Mikrostrukturell Evaluering: Ukas singler




Mayhem – Voces ab Alta

Mayhem – Voces Ab Alta Lyrics | Genius Lyrics
Ute nå via Century Media Records Ltd.

I sommer slipper svartmetall-legendene i Mayhem EP’en ‘Atavistic Black Disorder / Kommando’, som består av de to bonuslåtene på 2019-plata ‘Daemon’, et knippe coverlåter og «Voces ab Alta». Det betyr at den eneste originalkomposisjonen fra denne utgivelsen nå er sluppet i all sin styggedom og prakt.

«Voces ab Alta» har nok blitt til enten i forbindelse eller i forlengelse av produksjonen av ‘Daemon’ – i alle fall ligger den svært nærme denne plata både låtskrivings- og produksjonsmessig. Det har jeg svært få problemer med tatt platas kvalitet i betraktning, og Mayhem evner også å spille på mye av de beste elementene herfra. Her finnes både den litt atmosfæriske og støyete siden kjent fra låter som «Worthless Abominations Destroyed» i versene og outroen og det litt mer direkte og hardtslående i refrenget. På tross av få overraskelser er det med andre ord snakk om et Mayhem som leverer varene.

Skrevet av Alexander Lange

Darkthrone – Hate Cloak

Darkthrone - Hate Cloak Lyrics | Musixmatch
Ute nå via Peaceville Records Ltd.

‘Eternal Hails….’ er Darkthrones neste fullengder, har et av de kuleste albumcovrene jeg har sett hittil i år og blir bandets nittende(!) studioalbum når det lanseres den 25. juni. «Hate Cloak» er første smakebit, og signaliserer for så vidt en kontinuitet fra bandets forrige plate ‘Old Star’ – da i form av at forfriskende revitaliseringer av 70- og 80-tallsuttrykk glaseres mer eller mindre med iskalde svartmetallvibber.

Darkthrone på «Hate Cloak» er imidlertid også et Darkthrone som utforsker litt andre musikalske avkroker enn før. Dette er en lang, seig og treig låt på over ni minutter, og den minner nok mest av alt om en slags mikstur av svartmetall av første generasjon og god, gammeldags doom-metall. Låta preges av traskende riff, det vidunderlige trykket som leveres av både bass- og skarptromma og den velkjente og obskure vokalstilen til Nocturno Culto. Låta krever litt tålmodighet av lytteren, men leverer en rekke solide riff og ikke minst en velfungerende struktur der særlig riffet som trer inn rett før seksminuttersmerket sørger for ordentlig god pacing. Ropet av albumtittelen med høy, djevelsk stemme mot slutten er også strategisk plassert for oss som er tilbøyelige mot å glede seg til neste Darkthrone-plate, som igjen ser ut til å fornye gamle tidløse metalluttrykk – kanskje ikke på overveldende, men desto mer solid vis.

Skrevet av Alexander Lange

Vulture Lord – «Stillborn Messiah»

Ute nå via Odium Records

For noen uker siden omtalte jeg «Bloodbound Militia», den første singelen til det brutale døds/svart/thrash-bandet Vulture Lord som har blitt sluppet på flere tiår. Jeg lot meg fascinere av låtas stormende ytre, og har returnert for å bade i dets blodrøde glød mang en gang i etterkant. Nå har bandet sluppet singel nummer to, «Stillborn Messiah», en låt som ser sin forgjengers uhemmede aggresjon og høyner den til et nesten uforskammet nivå. Viten om at låta ble skrevet i 2005 av den avdøde ekstremmetall-legenden Trondr Nefas er bittersøt, ettersom det er en påminnelse om hans udødelige bidrag til norsk ekstremmetall, men også at tiden vi kunne glede oss til å høre røsten hans over nytt Urgehal-materiale er forbi. 

Det er uansett ingen tvil om at det er fantastisk deilig å få muligheten til å høre Nefas sine vanhellige riff renne i strie strømmer ut av høyttalerne igjen. «Stillborn messiah» gir lytteren hele to akkorder til å gjemme seg på, før den iverksetter et ustanselige bombardement av frenetiske trommer og krigerske gitarer som raserer all bebyggelse i mils omkrets. Sorath Northgrove kritiserer Guds motvilje til å åpenbare seg i moderne tider med rasende, hvesende vokaler, og det hele ender i et hamrende rytmisk motiv som tilfører låta en fengende brutalitet. I det store og det hele har jeg enda mer sansen for «Stillborn Messiah» enn «Bloodbound Militia», selv om jeg ikke utelukker at dette kan komme som følge av konteksten. Slippet av ‘Desecration Rite’ nærmer seg med stormskritt, et slipp som – de to singlene tatt i betraktning – ser ut til å bli en minneverdig hendelse innenfor norsk ekstremmetall i 2021.

Skrevet av Fredrik Schjerve



She Said Destroy – «Not Only Bridges»

Ute nå via Mas-Kina Recordings

She Said Destroy‘s nyeste singel fra deres kommende plate ‘Succession’ bykser ut av portene med en melodisk og instinktiv hardcore-spurt som virker ytterst forfriskende når det kommer fra en slik rastløs, kreativ gjeng. Det er ikke første gangen bandet svinger innom liknende uttrykk, – ‘This City Speaks in Tongues’ fra 2008 hadde flere tilsvarende øyeblikk – men der tidligere instanser av tilgjengelig materiale ofte har vært omringet av sjangerblandende, auditivt kaos er «Not Only Bridges» som en helhet overraskende simpel og uanfektet. For fans av bandets frenetiske tidligere materiale eller deres ambisiøse ‘Bleeding Fiction’ fra 2012 kan låta kanskje fremstå som i overkant lettfordøyelig, men den strømlinjeformede utgaven av She Said Destroy som presenteres på «Not Only Bridges» viser seg etter flere lytt å være bemerkelsesverdig potent.

I motsetning til førstesingelens gradvis-utfoldende stimulans er «Not Only Bridges» som et kort, skarpt støt til sentralnervesystemet å regne. Den melodiske åpningen raser inn i et mer hardnakket og d-beat-drevet vers, før et herlig forløsende refreng trykker på noen knapper som tidligere har vært utenfor She Said Destroy‘s rekkevidde. De umiddelbare gledene fortsetter med et blytungt beatdown, før post-hardcore-inspirerte og effekt-draperte ledegitarer argumenterer for bandets valg av albumcover. «Not Only Bridges» fungerer utmerket som motpol til førstesingelen «Succession», og det er utrolig tilfredsstillende å se et band som leverte såpass vital musikk for ti år siden returnere med en flunkende ny og velformulert slagplan. Jeg gleder meg til å få den fulle konteksten når plata slippes i andre halvdel av 2021, og dersom du har sansen for sjanger-agnostisk ekstremmusikk burde du definitivt kjenne på samme følelsen.

Skrevet av Fredrik Schjerve



Sundrowned – «Ethereal»

Ute nå via Fysisk Format

Vestlandsbandet Sundrowned gir ut debut-plata si ‘Become Ethereal nå på fredag via Fysisk Format, og rett i forkant av slippet byr bandet oss på en siste smakebit i form av kvasi-tittelsporet «Ethereal». Det atmosfæriske og post-inspirerte blackgaze-bandet har allerede sluppet to singler fra plata som på subtilt vis lekte seg med yttergrensene til sitt utvalgte uttrykk, men på «Ethereal» ser de seg fornøyde med å tegne godt innenfor linjene. Dette er dog ikke å anse som noe negativt, ettersom Sundrowned har et øye for tekstur og dynamikk som sender krusninger gjennom selv de mest velkjente uttrykksmessige farvann. 

Åpningens tammer, akvatiske gitarer og skimrende overflater vitner om bandets forkjærlighet for velutprøvde troper innenfor eteriske og atmosfæriske ekstremuttrykk, en tendens Sundrowned gjør klokt i å balansere med en mørkere growl, heller enn de klimaktiske hylene som anvendes av mange av bandene som vanker i liknende territorier. Bandets fortynninger og fortetninger av lydbildet er som sterke undervannsstrømmer under en overflate av reflekterende gullfilm, og den fabelaktige miksen tar virkelig utbytte av gruppens teft for lyddesign. «Ethereal» har begge bena plantet i et atmosfærisk uttrykk det føles ut som at vi har blitt fullstendig overlesset med internasjonalt den siste tiden, men Sundrowned virker klare over at post- og blackgaze er avhengig av mer enn gitarpedaler og oppbrukte akkordprogresjoner for å lykkes. Resultatet er en innhyllende og flott låt som virker like forfriskende som en iskald dukkert i det strålende været som hersker på Østlandet for øyeblikket. 

Skrevet av Fredrik Schjerve



Beyond Man – «Ave Usera»

Ute nå via The Sinister Flame

Beyond Man er et svartmetallband fra gamle Nidaros som etter å ha tilbrakt det siste tiåret innestengt i en støvete krypt har returnert for å kreve sin plass i det det norske svartmetall-slektstreet. Kvartetten har kun én tidligere utgivelse å vise til, – en to-låters kassett fra 2008 ved navn ‘Neter-Kertet’ – men dette vil endre seg når de slipper sin selvtitulerte albumdebut i Juni via det eminente undergrunns-plateselskapet The Sinister Flame. Den første smakebiten på plata fikk vi da Youtube-kanalen Black Metal Promotion II premierte singelen «Ave Usare» sist torsdag, selv om låta teknisk sett har vært tilgjengelig helt siden den ble sluppet som en del av Beyond Mans kassett-utgivelse fra 2008.

Etter en dyster og dronende introduksjon entrer det fulle bandet med en rituell og messende sekvens sentrert rundt djevelens intervall, før en dissonant og skjærende gitarstemme signaliserer svartmetallens nært forestående utbrudd. Erkesvarte riff fra det bekmørke nitti-tall avløses av Øyvind Sundlis eksplosive trommebombardement, og over det hele hveser «Luctus» med en røst som oser av sinne og forakt. Sluttresultatet er omtrent slik jeg forestiller meg det ville blitt dersom gutta fra Obliteration og Nekromantheon hadde prøvd seg på svartmetall; ikke på grunn av noe overlappende åndsverk, men fordi Beyond Man i likhet med dem har en organisk råskap som kjennetegnet den norske ekstremmetall-scenen rundt begynnelsen av 10-tallet. «Ave Usera» er et pirrende førstegløtt på de morbide, kreative impulsene som har sydet og kokt i bakhuet på medlemmene av Beyond Man det siste tiåret, og et varsel i god tid om at 21. Juni er en dato som burde noteres av samtlige fans av okkult svartmetall. 

Skrevet av Fredrik Schjerve

Mikrostrukturell Evaluering: Ukas singler




Mortemia – «The Enigmatic Sequel»

Ute nå via Veland Music

Sirenias Morten Veland har endelig funnet tid til å returnere til sideprosjektet sitt Mortemia, hele 11 år etter at han slapp debuten sin under banneret, ‘Misere Mortem’ fra 2010. I likhet med et knippe profilerte musikere fra utsiden av metallens grenser som Bill CallahanKevin Abstract og Moses Sumney, (for ikke å nevne norske Beaten to Death fra innsiden) han bestemt seg for å rulle ut slippet av plata i flere avdelinger over tid, i dette tilfellet en singel i måneden. I tillegg til dette virker det som at hver singel vil være sunget av en ny vokalist, hvilket vil gjøre det enda mer spennende å følge med på det Morten drar frem fra hvelvet fra måned til måned.

«The Enigmatic Sequel» er den første smakebiten på plata, og demonstrerer forskjellene mellom Mortemia og Velands hovedprosjekt klart og tydelig. Der Sirenia livnærer seg på pop-hooks, arena-klare riff og bombastiske symfoniske og elektroniske elementer, har Mortemia tydeligere trekk fra 90-tallets death/doom filtrert gjennom den velproduserte, gotiske mystikken til prosjekter som Swallow the Sun og The 11th Hour. Flotte piano-linjer vever seg gjennom bunntunge og ruvende gitarer, og Velands dødsgrowling skaper en komplimenterende kontrast til gjestevokalist Madeleine Liljestams mer lavmælte og elegante fraser. For min del er det det orkestrale reisverket rundt den tradisjonelle metall-instrumenteringen som ender opp med å selge låta aller mest, uten at det nødvendigvis indikerer svakheter ved de øvrige instrumentelle bidragene. «The Enigmatic Sequel» er en fengende og forheksende førstesmak på Mortemias andre plate, og vitner om Velands stadig økende mestring av den symfoniske metallen og dets mange sideskudd. 

Skrevet av Fredrik Schjerve

DRITTMASKIN – Rottekrig

Usignert, ute via strømmetjenester.

DRITTMASKINs forrykende opptakt til andreplata ‘Svartpönk’ fortsetter. På «Rottekrig» fortsetter vestlandsbandet i noe av det samme sporet de pløyde opp med singelen «Limi»; med låtlengden på seks minutter strekker de seg nok en gang utover varigheten på hver enkelt av sporene på debuten ‘Sosial prolaps’, og et utålmodig og direkte uttrykk ofres i vesentlig grad for noe mer progressivt.

Det vil ikke si at punken er borte, for råskapen tar DRITTMASKIN vare på gjennom fortsatt ganske så rå produksjon og skitne riff med skarpe kanter. Men som på «Limi» er nok «Rottekrig» et dypere dykk ned i svartmetallsiden av dette bandet, noe som kommer til uttrykk både gjennom de overraskende melodiske – men også dissonante – versene, de taktfaste riffene midt i og den storslåtte outroen. Til tider blir noen av enkeltdelene muligens noe langtekkelige, men i all hovedsak er «Rottekrig» et svært friskt pust i det at DRITTMASKIN nok en gang mestrer en mer progressiv metode på svært vellykket vis. Det lover i alle fall godt for god variasjon og pacing på ‘Svartpönk’.

Skrevet av Alexander Lange

Nifrost – Sirkel

Sirkel | Nifrost | Dusktone
Ute nå via Dusktone.

Det begynner å bli en liten stund siden vi fikk servert «Eit siste ynskje» fra sognametall-disiplene i Nifrost – en låt jeg lot meg imponere over i form av at den både produksjons- og låtskrivingsmessig sto for en sann overhaling i forhold til bandets tidligere solide utgivelser.

Det samme kan nok sies om «Sirkel», men uten at denne egentlig ligner så mye på den foregående singelen. Mens «Eit siste ynskje» er en så godt som progressiv svartmetall-låt der Nifrost drar oss gjennom ulike seksjoner, er «Sirkel» en langt mer seig, repeterende og saktegående sak. Ja, egentlig får man, med unntak av i den rolige introen, på låtas fem minutter kun servert ulike utgaver av samme riff, som baserer seg på stadige taktfaste nedslag av ondskapsfulle mollakkorder. Måten Nifrost likevel klarer å holde interessen oppe gjennom en effektiv atmosfære, strålende variasjoner og god oppbygging av intensitet har jeg virkelig sansen for, og «Sirkel» er et utmerket innslag for alle som har sansen for litt tålmodighet innenfor svartmetallen. Anbefales!

Skrevet av Alexander Lange

Octohawk – «By the Root»

Ute nå via Crime Records

Det er straks på tide for Octohawk å avsløre debutplata si ‘Animist’ i sin helhet, men før slippet i begynnelsen av Juni gir de oss en siste liten appetittvekker i form av singel nummer tre, «By The Root». På dette tidspunktet begynner Octohawks særegne tilnærming til progressive sludge passende nok å slå rot i sinnet til anmelder, og min første gjennomlytting av bandets nyeste singel var et gledefylt møte med en nå velkjent, om stadig selvforandrende fauna. 

På «By the Root» er Octohawks groove-tunge og progressivt utsvevende elementer balansert på en meget god måte. De kontrapunktiske gitarene – som kan sies å bære noen av karakteristikkene til en slyngplante – renner ustanselig inn i hverandre, og former minneverdige melodier etter hvert som du blir bedre kjent med låta. Deretter slår bandet over i et hardbarka rytmisk vers, og Stian Svorkmos stentoriske stemme entrer bildet. For meg låter den kraftige røsten hans som en kombinasjon av Troy Sanders fra Mastodon og Matt Pike fra High on Fire; røff og vill i kantene men likeså fullt i stand til å bære en høytliggende og fengende melodi. 

Låtas bro tar seg, ikke uventet (det er jo snakk om progressiv musikk, tross alt), til et musikalsk territorium som er litt vanskeligere å plassere enn det omkransende materialet. De tribalistiske, Cavalera-aktige strekkene overvelder med voldsom tyngde, og de lettere surrealistiske, nynnende stemmende som siver inn fra tid til annen forvirrer samtidig som de forhekser og trollbinder. Helhetlig tok det meg lengre tid å lære «By the Root» å kjenne enn de to foregående singlene, men etter enn omfattende tilvenningsprosess kan jeg nå konstatere at kvaliteten er på samme høyde og vel så det. Octohawk har ladet opp til sin debututgivelse med tre utmerkede singler, og forventningene til slippet har nådd et lettere uhåndterbart nivå. Om du er glad i musikk som tar sinnet med på en reise gjennom ukjente verdener fylt av svimlende fraktaler, så bør du notere deg slippdatoen til Octohawks ‘Animist’, som er 4. Juni.

Skrevet av Fredrik Schjerve


Messier 16 – «Rho»

Usignert, ute nå på bandets Bandcamp

Messier 16 er et progressivt ekstremmetall-band fra Oslo som startet opp i 2017, og som nå nærmer seg slippet av sin debut-utgivelse ‘Iota’. De to første singlene fra skiva, «iota» og «Lotus», gikk Metallurgi-redaksjonen hus forbi, men takket være en høyst verdsatt mail ble øynene våre rettet mot kvartetten. Et band som covrer den post-romantiske og mystiske komponisten Alexander Scriabin på debutplata si, og i tillegg referer til det kosmiske objektet Ørnetåken i bandnavnet sitt vil alltid få gratis innpass i anmelders hjerte, om så det kun er musikken som vil kunne gi dem permanent oppholdstillatelse. Messier 16 har ingen problemer med å skaffe seg et slikt dokument, ettersom «Rho» er et teknisk, progressivt og utforskende ekstremmetall-konglomerat som bruker sin seks minutters-spilletid for alt den er verdt.

På «Rho» boltrer Messier 16 seg med både dødsmetallens buldrende bunnfrekvenser, svartmetallens gnistrende toppfrekvenser, samt den progressive tech-deathens instrumentale overskudd. Jagende, tremulerende gitarer avbrytes av rike, tårnende harmonier, og pusterom fra musikkens overstimulerende intensitet tilbys i form av vakre og inderlige postmetall-brekk. På mange måter peker totalinntrykket på de avantgardistiske faktene til plater som Emperors ‘Prometheus: The Discipline of Fire & Demise’, men samtidig er det hele voldsomt modernisert og individualisert; en sammensatt struktur hvilkets blåkopi kun Messier 16 er i besittelse av. Jeg blir voldsomt imponert av det jeg hører på Oslo-bandets tidlige singler, og kan ikke annet enn å mistenke at ‘Iota’ er en plate som befinner seg midt i det uttrykksmessige smørøyet for meg personlig. ‘Iota’ slippes 28. Mai, så dere kan forvente å lese en manisk ned-skriblet omtale fra undertegnede neste uke. I midlertid kan dere la dere fascinere av det sofistikerte og ytterst oppslukende lydvevet som er Messier 16s «Rho».

Skrevet av Fredrik Schjerve


Fullmåne – «Wide Awake»

Usignert, ute nå på bandets Bandcamp

Sist gang vi hørte fra enmanns-bandet Fullmåne var på splitten med nederlandske Martelgang fra Desember i fjor. Fullmånes post-punk-inspirerte og underproduserte svartmetall fascinerte samtidig som det ikke fullstendig overbeviste, men hadde en unik nok vinkel på undersjangeren til å rettferdiggjøre en lytt eller to. Nå er soveroms-musikeren tilbake med en singel pluss tilhørende video kalt «Wide Awake», og la meg si det slik at spørsmålene mine ikke har blitt færre i møte med det surrealistiske klanguniverset som blir presentert på det nye materialet.

Videoen bruker et åpningspanel til å sitere Carl Jung, og den berømte psykoterapeutens oppfordring til å gå på oppdagelsesreise i egen underbevissthet har nok vært utslagsgivende for musikken på «Wide Awake». Både musikken og videoen er preget av en hypnagogisk og usammenhengende strøm av inntrykk, en drømmelogikk som trolig er basert på underbevissthetens kryptiske symbolbruk. Fragmenter av Fullmånes mer konvensjonelle elementer driver igjennom den mystiske suppa, om det så er snakk om reverb-dekkede tråder av Blackgaze, kaklende vokaler eller den punk-inspirerte rytmeseksjonen som dukker opp mot slutten av låta. Likevel er det ingen tvil om at dette er et eksperiment, – hvorvidt det skal utbroderes eller kun er et enkelttilfelle får tiden vise – og dets potensiale som allmenn-tilgjengelig musikk er temmelig lav, om man skal benytte seg av direkte tale. «Wide Awake» er som en luftspeiling i et internettets fjerneste hjørner, en abstrakt og forvirrende opplevelse som er myntet på de mest nysgjerrige og undergrunns-rettede av oss.

Skrevet av Fredrik Schjerve

Mikrostrukturell Evaluering: Ukas singler




Diskord – «Bionic Tomb Eternal» & «Abnegations»

Ute nå via Transcending Obscurity Records

Det eksperimentelle dødsmetall-bandet Diskord var aktivt gjennom en periode innenfor norsk ekstremmetall man i retrospekt kan anerkjenne at har vært en av våre viktigste. Bølgen av band som skylte over undergrunnsmusikklivet vårt rundt 2011 introduserte det som har endt opp med å bli en karakteristisk norsk ekstremmetall-filosofi, der tradisjonsrike uttrykk blir ikledt en organisk lydproduksjon og fremført med voldsom entusiasme og intensitet. Blant gruppene som utmerket seg i løpet av denne eksplosjonen (NekromantheonObliteration,Execration) var Diskord klart mest interessert i å farge utenfor linjene, og plata deres ‘Dystopics’ fra 2012 er et utmerket stykke uortodoks dødsmetall hvis sykelige glød ikke har ebbet av i årene siden. 

Syv år etter deres siste utgivelse (EP-en ‘Oscillations’ fra 2014) har bandet endelig annonsert at tredjeplata er på vei. ‘Degenerations’ kommer ut via Trandscending Obscurity Records i august, og låtene «Bionic Tomb Eternal» og «Abnegations» har allerede blitt gjort tilgjengelige på bandets Bandcamp-side. Bandets sound er like organisk og sleipt som før – et biologisk maskineri som endrer form og funksjon på sporadisk og uforutsigbart vis. «Bionic Tomb Eternal» utstråler en surrealistisk og schizofren energi, som et dødsmetallisk svar på Primusog Mr. Bungles uhemmede, kreative kaos. «Abnegations» fokuserer til forskjell på mer tradisjonelle former for metall, men filtrerer det selvfølgelig gjennom sin egen idiosynkratiske linse. Klassisk dødsmetall, doom/death og thrash muterer og kolliderer i hverandre på et vis man ikke kan kalle noe annet enn elegant, og opplevelsen kan sammenliknes med å nyte kunst på et galleri under stadige angrep fra en gjeng med frådende gjørmebrytere.

Diskord har en helt unik vinkling på dødsmetall sett fra et Norsk perspektiv, og det føles altfor lenge siden vi har fått bryne oss på nytt materiale fra gruppen. De to låtene vi har fått høre til nå forteller meg at vi kan forvente et Diskord i toppform, og kombinert med den alltid fremragende produksjonsjobben til Colin Marston er det ingen tvil om at slippdatoen burde være ringet rundt i kalenderen til enhver fan av subtilt grensesprengende ekstremmetall. Diskord klatter videre på sitt underfundige livsverk på «Bionic Tomb Eternal» og «Abnegations».     

Skrevet av Fredrik Schjerve



Fjøsnisse – «Noreg»

Ute nå via Screaming Skull Records

Sist gang vi hørte fra enmanns-bandet Fjøsnisse var på full-lengderen ‘Vord’ som ble utgitt i Januar. Plata fikk som kjent den gjeveste utmerkelsen Metallurgi er i stand til å utstede, – den ettertraktede tittelen «Ukas Favoritt» – og står noen måneder senere fremdeles høyt på listen over årets flotteste svartmetall-utgivelser. Etter velutført dyst tok Anders Vada seg en fortjent pust i bakken, men det tok ikke lange tiden før den rastløse musikeren heiv seg tilbake opp på hesteryggen. 8. Mai slapp han singelen «Noreg», en omfattende, instrumental hyllest til nasjonen vi nyss har feiret alle mann.

«Noreg» fremstiller ikke sitt affeksjonsobjekt på et romantiserende vis, men bruker et steilt og goldt uttrykk for å reflektere innbyggernes ofte harde kår og motstandsdyktighet. Det er ikke brudeferder eller fargerikt blomsterspill som manes frem i sinnet av musikken, men heller ruvende fjellvegger og snøkledte, stormende høyder. Låtas reisverk støtter seg hovedsakelig på en robust grunnvoll av akkord-baserte rytmegitarer, men lunefulle melodier og folkemelodiske fragmenter bryter seg gjennom lydmassen fra tid til annen, som spirer gjennom et snødekke. Anders Vada makter ikke helt å frembringe den mengden musikalsk drama som kreves for at «Noreg» kan overbevise som instrumentalmusikk, og jeg tenker stadig at en vokallinje eller to kunne bidratt til å løfte låta ytterligere. «Noreg» er uansett en flott tributt til det brutale norske terrenget; et stormfullt og ærlig portrett av vårt kjære hjemland.

Skrevet av Fredrik Schjerve



Skuggima∂r – «I Am the Fire» & «By the Strength of My Own Blood»

Usignert, ute nå på bandets Bandcamp

Skuggima∂r, side-prosjektet til Gjøran Skuggå fra Proteque og Gorr har siden 2019 fungert som en eksperimentell fri-sone for den aktive musikeren. Gjennom Skuggima∂r kan han følge en hvilken som helst artistiske impuls som måtte falle ham inn, uten å måtte bekymre seg for å produsere verker som skal passe inn i en artistisk kanon eller på noen som helst måte definere produksjonen hans. Stikkordene er industriell støy og ekstremmetall, og på Skuggima∂rs nyeste par singler kolliderer disse to elementene i hverandre med to vidt forskjellige resultater.

«I Am the Fire» – som for øvrig har blitt kronet med en svært kunstnerisk video på Youtube – begynner med en sterkt definert rytmegitar som kommer marsjerende ut av en mystisk og overnaturlig aura av synther. De digitale trommene avbryter og forstyrrer gitarenes puls med en konflikterende rytme, og gir låta et rykkete og ujevnt underlag. Det kan nesten føles ut som at låta er Gjørans forsøk på å skape en ekstremmetall-utgave av Mogwai Explosions in the Sky sine post-rock-svell, bare at reisen ender med støyende, industriell kakofoni heller enn et hjerteskjærende crescendo. «By the Strength of My Own Blood» er en mer rasende affære; et komprimert og istykkerrevet svartmetall-platå som velter seg i sitt eget sinne i fem minutter før den slukner på useremonielt vis. I kjent Skuggima∂r-stil er dette låter som ikke kommer til å appellere til alle og enhver, men som byr på støyende og distinkte atmosfærer for de mest ihugga undergrunns-fanatikerne blant oss. 

Skrevet av Fredrik Schjerve

Mikrostrukturell Evaluering: Ukas singler




Djevel – «Maanen skal være mine øine, den skinnende stierne mine ben, og her skal jeg vandre til evig tid»

Ute nå via Aftermath Music

Med to singler med en samlet spilletid på 20 minutter har Djevel allerede avslørt en betydelig del av sin kommende utgivelse ‘Tanker som Rir Natten’ i forkant av slippet. Der «Englene som falt ned i min seng,..» bød på bandets mer tradisjonelle, konfronterende og andrebølge-inspirerte side, byr «Maanen skal være mine øine,..» på en mer utpreget melankolsk og storslått affære. De ti turbulente minuttene som utgjør låta er så mettet av stormende gitarer og atmosfære at det blir naturlig å anslå den til å være platas høydepunkt, men en kjapp konsultasjon med platas låtliste vil avsløre at «Maanen…» befinner seg nesten helt i begynnelsen av reisen. Dette hinter om at ‘Tanker som Rir Natten’ neppe blir noen lavmælt reise gjennom standardisert svartmetall, og jeg er spent på hvordan Djevel har balansert det svevende og det jordnære på det ferdige produktet.

Som enkeltspor er i alle fall ingen tvil om at «Maanen…» er et fengslende stykke svartmetall. Den mørke gotikken som pulserer gjennom låtas rensungede partier minner om Sivert Høyem i et usedvanlig dystert lynne, og de eteriske gitarene skjuler en underliggende dyriskhet som hindrer dem i å fullstendig miste kontakt med bakken. Gitarenes detaljarbeid blir slukt av den ruvende veggen av rik og mettet lyd som dominerer uttrykket, men i dette tilfellet er det et offer som gir avkastning i form av en følelse av universell skala. Atmosfæren er voldsomt potent, og platas cover tatt i betraktning er det nok grunn til å forvente at dette elementet kommer til å være avgjørende for totalopplevelsen av ‘Tankene som Rir Natten’. «Maanen…» er en låt for folk som ønsker seg en lavere konsentrasjon av sødme i blackgazen sin, samt fans av nattlig og harmonisk rik svartmetall.

Skrevet av Fredrik Schjerve



Vulture Lord – «Bloodbound Militia»

Ute nå via Odium Records

Vulture Lord fra Hønefoss har lenge vært et standhaftig geist innenfor norsk metall; et ekstremmetall-fenomen med ufattelig lang fartstid, men kun et enkelt album å vise til. Dette endrer seg dog i 2021, ettersom bandet nylig har annonsert slippet av andreplata ‘Desecration Rite’ under Odium Records 20. Juni. Dette burde være gode nyheter for både fans av døds-, svart- og thrashmetall, ettersom Vulture Lord demonstrerte hvordan de tre uttrykkene kan danne uhellig treenighet på sin debutplate ‘Profane Prayer’ fra 2003.

Andreplatas første singel «Bloodbound Militia» viser til en rimelig naturlig progresjon for gruppen, sett ut ifra de nesten tjue årene det har tatt å produsere en oppfølger til ‘Profane Prayer’. Produksjonen låter både kraftigere og mer moderne, samtidig som den ikke skyver bandet unødvendig langt fra sine røtter i undergrunnen. Bandet svarer med en låt som er ukomplisert men hensynsløs i sin utsteding av auditiv straff; tjåk full av hvinende gitarer, rasende blast beats og thrashende momentum. Det drillende dødsmetall-riffet som dukker opp i låtas siste minutt er et klart høydepunkt, og det samme er det evig rastløse og tordnende trommespillet til trommis «Uruz». Alt i alt er «Bloodbound Militia» lav på overraskelsesfronten men tilsvarende høy på trøkk, og fungerer som et effektivt forvarsel om blodbadet som vil finne sted når ‘Desecration Rite’ treffer markedet. 

Skrevet av Fredrik Schjerve


Vanvidd – Storm feat. Trollfest

Usignert, ute på Bandcamp.

«Storm» er kanskje akkurat det jeg hadde forventet av et samarbeid mellom Vanvidd og Trollfest. Førstnevnte slapp for noen uker siden den første smakebiten på sitt kommende album, låta «Blodsjord», som var seks minutter med storslått folk-metal med kruttsterke melodier og tydelige svartmetallelementer. At «Storm» med Trollfests bidrag er en hakket mer direkte, oppstemt og gøyal affære er videre ingen stor overraskelse, og at de to bandene på denne låta også evner å komplementere hverandre svært godt er helt klart – all den tid de naturligvis har mange likheter som folk-metal-band i ekstrem-metal-land.

«Storm» er nemlig i utgangspunktet en ganske lettfordøyelig fire/fem-minutter sterkt preget av begge bandenes melodiske teft, Vanvidds evne til å ta lydbildet til stratosfæriske høyder og Trollfests uhøytidelige og festglade fremtoning. Hurtige, taktfaste folkerytmer preger versene, men vi får også servert melankolske melodier og smak av virkelig store lydbilder. Jeg nøt det mer atmosfæriske og tålmodige i «Blodsjord», men ved hjelp av Trollfest svarer Vanvidd like fullt til andre behov man er ute etter å tilfredsstille gjennom folk-metal med «Storm» – og det uten å være endimensjonal.

Skrevet av Alexander Lange


Bizarrekult – «Ut i Skogen»

Ute nå via Petrichor/Hammerheart Records

 Bizarrekult er et enmannsband med røtter i både Russland og Norge som på sin kommende debutplate søker etter å kombinere «den filosofiske dybden til de Sibirske sletter og den Norske naturens majestetiske prakt», per bandets Spotify-bio. Etter noen introduserende lytt på prosjektets nye singel «Ut I Skogen» blir det tydelig at det kunstneriske målet har satt sine spor på samtlige av låtas elementer, ettersom både musikk, tekst og visuell utforming bærer preg av en viss dualitet. Resultatet er et sammensatt og særegent uttrykk som ser ut til å nyte kampen av motkrefter som spilles ut mellom to poler. 

I likhet med tekstens karakter foretar det musikalske en reise lengre og lengre ut i ødemarken over sin spilletid. Det som i begynnelsen fremtoner seg som en slags synergi mellom norsk svartmetall og bryske basstoner fra post-hardcorens tyngre hjørner utvikler seg sakte men sikkert i en mer atmosfærisk og introvert retning. Romslige strekk av meditativ, postrock-berørt gitar åpner seg mellom krystallinske og glitrende svartmetall-teksturer, og på dette punktet er lett å forestille seg den Sibirske tundraens påvirkning på artisten. Dersom jeg hadde sett på musikken isolert fra tekst og tematikk hadde jeg nok ønsket meg en reprise av det presise og hardtslående materialet som åpner låta på et eller annet punkt, men sett fra et helhetlig perspektiv er det ingen tvil om at Bizarrekults tematiske visjon har endt opp med å forme musikken på hensiktsfult vis. «Ut i Skogen» byr på både umiddelbart fengslende og sakte-ebbende materiale i en og samme låt, og er dermed en strålende introduksjon til Bizarrekults mangefasetterte post-svartmetall.

Skrevet av Fredrik Schjerve

Mikrostrukturell Evaluering: Ukas singler




Vreid – «Into the Mountains»

Ute nå via Season of Mist

For et hvilket som helst annet svartmetall-band med røtter i uttrykkets tidlige utviklingsforløp i Norge ville låt-tittelen «Into the Mountains» pekt i retning den evinnelige fetisheringen av barskog, fullmåner og naturkrefter som har blitt en av sjangerens typiske kjennetegn. Til forskjell har Vreid i løpet av sin omfattende karriere vist stor interesse for reelle hendelser – om så det er snakk om nazistenes okkupasjon av moderlandet, en temmelig grusom henrettelsesmetode fra vikingtiden, eller som på deres kommende ‘Wild North West’, den avskyelige historien til en av Norges såkalte «psykiatriske institusjoner», Harastølen.

Hvorvidt Vreid har valgt å fortelle historien til denne institusjonen via et kronologisk plott eller enkeltstående vignetter får vi ikke svar på før plata slippes neste uke, men på «Into the Mountains» kan man i alle fall anta at det dreier seg om en pasients desperate flukt fra sykehuset inn i fjellheimen. Mediet Sogndals-musikantene har valgt til å støtte opp rundt dette dramaet er en rimelig streit og presis miks av melodisk rock og tilbakeholden svartmetall, halv-sungede refrenger og en avsluttende elektronisk groove som fikk meg til å lure på om ikke Prins Thomas hadde sneket seg inn i studioet under en av bandets innspillingspauser. 

Om man ser på musikkens fortellende egenskaper så beskriver «Into the Woods» utviklingsforløpet fra energisk flukt til beseiret resignasjon på flott vis, hvilket lover godt for ‘Wild North West’ og dets status som konseptplate. Om man ser på låta som et stykke egenstående musikk er det derimot et par ting man kan plukke på; den rensungede koringen på refrengene er ustødig og lite overbevisende, og overgangen fra låtas vers/refreng-syklus til den doom-berørte, elektroniske avslutningen føles noe usammenhengende. Dette er ikke nok til å stikke kjepper i hjula for min egen del, og spesielt de klatrende og vevende ledegitarene på refrengene er et moment som ender opp med å definere singelen i mine øyne. 

Med fire singler ute er det bare én ting som gjenstår for gutta i Vreid, og det er å slippe den fulle opplevelsen som er ‘Wild North West’ løs på befolkningen. Uansett hvordan plata viser seg å være kvalitetsmessig er det ingen tvil om at den er en av de større begivenhetene innen norsk metall i 2021, så her er det bare å sette av 30. April og gjøre seg klar for både filmatisk og musikalsk filleristing. Vreid fortsetter å utvide bandets musikalske og tematiske univers på «Into the Woods».

Skrevet av Fredrik Schjerve

Ildfar – «Lyset I Skumringen«

Ute nå via Northern Silence Productions.

Vi har fått nok en smakebit fra det kommende albumet til Ildfar, ‘Som vinden farer vil’: «Lyset I Skumringen». Ildfar er et prosjekt som går helt tilbake til den norske svartmetallens storhetstid på 1990-tallet, noe som for så vidt også kom til uttrykk med den forrige singelen, «The Last Dawn», der klassiske svartmetallelementer ble håndtert på usedvanlig sterkt vis. Mye tyder rett og slett på at vi står overfor et album som kan bevise at et album av høy kvalitet ikke trenger å innebære store nyvinninger, all den tid man har en god forståelse for råmaterialet i bunn.

Med det fremstår også «Lyset I Skumringen» som en ganske klassisk svartmetallåt. Men Ildfar bruker litt andre verktøy enn på den ganske raske og voldsomme «The Last Dawn», og har kokt opp en låt som har flere melodiske folk-elementer og sånn sett minner mye om Ulvers klassiker ‘Bergtatt’ og mye av Agallochs materiale. Komposisjonen baserer seg først og fremst på flotte, sterke melodier, og på tross av at den ene spilles av en akustisk gitar som nok dominerer vel mye, klarer Ildfar å variere intensiteten og bygge opp låta på en måte som gjør at helheten føles ganske kompakt og dynamisk samtidig. Anbefales!

Skrevet av Alexander Lange

Mikrostrukturell Evaluering: Ukas singler




Octohawk – «Weather the Storm»

Ute nå via Crime Records

Sist vi hørte fra Octohawk (tidligere Mammüth) var i Februar da de slapp den ville og mangefasetterte førstesingelen «Iconoclast». Bandets progressive men unektelig tunge stoner/sludge breiet seg godt ut over låtas lengde på åtte minutter; en blytung, sisyfisk kampestein rullende gjennom et spacerock-landskap. På singel nummer to fra deres kommende debutskive ‘Animist’ beholder Octohawk den omstreifende og søkende karakteren til førstesingelen, men i denne omgangen er det synth-fargede terrenget skiftet ut med en hyppig omskiftende labyrint av ruvende steinvegger.

Etterdønningene av «Iconoclast»s interstellare reise henger igjen i åpningens effektbelagte fløyte, før et monumentalt riff deiser ned fra oven som et krasjlandende romfartøy i en fremmedartet jungel. Det harde, svingende men elegante trommespillet til David Jøndahl Hjellum kombinert med gitarenes voldsomme vekt er som en sammensmelting av Mastodon og High on Fire forsterket med armeringer av titan, en form for progressiv sludge farget av samtidens brutale tyngde. Disse metalliske korridorene leder inn i mer meditative og harmoniske rom, og overgangene mellom de ulike delene av strukturen blir gjort uforutsigbare av bandets stadige forlenging av fraser og takter. «Weather the Storm» er nok en sterk singel fra Drammensbandets andre fase, en låt som trekker deg inn med sin umiddelbare vegg av riff og holder på oppmerksomheten ved hjelp av sine strukturelle kolbøtter. 

Skrevet av Fredrik Schjerve

Dieseldyra – «Fabrikk»

Usignert, ute nå via div. strømmetjenester

Dieseldyra er et norsk rockeband som i all hemmelighet har samlet opp en fartstid på utrolige 30 år(!) og som nå i 2021 endelig har sett muligheten til å gi ut en debutsingel ved navn «Fabrikk». Bandet startet sin virksomhet i kjølvannet av den store norske rock- og punk-eksplosjonen på 80-tallet og er tydelig inspirert av flaggbærere som Wannskrækk/ Dum Dum BoysRaga Rockers og Jokke & Valentinerne. Til tross for tette bånd til denne viktige epoken for norsk rock har Dieseldyra et sound som ikke er fullstendig immun for påvirkninger fra senere tid, og det skal bli spennende å se hva slags andre uttrykk som har sneket seg inn på den kommende debutskiva deres, en foreløpig navnløs sak som ble spilt inn hos Ocean Sound Recordings på øya Giske utenfor Ålesund.

Det er lite ved beskrivelsen av bandets sound som tilsier at en metallrettet blogg skulle fatte interesse for prosjektet, men det er altså noe vagt stoner-aktig ved åpningsgitarens crunch som gjør at tyngdesensorene i det sentrale nervesystemet til anmelder lyser opp som et juletre. Versene er drevet av rytmeseksjonens presise og kraftfulle maskineri, og både tekst og vokal har et skjær av industriell brutalisme som umiddelbart sender tankene i retning Dum Dums Per Øivind Houmb. Det tydeligste nikket i retning norsk punk-tradisjon er likevel refrenget, som med sin superfengende og allsang-verdige natur fremmaner den solidariske «Alle-for-en»-energien som pulserte gjennom glanstiden innenfor norsk punk. 

Per bandets sosiale medier er «Fabrikk» en «Perle av en låt av en gjeng med svin», og selv om jeg ikke kan uttale meg rundt sistnevnte kan jeg definitivt istemme det første utsagnet. «Fabrikk» er en blankpolert og treffsikker kule av norsk rock som i et tidligere tiår ville runget ut av dashbord-radioen til biler landet over. 

Skrevet av Fredrik Schjerve

Grimmferd – NARVIK

Ute nå via Blodig-Gevir Studios.

Enmannsprosjektet Grimmferd er tilbake med nok en singel der krysningspunktene mellom black og death metal utforskes. Denne gangen er det snakk om «NARVIK», som i all hovedsak er en ganske rendyrket svartmetallåt som, gjennom tematiseringen av nazistenes invasjon av Narvik i 1940, sannsynligvis bringer med seg Grimmferds tydeligste nikk til norsk krigshistorie til nå.

Grimmferds form for svartmetall begynner etter hvert å bli tydelig der den igjen minner mest om musikken til band som Darkthrone og Satyricon. Unntak finnes selvsagt her og der, blant annet gjennom tempoet og growlingen i det første verset, men hovedgrunnlaget til musikken finner sine viktigste elementer i den taktfaste og groovy siden ved svartmetallen. Slik åpner også «NARVIK» bra etter en lengre intro med diverse lydeffekter, og Grimmferd holder i utgangspunktet god stand gjennom låta med en bukett solide riff. Om noe trekker kvaliteten på låta ned er det for min del den litt overtydelige og direkte teksten kombinert med strukturen på låta, som først og fremst livnærer seg gjennom repetisjoner av en ganske kompleks rekke med riff der overgangene ikke alltid sitter like godt. Det gjør at låta mangler litt fremdrift i det rent musikalske før slutten melder seg, og at den ikke er like spennende som for eksempel «Necromantic Terrorpig» – Grimmferds desidert største blinkskudd til nå. «NARVIK» er imidlertid likevel en tøff låt, der både produksjon og mye av det musikalske håndverket sitter.

Skrevet av Alexander Lange

Mikrostrukturell Evaluering: Ukas singler




Vreid – «Spikes of God»

Ute nå via Seasons of Mist

Der mange andre band stirret måpende inn i håpløsheten og roet ned virksomheten i korona-året 2020 gjorde Vreid det stikk motsatte og høynet aktiviteten og ambisjonsnivået sitt betraktelig. Konsert-streaminger fra Kvåle-familiens gård på Sognefjellet, album- og filminnspilling, ølbrygging – Sogndalsbandet har virkelig utforsket de mulighetene som gjenstår for et band i et ellers nedstengt musikalsk samfunn. Nå er det kun en knapp måned til slippet av den sammensatte album/film-opplevelsen ‘Wild North West’, og i forbindelse med dette har Vreid sluppet platas tredje singel ‘Spikes of God’. 

‘Wild North West’ bygger som kjent på norsk historie sentrert rundt det nå nedlagte sanatoriet Harastølen i Sogn, og platas femte kapittel retter søkelyset mot institusjonens kanskje mest makabre behandlingsmetode, nemlig lobotomien. Låta setter seg inn i pasientenes grufulle skjebne på empatisk vis, og musikkens hovedstrømninger matcher tematikken med et virvlende, lettere psykedelisk og brutalt uttrykk. Bassen vandrer like ustanselig som tankene til tekstens protagonist, og små knutepunkter av rytmisk gitar skaper en spenning som oser tjukt ut av hodetelefon og høyttaler. Mest effektiv av alle virkemidlene Vreid bruker for å fortelle om den avskyelige prosessen er de voldsomme blaffene av dissonante og orgel-liknende teksturer som avslutter låta. Disse får meg til å tenke på de siste intense bølgene av kognisjon som måtte fare gjennom pasientens sinn idet den ødeleggende nåla entrer frontallappen, og fungerer som en påminnelse om at lobotomi var en ytterst reell grusomhet innenfor norsk psykiatri på store deler av 1900-tallet. «Spikes of God» klarer på ypperlig vis å gjøre meg interessert i historien plata prøver å fortelle, og er dermed et utmerket inngangspunkt for lyttere som er nysgjerrige på hva Vreid har brukt det siste året på å koke i hop. Anbefales!

Skrevet av Fredrik Schjerve

Årabrot – Hailstones for Rain / Hallucinational

Video/Single Premiere: ÅRABROT "Hailstones For Rain / The Moon Is Dead"  (Part II) | FrontView Magazine
Ute nå via Pelagic Records.

Årabrot slipper omsider sitt album ‘Norwegian Gothic’ nå på fredag, og da er det naturligvis på sin plass å omtale de to siste singlene som varmer opp til denne: «Hailstones for Rain» og «Hallucinational». Her er det på den ene siden snakk om den kanskje mest rendyrkede rockelåten vi har fått presentert i påvente av ‘Norwegian Gothic’, mens vi med «Hallucinational» får servert en filmatisk, drømmende og vokaldrevet låt som beveger seg i grenselandet mellom ambient-landskap og powerballadenes rike. Begge kommer også med musikkvideoer, der videoen til førstnevnte endog følger opp til videoen til «Kinks of the Heart».

I begge tilfeller er det snakk om utmerkede låter. Grooven i «Hailstones for Rain» kan muligens fremstå litt tacky i utgangspunktet, men det er før Kevin Nernes i kjent stil maler med ugudelig, gotisk pensel over lydbildet og med guffen vokaltone og høye orgeltoner gir låta fantastisk ubehagelige vibber. Låtas store styrke ligger nok imidlertid i at den utvikler det suggererende hovedtempoet mot en mer kaotisk avslutning, der nye lag med gitar og innfasingen av Karin Parks vokal gjør det hele hakket mer spennende. Park får imidlertid skinne i «Hallucinational», der man får en svært god – og etterlengtet, vil jeg påstå – prestasjon servert, da med en låttekst trukket ut av egne drømmelandskap. Björk møter Weyes Blood i det en krystallklar røst ligger over den lavmælte, men fyldige ambienten som går fra det nakne og mørke til å bli fargelagt av ‘Twin Peaks’-aktige strykersamples og uimotståelig slide-bluesgitar. Aner jeg en albumavslutning?

Skrevet av Alexander Lange

Nattverd – «Naar Taaken Fortaerer Alt»

Ute nå via Osmose Productions

Bergensbandet Nattverd har siden 90-tallet ligget og ulmet i det skjulte, en potensiell kraft innenfor norsk, melodisk svartmetall som aldri ble satt til livs. Det var i alle fall tilfellet frem til 2017, i hvilket år bandet slapp den stormfulle og erkesvarte debuten ‘Vi Vet Gud Er En Løgner’. Plutselig lå forholdene til rette for Nattverd, og i årene som fulgte har de ekspandert til en fullverdig line-up til bruk i live-settinger, samt påbegynt en utgivelses-trilogi som fullbyrdes i 2021 med slippet av tredjeplata ‘Vandring’. I likhet med de to foregående kapitlene ‘Skuggen’ og ‘Skuggdom’ dreier det seg om en form for melodisk svartmetall som ikke ofrer alt av tyngde og raaskap på de sødmefylte melodiers alter. 

Der bandets tidligere utgivelser har balansert den melodiske svartmetallens vidstrakte panoramaer med harde og forankrende riff, lener balansen seg overveldende mot førstnevnte på «Naar Taaken Fortaerer Alt». Strømmer av sammenvevde gitarspor baner vei til lysninger fylt av piano og strykere, og det hele er innpakket i en organisk og innbydende produksjon som faller dumpt som nysnø over lytteren. Til tross for dette post-aktige, cinematiske skjæret neglisjeres ikke voldsomheten i Nattverds uttrykk – spesielt trommene og vokalen bidrar til å beholde forbindelsen til andrebølgens forbitrede og iskalde lender. I likhet med albumcoveret er musikken innhyllet i nedslåtte og bekjempede gråtoner, men på samme tid er det en storslagenhet og en framdrift tilstede som sørger for at reisen gjennom vinterlandskapet ikke blir unødvendig avkortet, men heller fortsetter til siste dråpe av styrke er fortært. Første singel fra ‘Vandring’ er et imponerende stykke melodisk svartmetall, og gjør meg meget spent på resten av skiva som slippes 30. April. 

Skrevet av Fredrik Schjerve

Superlynx – Laws of Nature

Superlynx Reveal New Single And Video From Upcoming Album. | Dark Essence  Records
Ute nå via Dark Essence Records.

Den østlandske stonerdoom-trioen Superlynx har sluppet sin tredje singel opp mot lanseringen av det kommende albumet ‘Electric Temple’: «Laws of Nature». Etter den nokså korte, men gode smakebiten «Apocalypse» er de nå tilbake med en litt lenger komposisjon, der bandet demonstrerer sin evne til å bygge tålmodig gjennom psykedeliske og tunge temaer som slippes mer og mer løs.

Mens det for meg ofte har vært Pia Isaksens som har vært Superlynx‘ desidert største styrke, evner det instrumentale virkelig å skinne på «Laws of Nature». Gitarene og trommene har sammen stålkontroll på intensitetsbølgene i låta, der vi etter hvert får servert noen strålende gitar-leads og dynamisk trommespill. At prikken over i’en settes med doble basspedaler er også en kul overraskelse. Alt dette komplementerer Isaksens steinansiktvokal utmerket, som i denne låta er i et ganske monotont hjørne og dermed ikke trer like kraftfullt frem som den ellers ofte gjør – uten at dette egentlig er noe stort problem.

Skrevet av Alexander Lange

Mikrostrukturell Evaluering: Ukas singler




Nordjevel – «Gnawing the Bones«

Nordjevel | Fenriir - CD - Black Metal | Season of Mist
Ute nå via Indie Recordings.

Opptakten til Nordjevels kommende utgivelse ‘Fenriir’ startet for ca. en måned siden med slippet av EP’ens tittellåt, som var en dynamisk og nokså bunnsolid svartmetallåt fra de erfarne personlighetene i dette bandet. Nå har vi fått smaken på nok en singel, «Gnawing the Bones», og denne vitner om en større variasjon på ‘Fenriir’ enn det jeg i utgangspunktet så for meg.

«Gnawing the Bones» er nemlig først og fremst et slag i trynet i form av å være en uhyre hurtig og aggressiv låt. Mens «Fenriir» var en ganske så konvensjonell svartmetallåt, peiler Nordjevel seg på «Gnawing the Bones» inn mot langt mer forrykende og teknisk avansert musikk. Svartmetall er det naturligvis fortsatt, da på ganske lik måte som mye av materialet til 1349 og de siste årenes Gorgoroth, men man kommer ikke helt utenom assossiasjoner til teknisk death metal og de ulike blackened death metal-variantene der ute. At en tidligere Zyklon-gitarist leder an på denne låta gir i alle fall mye mening i så måte. Men det er de velutførte svartmetallelementene som like fullt får låta til å skinne, nærmeste bestemt gjennom de iskalde tremoloarpeggioene i versene og ikke minst de store akkordene som får lydbildet til å åpne seg litt midt i låta – riktignok med like stort tempo som før.

Skrevet av Alexander Lange



Nekromantheon – «Dead Temples»

Ute nå via Indie Recordings

Vi er nå så nære slippet av Kolbotn-bandet Nekromantheons tredje skive, «The Visions of Trismegistos», at de mest miljøskadede blant thrash-fansen har begynt å selvantenne av pur forventning. Når det kommer til å blande thrashens aggresjon med svartmetallens skoldende råskap er det nemlig ingen over eller ved siden i vårt langstrakte land (med unntak av Aura Noir, muligens), og om du er på leting etter tilsvarende primale uttrykk ellers i den vide verden må du nesten ta turen helt over til de bestialske black/trash-scenene i Sør-Amerika. Deres nyeste singel «Dead Temples» er nok en ildfull leveranse fra de tre karene i Nekromantheon, en låt som bærer bandet et godt stykke på vei mot det selverklærte målet om å slippe deres «mest kompromissløse album så langt».

Låtas drøye tre minutter byr på de samme grunnleggende elementene som alltid har vært tilstede i bandets musikk: tordnende trommebrekk, hylende ledegitarer og riff som flerrer opp både jordsmonn og animalsk vev på leting etter thrashens ukuelige id. Denne gangen er musikken forsterket med et solid tematisk holdepunkt, og dette gjør at Nekromantheons musikalske strukturer mottar en liten dæsj av mystikken som omkranset Trismegistos laboratorier. Riff løper over i riff som en kar på flukt gjennom en labyrint av instrument-fylte korridorer, og gitar-soloenes forvridde arkitektur speiler den kantete geometrien i Trismegistos hermetiske arkana. Dette samspillet mellom tematikk og toner er et nytt og spennende aspekt ved Nekromantheons musikk, men det er viktig å nevne at konseptet ikke overskygger de kvalitetene ved bandet vi har lært å elske over årenes løp. «Dead Temples» er først og fremst en ubestridt ripper i kjent Nekromantheon-stil; en kombinasjon av aske og ild som setter de adrenalin-produserende kjertlene i kroppen på prøve. Anbefales!

Skrevet av Fredrik Schjerve



Marius Danielsen’s Legend of Valley Doom – «The Sarlinian Bow»

Ute nå via Crime Records

Den nordiske power metall-dirigenten Marius Danielsen og hans eventyrlige følgesvenner har ferdigstilt konklusjonen til den episke trilogien The Legend of Valley Doom, en saga som avsluttes med slippet av ‘Part III’ 7. Mai. Det eksepsjonelt ambisiøse prosjektet har vært under utvikling siden 2016, og over tre album har Marius Danielsen fått besøk av et helt absurd antall gjestemusikere og legender fra power metallens rekker. Det går ikke an å spare på kruttet når man skal formulere en avslutning på et verk av en slik operatisk skala, og dette har Danielsen trolig vært klar over da han valgte ut singel nummer to, den 8 minutter lange fortellingen om «The Sarlinian Bow».

I og med at jeg sitter på en nettløs hytte i Oppdal har jeg dessverre ikke mulighet til å utforske den stjernespekkede besetningen som har bidratt til å skape «The Sarlinian Bow», men at talentene er brukt med tanke på deres respektive styrker er det ingen tvil om. Fortellingen om jakten på den «Sarlinske buen» og dets magiske egenskaper er nemlig fullstappet av karakterer og skikkelser som alle er portrettert av hver sin sanger, og det vide spennet i både stemmetype og lynne bidrar til å gjøre universet mer levende. Eventyret lar seg også farge av optimismen i Danielsens europeiske powermetall, så ved reisens ende er det altså ikke den mektige og fryktede krigskongen som vinner gunsten til livets tre og dermed også buen, men heller den vennlige sjelen spilt av Annikken Rasmussen Danielsen. Det bombastiske og symfoniske snittet til Danielsens musikalske ramme driver dramaet forover på godt vis, og det vidtspennende og fengende refrenget er en glede å overvære både ved reisens åpning og ende. 

Man vet hva man får med Marius Danielsen’s Legend of Valley Doom, og det er slettes ikke en dum ting om man har sansen for gledesfylt og skamløst episk power metall med innslag av fantasy-inspirert historiefortelling. Ta på deg din mest hullete og slitte kappe, sleng skreppa over skulderen og gjør deg klar for en eksplosiv finale på Legend of Valley Doom-sagaen 7. Mai 2021. 

Skrevet av Fredrik Schjerve



Ildfar – «The Last Dawn«

Ute via Northern Silence Productions.

Svartmetallprosjektet Ildfar skal ha sett dagens lys allerede i 1994, og har på sett og vis gjenoppstått etter en lang periode der det tilsynelatende ikke har skjedd spesielt mye. Nå er imidlertid fullengderen ‘Som vinden farer vil’ på trappene, og singelen «The Last Dawn» vitner på alle måter om en som har god kjennskap til svartmetallens røtter og bestanddeler.

Det er snakk om lite annet enn en svært solid svartmetallåt. Produksjonen er mer eller mindre perfekt med tanke på svartmetallens estetikk, der man får øyet på en viss storslagenhet i det mystiske og obskure lyduttrykket. Låta i seg selv er også sterk, der den kaster lytteren gjennom en kaotisk, men velfungerende struktur og sånn sett holder interessen oppe hele veien, også ved hjelp av et godt melodisk hovedtema. Jeg kan lite annet enn å glede meg til plata kommer og anbefale låta, kanskje særlig om man har sansen for band om Immortal og har hatt glede av Enslaveds eldre materiale.

Skrevet av Alexander Lange



Vardok Nalt – «Words Unspoken»

Usignert, ute nå på bandets Bandcamp

Enmanns-prosjektet Vardok Nalt – som dukket opp på radaren til Metallurgi i 2020s senere måneder – har i løpet av sine få måneders eksistens gått fra å være et tematisk intenst band med et noe uavklart sound, til et prosjekt som klarer å matche tekstenes brutale åpenhet med en tilsvarende konfronterende, svart-pulserende energi. Der de tidlige singlene og til dels debut-EPen ‘Ikke Vær Redd for å Falle’ sveivet litt rundt i lendet på leting etter et koherent sound, har låtene som har blitt sluppet i etterkant vært særs overbevisende til sammenlikning; spesielt «Rosedansen» står friskt i minnet med sine piruetterende melodier og apokalyptiske atmosfære. På sin nyeste singel «Words Unspoken» lever Osterøy-væringen en aldri så liten finte lydmessig, selv om låtmaterialet besitter de samme kvalitetene som har gjort musikerens senere utvikling så lovende.

«Words Unspoken» inneholder nemlig svært lite av Vardok Nalts karakteristiske svartmetall, men trasker inn i doom-metallens skyggelagte dalstrøk med overraskende selvsikre skritt. Herlig velutformede doom-riff og dronende tåkelurer smelter sammen til en mørk understrøm som de syrlige og alarmerende ledegitarene kan flyte på. Et eller annet sted mellom himmel og helvete finner vi Vardok selv, som (for første gang på engelsk) vokaliserer med en dyp og hul growl som trolig er inspirert av de dystre og bekjempede hjørnene av den ekstreme undersjangeren funeral doom. Etter en Aldebaran-aktig mellomkorridor bestående av dumpt og dunkelt strengespill bringes noen av de velkjente svartmetall-teksturene tilbake; forskjellen fra tidligere er at Vardoks raspende vokaler nå ligger tydelig fremme i miks, noe som gjør at vi kan høre en Esoteric-liknende desperasjon i stemmen hans som kun har vært insinuert tidligere. Det gjenstår ennå å se om «Words Unspoken» kun er et sjangermessig eksperiment for Vardok Nalt, eller om det er en låt som staker ut kursen for fremtidige ekskursjoner for musikeren fra Vestlandet. Låta fungerer uansett utmerket for undertegnede, og jeg hadde ikke hatt noe imot at doom metallens nedtrykte gen fikk en mer eller mindre permanent plass i DNA-et til Vardok Nalt

Skrevet av Fredrik Schjerve



Nekonomicon – «The Ghost Maze Project«

Nekonomicon on Prime Music
Ute via Pagefire Records.

Youtuberen Andri fra kanalen Pagefire har utmerket seg som noe så sjeldent som en humorist innenfor norsk metall, og har servert eksperimentert med ulike sjangeruttrykk – gjerne med et uhøytidelig, og dermed også ganske appellerende, preg. Nekonomicon er et resultat av Andris sjangerutforskning, og vokste ut av et ønske for å dyrke sjangeren nintendocore ytterligere (Andri forklarer hvorfor her). Første smakebit er låta «Ghost Maze Project», der vi som lovet får elementer fra dataspilltematikk, metalcore og chiptune.

Og det er en ganske så kul og underholdende affære. Andri drar lytteren inn med et godt, catchy og akkurat passe melankolsk og synth-tungt hovedtema, og de fem minuttene fylles videre opp av ulike variasjoner, sentral kvinnelig vokal over det hele og små innslag av metalcore-vokal. Sånn sett er det absolutt snakk om en god låt, og om noe, skulle jeg egentlig bare ønske at det var en enda dristigere affære. Med tanke på mange av de tidligere påfunnene til Andri, vet jeg at han kan få til det, og med tanke på sjangermerkelappen forventet jeg egentlig noe enda litt mer out there. «Ghost Maze Project» er imidlertid et sterkt første steg inn i et prosjekt som kan gå i mange spennende retninger.

Skrevet av Alexander Lange



Himmelstorm – «When We Rise«

Ute nå via Odensland.

Himmelstorm forlenger en allerede lang rekke med singler med «When We Rise», der bandet omsetter inspirasjon fra diverse rock- og metalstorheter så vel som en rekke sci-fi-eventyr inn i seks minutters låthåndverk. Himmelstorms metall er ikke av den spesielt harde sorten, og på tross av å inneholde nikk til metalcore og melodeath i enkelte gitarriff og groove metal og industriell metall i stadige basstromme-bursts, lener musikken seg i stor grad på ganske fordøyelige rockeuttrykk og lettere progressive elementer. Sånn sett blir «When We Rise» en aldri så liten lite-versjon av de litt snillere påfunnene til band som Dream Theater.

«When We Rise» er en låt som hverken blåser meg av banen eller skuffer meg spesielt stort. Bandets ess i ermet er helt klart musikerprestasjonene, der de kan skilte med godt gitararbeid og en vokalist med stålkontroll. Det mer underveldende (om det er et ord…) går på det komposisjons- og produksjonsmessige, som ikke nødvendigvis er så dårlig, men som beveger seg på svært trygg grunn. Låta er etter min smak litt vel ensformig til å vare så lenge som den gjør, og jeg tror det også kunne vært positivt med litt mer kraft i lydbildet – særlig for vokalens del. I det store og det hele gjør imidlertid «When We Rise» jobben nokså godt i å være en habil rockelåt med sterkt slektskap til metallen.

Skrevet av Alexander Lange

Mikrostrukturell Evaluering: Ukas singler




Djevel – «Englene som falt ned i min seng, skal jeg slippe fri med brukne vinger og torneglorier»

Ute nå via Aftermath Music

De skygge-aktige silhuettene til medlemmene i Djevel har nok en gang blitt observert flakkende gjennom norsk skog og hei, hvilket pleier å være et tegn på at et nytt album er rett rundt hjørnet. Ganske riktig har bandet nylig annonsert plate nummer syv, en stemningsfullt innpakket sak ved navn ‘Tanker som Rir Natten’. Djevel har vært en viktig bidragsyter i prosessen med å videreføre de fundamentale prinsippene fra den norske andrebølgen til den moderne svartmetallens tidsalder, og har i løpet av sine ti år som band opparbeidet en rimelig uangripelig diskografi. Bandets nye singel, «Englene som falt ned i min seng, skal jeg slippe fri med brukne vinger og torneglorier», viser fortsatt ingen tegn til at deres kreative egg er i ferd med å sløves, men er heller et argument for det motsatte: at Djevels kreative instinkter er skarpere enn noensinne før.

Dette har store følger når platas første singel har en ubeskjeden lengde på nesten ti minutter. En ulmende og tonesettende introduksjon – full av hengende gitarer og tordnende trommebrekk – bygger opp til en solid groove, før andrebølgens tremulerende dragsug endelig blir sluppet løs på lytteren rundt to minutters-merket. «Kvitrim» angriper som vanlig svartmetallens mørke og forbitrede tematikk med lidenskapelig ild og poetisk vinkling, og de melodiøse gitarlinjene til Trond Ciekals fungerer som distinkte landemerker underveis i vandringen gjennom «Englene…»s ekspansive terreng. Rundt reisens endepunkt er tempoet så høyt at både hest og kjerre er i fare for å kollapse, og det hardtslående trommespillet til «Faust» leverer et barmhjertig nådestøt i form av et destruktivt cymbalslag for å sette punktum på opplevelsen. Dette er en forrykende måte å starte en plate på, og en låt som virkelig fører sak for Djevels stadig økende betydning for kontemporær, norsk svartmetall. Innvielsesritualet for ‘Tanker Som Rir Natten’ går av stabelen 14. Mai – kjenn din besøkelsestid om du har kun et fnugg av interesse for boreale svartekunster.

Skrevet av Fredrik Schjerve



Dark Delirium – «Slave of Darkness»

Usignert, ute nå via div. strømmetjenester

Sist vi hørte fra de lovende metalcore-jyplingene Dark Delirium var på EP-en ‘Rise’ i Januar. Rogalendingenes debut-utgivelse demonstrerte en vilje til å strekke sjangerens grenser i retning mer atmosfæriske og post-påvirkede retninger, men bar også preg av den relative uerfarenheten som er felles for de fleste unge band. Deres nye singel «Slave of Darkness» eliminerer noen av mine tidligere kritikker, og er generelt et steg fremover hva angår både låtmateriale og produksjon.

Låtlengden til «Slave of Darkness» er et minutt eller to kortere enn gjennomsnittet på EP-en, og dette medfører en strammere og mer fokusert lytteropplevelse som kler gruppas kommersielle aspirasjoner godt. Den metalcore-møter-Gojiras «Another World»-aktige åpningen skaper en mørk og dramatisk stemning, før verset låser seg inn på et hardt og laserskåret riff som får det til å rykke i nakkemuskulaturen. Dette strekket fungerer som bare det – spesielt de hyppige innslagene av pinch-harmonics som tilfører en liten dæsj av Immolations ondskapsfulle aura er en flott touch. Jeg skulle derimot ønske at overgangen fra førrefrenget til refrenget selv var litt tydeligere, ettersom den oppbygde spenningen trygler om en mer voldsom og umiddelbar frigjøring enn refrengets diffuse form makter å gi.

Det er likevel flere positiver å rette søkelyset mot på Dark Deliriums nye singel enn negativer. Riffene er sterke, låtstrukturen og tematikken er flettet sammen på en meningsfull måte, og produksjonen har blitt mer sammensveiset siden sist. Det som kreves for at bandet skal rykke opp enda et nivå i mine øyne, er en videre utforskning av de aspektene som skiller Dark Delirium fra de talløse hordene av aspirerende metalcore-band ute i det internasjonale markedet. EP-en hadde f.eks en post-rock-aktig tilnærming til dynamikken mellom svake og voldsomme partier, og «Slave of Darkness» har en nesten gotisk affekt som gjennomsyrer låtas nedslåtte atmosfære. Dette er elementer som ikke kan attribueres til et hvilket som helst band i deres sjanger, og er derfor potente verktøy til hjelp i bandets leting etter et eget sound. «Slaves of Darkness» er uansett Dark Deliriums beste låt til nå, en negativt ladet metalcore-granskning av eget mørke.

Skrevet av Fredrik Schjerve

Ulvehyrde – «Englemakersken«

Ute nå via Dusktone.

Etter slippet av låta «Jarlen» på tampen av fjoråret har svartmetallbandet Ulvehyrde nå sluppet tittellåta på sin kommende debutplate ‘Englemakersken’. På tross av bandets ikke så alt for lange levetid består det like fullt av erfarne personligheter innenfor norsk svartmetall, noe som høres godt via stålkontrollen bandet har på både produksjon og låtmateriale. Dette er svartmetall av høy kvalitet, som lar seg bære av feite gitarer som kommer til uttrykk gjennom både forrykende tempoer og tyngre, tøffere riff.

«Englemakersken» åpner med et gjørmete, aggressivt beist av et fantastisk hovedriff, der hissige blast-beats river seg målrettet fremover sammen med heseblesende og bunnsolid 1349-aktig gitarspill. I dette ligger låtas grunnmur og største styrke, men Ulvehyrde klarer seg i grunnen vel så bra når gitarene åpner akkordene i de drivende, raske versene. Barnegråt-sampelet som kommer litt uti sliter jeg med å få så veldig mye ut av, men låta bygger opp til en sterk avslutning når tremolopickingen eskalerer et litt tyngre overgangsriff og hovedriffet setter en perfekt spiker i kista for låta. Med andre ord gleder vi oss til plata kommer i april.

Skrevet av Alexander Lange  

DRITTMASKIN – «Limi«

Ute nå via Drittmaskin / Edged Circle Productions.

DRITTMASKIN fortsetter opptakten til plata ‘Svartpönk’ og har sluppet det man nok kan kalle en uvanlig lang singel etter bandets eget kaliber: «Limi». På seks minutter får vi her servert et innslag som nok er litt mer progressivt og saktegående enn det vi er vant med fra det ellers så direkte og utålmodige vestlandsbandet, og der innflytelsen fra rifftradisjonene i mer tradisjonell metall virker hakket mer påfallende enn ved tidligere påfunn. Men ta det helt med ro: Onde akkordskifter og skrikevokal av særdeles høy pitch er også på plass, og selv om punken er litt fraværende, glir «Limi» flott inn som et friskt pust i DRITTMASKINs univers.

Det starter riktignok, synes jeg, litt vaklende i åpningspartiet, men bandet får momentumet på plass gjennom et råtøft refreng, og resten av låta er et stykke solid, traskende og smått suggererende metall ikledd DRITTMASKINs litt forskrudde tvister. På slutten får man attpåtil servert litt merkelig, men like fullt vakkert desorienterende klassisk gitar-spill som får en til å lure på hva slags ess i ermet dette bandet kan finne på å trekke frem på plata.

Skrevet av Alexander Lange  

Mikrostrukturell evaluering: Ukas singler




Vreid – «The Morning Red«

Ute nå via Season of Mist.

Veteranene i Vreid har sluppet et nytt kapittel fra deres kommende fullengder ‘Wild North West’: «The Morning Red». Som ved slippet av tittellåta får vi nok en gang servert en video fra det audiovisuelle prosjektet denne plata er, og denne gangen er opptakene fra et forlatt sanatorium i Sognefjorden bandet har brukt som et kreativt senter under pandemien. Passende nok ble denne bygningen i sin tid brukt for å beskytte befolkningen mot smittsomme sykdommer.

Låta er definitivt noe av det mer lavmælte og rolige jeg har hørt fra Vreid. «The Morning Red» er utvilsomt en metall-låt som springer ut av bandets velkjente black’n’roll-stil, men lener seg i all hovedsak på et dystert, melodisk og saktegående hovedtema og tålmodig oppbygging. Hovedtemaet er svøpt inn i et mørke og livnærer seg gjennom lyse, løse og iskalde gitarstrenger, og sånn sett kan man spore svartmetallrøttene, men det som samtidig er et mer rock-befengt gitararbeid gjør «The Morning Red» til noe som minner meg en del om mye av det mer progga solo-arbeidet til Emperor-frontmann Ihsahn.

Dessverre sliter imidlertid «The Morning Red» med å imponere meg nevneverdig, noe som særlig knytter seg til det jeg synes er en ganske slapp og småsur clean-vokal i versene som i det hele tatt blir litt vel seige og repetative. Temaet mellom dem er imidlertid tatt fra øverste Vreid-hylle, og når bandet lar verstemaet utvikle seg til et litt mer hissig outro-parti blir det også litt bedre. Likevel blir det hele litt langt og repeterende, og det når aldri de høydene man har på følelsen av at Vreid byr opp til med tålmodigheten de insisterer på i første halvdel av låta. Sånn sett står tittellåta igjen som den beste smakebiten på den kommende fullengderen – så er ikke «The Morning Red» noe verre enn at den kan fungere nevneverdig bedre i en større sammenheng enn i singelformat.

Skrevet av Alexander Lange



Skaur – «Nordland og Ned»

Ute nå via Darker than Black Records

Skaurs nordnorske svartmetall er et unikum innen det norske, og mest sannsynlig det internasjonale ekstremmetall-markedet. De to platene som har blitt utgitt etter at det tidligere enmanns-prosjektet ble utvidet til et fullverdig band har vært fylt av melodisk, ekspansiv og rastløs svartmetall, kronet med vokal-fremførelser som kan sies å bryte alle barrierer hva gjelder intensitet og hemningsløshet. «Nordland og Ned», andresingelen fra den kommende tredjeskiva ‘Reis te Haelvete’ hever utrolig nok rastløsheten og intensiteten til enda høyere nivåer, en 11-minutters bråtebrann der lytterens forstand er drivstoffet som forbrennes.

«Nordland og Ned» er som en stormende sjø som er foreviget på sitt mest kaotiske. ‘Memoria Vetusta’-aktige, melodiske gitarer raser inn i hverandre og veves sammen, og «NordMann» står på toppen av klippen og skriker ut i stormen med sine uforlignelige, desperate hyl. Den strukturløse og gjennomkomponerte låtformen vekker flashbacks til Abigors krevende ‘Höllenzwang: Chronicles of Perdition’ fra 2018, og opplevelsen er tilsvarende utmattende og oppslukende. Følelsen av at Skaur har tatt et klimaks og forlenget det til 11 minutter melder seg titt og ofte gjennom lytteprosessen, men samtidig når man etterhvert et slags tilvenningspunkt hvor man kan begynne å skimte de dynamiske konturene som gjemmer seg under urolighetene på overflaten.

Om jeg skal være ærlig, stiller jeg meg etter utallige lytt fremdeles litt uforstående til «Nordmann»s visjon på «Nordland og Ned». Låta er full av fantastiske øyeblikk og vendinger, men den lineære og ikke-repeterende strukturen gjør det nesten umulig å ta alt innover seg. Når intensiteten konstant topper seg selv når man til slutt også et metningspunkt hvor det hele truer med å omdannes til hvit støy, og dette er en grenseovergang Skaur stadig vekk tripper rundt på «Nordland og Ned». Jeg velger likevel å reservere meg fra å avlegge en endelig dom, ettersom låta er en del av en større reise via ‘Reis te Haelvete’, og fordi jeg har respekt for folk som våger å eksperimentere med de ytterste ekstremene av sitt eget sound. «Nordland og Ned» er verdt å sjekke ut om du har sansen for svartmetall-uttrykk som grenser til det avant-gardistiske, eller om du er nysgjerrig på hvordan melodisk svartmetall låter med et minimum av formmessige begrensninger.  

Skrevet av Fredrik Schjerve



SvartSol – «Dypfryst Sjel«

Usignert, ute på Bandcamp.

Forrige uke omtalte jeg SvartSols debut-EP ‘Dyrisk Vrede’, som jeg synes var en mer eller mindre solid tolkning av ymse svartmetalluttrykk fra det norske 1990-tallet. Samme uke slapp prosjektet låta «Dypfryst Sjel» som er å anbefale dersom man har sansen for landskapet SvartSol opererer i og kanskje også har lyst på et lite pek i en retning som ikke var så utforsket på ‘Dyrisk Vrede’. Råskapen fra EP’en er godt ivaretatt, sjangertrekkene og riffene er velhåndterte, men denne gangen er et folk-element mer i forgrunnen der gitarene byr på mer melodiske trekk og spoken word-sekvenser sniker seg inn i materien. I forlengelse av det synes jeg «Dypfryst Sjel» kanskje er det sterkeste SvartSol har sluppet til nå.

Skrevet av Alexander Lange



Ene – «Satans Svarte Spor»

Ute nå via Hellstain Productions

Ene er et nytt, anonymt svartmetallband som jumpet ut av internettets eter nå i Mars med en fiks ferdig debutplate og en introduserende singel som lokkemat for de uinnvidde. Grunnet dets voldsomme og plutselige manifestering har vi hos Metallurgi ikke funnet tid til å komme med vår dom over Enes debutskive ‘Lang Kald Natt’ denne uka, men se ikke lengre enn neste torsdag for en heldekkende og dyptgående reportasje. I mellomtida kan vi jo snuse litt på platas singel, en selvsikker og fokusert melodisk svartmetall-perle ved navn «Satans Sorte Spor». 

På bandets Facebook-side blir vi informert om at Ene spiller «True Norwegian Necro Black Metal»; og ja, den lavoppløste produksjonen og den heslige vokal-tåken peker definitivt i retning den norske bølgens formative utgivelser. Man finner dog flere enn bare «Satans Sorte Spor» i snøen rundt Ene, spesielt har gitarlinjene en finsk karakter som kan minne om en krysning mellom Sargeists melodiske mesterlighet og den primitive vinden som suser gjennom sisteplata til Sammas’ Equinox. Dette er selvfølgelig kun pekepinner for den nysgjerrige leser, anmelder selv ønsker å vente til den fulle plata er fortært med å prøve å sette musikken til Ene i en større kontekst. «Satans Sorte Spor» er uansett en fantastisk måte å introdusere et prosjekt på: en hypnotiserende og frostskimrende låt med sterke melodiske holdepunkter og en mettet, mørk atmosfære. 

Skrevet av Fredrik Schjerve