Makrostrukturell Evaluering: Ukas Plater

Makrostrukturell evaluering: Ukas plater (1/2)

Lumsk – Fremmede Toner

Trønderske Lumsk er et navn som høster mye respekt i enkelte sirkler, som følge av deres temmelig unike bidrag til sammensmeltingen av folkemusikk og metall. Der band flest angrep hybridformen fra et utgangspunkt i svartmetall – gjerne også av en oppstemt og sirkus-aktig sort – virket skiver som ‘Åsmund Frægdegjevar’ og ‘Troll’ langt mer opptatte av å gjenskape det mørke og forvridde eventyr-universet til Kittelsen, Asbjørsen og Moe. Dette presterte bandet gjennom å gå veien om tung, stampende og robust tradmetall; en grovt tilhugget granittstatue som de deretter kledte i kranser av folkemusikalsk melodikk og rytmikk.

Mye har dog skjedd siden slippet av ‘Troll’ i 2005. For det første slapp de tredjeskiva ‘Det Vilde Kor’ i 2007, hvilket i stor grad gikk bort i fra bandets metalliske utgangspunkt i retning softere og mer progrock-pregede landskaper. For det andre forlot ekteparet Ketil og Siv Lena Laugtug Sæther bandet, hvilket trolig var årsaken til at Lumsk har ligget i dvale siden 2007 til i år. Nå er dog besetningen atter en gang fulltallig, og en ny skive ved navn ‘Fremmede Toner’ har truffet markedet. Denne skiva er et gledelig gjensyn med bandets enestående evne til å kombinere folkemusikk med tyngre musikksjangre, og utgjør på mange måter en retrospektiv karriere-oppsummering og et nytt steg videre i bandets utvikling på en og samme tid.

På ‘Fremmede Toner’ foretar Lumsk et dristig svalestup ut i progrockens svimlende eter, samtidig som de henter inn igjen noen av de tyngre impulsene som var utelatt fra ‘Det Vilde Kor’. Dette utgjør i tillegg et bakteppe for skivas tematikk, som bygger på en samling oversettelser av tyske og nordamerikanske dikt utført av den norske forfatteren og poeten André Bjerke. Skivas første halvdel består av låter bygget på oversettelsene til Bjerke, og den andre halvdelen gjenbruker musikalsk materiale fra den første til å bygge nye låtkonstruksjoner rundt diktene på sitt originalspråk. Dette er et svært finurlig strukturelt grep, og gjør skiva til en slags subtilt innoverende, konseptuell dobbeltskive.

Og det som kanskje aller mest selger denne dobbeltplata, er de rike, fantastiske låt-arrangementene som bandet har formet rundt den nydelige poesien. Lydbildets voldsomme oppblomstring var kanskje det første jeg la merke til i møte med skivas singler, der «Det Døde Barn»/»Das Tode Kind» og «Abschied» spesielt imponerte med sine utbroderte og finstemte lydlandskaper. ‘Fremmede Toner’ både trapper opp og toner ned denne tendensen, med den massive prog-finalen «The Day is Done» som eksempel på førstnevnte, og den elskverdige, radioklare perlen «Fiolen» som eksempel på det sistnevnte.

En annen ting som virkelig gleder ‘Troll’-fanen i meg, er beslutningen til Lumsk om å bringe tilbake noe av tyngden fra de første par skivene. Dette skjer ikke veldig ofte over ‘Fremmede Toner’s snaue time, men de øyeblikkene med metallisk tyngde som er sørger for å fortøye skuta så den ikke driver fullstendig ut i folk/prog-eteren. Den eksplosive avslutningen på ‘Det Døde barn’ er en utmerket utnyttelse av låtas postrock-aktige crescendo, og den tyske versjonen som åpner B-sida er en dyster og dramatisk dose melodisk doom som gir skiva en etterlengtet, nesten ekstremmetallisk brodd.

Lumsk har definitivt tatt en sjanse med den utsvevende, progressive behandlingen av andres poesi og egen folkrock på ‘Fremmede Toner’, men det dristigheten har unektelig gitt avkastning i denne omgang. Det hjelper at Mari Klingens melodiske teft er fullstendig upåklagelig, og at hun er i stand til å veksle mellom klimaktisk kraft og nydelig, folkemusikalsk vokal-elegans, alt ettersom hva låta krever. Med en spilletid på en time er skiva akkurat lang nok til at fokuset mitt ebber litt ut rundt «Under den Linden» (heter det ikke forresten «unter?») og «Das Veilchen», men den storslåtte finalen «The Day is Done» sørger for at skiva får en tilfredsstillende avslutning. ‘Fremmede Toner’ er en enestående plateopplevelse i den norske platefloraen anno 2023, og et flott gjensyn med en noe undersunget gruppe innenfor norsk folk metal/rock.

Skrevet av Fredrik Schjerve

Urkraft – Lyset Skinner Best I Mørket

‘Lyset Skinner Best I Mørket’ er andreskiva til svartmetallprosjektet Urkraft, som slapp sin selvtitulerte debut i 2020. Urkraft er et enmannsprosjekt frontet av Andreas Wærholm, en karakter som tidligere har vært å finne blant annet i Astaroth, og mye tyder på at Wærholm i denne omgang har skrudd opp ambisjonsnivået en hel del. Soundet og produksjonsdesignet er riktignok ikke så ulikt det vi har hørt før, men det hele er pakket inn i en mer storslått innpakning som bærer særlig preg av nokså lange låter, der den lengste er på nesten seksten minutter.

Når det gjelder denne utviklingen for prosjektet lykkes Wærholm i all hovedsak godt. ‘Lyset Skinner Best I Mørket’ utmerker seg gjennom noen herlige og svært godt strukturerte atmosfæriske svartmetallåter, og Urkraft kommer langt i å transportere lytteren til sitt mystiske og mørke univers.

Aller best går det på begynnelsen og slutten av skiva. De to første låtene, tittellåta og «Trollbundet», varer i henholdsvis ti og ni minutter, og gjør en utmerket jobb med introdusere de aller fleste elementene Urkraft byr på her gjennom mye variasjon og svært god pacing. Avslutningslåta «Veien alle må ta» spiller med sin monstrøse lengde på de samme styrkene, og blir som et herlig og stort sammensurium av dette svære prosjektet – godt hjulpet av et dunkelt, Burzum-aktig ambient-parti på slutten.

Mye er bra mellom disse to segmentene også. Platas pacing hjelpes i og for seg godt av den kortere, folketonale og interlude-aktige «Nattevandreren». Men når den påfølgende «Riket» gjør bruk av mange av de samme elementene på begynnelsen kommer det imidlertid for en dag at Urkraft til tider strekker partiene og stemningene sine litt langt. Det gjelder til en viss grad også resten av «Riket», som også lider litt av et vel utstrukket hovedtema.

Dette er likevel ikke noe stort problem når Urkraft samtidig evner å holde på en nokså fengslende atmosfære hele veien gjennom plata. Så er det riktignok også noe annet jeg har større problemer med. Det er vokalen, som som regel karakteriseres av en ganske merkelig hvesing. Jeg kan se poenget med en slik vokal på en atmosfærisk svartmetallplate, og man kan sikkert også berømme Wærholm for å prøve å skille seg litt ut i mengden. Men jeg synes ikke den er spesielt godt utført, og den ender opp som et heller forstyrrende element i produksjonen.

‘Lyset Skinner Best I Mørket’ imponerer meg først og fremst en hel del gjennom svært god låtskriving og en atmosfære som virkelig fanger oppmerksomheten min. Likevel ender vokalen opp som litt ødeleggende, og den står i veien for å fullbyrde den pakken Urkraft har hatt potensialet til å lage her. Det er synd, for sett bort fra det byr denne plata på sitt beste på noen svært prisverdige høydepunkter.

Skrevet av Alexander Lange

Grand Atomic – Beyond The Realm Of Common Sense

Grand Atomic er et forholdsvis nytt innslag i den etter hvert så befolkede stoner-scenen i Norge, og hadde kun sluppet et knippe singler før den aktuelle debutskiva ‘Beyond The Realm Of Common Sense’ landa for noen uker siden. Denne trioen er av typen som ser ut til å ha mest sansen for å farge musikken sin med lange, seige jam-strekk, og den 48 minutter lange skiva er delt opp i kun seks spor.

Førsteinntrykket jeg fikk av musikken er også godt. Åpningslåta «Mountain Toker ( Summit Smoker )» introduserer et særdeles tungt hovedriff som treffer svært godt, og som sånn sett gir et ganske dekkende bilde av hva som venter lytteren. ‘Beyond The Realm Of Common Sense’ er fylt til randen av tungt og habilt riffhåndverk, og Grand Atomics viktigste ess i ermet er hvordan dette pares så godt med produksjonen. Denne plata låter rett og slett eksemplarisk til stoner-metall å være, og henter sin kanskje største styrke fra den deilige, grovkornede gitar- og basslyden som sender assossiasjoner rett til Sleep og til og med Sunn O))). Sistnevnte band får på sett og vis et lite nikk via den forfriskende drone metal-låta «Nibiru».

Trommene leverer også et herlig trøkk, og det må også sies at samspillet Grand Atomic mønstrer på denne skiva er svært godt. Tidvis minner musikken her en del om noen av de tyngste sporene til jam-rockerne i Kanaan, uten at det noen gang blir like sofistikert. Særlig gjelder det nok andrelåta «Space Train» og til en viss grad også «Descending», der bandet lar nokså spenstige riff traske mot et sterkt momentum mot slutten.

Likevel synes jeg det er noe som mangler. Til å være såpass lange synes jeg nemlig låtene på ‘Beyond The Realm Of Common Sense’ mangler litt spenning. Vanligvis ville en slik mangel, på en plate som denne, bli kompensert gjennom de suggererende og tunge atmosfærene. Og Grand Atomic er riktignok inne på dette på sitt beste. Men til syvende og sist blir det hele litt ensformig og repeterende, på tross av at riff som det i «Drifter Pt. II» i seg selv er usedvanlig tøft. Særlig blir dette tydelig i siste låt, «King Of Hesh», der potensen til svære riff begynner å falme litt – på tross av at bandet kompenserer det med noen kule psych rock-passasjer. Med det ender ‘Beyond The Realm Of Common Sense’ opp som en plate der mye av grunnarbeidet er gjort, men der den fulle plateopplevelsen ender opp som litt endimensjonal.

Skrevet av Alexander Lange

The Big Rip – Order of the Goatlord

Usignerte, ute nå på div. strømmetjenester

Debut-EPen til stoner rock-bandet The Big Rip fra Porsgrunn kan sies å være selve definisjonen på lett å like. På ‘Order of the Goatlord’ går gruppen vekk fra det mer massive, psykedeliske stoner/doom-soundet som definerte andresingelen «Gravedigger», og går heller for en drivende og skandirock-infusert form for klassisk stoner rock. Dette resulterer i en fargerik og tilgjengelig sjangerblanding, hvilket kvartetten utnytter til det fulle ved å skrive tilsvarende ekstatiske og allsang-verdige låter.

«Nomad (Intro)» åpner utgivelsen med en kort akustisk snutt, som kan minne litt om et grungy arena rock-nummer fra 90-tallet levert via et klassisk «unplugged»-format. Deretter slår bandet over i kvasi-tittelsporet «Goatlord»; en gledesspredende og nostalgisk stoner rock-jam som oppnår en perfekt balanse mellom lekent, ledig trommespill og riff-fokusert crunch. Guttas teft for fengende låtskriving er umulig å ignorere – kanskje spesielt på «Magus», hvis drivende skandi-stoner krones av et refreng som sikrer låta en spillelisteplass på samtlige av undertegnedes hage- og grillfester de kommende månedene. Stemmen til Danny Valle Johannessen er et kraftig og treffsikkert instrument, og gir et naturlig fokuspunkt til de detalje- og hendelsesrike arrangementene til EP-ens fire låter.

Til slutt har vi «Mons Meg», en tordnende og antemisk hyllest til en aldeles monstrøs kanontype du finner i Edinburgh Castle i Skottland. Jeg vet ikke egentlig hva mer jeg skal si om debut-EPen til The Big Rip; det er en ukomplisert og innbydende stoner rock-utgivelse som demonstrer et betydelig talent for låtskriving, samt en ukuelig vilje til å underholde lytteren med knusende riff og lekkert instrumentalspill. ‘Order of the Goatlord’ er rett og slett en optimal debut-utgivelse, og et av mange høydepunkter i et sterkt år for norsk stoner.

Skrevet av Fredrik Schjerve

Krapyl – Før Alt

Krapyl er et splitter nytt melodisk svartmetallband bestående av en gjeng tenåringer fra Telemark. Bandet ga nylig ut debut-EPen sin ‘Før Alt’, hvis tittel trolig henviser til svartmetallens fokus på fortid og herkomst, men også fungerer som en slags spådom for bandet. ‘Før Alt’ er nemlig åpenbart et formativt stykke musikk, preget av all den prøving og feiling som hører hjemme i utviklingsforløpet til et ungt metallband. Likevel demonstrerer bandet et så tydelig potensiale at det blir naturlig å titte forventningsfullt fremover mot hva dette «alt» kan innebære, dersom Krapyl fortsetter å utvikle sine egenskaper som band.

Men her og nå har vi kun tilgang på gruppas «før», hvilket dreier seg om entusiastisk, fengende og noe klumsete melodisk svartmetall inspirert av gamle idealer. Det stormende partiet som sparker i gang åpnings- og tittelsporet fungerer som en god oppsummering av Krapyls musikalske utgangspunkt, hvilket opprettholder en god balanse mellom melodisk ynde og svermende aggresjon. Bandet begrenser seg dog ikke ved å tviholde på et rendyrket, svartmetallisk uttrykk, men henter inn elementer fra nærliggende sjangre på søken etter et eget sound. Dermed får vi drodlende solospill over en tidlig Opeth-aktig progresjon på «Før Alt», samt den triumferende tonale karakteren til episk tungmetall på «Mørningen».

For min del er det ingen tvil om hva Krapyl mestrer i størst grad på ‘Før Alt’, og det er melodikken. Samtlige av EP-ens fire låter inneholder en melodi eller to som fanger oppmerksomheten, og det er vel egentlig ingen av dem som bommer med unntak av åpningsmelodien på «Glemt i Asken» – og det skyldes mest av alt at det underliggende akkord-grunnlaget ikke er i overensstemmelse med melodien. Det som bandet trolig hadde fått størst utbytte av å jobbe med, er nok låtskriving med fokus på låtform og struktur. Låter som «Mørningen» og «Valley of the Lost» strever med å organisere ideene sine på en meningsbærende måte, og har i tillegg noen gitarsolo-plasseringer jeg virkelig ikke klarer å gjøre meg klok på. Låter som «Før Alt» og «Glemt i Asken» fungerer bedre i så henseende, og er kanskje de tydeligste demonstrasjonene av bandets iboende potensial. Totalt sett er ‘Før Alt’ en svært lovende debut-utgivelse sett i lys av medlemmenes unge alder, og en EP som burde sjekkes ut av fans av svartmetall med sterke melodiske trekk.

Skrevet av Fredrik Schjerve

Nidvinter – Demo MMXXIII

Nidvinter er et depressivt, rått svartmetallband bestående av de to mystiske undergrunns-skikkelsene «Düskerkeit» og «I.E». Duoen – som tidligere har jobbet sammen under navnet Hexenkeit – er tilsynelatende basert i Oslo, og er like opptatte av å verne rundt svartmetallen som et kvlt-fenomen som de er opptatte av å kommunisere sin manglende toleranse for NSBM og hatefull ideologi.

Åpningssekundene av bandets nye demo sender tankene i retning Kvad sin støyete storm av iskald, rå svartmetall, men dette er langt i fra den eneste referansen som gjør seg gjeldende over utgivelsens tre spor. Jeg vil faktisk påstå at ‘Demo MMXXIII’ er definert av brede uttrykksspenn, der både norske, svenske, islandske og franske svartmetall-tradisjoner gjør seg til kjenne via enten teknikk eller tonalitet. De to sistnevnte tradisjonene setter sine spor på demoen via de dissonerende, skingrende gitarstemmene på åpningssporet «Northern Wrath», mens vår egen norske tradisjon kommer til uttrykk via de tunge, Darkthrone/tidlige Mayhem-aktige riffene på «Hymns of Celestial Bloodshed. Denne låta er kanskje den som skiller seg mest ut blant prosjektets låter til nå, ettersom gitartonen i kombinasjon med de knakende riffene gir låta et overraskende skjær av gamle, svenske dødsmetall-demoer.

Og det er når disse to allerede disparate låtene leder inn i det storslåtte, melodiske svartmetall-landskapet på «Nacht und Wald» at demoens hoved-svakhet blir synliggjort. ‘Demo MMXXIII’ er nemlig så fullstendig svingende i uttrykk at det blir umulig å danne seg et tydelig bilde av bandets identitet. Jovisst er det hele filtrert gjennom den rå svartmetallens alt-konsumerende støy, men dette er ikke nok til å sørge for at Nidvinter fremstår som noe mer enn summen av sine bestanddeler. I tillegg er demoens låter nesten fullstendig blottet for struktur, hvilket gjør det desto mer vanskelig å la seg begeistre for innholdet til duoens nyeste demo. ‘Demo MMXXIII’ byr på en tilfredsstillende og smertefull rensing av både sjel og øregang, men det gjenstår fortsatt en del arbeid før Nidvinter kan skilte med noe mer enn et alminnelig medlemskap i Bandcamp-svartmetallens overbefolkede miljø.

Skrevet av Fredrik Schjerve

Makrostrukturell evaluering: Ukas plater

Ildfar – Nattemørkets Kall

Det er nok ikke helt feil å si at Ildfar oppsto fra de døde for to år siden. Prosjektet oppsto allerede i 1994 da den norske svartmetallen fortsatt var i en grunnleggende utviklingsfase, men det slapp ingenting den gangen. I 2021 slapp imidlertid Ildfar demoen ‘Vemmelse’ før debutplata ‘Som vinden farer vild’ ikke kom så lenge etterpå. Her utforsket Favn, som mannen bak prosjektet kaller seg, en rekke retninger innenfor svartmetallen; særlig iøyenfallende var nok imidlertid den folkemusikkinspirerte feelingen som blant annet kan minne om Ulvers ‘Bergtatt’.

Helt ulikt er det ikke på den nye skiva til Ildfar, som går under navnet ‘Nattemørkets Kall’. Uttrykket her spiller svært effektiv på mystikken og atmosfæren i svartmetallens norske andrebølge, og sender assossiasjoner til vibber i tidlige Emperor-, Satyricon– og Immortal-skiver så vel som til Ulver.

Det åpner imidlertid på Burzumsk, der preludiet «Skumring» sender tankene til «Tomhet» fra ‘Hvis Lyset Tar Oss’ med en eneste gang. Låta «Fallen souls», som følger denne, gir på sin side en ganske dekkende introduksjon til hva som venter videre på ‘Nattemørkets Kall’, om det så er blant de mer intense og voldsomme sporene med sine herlige, bråkete gitarer og stormende lydbilder.

«Embraced by the northern darkness» kommer etterpå i form av et høydepunkt på albumet, der Ildfar evner å balansere godt mellom tørr, Darkthrone-aktig riffing og storslåtte refrengtemaer. Det er i det hele tatt en god variasjon på ‘Nattemørkets Kall’ om grunnuttrykket likevel er nokså definerbart. «Vindens mørke klang» og «Helvetes porter» svinger pendelen tilbake til det mer stormfulle på habilt vis, sistnevnte med mer synth-tunge temaer, mens «North walks the earth» nærmest blir progressiv gjennom sin videreføring av variasjonspreget på «Embraced…».

En interessant kuriositet kommer deretter i form av «The realm of frost», som med sitt nokså groovy hovedtema gir regelrette post-punk-tendenser. Det er imidlertid ikke først og fremst variasjonen som imponerer på ‘Nattemørkets kall’; nærmere bestemt er det, litt som det var på ‘Som vinden farer vild’, snakk om en lytteropplevelse som vitner om en god forståelse av hva som gjorde mye av den norske andrebølgen så interessant i utgangspunktet. Dette eksemplifiseres for øvrig på strålende vis i «In the forest they whisper», som blant med noen nydelige synther utpeker seg som platas kanskje sterkeste spor. Plata når ikke helt til topps låtskrivingsmessig og sliter litt med å skille seg ut i mengden, men den er like fullt solid. Den bør falle i smak umiddelbart hos 90-tallsentusiaster og anbefales uansett.

Skrevet av Alexander Lange

Maktkamp – Caps Lock Woke Rock

Maktkamp slo oss så å si bakken i fjor med sin debutplate ‘I Affekt’, der Kvelertak-aktig hardcore punk-black’n’roll-musikk (det er sjangeren, ikke sant?) ble omsatt via en herlig og forfriskende energi. Og jammen har det ikke gått så mye mer enn ett år før neste plate nå er på plass, selv om bandet også har gjennomført en ganske så omfattende konsertvirksomhet. Andreplata går under navnet ‘Caps Lock Woke Rock’ og ifølge bandet selv lener seg mer mot utpregede rocketendenser på bekostning av hardcoren.

Like fullt vedgår Maktkamp i pressemeldingene sine at man først og fremst kommer til å kjenne igjen bandet på denne plata, og det stemmer godt. Om noe, er det på sin plass å slå fast at den stilistiske utviklingen har vært ganske liten siden sist, noe som nok er et av platas svakeste punkter, men uansett: ‘Caps Lock Woke Rock’ bugner over av melodisk, catchy og energisk musikk som vel egentlig kan kategoriseres som krasst og feel-good samtidig.

Dette eksemplifiseres godt i platas åpningsstrekk. «Splitt / Hersk» åpner ballet på solid vis både ved å være en bra låt i seg selv og en god introduksjon til hva Maktkamp har å by på, og på «Alko» setter bandet inn støtet på alvor med et refreng som er som skapt for både energiske konsertforsamlinger og bilstereoer midt på sommeren. Umiskjennelige Maktkampske tendenser finnes for øvrig blant annet i den herlige «Tastaturkriger», som har et gitarhook i refrenget jeg rett og slett ikke får nok av og gitaristene i Kvelertak muligens vrir seg i misunnelse over.

Maktkamp gjør imidlertid også noen grep som hjelper pacingen på plata til bare å være preget av energi, fart og spenning. «Reptilens Høyborg» er en flott, tregere seksminutter mellom «Alko» og «Tastaturkriger», og denne utpeker seg som et av platas høydepunkter blant annet gjennom sine tålmodige, drivende versstrekk.

Platas desidert beste låt må imidlertid for min del være «Autosapiens», som åpner på friskt vis gjennom synther før det hele velter over i et ordentlig tøft hovedriff. Refrenget er også allsangvennlig mens det også tilføyer en nydelig melankoli. «Autosapiens» åpner i det hele tatt en seksjon på plata der Maktkamp kommer nærmest å fornye seg selv. «Kosmetikkonaut» er definitivt platas rareste, og tilføyer med sitt nokså komplekse, Virus-aktige gitararbeid og raske og groovy driv en friskhet på plata. Og helt til slutt kommer «Etterverden», som varer i hele ni minutter. Pacingen til denne låta sitter i mine ører ikke helt, og den blir litt vel seig i oppbygginga; like fullt har den noen av platas nydeligste melodiske øyeblikk og noen virkelige høydepunkter i gitarsegmentet – også når det gjelder noen av selve leddene i oppbyginga.

I alt går ‘Caps Lock Woke Rock’ inn i et år som ser ut til å bli sterkt for de av oss som har nytt den norske bølgen av Kvelertak-aktig hardcore punk-black’n’roll-musikk (det er sjangeren, ikke sant?), der Søstre allerede har sluppet en sterk plate og Kvelertak snart skal slippe noe etterlengtet. Jeg hadde nok ønsket meg litt mer, særlig i den stilistiske utviklinga. Noen tilløp til dette er det likevel særlig i platas andre halvdel, og Maktkamp fortsetter for all del å være et svært spennende band i norsk sammenheng. Neste helg skal jeg se dem spille konsert, og etter alt å dømme blir det et helvetes rabalder. Jeg gleder meg.

Skrevet av Alexander Lange

Raumer – World Ablaze

Raumer er et splittert nytt svartmetallband bestående av musikere vi for øyeblikket ikke vet så mye om, annet enn at det er «Savarak» fra Andakt som står bak vokalen. Navnet kan dog gi oss et hint om bandets geografiske opprinnelse, ettersom Raumer-folket var en stamme som satt med makten i «Raumaríki» – altså Romerike – mot slutten av vikingtiden, før de tapte «slaget ved Nitja» mot Olav den Hellige og ble innlemmet i det norske, kristne kongeriket. Denne historiske begivenheten er i følge bandet en inspirasjonskilde til mye av tekstmaterialet som produseres, hvilket gir mengder av karakter til bandets ellers formative debut-EP ‘World Ablaze’.

Som bakteppe for disse historiske skildringene har bandet valgt en form for svartmetall som tilsvarende tilbakeskuende. På ‘World Ablaze’ møtes ulike elementer fra den norske andrebølgen til sitt eget lille slag, der seierherren først og fremst kan sies å være lytteren. EP-ens fem låter rommer både beske strømmer av ‘A Blaze…’-verdig svartmetall, traskende Celtic Frost-riffing, piskende stormer av Emperorsk herkomst og tentative steg inn i mer melodiske trakter. Denne variasjonen gjør fulle gjennomlyttinger av ‘World Ablaze’ til en nådeløst underholdende affære, samtidig som det blir åpenbart at bandet fremdeles jobber med å peile seg inn på et integrert sound de kan kalle sitt eget.

Blant EP-ens fem låter, er de tre første hentet fra bandets debut-demo fra 2022. Dette fører til et aldri så lite skille i utgivelsens struktur, ettersom de to nye låtene oppleves som en del friskere og mer sofistikerte enn gjengangerne fra i fjor. «Raumer» er likevel en utmerket åpning på EP-en, med sin gammelt-lydende åpningsmelodi og djerve, ‘Shadowthrone’-aktige angrepstaktikk. Vokalen til Andakts «Savarak» har en tydelig presens på samtlige av låtene på ‘World Ablaze’, og spesielt på tittelsporet slipper han tøylene til en grad som sender tankene i retning sjangerens mer skruppelløse frontmenn.

Det er på høydepunktet «Nails of Old» at både prosjektets svimlende potensiale og foreløpige akilleshæl åpenbarer seg. Låta er i seg selv en gedigen suksess; en heslig stormcelle av fandenivoldsk svartmetall som utvider bandets sound i både melodiske og tyngre retninger. Den låtskriver-messige suksessen blir dessverre noe dempet av trommeproduksjonens tilkortkommelser, ettersom mesteparten av settet drukner i en sky av dominerende cymbalspill. Avslutningsspoet «Obedience of the enslaved» er også en splittet affære, ettersom den tidlig-Enslaved-aktige intensiteten og fantastiske melodikken som åpner låta blir avløst av en et litt klumsete forsøk på en storslått avslutning. Ideen er god, men spesielt gitarsoloen og clean-vokalen får det hele til å spore litt av.

Totalt sett vil jeg uansett si at ‘World Ablaze’ er en vellykket debut-utgivelse. Bandet virker å ha et solid grep rundt andrebølgens mange potente verktøy, og kombinerer denne praktiske kunnskapen med en interessant tematisk vinkling og et gjennomgående solid musikalsk idégrunnlag. Jeg ser for meg at mesteparten av ujevnhetene og skavankene på ‘World Ablaze’ kommer til å jevnes ut med tid og iherdig arbeid, ettersom kursen bandet har staket ut virker lovende. Da gjenstår det bare å se hvordan Raumer utvikler seg på sine neste utgivelser, samt å sette pris på den flotte balansen mellom piskende blast-beats og krokete riff du finner på ‘World Ablaze’.

Skrevet av Fredrik Schjerve

Nergard – Live in Kalvåa

Det er nå to år siden Nergard gav ut det fantastiske karriere-høydepunktet ‘Eternal White’, en inntrykksfull og nydelig utført konseptplate som hevdet seg i øvre halvdel av bloggens toppliste for 2021. Tiden i etterkant av slippet har blitt brukt på å etablere Nergard som et band fremfor et soloprosjekt, hvilket blant annet har innebåret å spille livekonserter med den ferske besetningen fra ‘Eternal White’. En av disse konsertene tok plass på Selbu – hjemstedet til Nergård selv, og opptakene fra denne konserten har nå blitt utgitt som livevideoer på Youtube og konsertplata ‘Live in Kalvåa’.

Og er det en ting ‘Live in Kalvåa’ får til, så er det å gi følelsen av at Nergard har blitt en sammensveiset og formidabel livegruppe. Den tekniske utførelsen av bandets muskulære, symfoniske metall er forbilledlig, og vokalistene Stefani Keogh, Andi Kravljaca og Mathias Molund Indergård gjør en heroisk innsats med det svært krevende materialet de har fått servert av Nergård. Man får definitivt følelsen av at Nergård har skrevet vokalarrangementene så de lener seg på styrkene til hver enkelt vokalist, samtidig som disse styrkene til syvende og sist anvendes for å tjene låtmaterialet på best mulig vis.

Det er også interessant å se hvordan musikken til prosjektet har utviklet seg fra skive til skive. Blant ‘Live in Kalvåa’s seks låter finner vi to fra hver av bandets tre skiver, hvorav ‘Angels’ fra førsteskiva og ‘Light and Shadows’ fra andreskiva dukker opp i nye utgaver. Med tre minutter trimmet fra begge låtene fremstår de langt mer kompakte og strømlinjeformede, og dermed sklir de godt inn med resten av den fengende, punchy og skarpe låtskrivingen som preger resten av konsertsettet. Det er dog tydelig at ‘Eternal White’ utgjør en ny platetopp for bandet, ettersom de to låtene som er hentet fra denne skiva forlyster med sine langt mer fremtredende orkesterstemmer og rike detaljnivå i både instrumentaler og vokalarrangementer.

Alt i alt er ‘Live in Kalvåa’ en sterk – tidvis magisk – konsertutgivelse som markerer oppstarten på en ny og lovende fase for Nergard og co. Vi vet allerede at denne besetningen er i stand til å produsere musikk med den skyhøye kvaliteten til ‘Eternal White’, men spørsmålet er hvor langt de kan tøye strikken dersom de fortsetter å utvikle sine ferdigheter som team. Dette får vi sikkert svaret på med tiden, men for øyeblikket er det bare å verdsette den gode musikken vi allerede har fått på ‘Eternal White’ og ‘Live in Kalvåa’.

Skrevet av Fredrik Schjerve

Makrostrukturell evaluering: Ukas plater

Askheimr – Askheimr

Askheimr er et melodisk svartmetallband som med denne selvtitulerte plata gir ut en fullengder for første gang. Dette var også et nytt prosjekt for meg, noe som nok ikke er så rart da bandet tidligere kun har sluppet et par singler, og etter å ha sett navnet og plateomslaget trodde jeg det her var snakk om passe ugjennomtrengelig svartmetall fra en ensom ulv på Bandcamp. Det viste seg imidlertid at det her er snakk om en aldri så liten kvintett, og at det endatil er snakk om folk som også er å finne i bandet Sjakal, som slapp den solide progressive og teknisk-dødsmetallske skiva ‘Sea of God’ i fjor.

Det er nok også mulig å trekke noen stilistiske linjer mellom Askheimr og Sjakal. Førstnevntes svartmetall er nemlig ikke spesielt ugjennomtrengelig heller; snarere baserer den seg, som Sjakals uttrykk, i stor grad på et stort knippe sterke melodier, så vel som mange tilløp til storslagenheter i produksjonen.

Åpningslåta «Eternal Confinement» sender meg for eksempel umiddelbare assossiasjoner til Dimmu Borgir, både i forlengelse av de symfoniske elementene og gitararbeidet som ligger tett opp mot dette bandets adapsjoner av diverse thrash-metallske grep. «Contempt in My Vanity», som med sin ambisiøse spilletid på over ni minutter er neste låt ut, byr på sin side på flere melodier og folketonale tendenser som gjør det umulig ikke å antyde et band som Windir som en mulig inspirasjonskilde. Disse tendensene følges flott opp i låta «Prayer to Condamnation» senere på plata, hvis temaer konkurrerer med de nydelige synth-melodiene i «Your Throne, My World» i å være platas mest tiltalende.

Kombinasjonen av symfoniske og folketonale elementer er stilistisk interessant og imponerende, og antyder et betydelig potensiale for Askheimr når bandet også svøper det hele inn i en Summoning-aktig mystikk til tider. Alt dette blir på sett og vis fullbyrdet i platas andre ni-minutterskjempe «Paths of Mist», der bandet nok en gang, men nok bedre enn på «Contempt in My Vanity», beviser at de har nokså god kontroll når det går løs på lange komposisjoner. Dette gjør de blant annet gjennom noen ambient-outroer som også bidrar til en god flyt på albumet sammen med interluden «…».

Så er det heller ikke nok med det: Askheimr beviser også at de har hørt på melodisk death metal fra Göteborg, og byr for eksempel i låta «My Demise» på noen regelrett In Flames-aktige melodier. Bandet håndterer alt dette godt, men det må også sies at jeg føler de gaper litt over når det gjelder helheten, og at jeg hadde ønsket meg en noe mer fokusert og disiplinert utgivelse med en litt tydeligere stilistisk retning. I den grad dette er et symptom på et friskt og ambisiøst band som nettopp har gitt ut debutskive, kan imidlertid dette også være et positivt tegn i det lange løp. ‘Askheimr’ er uansett en sterk skive som byr på svært mye stilistisk interessant krydder.

Skrevet av Alexander Lange

Proselytism – The Desecration of Ancient Bones

Proselytism er en duo som har holdt på i drøye fem år nå fra henholdsvis Lillehammer og Sunndalsøra, og som slapp sin debutplate ‘Blood of the Deceivers’ i 2020. Den nye skiva ‘The Desecration of Ancient Bones’ representerer på alle måter en kontinuitet for bandet, og om noe sementerer og raffinerer den duoens velslepne tilnærming til ekstremmetall. Proselytisms uttrykk kan kanskje enklest beskrives som over gjennomsnittlig sint og skitten thrash metal, men det er også fristende å påpeke hintene av svartmetall som kanaliseres gjennom både vokalen og noe av estetikken. Det vil si at det er snakk om et prosjekt der man med merkelappen black/trash må gjøre noe så sjeldent som å legge mest vekt på andre ledd i dette begrepet.

Proselytism minner nemlig mye mer om Nekromantheon og Shakma enn norske band hvis black/thrash-beskrivelsen er enklere å klistre på, som for eksempel Keiser. Likheten med de to førstnevnte ligger for så vidt heller ikke bare i det rent musikalske, men også i en tilnærming til thrash-håndverket som simpelthen bør beskrives som profesjonell i forlengelsen av disse bandenes ganske upåklagelige stilistiske tolkning av uttrykkene som først ble frembrakt av band som Slayer og Sodom. Proselytism demonstrerer nemlig besk brutalitet, forrykende tempoer, tilstrekkelig dynamikk og teknisk presisjon i løpet av denne platas korte, men vel så velutmålte spilletid. Således glir ‘The Desecration of Ancient Bones’ fint i det som etter hvert har blitt en strålende norsk ekstrem-thrash-katalog.

Det åpner på sitt mest voldsomme med «Phantoms Ascend», der trommisen har hastverk som få og gitarriffinga balanserer hårfint mellom høyt detaljnivå og gjørmete skruppelløshet. Andrelåta «From Royalty To Slavery» er noe mer håndgripelig, og byr i forlengelse av det på noen driv som er umåtelig gode. Et slags klimaks for plata nås imidlertid kanskje aller først på «Through Treacherous Lands», som med sine hele syv minutter og stadige skifter mellom ulike modi blir som et aldri så lite mikrokosmos av ekstrem-thrashens ulike grener. Her settes Proselytism i øyeblikkelig dialog med Deathhammer der det hele rett og slett fremstår så uhyre hemningsløst; sistnevnte er i det hele tatt en særlig naturlig sammenligning i så måte, om ikke kan du forestille deg Aura Noir med rabies.

Således er nok også de fleste elementene som gjennomgås på ‘The Desecration of Sacred Bones’ omtalt, og det er nok ikke så mye vits å gå resten av låtene i sømmene. Sjokkterapien som kommer i form av fartsmonsteret «White Death» må nevnes, men ellers er nok det viktigste at Proselytism oppdriver et voldsomt trøkk på denne plata som gjør det umulig ikke å anbefale for alle som har en anelse interesse for ekstrem-thrash fra vårt langstrakte land. Mange vil kanskje bli noe avskrekket av den skitne og ville stilen på det hele, og produksjonen kunne nok ha blitt slipt noe, men for meg er dette også noe av det kuleste som preger denne plata.

Skrevet av Alexander Lange

Unholy Craft – A Blaze of Tridents

Det er ikke mer enn en drøy måned siden jeg anmeldte debutskiva til Unholy Craft, ‘Naar All Tid er Omme’, og nå sitter jeg jaggu her allerede og skriver om andreskiva. For de som ikke har skjønt tegninga ennå, så er Unholy Craft et av de utallige prosjektene til den norske scenens største tilhenger av «hustle culture», nemlig den umåtelig arbeidsomme «Peregrinus». Vi har allerede poengtert karens sjokkerende treffprosent med tanke på eget arbeidstempo, så jeg skal spare dere for en oppsummering av mannens bragder i denne omgang. La det bare være sagt at han virker fast bestemt på å hevde seg som en komponist av rang blant undersjangerens aktive praktikanter i Norge, og at han for øyeblikket er på god vei til å lykkes.

Det viser seg at ‘A Blaze of Tridents’ faktisk ble skrevet og spilt inn før debutskiva ‘Naar All Tid er Omme’, hvilket gjør progresjonen de to skivene i mellom desto mer oppsiktsvekkende. Første gangen jeg hørte gjennom ‘A Blaze…’ var jeg nemlig ikke klar over denne bakvendte kronologien, og konstaterte således at utviklingen fra første- til andreskiva var betydelig. Først og fremst la jeg merke til at den brennhete og kvelende miksen som preget førsteskiva har blitt tonet ned til en mykere og mer distansert en. Deretter ble det klart at plateselskapet Purity through Fires løfte om «tradisjonell og CULT, skandinavisk svartmetall» på ‘Naar All Tid er Omme’ faktisk er noenlunde treffende på Unholy Craft sin nye skive, om ikke fullstendig.

Kanskje er denne utviklingen grunnen til at «Peregrinus» valgte å stokke om på utgivelses-rekkefølgen, kanskje ikke. Det viktigste er at dette trekket slår positivt ut på utgivelseshistorikken til Unholy Craft. Åpningssporet «Blackened Storms Whip the Cross» gir i utgangspunktet inntrykk av at lite har endret seg i Unholy Craft-leiren, men den piruetterende folkemelodien og det utvidede, Enslavedske tonespråket i låtas andre halvdel endrer fort på dette inntrykket. Det er først på det beske riffet som åpner andresporet «A Ravenous Flight» at skivas styrkede andrebølges-kredens gjør seg til kjenne. Denne tendensen etableres for fullt som drivkraft på skiva på høydepunktet «With a Lifeless Cold Gaze», som med sine svingende Darkthrone-riff oppleves som en god sammensmelting av prinsipper fra både rå svartmetall og tradisjoner fra den norske andrebølgen.

Et annet aspekt ved ‘A Blaze of Tridents’ som er bedre enn forgjengeren, er den tydeligere tilstedeværelsen av en rød tråd i låtskrivingen. Spesielt «As Darkness Sweeps the Heavens» og «As the Full Moon Shines» utmerker seg i så henseende, som følge av det aktive fokuset på indre logikk i gitarspillet. Hvert riff er en forlengelse og en utvikling av sin forgjenger, og resultatet er et dragsug av fremadstormende driv som er en fryd å overvære. Dessverre er ikke skiva som helhet like opptatt av å danne en meningsbærende struktur, og avslutningssporet «A Gleam of Fire & The Blade» blir som følger et lite konkluderende og litt daft punktum på opplevelsen.

Totalt sett vil jeg likevel si at ‘A Blaze of Tridents’ løser mange av de strukturelle problemene til sin forgjenger. Musikken oppleves ikke lenger som en uniform vegg av brennhet støy, men en dynamisk og velbalansert utgivelse med naturlige bølgetopper og -daler. Ja – de vindtunnel-aktige vokalene vil fortsatt være mye å svelge for folk som stiller seg utenforstående til det rå svartmetall-paradigmet – men «Peregrinus» sin evne til å berike undersjangeren med musikalske ideer av substans burde veie opp for dette. Unholy Craft har neppe perfeksjonert sin egen visjon på ‘A Blaze of Tridents’, men at nivået ligger høyt over den gjennomsnittlige rå svartmetall-utgivelse, det er det vanskelig å benekte.

Skrevet av Fredrik Schjerve

Skull Insides – DIMENSIONS

Skull Insides er et prosjekt fra Stavanger som simpelthen beskrives som «rotten death metal». ‘DIMENSIONS’ er andre utgivelse ut etter at låta ‘Doomsday Of Past Dimensions’, som faktisk bare varer i ett minutt, kom ut i november i fjor, og lever på alle måter opp til sjangerbeskrivelsen.

Sånn sett minner Skull Insides meg mye om hva det mystiske death metal-prosjektet Forbidden har oppdrevet de siste to årene. Produksjonen er uhyre stygg, feit, ugjennomtrengelig og – ja – råtten, og det er nok også her mye av appellen er ment å ligge. Dette tror jeg i forlengelsen av at låtskrivinga er nokså erketypisk – og stort sett helt ålreit – dødsmetall, og at det som først og fremst fanger oppmerksomheten min er hvor skittent det låter.

Skull Insides lykkes til en viss grad med dette, men lider litt av at trommene ligger i overkant isolert i lydbildet til tider og at noen av riffene i mine øyne tar mer skade av produksjonen enn den bør – jeg hadde nok ønsket meg noe mer klarhet til tider. Det gjør for eksempel den fire minutter lange «Tombed In A Portal», som blant annet har et par råtøffe avslutningsriff, til en litt frustrerende affære. De beste sporene er snarere de to korteste som ligger på begynnelsen og slutten av utgivelsen; på «Past Dimensions» finner Skull Insides en god balanse mellom råten i produksjonen og låtskrivinga, og på den selvtitulerte avslutningslåta utnyttes en bjelleeffekt for det den er verdt over et fett riff. Også «Along The Stardust» byr på noen sterke øyeblikk, men i all hovedsak er dette en demo jeg først og fremst anbefaler for spesielt interesserte.

Skrevet av Alexander Lange

Makrostrukturell evaluering: Ukas plater

This Means War – Omnivore Doctrine

This Means War er et moderne, dødsmetallisk studioprosjekt bestående av Oslo-borgerne Birger Steneby, Børre Jul-Larsen og Bjørnar Kristiansen. Blant de tre musikerne er det kanskje Dwaal-vokalist Bjørnar Kristiansen som vil være best kjent for folk flest, selv om jeg har fått inntrykket av at det er Steneby og Jul-Larsen som er de viktigste kreative drivkreftene for nettopp dette prosjektet. Dette inntrykket sitter jeg igjen med som følge av gitarenes viktige rolle som strukturelle bærebjelker på debutskiva ‘Omnivore Doctrine’; en debut som utgjør en lovende men noe uforløst begynnelse for This Means War.

Om man ønsker et enkelt pitch, kan musikken som This Means War spiller oppsummeres noe reduktivt som moderne dødsthrash. Dermed er det ikke den frenetiske og lynraske riffingen til Morbid Angels ‘Altars of Madness’ vi finner på ‘Omnivore Doctrine’, men den noe mekaniske og mer brutale varianten som vi i Norge finner hos band som Decipher. Selv om denne betegnelsen gir oss en pekepinn når det kommer til å lokalisere This Means War på det metalliske uttrykks-kartet, er dødsthrash langt ifra det eneste uttrykket som kjemper om plassen på skivas drøye halvtimes spilletid. I tillegg finner vi oppdatert, brutal dødsmetall etter Blood Red Thrones instruksjonsmanual, små utstikkere av progressiv dødsmetall, samt enkelte høymoderne komponenter som er litt vanskeligere å plassere.

Dette gjør ‘Omnivore Doctrine’ til en underholdende men noe ufokusert skive. Det føles generelt sett ikke ut som at This Means War har peilet seg inn på et presist sound, men at de tester ut en rekke ulike drakter i håp om å tilfeldigvis komme over den perfekte. Gløtter vi derimot vekk fra bandets uttrykk og over på deres rytmiske språk; ja da får pipa en annen lyd. Låter som «Outcast», «Chaos & Sickness» og «Crawlspace Necropolis» imponerer alle med sine rytmiske finurligheter, krappe krumspring og uforutsigbare veinett, selv om de også – kanskje med unntak av høydepunktet «Chaos & Sickness» – mangler kohesjon og retning i låtstrukturen. Dette er dog en utfordring de fleste av låtene på ‘Omnivore Doctrine’ deler, ettersom samtlige av dem inneholder sterke ideer som ikke gir fullstendig uttelling i sin nåværende kontekst.

Ironisk nok – med tanke på all klaginga mi over skivas manglende kohesjon – er det den største uttrykks-messige avstikkeren på skiva som gjør størst inntrykk på meg. «She Is in the Water» er med sin Fear Factory-aktige åpning og den futuristiske strømmen av atmosfærisk men rytmisk gitarspill som avslutter låta en temmelig distinkt affære, og satt i kombinasjon med den største låtskrivermessige triumfen på skiva, «Chaos & Sickness», utgjør den en minneverdig topp på skivas B-side. Foruten disse må jeg dra frem det trestemte gitarkoret mot slutten av tittelsporet som en nydelig genistrek, selv om denne låta i likheten med mange andre sliter med å sette ideene sine i meningsfylt system.

Dersom du har fått inntrykket av at ‘Omnivore Doctrine’ er en svak plateutgivelse, så er ikke dette poenget med omtalen min. Debutskiva til This Means War er nemlig en åpenbart inspirert og kompetent moderne dødsmetall-utgivelse, som lett vil kunne lande sin mekaniske stump i platesamlingen til fans av sjangeren. For min del er det dog umulig å ignorere det større potensialet som hviler i bandets rytmisk lekne og semi-tekniske metall, dersom de kun klarer å organisere ideene sine til en mer strømlinjeformet helhet. Sånn sett er ‘Omnivore Doctrine’ en noe udefinert og ufokusert førsteutgivelse, som likevel byr på flust med lytterglede og spillbarhet i kraft av sine kreative krumspring og sin mekaniske tyngde.

Skrevet av Fredrik Schjerve

Stormfront – Der Død og Kjød Forenes

De færreste – meg selv inkludert – er nok klare over at Lillehammers Stormfront var aktive på den norske svartmetall-scenen på andre halvdel av 90-tallet. Dette er nok en naturlig følge av at bandet kun slapp en demo og en splitt i sin originale form, om så de delte plass med det mindre kjente, Gaahl-frontede prosjektet Gaahlskagg på nevnte splitt. I moderne tid virker det som at Stormfront består som et enmanns-prosjekt, ledet an av Vegard Evensen, også kalt «Skarpretteren» på svartmetallisk munne.

Musikken vi finner på prosjektets andreskive, ‘Der Død og Kjød Forenes’, kan nok best sammenliknes med mengdene av rå og depressiv svartmetall som finnes på Bandcamps mørke beite. Riffstilen på skiva kan oppsummeres som en enda mer primitiv utgave av det allerede primitive gitarspillet på Mayhems ‘Deathcrush’, kombinert med de strie akkordstrømmene som renner gjennom Darkthrones ‘A Blaze in the Northern Sky’. Helhetsinntrykket minner dog ikke det minste om noen av disse skivene, ettersom trommespillet på ‘Der Død og Kjød Forenes’ er så ekstremt ensporet og simplifisert at det blir vanskelig å fokusere på noe annet.

Til tross for sin reduktive tilnærming til både riff og trommespill, låter Stormfront tydeligere forankret i den legendariske andrebølgen enn det gjennomsnittlige bandet som befolker det rå svartmetall-miljøet. Dette skyldes at Evensen unnlater å drukne musikken sin i digitale støyeffekter, men heller lar innspillingsprosessens begrensninger være kilden til auditiv forråtnelse. Dette gjør skiva hakket lettere å svelge enn enkelte andre skiver innenfor paradigmet, selv om de færreste vil finne glede i å vasse gjennom det landemerkesløse myrlandskapet som Stormfront presenterer på sin andreskive. Det holder nemlig ikke at andrebølgens ånd er enkel å spore blant ‘Der Død og Kjød Forenes’ sine 7 låter; låtmaterialet og idégrunnlaget må i seg selv være sterkt nok til å oppmuntre til gjentatt lytting. Denne biten av regnestykket mangler foreløpig for Stormfront, og dermed består ‘Der Død og Kjød Forenes’ mest som et interessant kuriosa for musikkhistorikere med interesse for den norske andrebølgen.

Skrevet av Fredrik Schjerve

Camelio – #Åjævli

Har du lest singelposter på Metallurgi i det siste, er sjansen – for å si det sånn – stor for at du har lest om Camelio. Hver fredag i hele seks uker (tror jeg) rulla dette bandet ut singler til sin nye plate ‘#Åjævli’, noe som skapte litt bekymringer i vår tomannsredaksjon rundt om vi belønte kvantitet litt for mye med ukentlige omtaler (sannsynligvis burde vi samla opp noen låtanmeldelser) og undring på når dette i det hele tatt kom til å ta slutt. Vel: Nå er plata her, som i forlengelse av singelslippstrategien kun har én låt vi ikke har hørt fra før. Og fett, det er det.

I singelomtalene har jeg blant annet skrevet litt om den stilistiske variasjonen jeg synes Camelio har klart å oppdrive gjennom slippene. I forlengelsen var jeg også litt spent på hvor sammenhengende plata kom til å føles. Når ‘#Åjævli’ omsider er her, innser jeg at begge disse betraktningene nok har vært noe overdrevne fra min side. Det betyr ikke at Camelio ikke varierer godt og mye på denne skiva; snarere handler det nettopp om at de gjør det på en disiplinert måte. Grunnuttrykket er umiskjennelig stoner rock/metal, men bandet evner også å svinge en slags pendel mellom et rocke-aktig og tidvis nesten grunge-aktig preg og svartmetallelementer.

Åpningslåta er en passende oppvisning i dette. «Sønner av Satan – Døtre av Døden», som den heter, åpner med et riff som minner mest om Alice in Chains, før vi får et regelrett Kvelertak-aktig refreng med ytterligere svartmetallkrydder. Og det funker ganske bra.

‘#Åjævli’ fungerer imidlertid aller best på sitt mest melankolske og svartmetallske, med forbehold om at det for undertegnede er snakk om øvrig smak og behag. «Pyramide med Fengtenner» er med disse elementene for eksempel platas desidert største høydepunkt for min del med sitt ganske så nydelige refreng og catchy hovedriff. Videre er «Heroin i Desember» et sterkt ledd mot slutten av noen av de samme grunnene.

På sitt mest rocka synes jeg Camelio snarere beveger seg i et litt farlig grenseland mellom fete riff og partier som føles litt vel…tullete, i mangel på et bedre ord. «Dovendyr» eksemplifiserer dette; rytmehoppene i versriffet får meg ikke på kroken, men når det eksploderer til en ny grunge-referanse i refrenget blir det skikkelig, skikkelig kult. Refrenget i «Dødsralling» må også nevnes i så måte, som utmerker seg som et av de beste enkeltdelene på skiva.

Så må vi jo snakke om «Psykiatriens vals», som er den eneste låta jeg ikke har omtalt skikkelig her på Metallurgi. Her får vi rett og slett servert noen av platas mest brutale riff, men noen litt vel tullete tendenser sniker seg også inn her gjennom et – ja, du gjetta riktig! – vals-tema som først og fremst føles litt forstyrrende når det dukker opp. Likevel er dette en kul avslutning som bærer preg av et band som åpenbart har det moro, som jeg definitivt kan sette pris på og som har resultert i en plate som ikke bare sprer god stemning, men også har noen kule stilistiske grep underveis. Originalitet og ordentlig sterke låtskrivingsidéer mangler her, og det hele blir nok også en smule simpelt til tider. Men ‘#Åjævli’ anbefales for alle med sansen for lettbeint, norskspråklig metall med en interessant edge.

Så må jeg bare si: Dette er første gang jeg har vært borti en slik singelslippstrategi i Metallurgi-sammenheng, og jeg er usikker på hvor lurt det er å gjøre for et band som vel også vil holde seg interessant en stund etter et plateslipp. Men som en som har skrevet om absolutt alt, føler jeg jo også at jeg har vært med på en aldri så liten reise de siste syv ukene. Nå skal jeg nok høre på litt andre ting enn Camelio framover, men takk for følget!

Skrevet av Alexander Lange

Vorgfang – Viser fra ildens enger

Vorgfang er et enmannsprosjekt i regi av en skikkelse som kaller seg intet mindre enn Ggatzshriiegk. Prosjektet slapp sin første plate, ‘Skammens stein’, i fjor, som fanget oppmerksomheten min gjennom simpelthen å være nokså solid og basal andrebølges svartmetall, uten at det – sannsynligvis av samme grunn – ikke fikk meg helt på kroken når det gjaldt å være minneverdig. Andreplata som kom nå i mars, ‘Viser fra ildens enger’, følger i debutens fotspor i så måte, samtidig som det nok også er et lite steg opp kvalitetsmessig.

Svartmetallen Vorgfang spiller har et sterkt utgangspunkt som setter prosjektet i dialog med en del sterke, lignende norske prosjekter som har sett dagens lys de siste par årene. Først og fremst tenker jeg nok på Blutumhang, som har en del likheter i forlengelsen av den kompromissløsheten som ofte står støtt i Vorgfangs musikk. Dette kommer godt til uttrykk i førstelåta «Mørkets Kjærtegn», som preges av stormende gitarer som går hånd i hånd med kaoset blast-beatsene maner frem sammen med den habile vokalen. Stilmessig er det sterkt; her er det snakk om et prosjekt som effektivt blander sammen en mystikk lik den man finner på tidlige Emperor-plater og Gorgorothsk brutalitet.

Og det er denne grunnoppskriften Vorgfang tyner på ‘Viser fra ildens enger’. Det er også noe som i og for seg fungerer, og det er også kult når Ggatzshriiegk videreutvikler det et lite hakk eksempelvis gjennom de nærmest folketonale melodiene på «Vordet i et hav av flammer», som er et av utgivelsen desidert sterkeste låter. Den største utstikkeren er nok likevel «Vanskapt i all sin prakt», som er en hakket mer brutal låt med sine glefsende gitarriff som er nære på å sende direkte assossiasjoner til black’n’roll. Også de åpnere, melodiske strekkene på slutten av «Syv jærtegn» får meg til å sperre opp øynene.

Jeg skulle nok ønske det var flere slike øyeblikk som skilte seg litt ut. ‘Viser fra ildens enger’ sliter litt når det gjelder variasjon, og mange av låtene høres påfallende like ut. Vorgfang viser jo også utvilsomt at Ggatzshriiegk har potensiale til å sprenge grunnuttrykkets grenser til tider. Uansett er ‘Viser fra ildens enger’ en solid svartmetallutgivelse.

Skrevet av Alexander Lange

Makrostrukturell evaluering: Ukas plater

Shakma – On Tenebrous Wings

Sist gang thrash metal-bandet Shakma fra Haugesund slapp noe, var for hele fem år siden. Da slapp de debutplata ‘House of Possession’, som inneholdt både sterke låter og et stilig preg av skrekkfilmestetikk fra 80-tallet, og som bar bud om en inntreden i den sterke ansamlingen av thrash metal-band vi har i Norge. Andreplata ‘On Tenebrous Wings’ kommer sent, men usedvanlig godt, og må kunne sies å gjøre alvor ut av en slik inntreden. Denne plata låter mer stilistisk fokusert enn forgjengeren, og er utstyrt med en produksjonsdrakt som legerer trioens krispe, heseblesende thrashmetall på utsøkt vis.

Med en gang man plasserer et band inn i størrelsen «sterk, norsk thrash metal-scene», ville det sannsynligvis vært merkelig ikke å sammenligne bandet med det kanskje største av dem alle innenfor denne scenen, nemlig Nekromantheon. Og joda, Shakma minner mye om denne storheten fra Kolbotn, særlig gjennom det utrettelige trøkket og momentumet bandet evner å koke opp i låtene sine, og hvordan dette også ligger som en gjennomgående tendens i platas flyt. På samme måte som Nekromantheons ‘The Visions of Trismegistos’ fremstår ‘On Tenebrous Wings’, med sin korte spilletid på en drøy halvtime, sånn sett også fokusert og velavgrenset snarere enn knapp og avstumpet.

Og det åpner på en måte som demonstrerer Shakmas styrker som band på en passende måte. Det utrettelige momentumet som blant annet skapes av de trillende virvelvindsgitarene på tittellåta er et strålende avspark, før vi deretter får mer Slayer-aktig gitararbeid slengt i trynet i riff-herligheten «Nocturnal Obsession».

De to påfølgende låtene er på sin side snarere oppvisninger i ytterpunktene i Shakmas musikalske uttrykk. «Cryptic Apparition» er med sine seks minutter platas lengste låt, og byr, etter en vers-refreng-syklus som minner mye om det tidligere på plata, på et bridge-parti der bandet på smakfullt vis drar ned tempoet blant annet med noen mer melodiske grep i gitarsegmentet. Temposkiftet kompenseres det imidlertid for raskt, da vi umiddelbart etterpå får stifte bekjentskap med tre-minutteren «Necromancer», som definitivt er den mest speed-metal-befengte kompromissløsheten på ‘On Tenebrous Wings’.

For øvrig er det ikke nødvendigvis snakk om så mye som skiller seg ut, og i platas siste tredjedel gjør Shakma stort sett det de kan best, og det som gjør ‘On Tenebrous Wings til en imponerende thrash metal-plate. Dette er det utsøkte håndverket bandet har funnet fram til og finslipt, der særlig utstoppelig trommespill og det svært høye nivået på gitarspillet går sammen i en enhet som byr på en aggresjon og en intensitet som gjerne akkurat er det man er ute etter i denne formen for metall. Anbefales!

Skrevet av Alexander Lange

Arv – Varmint

Arv er et selverklært «arktisk postmetall-band» fra Oslo, og er en kvintett frontet av tidligere Kollwitz-vokalist Frederik Hillestad. Til tross for at gruppen ikke begynte å slippe musikk før i 2023, har de allerede rukket å lande noen gjeve avtaler, deriblant en gigg på Klubb-Øya i fjor og en plateavtale med ny-oppstartede Vinter Records. Nå har dog tiden kommet for å debutere musikken i utgivelses-form, og bandets første leveranse kommer i form av EP-en ‘Varmint’.

Det passer for så vidt godt at Arv er frontet av en tidligere Kollwitzer, ettersom deres egen musikk har mange likheter med den nedlagte postmetall-gruppen. Der Kollwitz dog lot seg farge sterkt av postmetallens mer nedkjølte og nedtrykte sider, har Arv dog en mer flyktig og reaktiv emosjonell utløpsstil. Både aggressivitet, sinne, sorg og desperasjon kommer til uttrykk på de tre låtene som utgjør den korte men paradoksalt innholdsrike EP-en, og låtene innehar som følger langt flere svingninger og skruballer enn det som er typisk for den ellers sakte-svellende postmetallen. I tillegg finnes spor av både post-svartmetallens ynde og den rytmiske stringensen til post-hardcoren innbakt i gruppens sound, hvilket betyr at vi har med en ordentlig kompleks suppe av post-musikalsk natur å gjøre på ‘Varmint’.

Det som kanskje er mitt favoritt-aspekt av Arv sitt sound, er det faktum at de virker å hente sentimentaliteten sin fra en post-svartmetallisk sfære heller enn den sedvanlige, post-metalliske. Åpningen på singelen «Fury» er et godt eksempel på dette, som med sitt lengselsfulle regnskyll av cymbaler og katartiske skrik er en nådeløst effektiv, post-svartmetallisk – utiltenkt eller ei – entré. Den Alcest-aktige åpningen på høydepunktet «The Past Reforms» er også et godt eksempel på dette – i alle fall før bandet slår over i et inntrykksfullt og emosjonelt post-hardcore-påvirket vers. «The Past Reforms» demonstrerer nettopp hvor mange betydningsfulle hendelser Arv klarer å stappe inn i en enkel låt, med sine bunnskrapende, metalliske avstikkere, innbitte chugs og brutale, sludgy finale.

Også miksen jobber overtid med å skape rom for musikken til Arv; i all sin detaljrike og dynamiske skjønnhet. Samtlige av instrumentalbidragene låter fullstendig klokkeklare, samtidig som den grovkornede gitartonen og bassens buldrende, lavfrekvente brøl sørger for at helheten ikke blir ribbet for råhet og kraft. Det komplette produksjonsbildet er totalt sett lett-gjenkjennelig distinkt, og gjør at jeg umiddelbart trer tilbake inn i EP-ens musikalske univers når jeg setter den på.

Basert på de tre låtene vi finner på ‘Varmints’ har jeg stor forståelse for industri-hypen som har kommet til uttrykk gjennom signeringen med Vinter Records og konserten på Klubb-Øya. Arv låter som om de vet nøyaktig hva de ønsker å utrette med musikken sin, og basert på effektiviteten til deres post-metalliske hybridform har de god grunn til å være det. Mest av alt sitter jeg igjen med en følelse av at tre låter ikke er nok, og at sulten etter en eventuell debutskive allerede er faretruende stor. Lesere av bloggen som ikke er allergiske mot core-lenende sjangeruttrykk bør sjekke ut EP-en umiddelbart, og basert på konsertomtalen til Evig Lyttar anbefaler jeg samtlige av dere å karre dere på konsert dersom Arv spiller i nærheten. En av årets sterkeste EP-er så langt.

Skrevet av Fredrik Schjerve

Søstre – Søstre

Med et stort knippe singler har bandet Søstre i opptakten til sin selvtitulerte debutplate bykset inn i Norges stolte black’n’roll-landskap med brask og bram. Her tydet mye på at sjangeren som Kvelertak for femten år sida ga tidenes vitamininnsprøytning skulle få nok en interessant, ny spiller etter at det i det siste nok er Maktkamp som ganske alene har spilt en rolle i så måte. ‘Søstre’ bekrefter dette inntrykket langt på vei, og bekrefter nok også sjangerens behov for fornyelse både på godt og vondt.

For på én side gjør Søstre her en del grep som peker mot noe unikt utover de rocka, brutale og intense grunnformlene. Noe av det første som slo meg etter det stilige introsporet «Svart Magi», er eksempelvis hvor kult og smakfullt dette bandet arbeider med skeive taktarter, der vi i tittellåta får høre et underlig og utrolig kult hovedtema som løper løpsk utenfor tradisjonelle fireslagstakter. På låta «Psykonaut», så vel som i introduksjonen til «En romalder», gjør bandet et ytterligere poeng ut av dette, og denne lykkes godt med å være en omskiftende, liten vitalitet i midten av utgivelsen som endatil fremstår skikkelig groovy. Mer enn noe annet vitner dette nok om et detaljnivå i musikerprestasjonene som kun kan karakteriseres som imponerende, og som styrker plata som helhet.

Det som imidlertid imponerer meg mest, og der jeg kanskje ser aller mest potensiale, er hvordan Søstre bygger mange av låtene på denne plata. Tydeligst er nok dette på låta «Ensomt rite», der bandet bygger opp til avslutning som rett og slett er ganske så nydelig, og som også går på strålende vis over i «Hagen er i skyggen». Låta «Kausalitet» spiller på tilsvarende styrker i det strukturelle, og også andre steder – blant annet også i «Psykonatut» – evner Søstre å lage flotte og egentlig ganske storslåtte avslutninger. De små interludesene underveis gir også en kul, atmosfærisk komponent til plata.

Det er imidlertid i stor grad også snakk om innmat her som jeg synes ligger nokså tett opp mot storhetene innenfor sjangeren. Blant annet får ikke «Jernskogmøy» og «Leik» meg helt på kroken i så måte. I tillegg synes jeg nok skrikevokalen ligger i overkant dominerende og glefsende til i lydbildet. ‘Søstre’ er like fullt en sterk debut som også kommer langt med et fett visuelt uttrykk som har gitt det hele en fet finish helt fra første singel ble sluppet. Med noen interessante tilløp til egenart er det også klart at det blir spennende å følge dette bandet videre.

Skrevet av Alexander Lange

Ihsahn – Fascination Street sessions

Emperor-legende Vegard Sverre «Ihsahn» Tveitan fortsetter en etter hvert ganske lang rekke med korte soloutgivelser med kuriositeten ‘Fascination Street sessions’. Dette er et resultat av et aldri så lite studioprosjekt Ihsahn har hatt med den svenske produsenten Jens Bogren, som blant annet er kjent for å ha vært bak spakene på utgivelser av Opeth tidligere. Sånn sett er det heller ingen overraskelse at det er snakk om en solid produksjon, selv om den med sin knappe spilletid på 13 minutter føles som noe som godt kunne vart enda litt lenger.

Når det er sagt, fremstår heller ikke dette som noe veldig ambisiøst rent låtskrivingsmessig. De to første låtene her (den tredje og siste er en coverlåt) ligger ganske trygt innenfor Ihsahns lette, progressive og mer gitarbaserte arbeid, og byr på en stilistisk innretning som heller ikke ligger spesielt tett opp mot mannens mer eksperimentelle sprell.

Så lykkes Ihsahn i og for seg godt på egne premisser. Åpningslåta «The Observer» bygger for eksempel opp til en flott avslutning, og inneholder også en prisverdig innsats fra gjestevokalist Øystein H. Aadland. «Contorted Monuments» viser på sin side Ihsahn fra sin mest rocke-orienterte side med et ganske så catchy hovedriff, og byr også på et kult, stemningsfullt bridge-parti.

Avslutningsvis serveres Kent-coveret «Dom Andra», der Ihsahn har fått med seg Katatonia-vokalist Jonas Renkse. Jeg synes dette er et ordentlig flott cover, på tross av at det nok ligger litt vel tett opp mot originalen, og det blir i og for seg en fin avslutning på ‘Fascination Street sessions’. I form av å være en slags beretning fra en studiosession er denne EP’en en fin liten kuriositet, men det er altså ikke så mye mer enn det heller.

Skrevet av Alexander Lange

Kraft – Avskyens Sanne Ansikt

Kraft er sideprosjektet til Kristian Jarkvam og Kacper Sliwa, henholdsvis bassist/korist og trommis i Last Lightning. På sin debutskive ‘Avskyens Sanne Ansikt’ presenterer duoen en emosjonelt gjennomsyret form for svartmetall, som henter lærdom fra deres mange år i Last Lightning uten at de på noe som helst tidspunkt står i fare for å kopiere gruppen direkte. Tvert i mot bruker duoen uttrykket til sitt hovedprosjekt som utgangspunkt, og beveger seg derifra inn i sitt eget melankolske og post-svartmetallisk sound.

Eller, så enkelt er det strengt tatt ikke. Jarkvam og Sliwas første skive under navnet Kraft bærer nemlig preg av en viss uttrykksmessig ubesluttsomhet, som kommer til uttrykk gjennom en stadig svingende og noe ustabil sjanger-dynamikk. Dette veies delvis opp for av låtenes sterke idé-grunnlag, som sørger for at ‘Avskyens Sanne Ansikt’ alltid fungerer i øyeblikket, selv om fugleperspektivet avslører en rekke strukturelle utfordringer. For å eksemplifisere denne tendensen kan vi gløtte mot skivas åpningsstrekk, der det post-svartmetalliske tittelsporet og den noe tyngre «Gravstein» fungerer godt for seg selv, men fører til nakkesleng når de lyttes til etter hverandre.

Personlig mener jeg det er de mer rendyrkede post-svartmetalliske numrene som best demonstrerer prosjektets potensiale. Låter som «Den Evige Natt» og «I Mørket Finnes Lys» defineres av sine massive, mektige lydbilder, som til tross for en noe diffus og udefinert produksjonsjobb gjør stort inntrykk i kraft av sine voldsomme emosjonelle svell. «Siste Gang» raffinerer dette formularet i enda større grad, og setter i tillegg et fabelaktig punktum for skiva når melankolien som ligger som en tåke over låta plutselig viker til side for en tordnende og skjebnesvanger finale.

‘Avskyens Sanne Ansikt’ er åpenbart skrevet av et band som står i et dragsug av inspirasjon. Dermed er det altså ikke genereringen av spennende ideer som utgjør Krafts Akilles-hæl i denne omgang, men den manglende avgrensingen av prosjektets identitet. Dette merkes spesielt godt når det plasker et mildt sagt forbløffende stoner-riff ned i midten av låta «Gravstein», eller når bandet avfyrer et vaskeekte speedmetal-riff på «Ved Veis Ende». Om Kraft klarer å tøyle inn disse plutselige sidesprangene vil jeg dog si at de er på ferten av noe riktig fett, ettersom de emosjonelle sprengladningene som leveres gjennom skivas post-svartmetalliske numre er temmelig potente.

Skrevet av Fredrik Schjerve

Helveteskrypt – Requiem

Helveteskrypt spiller rå svartmetall av den typen som er så tett innpakket i støy at man begynner å lure på om det finnes noe musikk å spore inne i den digitale tåken i det hele tatt. På samme tid virker det som at gruppen henter hakket mer inspirasjon fra den norske andrebølgen enn liknende Bandcamp-prosjekter – kanskje spesielt den fangehulls-traverserende synthbruken og den kvelende svartmetallen til Burzums Varg Vikernes. Dette eksemplifiseres ikke bare av coveret av «Ea, Lord of the Depths» som avslutter debutdemoen deres ‘Requiem’, men også det militaristiske og middelalderske introduksjons- og tittelsporet.

Når det kommer til den svartmetalliske biten av likningen, virker gruppen å ignorere Burzums mer atmosfæriske og repetetive klassikere til fordel for den mer aggressive, riff-sentriske perioden rundt ‘Burzum’ og ‘Aske’. Enkle riff hentet fra andrebølgens oppstartsfase står i butt våpenkamp med «Muilcorch»s beske hyl, og trommene låter som om de er spilt inn på øvingsrommet med et absolutt fravær av påfølgende fiksing og triksing. Demoens mest fremtredende element, kommer dog i form av en konstant durende ampstøy, som står som en skillevegg foran bandet der de står og kjemper med sine egne instrumenter gjennom utgivelsens fulle spilletid. Denne støyen vil trolig få de aller fleste til å snu i døra, men for folk som er vant til den rå svartmetallens skamløse tendens til produksjonsmessig selv-sabotasje, så er ‘Requiem’ et solid, mer tradisjonsrettet alternativ til miljøets mer typiske utgivelser.

Skrevet av Fredrik Schjerve

Makrostrukturell evaluering: Ukas plater (2/2)

Noxium Ferus – Blasphemicon

Noen ganger dukker plater som ‘Blasphemicon’ opp, som først og fremst fremstår som et forsøk på å pushe metallmusikk til noen av sine mest ufine og brutale sider. Denne plata, som er debuten til bandet Noxium Ferus, er en eneste stor kompromissløshet, der bandet skaper en effektiv mikstur av moderne ekstremmetall og de primale tendensene i mye tradisjonell metall.

Den enkleste måten å beskrive musikken her på er imidlertid som bandet selv gjør, nemlig gjennom merkelappen «blackened death metal», som innebærer en blanding av svartmetall og death metal. Mye av musikken på ‘Blasphemicon’ minner også mye om det kanskje største bandet innenfor denne sjangeren, nemlig polske Behemoth – noe som nok først og fremst er et resultat av at stilen til vokalist Espen «Nethor» Dyngen er mer eller mindre identisk som Behemoth-vokalist Nergals fryktinngytende, fonetisk tydelige og uhyre forbanna growle-vokal.

Men det mangler beretninger om babylonske og satanistiske myter, kriger og herskere; snarere henter Noxium Ferus sin energi gjennom direkte og usminka metall. I så måte fungerer også åpnings- og tittellåta veldig godt, der brutal dødsmetallriffing og et hint av mektig svartmetallisk fremtoning går sammen i en hardtslående og forfriskende ukomplisert enhet.

Deretter er lytteropplevelsen min preget av mer blanda inntrykk. Blant høydepunktene finner vi «Autokrator», som imponerer med et ordentlig brutalt refreng. I tillegg er de tre låtene «Live Life Loveless», «The Conjuration of Fire» og «Phallic Pride» en habil bunt med ekstremmetall. De spiller særlig på death metal-siden i Noxium Ferus‘ uttrykk, der «The Conjuration of Fire» i tillegg flørter på smakfullt vis med grindcore-sjangeren og «Phallic Pride» byr på et av platas beste melodier.

«IA Pazuzu» synes jeg på en annen side blir noe smal i appellen med det, ja, nokså kleine forsøket på et slags ritualistisk-lydende refreng som jeg personlig i beste fall tror fungerer godt på et live-show preget av en viss ironisk distanse. «Kerethial – Cut off from God» svekkes på sin side av en ganske svak clean vokal-prestasjon, og «Make Me Kill» synes jeg ikke kommer så godt ut av at gitarakkordene til tider låter ganske sure.

‘Blasphemicon’ er på sitt beste når Noxium Ferus dyrker de mest brutale, rendyrkede og death metal-aktige sidene av musikken sin. Det står også i stil med det jeg synes fremstår som et forsøk på å levere en usminka og old-school-tro utgivelse som viser langfingeren til metallmusikere som tar seg for seriøst. Og bandet treffer ikke alltid like presist, men disker ut noen brutale og gode låter når de får det til.

Skrevet av Alexander Lange

Håndgemeng – Ultraritual

‘Ultraritual’ er debutplata til Håndgemeng fra Drøbak, et band som fra før av har et par EP’er under beltet og i mine øyne har lyktes godt med å bygge forventninger til denne fullengderen. I løpet av en måneds tid fikk vi fra slutten av januar høre tre låter herfra som ikke bare var solide i seg selv, men som jeg syntes bar bud om en ganske variert plateopplevelse i form av at de var nokså ulike. Det synes jeg også vi til syvende og sist har fått, samtidig som at Håndgemeng har smidd sammen en pakke låter som også føles meningsfull i sammenheng.

Stilistisk sett synes jeg det er enklest å plassere Håndgemeng inn i det som har blitt en spennende ansamling unge, norske band innenfor stoner(/doom)-sjangeren, der 70-tallsriffhåndverk a la Black Sabbath gjerne dyrkes med en litt ekstra metallisk finish. Men så enkelt er det likevel ikke. For enkelte elementer ved Håndgemengs musikk, kanskje særlig vokalen til tider, høres ut som at har en viss forankring i hardcore punk, noe som setter stilen deres i dialog med både band som Kvelertak og sludge metal-sjangeren. I tillegg synes jeg bandet ofte flørter med en del elementer fra progressiv rock, noe som sammen med preget av psykedelisk musikk sørger for en del smakfulle stemninger underveis. Poenget er uansett at kombinasjonene av disse tendensene fungerer svært godt på ‘Ultraritual’, og gir inntrykk av en viss eventyrlyst i et sjangerlandskap der mange tross alt ofte gjør et aldri så lite poeng ut av å forholde seg til gammeldagse spilleregler.

Så finnes jo også de mer konsentrerte, umiskjennelige dosene med ganske så klassisk stoner/doom – frykt ikke! «The Astronomer» fungerer for eksempel like bra som åpningslåt som førstesingel, der den på uanfektet og ukomplisert vis ruller ut flotte riff, blytyngde og en direkthet som drar lytteren ganske effektivt inn i Håndgemengs univers. Lignende låter er spredt fint ut på skiva for øvrig; tittellåta er en strålende liten kortfattethet med et herlig hovedtema i midten, og mot slutten får vi høre bandet på sitt tyngste når «Rite of the Comet» får dundre.

Håndgemengs potensiale får i mine ører imidlertid mest utløp i de lengre, mer stemningsfulle og mer progga låtene på ‘Ultraritual’. «Cro-Magnon Vs. Neanderthal» er eksempelvis blant mine personlige favoritter på plata, der den balanserer godt mellom tunge, metalliske deler og atmosfæriske og nærmest space-rock-aktige partier blir som en strålende, liten prog-odyssé på drøye seks minutter. Videre blar bandet opp et utsøkt, groovy og beroligende hovedtema på «Tales From The Tundra», som også ellers imponerer med sin dynamisme selv om den nok ikke fremstår like velutført som «Cro-Magnon…».

Det som imidlertid blir elefanten i rommet når Håndgemeng, ‘Ultraritual’ og prog-tendenser nevnes i sammenheng, er naturligvis den ti minutter lange giganten og avslutningslåta «Occultation Of Mars». Denne lander nok som det største høydepunktet på plata sammen med «Cro-Magnon…», og byr først på et parti som gir assossiasjoner til Pink Floyds ‘Animals’, før vi får høre både mektig riffing, en herlig gjestevokalprestasjon og – av alle ting – en blast-beat som sender noen sjokkbølger inn i lydbildet og setter seismografen i arbeid.

Det blir en mektig og svær avslutning på ‘Ultraritual’. Avslutninga står som et vitnesbyrd om at ambisjonsnivået på plata egentlig kunne vært enda litt høyere. For det meste fungerer svært godt, profesjonelt og kontrollert på ‘Ultraritual’, og det eneste leddet jeg vil omtale som noe svakt er låta «Visions In Fire», som rett og slett ikke byr på noen spesielt minneverdige øyeblikk sammenlikninga med nesten alt annet på denne skiva. Det er uansett en svært god debutprestasjon, og en stoner/doom-plate jeg anbefaler for både de som er kjente og ukjente med sjangeren.

Skrevet av Alexander Lange

Murder Maids – Dance or Die

Trondheimsbandet Murder Maids høstet mye lovord fra pressen da de debuterte med skiva ‘Knives Out’ i 2021. Hos enkelte betydelige musikkmedier trillet plata faktisk til toppkarakter, og det var generelt lite syting og klaging å spore blant folk som eksponerte seg selv for den eksplosive hardcore-debuten. Det kan virke som at bandet har klart å konvertere denne tidlige medfarten til en respektabel marsjfart, noe jeg selv bevitnet da jeg så gjengen gjøre en dritfet konsert på Byscenen under årets Trondheim Calling. Det hele har ledet opp til oppfølgeren ‘Dance or Die’ som traff det norske musikkmarkedet fredag sist uke.

Skivas tittel oppsummerer på mange måter den dynamiske balansekunsten Murder Maids fremfører på sin nye skive. På den ene siden har vi den feststemte og skandirock-påvirkede side av hardcore-mynten, som får sitt utløp på låter som åpningssporet «Reaping», «Avalance» og singelen «Two Faced». På den andre siden har vi de hurtigere, mer ekstreme hardcore/punk-eksplosjonene, som er spedd inn mellom de mer melodiske sporene for å gi lytteren en liten skulder-skump i retning pit-en. Blant disse finner vi låter som «Chain Dog», den nydelig titulerte «Snort Vinyl, Play Coke», og den heseblesende «You Say, We Say».

Selv for bloggens Hardcore-agnostiske metall-fanatikere finnes det et øyeblikk eller to på skiva som kan brukes til tentativ dypping av tær. Den aggressive riffinga og krasse tonespråket til «Chain Dog» gir enkelte assosiasjoner til core-lenende grind, og bruker sine siste sekunder på å droppe en illsint groove. «D.O.D» vil trolig overbevise i enda større grad som følge av sitt blytunge åpningsriff, samt den skuddvekslingen mellom mitraljøse-gitarer og blast-beats som tar plass i låtas andre halvdel.

Likevel er det ingen tvil om at ‘Dance or Die’ først og fremst er mynta på hardcore-hoder med sans for både risting av rumper og deltagelse i mosh-pitens ureglementerte kontaktsport. Totalt sett synes jeg skiva holder et imponerende høyt nivå, med de aller største låtskiver-prestasjonene plassert i første halvdel, der andre halvdel i større grad varierer og eksperimenterer med nærliggende uttrykk . Jeg synes kanskje at avslutningslåta «Ethanol» ikke helt når det klimaktiske nivået den virker å strekke seg etter, men strekket fra «Norwegian Hollywood» til «Sexual Vacation» viser i alle fall at bandet makter å strekke seg utover sine trygge base i relativt streit hardcore. ‘Dance or Die’ er en fargerik og dopamin-utløsende fest pakket inn i en halvtimelang hardcore-skive, og et tidlig høydepunkt innenfor det norske hardcore-året kun rivalisert av Kristiansandsbanden i Korrupt.

Skrevet av Fredrik Schjerve

Ghetto Ghouls – Rats

Jeg har vært småforelska i det trønderske crossover/thrash-bandet Ghetto Ghouls helt siden jeg ble tatt på senga av EP’en deres ‘The Horror of Party Beach’ i 2021. Her demonstrerte ikke bare dette bandet en svært kul og original tilnærming til det musikalske, men de blanda det på smakfullt vis inn i b-film-tematikk som ga uttrykket en velfungerende egenart. Etter diverse split-utgivelser er Ghetto Ghouls nå tilbake med ‘Rats’, som med sine åtte minutter utrolig nok er en enda kortere EP enn ‘The Horror…’, men som like fullt slår godt fra seg og er en tilfredsstillende utgivelse i så måte.

‘Rats’ består av tre korte, raske låter og spiller på mange av de samme strengene og styrkene som ‘The Horror…’. Ghetto Ghouls utviser fortsatt en særdeles god forståelse for crossover/thrash-sjangeren. Det er ikke et eneste kjedelig, kjipt eller dårlig gitarriff å spore, trommene tilfører en sterk intensitet, vokalfrasene er ofte herlig levert (bare hør på «SLEEZEBALL BOSS!»-leveransen i siste låt!) – og gitarsoloene imponerer stort, bare så det er sagt.

Samtidig byr ikke ‘Rats’ på høydepunkter som gjør at låtene blir så minneverdige, og dermed måler den seg aldri med ‘The Horror…’. I denne omgang er det med andre ord først og fremst snakk om sterkt crossover/thrash-håndverk fra Ghetto Ghouls.

Skrevet av Alexander Lange

Unholy Craft – Naar All Tid er Omme

Den hemmelighetsfulle musikeren «Peregrinus» har siden 2021 befestet seg som en ny og fremadstormende skikkelse i den norske svartmetallundergrunnen – spesielt innenfor den rå sorten. Til å begynne med virket ikke prosjektene hans å varsle om stort, ettersom de tidlige utgivelsene under navnene Praefuro og Darkest Bethlehem var solide men lite oppsiktsvekkende. Allerede året etter virket det som at den svært aktive musikeren hadde klart å peile navigeringsinstrumentene sine inn på en langt mer spennende kreativ kurs. Debutskiva til det rå svartmetallbandet Kvad, ‘Cold & Dark, as Life’ var med og kriget om en plass på fjorårets topp 50 her på bloggen, og debuten til Solus Grief, ‘With a Last Exhale’, gjorde seg fortjent til en 41. plass på den samme lista.

Dette produksjonstempoet – for ikke å si den tydelige progresjonen over de siste par åra – er vanvittig imponerende, spesielt med tanke på at «Peregrinus» så og si skriver all musikken selv. Allerede fire måneder etter triumfen under Solus Grief-banneret, har karen gitt ut nok en skive gjennom plateselskapet Purity through Fire, denne gangen under det nye prosjektnavnet Unholy Craft. I likhet med de øvrige, signaliserer dette nye prosjektet nok en ny vinkling på rå svartmetall for «Peregrinus»; i denne omgang en rødglødende og ildnende motpol til Kvads iskalde og gufsende svartmetall.

Å høre på prosjektets debutskive, ‘Naar All Tid er Omme’, er som å foreta en panisk spurt gjennom coverets altoppslukende flammehav. Dette er først og fremst miksens fortjeneste, som bader låtmaterialet i mengder av knitrende støy og diskant, samt utstyrer gitarene med et skarpt sound som tidvis river i øregangene. Det generelt heseblesende tempoet bidrar til å forsterke denne følelsen av manisk panikkflukt; et bilde som gjøres komplett av de desperate, forvrengte hylene til «Peregrinus» selv.

Purity through Fire velger i sitt presseskriv å presentere ‘Naar All Tid er Omme’ som en revitalisering av prinsipper fra den norske andrebølgen, men i mine øyne er dette en temmelig upresis linse å anskue musikken til Unholy Craft på. Etter tittelsporets relativt streite utbrudd, finner vi nemlig sterke rytmiske og musikalske nikk i retning black/hardcore på de to påfølgende låtene. I tillegg introduserer «En Askedrøm» de post-punk-beslektede gitarlinjene som prydet musikerens foreløpige karrieretopp, ‘With a Last Exhale’. I mine ører låter ‘Naar All Tid Omme’ mest av alt som forkullet hardcore/punk som har blitt forsøkt druknet i den auditive estetikken til Bandcamps rå svartmetall-scene.

Og det er den nevnte sjangerens konstante støyvegg som gjør at ‘Naar All Tid er Omme’ er en tyngre pille å svelge enn skivene fra 2022. Til å begynne med bidrar skivas øredøvende kvaliteter til å plassere lytteren i coverets brennende bybilde, men allerede på femtelåta «For Thee I long» begynne den noe retningsløse kanonaden av riffsekvenser å nå metningspunktet for undertegnede. Synthen som anvendes mot slutten av «En Askedrøm» byr på et etterlengtet gjensyn med nattehimmelen gjennom den tette røyken som ligger over resten av skiva, men det finnes svært få andre musikalske grep på ‘Naar All Tid er Omme’ som bidrar til å bryte opp det ugjendrivelige infernoet av diskant.

Dette betyr at debutskiva til Unholy Craft ikke klarer å nå opp til skivene «Peregrinus» gav ut i fjor, i alle fall i mine øyne. ‘Naar All Tid er Omme’ bør dog ikke by på utfordringer for den jevne tilhengeren av rå svartmetall, og kan med enkelhet anbefales til folk som ønsker seg en hurtigere, forpunket og hensynsløs variant av det Kvad holder på med. Selv om ‘Naar All Tid er Omme’ ikke ble noen særstilt hit for min egen del, ser jeg frem til å høre hva enn «Peregrinus» koker i hop i løpet av året – om så det er snakk om noe enda mer støydruknet og forkullet.

Skrevet av Fredrik Schjerve

Nitrist/ Kirkegrill – Veien til Helvete er Brolagt med Gode Intensjoner

«Satan» og «Kjartan», gutta bak Bad Noise Records og samtlige av bandene som kaller selskapet sitt hjem, er nok en gang klare med en ny utgivelse under et av deres om lag hundre alter egoer, Nitrist. Blant disse utallige prosjektene virker det å være enkelte som har blitt viet mer tid og omtanke enn andre, hvor f.eks de siste skivene til Bongskrap og Death Crusader kan trekkes frem som utgivelser som hever seg noenlunde over sine enkle bestanddeler. Debutskiva til svartmetallprosjektet Nitrist fra i fjor presterte en liknende bragd, og det er derfor kjekt å se nettopp dette navnet poppe opp igjen i metallarkivenes nye utgivelser i 2023.

I denne omgang er det snakk om en splitt med Kirkegrill, et nytt prosjekt bestående av medlemmer med forbindelser til band som Gehenna og Tyrant. På ‘Veien til Helvete er Brolagt med Gode Intensjoner’ viser de to bandene en nesten uhyggelig evne til å fange den norske andrebølgens flyktige essens, uten at det føles ut som at bandene prøver å bevise noe som helst. Mest av alt virker det som en gjeng med musikere som har vokst opp med å høre på eller spille norsk svartmetall, som ikke har høyere ambisjoner enn å skvise ut noen enkle men effektive kjærlighetsbrev til sjangeren.

Akkurat som på fjorårets debutskive, ha Nitrist sin side av splitten sitt utgangspunkt i Darkthrones rifftunge og brautende 90-tallsproduksjon. «I Satans Navn» lener seg både på bandets Celtic Frost-beslektede manøvre og de strie isvindene som bandet selv brakte til verden på landemerket ‘A Blaze in the Northern Sky’. «Jord og Dritt» låter mer som et skranglete og fandenivoldsk Immortal til å begynne med, før noen kaldblodige akkorder trekkes som sorte gardiner ned over lytterens åsyn. Vokalen er muligens ørlite granne tørr og fremtredende i miksen, men alt i alt er splittens A-side en svært iørefallende tagning på en form for riff-sentrisk svartmetall som i stor grad ignoreres av nyere band.

Kirkegrill sin side av splitten har på én og samme tid veldig lite og veldig mye til felles med Nitrist sin. Kirkegrill spiller en semi-melodisk form for svartmetall, preget av lengtende harmonier og en følelse av skoglig mystikk. Til tross for de åpenbare ulikhetene, er Kirkegrill sine tre låter vel så formet av den norske andrebølgens musikalske prinsipper som Nitrist sine – til den grad at det nesten kan virke som at sjangerens hedenske sjel tar bolig i bandets fire medlemmer. Stemningen er generelt meditativ, selv om det skal sies at låta «Kirkepiss» dasker litt ekstra hardt med bjørkekvisten i forhold til øvrigheten. Spesielt verdt å merke seg er den ordløse, besatte skrålinga til vokalisten «Lille Troll», som gir den ellers introverte musikken et skjær av uforutsigbarhet og intensitet.

‘Veien til Helvete er Brolagt med Gode Intensjoner’ er en utgivelse forsøker å lure deg med sin håpløst amatørmessige visuelle utforming, men som åpenbarer en drøss med gode kvaliteter dersom du tar sjansen på å bevege deg forbi coverets korsfestede sau (obs: ved nærmere granskning viser det seg å være et lemlestet menneske, ikke en sau). Jo lenger unna 90-tallet vi beveger oss, jo flere artister virker det som at glemmer at den originale svartmetallen var riff-fokusert av natur, og langt mindre opptatt av å opprettholde en konstant strøm av blast beats enn man kanskje skulle få inntrykket av. Nitrist og Kirkegrill husker dette, og skriver som følge musikk som har faktiske åpenlyse forbindelser til den norske andrebølgen. Musikken er kanskje beskjeden, men jeg har fått mye ut av å vie oppmerksomheten min til ‘Veien til Helvete…’.

Skrevet av Fredrik Schjerve

Moonshrine – Hallucinational Forest Rituals

Om du nevner ordene «enmannsprosjekt», «svartmetall» og «Bandcamp» i samme setning for en av oss i Metallurgi, skal jeg på tross av vår generelt vennlige innstilling til ny, norsk metall innrømme at det er en sjanse for at du blir møtt med et skjevt smil, om ikke noe som simpelthen ligner den kjente Harold-memen. For det er en enorm mengde av prosjekter som kan defineres ut fra disse ordene der ute, og mange av dem setter et for raskt likhetstegn mellom dårlig produksjonskvalitet og låtskriving og den beundringsverdige tilnærmingen til råskap og minimalisme som gjør sjangeren såpass appellerende for mange.

Men noen ganger byr denne karakteristikken på gull, og Moonshrine går rett inn i den kategorien med sin nye – og første – demo ‘Hallucinational Forest Rituals’.

Dette er nemlig en halvtime med atmosfærisk, voldsom og autentisk svartmetall. Demoens presentasjon gjør det vanskelig å dele inn plateopplevelsen i låter, da demoen simpelthen er delt inn i dens to sider som varer et kvarter hver og igjen er delt inn i fire låter hver. Det hjelper naturligvis ikke at låtene glir ganske så sømløst inn i hverandre, men rent musikalsk sett gjør dette ‘Hallucinational Forest Rituals’ til en intens helhetsopplevelse som også fungerer svært godt.

Rent musikalsk sett minner Moonshrine meg naturligvis mye om visse svartmetallstorheter, deriblant Burzum, men mest iøyenfallende er assossiasjonene jeg får med bandet Blutumhang. Dette er på grunn av den ofte overveldende intensiteten i musikken, og hvordan gitarene regelrett griner og uler over et kompromissløst bakteppe.

Synthene låter ikke alltid så innmari bra på denne demoen, og det må også nevnes at de første halvdelene av sidene imponerer mer enn de siste, men ellers imponerer den stort med sin intensitet. Anbefales på det sterkeste til fans av rå, autentisk svartmetall.

Skrevet av Alexander Lange

Horrifer (som en del av Various Artists) – Cave of Death Vol. 1

Til slutt gir vi en liten shout-out til death metal-bandet Horrifier, som har fått slengt demoen sin ‘Howl from the Grave’ på den nyeste samleutgivelsen til undergrunnsselskapet Brutal Cave Productions. Det er snakk om en demo som vi koste oss mye med i fjor, og som ble belønnet med en plass på vår liste over fjorårets beste demoer. Så dersom den er gått i glemmeboka, er du herved minnet på den. Takk oss senere!

Makrostrukturell evaluering: Ukas plater (1/2)

Luteøks – Barely True Norwegian Black Metal

Luteøks‘ debutplate ‘Barely True Norwegian Black Metal’ er en plate jeg har sett en del frem til. Bandet kom ut av ingenting med en sterk bunt med singler, og viste seg heller ikke å ha et spesielt uerfarent mannskap med medlemmer fra white metal-bandet Antestor og de symfoniske ekstremmetallistene Grave Declaration i besetningen. Luteøks‘ selverklærte oppdrag på denne skiva gjorde meg heller ikke mindre nysgjerrig, der bandet gjør et forsøk på å balansere mellom å feire den norske svartmetallens kvaliteter og å gi den en aldri så liten parodisk behandling.

Denne balansegangen er i og for seg også tydelig på ‘Barely True Norwegian Black Metal’. Åpningsfrasene på åpningslåta «Drittfjell» («Jeg går ut i skogen / I skogen er det trær / Det får meg til å føle / At trærne er av tre») demonstrerer kanskje bedre enn noe annet hva slags tekstlig inngang Luteøks forsøker seg på her. Her er det kanskje snakk om et lite humoristisk stikk mot svartmetallmusikeres ofte rudimentære skildringer av flott, mektig, norsk natur (det vet jeg ikke); mer overordnet er det nok et bilde på den ekstremt uhøytidelige tongue-in-cheek-tilnærmingen til låttekst som gjennomsyrer plata. Her får vi servert tekster om alt fra å se hypotermiens farer rett inn i øynene («Prikkedøden»), reiser på hesteryggen med en viss Major Nes («Langtbortistan»), vandring på grusvei i ostepopprus («Tvinnleik») og noe så enkelt som å bli møtt med sitt eget stygge utseende i speilet («Blå»). Og tilnærmet alle låtene avsluttes naturligvis med et sint, knapt utbrudd av arten «DRITT!».

Jeg skal komme tilbake til hvordan jeg synes dette fungerer, men først vil jeg si noe om noe annet, nemlig selve musikken på ‘Barely True Norwegian Black Metal’. For det var egentlig ikke låttekster, humor eller tematikk som var det som fanget oppmerksomheten min mest verken i den ene eller andre retningen da jeg hørte singlene «Skjegg», «Shaved Vengeance» og «Sekken». Jeg tenkte nemlig mest på at jeg hørte ganske så imponerende, velprodusert svartmetallmusikk som sendte meg heldige assossiasjoner til band som Borknagar, Windir og Dimmu Borgir anno 1997-2001 – kanskje særlig det sistnevnte. Luteøks finner ikke opp noen musikalske hjul på nytt, men gjør svært god nytte av verktøyene som har blitt smidd av en del av storhetene innenfor norsk svartmetall, særlig av den mer melodiske sorten.

Låtskrivings- og produksjonsmessig er denne plata nemlig rett og slett særdeles god, og byr på en rekke svært minneverdige høydepunkter. Hovedtemaet i den korte kruttønna «Svart» er for eksempel helt utsøkt, «Snerk» har noen grøssende Dimmu-synther og noen helt strålende melodier, og det samme har «Langtbortistan» som også har noen svært gode riff å vise til (de grelle, industrielle synthene her er kanskje det nærmeste man kommer et parodisk stikk (mot sistnevnte band) i musikalsk form på denne plata, for øvrig). «Prikkedøden» glimter til med et herlig, hardtslående verstema og et nydelig, melodisk refreng, og – av en eller annen grunn – får den Windirske, melodiske potensen til bandet usedvanlig mye utløp i de tre siste, engelskspråklige låtene på plata, noe som sørger for at Luteøks kommer ut på topp på tross av at plata med sine 15 låter er i overkant lang.

Og det er definitivt det rent musikalske som slår an mest hos meg på ‘Barely True Norwegian Black Metal’. Med det kan jeg vende litt tilbake til det tekstlige, som jeg til tider synes treffer, eksempelvis på «We Sail», som er et morsomt take på svartmetallske, viking-aktige sjøfartsberetninger. Ellers synes jeg dessverre ofte humoren blir temmelig platt, og ikke noe som tar verken svartmetall eller så mye annet på kornet.

All den tid dette nok er temmelig subjektivt, og jo egentlig bare er dumt for meg selv, velger jeg å la dette bli en inngang til en liten betraktning om at svartmetall nok er vanskelig å ta på kornet. Svartmetall er jo på en måte Immortal som jager hverandre rundt i skogen med heksehatter i den legendariske musikkvideoen til «Call of the Wintermoon», Grutle Kjellson som sitter i høvdingdrakt på en vikingtrone på coveret til ‘Eld’, og haugevis med merkelige photoshoots fra før, samtidig som at sjangerutøverne med mye av også nettopp dette, har fått et rykte på seg å være ganske så fryktinngytende og autentiske (kanskje ikke Immortal-videoen da, men du skjønner greia). Balansen mellom det som kan betraktes som uhøytidelig eller i overkant høytidelig er ikke spesielt enkel å få grep om til enhver tid, og det er kanskje det som skaper litt problemer for Luteøks. Tar svartmetall kanskje seg selv nok på kornet fra før, på en eller annen merkelig, ufrivillig, men like fullt treffende måte?

Spørsmålet får kastes ut i eteren, og jeg får gjøre det nokså enkelt når det gjelder akkurat denne utgivelsen: ‘Barely True Norwegian Black Metal’ er en plate jeg har kost meg mye med, men som kanskje hadde vært like kul med en eller annet slags klassisk, svartmetallsk finish. For dette er et ordentlig god svartmetallplate. Jeg tuller ikke når jeg sier at «Shaved Vengeance» nok hadde endt opp som et av mine favorittlåter av Borknagar om det var en Borknagar-låt. Så er det ikke det, men en kruttsterk avslutningslåt på Luteøks‘ debutskive – så da får det nesten bare ende opp som en stor oppfordring til å ta et lite dypdykk inn i ‘Barely True Norwegian Black Metal’, om det ikke var nok grunner fra før.

Skrevet av Alexander Lange

Nordavind – Den Vordende Ånd

Nordavind – det rå, atmosfæriske svartmetallbandet til enmanns-artisten Emil Solberg – har siden 2019 eksistert som en godt skjult hemmelighet i det norske Bandcamp-miljøet. Siden den nesten utålelig støyende og lavoppløste debut-EPen ‘Kongledød’, har prosjektet vært gjennom en rekke uttrykksmessige forandringer, der det først og fremst er graden av tæring og sverte på lydproduksjonen som har variert. På EPen ‘Kald vi er når vi er dau’ fant den musikalske eremitten fra Sunndalsøra omsider frem til en noenlunde balansert (om fremdeles rå og lavoppløst) kombinasjon av beskhet og atmosfæriske kvaliteter, og resultatet var en utgivelse som har stått en anelse ut i minnet i forhold til andre, tilsvarende prosjekter.

På sin nyeste skive, ‘Den vordende ånd’, tar enmanns-musikeren et ytterligere steg ut av den hvite støytåken, dette som følge av en krystallisk og isnende synth som er plassert lenger frem i forgrunnen enn tidligere. I likhet med mannens tidligere utgivelser begynner ‘Den Vordende Ånd’ med et introduserende spor der synthen innehar en sentral rolle, men det er først på høydepunktet «Eremittens nattevandring» at Solberg glimter til med en sterk, egenrådig melodisk idé på instrumentet. Med tanke på at gitarene vandrer mer eller mindre retningsløst rundt i lydlandskapet, blir dette fokuspunktet i synthen desto viktigere for å gi form og mening til det musikalske forløpet.

Så er det også en del elementer som ikke fungerer så bra på ‘Den vordende Ånd’. «En sørgende ånd» åpner med en vilt flaksende kakofoni av instrumentstemmer, som straks faser over i en groovy, metalcore-relatert rytmikk som virkelig stikker seg ut fra resten av materialet på en ugunstig måte. Dette rytmiske språket stikker også kjepper i hjulene for den storartede melodien som åpner avslutningssporet «Under det mektige spir», en låt som også sliter med å sette punktum på skiva på en god måte som følge av en noe sporadisk og frenetisk struktur.

Jeg mener likevel at det finnes flere grunner til å anse ‘Den vordende ånd’ som den sterkeste utgivelsen Nordavind har utgitt til nå. Synthens mer fremtredende og toneangivende rolle er det bare å ønske hjertelig velkommen, og i tillegg innehar skiva et samspill mellom tematikk og atmosfære som gjør at en lett kan drømme seg bort til en Sunndalsørsk åskam i nattemørket. Oppsummert er ‘Den vordende ånd’ en skive som er forbeholdt blodfans av den støyende og rå Bandcamp-undergrunnen, selv om kanskje en og annen fan av 90-tallets synth-pregede svartmetallskiver vil finne en vei inn i platas tilbakeskuende atmosfære.

Skrevet av Fredrik Schjerve

Funeral Void – To Forever Misery Bound

Funeral Void er en gotisk/melodisk dødsdoom-trio fra Bergen som virker å utelukkende være et studioprosjekt. Debuten deres ‘In the Epic ov A Funeral Sunset’ ble sluppet på strømmetjenester uten forvarsel i april 2021, og oppfølgingsskiva ‘To Forever Misery Bound’ ble utgitt for et par uker siden til tilsvarende mangelfull fanfare. Dermed er det nok en sterk trang til å skape som animerer den dystre Bergens-gjengen i første omgang, fremfor en lyst til å spre musikken sin via målrettede kampanjer på sosiale medier eller live-opptredenens misjonerende spetakkel.

Statusen som et studioband skaper selvfølgelig særstilte forventninger til bandets innspilte produkter, og akkurat som debuten er ‘To Forever Misery Bound’ først og fremst en oppvisning i bandets kløktige produksjons- og teksturarbeid. Funeral Voids andreskive låter absolutt gedigent, med en atmosfære som kombinerer dødsdoomens sørgende sinnelag med et episk skjær i form av glitrende, tårnende orkestrale synther. I tillegg har gitarene blitt beefet opp med litt svensk, dødsmetallisk crunch i denne omgang, hvilket gjør at Christer Korsvolds riffkunster låter desto mer mektige og truende.

Men selv om produksjonen har fått seg en aldri så liten oppgradering på ‘To Forever Misery Bound’, så er jeg mest spent på å se om bandet har klart å løse de låtskriver-messige utfordringene som preget debuten. I omtalen min av debuten ønsket jeg meg et idé-grunnlag som kunne matche bandets sound, ettersom skiva fortonte seg litt anonym etter at det imponerende førsteinntrykket hadde roet seg litt. Funeral Void har faktisk klart å diske opp med langt flere minneverdigheter på sin nyeste skive, selv om de fremdeles har et lite stykke igjen å gå dersom målet er å produsere en gotisk dødsdoom-skive på linje med den internasjonale eliten for øyeblikket.

Låtene «Devil’s Street» og «A Sanctuary for Wayward Souls» er nydelige eksempler på hvordan bandet har begynt å bake mer distinkte ideer inn i låtmaterialet sitt. Disse to låtene bytter ut bandets sedvanlige nedslåtthet med en fengende og drivende form for festival-klar dødsdoom, og bandets vokalist «Theto» nøler ikke med å krone låtene med de glitrende refrengene som kreves. Når bandet derimot holder seg til dødsdoomens seige og traskende tempo, sliter de tidvis med å få materialet til å heve seg over alminneligheten. Låtene «Well of Grief» og «Surrender to Eternal Oblivion» er begge badet i en mektig og inntrykksfull atmosfære, men klarer ikke å fylle sine betydelige låtlengder med nok interessante hendelser til å holde på oppmerksomheten min.

På høydepunktet «Lord of the Realm», støter Funeral Void dog ikke på noen slike problemer. De rytmiske, snertne gitarlinjene som åpner showet har noe av det genetiske arvestoffet til Opeths ‘In Cauda Venenum’ i seg, og blant låtas øvrige genistreker finner vi versenes sykliske orgelspill og refrengenes staselige eleganse. Utover dette peker skivas avslutning mot et mulig utviklingsgrunnlag for bandet, dersom de måtte ønske seg å strekke seg utover deres for øyeblikket tradisjonelle tilnærming til 90-tallets dødsdoom. «Black Rain Fall» er nok et i overkant krevende underlag for «Theto» å navigere med sin melodiske tilnærming til vokal, men de dronende frekvensene, støyende gitareffektene og den industrielle trommeprogrammeringen pusher bandets sound i retning en egenart som kunne vært spennende å høre mer av. I tillegg avslutter «Ascension in Solitude» skiva på ypperlig vis, via stemningsfull funeral doom toppet med illevarslende, liturgiske svell.

I sine beste øyeblikk levner ‘To Forever Misery Bound’ ingen tvil om at Funeral Void har en rolle å spille i den norske metallfloraen. For at bandet skal få gitt fullstendig uttrykk for eget potensiale, tror jeg dog at de bør titte på vokalens funksjonalitet i musikken. Personlig så skulle jeg gjerne sett at «Theto»s melodikk ble kontrastert med noe mørkere og mer foruroligende; spesielt med tanke på at nettopp denne kontrasten fungerer utmerket for gruppa på andrelåta «Well of Grief». Til tross for all kritikk, så har bandet tatt et skritt fremover på både produksjons- og låtskriverfronten på ‘To Forever Misery Bound’, en skive som burde holdes i høy aktelse for norske fans av melodisk dødsdoom.

Skrevet av Fredrik Schjerve

Ingen Nåde – Andre Bølge

Ingen Nåde er en ung duo fra Østlandet (etter dialekten å dømme) som henter soundet sitt fra en veldig spesifikk periode i metallsjangerens utvikling. Der debut-EPen ‘Slå Først!’ fra 2019 blandet punk og klassisk metall, befinner oppfølgeren ‘Andre Bølge’ seg i skjæringspunktet mellom tradmetall og fartsglad speed metal. Det største trekkplasteret for fans av disse klassiske uttrykkene må dog sies å være bandets entusiasme og bunnløse iver, som pumper utgivelsens tre låter fulle av energi og rødglødende vitalitet.

Ingen Nåde skriver og spiller som om de faktisk vokste opp i sjangerens tidlige dager. Riffene fanger perioden de henter inspirasjon fra på en utrolig bra måte, og det samme gjør den lidenskapelige kaukingen til vokalist/gitarist/bassist «Fuzzmumriken». Følelsen av at man har trådt gjennom en tidsportal forsterkes av den ruskete og tidsriktige produksjonen, hvilket plasserer oss i et brunt og nedslitt kjellerlokale i Birmingham på det tidlige 80-tall. Overraskelsen er derfor stor når glosene som smeller ut fra anlegget slettes ikke er britiske, men norske. Valget om å skrive og fremføre tekster på norsk er et smart et, ettersom det gir de mytiske fortellingene om hevntokter og falne kongeriker en særegen sjarm og minneverdighet.

Med en spilletid på snaue elleve minutter har ‘Andre Bølge’ ingen tid til overs for fyllstoff, og det finner du heller ikke på noen av utgivelsens tre låter. «Riddernes Undergang» setter umiddelbart ut i en speedmetallisk spurt; en kort og eksplosiv affære som oser aldri så lite av landsmennene i Deathhammer. Deretter skrur bandet tempoet ned på «Hevnerens Ed», men mater i tillegg på med mengder av episke riff, melodier og drodlende sologitarer. «(Som en) Cherokee» gløtter avslutningsvis tilbake på bandets tidligste materiale, og er i all sin punkete enkelhet et fengende slag i trynet på tampen av utgivelsen.

Det musikalske grunnlaget til Ingen Nåde er i det store og det hele temmelig avhengighetsskapende. Det må likevel sies at vokalen er i overkant røff, i den forstand at gevinsten den vinner på sin lidenskapelige entusiasme balanseres ut av en gjennomgående surhet. Dette er ikke nødvendigvis så uvanlig innenfor fartsmetallisk undergrunns-klassisisme, men det kommer nok uansett til å hindre enkelte i å få maks utbytte av EP-en. For folk som setter pris på band som virkelig klarer å fange metallens klassiske essens, er Ingen Nådes ‘Andre Bølge’ dog høyt anbefalt.

Skrevet av Fredrik Schjerve

Vulture Lord – Total Blasphemic Desecration

Det kolombiske selskapet Masters of Kaos Productions åpnet nettopp forhåndssalget av den nye Vulture Lord-samleskiva ‘Total Blasphemic Desecration’. Selv om jeg personlig synes selskapet virker fullstendig blottet for god smak og kuratorisk evne, må jeg innrømme at ‘Total Blasphemic Desecration’ er et både godt og nødvendig påfunn fra deres side. Skiva inneholder nemlig låtene «Awakening the Warhorde» og «The Rite of Satan» fra Vulture Lords ‘Blasphemy’-EP fra 2006; en utgivelse som for øyeblikket er tilnærmet umulig å spore opp på nett. I tillegg til disse (som definitivt er hovedgrunnen til å skaffe seg plata) får vi singelen «Stillborn Messiah» fra den utsøkte ‘Desecration Rites’ fra 2021, samt tre låter fra debutskiva ‘Profane Prayer’ fra 2003. Hvorfor selskapet satte sammen denne samleskiva i stedet for å bare gi ut ‘Blasphemy’ på nytt er et mysterium for meg, men ganske forventet dersom man fra før er kjent med selskapets uforståelige og sporadiske virksomhet. Vulture Lord er dog et fantastisk band, så sjekk ut utgivelsen uansett.

Skrevet av Fredrik Schjerve

Makrostrukturell evaluering: Ukas plater

Stargazer – Life Will Never Be The Same

Alle musikkutgivelser med mål om å tyne etablerte sjangeruttrykk fremfor å fornye dem, bør i mine øyne, dersom det skal være minneverdig på noen som helst måte, ha en såpass høy kvalitet på enkeltidéer og utførelse at ethvert ønske om innovasjon blir sekundært. Det er helt klart noe som gjelder innenfor så å si alle sjangre, men innenfor metallen blir dette kanskje tydeligst for meg selv innenfor melodisk, tradisjonell tungmetall. For hvert år dukker det opp noen virkelig sterke tradmetall-utgivelser som det er umulig ikke å sette pris på; samtidig er sjangerens storhetstid såpass lenge siden og grunntrekkene såpass velutforsket at det ofte er litt for lett å stemple nye utgivelser som pappametall og gå videre fordi idéene ikke skiller seg nok ut. Stargazers nye plate ‘Life Will Never Be The Same’ er for meg et vitnesbyrd på begge sider av denne tradmetallske medaljen, og inneholder både herlig, klassisk metallhåndverk og idéer som blir så typiske at de går i glemmeboka.

Bare for å adressere en elefant i rommet med en gang: ‘Life Will Never Be The Same’ er et særdeles profesjonelt utført prosjekt. Det holder nok å peke på den solide spillinga som gjennomsyrer utgivelsen for å illustrere dette, men den upåklagelige vokalprestasjonen til Tore André Helgemo er ett tydelig tegn på dette; selve tilstedeværelsen av 20-årig TNT-bassist og Åge Aleksandersen og sambandet-medlem Morty Black et annet. En gjennomgående kontroll på hva bandet driver med er uansett et av de største kvalitetene ved denne utgivelsen, og er med på å frembringe noen store høydepunkter.

Flest av disse ligger nok i platas åpningsstrekk. Den energiske åpningen «Can You Conceive It” har noen herlige vokalmelodier i verset, «Live My Dream» har det samme i refrengene, og «Rock the Sky» byr på noen av platas mest catchy øyeblikk. Også ellers synes jeg Stargazer holder hodet standhaftig over vann gjennom det hele, og det er egentlig bare balladen «Live Today» som i mine ører synker for langt ned i klisjésumpen.

Likevel synes jeg plata etter åpningsstrekket er litt tynt befolket av høydepunkter, og det eneste jeg synes er skikkelig minneverdig er power-balladen «Heartbroken», som mestrer formatet godt og endog introduserer noen nesten doom metal-aktige gitarriff. Låter som «Don’t Kill», «Will I Come to Heaven» og “Turn Off The Light” synes jeg rett og slett blir for anonyme, og når bandet bryner seg på en instrumental-låt i «Beyond the Moon», blir det litt langdrygt tross noen gode gitarmelodier. Låtene «Take Me Home» og «Push Me» kommer dermed godt, men litt seint, da jeg nok her synes jeg har fått min dose av musikken Stargazer byr på på ‘Life Will Never Be The Same’. Likevel må det sies at denne plata er en prisverdig prestasjon, og at det klør etter å høre på de låtene som Stargazer får til best. Det bør derfor ikke være noen tvil om at fans av sjangeren bør sjekke ut denne fullengderen, om det så ikke er så mange andre som vil se det helt store.

Skrevet av Alexander Lange

Sublime Eyes – From Light unto Darkness

Sublime Eyes fra Stavanger har i lengre stunder hatt en stabil tilstedeværelse på den norske metallscenen. Bandets besetning har vært den samme siden slippet av EP-en ‘Reign of the Sun’ i 2013, og sammen har de skrevet og gitt ut to skiver med melodisk dødsmetall av høy kvalitet. Nå har vi dog ikke hørt fra kvintetten siden før pandemien, så det var på høy tid at vi mottok et livssignal fra et av Norges mest fremtredende melodiske dødsmetallband.

På nyåret begynte plutselig singlene å piple ut på strømmetjenestene, og det ble straks tydelig at vi hadde en ny Sublime Eyes-utgivelse i vente. I tillegg til å by på etterlengtet nytt materiale, har bandet også invitert med seg en del noteringsverdige gjester på sin nye EP ‘From Light unto Darkness’. Disse er Hallgeir Skretting Enoksen fra Purified in Blood, Tobias Netzell fra bl.a In Mourning, og Oliver «Ol» Drake fra Evile. Samtlige av gjestene har kommet med bidrag som er med på å gi materialet et løft, selv om ikke er noen tvil om at det er Sublime Eyes sin låtsignatur som er hovedattraksjonen på EP-en.

Materialet som kvintetten har stelt i stand for oss på ‘From Light unto Darkness’, er generelt sett sterkt. Bandets mørke og tunge, men også filmatiske melo-death byr på et potent og mektig lydbilde å fortape seg i, uten at dette nødvendigvis hadde vært nok til å fange lytteren dersom ikke idégrunnlaget hadde vært tilsvarende sterkt. «Nightstalker» og «Victims from the Grave» er begge velutformede og detaljrike låter, men det er først på «Controlled by Fear» og «Mørket» at jeg føler at Sublime Eyes begynner å strekke seg etter eksellense. «Controlled by Fear» når til syvende og sist ikke helt opp, ettersom det fabelaktige musikalske grunnlaget blir noe tøylet inn av låttekstens velmenende men noe banale polemikk. På «Mørket» stemmer dog det aller meste. Massive riff med et tydelig skjær av mørk dramatikk renner inn i strekk som er preget av en Lysjakt-aktig, brutal melankoli, og den nydelige soloen til «Ol» Drake er det siste strøket som fullfører verket.

Så får det bare være sånn at det akustiske arrangementet av «Med Tiden Gror» fra tredjeskiva ‘Corrocean’ – som låter litt som en kombinasjon av en Pantera-ballade fra ‘The Great Southern Trendkill’ og Bjørn Eidsvåg – ikke helt lander for meg personlig. Det som betyr noe er at Sublime Eyes har returnert fra sin lille pandemi-dvale, og at de har gjort det med en utgivelse som befester deres stilling som viktige norske ambassadører av kvalitets-melodeath. ‘From Light unto Darkness’ er en EP som både gir umiddelbar avkastning og avkastning over tid, i kraft av sitt storslåtte, presise maskineri og rike detaljnivå. Dette burde være nok til å mette fansen en stakket stund, selv om jeg håper at vi har også har en skive å se frem til i nær fremtid. ‘From Light unto Darkness’ er i alle fall anbefalt!

Skrevet av Fredrik Schjerve

Eldkling – The End of Eternity

Etter å ha sluppet en håndfull med singler i fjor og i år, er power metal-duoen Eldkling omsider klar med sin debutplate ‘The End of Eternity’. De to østfoldingene har i og for seg en erfaring innenfor gamet som strekker seg ganske langt tilbake, da Eldkling fungerer som en slags revitalisering av prosjektet Ravenlord, som rullet ut noen få demo-utgivelser på starten av 2000-tallet. ‘The End of Eternity’ bærer også preg av at mennene bak har en viss rutine innenfor sjangeren, og er en habil power metal-plate med noen prisverdige høydepunkter.

Åpnings- og tittellåta gir for eksempel et svært godt førsteinntrykk, og bærer bud om at Eldkling har knukket noen koder når det gjelder å servere minneverdige power metal-refrenger – noe som jo utvilsomt må kunne sies å være en hovedingrediens i enhver respektabel utgivelse innenfor sjangeren. Og også andre steder på denne plata glimter Eldkling til i så måte; både «Gates to Hell» og «Night of the Dead» piffer opp ‘The End of Eternity’ med noen herlige refrengmelodier.

Det er tiltrengte øyeblikk, for selv om innmaten i ‘The End of Eternity’ aldri blir dårlig, bærer den ofte litt for mye preg av en litt kjedelig tilstrekkelighet. Særlig når blendende energisk power metal trues litt av grensedragninger mot gråere tungmetall i låter som «Revolution», falmer fascinasjonen min for prosjektet Eldkling har bygget opp her.

Heldigvis har duoen også noen andre ess i ermet. Den noe anonyme «Unspoken» får for eksempel en overraskende velfungerende vitamininnsprøytning av EnesErik E., som bidrar med sin svartmetallske skrikevokal. Utover dette må tolvminutteren «Find Your Way» nevnes som et av platas desidert største høydepunkter. På tross av å skille seg mye fra de øvrige låtenes lengde og form, er dette en særdeles vellykket kjempe, som på tross av å ikke bla opp de helt åpenbare enkelthøydepunktene ender opp som en god progressiv power metal-låt der Dream Theater-vibber sniker seg inn.

«Find Your Way» glir også lekkert inn i avslutningslåta «Lost Souls», som blir en storslått avslutningslåt på en plate som tidvis imponerer med et knippe sterke melodier og smittende energi. Anbefales for alle med den minste interesse for krikene og krokene i den norske power metal-undergrunnen.

Skrevet av Alexander Lange

Nattmann – Udaad

EP’en ‘Udaad’ er den første utgivelsen til svartmetallduoen Nattmann, som akter å bruke sjangerens uhyggelige drakt til å tematisere grusomhetene som foregikk fra 1600- til 1800-tallet. Om noe, legger dette bandet her et solid grunnfundament for videre eskapader, der den demonstrerer en god kontroll på sjangerhåndverket, en overbevisende innretning mot tematikken og noen idéspor som kan innby til en merkbar egenart.

Introduksjonen «1684» er for det første en interessant liten sak, der den med båndopptak på dansk og skeive takter gjør jobben med å pirre interessen nokså utmerket. Låta «Nattmann» bidrar deretter med solid mid-temposvartmetall, før «Stegle og hjul» gjør det samme og endog introduserer litt clean-vokal på vellykket vis. Det som nok imponerer meg mest på ‘Udaad’ må likevel være skrikevokalen, som jeg synes er såpass besk at den er sammenlignbar med Doedsadmirals vederstyggeligheter i Nordjevels materiale.

Jeg synes imidlertid det er synd at denne EP’en er så kort med sine ni minutter. Elementene som frisker opp det nokså basale svartmetalluttrykket her hadde hatt godt av litt mer utforskning, og utgivelsen føles mer som en demo enn en EP kun på grunn av lengden. Vi får imidlertid tro at potensialet vil få større utløp ved neste anledning, som jeg synes man må kunne glede seg til ut fra det lille vi får høre på ‘Udaad’.

Skrevet av Alexander Lange

Makrostrukturell evaluering: Ukas plater

Avertia – Live at Jernverket (Live at Jernverket 2022)

Svartmetallprosjektet Avertia har sluppet opptaket av sin akustiske konsert på Jernverket i fjor, og kaster sånn sett ut en fin liten kuriositet som nok kan fungere som en liten oppvarming til fullengderen som visstnok er på vei. Gammelt, nytt og noen sidespor går sammen for å danne denne lille håndfullen av noen låter, og på tross av en gitar som til tider låter litt vel skranglete er det snakk om en veldig fin prestasjon. Det er i alle fall et helt habilt kvarter med live-musikk.

Skrevet av Alexander Lange

What the Five Fingers Said to the Face – ENDLESS

Det er ingen tvil om at Oslo-bandet What the Five Fingers Said to the Face (heretter WTFFSTTF) er en gjeng som legger mye i musikken sin. Trioens Spotify-biografi fremstår mer som en erklæring om nyvunnet spiritualitet enn en tradisjonell biografi, og vil mest sannsynlig fremkalle både hodekløing og spørrende blikk hos de fleste som svinger innom profilen. Oppsummert påstår bandet at de bruker musikken sin til å «kommunisere med andre eksistensielle plan og vesenene som bor i dem», samt å prosessere traumer og jobbe seg i retning en slags spirituelt fundert selvrealisering som artister.

Store ord, jovisst, men jeg skal ikke benekte at min tid med den nye plata deres ‘ENDLESS’ tidvis har bydd på mystiske opplevelser. Disse opplevelsene er dog knyttet til musikkens iboende karakteristikker; nærmere sagt til den fjerne, kjølige og vagt uforklarlige stemningen som bandets særegne sound utstråler. Bandet har selv trukket frem band som Ulver, Tool og Opeth som inspirasjonskilder, men etter min mening er disse påvirkningene umulige å spore på ‘ENDLESS’ – kanskje med unntak av en Toolsk tendens til syklisk repetisjon. Nei, WTFFSTTF sitt uttrykk på ‘ENDLESS’ er mer kryptisk enn som så, å krever trolig et helt annet sett med referanser for å gi mening for den gjengse lytter.

Skulle jeg forsøkt å oppsummere bandets sound, ville jeg forklart det som om Inter Arma hadde bakt langt mer hardcore og støyrock inn i det tårnende sludge-mesterverket sitt ‘Sulphur English’ fra 2019. Både knusende gitarriff i skeive takter, skingrende ledegitarer og basspedaler som får det til å knake i jordskorpen er grunnlaget mitt for denne sammenligningen, selv om ‘ENDLESS’ er altfor sammensatt til å kunne bli oppsummert av én enkel referanse. Skiva er nemlig ladet med en slags futuristisk, mørk energi som gjør seg til kjenne via rumlende frekvenser, foruroligende, hviskede mantraer og den nevnte, fremmede atmosfæren. Det føles litt som å motta et signal fra et havarert skip i de fjerne utkantene av kosmos; et signal som stadig brytes opp av de sykliske gitarenes kvernende støy.

Allerede på spor nummer to, singelen «Helix», utnytter WTFFSTTF det særegne soundet sitt til sitt fulle potensiale. Bølge etter bølge med hardtslående rytmer skviser seg ut fra riftene bandet har åpnet i vårt eksistensielle plan, og deiser ned over lytteren, kun stagget av kjølige, atmosfæriske strekk med støyrock. Bølgene fortsetter å strømme ut på «To Become Invisible», men i denne omgang kommer de i form av slake dønninger som frakter lytteren langs en døsig elv av gradvis stagnerende vann. Deretter bryter helvete løs på skivas andre høydepunkt, «Blackspiraldance», hvor åpningens alarmerende frekvenser varsler om låtas massive grooves og blytunge matte-sludge.

‘ENDLESS’ virker nøye gjennomtenkt i måten bandet sprer de betydelige hendelsene jevnt utover skivas spilletid. Etter A-sidens golde topper og kjølige atmosfære, er mellomspillet «Spiraling» som en varm og menneskelig hånd på skulderen – dog en berøring som oppleves som altfor kort. Det gjør derfor inntrykk når «RAW» returnerer til dette blaffet av menneskelig varme, etter å først ha revet oss inn i et lydbilde preget av skrekkelige harmonier og urovekkende, sjanglende rytmer. Det Baroness/Fleet Foxes-aktige vokalkoret som opptrer mot slutten av låtas spilletid er en av skivas største genistreker, og føles mest av alt som det store «helende» øyeblikket som bandet har jobbet seg frem mot fra skivas første sekund.

Etter denne beskjedne men inntrykksfulle lysstrålen har passert, er det dog mindre klart hva bandet jobber seg frem mot. «Threshold»s tittel og tekst antyder at bandet har krysset en terskel og oppnådd et slags abstrakt mål, men denne betydelige hendelsen reflekteres ikke av musikken, hvor spesielt det melodiske temaet som avslutter låta virker å vente på et eller annet som aldri kommer. Det kan dog hende at bandet har ment å avslutte skiva med en følelse av ufullendthet, ettersom postludiet «Endless» også virker å peke fremover mot noe som fremdeles ligger skjult bak horisonten.

‘ENDLESS’ er en rik, velutformet og distinkt plateopplevelse som likevel gir meg følelsen av å sitte igjen med ubesvarte spørsmål. Generelt sett føler jeg at vokalen sliter med å hevde seg som en essensiell bit av det uttrykksmessige puslespillet, og at det er instrumentalene som i hovedsak har æren for at skiva er så absorberende som den er. What the Five Fingers Said to the Face har uansett levert en av de mer minneverdige musikalske hendelsene i det fortsatt unge norske metall-året; en bragd som trolig til å stå friskt i minnet når året skal oppsummeres i desember.

Skrevet av Fredrik Schjerve

Scion – Burden

Den nyeste EP’en til trioen Scion, ‘Burden’, er som en umiskjennelig hyllest til råskapen og brutaliteten i mye av metallen som først fikk ekstremmetallske tenner. Grunnuttrykket her er en velfungerende miks av thrash metal og doom metal, og den mørke estetikken, en og annen blast beat og noen av sidene ved vokalen bidrar også til at det hele får en eim av svartmetall.

Jeg synes nok Scion kommer aller best ut når de tyner de tregeste sidene av musikken sin på tittellåta, der de kombinerer solid riffarbeid med et herlig, traskende tempo som gjør låtlengden på litt over fem minutter helt passende. De andre låtene på ‘Burden’ er av det noe kortere og raskere slaget, og Scion lykkes stort sett godt med å kombinere en forfriskende enkelhet med ganske potent tyngde og energi. Særlig avslutningen «Buckets of Blood» er et vitnesbyrd på dette, der svartmetallske gitarriff blandes med en nesten punksk energi, noe som resulterer i et ganske så catchy refreng.

De to første låtene på EP’en, «Unholy» og «Revenge», imponerer meg nok ikke vel så mye. Førstnevnte ypper med grensedragningene mot litt vel simplistiske riff, og «Revenge» mangler rett og slett de helt minneverdige øyeblikkene. Likevel er det få dårlige ledd på ‘Burden’, og i alt er det et vellykket kvarter når det gjelder å være brutal og uanfektet old-school-metall. Anbefales!

Skrevet av Alexander Lange

Hengestaur – Ånesott

Hengestaur dukket for oss opp i 2021 som en positiv overraskelse da de slapp de to EP’ene ‘Eldhug’ og ‘Frostnid’. Dette er en svartmetallduo som på mange måter holder seg til sjangerens grunnformler, men som også bringer inn en ganske betydelig egenart med sin mystiske aura, smakfulle bruk av nynorsk og melodiske innhogg i musikken. I låtene til Hengestaur blandes pure og 90-tallske svartmetalltendenser med vestlandssvartmetallens gode følelse for folketonale og melankolske melodier.

Det gjelder også på bandets nyeste – og første – fullengder ‘Ånesott’. Her er det ikke snakk om musikk som på noen måte føles spesielt moderne eller teknisk og produksjonsmessig finpussa. Snarere ligger en forfriskende råskap hele tida i lufta på denne plata, som kanskje kommer aller best til uttrykk i de melodiske og atmosfæriske strekkene. Det er også noe av det første som møter lytteren når «Tobakksvolt» sparkes i gang, der assosiasjonene til sognametall-band som Windir og Nifrost begynner å spinne i undertegnedes hode mens røffe, klassiske metallriff også får scenetid.

«Njords Barm» stiller også sterkt med noen av platas flotteste melodier, og første del av avslutningsgiganten «Antarktis Sol» hypnotiserer med noen suggererende opp- og nedganger. Det største høydepunktet på ‘Ånesott’ er nok likevel syvminutteren «Misfærd», der Hengestaur lykkes særdeles godt med å la et langt, Darkthrone-aktig riffparti bli et herlig fokuspunkt i komposisjonen. Den bryter plutselig opp et herlig introparti og blir krydret med noen veldig kule, dype vokalfraser det legges ekko over. Etter hvert bereder det grunnen for et stratosfærisk klimaks som imponerer stort.

«Misfærd» er tross sin merkelige struktur også en av låtene der Hengestaur lykkes best med nettopp det strukturelle. Ellers synes jeg ikke alltid duoen treffer helt blink. «Tobakksvolt» blir for eksempel noe retningsløs med alle repetisjonene sine, og «Ljos» fremstår – tross sine helt nydelige temaer – noe rotete og avstumpet mot slutten.

I tillegg kan kanskje noe av det samme sies om plata som helhet. ‘Ånesott’ avsluttes nemlig med en elektronisk merkelighet ved navn «Antarktis Sol II», som i og for seg er et herlig påfunn, men som skiller seg såpass mye ut på tampen at det sannsynligvis ville vært kulere om Hengestaur integrerte elementene i denne låta et annet sted på plata. Det er heller ikke til å legge skjul på at noen overganger både i og mellom låter kan føles litt ujevne og skranglete. Likevel synes jeg at bandet kommer godt ut på ‘Ånesott’, og de to vestlendingene klarer ikke minst å få frem de stilistiske styrkene som har vært der helt siden oppstarten. Det er en nokså klassisklydende svartmetallplate som likevel føles noe fremoverlent på grunn av egenarten i musikken.

Skrevet av Alexander Lange

THE GATE HAS BEEN OPENED AND THERE IS NO RETURN – THE GATE HAS BEEN OPENED AND THERE IS NO RETURN

Les tittelen på denne EP’en, se coveret, og du skjønner nok tegninga: ‘THE GATE HAS BEEN OPENED AND THERE IS NO RETURN’ er ingen hyggelig seanse. Dette er et kvarter med musikk som fascinerer stort bare ved å være så gjennomført vederstyggelig, og det er kanskje noe av den første norske musikken jeg har hørt siden Blodkvalts første demoslipp som virkelig klarer å få frem det absolutt styggeste innenfor svartmetallen. Musikken til dette prosjektet låter imidlertid også svært teknisk og moderne, og sender sånn sett også noen assossiasjoner til death metal – og spesielt til bandet Anaal Nathrakh.

Det tråkkes så å si kontinuerlig på gasspedalen her, med unntak av host og hark som vel egentlig fungerer som noen merkelig form for pusterom i musikken. Pacingen er uansett helt strålende på denne EP’en, og dette prosjektet – hvem det nå enn er som står bak det – maner frem en intensitet som føles nærmest overveldende så å si hele tiden.

Men det er egentlig ikke så ensformig likevel. THE GATE HAS BEEN OPENED AND THERE IS NO RETURN byr på både svartmetallske eksplosjoner som får det hele til å renne over, tekniske gitarpartier og brutale og tøffe riff, og det får denne EP’en til å føles som en ganske dynamisk opplevelse. For eksempel bidrar hovedriffet i «GOSPEL OF THE ENDTIMES» til å krydre utgivelsen med variasjon, der den baserer seg på et riff som minner mye om Mayhem-klassikeren «Necrolust» – bare med et enormt kaos rundt, naturligvis.

‘THE GATE HAS BEEN OPENED AND THERE IS NO RETURN’ er imidlertid en EP det ikke er så mye mer å si om, og du må rett og slett bare høre den for å forstå helt hva vi har med å gjøre. Det er uansett en skikkelig stygg, imponerende og fascinerende EP som vi absolutt ikke skal se bort fra at ender opp på vår liste over årets beste norske.

Skrevet av Alexander Lange

Infernal Diatribe/Moor – The Fallen One

Den flittige undergrunns-musikeren bak prosjektet Moor gav nylig ut en splitt med det indiske bandet Infernal Diatribe for det kolombianske plateselskapet Masters of Kaos. Moor sin side av utgivelsen består i hovedsak av låter fra debutskiva ‘Viper Kingdom’, i tillegg til en eterisk, instrumental outro og låta «Nobles of the Black Shrine» fra splitten med kolombianske Perventor. De indiske og norske åndsfrendene er stort sett en god match på ‘The Fallen One’, selv om dette dessverre skyldes at musikken i det store og det hele er lite oppsiktsvekkende. Dersom du liker svartmetall som har svært lite til felles med uttrykkets fundamentale teser, ja da kan du vurdere å ta en svipptur innom Infernal Diatribe og Moors ‘The Fallen One’.

Skrevet av Fredrik Schjerve

Dadlur – Project GEIST: Gaze Into the Storm

Til slutt gir vi en liten shout-out til den nye utgivelsen fra det underlige svartmetallprosjektet Dadlur: ‘Project GEIST: Gaze Into the Storm’. Dette er et prosjekt jeg lenge har vært fascinert av på grunn av integreringen av synther i musikken, som bidrar med et velfungerende preg av industriell musikk og støy – noe synth-tung musikk jo ofte har til felles med svartmetallen uten at det har blitt kombinert på helt samme måte som det Dadlur gjør. Slik er det også på denne nye utgivelsen, og selv om fraværet av vokal gir det et litt vel gjennomgående preg av bakgrunnsmusikk, fungerer det godt her – enten det er snakk om den tunge, fete svartmetallriffinga i «Frostbite Terror» eller de mer atmosfæriske partiene i åtteminutteren «Gaze Into the Storm».

Skrevet av Alexander Lange

Makrostrukturell evaluering: Ukas plater

Frostbitt – MACHINE DESTROY

Da jeg skrev om debutskiva til Oslo-bandet YAWN i anledning vinterens listesesong, klagde og søt jeg over at den en gang lovende djent-scenen hadde mistet sin evne til å pushe kreative grenser. Da 14 år-gamle Schjerve hørte utgivelser som Tesseracts ‘One’ og Peripherys selvtitulerte skive rundt 2010, virket mulighetene så å si å være uendelige for den spirende, progressive undersjangeren. Derfor var det utrolig skuffende at støvskyene samlet seg så fort etter sjangerens originale meteoriske nedslag, og uttrykket solidifiserte seg til et generisk sound som ble ihjel-kopiert av bandene som fulgte i pionernes fotspor.

YAWNs ‘Materialism’ demonstrerte i fjor hvor vanvittig tøyelig og allsidig djent-en kan være i de rette hender. Ikke bare det, men det virker nesten som at det er i ferd med å oppstå en liten scene i Norge bestående av band som kjenner djentens potensiale, og som er villige til å pushe soundet på lik linje med sjangerens originale helter. Vi har kanskje ikke så fryktelig mange djent-band i Norge, men når to skiver som ‘Materialism’ og Frostbitts ‘MACHINE DESTROY’ blir gitt ut i vårt lille land i løpet av en ettårs-periode, da er det grunn til å tro at et eller annet er i gjære.

Jeg blir rett og slett utrolig gira når jeg tenker på nettopp hvor forskjellige ‘Materialism’ og ‘MACHINE DESTROY’ er. Der førstnevnte er som et instrumentalt djent-soundtrack til det apokalyptiske ravet i The Matrix Reloaded, er sistnevnte en ugudelig kombinasjon mellom ulike strømninger innenfor nu metal og djent. Dette vil uten tvil fremstå som et rent mareritt for enkelte, men det som faktisk er skremmende er hvor bra denne sammensmeltingen fungerer.

Ta for eksempel tittelsporet. Den mekaniske tyngden til Fractalize møter de uløselige rytmiske puslespillene til Car Bomb, og midt inne i dette kaoset av tannhjul og pumpende hydraulikk velger bandet å droppe et alt-metal-refreng i Deftones‘ ånd. «Full Body Plutonium» begynner med et strekk som kunne vært hentet ut av Slipknots selvtitulerte debut, svinger innom noen Serj Tankian-aktige vokalfraser før broens ‘Mordial’-verdige bilbombe av et breakdown blåser hull i både høyttaler og trommehinne. Eller hva med avslutningssporet «106», som best kan beskriver som Peripherys «MAKE TOTAL DESTROY» strippet for farger og krysset med Korn.

Det er absolutt ingenting å si på underholdningsverdien på de ti låtene som utgjør ‘MACHINE DESTROY’. Det er få plater som har fått meg til å gape eller glise så mye i senere tid som denne skiva, om så jeg befinner meg alene på rommet, på lesesal eller ute i offentligheten. Det er likevel slik at ‘MACHINE DESTROY’ fremstår som en kaotisk ansamling av musikalske referanser, mer enn den fremstår som en skive der Frostbitt har landet sin egen musikalske visjon. Dessuten er det så jævla mye som skjer til enhver tid at det føles ut som at man blir hjelpeløst hivd rundt og eltet i en gigantisk, futuristisk tørketrommel, og flere låter som den mer fokuserte «Cyber Walk» hadde hjulpet skiva med å fremstå mindre kaotisk.

Til tross for disse svakhetene – samt at renvokalen sliter med å overbevise fra tid til annen – er ‘MACHINE DESTROY’ en skive jeg kan anbefale med hele mitt hjerte. Frostbitt flekser virkelig sine kreative muskler maksimalt på denne skiva, og resultatet er en av de mer minneverdige, heseblesende plateopplevelsene jeg har hatt så langt i år. Selvfølgelig håper jeg at bandet kan stramme fokuset litt og levere enn fullverdig klassiker på et senere tidspunkt, men ‘MACHINE DESTROY’ er i seg selv en viktig og noteringsverdig hendelse innenfor norsk djent-historie. Anbefales!

Skrevet av Fredrik Schjerve

Connect the Circle – Blinded by the Violence

Tradisjonelt sett, har metallsjangeren dreid seg om fortellingen av historier som ikke lar seg kombinere med mindre hardtslående uttrykk. Den klassiske metallens bombastiske, energiske og episke karakter bød på en utmerket mulighet til å undersøke temaer som var for dystre for den øvrige populærmusikken, samtidig som sjangeren utgjorde et effektivt bakteppe til mer fantasy-inspirerte plott og handlingsforløp. Over tid, har dette fokuset på effektiv historiefortelling gradvis forsvunnet, og blitt erstattet av ting som thrashens samfunnspolitiske tirader, dødsmetallens fascinasjon over legemlig forråtnelse, svartmetallens rasende religionskritikk og mang en okkult avhandling rammet inn i undergrunnsmetallens formørkende mystikk.

Men det finnes fremdeles band som lar seg inspirere av de episke narrativene til band som Iron Maiden og Manilla Road, deriblant Drammensbandet Connect the Circle. Over sine til nå tre skiver har bandet vist en åpenbar tilknytning til den tidlige metallens evne til å formidle fabler og eventyr, om så musikken som støtter opp under bandets egne fortellinger er av en mer moderne progmetallisk art. På bandets nyeste skive ‘Blinded by the Violence’ retter kvartetten opp noen av ujevnhetene som har preget tidligere skiver, og leverer en gjennomgående solid dose tilgjengelig og bunntung progmetall.

Åpningslåta «The Bowhunter», plumper lytteren rett ned i Connect the Circles lydmalende musikalske univers. Over tung, Judas Priest-slektende progmetall legger vokalist Arild Fevang frem en historie om en smidig jegers jakt på et flyktig byttedyr, en jakt som bandets streng-seksjon emulerer via hurtige musikalske fraser. «Catch’em Alive Jack’ forteller historien om amerikaneren John R. Abernathy, en mann som fanget interessen til blant andre president Roosevelt ved å fange ulver levende, kun ved å bruke hendene. Bandets gravalvorlige og orgeltunge, Terra Odium-aktige prog understreker den enorme faren ved Abernathys virke, men uttrykker også fascinasjon over mannens «larger than life»-karakter via refrengenes fengende og ruvende melodikk.

Men den beste sammensmelting av musikk og tematikk finner vi på singelen «Nøkken». «Nøkken» er en aldeles utmerket låtkonstruksjon, hvor Connect the Circle bruker sitt fulle arsenal for å male det klassiske nordiske folkeeventyret i så levende farger som mulig. Folketonale melodier og sterke vokalfraser leder lytteren etter hånden inn i låtas indre, hvor skivas klart mest utbroderte og detaljrike arrangement byr på mang en mulighet til å la seg forlyste og forundre. Som en kar som vokste opp med den progressive metallen til band som Dream Theater og Opeth, kan jeg ikke unngå å fortape meg i låtas bro, hvor et ‘Black Clouds & Silver Linings’-aktig riff leder rett inn i en mystisk skogslysning som hentet ut fra Opeths banebrytende ‘Blackwater Parks’.

‘Blinded by the Violence’ er kanskje ikke fullstendig foruten fyllstoff; spesielt «Return to Earth» fremstår som litt tam i kjølvannet av «Nøkken»s maktdemonstrasjon. Det er dog liten tvil for min egen del om at Connect the Circle i stor grad har svart på fjorårets kritikk på sin nyeste skive. Låtskrivingen er generelt sett vanntett, Låtenes klart definerte og avgrensede karakter bidrar til god variasjon over skivas spilletid, og høydepunktene er både flere og høyere enn på tidligere skiver. Connect the Circle har levert en bunnsolid, progmetallisk skive med ‘Blinded by the Violence’, en utgivelse som burde falle i smak for brede skarer av den norske metallbefolkningen.

Skrevet av Fredrik Schjerve