Enslaved – «Kingdom«
Jommen er det ikke mye svartmetall igjen i Enslaved-maskineriet. Grutle Kjellsons umiskjennelige skrikevokal ligger som et anker i bandets svartmetallgrunn, men ellers bar både fullengderen ‘Utgard’ og fjorårets EP ‘Caravans to the Outer Worlds’ bud om bandets fullkomne transformasjon til et ganske rendyrket progressivt ekstremmetallband. Den nye singelen «Kingdom» sementerer nok en slik utvikling, da med Enslaveds stadige egenart i behold.
«Kingdom» er – i alle fall ikke så langt – betraktet som en del av noe større prosjekt, og omtales av bandets gitarist Ivar Bjørnson som en hyllest til både ideers slitestyrke, thrash metal, space rock og ambient-pionérer. I bunn og grunn er uansett «Kingdom» en solid og direkte Enslaved-låt, der luftig prog-riffing a la ‘Vertebrae’ og krautrock-tendensene som overrasket på låta «Urjotun» for to år siden er noe av det som får prege uttrykket mest. Og jo: Synth-bruken her er helt utsøkt, noe som veier litt opp for en småtam prestasjon i clean-vokal-registret.
Skrevet av Alexander Lange
Kampfar – «Flammen fra Nord«
Da jeg omtalte singelen «Lausdans under Stjernene» i februar hadde Kampfar enda ikke annonsert slippet av sin niende skive ‘Til Klovers Takt’. Nå er dog slippdatoen satt til 11. november, og hele to tredeler av skiva har blitt sluppet i form av singler. Basert på en hastig gjennomlytt av de andre låtene – i tillegg til mange og iherdige gjennomlyttinger av sistesingelen «Flammen fra Nord» – er det trygt å si at Kampfar foreløpig ikke befinner seg i noen kreativ bølgedal i sin lange karriere. Tvert i mot virker ‘Til Klovers Takt’ å være et produkt av en høyst vital og inspirert periode i bandets historie.
I likhet med Helheim er Kampfar mestre i å bruke svartmetall-sjangeren som et middel heller et mål i seg selv. Man får aldri følelsen av at Kampfar sitter og krysser av en liste med sjangertroper, men heller at svartmetallen fungerer som et utgangspunkt for bandets egne visjoner og musikalske påfunn. Musikken du finner på «Flammen fra Nord» og de andre singlene fra den kommende skiva er rikholdig, intens og innhyllende – alle karakteristikker som tyder på at ‘Til Klovers Takt’ kommer til å være en bemerkelsesverdig hendelse i det norske utgivelsesåret.
De massive akkordene som runger ut i dalstrøkene ved starten av «Flammen fra Nord» fungerer effektivt som en heving av sceneteppet. En enslig taler entrer scenen fra vingen for å deklamere sin illevarslende liturgi, før piskende svartmetall velter som uregjerlige flammer ut i salen. Dette åpningsstrekket er noe av den mest intense musikken Kampfar har produsert i sin fartstid, og bandet balanserer den ildnende heten med mer romslige og suggererende partier på utsøkt vis. Den folketonale, melodiske svartmetallen som entrer rundt 4 minutters-merket er selve prikken over i-en, et fordømmende klimaks kronet av vokalist Ask sine utøylede utrop mot oven. Kampfar har alltid vært et noe undervurdert band i den norske svartmetall-floraen, men om rettferdigheten fortsatt har en rolle å spille i det moderne musikklandskapet burde dette endre seg med slippet av ‘Til Klovers Takt’. For de allerede innvidde er det i alle fall liten grunn til å forvente noe annet enn en essensiell plateopplevelse når Kampfar lanserer sin nye skive i november.
Skrevet av Fredrik Schjerve
Nordjevel – «Of Rats and Men«
Parallelt med Metallurgis dvale har tungvekterne i svartmetallbandet Nordjevel sluppet hele fire låter fra sin kommende fullengder ‘Gnavhól’. Siste singel i rekka, «Of Rats and Men», som kom sist fredag, bærer i likhet med det meste i de andre singlene bud om en plate der Nordjevel ønsker å skvise ut det mest flerrende, tekniske og hurtige de klarer innenfor svartmetallens rammer. I smeltedigelen finner vi som regel raske, intrikate og aggressive virvelvinder av gitarspill, besk og insisterende vokal og utrettelige trommegallopper. En forsmak fikk vi for så vidt allerede i fjor, da låta «Gnawing the Bones», som var på EP’en ‘Fenriir’ og som også kommer på Gnavhól’, sendte assossiasjoner til de mest frenetiske øyeblikkene i musikken til band som 1349 og Mayhem.
«Of Rats and Men» demonstrerer riktignok også Nordjevels evne til å føye inn dynamikk og flott pacing over litt lengre låtstrukturer. Denne låtas introduksjon er omtrent så aggressiv og frenetisk som man får det, men den beveger seg like fullt inn i åpnere, mektigere og mer mid-tempo-befengte partier. Låta kulminerer i et tungt, svært refreng som må kunne sies å være høydepunktet, og refrengriffet geleider lytteren ut av voldsomhetene med stor suksess. Ut fra både «Of Rats and Men» og mye annet Nordjevel har sluppet de siste månedene kan man trygt si at mye er lagt til rette for en sterk svartmetallutgivelse når ‘Gnavhól’ lander 23. september.
Skrevet av Alexander Lange
Mortemia – «Forever and Beyond»
En av (de utallige) tingene som har vært kjipt med å sette bloggen på pause et halvt år, er å måtte droppe tråden på den stadige utrullingen av Morten Velands nyeste prosjekt under Mortemia-banneret. Jeg kan bare tenke meg til hvor mange uimotståelige refrenger og massive arena-riff jeg har gått glipp av i løpet av de siste seks månedene, men jeg kan også glede meg over at pausen har transportert meg stadig nærmere prosjektets fullendelse. Det skal bli spennende å endelig få skrive om en skive som jeg begynte å stifte bekjentskap med for et helt år siden, samt å se hvordan låtene spiller på hverandre når de settes i kontekst.
Men før den tid må vi kaste et blikk på den nyeste singelen «Forever and Beyond». Som de fleste andre låtene fra ‘The Pandemic Pandemonium Sessions’ er «Forever and Beyond» en enkel sak bygd på velkjente styrker fra Velands låtskriver-arsenal. Sagende rave-synther deler plass med massive gitarer og eventyrlige synth-arpeggioer, og refrenget krones som alltid av et dødsfengende gjestebidrag; denne gangen fra Linda Toni Grahn fra Anima Veil og tidligere Follow the Cipher. Til tross for at låtas bro ikke er blant de sterkeste, er det ingen tvil om at «Forever and Beyond» føyer seg inn som nok en hit i resymeet til den veritable låtfabrikken Morten Veland, og det er ikke til å legge skjul på at jeg sitrer av forventning på å få høre det siste kapittelet i Mortemias pandemi-saga.
Skrevet av Fredrik Schjerve
Besatt – «Machete»
Den svartmetall-berørte horrorpunk-duoen Besatt har på sine utgivelser fra det siste året demonstrert et sound som søker å kombinere sære avantgardismer med relativt streite punk-forløp. På deres nyeste singel «Machete» er dette fortsatt en line som Besatt balanserer på – den store forskjellen fra tidligere er at skrittene deres nå virker langt mer selvsikre.
Det byksende og D-beat-inspirerte verset som åpner ballet er et eksempel på hvor instinktivt fengende musikken til Besatt er på sitt enkleste. Den glefsende, førstebølge-aktige vokalen skaper forbindelser til horrorpunken via sin blodige skrekkfiksjon, og selv om den neppe er det sterkeste leddet rent musikalsk er vokalen likevel en viktig bit av Besatts uttrykksmessige puslespill. Åpningen er dog det straighteste strekket vi finner på «Machete», og resten av låta skjener gjennom en yrende lydjungel befolket av elementer som tamburin-pyntet doomrock, Virus-aktige gitar-abstraksjoner og synkoperte gitarhugg som lydmaler låtens tittel på effektivt vis.
For min del er det hovedsakelig vokalen som hindrer meg i å omfavne musikken til Besatt uten reservasjoner. Det kan hende at det ikke er mer som skal til enn en subtil endring i produksjonsvalg – som f.eks en mer diffus romklang eller økt distortion – men sånn som den står per i dag tilfører den ikke så mye musikalsk sett, om så den har en viktig narrativ funksjon. Dette hindrer meg dog ikke i å sette pris på den avmålte galskapen som Besatt leverer på «Machete», en fengende og interessant liten klump med Agdersk horrorpunk.
Skrevet av Fredrik Schjerve
Metallurgi 