mourningstar – Metallurgi

Makrostrukturell evaluering: Ukas plater (2/2)

Goat the Head – Et Lokalsamfunn i Sorg

Goat the Head er en artig, trøndersk skrue innenfor den norske metall-scenen. Dette bandet ble aller først etablert i 2002, og lanserte fra 2006 til 2011 en rekke utgivelser før det deretter ble stille fra kvartetten en god stund. Det tok nemlig da hele ti år før en ny plate var på trappene, da i form av ‘Strictly Physical’, der bandet presenterte sin såkalte «primal contemporary caveman death metal» på imponerende vis.

Det har ikke tatt like lang tid før neste utgivelse denne gangen, og to år etter at ‘Strictly Physical’ buldret inn i øregangene våre har vi nå fått servert ‘Et Lokalsamfunn i Sorg’. Den spenstige sjangerbeskrivelsen må endatil også nyanseres ytterligere denne gangen, da Goat the Head på denne nye plata i større grad blander inn klassiske, 60- og 70-tallske rockeuttrykk med noe psykedelisk over, i tillegg til at det hele har et fett, trønderrocka preg over seg.

I motsetning til samtlige av Goat the Heads tidligere utgivelser er nemlig ‘Et Lokalsamfunn i Sorg’ på norsk, og vokalist Per Spjøtvold spytter, raper(?!) og growler ut trønderske gloser som dreier seg om en protagonists opplevelse av en plutselig tragedie i et lite lokalsamfunn. 500 karakter er for øvrig tegnet på platecoveret. Den merkelige og unike sjangerblandingen som konseptet på sett og vis fullbyrder sjarmerer og fungerer usedvanlig godt, og fremstår som en overraskende forfriskning innenfor både den norske og internasjonale metallscenen.

Det åpner så å si på sitt minst metallske når det vakre, melankolske solskinnstemaet i «Svart Sol Psykopomp» velter ut av høytalerne. Det er rett og slett en helt nydelig åpning, som for øvrig hadde gått rett gjennom som en slags folkemusikkaktig kvasi-ballade om det ikke hadde vært for Spjøtevolds fortsatt brutale vokalleveranse.

Goat the Head drar imidlertid raskt opp tempoet. «Kjiving (Tå Karro)» kaster psych-rock, dødsmetall og Mastodonske tenner i en overraskende velfungerende smeltedigel, og deretter kommer nok et høydepunkt i form av «Kustus». Dette er en fryktelig tung og fin låt der et dommedagsfremkallende verstema parres med et egentlig ganske så vakkert refreng, og det hele blir rett og slett ganske så storslått. Når de mer tilbakelente og melodiske rocke-tendensene i «Spark og Speinning» har fått scenetid og bandet gjennomfører en usedvanlig sterk prestasjon på bare to minutter i «Sluk», har vi å gjøre med en første platehalvdel som består med glans. Til nå har egentlig ikke plata en eneste svakhet i all sin sjarm og kreativitet.

Mye går også veldig bra videre. Ikke minst får vi servert platas desidert største høydepunkt i form av «Innrøkt Åkle», som er en strålende, enorm og nokså rendyrket doom metal-prestasjon som kan slå en i bakken med sin tyngde. Også «Auåpnar» imponerer med et sterkt hovedtema og alternative grep i vokalsegmentet, men grunnen til at denne forfrisker er ikke bare god. Før denne låta presenterer nemlig Goat the Head platas tammeste segment i form av «Ein en Hoinn», som i seg selv ikke er dårlig, men som ikke innehar høydepunkter som tilsvarer resten av plata.

Heller ikke «Tornado og Oljesøl» får meg ikke helt på kroken grunnet sine litt vel hektiske orgel-toner. Likevel blir svakhetene på ‘Et Lokalsamfunn i Sorg’ først og fremst vesentlige når man sammenligner dem med høydepunktene på samme skive, og i all hovedsak vil jeg understreke at dette er en utrolig interessant, underholdende og imponerende plateopplevelse. Særlig er det på grunn av sjangerblandingen som kommer til uttrykk gjennom både musikk og tekstlig innretning, og den eneste grunnen til at denne ikke er ukas favoritt er fordi vi plukka den opp så sent (så det er faktisk bare vår feil). Anbefales på det sterkeste.

Skrevet av Alexander Lange

Magick Touch – ‘Cakes & Coffins’

Det blir tydeligere og tydeligere at Vestlandet har noe helt spesielt på gang når det kommer til tradisjonstro, klassisk heavy metal. Sahg og Audrey Horne har lenge vært blant landets største leverandører av tradmetall, og nå som jeg har stiftet bekjentskap med Magick Touch blir det klart at Bergen by må ha blitt velsignet av en eller annen langhåra, skinnvestkledt gudeskikkelse. Power-trioen har siden 2015 gitt ut nå fire skiver bestående av energisk 70-talls-til-80-talls hybridisering av hardråkk og metall. Fjerdeskiva ‘Cakes & Coffins’ ser Bergensbanden pushe dette soundet hakket mer i retning Sahgs mørke og okkulte tradmetall, men uten at deres umiskjennelige glød og entusiasme blir fullstendig slukt opp av avgrunnen.

Strengt tatt står bandet aldri i fare for å bli i overkant seriøse eller mørke til sinns – aldri i det hele tatt. ‘Cakes & Coffins’ er en av de mest feststemte norske tradmetallskivene vi har fått på årevis. Så og si samtlige av låtene har et refreng som er skreddersydd for beruset publikumskaraoke, og i hvert fall halvparten av låtene har en instrumentalbro som renner over av livlige, NWOBHM-beslektede gitarflukter. Miksen til Per Borten (Spidergawd) – godt hjulpet av bandet selv – gir bandet et høyprofesjonelt preg, som kombinert med trioens mestring av singelformatet gjør at de burde kunne nå hjem til en bred skare av lyttere. Skimter jeg til og med en liten Sunset Strip-strutt i enkelte av bandets musikalske gester?

Magick Touch holder høy standard på låtskrivingen fra start til slutt, men det bør nevnes at åpningsstrekket på ‘Cakes & Coffins’ inneholder noen av årets desidert sterkeste singler til nå. «Apollyon» bruker tårnende harmonier og punchy riffing for å skildre en dionysisk festscene; «The Judas Cross» trapper opp tyngden ved å introdusere taktfast chugging og hvinende gitartoner, og «When Eating a Wolf» bruker en ballade-aktig åpning som finte, kun for å klaske et varmt, gedigent arenariff over neseryggen på lytteren. Å starte en skive med et strekk som dette er pur galskap, ettersom resten av skiva nødvendigvis vil slite med å nå opp til åpningens plettfrie skuddsalve.

Men selv om dette er tilfellet på ‘Cakes & Coffins’, er det ikke slik at resten av skiva fortoner seg som en skuffelse av den grunn. Magick Touch har et talent for å krydre velbrukte låtformer med slu vendinger og kreative grep, og dette bidrar til å oprettholde entusiasmen over hele skivas spilletid. Ta for eksempel de smarte modulasjonene som markerer skiftene mellom låtseksjoner på «M.I.N.A.», eller kanskje innskuddet av doom-tonalitet og tektonisk riffing på «Babylon, Baby!». Spesielt «Boots» byr på en skruball i form av sin bøllete attitude og røffe gategutts-lynne, selv om den etterfølges av den noe søvnige balladen «Raven».

Dermed er det godt at bandet har et siste ess i ermet i form av låta «Demons & Rust». Låtas svansende Thin Lizzy-ismer får tekstens rituelle ofringsseremoni til å fremstå som en jævla fest, og kan nok sies å være den låta på skiva som kommer nærmest å tangere åpningsstrekkets mesterlige låtskriving. Det påfølgende avslutningssporet «World is Coming Down» byr så på et passende rulletekst-øyeblikk, som setter punktum på det som alt i alt er en konsis og effektiv plateopplevelse. Magick Touch demonstrerer på ‘Cakes & Coffins’ at de er et uhyre undervurdert band i den norske tradmetall-floraen, og skivas fire-fem beste låter hører hjemme på en hver grill/festivalspilleliste som tar seg selv noenlunde seriøst. Bergen virker fast bestemt på å sementere sin rolle som landets fremste leverandør av oppdatert oldtidsmetall – en sak som mottar betydelig drahjelp av den nyeste skiva til Magick Touch

Skrevet av Fredrik Schjerve

Hex A.D. – Delightful Sharp Edges

Den eminente, progressive doom/rock-gruppa Hex A.D. imponerte Metallurgi-redaksjonen stort da de klinket til med den gedigne prog-odyseen ‘Funeral Tango for Gods & Men’ i 2021. Det varierte låtterrenget, de utbroderte, episke låtkonstruksjonene og mengder av melodiøse hooks og bunntunge riff gjorde plata fortjent til en 12. plass på vår årlige liste, og skiva har mistet lite av sin originale glød i løpet av årene i etterkant. Nå er bandet tilbake med sitt mest ambisiøse prosjekt til nå; en timelang konsept-plate sentrert rundt de utallige krigsforbrytelsene og massemordene som fyller menneskehetens oppsamlede, blodige annaler.

Et slikt omfattende tema krever sitt band, og Hex A.D. svarer på utfordringen ved å produsere sin mest gjennomkomponerte, varierte og imponerende utgivelse til nå. Konseptskive-formatet vekker naturlig nok bandets progressive instinkter i større grad enn tidligere, og man kan på mange måter si at det metalliske doom-elementet har fått status som verktøy heller enn grunnleggende bestanddel på denne skiva. Dette verktøyet er dog et essensielt et i lys av skimas tematikk, der knusende doom-partier brukes som et auditivt uttrykk for de grusomme voldshandlingene vi mennesker er i stand til å utøve på hverandre. Dommedagsrock, indeed.

«The Memory Division» er i sin uforkortede album-utgave en virkelig storslått åpning på skiva. Åpningens sørgende kvinnesang, samt den påfølgende melankolske, illevarslende gitarstrofen er en passende alvorstynget introduksjon sett i lys av skivas tematikk – og det er før de rungende gitartonene varsler doomens inntog. Låtas singel-materiale demonstrerer deretter Hex A.D. sin nydelige tilnærming til 70/80-talls hardrock og metall, hvilket sender tankene i retning band som Rainbow og Thin Lizzy så vel som nyere grupper som Hällas. Presisjon i emulering av undersjangere og stilarter er dog av liten betydning for suksessen til «The Memory Division» og skiva som helhet. Det er nemlig bandets utmerkede bruk av dynamiske bølgedaler og topper, flyt og fremdrift, samt måten de utnytter disse elementene for å understøtte et gripende narrativ som er skivas mest mesterlige trekk.

En av måtene Hex A.D. gjør dette på, er ved å veksle mellom substansielle låt-mammuter og mer transitoriske vignetter. Ta for eksempel den massive åpnings-duoen «The Memory Division»/»Murder in Slow Motion», og hvordan disse kontrasteres med den britiske folk/prog-introduksjonen til «…By a Thread». Eller se hvordan den metalliske, Audrey Horne-aktige galoppen til den omfattende låta «Radio Terror» siger inn i det sakrale men sorgtunge mellomspillet «St. Francis», før vi igjen befinner oss i det rifftunge hjørnet på den fordømmende kraftsalven «Throwing Down the Gauntlet». ‘Delightful Sharp Edges’ er en sann konseptplate i sine bevegelser og sin konstruksjon, og vi skal trolig se langt etter en tilsvarende effektiv bruk av storstruktur for å fremme et narrativt budskap på den norske metallscenen i år.

Til slutt må det nevnes at å bruke et 70-talls-inspirert plateformat som vanligvis benyttes i fantasien og eskapismens navn til å utpeke reelle, grusomme menneskelige forbrytelser er et genialt trekk. Det oppstår en kognitiv dissonans i meg hvor jeg i det ene sekundet koser meg glugg med det nydelige, progressive musikalske håndverket, og i det andre slepes gjennom en gjørmete massegrav fremkalt av menneskedyrets iboende grusomhet. Det er alltid en begivenhet når vel-etablerte band bruker ekspertisen sin til å produsere noe mer enn bare nydelig musikk, og Hex A.D. sin beslutning om å følge denne impulsen har trolig resultert i deres beste skive til nå. ‘Delightful Sharp Edges’ er en menneskerettsdomstol i musikalsk form, og en av årets beste norske progressive plateopplevelser.

Skrevet av Fredrik Schjerve

Nattehimmel – ‘Mourningstar’

Nattehimmel bød på en av fjorårets beste norske demo-utgivelser med ‘The Night Sky Beckons’, hvilket også var deres debut-utgivelse som gruppe. At de skulle få til en utgivelse som imponerte til denne graden på første forsøk er dog ikke så overraskende dersom man tar besetningens fartstid i mente. Blant de erfarne musikerne finner vi Botteri-brødrene, som tidligere kjent fra Green Carnation og In the Woods…; Sven Rothe, som spilte i Strange New Dawn med de nevnte brødrene; samt de to britene David Carter og James Fogarty som kjent fra band som Orcrypt, Jaldaboath og Old Forest. Sammen har de dannet en distinkt visjon for debutskiva ‘Mourningstar’, en mystisk og spirituelt ladet plate som skuer mot stjernene på leting etter svarene på livets store spørsmål.

‘Mourningstar’ er en tematisk innviklet plate, ettersom den trakterer en serie ideer som ved første øyekast kan virke delvis urelaterte. Etter å ha hørt på skiva et utall ganger har dog en rød tråd begynt å synliggjøres i skivas flokete narrativ. For Nattehimmels funderinger rundt mytologi, kosmos, kaos og eksistens er nemlig alle preget av en egenskap som delvis har gått tapt i den informasjons- og vitenskapsdominerte tidsalderen vi lever i, nemlig undring. Sånn sett fremstår bruken av Dylan Thomas sitt udødelige dikt «Do Not Go Gentle into That Good Night» på skivas åpningsspor mindre som en eksplisitt oppfordring til å kjempe for livet selv, men som en oppfordring til å tviholde på undringen og nysgjerrigheten som er innebygd i oss ved fødselen.

For å skildre den undrende følelsen av å glane opp i en opplyst nattehimmel, har Nattehimmel snekret sammen en særegen kombinasjon av episk doom og svartmetall. Spesielt Emperors nattlige mystikk på ‘In the Nightside Eclipse’ er verdt å nevne som trolig inspirasjonskilde, spesielt med tanke på keyboardets sentrale rolle på samtlige av skivas låter. Den episke doom-tradisjonen som representert via band som Candlemass og Solstice tilfører i tillegg musikken et regalt og storslått skjær. Det eksisterer dermed sterke forbindelser mellom tematikk og lydbilde på ‘Mourningstar’, hvilket bidrar til å gjøre skiva til den enestående og atmosfæriske opplevelsen den er.

Grunnet en noe statisk produksjonsdynamikk og stabile, tålmodige tempi kan ‘Mourningstar’ i utgangspunktet fremstå som en noe ensformig affære. Titter man derimot nøyer på låtmaterialet, vil man finne et yrende detaljliv gjemt bak platas stoiske ytre. Fra den svingende, hedenske svartmetall-rytmikken til de to singlene som åpner plata, til de stampende, hamrende riffene til låter som «Armies of Tiamat» og «Mountain of the Northern Kings»; Nattehimmel har funnet en ypperlig kombinasjon av doom og svartmetall som både kontrasterer og komplementerer hverandre. Dessuten har vi låter som «Realm of Hades» og «Tales of the Immortals», som med sine oppstemte og oppløftende tonaliteter bidrar til et interessant stemningsskifte på skivas andre halvdel.

Den virile, skald-aktige fremføringen til vokalist James Fogarty tilfører også et forteller-element som ikke er fullstendig ulikt Primordials Alan A. Nemtheanga. Det fremgår temmelig tydelig at bandet har lagt en del innsats og tanker i å skape et interessant idé-univers på ‘Mourningstar’, så jeg skulle virkelig ønske at jeg hadde et teksthefte å lese i underveis i lyttingen. ‘Mourningstar’ vil trolig utgjøre en tålmodighetstest for folk som ikke har sansen for den tidlige svartmetallens udynamiske produksjonsteknikker, men kommer man seg forbi denne barrieren er det lett å se at Nattehimmel har levert en ganske unik visjon på sin debutskive. ‘Mourningstar’ signaliserer spiringen av en ny gren langt ute på den norske metallens slektstre, og er et av mange høydepunkter i det overraskende sterke norske musikkåret 2023.

Skrevet av Fredrik Schjerve

Arachno – Demolition

Ikke mange band vi har omtalt på Metallurgi er like unge som Arachno, som ble stiftet i fjor da bandmedlemmene kun hadde rukket å bli 13/14 år gamle. Året etter er de jammen ute med sin første utgivelse også, som går under navnet ‘Demolition’ og er en EP på drøye ti minutter.

Arachno er et thrash metal-band som utelukkende ser ut til å hente inspirasjonen fra sjangerens tidligste dag, om så med en liten punk-edge. Med det mener jeg at trioen bringer med en fandenivoldsk autensitet som smitter godt, der nokså enkle, men effektive riff får meg nokså umiddelbart på kroken og vokalen bringer med seg et intenst og herlig sinne.

EP’ens største høydepunkt er nok midtpunktet, nemlig «Social Smog». Her oppdriver Arachno et herlig driv og noen herlige back-to-basic-riff, og krydrer det hele med en habil gitarsolo og en fet overgang i midten. Også de to andre låtene fungerer godt av mange av de samme grunnene, selv om de ikke utpreger seg fullt så mye som denne låta.

Og neida, dette er ikke thrash-håndverk som slår meg i bakken. Vokalen kunne nok for eksempel hatt godt av å bli mer kontrollert og balansert i miksen, og særlig i siste låt «Out Of The Blue» blir det litt for meget. Men Arachno har åpenbart et sterkt utgangspunkt, først og fremst på grunn av det primale og autentiske preget (det er faktisk ikke bare-bare), og det er mulig å antyde en sterk posisjon innenfor Oslo-undergrunnen om et par år dersom de står på og fortsetter å smi metallen. Jeg gleder meg i alle fall til neste steg.

Skrevet av Alexander Lange

Mikrostrukturell evaluering: Ukas singler

Kvelertak – «Krøterveg Te Helvete – Single Version»

Hoi! Kvelertak er tilbake og skal slippe plata ‘Endling’ senere i år. «Krøterveg Te Helvete» er første låt ut og har neppe gått de interesserte hus forbi den siste uka. Den er et sterkt første statement ved at den uanfektet formidler energien Kvelertak har kommunisert på så upåklagelig vis siden oppstarten, og er en svært lite beskjeden låt med black’n’roll-tendenser, rogalandsk pønk-teft og blues-hint i god behold.

«Krøterveg Te Helvete» er produsert godt, og denne gangen er det også snakk om gitarer som er grovkornet og stoner-aktige på en måte jeg ikke kan huske å ha hørt før. Det er fett, og sammen med Ivar Nikolaisens vokal, godt trøkk og et herlig, luftigere tema mot slutten treffer Kvelertak godt. Rent stilistisk er dette nok noe mer pønka enn før. Men først og fremst er dette Kvelertak på umiskjennelig vis. Elsker du dem, elsker du dette, og hater du dem, hater du dette. Så hadde jeg nok ønsket meg noen litt mer interessante og fremoverlente stilistiske grep, men men. Vi gleder oss til plata!

Skrevet av Alexander Lange

Vulture Industries – «Saturn Devouring His Young»

Vulture Industries har sluppet sin andre singel fra sitt kommende album ‘Ghosts from the Past’. Forrige singel, «New Lords of Light», var en sterk låt der dette bandet, som nok er mest kjent for sine mer eksperimentelle og avant-gardistiske sprell, viste hvor gode de er til å mestre rocke-formatet. Stilistisk følger denne nye låta, «Saturn Devouring His Young», opp på en god måte.

Dette er ikke en like sterk låt som «New Lords of Light», som smalt til med et herlig refreng. Sånn sett blir det en noe anonym låt som jeg håper gjør seg hakket bedre som en del av plateformatet. Like fullt er håndverket sterkt, noen av oppbygningene gode og melodiene habile nok som en del av Vulture Industries‘ småcreepy univers med vokalist Bjørnar Nilsens stemme som sterk spydspiss.

Skrevet av Alexander Lange

Nexorum – «Elegy of Hate»

«Elegy of Hate», den første singelen fra Nexorums kommende andreskive ‘Tongue of Thorns’, vil trolig komme som en overraskelse for fans av den fantastiske debutskiva ‘Death Unchained’. Borte er nemlig mesteparten av den blytunge dødsmetallen som karakteriserte nettopp denne utgivelsen; erstattet med en svermende, mektig og tårnende form for melodisk svartmetall. Bandets rytmeseksjon anvender fremdeles en del dødsmetalliske triks i låtas bakgrunn, men foruten disse lite fremtredende elementene fremstår «Elegy of Hate» mer eller mindre som en svartmetall-låt gitt en noe dødsmetall-lenende produksjon.

Og personlig skulle jeg nok ha ønsket meg mer av ‘Death Unchained’ i bandets nyeste låt. Svartmetalliske enheter finnes det mer enn nok av i vårt langstrakte land, men dødsmetalliske kraftpakker som ‘Death Unchained’ er det få av og langt i mellom på den norske scenen. Legger man fra seg disse forventningene er det dog mye å like ved «Elegy of Hate». Bandet evner å mane frem en effektivt illevarslende atmosfære gjennom sine stormende, tremulerte gitarer, og spesielt broens saktekrypende dissonanser bidrar til et etterlengtet avbrekk fra det nådeløse, black/death-angrepet. Strømmen av melodiske gitarlinjer og blast-beats blir kanskje noe uniform i lengden, men avslutningens gjentakelse av låtas hovedtema setter et eksplosivt punktum på den turbulente låta. En solid førstesingel, men det er ikke til å legge skjul på at jeg håper på litt mer død og fordervelse når neste singel ruller inn i innboksen.

Skrevet av Fredrik Schjerve

Hex A.D. – «Throwing Down the Gauntlet»

«Throwing Down the Gauntlet», andresingelen fra ‘Delightful Sharp Edges’, viser hva som skjer når Hex A.D. lar sitt indre, doom-metalliske beist få fullt utløp. Meditativ, eterisk gitar og summende samples virker å forberede oss på en liknende, prog rock-sk perle som førstesingelen «The Memory Division», før det Candlemass-aktige hovedriffet hamrer ned i grunnen med guddommelig styrke. Rick Hagan kommanderer prekestolen med tilsvarende gunst og overbevisning Messiah Marcolin fra nevnte band, selv om han utgjør en robust, barytonsk motpol til Marcolins operatiske tenor. Etter det dramatiske og spenningsbyggende førrefrenget hadde jeg kanskje forventet et mer minneverdig vokal-hook fra Hagan, ettersom refrenget ikke helt klarer å gi utløp for den oppsparte energien. Denne energien får dog et respektabelt utløp på låtas gitarsolo, som gir «Throwing Down the Gauntlet» det ondskapsfulle klimakset låta fortjener.

Skrevet av Fredrik Schjerve

Nattehimmel – «Each Man a Constellation»

Nattehimmel slapp nylig singel nummer to fra den kommende debutskiva ‘Mourningstar’, en kompakt men atmosfærisk rikholdig sak ved navn «Each Man a Constellation». Singelen avslører ingen nye, uforventede sider ved gruppens uttrykk, men er først og fremst en god påminnelse om den subtile genialheten til dette uttrykket i utgangspunktet.

Alskens bisarre effekter loser oss ut i den stjerneklare natten, der Nattehimmels særegne kombinasjon av symfonisk svartmetall og episk doom venter på oss med sine sorte vinger spredt. Den rå, kompakte miksen gir følelsen av å være omgitt av en tjukk, skyggemettet tåke, men etterlater akkurat nok rom til den glitrende, krystalliske synthen i toppen. Låtas høydepunkt kommer i form av noen Emperor-aktige, stormende strekk, men til tross for disse, fortoner låta seg temmelig avmålt som helhet. Jeg savner nok et større og mer minneverdig øyeblikk som virkelig selger låta, selv om «Each Man a Constellation» er verdt å besøke for sin mystiske og oppslukende atmosfære alene.

Skrevet av Fredrik Schjerve

Heimland – «Ved Doedens Vugge»

Med kun et par uker igjen til slippet debutskiva ‘Forfedrenes Taarer’, slipper Heimland platas andre singel, «Ved Doedens Vugge». Som sin forgjenger henter låta sitt utgangspunkt fra melodisk svartmetall av Vestlandsk herkomst, men strekker seg i tillegg utover sjangergrensen på leting etter tilleggs-metaller å smi på sin allerede robuste rustning.

Det mest fremtredende elementet på «Ved Dødens Vugge», er unektelig den utstrakte, folketonale melodien som bandet returnerer til adskillige ganger over låtas spilletid. Melodien har en sorgtung affekt, men røskes ut av sin apati av både drivende black’n’roll-riff og thrashende sekvenser. Låtas bro introduserer ytterligere uttrykksmessige spillopper, i denne gang i form av dyster og akkordrevet, hedensk svartmetall, samt et skingrende doom-parti som minner litt om Trønderske Beyond Man. Overgangen inn og ut av denne broen er nok en smule klønete, men returen til den gravalvorlige, folketonale melodien ved veis ende gjør underverker for å rette opp inntrykket.

Nok en gang sitter jeg på følelsen av at de riktig store høydepunktene uteblir fra Heimlands materiale. Til tross for dette er det snakk om sterkt materiale, støttet opp av solid og variert trommespill og pakket inn i en varm og balansert miks. Om dette er nivået Heimland har lagt seg på på ‘Forfedrenes Taarer’ har vi en flott opplevelse å se frem til, selv om jeg håper på noe ekstra i form av et riff, en melodi eller en vending som virkelig tar pusten fra meg når skiva slippes i mai.

Skrevet av Fredrik Schjerve

Grant The Sun – «Death Is Real»

Post-metal-bandet Grant The Sun er tilbake med nytt materiale for første gang siden EP’en ‘Sylvain’ ble sluppet i 2019, da i form av låta «Death Is Real». Dette bandet består av medlemmer blant annet fra Beaten to Death og Insense, og sånn sett glir de elegant inn i plateselskapet Mas-Kina Recordings’ fellesskap.

Låta er også en finurlig konstruksjon. Den åpner i et kjent, sint og energisk post-hardcore-aktig post-metal-landskap, men rekker også i løpet av en ganske kort spilletid å gå gjennom mange modi. Refrenget åpner opp lydbildet på strålende vis, og legger et godt utgangspunkt for et spennende og interessant outro-parti. Bandet har nok en vei å gå for å skille seg skikkelig ut i sjangerlandskapet, men «Death Is Real» anbefales like fullt, og er en sterk prestasjon.

Skrevet av Alexander Lange

Rosa Faenskap – «Paradis»

Det smått sensasjonelle Rosa Faenskap er ute med ny singel, som er singel nummer to fra deres kommende debutalbum hvis tittel fortsatt er uannonsert. Trioen jobber imidlertid med Edvard Valberg fra Honningbarna, noe som på alle måter vitner om høye ambisjoner og et litt uvanlig – og forfriskende – grep innenfor metallscenen. I tillegg går «Paradis», som låta heter, inn i en sterk liten bunt med singler sammen med «Skjør», som ble sluppet for en stund siden.

For dere som ikke har hørt om Rosa Faenskap fra før, er det snakk om et band som skiller seg en del ut i svartmetallandskapet med en fremtoning og tematikk som knytter seg tett opp mot skeiv kamp. «Paradis» beskrives som bandets «mest intense låt hittil», og er ment som en «direkte motvekt» til en sjanger der «hjernedød nasjonalisme står sterkere enn noen sinne». Det er i mine øyne fullt mulig at det – dessverre – har stått enda verre til med høyreekstremisme innenfor svartmetall tidligere, men det er uansett ikke poenget; Rosa Faenskap treffer godt i sitt sinne og sin intensitet, og «Paradis» er en herlig liten energiutblåsning som implementerer en aldri så liten punk-brodd svært godt.

Hovedriffet står støtt gjennom låta med noen smakfulle variasjoner underveis. Bandet implementerer også noen produksjonsmessige grep som sender meg assossiasjoner blant annet til Daughters‘ «The Hit». Låta kunne muligens vært en enda kortere og mer fokusert kruttønne, og strengt tatt er det nok ikke snakk om noen svartmetallåt (jada, kjip svartmetallonkel her – men jeg liker post-hardcore også, så det er ikke problemet!). Kult er det uansett, og vi gleder oss til å høre det videre arbeidet.

Skrevet av Alexander Lange

Strange Horizon – «The Road (Single Edit)»

Strange Horizon er i full gang med å kaste ved på promo-bålet i forkant av sin andreskive, og med «The Road» har det norske publikum allerede fått høre to av skivas fire(!) låter. Dette betyr enten at Bergenserne har planer om å lansere et norsk doom-tilsvar til Slayers legendarisk kortfattede klassiker ‘Reign in Blood’, eller at vi kan forvente noen gedigne, Himalaya-dimensjonerte doom-konstruksjoner på skivas gjenstående to låter.

Nå skal det sies at «The Road» i seg selv kan vise seg å være en av disse forestilte låt-mammutene, ettersom utgaven som har blitt utgitt er en «single edit», og ikke det fulle bildet. Basert på den musikken vi har blitt servert, er dette dog utrolig vanskelig å se for seg, ettersom «The Road» er en ukomplisert, varm, klassisk doom-låt med slentrende grooves og mengder av rockefot. Bandets organiske samspill er igjen et effektivt salgskort for fans av jam-preget rock og metall, og det samme er den sjarmerende plettfulle, fengende vokalen til bandets gitarist/vokalist «Qvillio». Det er lite å si om Strange Horizons nye låt annet enn at det beundringsverdige soundet de kokte sammen på førsteskiva er vel bevart, samt at jeg er jævlig spent på hvordan resten av sporlista kommer til å se ut. Strange Horizon holder god varme i glørne på «The Road».

Skrevet av Fredrik Schjerve

Urkraft – «Riket»

Svartmetallprosjektet Urkraft slapp i 2020 en debutplate som pirret interessen min gjennom noen gode komposisjoner og et åpenbart potensial. Derfor ble jeg spent da jeg fant ut at Andreas Wærholm, som er mannen bak prosjektet, nå snart skal slippe en ny plate, og da med en samling låter som delvis har ganske ambisiøse lengder på komposisjonene. Første smakebit ut er «Riket».

Når det gjelder selve lengden, som her er på ni minutter, synes jeg Urkraft i all hovedsak kommer godt ut. Låta er nok litt lang, men imponerer aller mest med noen ganske så møysommelige og mektige oppbygninger og en koherens som demonstrerer et ytterligere potensiale for prosjektet. Så er kanskje melodiene litt enkle, gitarlyden er litt tett og sammentrukket, og skrikevokalen fungerer dessverre ikke spesielt bra på denne låta. Men dette er likevel et spennende pek mot plateslippet som skjer allerede om drøye to uker. Plata skal hete ‘Lyset skinner best i mørket’.

Skrevet av Alexander Lange

Strymer – «His Dying Last Devotion»

Etter to plateslipp to år på rad, har svartmetallduoen Strymer fra Telemark sluppet en ny låt: «His Dying Last Devotion». De to fullengderne levnet ingen tvil om at dette bandet er til for å dyrke primale, tradisjonstro svartmetalluttrykk, muligens med flest nikk til Darkthrone, og sånn sett representerer denne låta en kontinuitet.

Dessverre synes jeg ikke Strymer treffer like godt her som det de har gjort tidligere. Mens duoen på de to platene fant en god balanse mellom det lavoppløselige og primale og det håndgripelige, faller den mest i førstnevnte kategori her. Produksjonen føles noe forstyrrende, og det beste partiet – det nest siste – falmer litt som følge av sure gitarer.

Skrevet av Alexander Lange

Mikrostrukturell evaluering: Ukas singler

Immortal – «War Against All»

Om dere er lik meg på noen som helst måte, kom slippet av Immortals ‘Northern Chaos Gods’ i 2018 trolig som et stort sjokk. Tanken på et Immortal uten den legendariske ekstremmetalliske figuren Abbath i front vekket stor skepsis hos meg personlig, og jeg var redd for at skiva mer eller mindre skulle fremstå som en oppfølger av Demonaz sin egen ‘March of the Norse’ fra 2011. Det at ‘Northern Chaos Gods’ viste seg å være en av årets sterkeste norske skiver det året, var en såpass stor positiv overraskelse at jeg fremdeles lever litt i ettergløden av åpenbaringen den utgjorde i 2018.

Nå har dog fem år til passert, og nok en viktig skikkelse i bandets historie har forlatt rekkene. Demonaz står nå igjen som siste gjenværende medlem av Immortal, og det, kombinert med den manglende promoen i forkant av slippet, har ført til at skepsisen atter en gang viser sitt beske andlet hos anmelder. Skivas eneste singel, «War against All», klarer kanskje ikke fullstendig å viske ut denne skepsisen, men det er ingen tvil om at den gir et solid førsteinntrykk av skiva. Låtas aggressive, blastende og krigerske fremtoning skriker klassisk Immortal, selv om den korte spilletiden gjør at dette mer eller mindre er alt den skriker. «War Against All» er et nådeløst åpningsbombardement som får blodet til å bruse, men som overlater oppgaven med å berolige bekymrede Immortal-fans til skivas resterende låtmateriale. Spennende blir det uansett!

Skrevet av Fredrik Schjerve

Dødheimsgard – «Abyss Perihelion Transit»

Dødheimsgard kan sies å være den viktigste norske, avantgardistiske metall-institusjonen vi har hatt – både nålevende og fordums. Selv om man kan hente frem både Ihsahn og Ulver som gode kandidater til denne tittelen, kan man argumentere for at førstnevnte har slått seg noenlunde til ro uttrykksmessig på sine nyeste skiver, og at sistnevnte strengt tatt har forlatt metallverdenen til den graden at tittelen ikke lenger virker passende. Dødheimsgard har på sin side kontinuerlig tviholdt på kjernen av sin metalliske identitet, samtidig som de har produsert en platesamling der hver eneste skive presenterer en annen side ved deres framoverskuende kreative virke.

Derfor er det vanskelig å ikke få litt overtenning når bandet annonserer at en ny utgivelse er på vei, hvilket de gjorde i slutten av februar. «Abyss Perihelion Transit» er vårt første innblikk i universet bandet har manet frem på den kommende skiva ‘Black Medium Current’, som slippes 14. april. I sann Dødheimsgard-stil er det snakk om en låt som reiser flere spørsmål enn den besvarer; en enslig (om massiv) puslespillbrikke som krever konteksten av den fullstendige skiva for å gjøre seg klok på.

Den beste måten jeg kan beskrive den elleve minutter lange singelen på, er åpen og søkende – like opptatt av å granske sine mange strukturelle plan som låtteksten til «Vicotnik». Den legendariske undergrunnsskikkelsen har erklært at ‘Black Medium Current’ er en personlig utgivelse, og ut ifra presseskrivene å tyde tar denne personlige granskningen form via et dypdykk inn i refleksjoner rundt eksistens og persepsjon fra et både filosofisk og psykologisk perspektiv.

Låta speiler denne strømmen av tanker og refleksjoner i sin egen struktur, som fremstår som et landskap bestående av idéfragmenter og teksturer som ikke helt har funnet frem til sin endelige form. På samme tid får man følelsen av at det er nettopp denne diffuse og utsvevende formen låta måtte ha, nøyaktig for å skape den nødvendige forbindelsen til «Vicotnik»s funderinger.

Noe særlig mer har jeg egentlig ikke lyst til å om låta, i frykt for å styre andre lytteres opplevelse og oppfatning av musikken. For de av dere som likevel trenger et overforenklet salgsargument, kan jeg kjapt bemerke at dette er Dødheimsgard på sitt mest tålmodige og post-metalliske; fylt til randen av speilblanke gitarteksturer, murrende synther og romslige trommebeats, samtidig som en og annen seig strøm av dypt meditativ svartmetall kløyver gjennom det metafysiske landskapet. Jeg gleder meg alltid enormt til å høre hva denne gjengen har stelt i stand på nye utgivelser, og selv om «Abyss Perihelion Transit» ikke nødvendigvis er det beste singelmaterialet, merkes dette godt på den fullstendig overtente omtalen min. Til syvende og sist er det nok lite jeg kan gjøre annet enn å anbefale folk å sjekke ut låta og gjøre opp sin egen mening.

Skrevet av Fredrik Schjerve

Atena – «Oh My»

Et av Norges store metalcore-stoltheter, Atena, fortsetter en til nå kruttsterk rekke med singelslipp med låta «Oh My». Nok en gang er sjangerguruen Henrik Udd bak produksjonsspakene, og skal vi tro en Facebook-kommentar på bandets egen side er en albumannonsering rett rundt hjørnet – noe som får det svært like coverdesignet på de tre singlene til å gi mening.

Men tilbake til «Oh My», for dette er nok et virkelig sterkt bank i bordet etter at særlig «Slip Away» slo mang en metalcore-entusiast i bakken. Det kan nok ikke kalles noe annet enn en kraftfull metalcore-ballade, og høres attpåtil ut som en blytung My Chemical Romance-låt, særlig om man tar vokalprestasjonen i betraktning. Referansene til legendene innenfor bandets sjangerlandskap er ytterst smakfulle, og refrenget er en herlig følelsesbombe. Anbefales!

Skrevet av Alexander Lange

Marius Danielsen – «March of the Living Dead»

Det kan virke som at Marius Danielsen har to primære låtskrivermoduser. Under Legend of Valley Doom-banneret produserer han utbroderte og episke fantasy-narrativer i plateform; voldsomme musikalske spetakler der hundrevis av kraftmetallens ypperste instrumentalister møtes som karakterer i et omfattende, fiktivt univers. I sitt andre modus sløyfer vokalist/gitaristen Legend of Valley Doom-suffikset, og skriver låter som byr på enklere gleder i en mer beskjeden skala. Det viser seg at karen slapp en hel drøss av låter og en hel skive i sistnevnte modus i fjor, uten at dette ble fanget opp av bloggens redaksjon. Dette bøter vi på ved å hive oss rundt og omtale karens nyeste låt, «March of the Living Dead».

Låta bygger på et enkelt melodisk tema over en power-metallisk galopp, som kontrasteres med en neoklassisk fanfare som mest av alt minner om den teatralske bombasten til det legendariske britiske NWOBHM-bandet Hell. Utgangspunktet er utvilsomt simpelt, men Danielsen krydrer i tillegg låta med en aktiv bruk av orgel, samt noen heseblesende gitarsoloer spilt inn av tidligere Falconer-gitarist Jimmy Hedlung. Personlig synes jeg låtas rytmiske grunnlag er litt for ensformig til tross for oppbruddene i andre halvdel, og jeg skulle ønske at trommis Alessandro Kelvin varierte spillet litt for å fikse opp i dette. Likevel er «March of the Living Dead» en kompakt og konsis powermetall-låt med nok fyrverkerier til å fenge fansen av uttrykket.

Skrevet av Fredrik Schjerve

Saint Karloff – «Psychedelic Man»

Første gang jeg hørte om stoner metal-bandet Saint Karloff, var ikke lenge etter den tragiske bortgangen til bassist Ole «Karloff» Sletner i 2021. Hvor lenge det har ligget i kortene at bandet skulle komme tilbake for fullt vet jeg ikke, men det er uansett en glede å se at bandet nå skal slippe sin tredje fullengder i år. Den skal hete ‘Paleolithic War Crimes’, lanseres naturligvis på ærverdige Majestic Mountain Records, og første singel heter «Psychedelic Man».

Stoner metal er i mine øyne en sjanger med ganske veletablerte grunntrekk og spilleregler, all den tid formlene fungerer svært godt. Innledningsvis er heller ikke «Psychedelic Man» noe som skiller seg mye ut, spesielt i en tid der jeg oppfatter at det dukker opp mye norsk stoner-metal, og Saint Karloff seiler først og fremst på det rent kvalitative i de svære, flotte riffene som dundrer det første halvannet minuttet. Etter dette blir det imidlertid litt andre boller, og trioen frisker opp med et verstema som vel egentlig høres ut som et fett stoner-riff som utsettes for uvanlig store sentrifugalkrefter (tenk: hvordan ville et stoner-riff hørtes ut om det lå i en vaskemaskin?). Det er herlig energisk, og bidrar mye til at «Psychedelic Man» med sine nesten syv minutter er en variert og interessant lytteropplevelse.

Skrevet av Alexander Lange

Hex A.D. – «The Memory Division (Single Edit)»

Larviksbandet Hex A.D. har nå i snart ti år utsmykket den norske rock- og metallkanonen med sin melodiske og rikholdige sammensmelting av progressiv rock/metal og doom. Mitt første møte med gruppa var i 2021, da de imponerte Metallurgi-redaksjonen stort med det majestetiske og innbydende opuset ‘Funeral Tango for Gods & Men’- som for øvrig kapret tolvteplassen på vår egen toppliste ved årets slutt. Nå har gruppen endelig vært i studio igjen, og resultatet av denne visitten får vi høre når sjetteskiva ‘Delightful Sharp Edges’ slippes 12. mai.

Førstesingelen «The Memory Division» låter i utgangspunktet som Hex A.D. som vi kjenner dem fra sist. Åpningens tradmetalliske gitarer fungerer som forlokkende agn, før den hammond-mettede, 70-tallsinspirerte prog-rocken deres brer seg ut i lydrommet som et landskap tegnet av Roger Dean. Det viser seg dog at låta er en editert singel som kun inneholder 4 av platesporets 12 minutter, og dette burde kanskje tilsi at det venter oss litt av hvert av musikalske odysseer bak ‘Delightful Sharp Edges’ sitt glorete platecover. «The Memory Division» får til en bra blanding av tette grooves og mer storslagne øyeblikk, og den sjelfulle vokalen til Rick Hagan er som vanlig en ypperlig narrativ kraft i bandets musikk. Den varme og levende produksjonen gjør «The Memory Division» til en meget effektiv invitasjon inn i Hex A.D. sitt musikalske skaperverk, og jeg kan ikke annet en å glede meg fryktelig til slippet av ‘Delightful Sharp Edges’ i mai. Anbefales!

Skrevet av Fredrik Schjerve

Nattehimmel – «Astrologer»

Nattehimmel er et temmelig nytt band fra Kristiansand bestående av erfarne musikere fra en rekke noteringsverdige band, deriblant band som Green Carnation, Jaldaboath og Strange New Dawn. Bandet imponerte undertegnede i fjor, da de gav ut debut-demoen sin ‘The Night Sky Beckons’, som for øvrig ble trukket frem som en av årets sterkeste demo-utgivelser her hos oss. Demoen demonstrerte kvintettens særegne uttrykk; en blanding av svartmetall og melodisk doom skreddersydd for å vekke nysgjerrighet og ærefrykt overfor det store kosmos hos lytteren.

Nå har bandet annonsert at debutskiva er på vei, en utgivelse ved navn ‘Mourningstar’ som slippes 20. mai. Førstesingelen fra skiva er faktisk en av låtene fra demoen bandet slapp i fjor, som foruten en ny miks fremstår som temmelig uforandret siden da. Dette har jeg ingen problemer med, ettersom «Astrologer» var min soleklare favoritt på ‘The Night Sky Beckons’. Åpningens svingende grooves og skimrende stjernesynther sender tankene i retningen den norske andrebølgens tidlige flørt med symfonikk og keyboards, og broens majestetiske doom-riff skaper en sterk kontrast som virkelig fremhever bandets unike sound. Det hele er badet i en følelse av nattlig og stjerneskuende mystikk, mye takket være den noe mørkleggende og gammelt-lydende produksjonen. «Astrologer» er en nydelig liten sak å fortape seg i, og jeg gleder meg stort til å høre Nattehimmel spre vingene sine ytterligere på debutskiva i mai.

Skrevet av Fredrik Schjerve

Asmodean – «Below the Line»

Bandet Asmodean har sluppet noen få singler opp gjennom årenes løp, men er nå omsider snart klare med sin første fullengder. Første låt derfra, «Below the Line», er med det ute, og bærer bud om en type metall som ligger i skjæringspunktet mellom moderne progressiv metall og alternativmetall – da i forlengelse av sin moderne, stilige og lettfordøyelige finish.

«Below the Line» er også et livlig og smakfullt stykke arbeid, og vitner om at vi kan ha en forfriskende plateopplevelse i vente. Dette er fengende, energisk metall med clean-vokal i front, og inneholder blant annet et nokså uimotståelig refreng som kanskje vekker flere pop- enn metallnerver, men som like fullt er en komponent i en potent metallkomposisjon. Og joda, sånn sett minner den meg litt om at ekstreme elementers dominans i vår kjære sjanger ikke må bety at lettere uttrykk må falle helt utenfor i sjangerdefinisjonspedanteriet. Den lykkes i alle fall med å gi mer vann i munnen i påvente av plateslippet, og det holder jo kanskje det også.

Skrevet av Alexander Lange

Camelio – «Protagonist»

Camelios ukentlige singelslipp opp mot bandets kommende platelansering fortsetter, denne gangen med låta «Protagonist». Bandet fortsetter sin interessante balansegang mellom ulike undersjangere innenfor metall, og begynner nok nå og manifestere seg som et slags Kvelertak som tillater seg et ganske betydelig innslag av stoner-rock uten helt å gi slipp på det svartmetallske. «Protagonist» varter opp med et groovy, tungt og svingende hovedriff, et melodisk, flott og åpent hardcore-aktig refreng og en nesten litt folketonal, svartmetallsk avslutning. Låta er nokså kort, og er heller ikke den låta som setter seg mest av de som har blitt sluppet. På den måten fremstår den først og fremst som et solid, lite ledd i en større albumopplevelse vi ennå ikke har hørt.

Skrevet av Alexander Lange

We the Faded – «Damage Control»

We the Faded er en fersk kvartett fra Østfold som slapp sin første låt, «Crisis Mode», i februar i år. Andre låt er allerede på plass, og gir oss for så vidt mer av uttrykket bandet etablerte den gangen. Som sin forgjenger er «Damage Control» en umiskjennelig dose av en blanding metalcore og alternativ metall, og lever sånn sett også opp til kriteriene.

Her har vi nemlig groovy, buldrende trommebeats og kompgitarer, sirene-aktige leads og en flott, melodisk vokalprestasjon. «Damage Control» er på den måten et godt stykke arbeid for fans av sjangeren, men jeg undres litt over den eventuelle appellen utenfor, og hvorvidt We the Faded er på sporet av noe egenartet. En solid produksjon er det imidlertid uansett, og det blir spennende å følge bandet videre.

Skrevet av Alexander Lange