Mikrostrukturell evaluering: Ukas singler

Enslaved – «Congelia»

Ute nå via Nuclear Blast

Det ble med en gang duket for et spennende øyeblikk neste år da tungvekterne i Enslaved nylig annonserte at deres neste album ‘Heimdal’ kommer til våren. To av låtene herfra har vi visstnok fått høre allerede; «Kingdom» ble sluppet for et par måneder siden, og «Caravans of the Outer Worlds» er fra før av tittellåta på den lille EP’en bandet slapp i fjor. Den nye singelen «Congelia» bidrar dermed med sine åtte minutter til at man allerede kan boltre seg i 20 av de 46 minuttene ‘Heimdal’ til slutt vil by på. Låta bringer imidlertid inn noe litt annerledes enn de to foregående låtene, og er en underlig og stormfull dristighet av en prog-kjempe.

Mens særlig «Kingdom» i mine ører bygde ganske tydelig videre på mange av idéene Enslaved lekte med på deres forrige fullengder ‘Utgard’, peker nemlig «Congelia» i større grad mot de langstrakte, ambisiøse og smått eksperimentelle komposisjonene på ‘RIITIIR’. Bandet introduserer låta med typisk Enslavedske svartmetallakkorder, men supplerer de straks med en kompgitar som tilfører både en groove og en atonalitet som skal innevarsle hvordan låta i stor grad skal traske videre. Enslaved gjør godt bruk av den suggererende rytmikken som bare blir mer og mer effektiv utover i låta, og det merkelige tonesamspillet vokser etter hvert på meg og gir særlig god uttelling når en skjærende synth-aktig lead får scenetid etter ca. tre minutter.

Forløsningen som kommer i form av et svært, langstrakt refreng med clean-vokal tilfredsstiller ved å bringe inn noe litt lettere fordøyelig. Med det er «Congelia» falt godt i smak hos meg etter en rekke gjennomlytt; de eksperimentelle grepene gjør opptakten til plata desto mer spennende, så håper jeg likevel Enslaved vil gjøre helheten litt mer ulik mye av det bandet tross alt har vært mer eller mindre borti på tidligere plater.

Skrevet av Alexander Lange


Atena – «Slip Away»

Ute nå via Indie Recordings

Det er nå to år siden slippet av Atenas forrige skive, den foreløpige karriere-toppen ‘Drowning Regret & Lungs Filled with Water’. Det finnes foreløpig intet nytt å melde angående en eventuell fjerdeskive, men bandet har nylig vært i studio og spilt inn en splitter ny låt hos Henrik Udd, en kar som ikke er fremmed for å jobbe med noen av de større navnene innenfor metalcore (Bring Me the HorizonArchitectsDayseeker). Det er ikke utenkelig at Atena selv kan høre hjemme i den kategorien en dag; i alle fall ikke om vi skal dømme ut ifra singelen «Slip Away». 

«Slip Away» er et blytungt, atmosfærisk og storskalert stykke kommersiell metalcore. Tekstens nostalgiske og vinterdeprimerte tematikk utspiller seg foran et bakteppe av stadig vekslende eksplosivitet og post-aktig refleksjon, og krones med et nydelig refreng som nesten virker inspirert av Einar Solbergs arbeid på fjorårets ‘Aphelion’. Bandet nailer i stor grad balansen mellom dybde og enkelhet som kjennetegner god kommersiell låtskriving, og den glattpolerte miksen til Udd gir låta den gjennomslagskraften den trenger for å menge seg med gigantene innenfor sjangeren. «Slip Away» kommer neppe til å omvende folk som er skeptiske overfor sjangeren, men den er et godt eksempel på hvordan man skriver god kommersiell metalcore i 2022. 

Skrevet av Fredrik Schjerve



66Crusher – «Distrust»

Ute nå via Gymnocal Industries

66Crusher fra Vestlandet er en, for meg, ukjent entitet som har gitt ut skiver i skjæringspunktet mellom thrash og progressiv metall siden det tidlige 2000-tall. Ærlig talt forventet jeg ullen groove-metall da jeg trykket play på deres nyeste singel – dette på grunn av assosiasjonene både logo og band-navn gir meg – men i stedet fikk jeg mørk og stemningsfull, for ikke å si bunnsolid progmetall. En gledelig overraskelse etter alle målestokker!

«Distrust» er den første singelen fra den kommende fjerdeskiva deres ‘Limbo’, som slippes i februar 2023. «Distrust» er en alvorstynget ode til feil-informasjonens tidsalder, levert via mørk, tung prog som åler seg opp mot norske grupper som Terra Odium og Communic. Bandet har likevel noen karakteristikker som skiller dem fra de nevnte gruppene, og som markerer dem som en gruppe som har noe eget å komme med i den norske progmetall-floraen. Bandets musikk har kanskje spesielt en nøktern og uflashy tilnærming til prog som kan sammenliknes med In the Woods… sitt nyere materiale, men som er langt mindre ekstremmetallisk. Vokalist Jarle Olsvoll har dog det samme melodiske instinktet som Bernt Fjellestad fra det nevnte band, og sangerens klare røst fungerer mer eller mindre som navigasjonsstjerne for lytteren gjennom låtas 8 minutter. 

«Distrust» er et profesjonelt, vel-produsert og effektivt første innblikk i materialet på den kommende skiva til 66Crusher. Jeg er ikke overbevist om at låta rettferdiggjør sin lange spilletid med nok minneverdige musikalske hendelser, men dette kan man ikke være sikker på før man har hørt låta i kontekst av resten av plata. «Distrust» er uansett en gledelig overraskelse for en kar som ikke kjenner bandet fra før, og jeg kjenner jeg gleder meg til å bli bedre kjent med bandets progmetalliske univers på ‘Limbo’ i Februar. 

Skrevet av Fredrik Schjerve



Jaggu – «Earth Murder»

Usignerte, ute nå på div. strømmetjenester

Power-trioen Jaggu fra Oslo har nettopp annonsert at andreskiva ‘Rites of the Damned’ kommer i januar, og i den anledning har de sluppet den illsinte og apokalyptiske bangeren «Earth Murder». På «Earth Murder» finner vi lite av den Mastodon-aktige psykedeliske stoneren som preget singelen deres «The Pit» fra 2020, men i stedet har vi fått servert en Rongeur-aktig eksplosjon av hardcore-farget stoner/sludge som virkelig har blod på tann. 

Det fuzzy riffet som åpner showet levner ingen tvil om at dette er Jaggu i angrepsmodus, heller enn deres psilocybin-påvirkede, psykedeliske selv. Tekstens miljøbevisste vinkling støttes opp av hardtslående og fengende dommedagsrock; og spesielt refrenget er en effekt kruttsalve av hardcore-aktig, bebreidende gjengvokal. I mine øyne er «Earth Murder» en langt skarpere komposisjon enn forgjengeren «The Pit» , selv om jeg nesten skulle ønske de kapitaliserte på den drivende energien enda mer ved å redusere låtlengden til en kort, 2/3-minutters sprint. Dette er uansett jævlig bra saker, og jeg håper vi finner et par kraftpakker til av samme art på ‘Rites of the Damned’ i januar. 

Skrevet av Fredrik Schjerve


Myrvandrer – «Morgendag (feat. Roman of Bizarrekult)»

Usignert, ute på Bandcamp

Om bare ti dager slipper post-black metal-prosjektet Myrvandrer sin andreplate ‘Salt’. I anledning opptakten til da har vi nå fått høre på et kortere og mer direkte spor fra plata enn låta «Kunsten Å Forsvinne», som ble sluppet for noen uker siden. Denne heter «Morgendag», og her har Myrvandrer fått med seg Roman, som ellers er kjent for å stå bak prosjektet Bizarrekult.

«Morgendag» er en nokså hardtslående og fengende affære, og er interessant i det at et nærmest alt-metal-aktig hovedtema går i en ganske naturlig forening med både Romans og Myrvandrers svartmetallske skrikevokal. Intet mindre enn et drivende chugge-riff får videre fylle versene. Jeg har nok mer sansen for de mer atmosfæriske sidene til Myrvandrer, men der jeg også tillater meg til å tro at vi får nok av det på den kommende plata, kan nok «Morgendag» ses på som et velkomment friskt pust.

Skrevet av Alexander Lange


Ritual Death – «Vermin»

Ute nå via Regain Records

«Vermin» er andre singel fra Ritual Deaths kommende selvtitulerte debutplate, der mye tyder på at vi skal få servert harde, kompromissløse og korte doser av brutal, svertet death metal. «Vermin» varer ikke lengerer enn to og et halvt minutt, og introduseres med iskalde og metalliske gitarakkorder som gir flest assossiasjoner til industriell metall.

Over en trommebeat som nesten er fornærmende enkel sprer gitarene vingene ut slik at flotte, svartmetallske akkorder får fylle versene, og Ritual Death ruller deretter ut et knusende og tungt refreng som også blir låtas finale der det tynes til låtas ende. Mer enn et kort, knalltøft varsku om brutaliteten på plata blir det dermed kanskje ikke, men sammen med låta «Lunae» pirrer «Vermin» interessen sterkt for det som kommer i desember fra Ritual Death.

Skrevet av Alexander Lange

Makrostrukturell evaluering: Ukas plater




Dan Johansen – Realm in the Sky

Usignert, ute nå på div. strømmetjenester

Jeg vet ikke hva som sjokkerer mest; det faktum at det finnes en kar på Løkken Verk i Trøndelag som i all stillhet har kvernet ut hele ni skiver med power/prog på egenhånd, eller at musikken holder det høye nivået det gjør. Det er ingen tvil om at gitarist Dan Johansen er en av Norges flittigere arbeidsmaur, men hans tekniske og fargesprakende instrumentalmetall gjør mer enn å bare imponere basert på sin høye kvantitet. Med ‘Realm in the Sky’ leverer musikeren nemlig en semi-konseptuell power/prog-skive som imponerer på bakgrunn av sine fengende hooks og tette låtskriving. 

I følge Dan Johansens Bandcamp er ‘Realm in the Sky’ inspirert av 80-tallet, spillmusikk og anime, hvilket skinner gjennom i musikkens uhemmede, energiske karakter. Med en overvekt av melodiske ledegitarer og hypersonisk shredding når musikken tidvis Dragonforce-aktige nivåer av bombast, men de tyngre riffene kan sies å ta en ytterligere svipptur innom åndsverket til artister som Dream TheaterStratovarius og Pharaoh. Ispe en dose mørk prog og smør på litervis med tilleggsinstrumenter, og du har oppskriften på en overraskende variert instrumentalskive.

Musikken på ‘Realm in the Sky’ er av gjennomgående høy kvalitet, selv om enkelte spor treffer hardere enn andre. «Alpha-Bionic Anima», skivas første ordentlige låt, etablerer skivasTsuko G.-aktige lydbilde, som mest av alt minner om lydsporet til et fargerikt, høyoktan-bilspill. «Ethereal Pasture» overbeviser med sitt nydelige hovedtema og utsvevende gitar-akrobatikk, og «Black Dragon» introduserer en symfonisk dramatikk som nesten gir assosiasjoner til en powermetallisk utgave av Dimmu Borgir (tatt med en klype salt). Suiten «Overlord of Chaos» er også en flott, tredelt utvidelse av platas sound, og er en frisk tempoendring etter 40 minutter med lettere overstimulering.

En instrumentalskive som ‘Realm in the Sky’ kan fort fremstå mer som en mixtape enn en klassisk plateopplevelse, og jeg skal ikke si at Dan Johansen fullstendig unngår denne skjebnen. Det er likevel flott at han har tatt seg bryet med å introdusere og avslutte skiva med ordentlige preludier og postludier, ettersom dette setter en fin ramme rundt det heseblesende instrumentalfyrverkeriet som preger resten av skiva. Det skal også nevnes at produksjon og visuell innpakning bidrar til å få ‘Realm in the Sky’ til å fremstå som en høyst profesjonell affære, hvilket gir skiva noen ekstra kort å spille på. 

Dan Johansens ‘Realm in the Sky’ er en bunnsolid og underholdende power/prog-skive, selv om det skal sies at en time med denne formen for hyperaktivitet tester tålmodigheten til selv de mest ihuga fartsjunkiene blant oss. Skiva nytes for min egen del best i mindre doser, selv om du med enkelhet kan la den summe gjennom fra ende til annen under en heseblesendeHorizon Chase Turbo-sesjon. Anbefales fans av Tsuko G.-påvirket power/prog med utømmelige mengder livsglede. 

Skrevet av Fredrik Schjerve


Pitch Black Mentality – World Final Wake

Ute nå via PBM Records

‘World Final Wake’ er andreplata til bandet Pitch Black Mentality fra Bergen – et band som slapp debuten for hele ni år siden, og som beskriver seg selv som et melodisk thrash metal-band. Det er da også snakk om en groovy, riffbasert og litt Metallica-aktig tilnærming til undersjangeren, der assossiasjonene til diverse groove metal-band også er ganske fremtredende grunnet vokalist Tore Christer Storlids grovkornede, Phil Anselmo-aktige røst.

Det er imidlertid helt klart det melodiske elementet som imponerer mest på ‘World Final Wake’. Plata åpner nokså godt med «Fortress», der man på tross av litt simple vers får servert en ganske så habil refrengmelodi og ikke minst en flott oppbygning mot slutten. Ellers står gitarene stort sett for mange av de melodiske høydepunktene på plata, eksempelvis i «Eternal Night» og «Legacy», der bandet langt på vei mestrer noen hederlige forsøk på melodisk death metal-aktig intensitet.

Vokalen bidrar på sin side til å løfte noen flotte refrenger, som i tillegg til i åpningslåta er å finne i for eksempel «All Wither in Autumn» og «The Wall» i albumets siste ledd. Ellers synes jeg dessverre vokalen er noe av det som trekker plata mest ned. Den tilføyer et nokså uoriginalt og cheesy groove metal-preg til plata, noe som ikke blir spesielt mye bedre av at kvaliteten på låttekstene tidvis strupes av klisjèfylte rim. Growlinga er heller ikke spesielt godt levert de få stedene der den dukker opp, og Storlid kommer dessverre ikke helt heldig ut i sine lysere registre.

Heldigvis står ikke dette i veien for at mange av låtene på ‘World Final Wake’. Aller best er nok «Dahaka», som med sin lengde på åtte og et halvt minutt er albumets klart lengste låt og viser Pitch Black Mentality fra en mer progressiv side. Bandet utnytter tida godt, og leverer både kruttsterke riff, gode melodier og rolige partier som demonstrerer en bredt spekter av virkemidler.

Blant de mindre gode låtene finner vi for eksempel power-balladen «Fear the Rising Sun», der jeg synes hovedmelodien tynes vel mye. Bandet mister også dampen mot slutten av plata når avslutnings og tittellåta spinner; denne tilføyer lite til helhetsopplevelsen og blir en nokså anonym affære. Men Pitch Black Mentality får mye til å stemme på ‘World Final Wake’. Med en god produksjon i bunn er mange av låtskriverprestasjonene gode, og med noen særlig sterke riff og melodier i ermet byr bandet på noen sterke høydepunkter underveis.

Skrevet av Alexander Lange


Orbiter – A Goddamn Classic

Usignert, ute på strømmetjenester

På sin fjerde utgivelse ‘A Goddamn Classic’ søker stoner-trioen Orbiter fra Oslo å treffe en ytterligere autensitet, og har satt seg inn i studio uten mange typiske, moderne produksjonsverktøy til rådighet. Sånn sett er denne plata langt på vei vellykket, da Orbiter kommer langt i å levere en velspilt og velprodusert plate som får frem mye rent og flott trøkk fra en liten bandbesetning. Gitarlyden er ordentlig fin og akkurat passe grovkorna, riffene sitter godt og bassen og basstromma leverer bunnsolid bunn i lydbildene.

Det skal sies at Orbiter i stor grad spiller stoner rock og metall som følger spillereglene. Låtene «Built Like a Tank», «The Rat King» og «Don’t Trust Them Devils» leverer verken mer eller mindre enn det man kan forvente av en habil prestasjon innenfor sjangeren, og særlig vokalen bidrar til at uttrykket til tider blir litt vel anonymt uavhengig av hvor feite og fine riffene er, for å si det sånn. Høydepunkter kommer riktignok likevel, som i de drivende riffene i åpningslåta og «Don’t Trust Them Devils», og musikken holder helt klart et nokså høyt nivå i seg selv.

Ut fra det man kan lese om Orbiters intensjoner og eksistensgrunnlag er det heller neppe noen overraskelse at musikken ikke står for noen store (forsøk på) innovasjoner. Likevel vil jeg si at det i tittellåta og avslutningslåta «Deep Dark Sea» finnes mer interessante grep enn i de nevnte låtene. I «A Goddamn Classic» komplementeres flotte riff og et strålende refreng med noen ganske så nydelige clean- og lead-gitarer i bridge-partiet, så vel som noen flotte basslicks og en flott oppbygning mot slutten, og den ni-minutter lange avslutningen er et ambisiøst og vellykket bank i bordet på en utgivelse som til sammen bare varer i 28 minutter. Her tar Orbiter seg god tid til å bearbeide et tregt, tungt hovedtema, og tilføyer nok dynamikk til at det holder seg interessant hele veien gjennom. Og joda, her leverer også bassen noen virkelig flotte saker.

Med det er ‘A Goddamn Classic’ en stoner-plate som leverer både godt råmateriale og noen dristige påfunn. Jeg tror Orbiter har potensiale til å levere mer av det sistnevnte på neste utgivelse (som kanskje også kan være litt lenger!), men for fans av sjangeren er sannsynligvis denne tunge og lille halvtimen mer enn nok for å tilfredsstille øregangene. Anbefales!

Skrevet av Alexander Lange


Impugner – Advent of the Wretched

Ute nå via Caligari Records/ Sentient Ruin Laboratories

Impugners nye mini-LP er et soleklart resultat av besetningens utømmelige kjærlighet for klassiske undergrunnsformer. Med medlemmer fra band som DeathhammerDiskord og Desolation Realm i rekkene er det nemlig ikke slik at gruppen kan sies å mangle kanaler til å formidle sin troskap til tradisjonell ekstremmetall. Eksistensen til Impugner vitner likevel om at det fremdeles er hjørner av dette universet medlemmene ikke får utforsket gjennom sine hovedprosjekter; i dette tilfellet støyende og forpunket dødsmetall.

‘Advent of the Wretched’ ble opprinnelig utgitt som en selvstendig demo i 2021, men har nå blitt plukket opp for gjenutgivelse på forskjellige formater av Caligari Records og Sentinent Ruin Laboratories. På menyen står garasje-dødsmetall inspirert av Autopsy (se coveret av bandets klassiske «An Act of the Unspeakable»), men med nok av den finske dødsmetallens sleipe form i seg til at plagiatkontrollen unnlater å slå ut. I tillegg anvender bandet djevelens intervall hyppig for å svøpe låtmaterialet i et ondskapsfullt slør, hvilket ytterligere markerer Impugner som kyndige omorganisatører av dødsmetalliske bestanddeler.

Singelen «Ostracized Vitality» transporterer oss umiddelbart tilbake til 1987, da Autopsy befant seg i skjæringspunktet mellom Californias punk-, thrash- og vordende dødsmetallscene. Klassisk riffing og jagende tromming skaper en hektisk og snublende fremdrift, som bandet igjen kontrasterer med kravlende doom-strekk og ulmende dissonanser. Satt på spissen kan opplevelsen av ‘Advent of the Wretched’ oppsummeres som å falle ned en trapp i 20 minutter, kun avbrutt av korte opphold på de mange avsatsene på veien ned.

Og dette er nøyaktig det jeg ønsker meg fra en lav-terskel-utgivelse levert av noen av Norges fremste praktisører av tradisjonell ekstremmetall. Det er ikke så mye annet å si om utgivelsen enn at den hever seg over sin beskjedne natur, at lengre og mer substansielle låt-lenger (se «Cerebral Avacice») kler bandet vel så bra som korte byks, og at jeg vil ha mye, mye mer av dette. Impugner konstruerer en manisk kjøttkvern av pur dødsmetall på sin debut-utgivelse ‘Advent of the Wretched’. 

Skrevet av Fredrik Schjerve


Feral Howl – Doomspells Of The Outer Gods

Usignert, ute på Bandcamp

Enmannsprosjektet Feral Howl slapp tidligere i år en respektabel debut i form av EP’en ‘Atavistic Meditations’. Et uttrykk som er svøpt i mystikk beholdes på denne nye utgivelsen, men den anonyme skikkelsen bak dette prosjektet foretar like fullt et stilskifte i form av å levere femti minutter bekmørk dark ambient fremfor svartmetall. Det er også et stilskifte som i all hovedsak er svært vellykket, da dette er en plate som virkelig lykkes med å formidle ytterst dystre, ritualistiske og fengslende stemninger.

‘Doomspells Of The Outer Gods’ består av fire stykker på mellom åtte og 18 minutter hver, der Feral Howl omfavner minimalisme med høy selvsikkerhet. I hver av stykkene tynes og loopes enkle hovedtemaer med mørke synther, iskalde orgeltoner, guffen perkusjon og diverse effekter slik at lytteren virkelig blir sugd inn i den dype, dype avgrunnen Feral Howl peker ned i. Aller mest fanget blir jeg nok av «Black Guardian Of The Titanic Cromlech (Beyond Space and Time)», der grøssende lydeffekter, steinansiktsvokal og høylytt cymbal-rasling får pensle stemningen over en mørk, kontinuerlig synth-tone. Også åpningslåta «Lurker At The Threshold, Summoned Forth» imponerer stort med effektive orgeltoner, ujevne trommeslag og minimalistiske lydeffekter oppå det hele.

Andre halvdel av ‘Doomspells Of The Outer Gods’ får meg ikke i like stor grad på kroken. Tittellåta synes jeg ikke helt klarer å rettferdiggjøre sin lange spilletid på over 17 minutter, og baserer seg på en groove som etter hvert irriterer mer enn den fengsler. Avslutningslåta «Dark Winds Over Kara-Shehr (Oath of Death)» inneholder på sin side platas kanskje bredeste og mest interessante spekter av effekter, men blir også litt rotete, og treffer aldri den suggererende tilstanden som de andre stykkene på plata kan skilte med. Likevel har også disse stykkene en del for seg, og ‘Doomspells Of The Outer Gods’ mestrer i all hovedsak dark ambient-håndverket usedvanlig godt. Med sitt mystiske, ritualistiske uttrykk evner Feral Howl nemlig å levere noe høyst stilsikkert og effektivt i form av sine virkelig bekmørke lydbilder.

Skrevet av Alexander Lange

Makrostrukturell evaluering: Ukas plater

Doedsvangr – ‘Koinonia’

Ute nå via Devilry Productions

Den eminente svartmetallvokalisten Anders «Doedsadmiral» Hansen kan fremstå som en travel mann nå i oktober. Først ble han spydspiss for Nordjevels maktdemonstrasjon ‘Gnavhól’ på tampen av september, før han nå spytter stygge fraser på Doedsvangrs nye EP ‘Koinonia’. Sistnevnte, som vi altså skal ta for oss her, er imidlertid en kort sak, og fremstår med sine elleve minutter som en aldri så liten dessert etter bandets solide prestasjoner på plata ‘Serpents Ov Old’ i fjor.

Dermed er det ikke snakk om noen hjul som finnes opp på nytt på ‘Koinonia’. Jeg vil nok heller ikke si at noen av de tre låtene når helt opp til de største høydepunktene på fjorårets fullengder. Låtmaterialet er imidlertid like fullt imponerende og særdeles intenst. For eksempel rekker bandet fryktelig mye – alt fra svevende partier med dissonante gitarer, buldrende basstrommepartier og nærmest fengende mid-tempo-passasjer – uten å miste grepet i åpningen «Lord Ov Pits». Også tredjelåta «Breath of Rats» imponerer stort, og her ligger Doedsvangrs ess i ermet i de hypnotiske, dissonante off-beat-partiene som fungerer som låtas episenter.

EP’ens korte, to minutter lange midtpunkt, «The Drewl from Their Mouths», er også et sterkt ledd, og leverer både iskalde moll-melodier og fengende black’n’roll. Låtas plutselige avslutning blir jeg imidlertid lite klok på. ‘Koinonia’ er i det hele tatt en ganske knapp enhet som gjerne kunne vart enda litt lenger. Men når kort lengde er den største innvendingen jeg har mot denne utgivelsen, sier det kanskje sitt om at materialet i seg selv er sterkt. ‘Koinonia’ anbefales for alle svartmetallhoder som ønsker en solid utgivelse i ekspressfart.

Skrevet av Alexander Lange



Mortemia – The Pandemic Pandemonium Sessions

Ute nå via Veland Music

Jeg har allerede skrevet utallige ord om release-strategien i forbindelse med slippet av Mortemias ‘The Pandemic Pandemonium Sessions, men i og med at jeg nå sitter med det fulle produktet foran meg ser jeg meg nødt til å diskutere den én siste gang. Mortemia er ikke det eneste norske bandet som i senere år har bestemt seg for å stykke opp og gi ut skiva si bit for bit. Beaten to Deaths segmenterte utgivelse av ‘Laat Maar…’ komplimenterte det eksperimentelle grindcore-bandets selvstendighet og industri-skepsis, og slippet av Kampfars ‘Til Klovers Takt’ har blitt opplevd som fortellingen av en episk saga kapittel for kapittel. Til tross for styrkene ved disse utrullingene er det ingen av dem som har føltes like naturlige som slippet av ‘The Pandemic Pandemonium Sessions’ – en låt-for-låt-behandling fra et band som allerede spesialiserer seg på singelmateriale. 

Valget om å ha en ny gjestevokalist på hver låt er også et spennende kreativt utgangspunkt, og en flott medmenneskelig gest i det som ved innspillingstiden var et nedstengt samfunn. Flesteparten av de kvinnelige vokalistene har røttene sine i uttrykk som er beslektet med Mortemias, og det merkes gjennom den naturlige måten stemmene deres glir inn i Velands blytunge, symfoniske metall. Veland på sin side svarer ved å møte gjestemusikerne på midten, og låtmaterialet virker som oftest selektert for å fremheve styrkene hos de enkeltes stemmer. Denne fremgangsmåten har ført til en av de sterkere symfoniske metallskivene jeg har hørt i senere tid, samt et par av de absolutt beste kommersielle metallsinglene som har blitt gitt ut internasjonalt i 2022.

De to låtene det er snakk om finner vi helt i begynnelsen av plata, nemlig «The Enigmatic Sequel» og «The Hour of Wrath». Den 11th Hour-aktige, melodiske dødsdoomen til førstnevnte fungerer som en utmerket åpning på skiva, med nedstigende rekker av moll-akkorder som graver en sjakt ned til platas indre. «Death Turns a Blind Eye» er ingen lettvekter selv – med sine stampende vers og dødsfengende refreng – men de eventyriske piano-sveipene som åpner «The Hour of Wrath» leder inn i noen av de mest gledesfylte musikalske minuttene jeg har hatt så langt i år. Sånn sett starter ‘The Pandemic Pandemonium Sessions» sylskarpt, og det skal nok sies at få av låtene som følger etter klarer å nå helt opp til den samme høyden som åpningstrioen.

Men det betyr ikke all verdens når de gjenstående låtene når de høydene de gjør. «My Demons and I» avslutter platas første halvdel med en eksplosjon av symfonisk brutalitet (gjestet av en fabelaktig Brittney Slayes), før «Here Comes Winter» åpner et atmosfærisk og reflektert avlukke i en ellers ekstrovert utgivelse. «Forever and Beyond» benytter seg av de samme arena-klare Rammstein-riffene som prydet Sirenias fulltreffer fra fjoråret, før det bittersøte refrenget fyrer opp under drømmen min om en form for power metall som bedre balanserer cheese og seriøsitet. Til slutt har vi «Adrenalize», som med sitt bombastiske, avsluttende refreng utgjør en verdig avslutning på en lang symfonisk metall-seanse. 

Selvfølgelig er det ikke slik at alle låtene får meg til å juble av begeistring – «Decadence Deepens» og «Devastation Bound» lider spesielt av å måtte følge platas sterkeste strekk – men dette skyldes mest at kvalitetsnivået på Velands kommersielle metall har nådd faretruende høyder på ‘The Pandemic Pandemonium Sessions’. Når det kommer til punchy og fengende symfonisk metall er det nemlig ingen andre i vårt langstrakte land som skriver helt som den tidligere Tristania-låtskriveren. ‘The Pandemic Pandemonium Sessions’ holder trøkket oppe fra start til slutt i enda større grad enn Sirenias bunnsolide ‘Riddles, Ruins & Revelations’, og bør i likhet med denne gjøre en opptreden i topplister ved årets ende. ‘The Pandemic Pandemonium Sessions’ er definitivt sterk nok til å fortjene en ukas favoritt på bloggen, men siden vi har dekket den hver måned i et år ser vi det som rettferdig å gi utnevnelsen til en skive som fortjener den like mye. Veland leverer symfonisk metall-gull på ‘The Pandemic Pandemonium Sessions’. 

Skrevet av Fredrik Schjerve


Grums – Nordlyset

Usignerte, ute nå på div. strømmetjenester

Grums er et stoner/doom-band med sterke rocke-innflytelser som har gjestet norske scener fra sin base i Oslo i rundt fem år. Bandet har vært meg ukjent helt til nå, men basert på facebook-feeden deres har de frekventert et knippe festivaler og spilt flust av gigs i løpet av de siste åra. Dersom man tråler litt ekstra vil man også kunne finne ut at flere av låtene fra debut-skiva deres ‘Nordlyset’ har sin opprinnelse flere år tilbake i tid. Dette vil si at Grums har tatt seg god tid til å ferdigstille låtene på sin plate-debut, trolig med respons fra live-konserter som viktig feedback i prosessen. 

Måker og bølgeskvulp transporterer lytteren til Nordlands Trollfjord, stedet for den historiske kampen mellom fiskerne og rederstanden i 1890. Åpningssporet på ‘Nordlyset’ er en svært passende introduksjon til Grums sitt uttrykk; en kombinasjon av dundrende stoner og norsk rock som eksemplifisert via den Per Øivind «Prepple» Houmb-aktige vokalen til bandets vokalist. Bandets svansende rocke-fot får komme enda tydeligere til uttrykk på låter som «Svovelpredikanten», «Anna Colbjørnsdatter» og «Galgeberg», hvor spesielt førstnevnte overbeviser med sin gnistrende, Lord Mortvm-aktige stoner/doom-bro. Låttekstenes historiske innhold er en stor bidragsyter når det kommer til å ilegge musikken substans, og er generelt en viktig særegenhet ved musikken til kvartetten fra Oslo. 

Men for min egen del er det de seigere stoner/doom-låtene som når de største høydene. «Slaget om Trollfjorden» er som nevnt et høydepunkt på skiva; en kraftpakke utstyrt med bunntunge riff og et dødstøft og minneverdig refreng. Tittelsporet går seg litt vill på sine egne, knusende stoner/doom-vidder, men henter seg godt igjen med det avsluttende refrengets oppskalerte tyngde. Det er nok dog «Jostedalsrypa» som tårner høyest blant nettopp denne låt-trioen, mye takket være det dynamiske rommet som åpnes av refrengets nordlys-aktige gitarkor. 

Bandet tasser så ut i et mer pyskedelisk lende på det instrumentelle avslutningssporet «Fram», som setter punktum ved skiva på en atmosfærisk og innhyllende, om noe langtekkelig vis. Grums har levert en bunnsolid og veloverveid debut med ‘Nordlyset’, selv om det er et par punkter jeg føler bandet har forbedringspotensial på. Trommespillet på skiva er generelt sett stivt og rudimentært, og mer dynamisk, aktivt spill kunne hjulpet til å gjøre gjennomslagskraften til låter som «Jostedalsrypa» og «Galgeberg» betydelig større. I tillegg skal det sies at uttrykket deres er ganske lite oppsiktsvekkende når det kommer til stoner/doom, og et større fokus på det som skiller dem fra øvrigheten – som den utvidede instrumenteringen på «Jostedalsrypa» og den historiske tematikken – kunne hjulpet bandet med å stå tydeligere frem blant de riffglade masser. ‘Nordlyset’ er dog en god førsteutgivelse for Grums; en rifftung stoner-skive med forfriskende tematisk dybde. 

Skrevet av Fredrik Schjerve


Moor – Scapegoat

Ute nå via Masters of Kaos

De færreste band ville valgt å følge opp annonseringen av sin kommende debut-skive med én eller flere split-utgivelser, men det norske enmanns-svartmetallbandet Moor har siden oppstarten virket agnostisk til en del etablerte konvensjoner innenfor metall-universet. Prosjektets tidlige utgivelser bestod hovedsakelig av korte og ufullstendige låtskisser, en form for digital dumping av materiale som man ikke finner så mye av selv i svartmetallens Bandcamp-undergrunn. Det kan i det hele tatt virke som at «learning by doing» er musikeren bak Moor sin foretrukne arbeidsmetode, selv om beslutningen om å presentere disse tidlige eksperimentene som fullverdige utgivelser bør stilles i kritisk lys. 

‘Scapegoat’ er en fire-låters EP som originalt ble utgitt på en splitt med det kolombianske svartmetallbandet Perventor av Masters of Kaos Productions. På denne utgivelsen begynner låtene – i likhet med platesingelen «Lepers Among Us» – å nå fullverdige låtlengder, selv om strukturene fortsatt strever med å danne en meningsfull enhet. Den største styrken til Moor har tidligere vært det kreative og melodiske gitararbeidet, og på ‘Scapegoat’ er det fortsatt dette aspektet ved musikken som taler sterkest i utgivelsens favør. Disse melodiske perlene er vel verdt en liten leterunde for melodiske svartmetallfans, selv om strømmen som skjuler dem er grumsete og tidvis vanskelig å navigere. 

Tittelsporet åpner med et diskordant gitarteppe; et trekk som muligens kunne signalisert en eksperimentell tilnærming til svartmetall. Det tar dog ikke lange tiden før den tradisjonelle svartmetallens piskende isvinder stormer gjennom høyttalerne, og åpningens eksperimentelle karakter etterlates i bakspeilet for godt. «Halfden Svarti»s vokaler minner på mange måter om den svenske undergrunns-eremitten Wagner Ödegård, og hjelper til med å fylle ut lydbildet uten å nødvendigvis utmerke seg. «Nobles of the Black» byr så på noe av det mest kaotiske og formløse materialet på utgivelsen, før de siste par låtene korrigerer kursen noenlunde med sine melodiske lyspunkter. «Of Pines & Rotten Branches» kombinerer kjølig svartmetall med golde mot-melodier, og «Native Terror Tribe» glimter til med et lengtende avslutningstema som sender tankene tilbake til ‘Worthless Abomination’-demoen fra begynnelsen av 2022. 

Det gjenstår fortsatt å se om Moor klarer å dra i havn debutskiva på en god måte. Basert på materialet på ‘Scapegoat’ er jeg fremdeles usikker på om uttrykket og låtskrivingen er ferdigutviklet nok til å stilles i det definitive lyset av en debut-plate. Låtformene er sporadiske og uttrykksmessig sprikende, trommene og gitarene virker ofte uenig i hva som er det underliggende rytmiske rammeverket, og produksjonsverdiene svever i et udefinerbart rom mellom 90-tallets lav-oppløsthet og moderne separasjon mellom instrumentene. Med tanke på «Halvden»s rolle som eneste låtskriver i både Moor og Phantom Castle tviler jeg ikke på at en lavere produksjonsrate med fokus på raffinering ville kunne være en fordel fremfor å pumpe på med nye og ambisiøse utgivelser. Moor har plenty av styrker som fortjener å undersøkes nøyere, men foreløpig er musikken beklageligvis for lite gjennomarbeidet til å kunne anbefales. 

Skrevet av Fredrik Schjerve


Eternality – ‘Dea​þ​wyrd’

Usignert, ute på Bandcamp

‘Dea​þ​wyrd’ er debutplata til det ferske enmannsprosjektet Eternality, der prosjektets anonyme utøver Austherion ruller ut litt over en halvtime med storslått, melodisk og ambisiøs svartmetall. Her ligger et uttrykk som oser av mystikk og fantasy-tematikk. Samtidig ivaretar det en ganske voldsom svartmetallsk aggresjon. Tennene i mye av musikken til band som Emperor og Immortal glaseres med estetikk a la Bathory og Summoning, og gir en opplevelse som kanskje minner meg aller mest om storslagenhetene i mye av materialet til Wolves in the Throne Room. Her har vi å gjøre med en prestasjon som langt på vei lykkes i å levere en potent, atmosfærisk og heftig lytteropplevelse.

Åpningen «Towards Eternality» byr med en gang på en av platas sterkeste melodier, og sender lytteren gjennom et storslått og skiftende strekk på seks og et halvt minutt. Den gir en god forsmak på hvordan også de andre låtene på ‘Dea​þ​wyrd’ utarter seg, der Austherion med sin passende, Abbath-aktige røst på toppen lykkes særdeles godt i å variere mellom vakre, melodiske partier og mer jordnære, hurtige og drivende passasjer.

Komposisjonene er nokså tettpakka, og de kan derfor kreve noen gjennomlytt for å gjøre seg fullstendig forstått. Kompleksiteten og tempoet som ligger i mange av dem er prisverdig og gjør stort sett bare ‘Dea​þ​wyrd’ mer interessant, men jeg undrer meg også litt over hvorfor Austherion kan synes å ha litt dårlig tid i noen av dem. For eksempel skulle jeg ønske at den nydelige melodien som bryter opp «No Mercy Shall Be Given», og ikke minst den voldsomme eksplosjonen av korvokal i «Harbringer of Destiny», hadde blitt tynt skikkelig fremfor å bli forlatt såpass raskt. Drivet i mange av versene har et større potensiale for lengre og mer storslåtte partier.

Om de så kan fremstå litt vel skiftende og andpustne, er låtene på ‘Dea​þ​wyrd’ likevel stort sett imponerende og dynamiske saker, og låtskrivingen er på et høyt nivå. Særlig kvaliteten  på melodiene er såpass høy og gjennomgående at en gjennomlytting aldri blir kjedelig, og mektige akkordrekker og voldsomme gitarsoloer spes stadig på med stor suksess. Særlig «Hymn (Undying Desolation)» synes jeg fungerer utmerket strukturelt sett.

Når ‘Dea​þ​wyrd’ går inn i sluttfasen og den todelte «Accursed Power of The Master» settes i gang, må jeg likevel konstatere at sporene på plata fremstår litt vel like hverandre. At melodiene til tider kan drukne litt i en ganske voldsom miks av romklang og hektiske trommerytmer, på tross av at produksjonen i utgangspunktet fungerer svært godt i samråd med komposisjonene, er også mulig å innvende. Dette står ikke i veien for å slå fast at Eternality etablerer, finsliper og mestrer et høyst interessant uttrykk på ‘Dea​þ​wyrd’. Avslutningen synes jeg også er et høydepunkt, der en melodi av det litt treigere slaget får spillerom – endog supplert med mørke fraser fra E.R. i Dødskvad oppå. Det bærer et passende bud om at det ligger mye potensiale for nye, friske pust i det allerede veletablerte musikalsk håndverket til Eternality.  

Skrevet av Alexander Lange

Makrostrukturell evaluering: Ukas plater




Black Debbath – Age of Kørka

Ute nå via Drabant Music/ Duplex Records

Selveste yppersteprestene innenfor musikalsk, politisk satire, Black Debbath, inviterer nok en gang til seremoniell utredning om verdenssamfunnets allmenntilstand. De som har vært uheldige nok til å være et levende, tenkende vesen de siste åra er nok smertelig klar over at tilstanden for øyeblikket er direkte laber, og det er på høy tid at de vestkledte bråkmakerne fra Oslo skaper mening ut av de moderne fenomenene som har tuktet dritten ut av oppegående folk i senere tid. På bandets nye skive ‘Age of Kørka’ er temaet den nye tidsalderen vi virker å være på vei inn i – en tidsalder preget av feilinformasjon, konstruerte virkeligheter, tastaturkriging og generell dårskap (les: kørk). 

Det som ikke har blitt mer kørka i senere tid er Black Debbaths låtskriving og kredens som live-band. ‘Age of Kørka’ er pakket til takbjelkene med øyeblikk som ville fått bandets årlige opptreden på Tons of Rock til å devolvere til en katastrofal eksplosjon av lavtflyvende ølkopper og brystholdere. De fire musikerne følger hverandres minste bevegelser som to orrhøner i paringsdansens hete, og resultatet er en levende og dynamisk utgivelse som i sår tvil rundt hvorvidt vi faktisk har med et humorband å gjøre i det hele tatt. De høyst tidsriktige og treffende låttekstene avkrefter imidlertid denne mistanken, og bordet er nok en gang duket for en hysterisk og tidvis pinlig avkledning av det moderne mennesket. 

Men først må skivas problemstilling presenteres, og det gjør Black Debbath selvfølgelig via sin sedvanlige, eksplosive og heseblesende hardcore-punk. 

Rettelse: Black Debbath har valgt å åpne sin nyeste skive med en eksplosiv og heseblesende hardcore-låt frontet av ingen ringere enn Ivar Nikolaisen fra Kvelertak og The Good the Bad and the Zugly. Bandet kler sjangeren overraskende godt, og spesielt det allsang-verdige refrenget gir kørkens tidsalder den velkomsten den (ikke) fortjener. Likevel er det en stor glede når bandet returnerer til sin patenterte stoner på de neste par låtene, hvor spesielt «Hvor i Helvete blir det av Satan?» er Black Debbath i sin svansende, arketypiske form. 

Når det kommer til bandets parodiske side er det mye gull å hente på ‘Age of Kørka’. «Sannhetens Brød» kan sies å være selve Pepperkakesangen for feilinformasjonens tidsalder – en oppskrift på hvordan man kan bake sin egen sannhet fortalt over dramatisk hevende doom-akkorder. «Ikke Pirre Putin» er en advarsel om farene ved å legge press på maktsyke statsoverhoder kommunisert via bokstavrim og apokalyptiske blastbeats, og «Sutringsfrihet» er den bredbente Debbath-låta om meningspoliti og kommentar-troll vi alle har hatt våte drømmer om de siste åra. På den andre side er det også mye musikalsk å glede seg over på skiva, hvor spesielt «Pastor Gjøk» og «4/4 Fillern» maler nydelige musikalske baktepper for bandets tekstlige gjøgleri.

Black Debbath har for lengst gått fra å være stemplet som humorprosjekt til å være et fullverdig band som bruker humor som virkemiddel. ‘Age of Kørka’ er like lett å like for sine musikalske sider som for sin samfunnsrettede-harselering, og samtlige av skivas ni låter har et eller annet av verdi å komme med på begge fronter. Med tanke på fortsettelsen, er det lett å bli skremt av tanken på hva de kommende årene kan komme til å bringe av høy-moderne pinsler og samfunnsmessig idioti. En liten trøst er det dog å vite at hvert et lavmål, hvert et sørgelig fenomen vil bli filtrert gjennom humorens linse og foreviget på voks av det seriøst useriøse orkesteret Black Debbath. ‘Age of Kørka’ er en av Debbaths sterkere utgivelser, og jeg kan knapt vente med å høre låtene fremført foran et hengivent publikum på Ekebergsletta i 2023, forhåpentligvis med gjestebesøk av det nylig omdøpte kringkastingsorkesteret KØRK.

Skrevet av Fredrik Schjerve

Vathr – ‘Dead & United’

Ute nå via Edged Circle Productions

Vathr er det rykferske soloprosjektet til Jørn Inge Tunsberg, mest kjent for sitt langvarige og standhaftige virke i Hades Almighty. Den viktigste inspirasjonskilden til debut-EP’en ‘Dead & United’, og kanskje også prosjektet i seg selv, ser imidlertid ut til å komme fra et litt annet hjørne av den norske svartmetallen der Tunsberg også spilte en tidlig – og kortvarig – rolle.

Mannens navn er nemlig oppført på den første demoen til Immortal og på medlemslista til Old Funeral, og ‘Dead & United’ oser av soundet som to av hans tidligere bandkamerater her, Abbath og Demonaz, etter hvert utviklet i førstnevnte band. I de tre låtene er taktfaste metallgrooves, raspete vokal og iskalde, onde og lekre gitarakkorder på plass, og det er også et format Vathr langt på vei mestrer. «March of the Dead» åpner ballet med et bunnsolid hovedtema, og de to andre låtene byr også på en tilsvarende grunnstøtte av et riff som driver komposisjonene fremover.

Aller best er nok «Messiah (Heaven Nor Hell)», der det flotte akkordspillet suppleres med et åpnere, Windir-aktig b-tema og velfungerende leads lenger ut i låta før Vathr får bygd opp mye intensitet mot slutten. Det kuleste temaet dukker nok opp på åtte minutter lange «Crimson Cold Curse», men dette eksponerer etter hvert også hovedproblemet på ‘Dead & United’, nemlig at Vathr ofte lar disse hovedtemaene tynes for mye, for lenge. Dette kompenseres ikke ofte nok av intensitet, dynamikk eller interessante låtstrukturer, og det gjør at ‘Dead & United’ fort blir litt ensformig. Likevel er EP’en en solid og interessant affære, som trekkes mye opp av at temaene i seg selv treffer blink. Det i seg selv sørger for en velfungerende, svartmetallsk atmosfære over det hele.

Skrevet av Alexander Lange



Truckerfucker – Stjernesmell

Usignerte, ute nå på div. strømmetjenester

Fjorårets skive ‘Man’en med Ljaa1’ var en milepæl for både Truckerfucker og den norske truckermetall-scenen som helhet. Imponerende nok var den særegne og sømløse sammensveisingen av en bred bukett med ekstremmetalliske uttrykk, men det at uttrykkene var selektert for å bygge opp rundt de nyanserte tekstene om tilstanden til norske trailersjåfører anno 2021, ja det er et håndverk som vitner om et band som har slått seg til ro i forbikjøringsfeltet – oppoverbakke eller ei. Etter et slikt gjennombrudd er det naturlig å stille seg selv noen spørsmål, og det mest presserende er kanskje hvorvidt Truckerfucker klarer å holde seg på veien mot eksellense, eller om det bærer rett inn i autovernet ved første sving. 

Med ‘Stjernesmell’ kan vi gledelig erklære at Jølster-væringene har rundet nok et sving, selv om muligens noe av lasten fløy av lasteplanet i prosessen. Bandets uredde tilnærming til sjangerblanding viser seg allerede på åpningssporet «Blinklys», hvor en storm av dramatisk og dissonant svartmetall baner vei for et dødsmetall-svertet crossover-riff. Det evig-fluktuerende, musikalske bakteppet er dog kun en støttespiller til det virkelige dramaet, som utspilles gjennom en nådeløs skuddveksling av en dialog mellom låtas to antihelter. Slengbemerkninger kastes i én retning, og runkekluter kastes tilbake, men til syvende og sist sitter vi igjen uten en seirende part – et faktum som understrekes av avslutningens repetisjon av åpningens musikalske materiale. 

Truckerfuckers evne til å skildre den norske truckerens liv og anliggende har ikke blitt svekket siden sist, men styrkes gjennom en tematisk seleksjon som åpenbarer aspekter ved truckerens indre følelsesliv som går langt utover kunnskapen til den gjengse borger. ‘Stjernesmell’ kan for eksempel avsløre at truckere stiller seg kritiske til sinker i trafikken («Jojo Nei») og trafikk-barrikader («Barikaden»), men at de stiller seg meget positive til et over-gjennomsnittlig konsum av øl («Eg Lika Øl»). Dette er nyheter som vil komme som et sjokk for de fleste av oss, og som utgjør et uvurderlig bidrag til den samfunnsvitenskapelige undersøkingen av truckere som folkegruppe. Det at norske veier på nattestid blir hjemsøkt av demoniske entiteter som gjør lysene røde er mer kjent for folk flest, men det er likevel opplysende å få høre om fenomenet fra folk som har et såpass intimt forhold til det («Stjernesmell»).

Akkurat som min egen omtale av skiva, er det tydelig at ‘Stjernesmell’ som alle andre Truckerfucker-skiver er skrevet først og fremst for at skaperne selv skal ha det lættis. Det betyr ikke at det ikke finnes noe å glede seg over på skiva for den alminnelige lytter, ettersom tekstene er bygget på vitser som faktisk lander heller en interne vitser fra egen band-kultur. For min egen del er «Stjernesmell» en skive som forlyster både med musikalske påfunn og tekstlig satire, selv om jeg kanskje savner den helt store «hitten» ala «Ode til E6» i forhold til forgjengeren. Så langt er Truckerfucker et prosjekt som overstiger sin status som purt køddeprosjekt, så det vel bare å be gutta «keep on trucking» og håpe at de klarer å runde neste sving. 

Skrevet av Fredrik Schjerve

Mikrostrukturell Evaluering: Ukas singler

Abbath – «Dread Reaver«

See the source image
Ute nå via Season of Mist

Tittellåta fra tredjeplata til Abbaths soloprosjekt er sluppet. «Dread Reaver» er nok også en låt som musikalsk sett ligger tettere opp mot Abbaths Immortal-fortid enn førstesingelen «Dream Cull», og særlig det saftige, taktfaste hovedriffet kanaliserer et mektig mørke inn i øregangene. I forlengelsen av dette ligger en virkelig solid svartmetallåt i mid-tempo, og de som har sansen for den litt mer tradisjonelle tungmetallen som får sitt utløp både på «Dream Cull» og flere steder på Abbaths tidligere utgivelser, vil nok også ha glede av den sterke nikkefaktoren og fengende refrenget. «Dread Reaver» gjør rett og slett at jeg gleder meg enda mer til plateslippet i slutten av mars.

Skrevet av Alexander Lange

Conception – «Monument in Time»

Ute nå via bandets eget Conception Sound Factory-plateselskap

Raufoss-bandet Conception har siden begynnelsen av 90-tallet lagt betydelig med tid og ressurser i å utforske flerfoldige nyanser av progressiv metall. Siden 2020s ‘State of Deception’ har de brukt tiden til å gi ut live-innspillinger av låter fra 1997s ‘Flow’, samt en nyinspilling av singelen «Roll the Fire» fra 1993s ‘Parallel Minds’. Nå har vi endelig fått servert det første originalsporet siden plata fra 2020, nemlig den utbroderte og svellende singelen «Monument in Time». 

Conceptions uttrykksmessige mikstur på «Monument in Time» kan sies å romme både melodiske instinkter fra album-orientert hardrock, Nergardsk symfonisk metall og progressive tendenser med forbindelser til Dream Theaters univers. Låtas vers har en deilig ambiguøs groove som nesten kan minne om Leprous sin smakfulle rytmebruk på fjorårets ‘Aphelion’, og leder inn i refrengets elegante og rike arrangement. Produksjonen er både fyldig og transparent nok til at individuelle spor skinner gjennom, noe som særlig får betydning for den romslige, dramatiske og orkestrale avslutningen. «Monument in Time» er en substansiell låt som avdekker Conceptions omfattende ekspertise innenfor sjangeren, og et sikkert tegn på at bandet er i full gang med skrivingen av et nytt prog-epos. 

Skrevet av Fredrik Schjerve


Kryptograf – «Asphodel«

See the source image
Ute nå via Apollon Records

I påvente av plata ‘The Eldorado Spell’ som kommer i mars, har Kryptograf servert en ny cocktail av proto-doom, stoner rock og metallisk hard rock. Tredjesingelen «Asphodel» starter i kjent terreng, og lar et nokså enkelt gitarriff ligge ganske nakent under de klare vokallinjene som driver den innledende vers-refreng-strukturen fremover. Men mens dette nesten fortoner seg som litt for tamt og anonymt for min del, er «Asphodel» likevel kanskje den mest fargerike og varierte låta vi har fått høre fra plata.

Den heller forsiktige åpningen fungerer nemlig på sett og vis som en ganske fin opptakt til den strålende andrehalvdelen av låta. Her slår Kryptograf seg mer løs med både lekre basslinjer, elegant bruk av kassegitar og en virkelig fengende groove, og det er snakk om noen minutter der bandet virkelig evner å rendyrke de mer klassiske rocke-uttrykkene som stadig bobler under overflaten i musikken deres. Ikke minst er det ganske så vakkert, og jeg aner en plate som vil tilfredsstille de av oss som blant annet koste oss med Dunbarrows tredjeplate i fjor.

Skrevet av Alexander Lange



Fjøsnisse – «Midnattstime»

Ute nå via Screaming Skull Records

Fjøsnisse har ikke brukt tiden siden slippet av fjorårets suksess ‘Vord’ på å hvile på laurbærene, men har allerede annonsert nytt plateslipp i mai, samt sluppet to singler som ikke kommer til å være med på skiva. ‘Vord’ var en bunnsolid svartmetallplate som så vidtmåtte se seg slått ut av Metallurgis liste over fjorårets beste plater, så håpet er stort om at den kommende skiva ‘Fjord og Fjell’ vil klare å skvise seg til en velfortjent plass. I midlertid har vi singelen «Midnattstime» å døyve tørsten etter nytt materiale med, Noe låtas rikholdige og innhyllende svartmetall klarer med glans. 

«Midnattstime» er et melodisk svartmetall-nummer med tekstlige forbindelser til nattens naturlige mystikk. Tonespråket har tilknytninger til både Windir og den finnske scenens tilnærming til uttrykket – i tillegg bruker Anders Vada post-svartmetalliske teksturer til å sette lytteren inn i sinnslaget til en ensom nattevandrer. Robuste og aggressive seksjoner kontrasterer med den tjukke, fuktige og tåke-aktige atmosfæren, som igjen blir opplyst av lyssøyler av melodiske fragmenter. «Midnattstime» klarer ikke helt å utkonkurrere ‘Vord’s sterkeste høydepunkter, men er et sterkt tillegg til Fjøsnisses undervurderte låt-bank.

Skrevet av Fredrik Schjerve


YAWN – «Lachrymator II: Lignite»

See the source image
Ute nå via Mindsweeper Records

På tross av gode musikerprestasjoner og en rekke lekre, lekne og interessante produksjonstriks, ble jeg aldri helt fanget av YAWNs første singel «Cement». Låta lå i mine ører litt tett opp mot alskens djent-prosjekter man har vært borti de siste ti årene, og hadde en del tendenser i låtskrivingssegmentet som føltes litt oppbrukte i så måte. At «Lachrymator II: Lignite» skulle bli et av de kuleste norske metallsnuttene jeg har hørt på en stund var dermed ikke helt forventet. Denne korte tominutteren, som bare er én del av en større komposisjon på bandets kommende fullengder ‘Materialism’, utløser i mine øyne mye av potensialet som lå under overflaten på «Cement». Følgelig viser den i det hele tatt hvordan moderne progressiv metall/djent kan dras i litt nye og uventede retninger.

«Lachrymator II: Lignite» er nemlig en djent-komposisjon som gir meg overraskende assossiasjoner til sjangre som no wave og støyrock – da i en ganske hypermoderne produksjonsdrakt. En buldrende kampesteinsbass, som i alle fall i live-sammenheng visstnok slås på med en trommestikke, får hjelp av tammespill til å dra i gang den kule, synkopiske grooven som driver låta fremover. Noen sirener av noen gitarer og effekter leder den deretter etter hvert til omtrent å kollapse under egen vekt. De merkelige, smågufne og The Haxan Cloak-aktige effektene helt på slutten er også et kult grep. Det hele virker som noe som band som KEN Mode eller Code Orange kunne funnet på, og det er naturligvis litt ekstra kult når det gjøres i norsk sammenheng og med progressivt fortegn. Anbefales!

Skrevet av Alexander Lange



Avertia – «Blant Elver i Mørket»

Ute nå via Norwegian Dark Arts

Til slutt har vi en frittstående, akustisk komposisjon av det Bergenske svartmetallbandet Avertia. «Blant Elver i Mørket» føles for meg som et bittersøtt postludium til fjorårets flotte ‘Når Nordavinden Kaster Kniver’ – et siste farvel med hjemlige trakter før man gyver løs på en omfattende reise. Om denne reisen kommer til å finne sted – og hvilken form den kommer til å ta – har vi foreløpig ikke svar på. «Blant Elver i Mørket» er uansett flott følge å ha på hodetelefonene, uansett hva slags tanker som måtte summe rundt i hodet.

Skrevet av Fredrik Schjerve

Metallurgiske Funn: Ukas Favoritt




Messerschmitt – Oh Death

Ute nå via Siste Reis Records

Fire trommeslag og et hvesende, for-sludget QOTSA-riff er alt som skal til for at ‘Oh Death’, den nye skiva til stoner/sludge-bandet Messerschmitt når cruisefart. Med en bak-historie som rommer et opphold på åtte år, samt nærhet til en tragisk hendelse som på urettferdig vis truet med å overskygge aspektene ved bandet som faktisk er meningsbærende, er det en glede å se den kritikerroste gruppen returnere til studioet og plateformatet. En enda større glede er det at returen ‘Oh Death’ er så sterk som den er, en blytung og spastisk stoner/sludge-plate med mengder av farge og karakter. 

For de mest kresne av metallfansen der ute vil nok ikke de første par låtene på ‘Oh Death’ nødvendigvis treffe så godt. Førstesingelen «Gummo Ain’t for Nothing» er en svingende og snerten sammensmelting av stoner og støyrock toppet med melodisk vokal, og «If You See Me, Weep» har en døsig og svansende groove som leder inn i et fengende og alternativ-farget refreng. Dersom du klarer å karre deg over bruddlinjen mellom sistnevnte låt og «Ave Satani (Blood, We Want Blood)» vil derimot mye være gjort. Riffet som åpner låta er nemlig blytung og knusende stoner/doom av beste sort, ledsaget av hemningsløse og brølende vokaler (fremført av Morks Thomas Eriksen) som skyver oss i retning deilig ekstreme undergrunnshjørner. 

Fra dette punktet beveger ‘Oh Death’ seg bare lengre inn i sin egen støyrock/stoner/sludge-verden. Tittelsporet har et krokete og skeivt åpningsriff toppet av de skingrende, støyende gitarene til Årabrots Kjetil Nernes, samt et kolossalt avslutningparti hvor et smertelig grovt gitarriff underbygger eskalerende, messende hyllester til døden. Den sludgy dommedagsmetallen når nye høyder på den Sabbathske «No Tomorrow», hvor vokalen har sterke likhetstrekk med gode gamle Ozzy i både sound og fraseutforming. På dette tidspunktet begynner plata virkelig å bygge seg opp en dystopisk og apokalyptisk atmosfære – som om kloden ble styrt av en satanistisk og kult-aktig verdensorden utstyrt med den type nådeløshet som preger Sabbaths «War Pigs». 

Sabbaths krigsherjede univers er ikke en mindre passende sammenlikning på avslutningssporet «Kill from Above», som ruller fremover som en sort, tung, ødeleggende sky langs horisonten. Drodlende gitarer slanger seg rundt hverandre som kondensstripene til kryssende bombefly, før bombene slippes i form av hektiske gitarløp og buldrende trommer. ‘Oh Death’ er spilt inn med ikke bare ett, men to trommesett, og dette merkes godt på de kraftige sjokkbølgene som utløses av hvert eneste av skivas hardtslående beats. ‘Oh Death’ er en skive som starter litt underveldende (om aldri så fengende), for så å ekspandere som en soppsky over de siste fire låtene. Plata er verdt å høre for sine kolossale riff og dystopiske atmosfære alene, men for fans av stoner, sludge som tåler litt støyrock-lenende elementer vil dybden av lytteropplevelsen neppe stoppe der. Messerschmitt gjør opp for flere års stillhet med suveren tyngde på ‘Oh Death’.  

Skrevet av Fredrik Schjerve

Makrostrukturell evaluering: Ukas plater

Ivar Bjørnson & Einar Selvik – Hardanger

Hardanger - Single by Ivar Bjørnson & Einar Selvik | Spotify
Ute nå via By Norse Music

De unike forbindelsene som danner seg i og rundt det norske metallmiljøet slutter aldri å fascinere. Det er noe ekstra spennende ved at kjente musikalske personligheter prøver å møtes på midten hva gjelder artistiske impulser og identitet, selv om resultatet av denne kollisjonen kan være platt og kjedelig like ofte som det er tankevekkende og inspirerende. Samarbeidsprosjektet mellom Enslaveds Ivar Bjørnson og Wardrunas Einar Selvik har aldri landet helt ute på ekstremene av disse polene for min egen del, men i en mellomplass der subtile ideer og atmosfærer danner et vidåpent og meditativt rom for lytteren.

Duoens nye, korte EP ‘Hardanger’ tar Selviks teft for rekontekstualisering av norsk folketradisjon og gir den en ny vri. Åpningslåta «Heim til Yggdrasil» er nemlig en omfattende bearbeidelse av Enslaveds «Return to Yggdrasil» fra landemerket ‘Isa’ – et cover som tar seg store friheter med struktur, instrumentering og i sin oversettelse av teksten fra originalspråket engelsk til norsk. Forskjellene er faktisk så mange og så store at det tok meg flere minutter med lytting før jeg skjønte at det var et cover av en låt jeg kjenner godt det dreide seg om (selv om tittelen strengt tatt burde satt meg på sporet). Dette er nøyaktig det jeg mener at et cover skal være: ikke en presis gjengivelse, men en transformasjon med helt egne styrker og kvaliteter.

En dunkende puls og strobende synther gir «Heim til Yggdrasil» et aldri så lite touch av modernitet, men låtas sentrale bæreelement er fremdeles den eldgamle og herdede ryggraden som er vår norrøne folketradisjon. Musikken har et lengselsfullt og melankolsk preg, og den storslåtte men uoppblåste avslutningen maner frem et bilde av et utmattet reisefølge som setter ut med asken (et mindre vikingskip) i retning hjemlige trakter. Mørke og skvulpende bølger treffer baugen på skipet ved åpningen av «Hardanger, som fort beveger seg inn i et utpreget folkemusikalsk terreng. Dette terrenget er fylt med fargerike og distinkte karakterer, hvorav de mest fremtredende er hardangerfela til Silje Solberg og Linda-Fay Hellas klokkeklare røst.

Det er med andre ord ikke bare Bjørnson og Selvik som fyller ‘Hardanger’ med tidsriktige toner og melodier. EP-ens utvidede besetning rommer flere enn kun Solberg og Hella; samtlige av de nåværende medlemmene av Enslaved stiller faktisk med instrumentelle bidrag i løpet av utgivelsens spilletid. Dette står i stil med det folkesentriske perspektivet som Bjørnson og Selvik utsondrer via musikken sin, men det bidrar også til å fylle de to låtene med livlige og levende detaljer. ‘Hardanger’ er ikke en utgivelse som slår deg overende med sterke ideer eller dynamiske utsving, men en utgivelse som gradvis forflytter sinnet ditt til et eldre og mer uberørt Norge. Det er kanskje ikke den EP-en som kommer til å stå sterkest i minnet ved årets ende, men i de ti minuttene den spiller er det en innhyllende og aldri så lite trollbindende opplevelse.

Skrevet av Fredrik Schjerve


Dold Vorde Ens Navn – Mørkere

Mørkere | Dold Vorde Ens Navn
Ute nå via Lupus Lounge

‘Mørkere’ er den første fullengderen til Dold Vorde Ens Navn (DVEN), et band bestående av gamle ringrever som også er kjente blant annet fra Dødheimsgard, og som tidligere har stått for EP’en ‘Gjengangere i hjertets mørke’ fra 2019. Den er definitivt en svartmetallplate. Det er den imidlertid stort sett med en viss avstand til sjangerens ofte frenetiske, obskure og atmosfæriske sider. Produksjonen er klar og romslig, uttrykket er nokså progressivt, melodisk og mid-tempo-befengt i store deler av løpet, og vokalen er i det hele tatt usedvanlig variert fremfor å klamre seg til velkjent og obskur skrikevokal. Stemmen til vokalist Vicotnik er et rått og friskt element i produksjonen, og vandrer i lydbildets front usminket og sømløst mellom ulike former for growle- og skrikevokal, Attila Csihar- og strupesangaktige toner og clean-vokal. Det mens alt av låttekst er forfriskende hørbart, ikke helt ulikt Satyrs innsats blant annet på ‘Nemesis Divina’ eller Thomas Eriksens røst i Morks ‘Katedralen’ fra i år. Totalpakken legger opp til en forholdsvis egenartet en som DVEN stort sett lykkes svært godt med.

DVEN starter nok for så vidt i sitt sinteste og mest kaotiske hjørne med åpningen «Jeg vil ha det mørkere», som åpner på smakfullt, dystert og spennende vis der Vicotnik repeterer «…jeg vil ha det mørkere…» med steinansikt over iskaldt, voldsomt og stormfullt gitar- og trommespill. Et av platas største og mest kontinuerlige styrker åpenbares med en gang når gitarspillet til Haavard Jørgensen, som spilte gitar på Ulvers legendariske svartmetalltrilogi, utmerker seg hele låta gjennom. Et kruttsterkt melodisk teft ligger i samtlige av riffene som strammer opp lydbildet etter den desorienterende introduksjonen, og legger også til rette for en god overgang til «Løgnens abstinenser».

Så er nok også «Løgnens abstinenser» en låt der noen av problemene på ‘Mørkere’ begynner å melde seg. I skyggen av det sterke hovedtemaet strekkes noen av temaene ut til det føles som om de går på tomgang, og i mine ører møter også Vicotnik sine egne begrensninger mot slutten av dette sporet når clean-vokalen ikke kommer så heldig ut. Den fungerer ofte fint på ‘Mørkere’, men det er mest når den ligger litt lavmælt til. På «Løgnens abstinenser» og særlig midt i den påfølgende «Det falt et lys i min mørke krok» går den derimot usminket i front i et høyt register, og til og med litt teatralsk – da med den uheldige bieffekten at det i mine ører låter rimelig surt.

Det er dermed et element det er ganske lett å isolere og peke ut, og det er også bare å innrømme at vokalen på sitt verste trekker en del ned for min del. Men det skal sies at det fortsatt er tydelig at DVEN i delene det gjelder mestrer de fleste andre av lydbildenes hjørner. «Det falt et lys i min mørke krok» er for eksempel en flott, progressiv og velbalansert tålmodighet på syv minutter, som støtter seg på noen sterke black’n’roll-riff og nydelige, Ulver-aktige akustiske gitarer i begynnelsen. «Determinismens paradoks» følger opp sterkt, blant annet med et helt vilt høydepunkt som kommer i form av en lynrask, folkemusikkaktig melodi som er som dratt rett ut av Windir-boka. «Ensomhetens rytter» bygger seg opp til å bli blant albumets mest storslåtte spor, og «Arvesynd» tyner DVENs sterke melodiske side med stor suksess.

Om de tre sistnevnte låtene utfordrer min innledende tese om at den frenetiske svartmetallen ikke er så tydelig til stede på ‘Mørkere’, for det gjør de definitivt, er de to siste låtene, «Er det måneskinn» og «Syke hjerter», som skapt for å få de som skulle tvile inn i folden igjen. Førstnevnte er den låta på ‘Mørkere’ som nok gjør mest aktiv bruk av det stadig latente symfoniske elementet på plata, og lar forsiktige fioliner åpne ballet før melodien bygger seg opp til et eksplosivt hovedtema som bærer komposisjonen videre i ulike variasjoner og bølgedaler. Melodien er rett og slett ganske så fantastisk, oppbyggingen ligeså, og etter at den har vokst på meg helt siden singelslippet må jeg nesten tillate meg å kalle den et av de kuleste norske svartmetallåtene jeg har hørt i år.

«Syke hjerter» er heller ingen dårlig avslutning. Den bærer med seg det traskende tempoet fra forgjengeren, serverer et strålende hovedriff og byr på et slående melankolsk refreng – der clean-vokalen for så vidt fungerer utmerket! – som bygger opp til platas siste nådestøt før hovedriffet helt til slutt følger lytteren ut av DVENs rike. Der har noen skavanker stått i veien for en helt finslipt lytteropplevelse for min egen del i denne omgang, men ‘Mørkere’ er like fullt – og først og fremst – en åpenbart profesjonell svartmetallutgivelse som byr på noen virkelig, virkelig sterke øyeblikk.

Skrevet av Alexander Lange


Kanaan – Earthbound

Musikknyheter.no - Kanaan - Earthbound
Ute nå via Jansen Records

Kanaan er en norsk power-trio som per bandets Facebook-bio spiller «deres egne form for forrykende psykedelisk rockemusikk i friform». Med andre ord er det snakk om musikk som trolig er frem-jammet på øvingsrommet, en teori som definitivt styrkes av trioens rykte som jammere av rang innenfor live-formatet. På sin nye skive ‘Earthbound’ har bandet forsøkt å adressere det evige spørsmålet når det kommer til jam-musikk i plateform: Hvordan gjenskape den energien og spontaniteten som oppstår på scenen?

Blant teknikkene Kanaan har tatt i bruk for å forsøke å mane frem live-magien er det særlig to ting som gjør at de lykkes; et bredt og følsomt dynamisk spekter, og en vilje til å gå løs på instrumentene når ånden kommer over dem. Trommis Ingvald André Vassbø utmerker seg på begge fronter, med nyansert og eksplosivt trommespill som følger strengeinstrumentenes innfall med reaktiv presisjon. Han føyer seg med andre ord godt inn i rekkene med fremragende norske jam-band-trommiser som operer for øyeblikket, som Martin Horntveth fra Jaga Jazzist og Olaf Olsen fra Steamdome.

Men nok om instrumentalprestasjoner. Kanaan har nemlig reist noen låtmessige konstruksjoner på ‘Earthbound’ som er litt mer strukturerte enn «friform»-benevnelsen skulle tilsi. Etter et fredelig og yndig preludium som kunne vært hentet ut fra Baroness‘ ‘Yellow & Green’, braker bandet løs med en serie knusende riff og tumlende trommebrekk. «Return to the Tundrasphere» er skivas første triumf der den blander unisone temaer i kjent Jaga Jazzist-stil, innslag av lyskraftige synther og buldrende, stoner-aktige riff. Gitarsoloen på låtas bro er kroppslig og senesterk fremfor å bære preg av innlærte og oppbrukte fraser – et sikkert tegn på en jam-musiker som vet å slippe seg løs og drive på musikkens kraftige strømmer.

Singelen «Pink Riff» låter til å begynne med som om Clutch skulle fått et kollektivt anfall i løpet av en av deres legendariske livekonserter, før energien og aktivitet øker ytterligere til et Steamdome-aktig kokepunkt. Et øyeblikks pause er nødvendig etter «Bourdons» støyete improvisasjon, og «Mirage» fyller denne pausen med taktil perkusjon og chorus-tung gitar for å skape en herlig avslappende og små-rusa vibbe. «Mudbound» er selve mastodonten på skiva, en traskende og brautende komposisjon som bruker de dynamiske ytterpunktene til å oppnå Motorspycho-aktige prog-dimensjoner.

Både «Crash» sine dronende Sunn 0)))-akkorder og den heseblesende virvelvinden av aktivitet som er «No Star Left Unturned» er fine numre isolert sett, men klarer ikke å unngå å fremstå litt knappe etter den instrumentale, psykedeliske stoner-monolitten som er «Mudbound». Kanaan treffer generelt svært godt med det musikalske materialet på ‘Earthbound’, selv om jeg ærlig talt skal innrømme at jeg nok en gang kjenner på trangen til å se musikken framført live heller enn å spinne skiva igjen. Dette vil ikke si at ‘Earthbound’ er noe annet enn en fabelaktig og imponerende jam-plate; en bunnskrapende dose psykedelisk instrumentalmusikk som fungerer like godt som turguide i hodetelefonene som uoffisiell tester av smertegrensen til dine nyinnkjøpte gulv-til-tak-høyttalere. Anbefales alle tilhengere av tung og omstreifende instrumentalmusikk.

Skrevet av Fredrik Schjerve


Jointhugger – Surrounded by Vultures

Jointhugger - Surrounded by Vultures
Ute nå via Majestic Mountain Records

Da Jointhugger slapp låta «Reaper Season» tidligere i år tok jeg det som en selvfølge at bandet var en mer eller mindre etablert gjeng som hadde pumpet ut stoner-klassikere i bakgrunnen av norsk musikkliv i flere år. Låta var nemlig en såpass mesterlig og velskrevet sak – jeg har tidligere uttalt at det er en av mine absolutte favoritter innenfor stoner-sjangeren, og det står jeg for ennå –  at det var naturlig å forvente at det var erfarne veteraner som sto bak. Derfor var det meget overraskende å finne ut at Horten-bandet kun har sluppet EP-er tidligere i sin karriere, og at deres nyeste utgivelse ‘Surrounded by Vultures’ faktisk er å regne som deres album-debut.

‘Surrounded by Vultures’ fortsetter å vise at Jointhuggers kunnskaper rundt elementene som ligger til grunn for stoner-sjangeren er ekstensive, samtidig som den tøyer strikken i en noenlunde progressiv og rytmisk spenstig retning. Denne utviklingen faller sammen med en lydproduksjon som mangler noe av forgjengerens sprø, analoge teksturer, men som til gjengjeld profesjonaliserer lydbildet uten å frarøve den et fnugg av tyngde eller slagkraft. Resultatet er en kruttsterk og imponerende debut som likevel etterlater rom for forbedring og videre utvikling.

Plata starter med en instrumental som per navnet er en oppfølger til sporet som åpnet debut-EPen ‘I Am No One’ fra i fjor. «In Dire Need of Fire, Chapter 2» utstråler både psykedeliske bølgelengder og bluesy affekt i mengder, en kombinasjon som gjør at tie-dye-visualene begynner å danse over netthinnen som på kommando. Låta graver seg lengre ned i stonerens grumsete sedimenter utover spilletiden, før progga taktarter og et aktivitetsnivå som er usedvanlig høyt for stoner river oss inn i skivas uttrykksmessige univers for alvor. Her finner vi singelen «Midnight», som med sine nedtonede vers og perkussive, dansende bro utgjør et tidlig høydepunkt på skiva.

«Empty Space» tar os deretter inn i et Hendrix-sk landskap preget av organisk samspill og tilsynelatende frem-jammet, bluesy stoner-rock. På dette tidspunktet går tankene i retning Bergens Shaman Elephant, som har et annet take på uttrykket basert på mange av de samme fundamentale prinsippene. «Delysid Rex»s gitarer er så tappet for toppfrekvenser at man skulle tro bandet hadde kneblet og bundet diskanten og etterlatt den på en togskinne for å dø, men de kraftige vokalene til Nico Munkvold bidrar til å fylle hullene i toppen av spektrumet.

Til slutt har vi selvfølgelig andresingelen «The Calm», som er skivas ensomme og majestetiske fjelltopp. Der resten av skiva sliter med å vekke samme entusiasmen hos meg som forgjengeren gjorde, er riffene på «The Calm» av en kvalitet som drar meg rett tilbake til de kryssende, underjordiske tunnelene som bandet gravde ut på «Reaper Season». Den nesten King Crimson-aktige, kreativt overstrømmende broen hever energien til kritiske nivåer, før avslutningens akselererende utblåsning avslutter plata på slående vis. På låter som «Reaper Season» og «The Calm» er Jointhugger allerede blant den norske stoner-eliten, men de andre låtene på ‘Surrounded by Vultures’ viser at bandet fortsatt har plenty av rom under taket å vokse inn i. ‘Surrounded by Vultures’ er uansett en ordentlig suksess av en debut-skive, og en av norsk stoners ubestridte høydepunkter i 2021.

Skrevet av Fredrik Schjerve


Confabulation – Subjugation

Confabulation - Subjugation
Usignert, ute på strømmetjenester

Confabulation utmerket seg mot slutten av fjoråret med utgivelsen av debutplata ‘Mental Alchemy’, en råsterk, moderne thrash-plate som gjorde  seg fortjent til utnevnelsen «ukas favoritt» her på bloggen. Et år senere har Bergensbandet klart å stable på beina et par nye låter, som i tillegg til en kort intro ble gitt ut som EP-en ‘Subjugation’ i starten av måneden. Med ‘Subjugation’ forsøker Confabulation å belønne tålmodigheten fansen har vist i påvente av nytt materiale, men tvert i mot kan kvaliteten på låtene gjøre det vanskeligere for folk som likte ‘Mental Alchemy’ å hanskes med ventetiden frem til oppfølgeren.

Slayerske riff og gitarhyl introduserer «Moment of Obscurity», en to-minutters sak som fremstår mer som en serie fete riff enn en funksjonell introduksjon. Etter en spenningsbyggende piano-sekvens detter vi hodestups inn i den beste av de to låtene, nemlig tittelsporet «Subjugation». Tempoet høynes, og vokalist Daniel kommer byksende ut i rampelyset for å utfylle uttrykket med sine hardcore-påvirkede growls. Kombinasjonen av heseblesende, moderne thrash og vokalenes skjær av -core gjør at man ville gjort rett i å kalle musikken for crossover, selv om produksjonen er av en moderne og polert variant som er utypisk for undersjangeren. Før-refrenget/refrenget er låtas klareste høydepunkt, men den mystiske, harmoniske bobla som åpner seg på låtas bro er også et distinkt og minneverdig stopp på reisen.

«Schadenfreude» avslutter så EP-en med en serie tunge, kromatiske og Power Trip-aktige riff. Det er generelt de hurtigste og mest jagende sekvensene som gir meg mest å henge fast i, kanskje fordi de gir meg noe av den autentiske thrash-råskapen som den noe polerte produksjonen ofrer til fordel for profesjonell presisjon. Confabulation vet åpenbart hvordan man skal snekre sammen en kompakt og velfungerende thrash-låt, og på ‘Subjugation’ gir de oss et fabelaktig men smertefult knapt og kort blikk på hva de har brukt det siste året i Bergens-studioet på å stelle i stand. ‘Subjugation’ er et av årets sterkeste bidrag innenfor moderne, norsk thrash, og en EP som anbefales samtlige fans av thrash med core-elementer.

Skrevet av Fredrik Schjerve

Besatt – Besatt

Besatt - Besatt
Usignert, ute på Bandcamp

Duoen Besatt er som hentet ut av en lav-budsjetts kultklassiker fra 90-tallet. De to nære vennene er med sin tidligere historie som ekspeditører i en filmsjappe til forveksling lik protagonistene i filmen «Clerks», om disse to var mer opptatt av metall enn å spille hockey på taktoppene i New Jersey. Debuten deres under navnet Besatt er en ruskete kombinasjon av svartmetall, punk og thrash som er tematisk inspirert av de mange horror- og slasherfilmene kompisduoen har diskutert bak disken på sin tidligere arbeidsplass.

Skiva starter med et utstrakt øyeblikk med mørk og fryktinngytende ambiens, før et deilig postpunk-riff kommer skranglende ut av høyttaleren. Til tross for noen spastiske blastbeats er musikken mye tydeligere preget av punkens sjuskete rennesteinsmentalitet enn svartmetallens nihilisme, noe som forsterkes av vokalistens effekt-belagte utrop. Denne forbindelsen til punk videreføres på etterfølgeren «BASTARD», som med sine thrash-aktige sekvenser og grelle punkriff kunne gjort dem til et naturlig support-band for Ghetto Ghouls.

Til tross for ‘Besatt’s generelt amatørmessige fremtoning er de virkelig inne på noe når det kommer til deres sammensetning av elementer. Punken og den lengselsfulle post-hardcore-melodikken på låter som «HEVNLYST» fungerer godt i kombinasjon med de sporadiske innslagene av svartmetall som dukker opp over skivas spilletid, så om duoen klarer å raffinere og utvikle dette utgangspunktet videre kan de finne på å gi ut noe virkelig fett og unikt innenfor norsk metall.

Dessverre er det også noen betydelige hindringer bandet må overkomme dersom de ønsker å gi ut musikk som ikke fremstår som et lavterskel-hobbyprosjekt mellom to gode kompiser. Det aller viktigste er at bandet ikke lar trommene komme i veien for de kule gitar-arrangementene. De tilfeldige skarpslagene som peprer blastbeatsene på «HEVNLYST» undergraver alt det gode låta ellers har gående for seg, et problem som mer eller mindre gjelder hvert eneste innslag av blastbeats på skiva. Andre områder som trenger en oppgradering er låtskriving og tekst, som til tross for å besitte en sjarm som kler uttrykket godt, fortsatt er et stykke unna å gi meg en følelse av at bandet har større aspirasjoner enn å gi ut en artig liten kuriositet myntet på sin egen omgangskrets.

Dersom Besatt ønsker å jobbe videre med musikken hadde de vært tjent med å kaste et blikk på de to låtene som fungerer best, nemlig «KAMELEON» og «MØRKETS TIME». «KAMELEON» er en drivende og ukomplisert låt som tviholder på sin røde tråd gjennom spilletiden på fem minutter, og «MØRKETS TIME» er et heseblesende vådeskudd av thrashende punk som skjener ut i en fløyelsmyk og atmosfærisk bro befolket av noen særs truende vokalspor. På spesielt sistnevnte faller det meste på plass for Besatt, og deres gode utgangspunkt og potensiale blir gjort synlig for alle og enhver. Besatts debut er en amatørskive fylt til randen av gode ideer, men som trenger en del justeringer for at disse ideene skal komme best mulig til uttrykk.

Skrevet av Fredrik Schjerve

Selvmord – I Glansen Av Den Hedenske Skogen

Usignert, ute på Bandcamp

Selvmord har gjenoppstått fra de døde, kan man kanskje si. Etter at utgivelsen ‘Lys Og Is’ ble omtalt som «the last chapter of Selvmord» i mai, er det mystiske, nordnorske svartmetallprosjektet i alle fall tilbake med ‘I Glansen Av Den Hedenske Skogen’. Her er mye kjent, men også noe er nytt: Borte er de kolossale, minimalistiske og obskure komposisjonene på flere titalls minutter, og vi sitter igjen med et mer kortfattet, direkte og folkemusikkinspirert uttrykk. ‘I Glansen Av Den Hedenske Skogen’ varer bare ca. tolv minutter, og består av to låter.

Her byr Selvmord sannsynligvis på noen av de beste riffene og komposisjonene prosjektet har sluppet. Så får den virkelig obskure og skranglete produksjonen, som Selvmord har tatt med seg fra tidligere, meg til å nøle noe likevel. Den har definitivt noe for seg ved å bringe inn det klassiske og beundringsverdige lo-fi-preget som ligger i mye undergrunnssvartmetall, men har også noen tendenser til å virke noe etsende på låtene der det rett og slett er varierende hvor mye som er hørbart. Noe som imidlertid fortjener en positiv bemerkning er vokalen, som er så iskald, glasert og obskur at den egentlig legger seg opp mot støymusikken – da på fascinerende vis, særlig når vår ukjente utøver demonstrerer litt clean-vokal i lydtåka på tittellåta.

Skrevet av Alexander Lange

Metallurgiske funn: Ukas favoritt

Hex A.D. – Funeral Tango for Gods and Men

Hex A.D. - Funeral Tango for Gods & Men
Ute nå via Fresh Tea Records

Vestfoldsbandet Hex A.D. kan nok beskrives best som et progressivt stoner/doom-band, og utviser på sin nyeste skive ‘Funeral Tango for Gods and Men’ – som på tidligere utgivelser – en tilsynelatende høy respekt for dette sjangerlandskapets gamle røtter. Denne plata føles ofte som en aldri så liten hyllest til pionérarbeidet innenfor progressiv og psykedelisk rock, og i stedet for at det ender opp som et slags bakstreversk pek mot 70-tallet, evner bandet å nærme seg materialet med en lekenhet og en rekke impulser som gjør det til en smakfull, variert og nokså unik lytteropplevelse.

Det starter med at det spøker litt i den to minutter lange prelyden «Naadegave», der iskalde og krystallklare orgeltoner komplementeres av sterke gitarleads og sender øyeblikkelige assossiasjoner til Ghost. En virkelig smak på albumets uttrykk kommer nok imidlertid først med «Seven Blades», der vi med en gang får servert et drivende riff i spedd solskinnsakkorder før et stratosfærisk, blytungt og knusende refreng. Det spares heller ikke på kruttet når hammond-orgelet skyves i forgrunnen mot slutten av låta med en fet og uhyre grovkornet tekstur.

Den lille reisen på fem minutter fungerer strålende som en oppvarming til de to gigantene som følger, «Got the Devil by the Tail» og «One Day of Wrath, Another of Gesture», som begge ligger godt over åtteminuttersmerket. Førstnevnte åpner med saftige stoner-riff og byr også på dette underveis, men baserer seg i all hovedsak på en deilig groove som kanskje er svaret på hvordan Pink Floyds ‘Animals’ hadde hørtes ut dersom et stoner-band hadde stått bak. Etter at Hex A.D. avslutter med å la jammen spilles av videre via en kasettspiller(?) – en ganske så kul og spenstig vending – slår de lytteren i bakken med platas desidert kuleste og største hovedriff på «One Day…». Denne låta utvikler seg også i en spennende retning, der gamle og nye prog-elementer blandes fint når Opeth-aktig gitarspill og keyboard-toner som kan høres ut som kommer ut av Jordan Rudess’ oppsett får bre seg over retro-soundet.

‘Funeral Tango for Gods and Men’ henter mye av sin styrke i den helt ypperlige produksjonen, der lydbildene føles velbalanserte og romslige og særlig gitarene låter fantastisk bra i sine stadige dialoger med orgelet. Vokalen fortjener også mye skryt, særlig med tanke på variasjonen; balansen mellom ulike former for clean-vokal og ren stoner-gauling håndteres godt, og kommer godt med variasjonen i selve låtmaterialet. Hardere takter kommer i de fengende og hardtslående «Painting With Panic» og «All the Rage», og en ekte ballade kommer med «Hell Hath No Fury». Sistnevnte er i utgangspunktet et velkomment tilskudd, men er nok dessverre også platas svakeste ledd. Hex A.D. runder av låta med en strålende gitarsolo, men opptakten til dette kjeder jeg meg rett og slett litt gjennom.

Mer saktegående og melodramatiske elementer gjør seg langt bedre i avslutningen «Positively Draconian», som vel best kan beskrives som en strålende åtteminutters power-ballade. Ensomme pianotangenter suppleres etter hvert med en klar og nesten litt Bruce Dickinson-aktig røst og tunge gitarer, før det hele kulminerer i et fantastisk svært og dundrende driv mot slutten som ingen ringere enn Ronni Le Tekrø leker seg over. Det ender opp som en kruttsterk avslutning på en sann psykedelisk prog-odyssé som bør glede både nye og gamle metallhoder – ‘Funeral Tango for Gods and Men’ anbefales på det sterkeste.

Skrevet av Alexander Lange

Mikrostrukturell Evaluering: Ukas singler



Visegard – «Hvor Gausta Rår»

Ute nå via Odium Records

På den kommende spliten ‘Kirkegard’ spiller Visegard den melodiske motparten til det mer aggressive og krigerske uttrykket til Kirkebrann. «Hvor Gausta Rår» – Visegards første singel fra spliten – er kraftig og velprodusert svartmetall, med en ambivalent atmosfære som balanserer prekært mellom håpefullhet og dysterhet. I likhet med Kirkebrann holder Visegard seg unna svartmetallens blasfemiske vinkling på sin nye låt, men velger heller å foreta et dypdykk inn i de svært nordiske temaene natur, mørke, død og resiliens.

Visegards tilnærming til mørk melodikk er utrolig naturlig og uanstrengt. Låtas vers og refrenger ligger og svever over et rikt og mangefasettert harmonisk landskap, som senere blir befolket av en ruskete og viril samling mannsrøster. Låtas andre halvdel veier dessverre helhetsinntrykket litt ned, ettersom den melodiske ledegitaren kopierer det underliggende riffet i store trekk, samtidig som den repeteres i overkant lenge. «Hvor Gausta Rår» er uansett en bunnsolid og tidvis fabelaktig svartmetall-låt, som sett i sammenheng med Kirkebranns singel kan tyde på et en av høydepunktene innenfor norsk svartmetall i 2021 kan vise seg å være – av alle ting – en split. Anbefales!

Skrevet av Fredrik Schjerve



Jointhugger – «The Calm»

Ute nå via Majestic Mountain Records

Jointhugger viste på singelen «Midnight» at det bor noen potensielle, bluesy hit-skapere i dem – selv om den ti minutter lange låta demonstrerte at de rommer mange andre dimensjoner også. Trioens melodiske teft er godt ivaretatt på deres nye singel «The Calm», selv om den i denne omgang er presentert i et mer tradisjonelt stoner-format enn på forgjengeren. Dersom man sidestiller de to singlene fra bandets kommende skive blir det tydelig at de tre gutta fra Horten makter å skape sann variasjon innenfor den ganske uniforme sjangeren stoner/doom, noe som lover svært godt for ‘Surrounded by Vultures’ (som for øvrig ble sluppet på søndag). 

«The Calm» er Jointhugger redusert ned til sin stoner-kjerne, med nok kvalitetsstemplede riff til å sette skrekken i både Matt Pike og Al Cisneros. Bandets grovkornede fuzz-bass og kampesten-aktige gitarlyd utgjør fortsatt fronten av lydbildet – som på skiva synes å ha fått en profesjonalisert poleringsjobb, muligens på bekostning av de herlige, analoge teksturene som regjerte på ‘Reaper Season’. Vokalen til Nico Munkvold har som tidligere en bluesy affekt, med en oktav-dobling som av en eller annen grunn sender tankene mine i retning en del alternative strømninger innenfor rock og metall på 90-tallet. 

Jointhugger er mestre i å sprite opp tradisjonell stoner/doom via aktive og hendelsesrike låtstrukturer. På «The Calm» kommer denne tendensen til uttrykk via broens rasende, pentatone skred, som stadig avbrytes av stillhet og wah-wah-draperte gitarlicks. Bandet ligger og mesker seg uanstrengt i den rytmiske lomma over hele låtas spilletid, før en tøylesløs akselerasjon avslutter det hele med brask og bram. «The Calm» er nok et hakk i beltet for Jointhugger og deres låtskriver-kanon, og en låt som burde vekke entusiasme hos samtlige fans av skikkelig bunntung stoner/doom. 

Skrevet av Fredrik Schjerve


KINGSEEKER – Butterflies

KINGSEEKER: Butterflies | NRK P3 Urørt
Usignert, ute på strømmetjenester

«Butterflies» er den fjerde singelen det østlandske metalcore-bandet KINGSEEKER har sluppet siden 2019, men dessverre bare den første vi på Metallurgi har klart å fange opp. Låta vitner like fullt om et band som på tross av beskjeden berømmelse begynner å få grep om et nokså profesjonelt teft.

Her får man en metalcore-kruttønne som dyppes i post-hardcorens melankoli, og KINGSEEKER klarer særlig å imponere med et uhyre effektivt hovedtema som står fjellstøtt som fundament for et herlig Trivium-aktig refreng. Ellers må også vokalen nevnes, som nok tilføyer det meste bandet har av en slags egenart med sitt hardcore-preg – ikke helt ulikt noen av Jacob Bannons prestasjoner i Converge. Såpass skittent er det at jeg nok skulle ønske at råskapen i vokalen også ble noe mer gjenspeilet i den nokså polerte produksjonen. Til syvende og sist lander imidlertid «Butterflies» som en imponerende tre-minutter fra et fortsatt ferskt metalcore-prosjekt som jeg gleder meg til å høre fortsettelsen av.

Skrevet av Alexander Lange