Det kan sies at definisjonen av hva som er norsk svartmetall er under konstant redefinering. Fra vår rolle i å sette rammeverket for sjangeren på 90-tallet har det gjennomsnittlige uttrykket praktisert av norsk band nemlig forandret seg fra år til år, så det blir sjelden rett å bruke denne perioden som et sammenlikningsobjekt for produksjonen i senere år. Grovt sett kan man si at 2000-tallets brutale, symfoniske vinkling gradvis har beveget seg i en mer organisk retning igjen, samtidig som elementer fra tungrock og thrash har fått større påvirkning på musikken. Blodhemn er kun ett av mange band som benytter seg fritt av disse elementene, om de så innehar en besk råskap som skiller dem fra mengden. På deres nye skive ‘Sverger Hemn’ utvider mesterhjernen bak prosjektet «Invisus» dog rammeverket for prosjektet betydelig, med et større fokus på åpne landskaper og bittersøtt melodikk enn tidligere.
Førsteinntrykket vil dog være et helt annet når man trykker «spill» på åpningslåt og singel «Fraa Djupet…». Låta er et eksempel på Blodhemn i fullt svartmetall-modus: skåldende, frenetisk og tordnende, om melodisk. Selv det mer atmosfæriske strekket mot slutten av låta klarer ikke å unngå å svi bort ørehårene til lytteren, mye takket være den intense og støyende produksjonen. Deretter gjør blackthrashen sitt inntog på «Vil Livet av Deg», et kort og riff-bombardement som når fartsmetalliske tempoer på sitt mest elleville. Andresingelen «Velg din Gift» er en tilsvarende kort og heseblesende affære – en brennende vindtunnel fylt med drivende black’n’roll og huggende thrash.
Rundt midtpunktet av skiva begynner «Invisus» sine mer ekspansive ideer å komme til uttrykk. «Bomb Bergen» utgjør, som følge av sin mer avmålte fremtoning, allerede et slags skifte i skivas operasjonsmodus, men det er høydepunktet «Farvel Feioey» som blåser dørene av den uttrykks-messige bunkeren. Luftige gitarfraser svever på en vind av blastbeats, «Invisus» hyler med sin sedvanlige, hemningsløse lidenskap, og resultatet er en storslått og emosjonell tilnærming til Blodhemns mer avstraffende svartmetall. Denne utviklingen når sitt logiske endepunkt i «Tid», en nydelig sentimental svartmetall-låt toppet med et overraskende og affekterende, rensunget refreng.
Denne svingningen mellom blodtørstig ekstremmetall og mer melodiøse strekk kunne fort gitt nakkesleng hvis det ikke var for den generelt rødglødende produksjonen. Det eneste strekket som går litt for langt i så henseende er «Opp or Lemmen» inn i «Velg din Gift». Den feststemte black’n’rollen til sistnevnte oppleves litt som et slag i trynet etter førstnevnte, ettersom «Opp or Lemmen» med sin stadig eskalerende, emosjonelle ensporethet føles mer ut som en avslutning på skiva. Utenom denne skavanken i storstrukturen er det lite å trekke poeng for på ‘Sverger Hemn’, en fremragende svartmetallskive som balanserer mellom nådeløs ekstremitet og emosjonell potens på slående vis.
I 2020 lanserte Mork EP’en ‘Pesta’, der en liten håndfull nytt materiale ble sluppet i en bunt med to covre og et knippe live-utgaver av låter fra bandets to siste plater: ‘Det Svarte Juv’ og ‘Eremittens Dal’. ‘Den Svevende Festning’ er en tilsvarende utgivelse, da med Morks store statement fra i fjor, fullengderen ‘Katedralen’, som bakteppe.
Mork er et svartmetallband fra Halden ledet av Thomas Eriksen, som langt på vei befestet sin sentrale rolle i den nyere bølgen av tradisjonell, norsk svartmetall med ‘Katedralen’. ‘Den Svevende Festning’ består av to nye låter, en versjon av låta «Født Til Å Herske» med strykere (som før kun har vært tilgjengelig digitalt), så vel som live-versjoner av «Arv», «Det Siste Gode I Meg» og «Svartmalt», som alle pekte seg ut som høydepunkter på fjorårets plate.
‘Den Svevende Festning’ åpner sterkt med sitt tittelspor, der Behemothsk riffteft blandes med en råskap og et gitarsound man kanskje heller assosierer med en gammel Darkthrone-plate. Eriksens beske, tydelige skrikevokal og øre både for jordnær black’n’roll og iskald intensitet solidifiserer svartmetallhåndverket. Dette glir over i andrelåta «Ormtunge», der taktfast riffspill pares med en melodi som sender lytteren rett ut i Windir-stratosfæren.
Det spørs om disse komposisjonene når helt opp til mange av de sterke øyeblikkene på ‘Katedralen’, men de fungerer altså like fullt som solide bidrag til en stadig sterkere Mork-katalog. Mye av det andre materialet på ‘Den Svevende Festning’ imponerer også, og live-versjonene viser seg langt på vei berettiget, blant annet ved en sterk leveranse av clean-vokal-partiene på «Arv» og «Det Siste Gode I Meg» av Eriksen, der assossiasjonene sendes til de tilsvarende klare og lidenskapelige prestasjonene på Helheims ‘WoduridaR’. EP’ens svakeste ledd er nok nyversjonen av «Født Til Å Herske», der jeg synes strykerne ikke finner noen god plass i miksen, der de ligger litt utilpasse til i et lydbilde der jeg ikke synes det høres ut som at det er plass til dem. Ellers er imidlertid ‘Den Svevende Festning’ en solid liten kuriositet fra Mork, som fortjener kudos for et aktivt og sterkt virke de siste årene.
Skrevet av Alexander Lange
Last Lightning – The Unholy Ritual
Ute nå via Norwegian Dark Arts
Fra sin opprinnelse i punk-påvirket svartmetall tok Last Lightning fra Ås en langt mer tradisjonell rute gjennom sjangerlandskapet på sin debutskive ‘Porten’ fra i fjor. Skiva var fylt til randen av ildnende, melodisk svartmetall, og hadde en flyt som generelt sett var dynamisk nok til at plateformatet virket som en naturlig passform for bandet. Et år senere leverer gruppa oppfølgeren ‘The Unholy Ritual’ – en skive som bærer preg av både nyvunnet kunnskap og standhaftige utfordringer.
For Last Lightning har anskaffet noen nye, spennende verktøy siden sist. Lærdom fra Avertias ‘Når Nordavinden Kaster Kniver’ virker enkel å spore på åpningslåta «Sett Meg Fri» sine melodiske rocketendenser, og de enorme Insomnium-aktige melodiene som tårner over refrenget er fengende og majestetiske nok til å ta pusten fra en. På «Krig» prøver bandet seg på en velkjent manøver fra kanskje spesielt thrashmetallen, nemlig en simulering av nådeløs krigføring gjennom lydmalende gitarmitraljøser. Låta virker i utgangspunktet mer sørgende enn krigersk, men etter et hinsides fett Darkthrone-riff bryter helvetet løs i form av en skuddsalve av tordnende dobbelbass.
Men som nevnt henger en del av utfordringene igjen fra bandets solide men noe ujevne førsteskive. Til tross for at produksjonen på det jevne er varm og god som et brennende ullteppe, er noe av instrumentbalanseringen litt vanskelig å gjøre seg klok på. Noen av ledegitarene på skiva ligger så langt bak i miksen at det nesten ikke er noe poeng i å ha dem med i utgangspunktet, hvorav tittelsporet er den største synderen. I tillegg virker mye av solospillet litt underarbeidet, og vokalisten har fremdeles en tendens til å falle bakpå i forhold til resten av bandet fra tid til annen.
Til tross for disse skavankene mener jeg at Last Lightning definitivt har levert en god skive med ‘The Unholy Ritual’. Samtlige av låtene inneholder minst én ide som røsker deg inn i bandets turbulente melankoli, og låter som «Sett Meg Fri», «Krig» og «Resurrection» er blant det klart beste materialet Last Lightning har levert til nå. Med andre ord kan ‘The Unholy Ritual’ sies å heve seg ørlite grann over forgjengeren, samtidig som skiva legger grunnlaget for videre utvikling og raffinering av bandets stadig tilspissende men dynamiske sound. Anbefales fans av melodisk svartmetall som ikke frykter skyskrapende hooks.
Skrevet av Fredrik Schjerve
Sundrowned – Glacious
Ute nå via Fysisk Format
Sundrowneds debutskive ‘Become Ethereal’ fra fjoråret var en imponerende affære; en skive som fullstendig mestret sitt utvalgte uttrykk via tårnende komposisjoner og plettfri produksjon. Til tross for at både sound, produksjon og visuell utforming var på et høyst profesjonelt nivå, gikk ikke skiva helt i hus hos Metallurgi ettersom de riktig store og fengslende motivene uteble fra Sundrowneds eteriske blackgaze. Dette kan sies å gjelde for bandets nyeste utgivelse ‘Glacious’ også, uten at dette hindrer meg i å anse EP-en som en sterkere utgivelse enn forgjengeren.
De tre låtene som utgjør ‘Glacious’ er i stor grad hugget ut fra det samme råstoffet som ‘Become Ethereal’. Krystalliske gitarplukk, sensitivt trommespill, mørke growls og et osean av reverb utgjør fortsatt søylen i bandets sound, men denne gang beveger musikkens endeløse luftspeilinger seg med langt mer distinkte gester. På tittelsporet er de mest fremtredende gestene åpningens post-rock-melodikk, broens fløyelsmyke blastbeats, samt de feite gitarene som forankrer det klimaktiske crescendoet ved låtas ende. På «Blood» blir gruppens yndige gaze rammet inn av robuste beats, etterfulgt av en atmosfærisk seksjon hvor akkorder flyter inn i hverandre som dyphavsstrømmer.
Men for min del er det avslutningssporet «Levitating» som overbeviser i størst grad i denne omgang. Det åpne og udefinerbare rytmelandskapet som preger introduksjonen gir musikken et vektløst og sakte drivende preg – et flott lydbilde som snart besøkes av en nesten smertelig vakker akkordrekke. Ja, bandet dagdrømmer seg fortsatt litt bort i løpet av låtas drøye syv minutter, men synkoperte beats og en majestetisk avslutning sørger for å knytte sløyfen rundt en av Sundrowneds sterkeste låter til nå. For min egen del kunne det fortsatt blitt gjort mer på motiv-fronten for å virkelig huke tak i lytteren, men det er ingen tvil om at ‘Glacious’ er en bunnsolid post/blackgaze-utgivelse.
Blodhemns andre singel fra ‘Sverger Hemn’ er et rødglødende sverd smidd i thrashmetallens og black’n’rollens brennhete smie. Åpningsriffets svansende gange utstyres med en Endezzma-aktig intensitet som følge av den skoldende og gnistrende produksjonen – en forbindelse som styrkes av «Invisus» sin hemningsløst brølende vokal. De byksende thrash-riffene bryter godt opp med den svingende rytmikken som regjerer på de fengende black’n’roll-partiene, men med tanke på hvor hinsides støyende og intens låta er kunne den kanskje vært tjent med å være redusert med en del eller to. Sånn som den står nå er «Velg din Gift» et tårnende og aggressivt monster av en låt, dog en låt som etterlater deg litt fortumlet og oppskaket ved enden av sin kompakte spilletid.
Skrevet av Fredrik Schjerve
Tottal Tømming – «Krig etter Krig»
Ute nå via Kannibal Records
Slippet av Tottal Tømmings nyeste skive er rett rundt svingen (faktisk ble det sluppet i dag), men bandet ser likevel sitt snitt til å sende et siste vådeskudd i retning lyttere som ved et uhell har forvillet seg inn i deres lille hjørne av grindcore-verdenen. «Krig etter Krig» er en låt som balanserer bandets tradisjonelle grind-kunnskaper med de psykotiske vrangforestillingene som truet med å fullstendig overta fjorårets ‘Omgangsspsyke’, og det innenfor en låtform som er en liten balansekunst i seg selv. Her er både grindcorens maniske idemyldring og tradisjonell (ta det med en klype salt) låtskriving ivaretatt, og resultatet er en catchy liten ladning auditiv ødeleggelse.
Etter en forstyrrende og manisk kaklende åpning blir låtas blastende og hektiske hjemmebase etablert. Fra denne trygge holmen begir Tottal Tømming seg ut på det kvalmende oseanet av ledegitarer som preget ‘Omgangsspsyke’, fengende punk-refrenger, samt en psykotisk bro fylt av bandets armé av frivillige session-vokalister. Låta er som mye annet Tottal Tømming produserer forutsigbar i sin kaotiske fremtoning, men overraskende i sin utførelse. Alt i alt lover det svært godt for «tidenes sinteste plate», som uten at jeg skal spoile for mye faktisk kan vise seg å være tidenes sinteste plate. Hør på «Krig etter Krig», og så hører du på resten av ‘Om Hundre År er Allting Brennt!!!». Metallurgi befaler.
Skrevet av Fredrik Schjerve
Bizarrekult – «Kongen«
Ute nå via Season of Mist
Etter å ha blitt signert på selveste Season of Mist i vår, har post black metal-prosjektet Bizarrekult nå sluppet noen minutter fra sin kommende fullengder ‘Den Tapte Krigen’ i form av låta «Kongen». Her er det snakk om en låt som nok ikke lener i retning av de mange heseblesende øyeblikkene på debutplata ‘Vi Overlevde’, men som snarere preges av en seigere og treigere tilnærming. Svære, traskende gitarakkorder og et sant nikkeriff i låtas andre halvdel sørger like fullt for en god dose intensitet.
Skrevet av Alexander Lange
Mantric Momentum – «In the Heart of the Broken«
Ute nå via Frontiers Records
Mantric Momentum er det fortsatt ganske ferske power metal-prosjektet til Christer Harøy, tidligere kjent for sitt virke i det progressive metallbandet Divided Multitude. Etter to år med singelslipp er det omsider klart for slipp av debutalbum i november, og første smakebit er «In the Heart of the Broken» – en låt som nok kan blidgjøre den gjengse power metal-entusiast om den så ikke vil målbinde så mange andre.
Denne streite fireminutteren må nok sies å bevege seg i et hit or miss-territorium når det gjelder melodiene komposisjonen baserer seg på. Dessverre synes jeg ikke vokallinjene overbeviser helt, og den obligatoriske power metal-overtenningen og -overdådigheten her får ikke nok støtte av kvaliteten på melodiene. Det gitarbaserte hovedtemaet oser imidlertid av utsøkt, gøteborgsk melodisk death metal. Sånn sett peker «In the Heart of the Broken» mot et helt ålreit power metal-album fra Harøy og co. som kan inneha noen sterke høydepunkter.
Skrevet av Alexander Lange
Moor – «Lepers Among Us»
Usignerte, ute nå på bandets Bandcamp
Enmanns-svartmetallbandet Moor har etter kun noen fåtalls demoer bestemt seg for å gi ut debutskive, en utgivelse som bærer navnet ‘Viper Kingdom’ og slippes i løpet av oktober. Denne avgjørelsen reiser noen spørsmål hos anmelder personlig, ettersom låtene jeg har hørt fra prosjektets hold tidligere har vært preget av ufullstendige låtstrukturer, til tross for at materialet stort sett var sterkt. «Lepers Among Us» fikser i stor grad på strukturproblemene fra tidligere av, selv om prosjektet fortsatt har mye å vokse på i den forstand.
Bølger av flerrende gitarer kaster oss inn i den hektiske formen for svartmetall som har kjennetegnet Moor til nå. De stadig rullende basstrommene gir låta en muskulær tyngde, der punkete akkordrekker bidrar til en heseblesende fremdrift. Det hele fremstår som en kombinasjon av Gjendøds melodiske invensjoner på ‘I Angrep’ og Mayhems mest krigerske tendenser. Moor har ennå ikke klart å finstemme låtstrukturen helt på «Lepers Among Us», men musikeren har forbedret seg såpass på denne fronten at forventningene er moderate til ‘Viper Kingdom’ i oktober. Lytt om du liker barsk og brutal svartmetall med melodiske tendenser.
Annonseringen av Blodhemns kommende skive ‘Sverger Hemn’ er svært gode nyheter for fans av melodisk men beinhard svartmetall. Skiva ‘Mot Ein Evig Ruin’ som ble utgitt i 2019 var en gnistrende og tuktende svartmetallutgivelse full av tumlende riff og rasende vokaler, og singelen «Fraa Djupet…» fra den nye skiva vitner om at dette er et utgangspunkt Blodhemn er fornøyde med å jobbe ut ifra. I denne omgang er dog produksjonen bedre tilpasset råskapen i bandets dystre melodikk, og låtmaterialet er sterkt nok til å gi følelsen av at bandet har hevet ambisjonsnivået enda et hakk siden deres siste utgivelse.
De maniske skrikene og det golde hovedtemaet som åpner showet levner ingen tvil om at vi har å gjøre med et Blodhemn i full angrepsmodus. Akkurat som med Nattverds ‘Vandring’ fra fjoråret er det ikke snakk om melodisk svartmetall av en konvensjonelt vakker sort, men av en sort som er vakker i sin råskap og brutalitet. Dette fremheves av et hovedtema i Sargeistsk stil som hever sitt dystre hode over vannflaten ved sentrale punkter over låtas spilletid. «Fraa Djupet…» er noe av den mest instinktivt fengslende musikken jeg har hørt fra Blodhemns hold, så forventningene er store til slippet av ‘Sverger Hemn’ i begynnelsen av Oktober.
Skrevet av Fredrik Schjerve
Brotthogg – «When the Curtain Falls»
Usignerte, ute nå på div. strømmetjenester
Brotthogg er en – for meg – ukjent enhet innenfor den norske undergrunnen som i all stillhet har gitt ut tre strålende utgivelser i skjæringspunktet mellom progressiv metall, svartmetall og melodisk dødsmetall. Bandets nye singel «When the Curtain Falls» er faktisk mitt første møte med bandet, og basert på innholdet i denne låta må det være en av de største overseelsene jeg har begått når det kommer til den norske scenen i senere tid. «When the Curtain Falls» er såpass velkomponert, teknisk presist og profesjonelt utført at bandets navn burde vært på langt flere lepper enn det som foreløpig er tilfellet.
Etter en dramatisk fade-in slippes lytteren rett ned i et sammensatt rytmisk og melodisk landskap som umiddelbart kunngjør Brotthogs erfaring som band. Det rifftunge uttrykket sender tankene i retning band som Emperor og Keep of Kalessin, band som injiserer sin svartmetalliske base med intens fremdrift og detaljerte storstrukturer. Man kan dog ikke slå seg til ro med så enkle sammenlikninger, ettersom Brotthogg mest av alt har hugget seg ut et eget hjørne i den massive steinrøysa som er norsk undergrunnsmetall. «When the Curtain Falls» er en av de mest rikholdige og spennende singlene jeg har hørt fra det norske metallmiljøet i 2022, selv om dette utsagnet bør balanseres av en innrømmelse om at denne formen for sjangerkryssende ekstremmetall er nøyaktig min kopp te. Anbefalt er den uansett!
Skrevet av Fredrik Schjerve
Vorbid – «Derealization»
Ute nå via Indie Recordings
Det kan virkelig være duket for et høydepunkt i det norske metallåret 2022 når arendalskvartetten Vorbid slipper sin andreplate ‘A Swan by the Edge of Mandala’ i oktober. Etter slippene av to imponerende singler fra plata tidligere i år, «By the Edge of Mandala» og «Paradigm», innevarsler også låta «Derealization» en leken og spennende raffinering av uttrykket til dette progressive ekstremmetallbandet. I denne omgang snakker vi Vorbid på sitt kanskje mest teknisk avanserte og omskiftende, der spilletiden på drøye seks minutter rommer et flust av taktarter, vendinger og stemningsskifter.
Det er kanskje Vorbids evne til å holde et slikt sprakende lerret enhetlig som er det mest imponerende i denne sammenhengen. I dette ligger også det faktum at materialet i seg selv også er råsterkt. Det åpner med en teknisk finesse lik den man finner i musikken til band som Obscura og Vektor, før The Ocean-aktige clean-vokalrefrenger, en groovy og mer tilbakelent bridge og flotte klimaks drar lytteren videre gjennom det skiftende lydlandskapet. Et helt særegent take på sjangeren forsvinner muligens i Vorbids lek med ulike inspirasjonskilder, men det spiller ingen stor rolle når denne leken fremstår såpass proff og spennende som den gjør på «Derealization».
Skrevet av Alexander Lange
Funeral Harvest – «Fire Sermon»
Ute nå via Signal Rex
Funeral Harvests selvtitulerte EP fra 2020 var en av de første utgivelsene jeg omtalte som skribent hos den da ny-oppstartede bloggen Metallurgi. EP-en høstet lovord for sin mørkt dronende, ritualistiske svartmetall, og var en såpass skjellsettende opplevelse at tanken på en full-lengder hjemsøkte meg med jevne mellomrom gjennom året som var. Nå er endelig full-lengderen ‘Redemptio’ annonsert, men om singelen «Fire Sermon» er noen indikator så har vi med et ganske annet beist å gjøre i 2022 enn vi hadde på EP-en fra noen år tilbake.
Den bekmørke, okkulte atmosfæren som åpenbares i åpningsstrekket til «Fire Sermon» er forså vidt en side av bandet vi kjenner igjen fra ‘Funeral Harvest’. Fra dette Beyond Man-aktige utgangspunktet (passende nok, med tanke på at «Enstad» gjester på låta) kutter Funeral Harvest dog rett over i en piskende storm av svartmetall som er intens nok til å kunne sammenliknes med den pure faenskapen til band som Black Fucking Cancer. Skoldende gitarer deler rom med krigsmetalliske blastbeats, og den hemningsløse vokalen til «Nathas» skyver bandet stadig nærmere den fandenivoldske og flyktige sjangerbenevnelsen «Nidarosk svartmetall». Denne formen for brutal og fysisk avstraffende svartmetall kler Funeral Harvest helt utmerket, og sett i lys av skivas fantastiske platecover er det god grunn til å forvente store ting av slippet av ‘Redemptio’ i Oktober. Anbefales fans av Terratur Possessions og generelt mannevond undergrunns-metall.
Skrevet av Fredrik Schjerve
Tottal Tømming – «Om hundre år er allting brennt!!!«
Det er bare én uke til den definitivt Oslo-baserte grindcore-kaosenheten Tottal Tømming slipper ny plate, og for noen dager siden slapp bandet en Youtube-video prydet av bilder av brennende hus, schtøgg sangtekst og lyden av platas tittelspor. Denne grindcore-låta varer i hele fire minutter og innevarsler Tottal Tømming i kjent stil, der hemningsløs uhøytidelighet bankes sammen med skitten grindcore-musikk med kvalitetsstempel.
For dette er virkelig punksk, Napalm Death-aktig og kompromissløs musikk. Gitarene skifter nokså usystematisk mellom grom riffing og dissonante, skranglete arpeggio-nedganger, innimellom hviner de på Kerry Kingsk, og etter at frontfiguren Sigrid Vollgraven (Morten Müller) har raljert over dette i noen minutter får lytteren servert et dundrende tøft breakdown-riff før man plutselig etterlates i en sølepytt av en ustemt gitarmelodi. Det er som det skal være med Tottal Tømming, og vi gleder oss til femten låter til neste uke.
Skrevet av Alexander Lange
Phybia – «Ethos Unshared»
Usignert, ute nå på bandets Youtube
Phybia er det splitter nye, tilsynelatende instrumentale djent-prosjektet til gitaristen Christian Tjore fra Sande. Med unntak av noen svært meme-inspirerte lydsnutter på Soundcloud er «Ethos Unshared» den første ordentlige smakebiten vi har fått på prosjektets form for djent – en form som er tydelig inspirert av det mer melodiske materiale på skiver som Peripherys ‘II’ fra sjangerens oppstart tidlig på 2010-tallet.
Med andre ord er det snakk om melodisk og tilgjengelig instrumental-djent som ikke skyr unna et styggvakkert breakdown fra tid til annen. Produksjonen er klar og punchy uten å være smertelig overkomprimert, og dette støtter opp under gitarspill som er både dødstight, luftig og fengende. Det er definitivt plass til vokal i arrangementet, og låtformen også føles strukturert rundt en imaginær vokalstemme som i mitt eget hode alltid er fremført av Spencer Sotelo. Dette avslører kanskje et uttrykk som ligger temmelig tett opp mot Peripherys åndsverk, men dette balanseres av det faktum at denne typen djent er veldig dårlig representert i Norge. Det er alltid rom for velkomponert og kompetent djent-relatert musikk i mine spillelister, så jeg ser frem til hva enn Phybia koker i hop i tiden som kommer.
Tittellåta fra tredjeplata til Abbaths soloprosjekt er sluppet. «Dread Reaver» er nok også en låt som musikalsk sett ligger tettere opp mot Abbaths Immortal-fortid enn førstesingelen «Dream Cull», og særlig det saftige, taktfaste hovedriffet kanaliserer et mektig mørke inn i øregangene. I forlengelsen av dette ligger en virkelig solid svartmetallåt i mid-tempo, og de som har sansen for den litt mer tradisjonelle tungmetallen som får sitt utløp både på «Dream Cull» og flere steder på Abbaths tidligere utgivelser, vil nok også ha glede av den sterke nikkefaktoren og fengende refrenget. «Dread Reaver» gjør rett og slett at jeg gleder meg enda mer til plateslippet i slutten av mars.
Skrevet av Alexander Lange
Conception – «Monument in Time»
Ute nå via bandets eget Conception Sound Factory-plateselskap
Raufoss-bandet Conception har siden begynnelsen av 90-tallet lagt betydelig med tid og ressurser i å utforske flerfoldige nyanser av progressiv metall. Siden 2020s ‘State of Deception’ har de brukt tiden til å gi ut live-innspillinger av låter fra 1997s ‘Flow’, samt en nyinspilling av singelen «Roll the Fire» fra 1993s ‘Parallel Minds’. Nå har vi endelig fått servert det første originalsporet siden plata fra 2020, nemlig den utbroderte og svellende singelen «Monument in Time».
Conceptions uttrykksmessige mikstur på «Monument in Time» kan sies å romme både melodiske instinkter fra album-orientert hardrock, Nergardsk symfonisk metall og progressive tendenser med forbindelser til Dream Theaters univers. Låtas vers har en deilig ambiguøs groove som nesten kan minne om Leprous sin smakfulle rytmebruk på fjorårets ‘Aphelion’, og leder inn i refrengets elegante og rike arrangement. Produksjonen er både fyldig og transparent nok til at individuelle spor skinner gjennom, noe som særlig får betydning for den romslige, dramatiske og orkestrale avslutningen. «Monument in Time» er en substansiell låt som avdekker Conceptions omfattende ekspertise innenfor sjangeren, og et sikkert tegn på at bandet er i full gang med skrivingen av et nytt prog-epos.
Skrevet av Fredrik Schjerve
Kryptograf – «Asphodel«
Ute nå via Apollon Records
I påvente av plata ‘The Eldorado Spell’ som kommer i mars, har Kryptograf servert en ny cocktail av proto-doom, stoner rock og metallisk hard rock. Tredjesingelen «Asphodel» starter i kjent terreng, og lar et nokså enkelt gitarriff ligge ganske nakent under de klare vokallinjene som driver den innledende vers-refreng-strukturen fremover. Men mens dette nesten fortoner seg som litt for tamt og anonymt for min del, er «Asphodel» likevel kanskje den mest fargerike og varierte låta vi har fått høre fra plata.
Den heller forsiktige åpningen fungerer nemlig på sett og vis som en ganske fin opptakt til den strålende andrehalvdelen av låta. Her slår Kryptograf seg mer løs med både lekre basslinjer, elegant bruk av kassegitar og en virkelig fengende groove, og det er snakk om noen minutter der bandet virkelig evner å rendyrke de mer klassiske rocke-uttrykkene som stadig bobler under overflaten i musikken deres. Ikke minst er det ganske så vakkert, og jeg aner en plate som vil tilfredsstille de av oss som blant annet koste oss med Dunbarrows tredjeplate i fjor.
Skrevet av Alexander Lange
Fjøsnisse – «Midnattstime»
Ute nå via Screaming Skull Records
Fjøsnisse har ikke brukt tiden siden slippet av fjorårets suksess ‘Vord’ på å hvile på laurbærene, men har allerede annonsert nytt plateslipp i mai, samt sluppet to singler som ikke kommer til å være med på skiva. ‘Vord’ var en bunnsolid svartmetallplate som så vidtmåtte se seg slått ut av Metallurgis liste over fjorårets beste plater, så håpet er stort om at den kommende skiva ‘Fjord og Fjell’ vil klare å skvise seg til en velfortjent plass. I midlertid har vi singelen «Midnattstime» å døyve tørsten etter nytt materiale med, Noe låtas rikholdige og innhyllende svartmetall klarer med glans.
«Midnattstime» er et melodisk svartmetall-nummer med tekstlige forbindelser til nattens naturlige mystikk. Tonespråket har tilknytninger til både Windir og den finnske scenens tilnærming til uttrykket – i tillegg bruker Anders Vada post-svartmetalliske teksturer til å sette lytteren inn i sinnslaget til en ensom nattevandrer. Robuste og aggressive seksjoner kontrasterer med den tjukke, fuktige og tåke-aktige atmosfæren, som igjen blir opplyst av lyssøyler av melodiske fragmenter. «Midnattstime» klarer ikke helt å utkonkurrere ‘Vord’s sterkeste høydepunkter, men er et sterkt tillegg til Fjøsnisses undervurderte låt-bank.
Skrevet av Fredrik Schjerve
YAWN – «Lachrymator II: Lignite»
Ute nå via Mindsweeper Records
På tross av gode musikerprestasjoner og en rekke lekre, lekne og interessante produksjonstriks, ble jeg aldri helt fanget av YAWNs første singel «Cement». Låta lå i mine ører litt tett opp mot alskens djent-prosjekter man har vært borti de siste ti årene, og hadde en del tendenser i låtskrivingssegmentet som føltes litt oppbrukte i så måte. At «Lachrymator II: Lignite» skulle bli et av de kuleste norske metallsnuttene jeg har hørt på en stund var dermed ikke helt forventet. Denne korte tominutteren, som bare er én del av en større komposisjon på bandets kommende fullengder ‘Materialism’, utløser i mine øyne mye av potensialet som lå under overflaten på «Cement». Følgelig viser den i det hele tatt hvordan moderne progressiv metall/djent kan dras i litt nye og uventede retninger.
«Lachrymator II: Lignite» er nemlig en djent-komposisjon som gir meg overraskende assossiasjoner til sjangre som no wave og støyrock – da i en ganske hypermoderne produksjonsdrakt. En buldrende kampesteinsbass, som i alle fall i live-sammenheng visstnok slås på med en trommestikke, får hjelp av tammespill til å dra i gang den kule, synkopiske grooven som driver låta fremover. Noen sirener av noen gitarer og effekter leder den deretter etter hvert til omtrent å kollapse under egen vekt. De merkelige, smågufne og The Haxan Cloak-aktige effektene helt på slutten er også et kult grep. Det hele virker som noe som band som KEN Mode eller Code Orange kunne funnet på, og det er naturligvis litt ekstra kult når det gjøres i norsk sammenheng og med progressivt fortegn. Anbefales!
Skrevet av Alexander Lange
Avertia – «Blant Elver i Mørket»
Ute nå via Norwegian Dark Arts
Til slutt har vi en frittstående, akustisk komposisjon av det Bergenske svartmetallbandet Avertia. «Blant Elver i Mørket» føles for meg som et bittersøtt postludium til fjorårets flotte ‘Når Nordavinden Kaster Kniver’ – et siste farvel med hjemlige trakter før man gyver løs på en omfattende reise. Om denne reisen kommer til å finne sted – og hvilken form den kommer til å ta – har vi foreløpig ikke svar på. «Blant Elver i Mørket» er uansett flott følge å ha på hodetelefonene, uansett hva slags tanker som måtte summe rundt i hodet.
Warzaws ‘Werewolves on Wheels’ fra tidligere i år var en meget god debut; en moderne trad-skive fylt til randen av rødglødende hooks og glimt i øyet. Tydeligvis er Trondheimskvartetten inne i en usedvanlig inspirert periode, ettersom de har annonsert at oppfølgeren ‘Black Magic Satellite’ vil gjøre sitt nedslag i det norske musikkmarkedet rett før årsskiftet. «Machine Gun Fire» er den første smakebiten på hva vi har i vente på bandets andreskive, hvilket for min egen del har den uheldige effekten at den moderer forventningene mine noe.
Låta starter svært stødig, med et erketradisjonelt tradriff etterfulgt av sprudlende solospill. Når vokalen til Daniel Rønning gjør sin entré merkes det dog at produksjonen på bandets nyeste singel er en aldri så liten nedgradering i forhold til debutskiva. Litt glattpolering har aldri tatt livet av en fengende trad-låt, men «Machine Gun Fire» låter såpass bearbeidet at instrumentene føles kunstig separert – mest av alt vokalen, som skiller seg tydelig fra miksen. I tillegg mangler låta de sterke hooksene og melodiene som preget samtlige av singlene fra ‘Werewolves on Wheels’, og helhetsinntrykket er dessverre at «Machine Gun Fire» kunne vært en låt som ble kuttet ut av sporlista på nevnte plate i forkant av slippet. Misforstå meg rett, dette er ikke dårlig trad på noe som helst nivå, men per standarden Warzaw satte på debuten strever «Machine Gun Fire» med å imponere.
«Misantropiens Alkymist» og «Djevelens Fyrbøter» er de første smakebitene vi har fått fra det kommende debutalbumet til rykferske ILHALUNG fra Trondheim: ‘Falskhetens Dualitet’. Her er det snakk om dyster, men forholdsvis melodisk svartmetall, karakterisert av beske, tydelige vokalfraser, forseggjorte gitarmelodier og en fantastisk flerrende bass. Begge låtene spiller også på litt ulike styrker, der den førstnevnte nok byr på de sterkeste melodiene mens den andre henter mer ut av å være den mest dynamiske komposisjonen.
Så sliter låtene også litt med sitt. Når kanskje den fremste generelle styrken ved ILHALUNGs musikk er intensiteten bandet klarer å oppdrive, er det synd at enkelte temaer i «Misantropiens Alkymist» likevel repeteres nokså retningsløst – særlig mot slutten. «Djevelens Fyrbøter» har på sin side et hovedtema jeg rett og slett synes fremstår ganske uinspirert. Det skal imidlertid sies at denne låta i større grad er interessant hele veien gjennom, og når det litt skuffende hovedtemaet får utvikle seg til en ny melodi – som blant annet runder av låta – er ILHALUNG på sitt desidert beste. Det løfter noen ellers litt avdempede forventninger for min del opp mot plateslippet i starten av neste år.
Skrevet av Alexander Lange
Andri from Pagefire – «Dragonwings»
Usignert, ute nå på div. strømmetjenester
For de av dere som har fulgt Metallurgi over lengre tid er dere muligens kjent med Andri fra Youtube-kanalen Pagefire og hans mange metallparodier/hyllester. I denne omgang har han fått med seg Craig Cairns fra Cosmic Void og tidligere Midnight Prophecy, som legger sine prektige vokaler over Andris kompositoriske blinkskudd av en europeisk kraftmetall-pastisj. Refrenget formelig oser av Dragonforce, en forbindelse som ikke akkurat blir svekket av den fårete og over-entusiastiske modulasjonen som faser oss til siste refreng fra broens duellerende gitarer og synther. «Dragonwings» er – som ofte når det kommer til Andri – en god dose ukomplisert moro som er verdt en lytt eller to for nysgjerrige sjeler.
På den kommende spliten ‘Kirkegard’spiller Visegard den melodiske motparten til det mer aggressive og krigerske uttrykket til Kirkebrann. «Hvor Gausta Rår» – Visegards første singel fra spliten – er kraftig og velprodusert svartmetall, med en ambivalent atmosfære som balanserer prekært mellom håpefullhet og dysterhet. I likhet med Kirkebrann holder Visegard seg unna svartmetallens blasfemiske vinkling på sin nye låt, men velger heller å foreta et dypdykk inn i de svært nordiske temaene natur, mørke, død og resiliens.
Visegards tilnærming til mørk melodikk er utrolig naturlig og uanstrengt. Låtas vers og refrenger ligger og svever over et rikt og mangefasettert harmonisk landskap, som senere blir befolket av en ruskete og viril samling mannsrøster. Låtas andre halvdel veier dessverre helhetsinntrykket litt ned, ettersom den melodiske ledegitaren kopierer det underliggende riffet i store trekk, samtidig som den repeteres i overkant lenge. «Hvor Gausta Rår» er uansett en bunnsolid og tidvis fabelaktig svartmetall-låt, som sett i sammenheng med Kirkebranns singel kan tyde på et en av høydepunktene innenfor norsk svartmetall i 2021 kan vise seg å være – av alle ting – en split. Anbefales!
Skrevet av Fredrik Schjerve
Jointhugger – «The Calm»
Ute nå via Majestic Mountain Records
Jointhugger viste på singelen «Midnight» at det bor noen potensielle, bluesy hit-skapere i dem – selv om den ti minutter lange låta demonstrerte at de rommer mange andre dimensjoner også. Trioens melodiske teft er godt ivaretatt på deres nye singel «The Calm», selv om den i denne omgang er presentert i et mer tradisjonelt stoner-format enn på forgjengeren. Dersom man sidestiller de to singlene fra bandets kommende skive blir det tydelig at de tre gutta fra Horten makter å skape sann variasjon innenfor den ganske uniforme sjangeren stoner/doom, noe som lover svært godt for ‘Surrounded by Vultures’ (som for øvrig ble sluppet på søndag).
«The Calm» er Jointhugger redusert ned til sin stoner-kjerne, med nok kvalitetsstemplede riff til å sette skrekken i både Matt Pike og Al Cisneros. Bandets grovkornede fuzz-bass og kampesten-aktige gitarlyd utgjør fortsatt fronten av lydbildet – som på skiva synes å ha fått en profesjonalisert poleringsjobb, muligens på bekostning av de herlige, analoge teksturene som regjerte på ‘Reaper Season’. Vokalen til Nico Munkvold har som tidligere en bluesy affekt, med en oktav-dobling som av en eller annen grunn sender tankene mine i retning en del alternative strømninger innenfor rock og metall på 90-tallet.
Jointhugger er mestre i å sprite opp tradisjonell stoner/doom via aktive og hendelsesrike låtstrukturer. På «The Calm» kommer denne tendensen til uttrykk via broens rasende, pentatone skred, som stadig avbrytes av stillhet og wah-wah-draperte gitarlicks. Bandet ligger og mesker seg uanstrengt i den rytmiske lomma over hele låtas spilletid, før en tøylesløs akselerasjon avslutter det hele med brask og bram. «The Calm» er nok et hakk i beltet for Jointhugger og deres låtskriver-kanon, og en låt som burde vekke entusiasme hos samtlige fans av skikkelig bunntung stoner/doom.
Skrevet av Fredrik Schjerve
KINGSEEKER – Butterflies
Usignert, ute på strømmetjenester
«Butterflies» er den fjerde singelen det østlandske metalcore-bandet KINGSEEKER har sluppet siden 2019, men dessverre bare den første vi på Metallurgi har klart å fange opp. Låta vitner like fullt om et band som på tross av beskjeden berømmelse begynner å få grep om et nokså profesjonelt teft.
Her får man en metalcore-kruttønne som dyppes i post-hardcorens melankoli, og KINGSEEKER klarer særlig å imponere med et uhyre effektivt hovedtema som står fjellstøtt som fundament for et herlig Trivium-aktig refreng. Ellers må også vokalen nevnes, som nok tilføyer det meste bandet har av en slags egenart med sitt hardcore-preg – ikke helt ulikt noen av Jacob Bannons prestasjoner i Converge. Såpass skittent er det at jeg nok skulle ønske at råskapen i vokalen også ble noe mer gjenspeilet i den nokså polerte produksjonen. Til syvende og sist lander imidlertid «Butterflies» som en imponerende tre-minutter fra et fortsatt ferskt metalcore-prosjekt som jeg gleder meg til å høre fortsettelsen av.
Det begynner å se riktig så bra ut for lanseringen av det neste albumet til death metal-ringrevene i Blood Red Throne, ‘Imperial Congregation’. «6: 7» følger opp to tidligere singler på fantastisk vis og fullbyrder en uhyre solid trekløver av mesterlig death metal. Blood Red Throne er i et noe mer groovy hjørne denne gangen, og sparer sånn sett ikke på kruttet der aggressive, selvsikre chuggeriff bærer komposisjonen – blant annet i spedd noen urimelig tøffe innslag av harmonics som føles som blendende lysglimt i det ellers dystre lydbildet. Mer ukompliserte riff i grenselandet mellom death- og thrash-metall er også på plass, og mot slutten får man også et kult, om enn litt mindre oppsiktsvekkende, solo-parti. Når dette er partiet som nok faller lengst unna Blood Red Thrones death metal-stamme vender det ondskapsfulle hovedtemaet også tilbake med voldsom kraft, og det levnes ingen tvil om hvor landet ligger all den tid Blood Red Throne (heldigvis) også gjør noen sidesprang fra den helt konvensjonelle dødsmetallen.
Skrevet av Alexander Lange
Helheim – «Forrang for fiende«
Ute nå via Dark Essence Records
Det melodiske svartmetallbandet Helheims kommende plate ‘WoduridaR’ nærmer seg, og «Forrang for fiende» er andre smakebit ut. Dette er en kortere og mer direkte sak enn tittellåta som ble sluppet for noen uker siden, og Helheim lar et helt strålende hovedtema stå som utgangspunkt for låta der melodiske, crunchy gitarer tilføyer en forfriskende råskap til melankolien som brer seg utover musikken. Helheim får også mye ut av sin konsise innretning med et godt driv i hele komposisjonen og en storslått clean-vokal som sørger for akkurat nok variasjon. Det spørs til og med om bandet kunne utnyttet det korte formatet enda bedre, da jeg synes jobben allerede er gjort når låttittelen er blitt sunget gjentatte ganger på slutten av bridgen. Repetisjonen av de sterke hovedpartiene mot slutten, der refrenget også utvides med noen flotte leads over, er imidlertid heller ingen kjip affære – anbefales!
Skrevet av Alexander Lange
Sarke – «Bleak Reflections«
Ute nå via Soulseller Records
«Bleak Reflections» er første låt ut fra Sarkes kommende plate ‘Allsighr’, og kan nok trygt sies å videreføre dette bandets særegne og nesten litt merkelige uttrykk. Et mer eller mindre svartmetallsk utgangspunkt, som jeg riktignok føler at jeg først og fremst innbiller meg til tider på grunn av den øvrige bakgrunnen til flere av bandmedlemmene, suppleres rikt med elementer særlig fra progrocken og doom-metallen.
«Bleak Reflections» henter mye av sin styrke særlig i de gufne stemningene bandet klarer å koke opp, noe som særlig eksponeres gjennom god bruk av synther og den velkjente røsten til Nocturno Culto, som ellers er kjent som vokalisten i Darkthrone – særlig er den kul i versene som gir en slags følelse av Enslaveds prog-ablegøyer på plata ‘Vertebrae’. Bandet setter også tonen bra med et dundrende introriff og når noen flotte, stratosfæriske høyder mot slutten. Likevel er jeg ikke helt solgt; noe av hovedproblemet er at jeg synes flesteparten av riffene er i overkant simple, og det går i en uheldig forening med at jeg ikke blir helt klok på låtstrukturen. Bandet bygger opp et godt momentum til og med andre vers, men etter dette gjør Sarke noen grep, for eksempel med et litt plutselig og isolert breakdown-aktig parti, jeg ikke får spesielt mye ut av. Da føles veien mot den ellers sterke avslutningen litt humpete.
Skrevet av Alexander Lange
Hate Angel – «Death Awaken»
Usignerte, ute nå på div. strømmetjenester
«Death Awaken», den andre singelen fra Hate Angels kommende utgivelse ‘Kill for Passion’, utarter seg som en drakamp mellom bandets ulike uttrykksmessige bestanddeler. I det ene hjørnet har vi thrashen – som på bandets nyeste låter har tatt på seg et skjær av dødsmetall – , og i det andre hjørnet har vi en virvlende og destruktiv form for dissonant black/death som skyver musikken deres i en mørkere og mer foruroligende retning. Når disse to kreftene møtes på «Death Awaken» oppleves resultatet som noe fragmentert, men ikke uten at potensialet en fullstendig sammensmelting av uttrykkene ville utgjort gjør seg smertelig tydelig.
Akkurat som på bandets forrige singel «God Is Gone» er det lite å si på ideene som animerer «Death Awaken». Åpningens dødsthrash er av en høyoktan og kraftig sort, og de kantete og eksentriske thrash-riffene som følger gitarsoloen fungerer like godt som de gjorde på «God Is Gone». Jeg forholder meg dog litt spørrende til låtas gitarsolo, ettersom den skeier inn i et ukarakteristisk bruk av dur-skala etter en sterkere åpning. Til tross for dette er «Death Awaken» er bunnsolid låt, en singel som gjør meg enda nysgjerrig på hva vi har i vente på bandets kommende andreskive ‘Kill For Passion’. Som en liten bonus har bandet lagt ved en live-utgave av Mayhems klassiske «Deathcrush», et klart signal om hvor Hate Angel henter mye av svartmetall-influensene sine fra.
Skrevet av Fredrik Schjerve
She Said Destroy – «To Ourselves the World Entire»
Ute nå via Mas-Kina Recordings
Dersom man skumleser over tekstene til singlene fra den kommende plata til She Said Destroy, blir det fort tydelig at ‘Succession’ har mer til felles med hardcore-sjangeren enn bare et knippe delte musikalske elementer. «Succession», «Not Only Bridges» og nå «To Ourselves the World Entire» er nemlig alle nedsenket i en desperat pessimisme rundt planetens tilstand, til forveksling lik den som alltid har fungert som bensin på bålet til punkens musikalske lillebror (og som også gjorde spillefilmen Last Reformed til en usedvanlig inntrykksfull opplevelse). På «To Ourselves the World Entire» strever bandet med å beholde det siste lille glimtet av håp de besitter, samtidig som de kommer med en ektefølt bønn om at egoismen og griskhetens krefter over menneskelige avgjørelser skal svinne.
Disse tematiske trådene rettferdiggjør de sentimentale postrock-dimensjonene som truer med å svelge bandets nyeste singel hel. Etter låtas tvistende og matterock-aktige åpningsminutter tar det nemlig ikke lange tiden før bandet lar andre følelser enn frustrasjonen slippe til, og det rike musikalske landskapet som følger har trekk av både melodisk post-hardcore, emo og nevnte postrock. Elementer som strummet kassegitar, harmoniserte vib-arm-ledegitarer og bittersøte basslinjer fyller lydbildet med liv og bevegelse, og produksjonen binder det hele sammen i rommet på sømløst vis.
Men til tross for alle de musikalske severdighetene er det tekst og tematikk som ender opp med å gjøre sterkest inntrykk på «To Ourselves the World Entire». Det er alltid en glede når band tør å angripe alt som er vanskelig og jævlig ved tilværelsen vår, og den bøtta med isvann som She Said Destroy kaster over lytteren på sin siste singel er en høyst nødvendig en, uansett om du tar budskapet til hjertet eller ei. Spørsmålet rundt hvorvidt musikken er bra eller ikke blir litt overdøvet av det eksistensielle nødsignalet som ljomer ut av «To Ourselves the World Entire», men det hersker ingen tvil om at She Said Destroy er i ferd med å gi ut en betydningsfull plate i ‘Succession’. Sjekk ut «To Ourselves the World Entire», og la deg riste ut av all paralyserende apati.
Skrevet av Fredrik Schjerve
Dark Delirium – «Bottled Anger»
Usignerte, ute nå på div. strømmetjenester
På sin nye låt fortsetter det melodiske dødsmetallbandet Dark Delirium å jobbe med grunnelementene som har vært til stede helt siden deres tidligste singler. Et mørkt og melodisk musikalsk rom fylles av svære akkorder og drivende trommebeats, og over det hele skriker David Jakob Ekse med en intensitet hentet ut av hardcore-påvirket metall. Det tekstlige dreier seg nok en gang om indre følelsesliv – i denne omgang et følelsesliv som er preget av enorme mengder av oppbygget frustrasjon og sinne.
For folk som har vært borti Dark Delirium tidligere er det ingenting som kommer til å overraske ved «Bottled Anger». Mest av alt er låta et eksempel på et ungt band som velger å finjustere låtskriveregenskapene sine heller enn å ta et stort skritt inn i uutforsket territorie. Sånn sett vil der dermed være lite grunn til å mislike «Bottled Anger» dersom du har satt pris på bandets tidligere låtmateriale, ettersom singelen oser av de kommersielle og polerte dimensjonene som har preget trioens produksjon til nå. Etter at jeg satte meg ned for å skrive denne omtalen så jeg også at bandet har lagt til to medlemmer på henholdsvis bass og perkusjon, så det er ikke umulig at vi har større musikalske krumspring å vente fra dette hold i fremtiden.
Årets 33. uke har vært preget av lovende utgivelser som ikke helt klarer å leve opp til hverken artistens eller låtmaterialets potensiale. Kaldvard distanserer seg ikke fullstendig fra denne slags kritikker på sin nye EP ‘Et Land mot Nord’, men de kommer såpass nærme at de fortjener et øyeblikk i Metallurgis beskjedne rampelys. Sjangeren er god gammel norsk svartmetall av melodisk og storslagen karakter, som med store strøk maler bilder av golde kyststriper og vindsvøpte vidder.
En enslig, plukket melodi runger ut over et øde landskap før stødige trommer og en bølge av vreng annonserer Kaldvards tilbakekomst etter to års stillhet. «Galge»s intense og lidenskapelige vokalprestasjoner er tidlig ute med å kreve lytterens oppmerksomhet, men intensiverende trommer og melodiske utbrudd i gitarene byr straks på konkurranse. Tittelsporet sneier etter en pittoresk åpning innom både stødig og drivende svartmetall, chuggende riff og mitraljøse-gitarer, før et episk melodisk klimaks setter et verdig punktum på låta. De melodiske merittene til Kaldvard kommer best til uttrykk når bandet tråkker på gasspedalen og holder intensiteten oppe, og avslutningen på «Et Land mot Nord» demonstrerer dette på slående vis.
Introduksjonen på «Under Røttene» mesker seg med et lavmælt lydbilde som ikke ville vært helt utenkelig å finne i settet til en svært lite metallisk folkrock-artist på en norsk festivalscene, men et plutselig svell sender låta på uventet vis inn i et massivt svartmetallparti. Melankoli og ærefrykt gjennomsyrer det som er det klareste høydepunktet på skiva, en låt som veksler mellom intensitet og skimrende melodiøsitet på sømløst vis. De standhaftige strømmene av brusende svartmetall som fyller «Drømmen om Jotunheim» får æren av å avslutte ‘Et Land Mot Nord’, en kort men substansiell EP av en undersunget gruppe innenfor norsk ekstremmetall.
Som jeg hintet til i omtalens åpningsavsnitt er ikke Kaldvards nyeste EP en plettfri utgivelse. Flere av melodiene har liten eller ingen virkning på låtas helhetlige kvalitet, og akkordprogresjonene som støtter opp under disse melodiene må tidvis ta sin del av skylden for manglende gjennomslagskraft. Dersom jeg også nevner at produksjonen er noe skarp og med uten tilstrekkelig bunn kan ‘Et Land mot Nord’ plutselig virke veldig mangelfull; men la ikke disse kritikkene påvirke dere i overkant. ‘Et Land mot Nord’ står og balanserer mellom å være en solid og en sterk utgivelse, og fans av melodisk men slagkraftig svartmetall vil nok trolig helle mot sistnevnte. Når man så tar i betraktning en rekke instrumentale fremførelser (spesielt vokalen) som utstråler lidenskap for låtmaterialet, da blir det fort vanskelig å ikke la seg fange av den nyeste EP-en til Kaldvard. Moderat anbefaling for øvrigheten, sterk anbefaling for fans av melodisk svartmetall med intensitet og tyngde.
«The Hour of Wrath», den tredje låta fra Morten Velands månedlige ‘Pandemic Pandemonium Sessions’ under artist-aliaset Mortemia baker kommersiell ekstremmetall inn i låtskriverens sedvanlige symfoniske metall til slående effekt. Med seg på laget i denne omgang har han Alessia Scolletti fra Temperance, en teknisk begavet sangerinne hvis utrolige stemme kan påkalle gåsehud omtrent på kommando.
Morten Veland skriver i presseskrivet sitt at «The Hour of Wrath» er en kraftfull og episk låt, og versenes melodiske døds/svartmetall kan neppe beskrives på bedre vis. Sveipende piano og andre symfoniske elementer gir låta et eventyrlig preg, og det hele bygger opp til Scollettis fantastiske vokaler på refrenget. Refrengets stratosfæriske høyder og broens eksplosjon av melodiske dødsmetall-leads og blast beats er uforglemmelige innslag i en allerede mesterlig utformet komposisjon, og summen av totalen er en låt som uten tvil rager høyest blant de tre låtene Mortemia har sluppet i 2021. Det eneste jeg egentlig har å kommentere på er det noe uelegante Sirenia-breakdownet som deiser ned etter andre refreng, men dette er slettes ikke nok til å legge en demper på min verdsettelse av låta som helhet. Morten Veland og Alessia Scolletti kombinerer sine respektive styrker på singelen «The Hour of Wrath», det fabelaktige resultatet av et låtskriver-samarbeid jeg håper vi får se mer til.
Skrevet av Fredrik Schjerve
Furze (Woe J. Reaper) – Black Psych Tormentor
Ute nå via Apocalyptic Empire Records/Polytriad Fingerprints
Trondheimsbaserte Furze, som består av Christian Knapstad, også kjent som Woe J. Reaper, har opp gjennom årene etablert som en velkjent gjenganger i den norske svartmetallundergrunnen. Hvilket alias prosjektets kommende plate slippes under er litt uklart – platas navn er imidlertid ‘Black Psych Tormentor’, den lanseres 22. oktober, og tittellåta er allerede servert.
«Black Psych Tormentor» er en sant og tydelig nikk til tungmetallens gamle skole. Som ved mange tidligere anledninger kan man i så måte plassere Furze litt i samme kategori som Darkthrone, som blant annet i årets ‘Eternal Hails……’ revitaliserer svartmetallens dypeste røtter. I denne omgang byr på Furze på sin side i første omgang på et steintøft hovedriff og verspartier som sender assossiasjoner både til Motörhead og Judas Priest, naturligvis i spedd rå svartmetallestetikk, før låta utvikler seg videre gjennom to ytterligere hoveddeler. Andre del fungerer som et godt lim i låta, men det er kanskje tredjedelen som imponerer meg mest der vi litt plutselig får smake på litt doom-elementer. Produksjonsmessig vil muligens «Black Psych Tormentor» fremstå en smule platt for enkelte, men likevel er dette en bra svartmetallåt som viser at Furze holder det gående på sterkt vis over 20 år etter oppstarten.
Skrevet av Alexander Lange
Gorr – «Ægirs Døtre»
Ute nå via BMC Productions
Svartmetall-duoen Gorr, bestående av norske Skuggima∂r og amerikanske «Hateful Wind», returnerer med en stand-alone singel etter å ha utgitt full-lengderen ‘Kvit som Snøen, Kald i Blikket’ tidligere i år. Teksten til «Ægirs Døtre» er som på mange av Skuggima∂rs senere låter skrevet av Synnøve Holdhus, som godt hjulpet av «Hateful Wind»s musikalske bakteppe maler et Kittelsen-aktig bilde av grusomme elveskapninger fra den dystre, norske folketroen.
Et traskende, jord-jevnende vikingmetall-riff åpner låta på distinkt vis, før skogens mørke hemmeligheter åpenbares via et fagert melodisk svartmetall-parti. Skuggima∂r er som en personifisering av det beske beistet som skjuler seg under bunnslammet i elvedypet, som med hese skrik både advarer og lokker på vandrere som måtte ha forvillet seg inn i skogens dypeste trakter. Skeive transformasjoner av låtas hovedideer sørger for å forvirre vandreren ytterligere, og enkelttonene som spretter opp i høyre og venstre lydkanal gir følelsen av å være omgitt av illevarslende lyder i nattemørket.
«Ægirs Døtre» makter med sine musikalske elementer å støtte opp rundt låtteksten på effektivt vis. I tillegg er låtas enkeltseksjoner og helhetlige struktur langt bedre enn noe annet Gorr-materiale jeg har hørt per dags dato. Dette betyr at «Ægirs Døtre» er en aldri så liten milepæl for duoen; en låt som kan verdsettes av flere enn bare den mest fanatiske undergrunns-lytter. Det gjenstår ennå å se hvorvidt Gorr klarer å videreutvikle de musikalske oppdagelsene de har gjort på sin nye singel, men for øyeblikket utgjør «Ægirs Døtre» et solid høydepunkt i bandets diskografi.
Metallurgi 