Mikrostrukturell Evaluering: Ukas singler

Grimskull – Enforcers of the Night

Enforcers of the Night by Grimskull on Amazon Music Unlimited
Ute nå via Skullcracker Records

Grimskull er et band med historie helt tilbake til slutten av 1980-tallet, men som fikk sitt nåværende navn først i 2009 og som siden da har kommet med et lite knippe utgivelser. Bandets musikalske uttrykk står for så vidt i stil med perioden bandet først materialiserte seg i, og er et klart NWOBHM- og 80-tallsinspirert uttrykk. Et hederlig forsøk på en Steve Harris-aktig implementering av en flott, sentral bassgitar, et progressiv struktur og et Judas Priest-aktig driv i flere segmenter er sånn sett noe av det som preger bandets nyeste låt «Enforcer of the Night».

Den fremste innvendingen jeg har mot denne låta er nok en mangel på egenart, og om man skal være litt vanskelig er det klart at man ikke finner så mange grunner til å skru på dette fremfor å spinne en eller annen god og nostalgisk metallplate. Men «Enforcer of the Night» er like fullt en ganske så sterk låt, der den progressive strukturen mestres svært godt, blant annet med en flott og litt uventet outro, og riffene og melodiene stort sett holder høy standard. Hele greia tar åtte minutter å komme seg gjennom, og anbefales for alle som har sansen for metall som står godt i stil med noen av 80-tallets høydepunkter.

Skrevet av Alexander Lange



Convincing Clearity – «Addict»

Ute nå via Convincing Studios

En av fordelene ved å ha skrevet om norsk metall på et så heldekkende vis som Metallurgi har i over et år, er at vi endelig har kommet i kontakt med folk som har et bedre overblikk over norsk, core-relatert musikk enn oss selv. Vår primære kilde til nyheter rundt norske metallutgivelser er Metal-Archives, og de har jo som kjent nulltoleranse for alt som minner om hardcore-vokal og mannevonde breakdowns. Det har ikke Metallurgi, så vi setter voldsomt pris på lesere som tar kontakt for å gjøre oss oppmerksom på musikk vi har gått glipp av i den kategorien (og alle andre metall-relaterte kategorier for den saks skyld). Uten slike tips hadde vi nemlig gått glipp av band som Convincing Clearity, et metalcore-band med en svært punchy og profesjonell tagning på den mye omdiskuterte sjangeren.

Med sine søkende synth-linjer og angulære tyngde kan det basale uttrykket sies å speile mye av Bring Me The Horizons overgangsfase fra renspikka deathcore-gruppe til sitt mer alternative og populærmusikalske, nåværende sound. I tillegg vil du finne den byksende intensiteten til tidlig Architects, samt noen drønnende grooves som sender tankene i retning Deftones sine tyngre øyeblikk. Den kombinerte miksen fungerer helt utmerket, og Convincing Clearity styrker effekten ved å sky unna alle former for late og billige Metalcore-groover og triks. «Addict» er en velskrevet, kompakt singel med et glitrende refreng, og en god grunn til å åpne døra på gløtt og slippe inn et lite blaff av metalcore i livet ditt. 

Skrevet av Fredrik Schjerve



Warzaw – «Send My Regards»

Usignerte, ute nå på div. strømmetjenester

Warzaw har bare et formål i tilværelsen, og det er å levere banger etter banger innenfor et lavterskel men aldri så lite fengende tradmetallisk uttrykk. De mest oppmerksomme av leserne våre vil kanskje ha lagt merke til at dette er tredje uke på rad vi skriver om en Warzaw-singel, og det er fordi de kjører en hyper-komprimert promo-syklus i forkant av slippet av andreplata ‘Black Magic Satellite’ 31. desember. Med et såpass sent slipp gir de med andre ord fullstendig blanke i årets listesesong også, eller kanskje de satser på at debuten ‘Werewolves on Wheels’ skal sikre dem en plassering eller to (hvilket trolig ikke er så dumt). Det er i alle fall en glede å melde at bandet har en liten streak gående igjen, ettersom «Send My Regards» fortsetter den gode trenden som ble startet med «Fierce Attitude» etter den noe svake «Machine Gun Fire». 

Åpningsriffet forteller deg mer eller mindre alt du trenger å vite. Vi er tilbake i Warzaws hjemtrakter, et område innenfor tradmetall der forsterket hardråkk møter de mer svansende og antemiske tendensene til NWOBHM-bølgens fanebærere. Bandet er svært tydelige på at de ikke kommer til å følge hverken blinde sektledere eller saueflokker ut over klippekanten, og de formaliserer sin dedikasjon til individuell livsførsel gjennom et fengende og allsangverdig refreng. Det blir dog intet opprør uten folkemasser, og broens hardcore-lenende gjengvokaler står for et øyeblikks solidaritet før Håvard Herjuan kaster seg ut i en hylende gitarsolo. «Send My Regards» er en solid dose tradmetallisk moro, og nok et hakk i beltet for et band som har hatt et strålende musikalsk år.

Skrevet av Fredrik Schjerve



Dødskvad – Dommedagens Lyre

Ute nå via Caligari Records

«Dommedagens Lyre» er en smakebit på oppfølgeren til Dødskvads ‘Krønike’ fra 2020. ‘Krønike II’ kommer 20. januar neste år, og er noe å se frem til fordi det kommer fra et band med en høyst interessant vri på thrash-inspirert dødsmetall. Dødskvad presenterer musikken sin gjennom en brutal middelaldertematikk, og gjør det med et velrennomert og erfarent mannskap med medlemmer som har vært innom blant annet Obliteration.

Som på ‘Krønike’ er det også en eim av middelaldersk, blodig brutalitet som gjennomsyrer det musikalske uttrykket på «Dommedagens Lyre», og det gir en effektiv atmosfære som gjør dette til en litt ekstra interessant dødsmetallaffære. En djevelsk og svært romklangbefengt growle-vokal ligger som en tåke over lydbildet, trommelyden er rå og fin, og komposisjonen drives fremover av sterkt gitararbeid både i riffsegmentet og de febrilske gitarsoloene. Anbefales!

Skrevet av Alexander Lange



Grillfeast – «Suburban»

Usignerte, ute nå på bandets Bandcamp

De øldrikkende og kronisk sårhalsede Bandcamp-musikerne i Grillfeast har vært på fylla og hørt på Iron Maiden på vinyl, og resultatet er et seks minutters, desorienterende stykke industriell svartmetall som rivaliserer Justin Broadricks tyngste materiale med Godflesh (hva ellers skulle resultatet ha vært?). Mekaniske gitarer droner nådeløst under hvesende og støyende svartmetall-vokal, en sammensetning som tærer på psyken i minst like stor grad 18 måneder med nedstengning og hjemmekontor. Når lytteren nærmer seg sammenbruddets rand slipper bandet vinylnålen på et parti som best kan forklares som mental lidelse i auditiv form – en svimlende, psykedelisk skjærsild fylt av akvatiske gitarer. Låtformen er i kjent Grillfeast-stil sporadisk og usammenhengende, og den helhetlige opplevelsen er – også i kjent Grillfeast-stil – både sært og fett på samme tid. Ta en lytt dersom gårsdagens nedstenging var dråpen som fikk glasset til å renne over, for deretter å utøve grov vold mot og knuse nevnte glass.

Skrevet av Fredrik Schjerve

Mikrostrukturell Evaluering: Ukas singler



Varde – «Skuld»

Ute nå via Nordvis Produktion

«Skuld» er singel nummer to fra den kommende debutplaten til det folketradisjons-inspirerte svartmetallbandet Varde. Bandet er signert av en av de mest distinkte leverandørene av mørk utmarksmusikk, Nordvis Produktion, og på tidligere singler har match-upen virket ytterst passende. «Skuld» er dog et litt annet beist enn det meste som er å finne på Nordvis, med sine industrielle rytmer og syrlige synth-bass, uten at dette skaper et skisma mellom bandets og plateselskapets etos. 

«Skuld» åpner med en tone som skraper mot innsiden av øregangene, før suggererende tremolo-gitarer og nevnte trommebeat skaper motorisk fremdrift. Vokalist «Koll» resiterer den romantiske diktningen med dramatisk glød, og over de stadig skiftende strømmene av modernisert brutalisme som blir ført av rytmeseksjonen skapes det en absurd kontrast mellom gammelt og nytt. Kombinasjonen av vokalfrasering som tidvis minner om Till Lindemann og industrielle svartmetall-elementer får meg til å tenke på et alternativt univers der Rammstein ble introdusert for Immortal før innspillingen av ‘Sehnsucht’. Like etter blandes enda et kjent uttrykk med det bestialske maskineriet til Varde, når eteriske akkorder rives over en maskingevær-ild av gitarer; et knep som ble flittig brukt av Ivar og co på Enslaveds ‘Below the Lights’.

Det hele kokes ihop til et sammensydd uttrykk som fungerer aldeles strålende. Godt behjulpet av en produksjon som lyder profesjonell og velbalansert – klar og polert samtidig som svartmetallens råskap er intakt – er dette et eksperiment som jeg ikke hadde forventet etter å ha hørt de forgående singlene, men som gir mersmak. Jeg har på følelsen at vi har å gjøre med en «Urjotun»-situasjon; et enkeltstående eksperiment på en ellers uttrykksmessig konsis-plate. Dette er meg ikke imot, ettersom sjanse-takning i svartmetall i 2020 er veldig velkomment, spesielt når resultatet er så sterkt som «Skuld». Høy anbefaling!


Maktkamp – «Krenkefest»

Usignert, ute på streamingtjenester

For en som overlevde ungdomsskoleperioden takket være bl.a. Kvelertaks debut på hodetelefonene er Maktkamps nyeste singel, «Krenkefest», et selvfølgelig resultat av en av Norges største musikklivs-omveltninger det siste tiåret. For foruten pop-dynastiet som har reist seg i kjølvannet av artister som Aurora og Sigrid, har en av de mest gledelige overraskelsene fra våre hjemtrakter i nyere tid vært den internasjonale suksessen til Kvelertak. Jeg har gått rundt og ventet på at ungdommen som i første omgang internaliserte den fengende spillinga til Landa, Rolland og Ofstad skulle innta hovedstaden med sine egne tolkninger av soundet, og det har endelig skjedd. Maktkamp har entret skyttergravskrigen mellom melodisk punk/ hardcore og eksplosiv hard rock som har manifestert seg gjennom band som KvelertakThe Good, the Bad and the Zugly og Blood Command, og de er klare for å sette sine egne fotspor i gjørma.

Gitarspillet er oppstemt og  engasjerende gjennom de tre kompakte minuttene av «Krenkefest», med enkelte innslag av utvidede post-punk akkorder som skiller gruppa fra artistene nevnt ovenfor. Rytmeseksjonen driver riffene fremover ustanselig, og vokalist Kjetil Elverum basker seg i det energiske lydbildet med sine kraftfulle screams. Låtskrivinga er inspirert, med overganger som tar lytteren fra riff til riff uten å sette av tid til hverken refleksjon eller ettertanke. Selv om dette tidvis lener seg prekært over mot Kvelertaks åndsverk (spesielt når bandet låner fra svartmetallen) er entusiasmen til å ta og føle på, og nok til å vinne anmelders gunst. «Krenkefest» er som en fargesprakende beyblade som uredd spinner seg bortover en line mellom to skyskrapere; med andre ord umulig å ta øynene fra. Anbefales alle fans av melodisk hardrock med trøkk og livsglede.


The Sickening – «Realm of Pudridity», «Taker of Souls» & «Extended Suffering»

Ute nå via strømmetjenester

Til slutt har vi et knippe singler som jeg har klart å overse ved et uhell, noe som burde ha vært vanskelig med tanke på ekspertisen til bandet som har skrevet dem. The Sickening er å regne som adelige innen norsk, brutal dødsmetall, med en produksjon som strekker seg tilbake til 2007. I en tidsalder hvor selskaper som Unique Leader har skapt seg en genuin bedrift av å gi ut plater som alle overholder den snevre undersjangerens strenge regler, er tiden absolutt moden for en plate til fra The Sickening, hvilket vil bli deres tredje (Om ‘Sadistic Self Mutilation’ med sine 32 minutter kan regnes som EP).

Ved første øyekast er det ikke mye som skiller disse tre låtene fra resten av konkurransen. Dette er musikk som slekter tungt på Suffocations ‘Pierced from Within’, sett gjennom en moderne linse typ Organectomy og Katalepsy, uten å noensinne nærme seg slam-territoriet. Men etter noen lytt begynner enkelte seksjoner å feste seg i sinnet, og små særegenheter blir synlige. Den første singelen, «Realm of Putridity», er en teknisk knute av en låt med en mørk, harmonisk bro og en finale som imponerer med rytmiske finurligheter. «Taker of Souls» er en veritabel storm av virvlende Dismember-riff og lynrask tromming. «Extended Suffering», den siste og beste av de tre singlene, presterer å bevare brutalitetens fulle tyngde, samtidig som de jagende tremolo-gitarene former minneverdige fraser og små hooks. 

Når The Sickening setter ned tempoet og slipper sitt tyngste materiale løs på lytteren er det som å høre på en arkeologisk utgravd versjon av Devourment, hvor riffene bak bandets ugjennomtrengelige lyd-suppe plutselig har blitt synlige. De tre singlene er overraskende varierte, og lover godt når det kommer til storformen på den kommende plata. For fans av moderne, norsk, brutal dødsmetall er dette selvfølgelig lytting, og for folk som ønsker å snuse på sjangeren uten distraksjon fra breakdowns eller huleboersk slam-rytmikk er dette en gylden mulighet til å utvide lytte-arsenalet. Bunnsolide greier.



Usignert, ute nå via bandets Bandcamp

Enrapture – «Groundswells»

Bandet mitt Enrapture slapp singel nå på fredag, en ni-minutters dose progressiv ekstrem-metall titulert «Groundswells». Sjekk den ut om du har lyst!








Skrevet av Fredrik Schjerve

Mikrostrukturell Evaluering: Ukas Singler





Gaia Epicus – Invisible Enemy

Ute nå via Epicus Records

«Invisible Enemy» er singel nummer to fra den kommende plata til det norske powermetal-bandet Gaia Epicus som bærer tittelen ‘Seventh Rising’. Det er snakk om umodifisert, klassisk powermetal, med Judas Priest-riffing, duellerende shredding og fengende refrenger. Med seg på singelen har han fått Mike Terrana, en legende innenfor power/tradmetall-sirklene som har spilt med bl.a. Gamma Ray og Axel Rudi Pell.

Med en tekst som tatt bokstavelig beskriver et snikangrep, men også kan tolkes som en metafor for koronaens flyktige offensiv har Gaia Epicus blandet fantasi og virkelighet på fint vis, noe som gir låta et ekstra tematisk lag å spille på. Hovedriffet er en slagkraftig tradmetall-hammer, og sammen med Terranas presise og kreative stikkeføring bak trommesettet koagulerer de ulike elementene til en ukomplisert dose moro. Refrenget setter seg fort i hjernebarken, og selv om koringa ligger noe høyt i miksen tilfredsstiller låta alle de viktigste kravene til en vellykket powermetal-singel. 

«Invisible Enemy» vil selvfølgelig ikke gjøre det døyt for folk som ikke vet å sette pris på den corny fargeeksplosjonen sjangeren powermetal er, men det er et faktum fans av uttrykket har forsonet seg med for lenge siden. For de innviede vil singelen være en gledes-fremkallende liten jam å spinne i påvente av den kommende fullengderen.


Tottal Tømming – Svett Knark

Ute nå via Kannibal Records

Det høyst elskverdige grindcore-bandet Tottal Tømming har sett ‘The Social Dilemma’ på Netflix, og dokumentaren har rystet grunnvollene deres. Nå ønsker de å melde sin avgang som passasjerer på teknologi-toget, og deres avsluttende twitter-melding har tatt form av en to-minutters kraftsalve av en grindcore-låt. 

«Svett Knark» kan best oppsummeres som en facebook-feed som løper løpsk, eller kanskje som en viral video av et brennende trappetroll som tumler nedover en mine-belagt skråning i ti-dobbel hastighet. Fort og gæli går det i alle fall, og for å kompensere for manglende forståelighet av vokalen har bandet i all sin nådighet publisert en tekst-video på deres sosiale medier(!). Videoen er høy-budsjett, kunstnerisk og smakfullt nyansert, og presenterer bandets argumenter på høyst veltalende vis. 

Nei, dette er selvfølgelig nok en frenetisk men fengende grindcore-fest fra de evig-skøyende duracell-kaninene i Tottal Tømming, så nyanse og smakfullhet skal du lete lenge etter. Bandet er som vanlig kun opptatt av å skape et stykke auditiv hærverk som vil få blodet til å bruse hos de moshende masser, og – til ingens overraskelse – de får det til. Tottal Tømming setter motorsagen til egen skjermtid på «Svett knark».



Skrevet av Fredrik Schjerve