obzene – Metallurgi

Årets edleste norske metaller 2021: EP’er og demoer

Som både ivrige skribenter og ihuga musikkfans er det en glede for oss i Metallurgi å ønske leserne våre velkommen til årets musikkjournalistiske høydepunkt, nemlig listesesongen! I løpet av 2021 har vi hørt på flere hundre metallutgivelser, samt skrevet godt over 200 000 ord om dem som vi har publisert på nettsiden vår, så vi føler oss rimelig godt rustet til å ta for oss oppsummeringen av året innenfor norsk metall. Det vil ikke si at det på noen måte har vært lett, og vi har da både røsket ut store tufter med hår og sendt kopper med kaffe flyvende gjennom lokalet under forsøket på å ferdigstille listene våre. Etter betydelig med felte tårer og spilt blod står listene omsider klare, og både med-skribent Alexander Lange og jeg vil vel si oss temmelig tilfreds med resultatet. Sluttproduktet er en liste over årets 50(!) beste norske albumer innenfor sjangeren, samt to kortere lister for årets beste EP-er og demoer.

Vi er klar over at de fleste av dere er mest spent på hvilke plater vi har på Metallurgis topp 50, men utrullingen av den lista begynner ikke før i morra. I dag har vi derimot gleden av å avsløre hvilke EP-er og demoer som har gjort størst inntrykk på oss si løpet av året, og som dere snart vil se var det ikke rent få av dem heller. Vi har valgt å separere EP-ene fra demoene, ettersom vi føler det er vanskelig å rangere utgivelsestyper som – for oss – gjør to ganske forskjellige ting. Demoer fungerer på mange måter som testing av et bands uttrykk, og den viktigste målestokken på hvorvidt en demo har gjort jobben sin er hvor fyret opp du blir av tanken på en fremtidig full-lengder fra bandet. EP-er kan på sin side være fullverdige utgivelser som er av like stor betydning som enkelte full-lengdere i et bands diskografi, og kan med fordel holdes til en høyere standard enn demoene. Dette er i alle fall slik vi ser på utgivelsesformatene grovt sett, og det er også synet bak kriteriene som har ligget til grunn for seleksjonene vi har gjort oss.

Men nok kjas og prat; dere er her for å få tips om hva dere burde fylle ørene deres med i ukene som kommer. Her har dere de 25 EP-ene og de seks demoene som har fått Metallurgi til å hvine av begeistring i 2021. Takk for at dere har fulgt oss så langt!

Fredrik Schjerve

Årets 25 beste norske metall-EP’er:

#25-#6 (i ubestemt rekkefølge):

Heimland – Fimbulvinter (u signert)
Gaahls Wyrd – The Humming Mountain (Indie Recordings)
Thale – Daudens Kalde Auge (Svart Records)
Enslaved – Caravans to the Outer Worlds (Nuclear Blast)
Obzene – The Human Condition (usignert)
Stryknin – Yersinia Pestis (usignert)
Kaos Manifest – The Illusion of Freedom (Stench from Below Records)
Graular – Ashes (usignert)
Hengestaur – Eldhug (usignert)
Deathcult – Bestial Recordings (Edged Circle Productions)
Morta Sentinel – Golgata (usignert)
Sinister King – All Is Vanity (usignert)
Kvesta – Corpsebog (Digipus Music)
Nathr – Beinahrùga (Signal Rex)
Praise the Sun – Alchemical Slave: Omen of Fire (usignert)
Superlynx – Solstice EP (Dark Essence Recordings)
Husmanskost – Sykkelstjæling (usignert)
Mayhem – Atavistic Black Disorder / Kommando EP (Century Media Records)
Fürze – Black Psych Tormentor (usignert)
Svart Hav – Funeral Fields (DerelictGoods)

#5: Ghetto Ghouls – The Horror of Party Beach

Ghetto Ghouls - The Horror of Party Beach - Encyclopaedia Metallum: The Metal Archives

Plateselskap: Usignert
Undersjanger: Crossover thrash

‘The Horror of Party Beach’ er et aldri så lite unikum på den norske EP-fronten i år, der man på bare litt over tolv minutter får servert noe som virkelig føles som en spesiell, full pakke. Ikke bare ligger et bunnsolid, uhøytidelig og vanvittig energisk crossover-thrash-uttrykk i bånn, men Ghetto Ghouls pakker det på imponerende inn i en effektiv og vellykket presentasjon preget av voldsromantikk, tegneserieestetikk og b-film-vibber. De fem febrilske låtene holder høy kvalitet og byr stadig på overraskelser, og små lydsnutter, voldsomme låttekster og et helt utsøkt platecover bidrar videre til en dritkul og gjennomført helhetsopplevelse. Det er snakk om sann underholdning.

Link til omtale
Strømmelink

#4: Tottal Tömming – Omgangspsyke

Plateselskap: Kannibal Records
Undersjanger: Galskap (Grindcore*)

Det er ingen annen utgivelse som har klart å fange den mentale påkjenningen som pandemien har medført seg så godt som Tottal Tömmings ‘Omgangsspsyke’. Over låtas snaue kvarters spilletid tar grindcore-kollektivet oss på en reise gjennom sinnet til den gjennomsnittlige hjemmekontorist; en desperat og plaget plass som befinner seg en halv sjenkestopp unna fullstendig sammenbrudd. Fra rasende utbrudd av hyperaktiv ekstremmetall til sjøsyk gitar-drodling og uforglemmelige shout-outs til Drammen, ‘Omgangsspsyke’ er et stykke musikalsk kaos som kaster alle regler og normer ut av vinduet i et forsøk på å skildre vår enestående unntakstilstand. ‘Omgangsspsyke’ har vært en trofast følgesvenn gjennom både demoraliserende pressekonferanser og ekstatiske gjenåpninger, og kommer garantert til å bli med meg videre lenge etter at pandemien har trukket sitt siste, bedervede åndedrag. For å sitere min egen omtale av skiva: Ned med koronaen, lenge leve omgangsspsyken!

Link til omtale
Strømmelink

#3: Nordjevel – Fenriir

NORDJEVEL. Fenriir CD – Indie Recordings Shop

Plateselskap: Indie Recordings
Undersjanger: Black metal

Det erfarne mannskapet i Nordjevel kan skryte på seg å ha levert en EP i år som fremstår overraskende variert til å vare i litt over 20 minutter. Det er en utgivelse som drar lytteren innom både tradisjonelle svartmetalluttrykk, mer melodiske og folkmetallske segmenter og ikke minst en febrilsk og gneldrende teknisk vri på sjangeren – ja, «Gnawing the Bones», jeg ser på deg! Alt dette gjøres ikke minst med en kruttsterk produksjon, upåklagelige musikerprestasjoner og god sans for låtskriving. Den sterkeste norske metall-EP’en Indie Recordings har levert i år.

Link til omtale
Strømmelink

#2: Issolei – Devouring Current, Pt. 1 – Crystalline Fractures / Devouring Current, Pt. 2 – Treacherous Ascent

Plateselskap: Terratur Possessions
Undersjanger: Avant-garde/eksperimentell black metal

Har du ikke hørt Issoleis todelte ‘Devouring Current’ – som i og for seg utgjør en plate til sammen – ennå, er det bare å spenne setebeltet og forberede seg på et av årets mest krevende og fascinerende lytteropplevelser innenfor den norske metallscenen. Terratur Possessions slapp disse to EP’ene i en svær bunt sammen med plata ‘Cilicium’ i år, og EP’ene demonstrerer Issolei på sitt mest tekniske og usminkede. Det er snakk om et norsk svar på avant-gardistisk, moderne svartmetall a la Deathspell Omega, der Issolei – tross sin åpenbare respekt for denne inspirasjonskilden – klarer å by på noe svært gjennomarbeidet og komplekst materiale som ender opp som ganske enestående. ‘Devouring Current’ er neppe for alle, men gir mye for dem som går inn for et skikkelig dypdykk.

Link til omtale
Strømmelink

#1: Jointhugger – Reaper Season

Plateselskap: Majestic Mountain Records
Undersjanger: Stoner/doom

Siden Jointhuggers ‘Reaper Season’ ble sluppet i april har det vært liten tvil om hvilken utgivelse som kom til å trone på toppen av Metallurgis EP-liste mot slutten av året. Den relativt ukjente gruppen fra Horten har med ‘Reaper Season’ produsert en låt som muligens (les: bør) kommer til å gå inn i historien som en av Norges viktigste bidrag til stoner/doom-sjangeren; en atten-minutters mammut-komposisjon som svinger mellom planetariske riff og sjelfulle bølgedaler. Som et resultat av den utsøkte produksjons-jobben er alle aspektene ved trioens dynamiske samspill synliggjort – fra de singlende hi-hatsene til de overanstrengte og døende gitarforsterkerne. Avslutningens gradvise nedfrysning er en av årets mest minneverdige musikalske hendelser, og utgjør én av hundre grunner til å ta en tur gjennom Jointhuggers underjordiske rike. ‘Reaper Season’ er et aldri så lite mesterverk innenfor norsk metall, og årets beste EP hos Metallurgi.

Link til omtale
Strømmelink

ÅRETS SEKS BESTE NORSKE METALL-DEMOER (i ubestemt rekkefølge):

Abhorration – After Winter Comes War

Abhorration har med ‘After Winter Comes War’ oppfylt den ultimate våte drømmen for fans av døds/thrashens sene 80-tall. Demoen er en destruktiv virvel av energiske riff og heseblesende trommebrekk, kledd i en produksjon som får ammunisjonsbeltet til å spontan-materialisere seg rundt livet på alle som måtte komme i skade for å lytte. Årets sterkeste undergrunnsopplevelse!

Strømmelink

Filthdigger – Abysmal Demo

Der svartmetall og stoner-relatert musikk har utgjort mye av den norske plate-produksjonen i 2021, har dødsmetallen lagt beslag på demo-kategorien. Blant de beste finner vi Filthdiggers ‘Abysmal Demo’, som med sine seige Autopsy-ismer og mer byksende, svenske påvirkninger hadde føyd seg godt inn i rekkene av utgivelser fra sjangerens klassiske periode. ‘Abysmal Demo’ er pil råtten tvers igjennom, og en av mange gode grunner til å holde øynene på den norske dødsmetall-scenen i årene som kommer.

Strømmelink

Nithe – Cemetery Fever Demo

Nå som vi først befinner oss i det klassiske dødsmetall-hjørnet hadde det blitt helt feil å ikke nevne Nithes ‘Cemetery Fever’. Demoen kommer spurtende gjennom kirkegårdenes porter på åpningssporet «K.R.Y.P.T», og bruker de resterende tre låtene på å velte gravstøtter, foreta sporadiske oppgravinger og generelt sett etterlate gravplassen i en dårligere tilstand enn den de fant den i. Lytteren vil derimot være i en meget bedre tilstand etter å ha hørt gjennom ‘Cemetery’ Fever, en av de mest stilrene ekstremmetall-utgivelsene som ble gitt ut på norsk jord i 2021.

Strømmelink

Corroder – Demo 2021

Corroders ‘Demo 2021’ kan sies å være ekstremthrashens svar på Nithes stilrene dødsmetall. Trondheims-bandet har tilsvarende god oversikt over de ulike bestanddelene som knytter musikken deres til sjangerens forfedre, og om de ikke ennå strekker seg forbi disse, så vet de i alle fall å skrive et sett med låter som får blodet til å pumpe og nakkemusklene til å jobbe overtid. Et svært spennende band å holde øye med fremover.

Strømmelink

Neurotic Doom – Netherwards into Catacombs

Neurotic Dooms ‘Netherwards into Catabombs’ forsøker egenhendig å fylle et tomrom i den norske metallscenens musikkproduksjon, et tomrom som kjennetegnes av en alvorlig mangel på dødsdoom og funeral doom. Dette er ikke en jobb som kan utføres av én mann alene, men musikeren bak Neurotic Doom gjør likevel en hederlig innsats over demoens tre bekmørke innslag. Ta en ekstra runde innom «The Eventide Gown» dersom en norsk variant av Mournful Congregations katedralske begravelses-doom står høyt på ønskelista til jul.

Strømmelink

Hideous Death – Remnants of Archaic Evil

Hybrider av ekstremmetall og thrash er etter hvert blitt noe den norske metallscenen virkelig kan skryte av, og årets nykommer innenfor gamet er kanskje Hideous Death. Demoen ‘Remnants of Archaic Evil’ kjennetegnes av stålkontroll, et voldsomt driv og en brutal musikalsk tilnærming Hideous Death har døpt «deathrash». Minneverdige riff, febrilske gitarsoloer og til og med noen spor av førstegenerasjons svartmetall ligger bakt inn i materialet – med det er variasjonsbredden også mer enn god nok for en større og mer ambisiøs utgivelse.

Strømmelink

Makrostrukturell evaluering: Ukas plater

White Void – Anti

‘Anti’ er det første påfunnet til bandet White Void, der Lars Nedland, kjent fra Borknagar og Solefald, har fått med seg Tobias Solbakk, trommeslageren til Ihsahn, elektronika-artisten Vegard Kummen og blues-gitaristen Eivind Marum. Prosjektet rendyrker først og fremst en mengde hardrock-uttrykk fremfor en hvilken som helst metal-undersjanger, og fortoner seg i stor grad som en slags gjenopplivning av 70-tallsrock a la Ghost – og, ifølge bandet selv, 80-talls new wave – mens det også hyppig gjør bruk av progrockens knep og strukturambisjoner.

I forlengelse av dette er det i musikken heller ikke en så veldig godt skjult hemmelighet at bandets frontmann har bakgrunn fra noen av Norges mest melodiske og progressive ekstrem-metal-band. Det er ingen tvil om at jeg får Borknagar-assossiasjoner av de storslåtte, melodiske refrengene som stadig dukker opp og ofte fortoner seg som noen av albumets største høydepunkter. Et godt eksempel får vi allerede servert i åpningslåta «Do. Not. Sleep.» og videre ut i «There Is No Freedom but the End», mens det desidert beste kanskje kommer i kruttønna «The Apocalypse Is For You» midt på.

Så er det også mye bra å finne mellom disse slagene, som gjerne kommer ut av velspilte gitarlicks og sterke hovedtemaer som eksempelvis finnes på den nevnte – og sterke! – åpningslåta så vel som «All Chains Rust, All Men Die». I så måte peker også «The Shovel and the Cross» seg ut som et høydepunkt, som byr på et vers som virkelig treffer og et ganske så flott, melankolsk og melodisk refreng.

Jeg vil imidlertid også si at ‘Anti’ lider av noen skavanker, både komposisjons- og produksjonsmessig. Noen partier er litt vel tamme, noen overganger fungerer ikke spesielt bra (eksempelvis i begynnelsen på låtene «There Is No Freedom but the End» og «All Chains Rust, All Men Die»), og jeg lurer tidvis på om ikke den utrettelige metalliske crunch-lyden på gitaren hadde hatt godt av litt mer kraft og dynamikk. Nedlands karakteristiske, lyse vokal kommer heller ikke alltid så godt ut av at noen av vokallinjene er litt tamme.

Likevel skal det også sies at White Void skrur opp ambisjonene på slutten av plata med prog-odyseene «The Fucking Violence of Love» og «The Air Was Thick With Smoke», der særlig førstnevnte kommer svært godt ut med gjentakende, storslåtte og melodiske klimakser og noen strålende gitarpartier. Selv om spesielt første halvdel av avslutningslåta ikke treffer meg like mye, blir det desto bedre mot slutten, og dermed får man en ganske så fargerik og god avslutning på en ganske ålreit rockeplate anno 2021.

Skrevet av Alexander Lange

Obzene – The Human Condition

Usignert, ute nå via div. strømmetjenester

Obzene er et progressivt metallband fra Trondheim bestående av fire unge musikere hvorav én av dem er uteksaminert fra NTNU med master i Musikkteknologi. Debutplata ‘The Human Condition’ er master-oppgaven til vokalist, gitarist og produsent Jørgen Nordby, som med hjelp fra de øvrige bandmedlemmene Are Åberg (trommer), Bård Rønnebu (gitar) og Dag Aksel Rønnebu (bass) spilte inn skiva under rådgivning fra Trond Engum (The Third and the Mortal, The Soundbyte). Musikken er derimot skrevet av Jørgen Nordby alene, som via kolossale lydbilder og dynamiske vendinger beskriver reisen gjennom den menneskelige modningsprosess med brede strøk.

Soundet til Obzene er en kombinasjon av ulike former for moderne metall-stilarter som alle balanserer ekstremitet med mainstream-appell. Metalcore, Postmetall og dødsmetall er enkle å spore i miksen, men groove-tunge riff på lave gitarstrenger vitner også om en viss affeksjon ovenfor djentens progressive røtter. Om jeg skulle forsøkt å danne et bilde av Obzene med enkle trekk ville jeg sagt at de låter som The Oceans ‘Pelagial’ og Tesseracts ‘Concealing Fate’ puttet i en blender, men dette er selvfølgelig litt for reduktivt til å speile virkeligheten. Obzene er nemlig på vei mot et sound som kan kalles deres eget, selv om de på ‘The Human Condition’ fortsatt har et steg eller to igjen å gå for å realisere potensialet sitt fullstendig.

«Swallow it Whole» åpner plata med en funky basslinje over en hardtslående trommebeat i 7/4, før store gitarakkorder og bluesy vokallinjer skyver låta i retning åndsverket til nevnteThe Ocean. Produksjonsbiten av utgivelsen er helt forbilledlig, med en klarhet og et detaljfokus som gjør at en mistenker at masteroppgaven falt i god smak hos sensor. Nordby har en sterk og fleksibel stemme som makter å bære den tunge tematikken, med et arsenal av sangteknikker som omfatter både mørke growls, melodiske growls, ren sang og attpåtil et lite falsett-hyl eller to.

Av de seks sporene på ‘The Human Condition’ er det «Collapse», «Release the Bonds» og «Worlds Collide» som gjør størst inntrykk. «Collapse» er den mest ambisiøse av de tre, med en dynamisk og sammenflettet konstruksjon som resulterer i et eksplosivt og velfortjent klimaks av støyende gitarer, etterfulgt av en nesten håpefull, stratosfærisk melodi. «Release the Bonds» er utgivelsens åpenbare singel, en kompakt og fokusert låt med en «Sleepwalker»-aktig fade-in og mengder av fengende rytmiske understrømninger; og «Worlds Collide» imponerer med en tålmodig og postrock-inspirert første halvdel som utgjør platas emosjonelle høydepunkt (spesielt det uventede screamet rett før tre-minutters merket er en genistrek). Disse låtene presenterer en ideell balanse mellom spenningsoppbygning- og utløsning, hvilket gjør det mulig for tekstene til Nordby å entre rimelig seriøst terreng uten å fremstå som over-dramatiske eller sentimentale.

Dessverre er det ikke alle låtene som klarer å balansere substans og atmosfære like godt – spesielt «Fissure» og «Fragile» har problemer med å rettferdiggjøre sine filmatiske panoramaer med tilsvarende sterkt musikalsk materiale. I tillegg stusser jeg litt over bandet har valgt å kalle ‘The Human Condition’ for en debut-plate, ettersom ‘Reign in Blood’-spilletiden på 27 minutter ikke er nok til å gi album-følelse når musikken er såpass ambisiøs og storskalert av natur. Om man ser på ‘The Human Condition’ som en konseptuell EP er det derimot langt lettere å argumentere for at Nordby og resten av Obzene har levert en sterk, ambisiøs og helhetlig opplevelse på sin første utgivelse. ‘The Human Condition’ som et prosjekt overgår i alle fall sitt utgangspunkt som master-oppgave, og kan med fordel heller sees på som en reise gjennom menneskets indre fortalt via mektig og velformulert moderne metall.

Skrevet av Fredrik Schjerve

Nordavind – Kald Vi er Når Vi er Dau

Nordavind er et enmanns-svartmetallband fra Sunndalsøra som re-visiterer en tidlig symfonisk periode innenfor norsk svartmetall som kjennetegnes av plater som ‘Moon in the Scorpio’ av Limbonic Art og ‘For All Tid’ av Dimmu Borgir. Der disse platene ble skrevet av grupper på henholdsvis to og fire, er Nordavind kun én mann, og dette merkes også på musikken vi finner på hans nyeste utgivelse. Låtene på ‘Kald Vi er Når Vi er Dau’ er generelt litt endimensjonale når de sidestilles med sine inspirasjonskilder, og det musikalske materialet er ditto mindre sofistikert i forhold. Men dette betyr ikke at ‘Kald Vi er Når Vi er Dau’ er uten meritter, tvert i mot har utgivelsen en sterkere identitet enn det meste som kan lempes under samlebegrepet «Soveroms-svartmetall» i 2021.

På Nordavinds siste EP møter sammenlenkede fangetog av gitarer kalde vegger av islagt synth. Synth-linjene danner sjeldent minneverdige melodier, men nøyer seg heller med å skape atmosfære via messende, gregorianske fraser ala Summoning og Emyn Muil. Dette utgjør ikke et problem på låter som «Da Vintersola Frøs» og «Svartedauden, Tilbake Den Kom og Herjet i NORD», ettersom gitarprogresjonene er sterke nok til å bære låtas vekt på egenhånd, i tillegg til at de programmerte trommene bidrar til å skape variasjon i terrenget. Midtpunktet på plata, «Lenge Jeg Lengtet Efter Min Død», mangler derimot definisjon og fokus, noe et sterkere synth-arrangement kunne vært en effektiv salve mot.

Den mest effektive kuren mot låtskriver-messige mangler kan dog sies å være en rik og distinkt atmosfære, og på dette feltet er Nordavind bedre stilt enn de identitetsløse massene av enmanns-band som omgir ham på alle kanter. De huggende og standhaftige gitarene og de vandrende synthene danner nemlig et gjenkjennelig auditivt stempel etter å ha lyttet gjennom ‘Kald Vi er Når Vi er Dau» et fåtall ganger – en distinkt og nordlig atmosfære som maner frem bilder av frosthardt jordsmonn og disige innsjøer. Jeg tror likevel at Nordavind kan styrkes ytterligere av et økt fokus på selvstendig sterkt musikalsk materiale, ettersom den ukarakteristisk skarpe og gjennomtrengende synth-melodien vi finner på «Svartedauden,..» utgjør en høy og ensom tind blant EP-ens ellers beskjedne bakker og berg. ‘Kald Vi er Når Vi er Dau’ er uansett et kaldt og forfriskende isbad av en EP, og kan anbefales fans av lav-oppløst, atmosfærisk svartmetall inspirert av kjølige vinder og snødekte åskammer.

Skrevet av Fredrik Schjerve

Selvmord – Lys Og Is

Selvmord er (var?) et svartmetallprosjekt fra Troms og Finnmark som vi dekket helt på begynnelsen av året da ‘Nyttårsny/Vintermorgen’ ble sluppet. Både før og etter dette har det kommet en rekke utgivelser, og med ‘Lys Og Is’ kan det se ut som det er slutt på prosjektet. Vi takker for følget, og anbefaler alle som i disse tider har behov for en god dose minimalistisk, grovprodusert, deprimerende, misantropisk og Burzumsk svartmetall med sterke innslag av dark ambient å sjekke ut plata.

Skrevet av Alexander Lange