Metallurgiske Funn: Ukas Favoritt




Octohawk – Animist 

Ute nå via Crime Records

Etter to lavslyngete og blytunge sludge/stoner-plater under artistnavnet Mammüth ble det klart for drammens-kvintetten bestående av Espen Geitsund (bass), David Hjellum (trommer), Christian Schrei (gitar), Steffen Overaa (synth, vokal) og Stian Svorkmo (gitar, vokal) at et mer fargerikt og utsvevende beist gjemte seg i dypet av deres artistiske visjon. På et tidspunkt ble de progressive og space-rock-relaterte impulsene tilsynelatende for sterke til å tøyle, og bandet så det for godt å endre på både prosjektets navn og visuelle utforming. Resultatet ble debutplata til Octohawk, et veritabelt beist av en progressiv sludge-plate som balanserer det sprudlende og fargesprakende med det blodige og brutale. 

Det som slo meg da jeg hørte musikken til Octohawk for første gang, var at det i balansen mellom space-rockens kosmiske tåke og sludgens forankrende tyngde var sistnevnte som ble mest vektlagt av bandet. Det finnes knapt et øyeblikk på ‘Animist’ som ikke forsøker å tvinge deg i knestående med enten perkussive gitarhugg eller massive grooves, en strategi hvis effekt forsterkes av en miks som vet å forsterke den konstruktive interferensen mellom mørke strenger og basstrommer. Likeså er space-rocken og proggen sentrale brikker i Octohawks puslespill, om de så uttrykkes via den gjennomsyrende, lysergiske atmosfæren, eller en tematikk som med sin dyriske og primitive bildebruk nesten kunne vært skriblet ned etter en lengre ayahuasca-trip. 

Og la oss for all del ikke glemme melodiene. De aller største og mest fengende refrengene finner vi naturlig nok på de tre fenomenale singlene «Weather the Storm», «Iconoclast» og «By the Root», men melodier i form av halvgrowlede vokallinjer og ledegitarer finner vi selv flettet inn i ‘Animist’s innerste strukturer, som plantevekst i tettpakket berggrunn. Aller enklest er det å peke på «Eyes Glowing Red», som med sitt arenaklare åpningsriff og sine rensungede harmonier er det nærmeste Octohawk kommer metallradio, men selv de mest frenetiske og ekstreme numrene som «Reanimate» vier store deler av spilletiden sin til tårnende melodier og rike harmoniske vendinger. 

Noe av det som mest av alt sørger for at ‘Animist’ oppleves som en bunnsolid album-opplevelse, er Octohawks evne til å variere låtlandskapet uten noensinne å helt forlate grunnuttrykket sitt. «Origin» åpner for eksempel som en mørkere og mer dramatisk skyggeside av Mastodons ‘Blood Mountain’, før den via en fullstendig rattomdreining ender opp i den mest instinktivt gledes-fremkallende riffsekvensen på skiva. Introen til «Ferocious» låter som om noen skulle ha kledt Tools «The Grudge» i skinnvest, og bandet klarer altså fra dette utgangspunktet å jobbe seg frem til en Oranssi Pazuzu-aktig, psykedelisk svartmetall-freakout, et blytungt, synth-doblet breakdown og en serie orientalske sitar-ornamenter som prikken over i-en. 

Til tross for denne variasjonen i terrenget oppleves platas drøye time som litt i overkant lenge. «Skyward» og «Ancestor» – selv om de er aldri så flotte låter sett i isolasjon – er med sine syv og åtte minutters spilletider nemlig en uheldig tålmodighetstest etter 45 minutter med informasjons-tett og bånntung stoner/sludge. I tillegg har miksen et noe digitalt og komprimert preg, noe som utmatter ytterligere når den eneste skikkelige pustepausen vi får servert er det to minutter-lange mellomspillet «Redemption» mot slutten av plata. Likevel hersker det liten tvil om at ‘Animist’ er en ragende triumf for Octohawk, en kvasi-debut som kombinerer bandets allerede ferdigformede signatursound med kreativt omstreifende låtskriving og et glitrende hvelv av skuddsikre, melodiske hooks.

Ja, og «By the Root» er uten tvil min favorittsingel så langt i 2021. Ta dere en lytt!

Skrevet av Fredrik Schjerve

Metallurgiske funn: Ukas favoritt

Årabrot – Norwegian Gothic

Ute nå via Pelagic Records.

Alt Årabrot har gjort musikalsk de siste ti årene kulminerer i ‘Norwegian Gothic’, om vi skal tro bandets spydspiss Kevin Nernes. Plata er bandets niende, og 20 år er gått siden alt startet opp i Haugesund, der bandnavnet ble tatt fra en søppelfylling i området. ‘Norwegian Gothic’ har på sin side sitt opphav i et tynt befolket hjørne av Dalarna i Sverige, der Nernes bor med Karin Park og parets to barn i en gammel kirke utsmykket med litteraturen og platesamlingen Årabrot lar seg inspirere av.

Et bredt spekter av inspirasjonskilder gjenspeiles også i ‘Norwegian Gothic’, og de håndteres på en såpass god måte at plata helt klart konstituerer et høydepunkt for bandet – all den tid de i stor grad har vært i Årabrots smeltedigel tidligere. Med et klart utgangspunkt i gitarbasert gothrock kaster Årabrot oss her på en guffen, støyete og tidvis svært fengende reise, der innslaget av mer eller mindre tunge stoner-gitarer, buldrende bass, prisverdige vokalprestasjoner og mye eksperimentelt, avant-gardistisk krydder gir musikken en særegen signatur. Det er en plate fans av både Nick Cave, Swans, Bauhaus og Mastodon bør kunne ha mye glede av.

Det er i stor grad på grunn av singlene som kom i forkant av ‘Norwegian Gothic’ jeg har hatt ganske høye forventninger til denne plata. Flesteparten av disse er å finne i platas første halvdel, der de mer direkte og ukompliserte sidene av Årabrots musikk får skinne. Åpningslåta «Carnival of Love» setter tonen ganske så perfekt i så måte, og gjensynet med den moderne rock-fulltrefferen «The Lie», den seigere og tidvis blytunge «Kinks of the Heart» og den litt mer hektiske, bass-drevne «Hailstones of Rain» melder seg ganske raskt. I platas første halvdel er særlig post-punk-juvelen «The Crows» også et høydepunkt, men etter hvert i denne første halvdelen av ‘Norwegian Gothic’ begynner jeg også å få følelsen av at Årabrot setter seg litt fast. Jeg får i mindre og mindre grad inntrykk av at plata går i en bestemt retning, og ironisk nok er det når singelen jeg likte best, «Hailstones of Rain», melder seg jeg egentlig føler meg litt mett på det den har å by på.

Derfor er bølgedalen som kommer med spoken-word-snutten «The Voice» og den nydelige fjerdesingelen «Hallucinational», der trommefravær, strykere, blues-gitar og Karin Parks vokal danner grunnlaget for platas annerledeslåt, virkelig på sin plass. Og da pløyes også marken for det jeg mener er platas beste halvdel. «(This Is) The Night» får opp rocketurboen igjen i det som høres ut som to og et halvt minutt med dance-rock fra Helvete, og den går sømløst over i et annet høydepunkt på plata, «Hard Love», som stikker seg ut ved at Parks stemme får mye plass. Her blir det også klart for meg at jeg nok skulle ønske at den var enda mer i fokus på ‘Norwegian Gothic’. Med mye allsidighet komplementerer den nemlig Nernes’ særegne stemme utmerket, som for øvrig både i lave og høye registre består som en sterk og unik side ved Årabrots musikk.

Særlig kul er den kanskje over «Hounds of Heaven», platas kanskje seigeste innslag. Her kommer gitarakkordene buldrende som kampesteiner over en treig, repeterende marsj som minner om brutaliteten fra Swans’ no wave-dager før en klar og tydelig hammond-orgel-melodi og Nernes’ dype stemme nærmest gir det hele et teatralsk preg i refrengene.

Swans-assossiasjonene kommer tilbake når «Deadlock» overrasker positivt med et heseblesende avslutningsparti, og en stor variasjon i platas andre halvdel fullbyrdes av den sterke «The Moon Is Dead» som avslutter plata sammen med den påfølgende spoken-word-sekvensen «You’re Not That Special». Denne lavmælte, bekmørke og småskumle syvminutteren er langt på vei Nernes’ sterkeste prestasjon som vokalist på ‘Norwegian Gothic’, og fremstår nesten litt som en dyster David Bowie-hyllest der orgel, strykere og fantastisk saksofonspill stadig komplementerer en mekanisk, industriell loop-beat.

Det mest fascinerende er intensiteten Årabrot evner å koke opp med dette, og det er i det hele tatt det som gjør ‘Norwegian Gothic’ så bra når den er på sitt beste – enten grunnlaget er klassiske rocke-uttrykk eller mer eksperimentelle innslag. Det gjør at dette er en plate jeg anbefaler høyt, all den tid den kan føles litt utstrukket til tider.

Skrevet av Alexander Lange

Mikrostrukturell Evaluering: Ukas singler




Einherjer – «The Blood and the Iron»

Ute nå via Napalm Records

Der «Stars» – den første singelen fra Einherjers kommende plate ‘North Star’ – inspirerte meg til å skrive metaforer rundt skip og stjerne-navigasjon, får bandets siste singel meg til å tenke mer på en slags guddommelig smie. Dette er uten tvil mest på grunn av de metalliske effektene som låter som hammerslag mot en ambolt, men det skyldes også låta i seg selv, som med sine hardhausede og mektige riff synes å banke seg inn i hjernebarken med rå kraft. 

«The Blood and the Iron» er «Stars» sin rake motsetning hva gjelder tempo og energinivå, noe som gir oss et inntrykk av det dynamiske spennet vi kan forvente oss på ‘North Star’. Låta eksploderer ut av ingensteds med et ras av trommer og et fandenivoldsk riff, før et kort strekk med oppstemte og folketone-aktige gitarer forvirrer sansene. Basstrommene ruller og raser gjennom verset som en strøm av smeltet metall, før refrenget springer ut i det som kan sies å være Einherjers patenterte tillegg til vikingmetall-sjangeren; et melodisk, drivende og allsang-verdig refreng. Selv om jeg digget den detaljerte og distinkte vibben den groovy singelen «Stars» ga meg i første omgang er det fortsatt ekstra deilig når Haugesund-gruppa gir seg i kast mer energisk materiale. Med «The Blood and the Iron» treffer Einherjer blink med andre singel på rad, og forventningene til skiva som slippes i slutten av måneden begynner å nå farlige nivåer. Klikk på albumcoveret for å lytte!

Skrevet av Fredrik Schjerve



Kal-El – «Spiral»

Ute nå via Majestic Mountains Records

Kal-El fra Stavanger følger opp sitt cover av Black Sabbaths udødelige «Paranoid» med sitt eget bidrag til den meget spesifikke låt-konvensjonen «drivende stoner-låter som beskriver ustabile og urovekkende sinnstilstander». Protagonisten i «Spiral» har et like prekært forhold til virkeligheten som sin Sabbathianske forgjenger, og det virker i tillegg som at krisen er et resultat av nøyaktig samme uheldige fenomen; en intens og tyngdekrafts-opphevende bad trip.

«Spiral» er anleggsmusikk i mer enn én betydning: fordi den låter best når den runger ut av høyttalere på høyt volum, og fordi den gromme bunnen er kraftig nok til å bruke som rivningsinstrument på en hvilken som helst anleggsplass hvor høybygg skal jevnes med grunnen. Kal-El oppdaterer Sabbaths proto-stoner-uttrykk til dagens industristandard, og mikser den med en forrykende groove som kan sies å slekte på broen til Queens of the Stone Ages «No One Knows». Det pulserer en grasal energi gjennom spillinga til samtlige medlemmer i bandet, et nordisk kontrapunkt til de vanvittige live-settene til det amerikanske bandet Clutch. «Spiral» er en god låt som definitivt fortjener en plass i lyttekøen til norske stoner-fans, så om du har sansen for musikk som rister murpussen ut av veggene er det bare å svinge innom Spotify-profilen til Kal-El og trykke play.

Skrevet av Fredrik Schjerve



Last Lightning – «Thunder»

Usignert, ute nå på Spotify

Ås-bandet Last Lightning har avslørt enda et spor fra sin kommende plate ‘Porten’, og grunnet elementære svikt i det interne maskineriet hos Metallurgi er vi en hel måned for sent ute med å dekke begivenheten. Bedre sent enn aldri, og heldigvis virker det som at vi er ute i forkant av album-slippet, som med sin uannonserte slippdato kan komme deisende ned som Mannen i Raumaelven et hvilket som helst øyeblikk nå.

Der «Helvete» var en noe repetitiv affære til Last Lightning å være, nærmer «Thunder» seg den mer oppslukende og varierte «Fjellets Mørke Toner» i form, om så ikke i karakter. «Thunder» innehar både trekk fra nord-skandinavisk melo-death i sine jagende og sykliske vers, i tillegg til en vag eim av Wodensthrones storslått episke svartmetall i de melankolske og melodiske refrengene. Denne mer atmosfæriske siden av Last Lightning fungerer bra i samspill med den mer aggressive stilen som fikk herje fritt på «Fjellets Mørke Toner», og om ‘Porten’ makter å kombinere disse to modusene vil den være vel verdt en lytt. Jeg håper dog at bandet pusser litt på innspillingen av «Thunder» før de slipper plata, ettersom instrumentene i et par enkelttilfeller er voldsomt ute av sync. Det er en sterk låt, så det ville vært synd om studio-teknikaliteter skulle legge en demper på gjennomslagskraften. Varm opp til overraskelses-plateslipp med et par turer gjennom «Thunder»!

Skrevet av Fredrik Schjerve

Mikrostrukturell evaluering: Ukas singler




Sirenia – «We Come to Ruins»

Ute nå via Napalm Records

Sist uke godtet vi oss med Sirenias singel «Addiction No. 1» fra den kommende plata ‘Riddles, Ruins & Revelations’, en fengende kraftpakke som blandet gruppas velkjente symfoniske metall med elektroniske elementer og Rammsteins industrielle arena-rock. Sist fredag slapp bandet singel nummer to, en mørkere og mer hardbarka låt ved navn «We Come to Ruins». 

Ved inngangsdøra møter vi de samme sagende synthene og elektroniske filtrene som summet i bakgrunnen på «Addiction No. 1», før et Sylosis-aktig, mørkt og moderne thrash-riff overrasker med sin umiddelbare tyngde. De growlede versene kommer som et friskt pust fra en gruppe som tidvis står i fare for å kunne bli oppfattet som Eurovision-metall, og i motsetning til mange kvinne-frontede symfoniske metallband unngår Sirenia den fryktede «Skjønnheten og udyret»-effekten som ofte oppstår mellom de kontrasterende stemme-typene. Det låter overbevisende røft, og det glir sømløst over i Emmanuelles strålende melodier på pre-chorus og refreng. Jeg har ikke så mye negativt å si om singelen – både det vektige «Hevy-Devy»-riffet og den snaue synth-odysseen på broen fungerer bra isolert, samtidig som de bidrar til å skape variasjon i låtas terreng. Alt i alt sett synes jeg singlene Sirenia har sluppet i forbindelse med plateslippet til nå har vært rimelig sterke, så forventningene er høye til det fulle prosjektet nå som vi nærmer oss release. Sirenia opprettholder sin gode treff-rate hva singler angår med «We Come to Ruins».

Skrevet av Fredrik Schjerve



Wardruna – Skugge

Wardruna.com - Official Wardruna Website
Ute nå via Fimbulljod Productions på strømmetjenester.

Wardrunas ‘Kvitravn’ nærmer seg med stormskritt, og en uke før slippet slapp folk-prosjektet med Einar Selvik i spissen den siste smakebiten: «Skugge». Dette er et litt annet dyr enn den kruttsterke ti-minutteren «Andvevarljod», som i sin variasjon og sine bølgedaler demonstrerte nokså progressive tendenser. Sånn sett minner den langt mer om «Kvitravn», noe låtlengden også tilsier, men den er nok også et noe mer lavmælt og seigt innslag. Dette betyr naturligvis likevel ikke at det majestetiske ved Wardrunas varemerke bortfaller, der det dypt spirituelle kles i en musikalsk drakt som bør være spiselig for de aller fleste.

Første halvdel av låta fremstår herlig endeløs, der de ytterst få trommeslagene understreker et usedvanlig lavt tempo som først og fremst drives fram av de lange, kontrollerte stavelsene i Selviks vokal. Forlengelsen føles da også svært naturlig, der både vokalen og perkusjonen driver tempoet opp betraktelig og fullbyrder det som for meg alltid har vært den sterkeste siden ved Wardrunas musikk: Intensiteten. Komposisjonen er nemlig svært sterk i dette henseendet, der bandet med svært få trekk, og egentlig bare ved hjelp av den hypnotiserende atmosfæren som stadig ligger sterkt ulmende under det hele, evner å holde musikken i et jerngrep samtidig som at de får den til å peke utover seg selv.

Skrevet av Alexander Lange



Jorn – «Faith Bloody Faith»

Ute nå via Arctic Rights Management

Norges fremste metallvokalist Jørn Lande sørget med sin joviale holdning og enorme scenetekke for et forfriskende innslag under lørdagens sending av MGP. Jeg var i utgangspunktet overrasket over å se navnet hans på deltakerlista, noe som med tanke på Jorns forkjærlighet for fengende og ukomplisert arena-rock i etterkant nesten er umulig å forstå. Jørn Lande har vært klar for låtskriverkonkurransen i lang tid – hvorvidt han har vært klar over det eller ei – og denne helgen fikk vi alle sammen glede av å høre mannens stålbelagte stemmebånd tordne ut fra tv-høyttalerne.  

«Faith Bloody Faith» er en pasifistisk og dogme-kritisk hardråkk-jam skrevet av Jørn selv, i tillegg til medlemmer av TrollfestChrome Division og selveste Åge Sten Nilsen. Harmoniserte gitarer river som piler i luftrommet over slagmarken, og Game of Thrones-trommer pisker de krigene massene til vanvidd. Det mest overraskende aspektet ved låta er den tunge bruken av østlig instrumentering og tonespråk, et element som i kjent MGP-stil ikke helt klarer å unngå å bli oppfattet som kulturell turisme. Låta i seg selv er en ekstremt fengende stykke musikk, og Jørn trakterer det skiftende terrenget med overskudd og bombast.

Men i likhet med Keep of Kalessins «The Dragontower» fra 2010 føles «Faith Bloody Faith» ut som en forkortet versjon av en lengre låt, og spesielt andreverset bærer preg av at låtskriver-kvartetten forsøker å rase gjennom for mange ideer på kort tid. Til tross for dette fikk jeg virkelig sansen for låta etter atskillige lyttinger, og sett fra det ståstedet at MGP-låters eneste samfunnsoppgave er å levere musikk med høy underholdnings-faktor er det ingen grunn til å mene at hverken «The Dragontower» eller «Faith Bloody Faith» forsømmer sine plikter. Til tross for at skribentene hos Metallurgi stemte iherdig på bidraget til Jorn kom han dessverre ikke videre; noe som sjokkerer med tanke på at de autoriserte anmelder-stemmene våre er verdt omtrent ti ganger så mye som allmennhetens. Gjør som oss og vis din støtte til den snytte utøveren ved å spille av låta høyt og ofte via artistens Spotify-side!

Skrevet av Fredrik Schjerve



Endezzma – «Wild Glorior Death»

Ute nå via Dark Essence Records

En tordenbolt lyser opp en forlatt slagmark dekket av skjoldsplinter og brukne økseskaft idet melankolsk gitarplukking lokker oss tilbake til Endezzmas langhus for å høre andre singel fra den kommende plata ‘The Archer, Fjord and the Thunder’, titulert «Wild Glorior Death». I min anmeldelse av «The Name of the Night is a Strong Tower» lot jeg meg imponere av bandets «…mytiske raffinement og eksplosive kraft», og på den siste singelen opprettholder Endezzma nettopp denne balansen, samtidig som de ikler musikken en mer storslått drakt. 

Etter den spenningsbyggende introduksjonen leder Hønefoss-kvintetten lytteren gjennom en korridor der noen av de mest effektive våpnene i bandets arsenal henger til utstilling. Strie strømmer av melodisk men voldsom svartmetall møter høye voller av robust vikingmetall, det hele akkompagnert av grov og lidenskapelig vokal fra vokalist «Morten Shax». I tillegg til disse kjerne-elementene fyller Endezzma ut i kantene med mer eventyrlige komponenter; en glitrende tåke av effektbelagte keys driver inn over lydbildet fra tid til annen, og på et sted i låta introduserer en lys og vibrerende synt-linje som jeg ved første gjennomlytt forvekslet med operatisk kvinnevokal. På «Wild Glorior Death» leverer Endezzma nok en moderne viking/svartmetall-hybrid som klarer å kombinere tilgjengelighet og dybde på utmerket vis.

Skrevet av Fredrik Schjerve



Heave Blood & Die – Post People

Ute nå via Fysisk Format/Heave Blood & Die via Bandcamp og strømmetjenester.

Heave Blood & Die fra Tromsø klarte i fjor å bygge opp høye forventninger til deres kommende tredjealbum ‘Post People’ med singlene «Radio Silence» og «Metropolitan Jam». Bandets eventyrlige, suggererende stoner-metall fikk her tilført en del mer egenart gjennom flere luftige innslag av elementer fra sjangre som post rock, post punk og krautrock. Her har de klart kunststykket å unngå det ofte litt langtekkelige og kjedelige sporet mange post-metal-band setter seg fast i; i stedet opprettholder Tromsø-kvintetten den energien de allerede har mestret på sine tidligere utgivelser. «Radio Silence» har hørtes ut som et slags drømmende Baroness, og singel nummer to har vært den litt mer utålmodige og drivende lille kompanjongen.

Nå har bandet sluppet tittellåta fra albumet, der strikken nok tøyes enda lenger fra en hvilken som helst komfortabel metal-tilværelse. Rene indie rock-tendenser åpenbarer seg i versene i låtas første halvdel, der lavmælt vokal ligger godt over et fantastisk romslig lydbilde preget av store, behagelige gitarer. Et kort, snikende crescendo av keyboard-orgel åpner låta for det ISIS-aktige klimakset, som bandet evner å holde gående med et langt melodisk strekk. På «Post People» må jeg innrømme at jeg nok savner nettopp den energien som på de andre singlene har bidratt til å løfte Heave Blood & Dies egenart, mest fordi det særegne på denne nye låta nok er mindre slående. Samtidig demonstrerer bandet her også en spennvidde som nok er helt nødvendig på en fullengder; «Post People» løftes på alle måter når den høres i sammenheng med de to andre låtene.

Skrevet av Alexander Lange



Vardok Nalt – «Rosedansen»

Usignert, ute nå på bandets Bandcamp

Vardok Nalts nye singel «Rosedansen» er som en altoppslukende, svart røyksky som langsomt men ustanselig kryper bortover horisonten. Enmanns-prosjektet har vært svært aktivt siden oppstarten sent i 2020, med singler som hyppig og sporadisk fløt til overflaten på Youtube og Bandcamp, samt en EP ved navn ‘Ikke Vær Redd for å Falle’ som ble sluppet helt på tampen av året. Der Vardoks tidligere materiale bærer preg av den puslingen som må til for å finne frem til et eget sound, er «Rosedansen» en låt som er seg selv fullt og helt – en forbausende komplett låt fra et prosjekt som kun har eksistert i et fåtall måneder.

Låta åpner med den svellende røykskyens illevarslende frammarsj, før en piruetterende frase begynner å spinne et sted dypt inne i det uskuelige mørket. Den dystre valsen halter seg fremover i et langsomt og utrettelig tempo, før Vardok introduserer en melodisk tredjegitar. Denne kombinasjonen av inntrykk får muligheten til å putre og koke over mange repetisjoner, før rullende dobbelbass ramper stemningen opp til apokalyptiske nivåer. DSBM-vokalen til Vardok henger som en grå sol i horisonten, og i bakgrunnen hører vi etterlevningene av et bedrøvelig orkester i form av en mørk aura av keyboards. 

For første gang samler tematikk, instrumentale ideer og storstruktur seg for Vardok Nalt til et produkt som er mye større en sine bestanddeler, og resultatet er en låt som for min del er den klart sterkeste singelen så langt i 2021. Grunnet et ønske fra bloggens hold om å tilby en likeverdig plattform for både ny-oppstartede og erfarne grupper er det ikke sikkert at jeg kan fortsette å dekke Vardok Nalts produksjon i sin helhet, ettersom han arbeider såpass hurtig at vi står i fare for å dekke ham annenhver uke. Jeg kommer uansett til å følge utviklingen hans og gjøre dere lesere oppmerksomme på milepælene, ettersom jeg føler at mannen er i ferd med å utvikle noe mektig og potent på rekordtid. «Rosedansen» er rik og hypnotisk dødsmarsj jeg anbefaler alle som har interesse av dyster, atmosfærisk svartmetall.

Skrevet av Fredrik Schjerve

Makrostrukturell Evaluering: Ukas Plater




Beaten to Death – Laat Maar, Deel Twee: Ik Verhuis Naar Østmarka

Ute nå via Mas-Kina Recordings

Det er en ny uke, og dere vet hva det betyr? Jepp, Beaten to Death har åpnet adventsluke nummer tre og sluppet enda et knippe låter fra den etterlengtede platen ‘Laat Maar, Ik Verhuis Naar Het Bos’, og jeg har fått gleden av å – i velkjent anmelder-stil – saumfare innholdet på både skråsikkert og eplekjekt vis.

EP-en inneholder som vanlig fire spor, hvorav samtlige kombinerer illsint ekstrem-metall med mer besynderlige og utradisjonelle elementer. Vi får bl.a. en spartansk post-metal/sludge-seksjon allerede halvminuttet ut i åpningslåta «Carola (Engulfed by Stormwinds of Death)», et ASMR-opptak fra helvete på «Jeg Skal Lage Drakt av Deg», og noe som kan minne om Dick Dales surf-gitar i grindcore-utgave på «The Dying Egg». Rammeverket rundt de mer idiosynkratiske partiene er fortsatt grindcore i kjent Beaten to Death-stil: primal men presis juling av trommeskinn; en gitartone som minner om en tykk, industriell vaier; to vokalister som kjemper om hvem som kan uttrykke misnøye og sinne på mest absurd vis.

Men det er ikke bare sjanger-bruken som vekker oppsikt, også tekstene avslører en helt spesiell vilje til å gå dit ingen tidligere har våget. «Carola…» handler tilsynelatende om en rituell og noenlunde inkompetent tilkalling av den svenske singer-songwriteren Carola i demon-form, «Jeg Skal Lage Drakt av Deg» beskriver en makaber voldshandling på urovekkende hverdagslig vis, og «The Dying Egg» er en utrolig Beaten to Death-måte å tilnærme seg midtlivskrisen på. Tekstene er sære og humoristiske nok til å fremkalle hyppige latterutbrudd, men bak morsomhetene ligger det ofte en liten kjerne av seriøs forargelse som tilfører en viss dybde til overflatens spetakkel (se «Så Gjør Vi Så Når Solen Slikker Vårt Kjøtt. Kanskje). 

Med tanke på at denne EP-en har samme opphav som de to foregående er det ingen grunn til at den ikke også skal kunne måle seg i forhold. For min del fikk jeg ekstra mye glede ute av tekstene i denne omgang, om så de første par EP-ene imponerte litt mer med sine krappe musikalske hårnåls-svinger. Uansett er ‘Laat Maar…’ nok et sterkt kapittel i Beaten to Deaths reiseguide til internasjonale skoger, en bok jeg virkelig begynner å bli ivrig etter å lese fra perm til perm (selv om den virker noe motvillig til å nærme seg temaet… tja, hva skal man si, skog?). Innen den tid får jeg se meg nøgd med å traske litt rundt i den lokale utmarka med ‘Laat Maar, Deel Twee: Ik Verhuis Naar Østmarka’ som ledsager.


Ild – Knippe

Usignert, ute nå via bandets Bandcamp

Ild er et splitter nytt enmanns svartmetall-band fra Oslo som kobler atmosfærisk svartmetall opp mot en særegen form for norsk okkultisme. Om ikke albumcoveret forteller deg det du trenger å vite om det tematiske innholdet, så kan jeg røpe så mye som at tekstene på demoen ‘Knippe’ leser som noen transe-induserte nedskriblerier på en støvete overflate. Produksjonen styrker denne mystiske stemningen med sine sprakende teksturer og skarpe, flint-aktige kanter, og resultatet er et stykke atmosfærisk svartmetall som er uhyggelig og spøkende heller enn preget av den kosmiske ærefrykten som kjennetegner undersjangeren.

De fire låtene er alle suggererende og hypnotiske fotmarsjer gjennom et gråbrunt og foreldet versjon av den norske fjellheimen. Åpningslåta «Hjemkomst» fungerer som en introduksjon til det basale uttrykket, før «Jeg Senker Mine Små i Jorden» leverer et overraskende emosjonelt slag i solar plexus med sin tragiske stemning og bitre, dissonante akkordtepper. Alene-musiker «Horgmo» maler noen utrolig rike bilder av den sorgtunge scenen i teksten, og alle versene ender i den grusomme titulære uttalelsen. 

De to siste låtene, «I Natten, under Stjernene» og «Offervals» dykker enda dypere inn i musikkens hypnotiske natur, og de sakte-brennende låtene vitner om en artist som allerede har en god forståelse av hva han ønsker å utrette med prosjektet. Når den resignerte karavanen av bortgåtte sjeler har nådd sin destinasjon – som virker å være en slags skjærsild eller mellomverden – mot slutten av «Offervals», har jeg som lytter blitt transportert rimelig langt inn i en fiktiv skyggedal fylt med elementer fra en korrumpert, norsk folketradisjon. Det oppleves som en kombinasjon av Kittelsens mystikk og det spirituelle skyggeplanet som utforskes av band som Litauiske Luctus. ‘Knippe’ er en meget lovende addisjon til norsk svartmetalls enmanns-tradisjon, og en ypperlig utgivelse for tilhengere av auditive svartekunster.


Nagirčalmmiid – Nagirčalmmiid EP

Usignert, ute nå via bandets Bandcamp

Den mest potente effekten pandemien har hatt på mange av oss relativt heldige nordmenn, er den gjennomtrengende kjedsomheten som oppstår når hjemmekontorets sjarm har begynt å blekne. Denne fullstendige mangelen på interessante hendelser i egen hverdag har tvunget mange til å ta kreativiteten i bruk for å sørge for variasjonen selv. Noen skriver fiksjon, noen skriver blogg (pandemien har delvis skyld i at Metallurgi eksisterer f.eks), og noen starter band. Nagirčalmmiid gjorde sistnevnte.

Bandet, som består av to rimelig unge karer med sans for vegger av gitar og seige tempoer, spiller en form for stoner rock myntet på konsertarenaen. Riffene er store, låtene er direkte, og karene growler og gauler over det rumlende lydbildet med overbevisende entusiasme. Mikset inn i det kommersielle stoner-soundet er gitar-fraseringer som minner om spillet til streng-duoen i Lamb of God, samt noen mer post-aktige stemninger som skaper avbrekk mellom de tyngre seksjonene.

Låta som best tydeliggjør bandets potensiale for min del er «Skoavddas». Åpningsriffet minner det lystigere materialet på Mastodons ‘The Hunter’, og er rett og slett vanvittig tøft. I tillegg får vi et smidig ride-drevet beat mot bridgen, og et sunget refreng som virkelig er habilt utført med tanke på at gutta knapt ser ut til å ha begynt på videregående. Det betyr slettes ikke at resten av EP-en under-presterer; samtlige låter viser en evne til å skape minneverdig materiale som er rimelig imponerende for et ungt band. Jeg håper gutta holder prosjektet gående selv etter samfunnet begynner å fungere mer eller mindre normalt igjen, ettersom de virkelig er inne på noe. Inntil den tid er ‘Nagirčalmmiid’ en effektiv salve mot kjedsomhet.


Fullmåne/ Martelgang – Split 

Usignert, ute nå via bandets Bandcamp

Til slutt har vi en utgivelse som virkelig presterer å rive teppet fra under bena på selv den mest velutdannede undergrunns-fanatiker. Splitten mellom de to enmanns-bandene fra henholdsvis Norge og Nederland fordeler tiden mellom den post-punk-inspirerte svartmetallen til førstnevnte, og den sydende gryta av elektro-industrielt avkok Martelgang har stående på komfyren. Denne bloggen fokuserer jo først og fremst på norsk metall, så jeg har dessverre ikke tenkt til å dykke så dypt inn i bidragene til den nederlandske einstøingen. Jeg kan dog røpe at den sære kombinasjonen av trap, hardstyle, metall osv. har en tendens til å – til tross for et lite mangel på raffinement – sette seg fast på samtlige klebrige overflater i hjernen.

Når sant skal sies er Fullmåne heller ikke noe alminnelig svartmetall-prosjekt. «Kingdom» og «Torch in the Night» har sterke relasjoner til rå og lavoppløst svartmetall, men ispedd klare trekk fra post-punk som skinner gjennom i  både produksjon og låtskriving. Gitartonen er spinklere og mindre vrengt enn det meste av tradisjonell svartmetall, og ideene som dukker opp i slutten av «Kingdom» og første halvdel av «Torch in the Night» vekker assosiasjoner til henholdsvis Iceages mer støyende materiale og de atmosfæriske men flerrende gitarene til Turia filtrert gjennom de glitrende progresjonene til et band som Makthaverskan.

Dette er et sound som – etter en tilvenningsprosess for mitt vedkommende – viser seg å holde et visst potensiale. Akkord-progresjonen i versene på «Torch in the Night» skaper en hel spesiell stemning, og det samme gjør den lett psykedeliske avslutningen på åpningslåta. Ja, vokalen er et hinder som for mange vil vise seg å være for høyt til å hoppe over, og ja, trommene høres tidvis ut som om de ble veltet utfor en trapp ved et uhell. Fullmånes side av splitten (og Martelgangs forøvrig) har likevel sneket seg inn på meg og endt opp med å gjøre et inntrykk. Dette er musikk for en meget smal demografi innenfor undergrunns-skaren, men de som har sansen for denne typen uttrykk vil kunne se forbi den litt amatørmessige lakken og finne en interessant lytteopplevelse der bak. For de innvidde!


Skrevet av Fredrik Schjerve

Mikrostrukturell Evaluering: Ukas singler

Leprous – «Castaway Angels»

Ute nå via InsideOut Music

De ti månedene med fullstendig turnéstopp vi har hatt siden mars har tvunget yrkesmusikere verden over til å tenke i nye baner. Charli XCX slapp en «isolasjons-plate», skrevet og produsert alene i hjemmestudioet av artisten selv. VIERLIVE satte artister som KvelertakSigrid og Aiming for Enrike i kontakt med noen av de dyktigste musikkvideo-produsentene vi har, og resultatet ble en serie streams som talte for live-konsertens relevante rolle selv under fullstendig lockdown. Leprous har selv holdt et par vellykkede streams i løpet av 2020, men at de dyktige musikerne ville gjøre det godt under transparente strømme-forhold kommer ikke som en overraskelse på noen. «Castaway Angels» derimot?

For et band som er notorisk opptatt av detaljer og lag i egne komposisjoner kan det nemlig virke rimelig revolusjonerende å senke skuldrene og bare spille. Det er nettopp det Leprous gjorde under innspillingen av «Castaway Angels»; etter kun en kveld med jamming ble låta innspilt i plenum på et enkelt take. Resultatet er en romslig og organisk meditasjon rundt velkjent tematikk for mange som har måttet streve seg gjennom endeløse dager i eget selskap under koronaen.

Låta begynner med kun vokalist Einar Solberg og Tor Oddmund Suhrkes akustiske gitarspill. Akvatiske effekter svever rundt i periferien, før dype, dumpe basspedaler signaliserer trommis Baard Kolstads inntog. Låta blusser gradvis opp fra dette sårbare, Kristian Kristensen-aktige utgangspunktet til en frisk bris av krystallisk prog-pop som har likhetstrekk med senere Anathema. Låta ble tatt opp hos Ocean Sound Recordings, og Adam Nobles produksjon fanger bandets hinsides tette samspill på en såpass klar og balansert måte at man nesten får lyst til å tvile på bandets uttalelse om at alt ble spilt inn på en tagning.

Låta i seg selv er en lineær og forfriskende lite overtenkt låt som kan virke enkel på første gjennomlytt, men som setter sine røtter over tid. Mye av grunnen til dette er som vanlig Einar Solbergs dynamiske og lidenskapelige ytelse bak mikrofonen, nå støttet opp av et band som ikke er redd for å la instinktene overstyre intellektet. Leprous er et band som jeg føler har blitt oversett av enkelte blant sitt potensielle publikum her i Norge, og jeg skulle gjerne likt å se musikken deres bli verdsatt av en større del av demografien utover metall-miljøet. Med «Castaway Angels» har bandet skapt en lydmessig forbindelse til en bredere norske musikk-sfære, så man får håpe dette kan bidra til å gjøre bandet til en enda større profil her i Nord.   


Kal-el – «Paranoid» (Black Sabbath cover)

Signert til Argonauta Records, ute nå via bandets Bandcamp

På sitt cover av Black Sabbath‘s ikoniske «Paranoid» har stoner rock-bandet Kal-el fra Stavanger gjennomført et tankeeksperiment: hvordan hadde låta hørtes ut om den først ble utgitt på Sleeps ‘The Sciences’ fra 2018? Transformasjonen fra småjoggende hardråkk til blytung stoner-jam viser seg å passe låta helt utmerket, selv om klassikeren ikke vinner betydelig mer enn den taper under forvandlingen. 

Etter litt sprakende feedback setter bandet i gang med den velkjente åpningen til Tony Iommi, og før vi vet ordet av det er vi passasjerer på en saktegående mammut av et romskip som spiller en korrumpert utgave av Sabbath-låta på anlegget. Vokalen til «Cpt. Ulven» er som en blanding av Ozzy Osbournes nasale belting og den høytsvevende røsten til Brett Campbell fra Pallbearer, og passer uttrykket som hånd i hanske. Grunnet låtas nye tempo har han tatt seg friheten til å skrive om vokallinjene så de ligger godt i hans eget register, og selv om jeg savner refrengets fengende melodi, så fungerer det for det meste.

Kal-els versjon av «Paranoid» er et artig sjangereksperiment, og vil mest sannsynlig vil kunne bli en gjenganger i live-settene deres, om det ikke allerede er tilfellet. Til lyttebruk i egen heim er det derimot ikke en låt som opprettholder interessen nevneverdig over flere lytt. Grunnen? Der originalen er et kjapt skudd av energi som entrer og forlater blodårene i løpet av et øyeblikk, er coveret en nesten fem minutter lang trask gjennom fire vers, to soloer og ørten-hundre ned-tunede gitarhogg. Til tross for noe overflødig repetisjon er dette uansett en artig kuriositet, og jeg setter stor pris på at bandet tok sjansen til å fullstendig endre låtas karakter fremfor å by på en eksakt reproduksjon, noe som forekommer altfor ofte i metall. Absolutt verdt et par lytt!


Last Lightning – «Helvete»

Usignert, ute nå på div. strømmetjenester

«Helvete» er den andre singelen svartmetallbandet Last Lightning har sluppet i vår korte tid som blogg. Som forgjengeren, «Fjellets Mørke Toner», er det snakk om en form for melodisk svartmetall med episk snitt som ikke ofrer intensiteten til fordel for smektende melodier. 

«Helvete» er noe mer ensrettet enn annen musikk jeg har hørt fra Last Lightning, med en tremolo-basert melodikk som durer nesten uavbrutt fra start til slutt. Kombinert med dette får vi en growling som også maler godt innenfor linjene, så hadde det ikke vært for det mer dynamiske trommespillet (se de Mgła-aktige cymbal-touchene mot slutten av låta) hadde det fort kunne blitt flatt. Jeg liker introriffet med sin franske/ nederlandske svartmetall-karakter, men utover det blir det litt mye blank riffing og konvensjonelle progresjoner.

Der «Fjellets Mørke Toner» hadde et tydelig høydepunkt i sin stopp-start-riffing, mangler «Helvete» et moment som skiller låta fra mengdene av melodisk svartmetall som kommer ut hver uke. Jeg vil derimot ikke si at bandet går på en betydelig smell med utgivelsen av låta, og fans av natur-inspirert, melodisk svartmetall vil definitivt finne noe å huke tak i ved «Helvete».


Vardok Nalt – «Svartediket i Mørket», «Jeg Bare Sover» og «Henfallen Dependens»

Usignert, ute nå via bandets Bandcamp

Vardok Nalt er et enmanns-band fra Osterøy utenfor Bergen som bruker hjemmesnekra svartmetall som et utløp for all mulig slags angst og håpløshet. Som et resultat av at denne tematikken er så tydelig kommunisert via låttitler, tekst og singelcovre vil nok de fleste instinktivt plassere Vardok Nalt i DSBM-sjangeren (depressive/ suicidal black metal) sammen med band som Austere og Thy Light. Om man titter forbi tekstene er det derimot lite ved prosjektet som peker mot disse trakter, ettersom Vardok Nalt spiller en form for aggressiv og sjanger-agnostisk svartmetall, heller enn den atmosfæriske svartmetallen som dominerer i DSBM-landskapet.

Prosjektets tre første singler bærer åpenbare preg av at prosjektet er i oppstartsfasen. Ustemte gitarer og en oppstykket miks vitner om en produsent i lære, og hyppige innslag av uortodokse elementer blandet med svartmetallen (Se grooven som dukker opp et halvminutt ut i «Svartediket i Mørket») gir en viss nakkesleng under lyttingen. I tillegg har de programmerte trommene en tendens til å slå over i rock-lenende rytmikk når det ikke dreier seg om ren rulling eller blasting, noe som ytterligere forvirrer anmelder. Sprikende lyd-identitet er en vanlig utfordring å hanskes med som et ungt enmanns-band, og det vil være urettferdig å frarøve Vardok Nalt den tiden som trengs for å eksperimentere seg frem til et samlet sound. Dette er også låter som per Youtube-beskrivelsene har blitt skrevet og spilt inn på kort tid, så umiddelbart uttrykk ser ut til å være høyere prioritert av artisten enn flisespikk og filing for øyeblikket, noe jeg støtter.

Bandet virker mest lovende for meg når det introduserer enn viss musikk-tematisk kohesjon, som i variasjonene på åpningsmelodien som dukker opp på forskjellige steder i «Jeg Bare Sover». I tillegg virker artisten å være i besittelse av en naturlig kraftfull og ekspressiv stemme som virkelig er godt rustet for å uttrykke den typen eksistensielle kval som beskrives i tekstene. Alt i alt presenterer Vardok Nalt mye som kan bygges på og raffineres på sine første tre singler. Det er umulig å si hvor denne kunstneriske prosessen kommer til å føre hen, så for øyeblikket er det nok best å vente på videre produksjon før man forsøker å danne seg et klart bilde av artisten. Jeg skal i alle fall følge med! 

(Etter jeg publiserte denne posten så jeg at Vardok Nalt har publisert en ytterligere låt på Bandcamp og Youtube. Se opp for omtale i neste ukes spalte!)


Skrevet av Fredrik Schjerve




Mikrostrukturell Evaluering: Ukas singler





Last Lightning – «Fjellets Mørke Toner»

Usignert, ute nå på Streaming-tjenester

Ukas bevis på at å betale for å fremme innlegg på Facebook gir uttelling er denne omtalen av Last Lightnings nyeste singel, «Fjellets Mørke Toner». Jeg har aldri vært borti bandet før, og i metallens pålitelige arkiv Encyclopaedia Metallum finnes det ingen informasjon å oppdrive. De dukket derimot opp som lyn fra klar himmel via et sponset innlegg på facebook-feeden min forleden dag, og nå sitter jeg altså og skriver om dem. Teknologien virker.

Last Lightning spiller svartmetall av den storslagne sorten; melodisk, harmonisk og med en udødelig kjærlighet for staut, norsk natur. De utbroderte gitarlinjene til band som Sacramentum møter det post-lenende, romslige lydbildet til Falls of Rauros, og sammen danner de en gryte som dufter av einer og lyng. Vokalen til Marius Finstad ligger hvesende over den kjølige is-skorpen av gitarer og blast beats, og bassen åler seg rundt som en breelv på bakkeplan. Det som virkelig solgte «Fjellets Mørke Toner» for meg var det krappe stopp-start partiet rundt 40-sekunders merket, et kreativt trekk som gjør låta verdig gjentatte avlyttinger. En solid introduksjon og appetiser for den kommende plata, ‘Portal’.


Jaggu – ‘The Pit’

Usignert, ute nå via bandets Bandcamp

Jaggu er en powertrio fra Oslo som spiller psykedelisk stoner-rock med glimt i øyet og et glis rundt kjeften. Den siste singelen deres, «The Pit», ligger midt i smørøyet for denne typen uttrykk hva gjelder lengde med sine seks minutter og tredve sekunder, ettersom det gir rikelig med tid til både vandring og vanking.

Etter en tam-drevet og ritualistisk intro kaprer den kraftfulle vokalen til trommis «Nona» raskt rampelyset, før «Gitario» smeller til med et smidig og skittent riff som hentet fra Mastodons ‘Remission’. Det er for så vidt mange likheter mellom de progressive sludge-maestroene og Jaggu, der sistnevnte kan oppsummeres – noe reduktivt – som en kombinasjon av ‘The Hunter’s kommersielle kraft og den kreative råskapen til de tidlige platene. Dette er utelukkende positivt i mine øyne, og gjennom den kompetente låtskrivinga og den klare men primale produksjonen blir det meg klart at Jaggu bør kunne godte seg med et betydelig større publikum i løpet av kort tid. Om du ønsker å ramme hodet ditt inn i en uknuselig vegg av fengende riff: se ikke lenger en Jaggus «The Pit».


Green Carnation – «The World Without a View»

Ute nå via Season of Mist

Det legendariske norske prog-bandet Green Carnation slapp korona-jam sist fredag! Det har dessverre ikke lykkes meg å få syltelabbene mine rundt den utvilsomt episke karusellturen av en låt ennå, men utfra snuttene som ligger ute på Youtube-kanalen deres er det tydelig at dette ikke er en låt som ble skrevet og gitt ut i en fei. Sjekk ut kommentar-videoen på Youtube, eller kjøp låta på Bandcamp dersom du har 50 raske innen rekkevidde!


Tottal Tömming – «Hatt de Håve»

Ute nå via bandets Bandcamp

Jeg spilte nylig inn noen grisete Hanneman/ King-soloer til den siste grindcore-eksplosjonen til Tottal Tömming, «Hatt de Håve»! Grunnet min lille kontribusjon ville det vært ytterst kritikkverdig om jeg nå gikk frem og omtalte låta med store, prangende lovord, så jeg skal nøye meg med å nevne at den kom ut nå i helgen. Folk som har kjennskap til bandet vet uansett hva det dreier seg om, så her er det bare å velte en kasse med Hansa-flasker ned trappen og magaplaske deg hele veien til grindcore-himmelen og sykehuset med «Hatt de Håve» på maks på hodetelefonene. 



Skrevet av Fredrik Schjerve