Mikrostrukturell Evaluering: Ukas singler




Blood Red Throne – «6: 7»

Ute nå via Nuclear Blast

Det begynner å se riktig så bra ut for lanseringen av det neste albumet til death metal-ringrevene i Blood Red Throne, ‘Imperial Congregation’. «6: 7» følger opp to tidligere singler på fantastisk vis og fullbyrder en uhyre solid trekløver av mesterlig death metal. Blood Red Throne er i et noe mer groovy hjørne denne gangen, og sparer sånn sett ikke på kruttet der aggressive, selvsikre chuggeriff bærer komposisjonen – blant annet i spedd noen urimelig tøffe innslag av harmonics som føles som blendende lysglimt i det ellers dystre lydbildet. Mer ukompliserte riff i grenselandet mellom death- og thrash-metall er også på plass, og mot slutten får man også et kult, om enn litt mindre oppsiktsvekkende, solo-parti. Når dette er partiet som nok faller lengst unna Blood Red Thrones death metal-stamme vender det ondskapsfulle hovedtemaet også tilbake med voldsom kraft, og det levnes ingen tvil om hvor landet ligger all den tid Blood Red Throne (heldigvis) også gjør noen sidesprang fra den helt konvensjonelle dødsmetallen.

Skrevet av Alexander Lange



Helheim – «Forrang for fiende«

Ute nå via Dark Essence Records

Det melodiske svartmetallbandet Helheims kommende plate ‘WoduridaR’ nærmer seg, og «Forrang for fiende» er andre smakebit ut. Dette er en kortere og mer direkte sak enn tittellåta som ble sluppet for noen uker siden, og Helheim lar et helt strålende hovedtema stå som utgangspunkt for låta der melodiske, crunchy gitarer tilføyer en forfriskende råskap til melankolien som brer seg utover musikken. Helheim får også mye ut av sin konsise innretning med et godt driv i hele komposisjonen og en storslått clean-vokal som sørger for akkurat nok variasjon. Det spørs til og med om bandet kunne utnyttet det korte formatet enda bedre, da jeg synes jobben allerede er gjort når låttittelen er blitt sunget gjentatte ganger på slutten av bridgen. Repetisjonen av de sterke hovedpartiene mot slutten, der refrenget også utvides med noen flotte leads over, er imidlertid heller ingen kjip affære – anbefales! 

Skrevet av Alexander Lange



Sarke – «Bleak Reflections«

Ute nå via Soulseller Records

«Bleak Reflections» er første låt ut fra Sarkes kommende plate ‘Allsighr’, og kan nok trygt sies å videreføre dette bandets særegne og nesten litt merkelige uttrykk. Et mer eller mindre svartmetallsk utgangspunkt, som jeg riktignok føler at jeg først og fremst innbiller meg til tider på grunn av den øvrige bakgrunnen til flere av bandmedlemmene, suppleres rikt med elementer særlig fra progrocken og doom-metallen.

«Bleak Reflections» henter mye av sin styrke særlig i de gufne stemningene bandet klarer å koke opp, noe som særlig eksponeres gjennom god bruk av synther og den velkjente røsten til Nocturno Culto, som ellers er kjent som vokalisten i Darkthrone – særlig er den kul i versene som gir en slags følelse av Enslaveds prog-ablegøyer på plata ‘Vertebrae’. Bandet setter også tonen bra med et dundrende introriff og når noen flotte, stratosfæriske høyder mot slutten. Likevel er jeg ikke helt solgt; noe av hovedproblemet er at jeg synes flesteparten av riffene er i overkant simple, og det går i en uheldig forening med at jeg ikke blir helt klok på låtstrukturen. Bandet bygger opp et godt momentum til og med andre vers, men etter dette gjør Sarke noen grep, for eksempel med et litt plutselig og isolert breakdown-aktig parti, jeg ikke får spesielt mye ut av. Da føles veien mot den ellers sterke avslutningen litt humpete.

Skrevet av Alexander Lange



Hate Angel – «Death Awaken»

Usignerte, ute nå på div. strømmetjenester

«Death Awaken», den andre singelen fra Hate Angels kommende utgivelse ‘Kill for Passion’, utarter seg som en drakamp mellom bandets ulike uttrykksmessige bestanddeler. I det ene hjørnet har vi thrashen – som på bandets nyeste låter har tatt på seg et skjær av dødsmetall – , og i det andre hjørnet har vi en virvlende og destruktiv form for dissonant black/death som skyver musikken deres i en mørkere og mer foruroligende retning. Når disse to kreftene møtes på «Death Awaken» oppleves resultatet som noe fragmentert, men ikke uten at potensialet en fullstendig sammensmelting av uttrykkene ville utgjort gjør seg smertelig tydelig.

Akkurat som på bandets forrige singel «God Is Gone» er det lite å si på ideene som animerer «Death Awaken». Åpningens dødsthrash er av en høyoktan og kraftig sort, og de kantete og eksentriske thrash-riffene som følger gitarsoloen fungerer like godt som de gjorde på «God Is Gone». Jeg forholder meg dog litt spørrende til låtas gitarsolo, ettersom den skeier inn i et ukarakteristisk bruk av dur-skala etter en sterkere åpning. Til tross for dette er «Death Awaken» er bunnsolid låt, en singel som gjør meg enda nysgjerrig på hva vi har i vente på bandets kommende andreskive ‘Kill For Passion’. Som en liten bonus har bandet lagt ved en live-utgave av Mayhems klassiske «Deathcrush», et klart signal om hvor Hate Angel henter mye av svartmetall-influensene sine fra.

Skrevet av Fredrik Schjerve



She Said Destroy – «To Ourselves the World Entire»

Ute nå via Mas-Kina Recordings

Dersom man skumleser over tekstene til singlene fra den kommende plata til She Said Destroy, blir det fort tydelig at ‘Succession’ har mer til felles med hardcore-sjangeren enn bare et knippe delte musikalske elementer. «Succession», «Not Only Bridges» og nå «To Ourselves the World Entire» er nemlig alle nedsenket i en desperat pessimisme rundt planetens tilstand, til forveksling lik den som alltid har fungert som bensin på bålet til punkens musikalske lillebror (og som også gjorde spillefilmen Last Reformed til en usedvanlig inntrykksfull opplevelse). På «To Ourselves the World Entire» strever bandet med å beholde det siste lille glimtet av håp de besitter, samtidig som de kommer med en ektefølt bønn om at egoismen og griskhetens krefter over menneskelige avgjørelser skal svinne. 

Disse tematiske trådene rettferdiggjør de sentimentale postrock-dimensjonene som truer med å svelge bandets nyeste singel hel. Etter låtas tvistende og matterock-aktige åpningsminutter tar det nemlig ikke lange tiden før bandet lar andre følelser enn frustrasjonen slippe til, og det rike musikalske landskapet som følger har trekk av både melodisk post-hardcore, emo og nevnte postrock. Elementer som strummet kassegitar, harmoniserte vib-arm-ledegitarer og bittersøte basslinjer fyller lydbildet med liv og bevegelse, og produksjonen binder det hele sammen i rommet på sømløst vis. 

Men til tross for alle de musikalske severdighetene er det tekst og tematikk som ender opp med å gjøre sterkest inntrykk på «To Ourselves the World Entire». Det er alltid en glede når band tør å angripe alt som er vanskelig og jævlig ved tilværelsen vår, og den bøtta med isvann som She Said Destroy kaster over lytteren på sin siste singel er en høyst nødvendig en, uansett om du tar budskapet til hjertet eller ei. Spørsmålet rundt hvorvidt musikken er bra eller ikke blir litt overdøvet av det eksistensielle nødsignalet som ljomer ut av «To Ourselves the World Entire», men det hersker ingen tvil om at She Said Destroy er i ferd med å gi ut en betydningsfull plate i ‘Succession’. Sjekk ut «To Ourselves the World Entire», og la deg riste ut av all paralyserende apati.

Skrevet av Fredrik Schjerve



Dark Delirium – «Bottled Anger»

Usignerte, ute nå på div. strømmetjenester

På sin nye låt fortsetter det melodiske dødsmetallbandet Dark Delirium å jobbe med grunnelementene som har vært til stede helt siden deres tidligste singler. Et mørkt og melodisk musikalsk rom fylles av svære akkorder og drivende trommebeats, og over det hele skriker David Jakob Ekse med en intensitet hentet ut av hardcore-påvirket metall. Det tekstlige dreier seg nok en gang om indre følelsesliv – i denne omgang et følelsesliv som er preget av enorme mengder av oppbygget frustrasjon og sinne.

For folk som har vært borti Dark Delirium tidligere er det ingenting som kommer til å overraske ved «Bottled Anger». Mest av alt er låta et eksempel på et ungt band som velger å finjustere låtskriveregenskapene sine heller enn å ta et stort skritt inn i uutforsket territorie. Sånn sett vil der dermed være lite grunn til å mislike «Bottled Anger» dersom du har satt pris på bandets tidligere låtmateriale, ettersom singelen oser av de kommersielle og polerte dimensjonene som har preget trioens produksjon til nå. Etter at jeg satte meg ned for å skrive denne omtalen så jeg også at bandet har lagt til to medlemmer på henholdsvis bass og perkusjon, så det er ikke umulig at vi har større musikalske krumspring å vente fra dette hold i fremtiden. 

Skrevet av Fredrik Schjerve

Metallurgiske Funn: Ukas Favoritt




Vulture Lord – Desecration Rite 

Ute nå via Odium Records

‘Desecration Rite’, den andre full-lengderen til det norske døds/black/thrash-bandet Vulture Lord er et bittersøtt prospekt. Som den muligens siste tilførelsen av nytt materiale skrevet av den avdøde Trondr Nefas (Urgehal) er skiva både et monument og en hyllest, samt et alt for tidlig farvel til en viktig figur innenfor norsk svartmetall. Dersom man setter konteksten til side og ser på musikken alene er ‘Desecration Rite’ derimot ingen bittersøt affære. Over en drøy halvtime pisker bandets høyst kapable besetning (bestående av medlemmer av band som UlvehyrdeCarpathian ForestSvarttjern og Endezzma) opp en storm av fandenivoldsk ekstremmetall som ikke diskriminerer i sin higen etter total, verdensomspennende ødeleggelse. 

‘Desecration Rite’ er en plate som overkjører nyanse og dynamikk i råskapens og slagkraftighetens navn. Stilistisk sett er utgivelsen godt plassert i skjæringspunktet mellom svartmetall, dødsmetall og thrashmetall, en uhellig treenighet som Vulture Lord melker for sine mest destruktive tendenser. Til tross for deres sammensatte musikalske identitet er det naturlig å anse bandet som en forlengelse av norske svartmetall-idealer – en blasfemisk stridsmaskin som verdsetter Immortals krigerske tendenser og Shagraths tårnende tilstedeværelse bak mikrofonen. Legg så til litt heksende og infernalsk black/thrash i miksturen, og vi begynner å nærme oss et klart bilde av ‘Desecration Rite’s genetiske sammensetning. 

Etter en dramatisk og teatralsk åpning i form av intro-sporet «Glorification of the Dethronation» blir vi kastet rett inn i «Bloodbound Militia»s dyriske shredding. Tempoet er høyt, de svartmetalliske gitarene flerrer og river, og «Sorath Northgrove» deklamerer sine blasfemiske tirader med ukuelig overbevisning. Singelmaterialet er plassert helt fremst i platas spilletid, så den nesten krigsmetalliske andresingelen «Stillborn Messiah» ser sitt snitt til å pryle lytterne før vi får bryne oss på de nye komposisjonene til Nefas og co. Den selvtitulære «The Vulture Lord» svarer godt på forventningene man naturligvis har til en besetning av Vulture Lords kaliber, og er et tidlig høydepunkt med sine huggende thrash-partier og kaskadene av Mayhemske akkorder som følger. 

Thrashen beholder jerngrepet rundt det musikalske forløpet på «Diabolical Intervention», en låt som gjør ære på sin tittel via endeløse strømmer av djevelsk black/thrash. På dette tidspunktet i lyttinga kjenner jeg personlig på at plata kunne trengt et tydeligere musikalsk landemerke – f.eks en lengre, episk komposisjon eller en dynamisk motpol til den dyriske råskapen som herjer på resten av plata. Til tross for at dette momentet uteblir er ‘Desecration Rite’s B-side fortsatt et fantastisk strekk med musikk, en stadig voksende pyroklastisk strøm som når sitt klimaktiske toppunkt i løpet av «Perverting the Bible»s heseblesende avslutning. 

På ‘Desecration Rite’ har Vulture Lord gitt meg noe jeg har savnet så langt i 2021; en aggressiv og brutal svartmetallplate som ikke er redd for å stå i stormen den selv har skapt. Her finnes ingen atmosfæriske lysninger eller retningsløse avstikkere, kun ulmende og brennhet ekstremmetall av høyt kaliber. Mest sannsynlig hadde et bredere dynamisk spekter fått opplevelsen til å stå tydeligere i minnet, men dette er sjeldent et problem når man er fanget i musikkens ubønnhørlige fremdrift. ‘Desecration Rite’ er en av årets sterkere rendyrkede ekstremmetall-plater, og en tydelig påminnelse om den ruvende musikalske skikkelsen vi har mistet i Trondr Nefas. Anbefales for samtlige fans av black-, thrash- og dødsmetallens mest nådeløse og aggressive former. 

Skrevet av Fredrik Schjerve

Makrostrukturell Evaluering: Ukas Plater




Bolt – All Hands Unite

Usignerte, ute nå via div. strømmetjenester

Til tross for at tradmetall/NWOBHM er selve utgangspunktene for all senere metall kan stilartene være overraskende vanskelige å uføre på overbevisende vis. Selv om de fleste metallfans vil kunne nevne en hel drøss med musikalske signaturer som kjennetegner uttrykkene dersom de blir spurt – triumferende ledegitarer, galopperende riff, harmoniserte gitarkor, beltede vokaler – er dette åpenbart ikke nok til å skrive god musikk innenfor sjangrene. I tillegg til kunnskap rundt sjangrenes historikk kreves det nemlig en egenskap som er langt vanskeligere å tilegne seg ved målrettet arbeid; evnen til å kaste seg inn i musikkens teatralske og corny sider uten den minste antydning til ironisk distanse. 

Med andre ord må du leve, puste og blø tradmetall for at musikken din skal ha den minste sjans til å bli ansett som mer enn en nostalgisk hyllest til sjangeren. Er det noe man ikke kan ta fra det norske metallbandet Bolt er det at de kaster seg inn i låtene sine nettopp den energien og entusiasmen som kreves, noe som skinner tydelig gjennom på deres platedebut ‘All Hands Unite’. Jovisst finnes det andre ting ved debuten å plukke på, men dedikasjonen til det musikalske materialet utstråles via hvert eneste plekterhugg og høytsvevende vokalmelodi.

Nå skal det sies at Bolt på ingen måte er rendyrket trad eller NWOBHM, men en kombinasjon av tradisjonelle og mer moderne metalliske uttrykk. Growlsene som dukker opp på versene til tittelsporet bryter allerede 80-talls-illusjonen som ble skapt av introens episke melodikk, og innen vi når fjerde spor «Mental Breakdown» blir det tydelig at melodisk dødsmetall er en viktig inspirasjonskilde for gruppen. Dette er en interessant kombinasjon som ikke har blitt utforsket på omfattende vis per i dag, selv om jeg personlig vil argumentere for at Bolt er på sitt sterkeste når de omfavner sine tradmetalliske impulser. 

Eksempler på dette finner vi flest av på platas andre halvdel via låter som «Turn Away», «Destiny» og «Midnight Hunter», alle sammen høydepunkter blant skivas ni spor. «Turn Away» åpner med en melodisk og nesten speedmetallisk spurt, før refrengene klemmer til med punkete koring og stopp/start rytmikk. «Midnight Hunter» har noen herlige Hällas-aktige sekvenser bestående av hurtige hi-hats og Lizzy-aktige, harmoniske riff. Til slutt har vi «Destiny», som starter i det samme jagende speed/NWOBHM-terrenget som «Turn Away», og som til tross for noen nødrim og tekstlige forseelser fortjener å bli ansett som en såkalt «Banger».

Dessverre strekker de tekstlige problemene seg lenger enn bare nødrimene på «Destiny» – ja faktisk oppfattes de fleste tekstene som litt typiske og overfladiske for sjangeren. Dette er et svært vanlig i problem i moderne trad-kretser, men likevel noe som må bemerkes når man skal legge en skive som ‘All Hands Unite’ under lupen. I tillegg har skiva noen produksjonsmessige utilstrekkeligheter som gjør at det instrumentale og spesielt growlingen oppfattes som tynt og lite slagkraftig. Det er likevel mye å glede seg over på ‘All Hands Unite’ – Låtskrivingen (rent musikalsk) holder generelt sett en høy standard, og samtlige låter inneholder riff eller ideer som får det til å rykke til i nakkemuskulaturen. Gitt en fyldigere produksjon og et større fokus på det tekstlige kan Bolt komme til å gi ut en riktig god utgivelse i fremtiden, men  allerede nå vil nok den gjengse tradmetall-fan kunne ha god nytte av å tilbringe litt tid med ‘All Hands Unite’. Anbefales for lyttere som ikke tar seg nær av litt growling og ekstremitet i tradmetallen sin.

Skrevet av Fredrik Schjerve


ESBEN – i am god

Usignert, ute på Bandcamp

ESBEN er et prosjekt som nå i september både har sluppet svartmetall-EP’en ‘i am god’ og et ganske annerledes eksperimentelt, elektronisk og anime-inspirert krumspring ved navn ‘a letter to my very special’. Et unikt og ganske merkelig utgangspunkt til tross, er i alle fall svartmetallen noe som rent musikalsk følger sjangerkonvensjonene såpass mye at det glir fint inn i mengden av Bandcamp-forsøk på black metal.

Mye er for så vidt også kult på de ti minuttene ‘i am god’ holder på; særlig er avslutningslåta «döda mig» et høydepunkt, der dødelig effektive moll-akkorder, kule riff, en strålende vokalprestasjon og et voldsomt basstrommetrykk sørger for en ganske fryktinngytende og heseblesende opplevelse. Så er nok ikke ESBEN like heldig med «god», som er en litt vel kort og forglemmelig sak, og «slit my wrist down to the bone», der jeg ikke helt klarer å unngå å heve øyenbrynene over hvor mye riffene ligner på segmenter av Mayhems «Deathcrush» og «Chainsaw Gutsfuck». Likevel skal jeg ikke ta fra ESBEN at det er noen særdeles sterke øyeblikk på ‘i am god’.

Skrevet av Alexander Lange

Mikrostrukturell Evaluering: Ukas singler




Hate Angel – «God Is Gone»

Usignerte, ute nå via div. strømmetjenester

Hate Angel er en trio bestående av Hans Erik Sundby (gitar), Håkon Løberg (bass) og Marius Finstad fra Last Lightning (vokal). Etter å ha testet kjemien innad i bandet med en EP ved navn ‘Chosen Ones’ i 2019 har bandet brukt tiden sin på stable på plass full-lengderen ‘Kill for Passion’, som foreløpig ikke har noen slippdato. Platas første singel «God Is Gone» skeier inn i et sjangerlandskap som er hakket mer preget av dødsmetall enn tidligere, et tilleggs-element bandet  har bakt inn i sin sedvanlige blackthrash på meget fascinerende vis. 

Den snublende, slurvete måten gitarene hugger seg frem på «God Is Gone» minner vagt om det eksentriske dødsmetallbandet Dim Mak, tidvis til og med litt om de hetedestruerte strømkretsene til Portals ‘Ion’. Dette er en slurvethet som gagner musikken heller enn å sverte den, ettersom den gir låta et skeivt ganglag som gjør dens krokete figur ekstra truende. Skåldende  bølger av svartmetall skaper oppbrudd i den uregjerlige dødsthrash-fremdriften, og spesielt de atypiske svartmetallgitarene som stormer under gitarsoloen mot slutten av låta gir meg inntrykket av at Hate Angel ønsker å utvide grensene noe på sin kommende utgivelse. «God Is Gone» er en låt som – til tross for at det ene riffet dukker opp i overkant mange ganger – vekker nysgjerrigheten min i forkant av ‘Kill for Passion’, og som står godt på egne ben slik en singel helst bør. 

Skrevet av Fredrik Schjerve



Shadowland – «Mary Celeste»

Usignerte, ute nå via div. strømmetjenester

En underrepresentert art i Norge etter alle beregninger, Shadowland er et tungrock/trad-band som vektlegger sjangerens tidlige tendens til historiefortelling og mytespinneri. På deres nye singel «Mary Celeste» dreier denne fortellingen seg om det titulære spøkelsesskipet, hvis skjebne er av en mystisk sort som passer helt utmerket til tradmetall av gammel årgang. Bandet virker fullstendig klar over dette, og kaster seg inn i fortellingen med en entusiasme og en iver som sender tankene i retning band som Manilla Road og The Lord Weird Slough Feg.

Den tredelte taktfølelsen som «Mary Celeste» bygger på gir umiddelbart en følelse av gyngende, bølgende sjø. De rockende licksene i bass og gitar er som sjøsprøyt over ripa, og John Nordbys virile stemme gir låta et preg av episk doom ala Solstice. Den helhetlige pakken er ytterst effektiv, et streit og fengende stykke tungrock/metall som trolig vil gjøre øynene dine blanke dersom du er fan av plater som ‘White Horse Hill’Shadowland er nytt og hyggelig bekjentskap for meg, så jeg er spent på hva de kommer til å levere på ‘Frozen in Time’, andreplata som har planlagt slipp i høst. Om du liker doom-preget tungrock og episk historiefortelling finnes det mange gode grunner til å la seg begeistre av «Mary Celeste».

Skrevet av Fredrik Schjerve



Rongeur – «Underachiever»

Ute nå via Fysisk Format

Et hamrende åpningsmotiv sleper seg bortover landskapet som en gedigen, jordjevnende plog på Rongeurs andre singel fra den kommende skiva ‘Glacier Tongue’. Sludge/støyrock-bandet demonstrerer her i løpet av få sekunder at de er i stand til å anvende den destruktive tyngden til sin utvalgte sjanger på effektivt vis, men jo lengre ut i «Underachiever» man kommer, jo tydeligere blir det at bandet også behersker en rekke verktøy som ikke er så typisk for sludge. På «Underachiever» blandes nemlig sludgens dypt drønnende gitarer med elementer fra cinematisk post-hardcore/rock, en kombinasjon som byr på et svært potent og emosjonelt sluttprodukt. 

Mye av årsaken til at låta setter følelsene i sving er den ektefølte smerten i røsten til, ja, hvem enn det er som har ansvar for låtas vokal (samtlige medlemmer er listet opp som vokalister på Metal-Archives). Måten vokalisten unngår å begrense seg til en enkel vokalteknikk, men heller foretar stadige dynamiske utsving gjør fremførelsen utrolig overbevisende, hvilket er forfriskende i en ofte ensrettet sjanger som sludge. I tillegg har vi den tårnende midtseksjonen og dens mange gitarspor, samt det mektige korpartiet mot slutten av låta som bidrar til å tilføre låta en ekstra størrelsesdimensjon. Det eneste jeg har av reell kritikk å rette mot «Underachiever» er at jeg opplever at miksen mangler en viss fylde, spesielt når gitarene vandrer fra et mørkt til et lysere leie. Ser man bort i fra denne detaljen er låta en unektelig suksess; en ruvende komposisjon som kommer til å gi ‘Glacier Tongue’ en minneverdig avslutning.

Skrevet av Fredrik Schjerve

Metallurgiske Funn: Ukas Favoritt



Leprous – Aphelion 

Ute nå via Inside Out Music

Som anmelder går mye av tiden med til å tvinge fram synspunkter rundt utgivelser som ikke inspirerer eller vekker tanker uten betydelig drahjelp fra lytterens hold. Dette er skyggesiden ved den større gleden som er å dekke en nasjons metall-produksjon på helhetlig vis, men definitivt noe man klarer å jobbe seg gjennom dersom man holder fokus på det som inspirerte en til å plukke opp pennen til å begynne med. I blant får man nemlig gleden av å dekke en utgivelse som virkelig setter fart på tankene – som fører til så mange betraktninger og observasjoner at det tradisjonelle anmeldelsesformatet strever forgjeves med å finne plass til alt sammen. Leprous sin syvende plate ‘Aphelion’ er en slik utgivelse: en følelsesladet, detaljrik og oppslukende plateopplevelse som kan vise seg å være bandets beste til nå.

Dette utsagnet mangler ikke akkurat vekt i lys av bandets eksisterende diskografi. Leprouser av mange betraktet som et av Skandinavias fremste band, en moderne pop/prog-maskin som bruker sine formidable instrumentelle egenskaper til å skrive resonnerende låter om motgang og mental lidelse. Denne tematikken har bidratt sterkt til å bevare bandets identitet gjennom deres mange musikalske transformasjoner, et utviklingsforløp som på ‘Aphelion’ har tatt bandet nærmere den moderne pop-musikkens elegante kurver og skinnende overflater enn noensinne før.

For selv om ‘Pitfalls’ kanskje er «softere» i uttrykket tar ‘Aphelion’ i bruk langt klarere pop-manøvre enn sin forgjenger. Singelen «Running Low» vekker med sine perkussive pianolinjer assosiasjoner til band som Algiers, en forbindelse som forsterkes av Einar Solberg sine soul-fargede, riffende vokalstrofer. Elektroniske pulser og groover står for ryggraden til flere av platas låter, men ingen av dem tester grenser på lik linje med «Have You Ever?». Med sitt minimalistiske, kjølige og rytmisk sofistikerte R’n’B-sound er «Have You Ever?» en ordentlig utstikker i bandets låthistorikk, en låt som unektelig høres ut som Leprous til tross for et nesten fullstendig mangel på elementene som har kjennetegnet bandet i årevis.

Mye av årsaken til at ‘Aphelion’s største sjangereksperimenter fungerer så bra som de gjør er den utmerkede lydproduksjonen og miksingen. Miksen åpner et auditivt rom på størrelse med platecoverets svimlende landskap, et landskap Leprous fyller med nøyaktig plasserte og meningsfulle instrumentelle bidrag. I tillegg fremhever produksjonen samtlige av instrumentenes særegne kvaliteter – noe som ikke kan være lett med tanke på det yrende detaljnivået som opprettholdes fra låt til låt. For de av dere som er svake for knakende bunnfrekvenser og metallisk tyngde (som vil si de fleste, vi er jo tross alt en metallblogg) finnes det også mye å glede seg over på ‘Aphelion’, ettersom de fleste låtene inneholder et øyeblikk eller to hvor de utvidede strengeinstrumentene får hugge ut potente rytmiske spor i sitt mørkeste register.

Men den viktigste faktoren i ‘Aphelion’s suksess er – som på alle bandets plater – måten Einar Solberg og resten av Leprous tvinger deg til å føle på de vonde og dypt forankrede følelsene som kommuniseres via tekst og musikk. Låter som «Out of Here» og «All the Moments» finner veien direkte til følelsessenteret i hjernen via sine reflekterende bølgedaler og emosjonelle utbrudd, men stormens kjerne finner vi på «On Hold», der Solberg leter etter svar på livets vanskeligste spørsmål med en fortvilelse og en håpløshet som kjennes langt inn i beinmargen. At det først er i platas siste minutt vi får høre ham skrike ut sine frustrasjoner via rendyrket growling demonstrerer tydelig nivået av strukturell mestring Leprous har oppnådd på ‘Aphelion’ (i tillegg til fanbasens kreative instinkter, ettersom de fikk være med på å bestemme viktige aspekter ved låtas konstruksjon).

‘Aphelion’ er en utgivelse jeg har svært vanskelig for å rette tungtveiende kritikk mot, annet enn at «The Shadow Side» oppleves som litt overflødig, i alle fall musikalsk (tematisk sett er den et etterlengtet blaff av håpefullhet). Jeg har forståelse for at folk kan bli skuffet dersom de verdsetter bandets progressive fyrverkerier høyere enn deres pop-musikalske og mykere sider, men jeg mener personlig at dette aspektet ved soundet deres er godt representert på deres nyeste utgivelse, selv om man kanskje må vente litt mellom øyeblikkene det kommer til uttrykk. ‘Aphelion’ har fått meg til å glemme tid, sted og rom på en måte det er lenge siden jeg har opplevd i møte med en plate, og mang en gang har jeg lyttet med mål om å undersøke plata i et objektivt lys bare for å bli dratt hjelpeløst ned i låtenes følelsesmessige elveleier og stryk. For meg er dette et soleklart tegn på en utgivelse av sjeldent kaliber, og jeg kan vanskelig forestille meg at ‘Aphelion’ ikke vil være med å konkurrere om årets plate her på bloggen. Leprous overgår nok en gang alle forventninger på ‘Aphelion’.

Skrevet av Fredrik Schjerve

Makrostrukturell evaluering: Ukas plater

Thomas Carlsen’s Transmission – Redemption

Om Thomas Carlsen’s Transmissions debut-EP ‘Redemption’ hadde vært en ren oppgave i å gjenskape 80-tallsmetallens grunnformler, hadde nok Carlsen bestått med glans. Her er det snakk om rendyrket heavy metal som nok først og fremst minner en del om Iron Maiden, men der elementer fra både thrash metal og power metal er bakt fint inn i materien. I den ganske polerte, trygge og velproduserte gjennomføringen følger det da imidlertid også med få overraskelser for det gjengse metallhodet – noe som kanskje ikke er meningen, men noe som også gjør at prosjektet sliter litt med å holde seg helt minneverdig hele veien gjennom.

Thomas Carlsen's Transmission - Redemption | Play on Anghami
Usignert, ute på strømmetjenester

Ta tittellåta for eksempel – en fengende og nokså solid metallåt der melodiene sitter godt, men der akkordrekkene og øvrige låtskriverknep nok fortoner seg som i overkant velkjente. Andre steder er Thomas Carlsen’s Transmission bedre på å finne det lille ekstra, for eksempel gjennom den enkle, men likevel velfungerende oppbygningen på den instrumentale åpningssnutten «Cloudbursting» og gjennom et flott refreng på «Fallen from Grace». Også det progga åpningsverset i «Still Life» og thrash-avslutningen «Hard Line» er interessante innslag, men har nok samtidig litt å gå på når det gjelder originalitet og egenart. Her ligger imidlertid også potensialet til Thomas Carlsen’s Transmission – produksjonen og musikerprestasjonene er nemlig på plass all den tid låtskrivingen i litt for stor grad er hakket for anonym.

Skrevet av Alexander Lange


Blod – Blod demo

Usignert, ute på Bandcamp

Blod vet vi ikke så mye om, men slapp sin første demo på Bandcamp for noen dager siden og ser ut til å være et prosjekt ledet av en mann ved navn Johannes Bratli aka Ødeleggeren. Uttrykket ligger fint innenfor thrash-metallens landskap, da med noen små dryss av svartmetall. Første låt ut, «Evil Army», åpner med et ordentlig kult Darkthrone-aktig riff, og imponerer videre med et vesentlig mer febrilsk thrash-strekk der en eim av første bølges svartmetall ligger over lydbildet.

Andre – og siste – låt ut, den forrykende raske «Vampire Attack», var for meg en litt mindre spennende affære – i alle fall om man ser bort fra de maniske skrikene mot slutten! – og får ikke riffene til høydene som nås på «Evil Army». Gitarsolopartiene løses nok også litt vel enkelt gjennom Slayer-aktig og litt banal shredding, men likevel er Blods demo en ordentlig kul affære som jeg håper er starten på noe litt større. Prosjektet oser nemlig ut en ganske voldsom og appellerende energi som spiller på noe man hører overraskende lite av nå til dags – nemlig krysningspunktet mellom thrash og førstegenerasjons svartmetall.

Skrevet av Alexander Lange

Mikrostrukturell Evaluering: Ukas singler




Deathhammer – «Rapid Violence«

Ute nå via Hell’s Headbangers Records

«Rapid Violence» ble sluppet nå i august i forbindelse med en konsert med Deathhammer og Furze på Vaterland i Oslo, og er en thrash-offensiv av det voldsomme og skamløse slaget – tittelen passer låta, for å si det sånn. Det er nok heller ikke et uventet trekk fra bandet, snarere tvert i mot, der det har etablert seg som en respektert, hemningsløs og smått teatralsk stjerne på den norske thrash-himmelen de siste årene. På «Rapid Violence», som på mye annet av bandets materiale, sitter King Diamond-aktige falsettoer løst, tempoet er akkurat så raskt at instrumentene så vidt rekker å holde tritt, og det er rett og slett ganske moro å høre på hvor heseblesende thrash disse gutta evner å koke opp. I «Rapid Violence» ligger også mye kul dynamikk når bandet sørger for et litt dystert, om enn noe subtilt, stemningsskifte mot slutten av låta. Her melder også noen umenneskelig raske gitarleads sin ankomst før Deathhammer runder av de fem og et halvt minuttene med svettepåkallende thrash. 

Skrevet av Alexander Lange



Doedsvangr – «As the Rivers Bleed their Blessings»

Ute nå via Debemur Morti

Annonseringen av ‘Serpents ov Old’, Doedsvangrs nye skive under Debemur Morti er store nyheter i svartmetallverdenen. Med en medlemsrekke bestående av mesterhjernene bak Sargeist og The Order of Apollyon – i tillegg til våre landsmenn Doedsadmiral fra Nordjevel på vokal og den evig hardtarbeidende Anti-Christian på trommer – er Doedsvangr en supergruppe med høy stjernefaktor i undergrunnsmiljøet. At gruppen i tillegg har blitt plukket opp av Vindvals plateselskap Debemur Morti er nok til å eskalere hypen til usunne nivåer, og slippet av bandets nye singel «As the Rivers Bleed Their Blessings» hjelper ikke akkurat på saken. 

Doedsvangrs nye album er per plateselskapets nettsider komponert ved hjelp av en svært ukonvensjonell metode. Trommespor til samtlige av låtene ble spilt inn av Anti-Christian helt i begynnelsen av prosessen, hvilket deretter fungerte som grunnmuren resten av bandet reiste låtene på. På «As the Rivers Bleed their Blessings» kan resultatene av denne prosessen skimtes i trommebeatenes særegne sving, en tilsynelatende liten detalj som ender opp med å ha stor betydning for låtas karakter over flere lytt. 

«As the Rivers Bleed their Blessings» åpner med et beat som er så tungt i steget at det nesten minner om den industrielle vibben som gjennomsyret Vardes «Skuld» fra i fjor. Svellende bølger av kvelende svartmetall velter ut av gitarene til Shatraug og BTS, og Doedsadmiral maler apokalyptiske og dramatiske bilder med sin karakteristiske raspevokal. Det er noen vanvittige dimensjoner som finner sitt uttrykk i gitarenes massive akkorder, og både melodiske utsving og tordnende, Enslavedsk vikingmetall bidrar til å farge låtas hendelsesrike forløp. «As the Rivers Bleed their Blessings» er et utrettelig, fremrykkende flammehav av en singel, en låt som presterer å levere på alle forventningene man måtte ha til det fremragende mannskapet som utgjør Doedsvangr.

Skrevet av Fredrik Schjerve



Dold Vorde Ens Navn – «Løgnens abstinenser«

Ute nå via Lupus Lounge

Dold Vorde Ens Navn (DVEN) er et svartmetallband fra Oslo bestående av medlemmer som også har spilt i blant annet DødheimsgardSatyricon og det tidlige Ulver. Singelen «Løgnens abstinenser» er det første bandet har sluppet siden debut-EP’en ‘Gjengangere I Hjertets Mørke’ fra 2019, og mens produksjonskvaliteten er skrudd noen hakk opp på denne låta, når nok dessverre ikke kvaliteten på låtskrivingen helt opp til høydepunktene fra EP’en.

Det starter imidlertid svært bra. Hovedtemaet på «Løgnets abstinenser» er sterkt og gjør jobben utmerket som en storslått, melodisk gitarintro som får intensiteten opp raskt og selvsikkert. Med det holder DVEN koken oppe godt i låtas åpningsstrekk. Utover blir imidlertid gitarmelodiene i overkant langdryge og ensformige, trommene holder stadig den samme beaten uten å tilføre spesielt mye dynamikk og vokalen ligger i overkant langt fremme i lydbildet – da også med noen småsurheter i clean-vokal-segmentet. Bandet lander fint ved å la hovedtemaet også sette punktum, og lead-gitar-partiet mot slutten er også velkomment, men i alt sitter jeg igjen med et inntrykk av et band som ikke helt har nådd potensialet sitt på denne låta. I bunn ligger nemlig mye produksjonskvalitet og et sterkt utgangspunkt for god, melodisk svartmetall.

Skrevet av Alexander Lange



Kite – «Turbulence»

Ute nå via Majestic Mountain Records

Med en line-up bestående av medlemmer fra band som SâverTombstones og Stonegard er det naturlig å forvente bunnskrapende tyngde i møte med sludgebandet Kite. På sin nye singel «Turbulence» demonstrerer bandet at de er i stand til å lage engasjerende musikk ut av det som i bunn og grunn er temmelig ordinær sludge – hardcore-svertet og badet i den kaldsvettende desperasjonen som definerte sjangeren i sin oppstart. 

Åpningens post-metalliske, luskende gitar narrer først lytteren til å tro at «Turbulence» kommer til å være en sakte oppbyggende affære, før de lidenskapelige hardcore-vokalene til Ronny Flissundet og rytmeseksjonens Kowloon Walled City-aktige tyngde tar tak i nakkeskinnet og river oss ned i gjørma. Til tross for at låta er rimelig streit etter sludge-standarder fungerer den veslende dynamikken godt, og det vel-skulpterte gitar-hooket som dukker opp fra tid til annen jobber overtid for å få festet låta til hjernebarken. Produksjonen makter å fremdrive den vektigheten som er essensiell for god sludge, men et mangel på rom mellom de ulike instrumentene gjør at deres respektive farger blandes på et litt uheldig vis. Til tross for dette er «Turbulence» en god førstesingel, et solid sludge-nummer som vet å veksle mellom spenningsfylt tilbakeholdenhet og eksplosive utbrudd.

Skrevet av Fredrik Schjerve



Hex A.D. – «All the Rage«

Ute nå via Fresh Tea

Bedre sent enn aldri – Hex A.D. slapp singelen «All the Rage» allerede i juni, men når den har gått under radaren vår og låta enn så lenge er eneste smakebit på bandets kommende plate ‘Funeral Tango for Gods & Men’, tar vi sjansen på en liten omtale likevel. Hex A.D. er et doom metal-band som allerede har noen fullengdere under beltet, og som også på denne låta skaper et inntrykk av at doom-metal-merkelappen er litt utilstrekkelig for å beskrive bandets musikk. 

Her er nemlig prog-elementer og nikk til flere tradisjonelle metall-varianter så absolutt til stede, og det i en låt som føles like drivende og innholdsrik som den føles tung og mørk. Hammond-orgelet ligger stadig under de flotte, feite gitarriffene og droner, vokalen svinger mellom å hinte til britisk 70-talls-metall i versene til å minne om Neurosis og High on Fire i det knusende refrenget, og gitarene serverer mer enn nok krydder med et ordentlig progga hovedtema og noen svære gitarsoloer mot slutten. «All the Rage» er med det rett og slett en ganske interessant låt som viser overraskende mange sider av det som jo i bunn og grunn er ganske god og gammeldags doom-metall.

Skrevet av Alexander Lange



Relentless Aggression – «American Carnage»  

Ute nå via Indieco Records

Relentless Aggressions debutplate ‘A Shadow of All Things Broken’ viste et band som – hele 35 år etter sin oppstart – var i stand til å mane frem den bunnløse energien som man vanligvis finner i thrashmetallband i slutten av tenårene. Inspirert av tilbakemeldingene de fikk på sin autentisk-klingende thrash-debut returnerte duoen nesten umiddelbart til studioet, og resultatet er den tidsriktige tiraden i låtform, «American Carnage».

Bandet bruker lite tid på å demonstrere at energien fortsatt ikke har ebbet av, med et jagende mitraljøseriff som sender tankene i retning Deceaseds ‘Surreal Overdose’. Yngve Eide låter oppriktig sint der han står og skjeller ut amerikansk ukultur med sin høyst Araya-aktige røst, og musikken svarer med å pælme riff og trommebrekk rundt seg som om det var molotov-cocktailer under en gateprotest. Påvirkningen som klassisk thrash fikk fra punk er lett å spore i «American Carnage» sin krakilske fremdrift, og det hele eskalerer til en eksplosiv avslutning som slår hardere fra seg enn det meste på bandets debut. «American Carnage» viser et Relentless Aggression i full fyr og flamme, så vi får virkelig håpe at studiotilværelsen deres leder til flere thrash-perler i nær fremtid. Anbefalt for fans av klassisk, punk-påvirket thrash.

Skrevet av Fredrik Schjerve



Ghetto Ghouls – Wolf Guy

Usignerte, ute nå på div. strømmetjenester

Da Ghetto Ghouls slapp EP’en ‘The Horror of Party Beach’ tidligere i år ble jeg frelst av bandets frenetiske, humoristiske og ikke minst velutførte lek med punken og thrash-metallens mest voldsomme sider. Nå har de fulgt opp denne lille storsuksessen med singelen «Wolf Guy», som på alle måter holder koken oppe. Musikalsk ligger låta nærme materialet på ‘The Horror of Party Beach’ – om noe ligger speed- og thrash-elementene mer i forgrunnen denne gangen. Ghetto Ghouls leverer et voldsomt tempo og høy energi som får god drahjelp av et bredt vokalrepertoar, sterke gitarriff og noen fantastisk høylytte basstrommer, og det eneste jeg stusser på er egentlig en litt merkelig balanse i lydbildet når en gitarsolo runder av låta. Anbefales!

Skrevet av Alexander Lange



Vald Heks – «Supernova»

Usignerte, ute nå via div. strømmetjenester

Tentativ gitarplukking og søkende stråler av synth skaper en atmosfære av naturmystikk på Vald Heks debut-singel, den elleve minutter-lange sjelevandringen «Supernova». Bandet skriver i sin bio at de ønsker å by på musikk med et bredt spekter, dybde og diversitet i en tid der metallen har blitt mer og mer ensartet (noe jeg ikke akkurat kan si meg enig i), og «Supernova» er sannelig et godt argument for bandets egenartede synspunkt på moderne metall.

Bandets utgangspunkt kan sies å være en form for progressiv sludge som henter mengder av inspirasjon fra Mastodons moderne klassiker ‘Crack the Skye’. Det romslige klangbildet som åpner «Supernova» er som en temperert utgave av «Crack the Skye»s vevende gitarer, og de hurtigere strekkene minner om «The Last Baron»s joggende midtparti. Bandet er dog ingen Mastodon-klone – elementer som utsvevende rytmikk og den Jonas Renske-aktige, rensungede vokalen hjelper til med å distansere gruppen fra sine idoler. 

I blant får jeg følelsen av at ambisjonsnivået overstiger bandets egenskaper noe, ettersom det rytmiske spillet tidvis er litt utight, samtidig som at enkelte overganger mangler presisjon nok til å overbevise. De røffere vokalene sliter også litt med å finne fotfeste i det kompliserte rytmiske landskapet, hvilket fremhever problemet ytterligere. Dette er skavanker som bandet trolig kommer til å jevne ut over tid, så for øyeblikket er det mer hensiktsmessig å fokusere på de positive faktorene som skiller bandet fra mengden. Jeg er personlig veldig interessert i å se hvor bandet kommer til å ta soundet de har jobbet seg frem til på «Supernova» hen, ettersom det er en lydsignatur som bugner av kreative rytmiske og atmosfæriske vinklinger. Du bør definitivt sjekke ut låta om du er fan av band som Mastodon eller norske Octohawk, men jeg også stor tro på at nysgjerrige nykommere kan finne litt av hvert å like på «Supernova».

Skrevet av Fredrik Schjerve

Metallurgiske Funn: Ukas Favoritt




Kal-El – Dark Majesty

Ute nå via Majestic Mountain Records

Stavangersbandet Kal-El har i snart ti år vært en bauta innenfor norsk stoner/doom. Med sitt ruvende, Lowrider-aktige sound og udødelige interesse for B-film- og sci-fi-estetikk har bandet lenge appellert til en spesifikk gruppe med nostalgiske lyttere, men musikken har alltid prestert å heve seg over sine overfladiske karakteristikker. På sin femte plate toner Kal-El ned B-film-elementet, men skrur til gjengjeld opp sine kosmiske og sci-fi-inspirerte kvaliteter betraktelig. I prosessen skaper gruppen en hendelsesrik, detaljert og komplett plateopplevelse som unektelig er deres største plateprestasjon til nå.

Det første man vil legge merke til på ‘Dark Majesty’ er – som på de fleste av bandets utgivelser – det kolossale lyddesignet. Kal-El har lenge mestret den livsviktige kombinasjonen mellom drønnende Conan/Sleep-gitarer og vektige basstrommeslag som gir stoner/doomen sin mektige tyngde, og på ‘Dark Majesty’ er denne kombinasjonen mer potent enn noensinne tidligere. Med en total spilletid på 65 minutter kan bandet dog ikke lene seg på sine tyngre kvaliteter alene, og denne utfordringen møter de erfarne musikerne med sin velutviklede sans for dynamisk og teksturell variasjon. Kosmiske og svevende partier møter drivende og tungrock-inspirert jamming møter bølge etter bølge av krengende stoner/doom-riff, det hele bundet sammen av «Cpt Ulven»s rungende stemme og melodiske teft.

Noe annet som hjelper ‘Dark Majesty’ med å holde lytterens fokus over sin veldige lengde er måten Kal-El har strukturert plata låtmessig. For hver kosmiske og utsvevende stjerne-odyssé vi får (f.eks «Temple», «Kala Mishaa»), får vi også noen mer tungrockende og drivende skudd fra hofta (som de fire minutter-lange «Spiral» og «Comêta»). Til tross for at bandet har tatt mange grep for å gjøre platas lengde mer håndterbar, er det ingen tvil om at ‘Dark Majesty’ bør lyttes til som om den var en dobbel-LP. Hør på de fire første låtene, ta deg en pause, og kast deg inn i den vidvankende B-siden med nytt fokus og ferske ører. 

Når jeg reflekterer rundt platas høydepunkter blir det fort tydelig at Kal-El har et skarpt øre for singelmateriale. «Spiral» er en av de mest fengende låtene som har ramlet ut av den norske metallscenen i 2021 – en joggende og drivende bulldoser som kaster sin fulle vekt bak sitt fabelaktige refreng. «Mica» og «Dark Majesty» ligger ikke langt bak kvalitetsmessig, men tar seg bedre tid til å utforske instrumentale ideer via sine eventyrlystne og jam-tunge broer. Til slutt kan vi nevne «Kala Mishaa», som etter en snerrende bass-intro bruker sine resterende ni minutter på å bygge opp massivt med klangmasse og momentum. 

Og sånn sett hadde det kanskje vært best om «Kala Mishaa» fikk æren av å sette punktum for plata, ettersom avslutningssporet «Vimana» oppleves som litt overflødig etter 55 meskende minutter med kaloritett stoner/doom. Det er likevel lite annet jeg kan rette mitt kritiske øye mot på ‘Dark Majesty’, ettersom det er en rikholdig og komplett utgivelse som tar sitt utvalgte sound og raffinerer det til et mesterlig sluttprodukt. ‘Dark Majesty’ er en stor begivenhet innenfor norsk stoner/doom, og en utgivelse som vil falle i smak hos både rød-øyde stoner-hoder og mer generelle metall-lyttere. Høy anbefaling!

Skrevet av Fredrik Schjerve

Makrostrukturell Evaluering: Ukas Plater




Vevstol – Fiendtlighet

Usignert, ute nå på bandets Bandcamp

Det anonyme enmannsbandet Vevstol er tilbake med dose nummer to av sin for-punkede og drivende svartmetall på demoen ‘Fiendtlighet’. Power chordsene og trommenes evige two-step er selvfølgelig med over fra bandets demo-debut ‘Nordvestpassasje’ fra tidligere i år, men i tillegg blir vi servert et par elementer som ikke tidligere har funnet plass i prosjektets materiale. Om du var fan av ‘Nordvestpassasje’s Ildjarn-ske svartmetall er det dog ingen grunn til å fortvile over disse nye tilleggene, ettersom de kun utgjør bittesmå avbrekk fra en ellers primitiv og støyete tonestrøm. 

Tidlig Darkthrone (etter deres dødsmetalliske periode) og Mayhem er gode holdepunkter for nye lyttere, en type lavoppløst svartmetall som ikke er redd for å kjøre sine enkle riff fullstendig i stykker via gjentatte repetisjoner. Musikken pløyer seg for det meste fremover uten stans, men enkelte rytmiske oppbrudd og punkteringer bidrar til å gi terrenget den lille variasjonen som holder monotonien (delvis) på avstand. I tillegg har vi de litt større utsvingene som stopp/start-vekslingen mot slutten av «Og Hun Stønnet» og de dødspunk-aktige, snirklende gitarlinjene som åpner «Å Le en Annen Dag». På en såpass ensfarget utgivelse som ‘Fiendtlighet’ fungerer små deviasjoner som dette svært effektivt, ettersom de fungerer som gjenkjennelige landemerker i et ellers uniformt terreng. 

Da de samme dundrende akkordrekkene og trommene som preget ‘Nordvestpassasje’ åpnet showet på «Endelig Oversvø» var jeg litt bekymret for at ‘Fiendtlighet’ kom til å være nærmest identisk sin forgjenger. Etter å ha lyttet gjennom demoen adskillige ganger kommer jeg dog til samme konklusjon som sist: at Vevstol makter å blande inn akkurat nok begivenheter i musikken sin til å unngå at det oppfattes som en sammenhengende strøm av hvit støy. Dette avhenger selvfølgelig av en viss forkjærlighet for monotone og primitive, støyende svartmetallvarianter – de fleste alminnelige lyttere vil nok allerede i løpet av demoens første minutt kunne erkjenne at musikken ikke er for dem. Det er nok en grense for hvor lenge Vevstol kan operere med akkurat dette formatet før det oppleves som ensformig, men på ‘Fiendtlighet’ holder artistens nådeløse og insisterende svartmetall-visjon fortsatt vann.

Skrevet av Fredrik Schjerve



Vadatajs – Mine Kingdom Lost

Usignert, ute nå på bandets Bandcamp

Vadatajs er et enmanns-svartmetallband fra Skjetten som ikke forsøker å legge skjul på hva som er prosjektets agenda. Med titler som «Worthless Human Meat» og «Creature in the Corner of My Room» plasserer debuten ‘Mine Kingdom Lost’ seg trygt og godt i DSBM (depressive suicidal black metal)-verdenen, hvilket er det kanskje dystreste og mest ufiltrerte hjørnet av metallen som helhet. Urovekkende som et nihilistisk og trøstesløst skrik ut i eteren – DSBM er en sjanger som sjelden øyner veien ut av det altoppslukende mørket, men som heller velger å vektlegge dette mørket i sin musikalske utforming. Likevel er det tegn til vitalitet og håpefull eskapisme på ‘Mine Kingdom Lost’, en skive som makter å både imponere og forvirre anmelder om hverandre. 

Fra et utgangspunkt i Windirs melodiske svartmetall puttet inn i et lav-oppløst Bandcamp-format går veien innom flere ulike uttrykksmessige holdeplasser i løpet av platas 40 minutter. Dødsmetalliske riff og harmonier stikker seg ut av den nordiske tåken som preger resten av utgivelsen, og det samme gjør de sure og Jute Gyte-aktige ledegitarene som sprer sine krokete vinger fra tid til annen. Det man kanskje vil huske best fra sine første gjennomlyttinger av plata er nok dog de melankolske og lengselsfulle, arpeggierte gitarene som dominerer platas midtseksjon. Det er her håpefullheten trer inn i sin rolle som motpol til det evige mørket som kaster sitt likklede over plata; og denne tendensen finner sitt naturlige høydepunkt i det drømmeaktige 8-bit/dungeon-synth-landskapet i «Worthless Human Meat»s midtparti. 

Ideene som utgjør låtenes grunnmur er beint over bunnsolide. Den melodiske svartmetallen på åpningssporet «The Burning of My Castle» fester seg til sinnet med grove kroker, og det samme gjør de golde folk/svartmetall-frasene som pisker i gang platas ti minutter-lange avslutning «Loss of Perception and Time». Produksjonen er – sjangeren tro – pistrete og gnagende, men kombinert med de desperate og uhemmede vokalene oppleves skiva som et ektefølt utbrudd av håpløshet og sinne. Vadatajs har dog en tendens til å kutte opp låtene sine med lommer av total stillhet, og de fremstår dermed mer som vignetter enn ferdigstilte og gjennomkomponerte stykker musikk. Dette er kanskje den mest presserende kritikken jeg kan rette mot skiva, ettersom det er lite annet på ‘Mine Kingdom Lost’ som vil irritere folk med mye erfaring med sjangeren fra tidligere.

Som alle utgivelser som har med DSBM å gjøre er det viktig at man er fortrolig med sjangerens kultur og sound for å få noe av substans ut av ‘Mine Kingdom Lost’. Det skal ikke være noen tvil om at skiva er et artefakt fra Bandcamps dypeste og minst befarte dalstrøk, men det skal heller ikke være noen tvil om hva Vadatajs har fått til på ‘Mine Kingdom Lost’. Plata er en personlig og affekterende reise gjennom et fragmentert og plaget sinn, og å høre på musikken er nesten som å delta i den frigjørende renselsen som forekommer når man spiller inn intens og emosjonell musikk. Sånn sett er skiva trolig et ypperlig tillegg til platehylla for folk som vet å sette pris på DSBM; for øvrigheten vil nok gleden springe ut ifra å følge platas melodiske svartmetall-bevegelser inn i skivas reflekterte midt-seksjon. Det er nok uansett liten tvil om at ‘Mine Kingdom Lost’ kommer til å finne veien til de av dere som trenger den mest.

Skrevet av Fredrik Schjerve

Metallurgiske Funn: Ukas Favoritt



Kaldvard – Et Land Mot Nord

Usignerte, ute nå via div. strømmetjenester

Årets 33. uke har vært preget av lovende utgivelser som ikke helt klarer å leve opp til hverken artistens eller låtmaterialets potensiale. Kaldvard distanserer seg ikke fullstendig fra denne slags kritikker på sin nye EP ‘Et Land mot Nord’, men de kommer såpass nærme at de fortjener et øyeblikk i Metallurgis beskjedne rampelys. Sjangeren er god gammel norsk svartmetall av melodisk og storslagen karakter, som med store strøk maler bilder av golde kyststriper og vindsvøpte vidder. 

En enslig, plukket melodi runger ut over et øde landskap før stødige trommer og en bølge av vreng annonserer Kaldvards tilbakekomst etter to års stillhet. «Galge»s intense og lidenskapelige vokalprestasjoner er tidlig ute med å kreve lytterens oppmerksomhet, men intensiverende trommer og melodiske utbrudd i gitarene byr straks på konkurranse. Tittelsporet sneier etter en pittoresk åpning innom både stødig og drivende svartmetall, chuggende riff og mitraljøse-gitarer, før et episk melodisk klimaks setter et verdig punktum på låta. De melodiske merittene til Kaldvard kommer best til uttrykk når bandet tråkker på gasspedalen og holder intensiteten oppe, og avslutningen på «Et Land mot Nord» demonstrerer dette på slående vis.

Introduksjonen på «Under Røttene» mesker seg med et lavmælt lydbilde som ikke ville vært helt utenkelig å finne i settet til en svært lite metallisk folkrock-artist på en norsk festivalscene, men et plutselig svell sender låta på uventet vis inn i et massivt svartmetallparti. Melankoli og ærefrykt gjennomsyrer det som er det klareste høydepunktet på skiva, en låt som veksler mellom intensitet og skimrende melodiøsitet på sømløst vis. De standhaftige strømmene av brusende svartmetall som fyller «Drømmen om Jotunheim» får æren av å avslutte ‘Et Land Mot Nord’, en kort men substansiell EP av en undersunget gruppe innenfor norsk ekstremmetall.

Som jeg hintet til i omtalens åpningsavsnitt er ikke Kaldvards nyeste EP en plettfri utgivelse. Flere av melodiene har liten eller ingen virkning på låtas helhetlige kvalitet, og akkordprogresjonene som støtter opp under disse melodiene må tidvis ta sin del av skylden for manglende gjennomslagskraft. Dersom jeg også nevner at produksjonen er noe skarp og med uten tilstrekkelig bunn kan ‘Et Land mot Nord’ plutselig virke veldig mangelfull; men la ikke disse kritikkene påvirke dere i overkant. ‘Et Land mot Nord’ står og balanserer mellom å være en solid og en sterk utgivelse, og fans av melodisk men slagkraftig svartmetall vil nok trolig helle mot sistnevnte. Når man så tar i betraktning en rekke instrumentale fremførelser (spesielt vokalen) som utstråler lidenskap for låtmaterialet, da blir det fort vanskelig å ikke la seg fange av den nyeste EP-en til Kaldvard. Moderat anbefaling for øvrigheten, sterk anbefaling for fans av melodisk svartmetall med intensitet og tyngde.

Skrevet av Fredrik Schjerve