Mikrostrukturell evaluering: Ukas singler




Ihsahn – «Contorted Monuments»

Ute nå via Candlelight Records

«Contorted Monuments» er et av låtene fra den kommende, lille EP’en ‘Fascination Street Sessions’. Dette er et prosjekt Ihsahn, som ellers er kjent som frontfigur, gitarist og vokalist i Emperor, har kokt opp sammen med den svenske produsentguruen Jens Bogren, og lanseres den 24. mars.

Ut fra denne låta å dømme er det lite oppsiktsvekkende Ihsahn-materiale vi har i vente. Låta opererer med en hårfin og velfungerende balansegang mellom Ihsahns hardere og mer ekstremmetallske sider og de mer rocka og lette tendensene som i større grad har vært til stede siden ‘Das Seelenbrechen’ kom ut i 2013. Det ukompliserte hovedriffet holder oppe et fint momentum når det stadig popper inn, og noen stilige innslag av synth gir låta et ekstra lag av mørke de gir clean-gitarmelodien fin drahjelp. Om clean-vokalpartiet blir noe tannløst og trekker litt ned, vil jeg si at dette er en solid nok prestasjon fra Ihsahn – om han så slår meg som litt vel lite eventyrlysten.

Skrevet av Alexander Lange


Atena – «Subway Anthem» 

Ute nå via Indie Recordings

Norges ledende metalcore-crew Atena er i ferd med å gire opp. Nøyaktig hva de girer opp til har vi ikke blitt gitt beskjed om ennå, men det er temmelig nærliggende å anta at en skive er på vei. «Slip Away» fra november var en eksplosiv men intim singel som er gjennomsyret av kommersielle kvaliteter – på mange måter en av bandets mest appellerende enkeltstående låter for min egen del. «Subway Anthem» mangler kanskje litt av det ubestridelige hit-potensialet som preget forgjengeren, men dette betyr ikke at låta er noe annet enn nok en effektiv kruttsalve fra Oslo-kvartetten.

Det er langt mykere teksturer som venter oss i det vi trykker «play» på «Subway Anthem» enn hos forgjengeren, men låtas melankolske åpning faser fort over i bandets velkjente, tårnende metalcore. Som med mye annen kommersiell -core musikk på 20-tallet kan man ikke unngå å få assosiasjoner til Bring Me the Horizon, hvor perioden fra ‘Sempiternal’ og utover melder seg som en betydelig påvirkning på Atenas tyngre øyeblikk. Likevel er ikke bandet noen tro kopi av de engelske gigantene, men peprer sin nye singel med små detaljer og låtskriver-triks som springer ut av bandets egne metalcore-visjon. For min egen troner «Slip Away» fortsatt høyest av de to singlene, men «Subway Anthem» er en bunnsolid låt som uten tvil kommer til å bli tatt godt imot av både fans og nye beundrere.

Skrevet av Fredrik Schjerve


Tulus – «Snømyrkre»

Ute nå via Soulseller Records

Slippet av Tulus sin nye skive ‘Fandens Kall’ er rett rundt hjørnet, og basert på de nye singlene er det liten grunn til å forvente noen storstilte skifter i hverken låtskriving eller uttrykk. Tulus har funnet sin gren på det metalliske slektstreet, og virker meget komfortable med å levere tette og drivende black’n’roll-perler fra sin hardt-tilkjempede og velfortjente posisjon i det norske metall-hierarkiet. 

Bandets nye singel «Snømyrkre» er en drøyt to minutter-lang eksplosjon av velkjente Tulus-ismer. Drivende riff og vandrende bass støttes oppunder av staute tromme-grooves, og over det hele resiterer «Blodstrup» sin kones dystre poesi med mengder av overbevisning og karisma. «Snømyrkre» oppleves litt som å få en tettpakket snøball midt i fleisen; en frisk og freidig eksplosjon av energi i forkant av ‘Fandens Kall’.

Skrevet av Fredrik Schjerve


Maktkamp – «Tastaturkriger»

Usignert, ute på strømmetjenester

Etter et særs begivenhetsrikt 2022, der Maktkamp slapp sin eminente debutplate ‘I Affekt’ (som for øvrig fikk en 11. plass på vår liste over fjorårets beste norske metallplater) og også rakk å stå for en betydelig konsertvirksomhet, er bandet allerede klare med den nye plata ‘Caps Lock Woke Rock’ i april. Låta «Tastaturkriger» er første, brennhete smakebit.

For å si det med en gang: Mye tyder på at Maktkamp vet å treffe de riktige nervene hos lytterne sine. «Tastaturkriger» leverer mye av det jeg likte så utrolig godt med fjorårets plate; det melodiske gitarhooket er ganske så uimotståelig, refrenget ligeså, og punkånden sitter godt i låtteksten. ‘Caps Lock Woke Rock’ skal visstnok peke i en litt mer rocke-orientert retning enn ‘I Affekt’, og selv om denne låta svinger og råkker som bare det, synes jeg den også etterlater seg et spørsmål om Maktkamp sånn sett evner å fornye seg i nevneverdig grad på den nye plata. Om noen kanskje vil innvende at bandet fortsatt ligner litt vel på mye på sin åpenbare inspirasjonskilde Kvelertak, synes jeg med andre ord det blir spennende å se om de kanskje ender opp med å ligne litt vel mye på seg selv. Men det gjør uansett ikke «Tastaturkriger» noe mindre underholdende. Den må du bare høre.

Skrevet av Alexander


Blodkarsk – «Hælv Geit, Hælv Mainj»

Usignerte, ute nå på div. strømmetjenester

Blodkarsk imponerte Metallurgi-redaksjonen med utgivelsen av fjorårets debutskive ‘Rotvelt’. Bandets melodiske men rifftunge svartmetall gjorde inntrykk til tross for noe spinkle produksjonsverdier, og unngikk så vidt å havne på topp 50-lista vår over årets beste norske utgivelser. Nå er Trønder-bandet straks aktuelle med andreskiva ‘Jarpi’, og i den anledning kan vi godte oss med splittert nytt materiale i form av singelen «Hælv Geit, Hælv Mainj». 

Blodkarsk sin nye singel springer åpenbart ut av låt-hvelvet til det samme bandet som gav ut ‘Rotvelt’ i fjor. Bølger av dramatiske moll-akkorder skyller ut av høyttaleren, innpakket i en varm og dump produksjonsjobb som etterlater plenty av plass for bassen å boltre seg i. For min egen del er «Hælv Geit, Hælv Main» et tydelig steg fremover for bandet, og singelen gir meg desto mer utbytte enn det meste av materialet vi fikk servert på debutskiva. Spesielt verdt å nevne er det melodiske brekket som lyser opp låtas bro, og det fabelaktige riffet som bygger opp under låtas jagende vers.

Skrevet av Fredrik Schjerve

Mikrostrukturell evaluering: Ukas singler

Uburen – «Defiance Towards Futility»

Ute via Dusktone

Det rogalandske svartmetallbandet Uburen slipper sin fjerde fullengder, ‘Usurp the Throne’, om noen dager, og den nye singelen «Defiance Towards Futility» utgjør her femtesporet. Låta består av ubestridelig, klassisk svartmetallhåndverk med skarpe, iskalde kanter, der en utrettelig trommegroove bereder grunnen for lange, standhaftige akkordrekker.

Med et litt roligere refrengparti evner Uburen å tilføre en dynamikk i låta, som likevel kan fremstå litt ensformig med sine lange versstrekk. Med to solide singler fra før blir det imidlertid spennende å høre ‘Usurp the Throne’ på vei inn i helga, og alt tyder på at det blir en plate som særlig vil kunne falle i smak hos de svartmetallhodene av oss som for eksempel har hatt glede av Immortals materiale tidligere.

Skrevet av Alexander Lange


Stargazer – «Can You Conceive It»

Ute nå via Mighty Music

Umiskjennelig, melodisk hardråkk med en og annen Iron Maiden-tendens bakt inn er oppskriften når trondheimsbandet Stargazer ruller ut sin tredje singel fra sin kommende plate. «Can You Conceive It» skal være åpningslåta på fullengderen ‘Life Will Never Be the Same’ når den lander i starten av mars måned, og er på alle måter en habil prestasjon innenfor det mer klassiske og ukompliserte metallsporet.

Corny MGP-tendenser blir kanskje litt vel tydelige i refrenget, men ellers er melodiene sterke, og ikke minst leveres en kul gitarsolo som krydder. Underholdende, melodisk metall av 80-tallsskolen er halvannen måned unna, med andre ord.

Skrevet av Alexander Lange


Tulus – «Isråk»

Ute nå via Soulseller Records

Det smått sagnomsuste svartmetallbandet Tulus annonserte nylig skive nummer syv, ‘Fandens Kall’, med slippdatoen 17. februar. I den forbindelse har de spilt inn en dokumentar om innspillingsprosessen og lagt den ut på Youtube; en film som byr på interessant innsikt i hvordan bandet har operert gjennom årenes løp. Det som mest av alt virker å kjennetegne bandets innspillingsprosess for meg etter å ha sett dokumentaren er en fullstendig mangel på overtenking, samt en lojalitet til live-innspilling som er ganske enestående med tanke på den høy-teknologiske tiden vi lever i.

Det drivende black’n’roll-riffet som åpner «Isråk» levner ingen tvil om at de samme hodene som står bak Khold også står bak Tulus. Låtas tilnærming til både groove og riffkunst er lett gjenkjennelig fra førstnevntes bunnsolide ‘Svartsyn’ fra i fjor, og når også låttekstene til begge bandene produseres av samme person (Hilde Nymoen) – ja da er det klart det kan bli vanskelig å skille de to bandene fra hverandre til tider. Likevel er det forskjeller å spore mellom de to; spesielt virker Tulus å ha et mer løssluppent og jam-aktig preg enn Khold. Dette gir seg til kjenne på «Isråk» gjennom broens svansende grooves og tilsynelatende improviserte solospill. «Isråk» er nok en solid låt fra de befarne svartmetall-veteranene i Tulus, om så litt etter boka til å komme så tett på Kholds ‘Svartsyn’.

Skrevet av Fredrik Schjerve


Slegest – «Forløysning og Rus»

Ute nå via Dark Essence Records

Om du mot formodning husker min omtale av Slegests forrige singel, «Innsikt», vil du kanskje anta at jeg også synes denne nye singelen er en smule platt på tross av et kult black’n’roll-uttrykk i bunn. Men ikke bare synes jeg «Forløysning og Rus» er bedre, men den løfter også førstesingelen ved at den får meg til å forstå bedre hva Slegest er inne på med musikken sin.

«Forløysning og Rus» er en fantastisk groovy låt, nærmest dansbar, men er samtidig omsvøpt av et mørke som gjør den til et herlig stykke metallhåndverk. Riffarbeidet er herlig, låta bygger seg opp fint på tross av å ligge trygt i den samme grooven hele veien gjennom, og ikke minst er vokalen strålende utført og dyster. Med ett ble forventningene til plata som slippes på fredag skrudd opp.

Skrevet av Alexander Lange


66crusher – «Descent»

Ute nå via Gymnocal Industries

Vestlandsbandet 66crusher er tilbake med en ny singel fra sin kommende skive ‘Limbo’, og i denne omgang er det snakk om en langt mer singelverdig sak enn forgjengeren. Der førstesingelen «Distrust» slanget seg gjennom åtte minutter med profesjonell men noe avmålt progressiv metall, er «Descent» en kompakt og eksplosiv kombinasjon av progressiv metall og thrash som går direkte for lytterens strupe.

I min omtale av «Distrust» så jeg meg nødt til å dra frem vokalist Jarle Olsvoll sin Bent Fjellestad-aktige røst og melodiske teft. Denne teften er enda kvassere på bandets nye singel, men i denne omgang konkurrerer Olsvoll med et band som også sitter med noe av betydning på hjertet. «Descent» er et godt eksempel på hvordan låtskriving og tekniske ferdigheter kan tjene et felles mål, og resultatet er en låt som i større grad fanger meg en forgjengeren. Den brutale repetisjonen av åpningstemaet som avslutter låta er spesielt fet, og det er dermed ingen tvil om at 66crusher har hevet forventningene til sin nye skive med andresingelen «Descent». 

Skrevet av Fredrik Schjerve


Jaggu – «Mindgap»

Usignerte, ute nå på div. strømmetjenester

Rett før de flippet kalenderbladet over til 2023 gav Oslo-bandet Jaggu ut en ordentlig kruttønne av en sludge/hardcore-låt kalt «Earth Murder». Singelen var den første forsmaken på bandets nye skive ‘Rites for the Damned’, og sist fredag fikk vi nok et hint om innholdet på skiva i form av andresingelen «Mindgap». På «Mindgap» beveger Jaggu seg tilbake i retning sin Mastodonske, enkeltstående singel fra 2020 «The Pit», samtidig som deres egen identitet paradoksalt nok begynner å komme tydeligere frem.

«Mindgap» er en låt som kontinuerlige kaster subtile finter i lytterens retning.  Bandets form for stoner/sludge er formskiftende og fargerik som oljesøl i vann, og resultatet er at «Mindgap» føles ut som en langt mer omfattende og variert reise enn spilletiden på fire og et halvt minutt strengt tatt burde tillate. Det virker trygt å anslå at bandet er inspirert av Mastodons tonespråk rundt ‘Crack the Skye’/’Blood Mountain’-perioden, hvilket gjør seg spesielt tydelig i det flotte instrumentalspillet som preger låtas andre halvdel. For min egen del klarer ikke «Mindgap» sin smidige sverddans å rivalisere «Earth Murder»s heseblesende kanonild, men det sier mer om kvaliteten på sistnevnte enn kvaliteten på førstnevnte. Det meste tyder på at Jaggu er klar for å ta steget til et nytt nivå på sin kommende skive, og Metallurgi-redaksjonen vil ha sitt å si om dette når ‘Rites for the Damned’ slippes 27. januar. 

Skrevet av Fredrik Schjerve

Bizarrekult – «Den Tapte Krigen»

Ute nå via Season of Mist

Nå er det kun et par uker til slippet av Bizarrekults etterlengtede andreskive ‘Den Tapte Krigen’. Siste smakebiten i forkant av slippet kommer i form av singel og tittelspor «Den Tapte Krigen», som gjør ære på prosjektets mål om å kombinere «den filosofiske dybden til de Sibirske sletter og den Norske naturens majestetiske prakt» – om så på en litt annen måte enn tidligere. Låtas utgangspunkt er en temmelig rendyrket post-svartmetallisk base, hvorover den russisk-tekstlige vokalen gir musikken et alvorstynget, tragisk skjær. Den melankolske doom-atmosfæren som brer seg utover låtas avslutning er et flott touch, og alt i alt synes jeg «Den Tapte Krigen» er en effektiv og emosjonsladet opplevelse. 

Skrevet av Fredrik Schjerve

Metallurgiske Funn: Ukas Favoritt




Blodhemn – Sverger Hemn

Ute nå via Dark Essence Records

Det kan sies at definisjonen av hva som er norsk svartmetall er under konstant redefinering. Fra vår rolle i å sette rammeverket for sjangeren på 90-tallet har det gjennomsnittlige uttrykket praktisert av norsk band nemlig forandret seg fra år til år, så det blir sjelden rett å bruke denne perioden som et sammenlikningsobjekt for produksjonen i senere år. Grovt sett kan man si at 2000-tallets brutale, symfoniske vinkling gradvis har beveget seg i en mer organisk retning igjen, samtidig som elementer fra tungrock og thrash har fått større påvirkning på musikken. Blodhemn er kun ett av mange band som benytter seg fritt av disse elementene, om de så innehar en besk råskap som skiller dem fra mengden. På deres nye skive ‘Sverger Hemn’ utvider mesterhjernen bak prosjektet «Invisus» dog rammeverket for prosjektet betydelig, med et større fokus på åpne landskaper og bittersøtt melodikk enn tidligere.

Førsteinntrykket vil dog være et helt annet når man trykker «spill» på åpningslåt og singel «Fraa Djupet…». Låta er et eksempel på Blodhemn i fullt svartmetall-modus: skåldende, frenetisk og tordnende, om melodisk. Selv det mer atmosfæriske strekket mot slutten av låta klarer ikke å unngå å svi bort ørehårene til lytteren, mye takket være den intense og støyende produksjonen. Deretter gjør blackthrashen sitt inntog på «Vil Livet av Deg», et kort og riff-bombardement som når fartsmetalliske tempoer på sitt mest elleville. Andresingelen «Velg din Gift» er en tilsvarende kort og heseblesende affære – en brennende vindtunnel fylt med drivende black’n’roll og huggende thrash.

Rundt midtpunktet av skiva begynner «Invisus» sine mer ekspansive ideer å komme til uttrykk. «Bomb Bergen» utgjør, som følge av sin mer avmålte fremtoning, allerede et slags skifte i skivas operasjonsmodus, men det er høydepunktet «Farvel Feioey» som blåser dørene av den uttrykks-messige bunkeren. Luftige gitarfraser svever på en vind av blastbeats, «Invisus» hyler med sin sedvanlige, hemningsløse lidenskap, og resultatet er en storslått og emosjonell tilnærming til Blodhemns mer avstraffende svartmetall. Denne utviklingen når sitt logiske endepunkt i «Tid», en nydelig sentimental svartmetall-låt toppet med et overraskende og affekterende, rensunget refreng. 

Denne svingningen mellom blodtørstig ekstremmetall og mer melodiøse strekk kunne fort gitt nakkesleng hvis det ikke var for den generelt rødglødende produksjonen. Det eneste strekket som går litt for langt i så henseende er «Opp or Lemmen» inn i «Velg din Gift». Den feststemte black’n’rollen til sistnevnte oppleves litt som et slag i trynet etter førstnevnte, ettersom «Opp or Lemmen» med sin stadig eskalerende, emosjonelle ensporethet føles mer ut som en avslutning på skiva. Utenom denne skavanken i storstrukturen er det lite å trekke poeng for på ‘Sverger Hemn’, en fremragende svartmetallskive som balanserer mellom nådeløs ekstremitet og emosjonell potens på slående vis. 

Skrevet av Fredrik Schjerve

Makrostrukturell Evaluering: Ukas Plater




Vreid – Wild North West

REVIEW: Vreid – Wild North West | Tuonela Magazine
Ute nå via Season of Mist.

‘Wild North West’ er et vaskeekte prosjekt; når sognametal-fedrene i Vreid nå har lansert sitt niende(!) album, får vi ikke bare servert åtte lydspor, men også en film som visualiserer tematikken for plata. I sentrum står her karakteren K. og det lokale Lyster Sanatorium på Harastølen, og Vreids ganske så varierte tilnærming til black’n’roll får akkompagnere den gufne atmosfæren som ligger over det hele. Den ambisiøse presentasjonen taler åpenbart til fordel for ‘Wild North West’, som for øvrig er et godt, om enn noe trygt og delvis litt uslipt, musikalsk håndverk.

Åpningsstrekket på plata er utvilsomt en sterk side ved utgivelsen, og vi får med en gang servert et av de desidert beste låtene når tittellåta får sette det hele i gang. Kult orgelspill baner vei for en bunnsolid rekke med riff, og låta kan også skilte med en sterk avslutning som tynger atmosfæren litt og får inn et sterkt, melodisk element. På «Wolves at Sea» får man videre høre Vreid på sitt mest svartmetallske og kanskje sitt aller beste, og den flyter også godt inn i «The Morning Red», der intensiteten skrus ned noen hakk og ren vokal introduseres som et avbrekk til skrikevokalen.

Denne låta er i utgangspunktet nokså god og gjør seg svært godt i albumsammenhengen, men skuffer også litt når vokalen egentlig ligger litt surt og slapt til i lydbildet. Forsøket på litt klassisk, mørk crooning er med andre ord ikke spesielt sterkt her. Litt merkelige og halvveis godt gjennomførte valg knyttet til vokalen synes jeg dessverre også finnes på «Into the Mountains», der jeg ikke synes bruken av lyse barnestemmer treffer spesielt godt og også blir en småsur affære ørene mine ikke trives så godt med. Det går imidlertid langt bedre på den litt overraskende rockelåten «Dazed and Reduced», der akkordspill som kunne vært oppdrevet av Enslaveds Ivar Bjørnson suppleres av Ghost-aktige vokalmelodier før skrikevokalen sørger for et solid driv i andre halvdel av låta.

For å gå tilbake igjen til «Into the Mountains», som tar stafettpinnen videre fra «Dazed and Reduced», er det dessverre flere ting enn vokalen som gjør at jeg synes denne blir et av albumets svakere låter. Riffene i bånn er beintøffe, men implementeringen av synthen mot slutten, som for øvrig faktisk spilles av den avdøde Windir-frontmannen Valfar, synes jeg rett og slett ikke er spesielt heldig, og føles rett og slett litt påklistret uten at det egentlig tilføyer låta spesielt mye kvalitet. Vreid henter seg modig opp igjen i den progressive, ambisiøse og kolossale ti-minutteren «Shadowland», som runder av plata på flott vis med en solid oppbygging og platas mektigste riff.

Så er det heller ikke slik at dette imponerer meg hinsides all forventning heller, og jeg synes nok ‘Wild North West’ mangler de virkelig positive overraskelsene. Det meste hever seg over middelmådigheten, men uten å nå de helt store høydene heller. Ta «Shadows of Aurora» for eksempel, som for så vidt er en god moderne tolkning av 80-tallets thrash-uttrykk, men der riffene også fremstår en smule uinspirerte i seg selv. Likevel er ‘Wild North West’ absolutt en god plate, og prosjektet det er tilføyer utvilsomt noe verdifullt både til den norske metallscenen og Vreids diskografi.

Skrevet av Alexander Lange



Nattverd – Vandring 

Ute nå via Osmose Productions

Bergens Nattverd har over tre full-lengdere og en EP strukket seg etter et sound som blander det beste Skandinavia har å by på hva gjelder melodisk svartmetall. Windirs «Sognametall» er det mest naturlige sammenlikningsobjektet fra norsk sokkel, men det er kanskje spesielt finnenes svartekunster som er lettest å spore i Nattverds melankolske gitarvev. På ‘Vandring’ viser bandet dog en vilje til å trå lenger ut i villmarken på leting etter en egen signatur, og innslagene av rå og utemmet kraft man finner spredt rundt på plata er et sikkert tegn på gjennombruddet er innenfor rekkevidde. 

Enkelte av sporene på ‘Vandring’ argumenterer faktisk lidenskapelig for at gjennombruddet allerede ha kommet. «Martyrer av Kristus» er en brutal, direkte og riff-sentrisk svartmetall-spurt som presenterer en ny og utrolig tilfredsstillende side ved bandet – en side som videreutvikles på den tilsvarende eksplosive «I Moerket Slumrer Ravnen». Platas eneste singel, «Naar Taaken Fortaerer Alt», kombinerer Sargeists yrende gitarer med en bro bestående av affekterende kammerinstrumentering i form av piano og strykere. Jeg lener meg selvfølgelig på en utslitt klisjé når jeg sier at låta som følge har et filmatisk preg, men kombinert med albumcoverets grå og trykkende atmosfære oppstår det noe unektelig rått, poetisk og vakkert. 

Trommis «Anti-Christian» er ikke redd for å tilføre musikken en tyngde som er ukarakteristisk for klassisk svartmetall. På «Naar Taaken Fortaerer Alt» bryter han ut i en serie med trommebrekk som er så kraftfulle at jordspruten står, og på «Martyrer av Kristus» peiser han på gjennom en utømmelig bank av ekstremmetall-trommeteknikker, før bandet setter punktum via en apokalyptisk D-beat-seksjon. Generelt sett er mange av platas høydepunkter knyttet til Nattverds stadig intensiverende råskap, selv om de mer omfattende sporene som åpner og avslutter plata demonstrerer at bandet også er i stand til å male videre landskaper med mesterlige strøk. 

Nattverds ‘Vandring’ er nok et sterkt bidrag til en norsk svartmetallkultur som blir mindre ensrettet og klassifiserbar for hvert år som går. Gruppens regntunge, brutale men likeså poetiske svartmetall mangler paralleller i den skandinaviske scenen, og bidrar til å jevne ut kampen for melodisk svartmetall-relevans som Sverige og Finland lenge har dominert uten å møte nevneverdig motstand. Det viktigste av alt er nok likevel at ‘Vandring’ er et fantastisk stykke album-musikk; en rik og oppslukende opplevelse som er sterkere enn sine bestanddeler, og som etter utallige gjennomlyttinger fortsatt skyller over deg med uforminsket kraft. Anbefales for både nysgjerrige uvitende og iherdige svartmetallfans.

Skrevet av Fredrik Schjerve


Fenris Vrede – Viking

Usignert, ute på strømmetjenester.

Fenris Vrede er et forholdsvis nytt band som før lanseringen av ‘Viking’ kunne vise til fjorårets ‘Ragnarok’. Selv om det bare er ett år mellom disse to utgivelsene, er den nyeste en vesentlig mer polert utgivelse produksjonsmessig enn den forrige, og viderefører og videreutvikler også bandets spennende lek innenfor diverse undersjangre av metall. Her krysses grensene mellom folkemusikkinspirert death metal a la Amon Amarth og melodisk svartmetall a la In Vain og Borknagar, og det hele glaseres med et ytterligere preg av melodisk death metal og metalcore.

Og det er i det melodiske aspektet Fenris Vrede har sine sterkeste kort. ‘Viking’ åpner bra med «Torden» og «Utgard», der tunge gitarriff stadig suppleres av melodiske gallopper i gitarspillet. Fenris Vrede evner her å demonstrere en god evne til å bygge opp og utnytte virkelig gode og ganske fengende refrengtemaer som sikkert ikke er helt ny kost i sjangeren, men som like fullt gjør jobben.

Disse to låtene setter også i stor grad tonen for dette ganske korte albumet, og egentlig blir det bare bedre og bedre. Da tenker jeg særlig på avslutningsstrekket som først åpner med tittellåta, der seige, flotte og tidvis råtøffe gitararpeggioer legges over et fantastisk groovy og tungt breakdown-tema som ligger gjennom for hele låta. «Balders Død» synes jeg er platas desiderte høydepunkt med et melodisk tema i refrengene som virkelig treffer blink, og på avslutningen «Dødsriket» får man servert et virkelig fengende, tøft hook.  

I forlengelse av all denne skryten ligger også en erkjennelse av at ‘Viking’ også er en smule ensformig – rundt alle de flotte melodiene ligger låtstrukturer som er ganske like og konvensjonelle hele veien gjennom, og sånn sett er det også det gode gitararbeidet som i aller høyeste grad bærer kvaliteten til utgivelsen. Men unntak fra denne kritikken finnes også, særlig i midten; «Iduns Epler» er et fantastisk friskt pust som byr på deilige, blues-aktige gitarer under den standhaftige, mørke growlingen, og «Fisketur» vil jeg påstå er av en litt mer dynamisk art enn resten når det gjelder låtstruktur. ‘Viking’ vil jeg dermed si er en svært god og ikke minst ganske lett fordøyelig plate med mye uforløst potensiale – jeg håper den litt lengre og hakket mer varierte Fenris Vrede-plata ikke er så alt for langt unna!

Skrevet av Alexander Lange



Vardok Nalt – Minner Dekket av Tåke

Usignert, ute nå på bandets Bandcamp

Osterøy-væring og hyppig objekt i Metallurgis skriverier Vardok Nalt har etter en ytterst produktiv oppstartsfase kommet ut med en vaskeekte full-lengder: ‘Minner Dekket av Tåke’. Til tross for utgivelsen av en EP ved navn ‘Ikke Vær Redd for å Falle’ i 2020 er dette vår første mulighet til å virkelig synke inn i enmanns-svartmetallbandets univers – et univers fylt av indre demoner, omsluttende mørke og svakt, ulmende håp. 

Plata er tydelig fordelt på en A-side og en B-side, begge introdusert via hvert sitt lydmalende preludium. «Skogens Skald», som har fått æren av å heve sceneteppet, er et bombastisk og cello-drevet stykke orkestrering som synes å konkurrere med Game of Thrones-komponist Ramin Djawadi om de innbringende komponistjobbene hos de største strømmetjenestene. Det andre mellomspillet, «Til Valhall Vi Danser», vekker også assosiasjoner til moderne populærkultur; i dette tilfellet en (høyst imaginær) svartmetall-kult i Rockstars gedigne Red Dead Redemption. Låtene som fyller platas resterende 35 minutter består derimot av støyete og digital svartmetall med korroderende atmosfære og dystre, folketonale melodier, et sound som etter kun seks måneder allerede kan ansees å være en Vardok Nalt-signatur. 

Ettersom jeg har fulgt artisten siden oppstarten sent i 2020 har jeg fått gleden av å se hvordan han gradvis har peilet seg inn på det som har blitt hans karakteristiske uttrykksform. Grunnvollen til Vardok Nalt er en kvelende kullos av støyete svartmetall, men hans hemmelige våpen er et talent for å utvinne sylskarpe melodier fra selv de enkleste skala-fragmenter. Evnen de korrumperte Ennio Morricone-gitarene hans har til å grave seg inn i hjernebarken er unektelig, og han utnytter dette til dets fulle potensial ved å bygge store, hypnotiserende og romslige strukturer rundt dem. 

Dette grunnprinsippet trår i effekt på samtlige av låtene på ‘Minner Dekket av Tåke’, men rammeverket og materialet er forskjellig nok til å forhindre at plata oppleves som monoton. Singlene «Månekvaden» og «Rosedansen» har tidligere høstet lovord fra undertegnede på bloggen, og de har ikke mistet noe av sin potente, apokalyptiske energi i sin nye kontekst. Tvert i mot gagnes de av å være deler av en råsterk A-side, som krones av det som jeg personlig mener er Vardok Nalts beste låt til nå, «I Vinternatten». B-siden på sin side presenterer noe av Vardoks mest tradisjonelle svartmetall-materiale per dags dato, fylt til randen av skingrende mollakkorder og flerrende skrik. «Vi Skal Aldri Sees Igjen» brenner med en utemmet og intens glød, og «Piruetterende Kaos Bak en Lukket Dør» har en flott progresjon passende nok toppet av en piruetterende ledegitar, men til tross for sine respektive styrker når de ikke helt de samme høydene som ‘Minner Dekket av Tåke’s definerende første halvdel.

Da jeg hørte Vardok Nalts første låter sist høst var han kun én blant mange aspirerende enmanns-musikere i landet, relativt vanskelig å skille ut i mengden. I senere måneder har det blitt tydelig at han bærer på en kreativ ild av betydelig intensitet, og på ‘Minner Dekket av Tåke’ har han brukt denne ilden til å forme en konsis og fengslende opplevelse etter egen visjon. I etterkant av slippet har han sluppet ytterligere to låter, så foreløpig ser jeg ingen tegn til at heten begynner å dabbe av. Sjekk gjerne ut den desperate selvrenselsen «A Wasted Life» eller det forfriskende, anti-fascistiske kampropet «Bury Me Up on the Mountain»; men aller viktigst er det å sjekke ut ‘Minner Dekket av Tåke’, Vardok Nalts potente og personlige album-debut.

Skrevet av Fredrik Schjerve

Mikrostrukturell Evaluering: Ukas singler




Vreid – «Into the Mountains»

Ute nå via Season of Mist

For et hvilket som helst annet svartmetall-band med røtter i uttrykkets tidlige utviklingsforløp i Norge ville låt-tittelen «Into the Mountains» pekt i retning den evinnelige fetisheringen av barskog, fullmåner og naturkrefter som har blitt en av sjangerens typiske kjennetegn. Til forskjell har Vreid i løpet av sin omfattende karriere vist stor interesse for reelle hendelser – om så det er snakk om nazistenes okkupasjon av moderlandet, en temmelig grusom henrettelsesmetode fra vikingtiden, eller som på deres kommende ‘Wild North West’, den avskyelige historien til en av Norges såkalte «psykiatriske institusjoner», Harastølen.

Hvorvidt Vreid har valgt å fortelle historien til denne institusjonen via et kronologisk plott eller enkeltstående vignetter får vi ikke svar på før plata slippes neste uke, men på «Into the Mountains» kan man i alle fall anta at det dreier seg om en pasients desperate flukt fra sykehuset inn i fjellheimen. Mediet Sogndals-musikantene har valgt til å støtte opp rundt dette dramaet er en rimelig streit og presis miks av melodisk rock og tilbakeholden svartmetall, halv-sungede refrenger og en avsluttende elektronisk groove som fikk meg til å lure på om ikke Prins Thomas hadde sneket seg inn i studioet under en av bandets innspillingspauser. 

Om man ser på musikkens fortellende egenskaper så beskriver «Into the Woods» utviklingsforløpet fra energisk flukt til beseiret resignasjon på flott vis, hvilket lover godt for ‘Wild North West’ og dets status som konseptplate. Om man ser på låta som et stykke egenstående musikk er det derimot et par ting man kan plukke på; den rensungede koringen på refrengene er ustødig og lite overbevisende, og overgangen fra låtas vers/refreng-syklus til den doom-berørte, elektroniske avslutningen føles noe usammenhengende. Dette er ikke nok til å stikke kjepper i hjula for min egen del, og spesielt de klatrende og vevende ledegitarene på refrengene er et moment som ender opp med å definere singelen i mine øyne. 

Med fire singler ute er det bare én ting som gjenstår for gutta i Vreid, og det er å slippe den fulle opplevelsen som er ‘Wild North West’ løs på befolkningen. Uansett hvordan plata viser seg å være kvalitetsmessig er det ingen tvil om at den er en av de større begivenhetene innen norsk metall i 2021, så her er det bare å sette av 30. April og gjøre seg klar for både filmatisk og musikalsk filleristing. Vreid fortsetter å utvide bandets musikalske og tematiske univers på «Into the Woods».

Skrevet av Fredrik Schjerve

Ildfar – «Lyset I Skumringen«

Ute nå via Northern Silence Productions.

Vi har fått nok en smakebit fra det kommende albumet til Ildfar, ‘Som vinden farer vil’: «Lyset I Skumringen». Ildfar er et prosjekt som går helt tilbake til den norske svartmetallens storhetstid på 1990-tallet, noe som for så vidt også kom til uttrykk med den forrige singelen, «The Last Dawn», der klassiske svartmetallelementer ble håndtert på usedvanlig sterkt vis. Mye tyder rett og slett på at vi står overfor et album som kan bevise at et album av høy kvalitet ikke trenger å innebære store nyvinninger, all den tid man har en god forståelse for råmaterialet i bunn.

Med det fremstår også «Lyset I Skumringen» som en ganske klassisk svartmetallåt. Men Ildfar bruker litt andre verktøy enn på den ganske raske og voldsomme «The Last Dawn», og har kokt opp en låt som har flere melodiske folk-elementer og sånn sett minner mye om Ulvers klassiker ‘Bergtatt’ og mye av Agallochs materiale. Komposisjonen baserer seg først og fremst på flotte, sterke melodier, og på tross av at den ene spilles av en akustisk gitar som nok dominerer vel mye, klarer Ildfar å variere intensiteten og bygge opp låta på en måte som gjør at helheten føles ganske kompakt og dynamisk samtidig. Anbefales!

Skrevet av Alexander Lange

Mikrostrukturell Evaluering: Ukas singler




Vreid – «Spikes of God»

Ute nå via Seasons of Mist

Der mange andre band stirret måpende inn i håpløsheten og roet ned virksomheten i korona-året 2020 gjorde Vreid det stikk motsatte og høynet aktiviteten og ambisjonsnivået sitt betraktelig. Konsert-streaminger fra Kvåle-familiens gård på Sognefjellet, album- og filminnspilling, ølbrygging – Sogndalsbandet har virkelig utforsket de mulighetene som gjenstår for et band i et ellers nedstengt musikalsk samfunn. Nå er det kun en knapp måned til slippet av den sammensatte album/film-opplevelsen ‘Wild North West’, og i forbindelse med dette har Vreid sluppet platas tredje singel ‘Spikes of God’. 

‘Wild North West’ bygger som kjent på norsk historie sentrert rundt det nå nedlagte sanatoriet Harastølen i Sogn, og platas femte kapittel retter søkelyset mot institusjonens kanskje mest makabre behandlingsmetode, nemlig lobotomien. Låta setter seg inn i pasientenes grufulle skjebne på empatisk vis, og musikkens hovedstrømninger matcher tematikken med et virvlende, lettere psykedelisk og brutalt uttrykk. Bassen vandrer like ustanselig som tankene til tekstens protagonist, og små knutepunkter av rytmisk gitar skaper en spenning som oser tjukt ut av hodetelefon og høyttaler. Mest effektiv av alle virkemidlene Vreid bruker for å fortelle om den avskyelige prosessen er de voldsomme blaffene av dissonante og orgel-liknende teksturer som avslutter låta. Disse får meg til å tenke på de siste intense bølgene av kognisjon som måtte fare gjennom pasientens sinn idet den ødeleggende nåla entrer frontallappen, og fungerer som en påminnelse om at lobotomi var en ytterst reell grusomhet innenfor norsk psykiatri på store deler av 1900-tallet. «Spikes of God» klarer på ypperlig vis å gjøre meg interessert i historien plata prøver å fortelle, og er dermed et utmerket inngangspunkt for lyttere som er nysgjerrige på hva Vreid har brukt det siste året på å koke i hop. Anbefales!

Skrevet av Fredrik Schjerve

Årabrot – Hailstones for Rain / Hallucinational

Video/Single Premiere: ÅRABROT "Hailstones For Rain / The Moon Is Dead"  (Part II) | FrontView Magazine
Ute nå via Pelagic Records.

Årabrot slipper omsider sitt album ‘Norwegian Gothic’ nå på fredag, og da er det naturligvis på sin plass å omtale de to siste singlene som varmer opp til denne: «Hailstones for Rain» og «Hallucinational». Her er det på den ene siden snakk om den kanskje mest rendyrkede rockelåten vi har fått presentert i påvente av ‘Norwegian Gothic’, mens vi med «Hallucinational» får servert en filmatisk, drømmende og vokaldrevet låt som beveger seg i grenselandet mellom ambient-landskap og powerballadenes rike. Begge kommer også med musikkvideoer, der videoen til førstnevnte endog følger opp til videoen til «Kinks of the Heart».

I begge tilfeller er det snakk om utmerkede låter. Grooven i «Hailstones for Rain» kan muligens fremstå litt tacky i utgangspunktet, men det er før Kevin Nernes i kjent stil maler med ugudelig, gotisk pensel over lydbildet og med guffen vokaltone og høye orgeltoner gir låta fantastisk ubehagelige vibber. Låtas store styrke ligger nok imidlertid i at den utvikler det suggererende hovedtempoet mot en mer kaotisk avslutning, der nye lag med gitar og innfasingen av Karin Parks vokal gjør det hele hakket mer spennende. Park får imidlertid skinne i «Hallucinational», der man får en svært god – og etterlengtet, vil jeg påstå – prestasjon servert, da med en låttekst trukket ut av egne drømmelandskap. Björk møter Weyes Blood i det en krystallklar røst ligger over den lavmælte, men fyldige ambienten som går fra det nakne og mørke til å bli fargelagt av ‘Twin Peaks’-aktige strykersamples og uimotståelig slide-bluesgitar. Aner jeg en albumavslutning?

Skrevet av Alexander Lange

Nattverd – «Naar Taaken Fortaerer Alt»

Ute nå via Osmose Productions

Bergensbandet Nattverd har siden 90-tallet ligget og ulmet i det skjulte, en potensiell kraft innenfor norsk, melodisk svartmetall som aldri ble satt til livs. Det var i alle fall tilfellet frem til 2017, i hvilket år bandet slapp den stormfulle og erkesvarte debuten ‘Vi Vet Gud Er En Løgner’. Plutselig lå forholdene til rette for Nattverd, og i årene som fulgte har de ekspandert til en fullverdig line-up til bruk i live-settinger, samt påbegynt en utgivelses-trilogi som fullbyrdes i 2021 med slippet av tredjeplata ‘Vandring’. I likhet med de to foregående kapitlene ‘Skuggen’ og ‘Skuggdom’ dreier det seg om en form for melodisk svartmetall som ikke ofrer alt av tyngde og raaskap på de sødmefylte melodiers alter. 

Der bandets tidligere utgivelser har balansert den melodiske svartmetallens vidstrakte panoramaer med harde og forankrende riff, lener balansen seg overveldende mot førstnevnte på «Naar Taaken Fortaerer Alt». Strømmer av sammenvevde gitarspor baner vei til lysninger fylt av piano og strykere, og det hele er innpakket i en organisk og innbydende produksjon som faller dumpt som nysnø over lytteren. Til tross for dette post-aktige, cinematiske skjæret neglisjeres ikke voldsomheten i Nattverds uttrykk – spesielt trommene og vokalen bidrar til å beholde forbindelsen til andrebølgens forbitrede og iskalde lender. I likhet med albumcoveret er musikken innhyllet i nedslåtte og bekjempede gråtoner, men på samme tid er det en storslagenhet og en framdrift tilstede som sørger for at reisen gjennom vinterlandskapet ikke blir unødvendig avkortet, men heller fortsetter til siste dråpe av styrke er fortært. Første singel fra ‘Vandring’ er et imponerende stykke melodisk svartmetall, og gjør meg meget spent på resten av skiva som slippes 30. April. 

Skrevet av Fredrik Schjerve

Superlynx – Laws of Nature

Superlynx Reveal New Single And Video From Upcoming Album. | Dark Essence  Records
Ute nå via Dark Essence Records.

Den østlandske stonerdoom-trioen Superlynx har sluppet sin tredje singel opp mot lanseringen av det kommende albumet ‘Electric Temple’: «Laws of Nature». Etter den nokså korte, men gode smakebiten «Apocalypse» er de nå tilbake med en litt lenger komposisjon, der bandet demonstrerer sin evne til å bygge tålmodig gjennom psykedeliske og tunge temaer som slippes mer og mer løs.

Mens det for meg ofte har vært Pia Isaksens som har vært Superlynx‘ desidert største styrke, evner det instrumentale virkelig å skinne på «Laws of Nature». Gitarene og trommene har sammen stålkontroll på intensitetsbølgene i låta, der vi etter hvert får servert noen strålende gitar-leads og dynamisk trommespill. At prikken over i’en settes med doble basspedaler er også en kul overraskelse. Alt dette komplementerer Isaksens steinansiktvokal utmerket, som i denne låta er i et ganske monotont hjørne og dermed ikke trer like kraftfullt frem som den ellers ofte gjør – uten at dette egentlig er noe stort problem.

Skrevet av Alexander Lange

Mikrostrukturell evaluering: Ukas singler




Vreid – «The Morning Red«

Ute nå via Season of Mist.

Veteranene i Vreid har sluppet et nytt kapittel fra deres kommende fullengder ‘Wild North West’: «The Morning Red». Som ved slippet av tittellåta får vi nok en gang servert en video fra det audiovisuelle prosjektet denne plata er, og denne gangen er opptakene fra et forlatt sanatorium i Sognefjorden bandet har brukt som et kreativt senter under pandemien. Passende nok ble denne bygningen i sin tid brukt for å beskytte befolkningen mot smittsomme sykdommer.

Låta er definitivt noe av det mer lavmælte og rolige jeg har hørt fra Vreid. «The Morning Red» er utvilsomt en metall-låt som springer ut av bandets velkjente black’n’roll-stil, men lener seg i all hovedsak på et dystert, melodisk og saktegående hovedtema og tålmodig oppbygging. Hovedtemaet er svøpt inn i et mørke og livnærer seg gjennom lyse, løse og iskalde gitarstrenger, og sånn sett kan man spore svartmetallrøttene, men det som samtidig er et mer rock-befengt gitararbeid gjør «The Morning Red» til noe som minner meg en del om mye av det mer progga solo-arbeidet til Emperor-frontmann Ihsahn.

Dessverre sliter imidlertid «The Morning Red» med å imponere meg nevneverdig, noe som særlig knytter seg til det jeg synes er en ganske slapp og småsur clean-vokal i versene som i det hele tatt blir litt vel seige og repetative. Temaet mellom dem er imidlertid tatt fra øverste Vreid-hylle, og når bandet lar verstemaet utvikle seg til et litt mer hissig outro-parti blir det også litt bedre. Likevel blir det hele litt langt og repeterende, og det når aldri de høydene man har på følelsen av at Vreid byr opp til med tålmodigheten de insisterer på i første halvdel av låta. Sånn sett står tittellåta igjen som den beste smakebiten på den kommende fullengderen – så er ikke «The Morning Red» noe verre enn at den kan fungere nevneverdig bedre i en større sammenheng enn i singelformat.

Skrevet av Alexander Lange



Skaur – «Nordland og Ned»

Ute nå via Darker than Black Records

Skaurs nordnorske svartmetall er et unikum innen det norske, og mest sannsynlig det internasjonale ekstremmetall-markedet. De to platene som har blitt utgitt etter at det tidligere enmanns-prosjektet ble utvidet til et fullverdig band har vært fylt av melodisk, ekspansiv og rastløs svartmetall, kronet med vokal-fremførelser som kan sies å bryte alle barrierer hva gjelder intensitet og hemningsløshet. «Nordland og Ned», andresingelen fra den kommende tredjeskiva ‘Reis te Haelvete’ hever utrolig nok rastløsheten og intensiteten til enda høyere nivåer, en 11-minutters bråtebrann der lytterens forstand er drivstoffet som forbrennes.

«Nordland og Ned» er som en stormende sjø som er foreviget på sitt mest kaotiske. ‘Memoria Vetusta’-aktige, melodiske gitarer raser inn i hverandre og veves sammen, og «NordMann» står på toppen av klippen og skriker ut i stormen med sine uforlignelige, desperate hyl. Den strukturløse og gjennomkomponerte låtformen vekker flashbacks til Abigors krevende ‘Höllenzwang: Chronicles of Perdition’ fra 2018, og opplevelsen er tilsvarende utmattende og oppslukende. Følelsen av at Skaur har tatt et klimaks og forlenget det til 11 minutter melder seg titt og ofte gjennom lytteprosessen, men samtidig når man etterhvert et slags tilvenningspunkt hvor man kan begynne å skimte de dynamiske konturene som gjemmer seg under urolighetene på overflaten.

Om jeg skal være ærlig, stiller jeg meg etter utallige lytt fremdeles litt uforstående til «Nordmann»s visjon på «Nordland og Ned». Låta er full av fantastiske øyeblikk og vendinger, men den lineære og ikke-repeterende strukturen gjør det nesten umulig å ta alt innover seg. Når intensiteten konstant topper seg selv når man til slutt også et metningspunkt hvor det hele truer med å omdannes til hvit støy, og dette er en grenseovergang Skaur stadig vekk tripper rundt på «Nordland og Ned». Jeg velger likevel å reservere meg fra å avlegge en endelig dom, ettersom låta er en del av en større reise via ‘Reis te Haelvete’, og fordi jeg har respekt for folk som våger å eksperimentere med de ytterste ekstremene av sitt eget sound. «Nordland og Ned» er verdt å sjekke ut om du har sansen for svartmetall-uttrykk som grenser til det avant-gardistiske, eller om du er nysgjerrig på hvordan melodisk svartmetall låter med et minimum av formmessige begrensninger.  

Skrevet av Fredrik Schjerve



SvartSol – «Dypfryst Sjel«

Usignert, ute på Bandcamp.

Forrige uke omtalte jeg SvartSols debut-EP ‘Dyrisk Vrede’, som jeg synes var en mer eller mindre solid tolkning av ymse svartmetalluttrykk fra det norske 1990-tallet. Samme uke slapp prosjektet låta «Dypfryst Sjel» som er å anbefale dersom man har sansen for landskapet SvartSol opererer i og kanskje også har lyst på et lite pek i en retning som ikke var så utforsket på ‘Dyrisk Vrede’. Råskapen fra EP’en er godt ivaretatt, sjangertrekkene og riffene er velhåndterte, men denne gangen er et folk-element mer i forgrunnen der gitarene byr på mer melodiske trekk og spoken word-sekvenser sniker seg inn i materien. I forlengelse av det synes jeg «Dypfryst Sjel» kanskje er det sterkeste SvartSol har sluppet til nå.

Skrevet av Alexander Lange



Ene – «Satans Svarte Spor»

Ute nå via Hellstain Productions

Ene er et nytt, anonymt svartmetallband som jumpet ut av internettets eter nå i Mars med en fiks ferdig debutplate og en introduserende singel som lokkemat for de uinnvidde. Grunnet dets voldsomme og plutselige manifestering har vi hos Metallurgi ikke funnet tid til å komme med vår dom over Enes debutskive ‘Lang Kald Natt’ denne uka, men se ikke lengre enn neste torsdag for en heldekkende og dyptgående reportasje. I mellomtida kan vi jo snuse litt på platas singel, en selvsikker og fokusert melodisk svartmetall-perle ved navn «Satans Sorte Spor». 

På bandets Facebook-side blir vi informert om at Ene spiller «True Norwegian Necro Black Metal»; og ja, den lavoppløste produksjonen og den heslige vokal-tåken peker definitivt i retning den norske bølgens formative utgivelser. Man finner dog flere enn bare «Satans Sorte Spor» i snøen rundt Ene, spesielt har gitarlinjene en finsk karakter som kan minne om en krysning mellom Sargeists melodiske mesterlighet og den primitive vinden som suser gjennom sisteplata til Sammas’ Equinox. Dette er selvfølgelig kun pekepinner for den nysgjerrige leser, anmelder selv ønsker å vente til den fulle plata er fortært med å prøve å sette musikken til Ene i en større kontekst. «Satans Sorte Spor» er uansett en fantastisk måte å introdusere et prosjekt på: en hypnotiserende og frostskimrende låt med sterke melodiske holdepunkter og en mettet, mørk atmosfære. 

Skrevet av Fredrik Schjerve

Mikrostrukturell Evaluering: Ukas singler




Trollfest – «Happy Heroes»

Ute nå via Napalm Records

Slippet av Trollefests nye EP ‘Happy Heroes’ nærmer seg med stormskritt, og en snau måned før release-dagen avslører det lystige og evig Oktoberfest-klare bandet selve låta som har gitt utgivelsen sitt navn. Der de øvrige låtene på ‘Happy Heroes’ er covre av metall-vennlige artister som AquaBobby McFerrin og Pharrell Williams (Ut ifra EP-ens tittel kan man vel kjapt tenke seg til hvilken låt av den amerikanske produseren bandet har valgt å covre), er tittelsporet en originallåt som på bandets sedvanlige vis kombinerer oppstemt folk-metal med balkansk instrumentering. 

På «Happy Heroes» skaper Trollfest seg sin helt egen superhelt-liga, som med overmenneskelig styrke, flyve-egenskaper og sterk evne til flerstegs-planlegging forsøker å skape ro og orden i en ellers så kaotisk tilværelse. Dette høres jo flott og nobelt ut, men om du sjekker ut låtas musikkvideo kan du jo selv se hvor mye blod gode gjerninger kan spille. De «Glade Heltene» kan nok med fordel henvises til samme skuff som huser «Güntherman» og andre norske superhelter som utgjør en større fare for samfunnet enn kjeltringene de forsøker å sette i jern. Låta derimot, er en raskt luskende liten kraftpakke med fengende woah-oh-vokaler og MGP-klar saksofon som bør henvises til et kraftig anlegg og nytes med kald øl i kruset. 

Skrevet av Fredrik Schjerve

Vreid – «Wild North West«

Ute nå via Season of Mist.

Vreid er tilbake og har sluppet tittellåta fra sitt kommende, niende album ‘Wild North West’. Ikke nok med det: Dette innebærer også at vi får se første kapittel, en musikkvideo, i en film som ledsager konseptalbumet, der flott norsk natur lagt under vintage-filter og små riper på filmen understreker den litt underlige sjangerblandingen som kommuniseres i tittelen.

Litt uventet for erfarne lyttere er kanskje også den smått merkelige orgel-introen, som ved å vende tilbake tilfører et subtilt progrock-element til låta. Resten av låta preges imidlertid av velkjente, velfungerende Vreid-grep. Bandet drar ordentlig godt i black’n’roll-spaken med et beintøft verstema, og sognametallen får også virkelig skinne i det storslåtte, melodiske temaet som brer seg utover siste halvdel av låta. «Wild North West» er sånn sett ikke like dristig som presentasjonen av den kommende konseptplata, men bør kunne være et varsel om nok en solid Vreid-plate for de som har fulgt bandet de siste årene.

Skrevet av Alexander Lange

Nordjevel – «Fenriir«

Nordjevel | Fenriir - CD - Black Metal | Season of Mist
Ute nå via Season of Mist.

Nordjevel har med vokalist Doedsadmiral i front blitt et slags samlingspunkt for erfarne personligheter innenfor norsk, og egentlig også nordisk, svartmetall. Dagens medlemmer er kjent fra band som Dark Funeral, Zyklon, Myrkskog og Vredehammer, og siden oppstarten i 2015 har prosjektet servert det man nok kan forvente av en slik smeltedigel av folk med høy respekt for sjangeren de opererer i. Den selvtitulerte debuten fra 2015 og oppfølgeren ‘Necrogenesis’ fra 2019 er begge solide svartmetallplater som drar 1990-tallets andregenerasjonsuttrykk trofast videre med litt mer moderne og gjennomtrengelig produksjon enn man hadde den gang.

Bandets nyeste påfunn, låta «Fenriir», som er første (eneste?) singel fra den kommende EP’en med samme navn, bygger, ikke helt uventet, videre på dette soundet. Men så er det også snakk om en høyst solid videreføring. Låta fungerer i to deler, der den første drar lytteren febrilsk gjennom hektiske, tekniske vers, noen litt mer groovy pusterom og et nydelig melodisk parti før tempofølelsen skrus ned et lite hakk rundt treminuttersmerket. Mindre tøft blir det imidlertid ikke med et svært solid riff i bunn som etter hvert, med god hjelp av trommene, bygger opp til et endelig klimaks der gitarene virkelig får utfolde seg. Og sånn sett er det også gitararbeidet som fortsetter å være Nordjevels kanskje største styrke. Så er det nok rimelig å påpeke at bandet fortsatt ikke stikker seg spesielt mye ut og først og fremst fremstår som en stadfestelse av den norske svartmetallens moderne elementære standarder – men lite tyder på at bandet prøver på så mye mer. Rått er det jo uansett.

Skrevet av Alexander Lange

Årabrot – «Kinks of the Heart«

Ute nå via Pelagial Records.

«Kinks of the Heart» tar stafettpinnen videre fra den nådeløst catchy «The Lie» i Årabrots opptakt til lanseringen av fullengderen ‘Norwegian Gothic’ – en storstilt produksjon som involverer et drøss med samarbeidspartnere fra ulike artister i og utenfor metal-scenen. Denne nyeste singelen befinner seg i mange av de samme sporene som «The Lie», der Årabrots mest eksperimentelle sider viker, men der teatralsk vokal, buldrende bass og mørk stemning like fullt gir det en ganske særegen fremtoning. Med «Kinks of the Heart» følger også en video som eksponerer Årabrots inspirasjon fra både skjønnheten og råskapen som ligger i de landlige omgivelsene Nernes og Park bor i til daglig.

Til grunn for «Kinks of the Heart» ligger et bunnsolid hovedtema. Her legges stoner-metallens gitarsound i styggvakker forening med post-punkens mørke og fengende elementer, og Nernes’ vokal legger nærmest et aldri så lite Daughters-preg over versseksjonen før gitarene og cymbalene slår seg løs i inngangen til et storslått, alternativmetallsk refreng. Den av Årabrots styrker som får skinne mest i «Kinks of the Heart» er definitivt den litt gufne stemningen, og dette veier for så vidt fint opp for at hovedriffet begynner å gnage litt av repetisjon allerede når denne tre minutter og 43 sekunder lange låta begynner å nærme seg slutten. Fundamentet er imidlertid sterkt likevel.

Skrevet av Alexander Lange



Inflabitan – «Children of the Damned»

Ute nå via Soulseller Records

På fredag slipper Sigmund Hansen debut-plate med Inflabitan, et prosjekt med så lang historie at det rakk å få med seg de begynnende drønnene av andrebølges-svartmetallen for snart 30 år siden. Som de andre to singlene Hansen har sluppet fra ‘Intrinsic’ minner «Children of the Damned» lite om klassikere fra norges 90-tall, men består heller av en form for spartansk, teknisk thrash ispedd elementer fra svart- og dødsmetall. 

For å få det ut av veien; utenom låt-tittelen er det ingenting på «Children of the Damned» som kan sies å være inspirert av Iron Maiden. Åpningens melankolske, brutte akkorder har en viss forbindelse til Inflabitans røtter i svartmetallen, og denne dystre atmosfæren henger som dis over en blikkstille innsjø gjennom låtas første halvdel, før Hansen og trommis «Aggressor» forstyrrer vannflaten med en heseblesende thrash-gallopp. Resten av låta domineres av en utstrakt riff-sekvens hvor blåtone-fargede leads og skeive, tekniske thrash-motiver ryker i tottene på hverandre, helt til låta gradvis viskes ut av en doom-aktig melodi. «Children of the Damned» demonstrerer enda et par nye og ukjente sider ved Inflabitan, noe som får det til å murre godt i forventnings-muskulaturen i forbindelse med slippet av ‘Intrinsic’. Gå ikke glipp av Metallurgis reportasje fra det indre dypet av Inflabitans debut neste onsdag, og lytt gjerne selv på fredag om du mener dette kan være noe for deg!

Skrevet av Fredrik Schjerve



Octohawk – «Iconoclast»

Ute nå via Crime Records

Etter to plater med blytung stoner-metall under navnet Mammüth har kvintetten fra Drammen utvidet soundet sitt til å inkludere progressive trekk, en oppgradering som tilsynelatende var substansiell nok til å fordre et navneskifte. Octohawk ble navnet, og debuten deres ‘Animist’ slippes 4. juni via norske Crime Records. Progressiv stoner er jo en sjangerbenevnelse som umiddelbart sender tankende i retning Mastodons bakgård, men på sin første singel «Iconoclast» viser Octohawk at de er i stand til å reise egne byggverk med liknende materialer.

Jo, versene på «Iconoclast» har den samme fortumlede og brutale energien til «Spectrelight» fra Georgia-bandets album fra 2011, ‘The Hunter’. Vokalene til Octohawk er også fordelt på flere medlemmer, og minst én av dem er i besittelse av en røst som tidvis er lett å forveksle med Troy Sanders. Til tross for disse likhetene er det også mye som skiller de inspirerte fra inspirasjonskilden. Octohawk holder seg mye nærmere stonerens røtter enn sine astralprojiserende brødre fra USA, og deres bruk av synther og effekter skaper en forbindelse til space-rock som gir dem en viss egenart. For øvrig kan man også skimte det ledige gitarspillet fra KEN Modes ‘Venerable’ i refrengets koda, samt den melankolske rocken til moderne Katatonia i låtas avslutningsminutt, så lydbildet er generelt mer tettpakket enn stoner-klistremerket måtte tilsi. Alt i alt er «Iconoclast» en sterk og fengende låt som ikke nødvendigvis avslører hele spekteret Octohawk har å spille på, hvilket bevarer noe av mystikken og spenningen rundt full-lengderen som slippes i sommer. Anbefales! 

Skrevet av Fredrik Schjerve