Mikrostrukturell evaluering: Ukas singler

Abbath – The Book of Breath

Ute nå via Season of Mist

Abbaths kommende plate ‘Dread Reaver’ er rett rundt hjørnet, og som en siste(?) smakebit får vi servert «The Book of Breath», som kanskje er den mest varierte singelen vi har fått høre fra plata. Låta følger formlene som særlig ble etablert i førstesingelen «Dream Cull», der den tidligere Immortal-frontmannens svartmetallteft kles i en mer eller mindre tradmetallsk drakt med tunge, flotte grooves.

Dette sørger for en ganske jevn og god kvalitet og en kompromissløs energi i låta, og et ess i ermet introduseres når et velfungerende, mørkt og rolig parti får prege midtpartiet. Jeg vil nok imidlertid si at produksjonen gjør «The Book of Breath» en aldri så liten bjørnetjeneste, der man særlig i hovedpartiet får servert såpass mye trøkk og volum at det minner om et skamløst slag i 2000-tallets loudness war – det er imidlertid låtas trøkk som først og fremst preger denne siste opptakten til ‘Dread Reaver’.

Skrevet av Alexander Lange


Confidential – Salvation

Ute nå via Massacre Records

«Salvation» er kanskje den beste singelen fra Confidentials kommende debutplate ‘Devil Inside’. Dette symfoniske metallbandet har aldri imponert stort som følge av originalitet, men serverer på sitt beste solid musikk etter sjangerkonvensjonene, og på «Salvation» treffer de blink i flere henseender. Det tenor-befengte hovedtemaet synes jeg er nokså over-the-top, men for øvrig byr Confidential på solide riff og vokalmelodier. Etter den litt søvnige balladen «Forever Angel» har vi dermed fått smake på en låt som vitner om at ‘Devil Inside’ kan bli en riktig så solid affære for fans av den symfoniske metallskolen.

Skrevet av Alexander Lange


Mortemia – «Lost Horizon»

Ute nå via Veland Music

Elektroniske pulser og eventyrlig pianospill leder oss inn i den åttende leveransen med symfonisk metall fra Mortemias ‘The Pandemic Pandemonium Sessions’. Ny låt betyr ny sangerinne, og i denne omgang er det Erica Ohlsson fra Metalite som får gleden av å sette sin klokkeklare røst opp mot Velands veldige brøl. Sentralt for Mortemias låtsuksesser er selvfølgelig de velskrevne og fengende instrumental-arrangementene til Veland, og «Lost Horizon» skorter – i likhet med skivas tidligere singler – ikke på musikalske detaljer å la seg forlyste over. 

Etter den scene-settende introduksjonen kommer får vi servert et av Velands vektige riff, pyntet i kantene med kromatiske detaljer og hvinende harmonics. Den velkjente «skjønnheten og udyret»-dynamikken etableres over de growlede versene og de fengende refrengene, der sistnevntes kaskader av piano og himmelsplittende vokal-bidrag er spesielt verdt å nevne. Dette er kanskje den første låta fra ‘The Pandemic Pandemonium Sessions’ som oppleves som til forveksling lik tidligere materiale, og den har litt problemer med å skille seg ut fra mengden. Hadde «Lost Horizon» vært den første låta jeg hadde hørt fra skiva hadde den dog vært et umiddelbart høydepunkt, hvilket understreker at det ikke er kvaliteten på låtmaterialet det står på. Vi kommer stadig nærmere muligheten til å lytte gjennom Mortemias andre skive i sin helhet, og det råder liten tvil for øyeblikket om at den kommer til å være en av de sterkeste norske singel-kolleksjonene ved årets slutt.

Skrevet av Fredrik Schjerve



Insense – «Spawn of the Wicked»

Ute nå via Mas-Kina Recordings

Insenses retur (til scenen, i det minste) er en av de mest etterlengtede vendingene i den norske metallscenen for mitt eget vedkommende, ettersom bandets ‘Burn in Beautiful Fire’ var en av de få norske platene som virkelig klarte å fange den flyktige oppmerksomheten til min yngre utgave. I tillegg til konserten på Parkteateret (kom til Trondheim, pliiis) i mai har bandet begitt seg ut på en «B-sides bonanza», hvilket vil gi oss et knippe uutgitte låter fra bandets innspillingsarkiver. Den første låta ut, «Spawn of the Wicked», kommer fra innspillingen av bandets debut ‘Soothing Torture’, og er en eksplosiv liten sak som er like potent som låtene som faktisk fikk plass på skiva.

En brutal, perkussiv åpning leder inn i et Lamb of God-aktig riff som kunne vært hentet ut av bandets ulmende, illsinte ‘As the Palaces Burn’-periode. Noen sære akkordvalg sender så tankene i retning Voivod (av alle mulige band), før versets oppfinnsomme rytmikk minner meg på hvor mye fattigere den norske groove/metalcore-scenen har blitt i fravær av ny Insense. Broen pisker opp en uhyggelig og foruroligende stemning ved hjelp av streng-gnisninger, massive, ugjennomtrengelige akkorder og kvalte skrik, og låtas refreng leverer all den trøkk man måtte måtte håpe på når man trykker play på en ny og ukjent Insense-låt. Om det så bare er for noen live-datoer og et knippe ukjente b-sider er jeg sjeleglad for å ha det formidable Follo-bandet tilbake i aksjon – men det er jo alltids lov å håpe at fremføringen av gamle låter gir en trang til å skrive nye. «Spawn of the Wicked» er en veritabel «blast from the past», og et gledelig gjensyn med en undervurdert gruppe fra den moderne, norske metallhistorien.

Skrevet av Fredrik Schjerve


Perfect Nme – The Perfect Enemy

Usignert, ute på strømmetjenester

«The Perfect Enemy» er Perfect Nmes første slipp av ny musikk siden de slapp debutplata ‘Remains to be Seen’ i 2020. Dette bandet har en ganske solid forankring i klassisk tungmetall og -rock, om enn med hint av thrash, men er også preget av litt mer moderne groove metal-takter. Sånn sett følger også «The Perfect Enemy» bandets formler mer eller mindre til punkt og prikke, og får frem det Perfect Nme også er gode på i så måte.

Denne låta byr på habile riff, taktfast groove-følelse og et velfungerende refreng. Den mangler nok en klar nok egenart til at bandet skiller seg ut i et allerede velutforsket sjangerlandskap, og jeg har også litt problemer med at jeg ikke synes de rolige ballade-partiene på hver ende av låta passer så bra med resten. Like fullt er «The Perfect Enemy» en solid låt, og vitner om at Perfect Nme kan det å frembringe habilt metallhåndverk.

Skrevet av Alexander Lange



Strøm – «Split»

Usignerte, ute nå på div. strømmetjenester

Strøm er et norsk/tysk metallband som gjennom storslagne, atmosfæriske instrumentallåter søker å beskrive Nord-Norges spektakulære natur. På sin nye låt «Split» har de fått med seg vokalisten fra det tyske bandet Wasabi, og resultatet er en strømlinjet rock/metal-låt som skjener mellom behagelige fønvinder og krappere vindkast i form av henholdsvis rolige vers og jagende refrenger. 

Det første som møter oss på «Split» er tumlende trommer og gitarer, der sistnevnte har en sprø, bluesy tonekvalitet som ikke opptrer så ofte i metallisk kontekst. Det dynamiske spillet mellom vers og refreng gir Tristan fra Wasabi rikelig med rom til å utfolde seg i; et rom den drevne vokalisten fyller med kraftig belting og smakfulle melodilinjer. For min egen del kunne miksen gjerne vært litt kraftigere, ettersom de tyngre øyeblikkene ikke helt klarer å ta tak i kragen og filleriste lytteren til den grad materialet fordrer. Ser man bort ifra dette er det mye å like ved «Split», der spesielt det snirklende riffet som støtter opp under låtas andre refreng er et flott touch. 

Skrevet av Fredrik Schjerve

Mikrostrukturell evaluering: Ukas singler

Nordjevel – Within the Eyes

Ute nå via Indie Recordings

Etter å ha sluppet et av fjorårets beste norske metall-EP’er, ‘Fenriir’ viser det erfarne svartmetallmannskapet i Nordjevel at de fortsatt har mye krutt på lager med singelen «Within the Eyes». Denne låta føyer seg inn i rekka av Nordjevel-låter som blander svartmetallens intensitet med mange av de tekniske finurlighetene man finner særlig i moderne dødsmetall, ikke helt ulikt det man kanskje har vært borti mens man har hørt på band som 1349.

Resultatet er en frenetisk, fryktinngytende cocktail av en låt. Hovedtemaet sørger for en utålmodig og hektisk start, og derfra drar Nordjevel lytteren gjennom både groovy mid-tempo-partier og illsinte svartmetalldeler. Det er særlig de sistnevnte som faller i smak hos meg når de åpner lydbildet ca. midt i og på slutten av låta, men det er riktignok i forlengelse av at Nordjevel også klarer å balansere de ulike elementene man er innom i helheten på en gjennomført måte. På tross av at låta med sine ganske distinkte deler kan føles litt fragmentert, er «Within the Eyes» dermed en låt jeg trygt kan anbefale for alle som har sansen for virkelig heseblesende ekstremmetall.

Skrevet av Alexander Lange

Slagmaur – Ritual Dogs

Ute nå via Nekkbrekk Productions

Det trønderske svartmetallbandet Slagmaur har sluppet ny musikk for første gang på tre år, men har da også sluppet en låt som uttrykks- og produksjonsmessig ligger tett opp mot singelen «Wildkatze» fra 2019. «Ritual Dogs» fremstår i og for seg også som en vaskeekte Slagmaur-låt der norske svartmetalltradisjoner følges til punkt og prikke på dette bandets særegne måte. I denne låta brukes for eksempel iskalde moll-akkorder og -arpeggioer for det de er verdt og med stort hell, noe som gir låta en flott atmosfære kombinert med at særlig hovedtemaet er ganske så fengende. Særlig avslutningspartiet der rytmikken blir litt løsere i formen og gitarmelodiene blir lenger er skikkelig fett.

Det mer spesielle ved låta ligger i Slagmaurs veletablerte tendens til å bruke utrolig fuzzete gitarer som nesten sender assosiasjoner til hybridene mellom svartmetall og shoegaze. Dette kan nok sies å bli hakket for dominerende i produksjonen, men det tilfører like fullt en egenart, og gir en litt distinkt farge på et stykke svartmetall som i all sin prakt egentlig er ganske typisk.

Skrevet av Alexander Lange



Haunted by Silhouettes – «Flock»

Ute nå via Eclipse Records

Trondheims-bandet Haunted by Silhouettes girer opp til utgivelsen av sin nyeste EP ‘No Man Isle’ med den hardtslående singelen «Flock». Som tittelen tilsier omhandler låta de utallige, meningsresirkulerende saueflokkene som for øyeblikket legger beslag på det kollektive debattforumet, samtidig som bandet oppfordrer samtlige lyttere til selv-refleksjon i det som er en trøblete og vanskelig tidsalder. 

«Flock» er reist på mørk og teknisk riffing i skjæringspunktet mellom melo-death og Parkway Drivesk metalcore, frontet av en kar (Mathias Jamtli Rye fra Blodtørst) som låter som en nær slektning av Randy Blythe. Dette passer for så vidt godt – låtas sosio-politiske brodd tatt i betraktning – selv om det skal sies at Haunted by Silhouettes leverer kritikken sin på langt mindre direkte og konfronterende vis enn sin amerikanske motpart. Det som selger låta for mitt eget vedkommende er det storskalerte og Insomnium-aktige refrenget, samt den tekstlige oppfordringen til selvransakelse fremfor å legge ansvaret over på omgivelsene for alt som måtte skjære seg i det større bildet. Omtenksomme som de er gir bandet oss et øyeblikks ro til å utøve denne selvrefleksjonen ved låtas slutt – en ro som dog akkompagneres av foruroligende, apokalyptiske drønn i det fjerne. Haunted by Silhouettes iakttar verden gjennom en vidvinklet linse på sin nye singel «Flock».

Skrevet av Fredrik Schjerve



Fjøsnisse – «Den Forlatte Kirke»

Ute nå via Screaming Skull Records

Mørk og mytisk nasjonalromantikk fortsetter å være toneangivende på den nyeste singelen til det norske enmanns-svartmetallbandet Fjøsnisse. Der den forrige singelen «Midnattstime» var en ode til den grublende nattevandrer, er «Den Forlatte Kirke» en stemningsfull beskrivelse av et svunnet, lokalt knutepunkt i det tidligere norske bygdelivet. 

Etter en støvete og gulnet folkemelodi åpner Anders Vada – mannen bak prosjektet – flomportene for den stormfulle men melodiske svartmetallen som kan sies å være Fjøsnisses signatur. Det instrumentale åpningsstrekket er langstrakt og utbrodert, og maler den gamle, nedbrutte kirkefasaden i bryske trekk. Drivende black’n’roll og post-svartmetalliske bobler av atmosfære finner atter plass i Vadas mangefasetterte låtkonstruksjon, hvor de mest virkningsfulle seksjonene er versets hektiske gitarer og Djevelske vokal, samt kirkespiret av en melodi som strekker seg mot himmelen ved slutten av låtas bro. Rekapituleringen av åpningsmelodien knytter så en fin sløyfe rundt den helhetlige opplevelsen; en opplevelse som rivaliserer de sterkeste øyeblikkene fra fjorårets ‘Vord’ på både musikalsk og tematisk plan. «Den Forlatte Kirke» er et effektivt stykke melodisk svartmetall, hvilket lover godt for utgivelsen av ‘Fjord og Fjeld’ i mai. 

Skrevet av Fredrik Schjerve

Mikrostrukturell evaluering: Ukas singler

Kampfar – «Lausdans under Stjernene»

Ute nå via Indie Recordings

Kampfar er en av de mest konsistent givende svartmetallprosjektene å følge med på i den norske undergrunnen, så alle tegn på liv fra den gården er verdt å følge med på. Ingen skive har så langt blitt annonsert for 2022, men det nylige slippet av den åtte og et halvt minutt-lange «Lausdans under Stjernene» er et solid tegn på at vi kan forvente en substansiell utgivelse innen året er omme. I likhet med Helheims ‘WoduridaR’ er «Lausdans under Stjernene» et stykke musikk som fyller ut Kampfars uttrykksmessige bilde med nye detaljer, samtidig som den ivaretar Kampfars historisk viktigste karakteristikker. 

Grove gitarteksturer og lyse, skimrende klokketoner plasserer lytteren et eller annet sted mellom stjerneklar himmel og besk, rå jord. Bandet entrer med en tålmodig, stavrende gange, som toppes av poetisk og lidenskapelig brøling som sender tankene i retning Djevel. Broens hemmelighetsfulle luftlomme gir oss et øyeblikks pustepause, før et hektisk strekk med flerrende svartmetall bryter opp spenningen som har akkumulert over låtas første minutter. Deretter går veien innom ekspansive og episke territorier, minneverdige melodier og mørk folkemelodikk, i det som oppleves som en omstreifende men likevel enhetlig, utvidet komposisjon. 

Den tidlige referansen til Helheim er verdt å dra frem her på tampen også, ettersom både Kampfar og Helheim er norske band med lang fartstid og sterke personligheter innenfor hver sin ving av hedensk svartmetall. Dersom du har satt pris på Kampfars tidligere utgivelser finnes det ingen grunn til at du ikke skal like «Lausdans under Stjernene» også, ettersom det er et svært raffinert, transporterende og gripende stykke norsk undergrunnsmusikk. 

Skrevet av Fredrik Schjerve


Confidential – Forever Angel

Confidential (NOR) – Forever Angel Lyrics | Genius Lyrics
Ute nå via Massacre Records

Etter å ha sluppet to nokså energiske og voldsomme låter av den symfoniske metallskolen, skrur Confidential på ballademodusen i «Forever Angel» – tredjesingelen fra sin kommende fullengder. Jeg velger å anta at dette singelslippet har som formål å bringe bud om variasjonen på plata, og det er ingen tvil om at «Forever Angel» sånn sett klarer å vise seg som en motvekt til de tidligere singlenes intensitet.

Samtidig er det kanskje også den svakeste låta vi har fått høre fra plata, noe som handler om at den blir i overkant anonym. Veletablerte balladeformler følges til punkt og prikke, og melodiene blir også i overkant enkle. Det skal imidlertid sies at låta når et fint klimaks mot slutten, og i bunn og grunn er det heller ikke snakk om en dårlig låt i seg selv – «Forever Angel» er et habilt balladeinnslag selv om den sliter med å utvise noen form for egenart.

Skrevet av Alexander Lange



YAWN – «Tokamak IV: Critical Mass»

Ute nå via Mindsweeper Records

YAWN er et musikalsk prosjekt som setter hyper-moderne, mekanisk metall i forbindelse med langt de organiske og sjanse-baserte prinsippene som ligger til grunne for improvisatorisk musikk. Bandets to singler fra den kommende debutskiva ‘Materialism’ avslører ikke så fryktelig mye om plata, annet enn at YAWN har blitt langt flinkere til å utvikle detaljrike og levende lydtepper siden de slapp «Cement» i 2020. Den lille lydsnutten «Tokamak IV: Critical Mass» sentrerer seg rundt en mikrotonal gitarloop, ledsaget av et bakgrunnsmylder av summing, droning, krystalliske teksturer og apokalyptiske, elektroniske pulser. Vibben minner egentlig mye om en slags ashram lokalisert i Matrix-universets futuristiske og mekaniske dystopi, hvilket gjør meg svært nysgjerrig på hva resten av plata rommer av lyd-landskaper. Heldigvis trenger vi ikke vente lenge for å finne det ut, ettersom ‘Materialism’ kommer ut på fredag.

Skrevet av Fredrik Schjerve

Mikrostrukturell Evaluering: Ukas singler

Abbath – «Dread Reaver«

See the source image
Ute nå via Season of Mist

Tittellåta fra tredjeplata til Abbaths soloprosjekt er sluppet. «Dread Reaver» er nok også en låt som musikalsk sett ligger tettere opp mot Abbaths Immortal-fortid enn førstesingelen «Dream Cull», og særlig det saftige, taktfaste hovedriffet kanaliserer et mektig mørke inn i øregangene. I forlengelsen av dette ligger en virkelig solid svartmetallåt i mid-tempo, og de som har sansen for den litt mer tradisjonelle tungmetallen som får sitt utløp både på «Dream Cull» og flere steder på Abbaths tidligere utgivelser, vil nok også ha glede av den sterke nikkefaktoren og fengende refrenget. «Dread Reaver» gjør rett og slett at jeg gleder meg enda mer til plateslippet i slutten av mars.

Skrevet av Alexander Lange

Conception – «Monument in Time»

Ute nå via bandets eget Conception Sound Factory-plateselskap

Raufoss-bandet Conception har siden begynnelsen av 90-tallet lagt betydelig med tid og ressurser i å utforske flerfoldige nyanser av progressiv metall. Siden 2020s ‘State of Deception’ har de brukt tiden til å gi ut live-innspillinger av låter fra 1997s ‘Flow’, samt en nyinspilling av singelen «Roll the Fire» fra 1993s ‘Parallel Minds’. Nå har vi endelig fått servert det første originalsporet siden plata fra 2020, nemlig den utbroderte og svellende singelen «Monument in Time». 

Conceptions uttrykksmessige mikstur på «Monument in Time» kan sies å romme både melodiske instinkter fra album-orientert hardrock, Nergardsk symfonisk metall og progressive tendenser med forbindelser til Dream Theaters univers. Låtas vers har en deilig ambiguøs groove som nesten kan minne om Leprous sin smakfulle rytmebruk på fjorårets ‘Aphelion’, og leder inn i refrengets elegante og rike arrangement. Produksjonen er både fyldig og transparent nok til at individuelle spor skinner gjennom, noe som særlig får betydning for den romslige, dramatiske og orkestrale avslutningen. «Monument in Time» er en substansiell låt som avdekker Conceptions omfattende ekspertise innenfor sjangeren, og et sikkert tegn på at bandet er i full gang med skrivingen av et nytt prog-epos. 

Skrevet av Fredrik Schjerve


Kryptograf – «Asphodel«

See the source image
Ute nå via Apollon Records

I påvente av plata ‘The Eldorado Spell’ som kommer i mars, har Kryptograf servert en ny cocktail av proto-doom, stoner rock og metallisk hard rock. Tredjesingelen «Asphodel» starter i kjent terreng, og lar et nokså enkelt gitarriff ligge ganske nakent under de klare vokallinjene som driver den innledende vers-refreng-strukturen fremover. Men mens dette nesten fortoner seg som litt for tamt og anonymt for min del, er «Asphodel» likevel kanskje den mest fargerike og varierte låta vi har fått høre fra plata.

Den heller forsiktige åpningen fungerer nemlig på sett og vis som en ganske fin opptakt til den strålende andrehalvdelen av låta. Her slår Kryptograf seg mer løs med både lekre basslinjer, elegant bruk av kassegitar og en virkelig fengende groove, og det er snakk om noen minutter der bandet virkelig evner å rendyrke de mer klassiske rocke-uttrykkene som stadig bobler under overflaten i musikken deres. Ikke minst er det ganske så vakkert, og jeg aner en plate som vil tilfredsstille de av oss som blant annet koste oss med Dunbarrows tredjeplate i fjor.

Skrevet av Alexander Lange



Fjøsnisse – «Midnattstime»

Ute nå via Screaming Skull Records

Fjøsnisse har ikke brukt tiden siden slippet av fjorårets suksess ‘Vord’ på å hvile på laurbærene, men har allerede annonsert nytt plateslipp i mai, samt sluppet to singler som ikke kommer til å være med på skiva. ‘Vord’ var en bunnsolid svartmetallplate som så vidtmåtte se seg slått ut av Metallurgis liste over fjorårets beste plater, så håpet er stort om at den kommende skiva ‘Fjord og Fjell’ vil klare å skvise seg til en velfortjent plass. I midlertid har vi singelen «Midnattstime» å døyve tørsten etter nytt materiale med, Noe låtas rikholdige og innhyllende svartmetall klarer med glans. 

«Midnattstime» er et melodisk svartmetall-nummer med tekstlige forbindelser til nattens naturlige mystikk. Tonespråket har tilknytninger til både Windir og den finnske scenens tilnærming til uttrykket – i tillegg bruker Anders Vada post-svartmetalliske teksturer til å sette lytteren inn i sinnslaget til en ensom nattevandrer. Robuste og aggressive seksjoner kontrasterer med den tjukke, fuktige og tåke-aktige atmosfæren, som igjen blir opplyst av lyssøyler av melodiske fragmenter. «Midnattstime» klarer ikke helt å utkonkurrere ‘Vord’s sterkeste høydepunkter, men er et sterkt tillegg til Fjøsnisses undervurderte låt-bank.

Skrevet av Fredrik Schjerve


YAWN – «Lachrymator II: Lignite»

See the source image
Ute nå via Mindsweeper Records

På tross av gode musikerprestasjoner og en rekke lekre, lekne og interessante produksjonstriks, ble jeg aldri helt fanget av YAWNs første singel «Cement». Låta lå i mine ører litt tett opp mot alskens djent-prosjekter man har vært borti de siste ti årene, og hadde en del tendenser i låtskrivingssegmentet som føltes litt oppbrukte i så måte. At «Lachrymator II: Lignite» skulle bli et av de kuleste norske metallsnuttene jeg har hørt på en stund var dermed ikke helt forventet. Denne korte tominutteren, som bare er én del av en større komposisjon på bandets kommende fullengder ‘Materialism’, utløser i mine øyne mye av potensialet som lå under overflaten på «Cement». Følgelig viser den i det hele tatt hvordan moderne progressiv metall/djent kan dras i litt nye og uventede retninger.

«Lachrymator II: Lignite» er nemlig en djent-komposisjon som gir meg overraskende assossiasjoner til sjangre som no wave og støyrock – da i en ganske hypermoderne produksjonsdrakt. En buldrende kampesteinsbass, som i alle fall i live-sammenheng visstnok slås på med en trommestikke, får hjelp av tammespill til å dra i gang den kule, synkopiske grooven som driver låta fremover. Noen sirener av noen gitarer og effekter leder den deretter etter hvert til omtrent å kollapse under egen vekt. De merkelige, smågufne og The Haxan Cloak-aktige effektene helt på slutten er også et kult grep. Det hele virker som noe som band som KEN Mode eller Code Orange kunne funnet på, og det er naturligvis litt ekstra kult når det gjøres i norsk sammenheng og med progressivt fortegn. Anbefales!

Skrevet av Alexander Lange



Avertia – «Blant Elver i Mørket»

Ute nå via Norwegian Dark Arts

Til slutt har vi en frittstående, akustisk komposisjon av det Bergenske svartmetallbandet Avertia. «Blant Elver i Mørket» føles for meg som et bittersøtt postludium til fjorårets flotte ‘Når Nordavinden Kaster Kniver’ – et siste farvel med hjemlige trakter før man gyver løs på en omfattende reise. Om denne reisen kommer til å finne sted – og hvilken form den kommer til å ta – har vi foreløpig ikke svar på. «Blant Elver i Mørket» er uansett flott følge å ha på hodetelefonene, uansett hva slags tanker som måtte summe rundt i hodet.

Skrevet av Fredrik Schjerve

Mikrostrukturell Evaluering: Ukas singler

Confidential – Black Angel

Confidential - Black Angel
Ute nå via Massacre Records

Confidential er et nokså ferskt symfonisk metallband som slipper sitt debutalbum ‘Devil Inside’ i slutten av mars. «Black Angel» er singel nummer to i opptakten, og viser Confidential fra en litt roligere og tålmodigere side enn den mer bombastiske førstesingelen «Devil Inside».

Bandet holder imidlertid på en tilsvarende soliditet når det gjelder både det låtskriver- og produksjonsmessige, og byr i «Black Angel» på forholdsvis sterke melodier og musikerprestasjoner. Det beste ved låta er sannsynligvis måten Confidential bygger den opp på, og bandet klarer å la et traskende tempo og subtile crescendoer sørge for en tilfredsstillende og lavmælt intensitet hele låta gjennom. Det gjør det enklere å svelge at komposisjonen nok egentlig er litt for lang, i tillegg til at stiluttrykket må kunne sies å være nokså generisk sett i forhold til den symfoniske metallskolens formler. Det gjør imidlertid ikke denne prestasjonen noe mindre profesjonell, og låta i seg selv gir nok grunner til å være spent på plateslippet.

Skrevet av Alexander Lange



Mortemia – «Here Comes Winter»

Ute nå via Veland Music

Morten Velands Mortemia slentrer inn i et nytt release-år med slippet av den syvende låta fra ‘The Pandemic Pandemonium Sessions’, «Here Comes Winter». Gjesten i denne omgang er Maja Shining fra Forever Still, et bekjentskap Veland gjorde seg på Female Metal Voices-turneen rett i forkant av pandemien. Låta er en av de mer avmålte sporene prosjektet har produsert til nå, og vil trolig fungere godt som et plate-spor, omringet av de mer punchy symfoniske metall-singlene Veland har sluppet så langt. 

Både tematisk og musikalsk henter «Here Comes Winter» inspirasjon fra den nådeløse og brutale, skandinaviske vinteren. Gitarene i åpningsstrekket minner om glitrende iskrystaller, og det growlede refrenget gir en følelsen av å stå i midten av en snøstorm, takket være de Insomnium-aktige gitarene og de dramatiske, symfoniske synthene. Versene ledes an av Maja Shining, hvis rene og klokkeklare stemme har en viss sårbarhet som understreker den nedtrykte og desperate låtteksten. «Here Comes Winter» minner til tider nesten mer om melodiske dødsdoom-grupper som The 11th Hour eller Swallow the Sun enn tradisjonell symfonisk metall, selv om Velands låtskriver-stemme er godt bevart i det som er nok en fulltreffer fra ‘The Pandemic Pandemonium Sessions’. 

Skrevet av Fredrik Schjerve



Afargang – «Heim»

Usignert, ute nå på div. strømmetjenester

Afargang er det splitter nye soloprosjektet til Olav L. Mjelva, mest kjent som fele-traktør for grupper som Wardruna og Myrkgrav. «Heim» er den første låta vi har fått høre fra prosjektet til nå, men de fleste som går låta i møte vil nok få inntrykket av at Afargang er et temmelig befarent og etablert band. Musikken på «Heim» er nemlig så stilistisk forent, velskrevet og velprodusert at den vanskelig kan oppfattes som en debut.

Mjelvas tette forbindelser til Wardruna og Myrkgrav har nok trolig vært til hjelp i dette henseende. Bruken av folkemusikalsk instrumentering på «Heim» utsondrer den samme intime kjennskapen til instrumentenes styrker og karakteristikker som Einar Selviks for Wardruna, men i dette tilfellet blir de kontrastert med massive, rungende riff av en nesten Lumsks tyngde. Det tekstlige fokuset på å returnere hjem bærer preg av en slags tidløs visdom, og har en nesten mytisk dimensjon som sender tankende i retning Borknagars mystiske «Voices» fra ‘True North’. «Heim» er en flott og dypt spennende låtdebut for Olav Mjelvas Afargang, et prosjekt som i løpet av kun fem minutters musikk allerede har gitt meg høye forhåpninger om hva vi har i vente. 

Skrevet av Fredrik Schjerve



Strange Horizon – The Final Vision

Strange Horizon - The Final Vision
Ute nå via Apollon Records

Mange stoner/doom-band prøver å låte skikkelig retro uten å få det helt til, men jeg tør påstå at Strange Horizon – enten de vil eller ikke – får det til på en ordentlig smakfull måte på «The Final Vision». Denne låta er en låt som virkelig ikke bidrar med noen nye frampek i en hvilken som helst stilmessig retning, men klarer til gjengjeld kunststykket å rendyrke sjangeren det opereres i. Man kan trekke frem den saftige gitarlyden, grovkornede produksjonen og det faktum at trommene leverer sann tyngde, men det kuleste er nok de virkelig smågufne vokallinjene og -melodiene som særlig gjør seg godt i versene. Anbefales!

Skrevet av Alexander Lange


Mikrostrukturell Evaluering: Ukas singler




Keiser – «Sole Victor»

Ute nå via Non Serviam Records

En av høydepunktene fra bloggens (begrensede) dekning av det norske metallåret 2020, var den rike og transporterende andreplata til Levangersbandet Keiser. Etter et helt år med radiostillhet har vi endelig gleden av å bryne oss på en splitter ny låt fra gruppen, den krigerske og episke singelen «Sole Victor». 

Keisers voldsomme og turbulente arrangement på «Sole Victor» bidrar til å bygge opp under tekstens beskrivelse av en kriger som kommer ut av et blodig slag som eneste seirende. Åpningen gir umiddelbare assosiasjoner til vikingmetall i form av et meget Ivar Bjørnson-aktig riff, før en robust melodi peker ut kriger-protagonisten blant de stridende masser. Bryske blastbeats intensiverer uttrykket, før låtas sentrale akkordrekke åpner opp en episk dimensjon. Elementet av thrash som var så viktig for å skape variasjon på ‘Our Wretched Demise’ er heller ikke neglisjert på «Sole Victor», men opptrer i form av det kraftige og presise riffet som støtter opp under verset. 

Er det en ting jeg skulle plukket på angående Keisers nyeste låt, er det at den føles litt avkortet ut. Én enkelt vers/refreng-syklus føles nemlig litt knapt ut etter den utstrakte åpningen, og ytterligere et minutt eller to med thrashende aggresjon kunne bidratt til å gjøre låta mer komplett. Det er likevel flott hvordan tekst og musikk spiller sammen på «Sole Victor», spesielt hvordan avslutningens harmoniserte melodier avslører det tragiske aspektet ved å være den eneste seirende fra et større krigsfølge. «Sole Victor» er et gledelig gjensyn med en av Metallurgis yndlinger fra nyere tid, og en moderne black/thrash-perle som gir umiddelbar mersmak.

Skrevet av Fredrik Schjerve



Lonely Pedro – «Never Am I»

Usignert, ute nå på div. strømmetjenester

Foruten å være historisk lite selvhøytidelig, presterer bioen på nettsiden til solomusikeren Lonely Pedro å lansere et helt nytt sjangerbegrep innenfor metall. Morten Nicolaysen omtaler nemlig prosjektets musikk som «passiv aggresiv power pop metall», hvilket som forkortelse ville vært kun én bokstav unna det muligens uheldige men meget salgbare begrepet PAPPA-metall. Dette begrepet er i bunn og grunn passende nok, ettersom singelen «Never Am I» demonstrerer en forkjærlighet for 80-tallets powerballader, samt andre former for nedstemt metall som sirkulerte på radioen da min egen far var ung. 

Symfoniske elementer og klimprende piano gir «Never Am I» en avmålt dramatikk, samtidig som det fyller ut det temmelig enkle arrangementet i kantene. Gitarene butter stadig inn med klagende og nedstemte fraser, og Nicolaysen klager med i kapasitet av sin overraskende solide sangstemme. Resultatet høres litt ut som om Black Debbaths Lars Lønning hadde gjestet et power pop-band, eller kanskje til og med som om Riot Vs moderne line-up hadde prøvde seg på en powerballade. «Never Am I» er i alle fall en ganske så solid låt, som kanskje spesielt grunnet sitt fengende refreng vil falle i smak for fans av sentimental og radioklar PAPPA-metall.

Skrevet av Fredrik Schjerve

Mikrostrukturell evaluering: Ukas singler




Abbath – «Dream Cull«

Abbath Debuts Fierce New Song 'Dream Cull' + Announces 2022 Album
Ute nå via Season of Mist

Tidligere Immortal-frontmann Abbath er i ferd med å rulle ut sitt tredje solo-album: ‘Dread Reaver’. Plata lander i slutten av mars, og om man skal tro tendensene i førstesingelen «Dream Cull», nærmer prosjektet Abbath seg her et mer tradisjonelt og lettbeint uttrykk enn tidligere. Svartmetallelementer er definitivt fortsatt til stede, særlig i form av de krystallklare og iskalde moll-akkordene som glaserer låtas hovedtema, men stilen ligger betraktelig nærmere 70- og 80-tallsmetallen enn Abbaths selvtitulerte debut og andreplata ‘Outstrider’.

Små og store assossiasjoner til både Motörhead, NWOBHM (New Wave of British Heavy Metal) og førstebølges svartmetall a la Venom, så vel som thrash av litt den litt tregere sorten, melder seg i alle fall. «Dream Cull» durer av gårde i taktfast stil og Abbaths styrker melder seg særlig gjennom tidvis kruttsterkt riffarbeid. Samtidig føles låta til tider i litt for stor grad som en nostalgitripp der potensialet for svartmetallsk egenart falmer i noen litt vel klisjèfylte trekk. Særlig et litt for velkjent refrengmotiv og etter hvert ganske corny gitarsolospill mot slutten styrker et slikt inntrykk. Det vitner om en plate som – på tross av sine sjangerblandinger – risikerer å bli litt anonym i all sin soliditet.

Skrevet av Alexander Lange



Trollfest – «Dance Like a Pink Flamingo»

Ute nå via Napalm Records

Neste ut i rekka av metallband som prøver sitt hell innenfor Eurovision-formatet er Trollfest, som deltok i den norske semifinalen sist fredag. Hvordan det gikk med gruppen er jeg ikke helt sikker på, men etter å ha hørt og sett litt på bidraget deres «Dance Like a Pink Flamingo» har jeg inntrykket av at vinnersjansene deres er relativt gode, ettersom det klassiske Eurovision-spektakkelet er tydelig manifestert i gruppens hyperaktive og flamingo-tematiserte opptreden.

I likhet med Jorn og mange andre artister som har valgt å delta på konkurransen er bandets bidrag dog preget av deres forsøk på å høste inn så mange Eurovision-poeng som mulig. Den korte låta inneholder selvfølgelig bandets patenterte, hyperaktive folkemetall, men også saksofon (et svært sentralt instrument innenfor konkurransens nylige historie), og en bro som føyer seg inn i den heslige «Danse-instruksjons»-tradisjonen. Heldigvis oser bidraget deres av manglende selvhøytidelighet og akkurat nok «fuck-it»-mentalitet til at det funker, selv om låta neppe plasserer høyt på lista over Trollfests største prestasjoner innenfor låtskriving. «Dance Like a Pink Flamingo» er et morsomt og solid bidrag til Norges Eurovision-historikk, en absurd eksplosjon av rosa fjær og metallriff jeg hadde satt stor pris på å se i den internasjonale finalen.

Skrevet av Fredrik Schjerve



Blood Command – «Nuns, Guns & Cowboys»

Ute nå via Loyal Blood Records/ Hassle Records

Blood Command jobber seg for tiden frem mot slippet av sin fjerde full-lengder ‘Praise Armageddonism’, en promo-prosess som foreløpig har gitt oss to solide singler i form av «The End is Her» og «A Villain’s Monologue». Tredje låt ut er «Nuns, Guns & Cowboys», en kompakt og eksplosiv singel som synes å ta for seg tilhørighet og en slags motkulturell idealisme. 

Passende nok for et band som har kalt sin egen stilistiske vinkling for «deathpop» er det snakk om en låt som mikser både metallisk hardcore-tyngde og über-fengende pop-melodier. I denne omgang har gruppen krydret sitt basale sound med noen subtile utenforliggende elementer, som f.eks de nesten shoegaze-aktige gitarene som gir broen sin storskalerte cinematikk. Vokalprestasjonene til bandets nye vokalist Nikki Brumen (Pagan) er uangripelige i sin tekniske presisjon, men i likhet med de overtente vokalsporene på bandets tidligere utgivelser vil de trolig bli for mye for enkelte lyttere. For min egen del har jeg lite problemer med å tilvenne meg vokalen, og jeg mener at «Nuns, Guns & Cowboys» er nok en sterk singel fra et band som har utmerket seg innenfor formatet igjen og igjen. Anbefales samtlige fans av rask, fengende og beinhard melodisk hardcore. 

Skrevet av Fredrik Schjerve



Megiddon – «MMXXII»

«I Dragens Domene» er nå ute via Stench from Below Records på Youtube. «VIllmark» lanseres på fredag.

Tolåtsutgivelsen ’MMXXII’ av svartmetallduoen Megiddon lanseres på fredag, og den gjenoppliver på sett og vis dette bandet etter at det nå har ligget i dvale siden 2014 grunnet medlemmenes engasjement i bandet Flukt. ‘MMXXII’ er spilt inn i sistnevnte bands øvingslokale og fått en mikse-finish i etterkant, og Megiddon har med det har kommet frem til en fet, stilren og akkurat passe rå svartmetallproduksjon – all den tid en hvilken som helst form for originalitet er fraværende.

Som første låt ut kjennetegnes «I Dragens Domene» av en rekke sterke temaer, og hele veien gjennom ligger låta i en slags dialog mellom noe friskt, riffbasert og Darkthrone-aktig og en tilbøyelighet mot mer melodiske takter a la tidlig Ulver. Baksiden av medaljen gjelder det mer strukturelle, og som helhet føles nok ikke denne låta som en helt tilfredsstillende enhet, noe som nok først og fremst skyldes at den fremstår som en sammensetning av fire deler som egentlig ikke føles så veldig sammenhengende. Låta strekker seg nok også litt langt når avslutningstemaet i mine ører får repetere seg for mange ganger, noe som er litt synd når dette temaet kanskje er utgivelsens sterkeste isolert sett.

Andre låt ut, «Villmark», er imidlertid bedre i så måte. Her skyves et mer intenst og heseblesende svartmetalluttrykk i front, og selv om man kanskje også kan føle seg litt ferdig med hovedtemaet litt utover i låta, føles helheten mer meningsfull. Sånn sett ender opp som en ganske sterk enhet. Den henter særlige fordeler ut av intensiteten Megiddon klarer å mane frem noe som nok også kler den ganske voldsomme skrikevokalen bedre enn temaene på «I Dragens Domene». Med det ender ‘MMXXII’ som et habilt og velkomment livstegn fra dette svartmetallprosjektet tross sine få skavanker.

Skrevet av Alexander Lange

Mikrostrukturell Evaluering: Ukas singler




Deathhammer – «Thirst for Ritual«

Ute nå via Hells Headbangers

Norges sannsynligvis mest frenetiske og teatralske thrash- og speed-metal-band, Deathhammer, slapp i desember en ny låt fra sin kommende femte fullengder ‘Electric Warfare’. «Thirst for Ritual» følger duoens for lengst etablerte formler, og er to og et halvt minutt med fullstendig hemningsløs thrash-metall i stil med band som Destruction, Whiplash og øvrige hyperaktiviteter fra 80-tallet. Deathhammer leverer nok en gang en sterk prestasjon når det gjelder både kontrollert og raskt samspill supplert med sporadiske King Diamond-hyl og en akkurat passe rå produksjon, og «Thirst for Ritual» høster også frukter av et fengende midtparti som bryter opp de speed-metallske virvelvindene med litt tyngre og mer dynamiske thrash-grep i trommespillet. Like fullt er det i det virkelig fartsfylte Deathhammer feteste bidrag ligger – plata lander forhåpentligvis i løpet av måneden.

Skrevet av Alexander Lange


Kryptograf – Cosmic Suicide

Ute nå via Apollon Records

«Cosmic Suicide» er singel nummer to fra plata ‘The Eldorado Spell’ – oppfølgeren til Kryptografs velrennomerte selvtitulerte debutplate fra 2020. Her mestret bandet en fargerik tilnærming til proto-doom der drypp av røffere stoner/doom-hint også meldte seg, og mens grunnvollene ser ut til å bevares på andreplata, henger «Cosmic Suicide» seg på noen av tendensene i førstesingelen «The Well» som i mine ører vitnet om et litt mer lettbeint psych-rock-uttrykk. Ikke mye minner om de feiteste gitarene og de største lydbildene på ‘Kryptograf’, noe som nok også har gitt mer klarhet og rom til nyansene i gitarspillet.

Kryptograf skrur like fullt opp tempoet noen hakk på «Cosmic Suicide», og låta kan fint karakteriseres som en fengende og ukomplisert rocke-låt. Med det er nok heller ikke tilløpene til stilistisk egenart like tydelig som på «The Well», som jeg nok synes var hakket mer interessant. Men med et godt og treffende klassisk rocke-refreng, og ikke minst fortsatt utsøkt gitarlyd, holder Kryptograf likevel det sterke teftet sitt oppe på «Cosmic Suicide» – i all sin lettfordøyelighet finner bandet på finurlig vis frem til flotte proto-metallske stemninger.

Skrevet av Alexander Lange


Maktkamp – «Fyr Av Alt!»

Usignerte, ute nå på div. strømmetjenester

Maktkamps debutskive ‘I Affekt’ – som slippes 21. januar – har vært under konstruksjon overraskende lenge. Utrullingen av skivas singler har strukket seg utover hele tre kalenderår, fra «Dressmann» i 2020 til fjerde og trolig siste singel «Fyr Av Alt!» nå i 2022. Jeg har i tidligere omtaler kommentert Oslo-bandets sterke uttrykksmessige tilknytning til Kvelertaks andre og tredje skive, og hvordan denne åpenbare likheten ikke kommer i veien for mitt utbytte av musikken. Dette endres ikke på «Fyr Av Alt!», som nok en gang demonstrerer Maktkamps enestående evne til å utvinne fantastisk råstoff fra en av norsk rocks mest kommersialiserte gruver i nyere tid.

Låtas åpningsriff etablerer umiddelbart den nostalgiske, men energiske og opprømte vibben som løper som en jevn, elektrisk strøm gjennom låtas kretser. Glitrende harmonier og sødmefylte melodier finnes hvor hen du retter fokuset i låtas ekstravagante lydrom, og refrenget har en uanstrengt og radioklar allsang-faktor som skapt etter støpeformen til Kvelertaks «Bruane Brenn». Flere av Stavanger-bandets heteste låtskrivertriks finner sin plass i «Fyr Av Alt!»s byggeplan, som f.eks de gitaristiske invensjonene som fyller ut låtas hjørner, eller dekonstruksjonen og den påfølgende gjenreisingen av låtas sentrale gitar-hook som utspiller seg i låtas bro. Maktkamp hever til slutt den allerede gjeve potten fra sine tidligere singler med en uventet men smektende modulasjon, og skrur dermed opp intensiteten på forventningenes trykk-koker på passende vis rett i forkant av slippet av debuten. Fans av melodisk, forpunket og metallisk hardråkk bør kjenne sin besøkelsestid og markere ned 21. januar i almanakken med glorete, regnbuefarget tusj. 

Skrevet av Fredrik Schjerve


Helvete – «Uncult«

Ute nå via Road Rat Records & staringintodarkness

Jeg hadde ikke så altfor mye godt å si i omtalen av Helvetes ‘Mystic Spell of Hatred’, der jeg synes denne ukokte svartmetallduoen leverte en i overkant skranglete og ugjennomtrengelig produksjon som nok heller ikke bød på de helt sterke låtskriverprestasjonene. Den nye singelen «Uncult» har jeg i så måte vesentlig færre problemer med. Lydbildet er råere (jada!), men klarere og mer balansert, og som fundament for låta har Helvete lagt et råtøft og nesten litt hypnotiserende riff som ligger over en taktfastog black’n’rollsk beat. Den djevelske og obskure vokalen komplementerer det på flott vis, og det er ikke så mye mer enn samspillet som ender opp som Helvetes akilleshæl denne gangen – denne låta har nemlig egentlig en del for seg i sin egentlig i overkant primitive drakt.

Skrevet av Alexander Lange

Mikrostrukturell evaluering: Ukas singler

Mortemia – «My Demons and I»

Mortemia, et pandemisk prosjekt (smakebit) - Heavymetal.no
Ute nå via Veland Music

«My Demons and I» er den siste låta som ble sluppet i et ytterst produktivt og godt år for Morten Veland. 2021 så mannen slippe en fantastisk skive med hovedprosjektet Sirenia (som landet en plass på vår egen top 50), samt utrullingen av Mortemias låtsprosjekt ‘The Pandemic Pandemonium Sessions’. Kvaliteten på de månedlige låtene som slippes fra dette prosjektet har vært gjennomgående høy, og nå som slippene forsetter inn i 2022 er det ikke umulig at Veland tar sikte på å kuppe en plass på lista vår i året som kommer også, men denne gangen med Mortemia.

«My Demons and I» opprettholder kvaliteten vi har lært å forvente fra Veland og co – faktisk er den trolig en av favorittene mine til nå. Dette er mye på grunn av den fabelaktige gjestevokalen til Brittney Slayes (Unleash the Archers), som gir låtas «We Come to Ruins»-aktige refreng en melodi som klorer seg fast til minnet etter første gjennomlytt. En annen styrke «My Demons and I» har gående for seg er den mørke og lumske fremtoningen; en slags melodisk dødsdoom-preget ekstremitet pyntet i kantene med dramatisk korsang og spøkelses-synth. Det er ingen tvil om at Veland kan sitt symfoniske metall-håndverk, og mannens utrettelige arbeid forsetter å gi slående resultater på «My Demons and I».

Skrevet av Fredrik Schjerve

BESATT – EPIKRISE

Besatt - Epikrise
Usignert, ute på strømmetjenester

BESATTs metalliske og thrasha hardcore-punk fikk vi først bekjentskap med i oktober i fjor, da duoens selvtitulerte debut var på trappene. Om den forholdsvis snare lanseringen av singelen «EPIKRISE» i desember vitner om en siste rest som ikke landet på plata, er en sporadisk kuriositet eller danner opptakten til en ny utgivelse er ikke godt å si, men BESATTs rå og skrekkfilminspirerte uttrykk på denne singelen vitner i alle fall om en klar kontinuitet for prosjektet. Den uhyggelige og ekstremt høylytte estetikken og de effektbelagte og obskure vokalfrasene setter nok en gang et dominerende preg, og tilføyer en energi som man her til lands ellers finner hos band som Okkultokrati, Ghetto Ghouls og DRITTMASKIN. I denne omgang får vi også en tydelig dose svartmetall der versene får overleve under vekten av knusende blast-beats.

«EPIKRISE» når kanskje ikke de største høydene vi fikk servert på plata i oktober, men er like fullt et fett og solid steg videre for BESATT, som igjen klarer å servere noe som vitner om et stort potensiale.

Skrevet av Alexander Lange


Murhata – «Satan Over Skogen (Rehearsal 07/12/2021)»

Usignert, ute på Bandcamp

Som dere ser kjære lesere, så annonserer tittelen på den nyeste låta til Bandcamp-svartmetallbandet Murhata at det er snakk om en øvings-tape. Dette burde være nok informasjon til å sende de fleste av oss i tårevåt og desperat spurt vekk fra pc-en, og de fleste av oss vil nok også være tjent med denne handlingen. Det finnes dog mennesker der ute som har blitt besatt av ånden til alle de døde og forglemte svartmetall-demoene fra den tidlige, norske andrebølgen, og det er trolig disse fortapte sjelene denne innspillingen er myntet på. Jeg sier ikke at Murhata ikke er i stand til å skrive solid svartmetall – ‘Solitudo’ fra i fjor burde legge død all tvil rundt dette – men «Satan Over Skogen» oppleves mest som en gjennomspilling av en halv-ferdig låt, som i tillegg er delvis druknet i støy. «Satan i Skogen» vil trolig kunne tilfredsstille Bandcamp-utforskerne som er på evig jakt etter det mest «nekro» som finnes på denne kloden, men øvrigheten vil være best tjent med å høre på fjorårets ‘Solitudo’.

Skrevet av Fredrik Schjerve

Mikrostrukturell Evaluering: Ukas singler

Grimskull – Enforcers of the Night

Enforcers of the Night by Grimskull on Amazon Music Unlimited
Ute nå via Skullcracker Records

Grimskull er et band med historie helt tilbake til slutten av 1980-tallet, men som fikk sitt nåværende navn først i 2009 og som siden da har kommet med et lite knippe utgivelser. Bandets musikalske uttrykk står for så vidt i stil med perioden bandet først materialiserte seg i, og er et klart NWOBHM- og 80-tallsinspirert uttrykk. Et hederlig forsøk på en Steve Harris-aktig implementering av en flott, sentral bassgitar, et progressiv struktur og et Judas Priest-aktig driv i flere segmenter er sånn sett noe av det som preger bandets nyeste låt «Enforcer of the Night».

Den fremste innvendingen jeg har mot denne låta er nok en mangel på egenart, og om man skal være litt vanskelig er det klart at man ikke finner så mange grunner til å skru på dette fremfor å spinne en eller annen god og nostalgisk metallplate. Men «Enforcer of the Night» er like fullt en ganske så sterk låt, der den progressive strukturen mestres svært godt, blant annet med en flott og litt uventet outro, og riffene og melodiene stort sett holder høy standard. Hele greia tar åtte minutter å komme seg gjennom, og anbefales for alle som har sansen for metall som står godt i stil med noen av 80-tallets høydepunkter.

Skrevet av Alexander Lange



Convincing Clearity – «Addict»

Ute nå via Convincing Studios

En av fordelene ved å ha skrevet om norsk metall på et så heldekkende vis som Metallurgi har i over et år, er at vi endelig har kommet i kontakt med folk som har et bedre overblikk over norsk, core-relatert musikk enn oss selv. Vår primære kilde til nyheter rundt norske metallutgivelser er Metal-Archives, og de har jo som kjent nulltoleranse for alt som minner om hardcore-vokal og mannevonde breakdowns. Det har ikke Metallurgi, så vi setter voldsomt pris på lesere som tar kontakt for å gjøre oss oppmerksom på musikk vi har gått glipp av i den kategorien (og alle andre metall-relaterte kategorier for den saks skyld). Uten slike tips hadde vi nemlig gått glipp av band som Convincing Clearity, et metalcore-band med en svært punchy og profesjonell tagning på den mye omdiskuterte sjangeren.

Med sine søkende synth-linjer og angulære tyngde kan det basale uttrykket sies å speile mye av Bring Me The Horizons overgangsfase fra renspikka deathcore-gruppe til sitt mer alternative og populærmusikalske, nåværende sound. I tillegg vil du finne den byksende intensiteten til tidlig Architects, samt noen drønnende grooves som sender tankene i retning Deftones sine tyngre øyeblikk. Den kombinerte miksen fungerer helt utmerket, og Convincing Clearity styrker effekten ved å sky unna alle former for late og billige Metalcore-groover og triks. «Addict» er en velskrevet, kompakt singel med et glitrende refreng, og en god grunn til å åpne døra på gløtt og slippe inn et lite blaff av metalcore i livet ditt. 

Skrevet av Fredrik Schjerve



Warzaw – «Send My Regards»

Usignerte, ute nå på div. strømmetjenester

Warzaw har bare et formål i tilværelsen, og det er å levere banger etter banger innenfor et lavterskel men aldri så lite fengende tradmetallisk uttrykk. De mest oppmerksomme av leserne våre vil kanskje ha lagt merke til at dette er tredje uke på rad vi skriver om en Warzaw-singel, og det er fordi de kjører en hyper-komprimert promo-syklus i forkant av slippet av andreplata ‘Black Magic Satellite’ 31. desember. Med et såpass sent slipp gir de med andre ord fullstendig blanke i årets listesesong også, eller kanskje de satser på at debuten ‘Werewolves on Wheels’ skal sikre dem en plassering eller to (hvilket trolig ikke er så dumt). Det er i alle fall en glede å melde at bandet har en liten streak gående igjen, ettersom «Send My Regards» fortsetter den gode trenden som ble startet med «Fierce Attitude» etter den noe svake «Machine Gun Fire». 

Åpningsriffet forteller deg mer eller mindre alt du trenger å vite. Vi er tilbake i Warzaws hjemtrakter, et område innenfor tradmetall der forsterket hardråkk møter de mer svansende og antemiske tendensene til NWOBHM-bølgens fanebærere. Bandet er svært tydelige på at de ikke kommer til å følge hverken blinde sektledere eller saueflokker ut over klippekanten, og de formaliserer sin dedikasjon til individuell livsførsel gjennom et fengende og allsangverdig refreng. Det blir dog intet opprør uten folkemasser, og broens hardcore-lenende gjengvokaler står for et øyeblikks solidaritet før Håvard Herjuan kaster seg ut i en hylende gitarsolo. «Send My Regards» er en solid dose tradmetallisk moro, og nok et hakk i beltet for et band som har hatt et strålende musikalsk år.

Skrevet av Fredrik Schjerve



Dødskvad – Dommedagens Lyre

Ute nå via Caligari Records

«Dommedagens Lyre» er en smakebit på oppfølgeren til Dødskvads ‘Krønike’ fra 2020. ‘Krønike II’ kommer 20. januar neste år, og er noe å se frem til fordi det kommer fra et band med en høyst interessant vri på thrash-inspirert dødsmetall. Dødskvad presenterer musikken sin gjennom en brutal middelaldertematikk, og gjør det med et velrennomert og erfarent mannskap med medlemmer som har vært innom blant annet Obliteration.

Som på ‘Krønike’ er det også en eim av middelaldersk, blodig brutalitet som gjennomsyrer det musikalske uttrykket på «Dommedagens Lyre», og det gir en effektiv atmosfære som gjør dette til en litt ekstra interessant dødsmetallaffære. En djevelsk og svært romklangbefengt growle-vokal ligger som en tåke over lydbildet, trommelyden er rå og fin, og komposisjonen drives fremover av sterkt gitararbeid både i riffsegmentet og de febrilske gitarsoloene. Anbefales!

Skrevet av Alexander Lange



Grillfeast – «Suburban»

Usignerte, ute nå på bandets Bandcamp

De øldrikkende og kronisk sårhalsede Bandcamp-musikerne i Grillfeast har vært på fylla og hørt på Iron Maiden på vinyl, og resultatet er et seks minutters, desorienterende stykke industriell svartmetall som rivaliserer Justin Broadricks tyngste materiale med Godflesh (hva ellers skulle resultatet ha vært?). Mekaniske gitarer droner nådeløst under hvesende og støyende svartmetall-vokal, en sammensetning som tærer på psyken i minst like stor grad 18 måneder med nedstengning og hjemmekontor. Når lytteren nærmer seg sammenbruddets rand slipper bandet vinylnålen på et parti som best kan forklares som mental lidelse i auditiv form – en svimlende, psykedelisk skjærsild fylt av akvatiske gitarer. Låtformen er i kjent Grillfeast-stil sporadisk og usammenhengende, og den helhetlige opplevelsen er – også i kjent Grillfeast-stil – både sært og fett på samme tid. Ta en lytt dersom gårsdagens nedstenging var dråpen som fikk glasset til å renne over, for deretter å utøve grov vold mot og knuse nevnte glass.

Skrevet av Fredrik Schjerve