en navnløs truckers liv, fra introduksjonssporet «Revansj» hvor han våkner opp i et hav av pantbart materiell, til hans frigjørende tilståelse om egen hyper-spesifikke seksualitet på avslutningslåta «Ode til E6». I mellom venter klagesanger om vasking av førerhus og en koneløs tilværelse, klagesanger om korona-relaterte økonomiske problemer, og klagesanger om uaktsomme og usympatiske bobil-sjåfører. Hele det tematiske spektrumet er dekket, og for de av oss som ikke var over de mange ondene som til en hver tid tærer på våre stakkars truckere er platen intet mindre enn en åpenbaring. 

For å tilføre denne historien en dæsj velfortjent patos har kvartetten kokt i hop et mangefasettert musikalsk uttrykk de kaller for «Truckermetall», som egentlig bare betyr at de skjener vilt mellom ulike former for ekstremmetall ettersom behovet oppstår. Oftest opptrer truckermetallen i en slags blandingsform mellom melodisk svart- og dødsmetall, men det er også øyeblikk der gasspedalen trøkkes i bånn av enten en blå-semsket rocke-fot eller Snaggletooth’s nagle-kledte hov. Felles for alt materialet er at det er hardnakket og fengende, og at det best nytes på høyt volum med en øl i neven og en Jack Daniels i den andre neven.  

Selv om dette åpenbart er en konseptplate av parodisk natur som ble skrevet og produsert av gode venner på pur faen, er det ikke til å legge skjul på at mye av materialet hever seg godt over sitt lettvinte og humoristiske utgangspunkt. «Koronass» har et sterkt åpningsmotiv som vever seg gjennom låtas heseblesende og drivende tungmetall, black’n’roll-riffene på «Min Klage» er for gode til å ikke bli gjenbrukt i en hakket mer seriøs setting, og «Ode til E6» er rett og slett så forbanna fengende at den burde tvinges inn på spillelistene til våre største nasjonale radiokanaler, om vi så må samles i hopetall foran P3s kontorer med fakler og høygafler høyt hevet. Det at musikken er mulig å lytte til separert fra sin humoristiske funksjon er en stor pluss, og mye av grunnen til at jeg har hatt det moro med min tid med ‘Man’en med Ljaa1’. Truckerfucker serverer heftige riff og fabelaktig, idiotisk humor på sin nyeste utgivelse, en skive som utretter mer enn en køddeplate om sinte trailersjåfører ærlig talt burde være i stand til. 

Skrevet av Fredrik Schjerve

Makrostrukturell Evaluering: Ukas Plater




Tottal Tömming – Omgangsspsyke 

Rett rundt hjørnet! Gis ut av Kannibal Records

Ja fan!

Om jeg kunne latt det være med disse to ordene, så hadde jeg gjort det uten å mukke. Dessverre har jo Metallurgis redaksjon brukt de siste seks månedene på å lure den norske befolkning til å tro at vi har både omfattende kunnskaper rundt metall og journalistisk standard, så da blir jeg nødt til å utbrodere dette egentlig temmelig dekkende utsagnet. Oslos minst høytidelige grindcore-band Tottal Tömming har brukt korona-året på å foreta et rekordsettende nesestup ned i den menneskelige avgrunnen, og deres heltemodige dådsverk videreføres med uforminsket kraft på det bandet kaller «verdens lengste grindcore-låt», «Omgangsspsyke».

‘Omgangsspsyke’ er kanskje ikke et strukturelt mesterverk på nivå med She Said Destroys landemerke av en EP, ‘Bleeding Fiction’ fra 2012. Det kan dermed sies å være et mesterverk dersom man rangerer musikk etter evnen til å tvinge frem fengende hooks fra en frådende gryte av auditivt kaos. I likhet med Beaten to Death ser ikke Tottal Tömming seg fornøyd med å produsere grindcore i sin pureste form, men ser på sjangeren som en invitasjon til å klatte på lerretet med hundre forskjellige malingsfarger, som en lettere forstyrret, norsk Jackson Pollock. På ‘Omgangsspsyke’ når klattingen nye høyder, og resultatet er som en eksplosiv, brutal og catchy kollisjon mellom grindcore og Gartnerlosjen(??). 

Av EP-ens 15 minutter er det hele tre av dem som får passere før Tottal Tömming åpner portene til absurdismens fornøyelsespark. De psykedeliske og svartmetall-aktige åpnings-arpeggioene vekker overraskende nok assosiasjoner til Deathspell Omegas fabelaktige EP-er fra rundt 2010, før det fulle bandet entrer og vi får overvære en håndhilsen mellom Antigamas hyperaktive grind og norsk punk. Rundt treminutters-merket drar Morten Renvåg Müller til med noen såre klynk, og fra dette punktet og ut driver jollen lytteren sitter i stadig lengre ut i ukjent og uregjerlig farvann. 

Tottal Tömming river igjennom en hel haug av uttrykk i løpet av ‘Omgangsspsyke’s episodiske og kollasje-aktige bro. Det som først virker som sårt tiltrengte pusterom fylles etter hvert av effektbelagt og lettere dement solo-spill, før en voldsom kakofoni av jagende grindcore-riffing og blast beats forsøker å drukne Mortens desperate kauking. Videre må vi sitte gjennom et bunntungt strekk med mentalpsykehus-sludge, en monolog som minner helt usaklig mye om Egil Hegerbergs leveranse på Bare Egil Bands klassiske «Tagging», samt et allsangs-parti som både involverer et shout-out til Østlands-byen Drammen og Mortens innrømmelse av at han fra tid til annen er en fugl.

‘Omgangsspsyke’ er et uoversiktlig kaos som til enhver tid forsøker sitt argeste med å underminere musikkens naturlige skjønnhet og tiltrekningskraft. Til tross for dette er materialet EP-en bygger på såpass distinkt og minneverdig at man ender opp med å kunne låta på rams etter kun et par gjennomlyttinger. Det har en tendens til å skje noe helt spesielt når man kaster all kritisk sans og selv-sensur ut av vinduet som musiker, og Tottal Tömmings grindcore virker i det store og det hele som det best tenkelige resultatet av instinktiv og impulsiv låtskriving i en grindcore-sammenheng. Jeg har kost meg glugg i hjel med ‘Omgangsspsyke’s fra første til siste lytt, og har ingen planer om å gi meg med det så lenge universet fortsetter å spille oss mennesker psyke puss i form av verdensomspennende pandemier og spellemannspriser til TIX. Ned med koronaen, lenge leve omgangsspsyken!

Skrevet av Fredrik Schjerve



Sethulum – Osculum Mortulum & Death to Christianity

Usignerte, ute nå på bandets Bandcamp

Dersom skaden allerede er skjedd og den endeløse isolasjonen har tatt knekken på den siste lille rest av tilregnelighet du var i besittelse av, så kan du jo vurdere å sjekke ut demoene til Sethulum på Bandcamp. Den anonyme sekten spiller en form for svartmetall som låter mer frem-provosert enn skrevet, og kroner sine u-miksede juveler med titler som «Vehement Nun Slaughter», «Nun Sexslave» og «Rape Christ». I kjent demo-ånd virker som at det er bred uenighet om hva som skal spilles på de ulike instrumentene til enhver tid, og spesielt trommisen ser ut til å more seg med å sette opp feller for de øvrige musikantene ved samtlige overganger og taktskifter. Vokalen er glefsende og sint som en lemen, gitarene høres ut som om de er spilt gjennom en sprengt Peavey-amp til den ringe sum av en tusenlapp, og det hele er pakket inn i en produksjon som får sjelen til å blø og gråte. Med andre ord er dette nøyaktig den type auditiv pryl man forventer når man trykker play på demoen til et ukjent svartmetall-band på Bandcamp, så vi kan altså prise mørkets herre for at det fortsatt finnes et snev av normalitet i hverdagen.

Skrevet av Fredrik Schjerve   

Makrostrukturell Evaluering: Ukas Plater

Nordjevel – Fenriir

Nordjevel | Fenriir - CD - Black Metal | Season of Mist
Ute nå via Indie Recordings.

Nordjevel er nok ikke så langt unna det man kan kalle en slags supergruppe innenfor norsk og nordisk svartmetall, der frontfigur Doedsadmiral leder an en gjeng musikere med erfaring fra band som Dark Funeral, Zyklon, Myrkskog og Vredehammer. Sånn sett har det kanskje heller ikke vært så overraskende at Nordjevels utgivelser har signalisert en høy respekt og forståelse for sjangeren og sånn sett også har vært av høy kvalitet. Denne nye EP’en, ‘Fenriir’, er intet unntak i så måte, og på tross av sitt korte format er det nok også snakk om noe av Nordjevels virkelig beste materialet så langt.

EP’en åpner med tittellåta, som også var den første singelen vi fikk høre herfra. Dette er en låt jeg har likt svært godt allerede første gangen jeg hørte den, men som like fullt har vokst på meg. Den åpner strålende med dissonante akkorder og rå, mørke og raske gitarmelodier i versene, men det beste ved låta er nok hvordan Nordjevel også klarer å spe på med et mektig, folkemetallsk bridge-parti og en sterk, melodisk avslutning på det hele. Sånn sett får man allerede her en smak på det aller meste bandet drar oss gjennom på de neste låtene.

Låt nummer to, «Gnawing the Bones», er EP’ens sinteste, raskeste og mest avanserte låt. Her kommer det kanskje først og fremst frem hvor godt og sentralt gitararbeidet er på ‘Fenriir’; riffene går så fort og er så avanserte at prestasjonen nesten minner litt om en av et teknisk death metal-band, men så er det heller aldri noen tvil om at Nordjevel spiller svartmetall – dette er ondesaker og minner nok egentlig enda mer om band som 1349 og Gorgoroth. Favorittøyeblikket mitt er når blendende mollakkorder kommer fykende som kniver – det hele føles litt som et Mayhem på steroider.

EP’en strekker seg deretter videre til «Rovdyr», der det heseblesende tempoet senkes ned et hakk og det melodiske igjen får tre litt mer frem i lyset. Dette gjøres også på utmerket vis, og denne låta er sånn sett også et høydepunkt på plata. Jeg synes imidlertid ‘Fenriir’ taper seg litt mot slutten da «Fallen Angel» ikke bringer med seg så mye nytt og spennende og jeg heller ikke ser det helt store med live-versjonen av «Det Ror og Ror». ‘Fenriir’ er likevel i alt en usedvanlig solid og profesjonell svartmetallplate, som kanskje først og fremst er en vaskeekte svartmetallutgivelse, men som er såpass godt gjennomført at det likevel får mye egenart og egenverdi.

Skrevet av Alexander Lange


Marius Danielsen – Legend of Valley Doom, Part 3

Ute nå via Crime Records

Fra låtenes spede begynnelse som ideer og fragmenter på tidlig 2000-tall, til innspillingsprosessen som satte ham i kontakt med sjangerens legender og oppkomlinger i senere år; Marius Danielsens realisering av eget powermetall-univers har vært en gledelig historie om hvordan hårete mål kan oppnås dersom arbeidsviljen og besluttsomheten er stor nok. The Legend of Valley Doom-prosjektet virket nok i overkant ambisiøst til og begynne med, ­– med et tredelt plott som henter rikelig med inspirasjon fra fantasy-sjangerens største bautaer, og et uttrykk som søker etter å samle hele den europeiske powermetall-tradisjonen under et og samme tak – men nå sitter vi her altså med tredje og siste utgivelse, og dermed et fiks ferdig verk. 

I sagaens siste kapittel må «Krigerkongen» og hans karakterfulle følgesvenner samle syv eldgamle, magiske gjenstander for å ha en sjans i den avgjørende kampen mot mørkets herre og hans vemmelige undersåtter. Noe nevneverdig vekt på originalitet har det altså ikke vært under utformingen av Valley Dooms univers, og det samme kan sies å gjelde det musikalske lydbildet. Dette er dog et urimelig punkt å vektlegge dersom man skal evaluere ‘Legend of Valley Doom, Part 3’ på sine egne premisser, ettersom det tross alt er et prosjekt som ikke forsøker å gjøre mer enn å signalisere Danielsens kjærlighet for Fantasy og powermetall. Derfor vil det være mye mer passende å se på platas meritter innenfor sin utvalgte uttrykksform, som er europeisk powermetall i all sin vanvittige, storslåtte prakt. 

Platas 70 minutter er fylt av det samme fargesprakende kaoset som har preget sagaens første to kapitler. Marius har for det meste to låtskriver-moduser han veksler mellom: klassisk powermetall med glitrende melodier og stratosfæriske vokal-linjer, og kraftballader med glitrende melodier og stratosfæriske vokal-linjer. Dette fokuset på høytsvevende stemmebruk er kanskje ikke så uforståelig når du tar i betraktning den voldsomme mengden vokal-talenter Danielsen har til sin disposisjon, og generelt sett er materialet utformet slik at musikerne får jobbe i den settingen de fungerer som best i. Raphael Mendes får vist sin utrolige, Dickinson-liknende røst over «Bane of Lord Cremortius»s episke musikalske bakteppe, og Herbie Langhans bruker sin røffe stemmekarakter til å fremheve «Deep in the Mountain»s Accept-aktige undertoner.

Selv om det meste funker som det skal på ‘The Legend of Valley Doom, Part 3″ er det ikke til å komme fra at platas lange spilletid åpenbarer aspekter ved prosjektet som kunne vært forbedret. Det er jo for eksempel naturlig for Danielsen å bruke mye krefter på å sørge for at plottet får den plassen i rampelyset den fortjener, men jeg skulle ønske at det musikalske kunne strekke seg litt lengre forbi rollen som støtteapparat. Og i de tilfellene dette faktisk skjer, har det en tendens til å skje i form av en gitarsolo, noe som ikke nødvendigvis tilfredsstiller higenen etter musikalsk drama like godt som et velutformet instrumentalparti kan. 

Det er likevel ingen tvil om at Danielsen og hans enorme musiker-bande har oppnådd noe helt spesielt ved å fullføre ‘The Legend of Valley Doom’-trilogien. En overveldende mengde enkeltbidrag har over et tidsrom på flere år blitt omarrangert til en tre og en halv times musikalsk reise gjennom et rikt og livlig fantasy-univers, – en reise med forbløffende jevnt og fint underlag. Man kan ikke annet enn å beundre innsatsen, og håpe på at prosjektet kan inspirere andre individer til å realisere tilsvarende ambisiøse drømmer. Marius Danielsens ‘The Legend of Valley Doom, Part 3’ er et sammensatt og fokusert stykke fortellerkunst, og en plate jeg kan anbefale samtlige som har latt seg sjarmere av powermetallens gledesspredende fargespill.

Skrevet av Fredrik Schjerve



Phantom Fire – Return of the Goat

Ute nå via Edged Circle Productions

Phantom Fire er en duo bestående av Kjartan fra Kraków og «Eld»- som i tillegg til å spille lavslyngt bass i det samme, venerable stoner-bandet som Kjartan – har både Aeternus og Gaahls Wyrd på CV-en. Prosjektet er helt ny-oppstartet, og har dukket opp fra ingensteds med både albumplaner og albumavtale med det fabelaktige undergrunns-plateselskapet Edged Circle Productions i sekken. Phantom Fire ser ut til å være et såkalt «Passion Project», hvor de to musikerne returnerer til uttrykkene som har vært med å forme dem som unge, hvilket i deres tilfelle er speed, thrash og svartmetallens prototypiske førstebølge.

Ved første øyekast er ‘Return of the Goat’ nesten umulig å skille fra musikken den henter sitt basale uttrykk fra. Det enkle EP-coveret er tilfredsstillende likt innpakningen som prydet de formative demoene til sjangerens gamle helter, og når du introduserer ørene dine for musikken på innsiden er det som at du utvikler empatisk øresus i solidaritet med menneskene som levde gjennom denne mytiske epoken førstehånds. Med intensjonen på plass og energi i bøttevis er det ingen tvil om Phantom Fire greier å mane frem periodens flyktige ånd i skremmende detalj; men hva kan de to låtene fortelle oss om hva vi kan forvente på den kommende plata?

Tittelsporet er som forventet en rødglødende sprint gjennom førstebølgens punk-svertede fartsmetall. Gitarene drar til med både huggende powerchords og flerrende strømmer av enkelttoner, og trommene veksler mellom beine rockebeats og mer ekstreme trommeteknikker. Som sagt låter dette farlig nærme originalene, ikke bare som følge av musikkens åpenbare hyllester, men også som følge av den ulmende og organiske miksen. På «Mara» føler Phantom Fire derimot ingen trang til å tviholde på det utslitte lovverket som dikterte «Return of the Goat». Heseblesende strekk av villrådig svartmetall avbrytes av små lommer av ondskapsfullt slentrende bass, og like før låtas sluttpunkt blir vi møtt av et vemodig, harmonisk spill som utfordrer de smått konservative forventningene man ofte har til throwback-utgivelser i 2021.

Det er uansett ingen tvil om hva som er Phantom Fires animerende spiritus på ‘Return of the Goat’. Duoen har tatt et knippe av førstebølgens mest verdsatte elementer og brukt dem til å snekre en eksosspyende, svartmalt og naglekledt doning som kan få øynene til å sprette ut av hodet på den gjengse metall-fan. Det er begrenset hvor mye informasjon det er mulig å hente ut av en to-låts-EP på fem minutter, så det skal bli spennende å se hva slags strukturerPhantom Fire ender opp med å reise på grunnmuren de har støpt på sin debut-utgivelse. Svaret får vi når full-lengderen ‘The Bust of Beelzebub’ kommer ut i September, men innen den tid er det bare å dra på seg en lappete ola-vest og brenne noen dekksmerker i nærmeste parkeringsplass med ‘Return of the Goat’ på anlegget.

Skrevet av Fredrik Schjerve

Chalice Ablaze – Rites of Abhorrent Redemption

Usignert, ute på Bandcamp.

Det smått mystiske svartmetallprosjektet Chalice Ablaze dukket opp fra ingensteds med demoen ‘Beneath Abyssal Graves’ i mars i år, og det følger nå opp denne med EP’en ‘Rites of Abhorrent Redemption’. Det innebærer et dypere dykk ned i prosjektets obskuriteter; ‘Rites of Abhorrent Redemption’ gir med sine drøye 25 minutter et klarere inntrykk av Chalice Ablazes musikalske uttrykk enn den relativt korte demoen, og da er det også snakk om en raffinering av et uttrykk som fascinerer. Musikken til Chalice Ablaze er så obskur, mørk og ugjennomtrengelig at det stadig føles som om den åpner et vindu til et slags evig, fortapt limbo – og den bekmørke visuelle profilen til prosjektet forsterker naturligvis bare dette inntrykket.

Sånn sett er det ikke helt ulikt den klassiske Burzum-inspirerte enmannssvartmetallen vi allerede har så mye av, men samtidig evner Chalice Ablaze i større grad enn mange andre slike prosjekter å få en virkelig håpløs atmosfære ut av musikken. I så måte minner prosjektet meg litt om det kortvarige nord-norske svartmetallprosjektet Selvmord, som på sitt beste fikk til mye av det samme da jeg hørte på det i vintermånedene.

Åpningen «III» er sånn sett også en god introduksjon. Her skjærer lyse, melankolske gitarmelodier seg gjennom en vegg av lavoppløselige gitarer og spinkle og nærmest uhørbare trommer, og over det hele ligger en dyrisk og uhyggelig skrikevokal. Låta føles nærmest som en konstant størrelse der Chalice Ablaze drar oss gjennom de samme motivene om og om igjen – og det er nettopp det som funker så bra.

Videre, på «IV» og «V», introduseres et nytt, sentralt element – nemlig synther. Dette løfter i mine øyne noen komposisjoner jeg synes er litt svakere enn «III», særlig i den nærmest fengende andre halvdelen av «IV», og fanger også oppmerksomheten ved å tilføye noe utover et klassisk dungeon synth-preg. Her er det snakk om synther med et uvanlig forvrengt, syntetisk preg – det er i alle fall sjelden jeg av en svartmetallutgivelse får øyeblikkelige assossiasjoner til hvordan støyprosjektet Prurient utnytter iskalde, ugjestmilde og industrielle synther på flere av sine nyere utgivelser.

Den siste og fjerde låta, «VI», er også, på tross av noen merkelige ulyder innimellom, god, særlig i form av at den gjør flittig bruk av melankolske, sterke gitarmelodier. Denne låta fremstår nærmest litt progressiv der den tar i bruk mange elementer og har flere segmenter, noe som i all hovedsak er positivt, men som også eksponerer utfordringen ved å finne balansen mellom det obskure uttrykket og produksjonen og mer konvensjonelle tilnærming til komposisjon. Både her og ellers snubler Chalice Ablaze litt når akkordrekker og riff ligger i sentrum for lydbildene; produksjonen tjener rett og slett ikke disse delene helt godt. Likevel står kvalitetene ved ‘Rites of Abhorrent Redemption’ seg sterkt ellers, og Chalice Ablaze evner sånn sett også å peke mot en interessant videreutvikling for prosjektet. Anbefales!

Skrevet av Alexander Lange

Makrostrukturell Evaluering: Ukas Plater




Vreid – Wild North West

REVIEW: Vreid – Wild North West | Tuonela Magazine
Ute nå via Season of Mist.

‘Wild North West’ er et vaskeekte prosjekt; når sognametal-fedrene i Vreid nå har lansert sitt niende(!) album, får vi ikke bare servert åtte lydspor, men også en film som visualiserer tematikken for plata. I sentrum står her karakteren K. og det lokale Lyster Sanatorium på Harastølen, og Vreids ganske så varierte tilnærming til black’n’roll får akkompagnere den gufne atmosfæren som ligger over det hele. Den ambisiøse presentasjonen taler åpenbart til fordel for ‘Wild North West’, som for øvrig er et godt, om enn noe trygt og delvis litt uslipt, musikalsk håndverk.

Åpningsstrekket på plata er utvilsomt en sterk side ved utgivelsen, og vi får med en gang servert et av de desidert beste låtene når tittellåta får sette det hele i gang. Kult orgelspill baner vei for en bunnsolid rekke med riff, og låta kan også skilte med en sterk avslutning som tynger atmosfæren litt og får inn et sterkt, melodisk element. På «Wolves at Sea» får man videre høre Vreid på sitt mest svartmetallske og kanskje sitt aller beste, og den flyter også godt inn i «The Morning Red», der intensiteten skrus ned noen hakk og ren vokal introduseres som et avbrekk til skrikevokalen.

Denne låta er i utgangspunktet nokså god og gjør seg svært godt i albumsammenhengen, men skuffer også litt når vokalen egentlig ligger litt surt og slapt til i lydbildet. Forsøket på litt klassisk, mørk crooning er med andre ord ikke spesielt sterkt her. Litt merkelige og halvveis godt gjennomførte valg knyttet til vokalen synes jeg dessverre også finnes på «Into the Mountains», der jeg ikke synes bruken av lyse barnestemmer treffer spesielt godt og også blir en småsur affære ørene mine ikke trives så godt med. Det går imidlertid langt bedre på den litt overraskende rockelåten «Dazed and Reduced», der akkordspill som kunne vært oppdrevet av Enslaveds Ivar Bjørnson suppleres av Ghost-aktige vokalmelodier før skrikevokalen sørger for et solid driv i andre halvdel av låta.

For å gå tilbake igjen til «Into the Mountains», som tar stafettpinnen videre fra «Dazed and Reduced», er det dessverre flere ting enn vokalen som gjør at jeg synes denne blir et av albumets svakere låter. Riffene i bånn er beintøffe, men implementeringen av synthen mot slutten, som for øvrig faktisk spilles av den avdøde Windir-frontmannen Valfar, synes jeg rett og slett ikke er spesielt heldig, og føles rett og slett litt påklistret uten at det egentlig tilføyer låta spesielt mye kvalitet. Vreid henter seg modig opp igjen i den progressive, ambisiøse og kolossale ti-minutteren «Shadowland», som runder av plata på flott vis med en solid oppbygging og platas mektigste riff.

Så er det heller ikke slik at dette imponerer meg hinsides all forventning heller, og jeg synes nok ‘Wild North West’ mangler de virkelig positive overraskelsene. Det meste hever seg over middelmådigheten, men uten å nå de helt store høydene heller. Ta «Shadows of Aurora» for eksempel, som for så vidt er en god moderne tolkning av 80-tallets thrash-uttrykk, men der riffene også fremstår en smule uinspirerte i seg selv. Likevel er ‘Wild North West’ absolutt en god plate, og prosjektet det er tilføyer utvilsomt noe verdifullt både til den norske metallscenen og Vreids diskografi.

Skrevet av Alexander Lange



Nattverd – Vandring 

Ute nå via Osmose Productions

Bergens Nattverd har over tre full-lengdere og en EP strukket seg etter et sound som blander det beste Skandinavia har å by på hva gjelder melodisk svartmetall. Windirs «Sognametall» er det mest naturlige sammenlikningsobjektet fra norsk sokkel, men det er kanskje spesielt finnenes svartekunster som er lettest å spore i Nattverds melankolske gitarvev. På ‘Vandring’ viser bandet dog en vilje til å trå lenger ut i villmarken på leting etter en egen signatur, og innslagene av rå og utemmet kraft man finner spredt rundt på plata er et sikkert tegn på gjennombruddet er innenfor rekkevidde. 

Enkelte av sporene på ‘Vandring’ argumenterer faktisk lidenskapelig for at gjennombruddet allerede ha kommet. «Martyrer av Kristus» er en brutal, direkte og riff-sentrisk svartmetall-spurt som presenterer en ny og utrolig tilfredsstillende side ved bandet – en side som videreutvikles på den tilsvarende eksplosive «I Moerket Slumrer Ravnen». Platas eneste singel, «Naar Taaken Fortaerer Alt», kombinerer Sargeists yrende gitarer med en bro bestående av affekterende kammerinstrumentering i form av piano og strykere. Jeg lener meg selvfølgelig på en utslitt klisjé når jeg sier at låta som følge har et filmatisk preg, men kombinert med albumcoverets grå og trykkende atmosfære oppstår det noe unektelig rått, poetisk og vakkert. 

Trommis «Anti-Christian» er ikke redd for å tilføre musikken en tyngde som er ukarakteristisk for klassisk svartmetall. På «Naar Taaken Fortaerer Alt» bryter han ut i en serie med trommebrekk som er så kraftfulle at jordspruten står, og på «Martyrer av Kristus» peiser han på gjennom en utømmelig bank av ekstremmetall-trommeteknikker, før bandet setter punktum via en apokalyptisk D-beat-seksjon. Generelt sett er mange av platas høydepunkter knyttet til Nattverds stadig intensiverende råskap, selv om de mer omfattende sporene som åpner og avslutter plata demonstrerer at bandet også er i stand til å male videre landskaper med mesterlige strøk. 

Nattverds ‘Vandring’ er nok et sterkt bidrag til en norsk svartmetallkultur som blir mindre ensrettet og klassifiserbar for hvert år som går. Gruppens regntunge, brutale men likeså poetiske svartmetall mangler paralleller i den skandinaviske scenen, og bidrar til å jevne ut kampen for melodisk svartmetall-relevans som Sverige og Finland lenge har dominert uten å møte nevneverdig motstand. Det viktigste av alt er nok likevel at ‘Vandring’ er et fantastisk stykke album-musikk; en rik og oppslukende opplevelse som er sterkere enn sine bestanddeler, og som etter utallige gjennomlyttinger fortsatt skyller over deg med uforminsket kraft. Anbefales for både nysgjerrige uvitende og iherdige svartmetallfans.

Skrevet av Fredrik Schjerve


Fenris Vrede – Viking

Usignert, ute på strømmetjenester.

Fenris Vrede er et forholdsvis nytt band som før lanseringen av ‘Viking’ kunne vise til fjorårets ‘Ragnarok’. Selv om det bare er ett år mellom disse to utgivelsene, er den nyeste en vesentlig mer polert utgivelse produksjonsmessig enn den forrige, og viderefører og videreutvikler også bandets spennende lek innenfor diverse undersjangre av metall. Her krysses grensene mellom folkemusikkinspirert death metal a la Amon Amarth og melodisk svartmetall a la In Vain og Borknagar, og det hele glaseres med et ytterligere preg av melodisk death metal og metalcore.

Og det er i det melodiske aspektet Fenris Vrede har sine sterkeste kort. ‘Viking’ åpner bra med «Torden» og «Utgard», der tunge gitarriff stadig suppleres av melodiske gallopper i gitarspillet. Fenris Vrede evner her å demonstrere en god evne til å bygge opp og utnytte virkelig gode og ganske fengende refrengtemaer som sikkert ikke er helt ny kost i sjangeren, men som like fullt gjør jobben.

Disse to låtene setter også i stor grad tonen for dette ganske korte albumet, og egentlig blir det bare bedre og bedre. Da tenker jeg særlig på avslutningsstrekket som først åpner med tittellåta, der seige, flotte og tidvis råtøffe gitararpeggioer legges over et fantastisk groovy og tungt breakdown-tema som ligger gjennom for hele låta. «Balders Død» synes jeg er platas desiderte høydepunkt med et melodisk tema i refrengene som virkelig treffer blink, og på avslutningen «Dødsriket» får man servert et virkelig fengende, tøft hook.  

I forlengelse av all denne skryten ligger også en erkjennelse av at ‘Viking’ også er en smule ensformig – rundt alle de flotte melodiene ligger låtstrukturer som er ganske like og konvensjonelle hele veien gjennom, og sånn sett er det også det gode gitararbeidet som i aller høyeste grad bærer kvaliteten til utgivelsen. Men unntak fra denne kritikken finnes også, særlig i midten; «Iduns Epler» er et fantastisk friskt pust som byr på deilige, blues-aktige gitarer under den standhaftige, mørke growlingen, og «Fisketur» vil jeg påstå er av en litt mer dynamisk art enn resten når det gjelder låtstruktur. ‘Viking’ vil jeg dermed si er en svært god og ikke minst ganske lett fordøyelig plate med mye uforløst potensiale – jeg håper den litt lengre og hakket mer varierte Fenris Vrede-plata ikke er så alt for langt unna!

Skrevet av Alexander Lange



Vardok Nalt – Minner Dekket av Tåke

Usignert, ute nå på bandets Bandcamp

Osterøy-væring og hyppig objekt i Metallurgis skriverier Vardok Nalt har etter en ytterst produktiv oppstartsfase kommet ut med en vaskeekte full-lengder: ‘Minner Dekket av Tåke’. Til tross for utgivelsen av en EP ved navn ‘Ikke Vær Redd for å Falle’ i 2020 er dette vår første mulighet til å virkelig synke inn i enmanns-svartmetallbandets univers – et univers fylt av indre demoner, omsluttende mørke og svakt, ulmende håp. 

Plata er tydelig fordelt på en A-side og en B-side, begge introdusert via hvert sitt lydmalende preludium. «Skogens Skald», som har fått æren av å heve sceneteppet, er et bombastisk og cello-drevet stykke orkestrering som synes å konkurrere med Game of Thrones-komponist Ramin Djawadi om de innbringende komponistjobbene hos de største strømmetjenestene. Det andre mellomspillet, «Til Valhall Vi Danser», vekker også assosiasjoner til moderne populærkultur; i dette tilfellet en (høyst imaginær) svartmetall-kult i Rockstars gedigne Red Dead Redemption. Låtene som fyller platas resterende 35 minutter består derimot av støyete og digital svartmetall med korroderende atmosfære og dystre, folketonale melodier, et sound som etter kun seks måneder allerede kan ansees å være en Vardok Nalt-signatur. 

Ettersom jeg har fulgt artisten siden oppstarten sent i 2020 har jeg fått gleden av å se hvordan han gradvis har peilet seg inn på det som har blitt hans karakteristiske uttrykksform. Grunnvollen til Vardok Nalt er en kvelende kullos av støyete svartmetall, men hans hemmelige våpen er et talent for å utvinne sylskarpe melodier fra selv de enkleste skala-fragmenter. Evnen de korrumperte Ennio Morricone-gitarene hans har til å grave seg inn i hjernebarken er unektelig, og han utnytter dette til dets fulle potensial ved å bygge store, hypnotiserende og romslige strukturer rundt dem. 

Dette grunnprinsippet trår i effekt på samtlige av låtene på ‘Minner Dekket av Tåke’, men rammeverket og materialet er forskjellig nok til å forhindre at plata oppleves som monoton. Singlene «Månekvaden» og «Rosedansen» har tidligere høstet lovord fra undertegnede på bloggen, og de har ikke mistet noe av sin potente, apokalyptiske energi i sin nye kontekst. Tvert i mot gagnes de av å være deler av en råsterk A-side, som krones av det som jeg personlig mener er Vardok Nalts beste låt til nå, «I Vinternatten». B-siden på sin side presenterer noe av Vardoks mest tradisjonelle svartmetall-materiale per dags dato, fylt til randen av skingrende mollakkorder og flerrende skrik. «Vi Skal Aldri Sees Igjen» brenner med en utemmet og intens glød, og «Piruetterende Kaos Bak en Lukket Dør» har en flott progresjon passende nok toppet av en piruetterende ledegitar, men til tross for sine respektive styrker når de ikke helt de samme høydene som ‘Minner Dekket av Tåke’s definerende første halvdel.

Da jeg hørte Vardok Nalts første låter sist høst var han kun én blant mange aspirerende enmanns-musikere i landet, relativt vanskelig å skille ut i mengden. I senere måneder har det blitt tydelig at han bærer på en kreativ ild av betydelig intensitet, og på ‘Minner Dekket av Tåke’ har han brukt denne ilden til å forme en konsis og fengslende opplevelse etter egen visjon. I etterkant av slippet har han sluppet ytterligere to låter, så foreløpig ser jeg ingen tegn til at heten begynner å dabbe av. Sjekk gjerne ut den desperate selvrenselsen «A Wasted Life» eller det forfriskende, anti-fascistiske kampropet «Bury Me Up on the Mountain»; men aller viktigst er det å sjekke ut ‘Minner Dekket av Tåke’, Vardok Nalts potente og personlige album-debut.

Skrevet av Fredrik Schjerve

Makrostrukturell Evaluering: Ukas Plater




Superlynx – Electric Temple

Ute nå via Dark Essence Records.

Lanseringen av tittellåta til ‘Electric Temple’, som også var førstesingelen i foranledningen av dette plateslippet, var mitt første møte med Superlynx. Det var også en svært positiv lytteropplevelse som nærmest føltes litt overraskende, all den tid varm, hypnotisk og litt ørkensk stonerdoom av såpass høy kvalitet ikke akkurat fremstår som det vanligste innslaget innenfor norsk metall.

På ‘Electric Temple’ dyrker Superlynx dette sjangerlandskapet med tilsynelatende høy respekt for inspirasjonskildene, som det nok er rimelig å anta at blant annet befinner seg i materialet til band som Sleep, Earth og OM. I bunn ligger det i musikken en tilnærmet gjennomgående jamfølelse, der varm bass, fri flyt i trommespillet og fantastisk varierte og semi-improvisatoriske gitarer holder lydbildet interessant ut fra et ganske minimalistisk utgangspunkt. Superlynx’ fremste ess i ermet er imidlertid kanskje Pia Isaksens krystallklare røst, som tilfører et litt mer spesielt element til bandets musikk der den sender meg assossiasjoner til den mørke og vakre vokalen på utgivelsene til artister som Chelsea Wolfe og Anna von Hausswolff.

Tittellåta inngår i en albumåpning som tilfredsstiller det meste jeg har hatt av høye forventninger til plata. Åpningslåta «Rising Flame» er en helt strålende introduksjon, der de klare, lyse gitarakkordene og taktfaste trommebeaten etter hvert sparker i gang det rolige, men selvsikre drivet på plata etter at bandet har følt seg fram de første par minuttene. «Apocalypse», som jeg som singel syntes virket litt avstumpet, føyer seg perfekt inn mellom tittellåta og «Moonbather», og på alle disse låtene demonstrerer Superlynx den verdifulle egenskapen det er å la låter bygges og utvikle seg i sitt naturlige tempo. Det ligger alltid en litt ulmende intensitet i Isaksens stemme, og når gitarene og trommene regelrett får slå seg mer og mer løs utover i låtene er disse komposisjonene alltid en fryd å følge med på.

Så er det også slik at jeg etter hvert føler en viss fare for at minimalismen som ligger til grunn og den mer eller mindre monotone vokalstilen ikke holder seg like godt gjennom hele albumet. Og for meg går musikken også litt på tomgang gjennom den instrumentale «Sonic Sacrament» og den påfølgende «Returning Light». «Laws of Nature» henter det hele litt igjen ved å være et av albumets sterkeste låter i kraft av sin sterke oppbygning, men det virkelige grepet som krydrer helheten med litt mer variasjon kommer først med «Then You Move» – og da på et vis jeg egentlig også har litt vanskeligheter for å forstå.

‘Electric Temple’ blir nemlig et ganske annet dyr når galopperende pianotangenter og stemmen til trommeslager Ole Teigen(?) plutselig melder seg på denne låta, og på tross av at den ikke er blant platas sterkeste låter rent komposisjonsmessig, er låta like fullt et usedvanlig friskt pust. Det litt underlige ved dette er at disse nye elementene også brer seg utover de påfølgende to sporene som avslutter plata, og med det også gir musikken en litt ny og enda litt mer lavmælt farge; først i den kortere «Siren Sing», som først og fremst egentlig minner om en 2000-talls Ulver-ballade, og deretter i avslutningssporet «May».

Her evner Superlynx å bygge flott opp til en lun, god og stemningsfull avslutning på plata, og sånn sett er det aldri selve kvaliteten det er så mye i veien med. ‘Electric Temple’ er i all hovedsak en strålende prestasjon fra start til slutt. Avslutningssegmentet føles imidlertid litt løsrevet fra resten av plata, og sammenhengen er ikke så elegant og åpenbar som den kunne vært – spesielt med tanke på at bandet egentlig heller fremstår litt konservativ i virkemiddelbruken tidligere på plata. Likevel vil jeg anbefale ‘Electric Temple’ på det varmeste, og slå meg til ro med at Superlynx også har et uforløst potensiale i form av de mange spennende tingene man finner i bandets verktøykasse.

Skrevet av Alexander Lange



Ulvehyrde – Englemakersken

Englemakersken | Ulvehyrde | Dusktone
Ute nå via Dusktone.

Det har vært gode grunner til å ha høye forventninger til Ulvehyrdes nyeste plate. På tross av at dette er et relativt nytt band og ‘Englemakersken’ er deres første utgivelse, er erfaring fra andre etablerte svartmetallband dypt forankret i bandets mannskap, noe også singlene opp mot platelanseringen, «Jarlen» og tittellåta selv, vitnet om. ‘Englemakersken’ inneholder også det man kan forvente av en ganske så bunnsolid svartmetallplate som holder fast ved sjangerens kjente, velfungerende trekk, og bør falle i god jord for fans av band som Satyricon, Immortal og Windir der det hurtige og kompromissløse komplementeres av både groovy og mer melodiske og folk-inspirerte elementer.

Det første som slo meg med Ulvehyrdes sound var i utgangspunktet de skitne, høylytte og feite gitarene som får prege lydbildet – selv når et høyt tempo gjør det ugjennomtrengelig nok. Hvordan dette fungerer til bandets fordel demonstreres – igjen – på utsøkt vis i den illsinte åpningslåta «Jarlen», der gitarene og trommeslagerens blast-beats sammen sørger for en kompromissløs og utrettelig lydmur av brutalitet. Her kommer også en annen spesiell styrke ved Ulvehyrdes musikk, nemlig den historiske tematikken, frem, noe som står igjen som en gjennomgående styrke også på resten av plata.

Det største høydepunktet på plata kommer for min del med «Disippelen», der Ulvehyrde fyller på med litt seigere og mer taktfaste riff og sånn sett sørger for regelrett uimotståelige og rå svartmetallgrooves som utfyller hverandre perfekt. Bandet gjør seg også fortjent til mer skryt for variasjon ved å introdusere desto treigere og mer monotone låter med «Likbålet» og «Dødsuret»; disse ligger på hver sin side av tittellåta og tilfører noe positivt til flyten på plata, på tross av at de i seg selv nok er litt i overkant ensformige.

I opptakten til avslutningen på albumet synes jeg imidlertid Ulvehyrde kjører seg litt fast; «Skarpretteren og «Diabolisten» spiller videre på elementene fra «Jarlen», «Disippelen» og «Englemakersken» uten egentlig å tilføye noe nytt og bedre. Etter en litt vaklende introduksjon runder imidlertid bandet det hele av på strålende vis med «Svartbækken», der man etter noen smått suggererende chugge-partier etter hvert fanges inn i en ugjestmild snøstorm av blastbeats og onde akkordskifter. Det er dette Ulvehyrde klarer desidert best og noe av det som gjør ‘Englemakersken’ til en plate som er verdt en gjennomlytt for enhver fan av raffinert, norsk svartmetall der ute.

Skrevet av Alexander Lange



Vetter – Av Sublim Natur

Ute nå via Duplicate Records

Andreskiva til Håvard Tveito under aliaset Vetter, ‘Av Sublim Natur’ begynner med en ytterst effektiv finte. Ut ifra tittellåtens fossende, statiske og lavoppløste gitar-introduksjon ville det vært naturlig å forvente en mer eller mindre tradisjonell svartmetallplate etter andrebølgens stilistiske føringer, og disse forventningene forsterkes når en stri strøm av blast beats entrer under Tveitos maniske og ville svartmetall-vokaler. På andresporet «Skogene Baerer Vaare Arr» kompliseres det foreløpig rendyrkede soundet med vidåpne strekk av korrumpert og tjærebakt ørkenrock, samt atmosfæriske avlukker av luftspeilende gitarer og melodiske basslinjer. En sti som ved første øyekast virket å lede til noe kjent og kjært viser seg å lede inn i en fremmed og underfundig skog; en skog hvor floraen blir stadig merkeligere jo dypere man vandrer.

Selv om det ti minutter-lange tittelsporet er en ekspansiv låt fylt av rytmiske, tekstur-messige og harmoniske overraskelser, er det fortsatt en relativt pur svartmetall-låt av natur. Men som eksemplifisert i åpningsparagrafen sniker det seg inn noen særdeles friske uttrykk i løpet av platas øvrige låter, der særlig tendensen til å bryte ut i sprakende og disig garasje-psychedelia farget av 70-tallet gjør seg bemerket. Et annet navn som ofte tvinger seg frem i bevisstheten under lyttinga er Darkthrone, ettersom deres stadige omveier innom Sabbath-sk doom-rock og støyende punk synes å ha satt sine spor på særlig «Morgensolens Rike» og «Kraken». I tillegg må det sies at produksjonen i seg selv er en viktig del av ‘Av Sublim Natur’s særegne uttrykk, ettersom den støyete og primitive miksen dynker plata i et organisk belegg av jord, kvist og bark, samtidig som det fremhever det lekne og kreativt overstrømmende trommespillet til session-trommis Nils Martin Haugfos.

Den samme produksjonen som fremhever Vetters egenart vil nok for mange være den største barrieren å bryte for at de virkelig skal kunne sette pris på utgivelsen. ‘Av Sublim Natur’s strukturelle finurligheter og harmoniske vendinger ligger ofte nedgravd under et tjukt lag av støy, og det krever en del fokus fra lytterens side for å få maksimalt utbytte av plata. Denne tåken letter heldigvis på seg jo lengre ut i plata man kommer, og på «Morgensolens Rike» har den fullstendig fordunstet så låtas rivende svartpunk-riffing får muligheten til vise seg frem i all sin dyriske prakt. 

Blant platas fem låter er det særlig de av psykedelisk temperament som ender opp med å imponere. «Skogene Baerer Vaare Arr» tilbringer mesteparten av tiden sin flakkende omkring på ørkenrockens åpne vidder, kun avbrutt av små pusterom badet i nordlysets stemningsfulle grønnskjær. «Tentakler» er kanskje den beste av dem alle, med sitt syrlige og skingrende hovedtema, sterke rytmiske underlag, samt Tveitos naturalistiske, seremonielle og rensungede vokal. «Av Sublim Natur» er til tross for sin noe ugjennomtrengelige miks også et høydepunkt; spesielt det stadig intensiverende strekket fra låtas midtseksjon til eksplosjonen av svermende gitarer som setter punktum står sterkt i minnet når plata er over. 

‘Av Sublim Natur’ er en givende plate å tilbringe tid med når du først har gjort deg til lags med den nådeløse miksen. Terrenget varierer overraskende mye fra et øyeblikk til et annet, og reisen byr på noen flotte utsiktspunkter underveis. Det er ikke til å unngå at de mange ulike uttrykkene kniver om plassen på stor-strukturens bekostning fra tid til annen, men dette er først og fremst et problem du støter på på dine første to-tre gjennomlyttinger. Etter hvert som du blir kjent med platas bestanddeler begynner de å komplimentere hverandre, og når jeg nå sitter og oppsummerer min egen opplevelse av plata etter 5-6 gjennomlyttinger har det blitt tydelig for meg at Vetters nyeste utgivelse er en karakterfull og sammensatt svartmetall-skive av høy kvalitet. ‘Av Sublim Natur’ er kanskje ikke for nyinvidde, men for erfarne svartmetall-fans på leting etter et utforskende og friskt take på sjangeren er den sterkt anbefalt.

Skrevet av Fredrik Schjerve

Makrostrukturell Evaluering: Ukas Plater




Kvesta – Corpsebog

Ute nå via Polypus Records

Kvesta (tidligere kalt Skrømt) har vært en destruktiv og herlig naturkraft innenfor tradisjonell norsk black/thrash siden de slapp debut-plata si ‘Ibex Arrival» i 2016. Bandet virker tilfreds med å fortære, kverne i stykker og deretter skvise ut sjangerens norske klassikere i nye konfigurasjoner, noe som ikke er meg i mot nå som Aura Noir har forlatt ballparken. På sin nye EP ‘Corpsebog’ leverer kvintetten tre nye originallåter som vil få lytteren til å gripe etter skinnvest og ammunisjonsbelte i løpet av kun et øyeblikks eksponering, samt et robust cover av Darkthrones «Under a Funeral Moon» som en aldri så liten bonus. 

Det er åpningslåta «Noxious Necromancy» som ender opp med å kreve mesteparten av lytterens oppmerksomhet. Med den eksentriske og reverb-dynkede opptredenen til gjestevokalist «Krizla» og de forrykende, harmoniserte soloene til gjeste-gitarist «Hazzlegard» tatt i betraktning er ikke dette så rart, ettersom deres talenter er utnyttet på helt utmerket vis. Kombinert med en lydproduksjon som kaller tilbake til sjangerens primitive og rabide oppstart, samt bandets grenseløse og autentiske entusiasme for egen musikk er resultatet virkelig slående, og grunn nok alene til å anskaffe EP-en. 

Heldigvis er ikke de to låtene som har gitt ‘Corpsebog’ sitt navn fullstendig maktesløse i kjølvannet av den glimrende «Noxious Necromancy». Med «Raatten» tilbake bak mikken er «Corpsebog» mer utpreget svart enn åpningslåta, med flust av triller og jagende riff som får det til å gå varmt om øra på selv den mest værvante black/thrash-fanatiker. «Corpsebog II» slentrer på sin side inn i mer atmosfærisk territorie; en disig og klam sump der skingrende gitarer og en overraskende flott, melodisk outro leder vei gjennom det forræderske lendet. Til slutt har vi selvfølgelig coveret av «Under a Funeral Moon», som har fått litt kjøtt på kroppen via miksingen sammenliknet med originalen, samtidig som den brenner med den samme intense heten.

Dersom man ser på ‘Kvesta’ som et mellommåltid ment til å døyve den verste sulten imens vi venter på bandets neste full-lengder, fungerer den svært dårlig. Sulten min etter en fullverdig Kvesta-plate å sette tennene mine i har nemlig flerdoblet seg etter å ha fortært de tre blodige kinaputtene av noen originallåter vi har blitt servert på denne EP-en. Det er ikke noe mangel på black/thrash å velge i innenfor de norske grensene per dags dato, men der den nye garden (ledet av band som Ormskrik og Evoke) pusher et skarpt og velpolert sound pusher Kvesta et sound som er like råttent og mobydelig som et oppgravd kadaver (på en god måte selvsagt). ‘Corpsebog’ er en av de beste norske metall-EP-ene så langt i 2021, og et absolutt must for fans av rivende, rå black/thrash.

Skrevet av Fredrik Schjerve

Mournless – Aften I Morket

Usignert, ute på Bandcamp.

‘Aften I Morket’ er en ytterligere forsikring om at Mournless med hver utgivelse tar nok et steg opp. Mens de første slippene fra dette DSBM (dark suicidal black metal)-prosjektet var noe ujevne og delvis preget av litt avstumpede låter, har prosjektet gradvis vist bedre takter. På ‘Mørkt’ syntes jeg Mournless var inne på virkelig bra saker, og ‘Aften I Morket’ følger opp dette lille verket i så måte.

‘Aften I Morket’ står også for en naturlig kontinuitet fra ‘Mørkt’ fordi den viser en ganske melodisk side av Mournless, der både atmosfærisk, progressiv og folkemusikkinspirert svartmetall utforskes. Er det ett band jeg minnes om er det ukrainske Drukdh, nettopp fordi grovkornede, melankolske akkordrekker er det som driver låtene fremover. Åpningen «Avhyr» er et godt eksempel på dette, og på den påfølgende «Vegvisir» inviterer også Mournless litt mer variasjoner i intensitet inn i låtstrukturen – noe som gjør det enda litt mer interessant. Den korte tredjelåta «Lys» er imidlertid EP’ens annerledeslåt ved at den er hakket mer direkte og drivende enn de andre, noe som gir den et aldri så lite snev av black’n’roll og gjør den til et heldig tillegg til den øvrige helheten. Favorittlåta mi på EP’en er nok imidlertid avslutningslåta «Ingen Verdens Ting», en instrumentallåt som nok byr på de sterkeste riffene på utgivelsen etter at «Gravferd» for så vidt også tar de vellykkede elementene fra «Vegvisir» sterkt videre.

‘Aften I Morket’ er med andre ord en ganske så god EP, der også produksjonen er på et høyere nivå enn på andre Mournless-utgivelser. Så er heller ikke dette en EP som blåser meg av banen på noen måte, og jeg stusser til tider over litt enkle, trygge og repetative riffstrukturer og en spinkel vokal som ikke alltid kler resten av musikken like godt, men det er en EP som er verdt en lytt dersom man er ute etter noe litt bedre ny norsk, enmannssvartmetall.

Skrevet av Alexander Lange

Makrostrukturell Evaluering: Ukas Plater




Syning – Syning

Ute nå via Terratur Possessions

Blant de mange undergrunns-fokuserte plateselskapene som er reist på norsk jord har Terratur Possessions i Trøndelag over tid utmerket seg som et av de mest treffsikre. Deres fokus på individualisert svartmetall med okkult eller symbolsk vinkling har gitt interesserte lyttere et rikt hvelv av utgivelser å fortape seg i, et hvelv som er ypperlig balansert mellom norske og internasjonale bidrag. Vi i Metallurgi er som kjent ekstra opptatt av den norske garden, og dermed vil det være passende å nevne at Terratur Possessions har gitt ut en av de beste norske utgivelsene så langt i 2021 i Misotheists ‘For the Glory of Your Redeemer’. Nå i April har vi fått enda en plate å fremme fra nettopp dette hold, nemlig den ulmende og forheksende selv-titulerte debuten fra trønderske Syning.

Syning består av medlemmer av etablerte band som Whoredom RifeKnokkelklang og Manes, og føyer seg godt inn i Terraturs rekker med sin hypnotiske og mystiske svartmetall. Deres debut-utgivelse kommer i form av en 34-minutters skive, hvor de to første låtene med enkelthet kan ansees å utgjøre en helhet grunnet returnerende musikalske temaer, etterfulgt av et nedslått og tungsinnet postludium. Dette korte formatet fungerer like effektivt for Syning som det gjorde for Misotheist i Februar, ettersom det gjør det mulig å vie alt sitt fokus til de svermende og flakkende bevegelsene som definerer ‘Syning’s to kolossale åpningsspor.

«Atter Igjen Kommer Mørket Krypende» innvier seremonien med et intenst strekk med mørk ambient – som en dyp avgrunn fylt av sort, reflekterende væske. En gitarstrofe flyter til overflaten av denne brønnen, og repeteres på tålmodig vis lik det mer tilbakelente materialet til deres kollega i Misotheist. Deretter entrer det fulle bandet over en svingende groove, og oppmerksomheten fanges av den vandrende bassen og de Colin Marston-aktige, ulende dødsgrowlene til «Cernunnus». Overflatespenningen bygges opp til et kritisk punkt, og den passive pulsen brister fullstendig for å gi plass til en stormende elv av andrebølges-svartmetall. Thrashende, rabide sprinter leder inn i melodiske strømninger, og de stadig mer forgrenede korridorene leder deg som lytter dypere inn i platas tussmørke indre.

Før eller siden passerer vi dørterskelen til andrelåta «Et Siste Skrik», en låt som virkelig står støtt og stødig som et av de store høydepunktene innenfor norsk undergrunnsmetall så langt i 2021. Syning bruker de første fem minuttene på å bygge opp og bryte ned et suggererende reisverk lik det som åpnet «Atter Igjen Kommer Mørket Krypende» – den avgjørende forskjellen er hvor oppbygningen leder hen. Der «Atter…» ledet inn i et turbulent elvestryk av svartmetall leder «Et Siste Skrik» inn i en storslått sal hvor ledegitarer og orgel henger som tunge gardiner og skilletepper langs veggene. Det veldige inntrykket fordrer et lite pusterom i etterkant, før vi returnerer til åpningslåtas hovedtema, nå kronet med lengselsfulle og melankolske gitarmelodier.

Som tidligere nevnt virker det som at Terratur Possessions vektlegger individualiserte perspektiver på svartmetallsjangeren når de speider etter nye signeringer, og dette tilbyr Syning definitivt på sin første utgivelse. Musikken deres har en overhengende atmosfære av mystikk og lysskyhet som gjør dem utrolig egnet for plateselskapet, samtidig som deres tilnærming til storstruktur og ambient/synth-teksturer gjør at man ikke lett mister synet av bandet i mengden. De eneste kritiske kommentarene jeg har til ‘Syning’ er at «Atter Igjen…» synes å miste litt av fokuset i andre halvdel, samt at postludiet «Fortapt» oppleves som litt stillestående mot slutten. Dette er dog kun flisespikkerier, og ikke noe som river meg ut av den musikalske seansen Syning presenterer på sin debutskive. ‘Syning’ er en oppslukende reise gjennom en dunkel undergrunns-labyrint av norsk svartmetall, og en sterk anbefaling fra oss i Metallurgi. 

Skrevet av Fredrik Schjerve

Funeral Void – In the Epic ov a Funeral Sunset

Usignerte, ute nå på bandets Bandcamp

Funeral Void er et melodisk dødsdoom-band fra Bergen som jumpet ut av den store Bandcamp-eteren med en fiks ferdig debutskive i begynnelsen av April i år. Det som i øyeblikket fremsto som et hemmelighetsfullt og anonymt prosjekt viser seg å være bestående av relativt erfarne medlemmer fra band som Fairy (Therese Tofting, vokal), Thy Grief (Christer Korsvold, gitar og keyboard) Vinterbris og Fjordfader (Kristoffer Aalhus, bass), og dette burde man egentlig ha kunnet gjette basert på den ytterst profesjonelle presentasjonen til bandet, både lydmessig og visuelt. 

En av de kjekke sidene ved å ha startet opp bloggen Metallurgi er at jeg stadig får utfordret mine egne synspunkter hva gjelder den norske scenen og dets bestanddeler. Jeg har tidligere trodd at Norge har hatt lite å tilby det internasjonale dødsmetall- og melodiske doom-markedet, men med store skiver av band som DeceptionBlodtørst og Goat the Headinnenfor førstnevnte sjanger, og band som Veil of SecretsRavn og nå Funeral Void som jobber innenfor sistnevnte har det blitt meg tydelig at de fleste undersjangre er representert i den norske undergrunnen. Funeral Void på sin side peiler seg inn på en spesifikk periode på 90-tallet der dødsmetallen og doomen krysset veier og dannet en gotisk og nedstemt blandingsrase best kjent via band som My Dying BrideParadise Lost og Anathema.

Det første man vil legge merke til når man trykker play på åpningslåta «Fathomless» er hvor fantastisk produsert og mikset ‘In the Epic ov a Funeral Sunset’ er. Den romslige atmosfæren og den forheksede western-gitaren som begynner låta er tidlige tegn på en høy produksjonsstandard, men det er først når den drivende og kolossale band-introduksjonen valser ut av høyttaleren at man innser hvor massivt og polert det hele låter. Denne skinnende veggen av dunkle krystaller møter deg hvor enn du retter blikket på ‘In the Epic…’, hvilket får meg til å tenke på det tilsvarende lydvidunderet og en av mine personlige favoritter innenfor melodisk doom som er 11th Hours ‘Lacrima Mortis’ fra 2013. Funeral Void har åpenbart gått inn i innspillingsprosessen med en tydelig visjon for platas sound, og kombinert med de My Dying Bride-aktige celloene og kammerinstrumenteringene som pipler opp til overflaten over platas spilletid blir resultatet en plate som lyd- og uttrykksmessig mestrer sin utvalgte nisje. 

Men en skive lever og dør ikke på produksjon og sjangermessige bestanddeler alene; viktigst av alt er låtene og hvorvidt de makter å utnytte det produksjonsmessige rammeverket til det maksimale. ‘In the Epic…’ starter sterkt, med den dynamiske og storslåtte åpningslåta «Fathomless» og den noe kortere og mer konsise «Nightbird», som med sine Paradise Lost-liknende ledegitarer kunne fungert bra som en singel om bandet hadde ønsket det. «The Lonesome Nemesis» er i likhet med «Fathomless» en tårnende, katedralsk fasade av en låt, men blir noe sabotert av enkelte harmoniske uenigheter mellom keyboard og vokal, samt en tekst preget av tidvis klumsete engelskbruk. 

Etter det kosmiske og hjemsøkte mellomspillet «Eclipsed in Obscurity» byr skivas B-side på den seige og funeral doom-aktige «Tragic Discernment», et Tangerine Dream-liknende lydmaleri bestående av astrale vinder og pulserende kvasarer ved navn «Twilight Wanderer», samt den eskalerende, gotiske perlen av et høydepunkt som er «The Last Desolation». Det er postludiet «Twilight Wanderer» som setter punktum for plata, og med sine drøye seks minutter er dette en besynderlig avgjørelse, ettersom kun en halvtime av platas spilletid er viet fullverdige låter. Balansen mellom mellomspill og låter ender opp med å føles litt disproporsjonal, og jeg skulle gjerne hatt en ytterligere 6-7 minutter med dødsdoom for å runde av utgivelsen. 

Når alt kommer til alt er ‘In the Epic of a Funeral Sunset’ en meget sterk førsteutgivelse, selv når man tar i betraktning profesjonaliteten til bandets besetning. Lydmessig og uttrykksmessig er plata helt forbilledlig, en rik og forheksende opplevelse man kan synke inn i uten anstrengelser. På låtfronten har bandet fortsatt mengder av uforløst potensiale, ettersom plata mangler litt av de store, minneverdige høydepunktene som kan tittes tilbake på etter at plata er ferdig. Funeral Void leverer en bunnsolid debut med ‘In the Epic ov a Funeral Sunset’, årets til nå mest fengslende melodiske doom-besvergelse fra norsk hold.

Skrevet av Fredrik Schjerve

Dödfødt – Grim Hellish Rock’n’Roll

Det østlandske enmannsprosjektet Dödfødt springer ut av det prekære, lille plateselskapet NekroGeit, som, ut fra det lille jeg har klart å oppdrive av kunnskap om det, gjør et slags forsøk på å kombinere svartmetallens og pornogrindens outrære uttrykk – da også ved hjelp av prosjektene Död og Mannepenis og platenavnene og covrene som følger med. Dödfødt fremstår imidlertid på sin nyeste utgivelse, ‘Grim Hellish Rock’n’Roll’, som et ganske renskåret svartmetallprosjekt som minner mye om de virkelig tidlige svartmetallplatene fra 1980-tallet, så vel som de tidlige utgivelsene til for eksempel Darkthrone og Emperor.

Uttrykket er da også først og fremst ganske rått, enkelt og rifftungt, noe man raskt blir vitne til når introsekundene i «Nesluap Flundra» baner veien for tittellåta og «Nuclear Sunrise». Utgivelsen er mer enn solid nok innenfor denne rammen, noe som demonstreres av kompromissløs riffmarsj, mer heseblesende tremolopartier og en akkurat passende mengde med innslag av gitarsoloer. Men det er et klart innslag av grindcore her, og det er ikke bare gjennom korte låter som «I Hope You Fucking Die», men også gjennom den litt uhøytidelige tonen slik den kommer til uttrykk for eksempel på «Murder Music». Den kuleste låta er imidlertid i mine øyne «Evil», som gjør uhyre effektiv bruk av doom-metallens treigere og seigere elementer.

Skrevet av Alexander Lange

Makrostrukturell Evaluering: Ukas Plater





Taake / Helheim – Henholdsvis

Ute nå via Dark Essence Records.

‘Henholdsvis’ er den tredje i rekken av korte spliter Taake har sluppet det siste året. I fjor serverte de ‘Ubeseiret’ med Whoredom Rife og ‘Jærtegn’ med Deathcult, og denne gangen er det bergensbandet Helheim som stiller opp sammen med det veletablerte svartmetallbandet fra samme by. ‘Henholdsvis’ er som sine to forgjengere en nokså kort sak, og består av to låter av Taake, som denne gangen henter inspirasjon fra ingen ringere enn Arne Garborg, og to coverlåter av Helheim.

«Brotne Bein og Mannefall» åpner ballet sterkt med solid, drivende gitar-riffing med folk-tendensene vi kjenner fra tidligere Taake-utgivelser. På dette bandets side av splitten er det imidlertid «Ein Baat i Foss» som imponerer meg mest. Det saktegående, tålmodige partiet som åpner og avslutter låta høres ut som ventemusikken over menneskenes kø mot Helvetes porter, og midt i lar jeg meg blant annet rive med av et rått riff som først tilfører en mer groovy dynamikk etter det første, hektiske verset og deretter kommer tilbake i litt ulike former. Mot slutten får man også servert litt spenstigere, merkeligere gitartoner over trommenes driv, som nok kanskje er det friskeste pustet vi får i det som til syvende og sist er en utgivelse som resirkulerer velkjente elementer fra Taakes tidligere spetakkel – riktignok med mye hell.

Helheims første låt ut er en cover-versjon av låta «Orkan» fra Taakes egen ‘Noregs Vaapen’, der bandet drar det i en vesentlig mer rock- og folk-inspirert retning ikledd sørgmodig clean-vokal, avslappede trommegrooves og gitarer som fremhever den melodiske siden av låta fremfor den intense og obskure. Jeg synes i grunnen denne cover-versjonen fort er noe av det mest interessante som skjer på ‘Henholdsvis’, og det er i alle fall et litt mer spennende tilskudd enn den reviderte versjonen av bandets cover av Emperor-låta «Witches’ Sabbath» (som Helheim døper «Heksesabbat») fra 2012. Personlig har jeg lite imot av å høre Emperor-komposisjoner på nytt, men det er altså noe vi i bunn og grunn har hørt før. Så er det altså lite annet på ‘Henholdsvis’ som demonstrerer noe helt nytt for noen av bandene, men solid er den like fullt, og den fortjener en lytt eller flere for alle med et øre for dem.

Skrevet av Alexander Lange

Trollfest – Happy Heroes

Ute nå via Napalm Records

Er det en ting man ikke kan anklage de fest- og drikkeglade folkemetallistene i Trollfest for, så er det å gjøre ting halvveis. Deres livlige kombinasjon av tunge metaller, Nordøst-europeisk folkemusikk og Gogol Bordello-apende galskap sørger alltid for et liveshow uten sidestykke – et alt-eller-ingenting-spetakkel som utmatter like effektivt som det forlyster. Bandets nye EP ‘Happy Heroes’ vegrer seg heller ikke for å kaste seg hodestups inn i egen tematikk, ettersom to av fire låter har ordet «Heroes» i tittelen, og hele tre av dem «Happy». Til tross for denne tematiske insisteringen på at våre helter i Trollfest har spasert lykkelige og glisende gjennom pandemiåret 2020, er det ikke mye i musikken som støtter opp om rundt dette; i alle fall ikke på overbevisende vis. 

Trollfests metalliske kjerne er sitt sedvanlige selv på ‘Happy Heroes’, som vil si hardtslående, presis og hemningsløst energisk. Det som imidlertid har endret seg noe siden sist gang vi hørte fra bandet er den folkemusikalske instrumenteringen, som via sin frenetiske og schizofrene fremtoning avslører spenningen som har sneket seg under huden på enhver optimistisk jypling i løpet av de siste 12 månedene. Som demonstrert av deres cover av Bobby McFerrins «Don’t Worry Be Happy» morer Trollfest seg godt med å male denne optimismen i et ytterst ironisk lys, og resultatet er et stykke galgenhumor som virker befriende og edruelig på en og samme tid. 

Sett bort ifra tematikkens sarkastiske ablegøyer er det mye annet godt å nyte på Trollfests siste EP. Tittelsporet er et tegneserie-aktig stykke folkemetall fylt med hylende saksofon, fengende refrenger og bandets patenterte, dansbare rytmikk (musikkvideoen er også verdt en visitt). «Cartoon Heroes», med gjestevokalist Miriam Renvåg Müller fra Ram-Zet bak mikrofonen, viser Trollfest på sitt mest kommersielle (les: jææævlig catchy) på en låt som på mange måter kan oppfattes som en metallifisert utgave av jingelen til en japansk manga. Til slutt har vi coverlåtene «Don’t Worry Be Happy» og «Happy» (Pharell Williams), som begge kommer drapert i den samme kognitive dissonansen mellom optimistisk tematikk og ekstremt maniske metall-uttrykk. 

Trollfests nyeste utgivelse har mest sannsynlig ikke en så eksakt agenda som jeg har prestert å tilskrive den i min omtale av den. ‘Happy Heroes’ kan nok med fordel heller beskrives som et kvarter med ufarlig og fengende moro levert av noen av Norges fremste musikalske gledesspredere – en utgivelse som bør lyttes til for sitt effektive tilskudd av energi, fremfor sin sardoniske kommentar på en nasjonalt sviktende mental helse. Jeg har i alle fall hatt stor glede av å suse gjennom EP-ens fire spor hver morgen den siste uka, hvorav de to originalsporene har vært mest instrumentale i å heve motet i møte med nok en dag mellom hjemmets fire vegger. Trollfest er fortsatt kongene av eksentrisk festmusikk på sin siste EP ‘Happy Heroes’.

Skrevet av Fredrik Schjerve



Ungrateful – Souls of Sin

Usignert, ute nå via div. strømmetjenester

Groovemetal-bandet Ungrateful har eksistert helt siden begynnelsen av 2010-tallet, men gir først nå i 2021 ut debutskiva ‘Souls of Sin’. Deres musikalske reisverk er bygget på grunnlaget som Lamb of God la med sine tidlige utgivelser innenfor den noe omdiskuterte sjangerbetegnelsen NWOAHM (New Wave of American Heavy Metal), ispedd mengder av den tyngde-baserte grooven amerikanerne tilføyde musikken sin rundt ‘Ashes of the Wake’ og ‘Sacrament’. Riffene er jevnt over sterke, låtformene velfriserte, og vokalen til Øystein Larsen er like konfronterende og rettmessig sint som vokalen til den antatte inspirasjonskilden Randy Blythe (i tillegg til å være ganske så lik i soundet).

Det største hinderet i møte med debutplata til Ungrateful vil nok for de fleste være produksjonen. Åpningssporet «Fallout» begynner så plutselig og uventet at man får følelsen av at bandet selv ble overrasket over at record-knappen var påskrudd, og denne følelsen av ubalanse vedvarer gjennom platas spilletid. Produksjonslyden fra låt til låt svinger noe voldsomt, og den eneste karakteristikken som deles av samtlige låter er en viss inn-bokset, digital flathet. Dette smerter av mange ulike grunner, men mest av alt fordi bandet åpenbart er i stand til å skrive solide og engasjerende låter innenfor sitt utvalgte format. Groove Metal er dessverre en sjanger som avhenger av produksjonens slagkraft og presisjon for å fungere, hvilket gir et uheldig utslag for debuten til Ungrateful.

Det er likevel ikke tvil om at de fire musikerne fra Høyanger har funnet et musikalsk fellesskap som fungerer over sine ti-år som band, og gitt en bedre miksejobb vil nok musikken deres kunne nå gode høyder innenfor lokal og internasjonal groovemetall-kultur. Slik som den står i dag oppleves debuten til Ungrateful litt som om Lamb of God hadde gitt ut en lavoppløst demo fra ‘As the Palaces Burn’-epoken; en litt ugjennomtrengelig vegg av lyd som kamuflerer et ellers unektelig potensiale.

Skrevet av Fredrik Schjerve



Mjerim – Despair

Usignert, ute nå på bandets Bandcamp

DSBM-enmannsbandet Mjerim har over tre utgivelser foretatt et dypdykk inn i det grenseløse og altoppslukende mørket som kjennetegner de mest bortgjemte hjørnene av det menneskelige sinn. Musikken slekter først og fremst på Xasthurs tidlige innovasjoner innenfor enmanns-svartmetall, men utvikler soundet i en enda mer kaotisk, psykedelisk og overveldende retning. Av denne årsaken kan det være hensiktsfult å sammenlikne prosjektet med den mer fritt-flytende og diffuse siden av Islandsk svartmetall, der grupper som Wormlust og Andavald hersker ubestridt.

I tråd med tematikken som utforskes er Mjerims fjerde skive under navnet en opplevelse som byr på rikelig med utfordringer for den gjengse lytter. Sprakende og støyende teksturer, utsvevende låtformer og en spilletid på rundt 75 minutter vil utgjøre hindere som kun de mest hardbarka selv-prylerne blant undergrunns-fansen vil være interesserte i å overstige. Dersom du klarer å bryte deg gjennom ‘Despair’s urokkelige fasade vil du derimot bli møtt med en omhyllende, stemningsmettet og opplysende tur gjennom sinnet til et plaget individ. Når man har gjort seg kjent med de ulike bestanddelene av Mjerims sound er det nemlig masse å huke tak i; en musikalsk tankestrøm som byr på røyktjukke atmosfærer så vel som konkrete musikalske ideer (se åpningen på «Tales of Torment»).

Alt i alt er ‘Despair’ en reise jeg er glad for at jeg har vært igjennom, samtidig som at det er et såpass krevende stykke musikk at man helst bør ta seg god tid mellom lyttene. Jeg kan anbefale utgivelsen til folk som foretrekker at musikken svir ved berøring, samt turgåere med tidligere erfaring fra de skyggelagte dalstrøkene som utgjør den dypeste undergrunnen av støyete og lav-oppløst enmanns-svartmetall. 

Skrevet av Fredrik Schjerve

Saprophage – Demo 2021

Usignert. Ute på Bandcamp.

Jeg har ikke klart å finne mye ut av om Saprophage, annet enn at prosjektet er norsk, slapp en demo i 2019 og tidligere har eksistert som svartmetallprosjektet Void Eater. ‘Demo 2021’ er sånn sett prosjektets andre utgivelse, og fremstår minst like obskurt som Saprophage i seg selv. I forlengelse av det har musikken også noen sterke og svært interessante sider. Den er som hentet fra de dypeste avgrunner, veksler mellom desorienterende, doom-aktige partier og langt mer intense svartmetallpartier, alt med en ganske så fryktinngytende skrikevokal over som er svøpt inn i romklang- og ekko-effekter. Det hele fremstår i det hele tatt som en krysning mellom de litt mer dynamiske låtene til Sunn O))), prestasjonene til Maniac på Mayhems «Deathcrush» og Ihsahn på Emperors aller tidligste utgivelser – samt litt obskur death metal-estetikk.

Det er på sitt mest kaotiske og ustrukturerte ‘Demo 2021’ er aller best. De første minuttene på både «Formless Mouth of Death» og «Scepter» føles som nærmest evigvarende jammer på akkurat riktig måte, mens det mellom disse og de mer intense delene også dukker opp noen fantastisk kaotiske crescendoer der trommene egentlig løper helt løpsk og tilfører en overraskende appellerende følelse av kaos. I metal-sammenheng er disse tendensene ellers stort sett kun noe jeg kjenner igjen fra tekniske death metal-band som Gorguts og Ingurgiating Oblivion. Når dette glir inn i mer rendyrkede svartmetallpartier synes jeg ikke Saprophage er like god, men likevel vil jeg anbefale en lytt på denne korte demoen – for det skjer definitivt ganske så interessante ting.

Skrevet av Alexander Lange