atmospheric black metal

Makrostrukturell evaluering: Ukas plater (1/2)

Luteøks – Barely True Norwegian Black Metal

Luteøks‘ debutplate ‘Barely True Norwegian Black Metal’ er en plate jeg har sett en del frem til. Bandet kom ut av ingenting med en sterk bunt med singler, og viste seg heller ikke å ha et spesielt uerfarent mannskap med medlemmer fra white metal-bandet Antestor og de symfoniske ekstremmetallistene Grave Declaration i besetningen. Luteøks‘ selverklærte oppdrag på denne skiva gjorde meg heller ikke mindre nysgjerrig, der bandet gjør et forsøk på å balansere mellom å feire den norske svartmetallens kvaliteter og å gi den en aldri så liten parodisk behandling.

Denne balansegangen er i og for seg også tydelig på ‘Barely True Norwegian Black Metal’. Åpningsfrasene på åpningslåta «Drittfjell» («Jeg går ut i skogen / I skogen er det trær / Det får meg til å føle / At trærne er av tre») demonstrerer kanskje bedre enn noe annet hva slags tekstlig inngang Luteøks forsøker seg på her. Her er det kanskje snakk om et lite humoristisk stikk mot svartmetallmusikeres ofte rudimentære skildringer av flott, mektig, norsk natur (det vet jeg ikke); mer overordnet er det nok et bilde på den ekstremt uhøytidelige tongue-in-cheek-tilnærmingen til låttekst som gjennomsyrer plata. Her får vi servert tekster om alt fra å se hypotermiens farer rett inn i øynene («Prikkedøden»), reiser på hesteryggen med en viss Major Nes («Langtbortistan»), vandring på grusvei i ostepopprus («Tvinnleik») og noe så enkelt som å bli møtt med sitt eget stygge utseende i speilet («Blå»). Og tilnærmet alle låtene avsluttes naturligvis med et sint, knapt utbrudd av arten «DRITT!».

Jeg skal komme tilbake til hvordan jeg synes dette fungerer, men først vil jeg si noe om noe annet, nemlig selve musikken på ‘Barely True Norwegian Black Metal’. For det var egentlig ikke låttekster, humor eller tematikk som var det som fanget oppmerksomheten min mest verken i den ene eller andre retningen da jeg hørte singlene «Skjegg», «Shaved Vengeance» og «Sekken». Jeg tenkte nemlig mest på at jeg hørte ganske så imponerende, velprodusert svartmetallmusikk som sendte meg heldige assossiasjoner til band som Borknagar, Windir og Dimmu Borgir anno 1997-2001 – kanskje særlig det sistnevnte. Luteøks finner ikke opp noen musikalske hjul på nytt, men gjør svært god nytte av verktøyene som har blitt smidd av en del av storhetene innenfor norsk svartmetall, særlig av den mer melodiske sorten.

Låtskrivings- og produksjonsmessig er denne plata nemlig rett og slett særdeles god, og byr på en rekke svært minneverdige høydepunkter. Hovedtemaet i den korte kruttønna «Svart» er for eksempel helt utsøkt, «Snerk» har noen grøssende Dimmu-synther og noen helt strålende melodier, og det samme har «Langtbortistan» som også har noen svært gode riff å vise til (de grelle, industrielle synthene her er kanskje det nærmeste man kommer et parodisk stikk (mot sistnevnte band) i musikalsk form på denne plata, for øvrig). «Prikkedøden» glimter til med et herlig, hardtslående verstema og et nydelig, melodisk refreng, og – av en eller annen grunn – får den Windirske, melodiske potensen til bandet usedvanlig mye utløp i de tre siste, engelskspråklige låtene på plata, noe som sørger for at Luteøks kommer ut på topp på tross av at plata med sine 15 låter er i overkant lang.

Og det er definitivt det rent musikalske som slår an mest hos meg på ‘Barely True Norwegian Black Metal’. Med det kan jeg vende litt tilbake til det tekstlige, som jeg til tider synes treffer, eksempelvis på «We Sail», som er et morsomt take på svartmetallske, viking-aktige sjøfartsberetninger. Ellers synes jeg dessverre ofte humoren blir temmelig platt, og ikke noe som tar verken svartmetall eller så mye annet på kornet.

All den tid dette nok er temmelig subjektivt, og jo egentlig bare er dumt for meg selv, velger jeg å la dette bli en inngang til en liten betraktning om at svartmetall nok er vanskelig å ta på kornet. Svartmetall er jo på en måte Immortal som jager hverandre rundt i skogen med heksehatter i den legendariske musikkvideoen til «Call of the Wintermoon», Grutle Kjellson som sitter i høvdingdrakt på en vikingtrone på coveret til ‘Eld’, og haugevis med merkelige photoshoots fra før, samtidig som at sjangerutøverne med mye av også nettopp dette, har fått et rykte på seg å være ganske så fryktinngytende og autentiske (kanskje ikke Immortal-videoen da, men du skjønner greia). Balansen mellom det som kan betraktes som uhøytidelig eller i overkant høytidelig er ikke spesielt enkel å få grep om til enhver tid, og det er kanskje det som skaper litt problemer for Luteøks. Tar svartmetall kanskje seg selv nok på kornet fra før, på en eller annen merkelig, ufrivillig, men like fullt treffende måte?

Spørsmålet får kastes ut i eteren, og jeg får gjøre det nokså enkelt når det gjelder akkurat denne utgivelsen: ‘Barely True Norwegian Black Metal’ er en plate jeg har kost meg mye med, men som kanskje hadde vært like kul med en eller annet slags klassisk, svartmetallsk finish. For dette er et ordentlig god svartmetallplate. Jeg tuller ikke når jeg sier at «Shaved Vengeance» nok hadde endt opp som et av mine favorittlåter av Borknagar om det var en Borknagar-låt. Så er det ikke det, men en kruttsterk avslutningslåt på Luteøks‘ debutskive – så da får det nesten bare ende opp som en stor oppfordring til å ta et lite dypdykk inn i ‘Barely True Norwegian Black Metal’, om det ikke var nok grunner fra før.

Skrevet av Alexander Lange

Nordavind – Den Vordende Ånd

Usignerte, ute nå på div. strømmetjenester

Nordavind – det rå, atmosfæriske svartmetallbandet til enmanns-artisten Emil Solberg – har siden 2019 eksistert som en godt skjult hemmelighet i det norske Bandcamp-miljøet. Siden den nesten utålelig støyende og lavoppløste debut-EPen ‘Kongledød’, har prosjektet vært gjennom en rekke uttrykksmessige forandringer, der det først og fremst er graden av tæring og sverte på lydproduksjonen som har variert. På EPen ‘Kald vi er når vi er dau’ fant den musikalske eremitten fra Sunndalsøra omsider frem til en noenlunde balansert (om fremdeles rå og lavoppløst) kombinasjon av beskhet og atmosfæriske kvaliteter, og resultatet var en utgivelse som har stått en anelse ut i minnet i forhold til andre, tilsvarende prosjekter.

På sin nyeste skive, ‘Den vordende ånd’, tar enmanns-musikeren et ytterligere steg ut av den hvite støytåken, dette som følge av en krystallisk og isnende synth som er plassert lenger frem i forgrunnen enn tidligere. I likhet med mannens tidligere utgivelser begynner ‘Den Vordende Ånd’ med et introduserende spor der synthen innehar en sentral rolle, men det er først på høydepunktet «Eremittens nattevandring» at Solberg glimter til med en sterk, egenrådig melodisk idé på instrumentet. Med tanke på at gitarene vandrer mer eller mindre retningsløst rundt i lydlandskapet, blir dette fokuspunktet i synthen desto viktigere for å gi form og mening til det musikalske forløpet.

Så er det også en del elementer som ikke fungerer så bra på ‘Den vordende Ånd’. «En sørgende ånd» åpner med en vilt flaksende kakofoni av instrumentstemmer, som straks faser over i en groovy, metalcore-relatert rytmikk som virkelig stikker seg ut fra resten av materialet på en ugunstig måte. Dette rytmiske språket stikker også kjepper i hjulene for den storartede melodien som åpner avslutningssporet «Under det mektige spir», en låt som også sliter med å sette punktum på skiva på en god måte som følge av en noe sporadisk og frenetisk struktur.

Jeg mener likevel at det finnes flere grunner til å anse ‘Den vordende ånd’ som den sterkeste utgivelsen Nordavind har utgitt til nå. Synthens mer fremtredende og toneangivende rolle er det bare å ønske hjertelig velkommen, og i tillegg innehar skiva et samspill mellom tematikk og atmosfære som gjør at en lett kan drømme seg bort til en Sunndalsørsk åskam i nattemørket. Oppsummert er ‘Den vordende ånd’ en skive som er forbeholdt blodfans av den støyende og rå Bandcamp-undergrunnen, selv om kanskje en og annen fan av 90-tallets synth-pregede svartmetallskiver vil finne en vei inn i platas tilbakeskuende atmosfære.

Skrevet av Fredrik Schjerve

Funeral Void – To Forever Misery Bound

Funeral Void er en gotisk/melodisk dødsdoom-trio fra Bergen som virker å utelukkende være et studioprosjekt. Debuten deres ‘In the Epic ov A Funeral Sunset’ ble sluppet på strømmetjenester uten forvarsel i april 2021, og oppfølgingsskiva ‘To Forever Misery Bound’ ble utgitt for et par uker siden til tilsvarende mangelfull fanfare. Dermed er det nok en sterk trang til å skape som animerer den dystre Bergens-gjengen i første omgang, fremfor en lyst til å spre musikken sin via målrettede kampanjer på sosiale medier eller live-opptredenens misjonerende spetakkel.

Statusen som et studioband skaper selvfølgelig særstilte forventninger til bandets innspilte produkter, og akkurat som debuten er ‘To Forever Misery Bound’ først og fremst en oppvisning i bandets kløktige produksjons- og teksturarbeid. Funeral Voids andreskive låter absolutt gedigent, med en atmosfære som kombinerer dødsdoomens sørgende sinnelag med et episk skjær i form av glitrende, tårnende orkestrale synther. I tillegg har gitarene blitt beefet opp med litt svensk, dødsmetallisk crunch i denne omgang, hvilket gjør at Christer Korsvolds riffkunster låter desto mer mektige og truende.

Men selv om produksjonen har fått seg en aldri så liten oppgradering på ‘To Forever Misery Bound’, så er jeg mest spent på å se om bandet har klart å løse de låtskriver-messige utfordringene som preget debuten. I omtalen min av debuten ønsket jeg meg et idé-grunnlag som kunne matche bandets sound, ettersom skiva fortonte seg litt anonym etter at det imponerende førsteinntrykket hadde roet seg litt. Funeral Void har faktisk klart å diske opp med langt flere minneverdigheter på sin nyeste skive, selv om de fremdeles har et lite stykke igjen å gå dersom målet er å produsere en gotisk dødsdoom-skive på linje med den internasjonale eliten for øyeblikket.

Låtene «Devil’s Street» og «A Sanctuary for Wayward Souls» er nydelige eksempler på hvordan bandet har begynt å bake mer distinkte ideer inn i låtmaterialet sitt. Disse to låtene bytter ut bandets sedvanlige nedslåtthet med en fengende og drivende form for festival-klar dødsdoom, og bandets vokalist «Theto» nøler ikke med å krone låtene med de glitrende refrengene som kreves. Når bandet derimot holder seg til dødsdoomens seige og traskende tempo, sliter de tidvis med å få materialet til å heve seg over alminneligheten. Låtene «Well of Grief» og «Surrender to Eternal Oblivion» er begge badet i en mektig og inntrykksfull atmosfære, men klarer ikke å fylle sine betydelige låtlengder med nok interessante hendelser til å holde på oppmerksomheten min.

På høydepunktet «Lord of the Realm», støter Funeral Void dog ikke på noen slike problemer. De rytmiske, snertne gitarlinjene som åpner showet har noe av det genetiske arvestoffet til Opeths ‘In Cauda Venenum’ i seg, og blant låtas øvrige genistreker finner vi versenes sykliske orgelspill og refrengenes staselige eleganse. Utover dette peker skivas avslutning mot et mulig utviklingsgrunnlag for bandet, dersom de måtte ønske seg å strekke seg utover deres for øyeblikket tradisjonelle tilnærming til 90-tallets dødsdoom. «Black Rain Fall» er nok et i overkant krevende underlag for «Theto» å navigere med sin melodiske tilnærming til vokal, men de dronende frekvensene, støyende gitareffektene og den industrielle trommeprogrammeringen pusher bandets sound i retning en egenart som kunne vært spennende å høre mer av. I tillegg avslutter «Ascension in Solitude» skiva på ypperlig vis, via stemningsfull funeral doom toppet med illevarslende, liturgiske svell.

I sine beste øyeblikk levner ‘To Forever Misery Bound’ ingen tvil om at Funeral Void har en rolle å spille i den norske metallfloraen. For at bandet skal få gitt fullstendig uttrykk for eget potensiale, tror jeg dog at de bør titte på vokalens funksjonalitet i musikken. Personlig så skulle jeg gjerne sett at «Theto»s melodikk ble kontrastert med noe mørkere og mer foruroligende; spesielt med tanke på at nettopp denne kontrasten fungerer utmerket for gruppa på andrelåta «Well of Grief». Til tross for all kritikk, så har bandet tatt et skritt fremover på både produksjons- og låtskriverfronten på ‘To Forever Misery Bound’, en skive som burde holdes i høy aktelse for norske fans av melodisk dødsdoom.

Skrevet av Fredrik Schjerve

Ingen Nåde – Andre Bølge

Ingen Nåde er en ung duo fra Østlandet (etter dialekten å dømme) som henter soundet sitt fra en veldig spesifikk periode i metallsjangerens utvikling. Der debut-EPen ‘Slå Først!’ fra 2019 blandet punk og klassisk metall, befinner oppfølgeren ‘Andre Bølge’ seg i skjæringspunktet mellom tradmetall og fartsglad speed metal. Det største trekkplasteret for fans av disse klassiske uttrykkene må dog sies å være bandets entusiasme og bunnløse iver, som pumper utgivelsens tre låter fulle av energi og rødglødende vitalitet.

Ingen Nåde skriver og spiller som om de faktisk vokste opp i sjangerens tidlige dager. Riffene fanger perioden de henter inspirasjon fra på en utrolig bra måte, og det samme gjør den lidenskapelige kaukingen til vokalist/gitarist/bassist «Fuzzmumriken». Følelsen av at man har trådt gjennom en tidsportal forsterkes av den ruskete og tidsriktige produksjonen, hvilket plasserer oss i et brunt og nedslitt kjellerlokale i Birmingham på det tidlige 80-tall. Overraskelsen er derfor stor når glosene som smeller ut fra anlegget slettes ikke er britiske, men norske. Valget om å skrive og fremføre tekster på norsk er et smart et, ettersom det gir de mytiske fortellingene om hevntokter og falne kongeriker en særegen sjarm og minneverdighet.

Med en spilletid på snaue elleve minutter har ‘Andre Bølge’ ingen tid til overs for fyllstoff, og det finner du heller ikke på noen av utgivelsens tre låter. «Riddernes Undergang» setter umiddelbart ut i en speedmetallisk spurt; en kort og eksplosiv affære som oser aldri så lite av landsmennene i Deathhammer. Deretter skrur bandet tempoet ned på «Hevnerens Ed», men mater i tillegg på med mengder av episke riff, melodier og drodlende sologitarer. «(Som en) Cherokee» gløtter avslutningsvis tilbake på bandets tidligste materiale, og er i all sin punkete enkelhet et fengende slag i trynet på tampen av utgivelsen.

Det musikalske grunnlaget til Ingen Nåde er i det store og det hele temmelig avhengighetsskapende. Det må likevel sies at vokalen er i overkant røff, i den forstand at gevinsten den vinner på sin lidenskapelige entusiasme balanseres ut av en gjennomgående surhet. Dette er ikke nødvendigvis så uvanlig innenfor fartsmetallisk undergrunns-klassisisme, men det kommer nok uansett til å hindre enkelte i å få maks utbytte av EP-en. For folk som setter pris på band som virkelig klarer å fange metallens klassiske essens, er Ingen Nådes ‘Andre Bølge’ dog høyt anbefalt.

Skrevet av Fredrik Schjerve

Vulture Lord – Total Blasphemic Desecration

Det kolombiske selskapet Masters of Kaos Productions åpnet nettopp forhåndssalget av den nye Vulture Lord-samleskiva ‘Total Blasphemic Desecration’. Selv om jeg personlig synes selskapet virker fullstendig blottet for god smak og kuratorisk evne, må jeg innrømme at ‘Total Blasphemic Desecration’ er et både godt og nødvendig påfunn fra deres side. Skiva inneholder nemlig låtene «Awakening the Warhorde» og «The Rite of Satan» fra Vulture Lords ‘Blasphemy’-EP fra 2006; en utgivelse som for øyeblikket er tilnærmet umulig å spore opp på nett. I tillegg til disse (som definitivt er hovedgrunnen til å skaffe seg plata) får vi singelen «Stillborn Messiah» fra den utsøkte ‘Desecration Rites’ fra 2021, samt tre låter fra debutskiva ‘Profane Prayer’ fra 2003. Hvorfor selskapet satte sammen denne samleskiva i stedet for å bare gi ut ‘Blasphemy’ på nytt er et mysterium for meg, men ganske forventet dersom man fra før er kjent med selskapets uforståelige og sporadiske virksomhet. Vulture Lord er dog et fantastisk band, så sjekk ut utgivelsen uansett.

Skrevet av Fredrik Schjerve

Makrostrukturell evaluering: Ukas plater

Uburen – Usurp the Throne

Uburen er et viking/svartmetallband fra Sandnes som i all hemmelighet har opparbeidet seg en seriøs lytterskare over sine hittil fire skiver. Trioen har i alle fall vært meg fullstendig ukjent frem til i dag, til tross for at Spotify kan attestere at bandet har over syv tusen månedlige lyttere. Dette betyr at bandet har høyere lyttertall enn band som Sarke og Khold, to betydelige navn innenfor norsk ekstremmetall. Hvordan dette kan ha gått meg hus forbi er og forblir et mysterium. Enten er Metallurgi-redaksjonen noen uoppmerksomme døgenikter uten fungerende sidesyn, eller så har Uburen klart å skape seg et publikum uten å benytte seg av industriens mer velprøvde taktikker.

Hvilket av disse to alternativene som stemmer skal jeg ikke forsøke å komme frem til nå; det er nemlig en omtale av bandets nyeste skive ‘Usurp the Throne’ som står på agendaen. Som nevnt er Uburen nytt bekjentskap for meg, så jeg kommer ikke til å kunne vurdere skiva i lys av tidligere utgivelser. Det jeg derimot kan gjøre, er å vurdere musikken i lys av skivas konsept – et konsept som på mange måter kan sies å være den viktigste grunnen til å sjekke ut ‘Usurp the Throne’.

Platas konsept er nemlig både dyptgripende og interessant. ‘Usurp the Throne’ omhandler menneskeartens kamp mot en hyklersk gud; en gud som nyter å manipulere menneskeskjebner til egen forlystelse. Menneskets historie fremstilles som en «elv av blod», hvor synder går i arv fra generasjon til generasjon, som en uutslettelig inngravering på slektstreets stamme. Den eneste måten å hente menneskene frem fra under tyngden av sin egen historie, er å utslette verden gjennom den apokalyptiske hendelsen Ragnarök, for deretter å gjenreise den. Låttekstene fordyper seg i ulike aspekter ved dette konseptet, og er generelt en glede å ta innover seg over skivas spilletid. Men en skive lever og dør selvfølgelig ikke på sitt konsept alene, og et hvert godt konsept krever en effektiv musikalsk motpart for å virkelig skinne.

Og det er på den musikalske fronten av Uburens ‘Usurp the Throne’ støter på sine største utfordringer. Bandets tilnærming til viking/svartmetall er en kraftfull og krigersk en, fylt til randen av Immortals sverd-fektende ekstremitet. Det er derimot ikke bandets grunnleggende uttrykk som stikker kjepper i hjulene på ‘Usurp the Throne’, men heller hvordan uttrykket blir presentert gjennom skivas produksjon. Produksjonen på skiva – som forresten er utført av bandet selv – er nemlig såpass hul og fjern på samme tid at dynamikken som kunne pustet liv i skivas konsept fullstendig uteblir.

Låtkonstruksjoner som «When the River Breaks», «Defiance towards Futility» og «Bring forth Ragnarok» kunne vært tårnende bragder i bandets resymé dersom produksjonen hadde matchet låtenes prestasjoner. Dessverre er produksjonen preget av dominerende bassfrekvenser, anonyme og distanserte gitarer og vokal som er tørr nok til å virke som at de ikke har mottatt behandling i etterkant av opptak. Dette gjør at skiva surrer og går i bakgrunnen av lytterens bevissthet, uten å kreve oppmerksomheten i den grad en god svartmetallskive i Immortalsk format burde. ‘Usurp the Thone’ har mengder av fete riff, stormende sekvenser, samt et konsept av de sjeldne å by på. Derfor er det trist å måtte meddele at disse kvalitetene på mange måter overskygges av den labre produksjonens sløvende effekt. Jeg kan anbefale Uburens nyeste skive til blodfans av viking/svartmetall, men nykomlinger til uttrykket vil trolig slite med å komme under huden på skiva som følge av miksen.

Skrevet av Fredrik Schjerve

Hüsmänsköst – Uhøytidelig Jule-EP

Ute nå via Husmanskost Records (eget plateselskap)

Det er februar, julenekene har for lengst blitt fortært av grådig kjøttmeis og dompap, og grantrærne står og flasser sine brune barnåler ned på stuegulvene til nasjonens lateste innbyggere. Likevel ser Metallurgi først nå sitt snitt til å skjenke en omtale til Hüsmänsköst sin uhøytidelige jule-EP, som ble sluppet på strømmetjenestene 1. juledag. Bedre sent enn aldri, sies det.

Fra spøk til alvor: Det er synd at vi ikke har rukket å dekke denne utgivelsen tidligere. Hüsmänskösts tradisjonelle grindcore er tross alt en sjeldenhet å oppdrive i det norske metallmiljøet, og det at bandet i tillegg er temmelig kompetente leverandører av nevnte uttrykk gjør lite for å lette på skamfølelsen. Det eneste vi kan gjøre for å forsøke å rette opp i denne urettferdigheten, er å forsøke vårt beste med å overbevise norske lyttere om at nettopp det de trenger å høre i februar, er en grindcore-jule-EP med låter som handler om å selge kroppen sin på Kiwi og å bruke julelys som kukforlenger.

Så kjære, norske lyttere: Jeg anbefaler dere alle sammen å vie seks og et halvt minutt av deres liv til en rutsjetur ned den bratte akebakken som løper gjennom Hüsmänsköst sin nyeste EP. Riffene river og røsker, som en rødkinnet guttevalp i det han frigjør kveldens hardeste pakker fra gavepapirets nådeløse tyranni. Trommene smadrer som en gjeng hylende barn i det de kondemnerer mammas pepperkakehus, og vokalisten brøler som en rødneset bestefar rett før han dunker ned dram nummer 16 og 17. ‘Uhøytidelig Jule-EP’ er en forrykende, heidundrendes grindcore-fest, og det en fest so er over før hovmesteren har rukket å bagge tidenes baddie på NRK1. Hüsmänsköst er et av Norges djerveste grindcore-band, og det vises selv på en uhøytidelig og knapp liten sak som denne EP-en. Ta deg en lytt!

Skrevet av Fredrik Schjerve

Forhatt – Solvigd

Jeg vet heller lite om svartmetallmiljøet som tydeligvis regjerer i Bodø by, men Forhatts nyeste utgivelse ‘Solvigd’ gjør meg sikrere i min antakelse om at det produserer noe av den mest spinnville svartmetallen her til lands. Herfra kommer nemlig også det ganske så gamle prosjektet Skaur, som i 2021 slapp den usedvanlig komplekse og tungt fordøyelige plata ‘Reis te Haelvete’, der det endog er en vokal som knapt kan overgås når det gjelder intensitet.

Og det er ingen ringere enn Skaur som bidrar med vokal på denne EP’en av Forhatt. Det vil si at det hyles og skrikes noe voldsomt over disse tre låtene, og prestasjonen er ikke et grann mindre fascinerende enn det den var på ‘Reis te Haelvete’. Om det ikke var nok, ligger også de andre elementene på ‘Solvigd’ tett opp mot Skaurs uttrykk, og mye tyder på at slektskapet mellom disse to prosjektene er tettere enn hva en enkel vokalistvisitt skulle tilsi.

Det betyr at et beundringsverdig gitararbeid ligger til grunn her, der ideene blir utrolig mange og interessante av at utgivelsen bærer preg av å være tilnærmet gjennomskrevet og repetisjonsløst. Gitarene ligger stort sett i lysere registre og minner som Skaurs gitarer mye om amerikanske Krallice, og får av eminent trommespill god hjelp til å komme seg gjennom utrettelige komposisjoner og konstante skifter og vendinger.

På tross av at dette gjør komposisjonene ganske retningsløse, er dette ordentlig prisverdig, og gitararbeidet på ‘Solvigd’ er skikkelig imponerende fordi kvaliteten på idéene i seg selv er så høy. Særlig de første minuttene på førstelåta «Forhatt» er et herlig og intenst stykke musikk, og andrelåta «Mariann» byr på sin side på noen av EP’ens sterkeste folketonale nikk. «Eld og Blod» har også en særdeles sterk introduksjon, og denne låta ender opp som min store favoritt i det den viser en litt annen side av prosjektet med de mer storslåtte partiene mot slutten som introduserer både fele og korvokal. Med det blir det meste på ‘Solvigd’ et beundringsverdig stykke arbeid, selv om jeg synes det hadde vært enda bedre om låtstrukturene fremsto litt mer meningsfulle.

Skrevet av Alexander Lange

Jaggu – Rites for the Damned

Jaggu er en power-trio bestående av norske og britiske medlemmer som i 2018 samlet seg rundt sin felles kjærlighet for alt som er tungt. Bandet slapp i 2019 debut-skiva ‘Revenantian’, hvilket knyttet slagkraftig psykedelisk stoner/doom opp mot et konsept sentrert rundt japansk folklore. Debuten høstet lovord fra bl.a Metal Hammer Portugal, og den påfølgende, enkeltstående singelen «The Pit» høstet således lovord fra undertegnede da den ble sluppet i 2020. Nå er bandet endelig aktuelle med ny utgivelse; en mørksinnet men varsomt håpefull skive ved navn ‘Rites for the Damned’.

Jaggu spiller definitivt metall for skjeggete menn. Bandets progressive stoner/sludge klarer på en og samme tid å fremstå som ruskete, sjuskete OG røddig og vel-frisert – som en svett og fæl tømmerhogger med et skjegg trimmet til perfeksjon. ‘Rites for the Damned’ er fylt med instrumentalpartier som truer med å vokse og spre seg til skiva er fullstendig gjengrodd, men bandet jobber tappert med å trimme ned den ukontrollerte veksten ved hjelp av skarpkantede riff og fengende gjengvokal. Sånn sett kan Jaggu på sin nye skive sies å være en slags fargerik og blomstrende motpart til Rongeur, en duo som virkelig burde vurdere å forme en live-allianse det kommende året – spesielt med tanke på at begge holder til i Oslo.

Et annet band som må nevnes når Jaggus lydbilde diskuteres, er Mastodon. Det virker som at samtlige av bandets medlemmer har hentet inspirasjon fra det legendariske amerikanske bandet i utformingen av sine respektive instrumentstemmer, om det så gjelder «Nona»s tumlende Brann Dailor-brekk, eller Brent Hinds/Troy Sanders-dynamikken til «Mario» og «Asbear». ‘Rites for the Damned’s åtte låter inkluderer også flust med seksjoner som kan knyttes opp til spesifikke perioder i Mastodons platehistorikk, hvilket gjør det mulig å hevde at Oslo-bandet kanskje sniker seg i overkant tett opptil kvartettens åndsverk.

Men å avskrive Jaggu på dette grunnlaget ville vært en stor feil. ‘Rites for the Damned’ er nemlig fullstendig tettpakket med sterke ideer og nydelig instrumentalspill, samtidig som enkelte øyeblikk peker i en retning som på sikt kan frakte bandet lenger unna sine inspirasjonskilder. Da tenker jeg ikke på åpningslåta «Carnage», som med sin svingende rytmikk og psykedeliske utsvevelser minner svært om Mastodons periode fra ‘Blood Mountain’ til ‘Crack the Skye’. Men allerede på andrelåta og singelen «Earth Murder» finner vi grunn til å anse Jaggu som en enestående kreativ kraft. «Earth Murder» er en direkte, knusende og fengende hardcore/sludge-låt som – til tross for at den gjerne kunne vært enda mer kompakt og eksplosiv – står ut som en av januars største låt-suksesser.

‘Rites for the Damned’ er en perfekt skive å slentre rundt og fortape seg i, samtidig som den mangler fokuset og de virkelig store ideene som kunne gjort den til en definerende skive for bandet. Jaggus instrumentalspill kan beskrives med adjektiver som «rikt», «innhyllende», «levende», «organisk» og «forunderlig», og er også den viktigste grunnen til at jeg har kost meg med skiva så mye som jeg har. Samtidig savner jeg den presisjonen i formuleringen av tydelige ideer som man finner på «Earth Murder» ellers på skiva, selv om låter som «Electric Blood» og «Enthralled» inneholder øyeblikk som stikker seg ut og former minneverdige landemerker over flere lyttinger.

Blant skivas høydepunkter finner vi låter som «Earth Murder», «Mindgap», «Electric Blood» og «Marching Stride». Avslutningslåta «God to be through» er også en glede å overvære; et kreativt utbrudd av ‘Leviathan’-inspirert, hyperaktiv sludge. Jaggu har levert en innhyllende og beundringsverdig lytteopplevelse på sin andreskive, og det eneste som mangler nå, er at bandet finner sitt eget, enestående synspunkt på den psykedeliske stoner/sludgen. ‘Rites for the Damned’ har uansett potensialet til å treffe hardt og bredt blant norske lyttere, spesielt om du er fan de nevnte bandene Rongeur og Mastodon.

Skrevet av Fredrik Schjerve

Winterwar – Wizard of the North

Winterwar er et anonymt enmannsprosjekt (sannsynligvis) som kombinerer melodisk dødsmetall med tradmetall av episk snitt. Prosjektet slapp debutskiva ‘Wizard of the North’ i desember 2022; en skive som så mange andre gikk tapt grunnet bloggens intensive arbeid med årets listeposter. Metallurgi er dog sitt selverklærte samfunnsoppdrag bevisst, og disker derfor opp en (u)lovlig sen omtale nå i begynnelsen av februar.

På sine sosiale medier omtaler prosjektet seg som et melo-death/thrash-prosjekt, men for min egen del fremstår den tunge riffinga som fyller ‘Wizard of the North’ som mer heavy metal-beslektet enn thrash-beslektet. Man kan definitivt spore frem et øyeblikk eller to på skiva hvor melo-death/thrash-merkelappen gir mening (som på de byksende d-beat-seksjonene på «Longships at Sea», men de triumferende ledegitarene og fantasy/viking-aspektet gjør at skiva føyer seg lettere inn blant de rustningskledte trad-legioner. Se for deg en blanding av Fenris Vrede og Amon Amarth, ikledt et vognlass med gitarharmonier og noe mer beskjedne produksjonsverdier.

«Arrival» ledsager oss inn i Winterwars debutskive via en kort instrumentalsnutt, før tittelsporet kløyver lytterens skalle med sin ornamenterte viking-øks. ‘Wizard of the North’ befinner seg stort sett i et riff-tungt og enkelt melo-death-format, men spriter også opp soundet via tilleggsinstrumenter og låne-elementer fra andre undersjangere. Disse elementene fungerer ikke alltid så godt, som eksemplifisert via skivas to svakeste låter «The Cursed Skies» og «Blackened Lake». Førstnevnte svertes av den anonyme gjestevokalen, som med sin yndige og forsiktige fremtoning krasjer fullstendig med den brutale, episke tematikken som låtteksten kommuniserer. «Blackened Lake» er på sin side en lavmælt og jam-preget låt, hvis uelegante solospill og livløse trommespill legger en seriøs demper på lytteopplevelsen.

Heldigvis tar ting seg opp på skivas andre halvdel. Låter som singelen «Echoes from the Winter» og «Jörmungandr Rises» lener seg i større grad på den tunge og robuste riffinga enn skivas første halvdel – et element som kan sies å være Winterwars sterkeste på sin debutskive. «Longships at Sea» forlyster deretter med melankolske harmonier og velfungerende leads, før andresingelen «Axe Ablaze» øker det musikalske tempoet og aktivitetsnivået med god effekt. Winterwar er åpenbart et amatørprosjekt i oppstartsfasen, men det finnes flust av øyeblikk på ‘Wizard of the North’ som kan gi grobunn for videreutvikling. I følge prosjektets Instagram-konto er ny musikk allerede underveis, så vi trenger trolig ikke vente lenge for å se om Winterwar evner å svare på disse forventningene.

Skrevet av Fredrik Schjerve

Ånder – Nattehimmelens fortellinger

‘Nattehimmelens fortellinger’ er andreplata til svartmetallprosjektet Ånder, og også den andre plata prosjektet slapp i fjor etter at ‘Love, Death and Void’ ble sluppet i oktober. Denne andreskiva er en aldri så liten vandring mellom ganske forskjellige svartmetalluttrykk, der et ganske klart utgangspunkt i de mer atmosfæriske sidene av sjangeren munner ut i en ganske variert opplevelse.

Fra før av fikk vi høre den syv minutter lange singelen «Forkledd i nattens farger, ivaretatt av tapte masker», som kanskje er det nærmeste man kommer et slags sammensurium av alt som skjer på ‘Nattehimmelens fortellinger’. Denne låta har også en noe variabel kvalitet, der det suggererende, tåkete og atmosfæriske midtpartiet blir det klare høydepunktet mellom introduksjonen og avslutningen som begge preges av ganske krøkkete og surt pianospill.

Deler som ligner det nevnte, flotte midtpartiet preger i stor grad de to første sporene på plata, tittellåta og «Min sjel river løs i evigheten», som jeg synes er blant platas sterkeste ledd. Det samme kan sies om «Kulde skjærer i hennes øyne», som nærmest hypnotiserer med sine uhåndgripelige virvelvindsgitarer. Et annet atmosfærisk og vellykket grep finnes videre i den tre minutter lange interluden «Tomrommets kall», der jeg synes Ånder treffer svært godt med rolig korvokal og en nydelig gitarmelodi.

Platas andre halvdel er en litt annen, og også en litt dårligere, affære enn den første. Det åpner riktignok ganske ålreit med «Ferden langs stjerne» og coverversjonen av Lifelovers post-punk-flørt «Sweet Illness of Mine». Deretter synes jeg imidlertid Ånder går på en aldri så liten smell, der jeg synes prosjektet roter det til på coveret av Burzum-klassikeren «Dunkelheit» med overraskende utight spill til tider og en ganske så begredelig synth. «Eventyret om stjernene» redder det deretter litt igjen med et nikk tilbake til de sterke, atmosfæriske partiene i platas første halvdel, men med en heller svak og kjedelig ambient-avslutning på seks minutter etterpå, blir det imidlertid klart at platas siste ledd ikke fortoner seg som helt vellykket. Dermed blir ‘Nattehimmelens fortellinger’ en noe blandet og rotete opplevelse. På sitt beste synes jeg imidlertid Ånder mestrer den atmosfæriske svartmetallen godt.

Skrevet av Alexander Lange

Grabstein – Grabstein

Alle fordommer om at Grabstein er nok et anonymt og kjedelig svartmetallprosjekt på Bandcamp slås ihjel med en gang beaten på «Verbeuge dich vor Luzifer», første låt på prosjektets første demo, melder seg. Her får vi nemlig smake på en freidig miks mellom svartmetall og post-punk, der Grabstein lykkes svært godt med å svøpe det ordentlig fengende hovedtemaet inn i mørke stemninger av både gotisk og svartmetallsk art.

Rent stilistisk synes jeg dermed Grabstein har kommet langt, og det er snakk om en sjangermessig eksperimentering jeg synes ender opp både dristig og vellykket. Dette videreføres inn i «Der Geist im Nordturm», der en vesentlig saktere beat og depressiv gitarmelodi tar over stafettpinnen fra den sterke introduksjonen. Også her kommer Grabstein godt ut, særlig når noen elektriske doom-gitarer supplerer etter hvert, men låtlengden synes jeg ikke helt rettferdiggjøres av at noen litt enkle melodier repeteres vel mye.

Heller ikke avslutningslåta «Domus mea domus orationis vocabitur» synes jeg når helt opp til «Verbeuge dich vor Luzifer». Låta åpner riktignok sterkt med det kanskje aller mest post-punkske temaet på hele demoen, men låta svekkes noe av litt surt og rart pianospill og en chugge-del midt i jeg ikke synes Grabstein kommer så godt ut av. Men det legger ikke lokk på at mye fungerer på ‘Grabstein’, og at disse låtene kommuniserer en stilmessig dristighet som fascinerer meg. Dermed blir det ganske enkelt å anbefale en liten kikk på dette kvarteret.

Skrevet av Alexander Lange

Metallurgiske funn: Ukas favoritt

Djevel – Naa skrider natten sort

Djevels forrige plate ‘Tanker Som Rir Natten’ var et av fjorårets store høydepunkter innenfor norsk svartmetall. Den stakk av med intet mindre enn en Spellemannspris i kategorien «Metall», og her endte den opp på en 13. plass på vår liste over fjorårets beste norske metallplater. Med sin dunkle, langstrukne og atmosfæriske svartmetall, sin poetiske presentasjon og noen enorme høydepunkter særlig i første ledd av skiva, sto Djevel i mine ører her for en prisverdig revitalisering av mange av den norske svartmetallens grunntrekk. For å si det sånn: ‘Tanker Som Rir Natten’ er for preget av den norske svartmetallens fremskritt på snart tretti år, både når det gjelder låtskriving og produksjon, til at den kunne blitt gitt ut på 1990-tallet. Men uten å la entusiasmen ta helt overhånd, frister det likevel litt å si noe sånt som at mye av materialet som fantes her føles som mat for svartmetallklassikeren vi aldri fikk – om plata ikke bare bør kalles en moderne norsk svartmetallklassiker, naturligvis.

Bare halvannet år etterpå sitter vi altså nå med ‘Naa skrider natten sort’, som i ordets rette forstand kan kalles en oppfølger da denne plata tydeligvis er andre del av en såkalt Natt-trilogi. Med det er det heller ingen stor overraskelse at den også ligner mye på ‘Tanker Som Rir Natten’. Det gjelder både den visuelle og tekstlige presentasjonen og lyduttrykket, der de eneste tydelige forskjellene er et bandlogo-skifte, litt kortere låttitler (om det er et poeng…) og en produksjon som fremstår hakket romsligere og rundere i kantene enn den vi fikk i forrige omgang. Så utgår en kort, akustisk interlude til fordel for mer variasjon i lengden på låtene.

I den forstand kan man sikkert raskt tenke seg til at ‘Naa skrider natten sort’ i all hovedsak forbedrer og raffinerer. Det er noe som i mine øyne også utvilsomt stemmer, selv om jeg synes at høydepunkter så store som for eksempel «Maanen skal være mine øine, den skinnende stierne mine ben, og her skal jeg vandre til evig tid», som vel er å regne som et slags magnum opus for Djevel, mangler. Kvaliteten er imidlertid jevnere enn den var på ‘Tanker Som Rir Natten’, og noe av det jeg er aller mest imponert over her er hvordan Djevel klarer å utnytte en hel time med spilletid såpass godt. ‘Naa skrider natten sort’ fremstår like disiplinert som den er ekspansiv og dristig i formen. Selv om jeg synes Djevel nesten mister grepet mot slutten med «Afgrundsferd», som jeg synes har et ganske uinspirert og nærmest irriterende hovedtema i andre halvdel, henter bandet seg voldsomt godt inn igjen med den eksplosive avslutningslåta «Her Visner Hver En Krans».

‘Naa skrider natten sort’ er med andre ord en svært god helhetsopplevelse, og det virker som at Djevel også har lagt inn en ganske aktiv arbeidsinnsats for å sørge for at det nettopp blir slik. Best demonstreres dette kanskje i platas åpningsstrekk. Dette sparker Djevel uanfektet i gang med den storslåtte og hele 13 minutter lange, traskende og melankolske «Naar Taaken Tetner», før lytteren kompenseres for tålmodigheten med den forrykende fem-minutteren «Kronet Av En Væpnet Haand», som med imponerende trommespill og strålende melodier blir som et gufs tilbake til 90-tallets aggresjon i moderne drakt.

Tittellåta drar deretter ned tempoene noen hakk og leverer et nærmest Burzumsk håndverk når det gjelder atmosfære, og deretter kommer det jeg synes ender opp som platas store, overraskende høydepunkt: «Mitt Tempel Av Stierner Og Brennende Maaner». For mens gitarist Ciekals’ mørke, forheksende clean-vokal ellers stort sett spiller annenfiolin bak bassist Kvitrims skrikevokal på komposisjonene, skyves den i forgrunnen her og står for en svært minneverdig prestasjon. Det virker simpelthen som lytteren plutselig har funnet et gudsforlatt kappell i Djevels store skogslandskap, og at et prestegjenferd står og synger gråtende på en falleferdig prekestol. Det minner mye om tilsvarende grep polske Batushka har gjort i sin musikk, og er med et svært sterkt hovedtema i bunn et herlig friskt pust i produksjonen på ‘Naa skrider natten sort’.

Når jeg da også vet at Djevel er i stand til å levere slike friske pust, kunne jeg ønsket meg litt flere av dem. Et annet eksempel finner man i de krystallklare og nesten perkussive akustiske gitarene som ligger over tåken av vrenggitarer i refrenget på «Daudens dimme natt» (som for øvrig står for et helt vidunderlig angrep av Grieg-aktig melodihåndverk til å begynne med). Men ellers holder Djevel seg ganske trygt innenfor et ganske klart definert uttrykk som ligner mye på det vi har hørt tidligere. Det fungerer, som du sikkert har skjønt, i utgangspunktet usedvanlig godt, men jeg tror bandet kunne skrudd opp eventyrlysten et hakk med stor suksess.

Så kan vi heldigvis også i stor grad nøye oss med det vi har fått, og vel så det. Jeg tror uansett man knapt kunne bedt om mer fra Djevel på dette punktet i bandets karriere, og denne plata er et virkelig, virkelig sterkt og effektivt stykke atmosfærisk stykke svartmetall. Kvaliteten på riffene og melodiene er gjennomgående høye, musikerprestasjonene er på topp, og Djevel sørger i det hele tatt for en time som holder seg svært interessant hele veien. Så kan vi glede oss stort til siste del av trilogien denne plata er en del av.

Skrevet av Alexander Lange