black/punk – Metallurgi

Mikrostrukturell evaluering: Ukas singler

Keep of Kalessin – «Katharsis»

Det er nå hele åtte år siden ‘Epistemology’ ble sluppet, og både kropp og sjel verker etter å på ny bli blåst overende av Keep of Kalessins episke, storslåtte svartmetall. Annonseringen av bandets syvende skive ‘Katharsis’ er derfor grunn til å feire, og desto bedre er det at vi kun trenger å vente et par uker til for å høre skiva i sin helhet. I mellomtiden kan vi godte oss med skivas tittelspor, som er et rikt og rungende kall til våpen i påvente av skivas fulle slag.

«Katharsis» er en låt som virkelig destillerer Keep of Kalessins kjerneelementer ned til en konsentrert kraftpakke av en singel. Lydbildet låter nøyaktig like massivt og filmatisk som før, om ikke enda større; trommesporet er nok en utholdenhetsprøve for bandets stikkefører, som i dette tilfellet er den talentfulle tyskeren Wanja Gröger; og «Obsidian C.» sine riffkunster er like finslipte og sylskarpe som alltid. Dette kombineres med en storstilt, orkestral dimensjon, som på refrenget blåses opp til en Game of Thrones-aktig vegg av ledegitarer, blastbeats og melodiske brøl. Det er med andre ord et jævla spetakkel, men med det et spetakkel som fremkaller både nuppete hud og gledestårer hos oss som hadde gleden av å vokse opp med bandets ‘Reptilian’. Det venter oss trolig lite innovasjon på Keep of Kalessins nye skive, men for folk som har sansen for bandets overdimensjonerte fantasy-ekstremmetall er dette neppe en spådom som får tårene til å trille.

Skrevet av Fredrik Schjerve

Magick Touch – «Apollyon»

Med artister som Sahg og Audrey Horne i traktene kan vel Bergen sies å være et aldri så lite hotspot når det kommer til norsk tradmetall. Da jeg nylig ble gjort oppmerksom på hardrock/heavy metal-bandet Magick Touch ble dette inntrykket desto mer forsterket, ettersom denne trioen også kaller Bergen sin hjemby. Magick Touch er derimot ikke som nykomlinger på den Vestlandske musikkscenen å regne, ettersom de siden sin oppstart i 2015 har sluppet tre skiver fulle av fartsglad og energisk tradmetall.

Nå har fjerdeskiva ‘Cakes & Coffins’ blitt annonsert, og vår første smakebit kommer i form av åpningslåta «Apollyon». Tematisk sett, dreier platas første singel seg om en dekadent feiring badet i et lys av blasfemi og hedonisme, og bandet matcher denne bakkanalske tematikken med oppstemt og festlig, Audrey Horne-aktig tradmetall. Harmoniserte tvillinggitarer tvinner seg gjennom tilstelningene som fargerike girlandere, og bandets tre vokalister veksler på å gi stemme til festens eksentriske skikkelser. Det hele eskalerer i et heseblesende og akrobatisk instrumentalparti, og alt medregnet er «Apollyon» et høyst effektivt kjærlighetsbrev til hardrock og heavy metal som burde høyne forventningene til fjerdeskiva betraktelig. Anbefales!

Skrevet av Fredrik Schjerve

Tilintetgjort – «Hex»

I omtalen min av den forrige singelen fra Tilintetgjorts kommende debutskive ‘In Death I Shall Arise’, kommenterte jeg at jeg foreløpig slet med å gjøre meg klok på gruppens produksjonsvalg. Nå som «Mercurial» har ligget og marinert i cerebrospinalvæsken min i omkring en måneds tid, har hjernen min omsider vendt seg til den pistrete, maniske og fortumlede energien som pulserte gjennom låta. Dermed ble møtet med andresingelen «Hex» en mer umiddelbar glede, ettersom jeg virkelig begynner å få sansen for det sære og omskiftelige terrenget som Tilintetgjort traverserer.

«Hex» er en langt mer eksplosiv og konsis sak enn sin forgjenger. Etter en åpning preget av rungende strupesang og en serie ekstatiske anklager om hekseri, bryter bandet ut i et ruskete svartmetall-parti med innslag av dissonante, brutte akkorder. Det hele fremstår litt som om Ved Buens Ende hadde vært blodfans av punkete svartmetall, eller kanskje som om Darkthrone hadde gått avant-garde rundt innspillingen av ‘Transilvanian Hunger’. Mest av alt virker det dog som om Tilintetgjort er i ferd med å finne seg sitt eget lille unike avlukke innenfor norsk ekstremmetall, hvilket gjør slippet av ‘In Death I Shall Arise’ 31. mars til en av årets mest lovende prospekter i mine øyne.

Skrevet av Fredrik Schjerve

Håndgemeng – «Temple of Toke»

Femminutteren «Temple of Toke» har blitt sluppet som tredje og siste smakebit på Håndgemengs kommende plate ‘Ultraritual’, som slippes på fredag. Mens forrige singel, «Cro-Magnon Vs. Neanderthal», var en relativt dynamisk og progressiv låt til Håndgemeng-materiale å være, kan nok «Temple of Toke» sies å være en forsikring om at det kanskje er låtere av det streitere slaget som kommer til å være normalen på ‘Ultraritual’.

Uansett er det også denne gangen snakk om en smakfull dose stoner-metall, og det er kanskje det mest tilbakelente og traskende vi har fått høre fra plata til nå. Den tålmodige og tunge grooven som gjennomsyrer komposisjonen er ordentlig deilig å følge, og best er det når den blir grunnstøtta i det svære og ekspansive refrenget. Jeg synes nok at Håndgemeng halter litt mer i versene fordi vokalen her blir litt vel flat og lavmælt, men det meste lover nå likevel godt for plateslippet på fredag. Vi gleder oss!

Skrevet av Alexander Lange

Camelio – «Pyramide med Fengtenner»

Usignerte, ute nå på div. strømmetjenester

Etter å ha sluppet sitt første materiale på cirka tre år, låtene «Dødsralling» og «Sønner av Satan – Døtre av Døden», slapp bandet Camelio like godt enda en låt bare én uke senere: «Pyramide med Fengtenner». Med sine fem og et halvt minutt og noe mer progressive struktur, fremstår denne som noe mer ambisiøs enn de to foregående låtene, og den er sånn sett også et tydeligere vitnesbyrd på bandets litt underlige stilistiske tilnærming.

Misforstå meg rett: Det er ikke snakk om spesielt eksperimentelle eller avant-gardistiske takter, for å si det sånn. Men på «Pyramide med Fengtenner» leker Camelio seg med elementer som i utgangspunktet kan virke ganske forskjellige på en måte som føles overraskende naturlig. Bandet markedsfører seg selv som et stoner-band, og joda, stoner-metallen ligger for så vidt godt innbakt i gitarlyden, men her gir blast-beats låta et overraskende svartmetallpreg, og akkordrekka som støtter opp under det gode refrenget er flott, streit og melodisk rockemusikk. «Pyramide med Fengetenner» er ikke noe som slår meg i bakken; låtskrivingen kunne kanskje trengt en oppstrammer, og produksjonen får trommene til å låte litt flate til tider. Men det er likevel en solid prestasjon som byr på interessante overraskelser.

Skrevet av Alexander Lange

Blodsvar – «Skinndød»

Det er bare én ting som står i tankene på Blodsvar, og det er å spille thrashmetall av en lynende aggressiv og tradisjonell sort. Dette hylles av undertegnede, ettersom jeg har en spesiell forkjærlighet for den ekstreme thrashen som Nekromantheon og tilsynelatende halvparten av innbyggerne i Chile produserer for øyeblikket. Blodsvar går kanskje ikke fullstendig ‘Rise, Vulcan Spectre’ på sin nye singel «Skinndød», men det er likevel vanskelig å ignorere potensialet som hviler i bandets tradisjonstroe crossoverthrash.

Det er strengt tatt ikke så fryktelig mye å si om «Skinndød», annet enn at dette er en låt fra et band som utvilsomt har studert sjangerens blåkopier nøye. Bandet peiser på med mitraljøseriff i hundre og helvete, og vokalen er av den brølte og illsinte sorten som de færreste virker å ha energien til å holde på med lenger. Broens melodiske koring er kanskje så-som-så, men dette glemmes i det sekundet gitarsoloens gnistrende Slayer-ismer sprayer ut av høyttaleren. «Skinndød» er rett og slett en glede av enkleste sort; en nedstrippet og eksplosiv thrash-låt fra en gjeng med et solid grep om uttrykket.

Skrevet av Fredrik Schjerve

Ihsahn – «Dom Andra»

Ute nå via Mnemosyne Productions/ Candlelight Records

Til slutt noterer vi oss at Ihsahn har sluppet nok en låt fra sin kommende mini-EP ‘Fascination Street Sessions’. Denne gangen er det snakk om et cover av Kent-låta «Dom Andra», der Katatonia-vokalist Jonas Renkse bidrar med røsten sin. Litt som coveret Ihsahn gjorde av A-ha-låta «Manhattan Skyline» for noen år siden, synes jeg dette coveret ligger såpass tett opp mot originalmaterialet at jeg undres litt over poenget med det. Men det er ikke å komme unna av at det er snakk om en svært solid produksjon her med sterke musikerprestasjoner i bunn. Så dersom du vil ha to nordiske metall-legender på sitt mest lettbeinte, er «Dom Andra» ikke noe dumt sted å lete.

Skrevet av Alexander Lange

Makrostrukturell evaluering: Ukas plater

Fleshmeadow – Domus Cadavra

Fleshmeadows nyeste EP ‘Domus Cadavra’ har latt vente på seg, men har nå omsider landa fire år etter bandet slapp sin forrige EP ‘Daymares’. Fleshmeadow spiller en forrykende, hurtig og teknisk form for svartmetall med et tydelig death metal-preg, som kanskje særlig på denne nyeste EP’en minner meg enormt mye om Nordjevels eskapader de siste par årene og sånn sett gir seg selv et sterkt utgangspunkt i undertegnedes ører. Fleshmeadow gir imidlertid musikken sin en ytterligere dimensjon, og kler den ofte inn i en storslått fremtoning som gjør at den kan sende vel så mange assossiasjoner til et band som Dimmu Borgir.

Det er ingen tvil om at det er snakk om dyktige musikere, der det også er snakk om en velrennomert besetning med bakgrunn fra blant annet Aeon Throne, Myrkskog og fjorårets flamingo-kledde MGP-bombe Trollfest.

Åpningen på ‘Domus Cadavra’ – «The Long March to Total Annihilation» – er på alle måter et stort, fryktinngytende mikrokosmos av det EP’en sånn sett består av. Fleshmeadow gir umiddelbart inntrykk av å ha dårlig tid med sine ufattelig hurtige svartmetallpartier på denne låta, som riktignok avløses på elegant vis av av tyngre partier som backes av doble basstrommer før nye svartmetallske eksplosjoner og blast-beats melder seg. Noen lekre, storslåtte og litt treigere bro-partier melder seg også, og EP’ens navn får kjørt seg i et heftig korrefreng mot slutten; Fleshmeadow får i det hele tatt formidlet mye på disse syv minuttene.

De tre andre låtene på ‘Domus Cadavra’ er noe kortere og mer konsentrerte. «Polemos» byr med en gang opp til dans med noen av EP’ens mest tekniske gitarpartier, der særlig et rumlende tappe-parti i midten fanger oppmerksomheten til undertegnede. «A Cold Wind That Blows from Beyond» byr kanskje på EP’ens kraftigste refreng og endog et friskt og mer rocke-orientert gitarparti mot slutten, og avslutningslåta «Insatiable Bloodlust» blir som et heseblesende summa summarum glasert med en herlig melodi helt på slutten.

Jeg har lite negativt å si om ‘Domus Cadavra’, annet enn at det hadde vært kult om det var et enda større og mer ambisiøst prosjekt. I tillegg vil nok den svært moderne produksjonen, og kanskje særlig hvordan dette kommer til uttrykk i den flerfasetterte vokalen, virke litt avskrekkende for uinnvidde, selv om det selvsagt ikke er så rart at såpass voldsom og teknisk musikk kommer ut slik. ‘Domus Cadavra’ anbefales uansett for alle som har sansen for kompromissløs, moderne ekstremmetall.

Skrevet av Alexander Lange

BESATT – HJEMKOMST

BESATT er en melodisk og eksperimentell hardcore-duo fra Grimstad, som kombinerer varierte og energiske låter med tematisk stoff hentet fra undergrunns-skrekkfilmer og slashere. Bandet har en debutskive og en EP til sitt navn, i tillegg til et knippe singler forbundet med disse utgivelsene. To år etter sin oppstart føler bandet seg varme nok i trøya til å by på en oppfølger til debuten, og denne kommer i form av den korte men langt ifra konsise andreskiva ‘HJEMKOMST’.

På ‘HJEMKOMST’ virker det som at sørlands-duoen har hivd absolutt alt som var av ideer inn i låtene, uten å gjøre en filtreringsjobb i etterkant. Denne kaotiske tilnærmingen til låtskriving har definitivt noen positive sider, ettersom de stadige rattomdreiningene er utrolig underholdende og holder lytteren i en tilstand av konstant årvåkenhet. Likevel sitter jeg med inntrykket av at BESATT har sagd hagla si litt for langt opp løpet på sin nye skive, ettersom spredningen på låtene som treffer og låtene som bommer er ganske stor.

Blant låtene som treffer, finner vi låter som singelen «MACHETE», «NEMESIS» og avslutningssporet «GRÖMSTAD». Førstnevntes kombinasjon av d-beat-punk og Virus-aktige abstraksjoner er et forrykende haraball, og «NEMESIS» sin melankolske melodikk minner meg litt om Insomnium dersom de hadde spilt punk fremfor dødsmetall. Best av de tre, er muligens «GRÖMSTAD». Låtas fem minutter – hvilket er svært lenge i kontekst av BESATT sin låt-historikk – balanserer nedtrykthet og pågangsmot på utsøkt vis, og resultatet er en substansiell, fet og fengende melodisk hardcore-låt.

Låter som «SKYGGELAND» og «HJEMKOMST» er dog for sprikende i uttrykket til å gjøre ordentlig inntrykk. Singelen «SKYGGELAND» veksler mellom metalcore-aktig riffing, melodiske vev og en syre-påvirket, psykedelisk bro, og tittelsporet gjør det ikke lettere for lytteren med sitt tørre pianospill, crossover-thrash, dissonante kunst-rock og knitrende shoegaze. I tillegg er produksjonen temmelig spartansk, noe den tørre vokalen og de digitalt-lydende trommene eksemplifiserer.

Likevel finnes det mange gode grunner til å ture innom BESATT sin nyeste skive. Den svartmetall-inspirerte, kvekkende vokalen blir trolig litt mye for de fleste, men den eventyrlystne, energiske og melodiske hardcoren som utgjør skivas grunnvoll er generelt sett vel-utført. Dessuten skal det nevnes at duoen har et ganske distinkt sound, som etter kun et par utgivelser har blitt utrolig lett å kjenne igjen etter kun noen sekunders eksponering. ‘HJEMKOMST’ kommer neppe til å overbevise de uinnvidde, men for folk som kan sette pris på avant-gardistisk, melodisk hardcore med konseptuell gunst og metallisk skjær, vil skiva trolig kunne by på et interessant og underholdende lytt.

Skrevet av Fredrik Schjerve

Polula – How To Start All Over Again

Bandet Polula fra Bø i Telemark ser tross sin korte fartstid ut til å ha lykkes ganske godt med opptakten til deres debutplate ‘How To Start All Over Again’. Det er i alle fall noe lyttertallene på de tre singlene tyder på. Forklaringen kan muligens ligge i at dette bandet spiller en form for metallmusikk som fort kan appellere ganske bredt. Spesielt egenartet er det nok ikke, men det vil være feil å si at Polula ikke har mestret et potensielt potent metalcore-uttrykk allerede – da med et ganske tydelig innslag av post-hardcore.

Nærmest nu-metal-aktige riff, Bring Me The Horizon-aktig synth-bruk og melodiske hooks åpner ballet i «Royal Flush». Det er på sett og vis et ganske representativt uttrykk for resten av det man finner på ‘How To Start All Over Again’, selv om det helt klart er snakk om et ganske variert album. For eksempel er «Find a Way» et ganske så kult påfunn post-hardcore. Det tidlige 2000-tallets alternativmetall får et gjensyn i «Undermined», og litt hardere og simplere gitarriffing gjør refrenget i «Abandoned» til et av høydepunktene på plata.

Polula har også fått plass til noen mer ballade-aktige, der det nok er tittellåta som etter en litt haltende begynnelse trekker det lengste strået vis-á-vis «Tomorrow Has No Sound». Sistnevnte blir en noe trygg og generisk affære, selv om melodiene er blant de bedre bandet oppdriver på plata.

Men det er i det hele tatt vokalmelodiene og mye av gitararbeidet som oppdriver de fleste av de sterkeste øyeblikkene på ‘How To Start All Over Again’, selv om jeg synes det ofte blir i overkant simplistisk. Særlig kommer andrelåta «Dark Descent» og avslutningsstrekket bestående av «We Are» og «Illuminated» godt ut i så måte, der sistnevnte til og med klarer å overraske med en Daft Punk-aktig autotune-effekt som funker bedre enn det man skulle tro. Sånn sett tror jeg også Polula har ganske mye å gå på når det gjelder å skape melodisk potent og eksplosiv metalcore-musikk.

Men jeg må nok også si rett ut at det gjenstår en del arbeid, særlig når det gjelder det produksjonsmessige. ‘How To Start All Over Again’ låter rett og slett uhyre tett og komprimert, og det gjør låtene en bjørnetjeneste. Trommene låter tidvis ekstremt syntetiske, synth-bruken er sjelden spesielt heldig, og gitarene drukner ofte under en vokal som ligger for langt fremme i lydbildet. I forlengelsen av det synes jeg dessverre heller ikke vokalprestasjonen alltid er helt god, da tonene ikke alltid treffes så godt som de burde. På tross av låtskriving som fungerer ganske ålreit synes jeg derfor dessverre at ‘How To Start All Over Again’ ikke er spesielt behagelig å høre på. Det gjør ikke Polulas sterkere prestasjoner på denne plata noe mindre reelle, men gjør at en bedre produksjonsjobb nok bør stå på agendaen ved neste anledning.

Skrevet av Alexander Lange

Pandemonial – Cold Shores Ov Beyond

Pandemonial er en ny svartmetallkvartett fra Bergen som ikke har sluppet noe før demoen ‘Cold Shores Ov Beyond’, men som med en gang gir inntrykk av å ha litt annen erfaring fra scenen. Dette er et mektig kvarter med svartmetall med ganske så høy produksjonskvalitet, der jeg vil påstå at man får en ganske potent blanding av mange av uttrykkene Immortal og Dimmu Borgir har lekt med – da med et lite drøss death metal blandet inn i det hele.

Åpningen «Eclipsed In The Mist Of Times» er en strålende og dynamisk låt. Etter en dyp synth introduserer tumultene åpner Pandemonial med brask og bram der voldsomme gitarpartier og trommespill, guffen vokal og latente symfoniske elementer gjør sitt for å fore storslagenhetene. Låta går imidlertid elegant inn i en langt mer groovy andre halvdel, som får så vidt bereder grunnen godt for «Desolate Realms Of The Astral Desert Masters», som blir gjenstand for et lignende grep etter et forrykende blackthrash-strekk de første minuttene.

Det som kanskje imponerer meg mest med ‘Cold Shores Ov Beyond’ er at Pandemonial aldri mister grepet om et sound som føles skikkelig svært, profesjonelt og fryktinngytende for en demo-utgivelse. Siste låt «Black Oblivion Drifter» er kanskje ikke en like heftig sak som de to foregående låtene, men blir definitivt en bekreftelse på dette med noen ondskapsfulle og klassiske gitarpartier og harde grooves. Det er rett og slett snakk om en skikkelig sterk svartmetalldemo fordi håndverket er så uhyre godt – ‘Cold Shores Ov Beyond’ anbefales på det sterkeste.

Skrevet av Alexander Lange

Mikrostrukturell evaluering: Ukas singler

Enslaved – «Forest Dweller»

Lanseringen av Enslaveds neste plate ‘Heimdal’ er bare en snau måned unna, og bandet har med den nye singelen «Forest Dweller» nå sørget for at vi allerede kan høre på fire av albumets syv låter. Som de andre låtene som er sluppet fra plata – «Caravans from the Outer Worlds», «Kingdom» og «Congelia» – synes jeg denne nye låta tyder på at ‘Heimdal’ vil preges av en forsiktig videreutvikling av en retning Enslaved har ligget på i alle fall siden 2012s ‘RIITIIR’. Her er de progressive ekstremmetallelementene langt mer dominerende enn de svartmetallske, og synther og noen underlige og kule (a)tonale grep gjør det hele litt mer spennende.

«Forest Dweller» åpner med et voldsomt, stort og fint hovedtema, før et langt og rolig versstrekk kjøler ned i påvente av noen langt mer intense partier. Disse avløses av et tilsvarende outro-vers først flere minutter etterpå. Strukturelt fungerer låta utmerket, og den kaotiske hoveddelen ligger i et herlig og dynamisk høyspenn som nærmest føles litt uforutsigbart. Det gjør at «Forest Dweller» er en låt jeg også gleder meg til å høre i albumsammenheng. Samtidig tilføyer den lite nytt i forhold til det vi har hørt av Enslaved tidligere, og som jeg også skrev da jeg tok for meg «Congelia», frykter jeg at bandet kanskje blir litt for lite eventyrlystne over det hele. Men vi får se. Det er god grunn til å glede seg uansett.

Skrevet av Alexander Lange

Håndgemeng – «The Astronomer»

Etter å ha sluppet EP’ene ‘Motorcycle Death Cult’ og ‘Grim Riffer’ i henholdsvis 2019 og 2020, er østlendingene i Håndgemeng endelig klare med sin første plate den 10. mars: ‘Ultraritual’. Førstesingelen «The Astronomer» ble sluppet forrige uke, og bygger forventningene med et nokså forrykende stykke hardcore-aktig stoner metal som handler om et utenomjordisk vesen som nekter å avslutte sin hvileløse ferd gjennom verdensrommet.

Håndgemeng fanger oppmerksomheten min øyeblikkelig her ved hjelp av et enkelt, velfungerende og ganske så fengende hovedtema. Vokalist Martin Wennberg gjør deretter en utmerket jobb med å introdusere bandets hardere sider med sin autentiske og skitne gaulevokal, og bandet leverer i det hele tatt også en sterk prestasjon videre med både tyngde og driv bakt inn i lydbildet. Ikke tro at Håndgemeng peker i så mange nye og spennende retninger sjangeren ikke har vist oss tidligere, og jeg synes ikke alltid sammenvevingen av instrumentene er helt god i produksjonen – for eksempel drukner hovedtemaet litt under noen svært dominerende og feite akkorder utover i låta. Men i alt lover mye godt for ‘Ultraritual’ – særlig fordi Håndgemeng evner å gjøre det hele ganske så catchy uten å miste det tunge og harde på veien.

Skrevet av Alexander Lange

Luteøks – «Skjegg»

Både ord og bilder på Luteøks sin Spotify-side kan tyde – nei, tyder! – på at det er snakk om et fjollete og useriøst band. Og låta «Skjegg» legger ikke nødvendigvis lokk på at dette er et band som ikke tar seg selv så veldig seriøst. Men like fullt hører jeg habil svartmetall med flere segmenter som jeg tror kunne sklidd rett inn på en utgivelse av et band som gjør det stikk motsatte. «Skjegg» er en sterk og steintøff uhøytidelighet.

Særlig er det melodiske hovedtemaet et ordentlig fint og ondskapsfullt høydepunkt, og det stratosfæriske klimakset som munner ut i en flott gitarsolo leverer også varene. Videre er det Immortal-aktige drivet i versene og refrengene med på å holde interessen oppe. Om dette er en del av en kommende plate eller noe i den duren vet jeg ikke, men det hadde vært kult. Anbefales!

Skrevet av Alexander Lange

Phantom Fire – «Mara»

Phantom Fires rekke av dødelig potente speed/svartpunk-singler fortsetter med «Mara», andresingelen fra bandets kommende skive ‘Eminente Lucifer Libertad’. I denne omgang er det dog snakk om en låt vi kjenner fra tidligere, ettersom «Mara» først ble utgitt på bandets debut-demo ‘Return of the Goat’ i 2021. På demoen slet låta med å måle seg med tittelsporets forrykende speed/blackthrash, men ingen slike problemer vil trolig melde seg når låta dukker opp i kontekst av den fulle skiva neste måned.

Den nyinnspilte versjonen av «Mara» er nemlig et åpenbart overlegent produkt i forhold til originalsporet. Den noe retningsløse bassvandringen på originalen har nå blitt pusset ned til durende motorikk kun aksentuert av et enkelt motiv, men kombinert med låtas drivende punk og kraftige produksjon virker det uhyre effektivt. Bandets fartsglade rennesteins-mentalitet er selvfølgelig fullstendig bevart, og man kan praktisk talt lukte lær og kjenne øl-klisset under skosålene når man hører på Phantom Fires nyeste singel. Legg til et utall tumlende trommebrekk og en glefsende og skjødesløs vokalprestasjon, og du sitter igjen med nok en uslåelig singel fra Norges mest lovende fartsmetall/svartpunk-prosjekt.

Skrevet av Fredrik Schjerve

Connect the Circle – «Nøkken»

Drammens-bandet Connect the Circle leverte med fjorårets ‘Mother of Evil’ en progmetall-plate som inneholdt både ruvende topper og mindre spektakulære bølgedaler. Etter et år med radio-stillhet er det de ruvende toppene som ligger mest tilgjengelig i minnet, og dermed begynner også higenen etter nytt materiale å melde seg. Timingen er dermed god for annonseringen av bandets tredjeskive ‘Blinded by the Violence’, som etter sigende slippes allerede i februar.

Førstesingelen «Nøkken» byr på en gjenfortelling av det velkjente folkeeventyret via hardtslående og tilgjengelig progmetall. Der mye av materialet på ‘Mother of Evil’ lot seg farge av tyngre, mer moderne retninger innenfor undersjangeren, er Connect the Circles nyeste singel en mer eller mindre klassisk progmetallisk konstruksjon. Stampende, folketonale vers leder inn i valsende, romantiske refrenger; det hele et bakteppe for Arild Fevangs robuste vokalprestasjon. Det at teksten er på norsk – samt bandets fokus på historiefortelling – sender tankene i retning Shadowlands ‘Frozen in Time’ fra 2022, samtidig som Connect the Circle åpenbart angriper musikken fra et mer progmetallisk ståsted. Connect the Circle leverer effektiv prog badet i skoglig mystikk på sin nyeste singel «Nøkken».

Skrevet av Fredrik Schjerve